hva er HUKOMMELSE by Universitetsforlaget

9788215012520_2.korr.qxd:omslag1

03-09-08

12:21

Side 1

HUKOMMELSE

Pål Johan Karlsen (f. 1975) er forsker ved Institutt for psykologi, Universitetet i Tromsø. Han er redaktør i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, og fast bidragsyter til psykologispalten i A-magasinet. Han har tidligere skrevet boka Slik får du bedre hukommelse.

ISBN 978-82-15-01252-0

788215 012520

Pål Johan Karlsen

Universitetsforlaget har utfordret noen av Norges fremste fagformidlere til å gi svar på krevende spørsmål. hva er-bøkene er velskrevne introduksjoner som gir begynneren stimulerende møter med ukjente tema, og den viderekomne nye perspektiver.

hva er

hva er Hvordan filtrerer hjernen informasjon? Hvorfor brenner enkelte opplevelser seg fast, mens andre episoder ikke ser ut til å sette spor? Hvorfor har de færreste erindringer fra da de var yngre enn tre år? Evnen til å lære av erfaring er kanskje menneskets største fortrinn, skriver forsker Pål Johan Karlsen. At minner, kunnskaper og ferdigheter lagres i hukommelsen, danner grunnlaget ikke bare for personlig identitet, men også felles kultur. Samtidig har hukommelsen klare begrensninger og er langt fra ufeilbarlig. hva er HUKOMMELSE gir en levende innføring i nyere hukommelsesforskning og -teori.

hva er

HUKOMMELSE Pål Johan Karlsen

Hva er funksjonshemming.indd 6

16.08.2010 13:56:52

hva er hukommelse

har utkommet: hva er biologi: Dag Olav Hessen hva er etikk: Arne Johan Vetlesen hva er eu: Kristian Sarastuen og Anders Ystad hva er filosofi: Lars Fr. H. Svendsen hva er fundamentalisme: Torkel Brekke hva er fysikk: Gaute Einevoll hva er geografi: Arild Holt-Jensen hva er hukommelse: Pål Johan Karlsen hva er idéhistorie: Trond Berg Eriksen hva er innvandring: Grete Brochmann hva er internett: Gisle Hannemyr hva er islam: Kari Vogt hva er kreativitet: Geir Kaufmann hva er kristendom: Halvor Moxnes hva er kropp: Gunn Engelsrud hva er litteraturvitenskap: Erik Bjerck Hagen hva er makt: Fredrik Engelstad hva er medisin: Edvin Schei hva er menneskerettigheter: Njål Høstmælingen hva er psykologi: Carl-Erik Grenness hva er religion: Ingvild Sælid Gilhus og Lisbeth Mikaelsson hva er sakprosa: Johan L. Tønnesson hva er sosialantropologi: Thomas Hylland Eriksen hva er sosialt arbeid: Irene Levin hva er sosiologi: Pål Repstad hva er språk: Helene Uri

www.hvaer.no

P책l Johan Karlsen

hva er HUKOMMELSE

universitetsforlaget

© Universitetsforlaget 2008 ISBN 978-82-15-01252-0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no

Omslag: Vibeke Jerkaas, GRIFF Kommunikasjon AS Sats: Rusaanes Bokproduksjon AS Trykk og innbinding: AIT Trykk Otta AS Boken er satt med: Minion Pro 9,5/13,5 Papir: 90 g Munken Print White 1,5

Innhold Innledning 7 kapittel 1 Hva er et minne? 17 kapittel 2 Hukommelsesforskning 32 kapittel 3 Hukommelsestap 54 kapittel 4 Ulike typer hukommelse 68 kapittel 5 Hvorfor glemmer vi? 90 kapittel 6 Hvordan husker vi? 112

hva er hukommelse

Noter 147 Register 152

Innledning Uten hukommelse hadde vi ikke kunnet lære av erfaring, og atferden ville utelukkende vært styrt av medfødte reflekser. Hukommelse er et av de store temaene i psykologi og nevrovitenskap. Evnen til å huske viser, på godt og vondt, at vi lar oss påvirke av miljøet. Det gjør den til et sentralt tema i utviklingspsykologi, pedagogikk, klinisk psykologi og – når evnen svikter ved skader og sykdommer – i medisin og gerontologi. Forståelse av hukommelsen er et essensielt anliggende for ethvert fag som søker å forstå, forklare eller forutse menneskelig atferd. Vi tenker på hukommelsen først og fremst når den svikter – når vi ikke husker raskt nok, til riktig tid eller i det hele tatt. Men den mentale evnen til å holde på informasjon stilles hele tida på prøve: Vi trenger den for å rekonstruere hva som har skjedd; vite hvor vi til enhver tid befinner oss; forstå hva som skjer rundt oss; gjenkjenne mennesker, gjenstander og steder; kommunisere, tolke og resonnere; føle nærhet og fellesskap; utføre handlinger; legge planer og danne forventninger – og mye mer. Læringsevnen forutsetter et komplekst samspill mellom genetiske, biokjemiske, nevrofysiologiske, psykologiske og kulturelle faktorer. Vi husker mye, men på langt nær alt. Noe av det nyttigste hukommelsen gjør, er å filtrere informasjon. Vi tar i grunnen med oss svinnende

hva er hukommelse

lite av det vi opplever og foretar oss. Selv om noen husker langt bedre enn andre, er drømmen om en fullkommen, fotografisk hukommelse som registrerer og lagrer alt, nok bare å glemme. Sett fra et evolusjonsteoretisk perspektiv er minnets funksjon å bidra til adaptiv atferd, til å forandre oss selv og våre omgivelser – ikke til å rekonstruere alt som har skjedd ned til minste detalj. Som erfaringsfilter har hukommelsen svært interessante egenskaper. En gang jeg skulle ta ut kontanter i Danmark, var minibanktastaturet speilvendt og begynte med 9 i stedet for 1. Jeg husket ikke tallkoden og sleit med å taste riktig. Til slutt slo jeg koden i lufta på vanlig måte og leste av mentalt hvilke taster jeg hadde «trykket» på. Informasjonen var lagret i langtidsminnet, men utilgjengelig inntil jeg fant riktig inngangsport. Forskning innen nevrovitenskap og psykologi tyder på at vi har mange typer hukommelse. Et fundamentalt skille går mellom deklarativ og prosedural hukommelse. Førstnevnte system lagrer hendelser, fakta og ideer – inklusive tallkoder. Sistnevnte system lagrer vaner og motoriske ferdigheter. Da min deklarative hukommelse sviktet i minibanken, virket fortsatt den prosedurale. Normalt fungerer de to typene hukommelse i tett samspill, og de utfyller hverandre. Prosedural hukommelse ser ut til å være mer robust, men i forhold til deklarativ hukommelse er den ikke særlig fleksibel. Skillet mellom de to langsiktige lagringsmåtene virker grunnleggende – de beror på ulike deler av hjernen. I det britisk-amerikanske humorprogrammet «Whose line is it anyway» skal deltakerne besvare spørsmål med et nytt spørsmål. Den første som svarer, har tapt. Dette er en glimrende testing av arbeidshukommelsen, evnen til å holde tråden og blokkere impulser som bryter med overordnet mål. Det er lettere sagt enn gjort å klare dette – bare prøv selv, i økende tempo. Det er vanskelig å undertrykke den mer automatiserte responsen, å

innledning

svare. Strategien brukes av politiet i avhør. Mistenkte stilles brå spørsmål, presses til rask respons. Så håper man vedkommende sier det første han eller hun tenker på – ofte er det sannheten eller en åpenbar løgn. Når man har tilegnet seg detaljkunnskaper og skal skrive en «hva er»-bok, er det en utfordring å uttrykke seg forståelig – på en måte som innlemmer utenforstående. Spør en IT-konsulent om hvordan datamaskinen virker. Eller forsøk å kjøre inn i en fremmed by ved hjelp av skilting alene. Lokalkjente oppfatter ikke uten videre hvordan landskapet ser ut for førstegangsreisende. Forskjeller i hukommelse skaper barrierer. Og barrierene kan virke uoverkommelige: «Dere mangler den nødvendige fagkompetansen til å ta forsvarlige beslutninger,» sier profesjonsgrupper i konflikt med hverandre. «Du kan umulig forstå hvordan jeg har det, for du har ikke opplevd noe liknende,» sier den som føler seg alene om en særlig påkjenning. Ved universitetene irriterer mange ansatte seg over studenters og journalisters spørsmål. De har nemlig hørt spørsmålene så uendelig mange ganger før. Måten det spørres på, tyder på at man stiller uforberedt. Heldigvis finnes det måter å bryte disse barrierene på. For å gi hverandre innblikk i det ukjente, bruker vi metaforer. Vi sammenlikner det fremmede med noe relativt gammelt og velkjent. Hukommelsen – det vi kan fra før – er med andre ord en nøkkel til innsikt og ny forståelse. Gjennom historien har en rekke metaforer og analogier blitt brukt på vår evne til å huske. Minner trykkes ned i vokstavler (tabula rasa) eller skrives på blanke ark. De arkiveres på bestemte plasser i hjernen, som i et bibliotek, og risikerer å bli bortgjemt. Minner avspilles i et indre teater. Hukommelsen er et landskap vi kan bevege oss gjennom. Eller et enormt palass der vi vandrer fra rom til rom. Hukommelsen er en bok som sider kan rives ut av. Eller et speil. Eller et fotokamera. Det siste er det forresten ikke

hva er hukommelse

så mange forskere som tror lenger. Noen påstår at hukommelsen minner om sotet glass og forvrengende speil. Andre kaller minner for fotavtrykk i sand. For øyeblikket sammenlikner hukommelsesforskere hjernen, som helhet, først og fremst med en datamaskin. Allen Newell og Herbert Simon populariserte metaforen med boka Human problem solving (Menneskelig problemløsning) i 1972. Selv om vi som er lekfolk mangler detaljkunnskaper om hvordan datamaskinen virker, vet vi at den mottar, bearbeider og lagrer informasjon. Tanken er at også sentralnervesystemet filtrerer stimuli gjennom ulike adaptive beregninger, og holder på utvalgte informasjonsbiter etter at opprinnelig stimulus, hendelse, tanke eller handling er over. Det gjør det mulig ikke bare å rekonstruere fortida, men også å forstå nåtida og planlegge framtida. Datamaskinmetaforen er utgangspunktet for det som kalles (hold pusten!) informasjonsprosesseringsparadigmet i nevrovitenskap og psykologi. Metaforen er bare et forenklende hjelpemiddel og har helt klare begrensninger. For hjernen er jo ingen datamaskin. Men sammenlikninga har, i kombinasjon med teknologiske nyvinninger, bidratt til enorme framskritt, over flere tiår, i forståelsen av mentale ferdigheter. Mange lurer på hvorfor de glemmer så mye. Det er kanskje et større under at vi i det hele tatt husker noe som helst. At det er mulig, er en kontinuerlig bragd som orkestreres av milliarder av nerveceller. Vi tar evnen til å huske som en selvfølge og interesser oss ikke så mye for den, helt til den svikter – som ved alvorlig hukommelsestap etter ulykker eller ved Alzheimers sykdom. Eller – og slik er det kanskje oftest – når vi forsøker å gape over for mange oppgaver på én gang, bruker for lite tid til informasjonsbearbeiding eller sliter med å tilegne oss komplekst og fremmedartet materiale. I tidligere tider måtte informasjon overleveres muntlig fra generasjon til generasjon. De kunnskapene og fortellingene som

innledning

skulle bevares for ettertida, måtte holdes i live i den enkeltes hukommelse. Det stilte kolossale krav til bearbeiding og organisering av minner. I antikken og middelalderen var hukommelsesteknikker en egen kunstart: Talerne leste ikke fra manus; musikerne støttet seg ikke til noter. Selv befinner vi oss i dataalderen, i et rendyrket skrift- og informasjonssamfunn. Hukommelsen er blitt eksternalisert, noe denne boka er et eksempel på. Vi bruker elektroniske huskelapper, dagbøker, arkiveringspermer og Internett. Likevel er det liten grunn til å tro at hodene våre er blitt tommere. Samfunnet krever at vi bruker en vesentlig del av livet vårt til å tilegne oss felles referansepunkter og spesialiserte ferdigheter – i perioder på heltid. I Norge forventes det at vi gjennomfører niårig grunnskole, treårig videregående skole og noen års høyere studier, etterfulgt av videre- og etterutdanning. Fordi mengden tilgjengelig informasjon er overveldende, utfordres vår evne til å selektere og bearbeide informasjon kontinuerlig. Og vi får det stort sett til. Vi finner veien hjem. Vi gjenkjenner våre nærmeste. Vi takler arbeidsoppgavene. Og lærer hver dag nye ting. Mot slutten av 1800-tallet beveget studiet av hukommelse seg fra filosofisk-teoretiske refleksjoner over rikholdige hverdagsopplevelser til kunstige laboratoriumsstudier med streng metodologisk kontroll. Nøyaktige målinger og avansert teknologi har utvilsomt sine fordeler. Men noe av det umiddelbart engasjerende ved hukommelsen faller muligens bort i abstraksjonene når metode og teknologi i så stor grad avgrenser hvilke fenomener man kan si noe om, eller våger å tenke på. En ambisjon med akkurat denne boka er å levendegjøre forskninga, løfte teorien ut av laboratoriet og inspirere leserne til å stille egne spørsmål. Boka gir en kort innføring i nyere hukommelsesforskning og –teori. Mye er utelatt. Det gis ingen historisk gjennomgang av hva som er skrevet og tenkt om hukommelse gjennom 2500 år. Det gis ingen kronologisk oversikt over de vekslende temaer

hva er hukommelse

som har opptatt forskerne siden gullalderen i nevrovitenskapen (studiet av nervesystemet) og den eksperimentelle psykologiens oppstart rundt 1900. Det gis heller ingen omfattende oversikt over de nærmere 400 000 vitenskapelige studiene av læring og hukommelse som er rapportert i de mest kjente artikkeldatabasene bare de siste førti åra. Derimot tar boka utgangspunkt i de store spørsmålene og de mest sentrale begrepene gjennom noen utvalgte psykologiske fenomener som forhåpentligvis vekker gjenkjennelse og nysgjerrighet. Ambisjonen er å vekke leserens interesse for hvorfor og hvordan hukommelsen filtrerer bort – og gjenhenter – informasjon. Det er mentalt og fysiologisk kostbart å huske. Stimulering fra miljøet utløser avansert avlesning av DNA-kode, energikrevende proteinproduksjon og strukturelle forandringer i nervesystemet. Selv modifisering av helt enkle reflekser krever kaskader av aktivitet innad i nervecellene og i forbindelsene mellom dem. Langtidshukommelsen ser ikke ut til å ha en øvre kapasitetsgrense, overraskende nok. Det er nok først og fremst mangel på tid som begrenser læringa. Om hjernen kan sammenliknes med en datamaskin, kan hukommelsen på sett og vis sammenliknes med en utømmelig og personlig minibank – en humørsyk sådan. Informasjon er som penger: Du må ha satt noe inn for å ha noe å ta ut. Og du bør, bevisst eller ubevisst, ha lært deg uttakskoden. Underveis i boka belyses grunnleggende prinsipper fra nevrovitenskap og psykologi. De er ikke nødvendigvis evige, universelle størrelser, men har en stund vist seg å være levedyktige retningsgivere. At de foreløpig har motstått tidens tann, skyldes blant annet at prinsippene har provosert og inspirert. På den måten har de frambrakt mye fruktbar forskning. Enkelte temaer i boka har også vært utgangspunkt for tekster om psykologi i Amagasinet i 2007 og 2008. Bildet som tegner seg, er forbløffende innfløkt. Et mylder av

innledning

prosesser utgjør og muliggjør hukommelse, og vi er bare så vidt begynt å forstå omfanget. De mange og motstridende funnene, teoriene og modellene er mildt sagt overveldende. Hukommelsen kan virke for mangeartet til å settes i system. Hvordan kan de ulike egenskapene i det hele tatt forklares? Ikke alle forskere er enige i at det er riktig å skille mellom deklarativ og prosedural langtidshukommelse, eller at det er grunn til å snakke om separate former for korttidshukommelse under sekkebetegnelsen arbeidshukommelse. Forskerflertallet ser imidlertid ut til å mene, per dags dato, at disse skillene gir mening og bidrar til verdifull forskning. Det er grunn til å tro at framtidige studier vil resultere i ytterligere differensiering og fragmentering av hukommelsen. Men til syvende og sist trenger vi bedre forståelse av samspillet, av hvordan prosessene kontrolleres og resulterer i en helhetlig, bevisst opplevelse. De samme mekanismene inngår trolig i mange forskjellige samarbeidskonstellasjoner. I den grad formålet med hukommelsesforskninga er å utrydde hukommelsessvikt eller hukommelsestap, er man langt unna målet. Like fullt har det de siste åra vært framgang i forskninga på Alzheimers sykdom, den mest utbredte formen for demens, med hukommelsestap som sterkest framtredende symptom. Etter hvert som befolkninga aldres, øker lidelsen i omfang. I den utstrekning Alzheimers sykdom er en patologisk forsterkning av normale aldringsprosesser, er det håp om at en eventuell kur også vil komme personer som opplever normal svekkelse av hukommelsen, til gode. En innføringsbok om hukommelse bør ta for seg de grunnleggende problemstillingene. Hvert av de følgende kapitler tar for seg et sentralt og tidløst spørsmål i studiet av minner og læring. En komplett vitenskap om hukommelse trenger svar på hva enkeltminner er, hvordan man forsker på dem, hva fundamentalt hu-

hva er hukommelse

kommelsestap skyldes, hvilke typer hukommelse som finnes, hva som er årsaker til normal glemsel og hvordan vellykket husk går til – både på psykologisk, nevrofysiologisk og biokjemisk nivå. Denne boka, som har seks kapitler, begynner med enkeltminnet. Mange forbinder hukommelsen med bevisste erindringer og med hvor anstrengende det kan være å huske tilbake i tid. De færreste har bevisste enkeltminner fra de var yngre enn to–tre år. Kapittel 1 ser nærmere på hvorfor. Kapittel 2 presenterer de grunnleggende metodene og strategiene i moderne hukommelsesforskning. Tyskeren Hermann Ebbinghaus og briten Frederic Bartlett er forgrunnsfigurer – de står bak hver sin tradisjon innenfor studiet av normal hukommelse. Stort sett tar vi hukommelsen som en selvfølge, men hva når den svikter for alvor? Kapittel 3 drøfter hvordan det er å miste minnet. Hukommelsestap er et enormt handikapp som synliggjør hvor kritiske minner er for all målrettet atferd. At hukommelsen kan svekkes på ulike og overraskende måter, tyder på at den består av mekanismer som opererer mer eller mindre uavhengig av hverandre. Kartlegging av de ulike hukommelsessystemene er tema for kapittel 4. Med utgangspunkt i skillet mellom korttids- og langtidshukommelse og mellom deklarativ og prosedural langtidshukommelse gransker kapittel 5 årsaker til normal glemsel ved fravær av nevropatologisk skade. Kapittel 6 tar skjeen i den andre hånda og belyser forutsetningene for vellykket husk. Kapittelet beskriver både psykologiske, biokjemiske og nevrofysiologiske betingelser. Det begynner med seksten allmenne, praktiske huskeregler (vel – én av dem er ment å hjelpe deg å glemme). Jeg har bakgrunn som grunnforsker i kognitiv psykologi. Kognitiv psykologi er studiet av menneskets grunnleggende erkjennelsesprosesser. Fenomener som sansning, persepsjon, oppmerk-

innledning

somhet, hukommelse, språk og tenkning er gjenstand for spesiell interesse. Jeg har ikke behandlet personer med hukommelsessvikt. Jeg har heller ikke drevet med nevrologiske utredninger. I hovedsak har jeg vært med på eksperimentelle atferdsstudier. Jeg har utforsket hukommelsen til den delen av befolkninga som i snitt husker best: studenter. Fellestrekkene fra person til person er utgangspunktet mitt, og studenter har mye til felles med oss andre. Min påstand er at vi kan lære mye av studenter. For dem som vil utfordre egne muligheter og begrensninger, er hukommelsen et godt sted å starte. Firenze, juni 2008 Pål Johan Karlsen

kapittel 1

Hva er et minne? Hva er ditt eldste minne, det første du husker å ha opplevd? Velg ut den aller eldste episoden av alle hendelser du har lagret i hukommelsen. Hvor var du, hva skjedde, hvem var til stede og ikke minst, hvor gammel var du? Trenger du tid til å overveie spørsmålet? Å identifisere og plassere minner krever refleksjon og logiske slutninger. Du skal frambringe – og sammenlikne – minner som har det til felles at de er gamle. De er ikke nødvendigvis lett tilgjengelige. Før du gjenkaller noe som helst, må du gjennomføre en serie mentale operasjoner, noen så raske og automatiserte at du neppe kan registrere dem, andre så langsomme og krevende at du kanskje gir opp. Hvis du har reflektert over spørsmålet før, gjenskaper du kanskje raskt en bestemt episode i ditt indre, en som du allerede har kategorisert under merkelappen «eldst». Trolig dreier det seg om et fragmentarisk barndomsminne, et bruddstykke fra en forgangen tid. Du kan sannsynligvis resonnere deg til ytterligere informasjon, men den faller gjerne utenfor selve sanseopplevelsen og er noe du legger til i ettertid. Hvorfor husker du akkurat dette øyeblikket og ikke hva som skjedde forut og etterpå? Var opplevelsen spesielt minneverdig – eller kanskje

hva er hukommelse

ikke? Det er uklart om du har gravd fram det eldste hukommelsessporet, om du kan vite hvor gammel du var. Spørsmålet om ditt eldste minne starter kanskje en større prosess som jobber videre i det ubevisste. Om den ene episoden etter den andre melder seg i løpet av de nærmeste dagene, oppstår nye spørsmål: Ligger det enda flere – og langt eldre – minner der og slumrer i det ubevisste? Er kanskje alt som har skjedd, lagret der inne i hodet et sted? Enkelte hevder med overbevisning å huske sin egen fødsel. I hvilken grad kan vi stole på vår egen hukommelse? Å utforske den kan skape en bedre forståelse av hvem man har vært, og hva man hadde lyst å bli – men også forvirring.

Barndomsamnesi Eldre minner er notorisk vanskelige å forske på. Enda jeg har sett bilder og hørt historier opp gjennom åra, kan jeg verken huske mormor, som døde det året jeg fylte to, eller farfar, som døde året etter. Gjorde de virkelig så lite inntrykk på meg? Større milepæler i familien gjenkalles generelt bedre, i alle fall av foreldrene. En amerikansk forskerduo spurte studenter og barn i alderen tre til tolv år om de husket fødselen til en bror eller søster.1 Studentene og barna, som var fire, seks, åtte eller tolv år, skulle svare på ulike spørsmål, blant annet hvem som passet på dem da mor var på sykehuset, om babyen fikk gaver, og om de selv fikk gaver. Da kunne forskerne i det minste sammenlikne med mødrenes minner, noe som ga en viss kontroll av hvorvidt barna husket riktig. De som var over tre år da familieforøkelsen fant sted, erindret mye. Det virket som minnene ble vel bevart, for studentene husket like godt som barna. Men de som var godt under tre år da ungen kom til verden, husket lite eller ingenting. Det viser seg at de færreste har bevisste minner fra de to–tre første leveåra, uansett hva man

1 hva er et minne?

spør om – en tilstand som kalles barndomsamnesi. Hvor ble det av de første åra av livet? Vi kan snu spørsmålet på hodet ved å gå tilbake til ditt første minne og undersøke hvorfor du fra denne alderen av begynner å huske mer. Selv om de individuelle forskjellene er store, kan vi sannsynligvis fastslå at endringa inntraff da du var mellom halvannet til fem år.

Innkoding, oppbevaring, uthenting Det kan lønne seg å se på hukommelsen som en rekke forskjellige banker. I så måte spør vi oss hvordan bankene fungerer – hva hukommelse er (stort sett til å stole på), og hva den ikke er (ufeilbarlig). Hukommelse handler om å holde på informasjon etter at opprinnelig stimulus, hendelse, tanke eller handling er over. Kort sagt om å lære av erfaring. Først må du gjøre innskudd, og det kan skje bevisst eller ubevisst. Så skal informasjonen stå «på konto» over tid før du eventuelt gjør uttak – igjen bevisst eller ubevisst. Det fine med hukommelsesbankene er at uttak ikke reduserer saldoen på kontoen, men tvert imot skaper forrentning. Dermed kan vi snakke om hukommelsens tre grunnleggende stadier: innkoding, oppbevaring og uthenting. Noen ganger glemmer du å sette inn informasjon, andre ganger stenger minibanken uventet. Når du har vansker med å huske, skyldes det svikt ved ett eller flere av de tre stadiene. Det finnes fire vanlige forklaringer på barndomsamnesi. Tre fokuserer på tapt tilgang til (eller blokkering av) informasjon i hukommelsen, den siste vektlegger en kombinasjon av dårlig innlæring og gradvis svinn. Hva skjedde med opplevelsene fra de første leveåra? Ble de aldri ordentlig lagret, tapte vi dem gradvis, eller har vi bare mistet uttakskoden? Psykoanalysens grunnlegger Sigmund Freud (1856–1939) hevdet at de første minnene er fortrengt, skjøvet under overfla-

hva er hukommelse

ten, av emosjonelle konflikter som truer vårt selvbilde.2 Hos gjennomsnittsmennesket består selvbildet av et knippe gode egenskaper, inkludert følelsen av å være herre i eget hus. Vi utsettes stadig for impulser og erfaringer som utfordrer selvtilliten. De første leveåra får vi ifølge Freud naturlige, men høyst uakseptable seksuelle følelser overfor våre egne foreldre. De ubevisste impulsene er kjent som Electra- og Ødipus-komplekset. Mens jenter skal takle penismisunnelse overfor far, må gutter bearbeide ønsket om å ta livet av far og gifte seg med mor. Hvis du skulle synes Freuds teori høres søkt ut, kan reaksjonen din leses som en forsvarsmekanisme – du nekter å erkjenne dine egentlige beveggrunner. Freuds fortrengningsteori er vanskelig å etterprøve vitenskapelig og av hukommelsesforskere lite akseptert som forklaring på barndomsamnesi.3 Hvis det er slik at vi fortrenger det som truer vår selvfølelse, hvorfor kverner vi da på pinlige og krenkende opplevelser, og hvorfor er de eldste minnene for noen ofte negative? Dekker de over enda mer traumatiske hendelser? Fortrengningsteorien virker heller ikke som en fullgod forklaring på senere glemsel: Har du glemt hva du spiste til middag tirsdag for tre uker siden fordi opplevelsen utfordrer din selvbevissthet? Selv om Freuds teori har fått hard medfart, har hukommelsesforskninga vist at vi kan huske ubevisst. Dessuten fikk østerrikeren rett i at emosjoner og selvbilde påvirker hva vi erindrer. Og det kan nok tenkes at vi ubevisst fortrenger, eller bevisst undertrykker enkelte minner. Noen gjør det kanskje mer enn andre. De senere blokkeringsteoriene – en persepsjonsforklaring og en språkforklaring – har lagt vekt på et av de best bekreftede funn i psykologien, nemlig at kontekst påvirker hva vi husker.4 Det vi til enhver tid klarer å gjenkalle, er til en viss grad situasjonsbestemt – avhengig av miljøet, stemningen eller tankeleiet vi befinner oss i. En kvinne sto i sin bestemors dødsbo og pakket bort eiendeler. Da hun løftet en vaskebalje, stivnet hun til og måtte

1 hva er et minne?

sette seg ned. Rått og ubearbeidet, med fornyet mening etter bestemoras død, sprang et minne ut av fortida. Hun hadde holdt samme vaskebalje som barn da hun hjalp bestemora med å ta ned klær fra tørkestativet i hagen. Hun kunne ikke huske å ha tenkt på hendelsen før. Det opprinnelige minnet var hverdagslig. Men den første gjenkallinga skapte en følelsesmessig reaksjon. Siden har erindringa vært lett tilgjengelig – hun opplever den som sin eldste, innkapslet i en nyere hendelse. Hvis hun ikke hadde besøkt bestemoras hjem i voksen alder og løftet vaskebaljen, ville hun kanskje aldri ha kommet på opplevelsen. Ethvert sted som du ikke har besøkt på en stund, vil trolig vekke til live minner fra samme plass. Du husker flere barndomsminner hvis du oppsøker barndomshjemmet. Blokkeringsteoriene innebærer at vi sitter på episodiske minner som vi ikke lenger er i stand til å gjenkalle. Persepsjonsforklaringa framhever at måten vi ser på verden som voksne, er fundamentalt ulik måten vi erfarte verden på som barn.5 Kontekstforandringa er så omfattende at døra til de aller eldste minnene stort sett er låst. Språkforklaringa på sin side legger vekt på at språktilegnelsen forandrer hjernens organisering, og dermed hvordan vi lokaliserer minner.6 Ifølge sistnevnte teori skygger språket for førspråklige erfaringer. Anekdotiske beretninger tyder på at dersom kontekstforklaringa stemmer, er overgangen fra en kontekst til en annen trolig flytende. En datter fortalte om en førspråklig opplevelse. Mora gjenkjente straks episoden og kunne ikke huske at de hadde snakket om hendelsen før. Siden har jenta glemt både minnet og gjenfortellinga. En fjerde teori, som har økende empirisk støtte, fokuserer på at episodiske erindringer skiller seg fra andre typer hukommelse.7 Konsolideringa av selvbiografiske minner beror på bestemte deler av storehjernen, spesielt hippocampus i de indre temporallappene. Hippocampus, dets nærliggende områder og forgreininger

hva er hukommelse

til resten av hjernen er langt fra ferdigutviklet ved fødselen. Selv om de fleste nervecellene er på plass, vokser forbindelsene radig i løpet av de første leveåra. Først i treårsalderen ser nervekretsene ut til å ha modnet i så sterk grad at episodiske minner blir sittende. Til tross for at minnene har dårligere holdbarhet, ser småbarn ut til å kunne tilegne seg episodiske hukommelsesspor også før de fyller tre år. Ei amerikansk jente, Emily, pleide å snakke seg selv i søvn.8 Fra hun var 21 til hun var 36 måneder ble kveldsmonologene tatt opp på bånd og analysert, og en mengde erindringer ble dokumentert, gjerne fra samme dag eller dagen i forveien. Stort sett holdt hun seg til ferske småepisoder, som at noen hadde kranglet i en lekegruppe. Store merkedager som julaften var hun mindre opptatt av, men tidvis bablet hun om hendelser som, ifølge foreldrene, strakte seg så langt som seks måneder tilbake i tid. Men omfanget av barndomsamnesi tyder på at småungers episodiske minner sitter løsere og glemmes raskere enn hos voksne. Hippocampus-basert hukommelse er bare et av flere minner hjernen er utstyrt med. Selv om vi glemmer tidlige hendelser, har vi overraskende mange andre måter å tilegne oss informasjon og ferdigheter på. Spedbarn utvikler raskt emosjonell tilknytning, motorikk og evne til å gjenkjenne ansikter og stemmer. Vonde opplevelser og den kjærlighet vi blir møtt med, setter små og store spor, og det kan være vanskelig å tolke atferd og avgjøre hva slags hukommelse den støtter seg til – om den er episodisk eller har en annen form. Å huske hvor gjenstander er gjemt, for eksempel, kan bero på prosedural, romlig, semantisk eller episodisk hukommelse.

Minners tilgjengelighet For noen føles det eldste minnet hverdagslig, langt unna de store milepælene, familiemarkeringene eller de voldsomme raseriut-

1 hva er et minne?

bruddene. Sjansen er likevel stor for at ditt første minne er emosjonelt sterkt – noe brente seg fast på grunn av hva du følte. Nevropsykologen Joseph LeDoux hevder at det som vekker følelser, i hovedsak huskes bedre. Lillebroren min og jeg hadde akkurat fått hver vår softis i Lofoten, med streng beskjed om ikke å miste grepet. På trappa utenfor smæsjet jeg isen min i buksebeinet til en dresskledd gammel mann. Slått ut av tapet av is og selvkontroll fikk jeg knapt sagt unnskyld. Og mannen virket lite parat til å tilgi. Broren min var der på to bein – så jeg må ha vært minst tre–fire år. Er dette mitt eldste minne? For sikkerhets skyld ringer jeg mamma, familiens offisielle hukommelse, og beskriver butikken som lå på et gatehjørne. Hun bekrefter at vi var i Lofoten flere somre på slutten av 1970-tallet, men husker ikke episoden. «Er du sikker på at du ikke blander sammen kiosken med isbaren her i Bodø?» spør hun. «Den lå på et hjørne.» Det kan jeg ikke svare på. Jeg husker ingen isbar i Bodø. En gang da bestefar fulgte meg hjemover i skumringa, oppdaget jeg pappa i en stige utenfor et fremmedartet, uferdig hus. Egentlig var han opptatt med ukjente mennesker, men han kom ned til oss. I ettertid gjenkjenner jeg det som huset der jeg vokste opp. Leiligheten hvor jeg tilbrakte mine første leveår, ligger enda noen kvartaler unna. Den husker jeg ikke å ha bodd i, bare å ha besøkt i ettertid. Er minnet likevel fra før vi flyttet inn i det nye hjemmet? Jeg spør igjen mamma, som fastslår at vi flyttet inn 19. november 1977. Da var jeg nesten to og et halvt år. Kanskje gåturen med bestefar er mitt eldste minne? «Det stemmer at pappa jobbet på kveldsstellet,» sier mamma, «men da pleide dere unger å være i seng.» Husker jeg feil, eller har min mor glemt unntaket? Eller har vi kanskje allerede flyttet inn? Generelt fester emosjonelt gripende begivenheter seg bedre enn følelsesmessig nøytrale hendelser, som trolig er sterkt under-

hva er hukommelse

representerte i hukommelsen, ettersom de fleste hendelser neppe vekker de helt store følelsene. En klassisk, amerikansk spørreundersøkelse indikerer at 20 prosent av episodiske minner er nøytrale, 30 prosent er negative, mens hele halvparten er positive.9 Hvis det skulle være slik at tida leger alle sår, og negative minner i større grad fortrenges eller omfortolkes over tid, høres det mye ut at én av tre opplevelser huskes som negativ. Grunnstemninga, i hvor stor grad munterheten rår til daglig, påvirker hvilke minner som til enhver tid er tilgjengelige. Undersøkelser tyder på at det store flertallet er rimelig tilfreds med egne liv, og da er det kanskje ikke så rart at gjennomsnittsmennesket helst husker positive opplevelser. Hvis du er i godt humør, får du lettere tilgang til positive minner. Og når du først er i dårlig humør, er det enklere å gjenkalle negative opplevelser. Hvis et parforhold går i oppløsning, dominerer gjerne de negative følelsene – og dermed de negative minnene som bekrefter grunnstemninga og den følelsesmessige konklusjonen. Når du har fått bruddet litt på avstand, og de gamle hendelsene er gått i glemmeboka, lurer du kanskje på hva som var grunnen til at dere slo opp. Det kan være fristende å gi gammelkjæresten en sjanse til. Hvis det skjærer seg for annen gang, spretter kanskje de gamle minnene fram som troll i eske. Konteksteffekten virker på mange måter. Når du er sober, husker du færre episoder fra da du var full, og omvendt. Du kan altså drikke for å glemme hverdagen som edru. Og når du drikker, vekkes i stedet festminner til live fordi omstendighetene likner. Deprimerte mennesker sliter med å huske positive opplevelser. Det er mulig at de opplever tristere ting enn flertallet, at de har god grunn til ikke å huske noe gledesvekkende. Samtidig varierer gjerne depresjonen i løpet av dagen. Enkelte er mest nedtrykte om morgenen, og de har lettere for å huske positive hendelser senere på dagen.10 Det tyder på at konteksteffekten spiller inn.

1 hva er et minne?

Den kan utløse en ond sirkel der depresjonen opprettholdes og forsterkes. Når du husker en trist hendelse, påvirker det humøret, og du husker lettere andre hendelser som bekrefter følelsen av håpløshet. Personer med bipolar lidelse har sterke humørsvingninger fra depresjon til mani. I sine depressive perioder har de problemer med å huske eksempler på hvor de selv lykkes, får ting til og har noe å være stolt av. I sine maniske perioder sliter de derimot med omvendt problem – å huske eksempler på egne begrensninger.11

Rekonstruksjoner Jean Piaget, en av pionerene innen utviklingspsykologi, husket at han ble forsøkt kidnappet fra barnevognen i Paris – det var det første han husket å ha opplevd.12 Guvernanten fikk flere risp i ansiktet, og en folkemengde samlet seg. Idet en politimann kom til, greide kidnapperen å flykte. Først da Piaget var blitt femten, avslørte guvernanten, som følge av dårlig samvittighet, at hun hadde diktet opp hele historien. Piaget konkluderte med at han måtte ha hørt om hendelsen så mange ganger at han husket den som om han hadde opplevd det selv. Å høre andre fortelle påvirker hva vi selv erindrer. Det samme gjør senere begivenheter, også indre opplevelser som drømmer og mentale forestillinger. I begynnelsen av romanen En rekke avbrutte forsøk beskriver forfatteren Selma Lønning Aarø sitt eldste barndomsminne – å bli gjenglemt på en ferge. Mora hennes benekter at det har hendt, og tilbød henne 100 000 kroner for ikke å utgi historien. Husker Aarø en drøm, en fantasi, eller hadde hun noen sekunder for seg selv hvor hun fryktet det verste? Opplevde foreldrene båtturen som mindre dramatisk og dermed forglemmelig, eller har de aktivt fortrengt hendelsen, kanskje fordi den bryter med bildet på gode, ansvarsfulle foreldre? Mulighetene er mange, og sann-

hva er hukommelse

synligvis er det umulig å rekonstruere akkurat hva som skjedde. Uansett er Piaget og Aarø i godt selskap. For det første dreier det seg om traumatiske eller dramatiske minner, i det minste fra deres eget ståsted. Og for det andre husker de ikke alltid riktig. Når vi husker tilbake i tid, spiller vi ikke av et gammelt og opprinnelig opptak, men en nyere rekonstruksjon. Et minne er som regel et amalgam, sammensatt av ulike bestanddeler. Det virker som opplevelsen endres litt hver gang du gjenkaller den. Noe kommer til, noe dekkes over, og noe blandes sammen. Å bla gjennom gamle fotoalbum kan ha liknende virkning – gjøre det vanskeligere å avgjøre hvor gjenopplevelsen kommer fra, hva som er kilden. I hviskeleken snirkler en setning seg fra person til person, til sistemann gjenforteller noe helt annet enn det førstemann sa – helst noe villere, sprøere og mer dramatisk. I enkelte sammenhenger likner nok hukommelsen litt på hviskeleken, og ikke uten grunn nedtegnes viktige avtaler i flere eksemplarer. Men i selskapsleken prøver gjestene aktivt å misforstå, og ved å snakke raskt og uklart gjør de det vanskeligere for nestemann å oppfatte hva som blir sagt. Fullt så trenerende er ikke hukommelsen. Av og til forvirrer vi hverandre, men i sum husker vi mer – som når vi samarbeider i spørrespill.

Ufrivillige minner Om erindringene satt for løst, ville de distrahert oss kontinuerlig: Ethvert inntrykk ville ledet tankene mot noe helt annet. Det ville være vanskelig å holde fast ved fokus. Noe filtrerer hva som slipper inn og ut av minnet. Prisen vi betaler, er at enkelte minner blir for godt blokkert. Det er frustrerende å prøve å påkalle utilgjengelig informasjon. Men noen erindringer framkalles spontant, nærmest ufrivillig.

1 hva er et minne?

Uttrykket «å være tapt i fortida» har noe for seg. Har du noen gang sittet fast i en dagdrøm helt til noen lurte på hvor du var og hva du tenkte på? Du var overhodet ikke på jakt etter nostalgiske øyeblikk, likevel dukker de opp, de ufrivillige minnene. Som regel, hvis du utforsker omstendighetene nøyere, viser det seg at noe utløste dem. En tanke, en assosiasjon, en sansning, et helt puslespill av enkeltdeler skaper en påminnelse: forkjølelsen som ikke slipper taket, lyden av en gressklipper, hvordan lyset faller gjennom trærne. Brått husker du interrailturen med en gammel venn du ikke har sett på flere år. I noen sammenhenger risikerer vi å få så mange påminnelser at vi blir overveldet. Som det heter i Burt Bacharach og Hal Davids sang, framført av Dionne Warwick: «If you should find you miss the sweet and tender love we used to share; just go back to the places where we used to go, and I’ll be there; well, how can I forget you when there is always something there to remind me; always something there to remind me.» Den franske forfatteren Marcel Proust kommer forfrossen hjem til sin mor. Mot sedvane spiser han madelainekake dyppet i lindete, noe han ikke har gjort siden barndommen. Brått husker han tanten som pleide å by han denne delikatessen. Til live vekkes det gamle rommet hennes, huset, hagen og gata. Det blir til en tolv binds roman full av erindringer: På sporet av den tapte tid. Så fremt de skiller seg ut og assosieres med helt bestemte opplevelser, kan smaker og lukter utløse mektige erindringer. Te med melk assosierer jeg med flyreiser og fotballkamper i London. Kamferdrops assosierer jeg med bestefar. Ufrivillige minner utløses hvis to ulike stimuli opptrer tilstrekkelig mange ganger sammen (tante og te, tante og te, tante og te) for så å få seg en systematisk pause. Gjentakelsene bidrar til at hukommelsessporet konsolideres, og assosiasjonen automatiseres, eller overlæres. I tillegg må utløsende stimulus (te) ikke opptre i for mange

hva er hukommelse

andre sammenhenger. Da unngås interferens som svekker styrken på assosiasjonen. Hjemme hos deg selv lukter det tilforlatelig lite, men hos andre lukter det mye. Din egen svette lukter svakt, men andres lukter sterkt. Årsaken er habituering, en av de enkleste formene for hukommelse. Hvis du bor innenlands og besøker kysten en sjelden gang, merker du saltlukta umiddelbart og husker tidligere erfaringer ved havet. På grunn av habituering reduseres virkninga etter kort tid. Hvis du alltid har bodd ved kysten og fortsatt bor der, er sjølukt sannsynligvis ingen effektiv utløser av minner. Hjernen tilvenner seg i så sterk grad at du knapt merker lukta, selv når du forsøker, med mindre du reiser bort en stund. Poplåter har den egenskapen at de spilles om og om igjen på radio, utesteder og treningssentere i en kortere periode, for så nesten ikke å bli spilt. Det kan gå måneder eller år før du hører låten igjen. Da har den blitt retro – og en kraftfull utløser av minner fra en forgangen tid. Hvis du vil gjøre uslettelig inntrykk på noen, for eksempel et barnebarn, så innfør et passende rituale og gjenta det hver gang dere er sammen. Å spise en spesiell sort kjeks eller lytte til et bestemt musikkalbum er å sende en tidskapsel inn i framtida. Hvis han eller hun skulle komme over samme type kjeks eller musikk på egen hånd, ledes tanken uvilkårlig mot deg og hva dere gjorde sammen.

Intense minner Enten vi husker hvorfor eller ei, vil vi ha en tendens til å gjenta atferd som belønnes og unngå stimuli og handlinger vi har lært å assosiere med frykt og smerte. Betinging kalles disse formene for læring, som også finnes hos dyr. Brent barn skyr ilden, heter ordtaket. Jeg husker ikke all iskremen jeg spiste før den ene jeg innbiller meg å ha klint utover buksebeinet til en forbipasserende

1 hva er et minne?

mann. Jeg husker heller ikke all isen jeg har spist siden. Til gjengjeld har jeg, så vidt jeg husker, ikke sølt mer is på folk. Et lite senter dypt inni hjernen, amygdala, ser ut til å være velutviklet allerede ved fødselen. Amygdala er blant annet forbundet med redsel og læring av frykt. Amygdala modulerer aktiviteten i hippocampus på en måte som skaper skarpere, mer intense minner.13 I den siste perioden før hippocampus klarer å konsolidere minner på egen hånd, vil signaler fra amygdala kunne være dråpen som får enkeltminner til å sette seg. I ettertid er det nesten som om amygdala bruker blitz for å lyse opp kroker i en ellers dunkel fortid. Du husker ikke nødvendigvis datoen eller året, men hendelsen, hvor du var og hvem som var til stede da en større begivenhet fant sted. Hvordan fikk du nyheten om Dianas død og tsunamien i Asia? Hvor var du 11. september 2001? Hvis du ikke var født da Kennedy ble skutt, husker du neppe første gang du lærte om begivenheten. Du skal ha mange begreper på plass før du opplever en statsministers avgang som betydningsfull. Hvordan du reagerer, avhenger av hvilken mening begivenheten har for deg, og den igjen avhenger av dine forkunnskaper. Selvopplevde hendelser som koples til etablert kunnskap, gir sterkere minner. Hvis tilstrekkelig mange personer deler samme blitzminne, kan det prege en hel generasjon. Invasjonen 9. april 1940 skapte varige minner hos de fleste nordmenn. Idrettspublikum vil nok skrive under på at også positive opplevelser kan produsere blitzminner. I noen tilfeller har du vært nervøs i forkant, eller begivenheten kommer som en hyggelig overraskelse med meningsfulle konsekvenser. I ettertid har du kanskje grunnet på episoden, gjenopplevd den i ditt indre eller diskutert den med andre, og på den måten forsterket minnet.

hva er hukommelse

Personlig og kollektiv hukommelse Noen ting skjer så raskt at du ikke er sikker på om du så eller hørte riktig. Sa hun virkelig det du tror hun sa? Var det virkelig et stjerneskudd som føk over himmelen? Minner kommer i forskjellige former, med ulik intensitet og varighet. Hjernen har en hel verktøykasse med hukommelsesredskaper å ta av. Å huske navnet på statsministeren er noe annet enn å huske navnet på personen du nettopp hilste på. Å finne veien til nærbutikken beror på en annen form for hukommelse enn å følge en muntlig veibeskrivelse i en fremmed by. Å se Winston Churchills ansikt for seg i sitt indre, forestille seg lukta av mandariner, skrive på tastatur eller nynne en melodi avhenger av ulike hukommelsesprosesser. De forskjellige formene for minner lagres på litt forskjellige steder i hjernen. Det hukommelsesredskapene har til felles, er at de oppbevarer informasjon. Et minne er en representasjon av noe som ikke lenger er. Minner er inntrykk, spor, ekko, erfaring, objektive representasjoner, subjektive konstruksjoner, tilbøyeligheter eller ferdigheter. Hukommelse dreier seg om å holde på informasjon etter at opprinnelig stimulus, hendelse, tanke eller handling er over. Filosofen David Hume (1711–1776) karakteriserte minner som svakere mentale representasjoner enn den opprinnelige sanseopplevelsen – det gjør dem lettere å forveksle. Hume mente at minner utløses gjennom assosiasjoner; han definerte likhet, nærhet i tid og rom og årsak–virkning som de tre viktigste assosiasjonslovene. Evnen til å huske gjør det mulig ikke bare å rekonstruere fortida, men også å forstå nåtida og planlegge framtida. Den utvidede muligheten til å lære av erfaring er kanskje menneskets største fortrinn i forhold til andre skapninger. Det skal ikke mange erfaringene til før du har en helt unik bakgrunn som ingen andre deler med deg. Hukommelse danner utgangspunkt

1 hva er et minne?

ikke bare for individuell identitet, men også felles tilhørighet og kultur. Organisasjoner og bedrifter, for eksempel, er opptatt av omdømmebygging – summen av de etterlatte inntrykk. Samtidig er hukommelsen, både den personlige og kollektive, langt fra ufeilbarlig og setter, som vi skal se, klare begrensninger for tanke og handling. Stort sett får jeg med meg det som sies på norsk eller engelsk. Tales det på sveitsertysk, faller jeg ut av samtalen – og hvordan kan jeg vite at en fremmed person vil svare til mine forutantakelser?

Videre lesning

Aarø, Selma Lønning (2007). En rekke avbrutte forsøk. Oslo: Cappelen. En norsk roman som tar for seg hvor vanskelig det er å rekonstruere egen oppvekst. Baddeley, Alan (2004). Your memory: a user’s guide. Revidert utgave. London: Carlton Books. En omfattende, men populærvitenskapelig innføring i moderne hukommelsesforskning. LeDoux, Joseph (1998). The emotional brain. New York: Simon & Schuster. Den amerikanske nevropsykologen Joseph LeDoux bidrar til vår forståelse av hvordan emosjoner påvirker hukommelsen. Proust, Marcel (1913/1999). På sporet av den tapte tid. Bind 1: Veien til Swann. Oslo: Gyldendal. En madelainekake dyppet i lindete utløser 3200 sider med erindringer, i romans form – et sentralt verk i litteraturhistorien.

9788215012520_2.korr.qxd:omslag1

03-09-08

12:21

Side 1

HUKOMMELSE

ISBN 978-82-15-01252-0

788215 012520

Pål Johan Karlsen

hva er

HUKOMMELSE Pål Johan Karlsen