Landet, folket og staten – Et innledende riss
Er det i en verden som preges av økende globalisering, behov for enda en ny norgeshistorie? En slik historie må nødvendigvis dreie seg om Norge som nasjon, det vil si en folkegruppe med felles sosial og kulturell identitet. Og den må handle om den staten som etter hvert har formet nasjonen i den grad at den i mange sammenhenger blir identifisert med den. Er ikke dette i dagens verden en foreldet ramme for historisk forskning og fremstilling? Svaret gir seg ikke så lett som noen kanskje vil mene.
Nasjonalstaten i dag I de siste tiårene er det i Europa opprettet en rekke nye nasjonalstater, ved gjenforening som i Tyskland, eller ved oppdeling som i Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Noe av dette har faktisk skjedd i samspill med utviklingen av EU, den europeiske unionen. I det helt store perspektiv har avkolonialiseringen av andre verdensdeler i de to siste hundreårene ført til at verdenskartet langt på vei er blitt dekket av mer eller mindre stabile og homogene nasjonalstater. Dette er fortsatt de politiske grunnenhetene i dagens verden. Samtidig er økende globalisering en klar tendens. I Norge gir dette seg mange utslag. Det er en gammel sannhet at landet økonomisk er sterkt avhengig av internasjonale markedskrefter og konjunkturer. Mest global i dag er den nye og grenseløse elektroniske og digitale kulturen; den åpner for kommuni-
kasjon og informasjonsutveksling med alle deler av kloden. Folk reiser stadig mer ut og lærer andre verdensstrøk å kjenne i arbeid og ferier. Næringsliv og frivillige organisasjoner engasjerer seg sterkt i andre deler av verden. På den annen side strømmer verden innover det hjemlige samfunnet i en grad som aldri før, ikke bare gjennom media, men særlig konkret og følbart gjennom den sterkt økende innvandringen fra andre verdensdeler og fjernere deler av Europa. Den har i de to–tre siste tiårene gitt det norske samfunnet et flerkulturelt preg det ikke hadde før. Etniske minoriteter følger i vekslende grad egen sed og skikk. Og gjennom innvandrerne, media og egne utenlandserfaringer er også den norske flertallsbefolkningen blitt sterkere påvirket av fremmede kulturimpulser. Norsk selvråderett er fortsatt en ryggradsrefleks i en ung nasjon, men den er blitt redusert etter annen verdenskrig. Allment har det som skjer over hele kloden, vist seg å angå og påvirke det hjemlige samfunnet i den grad at det setter grenser for nasjonal utfoldelse etter egne mål og hensikter. Dette har ført til at Norge som stat – i egen interesse – har innskrenket sitt nasjonale handlingsrom ved å forplikte seg til å samarbeide i overnasjonale og flernasjonale organisasjoner og sammenslutninger. Særlig viktig er engasjementet i den mangeartede globale virksomheten innenfor FN-systemet og deltakelsen i den vestlige forsvarsalliansen NATO, også etter at den har gått til militære aksjoner i sin randsone og fjernere strøk. På den annen side har over halvparten av befolkningen demonstrert mot å gi slipp på nasjo-