8
Forord
implisitt. Det gjelder blant annet hva som forstås med politisk-demokratisk felleskap; oppfatninger om representativt demokrati og hvilken rolle politikk skal ha i samfunnet, og hvor tungt demokratiske hensyn som folkelig deltakelse, representasjon og innflytelse faktisk veier, og bør veie, i forhold til andre legitime hensyn. Ambisjonen er likevel ikke begrenset til å belyse det norske demokratiets virkemåte og utvikling. Det blir også stilt spørsmål om hva vi generelt kan lære om folkestyrets orden og dynamikk ut fra norske erfaringer. Det vil si, hvordan det norske eksemplet kan brukes til å belyse grunnleggende spørsmål om politisk organisering, styring og endring i representative, parlamentariske demokratier. Den norske politiske selvforståelsen – den store fortellingen – tar utgangspunkt i forestillingen om det suverene folk, den suverene nasjonalstat og det suverene parlament. Folkeviljen kommer til uttrykk gjennom valgkanalen. Stortinget er folkestyrets hjørnestein. Den store fortellingen har imidlertid ikke hatt hegemoni. Det har vært kritiske røster og konkurrerende tolkninger helt siden unionen med Sverige ble oppløst, og boken knytter den demokratiske politikkens egenart til at demokratiene må leve med varige spenninger, uløste konflikter og skiftende maktbalanser mellom territorielle styringsnivå og mellom institusjoner. Det er vanskelig å oppnå varig enighet om hvordan folkeviljen legitimt kan formes og endres, og hva som skal telle som «folkets røst». Det samme gjelder forholdet mellom representativt og direkte demokrati; flertallsstyre og mindretallsrettigheter; en intervenerende og forhandlende velferdsstat og en liberal rettsstat; legmannsstyre, lederskap og fagstyre og mellom nasjonalstaten og konkurrerende fellesskap. Det blir argumentert for at mange av spenningene kan ses i sammenheng med det problematiske forholdet mellom det kollektivistiske idealet om det suverene folk og det individualistiske idealet om det suverene individ. Boken bygger på et dynamisk demokratisyn. Konkurrerende og skiftende oppfatninger om hva «folkestyre» betyr og impliserer, blir sett som en iboende del av politiske prosesser. Politikk og styring dreier seg om viljes- og meningsdannelse og etikk, og ikke ensidig om gjennomføringskraft og realisering av gitte interesser og preferanser. Tilnærmingen er institusjonell. Men siktemålet er å forstå samspillet mellom politiske styringsaspirasjoner og handlingsprogram, nedarvede politiske institusjoner og nasjonale og internasjonale samfunnsendringer. «Politisk orden» og «institusjon» refererer til relativt varige normer og former for politisk organisering, som blir opplevd som forpliktende og etterlevd i den politiske hverdagen, og ikke ensidig til rettsregler og det juridisk-konstitusjonelle språket som tradisjonelt har dominert norsk debatt
Folkestyrets varige spenninger.indd 8
03.12.13 11:14