Folkemordenes svarte bok

bakside: 173 mm

rygg: 41 mm

høyde: 246 mm

bidragsytere: Vibeke Banik Nik. Brandal Bjarte Bruland Nils Christie Jan Egeland Tore Linné Eriksen Bernt Hagtvet Marco Attila Hoare Morten A. Iversen Bent Jensen Chalak Kaveh Ben Kiernan Anders Kjøstvedt Pål Kolstø Evelin Lindner Janne Haaland Matlary Trond Risto Nilssen Ragnar Næss Kaja Sinead Selvik David Simon Marianne Soleim Johan Stenshorne Ellen Emilie Stensrud Øystein Sørensen Dag Einar Thorsen Olle Törnquist Arne Johan Vetlesen Bjørn Westlie

med nazistenes forsøk på å utslette uønskede folkegrupper trodde de fleste at et sivilisatorisk nullpunkt var nådd. FNs universelle menneskerettighetserklæring og Folkemord­ konvensjonen, begge vedtatt i 1948, var klare tegn på at det internasjonale samfunnet ønsket å sette sluttstrek for slike overgrep. Men histo­ rien både i og utenfor Europa har vist at folke­ mordenes epoke ikke var over med det.

I Folkemordenes svarte bok fortelles historiene om folkemord og politiske masseovergrep i det tjuende århundret fram til vår egen tid. De ulike bidragene tar sikte på å øke forståelsen av, og kunnskapene om, hvilke forbrytelser vi står overfor.

Forskningen på folkemord i nær fortid gir stadig nye viktige innsikter og har gjort det nød­ vendig og mulig med en omfattende oppdatering av Folkemordenes svarte bok, som kom ut første gang i 2008. Den nye utgaven er bedre tilpasset undervisningsformål, med flere og kortere kapitler, som til sammen dekker en større del av fagfeltet. er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og en markant stemme i den norske samfunnsdebatten. nik. brandal er historiker ved Universitetet i Oslo, der han arbeider med en doktorgrad om radikaliseringen av studentmiljøene i Europa og Nord-Amerika på 1960-tallet. dag einar thorsen er førsteamanuensis i stats­ vitenskap ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold.

Han har skrevet doktorgrad om antitotalitær tenkning i det tjuende århundret.

i s b n 9 7 8 -8 2 -1 5 -0 2 0 8 8 -4

bernt hagtvet nik . brandal dag einar thorsen [ red.] folkemordenes svarte bok

2 . utgave

forside: 173 mm

3

Bernt Hagtvet, Nik. Brandal og Dag Einar Thorsen (red.)

Folkemordenes svarte bok 2. utgave

Universitetsforlaget

Folkemordenes svarte bok.indd 3

09.01.14 10:38

4



© Universitetsforlaget 2014 1. utgave 2008 2. utgave 2014 ISBN 978-82-15-02088-4 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no

Boken er utgitt med støtte fra Kunnskapsdepartementet ved Lærebokutvalget for høyere utdanning.

Omslag: Stian Hole Sats: Rusaanes Bokproduksjon AS Trykk og innbinding: 07 Media AS Boken er satt med: Adobe Garamond 12/14 Papir: 90 g Munken Print Cream 1,3

Folkemordenes svarte bok.indd 4

09.01.14 11:36

Innhold

5

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Del 1 Begreper og fellestrekk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 1 Innledning: Folkemord som forskningsfelt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Dag Einar Thorsen 2 Underliggende ideologiske momenter i moderne folkemord . . . . . 26 Ben Kiernan 3 Ydmykelse, ydmykhet, og demokrati . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 40 Evelin Lindner 4 Gjerningsmenn, selvforståelse og ondskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 59 Arne Johan Vetlesen 5 Den farlige renhetslengselen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 Bernt Hagtvet Del II Fra Namibia til Rwanda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 6 Kolonialisme og folkemord: Namibia som eksempel . . . . . . . . . . . 95 Tore Linné Eriksen 7 Massedrap og folkemord i det ottomanske rikets siste dager .. . . . . 110 Ragnar Næss 8 Nanjing-massakren: 1937–38 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 122 Kaja Sinead Selvik 9 Marx, Engels og de reaksjonære folkene: En tidlig oppfordring til folkemord?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 134 Øystein Sørensen

Folkemordenes svarte bok.indd 5

09.01.14 10:40

6

Innhold

10 Kjapt, effektivt og billig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 148 Olle Törnquist 11 Den kambodsjanske tragedien og kampen om oppgjøret etter Pol Pot. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165 Ellen Emilie Stensrud 12 Folkemordet i Øst-Timor, 1975–1979. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 179 Ben Kiernan 13 Folkemord i Kurdistan – et eksempel på politicid?. . . . . . . . . . . . . 191 Chalak Kaveh 14 Folkemord i det tidligere Jugoslavia – før og etter kommunismen. . 206 Marko Attila Hoare 15 Folkemordet i Rwanda. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 222 David Simon Del III Det røde og det brune diktaturet. . . . . . . . . . 237 16 Terror under det totale herredømme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 239 Morten A. Iversen 17 Stalins etniske terror. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 261 Pål Kolstø 18 Det sovjetiske GULAG-imperiet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 279 Bent Jensen 19 Holocaust . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 304 Anders G. Kjøstvedt 20 Naziregimets folkemord på sigøynere: motiver og forløp . . . . . . . . 327 Chalak Kaveh 21 Jehovas vitner: foraktet, fordømt, forfulgt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 342 Johan Stenshorne

Folkemordenes svarte bok.indd 6

09.01.14 10:40

Innhold

7

Del IV Endlösung i Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 357 22 Det norske holocaust. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 359 Bjarte Bruland 23 Antijødiske holdninger i mellomkrigstidens Norge. . . . . . . . . . . . . 376 Vibeke Kieding Banik 24 Serberleirene i Nord-Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 387 Nils Christie 25 Østeuropeiske krigsfanger i Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 395 Marianne Neerland Soleim 26 Oppgjøret med kontorbødlene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 408 Bjørn Westlie Del V Oppgjør og fortidsbearbeidelse. . . . . . . . . . . . . . 425 27 Rettsoppgjør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 427 Ellen Emilie Stensrud 28 Kollektiv erindring og minnet om radikal ondskap . . . . . . . . . . . . 439 Trond Risto Nilssen 29 Fornektelse og folkemord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 455 Nik. Brandal Del VI Oppsummering/Konklusjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 471 30 Torturen i skyggene av «krigen mot terror». . . . . . . . . . . . . . . . . . . 473 Jan Egeland 31 Folkemord og massakre skjer, men fins det «humanitære intervensjoner»?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 479 Janne Haaland Matlary 32 FN-kontoret for forebygging av folkemord . . . . . . . . . . . . . . . . . . 491 David Simon Noter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 500 Om forfatterne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 592

Folkemordenes svarte bok.indd 7

09.01.14 10:40

8

ďťż

Folkemordenes svarte bok.indd 8

06.01.14 16:03

Forord

9

Forord

Høsten 2002 arrangerte Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo et internasjonalt seminar med tittelen «Folkemord og politisk massevold i det 20. århundret: årsak, forløp, ettervirkninger». Den første utgaven av Folkemordenes svarte bok, som ble utgitt i 2008, var resultat av dette seminaret.

At det nå, bare fem år etter den første utgaven, kommer en helt ny bok, der praktisk talt alle kapittelbidragene er enten nyskrevne eller reviderte, viser ikke minst at folkemord er et forskningsfelt i en rivende utvikling. Fra sin spede begynnelse som rendyrkede, historiske studier av nazistenes Holocaust, er folkemordsforskningen i dag en flerfaglig disiplin hvor mange ulike samfunnsvitenskapelige og humanistiske disipliner har kommet med viktige bidrag. Som i den første utgaven søker også denne boken å spenne over hele feltet folkemord i det 20. århundret.

Den prøver bevisst å være komparativ, for uten sammenligninger i tid og rom vil ikke de enkelte masseovergreps unike særtrekk kunne fremstå i ønsket klarhet.

Utviklingen innenfor folkemordsforskningen har ikke minst vært synlig i Norge.

Ny og viktig forskning og formidling har kommet fra museer og forskningsinstitusjoner som har åpnet det siste tiåret, blant annet Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) på Bygdøy i Oslo, Falstadsenteret i Levanger og Jødisk museum i Oslo. I tillegg har stadig flere forskere ved universiteter, høgskoler og andre institusjoner vist økende interesse for temaet.

Interessen ovenfra har også hatt en resonans nedenfra i form av stor tilstrømming til undervisningskurs om folkemord. De fleste av de større norske utdanningsinstitusjonene tilbyr i dag kurs som tar opp problemstillinger i tilknytning til folkemordsstudier. Den nye utgaven av Folkemordenes svarte bok har sitt utspring i et av disse kursene, som redaktørene har hatt ansvar for, nemlig «STV 1530: Folkemord og politisk massevold i det 20. århundrets politikk». Dette kurset har blitt avholdt hvert vårsemester siden 2006 i regi av Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Gjennom de sju årene STV 1530 hittil har vært tilbudt, har mer enn tusen studenter fra alle fakulteter ved UiO deltatt på kurset. De har møtt opp på faste ukentlige ekstraforelesninger, lest dobbelt antall pensumssider, deltatt i diskusjoner på Café Abel på sene fredagskvelder etter forelesningene og møtt opp tidlig lørdag morgen for å se Claude Lanzmanns over ni timer lange filmepos Shoah. De har også reist på studieturer til Berlin, skrevet ofte imponerende kvalifiseringsoppgaver og avlagt eksamen i sammenlignende folkemordsstudier, gjennomgående på et

Folkemordenes svarte bok.indd 9

06.01.14 16:03

10

Forord

høyt nivå. Mange har etterpå skrevet artikler, ikke minst i studenttidskriftet Etter Lemkin, som ble startet av studenter på kurset. Flere har skrevet masteroppgaver og PhD-avhandlinger med bakgrunn i undervisningen på kurset. Slik har kurset og studentene som har tatt det, bidratt til å utvikle folkemordsstudier som et norsk forskningsfelt. Dette gjenspeiler seg ikke minst i form av kapittelbidrag i denne nye utgaven av Folkemordenes svarte bok.

Denne boken kunne ikke ha kommet i stand uten støtte fra O. Kavli og Knut Kavlis Allmennyttige Fond til førsteutgaven. Redaktørene har i tillegg mottatt støtte fra Institusjonen Fritt Ord til sitt arbeid med boken, og har nytt godt av svært bra arbeidsforhold ved Institutt for statsvitenskap og Institutt for arkeologi, konservering og historie, begge ved Universitetet i Oslo. Samtidig er det ikke minst viktig å takke dem som skrev kapitler til den første utgaven, og som av ulike årsaker ikke ble med videre. Både gjennom sine pensumbidrag, og ikke minst gjennom sine gjesteforelesninger på STV 1530, har de stimulert til videre forskning og utvikling av fagfeltene sine. Akademia på sitt beste handler om å «stå på kjempers skuldre», om stadig akkumulering av kunnskap gjennom meningsbrytninger, og gjennom studier av nye kilder og data. At yngre forskere nå har kommet til og utviklet forskningen videre, kunne ikke ha skjedd uten innsatsen til pionerene på feltet.

Vi har, som i den første utgaven, tatt sikte på å presentere et flerstemt kor, og har ikke glemt at ordet antologi betyr «bukett». Det betyr at fremstillingen av de ulike folkemordene i denne boken ikke bygger på en felles forståelse av begreper, tilnærminger eller fakta. Samtidig er dette en bok som vi mener samlet sett kan gi den interesserte leseren en fyldig oversikt over fagfeltet slik det står i dag. Boken kan derfor gjerne leses uavhengig av organiserte undervisningsopplegg, selv om den er ment som en lærebok på universitets- og høgskolenivå. Det er vårt håp at den vil bli brukt som inspirasjon til framtidig forskning og kritisk debatt, både blant studenter og i offentligheten forøvrig.

Blindern, januar 2014 Redaktørene

Folkemordenes svarte bok.indd 10

06.01.14 16:03

Innhold

11

Del 1 Begreper og fellestrekk

Folkemordenes svarte bok.indd 11

06.01.14 16:03

12

ďťż

Folkemordenes svarte bok.indd 12

06.01.14 16:03

1 Innledning: Folkemord som forskningsfelt

13

1 Innledning: Folkemord som forskningsfelt Dag Einar Thorsen

H.G. Wells rightly stated that «Human history becomes more and more a race between education and catastrophe». (…) Without a strong basis of international public support, even the most perfectly redrafted U.N. Convention on Genocide will be of little value. Conventions and good governments can give a lead, but the mobilization of public awareness and vigilance is essential to guard against any recurrence of genocide and other crimes against humanity and human rights. (…) As a further safeguard, public awareness should be developed internationally to reinforce the individual’s responsibility, based on the knowledge that it is illegal to obey a superior order or law that violates human rights.1

Det å studere folkemord og massevold kan ikke gjøres på en distansert, nøytral og interesseløs måte, slik de vitenskapelige idealer vanligvis legger opp til ‒ i hvert fall ikke om en vil unngå en form for moralsk og menneskelig avstumpethet. Det gjør forskningsfeltet til noe ganske spesielt. Tvert imot gjelder det å forstå hvorfor slike uhyrligheter kan finne sted, og hvilke mekanismer som ligger bak, slik at vi kan forhindre framtidens konflikter i å utvikle seg til nye massemord.

Slik sett har det historiske og samfunnsvitenskapelige studiet av folkemord både deskriptive og normative eller politiske siktemål. Målet er ikke bare å beskrive det som har skjedd, men å bidra til å skape en verden der menneskene behandler hverandre som nettopp mennesker, med alt det innebærer av krav på beskyttelse av integritet og grunnleggende rettigheter. Slik vil studiet av folkemord lede fram til studiet av de sosiale strukturer og institusjoner som har stått i sentrum for masseovergrep, hvilke latente faresignal som finnes i et samfunn, og hvordan samfunnet – også det internasjonale samfunnet – bør være organisert for å hindre ny urett.2 Å studere slike overgrep vil også ha et praktisk eller individetisk siktemål. Ved å konfrontere ondskapens kilde i en selv, ved å tenke gjennom hva det vil si å vise moralsk integritet, kan man også komme til å kjenne seg selv bedre som person.

Det vil si at vi forsøker å sette oss inn i de situasjoner som har utløst slike tragedier.

Kunne vi selv blitt overgripere dersom forholdene lå til rette for det? Og kan vi gjøre noe med oss selv for å hindre at vi blir passive tilskuere eller medskyldige til framtidens folkemord og forbrytelser mot menneskeheten?3

Folkemordenes svarte bok.indd 13

06.01.14 16:03

14

Dag Einar Thorsen

Et ungt forskningsfelt Det systematiske eller vitenskapelige studiet av folkemord og politisk motivert massevold er så avgjort ikke et spesielt gammelt forskningsfelt. Faktisk var det først i 1960-årene at det begynte å komme historiske, statsvitenskapelige og sosiologiske undersøkelser av årsakene til nazistenes forsøk på å utrydde Europas jøder og andre uønskede folkegrupper. Raul Hilbergs standardverk4 om jødeutryddelsen fra 1961, eller Hannah Arendts nærstudium5 av den tidligere SS-offiseren Adolf Eichmann, som ble utgitt i bokform to år senere, er eksempler på mer berømte bidrag til denne tidlige litteraturen om holocaust. Begge disse bøkene var banebrytende da de ble utgitt, først og fremst fordi de på ulike måter forsøkte å se fenomenet holocaust som et hendelsesforløp det var mulig å studere med ordinære historiske og samfunnsvitenskapelige metoder. Nazistenes forsøk på å utrydde Europas jøder ble derfor en begivenhet i historien og ikke utenfor den, et grusomt og på mange måter ubegripelig hendelsesforløp, men ikke prinsipielt uforståelig, slik tendensen hadde vært i en god del erindringsbøker og øyenvitneskildringer som hadde kommet ut i de første årene etter den andre verdenskrigen.

I årene som fulgte, ble det historiske og samfunnsvitenskapelige studiet av holo­caust preget av skiftende politiske konjunkturer. En generell radikalisering av universitetsmiljøene utover i 1970-årene, samt tydeligere ønskemål om å legitimere eller problematisere staten Israel og dens stadig mer konfliktfylte forhold til sine naboland, gjorde studiet holocaust til et politisk sensitivt område av forskningen på vår nære historie. Samtidig ble også andre massedrap i stadig sterkere grad behandlet under overskriften folkemord, noe som på mange måter kulminerte med Leo Kupers banebrytende komparative studie av holocaust og andre folkemord i det 20. århundret.6 Perioden fram til slutten av 1980-årene var imidlertid en relativt rolig periode for folkemordforskningen sammenlignet med det som skulle komme. Den nye bølgen av komparativ og flerfaglig forskning om folkemord og politisk massevold ble innledet av Frank Chalk og Kurt Jonassohns historiske og sosiologiske studie7 av folkemord fra antikkens Hellas til vår egen tid. I årene som fulgte, ble folkemordene i Bosnia og Rwanda i midten av 1990-årene begivenheter som endret folkemordforskningen, og som naturlig nok førte til en fornyet interesse for temaet. Flere, og ikke minst nyere eksempler på folkemord har også ført til en ny forståelse av dynamikken bak eldre hendelsesforløp, som for eksempel holocaust.8 Også bedre tilgang på arkiver og øvrig kildemateriale har bidratt til nye former for forståelse av eldre folkemord, særlig i det sentrale og østlige Europa.9 I tillegg har nye teoretiske innfallsvinkler, og bidrag fra stadig flere samfunnsvitenskapelige fagfelt, bidratt til at studiet av folkemord og politisk massevold er et forskningstema i stadig utvikling.10

Folkemordenes svarte bok.indd 14

06.01.14 16:03

1 Innledning: Folkemord som forskningsfelt

15

Årsaker til folkemord Vold har fulgt i menneskehetens fotspor så lenge det har eksistert mennesker.

Vår fortid, helt fra den tid de eldste historiske kilder stammer fra og til og med før det, er fylt med vitnesbyrd om bestialske kriger og systematiske massedrap på reelle og innbilte fiender.11 Thukydides, en av de første virkelig systematiske historikerne i antikken, skrev fortellinger om spartanernes massedrap på helotene og andre okkuperte folkegrupper, og om athenernes komplette utryddelse av befolkningen på øya Melos.12 I Det gamle testamente kan vi lese om hele folkeslag som går til grunne, for menneskers eller Guds hånd.13 Herfra går det en linje, via middelalderens korstog og kolonitidens slavehandel og utryddelse av urfolk, til Stalins GULag, samt Nazi-Tyskland og deres «Endlösung der Judenfrage». Enda nærmere vår egen tid kan en bli slått av parallellene mellom beretninger som er tusener av år gamle, og massedrapene på kommunister i Indonesia i 1960-årene, Pol Pots folkemord på etniske minoriteter og antatte motstandere i Kambodsja, fram til Jugoslavia og Rwanda i 1990-årene.14 Folkemord og massevold kan derfor ikke avgrenses til bestemte tidsepoker, kulturer, ideologier eller politiske retninger, selv om erfaring viser at enkelte grupper er mer utsatte enn andre hver gang noen danner seg en forestilling om at hele folkeslag må ryddes av veien. Det 20. århundret, med dets enorme framskritt i teknologi og avansert samfunnsorganisering, gav nye og ekstreme muligheter til å utføre grusomheter. Århundret hvor mennesket reiste til månen, knesatte menneskerettighetene og vedtok folkemordkonvensjonen,15 gav oss også Hiroshima, Belzec, Gallipoli, Srebrenica og My Lai. Det er fristende å si som Charles Dickens i A Tale of Two Cities: «It was the best of times, it was the worst of times.»16 Spørsmålet om hva som beveger noen samfunn eller politiske bevegelser til forbrytelser mot menneskeligheten, er et viktig tema i det systematiske studiet av folkemord. Er mennesket – eller i det minste noen mennesker – så moralsk skrøpelige eller onde at de vil delta i folkemord bare de får anledning til det? Er med andre ord motstand mot slike forbrytelser et spørsmål om enkeltmenneskers indre moralske ressurser og karakter? Eller bør vi søke forklaringer i samfunnsorganisering, politiske ideologier, religiøs fanatisme, kamp om ressurser, samt demografiske og psykologiske faktorer, som for eksempel ydmykelse? Og finnes det én overordnet forklaring på hva som utløser folkemord, eller må vi søke flere delvise forklaringer på ulike nivåer av abstraksjon, som tar hensyn til det unike ved hver enkelt begivenhet?

Folkemordenes svarte bok.indd 15

06.01.14 16:03

16

Dag Einar Thorsen

Ondskap La oss ta den kanskje mest provoserende forklaringsmodellen først, den som hevder at alle, eller i hvert fall de fleste, mennesker har en iboende ondskap, som under visse omstendigheter kan gi støtet til folkemord og politisk motivert massevold.

Denne forklaringen krever at vi først forholder oss til hva ondskap egentlig er. En forståelse kan vi finne hos filosofen Arne Johan Vetlesen, som har definert ondskap som en tilstand der et menneske med hensikt forårsaker smerte og lidelse hos et annet menneske mot hennes vilje, og med det resultat at hun etter all sannsynlighet blir utsatt for alvorlig skade.17 Ondskap er altså etter denne tenkemåten først og fremst et trekk ved enkeltmenneskers handlinger og disposisjoner som trer fram der forholdene ellers er lagt til rette for det, og som i noen sammenhenger blir kanalisert inn i større handlingsmønstre som Vetlesen omtaler som kollektiv ondskap.18 Vi mennesker, hevdes det, har en nattside som gjør at vi er i stand til å utføre det onde hvis vi gis anledning til det.19 Det er langt mellom dem som mener at alle mennesker er like onde, eller at alle har en like stor trang til å begå onde handlinger. Tvert imot kan det synes som om ondskap er en egenskap som må dyrkes fram, på samme måte som at de motsatte tendensene også kan bli foredlet dersom omgivelsene oppmuntrer til det.

Ofte er det også slik at man i ettertid tydelig kan se hvorfor noen mennesker har blitt med i organisasjoner og politiske bevegelser som har begått folkemord, og som ofte selv har utført onde handlinger.20 Og selv om det kan være vanskelig å begripe nøyaktig hva ondskap er, så er det like vanskelig å fri seg fra en tanke om at noen, eller kanskje til og med de fleste, er i stand til å utføre onde gjerninger.

Kanskje er det til og med slik at det å være ond har noe «naturlig» over seg, og at menneskenes onde tilbøyeligheter bare holdes nede av samfunnets normer og tvang. I så fall kan ondskapen lett bli sluppet løs hvis vår onde natur ikke lenger holdes i sjakk.21

Kollektivt eller individuelt?

En annen forklaring på folkemord, som også er bygget over et begrep om ondskap, hevder at den ondskapen som slippes løs under et folkemord, først og fremst er et kollektivt fenomen. Samvittighetsløse individer med sadistiske personlighetstrekk eller andre psykiske forstyrrelser kan kanskje forklare enkeltstående begivenheter i et folkemord, men neppe hvordan og hvorfor selve folkemordet kom i gang.

Til det er altfor store deler av samfunnet som regel innblandet i et folkemord.

I stedet kan folkemord forklares med at folks motstandskraft systematisk er blitt slipt vekk av krefter som spiller på frykt, noe som i sin tur skaper fiendebilder og en aksept for vold.22

Folkemordenes svarte bok.indd 16

06.01.14 16:03

1 Innledning: Folkemord som forskningsfelt

17

Disse forklaringsmodellene legger ofte vekt på at det i de aller fleste tilfeller ikke er noe spesielt eller oppsiktsvekkende ved dem som blir delaktige i folkemord og andre masseovergrep. I stedet blir det hevdet at de aller fleste gjerningspersoner tvert imot er «vanlige mennesker», som gradvis blir massemordere etter at deres motstandskraft er blitt nedkjempet.23 Det er altså ofte noe uhyggelig «normalt» ved dem som blir delaktige i slike ugjerninger. De som begår forbrytelser mot menneskeligheten, gjør det ofte ikke for å tilfredsstille sin egen lyst til å gjøre det onde eller fordi de kan beskrives som sinnssyke.

Kan hende er det slik at svært mange mennesker har en tilbøyelighet til å begå onde handlinger, ikke nødvendigvis fordi de med hensikt vil skade andre mennesker, men fordi de er grunnleggende lydige overfor samfunnets autoriteter, samme hvor uhyrlige deres instruksjoner måtte være.24 Vi kan imidlertid også tenke oss andre og mer «banale» eller hverdagslige årsaker, som for eksempel ambisjonen om å gjøre karriere, eller et ønske om ikke å blottstille seg for kritikk og ufordelaktig oppmerksomhet, som kan forklare hvorfor en del mennesker blir massemordere – med eller uten et skrivebord mellom seg og ofrene.25 Eller, for å parafrasere den tyske sosialpsykologen Harald Welzer: Folkemord er ikke et uttrykk for umoral, men en annen type moral.26

Strukturelle forklaringer En annen gruppe av forklaringsmodeller har som utgangspunkt at noen samfunn har en større tilbøyelighet til å ledes ut i folkemord enn andre, fordi de kulturelle og sosiale forholdene ligger til rette for det. En slik tanke kan vi finne i deler av forskningen på holocaust, som legger vekt på at særtrekk ved tysk kultur og samfunnsliv i mellomkrigstiden forklarer hvorfor en genocidal ideologi som nazismen vant betydelig folkelig støtte og politisk makt nettopp i Tyskland og ikke i andre land. Et eksempel på denne tankegangen er Daniel Goldhagens bok Hitler’s Willing Executioners.27 Goldhagen hevder der at det fantes en nedarvet og særlig ondartet form for antisemittisme i det tyske samfunnet som gjorde at det nazistiske maktapparatet kunne regne med begeistret støtte for sine planer om folkemord på jødene, hvilket det da også i mange tilfeller fikk.

En lignende forklaringsmodell, som også legger vekt på kulturelle og sosioøkonomiske særtrekk i Tyskland rett før og etter nazistenes maktovertagelse, kan vi finne i Götz Alys bok Hitlers Volksstaat.28 I sin analyse av det tyske samfunnet i mellomkrigstiden hevder han at forfølgelsene av og etter hvert massedrapene på jøder og andre uønskede minoriteter kunne vinne støtte i den tyske befolkningen fordi tilstrekkelig mange mennesker fikk det bedre økonomisk og sosialt som følge av militariseringen, massedrapene og ensrettingen. Det nazistiske samfunnet var, ifølge Aly, sterkt preget av at svært mange mennesker skyldte regimet det meste

Folkemordenes svarte bok.indd 17

06.01.14 16:03

18

Dag Einar Thorsen

av sin velstand og sosiale status, og at de dermed lett ble regimets trofaste klienter.

Også de som gjorde karriere i partiet og statsapparatet, samt de gamle elitene i byråkratiet og næringslivet, kunne i mange tilfeller vinne mye rent økonomisk på å støtte aktivt opp om erobringskrigen og utryddelsen av jøder og andre uvelkomne folkegrupper.

Den politiske ledelsen greide med andre ord å skape en incentivstruktur, som omfattet store deler av samfunnet, og som førte til at de kunne regne med bred støtte, eller i det minste taus aksept, fra store deler av befolkningen. Denne incentivstrukturen gav seg også utslag i at det ikke alltid var nødvendig for topp­ ledelsen i den nazistiske staten å gi detaljerte drapsordrer, fordi det øverste sjiktet i nazihierarkiet uansett kunne regne med oppslutning om sine nokså løst definerte planer om massedrap.29 Sosialt fungerte antisemittismen slik at alle grupper, også de fattigste og mest undertrykte, alltid kunne regne med at jødene stod under dem på den sosiale rangstigen. Jødene var et felles hatobjekt, og den offentlig godkjente antisemittismen ble dermed en ideologi som tilslørte økonomiske interessemotsetninger.

En annen «kulturell» forklaringsmodell er mer generell enn de foregående forklaringene, i den forstand at den i mindre grad søker å forklare holocaust med bakgrunn i særtrekk ved det tyske samfunnet, kan vi finne hos den polsk-britiske sosiologen Zygmunt Bauman.30 Bauman hevder tvert imot at holocaust kunne finne sted, ikke fordi det nødvendigvis var noe spesielt med det tyske samfunnet, men fordi det var av en type han omtaler som «moderne». Med dette mener han at de tette sosiale båndene i det førmoderne nærsamfunnet var blitt erstattet av en samfunnstype der individet og staten var de totalt dominerende grunnenhetene, og at den enkelte derfor ikke hadde alternative samfunnsstrukturer å forholde seg til da staten plutselig ble overtatt av en genocidal ideologi. Dermed kunne nazistene lettere gjenskape samfunnet etter sine egne planer, og på en forholdsvis enkel måte skape et klima preget av ansvarspulverisering og en nærmest total føyelighet.31 Byråkratiet er en nøkkelinstitusjon for Bauman. Mens tidligere tiders stater hadde vært fullstendig avhengige av personlige lojalitetsbånd – eller mekanisk solidaritet – mellom nasjonale og lokale eliter, og mellom disse elitene og befolkningen for øvrig, var det moderne samfunnet preget av en organisk solidaritet der det kunne være stor avstand mellom de som i realiteten fattet et vedtak og de som satte i verk disse vedtakene på bakkeplan.32 Dermed kunne også begge partene enten unnskylde sin medvirkning med henvisning til at de «fulgte ordre», eller at vedtakene de hadde vært med på å fatte hadde blitt misforstått, også i tilfeller av folkemord og politisk massevold.

Holocaust kunne med andre ord finne sted fordi nazistene overtok et moderne statsapparat, der byråkratene opplevde ansvarspulverisering, og der de på grunn av de spesialiserte arbeidsoppgavene ikke hadde noen oversikt over det de bidro til. De trengte heller ikke noen slik oversikt for å utføre sine arbeidsoppgaver.

Folkemordenes svarte bok.indd 18

06.01.14 16:03

1 Innledning: Folkemord som forskningsfelt

19

Dermed er det, hevder Bauman, en underliggende fare ved det moderne samfunnet at det finnes få alternative strukturer som kan forhindre massedrap i en industriell skala dersom staten skulle bli overtatt av en politisk bevegelse med folkemord på programmet.

Bauman undervurderer imidlertid betydningen av regimetyper. I demokratier vil de rettsstatlige garantier og maktspredning gjøre folkemord atskillig vanskeligere å gjennomføre enn i ensrettede totalitære land.33 Det er også et åpent spørsmål, som Vetlesen påpeker, om Baumans beskrivelse av den ansiktsløse og strukturelle ondskapen har rot i virkeligheten, eller om Bauman forveksler byråkratiet som en sosiologisk idealtype og byråkratiet slik det egentlig fungerte, spesielt under utryddelsen av de europeiske jødene.34

Latente og utløsende årsaker En annen og kanskje mer rammende kritikk er at Baumans tese har en begrenset overføringsverdi til folkemord i mindre moderne samfunn enn det Tyskland var før og under den andre verdenskrigen. Et godt eksempel på dette er Kambodsja i slutten av 1970-årene under Røde Khmer, et samfunn som vanskelig kan beskrives som moderne i Baumans forståelse, og der det ofte var svært kort sosial avstand mellom ofre og drapsmenn.35 Den amerikanske antropologen A.L. Hinton hevder at folkemordet i Kambodsja var preget av at de som drepte, først og fremst var motivert av tradisjonelle forestillinger om egen ære, og av et ønske om ikke å «tape ansikt».36 Videre løfter han fram at Røde Khmer kunne spille på en sterk hevnkultur – som til dels hadde sin opprinnelse i lokale fortolkninger av buddhismen – for å skape et hat mot den urbane middelklassen. Hinton mener også at regimet i enda større grad enn i andre folkemord måtte dyrke fram forskjellene mellom ofre og overgripere, siden disse forskjellene i utgangspunktet var temmelig vage i Kambodsja.

Rwanda i 1990-årene er et annet eksempel på hvordan nærhet og avstand virker sammen i et folkemord. Under nedslaktingen av mellom fem hundre tusen og en million tutsier i løpet av 100 dager i Rwanda våren 1994 var nettopp nærheten mellom ofre og gjerningsmenn et framtredende trekk.37 Man kan muligens argumentere for at det rwandiske samfunnet hadde moderne trekk, for eksempel et på noen områder fungerende statsapparat og et effektivt propagandamaskineri. Radioen, der tutsiene blant annet ble omtalt som kakerlakker (inyenzi), var avgjørende for å piske fram stereotypiene av fienden. Slik ble en mental avstand skapt mellom tutsier og de delene av hutu-majoriteten som tok til seg propagandaen. Men den byråkratiske avstanden mellom ofre og overgripere finner vi ikke i Rwanda. I motsetning til i Nazi-Tyskland ble det heller ikke gjort noen forsøk på å skjule forbrytelsene for befolkningen. Mangelen på industrielle drapsmetoder

Folkemordenes svarte bok.indd 19

06.01.14 16:03

20

Dag Einar Thorsen

gjorde også at en langt større grad av folkelig deltagelse var nødvendig. Dermed kan det se ut som om teknologisk modernisering og byråkratisk rasjonalitet likevel ikke er en forutsetning for selv de mest effektive folkemord.38 En mer generell motforestilling til slike sosialpsykologiske, kulturelle og strukturelle forklaringsmodeller er at de beskriver samfunnsforhold som ikke er unike for samfunn der det har foregått folkemord og politisk massevold. Det som beskrives, er gjerne latente årsaker, som må kombineres med en eller flere utløsende årsaker, for at vi skal ende opp i slike typer menneskeskapte tragedier. Plutselige kriser kan bringe fram et brennende hat mot eller frykt for de folkegruppene som oppfattes som ansvarlige for problemene. Krig, som ofte er bakteppet for folkemord, kan intensivere gruppe­motsetninger og skape en brutal voldskultur, som i løpet av kort tid kan endre samfunnet og flertallets verdier og vurderinger på en ganske grunnleggende måte. Det kan dreie seg om nye motsetninger, eller gammelt hat som med ett settes på spissen. Eller det kan dreie seg om strid utløst av en kamp om makten i staten, og gjennom den en kamp om store materielle verdier. I Rwanda var for eksempel demografiske faktorer viktige, blant annet press fra en økende befolkning og en tiltakende kamp om knappe landressurser.39 En annen avgjørende forutsetning er et politisk lederskap som gir ordre om eller klarsignal til massedrap dersom de kan finne et mottakelig publikum for sine planer. Men det som i det 20. århundret klarest skiller de tilfeller av intens politisk og sosial polarisering som endte opp i folkemord fra de som ikke gjorde det, er eksistensen av politiske ideologier med bred oppslutning som rettferdiggjør massedrap og folkemord. Det er de politiske ideene som kan forvrenge våre normale, moralske instinkter og få folkemordet til å framstå som en nødvendig og moralsk høyverdig handling. Et «offer» som vi må ta på våre skuldre hvis vi skal skape et nytt og perfekt samfunn, befolket av nye og perfekte mennesker, noe som var et kjernepunkt i SS-ideologien. Kommandanten i Auschwitz, Rudolf Höss, mente at han hadde «et hjerte som ikke var ondt», og at de ubehagelige handlingene han måtte foreta, var nødvendige av hensyn til Tyskland. De skjedde mot hans innerste medmenneskelige følelser, men han bevarte sin indre «anstendighet». 40 Samme selvbilde finner vi hos Adolf Eichmann. Det er først når en politisk bevegelse greier å sette menneskers vanlige moralske verdier og vurderinger på hodet, når det onde blir sett på som godt og riktig, at menneskenes potensial for ondskap og massedrap for alvor slippes løs.

De politiske ideenes makt Historikeren Ben Kiernan mener at det er mulig å se noen felles underliggende momenter ved de ideologiene som kan settes i forbindelse med folkemord i det 20. århundret.41 Han nevner spesielt religion, rase og territorium. I noen kjente

Folkemordenes svarte bok.indd 20

06.01.14 16:03

1 Innledning: Folkemord som forskningsfelt

21

eksempler på folkemord, som for eksempel holocaust og tyrkernes folkemord på armenerne under den første verdenskrigen, ser vi med all tydelighet at disse tre momentene spilte en framtredende rolle. Jødene og armenerne hadde ikke bare en annen religion enn tyskere og tyrkere, de ble også sett på som mindreverdige, samtidig som de stod i veien for majoritetsbefolkningens territorielle ambisjoner.

Det er også et fellestrekk ved disse ideologiene at de synes å bli til underveis, ved at de preges av en form for fleksibilitet som Kiernan omtaler som «genocidal pragmatisme». En slik pragmatisme kan komme til uttrykk ved at fiendebildet ikke er konsistent. Et eksempel kan hentes fra folkemordet i Rwanda, der hutumilitsene ikke bare drepte tutsier, men også hutuer som nektet å delta i folkemordet på tutsiene, og som dermed ble sett på som en trussel mot selve folkemordet. Særlig personer som yter aktiv motstand mot myrderiene, kan svært lett havne i samme situasjon som de ofrene de forsøker å skjerme.

Den genocidale pragmatismen kan også komme til uttrykk ved at metodene som brukes i folkemordet, endrer seg underveis. Under holocaust gikk man for eksempel over fra å henrette jøder og andre offergrupper manuelt med geværskudd på kloss hold, via mobile gasskamre montert på lastebiler, over til gigantiske utryddelsesleirer, der drapene kunne skje på en stadig mer effektiv og antiseptisk måte, dog aldri helt løsrevet fra enkeltstående sadisters grusomheter. Naturligvis ble ikke dette gjort ut fra et hensyn til ofrene, som i nazistenes øyne allerede hadde mistet sin menneskelighet, men tvert imot fordi man var bekymret for gjerningsmennenes mentale helse, og deres evne til å delta i utryddelsesaksjoner over lengre tid.

At de genocidale ideologiene på den ene side er totalitære og samtidig fleksible, er et åpenbart paradoks, som særlig kommer til uttrykk i utvelgelsen av hvem som skal drepes. Eksempler kan være Røde Khmers massedrap på alle med utdannelse, samtidig som deres egen toppledelse enten hadde fullført eller avbrutt høyere utdannelse fra Paris, eller nazistenes definisjon av hvem som var jøder, der det var besteforeldrenes religiøse tilhørighet og ikke biologi som var avgjørende for plasseringen i et rasehierarki.42 Det siste fellestrekket som Kiernan nevner, er idylliseringen av det førmoderne agrarsamfunnet. Med dette vil Kiernan fange inn det merkelige faktum at genocidale regimer svært ofte setter en høy verdi på jordbruk, og ser på bonden og det enkle og dydige liv han lever, som et ideal. For nazistene ble romantiske forestillinger om jordbruket og det enkle liv på landet et tema som ble trukket fram ved gjentatte anledninger.43 Det Tyskland som skulle etableres etter at krigen var vunnet, ble framstilt som et agrarsamfunn – en pastoral idyll. Tilsvarende ble storbyen, det moderne samfunnet og særlig intellektuelle sett på med mistenksomhet. Denne agrarromantikken ble i enda sterkere grad satt på spissen i Kambodsja under Røde Khmer, der byene ble tømt for folk, og et jordbrukssamfunn, basert på en aldeles hysterisk form for kommunisme med sterke rasistiske overtoner, ble forsøkt etablert ved hjelp av ekstrem voldsbruk.

Folkemordenes svarte bok.indd 21

06.01.14 16:03

22

Dag Einar Thorsen

I den mer teoretisk orienterte litteraturen ser vi flere forsøk på å sammenfatte ideologiske fellestrekk ved tilfeller av folkemord og politisk massevold. Et bidrag til dette finner vi hos den britiske filosofen Jonathan Glover.44 Hans hovedtese er at det 20. århundret har vært preget av en ondartet form for stammetenkning (tribalism), som har ligget bak det meste av kriger, folkemord og politisk massevold.

De ideologiene han beskriver mest inngående, kommunismen og nazismen, blir ofte betegnet som ekstreme utslag i hver sin ende av det politiske meningslandskap, men de har et par slående fellestrekk. Det første og for Glover mest avgjørende av disse er viljen til å dele menneskeheten inn i kategorier, enten ut fra rase eller klasse eller begge deler, og deretter tildele medlemmene av de ulike kategoriene av mennesker ulik verdi.

Det hele kulminerer ifølge Glover med at en til sist plasserer de med minst verdi utenfor «universet av moralske forpliktelser». Disse menneskene har ikke lenger noen egenverdi for de ideologisk overbeviste og kan ryddes av veien hvis det kan fremme deres mål om å skape en helt ny verden. Også nyere folkemord, som i Bosnia og Rwanda, kan sies å være tilfeller av en slik stammetenkning satt på spissen, om enn i en annen form. Stammetenkning er, igjen ifølge Glover, noe de fleste av oss driver med hele tiden. Vi deler hverandre, mer eller mindre ubevisst, inn i kategorier, og det kan muligens være snakk om en allmennmenneskelig tilbøyelighet. Slik stammetenkning kan begynne som uskyldige generaliseringer, men kan også kombineres med et ønske om at «de andre» må fjernes, og dersom forholdene ligger til rette for det, kan slik stammetenkning til slutt ende opp i massedrap.

Lignende forklaringer kan vi også finne hos andre, for eksempel hos den amerikanske sosiologen Barrington Moore jr. Han argumenterer for at en tanke om moralsk renhet, koblet med tanken om at enkelte mennesker er rene mens andre ikke er det, har ligget til grunn for tilfeller av massevold fra de aller tidligste tider av.45 Moores hovedtese er at tanken om at mennesker utviser forskjellige grader av moralsk renhet, har ledet til en tanke om at de rene må beskytte seg mot de urene. I noen tilfeller, for eksempel i beretninger fra Det gamle testamente, er det også blitt tenkt at de rene med god samvittighet kan utrydde eller undertrykke de påstått urene fordi det bidrar til en renere og mer moralsk verden. Også dette er betraktninger som Moore finner igjen i tidlig moderne tid, og som vi med letthet kan gjenkjenne i mange av det 20. århundrets folkemord, der ofrene ofte har vært omtalt som urene eller skadedyr. Uansett hvor man snur seg i den politiske massevoldens historie, så kan det synes som om det nettopp er en dypereliggende renhetslengsel som danner et bakteppe i de ideologier som ofte ligger bak slik vold.46

Folkemordenes svarte bok.indd 22

06.01.14 16:03

1 Innledning: Folkemord som forskningsfelt

23

Utopisme Et siste ideologisk fellestrekk bak politisk massevold, som særlig den britiske filosofen Isaiah Berlin beskriver, er forestillingen om at det er mulig og ønskelig å skape det som oppfattes som et perfekt samfunn, en tanke som han omtaler som utopisme.47 Berlin ser slike forestillinger om et perfekt samfunn som en viktig bestanddel i ekstreme ideologier både til høyre og venstre, og også som et viktig motiv bak mange menneskers begeistrede deltagelse i storslåtte erobringskriger, folkemord og andre former for politisk motivert massevold.48 I sitt essay «Jakten på den ideelle løsningen» (The Pursuit of the Ideal), legger Berlin ordene i munnen på en tilhenger av en uspesifisert revolusjonær ideologi på denne måten: Siden jeg vet hva som er den eneste sanne veien fram til den endelige løsningen på samfunnets problemer, vet jeg hvilken vei den menneskelige karavanen må ledes gjennom verdenshistorien. Siden du ikke har den samme innsikten som jeg har, kan ikke du tillates selv de mest begrensede former for individuell frihet, hvis målet skal nås. Du sier at en måte å styre samfunnet på vil gjøre deg lykkeligere eller friere, og gi deg rom til å puste. Men jeg vet at du tar feil, jeg vet hva du trenger – hva alle mennesker trenger. Og hvis det finnes motstand med opphav i kunnskapsløshet eller ondsinnethet, må kanskje hundretusener utryddes for at millioner skal bli lykkelige for all framtid. Hvilke alternativer har vi, vi som har kunnskapen, ut over det å være villige til å ofre alle dem som star i veien for oss, og i veien for etableringen av det fullkomne samfunnet?49

Verken Hitler eller Stalin, eller for den saks skyld lederne bak folkemordene i Bosnia og Rwanda i 1990-årene, kunne iverksette sine massemord hvis de ikke kunne støtte seg på egne tilhengere som trodde at de bidrog til det gode, ved å gjøre det onde. Mange gjerningspersoner, i det minste de ideologisk overbeviste, er ifølge Berlin ikke drevet av en sykelig lyst til å gjøre det onde, men av en tanke om at folkemordet er et absolutt nødvendig skritt på veien til å skape et perfekt samfunn eller beskytte riket mot reelle og innbilte fiender. Det er dermed ikke ondskap, men kunnskapsløshet og feilinformasjon som er hovedårsaken til at så mange blir begeistrede gjerningspersoner i folkemord, og som ofte gjør mer enn det som forlanges av dem: Deres normale moralske instinkter er satt ut av spill fordi de er blitt hellig overbevist om at de er med på noe som både er riktig og nødvendig.

Forklaringsmangfold Alle de omtalte forklaringsmodellene over har åpenbart noe for seg. De kan hver for seg forklare deler av kompliserte hendelsesforløp, men er samtidig utilstrek-

Folkemordenes svarte bok.indd 23

06.01.14 16:03

24

Dag Einar Thorsen

kelige hver for seg. Deler av disse hendelsesforløpene kan godt forklares med henvisning til en eller annen psykisk forstyrrelse hos gjerningspersonene. Det kan imidlertid også tenkes at noen mennesker blir massemordere ut fra banale motiver som økonomisk vinning, eller et ønske om å gjøre karriere og få anerkjennelse fra andre, eller en form for hevn. De er kort fortalt «vanlige mennesker» i uvanlige omstendigheter.50 Atter andre sider ved folkemord i det 20. århundret er det kanskje mer nærliggende å forklare med henvisning til langsiktige kulturelle tendenser, som framveksten av en institusjonalisert rasisme og av et moderne samfunn preget av sosial avstand, normoppløsning og fremmedgjøring.

Til sist er det også nødvendig å regne inn de politiske ideologienes rolle, som ikke bare kan unnskylde og rettferdiggjøre folkemord, men også forsyne selv den mest barbariske utryddelsespolitikk med glødende tilhengere. Det er nok også slik at populære forestillinger om hva årsakene til folkemord er, ofte blandes sammen med betraktninger om hvem som har skylden, og hvem som bør straffes for det som har skjedd. Politiske ledere trekkes gjerne fram som slike avgjørende aktører, hvis handlinger og hensikter var nødvendige forutsetninger for at et gitt folkemord eller et gitt tilfelle av politisk massevold kunne finne sted. Men som Tolstoj sier det i Krig og fred, var det verken Napoleon eller tsar Alexander som avfyrte kanonene – de måtte ha hjelp av en lydig og føyelig befolkning som kunne utøve volden på bakkeplan.

I dag er forskningen på folkemord og politisk massevold utpreget flerfaglig, selv om historie og statsvitenskap nok er de dominerende fagfeltene. Akkurat det har nok ført til at man i forskningen har lagt mye vekt på sentrale enkeltaktører, organisasjoners og offentlige virksomheters rolle i opptakten og gjennomføringen av ulike folkemord. Men også psykologi, antropologi og sosiologi har bidratt med nye perspektiver, med sitt tradisjonelt sterkere fokus på kulturelle og strukturelle bakgrunnsfaktorer i folkemord og politisk massevold, og med en ny interesse for å finne ut hva det er som gjør at antatt gjennomsnittlige mennesker blir delaktige i slike forbrytelser. Også fagfelt som filosofi og teologi har bidratt, blant annet med ulike former for begrepsutvikling, som har vært nyttig også for mer tradisjonelle, historiske og statsvitenskapelige tilnærminger til temaet.

Det kan også se ut som om genocidale kriser har sin egen dynamikk, som denne forskningen uansett må ta høyde for, og som vil begrense mulighetene for å forutsi når og hvor neste genocidale krise vil oppstå. Man kan oppleve at situasjonen plutselig akselererer fullstendig ut av kontroll, uten at det på forhånd forelå noen klar intensjon om å begå et folkemord før det var i full gang. Likevel skal vi heller ikke underslå at intensjonen om helt eller delvis å ødelegge en gruppe, faktisk har vært til stede hos flere av de politiske eliter som har vært ansvarlige for folkemord, og at de ofte har arbeidet målbevisst for å skape aksept for folkemord i befolkningen, før nøye gjennomtenkte utryddelsesaksjoner er blitt satt i gang.

Men til syvende og sist er det nok også slik at et sett av farlige lengsler – mot det

Folkemordenes svarte bok.indd 24

06.01.14 16:03

1 Innledning: Folkemord som forskningsfelt

25

rene, det enkle eller det perfekte – spiller en framtredende rolle i opptakten til de fleste folkemord i det 20. ürhundret, og kan forklare hvorfor det finnes en fruktbar grobunn for folkemord og politisk massevold hos helt ordinÌre mennesker, dersom forholdene ellers ligger til rette for det.

Folkemordenes svarte bok.indd 25

06.01.14 16:03

bakside: 173 mm

rygg: 41 mm

høyde: 246 mm

bidragsytere: Vibeke Banik Nik. Brandal Bjarte Bruland Nils Christie Jan Egeland Tore Linné Eriksen Bernt Hagtvet Marco Attila Hoare Morten A. Iversen Bent Jensen Chalak Kaveh Ben Kiernan Anders Kjøstvedt Pål Kolstø Evelin Lindner Janne Haaland Matlary Trond Risto Nilssen Ragnar Næss Kaja Sinead Selvik David Simon Marianne Soleim Johan Stenshorne Ellen Emilie Stensrud Øystein Sørensen Dag Einar Thorsen Olle Törnquist Arne Johan Vetlesen Bjørn Westlie

med nazistenes forsøk på å utslette uønskede folkegrupper trodde de fleste at et sivilisatorisk nullpunkt var nådd. FNs universelle menneskerettighetserklæring og Folkemord­ konvensjonen, begge vedtatt i 1948, var klare tegn på at det internasjonale samfunnet ønsket å sette sluttstrek for slike overgrep. Men histo­ rien både i og utenfor Europa har vist at folke­ mordenes epoke ikke var over med det.

I Folkemordenes svarte bok fortelles historiene om folkemord og politiske masseovergrep i det tjuende århundret fram til vår egen tid. De ulike bidragene tar sikte på å øke forståelsen av, og kunnskapene om, hvilke forbrytelser vi står overfor.

Forskningen på folkemord i nær fortid gir stadig nye viktige innsikter og har gjort det nød­ vendig og mulig med en omfattende oppdatering av Folkemordenes svarte bok, som kom ut første gang i 2008. Den nye utgaven er bedre tilpasset undervisningsformål, med flere og kortere kapitler, som til sammen dekker en større del av fagfeltet. er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og en markant stemme i den norske samfunnsdebatten. nik. brandal er historiker ved Universitetet i Oslo, der han arbeider med en doktorgrad om radikaliseringen av studentmiljøene i Europa og Nord-Amerika på 1960-tallet. dag einar thorsen er førsteamanuensis i stats­ vitenskap ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold.

Han har skrevet doktorgrad om antitotalitær tenkning i det tjuende århundret.

i s b n 9 7 8 -8 2 -1 5 -0 2 0 8 8 -4

bernt hagtvet nik . brandal dag einar thorsen [ red.] folkemordenes svarte bok

2 . utgave

forside: 173 mm