Innføring i RELIGIONSSOSIOLOGI

Inger Furseth og Pål Repstad

Innføring i RELIGIONSSOSIOLOGI

2. utgave

INNFØRING I religionssosiologi

2. UTGAVE

universitetsforlaget

© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS ved Universitetsforlaget 2023

1. utgave 2003

ISBN 978-82-15-06978-4

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Mette Gundersen

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Mediehuset Andvord

Boken er satt med: Minion Pro 10,5/15 pkt

Papir: 90 g Amber Graphic

Denne boka er dedisert til minnet om James A. Beckford (1942–2022), mentor i religionssosiologi og en god venn.

Forord

Er det sant at religionen står svakere i samfunnet i dag enn før, eller er vi vitne til en religiøs renessanse? Hvordan skal vi forstå veksten i antall mennesker uten noen religiøs tilknytning? Hvordan påvirker religionen forestillinger om rase, etnisitet, kjønn, seksualitet og sosial klasse, og hvordan blir religionen påvirket av disse faktorene? Hvordan håndterer stater religiøst mangfold? Hvilken rolle spiller religionen for nasjon og politikk? Hvordan skal vi forstå religiøs vold?

Dette er bare noen få eksempler på spørsmål som ofte stilles i dag. Denne boka gir en innledning til sosiologiske teorier om religion. Sosiologer har begynt å forstå at religion er en viktig faktor i dagens samfunn. Et økende antall studenter og forskere innen religionsvitenskap, religionshistorie og teologi tar også i bruk samfunnsvitenskapelige perspektiver. Vi tror alle med interesse for religion eller samfunnsvitenskap vil ha nytte av å lese denne boka. Målet er å gi leseren en oppdatert oversikt over sosiologiske teorier som er relevante for studiet av religion, ofte illustrert med henvisninger til empiriske studier. Mengden av studier i religionssosiologi verden over er enorm, og vi kan bare vise til noen få her.

Et annet mål er å bidra til at religionssosiologien ikke blir et isolert felt innenfor sosiologien. Vi mener at religionssosiologien bør utgjøre en integrert del av den generelle sosiologien. Derfor begynner vi i kapittel 1 med å beskrive noen trekk som kjennetegner sosiologiske perspektiver og forklaringer. I kapitlene 3 og 4, der vi presenterer viktige klassiske og samtidige teoretikere, inkluderer vi deres generelle sosiologiske teorier ved siden av hvordan de analyserer religion. Samme opplegg er brukt i mange andre kapitler. Vårt håp er å inspirere leserne til å bruke et bredere tilfang av sosiologiske teorier og tilnærmingsmåter i sine religionssosiologiske studier.

Den første norske utgaven av denne boka kom i 2003 og den engelske utgaven (med små endringer) i 2006. Boka har blitt utgitt på norsk, engelsk, dansk, svensk, tyrkisk og persisk. I 2015 ble boka valgt ut av forlaget Ashgate som en av deres bøker med størst

impact. Siden den første utgaven kom, har mye endret seg i verden. Det har ført til at vi har revidert og nyskrevet de fleste kapitlene og lagt til nye. La oss nevne noen viktige endringer og tillegg:

I vår tids religionssosiologi har studiet av nonreligion blitt stadig mer sentralt. Begrepet nonreligion er i ferd med å bli godt innarbeidet på engelsk. Vi har valgt å følge det opp og bruker begrepet ikkereligion på norsk. Vi drøfter denne ordbruken nærmere i kapittel 2.7. Vi har inkludert avsnitt om ikkereligion i flere kapitler, for eksempel i kapittel 2 om å definere religion og ikkereligion og i kapittel 5 om individuell religion og ikkereligion.

I oversikter over klassisk og samtidig religionssosiologisk teori er det en utbredt vestlig, ofte hvit, mannlig dominans. Selv om denne dominansen også preger denne utgaven, har vi inkludert et bredere utvalg av klassiske sosiologer i kapittel 3, som Harriet Martineau, Ida B. Wells-Barnett og William E. B. Du Bois. I kapittel 4 er samtidige teoretikere som Edward Said og Patricia Hill Collins tatt med. De er viktige bidragsytere til utviklingen av sosiologi og religionssosiologi, men har stort sett blitt oversett i bøker som denne og ikke fått den oppmerksomheten de fortjener.

Da den første utgaven av denne boka kom, var den innovativ på den måten at den var den første i sitt slag som hadde med egne kapitler om rase, etnisitet og religion, og om kjønn og religion. Dette er mer vanlig i dag. Temaet rase, etnisitet og religion er blitt enda mer relevant, og kapittel 7 er i hovedsak nyskrevet. Teorier om rase og etnisitet har fått mer oppmerksomhet i sosiologien, og temaet forskes mer på. Vi retter kritikk mot hvordan disse temaene i stor grad blir oversett i studier av religion, særlig rase, og vi etterlyser mer interseksjonell analyse på dette området, altså analyse av samspillet mellom flere faktorer. Kapittel 8 diskuterer kjønn og seksualitet. Avsnittene om kjønn er blitt oppdatert og utvidet med en ny del om kvinner og religiøs terror. Avsnittet om seksualitet måtte nyskrives, for vi snakker om seksualitet på en annen måte nå enn det som var vanlig tidlig på 2000-tallet. Videre har sosial klasse – et viktig emne i klassisk sosiologi – blitt mer sentralt i vår tids sosiologi, selv om det stadig gjenstår å gjøre mye forskning om den gjensidige påvirkningen mellom religion og klasse. Et nytt kapittel om religion og sosial klasse har derfor kommet til. Gjennom hele boka har vi forsøkt å omtale flere former for sosial ulikhet for å henlede leserens oppmerksomhet mot hvor viktig interseksjonalitet er som analytisk linse.

Boka inneholder også et nytt kapittel om sosiale og religiøse bevegelser, radikalisering og religiøs vold (kapittel 11). Med unntak av nye religiøse bevegelser er disse temaene ofte oversett i innføringsbøker i religionssosiologi. Siste kapittel tar for seg religion, nasjon, stat og politikk. Gjennom hele boka prøver vi å belyse mulig innebygd normativitet og etnosentrisme i faglige begreper og teorier.

På et mer praktisk plan har vi forsøkt å binde boka sammen ved hjelp av interne krysshenvisninger. Stikkordregisteret kan også være en god hjelp om en ser etter spesielle temaer. Boka er bygd opp slik at du som leser kan gå fram og tilbake som du ønsker. På slutten av hvert kapittel har vi formulert noen spørsmål som kan brukes i kollokviegrupper eller individuelt. Målet er å hjelpe leseren med å forholde seg aktivt til stoffet og få en bedre forståelse av religionens rolle i dagens samfunn.

Vi har begge vært studenter, lærere og forskere i religionssosiologi i flere år. Mange mennesker har lært oss mye og inspirert oss i dette arbeidet. Først og fremst vil vi takke hverandre, vårt samarbeid har pågått over lang tid. Skriving kan være et relativt ensomt prosjekt, men vi har hatt det moro og lært av hverandre. Inger har skrevet det første utkastet til kapitlene 3, 7, 8, 11 og 12, og Pål har gjort det samme når det gjelder kapitlene 1, 2, 5, 6, 9 og 10. I kapittel 4 har Inger skrevet om Foucault, Habermas, Berger og Luckmann, Bourdieu, Said og Collins, og Pål om Goffman, Bauman, Giddens og Hochschild. Men vi har kommentert hverandres utkast i en slik grad at vi begge er ansvarlige for hele boka. Manus er først skrevet på engelsk, og den engelskspråklige utgaven er utgitt av Routledge (2023). Forfatterne har oversatt sine respektive kapitler til norsk. I forbindelse med arbeidet med denne utgaven takker Inger studiegruppa for rase og etnisitet ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, særlig Mette Andersson og Laura Führer. Hun takker også psykologspesialist Cathrine Tennebø Jakobsen ved Oslo universitetssykehus. Pål takker en studiegruppe om religiøst mangfold ved Universitetet i Agder for verdifulle innspill, særlig Ida Marie Høeg, Pål Ketil Botvar, Karin Jarnkvist og Evelina Lundmark. Han er også takknemlig for at Universitetet i Agder gir gode arbeidsvilkår for en pensjonert professor. Til slutt: Vi savner begge en nestor i religionssosiologien, James A. Beckford, som gikk bort altfor tidlig i 2022. Hans innsats for å bringe sammen generell sosiologisk teori og religionssosiologi har påvirket vårt arbeid mye. Han var en stor inspirasjon, ga alltid gode råd og ble en god venn. Vi tilegner denne boka til hans minne.

Oslo/Kristiansand, mai 2023

Inger Furseth og Pål Repstad

Sosiologiske perspektiver på religion

Hvilke emner interesserer dagens religionssosiologer? Her er noen få eksempler: Religion kan være viktig i fredsbyggende prosesser, men kan også spille en rolle i sosiale konflikter. Et samfunns politiske system vil ofte ha en innvirkning på religiøse organisasjoner. Religioner blir også påvirket av om de er i majoritet eller minoritet i et gitt samfunn. Religiøse normer kan virke inn på et samfunns økonomiske liv, for eksempel hvis religionen påvirker arbeidsmoralen. Religiøse lederes sekulære og religiøse egeninteresser kan prege religiøse organisasjoner. Religiøse forkynneres etnisitet, kjønn og sosial klasse kan bety noe for hva og hvordan de forkynner. Alt dette er tilfeldige eksempler på forskningstemaer, og vi vil komme tilbake til flere av dem i kapitlene som følger. Religionssosiologien har noen ganger blitt isolert fra generell sosiologi, og det er et tydelig mål at denne boka skal bygge bro mellom religionssosiologi og generell sosiologi. Derfor begynner vi med en presentasjon av noen av sosiologiens hovedtrekk og noen likheter og forskjeller mellom sosiologien og andre vitenskaper om mennesker. Vi vil omtale enkelte tendenser i nyere religionssosiologi og belyse hvordan religionssosiologer vanligvis nærmer seg religiøse fenomener – som sosiale fenomener – uten å ta stilling til religionens krav på sannhet.

1.1 Hva er sosiologi?

Det er ikke mulig å svare kort og samtidig uangripelig på hva sosiologi er. Vi kan si at sosiologi er studiet av sosialt liv hos mennesker, i grupper og i samfunn. Men da har vi egentlig ikke skilt godt mellom sosiologi og for eksempel historie som vitenskap. Nå

er det ikke noe viktig mål i seg selv å drive detaljrydding mellom vitenskapene slik at grensene blir skarpe. Likevel er det verd å prøve å si noe om hva som er sentrale kjennetegn ved den vitenskapen som kalles sosiologi.

Begrepet sosiologi ble utformet av den franske samfunnsfilosofen Auguste Comte i 1830 (Gane 2006, mer om Comte i kapittel 3.1 og 5.5). Faget har blitt undervist ved universiteter i over hundre år, med en sterk kvantitativ akademisk vekst de siste femti år eller så. Ordet sosiologi er en kombinasjon av gresk og latin og kan oversettes med samfunnslære. Sosiologien er en samfunnslære som preges av noen bestemte perspektiver.

Sosiologien er interessert i å forklare og forstå hvorfor mennesker handler som de gjør. Med forklaringer mener vi her ikke bare strenge årsaksforklaringer, men alle bidrag til å kaste utdypende lys over et fenomen. For å nærme oss en forklaring av menneskelige handlinger vil vi i det følgende skille mellom egenskapsforklaringer, relasjonsforklaringer og systemforklaringer. De siste kan også kalles strukturforklaringer. Denne inndelingen er ganske vanlig i sosiologien, og her er vi inspirert av en framstilling hos to norske samfunnsforskere, Cato Wadel og Carl Cato Wadel (2007).

En egenskapsforklaring hevder at det som skjer, skyldes egenskaper ved individene. Disse egenskapene blir sett på som ganske stabile. For å illustrere: Når et menneske begår en kriminell handling, blir gjerningen forklart ut fra dette menneskets kriminelle karaktertrekk. Et annet eksempel: Når et menneske viser sterkt religiøst engasjement, kan en egenskapsforklaring være at vedkommende har en sterk religiøs legning. Egenskapsforklaringer kan ha et moralsk rosende eller fordømmende islett: «Hun er ikke annet enn snill» eller «Du kan ikke vente deg noe godt fra et så fordervet menneske». Egenskapsforklaringer kan også vise til gruppers eller kategoriers særtrekk: «Nordmennene er stolte og hardføre.» «Innerst inne er religiøse mennesker fanatikere.» Slike karakteristikker har det vært mange av ned gjennom historien, ikke minst når det gjelder forklaringer ut fra kjønn eller rase. Sosiologien tilbyr mange argumenter mot egenskapsforklaringer. Ett argument er at de ofte bygger på sirkelresonnementer: Noen viser religiøst engasjement fordi de er sterkt religiøse. Et annet sosiologisk argument mot egenskapsforklaringer er at egenskaper ikke nødvendigvis er stabile, de kan skifte med skiftende situasjoner og kontekster. Samfunnsforskere vil ønske å gå et skritt lenger og spørre hvorfor folk er blitt sterkt religiøse. Ofte vil samfunnsvitenskapelige svar være relasjonsforklaringer: Et faktum eller en hendelse må forstås ut fra sosiale relasjoner som mennesker inngår i. Et relasjonelt alternativ om en skulle forklare religiøs fanatisme, kunne være dette: «Det er ikke rart han uttrykker fanatiske syn. Hans foreldre har lært ham slike oppfatninger fra barndommen av, og han har vært holdt i isolasjon det meste av livet.»

Atskillige samfunnsforskere ser på relasjonsforklaringer som de beste i samfunnsvitenskapene (Wadel og Wadel 2007, 14–15). Disse forklaringene kaster lys over hvorfor

vi handler som vi gjør, ved å peke på hvordan vi påvirkes av våre relasjoner til andre mennesker. Vi tar hensyn til andre mennesker når vi handler, vi «svarer» på andres handlinger når vi tenker og handler. Å ta hensyn til betyr ikke i denne sammenheng nødvendigvis å underordne seg. Vi kan lære noe av andre og tilpasse vår atferd til deres, men vi kan også irritere oss over dem, prøve å lure dem eller bevisst ignorere dem. I alle disse tilfellene inngår vi i relasjoner til andre mennesker.

Ordet relasjon signaliserer et visst minstemål av varighet i samkvemmet mellom mennesker. Men selv i flyktige møter kan noe sosialt aktiveres. Hvis to ukjente passerer hverandre på en vei, kan det godt tenkes at de retter opp ryggen og prøver å se OK ut når de passerer hverandre. Sosiale konvensjoner kan melde seg også ved slike korttidsrelasjoner. Videre handler og tenker vi ikke bare ut fra direkte sosial kontakt med andre, men også ut fra minner om tidligere sosiale relasjoner. Vi trenger heller ikke ha gjort alle erfaringene selv. Brent barn skyr ilden, men også ubrent barn kan ha lært å være forsiktig med fyrstikker – av andre barn eller foreldrenes advarsler. Barn kan også ha lært av pedagogiske innslag i barne-TV, siden relasjoner i vår tid ofte er indirekte eller mediert, altså formidlet gjennom medier, sosiale medier eller massemedier, for eksempel et massemedium som TV. Her er vi imidlertid midt inne i en aktuell sosiologisk diskusjon. En del sosiologer hevder at massemedier og nye teknologisk baserte kommunikasjonsformer gjør seg så sterkt gjeldende i dag at vi må snakke om en ny tidsepoke. Andre sosiologer holder fast ved at det tross alt er de direkte sosiale relasjonene som også i vår tid bidrar mest til å forme våre sosiale liv og vår selvforståelse. Vi diskuterer medier og religion mer i kapittel 6.8.

Den tredje formen er systemforklaringer eller strukturforklaringer. Også denne typen forklaringer kan vi kjenne igjen fra dagliglivet, som når noen snakker om «en rasjonalistisk tidsalder», «markedstenkningen», «en medietid» eller simpelthen «samfunnet» som en formende kraft i vårt liv. I alle disse tilfellene handler det om at bestemte mønstre og innebygde regelmessigheter i samfunnet preger menneskene nærmest uavhengig av menneskenes egne ønsker og prosjekter.

Mange samfunnsvitere er kritiske til en vidtgående bruk av systemforklaringer (se kapittel 3.9). Slike forklaringer kan tilsløre at det tross alt er menneskene som har skapt samfunnsstrukturene. Utallige sosiale relasjoner og handlinger har stivnet til strukturer. Strukturforklaringer kan også lede til en såkalt selvoppfyllende profeti: Hvis alle tror at en ordning er uforanderlig, blir den det. I religionssosiologien brukes noen ganger begrepet sekularisering – altså svekkelse av religionens betydning – nærmest som om det skulle være en ubønnhørlig naturkraft. I dag vil de fleste sosiologer avgrense seg fra en forestilling om at samfunnet utvikler seg gjennom ubønnhørlige, iboende lovmessigheter, helt uavhengig av menneskenes egen innsats. Samtidig holder mange sosiologer fast på

at det er fruktbart å snakke om sosiale krefter som virker inn på både enkeltmennesker og sosiale relasjoner. Men det er uenighet i sosiologien om hvor uforanderlige, sterke og styrende samfunnsstrukturene er. Skjematisk sagt har en hovedtendens i sosiologien i mange år gått i retning av å interessere seg for hvordan aktørene fortolker verden, og handler ut fra det. Men en del «strukturalister» i faget kritiserer denne aktørorienteringen for å ha gått for langt, og for å undervurdere en del tunge, ytre føringer på menneskers liv, ikke minst teknologiske og økonomiske faktorer. Med andre ord er vektleggingen ulik når sosiologer skal fortolke vekselspillet mellom mennesker og samfunnsordninger.

Mye sosiologi kan presenteres nettopp som studiet av et vekselspill mellom mennesker og samfunnsordninger. Da bruker vi ordet samfunnsordninger i en nokså vid betydning og inkluderer både ganske «stivnede» samfunnsstrukturer og mer dynamiske mønstre i sosiale relasjoner. Påvirkningen er gjensidig. Mennesker kan ha noe handlingsrom «innenfor» de sosiale kreftene, og de kan tilmed forandre samfunnsordninger – særlig når de strever i et målrettet og samordnet fellesskap.

Samfunnsordninger kan være både materielle og ikke-materielle. Et banalt eksempel: Når først en bro er bygd i et naturskjønt område, vil folk flest bruke denne broa heller enn å svømme eller ta båt, selv om de kanskje i sin tid av naturverngrunner var mot at den skulle bygges. Når først en teknologi er innført i et samfunn, er det vanskelig å tenke den vekk igjen. Materielle og sosiale faktorer kan forsterke hverandre, som når en religiøs elite markerer sin makt og betydning gjennom prangende bygninger, storslagne drakter eller inntrykksfulle meldinger på Twitter. Materielle størrelser betyr for øvrig ikke noe bestemt i seg selv, de må fortolkes og tillegges mening. Slik mening kan skifte over tid. Pyramiden ved Giza, som for noen tusen år siden kunne fylle en egypter med svimlende ærefrykt, kan for en blasert turist i dag være et sted dannede mennesker bør ha besøkt for å kunne flette det inn i en selskapskonversasjon.

Ikke-materielle samfunnsordninger er usynlige, men kan gjøre inntrykk. I religiøse sammenhenger kan tradisjoner for hva som er religiøst og moralsk sant og rett, legge like sterke føringer som murvegger. Tradisjonene er menneskeskapte, sosiologisk sett, og de kan i prinsippet endres, men i praksis kan det være både vanskelig og belastende å bryte med dem, i alle fall hvis man står alene.

Sosiologiske skoleretninger

I denne boka blir det presentert mange sosiologiske teorier om religion. Noen av dem lar seg kombinere og utfyller hverandre, andre er det vanskelig å gi sin tilslutning på samme tid. Her vil vi kort introdusere de vanligste skoleretningene vi finner i sosiologien i dag. Vi har allerede nevnt at sosiologien kan være overveiende aktørorientert eller strukturorientert. Noen sosiologer legger stor vekt på menneskenes handlefrihet

og evne til å forandre samfunnsordninger. Disse teoretikerne fokuserer på hvordan mennesker skaper samfunnet (sosiologi «nedenfra»), andre på hvordan samfunnet skaper og former mennesker (sosiologi «ovenfra»). Disse to posisjonene kommer også til uttrykk i religionssosiologien. Det pågår en aktuell faglig diskusjon om hvor forankret eller frikoplet enkeltmennesker er i dag i forhold til etablerte religiøse tradisjoner.

I kapittel 3 og 4 omtaler vi hovedideene til flere klassiske og mer samtidige sosiologer, og ikke minst hvordan de beskriver religionens rolle og forholdet mellom individ og samfunn. Det er ingen klar «reiserute» i bokas disposisjon, verken «nedenfra» eller «ovenfra». I alle kapitlene prøver vi å gripe samspillet mellom individ, sosial kontekst og samfunn. I kapittel 5 presenterer vi noen strukturelle trender, som modernisering, sekularisering og globalisering. I kapittel 6 ser vi på individnivået, med henblikk på både religion og ikkereligion. De neste tre kapitlene diskuterer forskjeller, særlig rase, etnisitet, kjønn, seksualitet og sosial klasse, og de mange måtene disse faktorene samspiller med religion på. Kapittel 10 og 11 tar utgangspunkt i mesonivået, altså mellom individnivået og samfunnsnivået, eller mer presist religiøse organisasjoner og bevegelser. Endelig tar kapittel 12 for seg ulike relasjoner mellom stat og religion og forholdet mellom religion og politikk.

I tillegg til skillet mellom sosiologi «ovenfra» og «nedenfra» går et vanlig skille i sosiologien mellom et idealistisk og et materialistisk sosiologisk perspektiv. Her handler debatten om hva slags forhold en mener er mest bestemmende for samfunnsutvikling og menneskeliv. To ruvende klassiske figurer i sosiologien kommer ulikt ut her. Med fare for å bli for skjematisk kan vi si at Karl Marx (kapittel 3.2) langt på vei så religionens utvikling som en refleks av økonomiske og klassemessige forhold, mens Max Weber (kapittel 3.5) prøvde å vise at religionen i gitte historiske situasjoner kunne virke avgjørende inn på den økonomiske utvikling. Men vi må tilføye at både Marx og Weber viste betydelig sans for samspillet mellom materielle og idemessige forhold.

Videre bygger noen sosiologiske retninger på et harmoniorientert syn på samfunnet, mens andre fokuserer på sosial konflikt. Mange teorier hører til midten og prøver å kombinere de to perspektivene. Karl Marx kategoriseres gjerne som konfliktteoretiker, men han var i høy grad også opptatt av betingelsene for samhold og fellesskap. Talcott Parsons (kapittel 3.8) nevnes ofte som en typisk harmoniteoretiker blant sosiologiens klassikere. Det er riktig at han var opptatt av hvordan religionen bidrar til sosial integrasjon, men han var langt fra blind for at det kunne oppstå konflikter i samfunnet. Når det likevel kan gi en viss mening å opprettholde skillelinjen mellom harmoni- og konfliktorientert sosiologi, er det fordi sosiologer er uenige om hvor grunnleggende konflikter er i samfunnet. Konfliktteoretikere vil ha en tendens til å se på ro og harmoni i samfunnet som bare noe tilsynelatende. Under overflaten vil de hevde at det enten

eksisterer en form for maktbalanse, eller at en sterk part undertrykker de svake slik at konfliktene ikke kommer åpent til uttrykk. Harmoniteoretikere vil ha en tendens til å se på konflikter som noe uønsket, mens konfliktteoretikere ofte vil være kritiske overfor eksisterende samfunnsforhold (mer om disse sosiologiske skoleretningene i kapittel 3.9 og 4.11).

Når sosiologene er skeptiske til egenskapsforklaringer, innebærer det blant annet at det blir et konkurranseforhold mellom på den ene siden sosiologiske og på den andre siden genetiske og biologiske forklaringer på menneskelig atferd. Her har sosiologien på mange vis vært en del av en større hovedtrend i framveksten av moderne tenkning, der det har blitt mer vanlig å forstå mange forhold og fenomener som menneskeskapt og sosialt bestemt, mens de tidligere ble sett på som utslag av varige, iboende egenskaper – enten de var gudgitte, medfødte eller «naturlige». Et iøynefallende eksempel er hvordan forståelsen av kjønn og seksualitet har endret seg. Tidligere ble kjønn og seksualitet fortolket som faste biologiske trekk, ofte med en tilføyelse om at de inngikk i en guddommelig orden. Nå ses kjønn og seksualitet som mer flytende. Det er flere kategorier av kjønn og seksualitet enn de binære kategoriene mann og kvinne (se kapittel 8). Men for å forenkle vil vi bruke betegnelsene mann og kvinne i denne boka, og som sosiologer forstår vi menn som de personene som identifiserer seg som menn, og kvinner som de som identifiserer seg som kvinner.

I sosiologien har det også vært en bevegelse bort fra en essensialistisk virkelighetsoppfatning der fenomenene blir sett på som stabile og med fastlagte vesenskjennetegn, over til en konstruktivistisk der virkeligheten blir sett på som noe konstruert, noe som mennesker tillegger mening. Sosiologer vil gjerne tilføye at virkeligheten er sosialt konstruert, den utformes gjerne av mennesker i fellesskap, mennesker som «forhandler» med hverandre for å utforme en felles oppfatning av verden. Men at noe blir sett på som sosialt konstruert, betyr ikke at det ikke er virkelig. For eksempel, selv om «rase» ikke eksisterer som et biologisk fenomen, men er sosialt konstruert i både historie og samtid, erfares raseforskjeller og raseundertrykkelse som i høy grad virkelig i livet til fargede mennesker (se kapittel 7).

Vi kan ikke ta for gitt at sosiale forklaringer vil fortsette å ha en høy status i framtiden. Slike forklaringer er debattert og omstridt. Hvis genetiske og biologiske forklaringer blir mer dominerende, særlig hvis de presenteres som deterministiske, kan dette ha moralske implikasjoner. Den sosiologiske tilnærmingen som fortolker menneskers liv og sosiale forhold som skapt av mennesker og derfor mulig å endre, har et innebygd moralsk potensial som kan brukes til å kritisere og endre samfunnet. Dette står i motsetning til forklaringer som henviser til Guds vilje eller en gitt natur. Slike forklaringer har vært brukt ned gjennom historien til å legitimere både undertrykkelse og sosial urett, for

eksempel legitimerte biologiske raseteorier nazistenes folkemord på jøder og romfolk under annen verdenskrig. Når dette er sagt, er det en tiltakende og interessant dialog i dag mellom biologer, genetikere og noen sosiologer (Freese 2018). Moderne genetikk er nyansert og ser ikke nødvendigvis på gener som totalt bestemmende. Kloke sosiologer bør ikke overse at mennesker er biologiske, ikke bare sosiale vesener. Og selv om dette anerkjennes, blir det likevel nok av sosiale og kulturelle variasjoner igjen å studere for nysgjerrige sosiologer.

Det er ikke lett å si noe kategorisk om sosiologiens samfunnsmessige rolle i dag. På den ene side kan sosiologer være samfunnskritiske og mistenke at ting ikke alltid er slik de ser ut, eller slik mektige mennesker har beskrevet dem. På den annen side kan sosiologiens sans for samfunnets komplekse framtoning også fungere som et korrektiv til en naiv utopisme.

1.2 Sosiologien som vitenskap

Når vi omtaler sosiologien som en empirisk vitenskap, innebærer det at et avgjørende kriterium for konklusjoner er om de overensstemmer med systematisk innsamlede og analyserte empiriske data, altså informasjon om erfaringer. I dette ligger ikke noen tro på at sosiologien er objektiv på den måten at bare én konklusjon er riktig. Her nærmer vi oss kompliserte vitenskapsteoretiske spørsmål som vi ikke kan gå grundig inn i. Men la oss slå fast at sosiologi er en form for fortolkning. Det er ikke slik at dersom bare de sosiologiske fagfolkene får tid og penger nok til å raffinere sine måleinstrumenter og foreta mange nok og nøyaktige nok målinger, vil vi nå fram til en entydig og definitiv sosiologisk sannhet. En slik oppfatning kalles ofte positivistisk, og et slikt optimistisk og ambisiøst syn på sosiologiens muligheter kan en finne hos mange av sosiologiens grunnleggere.

Særlig gjennom de siste seksti år eller så har positivismen fått mange kritiske angrep, slik at få tror på en slik objektiv sosiologi i dag. Ett vanlig argument er at samfunnet endrer seg, og at sosiologiske analyser som var ganske treffende for noen tiår siden, kanskje ikke er til stor hjelp for å forstå samfunnet i dag. Mennesker har dessuten en evne til å sette seg mål og handle ut fra hva som er meningsfylt for dem. Mange vitenskapsteoretikere vil derfor si at menneskene ikke bare er litt mer kompliserte å studere enn for eksempel mekaniske systemer, men at menneskenes bevissthet og evne til å sette seg mål gjør humanvitenskapene til noe kvalitativt annet enn naturvitenskapene. I humanvitenskapene kan en ikke forutsi eksakt hva som vil skje i framtiden. Det er mulig å trekke opp utviklingslinjer gjennom fortiden som forlenges inn i framtiden, men noe nytt kan dukke opp. Selv med kjennskap til europeiske og afrikanske musikktradisjoner

kunne vanskelig jazzen forutsies. Og selv med god kunnskap om europeiske religiøse tradisjoner er det umulig å si noe sikkert om EU vil ha en felles religion i år 2050, eller for den saks skyld om EU vil eksistere.

Dessuten er også forskerne samfunnsborgere og levende mennesker med egne religiøse, politiske og personlige fortolkningsrammer og sympatier. Å sette søkelyset på noe betyr alltid at noe annet blir liggende i skyggen. Ut fra dette blir det for eksempel for firkantet å si at teologi og etikk er normative og subjektive fag, mens samfunnsvitenskapene er beskrivende og objektive. Tross all vilje til åpenhet kan knapt noen løsrive seg fra sin bakgrunn og sine fordommer, som en ofte ikke er helt oppmerksom på selv. Det er lettere å se slike fordommer og forutforståelser hos andre forskere enn hos en selv. Derfor er det så viktig at forskningen er offentlig tilgjengelig, for det gjør gjensidig kritikk og læring mulig.

I dag ser den akademiske verden mer kritisk på vitenskapene sammenliknet med den vitenskapsoptimismen som dominerte tidlig i det tjuende århundre. Noen driver denne kritikken svært langt, i retning av nærmest å løse opp alle former for sikker kunnskap. Slike standpunkter, som ofte kalles postmodernisme, var trolig mer vanlige for to–tre tiår siden, og selv da var de sjeldne. I dag søker de fleste sosiologer etter en mellomposisjon mellom den gamle positivistiske troen på sikker kunnskap og en ny vitenskapskritisk relativisme. Mange vil være enige med oss i at sosiologi er fortolkning. Men få sosiologer er beredt til å gå helt ut i det postmoderne og si at den ene fortolkning kan være like god som den andre. Fremdeles vil vi hevde at det er en del normer og krav som gjelder all vitenskap. Det eksisterer for eksempel et krav om allsidig drøfting. Også argumenter som går mot ens egne konklusjoner, skal presenteres. Det skal gjøres på en fair måte som også tilhengerne av argumentene kan akseptere. Det finnes også et krav om transparens, altså at man redegjør for hva man har gjort, og hvordan man har gått fram, slik at andre forskere kan kikke en i kortene og finne ut hvor gyldig og pålitelig arbeidet er. Det eksisterer videre et krav om stringens i argumentasjonen, der slutninger skal være tydelige og logisk holdbare. Ut fra det vi har sagt om at ingen slipper helt unna sine forforståelser, er det også rimelig at en forsker presenterer egne relevante synspunkter og verdier og hvordan disse kan tenkes å virke inn på forskningen.

Det finnes dessuten fortsatt et krav om empirisk belegg for forskningens konklusjoner. I dette ligger ingen naiv forestilling om at data og empirisk materiale er noe entydig som kan hentes fram fra en virkelighet «der ute» som endegyldige bevis. Også data må fortolkes, og de kan måles og analyseres på svært ulikt vis. Men vi holder fast på sosiologien som empirisk vitenskap, og det betyr at forskerne må ha en åpenhet for å revidere sine oppfatninger og teorier i lys av nytt datamateriale. Forskere må kunne la seg overraske i forhold til sine forhåndsantakelser. Sosiologer som aldri setter seg i

Hvordan vokser fundamentalisme og religiøs radikalisering fram? Hvordan påvirker sosial klasse, kjønn, seksualitet, rase, etnisitet og andre faktorer religiøs tro, praksis og institusjoner? Er religion en grunnleggende drivkraft, eller bruker politiske ledere religion til å fremme egne interesser? Hvordan bidrar religion til fellesskap eller konflikt? Hvordan kan en definere religion – og ikkereligion? Dette er noen av spørsmålene som behandles i denne innføringsboka i religionssosiologi. Boka knytter sammen teoretiske diskusjoner og forskningsresultater fra ulike religiøse tradisjoner i mange deler av verden. Den får fram koblingene mellom religionssosiologien og utviklingen i generell sosiologi. Noen kapitler er bygd opp ut fra tema, mens andre gir korte presentasjoner av sosiologer fra Karl Marx til Patricia Hill Collins og deres perspektiver på samfunnsliv og religionens rolle.

Den nye utgaven er grundig oppdatert og har flere nye kapitler, blant annet om religion og sosial klasse, sosiale og religiøse bevegelser, og religiøs ekstremisme. Boka dekker klassisk religionssosiologi så vel som vår tids temaer og fagdebatter, og byr på viktig lesing for studenter og andre som vil sette seg inn i religionssosiologi.

Inger Furseth er professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, og Pål Repstad er professor emeritus i religionssosiologi ved Universitetet i Agder. Sammen har de tidligere skrevet Moderne sosiologer om samfunn og religion (Universitetsforlaget 2021).