Logikksjekk: Argumentasjon som ferdighet, 2. prøveutgave

Pål Antonsen og Ole Hjortland

logikksjekk

Argumentasjon som ferdighet

2. PRØVEUTGAVE

Pål Antonsen og Ole Hjortland

Logikksjekk

En håndbok i argumentasjon

2. prøveutgave

©H Aschehoug&Co.(W.Nygaard)AS

vedUniversitetsforlaget2023

ISBN978-82-15-06824-4

Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovens bestemmelser Utensærskiltavtalemedrettighetshaverneerenhver eksemplarfremstillingogtilgjengeliggjøringbaretillattiden utstrekningdeterhjemletilovellertillattgjennomavtalemed Kopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.Utnyttelse istridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvar oginndragningogkanstraffesmedbøterellerfengsel.

Henvendelseromdenneutgivelsenkanrettestil: UniversitetsforlagetAS

Postboks508Sentrum 0105Oslo

www.universitetsforlaget.no

ForfatterneharmottattstøttefraDetfaglitterærefond

Omslag:Universitetsforlaget

Sats:Universitetsforlaget

Trykkoginnbinding: Aksell

Bokenersattmed:Cambria11pt

FORORD

Dette er en lærebok om argumentasjon for examen philosophicum Boken dekker argumentasjonsanalyse og vurdering av argumenter, med utgangspunkt i eksempler fra norsk offentlig debatt. Boken foreligger nå i 2. prøveutgave, og vi setter stor pris på tilbakemeldinger og kommentarer før den endelige versjonen kommer ut.

Vi har fått svært god hjelp av kollegaer i arbeidet med prøveutgaven. Vi vil spesielt takke Erlend Dons, Rune Falch, Torfinn Huvenes, Eivind Kolflaath, Trygve Lavik, Henrik Olsen, Kjetil Skjerve, Oddvar Storebø og Sindre Søderstrøm for detaljerte kommentarer til tidligere utkast. I tillegg har vi fått verdifulle tilbakemeldinger fra undervisere både ved Universitetet i Bergen og NTNU. Alle feil og mangler tar vi naturligvis selv ansvaret for.

Deler av boken er utgitt i nesten identisk form i Antonsen et al. Tenk! Lærebok til ex.phil. (2023), kapittel 1–3.

Bergen og Oslo, juni 2023

Pål Antonsen og Ole Hjortland

ARGUMENTASJON OG DEBATT

Argumentasjon er en ferdighet. Vi kan øve oss på å argumentere for våre synspunkter og på å vurdere andres argumenter. Argumentasjon hjelper oss til å danne oppfatninger, enten det er i hverdagen eller i vitenskapelig øyemed. Evnen til å gjennomskue sviktende argumentasjon er en forsvarsmekanisme mot villedende retorikk, pseudovitenskap og konspirasjonsteorier. Også når vi skal fatte beslutninger, bruker vi argumenter. Vi vekter argumenter for og imot når vi skal velge utdanning eller yrke, og vi vekter argumenter for og imot når vi stemmer ved et valg. God argumentasjon er nøkkelen til en offentlig debatt som skal sikre demokratisk legitimitet.

Uansett hva du studerer ved universitetet, er argumentasjon sentralt. Selv om ulike fag har sine egne metoder, er grundig og etterrettelig argumentasjon en fellesnevner.

Når den akademiske samtalen er på sitt beste, kjennetegnes den av krav til argumenter, begrunnelse og evidens. Det forventes at man svarer på innvendinger, og at uenighet ikke leder til usaklighet.

Å argumentere godt er krevende. For det første er det vanskelig å skille gode fra dårlige argumenter. Grunnleggende kognitive tendenser villeder oss når vi resonnerer. Vi har en veldokumentert tilbøyelighet til å overvurdere argumenter som støtter våre syn, og undervurdere argumenter som taler imot. For det andre kan det være vanskelig å argumentere saklig når noe står på spill. Vi tyr ofte til uredelig retorikk og avledningsmanøver for å vinne frem med våre meninger.

I denne boken skal du lære noen metoder for å analysere og vurdere argumentasjon. I kapittel 1 lærer du om rollen argumentasjon spiller i offentlig og akademisk debatt. Vi gjennomgår vanlige former for usaklighet og ser på hvilke egenskaper som gjør et argument godt eller dårlig. I kapitlene 2 til 5 (DEL I: ANALYSE) får du redskaper for å analysere strukturen i argumentasjon og skille mellom ulike typer argumenter. Ved hjelp av argumentdiagrammer skal du kunne presentere sammenhengen mellom argumenter på en oversiktlig måte. I kapitlene 6 til 10 (DEL II: VURDERING) lærer du hvilke egenskaper du bør se etter når du skal vurdere argumentasjon. Du får en innføring i normative, induktive, deduktive og abduktive argumenter.

1.1 Argumenter, motargumenter og argumentasjon

Når vi argumenterer, forsøker vi å gi grunner for eller mot en påstand. Vi kan tenke oss en diskusjon om norsk EU-medlemskap, hvor to meningsmotstandere gir sine grunner i form av argumenter:

«Norge bør bli medlem av EU. For et samlet Europa vil ha større sjanse for å lykkes med klimapolitikk.»

«Nei, helt uenig. EU-medlemskap går på bekostning av Norges suverenitet.»

Vi skal kalle hovedpåstanden det argumenteres for eller mot, standpunktet. I eksemplet over er standpunktet «Norge bør bli medlem av EU». Påstanden «Et samlet Europa vil ha større sjanse for å lykkes med klimapolitikk» er et argument for standpunktet, mens «EU-medlemskap går på bekostning av Norges suverenitet» er et argument mot standpunktet – et motargument.

Litt mer presist skal vi si at et argument er en eller flere påstander som er ment å gi en grunn til å tro at en påstand er riktig. Tilsvarende er et motargument mot riktigheten til en påstand en eller flere påstander som er ment å gi en grunn til å tro at den ikke er riktig. Argumentet «Et samlet Europa vil ha større sjanse for å lykkes med klimapolitikk» er altså ment å gi en grunn til å tro at Norge bør bli medlem av EU, mens motargumentet «EU-medlemskap går på bekostning av Norges suverenitet» er ment å gi en grunn til å tro at Norge ikke bør bli medlem av EU.

At et argument er ment å gi en grunn, betyr selvfølgelig ikke at det er en grunn. Argumenter kan være gode og dårlige. Et godt argument gir oss en grunn til å tro at påstanden det argumenteres for, er riktig, og et godt motargument gir oss en grunn til å tro at den ikke er riktig. Et dårlig argument, derimot, gir ingen eller svak grunn til å tro det som det argumenteres for. I tillegg kan det være flere argumenter og motargumenter for samme påstand («Jo, men EU-medlemskap vil gi Norge en stemme i Brussel», «Kanskje det, men medlemskap vil rasere norsk landbruk»). Siden hvert argument er ment å gi en grunn til å tro at påstanden er riktig, kan det finnes flere grunner. Tilsvarende kan det finnes flere grunner til å avvise påstanden, dersom det også er flere motargumenter. Så bare fordi det finnes én enkelt grunn til å tro at standpunktet er riktig, betyr ikke at vi skal konkludere med at det er riktig. Tross alt kan motargumentene gi vektigere grunner.

Et argument kan også bestå av flere enn én påstand, for noen ganger skal to eller flere påstander sammen gi en grunn til å tro at standpunktet er riktig. Her er et nytt argument for standpunktet «Norge bør bli medlem av EU»:

«Dersom et land er medlem i EØS, godtar det store deler av EUs regelverk. Og

Norge er allerede medlem av EØS.»

Argumentet ovenfor består av to påstander, men påstandene er ikke ment å gi hver sin grunn for standpunktet. Påstandene er derimot et forsøk på å gi én grunn samlet for at Norge bør bli medlem av EU.

Et argument er ment å gi en grunn til å tro at en påstand er riktig, men påstanden det argumenteres for, er ikke alltid standpunktet. For argumenter kan også brukes til å støtte eller svekke andre argumenter. Vi kan for eksempel forestille oss en EUmotstander innvende mot argumentet om EUs klimapolitikk:

«Vellykket klimapolitikk forutsetter et globalt samarbeid, ikke bare europeisk.»

Dette motargumentet er ikke rettet direkte mot standpunktet «Norge bør bli medlem av EU», men mot argumentet for standpunktet «Et samlet Europa vil ha større sjanse for å lykkes med klimapolitikk». Det er altså et argument mot et annet argument.

Vi ser nå at argumenter har innbyrdes sammenhenger. Vi skal bruke uttrykket argumentasjon for å snakke overordnet om en samling argumenter, for eksempel argumentene i et debattinnlegg (forfatterens argumentasjon), argumentene til en politiker (justisministerens argumentasjon) eller argumentene i en hel debatt (argumentasjonen i abortdebatten). Tilsvarende skal vi bruke begrepet motargumentasjon om motargumenter generelt. I begge tilfeller kan vi snakke om at argumentasjonen har en struktur. Argumentasjonsstruktur er nettopp sammenhengen mellom argumenter og standpunktet det argumenteres for eller mot.

Senere skal vi se nærmere på komponentene i en argumentasjonsstruktur, og vi skal utvikle fremgangsmåter for å analysere argumentasjon for å avdekke struktur.

Men først skal vi sette argumentasjonen i en bredere sammenheng.

1.2 Offentlig debatt

Argumenter finner vi overalt hvor det er diskusjon og uenighet, ikke minst i den private sfæren, enten det er mellom familiemedlemmer, venner eller kjærester. Offentlig debatt skiller seg imidlertid ut fordi den er ment å være allment tilgjengelig. Men selv om offentlig debatt i prinsippet er åpen, betyr ikke det at vi nødvendigvis har lik tilgang. Det er stor forskjell på ulike debattarenaer. Partilederdebatter på NRK og trontaledebatten på Stortinget er offentlige debatter, men de fleste av oss er ikke invitert til å delta. Landets største aviser publiserer debattinnlegg, men de færreste får sine meninger på trykk. Likevel er disse debattarenaene åpent tilgjengelige i den forstand at vi alle kan følge debatten; de foregår i offentligheten.

Det meste kan i grunnen være gjenstand for offentlig debatt, men det som skal oppta oss, er først og fremst samfunnsdebatten og den akademiske debatten.

Samfunnsdebatt handler om samfunnsspørsmål, for eksempel debatt om lovgivning, prioriteringer av offentlige ressurser eller moralske spørsmål.

Fellesnevneren er ikke bare at dette er temaer som berører oss alle, men at de er avgjørende for velinformerte demokratiske beslutninger.

Andre debattarenaer er åpne i den forstand at vi alle kan bidra. Vi kan melde oss inn i et politisk parti eller en interesseorganisasjon og delta i diskusjonen på lokale møter. Men for mange er det først og fremst internett og sosiale medier som er arenaen for offentlig debatt. Her møter vi daglig samfunnsdebatten i form av synspunkter og uenigheter. Kommentarfeltet til VG, grupper på Facebook eller tråder på Twitter er eksempler på plattformer for offentlig debatt. Slike debattarenaer er svært åpne, og de har dermed en lite regulert debattform. Derfor er også diskusjonene ofte nokså fragmenterte: resonnementer kan bli usammenhengende og meningsutvekslinger oppstykket når mange deltar i samme samtale.

Når vi uttrykker vår oppfatning, enten ved å formulere et eget innlegg eller ved å svare på andres ytringer, deltar vi i debatten. Et innlegg i avisen Klassekampen eller på Politisk kvarter på NRK Radio er selvfølgelig del av den offentlige debatten. Men det samme er ytringer på uformelle arenaer, som en vegg med «NEI TIL EU»-graffiti

Kanskje tenker vi ikke over det, men å klikke «like» på en post om dyrevern eller å dele et «Black Lives Matter»-profilbilde er også ytringer i offentligheten. Vi deltar med andre ord i samfunnsdebatten oftere enn vi gjerne tror.

Akademisk debatt er en essensiell del av det å drive med forskning. Forskeres teorier og forklaringer må forsvares i møte med kritikk fra forskningsmiljøet. I akademisk debatt tas det for gitt at man skal presentere argumentasjon for sine synspunkter. Det forventes også at man svarer på innvendinger, danner teorier på bakgrunn av evidens og trekker tilbakeviste påstander.

Det som kjennetegner den akademiske debatten, er ikke innholdet, men et strengere krav til argumentasjon, evidens og begrunnelse. Ulike fag har riktignok ulike metoder. Matematikeren, historikeren og juristen har egne standarder for hva som er god akademisk metode. Likevel er det en fellesnevner at argumentasjonen i den akademiske debatten skal kunne tåle fagfellenes kritiske blikk.

Den akademiske debatten er en del av den offentlige debatten. Ikke bare fordi forskere skriver kronikker og deltar i TV-debatter, men også fordi forskernes egne debattarenaer – for eksempel tidsskrifter, konferanser og rapporter – er en del av den offentlige debatten. Riktignok er disse debattene ofte mindre tilgjengelige for utenforstående, men i prinsippet kan vitenskapelige publikasjoner leses av alle.

Utveksling av argumenter i offentligheten kan ha mange formål. Det er for eksempel mulig å delta i en debatt bare for å skjerpe sine retoriske ferdigheter eller for å underholde seg selv og andre. Tradisjonelt har to formål blitt ansett som spesielt viktige for fellesskapet: søken etter kunnskap og søken etter legitimitet.

1.3 Debattnormer

Et formål med offentlig debatt er å danne og utveksle kunnskap. Dersom meningsutveksling skal lede til kunnskap, kan vi ikke danne oss oppfatninger uavhengig av argumenter. Argumenter kan gi grunner for en oppfatning, og motargumenter kan vise at det vi trodde, egentlig var feiloppfatninger. Når vi blir utfordret av andre som er uenige med oss, blir vi tvunget til å gi grunner for oppfatningene våre, og vi kan vurdere dem grundigere.

Bildet av offentlig debatt som et kunnskapssøkende samarbeid er åpenbart en idealisering. Ikke alle som deltar i debatter, bryr seg nevneverdig om kunnskap, og det er heller ikke slik at alle er interessert i å være samarbeidsvillige. Det ideelle bildet er likevel nyttig fordi det forteller oss noe om hvordan en debatt bør foregå dersom den skal fremme kunnskap.

Selv om offentlig debatt kan preges av interessekonflikt, er tanken om et felles mål ikke helt fremmed. Én grunn til at akademikere deltar på konferanser og skriver artikler, er at man vil prøve å komme frem til svar på forskningsspørsmål i fellesskap. Studenter og lærere oppfordres til å delta i diskusjoner for å lære av hverandre. Til tross for at politikere er opptatt av å kjempe for sine saker og vinne velgere, så deltar de også i debatter for å finne ut hva som er den beste løsningen på samfunnsproblemer. Felles for disse aktivitetene er en forutsetning om at offentlig debatt er et slags samarbeid.

Bakgrunn: John Stuart Mill

Ideen om offentlig debatt som et kunnskapssøkende samarbeid går tilbake til John Stuart Mill (1806–1873). Oppfatninger som ikke begrunnes, er egentlig antagelser, støttet av lite annet enn våre intuisjoner. Å holde fast ved oppfatninger som bare er antakelser, beskriver Mill som en form for overtro. I boken On Liberty (2011, s. 37–38) sier han følgende om å bruke argumenter til å forbedre våre oppfatninger: «[Man] is capable of rectifying his mistakes, by discussion and experience. Not by experience alone. There must be discussion, to show how experience is to be interpreted. Wrong opinions and practices gradually yield to fact and argument: but facts and arguments, to produce any effect on the mind, must be brought before it … In the case of any person whose judgment is really deserving of confidence, how has it become so? Because he has kept his mind open to criticism of his opinions and conduct. Because it has been his practice to listen to all that could be said against him; to profit by as much of it as was just, and expound to himself, and upon occasion to others, the fallacy of what was fallacious.»

Et annet formål med offentlig debatt er å gi legitimitet til politiske, eller felles, beslutninger. Politikk skaper felles organisering av våre liv, og politiske beslutninger gir regler som alle i fellesskapet må leve etter. Slike beslutninger tas under omstendigheter hvor det vil være uenighet om hva som er riktig, og om hvordan samfunnet bør organiseres. Offentlig debatt er en måte å berettige de politiske beslutningene på, men det krever at debatten foregår på en anstendig måte. For det første må den være åpen for alle i samfunnet, og deltakerne må behandles som likeverdige. For det andre må debatten foregå gjennom rasjonell og saklig argumentasjon. Det er ikke tilstrekkelig at vi når en konsensus, hvis beslutningene ikke samtidig er berettiget.

Bakgrunn: Jürgen Habermas

Offentlig debatt blir ofte antatt som en forutsetning for demokrati. Ifølge den politiske filosofen Jürgen Habermas (1929–) blir samfunnets regler og normer legitimert gjennom utveksling av argumenter i en åpen og konsensussøkende debatt. I boken Moral Consciousness and Communicative Action (1990, s. 198) sier han:

«Argumentation insures that all concerned in principle take part, freely and equally, in a cooperative search for truth, where nothing coerces anyone except the force of the better argument. Practical discourse is an exacting form of argumentative decision making. [ It] is a warrant of the rightness (or fairness) of any conceivable normative agreement that is reached under these conditions.»

Offentlig debatt er en felles aktivitet. Gitt målene som er nevnt ovenfor, har den egne spilleregler i form av debattnormer. Noen bidrag anser vi som legitime og andre som illegitime. Hvis du oppdager at noen opptrer usaklig, tenker du som regel at de har gjort noe de ikke burde, og at du kan kritisere dem. De har oppført seg på en måte som undergraver formålet med offentlig debatt. Debattnormer kan fortelle oss hvordan vi bør oppføre oss dersom vi skal søke kunnskap eller legitimitet i samarbeid med andre. I argumentasjonsteori finnes det til dels ulike oppfatninger om hvilke normer som best beskriver hvordan vi bør oppføre oss i en debatt. I denne boken skal vi fokusere på noen generelle normer som det er høy grad av enighet om.

Debattnormer

Debattnorm 1: Vær forberedt på å gi grunner for oppfatningene dine.

Debattnorm 2: Forsøk å bidra med riktig informasjon.

Debattnorm 3: Forsøk å bidra med relevant informasjon.

Debattnorm 1–3 er på ingen måte ment å være uttømmende for hvilke normer som bør styre offentlig debatt, men de er sentrale eksempler. I en velfungerende debatt

forsøker deltakerne å gi grunner for oppfatningene sine, de svarer på vesentlige innvendinger, og de etterstreber å sikre at bidragene deres både er riktige og relevante. Normene vi har valgt ut, tar utgangspunkt i at målet med offentlig debatt er kunnskap. For å finne ut om oppfatningene du har, er riktige, må du undersøke om grunnene til å tro på dem er gode eller dårlige. Hvis du tviholder på standpunktet ditt samtidig som du nekter å forklare hvorfor du tror som du gjør, så stopper debatten opp. Det leder til den første normen, som sier at du må være forberedt på å gi grunner. Når vi argumenterer, fremmer vi nettopp grunner til å tro at en påstand er riktig.

Skal du følge de to andre normene, må du gjøre et genuint forsøk på å bidra med riktig og relevant informasjon. Legg merke til at dette ikke er det samme som å bare påstå ting du tror stemmer, selv ikke når det du sier, tilfeldigvis også er sant. Det er fullt mulig å si ting som er sanne, uten at du har tatt deg bryet om å sjekke om du egentlig har rett. Når du etterstreber å bidra med riktig og relevant informasjon, tar du deg tid til å vurdere evidens for argumentene dine. Du må forsøke å være upartisk i vurderingen, være åpen for at du kan ha tatt feil, og du bør trekke tilbake påstander som viser seg å ikke stemme.

Usaklighet er et resultat av brudd på debattnormer. Hvis noen for eksempel bryter debattnorm 3 ved å aktivt fremme irrelevant informasjon, opptrer de usaklig. Men usaklighet trenger ikke være knyttet til eksemplene på debattnormer vi formulerte over. Mer primitive former for usaklig oppførsel, for eksempel avbrytelser, latterliggjøring eller aggresjon, er også brudd på debattnormer. Usaklighet av denne typen kalles gjerne hersketeknikker. Selv om det er uenighet om nøyaktig hva som teller som en hersketeknikk, er en fellesnevner at det er oppførsel som gjør det vanskeligere for andre å bidra til debatten. Blir du avbrutt gjentatte ganger, klarer du ikke fremme argumentene dine. Usynliggjøring og latterliggjøring får deg til å tenke deg om to ganger før du deler synspunktene sine.

Eksempel: Kulturdebatt for døve ører

I Morgenbladet-kronikken «Kulturdebatt for døve ører» (Antonsen & Hjortland, 2021) kan du lese mer om hersketeknikker og ulike eksempler.

Øvingsoppgaver

1. Gi eksempler på hvor du selv har fulgt, eller deltatt i, offentlig debatt? Hva kjennetegner disse debattarenaene?

2. Diskuter hva som skal til for at vi skal ha en god offentlig debatt. Hvilke andre regler enn debattnormene nevnt ovenfor er viktige?

Usaklighet finner vi ikke bare i debattantenes generelle oppførsel, men også i selve argumentasjonen. I de neste to delene skal vi se nærmere på to typer usaklig argumentasjon. Vi skal se eksempler på usaklighet hvor debattnormene er nyttige for å avdekke svakheter i argumentene.

1.4 Personargumenter

En vanlig tendens i det offentlige ordskiftet er at vi diskuterer person, ikke sak. I stedet for å presentere argumenter for våre synspunkter, eller innvendinger til motpartens synspunkter, retter vi påstandene mot deres personlighet, bakgrunn eller karaktertrekk. Slike utsagn har ofte som funksjon å svekke troverdigheten til motparten. Når de brukes som argumenter, kaller vi det personargumenter

Selv om personargumenter i noen tilfeller kan være helt legitime (se nedenfor), er det en argumenttype som er kjent for å lede til usaklighet. For hvis tilhørerne får et negativt inntrykk av personen, så vil de ha mindre tillit til påstandene vedkommende fremmer. Jo mindre troverdig talerne fremstår, desto mindre lydhøre vil publikum være for deres argumenter og synspunkter. Legg merke til at denne strategien kan brukes helt uavhengig av om argumentet deres er godt eller dårlig. Personargumenter retter seg tross alt mot personen som taler, og ikke nødvendigvis direkte mot vedkommendes argumentasjon.

Her er et eksempel. Tenk deg en politisk debatt om alkoholpolitikken i Norge. Temaet som diskuteres, er hvorvidt vi bør tillate vinsalg i dagligvarebutikker. Du støtter forslaget, og din argumentasjon er som følger:

«Vinsalg i dagligvarebutikker er helt klart å foretrekke. Danmark har allerede innført denne ordningen med stort hell, og flertallet av nordmenn ønsker seg en slik ordning.»

Fra motstanderen får du imidlertid følgende svar:

«I fjor sto du her og unnskyldte deg for en episode på nachspielet etter fylkesårsmøtet. Og nå vil du ha vin i butikk!?»

I eksemplet er det opplagt at tilsvaret vender oppmerksomheten mot din person, ikke mot standpunktet ditt eller argumentene dine. Det er nokså rimelig å anta at motpartens utsagn er ment å svekke din troverdighet. Har du et usunt forhold til alkohol? Har du utvist dårlig dømmekraft om alkohol tidligere? Er du da i stand til å vurdere hvilken alkoholpolitikk vi bør ha i Norge?

La oss anta at det stemmer at du måtte unnskylde deg etter ufin opptreden på et nachspiel, og at det var på det rene at episoden var et resultat av uvettig alkoholkonsum. Motpartens påstand er altså riktig. Spørsmålet er da om argumentet også er relevant. Gitt at det er riktig, taler argumentet for at noe du sier, er feil? Svaret er nei.

I dette eksemplet er argumentet hverken relevant for ditt standpunkt («Vi bør tillate vinutsalg i dagligvarebutikker») eller din argumentasjon («Danmark har allerede innført denne ordningen med stort hell», og «flertallet av nordmenn ønsker seg en slik ordning»). Ditt uvettige alkoholforbruk er ikke i seg selv en grunn til å være imot vinsalg i butikk. Muligens kan man argumentere med at vinsalg i butikk vil medføre mer uvettig drikking, men det har liten sammenheng med dine egne drikkevaner. Hva du har gjort, er heller ikke relevant for om Danmark tillater vinutsalg i butikk, eller for hva de fleste nordmenn ønsker seg. Kanskje er ikke din egen argumentasjon spesielt god heller, men fortiden din er ikke en relevant innsigelse. Om dine argumenter er riktige, lar seg også fint undersøke uavhengig av din troverdighet.

Det er rimelig å anta at motparten ikke samarbeider om å finne svar på debattens overordnede spørsmål: Bør vi tillate vinsalg i dagligvarebutikker? De oppfører seg på en måte som gjør det vanskeligere å komme frem til et svar ved å utveksle argumenter. Så selv om de sier noe riktig, har de brutt normen om å forsøke å si noe som er relevant (debattnorm 3), og de har brutt normen som sier at man skal være forberedt på å gi grunner for sine synspunkter (debattnorm 1). Motparten ønsker ikke å tillate vinsalg i butikk, men når de fikk anledning til å oppgi grunnene sine, valgte de i stedet å kritisere deg.

Eksempel: Formuesskatt og misunnelse

Å så tvil om andres motiver kan også svekke deres troverdighet. Når du forsøker å gjenkjenne usaklige personargumenter, bør du derfor være på utkikk etter forsøk på å mistenkeliggjøre motstanderen. Her er et eksempel fra en debatt i 2018 om Solberg-regjeringens skattepolitikk.

I et VG-intervju (VG, 2018, 3. desember) kritiserte SV-leder Audun Lysbakken regjeringen for å gi for store skattelettelser til personer med stor formue:

«I perioden 2014 til 2017 fikk de ti prosent med størst formue nesten en tredel av alle personskattekuttene. Tallene for 2018 viser at regjeringen har økt takten:

I år har denne gruppen superrike mottatt hele 42,7 prosent av alle personskattekuttene. […]

At [regjeringen] har gitt 1,4 milliarder kroner til de superrikeste er bare helt forferdelig. Dette er penger som kunne gått til bedre tjenester og tilbud til folket.»

Finansminister Siv Jensen skrev et svarinnlegg «Er Lysbakken verdensmester i misunnelse?» i Nettavisen (Jensen, 2018). Innlegget hennes åpner med en kritikk av Lysbakken:

«SVs Audun Lysbakken klager i VG 3. desember over at FrP i regjering reduserer skatter og avgifter. Sosialistene gjør kampen mot fattigdom til en kamp mot rikdom. Misunnelse bør ikke være utgangspunktet for skattepolitikken.»

Jensens ordvalg er ikke tilfeldig. For det er naturlig å tro at hvis Lysbakken hadde vært styrt av misunnelse, så ville han ønsket å ramme de rike. Jensen forsøker å mistenkeliggjøre Lysbakkens motiver for å ønske høyere skatt for dem med størst formue, og dermed også redusere hans troverdighet i debatten. Samtidig er det også slik at en påstand om at Audun Lysbakkens skattepolitikk er motivert av misunnelse, hverken er relevant for argumentasjonen hans eller for spørsmålet om de med størst formue bør betale mer skatt. Det blir ikke mer eller mindre riktig å øke skattenivået avhengig av Lysbakkens psykologi. Om pengene «kunne gått til bedre tjenester og tilbud til folket», har heller ingenting å gjøre med om Lysbakken er misunnelig eller ikke. Så Jensens utsagn om Lysbakken er et usaklig personargument.

Personargumenter trenger ikke nødvendigvis være usaklige. Noen ganger er det relevant å diskutere en persons egenskaper eller bakgrunn. Når du skal sjekke om et personargument er usaklig, må du finne ut om argumentet vil bidra til å støtte eller svekke andre påstander i debatten.

Det kan for eksempel være at standpunktet handler om en bestemt person (f.eks. «Jonas Gahr Støre er ikke egnet til å være statsminister» eller «Justisministeren bør ikke ha Stortingets tillit»). I slike tilfeller er det ikke unaturlig at argumentasjonen også inneholder påstander om personen, og at disse er ment å svekke deres troverdighet («Støre mangler lederegenskaper», «Justisministeren løy om bruken av svart arbeidskraft»). Men de samme normene gjelder selvfølgelig her som ellers i argumentasjon. Argumentene bør være riktige og relevante.

Andre ganger er personargumenter rimelige å bruke fordi vi vurderer hvorvidt en kilde er pålitelig. Er den som uttaler seg, en ekspert på området? Påstanden «Det er usannsynlig med renteøkning før neste år» er mer troverdig når den kommer fra en samfunnsøkonom, enn når den kommer fra en tilfeldig nabo.

Over har vi fokusert på personargumenter som har som funksjon å svekke noen sin troverdighet. Men strengt tatt kan personargumenter også brukes til å styrke troverdigheten. Slike argumenter vil ikke rette kritikk mot en av partene i debatten, men i stedet tillegge dem positive egenskaper. Akkurat som negative personargumenter kan slike positive personargumenter benyttes både på saklige og usaklige måter.

Personargument

Et personargument er et argument med den funksjon å redusere (eller styrke) troverdigheten til en person eller en gruppe ved å beskrive dem med negative (positive) karakteristikker.

Øvingsoppgaver

1. I Norge hadde vi arveavgift, altså skatt på arv, frem til den ble avskaffet i 2014. Forestill deg at en debattant argumenterer for standpunktet «Vi bør gjeninnføre arveavgiften i Norge» med argumentet «Arveavgiften kan bidra til å redusere formuesulikhet i Norge». Lag et usaklig personargument rettet mot debattanten.

2. Lag et eksempel på et standpunkt med et personargument som ikke er usaklig.

3. På tampen av 2018 hadde Norge en opphetet debatt om abort. Sentralt i debatten var spørsmålet om hvorvidt Norge burde endre abortloven for å forby fosterreduksjon (dvs. at man aborterer ett eller flere, men ikke alle, fostre – såkalt «tvillingabort»). I en partilederdebatt på NRK (2019, 17. januar) tok KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad til orde for et forbud med et argument som vakte sterke reaksjoner: «Poenget er at hvis du klarer å bære frem ett, så bør du også klare å bære frem to.» Påstanden ble umiddelbart imøtegått av Jonas Gahr Støre (Ap):

«Skal du avgjøre det, Ropstad? Det skal kvinnen avgjøre. Det er det som er det historiske i vår lov. Nå griper du inn, som en politisk yppersteprest, og sier at det skal vi avgjøre.»

Diskuter hvorvidt Jonas Gahr Støres bruker et usaklig personargument når han karakteriserer Ropstad som en «politisk yppersteprest».

1.5 Stråmannsargumenter

I debatter argumenterer du både for ditt eget standpunkt og mot andres oppfatninger Det kan imidlertid være fristende å erstatte andres påstand med en påstand som er mindre rimelig eller mer kontroversiell. I slike tilfeller sier vi at du har laget en stråmann, og hvis du bruker stråmenn i et argument, kaller vi det et stråmannsargument.

Forestill deg at du deltar i en debatt om bruk og besittelse av cannabis. Du foreslår at bruk av cannabis bør legaliseres, vel vitende om at motdebattanten din er sterkt uenig:

«Bruk av cannabis bør legaliseres. Som rusmiddel har det relativt få skadevirkninger, og legalisering vil dessuten få bukt med organisert kriminalitet.»

Motdebattanten din blir bedt om å forklare hvorfor han er uenig:

«I motsetning til min motstander så mener jeg at fri flyt av narkotika er en dårlig idé. Vi vet at det bare leder til personlige tragedier, dødelige overdoser og økt gjengkriminalitet.»

Motstanderen din har laget en stråmann. Når han skal gjengi ditt synspunkt, sier han noe som antyder at du er for fri flyt av narkotika. Du har naturligvis ikke sagt noe om «fri flyt» eller om narkotika generelt. Dermed skaper han en skinnuenighet mellom dere – altså en tilsynelatende, men ikke reell uenighet. I tillegg er meningsmotstanderens argumentasjon rettet mot stråmannen. Han gir argumenter for hvorfor det ikke bør være fri flyt av narkotika, men ingen av dem retter seg mot spørsmålet om privat bruk av cannabis bør legaliseres. Så motstanderen din benytter stråmannsargumentasjon.

Stråmannsargumenter avsporer debatten. Hvis vi vier stråmenn oppmerksomhet, går det på bekostning av tiden vi kunne brukt på å diskutere reelle uenigheter. Når motstanderen din sa at «i motsetning» til deg mener han at «fri flyt av narkotika er en dårlig idé», så avleder han fra det egentlige standpunktet. Den reelle uenigheten handler om privat bruk av cannabis, men han avsporer debatten ved å gi inntrykk av at dere var uenige om noe annet.

Stråmannsargumentasjon er en form for usaklighet. Meningsmotstanderen din bidrar ikke til debatten på en måte som fremmer kunnskap om temaet som diskuteres. Han bryter normen om å bidra med riktig informasjon ved å feilinformere publikum om hva du har sagt. I tillegg bryter han normen om relevans. Argumentet «Vi vet at det bare leder til personlige tragedier, dødelige overdoser og økt gjengkriminalitet» er relevant bare for stråmannen, ikke for det som du har sagt.

Eksempel: Terroristen vant

Det neste eksemplet på stråmannsargumentasjon er fra debatten om gjenoppbygging av regjeringskvartalet etter terrorangrepene 22. juli. I 2020 antydet regjeringen en kostnadsramme på 20,5 milliarder kroner (Regjeringen.no, 2020, 15. oktober). I en debatt om hvordan prosjektet bør finansieres, gikk daværende statsminister Erna Solberg ut mot sine kritikere:

«Vi kan la være å bygge nytt regjeringskvartal og si at [terroristen] vant – de fire bygningene han tok ut, blir stående sånn, som et dødt landskap og et monument over terrorhandlingen.»

Uttalelsen vakte sterke reaksjoner, og Solberg gikk selv ut og sa at det «ble feil» (Aftenposten, 2019, 4. februar). Men hva var problemet med det opprinnelige utspillet?

Bakgrunnen var hennes eget forslag om at et nytt regjeringskvartal burde kunne finansieres «under strek» i statsbudsjettet. Ved å unnlate å føre utgiften i det vanlige budsjettet kan regjeringen omgå handlingsregelen for oljepengebruk. Kritikerne mente at dette er uansvarlig pengebruk, og at regjeringskvartalet må finansieres på vanlig måte gjennom statsbudsjettet. Solbergs standpunkt i debatten var altså at

regjeringskvartalet bør finansieres utenfor statsbudsjettet. Kritikerne mente det motsatte, og de argumenterte med at en slik budsjettpraksis ville omgå handlingsregelen.

Politisk redaktør i Aftenposten, Kjetil Alstadheim, var blant dem som reagerte på uttalelsen til statsministeren:

«Det skulle bare mangle [at Solberg beklaget]. Det hun gjorde der, var en klassisk stråmannsargumentasjon. Du lager deg en motstander og tillegger den meninger det er lett å argumentere mot. Ingen har sagt det hun argumenterer mot. Det ville være det samme som å svare henne med å si at det regjeringen nå foreslår, betyr at terroristen greide å sprenge handlingsregelen. Det ville vært like fordummende i den debatten. Det synes jeg ikke en statsminister skal drive med.» (NRK TV, 2019, 6. februar)

Solbergs utspill gir altså et feilaktig inntrykk av motpartens synspunkt, og hun argumenterer dermed mot en stråmann. For statsministeren fremstiller det som om uenigheten handler om hvorvidt man skal gjenoppbygge regjeringskvartalet i det hele tatt. Det stemmer ikke. Meningsmotstanderne hennes argumenterer mot å finansiere gjenoppbyggingen «under strek», ikke mot selve gjenoppbyggingen. Prosjektet kan selvfølgelig finansieres på vanlig vis gjennom statsbudsjettet, men det krever vanskelige politiske prioriteringer. Når Solberg likevel gir inntrykk av at de er imot et nytt regjeringskvartal, blir det imidlertid langt enklere å avfeie kritikken deres. Men er utspillet egentlig et argument som støtter standpunktet («Regjeringskvartalet bør finansieres utenfor statsbudsjettet»)? Det er rimelig å forstå Solbergs argumenter slik: «Hvis vi ikke gjenoppbygger, blir regjeringskvartalet stående som et monument over terrorhandlingene», og «Hvis vi ikke gjenoppbygger, sier vi at terroristen vant». Det er vel tvilsomt om noen av disse påstandene stemmer, men vi setter det til side for øyeblikket. Den sentrale svakheten i argumentasjonen er at dette uansett bare er konsekvenser av ikke å gjenoppbygge. Det er med andre ord motargumenter mot stråmannsstandpunktet, ikke mot kritikernes egentlige standpunkt. For at slike angivelige konsekvenser skal være relevante, måtte statsministeren i tillegg ha etablert at hvis vi ikke finansierer regjeringskvartalet «under strek», så får vi ikke gjenoppbygd det overhodet. Den påstanden mangler det imidlertid argumentasjon for, og det er også en påstand meningsmotstanderne vil benekte.

Solbergs utspill knytter meningsmotstanderne urettmessig til 22. juli-terroristen. Å si seg uenig med et budsjettgrep – eller å være motstander av gjenoppbyggingen, for den saks skyld – kan selvfølgelig ikke sidestilles med å la terroristen «vinne» eller å ønske «et monument over terrorhandlingen».

Stråmannsargument

Et stråmannsargument er et motargument mot en stråmann. En stråmann er en beskrivelse av en meningsmotstanders oppfatning som mindre rimelig eller mer kontroversiell.

Øvingsoppgaver

1. Anta at en politiker fremmer standpunktet «Nordmenn bør spise mindre kjøtt». Lag en stråmann av standpunktet og et tilhørende stråmannsargument mot stråmannen.

2. Etter en Facebook-post i 2018 ble daværende justisminister Sylvi Listhaug presset til å trekke seg. Den mye omdiskuterte posten hadde teksten: «Ap mener at terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet » Bakgrunnen var en innstilling fra Stortingets kommunal- og forvaltningskomité (Innst. 173 L (2017–2018)) om endringer i statsborgerloven, og en uenighet om hvorvidt man i enkelte tilfeller skulle kunne frata en person statsborgerskapet administrativt, altså uten dom. Ta utgangspunkt i Arbeiderpartiets standpunkt og argumenter i innstillingen, og diskuter hvorvidt Listhaugs påstand var en stråmann.

1.6 Riktighet og relevans

Argumenter bidrar til å forme oppfatningene våre. Hvorvidt vi bør slutte oss til et standpunkt, avhenger av hvordan vi vurderer argumentene. Når vi ikke selv deltar i diskusjonen, vurderer vi likevel argumentene vi hører eller leser. Noen argumenter mener vi er gode, andre argumenter avviser vi. Men hva er det egentlig som gjør et argument godt eller dårlig?

Når vi forsøker å finne ut hva vi synes om en sak, lytter vi gjerne til argumenter fra ulike parter. Vi vekter argumentene for ulike sider av saken og gjør oss opp en egen mening på bakgrunn av vår vurdering. Vi bruker argumenter til å finne ut av hva vi mener er riktig. Nettopp fordi de er ment å gi grunner for eller imot en påstand, kan argumentene hjelpe oss med å etablere om påstanden er riktig eller ikke. En lege som stiller en diagnose, eller en forsker som vil utelukke en hypotese, vurderer argumenter for og imot for å gjøre seg opp en mening.

Men selv om argumenter er ment å gi grunner til å tro en påstand, betyr ikke det at de nødvendigvis støtter påstanden de er ment å støtte. Spørsmålet blir da hva vi krever av et argument for at det faktisk skal gi en grunn til å tro påstanden det argumenteres for. For å besvare det skal vi gå tilbake til to av debattnormene vi formulerte ovenfor:

• Debattnorm 2: Forsøk å bidra med riktig informasjon.

• Debattnorm 3: Forsøk å bidra med relevant informasjon.

Vi skal stille et tilsvarende krav til argumenter. Dersom argumenter skal fremme kunnskap, må argumentene være riktige, dvs. at det som påstås, må stemme, og argumentene må være relevante for påstanden det argumenteres for. Vi trenger derfor å innføre noen begreper for å snakke om ulike egenskaper som et argument kan ha. Disse egenskapene vil bli helt sentrale når vi senere skal se nærmere på hvordan vi kan vurdere argumentasjon.

Riktighet

og relevans

Et argument er riktig dersom påstanden(e) som utgjør argumentet, er riktig(e).

Et argument er relevant i den grad det taler for påstanden det argumenteres for (under antakelsen at argumentet er riktig).

Et argument gir en grunn til å tro en påstand bare hvis

• argumentet er riktig og

• argumentet er relevant for påstanden det argumenteres for.

I hvilken grad et riktig argument gir en grunn til å tro en påstand, avhenger av graden av relevans.

Legg merke til at siden et argument kan bestå av flere påstander, så skiller vi mellom at en påstand er riktig, og at et argument er riktig. Tenk for eksempel på følgende argument for påstanden «Napoleon ble ikke forgiftet»:

«Dersom Napoleon ble forgiftet, ville det vært rester av arsenikk i håret hans. Men ingen slike rester ble funnet.»

Argumentet består av to påstander, og det er fullt mulig at den ene påstanden er riktig, mens den andre er uriktig. Vi kan for eksempel forestille oss at det stemmer at dersom Napoleon ble forgiftet, ville det vært rester av arsenikk i håret hans – og at historikere faktisk fant rester av arsenikk i håret. I så tilfelle ville påstand to i argumentet vært uriktig, og derfor også argumentet uriktig. Bare hvis alle påstandene er riktige, skal vi si at selve argumentet er riktig.

I motsetning til riktighet er relevansen til et argument avhengig av hvilken påstand det argumenteres for eller mot. Relevans handler altså om sammenhengen mellom påstandene som utgjør argumentet, og påstanden det argumenteres for eller mot.

Et argument kan være riktig uten at det er relevant, og motsatt. Forestill deg at du hører på en podkast om helse og kosthold. Ukens tema er kaffe og kaffevaner. En av deltakerne hevder til din overraskelse at kaffe øker risikoen for kreft. Du er selv kaffedrikker, så du er nysgjerrig på hva begrunnelsen er. Personen fortsetter med følgende argumenter:

«Det mange ikke er klar over, er at koffein er kreftfremkallende. I tillegg forteller statistikken oss at de fleste som dør av kreft i Norge, er kaffedrikkere.»

Standpunktet er: «Kaffedrikking øker risikoen for kreft», mens argumentasjonen består av to argumenter:

«Koffein er kreftfremkallende.»

«De fleste som dør av kreft i Norge, er kaffedrikkere.»

Det første argumentet er relevant. Hvis det stemmer at koffein er kreftfremkallende, så taler det for at kaffe øker risikoen for kreft. Kaffe inneholder tross alt en god del koffein. Men selvfølgelig bare hvis det faktisk er riktig at koffein er kreftfremkallende. Så langt vi vet fra forskningen, er det imidlertid ikke tilfellet. Så argumentet gir faktisk ikke en grunn til å tro at standpunktet er riktig, til tross for at det er relevant hvorvidt koffein er kreftfremkallende. Vi kan med andre ord vurdere relevansen til et argument uavhengig av om det er riktig eller ikke. Dette er viktig fordi vi noen ganger må vurdere argumenter uten at vi nødvendigvis på forhånd vet om de er riktige. Skulle det imidlertid vise seg at argumentet er riktig – for eksempel at koffein, i motsetning til det vi trodde, er kreftfremkallende – så vil et relevant argument faktisk gi en grunn til å tro standpunktet.

Det andre argumentet er trolig riktig. Flertallet av Norges befolkning over 18 år drikker kaffe hver dag. Så sannsynligvis er de fleste som dør av kreft, også kaffedrikkere. Men den sammenhengen er imidlertid ikke tilstrekkelig til å si at argumentet er relevant. For det er ingen evidens for at kreftsykdommen er forårsaket av kaffedrikking. De fleste som dør av kreft, har også jevnlig spist frokost og brukt sko, uten at vi dermed tenker det er en årsak til sykdommen. Trolig gjør det heller ingen forskjell for om standpunktet er riktig eller ikke, at de fleste som dør av kreft, også er kaffedrikkere. Dermed taler argumentet ikke for standpunktet: Det er irrelevant for riktigheten til standpunktet om argumentet er riktig eller ikke.

Argumenter kan ha ulik grad av relevans. Et argument kan være svært relevant eller lite relevant for et standpunkt. Hvor relevant argumentet er, avhenger kort sagt av i hvilken grad det taler for eller mot påstanden det argumenteres for eller mot. Foreløpig skal vi ikke si så mye om når et argument taler for en påstand, men dette blir et hovedtema i andre del av boken om vurdering av argumentasjon. Da skal vi se at ulike argumenter kan tale for eller mot en påstand på ulike måter og med ulik grad av styrke

1.7 Retorikk

Når vi er uenige om noe – enten det er om filmvalg for kvelden eller norsk EU-medlemskap – bruker vi argumenter. Politikere argumenterer for å overbevise velgere, mens aktor og forsvarer i en straffesak argumenterer for å overbevise dommeren. Kort

fortalt kan vi bruke argumenter til å overbevise hverandre. Argumenter kan altså ha det vi skal kalle en retorisk effekt.

Vi bruker ofte uttrykket «retorikk» i betydningen overtalelseskunst eller til å snakke om stilen til en taler eller en forfatter. Men retorikk er også et eget fagfelt som studerer hvordan vi kommuniserer med hverandre i videre forstand. God retorikk hjelper oss med å kommunisere virkningsfullt. Det er nyttig når vi vil nå frem med våre saker og synspunkter.

Et argument kan med andre ord være mer eller mindre velegnet til å overbevise et publikum. Aktor eller forsvarer velger gjerne argumenter alt etter hva som mest sannsynlig vil påvirke dommerne. Politikeren kan argumentere på én måte på partiets landsmøte, men på en annen måte under partilederdebatten på NRK. Det er i utgangspunktet ingenting galt med det. Det kan være flere argumenter for et standpunkt, og hvilke av dem som er mest formålstjenlige for å nå frem, vil avhenge av debattarenaen og hvem publikum er.

Flere faktorer avgjør hva vi faktisk lar oss overbevise av. Hvem som presenterer argumentene, kan utgjøre en stor forskjell. Samme argument kan ha ulik retorisk effekt avhengig av om taleren er noen vi kjenner godt, eller er en ukjent person. Hvis bestevennen din argumenterer for veganisme, vil du trolig være mer lydhør enn hvis den samme argumentasjonen ble presentert i et anonymt innlegg i et kommentarfelt. Hvis en person du beundrer, presenterer en innvending, er det mulig den fremstår mer vektig enn den egentlig er.

Vi lar oss også lettere overbevise av argumenter som er ment å støtte noe vi gjerne vil tro, eller noe vi skulle ønske var tilfellet. Denne tendensen kalles motivert resonnering. Hvis du ligger an til å arve en formue, kan argumenter for å fjerne arveavgiften virke rimeligere enn de egentlig er. Studenter er trolig mer tilbøyelige til å akseptere argumenter for økt studielån, og pensjonister er mer tilbøyelige til å akseptere argumenter for økt pensjon. Psykologisk forskning tyder på at vi alle har lettere for å oppfatte og akseptere argumenter som støtter det vi allerede ønsker skal være sant.

Vi må være oppmerksomme på at et argument kan overbevise oss uten at vi dermed burde blitt overbevist. Argumentet kan være retorisk velfungerende, uten at det dermed er et argument som faktisk gir oss en god grunn til å tro at standpunktet er riktig. En forsvarer kan få argumentene til å virke mer overbevisende ved å vekke sympati med tiltalte. («Ingen vitner har sett denne hardtarbeidende tobarnsfaren på åstedet.») Politikeren kan pynte på sannheten for at argumentene skal vinne gehør blant velgerne. («Øker vi skattene nå, er det vanlige folk som må betale prisen.»)

OPPSUMMERING

• To tradisjonelle formål med offentlig debatt er søken etter kunnskap og søken etter legitimitet.

• Eksempler på normer for offentlig debatt:

– Debattnorm 1: Vær forberedt til å gi grunner for oppfatningene dine.

– Debattnorm 2: Forsøk å bidra med riktig informasjon.

– Debattnorm 3: Forsøk å bidra med relevant informasjon.

• Et argument er riktig dersom påstanden(e) som utgjør argumentet, er riktig(e).

• Et argument er relevant i den grad det taler for påstanden det argumenteres for (under antakelsen at argumentet er riktig).

• Et argument gir en grunn til å tro en påstand bare hvis

– argumentet er riktig og

– argumentet er relevant for påstanden det argumenteres for.

• I hvilken grad et riktig argument gir en grunn til å tro en påstand, avhenger av graden av relevans.

VIL DU LÆRE MER?

Om argumentasjon generelt

• Van Eemeren, F H. & Grootendorst, R (2004). A systematic theory of argumentation: The pragma-dialectical approach. Cambridge University Press.

• Govier, T. (2010). A Practical Study of Argument (7. utgave). Wadsworth.

• Lyons, J. & Ward, B. (2017). The New Critical Thinking: An empirically informed introduction. Routledge.

• Novaes, C. D. (2021). Argument and argumentation. Stanford Encyclopedia of Philosophy https://plato.stanford.edu/entries/argument/

Om argumentasjon som kunnskapssøkende aktivitet

• Betz, G. (2012). Debate dynamics: How controversy improves our beliefs. Springer.

• Biro, J. & Siegel, H. (2006). In defense of the objective epistemic approach to argumentation. Informal Logic, 26(1), 91–101.

• Goldman, A I. (2004). An epistemological approach to argumentation. Informal Logic, 23, 49–61.

• Mercier, H & Sperber, D (2017). The Enigma of Reason. Harvard University Press.

• Novaes, C. D. (2020). The role of trust in argumentation. Informal Logic, 40(2), 205–236.

Om usaklig argumentasjon

• Hansen, H. (2020). Fallacies. Stanford Encyclopedia of Philosophy. https://plato.stanford.edu/Entries/fallacies/

• Hansen, H. V. & Pinto, R C. (Red.) (1995). Fallacies: Classical and contemporary readings. Pennsylvania State University Press.

• Sollund, S (2018). Hersketeknikker: Nyttige og nådeløse. Kagge Forlag.

• Tindale, C. (2007). Fallacies and Argument Appraisal. Cambridge University Press.

DEL I ANALYSE

Denne delen av boken handler om å analysere strukturen i en argumentasjon. Etter å ha arbeidet med kapitlene i denne delen skal du kunne:

• finne standpunkt;

• finne standpunktargumenter;

• finne indirekte argumenter;

• gjenkjenne sammensatte argumenter;

• gjenkjenne implisitte påstander;

• gjenkjenne motargumenter;

• representere argumentasjonsstruktur i diagrammer.

HVA SKAL DU LÆRE?

Å argumentere godt er en forutsetning for konstruktiv meningsutveksling. Uten argumenter blir samfunnsdebatten bare påstand mot påstand. Argumentasjon er også en fellesnevner i akademisk metode på tvers av fag.

Å argumentere godt er krevende, men også en ferdighet som kan trenes.

I denne boken lærer du metoder for å analysere og vurdere argumentasjon. Du får kjennskap til hvilken rolle argumentasjon spiller i samfunnsdebatten og akademisk debatt, vanlige former for usaklighet og hvilke egenskaper som gjør et argument godt eller dårlig. Boken gir redskaper for å analysere strukturen i argumentasjon og skille mellom ulike typer argumenter. Du får blant annet en innføring i normative, induktive, deduktive og abduktive argumenter.

Forfatterne er Pål Antonsen (Universitetet i Oslo) og Ole Hjortland (Universitetet i Bergen). Begge har undervist i filosofi, logikk og argumentasjon i mange år. Sammen har de skrevet spalten «Logikksjekk» for Morgenbladet.