Menneskemøteboken

Eva Dønnestad

og Heine Steinkopf

MENN E SKEM Ø T KOBE E N

Eva Dønnestad og Heine Steinkopf

MENNESKEMØTEBOKEN

UNIVERSITETSFORLAGET

© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS ved Universitetsforlaget 2024

ISBN 978-82-15-06379-9

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no

Omslag: Rune Mortensen

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Merkur Grafisk AS

Boken er satt med: Minion Pro 10,5/15

Papir: 90 g Amber Graphic 1,25

SVANEMERKET

intervjuer Heine om følelser: Følelsene

Kapittel 5

sårbarheter og lukkede rom .......

Hva kjennetegner gode menneskemøtere? ...... 77

De er trygge i seg selv og gjør andre trygge .... 77

De aksepterer og verdsetter forskjellighet 77

En god menneskemøter utforsker mangfold og er nysgjerrig

dypper pennen: Gutten som beskyttet sjelen sin ..................................

Kapittel 6

Når vi ikke er gode menneskemøtere ...........

Eva intervjuer Heine, Silja og Anja: Når hjelperen svikter ...........................

En hjelper reflekterer over hva han skulle gjort

Samtale etter intervjuet, ett år etter: Øke refleksjon over egen praksis ................. 89

Kapittel 7 Hjelpere er også mennesker ...................

Eva intervjuer Thomas Høiseth: Barnevernet trenger tillitsbyggere ........................ 92

Eva dypper pennen: Å bli medforfatter i andres liv ................................. 98

Kapittel 8 Kunsten å ta imot ............................

Eva dypper pennen: Kunsten å ta imot ........ 101

Eva dypper pennen: Det går bra. Å ikke ha

Kapittel 9

DEL III VI-FORTELLINGEN

Kapittel 11

Bergem:

Eva intervjuer Cathrin: Å finne mening er noe

Kapittel 12

Døråpnere i menneskemøtearbeid ............. 166

Omsorg .................................. 166

Eva intervjuer Dag Nordanger: Vanlig omsorg som spisskompetanse 168

Eva dypper pennen: Normaltrøst ............. 170

Eva dypper pennen: Hvorfor lyver barnet? ..... 172

Eva intervjuer Heine om prisen for å gå

nærmere .................................. 175

Behovsbevissthet ........................... 177

Eva intervjuer en student som ikke finner ord til smerten ................................ 178

Eva intervjuer Howard Bath om behovsbevissthet ........................... 179

Trygghet .................................. 181

Eva intervjuer barnepsykolog Anette Andersen: Trygghetsbygging .......................... 183

Anerkjennelse ............................. 186 Verdsetting ................................ 189

Potensialjakt/gullgraving .................... 190

Kjærlighet/nestekjærlighet .................. 191

Eva dypper pennen: Kjærlighetsbegrepet og hjelpekunsten ............................. 192

Lekenhet – en tilstand å være og lære og utvikle

seg sammen i .............................. 194

Eva intervjuer Heine: Lek – veien til endring ... 195 Tillit ..................................... 197

Eva dypper pennen: Kunsten å relasjonsbygge .. 198

Eva dypper pennen: Hva skjedde med gleden? .. 201

Medvirkning .............................. 204

Eva dypper pennen: Hvert menneske sin historie

Vi må aldri låse mennesker fast i deler av sin

Eva intervjuer Karianne Marlena Zachariassen .. 207 Å gå nærmere for å forstå og oppdage ......... 210

Mottyver og motgivere ...................... 249

Eva dypper pennen: Hvordan tar vi imot hverandre? ................................ 250

Kapittel 16

Utenforskap og fellesskapsvegring ............ 254

Utenforskap – å havne utenfor flokken ........ 254

Når vi vegrer oss for å være i flokkene ......... 255

Eva dypper pennen: Skolevegring og livsvegring? 255

Kapittel 17

Flokk-kvaliteter: Hva er vitsen med flokken? ... 258

Et sted å leve ut verdier og finne mening 258

Eva dypper pennen: Unge vil bli oppdaget, ikke vurdert ............................... 259

En mulighet for refleksjon og utvikling

.................................. 262

DEL V FORANDRINGSKRAFTEN

Kapittel 19

Hva om vi gjorde noe helt annet? ..............

Hva om vi satte mennesket i sentrum? ........

Samfunnsutfordringer kan bare løses i fellesskap

Kapittel 20

i språket og fortellingene .....

dypper pennen: Fortell om det fine .......

for forandring ..................

Vi blir ikke kvitt smerte og ufullkommenhet ...

dypper pennen: Når noe IKKE går over ...

Eva dypper pennen: Når det vi ikke vet hva er, forandrer alt ...............................

Kapittel 18

Ønskede bevegelser i flokkarbeidet

Eva dypper pennen: Hun elsket aldri seg selv 264

Eva dypper pennen: Kamuflasjeflokkene ...... 267

Å finne den flokken du kan blomstre i ........ 269

Forord

Hva ønsker vi med boken?

Kjære leser! Du sitter antakelig med mye kunnskap og gode verdier, men allikevel lurer du på: Hvordan skal jeg være for å bli en bedre menneskemøter? Da kan boken være med på å bidra til å kaste deg ut i menneskemøterefleksjon og trening. Vi håper boken kan være en bro fra ønsket om å sette gode spor i andre til en ny selvrefleksjon og væremåte som kommer de du møter, til gode.

Dette er en lære- og være-bok som har livsfortellinger og praksiserfaringer som hovedstemme. Andre fagblikk fra dyktige fagpersoner og menneskemøtere slipper også til med viktige bidrag. Denne boken handler mye om hva som driver oss og måten vi møter mennesker på, i arbeidet, uavhengig av fagprofesjon. Vi ønsker å bygge bro fra fortellinger til kunnskap og fra teoretisk og praktisk kunnskap til fortellinger. Og under det hele ligger verdier, holdninger og begreper. Språket skaper virkelighet, og vi leter etter ord som rommer menneskets kompleksitet og verdsetter forskjeller – samtidig som det finner språk til det felles menneskelige som forener oss.

Fortellingene er ofte praksisnære og kan hjelpe oss til å forstå komplisert kunnskap. Kunnskapen vi formidler, relateres, forenkles og fordypes for å øke forståelsen av hvordan vi kan være gode menneskemøtere som formidler og blir den kunnskapen vi har tilegnet oss. Det som formidles i boken, har et verdigrunnlag og menneskesyn i bunnen. Det er kunnskaps- og forskningsbasert, og hentet

fra ulike fagfelt for å få frem bredden i å være menneske i en relasjon og i et fellesskap. Derfor vil du også kunne lese ulike sjangre som er med på å utdype budskapet: fortellinger, intervjuer, poesi og fakta.

Vi ønsker å belyse vanlige menneskelig behov som oppstår i alle møter – uansett symptomer, diagnoser, ulike livsopplevelser og fortellinger.

Kanskje det å være en god menneskemøter av profesjon er en like bra betegnelse som å være hjelper? Hjelp bærer tradisjonelt en liten maktubalanse i seg. Kanskje vi i en bevisst overgang til maktutjevning og større grad av medvirkning og deling kan tjene på å bruke ordet menneskemøter? Hva skal vi si, hva skal vi gjøre? spør mange. De vil ha oppskrifter og metoder. Det kan vi sammen søke svar på i ulike situasjoner, men viktigere er det først å spørre: Hvem er jeg og hvem skal jeg være i møte med de jeg skal hjelpe? Om vi vet hvem vi er og klarer å være åpne, tillitsbyggende og anerkjennende, da virker det nesten uansett hvilken metode vi bruker. Vi må altså begynne med det mest arbeidskrevende – oss selv – for å være der for andre. Å realisere seg for andre er noe annet enn selvrealisering for å hevde seg selv. Denne boken vil invitere alle som skal samhandle og bygge relasjoner til mennesker i sitt yrke, til å gi – gi gode ord, gode blikk, gode grenser, god beskyttelse, gode rom å være i for den andre – og bli klar over at

det kan koste mer å være en som gir, enn en som beskytter seg. Men den som gir, får noe verdifullt tilbake: mening.

Vi ønsker at boken skal være en del av alle utdanninger som utdanner menneskemøtere. Når alt kommer til alt, er vi mennesker som trenger menneskelighet i systemene. Vi vil derfor være opptatt av at vi er mennesker først med alt hva det innebærer av forskjeller, likhetspunkter og muligheter for gjenkjennelse.

Denne boken er verdiforankret i ønsket om å invitere menneskemøtere til å være verdidrevne og trene på kunsten å gjøre andre store. Vi inviterer til å være tro mot de ydmykede gjennom å styrke det menneskelige, det verdige og det livskraftige – uansett.

Det sterkeste livsfremmende arbeidet kan skje når et menneske møter et annet og kjenner seg favnet – når forståelse, glede og mening oppstår til tross for begrensninger og livssmerte. Derfor ønsker vi å løfte menneskemøtene som livgivende og nødvendige for livsmening – men også for å bygge gode små og store samfunn.

Vi ønsker å invitere hver leser til å arbeide med seg selv, i møte med den andre og med flokken for å bygge varme, inkluderende fellesskap og systemer der mennesker favnes og kan løfte vingene – der menneskers behov blir møtt på verdige måter slik at de finner livskraft og mening til tross for at livet er tøft på ulike vis for mange.

Vi ønsker at du skal kunne bli tryggere på deg selv og hvile i en god selvfølelse som aksepterer det mørke og det lyse i deg. I krevende situasjoner på jobb og privat er evnen til selvrefleksjon en styrke. Vi ønsker at du skal bli modig nok til å med godhet og velvilje kunne møte et hvilket som helst menneske, uansett hvor forskjellig fra deg det måtte være. Vi ønsker at du skal løfte blikket og

se det felles menneskelige og verdige i alle du møter, at du skal kunne glede deg med andre, gjøre dem store. Du skal modig gå andre i møte fordi du er trygg på at det felles menneskelige som forener dere, er et godt og ikke skummelt utgangspunkt.

Vi leter etter et verdispråk som rommer hele mennesket og nyansene i livets bredde. Noen ganger når vi strever etter gode og meningsfulle liv, tror vi det er det samme som å bare ha det godt og smertefritt. Smerten, ubehaget og uroen er en del av livet, på samme måte som fryden, leken og gleden er det.

Vi som skriver boken sammen, kommer fra hvert vårt sted, men har funnet sammen i verdiforankring som gjør at vi blir noe mer sammen enn vi blir alene. Språk, fortellinger og poesi møter teorier, fagblikk og forskning. Det får både leve hver for seg og møtes i det vi skriver sammen. Det håper vi du kan verdsette når du leser boken.

Forfatteren Eva er utdannet innen språk, journalistikk og kommunikasjon og har arbeidet tett på mange ulike menneskers fortellinger i hele sitt yrkesliv. De er blitt publisert i ulike sjangre og ulike format – spalter i aviser og fagmagasin i 25 år, NRK-kåserier, intervjuer og bøker. Hun skriver også poesi og var sist med i tre antologier fra Cappelen Damm med Helge Torvund som redaktør. Både hun og pennen leter alltid etter livskraften ethvert menneske bærer i seg, tross belastninger og sår. Hun tror gleden er livets dypeste mening, men veien til den kan være smertefull. Hun ønsker å alltid ha blikk for menneskers skjønnhet og potensial selv om hun samtidig skildrer det som er utfordrende, vondt og kritikkverdig.

Eva har vært magasinjournalist og spaltist for avisen Vårt Land, ledet prosjekter for Redd Barna, Barneombudet og ulike direktorat. Hun har skrevet magasin for Kirkens SOS, Dokument Innenfra, og bok for Kirkens

Bymisjon gjennom prosjektet LIVSTID. Hun har vært på barnevernsinstitusjoner, fulgt innsatte i fengsel over et år – et livsfilosofiprosjekt om rus og mobbing – fulgt innringerne til krisetelefonen og mennesker som har forsøkt å ta sitt eget liv. Hun har utgitt flere bøker.

Eva har vært fagformidlingsleder ved RVTS Sør i nær ti år. Der har hun bidratt ved å lede verdiarbeid og gitt penn og innhold til fortellinger, vært sentral i oppbygging av hele deres kommunikasjonsarbeid og gitt innhold til nasjonale prosjekter og kompetanseprogrammer. I dag arbeider hun som opplæringsansvarlig i menneskemøtekompetanse for studentmentorer og ansatte ved Universitetet i Agder, holder workshop i menneskemøtekompetanse og har et engasjement i fagutviklingsavdelingen knyttet til språk ved RVTS Sør.

Heine er utdannet psykolog fra Universitetet i Bergen, spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi. Han har vært opptatt av hvordan menneskers livsbetingelser er sentrale for hvordan de orienterer seg i verden. Han møtte krigsrammede barn på Sri Lanka og i Rwanda gjennom engasjement for UNICEF. Dette skapte interesse og engasjement for mennesker som hadde vært utsatt for vold og overgrep i krig, en interesse som brakte ham videre til fagområdene psykologiske traumer og traumatisk stress, familievold, overgrep og barnemishandling. Arbeid på en sengepost for ungdom skapte interesse for forholdet mellom traumereaksjoner og psykosesymptomer. Med dette utgangspunktet ble kontekst, sammenheng og meningsdannelse viktig. På familiekontor og familieklinikk vokste interessen for system-, nettverks- og familieterapi frem. Barns og ungdoms fortellinger ble viktigere enn hva de «feilte». Han utviklet flerfamiliegrupper for barn som opplevde vold i familien, og utforsket sammen med barnevern og politi modeller for å møte familier med volds-

utfordringer trygt, verdig og respektfullt. Heine har vært ansatt ved RVTS Sør fra 2008. De siste åtte årene har han vært fagsjef med særlig ansvar for faglig profil og retning. I 2021 tok han sin doktorgrad i psykologi gjennom et arbeid om traumebevisst praksis i en barnevernsinstitusjon.

Eva og Heine møtes i verdiforankringen og leker med fag og fortellinger for å utvide rommet mennesker kan bevege seg i og vokse i. Språk og formidling er fag på samme måte som psykologi og fagutvikling er det. Med Evas penn til disposisjon og begynnende manus møtes de med hver sine fagblikk og utvikler et samarbeid som munner ut i denne boken. Språket utvides og rommer flere nyanser enn det rene fagspråket, og formidlingen av fortellinger styrkes gjennom vidsynte fagblikk. Språket utvides til å romme større menneskelighet. Vi håper språket og fortellingene og fagformidlingen kan gjenspeile noe av den gode prosessen som har født denne boken.

Vi ønsker at alle skal kjenne tilhørighet i et større vi. I alle liv er menneskemøtene det som holder oss sammen. I relasjonene blir vi oss selv – sammen med andre. I flokken finner vi tilhørighet og kan bidra og kjenne oss verdsatt. Det skaper mening.

Vi har en ydmyk erkjennelse av at hvert menneske har sin fortelling.

Boken bygger på et menneskesyn der menneskets verdighet blir synliggjort gjennom å erkjenne sårbarheter og anerkjenne styrker og ressurser. Vi er like verdifulle fordi vi er mennesker. Punktum.

Vi tar også høyde for at alle menneskemøtere er en del av et arbeidsfellesskap, et system, som også må tilstrebe plass for mennesker og det menneskelige. Dette vil vi også kaste lys over slik at menneskene i hele sin bredde får plass i systemene og ikke gjøres små eller sykeliggjøres.

Vi tror gleden er livets dypeste mening. Språket, fortellingene og faggrunnlaget vi velger, fremmer alltid både jakten på livskraft og aksept av det som gjør vondt.

Vi inviterer til å arbeide med deg selv gjennom selvrefleksjon og trening sammen med andre for å kunne bygge

relasjoner og bidra i viet – sammen til barnets beste, til ungdommens beste og til den voksnes beste. Vi vil invitere til livsnærhet til seg selv, til den andre, til fellesskapet – på godt og vondt. Sammen er et fint ord.

Introduksjon – en kort innføring

MenneskeMøtet

Det var ikke ordene metodene eller tiltakene

Det var dette ene at du vendte ansiktet mot meg og ble

til jeg kom krypende ut av skallet og løftet vingene

Eva Dønnestad

Introduksjon – en kort innføring

Denne introduksjonen er en liten miniinnføring i menneskemøtekompetanse og kan ligge som en klangbunn for forståelse i lesing av boken. Menneskemøtekompetanse er verdier, holdninger, kunnskap (teori, praksis, erfaring) og ferdigheter som integreres i livsfortelling for å settes ut i livet i gode menneskemøter. Det handler om å bli trygg nok i seg selv til å gjøre andre trygge på å være og vokse i relasjoner og inkluderende fellesskap.

Hva legger vi i menneskemøtekompetanse?

Menneskemøtekompetanse er verdier, holdninger, kunnskap (teori, praksis, erfaring) og ferdigheter som integreres i livsfortelling for å settes ut i livet i gode menneskemøter. Vi forløser menneskemøtekompetanse gjennom selvrefleksjon (JEG-fortelling), møtet med den andre (VI-fortelling) og tilhørighet og utfoldelse i fellesskapet (FLOKK-fortelling).

Menneskemøtekompetanse er kort sagt å trene på å bli et menneske som er trygg på seg selv, og som det er trygt for andre å være sammen med for å utvikle seg. Vi bruker ordet trygg i betydningen trygg til å være modig. Hvordan kan du bli trygg på deg selv slik at du kan møte det som er annerledes, og som kunne gjort deg utrygg? Hvordan kan vi ta imot smerten, det uforståelige, det uhyrlige, krevende, sammensatte og vanskelige med sindighet slik at vi finner inn til livskraften og den felles kjernen av menneskelighet som forener oss?

Menneskemøtekompetanse er et godt begrep fordi det rommer både verdier, væren og møtet med virkeligheten. Det rommer individet, relasjonen og fellesskapet. Begrepet rommer mer enn relasjonskompetanse og egenivaretakelse. Det er en modell som beveger seg fra verdier,

teoretisk og praktisk kunnskap, erfaringer, egnethet og livsfortelling og ut i menneskemøter. Den rommer både jeg-, vi- og flokkfortellingene. Menneskemøtekompetanse plasserer jeget i viet og jeget og viet i flokken. Denne boken ønsker også å gi innhold til og utvide ordet samarbeid til å romme både det å samhandle og det å samvære for å møte menneskers behov på en verdig måte. Flere blikk og flere fagblikk ser en større helhet i menneskers liv enn ett blikk eller ett fagblikk.

Væren

«Å være eller ikke være, det er spørsmålet.» Hvordan kan vi tre frem for hverandre for å dyrke frem relasjoner, kulturer og samfunnssystemer som på en verdig måte møter menneskers behov? Hvordan kobler vi oss på andre og skaper trygghet i relasjoner? Klarer vi å verdsette forskjeller i flokken og gjøre andre store? Skal vi skape inkluderende små og store samfunn, må vi bidra til å gjøre andre trygge, ikke redde. Vi har mye kunnskap, mange metoder og gode tiltak, men hvem vi er, og relasjonen til andre er avgjørende for om dette bidrar til gode menneskemøter.

Hvem er du? er et vel så viktig spørsmål som Hva gjør du? Forskning viser at det er måten vi er på når vi gjør det vi gjør i møte med andre, som er avgjørende for den andres opplevelse av å bli møtt eller hjulpet. Med et menneskemøteperspektiv er vi opptatt av å finne mening, ikke bare si vår mening. Vi er opptatt av at ett godt menneskemøte kan være like avgjørende for hvordan et menneske opplever seg selv og verden som 50 dårlige. Mennesket er den viktigste aktøren, ressursen og værekraften som kan forandre livet til noe litt bedre for flere. Hva har du opplevd? er et viktigere spørsmål enn Hva feiler det deg?, og Hvem er du? er et viktigere spørsmål enn Hva er du?

Menneskemøtekompetanse handler om å bli kjent med seg selv som menneskemøter gjennom å reflektere,

trene og dele fortellinger for å møte andre på måter som gjør dem trygge på å være seg selv og vokse i inkluderende fellesskap som verdsetter forskjeller. Dette kan vi gjøre gjennom bruk av deltakende livsverktøy der vi trener, deler fortellinger og reflekterer for å bli bedre kjent med oss selv, den andre og fellesskapet. Menneskemøtekompetanse er å bli et menneske det er godt og trygt for andre å være sammen med, dele smerte og ønsker med og utvikle seg med gjennom forankring i verdier og en god selvfølelse.

Dere som står i førstelinja, dere er nødt til å vite at dere er livsviktige. Uansett om du jobber på helsestasjonen, i barnehagen eller skolen, om du møter mennesker i friminuttet, på kontoret ditt eller under en behandlingstime. Den første kontakten du har med noen, kan forandre livet deres. Selv om ikke du skulle oppleve å få noe ut av samtalen, kan måten du møter dem på, være den lille forskjellen som gir dem noe å holde fast i.

Deeyah Khan, filmskaper og samfunnsdebattant fra publisert intervju på nettsiden til rvtssor.no 18.09.2018

Vi arbeider med tre fortellinger:

JEG-fortellingen

Å kjenne, romme og verdsette seg selv på godt og vondt. Identitetsbygge. Selvrefleksjon. Selvaktelseskompetanse. Trygg på seg selv. For å kunne være der for andre.

VI-fortellingen

Å forstå, romme og verdsette andre på godt og vondt. Relasjonsbygge. Relasjonskompetanse. Skape trygghet i relasjonen. Gjøre andre store.

FLOKK-fortellingen

Å finne tilhørighet, mening, bidra og verdsette forskjeller. Fellesskape. Sosial kompetanse.

Hvordan kan vi være og leve ut gode verdier i bygging av identitet, relasjoner, fellesskap og samfunn? Vi blir oss selv i møte med den andre, og vi blir mer enn vi kan bli alene, sammen. Vi lærer gjennom selvrefleksjon, interaksjon, samspill og deling. Når noe oppleves meningsfullt og gir læringsglede, kan det bli lettere å snu dårlige mønstre og bli trygg på å være modig i flokken.

Verdier i menneskemøtearbeid

Denne boken er verdiforankret i ønsket om å invitere menneskemøtere til å trene på «Kunsten å gjøre andre store». Gjennom å være tro mot de ydmykede og styrke det menneskelige, det verdige og det livskraftige.

Fordype gjennom å forenkle

Vi ønsker å forenkle samtidig som vi fordyper og utdyper. Hvor enkelt kan budskapet i boken være? Kan det være sånn at mennesker grunnleggende trenger to ting?

1 Å oppleve at det er minst ett menneske som retter et kjærlig blikk mot deg, og at du tar imot dette blikket. Samvære og relasjonsbygge. Mikrorelasjon. JEG- og VI-fortelling.

2 Oppleve relasjon, fellesskap, et medlemskap, et sted du hører til og kjenner mening. Makrorelasjoner. Fellesskape. FLOKK-fortelling.

Alt står sin prøve i menneskemøtet. Menneskemøtet kan bli et sted der mennesket både kan finne seg selv og den andre og utfolde sin menneskelighet.

Introduksjon – en kort innføring

For man kan bli til noe i forhold til det å være menneske – bli noe meget stort. Kierkegaard påpeker hvor viktig det er rett og slett å være menneske. Det dreier seg om å utfolde menneskelighet i den dypeste betydning av ordet, og det innebærer modenhet i følelseslivet. (Næss, 1999, s. 53)

De tre fortellingene: jeg, vi og flokk

For å trene på å bli en bedre menneskemøter, arbeider vi med tre fortellinger. Vi reflekterer, trener, utforsker, undrer, tar til oss kunnskap og deler fortellinger.

JEG-fortellingen – menneskemøteren

Denne delen handler om å identitetsbygge gjennom selvrefleksjon og trening – om å ut fra verdier og en god følelse av seg selv kunne være der for andre. Vi mennesker er både storhet og støv på samme tid. Vi er utsatt for belastninger, og vi overlever. Vi bærer både sorger og gleder i oss. Vi er sårbare, og vi er sterke. Vi er fabelaktige og feilbarlige. Vi har en ukrenkelig verdi i kraft av å være menneske. Vi er likeverdige, men ulike. Det er i dette sammensatte vi kan skinne og møte hverandre.

Hvordan er det for andre å møte deg? Hvordan lever du videre i andre? Gjør du dem trygge? Hvem er du? Hva er dine verdier? Hva er dine strategier når du blir usikker eller aktivert? Hvordan kan du bli et menneske det er godt for den andre å møte? Hva er behovene dine? Hva er dine blindsoner? Når blir du trigget? Hva unnviker du? Hva er ditt potensial? Hvordan kan du bidra?

I dette arbeidet med oss selv som menneskemøter blir dermed både verdiforankringen og etikken du tar valg ut fra i vanskelige dilemmaer mellom det som er livsbegrensende/ødeleggende og livsfremmende, vesentlig. Selvrefleksjon, selvaktelse og modning er sentralt i denne fortellingen. Selvtillit er forbundet med å prestere

og være flinke. Selvfølelsen er forankret i at vi vet vår verdi, uavhengig av prestasjoner. Vi ønsker å invitere til denne reisen til å bli tryggere og hvile i en god selvfølelse. Da kan vi lettere kjenne på avmakt og tørre å feile uten at alt raser.

Jeg-fortellingen handler om å koble seg på egne følelser, behov, erfaringer, savn og ønsker, integrere hendelser, sanser, tanker og følelser samt bevisstgjøre i forhold til egne sårbarheter, styrker og sitt potensial. Hele livet er et arbeid mot å ta bolig i oss selv og åpne alle rommene og sette lys på hendelser. Man må trene på å tenke at alt dette er meg, og jeg verdsetter å være underveis mot å lære meg selv å kjenne for å bli et menneske det kan bli åpent, trygt og respektfullt for andre å møte.

Hvordan er det for andre å møte deg? Kan det hende du har noen blindsoner, noe du kan bli oppmerksom på og gjøre noe med for å møte andre bedre? Hvordan reagerer du når du blir stresset? Blir du irritert, søvnig, unnvikende, overkjørende eller arrogant?

Dette handler om å koble seg på seg selv, integrere tanker og følelser og bli bevisst på eget potensial, styrker og utviklingsmuligheter som menneskemøter. Når fasade møter fasade, får ingen dekket behov og ingen blir trygge. Menneskemøtekompetanse handler også om å gi mennesker rom og mulighet til å være seg selv på godt og vondt. Det er forskjell på å mestre og å vokse. Når vi mestrer, får vi til noe. Men vi kan vokse på det vi ikke får til. Vi inviterer til menneskemøtevekst, ikke menneskemøtemestring.

Med ett blikk senker du murene tusen andre blikk har laget

Eva Dønnestad

VI-fortellingen – menneskemøtet

Denne delen handler om å relasjonsbygge – om å koble seg på andre gjennom den vi er i holdning, kroppsspråk, ord og det vi deler av erfaring og kunnskap. Her er vi opptatt av at kroppsspråket snakker høyere enn ordene. I vi-fortellingen reflekterer vi over hvordan vi kobler oss på andre, hvem vi er i møte med den andre, og hvordan den andre opplever å bli sett av, møte og kommunisere med oss. Hvordan er inntoning, kroppsspråk, holdninger, ord og handlinger? Inngir vi trygghet? Skaper vi et stort nok rom for den andre til å være hele seg i, eller begrenser vi den andre med blikket vårt? Klarer vi å anerkjenne smerten og verdsette ulikheter og ressurser?

Hvordan kobler vi oss på hverandre? Vi vet at blikk, gode ord og vennlighet virker. Ydmykhet, respekt og mot kan være gode egenskaper. Å være nysgjerrig, åpen og verdsettende i møte med andre bygger relasjon. Når vi er trygge og i lekenhetsmodus, lærer vi oss selv og hverandre bedre å kjenne enn når vi er fryktstyrt, prestasjonspresset eller umotiverte.

Vi-fortellingen handler også om å oppøve evnen til å se hva vi kan lære av de gangene vi ikke møter hverandre på en verdig måte. Måten vi er mot hverandre på, kroppsspråk, ord og handlinger, er en del av viet. Noen ganger kan det oppleves som et dilemma om det vi anser for barnets beste, går mot dets vilje, og oppleves som en skikkelig ripe i lakken på relasjonsbyggingen. Da er det viktigere enn noen gang å vite at måten vi formidler livsfremmende grenser og nødvendige vedtak på, kan være avgjørende for om relasjonen består. En ansatt i barnevernstjenesten hadde kommunikasjon med en familie der en gutt på 14 år måtte ut av familien – det var det eneste verdige. Gutten ville ikke dette, så vedtak ble gjort mot hans vilje. Allikevel fikk barnevernsarbeideren et par år senere e-post fra gutten som takket for måten hun møtte ham på i en vanskelig

situasjon. Relasjonen snakket høyest. Måten hun møtte gutten på, selv når hun var tvunget til å handle mot hans vilje, var så respektfull at han satte pris på henne til tross for uenigheten.

Vi blir til sammen med andre, og vi blir noe mer enn vi kan bli alene, sammen. Et smil kan være en kort vei fra utenforskap til en vi-følelse og tilhørighet.

Du er det blikket

det er godt å være meg i

Eva Dønnestad

FLOKK-fortellingen

Denne delen handler om å fellesskape, å koble seg på fellesskapet og det store viet, finne tilhørighet, bidra, et samfunn der ingen er utenfor, men alle kjenner tilhørighet og er verdsatt. Den handler også om hvordan ulike sektorer og fagmiljøer må trene på å gi innhold til samarbeid til menneskers beste.

Hvordan kan systemer, samfunnskulturer og fellesskap bli livsfremmende? Og når er de livshemmende? Hva skal til for å skape systemer som fremmer menneskelighet, vekst, inkludering og verdsetting av forskjeller? Når blir systemene virkelighetsfjerne og livsbegrensende? Hvordan kan systemene leve ut verdiene? Hvordan kan vi både leve ut menneskemøtekompetanse og samtidig oppfylle alle kravene og følge alle lover og retningslinjer på en forsvarlig måte?

I en sunn flokk får både jeg-fortellingen, vi-fortellingen og flokk-fortellingen i alt sitt mangfold plass. En sunn flokk er ikke uniformert, men autentisk, mangfoldig i uttrykk og livserfaringer.

Introduksjon – en kort innføring

Å se på mennesker som objekter og nærme seg et menneske på en slik måte, er uforenelig med menneskelig fellesskap. (Arne Næss, filosof, 1999, s. 56)

Når utøves makt på måter som skaper avmakt? Å fellesskape er knyttet til å være en del av flokken. Mennesker har ulike sosiale behov, men alle trenger å kjenne tilhørighet på en eller annen måte. Menneskemøtekompetanse kan dermed også bli en tilnærming som kan bidra til å motvirke utenforskap og åpne for at flere finner tilhørighet. Noen ganger er det systemene som må endres for at enkeltmennesker skal få utvikle seg og ha gode liv.

En student fortalte at han hadde droppet ut et halvår fordi han ikke fant seg til rette. Etter et år prøvde han å starte på studiene igjen, men også da kjente han på ensomhet og manglende motivasjon. Da var det at en annen student på gruppen hans inviterte ham med på trening. De begynte å trene sammen, han fikk en tilhørighet, en venn, og det var årsaken til at han ikke droppet ut igjen, men studerte videre.

Vi snakker om små og store flokker – alt fra en liten gruppe eller ansatte i en organisasjon til systemer og samfunn som også kan bygges på de samme verdier som vi løfter i menneskemøtekompetansefilosofien. Vi ønsker å bidra til et skifte som flytter fokus fra levestandard til livskvalitet. Livskvalitet er hvordan menneskene i et fellesskap opplever at livet er, hvordan de føler og hvordan de oppfatter verden rundt seg. Et menneske kan ikke standardiseres. Så lenge standardene opprettholdes og normalen innskrenkes, er det lettere for mange å falle utenfor. Om menneskemøtekompetanse skal bli en inkluderingskraft i samfunnet, nytter det ikke bare å arbeide på individnivå – vi må arbeide med relasjoner, arbeidskulturer og på systemnivå.

Hvorfor menneskemøtekompetanse?

Menneskemøtekompetanse er relevant for alle som arbeider med mennesker, og for alle som vil trene på kunsten å bli gode medmennesker. Man må trene på å løfte blikket fra egen navle og se andre for gjennom dette møtet skape mening og modning. Menneskemøtekompetanse er for alle som vil bidra til å dyrke frem fellesskap som verdig møter menneskers behov. Vi blir til gjennom møtene med hverandre. Mye godt fysisk og psykisk helsearbeid, inkluderingsarbeid, kan skje gjennom den enkeltes bevissthet om hvordan han/hun møter andre og lar dem bli verdifulle bidragsytere i fellesskapet. Det handler om hvordan vi tar imot hverandre og skaper trygghet som rommer nederlag og potensial. Det handler alltid om å ville seg selv, den andre og fellesskapet vel, å leve ut gode verdier og sammen finne den dype gleden som hjelper oss å bære sorgene.

Fra vi kommer til verden, strekker vi armene ut for å bli tatt imot. Gjennom møtet med omsorgspersonene blir vi til og utvikler oss. Om ingen tar imot oss, eller om noen skader oss, går vi i overlevelsesmodus. Vi flykter, kjemper, går i frys eller underkaster oss for å overleve. Det gode er at forskning og erfaring viser at så lenge vi lever, kan vi fylle på med nye erfaringer og nye blikk. Disse kan bidra til at vi blir mer robuste og klarer å akseptere og leve med det som er knust. Det er ikke for sent å bli til i andres nærvær.

Det er aldri for sent å bli en del av en flokk som gir oss det vi trenger – og som lar oss bidra.

I tillegg til å ha kunnskap om hva som gir gode liv, trenger vi også å trene på hvordan vi kan sette denne kunnskapen ut i menneskemøter.

Fordi vi er redde for å feile, blir det ofte forbeholdet som vinner frem i menneskemøter og relasjoner. Også i profesjonelle omsorgsyrker kan det utvikle seg måter å utøve arbeidet på som oppleves trygt for de ansatte, men ikke

trygt for de som mottar omsorgen. Vi må øve på hvordan vi gjennom væren, kroppsspråk og ord og handlinger kan bidra til tillitsfulle menneskemøter som gir den andre en opplevelse av å være forstått og sett med sitt potensial. Ansatte som arbeider med mennesker, må alltid trene på å bli bedre til å forstå seg selv. På den måten er vi mer kapable til å prøve å forstå andre.

Menneskemøter som forandringskraft i samfunnet Vi ønsker at menneskemøtekompetanse kan gi ord med en så stor språkdrakt at det favner mer enn de spesifikke yrkestitlene vi bruker. Slik at vi treffer menneskene bak titlene, både miljøterapeuten, psykologen, legen, læreren, barnevernsarbeideren, helsesykepleieren, barnevernspedagogen og alle som arbeider med mennesker. Du vil gjennom fortellinger og fag også kunne finne innspill til noe som kan gjøre deg til et bedre medmenneske. For først og fremst er vi mennesker som skal tåle smerten og utløse potensialet og livskraften og gleden i hverandre til fellesskapets beste, med all den kompleksitet og all den forskjellighet som skal tåles og verdsettes. Fellesskapet er på sitt beste et veksthus og et modningssted med rom for alles livsbredde.

Uten medmenneskelighet kan systemene bli livshemmende. Samtidig er de fleste pålagt en rekke rapporter de skal skrive, regler som skal overholdes, og krav som skal innfris. Det er som regel lettere å bli målt på det kvantitative enn på måten vi er på i møter med de vi skal støtte.

Først i boken skriver vi om vår forankring i menneskesyn og verdier. Alt endringsarbeid fordrer forankring i verdier og menneskesyn. Deretter skriver vi om jeg-fortellingen, vi-fortellingen og flokk-fortellingen – samfunnsfortellingen. Gjennom formidling og deling av kunnskap, fortellinger, refleksjon og oppfordring til trening formidler boken veier til å bli en bedre menneskemøter.

Først er menneskemøtet, der verdier, holdninger og ferdigheter viser seg i møte med den andre. Om det skjærer seg, om tillit ikke bygges, er det vanskeligere å gjennomføre endringer og vanskeligere å finne veier mot å integrere og klare å leve med det som knuste, og det som vokser. Gjennom mange års erfaring med kompetanseheving av hjelpere i barnevern, psykisk helsevern, skole og flyktningarbeid, har vi fått tilbakemeldinger på at det er her det ofte glipper, i menneskemøtene. Mange pøser på med konferanser, kurs og etterutdanning i både juss og menneskefag, men altfor sjelden viser kunnskapen og erfaringene våre seg i endret væren. Det er dette hjelpere må trene på: Hvordan er jeg, hva sier jeg, hva gjør jeg i møte med andre mennesker som avviser, som har det vondt, som ikke har tro på sitt potensial, som ikke har fått det de trengte, tidlig i livet, som er utsatt for påkjenninger eller som har mistet mening?

For å møte andre må vi ha møtt oss selv. Jeg må være rustet, robust, ha integrert min egen fortelling og mine følelser. En menneskemøter kommer ikke lenger med andre enn hun/han er villig til å gå med seg selv. Om du sliter med selvforakt, er det ikke lett å skape et rom av tillit der den andre kan få tro på seg selv. Om du har egne ubearbeidede fortellinger om overgrep, er det ikke lett å unngå å bli aktivert og handle på refleks om noen forteller om overgrep.

Vi har erfart at bevisstgjøring og selvrefleksjon hjelper. Det å gå inn i egen livsfortelling og egne følelser for å integrere, sette livsfremmende grenser og åpne rom å dele i skaper vekst. Vi har erfart at trening hjelper. Noen ganger må vi våge å høre hvordan vi oppleves av andre. Vi kan trene på å bli varmere og gå nærmere, spesielt når det er hva barn og unge sier de savner i møte med oss. Dette kan vi gjøre gjennom utdanninger og opplæringer der vi gjør ulike kommunikasjonsøvelser, og vi kan gjøre det ved

Introduksjon – en kort innføring

å tørre å åpne for andres opplevelse av oss selv. Det må være fra mennesker som vil oss vel, som vi er trygge på. Vi har gjennom flere år utviklet deltakende verktøy for å trene på å jobbe med jeg-, vi- og flokkfortelling knyttet til menneskemøtekompetanse.

Kom nærmere-filosofi

Menneskemøteboken ønsker å være tett på virkeligheten. Profesjonaliteten har til tider vært opptatt av den nødvendige distansen til de du skal være noe for eller støtte. Vi liker å tenke at profesjonalitet er å gå nærmere for å forstå mer – uten å bli privat. Jo nærmere vi kommer menneskers sårbarheter, sår og iboende muligheter, desto bedre kan vi forstå hverandre og bidra for den andre til å ta tak i livet sitt selv. Vi ønsker å være tett på menneskemøteren, tett på den som har behov den trenger støtte av andre for å fylle – tett på relasjonene, på systemene, på fellesskapet.

Forandringen springer ut av forankringen, av jordsmonnet, verdiene. Vi vil være verdistyrt mer enn målstyrt.

Vi vil åpne for fantasiorientering i tillegg til realitetsorientering. Vi velger verdispråk og språkdrakter som er store nok til at mennesker kan vokse i dem, til at de rommer det verste og det beste. Vi vil være tro mot oss selv, verdiene, de ydmykede og skjønnheten i det å være menneske.

Å bygge systemer som gir rom for å bygge mennesker slik at de både kan få beskyttelse og utfolde seg, er nødvendig. I dette arbeidet ønsker vi å belyse kraften i et nytt, godt hverdagsspråk som flere forstår, ord som er tettere på det vi holder på med. Det finnes en kraft i å utjevne makt og fremme likeverd, tross forskjeller i roller. De det gjelder sine versjoner av virkeligheten, deres smerter og ressurser, er en viktig del av prosessen mot bedre dager – en del av terapien, en del av omsorgsarbeidet.

Den amerikanske psykologforeningen publiserte i 2018 en oppsummering av studier som fokuserer på det de kaller «evidence-based psychotherapy relationships», altså evidensbasert relasjon. Konklusjonen er at den terapeutiske relasjonen forklarer minst like mye, og sannsynligvis mer enn hvilken metode som er brukt i terapeutisk arbeid. De sier også at denne kunnskapen er kraftig underkommunisert i den profesjonelle diskursen (Norcross & Lambert, 2018).

Vi tar utgangspunkt i at du har en god del kunnskap. Dette er ikke primært en kunnskapsformidlingsbok, men en bok om hvordan ord blir virkelige, og hvordan kunnskap settes ut i møter med den andre gjennom hvem du er, hva du sier og hva du gjør. Språk er verdier, språk er bindeledd i fellesskap, språk kan på sitt beste gi identitet og åpne dører i enkeltmenneskers liv, i relasjoner og i fellesskapet. Når et menneske trer frem for et annet menneske, blir vi til. Gode menneskelige møter kan ha en livskraft i seg som gir mening.

Fordi mennesker er mangefasetterte, vil vi også bruke ulike sjangre i formidlingen av gode menneskemøter. Du får både vitenskapelige referanser, fagartikler, intervjuer, tekster fra oss forfattere, poesi, spalter og fortellinger. Du får også stemmer fra de som gir hjelp og de som mottar hjelp – formidlet på ulike vis. Vi tror på kraften i å finne menneskers egne ressurser, det vakre i hvert menneske, gulltrådene. Vi vil erkjenne menneskers storhet og anerkjenne menneskers smerte og sårbarheter. Ingen er bare sin smerte eller sorg eller sine mangler. Vi vil gjøre mennesket stort igjen gjennom verdige menneskemøter basert på verdier, kunnskap, etikk og trening på væren.

DEL I VERDIFORANKRING

INNENFRA

Det kan skje at skammen tvinger oss til å søke tilflukt litt lenger ned

Det kan skje at frøet vi glemte innerst inne begynner å spire som noe uventet vakkert vi trodde var borte

Plutselig kan det skje med en klarhet bare håpet kan fatte at et ansikt åpnes innenfra av det som var så kjært at det aldri hadde sluttet å leve

Eva Dønnestad

Denne boken er verdiforankret i ønsket om å invitere menneskemøtere til å trene på kunsten å gjøre andre store gjennom å være tro mot de ydmykede og styrke det menneskelige, det verdige og det livskraftige.

Hva mener vi med forankring i verdier og menneskesyn?

Gode menneskemøtere er verdiforankret og verdidrevet. Hva betyr det? Det er dette vi skal fokusere på i dette kapittelet. Det handler om å være verdiene i møter med andre. Verdidrevne menneskemøtere hviler i en selvfølelse som gjør at de vet sin verdi, uavhengig av om de mestrer eller feiler. Når vi ikke finner metodene, kunnskapen og erfaringene lett tilgjengelige i møtet, kan vi være og handle ut fra verdier og menneskesyn – og dermed møte andre på en verdig måte.

Hva er verdier?

Verdier er et kompass vi kan justere kursen etter. Det er måten vi er på i møte med andre, måten vi behandler andre på. Verdier kan også være en drivkraft i arbeidet, noe vi kjennetegnes ved. Alle mennesker bærer med seg verdier – fra hjemmet, fra familien, fra miljøet de er vokst opp i, eller fra ulike kontekster. Det handler både om hvordan vi ser på verden, og hvordan vi møter og behandler menneskene rundt oss. Det har vært en trend å snakke om verdier. Mange finner tre fancy ord og legger dem i en skuff. Verdier må bli virkelige. De virker bare om de får

leve i menneskemøtene. For å holde verdiene levende er det nødvendig med selvrefleksjon og læring/veiledning i praksisfellesskap.

Hensikten med verdiene er å skape trygghet i menneskemøtene og i samfunnskulturene. Om vi er trygge i oss selv, er det lettere å gjøre andre trygge og føle trygghet i fellesskapet. Denne tryggheten vil andre vel, tar alt i beste mening – med humør, i fullt alvor. Den tryggheten åpner for og rommer virkeligheten slik den er – med feil, nederlag og belastninger. Den tryggheten gir mot til å stå opp for rettigheter og mot til å si ifra og handle mot urett.

Vi ønsker en bevisstgjøring på hvilke verdier som er viktig for deg, for ditt fellesskap, i tillegg til at du tilegner deg og lever ut verdiene på arbeidet. Grunnen til at vi også inviterer til en bevissthet på egne verdier, er at disse ofte blir synlige allikevel. Vi har stilt disse spørsmålene i opplæring: Hvilke verdier har du med deg hjemmefra, hvilke verdsetter du, og hvilke har du ikke noe ønske om å ta med deg videre? Vi får mange interessante refleksjoner. Det

som slo oss da vi arbeidet med unge voksne studenter, var at mange av dem hadde skilte foreldre og skildret hvordan de måtte forholde seg til to ulike verdisett – hvordan de tok med seg litt fra hver av dem. «Pappa er for streng. Det vil jeg ikke ta med meg. Mamma er for unnvikende når det gjelder å snakke om det som er vanskelig, det vil jeg ikke ta med meg. Men fra begge tar jeg med meg at de har lært meg å bry meg om andre.»

Verdier kan være noe å lene seg mot når du ikke finner metoden eller kjenner på avmakt. Hvis du for eksempel har som verdi at du ønsker å møte alle mennesker med respekt, kan du forsøke alt du kan, å leve ut respekten når alt annet faller sammen i møtet. Ofte klarer vi å inkludere egne verdier i arbeidsplassens verdier, men det er en forskjell. Det er ikke sikkert at alle dine verdier er arbeidsplassens verdier. På arbeidsplassen er det de verdiene den har, som du er ansvarlig for å bidra til å leve ut.

Verdier må vise seg i menneskemøter. Vi må trene på hvordan vi kan leve ut verdiene overfor ledere, kollegaer, de vi underviser, og de vi skal hjelpe. Ofte lærer vi mest av de ubehagelige situasjonene hvor vi ikke klarte å være som vi ville. Tillit er et bærende ord i alt arbeid mellom mennesker. Det er en forutsetning for at gode møter skal finne sted.

Det er trygt å vite litt om hva vi har felles, og hva vi sammen skal arbeide for å leve ut, bli gode på, kunne vite at vi mestrer og anerkjenne hverandre for. Å leve i et vakuum der vi selv må finne ut hva som er klokt, er krevende. Verdiene må trenes på over tid for å bli en integrert del av oss, noe vi gjør nesten på autopilot når vi girer mens vi kjører bil. Jeg slenger ikke en spydighet tilbake selv om jeg har den på tunga. Jeg trener på å ville vel.

Flokken og fellesskapet er en viktig arena for å trene på å sette verdier ut i menneskemøter. Det er ikke alltid vi selv vet best hvordan vi er i møte med en annen, hvordan

vi får den andre til å føle seg. Noen kan si at «jeg var da anerkjennende og verdsettende», mens den andre personen i menneskemøtet kan sitte med en helt annen oppfatning. Derfor må vi gi og motta tilbakemeldinger for å være og handle til andres beste. Vi må tåle å høre hvordan vi oppleves.

Trygghet og tillit i fellesskapet er en forutsetning for ærlig kollegaveiledning og dermed også trening på VÆREkompetanse som lever ut verdier og holdninger arbeidsplassen ønsker å ha.

Her er et eksempel der kollegaveiledning i trygge rammer er viktig:

«Du er så engasjert, og det er så bra og klokt det du sier. Du oser av at du bare vil prosjektet vel, men jeg føler meg overkjørt. Noe kan jeg gjøre med det selv, men noe kan du gjøre med måten du uttrykker deg på. Det blir så kraftfullt når du sier det, at det er vanskelig å være uenig. Kan du trene på å gå litt saktere frem, gi litt rom for den andre til å tenke og komme med innspill?»

Hvordan hadde du reagert om du fikk denne tilbakemeldingen. Ofte går vi for fort i forsvar – vi er så redde for å ikke være gode nok. God kollegaveiledning handler ikke om å gjøre andre små – det må alltid skje i ydmyk erkjennelse av at vi ønsker at den andre skal være seg. Vi må ikke bruke tilbakemeldingskultur til å gjøre andre usikre og mindre enn sitt potensial.

For å gjøre verdiene levende kan det være til hjelp å bruke begrepene VÆREkompetanse og GJØREkompetanse. Hvordan kan jeg VÆRE denne verdien i møte med de jeg skal være medvandrere med, i møte med kollegaer, ledere eller samarbeidspartnere? Når klarer jeg ikke å være slik verdiene tilsier? Når blir verdiene utfordret?

Hva er verdiforankring?

Med forankring mener vi en refleksjon som bidrar til språksetting av verdiene og menneskesynet vårt. Dette viser vei for væremåte og valg. Verdier viser seg i den vi er og i det vi gjør. Dette kan virkeliggjøres gjennom at vi spør følgende spørsmål: Hvilke verdier har du med deg hjemmefra? Hvordan har disse formet deg? Hva ønsker du å legge fra deg, og hva har du av nye verdier? Dette inviterer til en ydmyk erkjennelse av at mennesker handler ut fra ulike verdier som de kan være like overbevist om er gode. Hvis jeg skal et annet sted enn jeg er i dag, trenger jeg å vite hvor jeg står nå.

På samme måte kan vi arbeide med verdiene på arbeidsplassen – først finne dem eller lage dem, gi mening og innhold til dem, trene på å være og gjøre dem. Vi trenger et startpunkt for forandring. På en arbeidsplass er verdiene et godt sted å starte endringsprosesser. Om våre egne verdier strider mot arbeidsplassens verdier, forplikter vi oss til å tilstrebe å leve ut verdiene organisasjonen har – eller finne et annet sted å jobbe.

Å jobbe verdiforankret forutsetter en bevisstgjøringsjobb på hva verdier og menneskesyn er – en trening på hvordan vi kan leve verdiene ut i væren, samvær og handlinger. Mennesker, organisasjoner og systemer som arbeider verdiforankret, må ha andre kvalitetsparametre enn kvantitet og troskap til metoder. Ved å gi stor plass til verdiforankring i boken ønsker vi å bidra til å utvide verdispråket og gi knagger i ord å feste forandringsarbeidet på. Vi vet at ord skaper virkelighet.

Den du er, snakker ofte høyere enn hva du sier Å leve ut fra verdier kan gi en solid plattform til å møte alle mennesker. Selv der vi ikke har svar, metoder eller retningslinjer klar for hånden, vet vi at vi skal møte andre på en verdig måte fordi de er mennesker som oss. Din

selvfølelse, åpenhet for andre og verdsettingen av forskjeller vokser ut fra en trygg verdiforankring. Uten verdiforankring er det lett å bli opptatt av å være flink og feilfri.

Når vi møter mennesker vi skal hjelpe, uten å ha fasitsvarene, da er det «den vi er» – værekraften – som gjelder. Om vi er forankret i verdier, kan vi ut fra det klare å møte den andre godt.

God forandring vokser ut av god forankring

En forutsetning for gode forandringsprosesser og vekst er å være godt forankret. Forankringen er jordsmonnet – det du står plantet i av verdier, menneskesyn, fortellinger og språk, det du vokser ut fra og faller tilbake på. Uten verdiforankring kan forandringsprosesser bli meningsløse.

Både jeget, viet og flokken må være forankret i verdier som gir vekst, mening og livsutfoldelse for alle. Verdier kan bli noe vi aktivt lever etter og handler ut fra.

Med forandring mener vi økt kvalitet og troverdighet i menneskemøtene slik at det skapes mening for dem vi møter i omsorgsarbeid, terapi og menneskemøter i hverdagen i livene vi lever. Verdiene inviterer oss ut i verden for å oppdage mennesker, ikke plassere dem.

Ikke plassere, men utforske

Gode menneskemøtere verdsetter forskjellighet og er varsomme med begrensende kategoriseringer som hindrer oss i å se storheten i andre. Mennesket er for sammensatt, for unikt og nyansert til å bli beskrevet eller definert gjennom ett fagblikk, én diagnose, én brukerstemme, én erfaring eller én forskningsrapport. Vi må først møte og prøve å forstå mennesket foran oss der det er, og deretter finne veier videre – sammen.

Barnesynet som følger av dette menneskesynet, er at barn er mennesker, kompetente, gjør så godt de kan, og er verd å beundre. Barnekonvensjonen er en del av norsk

lov. Både på individnivå, i relasjonen med hjelperen og i samarbeidet mellom hjelpere må barnekonvensjonen og barnets beste stå i sentrum for hvordan vi skal møte og hjelpe barn og unge som trenger det.

Verdier som drivkraft

Verdiene er en meningsskapende drivkraft i menneskemøtearbeid. Hvis du har «mot» som verdi, kan dette være en drivkraft til å gripe inn om noen blir urettferdig behandlet. Om jeg har medmenneskelighet som verdi, vil det å ha respekt for den andres livsfortellinger være det som preger min tilnærming til den andre. Det er meningsskapende for en god menneskemøter å være tro mot de ydmykede, å lete etter livskraften der den kan være vanskelig å oppdage.

Vi velger å utdype verdiforankringen fordi det for mange er mer vanlig å hoppe rett til ferdighetstrening og oppskrifter. Vi er ikke gode nok til å bli lenge nok ved det viktigste – nemlig å trene på å arbeide verdiforankret, ikke bare målstyrt.

Menneskesyn

Verdier må være fundert i noe som fremmer menneskets verdighet og vår felles menneskelighet. Det finnes derfor gode verdier og mindre gode verdier. Om vi bruker verdier til å kun fremme eget forgodtbefinnende, er det ikke gode verdier for fellesskapet. Vi har derfor valgt å lene oss mot menneskerettighetene for å etisk og juridisk forankre verdiene og menneskesynet i noe som fremmer både rettigheter og plikter, som rommer å ta smerte på alvor og samtidig invitere mennesker til å bidra og løfte vingene.

Menneskesynet i arbeidet er forankret i FNs erklæring om menneskerettigheter og i barnekonvensjonen. Her fremmes et syn på mennesket som ukrenkelig, likeverdig

og verdig. Alle mennesker er like verdifulle og har rett til å bli møtt med forståelse og respekt – også når vi er skadet eller har sviktet oss selv, den andre og flokken. Mennesket er kropp, hjerne og sinn. Sykdom og tilfriskning, glede og sorger, plager og belastninger setter seg både i kroppen og i sinnet og påvirker hjernen, følelsene og sansene, ånd og sjel. Mennesket er helt. Mennesket er både feilbarlig og fabelaktig på samme tid. Det betyr at vi alltid søker å forstå mennesker i lys av hva de har opplevd, hvem de er på godt og vondt her og nå, og hva de ønsker. Individet er en del av fellesskapet.

Mennesket søker vekst, utvikling, relasjon og fellesskap. Mennesket vil utforske, utfolde, dele, leke og bidra.

Selv når livskraften hindres av belastninger, traumer, vold og menneskers uforstand, finnes det alltid en iboende mulighet i alle.

Eva dypper pennen: Hva er et menneske?

Når nyansene i et menneskeliv er i ferd med å drukne i debatter om symptomer og diagnoser, kan det være lurt å ta noen skritt tilbake og stille det mer grunnleggende spørsmålet som kan forene på tvers av forskjeller: Hva er et menneske?

Det spørsmålet er et mer livgivende spørsmål enn Hva feiler det deg?

Vi får stadig ny kunnskap om menneskesinnet og menneskets utvikling. Allikevel har alle som arbeider med mennesker, en utfordring: å la verdiene, teoretisk, praktisk og erfaringsbasert kunnskap leves ut i vennlige, respektfulle og genuine menneskemøter som gir livskraft.

Alle mennesker trenger trygghet, anerkjennelse og at noen tror på deres ressurser. Noen ganger trenger vi mer

spesifikk omsorg fordi vi har vært utsatt for overveldende belastninger eller omsorgssvikt. Men hele tiden er språket med på å definere hvem vi er. Vi blir til gjennom ordene vi møtes med, og ordene vi bruker når vi lager fortellingen vår. Språk er en del av hvem vi er. Språket kan skape rom for at vi blir gjort mindre enn vi er, eller lage større rom for menneskeligheten i all sin kompleksitet.

Når vi blir ensidig opptatt av diagnosekriterier for ADHD, depresjon eller angst, ser etter symptomer på spiseforstyrrelser eller selvskading, plasserer i kategorier som stille jenter eller utagerende gutter, fokuserer på diskusjoner om hvem som er traumeutsatt eller ikke, samt hva som er psykisk helse og somatisk helse – da kan det være en idé å løfte blikket, finne frem vidvinkelen og spørre: Hva er et menneske?

Når et barn ikke kan sette seg i stolen hos en terapeut uten at terapeuten har i oppgave å finne en diagnose, er kanskje både terapeuten og den han skal hjelpe, låst i et altfor lite rom – et rom barnet vanskelig finner sin plass til å leke og vokse i, et rom uten plass for nyanser, tro og plutselig glede og vekst. Da kan det være fint å bli minnet på spørsmålene som kan åpne for nyanser: Hva er et menneske? Hvordan er det å være akkurat deg akkurat nå?

Hva trenger du? Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Hva vil du gjøre selv?

Verditreffpunkt

Hva er et menneske? Dette gamle, ærverdige store spørsmålet av få ord kan allikevel få frem mange nyanser i svarene som kommer. Spørsmålet inviterer til bevissthet på menneskesyn fremfor syn på livet menneskene lever, til å lytte til den andres fortelling fremfor å beskrive den andre ut fra egen fortelling. Det løfter fellesnevneren: Vi er mennesker. Vi er like verdifulle. Det kunne ha vært meg som var i den situasjonen du er i. Det gjør at vi oppdager det

fellesmenneskelige som forener oss tross forskjeller. Denne gjenkjennelsen bygger egenverd og gode, likeverdige møter.

Den nasjonale filosofiske hverdagsdialogen om menneskets storhet kan starte i enkeltmøter, gruppesamtaler rundt om på steder der mennesker møter mennesker for å få hjelp til livene sine. Jeg blir gjerne med på et nasjonalt verditreffpunkt der ulike profesjoner og fagmiljøer møtes til dialogen om hva et menneske er, for å ikke glemme at det unevnelige, det ufattelige, det uforståelige også er en del av et menneskeliv. Den plutselige bedringen. Den uventede sorglammelsen. Den gryende gleden. Den kommende styrken.

Hvert menneske har sin historie, sine reaksjoner. Selv i møte med samme vonde hendelse har vi ulike reaksjoner og ulike behov fordi vi er skrudd sammen forskjellig. Underets tid er forhåpentligvis ikke forbi. Tro, ressurser, uventede tanker og smil kan gjøre at noe plutselig blir helt forandret. Vi vet ikke alltid hva som gjør at noe åpner seg, men vi merker når det skjer.

Fagliv og sneversyn

Fordi fagpersoner også kan legge store deler av sin identitet i det de har forsket seg frem til og kan mye om, kan de bli hårsåre og forsvarere av egen forskning snarere enn å lytte åpent til de som har funnet helt andre svar enn dem selv. «Å, har du funnet ut noe helt annet enn meg, så oppmuntrende.» Kanskje må vi alle innimellom tvinges til å lytte til de som har funnet noe annet enn oss for å utvide perspektivet, for å aldri glemme at hvert av barna som er utsatt for vold, overgrep, omsorgssvikt, har sin egen fortelling vi i tillit må finne. Økt profesjonalisering av hjelp er bra og nødvendig, men profesjonaliteten kan også innebære å gå nærmere for å forstå mer av hva et menneske bærer på av vonde belastninger, og hva de bærer i seg av muligheter og potensial.

Kvaliteten på hjelpen som gis i de ulike tjenestene, synes å bli bedre jo mer den tar opp i seg bevisstheten om at det er hverdagene som må bli gode. Det er ingredienser som vennskap, gode relasjoner, trygghet og følelse av å være verdsatt som skaper mening. Mye av dette må bygges utenfor institusjonene og terapirommene. Familieliv og venneliv er viktige pilarer for å lege, men også for å bidra til å redusere vår største folkesykdom – ensomhet. Isolasjonen hindrer vekst og utvikling.

Hjelpen ut i hverdagslivet

En økt bevissthet om hva hjelpeapparatet kan gi og ikke gi når vi har det vanskelig, er allikevel nødvendig. Det er ikke i terapitimene livet skal leves, det er i hverdagslivet. Derfor blir en mobilisering av vennlighet og hverdagsomsorg som alle kan gi, gode injeksjoner av motstandskraft. Hva kan folk flest gjøre for å bedre folkehelsen i hverdagen? Vi hører mye om fysisk styrketrening. Like livsforbedrende er den psykiske styrketreningen. Jeg vil slå et slag for hverdagslivet, hverdagsomsorgen, hverdagssmilet og hverdagsvennskapet. Det er godt for kropp og sjel. Vi kan gi et smil, vise vennlighet og bygge vennskap. Det enkleste og banale som noen vil fnyse av, viser seg fremdeles å være det vanskeligste. Det åpne hjemmet, praten over gjerdet, kaffeslabberaset, venninnekvelden med tre nye du ikke kjenner så godt, smilet til kollegaene på jobb, til de andre i klassen – det er lett å kalle det naivt. Jeg vil kalle det supernaivt fordi vi i tillegg til å fordype oss i spesifikke diagnoser og symptomer trenger å fastholde det vide blikket: Hva er et menneske? Hva er det felles menneskelige som forener meg og de som føler, tenker og lever helt annerledes enn det jeg gjør?

Gode tjenester for barn og unge, hjelp til barn og unge som sliter og har det vondt, må være tettest på hverdagsli-

vet og gi mulighet til å bygge vennskap. For mange er det i hverdagslivet sårene er påført, og for dem er det kanskje i hverdagslivet sårene best kan leges.

En god relasjon til en terapeut kan være avgjørende for å løfte seg gjennom de mørkeste tunnelene i perioder av livet. Men en terapeut kan ikke erstatte en hverdagsvenn som har en genuin interesse av å være sammen med deg fordi du er deg, ikke fordi du trenger hjelp.

Vennlighet virker

Jeg lurer på om ikke flere av oss som arbeider profesjonelt med bedre liv for barn og unge, må se betydningen av å forstå og forbedre og tilrettelegge for gode menneskemøter og relasjoner i hverdagslivene til de som vokser opp. Jeg er blitt forundret over hvor mange av de jeg har intervjuet fra barnevern og psykisk helsevern for barn og unge de siste 20 årene, som nevner enkeltmøter i hverdagen, smil og vennlighet som uvurderlige skatter for å klare å leve godt videre.

Hvordan vi ser på mennesker vi møter, menneskesynet vårt, betyr noe. Selv forsøker jeg å alltid overvurdere de jeg møter. Da får de et rom å vokse i.

Mysteriet menneske

Vi trenger profesjonelle hjelpere og vi trenger hverdagsmenneskemøterne, for langt fra all legedom skjer under behandling. Alle kan vi være med på å gi smil, vennlighet, varme og kjærlighet som gir økt psykisk motstandskraft og overskudd.

Noen ganger kan et smil alene flombelyse en sti inn til den andre. Du skal ikke se bort fra at noen møter deg på halvveien om du forsøker.

Hverdagssmilene, de helt plutselige, på bussen, på gaten –som gjør at du går videre litt smilende mens du funderer: «Hva var det? Ja, ja, samme hva det var – det virker.»

Hva er et menneske? Hjerne, ja. Følelser, ja. Kropp, ja.

Opplevelser, ja. Men også tro og ressurser som er overlevert gjennom generasjoner og som har overlevd og gir styrke til nye barn som skal vokse opp. Hvert menneske er et mysterium. En unik skapning laget på en formel vi aldri helt får til å gå opp. Det kan noen ganger virke som en litt skummel reise – reisen til den andre – men det er verdt å

stå uten feste en stund for å bli møtt av åpne armer. For som Karin Boye (1935) så vakkert skriver:

«Då, när det är värst och inget hjälper, Brister som i jubel trädets knoppar. Då, när ingen rädsla längre håller, faller i ett glitter kvistens droppar glömmer att de skrämdes av det nya glömmer att de ängslades för färden –känner en sekund sin största trygghet, vilar i den tillit som skapar världen.»

SITATER

Sitater om forankring og verdier:

«Folk kjenner oss på verdiene. Det er verdiene som er fellesnevneren i alt vi gjør. Vi har røtter i samme jordsmonn, men vokser opp som høyst ulike vekster. Vi verdsetter forskjellene.»

Leder i psykisk helsevern

«Jeg gikk rett i baret. Handlet stikk i strid med verdiene. Den episoden kan jeg lære noe av. Jeg deler den med kollegaene mine.»

Ansatt i barnevernet

«Vi må være verdiene, gjøre dem, handle på dem. Å ikke være bevisst hvilke verdier vi handler ut fra, blir også noen verdier å handle ut fra. Ofte ikke så bra.»

Ansatt i spesialisthelsetjenesten

«Om ikke det lukter tro, håp og kjærlighet av alle menneskemøtene vi har, har vi feilet, for det er verdiene våre. Det vi har forankret kunnskapssyn og tilnærmingsmåter i.»

Ansatt i organisasjon

Verdier er knyttet til følelser

Verdier er knyttet til følelser. Følelser er knyttet til behov.

Når verdiene ikke ivaretar vår felles menneskelige verdi, klarer vi heller ikke å møte menneskers behov på en verdig måte. Vi trenger en åpen dialog om hvilke verdier som styrer arbeidet vårt, en verdijustering inn mot menneskerettighetene og en trening på å leve ut verdier i menneskemøter.

Å utvikle samfunnsstrukturer som bidrar til å møte menneskers behov på en verdig måte, har sin forankring i verdier og menneskesyn.

Når noe bryter med grunnverdiene våre, kan vi reagere med sinne, tristhet eller redsel. Verdier er både noe vi har med oss og er opplært i, men også noe vi kan revurdere å velge på nytt. Å verdiorientere seg er å få et mer bevisst forhold til hva vi lener oss mot når vi tar valg eller velger tilnærming til livet og hverandre. Å gjøre andre store kan være en verdi. Om vi da slenger en spydighet som gjør at andre blir i tvil om de er gode nok, har vi brutt med verdien. Verdiene måles i hvordan vi behandler hverandre, og gjennom hva vi står for. Verdier kan leves i holdninger, væremåte og handlinger. Enten vi er det bevisst eller ikke, handler vi ut fra ulike verdier.

Livet spirer ut fra jordsmonnet ditt

«Da flyttet vi fokus fra symptomer og metodikk til å begynne å snakke om livet. Når sykdomsfokus og metodefokus ble skjøvet til side, overtok selve livet, og det er alltid sterkere.»

Felles forankring kan bidra til å bygge et vi som verdsetter mangfold. Et enkelt bilde er jordstykket der vi sår ulike frø i samme jord som vokser opp til ulike blomster. Det er kanskje lettere å slippe til forskjeller når de er med på å fargelegge de verdiene og den strategien man går for.

SITATER

Sitatene er hentet fra ulike deltakende prosesser knyttet til menneskemøteopplæring:

«Jeg vokste opp i et miljø der alle som ikke trodde og mente det samme som oss, ble sett på som de som manglet noe vi hadde. Dette har jeg tatt et oppgjør med. Det er blitt utrolig viktig for meg og en del av mitt verdisett – å elske først og mene etterpå. Å møte alle med undring og nysgjerrighet –ikke fordømmelse og bedrevitenhet. Jeg ønsker å bidra til å åpne munnen på de som tenker annerledes, ikke lukke den. Min hovedverdi er ÅPENHET.»

Kvinne (38)

«Jeg hadde en tøff barndom. Det var både psykisk og fysisk vold over år. Jeg har arbeidet mye for å finne frem til et annet menneskesyn og andre verdier enn det mine foreldre hadde. Det er ikke lett. For det var få forbilder. Men jeg vil ikke repetere det de gjorde mot meg, overfor noen andre mennesker. Min viktigste verdi er respekt for menneskene jeg møter.»

Student (23)

«Jeg arbeider et sted der jeg av og til må være med og møte barn og unge på måter som strider mot mine verdier. Jeg har selv barn – og synes det er problematisk å legge barn i gulvet og sitte på dem til de roer seg. På arbeid er begrunnelsen at de er til fare for seg selv og andre om vi ikke gjør det. Jeg synes også det er vanskelig å ha tro på isolasjon av barn og unge.»

Ansatt i psykisk helsevern

«Jeg jobber som lærer og har kollegaer som av og til slenger spydigheter til elevene. En lærer tok frem prøven til ei jente i 8. klasse som hadde fått 2, og sa: «Ja, ja, Lise – du er visst den evige toer, du.» Det strider mot mitt menneskesyn og verdier å si noe slikt til en elev, men læreren som sa det, er dessverre svært populær. Det kan altså noen ganger koste og innebære motstand – det å være tro mot verdier. Det er kanskje i virkelig harde stormer at en ser om ankeret holder.»

Lærer (48)

«Jeg har med meg verdien hjemmefra om at vi skal jobbe til vi stuper. Gi alt. Det ønsker jeg å ta med meg videre. Gjøre mitt beste og litt til. Men jeg ble aldri anerkjent, fikk aldri høre anerkjennende ord fra faren min. Det ønsker jeg ikke å ta med meg videre. Jeg vet noe om hvor sårt vi trenger anerkjennelse, siden jeg ikke fikk det.»

Student

«Jeg sliter litt med verdiene på arbeidsplassen min. Vi skal gløde – og måten vi har definert det på, er at vi skal gå rundt og være overpositive hele tiden. Jeg er enig i at det er en fin verdi, men vi må definere gløde som hva og hvem vi skal gløde for, ikke bare gløde ut i det blå. Verdier må jobbes med. Vi må sammen finne ut hvordan vi skal vise dem til hverandre og til de vi skal hjelpe.»

Barnevernsarbeider (38)

Verdiforankring i komplekse hverdagssituasjoner

Du kommer til å havne i situasjoner det ikke finnes noen oppskrift på hvordan du skal være eller hva du skal gjøre. Hvem du da blir, er avhengig av hvilket menneskesyn, hvilke verdier og holdninger du har i bunnen.

Det vi har i ryggmargen, er ofte det vi fort tyr til når vi er i stressede situasjoner eller ikke rekker å reflektere før vi må handle. Derfor er det viktig å bli bevisst hva som er dine kjerneverdier. Om du for eksempel står i en hektisk situasjon der du er aktivert på jobb, er det verdiene som snakker, det du har i bunnen, tar over. Du klarer ikke å huske metoden. Du handler på refleks. Da er det viktig å være trent på å møte andre på en verdig måte, uansett hvor oppkavet eller uforståelig situasjonen er. Det kan for eksempel være en reflekshandling å speile tilbake dersom et barn avviser deg. Vi må bli bevisste og trene på å ikke avvise et barn som avviser oss, ikke bli sinte på et barn som blir sint på oss. Kraften til å klare dette ligger i jordsmonnet.

Å legge til rette for at andre kan finne sin forankring, sin tro, sitt håp og sine verdier er også hjelpekunst og menneskemøtekunst. Når vi er godt forankret, er det kanskje lettere å utvide horisonten, være trygge i møte med andre og mer slitesterke når bølgene bryter. Forankrede mennesker blir ikke redde om det stormer. De synker ikke, de har et feste. Forankrede mennesker er ikke redde for å la vindene føre seg dit de ennå ikke har vært, ut i det ukjente. De har et feste.

Dette sier noe om at godt menneskemøtearbeid handler om å komme innenfor fasadene og forestillingene og ned til det ekte livet hvert menneske har i seg – behovene, det smertefulle og det livskraftige gode.

Verdier er jordsmonnet

Jordsmonnsmetaforen får med seg at verdiarbeid handler om prosess. Det er dynamisk – som livet. Hva trenger verdiene for å vokse og bære frukt? Frøet som ligger i mørket i jorden, er avhengig av lyset for å vokse. På samme måte kan mennesker vokse på både det smertefulle og det fine de opplever.

Menneskemøtearbeid er også å bidra i andres verdivandringer. Gode menneskemøtere kan gi næring og belyse gode verdier i andre. Istedenfor å tenke Hvilke monument skal stå igjen etter meg? kan vi tenke Hva gir jeg til andre som kan gi dem håp, livskraft og tro på seg selv? Vi kan legge frø i andre. Vi kan vanne frøene de bærer i seg.

Forandring på et dypere plan

Du må ha en god selvfølelse for å kunne leve ut menneskemot i møte med de som trenger at du er der for dem – uten sikkerhetsnett. En god menneskemøter arbeider derfor med å bli trygg på egne verdier og egen fortelling, trygg på å leve ut verdiene i møte med den andre – og i flokken. For å få til forandring som går litt dypere, som virkelig bærer når livet skal leves, trenger vi å arbeide litt grundigere med oss selv for å klare å bidra til økt selvaktelse for de vi møter. Vi må innenfor de mørke belastningene, sårene, selvbeskyttelsen eller selvgodheten. Vi skal ikke bare gi metodikk for endret atferd, vi skal bidra til å gi den andre en bedre følelse av seg selv, et feste i gode verdier. Dette forandringsarbeidet er krevende og kan skape motstand. Men skal vi arbeide mot økt kvalitet og troverdighet i menneskemøtene, har det en pris.

Dette er ikke lettvint sjelevrenging eller selvutvikling. Det er en møysommelig, tillitskrevende og respektfull reise sammen med den andre – full av anerkjennelse og

verdsetting – i ydmykhet frem mot nye erfaringer og ny mening som gjør livet bedre å leve.

Å gå til kjernen i det å være menneske lyser opp kompleksiteten, bygger verdighet og forløser mangfold. I dette arbeidet trenger vi mange fagblikk og mange ulike erfaringer for å belyse og kunne vokse. Noen ganger får vi andre svar og finner andre veier sammen når vi spør Hva er et menneske? i stedet for Hva er et barnevernsbarn? eller Hva er en rusmisbruker, en anorektiker osv.?

viktig å finne nyansene som leder oss mot den sunne lojaliteten der vi er tro mot verdiene våre og det livssynet vi er forankret i.

Om vi uten innvendinger bare blir lojale mot en person eller et fellesskap, kan det nærme seg blind lydighet. Men den sunne lojaliteten griper derimot inn, stiller opp, roper ut om noen blir ydmyket eller redde. For den sunne lojaliteten er tro mot sunne verdier, det vi tror på, det vi har kunnskap om, og det vi har erfart gjør andre trygge.

Eva dypper pennen: Tør du å stå opp for verdiene dine?

Om du ser så opp til noen at du tåler at de ser ned på andre, da er det på tide å begynne å jobbe med seg selv – finne ut hvilke verdier du vil være tro mot, finne motet til å tåle ubehaget det kan innebære å stå opp for verdiene dine og for andres verdighet. Da er det på tide å gå fra blind lydighet til å være lojal og tro mot deg selv.

Når blir lojalitet usunt og hindrer deg i å være tro mot egne verdier?

Hva skal vi være lojale mot? Hva skiller blind lydighet fra lojalitet? Vi trenger et språk for å bevisstgjøre oss på hvilke verdier vi har og ønsker å leve etter. For å bevare selvaktelsen. For å klare å være tro mot oss selv, være gode og respektfulle mot andre. For å trene på å bli bedre mennesker sammen. For vi feiler, hele gjengen, og trenger gode verdier å forankre oss fast i – sammen. Og med forankring i det felles menneskelige som forener oss, i verdighet og likeverd, kan vi utfolde forskjellene, det vakre og det triste. Har du mot til å være tro mot dine egne verdier i møte med andre? Usunn lojalitet ligner blind lydighet. Det er

Hva er du tro mot? er et like viktig spørsmål som Hvem er du lojal mot?

Det er flere av oss som kan trenge å stille oss spørsmålet som Peer Gynt – jeg trenger det daglig: «Hvor var jeg, som meg selv, som den hele, den sanne? Hvor var jeg med Guds stempel på min panne?» Med andre ord: Er jeg tro og lojal mot de verdiene jeg ønsker å leve etter, eller går jeg for mye på bekostning av det jeg står for? Er jeg feig når verdiene krever handling? Stiller jeg opp for andre når det krever mot eller oppleves ubehagelig? Det er fint at det går an å trene på å bli et bedre menneske. Det kan blant annet gjøres ved å omgi seg med mennesker som lever ut verdier man har tro på.

Aristoteles hevdet at mennesket kan lære å bli godt. Moderne empatiforskning viser at empati kan læres. Vi kan trene på å vise godhet.

Hvilke verdier vil du være tro mot og leve etter?

Om du skal begynne å leve mer verdidrevet, blir det kanskje viktigere enn noen gang å vite hvilke verdier du synes er viktige – for din tilnærming, ditt språk og ditt kroppsspråk er med på å påvirke andre på en god eller dårlig måte. Hvilke verdier har fellesskapene du er en del av?

Omgir du deg med venner som er på måter du ikke ønsker å være? Hvilke verdier har arbeidsplassen din?

Verdiene må synliggjøres og få navn slik at vi kan se om det er verdier vi kan være lojale mot, selv om vi kanskje er uenig i nyanser, eller om det er verdier som strider mot alt vi tror på og jobber for. Om verdiene i et fellesskap strider totalt med våre egne, bør vi kanskje søke andre fellesskap å engasjere oss i eller arbeide i som har verdier vi ønsker å leve ut. Det er vondt å bli passiv tilskuer til venner eller andre i fellesskapet som behandler mennesker på måter du ikke synes er verdig.

Jeg tror det kan være konstruktivt å lufte begrepet lojalitet og hvordan det brukes i ulike miljøer, vennekretser og på ulike arbeidsplasser. Det finnes nemlig lojalitet som handler om lydighet, og som kan nærme seg blind lydighet. Det fører ikke til meningers frie flyt. Det finnes usunn lojalitet som kveler, og sunn lojalitet som inspirerer til å jobbe for noe du har tro på. Om vi skal arbeide verdidrevet med rom for autonomi, kan toppsjefen/trendsetteren/ idolet i gjengen ikke forvente «lydighet» overfor alle væremåter og handlinger som ikke er tro mot verdiene dine.

Lojal mot kollegaer eller verdiene på arbeidsplassen?

Hva skjer når vi går på akkord med verdier i måten vi utøver arbeidet vårt på? Det hjelper lite om en arbeidsplass har åpenhet og respekt som verdier når kommunikasjonsklimaet i møtene bærer preg av å gjøre andre utrygge og små. Jeg har vært innom arbeidsmiljøer det kommunikasjonsformen er lite konstruktiv, der ansatte misforstått begynner å bli lojale mot usunne ledere fremfor organisasjonens verdier eller i et møte kan snakke nedlatende og direkte ufint til kollegaer og ingen griper inn og reagerer.

Da er det i hvert fall på tide å børste støv av arbeidsplassens verdier og bruke dem for hva de er verdt, for å bedre kommunikasjonsklimaet og minne på hva vi skal være lojale mot på en arbeidsplass, i et fellesskap, og hva vi ikke skal være lojale mot.

Det samme gjelder i politiske miljøer og i religiøse fellesskap. Heller ikke her er det enkeltpersoner man skal være lojale mot, men et budskap, et innhold, et menneskesyn og noen verdier. Men vi skal være ganske trygge for å være modige i hverdagssituasjoner der verdier tråkkes på. For når vi står frem, er vi sårbare og blir synlige for kritikk og avvisning. Så vi må kanskje hylle motet til de som våger.

Flokker uten sunne verdier utvikler seg i usunn retning

Flokken har sine enorme styrker. Der ligger tilhørigheten, meningen, men der kan også invitasjon til uniformering og lojalitet til noe du ikke står for, ligge på lur. Vennegjenger kan utvikle humor som sårer. Religiøse fellesskap kan utvikle kulturer der man ikke tør å si imot ledere eller vise feilbarlighet i frykt for å bli fordømt.

Vi må være modige og våkne og sjekke ut om fellesskapet rommer verdier, meninger, mening – at du får plass, at det er rom for forskjeller og at disse blir verdsatt.

Fellesskap uten plass til individet er usunne. Et godt fellesskap er tro mot både individet, relasjonen og flokken. Fellesskap med plass til ett eller et fåtalls individers vilje og utfoldelse er usunne.

Vi må daglig arbeide med å gi alle plass slik at de får løftet vingene – uten at vi tillater at noen tar plassen fra andre. Fellesskap som tror de utelukkende er gode, blir jeg redd for. De kan bli forføreriske og inviterer ofte til blind lojalitet som gjør at mennesker mister seg selv og følelsen av sitt verd og sin plass i verden.

Fellesskap består av feilbarlige og fabelaktige mennesker som på samme tid lever med gleder og sorger. Fellesskap må erkjenne at de består av mennesker som feiler, behandler andre dårlig og bryter med verdier og anstendig respektfull væren. Men i denne erkjennelsen ligger også håpet om at det går an å arbeide for å bli bedre mennesker

– sammen. Vi kan trene på vennlighet, på å nærme oss andre med nysgjerrighet og anerkjennelse. Når vi smelter oss veier inn til hverandre, kommer vi ofte innenfor selvbeskyttelsen og forskjellene og inn til det som forener oss – det menneskelige. Og når vi feiler og sårer hverandre, kan vi noen ganger klare å gå veien til å lage nye og bedre fortellinger sammen, fortellinger der vi behandler hverandre på en verdig måte.

Fellesskap uten forankring i sunne verdier kan utvikle seg i usunne retninger. Lojalitet er et begrep som må samtales om for å få felles forståelse for hva man skal være lojal mot i et fellesskap, og verdsette ulikheter som en konstruktiv del av fellesskapet.

Å vite hvilke verdier og menneskesyn du vil være tro mot, er særdeles viktig i yrker der du møter barn, unge og voksne med belastninger, med stort behov for at deres verdi fastholdes og løftes til tross for den livssituasjonen de er i. I relasjoner der makt og avmakt alltid vil spille en rolle fordi den ene trenger hjelp fra den andre, er det ekstra viktig å fremholde det unike som forener oss, vår menneskelighet og verdi som mennesker.

Det vi først og fremst skal være lojale mot i møte med andre mennesker, er menneskerettighetene og FNs barnekonvensjon. Vi er likeverdige. Vi har noe felles menneskelig og ukrenkelig som forener oss, tross forskjeller: vår verdighet.

Alle trenger å bli møtt som den de er på godt og vondt, som støv og storhet, som gråstein og gull. Vi merker det og blir tryggere når vi møter mennesker som er tro mot det viktigste – at ethvert menneske er like verdifullt og skal bli møtt med respekt og forstås i lys av det de har opplevd, hvem de er og deres bidrag i verden.

Jeg ønsker meg små og store fellesskap der vi er lojale og tro mot sunne uttalte verdier, ikke blindt lydige etterfølgere av enkeltpersoner eller uniformerte flokker – der vi utvikler sunne fellesskap som møter menneskers behov og ivaretar deres verdighet. Vi trenger språk for verdiene vi ønsker å være lojale mot – språk og væren som kan gjøre oss til bedre menneskemøtere og som gjør andre store og trygge, ikke redde.

Vi vet ikke alltid hva uvennlighet, aggressivitet, spydige ord og nedlatenhet kan vekke i vår neste. Vi kan ikke bygge inkluderende samfunn uten vennlighet, gode blikk og forståelse som gjør oss trygge.

Vi trenger kanskje en oppvåkning for å bli minnet på at den vi er, kan leve videre i andre som frykt og uro eller glede og trygghet – en oppvåkning for å sette ord på verdiene, måtene vi ønsker å behandle andre på. Være tro mot de ydmykede. Tro mot hvert menneskes verdi og potensial.

Å være tro mot oss selv er kanskje det vi må trene mest på.

Hvordan kan vi dyrke fram relasjoner og samfunnskulturer som møter menneskers behov på en verdig måte? Hvordan bygger man opp andre? I alle systemer og all utvikling er menneskemøtene en bærende kraft. Ønsker du å bli en bedre menneskemøter?

Dette er en verdidrevet lære- og være-bok som har livsfortellinger og praksiserfaringer som hovedstemme. Forfatter Eva Dønnestad møter dr. psychol. Heine Steinkopf – og sammen skaper de både språk og innhold som blir noe mer enn de kan få til alene. I Eva dypper pennen får du vite hva menneskemøter er gjennom fortellinger, dilemmaer og refleksjoner.

I Heines Psykologen har ordet kan du lese hans faglige betraktninger om menneskemøter. Boken inneholder også faglige refleksjoner fra andre fagpersoner og menneskemøtere.

Menneskemøteboken er relevant for alle som arbeider med mennesker og for alle som vil trene på kunsten å bli gode medmennesker. Hva driver oss for å skape gode menneskemøter, og hvordan skal vi møte mennesker i arbeidet vårt?

Eva Dønnestad er opplæringsansvarlig i menneskemøtekompetanse ved Universitetet i Agder og er en erfaren skribent, avisspaltist, formidler, kursholder, tidligere P2-kåsør og mangeårig fagformidlingsleder ved RVTS Sør. Hun er opptatt av å finne et språk for å formidle fortellinger om menneskers livskraft og livssmerte på en verdig måte. Heine Steinkopf er psykologspesialist og ph.d. Han har lang erfaring som kliniker fra spesialisthelsetjenesten og familiekontor. For tiden er han fagleder ved RVTS Sør.