Kristendemokrati

KRISTENDEMOKRATI

Eilev Hegstad (red.)

kristendemokrati

© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS ved Universitetsforlaget 2023

ISBN 978-82-15-04686-0

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Utgitt med støtte fra Civita, Konrad-Adenauer-Stiftung, Skaperkraft, Kristelig Folkeparti, Goethe-Institut Norge, Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Omslag: Mette Gundersen

Sats: ottaBOK

Trykk: Aksell AS

Innbinding: Bokbinderiet Johnsen AS

Boken er satt med: Dante MT Std 10,5/12,8 pkt.

Papir: 100 g Munken Premium Cream 1,3

211 oswald von nell-breuning Samfunnets bygningslover: Solidaritet og subsidiaritet

233 edith stein Kvinnen

249 dorothy day Barmhjertige gjerningers forargelse

263 wilhelm röpke Hinsides tilbud og etterspørsel

281 rafael caldera Kristendemokratiske partiers viktigste trekk

297 jakob aano

Eit politisk handlingsprogram på kristen demokratisk grunn Kristen-demokratisk kulturpolitikk

317 rowan williams

Hva er en person? Å ta tilbake relasjonalitet i en tid uten samhandling

335 Angela Merkel

Tale 4. mai 2017 ved åpningen av KatholischSoziales Institut i Siegburg Min Luther

353 Erik Lunde

Uønsket – mennesket i sorteringens tid

371 om oversettelsene

«hvis man måtte velge én idé- og partipolitisk bevegelse som har skapt den politiske verden som europeere lever i i dag, så må svaret være kristendemokrati»,1 skriver Jan-Werner Müller i en bok om Europas politiske idéhistorie i det 20. århundre. Kristendemokratiet er også, av tidsskriftet The Economist, blitt beskrevet som Vest-Europas mest suksessfulle politiske bevegelse siden 1945.2 For nordmenn flest, som har vokst opp med Arbeiderpartiet og sosialdemokratiet som den hegemoniske ideologien, kan dette være overraskende. Det de fleste ikke tenker på, er at Skandinavia, Storbritannia, Spania, Portugal og til dels Frankrike er blant unntakene.3 På kontinentet var kristendemokrater sentrale når etterkrigstidens grunnlover skulle skrives, velferdsstatene ble utviklet og de europeiske statene valgte tettere integrasjon for å unngå en ny verdenskrig.4 Som Emiel Lamberts har påpekt, var kristendemokrater ved makten, regnet fra slutten av andre verdenskrig, i 36 av 50 år i Tyskland, i 47 av 52 år i Italia, i 47 av 53 år i Belgia og i 49 av 53 år i Nederland. I Frankrike var kristendemokratene sentrale frem til 1962.5 På grunn av omfattende skandaler i Italia på begynnelsen av 1990-tallet, som særlig rammet de store partiene, opphørte det kristendemokratiske partiet Democrazia Cristiana å eksistere, og det ble etablert flere mindre kristendemokratiske partier.

Det er blitt påpekt gjentatte ganger at kristendemokratiet har tiltrukket seg relativt lite oppmerksomhet i akademiske kretser med tanke på hvor sentral bevegelsen har vært.6 Dette gjelder særlig kristendemokratisk ideologi. I sin studie av fremveksten av kristendemokratiske partier forklarer Stathis Kalyvas den manglende oppmerksomheten ved å peke på tre årsaker. For det første har kristendemokratiske partier ofte blitt oppfattet som konservative partier og dermed studert som en del av denne partifamilien snarere enn som en egen partifamilie. For det andre har de kristendemokratiske partiene som vokste frem etter andre verdenskrig, blitt sett på som nye fenomener i stedet for i sammenheng med de konfesjonelle partiene –slik som det tyske katolske partiet Zentrum, som eksisterte forut for andre

verdenskrig. For det tredje har samfunnsvitere forsket mer på den politiske venstresiden enn på høyresiden.7 Noe mer forståelig er det kanskje at det er skrevet veldig lite om kristendemokrati på norsk.8 Kristelig Folkeparti (KrF) har riktignok hatt statsministeren i tre perioder (1972–1973, 1997–2000 og 2001–2005), men partiet har i liten grad hatt den dominerende posisjonen i norsk politikk som kristendemokratiske partier har hatt på kontinentet. I tillegg har KrF, på tross av at partiet selv plasserer seg innenfor en kristendemokratisk tradisjon, heller blitt forstått som et særnorsk partifenomen av mange.9 Slik Erik Lunde har påpekt, er kristelig sosialisme, men ikke kristendemokrati, et oppslagsord i Statsvitenskapelig leksikon (2007).10 Det finnes heller ingen oppføring om kristendemokrati i Store norske leksikon, slik det finnes om konservatisme, sosialisme og liberalisme, selv om det finnes en artikkel om kristendemokratiske partier. Den akademiske litteraturen om kristendemokrati har i liten grad tatt for seg de politiske ideene som ligger til grunn for bevegelsen, noe som betyr at dette i enda større grad er underbelyst.11

For å forstå hvilke ideer som lå bak fremveksten av den politiske orden i Europa etter andre verdenskrig og, ikke minst, forstå dagens Europa, er det nødvendig med kunnskap om kristendemokratisk ideologi. Kristendemokratiet er ikke kun et europeisk fenomen, også i Latin-Amerika har kristendemokratiske partier spilt en viktig rolle.12 Denne boken presenterer sentrale personer og tekster i den kristendemokratiske idétradisjon med mål om å bidra til økt kunnskap om kristendemokrati, men også muligheten til å kritisk vurdere – og kanskje la seg inspirere av – noen av dets mest sentrale ideer og prinsipper. Boken er bygd opp rundt norske oversettelser av sentrale tekster i kristendemokratiets historie, kombinert med korte innledninger. Dette innledningskapittelet vil først drøfte hva kristendemokrati er, før kristendemokratiets historiske fremvekst blir presentert. Så vil de sentrale prinsippene bli beskrevet, før vi ser nærmere på kristendemokratiet på norsk. Til slutt vil jeg gi en begrunnelse for utvalget og de valgene som er gjort, før det gis tips til videre lesning.

hva er kristendemokrati ?

Det er lett å tenke at kristendemokrati rommer alle typer kristen demokratisk tenkning. Så lenge det er en kristen måte å tenke om politikk på og man aksepterer demokrati som det beste styresett, er det kristendemokratisk. Hvis så var tilfelle, ville det rommet det meste av dagens kristne måter å tenke om politikk på, slik som kristensosialisme, kristen liberalisme og mye mer. Det gjør det imidlertid ikke. Kristendemokrati er en spesifikk måte å tenke om samfunn og politikk på som vil utdypes i denne boken.

Det finnes ulike strategier man kan velge når man skal definere kristendemokrati.13 La oss starte med å definere politisk ideologi. En enkel definisjon er følgende: Politisk ideologi er et tankesystem som individer og grupper bruker til å forstå samfunnet de lever i, og som fører til politisk handling.14

Når man skal definere kristendemokrati som en politisk ideologi, kan man velge en nominalistisk, vesens-, funksjonalistisk eller regeldefinisjon.

Ved en nominalistisk definisjon blir kristendemokrati forstått som summen av de spesifikke tolkningene som ulike personer har lagt i begrepet kristendemokrati opp gjennom historien. Utfordringen med en slik fremgangsmåte er at den er blind for de individene eller gruppene som av en eller annen grunn ikke har brukt merkelappen kristendemokrat for å beskrive seg selv. En annen fallgruve ved å inkludere alle de som har brukt merkelappen kristendemokrat om seg selv, er at hvis betegnelsen er brukt av veldig ulike personer eller grupper, kan det fremstå som at det ikke finnes noe felles som binder dem sammen. I visse sammenhenger kan det være en hensiktsmessig fremgangsmåte, særlig hvis man ønsker å undersøke hvordan begrepet kristendemokrati er blitt brukt opp gjennom historien.

Et annet alternativ er en vesensdefinisjon. Tilnærmingen innebærer å finne de sentrale kjennetegnene ved kristendemokrati – med andre ord å finne de tingene som bør være til stede for at noe skal kunne beskrives som kristendemokratisk. For eksempel mener van Kersbergen at vektlegging av integrasjon og sosial harmoni er konstituerende elementer i kristendemokratiet, mens andre vil peke på kristen inspirasjon som essensielt.15 Utfordringen med en slik tilnærming er at ulike personer kan vektlegge ulike ting – ikke minst hvilke ting som er viktige – og at de grunnleggende ideene også er grunnlag for debatt.

En funksjonalistisk tilnærming tar utgangspunkt i at kristendemokratiet kjennetegnes ved at det svarer på en spesifikk utfordring: hvordan kristendom og moderne demokrati skulle forenes.16 Jan-Werner Müller understreker at dette særlig gjelder katolisisme og moderne demokrati. Styrken ved den funksjonalistiske definisjonen er at den anerkjenner at kristendemokratiet kan være mangfoldig og fremstår ulikt i ulike nasjonale kontekster. Likevel er svakheten til denne definisjonen at den legger for stor vekt på fremveksten av kristendemokratiet og dermed kan miste av syne hva kristendemokratiet er i dag. De færreste av dagens kristendemokrater tenker nok at det er en stor utfordring å forene kristendom og demokrati.

Regeldefinisjonen, som jeg velger her, kan kombinere elementer fra de ulike tilnærmingene, men gir muligheten til å lage en definisjon som er hensiktsmessig i denne boken. Med kristendemokrati skal vi her forstå en politisk ideologi som i hovedsak er inspirert av kristen, og særlig katolsk, sosial-

etikk, som bygger på et kristent menneskesyn, subsidiaritet og solidaritet, og som har ligget til grunn for politisk handling, særlig hos kristendemokratiske partier. Det går an å skille mellom individualetikken og sosialetikken. Førstnevnte handler om etiske forhold og plikter for individet, mens sosialetikken handler om samfunnslivet. I katolsk sammenheng snakkes det ofte om katolsk sosiallære, ikke bare sosialetikk, fordi Den katolske kirke har en offisiell lære på området.17

Kristendemokratiske partier finnes i ulike land preget av ulike kristne konfesjoner, og dermed ulike sosialetiske tradisjoner. Katolsk sosialetikk har vært sentralt for kristendemokratene i Italia. I Nederland har det kristendemokratiske partiet vært preget av reformert teologi, mens de nordiske kristendemokratiske partiene har sitt utspring i samfunn preget av lutherdommen. Det er viktig å ta hensyn til forskjellen mellom ulike konfesjoners syn på forholdet mellom kristendom og politikk, blant annet for å forstå noe av partienes særegenheter.

er kristendemokratiet en ideologi ?

Av flere grunner beskrives kristendemokrati ofte som politisk tenkning snarere enn en ideologi. Dette har historiske årsaker, fordi kristendemokratiet ble formet i møte med autoritære og totalitære bevegelser. Et viktig poeng har da vært å vise hvordan kristendemokratiet skiller seg fra ideologier som kommunisme, nazisme og fascisme, som mente å ha oppskriften på det fullkomne samfunn og som krevde absolutt lojalitet. I motsetning til kommunismen og andre totalitære ideologier gir ikke kristendemokratiet noe endelig svar på hvordan samfunnet best kan organiseres. Det finnes ikke en «perfekt» politikk, og fordi vi er feilbarlige mennesker, er det ikke mulig å skape paradis på jord (se tekst av Angela Merkel s. 335). Ufullkommenhetstanken er en viktig grunn til at kristendemokrater nettopp vil si at de ikke bygger sin politikk på en ideologi, men på prinsipper, og at måten å tenke om politikk på er verdiorientert snarere enn systemorientert. Kristendemokraters tvisyn på mennesket – med tilbøyeligheter til både godt og ondt – ligger ofte som en begrunnelse bak synet på maktfordeling og internasjonalt samarbeid, men også som begrunnelse for demokratiet. Den amerikanske reformerte teologen Reinhold Niebuhrs (1892–1971) berømte ord oppsummerer dette godt: «Menneskets sans for rettferdighet gjør demokratiet mulig, men menneskets tilbøyelighet til urettferdighet gjør demokrati nødvendig.»18 Målet er at noen spesifikke verdier skal prege samfunnet og få gjennomslag i politikken, men akkurat hvordan det er best å fremme disse verdiene, avhenger av tid og sted. Den katolske filosofen

Jacques Maritain (1882–1973) (se s. 137) vektlegger at «kristendemokrati er ikke et sett med fasttømrede ideer, men mer en ideologisk tenkemåte som skal brukes i møte med skiftende problemstillinger».19 Den venezuelanske kristendemokraten Rafael Caldera (1916–2009) (se s. 281) skriver om under hvilke forhold kristendemokratiet kan være revolusjonært, noe vi vanligvis ikke forbinder med denne måten å tenke om politikk på. Poenget til Caldera er at i samfunn der kristendemokratiske verdier er langt unna å bli oppfylt, trengs det større endringer enn i samfunn som for eksempel har menneskets ukrenkelighet som bærende prinsipp.

En annen grunn til at kristendemokrati ikke alltid beskrives som en ideologi, er at det ikke oppfattes som enhetlig nok. Det vil si at det er for store forskjeller mellom de ulike kristendemokratiske partiene til å forstå det som en felles ideologi.20 Ofte henger dette også sammen med et syn på kristendemokratiske partier som pragmatiske maktpartier. Det at de er pragmatiske, er for så vidt i overensstemmelse med selvforståelsen til disse partiene, og viser seg for eksempel i at kristendemokratiske partier inngår i ulike regjeringskoalisjoner i ulike land og også kan bytte regjeringspartnere. Georges Bidault (1899–1983), grunnlegger av det franske kristendemokratiske partiet Mouvement Républicain Populaire (MRP), er ofte sitert på at kristendemokratiet er «å styre i sentrum, og forfølge, med høyresidens metoder, venstresidens politikk».21 Etter min vurdering er det ikke grunnlag for å konkludere med at kristendemokratiet ikke er enhetlig nok til å kalles en ideologi. Som den videre redegjørelsen i dette kapittelet viser, finnes det sentrale ideer som kjennetegner kristendemokratisk ideologi.

Et annet viktig kjennetegn med kristendemokratiske partier er at de representerer en tredje vei.22 Den politiske tenkningen blir definert i motsats til både kommunisme, sosialisme og sosialdemokrati på venstresiden, men også liberal individualisme, autoritær nasjonalisme og konservatisme på høyresiden. En tredje vei kan forstås som en mellomposisjon, men kristendemokrater vil ofte fremheve at det også er et selvstendig standpunkt. For eksempel peker kristendemokrater på at høyre- og venstresiden deler en materialistisk forståelse av mennesket, eller en overdreven individualisme.

Når jeg likevel mener at det er rimelig å innimellom benytte ideologibegrepet for å beskrive kristendemokrati i denne antologien, er det fordi ideologi også kan forstås nøytralt, som en allestedsnærværende og permanent del av politisk tenkning, enten den er god eller ond.23 Ideologi betyr da et tankesett om hvordan samfunnet bør forstås og innrettes. Med en slik definisjon er kristendemokrati en ideologi. Likevel er det viktig å forstå hvorfor kristendemokrater ofte ikke vil beskrive egen politisk tenkning som ideologi.

historisk riss

For å forstå de grunnleggende ideene i kristendemokratisk ideologi er det nyttig å vite noe om deres opphav, som går forut for de politiske partiene. Det er selvfølgelig mulig å begynne en slik historisk fremstilling med de første kristne for å vise hvordan kristendommen var et brudd med tidligere tenkning, men også hvordan ideen om individet vokser frem fra kristen tenkning.24 Likevel starter de fleste historiske fremstillinger av kristendemokratiet enten med den franske revolusjon i 1789,25 som er tidspunktet for når de moderne politiske ideologiene oppstår, eller fra ca. 1860-tallet under den industrielle revolusjon,26 da massepolitikken oppsto. Litt forenklet kan vi si at kristendemokratiet vokser frem som en reaksjon på liberal antiklerikalisme, de sosiale problemene som oppstår som følge av den industrielle revolusjon, et fokus på personen gjennom personalisme og en reaksjon mot de totalitære ideologiene.

Liberal katolisisme

Den franske revolusjon førte til store omveltninger og avviklet katolisismen som statsreligion i Frankrike. Revolusjonen utfordret tanken om at legitimiteten til herskeren kom fra Gud, og hevdet at den kom fra folket. Ideen om kristendemokrati kan spores tilbake til disputten mellom katolske støttespillere og motstandere av den franske revolusjon.27 De katolske integralistene ønsket at religiøs autoritet og politisk myndighet skulle samles hos monarken, og ønsket derfor å reetablere monarkiet i Frankrike. De liberale katolikkene, som så mer positivt på endringene revolusjonen bar med seg, er forløperne til kristendemokratiet. Begrepet démocratie chrétienne ble først brukt av biskop Lamourette av Lyon i en tale til den lovgivende forsamlingen to år etter den franske revolusjon, i 1791.28 Presten Félicité de Lamennais (1782–1854) var en av grunnleggerne av det som kan betegnes som det første kristendemokratiske tidsskriftet, L’Avenir, i 1830. Tidsskriftet, som kun ble utgitt i ett år, argumenterte for et skille mellom kirke og stat, allmenn stemmerett, en fri og uavhengig presse og for dannelsen av sivilsamfunnsorganisasjoner, slik som fagforeninger.29 Lamennais anerkjente folket som politisk aktør og mente at katolisisme og demokrati ikke sto i opposisjon til hverandre. Denne tenkningen ble fordømt av paven i encyklikaen Singulari Nos (1834). Lamennais var forut for sin tid, og ideene ble først virkningsfulle i det 20. århundre.30

Fra 1860-årene ble statsmakten styrket gjennom sentraliserende reformer i mange land. Disse hadde blant annet som mål å redusere kirkens og presteskapets innflytelse i det offentlige liv.31 I Belgia, Nederland, Østerrike og Frankrike handlet dette i stor grad om å gi staten monopol i utdanningssystemet. I

Italia og Tyskland var utdanningsreform bare en del av et større angrep på kirkens makt. I Italia handlet det også om å overta territoriet som tilhørte paven, mens det i Tyskland også gjaldt regulering av kirkens indre liv.32 I Tyskland er rikskansler Otto von Bismarcks Kulturkampf (1871–1878) et eksempel på en slik politikk. En rekke tiltak ble iverksatt for å styrke statens posisjon i forhold til kirken. Blant disse var å straffe prester som misbrukte prekestolen for politiske formål, forsøk på å etablere statlig kontroll over utdanningssystemet, forbud mot jesuitter i riket og anledning for andre enn prester til å undervise i religion.33 Reformer av utdanningssystemet ble oppfattet som tvangsmessig avkristning gjennom indoktrinering av barn i den offentlige skolen.34

Det var spesielt skolespørsmålet som mobiliserte. Antiklerikalismen, en betegnelse på de som ville bekjempe presteskapet og kirkens innflytelse i det offentlige og politiske liv, bidro til en katolsk politisk identitet som bidro til opprettelsen av katolske konfesjonelle partier og som muliggjorde høy oppslutning gjennom valg for disse partiene.35 I 1914 var det katolske partier av varierende grad av viktighet i nesten alle katolske land i Europa.36 Hovedforklaringen på fremveksten av disse partiene var ikke katolisismens utbredelse, men i hvilken grad religiøse grupper følte at liberale og radikale partier truet deres verdier.37 Fordi partiene var samlet rundt religion, ble de konfesjonelle partiene sosialt heterogene partier som fikk støtte fra ulike klasser i samfunnet. Dette står i kontrast til deres utfordrere, som var relativt sosialt homogene partier.38

Selv om partiene ble opprettet for å forsvare kirkens interesser, var Den katolske kirke imot disse partidannelsene. Delvis var det fordi Den katolske kirke var imot demokrati – noe som ble tydeliggjort gjennom Syllabus errorum publisert i 1864 – men også fordi opprettelsen av partier førte til at Den katolske kirke mistet innflytelse fordi de konfesjonelle partiene konkurrerte om å representere katolikkene inn i det politiske systemet.39

Disse konfesjonelle partiene ble gradvis transformert fra «katolske partier» til sekulære «kristne folkepartier». Presten Luigi Sturzo (1871–1959, se s. 97) var en av grunnleggerne av det italienske Partito Popolare Italiano (PPI), som av noen pekes på som den som endret den «katolske partimodellen» ved å fjerne dens kirkelige karakter og plassere den inn i sivilsamfunnet som en «kristendemokratisk partimodell».40

Denne skissemessige fremstillingen viser at kristendemokratiet vokser frem som en reaksjon på antiklerikalismen, men innenfor det som kalles liberal katolisisme. Liberal katolisisme kan defineres som «de som søkte å kombinere lojalitet til den katolske tro med en aksept for liberale politiske strukturer og kapitalistiske økonomier».41

Sosial katolisisme og katolsk sosiallære

De store samfunnsomveltningene som skjedde som del av den industrielle revolusjon, var kimen til utformingen av katolsk sosiallære og bevegelsen sosial katolisisme. Utformingen av sosiallæren må ses i sammenheng med den økonomiske krisen sent i 1870-årene og 1880-årene, som gjorde «det sosiale spørsmål» enda mer akutt. Samtidig hadde sosialistene fremgang, noe som utgjorde en politisk utfordring på grunn av deres antiklerikalisme.42

En av de mest sentrale personene var biskop i Mainz, Wilhelm von Ketteler (1811–1877), som påvirket både tysk sosialpolitikk og den pavelige encyklika

Rerum Novarum (1891).43 I 1864 publiserte han Die Arbeiterfrage und das Christentum, hvor han argumenterte for fagforeninger, kooperativer og støtte til de som ikke kunne jobbe, samt avviste både sosialisme og liberalisme. Von Ketteler påvirket partiet Zentrum til å ha en forholdsvis aktiv sosialpolitikk allerede i 1870-årene.

Inspirert av blant annet von Kettelers tenkning kom pave Leo XIIIs encyklika Rerum Novarum (se s. 47), som handlet om arbeiderklassens forhold.

Rerum Novarum regnes som grunnlaget for moderne katolsk sosiallære og er blitt kalt den kristendemokratiske bevegelsens Magna Carta. Det var også ment å kunne sammenlignes med Det kommunistiske manifest (1848).44 Encyklikaen førte til anerkjennelse og støtte til arbeidet til den sosiale katolisismen. Kristendemokrati nevnes av paven for første gang i encyklikaen Graves de Communi Re (1901). Encyklikaen gir en oversikt over arbeid gjort av kristendemokrater, og berømmer de som dedikerte seg til realisering av katolsk sosiallære i samfunnet. Samtidig settes det grenser for det politiske engasjementet, og begrepet kristendemokrat brukes ikke for å omtale en politisk bevegelse, men en sosial bevegelse.

Katolsk sosiallære er en viktig inspirasjonskilde for kristendemokratisk tenkning. Samtidig kan det ikke settes likhetstegn mellom de to. Kristendemokratisk tenkning forsøkte å vise sin uavhengighet fra Vatikanet, uten å bryte båndene helt.45 Ofte var det kristendemokrater som var pionerer og Vatikanet som fulgte etter. Samtidig fikk tankene bredere innflytelse gjennom pavelige encyklikaer, og disse refereres til ofte senere av kristendemokrater. Carlo Invenizzi Accetti beskriver forholdet på denne måten: «Det korpus av hierarkisk sanksjonert katolsk sosiallære er del av det materialet som kristendemokratisk ideologi ble formulert og utdypet ut fra, men er ikke direkte del av den ideologiske tradisjonen selv.»46

Fra 1890-årene og fremover var det en rask utvikling av ulike katolske organisasjoner, slik som fagforeninger, ungdomsforeninger, kvinneforeninger og så videre. Vatikanets støtte til denne utviklingen var viktig, og inspirasjon

ble blant annet hentet fra Rerum Novarum. Det var særlig i mellomkrigstiden at disse organisasjonene blomstret og dannet en viktig velgergruppe for de katolske partiene.47 Uten betydelig støtte fra arbeiderklassen kunne det ikke eksistert noe kristendemokrati.48

Personalistisk filosofi

Personalismen er en filosofi som plasserer personen i sentrum for refleksjon, og som vokste frem i Europa i den første delen av 1900-tallet.49 Personalismens sentrale rolle for kristendemokratisk ideologi er blant annet beskrevet som «den mest konsistente og velutviklede komponenten».50 Personalistene så både kommunismen og liberal individualisme som former for materialisme som de ønsket å distansere seg fra.51 Det er særlig filosofen Emmanuel Mounier (1905–1950), grunnlegger av og redaktør for tidsskriftet Esprit og forfatter av Manifeste au service du personnalisme (1936), og Jacques Maritain som har vært viktige for den posisjonen personalismen fikk. Maritain brukte personalismen, gjennom blant annet boken Les droits de l’homme et la loi naturelle (1942), til å gi menneskerettigheter en sentral posisjon i kristen og kristendemokratisk tenkning.52 Det står mer om personalismen under kristendemokratiets sentrale prinsipper.

Etterkrigstiden og fremveksten av et kristendemokratisk hegemoni Kristendemokratiske partier fikk sitt gjennomslag etter andre verdenskrig, både i Europa og i Latin-Amerika. Avhengig av hvordan man forstår kristendemokratiske partier, kan man også si at kristendemokratiske partier, i all hovedsak, ble etablert etter andre verdenskrig. Men det kommer an på hvordan man forstår forløperne til de partiene som ble etablert etter krigen. På den ene siden var de først og fremst konfesjonelle partier, slik som det katolske Zentrum i Tyskland eller det kalvinistiske Anti-Revolutionaire Partij (ARP) i Nederland. I et tobindsverk om disse partiene heter første bind Political Catholicism in Europe 1918–1945, mens andre bind heter Christian Democracy in Europe since 1945. Dette illustrerer at det både er kontinuitet, men også skjer et brudd, eller en refortolkning av tradisjonen, i lys av erfaringene med totalitære regimer. Samtidig er det klart at kristendemokratiske partier gjør bruk av det vi kan kalle en kristendemokratisk idétradisjon som oppstår mye tidligere. Det er stor grad av kontinuitet mellom partiene før og etter krigen når det kommer til organisasjon, personell, ideologi og strategi.53 En av de tydeligste bruddene er at de kristendemokratiske partiene ønsker å bli folkepartier og ikke bare være katolske partier. Et tydelig eksempel på dette er det tyske Christlich Demokratische Union (CDU), som etableres som et

parti på tvers av konfesjoner og dermed får en bredere velgerappell. Det er også først i juleprekenen Benignitas et Humanitas i 1944 at Pius XII eksplisitt gir sin støtte til kristendemokrati som politisk prosjekt.54 Denne refortolkningen skjer som en reaksjon på de totalitære regimene.55

Mye er blitt skrevet om politisk katolisisme og kristendemokrati, mens det har vært mindre fokus på protestantisme og kristendemokrati. Det er i hvert fall tre grunner til det. Det første er at protestantismen er mindre enhetlig, og selv de som tilhører samme konfesjon, slik som lutherdommen, er organisert i nasjonale kirker. Det finnes dermed ingen enhetlig protestantisk sosiallære, men kun ulike utkast til sosialetikk. Protestanter var dermed også mindre enhetlige politiske aktører enn katolikkene, og spilte en mindre viktig rolle i utviklingen av CDU etter krigen.56 Det andre er at det først var etter andre verdenskrig at særlig utviklingen av en luthersk sosialetikk skjøt fart. Tidligere hadde lutheranere i stor grad tolket Luthers toregimentslære dit hen at man skulle være lydig mot staten, men det skjedde en nytolkning av denne læren i lys av erfaringene fra krigen. Det tredje er at der det har vært rene protestantiske partier, har kristendemokratiske partier ikke blitt like dominerende som i mer katolske land, selv om det kristendemokratiske partiet i Nederland er et unntak. Selv om det fantes eksempler på samarbeid mellom protestanter og katolikker før andre verdenskrig, var det først etter krigen at dette ble et naturlig samarbeid. Det er et viktig trekk ved de kristendemokratiske partiene etter krigen at man la konflikter mellom ulike kristne konfesjoner til side og utviklet partier med basis i felles kristne verdier. Det er den økonomiske tenkningen, det som omtales som den sosiale markedsøkonomien, som trekkes frem som protestantismens viktigste bidrag til kristendemokratisk tenkning.57 Se mer om dette i den påfølgende fremstillingen av de mest sentrale ideene i kristendemokratisk tenkning.

kristendemokratiets sentrale prinsipper

Personalisme

Personalisme er begrepet som brukes om menneskesynet innenfor kristendemokratisk tenkning. Det omfatter menneskeverdstanken, men legger til grunn en bredere forståelse av mennesket og er derfor et syn på menneskets natur. Som begrepet personalisme antyder, er oppfatningen av mennesket som person utgangspunktet. Som Andrew Heywood påpeker, er «nesten alle politiske doktriner og overbevisninger basert, på et eller annet nivå, på en teori om menneskets natur, noen ganger eksplisitt formulert, men ofte bare underforstått».58 I kristendemokratisk tenkning spiller denne teorien en helt sentral rolle i ideologien. Personalisme er likevel ikke et entydig begrep, slik

Jacques Maritain skriver: «Det er i hvert fall et dusin personalistiske doktriner, som, til tider, ikke har noe annet felles enn begrepet ‘person’».59 En videre grunn er at personalismen ikke er et system, men et perspektiv og en metode.60 Den personalismen som kristendemokratiet henter inspirasjon fra, kombinerer elementer fra thomismen, som er teologisk og filosofisk tenkning som tar utgangspunkt i tenkningen til Thomas Aquinas, og eksistensialismen, som er en filosofisk bevegelse som er opptatt av vilkår for menneskets eksistens.

Personalismen legger til grunn, slik Maritain har formulert det, at «å si at et menneske er en person, betyr at han har en viss verdighet, det vil si at han fortjener respekt som bærer av visse umistelige rettigheter og plikter».61

Dette bygger på et syn på mennesket som noe mer enn kun et materielt vesen. Mennesket har også en åndelig dimensjon. Et bibelsk fundament for denne tanken er at mennesket er skapt i Guds bilde.62 Menneskeverdet er noe mennesket har i kraft av å være menneske. I motsetning til de som mener at menneskets verdi er knyttet til visse egenskaper ved mennesket eller muligheten til å handle rasjonelt, er personalistisk tenkning opptatt av at det er menneskets natur som er det avgjørende. Dette gjør at menneskets verdi er konstant gjennom hele livet, også i de livsfasene hvor man er på sitt mest sårbare. Filosofen Immanuel Kants (1724–1804) kategoriske imperativ – handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i egen og i enhver annen person samtidig som et formål og aldri bare som et middel – er et prinsipp som er tatt i bruk av personalister.63

I tillegg til menneskeverdet vektlegger personalismen at mennesket er et sosialt eller relasjonelt vesen (se Rowan Williams s. 317). Helt grunnleggende for å forstå mennesket er hvilke relasjoner det inngår i. Det er også i disse relasjonene mennesket kan utfolde seg, utvikle seg og streve mot sitt potensial. Dette er grunnlaget for vektleggingen av de naturlige fellesskapene i kristendemokratisk tenkning, i særdeleshet familien, men også sivilsamfunnet. I personalistisk tenkning settes det å nå sitt potensial i sammenheng med menneskets natur. Det er altså en positiv frihet til å realisere sitt potensial. Med andre ord er det noen måter å leve livet på som er mer i tråd med menneskets natur enn andre.64

Personalismen ble utviklet som en kritikk av både liberalisme og kollektivisme, fordi kristendemokrater mente at de møttes i en materialistisk oppfatning av individet som fornektet menneskets iboende verdighet.65 Liberalisme, slik det er forstått i encyklikaene til Leo XIII, brukes om de som nekter å følge noen lov gitt av en høyere autoritet, særlig Gud, og de som avviser enhver gudommelig lov.66 I det tidlige CDU ble nasjonalsosialismen

og kommunismen først og fremst forstått som gudløse, og undertrykkelsen av kristendom som en av dets sentrale trekk.67 Menneskets verdighet ble fremhevet som et avgjørende skille mellom en politisk bevegelse basert på kristendom og de som var drevet av et materialistisk menneskesyn. Senere, med fremveksten av forbrukersamfunnet, utviklet kritikken av materialismen seg til en kritikk av det ensidige fokuset på materielle goder.68

Kritikken av kollektivismen baserer seg på at den ikke anerkjenner det enkelte mennesket, som bare blir en usynlig del av et større kollektiv. Liberalismen har blitt kritisert for å være for individualistisk, og dermed miste av syne menneskets sosiale natur og de relasjonene som er helt nødvendige for mennesket. Mellom disse to ytterpunktene forsøker personalismen å finne en tredje vei ved å understreke hvert enkelt menneskes iboende verdighet, vektlegge at mennesket er et relasjonelt vesen og at det også er et åndelig vesen.

Personalismen er utgangspunktet for kristendemokratisk tenkning og derfor nødvendig for å forstå de andre sentrale prinsippene i ideologien. Likevel er det politiske spørsmål som omhandler abort og moderne bioteknologi mange vil forbinde med menneskesynet i kristendemokratiet. Kristendemokrater er ofte restriktive i disse spørsmålene, noe som henger sammen med menneskeverdstanken. Få kristendemokratiske partier er i dag for forbud mot abort, og fokuserer, slik CDU gjør, på å redusere antall aborter: «Vi aksepterer ikke de høye aborttallene, som også inkluderer senaborter. Vi må hjelpe menn og kvinner å velge livet.»69 Den «nye» abortdebatten handler om hvilken rolle moderne bioteknologi skal spille på dette feltet (se Erik Lunde s. 353).

En sentral følge av personalismen er menneskerettighetstanken. I boken Christian Human Rights har historikeren Samuel Moyn vist hvordan personalistisk filosofi var helt sentral i utviklingen av FNs menneskerettighetserklæring. Ifølge Moyn var det på 1940-tallet vanskelig å finne ikke-kristne som viste engasjement for menneskerettigheter, og særlig deres forankring i menneskets iboende verdighet.70 Likedan har også personalismen inspirert grunnlover, slik som den italienske, slik at den kan sies å være grunnlagt som en «personalistisk stat».71

Subsidiaritet

Subsidiaritet er et maktfordelingsprinsipp. Selve ordet stammer fra det latinske subsidium, som betyr assistanse eller hjelp. Prinsippet stammer fra katolsk sosiallære og kan finnes tilbake til encyklikaen Rerum Novarum. Likevel er det først i Quadragesimo Anno (1931) at ordet brukes og den mest siterte formuleringen av prinsippet finnes:

På samme måte som det er alvorlig galt å ta fra individer det de kan utrette av egen kraft og initiativ og gi det til samfunnet, er det urett og samtidig alvorlig ondskap og forstyrrelse av den rette orden å tildele til en større sammenslutning på høyere nivå hva mindre organisasjoner på lavere nivå kan gjøre. For hver sosial aktivitet burde av dens natur gi hjelp til medlemmer av samfunnet og ikke ødelegge og absorbere dem.72

Subsidiaritetsprinsippet henger sammen med en tanke om hvilket ansvar som ligger til ulike nivåer. Utgangspunktet er et syn på samfunnet som sammensatt av naturlige små og store fellesskap som er organisk integrert og teleologisk orientert. Det vil si at de ulike fellesskapene har egne indre strukturer og mål.73 Familien er et slikt naturlig fellesskap som har særlige oppgaver, for eksempel knyttet til dannelse av mennesket. Det ansvaret som ligger til familien, skal ikke høyere nivåer blande seg inn i, hvis det ikke er helt nødvendig, og da kun med mål om å hjelpe på en måte som gjør at familien igjen kan utføre sine oppgaver. I teksten av Edith Stein (se s. 233) i denne antologien diskuteres forholdet mellom familien, staten og kirken med bakgrunn i spørsmålet om menneskelig dannelse. Staten er også ett av disse fellesskapene med særlig ansvar for helheten eller det felles beste. Statens rolle er blitt sammenlignet med en dirigent av et orkester som har som jobb å sørge for at de ulike medlemmene av orkesteret sammen spiller fin musikk. Likedan er statens oppgave å koordinere og sørge for at de ulike fellesskapene kan utøve sitt ansvar.74 Subsidiaritetstanken er basert på en nedenfra og opp-logikk, hvor politisk makt delegeres oppover i samfunnet, men har sitt utgangspunkt i de små fellesskapene. Men dette betyr ikke at de høyere organisasjoner, slik som staten, ikke har egne oppgaver. Det har den. Derfor kan subsidiaritetsprinsippet også formuleres slik at avgjørelser skal tas på lavest hensiktsmessige nivå. Merk her at det ikke er snakk om lavest mulige nivå, men at det er en hensiktsmessighetsvurdering som må gjøres.

Kristendemokrater er kritiske til ideen om absolutt statssuverenitet.75 For det første fordi ideen tilskriver gudommelige egenskaper til menneskelig makt, for det andre fordi ideen om en absolutt statssuverenitet impliserer at statsmakten er uavhengig, og dermed ikke ansvarlig, overfor folket, noe som betyr en tendens til totalitarisme. For det tredje innebærer ideen at det er vanskelig å se statene som en del av et internasjonalt samfunn – i stedet er det potensialet til konflikt og krig som blir vektlagt. Kristendemokrater har derfor vektlagt at stater må frasi seg deler av sin suverenitet til det internasjonale samfunn, noe som er den grunnleggende ideen bak Den europeiske union (EU).

I reformert tradisjon, særlig inspirert av politikeren og teologen Abraham Kuyper (1837–1920) (se s. 67), er sfæresuverenitetsprinsippet et maktfordelingsprinsipp som ligner mye på subsidiaritetsprinsippet.76 Utgangspunktet er at Gud er herre i alle sfærene, men at de ulike sfærene, slik som familien og staten, har egne identiteter og formål som ikke er del av noen andre sfærer. Disse ulike sfærene opererer ved siden av hverandre uten å være del av noe større fellesskap, utenom å være en del av skaperverket og dermed underlagt Guds lov.77 Det er ulike oppfatninger om hvor stor forskjellen er på disse to prinsippene, men det som oftest trekkes frem, er at subsidiaritetsprinsippets syn på samfunnet er hierarkisk – fra små til store fellesskap –mens sfæresuverenitetsprinsippet bygger på en tanke om formell likhet mellom ulike sfærer.78 Mens subsidiaritetsprinsippet er hierarkisk oppbygd med mål om det felles beste, er sfæresuverenitetsprinsippet opptatt av hvordan de ulike sfærene kan forholde seg til hverandre.79 En praktisk konsekvens av denne forskjellen var at da Kuyper var med på å grunnlegge Det frie universitetet i 1880, så var det nettopp fritt og uavhengig av både stat og kirke,80 mens katolske skoler gjerne var underlagt kirkelig autoritet. Likevel kan de to prinsippene ses som kompatible og komplementære.81 Begge vektlegger et samfunn hvor menneskets sosiale natur leder til dannelsen av ulike organisasjoner og institusjoner, og fremhever at dette mangfoldet er et gode. Det finnes også lignende maktfordelingsprinsipper i luthersk tradisjon, for eksempel hos teologen Eivind Berggrav (1884–1959) med hans idé om ulike livsgrupper82 (se s. 165) og i reformert tradisjon med teologen Emil Brunners (1889–1966) Rettferdighet: Om samfunnsordningens grunnlover83 (1952).

En av de tydeligste konsekvensene av subsidiaritetsprinsippet er hvordan kristendemokratiske politikere tok initiativ til og har formet EU.84 De fremste grunnleggerne av unionen var Konrad Adenauer (1876–1967) (se s. 115), Alcide De Gasperi (1881–1954) og Robert Schuman (1886–1963) (se s. 197), alle kristendemokratiske politikere. Ifølge Müller er «dagens Europa skapt av kristendemokrater. De var arkitektene av europeisk integrasjon og etterkrigstidens atlantiske samarbeid».85 Europeisk integrasjon skjedde – i opposisjon til det liberale og sosialistiske synet på nasjonalstaten og dens totalitære uttrykk i mellomkrigstiden og under andre verdenskrig – med mål om å skape en temmet nasjonalstat integrert inn i et overnasjonalt konstitusjonelt system.86 Gjennom de første tiårene med europeisk integrasjon så de fleste andre politiske bevegelser på integrasjon med skepsis eller motstand.87 Subsidiaritetsprinsippet har også kommet inn i EU-lovgivning slik det er definert i artikkel 5(3) i Traktaten om Den europeiske union.

Solidaritet

Solidaritet forbindes oftest med partier på venstresiden. Likevel er solidaritet et sentralt kristendemokratisk prinsipp, selv om det har en annen betydning enn i sosialistisk og sosialdemokratisk tenkning. Prinsippet kan defineres slik det ble gjort i European People’s Partys (EPP) prinsipprogram fra 1999:

For kristendemokrater betyr solidaritet fremfor alt omsorg for de svakeste i vårt eget samfunn og verden for øvrig. Ettersom vi forutsetter menneskehetens enhet i tid og rom, eksisterer solidaritet for oss ikke bare i en horisontal relasjon mellom alle som lever samtidig på vår jord, uten også i en vertikal relasjon: Solidaritet tar hensyn til fremtidige generasjoners legitime interesser, inkludert forvaltning av skaperverket.88

Beskrivelsen understreker at solidaritet gjelder både for mennesker i dag, men også for fremtidige generasjoner. Solidariteten baserer seg på et felles menneskeverd og inkluderer alle på tvers av klasse-, sosiale og økonomiske skiller. Den er også grenseløs i den forstand at den gjelder alle mennesker på grunn av deres menneskelighet, uavhengig av hvilket land de er født i. Dette er en grunn til at utviklingspolitikk er helt sentralt for kristendemokrater. Denne begrunnelsen for solidaritet står i motsetning til marxistisk ideologi, som baserte solidariteten på et interessefellesskap i arbeiderklassen,89 og som senere ble utviklet til den sosialdemokratiske solidaritetstanken om en felles interesse mellom arbeidere og arbeidsgivere om økonomisk vekst.90

For kristendemokrater er solidaritetstanken tett knyttet til ideen om det felles beste. Ideen er å inkludere alle borgere i et samfunn basert på samarbeid og gjensidig forståelse. Dette innebærer blant annet at samfunnets institusjoner må komme alle samfunnets medlemmer til gode. Solidariteten innebærer nødvendigvis omfordeling, men «ikke radikal redistribusjon av eiendom og inntekt med det formål å utrydde ulik fordeling i det store og hele. I stedet argumenterer kristendemokratiet for rettferdig fordeling, som produserer like muligheter og oppnår sosial omstilling i stedet for sosial ensartethet.» 91

Solidaritetsprinsippet komplementerer subsidiaritetsprinsippet, og disse to prinsippene kalles derfor noen ganger for tvillingprinsipper. Grunnen til det er at de må vektes mot hverandre for å avgjøre hva som er den riktige politiske avgjørelsen for å løse et problem. Subsidiaritetsprinsippet gjør at kristendemokrater vektlegger at familier, sivilsamfunnet og lokalsamfunnet spiller en viktig rolle i sosialpolitikken, og at man ikke alltid skal velge en offentlig løsning.92 Professor i sosialpolitikk, Steinar Stjernø, mener at den største forskjellen mellom kristendemokratiske og sosialdemokratiske må-

ter å tenke om solidaritet på handler om at kristendemokrater inkluderer subsidiaritet som et viktig prinsipp, mens sosialdemokrater i større grad vektlegger likhet.93 Til dels er det en konflikt mellom subsidiaritet og likhet, fordi å legge beslutningsmyndighet til et lavere nivå også innebærer å akseptere ulikhet.

Mens katolsk sosiallære introduserte solidaritetsbegrepet først i 1961, ble det allerede brukt av det tyske katolske partiet Zentrum i partiprogrammet i 1909, som også var før det tyske sosialdemokratiske partiet, som brukte begrepet i partiprogrammet sitt i 1925.94 Von Ketteler, jesuittene Heinrich Pesch (1854–1926) og Oswald von Nell-Breuning (1890–1991) er sentrale i den kristendemokratiske forståelsen av solidaritet (se s. 211). Pesch, regnet som opphavsmannen til Christlicher Solidarismus, utviklet en omfattende teori om hvordan markedsøkonomi kunne gå overens med solidaritet, og solidaritet spiller en sentral rolle i hans økonomiske teori.95 Pesch var en viktig inspirasjonskilde for Oswald von Nell-Breunings tenkning om solidaritet. I norsk sammenheng har KrF brukt nestekjærlighet som begrep i stedet for solidaritet, med tilsvarende betydning. For eksempel skriver partiet i programmet fra 2005 at «kristendemokratisk definisjon av solidaritet er en plikt begrunnet i den kristne nestekjærligheten».96 Likevel har partiet solidaritet som en av dets grunnverdier, og begrepet ble brukt for første gang i partiprogrammet fra 1977–1981.97

Sosial markedsøkonomi

Kristendemokraters tenkning om økonomien og velferdssamfunnet beskrives som sosial markedsøkonomi eller sosial kapitalisme. Markedet blir akseptert som ramme for økonomien, men må reguleres, samtidig som sosialpolitikk gis en viktig plass. Det er i hovedsak to kilder til den sosiale markedsøkonomien: sosial katolisisme og ordoliberalismen. Som en tredje vei har kristendemokrater vært kritiske til både uregulert kapitalisme og sosialistisk planøkonomi. Fordi kapitalismen tillater og oppfordrer til uhemmet profittjag og økt materiell levestandard, overses den iboende sosiale dimensjonen hos mennesker og eiendomsretten. Dette fører til stor sosial urettferdighet som bryter med tanken om det felles beste.98 Tre hovedargumenter rettes mot sosialismen. For det første er sosialismen urettferdig fordi den vil oppheve eiendomsretten og ta eiendom fra de som rettmessig eier dem. For det andre er den ineffektiv fordi fjerning av eiendomsretten fjerner insentivet til å bedre egne levekår, og det vil gjøre at velstanden minsker. For det tredje vil det frata lønnsmottagernes mulighet til fritt å disponere sin lønn, og dermed også muligheten til å øke sine ressurser og forbedre sitt livsgrunnlag.99

Kristendemokrater har formet det Europa vi lever i, men kristendemokratiet som tradisjon er lite kjent i Norge. Denne boken har som mål å vise hva kristendemokratisk tenkning er, og presenterer noen av dens viktigste bidragsytere, fra Pave Leo XIII til Maritain, fra Adenauer til Merkel.

Boken inneholder en rekke sentrale tekster fra kristendemokratiets idéhistorie, både i norsk og internasjonal sammenheng. De este av tekstene er aldri tidligere blitt oversatt til norsk, og de øvrige har blitt oversatt på nytt.

Mange av tenkerne i boken er nokså ukjent i norsk o entlighet, til tross for at de har spilt svært viktige roller i den politiske historien. Hver tekst har derfor en innledning som redegjør for deres liv og sentrale idéer.

Introduksjonskapitlet beskriver kristendemokratiets idégrunnlag, dets historiske fremvekst og det norske Kristelig Folkepartis relasjon til denne tradisjonen. Som helhet gir boken et godt grunnlag for å forstå ideene som har formet dagens Europa og dagens kristendemokratiske politikk i Norge og internasjonalt.