Text Willer # 1

Text Willer #1

THE TEXT RANGER

Duell i Oslo City: Vidar Magnussen vs Tore Sagen

Retorikeren som ofte

skyter fra hoften For en neve sjokolade

Hamilton Greene – mannen som tegnet Tonka

THE TEXT RANGER

– Don’t be such a wimp, Tom. Let’s finish a bottle or five before we go.

Interesting, somewhat funny, but not always true / TRUE WEST MAGAZINE

Text Willer Magazine er skrevet og formgitt av rangerens litt tregere alter ego: Tom Tande. Begge påtar seg alle typer oppgaver innen tekst og kommunikasjon, og jakter alltid de beste løsningene, uansett belønningens størrelse eller oppdragets farlighetsgrad. Du treffer dem på 913 78 467 eller på tom@reberabbit.no, døgnet rundt. Hvis de ikke er på Spacebar, da.

Forsideforo: Carlo Borella Foto side 2: Hatim Belyamani / Unsplash

Hvem er

Retoriker som ofte

Text Willer? skyter fra hoften

Text Willer er først og fremst retoriker, dernest revolvermann. Han er den mest profilerte text rangeren i et korps som består av omkring et dusin kvinner og menn, pluss en translatør av ubestemt form. «Ordpoliti», «grammar nazi», «språksnobb»; kallenavnene på den harde, men rettskrevne rangeren er mange, mytene enda fler. En oppfatning er at han alltid skyter sine ofre der det har mest effekt, i skrivearmen. Det er feil. Sannheten er at han veldig ofte bommer, og det såpass grovt at det er vanskelig å si hvor han forsøkte å treffe. Text Willer går nemlig ikke av veien hverken for å «fyre løs», sende avgårde «et skudd i blinde», «skyte fra hoften», «skyte i været», «skyte rygg», «skyte fart», «skyte spurv med kanoner», «skyte gullfuglen», «skyte papegøyen» eller for den saks skyld; «skyte noen i senk» eller «skyte seg selv i foten». Like ofte, om ikke oftere, som han «skyter med løskrutt», «skyter han med skarpt». Met ett er sikkert: Text Willer gir aldri opp. Han vil heller aldri «skyte over målet», og aldri, aldri, «skyte en hvit pinne» etter noe han har bestemt seg for å oppnå. Til det er hans oppdrag for vikitg, hans pasjon for sterk. Han har ordet i sin makt, og vet å bruke det, til fordel for sine oppdragsgivere og alle andre som er opptatt av et godt og klart språk. Han er ridende ordpoliti, men aldri ridende rytter til hest. Han er «the fastest pen alive».

Historiens første Text Willer-stripe, juni 2021

Han er ridende ordpoliti, men aldri ridende rytter til hest.

Text Willer / CV

Å, ost med di glede

Kva som skapar den gode, gammeldagse julestemninga?

Jau, det kan vera så mykje, litt etter kven du spør.

Nokon må ha vaska golvet, medan andre må ha pynta treet. For nokon blir det ikkje jul før dei yngste i familien driv sjølvplukk av gåver under julegrana. For mange kjem julestemninga med Valdresosten, den vellagra varianten. Den som er laga av den beste mjølka, frå dei

kyrne som gler seg mest til jul. Ja, for dei gler seg òg.

Aller mest gler likevel Valdresosten seg. I åtte månader har den lege på trehyller og tenkt på julekvelden, og hjå kven

den skal få feire jul. No er han moden, og du står med 700 gram rein julestemning i handa. Å, ost med di glede og lekraste

lukt, vi ynskjer deg alle velkomen!

Pakningstekst for Valdresmeieriet på oppdrag fra Bravoo

American Cowboys

Amerikas beste western-skytter er en fransk kvinne

ER DET NOE JEG ANGRER PÅ, så er det at jeg ikke har tatt flere «western-inspirerte» bilder. Men, Oslo og omegn er ikke akkurat Arizona eller Texas. En som har tatt westernfotografering på alvor, er den franske fotografen Anouk Masson Krantz. Hun flyttet til USA for å skyte hverdagsscener fra cowboy-livet, som ikke har forandret seg så mye som man skulle tro. Sjekk hennes vakre bilder og bøker på anoukkrantz.com Jeg vet allerede nå hva jeg ønsker meg til jul. Men om jeg ikke har fotogafert cowboys, har jeg iallfall skrevet et cowboy-dikt: «For en neve sjokolade». Det er en hyllest til hele Norges filmsjokolade: M, og du finner det på neste oppslag.

Foto og makeup: Text Willer Modell: Victoria M / Team Models

Fra boken American Cowboys (2021)

For en neve sjokolade

VED DEN NYLAGTE Santa Fe Railroad

som et forlokkende endepunkt for The great western cattle trail

ligger Dodge City

støyende og skitten

men badet i varm morgensol

midt på dagen

Bak fasadene

fulle av hull etter skudd avfyrt

i fylla

i affekt

eller i samme sekund som skytteren selv

fikk en kule i panna

står tykke planker på skrå i sanden

Alene holder de vekten

av de mange skuelystnes blikk

Alene stopper de drømmene fra å knele

Alene er de ingenting

men uten dem faller veggene

i fortellingen om Dodge City

som ville vestens mest lovløse by

For fantasien har en klart definert grense

i byen der fengselsdøren også er utgangen

til præriens endeløse frihet

og saloon-dørene blafrer

i motsatt retning

straks vinden snur

Gary Cooper og Grace Kelly i filmen High Noon, 1952. Foto neste side: Anouk Masson Krantz / American Cowboys

Med høye hyl

og tomahawkene hevet

jager indianere blåjakker og cowboys

gjennom sceniske fjellpass

og blodrøde solnedganger

bleket av solen

I Hadleyville går marshall Will Kane mot togstasjonen

sviktet og alene, skritt for skritt

saktere enn sin egen skygge

Men De syv uovervinnelige

er et annet sted

Wyatt Earp er opptatt i Tombstone

Tex Willer er bare en tegneseriefigur

og marshall Kanes navnebror Morgan

er kun en drøm

i en bankmanns hode

Midt på første rad sitter jeg med oppspilte øyne

sammenpressede lepper

og tror på alt og alle

men aller mest på Gary Cooper

James Stewart

The Sundance Kid

– og en fremmed uten navn

Jeg enser det ikke før etterpå

etter at Frank Miller, Jesse James

og Billy the Kid

har fått sitt

Skuddsåret i min høyre hånd

Revolverhånden

Sakte åpner jeg den knyttede neven

En varm klebrig masse

fyller håndflaten

Såret banker i takt med pulsen

En kule m, kaliber 45, bar mitt navn

Oslo, 1990/2023

Duell i Oslo City

To støvete karer sitter overfor hverandre på en bar i Oslo City. En fremmed uten navn er utsendt av et multinasjonalt konsern for å «ta en alvorsprat» med bareieren. Under samtalen blir stemningen mer og mer intens.

Vidar Magnussen vs Tore Sagen

– Nei, jeg er ikke uhøflig. Det er bare fravær av høflighet. Det er noe helt annet.

Se filmen «Kjøleskapet» her

Text Willer / Portfolio

Greene

Mannen som tegnet

TONKA

Som barn elsket jeg alt som hadde med ville vesten å gjøre. Aller mest elsket jeg Hamilton Greenes tegninger til Disney-eventyret om villhesten Tonka, den eneste av Custers styrker fra 7. kavaleri som overlevde slaget ved Little Bighorn. Hvem var kunstneren bak illustrasjonene? Og hva var det som gjorde dem så fascinerende for en 9-årig guttepjokk?

Foto: Tom Tande

Hamilton

Etter slaget ved Little Bighorn 25. juni 1876, lå samtlige soldater og offiserer, inkludert øverstkommanderende, oberstløytnant George Armstrong Custer, igjen døde på marken. Av de fem kompaniene fra det 7. kavaleri, omkring 210 mann og noe færre hester, var det kun én som overlevde: kaptein Myles Keoghs hest, Comanche. Slikt blir det både myter, bøker og filmer av. Men, på veien fra bok – Comanche: story of America's most heroic horse, av David Appel, 1951 – til film og tilbake til bok, gikk Comanche fra å være en militærhest til å bli en villhest fanget av Hvite Okse, en unggutt fra nettopp den Sioux-stammen som under ledelse av Sitting Bull skulle komme til å slakte Custer og hans menn. a

Jeg tilbragte mye tid med å studere komposisjonen og alle detaljene i denne slagscenen.

Tegningene fortalte små historier i seg selv.

– Du skal hete Tonka Wakan – den store

En sioux-kriger kaller selvsagt ikke hesten sin for Comanche, og slik ble det til at den tapre hesten, da den i 1958 tok spranget fra bok til film, ble omdøpt til Tonka Wakan – den store. Det het den også i Elizabeth Beechers adapsjon av filmen, da hennes bok Tonka, kom året etter. Jeg møtte Tonka, Hvite Okse, kaptein Keogh og alle de andre i antologien Disneyland – Fortellinger fra vesten, en gang på slutten av 1960-tallet. Boken ble opprinnelig utgitt i 1965, først i USA, av Golden Press Inc. i New York, senere bl.a. i Norge, av forlaget AS Hjemmet

Så da er hestens bevegelser kartlagt så langt. Hva Hamilton Greene angår, var ikke hans liv mindre eventyrlig. Greene ble født i 1904 i Boston, Massachusetts. Han var for ung til å tjenestegjøre under den første verdenskrigen, og for gammel under den andre. I stedet ble han kunstutdannet illustratør og senere, krigskorrespondent.

Skisser fra slagmarken

Under 2. verdenskrig leverte han skisser ledsaget av lange bildetekster til American Legion Magazine og King Features Syndicate. Han var med under de alliertes invasjon av sør a

sør-Frankrike, samt da 9. arme inntok den tyske byen Geilenkirchen. Der ble de kraftig beskutt med maskingevær, og Greene endte på et britisk sykehus etter å ha blitt ruffet av flere skudd. Han kom seg raskt og ble sendt til Stillehavet der han tjenestegjorde på hangarskip og dekket frigjøringen av Borneo. Han var også ombord på USS Missouri da japan signerte overgivelsespapirene på slagskipets dekk, 2. september 1945.

Greene leverte skisser ledsaget av lange bildetekster til American Legion Magazine og King Features Syndicate.

Også under Korea-krigen var Greene korrespondent, denne gangen for Blue Book Magazine og Adventure. Trygt hjemme fra krigens gru kom endelig en rolig periode med mer vanlig jobb. Gjennom femtitallet illustrerte Greene for et utall ulike magasiner innen adventure og livsstil. Og snart ble det også mange oppdrag for bokforlagene. Det var umulig for leselystne barn og unge tenåringer som vokste opp på 50- og 60-tallet å unngå tegningene hans. De kunne nemlig ses i klassiske titler som Lassie, De tre musketerer, Greven av Monte Christo, Zorro, den maskerte hevner, Skatten på sjørøverøya, og selvsagt, Tonka, for å nevne noen.

En mester i prokastinering

Greene var en familiekjær mann som også var jazzmusiker. Arbeidsrutinene var ikke av de beste. I uker utsatte han å gjøre ferdig bestilte oppdrag, for i stedet å lytte til jazz. Når deadline bare var dager unna, jobbet han døgnet rundt for å bli ferdig. Han døde av hjertesvikt 19. oktober 1966.

Men alt dette visste jeg ingenting om da jeg møtte Greenes kunst som 8-9-åring. Hva var det med disse illustrasjonene som fascinerte meg sånn? En faktor var selvsagt at de skildret en dramatisk tid. En annen var at cowboyene var «erstattet» av soldater fra nordstatshæren, som ti år tidligere hadde gått seirende ut av borgerkrigen. Det var mer eksotisk enn de sedvanlige kuguttene, samtidig som det representerte et større alvor. Bakteppet i fortellingen om Tonka handlet ikke bare om tilfeldige trefninger, overfall og kamper mellom urfolk og nybyggere, men rett og slett om et folks overlevelse og eksistens. Og som hos alle andre guttunger på den tiden, var mitt hjerte hos indianerne.

På hest var han best

Illustrasjonene var svært dyktig utført, så klart, og spesielt var jeg im-ponert over Greenes evner til å tegne hester. Hester som beitet, hester som steilet, krummet ryggen, kjempet i slag, eller galopperte raskere enn vinden. Han er da også godt kjent for hesteboken Horses, med tekster av Blanche Chenery Perrin. Den boken har jeg aldri eid, men jeg kjenner illustrasjonene så godt, at jeg må ha lånt den mange ganger på biblioteket.

En annen faktor ved Greenes tegninger, og spesielt de fra Tonka, som jeg kjenner best, er hvor dynamiske og «designet» de er. Det er selvsagt fordi de skal brukes i en redaksjonell sammenheng, altså sammen med tekst. Jeg ble aldri lei av å studere oppslagene hvor én tegning gikk over to sider, eller hvor to tegninger fortalte en liten minihistorie i historien, gjerne da med én mer utførlig i farger og den andre mer skisseaktig i sort-hvitt. Greene hadde nok fått god trening i å tenke redaksjonelt under arbeidet med tegningene i tiden som krigskorrespondent, da skissene og bildetekstene hans fra krigsområdene ofte skulle ledsages av alt fra situasjonsrapporter, mer utførlige tekster fra slagmarken, grafer, kart over frontlinjer og symboler for alt fra antall falne til ulike militære styrkers utplassering osv.

Igjen, en mesterlig komponert scene.

Og som hos alle andre guttunger på den tiden, var mitt hjerte hos indianerne.

Det er mye å hente i Greenes kunst for den som av og til jobber med foto, scenedesign og filmregi.

Jeg forsto det ikke da, men Hamilton Greenes episke og gjennomkomponerte illustrasjoner førte ikke bare til at jeg forelsket meg i tegnefaget, de pirret også den grafiske designeren i meg. Det tok noen år før designeren våknet helt, men det er jammen ikke Greenes feil. Hans komposisjoner er et eldorado for den som liker å analysere motiver med utgangspunkt i perspektiv, bevegelsesretninger, blikkretninger, horisontlinjer og det gylne snitt. Dessuten viser illustrasjonene hans hvor mye verdi det ligger i et godt tegnet storyboard. Det er mye å hente i Greenes kunst for oss som av og til jobber med foto, scenedesign og filmregi.

Hamilton Greene 1904–1966

Fra serien «cowgirl poetry» som foruten «sling blade sally» består av «the ballad of broncho beauty» og «the ballad of bessie Baiden’s butt and bowler»

SLING BLADE SALLY

Under et oversettelseoppdrag – fra engelsk til norsk – begynte Text Willer plutselig å ta pauser for i stedet å skrive dikt om noen av de tøffeste kujentene han hadde møtt eller hørt om

Fotoserie: Taylor Brandon / Unsplash

THIS IS THE STORY OF how Sally O'Brien, got a new and fearsome name, without even tryin' It happend as described, I swear, so help me God, if you think it's a lie, you can hit me with a rod

That lovely little Sally, such a sweet and charming girl, but my o' my, how she made those hot lips curl That might have been the reason, some called her «freaking bitch», still, she sure made a man’s heart, both galopp and twitch

She ran fast as the wind, and wrestled all the boys, when she wanted to play, it was with men, not with toys

Her horse were grey, skin and heart white as snow, and here’s how she got her name, thanks to a bow:

Saturday night, sleeveless dress 'n out on a fling, in a crowded hazy bar, Sal didn't respect no wedding ring

A jealous woman went mad, and started to yeall, but Sally, wow... Sally, she handled it well

It was the carpenters wife, the quick-tempered Peggy Sue, that with a sharp and edgy blade, was gonna turn Sally into stew But, and I kid you not, Sally just continued to dance, offering the blackhearted «chef», almost no more than a glance

With the whiskey in her left, and the gun in her right, she said; «this is not the evening, for a bloody, fearful fight» She emptied her glass, and then made a bow, giving the sling bladed axe, just a bit of her brow

When Peggy was arrested, and then taken to jail, Sally pursed her lips and whistled, at least so tells the tale And though she looked cool as ice, and for sure very brave, her voice did stutter; «that was a pretty close shave...»

But believe it or not, this is not the very end, 'cause that lovely right eyebrow, just refuses to mend It's like a weird kind of warning, to every woman at a ball, that no matter who makes a pass, she will flirt, not stall

She emptied her glass, and then made a bow, giving the sling bladed axe, just a bit of her brow.

And that's why our little sweetheart, from that disorderly day, was given this

name, I guess forever will stay

Called a Kaiser Blade by some, but not in this walley, Peggy's blade named miss O'Brien; Sling Blade Sally

Foto: Text Willer

Hugget I Stein

EN TIDLIG JUNIKVELD I 2009 tok jeg kameraet mitt under armen

og gikk en tur opp til Høldippelen. Solen var i ferd med å gå ned bak tretoppene og vannet var blikkstille. Da hørte jeg plutselig Sitting Bull, Big Foot og

Red Cloud i lavmelt samtale. Det var som om de holdt krigsråd i en usynlig tipi, rett under føttene mine. Jeg tenkte på de gamle sioux-høvdingene hvis furete og krigstrøtte ansikter var som hugget i stein.

Kanskje satt de nettopp der, inne i steinen ved bredden av fredelige

Høldippelen, og utvekslet krigshistorier og drømmer, mens de ventet på at noen

skulle komme og hugge dem ut – til et nytt og bedre liv, her i Nittedal. Og jeg

kom i hu det gamle huggjernet i garasjen, og det faktum, at hvis jeg virkelig

tenkte etter, så savnet jeg å ha en hobby.

HVER GANG TEXT WILLER støter på den loslitte drukkenbolten Ben, tenker han på dårlige tekster. Bens ustø gange er som haltende setninger og fravær av struktur. De skitne klærne fulle av hull gjenspeiler skrivefeil og manglende vilje til å bruke stavekontroll. Middagsrestene i barten og det fettete håret ødelegger like mye for inntrykket av Ben som unødvendige fyllord, tunge setninger og malplasserte metaforer gjør for en tekst. Den ubehagelige ånden, som stinker av dårlig Whiskey, upussede tenner og tannkjøttbetennelse, inviterer ikke til nærkontakt. Stanken får Willer til å tenke på hvordan også tekster helt kan mangle evnen til å «invitere deg inn», f.eks. fordi språket er for komplisert og forfatteren ikke klarer å

skape en tiltalende «stemme», eller verbal identitet. Og så er det Bens snøvlete framferd. Den minner mest om tekster uten fokus og retning. Hver gang Text Willer passerer Ben på gaten, strammer rangeren seg opp litt ekstra, retter på hatten og børster vekk et imaginært støvkorn fra skjorteermet. Deretter hilser han høflig før han tar tak i slubberten og rister ham vennlig, men bestemt. Alt dette mens han samtidig gir ham både hygieneråd og språkråd. Ja, han representerer lov og orden, men det er også viktig å fremstå som et vennligsinnet forbilde. Ikke bare håndheve språkets lover og regler, men også veilede sine medborgere i skikk og bruk.

kommer plutselig, som et bakholdsangrep i the redrock canyons of deer creek, eller på

saloon n0. 10 i Deadwood