TheSign – 2 2017 by TheSign

CULTURA SI INCONTRANO

om designer er det mange ulike aspekter man må tenke på når man skal designe et produkt. Hvordan produktet vil fungere, hvordan det skal lages og hvordan det skal brukes. Dette betyr at vi som designere må være klar over at de mange ulike kulturene i verden bruker produktene på veldig forskjellige måter. Kultur er felles holdninger, verdier og normer som er rådende hos en viss gruppe mennesker. Kultur har derfor stor betydning for hva vi syns er god eller dårlig design. Hvis vi ser på det psykologiske, så har f.eks fargen

rød veldig forskjellig betydning i ulike områder på kloden. I Kina symboliserer den lykke, mens i Sør-Afrika symboliserer den sorg. I webdesign og grafisk design må man tenke på bl.a. leseretning og tidsformat for å gi brukeren en mest mulig intuitiv måte å lese informasjonen på. I produktdesign vil tradisjoner påvirke hvordan produkter brukes. I Japan sitter familier på gulvet og spiser middag, mens her sitter vi på stoler. Designet på spisemøbler vil derfor variere veldig. Designeren må derfor undersøke de ulike kulturene produktet skal selges i for å kunne gi brukeren en god

opplevelse av produktet. Tradisjonelle aktiviteter domineres av kultur, mens moderne aktiviteter i produksjon, kommunikasjon og transport styres av teknologien som brukes. Som resultat blir mange av aktivitetene styrt av teknologien. Da har ikke kulturen like stor innflytelse lenger. Denne utviklingen kommer med ny teknologi og masseproduksjonen som gjør at hele verden får samme type mobiltelefoner, tog, fly, datamaskiner og datasystemene som følger med. Denne standardiseringen har en tydelig konsekvens, at mennesker bringes sammen og ulikhetene blir

Marte Søreng

Leander Pantelatos

Anders Støen

mindre. Masseproduksjonen er det som gjør det mulig å få produsert mange produkter til en liten pris, og får dem ut til hele verden. Standardisering av enkelte aspekter ved livet i alle kulturer er verdifullt. Det bringer folk sammen og tilrettelegger for bedre interaksjon, kommunikasjon og forståelse. Problemet er at produktene er designet for gjennomsnittet. Som i eksempelet over med japanske spisemøbler, må produkter tilpasses brukerne. Hvis man ser på hvordan et produkt designet for gjennomsnittet blir brukt, vil man

se stor variasjon både i bruk, og hvilke modifikasjoner brukerne lager for å tilpasse produktet til deres behov. Hvis man setter fokus på hvordan folk bruker produktene i forskjellige kulturer, vil man kunne designe et produkt som er bedre tilpasset brukernes faktiske behov.

Danny Bao Nguyen

Carina Marie Nordli Krøger

En siste tanke: Vil en utvasking av de kulturelle forskjellene være positivt? Eller burde et slikt tap av kulturell diversitet, sammenlignes med tapet av biologisk mangfold? - Tobias Wulvik

Line Blom Salvesen 3

Forside og bakside: Line Blom Salvesen Tekst Midtside: Anders Støen Foto midtside: Line Blom Salvesen Layout s. 1-4, 12-13, 17-19, 20-21, 2631,36: Tobias Wulvik Layout s.37-39: Ingrid Dahle Layout s. 22-25 Danny Bao Nguyen Layout s. 32-33 Leander Pantelatos og Carina Marie Nordli Krøger

Arkitektkidz

Nepal

Redaksjonen besøkte arkitektstudentene for å undersøke deres bisarre kultur.

Tredjeklasse har vært på reise. Her kommer avhandlingen

En psykt bra uke

Kollektivkultur

Milano

Påskekrim

Ferie

Makrellen

Carina skriver om Gløshaugens desidert vanligste uke.

Leander tar på seg observasjonsbrillene og ser hva som definerer et kollektiv

To nordlendinger forteller om sine uheldige opplevelser på Milanoreisen.

Hva skjedde egentlig på IPD i påsken?

Hvordan te seg i utlandet. Tips fra Marte.

Anders undersøker makrellen.

LO SAPEVATE?

e denne utgaven av TheSign, og ettersom Norge og Kina e venner igjen, så tenkte eg det passende å fortella at eg e halvt kinesisk. Jupp, det stemme. Den høge og krittkvite fyren så luske rundt på IPD har faktisk røtter i det landet så e kjent for å ha folk så e, vell, stikk motsatt. Så der har du meg, ein miks av ymse gener så munne ud i et resultat så ikkje heilt henge på greip, men sånn e det. Ein kan vell fint si at eg har arva flest trekk fra min norske pappa, men heldigvis har eg arva någen kule egenskaper fra mamma og f.eks. så har eg arva den beste egenskapen av de alle: eg kan sitta behageligt i asiansquat! Utenom denne geniale sittemåten har ikkje det å vær halvt kinesisk så mange fordeler i Norge. Å være halvt norsk i Kina derimot, det gir et par fordeler! Greiå e at kroppen min ikkje heilt har fått me seg at an e halvt kinesisk og burde ha stoppet å vokse når an nådde 170, någe så ende me at eg e typ ett håve høgåre enn alle i Kina. Dette gjør at eg, foruten å få dårlige priser på kinesiske markeder, får muligheten te å se øve et hav av sort hår mens eg rusle igjønom Beijing. Det e ganske fascinerendes ska eg sei deg, å se kossen disse sorte flekkene bevege seg i klynger fremover for å rekka under-

grunnen. Det e forsåvidt også ein positiv ting me å vær høg i Kina, ein får goe frisk luft på undergrunnen så ingen andre pusta inn og ut tusen ganger itte kværandre. Hærligt. Men uansett. Nok om meg. Over te deg. For hvis du ikkje viste at eg va kinesisk fra før, så sitte du nok me et ganske spørrandes og overraska uttrykk i fjeset. ”Seriøst? Han tulle nå, sant?” tenke du sikkert. Men nei, eg gjør ikkje det. Og før du spør. Nei, eg kan ikkje kinesisk. Ja, eg e rimelig ofte i Kina, og nei, eg ser ikkje kinesisk ud, men du kan se det litt på naså mi. Ja, kanskje det til og med uroe deg litt at eg e halvt kinesisk. Eg e jo tross alt leder av Leonardo. Tenk om eg sakte men sikkert morfe inn te ein vestlig Mao? Ellår enda verre, ka om eg e ein spion for Kina. Det e jo ein reel bekymring så bla. det norske forsvaret tenkte på når eg søkte om å bli skipsdykker. Men ta det me ro. Eg e ikkje ein kinesisk spion, ei heller ein Mao i Thomas-klær. Dåkkår bler verken skutt, fengsla ellår nekta handel med, ellår innreise te IPD om dåkkår går imot mine ord. Nei, eg komme te å forbli demokratisk og hørre på dåkkår og dåkkårs potensielle innvendinger i kossen eg styre Leonardo. Eg love asså. 5

Tekst og Layout: Anders Støen

2017 blir et endringens år for de estetiske kreftene på Gløshaugen. Som følge av regjeringens anmodning om effektivisering og fusjonsvilje er fakultetene for industriell design og arkitektur blitt rørt sammen til cocktailen døpt Institutt for Design. To tradisjonelt nærstående studier er dermed knyttet sammen i navn og på papir. Hva dette koker ned til rent praktisk er en annen sak. Noen vet, men de som ikke gjør det har neppe mistet nattesøvn. Redaksjonen i TheSign – tilhørende sistnevnte gruppe – har tatt en tur til Sentralbygget, ikke for å forhøre seg om formelle endringer og administrativt virvar, men på safari langs våre nye brødres savanner. Å fare gjennom en fremmed fakultetlabyrint er noe en definitivt ikke bør gjennomføre egenhendt og uten lokal ekspertise. TheSign stilte derfor med sterkt manntall og en innfødt guide da arkitektenes festning skulle befares. Anna Tennøe Ekman – headhuntet for anledningen – mottok føljetongen ved Akademika, i enden av gangen viet ene og alene til utstilling av arkitektenes mangfoldige prosjekt. Her lekes det med abstrakte ideer og intrikate modeller i alle former, stilmessig samsvarende med søsterstudiets idealer. Gjennom en anonym dør på denne mindre stripa over stripa, ble redaksjonen ført videre, inn i en labyrint av smale trappeoppganger, endeløse låste dører og dunkle traseer. Innvandringen til arkitektenes klasserom (det forbli uklart hva dette rommet egentlig heter) var en inspirert scene. Munner gapet og pupiller utvidet seg ved synet av en tegnesal 6

på steroider. Iakttakelsen utspilte seg stykkevis i takt med en rekke realiseringer. Etter lokalets råe størrelse var det noe helt annet som fanget blikket. Rundt hjørnet ved inngangsdøren okkuperer et lite kjøkken plassen som i beste fall kunne vikariert som parkeringsplass for en mobilitetsscooter. Mistanken hintet om at dette ikke kunne være arkitektfakultetets mest grandiose gastronomiske midtpunkt, men dette ble undertrykket i størst mulig grad for å opprettholde det fiktive overtaket på kjøkkenfronten. Salen bekreftet mye av det vi allerede hadde inntrykk av. Arkitektstudentene dedikerer store ressurser til studiene. Vi observerte flere flittige hender i arbeid. Rotete pulter og overbefolkede laminatgulv er vanlige syn på våre ymse tegnesaler, men arkitektstudentene tar innersvingen. På hver av de 70 individuelle arbeidsområdene vitnet modellmengden om lange dager og stor disiplin. Sammenslått vil trolig Institutt for Design distansere resten av feltet som renholdernes steileste opponent. Da studiebarometeret i 2014 utredet arbeidsbelastningen for NTNUs linjer, var arkitektene klart på topp med sine 43,1 ukentlige timer. Erindringene fra salen avkreftet ikke tallene. Til tross for åpenbare forskjeller var det tydelig at fellesnevnerne er flere. En estetisk tradisjon og et metodisk fokus på brudd av den, synliggjorde foreningen industrielle designere og arkitekter har ivaretatt fra epoken innledet ved den industrielle revolusjons sluttfase. Det var med ett blitt tydeliggjort at den faglige tyngden pedagogene ved det samlede instituttet innehar, reduksjonistisk sett kan

sammenføyes i en kanonisk kreol. At dette kunne observeres så tydelig på i en triviell omvisning, var noe redaksjonen absolutt bet seg merke i. Redaksjonen ble etter hver eskortert ut av sentralbygget og inn på Høgskoleringen 3. På bakkenivå i det IT-sentrerte bygget ulmet et stort og litt dystert verksted. Under oppsyn av forbipasserende busspendlere trasket gjengen forbi ikke mindre enn to laserkuttere, begge mastodonter av sin art, og temmelig lite imøtekommende med sine mørke flater og harde former. Vi bemerket oss videre mer essensielle basisvarer: en håndfull båndsager, et fjell av treverk og en jolle på bakrommet. Gjennom porten glimtet vårt eget verksted, kanskje mer tuftet på innovasjon og eksperimentering enn formgivning i en konkret visualiseringsprosess. Det slitte panelgulvet gav definitivt et hint om en annen tankegang. Mot slutten av TheSigns minisafari, med en utvidet kunnskap om arkitektenes hverdag og utfordringer, spankulerte vi tilbake til trygg grunn og åpne areal. I alt kunne det virke som om arkitektfakultetet representerer en villskap designerne ikke trenger å forholde seg til. Stringente reservasjonskøer for laserkuttingsprivilegier og selvfinansierte papplater; kanskje har vi det for godt her på den andre siden. Hvilken av dem som er grønnere kan sikkert diskuteres inn i evigheten. Sakte men sikkert, planke for planke, tas gjerdet mellom ned.

Østens visdom møter vestlig eventyrlyst i dette mytiske landet. Himmel møter fjell, fjell møter jungel. Det vakre og det stygge lever i harmoni; et velfungerende kaos i Himalayas bakgård. Vårt møte med den nepalske kulturen illustrerte ikke bare kontrastene til vår egen kultur, men også hvor mye vi iblant har til felles.

NEPAL Tekst og layout: Simen Kjendseth

“Der brenner de søppel. Rett ved siden av høna” - Ragnhild B

i lander med et brak i Kathmandu, og blir møtt av en liten flyplass med tett luft, hyppige strømbrudd, og kvinner på knærne som skraper vekk lim etter et tidligere gulvteppe. Det blir raskt tydelig at ting fungerer på en annen måte her, og at vi må omstille oss noe mentalt for å fullstendig forstå kulturen vi skal traversere. Vi møter vår mentor og organisator Martina, som har vært flere ganger i Nepal og også praktisert design i landet. Kanskje ikke overraskende har dama full kontroll, og med en håndbevegelse er vi utrustet med kassebiler som skal føre oss til hotellet. De snor seg med tut og bravado gjennom rushtrafikken i Nepals hovedstad, og gir en smakebit av kaoset. For mange er nok dette første Kathmandu-døgnet litt overveldende, men allerede grytidlig neste morgen venter en seks-timers busstur til vår hovedbase i Pokhara. Vi ser ett og annet av rare elementer underveis. Alle lastebiler og busser er dekorert til randen, med fargerike mønstre, religiøse figurer, og gjerne også en Facebook- eller Playboy-logo. Og der vi panisk jobber med brunfargen ved hvert eneste solgløtt, etterstreber tydeligvis den lokale kulturen lysere hud

og promoterer «fairness cream» i annenhver landsby. Også ofte avertert på malplasserte, enorme plakater er vodka (eller «happy water for fun people»), og av en eller annen merkelig grunn Tuborg og Carlsberg. De sistnevnte er visstnok lokale favoritter, og føres ofte som «nepalske» ølslag. Et sted i Køben sitter utvilsomt en ølmagnat på en pengehaug og ler høyt, mens vi er lettere forbauset. Vel fremme i Pokhara er det kuer i gatene og fjell i det fjerne. Her langs den sceniske innsjøen Phewa finner vi også en lekker promenade og varierte butikker og spisesteder, alt tilrettelagt litt vestlig dekadens. Vi får inntrykket av at de mange besøkende her enten er hippier (cannabis vokser fritt i åssidene, just sayin’) eller eventyrere, generelt folk som vil finne seg selv. Kanskje er det derfor vi er her også, og om det er tilfellet har vi heldigvis Raniban Arcades motivasjonsposters til å hjelpe oss. Authenticity is magnetic!

Arbeidet

Nepals plassering midt i Himalaya har virket som en malstrøm blant omkringliggende kulturer, og landet er over århundrene blitt et unikt lappeteppe av forskjellige språk og etnisiteter.

Å skulle navigere seg gjennom et slikt kulturelt skoddeland kan være utfordring nok når det gjelder hverdagslige ting, så det å lykkes med design i en sånn setting er så visst en øvelse i tålmodighet og perspektiv. Vårt oppdrag var imidlertid åpent og svært enkelt i sin formulering. Vi skulle besøke to tibetanske flyktningleirer, observere og identifisere utfordringer som de eldre i leirene kunne støte på, og til slutt komme opp med løsninger. Alt i løpet av fem dager. Vi forstår raskt at den tibetanske kulturen er distinkt fra den nepalske. Språket, religionen, og også selve fremtoningen er annerledes. Det er liten tvil om hvor sentralt den tibetanske buddhismen er i livet til vanlige folk, ikke bare munkene. For selv om klosteret fullt av burgunderkledte munker virkelig legemliggjør den buddhistiske troen, så handler hverdagen til de fleste tibetanere om bønn og personlig meditasjon. Bønnehjul og bønnekjeder har de gamle med seg overalt, og bønneflagg er å finne som dekorasjon i hele landsbyen. Ellers er Dalai Lama å regne som en rockestjerne i disse leirene, og opptak av hans gamle taler blir avspilt igjen og igjen ved felles samlinger.

For å bli kjent med brukerne våre får vi et lite innblikk i de ulike historiene til de eldre, avgjørende for å forstå deres mentalitet. Og alle har hver sin spennende fortid, enten de har vært gjetere eller geriljakrigere. De har alle fått et hjemland tatt fra dem, noen på særs voldelig og smertefullt vis. Men til tross for en mørk historikk, møter de oss alltid med et bredt smil og fremstår egentlig veldig likt som våre egne besteforeldre. Martina leder arbeidet i de to leirene etter beste evne, men der selv hun møter barrierer har hun sine sidekicks Nyima og Karma som tolker og generelt fixers. De er nepalere fra Mustang-området i nord, og ordner alt fra mat til transport. Mot slutten av uka utfordrer de oss også til en futsalkamp. To jevngode parter møtes til strid, og ved kampens slutt står stillingen 9-8. Jeg husker ikke helt hvem som trakk det lengste strået. Men så er det heller ikke så viktig hvem som vinner. På dagtid blir vi fort vant til servering av smørte, men på kveldstid utfordrer de lokale oss til de mer dristige chhaang og raksi; førstnevnte er en type øl (???) og sistnevnte er rett og slett hjemmebrent à la Nepal. Av kulinariske vendinger blir vi godt kjent med dumpling-slektningen momo (med og uten bøffelfyll), og ikke minst dal bhat, en linsesuppe med ris som er nepalernes go-to måltid. Tilbake til vårt prosjekt, forstår vi omsider at vi ikke skal redde verden på denne turen. Det å utøve designfaget i et u-land handler vel så mye om å oppdrive små løsninger som gjør hverdagen bedre, som det å takle store sosiale problemer. For samtidig som det slår oss hvor mye forbedringspotensiale dette samfunnet har, så er det slående hvor godt det fungerer; hvordan det hele ser ut til å ha gått seg til over tid. Det mest konkrete produktet vårt ble dermed noe helt jordnært og enkelt: en rekke brettspill tilrettelagt dårlig syn, samt instruksjoner med spilleregler. Å få bukt med noe av kjedsomheten var nok av det riktigste vi kunne gjøre for de eldre.

Ekspedisjonen

Mest tydelig fra Pokhara er tinden Machhapuchchhre («Fishtail» på nepali, 6997 moh), som aldri er besteget. Den fremstår nesten som en leken utfordring; en uimotståelig invitasjon inn i Annapurna-massivet. Så etter å ha holdt tilbake en uke, innser de fleste av oss noe: tiden er inne for å måle vår ambisjon og pust mot de mektigste fjellområdene på jordens overflate. Vår ekspedisjon fører oss langs smale stier, hengebroer, og flerfoldige tusen trappetrinn. Overalt rundt oss renner bekker og elver med iskaldt, blågrønt vann. Terrasserte rismarker smyger seg opp de bratteste fjellsider, hvor landsbyer små og store klamrer seg fast langs høydekurvene. Fargerike fugler og øgler setter stemningen, og en og annen flokk med aper 10

“People don’t take trips. Trips take people” - Motivasjonsposter

blant lianene gjør jungelfølelsen fullkommen. I løpet av ferden beveger vi oss gjennom et ekstremt variert skoglandskap fra tett og fuktig jungel til mer åpne områder med blomstrende rododendrontrær. Etter hvert som vi nærmer oss regnskyggen får vi også en smakebit på det mye tørrere slettelandskapet i nord. Som regel får vi gå alene, men brått løper en bærer eller ti forbi med en umenneskelig last på nakken. Og der menneskelig kraft ikke strekker til, gjetes muldyr oppover bakkene, fullastet med høns og rissekker. Andre ganger fraktes te og sementsekker, noen ganger snickers og cola og tuborg. For gjennom Annapurna-området ligger det strødd gjestehus som i tillegg til å tilby enkel overnatting og bespisning, kan etterkomme savnet etter vestens forbrukersamfunn. Til en viss grad blir man litt vemodig over at man ikke besøkte disse områdene hundre år tidligere, men på en annen side er det relativt digg med en pils og en seng etter tusen høydemeter stigning. Av høydepunkter er det mange: Åpenbaringen av de snødekte Annapurna- og Dhaulagiri-toppene over sadelpunktet i Ghorepani; den surrealistiske zombievandringen opp til Poon Hill, med 360-graders utsikt og solopp-

gang på toppen; den sceniske nedstigningen mot Jhinu Danda med utsikt innover dypet av Himalaya; eller kanskje er det noe så banalt som en ytterst sjelden varm dusj etter en krevende etappe. Uansett er det noe med denne turen som gjør at man føler en blanding av ydmykhet og makt. Man kjenner seg plutselig veldig liten og stor på samme tid, og alt fra bakken vi går på til luften vi puster føles hellig.

Avskjeden

Vel tilbake i Pokhara nyter vi late feriedager. Padlebåtene på innsjøen ser hyppig bruk, ofte paret med en pils eller tre. Og etternølerne får hamstret noen siste Kashmir-skjerf og hamp-plagg før hjemturen. Ved et lykketreff får vi også feire nepalsk nyttår under vårt opphold, og som den classy ungdom vi er, går vi naturligvis for fylla med vors-til-vors på hotellet. Vi ønsker år 2074 velkommen med temavors som ‘fjelltur’ og ‘flyktningleir’, og avslutter det hele med sprudlevin på takterrassen ved midnatt(ish) og felles middag. Før flighten suser hjemover, tilbringer vi noen dager i Kathmandu-dalen. Her utforsker gruppa eldgammel arkitektur og masse

templer. Noen templer er gamle, andre er nyere. Noen templer voktes av statuer i form av drager og åttitalls-løver, mens andre har levende aper stasjonert. Det er også på slike «temple runs» at vi virkelig får sett ødeleggelsene etter jordskjelvet i 2015, men vi ser også vitnesbyrd på hvor standhaftige nepalerne er: det som ikke ble totalt ødelagt støttes opp av provisoriske bjelker eller restaureres sakte men sikkert til fordums prakt. Noen ganger minner Nepal om Norge. Innsjøen utenfor hotellet i Pokhara kunne like gjerne vært en norsk fjord, med det grønne vannet innrammet av de bratte, skogkledte åssidene. Harde kår har påvirket kultur og natur gjennom århundrer, akkurat slik som her hjemme. Oss fjellfolk kjenner alle verdien av slit og samarbeid, og har en viss ydmykhet i ryggraden. Så kanskje er vi likere enn ved første øyekast. Uansett er Nepal noe for seg selv. Foruten å være en historisk juvel og en naturperle, fremstår landet som unikt gjennom sine kontraster og sitt mangfold. Et herlig eksotisk kaos, som på langt nær er ferdig utforsket.

“Everybody ‘no thank you’! Why???” - Livstrett gateselger

PSYKT VANLIG

eg burde vel egentlig…” En tanke vanlig hos de fleste av oss. Vår komplekse studenthverdag krever mye, og vi vil så gjerne strekke til på alle plan. I tillegg til å prestere på studiene skal vi helst ha frivillige verv, trene, spise sundt og ha et sosialt liv. Press fra ulike hold kan skape stress, noe de fleste studenter opplever. Dette er helt normalt, men samtidig kan det være vanskelig å snakke om.

En psykt vanlig uke ble arrangert på tvers av linjeforeningene 24. til 27. april, med et ønske om å rette fokus mot studenters mentale helse. Det startet med en liten idé av Thor Haakon Bredesen, linjeleder i Online, og flere ledere hang seg på i en arbeidsgruppe, bl.a. Filip Sarfi. I et intervju med Filip Sarfi kunne han fortelle meg at at stress ikke blir tatt seriøst nok blant medstudenter, og at mange ikke vet hvordan man skal håndtere stress i hverdagen. - Vi ønsker også å lette på tabuet rundt å snakke med medstudenter om dette temaet, og å oppfordre studentene til å be om hjelp når det er behov for det. Ingen er supermennesker, men allikevel får vi en følelse av å ikke stekke til. Ved å rette fokus og normalisere at på at den gjennomsnittlige student sliter med stress kan det å snakke om dette med medstudenter bli mindre tabu. Hver dag sliter 95% av oss med tanker med depressivt, paranoid eller angtsfylt innhold. Om vi er åpne om det, vil vi altså mest sannsynlig erfare at sidemannen føler det på 12

akkurat samme måte. - Linjeforeningenes viktigste oppgave i “En Psykt Vanlig Uke” er å skape god jovial stemning for sin medlemsmasse utover det vanlige. Temauken headlines av et foredrag kalt “Tankevirus” fra Hanne Brorson ved Universitetet i Oslo. Linjeforeningene vil også stå på stands både mandag og tirsdag i ulike deler av Gløshaugen. Flere av standsene vil ha et tema. Et eksempel er en stand der man skriver en dårlig tanke på en lapp, for så å makulere den. Det virker kanskje litt tacky, men mye av det fungerer, forteller Filip etter et spørsmål om hvordan linjeforeningene ville rette fokus mot spykisk helse. “Tankevirus” er et prisbelønt foredrag om hvordan følelsen av å ikke strekke til kan smitte over på andre aspekter ved hverdagen, og dermed senke livskvaliteten. Representanter fra SiT stilte også med korte foredrag om både søvn og stress i løpet av perioden. Mental helse blant studenter er stadig et aktuelt tema. - Man ser stadig at psykologtjenesten sprenges, og vi tror det er mange som rett og slett ikke vet hvordan de skal takle stress i hverdagen. Vi har valgt å legge temauken ganske nær eksamenstiden, fordi vi vet at det er mange som opplever svært mye press i denne perioden, sier Filip. Hva skjer egentlig med oss om vi hele tiden forteller til oss selv hva vi egentlig burde gjøre eller hva som ikke er bra nok? Under foredraget

”Tankevirus” fortalte Hanne Brorsson om vårt psykologiske immunforsvar og hvordan ulike psykologiske prosesser påvirker oss i hverdagen. Vår oppmerksomhet tolker situasjone, men den er begrenset. Den retter seg lettere mot negativ informasjon og sier ”dette er en farlig situasjon”. Umerkelige tankevirus angriper tankene våres og kan få oss til å tro at ubetydelige hendelser er negative og de føles mer problematiske enn de egentlig er. Negativ informasjon skaper negative følelser, og hvordan vi håndterer de negative følelsene påvirkes av hvordan vi har det og hva vi gjør. For mye av dette i hverdagen kan bli en belastning. I stressende situasjoner kan baksnakkeviruset fortelle oss at vi ikke er bra nok, eller være perfekt-viruset lage en utømmelig liset av alt vi burde gjøre. Vårt psykologiske immunforsvar tar seg av disse psykiske belastningene, og som vårt fysiske immunforsvar, må dette pleies. Vi må ta psykologiske vitaminer. Hanne Brorsson anbefaler A- og Dvitamin. A-vitamin avslører hvilke tanker vi egentlig ikke trenger, mens D-vitamin er diskusjonsvitaminet. I tillegg har vi A2-vitaminet som handler om å akseptere. For selv om stress er ubehagelig og negative tanker ikke er noe hyggelig, vil det komme. Det er helt allminnelig å kjenne på presset og ikke føle seg bra nok. Det er lov å være stressa. Eksamensperioden og stress vil komme.Og det er greit.

TABBESUKSESSER Tekst: Carina Marie Nordli Krøger

La oss være takknemlige for at ikke alt går som det skal. Sakkarin:

Det kunstige søtningsstoffet sakkarin ble til da den russiske kjemikeren Constantin Fahlberg ikke vasket seg grundig nok på hendene etter et forsøk. Da han senere skulle innta et måltid merket han at maten smakte søtt. Det han egentlig prøvde på, var å finne et bruksområde til kulltjære.

Mikrobølgeovnen:

Percy Spencer jobbet med militær forskning. En dag hadde han en sjokolade i lomma på jobb og da han stilte seg foran en aktiv radarkomponent, smeltet den på få sekunder. Denne oppdagelsen har endret matlagingsvanene til en hel verden.

Teflonen:

Kjemikeren Roy Plunkett skulle utvikle kjøleteknikker, men heldigvis gikk alt galt og teflonen ble til. Gassen som skulle blandes med syre hadde ligget oppå kjøleelementer for å ikke eksplodere, noe som gjorde at den stivnet til et belegg som ingen kjemikalier festet seg til. I dag blir teflon brukt til bomber, stekepanner, hjerteklaffer, romfartøy og klær.

Viagra:

I England på 90-tallet fikk forskerne ved Pfizers laboratorium en overraskende virkning av et testmedikament mot høyt blodtrykk. Da hjertemedisinen ikke virket synes de det var noe pussig at stadig flere av de middelaldrene mennene som var med på testen kom tilbake for en ny dose. Medisinen skulle øke blodtilførselen til hjerte, men økte den litt lenger sør.

Penicillin:

Mikrobiologen Alexander Flemming forsket på farlige bakterier. Før han dro på sommerferie gjorde han klar flere prøver i bakterieskåler. Det han ikke visste var at en av bakterieskålene var forurenset av sporer fra sopp. Det er sommer og varmt, men plutselig skjer et værskille. De kalde dagene gjør at muggsoppen begynner å formere seg, og muggsopp produserer et stoff som dreper bakterier! Men heldigvis blir dett varmt igjen, så bakteriene kan dele seg. Men

i området hvor muggsoppen har lagt igjen sitt bakteriedrepende stoff, klarer ikke bakteriene å formere seg lenger. En rekke tilfeldigheter som har reddet mange liv.

Post-it-lapper:

I 1968 ville forskeren Spencer Silver utvikle et supersterkt lim for 3M. Resultatet ble et lim som var så svakt at det ikke limte seg ordentlig fast til overflaten. Frustrert så ikke Spencer noe bruksområdet for dette. En annen vitenskapsmann for 3M, Art Fry, sang i kirkekor. For å enklere finne fram til salmene i boka, la han inn små papirlapper, men frustrert så han at da søndagen kom var lappene falt ut. Da han en dag kom over Silver sin oppfinnelse fikk han en idé. To frustrerte vitenskapsmenn gikk inn i et samarbeid for å utvikle et bokmerke som ikke falt ut av boka, og mens de holt på kommuniserte de ved å skrive beskjeder til hverandre på lappene. De innså hvilket potensiale lappene kunne ha. De andre ansatte på 3M elsket dette nye produktet og de besluttet å lansere det under navnet Press’nPeel. For å treffe forbrukene direkte delte de ut blokkene gratis, og mannen i gata festet lappen til dokumentet han sendte videre til andre. Produktet spredte seg, etter Fry sine egne ord, ”som et virus”. Da de hadde litt ark i fargen Canary Yellow™ til overs på laboratoriet ble likeså greit de nye post-it-blokkene trykket opp av dette papiret. I dag har de gule lappene fått status og brukes av designere, kunstnere, filmprodusenter, reklameskapere og andre kreative skapere verden over. I 2004 ble post-it-lappen utstilt på MoMa (Museum of modern art) i New York. Både Silver og Fry mottok en rekke utmerkelser og priser innen internasjonalt ingeniørfag for sin forskning. Ved 2000 årsskiftet har notatblokkene blitt solgt til over 100 land og en arbeidsplassundersøkelse viste at en ansatt mottar i snitt 11 beskjeder på en post-it-lapp hver dag. I en episode av Sex og Singelliv gjør Carries kjæreste slutt på en post-it lapp.

Hvordan bruke en post-it lapp?

Har du forbarmet deg over post-it lapper som ikke sitter fast? Fortvil ikke! Tar du tak nederst på blokka og river lappen rett opp, bøyer papiret og dermed også lim-delen seg. Riv heller fra siden og helst litt forsiktig. Da holder det seg flatt og du får en fin limflate som holder lappen oppe lenge.

ARTSBESKRIVELSE KOLLEKTIV Semesteret går mot slutten. Et år med glede og hygge i vante omgivelser står i fare. Når sommeren er slutt kommer de nye, og det finbalanserte habitatet vil igjen være fritt utsatt for nye krefter. De er bare å krysse fingrene folkens. Tekst og Layout: Leander Pantelatos

Spissborgeren Han er renhetens vokter som bare elsker lyden av støvsugeren og tenner på duften av nyvaskede gulv. Å skrive lister er hans lidenskapelige greie og favorittdekorasjonen på funksjonelle apparater som for eksempel det allerede meget kjølige kjøleskapet. Et lite hårstrå i vasken får han til å flippe ut, og fiendene hans er de som ikke følger listen. Det er imidlertid enkelt å bli venn med en spissborger; det er bare å følge listen, og late som man tar renhold meget alvorlig. Anstrengt kan han være, men i visse situasjoner kan det være fint å alliere seg med en spissborger. Spissborgeren kan ha problemer med å få seg venner i kollektivet, og lett bli benyttet som redskap for andres frustrasjoner. Men Hønemor er solstrålen i livet hans.

Kaoten Hastige skritt om morgenen, et smell, og et kjapt lite bannevers høres i det ellers stille morgengry. Den lille sympatien for resten av kollektivet, gjør at inngangsdøren til rommet alltid er lukket. Rommet eller ”hulen” innehar de samme estetiske kvalitetene som bøttekottet på barneskolen som ble åpnet en gledens dag for 50 år siden. Bortforklaringene kommer gjerne, og endeløse løfter om å snart rydde rommet er meget kjent. ”På stell” er et ukjent fenomen. Grensene til kaotens rike er stadig under press, hvis det ikke gripes inn tidsnok står kollektivets fellesareal i fare for få et lignende stilgrep. Samtaler startes gjerne med: Du har vel ikke sett... ; Å leve med en kaot er ikke lett, og i visse stunder kan kjærligheten til spissborgeren vokse betraktelig. Men det holder en fleksibel, falkeblikket utvikles og livet struktureres.

Fantomet Man ser han aldri, det er alltid en hvit dør som skiller han med resten fra omverdenen. Man begynner muligens å tenke at rommet står tomt. Fantomer har et djevelsk talent for å kunne bevege seg ubemerket gjennom kollektivet for å tilfredsstille sine grunnleggende behov. Det er bare to ganger man har muligheten å se den kuriøse skapningen, og det er når vedkommende flytter inn eller ut. Men dette vet man jo heller ikke når er. Ellers er det lite å si om fantomer, da ingen vet hva de egentlig driver med på rommet. Disse kan minne litt om gamere, og skårer høyt på nabovennlighet. Da han av natur trekker seg tilbake, og ikke nødvendigvis danser etter spissborgerens pipe, har han to naturlige artsfiender.

Gameren Han er en superhelt, med utrettelige krefter. Er rask, og vinner stadig nytt territorium. Våpengalleriet utvides, og han har virkelig troen på seg selv. I allefall i følge pikslene som eksploderer på rommet. Gamer´n er ellers en elskverdig person, og er lett å ha med å gjøre. Han er bare å se når strømmen går, nettet svikter, eller når grandisen i ovnen er ferdig. Om man ønsker å bli kjent med han, må man nesten dukke ned i den virtuelle verdenen selv. Ellers har han lite kontroll på hva som ellers foregår i kollektivet, og navnet hans er sjeldent å se på den ellers prangende listen på kjøleskapet. Han er hønemors besvær og fantomets sjelevenn.

Hønemor Hun vil være med på alt. Hun synes alle i kollektivet er superhyggelige, til og med spissborgeren. Hun føler på kallet som sosialt ansvarlig. Utflukter, middagskvelder, og utsvevende samtaler er hennes greie. Hun er der alltid. Om man står foran komfyren, foran speilet, eller myser mot morgensolen ut av vinduet; selv på rommet ditt – ”Hønemora” kjenner ingen grenser. Det er deprimerende tider når vedkommende bor sammen med et fantom, eller en gamer; og man må kunne sette grenser, hvis man vil bevare privatlivets fred. Hun er også supernysgjerrig på hva andre holder på med, og får med seg alt, alltid.

Partyløva Om kvelden forvandles stua til en nattklubb med mye lyd og feststemte mennesker. Hurtige beats akkompagneres med ”kosteskaft-bank” fra naboparet i underetasjen, samt spissborgerens gnål. Han sørger virkelig for stemning. Om morgenen ser kollektivet ut som et nedslitt bordell der de lystette røde velurforheng har blitt trukket opp for dagslysets brutale ærlighet. Han har mange venner. Snille partyløver sørger iallefall for mye pant til felleskassa. Partyløva er ellers ikke nødvendigvis på godfot med spissborgeren, men synes det er kult når han kommer springende ut om natten der han skrikende etterspør nattens fred; og på den måten gir festen det lille ekstra. Alt i alt er partyløva en jovial person med mange folk rundt seg; lett å bli kjent med rett og slett.

Den mistenksomme Han skuler ut over rommet idet han lukker og låser døren; bare for å være sikker kjenner han etter om døren virkelig er låst. Låst er den alltid, selv når han dusjer. Om tilliten står en bi, får man muligens skimtet innsiden av skapet, ser man et repetitivt mønster med navnet hans skrevet på matvarene som står stablet oppå hverandre. Det samme gjelder kjøleskapet, om det ikke er funnet fornuftig å innrede hybelen med et slikt redskap, bare for å være sikker på at ikke melken forsvinner. Så lenge den mistenksomme føler at forebyggingsmetodene hans er effektive, trives han godt i kollektivet. Utenom at man kan føle seg som en skruppelløs banditt uten sidestykke, er mistenksomme greie å leve med. Kollektivets sikkerhet heves da ytterdøren og vinduene alltid står låst, og ved siden av hønemor er dette personen å huke tak i om man vil ha de nyeste oppdateringene på liv og røre.

Virkelig gående har man det om kaoten blir sendt av partyløven til å fikse litt melk for å kunne servere en White Russian til sine partyvenner. Ved en feiltagelse tar kaoten den mistenksommes melk, noe som skaper oppstyr og uhygge neste dag. Hønemor trer inn som megler, mens spissborgeren allierer seg med den mistenksomme, samtidig som han supplerer konfliktsituasjonen med mistenktes tidligere forseelser. Gameren krysser strømmen av utskutte gloser idet han går ut av rommet for å hente grandisen som står i ovnen. Etter timer med endeløs forargelse der erstatningssak har blitt reist, en ny liste blitt hengt opp, gjør alle som fantomet og viser fellesarealet døren. Alt i alt kan det være trivelig å bo i kollektiv. Det gir livet det nødvendige krydderet for at det skal bli en smule mindre kjedelig.

KUNSTSIDE

Olve Steen

Tobias Wulvik

STUDENTKREASJONER Colorophone design - Espen Strømme

Colorophone er en teknologi utviklet av Dominik Osinski og teamet hans her på NTNU. Den bruker kamera, ultralydsensor og hodetelefoner til å la blinde få høre farger. Prosjektet er basert på komponentene de allerede bruker, for å lage et design som er brukbart både for blinde og for Colorophoneteamet under deres produktutvikling, og som kan brukes som et hjelpemiddel i u-land. Designet møter brukernes behov av komfort, taktilitet, intuitiv læreprosess og et uttrykk lik tradisjonelle briller. Det skaper en enkel prosess av montering og service for Colorophoneteamets ingeniører, og kan ved få steg tilpasses forskjellige hodeformer.

”Radio-aktiv” - Sondre Ek

Da jeg startet arbeidet med ”Radio-Aktiv” var målet at den skulle ha et særegent uttrykk, men fortsatt gjenkjennes som en radio. Løsningen ble å ta inspirasjon fra tegneserier og gi den overdrevne karakteristikker, men med en enkel form. Materialene brukt er Ask, ull og regntøy-gummi. Kan du motstå fristelsen av å gripe etter håndtaket? Jeg tviler..

Radio - Elise Hjemly

Estetikk 2 har dette semesteret hatt i oppgave å designe en radio, med Geneva Touring/S som utgangspunkt. Mitt svar på oppgaven ble en arkitektonisk-inspirert radio, med hovedkomponenter i eik, granitt og akrylglass. Radioen spiller på det minimalistiske og enkle, mens det røde, justerbare volumstaget knytter komponentene sammen og gir radioen dets unike preg.

Ragnhild Liven – benk

Oppgaven min dette semesteret har vært å designe et nytt tilskudd til den allerede eksisterende Konsis-serien fra Røros Produkter. Resultatet ble en serie med benker som skal passe inn i offentlige rom. Et stikkord for prosjektet mitt har vært «masseprodusert skreddersøm», en filosofi som står sentralt hos Røros Produkter. Denne filosofien bygger på tanken om at kunden skal kunne skreddersy produktene de bestiller med enkle grep, uten at det forhindrer storskalaproduksjon. Foruten benken(e) som er vist på bildet har jeg designet en benk som er dobbelt så dyp som denne, samt en vegghengt benk.

Maren Knudsen - Laksevekt

Optomar AS utvikler i dag BioScope, en helt ny måte å måle vekten på laks i oppdrettsanlegg. Årlig taper oppdrettsnæringen mellom 1-2 mrd kroner fordi man ikke kjenner fiskens nøyaktige vekt. Bruk av stereokamera og en laser gjør at Optomar måler fiskens biomasse mer nøyaktig enn dagens metoder. Dagens utgave av BioScope er tung (70 kg). Den er vanskelig å håndtere uten løfteredskaper og løsninger er dårlig integrert i designet. I dette prosjektet ville jeg foreslå løsninger som gav lavere vekt, økt brukervennlighet, bedre funksjonalitet og et mer salgbart design.

Torstein Bakke – Utstillingsstativ

Trip er et utstillingsstativ for Amok Equipments produktlinje, og er designet for utsalgssteder og messer. Designet er direkte inspirert av bålpanner og skal både underbygge og kommunisere Amoks merkevare. Trip er laget av oljet eik og svartlakkert stål.

Beklagerâ&#x20AC;Ś Disse sidene er kun tilgjengelig i den fysiske utgaven

TO GUBBER I SYDEN Tekst og foto: Henrik Heitmann og Peter Glesaaen

et va på formiddagen den fjerde april at to skraltne gubba fra nord la ut på ekspedisjon til syden. De hadde hørt lovord om at turen skulle bli gastromatisk og varm så vel som visuell og estetisk, noe de virkelig så fram til etter skitværet som hadde herja Trondheimsfjorden de siste par ukene. De heiv sæ på første ekspressbuss og hadde planlagt god tid på flyplassen i tilfelle ting sku skjær sæ. “Når går flyet?” - Spurte Henrik. “”Hark”, nei det går no klokka 11:36, det står jo KL1136 på bilætten”, svarte Peter. “Det va no et hælvettes spesifikt tidspunkt”. Det viste sæ at flynummeret va KL1136. Flyet gikk ikke før 1750. “Jaja vi får vell sætt oss ned og spæll på iPad og spis litt lakris mens vi vent”. Tia gikk og etter ei stund landa gubban i Milano etter et kort opphold i Amsterdam, og det bare 7 tima etter at de egentlig skulle møte klassen utenfor domen. De skjønte at de måtte handle raskt om de skulle komme sæ fra flyplassen, så de beina ned til perrongen kor toget til sentrum skulle gå. 24

Etter mye stress og om og men kom det endelig et tog. “E det det her toget vi skal ta?” sa Henrik. “Ja det trur æ no” svarte Peter. Gubban gikk inn på toget men der va det ikkje en kjæft. Og alle de andre på perrongen blei ståanes. “Ka faen e det her slags tog?” “Nei, vi går ut!!” Døran lukka sæ og gubban va fanga på et tomt tog uten et menneske. “Satan han tykje! Det her må være feil tog!” sa Peter og sprang fram til førerhuset kor han reiv opp døra og skreik. “Where the hekk are you going?!?” til lokomotivføreren. Den lille mannen som førte toget snudde sæ ganske søkkførspellt og svarte nåkka sånnt som “Totela de lo de le delivo”. Henrik som hadde vært i Italia heile sju ganga forsto ka lokomotiføreren sa og kunne berolige han Peter. “Han sir at det her toget går til Bovisa, han skal bare snu borte på dan andre teminalen. Så det e bare å ro sæ ned”. Og det stemte. En time seinere va de trygt framme i Bovisa. Trudde de. Førr å komme sæ videre til leiligheta måtte de nemlig ta buss eller taxi.

“Her e det pikadømæ stillere enn i grava!” Sa han en småsulten og sliten Henrik da han speida over den bekkmørke parkeringsplassen etter buss eller taxi. Gubban gikk ned til det nærmeste busstoppet, der så de noe som ligna et menneske som lå å småsov i et hjørne. “Can you move yourself so we can read the bussinfo?” spurte Henrik høflig. Skapningen snudde seg og Henrik tok med en gang et skritt bakover da han så de rødglødende øynene og luktet heroinånden som begynte å spre seg utover busstoppet. “Ni haaoo...” sa uhyret med et svett begjær i blikket. Vesenet var kledd i leopardskinn som såvidt dekket hemmelighetene som befant seg under. Det hadde næva som en kveitekvæler og klør skarpere enn OP’s kritikk etter en mislykket kollokvie. “Den har jo faen steike mæ ei hake fra helvette og adamseple på størrelse med en mango. Brøstan heng faen mæ nedpå knærn. E det dyr eller menneske?!?” Utbrøt Peter. “QUIERES, YOU WANT SOME?!?!”. En stumslått Henrik veiva smått

me hendern mens han rygga i stillhet bakover. Vesenet lukta frykt og stabla sæ til beins. Det hadde ikke fått sin fangst og va klar til å dra fram storhåven. Uhyret tok neven ned i den skettne trøya og dro ut noe som ligna en glatt og dvask breiflabb. Det va et bryst. Peter sin umiddelbare reaksjon var å gulpe i sin egen munn og snu seg vekk for å skåne netthinna for dette fryktelige synet. Henrik som alltid har følt seg som en diplomat følte en trang til å forhandle for å beholde sitt liv. Han kom i farta på et par gloser italiensk fra gutterårene sine og ymtet fram. “Ho sono stanco, vado a casa”. Jeg er trøtt, jeg går hjem. Nå ble dyret høyrøstet og kastet ut anklagelser. “GAY! GAY! GAY! GAY!” brølte vesenet. På dette tidspunktet hadde instinktene tatt over og gubban pilte av gårde som små tangsprell under en stein. De venta ei stund i skjul i håp om at dyret skulle sovne igjen. Deretter lista de sæ stille forbi bussholdeplassen. Neste busstopp var lengre bort i gata. “Faen, nu e det bærre å ta beinan fatt”. På dette tidspunktet nærma klokka sæ halv to og gubban hadde reist i alt for mange tima. Med stormskritt klarte de akkurat å komme sæ til neste busstopp i det den siste bussen ankom. “Thank you, thank you for stopping sir” ramlet ut av munnen på en svett Henrik til mannen bak rattet. “Can we pay by card?” Sa Peter. “No card”. “Cash then” spurte Henrik. “No cash, only ticket” gryntet mannen bak rattet. På dette tidspunktet var gubbene for sliten til å bry seg om folkeskikk og driftet med bussen langs Milanos gater til de var trygt i havn under dobbeltdyna. “Hvis det e sånn her det skal være i Milano, så veit ikkje æ” sa Henrik og slukket lyset. Og snipp snapp snute så var Milanoturen ute :)

PÅSKEKRIM

Tekst: Danny Bao Nguyen | Illustrasjon: Line Blom Salvesen

en iskalde vinden kom inn fra det store mørket over Gløs. Sammen virvler de, vinden og snøen, rundt og rundt mot det nattestengte instituttet for design. I idékaféen ligger en nederlandsk designlærer med fjeset trykt ned mot det kalde gulvet. En elv av blod renner nedover det tidligere grå hodet. Lemmer tvistet i unaturlige vinkler og blanke, tomme øyne som får hårene i nakken til å reise seg. Hvis han døde ved kaféen, ville storparten av blodet vært samlet på undersiden av kroppen, tenker jeg til meg selv. Men det forholder seg omvendt. Sannsynligvis har han ligget på ryggen i flere timer etter at døden inntrådte. Med andre ord må noen ha flyttet på liket. Politirapporten forteller at et slag i bakhodet fremstår som en mulig dødsårsak. Buksene skal også ha vært delvis dekket i sagflis, men det som står mest frem er undersiden av skoene. Tjukt lysebrunt hår. Det er natt og jeg rir spiraltrappen opp i mørket, i håp om å finne ut hvem som står bak dette mordet. Døren til lærerværelset er åpen og jeg trår inn. Veggene er fuktige og luften død. Skrittene ekkoer i den tomme korridoren. Stillheten blir avbrutt av små klikkelyder som gradvis blir sterkere jo dypere jeg beveger meg inn. Kilden ser ut til å være et lite rom til venstre. En dataskjerm lyser opp et ellers mørkt kontor og en fremoverbøyd spinkel skapning sitter ved pulten. Lange tynne fingre beveger seg mekanisk over tastaturet. Øynene limt fast til skjermen, og ser ikke ut til å merke noe i det jeg forsiktig setter foten gjennom døren. "Marikken?" Hun rykker febrilsk til og faller klønete av stolen. "Er alt som det skal?", spør jeg varsomt og strekker fram en hånd. Hun er skjelven, som et forskrekket hjelpeløst dyr. Det er ingen hemmelighet at det har vært litt spenning mellom

lærerne i tredje etasje. Konflikter, bedrag og løgn har gjennomsyret instituttet, til det punktet det begynner å minne om en sesong av Game of Thrones. I fjor ryktes det om at noe som skulle være et koselig julebord, resulterte i en fuktig brytekamp mellom Trond Are og Rismoen. ” Alle vi kommer så godt overens. Vi har alltid vært gode venner". " Javel...", svarer jeg skeptisk. "Mhm", nikker hun ivrig. De store dådyrøynene vandrer frem og tilbake i et forsøk på å unngå mine. “Det var trist med det som skjedde med Matthijs. Han var en så trivelig kar, godt likt av alle. At han valgte å ta sitt eget liv er bare trist”. Denne dama har definitivt urent mel i posen, men å drepe noen for så å flytte liket ned til idekafen, uten å legge igjen bevis? Det krever presisjon og kontroll, noe som er delvis fraværende hos det nervøse dyret foran meg. Hun løfter plutselig blikket, stirrer mot skyggene forbi meg. Det borende, søkende blikket. Det plutselig redde, desperate ansiktet hennes. Som om det er noen som står og følger med, men døråpningen er like tom som da jeg kom inn. “Nils!" roper hun ut plutselig. "Utenfor verkstedet den kvelden hørte jeg han krangle med Matthijs. Så vidt jeg fikk med meg var de begge veldig høylytte. Det kan være av interesse.” ”Interessant. Endelig noen brødsmuler jeg kan følge”. Det opplyste fyrtårnet som er Ole Petters kontor står med dørene åpne og nysgjerrig gløtter jeg mellom åpningen. Lent tilbake I sin "Red and Blue Chair" sitter han alene, i et hav av studentprosjekter. Som en dirigent flyter armene hans i takt med Beethovens niende, som nå spilles på fullt fra høyttalerne. Musikken bygger seg opp mot et klimaks. Tempoet

stiger og en dans mellom blåse- og strykeinstrumentene eksploderer i et euforisk crescendo. Hendene fektes rundt i en umenneskelig fart, før alt sakkes ned. Musikken dør ut og han puster tungt, tilfredsstilt. En svettedråpe renner nedover panna og han våkner opp fra transen. ”Det er ikke meningen å avbryte deg, men jeg har noen spørsmål angående drapet på Matthijs”. Han tar en liten sipp fra en hvit kaffekopp og retter blikket mot meg. De kalde øynene beveger seg analytisk og han reiser seg lydløst opp fra stolen. “God kveld”, svarer han, ignorerende ovenfor spørsmålet. Stemmen hans er myk og forsiktig. “God kveld Ole Petter. Som jeg sa tidligere”. “Og hvem er du?”, avbryter han. Etter to semestre og han vet fortsatt ikke hvem jeg er. “Jeg har dårlig tid så la oss gå rett på sak. Hvor befant du deg den kvelden Matthijs ble myrdet?”. Det er vanskelig å si om han hygger seg eller kjeder seg. Det monotone blikket kombinert med det lille gliset får hårene i nakken til å reise seg. ”Kvikk følte seg dårlig så jeg tok han med til veterinæren. Etter jeg sendte han dit kom jeg tilbake og fortsatte videre med prosjektet mitt.” Han stopper opp. Et glimtende innfall i øynene konsentrert gjennom brilleglassene. ”Oh jeg husker deg. Det var du som lagde den skeive krakken ikke sant? Jeg forstod hva du prøvde på og den kunne ha vært utrolig resolutt og flott. Bare dumt at den endte opp som den gjorde. Nei den likte jeg ikke”. ”Hør på meg nå!”, sier jeg irritert. ”Nei du skal høre på meg!” Han snakker raskere, mer aggressiv, “Du snakker om å gå rett på sak. Du ønsker å vite hvordan forholdet mitt var med Matthijs sant? Jeg likte han ikke. Vet du hvorfor? Fordi han var uhøflig, og for meg er uhøflighet ubeskrivelig stygt. Hvordan er han uhøflig spør du? Han er den typen som braser inn på kontoret uten å banke på, og fyrer løs med spørsmål han ikke har rett på svar til”. Han puster ut. “Kjenner du deg igjen?”. Et stort glis brer seg over det tidligere følelsesløse ansiktet, som en voksstatue kommer til live. Med munnen gapende rettet mot himmelen står han besatt. Og så kommer latteren. En lyd som ikke kan beskrives som noe annet enn en døende gris. Jeg forstår det er på tide å dra. Klokken nærmer seg midnatt og lyden av tre som amputeres kan fortsatt høres fra verkstedet. Jeg slår opp døren og der står han. Med sin glattpolerte skalle og stramme positur, leder han treverket gjennom metallet. Men behandlingen av materialet minner ikke om en håndverkers. En urytmisk kapping strippet for presisjon, kontroll og glede. Dette er håndverk fylt med sorg. Vernebrillene er duggete fra innsiden, og ved nærmere undersøkelse ser jeg tårer som triller ned fra hans kinn. "Det har vært en tøff uke for oss alle." "Det har det sannelig vært", snufser Nils. Øynene er blodskutte. Tunge poser henger under de duggete vernebrillene.

"Jeg vet det er tungt for deg, men jeg trenger virkelig din hjelp." Oppmerksomheten til Nils har forlatt meg og han fortsetter med arbeidet sitt. "Jeg fikk høre at du og Matthijs hadde en krangel den dagen han ble drept. Du kan ikke..." Saga slåes av og et flammende hat og raseri ulmer i de smale øynene. "Er jeg mistenkt? Matthijs var sukkerspinnet i mitt liv. Han var min verden! OKEY?!" "Ro deg ned Nils, det er ingen som anklager deg for noe. Bare legg fra deg hammeren. Jeg vil bare vite hva du gjorde den kvelden mellom klokken åtte og ni?" "Greit", sier han skjelvende. "Jeg følte meg ikke helt bra så jeg gikk opp på kontoret til Ole for å ha noen å snakke med. Men lysa var slått av og han hadde allerede dratt for dagen. Etter det gikk jeg hjem. Det var alt, okey?" Det var åpenbart at krangelen med Matthijs hadde truffet Nils dypt. "Hva kranglet du og Matthijs om? Hva var det han sa til deg som fikk deg til å søke trøst hos Ole Petter?" "It's...", mumler han, samtidig som har prøver å unngå øyekontakt "Hva sa du det var?" Jeg er på dypt vann. Trykket på knapper jeg ikke burde. Fordi ansiktet til Nils er nå fylt med ødeleggelse. En herjende bølge av hat på vei mot meg. "It's stupid! Okey? Han kalte nattbordet som jeg hadde brukt utallige timer på, og som jeg skulle gi han i gave, FUCKING STUPID!" Med en sinnsforvirret Nils i hælene stuper jeg ut av verkstedet og holder døren igjen med all min makt. Ukontrollerte hammerslag dundrer mot metalldøra, men har lite effekt. Et nervevrak, en psykopat og en villmann. Denne kvelden ble ikke helt sånn jeg hadde sett for meg. Det er som når du først har begynt å få dårlige kort, så fortsetter de bare å komme. Og helt plutselig slutter hamringen, og stillheten kryper inn igjen. Ingen av ledetrådene har vært tydelige, men jeg begynner å få en klar idé over hvem som gjorde det. Skuldrene hopper i det jeg får øye på en skikkelse på den andre enden av gangen. Noe står der og stirrer. Ut fra mørket kommer lyden av tunge lemmer som dras bortover gulvet. Uansett hva det er, så er det massivt. Knærne svikter og kroppen paralyseres. Jeg makter ikke å springe eller kjempe imot. Alt jeg kan gjøre er å lukke øynene, kravle inn mot veggen og håpe på at alt vil forsvinne. Som regel gjør det ikke det. Jeg åpner et øye forsiktig, og der står den. En enorm silhuett som beveger seg langsomt i min retning. Jeg holder pusten og tar inn synet av det surrealistiske beistet. Hender store som kumlokk. Hodet tilter impulsivt som om vekten tynger den tynne lange halsen med utstikkende adamseple. Den stopper opp få centimeter unna og puster tungt ut. Hjertet hamrer og svetten renner. Den islandske kjempen snur hodet sakte og stirrer dypt inn i veggen. "Huh?! Hva gjør du på gulvet?", sier han med en stemme som vibrerer i hele kroppen. Jeg klarer ikke å svare. Alt jeg kan gjøre er å liggeligger her og kjenne at det varme vannet fra blæren siver inn i dongeribuksene, og håpe på at jeg snart våkner fra dette marerittet.

FRÅ RUTINAR I KVARDAGEN TIL

FERIEPARADIS Tekst: Marte Opsahl Søreng | Illustrasjon: Line Blom Salvesen

va kjenneteiknar ein norsk turist? Kven er mannen med sokkar i sandalane? Er det deg kanskje? Desse spørsmåla får sikkert diverse bilete til å fylle tankane dine nett no, no når du sit og les denne sida. Du kjenner heilt sikkert ein slik turist. Ein du kanskje blir flau av å bli sett saman med når du spaserer langs gatene i Paris, Venezia eller New York. Men denne personen med rumpetaske, solhatt, ryggsekk og flassande nase, hold på hatten; ja denne personen kan før du veit ordet av det vere ein skildring av deg sjølv. No kjennar du kanskje pulsen stiger, handflatene blir klamme og du er på veg til å få eit angstanfall. Angst for å bli denne personen som alle innfødde ler av på bakrommet, som servitøren tålmodig og pinsamt saaaktee spør om vil ha stor eller liten Cola for du skjønte ikkje spørsmålet fysste gong, og som taxisjåføren himlar med auga av fordi du ikkje klarer og fortelje kva adressa di er, og må dra fram eit ark med vegbeskriving frå rumpetaska di. Nei for Guds skyld, du vil ikkje bli ein norsk turist.

Du vil straks heve deg ti hakk når det kjem til profesjonalitet og elegant utstråling. Men slapp av, pust ut og sett deg godt til rette. Eg skal nemleg fortelje deg nokon bombesikre råd og triks for korleis du skal mestre ferielivet, og bli ein rutinert globetrotter. 1. Dropp sandalene, det er faktisk betre å gå berrføt enn med borrelåssandalane frå 90-talet. 2. Smør deg med solkrem ei veke i forkant av avreise, slik at du innarbeider deg ein vane for å hindre flassande øyrer og illraude akslar. Du kjem til å takke meg når resten av reisefølgje ditt akkar og oiar seg øve at det er tortur å gå med vanlege klesplagg. Dei er ei forbrenning nærare hudkreft. 3. Sjå på Netflix med undertekst på det språket dei pratar i din reisedestinasjon. Språkleg kompetanse er gull verdt når du vil unngå å bli sett på som ein uvitande idiot som ikkje kan tyde kva som er kva. På albansk er yo = nei, på spansk tyder det eg. Vær obs på kva språk det er snakk om. For all del, ikkje dreg fram lommeparløren i kvar einaste konversasjon med ein hyggeleg

lokalkjent. 4. Skaff deg pengebelte i staden for rumpetaske. Du vil straks heve deg ti hakk når det kjem til profesjonalitet og elegant utstråling. Viss du ikkje veit kva eit pengebelte er må du straks dra fram mobilen og google det. Det er mildt sagt ein skam at du ikkje har skaffa deg eit slikt allereie. 5. Bestill lokale spesialitetar. Spioner på dei innfødde, finn ut kva dei et, og namnet på retten. Når du skal bestille kan du brife med din kompetanse og framstå som ein verdsvant nordmann, kor paradoksalt det enn høyrast ut. Sjølvsagt må du buse ut med standardflausa; "I would really like a Cook." 6. Ta nokre engelskkurs, det er ingenting som er meir usexy enn norsk-engelsk. Så viss du har eit håp om å treffe ein somarflørt, bør aksenten gravleggjast, og engelsken finpussast. 7. Ikkje køyr asiatisk fotografposisjonering eller andre audmjukande bilettakingsstillingar. Viss du har eit kamera, kan du vere 110% sikker på at nokon andre også har det. Sannsynet for at din posering dermed blir foreviga på film er skyhøg. Ver original og kul. Ikkje vær midtstraums å ta bilete i kjent familiefotograferingsstil. Ta bilete av Keopspyramiden frå ein vinkel slik at den ser ut som ein stråhatt. 8. Du kan gløyme alt du veit om offentlege toalettnormer. Her er det berre ein ting som gjeld, nemleg å studere dei andre før du dristar deg til å late vatnet. Eg trur du er tjena med å unngå å drite deg på leggen, bokstaveleg tala. I det skumle utland kan du støyte på mange underlege toalettnormer. Alt i frå hol i golvet, null dopapir i do, dorenne, ingen skiljeveggar og det at du må betale for å bruke dassen. Husk på å vere venleg innstilt til personalet som kjem og fjernar bommelommane dine. Det kan du også tenkjast å oppleve. 9. For å lukkast med ferien må du attpåtil rette merksemd mot fordøyingsverstingane; iskrem og salat. Oi, eg haldt på å gløyme dei vonskapsfulle isbitane. Det er faktisk slik at vi nordmenn har ein sart mage, og ikkje toler nokre bakteriar du finn i varmare strøk. Så med mindre du vil ligge å kaste opp med diaré heile ferien, bør du forsikre deg om at vatnet og iskremen er trygg. Salat og isbitar vaskast og lagast av springvatn. Eit tips kan vere å knaske mjølkesyrebakteriar før og under opphaldet for å vorte betre

rusta til å takle desse bråkmakerane. Underberg kan og vere eit godt alternativ. Dette er ein sveitisk vidundersprit. (Igjen, google det viss du vil vite meir). 10. Det tiande rådet går naturleg ut på alkoholkonsum. Nordmenn er kjende for å vere harde på flaska på ferie. For all del, det å vere dauddrukken kler deg utmerka. Du er sjølvsagt i ditt ess med håret i floke, auga i kryss og utagerande åtferd. Det er derimot ikkje så lagleg for lommeboka eller dagen der på. Pass på å drikk med måte. Du er ikkje deltakar på Paradise Hotel. 11. Du kan prate på norsk i utlandet slik at ingen skjønar kva du seier . Men OBS OBS! Du veit aldri om naboen du baksnakkar kjem gåande bak deg langs stranda på Grand Canaria. Eg er sikker på at ein og fem og tjue nabokranglar har starta på den måten. Viss du er så innsiktsfull og erkjenner at du har mange av desse "norsk tursit"-kjenneteikna, kan du no slappe av og skrive deg desse tipsa bak øyre til neste gong du reiser på ferie til ein overfylt turistmetropol. Då kan du briljere med dine nytileigna kunnskapar om korleis turen skal gå som ein lek. Du kjem aldri til å vere den fjotten som alltid dukkar opp i tide og utide med solbrent nase og sokkar i sandalane. Er det nokre utfordringar med overgangen frå kvardagsrutinar til ferieparadis spør du kanskje deg sjølv? Nei, svarar eg. Det er berre gevinstar. Utanom eventualiteten med stress knytta til å kome seg til paradiset; pakke saman tingene dine, velje ut kva du skal ta med, bestille bilettar, få med deg passet, valutatransaksjon, transport til transporten, betale overvekt på flyet, finne riktig gate eller haldeplass, gå i kø for å finne setet ditt, høva til klimaanlegget som sendar restane av Gudrun i andletet ditt, late som du ikkje merka fjerten frå naboen, lande og innsjå at du har på deg ti plagg for mange, kome deg igjennom passkontrollen, tråle gjennom taxfree-en , finne ein drosje, få hjarte i halsen av hovudlaus køyring i livsfarleg trafikk, overtale sjåføren til å sleppe opp gassen, betale og vere takksam for at du har livet i behald, finne rett rom på hotellet, snigle deg opp etasjane i ein heis frå 1930-talet, låse opp rommet, slenge deg ned på senga og puste letta ut! Du har no kome fram! Då står det berre att ein ting for meg å seie; god tur og lukke til!

Tekst: Anders Støen | Kaligraf: Tobias Wulvik

orges mest populære hermetiserte marinpålegg fyller våre skap, skuffer og hjerter. Tomatifisert makrell lever på sitt omdømme som en sunn, helhetlig og jordnær brødsmurning. I sin evinnelige kamp mot det etablerte har Anders lagt Stabbur-Makrellen under lupen. Det hender ikke sjeldent at jeg unner meg en boks makrell om morgenkvisten. Som oftest følger riten vanlig konvensjon. Sedvanlige vanskeligheter ved åpning av lokket, tre skiver – kanskje ristet, definitivt kneipp – per burk. Hovne øyne og daffe ben, subbende tøfler og mumlede ord. Lav morgensol svir i øynene. Lokkene mine gir etter. Tid for nytelse, men for denne spesielle anledningen, også ettertanke. I dag skal jeg analysere, iterere og beskrive. Stabbur-Makrellen så dagens lys i 1958. Året før bragte inn en svak pirfangst, som i utgangspunktet allerede er begrenset til det varme halvåret. Hermetikkfabrikken i Fredrikstad måtte improvisere for å overleve. Resultatet ble en filetomrokkering. Den større makrellen rykket opp som startfisk i hermetikkboksen. Herr og Fru Nordmann satte pris på nyvinningen, og historien tar seg aldri opp herfra. Kaffe ryker dunkelt og skaper skyggespill på avisforsiden. Nesen fanger opp den lune dampen, men fokuset er dreid mot en svakere, mindre levende eim av sjø. Makrellen gjør ikke mye av seg der den ligger. Lukten er som forventet, konsistensen likeså. Estetisk er ikke makrellen jazz, klassisk eller psykedelisk rock; den er et avdanket Eagles-coverband. Med andre ord, det fins definitivt sjarm i denne uinspirerte massen. Et klart høydepunkt er fargen: matt sinoberrød med glansfulle innspill av underordnede makrellbiter. Jeg titter nærmere. Med et mys synes så vidt et regnbuefragment i en skinnflik. Subtilt. Vi prøver oss på et aldri så lite jafs. Biter over en femtedels skive og river løs første stikkprøve. Mine sanser rykker umiddelbart. Her er det noe. Jeg tar imot smak etter smak, nyanse etter nyanse, slag i slag. En syrlighetskavalkade etterfulgt av en sødmeparade. Auraen av

nordsjøfauna treffer etiopiske høylandsbønner i lysets hastighet; ingen behagelig sensasjon, men bemerkelsesverdig uten tvil. Fisken spiller overraskende nok kun en birolle. Det er tomaten som angriper. Ordet summer bakerst i hjernen. Pipler opp mot bevisstheten min og vekker sensorisk assosiasjon. Ja, nettopp. Umami. Jeg fullfører skivene mine og går fra bordet. Allerede summeres makrellens argument i mine tanker – konvergerer mot en endelig dom. Enn så god frokosten var, klarer jeg ikke å riste av meg følelsen av at opplevelsen var langt fra feilfri. For tross den eksplosive smaken og de utvilsomme helsefordelene har StabburMakrellen ennå ikke truffet blinkskudd. Noe helt annet står i veien for et fullkomment produkt. Påleggets bane og akilleshæl forblir dens enormt upraktiske emballasje. Den gule boksen, som på overflaten virker logisk og innbydende, skaper et irritasjonsmoment akkurat stort nok til å prege helhetsinntrykket. Hermetikken skal ha heder og ære for sin innsats i nød og krig gjennom det siste århundret. Egenskapene en god hermetisering medfører er i mange tilfeller det som skaper produktet. Holdbarhet kan trumfe i mange matkompromiss, men grensen er krysset når gleden dempes av en mindre enn hyggelig UX. Makrellboksen er enkelt og greit lite tilgivende mot den uerfarne brukeren. På det kognitive plan er den ikke et mysterie, men den taktile sekvensen byr på en ubehagelig overraskelse. Mange hevder å ha løst den enigmatiske problemstillingen som er å åpne en boks med makrell. Etter årevis med analyse og utallige iterasjoner kan jeg bekrefte at mange metoder fungerer overraskende godt. Kampen mot røde oljeflekker og flyvende fiskedråper har fremprovosert en rekke nyvinninger, som ideelt sett kunne blitt brukt forebyggende, om ikke Stabburet hang fast ved sitt svake førsteutkast. Manipulasjon av metallet og dets treghet, varierende styrke og retning i vrien, mekanismer til demping av lokkets spennkraft, og taktisk omskiftning av væskeinnholdets plassering i boksen. Alle valide forslag, uten at de noen gang kan løse floken hundre prosent.

Morgensolen stiger og blir dagslys. Makrellsmaken er erstattet med fluor og mer kaffe. Minnet falmer raskt imens jeg prøver å skape et mentalt sammendrag. Det er vanskelig å bedømme noe så kjent, med en så forutinntatt, nostalgisk verdi, uten å flakse etter feil. Jeg finner den i hermetikken. Under lupen kan ingenting spares for kritikk. Påleggets popularitet vil neppe trekkes mot avgrunnen for dets mangel på brukervennlighet, men jeg aner at for meg og mange andre (som vet at tubemakrell ikke er makrell), vil denne lille detaljen boble opp fra dypt i bevisstheten hver gang vi åpner skuffen, tar ut boksen, og frykter for våre hvite skjorter.

BOKMELDING: Tekst: Marte Opsahl Søreng

ette er ein fiktiv historieroman som handlar om selskapsjenta Irina og litlebroren hennar Karl frå Narvik. Sovjetunionen trekt seg ut i 1990, og Noreg er blitt uavhengige. Den norske naturen er i mellomtida blitt øydelagt av forureiningar, overfiske og et atomkraftverk som er sprengd i lufta. Julia Jensen er statsminister i Noreg, og saman med dei andre politikarane i regjeringa hennar, har ho klart å halde på makta etter frigjeringa. Samane er endå meir undertrykka enn nokon gong. Stoa er slik at det er verre å vere same enn uteliggjar. Minoritetsgruppa har vorte slakta ned for fote, dei vil no bli ein sjølvstendig nasjon og gjer opprør. Irina får tak i ei løyndomsfull dokumentmappe fylt med saksdokument om desse politiske verksemdene. Denne mappa vart eiga av minister Nicolai Widding. Problemet er at alt er skriven på russisk. Irina får dermed i oppdrag og frakte denne mappa ned til Noreg sin hovudstad Stavanger. Der er det forhåpentlegvis nokon som får brukt dokumenta til å fjerne Jensen-regjeringa. Ho tek med seg litlebroren Karl, og saman med uteliggjaren Bruno finn dei ein bil og køyrer av garde. Attpåtil gjer Anders Jedde, Widding sin nestkommanderande, alt han kan for å stanse dei. Reisa deira er strabasiøs, men hjelp kjem frå uventa hald. Hovudkarakteren Irina Stormberg er ei jente på 20 år som rømte heimanfrå og vart prostituert. Ho arbeida for norsk-russiske Tatjana på Den Røde Mølle. I løpet av boka skjer det ein karaktertransformasjon. Irina går frå å vere usikker og likegyldig, til å bli tøff, målretta og snarrådig. Det er Irina som tek kommandoen når dokumentmappa skal fraktast til Stavanger. Den andre hovudkarakteren er Karl Stormberg, ein 18 år gamal gut som truleg har Aspergers syndrom. Han forstår ikkje so mykje, men han veit han gjer alt for Søs. Reglar er også veldig viktig for Karl. Etter at Irina rømte heimanfrå overhøyrde han foreldra snakke om å sende han vekk til ein institusjon, so han rømte

han med. Karl budde på gata heilt til Irina fann han og skaffa han ein stad å bu på Den Røde Mølle. Karl er ein interessant karakter, som ein ikkje kan unngå å få medkjensle med. Han er veldig enkelt oppbygga, men gjer det han blir fortalt. Karl sitt høgaste ønske er å vere nyttig. Bruno er ein bikarakter som blir med søskena Stormberg på reisa til Stavanger. Dei trengte nemleg ein sjåfør. Han er alkoholisert, lever på gata og prøver å gløyme fortida som soldat. Han er ein viktig nøkkel for at oppdraget skal lukkast, og erfaringa og handlingskrafta til Bruno er avgjerande. Eg var ganske spent på denne boka, og gleda meg til og byrje på ho. Når røynda skal fram her eg skriv, så var eg ikkje overentusiastisk etter dei fyrste kapitla. Eg førebudde meg på å skrive ein negativ omtale av boka. So eg hald fram med å lese, og boka vann meg over! Den vart betre og betre etter kvart som eg las. Det er gode skildringar, intrikate situasjonar og god handlingsoppbygning i 1992. Samfunnsutfordringar som fattigdom, prostitusjon og psykiske diagnosar er berre noko av tematikken. Samstundes er boka lettlese, og berre 244 sider lang. I tillegg er boka skriven i presens og med eg-forteljar, noko som bidreg til å leve seg inn i handlinga. Det tok derimot litt tid før boka bygga seg opp i spenning, og det var tidkrevjande å sette seg inn i alle dei historiske detaljane. Etter min smak var språket litt vel enkelt, men det er samstundes greitt med tanke på at ho også er skriven for litt yngre lesarar. Alt i alt synest eg forfattaren har gjort ein god jobb, og boka har perfekt lengde. Historia er kort og konsist nedskriven, i tillegg til at lesaren får eit godt bilete av korleis Noreg kunne har vorte om ikkje Sovjetunionen trakk seg ut etter andre verdskrig. Viss du synest slikt er interessant kan eg absolutt tilrå deg å lese denne boka.

Jon Ewo

Jon Ewo er ein norsk forfattar og bibliotekar, fødd 1957 i Oslo. Han har utgjeve ei rekke novellesamlingar, romanar, sakprosatitlar og barne- og ungdomsbøker. Han har vunne fleire prisar for sitt forfattarskap. 1992 utgjer i saman med 1920 og 1957 Norge-trilogien.

REDDAS FAVORITT Carinas favoritt: Sommerboken

Mummitrollets mor har skrevet den nydelige Sommerboken om Sofia, hennes pappa og farmor som tilbringer sommeren på en øy. Aller mest er det en fortelling om Sofia og farmor, et vennskap på tvers av generasjonene, og vi får en herlig blanding av en seks år gammel jentes nysgjerrighet og en gammel dames klokskap. Sammen utforsker de øya og undrer seg over livet. Og døden – når Sofia spør sin over 80 år gamle farmor om når hun skal dø, svarer farmor: ”Snart. Men det har du slett ikke noe med”. Den lille jentas uendelige spørsmål og farmorens alvorlige svar gir boka en filosofisk humor. Dette er en bok om det store i det lille, hvor vært kapittel er et lite eventyr. Prikken over i-en er Tove Jansson sine vakre illustrasjoner, noe som er en mangelvare i voksenbøker.

Tobias favoritt: Onkel Oswald

Helt fra jeg var liten har jeg lest Roald Dahls bøker. Det begynte med Charlie og Sjokoladefabrikken og SVK. Og etter hvert som jeg ble eldre leste jeg Roald Dahls eneste roman for voksne, Onkel Oswald. Boken handler om denne onkelen Oswald som i følge fortelleren er “historiens overlegent største horebukk”. Oswald er en gløgg ung herre som oppdager et nytt potensmiddel som han, via sine kontakter i den franske ambassaden, selger til impotente ambassadører. Dette er første del av historien som utvikler seg til grunnleggelsen av verdens dyrste sædbank. I et samarbeid med en vakker ung kvinne og en sædforsker, reiser de rundt i Europa på jakt etter sæd fra tidlig 1900-talls største genier. Deriblant Einstein, Picasso og Freud. Dette er en skikkelig røverhistorie i kjent Roald Dahlstil. 32

Martes favoritt: Dødslekene

Min favorittbok må nok være Dødslekene av Suzanne Collins. Den inneholder alt det jeg mener ei god ungdomsbok bør inneholde. Men jeg mener den absolutt kan treffe eldre lesere også. Den er nemlig ganske grotesk og brutalt ærlig. Du kan også finne mange gode refleksjoner rundt samfunnet vi lever i, konsekvensene av en verden i krig og miljøutfordringer. Som enhver god roman, inneholder selvfølgelig Dødslekene også romantisk dramatikk. Jeg rynker vanligvis på nesa av klissete tenåringsromanser, men i denne boka synes jeg Collins belyser dette på en nøktern og troverdig måte. Hovedkarakteren Katniss Everdeen er ikke den typiske jente-jenta. Romansen krydrer historien om jenta som tar lillesøsterens plass i Dødslekene,realityshowet der 24 barn fra landets distrikter skal drepe hverandre som en påminnelse om at innbyggerne i Panem aldri skal gjøre opprør igjen. Makabre drapsmetoder, sultedød og allianser er bare noen stikkord. Forfatteren er ekstremt god til å fange leseren og holde på spenningen gjennom hele boka. Jeg har lest denne minst fem ganger, og jeg klarer fremdeles nesten ikke å legge den fra meg. Dødslekene og de to andre bøkene i serien anbefaler jeg derfor på det varmeste. De er underholdene lesestoff for liten og stor, jente og gutt om at innbyggerne i Panem aldri skal gjøre opprør igjen.

Leanders Favoritt: Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?

Anders favoritt: Og solen går sin gang

Ehm, bok ja... Da dagdrømming er noe av det jeg kan best, trenger jeg ikke bøker for å underholde mitt fraværende intellekt. Når det ble besluttet at vi skulle anmelde en bok fikk jeg panikk. En prøveperiode på Storytel, og en lang hurtigrutereise hjem til påske skulle nesten bli redningen... Men etter flere timers lytting til forutsigbar krim, mintes jeg en god serie jeg hadde sett en måned tidligere; og denne er tilfeldigvis basert på en bok. Serien, eller boken, handler om gartneren Mattias, som har et inderlig ønske om å være nummer to. Akkurat som Buzz Aldrin, mannen som var den andre på månen i 1969, idet Mattias ble født, og som ble glemt. Mattias perfeksjonerer normaliteten, og det å gå usett gjennom livet. Samtidig har han et ønske av å være noe viktig, og av til brister den anonyme siden. Hans gyllende stemme sørger for mye oppmerksomhet under en utkledningsfest på skolen. Han kommer i kontakt med Helle, som senere blir kjæresten hans. Når Helle slår opp og gartneriet går konkurs; kommer et dramatisk vendepunkt i livet til Mattias. Han blir tatt med av hans venn og vokalist i bandet ”Perkleiva” til Færøyene som lydmann. Der faller livet hans fra hverandre og han treffer psykatrieren Havstein, som bor sammen med tre pasienter i en gammel fabrikk i en liten landsby ved havet. Der konfronteres han med sterke skjebner og storslått vakker natur, og blir tvunget til å ta sitt eget liv til etterretning. Alt i alt en strålende fortelling med troverdige karakterer, og mange gode replikker. En fortelling om å celebrere stillheten, men ikke bli kvelt av den. Å plassere handlingen i 1999 er jo bare herlig, og man kjenner suget etter å dra til Færøyene.

Å velge en favorittbok – likesom med album, måltid, serie, etc. – er i mine øyne en håpløs øvelse. Man tenker umiddelbart at andre kommer til å tolke en ut ifra den eller det man velger, og det vil de etter all sannsynlighet også gjøre. Utfallet blir selvfølgelig en eksistensiell forvirring om man liker det man liker utrolig mye, eller ikke i det hele tatt, og om de du liker, liker det samme. Man vil nesten uansett fremstå som pretensiøs og tilgjort. Dette gjør også øvelsen meget interessant. Med det unnagjort; min favorittbok er Og solen går sin gang, skrevet av Ernest Hemingway. Mer enn noe annet er det nok den søkende tenåringsgutten i meg som drar frem denne på rent instinkt. Tematikken er forlokkende, på grensen til villedende, for de som bevisst eller ubevisst søker idealene som Hemingway visualiserer så ytterst levende. Krig, kjærlighet, intriger og okser leder leseren fra Paris til Pamplona i den tapte generasjons epos, alt gjennom Jake Barnes øyne. Protagonisten spiller i seg selv en stor rolle for historiens tiltrekningskraft. Jake fører seg med stor maskulinitet og ro, opplever fråts og fattigdom, men forblir gjennom det hele et fyrtårn av verdighet. Der symbolikken derimot prøver å understreke dualiteten og tvetydighet i Jakes karakter, var nok ikke 15-år-gamle-meg helt med på notene. Med andre ord; selv om den nok var viktigere enn den er, er det en ganske grei bok fortsatt.

KRYSSORD Laget av: Tobias Wulvik

Starten på den russiske revolusjon

En viss ting

Pound sterling

Irsk for ire

Frank ...?... Wright

Tema på denne utgaven

Avsky/ Etternavn angst for fremmede på Iron Man Hårerstatning

By ytterst i Lofoten

Hyggelig fysisk kontakt

Fornavn til Lunekjær

Innhold i matrett

Overrakk

Engelsktalende

Bare skriv ”utae” her. [journ. anm.]

Hus på hjul

Refusjonsmidler for trykking

Måne på latin

Skrånende åsside

Mytologisk jotun

Ernst & Young Multippel sklerose

Australsk pålegg ”ite”

Merkelig

Elevorganisasjonen

Drikke, perf. part.

Tresort

Herrenavn Kunst, design og arkitekturlinje

Teknologi i Pokemon GO

Merking i stein

Hovedstad Obsternasig i Bolivia

Merkevann

Diklordifenyltrikloretan Verdens gang

Offer

Kinesiske Yuan

Stryk

Dell PCmodell

Norsk fisk

Fastfoodkjede

Snorleke

Person som lager drikke med malt

Kongen av rock

Største by i Japan

Ikke kulde

9^(1/2) Hensynsløs

Grad av gjennomsiktighet

Masete

Stat

Ikke ja

Stort ark

Gaven fra den ene vise mann

Kjæresten til Adam

Litauisk festival for å avslutte vinteren

Tresort

Lyd fra ulven

Høytid på vinteren Bader i martini

Lys langs vei

Morer seg Ta fra

Kos - Los

Espen A. Tysk hvitevareprodu- Store norske sent leksikon

Katten har ni ... Kineser

Jentenavn

Smerte under fødsel

Not applicable I planet med x

Ord foran fellesnavn

Fremdriftsgenerator

Skogens konge

Støy

Femfingret Kjemisk symbol for svovel Also known as

Egyptisk solgud

Drivhuseffekt ødelegger kloden du liksom. Hvis du tror verden har det ille, legg neste lunsjpause til bunnen av trappene på IPD. Ute er det minusgrader, snøkaos og liten storm. Inne er det greie 62 varmegrader og tettere luft enn Bodegaen på en litt for fuktig lørdags-kveld. Altså hva er greia? Det er bare et spørsmål om tid før den første studenten blir kokt levende, og når dette punktet er nådd, faller vi én etter én helt til kun ruinene av det som en gang var den arkitektoniske perlen IPD står igjen. Lokal oppvarming er ekte. Plis stopp. - Veldi G. Varm

Det var en nydelig torsdags ettermiddag, jeg hadde akkurat levert et stort prosjekt jeg hadde brukt hele påsken på, og var klar til å slappe litt av mens jeg oppdaterte meg på nyhetsbildet. Jeg ante fred og ingen fare mens jeg entret nettversjonen av Verdens Gang, da jeg til min store forskrekkelse oppdaget at jeg er helt utav det. Utav hva spør du? Svaret er at jeg er utav alt. Å tilbringe 25 timer i døgnet på Gløshaugen har medført en viss utelukkelse fra samfunnet, og det var jeg fullstendig klar over når jeg startet. Men dette, fullstendig isolasjon fra alt som kan kalles kult, trendy og noenlunde dagsaktuelt, kom som et sjokk. Verden snurrer fortere og fortere, og jeg står på stedet hvil mens jeg drukner i et uendelig hav av Skam, botox, crossfit, Kardashians, veganerbiff, Paradise Hotel, betakaroten, mensenkopp, mindfullness og avocadopreik. Kanskje det er på tide å innse at man begynner å bli gammel. Vurderer å kjøpe meg et bankebrett. Og hvem faen er egentlig Lothepus? - Toril Myklebust

XOXO Alle i styret liker ananas på pizza

Det ryktes at Leonardokontoret har blitt utstyrt med Gamecube og MarioCart Det har lenge vært spekulasjoner rundt den mørke fortiden til en av IPDs studenter. Gravøl var siste spikeren i kista for tvilen... Sigve kostet seg på dansegulvet under Gravøl

Det ryktes at Herman kastes ut av styret etter innrømmelser om at han ikke liker ananas på pizza Førsteklassinger ble godt kjent i en dobbeltseng i Firenze

Kjøttfløyta mi e d som bind oss sammen - Danny Bao (1.)

Jeg er fast vaselinbruker - Tobias (1.)

Åh det er lenge siden jeg har hatt et sitat i TheSign - Herman (3.)

Lutefisk finnes kun for å fucke med utlendinger - Aslak (1.)

Tenk at det fantes mennesker i 1996 - Vitcoria (1.)

Visste dere at det finnes mer vann i havet enn i en agurk? - Ida Maria (1.)

HØRT AV FOLK

Fins det egentlig noen stygge mennesker? - Herman (3.) <3

Hvordan er man hyggelig? - Victoria (1.)

Meeeen, det er så mange som skal utveksle til Australand - Idun R. (2.)

De kan jo ikke patentere sikkerhet? - Kamilla (1.)

Hver dag er en hasjdag for meg - Eirin (2.)

Å kalle Hitler politisk er det mest diplomatiske jeg har hørt - Torstein (2.)

Når du går inn på stripa og ser litt rar ut, så går det egentlig bra fordi folk tror du er arkitekt - Torgeir (1.)

vinter i juli regn äventyr utan sommar tid

februari slut ganska stress lita glömska förstå aldrig mat mig

AVSLUTTENDE POESI

Luft sa han, lufthansa

Bildebutikken

Ida er ofte i bildebutikken Hun ser seg rundt Peker Trykker Velger Klikker Lange netter Lange dager Mye kaffe Endelig fornøyd Ingen Katinka Kun bukse FerdigEkteVersjon7BrukDenneFuckAltJegTrengerSøvn.psd

TheSign er magasinet til Leonardo linjeforening. Send ,innspill, og fargelagte ssider til direttoreartistico.leonardo@gmail.com