TheSign nr.4 2016

4 - 2016

NUOVO EDITORIALE - med deres spiriti animali -

Ny utgave og ny redaksjon. De gode gamle som dere har blitt kjent med har overlatt ansvaret til fem nye, spreke, unge, kreative og motiverte leonarditter. I denne utgaven har vi noen tekster hvor dere vil bli bedre kjent med oss og våre hobbyer. Bao skriver om sin fascinasjon for fantasy og Dungeons and Dragons. Jeg, Leander og Alex tok turen til Bymarka for å blåse støvet av vår gamle fotointeresse. Line har spisset tusjen og tegnet i hytt og gevær. Og Peter jakter opphavet til mystiske lapper. Den gamle redaksjonen har heller ikke forlatt oss helt enda og har noen godbiter å by på.

Redaktørstillingen kom ramlende over meg. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt til å bli med i redda, mest fordi jeg var medlem i en annen redaksjon. Etter overbevisning fra noen aktive tredjeklassinger gjorde jeg et skamløst bytte til TheSign. En uke senere ble jeg benket til redaktør, og det skulle jeg hvertfall ikke. Greit nok at jeg hadde tid til en vanlig redaksjonsstilling, men styremedlem i tillegg, nei det kom det aldri til å bli tid til. Etter to års erfaring som student har jeg oppdaget at man får tid til det meste. Nå sitter jeg nå her som redaktør, med nykokt matte 3-øving to timer før innlevering og det med god samvittighet. Å få tiden til å strekke til handler bare om prioriteringer, og matten tapte det slaget. Det er så mye morsommere å lage magasin til dere. Så her er det, nyt det og gled dere til fortsettelsen fra vår nye redaksjon. Dette er bare starten.

Tobias Wulvik direttore artistico

2

Alex Kowcz Rosinke

Peter Glesaaen

Line Blom Salvesen

Danny Bao Nguyen

Leander Pantelatos 3

INNHOLD

06 11 16 30 08 Design Flops 10 Confessions of a fool 14 Presentasjon av det nye styret 16 EXPOsed 18 Teknobingo partythyme 24 London Design Festival 26 Dungeons & Dragons 34 Finn fem feil 4

Panna i handa

Leander intervjuer Marius om kjøkkenlivet pü IPD

Christmas cookie test

Redda has tested seven christmas cookies.

Which one will win?

Design EXPOsed

Styret i Design EXPO gir et innblikk i morgendagens designutfordringer.

Fotoreportasje

Bymarka utforskes av tre eventyrlystne fotoentusiaster.

Foto Side 2 og 3: Redaksjonen Side 14 og 15: Styret Side 20 og 21: Line Blom Salvesen Grafikk & layout Omslag: Line Blom Salvesen Side 2-3, 22-23: Line Blom Salvesen Side 3-4,11-13, 20-21, 28-29, 30-33, 38-39: Tobias Wulvik Side 14 og 15: Simen Aamodt Kjendseth Side 20 og 21: Line Blom Salvesen Avsluttende poesi: Leonardo da Vinci

NON SO COSA STO FACENDO! I over ein time har eg nå sotte å stirra på den blinkende stripå så vise kor eg har markert teksten, uten å ha kommet någe særligt lengår enn å skriva ein middlertidig overskrift, ellår tittel så det hette. Eg prøve jo å skriva någe inspirerandes med velformulerte setningår som får ein te å føla at teksten gir deg någe mer enn bare ord på kvitt papir. Te min hjelp har eg bokmåls og nynorskordbogå og synonymordbogå oppe i nettlesåren min, men uansett kor møye eg prøve bler ikkje tekstene mine like inspirerandes, berikende, givende og diverterende, nei nå gikk eg litt for langt ner på synonymlistå, som tekstene Simen greie å mane frem. Ellår frembringe så det hette. Ellår skape...

Nei, for det så har skjedd her e at dåkkår har valgt inn ein person så ledåren dåkkårs. Ein person som e så langt fra ein ordsmed som ein gråstein e fra ein fugl. Eg e ikkje god me store ord, sammenlikningår ellår å visa te historiske hendelsår ellår utsagn. Og kossen ska dette gå? Kossen ska det gå å ha ein ledår så ikkje greie å ordlegga seg på ein inspirerandes måte og så ikkje akkuratt elske å stå forran og lede ein folkemengde? Men prøva, det ska eg.

For nå har det seg slik at eg blei benka, så någen der ude må ha troen på meg, og te de seie eg takk for tillitten. Eg e gjerne ikkje god me ord, men eg e goe på handling. Så me litt hjelp fra dåkkår leonarditter, ska nok dette gå fint. For sammen tror eg at me kan utretta någe stort, få Leonardo te å fungera bedre og bli større. I mitt arsenal har eg styret og komiteer som både ska hjelpa meg å gjennomføra de mest umulige ting, men og vær kritiske te mine valg. Eg e gjerne ledår, men eg har lite makt. Det e ein grunn for at stillingå ikkje hette Il Dittatore ellår styret Il Mafioso, for eg jobbe for og med dåkkår. Eg e utvalgt te å ta valg på vegne av dåkkår, og valg ska eg ta itte beste dømmekraft, men gjør eg någe feil, la meg høra det. La det hagla me kritikk og oppfordringår, eg tar det imot me takk. Ja for sammen ska me bringa Leonardo inn i fremtidå. Igjønom fellesskap ska me utretta store under. Leonardo e gjerne ikkje den styste linjeforeningå i folketall, men om storhet ble målt i enhet ville me utvilsomt vært styst. Og større ska me bli.

Thomas Kaland, Il Presidente

5

MED PANNA I HANDA Tekst & foto: Leander Pantelatos

Vi ser ham stadig vekk på kjøkkenet, der han tryller frem sine avanserte omeletter. ”Kjøkkenmannen” blir han kalt av førsteklasse. Hvem er han? Hva er det som driver ham? Og ettersom døgnperioden med prosjektinnleveringer har begynt; kan vi lære noe av ham? – Et intervju med Marius Wirum Haaverstad.

Som en ung mann fra ”Grandiosaland”Sunnmøre, kan jeg ikke stort mer enn å skru på ovnen til 225 grader. Men uten ovn på IPD er man begrenset til mikrobølgeovnen, og der streiker selv “Grandisen”. Havregryn med vann og kanel kan bli noe tørt og kjedelig i lengden. I min skrøpelige tilstand søker jeg nå etter lys i mørket. Jeg ser frem til å intervjue ”Kjøkkenmannen” i håp om å finne frem kokkefanten i meg. Marius, en veltrent mann i sin beste alder, gjør seg klar på kjøkkenet. Han rydder benkene og vasker over med kluten. “I dag er det jo faktisk ikke så verst her”, sier han mens han ser over benkene der bare noen få avspiste tallerkener har blitt overlatt til seg selv. “Men av og til er det jo kaos her, og det er bra, men det er hyggelig med orden óg”, sier han noe uklart. “Om alle bare hadde ryddet sitt og litt, så hadde det vært kjempefint”.

I mellomtiden har en gruppe medstudenter samlet seg rundt kjøkkeninngangen. De lurer på hva som eventuelt kan forbedres på kjøkkenet.

“To oppvaskmaskiner hadde vært tingen, da kunne man bare hatt en med skitten og en med ren oppvask, så hadde man ikke trengt skap heller”, sier Marius noe spøkefullt.

Men nok om matlagingens mørke bakside og over til det håndfaste spiselige. “I dag blir det omelett med avokado og soppfyll”, sier han idet han drar frem en pastatallerken som han snur på hodet. “Første kjøkkentriks for å få skarpere kniver,” sier han mens han drar kniven langs og nedover porselenkanten på undersiden, “er å ikke ha så dyrt utstyr, men bare ta vare på det. Det er også noe man lærer på kjøkkenet”, fortsetter han.

Den spede begynnelse og den dype facinasjonen

Idet han sylter litt løk til å ha som topping, lurer jeg på hvor denne facinasjonen for matlaging kommer fra. “Det begynte egentlig da jeg var rundt 17 år og bodde hjemme på byåsen. Jeg brukte å kjøpe inn egne ting for å lage mat. Familien min var ikke helt ”synka” når det kom til middagstid, så jeg måtte klare meg selv. I tillegg satset jeg på turn da jeg var yngre, så da var kosthold veldig viktig for å få den restitusjonen som kroppen trenger etter trening. Men jeg er egentlig glad for det, dette er jo ferdigheter man har med seg resten av livet; jeg skjønner ikke hvorfor folk ikke setter seg ned ass,” understreker Marius idet han skviser kniven gjennom en rødløk.

6

Felleskapet og troen på fremtiden “Om alle hadde blitt kjøkken- mennesker, så hadde det blitt en bedre verden å leve i” “Hvor hentet du inspirasjon og kunnskap fra?” spør jeg. “Så for det meste på TV, Masterchef Australia er faktisk et veldig godt program. Nå blir man eksponert for oppskrifter overalt, jeg bruker å lagre oppskrifter på feeden min som jeg synes er spennende. Over tid så blir det jo akkumulert kunnskap, hvor man lærer seg hva som hører sammen, og så kan man begynne å leke seg litt med det. Det er en skaperglede bak dette”, smiler han.

Det store bildet “Sterkt at du ikke havnet i en slags ”Torogrøft”, da”, skyter jeg inn noe imponert. “Det er jo en ideologi bak det; man må lage mat fra bunnen av hvis man skal leve bærekraftig. Det å utnytte råvarene på best mulig måte på kjøkkenet tror jeg er den beste løsningen. Og at folk lærer seg å verdsette mat; faktisk betale den prisen det koster”.

Videre forteller han om at han har senket kjøttforbruket kraftig på grunn av miljøet, men at kjøtt likevel kan være en effektiv måte å produsere mat på, da dyr kan spise ting som mennesker ikke kan direkte.

Ved siden av å stå på kjøkkenet jobber han med en masteroppgave og oppstartsbedrifter.

Ideen er å samkjøre ulike verktøy for administrering av restaurantdrift slik at dette blir mer effektivt. “Matvareindustrien er det jeg vil jobbe med i fremtiden; den viktigste industrien i verden”, sier han bestemt.

Mens platene blir varme oppdager Marius at han har glemt å kjøpe egg. Den store eggekartongen merket Torstein viser seg å være redningen. “Det er trivelig når vi er så mange, så kan vi hjelpe hverandre,” sier han mens han tar ut fire egg. “Egentlig er det såpass mange igjen at han ikke kommer til å merke det; det her er jo helt safe. Men uansett, Torstein, du skal få en omelett av meg en dag!”

Man kan undres om denne mannen egentlig lager mat hjemme, siden han har installert seg så godt her på huset. Han legger ut om et trangere kjøkken hjemme og det praktiske aspektet ved å lage mat på skolen. I tillegg føler han noe meditativt ved å lage mat, samtidig som han empatiserer med kundene han jobber for på si. Men aller mest verdsetter han tiden i Idékafeen med sine medstudenter.

I løpet av intervjuet hintes det stadig til en underliggende skepsis til folks kjøkkenkunnskaper. “Det er jo bare å se en episode med Hellstrøm rydder opp, så skjønner man at det er litt kaos der ute. Folk kaller meg jo kjøkkenmannen. Det er jo artig, for all del, men jeg ble faktisk litt irritert på den betegnelsen fordi det gir assosiasjoner til kriminelle, slik som lommemannen.

Men om man kunne snudd det på hodet: Om alle hadde blitt kjøkkenmennesker, så hadde det blitt en bedre verden å leve i.”

Men han vil fremheve at matnivået på IPD er ganske godt, der mange mennesker faktisk bryr seg om hva de spiser, samtidig som de utnytter råvarene godt.

med her på IPD. Så om jeg føler for å ha litt lime oppi soppfyllet her og nå, selv om jeg aldri har prøvd det, så gjør jeg det”, sier han og klemmer til.

Avokadoen legges på omelletten og soppfyllet fylles inn. - Mange sier at avokado ikke smaker oppvarmet, men da sier jeg” fuck off” - det er digg. Bare synd at folk er så kresen.

“I førsteklasse går det jo for det meste i havregryn,” skyter jeg inn. — Havregryn er jo et flott utgangspunkt. Man kan gjøre mer enn å bare lage den søte versjonen med sukker og kanel. Ta for eksempel egg, erter og litt ost, da får du mer næring og. Det er bare å komme seg på kjøkkenet og prøve seg frem,” fortsetter han.

Avslutningsvis lurer jeg på om han ikke er bekymret for at det kan bli trangt på kjøkkenet om hele huset skulle prøve ferdighetene sine der. “Da får flere dele på å lage mat, men det er jo koselig når det er trangt her. Da oppstår det fine “kjøkkendanser”, så blir man bedre kjent,” gliser Marius.

Etter en halvtime med avslappet matlaging holder Marius en fortreffelig omelett i hånden. Det jeg sitter igjen med etter intervjuet er at ja, det er håp selv for meg. Det handler bare om å sette seg ned, begynne med et speilegg for eksempel og iterere videre fra det. Og kanskje, kanskje en vakker dag i fremtiden står jeg rutta på kjøkkenet og kan kalle meg for et kjøkkenmenneske. Jeg tror det vil gå bra for verden jeg.

Iterasjon er viktig

Omeletten er nesten ferdig i det Marius drar frem en lime. “Det er viktig å tørre å prøve noe nytt hele tiden. En konstant iterasjon. Det er jo det vi driver

OMELETT MED SOPPFYLL, AVOCADO OG SYLTET RØDLØK Ingredienser: 1-2 porsjoner Omelett: Meierismør 2-5 egg litt creme frâiche enda mindre salt ost etter humør avocado, i skiver Soppfyll: meierismør en håndfull sopp du er glad i, kuttet i skiver (frosset går fint, selvplukk er best!) purreløk, i skiver lime salt og pepper Syltet rødløk: rødløk, i ringer masse eddik litt salt en del sukker

Dekomponert fremgangsmåte: Syltet rødløk: Skjær løken i ringer, ha den i en beholder, dekk med eddik og tilsett sukker og salt. Rør godt rundt og la stå.

Soppfyll: Vask og kutt sopp og purreløk i skiver. Stekes i tørr panne på middels varme i noen minutter. Tilsett smør og purreløk. Fres i noen minutter. Smak til med lime, salt og pepper.

Omelett: Tilsett litt smør i en panne på middels varme. Pisk egg med creme frâiche og salt. Når gyldent, ha i eggene. Løft på eggene underveis. Ha på ost over det hele. Omeletten er klar når det er litt bevegelse igjen i eggene.

1. Sylt rødløken.

2. Preparer purre, avocado og sopp.

3. Lag omelett med ost.

4. Lag soppfyllet.

5. Ha avocado og soppfyll i omeletten.

6. Vend omeletten og server med syltet rødløk og brød.

7

DESIGN FLOPS “Fail fast, Fail often.” Slik lyder mantraet som forteller deg at det å gjøre feil er en positiv ting, fordi det er av sine feil man lærer mest.Ved å feile legger man dermed ned fundamentet for å senere kunne lykkes med det man vil i livet. Men jeg vil påstå at feil også har en egenverdi, for noen ganger blir man virkelig fascinert over hvordan noen kunne føkke opp så grundig. Denne teksten vil ta for seg noen av disse tilfellene.

Tekst: Jørgen Molaug

8

FORD EDSEL

NOKIA N-GAGE

LONDON 2012

Når man tar for seg designflopper, ser man i stor grad på produktflopper. Og der er det mange ting som kan gå skeis. Alt fra markedsføring til selve produksjonen kan gå galt, så det er ikke alltid man kan peke på designeren som synderen. For eksempel kan vi nok gå ut ifra at designerne bak Galaxy Note 7 sannsynligvis ikke la inn en eksplosjonsfeature i designet sitt med vilje. Ved andre tilfeller virker det derimot som om det meste har gått galt. Et godt eksempel på det er Ford Edsel.

Dette bilmerket ble produsert av Ford fra 1958 til 1960, og er kjent som kanskje den største fiaskoen i bilindustrien gjennom tidene. Hva var galt med Edsel? Det startet bra, fordi Ford gjorde grundige markedsundersøkelser i forkant. Men ting skled fort ut da ledelsen i Ford mente at de visste bedre enn kundene selv hva kundene egentlig ville ha, så markedsundersøkelsene ble i stor grad oversett.

Resultatet ble en bil som få skjønte poenget med og ingen ville ha. Det hjalp heller ikke at tekniske feil florerte i bilene som kom ut fra samlebåndet, noe som kostet Ford enorme summer å fikse.

Videre likte man ikke navnet Edsel, som ble tatt etter sønnen til Henry Ford. De mente det lignet på navnet til traktorprodusenten Edson, skulle det vise seg i spørreundersøkelser gjort i etterkant.

Men navnet kunne fort blitt enda bedre/verre, for på et tidspunkt ble Pulitzerprisvinner Marianne Moore hyret inn for å finne et egnet navn til vidunderbilen. Til tross for eminente forslag som “The Intelligent Whale”, “Mongoose Civique” og “Utopian Turtletop” gikk Ford dessverre for det mye kjedeligere navnet Edsel. Designet ble også utsatt for kraftig kritikk. Folk var usikker på om bilen skulle fremstå som feminin eller maskulin, og noen mente at grillen minnet om det kvinnelige kjønnsorgan. En vagina på hjul slo ikke nevneverdig an på slutten av de konservative 1950-åra, og bilen ble til slutt tatt ut av produksjon.

Teknologiverdenen er et lite skattekammer for de som er interessert i dårlig design. Her finnes det flust av produkter som har for mange features og knapper, produkter som har grove feil og mangler, og produkter som rett og slett bare ser forferdelige ut. Det finnes også produkter med alle disse karakteristikkene på en gang, blant annet Nokias N-gage. Dette freakshowet i mobilformat ble sluppet på markedet i 2003, og målet var å danke ut Nintendos Game Boy Advance. Det skulle vise seg å bli vanskelig. For det første var telefonen håpløst upraktisk å bruke. Man måtte ta ut batteriet av telefonen før man kunne sette inn eller bytte spill. Kanskje enda verre var det at høyttalerne på telefonen ble plassert slik at man måtte holde telefonen sidelengs når man snakket i den. Denne merkverdige ringemåten ble etterhvert et Internettfenomen, der folk tok bilder av seg selv der de holdt N-gage og lastet opp bildene til nettsider som for eksempel sidetalking.com. Selv om man ser bort ifra de latterlige designfeilene, sliter jeg personlig med å se poenget med N-gage. Ideen er forsåvidt ikke dum, og smarttelefoner har da vitterlig vist oss at mobilen godt kan fungere som en spillplattform, men dette skjedde etter touchskjermens inntog, og før den tid var det fysiske knapper som gjaldt. Selv om Nokia kanskje ikke er like enige, er faktisk en mobil og en spillkontroller to ganske forskjellige ting. De krever forskjellige brukergrensesnitt og utforming, med tanke på både brukervennlighet og ergonomi. Med N-gage prøvde man å lage en fusjon, men endte opp med en merkelig mellomting, litt som en polyksir som blandes feil eller et av mellomstadiene på framsida til animorphsbøkene. I 2004 slapp Nokia en ny N-gagemodell, N-gage QD, som fikset en del av de verste problemene, for eksempel “side talking”.

Til tross for at den nye telefonen mistet særtrekket som gjorde at den var kjent som “the taco phone”, var det ikke nok, og i 2005 stanset produksjonen helt.

Logodesign er et område der det ofte syndes brutalt mot gode designprinsipper. Det lages veldig mange klønete og stygge logoer rundt om i verden, med grelle farger, upassende fonter og gjerne med en mening som designeren egentlig ikke har planlagt (les: man ser en penis et sted i logoen). Dette gjelder for det meste små selskaper og frivillige organisasjoner. Tungvekterne har for lengst skjønt viktigheten av å ha en god logo, som kommuniserer de riktige verdiene til publikum eller kunden. Men igjen, selv de største kan floppe, og et godt eksempel ser vi i logen til OL i London i 2012. Den ble designet av designbyrået Wolff Olins, og har skapt mye furore i media. Dette er riktignok en kontroversiell logo, for noen likte de skarpe, tilfeldig genererte formene og mente den fremstilte de olympiske lekene som moderne og spennende. Mange hatet den også, og over 36 000 mennesker skrev under på en kampanje for å få den fjernet. Logoen har blitt sammenlignet med mye, alt fra grafitti til en swastika, og Iran truet visstnok med å boikotte OL fordi de mente logoen stavet “Zion”, jødenes og erkefienden Israels hellige land. Mest bemerkelsesverdig er det kanskje at mange syns logoen ser ut som Lisa Simpson som gir en blowjob til sin bror Bart. Om logoen besudler den amerikanske tegneseriefamilien blir opp til hver enkelt å bedømme, men folk har i ettertid hevdet at de 400 000 pundene som gikk til Wolff Olins kanskje kunne ha blitt brukt på en bedre måte.

9

Tekst & Layout: Simen Aamodt Kjendseth

Menneskeartens uopphørlige feilgrep er objekt for evig studie og fascinasjon. Vi har alle svake øyeblikk, og altfor ofte vet vi så altfor godt hva vi kunne gjort for å unngå dem. Personlig har jeg opplevd dette flere ganger enn stoltheten vil innrømme, og mitt skjold blir som oftest smidd ut av skamløst bedrag og systematisk selvdisiplin. Så hva gjorde jeg da velferdsstatens vugge ble ei kald og rusten spikermatte?

Utforbakken Jeg sviktet systemet, så systemet straffet meg.

Ganske enkelt egentlig, og hundre prosent rettferdig. Men det svir som et helvete, og desto mer når det skyldes unødvendig udugelighet.

Opplever du litt déjà vu nå? Jeg klandrer deg ikke, dette er ikke den første av mine bekjennelser, og kanskje heller ikke den siste. Her er det mange hemmeligheter å ta av.

Forrige store avsløring handlet om min lovløshet, denne dreier seg om min lånløshet. Og det første steget langs den nedadgående spiralen omhandlet et lite motiverende studie og litt vaklende dømmekraft.

Jeg anser meg selv som ryddig og ansvarsfull, i hvert fall når andre avhenger av meg. Når det kommer til beslutninger som bare går utover meg selv, blir saken en annen. For jeg er lett å overtale når det er meg selv som overtaler, og da blir dømmekraften raskt kompromittert.

Konsekvensene viste seg å være ødeleggende.

Mekanismen har utspilt seg som følger: Om eksamen er to uker unna, tenker jeg at jeg bare trenger ti dager. Når det er ti dager igjen, så tenker jeg at en uke holder. Og slik fortsetter det til dagen før, når jeg overbeviser meg selv om hvor utrolig lett det er å bare ta eksamenen neste høst. «Taktisk kont», forteller jeg meg selv. Så på eksamensdagen hvisker jeg med et halvt smil til et rynkete fjes: «Hei du, jeg ønsker å levere blankt».

Og plutselig har jeg ferie.

Multipliserer du dette scenariet med en vel høy faktor, så sier det seg selv at studiepoengene suser ut av vinduet. Når man i tillegg er overbevist om at Lånekassen nullstiller studiepoengregnskapet ved bytte av studie, så er det lett å la det skli ut. Veien til avgrunnen var brolagt med forvridd logikk.

Jeg innså mine feilgrep for sent, og det kommer til å plage meg for alltid. Men noen 10

ganger er det sunt å jekkes ned; noen ganger tar man privilegier for gitt og trenger en bøtte med iskaldt vann i trynet.

Avgrunnen I årene før hadde jeg levd som en konge. Med fullt lån, subsidier hjemmefra, en sparekonto, og oppsparte midler fra jobb. Jeg kjøpte bøker og skjorter og avokado uten å vie bankkontoen en tanke. Jeg kjørte bil til Gløs, var raus med mine venner og dro på kasinoturer. Ikke akkurat en bærekraftig livsstil, men en del minus kan tolereres så lenge det kommer inn noe pluss. Enter 2014, ikke nødvendigvis et godt år på pluss-siden.

Uten lånet skjer det altså brått ting med økonomien. Mange av mine midler var allerede borte innen det tidspunktet, så jeg gjorde noen raske regnestykker og forsto at jeg måtte implementere en shitload med endringer. Likevel ville jeg ikke at noen av disse endringene skulle være synlige. Ikke at det er noen skam å ha lite penger, men for meg handlet det om å skjule min tåpelighet og nonchalanse. Så jeg så annensteds etter mulige inntektskilder.

Jeg vurderte å gjenoppta mine tidligere gamblingvaner i stor skala. Jeg vurderte å bli en mestertyv. Jeg var imidlertid aldri så nære nøden at jeg vurderte forbrukslånets kalde jerngrep, det får da være grenser. Ei heller ville jeg ty til sikkerhetsnettet og gå hatt i hånd tilbake til familien. Tiden hadde kommet for virkelig å vokse opp, å ta ansvar for seg selv og sine handlinger.

Spagetti og ketchup ble hverdagskost.

Sparekontoen forsvant relativt raskt, så kontanter fra bestemor og gamle pokerlag så igjen dagens lys. Ønskelista til jul var kort og fylt med håp om cash til å holde ut januar. Av utgifter var det nok husleia som tok de største bitene, men også det aktive studenterlivet gjorde sitt. En sixpack med

øl tilsvarte tross alt 3 dagers matrasjon. Ganske ofte blir også argumentet «Bli med da, du har jo nettopp fått lånet ditt!» brukt. Aaaaah piss off a.

Etter hvert som tiden går, så venner man seg til tilværelsen. Man svøper seg i en martyrliknende tilstand, der det nærmest går sport i å leve mest mulig spartansk. En fundamental ydmykhet gjør seg gjeldende, og en overveldende empati med dem som sliter i et mer permanent perspektiv.

Frelsen I to år levde jeg uten det sjeldne privilegiet som er Lånekassen. I kjent stil valgte jeg å ikke fortelle noen om det, hvilket man kan hevde er ganske føkka. Men fasaden ble i det store og det hele opprettholdt for min egen del. Nå tar jeg imidlertid slegga fatt og hugger løs på den drittfasaden. For heldigvis dømmer man ikke mennesker like mye etter lommeboka som før. Lykke måles ikke i dollar; karisma måles ikke i dyre silkedresser.

Hvorfor fortsetter jeg egentlig å skrive om mine feilgrep? Har jeg et eksponeringsbehov på linje med Trump på en god dag? Kanskje det, men denne typen oppmerksomhet gjør mer vondt.

Jeg kan lett kle av meg og pryde midtsidene i denne blekka, men det er når jeg eksponerer min tåpelighet at jeg føler meg virkelig naken. Jeg tror kanskje det er en grad av nysgjerrighet, at jeg vil trekke av lag for lag bare for å se hva som skjer.

Kanskje har du også tatt dumme valg, og skammet deg såpass at du holder det for deg selv.

Kanskje stiller jeg her opp med et tilfelle som gjør at den konten du skammer deg over føles mer som en bagatell. Uansett lærer vi av våre feil og formes av vår pine. Kanskje er jeg blitt en litt bedre person, eller kanskje jeg snart er tilbake i min bortskjemte hverdag nå som lånet er tilbake. Hvem bryr seg egentlig, Kong Midas er tilbake i byen nå.

Neste øl spanderer jeg.

REDDA TESTS

CHRISTMAS COOKIES Tekst: Alex Kowcz Rosinke | Foto: Leander Pantelatos

Havreflarn Noted as being a Norwegian “standard Christmas cookie” it stands amongst the large assortment of Christmas goodies. With the taste having a strong resemblance to sweet popcorn and having “easy to open” packaging it’s no wonder why these have been able to make an appearance at Christmas time year after year.

Christmas-factor Visual appeal: Texture: Taste:

Chockolate chip cookies Our first sight of these cookies was greeted with bright colours of the packaging which naturally lead to anticipation of the contents. To our misfortune there was nothing on the inside that would relate to what it said on the outside as “wildy good”. Though the packaging was very exciting it is hard to contest that without the chocolate these cookies would have been very plain.

Christmas-factor Visual appeal: Texture: Taste:

Gingerbread cookies What can be said about the gingerbread cookie other then that it’s a christmas classic. This particular variation of the gingerbread cookie however tasted more of cloves than ginger, this was well received amongst all of us at reda even though they had a very industrial look.

Christmas-factor Visual appeal: Texture: Taste:

Mexican cookies The perfect cookie for a Mexican party is far from being unflawed. To begin with this cookie is salty and corny, two tastes which would typically raise eyebrows if found on a platter of christmas cookies. However we the judges at Redda could not deny the visual appeal of this cookie, stimulating creative thought we decided that this cookie would be best suited for Harnica and in all honesty “it’s more like chips”.

Christmas-factor Visual appeal: Texture: Taste: 12

Smultring This voluptuous cookie stands out amongst the rest. Once translated, smultringer literally becomes ‘lard rings’ and some Norwegians claim that the reason why they’ve stuck around for so long is because they help in the process of adding an extra layer for the winter.

Christmas-factor Visual appeal: Texture: Taste:

ANZAC cookies With more history than a wombat in the serengeti, this cookie is a part of a family that was born in the trenches amongst the men that made Australia.

With descriptions of it being “cereal for giants” and it “builds jaw muscles”, you would wonder if it would be enjoyable to eat and the answer to that was a resounding yes. So much so that it would be happily accepted amongst a Christmas cookie platter.

Christmas-factor Visual appeal: Texture: Taste:

Orange tasting cookie There was no denying it. The moment we laid eyes on these beauties there was no holding back. Apart from the radically new texture and being a weird shape for a cookie, this cookie hit the nail on the head on all fronts, even to the extent that the packaging was super efficient & environmentally friendly.

Christmas-factor Visual appeal: Texture: Taste:

WINNER 13

THOMAS,

RANNVEIG,

Hva er ditt spirit animal? Mitt spirit animal er ørn og sjiraff, for sjiraffer er kule og veldig mystiske, fordi hvilken lyd er det egentlig de lager? I tillegg til at de sloss veldig løye. Og en ørn fordi en flygende sjiraff hadde vært the shit! Da kunne du kombinert det å ha lang hals og se sjikkelig høyt, med å ha sykt godt syn!

Hva er ditt spirit animal? Ooh. Jeg føler at når jeg har blitt visepres. og økoans. må jeg være en niffler fra Harry Potter som finner penger overalt.

IL PRESIDENTE

Hvor gammel er du? Eg e tolv. Nei. Eg e tjue.

Weird factoid: Eg har tri tær og eg hate Donald-pockets. Eg har et arr på arma, som kom fra då eg skulle gå om bord i båden min, og katten min bare klikka heilt.

Kill/fuck/marry i det nye styret: Eg har lyst til å drebe alle sammen då, men nei. Kan eg gjørr alt sammen med di? Okey. Sååeh, ja. Eg tror eg ville drebt Victoria siden hu e nederst på rangstigen. Hu har jo ei viktig rolle, men ja. You know.

Sååååå hadde eg gifta meg med Rannveig og føkka ingrid.

IL VICE PRESIDENTE

Kill/fuck/marry i det nye styret: Nå erre bare å gønne på Ånei, det nye styret. Det kan bli kleint. Oi. Hvem kommer minst til å hunte meg i drømmene mine? Ingrid går kanskje greit å drepe. Tror jeg. Jeg burde kanskje gifte meg med Thomas, for han har jeg liksom tolerert ett år nå. Vi tolererer hverandre i lengden, da. Eller kanskje jeg kunne drept Herman heller, så kan jeg heller føkke Ingrid. Både Herman og Magnus har jo kjærster, men jeg vet ikke med Tobias. Også tror jeg kjærsten min hadde likt bedre om jeg lå med en jente.

Hva er ditt forhold til makt? Ååh. At jeg trokke jeg ville stolt på meg selv hvis jeg hadde alt for mye makt. Jeg trokke jeg ville valgt meg selv til en kraftfull leder.

Litt makt ja, men ja.

Hva gjør du for å slappe av? Høøøø. Det tror jeg ikke passer seg her. Det høres feil ut å si «en orgasme får deg alltid til å slappe av»?

GJØRIL,

MAGNUS,

Hva er ditt spirit animal? Det er minigris. Veldig. Jeg har alltid drømt om å.. hahahaa. Assa det er veldig.. siden jeg var liten har jeg alltid drømt om å få en minigris. Jeg har alltid hatt masse dyr, unntatt kanin og fisk og minigris.

Hva er ditt spirit animal? Pøh. Mitt spirit animal…. Neeeih. Det er. Jeg har ikke noe.. jeg vet ikke hva det er en gang jeg. Jeg hadde en katt i mange år. Og jeg likte egentlig ikke katter, men den katten gjorde at jeg ble glad i den katten. Den katten jeg hadde, altså. Den var dritsvær. Det var en situasjon der den katten .. det er lenge siden, da. Vi sto opp også var det en slags rabalder i hageområdet der vi bodde. Så så vi i et vindu, og der hang katten i skinka på et rådyr. Det er ikke kødd engang. Den er mitt spirit animal.

IL EVENTO GUIDA

Weird factoid: Ja det er lissom. Jeg kan lage en såkalt hvaltunge. Det er egentlig ikke mer å fortelle, må bare vise. *viser* jeg kan blåse opp tunga mi. Var det rart nok?

Kill/fuck/marry i det nye styret: Hvilke gutter er det i styret, da? Den her var skikkelig vanskelig faktisk. Fuck Victoria faktisk tror jeg. Marry Magnus, han virker som han har alt på stell. Kill Kaland, for jeg vil ha den plassen. Den neste presidenten.

Hva er det verste Ole Petter har sagt til deg? Forrige kollokvie sa han at komposisjonen min ligna veldig på en slags pokal. En fotballpokal, liksom.

14

L’AFFARI

Weird factoid: Oooh. Hhhh. Ja nei jeg eeh. Jeg har det med ååå på en måte. Jeg kan mumle så det på en måte blir til noen lyder. Jeg kan tenke så det høres ut som jeg sier noe, også bare blir det til et rabalder av lyder.

Vil du ha barn? På ett eller annet tidspunkt, ja. Men ikke i nærmeste framtid.

Alltid sett for meg en flokk på tre. To gutter og en jente. (sitter der med vinglasset sitt) Kill/fuck/marry i det nye styret: Oiooioi. Den er jo vrien, den. Hva er det lettest å begynne med, da, den jeg skal drepe? Jeg hater den leken her, for den ender aldri godt. Hvem er som er giftemateriale da, det ekke noo... nei eeehm. Ja. Jeg hadde drept. (tar opp vinglasset igjen) Jeg hadde nok drept Kaland. Kan jeg ikke bare svare det? Neida, jeg bare tuller. Så hadde jeg nok giftet meg med... kanskje med Ingrid. Det hadde nok vært morsomt. Og det ligget, ja. Deet. Ehm. Nei, jeg hadde nok ligget med (god latter) Victoria. Der prøvde jeg å svare så ærlig som mulig, men jeg vil jo ikke dreepe Kaland heller da

TOBIAS,

VICTORIA,

Hva er ditt spirit animal? Sæl. Koffør? Dæ va jo den praktiske at du kan svøm, også e dæm glad i å slapp av. E ser på me sjøl som en kosele person.

Hva er ditt spirit animal? Spekkhogger? Kuleste dyret. Jeg digger havet, også tenkte jeg først at haien var det tøffeste dyret, men spekkhoggeren klarer å snu på haien slik at den dør.

Kill/fuck/marry I det nye styret: Dræp Herman, sånn at e får heile mediestyret.

Søk maktæ mæ ein gång. Gift mæ Thomas, då får man jo makt på den måten, bi first lady. Den siste e jo litt småklein. Vi hadde en diskusjon om kem som va øverst på rangstigen i går. Faddersjef e jo på bunn, så dæ e ikke nå vits. Bk e jo ganske langt oppe, men bi jo litt feil kjønn. Elle melle deg fortelle. Men dæ e så nært! Går førr hussjef.

Kill/fuck/marry I det nye styret: Jeg må si… dette er kleint, jeg håper ikke at dere tar med alt her altså! Jeg har ikke noen problemer med fuck or marry, men det er så slemt å si men kan jeg si kill på Thomas, for det var så fælt når jeg glemte å legge ut pallene. Marry Tobias fordi han er så flink til å kjøre bil, og fuck kjære Magnus.

Hva er det verste Ole Petter har sagt til deg? Øhm, han sa en gång at dæ dær va hastearbeid. Dæ stemte jo...

Hvor er det reelle maktsenteret i Leonardo? Ekke det i styret da? Er det ikke det? Jeg synes Thomas og Rannveig gjør en veldig god jobb. De dominerer møtene, gjør de ikke det?

DIRETTORE ARTISTICO

IL PRIMA

Hva gjør du for å slappe av? Dæ e længe sian. Då tar e og går på butikken, kjøp makaroni og så, lagæ e feskegratæng, ser på TV. Og prate mæ de som e i huset førtiæ. Kollektivet. Og Harry Potter-lydbok.

INGRID,

HERMAN,

Hva er ditt spirit animal? Kanskje en quacca. De er dyr som bor på en øy utenfor Australia, en blanding av koala og ekorn. Det er en internting, ikke bare fordi jeg mener jeg er søt altså.

Hva er ditt spirit animal? Blander dovendyr og eeehm jeg skulle egentlig si ekorn, for jeg liker å chille men jeg har også ADHD, eller hvertfall til tider. Eller hvertfall ADD.

Kill/fuck/marry I det nye styret: Kill Victoria fordi hu ikkje møtte opp til bongsalg. Det e ikkje greit, hu har ikkje sagt unnskyld. Marry kanskjee Tobias fordi han e sykt chill. Fuck Rannveig, basert på sadovorset.

Er du i familie med Gjøril? Nei. Jeg glemte at hun var fra Asker i stad, det var sykt kleint.

IL VERNISSAGEUR

Favorittfarge: Mørkemørkegrønn. Kjempemørk, like mørk som sjelen min.

Hva er det reelle maktsenteret i Leonardo? Eg har sett ganske sterke tegn til maktmisbruk fra Kaland, egentlig.

RESPONSABILE PUBLICITTARO

Kill/fuck/marry I det nye styret: Oi det har jeg ikke tenkt på . Hvem må vi kvitte oss med? Kaland, fordi han er liksom mannen på toppen. Eller nei vent da, han må være puppet. Kill fuck, marry, OK. Jeg tenker sånn: Kaland, han virker som en veldig kul fyr å være gift med, for han er snill og har kontroll. Så Kaland er grei. Så på fuck, så må man ha noen som er litt kreisi. Hvem er det som er kreisi?

Må passe på så det ikke blir ulovlig, også. Hvem er det vi vil kvitte oss med, da?

Vi må kvitte oss meeed… ok hvis vi kvitter oss med Rannveig, fordi hun og Kaland har en greie som åpenbart ikke funker. Og den siste, kreisiplassen, Gjøril, i dunno? Eller nei, Magnus. Magnus. Vi trenger no versatility.

Hva er det verste Ole Petter har sagt til deg? *ler* prøver bare å phrase det riktig. Han sa: “du er ikke akkurat modellmaker, da”. Ja, han dissa modellen min.

Drømmejobb? Bli alene-hjemme-far. Men TENK da, hvor chill. Bare lage mat og pusse opp og chille hjemme, da. Og bare bygge.. hus!

15

EXPOsed Tekst & foto: Peter Glesaaen

Du lurer kanskje på hva alle de mystiske lappene som ligger strødd rundt på IPD egentlig dreier seg om.

Jeg plukket selv opp en slik lapp og lot nysgjerrigheten gripe meg. “Design EXPO” sto det på den i kul font, med et drypp av info og henvisning til nettsiden deres. Brått ble jeg grepet av en vill nysgjerrighet, og en trang til å finne ut mer om dette mystiske arrangementet, og kontaktet straks en av de frivillige ved denne nyfødte organisasjonen. Dagen etter befant jeg meg på et møte på deres kontor.

16

På kontoret møter jeg fire blide ansikter: Harald, Ida, Petter og vesle Simen, som alle sitter som tente lys rundt et bord. Spørsmålene mine kunne endelig finne sine svar. Jeg snur meg mot gjengens naturlige leder Ida, og stiller mitt første spørsmål: Hva er egentlig Design EXPO? “Jo, det er en hel uke hvor vi setter av tid til workshoper, bedpresser, samt EXPOtalks, hvor vi henter inn foredragsholdere til å snakke om vårt foreløpig ulanserte tema som du ikke må røpe i denne teksten.

Nemlig RESHAPE”. Petter griper ordet, og før jeg rekker å spørre hva RESHAPE egentlig er, velter det ut en foss av beskrivende adjektiver. “Jo, nå skal du høre; RESHAPE er omstilling. Det handler rett og slett om alle de omstillingene som Norge og verden står ovenfor i dag. Det er jo mange bransjer som krever en viss innovasjon for å kunne overleve. Det er det EXPOtalks skal ta for seg: hvordan kan vi som designere bruke vår designkompetanse til å forme fremtiden?” Han forklarer videre at vi på IPD kanskje lever i en “akademikerboble” og antyder at de som sitter oppe i tredjeetasje kan bli bedre på den oppgaven som gjengen fra EXPO nå skal bryne sine geniale hoder på, nemlig å koble studentene på IPD opp mot omverdenen. Dette sier han de skal få til ved å ta inn folk som vet hva de snakker om, folk som har vært ute en vinternatt før og som gjør andre, mer krevende ting enn å sitte på et varmt kontor inne på IPD og applaudere studentprosjekter. Det er disse barske, kunnskapsrike folka som burde inspirere designbarna.

Da griper Ida ordet og bygger videre på den politiske appellen Petter har startet på. “Vi må tørre å tenke litt stort! Det finnes folk der ute som har gjort store ting, og som har vist at dette er mulig”. Hun reiser seg som en helgen og fortsetter med storslagne ord som knuser min bevissthet.

“Vi må senke terskelen for det å tenke stort! Vi må se mot storebror Danmark, hvor design har en mye viktigere rolle i samfunnet. Dette er også mulig i lille Norge!” Jeg faller av stolen. Simen tar ordet. “Norge har havnet helt i bakleksa! Dette med designerens rolle er totalt feiloppfattet både i Norge og her på IPD. Vi ønsker å påvirke hvordan dette blir oppfattet av den menige student her på huset”.

Jeg kommer meg opp på stolen igjen og begynner å trekke paralleller til noe jeg har opplevd før, nemlig ID-uken. “Er dette det samme som ID-uken?” spør jeg forvirret. Ida svarer “Ja, det er nesten det samme, men vi har byttet navn.

Det nye navnet er mye hippere og kulere”. Simen henger seg på. “Som markedsføringsansvarlig var det jo flere faktorer som spilte inn i navnebyttet.

For det første var vi luta lei av at ikke folk forstod hva ID-uken betydde, du må jo ha mastergrad for å fatte at “ID” står for industriell design, og er ikke den muslimske høytiden med samme navn”. Han forklarer videre at den ambisjonsrike gjengen ønsker å legge om hele prosjektets profil for å tenke større.

“ID-uken høres ut som et lite miniarrangement som du kan finne på en hvilken som helst barneskole. Design EXPO appellerer til massene!”. Harald skyter inn: “Det er stor forskjell mellom det de gjorde i fjor, og det vi skal gjøre i år. For det første skal vi kle om hele Skiboli, vi skal gjøre oss synlige på hele Gløshaugen, og ikke bare sette fram noen stoler i Idékafeen eller på rom 136.

Hele uka mens Design EXPO pågår, skal Skiboli lyse opp som en designfakkel i en ellers mørk og lite løsningsorientert verden!” Jeg forstår at de mener alvor, og lurer på hvor de finner motivasjonen til å sitte kveld etter kveld for å jobbe med dette svært voluminøse prosjektet. Storsinnede svarer de i kor at de gjør dette med det mål for øyet å gjøre studentene ved industriell design mer synlige for omverdenen, i en tid hvor industriell design faktisk er superviktig. Jeg prøver febrilsk å komme med et oppfølgingsspørsmål, men rekker ikke å få ut et kvekk før bedriftskontakten raser inn døra med fire ferske pizzaer fra Pizzabakeren. Glupske som ulver kaster EXPO-crewet seg over pizzaen og jeg forstår at min besøkelsestid er over. Jeg trekker meg rolig tilbake mens rovdyrene fortærer et velfortjent måltid… to be continued.

(Med forbehold om fiktive sitater)

6.-10. Februar

17

TEKNOBINGO PARTYTHYME Tekst: Ragnhild Bakli | Foto: Truls Ottesen Johansen Kl. 09:34 lørdag morgen møter Truls og Ragnhild opp ved Studentersamfundet i Trondheim. Helt samtidig stanser buss nummer fire på den andre siden av Elgeseter gate, og to hobbymosjonister inntar en lett framoverlent løpestil og mysende mot et uvant hvitt bybilde, jogger de i retning buss.

Vi kjører buss da verken far eller den nå 34 år gamle gutten fant seg til rette med far-sønnforholdet i en øvelseskjøringssituasjon. Kjæresten Julie er forøvrig både bilmekaniker og snart lærer, så jeg tenker høyt at det er en bragd enda ikke å ha kommet seg bak rattet.

La meg klare opp i situasjonen nå, før vi beveger oss videre inn i en historie blottet for mål og mening. Min plan var å drikke te sammen med Truls, prate og fjase og til slutt koke sammen noe vettugt nok til at dere flinke studenter skulle hygge dere med det. Så jeg sendte melding og fikk raskt svar: ”Hola! Har tenkt å skrive tekopp med Truls, du må nesten avgjøre hva det innebærer! Alt er lov. In?” ”Åh jeg forstår! Må tenke litt. Jeg sliter jo med å finne Special Blend for tiden, så vi kunne dra på ekspedisjon til Heimdal for å finne innvandrersjappa der mens vi prater om design. Vi handler litt mat samtidig da, tar opp radio av at vi handler rar innvandrermat, og så kan Herman få det i fanget og må lage noe ut av det når vi er tilbake.”

Vi droppa opptakeren, men sikra oss en fjaseglad Hermans stekeekspertise før avgang.

Truls, trønder som han tross alt er, guider oss verdensvant oppover Koppanbakken, gjennom ghettoen på Saupstad og peker fra tid til annen i litt for mange retninger på en gang mens han forteller om lille Sør-Korea, om livsfarlige råneturer og om ungdomsårene som ikke i bemerkelsesverdig grad var preget av ghettoen og livsfarlige råneturer. Selvfølgelig blir det også rom for et kjært og nært tema: design, stor, vill og gal design.

Heimdal åpenbarer seg med alle dens kriker.

Det ryktes som kjent om et sprekt utvalg kvalitets18

sjapper med blinkende, fargeglade, lysende katter i vinduene, men de lar enn så lenge vente på seg. Et øyeblikk blir vi stående ved stupet der fortau blir til vei ute av stand til å forstå hvordan man krysser gata i denne uutforskede sivilisasjonen. Truls kommer nemlig plutselig på at han ikke er lommekjent, så vi sjekker ut strikkekaféen og observerer at bygda har satset stort på lokale foretak representert ved blant annet Heimdal Senteret, Heimdal Optikk og Heimdal Mote. Siste etappen bort mot Euro Asia diskuterer vi hvorvidt Teknobingo bare er et hipt navn, eller om bingoen i Heimdal har tatt steget videre og benytter seg av datamaskiner.

Første gangen Truls kjøpte Ahmad Teas Special Blend i løsvekt, var han i denne butikken: Euro Asia på Heimdal. Et billig og godt produkt innpakket slik te burde være innpakket. Siden den gang har Truls-teen dukket opp i mer urbane strøk også, men nå later den til å bli stadig vanskeligere å oppdrive. Derfor er vi her nå. Euro Asia er et rett og slett et funkiskledt supermarked der 80 prosent av innmaten er syltet. På et tidspunkt står Truls med et tokilos glass med ajvar i den ene hånda og et tokilos glass med sylteagurker i den andre og det demrer for oss hvordan alle de rare diettene oppstår.

Det havner innvandrerfrukt og innvandrergrønt i kurven, samt mye syltet lugubert som det er umulig å forstå hva er. Heldigvis er mange av merkelappene oversatt til norsk, men ferdigsuppeposen merket ”AVOKADO FISKE KRYDDER” etterfulgt av en totalt ugjenkjennelig flaske med beskrivelsen ”SERA NAR EKSISI”, byr på utfordringer. Vi finner seksjon te helt innerst i butikken, og skuffelsen er stor når Special Blend glimrer med sitt fravær. Mannen bak kassa har heldigvis glimt i øyet og lover å gjøre sitt ytterste for å framskaffe den stadig sjeldnere arten te, hvorpå Truls smiler takknemlig og betaler masse penger. Matvarer veier mer når de består av en betydelig mengde væske og glass. Med en smelteskada kjærlighet

på pinne fra Euro Asias billigkrok i munnen venter vi på bussen og observerer at busskur på Heimdal er oppholdsrom for tunge poser mens de tunge posenes eiere handler enda flere tunge poser. Det skulle vi ha visst før.

Truls sin tekopp står på kontorene til Entreprenørskolen og vi slipper ikke inn samme hvor mye vi hamrer, roper og ringer. Disse menneskene skulle liksom være flinke på lørdager og, spesielt da noen av dem er kandidater til å vinne i en konkurranse der Julie og Truls er med som investorer. Angel Challenge heter den, og Truls vier for tida mye engasjement og tid til å følge opp oppstartsbedriftene som kniver om seier og muligheten til å realisere ideen sin med hjelp fra investorene. Kandidatene fra ES henger i en svært tynn tråd da vi skuffet vender oss mot IPD der det heldigvis fins tekopper til stjels. Rutinert skrur Truls krana på tidlig så vannet skal få minst et kvarter på å kjøle seg ned. I mellomtiden skriver han, med overraskende klønete håndføring, ”TOJ” på posen Herman skal plages med.

Omsider er det tetid med i overkant finkornet te i melpakke og kjeks kjøpt i den tro de inneholdt mandler. Tekoppen eskalerte radig og blei til en ekskursjon. Vi befinner oss der den doble diamanten divergerer, der en får avokado til fire kroner og glemmer at bussturen kosta 80. Du kan jo selv avgjøre om dette utelukkende er fjas eller om det kan ha noe for seg. Jeg velger på tampen de flinke ordene og konkluderer med at turen er et resultat av Truls’ eventyrlyst og gleden det gir ham å utforske det ukjente. Han snakker til stadighet om Big Design, men stripper vi begrepet ned til grunnmuren handler også stor design om nysgjerrighet, utforskning og motet til å gå veier som ikke er gått tidligere. Så et siste budskap fra gutt 34: ”det er vel og bra å finne seg arbeid, men å skape seg en arbeidsplass er kanskje viktigst av alt.”

BLIR DU EN DEL AV DETTE? Making Waves er en arbeidsplass med et sammensatt og ambisiøst faglig miljø.

Hos oss jobber prosjektledende skientusiaster tett med både strategiske rockegitarister og kreative bryggerinerder, for å løse morgendagens utfordringer. Sammen lager vi prisvinnende og nyskapende digitale produkter for ledende norske bedrifter. Norgesgruppen, TINE, Ruter og FIFA er alle fornøyde kunder av oss. Nå trenger vi flere dyktige strategirådgivere, designere og teknologer, som brenner for å lage gode digitale løsninger.

Skriv til eiliv@makingwaves.no, så sender vi deg mer info om oss og mulighetene.

Sorry...

Innholdet pĂĽ denne siden kan du se i papirutgaven.

20

21

FixKom

Kan det fixes? Klart det kan!

Fixkom er komitéen som skal hjelpe Leonardo til å nå nye høyder. Vi mekker hva det skulle være fra små duppeditter til fotobokser. Så langt har den nyoppstartede komitéen brukt sine kreative og praktiske evner på å lage de fantastiske medaljene og pokalen til årets Halloween-fest. Ellers er det bare (verksteds-)tiden som vil vise hva som kommer – kanskje bordtennisbord?

PTV

Dette semesteret har vi programtillitsvalgte særlig fokusert på omstrukturering av studentdemokratiet og kvalitetssikringssystemet ved NTNU. Ved nyttår blir vi en del av det nye Fakultet for Arkitektur og Design sammen med arkitektur, kunstakademiet og designmiljøet på Gjøvik. I den anledning har vi lagt mye innsats ned i å bli kjent med de tillitsvalgte på fakultetet for arkitektur og billedkunst, og deltatt på deres studentrådsmøter i høst. I slutten av oktober ble Sigve Astrup Lien valgt som ITV, og tar over for Maia fra nyttår. Fortsett å vær engasjerte og prat med oss om hva dere ønsker for linja.

God jul fra PTV-ene Hanne Sivertsen og Maia Elisabeth Sirnes!

Christer og Alex sitt brettspill: “Castles, Forts and Rolling Stones”

@IPD 22

Det er gøy å bygge. Det er gøy å ødelegge. Det er gøy å spille «Castles, Forts and Rolling Stones», et brettspill, for to spillere, designet i faget Game Design ved IPD. Spillerne tildeles et utvalg byggeklosser og en kongebrikke. De må bruke klossene til å bygge en festning rundt kongebrikken sin. Byggeprosessen foregår i hemmelighet, før de på likt avduker byggverkene for hverandre. Spillerne veksler deretter på å sende rullende kampesteiner (les: stålkuler) mot hverandres borger, med den hensikt å velte motstanderens konge. Top notch!

Aldri sur

Sliten av bøker, verkstedstøv, estetisk argumentasjon eller livet?

Vi i KonTUR legger saftige planer for å få deg ut i naturen sånn at du kan senke skuldra, sniffe bållukt og svette ut ulltrøyene. Meld deg inn i facebookgruppa vår og hold øynene åpne for arrangementer som kan dukke opp!

Bent Wood Spiral Stair Case

Born from the raw/industrial form of wood, the plank.

The ‘Bent Wood’ staircase has been created with the intent of exploring what repeated simple bends of wood can produce once stacked on top of one another.

Designhjelpen

er instituttets beste tilbud for å lære designmetodikk og få workshoperfaring i forkant av pensum. Enkeltpersoner og bedrifter tar kontakt med oss for hjelp til alt fra apputvikling til utforming av droner. Hvem vet, kanskje er det nettopp ditt forslag som slår an?

Workshop med Designhjelpen er åpent for alle klassetrinn, så det er ingen grunn til bli hjemme.

Foruten DesignXSpark* arrangeres tre til fire workshops i regi av Designhjelpen hvert semester. Siste workshop for året er gjennomført, men til våren kommer flere nystartede bedrifter og ensomme oppfinnere på på besøk til instituttet, på jakt etter den “perfekte formen”.

Vi ses på workshop!

23

LONDON DESIGN FESTIVAL 1

Tekst: Malin Emilie Hoff & Idun Ramstad | Layout: Maia Elisabeth Sirnes

I slutten av september åpnet London Design Festival sine dører for trettende år på rad, og for en snau uke ble tilsynelatende samtlige ledige lokaler omvandlet til showrooms og popupinstallasjoner. Fokuset er på design fra Storbritannia, men hundrevis av internasjonale designere er representert.Vi tok turen for å sjekke hypen.

I mylderet av messehaller og utstillingslokaler spredt over hele byen, var Victoria and Albertmuseet (V&A) et naturlig første stopp. En av attraksjonene vi hadde sett oss ut på forhånd var Mathieu Lehanneurs Liquid Marble-installasjon. Skulpturen er 3D-modellert ved hjelp av spesialeffektprogramvare fra filmindustrien, og senere kuttet ut i flere trinn fra ett enkelt stykke marmor. “I’m always trying to understand how the human brain works, and how to put people in a very specific state of mind” sier den allsidige designeren. Han forteller videre at tanken er at selv om skulpturen er statisk og ikke beveger seg, vil lysspillet i den polerte overflaten få det til å se ut som bølgende hav. “The idea is to bring a piece of the water to a place where there is none, to create a contemplative experience.” Utstillingen gjorde så absolutt inntrykk, og det lå en tankefull stillhet over tilskuermassen som beveget seg gjennom rommet.

Utover installasjonene knyttet til designfestivalen hadde V&A også en uavhengig utstilling som straks fanget vår oppmerksomhet; Engineering the World: Ove Arup and the Philosophy of Total Design. Utstillingen tar for seg Ove Arups innholdsrike karriere og liv.

24

5

2

4

HVA HVOR

3

Årlig designfestival siden 2003. I 2016 med over 400 forskjellige tilknyttede begivenheter. 100 % Norway er en utstilling på London Design Fair med norske utstillere, som har vært med siden starten.

Spredt over hele London, men alt er tilgjengelig med kollektivtransport.

NÅR

Normalt i slutten av september, med flest utstillinger åpne for alle i den tilsluttende helgen.

PRIS

De fleste utstillingene er gratis med unntak som London Design Fair (100 NOK). Alle har studentrabatt.

På utstillingen kunne man beskue alt fra tidlige tegninger og fanbrev fra selveste Walter Gropius, til detaljerte beskrivelser av ingeniørarbeidet bak store prosjekter som operahuset i Sydney, der han jobbet med Jørn Utzon. Etter Arups død har selskapet hans levd videre, og blant annet spesialisert seg på lyddesign: utstillingens siste element var en liten kinosal der teknologien 3D ambisonics ble demonstrert og sammenlignet med eksisterende lydstandarder. I skrivende stund får vi fortsatt gåsehud av å tenke på det. Øst i London, i den kreative og industrielle bydelen Shoreditch, ble London Design Fair arrangert. Denne designmessen holdt hele 501 utstillere fra 28 land, og hadde dermed det bredeste og mest varierte spekteret av design under festivalen. Her var det både selvstendige designere og veletablerte merker, noe som bidro til det gode mangfoldet av produktdesign. Ofte hadde designere fra samme land en egen avdeling, slik at enkelte rom fikk en helt spesiell atmosfære.

I den portugisiske avdelingen var vi omgitt av fargerike og formfulle produkter som kunne høre hjemme i samtlige av Ole Petters pinterest-

mapper, mens den skotske avdelingen var nedtonet i bruken av farger og materialer, og fokuserte heller på skotske håndverkstradisjoner. Danmarks avdeling, representert av Designinstituttet ved The Royal Danish Academy of Fine Arts, School of Design, viste frem en rekke inspirerende avgangsprosjekter, blant annet et samarbeidsprosjekt med to store danske sykehus. Prosjektet resulterte i konseptet Chemo to go, please!, som er et system for cellegiftbehandling hjemme. Vi endte opp med å bruke en hel dag på å vandre gjennom de forskjellige avdelingene, snakke med utstillerne eller bare stirre målløse på alle de komplekse og kreative utstillingene, stumme av beundring.

En annen avdeling vi må trekke frem er 100% Norway, som var den norske avdelingen på messen. Her skulle en blanding av både etablerte og nyoppstartede designere vise frem det beste og mest spennende på den norske designscenen.

Utstillingene hadde en fin variasjon av møbler og belysning, med fokus på norske designtradisjoner og materialer. Idet vi entret utstillingen så vi et kjent ansikt lyse opp på andre siden av rommet, og vi måtte selvsagt slå av en prat med IPDs representant; Nils, som deltok med sidebordet

Turntable. Han ga oss innsideinformasjon om de andre utstillerne slik at vi kunne initiere og opprettholde samtaler. En slik mulighet måtte vi utnytte - særlig siden Nils viste en for oss hittil ukjent mengde entusiasme, og nærmest kastet oss i armene til utstillerne. En av designerne vi snakket med var Making Matters-CEO Sturla Godøy, som blant annet fortalte oss at mønsteret i Harmon-lampa er basert på de matematiske pendeltegningene av den norske kunstneren Hans Stendahl, og dessuten at de måtte bruke laser for å lage mønsteret i den solide glasspendanten.

Hypen var ekte. London Design Festival svarte til samtlige av våre forventninger. For de som ønsker å utvide sin estetiske horisont, få innsikt i fiffig bruk av materialer og teknikker, eller bli kjent med designere og håndverkere fra ulike land, så anbefales det virkelig å ta turen. Likevel var det med skrekkblandet fryd vi gjenopptok komposisjonsarbeidet, for hva kunne vel måle seg med det vi nettopp hadde bevitnet? Heldigvis slapp vi unna med kun en mindre eksistensiell krise, og sitter igjen med masse inspirasjon til å holde ut nok et tungt høstsemester, med nok en estetisk nøtt å knekke. Anbefales. Kult. Strålende.

10/10. Ville dratt igjen.

Foto

1. Liquid Marble av Ed Reeve: https://divisare.com/projects/326289-mathieu-lehanneur-ed-reeve-liquid-marble 2. Una av Domaas/Høgh: http://domaas-hogh.com/Lampe 3. Harmon av Sturla Godøy: http://100percentnorway.com/ harmon-by-making-matters/ 4. Turntable av Nils Henrik Stensrud: http://100percentnorway. com/turntable-by-nils-henrik-stensrud 5. Foto av Nils: Malin Emilie Hoff

25

26

DUNGEONS & DRAGONS Tekst: Danny Bao Nguyen | Illustrasjon: Camilla Dahlstrøm

En av studentene sitter med en klar avstand fra de andre. Stillheten fyller rommet, og nervøse blikk blir vekslet. Lyden av et syngende kor som gradvis blir dystrere blir sendt fra høyttalerne. Den adskilte sender dem et lurt glis før han sier:

Andpusten og svett løper dere gjennom den dype snøen. Lyden av knurring og hyling skjærer i ørene. Fotsporene nærmer seg med storm, og det føles som om klørne børster dere i nakken.

Torgeir: 20 gull for å plukke litt bær. Jeg visste det var for godt til å være sant.

Victoria: Det var du som ble forført av den gnomen.

Har du noen gang vært borti en troverdig gnom?

Ihvertfall, disse er smårips i forhold til trollet vi gjorde kål på sist uke.

Tolv år tidligere satt en ung gutt i et lite bibliotekhjørne. I hånden holder han en tjukk bok.

Innbindingen på boka er løs, og sidene strever med å holde seg fast til ryggen. Forsiktig blåser han av laget med støv som har klamret seg til omslaget.

Små gullbelagte bokstaver dukker opp og former tittelen "The Lord Of The Rings". Jeg husker fortsatt første gang jeg tok mitt første skritt utenfor The Shire. Adrenalinet som pumpet da vi sprang gjennom Moria med et monster kledt i flammer og mørket i helene.

Det var ikke lenge etter at jeg vandret rundt i Galtvorts ganger i en verden fylt med magi og undring. Spenningen av å ri på en hippogriff eller ekstasen av å penetrere baseliskens gane med Godric Griffindors sverd, holdt meg oppe om nettene som barn. Og da den siste siden var vendt var det med tungt hjerte jeg sa farvel til karakterene jeg hadde kjent i et tiår. Men fortellingene endes ikke når boken lukkes. De lever videre i våre tanker, blomstrer i underbevisstheten og brer seg i alle retninger slik at vi en dag kan komme tilbake og oppleve dem med nye øyne. På den måten er verdenene Tolkien og Rowling skapte udødelige.

Ut fra vinternatten trår de frem. Små fremoverbøyde skapninger med spinkle grønnaktige lemmer. Store gule øyne lyser opp og fyller et fjes som ligner en rotte.

Victoria: Fortsett videre uten meg, Torgeir. Du vil ikke stå for nære når jeg utløser flammene mine.

Jeg sikter mot monstrene og kaster fireball.

Torgeir: Er du sikker på dette? Hvis du dør så er det over. Du har kanskje fancy spells, men jeg er ikke utstyrt med annet enn min fars gamle spade.

Victoria kaster terningen som vil avgjøre hennes skjebne. Den forlater hånden og klirrer mot bordplaten før den stopper opp. Den viser et ett-tall.

Victoria løfter et skuffet blikk bort fra terningen og over på Torgeir.

En konsentrert ball bestående av dansende flammer former seg i håndflaten. Du kaster ildkulen i en kurve mot monstrene, men en ulende vind blåser den tilbake og sprenger av deg foten.

Torgeir: Fuck.

Fantasy hjelper oss å finne fargene igjen.

Det er noe antikt og ekte i fortellingene som taler til noe dypt inne i oss. Til barnet som drømte om at han en dag skulle jakte skogens natt, finne kjærlighet sør for Oz, og lede hæren nord for Westeros.

Sittende på enden av bordet setter jeg et ord foran det andre, og ser byer reise seg, landskap formes og fortellinger skapes. Og i motsetning til Tolkien skaper jeg denne verdenen med venner. Vi lever episke eventyr skapt gjennom våre kollektive drømmer, som gjør oss i stand til å oppleve ting

som ellers ville vært umulig. Vi setter på oss rustning og bekjemper ondskapens krefter. Vi svever over bakken på ryggen til drager, i realiteten ikke utstyrt med annet enn terninger og fantasi.

Og til slutt sitter vi igjen med fortellinger.

Fortellinger som er skapt av oss og er en del av oss.

På samme måte som Tolkien sine er en del av meg.

Med en fot sprengt av ligger Victoria i snøen.

Monstrene står et øyeblikk forvirret og ser på hva Victoria har gjort, men retter oppmerksomheten fort tilbake mot henne.

Torgeir ser opp fra bordet, usikker på hva han skal gjøre. Skal han redde sin døende venn eller flykte?

Torgeir har ikke gjort noe annet enn å flykte frem til nå.

Victoria: Bare løp! Hvis vi begge blir drept er spillet over. Løp!

Victorias ord nådde aldri Torgeir, fordi han hadde allerede bestemt seg.

Som Jon Snow og Aragorn før han, ser han frykten rett inn i øynene. Monstrene gir fra seg et skjærende skrik, men mislykkes i å sjenere Torgeir, fordi i dette øyeblikket føler han seg udødelig. Med et tak rundt sin avdøde fars spade marsjerer han fryktløs mot horden.

“Valar morghulis. All men must die”.

27

HALLOWEE PĂĽ den skumleste kvelden i ĂĽret ble IPD invadert av mystiske folk fra mystiske linjer.

28

EN

29

UTENFOR I DET FRI Tekst: Leander Pantelatos | Foto: Leander Pantelatos, Alex Kowcz og Tobias Wulvik

Trondheim en metropol, og “the shit” i Midt-Norge.

Et sentrum av butikker, helse og kunnskap. Men hva ligger egentlig utenfor?

Tre gutter var vi som skulle oppsøke det endeløse: Tobias, Alex og meg. Vi hadde alle hørt om natur før, men det hadde imidlertid blitt en stund siden. Avtalt møtepunkt var Skistua, klokka elleve og med forsyninger. Med nylig tilvendt livsstil som studerende bymennesker, busset vi opp til Skistua. Etter en halvtime med frysing kom endelig australieren Alex tassende fra “Racketfest” kledt i chinos og truckerskjorte. Det så kaldt ut.

Solen lyste kraftig imot oss, nærmest en utopi i oktober.

Gradestokken sank jo høyere vi steg opp fjellet. Et 24-timers opphold ute i det fri stod foran oss. Bevæpnet med litt for dyre kameraer stakk vi avgårde.

Etterhvert ble stien litt for kjedelig, og vi tok oss frem nedover fjellsiden gjennom den mørkeste skogen. Plutselig åpnet skogen seg, og en stor myr dukker opp. Solen stod lavt, og Alex kastet seg i gresset for å skyte bilder av gyllent gress mot mørkegrønn skog.

30

Gråkallen med sine 552 meter over havet var første “viewpoint”. Omringet med kraftig elektromagnetisk stråling fra den nærliggende jordklodelignende antenna, tok vi bilder av den minst like strålende naturen som viste seg for oss.

Etterhvert ble stien litt for kjedelig, og vi tok oss heller nedover den bratteste fjellsiden, mellom høye trær og tette busker. Plutselig åpnet skogen seg, og en stor myr dukket opp. Solen stod lavt, og Alex kastet seg ned i gresset for å skyte bilder av gyllent gress mot mørkegrønn skog.

31

Etter en rolig lunsj under solen, vandret vi videre og fant en hytte. Denne var dessverre låst, men den hadde mye brukbar ved stablet på baksiden.

Et greit sted å være, her slo vi opp telt og fyrte bål. En noe lengre siesta senere gikk det igjen til topps. Vi krysset et gjenfrosset vann, der noen trebåter hadde blitt overlatt til seg selv. Oppover gikk det bratt mellom nedblåste trær, og nedfalne steiner. Vel på toppen av Elsetheia beundret vi solnedgangen over Trondheimsfjorden.

32

Vel nede igjen fyrte vi opp bål på ny og grillet pølser og lagde potetstappe.

Etter noen timers skrøner under stjernehimmelen, så vi at den var ganske pen og tok bilder av spetakkelet.

Etter elleve timer sammenkrøket i et lite telt, var dagslyset tilbake. Frokosten bestod av makrell i tomat på favorittmatpakkebrød som var rimelig tørt.

Omsider la vi oss iveg tilbake til Skistua der vi også møtte hele Byåsen på vegen. Helskinnet, men noe kalde, tok vi bussen tilbake til vante omgivelser.

Den halvslitne hybelen i Elgseter gate hadde i løpet av en natt blitt mye diggere enn jeg synes å huske. Etter en stund i enkle kår, verdsetter man plutselig enkle ting som lysbryter og panelovn. Men det er også noe meditativt over å komme seg ut i naturen. Man unnslipper tilværelsen som “kontormonster” fanget i hverdagsrutinen. Det er bare å komme seg ut, ut i det fri.

33

CAN YOU FIND THE FIVE ERRORS? By: Ragnhild Liven

34

COMIC

35

TheSign’s international CHRISTMAS QUIZ By: Ragnhild Liven & Google

1

The worlds first christmas card was sent from the UK. In what decade? And from whom (clue: The Great Exhibition)?

2

What is the biggest Christmas holiday in Sweden, besides from celebrating Christmas Eve?

3

Christmas is not a public holiday in China because most Chinese people are not Christian. Approximately how many percent of the Chinese population is Christian?

4

What is the traditional meal for the American people to eat on Christmas eve?

6

In the Netherlands Christmas is all about Sinterklaas (Saint Nicholas).

On which date(s) do they celebrate Saint Nicholas day?

7

Christmas Island, in the Indian Ocean, is a territory of which country?

5

Some people in Bolivia bring a special type of animal to the midnight mass, as a gesture to symbolize the belief that this animal was the first to announce the birth of Jesus. What kind of animal is it?

5. A rooster 6. The 5th and 6th of December 1. In 1843 by Henry Cole 2. Saint Lucy’s day (Santa Lucia dagen) 36

7. Australia 3. Only 1%

4. Turkey or ham

UX Vi kan være så enormt fornøyde med slikt et storartet Halloweenregime her på IPD, men jeg savner et ordentlig mysterium. Det perfekte mord, for å være presis. Giftmord! Helst med arsenikk og uten motiv. Det er selvfølgelig andre metoder som i mindre grad skriker drap. Et uhell på verkstedet eller et illebefinnende i heisen for eksempel. Misforstå rett, få burde dø, men man må også lide for spenninga.

Marie Dobre

Ledelsen på IPD får stadig kritikk for å ikke lytte til studentene. Tilbakemeldingenes vei fra student til ledelse går gjennom referansegrupper, ITVer, KTVer og PTVer. Klaging innebærer måneder med venting og hundrevis av møtereferater skrevet, kan det virke som. Prosessen er designet for at klagete klassers innspill for lengst skal vært foreldet før de behandles.

Men på ett punkt har studentene blitt hørt: Vi hutrer ikke på tegnesalene lengre! Ledelsen har skrudd opp temperaturen på bygget, som nå har gått opp to grader siden i fjor!

Og allikevel klages det?! Utakknemlige drittstudenter, snart er dere alumni.

Skjerp deg Ole Petter! Gikk en tur på IPD på nattestid igår. Ole Petters kontor, som det eneste av alle, lyste mot meg som et påtent fyrtårn. Det var ikke en følelse av varme og glede dette utstrålte, men heller en kald irritasjon over unødig energiforbruk.

Kanskje en idé å rydde slik at lysbryteren kommer til syne…

Lysmannen

Aslaksen

XOXO Stavanger-spooning skjedde på styrehytteturen Har Peder nylig vært på kinodate med en fersk 18-åring?

Det ryktes om at førsteklassinger spiller rollespill sammen med jevne mellomrom. I approve!

Alex and Kamilla really hit it off on Halloween. They were also spotted walking home together after the party.

Hørt at grunnen til at Trond Are tar over D6-faget er at han er den eneste i tredje etasje som ikke er i konflikt med noen andre atm. Seriøst ass.

37

HØRT AV FOLK "Hele han skriker geit" - Eirin om Torgeir "Eat sleep krakk repeat" - Alle i første klasse "Dom som sier at dom er dumme, dom er dumme… dom. Det er en sånn hedmarking-greie" - Liven "Er vi på bilder nå?"

-Magnus på fotoshoot "Eg ska dø på korset og henges i mårå, liksom, det går bra. Bare chill."

-Kaland "if Gandhi lived today, he would have been a designer."

- Petter "Nå må du slutte å fraskrive deg ansvar, Petter" - Harald "Drittharald" - Petter "Kyllinger er lættis da" - Torstein 2. klasse ""Samarbeid" høres gjensidig ut, det trenger det ikke være" - Herman

38

Nedre bakklandet Jeg skulle bare handle, og kom i stor fart Du leste kart Basketak og kollisjon, glatte heller gir lite friksjon Så ruller jeg igjen Mannens jammer svinner hen Det var hans skyld Trafikksystemets verkebyll

Du er en gående hykler Og til meg: «takk for at du sykler» Aslaksen

Njuter semester med pengar ironi vaknar naken onsdag efter fylla Kjøleskap

Spotless Løfter i ensomhet Ensom i mengden.

Mengden er luften.

Luften stirrer tilbake.

Tilbake til ensomheten.

Tomme løft Og hvor faen var du?

Sidecut

39

TheSign er avisa til Leonardo Linjeorening.

Send saker, innspill, ideer og kunst til direttoreartistico.leonardo@gmail.com