Studvest Nr. 06 2025 by Studvest

S TUDVEST

Er studentene beredt på krise?

S.12—13

Nr. 06, 2025 . Årsgang 81 . Studvest.no . Gratis magasin

Tutti frutti-ﬂertallet smaker søtt – men studentene får vannis

Jonas Gahr Støre har vunnet, men

løftene til studentene risikerer å smelte bort i budsjettforhandlingene. Når eldrebølgen banker på døra, er det neppe vi som står først i køen.

Valgkampen er over. Jonas Gahr Støre har vunnet, og sammen med sin bestevenn Jens Stoltenberg har han laget TikTok-Reels på løpende bånd. Samtidig hoppet Erna Solberg fem meter, DJ-et på Palmesus og ble roastet på Arendalsuka – og likevel klarte hun ikke å bli statsminister og få gullgutten Ola Svenneby inn på Stortinget. Nå er konfettien feid bort, festivallysene slukket og storyene forsvunnet. Og spørsmålet henger fortsatt i luften: Hva får egentlig vi studenter ut av dette tutti frutti-ﬂertallet på venstresiden?

For her har løftene haglet som en uendelig candy crush: Ap lover 3000 nye studentboliger, knytter studiestøtten til grunnbeløpet (G) og gir 12 måneders støtte til studenter med barn. SV vil skyve støtten opp til 2G, bygge 6000 boliger og gi gratis tannlegebehandling til alle under 28. Sp lover 1,5G, inﬂasjonsjustering og mer desentralisert utdanning. MDG vil låne ut lærebøker, bygge 3000 boliger og sikre 1,5G. Og Rødt? Vel, de går helt av skaftet: 2,5G, 12 måneders støtte og 5000 nye boliger. På papiret ser det ut som studentenes gullalder. I praksis? Mer som en smeltet is på en varm sommerdag.

La oss ikke glemme historikken. I 2021 lovet Ap studieløft og noen boliger, men ingen klar garanti for at støtten skulle følge G. Det som nå fremstår som Aps store seier, ble i realiteten presset gjennom på tvers av partiene – med SV som den tydelige motoren. Og selv om Ap har økt studiestøtten betydelig i år, er det mye av æren som ikke tilhører dem alene.

Problemet er at Støre går inn i et nytt Storting der hver sak må forhandles sak for sak. Han må kjøre politisk slalåm for å ﬁnne ﬂertall, mens Stoltenberg allerede har strammet pengesekken. Med eldrebølgen som banker på døra, er det lett å se hvor prioriteringene havner: studentene står ikke først i køen. Studentboliger? Ja, 3000 nye i året høres bra ut – men i Bergen ble det nylig åpnet 170, mens over 4000 studenter sto uten bolig. Løftene smelter fort når virkeligheten banker på.

Studentene har vært valgkampens yndlinger. Alle partier har stått i kø utenfor Gutta Sprut AS, alle har jaktet på «unge velgere». Men når lysene slukkes, storyene forsvinner og TikTok-videoene glemmes, står vi igjen med det samme gamle spørsmålet: Kommer det faktisk til å skje noe de neste fire årene, eller var vi bare et fargerikt bakteppe for valgkampens glansbilder?

Tutti frutti-ﬂertallet kan smake søtt i valgkampen, men når det politiske maskineriet begynner å gå, sitter studentene igjen med vannis – ﬁnt å se på, men smelter før du rekker å ta en bit.

Studvest er en partipolitisk uavhengig avis for og av studenter tilknyttet de høyere utdanningsinstitusjonene i Bergen. Grunnlagt i 1945.

ANSVARLIG REDAKTØR Tuva Solem ansvarligredaktor@studvest.no 978 22 298

NYHETSREDAKTØR

Ingrid Lund Hovden nyhetsredaktor@studvest.no 938 02 273

KULTURREDAKTØR Aurora Kallevåg kulturredaktor@studvest.no 986 519 52

FOTO OG LAYOUTREDAKTØR Siri Angvik fotoredaktor@studvest.no 403 35 321

DAGLIG LEDER / ANNONSER Lars Jacob Ruland Jacobsen dagligleder@studvest.no 468 64 024

GRAFISK UTFORMING Stella Sofie Dahle Siri Angvik Mira Foust Sigve Tillier Elisabeth Musk

ILLUSTRATØRER Preben Sævartveit Henningsen Ingunn Viken Nora Hammerstad Ea Eidslott Mattis Kvalbein

NYHETSJOURNALISTER Martin Larsen Cathinka Ghosh Maisey Lea Trong Johansen Sofie Skumsnes

Hannah Blom Ida Skrunes

Malene Langeland Sulen

Andrea Victoria Horne

Edon Zeqa Bendik Eliassen

Maria Louise Falck Bjerk

KULTURJOURNALISTER

Giulia Veroux Sofie Vassnes Johan Odfjell Håp Haugen Viken Hild Una Stefansdatter Ole Litlabø Eikenes Pia Fjeldstad Mira Munthe Kaas

FOTOJOURNALISTER

Neri B. Shaw Julie Elise Elefsen Anders Røysset

Daniel Andres Gutierrez Revelo Petter Sjøli

ADRESSE redaksjonen@studvest.no Parkveien 1 5007 Bergen www.studvest.no

TRYKK Schibsted Trykk Bergen

Universitetet i Bergen lanserer nytt e-læringskurs i kildesortering, åpent for både studenter og ansatte. Det ble kjent 1. september.

Det er svært viktig at vi lærer oss å kildesortere riktig. Sorteringsgraden ved UiB ligger på 57 prosent. 43 prosent av avfallet går dermed i restavfall. Her må studenter og ansatte virkelig skjerpe seg.

Helt til problematikken melder seg. For hvor miljøvennlig kan det være med e-læringskurs? Har ikke ledelsen hørt om hvor mye et taste-klikk faktisk forurenser?

Kommentarer

Nyhetssidene

- Det er tullete å bestemme kva andre skal ete

Fagfolket forklarer

Studentene som svarer: – Metodikken er å være sammen i mørket

Må leve på tørrfor, posesuppe og prosecco

Lenket for livet – unge i kamp mot gruveanfall

Studerer i Bergen og Oslo samtidig: Fløy 17 ganger tur-retur

Kultursidene

Født inn på teaterscenen

Metteson er mitt teater og mitt univers

Kulturhausten i Bergen

Anmeldelser - Materialists og Sammen gruppetime

Fra gjennombrotsforskning til gjennombrotspasning

Torgallmenningen: Byens freakshow

Utenriks: La Ilsa de la Liberdad

Psykologispalte: På søken etter venner

English

Eksponert

Moro for studentene

Baksidene

Monarkiets fall

Andrea Victoria Horne Nyhetsjournalist horne@studvest.no

Tall fra 2024 viser at én av tre har blitt mer negative til monarkiet. Støtten til monarkiet står sterkt blant de eldre, mens yngre generasjoner i større grad stiller seg skeptiske. For en generasjon som har vokst opp med demokratiske idealer kan det virke gammeldags at makten fortsatt arves.

Tradisjonelt har monarkiet hatt en solid oppslutning på godt over 70 prosent. Men hva skjer den dagen kong Harald, landets bestefar, går bort, og arven føres videre? Vil Haakon og Ingrid Alexandra klare å samle folket, eller vil monarkiet snarere skape debatt og splittelse?

Når et medlem av kongefamilien blir tiltalt for alvorlige lovbrudd som han selv har benektet, rokker det ved monarkiets legitimitet i dag. Høiby-skandalen alene vil ikke velte kongehuset, men hver ny tabloidforside svekker bildet av en samlende institusjon. Bit for bit smuldrer fasaden.

Samtidig ﬁnansierer vi kongefamiliens livsstil gjennom våre skattepenger. I statsbudsjettet for 2024 ble det satt av 291,5 millioner kroner til kongefamilien, et beløp som i 2025 økes til 316,8 millioner kroner. Martha og Durek sitt kjendis-bryllup går til inkaso når pappa ikke lengre betaler.

De store summene forsvares av kongehusets representative oppgaver, men hva innebærer det egentlig? Gallamiddager, slottsball og glansede forsidebilder. Er det rimelig at vi i 2025 bruker hundrevis av millioner på et dynasti – når dets fremste oppgave er å symbolisere tradisjon og status?

Bak kongehusets fasade ulmer det av rusmisbruk, lovbrudd og en rekke skandaler. Når glansen falmer, lurer man på hvorfor vi fortsatt betaler for et kongehus i et moderne demokrati?

Forsvaret for monarkiet koker ofte ned til et nostalgisk «det er koselig med en konge og en dronning». Men koselighet rettferdiggjør ikke millioner i statsstøtte, særlig ikke når institusjonen forbindes med kokainrykter, luksus og en livsstil langt unna vanlige nordmenns virkelighet.

Den neste generasjonen nordmenn vil avgjøre monarkiets fremtid. Kanskje vil tradisjoner fortsatt veie tyngre enn idealene om demokrati og likhet. Faktum er at kongehuset ikke lenger forbindes med kontinuitet og stolthet, men med skandaler, pengesluk og et system som belønner fødselsprivilegier. Man kan heller ikke overse at sjaman-Durek og Martha har blitt hele Norges vits.

Monarkiet overlever nok enda en skandale. Spørsmålet er om min generasjon vil akseptere et system som bygger på arv fremfor demokrati – særlig når arven begynner å ligne mer på en belastning enn et privilegium.

Jeg er for å hedre norske tradisjoner. Samtidig tror jeg vi må våge å spørre oss selv: Er monarkiet egentlig en institusjon for fremtiden, eller et system som står i strid med demokratiske prinsipper?

ILLUSTRASJON: Nora Hammerstad.

Kommentar

Stinkar av Robin Hood

Martin Larsen Nyhetsjournalist larsen@studvest.no

Kvart semester møter førsteårsstudentane ei brutal sanning: pensumbøkene kostar ﬂesk. Rekninga kan kome opp i ﬂeire tusenlappar, og mange opplever eit bittert sjokk idet kortet vert drege over terminalen.

Men kvifor kan ikkje desse bøkene verte tilgjengelege gjennom utlån i regi av universiteta?

I ei tid der samfunnet elles ønskjer meir gjenbruk og redusert forbruk, er det merkeleg at pensumlitteraturen står utanfor. Stadig ﬂeire studentar tyr derfor til gjenbrukstenester som Bookis eller iBok for å selje og kjøpe brukt.

Det sparar både lommeboka og klima, og ifølgje Cappelen Damm sin klimarapport frå 2023 utgjer utsleppet frå produksjonen av ei bok 474 gram CO2, dette utgjer mange kilo år for år.

Nye studentar hever augebryna av prisane på pensumbøker. Kvifor kan me ikkje berre låne dei?

At dei tilsette i høgare utdanning er med å skriv fagbøkene brukt i undervisninga er i seg sjølv positivt. Problemet er at systemet legg opp til at kvart einaste studentkull skal kjøpe desse bøkene på nytt, år etter år.

Openbert må forlaga gå i pluss, men er dei økonomiske resultata verkeleg så svake, at det er naudsynt å tømme studentlommeboka gong på gong?

Feire av bøkene studentane kjøpar treng dei ofte berre i eit semester

ILLUSTRASJON: Ea Eidslott.

– i ettertid vil nokre av dei heldige få selt dei til medstudentar. Hugsar du «Robin Hood»? For dette stinkar av økonomisk omfordeling frå dei fattige studentane til forleggjarane.

Prinsippet om gratis utdanning er godt forankra i Noreg. I grunnskulen og på vidaregåande får elevane lærebøker utan kostnad – det same burde gjelde i høgare utdanning.

Prinsippet gjeld faktisk også i høgare utdanning, berre ikkje for bøkene studentane må ta i bruk. At ein som vidaregåandeelev kunne låne bøker, men som universitetsstudent må punge ut for same type ressursar, er eit paradoks.

Må høgare utdanning verkeleg vere eit likskapsteikn med høge bokutgifter?

Universiteta bør sjølv stå for innkjøp av pensumlitteraturen dei krev at studentane har. Me har allereie biblioteka, me manglar berre dei gratis bøkene.

– Det er tullete å bestemme kva andre skal ete

Leiaren i Senterungdommen, Nils Forren, kallar vegetarkosthald «tullete», han er minst mogleg i Oslo og vil slå ned på bruken av narkotika i Noreg.

MARTIN LARSEN

Nyhetsjournalist larsen@studvest.no

– Gilde pølse, é bra!

Det fortel leiaren i Senterungdommen, Nils Forren, med ein tjukk trønderdialekt mellom reolane på Kiwi i Strømgaten.

I november vil det vere eit år sidan Forren tok over som partileiar. Han beskriv det som eit år han aldri vil vere forutan.

– Det å leie eit ungdomsparti er mykje arbeid, men det har vore veldig artig, seier Forren.

Utan håp – kjem du ikkje langt

Vegen til politikken starta i Forrens ungdomstid i ei lita grend i tidlegare Snillfjord kommune. Politikarane i kommunen ønsket å leggje ned grendaskulen Forren gjekk på – det

ville ikkje Forren ha noko av.

– Det var viktig å melde seg inn i politikken for å jobba imot nedlegginga av skulen. Derfor vert det Senterpartiet.

– Fekk du gjennomslag?

– Skulen består framleis, fortel han med eit smil om munnen.

Sidan 2020 har Forren vore lektorstudent ved både Nord Universitet i Levanger og på NTNU i Trondheim. No er han i permisjon frå studia for å fokusere på politikken på heiltid.

– Eg har alltid jobba mykje med politikk, og har kanskje vore litt for lite på Oscars, puben i Levanger sentrum. Men eg har vore ein veldig aktiv debattant i førelesningane.

Ein bygdegut i livet skull’ alle ha Til avisa Framtida gav Forren følgjande sitat: – Eg gjer alt eg kan for ikkje å bli ein Oslo-borger.

– Oslofolk må få vere seg sjølv, eg hald fast på den bygdeguten eg er. Det gjeld klesstil, oppførsel, kor eg er og kva eg gjer. Eg er i Oslo så lite som mogleg for å ikkje miste røtene mine.

Som leiaren av Senterungdommen er Felleskjøpet-dressen nærmast obligatorisk.

– Ja, sjølvsagt har eg det heime, fortel han gladeleg.

Ønskjer klimatoll på importerte varer Den siste tida har tollpolitikk skapt overskrifter i media. Senterungdommen ønskjer «klimatoll» på varer som kunne vore produsert i Noreg, men vel å importere.

– Det er veldig viktig at man produserer matvarer i Noreg og at man har toll på dei. Me skal produsere i fredstid så man også kan kjøpe dei i krisetid, fortel leiaren. I dag er det 443 prosent toll på import av mjølk til Noreg.

Han rettar skulda for dei aukande matvareprisane norske forbrukarar no opplever, til daglegvarebransjen.

GRØN MANN: Nils Forren har vore leiar for Senterungdommen i snart eit år og er valkampmodus. FOTO: Aurora Kallevåg

NORSKPRODUSERT: Forren ønskjer at me et mest mogleg norsk mat, han oppfordrar til å

– Me har sett utbytte til Kiwi-sjefane, det er rom for dei å setje ned matvareprisane. Senterpartiet ønskjer å setje ned meirverdiavgifta på mat – det gjer den billegare. Det som er bekymringsverdig og som mange kritikarar seier, er at då kjem matkjedene til berre å setje opp prisane igjen.

Eit anna problem er den aukande importen av billege varer frå Kina.

Forren trekkjer fram tenesten Temu som eit problem.

– Du kan kjøpe ting på Temu for 7 8 9 10 kroner, det inneber barnearbeid, enorme CO2-utslepp og er ganske kvalmt.

Han har aldri brukt tenesten, men netthandel har han drive med.

– Eg kjøpte ting på eBay då eg var 16. Ein Make America Great Again-caps – det var jo heilt openbert på «lættis», understrekar han.

FEM KJAPPE

Favoritt-emoji: – Den latter-emojien med tårer ut av auga.

Personlege «red-ﬂags»: – Eg har enormt høg skjermtid og «streaksnapper» folk i 2025, det har eg høyrt kanskje er ugreitt.

Er du det du tenkjer eller det du gjer?: – Man er dessverre det man gjer. Man er resultatet av sine handlingar, ikkje det man tenkte før det.

Hobby: – Eg er glad i å spele trekkspel, trene, glad i å løpe – løpebølgjen har teke meg også. Og det vanlege som å lese bøker og sjå seriar.

Korleis går det med kjærleiken?: – Overraskande bra! Det er ein grunn til at eg er i Bergen. Eg trur me berre seier øl, sommar og god stemning.

Eit oppgjer med vegetarkost

Det siste året har «norskitarianaren»

Dordi Lerum, som også er medlem av Senterpartiet, skapa nyheiter for å berre ete norsk mat. Forren heiar fram Lerum og meiner ho er eit førebilete som ein kan hente inspirasjon frå.

– Det var hennar nyttårsforsett i 2024 å berre ete norsk mat heile året. Det greidde ho og det er heilt fantastisk, fortel han.

Forren trekkjer opp ein anekdote frå eit tidlegare Senterpartimøte der metoden til Lerum vaks fram.

– Drar du på arrangement vert du ofte spurd om du har nokon matpreferansar. Viss du er laktoseintolerant, glutenallergikar, vegetarianar eller veganar kan du setje krav til kjøkenet. Då begynte Dordi å skriv: «Et berre norsk mat», seier han humrande.

Sjølv om han heiar fram Lerums metode, er han ikkje like glad i alle typar kosthald.

– Viss ei gruppe av samfunnet kan setje det eg meiner er tullete etiske grunnar til å ikkje ete kjøtt, då vil me seie at me ikkje vil ete importert mat. Det synast eg eigentleg er meir rasjonelt. I lys av det urolege verdsbilete me lever i, meiner Forren at lokal matproduksjon er enno viktigare enn før.

– Gjennom sine forbruksvarer kan man støtte opp om den norske bonden, norske distrikt og norsk innanlandsindustri. Det er viktig at ein er bevisst på god beredskap.

sjå etter «Nyt Norge»-merket. FOTO: Aurora Kallevåg.

VEGETAR, NEI TAKK: Forren vil støtte den norske bonden, men å berre ete vegetarmat er tullete, ifølgje han. FOTO: Aurora Kallevåg

Krigen mot narkotika

Forren ser på den aukande bruken av narkotiske sto i samfunnet som ei urovekkjande utvikling.

– For det første ser man ein normalisering av narkotika i samfunnet. Folk seier at cannabis er mindre farleg enn alkohol, samtidig som politiet sjølv fortel at dei har færre verkemiddel.

– Alle ungdomar testar grenser – eg har testa grenser sjølv, men nokon må set ned foten og seie «Hit, men ikkje lenger.», uttrykkjer Forren.

Han lovar eit oppgjer med utviklinga.

– Det skal bli lett og trygt å sei «nei», for det er ikkje lov. Derfor skal me slå hardare ned på det. Me tar til orde for narkotikahundar på vidaregåande skuler og at politiet kan bruke spyttprøver i meir utstrekt grad enn i dag. Me vil ikkje ha narkotika i samfunnet vårt, slår Forren fast.

– Så prioriteringa til politiet burde vere gjengkriminaliteten, ikkje å gå etter spesiﬁkke individ?

– Ja, politiet bør ta bakmennene óg. Folk seier det er «buhu, vondt, stakkars meg», men det er ikkje noko «stakkars deg» å få ein narkotikahund på ein vidaregåande skule om du ikkje har kokain i skapet ditt.

Kva med studentane?

I 2024 då Senterpartiet framleis sette i regjering, senka dåverande forskings- og høgare utdanningsminister Oddmund Hoel løyvingane til høgare utdanning. Forren ser ikkje dette som eit problem:

– Eg trur ikkje Oddmund Hoel – som heilt openbert er ein akademikar –kuttar fordi han synest det er gøy. Men fordi politikarane i framtida er nøydd til å prioritera pengane litt meir.

Han dreier vidare ut om høgare utdanning.

– Det er rom innanfor høgare utdanning å prioritera pengane sine betre. Ola Borten Moe sparka heile styret i Forskningsrådet på ein dag fordi det var avgrensa aktivitet på korleis man brukte pengane, fortel han.

I 2022 kasta statsråd Ola Borten Moe heile styret i Forskningsrådet, han meinte dei ikkje handterte forskingsmidlene godt nok. Fleire forskarar har uttrykt skepsis mot avgjerda for å skapa uro for forskingsmiljøa.

I etterkant av avgjerda den 12. mai 2022, skreiv UiB-rektor Margareth Hagen, følgjande på Twitter (X):

– Dette skapar stor uro, usikkerheit og risikerer å skade norsk forsking.

Senterungdommen er for ei utmelding av EØS-avtalen – det inneber også Erasmus+ samarbeidet som mange norske studentar nyt godt av.

Forren ser ikkje bort frå at han kan ryke.

– Her blir me veldig ideologiske, fordi me hatar EU. Senterpartiet ønskjer å erstatte EØS med andre handelsavtalar.

Det er også viktig å seie at det kjem studentar til Noreg utanfor Europa også, samtidig er det mange norske studentar som studerer i USA utan å vere med i Erasmus+.

Me skal bore meir

Partiet meiner at Noregs olje og gass næring skal utviklast, ikkje avviklast.

– Me ser at Europa har målsetjingar om å bli fri for olje og gass, det er eigentleg heilt urealistiske klimamål, meiner han.

Han uttrykkjer at partiet skal arbeide for ei grønare framtid for Noreg, men saknar ein meir rasjonell debatt om klimapolitikken.

– Noreg har levert 2030-mål til Parisavtalen, det er skjerpande i seg sjølv. Kvar gong du skal levere nye mål må dei vere skjerpa og strengare, men du kan utsetje dei, seier leiaren og fortsett:

– Det manglar i norsk oentlegheit ein ærleg samtale om korleis me skal nå klimamåla.

Sjølv trur ikkje Forren me når dei, men han har ikkje gitt opp.

– Kva om me brukar norske pengar gjennom eit forum til å ﬁnansiere karbonfangst- og lagring, eller til å hjelpe Polen gå frå kol til gass? Då ville dei kutte CO2-utslepp så det monar, Noreg ville tent pengar på det og det ville vore rasjonelt å gjere det, meiner leiaren.

Problemet er utanforskapet

Tall frå Nav viser at over 100 000 unge vaksne verken er i arbeid eller utdanning. Forren meiner dette er eit av Noregs største problem, men i følgje han må også individet gjere noko sjølv.

– Folk må ta seg litt saman. Me treng ﬂeire hender i arbeidslivet for å førebu eldrebølgja som kjem. Det er heilt forferdeleg at folk på 19 år ikkje kjem

seg i arbeid eller utdanning. Leiaren meiner det vart enklare å starte i arbeidslivet før i tida. Dette kan ha bidratt til at færre fall utanfor før enn i dag, meiner han. – I eit kompetansesamfunn fall enkelte utanfor. Me må ﬁnne ut korleis me best mogleg kan leggje til rette for at folk kjem i arbeid. Forren utdjupar om arbeidslivet: – Debatten om tullestudium er veldig interessant. Som stat må me prioritera folka våre i framtida. Me har ei god ordning med Lånekassen, men det er også for mange som sosar bort 20-årene på «Eg veit ikkje kva eg skal bli?». Dei kjem aldri heilt i gang, legg han til.

Jobbar i motbakke

Meir høgrepolitikk er ikkje vegen å gå, ifølgje Forren:

– Eg er også uroa i denne tida der me treng fleire lærarar og sjukepleiarar, så valde høgreregjeringa å leggje ned fleire studiesenter i Noreg. No har ein oppretta fleire desentraliserte studiesenter.

Det meiner han har gjort utdanning meir tilgjengeleg i Noreg.

Senterpartiet har i lang tid slite på meiningsmålingane. Forren verkar ikkje uroleg av utviklinga, tvert imot ønskjer han partiet tilbake til maktas korridorar.

– Senterpartiet er eit parti som skal søkje makt, me har vore nest mest i regjering etter krigen. Derfor er det viktig å ﬁnne ut korleis me skal kome tilbake i maktposisjonar, meiner han.

KJEMPER: Oppslutnaden om Senterpartiet har lege lågare enn Forren ønskjer, han vil arbeide for at pilane skal peike oppover. FOTO: Aurora Kallevåg

ANNA VEG: Noreg går i feil veg ifølgje Forren, han meiner sentraliseringa er hovudårsaka. FOTO: Aurora Kallevåg

LEA TRONG JOHANSEN

Nyhetsjournalist trongjohansen@studvest.no

Nyhetsspalten «Fagfolket forklarer» er en fast spalte der Studvest spør fagpersoner om temaer som kan engasjere og interessere.

Bare i Bergen kan du velge mellom nesten 400 forskjellige studieprogram – fra fiskehelse til filosofi. Vi tar det gjerne som en selvfølge at tilbudene finnes, men hvordan blir et studie egentlig til? Prorektor ved Universitetet i Bergen (UiB) Sigrunn Eliassen forklarer oss hvordan det foregår.

– Kan hvem som helst opprette et studie?

– Ja og nei. UiB og NHH er det vi kaller «selvakkrediterende». Det betyr at vi kan opprette nye studieprogram selv. Andre institusjoner som HVL må for eksempel søke Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT).

– Hvordan starter prosessen?

– Det begynner ofte i fagmiljøet eller på fakultetet. Et ønske om faglig fornyelse, viktige forskningsfelt eller strategiske satsninger for UiB. Så lager man en skisse: Hva skal studentene lære? Har vi et sterkt nok fagmiljø? Etter det skal skissen behandles i ﬂere ledd, helt opp til siste stopp: universitetsstyret.

– Det er ganske komplisert. For at studiet skal bli godkjent krever universitetsstyret at studentene har vært involvert i utformingen av programmet og hele prosessen tar som regel to år.

– Dere får penger for å opprette nye studieplasser?

– Vi får ikke alltid nye studieplasser når et program skal opprettes, men vi må omfordele de plassene vi har. Når nye studieplasser opprettes, får UiB midler fra Kunnskapsdepartementet, vanligvis 100.000 kroner. For medisin får universitetet en sats på omtrent 300.000 kroner. UiB får også uttelling når studentene avlegger studiepoeng.

Hvordan blir et studie til? Fagfolket forklarer:

Prorektor ved Universitetet i Bergen, Sigrunn Eliassen forklarer prosessen bak hvordan nye studier opprettes.

Så for en typisk studieplass blir det rundt 170.000 kroner, mens for medisinstudenter nær en halv million.

– Det kan bli ganske lønnsomt?

– Nja, hvis du vil opprette noe nytt, må du ta studieplasser fra et annet program. I tillegg er noen plasser øremerket, for eksempel innen IT eller medisin, hvor det er politikerne som har bestemt hva plassene skal gå til. Full uttelling gjelder bare dersom studenten faktisk fullfører. Dropper studenter ut underveis, får universitetet bare rundt 60 prosent av summen. Derfor må universitetene ta inn ﬂere studenter enn det ﬁnnes plasser til.

– Hva veier tyngst når dere velger å opprette et nytt studie?

– Når et nytt studieprogram opprettes, skal det være fordi vi ønsker å tilby utdanninger som er framtidsrettet og samfunnsnyttige. De skal være i tråd med UiBs strategi om bredde, samtidig som mange av programmene kan knyttes opp mot UiBs satsingsområder: hav, energi, klima og globale samfunnsutfordringer.

– Vi må også ta hensyn til hva studentene har lyst til å studere. Derfor gjør vi noen ganger grep for å fange interessen. Mange søker seg heller til medisinsk teknologi enn fysikk og kjemi, selv om innholdet er mye av det samme. En femårig sivilingeniørgrad får mange ﬂere søkere enn en bachelorgrad.

– Økonomi veier også tungt. Hvis vi står med masse tomme studieplasser, er det dårlig økonomi for oss.

– I sommer kalte Høyre-politiker

Peter Frølich enkelte studier, blant annet «Kjønn, seksualitet og mangfold», for «tullestudier». Hva tenker du om det?

– Jeg tenker jo at ingenting er tullestudier, men enkelte navn kan være misvisende. Om navnet velges for å gjøre studiene mer attraktive, kan det forvirre studentene. De tror de kommer inn på én ting, og så er det egentlig noe annet studiet dreier seg om.

– Hvor viktig er det at nye studier er relevante for arbeidslivet?

– Vi skal jo være arbeidsrelevante. Noe annet er meningsløst.

– Hva arbeidsrelevant egentlig betyr, det mener jeg vi bør ha en bred diskusjon om. Vår oppgave er å gi en breddekunnskap, lære studentene å jobbe selvstendig, skrive, kommunisere, ﬁnne kunnskap og være kritiske. Men arbeidslivet kan ikke forvente at studenter kan hvert eneste program eller arbeidsoppgave fra dag én. De må også lære på jobben.

VI SPØR CHAT-GPT:

– Hvordan blir studier til?

– Et studieprogram blir til når det oppstår et behov – enten fra arbeidslivet, studenter eller fagmiljøet selv. Fagpersoner utvikler så innholdet: hva studentene skal lære, hvilke emner som inngår, og hvordan undervisningen skal foregå. Deretter må programmet godkjennes både internt på institusjonen og eksternt av NOKUT for å sikre kvalitet. Når det er godkjent, lyses det ut for opptak, og studentene kan begynne. Etter hvert evalueres programmet og justeres ved behov.

ILLUSTRASJON: Mattis Kvalbein.

Studentene som svarer:

Metodikken er å være sammen i mørket

Kirkens SOS er landets største døgnåpne krisetjeneste på telefon. På senteret i Bergen jobber 114 frivillige mellom 20 og 80 år. Ane og Audun er noen av studentene som er frivillige for chattetjenesten.

ANDREA VICTORIA HORNE Nyhetsjournalist horne@studvest.no

En regnfull kveld i Bergen sentrum lyser levende lys opp et stille rom. På bordet står røde roser, og i sofakroken sitter to unge frivillige klare til vakt. To ganger i måneden logger Ane og Audun seg inn på Kirkens SOS sin chattetjeneste for å møte mennesker i krise.

PETTER SJØLI Fotojournalist sjoli@studvest.no

En stille bønn

I sofahjørnet har de frivillige en «innsjekk» før vakten deres starter. Her deltar de i et lystenningsrituale der de sammen ber for alle som trenger livsmot og håp. Tre nøkkelord går igjen i bønnen: se, støtte og styrke.

De ansatte understreker at Kirkens SOS er en livssynsåpen organisasjon og at lystenningsritualet derfor er frivillig å være med på.

– Så hjelpetjenesten er ikke en formidling av kristen tro?

– Nei. De frivillige skal møte ulike livserfaringer, livssituasjoner og livssyn med respekt, empati og imøtekommenhet, forteller kommunikasjonsansvarlig Andrea Friestad Nyland.

– Det er ﬂere eldre som ringer inn og

ønsker at vi skal be for dem. Det får vi opplæring i, forteller Audun.

Selvmordsforebygging

På skjermen tikker meldingene inn. Mennesker deler alt fra mobbing, spiseforstyrrelser og ensomhet til tanker om å ta sitt eget liv.

Mens vi observerer de frivilliges arbeid, kommer det inn ﬂere meldinger om selvmordstanker. Audun forteller at det er færre som deler konkrete selvmordsplaner.

Kirkens SOS jobber med selvmordsforebygging. Dette krever et støtteapparat preget av tett samarbeid, veiledning og kurs. Derfor er de frivillige aldri på vakt alene.

– Metodikken er å være sammen i mørket, ikke å ﬁnne løsninger for dem. De ﬂeste ønsker bare en samtalepartner, forteller han.

Handler ikke alltid om krise

Konsulent Minda Flåten Nygaard legger til at det ikke bare handler om kriser: – Vi ler også med de som ringer inn. Vi er vanlige folk, akkurat som de som tar kontakt, sier hun.

– Noen tok kontakt for å fortelle at de hadde fått sitt første kyss, forteller Ane.

Ensomme studenter

Mange av de som tar kontakt er studenter som føler seg alene i en ny by.

– Når man føler seg alene er det en nedadgående spiral til ensomhet og

CHATTJENESTE: Ane og Audun snakker med psykisk syke over chat.

PÅ NETT: Tjenesten er anonym og gratis.

HVERDAGSSAMTALE: Ane opplever at de som tar kontakt i hovedsak ønsker en samtalepartner.

depresjon, forklarer Audun. Ane nevner at de ser ensomhetstopper rundt jul, påske og 17. mai. I tillegg øker pågangen utover kvelden.

– Flere sliter med søvn. Når alt er stengt og alle sover, er det viktig at vi har en døgnåpen tjeneste som kan prate med dem som har behov for det. På spørsmål om hvordan det er å bære andres mørke samtidig som man selv er student, svarer Audun at det er todelt:

– Jeg liker å si at jobben både er krevende og givende, sier Audun.

– Jeg går heller fra jobb lettet, enn tung i brystet. Jeg prøver å være her i øyeblikket, og legge det fra meg når jeg kommer hjem, sier Ane.

Noen av henvendelsene kommer fra mennesker som allerede har vært gjennom psykologbehandling, men som opplever å stå alene etterpå.

– Flere kommer rett fra behandling eller innleggelse, og føler at de ikke har blitt ivaretatt. Like etterpå tar de kontakt for å fortelle at de ønsker å ta sitt eget liv.

Halvparten får ikke hjelp I 2024 tok 280.000 mennesker kontakt med Kirkens SOS. Likevel har de frivillige bare kapasitet til å svare halvparten.

– Det er vondt å se alle som står i kø. Samtidig prøver jeg å tenke at jeg har gjort alt jeg kan, forteller Ane. For mange er anonymiteten en nøkkel.

– Det er lavere terskel for å ta kontakt

når man får lov til å være anonym, siden det er mye skam knyttet til å være psykisk syk, svarer Audun.

– Likevel opplever vi at ﬂere ikke føler seg forstått eller at de får nok tid. Ulempen med chat er at man ikke får fulgt dem over tid, sier Audun.

En av de som tar kontakt i løpet av kvelden er usikker på om chattetjenesten er anonym. Selv om Ane forsikrer personen om anonymitet, forlater de chatten nærmest umiddelbart.

– Det er ﬂere som avslutter samtalen før de tør å fortelle noe. Vi opplever at mange synes det er ﬂaut å snakke om psykiske utfordringer uansett om de er anonyme, forklarer Ane.

– Blir det satt føringer for hvordan dere skal svare de som tar kontakt?

– Vi blir opplært i Kirkens SOS samtalemetodikk og får god veiledning. Samtidig skal vi være medmennesker framfor helsepersonell, svarer Audun.

Penger kan ikke veies opp Audun påpeker at det er like viktig at de som jobber frivillige selv er anonyme.

– En dame på 50 år ville kanskje ikke kommet til meg med hennes problemer om hun visste at jeg var en mann i 20-årene, sier Audun.

– Hva har dere lært av å jobbe her?

– Jeg har blitt en bedre samtalepartner, kjæreste og venn. Jeg tar med meg erfaringen inn i alle mine relasjoner, forteller Ane.

– Jeg ser for meg en karriere hvor jeg jobber med mennesker. For meg er det lønn nok å gjøre noe viktig. Penger kan ikke veies opp for det givende arbeidet, utdyper hun.

Nygaard påstår at man lærer like mye om seg selv som man lærer om andre mennesker.

– De frivillige blir bedre på å snakke om vanskelige ting selv, sier hun.

Behov for ﬂere frivillige

Kirkens SOS oppfordrer studenter til å søke jobb som frivillig.

– Det er et økende behov på chat. Det er lav terskel for å være frivillig, ettersom man ikke trenger å være fagperson, forteller Nygaard.

– De frivillige er alt fra studenter til pensjonister, og mange gjør det ved siden av fulltidsjobber. To vakter i måneden er overkommelig for de ﬂeste, avslutter hun.

De frivillige i tjenesten ønsker delvis anonymitet og deler dermed ikke etternavn i saken. Dette gjøres på grunnlag av å redusere risikoen for at brukere av tjenesten oppsøker de frivillige fysisk eller privat.

MEDMENNESKER: Audun mener at ere søker hjelp når de frivillige også er anonyme.

Må leve på tørrfôr, posesuppe og prosecco

Krig og uroligheter preger nyhetsbildet, og myndighetene minner oss stadig om viktigheten av å ha et beredskapslager. Likevel har mange studenter lite å falle tilbake på.

MARIA LOUISE FALCK BJERCK Nyhetsjournalist bjerck@studvest.no

Myndighetene har lagt stor vekt på at hver nordmann bør ha et eget beredskapslager. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har også kommet med en egen sjekkliste for hva vi bør ha hjemme, i tilfelle noe skulle skje.

Ole Stornes Iversen er en av dem som har sett dette behovet, og startet opp egen bedrift, Norberedt. Han er tidligere NHH-student, og jobber nå som forretningsutvikler hos selskapet Askeladden – et foretak som er med på å utvikle og starte nye bedrifter.

Ni av ti mangler Iversen forklarer at myndighetenes økende fokus på beredskap, var årsaken til at bedriften ble startet.

– Vi kom over beredskapsmarkedet og så at det ikke fantes en komplett løsning, der man kunne få et helt beredskapslager hjem. Vi så at DSB, som har ansvaret for beredskapen i

EDON ZEQA Nyhetsjournalist zeqa@studvest.no

Norge, pushet veldig hardt på at folk skulle ha beredskapspakker. Vi så at ni av ti mangler et lager og at mange stresset med hva de burde ha.

– Det skal være så enkelt som mulig, derfor har vi laget en pakke som er liten. Vi bruker blant annet mat som er laget for humanitære kriser. Det produseres her i Bergen og er primært laget for Unicef og Røde Kors.

– Pakkene inneholder hvete, melkeprotein, vitaminer og olje – alt du trenger for en hel uke. Beredskapspakkene har lang holdbarhet og så får man det levert hjem på ett klikk.

For dyrt for studentene Iversen forklarer videre at beredskapslager kommer til å være et normalt fenomen i norske hjem i fremtiden.

– Dette er kommet for å bli, på samme måte som røykvarsler og brannslukkingsapparater.

ANDERS RØYSSET Fotojournalist roysset@studvest.no

Likevel opplever Iversen at det er et tøft marked. Problemet er ikke er konkurranse, men at folk ikke gidder å kjøpe, fordi det er for dyrt. En parpakke fra Iversens bedrift koster nette sum av 3999 kroner.

– Vi har veldig lyst å gjøre det billigere, men mat i en uke koster mye penger.

Og det er i hvert fall én gruppe som er underrepresentert:

– Jeg tror ikke vi har hatt en eneste student som har kjøpt enda.

Han understreker at studenter ikke nødvendigvis er den målgruppen de sikter på å selge til, men at det likevel kanskje er den gruppen som kan ha mest behov for det.

– En barnefamilie har veldig mye mat i kjøleskapet, mens studenter stort sett har mat for kvelden. Så det er faktisk studenter som er mest utsatt. En liten tankevekker til studentene er at det kanskje er de som trenger

beredskapslageret mest. Likevel er det krevende å selge til dem, fordi studenter har lite penger og de er heller ikke klar over behovet, sier Iversen.

Er studentene forberedt på kriser? Et steinkast over Løvstakken fra sentrum bor Alexandra Schonhowd Sørensen (20) sammen med sin samboer Eirik André Trå Leira (20) og katten Lykke (3). De er veldig fornøyde med å bo i Fyllingsdalen, i et rolig nabolag omringet av ell.

– Jeg tror de er mer stresset for krig og konﬂikt i sentrum, fordi det er et mer utsatt område. Her er vi mer utsatt for vær, sier Sørensen.

Tyveåringene følger med på regjeringens anbefalinger om beredskap. Sørensen studerer politikk, er aktiv i Arbeiderpartiet og har et bevisst forhold til verdensbildet.

FÔR: Om strømmen går er det dette studentene må overleve på. FOTO: Maria Louise Fjalck Bjerck

– Til tider kan jeg være mer pessimistisk når det gjelder uroligheter i verden, men jeg tror ikke det kommer en atombombe til Bergen, sier hun, og peker heller på klimakrisen:

– Klima er nok den største faren. At det blir kraftige regnstormer, ras eller lignende.

Kan leve lenge på kattemat

Om strømmen går i morgen må de leve på et par sekker tørrfôr, en halv pose havregryn, ﬁre poser Toro posesuppe, proteinpulver og prosecco. Dersom maten skal varmes, må det gjøres med fyrstikker.

– Vi har i hvert fall en del kattemat, sier Sørensen mildt optimistisk.

I kjelleren til bestefaren hennes er det nok mat til en måneds rasjoneringer. Som studenter er både plassen og økonomien hindringer for å lagre mat. I et studentbudsjett blir det en stor prioritering å bruke tusenlapper på beredskap.

– Jeg føler at det ikke er noe poeng å bare kjøpe inn litt og ikke bygge opp et helt lager – selv om jeg forstår at det ikke nødvendigvis stemmer, forteller Sørensen.

– Nordmenn er for komfortable I en gammel herskapsvilla på Danmarksplass bor William Louis Gaski (24). Han er pensjonert musiker fra King’s College London, og studerer nå digital kommunikasjon på BI.

Det siste halvåret har han blitt mer oppmerksom på at det kan være gunstig med et beredskapslager.

– Det ville ikke falt meg inn for ett år siden, men nå er det nesten umulig å ignorere at det er problemer i verden vi bør tenke over.

Den lille, veldekorerte leiligheten til Gaski har gang, kjøkken, soverom og en relativt romslig bod. Likevel mener han at det er vanskelig å ﬁnne plass til et beredskapslager.

Under benken på kjøkkenet drar han ut en hylle fylt med et litt alternativt beredskapslager, som kanskje går igjen hos ﬂere studenter.

– Jeg kunne levd på alkoholen, spøker han.

Fra spøk til alvor har også Gaski lest seg opp på retningslinjene til regjeringen, og vurdert å skae seg en beredskapskasse.

– Om det plutselig skulle skje noe på et eller annet tidspunkt, så kan du bare ﬁnne frem den kassen, og så er man relativt «good» en liten stund.

Han mener behovet for beredskap først og fremst skyldes den urolige verdenssituasjonen.

– Jeg føler det kommer ganske hånd i hånd, altså beredskap og den situasjonen vi står i. Vi hadde ikke trengt det om vi ikke hadde vært i en skremmende situasjon. Det er noe å

tenke over, sier Gaski og legger til:

– Men jeg er redd vi har en tendens til å bli så komfortable i Norge at vi slutter å reﬂektere over de tingene som er vanskelig.

Sjelden beredskapssnakk Beredskap er ikke et tema blant vennene hans, og han tror ikke det er sjangs for at alle studenter skaer hvert sitt beredskapslager.

– Å få studenter generelt til å tenke over noe annet enn karakterer, paddel og hva de skal drikke i helgene er ganske vanskelig.

Han tror også økonomi er en sentral faktor.

– Mange studenter sliter økonomisk med å fylle opp kjøleskapet i det hele tatt. Da er det vanskelig å prioritere beredskap i tillegg.

Selv vil han skae seg et lager når han har tid og ryddet plass.

– Så lenge pakken følger retningslinjene, kjøper jeg heller det enn å sette sammen alt selv, avslutter han.

ER ALEXANDREA OG EIRIK BEREDT?

Parpakke fra Norberedt, kroner 3999:

14 rasjoner: nei

Primus gassbrenner: nei

Førstehjelpsskrin: nei

Batteridrevet radio: nei

Lommelykt: ja

Powerbank: én med halvfullt

batteri

Telys: ja

Våtservietter: ja

Kart over tilﬂuktsrom: nei, men nærmeste er i sentrum

Mal med nødinformasjon: nei

Nitedals Hjelpestikker (fyrstikker): ja

Vannkanne (2 stk): nei, men en glassbeholder de kan fylle opp

Singelpakke fra Norberedt, kroner 2999:

7 rasjoner: nei

Primus gassbrenner: nei

Førstehjelpsskrin: nei

Batteridrevet radio: nei

Lommelykt: nei

Powerbank: nei

Telys: nei, men noen stearinlys

Våtservietter: nei

Kart over tilﬂuktsrom: nei

Mal med nødinformasjon: nei

Nitedals Hjelpestikker (fyrstikker): nei

Vannkanne (1 stk): nei

SIKKERHETSPAKKE: Nordberedt har ere beredskapspakker. Her er «singelpakken». FOTO: Nordberedt

TYPISK: Alexandra Schonhowd Sørensen (20) og Eirik André Trå Leira (20) har forberedt seg mentalt, men et fysisk beredskap har de fortsatt i vente. FOTO: Maria Louise Fjalck Bjerck

GRÜNDER: Iversen forklarer at studenter ikke er målgruppen for Norberedt, selv om de er en utsatt gruppe.

ER WILLIAM BEREDT?

NØDVENDIGHET: Gaski (24) bor for seg selv på Danmarksplass og re ektert mye over nødvendigheten av et beredskapslager. FOTO: Maria Louise Fjalck

Lenket for livet – unge i kamp mot gruveavfall

TUVA SOLEM

Ansvarlig redaktør ansvarligredaktor@studvest.no

Hva får folk til å lenke seg fast til et gruveanlegg, risikere bøter og personlig økonomisk tap, alt for en sak de tror på? For noen unge aktivister er svaret enkelt: de kan ikke sitte stille når natur og lokalsamfunn står i fare.

Fra Førdeorden til Finnmark

Aktivister fra hele landet, inkludert studentene Mathilde Marjala (19) og Lisa Holmås (23), har i sommer deltatt i demonstrasjoner mot Nussir ASAs gruveprosjekt i Repparorden. Selskapet har tillatelse til å dumpe 30

To studenter lenket seg fast i Reppar orden og ﬁkk bøter i titusenklassen. For dem handler kampen om mer enn penger – det handler om natur og solidaritet.

millioner tonn gruveavfall, noe som truer dyreliv, ﬁske og samisk reindrift. Aksjonene har inkludert sivil ulydighet, der deltakerne risikerer alt for en sak de brenner for.

For Marjala startet engasjementet allerede som 16-åring, da hun protesterte mot gruveavfall i Førdeorden. Naturvernforbundet og Natur og Ungdom gikk til søksmål mot staten som hadde tillatt at Nordic Mining kunne deponere opptil 170 millioner tonn.

Ifølge NTB slo lagmannsretten fast at regjeringens tillatelser til sjødeponi

fra 2016 og 2022 bryter både vanndirektivet og vannforskriften. Dermed ble vedtakene kjent ugyldige på alle punkter. Denne avgjørelsen skjedde midt i aksjonene i Finnmark, og var en stor seier for aktivistene, og en motivasjon for videre engasjement.

– Jeg har alltid følt at det ikke går an å sitte stille når natur og lokalsamfunn står i fare, sier Marjala. Hun forklarer at bruk av sivil ulydighet ofte er siste steg for å bli hørt.

Sivil ulydighet og sterke opplevelser Denne sommeren var hun tre dager i Finnmark. Allerede samme kvelden som hun ankom, lenket hun seg fast på anleggsområdet sammen med andre demonstranter.

– Politiet ga oss pålegg om å ﬂytte oss, men vi gjorde det ikke. Det tar tid for dem å kutte lenkene, og den tiden er viktig, sier hun. Hun ble til slutt båret bort og ﬁkk en bot på 8000 kroner – en stor utgift for en student.

LØFTET: Her blir Mathilde Marjala ført bort av politet etter å ikke ha etterfulgt pålegget deres. FOTO: Rasmus Berg (Natur og Ungdom)

Demonstrasjonene mot gruveprosjektet har også flyttet seg til Oslo der aktivister blokkerer inngangen til Nærings- og ﬁskeridepartementet i protest mot gruvedriften i starten av september. Her ble også demonstrantene klippet av sine lenker og ført bort.

For Marajala var tiden da hun demonstrerte full av inntrykk.

– Selv om jeg var der kort tid, blir alle inntrykk forsterket. Det var spesielt sterkt å se reindriftsutøvere stå sammen med oss, sier hun.

Et minne som sitter spesielt sterkt, var da demonstrantene fant en reinskalle på byggeområdet som var sprayet oransje – fargen arbeiderne brukte for å

markere sprengningssoner.

– Vi heiste ned reinsdyrhodet og tok det tilbake som et symbol på viktigheten av arbeidet vårt, forteller hun.

Føles ut som en selvfølge

For Marjala føles engasjementet mer som en selvfølge enn et valg.

– Jeg tenker ikke så mye på pengene som går tapt, men ser heller på det som en verdifull erfaring. Resultater kommer også: Det vi gjorde i Førdeorden har hatt betydning, og dommen i lagmannsretten viser at engasjement nytter. Selv om hun har merker på rullebladet, angrer hun ikke. – Jeg føler stolthet. Dette er noe jeg kan stå for resten av livet, sier hun.

Har tillatelse

Studvest har forsøkt å få tak i Hammerfest-ordfører Terje Rogde (H), uten å lykkes. Til Universitas sier han: – Vi forholder oss til Klima- og miljødepartementet. Kommunen er ikke eier eller part i prosjektet, men vi må respektere prosessene som er gjennomført.

Han understreker at Nussir-prosjektet har fått alle nødvendige tillatelser gjennom ordinære prosesser.

Stolthet og fellesskap

For Holmås ble vendepunktet da hun i 2021 ble kjent med en jordansk utvekslingselev med palestinsk bakgrunn og lærte mer om okkupasjonen. I 2023 fulgte hun Fosen-aksjonene og var blant de 9000 som møtte opp utenfor Stortinget i oktober, etter at staten i over 700 dager ikke hadde etterfulgt høyesterettsdommen om Fosen-saken.

Når det ble klart at folk skulle demonstrere i Finnmark, følte Holmås at hun måtte delta. Hun var i Finnmark i fem uker. I starten var det rolig på grunn av byggestopp, men etter hvert ble det nye demonstrasjoner.

– Det var veldig skummelt første gangen politiet skulle klippe lenkene rundt meg. Jeg ﬁkk en klump i halsen og

ba de andre aksjonistene om å komme med støttende tilrop, forklarer hun. Hun lenket seg fast tre ganger og ﬁkk bøter på til sammen 31.000 kroner. En gang lenket hun seg fast til porten der sprengstoet ble lagret, et lite stykke unna anleggsområdet.

– Det er veldig intenst på mange måter når man fester lenken og politiet kommer. En av dagene vi aksjonerte, joiket en av de samiske aktivistene ulvens joik da politiet kom, forteller Holmås.

Hun legger til:

– Vi satte ikke opp en aksjonsleir for moro skyld, men man blir glad i dem man bor sammen med. Jeg ﬁkk høre mange historier om Sápmi – både slektshistorier, fortellinger fra reindriften og historier knyttet til Repparord.

For både Marjala og Holmås handler det om mer enn penger og bøter. Det handler om solidaritet, fellesskap og om å stå opp for noe de tror på.

REISTE: Flere reiste til Repparfjord for å demonstrere. FOTO: Rasmus Berg (Natur og Ungdom)

KLIPPET: Mathilde Marjala påpeker at hun opplevde politet som sympatiske og ryddige i møte med demonstrantene. FOTO: Rasmus Berg (Natur og Ungdom)

LENKET: Lisa Holmås lenket seg fast til et gjerde der det var sprengstoff. FOTO: Rasmus Berg (Natur og Ungdom)

Studerer i Bergen og Oslo samtidig: – Fløy 17

ganger tur-retur

Zia Ali (23) studerer juss i Oslo og medisin i Bergen. På siden deler han studietips på TikTok og forsøker å avvise myten om at det er nødvendig å være superstudent for å kombinere studier.

CATHINKA GOSH MAISEY

Nyhetsjournalist maisey@studvest.no

– Jeg hadde planer om å permittere meg fra jussen før jeg begynte på medisin, men gjorde det ikke fordi nettsiden for permisjon er så komplisert. Jeg endte opp med å prokrastinere og nå er jeg i Bergen, sier juss- og medisinstudenten med et smil.

Drømmen var opprinnelig å starte på medisin, men da rettslære ble interessant på videregående byttet Zia Ali om på prioriteringslisten. Ett år senere søkte han seg inn på medisin og kom inn der òg – men i Bergen.

Hva er best Oslo eller Bergen?

I or ﬂøy han tur-retur til Oslo 17 ganger og har et godt innblikk i studentmiljøet i begge byer, og han legger ikke skjul på hvilken by som er best.

– Jeg sier Bergen! Været er helt ok, men det er bedre studentkultur og gjengen på medisin er veldig sammensveisa.

Ali er på vei inn i det andre året med å kombinere to fulltidsstudium, men er i godt humør.

NERI B. SHAW Fotojournalist shaw@studvest.no

– Det kan være en god mulighet hvis man ikke greier å bestemme seg for hva man vil studere. Men hvis du har lyst til å studere to ting burde du tenke på hvordan du kan kombinere studiene og skape verdi av det, svarer han.

Forståelse mellom fagfelt Ali peker på et sprik mellom kunnskap innen medisin og juss som en grunn til at han ikke greier å velge et studium vekk.

– Siden jeg er interessert i medisin, er det spennende å fokusere på pasientsikkerhet, fordi det er et felt jeg føler vi fortsatt har en vei å gå.

Vi har kommet ganske langt på veien til likhet mellom alle pasienter, men så er det noen felt i vitenskapen og i medisin som vi ikke har forsket nok på, som kvinnehelse.

Han peker på at jussen ikke har gjort nok jobb for likhet blant folket.

– For å dekke det mellomrommet, tror jeg vi trenger jurister som forstår medisin, og leger som forstår juss, sier han.

Myten om en «Superstudent» Med 1400 følgere på TikTok og nærmere 20 tusen likes deler Zia Ali studietips fra hverdagen sin. Han mener TikTok kan gi et mer realistisk innblikk i studenthverdagen.

– Det er lett å danne et bilde av en «superstudent», eller en som prøver å mestre to krevende studier samtidig. Jeg ønsker egentlig bare å vise at jeg er en vanlig student som holder på med to ting jeg synes er spennende. Det kunne like gjerne vært fotball og medisin.

Han mener også at sosiale medier kan brukes for å vise frem hvor mange muligheter studenter har, og at det å være student er mer ﬂeksibelt enn man ofte tenker.

Ikke bedre enn alle andre

Ali forteller at han ikke ønsker å vise at han er bedre en noen andre, men at det går an å kombinere det man brenner for på sin egen måte.

– Jeg håper ikke det oppfattes som skryt og at folk kan se at jeg er en vanlig person som er interessert i to ting, som samfunnet tilfeldigvis har sagt at man må være veldig smart for å kunne gjøre.

– Jeg er veldig lat

Ali forteller at han ikke føler han går glipp av noe utenfor studiene. Han trener og henger med venner. Selv om han reiser mye frem og tilbake, forteller han at engasjementet trumfer det å potensielt gå glipp av noe. Alis venner er også forståelsesfulle når det kommer til den travle hverdagen.

– Jeg føler jeg er veldig lat. Jeg tror det kommer litt an på deﬁnisjonen, men jeg liker å stå opp sent i helgene, og jeg dropper en forelesning i blant fordi jeg heller vil sove litt lengre.

Han legger til at han mener at de ﬂeste studenter står på.

– De ﬂeste studenter jeg kjenner har deltidsjobb, selv om vi «egentlig» ikke skal ha det. Jeg tror det er mer fokus på å jobbe eektivt enn å jobbe mye, legger han til.

For lett på medisin?

Medisin er tradisjonelt sett et krevende studie med mye pugging. Ali er forberedt på å gå inn i et vanskeligere semester denne høsten, men ikke alle mener det stemmer.

– Det er høyt snitt på medisin, men jeg tror ikke snitt representerer hvor vanskelig et studium faktisk er. Jeg snakket faktisk med en foreleser i dag som sa at det var for lett på medisin! Hun spurte hvor ofte jeg hadde trengt å tenke kritisk i løpet av året og jeg svarte at det var veldig lite. – Hun sa også at jeg var en god student, avslutter Ali med et bredt smil.

LIKES: Zia Ali deler stort og smått fra hverdagen som dobbeltstudent på sosiale medier.

PÅ BAR: Studvest møter Zia Ali utenfor lesesalen på bar (uten alkohol i glasset)

Født inn på teaterscenen

Immaturus’ nye teatersjef er klar til å bli hele organisasjonens mamma.

ANE FLATEBØ

kulturjournalist

ﬂatebø@studvest.no

Kulturbyggerne

I denne spalten møter vi studenter som har valgt å bruke sin tid på frivilligheten i Kulturbergen. Her får du bli kjent med lederne bak ulike studentgrupper som bidrar til å skape og styrke kulturlivet mellom de syv ell.

Studentteateret Immaturus er en av de store aktørene blant Bergens studentorganisasjoner. Med rundt 100 medlemmer tilbyr de ﬂere ukentlige aktiviteter, minst én hovedproduksjon hvert semester og ﬂere mindre mikroprosjekter.

Nå står teateret foran et nytt kapittel med Helle Hesjadalen Taraldsvik som ny teatersjef – og leder for hele den engasjerte studentgjengen. På rekvisittlageret dreier hun ut om vervet, og gir oss et innblikk i generasjoner av gamle rekvisitter.

Ekte teaterkid

Der noen ble født med ski på beina, ble Taraldsvik født rett inn på teaterscenen. Med to teaterlærere som foreldre var veien til scenen både kort og naturlig. Like naturlig ble valget om å bli med i Immaturus for tre år siden. Taraldsvik ønsket å møte andre teaterinteresserte, – folk hun beskriver som «gode, kjærlige og rause», og dro på en mandagsimpro.

– Etterpå gikk vi ned på Grøndals og tok en etterøvingspils. Jeg ble kjent med folk som sa «Vi har audition til musikalgruppa! Du må bli med!», forteller hun.

Hun dro på audition, og resten er historie. Nå, med tre års erfaring i ryggen, tar hun fatt på rollen som teatersjef.

– Nå skal jeg liksom være med på denne reisen som … Mamma! Hvis du skjønner? Jeg kan komme med mine personlige erfaringer på hvordan ting er blitt gjort før.

Fra student til teatersjef

Parallelt med vervet tar Taraldsvik 15 frie studiepoeng i teatervitenskap dette semesteret, og jobber deltid i en barnehage.

– Jeg tror jeg kunne klart å balansere å være heltidsstudent og teatersjef. Grunnen til at jeg ikke gjør det nå, er fordi jeg er litt lei av å studere. Hun understreker at tidligere teatersjefer også har vært deltidsstudenter, og at vervet krever mye:

– Det skjer noe hele tiden. Jeg bruker ﬂere timer hver dag på å svare på mail, delta på møter, passe på ukentlige arrangementer, kommunikasjon med Kvarteret og internt i Immaturus, og sørge for at alle vet hva de skal gjøre –og faktisk gjør det.

– Man kan ta seg fri, men man får ikke lyst til det.

– Er du mest student eller teatersjef?

– Absolutt mest teatersjef. Vi pleier å si at det burde vært betalt. Du går så ordentlig inn i rollen. Man må elske denne jobben for å ha lyst til å gjøre det. Og det gjør man jo.

Lidenskap fremfor lønn

– Hvorfor vil du bruke så mye tid på et frivillig verv?

– Det er fordi jeg elsker Immaturus. Jeg elsker hva det har vært for meg i tre år. Det har vært en møteplass for teaterinteresserte mennesker, som bare har et veldig sterkt ønske om å skape scenekunst sammen.

– Det skaper et helt eget miljø, sier hun. Immaturus gir den tryggheten man trenger når man er alene i Bergen som ny student. Når man trenger venner, og når man trenger å fylle dagene med gøy innhold som ikke bare er å sitte og lese på bibliotek. For meg blir det jo ingen lesing på bibliotek. Altså, jeg prøver jo det også.

– Vi skal ikke hive deg under bussen som dårlig student, altså.

– Ikke si at jeg er en dårlig student! Ikke til mamma! Eller … mamma vet det.

En jævlig, men gøy berg-og-dal-bane.

– Du har nevnt at rollen innebærer mye arbeid. Burde vervet vært honorert?

– På en måte skulle jeg ønske det. Da kunne jeg lagt alt jeg er og gjør, inn i dette.

– Men det er også veldig ﬁnt at det ikke er honorert. Du lærer deg å bruke tid og energi på noe du bryr deg om, som du ikke gjør for pengene, men for en indre driv.

Hun tror erfaringen fra Immaturus er verdifull, selv om den ikke direkte kvaliﬁserer til lederstillinger utenfor teater:

– Jeg tror ikke jeg kunne blitt leder i banken av å være teatersjef i Immaturus, liksom. Og jeg vet ikke om jeg vil bli teatersjef på DNS, men ledelseserfaring på CV-en er gull verdt.

– Hvordan tror du rollen som teatersjef kommer til å bli?

– Altså, det kommer sikkert til å bli jævlig slitsomt. Men også gøy og spennende, som en berg-og-dal-bane.

– Er det noe du gruer deg til?

– Å ta kjipe avgjørelser. Hvis det går til helvete nå, så er det ikke bare min skyld, men det kommer til å føles som min skyld.

Strykkarakter gjør lykkelig

Mot slutten av intervjuet reﬂekterer teatersjefen over hvorfor det er viktig å engasjere seg:

– Du går glipp av et sted å henge, masse kule folk og muligheten til å engasjere seg i noe viktig, sier hun. Velger du Immaturus, er det greit å vite at navnet spiller på det engelske ordet immature, men innad i teateret skal det også symbolisere strykkarakter. For Studvest´ journalist virker det likevel som om Immaturus først og fremst gjør folk lykkelige – og det er vel det viktigste, eller?

SKUMMELT: Det er betryggende å være ny med en studentorganisasjon i ryggen. FOTO: Brede Tolo Haugland

BAKROMMET: De viktigste samtalene tas alltid på bakrommet. FOTO: Brede Tolo Haugland

Metteson er mitt teater og mitt univers

PIA FJELDSTAD

Kulturjournalist

eldstad@studvest.no

Sverre Breivik er utdannet ved Statens teaterhøgskole og jobber som skuespiller. Metteson ble derimot født under koronapandemien.

– Da teateret stengte ned ﬁkk jeg mye tid. Dette overskuddet brukte jeg til å sette inn giret og prøve ut om musikken også var noe jeg kunne leve av, forklarer Breivik.

Føttene i to leirer

Metteson-prosjektet til Sverre Breivik har ikke fått han til å slutte med skuespill, heller tvert om.

– Jeg ser for meg å alltid veksle mellom skuespill og musikk. Musikken er mitt personlige uttrykk og jeg jobber mye alene, men på teateret får jeg jobbe med andres visjon, sier han. Mossingen startet teaterkarrieren sin på Den Nationale Scene i Bergen, senere har han stått på scenen på Nationaltheatret, og spilte hovedrollen som Peter Pan i den første forestillingen på det nye Hjorten Teater i Trondheim.

– Hvert prosjekt er en ny lærdom. Dette gir meg alltid en ny forståelse av det å stå på en scene. Hvert prosjekt er litt som å lære et nytt språk eller å få en ny sjef. Om jeg bare hadde holdt på med konserter, tror jeg det ville vært vanskelig å fornye seg selv, utdyper Breivik.

Du kan oppnå mer enn du tror Videre forteller Breivik at det er vanskelig å være musiker i Norge, og at det også kan være økonomisk smart å ha ﬂere prosjekter å holde på med.

– For de ﬂeste jeg kjenner, og for meg selv, gjør jobben og relasjonene det verdt å tåle skumle og usikre perioder, og en mindre trygg økonomi, sier han.

For leserne som er usikre på om de valgte rett studie, eller har en kriblende drøm om en kunstnerkarriere, er Breiviks tips å isolere seg i lidenskapen sin, og ikke kopiere andre.

– Dersom man virkelig ønsker noe, får man det til. Vi har kapasitet til mer enn man kanskje tror. Det går også an å gjøre begge deler, forteller han og legger til:

Veien til å bli kunstner er ikke brolagt med roser.

– Samtidig må man gjøre det for seg selv, det er ingen som ber deg gjøre det.

Selv holdt Breivik på med musikkprosjektet i nesten fem år før musikken ble tilgjengelig for alle å høre.

Et blikk i spåkula

Når det kommer til hvem som egentlig lytter, og hvor langt han kan nå med tonene sine, deler Breivik sine planer.

– Jeg har funnet et kjempevakkert kjernepublikum i Norge. Jeg tror virkelig at dette publikummet også ﬁnnes i utlandet. Så det vil jeg fokusere på å ﬁnne fremover, fremhever han.

Når det gjelder fremtiden, legger han ikke skjul på at planen hans hovedsakelig er å fortsette i samme spor:

– Jeg har nådd lengre enn jeg trodde jeg noensinne kom til å gjøre. Planen min er å fortsette og forhåpentligvis være i samme posisjon om 5 15 år.

Det første på agendaen, er et nytt album i 2026.

Inspirasjon og lidenskap Å ﬁnne inspirasjon til det nye albumet er ikke vanskelig for Breivik. Han forteller at han henter idéer fra teater, ﬁlmer og sitt eget liv, før han legger til:

– Jeg er en grubler og dagdrømmer, og det trenger hverken å skje fantastiske eller grusomme ting før jeg kan lage en sang av det. Jeg tror lidenskap er noe man bare har – i hvert fall er det sånn for meg, sier han.

Breivik innrømmer at han ikke hører så mye på andres musikk, men går heller rundt og tenker på sin egen. Selv om han har erfaring fra andre kulturarenaer, har han alltid følt behov for ﬂere uttrykksformer:

– Da jeg var på teateret fulltid følte jeg at jeg ikke ﬁkk brukt all kreativiteten jeg har iboende i meg. Musikken kom fordi jeg trengte ﬂere måter å være kreativ på.

STJERNE: Stjerne på bakrommet. FOTO: Bjørk Ellingsbø

Koengens konge har kommet hjem Musikkreisen startet med soveromspop da han jobbet på teateret i Bergen. Byen har en spesiell plass i artistens hjerte, og han forteller at han kjenner seg som en Bergensartist.

Det er derfor forståelig at Breivik snakker lidenskapelig om hvor spent og takknemlig han var for å få muligheten til å varme opp for Gabrielle på Koengen.

– Jeg har aldri spilt for et så stort publikum. Jeg elsker å opptre live og komme i kontakt med publikum. Siden karrieren min begynte her, er det å spille på Koengen som å komme hjem, forklarer han.

– Selv om det ikke er så stor aldersforskjell mellom meg og Gabrielle, føles

det litt ut som jeg har vokst opp med henne. Hun er absolutt et forbilde for meg, hun setter alltid standarden for show, med sine heftige vokalprestasjoner og gode poplåter.

Selv foran en stor publikumsmasse forteller Breivik at nervøsiteten sjelden tar overhånd, så lenge han er godt forberedt.

– Jeg skulle gjerne ha vært mer nervøs, egentlig. Nerver er en superkraft - man blir så skjerpet, sier Breivik.

Til slutt røper Breivik at han hadde planlagt å feire prestasjonene på ekte mossing-vis:

– Forhåpentligvis med pølse i vael! Ingenting som kombinasjonen av søtt og salt, avslutter han.

STJERNE: Folkehavet har samlet seg på Koengen for Mettesons opptreden. FOTO: Bjørk Ellingsbø

LEGENDARISK: Hele Koengen i fyr og amme. FOTO: Bjørk Ellingsbø

LIDENSKAP: Det er ingenting Metteson heller vil enn å opptre live. FOTO: Bjørk Ellingsbø

13.september

BRANN-VÅLERENGA:

BRANN STADION

Bergens stoltheit kjempar mot sin kjipe storebror. Det er tid for storbyderby.

14.september

SØNDAGSJAZZ PÅ CAFE SANAA

Ønskjer du å fyte deg ut av veka, er kanskje søndagsjazz ein perfekt avskjed på ei litt for travel helg.

18.september

MUSIKALPUB: DET VESTNORSKE TEATER

Din indre musikalnerd har moglegheit til å skina i all offentlegheit. Grip sjansen, me andre blir lei av å høyre Hamilton resten av året.

19.september

HVITMAL GJERDE: ROMMET

Den fyrste heile konserten Hvitmalt

Gjerde gjer på mange år. Dette er det me kallar eit comeback!

SEPTEMBER OKTOBER

9. oktober

IDA MARIA: HULEN

Ei rocka dame I like so much better when she is naked.

11. oktober—31. desember

SÅ SOM I HIMMELEN:

DNS PÅ FORUM SCENE

Hausten er mørk og dyster, så om du treng å få ut tårene, er dette eit stykke med grinegaranti.

15.—23. oktober

BIFF

Bergens internasjonale Filmfestival, treng ein utdjupe meir?

17.—18. oktober

OM DET FINNES ET OSS FOR ALLTID: KVARTERET

Vert du skremd av store teaterscener?

Immaturus har kanskje tilbodet for deg, dei kallar det ein mikroproduksjon.

19. oktober

BIT20 ENSEMBLE SPELER

ANNA BERG: SILJUSTØL Anna Berg har komponert flmmusikken i kinoflmen «Draumer», og er Kode sin eiga huskomponist dette året!

30. oktober

OPEN SOURCE KONFERANSEN: KVARTERET

Studenter og næringsliv fnn saman her. Ønskjer du å oppleve fenomenet «mingling» er kanskje dette staden for deg.

26.—27. september

HALVØYEN FESTIVAL: USF VERFTET

Fekk du ikkje nok av festival i sommar?

Du får ei ny moglegheit i september!

6.-8. november

VILL VILL VEST

Vill og svolten på nye musikalske opplevingar? Vill Vill Vest fyllar i år 10 år, og vil i år som i alle andre år vise fram nye musikalske talent.

7. november

JULESTEMNING MED LIVE OG

RONNY: USF VERFTET

Jula kjem tidlegare og tidlegare, men litt kosemosestemning er vel alltid lov?

8. november

HONNINGBARNA: KVARTERET

Pønkrockebandet som har kapra heile

Noreg sitt hjarte.

15. november

BERRUM OG BEYER SNAKKER

OM GREIER LIVE: FORUM SCENE

City Totale er undernamnet til dette liveshowet.

15.—22. november

DEN GRØNNE RIDDER: KVARTERET

Immaturus sin hovudproduksjon er i år sjølvskriven!

21. november

BEHARIE: USF VERFTET

Silkemjuk stemme frå Sandnes er det beste bokstavrimet ein kan trylle fram frå musikkhatten.

29. november

VALENTOURRETS: HULEN

Dei kjem støtt og stadig, og ein kjøpar billetter kvar gong.

NOVEMBER DESEMBER

3. desember

JULEGØY MED YLVIS: FORUM SCENE

Dei kan synga, og dei er morosame, ønskjer ein seg noko meir til jul enn dette?

4. desember

BERGENS METALLUNDERGRUNN

HYLLA OZZY OSBOURNE: HULEN

Vert ikkje meir legendarisk enn å hylla på Hulen!

20. desember

LOVE ACTUALLY LIVE

IN CONCERT: GRIEGHALLEN

Er du ein av dei med sein eksamen, kanskje dette kan halde motivasjonen din oppe?

KULTURHAUSTEN I BERGEN

Tekst: AURORA KALLEVÅG Foto: ANDERS RØYSSET

Er diamanter seriøst en kvinnes beste venn?

SOFIE VASSNES Kulturjournalist

vassnes@studvest.no

Lucy, en materialistisk matchmaker, står i valget mellom en fattig men jordnær eks-kjæreste, og en luksuriøs gentleman som oppfyller alle kriterier. Gjennom filmen gjennomgår hun en personlig reise for å finne frem til en mer inderlig og meningsfull tilværelse, der ekte kjærlighet er en del av bildet. Regissør og manusforfatter Celine Song var selv matchmaker en gang i tiden. I intervjuer deler hun dype refleksjoner rundt den moderne datingkulturen. Hun langer ut om hvor oppslukt man blir av kriterier og rangeringer, til punktet der det ikke lenger er snakk om mennesker, men varer.

Ikke som andre rom-coms?

Filmen har av noen blitt kalt en dekonstruksjon av konseptet rom-com. Selv sier Song at filmen sitter ulykkelig, men komfortabelt plassert i sjangeren. Etter Songs kritikerroste debutfilm «Past Lives», foreligger det fra start en slags forventning om at denne filmen skal være smartere enn typiske rom-coms. En sjanger som ofte regnes som lavkultur og klisjé, men hva er egentlig nytt med denne filmen?

Som ﬁlmens åpningsscene: en jeger- og sankerromanse viser, har materialister alltid fantes. Som Marilyn

Storﬁlmen med de store tankene?

Monroe sa: «Diamonds are a girl’s best friend», og som Madonna sa: «The boy with the cold hard cash is always mister right». I søken etter en make, går Lucys klienter frem som om de skal kjøpe en hest. Kandidatenes verdi måles etter hårlinje, høyde og årsinntekt. Det er som i Jane Austens tid, da rangen til ungkarene ble husket før navnene. Ekteskapet er en business deal. Den moderne datingkulturen er fortapt.

Det er dog en smule ironisk at en ﬁlm som tar sikte på å kritisere datingmarkedets kommersielle struktur, har en såpass kommersiell rollebesetning. Fattiglusen som vi skal ha medfølelse for, fordi han visstnok har lav markedsverdi, er spilt av Chris Evans. Ja, liksom.

Kapitalistisk kjærlighet for dummies

Datingmarkedets pengefokus er tvunget inn i nesten hver eneste linje med dialog. Budskapet understrekes såpass hyppig og overtydelig, at man begynner å lure på hvem denne ﬁlmen egentlig er ment å være en lærepenge for.

Samtalene kvinnene har, der single blir redusert til varer for evaluering, er overdrevne. Det minner om sangen som trendet på Tiktok, om å ønske seg «a man in ﬁnance, trust

fund, 6´5, blue eyes». Tankene går også til da Tinder prøvde ut et høydefilter, til mange «short kings’» store skrekk. Ja, datingkulturen har unektelig sine overfladiske, objektiverende trekk. Samtidig er ikke Materialists’ parodier nødvendigvis representative eller gjenkjennbare nok til å være morsomme. Hovedkarakteren virker å være den eneste som er oppegående nok til å innse at kjærlighet faktisk trumfer overfladiske kriterier, som om det er en original tanke. Er kvinner ellers så dumme, banale og kalde som denne filmen tilsier?

På en annen side kan ﬁlmens publikumsrespons bevise poenget til en viss grad. Filmen har nemlig blitt stemplet av noen som «broke man propaganda». De mener den reklamerer for fattige menn, og at de til tross for budskapet ikke har tenkt å la seg sabotere i jakten på en velstående mann. Denne tankegangen passer parodiene hånd i hanske.

Budskapet er enkelt. Penger kjøper ikke kjærlighet. Ingen er perfekte. Forelskelse er en ukontrollerbar kraft som man ikke kan kalkuleres frem til, og som går dypere enn diamanter og bankkontoer. Den inderlige lykken ﬁnnes ikke i det overﬂadiske og

forfengelige. The Beatles sang det i «Can’t Buy Me Love». Det er det urgamle budskapet - på én måte tidløst, på en annen måte helt oppbrukt og utslitt. Kanskje ville det vært mer interessant dersom ﬁlmen gikk inn på hvordan kapitalismens transaksjonelle ånd kan hjemsøke mellommenneskelige relasjoner, slik forfatter Sally Rooney skriver om. Eller istedenfor de slappe parodiene, heller skildret følelsen av fremmedgjøringen så emosjonelt tappet datingkultur kan gi.

Veslevoksen

Sannsynligvis burde budskapsformidlingen bare roes ned. Materialists er litt for veslevoksen i agendaen sin, og tar seg selv og sin tematikk litt for høytidelig. Hvis man ikke forventer noen skarp samfunnskritikk og ikke lar de mange forsøkene på det bli dyttet ned i halsen på deg, fungerer filmen bra som en klassisk rom-com. Med en fin kinematografi, et solid soundtrack, og et godt, gammeldags trekantdrama i sentrum blir det et koselig par timer på kino. Det er til syvende og sist en film å anbefale til rom-com-elskere.

Karakter: C

SJARMERT: Til og med en sjarmør kan bli sjarmert. FOTO: SF Studios

PIA FJELDSTAD Kulturjournalist

eldstad@studvest.no

AURORA KALLEVÅG

Kulturredaktør

kulturredaktor@studvest.no

Mind and body – en forsøksvis oversikt

Vi har hjulpet deg å navigere i mylderet som også kalles Sammen gruppetimer!

Earlybird mølletime

Den smilende instruktøren starter timen med å gratulere oss med prestasjonen. For det er en bragd å stille opp på en time som starter 0615. Følelsen av å være et overmenneske er det som gir energi til å stå løpet ut.

Musikk strømmer fra høyttalerne, men er relativt dempet i forhold til hva de vanligvis kan ﬁnne på å ha. Det spilles såkalt jentepop i høygir, med et tempo som treer akkurat 180 bpm. Den jevne løperytmen.

Det er omsorg og motivasjon som ligger som en grunnstein fra instruktørens side. Hun myker oss opp med en lang oppvarming, og har lange intervalldrag slik at kroppen ikke skal få et kultursjokk i overgangen fra sovende/ hvilende til våken tilstand.

45 minutter med intervaller er unnagjort og klokka er bare 0700. Redaktøren melder en seiersrus som varer i omtrent 15 minutter. Et kvarter hvor man sprader rundt og tenker, jeg er faktisk bedre enn alle andre. Rus er alltid kortvarig, og resten av dagen er preget av slitne bein og et saktegående hode. Dette er timen for deg som faktisk kan stå løpet ut hele dagen.

Pilates

Supama yoga Å følge rytmen av pusten som om vi var en bølge, er nøyaktig det du får om du deltar på en Supama Yogatime. Plassert på hvert vårt brett skal vi utfordre hvor god balansen egentlig er.

Den indre roen er vanskelig å ﬁnne når man ikke har føttene plantet støtt i bakken. Ved hvert minste utpust beveger brettet seg. Er du en av dem som lukker øynene, blir denne morgentimen et tilbakeblikk til en bakfull søndag. Alt vagger. Sårbart var også en av følelsene som boblet frem denne timen, der man stod i badedrakt med beina opp, og klamret seg for livet til hjørnene på matta.

Instruktøren forteller oss at vi skal behandle kroppen vår som om vi er en baby. Kanskje er dette også grunnen til hvorfor vi gjør disse øvelsene på vannet? Flere ganger kom tanken, kan man ikke bare gjøre dette på land? Samtidig var dette den mest endorﬁnutløsende timen ﬂere i redaksjonen har deltatt på. En etter en falt vi i vannet og kavet oss opp igjen som hvalrosser. Magemusklene var også hardt kjørt etter 60 minutter med ren balansetrening.

Studvest har i vår omtalt fenomenet pilates, og da er det jo rett av vi også må prøve selv.

0815 beﬁnner vi oss i en sal, utsmykket med pilatesmatter og små vekter. Instruktøren ønsker oss velkommen, og vi varmer opp ledd for ledd. Musikken som går over høyttalerne er preget av norske folketoner. Et musikkvalg som ikke er det jeg direkte forbinder med pilates, men som absolutt fungerte. Utenom å ﬁnne rytmen i egen kropp, skal man også bruke pusten som et aktivt hjelpemiddel. For denne journalisten var dette et «breathingwork» i for høy hastighet. Noe som fremprovoserte en svirrende pilatesal fremfor å svinne inn i egen kropp.

Pilates hadde noen overraskende harde treningsøvelser, hvor uutholdenhet var like viktig som styrke. Samtidig var det noen av delene som ble såpass vanskelige å koordinere for en ukoordinert journalist, at jeg tror et sett med vanlige sit-ups hadde vært like så eektivt.

Spinnvilt vorsj

Hver fredag har Sammen City en tematime. Ofte inspirert av tema som også kan kategoriseres som festligheter. Denne timen er kanskje deres forsøk på å lære oss å skvise sitronen, og virkelig gi alt etter en ellers lang uke. Fra 1630 1730 kan man spinne løs, og dusje på senteret for å så gå videre på et treningsfritt-vorsj.

Å stille opp edru til et sted som pumper ut toner man egentlig aldri har tatt seg tiden til å lytte til, er en egen opplevelse. Bassen og rytmen i musikken er absolutt motiverende, men tidvis er det nesten litt ﬂaut å innrømme at joda, hver helg spiller jeg slik musikk. Spesielt ﬂaut blir det om man møter blikket til instruktøren når de groveste linjene ljomer ut av høyttalerne. Spinning er en særdeles eektiv treningsform, hvor svetten raskt renner nedover pannen. De salte dråpene renner forsåvidt over alt, og jeg blir brått bekymret for om spinneren bak meg gjennomskuer at tightsen min egentlig har skiftet farge. Ansiktet er tomatrødt, og i sidesynet ser jeg at dette er felles for alle.

ILLUSTRASJON: Ingunn Viken.

Frå gjennombrotsforsking til gjennombrotspasning

Med ei raus tilnærming har dei opna dører og blitt eit alternativt tilskot i studentidretten i Bergen.

OLA LITLABØ EIKENES Kulturjournalist eikenes@studvest.no

På halvtanna år har dei gått frå å vera ti mann til i underkant av hundre spelarar i medlemslistene. No tek dei steget mot å bli eit ekte fotballag.

–Me hadde høyrt ein del historiar frå folk som har hatt ganske keisame opplevingar med opptaksprøver både her og der i studentidretten. Fleire har og sagt at dei opplever delar av studentidretten som «klikkete». Slikt som ein gjerne høyrer om frå amerikanske high schools, seier Nicolas Sanne. Han er er ein av grunnleggjarane av klubben, og framleis i kulissane. Med i styret og ke eper på laget. Han fortel om ein klubb med tydelege verdiar og k lar visjon.

DANIEL ANDRES GUTIERREZ REVELO Fotojournalist revelo@studvest.no

– Me ønskjer å vera ein motvekt. «Rokkan FK» er eit tilbod kor ein får høve til å sosialisere seg, spele litt fotball og tree nye folk, utan at det skal vera så rigid.

Tek opp arva

Opptakta til klubbens suksess meiner han blant anna skuldast den uortodokse strategien. Klubben, som er laga av og for studentar ved institutt for samanliknande politikk (sampol) ved UiB, tek opp arva etter han som ﬂeire ville ha peika på som instituttets mest innverknadsrike mann; Stein Rokkan. Den internasonalt anerkjende statsvitaren som la mykje av grunnlaget

for forskinga på konﬂiktlinjer og partisystem i politikken. Klubben får difor namnet: «Rokkan FK».

Forteljinga om «Rokkan FK» kjenner Sanne betre enn alle andre.

– Ein formiddag eg og nokre studiekompisar sat og haldt på med ei innlevering, kom me på tanken om å starte ein fotballklubb. Eit lågterskelstilbod, ope for alle, som kunne vera eit alternativ til andre lag, der terskelen er litt høgare, og kor ﬂeire opplever å ikkje få komme med.

Det har vist seg å vera ein solid suksessformel.

– Me har hatt ei stor interesse, ikkje berre på sampol, men på tvers av fakultet

og skular. Me har til og med nokre studentar frå NHH med oss. Rett før sommaren i or slang ﬂeire stipendiatar, og til og med instituttleiaren Leiv Marsteintredet, seg med på trening.

- Me har fått ein veldig positiv respons frå instituttet, og eg mistenkjer at det er enkelte som synes det er rimeleg morosamt. På sampol får ein Rokkan inn med morsmjølka, og me i klubben kjenner på ei sterk tilknyting til både instituttet og Rokkan.

LAGÅND: Laget veks og veks.

Mål teljer, promille avgjer Gjennombrotsforsking i verdsklasse er no blitt til gjennombrotspasningar på eit høveleg breiddenivå. Sentrum – periferi konﬂiktar er bytt ut med slagkampar mot HF-laget som kallar seg «Øl og Oside».

Dessutan, er det ikkje lenger stemmer og ressursar som avgjer, men «mål teljer, promille avgjer», som studentane sjølv skriv så ﬁnt.

Med ei slik strofe, såpass integrert i klubbens identitet er det lett å få opp bilete som minnar om russetid og studentidrettens falma omdømme.

- Det er tydeleg at dette er noko folk vil ha, og eg vil oppmoda folk til å starte ﬂeire slike lag, slik at tilbodet vert breiare, seier Sanne.

Tidlegare i vår spelte den rykande ferske klubben sin første kamp, mot

nettopp: «Øl og Oside». Journaliststudentane i Bymag.no gjorde sitt for å skape kontroversar rundt idrett og alkohol, men Sanne kallar kampen for ein stor suksess.

- Det hadde vore «feitt» å få til nokre ﬂeire kampar på sikt. Det vart ein stor suksess med denne campus-kampen mot HF i vår, og det gjer alltid godt å vinne fotballkampar, seier sampolaren og understrekar at i alle falldeira lag stilte edrueleg til kamp.

For tida ventar klubben på å få i boks registreringa som eit fullverdig idrettslag. Noko som kan verke å ta si tid.

– Oentleg forvaltning jobbar diverre ikkje i lysets hastigheit. Men me ser fram til å kunne nyte litt økonomiske midlar frå instituttet, velferdstinget og andre aktørar når den tida kjem, påpeikar Sanne.

Lite søramerikanske sambarytmar

Sanne står helst i mål på kunstgrasbanen på Gyldenpris kor treningane ﬁnn stad eit par gonger veka. På skuggesida, ved Puddeorden og under Løvstakken trivst studentane.

– Banen og miljøet passar oss veldig greitt, men me skulle hatt litt større plass. Det byrjar å bli trongt, seier Sanne.

Til trass for lite glitter, glamour, hårband og sør-amerikanske sambarytmar, er det ei anna kjensle som veks fram når ein vert kjent med laget.

Dette er nok noko av det som får førti studentar til å stille opp ein kveld og to i veka, nokre i joggesko og gymklede, andre i retro-fotballdraktar og slepne Adidas Copa Mundial. For å spele fotball, mosjonere og kanskje viktigast; kjenne på gleda av å høyre til.

FREISTANDE: Sjølv vår eigan journalist snørte fotballskoa på

SERIØST: Det er likevel ikkje berre hygge på treninga. AVBREKK: Pause fra både studiet og trening

Torgallmenningen: Byens freakshow

Midt i Bergen ligger et sted der all logikk tar pause.

TUVA SOLEM

Ansvarlig redaktør ansvarligredaktor@studvest.no

Det ﬁnnes steder i Bergen der alt er trygt og forutsigbart. Torgallmenningen er ikke et av dem. Midt i byen, med brostein som dreper hæler og benker som ser ut til å være designet for å være ubehagelige, utspiller det seg hver kveld et sosialt eksperiment. Ingen vet helt hva reglene er, og kanskje er det hele poenget.

Vi setter oss på en benk litt før klokken ti, og det tar ikke lang tid før kaoset begynner å krype frem mellom fontenene. Først en kvinne i høye hæler, bar rygg og utringning, men med en mage som ser ut som er ni måneder på vei. Ingen tør å spørre om den er ekte. Kanskje er det et fadderukestunt. Kanskje er hun bare ute for å teste hvor langt Bergen har nådd med kroppspress og høﬂighet?

Det kommer en gruppe mennesker der kleskoden ser ut til å ha blitt bestemt ved trekning. Én har fadder-t-skjorte, en annen et «bride to be»-sjal som har sett bedre dager. De har nattmaten klar allerede før klokken slår halv elleve, noe som enten gjør dem fornuftige – eller sørgelig kjedelige. Men før vi får tenkt tanken ferdig, ser vi ham: en mann med en golølle. En skinnende kølle som bæres med en slags verdighet. Hvorfor? Har den blitt stjålet fra en av minigolanene? De ﬂeste nøyer seg med å rappe et Hansa-glass eller et headset fra Silent Disco. Denne typen vinner for årets mest kreative souvenir.

Over plassen går cowboyhatt-selgerne som sultne haier rundt en sårbar ﬁsk. De roper tilbudene sine over musikken fra bluetooth-høyttalere, og hattene som kommer i alle farger, men aller helst rosa, går unna som om de var festivalbilletter. Folk trekker kortet som om pengene er monopolpenger,

og ﬂere bruker siste rest av stipendet for å sikre seg en hatt de mest sannsynlig allerede har to av i kollektivet, men som de likevel «må ha i kveld». Litt nattmat, litt plast på hodet, og plutselig er de 300 kroner fattigere, men rike på ny selvtillit.

Torgallmenningen er en catwalk for det rare. Det er her du ser en jente med badering rundt hoftene, med tre bananer stukket ned i gummien, og bikini over klærne. Ingen hever et øyenbryn. Rett bak henne kommer to gutter hånd i hånd: den ene med brannmannhjelm, den andre med grønn St. Patrick’s-hatt. Det ser ut som en dårlig vits, men ingen ler. På Torgallmenningen er dette helt normalt.

Midt mellom latter og høye hæler dukker det opp en selger med små pelsdotter dinglende fra ﬁngrene. Første tanke: Bergen har begynt å selge rotter som pyntegjenstander. Men nei, det er selvfølgelig Labubu, den stygge, men ekstremt populære ﬁguren som har prydet hver eneste skolesekk denne høsten. Disse ser riktignok mer ut som Lafufu, billigere knockos, men i mørket ser ingen forskjell.

Sirener starter og stopper som et urolig soundtrack, og mens blålysene kaster glimt over brosteinen, prøver en svenske og en danske å sjekke opp to jenter på en benk. De er for gamle til å prøve seg, og sjarmoensiven rakner. At Halden trekkes inn som krydder hjelper ikke. Vi spør oss selv om de faktisk er svenske eller om det hele er en del av sjekketrikset. Til slutt forsvinner guttene tomhendte, kanskje for å bruke resten av pengene på en skammelig dyr burger på McDonalds som virker som Bergens hotteste utested med lange køer og vektere utenfor.

Like etter kommer de stakkars intetanende turistene, med Lonely Planet-guider i hendene og kamera rundt halsen. De møter Torgallmenningen slik byen virkelig er: et levende freakshow uten manus. Når en fyr i fengselsuniform dukker opp bak dem, blir det ikke mindre absurd. Å gjennomføre sightseeingen klokken tolv en onsdagsnatt er uansett en ferd man begir seg ut på, på eget ansvar.

Sånn fortsetter det. Cowboyhattene glinser i gatelyset. Nattmat havner i blomsterpotter, og goløllen blir symbolet på at her ﬁnnes det ingen regler. Dette er en plass der lommebøkene tømmes, klær er byttet ut med kostymer, logikken ligger igjen hjemme i gangen, og fylleangsten beﬁnner seg i postkassen.

Torgallmenningen er vårt Parthenon. Det er et rituelt rom for alt vi ikke helt vil innrømme at vi elsker. Et sted der skammen har tatt kvelden, og byen viser sitt mest skrudde, men ærlige ansikt. Her er det ingen som dømmer, ingen som forklarer. Alt bare skjer. Og kanskje er det akkurat derfor vi blir sittende og se – lenge etter at vi egentlig hadde tenkt å gå.

Illustrasjon: Preben Sævartveit Henningsen

La Isla de la Liberdad?

Å arbeide innenfor helseinstitusjonenes fasader er en eektiv måte å også ta temperaturen på landets generelle forhold.

HILD UNA STEFFANSDATTER

Kulturjournalist

steansdatter@studvest.no

De siste tre månedene av forrige semester tilbrakte jeg på utveksling på Cuba. Oppholdet bød på varme og berikende opplevelser som ikke bare tinte det jeg som nordboer måtte ha i meg av kroppslig og sosial frost, men også ga realitetsinnsikter som krever brynjer av stål. Cuba er et vakkert og inspirerende land, men bak musikken og gjestfriheten skjuler det seg en virkelighet som sjelden formidles.

To ansikter

For en besøkende fremstår cubanerne som dobbeltagenter. På én side er de et livsbejaende folk. De forholder seg på noen måter muntert til livet; vitsene sitter løst, og de elsker fest og musikk.

Samtidig lever cubanerne med usynlig munnkurv. Ytringsfrihet er grunnlovsfestet på Cuba, men enhver borger vet bedre enn å forholde seg til loven som en reell rettighet. Cubanske myndigheter har i ﬂere tiår brukt arrestasjoner, trakassering og overvåkning for å hindre åpen kritikk av regjeringen. Arrestasjonene skjer gjerne uten rettferdig rettergang.

Cuba har vært en ettpartistat siden revolusjonen i 1959. Da Fidel Castro styrtet Batista, var visjonen gratis utdanning og like muligheter. Seks tiår senere er realiteten ganske en annen – folk ﬂest har praktisk talt ingenting. Ifølge lokale jeg snakket med er gjennomsnittlig månedslønn for en lege

omtrent 200 kroner, og det er derfor vanlig å ha ﬂere jobber. En cubaner fortalte at hun jobbet tre døgnvakter i uken som lege og likevel måtte arbeide som hushjelp. En annen fortalte at bruk av svartemarkedet er «en uskreven overlevelsesregel» på Cuba. Pensjonistene rammes særlig hardt. Hele deres månedlige pensjon tilsvarer prisen på én ﬂaske matolje.

Sykehusene oppsummerer tilstanden bak fasaden

Jeg var på Cuba i regi av sykepleiestudiet. Det å arbeide innenfor helseinstitusjonenes fasader er en eektiv måte å også ta temperaturen på landets generelle forhold. Sykehusene er

naturligvis en av institusjonene som prioriteres høyest. Så skranter det på ressursene der, kan man anta at det er avslørende for tilstanden i resten av samfunnet. Jeg måtte selv konsultere sykehus for en infeksjon. Da diagnosen var satt, spurte ﬁre tydelig anspente leger om jeg hadde antibiotika med fra Norge. Da jeg svarte ja, lente de seg lettet tilbake i stolene: «Gracias a Dios!». Tilgangen til antibiotika på Cuba er svært begrenset og ofte er det ikke tilgjengelig i det hele tatt. Årsaken er økonomiske restriksjoner og den amerikanske handelsblokaden. For mange cubanere kan en enkel halsbetennelse eller et kutt være en dødsdom, fordi medisiner rett og slett ikke ﬁnnes.

FOLKETS UTHOLDENHET: Til tross for økonomiske utfordringer og politisk kontroll utstråler cubanerne styrke, humor og håp. FOTO: Hild Una Steffansdatter

BYLIV OG ARKITEKTUR: Fra sagnomsuste byer til små gater – Cuba er fullt av historier og kontraster. FOTO: Hild Una Steffansdatter

Tomme hyller og svartebørs Matbutikker er også mangelvare på Cuba. Gleden var stor da vi etter dagevis med leting omsider snublet over en butikk med nedslitt fasade og solbleket matvareskilt over inngangen. Men inne i butikken ble begeistringen brått erstattet av overraskelse. Butikken tilbød i alt seks varer: kjeks, spagetti, frokostblanding, vin, rom, og seks glass med pesto. Da vi forlot landet tre måneder senere sto det fortsatt to glass pesto igjen. Etterspørselen var kanskje ikke så stor heller. Vertsfamilien vår gjorde store øyne da vi satte pestokrukken på bordet: «Están locos, noruegos!». Hva i all verden var det der for noe? Prisene i statlige butikker er uansett så høye – og i utenlandsk valuta – at folk flest aldri går inn. I stedet er de avhengige av statens rasjoneringssystem, som rekker til rundt to uker av måneden. Hver måned utleverer staten en oversikt over hvilke matvarer hver husholdning har krav på. Resten må de skae gjennom svartemarkedet, småboder eller ved å handle direkte fra naboer. Også rent vann ble stadig vanskeligere å få tak i utover hver måned. Slutten av hver måned i løpet av oppholdet betydde tiltakende desperat vannjakt. Vi kjørte fra hus til hus, til småboder og hotell. Nesten alle solgte gjennom svartemarkedet, og de fleste ristet på hodet allerede før vi fikk spurt om de hadde vann.

Strømmen kuttes daglig på Cuba, ofte i opp mot 30 timer i strekk. Vi som var på utveksling var heldige – hos oss forsvant strømmen som regel ikke mer enn seks timer hver natt. Standard var å våkne til en stue med vann langt utover gulvet fra kjøleskapet på grunn av strømmangel.

Mange lever år inn og år ut med skrantende nattesøvn, og mye av den lille og svært verdifulle maten i kjøleskapet blir ødelagt. I tillegg begrenses bevegelsesfriheten stadig, fordi gatene en del steder blir for farlige å gå ut i. Strømbruddenes stupmørke gir ideelt dekke for tyveri og overgrep. Grunnen til strømbruddene er blant annet en foreldet energiinfrastruktur og begrenset tilgang til handel av drivsto

Digital isolasjon

Hver gang strømmen brytes, ryker også tilgangen til internett. Internettilgangen er riktignok ganske begrenset i utgangspunktet og i en del regioner tilbys ikke tjenesten i det hele tatt. I tillegg er nettet statseid, og myndighetene kontrollerer og sensurerer innhold. Myndighetene stenger gjerne tilgangen under protester, og de innfører lover som kriminaliserer nettaktivitet. Vi merket fort hvor dårlig tilgangen til nett var, men det var først da vi spurte våre professorer om hjelp til å ﬁnne relevante cubanske forskningsartikler til en oppgave at vi forsto hvor ern vår forståelse av bruk av internett er for selv høyt utdannede cubanere. En av professorene foreslo at vi kunne begynne med å søke på Google.

Deretter la hun til at vi kunne prøve å skrive inn «Cuba PDF 2025» i søkefeltet - kanskje det ville hjelpe? Forslaget var velment, men vitner om en digital isolasjon som frarøver folket muligheten til å være del av det globale fellesskapet. Flere internasjonale organisasjoner knytter tilgang til internett tett opp mot menneskerettighetene, fordi det er avgjørende for tilgang til informasjon og deltakelse i samfunnslivet, og for å kunne utøve ytringsfrihet. Det cubanske helsevesenet omtales som helsevesen i verdensklasse. Det består av mennesker med uvurderlig kunnskap av livreddende kvalitet, men den digitale isoleringen hindrer kunnskapsutveksling og berikelse av det globale medisinske fellesskapet. Slik blir både Cuba og verden fattigere. Det er en politisk og humanitær tragedie.

Fremtidspessimisme

Det å forlate hjemlandet er mange unge cubaneres bittersøte drøm. Troen på at det er realistisk med forbedring av situasjonen i landet innen deres levetid er liten. Det å forlate Cuba som innfødt kan imidlertid ofte bare skje ved livsfarlig og ulovlig rømming. Tanken om at man etterlater familien i en situasjon man selv synes er verdt å rømme fra, gjør også valget lettere sagt enn gjort. Cuba beﬁnner seg i en tiltakende desperat situasjon. Mulighetene for cubanerne til å forbedre situasjonen i sitt eget land, og selv utenlandske borgere tar en risiko ved å uttale seg kritisk om forholdene i landet. Derfor er det begrenset hvor velkjent Cubas svært alvorlige vansker er. Dette betyr imidlertid hverken at cubanerne ikke ønsker endring eller at det er riktig å snu det døve øret til. Snarere tvert imot. Cubanerne er et imponerende utholdende folk med en fedrelandskjærlighet uten like. Det var en gjennomgående holdning blant menneskene jeg snakket med at sorgen var nesten uutholdelig stor over forfallet de opplever at landet gjennomgår.

TO ANSIKTER AV CUBA: Fest, musikk og smil skjuler en virkelighet med knapphet, overvåkning og begrenset ytringsfrihet. FOTO: Hild Una Steffansdatter

PLASSMANGEL: Er kanskje ikke et problem når man både kan sosialisere og nyte utsikten samtidig.

FOTO: Hild Una Steffansdatter

SJENERT CHE GUEVARA: Ikoniske bilder av revolusjonens helter preger vegger og torg.

FOTO: Hild Una Steffansdatter

Hva har Fritt Ords masterstipend til felles med en satiretegning av Donald Trump? Svaret finner du under.

Føles det som om verden er snudd på hodet?

At verdier vi tar for gitt her hjemme, ikke lenger står like sterkt der ute?

Du kan søke på Fritt Ords stipend hvis masteroppgaven din handler om ytringsfrihet, samfunnsdebatt eller journalistikk.

Årets søknadsfrist er 15. september.

Les mer på frittord.no

Tegningen Dickpick av Marvin Halleraker ble publisert i Aftenposten i august 2023 etter offentliggjøring av fengslingsbilde av Donald Trump.

Mira Munthe-Kaas Fast spaltist kaas@studvest.no

Du er kanskje en fersk student med tjueårene foran deg som et mystisk hav av lovende minner. Kanskje du er ny i Bergen, en by som enda kjennes litt fremmed og upersonlig. Eller kanskje du har studert her i ﬂere år, men har behov for å danne nye bekjentskaper. Kjenner du deg igjen, er dette til deg!

Har du også kjent desperasjonen sette seg i kroppen der du ser vennegrupper sakte, men sikkert etableres etter fadderuka? Medstudentene dine står i grupper på fem. De prater og ler som om de endelig har funnet sin plass i verden. Du står alene på sidelinja med en dyptliggende frykt over at løpet allerede er kjørt. At du vil ende opp alene, ensom, med ti katter og TVen skrudd på 24/7, kun for å dekke over den høylytte stillheten i hybelleiligheten. Ikke vet du at semesteret så vidt har begynt. Ikke vet du at vennegjengen som ser ut til å ha kjent hverandre i årevis, består av mennesker i akkurat samme situasjon som deg. For øyeblikket står du kanskje alene, men du er ikke alene om frykten for ensomheten. Den ligger der og lurer i mange av oss.

Vi har nok alle søkt, litt desperat, etter andre blikk i håp om å endelig ﬁnne en ny bestevenn. Det tar ikke lang tid før man innser at konseptet «bestevenn» var mye enklere å realisere på barneskolen. Det er ingen overraskelse at mange av oss føler på en slags uro, eller angst når det kommer til jakten etter nye vennskap, spesielt når behovet er stort. Frykten for å være alene er høyest rasjonell. I gamle (gamle) dager, var utenforskap i ﬂokken et signal om at døden var i vente. Et signal om å bli overlatt til naturens uforutsigbare og farlige krefter, helt alene. Frykten for ensomheten er altså svært forståelig, og antakelig evolusjonær.

Uavhengig av hva man skårer på ekstrovert/introvert skalaen, er sosial kontakt et grunnleggende behov for mennesket. Vi er dypt sosiale vesener. Vi har behov for å dele erfaringer, nærhet og tanker med hverandre. Mye av vår identitet og selvfølelse dannes i relasjon med andre. Det er som om vi speiler oss i hverandres blikk, for å forstå hvem vi er. Gode vennskap vil uten tvil lyse opp

På søken etter venner!

Har du også sendt et litt for desperat blikk i håp om å knytte nye bekjentskap?

livet ditt på ﬂere områder. Både en økt følelse av tilhørighet, mening og glede kan assosieres med vennskap. Likevel er studenters sosiale behov ikke alltid tilfredsstilt. En ny spørreundersøkelse gjennomført av Sentio viser at hele syv av ti studenter føler seg ensomme. Disse tallene lever virkelig ikke opp til forventningene om studietiden. Om du føler deg ensom, er du desidert ikke alene om det!

Å skae seg venner i studietiden kan være knotete. Forelesninger tilrettelegger ikke for sosialisering slik videregående gjorde. Dersom du bor alene, kan terskelen for å komme seg ut være høy. Møteplasser for studenter kan føles erne, byen stor og det kan oppleves som at alle andre har funnet sin ﬂokk. Frykten for å være alene kan resultere i at en klamrer seg fast i andre, uten å la vennskapene naturlig komme til deg. Det kan føles som at tiden renner ut, og at dersom du ikke får deg venner NÅ, er løpet kjørt. Dette er heldigvis ikke sant.

Noen kjenner samtidig på et høyt nivå av engstelse i sosiale settinger, noe som kan gjøre det enda mer krevende å danne nye vennskap. Engstelsen kan føre til høye nivåer av overtenking før, under, og/eller etter en sosial situasjon. En viss grad av selvbevissthet og sosialt stress er vanlig. For mye kan imidlertid resultere i sosial angst. Sosial angst er den vanligste angstlidelsen, og bunner i frykten for å bli negativt vurdert av andre. Når selvkritikken er på sitt høyeste, glemmer man fort at de ﬂeste vil deg godt.

Så hvordan få seg venner? Vær deg selv!? Det nok mye enklere sagt enn gjort. Å være seg selv er kanskje målet. Spørsmålet er, hvordan er man seg selv? Å bli venn med seg selv er muligens en god begynnelse. Dersom du og deg har et godt forhold, er det nok lettere å være seg selv rundt andre. Dyrking av trygghet i seg selv, vil gjøre at valgene man tar i større grad motiveres av ønske enn frykt – du MÅ ikke skae deg venner, men du vil det.

Andre tips er som kjent å forlate komforsonen. For eksempel melde seg på aktiviteter, inn i studentorganisasjoner eller møte opp på sosiale arrangementer. Slå av en prat, ta initiativ og vær nysgjerrig på andre. Verden er stor og mulighetene mange!

Og til slutt et lite visdomsord: det er lett å sammenlikne sitt eget indre med andres ytre. Da dukker det naturligvis opp en distanse. Vi er alle alene inni oss selv, samtidig som vi ønsker nærhet og vennskap. Vi er sammen i det, tro det eller ei!

Tankespinn

Mira Munthe-Kaas er psykologistudent og vil lære bort det hun kan om psykisk helse. I denne spalten kan du lese om hvordan vi som unge voksne forholder oss til egen og andres psykiske helse.

Send spørsmål, ris eller ros til: kaas@studvest.no.

ILLUSTRASJON: Julie Castan.

What’s up with Whatsapp?

Arriving in a new country brings plenty of surprises. Some are fun, some are frustrating, and some are as simple as which app you’re expected to use.

ZUZANNA JANECZEK Journalist janeczek@studvest.no

DANIEL ANDRES GUTIERREZ REVELO

Photojournalist revelo@studvest.no

Imagine this: you’ve just landed in your exchange country. You’re excited, maybe a little bit nervous, and eager to make friends. But instead of a language barrier, the ﬁrst obstacle is digital. Everyone wants to add you to a WhatsApp group – an app you’ve never even installed. Or maybe your new friends insist on sending daily Snaps, while you’re still a Messenger loyalist. Welcome to the world of cross-border communication.

Bianca Alexandru, an exchange student from Romania, believes digital dierences make it hard to keep up with local routines and expectations. Marcus Antonsen Lowton, a Norwegian student, thinks it, on the other hand, teaches you to be more adaptable.

The «battle» of the app´s For many students, the ﬁrst «culture clash» happens even before leaving home. Group chats pop up, socials are exchanged – and WhatsApp quickly becomes the hub of international student life. But not everywhere. – In Norway, I don’t know anyone who really uses WhatsApp, unless they’re talking to someone from abroad. I don’t even know if most Norwegians know what it is, Lowton explains. Alexandru on the other hand, can’t live without it:

– I love WhatsApp. It’s so ecient, you know?

Lowton disagrees with Alexandru and argues that WhatsApp is old-fashioned, since you can use ordinary phone functions for exactly the same thing.

While WhatsApp dominates in much of Europe, newcomers to Norway soon notice a dierent giant: Snapchat.

The students discuss that this app is mostly used among young people here in Norway, and that it is often used to plan social activities and communicate with one another.

During the conversation, it also became clear that dierent apps are often associated with particular age groups, and that perception varies from country to country.

– I spoke to a few American friends, and they were like, no one uses Snapchat unless you’re between the ages of 13 and 15. But in Norway, it’s like 90 percent. Even grandmas use it. Everyone uses it. I wouldn’t say we have a Snapchat culture, but it feels like we have it compared to other countries, Lowton says.

Basic habits dier

Even the most basic habits dier. For some, calling family feels natural, while for others, it seems outdated.

– I call people all the time. Well, I call my dad and most of the family.

I don't really call friends, it's mostly messages, says Lowton.

– I usually call people when I don't have any internet. Otherwise, I use WhatsApp. I have to call my dad on WhatsApp or else it's going to cost me money because he lives in the UK, Alexandru adds.

Laughing emoji or just «haha»?

And if it wasn’t only about the apps, the way people convey emotions in messages also diers from country to country. A simple laugh can reveal where you come from.

– I personally just use the standard laughing emoji, says Lowton.

However, some argue that using emojis is already outdated. Some students even prefer letters, for example, «XD» can express a lot. A capital «X» and capital «D» represent hearty laughter, while a capital «X» and lowercase «d» convey laughter with a touch of irony.

Lowton disagrees and doesn’t see the point of using it.

As it turns out, what counts as the «normal» way of expressing laughter varies widely: from no emojis, to emoticons, crying or laughing emojis, to a simple «hahaha».

Even laughter seemingly needs translation.

Getting the hang of it

And while it can be exciting to try out a new app, it can also become quite a challenge. Because why switch to WhatsApp or Snapchat when you already have tried-and-true apps from home?

– Getting used to Snapchat was really annoying at ﬁrst. People send you snaps, and even if you don’t want to talk to them, you still have to open the snaps to see if you need to respond, Alexandru says.

But students often ﬁnd a compromise. One app in particular bridges the gap across borders: Instagram.

– I mostly use Snapchat to stay in touch with my friends back in the UK. Instagram, on the other hand, had started to feel a bit slow, and I had nearly forgotten about it. But here, I began using it a lot again, especially to connect with other exchange students, Alexandru explains.

Even with all the confusion and dierences, there’s a simple solution: probably the best thing you can do is just laugh about it – no matter which words or emojis you choose.

APP: New country, new apps: Exchange students navigate the digital side of student life. ILLUSTRATISON: Nora Hammerstad.

«What’s Tofu?»: About being vegetarian among sh, meat and more sh

JULIE CASTAN Journalist castan@studvest.no

The rain patters down on the tarpaulin of the ﬁsh market tents. Bergensers and especially tourists walk down the market aisle, glancing over at varieties of caviar, stockﬁsh and whale meat pressed into a sausage form.

Tofu?

After a stroll over the market, the variety of food spots in the city doesn’t seem to end: pizza, pasta, tacos, even French tacos…? But as a vegetarian in Norway, you quickly realise: the options are limited.

Arriving in a new country brings plenty of surprises. Some are fun, some are frustrating, and some are as simple as which app you’re expected to use.

– In Kiwi I asked the cashier where the tofu was, and he answered: «What’s tofu?», Jule Dienstuhl comments, a 22-year-old German exchange student. She became vegetarian three years ago, and tries to eat as vegan as possible, though she sometimes eats cheese.

– Back home in Germany, it's easier. You can even buy vegan tuna. But here, I don’t really have many alternatives, she explains.

In Bergen grocery shopping is more of a challenge for her. Dienstuhl has had to give up her daily tofu, switching to

cow´s milk because of the higher cost of vegan alternatives and a general lack of variety.

According to the German National Nutrition Survey, around ten percent of the German population was vegetarian or vegan in 2022. Norway, however, is ahead: in 2022, the newspaper VG reported that 27 percent of Norwegians identified as vegetarian, pescatarian or vegan.

Meat meat meat

Tessa Carton, a 21-year-old student from the Netherlands, has been a vegetarian since she was 13 years old. What started as a way to avoid unappealing summer camp meals eventually became a conscious lifestyle choice.

– Later I read more articles about the industry, so it became more of a statement, she says.

For Dienstuhl, the environmental impact of meat and animal cruelty in the industry are her main motivation. Also, after moving out for the ﬁrst time, eating vegetarian saves her a lot of money every month.

Still, both students were struck by Norway’s deep-rooted fish and meat culture.

– Norwegians eat so much ﬁsh. Way more ﬁsh than in Germany. The meat alternative is just one big brand. In Germany you have lots of cheap alternatives, Dienstuhl explains.

For international students, exploring the local food culture is an important part of the study abroad experience. But for vegetarians, traditional Norwegian dishes pose a challenge: fårikål (mutton and cabbage stew), sursild (pickled herring), tørrﬁsk (air-dried ﬁsh) and lapskaus (lamb stew).

Back at the ﬁsh market

Returning to the scene of the ﬁsh market, Dienstuhl admits:

– I broke my vegetarianism when I went to the ﬁsh market, because I was craving a ﬁsh bun.

Whale meat, on the other hand, is something she could never justify, she claims.

Carton, on the other hand, could not imagine breaking being vegetarian to try local specialities.

– I think I’m physically not able to eat meat. I think I would throw up. I kind of wish I wasn’t so extreme and would be able to try ﬁsh here. But I don´t think I can do it. I’m willing to try, but my body won’t let me.

When it comes to eating out, both students say Bergen is more welcoming. Almost every restaurant oers a vegetarian dish, and for a fully vegan option Dienstuhl recommends «Dirty Vegan Bergen».

CHALLENGES: From tofu cravings to traditional sh dishes – Jule Dienstuhl and Tessa Carton share the challenges of eating vegetarian in Bergen. Photo: Julie castan

EKSPONERT

Hver utgave presenterer Studvests fotojournalister egne utvalgte bilder som har evnen til å fortelle en historie eller som enkelt og greit bare fascinerer.

En siste sommerdag

Julie Elise Elefsen Fotograf

AKVARIET

Nordnesbakken 4 www.akvariet.no

Dykk inn i en verden av magiske opplevelser! Akvariet i Bergen en av byens flotte attraksjoner.Her utforsker vi havets mysterier og lar deg bli kjent med fascinerende skapninger fra både nært og fjernt.

Vi er her for å skape LæreLyst om livet under havoverflaten – perfekt for både eventyrlystne studenter og nysgjerrige sjeler.

Student? Nyt rabatterte priser eller skaff deg et årskort og bli en del av Akvariet-familien.

Følg oss på Instagram, Facebook og TikTok for unike innblikk i livet på Akvariet.

Ekte dyr. Ekte opplevelser.

Avdeling: Bergen & Kokstad Tlf: 96 97 18 86

Deal for whole day: Offer is Butter chicken +one plain naan: 250 Chicken tikka masala + one plain naan: 250

Timing from 14:00 to 16:00 in restaurant After 16:00 takeaway only

Best Indian Restaurant in Bergen FRISØR

Adresser: Rodi Bergen Domkirkegaten 4 Tlf: 46156565 rodifrisor.no

Rodi Frisør Åsane Rollandslia 51, 5115 Ulset rodiaasane.no

Følg oss på Instagram/Facebook STUDENTTILBUD 350kr

Vi spesialiserer oss på skinfade og skjegg, men vi klipper alle hår og fasonger!

Drop-in og timebestilling

ILLUSTRASJON: Preben Sævartveit Henningsen

ILLUSTRASJON: Nora Hammerstad

Vannmannen

20. januar - 18. februar

Beslutningsvegring? Ta en tur i fjellet før du bestemmer deg- det er både universet og statsministeren enig om.

HOROSKOP

Fiskene Væren

Under vann skinner ikke sola. Ikke i Bergen heller, men finn et bedre samtaletema neste gang.

Stjernene befinner seg i øynene dine.

Tyren

er i retrograd, derfor er du

T v illin g en e

21. mai - 20. juni

Grønne steiner gir lykke i kjærligheten, det gjør grønn øl også. Du er anbefalt en ekstra enhet, husk at du drikker for to.

23. september - 22. oktober

Stjernene anbefaler å holde deg unna sjømat. Sushi fra Too Good To Go er en bedre tanke enn det er middag.

Dagdrikking er lov en gang i blant, men du bør vaske kaffekoppen mellom hver gang.

Investeringer i strømkabler er veien å gå om du ønsker å doble storstipendet ditt.

Det er søtt at du er såpass motivert for det nye semesteret. Du har ingen grunn til det.

oktober - 22. november

Professoren din er skuffet over at du konsekvent sier skole.

Fra stjernenes side har du ganske gode odds, men tresikkerheten din er ikke noe å skryte av. Øv litt mer. Den forrige kjærlighetspilen burde du ikke sendt.

Denne omgangen tok ikke stjernene kontakt.

Merkur

svimmel. Stå i det.

Vi skal se litt tilbake på perioden vi legger bak oss. Hvilke partier har hatt den største og minste stortingsgruppa?

I den siste utgaven av Støre-regjeringen deler to av statsrådene etternavn. Hvem?

I juni hadde stortingspolitikerne sin siste arbeidsuke. På hvilken av de fem dagene ble revidert nasjonalbudsjett vedtatt?

Hvem av disse fem har stilt til stortingsvalget i år? Tina Bru (H), Jens Stoltenberg (Ap), DagInge Ulstein (KrF), Kari Nessa Nordtun (Ap), Arild Hermstad (MDG)?

Og hvilke to av politikerne over har vært stortingsrepresentanter i denne perioden?

Over til noe annet: Theodor Kittelsen er en kjent «eventyrmaler». Hva kalles ofte bildet han har malt, som egentlig heter «Langt, langt borte så han noe lyse og glitre»?

Hva heter eventyrvesenet som ifølge myten holder til i elver, vann og innsjøer, og forsøker å lokke med seg mennesker under vann?

I skrivende stund vet vi heller ikke om herrelandslaget kommer til å kvaliﬁsere seg til Fotball-VM. Når var sist gang vi var der?

Når spilles den siste kampen i VM-kvaliﬁseringen?

Hva kalles «tyggemagen» til krabben, som alltid bør ernes før den tilberedes? 1. 3. 6. 7. 5. 9. 2. 4. 8. 10. 11. 13. 16. 18. 19. 20. 12. 15. 14. 17.

Hvem har scoret ﬂest mål på herrelaget?

Hva kalles bergarter som er dannet av størknet lava?

Hva kjennetegner en lavakake?

Hva er et annet navn på Kvæordkake?

Hvilken jernbanelinje ble i praksis kappet i to da det gikk et skred i Levanger i slutten av august?

Og hvor gikk det et langt verre kvikkleireskred 30. desember 2020?

Hvis du klarte spørsmålet over: Klarer du å tenke deg til hva denne kommunen har i kommunevåpenet sitt?

Hvem er den siste av de norske «matvaregigantene» i tillegg til Rema og Norgesgruppen?

Hvilken av de tre eies av Reitan-familien?

Hva kalles krabbearten som er den vanligste matkrabben?

Resultater:

Liv Mari Lia Quizmaster

0 5: Du gjorde det ikke så bra, men du ble i hvert fall ikke tatt av et kvikkleireskred. Gratulerer!

6 10: Du krabbet deg opp på nest laveste nivå. Gratulerer!

11 16: Du vant ikke stortingsvalget, men ﬁkk en ganske stor representantgruppe. Gratulerer!

17 20: Du er som en kvæordkake. Gratulerer!

Vannrett: 4. Norsk fotballspiller kjent fra Manchester United. 5. Amerikansk sangerinne med hits som Bad Romance.

Loddrett: 1. Sørafrikansk leder som ble president og fengslet i 27 år.

2. Verdenskjent fysiker som utviklet relativitetsteorien.

3. Britisk prinsesse som døde i 1997.

5. Amerikansk skuespiller kjent fra Titanic.

SVAR:

Arbeiderpartiet og Pasientfokus.

Terje Aasland og Sigrun Aasland. 3. Fredagen (siste mulig dag). 4. Arild Hermstad.

5. Tina Bru og Dag-Inge Ulstein.

6. Soria Moria slott.

7. Nøkken.

8. 1998.

9. 16. november.

10. Erling Braut Haaland. 11. Magmatiske bergarter.

12. Den er stekt på utsida og ﬂytende inni.

13. Verdens beste.

14. Nordlandsbanen. 15. Gjerdrum. 16. Et gjerde.

17. Coop. 18. Rema.

19. Taskekrabbe.

20. Paven.

Faktasjekker'n

Ryktene svirrer som ild i tørt gress i Bergens studentmiljø – fra små, trivielle ting til saftig, juicy sto. Men hvordan skal man vite om historiene som sirkulerer er ekte?

I vår nye spalte tar Studvest på seg oppgaven å sjekke sannheten. Vi vil avdekke hvilke rykter som holder vann, og hvilke som bare er luftige historier som har fått bein å gå på.

Men vi kan ikke gjøre det alene – vi trenger din hjelp! Har du hørt et rykte du lurer på om stemmer, eller noe du bare må få bekreftet? Send oss ryktet på rykte@studvest.no, så kanskje sannheten dukker opp i neste magasin.

Snoker'n

Til neste utgave skal vi ﬁnne ut om Noah Sellevoll i Vestland AUF er i slekt med artist og reality-proﬁl Adrian Sellevoll.

TRUMP siden sist

Du trodde kanskje jeg var død – det var jeg altså ikke.

Forrige uke svirret ryktene om at Donald Trump hadde gått bort. Ryktene ﬁkk ekstra fart da presidenten var en time for sen til en pressekonferanse.

Først sa Trump, i kjent stil:

– Jeg visste ikke at folk trodde jeg var død, men det er vel fake news.

Men så fortsatte han, selvsikkert og motsigende som alltid:

– Jeg hørte det, men jeg hørte ikke alt det du sier nå.

Mens internett spekulerte i begravelsesplaner og minnestunder, tok Trump det hele med stoisk ro og selvtillit som bare han kan.

Kanskje han bare følger rådene fra Putin og Xi Jinping, som angivelig har funnet opp oppskriften på evig ung dom – ved å bytte ut organer og behol de glansen selv etter 70.

Så ja, frykt ikke: Trump lever – og ser ut til å mene at «død» bare er et forslag, ikke en regel.

I denne spalten kan alt skje – her er ingen trygge. Vi ønsker oss det villeste du har overhørt på en stund. Send til redaksjonen@studvest.no. Hva sa han fyren på bussen for noen måneder siden, eller hun jenta på andre siden av lesesalen? Vi gleder oss til å høre.

Sagt i dørkarmen på McDonald's med utestemmen i behold, utover Bergen sentrum: «Det er jo bitches her!» Tydeligvis er datingmarkedet på topp på Maccen.

Johannes Tyler Journalist tyler@studvest.no

Å klamre seg fast til et papirsugerør

Når klimakrisen møter vår dårlige samvittighet, trøster vi oss med handlenett og papirsugerør – som om verden kan reddes med litt smuldrende papp.

«Nu kan jeg dog Gudskelov med god Samvittighed bestille min Silkekjole». Slik ender Alexander Kiellands klassiker En god «samvittighed». Men i motsetning til fru Warden, har Guds ord ikke like stor virkekraft for å roe ned våre moralske skrupler og dårlige samvittighet som den gang.

TV-en går. Ettermiddagsblunden senker seg, og du mumler et dovent «Stakkars dem!», mens Dagsrevyen rapporterer nøkternt om skogbrann og ﬂom, langt unna Norges kyst.

Som etterfølger av kolonitiden, imperialismen og utnyttelsen av det «globale Sør», står klimakrisen som den industrialiserte verdens neste dårlige samvittighet. Men vi svelger den samvittighetsklumpen. McDonalds har tross alt papirsugerør og Go’morgen yoghurter kommer med treskje.

Misforstå meg rett: min spydighet er ikke rettet mot papirsugerør eller handlenett; stolt paraderer jeg selv med et handlenett til forelesning og makter smaken av smuldrende papp i den allerede utvannet McDonald´s-brusen. Kritikken gjelder symbolpolitikken som skal lindre samvittigheten uten å endre de strukturelle problemene.

Som motgift mot klandring betaler vi en krone mer, bruker handlenett, og fortsetter å konsumere, mens bedrifter dumper titalls tonn CO₂ i atmosfæren og skreller jorden for livsmulighetene til våre barn og barnebarn. Å stole på handlenett mens verden brenner, er som å klamre seg til et papirsugerør.

Nyt smuldrende papp og Sprite i kjeften, eller en ﬂis i tunga sammen med jordbæryoghurt og Musli-krønsj. Men ikke la det rettferdiggjøre å stemme for å «drill, baby, drill», som man sier.

Og imidlertid får man da gudskjelov håpe fru Warden kjøpte silkekjolen på Fretex.

Girls of Bergen: – Eg deler aldri sjøkreps med Erno igjen

Av vår utsendte journalist på Fiskebasaren.

Det skulle eigentleg vere ein heilt vanleg torsdag for meg. Ein liten sjømatlunsj på Fiskebasaren, kanskje eit glass prosecco. Men så oppdaga eg at ved bordet rett bak meg sat ﬁre av Bergens største divaer – i full innspeling av den nye realityserien

Girls of Bergen.

Før eg hadde rukke å bestille min eigen blåskjelstallerken, var dramaet i gang.

Trude Drøvland løfta glaset høgt og erklærte:

– Eg har styrt ein heil by, eg kan styre dette bordet òg!

Sekundet etter gjekk ho laus på Erno Solboll, som visstnok hadde sneke til seg den siste sjøkrepsen. Stemninga var som eit bystyremøte i 2014 – berre med meir bobler og kvitløkssmør.

Erno prøvde å halde maska.

– Eg åt berre litt reker, sa ho, medan ho skotta ned i fatet sitt. Likevel tok ho straks styringa over rekninga og foreslo å innføre moms på proseccoen.

– Det er for fellesskapet sitt beste, sa ho, som om vi alle sat i Stortinget og ikkje på ein ﬂytande restaurant.

Så svevde Aurååå Aksnæss inn –kledd i kappe og med sjøskjel i håret. Ho kom ti minutt for seint og forklarte at ho hadde hatt «ein djup samtale med ei måke». Ho song så ein ballade til hummeren før ho bytta tallerken med Trude.

– Eg kan ikkje konsumere noko med så mykje sjel, erklærte ho, medan servitøren såg ut til å vurdere å seie opp på ﬂekken.

Til slutt kom Sissel Kyrkjebææ marsjerande. Ho krevde stillheit

og sette i gang ein bordbøn i mezzosopran. Eg skal innrømme: eg felte nesten ei tåre. Men midt i «O helga natt» ﬂaug eit kamskjell frå Drøvland i retning Solboll. Kyrkjebææ braut av, indignert:

– Dette er respektlaust!

Ho storma ut utan at nokon klappa. Eg sat att med østersen min og ei kjensle av å ha vore vitne til eit stykkje ekte bergensk kulturhistorie.

Til slutt blei det berre Erno som sat igjen ved bordet, med ein doggybag full av reker og eit tungt sukk.

– Dette er luksuslivet i Bergen: mykje bråk, lite mat, sa ho. Eg betalte rekninga mi og rusla ut. Det er ikkje kvar dag ein får dekke reality-TV i sanntid, men eg trur eg nøyer meg med ﬁskesuppe neste gong.

Det bedrevitende beltedyret

For et valg det har vært. Kjente es forsvinner fra benken og noen returnerer. Mímir Kristjánsson har tidligere meldt full tillit til Bjørnar Moxnes.

Beltedyret er usikker på om dette er lurt.

Mímir har hele valgkampen omtalt seg selv som Robin Hood. Det virker ikke som at han har tatt dette seriøst.

Jaja, nå som Moxnes er tilbake på Stortinget, får vi håpe det eneste han rapper er lommelerka til Mímir.

«Det er et beltedyr som sier det, så da er det greit.»