S TUDVEST
Nr. 08, 2025
. Årsgang 81 . Studvest.no . Gratis magasin
Students feel unsafe after reports of suspicious man lurking around Fantoft
S.30—31
Dette er Norges første astronaut
S.10
Honningbarna: –Aldri vært så ærlige som nå
S.22
Det er ikke farlig å være litt basic – det er farlig å være irrelevant
Kvarteret og Studentersamfunnet skal bli én organisasjon. Skal den nye giganten lykkes, må de slippe kontrollen og favne
bredere.
Etter år med diskusjoner, krangling og utredninger er det endelig avgjort: Studentersamfunnet i Bergen og Det Akademiske Kvarter skal fusjoneres. Det er et stort øyeblikk for Bergen, men det hjelper lite hvis resultatet blir mer av det samme.
Det Akademiske Kvarter har i tre tiår vært omtalt som «studentenes kulturhus». Midt i Nygårdsgaten har huset rommet konserter, film, teater, poesi og debatt – alt drevet av frivillige studenter. Likevel har mange valgt å gå andre steder. Besøkstallene har sunket, økonomien har vaklet, og Kvarteret har mistet mye av posisjonen som naturlig samlingspunkt for studentene.
Studentersamfunnet i Bergen, som har røtter tilbake til 1934, har vært en sentral arena for samfunnsdebatt og kultur. Men også der har utfordringen vært den samme: man har slitt med å favne bredt nok. Arrangementene har ofte vært laget av og for de allerede engasjerte. Begge institusjonene har på hver sin måte vært viktige – men for smale til å samle hele studentmassen.
Og det er nettopp der problemet ligger. Kvarteret, Samfunnet og organisasjonen som holder til der har lenge dyr-
ket det de selv synes er viktigst: faglige paneldebatter, up-and-coming artister få har hørt om og poesiopplesninger. Alt sammen verdifullt – men ikke nok til å fylle huset. Den vanlige studenten vil ikke bruke fredagskvelden på en artist ingen har hørt om, eller en debatt om EU. De vil ha det gøy. De vil synge med. De vil høre sanger de faktisk kjenner igjen.
Og det må være lov.
Å være student handler ikke bare om å utvide horisonten, men også om å leve. Om å møte folk, danse, le og være litt useriøs. I dag går mange heller på vanlige utesteder i sentrum fordi de rett og slett har det bedre der. Der spilles det musikk de kan teksten til. Der er stemningen løsere. Skal man være studentenes hus, må man forstå studentene.
Trondheim har skjønt det. Der er Studentersamfundet en institusjon med over 16.000 medlemmer. Der går alle – både de som elsker jazz og de som vil danse til ABBA. Samfundet i Trondheim har klart å kombinere det smale med det brede, og resultatet er et levende fellesskap som hele byen er stolt av. Det er ikke «sellout» å være folkelig – det er bærekraftig.
NESTLEDER
I november kunne Khrono melde om at kamera, mikrofon og skjermdeling må være på under fremtidige hjemmeeksamener ved Oslo Nye Høyskole.
Det er ikke tvil om at kunstig intelligens virkelig skal sette stopper for studentfusk i akademia.
KI skal faktisk bekjempe KI.
Vårt håp er at denne trenden skal vende vestover.
De avtroppende redaktørene kan nesten ikke vente med å tre tilbake i studielivet. Nå kan vi endelig bli overvåket sånn skikkelig.
Studvest er en partipolitisk uavhengig avis for og av studenter tilknyttet de høyere utdanningsinstitusjonene i Bergen. Grunnlagt i 1945.
ANSVARLIG REDAKTØR Tuva Solem ansvarligredaktor@studvest.no 978 22 298
NYHETSREDAKTØR
Ingrid Lund Hovden nyhetsredaktor@studvest.no 938 02 273
KULTURREDAKTØR
Aurora Kallevåg kulturredaktor@studvest.no 986 519 52
FOTO OG LAYOUTREDAKTØR
Siri Angvik fotoredaktor@studvest.no 403 35 321
DAGLIG LEDER / ANNONSER Lars Jacob Ruland Jacobsen dagligleder@studvest.no 468 64 024
GRAFISK UTFORMING
Stella Sofie Dahle
Mira Foust
Sigve Tillier
Nå sier de i Bergen at de vil se til Trondheim. Det er et godt mål, men det krever mer enn en fusjon og en visjon. Det krever en mentalitetsendring. Men foreløpig er det grunn til skepsis. DORGene ser ut til å beholde mye av plassen, og da hjelper det lite med prat om fornyelse – man får ikke ny kultur med de samme folka ved roret.
Ja, Bergen skal dyrke ny kultur og gi plass til unge artister. Ja, det skal være rom for smale uttrykk, debatt og engasjement. Men det må også være rom for det motsatte – for det lette, det enkle, det som bare er gøy. For det som gjør at du tar med deg vennene dine. Ikke fordi du burde, men fordi du vil.
Når Kvarteret og Samfunnet nå blir ett, må de forstå hva de skal være: ikke bare et kulturhus, men et sosialt hjerte for alle.
Studentkulturen i Bergen må slutte å være redd for å være litt «basic». Det er ikke farlig å være tilgjengelig. Det er farlig å være irrelevant.
Elisabeth Musk
Julia Haveland
ILLUSTRATØRER
Preben Sævartveit Henningsen Ingunn Viken
Nora Haukedal Hammerstad Ea Eidslott
Øyvår Mortenvoll
NYHETSJOURNALISTER
Martin Larsen
Cathinka Ghosh Maisey
Lea Trong Johansen
Sofie Skumsnes
Hannah Blom
Ida Skrunes
Malene Langeland Sulen
Andrea Victoria Horne
Edon Zeqa
Bendik Eliassen
Maria Louise Falck Bjerk
Helena Haakerud
Mats Frisk-Olsen
Trym Larsen
Mariann Beausire
Elise Vermedal
KULTURJOURNALISTER
Brede Tolo Haugland
Giulia Veroux
Hanny Øiamo-Holsen
Helle Abrahamsen
Hild Una Stefansdatter
Håvard Hjelmervik
Ingeborg Trovik
Johanne Tufto
Johannes Tyler
Ole Litlabø Eikenes
Pia Fjeldstad
Sigve Haugseng
Sofie Vassnes
Solveig Tufto
Tiril Werring
FASTE SPALTISTER
Mira Thune Munthe-Kaas
Simon Hole
FOTOJOURNALISTER
Neri B. Shaw
Julie Elise Elefsen
Anders Røysset
Daniel Andres Gutierrez Revelo
Petter Sjøli
Ona Buflod Bovollen
Emilie Wilkensen Lygre
Ammy Helen S. Birkelid
Sigrid Andrea Sandve Tellmann
Léa Auger Jakhelln
ENGELSK Gregorio Ferreira
Hannah Clark
Julie Castan
Karina Chawla
Mae Carroll
Olivia Sutton
Zuzanna Janeczek
ADRESSE redaksjonen@studvest.no
Parkveien 1
5007 Bergen www.studvest.no
TRYKK Schibsted Trykk Bergen
INNHOLD
Kommentarer
Nyhetssidene
Studentene som ikke kan si sannheten
Frøya Sjursæther: – Det er ikkje så luksuriøst som ein del trur
Dette er Norges første astronaut
Fagfolket forklarer
Hva trekker stadig flere unge til kirken?
Frå professor til baddie:
Bak kulissene på flyplassens grensekontroll
Arill Riise: Blir pensjonist i studiebyen
Kultursidene
Kva skjer når studentane vert for gode?
– Uten samtykke er det ikke BDSM
Søvnig? Her er Bergens beste sovebibliotek
Honningbarna: Aldri vært så ærlige som nå
Kulturbyggerne
Bergensernes universitetsdrøm
Hedda – en kvinne uten nåde eller grenser
Seks dateideer til studenter i Bergen
Utenriks
English
Psykologispalte
Eksponert
Moro for studentene
Baksidene
Slå et slag for papiravisen!
Johanne Tufto Kulturjournalist jtufto@studvest.no
Det er noe rørende ved hvordan alt gammelt kommer tilbake igjen. Vi går tilbake til en annen tid, kanskje for å finne roen vi mistet et sted mellom to oppdateringer. Instafeeden min er full av kornete bilder tatt med analoge kameraer. De kuleste ortisene har ikke lenger AirPods, men øretelefoner med ledning. «BookTok» har gjort unge gale etter husmorporno som pleide å støve av hyllene. Ting du kan holde i og ta på, gir et pusterom fra en oppslukende, todimensjonal verden.
Generasjon Z flykter fra skjermen ved å gjøre alt som er gammeldags til en «core» eller en «aesthetic». Polaroidkameraer og gamle Nokia-telefoner får sin renessanse. Men papiravisen ligger dessverre gulnet på hyllen ved siden av CD-ene og faksmaskinen. Dette må vi gjøre noe med! Hvorfor er det ingen som gjør papiravisen kul igjen? Hvorfor er den ikke en del av retrobølgen?
I dag leser rundt tre prosent av unge mellom 16 og 24 år papiravis. De fleste får med seg nyhetene gjennom TikTok, Instagram, X eller snikleser på foreldrenes digitale abonnement. Selv blant dem som faktisk betaler for nyheter, skjer nesten alt digitalt.
For avisene har dette blitt en dyr og smertefull utvikling. Færre lesere betyr dyrere trykk, økte kostnader og stadig tynnere marginer. Mange redaksjoner har vært nødt til å kutte i papirutgavene for å overleve. Aftenposten ernet søndagsavisen i 2022, men måtte likevel heve prisene på grunn av økte produksjonskostnader. Flere andre har fulgt etter. Antallet trykte utgaver synker, mens abonnementene på nett stiger – riktignok uten at særlig mange unge betaler for dem.
Studvest måtte også bøye seg for vinden. For ti år siden trykte vi avis
Et våpen i kampen mot mediedød og hjerneråte.
annenhver uke, mens nå kommer papirutgaven kun én gang i måneden. Selv den må konkurrere med skjermer på alle kanter.
Jeg kunne akseptert denne utviklingen. Jeg hadde ikke byttet ut Spotify for å stå i kø i platebutikken. Er det ikke fremskritt at vi får vite om ting når de faktisk skjer, og ikke dagen etterpå?
Men den stressende opplevelsen av å scrolle gjennom en nettavis, med push-varsler og «clickbait» (vil ikke engang gå inn på VG Snapchat) kan ikke måle seg med roen papiravisen gir. Kanskje er det at vi forbinder skjermen med rask underholdning, som gjør et fem sider langt Morgenbladet-essay på nett uutholdelig. Å scanne nettaviser er som å hoppe med skyhøye kortisolnivåer fra sak til sak, på jakt etter noe provoserende å fôre
belønningshjernen med. Det å faktisk lese ferdig en artikkel krever disiplin. I hvert fall nå som de fleste åpner med en livløs KI-oppsummering.
La oss derfor slå et slag for papiravisen: Du står opp på morgenen, tråkker ned i tøflene og går ut for å hente posten. Blikket flakker over de store overskriftene mens kaen trakter. Hvis været tillater det, kan du sette deg på altanen, puste godt inn og ut mens du blar. Avisen krever fullt fokus. Du leser lange reportasjer som du aldri ville klikket på. Kanskje overskriften ikke skriker høyt nok i «clickbait-jungelen», men du leser den uansett. Når du legger fra deg avisen sitter du igjen med et litt mer fargelagt bilde av verden du lever i. Du kan briljere i kvissen, ta en kryssordpause og vite at du faktisk har fordypet deg –ikke bare sveipet.
Dette er mer enn nostalgisk romantisering. Studier viser at vi leser mer konsentrert på papir enn på skjerm. Ingen trenger tikkende push-varsler hver gang et barn dør i krig eller det er trafikkaos i Åsane. Med papiravisen kan du holde deg oppdatert nok, samtidig som du får ro til å fordype deg.
Etter en valgkamp dominert av patosvekkende Insta-reels og guttadebatter, er det lett å se nostalgisk på en roligere hverdag – fri for blålys. Med avisen kan du rømme fra algoritmens kuraterte dopaminfat og få se verden slik den er, ikke en versjon spesialtilpasset dine klikk-tendenser. Orker du å lese mer enn overskriftene får du også en dypere forståelse av verden. Å bla i avisen gir et pusterom i hverdagen, og kan bidra i kampen mot utmattelse og hjerneråte.
Hvis vi kan gjøre LP-plater «aesthetic», kan vi også gi papiravisen en ny vår!
ILLUSTRASJON: Nora Haukedal Hammerstad
En mastergrad i akademisk sabotasje
Sigve Haugseng
Kulturjournalist
haugseng@studvest.no
Akademia lider. Det er et skadeskutt dyr, hvor amputasjon er eneste løsning. Tarjei Mandt Larsen, professor ved Universitetet i Stavanger (UIS) fortalte nylig at han har måtte tilpasse forelesningene sine fordi studentene rett og slett ikke leser pensum. Andre har kuttet ned på leselistene, eller tatt i bruk videoer og podcaster for å skape engasjement blant studentene.
Men hva driver vi egentlig med når studenter ikke engang har tid til å lese det lille fagstoet som er igjen etter år med nedskjæringer og forenklinger?
NRK tok nylig turen til UiS, og spurte studentene om forholdet deres til studiene. Svaret var ofte det samme: de deltar på en forelesning i ny og ne, bruker KI for å oppsummere fagstoet og kjøper knapt noen bøker. Ordet kollokviegruppe ble sjelden nevnt. Vi lever i en tid hvor universitetene allerede møter kritikk og nedskjæringer. Da er det kanskje ikke så lurt at studenter selv kutter i selve kjernen av akademia.
Historien minner oss om hva som kunne vært. Da filosof Arne Næss skulle utforme ex.phil etter krigen, ønsket han et fokus på etikk og drøfting. Målet var å bruke de etiske problemene som studentene sto i som startskuddet for engasjement og fordypning, både i fagstoet og i den bredere filosofiske arven. Men denne aktive formen for læring ble for krevende, og programmet måtte skrotes. Forenklet læring har spredt seg langt utover ex.phil.
Det er skremmende at førsteårsstudenter i dag sliter med kildekritikk og kritisk tekning allerede når de kommer fra videregående. Enda mer bekymringsfullt er det at enkelte masterstudenter knapt kan lese faglitteratur etter fullført bachelor, ifølge en artikkel publisert i Krohno. Hvordan har vi kommet hit – til et
Akademia står i fare for å bli en skygge av seg selv, der faglig dybde og kritisk tenkning trues av overfladisk læring.
punkt hvor studenter på høyere nivå ikke behersker fagenes egne kilder?
Universitetene har endret karakter. Studenter har blitt til elever, professorer til lærere, alt av undervisning skjer mellom åtte og fire – mens obligatoriske oppgaver blir hjemmelekser. Universitetene er ikke lenger unike steder for akademisk fordypning – kun en forlengelse av grunnskoletrinnene.
Regjeringene som har styrt de siste årene, har heller ikke hjulpet. Fakultetene tjener på at flest mulig dyttes gjennom kjøttkvernen for å fullføre emner og grader på normert tid. Faglig dybde belønnes i alt for liten grad. Målet virker å være at flest mulig skal ha flotte grader å vise frem, uansett hvor uthulet de er. Universitetene tiltrekker i stadig mindre grad studenter som søker faglig kultur, og mer de som ønsker diplomer eller en pause før arbeidslivet. Da blir det altfor lett å overlate arbeidet til en kunstig venn som ofte gjør en bjørnetjeneste.
Men akademia handler om langt mer. Det handler om å forme engasjerte samfunnsborgere, dyktige fagpersoner – og å spre kunnskap videre.
Vi må unngå å bli lik myten om Dodofuglen, som ble så fornøyd med sin egen tilværelse at den glemte å bruke vingene sine. Akademia gir oss muligheten til å løfte oss høyt over det trivielle og skape kunnskap som varer lenger enn én semesteroppgave. Vi kan enten bli passive tilskuere i vår egen utdanning – eller vi kan gripe sjansen, slå ut vingene og fly. Valget er vårt.
ILLUSTRASJON: Ingunn Viken
Studentene som ikke kan si sannheten
Studenter i Forsvarets bachelorprogram Språk og etterretning er kanskje ikke så annerledes fra den gjennomsnittelige studenten, eller?
– Hva blir ofte misforstått i popkultur om etterretning?
– At man blir spion, svarer «Noa».
– Eller at det er kjempekult, legger Iben til.
– Åh, hva er det som ikke er kult med etterretning?
– Det som ofte blir fremstilt i popkultur er menneskelige agenter fordi det er kult, hemmelig og de har masse pass. Det er jo rått, sier «Noa».
– Det er litt mystisk, legger «Iben» til.
Litt sånn «The Oce-style» «Noa» forteller at fokuset på menneskelige agenter mest sannsynlig kommer av at det var slik informasjon ble samlet inn før.
– Det er en veldig tungvindt måte å innhente informasjon på i dag, når man har alt det digitale.
– Er det virkelig ingenting dere kjenner dere igjen i?
– Ikke fra studiehverdagen vår nei, sier «Noa».
Hemmelighold
Det er ikke alle man kan prate om studiet med, forteller kadettene.
– I og med at du kanskje får en jobb hvor det er hemmelig hva du jobber med, er det lurt å ikke fortelle det til så mange. De nærmeste vet det selvfølgelig fordi man bruker så mye tid på det, sier «Noa».
Kadettene forteller videre om når det kan være mest krevende å holde studiet hemmelig.
CATHINKA GHOSH MAISEY
Nyhetsjournalist maisey@studvest.no
«En variert og spennende hverdag» og «mange spennende jobbmuligheter i inn- og utland». Slik beskriver Forsvarets høyskole bachelorprogrammet Språk og etterretning, som er basert i Oslo. I løpet av tre år kan du fordype deg i emner som analyse og etter-
LÉA AUGER JAKHELLN
Fotojournalist (illustrasjonsbilder) jakhelln@studvest.no
retningsdialog, eller russisk litteratur.
Det eneste som mangler av informasjon om programmet er hvem som studerer det.
Studvest har blitt satt i kontakt med kadettene «Iben» og «Noa» som ønsker å fortelle om studiet over et videoanrop.
– Det kjedelige svaret er at etterretning skal gi beslutningsstøtte til beslutningstakerne våre, både sivile og militære. Da skal etterretning finne informasjon, og så er det mange måter å gjøre det på, sier «Iben».
– Hvis dere skulle laget en film om etterretning, hvordan ville det sett ut?
– Kontorjobb åtte til fire, selger «Noa» inn.
– Kanskje litt sånn «The Ocestyle», foreslår «Iben».
– Mindre James Bond, selv om det er veldig gøy å se på da, legger Noa til.
– Jeg synes det er vanskeligst i møte med nye folk. Det første man spør om på vår alder, er om hva man studerer. Det er ubehagelig å sitte og lyve til folk, men når du blir spurt direkte må du kanskje ta en liten hvit løgn, innrømmer «Noa».
– Hva skulle dere gjerne ha sagt til folk dere nettopp har møtt om studiet deres?
– Vi har lært mye om Russland og fått en interesse for landet, språket og kulturen. Det er vanskelig å ikke kunne snakke om det du er interessert i og heller fremstå som en veldig kjedelig person som bare er i Forsvaret, deler «Iben».
En travel studiehverdag
Hvordan studiehverdagen ser ut varierer fra hvilket år man er på, forteller kadettene. En standard uke vil likevel bestå av undervisning og lekser omtrent fra man står opp til man legger seg, med halvannen time trening en gang i løpet av dagen.
– Hvilke forventninger hadde dere til studiet?
– Jeg hadde ikke studert tidligere, så jeg hadde ikke sammenligningsgrunnlag til andre studier. Det er en ekstra ting å bli vant til, særlig når det er et studie med ekstra arbeid, sier «Iben».
– Hvilke vurderinger tok dere da dere tenkte på å studere etterretning?
– En stor del av det var at jeg hadde lyst til å fortsette i Forsvaret, men samtidig ta en utdanning. Da virket dette som en spennende og unik utdanning, fortsetter «Iben».
– Det er veldig unikt at man får en miks av å lære språk, men samtidig sette det i en etterretningsfaglig kontekst.
Begge kadettene har fullført førstegangstjenesten, men forteller at det ikke er nødvendig for å søke på studiet.
– En vurdering man bør ta er at dette blir det eneste du gjør i tre år. Så det er på en måte en ofring, sier «Noa».
– Jeg vurderte også om det virkelig var dette jeg ville gjøre, 100 prosent sikkert. For det må man, hvis man skal gjennomføre.
Kadettene forteller at det er et godt sosialt miljø og at man blir en sammensveiset gjeng av å se hverandre hver dag og bo sammen.
Et unikt språkstudium
Tidligere har det vært opptak til både russisk og arabisk språkutdanning, men de siste årene har det kun vært russisk. Ingen av kadettene kunne russisk fra før.
– Hvorfor akkurat russisk? Vurderer dere å lære et språk til?
– For å skjønne hvilket språk som velges, er det bare å se på verdenssituasjonen. Det endrer seg ut ifra hvordan verden endrer seg og behovet. Hvis man skulle lært seg et nytt språk og tenker ut ifra verden i dag, er ikke kinesisk dumt, sier «Noa».
– I starten lærer vi de mest grunnleggende ordene for å få det på plass og for å kunne ha en samtale, sier «Iben».
– Det er kanskje litt mer militært enn om du hadde studert sivilt. Man lærer seg ordet for jagerfly før ordet for stue, forteller «Noa».
Begge forteller at det samtidig er fokus på litteratur, politikk og historie, noe kadettene også synes virket interessant.
– Kan dere reise til Russland?
– Nei, det frarådes generelt folk som er ansatt i Forsvaret å reise dit akkurat nå, sier «Iben».
– Hvordan er det å lære et språk som dere må holde hemmelig at dere kan?
– Det er haken med det. Vi lærer veldig mye om Russland, så vi får veldig lyst til å reise dit, se tingene man leser om og snakke med folk, sier «Noa».
– Og å smake maten der, skyter «Iben» inn.
Studentene forteller at dersom man vil ha en jobb som er knyttet mer til Forsvaret, kan studiet kanskje være en bedre inngang, enn å bare ha studert språket og kulturen.
Veien videre
– Skal dere bli spioner?
– Nei, det tviler jeg på, svarer begge unisont.
– Hva skal til for å bli en god spion?
– Du må være observant sikkert…lese rommet og folk rundt deg, svarer «Noa».
– Og være en vanlig person, sier «Iben».
– Som ikke skiller seg ut, supplerer «Noa».
Av sikkerhetshensyn er det ikke oentlig hvem som går på Språk- og etteretningsskolen, fordi det for kadettene senere er aktuelt med stillinger hvor man må skjerme identiteten. Forsvaret ønsker anonymitet for sine kadetter og deler ikke navn i denne saken.
ILLUSTRASJONSBILDE: Kadettene kan ikke fortelle mange om hva de faktisk studerer. FOTO: Léa Auger Jakhelln
ILLUSTRASJONSBILDE: Kadettene lærer militære strofer på russisk. FOTO: Léa Auger Jakhelln
–Det er ikkje så luksuriøst som ein del trur
Frøya Skjold Sjursæther er berre 19 år gammal, men no sit ho på Stortinget. Den grøne politikaren streika frå skulen, vil verte journalist og elskar lounge.
MARTIN LARSEN
Nyhetsjournalist
larsen@studvest.no
Det er dagen etter slottsmiddagen og vêret minne meir om Bergen enn Oslo. Kikkande ned mot Løvebakken er nyvald stortingsrepresentant Frøya Skjold Sjursæther frå Miljøpartiet dei Grøne (MDG).
Først skrur me tida litt tilbake, til dagen Stortinget hadde si høgtidelege opning. NRK vart med Sjursæther den dagen og framstilte det som at ho vart forseinka til Stortinget.
– Eg kom ikkje forseinka til Stortingets åpning. Media er «rigged». Eg kom forseinka til ein fotografering, fordi trikken var forseinka, seier ho i fyr og flamme.
Sjursæther vil påpeike at ho berre tøysar om at media er rigga.
Streik, streik og atter ein streik
Som berre 19 år gammal kjem Sjursæther til å skilje seg frå mengda i nasjonalforsamlinga. Inngangen til politikken har kome over tid.
– Eg hadde aldri tenkt at eg skulle verte politiker, men eg har alltid vore oppteken av politikk før eg visste at det var politikk, seier ho.
Ein fredag i 2018 vart ho med på ein skulestreik i regi av Natur og Ungdom. Det skulle ikkje bli den siste.
– Eg trur eg streiket meir enn 50 fredagar, poengterer ho.
Som ny representant på Stortinget har ho fått fleire nye erfaringar, og ei og anna overrasking.
– Det fortset å overraska meg kor hyggelege folk er på tvers av partia, seier
Sjursæther.
Men det stoppar ikkje der.
– I går tok eg ein pils med kongen då, så «check!», seier ho med glimt i auga.
– Eg drakk eigentleg ikkje pils, det er løgn. Det vert eit glass vin, innrømmer ho.
Vaksen som ung
Sjursæther fortel at det er vondt å gå inn i vaksenlivet og leve eit anna liv enn dei fleste venninnene hennar, men ho trivst godt med det.
– Eg føler eigentleg ikkje at eg har skulket ungdomstida. Det har vore enkelt å kombinere eit vanleg liv med ein litt uvanleg jobb, forklarar ho.
Sjursæther har flytta inn i eit kollektiv saman med andre på hennar alder. For ein pendlarleilegheit vil ho ikkje ha noko med å gjere.
– Dei pendlarleilegheitane er sterile, berre du hadde hatt ein orkidé der, så hadde det vore heilt institusjonsstemning. Det er ikkje så luksuriøst som ein del trur, ifølgje ho sjølv.
Framtidsplanane etter stortingsperioda er framleis ikkje sett, men ein og annan idé har representanten.
– Eg har lyst til å studere på eit tidspunkt. Hvis eg ikkje hadde vore politiker, ville eg vore journalist. Det er eit veldig viktig yrke, seier Sjursæther.
Frå skulebenken til stortingsbenken Mange av dei på hennar alder er faktisk ikkje ferdige på vidaregåande – det same gjeld også Sjursæther.
– Fyrst skal eg setje meg inn i oppgåva som stortingsrepresentant. Eg har vorte valt som den eg er, ei jente utan fullført vidaregåande, seier ho. Ho har vurdert å ta opp fag medan ho er i hovudstaden.
– Når eg har fått betre kontroll over kalenderen kan det vere eg tek opp noko fag samstundes, fortel ho.
I OECD har Noreg ein av dei minst utdanna nasjonalforsamlingane i organisasjonen. Det er ikkje noko problem, ifølgje Sjursæther:
– Stortinget var aldri meint å vere eit ekspertpanel, det er å vere ein miniatyrversjon av befolkninga. Eg har eit veldig avslappa forhold til min eigen alder og mangel på utdanning, seier ho.
Symbol er ein ting – reelle løysingar ei anna
Sjølv om venstresida vart vinnarane av valet no i haust, har ikkje regjeringa sitt statsbudsjettforslag fleirtal. Dei må forhandla med dei andre partia på venstresida.
Sjursæther er klar i si tale, no må det bli endringar i klimapolitikken.
– Dei er nøydd til å gje oss noko for at me skal støtte deira budsjett. MDG har eit historisk mandat frå veljarane og det hadde vore unaturleg om ikkje
FEM KJAPPE:
Kva er din favoritt-emoji?
– Tommel opp, eg trur det er den eg brukar mest.
Kva er ditt personlege «red ag»?
– At eg brukar for lang tid på å svare på meldingar.
Er du det du tenkjer, eller det du gjer?
– Eg er det eg gjer, det følest som sjølvskryt, men eg vil sei det.
Kva er din hobby?
– Eg har ikkje hobbyar – berre politikk. Eg er dårleg på alt annan enn politikk, det er det einaste eg er god på i livet.
Korleis går det med kjærleiken?
– Det går heilt passe – det går ikkje så bra. Eller… det er veldig nøytralt. Ah, så aut, så aut!
STASELEG: Billedveven til Sissel Blystad prydar vandrehallen, Sjursæther ser opp mot det gullbelagde taket. FOTO: Martin Larsen
natur og klima blir prioritert, seier ho. Ifølgje representanten har regjeringa basert seg på symbolpolitikk. No som dei grøne har vind i segla skodar ho ei anna retning.
– Eg trur dette betyr at klima og natur ikkje lenger behandlast som ein meny der du berre kan velje bort alt du ikkje likar, seier Sjursæther.
Ho meiner at den noverande klimapolitikken ikkje bidreg til det grøne skifte. Ho ønskjer reelle løysingar der klima er ramma kring all politikk.
– Eg synest at alle som stemte på Arbeidarpartiet i 2021 har god grunn til å vere skua over den klimapolitikken som har vore ført dei siste fire åra, hevdar ho.
Sjølv om ho skal arbeide for klima, kan også ho nyte godt av å gjere noko ikkje så miljøvenleg.
Sjursæther har tidlegare sagt til underteikna følgjande: – Eg prøvar å ikkje fly så ofte, men når eg gjer det, er det beste eg veit å vere i loungen på Gardermoen. Der er det alkohol og mat så lenge du vil. Det er heilt fantastisk!
– Kva tenkjer du om det utsegna?
– Eg synest det er eit forbilledleg utsegn og står ved kvart einaste ord! Du kan ete så mykje du vil og «chille» mykje meir enn i ein stiv restaurant på Gardermoen. Så det er eit fantastisk sted å vere, fortel ho entusiastisk.
Politikk på skjener
I år har regjeringa vald å ikkje utlyse nye lisensar til havvind-næringa. Dette har sett ein stopp for utviklinga. Heilt feil veg å gå, spør du Sjursæther:
– Havvind er kanskje den tristaste debatten me har for tida. Ein skal droppe alle havvindprosjekter og slutta med å subsidiere den, fortel ho.
– Regjeringa brukar mykje pengar på å kjøpe kvoter i utlandet og elektrifisere sokkelen. Begge dei tinga forsinkar den grøne omstillinga, seier Sjursæther.
Ringeriksbanen har vorte kalla Vestlandets viktigaste prosjekt på Austlandet. Prosjektet inneber å byggja ein ny jernbane frå Hønefoss til Sandvika. Dette kan kutte reisetida på Bergensbanen med kring ein time.
– Me er absolutt for Ringeriksbanen, men då er det viktig at det ikkje betyr meir motorveg i tillegg, understrekar Sjursæther.
– Men er det noko dykk skal prioritera?
– Eg skal ikkje plukke enkeltsakar som me skal prioritera i forhandlingane, men det ligg på blokka.
UTSIKTA: Sjursæther skodar utover Spikersuppa, i horisonten kan ho sjå mot slottet ho nyleg har besøkt.
FOTO: Martin Larsen
MAKTA: Sjursæther tek det me berre kan kalle ein «power pose», samstundes som ho fortel om gårsdagens festlege hendingar. FOTO: Martin Larsen
BENDIK ELIASSEN
Nyhetsjournalist eliassen@studvest.no
Dette er Norges første astronaut
Romferden gjorde Jannicke Mikkelsen historisk. Nå bruker hun lærdommene sine til å inspirere.
ANDERS RØYSSET
Fotojournalist roysset@studvest.no
hjertet når hun forteller om opplevelsene i verdensrommet.
Ikke mange kan skryte på seg å ha vært i verdensrommet. Men Jannicke Mikkelsen (39) har svevd flere titalls kilometer over jordens overflate – med norsk flagg på drakten.
Filmfotografen var én av fire utvalgte til å delta på den SpaceX-ledede romferden «Fram2», oppkalt etter polarskuta «Fram» som brakte oppdagere ut på flere famøse polferder i starten av forrige århundre.
Navnet var ikke tilfeldig. Målet var å bli den første romferden i sitt slag til å fly i polar bane rundt jorden –over begge polene. I april i år ble både «Fram2» og Mikkelsen historiske.
På Høgskulen på Vestlandet (HVL), hvor hun holdt foredrag om romferden, tok Studvest en prat med Mikkelsen om veien dit, og om drømmene som driver henne videre.
– De sa bare «prøv»
Det var langt fra gitt at Mikkelsen en dag skulle ende opp i verdensrommet. Som barn ble hun utsatt for en alvorlig rideulykke som førte til delvis lammelse. Etter en lang og krevende opptreningsperiode klarte hun likevel å komme seg på beina igjen.
– Jeg var helt åpen om lammelsene med SpaceX da de ønsket å rekruttere meg.
De sa bare «prøv», forteller hun.
Etter fire dager med tester på sykehus fikk Mikkelsen imidlertid svaret: Hun var klarert.
Et puslespill av tilfeldigheter
Det kommersielle selskapet SpaceX skiller seg på mange måter fra de statlige romorganisasjonene. Den canadisk-amerikanske forretningsmannen Elon Musk grunnla selskapet for å utfordre et marked som tidligere var dominert av statlig finansiering. Siden SpaceX opererer kommersielt, må astronautene selv dekke deler av kostnadene for å delta på oppdrag. Mikkelsen forteller at hun var heldig som fikk muligheten, takket være støtte utenfra. – Jeg kjente en person som hadde de økonomiske midlene, og SpaceX lette etter noen med filmbakgrunn som kunne bli med på akkurat denne ferden. Mikkelsen beskriver karrieren sin som et puslespill av tilfeldigheter, men også av bevisste valg. Selv om drømmen aldri var å bli astronaut, fascineres hun av livsstilen som romfart medfører. Drømmer er heller ikke abstrakte
tanker, mener hun, men konkrete mål som kan nås med riktig kombinasjon av innsats og tro.
– Det som var mulig i går, er mulig i dag. Hvis du vil gjøre noe nytt i morgen, må du gjøre noe nytt i dag.
Likevel vet hun at drømmer kan provosere, og «janteloven» har hun lite til overs for.
– Du må ikke la andre fortelle deg hva som er mulig, mener Mikkelsen.
Krig fra verdensrommet Når hun ikke reiser ut i rommet, bor Mikkelsen på Svalbard.
– Å bo på Svalbard er litt som å bo på den internasjonale romstasjonen. Du er avhengig av forsyninger, avkoblet fra verden og utsatt for vær og mørke. Det var den perfekte treningen, sier hun.
Mikkelsen forteller at hun fra verdensrommet fikk se hjemstedet sitt på en måte som få andre får oppleve.
– Fra rommet ser du ikke klimautfordringene slik du gjør på Svalbard. Du ser at det er is over polene, men at den ikke er hel.
Gjennom det lille vinduet i romskipet var det også andre observasjoner som ga inntrykk:
– Jeg trodde jeg så en meteoritt mellom vårt romskip og planeten. Jeg visste ikke hvor stor den var, men jeg så en flamme. Jeg trodde den ville tree atmosfæren og brenne opp.
Men så ble flammen til et oransje, glødende lys under skyene, og plutse-
lig gikk det opp for henne: de fløy over Ukraina.
– Det var et missil. Jeg satt og så på krig fra verdensrommet, forteller hun.
Livslærdommer i rommet
Etter å ha svevd over polene, tok Mikkelsen med seg lærdommen tilbake til hverdagen på jorden.
For treningen som astronaut går langt utover det fysiske. Det handler om å mestre usikkerhet.
– Vi trenes i å velge, men også på konsekvensene av å velge feil. Det handler om å ha kontroll på det du faktisk kan kontrollere, forklarer hun.
I verdensrommet er marginene små. Alle beslutninger kan være forskjellen på liv eller død. Dette gjorde Mikkelsen ekstremt bevisst på hva som egentlig betyr noe. Nå har hun tatt med seg lærdommene ned på jorden, som en slags livsfilosofi for stressmestring.
Ønsker å vise vei for neste generasjon Selv etter reisen i rommet ser ikke Mikkelsen på seg selv som ferdig utforsket. Hun ønsker å dele erfaringene sine med andre – særlig med unge mennesker. Hun mener unge trenger mål å strekke seg etter for å forstå hva som faktisk er mulig. Hele poenget med foredragene hennes, forklarer hun, er å inspirere den neste generasjonen.
– Jeg håper jeg kan vise barn og unge at det finnes flere veier til verdensrommet, og at nysgjerrighet og lidenskap kan ta deg lenger enn du tror.
STJERNESTATUS: Det var av de fremmøtte som ønsket å forevige møtet med
ENGASJERT: Jannicke Mikkelsen har mye på
Mikkelsen.
Gjør KI virkeligheten uklar? Fagfolket forklarer:
ILLUSTRASJON:
TRYM LARSEN
Nyhetsjournalist
tlarsen@studvest.no
Nyhetsspalten «Fagfolket forklarer» er en fast spalte der Studvest spør fagpersoner om temaer som kan engasjere og interessere.
Kunstig intelligens har på kort tid endret hvordan vi produserer, konsumerer og forstår medieinnhold. I takt med at teknologien blir mer avansert, oppstår nye utfordringer knyttet til publikums tillit til mediene.
– Hvordan påvirker KI folks oppfatning av virkeligheten?
– I en global undersøkelse utført av ISOS Mori Social Research Institute rapporterte 60 prosent av respondentene i Brasil at de ikke klarte å skille mellom ekte og falske nyheter. I Sverige svarte 55 prosent det samme. Det viser at verden står overfor en betydelig utfordring med å navigere i medielandskapet, der KI-generert innhold blir stadig mer utbredt. Særlig utsatt er barn og eldre som ikke har vokst opp med digitale medier og mangler den kritiske mediekompetansen. Teknologien har nådd nivåer der manipulasjonen er vanskeligere å oppdage.
– Hvordan kan retusjering av bilder påvirke tilliten til media?
– Det er ikke noe nytt – folk har drevet med bildebehandling i mange år. Faktisk blir nesten alle bilder du tar med mobilen i dag automatisk retusjert til en viss grad. I en Zoom-samtale finnes det for eksempel en funksjon for «touch-up» som glatter ut ansiktet ditt. Fra et forskningsperspektiv ser vi at dette reiser noen utfordringer, særlig når det gjelder tillit. Vi har undersøkt hvordan folk reagerer på ulike temaer som ofte skaper sterke meninger – som klimaendringer, abort og våpenkontroll. Ved disse temaene
Professor ved Universitetet i Bergen, Christoph Trattner, forklarer hvordan
KI-redigerte bilder kan påvirke folks tillit til det de ser.
så vi at bildefiltre hadde en tydelig eekt på tillit til nyhetene. Vi så at folk generelt hadde høyere tillit til nyheter om klima og underholdning – men når det ble brukt filtre på bilder i saker om våpenkontroll, sank tilliten.
– Hvordan kan KI skape falske narrativ?
– Språkmodeller har én grunnleggende svakhet: de hallusinerer ofte, altså at de finner på informasjon i stedet for å gi korrekt fakta. Dette gjør dem upålitelige, særlig når det gjelder tall og detaljer, og derfor bør de ikke brukes til kritiske oppgaver. Modellen fungerer ved å gjette neste ord basert på store mengder tekst fra internett, uten reell forståelse av kontekst eller lokale forhold, noe som gjør svarene uklare og lite presise.
– Hvilken konsekvens tror du KI kan ha på samfunnet?
– Vi er egentlig bare i startfasen når det gjelder å forstå de langsiktige sosi ale konsekvensene av kunstig intelli gens – både i mediene og i samfunnet generelt. Dette er litt som den industri elle revolusjonen, fordi det kommer til å endre seg veldig mye. Man ser allerede at selskaper som Meta og Amazon har sagt opp folk i KI-avdelingene sine. Vi ble fortalt at KI ikke skulle erstatte oss, men det skjer allerede. Når det gjelder mediebransjen, tror jeg at de har ster kere retningslinjer på plass. Jeg tror heller ikke leger vil bli erstattet, fordi det er et område vi fortsatt ønsker å ha menneskelig kontroll over. Jobber som samfunnet helst vil slippe, er det klart at vi prøver å automatisere. Ingen har lyst til å stå å skru den samme bolten i timevis.
– Hvordan kan KI-genererte sam mendrag i artikler påvirke tilliten til media?
– Flere store nyhetsaktører har begynt å legge til KI-gene sammendrag på toppen av artiklene.
– Vi har også sett eksempler på feil i slike sammendrag. Ett kjent tilfelle var fra VG, der et sammendrag skrev at
«Haaland skjøt keeperen», som om det var med pistol og ikke med ball. Slike feil kan være morsomme, men de viser utfordringen med kunstig intelligens.
– Vet du noe om hvordan opphavsrett håndteres når man bruker KI-genererte bilder?
– KI-skapte bilder kan ikke ha opphavsrett i EU og Norge, fordi loven krever menneskelige opphavspersoner. KI regnes ikke som menneske, og kan dermed ikke være medforfatter av artikler. Vi kan heller ikke saksøke KI, fordi ansvaret ligger hos oss som skaper og bruker teknologien.
– Problemet er at journalister har opphavsrett til sine artikler, så man kan ikke bare bruke dem uten tilla
(For å høre hvor nærme eller langt unna chat er fagfolket.)
– Gjør KI virkeligheten uklar?
– Ja, kunstig intelligens kan gjøre virkeligheten uklar. Teknologier som deepfakes, bilde- og tekstgenerering gjør det vanskelig å skille mellom ekte og kunstig innhold. Når AI kan etterligne mennesker, stemmer og bilder, kan tilliten til informasjon svekkes. Samtidig kan AI også brukes til å avsløre manipulasjon og styrke kritisk tenkning – alt avhenger av hvordan vi bruker den.
VI SPØR CHAT-GPT:
Preben Sævartveit Henningsen
Hva trekker stadig ere unge til kirken?
LEA TRONG JOHANSEN
Nyhetsjournalist johansen@studvest.no
Lysestaker svever over oss. På scenen står kappekledde unge, mens en hvit uglebamse dingler fra bjelkene. Når kirkeklokkene ringer stilner ekkoet fra skravlingen. Det er klart for semesterets høydepunkt i St. Jakobs kirke: Harry Potter-gudsjeneste.
– Jeg tror mange er interessert i de store spørsmålene så lenge de får det på et språk de kan forstå. Vi snakker fremdeles om Jesus og Gud, men vi bruker bildene fra Harry Potter, sier prest Øyvin Rudolf Sønnesyn Berg(32).
Hvert semester arrangerer kirken en temagudstjeneste, som skiller seg ut fra de vanlige søndagsgudstjenestene. I år har etterspørselen vært så stor at de arrangerer to gudstjenester på samme kveld. Gratisbillettene ble revet vekk uken i forveien.
Fant kjærligheten i kirkekoret
Oda Alnes Gjestrum (26), i kveld ikledd svart kappe og slips med gule striper, har vært frivillig i St. Jakob mesteparten av studietiden. I kirkekoret fant hun både
For seks år siden var de 30 på en vanlig søndagsgudstjeneste i St. Jakobs. Nå kommer det i snitt 180.
ONA BUFLOD BOVOLLEN
Fotojournalist bovollen@studvest.no
nye venner, og kjærligheten.
– For meg er Pride en hjertesak, fordi kjæresten min er en jente, forteller hun.
Gjestrum har tidligere erfart at kirken ikke alltid føles som et sted for skeive.
Derfor ble hun overrasket over åpenheten hun ble møtt med i St. Jakob.
– Pride kan oppleves som en splittelse blant kristne, men her kan man komme som seg selv, selv om man har meninger andre er uenige i. Uenighet skaper gode samtaler og diskusjoner, sier hun.
Til tross for den store økningen i interesse opplever både Berg og Gjestrum paradoksalt nok at mange kristne kvier seg for å snakke åpent om egen tro.
– Religion er sårbart, for alle har meninger om det. Men å være her har gjort meg mer modig. Jeg tør å være synlig kristen, og kanskje bevise at ikke alle fordommene stemmer, sier Gjestrum.
– Mange er redde for spørsmålene som følger: «Hater du homofile?» eller «Er du mot abort?». Plutselig må man forsvare både korstog og verdens ondskap, sier Rudolf med et sukk og legger til:
SIRI ANGVIK
Foto- og layoutredaktør fotoredaktor@studvest.no
GALTVORT?: Neida, dette er kirkerommet i St. Jakob. FOTO: Ona Bu od Bovollen
FANT KJÆRLIGHETEN: Oda Alnes Gjestrum har funnet venner og kjæreste i kirken. FOTO: Ona Bu od Bovollen
– Tro er en privatsak, men det blir vanskelig når det virker lettere å spørre noen om sexlivet enn om troen deres. Det er når vi ikke snakker sammen at fiendebildene skapes.
Et sted å høre til
Antallet medlemmer mellom 18 og 34 år i Den norske kirke har doblet seg siden 2015, ifølge kirken selv. Også uavhengige menigheter i Bergen melder om økt interesse og deltakelse blant unge.
– Hvorfor trekkes så mange unge til kirken?
– Det er tusen grunner til at folk kommer, men jeg tror mange opplever at selvoptimalisering og det moderne jaget ikke leverer. Når alt legges på individet og man skal definere sin egen sannhet, savner mange faste rammer og et sted å høre til, sier Berg.
De siste årene har menigheten bevisst satset på å skape lavterskeltilbud. Harry Potter-gudstjenesten er kun ett eksempel. Til vanlig fylles nemlig ettermiddagene av alt fra kor og strikkeklubb til improteater. På fredager gjøres kirkerommet om til lesesal med lunsj.
Ikke bare konservative unge menn Flere medier kobler den økende interessen for kristendom blant unge til høyrebølgen og konservative profiler på sosiale medier.
Berg mener det er en forenkling å koble troen direkte til politiske strømninger.
– Noen kommer kanskje på grunn av høyrebølgen vi ser nå, men det er nok færre enn media gir inntrykk av. Den største økningen finner vi i de liberale kirkene, sier han sittende på kirkekontoret med et regnbueflagg hengende over ham. Berg peker på kirken som et sted som gjør det mulig for mennesker å være uenige.
– En misforståelse er at vi er en homogen gruppe. Nettopp fordi troen samler
oss, er det lettere å være uenige om alt mulig annet. Da vi hadde valgvake her var alle partier representert. Dette er ikke et sted man kommer fordi man er enig med alle andre.
Vekkelse eller felleskapsøken?
– Man vet jo ikke om endringene vi ser er en reell økning i religiøs overbevisning, sier professor i religionsvitenskap Jane Haug Skjoldli ved Høgskulen på Vestlandet (HVL), som peker på flere trender i samfunnet som kan trekke unge til kirken.
Ifølge henne handler ungdommens interesse særlig om søken etter fellesskap og behovet for forklaringer i en urolig tid. Mange unge kjenner på en dyp avmakt i møte med krig, klimaendringer og et samfunn som oppleves ute av kontroll.
– Vi har en generasjon som er skuet over et verdensystem som har sviktet dem. Religion kan gi svar, eller i hvert fall en ny måte å forstå verden på. Kanskje verdensbildet man hadde, rett og slett ikke holdt, sier Skjoldli.
Hun understreker at det ikke nødvendigvis er religion i seg selv som tiltrekker, men meningen man finner.
– Den samme mekanismen ser vi i områder man sjelden forbinder med religion, som i konspirasjonsteoretiske miljøer. De gir et nytt verdensbilde og et fellesskap. Man står sammen om en forklaring på verdens tilstand, sier hun. Skjoldli presiserer at dette ikke betyr at kristendom kan sammenlignes med konspirasjonsteorier, men poengterer at unge som søker forklaringer og tilhørighet, finner det mange steder, noen mer konstruktive enn andre.
– Å si at dette bare handler om fellesskap blir for enkelt. Dette er svært komplekst, men det er et poeng at vi ikke vet i hvilken grad den nye interessen skyldes religiøs overbevisning eller andre faktorer.
FULLT HUS: Kirken er blitt et populært sted for unge Bergen. FOTO: Ona Bu od Bovollen
PÅ KONTORET: Presten i St. Jakob er opptatt av at det skal være rom for alle. FOTO: Siri Angvik
PRESTEN: Øyvin Rudolf Sønnesyn Berg forteller at tro ikke nødvendigvis kan kobles til politiske strømninger.
FOTO: Siri Angvik
Frå pro esor til «baddie»
Leiv Marsteintredet, instituttleiar for saman liknande politikk, har gått viralt på sosiale medium. Over natta har han blitt eit kjend es for studentane i Bergen.
MALENE LANGELAND SULEN Nyhetsjournalist sulen@studvest.no
DANIEL ANDRES GUTIERREZ REVELO Fotojournalist revelo@studvest.no
På Marsteintredet sitt kontor er det første som møter oss store haugar med papir, og ein vegg full av bøker. Han har jobba på instituttet av og på sidan 2004 innanfor Latin-Amerikansk politikk. Dei siste fire åra har han vore instituttleiar.
I mars fekk han moglegheita til å bli med på eit nytt sosiale mediumprosjekt.
– Eg har faktisk blitt stoppa på gata, både av vaksne og barn som har sett videoane. Det er litt rart, men ikkje veldig plagsamt, smilar han.
– Du har over 1,6 millionar visningar, kva tenkjer du om det?
– Nei det er sprøtt, eg har ikkje sjekka TikTok, men eg har følgt med på Instagram og den første har i alle fall over ein million visningar. Når eg vart med på den første TikToken om «This is Bergen», visste eg ikkje kva eg kunne forvente, men det gjekk jo heilt klart over forventningane.
«What the fuck?!»
Marsteintredet fortel at han var i ein middag med andre professorar og rektor då den første videoen vart publisert. Han fekk ei melding frå ein kollega som skreiv «What the fuck?!»
– Eg trudde det var noko alvorleg gale på instituttet, men så viste det seg at det var videoen som hadde gått viralt, flirar han.
Vidare fortel han at han har mange utanlandske venar over heile verda, sidan han har budd i Latin-Amerika og kona ikkje er frå Noreg.
– Våre venar på ulike stader i verda byrja å sende oss meldingar, fordi dei
VEIT IKKJE:
hadde fått videoen opp på TikTok, seier han.
Han fortel at ein kollega hadde vore i Sverige på konferanse og hadde blitt fortalt at mange hadde sett videoen. Kollegaen kunne stolt svare at det var sjefen hans på videoen.
– Det har verkeleg tatt av.
Gammal professor
– Det er både rart og morosamt, men så prøvar eg å ikkje ha så alt for stort forhald til det. Eg stiller opp og gjer det eg får beskjed om å seie, men det er kjekt å sjå så mange kommentarar som er positive, seier han.
Det var kommunikasjonsavdelinga på UiB som kom med ideen til stuntet. Den første videoen er inspirert frå videoen av eit hotell i Ålesund, medan dei to andre er frå ein Mercedes reklame i USA.
Prosjektet er ein profileringsstrategi for å gjere unge meir kjend med UiB fult ut.
– Forhåpentlegvis gjer det at fleire vil studere her på universitetet.
– Eg trur grunnen til at eg vart spurt om å bli med på dette prosjektet er fordi eg ser gammal ut – ein stereotypisk professor med skjegg og grått hår. Eg ser ikkje lenger så ung ut, fortel han.
Sesong to Marsteintredet fortel at han var med på å lage idear til den fyrste videoen, medan dei to andre har han fått utdelt eit manus.
Det er Maren Botveit, sosiale medium ansvarleg, og Anna Justine Eskild, stu-
dentambassadør, som lagar manus. – Kommunikasjonsavdelinga er hjernen bak og eg følgjer berre etter. Det slo så godt an med første video, at dei ville ha meg som professor «baddie» til dei neste.
Han fortel at han var meir nervøs for dei to siste videoane.
– Eg måtte forsikre meg om kva eg eigentleg sa, for det visste eg ikkje sjølv. Det var litt spesielt for ein 49 år gammal mann å skulle bruke ord som «babe». Det er ikkje akkurat det eg synest sømmer seg for meg, men så har dei yngre overtalt meg på at dette er heilt greitt.
Marsteintredet trengte forsikringar om det han som eldre mann sa, ikkje var noko upassande på det ungdommelege språket.
Kva uttrykk kan du?
Professor Baddie: – Har skjønt det betyr noko positivt, men veit ikkje kva det betyr, ville trudd at Baddie betydde at eg var sluskete og bad, men så har eg skjønt at det ikkje var det.
Slay energi: – Slay høyrest ut som ein prøver å slappe av, men eg veit ikkje.
Pookie: – Venn eller venninne
– Eg googla desse orda då eg fekk manus, men hugsar det ikkje sidan det ikkje er mitt vanlege vokabular. Eg fekk guten min på 14 år til å forklare ein del av orda, seier Marsteintredet og legg til at sonen synest videoane er ganske kule.
– Føler du deg nokon gong som «Beyoncé on stage» når du held forelesning?
– Nei, men eg liker å forelese og eg vil nok tru dei fleste synest det er kjekt å stå framfor 200 menneskjer og det verkar som det ein seier går inn og er interessant. Det er likevel ikkje heilt på Beyoncénivå trur eg, men det gir ei kjensle av meistring.
– Synest du UiB er betre enn dei andre læreplassane?
– Ja sjølvsagt, heilt klart.
Rizz: – Null peiling.
Main Character energi: – Null forståing.
We listen and we dont judge : – Skjønar jo kva det betyr, men om det har ei større tyding enn akkurat det som står, så har eg ikkje peiling.
Girly Pop: – Tenkjer på Spice Girls frå 90-talet, men har eigentleg ikkje peiling.
Marsteintredet er ikkje heilt sikker på kva orda han seier betyr.
Bak kulissene på yplassens grensekontroll
Fire studentar frå tollstudiet hos Universitetet i Stavanger (UiS) er i praksis på Flesland. Ein av dei fortel om erfaringar med ulovlege stoar og mange kjensler.
MARTIN LARSEN
Nyhetsjournalist larsen@studvest.no
Kvar einaste dag kjem det reisande frå heile verda til Bergen Lufthavn Flesland. Kjem du frå utlandet får du to val etter at du har henta baggasjen: Har du eller har du ikkje noko å deklarere?
Her finn du fleire av dei mange tollarane ved flyplassen som jobbar for din tryggleik. Så langt i år har det vore 296 beslag på Flesland.
Ein av dei er tollstudenten Emma, som av omsyn til personvernet ikkje stiller med fullt namn.
– Kvar dag er ikkje lik
På Tolletatens kontor heng ein stikkvest som vegar elleve kilo. Sett opp mot belastninga av å bere vesten brukes han ikkje på flyplassen – den brukast på ferje der risikoen for eit angrep anslås å vere høgare.
Emma fortel at Tolletaten verkar som ein samfunnsbeskyttar for mellom anna privatpersonar og næringslivet. Dei jobbar for å overhalde Noregs lovar og reglar for grensekryssande varer.
– Ein jobbar for dei store beslaga når ein er ny – det er klart, bryt ho ut.
Samstundes skulle ho ønskje ein kunne stoppet alt som er ulovleg.
Møta med dei reisande kan vere ein krevjande del av jobben. Tollarane brukar «Google Translate» og teiknspråk for å kommunisera med dei reisande.
– Me møte menneske frå heile verda,
SIRI ANGVIK
Foto- og Layoutredaktør fotoredaktor@studvest.no
kvifor dei er i Noreg er individuelt og noko me gjerne ønskjer å fastslå i dialog med dei reisande.
Nokre av dei reisande reagerer med kjensler, fortel Emma.
– Du kan møte folk som vert sint, dei kan bli veldig lei seg eller redde – dette må du handtere, seier ho.
I slike situasjonar fortel ho at sjølv om folk reagerer, må ho skilje mellom kjensler og arbeid.
– Kvar dag er ikkje lik og ein lærar noko kvar veke, det er veldig innhaldsrikt, fortel ho.
Slik avdekkjer tollarane dei mistenksame
Eit fly frå København har landa og bagasjebandet i innkomsthallen byrjar å fylle seg opp. Emma skodar ut mellom dei mange reisande etter mistenksomme personar.
– Me ser etter avvik i oppførsel. Nokre gonger kan det vere magekjensla som avgjer.
Etter at ein person blir vald ut til kontroll, påpeiker Emma at tollerane fortset kommunikasjonen med personen for å høyre om historia er rett.
– Å ha ein dialog med den reisande kan vere vel så viktig, forklarar ho.
Dei reisande tek med seg mange ulike varer gjennom flyplassen som kjøtt, valuta og narkotika.
– Det er eit stort spenn i avvik, seier ho.
– Dreg du utanlands kan du kjøpe medisinar, anabole steroid og så vidare som ikkje er tillate i Noreg utan gyldig dokumentasjon frå lege, legg ho til.
Me forsøker å spørje om det mest interessante ho har sett til no, men dette vil ikkje Emma svare på.
Kanskje vert ho hundeførar
Når me blir teke inn på tollaranes kontor vert noko papirer snudd opp ned. Her er det absolutt fotoforbod. Etter tida hennar på folkehøgskule visste ho ikkje kva ho skulle gjere vidare. Noko fekk ho til å velje tollstudiet ved Universitetet i Stavanger (UiS), men den mykje omtala TV2-serien «Tollerne» var ikkje den utløysande årsaka.
– Eg har ikkje sett så mykje av «Tollerne», men eg trur det har bidrege til populariteten, seier Emma.
Ho forklarar at serien speglar kvardagen i Tolletaten, men spelar på dramatikken.
– Eg trur det har vore ein pådrivar som gjorde at folk opna auga for toll. Samstundes trur eg populariteten auka då det vart ein bachelorgrad.
Sjølv har ho det klart for seg kva ho ønskjer å gjere.
– Eg kan absolutt sjå for meg å verte hundeførar ein dag, men først ønskjer eg å lære så mykje eg kan om så mange område som mogleg, seier ho.
Emma fortel at dei er fire studentar frå UiS som har praksis på Flesland. Ho skryter av miljøet på studiet.
– Ein vert utruleg godt kjend med dei andre på studiet. Det er ingen typar, me er alle veldig forskjellige, seier Emma. Utdanninga har også noko for seg utanfor Tolletaten.
– Graden er også retta mot næringslivet, slik at ein skal kunne arbeide utanfor Tolletaten, fortel ho.
Sidan Tolletaten også jobbar med kriminalitetsnedkjemping ønskjer dei delvis anonymitet for deira tilsette. Difor deler ikkje Emma etternamn i denne saka.
OPNE AUGA: Emma fortel at dei reisande tek med seg all verdas ting på reise. Det er hennar jobb å stoppa dei som tek med noko ulovleg.
SAMFUNNSBESKYTTAR: Emma studerar til å verte tollar. Dei skal sikra at det ikkje kjem ulovlege varer her til lands.
Blir pensjonist i studiebyen
I 1979 kom Arill
Riise til Bergen som student i en tid han beskriver som preget av nysgjerrighet, opposisjon og volleyball.
CATHINKA GHOSH MAISEY
Nyhetsjournalist maisey@studvest.no
PETTER SJØLI Fotojournalist sjoli@studvest.no
I løpet av 42 år har Arill Riise blitt folkeeie som programleder i Norge Rundt, og nyhetsanker i både Dagsrevyen og TV 2 Nyhetene – for å nevne noen få roller. Nå er han tilbake i Bergen, klar for å bli pensjonist og mimrer tilbake til hvordan det var sist gang han bodde i byen.
Skulle bli historie-student
– Nå som du skal inn i pensjonisttilværelsen i din gamle studieby, kommer du til å plukke opp noe fra den forrige Bergens-perioden?
– Det må være å holde nysgjerrighet ved like og å møte nye ting med åpne visirer. Det er veldig viktig for både meg og kona. Vi kommer også til å reise mye mer, men jeg skal over i en karriere der jeg skal være debattleder, konferansier og skrive mer. Kanskje jeg skal ta en bachelorgrad på universitetet, ler Riise.
– I hva da?
– Nei, det er historie jeg skulle ta, og det angrer jeg jæklig på at jeg ikke gjorde. Å leve et fritt ungdomsliv Riise studerte sammenliknende politikk som mellomfag, samfunnskunnskap som grunnfag, med sosialøkonomi, sosiologi og statsvitenskap. Senere begynte han på nordisk, men fikk jobb i NRK Møre og Romsdal, før han fullførte graden.
– Det var et veldig gøy studium. Selv om jeg spilte mest volleyball og ikke var en veldig flink student, har jeg fått mye nytte av studiene i jobben, forteller Riise. Utenom studiet spilte han volleyball fem til seks ganger i uka på BSI Ulriken og bodde i kollektiv på Minde.
– Vi var tre gutter som gikk i grop. Så kom damene etterhvert og da ble det slutt på det kollektivet.
SISTE DAGER I STUDIO: Nyhetsankeren er godt vandt til å sitte i studio etter 42 år som journalist.
– Jeg leste et intervju i Se og Hør… – Åja?
– Der fortalte du og kona at dere møttes i tenårene, men at forholdet ble satt på pause i studietiden, fordi dere var enige om at det var viktig for å kunne leve ungdomsårene fritt. Hva legger du i å leve et fritt ungdomsliv?
– Vi studerte ulike steder, så da ga vi hverandre frihet. Alle har behov for å prøve litt. Jeg tror ikke det er sunt å låse seg for tidlig. Det gjelder forsåvidt hele livet, legger han til.
– Vi går i flokk, men vi må lete etter unike historier
Opponent i Studentradioen
Riise beskriver stemningen på Høyden på 70-tallet som mindre fritt.
– Det var en politisk sekt som ville innføre diktatur i Norge.
Arbeidernes KommunistpartiMarxist-leninistene (AKP ML) var i ferd med å miste sitt faste grep på studentene da Riise studerte. Likevel var det ikke helt fritt fram enda.
– De la føringer for hvordan studenter skulle være: hvordan du skulle kle deg, hva du skulle være opptatt av. AKP skulle til og med godkjenne kjæresten din, forteller han.
Som en opponent, diskuterte han i Studentersamfunnet og ble med i en radiostasjon som ble stiftet året før –Studentradioen i Bergen.
– Da studentradioen kom var det en gave til kreativiteten og noe helt nytt.
Da var det bare å kaste seg inn i det med stor begeistring.
I løpet av våren 83’ deltok Riise i kveldssendinger og tok opp intervjuer med forelesere på kassett.
– Det var kjempegøy og ga mersmak, så da søkte jeg sommerjobb i NRK Møre og Romsdal. Der ble jeg frem til 1991 før jeg reiste til Oslo og begynte i Dagsrevyen.
– Hører du fortsatt på studentradioen?
– Nei, dessverre. Det er så masse andre ting.
De viktige fortellingene for nasjonen Han forteller videre om hva han savner i norske medier i dag, og etterlyser økt undersøkelse av de store næringene i landet, som olje, helse og landbruk.
– Vi forteller ikke historien om alle deler av landet godt nok. I dag handler journalistikken veldig mye om det som skjer på internett. Det oppleves som uviktig. Det er mye «trending».
Han forteller videre om hva som er de virkelig viktige fortellingene for nasjonen.
– Jeg savner møtet med folks hverdagsliv mer, og at vi er mer ute på arbeidsplassene deres. At vi er flinkere til å fortelle og ta inn i oss det som ikke alle forteller hele tida. Vi går i flokk, men vi må lete etter unike historier.
– Hvordan har det å formidle både hyggelige og grusomme nyheter over så mange år påvirket deg som person?
– Du har en rolle, men du kan ikke spille den, du må være deg selv helt og fullt. Hvis folk har fulgt meg over lengre tid, så ser de jo at jeg blir eldre og bruker erfaringene mine mer. Samtidig er det en spesiell jobb, der du er gjest hjemme hos folk hver kveld. Det gjør at du forholder deg til oentligheten på en annen måte.
Et forhold til oentligheten
– Når la du først merke til at du var kjent?
– I 1989 med Norge Rundt, da ble man folkeie med én gang.
– Det er noe jeg har måttet tenke over. Jeg kunne ikke være den som var fullest på dansegulvet, gå bananas på Torgallmeningen, springe naken over Karl Johan eller kjøre i fylla…
– Eller, det kan jo ingen da, men du må forholde deg til at du er en oentlig person og må tenke deretter.
– Er det en gang du ikke har greid å holde maska live?
– Ja. Det ligger på YouTube, ler Riise. – Har du lest opp en sak du ikke egentlig har skjønt?
– Nei, men jeg har presentert saker jeg syntes var dritdårlige. Hvor jeg har tenkt at det er flaut at det i hele tatt skulle på lufta, men du kan ikke ta stilling til det. Du kan ikke svare en politiker med «dette var jo helt idiotisk sagt». Riise uttrykker at jobben kan være intens til tider.
– Når du er på jobb må du også være klar til å gå på i løpet av to minutter hvis det skjer noe.
Han forteller at dette skjer oftere og oftere. Trump, Gaza og Ukraina er blant grunnene til at han har måttet kastet seg rundt i studio den siste tiden.
– Hva gjør man når man ikke har noe å si?
– Da lærer du teknikken «å koke suppe på spiker».
– Har du planlagt hva du skal si på siste sending?
– Ja, det har jeg, sier Riise med et glimt i øyet.
Lengre versjon av intervjuet kommer på nett.
Kva skjer når studentane vert for gode?
Studentfotballen i Bergen har levert ein god sesong. NHHI snusa lenge på opprykk og BIs «Tyngden» kjempa mot nedrykk. Ingen av laga hamna der. Heldigvis vil mange seie.
OLE LITLABØ EIKENES
Kulturjournalist
eikenes@studvest.no
Det er det same kvart år. Kor sterkt vert NHHI? Vil BI-studentane få inn forsterkingar? Og kva med treningane? Gidder folk å møta opp? Kan ein risikere å vinne for mange kampar og rykke opp med alt det stresset det inneber? Dei fleste studentlaga mellom Løvstakken og Fløyen slepp heldigvis å ta stilling til eit slikt spørsmål. For kva er vel eigentleg satsing i studentfotballen? Og toler eit studentlag å komme inn i 3. divisjon?
Satsar ikkje, men vil vinna Vetle Fostås som er spelande trenar for økonomistudentane frå Helleveien (NHHI) har tenkt tanken. Han veit kva han snakkar om.
– I or haust fekk me inn ein del gode spelarar som løfta oss. Me vann kampar og fekk god flyt i 4. divisjon. Det har vara i heile år.
– Men det er ikkje slik at me satsar, sjølv om me tok mål av oss å vinna 4. divisjon i år.
Som du skjønar: studentfotballen er noko anna. Her blir 4 4 2 og trening aldri viktigare enn spritfestar, seine kveldar i Nygårdsgaten og reduserte kamptroppar.
– Me trenar i snitt to gongar i veka og så spelar me kamp i helgane. Det held fint.
Fostås fortel at årets spelargruppe ikkje har vore like prega av hyppige utskiftingar som tidlegare år. Som alltid er det flusst av spelarar med god røynsle frå høgare divisjonar.
– Me har betre spelarar enn alle laga i divisjonen, dersom ein tek posisjon for posisjon. Me hadde vore det desidert beste laget dersom me hadde satsa litt.
Men det gjer dei ikkje.
– At me har kamp neste dag let me ikkje øydelegga for å dra ut og ha det gøy saman, forklarar økonomistudenten.
I andre enden av skalaen
Erkerival «Tyngden» frå BI og Marineholmen har vore i andre enden av tabellen dette året.
Fostås har sine tankar om «veslebror» som han kallar dei.
– Me er på toppen og dei er på botnen. Dei skulle nok ønskja dei var oss, slik det brukar å vera.
– Dei har ingenting i 4. divisjon å gjera, hiv han inn.
Sjølv om «Tyngden» frå BI rykka opp i or, meiner Fostås at dei ikkje vert sett på som ein rival.
– Me ser ikkje på dei som rivalar, då me er såpass mykje betre enn dei. Det er eit lag me skal ta veldig enkelt
og greitt, men me har sklidd mot dei i student NM før. Likevel er dette eit lag me er mykje, mykje betre enn, avsluttar NHHI-trenaren.
Som eit motsvar får Studvest følgjande melding frå lagleiinga i BI «Tyngden FK»:
– Ein treng ikkje vera rakettforskar for å skjønne at det er forskjell på eit etablert 4. divisjonslag og eit nyopprykka lag. Så all honnør til Fostås skarpe observasjonsevne, skriv han.
– Som lag er me opptatt av å ha det gøy. Me opptrer på same måte som me gjorde i 5. divisjon med tanke på treningar. Altså ein trening i veka og sosiale samankomstar. Sjølv om det har gått litt under forventning denne sesongen, er me ikkje uroa for reisa vidare.
– Heldigvis er det poeng som avgjer kven som har noko å gjera i divisjonen.
– No ser me fram til nye kampar mot «velsebror» som har overprestert litt denne sesongen, kontrar BI-gjengen.
Og korleis har det eigentleg gått i kampane mellom dei to studentlaga? 1. mai vann gutane i Helleveien 5 1 over BI Tyngden. I siste seriekamp 25. oktober fekk BI-laget revansje med 2 1 siger. Det gjorde at NHHI enda på 3. plass i tabellen bak Austevoll. BI klatra med sigeren i siste kamp opp på trygg grunn og enda på ein 8. plass og sikra seg med det fornya kontrakt i 4. divisjon.
Rosar studentfotballen
Der andre kan irritere seg over den uføreseielege studentfotballen, er det andre tonar å høyra i Torstein Pedersen, konkurransekonsulent i Noregs Fotballforbund (NFF) Hordaland.
– Det er bra at klubber som Juristforeningen, BI Athletics og NHHI deltar i det organiserte seriespelet. Me har også eit godt samarbeid med studentane når det gjeld bruken av Rautjern og Landås-banen til gjennomføring av studentseriar.
Å snakka høgt om sanksjonar og stra for studentlaga som kan «bremsa seg sjølve» i å rykka opp, ser han ikkje vitsen med å diskutera.
– Me har ikkje opplevd at lag har tapt med vilje, difor har me heller ikkje nokon eksempel på sanksjonar i forhold til det. Studentfotballen er eit positivt tilskot til det organiserte seriespelet.
– Den største utfordringa er nok at det er vanskeleg for studentlaga å stille til kampar utover i juni og i første halvdel av august. Ei anna utfordring kan vera at klubbleiinga i studentlaga skiftes ut med jamne mellomrom, fordi man er ferdig med studiane. Men det opplever me i fotballkretsen at laga løyser bra, avsluttar Pedersen.
KULTUR 12. NOVEMBER 2025
BEST?: Snur dei ryggen til sporten om dei vart for gode? FOTO: Ole Litlabø Eikenes
– Uten samtykke er det ikke BDSM
I et sterilt, åpent rom er veggene prydet av bilder av nakne kvinnekropper, i en hylle er det små figurer av det samme. Rundt omkring henger diverse infografikk om samtykke.
I skinnsofaen i lokalet til SMB, Bergens BDSM-klubb, setter vi oss ned med dominanten «Spanky» og studenten «Peder». «Spanky» er vedkommende sitt osielle BDSM-kallenavn som vi har fått godkjennelse til å bruke. «Peder» er et fiktivt navn.
Være den man er – I det du holder noen fast, drar noen i håret, holder noen for øynene eller noen er bunnet fast, så er det BDSM, forteller «Spanky».
BDSM står for bondage-disipline, dominance-submission og sadism-masochism forklarer han. Lokalet deres er et oppholdssted som inviterer til fri utfoldelse i trygge omgivelser. I ett av rommene ser vi en stor vibrerende kasse man kan sitte på, og som durer som en motorbåt. En av veggene er dekket med et spindelvev av kjetting, og i hjørnet står et metallbur med plass til at to personer kan låses inn.
PIA FJELDSTAD
Kulturjournalist viken@studvest.no
– Her er alt lov så lenge det ikke bryter med norsk lov. I tillegg er det noen få begrensninger for hygiene, fortsetter «Spanky».
– Her skal man få lov til å være sånn man er. Policyen vår er at hvis du ser noe du ikke liker så er det ditt ansvar å snu deg rundt. «Peder» er enig, og forteller om en intern kultur som er preget av åpenhet.
– Her inne dømmer ikke folk deg. Man kan snakke åpent om de diverse interessene dine uten å føle på noe skam. Det har latt meg få utforske deler av meg selv som jeg aldri har kunnet utforske før.
Ikke velkommen for tilgang på «kjøttmarked»
De siste ti årene har SMB opplevd nærmest en dobling i antall medlemmer.
Gjennom et googlesøk kom «Peder» over SMB, men ventet et år før han tok kontakt.
– Jeg har alltid hatt en viss interesse for BDSM, men på grunn av religiøs skam, så har jeg aldri våget å utforske det tidligere. Så møtte jeg noen som
SOFIE VASSNES
Kulturjournalist vassnes@studvest.no
ufarliggjorde BDSM ved at de fortalte åpent om hva de gjorde og de ulike risikoene ved lek. «Spanky» peker på at medlemslokalet og en mer oentlig profil er årsaker til medlemsøkningen.
– Vi har også blitt mer synlige for å forsøke å erne stigma. Under korona, da folk satt hjemme og kjedet seg, hadde vi en kjempeboom, forteller «Spanky».
SMB vurderer alle søknader nøye før de slipper til nye medlemmer. «Spanky» er tydelig på at personer som er dømt for vold eller sedelighet ikke er velkomne.
– Heller ikke de vi har inntrykk av at vil bli medlem bare for å få tilgang på et «kjøttmarked», eller tilgang til å bruke noen på en negativ måte, får bli medlemmer.
Rundt halvparten av dem som kontakter klubben kommer aldri lenger enn et par mail. For dem som får innpass forteller de at SMB arrangerer et obligatorisk møte for nye medlemmer.
– For de som driver med BDSM, er det sunt å være innom en BDSM-forening for å lære litt, sier «Spanky».
PETTER SJØLI
Fotojournalist sjoli@studvest.no
Det aller viktigste er samtykke Med velinformerte medlemmer ligger det meste til rette for å begynne med lek. Før man kan sette i gang understreker de begge at det er viktig med et klart samtykke i forkant av lekingen.
– Det som ikke er avtalt på forhånd, skal man ikke gjøre, sier «Spanky». I lokalet ser vi noe av det lekingen kan gå ut på. Langs veggen i det ene rommet finner vi sexhusker og pisker med ulik hardhetsgrad. I taket er det anheng som kan bære vekten av flere mennesker, og inntil veggen står et kors hvor armer og bein kan låses fast.
– Det aller, aller viktigste i BDSM er samtykke. Når det ikke er samtykke, er det ikke BDSM. Da er det et overgrep, forteller «Spanky».
Guttene forteller at de avtaler så detaljert som mulig, gjerne skriftlig. – Som dominant vil jeg gjerne ha noe skriftlig fra den jeg sørger for ender gul og blå, i tilfelle personen omformodning ville kontaktet politiet, sier «Spanky»
– Dersom det oppstår uenighet om hva som har blitt avtalt, hvordan løser dere det?
AVTALE: Pisk og samtykke går hånd i hånd.
– Vi forsøker å få folk til å sitte og snakke sammen. Hvis noen helt tydelig har gjort noe som ikke har vært greit, så kommer en reaksjon. Det kan være alt fra advarsel til utestengelse, svarer «Spanky».
Total utestengelse er veldig uvanlig, og har ifølge «Peder» og «Spanky» ikke skjedd de siste årene. De opplyser om at klubben har rundt 5 til 15 varslingssaker i året.
For å ivareta samtykke, forteller de at:
– Man skal alltid kunne stoppe enten ved å si gult, som er pause, eller rødt, som er stopp.
– Har dere opplevd at noen har grepet inn i andres lek på arrangementer i klubbens lokaler?
– Jeg har ikke vært med på det. Hvis det blir sagt et stoppord som ikke blir respektert, da går vi inn og stopper. Det er alle sin plikt å stoppe i disse tilfellene. I tillegg har vi vakter på festene som har ansvar for å følge med, sier «Spanky».
Stigma og fordommer
De to intervjuobjektene er forsiktige med å fortelle at de er medlem i klubben til venner og familie.
– Jeg har bare fortalt om mine erfaringer til én nær venn, og han visste jeg var åpen for å snakke om sånt. Familien trenger ikke å vite, forteller «Peder».
Spanky forteller at det ikke er så vanskelig å finne de som er åpne, blant annet kan kjettingemoji på Tinder symbolisere BDSM.
Medlemmene i SMB som Studvest har snakket med, forteller at de opplever at BDSM ikke er allmennt akseptert.
–Det er ikke lov å fortelle hva man har sett eller hvem man har sett. Dersom det skjer, vil det rimelig raskt bli gitt en reaksjon, sier «Spanky».
Derfor er det strenge krav til diskresjon. Det er referatforbud på alle klubbens arrangement.
–Medlemmene i SMB er gjennomsnittet av befolkningen, bortsett fra at de fleste medlemmene kanskje er mer åpne for å prøve ut ting. Sammenlignet med gjennomsnittet, er en større andel
av våre medlemmer homofile, bifile, eller transseksuelle, sier «Spanky». Når det gjelder alderen på medlemmene, er det en blanding av både yngre og eldre.
– Generelt har jeg inntrykk av at folk holder seg litt til aldersgruppen sin når det gjelder hvem de vil leke med, men det er heller ikke uvanlig at det krysses. Alder har ikke like mye å si her inne, forteller «Peder».
– Kan det oppstå uheldige maktforhold som følge av forskjellig alder?
– Jeg opplever ikke at de som er eldre, har automatisk mer makt over de yngre. Maktforholdet her er litt annerledes. Om man definerer seg som dominant eller submissiv, avgjør hvem som har makten, som igjen henger sammen med hva som er avtalt på forhånd, sier «Peder».
Respekt for hverandre
Det er mange forhold som starter i BDSM-miljøet.
– Generelt varer BDSM-forhold mye lengre enn vaniljeforhold. Avtaler og prat i forkant og etterkant av seksuell kontakt er en grunn til dette. Vi er vant til å snakke om ting, forteller «Spanky».
– Hva tror dere at andre kan lære fra dere?
– Snakke sammen og respekt for hverandre. Jeg tror de fleste blir litt overrasket over hvor mye vi snakker sammen og hvor mye respekt det er, sier «Spanky».
Populærkulturens fremstilling av BDSM er lite representativ, mener begge. Fifty Shades of Grey viser snarere overgrep enn BDSM, og «chocking», som har vært mye nevnt i mediene den siste tiden, er ikke tillatt i SMB.
– Det er forbudt, og det er heller ikke akseptert å avtale det. Det er så farlig, sier «Peder».
For de to medlemmene vi har snakket med, er BDSM mye mer enn bare seksuell lek. De forteller at det ikke trenger å være seksuelt i det hele tatt. For dem handler klubben om vennskap, spenning og trygghet.
PÅ SMB nner man vibratorer som runder 10 000-lappen.
UTSTYR:
HYGIENE: Det må brukes kondom på apparatet hvor hodet og armene låses i en posisjon som et dyr og det er en dildo plassert på den nedre delen, forteller «Spanky».
PRYD: Ikke bare verktøy henger på veggene.
Søvnig? Her er Bergens beste sovebibliotek
Selv med høyt blodsukker vil vi alle oppleve tunge øyelokk i eksamensperioden. Finnes det et sted på biblioteket man kan ta seg en liten lur?
TIRILL WERRING
Kulturjournalist werring@studvest.no
PREBEN SÆVARTVEIT HENNINGSEN
Illustratør henningsen@studvest.no
Vi har kommet til perioden med lange, mørke dager på biblioteket. Dagene starter tidlig, med forelesninger, og planer om å sitte lenge for å forberede seg. Noen av oss har også stamina nok til å begi seg ut på en såkalt «all-nighter». Studentene sitter med energidrikk, matpakke og motivasjonssnacks. Så kommer ønsket om en middagslur. Finnes det et godt sted for en blund inne på bibliotekene i Bergen?
Tøfler på samfunnsvitenskapelig bibliotek
Journalisten innså fort at nattelivet i Bergen ikke akkurat flommer over av døgnåpne bibliotek med mulighet for en «all-nighter». Faktisk var SV-biblioteket i Fosswinckels gate det eneste lyspunktet i mørket.
Den første observasjonen ble gjort utenfor bygget. I vinduskarmen i andre etasje ligger studenter horisontalt i lett søvn, med bestemors strikkasokker pekende opp fra sofakanten. Ut av inngangsdøra kommer en student med tøfler i vesken. Den energien går igjen. Som eneste døgnåpent bibliotek, er det tydelig at dette er plassen for folk som planlegger lange økter.
Flombelysning og konsentrert stemning på Realfagsbygget
Som en gate med lyktestolper, viser studiebåsene deg veien inn på Realfagsbyggets bibliotek. Her er det gode muligheter for å jobbe, men de er også designet slik at man enkelt kan ta en skjermet lur ved behov.
Ved inngangen til biblioteket slår det skarpe, hvite lyset deg i ansiktet. Her er infrastrukturen tilpasset målet om å holde trøtte studenter våkne. Det er ikke mulig å duppe av. Ingen av studentene er kledd for kosestemning: ikke rart når dette biblioteket tvinger dem til å gå hjem senest klokken 2300.
Mye føtter å se på humaniora biblioteket
Biblioteket inviterer, nærmest oppfordrer deg til å ta av skoene, for å virkelig være en del av en rolig og mediterende atmosfære. Her er det lenestoler så langt øye kan se. Studentene sitter behagelig med føttene så høyt på bordet som det er mulig, noe som resulterer i en holdning som kan minne om en saccosekk. Temperaturen er perfekt og lyset er lunt og behagelig. Hadde det vært mulig å ta en «all-nighter» her, er risikoen for å sovne svært stor.
Mørket inntreer for tiden allerede klokken 1700, så om du faller for fristelsen kan man ta en liten lur i sakkosekkene under trappen. På et vakkert maleri står det skrevet i løkkeskrift: «This is your place, an oasis where you can relax. Take of your shoes and enjoy yourself and the art of living».
Jussen, som en lekeplass
Gangene fylles av ekko fra boots og skinnsko som klikker og klakker. Lyden følger deg opp og ned trappene til et godt utvalg av leseplasser.
Her er det flere etasjer å velge mellom. Alt fra lesesaler med harde stoler, sakkosekker og sofabenker. Dersom du skulle kjenne litt på hjemlengselen finnes det også båser i form av hus. Dessverre finnes det ikke en nyoppredd seng der. Hvis du virkelig vil holde deg våken kan jeg anbefale å lese under pingpongbordet som finnes på Straar.
Sydneshaugen skole, et spøkelseshus?
Det må sies at journalisten er en engstelig type som er forsiktig med å se skrekkfilm. Det kan også hende at journalisten nylig har sett The Conjuring, noe som kan ha hatt eekt på inntrykket.
Dersom disse veggene kunne tale, tror jeg de kunne fortalt deg noe. Energien til bygget endres så fort solen går ned og Sydnehaugen trer inn i natten. Bygget fra 1921 er tomt, og
gangene bærer på ekkoet av stemmer langt borte fra. Her på Sydneshaugen er de sparsomme på strømmen, hvor blir det av lyset i dette bygget?
Lesesalen befant seg opp trapper, bort en gang, og til venstre. Du fortsetter inn en annen gang, før du når en heis. Den gikk så sakte at det ble åpenbart at heisen var en betalt skuespiller i en skrekkfilm, og det tok ikke lang tid før knappen for å åpne døren ble trykket på som om livet sto på spill.
Så kom vi til et rom så lyst, som du aldri har opplevd lyset før. Med plaststoler så langt øye kan se er det klart fra første stund: Her er det ingen muligheter for en lur. Kanskje like så greit, for sovner jeg her er jeg redd for at jeg aldri våkner igjen.
Barndomsdrømmen på Høyskolen i Kristiania
Journalisten kom seg så langt som til Kristiania. Her kryr det av leseplasser, men hvordan ligger det an med soveplasser? Om du er traumatisert av gjenferdene på Sydneshaugen, er det her mulig å gjemme seg i en mørk bunker i kjelleren av bygget med en kald trøstepils i hånden.
I noen etasjer over, ventet det som lenge har vært etterlengtet. Helt siden barndommen. En dyp huske som henger fra taket, stappet med puter. Denne synker man ned i, og havner fort i dyp søvn.
Konklusjon
Man kan altså konstantere at det er flust med sovemuligheter. Er det bare et luksusgode eller er det egentlig et tveegget sverd? Burde ikke arkitektene bak kunnskapshusene stimulere til dyplesning og tilrettelegge for akademisk prestasjon? Tja, vi er vel voksne anvsarlige mennesker, og en liten middagslur er vel greit inniblant.
– Jeg drømmer fortsatt om husken på Kristiania.
Aldri vært så
ærlige som nå
Honningbarna har gjennom 15 år etablert seg som et av Norges beste liveband. Da de spilte på Kvarteret i november, var pågangen så stor at det ble satt opp to ekstrakonserter.
JOHANNE TUFTO
Kulturjournalist jtufto@studvest.no
Vi avbryter lydsjekken i Teglverket.
Låten «Hvilke splinter» gir klirring i glassene i kaféen over. Når kraftbombene har roet seg, blir bandet med på en prat om skrøner, musikk og deres reise som punkere.
– Hvorfor «Honningbarna»?
– Vi pleier bare å komme på tilfeldige svar på det, men vi er tom for løgner, innrømmer vokalist Edvard Valberg.
Media har fått gjennomgå spøk og falske nyheter. Blant annet fortalte bandet Se og Hør at alle i bandet var gravide, og at trommeslager Nils Nilsen ventet tvillinger 11. september.
– Vi får finne på en løgn til dere også, så får dere avgjøre hva som er sant, sier Valberg.
Et personlig album
Vi tar derfor alt Honningbarna sier med en klype salt når de forteller om albumet Soft Spot. Tittelen speiler en mer personlig dreining i musikken.
– Store deler av plata er så kald og hard, så det må balanseres med noe. Det har vel gjort tekstene mer personlige, sier Valberg.
ANDERS RØYSSET
Fotojournalist roysset@studvest.no
Kanskje kulden kommer av fravær av celloen. Instrumentet som har skilt
Honningbarna ut i rockeverden.
– Vi ville unngå gimmikken med å ha med cello uten at det trengs. Det låter ofte kleint, sier Valberg.
Når de avgjør hva som trengs, oppstår det ofte uenigheter.
– Alle kan ikke føle «maks» på alt hele tiden, det blir som å blande alle fargene i maleskrinet. Det blir ikke bra, forteller Nilsen.
– Det blir brunt, ler de.
Mottakelsen
Når maleriet så er ferdigstilt, har flere uttrykt begeistring for det nye albumet. Honningbarna blir regelrett møtt med seksere og toppscorer hjemme i Norge, men i mai fikk Soft Spot internasjonal anerkjennelse. Anthony Fantano, kjent under navnet «Theneedledrop», rosett albumet. YouTuberen i flanellskjorte blir omtalt som verdens største musikkanmelder.
– Vi våknet opp til meldinger med screenshots fra den videoen. Vi trodde det var AI-generert, ler gitarist Johan Hansson Liljeberg.
Politikk og punk
Apropos internasjonal: Honningbarna har skrevet om alt fra Elon Musk til Hizbollah i musikken sin. De har aldri lagt skjul på sitt politiske engasjement, noe som kommer tydelig frem i «Fri Palestina» fra 2011– deres største låt.
– Man kan ikke være i verden uten å bli berørt av den. Det er helt naturlig at det lekker over i musikken. Musikken vår har aldri vært en rømning fra livet, sier Valberg.
Å vokse med musikken
Punkerne som debuterte i 2010 kan merke at årene går gjennom mer snakk om ryggsmerter, søvn og næringsrik mat i øvingslokalet. De omfavner forandringer, og spiller sjelden de tidlige låtene.
– Vi er bare lei av dem, egentlig. En jubileumskonsert hvor vi hadde spilt alt fra start til slutt ville føltes som om vi «covret» oss selv. Det er ikke det Honningbarna er, sier Valberg.
Transformasjon er et gjennomgående tema i Honningbarnas katalog. «Alt går over, noe varer», åpner Soft Spot med. Albumet Animorphs (2022) er oppkalt etter en science fiction-bokserie fra sent 90-tall om tenåringer som forandrer seg til dyr.
– Jeg kunne ikke fordra å lese da jeg var yngre. Men bokomslagene til «Animorphs» så kule ut. Det er det mest absurde av cover-art noensinne, fra en tid der man følte at dette var «cutting-edge». Ingen hadde gjort det før, mimrer Valberg.
– Det er noe med det å bli noe annet, å transformere seg. Det eneste konstante i livet er at vi forandrer oss, enten vi vil eller ikke. Det gjenspeiles godt i musikken.
At utviklingen går i rett retning, er bandet enig om.
– Honningbarna har aldri vært så bra som vi er nå. Heller aldri så ærlig som nå, avslutter Valberg.
SKRØNERE: Det er uvisst om bandet fant på en løgn under dette intervjuet.
VETERAN: Punkerne opptrer med like mye kraft i dag som i 2010.
Internettets favorittkor
Enten du har hørt dem synge på vors, eller om du har sett dem opptre utenfor Universitetsmuseet ved semesterstart - navigerer Mannskoret Armé
Riddere stadig mellom seriøsitet og festlighet. Dette er en spennende oppgave for rittmester
Kulturbyggerne
I denne spalten møter vi studenter som har valgt å bruke sin tid på frivilligheten i Kulturbergen. Her får du bli kjent med lederne bak ulike studentgrupper som bidrar til å skape og styrke kulturlivet mellom de syv ell.
HÅVARD HJELMERVIK
Kulturjournalist hjelmervik@studvest.no
Armé Riddere har en lang og innholdsrik historie. De ble stiftet i 1996, og har hele veien gjort en blanding av seriøsitet og moro til et kjennetegn, noe som gjenspeiles i deres formålsparagraf; «At bedåre og begeistre med våre smektende mannsrøster og fortære vårt øl i festlig kameraderi».
Med kaekoppen godt plantet i hånden, setter vi oss ned i et rolig sofahjørne på Kvarteret. Den knæsj-oransje t-skjorten til rittmester Christoersen fungerer som en god øyefanger. Ser du nøye etter får du også med deg den lille svarte logoen på venstre bryst, som tyder: Mannskoret Armé Riddere. Dette er tydelig en mann som ikke er redd for å promotere den noe eksentriske gjengen, som er blitt en stor bit av livet hans. For mannskoret er ikke bare en hobby, det er en livsstil.
Et rivende engasjement
Christoersen er for tiden bachelorstudent i økonomi, men har også en grad i klassisk piano fra Griegakademiet på Universitetet i Bergen. Det virket derimot ikke som at hovedfokuset er rettet mot studiet.
JULIE ELISE ELEFSEN
Fotojournalist elefsen@studvest.no
– Jeg er hovedsakelig rittmester og deretter kommer tiden for studier. Det er flere i koret som også har den innstillingen. Vi liker best å holde på med det her. Det virker ikke som om balansegangen mellom studie og verv er et spørsmål for Christoersen – koret er nummer 1.
– Vi liker selv å si at vi er Norges mest aktive studentorganisasjon med færrest medlemmer. Det er alltid noe å gjøre, noe å følge opp. Vi har ulike undergrupper som har sine prosjekter og ting som skal gjøres. Vi i ledervervet har også litt sånn halvveis plikt til å delta på det som skjer for å vise koret fra sin beste side. Det bruker vi mye tid på.
… og et givende felleskap For Christoersen er «jobb-biten» nettopp bare det, en bit. Selve grunnmuren i koret er bygget på relasjonene som bygges bak sceneteppet. For ja, man skal ta ansvaret seriøst, men det er fellesskapet som er den ordentlige premien, mener rittmesteren: – Man får noe igjen når man blir kjent med folk, jeg har fått venner for livet gjennom koret.
– Det er ganske vanskelig å komme med i ridderne, med tanke på opptaksprøvene, så man føler seg veldig heldig som får ta del i dette fellesskapet. Midt i mimringen om vennskap og fellesskap deler han også et fint ordtak:
– «Man får igjen 100 ganger det man gir», og det føler jeg absolutt man gjør også. Legger man inn en time så får man 100 timer igjen for den. Hvertfall når alle bidrar. Det er ikke bare jeg som bidrar, dette er en drakamp som alle er med på.
Humor og tradisjon
Det mannskoret er kanskje aller best kjent for, spesielt blant studentene, er deres humoristiske onlineprofil. På både Instagram og Youtube-kanalen deres finner man mange morsomheter, noe som virker å ha funket i å fremme deres oentlige profil.
– Mange av medlemmene som er med i videoene blir ofte kjent igjen på gaten, og de sier: «Du er han i den videoen», og det er veldig gøy. Mange kommenterer på Instagram og spør om vi vil komme å synge for dem. Veldig gøy å føle at man får noe igjen for det.
Men humor, glamour og morsomme «IG reels» er bare en side av det tradisjonsrike koret. For ved siden av useriøsitetene bærer «ridderne» tyngden av 30 år med historie, kultur, tradisjon og ikke minst, strenge standarder for musikalsk nivå. De ser seg nødt til å balansere humoren med den musikalske røsten som gjør dem verdige å bære logoen over brystet. For oss på utsiden kan denne balansen virke krevende, men Christoersen forsikrer oss om at alt er under full kontroll. Med en diskret og rolig kommentar forteller han; – Vi er et showkor, så den morsomme biten funker jo bare komplimentært med den andre kor biten. Jeg liker å tenke at vi er en morsom gjeng og nå som fokuset på video og innhold på Youtube har blitt større så føler jeg at dette kommer enda bedre frem. På nett får vi vist frem både et kor som synger «isj» fint, og at vi faktisk shower! Sammen blir dette en god miks av det vi står for.
Med store stemmer og vittige vinklinger fortsetter Armé Riddere å føre skipet stødig fremover – både på scenen og på skjermen.
MED KORET I RYGGEN: Rittermesteren er klar på at alt handler om et godt samarbeid og samhold..
Bergensernes universitetsdrøm
Bergen måtte kjempe hardt for å få lov til å bygge et nytt universitet. En bybrann og verdenskrig senere så det lysere ut for Bergen og deres universitetsdrøm.
SIGVE HAUGSENG
Kulturjournalist haugseng@studvest.no
«Hils den unge mann og si ham at Bergen er en ørken der han selv får være oasen» Slik beskrev Fridtjof Nansen Bergen i 1901 som et sted der vitenskapen ikke kunne blomstre. Brevet skrev han til en ung arkeolog som hadde pakket sakene og flyttet fra Oslo for å jobbe med Museet i Bergen (Universitetsmuseet).
Bergensernes evige kamp mot Oslo Nansen var ikke alene om sin motstand mot at Bergen skulle få sitt eget universitet. Fra hovedstaden mentes det at å opprettholde mer enn Universitetet i Kristiania ville bli dyrt og unødvendig. Det var ikke bergenserne enig i. Millioner ble samlet inn fra private givere, og museumsforskerne fikk professorstatus allerede i 1913.
ONA BUFLOD BOVOLLEN Fotojournalist bovollen@studvest.no
Universitetet som ble stiftet i 1946, har siden den gang blitt et ekte byuniversitet og er i dag en synlig institusjon i hele byen. I dag eier UiB bygg fra tidlig 1800-tallet og andre moderne nybygg. Kjersti Vetleord Børø er kulturminneansvarlig ved eiendomsavdelingen på UiB, og tar vare på de eldste og skjøreste byggene på Høyden. Reimers nyklassiske borggård Børø forteller om en by i vekst, med ønske om å også vokse akademisk. – Utover siste halvdel av 1800-tallet så begynte de å tenke at de også ville ha et universitet, for på den tiden var det bare i Oslo de hadde noe slikt. Den viktige storbyen Bergen var også verdig et universitet mente man.
PLANEN: Vår illustraør har brakt Reimers plantegninger til liv. ILLUSTRASJON: Preben Sævartveit Henningsen
KULTURMINNEANSVARLIG: Hun passer på at alle de gamle byggene til UiB er i god stand. FOTO: Neri B. Shaw
Store deler av Nygårdshøyden var den gang eid av en enke som ikke ville selge tomten, men til slutt klarte Museet i Bergen å kapre den til seg. Sammen med kommunen utlyste de en reguleringskonkurranse for etableringen av et universitetskompleks på Nygårdshøyden. Det var denne konkurransen Egil Reimers vant i 1917. Han tegnet et stort monumentalt anlegg i nyklassisk stil. Sydneshaugen middelskole som var planlagt fra før som ble satt opp allerede fire år senere, og historisk museum i 1921. Hovedblokka på Geofysisk institutt ble også bygget etter Reimers planer, men deretter stoppet det helt opp.
Det er ikke helt sikkert hvorfor planene aldri ble gjennomført, men Børø har en teori.
– I 1916 var det en stor bybrann, og deler av byen lå som en stor branntomt i mange år etterpå. Da gikk mye av byens midler og penger til å bygge alt opp igjen, og da var det ikke mye igjen til et universitet.
Etterkrigstidens oppfylte drøm
En bybrann og verdenskrig senere så det lysere ut for Bergen og deres universitetsdrøm.
– Det sies at når vi endelig fikk aksept av Stortinget for et universitet i 1946, så hadde bergenspolitikerne rett før tatt turen til Oslo for å invitere Regjeringen på middag - da klarte de endelig å overtale dem til å legge forslaget framfor Stortinget.
Derimot var det ikke lenger Reimers planer om nyklassiske bygg og et universitet som så ut som en borg som fikk plass etter krigen
– Utover 60-tallet ble mye eldre bebyggelse revet. Da skulle man ha det nye og flotte. På UiB varte det til midten av 70-tallet, med Studentsenteret hvor de rev et stort område for å bygge det.
Brutalismen kommer til byen
Den tydeligste representanten for 70-tallets tidsånd er nok realfagsbygget, den store karakteristiske betongblokken på toppen av Nygårdsparken.
– Egentlig var det planlagt ni lam-eller, som vi kaller det. Det betyr blokkbebyggelse, de skulle gå bortover Høyden, og ta et mye større område enn i dag.
Det ville ikke arkitekten Harald Ramm Østegaard som sto bak realfagsbygget. Han samlet de ni byggene som var planlagt, til det store bygget som vi kjenner i dag. Slik ble inngrepet på Høyden mindre, og de eksisterende bygårdene fikk bli.
– Fra 1977 finnes det en uttalelse fra daværende universitetsdirektør som snakker om at vi skulle begynne å tilpasse oss mer til miljøet som allerede var på Høyden. I samme periode begynte universitetet å kjøpe opp en del eksisterende bygg på Nygårdshøyden, forteller Børø.
Det er etter denne perioden at bygg som Knut Fægris hus, den grå praktvillaen som ligger bak Studentsenteret, ble tilbakeført til slik det så ut opprinnelig.
Fasting Minde
Vi avslutter intervjuet foran Fasting Minde, det hvite trehuset som står bortgjemt på kollen ved siden av Humanistisk fakultet, bygget som i dag huser Holbergkomiteen har også blitt brukt til alt fra mentalasyl, barnehage og lyststed - der det har stått i over tre hundre år. Stille har den våket over livet her i Bergen, fra den unge arkeologen til alle studentene på Høyden som rusler forbi fra forelesninger og eksamenspils.
FORTID: Den gamle stuen brukes i dag som festlokale.
KNUT FÆGRIS HUS : Fasaden er tilbakeført til sitt orginale utseende.
FASTING MINDE: Dette huset er over tre hundre år gammelt.
Hedda – en kvinne uten nåde eller grenser
Nia DaCosta forvandler Ibsens kammerspill til et kvelende psykologisk drama som aldri slipper taket.
TUVA SOLEM
Ansvarlig Redaktør ansvarligredaktor@studvest.no
Filmen åpner ikke i et herskapshus, men på en politistasjon. Hedda Gabler (Tessa Thompson) sitter foran etterforskerne, sigaretten dirrer mellom fingrene. Hun svarer som om hun spiller et spill hun allerede vet utfallet av. Kameraet trekker seg tilbake – og vi er på festen, i huset, i livet som snart kollapser. Et stort herskapshus, tjenere i trapper, kostymer og interiør som glitrer. Under overflaten ligger uro. Hedda er misfornøyd og rastløs. Når ektemannen George Tesman (Tom Bateman) spør: –Er du lykkelig, Hedda? er svaret tydelig i kroppsspråket. Hun er uforutsigbar og destruktiv – en kraft som ikke lar seg temme. Kanskje hun plutselig trekker frem en pistol?
Filmen er en nytolkning av Henrik Ibsens Hedda Gabler fra 1890 – et stykke som lenge har fascinert publikum nettopp fordi Hedda er så vanskelig å forstå. Ibsen kalte henne «en kvinnelig Hamlet», en som heller vil ødelegge enn å underkaste seg. Der han brukte samtidsrealismens ramme til å vise en kvinne fanget i samfunnets forventninger, fører Nia DaCosta henne inn i et visuelt overflødighetshorn, men også inn i moderne tematikk. Dette er Ibsen i en ny, dristig drakt.
DaCosta flytter handlingen til 1950-tallet og gir Hedda en ny dimensjon som svart, biseksuell kvinne i en verden av konservative menn og pyntet undertrykkelse. Hun kler Ibsens kammerspill i en Downton Abbeyfasade, men under den glitrende overflaten skjuler det seg et mørke som minner mer om Saltburn.
Thompson spiller Hedda med en presisjon som er nesten skremmende: rett rygg, stiv nakke, leppene knapt åpne når hun snakker. Stillheten er hennes skarpeste våpen.
Når George og Eileen Lovborg (Nina Hoss) – Heddas tidligere elsker – konkurrerer om den samme akademiske stillingen, settes en spiral av manipulasjon og sjalusi i gang. Hvis George ikke får stillingen, mister de huset; statusen som holder Heddas verden oppe. Hedda ser ingen annen utvei enn å sabotere, og får Eileen, som er alkoholiker, til å drikke igjen. Hun stjeler deretter Eileens manuskript, livsverket som skal gi henne anerkjennelse i et mannsdominert akademia.
Når George forsøker å stoppe henne fra å ødelegge det, vender hun seg mot ham og sier: – Det er for deg. Og for meg.
I det øyeblikket forstår man at hun bare gjør det for seg selv. I en scene ladet med både erotisk spenning og maktbegjær brenner Hedda manuskriptet i peisen mens hun beordrer George til å «gjøre den greia med munnen». Hedda bruker både seksualitet og vold som redskap for å opprettholde kontrollen over en verden som glipper mellom fingrene hennes.
Eileen blir filmens moralske speilbilde. Der Hedda har valgt trygghet og fasade, representerer Eileen et liv uten menn – og uten kompromisser. Hun er åpen, intellektuell og farlig fri. Når Hedda gir henne en pistol og sier: «Jeg skulle brukt den da vi var sammen sist», blir det klart at alt mellom dem har vært en kamp om hvem som får eie sin egen skjebne. Og det er ikke tilfeldig at Eileen aldri sier «Hedda Tesman», men alltid bruker pikenavnet «Gabler» – uttalt med en stemme som dirrer mellom raseri og sorg, som om hun omtaler et gjenferd som har hjemsøkt henne siden de skilte lag.
DaCosta lar kameraet gli som en rovfugl gjennom huset – fra dansende gjester til knuste glass, fra latter til stillhet. Det store herskapshuset mister gradvis sin glans. Veggene trekker seg
nærmere, speilene forvrenger ansiktene, og musikken blir som en puls du ikke får vekk fra tinningen. Scenene føles stadig trangere, tyngre, mer kvelende. Mot slutten er det som om filmen selv mister luft – som om alt oksygenet blir sugd ut av rommet.
Hedda er et visuelt og emosjonelt inferno, et verk som både ærer og utfordrer Ibsen. DaCosta gjør mer enn å modernisere – hun avdekker hvor tidløs historien er, og hvor farlig det fortsatt er å være en kvinne som nekter å underordne seg.
Filmen er klaustrofobisk på en måte som nesten gjør vondt: du vil se vekk, men klarer ikke. Det er som å være fanget i samme rom som Hedda selv, og du vet at alt vil eksplodere, men du må bli værende for å se det skje.
Når rulleteksten kommer, sitter du igjen med en trykkende stillhet, som etter et skrik du aldri fikk helt ut. Hedda slipper deg ikke fri. Den hjemsøker deg –akkurat som Gabler hjemsøker alle som tror de kan forstå og elske henne. Karakter: B
KLAUSTROFOBISK: Hedda suger ut luften av rommene hun oppholder seg i. FOTO: Ryan McCormack/Orion Pictures/ Amazon MGM Studios.
Seks dateideer til studenter i Bergen
Har du endelig kapret en date med sal-crushet? Frykt ikke. Her kommer seks dateideer for studenter i Bergen.
SOLVEIG TUFTO
Kulturjournalist stufto@studvest.no
SIRI ANGVIK
Foto- og layoutredaktør fotoredaktor@studvest.no
Akvariet
Akvariet har noen ordentlig skremmende dyr, som krokodiller, anakonda-slanger og giftige edderkopper. De ufarlige dyrene må likevel ikke undervurderes. Det er noe magisk med å kunne si «se, der er Nemo», mens man peker på en klovnefisk. Studenter får billetter til 200 kroner hver dag klokken 1600 til 1800. Under sjøløveshowet kan du til og med rekke opp hånden og få et ekte sjøløvekyss. Kanskje daten din blir inspirert til å følge opp? (Da bør du i så fall advare mot fiskeånde i etterkant). Hvis ikke er det ingen grunn til fortvilelse. Det finnes tross alt flere fisker i havet... Eller, akvariet, da…
Bruktmarked på Møhlenpris Er crushet ditt en miljøbevisst HF-student? Da kan thrifting være noe for dere. Hver søndag fra klokken 1000 til 1800 arrangeres det bruktmarked på Møhlenpris utenfor Cornerteateret. Markedet er også rett ved Bergen kaebrenneri, en utrolig koselig liten kafé som passer perfekt for en pause mellom klesstativene. I helgene serverer de dessuten steinovnsbakt pizza. Hvem vet –kanskje dere blant de gamle skattene finner nye gnister?
Buldre-frokost
En buldredate er den eneste gangen det er lov til å falle på første date. Bergen klatresenter på Laksevåg arrangerer frokostbuldring hver tirsdag og torsdag med servering fra klokken 700 til 1000. Advarsel: Hvis du er veldig god til å buldre, pass på å ikke bli hengende for lenge sånn at daten din blir stående og se på mens du flexer. Det er usjarmerende!
Quiz på Cafe Opera
For noen går veien til hjertet gjennom hjernen. Café Opera har quiz hver mandag og fredag for 60 kroner, hvor mandagene byr på høyere nivå, mens fredagsquizene er litt mer leken. Begge dagene har en etterfølgende gratis musikkquiz. Quiz er en eektiv måte å finne ut om daten din er ekkelt cocky, et hemmelig geni eller bare en komplett dumrian. Det er også ideelt for dobbeldate, så finn to andre turtelduer og få på konkurranseinstinktet!
Delebrunsj på Nobel Bopel Kjærlighet ved første bit? Det er få kafeer med så god atmosfære som Nobel Bopel. En perle på Møhlenpris som tiltrekker seg både barnefamilier og studenter. I helgene serverer de delebrunsj, et tre-etasjers fat med surdeigsbrød, oster, spekemat og andre gode smaker – perfekt for to personer. Er du litt kynisk, kan delekonseptet behandles som en test: Tar daten den siste ostebiten uten å spørre, er hen ikke kjærestemateriale. Viser hen seg dermed som generøs, blir kjærligheten like søt som syltetøyet på skivene. Nobel Bopel selger dessuten møbler –kanskje dette blir en smakebit på Ikeabesøkene dere vil ha hvis dere en dag flytter inn sammen?
Studentkino
Det er en grunn til at «dinner and a movie» er den klassiske dateideen. Bergen kino arrangerer studentkino en onsdag i måneden i lux-salene til 100 kroner. Ideelt for den som hater smalltalk! Hvis dere går for skrekkfilm er sjansen også stor for at det blir naturlig å holde hender. Melder du deg inn i Facebook-gruppen «Studentkino», kan du stemme på hvilke filmer de skal vise i forkant. Går daten bra, er det lov å håpe på en oppfølger.
Prisen for et stabilt demokrati
Studentene i Sveits identifiserer seg med det direkte demokratiet og landets nøytrale standpunkt. Til tross for press utenfra, ønsker ikke studentene å gi slipp på denne praksisen.
KARINA HONG ALBERTSEN Nyhetsjournalist albertsen@studvest.no
POSITIV: Flere av studentene på HSG var positiv til politikken i Sveits, og deres nøytrale standpunk.. FOTO: Karina Hong Albertsen
(St. Gallen, Sveits): I en urolig og uforutsigbar tid, har demokrati og frihet blitt ekstra viktige samtaleemner.
Ifølge Store norske leksikon (SNL) regnes det politiske systemet i Sveits som et av de mest stabile i verden.
I 2023 viste en nasjonal undersøkelse at 85 prosent av befolkningen var fornøyd med å kunne delta i den demokratiske prosessen, men nesten halvparten svarte også at de generelt var misfornøyd med politikken i Sveits.
Er holdningen til det politiske systemet blant befolkningen i ferd med å endre seg?
Studvest har tatt turen til Universitetet i St. Gallen (HSG) for å høre hva studentene mener om situasjonen i dag.
Et fellesskap bygd på respekt og felles verdier
HSG ligger høyt oppe i ellsiden av St. Gallen, og er en av Europas ledende handelshøyskoler.
Her møter vi økonomistudenten
Davide Vaz Sequeira som også interesserer seg sterkt for politikken i Sveits.
– Sveitsisk identitet er ikke bygget på felles historie, kultur eller språk, men på respekt for mangfoldet og felles verdier, innleder Sequiera.
Han refererer til hvordan Sveits har klart å samle tyske, franske, italienske og romanske områder sammen for å danne et felles land.
– Jeg tror det er fordi vi har stor respekt for oss selv, men også for hverandre. Vi har en felles lov som binder oss sammen, men i stor grad er kantonene selvstendige, forteller han.
Ikke minst har Sveits et direkte demokrati, hvor de stemmer over nye lover og endringer hver erde måned. Disse valgene kalles for referendum.
De siste to årene har oppslutningen på referendumene vært mellom 40 og 60 prosent.
– En utfordring er at hvis det som stemmes over kun berører en minoritet i samfunnet, så er det flere som ikke orker å sette seg inn i saken, forklarer
Sequiera.
Han opplever likevel at det ligger en forventning og forpliktelse til å holde seg informert. Derfor sørge myndighetene for tilgjengelig og detaljert informasjon.
– Det gjør folk mer selvgående og reduserer behovet for ressurser i oentlig administrasjon. Det bidrar igjen til et eektivt byråkrati og styrker den økonomiske posisjonen vår, sier Sequiera.
Utydelig definisjon
– Det er vanlig at vi snakker jevnlig om politikk og uttrykker meningene våre, nettopp fordi vi har referendum jevnlig. Så selv om vi tar et nøytralt standpunkt i utenrikspolitikken, betyr det ikke at vi ikke har sterke meninger, sier han.
Sequiera ser derimot et problem med konseptet om nøytralitet.
– Definisjonen av å være nøytral er altfor utydelig, forteller han.
Dette ble ekstra tydelig da Russland invaderte Ukraina. Etter internasjonalt press, særlig fra USA, valgte den sveitsiske regjeringen å slutte seg til EUs sanksjoner mot Russland.
– Jeg skjønner hvorfor Sveits endte opp med dette valget, men vi mislyktes i å være nøytrale, og det gikk på bekostning av vår mulighet til å være fredsforhandler, sier Sequiera.
Fra Russlands perspektiv hadde Sveits valgt side, og derfor valgte de heller Tyrkia til å holde samtalene med Ukraina.
I middelalderen gjorde nøytraliteten at Sveits kunne selge leiesoldater til andre land, noe som endte opp med å være deres viktigste ressurs på den tiden.
– Under andre verdenskrig valgte vi heller ingen side, likevel aksepterte vi profitten fra Nazistene, informerer Sequiera.
Studentene ønsker å beholde nøytraliteten
Flere studenter Studvest snakket med var svært fornøyd med det politiske
IDENTITET: Økonomistudenten mener respekt og felles verdier er viktige elementer av den sveitsiske identiteten. FOTO: Karina Hong Albertsen
VERDIFULL: Riccardo Casartelli mener stabiliteten det politiske systemet er den mest verdifulle egenskapen Sveits har. FOTO: Karina Hong Albertsen
systemet i Sveits, særlig deres nøytrale posisjon i utenrikspolitikken.
Riccardo Casartelli er også økonomistudent ved St. Gallen og deler flere av de samme synspunktene som Sequiera. – Jeg tror makten vår ligger i denne nøytraliteten, fordi vi får muligheten til å samarbeide med alle land og kan bidra til å løse konflikter, forklarer Casartelli.
I løpet av de siste årene har Sveits deltatt i over 30 fredsprosesser.
Casartelli understreker at selv om de tar et nøytralt standpunkt, påvirker ikke det ytringene deres verken i hverdagen eller på universitetet.
Man kommer langt med respekt og kompromisser
Casartellie forteller at de fleste studentene ved HSG er politisk engasjert og at de arrangerer flere politiske konferanser.
Likevel er det ikke like vanlig for studentene å arrangere demonstrasjoner, slik som ved andre samfunnsrettede universiteter i landet, forteller han.
– Vi har en unik mulighet til å påvirke hva som skjer i landet vårt, så det er viktig at vi benytter oss av den muligheten, konstaterer Casartelli.
Sveits har fått kritikk for å ikke respondere raskt nok i møte med endringer, men dette ser han kun på som en fordel i det lange løp.
– Ved å ta seg tid, blir nye avgjørelser diskutert grundig for å komme med den beste løsningen. Det er prisen vi betaler for et stabilt demokrati i det lange løp, sier han.
Sequiera tror derimot Sveits kunne blitt flinkere til å anerkjenne og snakke om de negative sidene også.
To tredjedeler av respondentene i den nasjonale undersøkelsen svarte at de var særlig misfornøyd med ubalansen mellom de rike og fattige i Sveits, og at det ikke var like muligheter for alle.
De mener likevel at det viktigste andre land kan lære av dem, er å ha diskusjoner hvor man blir enige, eller inngår kompromisser, selv om man er forskjellige.
SVEITS: Det politiske systemet i Sveits kjennetegnes av direkte demokrati og nøytralitet. FOTO: Karina Hong Albertsen
Suspicious man at Fanto makes students feel unsafe
Residents at Fantoft Student Village have reported a man behaving inappropriately near student housing, sparking fear and calls for action.
JULIE CASTAN
English journalist castan@studvest.no
Students living in the Fantoft student housing complex have experienced growing unease in recent months following multiple reports of a man exhibiting suspicious and disturbing behavior around the area. Several tenants have shared unsettling encounters involving a man in a car, and one student even reported an attempted break-in at her apartment.
Growing Concern at Fantoft
The situation first came to light through a series of messages in the popular Fantoft group chat. Alerts such as «The creep with the car was in front of G block» and «The car was just by the service center, be careful!» appeared repeatedly. Soon, the mysterious figure known as the «Fantoft Phantom» became a common topic among residents, stirring fears of voyeurism or worse.
Two students, who wish to remain anonymous and have been given fictitious names, have now come forward to share their personal experiences.
The Man in the Car
«Lara», one of the students, recounts an incident in late October when she and her friends were baking gingerbread houses. They noticed a car parked outside her window, and upon closer inspection, saw a man inside engaging in sexual acts while staring into the apartment. When confronted by their gaze, the man turned o his lights and continued instead of leaving.
– We were all a bit shocked and unsure what to do next, «Lara» remembers.
«Lara» and her friends decide to immediately call the police, but the nearest patrol arrived 15 minutes later – by then, the man had disappeared. – It was scary because we didn’t know what to do. It was simply disgusting. I felt helpless, «Lara» remembers.
And the shock of the situation leaves a lingering bitterness for her:
– When it was all over, I was still very upset. I was glad to be away for the weekend, she says.
– It was simply disgusting. I felt helpless
Attempted Break-In and Ongoing Fear
But she’s not the only one whose world has been ruptured by an unwelcome stranger.
Another student, «Emma», shares a similarly alarming encounter from last year. She found a stranger in the shared kitchen claiming to be a former resident looking for food. When he approached her in a threatening manner, she locked herself in her room. Shortly after, the man tried to forcibly enter her apartment by attempting to break the door frame. «Emma» contacted both Sammen and the police, and the man was subsequently arrested.
A year later, «Emma» saw a person resembling the same man lurking in the woods behind Fantoft.
– I wouldn’t be surprised if he’s already out again, «Emma» says.
Speculation and Student Reactions
The man is often seen driving the same car, leading to speculation among students that he might be a delivery driver. However, students express frustration that this could be used to downplay the seriousness of the incidents.
– I don’t really think his job had anything to do with it. You can work as a delivery driver and still behave inappropriately, «Emma» says.
ILLUSTRATION IMAGE: Residents have taken extra precautions, including closing blinds and staying vigilant when cars drive by. PHOTO: Julie Castan
«Lara» worries that doubts about the victims’ credibility could grow if people dismiss the incidents as harmless delivery runs.
– I hope students here can at least support each other instead of dismissing what’s happening, she says.
Lasting Impact
Both «Lara» and «Emma» say the experiences have continued to aect how safe they feel.
– It definitely changes your behaviour. Now, whenever a car passes my window, I always check what kind of car it is – no matter the time of day. As soon as I get home, I close my blinds, «Lara» says.
After the attempted break-in, «Emma» was afraid to even step out of her room. Talking to friends, family and a therapist eventually helped her move past that fear, but now, that feeling has returned.
«Lara» and «Emma» both wish Sammen would send out an email warning residents about the reported incidents.
– I also think it’s crazy that Sammen isn’t really doing much about it, «Emma» says.
Strengthening security
After inquiries from Studvest, Christina Eikeland, at Sammen, confirmed that the organization has received several reports about the individual since September 20th.
In response, Sammen has introduced extra evening security patrols between 1900 and 2000 over the past few weeks. The measures are set to continue for another two weeks before being re-evaluated. So far, security personnel have not encountered the reported man.
– We fully understand that his behavior is disturbing and absolutely not something we want near our housing facilities, Eikeland says.
– That’s why we emphasize the importance of contacting the police immediately if he is seen.
Police investigating two incidents at Fantoft student housing
The police have registered two incidents related to reports of a man behaving suspiciously near Fantoft Student Village since September.
The first incident was reported on the September 20th, when a man was seen looking into windows at the stu-
dent housing. According to the police, this had happened several times over the previous weeks, and the man was linked to a specific vehicle. He allegedly masturbated inside his car during earlier incidents. The police received a license plate number, but were unable to make contact with the owner during their patrol.
The second incident occurred on October 30th, when several residents recognized both the man and his vehicle. A video of the incident was submitted to the police, but it did not provide enough evidence to confirm a criminal act.
– We have identified a male suspect in the case. He has not yet been questioned, as other cases have been prioritized, says Ronny Andre Øvrebotten, at Bergen South Police Station.
A criminal case was opened on October 30th, but the status of the case is that it is still under review by the Joint Criminal Case Intake Unit (Felles straffesaksmottak), and has not yet been assigned to a police station for investigation, Øvrebrotten informs.
– Police patrols are aware of the situation, but there has been no need for special measures, Øvrebotten explains.
– Fantoft Student Village has many residents from all over the world, living close together. Given the number of residents and the low frequency of reported incidents, it remains a safe place to live. Good communication among residents is also an eective way to prevent crime, he adds.
He emphasizes that residents should report anything suspicious right away.
– It’s important to be alert and contact the police if you experience anything uncomfortable, Øvrebotten says.
The sources in this article have chosen to remain anonymous to protect their privacy and personal safety. Given the sensitive nature of the incidents and the ongoing fear among students, anonymity helps ensure they can speak openly without fear of retaliation or further distress.
ILLUSTRATION IMAGE: A growing concern among students after multiple reports of a suspicious man lurking around the student housing. PHOTO: Julie Castan
ZUZANNA JANECZEK
English journalist janeczek@studvest.no
At the old Youth Residential Home in Laksevåg, the sound of guitar strings seeps through the walls. Upstairs, drummer Kristian Vigmonstad is putting the finishing touches on Fløi’s upcoming album, while childhood friends Endre Abildsnes and Brede Thomassen take a short break outside – talking about music, memories, and the city that shaped them.
With a sound that blends indie rock and pop, heartfelt lyrics in Bergen dialect, and the unshakable charm of the rainiest city in Europe, the trio is ready to make their mark on Norway’s indie scene. Bringing listeners straight to the streets of Bergen, where their story begins.
– The Bergen soul lives within us Even if you haven’t heard of Fløi, the name immediately evokes the city they come from – Bergen, and its famous mountain, Fløyen. The city on the west coast of Norway is where the band’s roots lie. Its story begins with two childhood friends, Brede and Endre, who shared a love for music from an early age.
– We played music together growing up. During the pandemic, when we were living together, we started playing again. After a while, we realized we had to make our own songs – and that’s how Fløi was born, says Abildsnes.
Now based in Oslo, the trio has never really left Bergen behind. The name was chosen deliberately to keep that connection front and center.
Fløi is carrying on Bergen’s musical legacy
ANDERS RØYSSET
Photojournalist røysset@studvest.no
– We wanted something short that had something to do with Bergen. At first we thought about rain. But we ended up with Fløi – obviously because of Fløyen, they explain.
Still, it’s not necessarily Fløyen that defines their idea of Bergen.
– We’re more connected to places outside of the city, where we grew up. Places like Titlestad and Fanaorden, that’s where our good memories are.
But we love the city too. All the bars, restaurants, and people. And Fløyen, of course, says Thomassen.
Though they joke about preferring another of the city’s seven mountains – Lyderhorn – the band’s identity is deeply rooted in Bergen’s landscape, culture, and sound.
The second Bergen Wave
The so-called Bergen Wave – the music movement that produced acts like Röyksopp, Kings of Convenience and Datarock – shaped an entire generation of Norwegian musicians. Fløi sees themselves as part of its continuation.
The Bergen soul lives within us – and in the music as well. We grew up listening to artists like Great News, John Olav Nilsen og Gjengen, Fjorden Baby! and Sondre Lerche.
– That sound was everywhere between 2005 and 2010, and after. We are the second wave, they declare.
Their music also draws from international acts like The Strokes, Phoenix, Royal Otis, and Tame Impala.
What gives Fløi’s music its distinctive
Rooted in Bergen’s rain-soaked streets and dialect, Fløi is shaping the next wave of Norway’s indie sound.
Bergen sound are also the lyrics sung in the local dialect, complete with its «skarre-r» and characteristic tone. Thomassen admits that singing in his own dialect adds a special layer of meaning to the songs.
– It feels more personal when you sing in your own dialcet. The Bergen dialect has a cool tone — almost like Swedish singers. It’s something about the melody of it.
From demos to dreams
Since their 2023 debut, Fløi quickly caught the attention of national radio stations and played several soldout shows in Oslo and Bergen. Their debut EP Fin fyr established them as a promising new act in the Norwegian indie landscape.
When it comes to songwriting, the band works in waves — some more productive than others.
– If Brede’s having a good day, we’re creative, Abildsnes laughs.
– It happens on bad days too – but then I’m usually alone, Thomassen adds.
– Sometimes I work alone in my living room, recording guitars and vocals. Then Endre comes by to add bass, and we bring it all to the studio to make it sound right.
That studio magic happens under the guidance of Njål Paulsberg — the Bergen-based producer known for his work with artists like Aurora.
– The collaboration with Njål is great. We have a really good vibe with him and often agree on what we want to do
with the songs. Sometimes he surprises us with something unexpected – and it’s often brilliant. He’s a fantastic engineer and producer.
Next step
While the ocial date for their first album release is not yet comfirmed, the band is aiming for early spring in 2026. Despite hesitating at first, Fløi decided to reveal a bit of what the album’s theme will be about.
– Growing up as a young person in Norway, in the late 2000s. With all the diculties and nice things you meet on your way, the band’s singer explains.
Three songs from the upcoming album are already confirmed: Har du alltid vært sånn, Situation, and Apotekaren will make their way onto the debut record.
Last weekend Fløi got a chance to perform in their hometown at the Vill Vill Vest festival. But the band’s dreams stretch to even bigger venues.
– We’d really want to play at some cool festivals like Roskilde or Bergenfest. And for a dream collaboration, we’d love to work with Michelle Ullestad, they say.
With heartfelt lyrics, shimmering guitars, and a sound that carries the drizzle and light of Bergen in every note, Fløi might just be the next band to put the city’s name back on the indie map.
THE BAND: Endre Abildsnes, Brede Thomassen and Kristian Vigmonstad make the band Fløi.
Mira Munthe-Kaas Fast spaltist kaas@studvest.no
Høsten er her igjen. Da var det endelig på tide å hoppe inn i kosebuksene, lage seg en kopp chai-te og pakke seg inn i pledd som en burrito. Cozy?! Dessverre høres dette mer ut som forestillingen du hadde i august. For nå er høsten her på ekte. Du glemmer, slik du gjør hvert år, hvor mørkt det blir. For når solen skinner og dagene er lange, flyter alt lettere. Du er litt kvikkere, kanskje litt mer sosialt oppegående, og rett og slett en bedre versjon av deg selv. Så er november her igjen, og lyset slukes sakte, men sikkert av mørket. Gatene blir tommere, luften kaldere, og motivasjonen til å stå opp om morgenen blir påfallende lavere. Du som var i full fart, bremses plutselig av dette mørket.
Med lengsel i blikket ser du fuglene flykte desperat ut av landet, og bjørnen går i hi. Men du, ja du må fortsette akkurat som før. Du må dra på forelesninger, på jobb, vaske tøy, kjøpe mat og lese til eksamen. Selv når resten av naturen melder seg ut. Tusenvis av år med evolusjon har resultert i at menneskeheten endelig har greid å heve seg over naturen. Nå lever vi i et moderne og komplekst samfunn som til enhver tid har behov for vår tilstedeværelse og energi. Heldige oss.
Vinterhalvåret på den nordlige halvkule gjør det ikke alltid enkelt å fortsette som før. Mindre sollys vil for mange bety en økende grad av nedstemthet og redusert motivasjon. Aktiviteter som ellers gir mye glede føles kanskje ikke like givende. Tanken på jobb og studier kan føles enda tyngre. Den festen du er invitert til kjennes muligens litt mer slitsomt ut. En følelse av tomhet tar kanskje mye plass innvendig. Med andre ord: «vinterdepresjon».
Hva er egentlig «vinterdepresjon», og er det en ekte diagnose? Begrepet «vinterdepresjon» brukes ofte som en beskrivelse på den nedsatte energien og nedstemtheten som oppstår på vinterhalvåret. Det er likevel viktig å fremheve at ikke alle som opplever disse plagene utfyller kriteriene for en faktisk vinterdepresjon, også kalt «seasonal aective disorder» (SAD). Vi vet, forkortelsen er midt i blinken. Denne diagnosen beskrives som en tilbakevendende depresjon som oppstår på
Hei min gamle vinterdepresjonvenn,
Vinterhalvåret på den nordlige halvkule gjør det ikke alltid enkelt å fortsette som før.
høsten, og forsvinner om våren. Ifølge Norsk Helseinformatikk (NHI) antas det at hele fem til 10 prosent av befolkningen lider av «vinterdepresjon».
Årsaken til «vinterdepresjon» er ikke fullstendig klar, men mye peker mot at mangelen på lys er sentralt. La oss senke oss ned på detaljnivå. Døgnrytmen vår styres av et senter i hypotalamus i hjernen med navn suprachiamaticus nucleus. Du trenger ikke pugge navnet, kall den heller «den biologiske klokken» om du vil. Den biologiske klokken reguleres blant annet av lys. Når det er mørkt utskilles et hormon kalt melatonin. Mer mørke resulterer i mer utskillelse av melatonin. Økende nivåer av hormonet kan forstyrre den biologiske klokken og gjøre oss enda trettere. Serotonin spiller også en sentral rolle i «vinterdepresjon». Hormonet øker følelsen
av velvære og godt humør. Når lys treffer øynene, stimuleres produksjonen av serotonin. Mindre sollys betyr derfor mindre serotonin, som igjen kan resultere i mindre glede.
Alt dette mørket kan oppleves som klaustrofobisk. Så hva kan hjelpe? Det finnes faktisk helt konkrete tiltak som kan redusere «vinterdepresjonens» intensitet. Dagslyslampe viser seg å ha god eekt. Fysisk aktivitet kan også være til stor hjelp. Finn deg en aktivitet du trives med. Det er et pluss dersom aktiviteten foregår utendørs. Nå er også tiden inne for innehobbyer, gjerne med litt «høstromantisering». Et strikkeprosjekt, matlaging, bøker, eller kanskje sjakk? Det eksisterer et hav av aktiviteter, selv innenfor fire vegger.
Til slutt – vær snill mot deg selv. Det er gode grunner til at livet kan føles ekstra tungt på vinterhalvåret. Selv med høye krav i hverdagen, får du lov til å ta ting litt mer med ro. Du er ikke alene om «vinterdepresjon», og det kan hjelpe å snakke om det med venner og familie. Dersom intensiteten kjennes høy, kan du alltid oppsøke hjelp hos psykolog.
Ta vare på deg selv!
Tankespinn
Mira Munthe-Kaas og Simon Hole er psykologistudenter og vil lære bort det de kan om psykisk helse. I denne spalten kan du lese om hvordan vi som unge voksne forholder oss til egen og andres psykiske helse. Send spørsmål, ris eller ros til: kaas@studvest.no og hole@studvest.no.
ILLUSTRASJON: Julie Castan
EKSPONERT
Hver utgave presenterer Studvests fotojournalister egne utvalgte bilder som har evnen til å fortelle en historie eller som enkelt og greit bare fascinerer.
Petter Sjøli Fotograf
Mellom bakkar og berg
AKVARIET
Nordnesbakken 4 www.akvariet.no
Dykk inn i en verden av magiske opplevelser! Akvariet i Bergen en av byens flotte attraksjoner.Her utforsker vi havets mysterier og lar deg bli kjent med fascinerende skapninger fra både nært og fjernt.
Vi er her for å skape LæreLyst om livet under havoverflaten – perfekt for både eventyrlystne studenter og nysgjerrige sjeler.
Student? Nyt rabatterte priser eller skaff deg et årskort og bli en del av Akvariet-familien.
Følg oss på Instagram, Facebook og TikTok for unike innblikk i livet på Akvariet.
Ekte dyr. Ekte opplevelser.
AVIS
NATTKLUBB
Arrangere fest?
Kapasitet til 550 gjester Mulig å booke hele uken, også som privat arrangement i ukedager eller frem til kl. 22.00 på helg.
Send oss forespørsel: booking@biblioteketbar.no eller ring oss: Tel. 55011885
Hva skjer på Biblioteket?
Hver lørdag kl. 16.00-18.00 Jazz:potetLive Jazz
https://www.jazzpotet.no/
Fredag & Lørdag 22.00-03.15
Dj lager fest og fyller vårt store dansegulv. https://biblioteketbar.no/
RESTAURANT
Avdeling: Bergen & Kokstad Tlf: 96 97 18 86
Deal for whole day: Offer is Butter chicken +one plain naan: 250 Chicken tikka masala + one plain naan: 250
Timing from 14:00 to 16:00 in restaurant. After 16:00 takeaway only.
Best Indian Restaurant in Bergen FRISØR
Adresser: Rodi Bergen Domkirkegaten 4 Tlf: 46156565 rodifrisor.no
Rodi Frisør Åsane Rollandslia 51, 5115 Ulset rodiaasane.no
Følg oss på Instagram/Facebook
STUDENTTILBUD 350kr
Vi spesialiserer oss på skinfade og skjegg, men vi klipper alle hår og fasonger!
Drop-in og timebestilling
ILLUSTRASJON: Øyvår
ILLUSTRASJON:
Vannmannen
20. januar - 18. februar
Mørket har lagt seg og alle har fått med seg at du synes det er vanskelig å stå opp.
HOROSKOP
En advarsel fra kosmiske representanter: Selv om du tar blokkemner betyr det ikke at du har god tid igjen til eksamen.
Det er lov å begynne å ta med matpakke til lunsj, du vet jo du også at kantinemedarbeiderene kjenner deg igjen.
Tyren
april - 20. mai
Jasså så du fikk influensa allikevel, glemte du skjerfet?
v illin g en e
21. mai - 20. juni
Selv i vintermørket skinner du like lyst som sola.
Ledestjerna blinker, og vi som følger stjernekartet vil takke for at du har vist oss rett vei.
23. september - 22. oktober 23. oktober - 22. november
Den sorte kåpen gir deg større autoritet enn du faktisk har.
Heng fast, du har klør for en grunn!
Du burde komme ut av vakuumet ditt. Du tåler trykket bedre enn du tror.
-
Gruten i bunnen av kaekoppen viser en spiral, det betyr at du burde prøve å finne en vannsklie i nærmere fremtid.
november - 21. desember
Kompasset ditt peker ikke lenger rett vest. Her i vest vil vi savne deg når du nå skifter retning.
desember - 19. januar
Stjernene har dannet et energifelt, om du stiller deg i midten av Orions belte og snurrer åtte ganger rundt vil eksamen gå bra.
Ingunn Viken
Mortenvoll
1.
2.
I dag skal vi holde oss til tre ting: eple, ørn og sand. Hvilken av disse eplesortene er det ikke vanlig å dyrke i Norge? Summerred, Aroma eller Bianca?
Hvilket transportmiddel var det som krasjet inn i en Eplehuset-butikk i Oslo sentrum i or høst?
3.
Hva heter elektronikaduoen fra Tromsø som hadde gjennombruddet sitt med låten «Eple» i 2003?
Hvilken dessert har du sannsynligvis handlet inn til hvis du har kjøpt kavring, kremfløte og eplesyltetøy? 4.
Hvilken frukt har et navn som betyr «kinesisk eple»? 5.
6.
Hva heter plateselskapet The Beatles grunnla?
7.
Hva er egentlig Macintosh? Altså i tillegg til å ha gitt navn til Apples datamaskin.
Hvilken ørn er Norges største fugl? 8.
Hvilket fotballag byttet navn til Rosenborg kvinner i 2020? 9.
Fabeldyret hippogri er en sammensetning av ørn og hvilket annet dyr?
Hvilket europeisk land har et flagg med en sort «dobbeltørn» på rød bakgrunn? 11.
Hva heter USAs nasjonalfugl? 12.
Hvem er eldst av brødrene Vebjørn og Aune Sand? 13.
Hvilken by ligger rundt 20 minutters kjøring nordøst for Kristiansand? 14.
Hva heter verdens største varme ørken? 15.
Hva heter sangeren fra Mosjøen som fikk sin første hit i 2005 med «Sommerflørt» i samarbeid med Philip Ruud? 16.
Hvilket ord har gitt navn til en ubebodd øygruppe i Sør-Atlanteren og en vanlig brødbasert matrett?
Hvor mange norske kommuner begynner på «sand»? 18.
Hvem tok i mai i år ny norsk rekord i tikamp? 19.
Hvilket ord er følgende en definisjon av? «Hvor trolig en hendelse er og som et uttrykk for hvor ofte en hendelse opptrer» 20.
Resultater:
0 5: Dette resultatet er et eplehuset-krasj i slow motion.
6 10: Ikke helt ørn, mer som en dompap.
11 16: Hvis du jobber litt mer er det snart du som har norsk rekord i tikamp.
1720: Kos deg med en skikkelig dessert, for dette må feires!
og Sande i Møre og -Roms
heter Sør-Sandwichøyene.
Jeg vet ikke hvem som er født først.
Bianca.
En trikk. 3. Röyksopp. 4. Tilslørte bondepiker. 5. Appelsin. 6. Apple. 7. Et eplemerke. 8. Havørn. 9. Trondheims-Ørn. 10. Hest. 11. Albania.
12. Hvithodet havørn.
13. De er tvillinger.
14. Lillesand. 15. Sahara.
16. Sandra Lyng.
17. Sandwich. Øygruppa
18. Tre. ord,Sande Sandnes
dal.
19. Sander Skotheim.
20. Sann(d)synlighet.
Faktasjekker'n Snoker'n
Ryktene svirrer som ild i tørt gress i Bergens studentmiljø – fra små, trivielle ting til saftig sto. Men hvordan skal man vite om historiene som sirkulerer er ekte? I denne spalten tar Studvest på seg oppgaven om å sjekke sannheten. Vi vil avdekke hvilke rykter som holder vann, og hvilke som bare er luftige historier som har fått bein å gå på.
I forrige utgave lurte vi på om Trygve Skaug sin hårfarge er naturlig. Vi tok kontakt med Skaugs manager for å høre mer om hårfargens opprinnelse.
«Det forblir et ubesvart mysterium», melder han. Videre forteller han at det ikke trengs mye research for å finne svaret og henviser oss til tidligere albumcovere.
Etter enda mer research har vi funnet ut at fargen trolig ikke er naturlig, men med forbehold at dette kan være feil konklusjon.
Til neste utgave skal vi finne ut av hvor mange middager Sammen kantinen på Studentsenteret har klart å selge i 2025?
TRUMP siden sist
Trump i full panikk etter Mamdanis seier
– marerittet har blitt virkelighet
Zohran Mamdani er nå New Yorks nye ordfører – til tross for Trumps apokalyptiske trusler om å strupe byens føderale midler hvis den «kommunistiske sosialisten» vant. Mamdani, som faktisk bare kaller seg demokratisk sosialist, smiler bredt mens Trump nok en gang raser på Truth Social.
Demokratene feirer valgseire over hele landet, og Trumps popularitet har kræsjet til historisk lave 39 prosent på siste måling. Presidenten bryr seg ikke så mye, for ifølge ham selv er målingene bare oppspinn – men det som ikke er oppspinn, er hvor liten
reell mulighet Trump har til å ilegge Mamdani økonomiske sanksjoner.
Mens Mamdani tar over styringen i byen som aldri sover, sitter Trump trolig og sutrer i Det hvite hus – kanskje med Melania som eneste trøst i det politiske marerittet som aldri tar slutt.
I denne spalten kan alt skje – her er ingen trygge. Vi ønsker oss det villeste du har overhørt på en stund. Send til redaksjonen@studvest.no. Hva sa han fyren på bussen for noen måneder siden, eller hun jenta på andre siden av lesesalen? Vi gleder oss til å høre.
To gutter spaserer bortover gata. Han ene med en stor kasse i henda.
– Duh, kan du dra opp buksa mi eller?, sier gutten uten ledige hender.
Som den gode kompisen han er, nøler ikke den andre med å tilby en hjelpende hånd.
– Ja, se kan jeg det! sier han idet han drar opp buksa til b-en.
Pia Fjeldstad Kulturjournalist eldstad@studvest.no
Savannen er nærmere enn du tror
Savannen. Solen steker over det tørre gresset. Latter, rop og musikk høres langt borte, som ekkoet av en vill flokk i bevegelse. Støvet virvler idet nye dyr entrer sletten – unge, uerfarne og fulle av energi. Her i studentbyens økosystem lever alle side om side: de som nettopp har oppdaget vannhullet, de som har slått seg til ro i skyggen, og de som snart skal vandre videre mot sitt neste habitat.
Langs sletten løper de ferske antilopene – førstekullistene. De er mange, de er raske, og de er konstant på vei et sted. Fra lesesal til vors, fra afterwork til nach. De kjenner ikke til frykt, søvn eller bakrus. Rundt dem sirkler hyeneflokken – latteren som aldri tar slutt, og som kan høres helt til Nygårdsparken ved soloppgang. De tror de eier savannen, men alle vet at de bare er nykommere i et urgammelt kretsløp.
Lenger borte, i skyggen av de eldgamle trærne, ligger de erfarne dyrene. Femte- og sjettekullistene. De har vært gjennom tørke og flom, eksamensperioder og flyttevasker, og de bærer savannens støv i blikket. De trenger ikke lenger løpe – de vet hvor vannet finnes.
Når de en sjelden gang forlater hulen sin og dukker opp på en fest, stanser savannen. Hyeneflokken blir stille. Antilopene ser forvirret opp.
«Er du fortsatt i Bergen, du da?»
«Creds for å møte opp!»
Men løvene bryr seg ikke. De har overlevd nok migrasjoner til å vite at respekt ikke ropes – den erkjennes.
For de eldre er ikke restene av noe som var. De er kongene av sletten. De trenger ikke danse eller rope høyest – de er der fordi de har rett til å være der. De bygde denne savannen, én fadderuke av gangen.
Solen synker bak ellene, og trommene fra studentfestene våkner til liv igjen. Hyeneflokken ler, antilopene løper, og løvene trekker seg tilbake – verdige, tause, uforstyrrelige. For selv i mørket vet alle hvem som egentlig eier savannen.
Full korrupsjon da julebordet
sprengte UiB-budsjettet
Julebordet for UiBs ledelse endte i økonomisk katastrofe da alkoholen ommet over.
Det skulle bli en tradisjonell, høytidelig og sosial samling for ledelsen ved Universitetet i Bergen. I stedet endte julebordet i ren økonomisk katastrofe – takket være en alkoholfest av de sjeldne. Nå sitter rektor «Maggie Margarita» igjen med skyhøye spritregninger, og universitetets midler må brukes for å dekke opp. – Vi hadde tenkt å kose oss med noen glass juleøl og kanskje litt akevitt, men plutselig sto «Maggie Margarita» og bestilte flasker med julecocktails som ingen helt visste hva inneholdt, sier en kilde tett på ledelsen.
Men «Maggie» var langt fra den eneste som slo til. Prorektor, kjent i festlige kretser som «Sprit-Sigrid», tok ledelsen i drikkekonkurransen på strak arm. Ifølge øyenvitner var hun i førersetet på runder med det beryktede «Foreleser-Fizz» og «Pensum-Punch» – drinker som skal ha fått flere til å glemme både forelesninger og fakultetsmøter.
– «Sprit-Sigrid» tok både runder og runder med «Eksamens-Shot», som visstnok skal hjelpe på hukommelsen. Eller i det minste svekke den på en underholdende måte, sier en anonym ansatt som rister oppgitt på hodet.
Ikke langt unna holdt viserektor, aka «Kork-Ken», stand med sine eksperimentelle miksere. Han sto for en rekke «Laboratorie-Longdrinks» og «Forsker-Frosker» – cocktails så sterke at noen mente det måtte være ulovlig å servere dem i forskningsmiljøer.
– «Kork-Ken» var en miks av bartender, professor og festløve. Han klarte å blande både whisky og vitenskap på en måte som både imponerte og bekymret, forteller en lattermild medarbeider.
Men feststemningen tok en uventet vending da regningen kom. Alkoholregningen var så høy at universitetets økonomisjef, kjent som «Streng-Siri», måtte gå inn i rollen som økonomisk brannslukker.
– Dette var langt over budsjett og helt ute av kontroll, sier «Streng-Siri», som ifølge kilder holdt strenge blikk og enda strengere budsjettmøter i dagene etter julebordet.
– Neste års julebord blir nøye regulert, lover «Streng-Siri», som ser for seg alkoholkvoter, frivillige edruskapsvakter og strenge protokoller.
Studentene har ikke latt denne alkoholskandalen gå upåaktet hen, og mange ler godt av ledelsens utskeielser.
– Når «Maggie Margarita», «SpritSigrid» og «Kork-Ken» først går løs på spriten, kan det fort bli mer action enn på et hvilket som helst fadderarrangement, sier en anonym studentfluencer med et bredt smil.
Ledelsen selv lover at neste års julebord skal være «litt mer akademisk og litt mindre promille», men ryktene forteller at «Maggie» allerede har lagt inn bestilling på en ny runde «Margarita Highball» og «Nygroni».
Bybanen er Bergens stolte sønn. Frakter folk fra sentrum til Flesland, og tilbake.
Men bybanen er også Bergens aller verste sønn. I 2024 skrev Bergens Tidende at det siden 2020 er registrert over 30 tilfeller av personskader.
Nonneseter er på topp som ulykkested.
Nå har det likevel kommet et nytt og eektivt insentiv for å løse problemene.
Det er på tide å få banen ut til Åsane, så blir det litt større mangfold av hvem som skader seg.
