INNLEDNING
Maria satt foran meg med hendene foldet i fanget, som om de holdt fast på en siste rest av håp. De store blå øynene hennes søkte mine, fylt av en blanding av desperasjon og forventning.
«Er du sikker på at vi har tatt alle tester?» spurte hun, stemmen var svak, knapt hørbar.
Jeg nikket stille. «Ja», svarte jeg. «Vi har utelukket alt vi kan.»
«Men hva gjør jeg nå?» spurte hun, ordene hang i luften, nesten som en bønn. Øynene hennes var blanke av tårer.
Jeg lette etter en god formulering. «Du må ta tiden til hjelp», sa jeg forsiktig. «Prioritere deg selv. Kanskje gå noen rolige turer … prøve å gi kroppen litt rom.»
Tårene trillet nå nedover kinnene hennes. Maria var knust. Ikke bare av kroppen som hadde sviktet henne, men av følelsen av å stå alene i en uendelig kamp. Hun hadde ikke vært på jobb på fire måneder. Hun hadde hvilt, prøvd alt hun trodde kunne hjelpe, men kroppen hennes svarte ikke. Hun følte seg rådvill og utrygg – og søkte til meg, legen hennes, i håp om at jeg skulle gi henne et svar, en vei videre. Jeg ønsket så sterkt at jeg kunne gi henne nettopp det. Skrive ut en resept på håp, på helbredelse, på trygghet. Men jeg hadde ingenting som kunne gi henne det hun trengte. Ingen pille, ingen enkel løsning. Jeg kunne bare være der med henne – et vitne til smerten hennes – og forsøke å forstå. Maria var bare 32 år. En livlig, aktiv kvinne med to små barn og en støttende mann. Livet hennes hadde vært hektisk: Hun hadde balansert en krevende jobb og familie som en akrobat på line. Men da jobben endelig begynte å roe seg, var det som om kroppen hennes brøt sammen. En morgen kunne hun ikke reise seg fra sengen. Beina bar henne ikke. Panikken tok henne, hun trodde hun hadde fått slag eller MS. Men testene hadde avkreftet alt. Ingen sykdom kunne forklare hva som skjedde med henne. Nå kunne hun gå, men kroppen føltes som en fremmed. Hun kjente på en konstant uro, en slags dirring som aldri slapp taket. Hjertebanken vekket henne om natten, og søvnen, når den kom, ga ingen hvile. Utmattelsen kvelte henne, som en tyngde hun ikke kunne riste av seg. Hun klarte ikke lenger å hjelpe barna med lekser eller følge dem til aktiviteter. Om hun sto oppreist for lenge, ble hun svimmel, og hjernen hennes føltes som innhyllet i tåke. Hun var fanget i en kropp hun ikke lenger kjente igjen, og mens hun satt der foran meg, skjønte jeg hvor dypt hun ønsket én ting: å få livet sitt tilbake.
Maria var ikke alene. Som fastlege med en pasientliste dominert av kvinner i arbeidsfør alder og deres barn, hadde jeg sett et gjentakende mønster. Flere og flere kom til meg med diffuse symptomer – muskel- og leddsmerter, magesmerter, vedvarende hodepine og utmattelse som ingen søvn kunne kurere, uansett mengde. Jeg skrev ut sykemeldinger oftere enn jeg noen gang hadde gjort tidligere. Disse plagene var blitt så vanlige at laboratoriet hadde innført ferdige utredningspakker: «trett-og-slapp-pakken», «magesmerte-pakken» og «revmatologi-pakken», alle laget for å gjøre legenes arbeid enklere. Men til hvilken nytte? Svarene kom nesten alltid tilbake negative. Noen av pasientene ble kasteballer i systemet, sendt fra spesialist til spesialist uten klare svar eller en plan, og ikke alltid med den forståelsen og respekten pasientene fortjente. Når alt var utelukket, når testene var gjennomført og funnene manglet, satt de desperate igjen, på kontoret mitt. Jeg kunne se frustrasjonen i øynene deres, men den speilet bare min egen. Jeg visste ikke hva mer jeg kunne tilby. Mine råd var ofte de samme: stressmestring, et bedre kosthold, mer bevegelse. Men resultatene uteble. Pasientene ble ofte bedre med tiden, men uten en plan og uten en retning. Det føltes som å tilby et lite plaster til et stort blødende sår. Det var ikke tilfeldig hvem som ble rammet. De som satt foran meg, var ofte samvittighetsfulle og hardtarbeidende, mennesker som aldri hadde sviktet noen, unntatt kanskje seg selv. De bar på tunge byrder, sto i langvarige belastninger med syke barn, aldrende foreldre eller krevende jobber. Noen av dem hadde opplevd dype traumer i barndommen eller tidligere i livet, sår som aldri helt hadde fått gro.
Nå var de her hos meg, fanget i en kropp som ikke lenger kunne bære vekten av alt de hadde holdt ut. Som lege sto jeg midt i en virkelighet jeg ikke helt forsto.
Hva var det som gjorde oss så syke? Hvorfor ble kroppene til disse sterke, ressurssterke menneskene plutselig deres største fiende?
Den biomedisinske modellen jeg hadde lært om gjennom utdanningen min, handlet om å finne klare og målbare årsaker til sykdom: et virus som angriper, en bakterieinfeksjon, et organ som svikter, eller celler som slutter å fungere slik de skal. Det var en modell som passet godt til akutte og målbare sykdommer, men den ga meg få svar når mennesker opplevde lidelser som ikke kunne fanges opp av blodprøver eller røntgenbilder.
Min fortvilelse og desperasjon etter å finne en løsning nådde et høydepunkt en dag da jeg innså at denne modellen rett og slett ikke strakk til. Jeg hadde ikke verktøyene jeg trengte for å hjelpe pasienter med symptomer som utmattelse eller uforklarlige smertetilstander, symptomer som var helt ekte, men likevel usynlige på våre tester. Jeg
følte meg utilstrekkelig, som om jeg sto på kanten av et hav av lidelse uten en båt. Noe måtte endres, det måtte finnes en redningsbøye et sted.
Før jeg visste ordet av det, hadde jeg sagt opp min stilling som fastlege og takket ja til en spesialiseringsstilling i psykiatri. Kanskje kunne jeg finne svar der? Med min brede medisinske bakgrunn håpet jeg på å få et større perspektiv, en forståelse som inkluderte både kropp og sinn. Innerst inne visste jeg at vi mennesker ikke kan deles opp i separate deler, for alt henger sammen.
Jeg begynte på en psykiatrisk poliklinikk ved et distriktspsykiatrisk senter. Men også her møtte jeg de samme pasientene som jeg hadde hatt i min allmennpraksis. Pasienter som slet med psykiske lidelser, men også med kronisk migrene, utmattelse, magesmerter, fibromyalgi og ryggplager. Disse kroppslige plagene kompliserte ofte den psykologiske behandlingen, og mange uteble fra konsultasjoner på grunn av helseutfordringene sine. Heller ikke her fant jeg teknikker eller løsninger som virkelig kunne hjelpe dem med deres fysiske helseutfordringer.
Jeg hadde innerst inne visst det lenge: Disse pasientene, med sine omfattende og komplekse helseplager, falt mellom to stoler i helsevesenet. De fikk ikke den hjelpen de trengte. Og konsekvensene var enorme.
Mange klarte ikke å jobbe og falt utenfor arbeidslivet, noe vi vet bidrar til økte sosiale forskjeller, ensomhet, dårligere helse og kortere livslengde.
Min rettferdighetssans har alltid vært sterk, og hjertet mitt har alltid brent for dem som står utenfor, dem som ingen andre ser. Det måtte da finnes noe som kunne hjelpe? Jeg kunne ikke gi opp.
Jeg begynte å søke utenfor landets grenser, til det internasjonale forskningsmiljøet. Det startet med noen små smuler av håp, suksesshistorier jeg fant på YouTube, men det førte meg etter hvert inn i et helt nytt univers av kunnskap og nyere nevrovitenskap.
Jeg oppdaget personer som Howard Schubiner, Lorimer Moseley, Alan Gordon, Stephen Porges, Allan Abbass, Gabor Maté og Bessel van der Kolk. Disse pionerene åpnet øynene mine for hvordan kropp og sinn henger sammen på måter vi knapt har begynt å forstå.
Inspirert av deres arbeid tok jeg et valg. Jeg startet en podkast, ble aktiv på sosiale medier og utviklet et kurs. Alle disse kanalene har, til dags dato, hjulpet tusenvis av mennesker å bli bedre eller friske fra lidelser de tidligere hadde fått høre at de bare måtte leve med.
HVORFOR HAR JEG SKREVET BOKEN?
Denne boken er skrevet fordi vi står midt i en stille epidemi av lidelser som for mange føles uforståelige og uoverkommelige. Lidelser som ikke kan sees på en røntgen eller bekreftes med en blodprøve, men som er like virkelige og ødeleggende som en hvilken som helst fysisk skade eller sykdom. Jeg kaller disse nevroplastiske lidelser, et begrep som favner både smerter og utmattelse, og som du snart vil få en dypere forståelse av.
Selv om jeg i mitt arbeid ofte møter dem som har falt ut av skole eller jobb, gjelder dette ikke bare noen få. Det gjelder oss alle. Alle har en kropp, en hjerne og et nervesystem, og vi er alle sårbare for måten disse systemene tolker og reagerer på verden rundt oss. Derfor er ikke denne kunnskapen bare for noen få, den er for oss alle.
Da jeg jobbet som fastlege, ble jeg stadig mer oppmerksom på hvor utbredt lidelser uten klare medisinske årsaker er. Dette er ikke et nytt problem, i primærhelsetjenesten anslås det at opptil 75 % av symptomene pasienter rapporterer, ikke kan knyttes til en spesifikk fysisk sykdom. Faktisk viser en studie fra Tyskland at over 80 % har hatt minst ett medisinsk uforklart symptom, som har påvirket dem i ulik grad. Dette viser hvor vanlig det er, og konsekvensene for både individ og samfunn er betydelige.
Visste du for eksempel at 1,3 millioner nordmenn lever med langvarige smerter, hvorav rundt 70 % ikke finner en klar medisinsk forklaring? Langvarige smerter koster samfunnet anslagsvis 128 milliarder kroner årlig, tilsvarende 3 % av Norges bruttonasjonalprodukt (BNP).
Unge rammes også i økende grad. Ifølge Ungdata-undersøkelsen fra 2021 rapporterte 18 % av ungdommer at de ukentlig eller oftere brukte reseptfrie smertestillende medisiner, ofte på grunn av hodepine. Nyere data fra 2023 viser at 25 % av barn i alderen 10–12 år har brukt smertestillende tabletter mot hodepine eller andre smerter bare den siste uken.
Dette viser en klar økning på kort tid og gir grunn til bekymring.
Men det stopper ikke der. Også voksne plages stadig oftere av symptomer som irritabel tarmsyndrom (IBS), en lidelse som rammer omtrent 15 % av Norges befolkning.
I tillegg øker utbredelsen av utmattelsestilstander, som påvirker langt flere enn bare enkeltmennesker – det har blitt en samfunnsutfordring. Ifølge NAV utgjorde diagnosen tretthet og slapphet 4,8 % av det totale sykefraværet i tredje kvartal 2024, tilsvarende hele 347 000 tapte dagsverk. Dette er nesten en dobling fra samme periode i 2019.
Når vi ser hvor utbredt og belastende disse symptomene er, blir det tydelig at vi trenger en mer helhetlig forståelse og tilnærming for å møte dette, på både individ- og samfunnsnivå.
Hver gang jeg setter meg på en buss, står i kø i butikken eller slår av en prat på kafeen, hører jeg det samme. Folk er slitne. De snakker om smerter, søvnproblemer og andre helseplager – om egne eller om en de står nær, sine plager. Det er ikke tilfeldig. Vi i Norge topper listene i Europa for selvrapporterte helseplager. Vi rapporterer i flere studier mer smerte og mer utmattelse enn andre europeiske land. Det er dette som har drevet meg til å skrive denne boken. Jeg ønsker å gi deg en innsikt i hvorfor vi utvikler «uforklarlige medisinske lidelser», og, viktigst av alt, hvordan vi kan finne veien ut av dem.
For det finnes en vei. Det finnes løsninger. Og de begynner alle med kunnskap.
MIN EGEN HISTORIE
I min leting etter svar begynte jeg å innse noe som snudde opp ned på hvordan jeg hadde tenkt om smerte og symptomer. Jeg fikk en stadig dypere forståelse for hvordan hjernen og nervesystemet, basert på forventninger og tidligere erfaringer, kunne opprettholde kroniske symptomer, selv når kroppen for lengst var helet. Det som først og fremst hadde vært en jakt etter å finne noe som kunne hjelpe pasientene mine, ble etter hvert også en reise innover i meg selv. Jeg begynte å lure: Kunne jeg selv være påvirket av dette?
Noen år tidligere hadde jeg trent til en halvmaraton og pådratt meg en skade i låret, en hamstringsskade. Det startet som en overbelastning, men utviklet seg til noe som føltes mye mer alvorlig. Hver gang jeg løp, ble smerten verre, og jeg kunne sitte på legekontoret med store smerter i ukevis etterpå. Jeg oppsøkte hjelp. MR og ultralyd viste ingenting av betydning. Jeg prøvde alt, styrketrening, tøyning, skumrulle, massasje og behandlinger hos ulike fysioterapeuter. Ingenting hjalp. Ingen kunne forklare hvorfor smerten ikke ga seg.
Til slutt slo jeg meg til ro med at løping ikke lenger var en del av livet mitt. Jeg tenkte at jeg måtte være takknemlig for at jeg fortsatt kunne gå på tur i skog og mark, noe ikke alle er så heldige å kunne gjøre. Men etter hvert som jeg lærte mer om hjernen og nervesystemet, begynte jeg å tenke annerledes. Kunne det være at skaden faktisk var leget for lenge siden, men at hjernen min hadde blitt stående fast i en tilstand av «beskyttelse»?
Det var en fremmed, men også frigjørende tanke. Hvis kroppen min ikke lenger var skadet, betydde det kanskje at jeg kunne gjøre noe for å endre dette selv.
Jeg bestemte meg for å prøve. Først begynte jeg å si til meg selv at låret var friskt. Men det holdt ikke. Jeg måtte begynne å tro på det, og jeg måtte også begynne å oppføre meg som om det var friskt. Da jeg startet å løpe igjen, var det ikke enkelt. Smerten kom, men denne gangen prøvde jeg å forstå den som et signal fra hjernen, ikke fra kroppen. Det var som om hjernen spurte meg: «Er du sikker på at dette er trygt?» Og jeg svarte, igjen og igjen: «Ja, det er helt trygt.» Litt etter litt begynte smerten å slippe taket.
En personlig trener påpekte at venstre hamstringsmuskulatur nesten var borte, mens høyre side fortsatt var sterk og velutviklet. Det var tydelig at jeg, i forsøket på å beskytte det skadede området, hadde utviklet et bevegelsesmønster som hele tiden avlastet venstre side. Ironisk nok hadde dette mønsteret sendt signaler til hjernen om at låret fortsatt var skadet. Og hver gang jeg brukte det, fyrte smertesignalene av på nytt.
Jeg begynte å bryte mønsteret. Jeg tvang meg selv til å bruke låret som normalt, selv om hjernen protesterte. Og etter hvert forsto hjernen det: Låret var ikke skadet lenger. Smerten forsvant.
I dag kan jeg løpe og trene som normalt. Smerten er ikke borte for alltid, den kan komme tilbake hvis det går for lenge mellom løpeturene. Men nå vet jeg hva jeg skal gjøre. Når hjernen sender meg et varsel, svarer jeg rolig: «Det er trygt. Vi er friske», og smerten forsvinner.
Når jeg hadde tatt tak i hamstringen og funnet veien tilbake til løping, begynte jeg å rette blikket innover på andre områder i livet mitt. Kroppen min fortsatte å gi meg signaler som jeg ikke helt forsto. Jeg hadde plutselig begynt å reagere allergisk på både katt og hund til tross for at jeg aldri hadde hatt slike allergier før. Det virket helt ulogisk – hvordan kunne jeg utvikle allergi for pelsdyr i 40-årene, etter å ha levd med både katter og hunder tidligere? Det ga ingen mening.
Under pandemien skaffet vi oss, som mange andre, en hund. Men etter bare 2 uker måtte vi omplassere den. Jeg hadde plutselig begynt å reagere allergisk. Kroppen min fungerte ikke, og vi sto overfor et valg: Enten måtte jeg eller så måtte hunden flytte ut. Jeg tror barna på det tidspunktet ville ha foretrukket at jeg flyttet, men det ble hunden som trakk det korteste strået. Og som plaster på såret skaffet vi oss en katt. For å være sikre tok hele familien allergitester, og ingen av oss testet positivt for pelsdyrallergi. Likevel reagerte jeg kraftig da vi hentet katten hjem.
Den lille bengalkatten, Milo, som skulle være allergivennlig, utløste en storm av symptomer i kroppen min. Nesen brant og ble tett. Slimhinnene hovnet opp, og jeg klødde konstant i nese, hals og øyne. Hørselen ble nedsatt, energien min var på bunn, og allergimedisiner hjalp ikke. Jeg var helt fortvilet.
På toppen av det hele begynte jeg å reagere på sterke dufter. En dag på jobb gikk jeg forbi en dame med kraftig parfymelukt, og jeg begynte å nyse ukontrollert. «Hva er dette?» tenkte jeg. «Har jeg utviklet parfymeallergi også?» Jeg husket plutselig noe en professor fra universitetet hadde sagt: «Parfymeallergi finnes ikke. Man kan ikke være allergisk mot lukt.» Det satte i gang en ny tankeprosess.
Hvis dette ikke var allergi, hva var det da? Hvorfor utviklet jeg disse reaksjonene i en alder hvor immunsystemet egentlig skulle roe seg ned?
Jeg husket at min mor hadde gått gjennom noe lignende. I 50-årene hadde hun plutselig begynt å reagere på alkohol, noe hun kalte en «allergi». På samme måte som mine reaksjoner, ga heller ikke hennes mening. Det var da jeg bestemte meg for å møte det som føltes som min største fiende: katten. Katten hadde til nå vært holdt utenfor fellesarealene i huset. Jeg hadde gjort alt for å minimere eksponeringen, brukt antiallergi-spray, vasket den med allergireduserende sjampo og unngått nærkontakt. Men jeg visste at dette bare opprettholdt frykten i kroppen min. Jeg begynte derfor et nytt eksperiment.
Jeg jobbet med å roe kroppen og snakke til hjernen min. Jeg fortalte meg selv at katten ikke var en trussel, at jeg var trygg, og at symptomene mine ikke hadde noe med allergi å gjøre.
Resultatene kom ikke umiddelbart. Faktisk ble symptomene verre under en uke på kurs, hvor jeg var borte fra hjemmet. Jeg trodde jeg skulle oppleve lindring ved å være langt vekk fra katten, men på hotellrommet begynte nesen å renne, og brennende symptomer dukket opp igjen. Jeg la hodet mot teppet og lurte: «Er det støv? Kan det være noe her som trigger dette?» Men innerst inne visste jeg sannheten. Det var ikke støvet. Dette var kroppen min som reagerte på noe annet.
Da jeg kom hjem, begynte ting å endre seg. Litt etter litt, med mer eksponering og mindre frykt, begynte symptomene å avta. Jeg jobbet målrettet med å vise hjernen min at katten ikke utgjorde noen fare. Og til slutt, en dag, innså jeg at jeg kunne begrave ansiktet mitt i kattepelsen uten å reagere. Katteallergien var borte!
Det merkelige er at nå, mens jeg sitter og skriver dette, kan jeg kjenne en svak brennende følelse i nesen, som om kroppen min minnes hvordan det var den gangen. Det fascinerer meg hvordan hjernen vår kan hente frem gamle mønstre bare ved tanken. Men dette gir meg også en enorm mestringsfølelse. Jeg lærte at selv om jeg alltid hadde sett på meg selv som en frisk person, var det mer å hente, jeg hadde jo en rekke kroniske plager, som jeg bare hadde sett på som en naturlig del av livet. Kroppen og hjernen vår er forunderlige og formbare, og vi har mer makt over dem enn vi ofte tror.
Helt siden jeg var 18 år, hadde jeg vært avhengig av å bruke pannebånd når jeg trente ute i vind. Hvis ikke kunne smerten i ørene bli så intens at den slo meg helt ut. Jeg husker hvordan det føltes som om knivskarpe isvinder kuttet gjennom hodet mitt, selv om det bare
var en mild bris. Smerten kunne vare i timer etterpå, ofte så intens at jeg måtte ligge stille i sengen med hodet trykket mot puten. Det var som om ørene mine var hypersensitive mot alt som minnet om kulde eller trekk.
Dette hadde vært en del av livet mitt i over 20 år. Jeg hadde aldri stilt spørsmål ved det, det var bare slik kroppen min var, trodde jeg. Jeg hadde tilpasset meg. Pannebåndet ble en del av «uniformen» min for utetrening, uansett vær. Men da jeg begynte å forstå mer om hvordan hjernen og nervesystemet kan misforstå signaler fra kroppen, fikk jeg et nytt perspektiv på plagene mine.
Kunne dette også være en del av det samme mønsteret? Kunne det være at smertene mine ikke egentlig handlet om ørene, men om hjernen min?
Det var verdt et forsøk. Jeg bestemte meg for å utfordre dette. På min neste tur la jeg pannebåndet igjen hjemme. Jeg kjente hvordan vinden traff ørene mine, og med en gang kom smerten jeg hadde fryktet. Men denne gangen stoppet jeg ikke. Jeg roet pusten, prøvde å ikke gi etter for frykten og gjentok for meg selv at det ikke var farlig. «Du er trygg», sa jeg. «Dette er bare hjernen din som misforstår.»
Til min store overraskelse merket jeg at smerten begynte å slippe taket. Ikke helt, men nok til at jeg kunne fullføre turen uten å måtte legge meg etterpå. Og da jeg prøvde igjen noen dager senere, var det som om noe hadde endret seg. Smerten kom ikke. For første gang på over 20 år kunne jeg løpe i vind uten pannebånd og uten smerter. Det tok bare to turer å bryte et mønster som hadde styrt meg i over to tiår.
Jeg kunne nesten ikke tro det. Det var som om jeg endelig forsto hjernens hemmelige språk og nå kunne ta tilbake kontrollen over kroppen min. Denne opplevelsen styrket troen min på at hjernen spiller en større rolle i våre kroniske plager enn vi innser. Og den ga meg en enorm følelse av frihet.
En dag på legevakten gikk alarmen på sambandet. Jeg måtte rykke ut med ambulansen. Det var et akutt oppdrag, og selv før jeg satte meg inn i bilen, kjente jeg kvalmen komme sigende. Jeg hadde slitt med bilsyke siden jeg var liten, og det føltes som en umulighet å unngå den. Likevel bestemte jeg meg for å prøve noe nytt. Jeg satte meg inn i ambulansen, roet kroppen og snakket til meg selv.
De første turene var ikke lette. Kvalmen var der, men jeg merket at den ikke var like intens som før. Etter hvert begynte jeg å utfordre meg selv mer. Den ultimate testen kom da jeg måtte kjøre med en av sjåførene som alltid hadde gjort meg ekstra kvalm. Han kjørte raskt, rykkete og uten myke overganger, et mareritt for en med bilsyke. Tidligere hadde jeg gruet meg så mye til disse turene at bare tanken gjorde meg uvel. Men denne gangen satte jeg meg inn i bilen uten panikk. Jeg visste at det ville gå bra.
Jeg snudde hodet i alle retninger, satte meg baklengs og begynte til og med å skrolle på telefonen, noe som tidligere ville ha vært helt utenkelig. Til min store forundring kjente jeg ingen kvalme. Jeg var rolig. Jeg var komfortabel. Jeg hadde faktisk kurert bilsyken min. Men hjernen min var ikke ferdig med meg. Plutselig begynte jeg å gjespe, sånn cirka hvert femte sekund. Jeg skjønte raskt hva som skjedde. Hjernen min prøvde en ny strategi: «Hvis du ikke skal gi opp på grunn av kvalme, hva med å kjenne på hvor trøtt du er? Hva om du tenker at du ikke er våken nok til å ta dette oppdraget, og heller bør gå hjem og legge deg?»
Jeg kunne ikke annet enn å smile for meg selv. Det var fascinerende å se hvordan hjernen min jobbet for å beskytte meg. Den ville forhindre at jeg havnet i en situasjon som den oppfattet som farlig, som å komme til en livstruet pasient og risikere å gjøre en feil. Selv om jeg forstod hva som foregikk, var det en merkelig opplevelse å merke hvor langt hjernen var villig til å gå for å holde meg trygg.
Den innsikten ga meg en enorm ro. Det var ikke kroppen min som sviktet meg. Det var hjernen min som gjorde alt den kunne for å passe på meg, selv om den noen ganger tolket situasjonen feil. Å forstå dette ga meg ikke bare en følelse av kontroll, men også dyp respekt for hvordan samspillet mellom kroppen og hjernen vår fungerer.
Videre tok jeg det et steg lenger. Jeg bestemte meg for å kvitte meg med det som opprettholdt symptomene mine. Håndleddsstøttene jeg hadde brukt for å unngå musearm, gikk rett i søpla. Min mann fikk beskjed om å slutte å massere den stive ryggen og nakken min, som hadde vært kronisk vond så lenge jeg kunne huske. Jeg jobbet målrettet med å forstå menstruasjonssmertene mine, og selv den irriterende øresusen, som kom og gikk, forsvant etter hvert. Alt forsvant.
Da jeg så meg tilbake, begynte jeg å se et mønster. Disse nevroplastiske lidelsene hadde fulgt meg som en skygge gjennom store deler av livet. Smerter i en ankel i barneårene, halsinfeksjoner i ungdomsårene, hyppige luftveisinfeksjoner i 20-årene, kroniske nakke-
og skuldersmerter fra jeg var 14 år gammel. Listen fortsatte: laktoseintoleranse, underlivssmerter, blæresmerter, plantar fasciitt under fotsålen, spenningshodepine, migrene. Det føltes nesten som om kroppen min hadde prøvd å fortelle meg noe hele veien, men jeg hadde ikke visst hvordan jeg skulle lytte, før nå.
De siste årene har imidlertid ingenting fått bite seg fast. Når jeg kjenner et symptom, vet jeg at det er midlertidig. Jeg vet at det går over. Jeg sjekker inn med meg selv, prøver å forstå hvorfor hjernen min sender symptomene, og så sender jeg dem tilbake.
«Beskjed mottatt», sier jeg.
«Her har du det i retur. Jeg trenger det ikke lenger.»
Det er en utrolig frihet å vite at kroppen min ikke er fanget i et mønster av kroniske plager lenger. Det som gleder meg enda mer, er hvordan denne innsikten har spredd seg til venner og familie. Når noe oppstår, en smerte, en plage, en følelse av ubehag, spør de seg selv: «Kan dette være nevroplastisk?» Hvis de bestemmer seg for at det er det, jobber de det bort. Hvis ikke går de til legen, men sannheten er at de fleste plagene deres er nevroplastiske. De trenger sjelden et legebesøk, og plagene utvikler seg aldri til noe kronisk. For de, som meg, har sluttet å si ting som: «Sånn er det vel å bli eldre», eller «noe må man jo regne med.»
Denne mentaliteten, denne forståelsen, er livsendrende. Vi har begynt å akseptere symptomene våre som en del av livet uten å stille spørsmål. Men symptomene er beskjeder, ikke en dom, ikke uunngåelige realiteter. Når vi lytter til dem, forstår dem og gir slipp på dem, trenger vi ikke bære dem lenger.
Det er nettopp forventningene våre, tankene om at «dette går aldri over», som ofte holder oss fast i disse lidelsene. I denne boken skal du, kjære leser, få verktøyene som tusenvis av andre har hatt nytte av før deg. Verktøyene som har kurert meg, og som har hjulpet andre til å slippe fri fra kroniske helseplager.
For mange av plagene vi bærer med oss, trenger vi ikke ha. Vi kan lære å lytte til kroppen vår, forstå hva den prøver å fortelle oss, og leve et friskt liv, ikke bare på tross av symptomene, men helt uten dem.
Har du eller har du hatt noen symptomer som du eller legen ikke har kunnet forklare med medisinske tester?
VI ØNSKER IKKE ET LIV UTEN SYMPTOMER
I dagens samfunn har vi fått et nesten urealistisk ideal om hva det vil si å være frisk. Vi skal være symptomfrie, aldri kjenne på smerte, ubehag eller stress. Symptomene blir ofte fremstilt som noe feil, noe vi må kjempe mot eller bli kvitt for å leve et godt liv. Men er det virkelig slik vi ønsker å leve? Vil vi egentlig ha et liv uten symptomer?
Symptomer er kroppens måte å kommunisere på. Det er et subtilt, men viktig språk som hjelper oss å forstå hva som foregår i oss. Når vi opplever hodepine, stiv nakke, uro eller hjertebank, er det ikke bare tilfeldige hendelser. Det er kroppen som prøver å fortelle oss noe. Kanskje har du presset deg selv for hardt, kanskje ignorerer du egne behov, eller kanskje er det noe i livet ditt som er i ubalanse. Symptomene gir deg et signal om at noe trenger oppmerksomhet – de er ikke fiender, men veivisere.
Tenk deg et liv uten disse signalene. Hvordan ville du da vite at noe ikke stemmer?
Hvordan ville du forstå når du trenger å bremse opp, prioritere annerledes eller ta bedre vare på deg selv?
Å forsøke å leve symptomfritt, som om kroppen aldri skal gi oss beskjeder, ville være som å fjerne alle varsellampene i bilen din. Lampene er der for å advare deg, for å hjelpe deg å ta grep før problemet blir større. På samme måte er symptomene dine der for å lede deg i riktig retning.
Symptomer er ikke problemet, det er vår tolkning av dem som ofte gjør oss fastlåste. Når vi begynner å se på symptomer som noe vi kan lære av, endres hele dynamikken. I stedet for å bli redde, frustrerte eller oppgitte kan vi stille oss selv spørsmål: «Hva prøver kroppen min å fortelle meg nå? Hva trenger jeg å endre, slippe tak i eller ta tak i?» Det handler ikke om å ignorere symptomene eller kjempe mot dem, men om å møte dem med nysgjerrighet og respekt.
Dette betyr ikke at symptomene alltid skal være til stede. Målet er ikke at du skal
være plaget, men at du skal bruke dem som en ressurs. Når du lytter til kroppen din, kan du forstå dens signaler og ta grep før symptomene utvikler seg til noe alvorligere. Det er en måte å leve i harmoni med deg selv på, der kroppen din ikke lenger føles som en motstander, men som en samarbeidspartner.
Vi lever i en kultur som idealiserer det perfekte og symptomfrie livet, men kan hende det er på tide å spørre oss selv om det virkelig er målet.
Kanskje det å oppleve symptomer er en naturlig del av det å være menneske, en nødvendig påminnelse om at vi må ta vare på oss selv. Symptomene er ikke en byrde vi skal bære for alltid, men en mulighet til å lære, vokse og finne balanse.
Målet er ikke å leve et symptomfritt liv, men å leve et liv der du forstår og bruker symptomene dine konstruktivt. Et liv der du lytter til kroppen din og finner ut hva den prøver å fortelle deg, i stedet for å kjempe mot den. Når du møter kroppen din på denne måten, kan symptomene miste sin makt over deg. De vil fortsatt komme og gå – for slik er livet – men de vil ikke lenger definere deg eller hindre deg i å leve fullt og helt.
Denne boken gir deg ikke bare håp, den gir deg verktøyene for å ta de første stegene på denne reisen. Det handler ikke om å overleve. Det handler om å leve, fullt og helt.
