AN M ELDE L SE R
SKIVER å være like fin som forgjengeren, neste har minst ett ben plantet i jorden merket “country” før det hele avsluttes med den nydelige “The Price Of Patience” som såvisst lander det hele med stil. Jeg skulle bare ønske at minst ét av sporene hadde litt mer fres i seg. Den mangler også det definitive høydepunktet, som forgjengerens fantastiske coverversjon av Savage Rose sin “Wild Child”. Så alt i alt er det absolutt en verdig oppfølger til debuten, men ikke helt der oppe. Sammenlikner man dog med omtrent alle andre rockere i faste band som prøver seg på egne ben er allikevel Jesper Binzer i en helt egen klasse. Hold kæft for en næsten lige skide fed plade! Sven O. Skulbørstad JOE BONAMASSA Royal Tea Provogue Anglofile Bonamassa arriverte London sommeren 2019, uten andre proposisjoner enn å la den engelske atmosfæren forløse låtskrivingsprosessen. ”Royal Tea” ble pennet i samarbeid med nasjonale størrelser som Bernie Marsden og Jools Holland, og effektuert i ærverdige Abbey Road, stundom bakket av symfonikere og jentekorister. Strykere og messingblåsere løyver anslaget i ”When One Door Opens”, og avkrever umiddelbart din oppmerksomhet. Stykket svarer for et tungt, bluesgrunnet monster av upåklagelig melodikk og musisering, inklusive elegiske Jimmy Page-figurer, samt uforutsett og dramatisk brytning av såpass kvalitet at kuttet vanskelig lar seg toppe i denne omgang. Trente ører vil formodentlig legge merke til deler av et ledemotiv fra Deep Purples ”Concerto For Group And Orchestra” i nevnte omskifte, noe som understøtter prosjektets engelsk-celebrerende natur. Bonamassa, vår tids fremste bluesrockutøver, legger bak seg en lett kupert diskografi, men ”Royal Tea” er definitivt hvassere og mer fasettert enn ”Blues Of Desperation” og ”Redemption”. Foruten nevnte eksplosjonsåpning favoriseres tittelkuttet, avmålte, akkordfiffige ”Why Does It Take So Long To Say Goodbye”, funk-galopperende ”I Didn’t Think She Would Do It” samt atmosfæriske og Free-injiserte ”Beyond The Silence”. Som fan av formidabelt håndverk og vidsynt bluesrock gjør du ikke mye galt dersom ”Royal Tea” plasseres på innkjøpslisten. Joe Bonamassas sterkeste studioplate på flere år er et faktum. Geir Larzen JOHN PETRUCCI Terminal Velocity Sound Mind Music John Petrucci, nok mest kjent som gitaristen i Dream Theater, ga i 2006 ut sitt første soloalbum: “ S u s p e n d e d Animation”. Det skulle gå 14 år før oppfølgeren kom, og det er i stor grad takket være Corona at det åpnet
74 NRM 4-2020
seg rom i kalenderen. Soloplatene til Petrucci er stort sett en kombinasjon av materiale skrevet for å bli fremført i forbindelse med gitar-klinikker eller G3-turneene med Joe Satriani eller lignende, så noen av låtene på “Terminal Velocity” har en lang historikk. De som så Petrucci i Konserthuset i 2018 fikk med seg noen av låtene som er inkludert på denne plata. Platen er således også en liten gjenforening mellom Petrucci og Mike Portnoy (tidligere trommis i Dream Theater) – det er første gang siden Portnoy forlot bandet at de har laget musikk sammen. På forrige solo-skive valgte Petrucci å bruke Dave DiCenso på trommer, mye fordi Petrucci ønsket å holde prosjektet helt adskilt fra Dream Theater. Men når mulighetene nå åpnet seg for å bruke Portnoy, var valget enkelt. I tillegg har de med seg Dave LaRue (Dixie Dregs, Flying Colors) på bass, som også spilte på Petruccis forrige solo-album. Dette er en ren gitar-instrumental plate, med mye gitaronani. Noe annet ville vært rart fra en gitarist som har gjort seg kjent som en innflytelsesrik “shredder”. Låter som “Terminal Velocity”, “The Oddfather” og “GlassyEyed Zombies” er drevet av tunge riff, hyppige taktskifter og ville gitarsoloer. Det er nok også de som vil falle mest i smak for Dream Theater-fans. Det gjelder forøvrig også “Gemini”, men den overrasker med en solid latininspirert akustisk sekvens som nok er mye inspirert av Al DiMeola. Også har vi en flott liten ballade i “Out Of The Blue”, en herlig bluesrock-låt. Og låta som overrasket meg mest var nok “Snake In My Boot” – drevet av en enkel basstromme/klapp/bassgroove med sterke assosiasjoner til “cowboy-rock” – derav navnet tenker jeg. Anbefaler absolutt å lytte til denne skiva om man liker instrumental gitarprog. Kim Arthur Sakariassen JORDMÅN Jazz På Nysvenska Dos Gitarist, sanger, forfatter og foreleser Peter Bryngelsson etablerte progressive Ragnarök i 1972. Etter ytterligere engasjement i ensembler som Cosmic Overdose og Urban Turban har veteranen fokusert på kinematografisk musikkomposisjon. Jordmån er Bryngelssons ferskeste prosjekt, og ”Jazz På Nysvenska”, som tittelen indikerer, feirer et av Skandinavias mest ikoniske album – Jan Johanssons umistelige ”Jazz På Svenska” fra 1964, samtidig som konsortiet er seg dagens globaliserte forhold bevisst. Følgelig fundamenteres materialet etter svenske folketonetradisjoner, i heftig interaksjon med moderne verktøy og andre kulturers instrumenter, språk og tonalitet. ”Larshöga Jonke” og ”BergKirstis Polska” kombinerer nordisk tristessefolklore og amerikansk folkemusikk, mens ”Klara Stjärnor” inkorporerer østlige klanger og fraseringer, for å fremheve tre av flere vellykkete eksempler på genuin verdensmusikk. ”Polska Efter HöökOlle”, mitt personlige favorittøyeblikk fra nevnte 1964-bauta, oppføres
med assorterte strengeinstrumenter og håndperkusjon, mens ”Visa Från Rättvik” tinger albumets rockeorienterte trone. Jan Johansson, som omkom i bilulykke etter så vidt fylte 37 år, ville ha vært stolt over Jordmån. Geir Larzen KALANDRA The Line By Norse Music Litt på siden av hva man vanligvis anmelder i denne blekka, den norske alt-popgjengen. Jeg vil si at Kalandra befinner seg i samme musikalske gate som Fay Wildhagen og Highasakite, og kanskje til tider har hentet litt vel mye inspirasjon fra sistnevnte. “The Line” begynner med en 6 minutters lang oppbygning i “Borders”, tilfeldigvis titulert likt som Wildhagens siste album, med sin vakre lavmælte start som ender virkelig massivt og er en nydelig måte å introdusere seg for det norske platemarkedet på. Det første jeg la merke til ved første gjennomlytt var, i tillegg til at det knapt finnes ett svakt spor i løpet av skivas 50 minutter lange spilletid, var hvor ekstremt mer egenart Kalandra får på de to sporene der vokalist Katrine Stenbekk går over til å synge på norsk – nemlig “Virkelighetens Etterklang” og “Ensom”. Absolutt noe å tenke på til neste gang. Jeg pleier sjeldent å legge meg borti selve låtskrivingen og arrangering når jeg mener noe om andres musikk – men at Kalandra bare brått stopper “Brave New World”, et av albumets sterkeste spor, etter tekstlinjen “You woke a fire inside of me” istedet for å gå tilbake til det nydelige nynnerefrenget en siste gang med fullt trøkk forstår jeg lite av. En altfor bra låt til å bare stoppe på den måten. Det er forøvrig det eneste jeg har å trekke for, ved siden av en som nevnt litt vel åpenbar nikk til Highasakite, så da ender vi tross alt på et meget bra debutalbum med utelukkende sterke låter utført av noen særdeles dyktige musikere med en absolutt nydelig vokal i front. Bra produsert også, så når “It Gets Easier” ender lyttingen med like sterk oppbygning som “Borders” – basert på fire akkorder på rundgang og som ender med en lovnad om at det vil bli bedre (ekstremt passende i disse tilsynelatende endeløse korona tider), så vil jeg tro at Kalandra ser seg meget fornøyde med jobben og resultatet. “The Line” passer nemlig ekstremt bra til det mørke og våte høstmørket om dagen og får mang en avspilling her i hus i hvertfall. Bra jobbet folkens! Sven O. Skulbørstad KATAKLYSM Unconquered Nuclear Blast Det jeg hørte av fransk Canadiernes tidlige skiver ble altfor mye fokus på brutalitet og tempo enn fet death metal for min smak. Når jeg nå mottar
kvartettens fjortende album er det langt mer melodisk og groove. Nå har det sikkert vært sånn noen år, men jeg har vel bare ikke hatt interessen av å finne det ut. Etter en rolig og behagelig start får vi i “The Killshot” noe som kan kalles groove metal på speed. Og selv om jeg ikke er så fan av sånn type moderne metal fungerer det. Mye fordi lydbildet er så tungt og mektig. Her kjenner man trommene og det er lett å la seg rive med. Neste låt “Cut Me Down” er av den melodiske death metal sorten. Her, som ved flere tilfeller på plata, tenker jeg At The Gates. “The Way Back Home” er en tyngre sludge/groovelåt som er helt på grensen til hva jeg liker. Men det er noe som gjør at jeg digger den. Det samme gjelder også neste, “Stitches”, selv om den inneholder mer blasting. Jeg må jo også nevne den episke og tunge avsluttende “When It’s Over”. Dette var en overraskende fet skive må jeg si. Ronny Østli KEVIN GODLEY Muscle Memory The State 51 Conspiracy Det originale 10CC -medlemmet , trommeslager og vokalist Kevin Godley, har holdt lav profil siden 1976 og ”How Dare You!”-albumet. Faktisk er ”Muscle Memory” englenderens første soloplate, skapt i tråd med dagens digitale virkelighet, hvor kreative sjeler fra den ganske klode har forsynt veteranen med hele 286 instrumentelle lydfiler. Av disse er 11 spor selektert og utmeislet til kompositorisk vektede og ofte komplekst utfordrende låter. Standarden institueres med elektronisk-bombastiske og melodiøse ”Expecting A Message”, som attesterer at Godley verken har mistet vokalpatos, stildivergens eller vilje og evne til skarpskodde arrangementer. ”Expecting A Message” låter som et hypotetisk og troverdig 10CC av en yngre generasjon. Pianotunge ”Hit The Streets” og ”5 Minutes Alone” senker mørket i sirlige akkordkast, med underfundig melodikk, etter modeller av David Bowie og Scott Walker. ”Muscle Memory” kausjonerer iørefallende og muntrasjonsbetinget kunstpop, effektuert av lekelysten ringrev vi gjerne hører mer fra. Geir Larzen KING MOTHERSHIP The Ritual Century Media Dette var ikke det jeg hadde forventet når jeg skulle høre på en soloplate fra frontfiguren i Periphery, Spencer Sotelo. Plata er progressiv, men det er allsidigheten Sotelo viser fram her. Han tar låtene sine innom utrolig mange rare veier. Det begynner med “Hope” som er en relativt snill åpningslåt, med rolig piano, litt synth og vakker vokal. Videre beveger Sotelo seg en poprock låt. “Cosmic Meltdown” begynner så straight som du får det, med et enkelt gitarriff, riktignok med en litt snedig
norwayrock.net