NOK 89,-
NORWAY ROCK MAGAZINE #101
Musikalsk persepsjon og imøtegåelse
P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Geir Venom Larzen venom@norwayrock.net WEB OG LIVEANMELDELSER Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net FOTOANSVARLIG Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Sven Olav Skulbørstad, Bjørn David Dolmen, Ronny Østli, Glenn Knudsen, Stig Rune Robertsen, Jan Egil Øverkil, Geir Amundsen og Anne-Marie Forker. Foto: Anne-Marie Forker, Arne Hauge
Den digitale virkeligheten avstedkommer et uavbrutt informasjonsbombardement, hvis konsekvens er en pragmatisk opphøyning av snutter, smakebiter og musikk-singler, hvor det helhetlige verket, albumet, undergraves. Forestill deg et liv som musikkelsker i 1850, hvor du – som en av de heldige – kunne oppleve musikk én gang i uka, fremført av strykekvartett eller symfoniorkester. Om du ikke selv musiserte, eller var av musikalsk oppvakt slektslinje, ville et besøk i Filharmonien være eneste mulighet til å oppleve musikk. I 1877 konstruerte Thomas Edison verdens første diktafon, fonografen, for registrering, lagring og avspilling av lyd. Apparatet ga etterhånden tapt for Emile Berliners grammofon (patentert i 1887), og den vidunderlige grammofonplaten ble enerådende lydformidlerkilde i 1910-årene. Først etter andre verdenskrig kunne man nyte godt av LP-platen (med 33 1/3 omdreininger i minuttet), fremstilt for å favne hele symfonier, i motsetning til de begrensende 78-skivene. Rockens nybrottsaktører i 60- og 70-årene betraktet LP-formatet som kvintessensiell – et populærmusikalsk arbeid skulle nu måle krefter, kvalitativt og i tidsstrekk, med større konserter og symfonier fra den klassiske kanon. Og der står vi, som tar musikk dødsens alvorlig, den dag i dag. Fans over den ganske klode mottok i sommer meldingen om at gitarpionér og komponist Terje Rypdal ville slippe ny studioplate inneværende høst. ”Conspiracy” ble lansert på cd og digitale plattformer 11. september, mens LP-platene ble utsatt i noen uker. Jeg nektet å høre én eneste tone av albumet før grammofonplaten kom meg i hende. Å koble ut ringeapparater og mobiltelefoner blir imperativt når man imøtegår ferskvare fra størrelser som Rypdal; således funderes optimale lytteforhold, med plass kun til deg selv og et helhetlig opus. I tre kvarter gjelder ingenting annet… Jeg vil oppfordre alle til å bekjentgjøre seg musikk på samme vis. Utover dette ønsker vi Dem god jul og godt nyttår. Geir Venom Larzen
DESIGN Anne-Marie Forker og Geir Venom Larzen FORSIDE The Flower Kings - Foto: Lilian Forsberg TRYKK Printall | Opplag: 5.000 DISTRIBUSJON Tidsam AB ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT Send mail til: abonnement@norwayrock.net 1 år – 4 utgaver: Kr. 269,- (i butikk 356,-) 2 år – 8 utgaver: Kr. 499,- (i butikk 712,-) Abonnementsgiro: 1503.45.76227 VIPPS kr. 289.- til 534013 (fullt navn og adresse) NESTE NUMMER I salg fra mars 2021
FÅ BLEKKA RETT I POSTKASSA
4 nummer
Kr 269,I butikk 356,-
abonnement@norwayrock.net
SPAR 25%
INNHOLD
06
66
08
32
38
50 60
06 Ledfoot & Tekro 08 Orianthi 11 Graham Bonnet 14 Ulver 16 Snowy White 18 Reb Beach 20 Jakko Jakszyk 22 Wobbler 25 Unruly Child 28 Hjelvik 30 Derek Sherinian 32 John Petrucci 35 DGM 38 Ace Frehley 40 Tora 42 Vanden Plas 44 Djerv 46 Garmarna 48 Jeff Scott Soto 50 Blue Oyster Cult 52 Blackfield 54 The Flower Kings 56 Maria Mena 58 En Minor 60 Cadaver 62 Album rangert - Deep Purple 66 Enslaved 67 Skiver 82 Retro
ACE FREHLEY Tilbake til røttene for andre gang
Selveste Space-Ace er tilbake med nok en hyllest til sine gamle helter i form av “Origins Vol. 2” og er stadig produktiv som aldri før. Og når man får audiens hos kongen selv setter man rett og slett av tid (gammelt jungelord), så vi fikk en riktig så trivelig passiar om bakgrunnen bak nevnte hyllestskive av ingen ringere enn selveste Paul Daniel Frehley selv. 38 NRM 4-2020
norwayrock.net
TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: JAY GILBERT
- Gratulerer med oppfølgerskive! Hvordan er følelsen? - Vel, 90% av de jeg har snakket med liker denne bedre enn den forrige så det er absolutt en bra ting. Selv føler jeg at skiva endte opp veldig bra, jeg brukte et annerledes miksebord denne gangen - noe jeg har fått mye bra tilbakemeldinger på. Lyden er renere. - Kunne ikke ha vært mer enig. Visste du allerede ved volum 1 at det skulle bli en volum 2? - Nei. Vi bestemte oss for omtrent halvannet år siden om å gjøre en oppfølger, og siden den gang har jeg signert en avtale med plateselskapet om tre nye album hvor det neste kommer til å bli en studioskive med egne låter, før det kommer en “Origins vol. 3” etterfulgt av enda en studioskive med eget materiale. - Da har du planene klare forstår jeg, det må vel føles bra å ha fremtiden klarlagt? - Både ja og nei. Jeg liker å være spontan, men jeg har allerede folk som har gitt meg idéer for låter til den tredje coverskiva selv om volum 2 akkurat har blitt utgitt så det tar litt av. - Hvordan velger du låtene? - Vanligvis når jeg velger låter har jeg visse kriterier jeg jobber ut ifra. Først og fremst må de ha påvirket meg som tenåring, punkt nummer to er at jeg må klare å synge låta og ikke minst må jeg selvfølgelig like låta - både musikalsk og tekstmessig. Samtlige låter på både volum 1 og 2 har påvirket meg enormt under oppveksten, og navn som Jimmy Page, Jeff Beck, Jimi Hendrix og Eric Clapton har hatt ubeskrivelig påvirkning på meg og har praktisk talt lært meg å spille gitar ettersom jeg aldri har tatt gitartimer. Det jeg synes er vakkert med dette er at jeg kan vise de som har blitt påvirket av meg hvor jeg har det ifra, og spesielt “Kicks” av Paul Revere And The Raiders kan jeg ikke tenke meg mange over i Europa som har hørt, så det er gøy å vise frem og introdusere nye folk til. Pluss at tematikken i låta er bra med sitt antinarkotika-tema så den har i tillegg til å være en fet låt en sterk beskjed å komme med også. - Når kom idéen om å gjøre en coverskive opp i forkant av “Origins Volume 1”? - Det var faktisk plateselskapet sin idé, hvilket jeg var noe motstridende til da jeg syntes at tanken om en ren coverskive var passé. Men desto mer jeg kom inn i det, desto morsommere ble det - og ihvertfall da jeg begynte å dra inn gjesteartister som bidro spesielt Paul Stanley på “Volume 1” i tillegg til navn som Lita Ford og Slash som alle bidro på øverste nivå begynte det å bli riktig så gøy. Det endte med at vi alle hadde det veldig moro mens vi jobbet med det, og derfor brukte jeg omtrent samme formular på “Volume 2” som på “Volume 1”. - Hvordan finner du gjesteartistene, har du en liste med folk du kontakter eller
norwayrock.net
kontakter folk deg? - For det meste er det venner jeg har med - Runaways åpnet jo for Kiss i gamle dager og vi har holdt kontakt siden, Lita Ford har jeg vært nær venn med i en halv mannsalder og har vært en drøm å jobbe med - og samme med Robin Zander fra Cheap Trick som også varmet opp for Kiss på 70-tallet. Jeg er også en veldig god venn med Bruce Kulick og vi snakket allerede om å gjøre noe sammen på Kiss Kruise for to og et halvt år siden. John 5 som er med på et par låter er en nær venn av meg, så det har alt i alt vært en veldig interessant og positiv prosess. Ellers utsatte korona-pandemien alt, egentlig skulle skiva vært utgitt i løpet av våren, men sånn gikk det ikke. Jeg rakk heldigvis akkurat å reise til London for å hilse på datteren min Monique før lockdown, og på grunn av lockdown kommer jeg meg ikke hjem igjen så jeg der nå mens vi snakker. Hun har sin kjæreste her så vi passer på å tilbringe litt tid sammen mens jeg er her. Jeg har et lite bærbart studio jeg har med meg så jeg lager stadig ting som kommer til å ende opp på mitt neste studioalbum. - Du har også med din kjæreste Lara Cove som gjesteartist på Creams “Politician”,
”Jeg synes mye av musikken i dag låter veldig programmert og digitalt, mens jeg liker mer den litt mer varme og naturlige lyden.” hvordan er det å jobbe med noen såpass nær? - Vel, egentlig var det min forrige kjæreste som gjorde vokalen på den - men jeg syntes aldri det ble noe særlig til resultat så jeg slettet opptakene og gjorde plass til min nye som jeg helt oppriktig synes gjorde en vesentlig bedre jobb. Ellers er det helt fantastisk å jobbe såpass tett med noen så nær deg og få det til å funke. - Jeg så akkurat videoen til “Space Truckin’” og synes den var riktig så morsom, hvem står bak? - Den var egentlig ment til “Volume 1” og ble spilt inn 4-5 år siden i et studio i California hos en venn av meg, Matt Swanson, i The Creation Lab. Imidlertid syntes jeg ikke den låt like bra som resten av låtene så jeg la den til side. Men når det var snakk om å gjøre “Volume 2” ville jeg virkelig ha den med så jeg gjorde om vokalene og gitarsoloene, samt ryddet opp i arrangementet en smule så når plateselskapet hørte det ferdige resultatet ville de gjerne gi ut den som singel og lage en animert video til. - Hadde du noen innflytelse på handlingen i nevnte video? - Ikke i det hele tatt.
- Skjønner. Grunnen til at jeg spør er at en av dine tidligere bandkolleger blir presentert på en mindre heldig måte og jeg lurer på om det har noe med deres tidligere offentlige krangel å gjøre? - Nei, jeg hadde ingenting med det å gjøre men jeg tipper at markedsansvarlig Ken Golick hadde noe med det å gjøre. - Ser man tilbake på solokarrieren din gikk det 20 år mellom “Trouble Walking” og “Anomaly”, men ser man på tiden etter har du hyppig med utgivelser. Er det en flamme som har gjenoppstått de siste årene? - Jeg var mye full i løpet av de årene du nevner, haha! Men for 14 år siden ble jeg avholdsmann da min datter ringte og fortalte at det var på tide at jeg begynte å delta på møter for Anonyme Alkoholikere igjen. Siden har jeg ikke rørt alkohol, så jeg feirer i disse dager 14 dager som en nykter og edru mann. - Gratulerer med det! Det må ha spilt inn en rolle på kreativiteten da du siden jevnlig har utgitt skiver? - Helt klart. Jeg har aldri trives mer i studio enn hva jeg gjør nå, og lærer så mye som jeg kan i Pro Tools og har med meg erfaringen å jobbe med fantastiske produsenter som Eddie Kramer og Bob Ezrin. Det jeg prøver å gjøre i studio er å bruke mest mulig gammelt utstyr - fra gitarer til forsterkere og preamper til rene miksebord fra gamle dager - så når musikken blir spilt inn i “state of the art”-utstyr med alle mulighetene det tilbyr er selve lyden som kommer inn av god, gammeldags klasse. - En fin miks mellom klassisk og moderne der altså? - Akkurat. Jeg synes mye av musikken i dag låter veldig programmert og digitalt, mens jeg liker mer den litt mer varme og naturlige lyden. Jeg har alltid vært tilhenger av analogt utstyr, men liker samtidig å følge med i tiden, så jeg føler resultatet blir unikt. - Et spørsmål fra Facebook-tilhengerne til magasinet - de som gjør vokalen på “She” får massivt skryt, men det er usikkerhet rundt hvem de er? - De som gjør vokalen der er de samme som er i bandet mitt, og jeg er forferdelig dårlig på etternavn - men de heter nå Phil og Jeremy. Men det står nå i skiveomslaget for de som lurer. Jeg er fornøyd med bare å huske fornavnet deres i min alder, haha! - Jeg må skyte inn et siste spørsmål utelukkende av egen fan-nysgjerrighet - hva er din favoritt Kiss-sang? - “Deuce”. Og grunnen til det er at det er den første Kiss-låta jeg noensinne hørte. Når jeg kom inn på audition spilte Paul, Gene og Peter den for meg og ba meg om å bli med og komme opp med en solo. Den kommer alltid til å ha en spesiell plass i hjertet mitt. Pluss at den fortsatt er gøyal å spille live og skaper stadig god stemning.
NRM 4-2020 39
pløyer stadig ny mark TEKST: SVEN O SKULBØRSTAD FOTO: ROY BJØRGE
- Gratulerer med ny skive! Når jeg sjekka betydningen av ordet “Utgard” beskrev det et sted langt utenfor allfarvei og vanskelig til, noe som fint kan brukes til å beskrive musikken deres også. - Ja, det er det mange som vil si. Vi opererer jo kanskje ikke innenfor rammene, så det blir som regel fullt anarki. - Visste dere ved innspiling hvilken retning dere var på vei i, eller kom det litt underveis? - Det kommer underveis. Vi har aldri en agenda på hvordan ting skal låte. Jeg tror at hvis man planlegger for mye i forkant vil ting låte litt for konstruert, så det har vi aldri gjort. Vi starter bare en plass så bruker vi en del tid på å arrangere ting. Da blir det som regel noe som er vanskelig å plassere, og som passer inn i begrepet “Utgard”. Det er litt interessant og blir ukonvensjonelt. - Jeg har en følelse av at selve arrangeringen i Enslaved er det som tar lengst tid? - Ja, men det er samtidig det som er mest underholdende og er morsomst å holde på med. Vi har jo samlet opp ganske mye musikalsk inspirasjon igjennom tidene, og har mer innfallsvinkler enn da vi var 18. Det er mer å ta av og man kan prøve mye forskjellige ting. Det er ganske greit å lage plater om dagen. - Dere har sluppet tre låter i forkant, “Jettegryta”, “Homebound” og “Urjotun”. Var det enighet om at akkurat disse skulle pushes i forkant? - Ja, det var de som ble plukket ut til videolåter som vi alle var enige om, men rekkefølgen lot vi plateselskapet bestemme. Det var underordna for vår del, men de låtene var bestemt at vi skulle pushe, - Da må jeg gi en liten ekstra cred til tittel “Urjotun” som må være noe av det slemmeste jeg har hørt om. -Takk for det! Den er til dels knabba da, må sies. Jeg skrev teksten og hadde tittelen klar, men det var noe som skurret undeveis, og så kom jeg på det: Tittelen “Utjotun” er det ingen som har brukt før - men “Urjotnen” er en låt jeg har på en demotape av bandet YM:Stammen Hleidgivs så kjenner jeg han som drev bandet og hørte med han om det var innafor, og det gikk greit. - Det er flere titler som passer inn under fanen “Utgard”, er det en større tematikk lyrisk? - Du kan si det sånn, alle platene våre har et lyrisk tema uten å være rene konseptalbum. Men hver plate har sitt tema som ting spinner rundt, og det samme med “Utgard”. Det er der jotnene holder til, som mennesker knapt har adgang til. Man kan dra parallellene til ens eget sinn, er man våken og har kontroll på egen bevissthet er man på Åsgard eller Midgard - men når ved dagdrømming eller man faktisk sover mister man kontroll over egen bevissther, og da trår man over i Utgard. Eller når man får blackout i fylla og gjør masse dumme ting, da også kan man si at man har vært en tur i Utgard. Det er en essensiell del av deg selv som kan være både positiv og negativ, - “Utgard” skulle egentlig ha blit utgitt i vår, ble den koronautsatt? - Ja. De var ikke fysisk mulig å gi den ugt når den skulle. For nå det var 66 NRM 4-2020
De finner stadig ny mark med musikken sin, og årets “Utgard” er intet unntak. Dette måtte vi høre mer om så vi fikk Grutle Kjellson i snakk rundt detaljene om nettopp dette.
snakk om release var det ikke folk på jobb. Det var rett og slett ikke mulig å gi den ut på den - Har dere hatt andre koronarelaterte problemer? - Ja, selvfølgelig. Oss og absolutt alle andre har merket dette, og vi får bare håpe på at det går seg til - at vi får en vaksine og at vi klarer å bekjempe dette. Håper at det blir mulig å spille live igjen. Det er definitivt spennende tider, men på feil måte. Det som er den største forskjellen er jo fraværet av energi og adrenalin, så det er noe vi jobber med. Men det er noe som aldri kan erstattes med disse streamingvideone vi gjør, men det er fortsatt bedre enn å ikke gjøre noe som helst. Så vi satte opp tre forskjellige konsertformer med profesjonelle folk involverte i samtlige grener så det skulle se bra ut, Så får vi håpe at ting går over. Det er greit at det skjer noe Kult at man lager noe fra øvingslokalet, men vi ville gjøre noe tilnærmingsvis det vi gjr live i hvertfall. Og for å være kollegial så får man brukt folk fra riggingselskaper og teknikkselskapet som ellers ikke ville hatt oppdrag den dagen, så det er fint å holde de i geskjeft også. Prøve å holde hjula i gang. - Derre skulle ha en release i mai, men det lot seg ikke gjøre? . Nei,. den måtte ryke. Men vi har fått prøvd å legge til en del når vi først får gjort dette, som en artwork-session for fans for eksempel. En liten nerdepakke. - Når man ser på coverart og videoer legger man merke til kråker både her og der. Er det en dyptliggende faktor bakom dette? - Vel, for det første er det ikke kråker, men ravner som er en vesentlig del av trosretningen vi synger om. - Jeg har sjeldent blitt flauere under et intevju noensinne… - Det finnes finnes jo noen ravner i denne mytologien vår som går igjen, men jeg skal si til han som designa ravnene at de kan misforstås, haha! Men det er nå to ravner som står for to forskjellige ting, og nå vil jeg bare hovere litt, haha! Et lite interessant fenomen rundt det er at det ikke finnes kråker på Island - alt av svarte fugler du ser der er ravner faktisk. De er litt mindre enn ravnene her til lands, men det er altså ikke kråker der. - Dette er den første innspiling med ny trommis, hvordan har det fungert for dere? - Han er riktignok ikke ny i bandet, men har vørt med som lydtekniker og produsent siden 2010, så helt ny er han ikke. Han har også fungert som session for Cato de gangene det ikke passet, så når Cato fant ut at det ikke passet lengre var det veldig naturlig å få inn han. Vel måtte han tenke over om dette var noe han hadde plass til i livet sitt, men for vår del hadde vi kun ett alternativ. Da var det veldig fint at han kunne bli med. - For et metallband med såpass lang fartstid med det dere har, hvordan funker det å finne inspirasjon? - Som jeg sa innledningsvis så vil jeg si det er lettere å lage låter nå enn hva de var i starten, for nå har vi erfaringen til å gjennomføre det. Samtidig har vi alltid vært litt musikalske rastløse. Vi har alltid funnet ting å lage ting ut ifra, men når det er sagt vil det alltid finnes ting som vil være utfordrende musikalsk - dog blir det stadig mer interessant å løse utfordringene sammen innad i bandet.
norwayrock.net
AN M E LD E L SE R
SKIVER ACCEPT Too Mean To Die Nuclear Blast
LYDKICK GEIR VENOM LARZEN 1. Terje Rypdal – Conspiracy Mesterens første studioplate på drøyt 20 år er eksakt hva lyddoktoren foreskrev. 2. The Flower Kings – Islands Omfangsrikt dobbeltalbum fra revansjesugne blomsterkonger. Trolig bandets beste siden ”Unfold The Future”. 3. Garmarna – Förbundet Vakkert og dødbringende – aldri var Garmarna bedre. 4. Antonín Dvorák – Symfoni Nos. 7 + 9 Det er nesten bare Ludvig Van som måler seg med symfonikeren Dvorák. 5. AC/DC – Power Up Godkjent oppfølger til gnistrende ”Rock Or Bust”.
GEIR AMUNDSEN 1. W.E.T. – Retransmission Aldeles strålende, for fjerde gang. 2. Blackfield – For The Music Aviv Geffen & Steven Wilson har fortsatt noe av magien fra de tidlige skivene i behold. 3. Unruly Child – Our Glass House AORs største kultband leverer de berømte varene denne gang. 4. DGM – Tragic Separation Italiensk progmetal fra øverste hylle. 5. System Of A Down – Protect The Land Endelig ny musikk fra Armenias sinteste sønner.
SVEN O. SKULBØRSTAD 1. Marilyn Manson – We Are Chaos Min soleklart største helt ved millenniumsskiftet er endelig tilbake med en bra skive, 20 år siden den siste. Ha meg unnskyldt, jeg må gråte en skvett. 2. Kalandra – The Line Råsterk debut av nordmennene. 3. Ace Frehley – The Origins Vol. 2 Mulig farget av min første samtale noensinne med gamleguden min. 4. Jesper Binzer – Save Your Soul Ikke like bra som solodebuten, men nesten. 5. Corey Taylor – CMFT Den kommer nok ikke til å velte verden musikalsk, men en absolutt gøy solodebut av Slipknot-sjefen.
WILFRED FRUKE 1. Phil Campbell and the Bastard Sons – We’re The Bastards Tøffere enn både tog og T-bane – til sammen! 2. Black Paisley – Rambler Knall stadionrock for både i går og i dag! 3. Motörhead – Alt En rangering krever grundig lytting. 4. Joni Mitchell – Blue Av og til verdens fineste skive! 5. Megadeth – Alt Speed Kills – But Who’s Dying?
norwayrock.net
Amerikanske Mark Tornillo gjør herved sitt femte studioalbum som Accept-vokalist, og fremholder å tilfredsstille fans og bandkolleger. Tyskerne forblir ved en stilistisk lest av tradisjonstung og melodiøs heavy metal, hvor antallet kvalitetssikrede enkeltlåter forordner utgivelsenes innbyrdes rangering. ”Too Mean To Die” stiller i så måte bak både ”Blood Of The Nations” og ”Blind Rage”. I 2020 har jeg ikke meget bruk for det metallkroniske og tanketomme tittelkuttet eller ”Sucks To Be You”, som representerer Accept på tilårskomment lavmål. I andre ende av barometeret forefinnes melodisk vektede ”No Ones Master”, singelen og fansfrieriet ”The Undertaker”, som ligger snublende nær selvpastisj, men reddes av smart dramaturgi og nydelige instrumentalpassasjer, semiballaden ”The Best Is Yet To Come” og orientalsk-gravitetiske ”Samson And Delilah” – sistnevnte eksisterer dog mest for å gi Wolf Hoffmann anledning til å leke Ritchie Blackmore. Accept entrer det nye decenniet med rak rygg, som et av få erkemetalliske 1980-tallsband. Skiva slippes 15. januar 2021. Geir Larzen ACCUSER Accuser Metal Blade Jeg har likt mye av disse tyske thrasherne, men denne gangen var jeg nær ved å gi opp. Der to år gamle “The Mastery” kjapt ble belønnet med 4.5 var jeg her lenge på en jevn treer. Stilen er den samme, thrash med elementer av både melodi og groove, men det manglet liksom noe. Lyden er massiv, men riffene satte seg ikke. Ikke noe skikkelig vasse saker som bare tyskere kan. Samt at “Temple Of All” og “None The Wiser” blir altfor melodiøse for meg. Men etter noen runder begynte ting å åpenbare seg, men det er ikke før halvveis i skiva det blir direkte fett. Da får du nemlig “Rethink”, “The Contamination” og “The Eliminator” som virkelig røsker. “Psychocision” er på grensen til altfor melodisk, men er en god låt mellom disse thrasherne. “Lux In Tenebris” er blant de første på plata, og som har vokst til å bli en av favorittene. Vi er ikke i nærheten av forrige skive, men likevel mye fett. Ronny Østli AC/DC Power Up Columbia ”Rock Or Bust” løyvde AC/DC videre eksistensberettigelse etter Malcolm Youngs tragiske fratreden, men bandet måtte bevisføre sin sak, og kanskje var
det derfor nevnte 2014-album endte som australiernes ypperste siden ”For Those About To Rock”. Seks år senere er situasjonen en annen, og skulderspenningen betraktelig senket. AC/DCs syttende studioskive, tilvirket bak lukkede dører, og grunnet på etterlatte gitarriff fra gruppas avdøde nestor, gestalter sounden av verdens beste fordringsløse rock’n roll-band og kan i så måte vanskelig bomme på blinken. Kompet av Phil Rudd, Cliff Williams og rytmegitarist Steve Young låter superbt, og blir ditto lydforvaltet av produsent Brendan O’Brien. Tatt forholdene i betraktning gjør Brian Johnson en overraskende fertil vokalinnsats. Han skrår sporadisk til side for stringente parametere, med stort hell. Det som imidlertid savnes er Angus Youngs sologitaristiske initiativ og kreativitet – én av rockehistoriens mest undervurderte og raffinerte strengeinstrumentalister synes tilfreds med å minimere egen tilstedeværelse i bandets tolv nye låter. Hvorfor det forholder seg slik kan man bare spekulere i. Hva angår låtmaterialet tangeres stundom de beste øyeblikkene fra ”Black Ice”, mens det samlete nivået duver et par hakk under forgjengeren. ”Power Up” er et riktig melodiøst og allmennappellerende AC/DC-album, proppet med effektiv vokalkoring, som formodentlig fungerer helsefremmende i koronaåret 2020. ”Realize” danner et basalt anslag, som et ”Thunderstruck” uten dramaturgien og Youngs heftige arpeggioer, og trenger noen runder innen vennskapsbånd etableres. Det samme kan sies om en funksjonell ”Shot In The Dark”-singel, ”Witch’s Spell”, ”No Man’s Land” og ”System Down”. Jeg styrer imidlertid klar av kleint opportunistiske ”Through The Mists Of Time”, samt fyllmassetilslaget ”Money Shot”, men utover disse underlegenheter rir AC/DC høyaktet inn i et nytt decennium. Platas høydepunkter – ”Demon Fire” og ”Code Red” – sementerer et adekvat AC/DC-album med egenartet sjel; førstnevnte er det nærmeste bandet kommer forgjengerens edelsten, ”Baptism By Fire”. Ingen påstander om kapitulasjon skues i horisonten for 65-årige Angus Young. Geir Larzen ACE FREHLEY Origins Vol. 2 eOne Music Jeg er en av de som synes coverskiver er gøy. Og desto mer tilhenger man er av både av utførende artist og hyllede artister, desto gøyere er det. Og Ace Frehley er for meg gud som totalt uvitende har lært meg alt jeg kan på gitar, og som gjør et dypdykk i rockehistorien for andre gang på forholdsvis kort tid så for meg personlig er dette kjempegøy. Hverken covrede band eller låtvalg byr på store overraskelser, så jeg tar skiva som det jeg tror den er ment som – en fest. Og de festene som ikke funker til bakgrunnsmusikk av navn Led Zeppelin, Deep Purple og Beatles utført av festløven Frehley sjøl trives jeg vanligvis ikke så godt på. Han leverer akkurat som forventet,
og det låter kule av backingbandet også. Det starter seigt og tungt med “Good Times, Bad Times” av nevnte Led Zeppelin som etterfølges av en tidlig favoritt – “Never In My Life” av Mountain. Men det er det tredje sporet som på forhånd kiler nysgjerrigheten da Ace Frehley skal bryne seg på Ian Gillan og Ritchie Blackmore som, la oss være ærlige, befinner seg på en litt annen hylle musikalsk enn godeste Ace. Men heldigvis gjør han seg alldeles ikke bort her heller – han gjør egentlig kun det han gjør best, nemlig å bare være Ace Frehley. Kul versjon, men det må kunne nevnes at den begynner å bli en tanke oppbrukt – tross et lite “Space Ace”tillegg på refrenget. Ellers følger skiva i omtrent samme fotspor videre hvor ens personlige smak legger føringer på helheten – jeg kan for eksempel ikke utstå “Politician” med Cream så der holdt det lenge med én avspilling. “Jumping Jack Flash” av Rolling Stones derimot er en av få spor jeg liker med de så den var innafor i mine ører. Her hjelper evigunge Lita Ford til med fet vokal og gir låta et ytterligere løft. Men den viktigste ingrediensen for oss Kiss-fans er gjesteopptredenen av selveste Bruce Kulick på “Manic Depression” av Jimi Hendrix og det er ikke så rent lite rørende og høre de gamle gitarheltene barke sammen i duell. Og da må jeg også nevne avslutteren “She”. En tøff versjon og en finfin måte å avslutte festen på. Ace finner på ingen måte på hjulet på nytt her, men etter å ha i aller høyeste grad bidratt til å utvikle det i første omgang trenger han det strengt talt ikke heller. Det er som nevnt innledningsvis en gøyal skive som kler en bra fest godt, man hører Ace Frehley kose seg med sine personlige favoritter og det låter jevnt over knall av han og bandet – i tillegg til gjesteartistene. Mer enn det kan man ikke be om. Sven Olav Skulbørstad ARMORED SAINT Punching The Sky Metal Blade Denne amerikanske heavy metalinstitusjonen føles som den har vært der for alltid, men med enkelte pauser mellom slagene er vi faktisk ikke kommet lenger enn til bandets åttende plate. Uten å ha fulgt bandet altfor tett vil jeg kalle det vi hører nå mer tung hardrock fremfor ren heavy metal. Noen nevner Alice In Chais, og det er tidvis ikke helt feil sammenligning. Det er klart, “End Of The Attention Span”, “Do Wrong To None” og “Never You Fret” er god uptempo og riffbasert metal det. Så har du i andre enden “Bubble”, som er farlig nær å være direkte sidrumpa. Tyngre låter som åpningssporet “Standing On The Shoulders Of Giants”, “Lone Wolf” og Fly In Ominent” er gode hardrocklåter. Dessverre er det mye her jeg ikke klarer å finne mer enn middels spennende. Men Armored Saint skal ha for å være standhaftige. Ferskeste medlem, Jeff Duncan, ble med i 1989, de fire andre har vært med fra starten i 1982. Det oser det respekt av. Ronny Østli
NRM 4-2020
67