Norway Rock Magazine #122 1-2025

NORWAY ROCK MAGAZINE #122

John James Sykes (29 July 1959 – December 2024) P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no UTGIVER & REDAKTØR Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net

In the words of our writer Jan Egil Øverkil (page 62): "Nekrologer er ikke noe vi gjør ofte i Norway Rock Magazine, men når muligheten ramler ned i innboksen vår, kaster vi oss på, for sent i januar kom nyheten om at John Sykes hadde gått bort i desember etter en kamp mot kreften, en kamp svært få visste han kjempet. Vi satt som spørsmålstegn i flere dager, men så ble vi kontaktet av Jess Cox, som spilte med John i Tygers Of Pan Tang, og bodde sammen med ham i en to-årsperiode. Han hadde lyst til å prate om John, og selvfølgelig kastet vi oss på ideen, og fikk en prat med Jess om hans tid med Sykes."

RIP John. Takk for musikken.

Anne-Marie Forker

REDAKSJONELT ANSVARLIG Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net

BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Bjørn David Dolmen, Anne-Marie Forker, Geir Larzen, Alex Maines, Anya Ferguson Rønningen, Ronny Østli og Jan Egil Øverkil.

ABONNEMENT 4 utgaver: Euro 10

https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe

FORSIDE Ian Anderson - Image: Ian Anderson ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT 4 utgaver: Euro 10 https://issuu.com/store/publishers/ rockpartnerpublishing/subscribe NESTE NUMMER I salg fra juni 2025

FÅ DET DIGITALE MAGASINET

4 nummer Euro 10,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net

SPAR EURO 2

INNHOLD

04 04 Smith / Kotzen 06 Queensrÿche 10 Don Airey 13 Sivert Høyem

06

16 Jason Bieler 20 Lordi 24 Avantasia 28 Enemy Inside 30 Jethro Tull

10

34 Wardruna 38 Bernard MacMahon 42 Joe Satriani 44 Karmakanic 47 Confess 50 Crematory

24

30

52 Cradle of Filth 54 Nachash 56 Steve N Seagulls 58 Wild Willy’s Gang 60 Ricky Warwick

34 52

62 John Sykes Tribute 64 Tiktaalika 67 Skiver 81 Retro

SMITH / KOTZEN Noise and Light

The second album by Adrian Smith and Richie Kotzen, “Black Light / White Noise” is released in Spring 2025. We sat down with Adrian Smith to chat about the new record, his singing, and how the collaboration with Kotzen differs from his work with Iron Maiden.

TEXT & LIVE PHOTO: ANNE-MARIE FORKER

Hi Adrian! What inspired the title “Black Light / White Noise”?

There are two songs on there with those titles, and I just thought it was great and Richie liked it, so we went with that. It’s interesting. It’s got the contrast of black and white.

The track “White Noise” absolutely burns, especially that heavy riff that I believe you came up with?

That was probably the second song Rich and I worked on for the project. I had that riff around for a couple of years. It was called something else. I had an idea for the verse and, as often happens, I take

4

NRM 1-2025

that into Richie. He didn’t like the lyrics side, they were kind of cheesy. It was about the guy coming over and finding his wife with another man, you know, not very original. So we went back and forth a bit about the lyrics and came up with the title “White Noise”, which I thought was a great strong title. It’s how modern life has kind of become infected with social media, people are getting addicted to their phones and swamped with news 24/7. I was really happy with how it turned out.

I read that “Black Light” was a song that very nearly didn’t make it onto the album until a late night session. What happened there?

That’s right. Richie had an idea for a song, we developed it, we finished it. I’m listening to it and we both look to each other, I mean I

norwayrock.net

simply didn’t like it. Richie thought it was alright, but I thought “No, it’s not. I don’t think it’s good enough.” So, we stripped it down, came up with a different kind of verse idea. I came up with that guitar riff at the beginning.

And then we came up with “Black Light”, which is very strong title and we changed the chorus.

The only bit we kept was the bridge.

There are a lot of brilliant guitar sections on the album, and yet the strength of the songs and melodies really stand out. Is that more important to you - the songwriting rather than a great solo?

The most important thing is the song. I guess what we’re we doing is taking the spirit of something I grew up with, like, you know, Free and Bad Company, and then we try and take it to another level. Put a chorus that people can remember and make an actual song out of it. Obviously, I grew up listening to guitar players. Thin Lizzy’s two guitar players trading off each other, I’ve always loved that. There’s lots of different elements. I don’t think anyone’s quite doing what we’re doing, you know, the trading of the vocals and the guitar lines. It’s all within the framework of a song, which is very important. I mean, you can jam forever, but you’re going to have a point to it.

Do you have a preferred guitarist for Thin Lizzy?

Scott (Gorham) is a good friend. What a great guy and a massive inspiration. I sent him one of my guitars as a thank you.

Why did you choose “Muddy Water” as an album opener?

When Richie and I got together in the early part of 2023, that was the first thing we worked on. Richie had that song pretty much written. I helped him out with the lyrics a little. It was a great song and I thought it was a natural sort of album opener.

How did you meet originally and end up writing together?

I moved part time to Los Angeles about 15 years ago. My wife’s mother lives here and her brother, so we got family. There is a great music community here. All the great things about the West Coast of America. My wife told me of the Richie’s music. She said, “Have you seen this guy?” Then I just bumped into him in town, and we became friends and jammed a little bit at my house. I’ve got a music room and just jammed about. My missus said to me, “Why don’t you guys what together, you know, and see what happens.” So we did that and the rest is history.

How does this collaboration differ from your work with Iron Maiden and others?

It’s a very different process. I mean, recording wise and writing wise, with Maiden we go to the studio, set the band up as we would pretty much play as we do on stage and record live. Learn the song on the spot, sometimes you don’t even know it properly, we just go for it and record it, and then patch it up a little bit. But Richie and I will sit down in

norwayrock.net

the studio, no producer, no engineers, nobody, just the two of us who have been focusing on the music and just build it, bit by bit. It’s a completely different process but there’s no distractions. It’s very focused on the song.

Are there any plans to tour this music with Richie at some point? I know you’re very busy this year but maybe in the future.

Yeah, well you said it, I’m going out with Maiden in the summer, I’m looking forward to that. Richie is going out on his own tour, I think, in the early part of 2026. We need to pencil in some stuff to do, because I really want to get out and play this stuff live because I think it’s great. We actually have played together recently. We had an acoustic show the other night, a special show at the Grammy Museum here in Los Angeles because Richie and I were both in town, so he agreed to it. It’s really a last minute thing, so we did that and it went really well. So who knows maybe we could do some acoustic stuff in the future. We played three new songs.

I really enjoyed hearing you sing on this record, especially on the closing track. You are the full package. Have you ever thought about making another solo record?

I did back in 1989. Work with Well the first time I was I was made, and I did, I was I think it was the first one in the bands do so on. As a matter of fact, when I was 15 years old, I met up with Dave Murray from Maiden. We were friends as kids. We wanted to make a band. I said I’ll be a singer, I mean that’s what I did from for the age of 15 up. I was a singer and guitarist, you know. I learnt the guitarist. I was fronting a band for about seven or eight years, playing all the pubs and clubs in England. I kind of put it to one side when I joined Maiden.

“Silver and Gold” (1989), which I listened to the other day and it stands up and holds the test of time well, but it was very different to what Maiden were doing.

It was almost like an AOR album and got a bit overlooked, which was

a bit disappointing and it led to me actually leaving Maiden the first time. I’ve recorded a lot that I haven’t released as well. So it’s in my blood, you know, it feels very natural for me.

The stuff you have recorded, would you ever consider releasing?

Maybe, maybe, but I also like having another singer to trade off of. I mean, I’ve done shows on my own singing, and it’s a big load to carry.

It’s tough singing a whole show and playing solos. I like having someone to harmonise with and to swap ideas with. But it’s very difficult doing stuff on your own, because there’s no one to bounce off. You do something and look around, and there’s no one there to say, “well, that was good” or “you should do that again” or “you could do it better”.

You can’t feed off their energy.

Exactly. So, collaboration can be a great thing and I think that’s what we got.

You are back in Norway with Iron Maiden very soon, in early June. What memories do you have of Norway with Maiden? Have you been fishing here?

I think it must have been about 10 years ago, we had a couple of days off, so I went a bit further north and fished, some salmon fishing. I can’t remember the name of the river. Beautiful place, I can’t remember the name but Norway is always a beautiful country.

Maybe you’ll get some time to do that when you’re back in June at Trondheim Rocks. Thank you so much for your time.

Thank you very much! A pleasure. Bye bye.

NRM 1-2025

5

QUEENSRŸCHE TILBAKE TIL RØTTENE

6

NRM 1-2025

norwayrock.net

Det er over 40 år siden amerikanske Queensrÿche debuterte med en firespors EP og med førsteskiva «The Warning», og de har det siste året turnert i Statene og i Europa med å spille begge disse to utgivelsene i sin helhet. Da de slang innom Oslo, benyttet vi anledningen til å slå av en prat med ett av to originalmedlemmer, gitarist Michael Wilton, for å få ham til å se tilbake på de gode, gamle dagene.

TEKST OG FOTO: GEIR AMUNDSEN PROMOFOTO: SILLY ROBOT STUDIOS

- Velkommen tilbake til Oslo! Dere ankom rett fra Stockholm nå - hvordan takler dere snøen og kuldegradene her i Skandinavia for tiden?

- Det er ikke for ille. Vi trodde det skulle være kaldere, faktisk.

- I forrige uke var det -14.

- Da kjenner man det helt inn i beinmargen! Da er det kaldt!

- Dere som er fra Washington er vel kanskje ikke helt ukjent med snø og kulde?

- Jeg bor i Tampa i Florida nå. Der er det 25 grader nå.

- Så det bor faktisk flere Queensrÿche-medlemmer i Florida enn i Washington nå?

- Ja, jeg flyttet. Det gir mer mening businessmessig, og det er nærmere hvor alt skjer. Todd (LaTorre, vokal) og Casey (Grillo, trommer) bor også i Florida.

- Men Eddie (Jackson, bass) holder fortsatt ut der oppe i nordvest?

- Ja, han bor fortsatt der. Han er den eneste ekte Washingtonieren av oss!

- Hvor lenge har dere nå kjørt «The Origins»-turnen, med hele EP-en og debuten «The Warning» på settlista?

- I ett år nå. Vi gjorde en turné fra mars til mai som gikk veldig bra, og så gjorde vi en høstturné i oktober-november, som gikk helt fantastisk.

- Men det var kun i Nord-Amerika, sant?

- USA og noen få konserter i Canada, ja, så derfor bestemte vi oss for å snakke med bookingagenten vår som har gode kontakter i Europa, for å få til en turné her borte også. Særlig siden Queensrÿche ikke har spilt i Europa siden i 2019. Det ble møtt med litt nøling, men vi sa at det har vært en braksuksess i statene. Vi måtte i praksis overbevise bookingagenten vår om å gjøre dette. Vi startet riktignok bare turneen her i Europa på fredag, i Helsinki, og i Stockholm i går, men publikum har vært fantastiske. Lokalene var smekkfulle. Så hvis det er en peker, så vil resten av turneen gå helt strålende, og da kan vi få gjøre noen festivaler her i sommer.

- Er denne turneen noe fansen har etterspurt, eller er det ment som en 40-årsfeiring av «The Warning»?

- Det var mange forespørsler fra fansen, som har lest om turneene vi har gjort i statene. Så vi fikk Night Demon til å åpne for oss, og her er vi.

- Noen av låtene dere spiller i kveld har ikke blitt fremført siden midten av 80-tallet, som «Blinded» og «No Sanctuary» og «Before The Storm». Hvordan var det for deg å måtte lære deg å spille dem helt på nytt igjen?

- Jeg skrev de låtene da jeg var 20-21 år gammel, og som musiker pr i dag tenker jeg ikke på den måten. Så når jeg nå går tilbake og lytter på hva jeg skrev den gang, så er det ganske forfriskende. Hjernen er forbløffende, sakte men sikkert vil den huske hvordan du gjorde det da du skrev låten eller da du spilte gitarsoloen. For min del er dette som en reise tilbake til fortiden. Jeg trengte ikke å sette meg ned å lære det på nytt, det kom sakte tilbake av seg selv. For de andre karene… Noen av låtene er ganske progressive, og ganske kompliserte. Vi måtte øve

norwayrock.net

ganske mye på «Before The Storm» før vi fikk den til å sitte som den skulle, for den går i ulike tidssignaturer, på ingen måte bare i 4/4. Den går på fem, seks og syvendedeler. «Child Of Fire» og «No Sanctuary» krevde også en del jobbing. Selv om sistnevnte er en ganske rolig låt, så er det mye intrikate greier som foregår der. Og du er ganske eksponert i den låten, du kan ikke gjemme deg bak de andre instrumentene.

- Jeg var kanskje 14 da jeg første gang fikk høre Queensrÿche – «NM 156» for øvrig – og jeg ble ganske satt ut. Jeg visste ikke om jeg likte dette, men jeg visste at jeg ville høre den låten en gang til. Og en gang til. Og siden har «The Warning» vært en av mine absolutte favorittskiver.

- Ja, jeg har fått høre en del lignende historier det siste året! Det har vært ganske fantastisk for oss å se den type publikum som kommer på konsertene – det er både de som har vært der fra starten, som deg selv, som oppdaget denne skiva da de var tenåringer, men det er også mange unge nye fans som sjekker ut hva dette er for noe, av nysgjerrighet. Og bandet har nå blitt veldig samspilte og leverer en bra fremtreden, så vi slapper mer av på scenen og koser oss mer enn vi gjorde på de første konsertene på turneen. Men ja, det er et veldig variert publikum.

- Sikkert en del mødre og fedre som tar med seg sine tenåringer på konsert for å vise dem hva de hørte på da de var tenåringer selv?

- Nettopp! Vi ser mye av det også!

- Dere var fortsatt tenåringer selv da dere begynte å skrive låtene som endte opp på EP-en, som kom i 1982?

- Ja. Jeg var vel 19, og var akkurat ferdig på college.

- Hvor viktige har Kim og Diana Harris vært i Queensrÿchehistorien?

- Veldig viktige! Vi ville skrive egen musikk, og spilte inn noen låter på Triad Studios i Redmond i Washington på nattestid og på morgenkvisten, for da var det ingen andre som var interessert i å booke studioet, dermed fikk vi det mye rimeligere, for vi hadde ikke mye penger! Vi kom derifra med en studiomastret kassett, og tok den med til Easy Street Records, en platebutikk som ble eid og drevet av Kim og Diana.

- Easy Street? Er det der Pearl Jam spilte inn sin live-EP, «Live at Easy Street»? De er jo også et Seattle-band.

- Ja, det er mulig at de har gjort det som en spesiell greie. Men vi kom inn i butikken, og de kjente jo oss, for vi var tenåringer og hadde hengt der i årevis og kjøpt alle platene våre der. Importplatene fra Europa og Storbritannia, det var den musikken vi likte. Maiden og Sabbath og Deep Purple og Yes. - Engelske band.

- Ja. Vi ville ikke høre på popradioen i Seattle. Vi ga kassetten til Kim og Diana, og de begynte å spille den i butikken sin. Og snart begynte kundene deres å løfte hodet, lytte og kom til disken og spurte: «Jøss.

Hvem er dette?» Folk hadde ikke hørt noe lignende før. Det førte til at Kim og Diana foreslo at vi skulle gjøre noe sammen. De ble managerne våre, og sørget for at fire av låtene ble trykket opp på vinyl i et begrenset opplag på deres egne uavhengige plateselskap 206 Records. Og de sendte den til metalbibelen Kerrang!, som ga oss en strålende anmeldelse som virkelig åpnet dører for oss. Så ja, Kim og Diana var de første som hadde troen på oss, og var der fra starten av.

- Var det dem som fikk dere på turneer som forband til større

NRM 1-2025

7

band?

- Ja, helt i starten, så var det dem. Våre første konserter var med Zebra – husker du dem? Det var på The Paramount, en klubb i Seattle, og Paramount i Portland i Oregon, i juni 1983. Og de konsertene førte til at vi ble tilbudt platekontrakt med EMI. - Hva gjorde at dere valgte å spille inn debutalbumet «The Warning» i London?

- Vi hadde tilbud fra en produsent som var interessert i å jobbe med oss – James Guthrie, som akkurat hadde jobbet med Pink Floyd på «The Wall».

- Og med Judas Priest på «Stained Class».

- Stemmer. Så vi sa oss klare til å jobbe med ham.

- Det var vel en nobrainer for fem gutter i starten av 20-årene når produsenten til to av deres favorittband stiller opp.

- Haha. Ja, egentlig. Og da han foreslo å få bandet over til England, var vi helt med på det.

- Hvordan var den opplevelsen for unggutter som vel knapt hadde vært ute av USA før?

- Vi hadde det helt topp! Vi bodde i leiligheter i Notting Hill-området, og storkoste oss i London!

- Hvordan var inntrykket deres av en eldgammel by som London og et tradisjonsrikt land som England?

- Jeg husker at de hadde verdens kuleste

8

NRM 1-2025

butikker med dritfete lærjakker og belter med nagler, noe jeg aldri hadde sett i butikker i Washington.

- Carnaby Street og Kensington Market?

- Ja, nettopp! Vi handlet masse sceneklær der, jeg husker at jeg kjøpte en hvit skinnjakke som jeg syntes var så kul. Jeg hadde aldri funnet noe slikt i statene. Men vi hadde det gøy, vi lærte oss å manøvrere oss rundt i byen på The Tube, og lærte å overleve økonomisk på et budsjett.

- Hvor lenge var dere der?

- Et par måneder, tror jeg. Og vi hadde spilt inn i forskjellige studioer. Noe av det i en kirke, og det var jo fantastisk, og vi spilte inn orkesterdelene i Abbey Road Studios, med Michael Kamen.

- Det må da ha vært enormt for dere?

- Ja! Bare det å se den gamle monitorpulten var enormt! Så mange klassiske skiver har blitt innspilt i det studioet. Og her kom vi.

- Jeg mener å ha lest at dere var skikkelig misfornøyde med miksen på skiva?

- Ikke egentlig. Vi hadde laget denne skiva sammen med James Guthrie, men så kom hendene fra EMI inn fra sidelinjen, og de sa noe a la: «Ok, vi ser hvor dette bærer, og det begynner å bli litt for eksperimentelt for oss», så de tok mastertapene og fikk noen andre til å mikse den. Men, musikken var der, låtskrivingen var der. Og denne fyren gjorde en bra jobb for

EMI Capitol, hvem enn han var. Val Garay, tror jeg han het. Jeg tror ikke han kjente til bandet, men han gjorde så godt han kunne. (Val Garay hadde mer erfaring med å jobbe med artister som Neil Diamond, Linda Ronstadt og James Taylor. Journ. anm.)

- Har dere noen gang vurdert å remikse skiva slik dere opprinnelig ønsket det?

- Vi fikk aldri noe annet enn kassetter. Vi fikk aldri mastertapene. Capitol beholdt dem, og hvem vet hvor de er i dag?

- Da dere ankom London, var alle låtene allerede ferdig skrevet og arrangert, slik at det bare var å spille de inn?

- Ja. Vi spilte i praksis den kommende skiva da vi gjorde de små turneene i 1983.

- Hvordan passer «Prophecy» inn her?

Dere spilte den på konserter allerede i 198384, men spilte den ikke inn før «Rage For Order»-sessionene?

- Ja, den hadde blitt lagt på hylla, men vi hentet den frem igjen som et ekstraspor da vi spilte inn «Rage For Order», og da begynte EMI å gjenutgi EP-en med «Prophecy» som bonusspor.

- Har dere spilt den på denne turneen?

- Nei. Kanskje vi skulle gjøre det i kveld, vi har jo øvd den inn.

- Ja! Gjør det, gjør det, gjør det, gjør det!

- Haha! Ok! Vi spiller hele EP-en og hele «The Warning», men ekstranumrene liker vi å

norwayrock.net

variere litt på hver kveld.

- Jeg leste også at rekkefølgen på låtene på «The Warning» skulle egentlig ha vært helt annerledes.

- Ikke helt annerledes, men ja, vi hadde egentlig en annen rekkefølge i tankene. «NM 156» skulle ha vært åpningslåten, og «Warning» skulle vært nest sist.

- Var det ment å være et slags konseptalbum?

- Mer tematisk, med masse svære introer og overganger mellom hver låt. Men da det kom ut på EMI hadde det blitt mer standardisert.

- Hvem fikk dere turnere med etter plateslipp?

- Dio. Det var fantastisk! Det var en drøm som gikk i oppfyllelse, det var Dio vi hørte på, han var en av våre aller største helter. Han hadde så utrolig stor påvirkning på oss, og så viste han seg å være så imøtekommende og hyggelig. På den tiden sugde vi bare til oss alt vi kunne av lærdom og erfaring og prøvde å absorbere musikkbransjen. Vi var som svamper. Han var så grei med oss.

- Ja, absolutt alle jeg prater med sier det samme om Ronnie James Dio. Unntatt Vivian Campbell. Var det slik dere fikk ham til å bidra på «Operation: Mindcrime II» også?

- Ja. Vi holdt kontakten, for våre veier krysset jo stadig hverandre oppover karrieren, da han gjorde Sabbath-greia, så det var lett å kunne spørre ham. Det var alltid like hyggelig å treffe på ham igjen.

- Chris DeGarmo har alltid vært en høyt aktet, respektert og savnet figur i Queensrÿche-historien. Har du holdt kontakten med ham siden han sluttet i bandet for et kvart århundre siden?

- Ja, absolutt. Vi har kjent hverandre siden vi var guttunger, og han er fortsatt en god venn av meg. Vi ses ikke lenger så ofte etter at jeg flyttet fra Seattle til Florida, men våre familier er venner, vi spilte stadig golf sammen. Men han har for lengst valgt en annen karriere – han har vært pilot dobbelt så lenge som han har spilt gitar i Queensrÿche. Chris har møtt Todd og synes det vi gjør nå er helt strålende, at vi fortsatt holder liv i flammen.

- Har han lagt gitaren fullstendig på hylla?

- Han har en ganske tidskrevende jobb, men han går i studio med Jerry Cantrell nå og da, og dukker opp på en og annen konsert – han gjorde en opptreden sammen med sin datter for ikke lenge siden. Han er en ganske privat person, han har ikke noe ønske om å holde en høy offentlig profil.

- Jeg innså tidligere i dag at du faktisk ga ut et soloalbum rett før jul. «Whip Vol. 1».

- Stemmer!

- Fysisk eller kun digitalt?

- Neida, det er fysisk, så klart. Vinyl, CD, kassett…

- Får man kjøpt det i merchdisken i kveld?

- Nei. Det gikk så fort at jeg fikk ikke organisert det før vi kom over hit.

- Hva slags musikk er det?

- Det er mest for moro skyld, det er mange låter som jeg har hatt liggende på harddriven lenge, låter som ikke passet inn i Queensrÿche.

- Så de kunne aldri vært på en Queensrÿche-skive? Men det er rock?

- Ja, det er hard rock.

- Er du ren metalhead? Eller har du skiver i platesamlingen som ville sjokkert fansen?

- Vel, jeg har et ritual på morgenen med å drikke et par espresso og høre på Andrés Segovia. Klassisk gitarmusikk. Og den kombinasjonen med espresso og klassisk gitar på morgenen gir meg ofte ideer. Jeg begynner å høre noe i hodet, og setter ned espressoen, løper til studioet, skrur det på og spiller inn ideen før jeg glemmer den. Gjør jeg ikke det, så er den ideen borte og tapt for alltid i løpet av noen minutter!

- Det har gått to og et halvt år siden «The Verdict». Hva er neste kapittel i Queensrÿche-historien etter at dere er ferdig med denne turneen?

- Før vi kom hit til Europa, begynte vi så smått å samle ideer og spille inn demoer, kollektivt som et band, for neste skive. Vi jobbet med produsent Zeuss, som kom ned til Florida. Vi fikk samlet bandet i noen dager og fikk på plass noen demoideer. Så nå er det bare snakk om å få norwayrock.net

”(Chris DeGarmo) er en ganske privat person, han har ikke noe ønske om å holde en høy offentlig profil.” klemt ham inn når vi er tilgjengelige, og han er ganske travelt opptatt med andre band. Han jobber en helg her med Rob Zombie, og en uke der med Shadows Fall. Vi må være fleksible for å kunne lage en skive med ham. Det er vanskelig, tidligere kunne vi bare ta den tiden vi trengte for å lage en skive, men nå må vi tilpasse oss konserter, festivaler og diverse engangs liveopptredener. Og det må vi faktisk prioritere, vi kan ikke tillate oss økonomisk å takke nei til slike tilbud.

- Og tidligere booket dere vel et studio hvor dere jobbet og bodde intensivt i et par måneder mens dere spilte inn en skive. Nå kan dere ta litt her og litt der når det passer.

- Nettopp. Det er den nye virkeligheten. Og det medfører dessverre at det kommer til å ta lengre tid før en ny skive kommer ut.

- Så det kommer med andre ord neppe noe nytt i år.

- Hvem vet? Etter at vi har gjort Sør-Amerika i april, så tror jeg det er mulig at vi kan finne tid til å fortsette med skrivingen, men å få spikret innspillingstid vet jeg ikke når vil skje, for jeg vet at managementet prøver å booke oss en ny turné i USA til høsten.

- Hvis du skulle plukke ut de tre største høydepunktene fra en karriere på 40 år, hva ville det blitt?

- Å motta MTV Award er i hvert fall en.

- For «Silent Lucidity» i 1991?

- Ja. Jeg har den fortsatt, på hedersplassen i stua. Å spille Rock In Rio foran 90 000 mennesker.

- Det var vel også rundt 1991?

- Ja, stemmer. Og første gang vi spilte Wacken må også på lista. Det var virkelig spesielt. Vi kjente ikke til den festivalen, og ante ikke hvordan hele byen involverer seg i den.

- Når var dette?

- Var det 2015, tro? Det er de tre første som faller meg inn, men det er hundrevis av øyeblikk og begivenheter som kunne ha blitt nevnt her.

- Jeg har sett dere et tosifret antall ganger, som oftest i England, men Royal Albert Hall i 1995 stikker seg frem.

- Ja, det var stort for oss å få spille der! Og konserten vi hadde på Town & Country Club i London var fantastisk, og på Hammersmith.

- Hvis vi snur spørsmålet på hodet, og spør hvilken periode av bandets historie du helst vil glemme?

- (Lang pause) Jeg vet ikke om jeg vil glemme den, for det måtte skje for at vi skulle komme oss dit vi er nå, men det vi opplevde i 2011 har jeg ikke lyst til å oppleve igjen.

- Ja, jeg så dere på High Voltage i London rett før dette skjedde, og det virket ikke som om det var veldig jovial stemning på scenen.

Det er ironisk at Geoff er i Skandinavia akkurat nå og turnerer med mange av de samme låtene som dere spiller i kveld.

- Haha. Ingen kommentar! Haha!

- Like ironisk som at han nesten ikke ville spille noen gamle låter de siste årene han var i Queensrÿche, men etter at han fikk fyken, har han knapt spilt noe annet.

- Akkurat! Haha! Ingen kommentar!

NRM 1-2025

9

DON AIREY skyves mot kanten

Til vanlig er vi vante med å se Don Aireys Aireys blide fjes bak orgel og piano i Deep Purple, men de siste fem-seks årene har et soloalbum ligget på luring, og nå er “Pushed To The Edge” klar for hyllene, og vi fikk en trivelig passiar med den alltid så imøtekommende briten.

10 NRM 1-2025

norwayrock.net

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: FRANZ SCHEPERS

- Gratulerer med ny skive!

- Tusen takk, det var på høy tid, for det er en stund siden den ble spilt inn, faktisk.

Mesteparten var unnagjort før pandemien slo inn, så gjorde vi vokal og de fleste soloene etterpå. Miksen var unnagjort for nesten tre år siden. Det som skjedde var at Simon (McBride) ble med i Deep Purple, så plata ble lagt litt til side på grunn av det.

- Det må være rart å sitte og vente på å slippe ei plate så lenge.

- Ja, kanskje det, men jeg hadde nesten glemt av den. Det kunne kanskje endt opp med at advokatene mine hadde sluppet skiva etter jeg var borte, haha! Men det er moro at det endelig kommer ut. Vi spilte det inn veldig raskt, faktisk, det tok bare rundt fem dager.

- Spilte dere inn hver for dere, eller ble det gjort samlet?

- Det meste ble gjort live. Vi satt alle i samme rom, til og med trommene. Kan du se for deg det? Haha! Lesliene og gitar- og bassforsterkere sto isolert i separate rom, så mye er live mens noen soloer ble overdubbet i etterkant. Simon fortalte at gutta samla seg på parkeringsplassen etter vi var ferdige og prata om hva gamlingen hadde planlagt for de dagen etter, haha! Jeg kjørte de ganske hardt, må jeg innrømme. Det er et raskt gitar og keyboard-parti på “Godz Of War”, der Simon klaga over at det var vanskelig, men jeg repliserte bare at det var inspirert av noe han spilte tidligere den dagen. Mye av det vi gjorde ble lagd like før vi spilte det inn. ‘Har vi det?

Ok, kjør!!’ Heldigvis hadde vi en glimrende lydtekniker under innspillingen. Piers Mortimer hadde stålkontroll på hvilke take som fungerte best. Vi jobba i Headline studio like utenfor Cambridge, så det er ikke så langt unna der jeg bor. Jeg har jobbet der tidligere også, blant annet ble keyboardene på Deep Purples “InFinite” (2017) spilt inn der. Piers er en uhyre effektiv kar. Det er deilig å ha slike folk på laget. Han var nesten like rask som Bob Ezrin.

- Han er kjent for å jobbe effektivt ja.

- Utvilsomt! Jeg husker da jeg jobbet med ham ganske tidlig i karrieren. ‘Gjør en solo her’.

Jeg spilte solo, og spurte etterpå; ‘hvordan var den?’ Han så bare rart på meg og spurte; ‘hvordan var hva?’ Da hadde han allerede gått videre.

- Det er godt å ha effektive teknikere og produsenter.

- Helt enig! Og andre ører enn musikernes, for vi blir aldri ferdige om vi får holde på på egen hånd. Jeg skal gi deg et eksempel på en glimrende tekniker og produsent; Martin Birch, som jobbet på en del av de gamle Purpleplatene. Jeg jobbet med ham på et par Cozy Powell-greier. Han var nesten aldri der, det var mer; ‘jepp, det var bra. Neste!’ Jeg husker Jack Bruce (Cream) kom, og Martin sa bare ‘ok, Jack, få høre basslyden din’. To toner, og norwayrock.net

Martin var fornøyd. Jack så bare rart på ham og spurte; ‘er du sikker?’ - ‘Jada. Det låter knall.

Du er jo Jack Bruce!’ På denne plata hadde vi maks fem take.

- Min erfaring er at mer enn fire-femseks take er nok. Etter det begynner du å bli lei og ufokusert, og gjør mer feil.

- Det mener jeg også, men det er vanskeligere å spille rock enn folk flest tror.

Man setter seg litt fast om man gjør flere take enn det, og plutselig befinner man seg der at første eller andre take er de som utpeker seg som de beste, for de er mer levende enn take fire og fem, for eksempel. Som Paice pleier å si; ‘ikke gi mer enn 85%, spar litt, bare sånn i tilfelle’, og han har rett. Spar litt i tilfelle du må gi et ekstra gir.

- Du har med deg noen forholdsvis dyktige musikere på skiva. Som trommis må jeg si jeg ble imponert over innsatsen til Jon (Finnigan).

- Jon er litt av en type. Han bor i nabolandsbyen, og jeg har kjent ham siden han var 12 år gammel, det var da jeg spilte med ham første gangen. Jeg spilte på puben en gang, og han kom opp og spilte med oss, og jeg ble overrasket over hvor flink han var allerede da, og siden har vi holdt kontakten.

Han ble raskt medlem av bandet mitt. Utrolig flink fyr, og litt av en karakter, for å si det sånn.

- Det er et par låter der han bruker de små tammene, det minner ikke så lite om hvordan salige Neil Peart spilte.

- De var overdubs, om jeg ikke husker feil.

Han kalte det ‘det Sør-Amerikanske partiet’.

Det er ikke en del av oppsettet hans til vanlig.

Han har alltid gode ideer, den godeste Jon. - Plata vokser på meg fremdeles, jeg har hatt den noen uker nå.

- Det er en band-utgivelse på alle måter, det er ikke mitt produkt. Vi har stått sammen om den fra start til mål. Vi møttes noen dager før innspillinga og øvde inn låtene. Carl Sentance og jeg hadde noen låter liggende som vi plukket fram igjen, og med Simon i nærheten kommer det alltid nye ideer. Etter fem dager hadde vi faktisk to timer til overs, så jeg sa til Simon og Jon; ‘jeg føler meg nostalgisk. La oss ta en sakte låt’, så vi lagde “The Girl From Highland Park” sammen, og den ble skrevet og spilt inn på to timer. Den ble lagd så raskt at Simon ikke var helt med i midtpartiet der, hehe.

- Den kommer til å høres helt annerledes ut når jeg setter den på neste gang.

- Hehe, det kan jeg tenke meg. Dave (Marks) kom inn og la på bassen i etterkant.

Han hadde aldri hørt låten, så jeg ga ham bare notene, og han tok den på første take. Han er en svært talentfull bassist! Han virker så fryktløs også, han lot ikke til å la seg affisere over at tapen gikk umiddelbart. Utrolig moro å bivåne.

- Og du og Carl har kjent hverandre i mange år.

”Jeg kjørte de ganske hardt, må jeg innrømme.”

- Javisst! Vi har jobbet sammen siden 2008, da jeg satte sammen bandet. Vi øvde sammen, og jeg foreslo at vi spilte “Spotlight Kid”. Jeg spilte piano mens han sang, og jeg spilte feil et sted, og han stoppet meg og sa ‘det er vel ikke sånn den går?’. Han hadde jo rett, men jeg var så imponert over at han kunne hele teksten, jeg tror han var den første jeg hørte som kunne teksten ord for ord helt korrekt.

Da jeg spurte om han kunne alle tekstene svarte han ‘ja, så klart!’ med den største selvfølgelighet. Deretter gikk vi på puben og tok et par øl, før vi gikk tilbake og spilte gjennom resten av låtene. Han er alltid veldig godt forberedt, og vet nøyaktig hva han skal gjøre når han kommer i studio. Han har blitt en god venn og skrivepartner. Jeg mener han er svært undervurdert. Vi hadde noen ideer som vi ikke hadde spilt inn, så vi brukte de to dagene med øving før studio godt. “Godz Of War” ble satt sammen av tre-fire låtideer som egentlig skulle ha vært separate låter, men som endte opp som ei lengre låt i stedet.

Det ble en interessant innspilling, for ingen i bandet visste hva som ble neste riff, hehe. Ikke jeg heller, om jeg skal være helt ærlig, haha!

Jeg hadde lyst til å ha lange låter, ikke bare 2:30-3 minutter. Jeg ville ha prog-elementer i låtene, litt variasjon i segmentene, og det føler jeg vi lyktes med.

- Du har jo en klassisk bakgrunn, noe som hjelper den progressive måten og skrive musikk på.

- Absolutt. Jeg studerte musikk i college, men det gikk ikke så bra, hehe. Du vet, vi vil vel alle bli konsertpianister, men det er svært få som lykkes. Dermed måtte jeg begynne å tenke over hva jeg egentlig skulle gjøre, og tilfeldighetene ville det slik at jeg endte opp i den kommersielle delen av musikken. Det virker uoversiktlig mens man holder på, men når man ser i bakspeilet, blir det som Joe Walsh sa; ‘det virket kaotisk den gangen, men nå ser jeg den røde tråden i det’.

- Det har kanskje vært noen andre elementer i akkurat det kaoset der.

- HAHA, ja!

- Du spilte klassisk piano på college sa du, men når begynte du å benytte deg av Hammond-orgel, synther og dess like?

- Jeg spilte alltid på klubber, og der jeg kommer fra, hadde de aller fleste klubbene Hammond-orgel, og ettersom jeg kunne lese noter ble jeg benyttet som musiker for sangere og komikere, blant annet, så jeg lærte meg å spille Hammond ut fra ren nødvendighet. Det NRM 1-2025

11

vanskeligste med å lære seg et Hammond-orgel var å finne ut hvordan man slår det på, hehe.

- Haha, absolutt! Pluss at det er endel drawbars (toneinnstillere som endrer lyden i orgelet, journ.anm.) man må lære seg.

- Haha, ja det skal være sikkert! Og pedalene, de måtte også læres raskt. De betalte for trommisen, men bassisten ville de ikke betale for.

Dermed ble det organisten som måtte ta seg av bassen. Jeg var 16-17 år, og ble kasta ut i det. ‘Wæææh!’

- Men du klarte det.

- Ja. Eller; kanskje jeg klarer det til slutt. Det er et komplisert instrument, men akk så vakkert, det må jeg si! Vet du forresten at mannen bak Hammond-orgelet, Laurens Hammond, var klokkemaker?

- Ja, faktisk. Jeg elsker Hammond-orgel, så jeg har lest en del om det. Det og CP-70 (Yamaha el-flygel) ligger mitt hjerte nær, så det er kanskje ikke så rart at jeg elsker Deep Purple.

- Da skal du få en funfact om det også. Yamaha kom med en ny utgave som het CP-70B. Vet du hva forskjellen er?

- Nei, jeg tror ikke jeg har hørt om det en gang.

- Den eneste forskjellen er at B-utgaven ble godkjent av en blind pianostemmer. I hvert fall fortalte de meg det da jeg ringte de for å høre hva forskjellen var. Jeg hadde et CP-70 da jeg spilte med Ozzy, jeg vet ikke hvor det ble av etterpå. Jeg tror kanskje det befinner seg i Los Angeles, om det ikke brant inne under de store brannene der. (Undersøkelser viser at B-utgaven også har balanserte utganger. Journ.anm.)

- Ozzy ja. Hvordan var den tiden?

- Ozzy?? Haha, hva skal jeg si? Fire år med spenning. Det skjedde noe nytt hver eneste dag. Bandet var utrolig bra, og Ozzy sjøl var alltid på ballen både på øving, innspilling og konserter. Det ble naturlig nok mye publisitet rundt galskapen han foretok seg, men i bunn og grunn var vi et band, og vi jobbet faktisk veldig hardt. Ozzy inkludert. Når jeg ser tilbake, hadde jeg ikke ville ha gjort det igjen, hehe. Fire år var nok.

- “Speak Of The Devil” var min første Ozzy-skive.

- Var den? Kult. Jeg var ikke med på den.

- Ikke? Du er kreditert på den, i hvert fall i enkelte fora.

- Er jeg? Jeg har aldri fått betalt, hehe. Det må jeg undersøke. Du skal få 10% av alle inntektene jeg får fra den, haha!

- Haha, deal! Men jeg tror ikke Sharon kommer til å godta noen bankoverføringer i så henseende.

- Ikke jeg heller.

- Og når vi nå er i gang med artister du har jobbet med, så var du innom Whitesnake også?

- Jeg var aldri medlem av Whitesnake; det vil si - jeg trodde jeg var det. Jeg kjente David fra tidligere, og da han satte sammen bandet spurte han meg om å bli med, men plutselig ble Jon Lord ledig, så da ble jeg forbigått. Jeg har alltid blitt fint behandlet av David. Han er en svært talentfull fyr. Det ble jo til at jeg spilte med de etter hvert, jeg er med på “1987”-albumet. Det var ei fantastisk skive å spille på. Den gangen var David skeptisk til det, han var redd for at det ikke skulle gjøre noe ut av seg. Da han spilte det til meg, utbrøt jeg ‘gud bedre, David, hva er dette??’

John Sykes var aldeles fantastisk! Vi jobbet utrolig raskt med den skiva.

Jeg elsket å jobbe med John, han var en utrolig fin fyr! Han har jeg kjent siden han var 18 år gammel. David, John og jeg jobbet fint i lag. David er utrolig profesjonell, og gjorde en fantastisk innsats på vokalen på den plata. Keith Olsen (produsent) fortalte meg at “Still Of The Night” var første-take for David. Helt utrolig, men så god er Coverdale faktisk. Eller; var.

- Stemmen er jo enhver vokalists utfordring; de får utfordringer mye tidligere enn enhver instrumentalist. Der har Carl også imponert meg. Jeg så ham med Nazareth for halvannet år siden, han gjorde god figur.

- Han er dyktig, og han tilfører noe til bandet, som gjør at vi får lyst til å spille mer. Jeg kan ikke si nok godt om Carl; han er en utrolig fin fyr å jobbe med.

- Så denne skiva blir ikke det siste vi hører fra dere?

12 NRM 1-2025

- Nei, det tror jeg ikke, og jeg satser på at vi får til å gjøre noen konserter senere i år også, for å promotere plata. Vi får se hvordan ting utspiller seg. Akkurat nå har vi ikke lagt noen planer, og sånn blir det ei stund framover. Det meste jeg legger av planer nå er når jeg skal ta neste kaffekopp.

- Hehe. Men du, vi må prate litt om Deep Purple også, om du ikke har noe imot det.

- Så klart ikke.

- Du har vært med bandet i godt over 20 år allerede, og overtok tronen etter Jon Lord. Hvordan fyller man skoene etter en musiker som har satt sånne spor som Jon har gjort?

- Eehm… jeg vet ikke, egentlig. Det var enden på visa for Jon i bandet, og han var klar for å gjøre noe annet. Det var egentlig så enkelt som det, og det var ingen i bandet som ga inntrykk av at det var slutten på bandet, så for de virker det som om det var en naturlig overgang da jeg kom inn.

Akkurat som da Ritchie (Blackmore) sluttet og Steve (Morse) kom, var det udramatisk for bandet. Det var egentlig en glidende overgang, for jeg vikarierte for Jon da han var syk, så jeg gjorde først tre jobber som var planlagte, men så ble tre konserter til 25, noe som kulminerte i at Jon sluttet, og jeg ble spurt om å ta over på permanent basis, noe jeg takket ja til. Eller; jeg sa jeg måtte sove på det; ‘snork, ja!’ Jeg kjente alle i bandet godt fra før, bortsett fra Ian Gillan. Jeg hadde spilt med Paice i Gary Moores band, og med Glover i Rainbow, og vi var gode venner fra før. Jeg kjente ikke Steve heller, men han og jeg kom svært godt over ens musikalsk sett. Han var alltid blid og smilende, og ønsket at jeg pushet ham, noe jeg også gjorde.

- Likevel er det du som oftest blir nevnt som den smilende på scenen med Deep Purple.

- Det er vanskelig å la være.

- Fullt forståelig. Og nå er du ikke den nye lengre heller.

- Haha, nei, det tok sin tid, men nå har Simon tatt over den rollen.

Gillan ringte meg i 2016 og fortalte at han skulle gjøre en orkester-turné, og lurte på om bandet mitt kunne bli med, noe vi selvfølgelig gjorde.

Turneen ble en suksess, og mot slutten kom Ian bort til meg og sa ‘om Steve forlater bandet behøver vi ikke lete langt for å finne en erstatter’.

Simon ble penset inn på jobben allerede der, så da Steve forlot bandet, var valget allerede tatt.

- Han er jo endel yngre enn resten av bandet. Utgjør det noen forskjell?

- Han klager over at han ikke klarer å holde følge med oss, haha! ‘Dere slapper jo aldri av!’ klager han. Han kom seg etter hvert, haha! Jeg husker Carl sa en gang for lenge siden; ‘hemmeligheten med denne bransjen er at du ikke lar deg påvirke av lite søvn’. Venner du deg til det, er resten enkelt.

- Er du én av de som er så heldig at du sover på Nightlineren?

- Å ja! Alltid! Jeg elsker turnébussen! Dessverre er det lite buss på Deep Purple lenger, vi flyr privatjet vi nå. Unnskyld! Haha! Både Simon og jeg er tilhengere av bussen. Glover også, til dels, men de to Ian-ene er ikke veldig begeistret. Du vet- turnébussen kan stjele mye energi hos enkelte, og da er hotellsenger bedre, så da tilpasser vi oss det.

- Skjer det noe i Deep Purple-leiren som vi bør vite om?

- Ikke foreløpig, vi har en liten pause nå.

- Ikke la den bli for lang nå da.

- Neida, vi blir ikke lenge borte. Vi skal ikke ende opp som Keith Richards som ringte opp managementet til Stones etter en pause på halvannet år, og sa ‘jeg gir opp! Jeg vil ikke ha fri lengre nå!’ Haha! Vi skal ikke vente så lenge, jeg lover! Vi må bare se barnebarna litt først.

norwayrock.net

Sivert Høyem Sonisk urban tristesse Sivert Høyem har vært en særdeles aktiv herremann de siste årene, med skiver og turneer som både soloartist og med Madrugada. Og han hadde knapt avsluttet turneen for fjorårets «On An Island» før en ny skive var klar. Vi satte oss ned med den joviale nordlendingen for en oppdatering om ståa og om nyskiva «Dancing Headlights».

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: GEIR KIHLE HANSSEN

- Det er enda ikke ett år siden du slapp din forrige skive, «On An Island», og nå er du allerede klar med ditt åttende soloalbum «Dancing Headlights». Vanligvis bruker du rundt tre år mellom hver soloutgivelse – hva er det som har satt en rakett i ræva på deg denne gang?

- Haha, ja si det. Denne skiva begynte vi faktisk å spille inn før «On An Island» var ute. Det er to ting som har kastet litt sand i maskineriet mitt som gjør at ting har hopet seg litt opp, og det er for det første pandemien, og for det andre Madrugada-comebacket, og at det ble plate. «On An Island» ble innspilt sent i 2021, altså før Madrugada-skiva kom ut, og da satt jeg faktisk og ruget på «On An Island» i to år før den ble gitt ut, og det er selvsagt alt for lenge, følte jeg selv. Og jeg ville ikke at det samme skulle skje nå med disse innspillingene.

- Så du begynte arbeidet med denne allerede i 2023?

- Ja, faktisk mens vi øvde for å dra ut på turné med «On An Island».

- Er dette låter du har lagd alene, eller med partner Christer Knudsen, eller er det hele bandet?

- Det er stort sett låter jeg har skrevet på egen hånd, med unntak av én låt som har overvintret fra det Paradise-prosjektet som jeg holdt på med i 2017.

- Å ja, det var flere låter derifra ja? To av dem havnet vel også på Madrugada-skiva?

- Ja, det er en låt som heter «Living It Strange», hvor jeg har skrevet

norwayrock.net

teksten sammen med den engelske gitaristen jeg jobbet med da. (Rob McVey fra Marianne Faithfulls band.)

- Det ble aldri noen skive med det bandet?

- Nei, det ble bare en EP («Yellow» fra 2017), og det skulle bli en full skive, men bandet ble oppløst før vi kom så langt.

- To av låtene derifra havnet vel også på Madrugada-skiva?

- Ja, og det er masse mer å ta av. Det var et kreativt veldig fruktbart samarbeid jeg hadde med Rob. - Så hva var det som førte til at det bandet der aldri kom av bakken?

- Det var rett og slett praktiske ting, siden det endte opp med at jeg stadig vekk måtte reise til England – og attpåtil en ganske avsidesliggende del av England. Det hadde sikkert gått fint å ha et slikt band når man er i 20- eller 30-årene, men når man er etablert med familie og er godt opp i 40-årene, så ble det for krevende, spesielt i kombinasjon med de andre musikalske prosjektene jeg holdt på med.

- Det finnes jo nok av band som klarer å lage låter og gi ut skiver helt uten å møtes. Som kun møtes fysisk et par dager før en turné.

- Joda, men vi var i en oppstartsfase, og da må man treffes hele tiden, tenker jeg. Og så tok det også en litt annen retning enn jeg så for meg. Jeg hadde forestilt meg mer fri flyt, et mer ekstremt uttrykk og mer forskjellig fra alt det andre jeg holder på med. Det endte opp med å være et prosjekt hvor jeg fortsatt var hovedlåtskriveren, og da tilførte det ikke så veldig mye nytt. Selv om jeg og Rob hadde et veldig godt samarbeid, så ble det egentlig bare mer av det samme, og det hadde jeg ikke behov for.

NRM 1-2025

13

- Men tilbake til den nye skiva di, som skal hete «Dancing Headlights» - hva legger du i de to ordene?

- I motsetning til den forrige skiva, hvor alt var konseptuelt, alt hang sammen og det var en gjennomført historie bak, så er dette bare en samling med veldig gode låter. Den mer klassiske måten å lage et album på. Så da jeg skulle gi denne skiva en tittel, så sleit jeg litt siden det ikke var noe konsept som bandt disse låtene sammen, bortsett fra at det er åtte låter som føles som en bra og sammenhengende plate. Og den eneste låttittelen som hørtes ut som en albumtittel, var «Dancing Headlights».

Jeg følte at det ligger en slags urban tristesse i den tittelen, noe som alltid har tiltalt meg helt siden jeg så «Blade Runner», og hørte musikken til «The Blue Nile». Den urbane noir-stemningen. Og da jeg så det bildet som vi endte opp med å bruke på coveret, tenkte jeg at den tittelen og det bildet var en bra match, det gir meg en stemning.

- Det slår meg at det er en ganske poppa skive til deg å være.

- Til meg å være, ja, kanskje. Det er i hvert fall det jeg har valgt å si om dette. I bunn og grunn kunne alle disse låtene vært popsanger, selv om det har ingenting med moderne popmusikk å gjøre.

- Fuzzpop.

- Ja, det er det. Og samtidig vil jeg påstå at det er mer rocka enn noe jeg har gjort på en stund. Det er mer gitardrevet, og de fleste låtene er bare de tre gitarene, bass, trommer og vokal som var i studio da vi spilte det inn.

- Så ingen av disse låtene er noe problem å fremføre live?

- Nei, det er lagt opp slik. Tanken var at det skulle være mer nytt materiale innspilt live foran et publikum, på turneen vi var på i fjor, men det er bare én sang som har endt opp med å bli innspilt på den måten. Det er den siste låten, «Some Miserable Morning». Egentlig skulle flere låter spilles inn sånn, men når vi hørte på opptakene, hørte vi at de originale opptakene egentlig var bedre. Og da må man ikke la et konsept sparke vekk beinene for kvaliteten.

- Så de fleste låtene på «Dancing Headlights» har du altså allerede fremført live?

- Ja – eller vi har spilt alle live i studio. Og vi begynte å spille den nye singelen, «Love vs The World», på tampen av turneen i fjor. Og alle låtene er spilt inn live i studio, så jeg vet at det lar seg fint gjøre å spille de på konserter, vi har ikke endt opp med noen låter som ikke lar seg fremføre foran et publikum fordi de er blitt konstruert i studio.

- Den singelen fikk jeg nesten en gladR.E.M.-feeling på.

- Ja, det er flere som har sagt det, men den låten startet et helt annet sted. Jeg hørte mye på «Floodland – eller var det «Vision Thing»? – en av de svære Sisters Of Mercy-skivene, hvor han (Andrew Eldritch) tidvis høres litt Bowie ut

14 NRM 1-2025

i stemmen. Det var en av de akustiske låtene, «I Was Wrong», tror jeg…

- Det er sistelåten på «Vision Thing».

- Ja, riktig. En mindre kjent låt, men som jeg synes låter så kult. Så da jeg skrev låten, tenkte jeg at: ‘Hmm, det er noe Bowie eller Roxy Music her.’ Så den startet mye mer gotisk enn der den har endt opp. Og når gitaren til Cato Salsa kom på, føler jeg at den fikk en dæsj av «Born In The USA» også, eller den Springsteen-perioden, så da var det i hvert fall ikke Sisters Of Mercy lenger.

- Og så har tittellåten blitt nevnt som litt a-ha-aktig?

- Ja, det var det Torgrim Eggen som mente.

Jeg elsker a-ha, så det er egentlig bare naturlig at litt inspirasjon fra dem også dukker opp i min egen musikk. Jeg føler vel nesten at det er mye 80-tallsinspirasjon her, men jeg håper ikke at det er noe retro-følelse på det likevel.

Og jeg synes ikke det, men jeg føler at 80-tallet er et tiår som har formet meg veldig mye – naturlig nok, siden det var da jeg så smått begynte å interessere meg for musikk. Jeg vil kanskje gå så langt som å si at det er mitt favoritt-tiår musikalsk. Både popen, rocken og den alternative musikken som kom i løpet av 80-tallet er ting jeg stadig kommer tilbake til.

- Hvis jeg hadde bladd gjennom platesamlingen din hjemme, ville jeg funnet noe jeg hadde blitt veldig overrasket over?

Har du platesamling, forresten?

- Tja, vinylsamlingen min er forholdsvis liten og ikke nødvendigvis så representativ for det jeg hører på. Men hadde du bladd gjennom CD-ene mine, tror jeg ikke du hadde blitt så overrasket.

- Ingen guilty pleasures?

- Nei. Og jeg synes også at uttrykket guilty pleasures føles litt utdatert. Jeg tror ikke folk skammer seg over noe de liker lenger. Det er det i hvert fall ingen grunn til.

- Med mindre du kommer med Milli Vanilli og Modern Talking…?

- Uhm. Ja, akkurat de to har jeg vel ikke så stor sans for, haha! Men nei, jeg tror ikke det. Men jeg husker da vi hadde disse to svenskene fra Thåström i bandet. Det var Pelle Ossler og Ulf Ivarsson som produserte skiva min i 2014, «Endless Love». De var med oss på turné etterpå, og da merket jeg et helt klart generasjonsskille mellom de gamle pønkerne der og gutta i bandet mitt, som har et mye mer åpent forhold til musikk, som ikke har noen guilty pleasures – vi hører på alt mulig rart i turnebussen. Men da ABBA kom på, da ble det for mye for Ossler! Og det var noe herlig barnslig over det, at man ikke skal kunne høre på både The Replacements og ABBA, liksom!

- Jeg hadde nesten trodd at ABBA er et av få band som nesten alle liker eller i det minste respekterer.

- Ikke hvis du er svensk pønker, tydeligvis!

Da var det fienden! ‘Nähä, det här går bare inte!’

Det syntes vi var komisk, da.

”Jeg har blitt spurt om å delta i «Hver Gang Vi Møtes» ganske mange ganger, men jeg prøver å unngå sånt.”

- Finner man slikt som Satyricon og Behemoth i samlingen din også?

- Ja, det gjør du faktisk.

- Er det noe du faktisk hører på og liker, eller er det fordi det er artister du har samarbeidet med?

- Behemoth er nok noe jeg har blitt mer obs på etter at jeg ble kjent med Nergal. (Sivert synger på Nergals Me And That Man-prosjekt på skiva «New Man, New Songs, Same Shit, Vol.1») Jeg har vært på konsert med dem flere ganger etter det – det har vært sykt bra konserter. Virkelig et fantastisk liveband.

- Var ikke de på Tons of Rock samme dag som Madrugada i 2023?

- Jo, riktig. Og de var på Tons i 2019, samme dag som jeg var der med Satyricon. Og jeg har sett dem flere ganger på Sentrum Scene. Men generelt er jeg ikke spesielt interessert i metal, egentlig. Det startet med Iron Maiden for min del, men det gikk fort over i andre ting. Det som har vært min inngangsport til black metal, skyldes at den musikken dreier seg veldig mye om stemning, i motsetning til mye annen metal.

Jeg liker liksom balladene til Metallica, haha, og det sier vel sitt.

- Men likevel har du jo en crossover appeal til metal-publikummet. Du burde egentlig vært utenfor interesseområdet til lesergruppen vår, men det funker likevel.

- Ja? Jeg tror egentlig det er noe som startet før jeg jobbet med Satyricon, kanskje fordi Madrugada hadde en appell til noen i det publikummet. Jeg husker jeg så en god del på de tidlige konsertene våre, både fra goth-miljøet og svartmetallfolk, men det har absolutt blitt flere etter at jeg har samarbeidet med Satyricon og Nergal.

- Du har jo stort sett turnert i Norge i hele november. Hva er planene i månedene fremover, i kjølvannet av «Dancing Headlights»?

- I neste uke (16.-17. januar) er det to konserter på Sentrum Scene, som straks er

norwayrock.net

utsolgt, og de er nærmest avslutningen på forrige års turné, og en slags begynnelse på den nye. De satte vi mest opp fordi jeg ikke har gjort noen klubbkonserter i Oslo på en stund – jeg spilte i Operaen i fjor, og jeg savnet å spille for stående folk. Jeg kommer jo rett fra et år med både Europaturné og Norgesturné, men jeg har jo lyst til å spille så mye som jeg kan, så da har jeg muligheten til å veksle litt mellom å spille solo, og å spille med bandet. Og det er flere steder som jeg lenge har hatt lyst til å komme meg til.

- Hva mener du med «spille solo og spille med bandet»?

- Altså spille helt alene, bare meg med kassegitar. Og det er det jeg skal gjøre på vårens konserter. Og så skal bandet ut og spille festivaler fra sommeren av. Og så blir det ny Europaturné og Norgesturné, den egentlige turneen for «Dancing Headlights», fra sensommeren av. Siden vi har turnert land og strand rundt med det forrige albumet i hele 2024, er det greit å gi folk en pause.

- Hvilke steder var det du lenge hadde hatt lyst til å besøke?

- På soloturneen skal jeg både til Færøyene og Serbia og Kroatia og Bulgaria, steder hvor jeg i årevis har blitt oppfordret til å komme og spille, men jeg kan ikke dra med meg bandet ned dit, med alle utgiftene det medfører. Det er ikke bærekraftig, når man ikke vet om det bare er noen få fans på internett, eller om det faktisk er et publikum der. Så jeg skal faktisk ned og gjøre litt nybrottsarbeid, alene.

- Hvor store steder skal du spille da?

- Det er alt fra 7-800 plasser til 250, tror jeg det minste stedet er. I begynnelsen er jævli skummelt å gå ut på scenen helt alene, jeg har gjort det en del ganger før, men det er samtidig jævli givende. Og så kommer det mange nye låter ut av det, for da tilbringer jeg mye tid alene med gitaren, og det er slik låter blir til.

- Du skriver hovedsakelig låter på gitar?

- Ja. Noen få har jeg skrevet på piano, men jeg kan nesten ikke spille piano. Jeg vet bare hvilket mellomrom det skal være mellom fingrene når det er dur og moll, haha! Så skal det være litt mer sofistikert enn det, så blir det gitaren.

- Det slo meg at det er bare åtte låter på den nye skiva, og de fleste er under fire minutter, så du kan fint spille hele skiva på en halvtime.

norwayrock.net

- Ja, den er bare en drøy halvtime lang. Skivene mine har generelt blitt kortere, og det er litt en refleksjon over hvordan musikk konsumeres for tiden. Og dessuten har jeg allerede så mange låter som det forventes at jeg skal spille, så det å gi ut en skive med… hvor mye tid var det man hadde på CD-er?

- 75 minutter.

- Ja, nettopp. Og gir man ut en ny skive på 75 minutter, så vil mange av de låtene uansett aldri bli fremført live. Jeg har lyst til å ha muligheten til å være innom alle låtene i løpet av ett år på veien.

- Tidligere følte vel mange artister seg forpliktet til å lage 75 minutter med musikk til hver ny skive, for det var det man hadde plass til. Ellers ga man ikke fansen valuta for pengene.

- Ja, sånn var det med CD-en, og det med valuta for pengene gjelder jo ikke lenger. Nå er det flere som kjøper LP enn CD, og det er ikke så mange at jeg føler at jeg snyter noen. De fleste hører det gratis på Spotify uansett. Det er nesten bare i Tyskland at de fortsatt tar CD-formatet veldig alvorlig.

- For tiden er det jo veldig i vinden med selvutleverende TVprogrammer. Er det noen sjanse for at vi får se deg på «Hver Gang Vi Møtes» eller noe sånt?

- Jeg har blitt spurt ganske mange ganger, men jeg prøver å unngå sånt. Jeg har rett og slett ikke noe lyst til å være med på noe sånt.

- Ikke engang for å få høre Carolas versjon av «Kids Are On High Street», eller OnklP gjøre «Moon Landing»?

- Nei, jeg har sagt ganske mange ganger at jeg ikke har lyst, at jeg aldri kommer til å bli med, så nå kan jeg nesten ikke uansett. Jeg må være mann av mitt ord, haha! Men jeg ser ikke på det programmet, og det lille jeg har sett, har ikke gitt meg noe lyst til å delta.

- Og ikke får vi se deg i «Farmen Kjendis», «Camp Kulinaris» eller «Kompani Lauritzen» heller?

- Nei, nei, nei! Det er musikk jeg holder på med, og jeg har vært så heldig at jeg hittil har fått holde på med det uten å skjemme meg ut.

Musikk er jævli viktig for meg, og jeg vil gjerne kunne være stolt av det jeg har oppnådd, når jeg går i graven en gang. Jeg har ikke lyst til å ødelegge det jeg er stolt av med å gjøre noe sånt.

NRM 1-2025

15

JASON BIELER

progressiv utbryterkonge I 2023 kom det ei plate med en fyr jeg ikke hadde hørt fra på mange år, men at det tok så lang tid kan jeg bare takke meg sjøl for. “Postcards From The Asylum” var en særegen utgivelse det året, og endte opp på min topp 10-liste for 2023. Nå er Jason Bieler klar med “The Escapologist”, og nok en gang har han eglet seg inn i øregangene mine og blitt der. Hva er det denne fyren har som ingen andre har? Det måtte jeg finne ut.

16 NRM 1-2025

norwayrock.net

TEXT: JAN EGIL ØVERKIL

- Næh, hva sier du - skal vi prate litt om ditt sjarmerende vesen?

- Hva skal vi ellers prate om, hvor skal jeg begynne? Skal vi prate om min røffe tømmerhogger-look eller de fantastiske dansefe Hvordan kan jeg lage ei bedre låt’, ‘hvordan mikser jeg bedre’ rdighetene mine?

- Jeg ser jo hvor fantastisk kjekk du er, så la oss prate om dansing.

- Du ser jo bare overkroppen min, men under bordet her foregår det noen helt vanvittige greier!

- Stepping?

- Selvsagt! Men du. Takk for at du gjør dette. Du har skrevet mye fint om musikken min, det setter jeg stor pris på!

- Jeg er jo hekta, som du vet. Det aner meg at du inspireres av flere musikkstiler. Det er både prog og pop der, pluss mye annet snacks skjult inn i mellom.

- Helt klart! Jeg kan like gjerne lytte til Barry Manilow som Meshuggah jeg, så lenge det er ei god låt.

- Når starta det hele for deg? Når plukka du opp et instrument for første gang?

- Antakeligvis da jeg var rundt ni eller ti år gammel. Jeg mener å huske at en av de litt eldre guttene i gata hadde en utgave av “Kiss Alive!”, og den musikken flettet sammen med utseendet til bandet gjorde noe med meg. Jeg vokste opp i et hus fylt med musikk, så jeg var allerede fascinert av det fra tidlig alder. Foreldrene mine hørte på AM Gold i bilen, Fifth Dimension, de hadde “Meet The Beatles” på 8-track, så det var mye musikk, men da jeg hørte Kiss… Tøff musikk og superhelter? Hva er det å ikke like?

- Sceneshow, bomber og høy musikk. Kongekombo! Var det gitar du startet med?

- Merkelig nok var det bassist jeg ønsket å bli. Vi hadde ikke mye penger da jeg var ung, så da mamma ville overraske meg, og kom hjem med en gitar fra musikksjappe, kunne jeg ikke klage over at det ikke var en bass, liksom. Og sånn endte jeg opp som gitarist. Egentlig så er dette som resten av mitt liv; det er en rekke med uhell som har gjort at jeg endte opp her.

- Hehe, flaks for oss. Jeg vet at du skriver låter hele tiden, og leste i et intervju at du allerede er 6-7-8 låter inn i et nytt album?

- Ja, jeg lager alltid ny musikk, men jeg går også tilbake i katalogen, for jeg har mye ute på Bandcamp som er lagt ut opp gjennom årene.

Demoer og låtskisser og så videre. Fyren som gjør cover-art og sånt for meg, Robert Merrick, fantastisk fyr forresten, kan gjerne plukke ut noe jeg legger ut og si; ‘Dude, ikke legg vekk den låta der!’, så mellom alt jeg har lastet opp der pluss det nye jeg skriver, det blir endel musikk av det.

Det skulle ikke forundre meg om jeg har nok musikk til ti nye utgivelser til sammen.

- Hvordan har du jobbet med “The Escapologist”? Jeg føler du har endret litt retning siden “Postcards From The Asylum” (2023), og funnet fram litt mer melodisk tematikk denne gangen.

- Det eneste jeg egentlig tenkte, var at folk flest har ikke to uker til å jobbe seg gjennom mine doble eller triple albumideer, og Roie Avin, han som tar seg av det meste av presse for meg, sa: ‘Dude, kan du muligens begrense deg til ti låter på denne skiva? Det blir enklere for folk å fordøye litt færre låter. Kom gjerne med et nytt album om 6-8 måneder, men hold litt igjen på antall låter, er du snill.’ Jeg har jo et luksusproblem, og det er det faktum at de som faktisk liker det jeg gjør, ønsker å bli slengt i veggen.

De vil ikke ha bare heavy låter eller bare ballader, men jeg ville ha en flyt i plata. Jeg ville ha med både heavy greier og prog, men jeg er en stor popfan også, så det er nok elementer på plata som er et ekko av min ungdom.

Synth-basert. Kanskje ikke akkurat retro, men det er nok noen tentakler bakover i tid antar jeg.

- Jeg nevnte det i anmeldelsene mine av både denne skiva og “Postcards…”, at det er meningsløst å bruke dette som bakgrunnsmusikk, da har du lite igjen for det. Du må faktisk sette deg ned og lytte til musikken for å forstå hva som skjer.

- Akkurat det opplever jeg som givende, for det virker som at de som

norwayrock.net

har tatt seg tid til å sette seg inn i musikken har gjort nettopp det. Det har tatt ganske lang tid, og det har gått sakte, men jeg har begynt å få en tilhengerskare nå. Bare tenkt på det; vi bombarderes av nye utgivelser.

Det slippes åtte millioner låter hver eneste dag! Tik-Tok, TV-show… Det er vanskelig nok å fokusere på noe i tre minutter, så du kan tenke deg hva det koster å holde på konsentrasjonen i nærmere en time! Det som er moro, er at folk begynner å oppdage den første skiva (“Songs For The Apocalypse”, 2021) nå. Det er en saktegående organisk stamme med mennesker som holder på å oppdage den nå, noe jeg setter stor pris på!

- Det er jo veldig moro! En annen ting du er flink på, er jo måten du kommuniserer med folk på. Humor med en vri er iøynefallende når man vil fremme budskapet sitt, spesielt med tanke på det du sier om konsentrasjonsevnen vår.

- Humor er viktig, spesielt med tanke på den verdenen vi lever i nå, og for meg er humor like viktig som musikk. Jeg er egentlig ikke så begeistret over å være salgsfiksert, men jeg må promotere jeg også, så da velger jeg heller å pakke det inn i min tidvis absurde tenkemåte. Jeg vil få folk til å smile og le, og gjerne være litt selvironiske. Det er fordelen ved å gjøre det meste selv. Friheten har gitt meg mye. Jeg har jobbet med masse folk gjennom årene, flinke folk, og det var så utrolig mye klaging. Jeg hater å høre ‘Plateselskapet sugde, manageren sugde, pressen sugde’ og alt det der. Jeg må få presisere at alle har vært utrolig hyggelige mot meg. Skulle jeg finne på å gjøre noe teit, er det ingen som holder meg igjen og sier ‘Nei nei, vi kan ikke slippe det der, vi må gjøre sånn i stedet! Du må være med på en Tik-Tok danseutfordring!’ Ingen sier det, vi gjør det vi har lyst til å gjøre. Jeg tror nok de fleste artister før eller siden føler seg fortapt i haugen med mennesker som forsøker å gjøre de suksessfulle, så jeg synes det er mye mer moro å hoppe rundt og ha det moro. Ulempen er at jeg har ingen å skylde på når jeg tabber meg ut.

- Du kan jo skylde på deg selv.

- Joda, men hvem har lyst til å gjøre det? Jeg får skylde på trommisene.

Det er alltid de!

- Jeg har alltid trodd det var bassisten?

- Jo, men om jeg har lyst til å være bassist må jeg beskytte meg selv.

- Hvordan går du fram når du skriver musikk?

- Jeg hører musikk i hodet hele tiden. Ganske ferdig også, faktisk. For meg er noe av det viktigste ikke å komme i veien for det som kommer ut.

Og det gjelder tekster også; 80-85% er ferdig når det kommer ut. Første tanke ender opp som ferdig produkt. Joda, jeg kan endre noen fraseringer eller talemåter, men det meste kommer rimelig umiddelbart. Jeg er nesten redd for å stille spørsmål ved det som kommer ut, for det har fungert såpass bra. Det er som en usynlig venn. Begynner jeg å analysere eller stille spørsmål, forsvinner det kanskje.

- Har jeg forstått det riktig om jeg sier at det er en rød tråd gjennom “The Escapologist”?

- Det som er så kult med “The Escapologist” er at den fungerer på så mange forskjellige nivåer, i hvert fall for meg. Eller; det var tanken i hvert fall. Å unnslippe stress, unnslippe livet, unnslippe forhold, unnslippe press, politikk, ‘you name it’. Bare det faktum at vi bruker sosiale medier for å unnslippe livet for noen minutter… Jeg likte den tittelen godt. Faktisk er det en del sannhet i den også, for jeg husker jeg var og så en legendarisk artist, i hvert fall her i USA, Doug Henning, som var illusjonist. Familien min jobbet på Broadway, og han hadde et show der, med en slags Houdini-type triks. Han var en ‘Escapologist’, en utbryterkonge, og jeg husker jeg syntes det var så vanvittig kult! Dessuten så jeg nettopp en dokumenter om “The Amazing Randi”, jeg vet ikke om du har hørt om ham? Han var en magiker, men også en skeptiker. På 70- og 80-tallet var han på diverse talkshows for å avsløre mennesker som påsto at Gud snakket via dem, svindlere og juksemakere. Slike ting var jeg opptatt av da, og det er nok opphavet til “The Escapologist”.

- Jeg har lest meg gjennom tekstene flere ganger, og forsøker å finne en sti gjennom lagene. Jeg tror det kommer til å ta litt tid.

- Ikke sant. Kona mi stoler ikke på meg lengre. Hun leste de og spurte meg; ‘Hva er det som er galt med deg??’

- Kan du legge noe av skylda på henne på noe vis, tror du?

NRM 1-2025

17

- Nei. Hun gjorde et dårlig livsvalg, og nå må hun betale for det.

- Du har med deg noen fantastiske musikere på plata, og jeg må trekke fram Edu (Cominato, trommer). Herrefred som han spiller!!

- Han er utrolig! Og så utrolig morsom å jobbe med. Jeg møtte ham gjennom Jeff (Scott Soto). De jobbet endel sammen. Jeg møtte ham vel på noen av Monsters Of Rock-Cruisene vi har vært på. For min del er disse skivene mine trommis-skiver. De er gjerne mer sentrert rundt trommene enn gitar, til og med. Marco Minnemann var med på ei låt på den forrige skiva, og han er jo fenomenal, som du vet, og til og med Todd Le Torre endte opp med å spille trommer på førsteplata. Jeg har alltid vært fan av trommiser. Manu Katché og Omar Hakim fra Peter Gabriels band, Stephen Perkins fra Jane´s Addiction, lista fortsetter og fortsetter. Rytmen er det som driver meg. Jeg vet ikke om det er Edus søramerikanske blod, eller hans sans for rytmikk som fenger meg, men han har det lille ekstra som treffer så godt.

- Og allerede på spor to er det en trommesolo, og jeg skjønner at dette er ei plate etter mitt hjerte. Du har virkelig gitt ham rom til å utfolde seg, og det gagner musikken hele veien.

- Det synes jeg også, og jeg har måtte pushe både ham og for eksempel Marco til å gi jernet, for de var bekymret for om de tok for mye plass.

Men det eneste jeg ba de om var å ‘gi jernet, go nuts!’ De fleste trommiser er vel vant til å få kjeft om de gjør for mye, men for meg, jeg finner det mer interessant om vers to har en annen tilnærming enn det første. Jeg synes musikken får mye mer drive av det. Når en trommis legger nye ideer til de forskjellige elementene i låtene gir det meg mye mer enn den tradisjonelle oppbygginga. Marco gjorde jo det på “Flying Monkeys”, den har jo noe Zappa-sk over seg, og hver gang han snudde på noe, ble det til noe helt nytt i hele låta. Han behøvde bare å aksentere forskjellige slag, så endret hele grooven seg. Sånt gjør musikken interessant for min del, jeg håper bare ikke alle andre blir kastet av bussen.

- Det er alltids noen som ikke liker, eller kanskje ikke forstår hva som skjer, men disse skiftene er mye av hva progressiv musikk handler om.

- Nettopp. Helt enig i det! Det har vært en utvikling som jeg ikke skjønner helt poenget med. Det er artister som forsøker å etterligne Meshuggah. Det er ikke ei låt, det er mer som om vi forøker å løse et matteproblem. Det låter kult, men det er ikke en låt. Meshuggah er pionerer der, de kan lage låter, men fremdeles løse matteproblemene sine. Om du har en bra låt, er det ingen problemer å dytte inn masse markeringer.

- Nettopp. Det samme gjelder hooks. Har du et hook, har du ei låt.

18 NRM 1-2025

- Ikke sant. Andee Blacksugar spiller på alle greiene mine, og han er brilliant! Han har ett bein i 80 og 90-tallets shred, han kan sin Warren DeMartini, Eddie Van Halen, Yngwie Malmsteen og Randy Rhoads, mens på den andre siden har han spilt med Peter Murphy (Bauhaus), og spiller med KFMDM, og er en soundscape alternativ type gitarist, og de er en sjelden art. Han er like fornøyd med å sitte med en snål pedal og lage én note som å lage en feedback-lyd, som han er med å shredde.

Dessuten er han like fornuftig som Edu når det kommer til det å legge til kule ting, og spiller i kontekst i forhold til det som skjer i låta. Jeg har vært heldig med trommisene mine, faktisk har jeg vært heldig med alle som bidrar på platene mine!

- Du er jo en svært så habil gitarist, men likevel velger du å hente inn en annen gitarist. Føler du det endrer lydbildet i forhold til hvordan det hadde blitt om du hadde gjort alt selv?

- Ja, ettersom jeg gjør så mye selv, både med tanke på skriving og spilling, så føler jeg at det gir musikken mer dybde og bredde om jeg får input fra andre musikere, ikke bare gitarister, men også Edu eller de andre som er med.

Johan (Niemann) fra Evergrey spiller bass på “Violent Creatures”, for eksempel, og bare det å få noen til å komme inn og gjøre noe, gjør at jeg tenker ‘det der hadde jeg aldri kommet til å ha tenkt på selv’. Jeg tror musikken hadde blitt mer endimensjonal uten dem.

- I motsetning til tidligere har du gjort mer på egen hånd denne gangen?

- Ja, men det tror jeg er tilfeldig. Jeg syns jo det morsomste med å spille inn musikk er å jobbe med alle disse fantastiske musikerne, så jeg kommer nok til å hente de inn igjen senere.

Jeg ser ikke på det som en artistisk påstand, det bare ble sånn.

- Jeg ser du har noter bak der. Er du skolert?

- Eeh, nei. Det der er bare akkordskjemaer.

Jeg kan lese litt noter, men jeg bruker det ikke på den måten. Herregud for en pompøs ting å gjøre; la de stå bak der. Haha, ‘så… her er pipa mi og…’

- Haha, kanskje det blir overskriften.

- Genialt! “Pompøs ræv setter opp notestativ så han fremstår som en musiker!” Nei da, jeg garanterer deg at det bare er tabulatur. Kanskje jeg skal kjøpe noen gullplater og henge opp når jeg er så godt i gang. Pokker, nå må jeg omorganisere hele Zoom-greia mi.

- Haha! Hvordan er det å jobbe med Jeff, forresten? Jeg prata med ham for et par år siden. Finfin fyr!

- Helt fantastisk! Vi har jo kjent hverandre siden tidenes morgen. Han inviterte meg til å komme og spille med ham i Talisman i Sverige, så jeg reiste rundt sammen med ham allerede da, så vi har lang fartstid sammen. For noen år siden bestemte jeg meg for å dra på turné på egen hånd, bare jeg, gitaren og en ryggsekk og bare finne små steder å spille på. Jeg hadde rett og slett lyst til å re-oppdage de gamle låtene mine, samtidig som jeg bare hygget meg. Det gikk faktisk ganske bra, så da jeg gjorde noen

norwayrock.net

”Jeg kan like gjerne lytte til Barry Manilow som Meshuggah.” jobber i Los Angeles, ble Jeff med meg, noe som ble enda hyggeligere. Vi endte opp som en slags Flight Of The Concords (Musikalsk komikerduo) eller en fattigmanns Tenacious D. Halvt komedie, halvt konsert, der vi sitter på scenen og fornærmer hverandre. Det er jævlig moro! Men Jeff er en av de virkelig store hardrock/ metal-vokalistene i dag.

- Humor og god musikk? Høres ut som noe å oppleve. Du nevnte at du har masse musikk på Bandcamp. Er det et nytt album på trappene allerede?

- Kanskje, men jeg er livredd for å tråkke på ting. Jeg nyter jo øyeblikket nå, for singlene gjør det veldig bra. Plata har så vidt kommet ut, men allerede nå tenker jeg ‘herregud, jeg har jo ikke gjort noen ting!’ Jeg må rett og slett legge bånd på meg selv for ikke å tråkke på framgangen som foregår akkurat nå. Jeg må la folk få tid til å nyte singlene, og når plata endelig er ute, må de faktisk få tid på seg til å fordøye den også.

Jeg tror nok jeg venter til tidlig neste år med ei ny skive, for som jeg har sagt tidligere, så hater jeg å gi ut skiver sent på året, for da risikerer jeg å ikke komme med på noen “Best of”-liste. Dessuten er en utgivelse fra november-desember allerede fjorårets skive når det nye året er her, men jeg kommer sikkert til å slippe noen singler, det pleier jeg jo å gjøre.

- Hva annet gjør du på denne skiva? Miksing, produsering, mastring, og så videre? Du driver jo plateselskapet sammen med broren din.

- Plateselskapet har egentlig ikke vært så aktivt i det siste, vi har ikke signet noen nye på en stund. Når det gjelder platene, så står jeg for innspillinga, miksing og produsering, mens Dirk Ulrich, han står bak Brainworx og Plugin Alliance, en fantastisk fyr. Det er fint å ha et ekstra sett med ører etter å ha bodd i disse låtene over så lang tid, så han har finskrudd litt og mastret den, men ellers gjør jeg det meste på egen hånd.

- Og det er ikke veldig mange vokallinjer uten harmonier.

- Nei, for som jeg pleier å si; jeg er ingen sanger. Jeff, der har du en sanger, mens for min del… jeg har en sound, og det sier jeg ikke for å avskrive meg selv. Jeg har en egenart, det må jeg få lov til å si jeg er ganske fornøyd med. Flere av mine favoritter har ikke vakre stemmer, men de har en egenart. Tom Waits, for eksempel, du ville ikke ha kalt ham en fantastisk vokalist, men jeg elsker det! Eller Perry Ferrell, fra de tidlige Jane´s Addiction-skivene, det er ikke akkurat Freddie Mercury, men jeg digger det! Men jeg er stolt av hva jeg har fått til. Plutselig er det en låt som kun har én vokal, og “Hollow”, for eksempel, synes jeg gir plata dybde, der alt åpner seg mye mer i forhold til flere av de andre låtene.

- Helt klart. Vokalen er veldig fremtredende på plata, uten å ta for stor plass, og det faktum at det kun er din stemme, gir følelsen av at vokalen er en enhet.

- Grunnen til det der ganske enkelt at jeg ikke har noen venner. Jeg kan jo ikke ha med Jeff på plata, han hadde jo sunget meg ut på sidelinja.

Hvor er moroa i det? Men jeg elsker harmonier. Det går jo helt tilbake til The Beatles. De var rå på harmonier! Eller The Fifth Dimensions “Up, Up And Away” og Queen, så klart, med sine lag på lag-vokaler. Og Jellyfish, og… og… Bee Gees, herregud for noen harmonier!

- Og hvor mange lag med vokal la du på denne skiva? Ta den låta der du hadde flest. 20?

- Hehe, nei, men jeg la nok kanskje to eller tre per stemme. Én panorert hardt til venstre, en i senter og én hardt til høyre, så kanskje 8-9 per låt.

- Det høres ut som flere. Hele skiva låter forøvrig massivt.

- Takk. Flaks!

- Hehe, du har mye flaks?

norwayrock.net

- Jeg er som Rain Man! - Hva inspirerer deg?

- Oj, ok. Jeg har ikke hatt en vanlig jobb siden jeg var 18 år gammel.

Jeg har alltid levd inne i musikken, og jeg har vært heldig, for jeg har vært sammen med kreative mennesker hele livet, og fått lov til å være kreativ sjøl. Bare det å få lov til å våkne om morran og dra ned til studioet, ta en kopp kaffe og finne ut hva slags bisarr tanke som befinner seg i hodet mitt i dag. Merkelig nok har dette gitt meg et liv, og det er jeg veldig takknemlig for. Jeg har venner som er profesjonelle idrettsutøvere, og jeg får litt vondt av dem, for når de er mellom 30 og 35 år gamle, da er det over. Er du musiker, derimot, kan det nesten bli motsatt. Jeff Becks siste skive før han gikk bort synes jeg er noe av det beste han gjorde.

Miles Davis også. Jeg mener ikke at du nødvendigvis blir mer suksessrik, overhodet ikke, men som musiker forsvinner aldri ønsket om å bli bedre.

Akkurat det inspirerer meg mye. ‘Hvordan kan jeg lage ei bedre låt’, ‘hvordan mikser jeg bedre’, det er det som inspirerer meg.

- Du har jo med deg en erfaring du ikke hadde som 24-åring.

- Nettopp. Du har en livstid med tortur å dytte inn i musikken din. Jeg pleier å si at å være i musikkbransjen funker bare så lenge som du orker å bli sparket i nøttene om og om igjen. Om du er i bransjen bare for å bli kjent og gjenkjent, det må være brutalt! Ikke misforstå; jeg er svært glad for at platene mine begynner å få egne bein å stå på og at det er en buzz rundt meg nå, men jeg hadde holdt på med det samme om jeg var den eneste som hørte på meg.

- Ikke sant? Og de store artistene kommer aldri igjen. Vi kommer neppe til å få noen nye Rolling Stones, Kiss eller Guns n´ Roses. De fleste artistene i dag holder kanskje i fem år, så er de borte igjen.

- Helt klart! Jeg er bare glad jeg får lov til å holde på med dette, og at noen faktisk liker det jeg gjør. Forhåpentligvis får vi turnert litt i år også.

- Det hadde vært stas! Jeg koser meg med “The Escapologist” i hvert fall. Det ble jo en hyggelig anmeldelse også.

- Det setter jeg stor pris på. Det sies jo at man ikke bør lese anmeldelser, for det er jo alltid hyggelig med de gode, men kommer det én dårlig, er det den man husker. Det samme gjelder på konserter; om du spiller foran 20-30.000 hylende fans, er det den éne fyren som gir deg fingeren du legger merke til. ‘Du suger!!’

- Haha, ikke sant!?

NRM 1-2025

19

20 NRM 1-2025

norwayrock.net

MONSTERROCK FRA DE DYPE FINSKE SKOGENE De finske monsterrockerne i Lordi har holdt det gående i snart 30 år, har en seier i Eurovisjonsfestivalen i 2006 på CV-en, og har gitt ut nitten skiver i løpet av 24 år. De har vært på frimerker i Finland, har gatenavn oppkalt etter seg og har til og med sin egen Lordi Cola. I senter for alt står bandets frontmann, grunnlegger, låtskriver, vokalist, videoskaper og maske- og kostymemaker, monsteret som går under navnet Mr. Lordi, som startet bandet tilbake i 1996. Vi fikk skumlingen inn i stua via Skypeskjermen til en overraskende trivelig og lattermild samtale.

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: MAREK SABOGAL

- Hvordan er livet i de dype skogene utenfor Rovaniemi for tiden?

- Det er som vanlig travelt og hektisk! Ikke minst på grunn av at vi har vært så dumme å slippe en ny skive samme dag som vi starter turneen, og vi driver fortsatt og får på plass de siste kostymene og scenerekvisittene, samtidig som jeg gjør all promotering, som å prate med deg her og nå.

- Ja, de fleste band har nok stress med én av delene! Hvor og hvor lenge skal dere turnere?

- Først et par konserter på hjemmebane her i Finland, før vi skal til Polen, Storbritannia, Nederland og Frankrike i løpet av mars og april. Så har vi noen festivaler i sommer før vi skal på en ny runde i Europa i høst, hovedsakelig Tyskland og Spania. Så nå ringer telefonen konstant med spørsmål og forespørsler om planlegging av aktiviteter og detaljer med plateselskapet, bookingagenter og management, samtidig som jeg føler at vi burde øve maksimalt og finpusse showet til de kommende konsertene. Så jeg må virkelig notere meg til neste gang å ikke ha plateslipp og turnestart samme dag. Vi har gjort samme feil før, men vi lærer tydeligvis ikke! Og nå skjer det igjen.

- Apropos turné: Jeg kan ikke se at dere noen gang har spilt egen headline-konsert i Norge. Det var en supportjobb for Sabaton i Oslo Spektrum i 2023, men det er det eneste, på over tyve år! Har dere ikke nok følgere i Norge til at det er verdt å ta turen hit?

- Vi spilte én gang i Oslo i 2006 i forbindelse med et eller annet TV-show, og det var bare en låt, du vet hvilken, rett etter Eurovision. Jeg vet ikke, det er et eller annet med de norske konsertarrangørene som gjør at jeg føler at de ikke vil ha oss der, Haha.

norwayrock.net

- Tror du det fortsatt er en form for stigma med at dere faktisk vant Eurovisjonsfestivalen (eller Melodi Grand Prix, som nordmenn fortsatt kaller det)?

- Ja! Jeg er ganske sikker på at det er hovedgrunnen, at det gnager på deler av det norske metalmiljøet, eller på konsertarrangørene. Men det er jo 19 år siden, så for mange unge rockefans er ikke det relevant, de var små barn eller knapt født da det skjedde, så de har ikke noen negative assosiasjoner til at vi vant Eurovision, de vet kanskje ikke om det engang. Men jeg tror kanskje at de i 40-50-årene er mer tilbøyelige til å tenke «Hva faen». Så for ortodokse metalfans er kanskje dette noe som plager dem. Noe som jeg synes er forbanna idiotisk, for vi endret oss ikke for Eurovision. Vi endret ikke oss selv og vårt utseende, vi endret ikke på låten, vi gjorde vår egen greie. Du kan synes hva du vil om Eurovision, men vi gjorde vår egen greie, det var bare tilfeldigvis på Eurovision. Jeg bryr meg ikke om hvilket forum vi spiller, for i de tre minuttene er det vårt show, og ingen andres.

- Her til lands har vi jo Wig Wam, som deltok i Eurovision i 2005, som nå har en renessanse etter å ha vært oppløst i åtte-ti år.

- Har de det?!?

- Ja, de hadde en låt på soundtracket til TV-serien «Peacemaker», og det ga dem en ny boost.

- Ja, stemmer, jeg hørte om det der. Ja men så kult for dem da!

- Er det noen planer for at Lordi kommer til Norge i løpet av 2025?

- Gjerne for oss, men da må noen invitere oss. Jeg trodde det skulle løsne litt etter responsen vi fikk på Sabaton-konsertene, men vi har dessverre ikke hørt noe fra noen konsertarrangører. Vi kan ikke bare sette oss på et fly til Oslo og håpe å få gå på en scene foran et publikum. Vi i bandet har ikke noe vi

skal ha sagt, vi musikere er horer som åpner beina for enhver som betaler oss. Vi er alltid våte og villige!

- Men vi skal prate om den kommende skiva, deres nittende studioalbum, ved navn «Limited Deadition», som slippes 21. mars. Og tekstene ser ut til å hovedsakelig dreie seg om gamle 80-talls leketøy og actionfigurer. Er dette en konseptskive, eller bare tematisk?

- Ingen av delene, egentlig. Den har et veldig løselig tema om 80-tallets leketøy, actionfigurer, Tv-show og reklamer, men det er veldig løst. Jeg har prøvd å forklare det for folk, men jeg vet ikke om jeg klarer å forklare grunnideen min til meg selv en gang. Jeg hadde kun visuelle ideer i hodet mitt, som Rubiks kube, 80-talls neonlys, slike ting. Det er ikke lett å overføre dette til sanger, til tekster.

Det går vel mer på min attraksjon og fortsatte behov for 80-tallets underholdning. Og siden jeg var guttunge på 80-tallet, så har mye av det å gjøre med leketøy.

- Skrev du tekstene før du skrev musikken?

- Nei. Vi lager alltid musikken først.

- For musikken og lydbildet er tidvis også veldig 80-tallsinspirert.

- Ja, så klart. Det er det årtiet vi er inspirert av musikalsk.

- Og de pauseinnslagene mellom låtene er også et virkelig flashback til 80-tallet!

- Ja, det er derfor vi har så mange av dem underveis. Vi har ofte hatt noe lignende som intro på skiver, men denne gang har vi inkludert flere av dem, som små reklamepauser mellom låtene, slik at de kan slå an tonen og sette stemningen for hele skiva og neste sang. Jeg føler at uten de små radioteatrene, som vi kaller dem, ville hele stemninga på skiva vært helt annerledes enn hvis vi bare hadde hatt tolv låter på skiva.

- Du må ha hatt så mye moro, men samtidig så mye jobb, med å få i stand de

NRM 1-2025

21

tidvis veldig snedige tekstene på denne skiva.

- Takk for det! Ja, det var veldig mye både moro og jobb. Av og til går det lekende lett og raskt, andre ganger tar det evigheter. Jeg er en sånn fyr som må ha tekstene mine til å rime.

Og av og til vet man nøyaktig hva man ønsker å si, men det er ikke nok plass i setningen, eller du har ikke nok stavelser der, og da er det jævlig vrient å få ordene på plass og få frem poenget ditt på en måte som flyter godt musikalsk, samtidig som det rimer.

- Tekstene dine er samtidig veldig visuelle, og forteller en tydelig historie.

- Ja, de fleste Lordi-sangene ser jeg for meg i hodet mitt som korte filmer. Sånn har jeg alltid vært. Jeg vil gjerne beskrive så mye som jeg kan.

- Jeg likte spesielt teksten til «Legends Are Made Of Cliches».

- Ha ha, ja, jeg regnet med det.

- Vil du utdype den litt?

- Det er en tekst som har dobbeltbetydning, så klart. Ordet «klisjé» har en negativ betydning, det har nesten blitt et skjellsord.

«Det er så klisjé! Han er så klisjé! Det bandet er så klisjé!» Men så begynte jeg å tenke – hva er egentlig en klisjé? Da den først kom, så var det en god, original idé, og da det viste seg at den funket, så ble den gjentatt igjen og igjen.

Og når det blir gjentatt nok mange ganger, det er da det blir en klisjé. Men folk liker den likevel fortsatt – men nå er det kjipt at folk liker den. Og det er faenmeg helt idiotisk. En klisjé er faktisk en formel som fungerer. Som en oppskrift på en god pizza. Jeg er så glad i mat at jeg bruker stadig matreferanser, men

22 NRM 1-2025

si at de folkene som hater klisjeer i musikk og filmer og bøker, de må finne på en ny og original oppskrift på mat hver dag resten av deres liv, ellers vil de kjede seg, for de blir ikke positivt overrasket av maten sin. Men må det alltid være overraskelser? Hvis du går til et pizzeria og bestiller en pepperonipizza, men du får en pizza med grus og avføring på, så tar du ikke det som noe originalt og overraskende, som noe du ikke forventet. Nei, sant nok, men jeg ville heller ha pepperoni på pizzaen. Det er på samme måte med enkelte band. Hvis du kjøper den nye AC/DC-skiva, så vet du hva du får, og det er akkurat det du vil ha. Selv om det er en klisjé innenfor deres egne rammer.

AC/DC høres akkurat ut som AC/DC, hver eneste jævla gang. Samme med Iron Maiden og flere andre band. De har sine strukturer de holder seg innenfor, og det gjør det til en klisjé.

Men det er det du vil ha. Alt må ikke være så banebrytende og originalt hver eneste gang.

For alt har allerede blitt gjort multiple ganger for lenge siden, både i musikk og i filmer. Og bare de gode ideene blir gjentatt gang på gang, og da blir de klisjeer. Og noen sier da: «Det er en klisjé, jeg liker det ikke mer.». Det er sikkert de samme folka som når et band lager sin første skive, så sier de: «Å, de har solgt seg, de har tapt seg, de var bra da de lagde sin første demo.».

- Nå skal jeg ikke skryte på meg noen intensiv kjennskap til de første atten Lordiskivene, men jeg ble ganske overrasket over at «Limited Deadition» er såpass variert som den er. Jeg hadde absolutt ikke forventet meg en pianodrevet ballade med fullt kor!

- Ikke? Haha. Nei vel. Dette er en veldig typisk Lordi-skive, vil jeg si. Den holder seg innenfor rammene. Denne skiva er ganske 80-talls AOR heavy metal-orientert – classic rock, om du vil, og pianoballader er en del av det. Vi har antagelig bare overrasket våre hardcorefans to ganger. En gang i 2016 da vi lagde et reinspikka heavy metal-album, og for to år siden ga vi ut syv skiver på en gang, og alle syv var i ulike musikalske stiler. En disco-skive, en thrash metal-skive og alt mulig mellom de to ytterpunktene. Så denne skiva er egentlig ganske standard Lordi, det burde ikke være noen store overraskelser der for fansen!

- Senere i denne uken skal jeg snakke med en annen nordisk, maskert monstervokalist som fronter et band med anonyme maskerte musikere – en viss Papa Emeritus fra Ghost. Og det slo meg nettopp at Ghost og Lordi har mye til felles sånn sett – bare at dere gjorde dette lenge før Ghost var påtenkt. Er du fan av Ghost?

- Jeg elsker imagen deres. Jeg virkelig forguder imagen deres. Musikalsk sett er mange av låtene deres for kompliserte for min smak. Men de har mange svært gode melodier – er det en låt som heter «He Is»?

- Ja, den er nesten ti år gammel, fra «Meliora». Balladen deres.

- Den liker jeg, virkelig. Men mange av de andre låtene deres blir for komplekse, for artistiske, på en måte. Men jeg skjønner hvor han kommer fra, og det er antagelig samme sted som jeg kommer fra, for vi er jevngamle og har mange av de samme heltene. Alice Cooper og Kiss, kanskje litt King Diamond her og der.

- Så du er i bunn og grunn metalfan?

- Ja, jeg er født i 1974 og vokste opp på 80-tallet, så mine favorittband er fortsatt Twisted Sister, Kiss, W.A.S.P., Alice Cooper, Udo og King Diamond. Det er det. Jeg tror det siste nye bandet som jeg syntes var virkelig bra var White Zombie og Rob Zombie. Men alt som har kommet etter det har ikke klart å engasjere meg i det hele tatt. Jeg er rett og slett ikke interessert lenger. Jeg har blitt en sur gammel gubbe som bare høre på de gamle greiene som jeg liker. Selvsagt hører jeg låter med nye band som jeg synes høres tøft ut, men det klarer ikke å engasjere meg, jeg klarer ikke å bry meg. Det blir mer: «Gjesp! La oss heller sette på «Love Gun»!» Så ja, det kan være bra, men det høres ikke ut som «Stay Hungry». Jeg liker «Stay Hungry». Hvorfor kan du ikke få det til å høres ut som «Stay Hungry»? Vær så snill?

- Du nevnte Rob Zombie, og han slår meg som din tvillingsjel på mange måter – ikke minst på grunn av deres felles lidenskap for skrekkfilmer, som dere begge har vært involvert i.

- Ja, det stemmer. Lordi lagde vår egen skrekkfilm i 2008, «Dark Floors», som da var den dyreste skrekkfilmen som noen sinne har blitt laget i Finland. norwayrock.net

”Vi musikere er horer som åpner beina for enhver som betaler oss.”

- Og du koser deg med å regissere dine egne musikkvideoer nå?

- Ja, det er logisk, for i et sivilt liv ville jeg ha vært en filmregissør. Jeg gikk på filmskole hvor jeg ble uteksaminert i 1995, og tjente til livets opphold med å lage storyboards i et finsk filmselskap, inntil vi fikk platekontrakt, og da sa jeg opp jobben og fokuserte all min energi og tid på Lordi. Så ja, min andre store lidenskap er film og kino, så når jeg nå er tilbake i regissørstolen og skriver manus og redigerer, så tenker jeg stadig på hvor digg det hadde vært å lage en film. Men det krever så mye tid og planlegging at jeg ville blitt nødt til å legge bandet på is så lenge. Og det er jeg ikke villig til å gjøre. Den eneste gangen jeg kunne hatt tid til det, var under corona-perioden, men da var det alle disse restriksjonene om at du ikke kunne samle mer enn ti mennesker på ett sted, og det er nesten umulig å lage en film under slike forhold.

- Jeg så videoen til «Hellizabeth» i dag, og under den midtsekvensen visste jeg hva

norwayrock.net

som kom, men jeg hoppet likevel i taket.

- Kult. Det er vanskelig å få til en slik scene hvor man skal få seerne til å skvette til, for man vet jo hva man gjør, og vet ikke helt hvordan det vil bli oppfattet av noen som ser det for første gang, så man må bare vise det til venner for å vite om det fungerer eller ikke. Man skjønner kanskje at det kommer til å skje noe, men det er noe annet når man på forhånd får vite at her kommer det en skvettescene – at monsteret kommer til å fly i trynet på deg. Man kan bare få den reaksjonen én gang.

- Hvordan påvirket det bandet å få inn en ny gitarist etter et kvart århundre?

- Alle i bandet er mer avslappede og glade nå. Jeg har full respekt og kjærlighet for Amen (gitar fra 1996 til 2022), min våpenbror gjennom flere tiår, men forholdet mellom ham og resten av bandet hadde vært giftig i flere år. Så derfor ble jeg til slutt nødt til å si: «Det er på tide at vi skiller lag, vi kan ikke være i samme band lenger.» Nå har vi fått Kone med i bandet, og han er mye yngre enn oss andre, og så sykt talentfull at det har gitt resten av bandet en energiinnsprøytning. Og jeg kan endelig stole på at alle i bandet gjør det de skal gjøre. Jeg trenger ikke lenger være bekymret for at noen skal skape problemer for bandet, på grunn av manglende motivasjon. Så ja, det føles veldig bra nå.

- Får du utløp for all din musikalske kreativitet gjennom Lordi, eller har du andre prosjekter på si?

- Nei. Jeg pleide å være låtskriver i stallen til Warner, men problemet mitt var at jeg hadde

ikke tid til å skrive låter til noen andre. Jeg har levert noen låter til andre finske artister, men det er det. Jeg ånder og lever for Lordi 24/7, og sånn har det vært i over 20 år. Jeg har ikke tid til noe annet, og i Lordi kan jeg gjøre hva pokker jeg vil. Hvis vi vil lage en countryskive, så kan vi lage en countryskive.

- Har du aldri skrevet en låt som du følte var noe av det beste du har laget, men som var totalt uegnet for Lordi?

- Jo, det har jeg. Men så har vi spilt den inn likevel. Haha! For det er bare ett instrument som får et band til å høres ut som et band, alt annet kan endres i miksen eller i studio. Og det er hovedvokalen, det er den som definerer bandet. Selvsagt, i band som AC/DC og Iron Maiden har du også musikkstilen som definerer dem og gjør dem instant gjenkjennelige, men som oftest gjenkjenner du et band på vokalisten. Så jeg kan skrive en låt i hvilken musikkstil jeg vil, men når jeg åpner munnen og synger den, så blir det en Lordi-låt.

NRM 1-2025

23

Bring On The Night 24 NRM 1-2025

norwayrock.net

German supergroup metal opera project Avantasia releases its 10th studio album “Here Be Dragons” in February 2025. A couple of months before release we spoke with frontman Tobias Sammet about the record, Norwegian audiences, and his special relationship with Bob Catley of Magnum.

TEXT AND LIVE PHOTOGRAPHY: ANNE-MARIE FORKER PHOTOGRAPHY: KEVIN NIXON

Your new album title “Here Be Dragons” immediately sounds like a storytelling album. What inspired the title?

The quest for adventure, or the spirit of adventure, and to use my most precious tool which is my imagination and come up with stories, disappearing into the world of Avantasia and my own little world to discover things and try out things and be playful and not worry about what’s going on in the rest of the world. It’s just my world, I’m the mayor of this empire called Avantasia, the Kingdom of Avantasia, so to speak, and “Here Be Dragons” just sums up the whole attitude of the album and the whole approach. I mean, “here be dragons” was used on ancient maps to indicate uncharted territory where there may lurk possible danger or probable dangers maybe, and I thought - don’t come here, there may be danger - that sounds like an invitation to me! You never know what’s going to happen, you never know what’s coming next and this was such a great metaphor for this journey that I have been setting off on myself, that I thought it was a great way to sum up this book with ten individual stories. So I think it emphasizes and embraces the escapist approach of the album.

The first story is “Creepshow”. Why did you choose that as the first single?

Because it was very obviously the most accessible track. I think they’re all amazingly accessible because, of course, I wrote them and to me they were quite accessible, but it’s the shortest track and the record company said it may be the most contentious track and it’s one of the few tracks on the album that has a chance to get some airplay on rock and hard rock radio. It’s a mid-tempo song, it’s accessible, it’s understandable, it’s got a sing-along catchy melody, it’s not extremely heavy, it’s not extremely complicated. Still it has the quintessence of my writing and my DNA, it has some Edguy attitude also I have to say, or some Edguy resemblance in a way, but that is just the nature of things, I mean, I’m the song writer for both, so of course whatever I do with Avantasia has also some link to Edguy and vice versa. So, three minutes long, I think it’s quite easy to digest and that’s why it was the obvious choice. Of course I knew that the gatekeepers of the community would be very angry with me, but I didn’t expect them to be so angry, but it’s just 2% probably, they are a very loud minority. And controversy is not too bad to promote something, so I’m very happy that not 100% love it, but only 95% or 97%, and the other 2 or 3% hate it from the bottom of their heart and are very vocal about it. That’s the spice and the soup of promotion, so it’s not too bad. I’m really happy with the track, I know it’s not a power metal track, it’s not a fast track, and I knew that, I don’t want to say narrow-minded, but some people who are exclusively into extreme power metal would be a bit shocked, but then heavy metal is about shocking people, so it’s absolutely metal.

It’s much better to have 97% happy and 3% really unhappy. That’s still a reaction. What you don’t want is indifference.

Yeah - it could be worse, it could be the other way around then I would be quite unfortunate. To be honest, I left out part of the truth - I would say 99% of the world’s population don’t even care about whatever I do. They don’t even know what I’m doing. But out of those people who

norwayrock.net

expected something from me I think the vast majority are quite happy with it.

I think you’re going to attract a lot of new fans with that track.

Yeah, you never know. That’s what you hope for, because when I write a song, no matter if it’s a fast track, or more traditional track, or an epic, or a song like “Creepshow”, a lot of people ask me - what did you think when you did that? And what was the intention? And most of the time, I’ve got to be disappointing to people. There’s no intention. I was just thinking that’s a great melody. I’m sitting at the piano, and let things happen. I just enjoy my time. And you don’t necessarily think about what the impact of a song is going to be or what it’s not going to be. You just do it and you let it happen. And I think that’s the most honest approach. That’s the only way I can approach things in order to maintain peace of mind and happiness. And make sure that the time I spend at my piano, that those moments are not wasted moments. And they are wasted moments if I don’t enjoy it, worrying about what people may want to hear. I just sit there and I have quality time. I’m just creative. And those are priceless moments. And that’s why I hope that some new people will like it. But it’s not really been the intention of it. In the beginning, when you start writing a song, often you have no idea what it’s going to be like in the end, and what it’s going to sound like, and which road the song is going to take you. Most of the time - or all the time - I let the song take me its way. And that’s exciting for me. And wherever it takes me, there may be dragons, you know? Some of those dragons are nasty bastards on social media.

But I don’t care, you know? I challenge every dragon to face me and to stand in front of me and let’s see who’s going to prevail.

That’s a good challenge! Speaking of enjoying it, which one of these songs when writing and recording did you enjoy the most?

Well, that’s difficult to say because when I don’t enjoy something, I can be a very grumpy person and when I don’t enjoy what I’m doing

NRM 1-2025

25

it, I stop doing it. So that’s why all the songs you hear finished on the album, I genuinely enjoyed working on them. Of course, there’s a different story to every song. What I can say, for example, what comes to my mind as a very, very vivid and strong memory, is one of the last songs I wrote for the record. That was “Bring On The Night” with Bob Catley. It was written during the World Championship in football. And it was written during the game, Netherlands against Turkey. I’m a huge Magnum fan. And I never had it before, a song coming together like that. I was watching football and I just had the feeling - I have to play piano. Piano was across the room. It was just like the piano said “Come and play me” and I started to play. I have a little sketch painted by Rodney Matthews hanging on the piano, a picture by Rodney Matthews, some dragons, funnily. And I started to play the piano and all of a sudden it was just like a song was coming together in five minutes, something like that. And I captured the moment, I captured the idea. And finished the football game, went to my studio that night and finished the whole song, the demo of the song within minutes or hours, I would say. And that was “Bring On The Night” as a tribute to Magnum. I was so fuelled by the idea of, innocently, paying homage and tribute to Magnum, and putting it into an Avantasia context, it was almost a holy or sacred experience. I can’t describe it. It came together so fast. It was scary. And within the next morning, the song was written and demoed. On the limited edition of the album,

26 NRM 1-2025

you can hear the original demo. Of course, some refinements were made afterwards, but you can hear the demo I recorded where I recorded all the tracks, the drums and the bass and the guitars played on keyboards.

Tons of keyboard sounds. And that was a very, very exciting and encouraging experience.

But I enjoyed writing all the songs. You know, I don’t just do it for a living. I really do it because I don’t have anything else to do. Well, I’m so boring, I have to write songs! No, I really enjoy it. That’s quality time for me.

The love of it is the only reason. What was Bob’s reaction when you showed him the song?

I played it to him I think during the afternoon before our show in Austria this summer on my mobile phone. And he said, “It’s lovely. I get it. I get exactly what you want.

It’s lovely. Let me do it.” And we recorded in Hamburg the weekend of Wacken open air afterwards, we went to the studio, we recorded it. And he was very emotional, I have to say.

And he was emotional - we didn’t speak too much about the lyrics of the track, but he felt what this was all about. And that it was my way of saying - Your band means the world to me, and you are a lifetime member of Avantasia, and we’re all glad to have you, Bob. And without Magnum, there would not be Avantasia or even the songwriter that I am today. So that was what I was saying with the track in a way between the lines. The lyrics are slightly different, but there are some hints.

I mean, there’s “Keep the Nightlight Burning” in it. So that was my way of saying thank you

”I was so fuelled by the idea of, innocently, paying homage and tribute to Magnum, and putting it into an Avantasia context, it was almost a holy or sacred experience.” to Tony Clarkin and Bob Catley and the whole Magnum Camp.

That must have been such a comfort to him as well after the loss of Tony. It’s still fairly recent.

I think so. I spoke to Bob in the beginning.

We didn’t speak much because I didn’t know what Bob was going to do. I mean, what was his choice in music? Would he carry on playing music? He was falling into a hole, in a way, or that’s what I thought. But we had a chat at the bar at Sweden Rock Festival in the hotel, where Bob opened up about it a little bit. I said, Bob, don’t thank me, we thank you.

You are for Avantasia as wonderful as maybe Avantasia is for you, as he was saying. So it goes both ways. And there’s no need for Bob to thank us because I thank Bob. He’s been around for 25 years now in my life. I think the first time we met was in April or May or March, I don’t know, 2000. So, yeah, we have quite some history together.

Speaking of history, close to 2000 is 1999 and that’s when you first conceived of Avantasia I believe. Did you ever think back then that it would last 25 years?

No, because it wasn’t planned. It was it was just designed to be a two-off album, a one-off, a double album, which we sliced in two pieces to sell it twice. That sounds

norwayrock.net

honest, right? [laughs] No, seriously, I mean, it was so much music and was so expensive to produce and we just finished the first part of it and released it, but it was just meant to be two albums. I didn’t want to do it as constant thing. And I buried it after the second album to fully focus on my other band, Edguy, and I wrote those songs for Edguy and fulfilled myself with Edguy. But after a while, I realized that I was missing something. I was missing the fact that I would work with my heroes again and with idols of mine, with people like, later on, it would be Alice Cooper and Klaus Meiner and Biff Byford and Jørn Lande, and I would work with those people and I missed that. And I also missed having not to discuss everything with five people because in a band, in a real proper band that has grown since you were 14 years old, I would say that you put in 100% energy, but 90% of the energy goes into resolving arguments and finding compromises and making everybody happy. And then there’s 10% left to be creative at the night time. And then in the next morning, you go to the studio again and to the rehearsing room and you’re trying to explain everything again. And you’re trying to convince people, having to turn down ideas from somebody because you don’t think they’re good and they turned down your ideas. And I didn’t want to do that. I missed not having to do that. So I just did it again. Everything is so much more immediate in Avantasia. I make a decision, and I sit there and somebody asked me something like - which is going to be the opening track of the album? And you say - I feel like this one is going to be the opening track.

Next question. Everything is so immediate. That doesn’t mean every decision is the best decision in the long term that you could have made, but everything you are able to, all the power you invest directly goes into the result. You don’t waste energy. There’s no frictional loss. And I missed that. And that’s why I revived Avantasia and it proved me right. Because from then on after the rebirth of Avantasia in 2007, it skyrocketed. All of a sudden we became a touring band. We became a band that nobody had seen before because all of a sudden there was a band with five or six lead singers on stage. And sometimes you see that, but it’s usually called The Allstar Project. And usually the encore is everybody doing “Smoke On The Water” together and the audience falling asleep. It was a different approach. It was a real spectacle. I think it’s even more now with a new show and we refurbished everything and it’s really an experience. So,

norwayrock.net

[laughs] to answer your question, no, I didn’t guess at all that it would last this long!

It’s an experience. I saw the Tons of Rock performance in Norway last year and it was spectacular. The whole stage setup as well is beautiful, visually.

It was a great show. Thank you first of all for appreciating it. But the thing is, it was a daylight show and of course in Norway it’s really difficult to play it without day/night in summer. I mean, the sunset is broken in Norway! But of course when it’s getting dark, then it’s a way more intense experience. I once saw a King Diamond show in the daylight at Sweden Rock a long time ago, 20 years ago something like that or 25 years maybe even. And it was a bit like the Muppet Show, and I love King Diamond, don’t get me wrong, but it was just King Diamond has to be a horror movie, it needs darkness, and a theatrical show, a haunted house, where it’s not even murky, when the sun is shining on a haunted house and all of a sudden you see those ghosts in daylight, you think, oh, something’s wrong here. It’s like it’s a behind-the-scenes experience almost, you know? You see what the great Wizard of Oz is wearing behind the scenes and that he’s just a man in his leisure suit. So that was something that I didn’t like about the Tons of Rock experience. And the burning piano didn’t go off. I mean, it didn’t burn. So technically, it was no burning piano.

But yeah, I liked it, it was great. And the funny thing is, like not too long ago, people said in Norway, it’s not the right music for Norway, it should be more extreme. And then it’s always an inner triumph, when you prove these business experts wrong, when you go there and you say- see, there’s a lot of people here that love that type of music. Those are the moments that I really enjoy because it’s just like, see, there is this kind of audience everywhere. And it was great. We were received with open arms.

You’re coming back in April, I believe, and that will be at night indoors, in your own venue. How did you find the Norwegian audience?

I have played in Norway before at an indoor place in Oslo in 2022, I believe it was, and it was insane. It was, i don’t know, 1300 people or something, it was not a huge crowd it was a small or a mid-sized theatre, Sentrum Scene, that one. And the crowd was so wild, and so loud, and so lovely, that I thought - why haven’t we done this before? Why did we listen to people who say, no, it is a black metal country. No, it is black metal, of course, you invented that type of music, but there’s so much more.

Yes, absolutely.

TNT are from Norway, and Jørn is from Norway, and there are so many great musicians from Norway - and Morten Harket! That’s not exactly heavy metal, but...

He is one of the best.

He’s great. I love a-ha.

So do I. My experience living here is, yes, there are a lot of black metal fans and there are black metal festivals, but the bigger venues like Sentrum Scene, like Oslo Spectrum and Tons of Rock, it’s more than that.

Yeah, you know, I think it’s like everywhere. There is a market for this type of music everywhere and I didn’t see a reason why it should be any different in Norway. But I have to say, when we did that, especially that first indoor show we did, it was crazy loud. The reaction was so good and that’s what I’m looking forward to. It’s gonna be good and we’re gonna bring our own show. Last time we played there, it was a daylight show, the time before, the first show we played in Oslo was, it was our own show but we didn’t bring the show. This time we’re gonna come with a full set, with a full stage set, and we’re gonna play the long show and it’s gonna be dark. This is gonna be the way it’s supposed to be.

I do hope “Creepshow” will be in the setlist.

Absolutely, it has to be. It’s a single and I love that song and it will be the set list. Definitely.

Fantastic. Thank you so much again for your time today, Toby.

Thank you! Thank you for your support!

NRM 1-2025

27

ENEMY INSIDE MED NY ENERGI I NYTT ALBUM “VENOM” I februar slapp det tyske bandet Enemy Inside sitt tredje studioalbum “Venom” gjennom Reigning Phoenix Music.

Albumet består av elleve låter hvor vi i høst fikk smake på albumet gjennom låtene “Sayonara” og “What We Used to Be”.

De følger opp sitt siste album “Seven” fra 2021 med et eksplosivt album som utforsker en ny energi fra bandet, med tekster som gir ettertanke. Albumet utforsker sjangere utover metalcore med å mikse inn pop, industriell og moderne rock.

TEKST: ANYA FERGUSON RØNNINGEN

Vi har fått snakke med Evan K (gitar) og Natassja Giulia (vokal) om det nye albumet og hvordan bandet leverer noe de ikke før har gjort, og hva de ønsker at gamle og nye lyttere skal få ut av det kommende albumet.

- Kan dere fortelle oss litt om det nye albumet? Dere forteller at det er noe av deres mest autentiske dere har gitt ut til nå, kan dere utdype?

Evan: - Ja, men jeg tror ikke nødvendigvis det er noe av det mest autentiske vi har gitt ut enda, men jeg tror definitivt det er noe av det mest spontane vi har laget. Ellers føler jeg at vi sier de andre albumene ikke er autentiske, men de er jo fortsatt en del av oss. Men det er definitivt noe av det mest spontane.

Natassja: - Det nye albumet føles det mest befriende og ekte ut for meg lyrisk. Det mest ærlige så langt, så for min del er det de mest

28 NRM 1-2025

autentiske tekstene. Jeg føler at i dette albumet lar jeg meg selv være mer sårbar og mer ærlig.

- Er det noen av tekstene som skiller seg mest ut for deg?

Natasja: - “Sayonara” er en låt jeg er veldig stolt av hvordan ble. Jeg liker teksten svært godt og budskapet bak, det er et viktig budskap. Det er en slags anti-hat-sang, den svarer til negative kommentarer man får på internett. Ikke bare til oss som et band, men generelt. Det er så lett for folk om dagen å kommentere og gjemme seg bak en skjerm og spre hat over internett. Man ser den nesten hos alle band og artister, og jeg føler at vi skrev en litt mer gøy respons til det med denne låten. Alle har valget om å høre på et band eller en låt man ikke liker. Du kan selv velge å klikke deg ut og høre på et annet band. Jeg elsker teksten og det er en veldig gøy sang, jeg gleder meg veldig til å spille den live på turné.

- Hvordan var prosessen rundt å skrive dette albumet?

Natassja: - Vi skriver alltid som et team. Jeg kommer oftest opp med en melodi eller Evan lager et riff på gitaren eller melodi. Det kommer litt an på, men vi skriver alltid melodi først. Også legger vi på en vokal-linje.

norwayrock.net

På demoen synger jeg som regel bare noe tull. Slik som i “Sayonara” startet det bare med meg som synger “fuck yeah, fuck yeah - fuck yeah, fuck yeah, fuck yeah”. Jeg vil jo åpenbart ikke beholde det, så jeg tenkte bare videre på hva låten kunne handle om. Låten føltes veldig energisk ut, så dette var startpunktene mine. Det er alltid ganske artig for moren min snakker ikke engelsk og ønsker alltid å ta del i prosessen og forstå hva jeg sier. Men jeg må alltid fortelle at “Mamma, det er bare vås…”

- Har dere gjort noe annerledes rundt produksjonen av dette albumet?

Evan: - Ja, produksjonen rundt dette albumet høres og føles mye mer moderne ut enn de tidligere albumene. Vi prøvde å unngå store vokale arrangementer, slik vi har gjort tidligere. Ikke at det ikke var fokus på vokal på dette albumet, men ikke like mye som vi har gjort tidligere. Vi prøvde også å unngå orkestrale deler slik vi også har gjort tidligere.

Vi prøvde å fokusere mer på det rå, og det harde og industrielle.

- Noe av dette dere kommer til å ta med dere videre i neste album?

Evan: - Alt kan skje, men ja - det tror jeg, men la oss overraske oss selv. Jeg tror derimot vi ikke kommer til å høres veldig annerledes ut på det neste albumet etter dette. Jeg liker stegene vi har tatt mellom “Seven” og “Venom”.

- Jeg liker veldig godt det dere har sagt om at dere ønsker å utforske og være annerledes fra det dere har gjort tidligere, men var dere noe nervøse?

Natassja: - Nei, absolutt ikke nervøs. Det var derfor alt var så gøy og spennende med denne skrive-prosessen. Alt kommer kanskje ikke til å være for enhver fan, men vi er litt sånn “Fuck it, vi liker det!”. Som artist er det du som skal høre på låtene flest ganger. Under skrive-prosessen, i studio, på øving og på konserter - så jeg føler det er så sykt viktig at man liker de tingene man lager.

Evan: - Vi representerer oss selv i våre sanger. Vi skal ikke representere noe vi ikke er.

Plateselskapet pusher oss heller ikke til å høres ut som noe i noe annet eller ønsker at vi skal rette oss inn mot noe spesiell målgruppe. Vi skal være oss selv, og jeg tror hvis man lager de låtene man ønsker, så er det en del av deg.

- Hadde dere noen spesielle referanser eller inspirasjon dere så på for dette albumet?

Evan: - Det blir jo på mange måter den musikken man generelt hører på. Hvis man hadde stoppet oss langs motorveien hadde man fort skjønt at vi hører på alt fra Mariah Carey til Cannibal Corpse. Så det blir jo fort en blanding av alt vi hører på. Jeg kan alltids liste opp mange inspirasjonskilder, men vi har ikke nødvendigvis som et mål å høres ut som dem.

Natassja: - Ja, vi håper jo egentlig at når man hører på låtene våre at man ikke synes vi høres ut som noe man har hørt før. Alle sangene er også litt forskjellige fra hverandre.

Alt fra glade låter, tunge låter og triste låter.

norwayrock.net

Som Evan sier, man blir påvirket under skriveprosessen - men man ønsker fortsatt å høres ut som seg selv.

- Det føles på noen måter ut som at metall har blitt mer lekent de siste årene, og noen av låtene på denne platen føles mer energiske ut enn de tidligere albumene, var det med intensjon?

Natassja: - Ja, metall har definitivt blitt ganske gøy! Det er ikke noe vi tenkte på før, men det er noe som har skjedd mens vi har skrevet. Vi ville være mere energiske. De to første albumene var mer emosjonelle, men vi ønsket oss flere solide live-låter å spille.

Med disse sangene ønsker vi mer hopping, mer energi. Jeg liker at metallband ikke bare fokuserer på emosjonelle og tunge låter. At man også kan ha artige tekster og “sound”, metall fans liker også å ha det gøy! Livet er seriøst nok.

- Har dere noen personlige favoritter fra albumet?

Natassja: - Tittellåten “Venom”.

Evan: - Også en annen låt som ikke kommer på det digitale albumet, men kun på den fysiske kopien. Det er en personlig favoritt.

- Hva er det dere ønsker folk skal ta med seg fra dette albumet?

Natassja: - For min del så ønsker jeg at folk skal føle seg styrket og forstått. Når mennesker forteller meg at en sang har resonert med dem og hjulpet dem, så er det virkelig den beste responsen jeg kan få som artist. Jeg tror det er en sang for enhver situasjon på dette albumet.

Hvis du vil ha det gøy, hvis du vil være trist eller føle deg sett og forstått.

- Hvordan ville dere beskrevet Enemy Inside til nye fans som kanskje kommer fra

dette albumet?

Natassja: - Vi har denne diskusjonen hele tiden, men hverandre og med plateselskapet.

Det er så vanskelig for oss å beskrive oss selv.

Vi går alltid for moderne metal, det beskriver på en måte det meste.

Evan: - Og til og med det beskriver ikke alt.

Ja, det er moderne metal - men hvis du kaller oss pop-metal, så er det det også. Det er en god blanding av alt.

- Dere kommer jo dessverre ikke til Norge på den kommende turneen deres, men er det noen steder dere gleder dere spesielt til å turnere?

Evan: - Vi har veldig lyst til å komme til Norge en gang, men!

Natassja: - Ja, definitivt! Akkurat nå gleder vi oss til de andre stedene vi ennå ikke har vært før. Som Polen og Tsjekkia.

Evan: - Og Finnland, det blir vår første headline konsert der. Vi har vært der før, men kun på festivaler. Jeg gleder meg også til de tyske konsertene. Vi har jo så klart spilt rundt om i Tyskland i de byene vi skal til før, men det er alltid fint med et kjent sted og vi vet at disse stedene alltid blir bra. Men ja, de stedene vi ikke har spilt før gir en følelse av å utforske noe nytt med nye folk. Festivalene vi skal spille til sommeren blir også bra!

Natassja: - Norge blir absolutt neste på lista. Dere er jo noen av våre topp-lyttere, så vi kommer garantert snart!

- Noen siste ord?

Natassja: - Vi er bare så fornøyde med dette albumet og hvordan det ble - og vi håper alle som lytter til det finner i hvert fall én sang de virkelig liker. Jeg håper jo alle liker det like mye som vi selv gjør!

NRM 1-2025 29

JETHRO TULL Curiouser and Curiouser

30 NRM 1-2025

norwayrock.net

Jethro Tull release their 24th studio album in March 2025. A few months before release, we sat down for an enjoyable chat with frontman Ian Anderson to discuss the new record, insights into playing the flute, narration work on Opeth’s latest album, and how he “wouldn’t want to wake up in the morning next to somebody who sounded like” Mikael Åkerfeldt’s growls.

TEXT: ANNE-MARIE FORKER PHOTOGRAPHY: IAN ANDERSON

What inspired the title of the album “Curious Ruminant”? Great title.

Well, a friend of mine, a retired priest at Wakefield Cathedral in the north of England, when he heard the title track on the day that it was released, he sent me an email saying “What does this title mean? Does it mean that you are a nosey cow?” And I said “No, though possibly I am”, but really, what it’s about is, first of all, ‘curious’ in the sense of having curiosity, and fulfilling that curiosity by learning something. And ‘ruminant’ in the sense not of the three-toed mammal, that chews the cud, sicks it up again and has a second helping - not that. It’s the ruminant in the sense of a contemplative person. Someone who likes to think things through. We have in English the phrase “to chew the cud” meaning that we think things over. And so that’s the nature of, I think, what I tend to do. Particularly these days I like every day to try and learn something that I didn’t know yesterday, and then to think it through for a while to absorb it. And then give it some context within my own life and times. I am a curious ruminant. And the title refers to the general tenor. I think of all the lyrics, they were all written in a fairly short period of two or three weeks, right at the end of May, the beginning of June. And so the thing in common is they have a personal touch, which is not so typical of most Jethro Tull repertoire over the years. I’m more of an objective writer, I write about other people; I write about situations and places. But here, I’m really talking about my own feelings and impressions. Not “heart on sleeve” feelings, like “oh dear, poor me, my boyfriend just left me” like Alanis Morissette or somebody. I’m inclined, really, not to touch upon emotional sadness in that kind of a way, but I’m talking more of ‘feelings’ in terms of more philosophical or spiritual thoughts.

Yes, my next question was actually related to the lyrics being on a more personal level. I very much sense that. The opening line is “I count my life in seconds past”. Which tracks of this album would you say hold the most deep personal significance for you?

Well, in different ways, I suppose they all do to an extent, but the first two songs quite clearly are much more specifically about me and my life, but in different ways. But then there are other songs that could be viewed as having some political concerns, like “Over Jerusalem”. That’s a very difficult song to write because to touch upon Jerusalem, particularly in the last year and a half, you know, we are talking dangerous territory as a songwriter. And I don’t believe in the simplistic views of right and wrong and one side versus the other. I mean, it’s a much more complex situation.

I’ve been to Jerusalem a few times and Israel generally a few times in my life that I’ve been there to donate the money from the concerts to local charities that exist to bring people together as opposed to further divide them and engage in retribution and vengeance. It’s a very tiny difference to make, but I think there are people in Israel who do want to bring together the different cultural and religious backgrounds, and do it in a positive constructive way, usually through the arts and entertainment, through children at school and older children studying music together.

It’s a positive step, a small, small step but a positive one. As I say we’ve always got to keep it in context. It’s a bit like the fundraisers I do for churches and Cathedrals at Christmas every year. It’s a tiny thing, you know, it’s such a little tiny thing, it’s not some big grandiose thing, raising millions of pounds. It’s a tiny thing. It’s just doing what I can do to bring

norwayrock.net

people together. Ultimately, it’s not me giving the money, it’s the people who buy the tickets, they’re the ones who are donating to a cause at Christmas at the concerts, to support the fabric of our great Cathedrals and churches, not only in the UK but sometimes in Italy or elsewhere.

So, it’s a very small thing, in the greater sense. I mean, the money raised from when I played a Canterbury Cathedral twice, equated with one day of the running costs of Canterbury Cathedral. So, you got to put it in that context. In some other cathedrals, maybe it’s two days or three days running costs, So, it’s a small, but definitely helpful thing to do.

Absolutely helpful. It wouldn’t be there without your influence. It’s because of you.

Yeah, I mean, if it wasn’t me, maybe somebody else would be doing concerts that they would come to, but I know that in most cases people are not that generous. I know that Roger Waters for example when he last played in Israel, because I was there not long afterwards to meet some people from a co-educational school co-educating people of different faiths – The Oasis of Peace is what it’s called – and Roger Waters had done his concert on land that they own, and I said to the organiser “Oh, so did he donate some money from his big concert to your organisation?” and they said “No. The promoter paid some rent,” he said, but he didn’t leave anything. And as you probably are aware, he is one of those who shouted from the rooftops about boycotting Israel, as if it makes one shred of difference to Benjamin Netanyahu whether I play in Israel or not.

I mean, of course it wouldn’t register on his radar at all. And so I choose to go if there is a positive side to doing that sort of a thing. And if you can, if there is a small upside as opposed to the obvious negative aspects, it’s my decision to do that. Some people called on me to boycott Israel. I’ll just tell them to mind their own business. Because if they feel so strongly about it, why don’t they donate some tens of thousands of shekels to charities? You know, if you feel such a big deal about it, you go ahead and do it, and donate to the Palestinians if that’s your viewpoint. So, it’s all about scale and intent. And I work within a small scale but with broadly speaking a good intent but it doesn’t make me a hero. It doesn’t make me an enormous benefactor and to a lot of people, it’s entirely unimportant, they’re just there for a good night out.

Yeah. You’re not going to create anything good by isolating one side, you can’t unite people that way. It’s not going to work. It’s just going to cause more discontent. But going back to the album, is there any track your most proud of and why?

I suppose one of the tracks that is an unlikely track but one that appeals to me is “The Savannah Paddington Green” because it was a song written very quickly. I was walking through that part of London.

It just struck me as a sort of an odd place this little green space in the middle of a huge dual carriage way, with a concrete flyover and busy streets and not very nice housing. But it’s a little oasis of calm and tranquillity and I thought – what’s this going to be like in fifty years or a hundred years, in terms of the inevitability of climate change and what it might produce in our urban landscapes? And I went away with this feeling in my head and wrote the song very quickly after that and recorded it pretty much immediately. And when I record things, I don’t like to dwell upon it, you know, I came up with a chord sequence and a bit of a melody and I sang it and I gave myself an hour and a half to do the master vocals and guitar parts and then I did a few more things. Some of the guys in the band came and added their contributions. But I like that way of working very quickly and intuitively and not wasting time, cracking

NRM 1-2025

31

on with it.

Was there any particular track that took the longest to make that was quite difficult to put together? Also, which one was the easiest?

Probably the one that took the longest to make, is the one that was originally done as a demo back in 2007. So you could say that it took twenty-two years to get around to find it – it was actually my son who found a multitrack on an old computer that he was about to destroy or give away and he came across this multi-track and said “I’ve just found this, does this mean anything to you?” Because it had a working title, which in fact became the final title, and I recalled making a demo of a very long piece of music to perform with the Indian classical flautist Hariprasad Chaurasia, with whom we were scheduled to do some concerts in India and in Dubai. And I’d written this piece as a duet very carefully in the key that he played in and as a duet essentially for Western concert flute and the Indian classical bamboo flute. And he didn’t end up wanting to do that for whatever reason. So we ended up playing a traditional Indian Raga when we did the stuff together in our concerts. So it just lay there doing nothing. And I heard it again and I was immediately struck by how much the flute playing, particularly in the Indian bamboo flute, was as good as I was ever going to be playing that instrument. And so I thought, I’m going to finish this and make it into a complete piece.

I wrote some lyrics and I re-recorded it, you see that a lot of the flute that was on there was copy and paste sections, and I wanted to every line to be new and fresh. So I re-recorded the flutes and then we added some guitar acoustic guitar, electric guitar, drum, bass, and cajon, a percussion instrument, and I edited it down to a mere sixteen minutes. So it takes its place as the third longest Jethro Tull track ever!

Is that “Drink from the same well”?

Yes, that one.

That is beautiful. As a former flautist myself, although not anywhere near your level, I’ve always wondered, what do you find the most challenging flute solo to play live, if you can pick one?

What is always challenging as you get older is having the lung capacity to deal with long passages of music with a lot of notes in them.

I test myself very regularly. Every couple of days I go and play flute and I sing, when I’m not on tour or recording. And I test myself with a particular piece of music, which was always at the limit of what I could do. And I test myself with that from time to time just because I want to be sure that I can still just about do that.

And, so far, I can, but it requires conscious thought to really fill my lungs before I begin a very lengthy phrase with a lot of notes in. It also depends to some extent on the flute itself and the embouchure of the particular head joint because with some so-called “free-blowing”

32 NRM 1-2025

head joints you seem to expend rather more air, it tends to go through where with something that has more resistance – it makes a fraction of one percent or one and a half percent difference – you have the sense that your breath will go a little bit further and you can manage an extra quaver on the end of a long phrase as a result. But with the flutes that I play, I would say, the head joints, the embouchure is a kind of a medium one, there’s not a huge resistance but it’s not as free-blowing as some of the ones I used to play, like the Sankyos.

Do you have a Yamaha flute?

Yes, I have a Yamaha flute, which has never been cleaned in about 30 years since actually, it’s black because it’s oxidized so much! And I just keep that lying around in my little house in London, should I feel the need to play something. But it’s the basic student model Yamaha flute that I bought as a backup flute, many, many years ago. I’ve never played it on record. It’s just there but it’s not an important instrument to me. Mostly I play Powell flutes and then I used to play Sankyo for quite a while, but I switched to playing Powell flutes in the 1990s, later 1990s. And I have a platinum flute and a white gold flute. I prefer actually a relatively thin-walled silver flute, partly because it’s light but partly because it has a degree of clear resonance that, because I have to close-mic it with a wireless system live on stage, it’s more practical. It’s just that little bit louder, it has a little bit more reach as an instrument without sounding too shrill. I have a very thin-walled, quite old, like early 80s, Powell flute, an in-line flute, which is not something that’s comfortable for me to play and it has no E-mechanism. So, it’s one that forces to really think quite very carefully whenever you play, mostly, just the note of E in the third octave. But that means, again, it’s a good thing to practise with sometimes because it makes me think more about where my fingers are, makes me think more about my own embouchure and making sure I don’t fluff notes. So it’s quite a good thing occasionally to turn to, but I don’t think I would use it on stage because being very thin-walled, it’s very light in the hands which is good, but it doesn’t have a lot of body to the note. It doesn’t have a lot of warmth to it.

So just I’m kind of in between. I have a heavierwalled Conservatory Powell flute which I used to play. That was my main flute. But I just play with a thinner-walled silver flute, mostly on stage these days. I only have one of those. So, I hope usually that it’s going to be in good shape and I choose my moment to send it off for a general cleaning and overhaul when I can do without it for a month or two.

That’s fascinating. I’ve been considering picking up the flute again and trying it out, and I didn’t want to pick up my old student Yamaha flute.

I would just say that, Powell flutes, generally speaking, even if you find a good second hand

one, it’s going to be many thousands of pounds and if you buy new one, it’s going to be in today’s money, sixteen grand or whatever. But they have a range of flutes that, they say, are assembled in the USA in the Powell Factory, but with parts made in China, possibly Japan but most likely China. They didn’t want to tell us the truth! But their Sonare range of flutes are actually very good indeed. I’ve heard people being critical of them, but I’ve owned two of them, it is a flute I now carry as a backup flute.

And I would say from the intonation, it’s an exact replica. It’s just using parts that are made and shipped over to the USA, to be made and put into the final flute and tested and sent out from the Powell factory in Massachusetts. So, then you’re talking, two and a half thousand pounds for a very good quality student flute, and they make it in a number of configurations.

So, If anybody wants to get into the world of Powell flutes than a Sonare flute is a cheap and, in my experience, very good way of getting the Powell scale, which is a very good scale deriving from the Cooper scale from back in the in the ‘70s when Albert Cooper worked with James Galway and others to refine the scale and it’s a scale that is used by most of the American flute makers these days. Anyway, that’s specialised knowledge not of any use to the normal, run of the mill reader of an interview!

Guitarist Jack Clark made his recording debut. How did that come about? He’s done an outstanding job, I thought, with the electric guitar.

Well, in the last three albums, we’ve had three different guitar players. Guitar player Florian Ophale was with us for quite a few years. He got to the end of 2019 and decided to give up live touring because he had completed building his recording studio, and he wanted to spend his time recording and producing other artists and working with his wife, who is a professional photographer, in the studio adjoining, which is a photographic studio. So, he quit in 2019. And his place was taken by a young guitar player that I found on YouTube doing some covers of Jethro Tull music and he effectively joined in February of 2020. Just in time for COVID! And so he didn’t actually end up playing with us live on stage until the latter part of 2021 due to COVID, and then subsequently the fact that he couldn’t travel outside the UK because he was too young to be eligible for vaccination at that point. And so he then was with us until February of last year when he decided that he too didn’t want to carry on with live touring because of all the travel which he was finding increasingly difficult to endure, the flights and being in buses and vans and whatever else, it was some driving him a bit crazy. So he was increasingly unhappy with live touring and retreated back to his bedroom to write and record, and plays occasionally with a band which also features

norwayrock.net

Jack Clark as the second guitar player and second vocalist in the band.

So, Jack had already played with us two or three years ago standing in on bass guitar when our bass guitarist was unwell and subsequently standing in playing all the keyboard parts on guitar when our keyboard player was away early last year. So Jack knew us, we knew him and I thought, well, give him the first option to take over as the guitar player in the band and from the first concert onwards, it was quite clear he was very able to handle all of that, including older material and newer material. And so this is his first appearance on record as a member of the band.

What was it like working with Andrew Giddings and James Duncan again?

Well, James hadn’t played drums for a long time because he had a very injurious snowboard accident, some years ago, the result of which he was unable to raise one arm to play cymbals. So he didn’t play drums for a long time and he’s starting to play again, but with the cymbals really low. so he didn’t have to do that [moves arm], as the metal plate in his shoulder wouldn’t allow him full mobility. So, difficult for him. But he played in the studio here and considering he hadn’t played drums actively for many years, it was remarkable - his memory, not only for playing music, but the awareness of where drums are and how to play things rhythmically and so on, was back to a level of proficiency again, within it seemed like a matter of an hour or two, but I guess he did put a bit of practise in the meantime once he know that he’ll be doing those songs.

With Andrew Giddings, the keyboard part that he did is the one from the demo. So I just kept what he’d done. So, his part was previously recorded.

And then, lastly, I just wanted to compliment you on your work, you recent, narration work, particularly with Opeth on their new latest album.

Yeah, I keep hearing about this and I’d completely forgotten that I’d done it apart from the singer having sent me an email saying that they were playing in Bristol and do I want to go along to the concert night.

I thought, yeah I seemed to recall something that he asked me to do. I really had forgotten all about it because I play from time to time on other

norwayrock.net

people’s records. But the passage of time, it was such that it seems like it must have been more than a year ago and I can vaguely remember he sent me a demo, well, not a demo, but a recording where he had done the parts that he was going to do. And he wanted me to recite them in a more Shakespearean fashion, but also with a bit of growly vocal in one place.

So I listened to the way he performs on stage and tried, not to replicate but to slip into that demonic growly voice which certain hard rock and heavy metal bands seem to do.

You did it brilliantly.

I don’t know why they do it, but I wouldn’t want to wake up in the morning next to somebody who sounded like that.

You wouldn’t set it as your alarm clock, that’s for sure. I can’t imagine you’d have the time, but if you enter every wanted to go into narration, I can imagine you on BBC 4 reading, you’ve a fantastic speaking voice as well as obviously, we all know, vocals.

Oddly, I have not really been asked to do anything of great importance.

I did once do an advertisement for Gilbey’s Gin and I got paid quite a lot of money, for five words, which I had to recite. I did about ten takes and I said, choose what you want, but all I had to say was “Gilbey’s Gin – Dive right in” and variations on that, and, I thought yeah, well, you know, several thousand pounds worth of money just to say five words, I thought this is easy! But my son-in-law is an actor. He does quite a lot of voiceovers and his big buddy, a sort of friend of ours, too is another voiceover person, Bill Nighy, the actor. And they do lots of voice over things, which they all have to do, and be able a little bit to change the quality and tone of their voice to match the mood. Sometimes it has to be very clear cut, received pronunciation, sometimes got to have a little bit more of a northern twang or some other level of accent that isn’t necessarily quite their own. But yes, it’s something that actors do to pay the Waitrose bill, I suppose.

Thank you so much for your time today, Ian. Take care!

Thank you so much, very nice to talk to you and thank you so much for your time.

NRM 1-2025

33

34 NRM 1-2025

norwayrock.net

Change is Coming

norwayrock.net

NRM 1-2025

35

Norwegian music collective Wardruna released their sixth album ‘Birna’ (translating to the she-bear in Old Norse) in January 2025. A few days after frontman Einar Selvik returned to Norway from a tour of Australia and New Zealand, we sat down with him to discuss the record, the appeal and importance of the bear throughout history, and his involvement with the ‘Fire in the Mountains’ festival on indigenous land in the United States.

TEXT AND PHOTOGRAPHY: ANNE-MARIE FORKER

You just got back from an Australia / New Zealand tour. How was it?

It was beautiful. I’m still a bit jet lagged and bewildered in terms of what time of day it is and so on, but it was a wonderful trip. I met so many nice people and got to perform in beautiful places in front of so many people. It’s quite overwhelming, and to come to a new place and receive so much lovely feedback. It’s humbling in a way. It was great.

Did you play much from the new album?

We did three songs from the new album. I think new material should be carefully introduced. In a two hour set-list, that’s a nice way of introducing the songs and letting them find their place in the live setup.

What did you find inspiring about the concept of “Birna”, which means the she-bear in Old Norse?

Bears are fascinating creatures. What I discovered when I was researching was the history between man and bear, cultural history in our relations and traditions and so on. Wherever there are bears they seem to get a very central cultural role. You see it in folklore, in totemism, in star signs, many different things. I guess for me, what I realised is that a lot of these things felt very distant and didn’t really carry so much resonance today. The way we work with the past is that it kind of has to have a resonance in the contemporary time. So, for me, I decided at some point that I wanted the album to have a contemporary focus on the bear itself and its cultural significance. One of the most important factors is it’s cyclic being and the fact that it and your life rhythm sort of mirror each other. The rhythm of mother nature, which is also why I chose the female aspect of the bear, to tell that story even more clearly. We follow the bear or nature, we follow nature through this cycle of life and thriving, and de-generation and death, and reawakening and rebirth, through the eyes of the bear. There are many things about the bear that inspire me. This idea of the bear as a teacher that goes very far back in time. I think the bear can teach us or remind us about some things that even modern health sciences are talking more and more about, eat seasonally, eat locally, live according to the seasons.

We humans tend to want to keep the same tempo all year round, eat the same things, do the same things, and it might not be so healthy. Of course,

36 NRM 1-2025

we can sleep all winter, that’s not the point, it’s more about being aware and adjusting your expectations, and just keeping it in the back of your mind is a step in the right direction. I felt it was important to give a voice to the wild because in many ways it’s an album about value and cost.

If you don’t see the value of wild nature, then you won’t understand the cost of preserving it either, or having predators in our wildlife. The album seeks to address these things without bombarding you with opinions about what you should and should not do. It’s more about giving voice to something, shedding light on something, throwing out questions.

Speaking of the female aspects of the lyrics, I looked at the English lyric booklet, and it reads like poetry in places, especially “Sky Daughter”, for example “the pathless forest of the mind”. What inspired “Sky Daughter”?

The title is inspired from tradition and this global idea that the bear originates from the sky. They used to be celestial beings in a way, which are really fascinating myths. I think that’s also partly why they appear in

norwayrock.net

star signs and folklore all over the planet as well, you always have bears and they seem to be significant. The song itself is very much about seeking connection.

The lyric ‘A change is coming’ (Eit skifte på veg) appears in both the title track and ‘Light to Earth’ (ljos til jord). What is the change?

Change is always coming, because we are cyclic beings. When you pay attention to these things, you will always feel when there is a change on the way. There are cycles of life and death that we are a part of, and we tend to forget that we are cyclic beings. According to us, it’s everything else that is cyclic and we’re not. Men have 24 hour cycles, whereas females have, like the moon cycle, the monthly cycle, and then we’re all part of a yearly cycle.

We’re affected by the moon cycle, whether you’re male or female. What happens in nature here in the northern hemisphere, I like to have these these markers. At the winter solstice, that’s when summer is born so there you enter the life cycle, and then when it turns again in mid-summer, then you enter the death cycle.

You feel it in your body. It does something to you, but there is also a potential there, and it’s a good occasion to let die what needs to die, and then you enter a new beginning.

If you apply that to the world, if you know a little bit about history, that’s what you see in civilisations as well, how civilisation is born. It grows and then things go too far, then it dies and gives room for something new which

norwayrock.net

is a kind of a comforting thought in in these turbulent times, knowing that the pendulum needs to swing quite far off before it’s going to turn. That’s how things move. This idea that we’re too small to make change, that’s a silly and dangerous thing. That’s the only thing we can control really.

The instrument you play on “Hibjørnen” (The Hibearnator) has a uniquely beautiful sound. Can you tell us more about the instrument?

It’s a lyre.

Sounds a little Irish.

It’s an instrument you had in Ireland as well. It’s like a small harp. It’s like the grandfather of the harp. It was also connected to the aristocracy, whereas pipes and fiddles were more for the common people. Harps, lyres and the poetry, that was more for the aristocracy. It’s an instrument type that you find in the Far East, Egypt, Greece, Northern Europe. It would be the most common string instrument as far as we know in the Viking period, for instance. The lyre in particular, I play on that song is a kravik-lyre, named after the place it was found, here in Norway. That’s based on a model from the late 1500s. The instrument goes back many thousands of years.

The powerful last track on your new album means ‘Healing Mountain’, and your record label, ByNorse, has a unique collaboration with the ‘Fire in the Mountains’ festival on indigenous land in

the US, created to highlight the relationship between heavy music and mountain landscapes. Can you talk more about how that collaboration came about, and how it binds cultures together?

One thing is to perform in wonderful settings. It’s a sacred place for the Blackfoot tribe. It’s a festival that is in many ways more than a festival, where we want to leave a long-lasting positive footprint there, when the festival is over. For us it was also a good way of constructively standing with indigenous needs. That’s a big part of it, both the Blackfoot and other indigenous tribes.

On that continent and many other places they have horrendously high suicide rates amongst young kids. We want to be part of constructively helping, not victimising, but more empowering, and potentially making a difference. That’s close to our heart. The people behind it are also really good people that we have been in touch with over the years. It’s a special festival in a stunningly beautiful area. It’s a national park. We will be also hosting some workshops and talks and ByNorse will be hosting some of the artists there, among others Mari Boine will join us. Getting involved in projects like this is something I’d like to do more of in the future as well. We want it to be like a cultural hub, predominantly for Nordic culture, but also other things, when it’s relevant.

NRM 1-2025

37

Bernard MacMahon – regissør av «Becoming Led Zeppelin»

-Dette er først og fremst en moralsk fabel

38 NRM 1-2025

norwayrock.net

En autorisert filmdokumentar om Led Zeppelin synes å ha vært på planstadiet i flere tiår, men det var ikke før et irsk-engelsk vidunderbarn meldte sin interesse at prosjektet fikk luft under vingene. Hvordan formådde Bernard MacMahon å overbevise Jimmy Page, John Paul Jones og Robert Plant om egen suverenitet i registolen?

TEKST: GEIR LARZEN

Tidlig i februar gikk «Becoming Led Zeppelin» sin seiersgang på kino over den ganske klode. Før Norgespremieren avstedkom fikk vi elektronisk audiens hos en stolt og imøtekommende filmdokumentarist, som tidlig gjorde det klart at han ikke så noe poeng i å utvirke bandets seiersparade under 1970-årene til narrativt neksus.

-Min mor drev et antikvariat da jeg var barn, hvor jeg, tolv år gammel, fant en liten pocketbok om Led Zeppelin. Den strakk seg frem til 1974, så vidt jeg minnes. Jeg visste ingenting om bandet, og hadde aldri hørt platene deres, men ble øyeblikkelig fascinert av kampen disse fire unge utøverne førte for å vinne frem i musikkindustrien. De møttes praktisk talt som fremmede i et rom hvor magi oppsto, og måtte kjempe mot alle odds. Ingen i Storbritannia ønsket å signere dem, og de ble konsekvent marginalisert av engelsk presse. Likevel marsjerte de ufortrødent videre, og innen 1969 opprant var de planetens største band; sågar dyttet de The Beatles’ «Abbey Road» ned fra den transatlantiske førsteplassen. Som barn fant jeg historien ekstremt inspirerende; pocketboken skjulte mange teoremer for en aspirerende filmskaper. Skal du lykkes innen et felt må du jobbe fokusert, lære alt som er å lære og arbeide med folk på innsiden.

Når øyeblikket så kommer, og det vil komme om man aldri gir deg, så har du opparbeidet tilstrekkelig erfaring til å håndtere utfordringen.

Meldingen er yrkesuniversell: «Jobb hardt, ikke vær lat, men beredt, for når mulighetens dører slår opp vil du være kapabel til å takle det som venter». Implisitt i dette ligger også tanken om at du ikke kommer noen vei dersom du lytter til hva andre måtte mene. Gå din egen vei og vær tro mot din misjon. Etterhånden vil nemlig andre mennesker enes med deg, hvoretter et publikum oppstår. Hele «Becoming Led Zeppelin» ble pennet med dette for øyet.

-På et tidspunkt i livet stiftet du formodentlig bekjentskap med bandets diskografi også?

-Om jeg gjorde! Jeg ble massivt fan, noe jeg fremdeles er. Saken beror imidlertid på at jeg forelsket meg i bandets historie før jeg oppdaget musikken. Som filmskaper er det kvartettens tidlige biografiske utlegg som interesserer; bonusen er lydsporet, ekvivalent med noe av den beste musikken som er skapt.

Vi skylder å gjøre oppmerksom på MacMahons vidløftige dokumentar-franchise «American Epic», som over tre filmer, ni cdantologier og ett boktrykk redegjør for amerikansk roots-musikk og dens relevans for den vestlige verden.

-I likhet med «American Epic» skrev vi «Becoming Led Zeppelin» uten å vite om prosjektet ville la seg realisere. Jeg og min produsentmakker, Allison McGourty, jobbet med manus i sju måneder og utkrystalliserte i detalj alt vi ønsket av filmen. Med utrettelig arkivsøking bygde vi et gigantisk historieutlegg som favnet hver bidige scene, lenge før vi kontaktet bandets medlemmer. Alle omkring oss, inklusive et betydelig antall filmskapere, sa vi var gale, at filmen aldri ville materialiseres og at vi kastet bort dyrebar tid. De talte for døve ører. Jeg liker umulige utfordringer. I forkant av «American Epic» ble jeg møtt av samme attityde – «Ingen vil kringkaste dette, og det eksisterer så lite arkivmateriale at prosjektet ikke går å bringe til liv». Umulige utfordringer trigger meg. Jeg viste dessuten at fortellingen jeg søkte å presentere var god, så vi ga aldri opp. Etter måneder med forberedelser var det omsider dags for å kontakte de tre gjenlevende Led Zeppelin-musikerne. Fru Fortuna smilte vår vei, da både Jimmy Page og Robert Plant viste seg å være ivrige tilhengere av «American Epic». De eide samtlige filmer og album, pluss «The First Time America Heard Itself»-boken. Jeg sendte John Paul Jones’ norwayrock.net

manager et dvd-eksemplar av «American Epic», med vedhengende notat: «Vær så snill og be ham se de første femten minuttene av dette, og hvis han fremdeles ikke er interessert så skal jeg aldri plage ham igjen». Et par dager senere ringte manageren tilbake og sa at John Paul Jones ville møte oss. Mitt første møte med Jimmy Page strakk seg over sju timer, hvor han sporadisk testet min kunnskap om og forståelse av bandets grunnleggende historie. Han kunne troskyldig spørre: «Hva var navnet på Robert Plants band igjen, forut for Led Zeppelin?», hvorpå jeg repliserte «Obstweedle», og han nikket tilfreds: «Meget godt, hold frem». Hadde jeg begått blundere overfor Jimmy Page ville vi neppe hørt fra fyren igjen. Han var ikke ute etter å ta narrativ kontroll, men forsikre seg om at vi kjente fakta. John Paul Jones var en fryd å jobbe med. Han er utrolig karismatisk, og jeg har aldri sett ham tale så åpenhjertig i intervjusetting som han gjør i «Becoming Led Zeppelin». Alt under vår innledende passiar tenkte jeg: «Makter jeg å få en like ærlig John Paul Jones foran kamera, så vil vi komme et langt stykke på veien». Når han er avslappet viser den private Jones seg både morsom, observant og sjarmerende. Ingen andre historisk signifikante band ville ha gitt oss hundre prosent kunstnerisk frihet; det var noe de selv kontraktfestet den gang de undertegnet for Atlantic Records, men i våre dager oppleves det nesten uhørt. Ikke bare overlot de selve filmen til oss – de troppet sågar opp med mange bæreposer arkivstoff, som jeg ikke visste eksisterte.

-Et av filmens geniale grep er å presentere Page, Plant og Jones for arkivmateriale mens kamera ruller. Slik bys publikum aktørenes instinktive respons til det foreviste. Dette må ha krevd betydelige forberedelser?

-Vær trygg. Jeg hadde æren av å gjennomgå bandets historie sammen med dem. Noen av møtene ble svært langvarige; ikke det at de testet meg uavbrutt, men alle tre lot gjerne falle et par spørsmål underveis, som adderte ny informasjon til aktuelle tildragelser og som nyanserte helhetsbildet. Vi satt og noterte febrilsk i møte med dem, ha ha ha.

Filmen kulminerer i Royal Albert Hall, januar 1970, hvor Led Zeppelin de facto er verdens største band, men her foreligger også en analogi – hvis dette var historien om romkappløpet så avsluttes kapittelet med Neil

NRM 1-2025 39

Armstrongs anførte månelanding i 1969, hvoretter astronautene vender trygt tilbake til jorden. Man kunne naturligvis ha skildret påfølgende turer til månen, ekvivalent med 1970-tallets Led Zeppelin, som leste «album-turné-album-turné», meg for meg danner reisen mot det ultimate målet selve kvintessensen. Visst tilvirket kvartetten fantastisk musikk på senere album, men bandets historikk blir unektelig kjedeligere etter 1970. Jeg ville skildre individenes kamp, fra barnsben av. Led Zeppelins historie er nødvendigvis unik for Page, Plant, Jones og Bonham. Bandets felttog frem til inngangen av 70-tallet må endog virke inspirerende på yngre generasjoner. «Det var slik vi gjorde det». Under filmpremieren ved The Chinese Theatre i Hollywood kom Wendy Laister, manager for Roxy Music og Duran Duran, bort til meg og sa: «Jeg vil insistere på at alle fremtidige klienter bivåner filmen din, fordi dette er den eneste kilden som i sannhet forkynner hva som trengs for å lykkes». Du snakker om kompliment... Først og fremst ville jeg meisle en musikk-biografisk kinofilm, på nivå med «Rocky Horror Picture Show», som fansen oppsøker om og om igjen uten å tretne, en Led Zeppelin-musikal man nyter 3-4 ganger i året, i selskap med pils eller jazztobakk. Dernest tilkom ønsket om å vise verden, inkludert ungdommen, hvordan bandet endte opp som musikalske herskere av universet. Dette er en antitese til det sedvanlige tøyset om «De ble velsignet av guds hånd». Led Zeppelin kjempet i motbakke og jobbet knallhardt, samtidig som de tok notis og lærte av bransjens eldre garde. Studentdisiplin og arbeidsetikk fikserer hele fortellingen. Jimmy Page og John Paul Jones sugde til seg kunnskap som svamper da de livnærte seg som studiomusikere, og meldingen

40 NRM 1-2025

til aspirerende sjeler er: «Lær så mye som mulig. Da høster du uante fortrinn som vil implementere drømmene dine». Sånn sett er «Becoming Led Zeppelin» en moralsk fabel.

-Hvor fant du audioopptaket med John Bonham, og når ble du klar over dets eksistens?

-I filmen nyttes tre Bonham-intervjuer. I samtaler med Page, Plant og Jones gjorde vi det klart at filmen burde fortelles med bandets egne ord, hvorpå Plant spurte: «Men hvordan har du tenkt å vekke Johns røst til live? Jeg tror ikke det finnes arkivmateriale med ham som strekker seg over mer enn et par setninger». Ok, tenkte jeg, hvis det eksisterer Bonham-intervju noe sted, så finner vi det. Etterhvert kontaktet vi Sam Rapallo, som driver Led Zeppelins offisielle nettside, og han delte velvillig av både sin kunnskap og samling. Blant annet oversendte han et bootleg-opptak hvor John Bonham snakker utfyllende overfor en australsk journalist, sammen med Robert Plant. Dessverre var lydkvaliteten ikke prosjektet verdig, men innspillingen ga verdifulle spor i en videre etterforskning, eksempelvis at intervjuet ble gjort på lydbånd for radio. Om vi lokaliserte originalopptaket visste jeg at vi ville treffe en gullåre. Dernest initierte vi en storstilt jakt i Australia, som etterhånden avdekket navn på angjeldende journalist, samt radiostasjon. Vi kontaktet sistnevnte, med base i Sydney, som lette i hvelvet, uten resultat. Mitt spørsmål ble så: «Har dere noen gang sendt teiper ut av huset?». Svaret lød at de noen ganger lot universitetet i Canberra overta opptak, da disse forvalter det nasjonale radioarkivet. The National Archive of Canberra ble satt på saken, uten å komme noe nærmere. Heldigvis ga jeg etter

norwayrock.net

for innskytelsen om å spørre hvorvidt de disponerte ikke-katalogiserte teiper, for ofte tar det lang tid å bli klok på hva man har foran seg og hvorfra det stammer. Joda, nasjonalarkivet hadde tusenvis av umerkete spolebånd.

Canberra-universitetet viste entusiasme og samarbeidsvilje under arbeidet med «American Epic», så de gikk med på å lete gjennom rubb og stubb, mirakuløst nok. Det var ikke til å fatte. Ved midnatt, tre måneder senere, kimte telefonen. Anropet stammet fra Canberra.

De hadde lokalisert originalteipen! Denne ble senere oversendt til sonisk prosessering, hvilket forklarer den fantastiske lydkvaliteten.

Underveis fant vi dessuten to mindre intervjuklipp med John Bonham, som blant annet rommer sekvensen hvor han beskriver sine bandkumpaner, og som kanskje borger for filmens mest rørende øyeblikk. Jeg presenterte det ferdigstilte materialet i fasjonabelt kinolokale til ære for Joan, som jobbet med dem i 50 år, og hun fortalte beveget at hun aldri tidligere hadde hørt noen av dem ordlegge seg slik de gjør i filmen – aller minst om hverandre.

Det ga en fjær i hatten.

-Hvor involvert var produsentmakker Allison McGourty?

-Ingen Allison, ingen «Becoming Led Zeppelin». Hun forsto mye av det jeg ikke loddet dybden av. Eksempelvis er det Allison som intervjuer Robert Plant, mens jeg konsentrerte meg om Page og Jones. Allisons instinkter omkring gruppas politiske dynamikk viste seg skarpskodd, slik at arbeidsfordelingen oss i mellom ble optimal. Ikke bare fikk vi full artistisk kontroll, samt bøtter og spann av uvurderlig arkivmateriale, men Page, Plant og Jones hostet dessuten opp telefonnumre og adresser på mennesker de vokste opp med og som på et eller annet plan berørte det narratologiske. De tillot oss å møte nære venner, bekjente og familie for å konsolidere bakgrunnsstoffet. I forhold til Jimmy Page sporet jeg opp nålevende plateprodusenter fra 1960-tallet, inkludert Shel Talmy og Tony Hatch.

Dette er essensielle skikkelser i øyemed av å utbygge fortellingen, men også bekrefte den.

Jeg snakket blant annet med studiotekniker Glyn Jones i flere timer over telefon. Alt dette sertifiserer filmens sannhetsgehalt. På toppen av eget researcharbeid ble jeg overrasket over bandmedlemmenes erindringsevne, særlig kontra 1960-årene. Beveger vi oss inn i 70-tallet blir bildet mer grumset, forståelig nok. Min egen hukommelse kan ingenlunde måle seg med disse gutta. Ikke én eneste gang surret noen av dem med faktum, lokasjon eller årstall, hvilket beviser at Led Zeppelin stort sett forholdt seg nykter i angjeldende periode. De tillot ikke å henfalle til dekadente eskapader på dette stadiet. Jeg ønsket å knuse myten, som alltid har irritert meg, om at utøylet, hedonistisk livsførsel er veien til stor kunst; det er et biprodukt, lik eksosen fra bilene i et formel 1-løp. Du havner ikke i Royal Albert Hall

norwayrock.net

«Underveis fant vi dessuten to mindre intervjuklipp med John Bonham, som blant annet rommer sekvensen hvor han beskriver sine bandkumpaner, og som kanskje borger for filmens mest rørende øyeblikk.» ved å være dritings eller hinsides rusa. For Led Zeppelins del tror jeg 1960-tallet handlet om et par pils, en sporadisk joint og disiplinert arbeid.

-Drepte du darlings underveis? Ble gullkantet materialet ekskludert?

-Nei! Jeg ville at publikum skulle ta del i alt vi hadde samlet av fantastisk arkivstoff, uten unntak. Riktignok sitter vi på timelange intervjuer, men alt som resonnerte med meg, som fan og filmskaper, vant innpass. Etter rulleteksten skal betalende iakttakere føle at de er blitt bedre kjent med bandets musikere og felles historikk, i samme grad som Allison og jeg, selv om vår reise strakk seg over fem år.

-Dere hostet opp levende bilder fra den første Bath-festivalen i juni 1969, til Jimmy Pages overraskelse.

-Opptakene ble gjort av Steve Bassett, som vi kom i kontakt med via Dave Louis fra fanzinen Tight But Loose. Led Zeppelin har definitivt mange unike individer i fanskaren.

Mange av dem opptrer skjermende overfor materialet de besitter. De poster ikke ukritisk på Youtube, av respekt for Led Zeppelins arv og etos. Vi måtte gjøre oss fortjent til deres tid og ressurser, på samme måte som overfor Page, Plant og Jones. Da ildsjelene erkjente at vi ønsket å skape en film som ville bestå tidens test åpnet de hvelvene. «Becoming Led Zeppelin» samler alt som eksisterer av relevant materiale fra den aktuelle perioden. «Ok,» sa Steve Bassett, «mine opptak fra Bath må med, vær så god».

-Jeg nekter å ha deg i tale uten å kreve

svar på hvilket Led Zeppelin-album som er det beste. Selv vingler jeg uavlatelig mellom de fire første.

-Etter fem års arbeid seiler «Led Zeppelin II» opp som favoritt, hvilket beror på platas posisjon i filmen. Det er ganske enkelt bemerkelsesverdig hvilket kvalitativt løft bandet begår med «II», når det kommer til arrangementer, kreativitet og soniske valenser.

«Led Zeppelin II» løfter dermed også filmen; jeg får frysninger hver gang det nye kapittelet intonerer med «Whole Lotta Love» og «What Is And What Should Never Be», hvor selv noviser bifaller bandets plenumsprogresjon. Debuten gestalter mange spennende elementer, men er unektelig mer rotet i hardfør blues. I løpet av et halvt år avanserer kvartetten på alle plan, ikke minst kompositorisk. Jeg fremelsker følgelig «Led Zeppelin II», fordi den sprøyter sonisk ekspansjon, av klimatisk art, inn i filmen. «Becoming Led Zeppelin» er myntet på førsteklasses kinosaler med ditto lydanlegg, hvor momenter omkring andrealbumet blir direkte taktile. Idet John Bonhams trommevirvel sveiper gjennom lokalet, på tampen av filmen, løper beina mine ufrivillig i kinomørket. «Led Zeppelin II» er min venn. Du kan ikke toppe «Whole Lotta Love».

-Avslutningsvis, ender ditt dokumentariske praktverk i blu-ray-format?

-I øyeblikket tenker vi kun kino. Alt handler om å vise filmen i de ypperste kinolokalene verden har å tilby, så ingen tenker utenfor filmteater-konseptet akkurat nå. Vi var heldige som fikk Imax ombord, samt brennende engasjerte distributører, ikke minst i Skandinavia. Hele næringskjeden drar i samme retning, og jeg føler meg beæret over å samarbeide med så mange idealister. Ingen øvrige planer er foreløpig lagt – skal du bivåne «Becoming Led Zeppelin» må du oppsøke filmteatre.

NRM 1-2025

41

JOE SATRIANI Forsker videre på gitaren og gjenopptar G3-konseptet

Joe Satriani er plateaktuell igjen, denne gang med live-album og konsertfilm knyttet til G3-prosjektetets gjenoppstandelse. Vi ringte ham opp via Zoom og forstyrret ham midt i øvinga, og fikk en lystig, livsglad og pratsom gitarlegende i samtale.

TEKST: BJØRN DAVID DOLMEN FOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Som gitarist forsker man hele tiden, mest fordi ting endrer seg med årene. Jeg liker høye bånd og lav action nå, men det beror også litt på musikkstilen. Til melodier, tapping og lignende er det åpenbare fordeler med lav action, men så kommer det andre faktorer inn, så som mengde lyd og så videre. Jeg blir aldri ferdig med å eksperimentere, det er søren meg ikke bare å spille elektrisk gitar med masse gain (latter).

- Når vi først er inne på tekniske ting, sverger du til niere eller tiere hva strengetykkelse angår?

- Du, jeg begynte med tiere i 2008 da vi gikk i gang med Chickenfoot.

Der stemte vi ned et halvt steg, så niere ble for tynt, spesielt i toppen.

42 NRM 1-2025

Frem til 2008 sverget jeg til niere. Faktisk forsøkte jeg meg på ellevere da jeg spilte med Sammy (Hagar). Han ville stemme ned til D, og da syntes det lurt. Men elleve ble for tykt, ettersom jeg trenger å slappe av med venstrearmen. Alle gitarene du ser bak meg her, har ulike stemminger og strengetykkelser – noen har åttere og åtte og en halv, andre har ni og atter andre har ti. Jeg plukker dem opp når jeg trenger dem, og tilpasser meg hele tiden.

- Ikke alle vet at tiere ble standarden først på slutten av 80-tallet - Presist, på 70-tallet var det åtte og ni som gjaldt, selv om tiere også fantes og ble brukt. Jeg begynte i 1970, så jeg husker dette godt. Pete Townsend strenget gitaren med ulike tykkelser; for eksempel erstattet han G med B for kunne gjøre bestemte bends uten å tape spenning. Det var mye kreativt som foregikk i de årene. Brilliante idéer, faktisk. For meg

norwayrock.net

handler det om låter og stemming. Med tykkere strenger får man ikke det samme ut av gitaren.

Tonen endrer seg mer med tynne strenger.

Lytt bare til Eddie [Van Halen], man kan høre alle nyanser i hvordan han angriper strengen.

Niere er således mer spillbare, på et vis. Tykke strenger har færre spektre. Billy Gibbons går for syvere. Tenk på det.

- Jimi Hendrix og Ritchie Blackmore gjorde det ikke alltid like lett for seg selv.

Man hører dem kjempe med gitaren, noe som definitivt preger det estetiske.

- Ja, helt klart. Hør bare på førstnevntes «Machine Gun», som etter mitt syn forandret musikkhistorien. Hendrix slåss her med en gitar som ikke vil bli spilt på den måten (latter) – gitaren blir ustemt, den er hard å bende og har kun tjueen bånd. Men han overkom det.

Blackmore har jeg studert mye. Han spilte færre noter for å unngå Jon, noe som medførte geniale gitararrangementer. Ritchie står der og venter på tur, liksom. Dernest kommer han inn med full styrke. Det er en ypperlig måte å håndtere Stratocasteren på for å forhindre at den avslører sine «svakheter». Vi er bortskjemte nå, med gitarer som holder stemminga og gjør det lett for oss.

- Si gjerne litt om hva som ledet opp til denne versjonen av G3 - Jo, nå skal du høre. Det hele startet med min sønn. Han er filmskaper, og kom til meg en dag med en idé. Denne var en film som skulle fortelle hans liv fra barndommen og opp til nåtid. Da han var liten, satte vi i gang den første G3-versjonen og bestemte at han skulle reise med oss. Dere skal ikke ha en gjenforening med Steve, Eric og deg selv, da? spurte han. Jeg foreslo det videre, og alle var med i tre uker på vestkysten. Når det nærmet seg, ble det klart at min sønn, som nå er trettito år, skulle bli med og spille, så vi gjorde to show med ham i Los Angeles. Så det startet med en dokumentar-idé og ble en gjenforening og et album. Det føltes spesielt å gjenforenes, og jeg er glad for at vi gjorde det.

- Var det vanskelig å velge materiale, eller gikk dere for den vanlig rutinen?

- Hehe, neida, vi gjorde ikke rutinen vår.

Når man lager ei live-skive tenker man gjerne: Hvordan gjøre dette til en knall greie uten å spille slagerne? Samtidig må man ha med hits. Halvparten vil høre hits og den andre halvparten vil ha noe du aldri har spilt før. Vi må alltid tenke på dette. Så vil jeg jo òg bry meg om bandet, om at de ikke skal synes at materialet er «kjedelig». Det er mange hensyn å ta, og det skal være gøy og utfordrende for alle, Brian, Kenny og Ray inkludert. De er et supert band, må jeg si.

- Tillat meg litt frekkhet. Blir det vanskeligere med alderen å levere Satrianigitar?

- Ha-ha, takk, ja, aldring er aldring. Vi har alle hatt foreldre og besteforeldre, så vi ser hva som skjer med oss når vi blir gamle. Ingen overlever (latter). Når jeg skuer tilbake og minnes mine tidlige konserter fra highschool-

norwayrock.net

tiden, innser jeg at det største problemet var at jeg hadde så mye energi og bekymring i meg.

Følgelig spilte jeg aldri så bra som jeg kunne.

Så gikk årene og jeg så at det var min feil. Jeg spiste ikke riktig, jeg sov ikke nok, jeg gikk på gymmen før konsertene etc. Det siste var en tabbe, rett og slett, ettersom det affekterte hvordan musklene fungerte. Hallo, jeg skal stå på scenen i over to timer og bende. Det krevde mye, og enda mer som sekstiåtte-åring.

Heldigvis har jeg lært meg å planlegge og tilpasse. Jeg er heller ikke så engstelig lenger.

Som guttunge tenkte jeg for mye på hva de andre syntes.

- Hvordan overkom du så denne «angsten»?

- Du vet, «angsten» er der alltid. Da vi var ute på veien for en del år siden, inviterte jeg min sønn til å filme. Underveis kom han til meg og sa: Jeg ser noen andre enn deg der oppe.

Jeg hadde tydeligvis skapt en karakter for å komme over dette, gradvis og ubevisst. Jeg er jo egentlig en beskjeden fyr – rett før jeg går på scenen vil jeg i motsatt retning. Men så går jeg på, og da slapper jeg av og er glad for å være der. Jeg har lært meg å tilpasse meg og nyte energien fra publikum og bandet. Som ung skjønte jeg ikke dette, da så jeg det kun som en personlig erfaring, altså at det handlet om meg.

Og det gjør det jo ikke, det handler om oss. Når man er ung, er man idiot (latter).

- For noen kommer imidlertid skrekken mens de modnes. Som ung kan man være arrogant. Så modnes man, og blir med selvbevisst.

- Ja, slik kan det også gå. Jeg leste forleden om en skuespiller. Han var alltid positiv til å gå på scenen, men så, plutselig, fikk han sceneskrekk. Hvorfor, vet han ikke, men han sier han trolig har utviklet skrekken over tid. Historien hans minner meg på at vi som mennesker hele tiden er i prosess, og at vi er komplekse.

- Har du fortsatt dine gamle helter, og trekker du fremdeles veksler på dem?

- Å, ja, jeg står bom fast i fortiden (latter).

Hendrix, Page, Blackmore, Iommi – listen er lang. Disse gitaristene skapte noe så sublimt, innovativt, vakkert og rått, og de låt ikke som hverandre. Sånn er det ikke lenger der ute, det er mer repetisjon nå. Misforstå meg rett, jeg ønsker ikke å kritisere dagens gitarister, men jeg var gjennom 70-tallet og det gjør noe med en. 70-tallets band har blitt i verdens bevissthet av en grunn – alle platene til et band som Deep Purple hadde ti kanonlåter med bevegende akkordbrytninger og innovative riff.

Heltene mine gjorde liksom alt, og så skulle jeg begynne (latter). Det tekniske hos mange av de unge er imidlertid helt utrolig. Gå på YouTube og se. Herregud, så gode de er!

- Gitarteknisk, ja. Men så var det samspillet, da.

- Yes, og det er definitivt annerledes nå.

Men, samtidig, det var også annerledes for min generasjon enn for Jimmy Page og gjengen.

Page så sikkert på det jeg gjorde og klødde

seg i hodet. Da jeg startet opp så jeg på disse gitaristene og tenkte at det var da og nå er nå.

Jeg måtte tenke på det viset. Man skal ikke klandre nye musikere for å være i sin nåtid – de har ikke noe valg. Men, ja, det er vanskeligere for dem å komme sammen og spille konserter fordi klubbene er borte. Vi var heldige, og lærte oss å spille foran folk. Men la meg gjenta, jeg er imponert over det jeg ser i sosiale media. Det viser at gitaren utvikler seg. De unge tar gitaren ut i nye territorium, særlig teknisk, som du sier.

Det de trenger mest, er å skrive noen skikkelige låter (latter).

- I mange diskusjoner jeg har vært i, har det vært konsensus om at det finnes et gitarikon-narrativ som strekker seg fra Eric Clapton til Slash. Så forsvinner ikonet.

- Ha-ha, dette er interessant, men man skal ikke konkludere med sånt – det blir litt antiartistisk, vil jeg si. Alle kommer til å huske Van Halen, Slash etc. som den generasjonens ikoner. Samtidig overtok de for Page og Beck og så videre. I den sosiale bevisstheten vil folk alltid erstattes, sånn er det bare. Så jeg ser ikke poenget med i å konkludere – det høres ut som en Rolling Stone-artikkel eller noe (latter). Morgendagen vil bringe noe nytt. Folk blir født hver dag og noen vil blåse hodet av oss i fremtiden. I sin tid ble det jo hevdet at Hendrix er den siste (latter). Slash har en look og en sound, og han spiller utmerket gitar. Når dette kommer sammen, blir det noe man fester seg ved. Dette er populærkultur. Tenk på det, Holdsworth var et geni, men det var alt han hadde, derfor er han relativt ukjent. Folk vil huske Lenny Kravitz lenge, men de vil nok aldri lære seg å stave Holdsworth (latter).

- Er det noen nyere gitarister som har utmerket seg og inspirert deg?

- Vel, det har kommet en generasjon nå som synes å være den første som ikke bryr seg om å kopiere amerikanske bluesartister.

Blues var essensielt i mange, mange år. Kunne du ikke blues, var du ikke verdifull. Classic rock var jo blues, bare høyere og fortere og mikset med nye låtidéer. Så har det vokst frem en generasjon som tenker annerledes. Denne generasjonen føler ikke at den trenger bluesen for å uttrykke seg. Hør på Animals As Leaders, de har ingen ønsker om å vise oss Robert Johnson og de ulike King`ene. Dette er deres verden. Og for et band! Animals As Leaders holder et sykt høyt nivå både hva gjelder samspill og komposisjon.

- I hvor stor grad er det gitaren som styrer hvordan du skriver?

- Nå skal du høre. I går var jeg i studio.

Der skrev jeg en låt uten å røre gitaren. Jeg trodde jeg hadde retningen, med tempo, harmonifølelse og struktur. Under opptak endret det seg fullstendig. Hva skjedde der, liksom?

Jeg tror ikke gitaren driver alt, jeg skriver ikke Les Paul jr.-låter når jeg spiller Les Paul jr.gitaren min. Gitaren er snarere et verktøy for å utforske hva jeg føler. Det er først og fremst musikeren i meg som skriver. Samtidig vil jeg si at gitaren har forferdelig mye å si.

NRM 1-2025 43

KARMAKANIC Det infame under overflaten Han platedebuterte i 1995, som orkesterleder for Sweden Bass Orchestra; siden har Jonas Reingold bidratt til over 250 albumutgivelser. Den svenske bassvirtuosen – nu residerende i Østerrike – er særlig merittert for sitt engasjement i The Flower Kings og samarbeid med Steve Hackett. Karmakanic er imidlertid dennes hjertebarn, og bandets sjette album, «Transmutation», står ikke tilbake for Reingolds navngjetne arbeidsgivere.

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: DIANA SEIFERT

Jonas Reingold vet alt om overbelastede almanakker og livets obstruksjoner. Som lagspiller med Roine Stolt siden The Flower Kings’ «Space Revolver» kjennes et vemod idet hans navn glimrer med sitt fravær på 2023s «Look At You Now». Eksil-svensken forklarer: -Min Flower Kings-sorti skyldes ene og alene mangel på tid. Da verden åpnet opp tidlig i 2022 skottet jeg på mitt tidsskjema, som var blitt en akkumulasjon av turnéring og studioarbeid. Jeg skulle på reise med Steve Hackett i bortimot 250 dager, og evnet å finne én uke her og fem dager der som kunne nyttes til innspilling av The Flower Kings-plate. Det var latterlig. Både Roine og jeg erkjente at situasjonen var uholdbar, og jeg foreslo faktisk for ham å hanke inn dennes eldre bror, Michael, igjen, som deltok på bandets tidligste plater. Mitt endelikt i The Flower Kings ble utelukkende basert på pragmatikk, og forløp udramatisk.

-Karmakanics femte plate, «Dot», utkom i 2016. Hvor lenge har «Transmutation» gjæret?

-Livet kommer i veien, vet du. Jeg ble tilbudt fast hyre hos Steve Hackett i 2017 og påbegynte turnéring med ham i januar påfølgende år, som fort ble til en heltidsgeskjeft, selv om vi rakk å gjøre The Sea Within-plata i samme periode, samt påfølgende The Flower Kings-album.

Tiden strakk ikke til for å pusle med Karmakanic. Men så kom pandemien,

44 NRM 1-2025

hvorunder jeg komponerte hele det ekstensive tittelkuttet idet samfunnet stengte ned. Dette ga prosjektets startskudd. Dina Höblinger, som bidrar vokalt til stykket, ble involvert i status av å være min daværende nabo, ha ha ha. Da 2021 opprant var det imidlertid bare å pakke bagen og legge ut på turné, hvor man aldri rekker å tenke kreativt på ny musikk.

Det var knapt tid til å gå på toalettet. Jeg sov hjemme knapt 20 dager i løpet av 2022. Halvveis inn i året gikk alt til helvete, hvor mitt parforhold sprakk. Jeg forsøkte i det lengste å late som realitetene ikke eksisterte, men etterhvert som turnéen skred mot slutten og hjemreisedatoen kom nærmere og nærmere ble jeg tvunget å spørre om jeg i det hele tatt hadde et sted å sove i desember. Først da jeg flyttet ut av huset jeg delte med omtalte jente fant jeg konsentrasjon til å skrive musikk. I 2023 var det ikke lengre tvil om at jeg skulle gjøre ny Karmakanic-skive, koste hva det koste ville.

-Hvilke visjoner gikk du svanger med?

-Min visjon er alltid å skrive best tenkelig musikk, punktum. Jeg skiter i alt annet, inklusive om folk betrakter Karmakanic som et ordentlig band eller ei. For meg handler det bare om å skape så god musikk som mulig.

Belønningen kommer når jeg mikser materialet og innser hva jeg har kreert sammen med alle disse talentfulle bidragsyterne.

-Platas gjesteliste er svulstig, og teller blant andre Steve Hackett, Simon Philips, Lalle Larsson og Göran Edman.

-Når jeg har skrevet noe det går å omtale som en reell låt kommer tanken: Hvem skulle kunne synge dette? Jeg har vært yrkesmusiker i lang

norwayrock.net

tid og lært masse dyktige mennesker å kjenne, slik at jeg kan tillate meg å leke manager for Real Madrid...

-...eller sjefen på fabrikken.

-Eksakt. «Hvem har jeg i mitt kartotek som kunne passe denne låtens lagoppstilling?»

«Simon Philips, ville det ikke være trivelig å få ham involvert i materialet?» «Jo, det lyder som en utmerket idé». Jeg kan unne meg den posisjon som er blitt meg til del etter 250 plateinnspillinger og et langt yrkesutøvende virke; ikke for ære og berømmelse, men i musikkens tjeneste.

-Gitarist Krister Jonsson henger stadig med, og leverer jazztranscenderende tungrocksoli i «Brace For Impact».

-Krister er ekte spillemann som er åpen for alt. Soloen i «Brace For Impact» foreligger ikke i notasjon, men ble improvisert på stedet. Han er jazzmusiker i hjertet, med forståelse for rock, og den kombinasjonen gjør ham bedre gitarskikket enn de fleste.

-Albumets bokstøttende stykker skilter med to keyboardister i Lalle Larsson og Andy Tillison...

-Korrekt, men de tilskrives ulike roller, noe som gir balanse. Andy trakterer hammondorgel og representerer det galne og 70-tallsbrusende, mens Lalle legger fantastiske tonerekker i topp.

Jeg visste at fordelingen ville fungere da jeg organiserte innspillingen.

-Tonespråklig og estetisk går det ikke å bestride gitte likheter mellom deg, Hans Lundin og Roine Stolt kontra en komposisjon som «End Of The Road»?

-Formodentlig... Vi er svenske, alle tre, oppflasket på nordisk vemod og folketoner.

Dessuten liker vi mange av de samme platene, hvor den progressive 70-tallsrocken har forkjørsrett. Glem heller ikke at jeg spilte i band med Roine i 22 år, slik at preferanserammen blir rimelig lik. Jeg finner det helt naturlig at det stundom klinger som om vi tilhører samme familie. Man formes av sitt miljø. Figurerer jeg i The Flower Kings i 22 år ser jeg ikke bort fra at jeg tenker musikalsk litt i samme baner. En annen journalist jeg nylig hadde på tråden mente å påvise likheter mellom «Transmutation» og Steve Hacketts siste skive, hvilket ikke burde overraske da jeg er permanent medlem av dennes band, 250 dager i året. Det kan trolig sidestilles med å flytte til en ny by hvor man sakte og uvegerlig assimilerer stedets aksent. Jeg ser ingen problemer med å influeres av kunstneriske omgivelser; det er en naturlig prosess.

-Litt overraskende er det kanskje at du har gjort John Mitchell fra Arena til platas hovedvokalist.

-Jeg har hatt mine øyne på John ganske lenge. Den progressive rockeboblen er forholdsvis liten – man møter de samme gubbene på festival og henger med de samme ansiktene i baren, hvor man om og om igjen bedyrer at man burde inngå prosjektsamarbeid med hele klanen, ha ha

norwayrock.net

ha. «Yeah, we really should do something together. I love you too, maaan!» Sånn holder man på støtt, foruten å diskutere hvilket Yesalbum som er det beste. Da all musikk var utvirket til «Transmutation» satte jeg meg ned og tenkte: «Hvilke mennesker skulle jeg ville jobbe med?» Jeg søkte litt ustelt og rufsete vokal, som supplement til min melodiøsitet. Er vokaluttrykket i overkant snilt kan resultatet bli kleint, som om Sven-Ingvars kommer på besøk.

Derimot, med en anelse rust og skitt oppstår en bærende kontrast. Tenk bare på Peter Gabriel; han skriver enkle melodilinjer, som leveres med 40.000 overtoner. John og jeg har lenge snakket om å jobbe sammen, så jeg kastet meg over telefonen, og han takket ja på flekken.

-«Cosmic Love», platas tredje spor, svøpes i 1980-tallsestetikk hvor idealet synes å være decenniets arbeider fra King Crimson, Yes, Genesis og Rush. Som barn av 1969 skulle jeg mene at du minnes de pastellfargete 80-årene like godt som meg?

-Du fremmer en korrekt analyse herom.

«Cosmic Love» er albumets 80-tallsalibi, mye grunnet valg av synthesizerlyd, som gir assosiasjoner til Van Halens «1984», men endog låtens struktur skylder til angjeldende tiår. Vi snakker om min tenåringsmusikk. Jeg minnes den gang en kompis plasserte Yes’ «Big Generator» på platetallerkenen for første gang og «Rhythm Of Love» fylte rommet. Hvilken skjellsettende opplevelse; jeg skeit i buksa av glede. Slike tildragelser internaliseres og fester seg til ens perseptive DNA. Det berodde aldri

en bevisst tanke om å gjøre «Cosmic Love» til en kjærlighetserklæring, men fordi jeg vokste opp på 80-tallet ble det slik, antar jeg. Dette blir forøvrig platas første singel.

-Det skal innskytes at jeg foretrekker både deg og Roine Stolt når dere graver dypt i molltonearter; følgelig favoriseres den bitende tristessen «All That Glitters Is Not Gold», hvor Lelo Nika atter briljerer som trekkspillimprovisator.

-Dette er eneste plateforekomst hvor teksten ble skapt forut for musikken. Uten å låte totalt Hollywood, så befant jeg meg en morgen på tunellbanen i New York, ventende på A-toget til Soho. Snart fyltes togsettet av striglete forretningsmenn og spjåkete kvinner. Det var ikke grenser for sminke og kostymer som veltet imot meg, og jeg tenkte instinktivt «All that glitters is not gold». Hadde man skrapt dem på overflaten, og fjernet øverste sminkelag, så ville man trolig avdekke noe temmelig stygt.

Folk er besatt av fasade og har et hysterisk forhold til selvpresentasjon. Låtens tekst er bemeldte togreise. Temaet er lett dystert, hvor den sørgelige melodikken speiler ordene, uten skjønnmaling.

-Det finnes skremmende mange oppegående individer som hevder å hate trekkspill. Overfor disse er det bare å drønne Karmakanics «Eternally», så stilner bablet mens de gråter en skvett i selvransakende skam.

-Trekkspill kan være fantastisk, særlig om det trakteres av en kapasitet som Lelo Nika.

NRM 1-2025

45

«Er vokaluttrykket i overkant snilt kan resultatet bli kleint, som om Sven-Ingvars kommer på besøk. Derimot, med en anelse rust og skitt oppstår en bærende kontrast.»

Han kommer fra generasjoner av sorgtyngete trekkspillutøvere, med tristesse innebygd i personligheten, slik det gjerne blir om man tilhører et forfulgt folkeslag, uten noen plass i verden. Musikalsk og teknisk snakker vi ikke akkurat Carl Jularbo heller – en svensk trekkspiller fra 50-tallet.

Lelo Nika er best i klassen og behandler instrumentet med dypeste alvor.

-La oss bejuble kontrasten mellom de smektende versene og refrengets urovekkende gitarakkorder.

-Akkordprogresjonen er tenkt kritisk og sanndrektig; den er ment å understøtte at alt som glitrer ikke er gull, men snarere noe infamt.

-Stykkets instrumentering, av blant annet fløyte, saksofon, piano og båndløs bass, tilsvarer derimot 24 karat gull.

-Om man smir rockealbum bør man ha vett til å øse av andre musikktradisjoner. Fløyte, saksofon og båndløs bass er opplagte virkemidler for en som elsker jazz. Låten ender i jazzakrobatikk, hvorunder jeg instruerte saksofonist Rob Townsend å kaste alle hemninger. «Det behøver slett ikke bli pent, men gå bananas».

-Du skal høste ros for den enkle, tematiske tonerekken som utgjør låtens gitarsolo.

-Som gitarist er jeg teknisk begrenset, for å si det mildt, men jeg bidrar med gitarpartier hvor det lar seg gjøre. Det er intet mål i seg selv å bli den nye Yngwie Malmsteen; man husholder seg med hva man behersker, og interludiet i «All That Glitters Is Not Gold» fungerer godt med en tematisk melodi som gitarbrekk.

-«Lose This Ball And Chain» intonerer med klangrike, pastorale gitarer, men erverver skikkelig tyngde etterhvert. Til glede for trofaste Karmakanic-fans fronter Göran Edman låtens utgang.

-Jeg yndet, ganske riktig, å begeistre nostalgikerne, selv om musikken også avkrevde Görans tilstedeværelse. Platetapningen er en kombinasjon av to versjoner, hvor Göran og John topper hver sin.

-Stilistisk favnes symfonisk rock, ren pop og metall.

-Jo, låten omklamrer nesten alt jeg digger. Her i gården lytter man både på Dark Funeral og John Coltrane. Det finnes ingen begrensning hva angår stil og uttrykk; det eneste som betyr noe er musikalsk kvalitet.

-Vi må nesten be deg redegjøre for tilblivelse og forrettelse av det 22 minutter lange tittelkuttet.

-Visse låter krever mye tid; andre ingenting. Under det innledende riffet i «Cosmic Lover» går det å dedusere at man står overfor en tradisjonelt strukturert låt, av 4-5 minutters varighet. Intonasjonen av «Transmutation», derimot, lover det stikk motsatte; den forkynner musikalsk kinematografi og skriker etter tidsinvestering. Jeg negerer ikke hva musikken krever, men kommer heller aldri til å bestemme meg for å skrive en låt på 23 minutter. Vi taler riktignok om instinkt her, ikke vitenskap. Ekstensive stykker har gjerne det til felles at den ene idéen avløser den neste, som naturligste sak i verden. Noen ganger må det være lov å gjøre mye ut av lite, fremfor å gjøre lite ut av mye.

-Den mest effektfulle episoden i «Transmutation» svarer instrumentalbrekket midtveis for, hvor stykket endrer temperatur og Lalle Larsson fyrer av jazzsylinderne.

-Det var godt å høre, da jeg selv er blitt skikkelig forelsket i nevnte overgang. Lalle legger fantastisk piano, og siden faller vokalen til Dina Höblinger på plass, og da føler jeg at mitt potensial utleves. Magi oppstår.

Når jeg gjør rudimentære demoer så klinger det kanskje ikke så magisk,

46 NRM 1-2025

men i nevene på individer som kan, og som uttrykker seg på et bestemt sett, potenseres det kompositoriske. Så skyldes flaks, musikalitet og korrekt valg av utøvere.

-Har du tid eller ønske om å bringe Karmakanic til scenen i kjølevannet av «Transmutation»?

-Enn så lenge foreligger ingen konkret turnéplan, men vi er booket til Cruise To The Edge i april, hvilket blir bandets første konsert med ny besetning. Men det kommer mer. Jeg har til og med vært i dialog med Simon Philips angående liveoppdrag. Det skorter ikke på vilje eller lyst, men tid og økonomi. Det er dyrt å turnére; alle skal ha betalt, og siden blir de sultne eller vil sove med tak over skallen. Gneldret vil ingen ende ta, ha ha ha. Vet du forresten hvordan få en musiker til å sutre? Du gir vedkommende en spillejobb. Han klager om han går arbeidsløs, og han klager om han må møte i konsertlokalet.

-I retrospekt, hvilke Karmakanic-album er du mest tilfreds med, og hvilke tåler tidens tann i mindre grad?

-Bandets to klart beste plater er «Who’s The Boss In The Factory” og årets “Transmutation”. “Dot” er heller ikke dum, hvor vidstrakte “God The Universe And Everything Else No One Really Cares About» strekker seg henimot det optimale. Dessverre holder ikke resten av materialet samme klasse, men 30 tindrende minutter av én plate skal man kanskje ikke kimse av. Hvilket Karmakanic-album er jeg så minst tilfreds med? Svaret gir seg i form av enten debuten «Entering The Spectra», hvor det tekstlige plager meg, eller «In A Perfect World».

-Du betrakter ikke oppfølgeren til mesterlige «Who’s The Boss In The Factory» som særlig vellykket?

-«In A Perfect World» er tekstlig sterk, formodentlig finner du mine beste tekster i 2011-skiva, men musikalsk klinger det traust, formelbasert og litt uinspirert.

-Minnes du Reingold-plata «Universe» anno 1999, hvor du oppviser melodisk metall? Var «Glorified»-låten direkte influert av Army Of Lovers’ «Crucified»?

-Oj, hva man blir bedt om å minnes, ha ha ha. Army Of Lovers eide radiomediet under 1990-årene, så et antydet slektskap er fullt mulig, men jeg gikk ikke bevist inn for å penne en Army Of Lovers-låt med forvrengte gitarer og doble basstrommer. Man er imidlertid barn av sin samtid, som responderer på inntrykk man presenteres for.

-La det ikke herske tvil om at «Crucified» er en eksepsjonelt god pop-låt.

-Jeg elsker den og bandets melodiføringer.

-Du utgir «Transmutation» på egen etikett, for egne midler.

-Reingold Records har vært operativt i 15 år, og «Transmutation» får produksjonsnummer 22. Adekvat distribusjonsnett er opparbeidet, og man må bare erkjenne at tidene forandres. Fysiske fonogrammer selger ikke i like store kvanta som for 20 år siden, selv om CD-platens bunnotering trolig inntraff i 2019; siden har CD-salget økt, hvilket er gledelig. Kontrakten med InsideOut Music utløp, og jeg har ført nevenyttige samtaler med selskapets ledelse. Om man signerer for eksterne plateselskaper så mottas kanskje et forskudd ment å bedekke studioutgifter, og siden strupes pengeutbetalingene. Denne gang gjør jeg alt selv og kontrollerer distribusjon, lønn til bidragsytere og hele regnskapet. For én gangs skyld drypper det kanskje litt penger på meg også, og da får det så være at egne lanseringer krever mer tid og arbeid.

InsideOut utviser forståelse for beslutningen. Jeg hadde ikke hatt råd til å hyre Simon Philips eller de øvrige medmusikantene om jeg var underlagt et plateselskap, da mine royalties ikke dekker den typen kostnader.

Selger jeg ett eksemplar av «Transmutation» så går pengene direkte til meg, minus opptrykk og avgifter. Det medfølger mye platepakking og kontorjobb, men slik virkeligheten fortoner seg tror jeg selvbesørget plateutgivelse er det eneste rette. Trolig selger vi færre enheter enn om vi var tilknyttet InsideOut, men gevinsten blir likevel større. Jeg er 55 år, har vært yrkesmusiker i hele mitt liv og kjenner alle, så hvorfor ikke utnytte dette?

Jonas Reingold blir å se på Rockefeller 23. april, da Steve Hackett jubilerer Genesis’ «The Lamb Lies Down On Broadway».

norwayrock.net

Kampen om tilværelsen Å spille metal i Iran er lite sosialt akseptert. For duoen Confess har livet som hardrockere betydd straffer for blasfemi og propaganda mot landet og flukt fra landet. Når bandet nå gir ut sitt fjerde album, «Destination Addiction», er bandet bosatt i et land som har langt større aksept for denne type musikk, nemlig Norge.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: ARASH TAHERI

Gitarist og vokalist Siyanor [-13] var sytten år da han i 2010 dannet Confess hjemme i Teheran.

- Vi hadde tilgang til musikk på samme vis som folk utenfor Iran.

Dette var før Spotify, men YouTube begynte så smått å bli en ting. Dette var en tid det gikk mye i blogging, og vi var rimelig opplyste om hva som

norwayrock.net

kom av utgivelser. Skulle du derimot danne et band var det ikke lett å finne folk med klare musikalske visjoner. Derfor ble det hovedsakelig gitarstudenter som dannet grupper og fremførte covere. Og det kunne være Slayer, Slipknot, Lamb Of God og den type band. Band før oss, som jeg liker å kalle første generasjon persisk metal, hadde kanskje litt problemer når det kom til å spille inn egen musikk. Det er ikke sånn at heavy metal er forbudt, det er ingen lov mot noen som helst sjanger.

Derimot er heavy metal ikke sosialt akseptert. I hvert fall ikke da. Dette

NRM 1-2025

47

ble sett på som satanistisk. Det var mange som måtte overbevise selv sine foreldre om at de ikke var satanister eller narkomane selv om musikken var aggressiv. Vi gikk i musikkforretningen, kjøpte instrumenter og lærte oss å spille. Men som band måtte man likevel være på vakt, for dette kunne oppfattes som kriminelt. En ting var musikken, men også tekstene var noe som ble fulgt med argusøyne.

Debuten «Beginning Of Dominion» fra 2012 er en god death/thrash skive, og jeg legger spesielt merke til godt gitarspill.

- Vi startet innspilling sent 2010 og holdt på en stund inn i 2011. På den tiden var jeg fortsatt gitarelev, men jeg var god nok til å skrive musikk og spille det inn. Vi hadde svært begrenset med utstyr og det låter skikkelig hjemmeproduksjon. Som gitarist visste jeg at riffet måtte være bra. Det var drivkraften.

Og jeg innså viktigheten av å holde lytteren interessert. Når jeg ser tilbake er jeg stolt av plata, selv om det selvsagt er enkelte ting på den, spesielt vokalen. Du vet, en syttenåring som skal prøve å låte som en voksen, hehe.

Det er interessant nå å høre hva vi fikk ut av det vi hadde for fjorten år siden.

Jeg kan betrygge de som ikke har hørt plata at det finnes verre vokal enn det Siyanor [-13] fremførte der. Det er først i forkant av bandets andre plate, «In Pursuit Of Dream» problemene starter. Hva gikk galt?

- Eller hva gjorde vi riktig, hehe. Vi jobbet med skiva, men hadde sluppet noen låter. På den nasjonale TV-kanalen har de på kveldene et innslag hvor de tar opp forskjellige kulturtemaer. Og jeg ble fortalt av en venn av meg at en kveld handlet det om undergrunnsmusikk. Ikke bare metal, men også eksempelvis rap. Det var nå regjeringen innså at de ikke hadde samme makten over folk som i den analoge tiden. Disse folka har tilgang til internett, de har tilgang til utstyr og kan spre musikken. Dermed gikk de inn for å prøve å begrense dette. En av våre låter, hvor vi stiller spørsmål ved religion blir brukt i innslaget. Jeg så det ikke selv, men kompisen min ber meg være forsiktig. Drit og dra, tenker jeg, vi står for dette og nå har vi bare enda en grunn til å få skiva ferdig og ut til folket.

Tida gikk, men jeg ble stadig mistenksom på at jeg ble overvåket. Både på telefon og ute blant folk. I oktober 2015 slippes plata, og to uker senere blir jeg arrestert hjemme.

Bandkompis Chemical, blir arrestert den samme søndagen et annet sted. Det er en helt normal dag. Jeg står opp om morgenen og utenfor soverommet står ti personer som ransaker og konfiskerer så å si alt jeg eier. Selv blir jeg bragt til Evan-fengselet, et fengsel i Teheran som hovedsakelig huser politiske fanger. Jeg ble sittende tre måneder på isolat, og hadde lange avhør. Når startet du disse sataniske aktivitetene i opposisjon mot staten og den type spørsmål. De hadde

48 NRM 1-2025

”Vi gikk i musikkforretningen, kjøpte instrumenter og lærte oss å spille. Men som band måtte man likevel være på vakt, for dette kunne oppfattes som kriminelt.” oversatt tekstene mine, og det er grunnet de antireligiøse og politisk kritiske tekstene jeg ble arrestert. Det er ofte blitt presentert som at vi ble arrestert fordi vi spiller metal, men det er ikke riktig. Riktignok er metal en ikke akseptert kulturform, men det er mange band som hele veien har kunnet holde på i fred. Etter tre måneder havner jeg på en vanlig avdeling, hvor jeg sitter ett år, frem til rettsaken. Vi blir begge dømt til seks år, anker og blir løslatt mot kausjon. Dette resulterer i at vi får mange trusler, og jeg velger å forlate landet. Dette er da i 2017.

Benektet du disse aktivitetene i avhørene?

- Jeg mener at hvis man er satanist så tror man også på Gud. Jeg tror ikke på noen av disse, derfor var det en ærlig sak å benekte den sataniske siden. Jeg anser meg selv som ateist, jeg tror ikke på noe. Tekstene mine inneholder verken ordet Satan eller tematikk myntet opp mot dette. Det politiske innholdet bekreftet jeg og fortalte dem at ifølge grunnloven er det ytringsfrihet i Iran. Det jeg lærte meg er at setningen i grunnloven ikke er ferdig skrevet. Du har ytringsfrihet frem til du har snakket, etter du har snakket så opphører friheten. Du kan si hva du vil, men konsekvensene er av uant sort. For dem var jeg ikke bare en musiker, jeg var en del av motstandsbevegelsen. Jeg følte meg behandlet som om jeg var en leder for all politisk opposisjon i landet.

Etter dette flykter Siyanor [-13] til Tyrkia.

Passet er inndratt, saken er åpen og han har forbud mot å reise utenlands.

- Jeg måtte smugles ut av landet, oppsøkte FN’s kontor i Ankara og søkte om asyl. Jeg hadde kontakt med familiemedlemmer, og de fortalte saken fikk mye oppmerksomhet i media og at mange snakket om oss. Det gikk mye rykter og mange mente vi måtte uttale oss for å få satt en stopper for det.

Det er umulig, jeg er på flukt, sa jeg. Jeg hadde tilgang til internett og det var hardt å lese folk omtalte deg som om du var død.

Etter noen måneder i Tyrkia orket jeg ikke lenger å være taus, og ga noen livstegn til omverdenen. Både i nyhetsmedia og metalsider på nett. Jeg gjorde intervjuer og begynte å skrive om saken. Dette resulterte i eposter fra Safemuse, som er en veldedig organisasjon for kunstnerisk frihet her i Norge.

De igjen introduserte meg for Icorn, som er en organisasjon for kunstnere på flukt. De mente at heller ikke Tyrkia var trygt nok for meg, at det er for nært Iran og at regjeringen der kunne finne på å utlevere meg. Etter et halvt års tid ble jeg invitert til å komme til Norge som politisk flyktning, og jeg ankom Harstad i desember 2018. Å reise til Norge hvis man trygt vil fremføre ekstrem musikk skulle man kanskje tro sto øverst på ønskelista, men dette skjedde altså tilfeldig.

- Når invitasjonen kom om å bo og jobbe i Norge, var det noe jeg måtte vurdere og vilkårene måtte aksepteres. Vi var jo store fans av Mayhem og visste black metal var stort.

Ved å komme til Norge visste vi at vi slapp å forklare musikken vår, eller bli trakassert for den. Nå må jeg bare bruke denne muligheten til frihet på best mulig måte. Først og fremst til å lege egne sår og lage musikk, men kanskje dette kan hjelpe andre. Så selv om det er tilfeldig er jeg glad det ble Norge. Det er fascinerende hvor stor forståelse det er for ekstrem musikk her.

Siyanor [-13] flyttet senere til Oslo.

Under oppholdet i Norge har dommen blitt økt til tolv år i fengsel og syttifire piskeslag.

Machines dom ble seks års fengsel. Også han var ankommet Norge da dommen falt.

- Det har ikke skjedd så mye siden 2018.

Faren min har fått noen henvendelser, hvor de ber meg være på vakt. Confess er et band som turnerer, og det er ikke spesielt vanskelig å finne en person, det offentlige klarer stort sett det. Så jeg er selvfølgelig klar over risikoen ved det livet jeg lever. Men jeg tenker meg aldri om to ganger før jeg skriver noe, kunst skal være ærlig. Og gjorde jeg det i Iran, så har jeg i hvert fall ingen betenkeligheter ved å gjøre det her.

Så lenge dommen er rettskraftig sier det seg selv at å reise til Iran ikke er aktuelt.

Kort tid etter ankomsten til Harstad var Confess et fullt band.

- Vi hadde med noen fra Tromsø og Narvik, og jeg mener vi spilte vår første konsert i Oslo i 2020. Det var en periode det var en åpning i Covid, og det var utsolgt. Det var en fantastisk følelse. Og etter tre-fire konserter varmet vi opp for Mayhem. Noen år tidligere var det et band vi bare hadde hørt på. Etter konserten snakket vi mye med dem om musikk, religion og alt mulig. Jeg husker Necro Butcher fortalte at vi som band hadde mye til felles, selv om

norwayrock.net

”Det er en helt normal dag. Jeg står opp om morgenen og utenfor soverommet står ti personer som ransaker og konfiskerer så å si alt jeg eier.” historien selvsagt er en helt annen. Men begge har trosset alt og slåss for det vi tror på. Så vi har gjensidig respekt for hverandre. Vi har endret litt besetning på denne plata, og det at jeg hadde funnet musikere i Oslo var litt av grunnen til at jeg flyttet sørover. Det forenklet muligheten til å drive med musikk.

Hovedgrunnen til samtalen er selvfølgelig «Destination Addiction”, det rykende ferske albumet til Confess. Et album hvor jeg hører mye moderne death metal, men også en del eldre Machine Head og Sepultura.

- Jeg liker veldig godt metallen fra midten av nittitallet, med Pantera, Lamb Of God og Machine Head i førersetet. Men like mye hva som kommer i dag, så jeg henter litt fra alle hold. Jeg liker det ganske rett frem og ikke altfor polert. Groove metal er noe jeg liker godt, og sammen med Sepultura er de allerede nevnte banda blant eliten i den sjangeren. Det er litt artig, for etter en konsert kom en fyr bort til meg og fortalte jeg fikk ham til å føle seg ung igjen, og refererte til første gang han så Sepultura tilbake i 1995. Og det er virkelig et kompliment. Samtidig har vi mange moderne elementer, vi har DJ, du finner death og thrash metal. Så det hele er egentlig en miks av hva vi liker og hva vil selv vil høre på. Og det synes jeg vi har lykkes bra med på «Destination Addiction”. Jeg synes den låter mer modent, og alle disse elementene er med på å gjøre oss unike. Jeg har ikke noe imot eksempelvis djent, men jeg synes det blir litt ensformig.

Du fikk kanskje med deg Pantera i Oslo Spektrum?

- O’yes, jeg var til stede i pit’en, hehe. Det var fantastisk. Jeg så dem også på Tons Of Rock, og da jeg hørte de kom tilbake måtte jeg bare gå, man vet aldri om det bli flere muligheter.

Ofte kan en høre ting i musikken som forteller litt om hvor i verden et band kommer fra. Det synes jeg ikke er like lett i Confess.

Min tanke er at ditt opphav heller kommer til syne tekstene, og da i form av frustrasjon?

- Ja, det er mye riktig det. Hvis det eneste folk vet, er at vi er fra Midtøsten, låter vi kanskje ikke helt som de forventer. Før man trykker play forventer man kanskje tradisjonelle instrumenter eller tradisjonelle persiske innslag. Jeg vokste opp med å høre på rett frem metal, uten altfor mange elementer, så dette har aldri vært noe tema. Men helt ubevisst hører jeg i etterkant at jeg benytter en del skalaer fra Midtøsten når jeg skriver. Som på «Phoenix Rises» fra forrige skive, eller «Built On A Grave» fra den nye. Der kan du høre opphavet vårt. Selv om det kanskje ikke alltid kommer like tydelig frem er denne musikken en del av vårt DNA. Det er heller ikke sånn at vi fornekter dette, vi lager bare det som kommer naturlig. Om det blir mer eller mindre neste gang er ikke godt å si, men jeg tenker du skal kunne høre på oss som du hører på et

norwayrock.net

amerikansk eller europeisk band, uten å tenke på at vi er fra Iran.

For Siyanor [-13] er tekstene vel så viktig som riffene.

- Jeg bruker svært mye tid på å finne temaer og hvordan det skal løses. Samtidig er jeg fan av rap. Det var med rap min musikalske interesse startet, så rim og flyt for å holde det interessant er også veldig viktig. I tillegg til typiske temaer i metal tar jeg også opp for eksempel ensomhet, isolasjon og psykiske lidelser, som virkelig er relevant for tiden. Og for en som har opplevd så mye som meg de siste ti årene, er det tidvis tøft å skrive, da mye er veldig personlig. Derfor blir jeg overveldet når noen sier at tekstene mine betyr noe for dem, og at de føler musikken snakker til dem. Selv om temaer ikke nødvendigvis lenger er relevante for meg, ønsker jeg å ta det opp. I en periode hadde jeg selvmordstanker, men jeg klarte å vinne over dette. Og hvis noen der ute med samme tankene hører om oss, kanskje mine tekster kan være til hjelp for vedkommende. Det er en lang og vond kamp, men jeg klarte og mener andre også skal kunne klare det. Så oppi alt det brutale er det et positivt budskap. Jeg sier ikke jeg har sett alt, men utvilsomt veldig mye.

Alle personer har sin historie, og alle er like viktige. Derfor velger jeg å fortelle min og håper den kan være til betydning for en eller annen, et eller annet sted.

Om ikke alle kan relatere seg til å bli fengslet for det de tror på og blir tvunget til å leve i skjul, så mener Siyanor [-13] alle kan relatere seg til å ha hatt det vanskelig og må jobbe seg opp av gjørma, og at det finnes håp. Det er ingen ringere enn George Kollias fra Nile som trommer på «Destination Addiction». Alberto De Icaza har mikset og mastret plata, noe han også har gjort for band som Amon Amarth og Clutch. Marzi Montazeri, også han fra Iran, har spilt med Phil Anselmo og Exhorder og bidrar med en gitarsolo.

- Vi turnerte med Nile i 2023. Dyktige folk selvsagt, men også svært hyggelige. Vi snakket om løst og fast og George spurte en kveld hva vi skulle gjøre etter turneen. Planen var da å spille inn ny plate. Samtidig mistet vi trommisen vår, fordi han skulle flytte til USA. Skulle dere en trenge en trommis vet dere hvem dere skal ringe, sa han. Er du seriøs?

Selvsagt, dere er en kule folk og jeg liker musikken deres, så la oss gjøre noe sammen. Så vi dro hjem med smil om munnen og begynte å jobbe med plata. Jeg gikk nøye gjennom materialet, for å se om det var noe jeg måtte løfte opp et par hakk. Det er tross alt George Kollias som skal spille på det. Så det motiverte meg til å bli en bedre musiker. Å se for seg at George Kollias en dag skulle spille til mine låter da vi startet opp hjemme i Iran ville bare vært helt absurd. Vi visste skiva ville bli bra. Med George visste det ville bli ekstra bra. George begynte innspillingen i august 2023. Marzi har jeg kjent veldig lenge. Han var nær venn av Dimebag, og som stor fan spør jeg alltid om noen Dimebag-anekdoter når vi treffes, hehe. Så hadde vi «After Goliath», hvor vi trengte en gitarhelt, og jeg spurte ham og han svarte ja. Opprinnelig ville vi bruke Eugene Freeman til miksing og mastring. Han har jobbet med blant annet Lamb Of God. Han var opptatt med Chris Adler, og henviste oss til Alberto. Vi fortalte ham om våre visjoner, og det samsvarte meg hans, så sånn kom det samarbeidet i gang.

I min anmeldelse av plata gir jeg kritikk for basstrommelyden.

- Men hva er det du ikke liker ved basstrommene?

Den klikkende duracellkaninlyden. Jeg liker best de tyngre partiene med groove, selv om jeg gjerne skulle kjent basstrommene der også litt mer i brystkassa.

- Hører du på det nye albumet til Nile så løper jo George sprint bak settet. Vi måtte faktisk be ham roe seg ned litt på enkelte partier. Noen låter er helt ville på trommer.

Avslutningsvis er det greit å få vite litt om det planlegges noe turnering i forbindelse med «Destination Addiction» - Vi har noen planer ja. Det blir en Norgesturné, samt en runde i Storbritannia. Så jobber vi med noe større som blir annonsert når alt er i boks. Målet er å nå ut til så mange som mulig. Også har jeg allerede masse nye kule ideer, så jeg gleder meg veldig til å begynne å skrive neste plate.

NRM 1-2025 49

Et tyngre reisemål Mange kjenner tyske Crematory for «Tears Of Time», og bandet hadde muligheten til å bli det neste store innen goth metal. Flyskrekk er en av årsakene til at denne reisen ble kansellert. Dette er tretti år og fjorten plater siden, og med årets plate «Destination» har bandet funnet tilbake tyngden de hadde på nittitallet.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: INGO SPOERL

Forrige gang jeg snakket med trommeslager Markus Jüllich var et radiointervju jeg gjorde i 1995. Dere hadde akkurat sluppet deres tredje plate, «Illusions», med singelen «Tears Of Time». Jeg antar Crematory da tok steget fra å være en hobby til fulltids jobb?

- Det skjedde allerede på plata før, «…Just Dreaming». Der hadde vi en singel som het «Shadow Of Mine». Den hadde tekst på både tysk og engelsk og ble vårt gjennombrudd her i Tyskland. Og da «Illusions» kommer, slår «Tears Of Time» an over hele verden. Vi gjør vår første profesjonelle video, som får en del visninger på både MTV og VIVA. Så vi er veldig glade for at vi kom opp med den låten, den gjorde oss populære.

Per i dag er det ikke mulig å leve kun av bandet, så som du ser sitter jeg på et kontor. Jeg jobber i forsikringsbransjen.

- Skjønte dere allerede i skriveprosessen at «Tears Of Time» var en låt som kunne gjøre det bra?

- Det kom underveis i prosessen. Vokalen er lagt på, du har en råmix og du skjønner at dette her må bli singelen, dette kan bli en hit. Men hele «Illusions» er spesiell for oss. Lotte, gitaristen på den tiden, hadde skrevet alle låtene. Jeg kan ikke forklare hva som skjedde de fire ukene vi var i studio, men feelingen, låtene og hele atmosfæren var helt spesiell.

50 NRM 1-2025

Dette er en engansgreie vi aldri har klart å catche igjen. Plata har vel solgt trehundre tusen til nå, og er vårt mestselgende album. Bare første måneden solgte den hundre tusen.

- Så følger dere opp denne en selvtitulert plate på tysk. På denne tiden begynte utendørsfestivalene å poppe opp, spesielt i Tyskland.

Festivaler og allsang er en herlig kombo og jeg ser for meg dette som et perfekt tidspunkt for et slikt album.

- Jeg skal fortelle deg grunnen bak denne skiva. I etterkant suksessen med «Illusions», begynte de store selskapene å komme med gode tilbud. BMG kom med et svært lukrativt tilbud. De tilbød å kjøpe oss ut av kontrakten med Massacre Records. Vi hadde fått en god kontrakt med et majorselskap, og Massacre hadde fått mye penger. Dette nektet Massacre, og vi ble svært lei oss. Dette kunne vært vår store sjanse.

Dermed slo det oss; hva om vi lager noe helt annet. Så gir vi Massacre demoene, de hater dem og lar oss gå. Vi gjorde dette, og de elsket det, hahaha. Det hele var jo ment som en spøk. Vi hadde ingen låter og ingen tekster, men vi hadde booket studio i to måneder for å spille inn en tysk rockeskive. Skive ble det, og vi var sikre på at Massacre ikke vil gi den ut, men jo, de omfavnet den. Rammstein dukket jo opp på denne tiden, og selv om ikke vi låt som dem var det heavy og det var på tysk, så dette ville gi ut. Og utrolig nok, dette er vårt nest bestselgende album, slått av «Illusions».

norwayrock.net

Markus er også kreditert for programmering i Crematory, i tillegg til at han en periode hadde et electronicaprosjekt ved navn Century.

- Den elektroniske interessen er Lars Ulrich sin fortjeneste. Jeg er langt ifra verdens beste trommis, det er kanskje ikke Lars heller, men jeg ble veldig fascinert over det intervjuet der han fortalte om trigging av basstrommer. Jeg fikk mitt første trommesett da jeg var ti, men noe trommelærer hadde ikke foreldrene mine råd til. Så jeg er fullstendig selvlært. Da jeg var seksten dannet jeg mitt første band. Vi spilte covere av svensk death metal, som Grave og Unleashed samt Testament og Slayer. Jeg utviklet min egen stil, og slike elektroniske hjelpemidler var ukjent for meg. Etter det intervjuet fikk jeg lyst til å prøve det samme selv. Jeg liker dette med å blande den akustiske lyden med elektronikk. Jeg synes det gir en ekstra kraft, og passer godt til Crematory sin stil.

Selvsagt er Crematorys syttende album,” Destination” årsaken til samtalen. Jeg synes likevel ikke det er helt på viddene å snakke om nittitallet når det kommer til den heller, for jeg tenker «Illusions» når det kommer til tyngde og sound.

- Godt observert. Da jeg fortalte at hele «Illusions» prosessen hadde en ubeskrivelig feeling, så er denne gangen det nærmeste vi har kommet i etterkant. Forrige skive, «Inglorious Darkness» er den første hvor Felix gjør all vokal alene igjen. Frem til da hadde gitarist Conny gjort renvokalen. Da han sluttet ønsket vi ikke enda en ny stemme inn i bandet som folk skulle forholde seg til. Det var Felix selv som sa til meg; nå har du og jeg, og kona di (Markus er gift med keyboardist Katrin, journ anm) vært venner og spilt sammen i tretti år, la meg gjøre all vokalen alene. Jeg svarte at vi gjerne må prøve det, men at vi må jobbe hardt, for jeg ønsker meg ren vokal, høyere toner, snakking og hvisking, i tillegg til growlingen hans. Lett var det ikke, og det ble hard jobbing.

Denne gangen visste vi kvalitetene hans. Han var godt forberedt i forkant av innspillingen.

Alle tekstene var klare og det var vel to låter vi måtte jobbe sammen om noen vokallinjer. Dette gjorde alt mye lettere, nå kunne vi heller bruke tid på detaljer. Jeg produserte plata sammen med vår gitarist Rolf, i hans Empire studio. For meg har alltid keyboard vært et instrument jeg sidestiller med gitar. Som gitarist er selvsagt Rolf uenig i dette, hehe. Jeg skal vise deg de beste gitarene du noensinne har hørt, og vi skal skru opp lyden. Og jeg lot meg overtale til å ha gitarene lenger fremme i miksen, derfor er denne plata blitt så tung.

Jeg er veldig imponert over vokalen til Felix på «Banished Forever». Han bruker vel tre forskjellige stemmer og spesielt refrenget synes jeg er knalltøft.

- Tipper jeg gir deg et smil om munnen når jeg sier det er Felix sin favoritt på plata. Har du hørt hele plata?

- Javisst norwayrock.net

- «The Future Is A Lonely Place” er min favoritt.

- I anmeldelsen trekker jeg frem den som en favoritt blant de mer melodiøse låtene.

- Ja, jeg foretrekker det mer melodiøse materialet. Av en eller annen grunn tenker jeg på min avdøde far når jeg hører den låten. Selv når jeg sitter bak trommesettet og spiller den med bandet får jeg gåsehud. Denne låten er virkelig emosjonell for meg, og det vil bli den siste videosingelen som slippes i forkant av plateslipp.

- Dere har ikke lagt det tyske språk på hylla heller, «Welt Aus Glass» er en god låt av det tyngre elektroniske materialet.

- Vi startet å med elektronikk på konseptplata «Revolution», og «Welt Aus Glas» er singel nummer to ut. Vi slipper en singel hver måned frem til utgivelse, altså fire totalt. I april kommer coverversjonen av Type O Negative, «My Girlfriend’s Girlfriend», med Michelle Darkness fra End Of Green på vokal.

Vi har gjort en ganske interessant video til den. Vi har gjort noen covere opp gjennom, og de har fungert bra. Ideen kom opp i fjor på vei til Tsjekkia. Vi hørte på en 90-talls goth metal samleskive på bussen, med Moonspell, Amorphis, The Gathering og da Type O Negative. Tipper en del i Norge også fikk med seg de samlisene der. Mens plata gikk snakket vi om at det kanskje var på tide å gjøre en cover igjen. Da «My Girlfriend’s Girlfriend» kom sa jeg at denne er perfekt for Crematory. Det er ikke en typisk Type O Negative låt, den er langt mer kommersiell. Også spilte vi mange konserter med dem på nittitallet, og vi ble kjent med Pete Steele, så dette er vår tributt til ham.

Michelle Darkness har litt Pete Steel i stemmen, og da jeg ringte ham for å spørre tente han umiddelbart på ideen.

- Platas første singel er tittelkuttet. Hvor skal vi reise?

- Det er Felix som skriver tekstene. Han skriver om det han ser rundt seg og føler i det daglige. Tekstene er veldige personlige. Det er alltid situasjoner å skrive om. Covid har vi vært gjennom, og denne gangen er selvsagt krigen i Ukraina vært i tankene. «Welt Aus Glas» er vel en låt som omhandler sitasjonen i verden for øyeblikket.

- «Destination» er ikke blant mine favoritter, men jeg skjønner valget av singel og jeg vil tro det fungerer veldig greit å kore med på «Destination» i refrenget live.

- Det blir åpningslåten live fremover.

Vi har tatt ut et element fra låten som vi har omarrangert og vil bruke som intro på konsertene. Jeg er enig med deg, det er ikke platas beste spor, men den åpner plata, og for meg var det viktig å vise at det tunge Crematory er tilbake med en rett i trynet låt. Litt sånn, wow, hva skjer her? Og på den måte gi publikum standarden for skiva.

- Jeg kan ikke huske at dere noen gang har spilt i Norge?

- Nei, det er riktig. Grunnen til at det store gjennombruddet har uteblitt er at jeg lider

av flyskrekk. Vi har gjort jobber i Russland, Portugal, Frankrike og Romania. Det har begrenset seg til fire times flyturer. Og Norge er vel egentlig ikke noe lenger. Vi har aldri fått noen tilbud om å spille i Norden, uten at jeg helt vet hvorfor. Dere har vel kanskje nok egne band, hehehe. Dere har vel nok av både black, death og også gothic metal bands, så dere trenger kanskje ikke Crematory. Vi har langt større fanbase sørover i Europa.

- Jeg blir stadig overrasket over hvor mange konserter som er utsolgt, så at det ville dukke opp noen for å se Crematory, det er jeg helt sikker på.

- Hvis det er noen promotører som leser dette så ta for all del kontakt, vi kommer gjerne nordover. Det er ikke noe problem å reise med nightliner og gjøre en eksklusiv konsert i Sverige, Finland og Danmark i samme slengen, det hadde vært kjempemoro.

- Får dere mye respons fra fans her fra nord?

- Nei, veldig lite faktisk, så jeg er litt usikker på statusen vår der. Både sør, øst og vest virker langt mer ivrige. Svenskene hadde sitt eget Crematory før oss, og Finland er jo store på gotisk metal, så de trenger kanskje ikke noen tyske tullinger i tillegg, hehe. Men seriøst, vi ville satt pris på og gjort noen spillejobber hos dere.

Mange vil nok lese denne utgaven av Norway Rock Magazine i påskeferien. Jeg har ganske rett i antagelsene om at ikke fly er noe tema når Markus og Katrin skal nyte noen fridager.

- Bandet tar mye tid, i tillegg til ordinær jobb. Vi har også noen hus vi leier ut på AirBnB. Vi har også to barn, hvorav eldstemann er profesjonell fotballspiller. Så har vi litt fri reiser vi på camping. Vi har campingbil så vi reiser gjerne til Bayern. Men vi tar også turer til Østerike, Sveits eller Frankrike. Da kan vi ha med oss de to hundene våre. Vi liker det enkelt, vi trenger ikke USA eller svære steder for å slappe av. Da jeg fortalte Katrin jeg skulle gjøre et intervju med et norsk magasin, sa hun hun var på ferie der med foreldrene sine da hun var liten, og foreslo vi kunne kjøre campingbilen opp dit. Husket husker Norge som et fint land med hyggelige folk. Hvor varmt er det hos dere?

- Tja, rundt tjuefem på en fin dag. Du skal være heldig om du nærmer deg tretti.

- Ikke mer nei? Nei, men tjuefem fungerer det. Det er virkelig noe å overveie. Kjører vi gjennom Danmark kan vi jo få med oss Sverige også på vei til Norge. Kristian Kohlmannslehne, som driver Kohlekeller studio er kompis av meg, og han har kjøpt seg et sted ved vannet i Sverige. Litt usikker på hvor, men han reiser dit tre fire ganger i året.

- Da er det bare å slenge seg med på en tur da. Jeg vil tro nordmenn er åpne for Crematory, enten det er som band eller ferierende enkeltmedlemmer.

- Ja, hvorfor ikke, Katrin har ihvertfall veldig gode minner derfra.

NRM 1-2025

51

Living Deliciously English extreme metal band Cradle of Filth release their 14th studio album “The Screaming of the Valkyries” in March 2025. We spoke to frontman Dani Filth about some of the songs on the record, looking after his distinctive voice, and collaborating with Ed Sheeran (yes, you read that correctly).

52 NRM 1-2025

norwayrock.net

TEXT: ANNE-MARIE FORKER PHOTOGRAPHY: JAKUB ALEXANDROWICZ

Valkyrie, I believe is a figure in Norse mythology, what inspired the title of “The Screaming of the Valkyries”?

It seemed like a very apt title for the album, and also for civilisation today. Valkyries are Norse handmaidens who - it seems like the scenario is that a cataclysmic event is happening, and it is signalled by the defeat of the Valkyries and them being overrun and Åsgard taken, and that signals Ragnarök which is the end of everything. So, a cataclysmic event, and it’s hypothetical. It’s not supposed to be Nordic mythology it just seems like a very apt title that, if we live in two minutes to midnight or 25 seconds to midnight, it says, on the Doomsday Clock, these are the sounds they would make when the end came, when the final cataclysm emerged, it would be the sound, heavenward, of angels screaming or these shield maidens screaming in defeat, screaming for mercy. It’ll be a horrible situation that hopefully we would never find ourselves in, that very final moment of our existence. So, the title was governed by the music, it was governed by the artwork, it was governed by my observations on everyday life, you know the war between Russia and Ukraine, the war in Gaza.

Why did you choose “To Live Deliciously” as a single?

Well, some of the other songs are too long for singles and it’s not going to get played on the radio - and it’s also very expensive to do videos for a nine minute song! And the first track was pretty sing-along.

They’re all very sing-along but this was a bit harder than the first one and a bit harder than the third one that will come in its wake. So yeah, it was chosen for length, catchiness, heaviness, all kinds of things.

“You Are My Nautilus” - what is a nautilus, in the context of the song?

A nautilus is a sort of steampunk icon, it’s a submarine that belonged to Captain Nemo in Twenty Thousand Leagues Under the Sea [by Jules Verne], it was his pioneering vehicle that he illegally traverses the globe in.

Have you always liked Captain Nemo?

Well, I’ve always been a fan of steampunk and Victoriana and that’s where I found it. Again, it’s about reliable protection, I’m using it as a metaphor that - you are my vehicle into the darkness because as an explorer, it’s a protector, it’s a destroyer, and it’s venerated as a sea monster at the same time as well by the people that don’t understand it.

So it’s a terrifying, but a beautiful creation. And it’s likening a partner to the attributes of said monstrous machine.

The album closer “When Misery Was A Stranger” is a theatrical epic. What inspired the song?

Again, looking back it’s like a final warning, really. It’s the last song on the album, and it’s almost saying, we’re not quite there yet, but if we are, everybody’s gonna consider the time before this as being idyllic, as like a golden age. It’s like during the pandemic, for example, people who are very bored with their jobs suddenly were itching to get back to them and realising it wasn’t quite as bad as all that, and even the bad things like being on the road in shit times and whatever, were like mythical highs to pursue once it’s been taken away from you. So yeah, it’s basically a sort of looking back, during desperate times to say, look, you know, this is a golden age. A little bit, you could liken it I suppose to Iron Maiden, who have got “Wasted Years”, you know? It’s sort of retrospective as well. Tell it like when it was better, when we didn’t know of misery, we didn’t know of heartbreak, and turmoil, and warfare and destruction.

“Non Omnis Moriar” is very slow building. It’s possibly the most melancholic Cradle of Filth song I’ve heard, but it fits perfectly in the order of the album.

We always managed to bring one of those out at some point or other!

It’s like the oldest poetical testament. It basically says that I won’t solely disappear from this plane of existence. I’ll be with you, in spirit. It’s a call to a lover, or a friend, or someone else who you’re leaving behind, saying, remember me as I was or still will be.

Did you spend a lot of time choosing the order of each track for this album?

norwayrock.net

Well, that kind of dictated itself because of the track lengths. Obviously attention to detail is important and that is something that addressed us. I don’t think it took ages - it’s only nine songs. We knew how it was going to start and how it was going to end. When it came down to choosing it for vinyl, I think we’ve managed to get it so it’s like a matter of seconds difference, five, and one side, four on the other.

Do you do anything in particular to look after your distinctive voice?

Don’t overdo it! Yeah, I have lots of little tricks that help me sing. And also it’s a lot of warming up. And yeah, it’s personal stuff. People ask me and I said, well, it probably won’t work for you because I’ve tried to explain my start-up to other people and they can’t get it at all. I see a throat doctor as well, who massages my voice and so it’s never sitting anywhere where it’s going to be knotting up or anything, which is the biggest danger I think for singers. You just know after doing it for a while, you just know what to do and what not to do. I see a different person from who I originally started seeing because it’s a very bespoke occupation. So you have like a diagnosis and a remapping as it were, like having an engine to make it more effective.

Did the lyrics all come easily to you? Was there one that you found hard to complete?

Sometimes it’s hard, sometimes it just comes easy. It’s as and when, really. Some songs suggest their subject matter, others are a little more tricky to work out where it’s going. I always do the music first. Sometimes it’s tricky, I mean, you guide the music so it then becomes suitable to put vocals on. But sometimes it’s tricky, trying to put stuff to a song - if it’s if it is quite a laborious, multi-faceted song that moves all over the place, it can be quite tricky.

The producer was Scott Atkins at Grindstone Studios, why him?

He’s been with us for the last six, seven albums, and he’s brilliant!

And we just experiment with new ways of achieving an album, trying out new gear, trying out new techniques. He’s a friend of the band, almost a seventh member. So he could be critical where others can’t. We also have a great relationship with him so he brings out the best in us. And he’s got a vested interest in the band, you know? So he’s there from the inception of the songs right through to the culmination, and because he’s respected, he can suggest changes and see things that we can’t.

I’ve got to ask you about the Ed Sheeran collaboration, that was a massive surprise. How did that come about?

Well it came about because he lives close to me, like a local, you know, he’s from Suffolk as well. And management were talking, I think Ed was interviewed, and he mentioned about being a fan of Cradle around the amphetamine period and actually coming to the studio, well, he was due to come to the studio to work on an album during his work experience.

But we were never doing an album at this studio. They kind of just lied about it when he found out he decided not to do that. But anyway they got chatting and then I guess the joke came that maybe it would be cool to do something and he just said, yeah. And we were in contact for a couple of years before, he said “Right, are you going to be free next week?” “Yeah, cool!” Because it’s a matter of getting together, you know, he was very busy, we were very busy. It’s a couple of years ago, the song sounds great.

But we’ll release it in our time. It’s dictated by several things that I can’t really talk about. And also it’s the thing of it overshadowing a perfectly decent album.

Is there anyone else that you would like to collaborate with in a dream scenario?

Sure, loads of people, but I don’t want to jinx it!

Ha! What are your plans for touring this record? Will you be in Norway or Scandinavia at some point?

Maybe. We did Europe quite a bit last year. So this year is mainly, aside from some festivals and a few interim dates that link them, it’s mainly the Americas. Maybe at the back end of the year, we may be doing something European. For the most part it’s South America, but first off, there’s this coheadline with Dying Foetus on the Chaos and Carnage tour. Last year was mostly in Europe, so if we tour, it’ll be the back end, but our year’s slowly filling up as we speak.

NRM 1-2025

53

NACHASH For gamle til å erobre verden Nachash er et Osloband som klarer bragden å presentere noe originalt innen black metal. Dette står det i vår anmeldelse av debuten «Phantasmal Triunity» for syv år siden. Trioens grunnlegger, gitarist og vokalist A. Westbye forteller hvorfor vi har måtte vente så altfor lenge på den langt mer aggressive oppfølgeren «Eschaton Magicks», og hvorfor den ikke blir promotert med månedslange turneer.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: KATARSIS FOTO

Allerede på EP-en «Conjuring the Red Death Eclipse” i 2015 synes jeg Nachash var et spennende band, som for meg hadde det lille ekstra. Fullengderen «Phantasmal Triunity» kom tre år senere og har fått mye spilletid på mitt anlegg. Dette er nå blitt syv år siden.

- Det skyldes rett og slett covid. Det ble en ganske lang pause.

Naturligvis grunnet regler, men det var ganske tungt å komme i gang igjen da verden åpnet opp. Vi ble satt litt tilbake, uten at vi noen sinne har hatt noen deadline å forholde oss til. Så selv om vi ikke stresset, hadde vi ikke tenkt det skulle ta syv år. Fra høsten 2021 var i tilbake i normal modus, men så tar det også litt å tid å finne ut hvor man skal spille inn og med hvem. Disse årene har gått veldig fort. Selv om det på en annen side ikke føles sånn. Syv år er naturligvis ikke optimalt når det kommer til å følge opp en debut.

Westbye sier det nå ligger skisser til fem nye låter og føler det ikke skal gå syv nye år før vi får plate nummer tre.

- Et par år før pandemien lærte jeg meg å spille inn skisser hjemme, noe som forenkler skriveprosessen. Ved å sende over disse skissene til gutta så har vi et bedre utgangspunkt når vi griper fatt på dem på lokalet, fremfor å bruke tid på å vise hvert enkelt parti. Dette er måten vi har jobbet på etter vi kom sammen igjen i 2021. Rustad skal inn med sine basslinjer og Tiller skal ha sitt og si på trommer, så noe justering blir det alltids. Og selv om ideene er mine har de andre innspill som gjør at det

54 NRM 1-2025

hele er en bandinnsats.

Nachash er av den gamle skolen, med ukentlige øvinger.

- Med mindre det er noe som dukker opp så møtes vi fast en gang i uka. Og det er viktig å holde fast ved dette. Begynner det å skli ut, som under covid, når man ble vant til å ikke øve, var det veldig hardt å komme i gang igjen. Vi har alle vårt å fylle tiden med, men tid til en ukentlig øving får vi til. Så blir det gjerne noe mer opp mot konserter.

Og konserter er gjerne enkeltstående. Noen lengre turnéliste klarer ikke jeg å oppdrive.

- Hehe, nei det har vi aldri hatt noen ambisjoner om. Nå er vi blitt såpass gamle at noen tanker om å erobre verden finnes ikke, i den grad det noensinne har vært noe tema. Vi er veldig fornøyd med å være et undergrunnsband, så lenge vi er fornøyd med det vi sjøl gjør. Det er selvsagt gøy at folk liker det vi gjør. At folk i utlandet bestiller skiver eller synes det vi gjør er fett nok til at de tar kontakt er godt nok for oss. Utover det har vi ikke de store ambisjonene. Det handler om å tilfredsstille seg selv, få utløp for kreativitet og å lage musikk vi selv ville digget. Noe som nok gjelder de fleste i vår sfære, det er ikke akkurat kommersiell musikk.

Er dette de samme tankene du hadde da Nachash ble dannet i 2011?

- Jeg hadde en idé om et band i flere år, uten at jeg fikk ut fingeren. Jeg spilte med noen trommiser, uten at det klaffet helt. Så bestemte jeg meg for at nå må jeg bare komme i gang og få noe ut av disse ideene, først og fremst for min egen del. Dette var alt fra riff til enkelte låtstrukturer, men også titler og enkelte tekstlinjer. Det første året skjedde det ikke så veldig

norwayrock.net

mye, men så fikk jeg en henvendelse fra Tiller.

Han hadde ikke spilt trommer på et års tid og var hypp på å spille i band. Da var vi kommet til desember 2012, og dette fungerte veldig bra.

Vi spilte inn den første EP-en i 2014, og bassist Rustad ble med rett i etterkant av dette. Så med unntak av helt i starten har vi hatt samme besetning hele veien. Det løsnet veldig å få med Tiller, og jobbe målrettet mot EP-en.

I 2018 kom første skive «Phantasmal Triunity», en skive jeg vil si er mer melodiøs, og kanskje lettere tilgjengelig enn årets «Eschaton Magicks».

- Det er alltid vanskelig å snakke om egen musikk, men jeg tenker nok at nye skiva er mer aggressiv. Men også blandet med de litt lengre suggerende låtene. Endringen er nok at vi har litt kortere låter som er mer rett på sak, mer hentet fra thrash og death metal. Jeg har alltid hatt en ambisjon om et slags black metal band, som henter fra andre subsjangere. Jeg føler dette kommer mer frem denne gangen.

I hvert fall på platas første halvdel, eller side A, for å bruke vinylutrykket. Ett spor er ganske melodiøst, så vi har ikke lagt det helt fra oss, men sett i lys av debuten er jeg enig i at denne ikke er like melodiøs. Låtene på side A er også blant våre nyeste, så jeg vil si de representerer et lite paradigmeskifte i mitt hode der, men at de samtidig inneholder det jeg mener Nachash skal være. Jeg er veldig fornøyd med nye plata, og har hørt på den en del selv. Og det er jo et mål å alltid være litt bedre for hver gang. Vi føler det er naturlig oppfølger til debuten, men samtidig noe litt annet.

«Eschaton Magicks» er en tittel Westbye har hatt liggende fra arbeidet med debutplata.

- Eschaton referer til endetidsteologi i religiøs tenkning, og tittelsporet omhandler en fordømt prest som påkaller endetiden via ritualmagi av ymse slag. Jeg synes dette står i stil med atmosfæren vi prøver å mane frem.

Jeg oppfordrer selvsagt folk til å tolke tekstene våre, men dette er min forklaring. Vi ønsker at både tekst, musikk og artwork skal være så gjennomført som mulig. Jeg synes det er lettere å lage musikk enn tekster, og det skyldes problemet med å finne nye måter å formidle tankemønstre og ideer på uten at det blir altfor klisjéfylt. Det kan være utfordrende å ha noe konkret foran seg, men så vil man gjerne være litt ekstra kreativ. Det endte med at en av tekstene ble ferdig dagen før den skulle synges inn.

Jeg har slitt med å finne band som ligner på Nachash. Et kikk på similar artist på Metal-Archives viser bands som eksempelvis Master’s Hammer, Mortuary Drape og Samael. Alle band som har en helt egen stil.

- Dette er tre av mine favorittband. Det kan være jeg har nevnt disse i intervjuer, og kanskje derfor noen har koblet oss til dem der. Dette er band som spilte black metal, men på en litt annen måte enn den kjente norske stilen.

norwayrock.net

”Det var ganske tungt å komme i gang igjen da verden åpnet opp.”

Dette er bevisste inspirasjoner som jeg har hentet litt inn i det jeg selv lager, uten at jeg forsøker å kopiere noen. Det å kopiere er jeg ikke så god til uansett, på godt og vondt, haha.

Men det er mer feelingen jeg tenker på, det at black metal kan være forskjellige ting. Nå digger jeg selvsagt mye av de norske banda fra nittitallet, og det ligger mye inspirasjon der, men så oppdager man disse andre banda, mer eller mindre tilfeldig. Og disse banda fremsto for meg som litt mer obskure, siden det var litt mer fjernt. Vi kaller oss black metal, men har hentet litt fra disse typer av band, men også all annen metal.

Har man en dårlig dag kan humøret løftes betraktelig om man google bilder av Necrocock, trommisen i Master’s Hammer.

- Haha ja. For ikke å snakke om videoene de gjorde tidlig på nittitallet. Fantastisk. Ekstremt bra band, og skivene «Ritual» og «The Jilemnice Occultist» vil jeg definitivt si er blant mine største musikalske opplevelser fra den tiden.

Jeg fant i sin tid «Ritual» på Råkk og Rålls for en slikk og ingenting, en skive som koster langt mer i dag. Jeg kjente ikke til bandet da, men så på coveret og logo at dette måtte være bra. Mange har vel minner fra man var en ung platekjøper, hvor man så en skive med et band man ikke hadde hørt om og bare tenkte at dette må være fett. Jeg er fremdeles veldig fornøyd med det platekjøpet.

«Eschaton Magicks» er innspilt i Hurum, i City Of Dis. - Både jeg og Rustad har spilt inn ting vi har drevet med selv, men det er alltid greit å gå i et studio og kun konsentrere seg om å spille. Han vi brukte på forrige skive har flyttet langt fra Oslo, også hadde vi lyst til å prøve noe nytt. Vi kikket litt rundt, men vi ønsker jo noen som kjenner greia vår og har litt felles preferanser. Sent i 2022 støter jeg på Arild Torp i Nekromantheon og Obliteration på en konsert.

Jeg nevner vi begynner å ha nok låter til å spille inn skive og leter etter studio, hvorpå han svarer vi er velkomne til å spille inn hos han.

Han hadde ordnet seg et studio, og vi vet jo at banda hans har gjort sine egne innspillinger i mange år, så det syntes vi hørte veldig ideelt ut.

Vi visste vi ikke kom til å få noen sjelløs polert lyd ved å spille inn der, og det stemte, vi er veldig fornøyde med platas produksjon. Det ble tre helger totalt i studio. Han er billigere i drift enn mer etablerte studioer, men han har det man trenger. Han skjønte greia vår, så vi slapp å kaste bort tid på å forklare hva vi var ute etter eller vise ham referanser. Han er en seriøs fyr som vet hva han driver med, og vi jobber gjerne med han igjen. Den eneste overraskelsen vi fikk var da jeg rett i forkant sjekket hvor vi skulle.

Han sa han hadde flyttet til Asker, men det er jo blitt kjempestort og ikke lenger hva jeg forbinder med Asker. Planen var så klart å kjøre ut utstyret, men vi bor i Oslo og har ikke bil og tenkte å reise kollektivt under studiotiden. Det ville betydd tre fire bussbytter og tre timers reisevei. Så dermed gikk det litt ekstra utgifter til leiebil, hehe. Men vi sparte et par timer, og fordelen med den beliggenheten er at man kan bråke døgnet rundt.

«Phantasmal Triunity» ble sluppet på amerikanske Shadow Kingdom, et selskap som har en mer heavy metal profil. Årets slipp kommer på langt mørkere Signal Rex. - Vi ble enige ganske raskt etter utgivelse av debuten om at vi kanskje ikke hadde valgt helt riktig selskap. Det var jeg som ble kontaktet av Shadow Kingdom, og jeg liker mange av bandene der. Man finner inspirasjon fra episk heavy metal i Nachash og siden vi ikke spiller tradisjonell norsk black metal tenkte vi kanskje at det var et smart trekk. Jeg er også litt usikker på hva de egentlig så for seg. Vi var opprinnelig signet for to skiver, men for et par år siden sa vi at vi ikke var så interessert, og jeg tror nok heller ikke de var det. Vi prøvde ikke å skaffe noen ny deal før plata var innspilt. Da vi begynte å shoppe fikk vi noen svar, men Signal Rex var de første som virkelig viste entusiasme og ville gi det ut. Og jeg synes det virker logisk å være på et mindre og black metal orientert selskap i Europa. Og så langt har samarbeidet godt bra, noe vi håper fortsetter.

Vi har så smått snakket om konserter, men hva dersom turnéforespørsler skulle dukke opp?

- En skal aldri si aldri. Er det snakk om en kort tur som vi føler er verdt det og som logistikkmessig virker fornuftig kan det nok overveies, men det er ikke noe som står høyt på agendaen. Derimot har vi ambisjoner om å gjøre noe mer enkeltkonserter. Det har kommet turnéforespørsler, men vi føler ikke det har vært hensiktsmessig for oss, da vi er bevisste på at vi er et undergrunnsband. Men skulle det dukke opp noe som klaffer, så for all del. Derimot vil du ikke se oss på en turné som strekker seg over flere uker, eller kanskje måneder. Jeg er et veldig rutinemenneske, noe som er en grunn til at jeg får gjort noe kreativt. Skulle jeg tilbringe flere uker i en van ville det gått litt for mye utover livsgleden min. Jeg tror man må være yngre og få det inn som en livsstil. Begynne med dette i godt voksen alder og trives, det tror jeg er vanskelig. Et kjedelig svar kanskje?

Det er i hvert fall et annerledes svar. De fleste andre band jeg snakker med ønsker å turnere mest mulig.

- Jeg har hørt nok fra venner som turnerer, så jeg føler jeg har godt nok innblikk i hvordan det fungerer. Det mye hardt arbeid for lite penger, så det vil nok hjelpe å være yngre og ha et litt naivt bilde av det å være på veien når det kommer til band av vår størrelse. Man må komme seg fra A til B, og kjipe promotører har jeg hørt nok om, hehe.

NRM 1-2025

55

Steve N Seagulls

FINSKE HILLBILLIES

Finska Steve N Seagulls slog igenom som ett fenomen med en smakfull cover på AC/DC klassiker ”Thunderstruck”. Hermans karakteristiska banjo får spela ut och 10 år senare och 182 miljoner visningar på Youtube är de ändligen på plats för ytterligare en spelning.

TEKST & FOTO: JOHAN PERSSON MED HJÄLP AV VIKTOR BRINKÄLV

Summerar deras sound som en ihopsmältning av genres som bluegrass med metal på sitt eget unika sätt. Hela katalogen från min uppväxt finns med låtar från AC/DC, Metallica, Dio, Blue Oyster Cult.

De gör även ”Seek And Destroy” på sitt unika sätt – och kommer undan med det. Fantastiskt vad dessa män från finska skogarna klarar av. De är musikalisk länk mellan land, hav, djupa finska skogar och 10.000 sjöar – det är en synnerligen underhållande orkester.

Detta måste vi undersöka mera. Följ med på en blåvit intervju med bandet i en blågul nation och en så kallad finsk förfest. Färgstarkt är bara förnamnet! Och nej, det är inte Steven Segal – det är Steve N Segulls for fucks sake, eller perkele snarare….

Bandet består av Remmel (gitarr, sång), Herman (bajnjo, sång), Hiltunen (keyboard, mandolin, flöjt), Jamppa (ståbas och sång) och Skubu (trummor).

- Det började med AC/DC och nu har 10 år gått.

Remmel: -Ja. Det var och en visuell utmaning och inte bara själva spelandet. Vi har utvecklat vår spelskicklighet på tio år dessutom och nu är vi här för fjärde gången på Katalin här i Uppsala. Vi följde upp detta med 10-15 spelningar och här är vi.

- Jag ser att det är 182 miljoner visnngar på ”Thunderstruck”.

56 NRM 1-2025

Remmel: - Ja otroligt hur det blir. Nu är vi redo för staden och kanhända blir det några öl på stan sedan, det finns en hel del pubbar i Uppsala. Men det ska vara ljus och lättdrucken öl, ingen IPA för oss… Öl ska vara ljus och billig.

Herman: - Samma här ljus öl och det är enkelheten vi är ute efter.

- Senaste albumet kom 2020 – det är nummer 4 i ordningen.

Berätta lite mera.

Remmel: - Vi har halva albumet med covers och ena hälften eget material. Vi har ett par nya medlemmar i bandet i och med detta albumsläpp.

Herman: - Ja, vi har något av en nya era för bandet med detta släpp. Vi har som en ny satsning framåt nu.

- Som halvfinsk och halvsvens är mitt hjärta blåvittgult – era hjärtan är vitblåa. Men vi har i Sverige och Finland mycket skog och hav och sjöar. Finns förväntingar på att vara finsk tycker du?

Remmel: - Vi är ju ett brodersfolk och vi har vår förväntan möjligen att vi ska vara fullare än er möjligen. Men vi ger er gärna en match vad gäller ishockey. Norge är lite annorlunda, ligger lite längre bort. Men vi är ju skidåkande nationer alla länder det förenar oss en hel del.

Ni är inte riktigt lika välkända ännu i Norge. Vad säger ni om detta?

Herman: - Ja, var är ni Norrmän? Vi har spelat på några festivaler i alla fall. Det är väl något vårt management och bandbokare får titta på.

norwayrock.net

- Ja, Norge är inte bara Black Metal och svarta hjärtan i Norge väl – öppna era blåvitröda hjärtan. Hur definierar ni erat sound förresten?

Remmel: - I mitt tycke är det lättare att tala om skillnaderna från bluregrass och hur vi spelar. Vi har dragspel och mer rättfram spelstil, speciellt när vi spelar live. Vi spelar både på metalfestivaler, hårdrocksspelningar men även på folkmusiksspelningar. Det ger oss en blandning av halvakustiskt och rockmusik.

Herman: - Något jag tänker är också våra låtuppbyggnadet, främst inom bluegrass är det som en genomgående berättande i låten och bluegrass är mer country. Vi växte heller inte upp med enbart country.

Jamppa: - Vi sätter inte riktigt ramar för vår musik och vi utgår från det som låter bra. Vårt sätt att skapa musik är vår utgångspunkt.

Remmel: - Låter bra är en utgångspunkt.

Det finns en trummis i Finland som säger prata inte om musiken lyssna på det istället. Bra sagt.

- Era låtar är som en förnyad låtskatt från min egen uppväxt och barndom. Det är som en låtskatt som ni förädlar och det ligger mig varmt om hjärtat speciellt då i min roll som musikjournalist. Jag pratat tidigare ett par gånger med landsmännen i Apocalyptica och de kör sin grej med Metallica på fyra cello. Ser ni någon likhet eller skillnad här?

Remmel: - De har längre hår, de har flera tatueringar. Samt de spelar cello, vi har dock en större cello (ståbas)! Likheter finns eftersom de startade upp nya arrangemang med utgångspunkter i gamla rockklassiker.

Något som skiljer är att våra videos vi släppte 2014 var ett nytt grepp. Apocalyptica gjorde ett helt nytt grepp när de byggde om låtarna med utgångspunkt i fyra cellos. Deras utveckling är sedan olika trummisar och de förenar klassisk musik med metal. Steve N Seagull innefattar en egenutvecklad approach.

- Vad har ni utöver ert skapande inom musiken. Finns det några hobbies att utöva?

Remmel: - Utöver musiken så samlar jag på böcker, samt även att jag är en vinylsamlare.

De som toppar är Neil Young dubbellivealbum ”Weld” som kom 1991, sedan måste jag nämna även Beatles albums och en hel del Led Zepplin. Något jag gärna vill förmedla är även att när jag drar mig undan med ett par öl så lyssnar jag gärna på lite svår fransk musik.

Herman: - Jag skulle säga tennis. Jag kom underfund med att det är en riktigt bra sport för ungefär 6 år sedan. Till slut jag det en chans och blev riktigt hängiven. Kul sport. Jag drog även med Jamppa in i intresset för tennis.

Jamppa: - Ja, tennis är en bra sport och jag gillar även andra sporter.

Hiltunen: - Jag hatar tennis! (säger han yrvaken från en soffa backstage)!

Herman: - Vi har en love-hate realationship, med Hiltunen.

- Något som förenar våra nationen är väl

norwayrock.net

även backhoppning?

Remmel: - Ja, absolut, allt inom kall terräng är vi. Snö och vinter är Finland.

Jamppa: - Ja men i år är vintern inte sig lik. Snön är inte här. Jag bor nära Helsingfors, Helsinki. Det är bara som en kall sommar snudd på för mig.

Remmel: Vi har ju en nation med fyra årstider. Mörker. Snö lyser ändå upp i mörkret, och en riktig vinter är för mig -2 och sol och åka skidor. Våren kommer sedan med kall öl, vapen och allt sånt som hör livet till…

- Er uppväxt killgissar jag att finns ett sannolikt ett stort intresse för hårdrock och metal? Stämmer detta?

Herman: - Ja jag växte upp med Metallica, Megadeth, Nirvana. Vi spelade i garaget med mina vänner. Jag var i LA 1995 och fick tag i tabulaturen för bas från Metallicas album ”Ride The Lightning”. Basgångarna är fantastiska på RTL. Fade to Black skulle kunna vara en kommande utmaning för oss att spela.

- Finns intressen för gamla maskiner?

Jag frågar med utgångspunkt från en lantlig aproach i era videos på Youtube.

Herman: - Det är Hiltunen som är intresserad av gamla maskiner.

Hiltunen: - Ja det är jag! Jag har en del saker.

Remmel: - Min farbror tillverkade egna saker från förr och det kunde vara svarva eller svetsning, dagens situation är att jag åker med min bil till en verkstad det är enklare så.

- Har ni träffat något riktigt svin eller råkat ut för någon musiker som inte är rakryggad?

Remmel: Det här med musik och framgångar och hur folk uppträder på festivaler har vi aldrig blivit dåligt bemötta, hittills. Sedan det här med om det finns någon vi inte drar jämnt med så brukar det mesta gå att lösa. Har jag själv en dålig dag och gnäller kanske jag själv kan uppfatta som en ”fitta”, eller rövhål. Ett minne jag har är efter en vild natt efter en tysk festivalspelning så hittade jag inte till mitt rum.

På grund av fylla. Jag kröp upp under ett bord och försökte hitta till mitt eget rum. Det tog ett tag att komma rätt så att säga i dimman.

- Jag vill passa på att tacka för er stora låtskatt som är väldigt smakfull. Det finns pärlor från AC/DC, Metallica, och även Blue Oyster Cult klassiska ”Dont Fear The Reaper”.

Remmel: - Ja utgångspunkten är att det är riktigt bra låtar från grunden.

Herman: - Samt att en av mina favoriter att spela live är ”Don’t Fear the Reaper”. Samt att bevittna Hiltunen blåsa i sina flaskor bara det är mycket värt.

- Finns några låter som inte funkar att spela?

Jamppa: - Vi har så många låtar som vi spelat in som inte fått plats på ett album. Vi har många tagningar med många olika låtar, vi ger oss på låtar som vi tycker om. Och en svår låt är ”Panama” med Van Halen.

Remmel: - Iron Maidens ”Run To The Hills”

är en stor utmaning att få ihop arrangemanget på. Alla känner till den och eftersom alla i publiken vet hur man sjunger med så är det en speciell låt att spela live. Men svårare än många tror att spela.

- Norway Rock Magazine har nu kommit till en mörk punkt i denna intervju: Black Metal: Kommer ni någonsin att spela tex en Burzum cover? Eller Satyricon? (som är med på en tidning jag tagit med att visa på under intervjun backstage på Katalin).

Jamppa: - Det vet man aldrig.

Remmel: - ”We never kiss and tell”. Haha!

- Har ni någon hälsning till Norge och Norway Rock musikintresserade läsare?

Remmel: - Hej Norge. Vi kommer gärna och spelar. Vi är bokade uppe i Alta men skulle gärna spela på festivaler i Norge. De gånger vi varit i Norge har det varit kul.

- Finland är känd för mörk historik och även många band metal och något reservarat folk. Finns det en nyckel till er framgångsrika historia.

Herman: - Det var en annan tid bara för 10-11 år sedan, det var lättare att bli virala. Många band kör såklart ”en tagning” och vi hade en bra tajming.

Remmel: - Våra videos uppfattas sannolikt som lättillgängliga. Vår musik är sannolikt lätta att ta till sig och vi tackar såklart för visat intresse av våran musik. Många trivs när vi spelar live och blir goda till mods.

När The Trooper slåpptes kände vi ”vad fan händer”. Vi blev överraskade, Metal Hammer släppte videon på sin hemsida och vi blev rejält uppmärksammade. Gutiar World och Metal Injection gjorde en hel draghjälp och sedan gjorde vi Dio Holy Diver och AC/DC Thunderstruck. Sedan fick vi spela in vårt första album och bokades in på spelningar. Första utomlandsspelningen var Malmö. Vi har knappt fattat vad som hänt. Men vi är ute mycket och spelat live. Vi har spelat i många olika länder och vissa länder är mer lugna och sansade och vissa är det fett ös. Det är en stor ära och få spela på olika platser och bekanta oss med olika kulturer och erfarenheter.

- Om Steve N Seagulls vore film och liknelser? Steven Segal kanske?

Remmel: - Haha nä men en romantisk komedi och jag drar till med en favoritskådis Kiefer Sutherland.

Herman: - Jag går på Clint Eastwood. Han kan få spela en äldre jag.

Jamppa: - Jack Black är mitt val.

- Ett sista: i Norge har vi staden Hell. Men ni toppar med Hell-Sinki!

Jamppa: - Ja vi toppar då med Hell-Siniki. It is a sinking Hell. Nä men det är en bra plats att bo på! Hey Norway Rock – keep on Rocking!

See you!

NRM 1-2025

57

gir seg ikke Willy Bendiksen har holdt taktfaste slag i mange band gjennom sin over 40 år lange karriere, og nå er han klar med en ny utgivelse med bandet sitt, Wild Willy's Gang, kalt “Don't Back Down”. Vi fikk en sjabbings med sjefen sjøl, samt gitarist Tor Erik Myhre og vokalist Bente Smaavik for å lodde stemningen.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL

Willy: - Fikk du hørt på låtene jeg sendte deg?

- Jada, jeg rakk å peise gjennom skiva et par ganger.

Willy: - Verste dritten du har hørt?

- Jeg kan med hånda på hjertet si at det ikke stemmer. Jeg synes det høres veldig lovende ut!

Willy: - Vi er faktisk ganske fornøyde sjøl også.

- Det hadde vært kjedelig å gi ut noe man ikke er fornøyd med sjøl.

Willy: - Så klart, men det hadde også vært kjedelig om man var fornøyd sjøl, men at ingen andre likte det.

- Det er så sant som det er sagt! Men si litt om Wild Willy´s Gang da, dere har jo 30-årsjubileum i år og greier!

Willy: - Egentlig feirer vi vel 32 år, men det driter vi i, hehe.

Bente: - Det første albumet kom vel for 30 år siden.

Willy: - Nei, den kom i 2005, så det er 20 år siden. ‘No må du skjærp dæ!’ Første gang vi spilte under Wild Willy´s Gang-fanen var i Mo I Rana.

Det var jeg, Sid Ringsby, Jimmy Iversen og Torstein Flakne. Vi hadde ikke noe navn enda, så Flakne sa: ‘Men du kalles jo Wild Willy. Kan vi ikke bare kalle oss Wild Willy´s Gang da?’ Og sånn ble det, så det er faktisk Torstein som skal ha æren for det.

- Herlig! Hva har dere holdt på med i 30 år da?

Willy: - Vi har bare knota, haha! Neida, men vi har jo hatt pauser vi også, blant annet da Tor Erik og jeg var med i Jorn, det gikk jo ti år bare

58 NRM 1-2025

der. Vi gjorde noen jobber innimellom, mens vi hadde fri med Jorn. Det var en periode der Jorn nærmest var Wild Willy's Gang, og motsatt. Og en stund var Wild Willy´s Gang halve 21 Guns også, for da var det (Hans Olav) Solli som sang og Leif Johansen som spilte bass. I tillegg fikk vi nesten med oss Scott Gorham (Thin Lizzy) et par ganger på Smuget også, mens han var her, men det fikk vi ikke til, dessverre. Vi fikk ikke lurt ham opp på scenen.

- Ettersom bandet har navnet ditt som opphav må vi svippe innom et par andre band du spilte i som pur ung trommis. Jeg tenker da på blant andre Høst og Flax.

Willy: - Jeg var jo først med i Flax, eller; jeg var jo først i St. Helena, vi spilte på Kalvøya. Det var kjempeprogga, men så fikk jeg jobben i Flax, men også jobben i Høst, så dermed fikk jeg ikke lov til å spille på den første Flax-skiva. Jeg øvde på de låtene i et år, og det der irriterer meg faktisk enda! Det er jo en jazz-trommis som spiller trommer på den skiva, og det er jo helt krise! Bernt Bodal nekta meg å spille på Flax-skiva, for da kunne jeg ikke være med i Høst. Sånn var det den gangen. Etterpå ble det Road i en periode, før Bente og Kristin spurte om vi ville være backingbandet deres, var det ikke sånn, Bente?

Bente: - Jo, i 1988.

Willy: - Road gikk jo mest på tomgang i den perioden, så det passa ganske bra det, da Bente og Kristin kontaktet oss. Det gikk jo bra for Blonde On Blonde en stund, men så slutta Kristin og vi bytta navn til Perfect Crime. Det virka feil å kalle bandet Blonde On Blonde når vi bare hadde én blondine igjen. Det ble et helvete når vi skulle booke jobber, for

norwayrock.net

det var jo ingen som visste hvem Perfect Crime var. ‘Dere kan få døra om dere heter Perfect Crime, men om dere bruker Blonde On Blondenavnet får dere 30.000,-‘ Vi skulle jo bare ha fortsatt med Blonde On Blonde-navnet.

Bente: - Mmm, kjempetabbe!

- Det blir jo nesten som en reunion nå da, som Kristin også har kommet tilbake.

Blir dere å gjøre noen låter fra kartoteket til Blonde On Blonde på turneen nå?

Willy: - Ja, det blir nesten det med tre av de samme medlemmene.

Bente: - Vi blir vel å gjøre i hvert fall tre-fire låter fra våre plater sånn som det ser ut akkurat nå. Kristin kom jo ganske seint inn i innspillinga av denne plata også; du la sikkert merke til at hun bare synger på to av låtene, og det er rett og slett fordi vi var i ferd med å ferdigstille albumet, og jeg kjente på at jeg ikke orket å synge en hel kveld alene, for de siste sju årene har det vært tre og fire vokalister i bandet, så jeg bestemte meg for å høre med Kristin, og hun sa jo ja tvert. Da slo det oss at dette er noe vi burde ha tenkt på tidligere, så da fant vi ut at hun faktisk må få være med på plata også, men det er grunnen til at hun synger bare to låter på plata. Live kommer vi til å synge like mye.

- Hvem er det som har stått for låtskrivinga på plata?

Willy: - Det er jo mest Tor-Erik, men det er bandinnsats på mange måter, og det hadde ikke hørtes ut som dette uten Bente på laget.

Ting ble sendt opp til henne så hun fikk inn sine innspill også.

Tor Erik: - Vi begynte på de to første låtene i 2020, sånn som “Breakout” og “No Guts No Glory” jamma jo du og jeg fram i kjelleren din sammen med Svein-Erik (Bjørklund, bass), Willy.

Etter det gikk det mer slag-i-slag på resten av låtene.

norwayrock.net

Willy: - Det jeg lagde av trommegreier på de øvingene er nærmest nøyaktig det jeg spiller nå også, for jeg følte det satt såpass godt allerede der.

Tor Erik: - Det stemmer, det funka godt veldig raskt. Så er det veldig moro å høre hvordan det tar form når Bente legger vokalen på også. Vi lagde fem låter, pluss at “Goliath” er spilt inn på nytt, og de to med Kristin.

- De låtene med Kristin, er de da gamle låter som er spilt inn på nytt?

Willy: - De er låter vi har spilt live før, men som aldri er gitt ut. Jeg fant en demotape fra 1989 fra øvingslokalet vi hadde på Selsbakk i Trondheim den gangen. De to låtene ble tatt opp på en kassettspiller som sto på gulvet mens vi øvde, og de passet perfekt når vi hadde såpass dårlig tid med å få til et par låter som Kristin kunne synge på.

Bente: - Låten “Stranger In The Night” spilte Kristin inn tidlig på 80-tallet til filmen “Hard Asfalt”, men den ble aldri utgitt. Det var faktisk Marius Müller som produserte den låten. Vi har alltid spilt den med Kristin, men vi finner ikke innspillingen noe sted, og vi mener den virkelig fortjener å bli utgitt.

- “I Am A Voice” kom jo som singel for en stund siden. Hvordan ble den mottatt?

Tor Erik: - Den har fått veldig mye oppmerksomhet, faktisk. Den lå blant annet på Trøndertoppen i åtte uker, med tre uker på topp.

Willy: - Vi lagde den med tanke på Melodi Grand Prix, derfor er den nøyaktig tre minutter lang og har ingen gitarsolo.

Bente: - Vi sendte den inn, men ble ikke tatt opp til vurdering.

- Hvor er plata spilt inn?

Willy: - Trommene er spilt inn i kjelleren til Espen Mjøen, lydmannen til Pagan´s Mind. Han har et studio hjemme, mens Bente har spilt inn

sine ting i sitt eget studio, Englagård, i Selbu, mens resten har gjort sitt hjemme. Men jeg må nevne at trommene på “Goliath” er et liveopptak fra Leknes i Lofoten i 2017. Det synes jeg er litt tøft. Vi mente det ikke var noe vits i å spille inn trommene på nytt igjen når det ikke er noe feil på innspillinga fra Lofoten. Vi spilte inn alle konsertene på 2017-turneen da vi skulle gi ut “Live For Real”-plata.

- Jøss, det kunne ikke høres, for å si det sånn.

Tor Erik: - Kristin sang også inn sine låter hos Espen i Skien, pluss at plata er mikset og produsert der.

- Moro at live-opptak faktisk kan brukes på studioutgivelser, det vitner om kvalitet.

Men dere skal jo på turné i år også.

Bente: - Ja, vi har booket endel jobber framover i vår og mot sommeren, så foreløpig har vi elleve konserter klare, men det blir flere.

Willy: - Ja, og så har vi noe på gang som vi ikke kan fortelle om enda, for vi har ikke fått det bekreftet. Det er morsomme nyheter, altså.

- Spennende. Det må vi komme tilbake til når det blir bekreftet. Hvordan blir setlista til Wild Willy´s Gang denne runden?

Willy: - Det blir litt variert, blant annet ei Road-låt og noe Blonde On Blonde, men for det meste blir det nyere materiale.

Tor Erik: - Så må vi nevne at vi tar med plata på turneen, så det bli mulig å kjøpe den på vinyl på konsertene. Den er også gitt ut på Limited Edition oransje vinyl, men den er snart utsolgt, så det blir mest sannsynlig bare svart vinyl på merch-standen vår. Og backdroppet vi har bestilt, det blir råbra!

Willy: - ja, fy faen! Det er toget fra platecoveret som ser ut som om det kommer ut fra veggen bak trommene, det blir råstilig!

- Vi gleder oss!

NRM 1-2025 59

RICKY WARWICK

Rising and Grinding Ricky Warwick (The Almighty, Thin Lizzy, Black Star Riders) released his first top 40 solo album “Blood Ties” in March 2025. A few days before release, we met Ricky in Brighton, England, to chat about the new record, touring with Stiff Little Fingers and getting Lita Ford into a boxing ring.

TEXT & PHOTOGRAPHY: ANNE-MARIE FORKER

You’ve got some great collaborations on this record, starting with my favourite track ‘Rise and Grind’. How did that collaboration with Charlie Starr come about?

That song is something I’m really proud of and the really heavy riff and the kind of Northern Soul Vibe and then it goes into almost like a Stealers Wheel type kind of thing. It just shouldn’t work and I remember when it I played it to Keith Nelson in the studio, he said “I hope it’s gonna work”. He bought into it, he said “oh, I get it”. This is what we need to do.

Obviously, Charlie Starr is on there, that’s just the icing on the cake. Very innovative. That’s all Keith doing. Keith is really good friends with him and has written a couple of songs with him. I’ve developed a friendship with Charlie over text. Still haven’t met the man but we just sent him the track

60 NRM 1-2025

and he just fired it back with amazing wild guitar stuff on it. That is one of the good things about technology that you don’t need to be in the studio when geography is separating you. Charlie’s down in Atlanta.

The press release said “There comes a time in everyone’s life when the game is afoot, and the decision is taken to face down and exorcise personal demons.” How did you do that with this record?

Sometimes I don’t want to let people in too much, you know? This time, I just thought, you know what, let’s put it all out there and let people make up their minds. It was a little bit cathartic for me, with the pandemic that we’d all been through and going through that and health issues, giving up drinking and all that kind of stuff is a lot of change that’s going on in my life. I think I just wanted to write about. If I didn’t put it in a song I would put it in a diary. I quit drinking. I’m three years off drink next week.

It was a revelation for me and I lost weight. I’m 20 odd pounds lighter, I

norwayrock.net

stepped up my exercise regime and started eating healthy. I think differently about a few things as well and worry about some stuff less than I used to. Stuff I can’t control. I think that’s just really paid off and just doing a bit of work myself and realising, you know, there’s more room behind you than there is in front of you, so what are you going to do with what’s in front of you and how are you going to navigate it. How do you want to go down that road, realising that and make a few adjustments.

Another collaboration was with Lita Ford…

Oh, that was brilliant. That was just one of those things that was meant to be. That was the first song we’d written after “When Life was Hard and Fast?” We did a demo of it and it was just me singing, and I kept listening to the demo and I thought “I’m hearing this as a duet, this needs to be a duet”. There was a girl called Siobhan Kelly who’s actually on the album. She’s great. I wanted a known female, like Joan Jet, Chrissy Hind or Lita Ford, a really strong female rock and roll and singer to sing this. So I was thinking about it and we’re getting close to recording the album, and my manager called up. He said he had just picked up Lita Ford, and I was like “No fucking way! I’ve got this song. You’ve got to get her.” So he sent my song to Lita and she got straight back and said she loved it, and thankfully she knew who I was and said, “This is killer, I want to sing on it.” She came down to LA and came in the studio and did it there, and Just killed it. She’s just the real deal. She’s so cool. She’s funny. Everything that she does.

I enjoyed the boxing ring video you made together…

She brought so much energy to the video.

It was a boiling hot day in a boxing gym in downtown Phoenix. No air conditioning. No nothing. She didn’t complain once and she had ideas for the video, she’s like, “hit me at the end with the boxing glove”! That was all her idea.

She was so invested in it, which was just lovely.

I had the best time hanging out with her. She drove herself there in her truck, came in, and we just had the best day.

I’m looking forward to seeing her in Sweden this summer.

I saw her at The Whisky about six or seven weeks ago and she’s brilliant. She’s got a four-piece band. They’re all really good players, really tight and put on a great show.

The last collaboration I wanted to ask you about is Billy Duffy.

It was kind of a no brainer. I’ve wanted Billy to play on something for years but he’s always being on tour. It just happened to work out, it’s phenomenal, and he’s good mates with Keith as well so the three of us would hang out.

Is the “Ginger Jesus” speech on the record by you?

No, but I wrote the poem about a character in a housing scheme in Scotland. He was a local drug dealer and he’s not a stranger to

norwayrock.net

Jesus. When I came up with the lyrics I thought it would be a perfect gateway into the song.

I thought about doing it, I can do a Scottish accent pretty good because I lived there for long enough, but I went with somebody that can really capture the essence of it. I have a really good friend who’s actually the bass player in the band (sic) that I was in for a little while, he’s not Scottish at all, he’s full on Dubliner but he’s one of these people that’s brilliant at doing accents. His dad is Scottish so it’s a connection.

He sent me about eight different versions of Scottish accents of him doing it and I chose that one because it was the best one.

How did the filming come about in George Best’s childhood home for “The Crickets Stayed in Clovis”?

It was written with Sam Robinson who I’ve worked with before. A great artist in Belfast, he’s a playwright author. One of my closest friends and he’s just Mr. Belfast. He knows everybody and when we went to do the video, I worked with a TV company that I shot some stuff with the BBC for a few years ago which is all about Scots taking music to America. Sam had access to George Best’s house and we got to spend the day in there. We also shot in the Sanctuary Theatre in East Belfast which is a brilliant venue, and then up in the hills in the snow. We had a great time making a video.

Which song was the trickiest to put together and took the longest? And then after that would be the adverse.

Good question! None of them were overtly hard because Keith and I are quite meticulous about doing demos. We never really leave

anything to chance, we have a good idea of what we’re going to do when we get into the studio, so I don’t feel like we laboured over anything. “Rise N Grind” probably, because there are so many different vibes in that song and because it is really heavy. The easiest was probably “Crocodile Tears” because it’s just one of those songs that writes itself. It’s a real simple song to play. Ben Christo, who’s actually playing guitar with me tonight in The Fighting Hearts and Sisters of Mercy came up with a great little guitar hook that goes through that and took it to another level.

You are supporting Stiff Little Fingers tonight. What do they mean to you?

They mean so much to me and it’s funny because they’re such good friends now. But that can never erase that 14-year-old me of absorbing everything and anything that they did when I was a kid. I was obsessed and they are the reason that I do what I do. The reason why I play guitar and the way I write songs. It’s such a huge influence on me and the fact I’ve got to know them over the years, I’ve got to tour with them, they’ve been so good to me over the last few years, taking me out into the States last year, which was just fantastic.

What comes next for Ricky Warwick?

After this tour we will promote this record for as long as we possibly can. I’m already talking to Keith about getting into the studio to do the next one next February. I’m enjoying the freedom. The Almighty are doing some stuff as well, which is great, so there’s plenty going on.

NRM 1-2025

61

JESS COX OM JOHN SYKES Nekrologer er ikke noe vi gjør ofte i Norway Rock Magazine, men når muligheten ramler ned i innboksen vår, kaster vi oss på, for sent i januar kom nyheten om at John Sykes hadde gått bort i desember etter en kamp mot kreften, en kamp svært få visste han kjempet. Vi satt som spørsmålstegn i flere dager, men så ble vi kontaktet av Jess Cox, som spilte med John i Tygers Of Pan Tang, og bodde sammen med ham i en to-årsperiode. Han hadde lyst til å prate om John, og selvfølgelig kastet vi oss på ideen, og fikk en prat med Jess om hans tid med Sykes.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: JESS COX PRIVAT

- Jeg har aldri gjort noe sånt som dette før; til vanlig er det nye plater eller turneer vi prater om, så jeg foreslår at vi bare skrider til verket, så ser vi hvor vi ender opp.

- Ikke jeg heller, men jeg føler at jeg vil si noen ord om John, for han har betydd så mye for så mange, meg selv inkludert. Vi kjenner jo alle noen som har gått bort for tidlig, kanskje allerede da vi var unge, men det er alltid et sjokk. Når det gjelder John, var han alltid en reservert person.

Jeg har inntrykk av at det var svært få som visste at han var syk; jeg visste absolutt ingenting! Men nå er faktum at vi mistet kontakten de senere årene, og jeg regnet bare med at han hadde blitt enda mer tilbaketrukket.

Vi pleide å ringe hverandre bare for å oppdatere hverandre på hva vi holdt på med, men de samtalene ble sjeldnere og sjeldnere, dessverre.

Vi var veldig sammensveiset da vi var unge, naturlig nok. Vi bodde tross alt sammen i to år, og til og med etterpå da han hadde gått over til nye band kom han alltid innom om han var i nærheten. Etter han flyttet til USA holdt vi for det meste kontakten via telefon eller om han kom over med Thin Lizzy II for å gjøre konserter. Da reiste jeg til blant annet Irland og Tyskland for å møte ham, og rundt i England, så klart. Men plutselig ble det veldig stille fra ham, uten grunn. Opp mot 2010-tallet ble han mindre pratsom og jeg hørte sjelden fra ham lengre, og de siste ti årene eller så har jeg nesten ikke hørt fra ham i det hele tatt. Jeg tok det bare som at det er sånn livet er noen ganger. Man får familie, venner kommer og går, det er bare sånn det er. Jeg har jo et plateselskap, og ved én anledning ringte han meg og sa at han jobbet med å få soloalbumene sine tilbake fra et selskap i Japan, og lurte på om jeg var interessert i å gi de ut, noe jeg selvfølgelig sa ja til, men det skjedde ikke noe mer, og sånt syntes jeg var ulikt John. Jeg spurte ham om det et par ganger uten å få noe særlig 62 NRM 1-2025

svar, så jeg valgte å ikke mase mer om det, og det var det siste vi pratet om de platene. Siste gang vi pratet om platene tilbød han meg 5% av inntektene, og at jeg betalte utgiftene på trykking, promo og så videre ut fra de prosentene, men det var jo selvfølgelig fullstendig uaktuelt, ettersom jeg hadde tapt vanvittige summer om jeg hadde godtatt det.

Jeg foreslo at vi delte 50/50 etter alle utgifter var dekt, men det var han ikke interessert i. Platecover skal designes, distribusjon, PR, utgiftene er mange. Han hadde en unggutt som gjorde en del på nettet for ham, så jeg foreslo at han kunne få han til å gjøre jobben om han ikke ville bruke for mye penger på utgivelsene, men jeg tror ikke han hadde solgt like mange eksemplarer som om jeg, som tross alt har et plateselskap, og som kjenner bransjen hadde gjort. Jeg husker jeg spiste frokost på et hotell etter en Lizzy-jobb, i London, tror jeg det var, og da manageren kom med en konvolutt med penger fra konserten kvelden før, trodde jeg ikke mine egne øyne. Jeg mener ikke å disse ham, jeg elsket mannen, men jeg tror han hadde vansker med å stole på folk. Han pleide å være så morsom å være sammen med, men han fremsto som mer alvorlig de siste årene vi hadde kontakt. Kanskje var han lei av hvordan musikkbransjen er, jeg vet ikke, men det er ingen hemmelighet at det er mange som står med fingrene i pengebunken. Musikere er som oftest i bransjen på grunn av musikken, men er ikke like bevandret i det økonomiske aspektet, og det er det mange som utnytter, og både John og jeg har hatt våre opplevelser når det gjelder akkurat dette. Jeg fungerte ofte som rådgiver for ham etter jeg startet plateselskap selv, for da lærte jeg mye om hvordan bransjen fungerer utenfor øvingsrommet eller studioet.

- Vi har forsøkt å få prata med John i nærmere femten år, men har alltid fått til svar at han må bli ferdig med neste utgivelse, så ordner det seg, men det skjedde aldri, dessverre.

- Han var nok vanskelig å få i tale til tider. Jeg synes det er så merkelig at det er så lite informasjon rundt dødsfallet hans. Jeg forsøkte å finne ut norwayrock.net

"Jeg tror han hadde vansker med å stole på folk" når og hvor begravelsen skulle finne sted, men fant ingenting. Jeg vet ikke hvor han døde en gang, og datoen er heller ikke offentlig, det står bare desember uten mer informasjon. Jeg har riktignok hørt at han var tilbake i Blackpool for flere år siden, men jeg har også sett videoer på YouTube der han er i huset sitt i Los Angeles, så jeg vet ikke, rett og slett. Jeg vet at skilsmissen preget ham sterkt, og han elsket selvfølgelig ungene sine, men han var også veldig glad i sin mor, så kanskje det gjorde at han returnerte til Blackpool; jeg vet ikke. Han fortalte at han vokste opp i Spania, faktisk, sammen med sin onkel. Det var han som lærte ham å spille gitar. Han fortalte at han ikke gikk på skolen der, fordi han ikke pratet spansk, så han satt bare og spilte gitar hele dagen.

Ikke rart han ble en fantastisk gitarist! Det samme gjaldt da vi bodde sammen; han spilte gitar absolutt hele tiden! Om jeg forsøkte å se nyhetene, satt han med gitaren og spilte. Han var fullstendig fiksert på å være den beste gitaristen han kunne. Vi var og så Pat Benatar ha soundcheck en kveld hun delte scene med Lizzy, og Neil Giraldo, mannen hennes, spilte gitar i bandet, og han spilte vanvittig bra. John snudde seg mot meg og spurte ‘synes du han er bedre enn meg?’ Jeg forøkte å unnlate å svare, så han snudde på hælen, låste seg inn på do og øvde som bare pokker i flere timer, helt til han skulle på scenen selv! Det er derfor jeg sier plater i flertall til deg, for han var ustoppelig! Jeg er brennsikker på at det er flere John Sykes-album som ikke er utgitt enda.

- Når ble du kjent med ham?

- Han spilte i et band som het Streetfighter, og vi var på jakt etter en gitarist etter vi ga ut “Wild Cat” med Tygers Of Pan Tang, og vi fikk et par kassetter der han spilte, og et bilde av ham. Han så fantastisk ut, og kassettene var utrolige! Vi gjorde ingen audition med ham, men vi prøvde noen andre gitarister, men det var aldri noen tvil om at det var han som skulle få jobben, så de andre auditionene var mest for å la noen andre få prøve seg. Han jobbet som anleggsarbeider på den tida, og bar murstein dagen lang, så det var ikke rart at han så så bra ut som han gjorde, der han lempet sekker med stein opp og ned stiger.

Han dro fra både jobb og kjæreste for å bli med oss i London. Vi snakker kanskje mai 1980 her, like etter “Wild Cat”-plata var spilt inn. Resten av bandet bodde med foreldrene sine enda, mens jeg hadde min egen leilighet, norwayrock.net

så jeg inviterte ham til å bo hos meg til å begynne med, bare så han fikk etablert seg i London, og der ble han i to år. Han hadde en strålende sans for humor, så vi fant tonen rimelig raskt. Vi hadde lik humor, og ingen av oss drakk noe særlig. Jeg husker han drakk Carlsberg Special Brew eller noe liknende, jeg kunne ikke tro han drakk noe sånt.

- Hva gjorde dere når han ikke spilte gitar? Hva slags humor hadde han?

- Svart, sarkastisk britisk humor var hans greie. Vi gikk på kino innimellom, og så blant annet “Arthur” med Dudley Moore. Vi var begge fascinert av Derek And Clive-platene til Dudley og Peter Cook, og kunne de på rams!

Om han tok ei linje fra en av skivene, hadde jeg neste linje umiddelbart! Disse platene var utrolig populære, spesielt blant musikere, husker jeg. Det var bare Dudley og Peter som satt med hver sin mikrofon og pratet i fylla, og de var fæle! Tre plater ga de ut, og vi kunne alle, og de var sikkert 40 minutter hver. Ellers gikk vi kanskje på puben innimellom, men ikke særlig ofte. Vi tok heller en øl hjemme.

Bandet tok selvfølgelig mye tid, både øving, låtskriving, innspilling og turnering, ikke minst.

Jeg hadde en to-spors lydopptaker, og vi spilte inn noen greier på den, jeg aner ikke hvor de opptakene er, men jeg tror nesten John tok de med seg til USA. - Hva skjedde da han ble med i Thin Lizzy?

- Før det kom han og fortalte at Randy Rhoads var død, så han ville prøvespille for Ozzy Osbourne, for etter et par år med Tygers følte han seg klar for å gå videre. Han spilte til Ozzy-platene mine mens jeg tok opp på opptakeren, og jeg husker jeg skrev et brev til Ozzy på vegne av John og ga det til produsenten vår, som sendte det til Ozzy, og han fikk faktisk til en audition med Ozzy. Da han kom til studioet, spurte Ozzy hvor han hadde Marshallstacket sitt, hvorpå John svarte at han ikke hadde det med. ‘Hva faen slags gitarist er du som ikke har med Marshall-stacket sitt?’ spurte Ozzy, før de kjørte gjennom noen låter.

Da John kom tilbake sa han det gikk forferdelig, men Sharon ringte dagen etterpå og fortalte at ‘Ozzy ikke følte seg bra’ dagen før, og underveis i samtalen gikk det opp for John at han ikke var invitert på audition; han ble invitert til å bli med i bandet, men det var det ingen som fortalte ham. Sharon ba ham komme tilbake, men

han hadde blitt skremt av opplevelsen, så han ville ikke bli med likevel. Omtrent samtidig hørte vi fra Chris Tsangarides (tekniker og produsent) at Phil Lynott var på leting etter en ny gitarist til solobandet sitt, og da Phil, som jobbet i studio, hørte tapen til John, løp han til nærmeste telefon og ringte Brian Downey for å fortelle ham om den fantastiske gitaristen han hadde hørt. ‘Glem solobandet, denne karen må vi ha i Thin Lizzy!’ Mens Lizzy spilte support for Whitesnake, hørte David Coverdale hva John kunne, og ba John bli med Whitesnake når han var ferdig med Thin Lizzy, og det var starten på samarbeidet mellom Coverdale og John. Da “1987”-albumet til Whitesnake kom ut, måtte han flytte til Los Angeles i forkant, hvis ikke måtte han betale noen latterlige summer i skatt, for han ble millionær nærmest over natta da den skiva tok av, så han måtte flytte dit før plata ble utgitt. I hvert fall er det sånn jeg fikk det fortalt.

- Han fikk litt av en karriere.

- Ja, virkelig. Tygers, Thin Lizzy, et av verdens mest solgte rockealbum med Whitesnake, flere soloskiver, Blue Murder…

Men han jobbet hardt for det, det kan ingen ta fra ham. Han etterlater seg en stor arv.

- Det var hyggelig av deg å ta kontakt med oss så vi fikk ned noen ord om ham.

Tusen takk for det.

- Bare hyggelig. Jeg følte jeg måtte få ut litt om ham, han dro så alt for tidlig, og jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar selv. Han var en rockestjerne i ordets rette forstand, men visste hvilken side av linja mellom selvsikker og arrogant gikk, det burde flere ha lært av ham. Takk for at dere gjør dette.

NRM 1-2025 63

TIKTAALIKAa

Evil Priest in a Dinosaur Church Charlie Griffiths (of Haken) has a solo project, Tiktaalika, which has released a new album “Gods of Pangaea” in March 2025. Charlie sat down with us to chat about the record, his love of the early 1990s era, sticking to a four/five-minute song structure and seeing every headline show Pantera ever did in London.

TEXT: ANNE-MARIE FORKER FOTO: JAKE TEN

Hello!

Hi Charlie! Thank you for your time today and congratulations on the record. What does “Tiktaalika” mean?

Well, I have a visual aid, actually, it’s this [holds up a soft toy]. It’s a tiktaalik. Probably a little bit bigger than this in reality. They existed 375 million years ago, and they’re like a transition between a fish and a crocodile – the back end is like a fish and the head is a crocodile. They have fins with bones in. You can go to Arctic Canada and you might find them there.

What inspired you to put it on to music?

In the early ‘90s when I was into these kind of things, I was really getting super serious about learning guitar. And there’s lots of music that came out around then, like “Images and Words” [Dream Theater] came out at that time, Cynic brought “Focus” out at that time, Megadeth had “Rust in Peace”. That 1990-to-’94 period is still my favourite time in music.

Whatever kind of musical avenue I go down, I always end up there, like it’s what makes me feel safe, you know.

It’s your comfort zone. Yeah, I get that.

It was at the same time I was doing A levels and one of the subjects was geology. The teacher we had there – it was at Kingston College – he

64 NRM 1-2025

was this guy called Guy Wildman. He was Geology teacher. He was just so enthusiastic, and he made me love the subject and even though I didn’t continue that and went to guitar college, I’ve always maintained this interest in it. I was kind of into art, so I took art, and I was interested in English, so I did English literature. And you had to pick a third subject, right? I didn’t really know what I wanted to do and it was funny because it was only because this guy was interviewing me for the place. He was trying to enrol people onto his geology course. It’s kind of selfish on his part. It actually turned out to be my favourite subject of the three.

The cover is really striking, is it a nod to Sanctuary’s “Refuge Denied”?

Partly, yeah. There’s some “Spiritual Healing” [Death, 1990] in there, “Rust in Peace”, you know, those two albums are my favourite covers.

And they’re both printed by the same artist, a guy called Ed Repka. And I’ve just always loved that look, you know. I just remember – again, I’m just such a nostalgic person [laughs] – in Kingston, back in those days, there was a place called The Record Shop, that was the name of it, and it was a real hub, it was like a kind of metal shop, quite small, just a perfect little place, really. And that was like my introduction to a lot of this music.

The guys in the shop were really knowledgeable about what’s coming out. That was just Saturday, go there, flick through all the vinyl and look at the art work.

Sounds fantastic.

norwayrock.net

I would just love like pulling out these colourful paintings. So, I wanted to have something like that. I was imagining someone would come across this Tiktaalika “Gods of Pangaea” and think it was from 1991, something like that. So luckily, you know, Dan Goldsworthy, we’ve become good friends now.

He did “Fauna” as well. didn’t he?

Yeah, and my first album. And he’s like a huge mine of information, like a metal encyclopaedia. I would mention to him this idea, that I wanted a kind of evil priest in a dinosaur church. That’s really all I had to say, and he would say “oh yeah, I’m kind of thinking something like Sanctuary, Spiritual Healing kind of thing”. Then the first thing is just a pencil sketch, quite detailed but still just in pencil, and then every time he nailed it.

This record has a raw and organic feel as opposed to being kind of mathematical and complex. Do you prefer that kind of writing? Do you find that comes easier? Or is it actually harder?

It’s definitely easier. Even though everything is demoed by me, so I’m recording all the guitar riffs, programming the drums, and programming the bass, so at that point in the demoing it is quite on the grid and everything’s kind of perfectly aligned. But then, when I give it to Darby Todd, to do the drums, that’s when I want him to bring that human feel to it, the imperfections and the push-and-pull, not playing exactly on the grid. And he’s very spontaneous as a drummer, so although I’ll send him the demo and everything, he’s got drums on him, really. He’ll pretty much ignore everything I’ve done, really. He would play what he would play naturally. I think he’s just two or three takes, a song – it’s very quick. And normally within a 24-hour period when I’ve sent him the track he has sent all the drum files back to me. Then you can get clinical with the technology and line things up and all that, but I just don’t want to do any of that, I want it to be as it should be, you know, it should sound like some guys jamming in a room.

Yeah. Those records, from that era you were talking about, feel like that.

Yeah, yeah, but that’s what they were doing.

They had to play it.

So did you give the musicians a lot of freedom?

Yeah, 100 per cent. It’s the same with Darby playing drums, Conner playing base, and then all the singers, I don’t want them to feel like they’re doing a job for someone.

It’s just an opportunity to have some fun and play, that kind of thing. It’s not every day you get to record an album, so it should be a fun experience, right?

Yeah, to get to feel like you’re putting a bit of yourself in not just following orders.

I’d let them loose within the confines of the song, you can only take it so far anyway.

So you have four vocalists. Who is each

norwayrock.net

one and why did you choose them?

So, three of them are guys that worked on the first Tiktaalika record. I kind of knew that they would just do the job. Super easy, you know, the first one was just like a breeze.

I couldn’t believe how easy it was, really. The way I do it is I sing everything in my voice, just to place the syllables and the melodies for the lyrics. So, you know, they can just copy it and not leave anything out. Again, I don’t want give them a job to do, just have fun singing this song in your way! And they all have like the ability to record themselves in their home studios, and they just send me the tracks and I put them in the project, and it sounds good.

That’s a bonus, working with those guys again.

So, first thing you have Daniël de Jongh. And he sings in a band called Textures, who are an amazing Dutch progressive band, really heavy, almost a Sugar-ish heaviness, and they have melodic choruses and these colourful chords.

So, he’s an incredible singer, he’s got this amazing rich soulfulness to his voice, which I love, but you can also hear the brutal screams.

That’s the beauty of that – you can like write, you can come up with any way of singing in your song and someone can do it. He’s on three tracks. And then we have a friend of mine called Vladimir Lalić. And he’s kind of like Freddie Mercury meets Devin [Townsend].

That’s a good comparison actually.

Yeah. He’s got this kind of ready like unique tone, but, again, an amazing range where he

belt out high notes like a West End singer, like someone in Les Misérables. He has actually performed in Les Mis. So, for just a couple of tracks there, it needed that kind of theatrical delivery. And we have Tommy [Giles Rogers] from Between the Buried and Me on one track.

“Lost Continent”?

Yeah, he just sounds great. It makes everything sound cool, he’s got his own kind of death metal style. So you know it’s him and he’s got that cool, melodic vocal style. And fourthly, we have Rody Walker. He sings on the third single we released, which is called “Fault Lines”. Again, he’s an amazing singer. It’s all guys, I’m a big fan of singers. So it’s like a dream working with the guys. He’s from Protest The Hero. In them, you know, their music is crazy, progressive stuff. He’s got this amazing range where he can – you think he’s hitting a high note and then he goes – Even higher – Yeah! You know, he’s just got this power.

Just amazing.

Yeah, that must be great when you’re writing to know you can just write whatever you want and they’ll be able to carry out.

That’s it. And they always make it better than you think as well, which is great.

How does it feel when you’re singing yourself? You said you send them demos, when you’ve done some singing. Do you have any plans to put harmonies in or put backing vocals on yourself?

NRM 1-2025 65

“...having those limitations in place just really made you work to find things, like a riff, finding a guitar riff that you can repeat over and over and over, without having to change it in a proggy way” Yeah, I’ve put in a few harmonies here and there, yeah. My voice is not what I want to hear on the music, basically! [laughs] Which track was the trickiest and took the longest to put together, and why?

It was probably the opening track, “Tyrannicide”. I’d planned it to be this “Fight Fire With Fire” [Metallica] opening, short, track, right? All those kind of archetypal thrash albums I grew up with that had this, they opened with a short track. So it was actually tricky to keep it down, I had this limit – I thought, it can’t be more than four minutes.

Oh, you had the four minute structure in your head?

It was just like the arbitrary time I put on it. It just kept wanting to be five minutes! I was very strict about it. That took a while, I actually had to keep rearranging it, put this section here, this section here. And, it was kind of funny because I did all the music first, I had all these structures that I thought were perfect and I wouldn’t need to change them. And then, as soon as I started putting lyrics to them, it made things sound different, so like this “Tyrannicide” one, I put that word against the riff, that typical of chant vocal. I thought that riff was a kind of bridge in my instrumental version, and when I put words over it, I thought – now it’s more like a chorus.

So it’s makes that riff seem more important.

Then I had to switch everything around – Right now this is the chorus, what I thought was the chorus is now the bridge. Like a puzzle. Other ones were super easy. “Fault Lines”, that just flowed, and “Give up the Ghost” too. “Give up the Ghost” was actually the first track, and that

66 NRM 1-2025

just flowed.

Was trying to stick to four or five minutes in any way to get away from the kind of prog that you do elsewhere, where it’s really long?

Yeah. The nice thing about prog is that there’s no rules. You can do any crazy kind of thing you want that, you can have weird mathematical rhythms, and you can like go on as long as you want, like twenty-five minutes.

But for this kind of music, I wanted to obey the rules almost, and use that to challenge myself – can I actually do it? Is prog almost like cheating, you know? Because you can do anything, you can’t really fail. You can just kind of feel like you did something good. So, we had boundaries, so seven rules like – Okay, I’m gonna have like this kind of length song, I’m not going to go on too many tangents musically, I’m not going to use crazy phone numbers for the length of bars, and stuff. It’s going to be normal stuff for normal music fans to follow. So, having those limitations in place just really made you work to find things, like a riff, finding a guitar riff that you can repeat over and over and over, without having to change it in a proggy way kind of thing – “Oh, the four/four time, I’m getting bored with it I’ll add some weird stuff to it”. So in a way, I didn’t want to do that. I wanted to feel like the riff’s got to be good enough to me that I can keep repeating it without getting bored with it.

There’s plenty of furious riffage on this record. So, I think you’ve partly answered my next question, which was how does writing for this differ from your experience of writing with Haken?

Well, I mean the biggest difference is, to writing with Haken, is that that’s totally democratic. So, even though there’s six people working on a song, ironically, it takes longer to finish it, because, it has to go through more of a process, you know? Say someone comes up with an idea, that’s just their ideas but then everyone else wants to make so that they like it as well or they think it’s what it should be. That has to go through much more of a mill to come out the other end as a finished thing. But when it’s just one person doing it, you just do it. So, it’s quicker.

Yeah, I can imagine it must be quite liberating actually, to be able to do that instead of having to wait for five people.

Yeah. I definitely need to have both in my life, really. I like to capture the idea and just finish it while it’s fresh, because I think if you keep working and working and working, it’s like you lose sight of the original Idea.

Why did you drop Charlie Griffiths from the record’s name?

Well, I wanted it to be about the project and not about me. I should have done that on the first album. I remember going back and forth on it and in the end we decided to put my name on it just so at least a few people will know what it

is. So this time, especially with the album cover the way it is, and Dan did this kind of retro brash logo for Tiktaalika. I don’t want to ruin it by putting my name above it.

Do you have any plans to play this live?

I want to – there’s no there’s no kind of solid plans yet, I haven’t reached out to book anything yet. But yeah, I think I need to.

I guess getting four singers together might be a challenging!

If someone with a lot of money could finance that! I would strip it down into like a four piece, like a Pantera line-up and just play the songs like in a raw, rock-and-roll way and just have one singer who interprets the songs.

Did you go see Pantera? There were recently in London.

Yeah. I can say I’ve seen every headline show Pantera ever did in London, and twice when they opened for Megadeath in Hammersmith as well.

Wow. What did you make of the lineup with Zack?

I was expecting it to be a great celebration of Dimebag [Darrell] and Vinnie [Paul]. I was kind of thinking, you know, it will sound good because, you know, Zakk Wylde’s amazing in his own right, incredible. Charlie Benante, he’s one of my favourite drummers, from Anthrax.

And I was expecting it to be good, but I was actually shocked with how amazing it sounded.

Because it was as it was as good as a real thing.

I would say, I never saw the real thing, so I’ve not been able to compare really.

You know, they were great. The mix, everything, you could hear everything. It was super heavy and, when they play when they do the heavy breakdowns, they pull back the tempo even more than you need to and it just makes everything feel so much heavier.

Organic, you know, although they are a bunch of like professionals. Absolutely loved every second.

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R

SKIVER

LYDKICK GEIR AMUNDSEN W.E.T. – Apex. Det sjeldne sideprosjektet som faktisk bringer frem det beste i musikerne sine.

HAREM SCAREM – Chasing Euphoria. Harry & Pete svikter aldri. Vel, nesten aldri.

GHOST – Skeletá. Satan, nå gleder jeg meg til Spektrumkonserten!

H.E.A.T – Welcome To The Future.

Det er faktisk liv etter Grönwall.

WINGER – Seven. Dratt frem denne i anledning adjø i april.

GEIR LARZEN LED ZEPPELIN – alt Beleilig, kronologisk gjenhør.

ZBIGNIEW PREISNER – Europa Centrale Vår tids adeligste filmkomponist tilvirker sitt ypperste arbeid siden 2008s «Anonyma».

MÍO – Hva Nå?

Denne så jeg virkelig ikke komme...

KARMAKANIC – Transmutation En reell utfordrer til svenskenes 2008-opus.

SPARKS – Mad! Gale hjerter fryder seg.

RONNY ØSTLI CENTURY - Sign Of The Storm.

Dette låter som en skatt som har ligget urørt siden 1984.

CREMATORY – Destination. Her ble jeg en smule overrasket. Tungt, og sterke referanser til goth metallen tidlig på nittitallet.

NACHASH - Eschaton Magicks.

Black metal, og litt annet, rørt sammen til en særegen og velfungerende kombo.

IN THE WOODS – Otra. Det renner mye progressiv og stemningsfull metal i Otra.

HELVITNIR - Wolves Of The Underworld. Black metal veteraner med nytt band og black metal slik jeg husker det fra rundt 2000.

norwayrock.net

DON AIREY “Pushed To The Edge” EAR Music 5/6 28. Mars 2025 Mens Deep Purple tar seg en vel fortjent pustepause har keyboardist Don Airey samla troppene for å gi ut soloalbumet “Pushed To The Edge” som har ligget til modning i et par år og vel så det. Bandet har han hatt med seg i en årrekke, og det var via dette bandet gitarist Simon McBride lurte seg inn i Deep Purple da Steve Morse takket for seg i 2022. I tillegg har Airey fått med seg vokalisten Carl Sentance, som også tar for seg de vokale krumspring med Nazareth i disse dager. Ung og ikke fullt så ung i skjønn forening der, altså. Om enkelte av medlemmene i bandet har mer grått i håret enn før, er det ikke rock for puslinger som blir servert, tvert imot så dyttes skiva i gang med en skikkelig rævsparker, i form av låta “Tell Me”, som indikerer hvor skapet skal stå, og allerede nå er Hammond-orgelet hjertelig til stede. Heldigvis! Airey var utvilsomt en verdig arvtaker da salige Jon Lord ga seg i Deep Purple, og han lar ikke orgelet slippe billig unna. Å traktere dette instrumentet er ikke noe enhver bytting kan beherske, men den godeste Don vet hvordan han skal trekke i de riktige drawbarene for å få riktig tone i riktig låt, og ikke minst hvordan man skal få vrengen som fremkaller frysninger på ryggen.

“Moon Rising” er også ei slik låt, med et unisontema mellom orgelet og McBrides gitar, og låter sånn som vi husker fra 70-tallets Purple og Uriah Heep, i en herlig half time shuffle.

Jada, jeg vet at det er straightendeler i midtpartiet! Oppbygginga mot orgelsoloen er igjen av god, gammel oppskrift. Her må også trommis Jon Finnigan nevnes, for det er noen herlige fills i denne låta, og flere skal det bli, vær du trygg. Litt doble basstrommer serverer han også.

Platas kanskje sterkeste kort er låta “Rock The Melody”, og la ikke den lett cheesy tittelen lure deg ut på dypt vann, for dette er også en rysare av ei rockelåt. Orgelet som ligger og lurer i starten er akkurat av typen som gjør at dette instrumentet fascinerer meg så inderlig. Allerede som guttunge forelsket jeg meg i Hammond-orgelet, og den kjærligheten tror jeg er for evig.

Igjen må vi innom trommefillene til Finnigan, for her har han funnet fram de minste tammene, og de minner så alt for meget om de minste tammene til den dypt savnede Neil Peart. Det er nesten så man kan mistenke at det er et ærbødig nikk i retning professoren.

Jeg velger å tolke det dit hen. Vi får noen pustepauser mellom rockelåtene, og det i form av “Flame In The Water”, ei låt som like gjerne kunne ha vært

med på Purples “Slaves And Masters” og den nydelige instrumentalen “Girl From Highland Park”, ei låt som ble lagd og innspilt på et par timer i følge Airey selv. “Out Of Focus” kunne jeg ha tenkt meg å høre Glenn Hughes synge, for den hadde passet stemmen hans aldeles fantastisk, men det er også på sin plass å gi Sentance heder og ære, for han gir virkelig jernet hele veien. Solopartiet på “Out Of Focus” starter med en perkusiv orgellyd som igjen sender tankene til 70-tallet og hvordan Deep Purple hørtes ut, og når Airey sveiper hånda opp og ned tangentene med orgelet på full vreng, og ikke minst når McBrides gitar legger igjen små hint av noe som minner sterkt om gitar/ orgelpartiet midtveis i “Child In Time”, er det bare å slippe gliset løs. Så ska det låta, grabbar! Om Finnegan sov mye under innspillinga vites ikke, men sistesporet antyder at “Finnigan´s Awake”. Heldigvis, for han får sluppet seg litt løs i denne instrumentalen, før Airey takker for seg og sine, og presenterer bandet.

Fiffig avslutning på skiva, det skal han ha, den godeste Don. Nei, dette var ei skive som legger igjen go´følelsen, det må det være lov til å si!

Jan Egil Øverkil

SVEN O SKULBØRSTAD SMITH / KOTZEN - Black Light/ White Noise. Slettest ikke verst fra ringrevene.

GHOST – Satanized. Slettest ikke verst fra denne ringreven heller.

DIABLO SWING ORCHESTRA - Alt. Kom brått på at det har gått en stund siden forrige nye musikk her, så da måtte de få en rerun.

MEFIRST AND THE GIMME GIMMES – Alt. Beste vårmusikken som finnes.

SPIRITBOX - Tsunami Sea. Ikke aller verst denne altså, tross litt mye metalcore i bildet for undertegnede.

JAN EGIL ØVERKIL JASON BIELER - The Escapologist. En sterk kandidat til åretS album 2025!

CUTTING CREW - Broadcast.

Akk så mye mer enn "(I Just) AMBER ASYLUM Ruby Red Prophecy Productions 4.5/6 14. februar 2025 Komponist og koryfé, Kris Force, innstiftet Amber Asylum i 1990, men har ikke skapt furore i et sedvanlig bornert kommersielt marked. «Ruby Red» er jentekvartettens tiende studioalbum, hvor all tematikk kretser rundt vår globale samtid som «den nye middelalderen». Tonalt og instrumentelt dannes delikat motsats til gjengse San Franciscoassosiasjoner; på «Ruby Red» er solen ved å ebbe ut, i elegisk-harmonisert legato av cello, fiolin og bratsj, bestyrket av slagverk og bassgitar, samt synthesizere og vokal. Samtlige komposisjoner bærer til skue voldsom kinematografisk valør, sporadisk på kanten av det drone-estetiske, uten å underslå nerve eller substans.

Stilistisk buntes flere tradisjoner, men man skulle kunne markedsføre skiva som neoklassisk doom overfor kategorihigende konsumenter. Her tiltrer sågar impulser fra modernisert middelaldermusikk, dødsmesse og klagesang, farget av høvedsmenn som Zbigniew Preisner, Henryk Gorecki og David Lang, dog med rockeattakkerende grunnvoll.

Materialet vil appellere like meget til fans av Triptykons «Grave Eternal» som Emikas «Grief», og leser kanskje mest som en celebrering av resignert tristesse. Her forekommer farlige samklanger, men stort sett holdes det

Died In Your Arms".

HELLBILLIES – Drag. En favorittutgivelse endelig på vinyl.

TOTO – Isolation. Nyforelsket etter konserten i Oslo i februar.

W.E.T. - W.E.T. Hadde nesten glemt hvor bra denne skiva er!

Nesten.

NRM 1-2025

67

AN M ELDE L SE R

SKIVER melodisk vakre i hevd. Imponerende nok utvises endog tilstrekkelig varietet – ulmende minimalistiske «Ruby Red» etterfølges eksempelvis av folkemusikalske og pseudo-metalliske «Demagogue». Sistnevnte dufter av teatralsk kirkegårdsdans og er én av flere favoritter fra et album uten middelmådige gliper, hvor kvartettens avantgardistiske dragninger inntrer sist i repertoaret.

Geir Larzen

ARCH ENEMY Blood Dynasty Century Media 5/6 28. mars 2025 Det har gått inflasjon i melodisk death metal, men svenske Arch Enemy er på sett og vis pionerer innen genren.

Helt siden oppstarten i 1995 har de kjørt den samme oppskriften, riktignok med noen nye ingredienser i form av bandmedlemmer. Men hovedstammen i bandet har vært stabil og grunnsteinene i bandet har hele veien vært gitarist, Michael Amott, og trommeslager, Daniel Erlandsson(hvis vi ser mellom fingrene når det gjelder det korte avbrekket i 1997-98), og ikke minst bassist, Sharlee D’Angelo, som kom ombord allerede i 1998. Siden har det gått slag i slag med kompromissløs metal med kvinnelig growling(siden 2000) med stor kommersiell suksess. Nå er bandet ute med sitt tolvte album, og er det noe nytt å melde? “Blood Dynasty” åpner oppskriftsmessig med “Dream Stealer”, hvilket også er albumets første singel. Absolutt en sterk låt, men ikke den beste. For her er det mange godbiter, og det er helt tydelig at Amott & Co. har gått litt mer tilbake til røttene i form av flørting med 80-talls metal, kanskje spesielt den hardere delen av den progressive metalen. Godt mulig at det nye tilskuddet og ungfolen, Joey Conception, som tok over øksa etter Jeff Loomis har mye av æren/skylda.

Resultatet er i hvert fall et knakende fett album fylt med små overraskelser, og den største og beste er “March of the Miscreants”. En massiv og tung låt hvor Arch Enemy muligens har lånt et lite øre til Gojira sitt lydbilde.

Påfølgende låt “A Millions Suns” er ikke mye dårligere, bare annerledes, og fylt med Michael Amott sin signatur i form av vanvittig melodiøs riffing og generelt glitrende gitarspill. Og som om ikke det var nok, er også neste låt “Don’t Look Down” en av de beste. En temposkiftende låt som virkelig lager vei i vellinga. Jeg vil påstå at singlene fra skiva er de minst spennende låtene på albumet, ikke at de er dårlige, men de følger en viss formel og i mine ører er de minst spennende. Bortsett fra “Paper Tiger” som med sin 80-talls vibe definitivt utmerker seg som en

68 NRM 1-2025

av de sterkeste låtene på skiva. Festlig også med en Blaspheme-cover av “Vivre Livre” hvor Alissa White-Gluz virkelig får vist frem stemmeprakten og at hun kan synge “reint” så det holder. En annen faktor som hever skiva i kvalitet er produksjonsjobben utført av Jens Bogren. Nok en gang har han klart å konstruere et fantastisk fett lydbilde, og spesielt låter trommene til Erlandsson mer organisk enn på lenge.

Bogren viser at lyd er eksepsjonelt viktig for totalopplevelsen, og i mine ører låter “Blood Dynasty” hakket hvassere og bedre enn “Decievers”. Ikke at forgjengeren Jacob Hansen gjorde en dårlig jobb, men forandringen er merkbar og det låter mer organisk av det hele. Som nevnt spesielt trommene, men også gitarlyden til Amott og Conception låter kuler og krutt. Jeg skal ærlig innrømme at jeg var en smule skeptisk til Arch Enemys nye album, for jeg er rett og slett drittlei polert melodiøs death metal med growling. Og selv om Arch Enemy er et av få band i genren jeg faktisk liker, så begynte jeg å bli lei de også. Heldigvis har de klart å overraske og “fornye” seg såpass at jeg nok en gang må bite i meg skepsisen og all mulig motvilje. Det er etter mitt syn himmelvid kvalitetsforskjell på Arch Enemy og en rekke andre copycats i genren. Og her er beviset. Kort oppsummert, knallsterke og varierte låter, høyt teknisk nivå på samtlige involverte bandmedlemmer og ikke minst en strålende produksjon. Da blir det nesten yatzy på terningen..

Pål J. Silihagen

ARCHITECTS The Sky, The Earth & All Between Epitaph 5/6 28. februar 2025 Architects har alltid levert album som skiller seg fra det forrige, dette gjelder nok en gang med dette albumet og det skuffer ikke. Bandet fra Brighton med Sam Carter i front på vokal, fikk hjelp av ingen andre enn tidligere Bring Me The Horizon-medlem Jordan Fish med å produsere albumet. En perfekt match til en plate som dette. Albumet er fylt med catchy riff, tung vokal, men også en lekenhet i teknologiske elementer. “Elegy” - albumets aller første låt introduserer albumet på en noe uforventet måte, men det skal ikke lengre inn enn ett minutt før man får en storm av energi slengt rett mot seg.

“Seeing Red” var vår første smakebit på albumet tilbake i Desember 2023.

Fansen har måttet vente, og selv om noen kanskje alltid vil savne gamle Architects så har de absolutt ikke latt noen vente forgjeves. Architects har absolutt vokst seg store de siste 5 årene, og låtene har blitt mer lytte-

vennlige for mengdene. Selv om noen deler av albumet føles litt for mainstream ut til tider slik som store deler av “Broken Mirror”, så adder de noe som er veldig Architects i hver eneste låt. Det vil alltid være noen som reagerer på retninger band velger å gå med musikken sin, men Architects sin utvikling føles veldig naturlig ut med dette albumet som oppfølger av deres 2022 album “the classic symptoms of a broken spirit”. Man har alltid mange solide album å gå tilbake til om man ønsker det gamle. For oss som synes det er spennende med variasjonen, er det gøy å se dem leke seg. “Landmines” er blant en av låtene som skiller seg ut med mye tekniske elementer, men den er fortsatt så avhengighetsskapende at det fungerer. Vi får høre et bredt spekter av Sams vokal og bandets allsidighet på denne plata. Jeg tror absolutt det er noe for alle på denne plata, både for gamle og nye fans.

Albumet har allerede gått på repeat siden utgivelsen for min egen del, og kommer nok fort til å bli et av mine mest hørte album på slutten av året.

Anya Ferguson Rønningen

AVULSED Phoenix Cryptobiosis Xtreem 3,5/6 4.mars 2025 Dave Rotten har vært en viktig skikkelse, ikke bare i den spanske undergrunnsscenen, men i den ekstreme metallen generelt. Siden 1988 har det vært fanziner og tre plateselskaper, i tillegg til flere band.

Avulsed har han holdt på med siden 1991, men det er hele elleve år siden forrige skive, «Ritual Zombi», og for utenom Rotten, er alle medlemmer tilkommet i løpet av det siste året.

Bandet debuterte da den største death metal bølgen hadde lagt seg, og det var black metal som var gjeldende.

Av denne grunn har jeg aldri fått helt foten for bandet. Nå er interessen for god gammel death metal, som ikke hyperkjapt eller overdrevet teknisk, en helt annen. I låter som tittelkuttet og «Lacerate To Dominate» kan det være mye glede om du liker groovy death metal som Bolt Thrower. Nå er det en del uptempo også i løpet av platas tre kvarter, og jeg kunne nevnt flere store referanser innen old school death metal. Jeg synes dette er en god skive, det er groovy, tidvis klassisk og soundet er tungt og mørkt. Jeg synes ikke vi skal avskrive spanjolene riktig enda.

Ronny Østli

JASON BIELER AND THE BARON VON BIELSKI ORCHESTRA The Escapologist 5,5/6 21. februar 2025 Sist vi hørte fra Baron Bieler var med albumet “Postcards From The Asylum” i 2023, og tidvis var galskapen i musikken til å ta og føle på. Nå er oppfølgeren “The Escapologist” klar, og etter å ha hatt plata nærmest på konstant repeat i flere uker føler jeg meg endelig frisk nok til å forfatte noen ord om produktet til gåten Jason Bieler. Hvorfor velger jeg å kalle ham en gåte, spør du? Jo, i en verden der det meste av musikken oppleves som masseprodusert, velger Bieler å gå i stikk motsatt retning. Både tekst og musikk er så multifasettert at det er komplett umulig å gjøre seg opp en mening om låtene etter noen få runder.

Jeg sa det samme i min anmeldelse av “Postcards...”, og har samme oppfatning om “The Escapologist”, men samtidig viser han sterkere melodiføringer på denne utgivelsen, og har utvilsomt modnet enda mer som låtskriver.

“Industrious” åpner ballet a capella, og Bielers særegne stemme fyller høyttalerne. Han påstår at han ikke er en sanger, men at han har en sound.

Det kan muligens diskuteres, men at han har særpreg er hevet over enhver tvil. Du plukker ham enkelt ut fra mengden, og rent personlig treffer han en nerve hos meg, nærværende som han er i tekstene. “Savior” ble gitt ut som singel i slutten av januar, og kan nærmest benevnes som en karibisk prog-calypso med steel pan-trommer, men også med en synth-sax så catchy at den mest sannsynlig har sendt Yello inn i stille gråt. Trommis Edu Cominato har spilt med Bieler i en årrekke (og med Mr. Big på den siste turnéen!) på “Savior” får han virkelig strukket seg ut. For en strålende trommis han er!

Det er ren og skjær underholdning til tider, og ikke et kjedelig øyeblikk er å oppdrive! Om han ikke blir nominert for årets trommeinnspilling vil det være en skandale! Det går unna i de to første sporene, så heldigvis får vi en liten progressiv pustepause i tredje spor; “Stars Collide”, for Bieler har flere sterke kort i ermet. Riff og melodi er alltid i førersetet, og her treffer han blink i mine ører, med catchy riff og lekne melodilinjer med lange fraseringer. Denne allsidigheten gjør at Bielers utgivelser aldri blir kjedelige. Henførende! Vi var innom baronens vokale ferdigheter, noe vi får i rikt monn gjennom hele skiva.

Det er ikke mange øyeblikkene uten fete harmonier over de tunge riffene.

Særegenheten er påfallende, og til tross for at det høres ut som at det er lagt flere lag med vokal, har han bedyret at det ikke er tilfelle. I så tilfelle er det bare å ta av seg hatten,

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R til tross for at den passer, for vokalen er overbevisende gjennomført fra start til mål. Gitarene også; riffene er kreative, soloene inspirerende og varierte. “Hollow” gir oss også en liten pustepause, det er faktisk innafor å kalle den en pianoballade. Nært og vart, men teksten har sine mørke sider, og når bandet kommer inn for fullt, er energinivået oppe igjen, og pianopartiet inn mot gitarsoloen kunne like gjerne ha vært signert Marillion.

“Zombies & Black Swans” serveres med nok et iørefallende riff, og et refreng som setter seg umiddelbart.

Kontrasten fra et øsende refreng rett inn i et kontrollert vers er metalbalsam for ørene. Faktisk er det såpass fett at jeg måtte høre det tre ganger bare mens jeg skrev om låta. “Space Debris” er også en catchy liten sak.

Melodisk og mer pop-rettet enn hva vi er vante med fra Bieler. Refrenget har et hook som setter seg, spesielt med tanke på de synkoperte gitarene og vokalharmoniene som utvider seg underveis. Avslutningssporet “March Of The Vikonauts” serveres med hypnotiserende vokalharmonier over et tungt riff, og en gitarsolo som virkelig viser Bielers strengetafsende evner. Tidligere nevnte trommeslager Edu Cominato får igjen slippe løs sin indre Animal, og bygger opp et forrykende soloparti over Bielers mer tilbaketrukne gitarsolo. Vi skriver fremdeles bare februar, men at “The Escapologist” ender høyt opp på lista mi når vi gjør opp status i desember er jeg ikke i tvil om. Nå er det på høy tid du får opp ørene for Jason Bieler And The Baron Von Bielski Orchestra.

Hører du??

Jan Egil Øverkil

CENTURY Sign Of The Storm Dying Victims 4,5/6 25.januar 2025 Stockholmsduoens debut gjorde seg godt bemerket blant fans av tradisjonell heavy metal, noe som resulterte i opptredener på både Heavy Nights og Hellbotn her til lands.

Knappe to år senere er oppfølgeren klar, og liker du Heavy Load bør du absolutt gi Century en sjanse. Allerede på første singel, «Sacrifice» som åpner plata, hører jeg nevnte referanseband.

Dette er mer riffbasert og heavy metal fremfor det episke, men det er likevel noe med hvordan det vokale løses som får mine tanker i den retningen. Jeg nevner riff, en låt som «Necromancer» får meg til å tenke på Q5, og det er det strengt tatt ikke altfor mange band som gjør i 2025. Nå er neppe Centurys mål og skape noe nytt, og det bør de da heller ikke så lenge de lager god

norwayrock.net

SKIVER SKIVER hardrock. Og det gjør de så absolutt.

Tittelkuttet og «Children Of The Past» er riktig så catchy, mens «The Chains Of Hell” starter rolig, men har også noe av platas kjappeste innhold i seg.

Ti låter på trettisju minutter er det vi får. Selv om innholdet er variert er den røde tråden et klassisk lydbilde som låter tidlig åttitall uten å virke påtatt.

Ronny Østli

CONFESS Destination Addiction Evin Productions 4/6 31. januar 2025 Confess sin historie starter i Teheran i 2010, og rett i forkant av bandets andre album ble Nikan og Arash arrestert for blasfemi og propaganda mot staten gjennom sin musikk og intervjuer.

Korterversjonen er at de flykter fra Iran og havner i Harstad, hvor duoen er utvidet til band, og skiveantallet nå er blitt til fire. Moderne groovy death metal med en god dæsj Machine Head og Sepultura blir min konklusjon etter noen runder med «Destination Addiction». Jeg er kanskje litt overrasket over at det ikke høres mer hvor bandet kommer fra geografisk.

Derimot skjønner jeg de tar det igjen med politisk frustrasjon tekstmessig. Åpningslåten «Built On A Grave» og «Final Lap» er god gyngende death metal, men som hadde gitt meg enda mer deilig groove om det ikke hadde vært for de forferdelige basstrommene. Jeg klarer min musikk fint uten duracellkanin. Singlen «Slaughterhouse», er kjapp death metal, mens siste singel før plateslipp, «After Goliath» synes jeg å høre mye Machine Head. Låtene er kule de, og jeg skjønner singelvalgene, dette er gode låter å starte sitt bekjentskap med Confess på. Produksjonen er massiv og moderne, og selv om jeg gjerne ville hatt basstrommer jeg kjenner trøkker i brøstet, fremfor å løpe løpsk, synes jeg det helhetlig er et godt ekstrem metal album.

Ronny Østli

COSMIC CATHEDRAL Deep Water Inside Out Music 3.5/6

25. april 2025 Ikke før er kollaborasjonen med The Resonance fordøyd så kvitterer en symptomatisk rastløs og produktiv Neal Morse ut nytt samarbeidsprosjekt, denne gang med trommeslager Chester Thompson (Genesis, Frank Zappa etc.), pluss vante makkere i henholdsvis gitarist Phil Keaggy og bassist Bryon House.

Tanken er prisverdig: Vil man unngå å tørrlegge sin kreative brønn, søk nye medspillere. Hva som imidlertid arter seg spennende på papiret avler ikke nødvendigvis stor musikk.

«Deep Water» er resultatet av timelange jam-sesjoner, åpenbart eksekvert under trygge parametere for neo-progressiv rock. Skiva åpner med «The Heart Of Life», som etter alle solemerker fremelsker det irrelevant gjennomsnittlige og sterilt overoptimistiske. Stykket innestår tretten minutter spikersuppe tilberedt av mesterkokker. Skokrem-nummeret «Time To Fly», som Ritchie Blackmore ville ha kalt det, stiller marginalt sterkere. Denne viser seg dessuten stilistisk befordrende, da mye av stoffet opererer i et småtærende, unnselig og oppstemt hybridterreng av soul, funk, jazz-pop og neo-prog, uten øvrige vyer enn å more de involverte. Først ved det suiteformaterte tittelkuttet, som berammer stemningsfulle, substansielle og progressivt dramatiske «Nightmare In Paradiser», viser kvartetten kompositoriske muskler. Nevnte bravade er til gjengjeld irriterende god og danner, som sådan, en albumanomali, i spann med delvis løfterike «Walking In Daylight».

Geir Larzen

CREMATORY Destination ROAR 4,5/6 2.mai 2025 I år er det jammen tretti år siden tyskerne fikk gjennombrudd med låta «Tears Of Time», og er med det blant Europas lengstlevende gotiske metal band. Studioskive nummer sytten er det jeg nå anmelder, og jeg skal innrømme dette ikke er et band jeg har fulgt tett. Men noe har jeg fått med meg og stilmessig er ikke denne skiva noen overraskelse. Derimot overrasker det meg hvor heavy dette låter. Dette er solide saker. Det er klart, med såpass fartstid bør det låte profft, men det er et driv og tyngde her som tiltaler meg, som i hvert fall ikke jeg har hørt fra tyskerne siden nittitallet. Samtidig går de ikke av veien for en god melodi.

«The Future Is A Lonely Place» og «Days Without Sun” er låter jeg vil anbefale I så mate, mens tyngre «Welt Aus Glas” og «My Own Private God” er hakket sterkere i mine ører. «Ashes Of Despair» er derimot en låt som bikker

over kanten, den er for melodiøs, litt for gladtysk. Tankene dras ofte i retning av Tiamat og Pain mens skiva snurrer.

Type O Negative blir for øvrig hyllet med «My Girldfriend’s Girlfriend», med Michelle Darkness, fra End Of Green, på vokal. Videosingelen til «Destination» har sikkert mange sett, en låt jeg finner helt grei, men som jeg tror vil gjøre seg live med allsang. Selv om det låter moderne og relevant med kombinasjonen elektronikk og klassisk goth metal, synes jeg dette er stort steg tilbake til det jeg likte med bandet for tretti år siden.

Ronny Østli

DATADYR This We Know Is It Jazz? Records 4/6 25. april 2025 Én av platene som i 2022 berettiget større oppmerksomhet fra sjangersymbiotiske lyttere var debutalbumet til Datadyr. Trioen, med besetningen av gitar, kontrabass og slagverk, samt gjestende saksofonist, utviser naturlig omgang med rock i jazz, og balanserer konsis komposisjon opp mot instrumental impulsivitet på forbilledlig vis. «This We Know» videreutvikler bandets musikksosiolektiske fundament av melodiøs og forekommende jazzrock, overdratt impulser fra amerikansk og nordisk folkemusikk. Humoristiske «Star Spangled Banjo» vekker dunsten av det rurale USA; stykket sorterer ingenlunde blant bergensernes vektigste arbeider, men overdrar divergens og karakter. Et livsbejaende tittelkutt, Chet Atkins-lekne «Dallas Alice» og dynamiske, melodisterke «South Of Midnight», stedvis med intertekstualitet av King Crimson og Bill Frisell, samt blues-injiserte «Point Blank», leder an på et album hvis tone og personlighet hjemler Datadyrs posisjon i det nasjonale jazz/rocktablået.

Geir Larzen

DREAM THEATER Parasomnia InsideOut 4,5/6

NRM 1-2025 69

AN M ELDE L SE R

SKIVER 7. februar 2025 Spenningen har vært stor blant Dream Theater-fansen helt siden det høsten 2023 ble annonsert at trommis Mike Portnoy var tilbake i bandets rekker.

Og nå er newyorkerne klare med sin sekstende skive, og den første med Portnoy på seksten år. Man kan fint hevde at Mike Mangini, som erstattet Portnoy i 2010, er en teknisk bedre trommis. Likevel synes nok de færreste at de fem skivene som Dream Theater gjorde med Mangini bak slagverket utgjør det ypperste av hva progmetalkongene har å by på. Det har manglet noe, og fansen har vært spente på om Portnoy har med seg den manglende ingrediensen, slik at "Parasomnia" kan hevde seg blant klassikere som "Images And Words" og "Scenes From A Memory". Og etter å ha levd med denne skiva siden i oktober, kan man fastslå at dette høres egentlig akkurat ut som forventet. Fansen kommer til å være fornøyde, men neppe henrykte, og Dream Theater kommer neppe til å omvende en eneste av de tvilende som ikke har fått øynene opp for bandet.

"Parasomnia" er ikke en konseptskive, men en tematisk skive hvor samtlige tekster dreier seg rundt temaet søvn, drømmer og mareritt. Stilmessig fortsetter de ganske nøyaktig der de slapp i 2009 med "Black Clouds And Silver Linings", som om Manginiepoken aldri skjedde. Den følger utviklingen fra "Train Of Thought", "Systematic Chaos" og "Black Clouds...", men de har også hentet veldig mange triks fra 1999-skiva "Scenes From A Memory", som var den første skiva denne besetningen lagde sammen. For det åpner med lyden av trafikkstøy, tuting og sirener, fotskritt og en dør som lukkes og stenger trafikken ute. Knirking og drypp overtar, mens hovedpersonen sovner og "In The Arms Of Morpheus" sparker i gang. Dette er en femminutters instrumental som fungerer på akkurat samme måte som f.eks. "Overture 1928" fra "Scenes From A Memory", "Overture" fra "Six Degrees Of Inner Turbulence" eller "Dystopian Overture" fra "The Astonishing", for den saks skyld, hvor vi presenteres for flere av de musikalske temaene som vi skal komme tilbake til i løpet av de følgende syv sangene. Høres det kjent ut? Låt to var første smakebit "Night Terror", som ble sluppet allerede i oktober, og denne timinutters låten er typisk 2000-talls Dream Theater, med blytunge Black Sabbath-aktige riff før lynkjappe intrikate og samkjørte riff overtar som bare Dream Theater kan. Vi har hørt Mike Portnoy mer oppfinnsom og uforutsigbar enn han er her, men legg merke til en snedig vri på 4-minuttermerket hvor takten reverseres. Så har vi James LaBrie da utvilsomt bandets svakeste ledd, men det er på scenene han er det. I studio leverer han ypperlig, nå som han kan synge låtene slik det faller naturlig for stemmeleiet hans pr 2024, og ikke som på scenen hvor han forventes å synge akkurat slik han gjorde for 30-35 år siden. (Han har blitt 61 år gammel, men han er og blir bandets stemme. Å rope på en erstatter blir som å kreve en ny vokalist i Deep Purple fordi Ian Gillan ikke takler "Child In Time" lenger.

Men det er en annen diskusjon.)

Også tredjelåten har fansen allerede hørt, for "A Broken Man" ble sluppet i desember. Dette er også en kjapp låt,

70 NRM 1-2025

med det nå nærmest tradisjonsrike innslaget av litt ragtime-piano som man etterhvert forventer seg når Jordan Rudess er involvert. "Dead Asleep" er den første av to låter på skiva som bryter timinutters-grensen (selv om "Night Terror" kommer nært), og selvsagt får herrene frest seg igjennom mange ulike partier før de er i mål etter elleve minutter - LaBrie kommer ikke inn før etter tre minutter over et tungt og sugende groove. Så har vi tredjesingel "Midnight Messiah" som ble sluppet i januar, og når riffet kicker inn, minner det ærlig talt mer om 90-talls Metallica enn om klassisk Dream Theater - jeg har null problemer med å forestille meg James Hetfield på vokal på denne! Likevel er dette et av de bedre sporene på skiva, ikke minst på grunn av en sterk melodi og et minneverdig refreng. Her er også en liten nikk til "Scenes From A Memory", i form av referanser til "Strange Deja Vu", og "This Dying Soul" nevnes også.

Fansen vil sikkert finne enda flere hint!

Så har vi "Are We Dreaming...", om i grunnen bare er et halvannet minutts instrumentalt mellomspill av Rudess, som fungerer som intro til skivas eneste balladeaktige spor, "Bend The Clock". Og det er her det kommer, det jeg har ventet på - partiet som gir meg full gåsehud, tårer i øynene og klump i halsen, som veldig få andre band enn Dream Theater klarer å gi meg. Det John Petrucci gjør de drøyt to siste minuttene av denne låten, er det bare å bøye seg i støvet for. Mannen er i fri flyt, og letter fullstendig mot slutten bare synd at de har valgt å fade den ut. Og til slutt kommer skivas magnum opus, den nesten tyve minutter lange "The Shadow Man Incident", som samler trådene. En creepy spilledåseintro drar igang en musikalsk berg-ogdalbane, og først etter fem minutter kommer James LaBrie inn og maler frem en historie om et vettskremt guttunge i sengen sin mens en svær faretruende skikkelse betrakter han fra skyggene. Også her vil fansen gjenkjenne referanser til tidligere låter, ikke minst de siste 20 sekundene når det hele avsluttes brått med 'Wake up!' og en vekkeklokke. Høres kjent ut? Det kunne nesten like gjerne vært: 'Open your eyes, Nicholas!' Dream Theaters skiver har alltid trengt litt tid og multiple gjennomhøringer før man virkelig får grepet på dem og absorberer dem - og det har jeg virkelig gitt denne. Jeg har bortimot hørt på den konstant siden midten av oktober. Likevel er ikke dette en av Dream Theater-skivene som fansen kommer til å snakke om som en av de store, viktige, klassiske skivene deres - heller viktig i sammenheng av at den klassiske besetningen er samlet igjen.

Men "Parasomnia" er ikke i nærheten av å nå opp til de totalt geniale skivene dette bandet ga ut på 90-tallet. Selv om alle ingrediensene vi forbinder med Dream Theater, så mangler for min del den siste lille x-faktoren her - det er kun under "Bend The Clock" at de gir med full gåsehud, selv om det er høy kvalitet og steintøffe partier gjennom samtlige 72 minutter. Så en liten skuffelse må jeg motvillig innrømme at dette er, men det er like mye fordi dette bandet har lagt lista så vanvittig høyt for seg selv. Og "Parasomnia" er likevel bedre enn 90 % av alle andre plateutgivelser for tiden.

Geir Amundsen

DRUDKH Shadow Play Season Of Mist 3,5/6 21. mars 2025 Ukrainerne skuffer sjelden, ei heller på sitt trettende album. Samtidig er det på det helt jevne, og ikke noe ekstraordinært over «Shadow Play».

Da singelen «The Eve» ble sluppet var dette malen på det jeg beskriver.

Det låter Drudkh, det er stemning og låta er ikke ille, men vi har hørt det før.

«April» synes jeg er veldig behagelig og stemningsfull. Ikke at det er noen rolig låt, men mer midtempo og tung.

Ikke at partier går igjen på låtene, men jeg føler det likevel er mye likt.

Nesten som et keyboard som går i loop med samme melodien gjennom hele skiva, satt litt på spissen. Jeg liker Drudkh, det er en ålreit skive, vi føler med Ukraina – disse er jo tross alt fra Kharkiv I tillegg døde nylig deres tidligere trommeslager Amorth som følge av krigen. Uansett må jeg være litt kritisk her altså. Jeg har hatt bedre følelse når jeg hørt andre Drudkh skiver de første gangene.

Ronny Østli

DYNAZTY Game of Faces Napalm Records 4/6 14. februar 2025 Nok et svensk band har presset ut en skive i vintermørket, og dette er Dynazty sin åttende i rekken. Er så dette noe som lyser opp hverdagen?

Definitivt om du liker pompøs hard rock/power metal med mye synth.

Bandets krumtapp er vokalist, Nils Molin, som mange kanskje kjenner igjen fra Amaranthe. Han hever definitivt bandet opp på et høyt nivå med sin stemmeprakt. Ikke det at resten av gjengen er dårlige musikere altså, overhodet ikke. Men liker du kraftfull vokal av den gamle skolen så bør du så absolutt sjekke ut Dynazty.

Molin er virkelig en unik vokalist og hører du godt etter så kan du høre hvem som er hans store forbilde (RJD). Jeg skulle likt å høre Molin i et reinspikka hardrock-band. Som nevnt er dette bandets åttende skive og de har på de senere utgivelsene beveget

seg inn i et mer polert og pompøst lydbilde med sterke ABBA-preferanser (litt mye synth og generell mye ABBAflørting). Jeg vil ikke kalle det popmetal, men det tenderer tidvis mot det, og jeg må nok ærlig innrømme at jeg liker de foregående utgivelsene bedre, og spesielt “Renatus” fra 2014 og “Firesign” fra 2018. Skiver som viste et band som flørtet med melodiøs progressiv metal ala Symphony X til tider. Men det var den gang da. Nå er det andre tider eller boller om du vil.

“Game of Faces” har sine definitive lyspunkter og sterke låter, spesielt åpningssporet “Call of the Night” og “Die To Survive” samt den massive låta “Fortune Favors the Brave”.

Slik sett er den nye skiva variert og det kan både være en styrke og en svakhet. Personlig foretrekker jeg de tyngre låtene hvor synthen ikke er for prangende, likevel skjønner jeg greia. For dette er lett å like og flere av låtene er som skapt for radio og kommersiell suksess. Blant annet “Fire to Fight” som er tatt ut av læreboka med fengende melodilinje, refreng og høy allsangfaktor. En av de svakere låtene, spør du meg og det samme kan sies om “Devilry of Ecstasy” som er altfor syntetisk i mine ører. Denne anmeldelsen er kanskje ikke så lett å tolke, men poenget er at her får du i både pose og sekk når det kommer til moderne melodiøs power metal.

Så kan du selv velge om du liker det eller ikke. Jeg likte dem definitivt bedre før, men det er ikke dermed sagt at du ikke vil digge dette. Tross alt begynner jeg å dra på årene, og liker å tenke at alt var bedre før. Dynazty har hostet opp nok et solid håndverk selv om jeg dessverre er litt skuffet over “Game of Faces”. Mindre synth neste gang takk….

Pål J. Silihagen

FRANZ FERDINAND The Human Fear Domino 4/6 10. januar 2025 Et album med en låt som heter “Hooked” som faktisk får deg hekta, lover svært godt for Franz Ferdinand’s sjette studioalbum. Det skotske bandet fra Glasgow med Alex Kapranos (vokal, gitar, keyboard) i spissen skuffer nok en gang ikke med dette albumet, til tross for en litt treg og i min mening litt klisje start med låta “Audacious”. Låta føles ut som at den ønsker å være større enn den er, en typisk “velkommen til albumet”låt. Etter albumets andre låt begynner det å ta seg opp, det begynner å bli mer lekent. “Hooked” var en låt som virkelig fikk meg hekta og fikk meg til å ville høre mer. Låta starter på en måte hvor du nesten tror du hører på noe du 100% har hørt før med en gang

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R - og gir en slags nostalgisk følelse til sent 2000, starten av 2010-tallet. Det er jo på mange måter det som er så fint med Franz Ferdinand, at mange assosierer dem med den tiden fra før av og ønsker litt av den type tidsreise av musikken deres. Og det får man!

Franz Ferdinand har alltid gitt ut album hvor det er spesielt en låt jeg oftere enn andre går tilbake til, og det er soleklart “Night Or Day” som blir den låten fra dette albumet. Jeg synes for hvert album de gir ut at de er gode på å legge til flere solide låter i repertoaret deres. Det er det som gjør det spennende for hver gang de gir ut en ny plate. Franz Ferdinand har absolutt gått en litt mer oppstemt retning med de siste albumene sine, og jeg synes dette albumet er en god miks av både nytt og gammelt. Låtene “Bar Lonely” og “The Bird” som avslutter albumet gir deg et lite kick av det gamle og avslutter albumet bedre enn det startet. Alt i alt er det noe for alle på Franz Ferdinand-fans spekteret i dette albumet og generelt et godt konstruert album som er lett å høre på, men langt fra kjedelig.

Anya Ferguson Rønningen

GOULDIAN FINCH Scizho All Ape 4/6 7. februar 2025 Spennende ting oppstår når Jaga Jazzist-trommeslager Martin Horntveth griper til sitt alter ego, Gouldian Finch, hvis prosjekter og plateutgivelser underlegges en større plan. 2023-debuten «Hatch» var ment å favne alle musikalske fasetter utøveren selv favoriserer, mens påfølgende album sies å bli dyptloddende sjangerspesifikke.

«Scizho» danner arnested for Horntveths elsk til jazz, funk og rock, hvor materialet oppføres av blåsere, strykere og bandinstrumentalister.

Første singel, «Caps Lock», etterlever funksjon som plateprospektkort.

Tonen er sommersval, leken, melodisk og energisk, med stramme blåseostinater, ornamenterende synthesizer og pågående basslinjer, i delikat partnerskap av minutiøs komposisjon og frimodig improvisasjon. Fusion-arven etter siste halvdel av 1970-tallet lever i beste velgående, men platas teksturtette soloog crescendosekvenser klinger moderne relevant. Fiolinorienterte «Polaroid» – forøvrig tittel på Horntveths bestillingsverk til Kongsberg jazzfestival anno 2021, som anlegger fonogrammets brohode – innestår et annet høydepunkt, av folkloristisk og ettertenksom valens.

Morsomme «Spinning Pinwheel» er dessuten høyst fornøyelig. Platas samspillsynergi og voldsomme humør

norwayrock.net

SKIVER SKIVER frir ublutt til lytteren; jeg savner i grunnen bare et par komposisjoner langs mørkere alléer, i tråd med lys/ skygge-estetikken til Pekka Pohjola og Happy The Man. Det hadde gitt tyngde til albumtittelen.

Geir Larzen

HATE Bellum Regiis Metal Blade 4,5/6 2. mai 2025 Hate er band jeg synes har levert jevnt over god death metal. Jeg husker jeg hørte mye Vader i dem på de tidligste utgivelsene. Samme produsent kan være en årsak, men det underbygger nok mer det faktum at polakker var råe på death metal da vi nærmet oss et nytt årtusen. Nå skriver vi album nummer tretten og her finner du groove, massivt tungt lydbilde, men også kjappere spor. Og det er passe melodiøst. «Iphigenia» og «Ageless Harp Of Devilry» stikker seg nok ut i så måte, mens «Vanguard» er både episk og kjapp. «Bellum Regis» åpner med tittelkuttet, som er ganske brutal, selv om den ikke bare er kjapp. Jeg får ikke like fot av den, men jeg vil si de ni låtene er jevne til tross for at skiva også er variert. Kvartetten fra Warsawa leverer nok en gang et svært godt album.

Ronny Østli

HAVUKRUUNU Tavastland Svart Records 4,5/6 28. februar 2025 Hvis du ikke er kjent med finnene fra før og du liker nyere Rotting Christ eller Bathory sin vikingperiode kan dette være musikk for deg. Samtidig er det hint i musikken som tilsier at bandet er finsk. Altså, det opplagte i så måte er selvsagt at det synges på finsk, men det er også noe med musikken som tilsier dette. Det er gjennomgående episk og sørgmodig, og jeg synes materialet er såpass jevnt at det er vanskelig å plukke favoritter.

Ja, faktisk synes jeg det er såpass jevnt at jeg føler partier går igjen på flere låter. Sett på en annen side, noe sprikende album har ikke finnene

laget. Episke «Kuoleman Oma» og kjappe «Havukruunu ja Talvenvarjo» setter jeg litt høyere enn det øvrige, men dette er, som karakterer tilsier, en plate jeg liker svært godt.

Ronny Østli

H.E.A.T Welcome To The Future ear Music 4,5/6 25. april 2025 Svenske H.e.a.t er klare med sitt åttende album, og resepten er den samme som før. Her får du bøttevis med fengende melodiøs hardrock.

Dette er bandets andre album etter Kenny Leckremo sin tilbakekomst, og han høres hakket tryggere ut på “Welcome to the Future”. Mulig han trengte litt tid på å bli skikkelig varm i trøya, og neimen ikke lett å ta over mikrofonen etter Erik Grönwall. I likhet med forløperen “Force Majeure” så gir Leckremo låtene en annen dynamikk enn Grönwall, og jeg liker det.

Misforstå meg rett, men det låter rett og slett mer “hårdrock” av Leckremo.

Grönwall er en fantastisk vokalist, men har en annen tone og klang i stemmen. Uansett, smaken er som baken. Det som er hevet over enhver tvil er at “Welcome to the Future” låter bittelitt mindre hardrock, og et snev mer AOR. Uten at det overhodet forringer sluttproduktet for her får du servert tolv lekkerbiskener som bør gå rett hjem både hos fansen og de som måtte like fengende hardrock.

Foruten førstesingelen “Disaster” er det flere sterke låter å trekke frem, blant annet “Rock Bottom” og “We Will Not Forget”. Her får du både up-tempo låter og noen skikkelige trusefuktere.

Det er liten tvil om at Jona Tee er hovedmannen bak låtene, men utifra dynamikken på skiva høres det ut som at alle i bandet har vært svært delaktige i sluttproduktet. Ikke minst Dave Dalone, som ikke er den mest flashy-gitaristen på gitarhimmelen, leverer en rekke utsøkte gitarsoloer og heftige gitarriff. Less is sometimes more! Men H.e.a.t låter først og fremst som et ekte hardrockband som virkelig spiller med hjertet og sjela, noe som kommer til uttrykk i låtene og i studio.

I motsetning til en rekke andre band i genren, så låter det overhodet ikke masseprodusert eller generisk. Og akkurat passe polert uten at det blir for glatt. Referansene til gamle svenske helter som Europe, Treat og Talisman er selvfølgelig umulig å overse, men H.e.a.t låter H.e.a.t. Kort og godt et moderne melodiøst hardrock band med en særdeles sterk teft for gode melodier og fremragende tekniske ferdigheter. Det er vel egentlig ikke så mye mer å si enn at H.e.a.t nok en gang har klart å lage et fortreffelig album som garantert vil falle i smak

hos fansen. Forhåpentligvis vil det også nå ut til flere, noe de helt klart fortjener når de klarer å koke sammen et så velsmakende brygg som dette.

Pål J. Silihagen

THE HELLACOPTERS Overdriver Nuclear Blast 4/6 31. januar 2025 Svenskenes andre fonogram etter fjorten års pause – det første utkom til måtelig begeistring i 2022 – tinger ingen større overraskelser. Nicke Andersson loser mannskapet, forbigående uten Dregen på gitar, gjennom opportunistisk, melodiøs og samspillteknisk forrykende tungrock, hvor idealene ligger i dage.

«Token Apologies»-riffet er eksempelvis dypt influert av debutplata til Kiss, mens «Don’t Let Me Bring You Down» løper WASP og Blackie Lawless’ tonespråklige ærend. Platas akme faller i form av «Soldier On», som lykkes å kombinere glanset pop og sørstatsrock med psykedelisk vaudeville, formodentlig til anerkjennelse fra Alice Cooper og Bob Ezrin. Dramatiske «The Stench» og pop-øsende «Leave A Mark» hefter for sterk albumfinale, mens glamrockfloskelen «I Don’t Wanna Be Just A Memory» strander som ubehjelpelig kalkun. Hvor godt man vil like «Overdriver» betinges av hvilken funksjon man tilskriver The Hellacopters. Bandet er fortsatt kapabelt å penne driftige rockelåter, uten å tangere «Rock & Roll Is Dead».

Geir Larzen

HELVITNIR Wolves Of The Underworld Dusktone 4,5/6 14. mars 2025 Helvitnir ble vekket til live da Bjarkan, Ihizahg og Hellcommander Vargblod forlot Ragnarok i 2023. I tillegg ble Hellhammer hyret inn som trommis. I fjor fikk vi en smakebit i for av en kassett EP, i september startet innspillingen av fullengderen som nå er ute. Om dette er stoff som har ligget siden tiden i Ragnarok vet jeg ikke, men det kan høres hvor gutta kommer fra. Og jeg vil

NRM 1-2025

71

SKIVER da trekke frem perioden rundt 2000, og hvordan rå black metal låt da. Det er noe med riff og melodiføringer som drar tankene i den retningen. Det låter rått og upolert, men likevel oppdatert uten at jeg vil kalle det moderne. Et par singler har kommet, «Throes of Transformation» og mer drivende «Void of Emptiness», som jeg liker hakket bedre. «Helvitnir», som ble sluppet som videosingel fra ep’en er også med her. Og alle synes jeg er gode representanter for en hyggelig debut innen norsk black metal. Det låter relevant, og bandet er booket til årets Hellbotn, så Helvitnir er navn å merke seg.

Ronny Østli

HIRAX Faster Than Death Armageddon 4/6 28. februar 2025 Katon DePena har vært med i Bay Areas thrash metal-miljø siden tidlig på 80-tallet, og det er få som fremdeles er like metal som han. Debuten «Raging Violence» så dagens lys i 1985, men den store suksessen uteble. Bandet var nok hakket for punka og låtmaterialet holdt ikke helt på samme nivå som mange andre. Og jevnt over hele karrieren har line up’en vært svært ustabil. Vi er heller ikke kommet lenger enn til bandets sjette plate, selv om det ikke har manglet EP-er og splitt utgivelser underveis.

På «Faster Than Death» har Katon med seg låtskriver Neil Metcalf og D.R.I. trommis Danny Walker. Ingen av disse er med i dagens besetning, som var totalutskiftet i fjor. Ni låter på under tjueto minutter sier litt om intensiteten på årets slipp. Dette er rett i trynet thrash, og «Drill In The Brain» som åpner, er et knyttneveslag av en låt på ett minutt. «Psychiatric Ward» starter litt tyngre og er et greit avbrekk halvveis, men ikke fortvil, til tross for å være halvannet minutt så rekker også den å øke i tempo.

Singelen «World’s End» avslutter, og beskriver Katons opplevelser av nedstengningen i 2020. Og musikken underbygger frustrasjonen vil jeg påstå. Vi snakker kanskje ikke om en veldig variert skive, men vi snakker noen minutters rå intensitet fra et klassisk band. Jeg synes dette er fett, og tenker at 22 minutter kanskje holder når det låter som dette. En time kunne nok tatt pusten fra de fleste.

Ronny Østli

72 NRM 1-2025

svært kreativ periode. Det er knapt et år siden forrige fullengder. Riktignok sa han i et intervju da at han allerede hadde neste album klart, så for alt jeg vet kommer det et nytt et i februar neste år. Det lever jeg fint med om det holder denne kvaliteten.

Hogne Bø Pettersen

SIVERT HØYEM Dancing Headlights Warner Music 5/6 7. februar 2025 Det har blitt spekulert en del rundt det nye albumet til Sivert Høyem etter hvert som de første singlene kom ut, og han har begynt promoteringen.

Skal han lage korte låter nå? Og popmusikk? Han? Akkurat dette med popmusikk har jeg overhodet ikke syntes var rart. Etter å ha intervjuet ham en del opp gjennom årene vet jeg at han liker bra popmusikk, så at han har hatt lyst til å gjøre mer popete musikk selv er bare naturlig. Han har også gjort det litt før, og stemmen hans passer perfekt til det (også).

Og for de som er redde for at vi skal ha fått et album ala Coldplay kan jeg berolige med at dette er umiskjennelig Høyem. Selv i det mest glad-popete øyeblikket, den aldeles nydelige "Dancing Headlights". Den er litt i landskapet a-ha lå i på "Minor Earth Major Sky" og i den perioden. Denne vil bli et stort øyeblikk på konsertene framover. Det fortsetter i det hjørnet på "Love vs the World", som har noe New Order og Joy Division over seg (bare med mye bedre sang). Jo mer jeg har hørt på dette albumet den siste uka, jo mer har jeg begynt å like sistnevnte låt. Den vokser, og da jeg vandret over brua over fra Tromsø til Tromsdalen med den på ørene følte jeg virkelig at jeg hadde «my head in the clouds», som han synger i teksten.

Platen er spilt inn helt live i studio (sikkert med noe pålegg her og der).

Det virker som at regien har vært strammere enn før. Der han tidligere kunne brukte tre minutter på å si noe, bruker han nå ett til to. Albumet er også bare litt over en halvtime langt, og det passer musikken perfekt! Platen har også et veldig unisont lydbilde, du hører at alle hører hjemme på samme prosjekt.

På det forrige albumet var det litt mer sprikende, selv om det også fungerte.

For de av bladets lesere som er redd for at Sivert har helt glemt av rocken, så får dere nok elementer av den type rock han er kjent for her. Ikke minst i låtene "Hurdle" og "Living it Strange".

Og de som liker dystre-Sivert får også det i fullt monn i de aldeles nydelige balladene "The Great Upsetter" og "Hollow". Siste låt "Some Miserable Morning" er spilt inn live i Dresden, og den gjør at jeg er overbevist om at store deler av denne skiva vil være ryggraden i Høyems live-repertoar framover. Det vil fungere perfekt på en scene. Jeg har vært stor fan av Høyem og Madrugada lenge, og det er artig å høre utviklingen som dette albumet representerer, uten at han mister det som er Sivert Høyem. Han må også tydeligvis være inne i en

IMPERIAL TRIUMPHANT Goldstar Century Media 4,5/6 21. mars 2025 For et kaos. Det i seg selv overrasker kanskje ikke de som har hørt amerikanernes fem første plater, selv om det mer avantgardiske er blitt sterkere de senere årene. Jeg tenker egentlig litt black metallens Mr. Bungle. Mulig det falt seg naturlig å tenke på de da Dave Lombardo spiller trommer på dronete «Pleasuredome».

Tenker også fans av Deathspell Omega og Ulcerate vil omfavne «Goldstar». Selv synes jeg så massiv musikk kan bli slitsomt, men det er noe med dette som appellerer til meg, og jeg synes dette er en svært god og interessant plate. Jeg tør påstå at de melodiøse knaggene innimellom er med på å danne en rød tråd i kaoset.

Singelen «Lexington Delirium», som i likhet med «Pleasuredome» har Messhuggahs Tomas Haake på vokal, er et godt eksempel på dette.

Den starter rolig, noe man ikke finner mye av på resten av plata. I tillegg har den en kul bassgang jeg liker godt.

Tittelkuttet er snaue minuttet med noe som høres ut som filmmusikk fra en vinyl fra femtitallet. Den påfølgende «Rot Moderne» er av type massiv som blir litt for slitsomt for meg. Men det er såpass mye annet spennende her at jeg tåler noen minutter med ren galskap. Totalt sett et album som allerede har, og vil få, en del spilletid hos meg.

Ronny Østli

IN THE WOODS Otra Prophecy 5/6 11. april 2025 Forrige skive «Diversum» er for meg en stor favoritt, som jeg stadig trekker frem. Mye grunnet vokalen til Bernt

Fjellestad, noe som virkelig har løftet bandet. Forrige plate hadde et par virkelige topper, mens det også er spor jeg dropper, dersom ikke plata spilles i sin helhet. Men det skal jo gjerne plater da – spilles i sin helhet. Sånn sett synes jeg «Otra» er jevnere, uten at noe enkeltspor overgår toppene fra forrige plate. Et par singler er sluppet, åpningslåta «The Things You Shouldn't Know», som starter ganske rolig, men bygger seg opp, og blir åtte minutter med det meste vi kjenner fra In The Woods universet. Hele veien er det atmosfærisk, selv på hardere partier med growling. En progressiv åpning som er en god representant for plata. «A Misrepresentation Of I» er platas første singel og min favoritt.

Det er litt rart å utmerke den som catchy, da det er mye vakker musikk i løpet av disse drøye tre kvarterene.

Men jeg skjønner valget av singel.

Elementer av denne får vi også i «The Kiss And The Lie», hvor basisen er roligere og kontrasten desto større når det «death metalen» med growling kommer inn. Historiene denne gangen er basert rundt sørlandets største elv, Otra, som munner ut i bandets hjemby, Kristiansand.

«Let Me Sing» er tung drivende låt, hvor vi får melodilinjene til «Til Ungdommen». Den avsluttende «The Wandering Deity» er kanskje ikke isolert noe favorittspor, men her får vi den herlige raspen i stemme til Bernt, som jeg likte så godt på «Moments» fra «Diversum». På denne plata tror jeg CD, i versjonen med 36-siders artbook, og hodetelefoner kan være en ubeskrivelig nydelig reise.

Ronny Østli

JETHRO TULL Curious Ruminant 3.5/6 Inside Out Music 7. mars Jeg skal være den siste til å undergrave aldrende helters rett til å holde på med det de elsker; samtidig fordres et snev av selvinnsikt. Ian Anderson etterlater seg rockens kanskje mektigste kunstneriske korpus, men har i nyere tid fremstått musikalsk pleietrengende. Å sende gitarist og årelange makker Martin Barre ut over sidelinjen stiller blant Andersons dårligste idéer, men begrunner ingenlunde Jethro Tulls jammerlige forfatning. At 77-åringen fremdeles insisterer på å synge, uten antydning til stemme, kan forstås, da Anderson er bandets røst, men hovedproblemet, både kontra «The Zealot Gene» og enda verre «RökFlöte», er fravær av substans, progressiv originalitet (selve det definerende ved bandets 70-tallsmeritter) og et ensemble som ikke unnskylder egen eksistens ved å spille hverandre sideræva. Ingen

norwayrock.net

SKIVER forlanger et nytt «Aqualung», «Thick As A Brick» eller «Songs From The Woods» fra Andersons hånd, men dersom det ferdigstilte materialet ikke gagner Jethro Tulls diskografi ser jeg helst at innspillingene hvelves.

At kommandant Anderson har tenkt litt annerledes rundt årets album går å dedusere bare ved å titte på låtindeksen, hvor «Drink From The Same Well» eser henimot 17 minutter. Plata er blant annet gjort med forhenværende Tull-medlemmer Andrew Giddings og James Duncan, samt Jack Clark som ny gitarist, og prosjektet ble initiert av en rekke instrumentaldemoer nedfelt av Anderson, Giddings og Duncan.

Kanskje forklarer dette skivas stilistiske dreining, frodig instrumentert av akustiske gitarer, mandolin og trekkspill, som i alle fall sporadisk knytter ad til bandets uforlignelige folkrockperiode fra slutten av 70-tallet. «Puppet And The Puppet Master» utgjør i så måte et gangbart åpningsspor av levende samspill, fine, progressive fløyteostinater og adekvate melodilinjer. Både denne og tittelsporet intonerer, hyggelig nok, med piano, men sistnevntes flegmatiske galoppering bærer tydelig geriatriske trekk, selv med snev av «Roots To Branches»’ høstmørke skimmer. Mandolin-orienterte og sjeldsynt pågående «The Tipu House», samt de elegisk-orientalske ledemotivene som bokstøtter «Drink From The Same Well», forfekter absolutt revansj, og vil alene løse opp mageknutene til svorne fans etter to mediokre fonogrammer. Episke «Drink From The Same Well» er intelligent, av flere årsaker, inkludert stykkets omfangsrike folkloristiske sveip, og herigjennom lengre passasjer av inntagende instrumentalmusikk, ikke ulikt et toppmålt Secret Garden på progressive piller; da overlever vi reisens beklemte tilslag av musak, som uansett opptrer i mindretall.

«Curious Ruminant» er dermed offisielt å regne som kvalitativ opptur.

Geir Larzen

KARMAKANIC Transmutation Reingold Music 4.5/6 7. mars 2025 Jonas Reingold, forhenværende blomsterkonge-bassist og nu permanent medlem av Steve Hacketts band, har slitt med å finne tid til sitt hjertebarn, Karmakanic. Ni år etter «Dot» utkommer endelig bandets sjette album, som ingenlunde bryter stilistisk med bandets katalog.

Tonedialektisk foreligger eklatante sammenfall med Roine Stolt, Hans Lundin og Neal Morse, hvilket skulle borge for 61 minutter med melodiøs og frapperende instrumentert

norwayrock.net

progressiv rock. Til bords inviteres et koppel musikere fra Reingolds bekjentskapskrets; disse skinner etter tur på et album som, totalt sett, gruser både «In A Perfect World» og «Dot». Noe overraskende er Arena-gitarist John Mitchell gjort til platas førstesanger. Gitt materialets melodiøsitet og dydige lydbildet kan man ikke si annet enn at Mitchells rufsete uttrykk bærer mening. Både Lalle Larsson, Andy Tillison og Krister Jonsson går måtelig berserk under albumets instrumental-introduksjon «Brace For Impact», hvor sistnevntes yppale jazz- og tungrocksolo legger kvalitative føringer. Kjennere av Karmakanic, og særlig mesterverket «Who’s The Boss In The Factory?» fra 2008, vet at Reingold ikke bare er flasket opp på Yes og Genesis, men også folkemusikk, pop og metall.

«Transmutation» deler 2008-opusets divertissement og arrangementsinvestering, selv om man kanskje savner et strekk av sørgmodige, skandinaviske folketoner.

Pop-progressive «End Of The Road» innestår et ekstensivt og sangvinsk tilslag. Stykket er førsteklasses eksekvert, men en anelse arketypisk og melodisk lettbeint. Da er 80-tallskoloritten «Cosmic Love» å foretrekke. Denne sanker impulser fra tiårets Yes, King Crimson, Genesis og Rush, med forbløffende kredibilitet og glød, og kranses av et skamløst fengende refreng, samt skarpskodd arrangement, hvor akustiske gitarer og megetsigende synthesizere danner sirlig union. For oss som har ventet på en oppfølger til ustyrtelig vakre «Eternally» vil «All That Glitters Is Not Gold» smelte vekk vintersnø. Atter hankes rumenske Lelo Nika inn med blodstenkte tristesse-trekkspill-linjer, improvisert i tråd med tradisjoner for sorg og fortvilelse. Den øvrige teksturen fylles av sirlige fløyter og båndfri bass, toppet av smektende melodikk. Et hjemsøkende, kontrasterende refreng, grunnet på bitende akkordprogresjon, samt intermesso av prog-metallisk valør, sementerer «All That Glitters Is Not Gold» som platehøydepunkt.

Dramatiske «Ball And Chain» omslutter symfonisk rock, pop og tungrock, og faller kvalitativt i rygg med skivas dusemente tåreperse.

Glemmes skal heller ikke et 22 minutter langt, mangefasettert tittelkutt, hvis instrumentale midtsekvens, frontet av Larssons jazzpiano, i overgang til Dina Höblingers vokalsekvens, pluss stykkets jazzakrobatiske tilslag mot slutten, gjør «Transmutation» til én av platene du behøver å bekjentgjøres i år.

Geir Larzen

KILLSWITCH ENGAGE This Consequence

Metal Blade 4/6 21. februar 2025 Killswitch Engage slapp i februar i år sitt niende studioalbum - This Consequence, gjennom Metal Blade Records. Det Grammy-nominerte bandet fra USA har holdt på i ikke mindre enn over 25 år, og deres nyeste utgivelse gir ikke inntrykk av at de kommer til å gi seg med det første heller.

Bandet som i dag består av Jesse Leach (vokal), Joey Stroetzel (gitar), Adam Dutkiewicz (gitar), Mike D’Antonio (bass) og Justin Foley (trommer) jobbet denne gangen sammen i studio under hele prosessen for å levere et album som fortsatt føles og er Killswich Engage, men med et ønske om å fortsette å ta bandet videre med nye utfordringer. Albumet oppleves som en god miks av nytt og gammelt, med elementer som kan oppleves noe trygge ut blandet sammen med tunge riff og sterke vokalske øyeblikk.

Blant annet med låten “Discordant Nation” som starter med et kraftig punch, men tar det videre i et refreng som kanskje kunne vært noe mer spennende? Sånn sett kan det høres ut som akkurat det bandet ønsket å gjøre med dette albumet, men noen steder kunne låtene kanskje blitt tatt en enda mer uforventet retning. De 10 låtene albumet består av, smelter godt inn i hverandre som en helhet.

Det er et svært enkelt album å høre på fra start til slutt. Alle låter leverer et godt sett med svingninger, og det er ikke mangel på catchy melodier og tekster. Det er derimot noen låter som føles noe klisje ut, slik som “I Believe”.

En typisk metall-ballade jeg fort synes kan bli litt kjedelig, og synes vi har nok av fra før. “Broken Glass” som er en av låtene på albumet som bandet selv beskriver som kanskje den låten som skiller seg mest ut fra noe av det de har sluppet tidligere er også en av mine personlige favoritter fra albumet.

Låten er tung, rå og følelsesladd.

Absolutt noe man hadde gledet seg til å se live. Albumet generelt virker som et godt tilskudd til setlistene. Det er ikke vanskelig å se for seg konsertene deres for oss som ikke enda har fått sett dem live. For min del er det noe av det første jeg tenker ofte på når jeg hører gjennom et album - hvordan dette vil oppleves i konsert. Det er nesten så jeg vurderer å skaffe meg skinn-vest for anledningen. Bandet har dog laget et album som virker svært gjennomtenkt, med fansen i front. Det kan man på alle måter egentlig ikke klage på. For de som dypper foten inn og ut tror jeg også kan finne låter man setter pris på. Det er derimot ikke et album som skiller seg automatisk veldig ut i et stort hav av metall-album.

Anya Ferguson Rønningen

KING GARCIA Hamellin Vicisolum Productions 4/6 18. april 2025 I mylderet av non-verbale postrockensembler er det udelt befriende å gjøre seg bekjent med greske King Garcia. Særdrag og autonomi står musikkindustrielt lavt i kurs, og en av angjeldende stilsfæres problem er mangel på selvstendig tenkning. Med mindre du komponerer på pari med Monkey3s «Welcome To The Machine» er oddsen god for at postrockprosjektet ditt maskinmessig føyer seg inn i forglemmelighetens rekker. Et annet essensielt virkemiddel i kampen mot assimilert middelstand er attrå etter originalitet, å søke noe «de andre ikke gjør». Her scorer King Garcia. Selv om kvartetten residerer i Aten legges for dage et øst-europeisk tonespråk, som i kombinasjon av klarinett, trompet, gaida og balkanske blåseinstrumenter, samt øsende rockekomp, eleverer grekerne til forfriskende høydedrag. Samplete klagekor potenserer leilighetsvis teksturen, til uhyggelig effekt, og bandet utviser generelt stor melodisk teft og dynamisk forståelse.

Debutalbumets sentrale spor er «Anise» – heri beror samtlige av King Garcias fortrinn – men resten av materialet lunter ikke akkurat servilt i stykkets skygge. Organiske «Magnolia» og «We Echo» skylder like mye til Ennio Morricone og moderne postrock-estetikk som det folkemusikalske, mens en 9 minutter lang og visuelt eggende finale i «The Day We Lost Everything» er pennet i øyemed å avslutte konserter på dommedaglig, symfonisk vis. King Garcia debuterer med solid distanse til gjennomsnittet.

Geir Larzen

LACUNA COIL Sleepless Empire Century Media 4.5/6 14. februar 2025 Italienske Lacuna Coil skrider inn i sin fjerde dekade som arbeidende ensemble, og har reell grunn til å dekorere et kunstnerisk korpus med hedersjuggel. Etter en kvalitativt

NRM 1-2025

73

SKIVER fortynnende diskografi i kjølvannet av semiklassiske «Comalies» tok det seg voldsomt opp med «Dark Adrenaline» og «Broken Crown Halo», henholdsvis fra 2012 og 2014, og siden har kvintetten funklet innen symfonisk metall. Dualiteten av tonalvektet sopranvokal og hissige bjeff synes anakronistisk i 2025, men Lacuna Coil får det til å fungere ved ikke nødvendigvis å splitte polaritetene, men la dem simultanfarge teksturen, og dessuten begrunne antipodene kompositorisk, som regel uten krampaktige tilskyndelser.

Jeg ser heller ikke bort fra at gruppas nasjonale herkomst spiller på lag; låtskriver Marco Coti Zelati er åpenbart influert av Goblin og italiensk skrekkfilmmusikklitteratur, og bassisten penner hvasse melodilinjer på mørk bunn. Bandets kinematografiske inklinasjon aksentueres neppe klarere enn i år – «Sleepless Empire» gjennomsyres av visuelt stimulerende arrangementer i stormfulle kast av kompromissløs bombastikk og veldreid melodiøsitet.

Dagens Lacuna Coil representerer motsatsen til det kompositoriske skvipet som uavlatelig utgytes fra Nightwish-leiren.

I stedet for å lefle med infantile omskrivninger av Tolkiens stusslige univers nagler Lacuna Coil vår felles agiterte samtid, hvor «det søvnløse imperiet» reises og dikteres av sosiale medier. Her beror opportunt sinne og en humanistisk bekymring, som eleveres i skivas bestenoteringer.

«The Siege» gestalter karakteristiske, moderne Lacuna Coil-troper, intertekstuelt sammenfallende med Alanis Morissette. Særlig briljante «Gravity» forener bandets hymnologiske hang med isende, vakre Faith No More-impulser. «I Wish You Were Dead» innestår albumets poplåt, «In Nomine Patris» og «Sleep Paralysis» fungerer karrieresynoptiske, mens den temperert selvforklarende «Never Dawn» setter punktum for et av bandets ypperste fonogrammer.

Geir Larzen

LIK Necro Metal Blade 4/6 18. april 2025 Stockholmskvartetten har tidligere gitt oss tre gode skiver innen klassisk death metal, og «Necro» er intet unntak. Death’n’roll er vel mer riktig å si. Det starter rett i trynet death metal med «Deceased», før vi får en mer melodiøs låt i «War Praise». Her er det gitarleads og harmonier som får meg til si det låter som et death metallens Iron Maiden. Tyngre låter finnes også, i «They» og «Morgue Rat». Dette er

74 NRM 1-2025

ikke en skive jeg har tenkt å analysere i hjel, for det er ikke så lett. Dette er death metal, og jeg tror ikke bandet selv heller har som mål å være for progressive. For min del fungerer denne skiva like bra som bakgrunn til oppvasken som på hodetelefonene.

Ronny Østli

MACERATION Serpent Devourment Emanzipation 4/6 31. januar 2025 For to år siden anmeldte jeg comebacket «It Never Ends», som kom tretti år etter debuten. Prosjektet med medlemmer fra Invocator og med Dan Swanö på vokal lå altså en mannsalder i brakk før de gjenutga debuten og gjorde noen konserter.

Da med Jan Jepsen på vokal. Swanø ble med på comebacket, mens han denne gang har tatt seg av mixing og mastring og Jepsen er oppgradert til å få synge på plata. Når karakteren nå er et halvt poeng lavere enn sist er ikke det fordi dette er dårlig eller radikalt endret. Dette er death metal basert på den gamle skolen, uten at det låter utdatert av den grunn. Det er passe melodiøst og når jeg sier old school tenker jeg gjerne på at tempoet er slik det var i 1990. Det kan gå kjapt, men ikke 2025 kjapt. Og ikke minst groover det. Tittelkuttet åpner og er sluppet som videosingel. Absolutt en fet låt, og det kan jeg si om den andre si om andre singel, «The Den Of Misery» også. Lyden er massiv og passe upolert. Problemet mitt er at det kan bli litt likt og vanskelig å skille låtene.

Veldig fett enkeltvis, men ti låter som en enhet blir litt i overkant for meg.

Ronny Østli

MAKTKAMP Mental Razzia Maktkamp 3.5/6 14. februar 2025 På tre leveår har norske Maktkamp levert ditto mengde studioalbum, men det er først i år kvintetten gir grunn til å heftes ved. Teknisk kompetanse leder ikke automatisk til kompositorisk forløsning, men at noe er i gjære forkynner åpningssporet «Demon

Amok». Foruten en konvensjonell basisdeig av punk, hardcore, rock’n roll og metall adderes grep fra skumrende, melodiøs progrock.

Tidvis funkler Oslo-banden, særlig i kontrastkultiverte øyeblikk, hvor utbasunerende krigstokt avledes av pop-impregnerte sekvenser med progressivt fortegn, som om man teleporterer fra muggen punkebule til plysjsal. «Demon Amok» stiller i særklasse, men endog «Eksistensiell Krise», overdratt King’s Xs harmoniske teorem, og «Traumejunkie», et snurrig amalgam av kjeller-pop og dissonant svartmetall, taler bandets sak.

Geir Larzen

ingenting har å melde. Nevnte perle etterfølges av vaudeville-rockdepraverte «Mr. Tap’n Go», breddfull av Goss’ tonespråklige troper, og mannens internaliserte skyld til Led Zeppelin, slik dette resonnerte i 1989.

«Sugar», første smakebit fra årets plate, kunne problemfritt vært å finne på «Sunrise On The Sufferbus», mens østlige «It All Comes Back To You» lover mer enn den holder og funksnurrige «Bible Head» setter relativt spakt platepunktum. «The Archer» markerer likevel Masters Of Realitys beste arbeid siden 2001.

Geir Larzen

MASTERS OF REALITY The Archer Mascot Records 4/6 28. mars 2025 Chris Goss er stonerog ørkenrockens u-feterte gudfar. Han har direkte bevirket suksessen til Kyuss, Queens Of The Stone Age og Mark Lanegan, simultant med egen plassering i rampelysets skygge. Og cirka hvert århundre tilvirker 66-åringen nytt Masters Of Reality-album, sammen med trommeslager John Leamy. Bandet kan aldri tangere den Rick Rubinproduserte 1989-debuten; til det er skiva for singulær. Albumet stiller som én av fire ekstraordinære plater fra angjeldende år som til de grader brøt med samtiden og innevarslet 90-tallet (de tre øvrige tilfaller Faith No More, Tin Machine og Lenny Kravitz).

Men Goss preserverer ensemblets uopphørlige etos og unikum, med tilbakelent eleganse og kaskader av individualitet, som høvding av ørkenslettene, og årets «The Archer», bandets første fonogram på 16 år, er definitivt hvassere enn kompositorisk underlegne «Pine/Cross Dover». I likhet med Ledfoot betrakter Goss bluesen eksistensielt, snarere enn musikkdogmatisk, og «The Archer» projiserer bluesens opprør uten å ty til skjematikk. De tunge gitarostinatene trer tilbake, og overlater podiet til oppmerksomhetsforlangende stemninger, fyrstelig håndhevet av hovedpersonens nihilistisklivsbejaende vokaluttrykk, influert av Jim Morrison og David Bowie. «I Had A Dream» eksemplifiserer evig relevant, jagende og melodiøs, psykedelisk rock, hvorunder tilhengere av både Goss og nåværende gitarist Alain Johannes gnir seg i øynene over det nylig inngåtte makkerskapet. Apropos nihilisme; sløye og melodisterke «Chicken Little» – delvis bluesimplementert og duvende symfonisk – anskueliggjør Masters Of Reality i sitt lamenterende ess, kranset av bitende gitarsoli og en tekst som flere ganger rapporterer at den

ROBIN MCAULEY Soulbound Frontiers 3/6 28. februar 2025 Tja, hvor skal jeg starte? Dette ble en todelt opplevelse. Robin McAuley er en av mine favorittvokalister, og i en voksen alder av 72 synger han fortsatt bra. Imponerende bra faktisk.

Men han er litt som Brauten (Erling Haaland), han må ha noe å jobbe med og klarer ikke å dra lasset alene.

“Soulbound” fremstår dessverre som et nedrykkstruet og middelmådig fotballag og McAuley må jobbe ræva av seg som enslig spiss. Det er hardt i en alder av 72. Jeg skal ikke si at bandet som trakterer diverse instrumenter her er ræva, men det låter veldig generisk og pregløst.

Ja, rett og slett kjedelig i mine ører.

Produsent og gitarist, Aldo Lonobile, er en av Frontiers soldater, og ja han er en habil gitarist. Men som produsent burde han legge mer luft i låtene. Det blir vel mye gitar etter min smak, og dette ødelegger dynamikken. Det er nesten umulig å konsentrere seg om McAuleys vokal. Det låter generelt altfor komprimert og låtene som kunne vært bra puster ikke. Jeg blir rett og slett sliten av dette. På den positive siden så er det et par av låtene som hever det hele og det er “Let It Go” og “Paradise”. Og nei, sistnevnte er ikke en nyinnspilling av den gamle MSG-låta. Ifølge presseskrivet ønsket McAuley selv et mer gitarorientert album, og det har han jaggu fått i bøtter og spann. Bare synd han glemte å ha mer fokus på låtene og dynamikken som helhet. Dette var rett og slett i beste fall middelmådig, og om du ikke er ukritisk blodfan av McAuley så er det bare å styre elegant unna “Soulbound”.

Pål J. Silihagen

norwayrock.net

SKIVER

MÍO Hva Nå?

By Norse Music 4.5/6 9. mai 2025 Flere av Míos medlemmer har bakgrunn fra punk, hvilket deponerer betydelig singularitet i en generelt frisk og viltvoksende norsk folkrockfauna.

Sekstetten skilter med en EP fra 2020 og et album fra 2023, som bare delvis har kunnet gi kvalitative frempek til vårens ruptur. Foruten punk utgjør folkemusikk, progressiv rock og metall bandets stilmoduler; gjengse sjangersymbiotiske hang til elektroniske implementeringer er befriende fraværende. Sentralt står vokalist Dionisia Fjelldalen, hvis imponerende palett av ubehøvlet desperasjon og sårbar inderlighet stiller på par med Agnete Kjølsrud og Agnete Kirkevaag. Tittelkuttet detonerer gratialet, og innmelder bandets verv i et organisk blodtokt av bredbeint rockekomp og elegisk-elektrisk feleostinat, som snarere overensstemmer med 1990-tallsarbeidene til Big Fish, Dia Psalma og Charta 77 enn nasjonale kolleger av i dag. «Hva Nå?» er melodisk skarp, dynamisk, velbygget, rå og temmelig eksepsjonell i sin norske samtid. Bandets sosiopolitiske harme spiller udelt på lag med det musikalske, uten å redusere fordringer til divergens, verken tonalt, instrumentelt eller i styrketegn. At ikke flere metallensembler har gitt seg «Byssan Lull» i vold lar seg vanskelig begripe; med Mío fås en betimelig seig og ruvende dommedagsvariant, mens en oppjaget punkrockfortolkning av den tradisjonelle drikkevisa «Det Er Meg Det Samme Hvor Jeg Havner når Jeg Dør» poengterer musikernes felles herkomst. Foruten en knapp epilog i «Hva Gjør Vi Nå?» står vi overfor et album uten middelstendige innslag. «Akkurat Som Din Mor» stråler av vakker melodikk i rastløst rockeformat, med symfoniske 70-tallsføringer, sporadisk forenlig med Led Zeppelin. Nennsomme jazz/ folk-modellerte «Kanke Se For Meg», intelligent arrangerte «Da Vi Var Små» og teatralske «Gammel-Erik» sementerer et overmåte gledelig fonogram.

Geir Larzen

norwayrock.net

MORAX The Amulet High Roller 4,5/6 21. februar 2025 Inculters Remi André Nygård er endelig aktuell med debutalbumet til heavy metal prosjektet Morax. Det er to år siden vi fikk en smakebit i form av en fem spors ep, noe som virket svært lovende. Og da «A Thousand Names» ble sluppet som singel for en tid tilbake følte jeg det var lite å frykte.

«Belial Rising» setter i gang etter introen, og er en god catchy, men også passe melankolsk klassisk heavy metal låt. En av skivas høydepunkt sammen med tyngre og episke «Seven Pieced Hearts» og uptempo «The Snake», som nærmer seg klassisk speed metal. «The Descent» er enda en tung og episk låt, med mange brekk og en del rolig spill. En riktig så progressiv avslutning fra et soloprosjekt. Nygård gjør alt selv på plate, men en line-up er stablet på bena, da det foreligger liveplaner for Morax.

Ronny Østli

NACHASH Eschaton Magicks Signal Rex 4,5/6 31. januar 2025 Debutplata «Phantasmal Triunity» fra 2018, så vel som EP-en fra 2015, er utgivelser som for meg viser at det er mulig å komme opp med noe originalt innen black metal-grenen.

Jeg vil si Nachash er et band som har det lille ekstra. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva, men når jeg vet bandet godt liker atypiske black metal band som Master’s Hammer og Mortuary Drape tenker jeg nøkkelen ligger litt der. Når vi nå, syv år etter debuten, får oppfølgeren er det en litt annerledes skive, uten at essensen er særlig tilsmusset. Det er blitt en mer aggressiv skive med kortere låter. Da «Sojourner Of The Dark Passage» ble sluppet som singel på tampen av fjoråret, er det en ganske representativ låt for hva som finnes på «Eschaton Magicks». Plata slo meg som mindre episk og melodiøs, og ja, jeg savner noen av disse litt

mer markante lengre melodiøse partiene fra debuten. Men, de finnes her også, bare ikke så markante eller omfattende. Og det tok meg noen runder før de traff hjernebarken.

Dermed er nok dette en skive man må bruke litt tid på. Nå er det også sånn at de kortere og mer aggressive låtene kommer tidlig på skiva, mens åtte minutter lange «Wherein The Devil Dwell» avslutter plata. «The Schytewielder» og «Empyrean Graves» er låtene jeg setter høyest i skrivende stund, men skiva er jevn, så det blir feil å peke ut disse som om de stikker seg ut i noen retning. Liker man debuten og samtidig styggere og mer aggressiv metal burde «Eschaton Magicks» Innfri.

Ronny Østli

NAKED WHIPPER Chapel Defilement Iron Bonehead 4/6 31. januar 2025 Av en eller annen grunn florerte det en del av debut CD’en «Painstreaks» I Osloområdet da den ble utgitt i 1995. Ikke at det er en fantastisk bra skive, men den sitter i minnet da mine venner i Holtermafian synes å høre det synges gjentagende faen til bæsjklump i åpningslåta «Pagan Pussy Gore Intruder». Tretti år senere kommer plate nummer to, ja det tar gjerne litt tid når bandets eneste medlem må sone for drap mellom utgivelsene. Musikken er fremdeles en kombinasjon av black metal og grindcore, og du bør nok like Blasphemy og tidlig Beherit for å kunne kose deg med denne. Og jeg har sagt det før, det er en energi ved slike skiver som av og til er nødvendig hos meg. Ikke det at låtene fenger eller at man husker dem så fryktelig lenge etter skiva er ferdig. Det som løfter denne plata hos meg er at lyden er brutal og det trøkker. Det er ganske så massivt med riffing her også, og jeg synes dette musikalsk er en fetere skive enn mye annet jeg kjenner fra grindcoresjangeren, selv om det i seg selv kanskje ikke er hva jeg hører mest på. Uansett hadde jeg ikke forventet at Naked Whipper skulle bli bandet som fikk gjentagende spilletid i jula 2024.

Ronny Østli

NATTVERD Tidloes Naadesloes Soulseller 4/6 21. mars 2025 Første gang jeg hørte på denne var jeg på familietur i Karlstad, og det slo meg at det låter litt svensk av disse bergenserne. Selv om jeg kan trekke paralleller med både Marduk og Dark Funeral, så er neppe målet til Nattverd å finne opp hjulet på nytt, men derimot å lage god black metal. Og det synes jeg de klarer. Det har jeg syntes om de fire foregående platene også. Et spor som «For Aa Kunne Bli Doedt» er et godt eksempel på det jeg tenker med svensk. Kjapp og melodiøs, mens tyngre «Raatte Og Raatt» har et deilig groove som jeg er utrolig svak for.

Dette gjelder også siste låt, «Ens Egen grav», som egentlig oppsummerer plata med både tyngde og kjappere partier. Groovet med snakkevokal er virkelig drømmende, og er min favoritt på Nattverds femte plate. En cover av Dødheimsgards «Naar vi dolker guds hjerte» får vi også her, og alt i alt er dette en god og variert black metal skive.

Ronny Østli

NECRODEATH Arimortis Time To Kill 4/6 17. januar 2025 Alt har en ende, nå er den kommet til italienske Necrodeath, noe som gjenspeiler platetittelen som betyr slutten på en krig. «Arimortis» er bandets fjortende plate siden de ble dannet i 1985. Riktignok hadde bandet en lengre pause, men fra gjenopplivingen i 1998 er det trommis Peso og vokalist Flegias som har holdt ut helt til denne svanesangen.

Og skiva er blitt kul den, det er sint death/thrash, slik det låt på slutten av åttitallet, en sjanger Necrodeath har holdt seg trofaste til, med forbehold om at jeg ikke har hørt alle de fjorten platene. Det starter rett i trynet med «Storytellers Of Lies». Og dette er av den gamle skolen, med gitarsoloer i Slayergata. «New God» lurer oss med en kort akustisk intro, men det er ikke

NRM 1-2025

75

SKIVER stort rom for dikkedarer før tempo og brutalitet økes. Brutalitet til tross, så vil jeg si det er passe catchy også.

Jeg synes det må være lov å påstå Necrodeath gir seg, om muligens ikke på topp, så i hvert fall på høyden.

Ronny Østli

NITE Cult Of The Serpent Sun Season Of Mist 4/6 14.mars 2025 For en gammel thrasher er Bay Area selve mekka, men stedet byr selvsagt også på andre sjangere.

Nite jobber i sjangeren blackened heavy metal, og «Cult Of The Serpent Sun» er kvartettens tredje plate siden oppstarten i 2018. Ofte synes jeg å høre band i denne kategorien har sin base i det ekstreme, mens Nite synes jeg høres mer klassisk heavy metal ut i bunnen. Det er riffingen jeg spesielt legger til grunn for dette synspunktet.

Gi tittelkuttet, som åpner plata, en lytt.

Jeg synes det er et godt eksempel på hva jeg tenker. Videosingelen «Crow (Fear The Night)» er en god heavy metal låt, og helt klart et godt singelvalg. Jeg synes å høre en del Heavy Load i «The Mythic», som vitner om at bandet også har en episk side. I så måte synes jeg «Tarmut» er skivas beste spor i skrivende stund, selv om dette i sin helhet er et godt og variert tredjealbum.

Ronny Østli

NORTT Dødssang Avantgarde 3,5/6 28.mars 2025 Danmarks kanskje mest dystre enmannsband har jammen vært med oss i tretti år. Likevel er vi bare ved plate nummer fem, da det går noen år mellom hver. Forrige kom i 2017. Blandingen av black metal og funeral doom gjør «Dødssang» til en svært mørk og stemningsfull plate med et passe skittent lydbilde.

Pianoet er melodiføreren og denne malen er gjennomgående for skiva. I motsetning til andre band i sjangeren er det ikke altfor lange låter med åtte låter på tre kvarter. Men i sin tur er

76 NRM 1-2025

kanskje ikke variasjonen så altfor stor.

For meg fungerer dette stykkevis, og karakteren er basert på helheten som jeg kanskje synes blir litt langdrygt, spesielt når det er lange partier uten vokal. «Dødsengel» og «Ihukom Natten» er sporene jeg finner sterkest.

Ronny Østli

O.R.K. Firehose of Falsehoods Kscope 5/6 21 March 2025 The supergroup O.R.k. have released their fifth album, «Firehose of Falsehoods». Although the lineup features former members of Porcupine Tree and King Crimson, O.R.k. are not much like those bands.

Colin Edwin and Pat Mastelotto’s sensitive yet forceful and dynamic playing, combined with the creative mind and relentless high-octane vocal power of frontman Lorenzo Esposito Fornasari a.k.a Lef, and the chaotic yet controlled energy of guitarist Carmelo Pipitone, all combine to give O.R.k. their own distinctive identity.

The riff-laden heavy and alternative metal first track «Blast of Silence» is intricate and a powerful opening statement. «Hello Mother» is a daring track as it breaks down to just Lef’s voice at one point. The ending is a prime example of something O.R.k. are masters of – unpredictability – just when you think the song is ending, there’s more. The pulsating, hard-hitting «The Other Side» shows the dexterity of Lef’s vocals and the harmonies stand out. The fret-tapping in the cinematic «16000 Days» provides a haunting atmosphere, as do the lyrics «I’m just afraid to fall asleep”. «PUTFP» shows the heavier side of the band in the chorus, yet it is also interlaced with softer, acoustic passages. Ever unpredictable, «Seven Arms» is a desert rock number that brings Queens of the Stone Age to mind. «Beyond Reach» and the slow building «Mask Becomes the Face» contain the two best guitar solos of the album, by Pipitone on the former, and by guest star John Wesley (Porcupine Tree) on the latter. The album closes with the sprawling jazztinged 14-minute epic «Dive In», a track which shows the sophisticated, ever evolving compositional skills of the band. Visceral and raw, yet sophisticated and accomplished, O.R.k. have created a contender for album of the year, and it is only March.

Anne-Marie Forker

PAGAN ALTAR Never Quite Dead Dying Victim Productions 4,5/6 25. april 2025 Selv om britene var aktive under NWOBHM perioden, måtte vi helt til 1998 før det kom et album. Stilen var også hakket tyngre enn mange i bevegelsen, selv om episk doom metal ikke var noe begrep på den tiden. Det er det nå, som bandet har utgitt sitt sjette album. Dette er den første plata uten vokalist Terry Jones, som døde i 2015. Forrige plate, «The Room Of Shadows» var med Terry, selv om den kom to år etter hans bortgang. Den platas opprinnelige tittel var for øvrig «Never Quite Dead». Også Brendan Radigan har rimelig nasal stemme, og passer godt inn. Vet man ikke fasit, er det lett å tippe Manilla Road på mye her. Åpningen «Saints & Sinners» er virkelig hardrock anno tidlig åttitall. En uptempo litt annerledes låt fra Pagan Altar. Tyngden får vi mest merke i «Well Of Despair». Det er i de episke låtene jeg koser meg mest, og første singel «The Dead’s Last March» er god den, meg jeg liker nok «Madame M'Rachel's Grave» og «Liston Church» hakket mer. «Madame M'Rachel» er en stemningsfull rolig låt uten vreng og trommer, mens «Westbury Express» er en akustisk snutt. Den røde tråden er likevel det episke, og jeg synes Pagan Altar har levet et godt klassisklydende album i «Never Quite Dead» Ronny Østli

PATTERN-SEEKING ANIMALS Friends Of All Creatures Giant Electric Pea 2.5/6 14. februar 2025 Bandet oppsto fra askene etter Spock’s Beard, og har siden 2018 levert fem studioalbum av anstendig, men irrelevant karakter.

John Boegehold fremholder å meisle doktrinær neo-progressiv rock, underlagt tonal monomani og steril derivasjon. Det hjelper selvsagt ikke at amerikanernes femte skive innleder med gresselige «Future Perfect World», hvis melodiske vesen defineres av oppstemt og tungnem 80-talls-pop, med gladkristelig forse.

Addendum av progressive kantringer og metrikk synes bare tilkjempet reaksjonært; det finnes ikke én positiv ting å ytre om denne striglete søppelbøtta. Teatralske «Another Holy Grail» stiller betraktelig hvassere, i alle fall under instrumentale passasjer.

Vokalmelodiene er imidlertid en lei hemsko, sågar også i balladen «Down The Darkest Road», hvis potensiale knebles av aksiomatiske løsninger fattet av forgubbet gangsyn. Mystisk nok har Pattern-Seeking Animals hittil evnet å smi én god låt til hvert album; den finnes ikke på «Friends Of All Creatures». Det nærmeste man kommer er et keltisk western-nummer ved navn «In My Dying Days».

Geir Larzen

PINK NUN «Pink Nun» House Of Distillery Records 4,5 Etter å ha sluppet flere singler som har vært spilt på radio både i Sverige og Norge. Pink Nun lager melodiske, energiske, riffbaserte låter og er inspirert av dansbar garagerock, punk og new wave fra den dramatiske og grensesprengende perioden på slutten av 70- begynnelsen av 80-tallet. Albumet inneholder 10 låter og er mikset og produsert i eget studio av bandet selv. Allerede på åpningssporet «Do You Love» så aner vi en føling av allsangfaktor, og den største hit'en «Rocket Ride» tar virkelig av. For å sitere bandet: «Musikk er livsviktig, gøy, galskap og hjerteskjærende alvorlig. Det skal gnistre og sprake til siste tone dør ut.

Bli med på en Quirky Time og dans!»

Bandet har medlemmer som også spiller i bl.a. Aunt Mary og med Åge Steen Nilsen. Vokalist Annette Gil er dessuten solo artist med egne utgitte albums så det er masse erfaringer her som de tar med seg i musikken på albumet.

Per Rannug

HERMAN RAREBELL & FRIENDS What About Love?

Metalville 4/6 11. april 2025

norwayrock.net

SKIVER Herman Rarebell var der da det skjedde.

Som trommeslager i Scorpions fylte han stadioner gjennom hele åttitallet. Rarebell har gode minner fra denne tiden. Ikke bare med eget band, men artister de ble kjente med, delte scener med, eller bare låter man hørte på radio som var gode og gjorde inntrykk.

Herman har plukket ut tolv hits fra det gyldne tiåret, fått med seg noen venner, som inkluderer produsent og vokalist Michael Voss. Andre venner er Bob Daisley på bass og Dan Huff på gitar. Og med seg på første singel, som er tittelkuttet, originalt utgitt av Heart i 1985, har han med seg Howard Leese og Jim Vallance, fra nettopp Heart, og som skrev låten. Plata åpner med «In The Air Tonight», som Hermann mener har historiens beste trommefills, og som bare måtte med på en plate utgitt av en trommeslager.

Av det øvrige materiale finnes «I Want To Know What Love Is», «Here I Go Again», «Addicted To Love», og også en singel, «Love Is A Battlefield» med Van De Forst på vokal. Jeg skal ikke gå gjennom alle låtene, men kan ta med at vi også får servert et par Scorpions klassikere også, låter som Herman selv har vært med å skrive. «Rock You Like A Hurricane» og «Passion Rules The Game». Jeg har sagt mang en gang her i bladet at coverskiver gir meg svært lite glede, men Herman Rarebell og hans venner gjør slett ingen skam på låtene, og jeg må jo si det er et koselig gjenhør med mange av dem, i et oppdatert lydbilde. Jeg liker det originale råe utrykket i en låt som «I Love Rock’nroll», men samtidig er det nettopp det å gjøre det til noe eget som er litt poenget med en cover synes jeg. Så karakteren er basert på hvordan jeg synes dette er løst, ikke at jeg kommer til å nihøre på skiva. Såpass ærlig må skal jeg være.

Ronny Østli

THE RESIDENTS Doctor Dark Cherry Red Records 4/6 28. februar 2025 Siden platedebuten i 1974 har The Residents vist seg ubendig kompromissløse kontra artistisk ideal. Fremdeles opptrer bandets medlemmer in cognito, mens manager og grafisk ansvarlige, Homer Flynn, håndterer presse og logistikk.

Stilistisk finnes knapt en hybridvariant San Francisco-ensemblet har latt stå uprøvd; bandets avantgardistiske beskaffenhet borger for en uensartet og kvalitativt kupert diskografi, hvor nettopp det uforvarende farlige genererer lojale tilhengere. «Doctor Dark» markerer første The Residentsfonogram på drøyt fem år. Skiva, ventelig av konseptuell art, klokker inn på 73 mørke minutter og utlegger et

norwayrock.net

narrativ grunnet på eutanasi, selvmord og fascinasjon for tungmetall, slett ikke uten humor. Til dyst stiller lokalt symfoniorkester under ledelse av Edwin Outwater, som utmaler en vakker, truende prolog, etterfulgt av tøylesløs, pseudo-industrialisert metall. Skisserte dualitet er ekstrem, og kompositorisk toneangivende.

Alterneringen av vokalinntrykk, i overenskomst med librettoens karaktergalleri, gjør «Doctor Dark» til en fullskalert rockeopera, hvor galopp-lamenterte «White Guys With Guns», fullbefaren med dommedaglig messingblås, musiserte skytevåpen, yndig kor, spenningsantennelige passasjer og opera, stiller blant favorittene. Insisterende og horrorkinematografiske «Tension» ligner et ondsinnet Sparks, som munner ut i auditivt teater, understøttet av selsom prosessering og ekstramusikalsk ornamentikk.

Kontrastfulle «Remembering Mother», hvis skrekkinngytende kor- og orkestersekvens omtrent går Penderecki i næringa. Elektroakustiske «The Gift Keeps Giving» og «A Choice?» scorer også høyt.

Dessverre vinner etterhånden det diegetiske på bekostning av det musikalske, men kolossen gestalter tilstrekkelig substans til å skjenkes forbeholdne anbefalinger. Foruten svorne The Residents-disipler vil «Doctor Dark» appellere til fans av Devil Doll, klassisk postmodernisme og opposisjonell, progressiv rock.

Geir Larzen

RITUALMORD This Is Not Lifelover Unjoy 4/6 8. mars 2025 Plateomslag og Lifelovers logo sier mye hva dette dreier seg om.

Ritualmords opprinnelse er en lekegrind hvor ( ) og 1853 kunne arbeide videre med ideer tiltenkt Lifelover og Hypothermia. Sistnevnte kjenner jeg ikke til, men jeg liker godt Lifelover. Og dette er like slemt og ekkelt å høre på. Produksjonen er også rimelig lik de første Lifelover platene. Programmerte trommer og hjemmestudioproduksjon.

Industri, post-rock og black metal. Den salige blandingen videreføres, melodiene er like dystre og den vokale fremføringen til ( ) like ekkel som før. Dette er en plate som ikke bør spilles om du føler livet butter eller har en mørk dag.

«Spår» og «Tid» er mine favoritter, og er låter som fint kunne vært med på eksempelivs «Erotik» av Lifelover.

Ronny Østli

drøye tre minutter og underbygger dette. Samtidig er det delikat utført og langt fra easy listening, tross sin korte lengde og intensitet. Spesielt sistnevnte viser stor spennvidde hvor vi også får litt småjazza innslag. «The Sun God» er hovedsaklig tyngre og groovy, og er en låt jeg vil trekke frem som favoritt. Jeg synes «Something To Pierce» er en fin blanding av moderne death metal og klassisk tech death som Death, Atheist og Cynic.

Ronny Østli SACRIFICE Volume Six High Roller 4/6 24. januar 2025 Tid er ikke bestandig moro. Jeg likte godt forrige plate, «The Ones I Condemn». Da jeg mottok kanadiernes nye plate, som tittel tilsier, er deres sjette, tenkte jeg det er en stund siden forrige. Det må ha vært før pandemien. Og det er ganske riktig antatt, den kom i 2009. «Volume Six» har jeg slitt veldig lenge med, men den har begynt å vokse. Grunnen er nok at jeg finner materialet litt ensporet, med unntak av enkelte tynge partier i noen av låtene er det full pinne i gammel thrashtakt gjennom hele skiva. Den korte instrumentalen «Lunar Eclipse», og «Black Hasisih», som har litt vokal som effekt, er midtempo låter, men bortett fra det er det kun «Underneath Millenia» som er gjennomgående tung. En cover får vi også, «Trapped In A World» av Direct Action. Denne synges av Youth Youth Youth vokalist Brian Taylor, og hadde det vært en quiz ville jeg gjettet D.R.I på denne.

En ganske så frisk låt. Siden det har blitt en del forsøk har jeg begynt å like skiva, og liker man gammel uptempo thrash låter Sacrifice mer autentiske enn mye annet. De skal ha kred for at dagens besetning er de samme fire gutta som dannet bandet i 1983. De siste setningene der synes jeg gjør at bandet fortjener jeg er litt snill med karakteren.

Ronny Østli

SADIST Something To Pierce Agonia 4/6 7.mars 2025 Det er blitt 32 år siden jeg falt for debutalbumet «Above The Light».

Deres progressive death death metal kombinert med keyboard synes jeg bød på noe helt eget. De har kjørt sitt eget løp på samtlige ti plater, uten at alle har havnet i hylla. Til det har det vært litt fugl og fisk synes jeg. Noe har vært litt roligere og mer utsvevende, der henger jeg ikke helt med. Årets slipp er derimot mer aggressivt.

Tittelkuttet og «No Feast For Flies» er begge sluppet som singler, er

SAVAGE MASTER Dark & Dangerous Shadow Kingdom 4/6 28.mars 2025 Klassisk heavy metal er hva denne amerikanske duoen gir oss, anført av vokalist Stacey Savage. Nå er dette bandets femte skive, så jeg vil tro en del allerede kjenner til hva dette bandet står for. Jeg leser referanser som gammelt Judas Priset og amerikansk metal som Jag Panzer.

Jeg hører også en del Heavy Load i dette, men også band som Bitch og Acid som var tidlig ute med kvinnelige vokalister. Melodiøse «The Edge Of Hell» er en av mine favoritter, som nok fint vil kunne nytes av fans av Dokken.

Det er en del uptempo her også, hvor jeg synes «When The Twilight Meets The Dawn» trekker det lengste strået.

Det er et klassisk lydbilde og jeg synes bandet låter autentisk og lite påtatt. Åttitalls standarden er ivaretatt med låter på rundt tre-fire minutter, med unntak av episke «Cold Hearted Death», som sklir ut med hele seks minutter. Det er langt fra noe nytt under solen på «Dark & Dangerous», men jeg synes dette er koselig og gir gode minner tilbake til åttitallet.

Ronny Østli

SARKOM Exceed In2 Chaos Dusktone 4,0/6 21. februar 2025 Sarkom sitt femte album ble en ørliten nøtt for meg å knekke. Ved første gjennomhøring var inntrykket mye klimpring og lange toner. Ved neste runde kunne jeg puste ut og innse at

NRM 1-2025

77

SKIVER dette kun er en del av en variert helhet.

Det er fremdeles stygg riffbasert black metal det går i, og passe stygt produsert. Jeg skal ikke legge skjul på at en rocker som «Chasing Ghosts» gir meg god fot, men jeg liker også godt avsluttende «Nemesis» hvor gammel Dødheimsgard trer inn i tankene. Slem og småpsykedelisk.

Jeg får også samme referanse i «Bottomfeeders», men da fra den ville og hysteriske siden. Det er mye variert vokal her også, som gjør skiva spennende. Om det er Unsgaard selv, eller om det finnes gjester her, sier min info fra plateselskapet ingenting om.

Ronny Østli

SCOUR Gold Nuclear Blast 4,5/6 21. februar 2025 Etter ti års eksistens og en rekke ep’er er det duket for det første albumet til Scour, black metal bandet Phil H. Anselmo har sammen med folk fra Agoraphobic Nosebleed, Pig Destroyer, Misery Index og en rekke andre brutaliteter. Og det gjenspeiles i Scour at dette er folk med bakgrunn i brutale band, fremfor det atmosfæriske og episke.

Jeg får samme følelsen som å høre på Zyklon B eller Dødheimsgards «Satanic Art», det er så intenst og energisk, og jævlig rått. Produksjonen er massiv og upolert. Det er mye lyd og trommene buldrer. Det er noen ambiente øyeblikk som «Ornaments» og «Contaminated», som for meg bare fungerer som radiostøy og gir meg lite musikalsk. Joda, jeg ser nytteverdien av dem som avbrekk.

Jeg nevner Dødheimsgard, og singelen «Infusorium» er en låt som drar tankene i den retningen. «Coin» er en låt hvor tempoet dras litt ned og viser at bandet også kan groove.

Plata avslutter med «Serve» som er av den type black metal som setter seg på hjernen. Ep’ene har vært bra og Scour fungerer også helt utmerket i albumformatet. Og har du ikke hørt Anselmo synge black metal kan i tillegg til nevnte singel kan også videoen til «Blades» anbefales.

Ronny Østli

78 NRM 1-2025

SIJJIN Helljin Combat Sepulchral Voice 4/6 25. april 2025 Sijjin ble dannet mens to av gutta spilte i Necros Christos, et band jeg ikke fikk helt taket på. Derfor var ikke forventningen til Sijjin det hele store, og gleden desto større da jeg første gang så dem som oppvarming for Sadistic Intent på Blå. Her er hoved essensen thrash, med en dæsj gammel death metal. Når jeg hører på «Helljin Combat» tenker jeg dette låter som om Sodom hadde vært amerikanske. Spesielt riffene låter amerikansk thrash, mens råskapen og styggheten er tysk. I tillegg er det ganske så teknisk og variert. Selv om det er femti intense minutter, er det altså ikke full pinne og rett frem. «Dakhma Curse», er en av høydepunktene i min bok, sammen med «Death Opens the Grave», som har et herlig tyngre parti. En detalj jeg liker godt er at den tysk spanske trioen virkelig låter som powertrio, uten altfor mye pålegg. Rytmegitar under soloene er akseptabelt, men godt håndverk fremført i en rå og enkel forkledning gjør «Helljin Combat» til en god death/thrash skive.

Ronny Østli

ADRIAN SMITH / RICHIE KOTZEN Black Light / White Noise BMG 4,5/6 4. april 2025 Det er alltid spennende når gamle helter skal gjøre noe “nytt”, da dette ofte kan ende i en kaskade av klisjéer, og undertegnede har ved flere anledninger bedt om at de ikke slutter i dagjobben sin samtidig som de kaster det forferdelige “prosjektet” langt til sjøs. Nå er dette ikke helt tilfelle med disse to ringrevene, som daglig figurerer i Iron Maiden og The Winery Dogs blant annet, da de kom med debutplaten for temmelig nøyaktig fire år siden og beviste vel med det deres absolutte rett i platehyllene til mang en tilhenger av klassisk hard rock. For det er dét som er hovedingrediensen her, og det aller mest imponerende er at duoen spiller

absolutt alt selv i tillegg til vokal. Og sistnevnte er det som først slår meg av førsteinntrykk - stemmene passer utrolig godt sammen i en godt variert plate der begge gir nok av plass til sidemann, så inntrykket av samarbeid står virkelig godt under avspilling.

Det høres forsåvidt når det kommer til selve låtmaterialet også, istedet for å være et par gamle gubber som skal hvile på laurbærene og vise seg frem, er det overhodet ingen tvil om at Adrian og Richie har funnet hverandre godt - ikke minst musikalsk. Og selv om det forsåvidt er ingen ting som direkte finner opp kruttet her, for det må da være grenser på hvor mye man må finne opp når man har den ballasten denne gjengen sitter med. To singelkutt har vi blitt forært i forkant, nemlig 2x tittelspor “White Noise” og “Black Light”. Artig variant, og en god presentasjon på hva som venter ellers på platen. Av andre spor jeg vil trekke frem finnes “Darkside” - en aldri så liten hyllest til Bon Jovi sin “Wanted Dead Or Alive”. Men de nøler aldri med å overraske heller, som i “Life Unchained”, der et nydelig introkutt etterfølges av skivas hittil mest freske rockeriff. Og apropos freske rockeriff - det aller freskeste kommer under “Blindsided”, der de har tatt akkurat så mye av det ene kule riffet Velvet Revolver kom opp med (nei, jeg gidder ikke å søke det opp) at det unngår søksmål. Passer mye bedre inn her enn der uansett, så bra spilt.

Jeg skvatt når jeg så avspillingstiden på “Beyond The Pale” på tett opp til 07:30 - ikke at det er så forbanna langt når man skal skrive skikkelige verk, men jeg begynte litt å kjede meg i det andre refrenget på låta og syntes det da virka fryktelig langt. Men, etter nevnte refreng skjer det noe som holder nysgjerrigheten i gang, uten at jeg helt kan sette fingeren på hva det er, annet enn at plutselig gjorde låta seg godt under den hele avspillingen.

Legg også til at den lener seg florlett både til Led Zeppelin og Pink Floyd, så trenger man vel strengt talt ikke mer av en god rockelåt. Noe som trygt kan sies om skiva generelt og, godt produsert, meget variert innhold - og ikke minst en prestasjon av to musikere i ypperste verdensklasse.

Please do not quit your day jobs, men dere må gjerne fortsette med dette prosjektet i lang tid fremover og.

Sven O Skulbørstad

SPIRITBOX Tsunami Sea Rise Records 3,5/6 7. mars 2025 Mye har vært sagt om kanadierne opp igjennom, og de ble spådd en lysende karriere allerede for en god del år siden - noe som vel kan sies de har bevist til fulle med både listeplasseringer og

Grammy-nominasjoner over dammen.

Selv var det meningen å se de på Tons Of Rock for et par år siden, men de måtte dessverre ryke da et visst amerikansk band sto på andre siden av sletta samtidig. Nuvel, det kommer vel nye muligheter. For musikken som presenteres er det ikke så mye å utsette på, men er du en metalhead som avskyr triggere og digital lyd anbefaler jeg og skippe her. Spiritbox består ikke av stort sett annet enn dette, og dét ispedd deres miks av metalcore og doom/sludge skal det mye til for at jeg ikke skipper jeg også.

Allikevel er det en del her som gjør at de fortjener livets rett, blant annet har de på mange måter klart å skape sin egen sound i et mylder av spesielt metalcore-band som tidvis låter veldig likt. Men jeg må dog sies at det blir en tanke ensformig og masende da det tosifrede antall djent/chuggachuggariff gjør sin ankomst rundt halvveis i avspillingen, og selv om det så definitivt er interessante djent/ chuggachugga-riff, så blir det nok litt mye av det gode. Visst tar de det ned en notch her og der, men riffet er aldri langt unna, og først når de roer det helt ned ved den nydelige “A Haven With Two Faces” er det mulig å puste litt. Mitt aller største ankepunkt mot “Tsunami Sea” er at de har spart alt av krydder og mulige pustepauser helt til slutt i form av “Crystal Roses” og “Ride The Wave”, der den første lener seg stort på synthwave i store deler av avspillingen, og sistnevnte som også fungerer som et sårt trengt avbrekk.

Joda, det trøkkes til i metallcore-leiren mot slutten her og ja, men da er det langt mer velkomment. Jeg tror at om de hadde spredt disse to sporene litt utover, hadde helheten vært langt bedre. Dette gjelder forsåvidt for avslutteren “Deep End” og, men her høres det ut som om de bevisst har skrevet en avslutningslåt, og for den del kommet bra unna med det og - så akkurat den skal de slippe unna med.

Alt i alt vil nok fansen bli strålende fornøyde med “Tsunami Sea”, jeg ble ikke helt overbevist men skal gi de en sjanse til på en scene nær meg en gang - jeg sitter med en følelse av at dette er langt fetere live enn på plate.

Og det er jo faktisk akkurat sånn det skal være.

Sven O. Skulbørstad

THIN LIZZY The Acoustic Sessions Decca 5/6 24. januar 2025 Sist vi fikk en ny offisiell utgivelse fra Thin Lizzy var 4. mars 1983, da de slapp “Thunder And Lightning”. Og mest sannsynlig er antallet fans som har venta på noe nytt fra den kanten forholdsvis lavt. Ikke at “Acoustic Sessions” byr på ny musikk, tvert

norwayrock.net

imot. Materialet er hentet fra bandets tre første skiver; “Thin Lizzy” (1971), “Shades Of A Blue Orphanage” (1972) og “Vagabonds Of The Western World” (1973), og er dermed fra perioden da bandet besto av Phil Lynott, Brian Downey og Eric Bell.

Ikke noen doble Les Pauls å oppdrive her, altså, akustisk eller ei. Det eneste som er nytt på denne utgivelsen er Eric Bells gitarer. Så spørs det da, hvor interessant slike skjulte skatter kan være. Det kan være enkelt nok å forvente seg øvingsrom-kvalitet med både bakgrunnsstøy og dårlig lyd, men dette er lydmessig reinspikka nytelse for en som har vokst opp med Phil Lynotts transparente røst og lyriske tekster. Å høre ham så nakent og nært som denne utgivelsen er tidvis ikke til å bære, for den formidlingsevnen han hadde er det fremdeles ikke mange som har gjort ham etter. Åpningssporet “Mama Nature Said” består kun av Lynotts vokal og en kassegitar, samt det som må være Eric Bells andrestemme.

Lynotts stemme er rå og upolert, men akk så til stede. Vel har aldri de tre første skivene fått mest spilletid her i huset, men de har hatt sine runder, så å få høre stemmen hans i nye innspillinger treffer rett hjem, akkurat som forventet. “A Song For While I’m Away” har uten tvil vært en av favorittene fra denne perioden, og denne versjonen treffer faktisk bedre enn originalen vi kjenner fra “Vagabonds”-skiva. For pokker så nærværende den mannen kunne synge.

Strykearrangementet er nydelig framme i lydbildet, det samme gjelder oboen. Joda, det er de samme arrangementene som på originalinnspillingen, men miksen er mer gjennomført en på originalen.

Hans ode til hans elskede “Dublin” treffer også akkurat der den skal, og kjærligheten hans til byen skinner igjennom. Utgivelsens mest kjente spor er nok “Whiskey In The Jar”.

Der lydbildet fra originalutgivelsen oppleves som ullent og innestengt, er det en særdeles ryddig utgave som serveres på 2025-utgivelsen.

Downeys trommer låter som om de ble gjort i 2024, og Bells nyinnspilte gitarspor utfyller de gamle opptakene på mesterlig vis. Nei, nå må Decca se til å få re-mikset de tre første skivene, her kan det dukke opp mere gull.

Under “Here I Go Again” er det som å sitte med en nytappet Guinness på en mørk pub i Dublin. Enn å kunne ha fått oppleve Lynott i en sånn setting.

Bass, kassegitar og vokal er alt du behøver iblant. “Two, three, four” teller Phil opp, og “Shades Of A Blue Orphanage” klinger nakent ut fra høyttalerne, og jeg oppdager hvor fin den låta faktisk er. Og jeg likte den i originaltapning også. Nært og nakent kler salige Lynott særdeles godt. Spørsmålet om skjulte skatter er herved besvart, i hvert fall for en Lizzyfan av mitt kaliber. Forventningene var nok ikke av de høyeste, men gleden ble desto større når opplevelsen ble så positiv som den faktisk ble.

Ikke noe fiksfakseri; gitar, bass og trommer, Lynotts unike stemme og tekstforfatting, ispedd noen strykere og blåsere her og der gjorde absolutt nytta, og når lyden er overraskende god, er det bare å slukke lyset, lukke øynene og la seg henrive.

Jan Egil Øverkil

norwayrock.net

sett med 1985 øyne. Jeg vil ikke kalle «And I Cry» en ballade, men langt mer melodiøs og midtempo. Og en sikker vinner om man ønsker en låt på hjernen en dag eller to. Denne følges opp av den akustiske snutten «Well Of Souls», så variasjon finnes absolutt.

Jeg klarer ikke helt å si hvem Sarabeth Linden sin vokal minner meg om, men at det er an mannlig stemme hun minner om er jeg rimelig sikker på. Min konklusjon er at Tower er et koselig heavy metal band.

Ronny Østli TIKTAALIKA Gods Of Pangaea Inside Out 3,5/6 14. mars 2025 Haken-gitarist Charlie Griffiths ga for noen år siden ut soloalbumet «Tiktaalika», og denne gangen drar han det med seg som navn på prosjektet. Det er fremdeles Charlie som styrer skuta, og her er målet og hylle sine åttitallshelter som Mercyful Fate, Judas Prises, Metallica og ikke minst Megadeth.

Grunnen til at jeg påpeker det siste, er at jeg hører mye av de i musikken.

Jeg hørte på plata uten å vite noe om dette, og synes det låt rimelig schizofrent. Og med tre forskjellige vokalister, Daniël de Jongh, Tommy Rogers og Vladimir Lalić så vil det jo bli en viss variasjon. «Tyrannicide» som åpner, er en melodiøs thrasher, kanskje litt i den engelske gata rundt 1990, og da av de banda som ikke solgte all verden. Som for eksempel Slammer får jeg fornemmelser av på denne. Tittelkuttet følger på og er ikke fullt så hard, og har litt roligere partier. Hakket mer progressiv. «The Forbidden Zone» liker jeg godt, den er hakket tyngre og mer melodiøs.

Litt mer rein metal. Dette er absolutt en ålreit skive. I hvertfall når jeg vet det er en soloskive. Hadde det vært et band, hadde det vært litt for sprikende og ikke holdt for meg. Er det Ed Repka som har laget coveret? Kan ikke se det står nevnt, men det ligner.

Ronny Østli

TOWER Let There Be Dark Cruz Del Sur 4/6 21. mars 2023 Som ofte fra dette italienske plateselskapet snakker vi utgivelser med et greit fotfeste i tradisjonell heavy metal. Amerikanske Tower sitt tredje album bekrefter denne regelen.

Det uptempo tittelkuttet har riffing som får meg til å tenke på Warlock i sin spede ungdom. Og det er mye heftig riffing her altså. Jeg vil si det er et ganske hardt album, men hardt

TROLD I Skovens Rige Target 3/6 14. mars 2025 Coveret på danskenes andre plate passer veldig godt til det jeg hører da tittelkuttet setter i gang. Det er en intro hvor vi er på ferd inn i skogen og det leses en introduksjon på dansk. Første hele låt, «Med Høtyv Og Fakkel» er melodiøs og kjennes ganske riktig som en åpningslåt.

Folkelementene er absolutt på plass, og jeg skal være ærlig på at det ikke er min favorittgren. «Troldmanden» er også innenfor rammene, men langt mer brutal, kanskje mer melodiøs death metal. Og det fungerer bedre for meg. Selv om det er røff vokal, er den ganske tydelig og det er noe eksotisk over at det er på dansk.

Det er flere låter her som begynner interessant, det være seg tungt eller kanskje noe rytmisk. Men det går over i velkjent folk metal, og da faller jeg litt av. For fans av sjangeren er dette helt sikkert verdt å sjekke ut, men for meg blir ikke dette noe mer enn ok.

Ronny Østli

WARDRUNA Birna ByNorse 5/6 24 January 2025 Wardruna’s sixth record, named after a Norse archetype, the She-Bear, the warden of the forests, is a beguiling mixture of dense rhythmic pieces and haunting solitary voices. The traditional instrumentation and style of the music is at the fore but Einar Selvik and Lindy Fay Hella have also woven modern sounds into the mixture – guitars, synthesizers and ambient treatments stand next to the sounds of the wind, water, birds, the voices of the forest. This is fitting for the subject matter, the falling into permanent hibernation of the She Bear of the title, in this song-cycle a symbol of the environment as its protector, because of the threat of modern life. The title track “Birna” rightly demonstrates all that makes this record strong, starting with the sound of the wind

but with synthetic treatments on the ambient textures backing the piece, and Fay Hella’s wailing vocals emerging from a pulsating backdrop which is produced by horn, harp, hurdy-gurdy. The arrangement and production is confident, complex, and well executed. The pieces fall broadly into two styles, the first being these dense ensemble pieces full of texture like “Birna”. Often, as on the opening “Hertan”, the vocals have a choral quality, or on the ambitious “Dvaledraumar”, Selvik’s voice stands above the music, as a leader of a choir. “Himinndotter” and the later “Tretale” have the same quality.

These pieces feel like ritual dances, something communal, reels but also a collective evocative trance, celebrants in a kind of rapture, trying to wake the She-Bear. In between these powerful rhythmical pieces come the other style, much sparer compositions where Selvik and Fay Hella’s voices get centre stage. These range from simple evocative folk melodies, like “Hibjørnen”, to more vertiginous ambient material reminiscent of Scott Walker’s “The Drift” as in the earlier section of “Dvaledraumar”. That piece, which stands towards the middle of the record, is very ambitious, and it is open to debate whether they carry it off. It is episodic, full of invention, and has a broad palate. We are brought into the landscape with an ancient bukkehorn but at the same time we are surrounded by ambient sound which wouldn’t be out of place on a Brian Eno record, before we are led into a later section, which is repetitive like other parts of the record, which slowly builds. However, this seems to lose focus the longer it goes on.

More importantly, here, as on all the pieces with a lead vocal, Selvik’s voice is impressive – sonorous, haunting, tremulous, pleading, earnest but without sentimentality. Fay Hella’s vocal contribution is no less effective, clear and high, and often on the edge of tipping over into a loss of control, like on “Himinndotter”. The vibrato of each voice forcefully complements the other. Broadly, this is a record with strong, confident composition and an excellent use of modern instrumentation to supplement the beauty of the traditional instruments.

It also has a satisfying mixture of arrangement and melody, despite the near-separation of the two across the tracks, all of it held together by a beautiful, simple motif struck out on the kraviklyre, which echoes across the pieces. The effect of the record is to attend a rite, a series of prayers – to one another, to the Earth itself, perhaps – for a return to a proper state of nature, where the She-Bear will be able to wake again. The dancing, the pulse which bookends the record, starts as something uplifting, but when we reach the final track, “Lyfjaberg”, we are facing something more menacing, something which has been building across the record, a march, relentless and inevitable.

However, we may well ask which march, that of modern life or of older values and priorities, will truly prove relentless in the end.

Alex Maines

NRM 1-2025

79

W.E.T. Apex Frontiers 5/6 28. mars 2025 W.E.T., med Jeff Scott Soto og Eclipses Erik Mårtensson i spiss, er nå fremme ved sin femte utgivelse, seksten år etter debuten, og oppskriften er stadig den samme - energisk og melodisk hard rock med sylskarpe riff, fengende vers og allsangrefrenger større enn Jotunheimen - låter som du griper deg selv i å kauke med på allerede under andre gjennomspilling. I den tilsynelatende uendelige jungelen av sammensatte sideprosjekter med musikere innen det italienske plateselskapet Frontiers stall, som Resurrection Kings og Revolution Saints og Skills og All 4 1 og Dirty Shirley og Place Vendome og Rated X og Sunbomb og Sunstorm og Cleanbreak og The Mob og Iconic og First Signal og Find Me og Groundbreaker og L.R.S. og Black Swan og og og, så er det ett band som ikke bare er like bra som summen av de enkelte komponentene, men som later til å få det beste ut av de aktuelle musikerne, og det er nettopp W.E.T. Hvor mye W`en, Work Of Arts gitarist Robert Sall, fortsatt bidrar (utenom et par gitarsoloer) er jeg høyst usikker på, men T`en har blitt styrket ved at Talismans (og nå Treats) trommis Jamie Borger nå er en del av bandet, og det fremstår nå mer som E.T. enn som W.E.T., selv om bassist Andreas Passmark har spilt på et par WoA-skiver. Å trekke frem noe høydepunkt er nærmest meningsløst, for dette er knallsterkt fra første til siste øyeblikk, men greit, la oss si åpningen «Believer», balladen «Love Conquers All» og den Journey-aktige «Where Are The Heroes Now», som oser litt av «Separate Ways», og hvor gitarist Magnus Henriksson virkelig blir ett med sin indre Neal Schon på avslutningssoloen. Bedre kan det ikke gjøres. Vi må også nevne den særs fengende andresingelen "This House Is On Fire", en duett mellom Soto og Mårtensson, som har bitt seg fast i undertegnedes trommehinner, selv om det ikke er den beste låten på skiva. Så joda, hvis du har likt de foregående skivene til W.E.T., så er ikke dette noe å lure på. Denne skal du ha.

Geir Amundsen

80 NRM 1-2025

WHITECHAPEL Hymns In Dissonance Metal Blade 3/6 7. mars 2025 Deathcore-veteranene fra Tennessee lever på kanten av hva jeg kan tåle av moderne metal. Deres niende plate «Hymns In Dissonance» åpner med «Prisoner 666» som er tung og groovy som fy. Det som redder Whitechapel for meg er at det er en del death metal og ikke full fokus på «core».

Tittelkuttet følger på, og er langt kjappere, men også denne groover.

Det er noe som tiltaler meg i denne kaotiske galskapen. Det er gøy å høre djent med kjappe trommer, noe vi får smake litt på i «Diabolic Slumber».

En låt jeg på mange måter synes oppsummerer skiva. Her er det meste, også det jeg ikke liker. Singelen «A Visceral Retch» har vel fansen for lengst slukt, og det er ikke helt feil singelvalg. Selv om alt på plata selvsagt ikke er like tungt som denne.

En helt ålreit skive fra Whitechapel, hvor jeg finner en del kult, men fort blir sliten av.

Ronny Østli

WILD WILLY’S GANG Don’t Back Down Wild Willy Production 4,5/6 21. mars 2025 Det er nok mange som nikker gjenkjennende når navnet Willy Bendiksen kommer opp. Han holdt jo grooven intakt i band som Flax, Høst og Blonde On Blonde, for å nevne noen. I tillegg har han spilt med artister som Bernie Marsden og Micky Moody fra Whitesnake og John Norum (Europe) og Brian Robertson (Thin Lizzy) har begge spilt i Wild Willy´s Gang. Bandet feirer 30-årsjubileum i år (vel, strengt tatt er det 32 år siden bandet så dagens lys, men vi blir gjerne med og feirer), og bandet skal ut på turné med den nye skiva, som har fått navnet “Don´t Back Down”, og fra det vi kan høre, er det ingen fare for at Ville Willy har tenkt å slakke av riktig enda. Seigt og bakpå er uttrykk som passer “Don´t Back Down”, som også er tittelen på åpningssporet.

Bendiksens velkjente baktunge

groove holder bandet i tøylene, og gitarist Tor Erik Myhre, som står bak de fleste låtene har komponert et pent knippe fengende riff, melodier og tekster, som i hovedsak blir formidlet av Bente Smaavik. Chris Candy, den andre vokalisten vi husker fra Blonde On Blonde, kom inn i bandet etter de fleste låtene var ferdig innspilte, og bidrar således kun på to av låtene.

Musikalsk er skiva trygt forankret i den klassiske delen av skandinavisk rock fra sen 80 og tidlig 90-tall med iørefallende riff og fengende vokallinjer hele veien igjennom, uten at det virkelig tar av. Platas sterkeste kort vil jeg påstå er Smaaviks stemme.

Hun har over flere tiår vist seg som en fremragende vokalist med en særegenhet som er lett gjenkjennelig, og har vært en av mine favoritter her til lands over tid. Chris Candys første inntreden på plata er med låta “Death Of Me”, som også er foreløpig siste singel fra skiva. Det har vært mer stille rundt Candy enn Smaavik, men også her er signaturen ivaretatt sånn som vi husker henne fra Blonde On Blonde. “Goliath” har en litt annen bakgrunn enn resten av låtene, som er 100% innspilt i studio. Trommene på denne låta er nemlig en live-tapning fra en konsert bandet gjorde i Leknes i Lofoten. Hadde ikke bandet fortalt dette da jeg intervjuet de, hadde denne informasjonen gått meg hus forbi. Her snakker vi virkelig førstetake. Sistekuttet, “A Mustardseed Of Faith” er et nærmere ti minutter langt epos som gir skiva en majestetisk avslutning. “I Am A Voice” ble sluppet som singel allerede i 2023, mens første singel, “Break Out” ble sluppet så tidlig som i 2021, så bandet har gitt oss hint om utgivelsen i flere år, faktisk, og halve plata er allerede ute i singel-versjoner. Fredag kommer en ny video, da til tittelkuttet “Don´t Back Down”, så det er et aktivt Wild Willy´s Gang i disse dager, og medio mars starter de turneen for å promotere skiva. Sjekk hjemmesida deres for konsertdatoer, og sjekk de ut live.

“Don´t Back Down” er en utgivelse som tungrock-fans nok vil like, og de vil nok få nye fans med denne skiva.

Jan Egil Øverkil

takler. Det er kaotisk, men samtidig stemning og melodier vi kjenner fra svartmetallen. Lyden er massiv, og det er skjer mye på skiva, så denne må gis noen runder. Jeg tenker 1349 kan være en fin referanse. Ikke at musikken ligner, men jeg finner mye likt i den progressive tenkemåten. Brutalitet og tempo, men som ikke går av veien for å ta det helt ned eller komme med et par krumspring. Jeg synes singelen «Keeper Of The Spectral Legion» er et godt eksempel. «The Ethereal Mist» er mer tradisjonell black metal i oppbygningen, og låta jeg setter høyest på kvartettens debut.

Ronny Østli

WRATH OF LOGARIUS Crown Of Mortis Season Of Mist 4/6 4. april 2025 Black metal er en sjanger jeg synes amerikanere er generelt dårlige på.

En tur til Bay Area i thrashens hjemby San Fransisco, og vi finner Wrath Of Logarius, som debuterer med en meget hørbar skive. Egentlig finner jeg vel så mye brutal teknisk death metal i dette, en sjanger amerikanere virkelig

norwayrock.net

RETRO

disker som unntak opp med et par demolåter, «Incubus», originalt på debuten, på begge formater og i tillegg «Awakening» på CD’en. For nye ører er det ikke sikkert debuten har tålt tidens tann, selv om den er en av mine favorittskiver noensinne, og jeg vil tro de senere skivene kan gi vel så positivt førsteinntrykk.

Uansett er dette et godt og absolutt undervurdert band.

Ronny Østli

HEXENHAUS A Tribute To Insanity ROAR 16. mai 2025 Svenskenes debut er nok mer kjent for å ha likt cover som Morbid Angels «Blessed Are The Sick», fremfor den fantastiske musikken som befinner seg på plata. Selv starter min historie med låta «Eaten Alive» på Rockbox på svensk P3. Mulig også «Requiem» ble spilt. Da het bandet Maninnya, en navneendring fra Maninnya Blade. Da plata ble slippet på Active records i oktober 1988 hadde enda en navneendring funnet sted, og bandet skulle gjennom fire plater være kjent som Hexenhaus. Thrash metal er sjangeren man puttet disse i på den tiden, og det er riktig det, men dette er et variert, og ganske teknisk album.

Jeg mener også bestemt at dette er platedebuten til gitarist Mike Wead.

«Eaten Alive» åpner etter introen og starter med tidsriktige thrashriff, noe som egentlig gjelder hele skiva. Ja, det er en plate som er et vitne om sin tid, og selv om plata er remastret lukter det typisk åttitallet over produksjonen.

Dette er en låt som alltid har stått høyt hos meg, og når jeg hører på den nå for å anmelde slåt det meg at det er voldsomt mange riff på den, men også et enkelte stygge grep som ikke var like vanlig på den tiden. Når vi snakker om mange riff eller tekniske partier kommer vi ikke unna «Death Walks Among Us». Jeg vet ikke om jeg noen gang har vært klar over at denne er over ti minutter. Et nydelig eksempel på progressiv thrash, uten at det var noe begrep på den tiden.

Siste låt «Requiem» er en annen låt som alltid har vært på min favorittliste.

ROAR gir nå ut bandets tre første plater, som da inkluderer denne, «The Edge Of Eternity» og «Awakening».

Gode skiver alle sammen, men for meg er det noe veldig spesielt over denne debuten. De senere skivene er langt mer fornuftig arrangert, langt mer tekniske, bedre produsert og nye medlemmer. Det er kun Mike Wead som er igjen fra debuten da «The Edge Of Eternity» slippes i november 1990. Wead er veldig inn i Mekong Delta noe som farger denne skiva, og ikke gjør den altfor ulik det tyskerne holdt på med.. Allerede i august 1991 kom «Awakening», og stilmessig en naturlig oppfølger til «…Edge». Dog har Thomas Lundin vokst enormt som vokalist på dette snaue året. Alle tre skivene slippes på vinyl og CD med original låtliste. «Awakening»

norwayrock.net

NRM 1-2025

81