Norway Rock Magazine #118 1-2024

NORWAY ROCK MAGAZINE #118

Keep your night light burning....

P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net REDAKSJONELT ANSVARLIG Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Anne-Marie Forker, Geir Larzen, Alex Maines, Pål J. Silihagen, Shamini C. Thevarajah, Ronny Østli og Jan Egil Øverkil.

Foto: Anne-Marie Forker DESIGN Anne-Marie Forker FORSIDE Bruce Dickinson - Image: John McMurtrie ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT 4 utgaver: Euro 10 https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe NESTE NUMMER I salg fra juni 2024

Tony Clarkin, the architect of Magnum's sound for several decades died aged 77 on 7 January 2024. A few weeks later, bandmate Bob Catley made an emotional announcement that Magnum would not be continuing. The band leave a considerable legacy, having recorded 23 studio albums (plus two with Hard Rain – the band Clarkin and Catley formed in 1996 when Magnum split for a while). We at Norway Rock Magazine enjoyed seeing them as recently as 2022 when they played at Vulkan Arena in Oslo, and our own Geir Amundsen interviewed Clarkin on another Oslo visit. When asked how long he could imagine Magnum continuing for, Clarkin responded: "Jeg ser for meg at vi fortsetter til det gror mose på oss, så fremst vi er fysisk i stand til det. Så lenge vi fortsatt er kreative og brenner for dette."

Clarkin kept true to his words. Magnum remained creative and passionate until the very end. He died only a few days before the release of their last album, "Here Comes The Rain".

Takk for musikken, Magnum.

Anne-Marie Forker

ABONNEMENT 4 utgaver: Euro 10

https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/ subscribe

FÅ DET DIGITALE MAGASINET

4 nummer

Euro 10,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net

SPAR EURO 2

INNHOLD

04 04 Seigmen 08 Saxon 12 Fay Wildhagen 17 Savoy

26

18 Robby Krieger 23 Mistra 26 Whom Gods Destroy 29 El Cuero 32 Bruce Dickinson

18

36 Myrath 38 Madder Mortem 43 Khold 44 Ihsahn 47 Borgnagar 50 Deicide

32

44

52 Deception 54 Witch Club Satan 60 Coffin Storm 62 Dregen 64 Avatar

54 64

68 Walter Trout 71 Steve Hackett 74 Sonic Universe 76 Lucifer Was 78 Infected Rain 82 Sonata Arctica 85 Skiver

De fem musketerer

4

NRM 3-2023

norwayrock.net

Ny studioplate fra Seigmen er en begivenhet. Ifølge bassist, låtskriver og visjonær Kim Ljung var det ikke gitt at bandet skulle følge opp det vellykkete comebackalbumet «Enola» fra 2015, men inneværende vår kan sanndrue fans tonesette drakonisk sollys med førsteklasses mørk, norsk rock. Og – som det meldes tidlig i plateutlegget – det er ingenting å le av.

norwayrock.net

NRM 3-2023

5

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: BJØRN OPSAHL

Sykdom, pandemi og nagende tvil har sporadisk forkludret Seigmens plateprosess, men anskueliggjorte tilbakeslag preger ikke herr Ljung en onsdag formiddag i midten av mars, få uker før «Resonans» treffer offentligheten.

-Denne plata ble møtt med så mange forsinkelser at jeg på et tidspunkt var redd for at den aldri skulle materialiseres. Vi har levd med låtene temmelig lenge, og føler oss trygge på å levere en genuin Seigmen-plate med gjennomarbeidet materiale vi kan være stolte av og som vi gleder oss til å presentere. Intern sykdom og Covid har gjort oss til et fryktelig tålmodig band. Da vi plutselig begynte å slippe videoer via sosiale medier surret det intenst i fanbasen. Ikke så rart mange trodde vi var godt i gang med studioarbeid, men vi publiserte kun eldre opptak. Det var da vi erkjente at folk gledet seg til dette.

-Jeg tror dere har en svært lojal fanskare.

-Vi er heldige sånn, selv om dette er noe man glemmer etter å ha vært fraværende i noen år. Det er mye man glemmer, og da blir ting litt skummelt. Vi har vært usikre på oss selv og på hvorvidt vi fremdeles tinger nevnte lojalitet. Utrolig nok fikk vi gjennomført et knippe konserter før jul i fjor, som ga reell vitamininnsprøytning. Vi avholdt øving på scenen i Støperiet noen uker i forveien, hvor godfølelsen kom tilbake. Når man er borte fra Seigmen såpass lenge spør man seg om vi fortsatt er kapable til å levere, men idet vi rigger opp utstyret og plugger i instrumentene forstår vi at dette er det eneste vi duger til. Man er likevel aldri bedre enn det man utrettet ved forrige korsvei.

-Dere signalerte sågar livstegn på tampen av fjoråret med tre limiterte vinyl-EP-plater.

-Live-opptakene skriver seg fra Hulen høsten 2019, hvor vi ga fire konserter med gamle settlister, uten helt å lodde dybden av hva det var vi satte i gang. Vi sto i øvingslokalet, som ligger i gåavstand fra egen bopel, og ble hardt rammet av realitetene. «Hva tenkte vi på som sa ja til å øve inn fire vidt forskjellige konsertrepertoar for oppførelse over fire dager?»

Vi gjennomførte imidlertid oppdraget og fant prosjektet kjempegøy. At opptakene ble såpass bra, og at fremførelsen satt som den skulle, kom som gledelige overraskelser i etterkant. Live-innspillingene initierte de fargechiffrerte EP-ene, hvis A-sider rommer 2020-innspillinger av gammelt Klisne Seigmen-stoff, ekvivalent med de første låtene kvintetten befattet seg med i 1989. Personlig er jeg veldig fan av disse låtene, mens andre i bandet, som eksempelvis står ansvarlig for tekstene, finner materialet flaut. Jeg ble medlem av Klisje Seigmen som fjerdemann, og tok med meg Marius ned på Ubåtkaia hvor bandet øvde. De fremførte fem låter for oss, som manglet bass, og seansen innestår en skjellsettende opplevelse.

Tildragelsen sitter i; det var så bra, seigt og suggererende. Det var jeg, egenhendig, som overtalte de andre til å spille inn materialet på nytt. Alex skottet rart på meg da forslaget ble fremmet, men han ga grønt lys så fremt innspillingene ikke ble gjort digitalt tilgjengelige. Vinylopplaget ble revet vekk på null tid, og vi har siden diskutert hvorvidt det bør smis et andreopplag, men lander på at vi lar det ligge.

-Mange plateprosjekter favner én forløsende komposisjon, som anlegger føringer for resten av prosedyren. Kontra «Resonans» skal mesterlige «Elskhat» være den prosessuelle nøkkelen?

-Du har et poeng, for slik var det med «Enola» også, hvor «Trøst» forløste hele greia. Forut for «Trøst» trodde vi ikke at vi formådde å kreere ny Seigmen-skive, men da denne fant sin form erkjente vi at vi fremdeles hadde tiltrengt krutt. Vi er de samme fem individene, som trakterer de samme instrumentene, og vi er faktisk ikke nødt til å finne opp hjulet på nytt. Da «Trøst» falt på plass gikk det fort, og noe av det samme skjedde rundt «Elskhat», som var den første låta vi ga oss i kast med. Vi vet hvem vi er, hva vi gjør bra og hva vi bør holde oss langt unna.

-Pussig nok er «Trøst» og «Elskhat» favorittene mine fra angjeldende album, fordi begge betegner Seigmen-destillater.

-Ha ha, det er vanskelig å krangle med sådan anskuelse. Som låtskriver er jeg naturligvis opptatt av å meisle musikk som fanger bandets ånd, men samtidig er jeg åpen for alt som måtte komme min vei. Jeg anstrenger 6

NRM 3-2023

meg maksimalt for å gi de enkelte stykkene eksakt hva som tjener dem best; følgelig ender ikke alt opp som Seigmen-destillater.

-Hvilket heller ikke er tilrådelig i albumkontekst.

-Nettopp. Låtene må få lov til å anta egne liv, men jeg er enig i at «Elskhat» rommer samtlige ingredienser som definerer Seigmens identitet. Den opprinnelige demoen på snaue to minutter klinger relativt lik det ferdige resultatet, og slik forholder det seg ofte i vår verden, at den opphavelige visjonen overlever.

-Medfører det riktighet at «Elskhat» ble transponert opp fra D til G? -Mot gjengse sedvane har vi begynt å ta litt hensyn til Alex, som gjerne spør om det er mulig å gi låten en toneart det er gøyere å synge i. Mange Seigmen-låter kneiser dypt i vokalregisteret; disse er ikke lette å fronte i en bevegelig livesetting. På «Resonans» tar vi hensyn til Alex, ha ha ha.

«Berlin» gir et annet eksempel; denne lå i utgangspunktet atskillig dypere.

Her nyttes til og med capo, noe vi aldri har brukt før. «Berlin» endte i #F, en fullstendig uhørt toneart i vårt verdensbilde.

-Forut for pandemien ble det hyret et hus ved en gård...

-Vi rigget opp bandet i et digert rom, for Alex er en utmerket lydtekniker og produsent. Nytteverdien av å komme seg ut av øvingslokalet for å leke kan vanskelig overdrives; det er noe man burde gjøre foran hver plateinnspilling, gjerne i ukevis. Dessverre disponerte vi bare en helg denne gang, hvor jeg fikk migreneanfall første dag og Marius ble tvunget å dra én dag tidligere enn planlagt. Sesjonen ble dermed ikke fullendt, men ga startskudd for albumet. 3-4 låter oppsto i løpet av oppholdet. Trommeslager Noralf Ronthi er ekstremt viktig for hvordan de enkelte låtene struktureres. Når han får utfolde seg faller mye på plass.

Det må dessuten være lov å si at fyren er blitt mer diplomatisk og positiv etter at han ble far. Å jobbe nitidig i øvingslokalet er ikke bare moro, men det hersker en positivitet i bandet hvor alle fem gjerne vil få til ting, og hvor samtlige kan gå litt på akkord med seg selv for å tjene det felles beste, hvilket trolig beror på fire år med inaktivitet. Seigmen-flammen brenner sterkt akkurat nå. Det gamle ordspråket «Du vet ikke hva du har før det er borte» bærer godt. Hvis man tror at man kanskje aldri skal få spille sammen igjen blir viljen og optimismen større når bandet omsider finner sammen. Med «Enola» returnerte vi til Athletic Sound Studio, og denne gang dro vi tilbake til det som het Studio Nova i 1994, hvor vi gjorde «Total» og hvor de gode minnene strømmer på. Lokasjonen er forøvrig svært unorsk og driftes av kjernekaren Christer Krogh. «Resonans» ble gjort bolkevis, med tre låter ad gangen. I Velvet Recording, som studioet heter nå, lykkes vi med akkurat det vi ønsker å få til. Prosessen har vært ryddig og fin, og man måtte ikke gape over et helt album i ett jafs. Å jobbe bolkevis øker konsentrasjons- og prestasjonsevnen. Vi er i veldig godt driv om dagen.

-La oss ikke slippe «Elskhat» riktig ennå. Mesterverket byr på fiffig metrikk og forløsende refreng.

-Taktartene er helt ute. Vi benytter det småsure hjemmestudio-pianoet mitt mot slutten. Jeg tar til meg alt av skryt på en ellers tåkete onsdag.

«Elskhat» roses av mange. Jeg har kompiser som mener at den kunne gått rett inn på «Total», noe som varmer. For en som driver med musikk finnes intet mer tilfredsstillende enn å høre at du fremdeles leverer på høyde med ditt 30-årige magnum opus.

-«Elskhat» går rett i alvorsdypet, hvor det er «ingenting imellom».

-Ha ha ha, jepp, «Elskhat» måtte åpne albumet. Jeg har klare tanker omkring kronologi, estetikk og presentasjon. Det store bildet er viktig for meg. Det er mye jeg ikke kan her i verden, men akkurat det store, overordnede, estetiske bildet føler jeg at jeg ser. At jeg evner å ikke tvile, men få ting gjort, er jeg glad for å inneha som personlige egenskaper. Jeg tror jeg forstår når ting er bra og når ting ikke er ferdig. Da får det så være at man i stundens hete lever i en boble med massive skylapper – man må kjøre på til ting er ferdigstilt. Selv gutta i bandet tror jeg er fornøyd med at det er én iblant oss som sitter litt dypere i det. Vi vet hvor vi har hverandre, og kjenner individuelle styrker og svakheter. Vi elsker å oppholde oss i øvingslokalet, men det er ikke alltid lett å få til plenumsoppmøte når vi lever fem separate liv.

-«Arkadia Ego» utgjør et aparte tilslag til Seigmen-repertoaret. norwayrock.net

Den minner oss på at vi er dødelige vesener, i shuffle-takt, med et slags pop-vers og forøvrig et Seigmen på stonerrock-tripp.

-Jeg liker ordvalgene dine. Låten er spesiell og nesten litt ubeskrivelig. Mens vi holdt spetakkel ute på gården forsto jeg at denne kom til å ende på plate, trass i at dens snåle karakteristika. Variasjon er av det gode. Jeg er veldig opptatt av titler, og var sikker på at andre ville utstede låter som het «Elskhat» og «Arkadia Ego» lenge før vi somlet oss inn i studio. Det er alltid litt angst tilknyttet originaliteten i låttitlene når det liksom tar hundre år før de havner på Seigmen-fonogram.

Da Depeche Mode, mitt favorittband, slapp «Memento Mori»-albumet var jeg bombesikker på at de kom oss i forkjøpet med «Arkadia Ego»-tittelen, ha ha ha. Musikalsk består låten av flere uensartede segmenter, som måtte arrangeres meningsbærende, og det føler jeg vi lyktes med. Stykket flyter, underlig nok.

Vi er ikke redde for å forsøke nye ting. Klart, Seigmen-signaturen må ligge i bunn, men rudimentene kan faktisk ligge ganske fjernt fra det vi vanligvis driver med, fordi i nevene på fulltallig kvintett klinger utkommet alltid som Seigmen. I øvingslokalet kan det tenkes at bare tre eller fire evner å stille, og selv om sesjonene gir utbytte er det utrolig mye som mangler. Én persons frafall endrer sounden totalt; det er nifst. Marius Roth Christensen og Sverre Økshoff, de to gitaristene våre, er så ulike at de tiltrer polariserte lydbilderoller. Uteblir én av dem er det som om man opererer i en annen band-sfære, noe som sikkert kan ses i lys av vårt «Én for alle – alle for én»-credo.

-En annen snurrig affære bærer tittelen «Blasfem», hvis fem første minutter dyrker to hypnotiske mollakkorder med en halvtones forskjell, over én grunntone, nærmest etter Burzum-modell, og som introduserer vokalvers ved passerte sju minutter...

-Det finnes ingen regler, men man gjør det som tjener låten best. Jeg har et hjemmestudio som jeg oppsøker for å skrive.

Det er min egen skrivestue, og tjener ikke som innspillingslokasjon. Idéene til første og annen del av «Blasfem» kom fra Sverre, og ble bragt inn i skrivestua, prosessert og dernest presentert i øvingslokalet. Låtens reise var ualminnelig lang, og det slår meg i ettertid hvor flinke vi var til å jobbe oss gjennom utfordringene, bit for bit, til låten dannet et koherent hele. Når «Blasfem» avspilles føler jeg stolthet, fordi det er åpenbart hvor mye arbeid som ligger til grunn. Årvåkne lyttere vil anerkjenne forholdet. Ni år er passert siden «Enola», og det er digg å vite at vi brukte tiden godt. Materialet fikk modne, som gjenstand for massiv arbeidsinnsats, hvilket var riktig for denne plata. «Resonans» trengte at vi disponerte mye tid og hadde ro rundt oss, uten å forstyrres av konsertforberedelser. Nå hadde vi ikke annet å øve på enn ferske låter, så det går an å finne mening i mye rart. «Blasfem» forelå lenge i ren instrumentaltapning, men jeg norwayrock.net

fant etterhånden noen sanglinjer, myntet på Alex, som jeg gjorde i demoform, uten å være sikker på at dette var veien å gå. Alex var ikke tilgjengelig akkurat da, men resten av bandet vendte tomlene opp. Siden, da «Blasfem» ble innspilt i Velvet og Alex skulle ta fatt på miksejobben, stakk jeg innom fordi jeg var spent på vokalsporene. Responsen meldte seg i form av et spørrende oppsyn. «Huh? Vokal?

På denne?» Det hadde gått ham hus forbi. Jeg legger vokal på samtlige demoer, men det er først med stemmen til Alex at Seigmen-sounden gryr. Brorparten av det vokale på «Blasfem» skriver seg fra en inspirert førstetagning.

-Hva med idyllisk-smektende og orkestrale «Tønsberg»? Dere må naturligvis vie rom til Marius’ operakapasitet, endog på plate.

-Ikke i for stor grad, men Marius fortjener helt klart litt plass. I konsertsammenheng er «Agnus Dei» blitt et kanonisert høydepunkt.

Det gjelder å nyttiggjøres den enkeltes styrke. «Tønsberg» oppsto for flere år siden, hvor teksten nærmest skrev seg selv. Vi er unektelig glade i byen vår. Marius digger en låt vi aldri har ferdigstilt, så jeg tenkte å gjøre en ny låt i samme stil, med rom for begge vokalistene. A-delen ligger i Marius’ leie, mens B-delen til Alex ble transponeres ned. Strykerarrangementet lot seg utpønske i skrivestua mi, og siden armert av Alex, før vi hendet materialet til vår gamle venn Ginge, som spilte i SubGub på 1990-tallet og siden ble filmmusikk-komponist. Jeg har lent meg mot Ginges talent tidligere, blant annet i Ljungblut-sammenheng. Vi opptrer forresten på samme årlige sommerfest. «Tønsberg» klinger storveis. Vi gleder oss til å presentere denne her hjemme, men jeg er også veldig spent, for det er en pompøs sak, og det kan fort bli for mye av det gode, men jeg håper at den mottas på riktig måte. Låten er omtrent ikke oppført i øvingslokalet, og per nå aner vi ikke hvordan det store, bevegende arrangementet skal løses live.

-Er «Resonans» mer leken og eksperimentell enn «Enola»?

-Tja, det ligger stor bredde i «Enola» også, med «Tenn Alle Lys» og maskinelle «Til Verdens Ende». Det er ikke min jobb å bedrive komparative analyser – jeg skriver, spiller inn og publiserer musikk – men jeg er enig i at «Resonans» er en leken plate, som atter borger

«Én persons frafall endrer sounden totalt; det er nifst. Marius Roth Christensen og Sverre Økshoff, de to gitaristene våre, er så ulike at de tiltrer polariserte lydbilderoller.» for dobbelt vinyltrykk. Mastring og testpress er ikke mine domener; jeg lever fremdeles i miksen og har ikke ører til å smette ut av bobla, så disse tingene setter jeg helst bort til Alex.

Tilfeldighetene ville det imidlertid slik at vi sendte Alex til Manchester for å se på fotball i anledning 53-årsdagen hans, simultant med at en forsinket testpress ankom Tønsberg. Følgelig måtte jeg til pers, og la den føreste skiva på tallerkenen. Det låt bra, men gikk det ikke litt vel kjapt? Snart kom svettetoktene og jeg tenkte at dette orker jeg bare ikke, at det skal være feil hastighet på plata. Jeg sammenlignet med digitalmiksen, og fant at vinylen løp nesten 2 BPM kjappere. Smått om senn går det heldigvis opp for meg at dette skyldes min egen platespiller, og at samtlige album jeg har lyttet til i løpet av det siste året har løpt for fort. Takket være et par instruksjonsvideoer på Youtube og en skrutrekker ble det ordning på sakene. Plata klinger prima, men trolig forskyves slippdato i 2-3 uker. Nå skuer vi fremover og går straks i øvingsmodus for å sjekke hvilke «Resonans»låter som er egnet konsertrepertoaret. Vi kommer selvfølgelig til Trondheim, og kan røpe, uten at det foreløpig er annonsert, at vi legger ut på rundreise i desember.

NRM 3-2023

7

Biffsna 8

NRM 3-2023

norwayrock.net

adder på Ekebergsletta norwayrock.net

NRM 3-2023

9

Saxon har i en mannsalder herjet verden med sin enkle, men effektive heavy metal. Bandet har nærmest legendestatus selv om de ikke har nådd samme høyder som sine engelske frender, Iron Maiden og Judas Priest. Motoren og stemmen i bandet, sjefen sjøl, Peter Rodney Byford kan se tilbake på en lang karriere i metalens tjeneste. Saxon er nå aktuelle med sitt 24-album i rekken og en påfølgende turne. Og til stor glede for norske fans blir bandet å se på Ekebergsletta i sommer. Vi tok en prat med sjefen sjøl og snakket om både og fortid og fremtid, og ikke minst om bandets nye skudd på stammen, Brian Tatler, kjent fra Diamond Head.

TEKST: PÅL J. SILIHAGEN FOTO: NED WAKEMAN

- Hei, Peter. Hvordan står det til?

- Jo, takk. Faktisk bare bra.

- Er dere klare for å slippe det nye albumet?

- Definitivt. Det kommer vel ut nå den 19. januar. Så det er ikke lenge til.

- La oss snakke om den nye skiva - tittelen “Hell, Fire and Damnation” sier vel det meste og er kanskje beskrivende for albumet?

- Haha, ja. Det er kampen mellom det gode og det onde. Så enkelt som det. Det er faktisk et ganske tungt album.

- Dere er også glade i å være historiefortellere, og en av de beste låtene “1066” handler jo om slaget ved Hastings. En historisk viktig begivenhet. Kan du fortelle litt om bakgrunnen for låten?

- Å, så du likte den?

- Helt klart, både låten og teksten traff meg.

- Ja, det er en god låt det der. Det er vel bare journalister som har hørt den ennå, men ja det er en bra låt. Hver enkelt person har vel sin favoritt.

Slaget om Hastings var historisk viktig, og dessuten skrev vi låtene til “Power & the Glory” der. Altså i Battle, byen som ligger rett utenfor Hastings.

- Der var jeg på språkreise i sin tid faktisk på slutten av 80-tallet.

Var ikke klar over at dere hadde en slik tilknytning til stedet. Husker du låten “Midas Touch”? En låt dere sjelden har spilt.

- Ja, den ja. Den hadde jeg nesten glemt. Jeg spilte en del gitar og lagde riff på den tida, men den var det nok Paul som kom opp med riffet og ideen til.

- Interessant, men dette ble en liten avsporing, så la oss komme tilbake til den nye skiva igjen. Nå har jo ikke alle anmeldelsene kommet ennå, og fansen har heller ikke hørt skiva, men det låter ganske typisk Saxon, så det kommer vel neppe noen overraskende slaktanmeldelser eller at fansen blir skuffet. De siste skivene deres har jevnt over fått strålende anmeldelser også Hva tenker du, er du spent?

- Jeg håper selvfølgelig at vi får gode anmeldelser og at fansen liker den, men du vet jo aldri. Stort sett har vi fått gode anmeldelser, ihvertfall i de senere årene nå som heavy metal er inn igjen, men det er klart vi setter pris på det, men viktigst er det at fansen liker det og at vi er tro mot det vi står for. Det som jo var magisk og spesielt med dette albumet var at den ble lagd på en veldig god måte, og vi hadde en veldig god følelse da vi lagde det.

- Dere har også fått inn et nytt tilskudd i bandet etter at Paul Quinn ga seg.

- Ja, Paul har lagt opp turnelivet ja. Det er trist, men vi må bare respektere avgjørelsen hans. Han spiller i bluesbandet sitt nå, noe som er litt mindre stressende for ham enn Saxon-intensiteten er, hvis du skjønner hva jeg mener.

10 NRM 3-2023

- Skjønner, dere er jo fortsatt rimelig aktive.

- Ja, det er klart at det kan bli mye stress med å lage låter og dra på turné. Du vet, jeg tror ikke at han orket det mer. Han ville rett og slett bare bort fra det og gjøre noe annet. Så nå er det et nytt kapittel for bandet egentlig.

- Arvtageren til Paul Quinn er ikke akkurat en ukjent kar for de som liker klassisk heavy metal. Brian Tatler er jo et kjent navn, og har dere kjent hverandre lenge?

- Han er jo på en måte en legende han også. Vi har fått inn en fyr som kan fylle skoene til Paul, og vi er veldig fornøyde med Brian. Han er en strålende gitarist og han beveger seg veldig bra på scenen også. Det er viktig å få med seg publikum. Han er en veldig god erstatter, selv om det egentlig aldri går an å erstatte Paul. Paul er unik, men Brian tilfører sin stil til bandet. Så vi er strålende fornøyd med det.

- Jeg skjønner at det er vemodig at Paul har gitt seg i bandet. Du og han var vært med siden starten i 1975, det er ganske lenge som dere har holdt sammen i tykt og tynt. Andre har jo fått sparken fra bandet av ulike grunner, men han og du har holdt stand.

- Ja, som jeg sa, så trengte han bare å trappe ned, så det var ingen dramatikk i det. Han trengte et roligere liv.

- Men du holder fortet og er like frisk og rask?

- Så langt så gjør jeg det. Og nå som vi har nytt album ute og turné på trappene så må jeg bare kjøre på.

- Så du er med andre ord fortsatt i god form og har ingen planer om å trekke deg tilbake? Hjerteinfarktet du hadde for noen år siden, satte kanskje en liten støkk i deg?

- Man vet jo aldri hva som skjer, men jeg sliter ikke med noen ettervirkninger etter det. Uansett kommer man til et punkt hvor en må stoppe og gi seg, men jeg har ingen planer om det foreløpig. Helsa er god og jeg føler meg topp motivert. Uansett vil det alltid dukke opp noen hindringer her i livet, og da må du bare hanskes med dem og komme deg videre på best mulig måte.

- Hva gjør du for å holde deg i form? Du begynner jo å bli en voksen mann og det krever sikkert sitt å stå på scenen kveld etter kveld, og ikke minst reise rundt.

- Jeg trener litt, sykler blant annet, og jeg spiser sunt. Det er vel det.

Og jeg drikker veldig lite, og ikke røyker jeg heller. Skal ikke så mye mer til for å holde seg i form.

- Litt tilbake til Brian Tatler igjen. Har dere planer om å flette inn noen Diamond Head-låter i settlista?

- Ikke for øyeblikket, men vi har snakket om det. Så kanskje på et senere tidspunkt i år når vi er headlinere. Da kan det hende vi gjør det.

Det er på en måte ikke noe vi har avfeid, og vi har snakket med Brian om det. Men det blir litt sånn at kanskje ingen går og ser Diamond Head hvis vi spiller for mange Diamond Head-låter. Vi har tenkt litt på det. Og Saxon-fansen vil ha Saxon-låter. Så det er ikke så lett å bestemme seg for hva vi skal gjøre, men som sagt er det mulig at det blir noen låter på et senere tidspunkt. Vi er fortsatt i tenkeboksen. Vi må være forsiktige.

norwayrock.net

- En annen ting som er bestemt og som dere sikkert gleder dere til er vel å dra på turne med Judas Priest og Uriah Heep?

- Jepp, det gleder vi oss til “Metal Masters” turneen, og selvfølgelig senere når vi er headlinere på vår egen turné også. Men joda, det blir veldig gøy å dra på tur med Judas Priest og Uriah Heep.

- Det er ikke sikkert du husker det, men jeg må bare spørre. Kan du erindre turneen dere hadde med Motörhead og Girlschool for noen år siden? Dere spilte blant annet i Oslo og det var bare tre uker før Lemmy døde.

- Ja, det husker jeg, og det var en veldig bra konsert, og turné for øvrig.

- Litt spesielt også for mange da Lemmy døde bare noen uker etter. Jeg antar at du og Lemmy kjente hverandre godt etter mange år i samme bransje?

- Ja, helt klart. Lemmy og jeg var gode venner, og det var trist da han døde.

- Den nye skiva har du produsert sammen med Andy Sneap (som også spiller i og produserer Judas Priest). Hva hadde det å si for skiva synes du?

- Andy og jeg samarbeidet om å produsere, du kan kalle det et partnerskap. Andy var i Las Vegas da vi gjorde albumet. Jeg produserte gitarene og vokalen, og vi holdt kontakt mens han var i Las Vegas med Judas Priest. Det var et godt samarbeid for jeg synes albumet låter veldig bra.

- Helt klart. Det låter både heavy og moderne, og en anelse mer gammelt Saxon spør du meg.

- Jepp, tanken var å produsere et album som fortsatt låt Saxon, men ja Andy likte det godt også. Han har en egen vri og det var morsomt å samarbeide med han. Men det som gjør albumet spesielt er først og fremst gode låter.

- Ja, det er ganske imponerende. Dette er jo det 24. album dere gir ut. Hvordan er det mulig å stadig komme opp med nye låter og tekster? Stopper aldri fantasien og kreativiteten opp? Misforstå meg rett, det er veldig bra at dere er produktive, men mange sliter med å lage mer enn en plate, så hva er hemmeligheten?

- Jeg vet ikke, men du må jo være motivert.

Du må alltid ønske å lage den perfekte låten.

Det må være målet. Vi er åpenbart veldig heldige og ganske gode på det tydeligvis.

- Tydeligvis og heldigvis for fansen. Men du har også hatt andre prosjekter enn bare Saxon og du er ikke bare vokalist. Du har jo blant annet gitt ut skive sammen med sønnen din med bandet Heavy Water, og der spiller du også bass. Noe du forøvrig også gjorde på Saxon-skiva “Rock the Nations” helt tilbake til 1986.

- Det stemmer det, jeg kan spille bass og gitar også. Og det stemmer at jeg gjorde bassporene på “Rock the Nations”. Men det er

norwayrock.net

jo veldig lenge siden, og skulle det bli utgivelse etter planen, så måtte jeg gjøre det. Det var ganske prekært husker jeg. Men det er jo så lenge siden.

- Hva så med nytt soloalbum? Det begynner å bli noen år siden “School of Hard Knocks”.

- Det kan nok hende. Jeg har jobbet med noen ideer, men akkurat nå har jeg det for travelt til å holde på med egne prosjekter.

- For mye å gjøre med andre ord?

- For mye å gjøre, for lite tid.

- Hva gjør du når du ikke holder på med musikk? Har du noen andre hobbyer?

- Hva gjør du? Nei, jeg er med familien, reiser litt og tar noen få drinker. Helt vanlige ting.

- En helt vanlig og normal hverdag altså?

- Helt korrekt.

- Nå begynner tiden å renne ut her, så avslutningsvis så må vi snakke litt om det som skal skje videre. Blant annet skal dere spille her i Norge på Tons of Rock. Norges største festival.

- Stemmer det, men jeg tror ikke vi har spilt der før?

-Nei, det kan jeg ikke huske heller. Dere har vært en del ganger i Norge i de senere årene, og jeg har fått med meg konsertene deres. Tror det blir veldig bra og på høy tid at dere spiller der foran masse folk, og kanskje en del folk som ikke har hørt dere før også. Mulig dere klarer å skaffe dere noen nye norske fans. Festivalområdet er på en høyde i Oslo hvor det vanligvis spilles mye fotball. Vanskelig å forklare, men det er fint der og et bra opplegg.

- Det hadde jo vært bra om vi klarte. Det

blir nok gøy å spille der, vi spiller jo på mange festivaler rundt omkring. Men kan ikke huske at vi har vært der som sagt. Vi ser uansett frem til det og kommer til å spille flere nye låter fra det nye albumet, og selvfølgelig gamle klassikere.

Kanskje vi spiller en låt fra “Power & the Glory” for deg?

- Hehe, det hadde jeg satt pris på, men spørs om resten av fansen setter like stor pris på “Midas Touch” fremfor andre mer kjente og kjære låter. Men uansett blir det gøy å se dere på norsk jord igjen. Godt med litt gammel klassisk metal, det har ingen vondt av. Hva foretrekker dere egentlig, å spille på store festivaler med store folkehav eller mindre konsertsteder med mer nærhet til publikum?

- Vi liker begge deler, det spiller egentlig ingen rolle. Det viktigste er at fansen har det gøy og at vi har det gøy på scenen. Festivaler er en egen greie, så det blir alltid en god avveksling mellom begge deler. Og det er klart at det er morsomt å spille på store festivaler også sammen med andre store band hvor det er masse publikum. Lyden kan være litt vanskeligere og få til i motsetning til inne, men som oftest har det gått bra. Settlista blir også noe kortere, men sånn er det. Været kan variere også, men sånn er det bare. Du må alltid gjøre jobben, og som jeg nevnte vil du alltids møte noen små eller store utfordringer, som du må løse på best mulig måte.

- Det høres ut som en fornuftig og positiv holdning. Er det noe du har lyst til å si til den norske fansen sånn helt på tampen?

- Takk for all støtte opp gjennom årene, og vi gleder oss virkelig til å komme til Norge igjen og spille for dere.

NRM 3-2023

11

Tilbake til gitar-røttene

inner k s å p tt jente det gå k r e l a h m rders” ar hyllet ga sider på o B “ p h ge slip som både det om It In The i r r r e o f å Etter hagen en sist, og n “Let’s Keep d l i W y sid lig ed det r y m t i m e l for Fa n e a l e b tatt i r usikk igjen usic fo m, og o M r r e e og del n m d ny m lle vi høre å War en selv. e p t m e e r i o v tid ildhag fskont Dette e . j W ” s y d l e i e Fam til selv elig prat m n n i t r triv g o invite e ff p ka en kop

12 NRM 3-2023

norwayrock.net

norwayrock.net

NRM 3-2023

13

TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: JOHANNA SIRING

- Jeg får begynne som forrige gang - gratulerer med skiveslipp!

Hvordan er følelsen?

- Takk! Det føles veldig bra, det er som jeg først nå forstår betydningen av “å slippe” - for det føles virkelig som jeg har sluppet taket i noe, og det har sluppet taket i meg. Jeg kjenner virkelig på å ha sluppet noe ut i verden som har bodd i meg i så mange år. Det er en veldig stor følelse av lettelse.

- Dette var ikke noe du kjente på ved dine tidligere utgivelser?

- Ikke på samme måte tror jeg, fordi jeg har holdt på i så mange år med denne og brukt mange flere timer.

- Du har fortalt at du har gått til psykolog og at det har gjenspeilet seg i musikken denne gangen, på hvilken måte?

- Det handler først og fremst om å få hjelp av en voksen til å sortere ting, og åpne opp rommet i seg selv som man har unngått litt fordi man har sluppet ettersom det ikke er noen som har tvunget deg til det. Så når én kommer og stiller spørsmål som ingen har stilt før, så går man på en måte inn i steder man vanligvis ikke er. Og det har vært veldig åpnende, og det har vært veldig viktig for meg å snakke med noen i og med at jeg arbeider så mye alene - det å få konkretisert og plassert ting og systematisert med en annen hvor det er dens jobb og profesjonalitet.

Heller enn at man sitter som to venninner og synser over et glass vin det føltes litt mer som forskning, og det likte jeg veldig godt.

- Vil du si at det utelukkende er negative ting man dykker ned i, eller kan det også være positive?

- Ikke utelukkende negative, det handler bare om å bli bedre kjent med seg selv. Og det er en gave jeg anbefaler de fleste om å gjøre, for det er først og fremst utrolig lærerikt, også tror jeg man har godt av å åpne litt på trykkokeren iblant og se hva som finnes inni.

- Det må også være fryktelig skummelt å gå så dypt i seg selv foran en fremmed.

- Ja, det er skummelt, og det skal også være skummelt. Jeg har alltid vært redd for å være sårbar, og har forbundet sårbarhet med svakhet tror jeg, samme med det å gå til psykolog. Men det jeg har funnet av å gå igjennom det jeg har gått igjennom med psykologen er at jeg føler meg mye kulere, helere og roligere nå enn hva jeg gjorde før. Og det å være i kontakt med egen sårbarhet tror jeg bare gjør en tøffere enn hvis man ikke er det.

- Jeg har forstått det sånn at du har gjort det aller meste selv, mens “Borders” var mye samarbeid med Kristoffer Lo? - Nei, det var også veldig selv ja. Kristoffer er først og fremst en venn som er veldig flink til å komme på besøk til meg og vil høre hvilke nye låter jeg har og få meg til å tro på meg selv. Han er kanskje mest som en katalysator, og er veldig flink til å gi meg troa. Den funksjonen tror jeg kanskje vi har i hverandres liv, jeg hører mye på demoene hans også og, men først og fremst er vi veldig gode venner. Men vi gjorde filmmusikk sammen.

- “Aksel”, som du vant musikkforeleggerprisen for “årets synkronisering” for?

- Stemmer! Det var et ønske om å gjøre musikk sammen, så det var sånn det kom til.

- Da har jeg bommet litt i researchen, for jeg trodde “Let’s Keep It In The Family” var enda mer deg enn “Borders”, men da er det omtrent som det pleier da?

- Ja, men jeg har allikevel jobbet på en annerledes måte. Spesielt med “Borders” trodde jeg at det jeg hadde gjort hjemme kom til å bli slettet da jeg kom i et profesjonelt studio så vi måtte gjøre alt på nytt - at det var som demoer på en måte, en slags referanse - så når det kom musikere inn så kom det til å bli forkastet. Men så sa brått produsenten som jeg hadde ansatt at det jeg kom med jo låt ferdig, og at jeg skulle stole på det jeg hadde gjort. Og det lærte jeg veldig mye av, nettopp fordi jeg ikke visste at det var sånn det kom til å bli kunne jeg ha flere omganger med

14 NRM 3-2023

forskjellige tempo og tonearter. Men denne runden har jeg vært bevisst på at dette er det som kommer til å ende opp på plata og satt tempo og funnet toneart fra starten av, for jeg var veldig klar over at jeg faktisk jobbet med plata. Mens før kan jeg ha vært litt slumsete, for jeg har alltid tenkt at det kommer inn noen voksne profesjonelle musikere og spiller det heller enn meg.

- Du anser ikke deg selv som en profesjonell musiker da, leser jeg mellom linjene her?

- Nei, jeg har aldri hatt så god selvtillit så nå prøvde jeg å ta meg selv litt mer på alvor denne gangen, for jeg fikk faktisk til den plata på den måten og jeg lærte vanvittig mye. “Borders” ble på en måte en slags bachelorgrad i produksjon, også er kanskje dette en doktorgrad. Kanskje en mastergrad, men det føles som en doktorgrad ettersom jeg brukt så lang tid på den, haha!

- Vil det si at prosessen fra å skrive hjemme til å ta det med i studio er ganske likt fra “Borders” til denne, bare med litt større dose selvtillit inn i studio?

- Ja, også har studioet for det meste vært hjemme egentlig - jeg vil tro rundt 90 % er gjort hjemme på småbruket som jeg leier, og i leiligheten min her i Oslo, også de siste 10 prosentene har jeg reist rundt og tatt opp venner før vi har tatt dette inn i et profesjonelt studio der vi har lagt komp og trommer. Spesielt trommer er vanskelig å få til hjemme, så da er det godt å få en profesjonell tekniker til å fikse dét.

- Jeg har forstått at nettopp trommer er en egen art innenfor lydteknikk.

- Absolutt, i aller høyeste grad. Og der kjenner jeg en som er veldig flink, og som jeg stoler på og er glad i å jobbe med og som gir meg plass og rom til å produsere - og bygger meg opp rent selvtillitsmessig og. Der har jeg følt meg trygg sammen med profesjonelle musikere i et profesjonelt studio. Så det har vært en personlig reise og, det å tørre å tro på egne valg og egen smak. Jeg tenker ofte at eksempelvis trommiser vet bedre enn meg hvordan trommene bør være, men da å stole på egen musikalitet har jeg vært bedre på nå. Spesielt trommegroovene er jo på mange måter bærebjelkene i låten jeg har skapt, så hvis jeg raser bort den med en annen groove så vil andre ting falle bort også. Så da ble det til at vi var veldig tro mot forarbeidet. Det som er gitt ut er da egentlig demoprosjektene mine, men der vi har gått inn i studio og fylt på med flinke folk.

- Hvordan viser du musikerne hva de skal spille, bruker du eksempelvis ark?

- Nei, ingen ark. Jeg sender det ut i forkant, også kan jeg for eksempel si hvilke linjer eller groove jeg ønsker at folk spiller, men jeg er også veldig åpne forslag hvis man har noe. Og ofte hvis man spiller melodiske instrumenter, så har jeg ofte bedt de om å lukke øynene og bare spille det de føler tre-fire ganger bare for å bli kjent med låten. Da vil jeg at de skal finne sin stemme i den, og etter det begynne å legge jeg har skrevet i forkant, men jeg har også beholdt mye av leken også - men det skaper masse editering og ekstraarbeid da det er mange som spiller frie spor.

Vanvittig editeringsjobb faktisk, men gøy da.

- Og verdt det vil jeg tro?

- Ja, nå er det jo veldig verdt det. Og jeg er veldig glad for at jeg ikke har gitt meg på oppløpet, jeg har holdt på med dette i seks-syv år, så nå må jeg gjøre det så bra jeg bare kan og makse mitt potensiale fra jeg har kapasitet til, også tenker jeg at det får være godt nok.

- Det må være en veldig digg følelse når du da er ferdig og produktet er ute tipper jeg?

- Ja, men det gjorde det også litt mindre skummelt, for jeg har tenkt at dette gjør jeg bare for meg selv også er det bare en bonus om andre har lyst til å høre på det.

- Det sa du sist og! Når det kommer til musikken fikk jeg litt mer positive vibber denne gangen enn av “Borders” som er mer mollbasert - dog når jeg kom til tittelsporet helt til slutt så er den ekstremt mørk - er dette et bevisst valg eller har det bare blitt sånn?

- Interessant sammenlikning, det har jeg ikke tenkt på sånn satt opp mot hverandre. Denne gangen har jeg egentlig laget musikk jeg ville likt

norwayrock.net

å høre selv, og spille i band og på en måte prøvd å restarte min musikkglede, og med det tror jeg ligger en del seiersfølelse i musikken.

Og også nettopp det at gitaren er tilbake nå, for den var jo nesten borte på “Borders” på grunn av senebetennelsen min. Og det var nok en del mørke knyttet til det, for nå er gitaren endelig tilbake og jeg elsker å spille gitar! Og masse kjærlighet og jeg ville nok at låtene følte som en seier - ref. det vi startet å prate om med psykolog, det betyr ikke nødvendigvis at man skal grave seg ned, være et offer eller sårbar og svak - det betyr også at man kan være sterk og råere enn før, og det føles som musikken representerer seieren av å komme igjennom reisen med psykologen, seieren av å ta tilbake hovedinstrumentet sitt etter en lang sykdomsperiode, seieren av å eie deler av historien min som jeg kanskje ikke helt har tatt stilling til tidligere. En slags “hvit hest over prærien”-stemning. Og fordi musikken er mer skrevet ut ifra dét rommet kanskje enn tidligere “nå har jeg det dritt!”. Men akkurat den siste låten er faktisk skrevet ut ifra at jeg har det dritt da. Men den er morsom da, med dur/ moll-greiene der jeg har en dur der det skulle ha vært en moll, og den duren gjør at du blir litt sjøsyk. Spesielt versene kan gjøres at man føler det ubehagelig, og det syntes jeg var veldig spennende - og da løse opp i et refreng som føles veldig harmonisk gjør at man får en liten pustepause. Jeg er veldig glad i den akkordrekken, selv om jeg aldri hører på låten eller spiller den - men jeg husker veldig godt

da jeg satt og spilte den på gitar at jeg ble helt trollbundet av den rekka som jeg følte jeg bare kunne forsvinne helt inn i.

- Du benytter en del samples av noe som høres ut som en ung jente - er det deg?

- Ja. Alt er opptak fra mobiler, videoer og gamle kassettopptak som jeg har digitalisert.

Og på “Farmor” er det farmor og jeg som snakker sammen på slutten.

- For en utrolig fin ting å ha med!

- Så bra! Jeg var veldig spent på hvordan det kom til å bli mottatt, for dette er også noe jeg har gjort for min egen del da jeg synes det gjør låtene sterkere. At de springer ut ifra disse rommene, for det handler jo om familie og farmor er veldig tilstede i det jeg gjør. For meg blir låtene sterkere når du hører at det kommer ut fra dette rommet, dette mennesket eller dette livet. Nesten som om musikken blir mer menneskelig, og det virkemiddelet fungerte veldig for meg. Jeg kjenner jo alle de som prater, og er veldig spent på hvordan det blir mottatt ut; Om det føles for internt eller vanskelig å forstå. Men jeg er veldig glad om man kan leve seg inn i det og kjenne på egen nostalgi på en måte. Og jeg har prøvd å ikke dra så mange tydelige ord og samtaler ut ifra de opptakene, men heller lage sånne lydkollasjer sånn at du føler at du kommer inn i sånne rom - inn i sånne drømmelandskaper av barndom.

- Jeg leste et sted at tittelen gjenspeiler

forholdet til nettopp venner og familie, mens for meg så har “keep it in the family” en veldig negativ klang - en familie som ikke fungerer.

- Det er en dualitet i den tittelen, helt klart.

- For når man hører på opptakene på plata får man følelsen av et lykkelig familieliv, heller enn den familien som har hemmeligheter man ikke skal vite om.

- Det handler nok mer om hemmelighetene ja, og det som skjer innenfor husets fire vegger som man dysser ned og tenker at “dette beholder vi her” som jeg da opplever som spirer til skam, tabuer og skyldfølelse - et mørke man ikke får delt med noen for man bestemmer seg for å holde det tett.

Jeg tror at hvis man hadde turt å snakke om til ville det ha vært lettere, så albumet handler om absolutt de vanskelige tingene og prøve å snakke om det. Men da tenkte jeg at det ville være sterkere å høre om det, for mange av låtene er skrevet fra en ung persons perspektiv, og da høre det ut ifra barndomsklipp for å sette det i en litt hardere kontekst på en måte. Så dualiteten har jeg tenkt på i ettertid, for da ville jeg ta med alle i musikkfamilien min til å spille på den. Jeg er så heldig som har fått en rikhet i en stor musikalsk familie som kommer og favner om meg og fanger meg opp på en måte. Seieren over det mørke - ikke helt som en Disneyfortelling kanskje, men mer som Ringenes Herre.

“Det var jo helt absurd, så hver dag kløp jeg meg i armen og var veldig blyg.”

norwayrock.net

NRM 3-2023

15

- Vi må jo også snakke litt mer om filmmusikken til “Aksel”, selv om den er et par år gammel. Ta for eksempel prisen - hva betyr “Årets Synkronisering”?

- Ja, den kom vel i 2021 eller noe. Det er som jeg lurer selv på det siste, men det er vel en slags harmoni mellom lyd og bilde tror jeg. Årets matchmaking kanskje? Jeg husker at jeg lurte på hva det betydde når jeg hørte at jeg var nominert, men at man på sett og vis har laget årets spor innen film. Jeg tror de forklarte det for meg, men nå har jeg glemt det litt. Uansett så er det stas.

- Siden sist har du også vært med på hyllesten til Anne Grete Preus, og vel vitende om hva hun betydde for deg vil jeg tro at det må har vært ganske skummelt å være med på? Du var også produsent?

- Veldig stort og veldig skummelt. Det var et ærefullt oppdrag å sitte med det, å få med de riktige artistene og de riktige låtene og lage gode nok arrangementer. Å bevare og løfte frem Anne Gretes tekster samtidig som man skal bevare artistenes kunstneriske integritet - og i tillegg bevare min egen opp i det hele var jo et virvar. Hovedmålet mitt var å løfte frem tekstene og sette de inn i et litt mer tidløst sonisk lydbilde istedenfor å låte veldig 80-tall eller 90-tall. Jeg spurte om Darling West, et norsk country/americana-band, kunne være et husband, for hvis man skal lage et samlealbum med mange forskjellige artister så kommer det til å være veldig mange forskjellige uttrykk - så da tenkte jeg at hvis vi kan benytte et band som jeg vet at alle stoler på og ser opp til og er glad i så har jeg løst den første floken som var helhet. Så sa de heldigvis ja, og hadde en liten uke fri der vi tok inn to artister om dagen der jeg hadde forberedt arrangementene på forhånd i form av demoer som vi da øvde sammen med bandet dagen i forveien også bare banka vi inn låtene. Det var mye jobb, og det var veldig mange nerver i sving - for det var jo en ærefrykt bare det å sende meldinger til folk som Odd Nordstoga, Frida Ånnevik, Tuva Syvertsen, Marit Larsen og Ane Brun mine helter i oppveksten som jeg hørte på på anlegget og kunne aldri ha sett for meg at jeg skulle ha en sånn lederrolle ovenfor dem. Det var jo helt absurd, så hver dag kløp jeg meg i armen og var veldig blyg, for for meg var det bare så ærefullt å få lov til å jobbe med de i det hele tatt.

Og ikke minst veldig skummelt å spørre de om de kan ta det en gang til, haha!

- “Kan ikke du ta det én gang til, Ane?” - Nettopp! Men akkurat Ane gikk veldig fort, og hun var veldig åpen og sa bare “produser meg, og gjør hva du vil!”. Så jeg lagde et gitararrangement basert på et taleopptak hun hadde gjort hjemme - jeg spurte alle artistene om hvilken toneart og tempo de trives best i, også prøvde jeg å lage demoer ut ifra det der jeg ville bevare artistens første approach til låten etter taleopptak fra de forskjellige. Bare det var jo stort i seg selv, og rørende. Men jeg prøvde å ikke tenke så mye utenfor oppgaven, bare tenkte på hva jeg tror Anne Grete ville ha blitt glad for også hadde jeg det som et slags lys igjennom hele prosjektet. Først da det ble sluppet og ble allemannseie skjønte jeg hvor voldsomt sosialt prosjekt det var å utsette seg for. Fallhøyden var jo potensialt enorm, men det hadde jeg ikke tenkt på en gang. Tenk hvis den hadde fått slakt, også er det min sjelevenn som jeg skal hedre - det hadde jo vært forferdelig og ikke minst knusende privat. Men flaks at det gikk bra, min ledestjerne var å glede Anne Grete og lage noe som jeg hadde vært stolt over å vise henne og gi i bursdagsgave for eksempel. Det fikk være fokuset, men så var det veldig rørende da prosjektet ble sluppet, for da skjønte jeg hvor mye Anne Grete hadde betydd for så mange i forhold til meningene man fikk, og ikke minst at det ble sluppet såpass stort og bredt og mottok mange anmeldelser. Det var veldig, veldig stas.

- Det er den eneste konserten vi gjorde i storformat. Vi hadde et par mindre konserter vi gjorde foran 80 folk med avstand, restriksjonskonserter som var krevende. Men jeg tenkte at det mulig å få til konserter, men for langt færre enn hva vi er vant til, og på en helt annen måte enn hva vi er vant til så det var en fin arena for meg å øve på - for på den tida var senebetennelsen akkurat på vei til å avta, så det å komme tilbake som gitarist var en fin måte å finne tilbake til musikken og gleden av å spille med band. Så jeg tok det grepet og kaste ut alt pop-aktig og spilte på amper og gjorde alt mer fra bunnen. Litt sånn old-school som å øve i kjelleren til mamma, bare for å få en følelse av samspill og restarte følelsen av å spille i band som før pandemien på en måte ble perfeksjonert med ny teknologi, der mye er på klikk under store arrangementer der du kanskje har en time før neste band går på og det er viktig å ikke gå over tida. Jeg ville kaste alt av det og kjenne følelsen av å spille på Woodstock og ha det som inngang, for jeg tenkte at det ville gi meg noe som musiker - hvilket det gjorde. Vi hadde akkurat startet en turnérett før det smalt, vi rakk én konsert før det stengte og det var jo skikkelig nedtur. Jeg hadde akkurat investert i nye lys, ny backdrop og masse utstyr til bandet i tillegg til preproduksjon som koster, og ikke minst øvelser. Så da denne muligheten kom, vi hadde takket ja til flere som da ikke ble noe av, da tenkte vi at dette må vi bare gjøre. Det var veldig demotiverende å øve til noe vi ikke visste om ble noe av eller ikke, og bruke masse tid, penger og ressurser på show vi ikke visste om ble noe av. Utrolig vanskelig å manøvrere seg som performer, så da vi skjønte at jobben på Sentrum Scene kom til å bli uka før så var det alle kluter til. Jeg spurte hele bandet med strykere og bare gønna på, jeg la inn absolutt alt. Men jeg husker at det var veldig stille på den konserten, nesten litt sånn andektig. Alle var så lyttende igjennom hele settet, og jeg husker at jeg tenkte at vi kanskje spilte for lenge - jeg fikk skikkelig noia for at vi hadde altfor lang konsert.

- Jeg tror ikke den konserten kunne ha slutta noen gang for å si det sånn!

- Tusen takk, det var hyggelig å høre!

- Helt til slutt; Hva er egentlig “Ranastøngji”?

- Det er et fjell i Valdres, i Smådalen. Der har jeg gått alene med en hund og tenkt, tenkt på tekster og igjennom ting. Det er et dyrkelsessted for tenkerommet som plata har kommet ut ifra, også synes jeg at lydbildet låter litt som å være der og, hvis du skjønner. Det er et sykt fint navn, men i et veldig ukjent dalføre uten noen kjente fjell. Men det er det jeg tenkte var gøy med det og, for hvis folk googler det så kommer det opp bilder av det fjellet og jeg tenkte at det er gøy å ha det med der.

- Vi må til sist snakke litt om konserten din som traff mellom restriksjoner under pandemien - en periode som det var ekstra gøy å dra på konserter igjen, noe som fint kunne merkes både hos artisten så vel som publikum. Er det noe du husker du tenkte på selv underveis?

16 NRM 3-2023

norwayrock.net

SAVOY

Undertones and Overtones

Norwegian band Savoy, comprising Paul Waaktaar-Savoy, Lauren Savoy, and Frode Unneland, is back with their seventh album, ‘Under’. We spoke to Paul about the new record, photography and how Robby Krieger of The Doors was an inspiration for him.

TEXT: ANNE-MARIE FORKER

This is Savoy’s seventh studio album, and another new soundscape. Do you feel it’s important to change direction musically between albums?

Important or not; it’s just what happens if you let the music come out without imposing other agendas on it. It’s the result of different factors.

The songs are different and demand different treatments and solutions.

We live in a different town now. My studio and instruments are different here. We’re different or at least a few years older ... and wiser? … jury’s out on that one.

What inspired the album title, ‘Under’?

After our last album title being such a mouthful (‘See the Beauty in Your Drab Hometown’) I was definitely looking for something more snappy. From a design-angle I liked that ‘Under’ and Savoy contained the same amount of letters. ‘Under’ always felt like a cornerstone track, similar to f ex Whalebone with the use of our vocals and it was also Lauren’s favorite song on the album so..

You have worked with Joe Mardin again, who made a beautifully melancholy string arrangement on the title track. Why did you choose him, and how did you meet?

Joe and I go way back to early 90’s New York City. I was mixing Memorial Beach at Greene Street Recording and he was working on a project at the same time in the studio next door. His dad Arif Mardin (legendary producer/string arranger) taught him well and the first song where I asked for his help was ‘Reasons to Stay Indoors’. Since then there have been quite a few more … the recent a-ha album and now 4 songs on this album. He’s a good friend of mine and we hang out whenever I’m in New York.

‘Coming Down’ features the powerful lyric ‘My steps make no sound’. Is it related to the pandemic?

Not really, or at least not more than anything being related to everything else somehow. I’m always attracted to the surrealist overtones

norwayrock.net

in everyday life so those elements pop up frequently in the lyrics.

Your guitar work on the title track stands out and as always, suits the song. You are a fan of The Doors, and I interviewed Robby Krieger this week. Which work of his do you find particularly inspiring?

I was struggling a bit to find the right feel for that song and had already gone down a few different paths to explore, when the old movie ‘Jesus Christ Superstar’ came on the tv: which had a track w funky way of playing single note fuzz lines instead of the more typical funk guitar chord approach. But yeah, Krieger always seemed like a songwriter playing guitar: listen to the opening of ‘The End’ or the guitar solo on ‘When The Music’s Over’. I found that super inspiring in my formative years.

You took the cover photograph, which is striking in composition and light. Why did you choose that photograph?

That shot was taken in Hawaii. My first time back since the Scoundrel Days shoot. There are no filters or treatments added here. Just came out that way. ‘If the title is Under: what image gets our mind wandering?’ That was what we were asking ourselves and this one won out.

Have you considered publishing a book of your photography?

That would be great if it happens. For now I love to incorporate it into whatever/wherever it finds a place. Like artwork or videos (see Lonely Surfer video).

All the songs are written on piano or acoustic guitar. Do you use each of those for different reasons, when writing?

I can easily find passing chords and key-changes on the guitar but the piano puts me in a different place that can be fruitful. If I get stuck on one I’ll hear how it sounds on the other for perspective.

Which parts did you record here in Norway?

Just the drums and some backing vocals.

Your last concert here was in 2018, at Parkteatret in Oslo. Any plans to play here with this new music? We hope so.

That would great. We haven’t made any decisions yet but anything’s possible.

NRM 3-2023

17

Robby K

S 18 NRM 3-2023

norwayrock.net

Krieger and the Soul Savages

Samosas & Sitars norwayrock.net

NRM 3-2023

19

Robby Krieger started playing with his new band a couple of years ago, and they have released their self-titled debut album in early 2024. Just before release, we chatted with Robby and keyboardist Ed Roth (who has played with Annie Lennox and Peter Frampton, among others) about the new record, attending Ravi Shankar’s school and why Robby was disappointed in his childhood hero, Bob Dylan. We also asked Robby if he thought of The Doors as a progressive band.

TEXT: ANNE-MARIE FORKER PHOTO: ROBIEE ZIEGLER AND JILL JARRETT

Hi Robby and Ed! Before we get into the new record, Robby, I wanted to ask how your concert at the historic Whiskey a Go Go went a few days ago, and ask how has it changed since your time playing there in the 60s?

Robby: The gig was great. Ed played with us and it really hasn’t changed much since the 60s. Even the sound is pretty much the same.

The only difference is that they have one of my paintings up near the back booth. That’s been there about 5 years.

What’s the painting of?

Robby: It’s called “Light My Fire”.

I would love to see that one day.

Robby: You can check it out on my website.

I will. You said in the press release that this record had “really made me branch out as a musician”. Why was that? Was it working with great musicians like Ed? Robby: Yeah, that was the main thing. Before when I did solo albums I would hire the other guys and tell them what to do, pretty much. This time it was more that we were just jamming and having fun and what do you know, a record came out of it. The way it was written was so much different. It was reminiscent of how we did the “LA Woman” album,

It was reminiscent of how we did the “LA Woman” album, because we didn’t have any songs at the time, so we needed to write them in the studio and we did that with this one too.

20 NRM 3-2023

because we didn’t have any songs at the time, so we needed to write them in the studio and we did that with this one too.

Interesting. How did you meet each other and form the new band?

Robby: Ed and I met through one of the guys in Kiss, Tommy Thayer.

Nobody knows who he is. It turned out that Ed lived right near my studio, so he started coming over quite a bit and we would jam. I’d get the other guys to come over and jam and it worked out pretty well.

Cool. Ed, were you the one with the connection to Kevin (“Brandino” Brandon, bass) and Franklin (Vanderbilt, drums) or Robby, did you already know them well?

Robby: I already knew Kevin but not Franklin.

Ed: I knew Kevin a long time too. We actually played in Ben Vereen’s old gospel church together. A buddy of mine was in there before.

How long ago was that?

Ed: Maybe ten years or something.

The opening track, “Shark Skin Suit”, has some slide guitar parts with elements of Indian sitar music. Robby, you once went to Ravi Shankar’s school along with John. What did you learn there?

Robby: I learned the proper way to hold a sitar and tune it and all that stuff. Unfortunately Ravi only showed up once or twice but there was this guy named Hari who was a really great sitar player. The drummer guy would come quite often. Who’s that drummer guy?! John Densmore also came to the school. He was learning the tabla drums. We would go once or twice a week. It was pretty cool. That was right in Hollywood.

This album blends so many types of music beautifully. It incorporates soul, dirty blues, and that jazz-fusion you excel at playing. Do you feel like the album is an amalgamation of all the styles you’ve played?

Robby: Yeah, I think anything you are going to play is going to be an amalgamation of everything you have learned before. And you know, the difference here was that I had these world class musicians putting the songs together. That really made a difference. I think some of these songs could be in movies or television series or whatever.

They are very cinematic. You definitely feel that.

Robby: That’s what I’m hoping anyway!

What was it about Ed that inspired you, Robby, and vice versa?

Robby: Ed was really good at coming up with melodies. He would come up with a little thing, and I would answer it, you know? We do that when we play live too. We go back and forth a lot, which is really fun. I’ve never had a keyboard player other than Ray Manzerek (keyboardist, The Doors) that I’ve really been able to do that with, so that was kind of cool.

Ed: Wow, thanks. You know, Robby is one of those players that really has his own sound. If you listen, you’ll catch the diamonds that sneak through. He will play some things that are just different and unique.

Sometimes you have got to sift through things, just like with me, to find something really special. But he’ll have some really special lines and parts that are just unique. The other thing is that he listens to everything.

He listens to the band. I don’t want to say jazz attitude but it kind of is.

norwayrock.net

Robby: Ed is like that too. He really listens.

I think we both do which is why we like to play with each other.

Wonderful. Robby, I know you generally don’t use a pick, but you did end up trying it. Why? Robby: The reason I ended up trying it was because I read this article with Wes Montgomery and they asked him if he had to do it over again, would he have learned to use a pick, and he said yes, definitely. If you ever see a picture of his right thumb you see that.

It’s just all gouged and ruined because he used his thumb like a pick. I decided right at that point to learn. I did use a pick exclusively for 5 or 10 years, and then I started going back and forth. So on this album I use half and half.

So you are still using a pick. What do you feel is the difference?

Robby: Well, you can definitely go faster with a pick. Some guys can go really fast with their fingers too. There’s certain things that are easier with a pick. When I played the slide I always used my fingers, it just doesn’t sound right with a pick. If I need to play something really fast I’ll use a pick.

Did you use the 1964 Gibson SG Special on the record? What appeals to you about

norwayrock.net

that particular instrument? And Ed, which keyboards?

Robby: It’s actually a ’67. My original one was a ’64 and it got stolen. I’m still looking for that. I’m missing three or four guitars at least.

I hope you find them. Two of my favourite track titles from the record are “Samosas & Kingfishers” and “Ricochet Rabbit” (which has a Wes Montgomery feel). What inspired the names of each of those?

Robby: Ed came up with those.

Ed: “Samosas & Kingfishers” - Robby was playing that cool sitar melody that has an Indian vibe and some of my favourite things about India are Kingfisher Beer and really good samosas. It’s a blue collar beer but it’s good. Very crisp. “Ricochet Rabbit”, Robby had that bouncy and kind of Wes Montgomery melody. I wanted a funky, bouncy Jamiroquai groove under it, that’s what I was looking for.

They have a sort of push off that they do.

Robby: Is that from South America?

Ed: No, Jamiroquai is an English band and they are great. Funky.

Robby: I have never heard of them.

Ed: That track made me think of one of my favourite cartoons as a little kid, Ricochet

Rabbit, Sheriff, bing bing bing! Or as they say in Brazil, bingy, bingy, bingy!

[Laughs] I love the alliteration of the title. I actually thought of Jamiroquai’s music several times when listening to this record, because of your keyboards.

Robby: Wow, I’ve got to check him out.

Definitely. Which track are you each most proud of and why?

Ed: That’s kind of a hard one. Maybe “Killzoni” because it’s funky and mean at the same time. I feel like I managed to play outside a melody that’s memorable. Robby came up with the cool B section melody on that that kind of brings it back in. It’s probably that one.

I don’t know, our DNA is all over this thing, so I think we’re partial to a lot of them.

Robby: “Contrary Motion” is my favourite.

It starts out with this guitar thing that I made and then Ed came up with this amazing melody that goes with it. His melody goes up and my chords go down, which is why it’s called “Contrary Motion”. It’s an unusual slide part that’s not blues. I think it’s our best song.

I don’t know why we didn’t put that one out as a single.

Ed: Yeah, it would have been good. Maybe in a little while. He’s playing a cool slide

NRM 3-2023

21

guitar part over a southern rock groove on that one. Because of his slide playing, it doesn’t sound like Duane Allman but it makes me think of that cool Allman Brothers stuff. It’s like he has picked out a couple of parts to double with me in that one A section. It’s a pretty special tune, definitely, I think it will be a band favourite.

Will we see it played live at some point?

Robby: Well, we hope so.

Robby, you are still ever evolving and expanding existing stylistic boundaries, which is progressive. Looking back, as well as today, did you ever think of The Doors as a progressive band, or yourself as a progressive player?

Robby: Oh yeah, definitely. I mean we were different than anybody.

I was surprised that so many people got it, you know? We were pretty weird, man. “Whisky Bar” and songs like that. Not many had ever heard that.

It defies being pigeonholed, much like this new record.

Robby: So you like it?

Yes, I really like it! I like how funky “A Day in LA” is. It starts with that bass and builds up nicely.

Robby: Thank you. That means a lot to us.

Ed: Kevin came up with that bass line. That inspired my wacky organ melody. I wasn’t thinking. As soon as you start thinking you start stinking! [laughs] Is that your approach when you are jamming together, don’t think, just feel?

Ed: You don’t want to think. You can try to lead yourself in a certain direction. Maybe I can go a little Latin, or maybe I can head towards this kind of feeling, mode or whatever. I’m a self-taught player so I’ve not studied with books. You don’t want to think you want to feel it, as music should be. Otherwise music becomes paint by numbers or something.

I feel the same about photography. Following the feeling is where the magic happens, and the magic is all over this record, for sure.

Robby: Wow, I really appreciate that.

Looking over your career as a whole, which records are you most proud of, both with The Doors and without? But let’s exclude the new one from the choices!

Robby: Ah, it’s this one, this one [laughs]. With The Doors, I think “LA Woman”, or the first album, it’s pretty hard to beat that, just “The Doors”. After The Doors, I really like that first Butts Band. Me and John Densmore formed a band with Phil Chen, have you heard of him?

Yes, he played with Jeff Beck.

Robby: He played with Ed and I for years up until recently, when he passed away a few years ago. He was in the band and this guy Jess Roden, who is a really good singer-songwriter. We did an album and recorded half of it in England and half of it in Jamaica. It was pretty cool stuff.

Why did you record in Jamaica?

Robby: Phil was from Jamaica, and he wanted to see his Dad one more time before he passed away. He was sick, and it was on the way home. Reggae was just getting big at the time. It was the early 70s and we met Chris Blackwell (English record producer) and he let us create it in his ranch up in Kingston. We got to record it where The Wailers recorded, and Jimmy Cliff, at Dynamic Studios. We also recorded in London at Olympic Studios, where The Beatles recorded.

Is there anyone you haven’t worked with yet that you would like to?

Robby: I have always wanted to work with Bob Dylan, but he never calls me! He was my hero when I was 22 NRM 3-2023

growing up. I must say I’ve always been disappointed in his music after his big success. He went electric and that was cool but I wish he had done some better electric stuff. I could have helped him.

When you hear his music can you imagine guitar lines over it?

Robby: Yeah, the early stuff. It always used to annoy me that he would play his early stuff in later years and he would always change it. You get tired of doing it the same way all the time I suppose.

How about you, Ed? Ed: One thing I would have loved to have done, but he’s gone, is work with Antônio Carlos Jobim, which is before my time. My family is Brazilian, and one of the things my family grew up listening to was bossa nova.

It’s jazz and it’s groovy and it’s elegant. It’s got a classical element and I haven’t been able to play it with that many people but it’s natural for me.

We’ve got a mutual friend and we have a little idea, I want to talk her into doing a bossa nova record. Robby, you probably know who I’m talking about. Just a wonderful singer. The other one would be Marco Mattoli, who brought back bossa nova and samba. There’s a lot of people I would like to work with but those are the ones that are close to my heart.

What comes next? Will there be another record for the band?

Robby: I’m sure we’ll make another record but after this one we have another record, that Ed and I made with Phil Chen, who we spoke about.

It’s an instrumental reggae record. I think that will be coming out next.

norwayrock.net

Brent heks skyr intet De opprinner tilsynelatende fra hver sin pol av den musikalske globen, Anders Odden (Cadaver, Celtic Frost) og Benedicte Adrian (Dollie de Luxe), men har unektelig fått kunstnerisk summetone i samarbeidsprosjektet Mistra, som ble nasjonalt introdusert under årets delfinaler i Melodi Grand Prix. At det norske folk fant bidraget «Waltz Of Death» i overkant sært plager ikke duoen nevneverdig.

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: ESPEN SOLLI

De ferske sparringspartnerne har tilvirket debutalbum på rekordtid. Det utstedes fysisk i mai måned. Vokalist Benedicte Adrian, scenisk og musikalsk bærer av 1500-tallspersonen Maria Vittoria fra mesterverket «Which Witch», øste av sin tid for å besvare opportune spørsmål omkring kollaborasjonen med en musiker hun knapt visste eksisterte.

-Vi ble kjent med hverandre omtrent et kvarter før vi begynte å lage musikk sammen. Det er helt merkelig. Vi møttes på et bransjetreff i midten av januar 2023, og i løpet av året har vi skrevet og innspilt et album, inklusive en versjon av Kate Bushs «Wuthering Heights».

Dessuten foreligger 6-7 låter som jeg vurderer til et eventuelt soloalbum, fordi musikken oppleves i overkant strømlinjeformet; det ikke var dette jeg brant for å gjøre akkurat nå. Snarere var jeg klar for noe nytt, for bare å være kreativ, slik Anders beskrev det under bransjetreffmidagen, hvor vi tilfeldigvis ble sittende sammen. Han introduserte seg ved å si: «Jeg driver og snurrer «Første Akt» og «Which Witch» på vinyl for tiden», hvilket var gøy å høre. Jeg parerte med å si at jeg i mange år har lurt på hvordan oppnå kontakt med musikere av Anders’ kaliber, altså menn med langt hår og sminke som synes utilnærmelige.

-Opplevelsen av utilnærmelighet løper formodentlig begge veier.

norwayrock.net

-Det gjør den sikkert. Jeg liker at folk tar det ut i svingene, som i opera, og er definitivt tilhenger av credoet «More is more». Under nevnte middag ble jeg slått av hvor lik tilnærming vi har til musikk, det være seg prosessuelt eller i spørsmålet om hvorfor så mange flagger ut. Hvorfor starter så mange med originale idéer og ender i noe de ikke engang liker selv? Jeg er litt sånn som person, at det er alt eller ingenting. Enten står man hundre prosent i det, ellers så kan det være det samme. Jeg brenner veldig når jeg først engasjerer meg, og det kan gå veldig bra eller tilsvarende dårlig. Både Anders og jeg har bakgrunn fra klassisk musikk, takket være familiene våre. Å eksponeres for klassisk musikk i tidlig alder gjør noe med deg og dine perseptive evner. Det er en uendelig fin ballast å trekke på. Begge har dessuten vært ute i verden og høstet erfaringer, og vet hvor stas og slitsomt musikeryrket kan være. Det eneste som betyr noe er få lov til å være kreativ. Den røde løperen finnes ikke; det eksisterer ingen plan for kunstnerlivet ditt. Alt flyter. Man vet bare at man aldri er så lykkelig som når det skapes noe man virkelig står inne for og som i klartekst proklamerer: «Dette er meg i livet mitt akkurat nå». Herom er Anders og jeg helt på nett. Han er dessuten veldig rolig og behagelig å jobbe med. Psykologisk er Mistra et godt sted å være. I studio fikk jeg ofte høre, både fra Anders og produsent Adair Daufembach som fløy inn fra Los Angeles, at jeg skulle slutte å tenke og bare synge. «Kan du finne på et nytt vers til dette?» «Ok, gi meg tretti sekunder». Det hersket lyn- og tordenstemning; jeg følte meg elektrisk ladd.

NRM 3-2023

23

-Én ting vedrører det teoretiske; én annen det praktiske. Hvilken låt ble først forarbeidet, og når erkjente du at prosjektet ville bære?

-Etter det første seriøse møte med Anders i Oslo spaserte jeg hjem, i halvannen time med øsende regnvær, og bare følte kreativiteten flomme. Vi entes om at vi måtte utrette noe, ikke bare på papiret. Få dager senere tikket det inn en gitarsekvens via e-post som jeg skulle tonesette og skrive tekst til, og da raste det på, umiddelbart. Det var som om demningen brast. Jeg fikserte filmer i hodet og hadde følelsen av at nå begynte jeg på skole igjen, med Anders som kompositorisk klasseforstander. Han forsyner meg med musikk; min oppgave er å tilføre egen mening.

Jeg ga meg ikke på tørre møkka. Enkelte ganger ble jeg skikkelig sint på ham, fordi materialet føltes så tungt! «The Shadows Sing» gir et godt eksempel. Gutta sier at linjene mine fungerer, så jeg stoler på at de har rett, uten helt å høre det selv. Låt nummer tre i prosessen ga meg harehjerte – det var forøvrig «Waltz Of Death». Anders hadde en fotograf hjemme hos seg som han måtte be om timeout, fordi jeg nettopp hadde oversendt forslag til melodien. Metodikken har hvilt på masse gitarer fra Anders, som jeg intuitivt forsøker å synge noe til. Ofte etterspurte jeg titler, for Anders er uhyre flink med titler, og jeg trigget voldsomt på «Waltz Of Death», som rommer en progresjon på elleve akkorder vi begge reagerer emosjonelt på. Jeg tok alt for god fisk, og forholdt meg hundre prosent åpen.

Angjeldende akkordrekke føltes så diger at jeg nesten fikk angst; jeg har ikke lov til å forspille denne musikken, tenkte jeg, for den er storslagen. Målsetningen er å la publikum få oppleve det samme som meg ved første gangs lytt, derfor ble det aldri aktuelt å legge sangvers fra starten av; det ville akkumulere informasjon. Låtens hovedtema er så vakkert at alle kan gripe det, bare det gis plass. Jeg var mest redd for å stjele rom i komposisjonene; det ville medføre en krigersk underminering av det musikalske, som fortjener store ører.

-Det er faktisk blitt et veldig luftig album...

-Bra! Musikken fortjener nettopp det. Etter mottak av «Waltz Of Death»-akkordene ble jeg sittende å kjenne på en enorm takknemlighet over at noen hadde giddet å sende meg dette.

Jeg følte meg helt oppunder taket, som på en tripp, en ellers ordinær tirsdag, og glemte helt å spise. Både Anders og jeg har tro på det intuitive, det øyeblikksinspirerte. Jeg har valgt å skrive på engelsk fordi da er jeg mindre kritisk. Det er ikke gøy eller kreativt begunstigende å være kritisk. Visst går det å korrigere eller forbedre ting, etter hvert, men i prosessen gjelder det å pulverisere selvkritikeren; han er fienden. Tekst og melodilinjer til «Waltz Of Death»-låten oppsto kjapt og intuitivt, slik at jeg samme dag kunne spille inn vokal via mobiltelefonen, mens jeg 24 NRM 3-2023

leste tekst og hadde gitarene til Anders på øret. Demoen til låten havner på B-siden av vinylsingelen, og tok en fredag å ferdigstille, da ting ballet på seg underveis. Anders ønsket plutselig et slags ekko av hele stykket, som coda, hvor vi faller fire halvtoner. Typisk nok for prosjektet løste ting seg veldig fort; det var som å ha permanent glidføre. Da «Waltz Of Death» falt på plass sa Anders at nå legger vi alt annet til side og bare fokuserer på Mistra. Dernest fløy Adair til Norge og ble en fruktbar lagspiller. Han har oppvakte ører, og er dessuten flink til å strukturere, mens Anders og jeg blåser en lang marsj i hvorvidt noe er kommersielt eller sanses koherent av utenforstående. Adair lot tidlig falle et bevinget spørsmål: «Alle som skaper musikk må spørre seg: Lager jeg dette for egen skyld, eller for et tenkt publikum?» Anders og jeg, som altså knapt kjente hverandre, vekslet et kort blikk og utbrøt i kor: «Vi lager dette for oss selv».

Jeg trenger Mistra som terapi, for noe må redde vettet mitt. Det spiller ingen rolle om folk ikke liker det; det er så til de grader meg.

Publikums reaksjoner er bare interessante; de går ikke innpå meg i Mistra-kontekst, og slik arter hele samarbeidet med Anders seg. I 2024 har vi hatt mye utøvende virke på agendaen, uten rom for å skrive låter, men nå begynner jeg å savne det. I skuffen ligger det to oppgaver fra klasseforstanderen som jeg straks skal i gang med, om ikke annet så fordi det er en morsom eksersis å motta materiale fra en annen musiker som stilltiende spør hvordan jeg har tenkt å gripe oppgaven an. Og da løper timene, for etterhvert tar arbeidet lengre tid, og jeg kan stundom føle meg som en skikkelig taper, fordi ting ikke faller på plass innen seksti minutter, ha ha ha. Samme hva jeg presenteres for, så vil jeg evne å sette melodi til, men etterhånden blir det mer krevende å finne tekstlig innhold man ikke har sveipet innom tidligere. Man bør helst overraske seg selv og hverandre.

Noen ganger, ikke ofte riktignok, tar jeg meg selv i å tenke: «Arg, dette har jeg valgt selv fordi det er gøy, men akkurat nå er det maks slitsomt og jeg har ikke spist på seks timer og kjenner på en dundrende hodepine». Triumfen blir dess større idet man finner det ene ordet som forløser hele greia og man har noe substansielt å presentere sin makker. I tjuefem år jobbet jeg mutters alene med musikk, men før det hadde jeg Ingrid Bjørnov ved min side, og jeg konkluderer med at jeg er født i duo. Da jeg var ni år skrev jeg min første låt, i dusjen.

Den var ille og pinlig. Ha ha ha, selv som ni-åring syntes jeg det låt fryktelig umodent.

Døren åpnet seg etterhvert for å kaste ball, og som femten-åringer begynte Ingrid og jeg å skrive låter sammen. Jeg og Anders kan også skape noe om vi sitter i samme rom. Én av låtene som ikke endte på plata, men som jeg digger, oppsto slik; den handler forresten om noen som sovner i badekaret og våkner av sirener; det var bildet bevisstheten avsondret

«Jeg tror det først og fremst er den progressive rocken som ligger i bunn av mitt virke; dens attityde og ånd er veldig besnærende.» idet Anders introduserte riffet. Han har utvist stor mellommenneskelig kløkt i tilnærmelsen til studioarbeid. Det er aldri prestasjonene det går på; vi lister oss innpå hverandre. Ingen trekker i bremsen, men stiller seg velvillig bak ethvert musikalsk eller tekstlig forslag. Hvis én av oss tror på noe, så forsøker vi. Ellers setter jeg pris på arbeidsformen: Det tikker inn e-post, oppgaven er kommet, akkurat som på en skole. Jeg forsøker som sagt å bevare det intuitive, men blir ofte overrasket når Anders og Adair vender tomlene opp. De kommer tross alt fra en annen verden. «Men dette er jo melodisk, dette er meg. Bærer det mening for dere også?» Adair er et unikum; han plukker opp en kassegitar og gir seg vill flamenco i vold, og kan navngi alt av akkordrekker. Vår produsent er skolert, mens jeg ikke kan bry meg mindre hva angår besifringsnavn. Adair analyserer – jeg imøtegår oppgaven med inspirert kreativitet. Da Anders opplyser at verset i «The Answer Is» går i 7/4-takt er det ikke viktig om jeg tilegner meg den teoretiske forståelsen, så lenge jeg sanser den intuitivt.

-«The Answer Is» er infernalsk sprek. Delvis i kranglevoren 7-takt, med vokalt hekseuttrykk, er dette et stykke svovelduftende teatermusikk.

-Ja! Jeg var overbegeistret da jeg mottok denne, som bekreftet at Anders ikke hadde til hensikt å sette på bremsen. La meg få det ufiltrert; jo verre, jo bedre. Han må ikke finne på å tilpasse seg meg, for det er ikke det jeg er ute etter. «The Answer Is» bringer oss videre ned i kjelleren, forbi «Which Witch»universet, til en slesk type ved Helvetes portal, som sier «You want to play with the Devil?

Go and have some fun», forøvrig skrevet til alle som tror at det djevelske er gøy og spennende. Den diabolske protagonisten er trolig en mann. Jeg har ikke lekt mann siden jeg som barn ble deprimert fordi jeg aldri kom til å bli amerikansk indianerhøvding. Musikk norwayrock.net

åpner for å ikle seg roller, understøttet av vokaluttrykk og stemmeleier som passer den aktuelle karakteren. I «The Answer Is» spiller jeg helt klart en annen enn meg selv. Burde jeg gjøre dette? Det driter jeg i. Karaktergestaltningen og teksten er min umiddelbare respons på gitarfigurene. Når jeg først «ser» handlingen i filmen kommer ordene veldig lett, slik som i dette tilfellet. «Who’s That Knocking On My Door?»replikken fremstår veldig kynisk og kald, uttrykt med en vennlighet som skurrer og som følgelig blir litt gyselig. Stykkets arbeidstittel var «Misery», hvor Anders innledningsvis forsøke å maltraktere en akustisk gitar. Først etter at jeg meldte inn vokalforslag ekspanderte han lagvis med disse elektriske gitarene, som ga mening og energi av en grad jeg nesten ikke kunne fatte. Vi droppet «Misery»-tittelen. «The Answer Is» hinter mer om et passord som gir aksess til en grusom klubb, hvor du tror du kommer til å ha det gøy. Og hvilken tittel det er... Vi sjekket øyeblikkelig om den var brukt av andre, og forsøker så langt det er mulig å gi låtene originale titler. Det samme gjelder Mistra-navnet. Jeg fikk egentlig oppgaven med å døpe bandet, og har syslet med onde krefter og Beelzebub via «Which Witch», men havnet uavlatelig i svartmetall-gropa. Vi måtte grave dypere.

En dag foreslo Anders «Mistra», som umiddelbart klang forlokkende. Og ingen bedre forslag ble fremmet. Det er et enkelt ord, lett å huske, som estetisk passer prosjektets dualitet av det stygge og det vakre.

-Når jeg først har Maria Vittoria di Benevento i tale blir det maktpåliggende å pensle inn på «Which Witch». Storskalaverket tindrer i toppsjikt av norsk musikk, i godt selskap med Grieg og Aunt Mary, bærer en udelt unik stemme, og øser av uvanlig dyp brønn. Dere spenner fra gregoriansk sang, barokk, klassisisme og romantikk, til nordisk og europeisk folkemusikk, symfonisk rock (særlig dannes praktfull intertekstualitet med tredjeplata til Popol Ace), Abba og Andrew Lloyd Webber. Jeg er imidlertid mindre glad i «The London Cast»-tapningen anno 1992, hvor verkets særdrag undermineres, kanskje i et bevisst, eller ubevisst, forsøk på å akklimatiseres det engelske musikkpolitiet? Med London-ensemblet går «Which Witch» fra å være visjonær rockeopera til å bli en musikal.

-Snakket rett fra den egoistiske levra så finner jeg det problematisk å delegere vokalarbeid til andre, for man vil nødvendigvis få en litt annen tolkning enn den man selv bærer på og brenner for. Ørsmå endringer i frasering og klanghøyde er nok til å undergrave musikkens opprinnelige sjel. For meg holder det at et rytmisk strekk ikke sitter hundre prosent, men kanskje bare 99,99, og da lugger det og jeg faller fra. Mistra handler kun om følelse, og ikke om notasjon eller det analytisk korrekte. Jeg ramler av lasset om grunnfølelsen forflates, og det kan skje ved noe så tilsynelatende prosaisk som et rop eller et slag gjort nanosekunder for sent eller feilaktig. Musikaler generelt tenderer å lugge litt, rytmisk, fordi librettoen og det dramalitterære gis stor plass. Det er fullt mulig å levere replikker, raft og rytmisk, i overenskomst med musikken. Selv «Chess», som har vært til stor inspirasjon for Ingrid og meg, lugger rytmisk.

Dersom Abba-jentene, i særlig grad Agnetha Fältskog, hadde vært involvert ville timingen blitt presis og perfekt. Tiltredelse i «Which Witch» krever jo en viss skolering, men så gjelder det å glemme det skoleflinke idet man entrer manesjen. Noen ganger blir ting litt for lært. Jeg forstår at folk har lært når de fremfører store, tekniske ting, men jeg vil helst glemme det i fremførelsesøyeblikket, slik at det lærte ikke ender som emosjonell og musikalsk hemsko. Alt dette blir problematisk idet man må forholde seg til et digert ensemble av sangere og musikere, jamfør «Which Witch»-oppsetningen i Piccadilly Theatre, hvor det grydde flere sangpassasjer med lært aksentuering. I studio er vi beinharde på projisering av følelser. «Which Witch», det første studioalbumet fra 1987, liker jeg veldig godt; der utviste vi stålkontroll på detaljnivå. Jeg setter også det doble konsertdokumentet «Which Witch på Slottsfjellet» svært høyt.

-Sistnevnte er min klare favoritt. Her presenteres verket i sin helhet. Hver nye komposisjon, hvert minste lille addendum og kantringer i arrangementene, foredler ansporingene nedfelt tre år forut.

-Slottsfjellet-oppføringen er spesiell. I ettertid er jeg glad materialet norwayrock.net

ble lansert som liveplate. Innspillingen gestalter mer liv og større gitarer.

Vi slipper oss løs. Var den noen impliserte parter som forsto greia, så var det Jahn Teigen, selv om han ofte glemte teksten. Utover det leverte han maksimalt, og tok helt av inni hodet sitt. Han levde seg så inn i rollen som bøddel at ordene sporadisk forsvant. Om han forkynte at han var «The Undertaker» i stedet for «The Executioner», så spilte det mindre rolle – han er likevel den største, og eide scenen og låten han frontet.

-Teigen kom fra Popol Vuh/Popol Ace, godt vant med transcendentalrock, vet du.

-Nettopp. Jeg tror det først og fremst er den progressive rocken som ligger i bunn av mitt virke; dens attityde og ånd er veldig besnærende.

Ingrid og jeg ble mer og mer glad i det klassiske som møter rock med mer enn fire akkorder. Glem ikke at vi nyttet nettopp Popol Ace som studioband på «Første Akt»-skiva i 1980.

-16-åringene krever førsteklasses musikere fra dag én...

-Fordi DB Records tjente gevaltige summer på Geir Børresen og Smurfene kunne vi håndplukke de beste musikerne og holde på nærmest uendelig i studio, hvilket jeg setter stor pris på i ettertid. Ingen ga seg før resultatet ble skikkelig bra. Ole A Sørli, vår manager og produsent, proklamerte titt og ofte at Pete Knutsen er undervurdert, noe vi selv fikk erfare. Hvilken inspirator! Pete Knutsen påtar seg kolossale mengder arbeid og jobber kontinuerlig på kryss av stilgrener. Dette medfører at fyrens geni nærmest blir usynlig for andre enn bransjefolk.

Ingrid og jeg hørte «Curly Sounds» i 1978, og riffet i «Bye, Bye» minner litt om gitarfiguren i «The Answer Is». Jeg responderer instinktivt på slike ostinater, uten å telle taktvalører; det er bare å kaste seg med i moroa.

Ingrid og jeg elsker dessuten Popol Aces «Bury Me Dead» og den heftige klaviaturoppgangen til Pete Knutsen. At ikke hele verden hoppet av glede da denne utkom!

-Det er særlig «Bury Me Dead» jeg finner spor av i Dollie de Luxe.

-Hovedsakelig lærte jeg å skrive låter av The Beatles. Jeg eide samtlige album, som jeg spilte så mye og så ofte at det til sist ble nødvendig med en lengre pause. Etter The Beatles fulgte en lignende periode med komplett Abba-diskografi, og dernest Kate Bush og Popol Ace. Ingrid og jeg hørte mye på samme musikk, slik at referansene ble ganske like. Noen unntak forekom naturligvis, men begge entes om verdien av et band som Sparks. Jeg trappet opp på Sparks-konsert senest for to år siden og elsker dem fremdeles. Den anonyme av gutta i Pet Shop Boys uttalte en gang: «Egentlig liker jeg ikke så mye musikk, bare Sparks». Jeg er heller ikke altetende når det kommer til musikk, virkelig ikke, men tenderer å forgude det jeg først liker. Mange tror at jeg digger all slags musikk, og særlig musikaler, men jeg synes faktisk at musikaler kan være noe av det kleineste på denne jord. Imidlertid, når det klaffer så kan musikalformen fungere som vert for det største i verden. Målet med «Which Witch» var å skape det smaleste vi noensinne hadde gjort. På den kommersielle arena blir man konstant tvunget til å like spesifikke låter, via hard rotasjon. Ingrid og jeg besøkte sju land i forbindelse med deltakelsen i Eurovisjonen 1984, og høstet stemmer fra samtlige. Sånt har ingenting med musikk å gjøre. Da vi utga «Rock Vs. Opera» merket vi at verden var blitt mer polarisert. Presenterer man noe som ikke kan puttes i bås får folk hetta. Ingen ante hvor «Rock Vs. Opera» hørte hjemme. Vårt franske plateselskap spurte til og med hvor vi ønsket albumet plassert i platebutikkene.

-«Åpen klasse».

-Hele spørsmålet forekom oss dustete, og det eneste vi formådde å svare var, i tråd med platas uttrykkelige tittel: «Dere får sette oss under Pop/Rock og Klassisk, da, hvis det er så jævlig nøye». Jeg forakter de dumme båsene; de er til for å sprenges. Det samme mener Anders.

Etterstreber du å leve opp til en musikalsk kategori løper du risikoen av å bli svært kontraproduktiv. Du ender med å mislike både det du skaper og deg selv, fordi kjernen i det hele forvitrer. Derfor: Jo galere, jo bedre.

NRM 3-2023

25

Galskap satt i system 26 NRM 3-2023

norwayrock.net

Du kjenner kanskje ikke til bandnavnet, men ikke mange band i verden kan skryte av å ha medlemmer med en heftigere CV enn dette. Her finner man musikere som har bl.a. spilt i Dream Theater, Whitesnake, Angra, Guns N Roses, Asia og Sons of Apollo. Vi fikk vokalist Dino Jelusic på skjermen for en skravlings om den splitter nye skiva «Insanium».

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: GREG VOROBIOV

Kroatiske Dino Jelusic er kanskje ikke verdens mest kjente artist her til lands, men 31-åringen har en imponerende CV likevel. Som 11-åring ble han tidenes første vinner av Eurovision Song Contest Junior, ga ut soloskive, turnerte verden og spilte festivaler. Da han kom i stemmeskiftet vendte han seg mot den tyngre delen av rocken som han hadde vokst opp med å lytte på, og dannet sitt eget prog/ metalband, Animal Drive. Han har turnert med den amerikanske fenomenet Trans Siberian Orchestra, han sang på skiva til bandet Stone Leaders sammen med ex-TNT/Malmsteen-trommis John Macaluso, han ga ut en skive med George Lynch under navnet Dirty Shirley, og i 2021 ble han medlem av Whitesnake, som keyboardist og korist. Nå har han dannet Whom Gods Destroy sammen med de to Sons Of Apollo-overlevende Derek Sherinian (keyboards) og Ron «Bumblefoot» Thal (gitar).

- Mitt første inntrykk da jeg leste om Whom Gods Destroy var at det var en slags videreføring av Sons Of Apollo etter at det bandet raknet da Mike Portnoy og Billy Sheehan stakk hjem til henholdsvis Dream Theater og Mr. Big. - Nei, ikke egentlig – det er fortsatt Bumblefoot og Derek, men det er et helt annet band, med tre nye musikere som setter sitt eget preg på musikken. Det kan ikke være noen fortsettelse uten Portnoy, Sheehan eller Jeff Scott Soto. Og musikalsk er Whom Gods Destroy litt mindre rock & roll og mer metal. Jeg og Soto er påvirket av mange av de samme vokalistene, men jeg er mye mer inne i metal og prog enn det han er.

Og jeg liker å eksperimentere med vokalen – på den siste singelen vår kjører jeg nesten en slags Meshuggah-vokal, noe som nesten ingen har hørt i denne sjangeren før. Og så har vi bassist Yas som er en veldig prog-orientert musiker – Billy Sheehan er en legende, han kan spille hva som helst – og trommis Bruno har spilt prog og fusion i hele sitt liv, så da blir det veldig annerledes. Portnoy er jo også en prog-trommishelt, men han er også en rocker og en metal-fyr, så jeg vil ikke si at dette er noen videreføring, det er et helt nytt band.

- Pussig nok har du også jobbet sammen med Jeff Scott Soto i Trans Siberian Orchestra.

- Ja, jeg gjorde ikke den forrige turneen, men ja, det stemmer. Vi synger begge fortsatt med TSO. Jeg satt faktisk ved siden av ham da han fikk en telefon fra Mike Portnoy med tilbud om å bli med i Sons Of Apollo, i 2016.

Jeff er en god venn av meg.

- Hvordan ble du involvert? Jeg antar at det var Derek som kontaktet deg, som bandets kaptein?

- Ja, det kan man kalle ham. Han hørte noen låter med meg på Youtube og digget stemmen min, og tok kontakt pr mail og sa at han hadde lagd demoer av noen låter som han lurte på om jeg kunne synge på. Og han sendte meg en ballade, som endte opp med å ble den eneste balladen på den kommende skiva. Og så gjorde jeg en video med Bumblefoot for youtube, og da følte vi at det var en kjemi der som førte til at vi bestemte oss for å begynne å skrive låter sammen. «In The Name Of War» var faktisk den første demoen jeg fikk, helt tilbake i 2020. Og det var ganske hektisk. Jeg husker jeg var på vei til en konsert i Sveits da jeg hørte på den og tenkte: «Jøss, dette er ekstremt kompleks musikk!». Men jeg syntes det var en kul utfordring å klare å synge over slik musikk, så jeg begynte å jobbe med den låten. Og den neste låten jeg fikk var «Crawl», som blir den neste singelen. Deretter fortsatte vi å jobbe, men måtte ta en norwayrock.net

pause under min rettssak mot (det italienske plateselskapet) Frontiers mens bandet ventet på at jeg skulle bli fri fra deres kontrakt. Og da det var ordnet, signerte vi for Sony, og Whom Gods Destroy var født.

- Visste du at hvis du googler «Whom Gods Destroy», så får du opp en episode av Star Trek fra 1969?

- Jaha?! Nei, det ante jeg ikke, jeg har aldri sett Star Trek, jeg ser ikke noen TV-serier, jeg har ikke tid, og jeg digger ikke sci-fi-greier, så det må være noe Derek har kommet opp med – jeg syntes bare navnet hørtes kult ut!

- Hvordan ble de to nykommerne involvert, bassist Yas Nomura og trommis Bruno Valverde?

- Mens jeg øvde med Whitesnake i Los Angeles, så møtte jeg Yas, og vi spilte inn en låt sammen til hans prosjekt The Resonance Project. Og vi gikk ut sammen for å se Animals As Leaders i LA, og der møtte vi Bruno.

Og ett år senere er vi alle tre i samme band.

- Men nå har dere bandmedlemmer som bor på tre kontinenter – to amerikanere, en japaner, en brasilianer og en kroat. Er ikke det forferdelig tungvint?

- Nei, Bruno bor i Los Angeles nå, så jeg er den eneste som ikke er i USA. Yas og Derek bor i Burbank, to minutter fra hverandre, Bruno er i Van Nuys i vestre LA, Bumblefoot bor i New Jersey og jeg bor fortsatt i Zagreb, men om det trengs, så tar jeg bare et fly, det tar ti timer, så er jeg i Los Angeles.

- Men har dere alle fem noen gang faktisk vært i samme rom og øvd og skrevet sammen?

- Jeg bodde faktisk hos Derek i hele januar 2023, og da skrev vi låter sammen og sendte ideer frem og tilbake til Ron. Og da jeg dro, så kom Yas og Bruno til Dereks studio og spilte inn sine deler. Så kom jeg tilbake i mai da vi spilte inn videoer for «In The Name Of War» og «Crawl», og så jobbet vi med den siste låten til skiva, som heter «Keeper Of The Gate», kanskje er den mest Dio/Rainbow-aktige låten. Så ja, vi samarbeider mye sammen på låtene, mest meg og Derek. Og Derek jobber med Ron. Det

NRM 3-2023

27

er vanskelig å få tidsskjemaene til alle fem til å klaffe, spesielt siden jeg bor så langt unna.

- Jeg er dypt imponert over det Yas og Bruno gjør på denne skiva, men jeg kjente ikke til dem fra før. Hva har de gjort tidligere?

- Bruno Valverde har vært trommis i Angra fra Brasil i ti år. Kjenner du til dem?

- Kjenner navnet, ja!

- Han spiller med Angra, og han spiller også med Kiko.

- Megadeth-gitaristen?

- Kiko Loureiro, ja. Og han spiller også med Richie Kotzen. Og med Smith/Kotzen! Altså Adrian Smith fra Iron Maiden og Richie Kotzen.

Og han var vikar i Sepultura i fjor.

- Imponerende CV! Da har jeg jo faktisk skiver med ham i samlinga. Hva med bassist Yas Nomura?

- Yas spiller med Japans største pop/rockmetal-stjerne ved navn Hyde. Og han spiller med Mateus Asato – de er faktisk bestevenner.

Og jeg tror også han har spilt med Babymetal.

- Er Whom Gods Destroy et fulltidsband som nå skal turnere og jobbe sammen frem til det er på tide å skrive nye låter og lage album nummer to, eller blir det et sideprosjekt for alle involverte?

- Jeg tror det kommer til å bli et fulltidsband, men problemet er at vi fikk ikke booket noe for i år, siden første singel ble sluppet i januar, og alt er allerede fullbooket. Derek og jeg har snakket om dette, vi skulle ha gjort en kort turné i Europa i mai, men vi får ikke logistikken til å klaffe. Vi skulle ha spilt med Brian May, som bandet hans. Med May i mai, haha. Men det kommer ikke til å skje, så nå er planen å slippe denne skiva, se hvordan den blir tatt imot, skrive og spille inn en ny skive og turnere begge skivene sammen i 2025.

- Og hva er da dine planer for 2024?

- Jeg er fullbooket med Jelusick! Skiva vår («Follow The Blind Man») kom i fjor, og den selger bra, og vi selger ut alle konserter vi spiller. Vi er til og med nominert for Årets Skive på den kroatiske musikkprisutdelingen, Kroatias svar på Grammys, og det er den eneste nominerte skiva på engelsk. Så det er hovedfokuset mitt i år, mulig jeg gjør noe med Trans Siberian Orchestra mot slutten av året, men det vet jeg ikke helt enda. Vi skal spille mest mulig med Jelusick i år.

- Du har aldri spilt i Norge?

- Vi ble kontaktet av en arrangør i Norge om et rockecruise, så vidt jeg vet, men nei, vi har aldri spilt der. Men jeg har spilt der med Whitesnake en gang, på Hamar, men det er det eneste. Sommeren 2022.

- Jeg må få spørre deg litt om Whitesnake også. Tror du det kommer til å skje noe mer der?

- Jeg tror ikke det. David har vært veldig reservert når det gjelder fremtidsplaner, så jeg vet ikke helt hva som foregår der for tiden.

28 NRM 3-2023

Bandet kommer i hvert fall ikke til å turnere, det er sikkert.

- Hvordan fikk du den jobben?

- David var på utkikk etter ett bandmedlem til for den siste turneen, og Joel (Hoekstra, gitar) anbefalte meg – vi kjenner hverandre fra Trans Siberian Orchestra, men vi har også gjort noen lockdown-jams. Han ante ikke at jeg også kan spille keyboards og bass også, og da han fortalte David dette, ble han nysgjerrig. Og de hørte min versjon av «Stormbringer», og David sa: «Hvordan skal vi bruke denne fyren? Han er jo en strålende vokalist, men det er jo jeg som er sangeren i Whitesnake!» Og Joel sa: «Ja, men han kan spille keyboard, og dekke opp en del på vokalen.» Og da var det bingo for David. Jeg ble oppringt, og David var superhyggelig mot meg. Det var i juni eller juli 2021, og i april 2022 var jeg i Los Angeles og øvde med bandet for den kommende turneen.

- Da jeg hørte at du var blitt en del av bandet, antok jeg at du kanskje skulle ta vokalen på en låt eller to mens Coverdale tok seg en pust i bakken på bakrommet, i stedet for alle de timinutters gitarsoloene og trommesoloene og bassoloene som tok opp stadig større del av Whitesnake konserter.

Var det noen gang aktuelt?

- Det vet jeg ikke. Jeg ble aldri spurt om noe slikt, men jeg sang mye på konsertene. Vi delte vokalen på «Slide It In», jeg sang deler av «Burn» med ham, og jeg gjorde forrefrenget på «Hey You (You Make Me Rock)». Men det er David som er frontmannen, han er Whitesnake, og det ville vært meningsløst at jeg skulle vært i front sammen med ham. Sånn føler i hvert fall jeg det. Og jeg er stor Whitesnake-fan.

- På wikipedia-siden din står det at du vokste opp med å høre på band som Whitesnake og Dream Theater, så kan du beskrive hvordan det føles for deg å plutselig stå på scenen med folk fra disse bandene, som en likemann?

- Fullstendig galskap! Dette er jo mine store helter! Jeg gjorde nylig en konsert med Robert Plant, da han sang «Stairway To Heaven» for første gang på 16 år. Han måtte ha med seg et ark med teksten på, og han annonserte at dette var antagelig siste gang han kom til å gjøre «Stairway To Heaven». Jeg har et eget videoopptak hvor vi synger «Stairway To Heaven» sammen, hvor han sier til meg at «På den siste delen, la oss ta annenhver linje». Så vi prøvde det, og han sa: «Jeg må ta et alvorsord med deg, unge mann, du kan ikke synge på denne måten!» mens vi begge lo godt. Det var et fantastisk øyeblikk for meg.

Meg, Plant, Andy Taylor fra Duran Duran, som jeg er massiv fan av, Guy Pratt fra Pink Floyd på bass, David Palmer fra Rod Stewarts band… det var en veldedighetskonsert for Cancer Awareness Trust i regi av Andy Taylor, som fikk prostatakreft i 2018, og å spille med disse legendene var helt surrealistisk. Å spille med Coverdale var surrealistisk, å spille inn

låter med Jordan Rudess og Mike Portnoy var surrealistisk… Jeg sang med Paul Rodgers for 7-8 år siden, det var ganske surrealistisk for en 23-åring. Jeg har vært heldig å få oppleve menge slike drømmeøyeblikk. Det er helt unaturlig for meg, men jeg verdsetter de minnene så utrolig mye, jeg tenker stadig tilbake og tenker «Wow!» Om jeg skulle dø i morgen, har jeg likevel opplevd mer enn de fleste mennesker bare kan drømme om.

- Den første skiva jeg hadde med deg på vokal, var Dirty Shirley som du gjorde med George Lynch i 2020. Gjorde dere noen gang noe, spilte dere konserter?

- Nei. Jeg har spilt noen av de låtene live med mitt band – vi har spilt «Here Comes The King», «Dirty Blues», «Higher» og «Cold». Så det var mer et prosjekt. Jeg tror Dirty Shirley kommer til å gi ut en ny skive i år, men da med en annen sanger.

- Hvorfor? George har jo åtte band, og det er sangeren som utgjør den største forskjellen.

- Ja, det er en Frontiers-greie, de elsker å gi ut en eller to skiver med kortlivede prosjekter som aldri gjør konserter. Og så kommer man i krangel med dem, og så er det samme greia om og om igjen. Jeg er ferdig med Frontiers, og det er en bok jeg aldri kommer til å åpne igjen. De var bra i starten, de gjorde en kanon jobb med Animal Drive, og Dirty Shirley gjorde det bra, men aldri mer.

- Nei, der har du label som har saget av greina de sitter på. Jeg pleide å glede meg til de nye Frontiers-slippene, men nå gir de nesten bare ut identisk lydende generiske skiver med samme produsent, samme låtskrivere, samme musikere…

- Ja, jeg vet, det har vært sånn i årevis.

- Da får vi runde av – håper vi ser deg her til lands til neste år da, om det ikke skjer noe i år.

- Det kan være at vi kommer til Norge med Jelusick til vinteren, jeg vet at booking manageren har fått en forespørsel derifra.

Jeg har veldig lyst til å spille masse konserter i Skandinavia. Med unntak av Whitesnakekonsertene i København, Stockholm, Göteborg og Hamar, så har jeg aldri spilt der.

- Ja, og Hamar er en liten by flere timers kjøring fra Oslo, så dere må komme til hovedstaden også.

- Er Hamar en liten by?! Den hallen vi spilte i, var den største vi spilte på den turneen, tror jeg. Den var enorm! Vet du hvilken jeg mener?

- Ja, Vikingskipet på Hamar, det ble bygget som en ishall til OL på Lillehammer i 1994, og tar vel 20 000 tilskuere på konserter.

- Åh, så kult! Da er det fett å ha spilt der! Da får vi satse på Oslo og Bergen neste gang!

norwayrock.net

EL CUERO Ikke helt ferdige enda Det har vært stille rundt El Cuero. Lenge. Ikke så rart, kanskje, ettersom bandet består av musikere som spiller i band som Kvelertak, Spidergawd og The Dogs mellom slagene. Bandets forrige utgivelse, “For All Remaining Days” kom i 2017, og naturlig nok måtte vi slå på tråden til brødrene Takle Ohr når “…Are We Done Yet” ligger i pressa.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: KRISTOFFER EDVARDSSON

- Der kommer Brynjar.

Håvard: - Nå er´n sikkert naken.

- Håper det!

Håvard: - Haha!!

- Hei, Brynjar. Vi prater om Kiss anno 1976 versus 80-tallet.

Brynjar: - Åh. Jeg er glad i 80-talls-Kiss jeg. Er det der vi er nå allerede??

- Det høres ut som om vi kan slå ihjel mye tid på dette temaet.

Kanskje vi bare skal drite i det faktum at dere har spilt inn ny skive?

Håvard: - Dette kan bli interessant…

- Ifølge presseskrivet deres har det tatt tid å gjøre ferdig den nye plata.

Brynjar: - Ja, det har vært en lang vei. Vi begynte å spille inn i 2021, men deler av låtmaterialet er enda eldre enn det igjen. Pandemi og helvete, men det førte jo til at vi fikk god tid til å jobbe med plata.

- Det er jo én ting. En annen er jo at det har løsnet greit for både Spidergawd og Kvelertak, pluss at Tommy (Reite, bass) spiller med The Dogs.

Håvard: - Det har jo blitt sånn at det bandet som er minst får minst tid, men det som er så fint med Cuero-bandet, er at det er et band som alltid kommer til å være der, og som det alltid er godt å komme tilbake til. Ambisjonene er jo der de, men det er også et band det er mulig å bli gammel i. Bandet kommer aldri til å forsvinne, og vi elsker å lage låter sammen, og nå synes vi at vi har skrudd sammen ei skikkelig bra skive.

Jeg er egentlig mer engasjert nå enn jeg har vært på lenge Brynjar: - Det merkes!

norwayrock.net

Håvard: - Det er ikke et band man blir rik i, så det må jo være et engasjement i bunnen.

- Det er kanskje et hjertebarn da.

Begge: - Absolutt!

Brynjar: - I de andre bandene vi spiller i er det kanskje andre som trekker mer i trådene, og andre som bestemmer, mens i El Cuero er det Håvard, Tommy og jeg som driver på, og sånn har det vært siden vi starta i 2005. Dette er jo barndomshjemmet vårt, på en måte.

- 20-årsjubileum neste år da.

Brynjar: - Ja, det slo meg da jeg prata om det akkurat nå. Det må vi kanskje gjøre noe med.

Håvard: - Sånne ting kommer vi som regel på etter det er for sent, så det var bra du sa det nå, så vi kan begynne å lete etter det vinduet der ingen av de andre bandene holder på med noe. Det er forresten veldig vanskelig å finne!

- I hvert fall med tanke på de bandene dere faktisk spiller i.

Håvard har jo allerede vært forsidepike hos oss, med Kvelertak.

Håvard: - Hehe, ja tenk det. Selv om vi spiller i veldig aktive band, så er det alltid perioder der aktivitetsnivået er noe lavere, for eksempel så ikke markedet blir mettet, så da handler det om å finne de vinduene der ingen av de bandene gjør noe, så det blir rom for El Cuero, og da snakker vi ikke om en måneds åpenrom. Ting må planlegges, så vi ser kanskje et år eller to fram i tid.

Brynjar: - Både ‘Spiders’, Kvelertak og The Dogs er band som turnerer rimelig heftig, så det ble mye arbeid for å finne de fem ukene der vi kunne turnere med Cuero - Spidergawd har jo en aktiv periode nå.

Brynjar: - Ja, vi har vært ute i Europa en runde, og har noen helger i Norge nå, før vi drar ut i Europa igjen i mars, før det er rett ut på tur med

NRM 3-2023 29

Cuero etter det.

- Per (Borten) er jo høvding i Spidergawd, men har også produsert plata deres. Var det et naturlig valg?

Brynjar: - Det har blitt noen sene kvelder der vi har prata om det meste, og naturlig nok var El Cuero tema innimellom. Etter jeg joina Spiders ble det mye gitarnerding oss to imellom, og Cuero ligger hjertet mitt nært, og ble raskt tema da vi prata om musikk.

Jeg hadde lyst til å linke Per inn mot Cueroverdenen, for han er en artig type med idéer linket opp mot den britiske 80-talls pop/‘new romantics’-greia, som er et stykke unna El Cuero. Han hadde noen tanker om hvordan han mente vi kunne låte. Jeg ble litt hypp på å huke inn han, og når han har studioet sitt på Ler, så kunne vi både bo og øve der, vi har gjort pre-prod der, og når jeg tenkte at han og Håvard kunne bli litt eksplosivt, så frista det rett og slett for mye. Begge er standhaftige og står for meningene sine, så jeg håpet på litt friksjon, kan du si.

- Har det faktum at dere spiller i tyngre band på siden påvirket sounden til El Cuero?

Brynjar: - Det gir oss en litt større pot å hente inspirasjon fra, men det gir oss en større ramme å jobbe ut fra.

Håvard: - På både godt og vondt har vi kanskje havna litt på utsida av singer/ songwriter/ americana/ Neil Young/ Tom Petty-bagen. Den er jo forholdsvis konservativ, og det skal ikke mye til før du møter motstand og blir pusha utafor den ramma. Der har vi kanskje vært litt annerledes, og gitt litt faen, og heller gjort det vi har følt vi har hatt lyst til.

Vi kan ha en tendens til å være litt mer heavy til tider, og det har på godt og vondt serva oss bra. På de to-tre første skivene, og kanskje også på denne, så er vi nesten borte og lukter på 80-talls Whitesnake, og det er jo livsfarlig i vår sjanger, haha! Jeg kan sikkert beskyldes for å låte litt Lars Ulrich fra “Black Album”, men det synes jeg er stilig tromming, og da er kanskje veien kort til John Bonham eller AC/DC igjen, men like fullt låter det Cuero, noe jeg mener er en slags signatur.

- Hva slags motstand tenker du på?

Håvard: - Det handler litt om at kjernepublikummet synes det blir for bråkete, for hardt, for tregt eller for fort, eller kanskje for mye input. Hellbillies treffer kanskje mer blink enn det vi gjør. Hver gang de gjør en endring i stilen sin, treffer de blink. Vi er alt for utålmodige, så vi drar hardt av til venstre med én gang, i stedet for å ta det ett skritt av gangen slik som de gjør. Vi er jo ikke Hellbillies, men vi er stilmessig knyttet sammen likevel.

- Dere har jo vært mere tro mot americanaen enn det Hellbillies har vært.

De var jo mer et reint country-band til å begynne med. Americanaen kom vel ikke før rundt 2000-tallet for de, så da var jo dere tidligere ut enn det de var.

30 NRM 3-2023

Håvard: - Jeg vet ikke hva du tenker, Brynjar, men vi lefler jo med såvel reinspikka pop som heavy og americana, en litt merkelig blanding kanskje.

Brynjar: - Det er faktisk godt observert det, for låtene våre har egentlig vært lagd over samme lest lenge, mens innpakninga har utviklet seg gjennom årene. Vi har spilt inn skiver live i studio med masse bråkegitarer, og vi har hatt produsenter som har fått utvikla seg. Jeg var i Førde med Spidergawd i helga, og det er jo åstedet for tidenes dårligste Cueroanmeldelse. Firdaposten skrev bare ‘hatar det, hatar det, hatar det’, og terningkast én.

Håvard: Han ga den en treer, men plata før ga han en sekser, så han liker jo bandet.

Brynjar: - Hellbillies er jo kroneksempelet på å utvikle seg sakte. Der har det gått så seint at publikum ikke har merka at de har forandra seg.

Håvard: - De er smarte de brødrene der, mye smartere enn brødrene fra Kristiansund, hehe!

- Og midt oppi denne prosessen så stakk Vegard (Strand Holthe, gitar). Like fullt er låtene hans med, og han synger lead på flere låter. Det fremstår som rimelig udramatisk.

Håvard: - Dette er Vegards andre plate med oss, og han ble en slags katalysator for vår del, for han sitter på en enorm katalog med låtmateriale, så jeg lurer på om han brant seg ut faktisk. Han har nesten lagt bort musikken helt for ei stund. Som du sier så var det udramatisk, men det er klart at det var kjipt å miste en god venn, spesielt med tanke på at jeg mener han har løfta skiva, pluss at han ga oss en ny bredde. Fint å ha en ny vokalstemme var det også, men enn så lenge trives vi godt som trio.

- Han synger jo tre av låtene på den nye skiva; hvordan blir dere å løse dette i en livesituasjon? Blir du å ta den jobben, Brynjar, eller skal dere ha inn en ny gitarist?

Brynjar: - Vi skal nok ha inn noen ekstra, men om det blir gitarist, det gjenstår å se. Jeg kunne tenkt meg å høre Håvard synge et par av låtene til Vegard, faktisk.

Håvard: - Det er planen at jeg i hvert fall skal forsøke å synge på et par låter, men jeg er jo korist, og har ikke hatt for vane å synge lead.

Jeg tror nok at når trommisen tar leaden, synes folk det er kult uansett.

Brynjar: - Du blir den norske Deen Castronovo.

Håvard: - Håhåhå, deeeet…

- Dere har jo gjort harmonier sammen i mange år, og jeg husker spesielt da jeg hørte “The Whole Love” første gang; jeg var helt solgt!

Brynjar: - Det husker jeg. Da var du gira.

Håvard: - Nå har Brynjar og jeg spilt sammen i nesten 32 år, og starta på pub, som så mange andre, så med 50-60 låter på repertoaret ble det mye harmonier underveis,

og jeg synes det er en jævlig fin ting å ha sammen.

Brynjar: - Vegard lå jo fint på toppen i harmoniene, så vi får se hvordan vi løser det framover. Det blir moro å bli kjent med nye folk musikalsk sett, men jeg kommer til å savne det faktum at Vegard var den som kunne terge Håvard mest Håvard: - Du er ikke så verst du heller, men jeg har blitt så mye eldre nå, så ‘æ ork´ikkje’ - Dere har uttalt at vi er i ferd med ‘å fucke opp verden’, og at dette påvirker tekstskrivingen deres. Si litt om det, og litt om bakgrunnen for tekstene på skiva.

Håvard: - “Are We Done Yet” er jo en slags ‘ja men er vi ikke ferdige med å drite oss ut snart’, med tanke på hvordan vi holder på i verden. Tittelen dukka opp i 2021, men nå er det, om mulig, kanskje blitt hundre tusen ganger verre. Det er litt mitt ‘take’ på det, pluss at det er et lite nikk i retning at vi har vært borte lenge; det er ei blanding jeg synes er fin.

Tekstene kan kanskje Brynjar svare mer for, men veldig politiske vil jeg ikke påstå at de er.

Det er nok mer selvbetroelse ute og går, enn verdenspolitikk, men tittelen, den går mer på at vi er på vei til å drite oss ut. Kraftig!

- Det er en troverdighet i det El Cuero formidler, og det er en kunst ikke alle behersker. Det føler jeg er tilfelle også denne gangen.

Brynjar: - Det er jo veldig hyggelig å høre.

Man blir jo eldre, får familie, og noen av oss har unger i fjortisalder, og man lever i sin egen virkelighet, og man forsøker å formidle ting som ligger nært, men som er universelt nok til at alle kan relatere det til sin egen verden.

Det er nok mye personlig der inne, men det skjules og maskeres såpass at det blir spisbart for alle. Jeg tror man blir modigere jo eldre man blir med tanke på tekstskrivinga, og gir litt mer faen hva folk måtte mene.

Håvard: - Jeg trodde det var motsatt jeg.

Brynjar: - Ikke for meg i hvert fall, men så har jeg kanskje aldri vært så flink til å skjule ting i tekstene heller.

- Dere var litt uenige her nå. Hva tenker du, Håvard?

Håvard: - Jeg tenker jo at jo eldre man blir, jo mer oppmerksom på sine omgivelser blir man, og dermed tilpasser man seg samfunnet.

Men som du sier, så skriver både Brynjar og Vegard godt på denne plata, og jeg synes de formidler det de har skrevet på en veldig god måte. Ikke bare synger de bra, men de har levert veldig bra låter også.

”Dette er jo barndomshjemmet vårt, på en måte.” norwayrock.net

- Du har jo bidratt du også.

Håvard: - Ja, jeg har jo en tekst som jeg står for kanskje 80% av, der en sen nattejam mellom Brynjar og meg ble en låtidé som jeg pusha på for å få ferdig. Jeg tar opp mye av det vi spiller sammen, og da kan det ofte komme noe ut av det. Når vi jammer med bare gitar og trommer, behøver ikke Brynjar å forholde seg til noe tonalt i en bassist, så han kan hoppe fram og tilbake i akkorder som han vil. Det mener jeg å ha hørt Ian Paice si også; at det er kult å jamme med bare ett annet instrument, for da er gitaristen fri, og behøver ikke følge et bestemt skjema. ‘Nei, nå er vi i E-dur, så da må vi holde det skjemaet’. Sånn kan vi to holde på i noen timer, og da kan det bli noen vers eller refreng som dukker opp. Da kan det gjerne bli ei låt som “How To Dance (In The Light)”. Men da må jeg pushe på litt, for Brynjar hører ikke på det øret, så da må jeg skru litt, og det var sånn den låten ble til.

- Taleopptak-app der, altså. Jeg har sikkert timevis med låtidéer sjøl på den. Mapper for brukbare ting, og mapper for ikke fullt så brukbare ting, haha!

Håvard: - 100% den! Jeg tror jeg har en million minutter som jeg driver og hører på innimellom.

Brynjar: Jeg fikk en kassett fra Håvard en gang der det sto ‘her kommer en halv time trommer. Hør litt på dette, mange feite låter inni her’. Da forventer han at jeg skal lytte meg gjennom en halv time trommesolo for å lage låter av det. Det skjedde ikke, for å si det sånn. Jeg har sikkert tusen opptak jeg også, men jeg er så dårlig på å gå tilbake og lytte på ting. Det er lettere å bare lage noe nytt. Håvard er vår The Edge. The Edge har et DAT-bibliotek med idéer, fullt opp med etiketter og greier.

Håvard: - Det er kanskje en sånn trommis-greie. Vi er kanskje organisatoriske av oss, det er jo det vi gjør på scenen også; vi organiserer bandet til en viss grad. Jeg synes det er kjedelig å miste materiale, for det kan kanskje brukes en dag. Dessuten liker jeg å jobbe i forkant av konserter også, for det må promoteres, ellers kommer det ikke folk. Sånt liker jeg å holde på med. Heldigvis er vi ryddige både Brynjar og jeg. Det er ikke kabelvas på scenen før vi går på, det er jeg veldig glad for.

- Jeg er likedan. Alle band må ha minst én sånn.

Brynjar: - Minst én, ellers blir det punk-rock med én gang, hehe.

- El Cuero anno 2024. Nå er det snart syv år siden siste utgivelse.

Hvordan føles det å endelig ha et nytt album i sekken?

Håvard: - Jeg kan med hånda på hjertet påstå at jeg aldri har vært så fornøyd med et resultat som denne gangen. Ikke at jeg hører så ofte på den, men den er faktisk over to år gammel nå, og til vanlig går jeg videre så fort vi er ferdige med et album. Jeg synes vi har laget noe slitesterkt denne gangen. Og Per har gjort en sinnssyk jobb med det soniske, og han har gjort en innspilling som er blink. Per har vært uvurderlig, for vi i El Cuero er flinke til å lage låtene og rammene, men vi er kanskje ikke like flinke til å fullføre, eller skvise ut det siste fra sitronen, og der har Per vært utrolig bra, det skal han ha mye kred for.

Brynjar: - Jeg tror at noe av grunnen til at det er så slitesterkt, er at det er tidløse, sterke låter, og det faktum at det skjer så mye underveis.

Det er en ganske massiv produksjon. Det er detaljer nok til ei uke på en øde øy på den skiva der. Jeg liker når ting er mettet. Enten helt spartansk Neil Young, eller full Toto. Vi gikk for full Toto. Jeg tror kanskje ikke kassegitarballaden “Words Of Love” er helt Håvards favoritt, men den kjempa jeg for å få med. Den er på en måte en link til gammeltida.

Håvard: - Sistelåten (“Kid On The Run”) er vel litt Young-aktig, og den er vel over ti år gammel. “Words Of Love” har faktisk kommet seg som faen, og har et lydbilde som er veldig fint. Jeg kan faktisk kjede meg litt om det blir for nakent, så jeg kan nok ganske sikkert være en som spenner bein på låter som blir for kjedelige i mine ører.

- Har dere noen favoritter på skiva?

Brynjar: - Oj, ehm, det endrer seg det, men jeg er glad i den kassegitarlåten jeg, altså. Jeg tror det er min favoritt nå om dagen. Du da, Håvard?

Håvard: - Ehm, jeg endrer mening jeg også, og det er så mange låter.

Hva skal jeg si; den siste kanskje? “Kid On The Run”. Så liker jeg også

norwayrock.net

Vegard sin “Reasons”. Den synes jeg er jævlig fin.

Brynjar: - Den er kick ass den, altså. Den hørte jeg sist mens jeg var på turné nå nylig.

Håvard: - Hadde jeg vært en radiostasjon hadde jeg spilt den låten. Og så digger jeg den låten Brynjar og jeg skrev, som er en av singlene. Jeg digger når det kommer gitarriff inni der, og at det skjer ting. Et lite stikk fra sida, som kanskje er litt uvant for sjangeren også.

Brynjar: - Per har jo fått lekt seg mye. Han spiller litt gitar og keys, og fikk litt frie hender til å gjøre ting han hørte for seg også.

- Når fikk dere det ferdig miksede resultatet?

Håvard: - Det er faktisk to år siden, og over det.

Brynjar: - Det er lenge å sitte på ei ferdig skive det!

Håvard: - Jævlig lenge. Vi bestemte oss for å vente med å gi den ut til vi visste det var rom for det, og nå har det skjedd såpass mye i Kvelertakleiren også, så det var usikkert om vi skulle ha friperiode nå der også. Nå ble det det, så da var det bare å sette systemet i sjettegiret og køle på, og få ut plata.

Brynjar: - Det er jo moro for meg som bor i Trondheim, at plata er spilt inn hos Per, og at den gis ut hos Torgeir Lund på Crispin Glover, og det var hans idé å få coveret tegna av “Ruffen”-tegneren Thore Hansen. Det var jo han som tegna coveret på “Victors Justice” (2013) også, så det blir på en måte et slags Trondheims-produkt.

- Var dere like fornøyde med produktet da dere lulla det fram igjen etter to år, eller fikk dere noen ‘hvorfor gjorde vi ikke sånn i stedet’- opplevelser?

Brynjar: - Jeg var kanskje mer fornøyd enn jeg trodde jeg kom til å være. Jeg likte den bedre da enn da den var ferdig innspilt.

Håvard: - Jeg vet ikke om dette er en suksess-oppskrift, for jeg har hørt om folk som har gjort dette før, og har endt opp med nærmest å gjøre alt på nytt igjen. Jeg var jo tidlig ute med å levere referanser til miksinga, så jeg har vært veldig involvert i den prosessen, og jeg har nok vært mye mere sta denne gangen enn tidligere. Når jeg har hørt gjennom tidligere utgivelser, hører jeg ofte at trommene ikke låter bra nok, og at de ikke er langt nok fram i miksen. Denne gangen var det ikke noe diskusjon; den skarptromma skulle være høy som faen, og den skulle være svær som faen. Det måtte være skikkelig 80-talls kubikk på det. Det er alt for enkelt å ikke tørre å si fra hvordan man ønsker å ha det; man må faktisk plage folk litt, og si fra når man vil ha 2db mer på skarptromma. Det ble sikkert ei uke til med masing fra vår side, så han fikk mange beskjeder under miksinga, men sånn må det være! Lydteknikeren er kanskje fornøyd etter første runde han, men vi som eier produktet må stå på til vi faktisk er fornøyde. Brynjar var også inne mot slutten og fikk bidratt med hvordan vi ønsket at nivåene skulle være, og dermed blir vi mer fornøyde. Om ikke det soniske låter godt nok, varer ikke plata like lenge heller.

- Er det Per som har mikset plata også?

Håvard: - Nei, det er Håvard Soknes som har mikset den. Om han har brukt studioet han har i Nidaros eller hjemme vet jeg ikke.

Brynjar: - Det er jo han som har mikset Spider-skivene også. Han har vært en drøm å jobbe med, og det har ikke vært ei enkel skive å mikse, for det skjer så mye underveis. Å finne ut hvor alt skal plasseres har ikke vært gjort i ei håndvending. Han skal ha skryt for tålmodigheten han, altså. Å stå med Håvard på øret til alle døgnets tider er ikke for alle å oppleve.

- Fint å ha en trommis som mikser plata også.

Håvard: - Er han trommis??

Brynjar: - Han har spilt i Sie Gubba.

- Stemmer. Han var inne i en periode der Tommy Folstadli var ute.

Håvard: - Aha! Det var jo flaks. Jeg føler jo at folk tror jeg er på en egotripp når jeg ber om å få mer trommer. Jeg er jo involvert i miksinga av Kvelertak også, og er innom samme tema der også. Men når man hører på pop og rock; hva er det som er høyest? Trommene. Det skal trøkke! Eller; vokal og trommer, i hvert fall, men det handler om å skape et grunnlag for resten av instrumentene, men det der er en evig kamp det, men jeg har ikke gitt meg denne gangen i hvert fall.

NRM 3-2023

31

RESURRE 32 NRM 3-2023

norwayrock.net

ECTION MAN norwayrock.net

NRM 3-2023

33

The Mandrake Project will be Bruce Dickinson’s seventh solo album and his first since Tyranny Of Souls in 2005. Just before Christmas, we sat down with Bruce to chat about the new record, Comic Con adventures in Brazil, his favourite Iron Maiden records, and getting lost in Bergen.

TEXT: ANNE-MARIE FORKER PHOTO: JOHN MCMURTRIE

Hi Bruce! Nice Christmas tree behind you, all blue lights.

Hi! It’s Kryptonite! [laughs] Ah, I love Superman.

Oh really? I never got Superman. He was too goody goody for me. I thought “Oh get on! For Goodness Sake! Go on Clark, rip her knickers off, you know you want to!” [laughs] [laughs] Speaking of comics, you just got back from Comic Con in Brazil, where you premiered the video for “Afterglow Of Ragnarok”. How was it, and why Brazil?

It was a target of opportunity really. I had a comic and video I was going to be launching, and there was 300,000 people in an arena with a huge screen and a massive sound system that sounded amazing. I thought I should do it there. They already wanted me to go there and do a speech and be a guest. I said “Hold your horses, I’ve got a better idea!” and they were all over it. They loved it. It’s the biggest Comic Con in the world now.

300,000? That’s several arenas!

Over 4 days. It’s insanity. What a cool place.

There are people walking around in costume and having fun. The hall is massive and there’s lots of props there from different productions.

If you are even remotely into comics or movies it’s a very cool place.

“Ragnarok” is from Scandinavian mythology, and I imagine it will be

34 NRM 3-2023

particularly powerful when played here in Norway.

It’s obviously gone down well because the gig sold out 3 weeks ago! But where do we go from there? We’re stuck with it. Same in Finland. Finland sold out in 5 minutes.

And you have Sweden Rock Festival also…

We’re playing in Gröna Lund also, which is an amusement park. The guys in Ghost were saying it’s great. Basically, you buy a ticket to Gröna Lund and if you hang around there’s a show at the end of it. So we’ll be playing in the middle of the rides and scary ducks and whatever they have there.

I can imagine the aftershow there on all the rides…

The Aftershow of Ragnarock!

Do you have any strong memories of any your Norwegian gigs?

Getting lost in Bergen recently. We went on a hike, which we thought couldn’t be complicated because you get a funicular up the mountain, and it turned into a 22km hike and we got lost! There was still snow up there.

What is The Mandrake Project? Is it a concept album?

No it’s not. It’s a project that started around 100 years ago with the intention of capturing the human soul, preserving it, and putting it into something else. That’s the story of the comic. The album is called The Mandrake Project because it sounds cool and it makes you wonder what it’s all about. Everything down to the cover images is 100 per cent real. I’m so fed up with bad Photoshop. I want to know what’s going on in the pictures. It took me back to the first Black Sabbath album, with its classic cover. It’s an infrared picture of a woman standing by a lake and there’s a mill in the distance. I think she was the cleaning lady or the cook, and they just took a picture of her. It’s so mysterious. You wonder what’s going on. I wanted to get a little sense of that in the vinyl cover.

The covers that tell a story, or make you wonder what the story is, are the best.

Exactly. The album is a musical and emotional journey. If there’s any concept, then that’s it. Operation Mindcrime is kind of cool, but not all albums can be one of those. I’ve got a 12 episode comic, so if you want a comic, there it is. You don’t need the comic to enjoy the album, and you don’t need the album to enjoy the comic. But they do cross fertilise and inform each other.

So they are not exactly the same storyline?

What happened was that in 2014 we thought we’d have a go at making another record. I thought about basing it on a comic, and had a title track that ended up not being the title track. That was robbed from a Dr Strange episode “If Eternity Should Fail”. I thought that was a great title for an album, so I wrote the song. At that point I was considering a concept album, so I put a bit of narration in that sounded okay. I put a story together and generated characters who were bringing back a human soul and reinserting them into someone else. I wrote “Resurrection Men” and there’s a little Hawkwind vibe, great stuff to sing. But I hadn’t got into great detail into anything. So it was left half done, and I went back to Maiden, and then I got throat cancer, and then I went back to Maiden and we all got locked up for 3 years. So it was 7 years before I got back to it, and I had done a lot during lockdown, inventing a back story, a basis for the technology, and building a world. Going back to the album, I thought there was no point making it into a concept album because I already had that on the comic. Let’s make music our concept. I wanted to have a few mad Tarantino, Ennio Morricone moments and unexpected twists and turns, Jesus stoner madness, bongos. Every one of the songs on the record is a favourite. Every song has a different character.

“Resurrection Men” – does it relate to the latin inscription “Death is not a prison”. Does it relate to that song or the whole thing?

The whole thing. The medallion is in the video, and that inscription is on one side of it.

You’ll discover in the comic that it’s a form of ID. It’s embossed on the album, it’s really cool.

Iron Maiden had a video game, “Legacy of the Beast”, that inspired a series of comics, but when did you first conceive of the idea of combining music with comics?

When I got some comics that were produced and Maiden management showed

norwayrock.net

“Seventh Son of a Seventh Son” is probably my favourite but “Powerslave” is a pretty close second. them to me. Some of them were beautifully drawn but what I always felt was lacking was a coherent story. We were doing comics for the Legacy of the Beast game, which were beautifully drawn with super bright colours. We had a great female character but there was no story.

That’s going to get people to stick with it. Stories do that. Luckily, when I got involved with doing a comic, I ended up in the same place as the Maiden “Piece of Mind” comic. I shared this idea with them, and now we have A listers involved. Tony Lee is doing the script with me. I’ll wait and see how Episode 1 goes down, and we’ll release more Episodes every 3 months.

You mentioned the new Iron Maiden graphic novel celebrating 40 years of “Piece of Mind” (published 15 November 2023). Will you be doing a similar book for the 40th anniversary of “Powerslave” in 2024, and the amazing album “Somewhere in Time” in 2026?

Personally I thought the book was very cool. I did Revelations on it with Tony Lee as a bit of a dummy run, working together. It was a good practice before the main event. I love to be involved in all that stuff. The big daddy of all of it is “Seventh Son of a Seventh Son”. I would love to pull all that together as one story. Whether or not there’s an appetite for it is a different case. “Seventh Son of a Seventh Son” in particular could be super cool.

On the album, you have Roy Z (guitar and bass), Mistheria (keyboard maestro) and drummer Dave Moreno, who also appeared on your previous solo album, “Tyranny Of Souls”, in 2005. Why did you choose each of them to be in the band?

I’ve worked with Roy on 5 out of 7 albums and go back a long way.

“Accident of Birth” - reinvented me as a metal artist. “Chemical Wedding” - we knocked it out of the park as no one had really heard metal done in that way. Then I rejoined Maiden and did “Tyranny of Souls” which has some beautiful stuff on it. “Navigate the Seas of the Sun” is one of my all time favourites of that record. I was touring with Maiden, so Chemical Wedding was released into a sort of vacuum. Then it was 10 years or something daft before we got together in 2014, and then another 7 before we actually got together and finished it. By this time, we had lots of extra material, most of which we didn’t use because we already had 8 of the 10 songs. We thought it would be heavy and a bit out of the box, and look, he’s even got a bit of Cookie Monster vocal at the end!

As a fellow Irish woman, I was delighted to see that Tanya O’Callaghan will be playing bass on your 2024 tour. How did that come about?

She’s great. I saw pictures of her playing bass for David Coverdale, and she ended up with me on an orchestral tour of Eastern Europe and South America. The conductor was Paul Mann, the musical executive of Jon’s estate and asked me to do the singing. We did a concerto and Deep Purple songs, and Tears of a Dragon and my version of Jerusalem with a full orchestra. Tanja was the bass player and I was very impressed. She said she thought David was having a break the following year so I asked her if she fancied coming out on the road with a bunch of 50 and 60 year olds! She already knew Roy and Dave, the drummer, as they had jammed together on some open mic sessions when she first came to LA and they had played some Jimi Hendrix covers. She knew everybody. norwayrock.net

If you had to pick just one song or album from your entire solo and Maiden career that you are most proud of, what would it be, and why?

I would have said Chemical Wedding for my solo work, but that was before this record. This record genuinely moves the goal posts for where we can go next. There will be a next, but we don’t know where that is yet. That’s part of the fun. If was going to be bold, I would say the last track on this record, Sonata. It is different to other tracks, and the way it was recorded, it’s the most emotional thing that’s been put on record for me. There’s no galloping bit in the middle. For Maiden, all of those first albums up to and including “Seventh Son of a Seventh Son” were amazing. “Seventh Son of a Seventh Son” is probably my favourite but “Powerslave” is a pretty close second. When I rejoined, “Brave New World” was a great record. Since then, “A Matter of Life and Death” has some great stuff on it. Live, the recent one, “Senjutsu” works really well.

When you come to Norway on 9 June. Can we expect to see “Sonata” on the setlist?

No, I don’t want to disappoint people. I want them to absorb the album before I dump a 10 minute track on them! I’ve got plenty of other baggage I need to unload. There will be 3-4 songs, maybe more, off the new record. Bear in mind this is a first effort in terms of going out with this band and going out on tour. We have plenty of material. If we end up coming around Europe again, then we can put a show together in a bigger venue that would really showcase a track like “Sonata” live, where you are in heavy metal Pink Floyd territory.

I hope you’ll do “Resurrection Men” live.

We might have to, which means I’ll have to pick up a guitar – Oh My God! I played the Dick Dale surf guitar bit on it and the bongos.

Ah, I played the bongos at the jazz club in school years ago!

It’s great, I love bongos!

Do you have a preference for a particular guitar?

No, anything that stays in tune and preferably plays itself that I don’t have to play! [laughs]

NRM 3-2023

35

INTO THE LIGHT Tunisian progressive metallers Myrath release a new album, ‘Karma’ in March 2024. We spoke with the band’s frontman, Zaher Zorgati, about the record, performing at Sweden Rock Festival and touring with Symphony X. TEXT AND PHOTOGRAPHY: ANNE-MARIE FORKER

Why is ‘Heroes’ the first single release from the album?

The album Karma is very special for us. Besides the writing process that allowed us to be much closer and explore new things, each song addresses very serious topics such as the loss of free will, discrimination, climate change, but also self-confidence. ‘We don’t need heroes, we are the heroes’—as simple as it may sound, every person can be their own hero. Many people today suffer from a lack of self-confidence and hesitate to take action. The song ‘Heroes’ is an ode in honour of all the forgotten people who need that little push to gain confidence and succeed. The song ‘Heroes’ is direct, both in its composition and its meaning, and we believe it was the right choice for a first single.

This is the band’s sixth album, and sound has evolved. ‘Karma’ sounds more rock / metal and less oriental than your previous album. Why did you choose that path?

We didn’t choose anything because we are trying not to intellectualize our writing process. However, there is a major difference between the 36 NRM 3-2023

writing process of this album and the previous ones. Due to the lockdown and technical reasons, three of the musicians couldn’t return to their countries for nearly 6 months. We seized this opportunity to compose together, which had never been the case in the past. Indeed, before Karma, the composition process was ultimately quite digital, mainly due to geographical factors. Kevin would send me an idea, and then I would send back an idea via email. The lockdown allowed us to do what all bands should do: be together in the same room. Having musicians in front of you for 6 months allows for much quicker exchange, trying out new ideas in real-time, and feeling the emotions generated by these exchanges in real-time. This allowed us to take a more minimalist approach since the ideas didn’t require tons of arrangements to come to life. I think it’s this very direct approach that allowed us to evolve and offer something different.

The album takes you on a journey through myth and legend.

Do you feel that albums are still important, in an era where singles dominate?

It’s a very good question, and it’s quite complicated to answer. Firstly, norwayrock.net

I think that Metal fans are very attached to albums and physical formats. It’s also much simpler for a band to offer an album for logistical reasons. Regarding sound and production, it takes almost as much time to create the ‘overall’ sound for an album as it does for a single song. So, it would be a real logistical challenge to go into the recording studio every two months to compose and mix a single song. However, I am aware that it’s a format that works in a certain context, and it’s somewhat the format that record labels now prioritize in the context of an album promotion where the promotion will span several months with particular attention to promoting each track. In conclusion, considering the growing interest in formats like Vinyl, for example, it’s safe to say that true fans will remain attached to the physical formats of albums for a long time.

What was the inspiration for the single ‘Into the Light’?

It all started with an idea from Kevin. I think he had the idea of something very open, very orchestral that gives the sensation of soaring. I know he worked a lot on this song, especially on the instrumental piano part, which was hell for him to work on. Before thinking about the lyrics, the music inspired me to think about light and the elevation of spirits, and we created something along those lines. It’s one of my favourite pieces.

You played some of the new songs at Sweden Rock Festival. How were they received live?

It’s very important for us to test new songs live. We had already done this exercise for the previous album, and it clearly gives us the opportunity to start working on the live rendition. There is a world of difference between live and studio interpretation, and sometimes, certain songs sound good in the studio but not live (and vice versa). So, we wanted to test this song, which is quite challenging to play, to quickly gather feedback from the people in front of us. As an anecdote, Kevin was quite nervous about playing that famous piano part because playing it in the studio is one thing, but live it’s completely different. You don’t always have time to warm up, and the conditions are not always optimal.

But for me, the challenge is met, and this song will be part of our setlist for a long time.

Why did you part ways with keyboardist Elyes Bouchoucha?

On a personal level, Elyes is a great guy, and it’s always difficult to part ways with a member you’ve worked with for years. That being said, there was also a desire from the band members to share the stage with Kevin, who, behind the scenes for many years, contributed phenomenal piano parts to the albums. I think we all wanted him to take his rightful place with us on stage. Regarding Elyes, we had some differences in terms of the musical direction of the band, and as everyone knows, norwayrock.net

a band is a bit like a couple—sometimes the best solution is to move forward.

You provided guest vocals on several albums, the track ‘Code of Life’ on the Epica album ’Omega‘, and also on ‘The Source‘ by Ayreon. How did those guest appearances come about?

We did it quite naturally, in the end. The guys from Epica called me and said, ‘Could you do a Mawel (a typical Tunisian chant) on the intro of our song, it would bring a special flavor.’

Being friends with them, I didn’t really think twice and said yes. We were working in the studio with Kevin at the time, and he recorded me, and we were able to deliver the tracks within 24 hours. Apparently, everyone is happy with the result. For Ayreon, it happened in a similar way. Arjen contacted me on Facebook, saying he had a role for me on his album. He gave me carte blanche for the interpretation, and we were able to do it in the simplest way possible.

Is there anyone you would like to work with or tour with that you have not yet?

There are plenty of bands with whom we would like to share the stage, but I think we first need to focus on our own gigs. There are always stage limitations when doing an opening act for another band, and we really want to offer our fans the most unique experience possible. I am convinced that this comes through headline shows.

What are your favourite memories of touring with Symphony X?

Touring with Symphony X was fantastic.

SX is one of the bands we discovered when we were younger, the kind of band that managed to prove that it was possible to offer an alternative to Malmsteen with a musical approach more focused on vocal melodies while still delivering something extremely virtuosic. So, we were all proud to tour with a band we were fans of when we were younger.

The atmosphere was extremely relaxed; we partied with Russell during the days off.

In short, an experience that allowed us to introduce our music to fans who had a strong affinity for progressive music and were open to discovering new things.

Any plans to come to Norway some time?

We look forward to touring in Norway, and it will most likely be part of a tour in Northern Europe. We have management working on it and are extremely excited to come back to your country. The venues are great, and the fans are super cool.

What comes next for Myrath?

We will now focus on the writing of the next album and kick off the stage performances with festivals this summer. After that, we plan to tour in Europe and organize other tours worldwide.

A band exists thanks to, and only thanks to, the fans, so it is very important to meet every person who enables a band to make a living from its music. We are also eager to return to Latin America and explore Asia.

NRM 3-2023

37

Kunsten å radere ve

38 NRM 3-2023

norwayrock.net

ekk skolerte idealer

norwayrock.net

NRM 3-2023 39

De skufler kanskje ikke like store platekvanta som Metallica – ennå – men så skyldes verken mangel på musikalsk substans, kreativitet eller egenart. Like over nyttår leverte Nord-Odals fornemste sønner og døtre sitt åttende studioalbum i «Old Eyes, New Heart», som føyer seg til en ubrutt rekke av fonogramgull fra kvintetten som unndras sjangerdogmatikk, i musikkens navn.

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: CAMILLA NESSET/KNUT J. BERGET

Vår samtalepartner i anledning fersk Madder Mortem-skive er, tradisjonen tro, vokalkapasitet Agnete Mangnes Kirkevaag, som innrømmer at bandet legger bak seg et par tøffe år og at det kanskje er derfor lysten til å leke metallorkester gjenoppsto.

-Dette ble diskutert underveis, faktisk. Særlig bror Birger får litt boom-boom-abstinenser iblant, ha ha ha. Vi driver med veldig mye rart, og noen ganger er det moro å gi seg metallen i vold; det er tross alt der vi kommer fra. Det ligger en spilleglede i det metalliske. Man merker det i innspillingssammenheng også, at det er metall-grep som faller meg lettest å gjøre. Hva er det jeg fikser kjappest, uten å måtte anstrenge meg? Jo, fullkraftsmetall.

-Jeg tenker fremdeles ikke på Madder Mortem som et metallband, trass åpenbar sjangerskyld.

-Er vi et metallband? Vi er vel det også? Jeg vet ikke om vi sysler med metall, annet enn inni hodene våre, men det er der vi stammer fra, den gang vi stilte i shorts og hettegenser for å se barske ut på bilder.

-Jeg blir likevel litt svett når folk trekker linjer mellom dere og Cult Of Luna eller Neurosis.

-Cult Of Luna har jeg ikke hørt mye på, men både jeg og broderen er glade i Neurosis.

-Madder Mortem danner en kompositorisk antitese til Neurosis, men nok om det. «Old Eyes, New Heart» er definitivt katalogens best produserte Madder Mortem-skive.

-Helt enig! Heia Birger, som gjennomgikk en strid prosess for å komme i havn. Det må være grunnleggende kjipt å skrive, arrangere og øve inn låtene, for dernest å fungere som studiotekniker og mikser; en oppgave Supermann verdig. Bonusen er at ingen kjenner musikken like godt.

Broderen mistet litt motet under første mikserunde, så vi gjorde et forsøk på å overlate materialet til noen utenfor bandet, nærmere bestemt Pelle Sæther, som produserte «All Flesh Is Grass» og «Deadlands», men det låt ikke riktig, hvilket har å gjøre med stilspennet i albumet som sådan og innad i de enkelte stykkene. Du må være på nett med idégrunnlaget for å bringe kongruens til alle overgangene. Broderen, som skrotet alt og bygde opp fra bunnen av, har gjort en fantastisk jobb.

-Dere er definitivt til å kjenne igjen, selv om her foreligger færre hodekullsbrytninger.

-Det tror jeg du har rett i. Muligens kan så tilskrives alderen, men jeg tror samtidig at vi er blitt flinkere til å redigere oss selv, noe som blir nødvendig om man fosskoker av idéer og har et sug etter å inkludere rubb og stubb. En gammel vits innad i bandet blester det mirakuløse i at vi makter å spille ett og samme parti hele to ganger. Makan! Idérikdom er et luksusproblem, men noen ganger kommer strømmen av innfall i veien for låta. Følgelig må man stanse og spørre: Hva er det egentlig denne idéen vil være, og hvilken utførelsesmetode vil understøtte dens kjerne? «On Guard» eksemplifiserer en rendyrket idé, hvor stykkets essens skinner uavkortet. Konsekvensen blir større korrelasjon. På den annen side, dersom produksjonen er riktig oppleves kontrasterende omkalfatringer mindre brå.

-Du nevnte «On Guard»... Å kjøre denne allerede som platas andrespor er i seg selv en erklæring.

-Plateselskapet vårt foreslo å endre låtkronologien, fordi «On Guard» føltes snål som andrelåt. Vi stokket om i alle mulige varianter, men endte konsekvent med det opprinnelige geleddet. Vi er veldig glade i «On

40 NRM 3-2023

Guard». Den er litt trassig, og oppleves tregere og dunklere fordi den etterfølger massive «Coming From The Dark». Du skal ikke kimse av låtuttrykkenes vekselvirking – «Master Tongue» føles mer rett i fleisen fordi den ligger i rygg med «On Guard». Jeg tror forresten det er like greit å presentere «On Guard» på et tidlig tidspunkt, slik at lytteren erkjenner den forestående reisen som variert og uforutsett.

-«On Guard» fortoner seg som en ulmebrann, men personlig føler jeg fremdeles at den mangler et parti...

-Ulmebrann-beskrivelsen er jeg med på, da låten først og fremst gestalter emosjonell kraft. Vi diskuterte aldri å ty til eksplosive grep, men hadde lyst til å oppføre ei veldig streit låt. Jeg hadde vært i 40-årslag hos en venninne i Telemark og kjørte hjem på en søndag, i grått, tåkete november-vær, mens vindusviskerne dannet rytmisk puls og AC/ DCs «Ride On» gikk over stereoanlegget. Kombinasjonen av disse elementene initierte «On Guard». Alannah Myles’ «Black Velvet», samt Leonard Cohens slepne vokaluttrykk og Angelo Badalamentis «Twin Peaks»-komposisjoner danner øvrige kilder til inspirasjon. Man forsøker å besvare: «Hva er det som fungerer så overmåte godt med skisserte artister?», og dernest se om det går å leke seg frem til noe som etablerer mening i Madder Mortem-universet. Richard Wikstrands slidegitarsolo kan vanskelig hylles for mye. Han er et råskinn.

-«On Guard» oppleves veldig intim og blottstillende?

-Det er jo bra. Jeg synes likevel ikke at ting blir for personlig, men det er fryktelig intimt.

-La oss ikke glemme det fantastiske åpningssporet «Coming From The Dark», som bokstøttes av dramatisk chant.

-Inn- og utgangen var de siste komponentene som tilkom stykket, og partiet oppsto i øvingslokalet. Vi forsto tidlig at «Coming From The Dark» var et opplagt åpningsvalget. Morsomt at du la merke til akkordskiftet under tredjeverset; det er usigelig fint, varer i noe sånt som to sekunder, men er så verdt det!

-Dere utviser ikke akkurat gjerrighet på antall vokale og gitaristiske lag?

-Vi bygde veldig få lag på «Marrow», men gitt «Coming From The Dark»s tekstlige pluralisme, hvor flere stemmer lar seg høre, var det helt riktig å konstruere multiple lag. Gitarmassivitet har vi også savnet litt.

-Det ligger et operaspøkelse i tredje refreng?

-Referansen er faktisk Eurythmics’ «There Must Be An Angel», hvor Annie Lennox legger operette-korstemme. Teksten går på å føle seg usynlig, å ikke bli sett for annet enn det man leverer i det daglige, at verdien din kun måles i hva du produserer.

-Stadig bedre og kinematografiske «Cold Hard Rain» huser eventyrlig dur/moll-dualitet og halvtonebruk.

-Vi liker dur/moll-kantringer, for om dette utføres tilstrekkelig godt oppnås veldig subtile stemningsendringer. Jeg liker at du leser «Cold Hard Rain» filmatisk, for dette er i realiteten programmusikk. Refrenget er minst ti år gammelt; vi har plukket opp idéen flerfoldige ganger uten å finne dugelige kompanjongsekvenser, litt på samme måte som «Underdogs» og verseriffet på «Master Tongue» ble tregt forløst. Noen ganger må man vente i flere år før ting faller på plass. Heldigvis består bandet av svært sta individer. Gitt at «Cold Hard Rain»-omkvedet forelå som utgangspunkt gjaldt det å tonemale bilder av nettopp kaldt, hardt regn, derav stykkets programmatiske gemytt.

-Det skjøre partiet av kun vokal og gitar avtegner selve glansbildet på hva Madder Mortem gjør bedre enn alle andre.

-Det takker man for. Problemet med slike skjøre innslag er at utøverne

norwayrock.net

ikke kan tillate seg å være for flinke. Vi er blitt habile musikere, men ikke virtuose. Du må legge vekk alle skolerte tanker for å få enkle, nakne partier til å fungere. Å entre slike passasjer med teknikkfokus borger for tilgjorte og fingerte resultater. Det emosjonelle trumfer det tekniske, hvilket kan være en vanskelig øvelse siden de fleste ønsker å yte sitt beste.

For å kommunisere musikalsk oppriktighet bør man stedvis skrinlegge skolerte idealer.

-Eksakt hva blues-historien forteller oss.

-Nettopp. Det er en klisjé av gode grunner, å formidle ting fra hjertet. Med beskjedenhet å melde, noe av det Madder Mortem er flinkest til er å få ting til å låte genuint, som om vi virkelig mener det vi sier og oppfører. Selv som unge, mediokre musikere innehadde bandet autentisitet, noe jeg er glad vi har bevart.

-«Cold Hard Rain» tilstiller en veritabel dommedagsutgang av vinylside én, med denne ugjestmilde akkordrepetisjonen...

-Alle som er glade i fete avslutningsøyeblikk må da kultivere vinylformatet, som åpner for å boltre seg med to finaledrønn? Vi tenkte side 1 og 2 under hele prosessen.

Slagverkarrangementet til Mads Solås er genialt; det sleper beina etter seg.

-Herr Solås gjør i det hele tatt en formidabel figur på årets album. Det er «Unity» som fører kubjelle?

-Vassekte kubjelle. Det begynte som en spøk, men latteren stilnet da vi forsto hvor tøft det lød. Under arbeidet med nettopp «Unity» spurte vi Mads om han innbilte seg å jobbe på akkord med betaling for hvert slag, ha ha ha.

Han har alltid vært en kul trommeslager – jeg kjenner ikke mange metalltrommiser som vil formå å oppføre «On Guard» troverdig – men denne gang spenner han virkelig buen.

-«Unity»s insisterende arpeggioer avkaster en viss Muse-intertekstualitet?

-Det må man ha lov til å si, ha ha ha. Vi er flere i bandet som skatter Muse høyt.

-Det er nesten så låta bryter ut i flamenco mot slutten?

-På et tidspunkt hadde vi ingen formening om hvor låta var på vei, og sto i øvingslokalet og sparret. Utgangen av «Unity» kom i stand via såkalt plenumsimprovisasjon og smaker av det vi kaller «kamel», altså litt midtøstlig tonalitet og ørkenstemning. «Unity» blir ekstremt gøy å oppføre live.

-Hva med første singel, «Towers», som måtte plasseres i albumkontekst før jeg fikk fot?

-Den stikker seg litt ut i katalogen vår, fordelaktig sådan, og jeg synes det ligger endel 1970-tallsrock i selve grooven. Vi puslet mye med hvilke riff som skulle hvor, men de landet bra, og ikke minst var det fint å gjøre et skikkelig refreng – noe vi nesten aldri makter, ha ha ha. I likhet med ovennevnte passasjer har «Towers»-refrenget ligget lenge i arbeidsskuffen uten å finne et adekvat musikalsk hjem. Versets hovedriff stammer forøvrig fra nyrekrutt Anders Langberg, og man liker at det oppstår noe friskt norwayrock.net

med ferske bandmedlemmr.

-Apropos, «Here And Now» markerer noe nytt i Madder Mortem-repertoaret.

-Under innspillingen fikk vi følelsen av å entre uutforsket territorium, endog lydmessig.

Dette er første gang vi suller innom americanaland, i mangel av bedre uttrykk.

-Låten rommer et riff som kunne ha tiltrådt andreskiva til Bigbang.

-Sier du det? Brorparten av «Here And Now» stammer fra Mads, bearbeidet av Birger og Anders. Når samtlige slenger forslag i potten, og liker å leke frem vendinger og arrangementer, da kan resultatet bli spennende og uventet. I «Here And Now» tvinges flere av oss til å tenke i andre baner enn hva man instinktivt ville ha gjort, hvilket er utelukkende positivt. Det ble en veldig fin låt; kanskje er det platas joker? Arme Birger må trå til som korist i denne, og driver og øver som en galning i øyeblikket.

-Intense «Things I’ll Never Do» byr formodentlig også på noen utfordringer?

-Den er kompleks; det er en «tunga-rett-imunnen»-låt, men metallelementene er, som sagt, blant det enkleste man kan gjøre.

-Det opptrer en metrisk forlengelse i versedelen?

-For å få linjene til å gå opp måtte Mads legge om til 9-takt. Vokalidéen mistet vitalitet da vi forsøkte å jevne ut forholdet. Det har aldri vært interessant å kjøre skeive taktarter for å briljere, snarere se om det går å få vrang metrikk til å svinge naturlig. Versets

preferanse hva angår arrangement og følelse er The Rolling Stones’ «Paint It Black» – en fantastisk låt, fortolket på det grusomste av utallige metallaktører. Det kule med originalinnspillingen er at bandet mister litt kontrollen – det fyker av gårde – og vi søkte noe av den samme galopperende rastløsheten i «Things I’ll Never Do»...

-... som stiller i stor kontrast til det forsonlige avslutningssporet «Long Road»...

-Produksjonen ble prima. Trommelyden er relativt uvanlig, men helt analog, hvor Mads pakket inn skarptromma i t-skjorter og utstyrte cymbalene med kulekjeder. I likhet med «On Guard» er det sporadisk greit å ikke ty til eksplosive crescendoer.

-Tekstlig kan «Long Road» formodentlig tolkes i flerfoldige retninger, men musikalsk leses den som fortrøstningsfull epilog.

-Låtens oppkomme skriver seg fra nok en biltur. Vår far, Jakob, var veldig dårlig og lå på intensivavdeling. Låtidéen tentes på vei hjem etter at jeg hadde vært og besøkt ham, selv om teksten fungerer på mer generell basis. Den går på å være sliten, med vissheten om at allting har en ende. Låtens urfremføring avstedkom i fatterens begravelse, akustisk, noe som gjør «Long Road» enda mer spesiell. Det er litt røft å øve inn denne, men det handler ganske enkelt om å terpe så mye at du blir nummen.

-I «On Guard» lar du falle ordene «Som om hjertet mitt var nytt». Hva er greia med gamle øyne og nye hjerter?

-Platetittelen er hentet fra «Blood On The

NRM 3-2023

41

«Det har aldri vært interessant å kjøre skeive taktarter for å briljere, snarere se om det går å få vrang metrikk til å svinge naturlig.»

Sand» fra «Red In Tooth And Claw», som for det meste er en Richard Wikstrand-komposisjon. Der heter det «Old Eyes To See For You, New Heart To Bleed For You». Vi måtte jo ha en tittel på O, etter gammelt ønske om å akronymisere bandets navn med albumdiskografiske forbokstaver.

Når man er kommet til M-a-d-d-e-r M-o-r-t-e så ødelegger vi naturligvis hele greia med å utgi plate hvis tittel eksempelvis starter på P, ha ha ha...

Vi tenkte, som sagt, veldig i A- og B-sidebaner denne gang, og kanskje har gamle øyne og nytt hjerte fått hver sin vinylside? La oss heller ikke underslå at vi er blitt godt voksne mennesker, og det blir man ikke uten et par slag på snuten og gryende skepsis. Man skal være litt forsiktig med hvem man slipper innpå seg. På den annen side, om du kun tilegner deg betenkelighet og mistro så stanser all utvikling. Folk kan overraske positivt; riktignok ikke ofte, men det hender, ha ha ha. Min kjære far fant folk på sin egen alder veldig kjedelige. Eldre står friere til å velge hvem og hva man vil ha i livene sine. Det er litt skummelt om man konsekvent velger seg inn i egen komfortsone, uten verdensnysgjerrighet. Man bør

42 NRM 3-2023

søke lyst til å lære noe nytt, høre noe nytt, se noe nytt, ellers stagnerer man. All Alzheimers-forskning tilsier at beste botemiddel er å eksponere hjernen for nye ting.

-Årsaken til at dere ikke selger like mange plater som Metallica hviler på at dere i hine dager forkastet Mystery Tribe som bandnavn.

-Ha ha ha... Tror du det hadde funket bedre?

-Nei. -Vi kasserte Mystery Tribe fordi navnet allerede var i bruk – og takk for det. Nå skal det innskytes at Madder Mortem-navnet også har vært en periodisk kime til frustrasjon; folk finner det vanskelig å bokstavere, og det føles ikke alltid gøy med kommuniké stilet til Mandel Morten eller Mother Morten. Vi har sett utrolig rare stavinger av bandnavnet vårt.

-Hvor flott hadde det ikke vært om den nådeløst ærlige dokumentaren «Howl Of The Underdog» ble fysisk lansert?

-Tanken er oss ikke fremmed, men vi legger bak oss noen slitsomme år med redusert arbeidskapasitet. I tillegg koker det ned til et spørsmål om økonomisk forsvarlighet. Vi holder imidlertid dvd-tanken varm, da vi sågar sitter på audiovisuelt materialet fra 20-årsjubioleumskonserten vår.

Faller energien og budsjettet på plass så vil «Howl Of The Underdog», pluss jubileumskonsert, utgjøre en god pakke, kanskje som bonusvedlegg til et plateslipp.

-Utover lanseringsfesten på John Dee, med Wobbler som supportattraksjon, foreligger konturene av en turnéplan?

-Det vil etter hvert konkretiseres gitte spilleoppdrag i Norge, fortrinnsvis i kompaniskap med lokaltilhørende band og levelige budsjetter. Vi står på Inferno Festival-plakaten i år, og skal dessuten besøke Bergen og Kristiansand i overskuelig fremtid. Hvorom allting er preges bandet av å ha to småbarnsforeldre; Tormod Moseng venter ny unge i utgangen av februar, hvilket kompliserer ting. Men vi får se hva vi får til. Gitt landets økonomiske forfatning er det vanskeligere å ta fri fra jobb, samtidig som reiseutgiftene skyter i været, men vi håper å kunne gjøre en turné, for det mangler ikke på spillelyst. Vi gjør forresten entré på årets ProgPower-festival i Nederland, og det tror jeg blir veldig bra. Det progressive rockepublikumet er svært lydhørt.

-Dere bør i størst mulig grad opptre for et progrock-publikum.

-Vi lander på samme konklusjon.

norwayrock.net

MØRK NORSK HISTORIE «Du Dømmes Til Død» er Kholds åttende plate, og tar for seg 1800-tallets henrettelser i Norge.

Fortsatt er det død og groovy black metal som gjelder. Trommeslager Sarke er opptatt av at Khold er et band man skal kjenne igjen når ny plate foreligger.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: MORTEN SYRENG

Jeg benker meg ned i stua til trommeslager Sarke, og bemerker at det er ganske så uvanlig at det går under to år mellom plater med Khold.

- Vi har vært i en god flyt. Forrige plate, «Svartsyn» synes vi ble veldig bra. Vi har gjort noen konserter og hadde fortsatt kontrakt med Soulseller.

Så det ble bare naturlig å jobbe videre, både med ny musikk og å booke flere spillejobber. Så det at vi var i godt driv er egentlig svaret på det.

Svartsyn ble for øvrig nominert til Spellemannspris. Forrige gang de ble nominert var ved 2014’s «Til Endes». Det skal også sies at tre av gutta i Khold spilte i Sensa Anima som i sin tid vant en spellemannspris. Da blir jo spørsmålet om plate nummer åtte drar i hus nok en pris.

- Jeg vil si du får en Khold-plate. Du får det du tror du får. Det er kanskje litt farlig å si, men jeg tenker meg at «Du Dømmes Til Død» er mer catchy. Det er fortsatt mørkt og kaldt, men kanskje hakket mer tilgjengelig for lytterne. Plata har et godt driv, og vi er veldig fornøyde, og synes det har blitt en helstøpt plate.

- Det at man får det man forventer betyr at Khold ikke er et band som har stort behov for å eksperimentere.

- Utgangspunktet mitt er å lage Kholdmusikk. Og ta det vi har gjort før og gjøre det enda bedre. Og jeg tror jo det at en Kholdfan ikke finner dette kjedelige, for låtene er jo ikke like. I alle band finner man jo en del likt. Ut fra dette får nok folk sine egne favoritter. På hver skive hører jeg alle låtene blir nevnt som favoritter hos enkelte. Jeg er opptatt av å holde på stilen, men det kan likevel være sakte og tungt eller fort, og sånn sett variert. Det er mye groove, komp og fire flate, men det har jo AC/DC levd av i femti år.

- Som alltid er tekstene skrevet av Hildr. Blir låtene til ut fra tekstene, eller får hun et konsept eller platetittel å jobbe ut fra?

- Denne gangen ønsket vi en konseptplate, det fikk hun vite. Og døden passer veldig bra til Khold, det har vel ikke dreid seg om noen annet siden første plate. Men utover det styrer hun alt av tekster og innhold selv. Men død som tema ble vi enige om, også liker vi å holde oss i Norge.

- Og tekstene er sanne historier.

- Dette er henrettelser i Norge, helt opp til den siste henrettelsen. Alt fra hekseri til barn som dreper foreldre. Kjipe ting som leder til at man dømmes til døden. Hovedsakelig er historiene fra 1800-tallet, da det er disse som er bokførte og har vært gjennom en rettsak. Rare eller slemme folk som måtte bøte med livet i form av halshogging eller henging.

- Hildr skriver også tekstene til ditt andre band Tulus, som musikalsk er mer lekent og ikke så groovy og mørkt. Men kunne

norwayrock.net

tekstene gått om hverandre i disse bandene?

- Det er ikke umulig de kunne gått om hverandre. Men i likhet med musikken så tenker jeg at tekstene også er mer lekne i Tulus. Det er kanskje ikke så mørkt. Kall gjerne tekstene der litt mer psykiske og mer eksperimentelle.

- På releasepartyet til «Svartsyn» sto bassist Crowbell i salen, mens Steinar Gundersen var ny mann på scenen, og nå bassist på «Du Dømmes Til Død».

- Crowbell har vært med lenge og har spilt mye kult, og Steinar fører den trenden videre. De er jo begge gode gitarister, men også dyktige på bass. Det er mye kul basspilling på nye plata. Han har hørt mye på de gamle skivene og fører den type spilling videre. Selv om han er en god gitarist har han spilt mye bass og har noen basser hjemme. Crowbell er i utgangspunktet ingen black metal fyr, og er ikke så glad i å sminke seg, så den eyelineren ønsket han å legge på hylla. Han har jo egne band i tillegg til å fortsatt spille med et par av oss i Tulus. Han har jobb og familie og da kan det bli mye, så måtte han sette streken et sted er nok Khold bandet som er minst hans greie.

- «Du Dømmes Til Død» slippes med to omslag. CD-versjonen har et nærbilde av vokalist Gard, mens vinylen har et malt omslag.

- Vi synes at vinyl skal være litt eksklusivt. Er du samler og liker å ha både CD og LP, er det jo kult at det er to forskjellige covere.

- Men skal dere få et cover som skaper omtale i dag bør dere gå for AI generert kunst.

- Ok, sier du det ja? Ja, da får vi kanskje prøve det neste gang, hehe.

Neida, Kjell Åge Meland har malt dette til oss, så dette er ekte saker.

Sarke spiller også i bandet som bærer hans eget navn, samt Tulus. Alle tre mer eller mindre plateaktuelle.

- Sarke kommer også med plate nummer åtte. Den er ferdig, og kommer i løpet av sommeren eller sensommeren. Tulus sin seneste har vært ute et år nå, så vi har litt spillejobber i forbindelse med den. Sarke spiller ikke live, men jeg synes nye plata blir bra. Ny Tulus er noe vi begynner å tenke på senere.

- Har noen av disse banda noen større prioritet enn andre?

- Nei, kommer den en forespørsel så blir det vurdert fortløpende uavhengig av band, og plater spilles inn når det er låter nok.

- Khold var blant bandene på den første Infernofestivalen, og er tilbake der i år. Utover året blir det også noen festivalopptredener hvor dere spiller med Tulus ene kvelden og Khold den andre.

- Det ser jeg frem til, og tror det blir ålreit. Det mest slitsomme rundt det blir vel at man må bruke noen ekstra kvelder på øving med begge band, men selve festivalene bekymrer jeg meg ikke for at skal bli slitsomt.

Snarere tvert imot, når man først reiser kan man like godt spille begge kveldene.

NRM 3-2023 43

IHSAHN på sitt mest ambisiøse Selv om det allerede gått seks år siden forrige utgivelse, har Ihsahn virkelig brukt tiden godt og skapt noe farlig nære et mesterverk. Hvordan dette ble til måtte vi bare høre mer om, så vi skypet rett og slett herr Tveitan for en informativ og trivelig samtale rett i forkant av utgivelsesdatoen.

TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: ANDY FORD

- Gratulerer med et fantastisk stykke arbeid! Hvordan føles det nå som det nærmer seg release?

- Jo, tusen takk. Følelsen er veldig god den, men det har den egentlig vært en stund - jeg leverte ifra meg den ferdige masteren allerede i april i fjor. Det tar jo sin tid å få vinylen riktig, og mye som skal planlegges som musikkvideoer og liknende, så ting tar tid. Det er heller ikke så gunstig tidspunkt rett før jul, men i forhold til spørsmålet ditt har jeg vært veldig glad helt siden april, jeg. Jeg lærte tidlig at man har null kontroll på hvordan folk reagerer på ting, jeg har holdt på såpass lenge at jeg har sett at det er aldri en full overenstemmelse over hva jeg synes er bra og hva folk synes bra. Så det eneste jeg får gjort er jo å gjøre mitt aller beste innenfor de rammene jeg har i forhold til tips, tid, økonomi og den teknologien jeg har tilgjengelig. Så jeg prøver bare å gjøre mitt beste fra album til album, også får blir det som det blir. Men sånn helt subjektivt på det personlig plan - dette var jo et ganske avansert prosjekt for min del som er en selvlært hardrocker ifra Telemark, så er jeg veldig stolt og fornøyd. Det er veldig tilfredsstillende å få et såpass stort prosjekt i mål.

Jeg nådde alle de målene jeg satte på en måte, og den prosessen er det eneste jeg har kontroll på, for når det er ute er det helt hipp som happ for folk om det er vanskelig for meg å lage. Jeg er kjempegira på å få det ut, og den feedbacken jeg har fått så langt ifra folk som har hørt skiva, og de singlene som er ute har vært veldig positivt.

- Det er godt å høre, for dette må da være det mest ambisiøse du har gjort uansett hvilket navn du har gjort det med?

- Jaja, hundre prosent. Det kan ikke sammenliknes med noe annet jeg har gjort før. I forhold til kompleksitet og på mange plan; Disse to versjonene som slippes for eksempel, og konseptuelt sett - det er jo det aller første klare narrativet jeg har laget musikk til, og det er to parallelle

44 NRM 3-2023

historier og to sett med musikkvideoer så det blir seks musikkvideoer totalt som på en måte skal dykke inn i de narrativene. Så det er mye å forholde seg til, i tillegg til alt jeg har lært når det kommer til orkestrering.

Jeg har gått all-in for å orkestrere det som om jeg skulle orkestrere et fullt symfoniorkester, det er ingen patcher men skrevet veldig old school i måten det er notert på. Mye har kanskje vært veldig unødvendig for prosjektets del, men kult for min egen læringsglede.

- Hvordan påbegynner man et sånt prosjekt, er det i form av en idé eller visjon for eksempel?

- Jeg starter egentlig på samme måte som jeg har gjort siden første soloplate, dette er jo nummer åtte. Jeg har én bok med blanke ark der jeg noterer tanker om hva slags plater jeg har lyst til å lage, så jeg begynner der også skriver jeg opp når jeg begynner å få en idé om hva den neste plata kan være. Så begynner jeg å samle idéer på hva slags musikalske uttrykk, hva slags lyder og ensembler, hvordan jeg ønsker at det skal føles. Det blir å samle visuelle ting som beskriver et slags miljø kan du si, hvor jeg for eksempel på skiva “Arktis” der tekster og det visuelle på en måte peker innenfor et arktisk miljø mens det på andre skiver er noe helt annet. Når du jobber alene blir det på mange måter dét som blir rammeverket, mens i et mer tradisjonelt band blir rammeverket kanskje litt avstumpa av kompromissene mellom eventuelt de som har noe å si - mens jeg som jobber alene kan gjøre hva jeg vil. Da er det viktig å ha det fokuspunktet, og det er sånn det starter for meg. Jeg samler sammen hvilken type album jeg ønsker å lage først, også skriver jeg masse forskjellige idéer og musikk underveis. Når man har en type blueprint i forkant, så er det så mye lettere å holde opp alle de nye idéene som puslespillbiter for å se om det passer inn den overordnede visjonen eller ikke. Det gjør det litt lettere, og det er en praktisk måte for meg å jobbe på. Men da jeg begynner å skrive musikk - jeg bestemte meg for før jeg begynte å skrive musikk at det skulle være to parallelle album - jeg har

norwayrock.net

jo brukt mye soundtrack-aktige ting helt siden tidlig Emperor med keyboardbruk og sånne ting, så jeg har alltid hatt den interessen kan du si. Men denne gangen tenkte jeg at hvis jeg går til de kjerneelementene som jeg har jobbet med lengst, som tradisjonelt metallband med black metal-skriking og så videre, og så i tillegg et tradisjonelt orkesteroppsett med alle elementene som jeg elsker ifra filmmusikk fra 70- og 80-tallet som Jerry Goldsmith, John Williams og Bernard Herrmann og alle de der, og for meg prøve å legge lista mye høyere enn hva jeg har gjort før, selv med bare tradisjonelle ingredienser. Det var målsettingen, og etter jeg har skapt meg en del erfaringer så vet jeg at det er en hel del av de mer subtile tingene i et orkesterarrangement som blir borte i krafta av overstyrte gitarer, blastbeats og alt dette her, så synes jeg at det var interessant å skrive et arrangement som selvfølgelig supplerer metallproduksjonen, men på en sånn måte at selve arrangementet skulle fungere individuelt uten alt det andre. Så begge skivene er akkurat den samme skiva, det er veldig lite som orkesteret spiller som ikke gitarene spiller.

Det er den samme musikken, men hvis vi ser på første singel “Pilgrimage To Oblivion”, så er den definitivt hardeste låten på skiva - kanskje iblant det hardeste jeg har skrevet, den er veldig spontan, rett på og beinhard, men hvis du hører på orkesterversjonen av den, så er det akkurat den samme musikken men med en hviskende og stille tremolo-cello. Så du får en helt annen opplevelse i form av dynamikk og arrangement. Det synes jeg er interessant, og intensjonen var å utdype det spennet. Så rent praktisk, siden jeg visste at jeg skulle ende opp med to versjoner så kan det sammenliknes med noen som skal komponere et stort bilde med mange elementer der det er naturlig å bruke blyant eller kullstift eller hva de bruker, jeg kan ingenting om sånt - men å sketche ut rammeverket før man fyller inn. Jeg gjorde det som kalles for “shortscores” som kun bestod av pianolyd i oppsettet på fem-seks spor der det kan være akkordprogresjoner på et spor, bassgang på et annet spor, ornamentering på et spor og kanskje melodilinje på et fjerde spor men uten at det er tildelt et spesifikt instrument foreløpig, men som rent kompositorisk fungerer i forhold til register og sånne ting. Da har man hele komposisjonen som en slags kullstifttegning hvis det gir mening, også tok jeg det materialet og organiserte det og ga det til de forskjellige instrumentene i rockebandet.

Så tok jeg akkurat det samme materialet og orkestrerte for et fullt symfoniorkester, ett og ett instrument. Det er et enkelt system, men uhyre vanskelig å programmere og orkestrere. Bare orkesterdelen er jo en egen vitenskap der man må tenke fremgrunn, bakgrunn og teksturer.

Hvordan dobler man? Ting med fløyter og messing, hvordan få det til å fungere sammen?

Dette er noe jeg veldig opptatt av, men det blir kanskje litt for teknisk i forhold til hva den

norwayrock.net

”Jeg er jo oppvokst med King Diamond, Iron Maiden og Judas Priest og det er sånn jeg ønsker å lage plater.” gjengse leseren din er interessert i.

- Men jeg er veldig interessert, så det er superinteressant å høre! Men det du da sier er at orkestreringen på den rene orkesterversjonen er identisk som metallversjonen?

- Helt identisk. Det er akkurat de samme stemsa, men det er miksa av en som heter Joe Broly som har spesialisert seg innenfor miksing av hybride orkesterinnspillinger og jobber primært innen film-, TV- og spillmusikk. Der er det jo brukt mye samples som er blandet med noen ekte instrumenter - og det er sånn jeg også har gjort det.

- Man legger fort merke til flere detaljer i orkesterversjonen i forhold til metallversjonen, ref det du nevnte tidligere.

- Ikke sant, for der fungerer orkesteret mer subtilt som veldig ofte gir mer dybde til rockeinstrumentene. Noen ganger på metallversjonen ligger gitarer og bass mer i bakgrunnen der orkesteret tar litt over, men også motsatt. Men på orkesterversjonen av plata så kommer som du sier detaljene i bakgrunnen tydeligere frem. Men sånn er det også i orkesterbiten, hvis du dobler ting med for eksempel piccolofløyte i forhold til trompeter så er det ikke sikkert at du hører fløytelyden nødvendigvis, men det gir harmoniske overtoner til en allerede eksisterende linje som en slags ekstra EQ på en trompetlyd hvis du skjønner. Jeg tenkte også sånn tidligere, at det ikke er noe vits i å ha noe man ikke hører eller klarer å skille ut - men det er ikke det som er poenget. Hele poenget er blandinga, og det er som en farge. Hvis du blander to farger så klarer du ikke å skille ut originalfargene, men det blir en helt ny.

- Det var et veldig godt poeng! Du har sluppet to singler i skrivende stund, “Pilgrimage To Oblivion” og “Twice Born” hvilken blir nummer tre?

- Det blir “The Distance Between Us”, som da også kommer i to versjoner. Og rekkefølgen på de er litt satt av at videoene har hver sin handling som henger sammen.

Orkestervideoene er animerte, og videoene til metallversjonene prøver å vise deler av historien fra hovednarrativet kan du si. Så derfor måtte videoene komme kronologisk.

- Jeg har også lagt merke til at det er et

slags tema med reinsdyr eller hjort som går igjen i både coverart og musikkvideoer?

- Ja, det er jo hjortedyr med horn rett og slett. Men en blanding av litt forskjellige typer. Det er for eksempel reinsdyr i åpningen av videoen til “Pilgrimage”. Og dette går også veldig igjen i de animasjonene til orkesterversjonene, og i coveret.

- “Hubris And Blue Devils” og “At The Heart Of All Things Broken” er to spor som jeg satte et ekstra kryss ved da jeg hørte igjennom, som var ekstra storslåtte og episke.

- Tusen takk! Jeg følger på en måte den historien som jeg har skrevet som er bakgrunnen for alle tekstene, og ergo også den musikalske utviklingen som er basert på Joseph Campbell og “The Hero’s Journey” hvis du kjenner til det. Hvis du analyserer noveller, tekster eller teater og filmer for den saks skyld, så følger det veldig ofte en tradisjonell oppbygning. Du har en vanlig situasjon, også blir protagonisten eksponert for noe nytt som sender han ut på en reise av utfordringer og fortvilelse, men også håp. Man takler én utfordring men så blir det enda verre også ender det veldig ofte tilbake til utgangspunktet, men som en forandret person. Det er en veldig klassisk historie som går helt tilbake til antikken, og på samme måte er orkesteret og metalldelen kjerneelementer, og derfor har du når du hører på “Hubris And Blue Devils” så er det et sted der det skjer mye i historien før det roer seg til en stor og episk avslutning under “At The Heart Of All Things Broken” - den konkluderer jo på en måte hele historien. Så hvordan de er bygget opp skal følge fortellingen. Den første låten setter bare stemningen, mens under “Pilgrimage” er det helt åpenbart at det skjer noe dramatisk som kaster deg ut i noe. Jeg har vel på en måte hatt samme tilnærming som om jeg skulle har skrevet musikken til en film. Det er en hel del temaer som kommer igjen i musikken, og det er jo veldig inspirert av filmmusikk der kanskje Wagner er den største inspiratoren - spesielt med temaer knyttet til karakterer og som har blitt en veldig vanlig metodikk innen filmmusikk med karaktermotiver. Og det er elementer som jeg ønsket å ha med, men alt dette går jo tilbake til hvordan jeg opplever bra plater selv. Jeg har analysert tilbake, og innser at veldig mange av de platene jeg har gjort opp igjennom - og det begynner å bli en del, helt ubevisst har referert veldig godt til “Seventh Son Of A Seventh Son” med Iron Maiden. Man har en spesifikk åpningslåt, og så skjer det noe før tredje låt ofte er en litt mer lettvekter før det, som Maiden, ofte slutter i en lang og episk avslutningslåt. Og dette er helt ubevisst, helt til det brått gikk opp for meg at jeg egentlig bare gjenskaper Maiden.

Men dette henger jo da sammen med min oppfatning av hva som definerer et bra album.

En slags ubevisst mal som man følger, men som

NRM 3-2023

45

jeg i ettertid har skjønt at det er sånn det bør være. Jeg er jo oppvokst med King Diamond, Iron Maiden og Judas Priest og det er sånn jeg ønsker å lage plater. Det er ingen som setter på “Dark Side Of The Moon” bare for å høre én låt, man har jo lyst til å høre den fra start til slutt og det er sånne plater jeg også ønsker å lage i stedet for å lage plater med et knippe låter jeg har skrevet det siste året litt sånn random. Det skal føles som et helt verk, og det kommer av den perioden fra de platene man er vokst opp med som kanskje er spilt inn i det spesifikke studioet, og det ikke var så generisk som det kanskje kan oppfattes som i dag. Den opplevelsen av å se coveret til “Powerslave” mens man hører på låten så gir jo det mening, og samme med chorusgitarene og det futuristiske lydbildet på “Somewhere In Time”. Samme som når man gikk å så de live så var mye av coverarten og stemningen også på scenen. Det er en større visjon, og det er et univers som du kommer inn i.

- Jeg er også glad i “album” som et gjennomarbeidet konsept, mer enn at man bare hiver sju-åtte tilfeldige låter sammen.

- Helt klart, men når vi ser hvilken tid vi lever i nå så gjør jeg jo alt feil, haha! Dagens kids med en veldig kort attentionspan så er det ganske mye å kreve at de skal sette seg inn i to parallelle album med to forskjellige storylines som veves inn i hverandre.

- Du kommer til å slite med TikTok! - Vet du, det kan jeg leve med!

- Når vi snakker om live, har du vurdert å ta dette ut på veien? Du har vel kun én konsert i London som jeg har sett?

- Det er den eneste som er annonsert enda, men det er klart at vi jobber med ganske mange flere ting. Det er det jeg gjør imellom intervjuer nå er å programmere patcher, lage setlister og sender ut øvingsmateriell og sånne ting.

- For det var mitt neste spørsmål - hvordan løser du dette live?

- Det blir med orkester på tracks, som på mange måter er malen nå.

Jeg har jo fått spørsmål om dette opp igjennom, og selvfølgelig hadde det vært i en ideell verden å også hatt dette live. Jeg blir alltid litt sjalu når jeg ser at folk får spille med KORK, for det må et orkester av det kaliberet til for å gjøre dette så bra - de er altså så sjukt bra og de har også den erfaringen med å spille med ikke-tradisjonell orkestermusikk.

Så jeg har faktisk sjekka, de skal ha 100.000 kroner dagen og med øving og hva som trengs i tillegg snakker vi fort millionen bare for å komme i gang hvis vi snakker rikelig med øvinger som trengs i forkant. Så med mindre det blir sponsa av NRK så blir det en umulig oppgave, og jeg tviler på at jeg er såpass inne i varmen i norsk kulturliv. Jeg hører masse på hybridting som KORK har vært med på, og en stor favoritt er det de gjorde sammen med Come Shine - det er helt fantastisk, så smakfullt.

Særlig det første de gjorde er helt magisk. Jeg bruker jo også mange samples på skiva, og Chris Baum gjorde en fantastisk jobb med å doble første- og andrefioliner igjennom hele albumet og det er også en del perkusjon vi gjorde med en trommeslager i studio som blir på tracks live.

Det er jo en romantisk drøm å kunne gjøre alt live, men spesielt med denne form for orkestrering som krever en enorm presisjon er en stor utfordring. Jeg snakket med Devin Townsend som spilte med et skikkelig symfoniorkester da han har spilt i Øst-Europa, og det å få orkesteret, som helt sikkert er veldig bra, til å få til nettopp dette og treffe transientene på noe som er så presist, som musikken til Devin jo er, var visstnok et helvete. Da må man opp i skalaen til typ London-orkesteret eller nettopp KORK som består av de ypperste og som kan ta det “on the fly”. Så det er ikke bare å leie et orkester, så min filosofi er veldig praktisk - jeg bruker alltid Quad Cortex til alt av gitarer live. Jeg tok imot dette med modellering tidlig, og det er ikke fordi ekte forsterkere ikke låter bra, men når man er på veien og gjerne leier amper, som selv om de fyller specsa du ønsker så vet man ikke hvor gamle de er - det er så mye random i det og ting som kan skje underveis. Selvfølgelig, hvis du er Joe Bonamassa og har trailere tilgjengelige og en hel gjeng av gitarteknikere med så lar det seg jo løse - men min påstand er at de moderne modelleringene, spesielt på festivaler der du har en innleid amp med et innleid kabinett med en innleid 57 foran så vil 98% av publikum ikke høre noe forskjell.

Det er en liten forskjell til klubbscener riktignok, der publikum hører 46 NRM 3-2023

mer av scenelyden og det er mer utfordrende med spesielt trommelyd til de nærmest scenen - men der kjører jeg doble signaler. Så det er det samme prinsippet her som jeg nevnte med symfoniorkester, med mindre jeg har ressursene til det beste orkesteret i det beste studioet så er det vel så bra, om ikke enda bedre å bruke de beste samplesene og ta den tida på å få det til å låte bra i stedet for en romantisk idé på å prøve til å få noe til å låte bra. Det var kanskje en litt overdrevet lang forklaring, men særlig for de som ikke jobber med det kan dette være litt vanskelig å forstå og dette tror jeg handler om den romantiske tilnærmingen til det at de tror at analogt utstyr utgjør så stor forskjell - og jeg har så absolutt også vært bitt av den basillen og har masse analogt utstyr i studioet mitt, men har i den senere tid skjønt at selv om man hører en skive som låter veldig varmt og analogt så har det sittet en tekniker og mikset digitale lyder på laptop’en sin. Det handler bare om øret som hører.

- Veldig gode og interessante poenger. Men jeg forstår det dithen at det kanskje er litt tidlig å komme med datoer på hvor man kan se deg den nærmeste tiden?

- Ja, jeg tør ikke det helt enda, for jeg sitter med et management som nå prøver å få kabalen til å gå opp. Jeg skal jo også spille med Emperor i år også, så det er noen saftige routinger innimellom også er det jo litt politikk i dette også, uten at jeg helt forstår hvorfor, med tanke på hvem som annonserer når. Det er vel på grunn av territorier og sånn, så jeg har dessverre ikke noe fast og komme med og i tillegg har jeg ikke helt oversikten selv heller da hodet mitt er nedsauset av veldig mye annet.

Men heldigvis har jeg veldig flinke folk som holder styr på det.

- Da får vi bare følge med, også håper jeg at det blir mulig å se dette i nærheten av Oslo et sted. Kommer du forresten til å spille hele skiva live?

- Vi får se, vi får se. Men jeg kommer ikke til å spille hele skiva, men over halvparten. Jeg er veldig spent, for det blir en liten utfordring. Ikke fordi det nødvendigvis er så veldig teknisk, men jeg bestemte meg for å skrive hele skiva uten bruk av diatoniske chordprogresjoner - altså måten man bruker dur og moll, en veldig tradisjonell harmonikk som har sine egne regler. Jeg bruker selvfølgelig noe av det, men ingen fulle seksjoner som går opp innenfor den teorien. Jeg har utforska mye annen dualitet som er typisk innenfor filmmusikk, om det er oktatonisk eller messiaenmoduser som er nye fargetoner, og ettersom jeg ikke har skrevet noe av dette på gitar, men plassert det på gitar etterpå så er det jo ingen av de muskelminnene eller bevegelser som er en del av dette. Så det er så jævlig mange rare voicinger som ikke gir noen mening og er et helvete å øve inn. Men jeg kan bare takke meg selv, haha! Men det kommer nok til å ordne seg, jeg pleier å forberede meg og det er lite som tas på sparket.

norwayrock.net

Vil oppleve verden

I 2024 er det tretti år siden Øystein G. Brun dannet Borknagar. Hele veien har musikken vært episk og majestetisk, og på plate nummer tolv, «Fall» bandet seg på sitt mest kontrastfylte. Ønsker man derimot å se Borknagar live er det ifølge bandets grunnlegger og hovedkomponist en fordel å bo i utlandet.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: JØRN VEBERG

- Borknagars forrige plate «True North» ble sluppet i september 2019. Samme måned så jeg dere på Southern Discomfort i Kristiansand. Det var kanskje noe av det siste dere gjorde før verden stengte ned?

- Godt spørsmål, jeg begynner å bli så gammel at jeg ikke husker sånt nøyaktig. En ting jeg derimot husker, og det fordi at dattera mi er født i mars, var at jeg våknet opp til en melding fra manageren vår. Vi skulle jo på verdensturné. Det dreide seg om Europa, USA, Australia og Japan.

Det var virkelig snakk om en jordomseiling. Det var kun noen dager før avreise, og meldingen jeg får er en screenshot av Trump fra en avis med overskriften «USA closed». Faen, hva gjør vi nå? Alt var pakket, vi hadde øvd og brukt masse penger på arbeidsvisum og alt som hørte til. Bare det å komme seg til USA for å spille koster veldig mye. Det var litt av en

norwayrock.net

nesestyver å våkne opp til. Planene var mange, og du kan jo tenke deg selv hvor intense dager det ble hvor man satt rådvill og lurte på hva som skjer. Hver og en måtte bare håndtere dette, både privat og business.

For min del ble det mye studiojobbing. De siste ti årene har jeg etablert et veldig bra studio, så det ble fokuset mitt de påfølgende årene. Det var brutalt, men det vi fløyt på var at vi har ganske lang karriere. Joda, vi tapte en del penger og fikk ikke noe støtte, men helt siden nittitallet er vi vant med å klare oss selv. Så selv om det var tøft, både personlig og økonomisk, så gikk det på et vis greit. Det var nok de som hadde det langt verre enn oss.

Dermed skulle man kanskje tro at «Fall» ble påbegynt umiddelbart etter nedstenging, men det er ikke tilfelle.

- «True North» pakken vår ble veldig amputert. Vi følte selv det var et sterkt album, noe som ble gjenspeilet i respons fra både fans og media. Så dette var en plate vi virkelig ville ut å promotere live, det var veldig viktig for oss å få fullført denne pakka før vi begynte med ny musikk. Vi er ikke et

NRM 3-2023

47

band som skriver på vegen. Jeg må sitte i min egen boble i studioet mitt og ikke bli forstyrret av noen. Det er da jeg skriver best. Vi kan gjerne diskutere veien videre i form av tekst og tematikk over et par øl på turné, men å skrive musikk sånn, det fungerer ikke for noen av oss.

Jeg må se fjorden og tenke lange tanker.

Nå tok det litt lenger tid enn vanlig å starte arbeidet med ny plate. For Øystein betyr ikke det større utfordringer.

- Jeg har jo holdt på med å skrive musikk siden jeg var seksten år, i ulike former, i ulike studioer og på ulikt utstyr, så det i seg selv føles naturlig. Men det er noe med inngangen til en ny plate. Hva slags type plate skal vi lage? Jeg har et veldig visuelt forhold til musikk. Som musikkelsker er jeg stor fan av Pink Floyd. Jeg ser for meg farger, kart, former og fasonger som gir en mental stemning i arbeidet mot en ny plate. Det høres kanskje absurd ut, men det er en mental forberedelse på det jeg kaller en musikalsk ferd. Det å lage musikk er en ferd hvor man starter på et punkt, og i løpet av reisen skjer mangt og meget. Det skjer gjerne store endringer fra første ide klekkes ut til plata går i trykken, og det er jo nettopp det jeg elsker med å lage og produsere musikk. Jeg husker i begynnelsen. Da hadde man tekster og låtrekkefølge klar før man gikk i studio. Selv om den ene låten ikke ble så bra, så ble den med likevel, for det var jo planen. Jeg har vært i noen studioer gjennom livet, og hele tiden hatt dragningen mot å gjøre mer og mer av produsentrollen selv. Det er en ting jeg alltid har stusset over i musikkbransjen, og det er at man spiller inn musikken, så sender man av gårde filene til en utenforstående som skal mikse det.

En kunstmaler maler ikke bare grovskissen og får en assistent til å gjøre det ferdig for seg. Jeg sier ikke at noe er feil, men for meg er det en dragning mot å være en del av hele prosessen.

Derav mye tid og ressurser på eget studio.

- Det er først og fremst ment for eget materiale, men jeg har jo gjort litt for andre der også. Det er for å utvikle produsentrollen.

Ikke bare være en gitarist eller komponist. Det handler om å komme tettere på lytteren. At vi leverer et produkt vi har vært en del av helt til veiens ende. Selve sparket i ræva til å bygge studioet fikk jeg da ungene ble større og tok mer plass inne i huset. Jeg hadde et lite rom i andre etasje hvor jeg skulle skru lyd, mens guttungen spilte playstation vegg i vegg. Også blir det jo litt gitarer og utstyr etter hvert, så da var det bare å komme seg ut. Det som var først ment som en brakke i hagen er nå et fullverdig studio. Jeg har gått litt mot strømmen også, og satser ikke kun digitalt. Jeg har skaffet meg litt gammelt utstyr, som rør-EQ og rørkompressor for å holde litt på den gode gamle analoge varmen. Så er jeg litt sånn at når jeg setter i gang med noe går jeg all in, så da drar jeg det ganske langt, hehe. Jeg er litt lydnerd. Da jeg var nitten var det jo lydtekniker jeg skulle bli.

48 NRM 3-2023

Tok et forkurs på Norsk lydskole. Men så ble det band, og det kunne jeg jo ikke flytte i fra.

Men i voksen alder er dette noe jeg har tatt opp igjen. Jeg har gjort litt mastring for både norske og utenlandske band. Jobbet med singer/songwiters og mikser nå en skive med et italiensk band jeg synes blir veldig ålreit. Jeg ser ikke for meg at jeg gidder å stå på scenen til jeg er seksti, så det er greit å ha noe annet å holde på med.

I likhet med undertegnede har ikke Øystein klart å videreføre musikkinteressen til neste generasjon.

- Jeg har gjort noen spede forsøk. Gitt de en akustisk gitar, fristet med vafler og gitarundervisning i studioet uten at det har tent noen gnist. De liker musikk, men lysten til å jobbe med musikk på måten vi kjenner det har jeg ikke sett noe til. På en måte er det greit.

De må finne sin egen veg selv, og det å være i musikkbransjen er tøft. Det finnes lettere måter å tjene penger på enn å drive med musikk. Men får de lyst så står utstyret her. En dag får de jo uansett. Musikk har nok en annen betydning for deg og meg enn for våre unger. Jeg husker jeg klippet gresset til bestemor og fikk trehundre kroner. Det var jo rett til Bergen for å kjøpe tre LP’er. Og da brukte man helgen på de platene.

Spilte de om og om igjen, leste tekstene og studerte coveret. Jeg er nok litt gammeldags, men det er noe med å sitte igjen med de fysiske monumentene. Min avdøde far var arkitekt. Jeg kjører daglig forbi hus han har tegnet, og de står igjen som minner om ham. Det blir ikke

helt det samme å bare kunne hente opp alt en eier og har på en smartphone. Musikk i dag er som å skru på springen, så kommer det vann.

Det krever ikke så stor innsats. Men som band ser vi at folk fortsatt setter pris på det fysiske.

Det skal være LP’er i alle farger og folk kjøper de. Også spiller de LP’en, setter et vinglass ved siden av, litt fin belysning og tar bilde og legger ut på instagram. Det tror jeg er en greie nå, vi blir stadig tagget i sånne tilfeller.

Da jeg spilte «Fall» første gang tenkte jeg at dette var en mye roligere plate. Så hørte jeg på «True North» og innså at det slett ikke er det, det er muligens også mer growling enn på forgjengeren. Konklusjonen blir da at kontrastene er mer tydelige denne gangen.

- Ja, der har du det. Og det er bevisst. På «True North» puttet vi litt av alt i alle låtene, noe vi har gjort på tidligere album også. Alle låtene er fylt opp til randen, og det blir kanskje litt mye. Denne gangen hadde jeg en dragning mot å reindyrke individuelle låter. Ikke sånn at det skulle peke i alle retninger og helt ut av kontekst, men mer det at hver låt skulle ha sin greie og mer luft. Noen er litt mer nedpå, og «The wild Lingers» er jo strengt tatt en ballade med litt rufsete gitarer på. Mens «Summits» som starter plata, og et par andre, er kanskje det hardeste vi har gjort på en god stund. Så ja, det er med overlegg vi dro litt i strikken i forskjellige retninger denne gangen. Igjen kommer vi tilbake til det å produsere. Det handler om å finne kvaliteten i hver enkelt

norwayrock.net

”Når vi er ute og reiser har vi fokus på hvor Bjørn er. Der han er må vi gå og spise. Han vet hvor den gode maten finnes.” komposisjon og fremheve den. Vi hadde to låter til som vi valgte å ikke ta med, rett og slett for å koke dette ned til et jævlig bra album.

Bassist og vokalist Simen Hestnæs og keyboardist Lars Are Nedland har også bidratt med låter på «Fall». Samsvarer disse med dine mentale bilder om plata, eller må det innom deg for å bli «borkifisert»?

- Du, akkurat det utrykket bruker vi faktisk selv internt, hehe. Alle har litt forskjellig signatur og utgangspunkt. Og det er en god ting.

Musikk er tross alt kontraster. Men så kommer låtene hit i studioet, hvor jeg legger på gitar. Og jeg skal innrømme jeg har en litt særegen gitarstil, som er med på å utgjøre Borknagars utrykk. Så det blir jo en borkifiseringsprosess når jeg legger på mine gitarer, selv om skissene til Lars og Simen er gode nok som de er. Vi har jo kjent hverandre veldig lenge, både personling og musikalsk. Kanskje nesten mer musikalsk enn personlig virker det som, hehe. Vi diskuterer jo, men vet hvor vi har hverandre, og etter så mange år skaper det en viss magi tenker jeg.

Trommeslager Bjørn Rønnow og gitarist Jostein Thomassen debuterte på «True North». Hvordan opplever du dem på plate nummer to, hvor de er litt mer varme i trøya?

- De to gutta har vært en eneste stor opptur fra dag en. Veldig flinke og profesjonelle og vi har jo blitt gode venner etter hvert også. De har vært med på veldig mye de siste årene. For dem vil jeg tro dette har vært en stor forskjell fra «True North». Den plata var omtrent halvferdig skrevet da de ble involvert. Jeg husker Jostein kom hit i studioet og jeg viste ham hva han skulle spille, hehe. Det ble bare å gjøre en jobb, rammene var satt. Denne gangen var jeg veldig bevisst på å bruke de ressursene vi har, og la de to også få være med å utfolde seg og gjøre det de mener er riktig. Vi brukte både tid og penger på å ha de mest mulig i studio i den kreative prosessen for å være med å sette sin farge på produktet. Faktisk sendte jeg mine låter til Jostein før noen andre i bandet fikk høre de, slik at han fikk mulighet til å sette sitt avtrykk på dem før noen andre. Og akkurat det var helt bevisst, og sånn sett ble det naturligvis en litt annen måte å jobbe på nå enn sist. Så dette har vært en veldig trivelig prosess. Øystein G. Brun dannet Borknagar i 1994, og allerede på første plate hadde han med seg kjente folk, fra Ulver, Gorgoroth og Enslaved, og var det vi kan kalle en black metal supergruppe. Selv om Øystein er eneste gjenværende medlem fra denne tiden (Simen kom med på plate nummer tre og Lars Are på neste) er det fortsatt med folk som har andre musikalske prosjekter. Nå er dere kanskje der at Borknagar er å anse som hovedprioriteten til disse?

- De siste årene har det blitt det ja. Det henger jo sammen med at det er blitt butikk i dette, samt at det er mulighet for å utfolde seg musikalsk med ganske saftige budsjetter. Samt videoproduksjoner, som har fått en renessanse. Uten å skryte, så har jo Borknagar steget et par hakk når det kommer til profesjonalitet. Og det er jo veldig fint å kunne holde på med musikk, spille på store festivaler og treffe masse hyggelig folk og samtidig tjene penger på det. Det er blitt mer sving over ting nå, enn det kanskje var for ti år siden. Jeg er ingen diktator som forventer at folk skal stå i giv akt til meg, men ting fungerer jævlig bra, og kanskje det aller viktigste

norwayrock.net

er at vi har det veldig gøy sammen og trives i hverandres selskap. Vi er ganske like, men samtidig ulike. Bjørn er veldig opptatt av mat og jobber på en fancy restaurant i Oslo. Når vi er ute og reiser har vi fokus på hvor Bjørn er. Der han er må vi gå og spise. Han vet hvor den gode maten finnes.

De kulinariske turistene Borknagar har ankommet byen.

- Hehe, da man var på turné i tjueårene så var man gjerne bakfull og orket ikke bevege seg så mye mellom konsertene. Det har vært tilfeller man har vært i Roma og sett Gudfaren på video i bussen og ikke orket å gå de to hundre meterne bort til Colosseum fordi man er fyllesyk. Det er nok noe med alderen, men jeg orker ikke å drikke like mye lenger, hehe.

Man må tenke litt helse oppi all galskapen. For meg har turistperspektivet blitt viktigere og viktigere, og for meg er det i dag en stor del av det å spille live. Derfor blir jeg litt lunken når vi får tilbud i Norge. Hva skal jeg se der, der har jeg vært så mye, hehe. Derimot blir jeg ganske gira hvis det kommer tilbud fra land vi aldri har spilt, eller sjelden besøker.

I november var vi i Sør-Amerika med Leprous og In Flames. Vi spilte i Mexico City, Costa Rica og to jobber i Santiago. Konsertene var bra og vi traff masse hyggelige folk, men det jeg likte aller best var å ha to dager fri, hehe. To dager i Santiago til å treffe venner, besøke restauranter og se seg om, det betydde mye. Du må prøve å gjøre noe. Å være på turné er egentlig tjuetre timer venting, så spiller du en time, så er det nye timer med venting hvor du sover, venter på mat, venter på souncheck og venter på gig, for så å vente på å bli kjørt tilbake til hotellet. Det å fylle ventetiden med å være turist er en god ting.

Da intervjuet gjøres rett over nyttår har vi fått en visualizer til første singel «Summit». På «True North» fikk vi vel to eller tre profesjonelle videoer, deriblant «Voices», som gjerne sitter godt klistret på hjernen noen dager etter man har hørt den.

- Ja den kan være litt farlig sånn sett den. Men jada, det kommer en ordentlig video til «Nordic Anthem» nå i januar, så når dette leses er den gammelt nytt, hehe. Årets Infernofestival er eneste jobb i Norge som er booket så langt.

- Det har vært noen og snust på oss, men enn så lenge er kun Inferno bekreftet. Det blir vel noen av de større europeiske festivalene, samt at det jobbes med en Europatur på sensommeren. Det virker lovende at det blir med et ganske så stort og ålreit band.

Deres tidligere gitarist Jens F. Ryland, som kan skilte med seksten år i Borknagar, startet jo i sin tid Infernofestivalen. Og sånn sett kanskje lett å se for seg dere som festivalens husband. Men jeg kan kun finne to deltagelser, hvorav den siste var i 2006.

- Det kan stemme, uten at jeg husker helt konkret. Vi spilte der første året, det vet jeg. Og vi har nok kun spilt der en gang senere ja. Da hadde vi med oss Kris (Rygg, vokalist på de to første platene. Journ anm) på en låt også. Jeg er så dårlig på sånt altså. Folk spør hvor mange ganger vi har spilt på Wacken, og det husker jeg ikke. Tre-fire kanskje, hehe. Men nei, vi er ikke så veldig aktive i Norge, og jeg skal ta på meg skylda der.

Og der er vi tilbake til det jeg sa om at det å oppleve verden er for meg et viktig element. Så det er nok lettere å si nei til en konsert i Norge enn i utlandet.

Forestiller man seg at rockelivet starter ved middagstider og varer til langt på natt kan jeg opplyse at denne praten gjøres første arbeidsdag etter nyttår klokken ti på morgenen. Det er kanskje greit å starte intervjurunden på norsk før det venter en lang arbeidsdag med mildt sagt ymse engelsk?

- På sett og vis, men når det kommer til musikk og ikke minst lydproduksjon synes jeg det er enklere å snakke engelsk. Som med Jens Bogren, som har mikset platene. Vi snakker norsk og svensk, men på mail skriver jeg på engelsk. Hvorfor det, spør han. Men jeg klarer ikke utrykke meg lydteknisk godt på norsk. Musikalske faguttrykk glir lettere på engelsk.

NRM 3-2023 49

Trettende runde blasfemi Blasfemisk death metal har vært Deicides varemerke i over tretti år. Bassist og vokalist Glen Bentons oppned-kors svidd inn i panna vekker garantert frykt og avsky hos sarte sjeler. Når Norway Rock ringer for å snakke om bandets trettende plate, «Banished By Sin», treffer vi på en blid og lattermild frontmann, som vet å forsvare bruke av AI kunst, så vel som å ha gode minner fra fjorårets Beyond The Gates.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: GENE SMIRNOV

Her i Norge avslutter noen vinterferien, mens andre starter, denne fredagskvelden i februar. Hvordan er det med Glen Bentons skiferdigheter?

- Jeg sto en del da jeg var yngre, men siden jeg bor i Florida ser jeg ikke så mye snø. Her går det mer i palmer. Derimot sykler jeg en del. Siden det er morgen her nå når vi snakker, har jeg akkurat kommet hjem fra en 25 kilometers sykkeltur. Det blåste en del, så jeg rakk akkurat å komme inn døra før du ringte.

- Jeg vil gå noen måneder tilbake, til Beyond The Gates, hvor dere spilte «Legion» i sin helhet. En konsert jeg anmeldte til fem av seks.

- Takk for det, det er neimen ikke verst, siden vi ikke fikk utstyret vårt og måtte låne, haha. Det var vel Steve (Asheim, trommis) og Taylor (Nordberg, gitar) som ikke fikk utstyret sitt på flyplassen. Og det tok to uker før vi fikk det tilbake, hehe. Det var litt av en røre, for videre på ferden, da vi skulle til Romania mener jeg det var, så dukket ikke mitt utstyr opp.

Så da måtte vi låne enda mer, haha. Det var rimelig kaotisk for oss. Men vi kom oss gjennom det, band vi spilte med omfavnet oss og lot oss låne instrumenter, og publikum koste seg.

- Utover å ikke ha egne instrumenter, hvilke andre minner har du fra Bergen?

- At jeg og Steve gjemte oss for å snikrøyke bønner, haha. Vi gikk til et vann hvor vi var alene. Også husker jeg maten var rimelig god der. Jeg husker jo selvsagt konserten også, publikum var veldig bra.

- «Legion» er Deicides andre plate, og ble altså spilt i sin helhet i Bergen. Deicide hadde over en time til rådighet, og siden jeg ikke 50 NRM 3-2023

liker å se setlister i forkant av en konsert, håpet jeg jo konserten ville by på mer enn kun en plate på 29 minutter.

- Hehe, ja, det hadde vært ganske smålig. Vi har litt forskjellige setlister. Vi har kjørt «Legion» og vi har kjørt rene best of-set innimellom.

Det avhenger litt av hva arrangørene ønsker. Ønsker de «Legion» spiller vi den, også sper vi på med litt av best of settet etterpå.

- Jeg mener bestemt Maryland Deathfest var først ute med «Legion» i 2022. Var tanken at dette fremdeles skulle pågå to år senere?

- Vår forrige plate «Overtures Of Blasphemy» kom høsten 2018, og vi drev jo og turnerte med den da Covid kom og satte en stopper for fullføringen av det. Dermed hadde vi masse tid. Kontrakten vår med Century Media var fullført, så vi sto uten platekontrakt. Jeg og Steve begynte så å leke litt med tanken om å øve inn et «Legion» sett, og agenten vår tente veldig på det. Så vi gjorde det, samtidig som vi i perioder skrev ny musikk. Men vi fikk ikke fullført dette før vi kunne samles. Så det hele tok litt tid. Vi fikk også inn Taylor som ny gitarist i denne perioden.

- Taylor Nordberg, er han av skandinavisk opphav?

- Det er jeg ikke sikker på, men navnet skulle jo tilsi det. Han er fra Pennsylvania, og dit emigrerte jo mange europeere. Det bor mange dansker og svensker der, men også nederlendere og andre europeere.

- Jeg ser han er oppført som tekniker på nye plata. Er han gitaristen som har hjulpet til i studio, eller er han teknikeren som ble med som gitarist?

- Nei, det er ikke helt riktig dette. Svaret på spørsmålet er at han ble med som gitarist først. Han er venn og spiller i flere prosjekter med Jeramie Kling, som har et studio i huset sitt. Taylor jobber sammen med norwayrock.net

Jeramie der for andre band så vel som sine egne prosjekter. Og oss. Taylor har utdannelse innen dette og kan faget, men det er Jeramie som var tekniker, mens Taylor var med som assistent. Jeg har også mitt eget studio, men disse som er proffe vet å sette det hele sammen. Jeg har vært i veldig mange studioer gjennom tidene, men liker å variere det litt fra gang til gang.

Plata slippes 26. april, rett i forkant av min bursdag, en gave jeg takker for, og som Glen selvsagt mener bare skulle mangle.

Første singel, «Bury The Cross…With Your Christ» ble sluppet første juledag.

- Vi ville gjerne slippe en julesang.

- Hvordan griper dere an jobbingen mot en ny plate? Er det bandmøter med harde diskusjoner om veien videre?

- Vi rekker aldri det. En ny plate starter med at Kevin kommer stormende inn i lokalet og roper ut han har en ny låt. Så lærer vi oss den. Når den sitter, eller gjerne før også, så har en annen presentert sin nye låt, og så er det i gang.

- Deicide er et band som øver sammen på tradisjonelt vis, samlet på øvingslokalet.

Hvor mye av materialet er ferdig når det presenteres resten av gutta?

- Personlig liker jeg skrive musikk på lokalet med bandet, siden man ikke kan vite band-dynamikken når en sitter hjemme foran PC-en og skriver. Jeg sitter jo hjemme med en akustisk bass eller gitar og lager ideene jeg tar med på lokalet, men mye endres når det kommer dit. Vi er ærlige mot hverandre, og mye må omskrives. Det er partier Kevin lager som ikke vi andre liker, og det er ting jeg kommer med som de ikke liker.

- Helt siden starten har Deicide hatt gode gitarister. Gitarister som lett kunne blitt med i mer melodiøse eller «flinkis»-relaterte band.

- Vi ønsker oss gitarister som klarer å spille låter vi har gjort tidligere. Ralph Santolla skrev alle sine soloer, så vi er litt avhengige av gitarister som kan litt mer enn bare å lage lyder med vibbarmen. Kanskje jeg er litt dum, haha, men jeg synes det passer oss litt bedre med dyktigere gitarister.

- Gode gitarister er det mange av, men Deicides brutalitet og lyriske innhold eliminerer kanskje en god del?

- Det første jeg sier til en kandidat er; her er «Homeage For Satan», her er «Scars Of The Crucifix». Lær deg disse soloene, så kan vi snakkes. Ralph var en virtuos, og det er ikke bare-bare å plukke hans soloer. Det er mange gode gitarister som ikke klarer det han kom opp med. Feelingen, arpeggio og i det hele tatt, vi vil at alt dette skal være på plass når vi spiller de låtene. Men, det er også mer enn å kunne betjene gitaren riktig. Det handler om å finne en gitarist som ikke har psykiske problemer, er alkoholiker eller narkoman, har barn eller ekteskapsproblemer som bremser opp bandvirksomheten. Hos Taylor kan vi sette norwayrock.net

en grønn check på alt dette. Alt han ønsker er å spille metal. Han har den samme tilnærmingen som Kevin og de er et fantastisk team. Vi, Deicide, er et helvetes bra team.

Bruken av AI genererte covere har vært omdiskutert på nett, og da Deicide offentliggjorde omslaget til «Banished By Sin» lot ikke reaksjonene vente på seg.

- Jeg synes mye av disse meningene vitner om mye selvhøytidelighet. Jeg skylder ingen noen forklaring for min kunst. Dette er det tredje kunstverket jeg lager på en PC, og jeg gjør helt sikkert ikke ting etter boka. Jeg er neppe den eneste musikeren som ikke gjør det. En plate kan ha et maleri på omslaget, det neste et bilde og så kommer en plate med et datagenerert motiv. Vi liker å variere.

Det mange tydeligvis ikke ser er at det er en oppdatert versjon av medaljongen på debutskiva. Vi kommer for øvrig til å bruke motivet til smykker fremover. Jeg har brukt det samme programmet til dette motivet som på smykkene jeg selger på nettsiden min. Så til alle selviske kunstbeskyttere der ute; hvor var dere da vår kunst ble stjålet? Beskyttet dere oss da musikken vår ble fritt vilt på nettet?

Hvis dere ikke liker coveret, så ikke se på det.

Utover det, hold kjeft.

- Diskusjonen går vel mer på generell bruk av AI, og ikke nødvendigvis motivet.

Men ok, vi lar det ligge. Vi nærmer oss sommeren, noe som betyr festivaler.

- Vi kommer over til Europa for å gjøre noen utendørsfestivaler. Forhåpentligvis kan vi gjøre bot for noen av de stedene vi hadde

mistet utstyret vårt, slik at alle blir glade. En klubbturné i Europa for å promotere «Banished

By Sin» blir det først i april neste år. Jeg mener det er 46 datoer som er spikret på den turneen.

Hellas og Litauen husker jeg på stående fot, men vi dekker jo et stort område med så mange konserter. I høst blir det USA og Canada.

- Det blir kanskje greit å spille litt nye låter, etter et par år med «Legion» og best of-set?

- På festivalene i sommer blir det jo best of, og kanskje et par nye. Men jeg aner jo ikke hvilke nye låter folk liker. Vi sitter jo og snakker to måneder før plata kommer, og du er jo en av få som har hørt den.

- Jo, men til nå er det jo sluppet to låter.

- Ja, men jeg sjekker aldri responsen eller kommentarene på Youtube. Jeg lager musikk for meg, og blåser i hva folk mener, hehe. Jeg tjener ikke penger på plater lenger, så det er ikke livet om å gjøre og høre hva folk synes.

- En dokumentar jeg storkoste meg med som ung metalfan var «Florida Thrash Til Death» fra 1990. Det virkelig myldret med metalband, og særlig death metal i Florida på denne tiden. Hvordan er miljøet er der nå?

- Det er jeg ikke sikker på. Jeg renner ikke ned klubbene lenger eller følger så godt med, men jeg har inntrykk av at det er bra med band og at miljøet lever.

NRM 3-2023

51

Klatrer et steg opp Stavangerkvartetten Deception har steget ett hakk i selskapsgradene og signert på danske Mighty Music. «Daenacteh» er bandets fjerde plate, deres andre under under navnet Decption.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: JØRGEN FREIM

Fra oppstarten i 2012 og syv år fremover var bandets navn Art Of Deception. Dette resulterte i to plater. En liten rullering i besetningen og forkortelse av navnet har gitt oss ytterligere to plater. Gitarist Hans Jakob Bjørheim ble med i bandet inn endringsperioden, mens gitarist og vokalist Sindre Wathne Johnsen har vært med siden starten. Begge disse har benket seg ned i bandets studio denne januarkvelden for å snakke om deres nye album «Daenacteh». Et ord jeg ikke kan huske å ha sett i engelskboka på barneskolen.

52 NRM 3-2023

- Hehe, nei det er nok riktig det. Det er et påfunnet ord, så hundre kroner til den som klarer å finne ut hva det betyr. Ordet omhandler platas konsept.

På vei mot den store premien hinter Hans Jakob om at det tittelen er sammensatt av flere ord. Da kan vi jo kanskje få høre litt om konseptet også. Her tar Sindre ordet.

- Jeg er veldig åpen for at folk skal tolke tekstene på egenhånd og danne sitt eget bilde av innholdet. Utgangspunktet er en person som havner i en krise i en brutalitetsstat som blir utsatt for en pandemi. Det totalitære styret håndterer dette svært dårlig.

- Er historien basert på hendelser vi finner i verden rundt oss?

- Ikke nødvendigvis. Dette er historier vi finner på, men fantasier

norwayrock.net

kommer jo fra et sted, så enkelte elementer er nok inspirert av virkelige hendelser.

- Med utgivelse på Mighty Music vil nok mange tenke seg dette som et nytt og fremadstormende band. Men dette er bandets fjerde album. To som Art Of Deception, to som Deception. Skiller dere på periodene med langt og kort navn?

- Det tok en litt ny retning etter navneskiftet. Vokalisten i Art Of Deception, Marius Ofstad, ønsket å gi seg, så da tok vi sjansen på å endre oss litt. Så jeg vil si Deception er en ny æra. Marius er tilbake, men nå som bassist. Samme medlemmer og samme fundamentet, men to litt ulike retninger er vel sånn vi vil oppsummere det.

- Man kan også høre et løft i produksjonen etter navneendringen.

- Til å begynne med var vi veldig inn i svensk death metal med motorsaglyd, men etter «Epiemic» Ep’en i 2019 ønsket vi å gå mer symfonisk til verks. Vi ønsket å pushe oss selv til å skape noe større enn bare trommer, bass og gitar. Med dette passet det å endre litt på navnet også, som var noe vi hadde gått og tenkt på en stund.

- Jeg synes dere balanserer både det symfoniske og melodiøse fint med mye klassisk death metal.

- Jada, vi er ikke noe Amon Amarth. Vi liker alle former for death metal, som tech death og brutal death. Gammel death metal med en moderne vri blir kanskje ikke helt feil å si. Vi liker alle litt forskjellige, men møtes på midten.

Målet er at vi skal klare å inkorporere noe alle i bandet synes er fett.

I april i fjor varmet Deception opp for Hypocrisy på Parkteatret. Et band som kanskje ikke er helt feil å sammenligne med, synes jeg. Sindre blir ikke lei seg for det - Det har jo siden dag en vært kanskje den største inspirasjonen for både meg og trommeslager Einar Petersen til å lage musikk. Som band er kanskje det den kuleste konserten vi har gjort, med tanke på hvor stor inspirasjon de har vært.

- Har det vært en drøm å få jobbe med Peter Tägtgren (Hypocrisys frontmann er produsent og eier av Abyss studio, Journ anm)? Fikk dere eventuelt lagt inn noen aksjer på det denne kvelden?

- Han holdt seg veldig mye for seg selv. Og det skjønner jeg. Han har vel holdt på i over tretti år med masse forskjellige supportband, så det var ikke så mye vi fikk med dem å gjøre.

Litt kjipt, men forståelig. Trommer hadde vært veldig kult og spilt inn hos han, mens resten gjør vi jo selv. Det handler om å få det som vi vil, og også å holde kostnader nede.

- Er «Daenacteh» gjort på egenhånd?

- Ja, men vi fikk litt hjelp til å spille inn trommene. Der er vi co-produsenter. Det vi ikke har gjort er å mikse og mastre.

Det er Sindre som har hatt den største

norwayrock.net

produsentrollen, men resten har vært gode støttespillere. Skiva låter tøft, og med Mighty Music i ryggen er det grunn til å tro på et litt større nedslagsfelt med «Daenacteh».

- Det er jo aldri feil å gi ut plate på et selskap av en viss global størrelse. Rob Mules synes jeg var veldig bra å jobbe med for det skandinaviske markedet. Noe utover det ble litt utfordrende. Salgstallene på skivene vi gjorde der er gode, så jeg har absolutt ikke noe vondt å si om dem. Vi var deres største band og ble prioritert, men nå følte vi det var riktig å ta det neste steget.

- Mighty Music har etter hvert bygget seg opp en god stall med band, og nå havner dere kanskje litt ned på lista?

- Vi føler egentlig ikke det. Vårt inntrykk er at de er et profesjonelt selskap som tar vare på sine artister. Nå kommer det naturligvis ikke like mye penger inn fra oss, som deres største artister. Derfor kan vi heller ikke forvente oss samme støtten som de.

- Et steg på veien til større salgstall og høyere prioritet er gjerne å spille live.

- Vi har to jobber spikret. Inferno og releasekonserten på Folken 6. april. Vi jobber med flere konserter, men har ikke noe konkret vi kan annonsere nå.

- Deception har ikke vært fremmede for å gi ut videoer tidligere. Får vi noe sånt fra «Daenacteh»?

- Vi hadde det i tankene, men så fikk trommisen prolaps i ryggen og det hele ebbet litt ut. Ok, da driter vi i det nå og kjører heller visualizere. Vi har vært aktive med videoer tidligere, også det noe vi har endt opp med å produsere selv. Men all den jobben det krever å lage en musikkvideo er vi litt usikre på om det er verdt. Det koster jo penger å lage det selv også, og i forhold til hva man kan tjene på det så tror vi heller det er smartere å pushe musikken på streamingtjenester. Industrien viser at folk er ikke like ivrige på å gå inn på youtube lenger og se en musikkvideo som de er i å sette på en låt når de går tur, gjør husarbeidet eller trener.

Sindre er under intervjuet iført en Blod Red Throne t-skjorte, og for Mighty Music er det selvsagt et beleilig salgsargument at du er ny vokalist der.

- Første konserten vi gjorde med dem var på Revolver i 2013, så dette er et band vi har kjent lenge. Både den gamle og nye bassisten deres er gutter vi har hatt god kontakt med.

Hva som skjedde innad i bandet vet ikke jeg så mye om, men det kom en forespørsel om jeg ville synge på nye plata.

- Jeg antar du kom til dekket bord, og ikke hadde så stor påvirkning på «Nonagon», som ble sluppet nå i januar?

- Jeg skrev tekstene og lagde vokallinjene.

Selve musikken var ferdig da jeg ble spurt. Det skjedde ganske fort dette. Tekster og vokal ble skrevet og spilt på under to uker. Så det var

”Det er jo aldri feil å gi ut plate på et selskap av en viss global størrelse.” ganske så hektisk, hehe.

- Blood Red Throne er et band som spiller mye live. Er din nye jobb til fordel eller ulempe for Deception?

- Ehh…Det er nok mest til ulempe. Det vil jo bli en del datoer jeg ikke er ledig i løpet av dette året. Det handler om planlegging, og vi må jo prøve å få til noe i perioden jeg er ledig.

Jeg har dessverre greid å drite meg ut på noe allerede. Faen altså, jeg er dobbeltbooket på jobbene i april, men jeg må neste prioritere BRT. - Det er jo helt topp, ikke sant Hans Jakob?

- Altså, først og fremst synes vi jo det er fett han har fått jobben. Kan man ikke så kan man ikke, sånn er livet. Og vi skjønner prioriteringen, BRT er jo langt større enn Deception. Vi er ikke sure, og vi skal få det til å fungere.

- Musikken deres er ganske teknisk, jeg vil ikke tro det er enkelt å plukke inn en stand inn på kort varsel til å synge og spille gitar?

- Nei, det er ikke noe tema. Og vi avlyser heller ikke. Det er jo et hierarki i hva som er avgjørende i soundet til et band, og vokalist og leadgitarist, det bytter man bare ikke ut for et par kvelder, hehe. Man kunne sikkert finne noen som klarer å utføre det, men det ville selvsagt gått utover identiteten.

- Det blir vel som et Hypocrisy uten Tägtgren.

- Nå er ikke jeg like fet som han da, hehe.

NRM 3-2023

53

WITCH CL

Solace 54 NRM 3-2023

norwayrock.net

LUB SATAN

Sisters norwayrock.net

NRM 3-2023

55

Norwegian band Witch Club Satan released their highly anticipated debut album “666” in March 2024, with a release concert at Rockefeller, Oslo on International Women’s Day, and another gig in Trondheim the following day.

We spoke to the entire band, Victoria F S Røising (bass), Nikoline Spjelkavik (guitars) and Johanna Holt Kleive (drums), shortly after the concerts about the new record and bringing black metal to a new audience.

TEXT AND PHOTOGRAPHY: ANNE-MARIE FORKER

Hello Nikoline! Thanks for your time today, especially after your busy release weekend.

N: That’s fine, we are happy to do this! My voice is bit sore from the weekend.

Understandable. How do you feel the concert went?

N: It was two very different shows. In Oslo, it felt like pumped, very fresh, and the energy levels were so high, and the stress levels were so high, we went hard out and then we had some technical issues, but there was a really nice vibe in the room, and we kind of handled it in the end.

In Trondheim it was much more controlled, and we played much better, and we could be more present with the audience and that was really nice.

Rockefeller was electric.

Was that your first gig this year?

N: It was our first gig this year and so also it has been a long time since we played together, so it was normal that it was extra stress.

[Victoria arrives] Hei Victoria! How do you feel the concert went on Friday in Oslo and then in Trondheim the next day?

V: I felt like they were two very different concerts, actually, even though we played the same set. On the Friday, it felt really high, electric.

N: We used exactly the same word without even having talked about it, it’s very funny!

V: Maybe that was very real, how it felt, that it was really… we were so nervous and there were so many new elements. And also with the audience, they felt really intense about the presentation, while in Trondheim we were more tired, so we didn’t have the energy to be nervous all day, and then the energy was a bit more rough, not wild, but I felt more grounded somehow.

That’s an interesting contrast. [Johanna arrives] Hei Johanna! How did you experience both concerts in Oslo and Trondheim?

J: Like always, nothing is the same. It is not possible to recreate something that is from yesterday. So, I guess we just have to deal with that. That is, sometimes, really scary, but it is also what gives you the strength and the power, I think.

You mentioned the electric atmosphere, Nikoline and Victoria. I absolutely agree, especially on International Women’s Day, to see women half-naked, crowd-surfing, it’s liberating. Did you do it the next night in Trondheim as well?

N: Well, we didn’t do it in Trondheim as it’s hard to crowd-surf when we’re just a power-trio. They you need a track or something else to happen. Our next level is to crowd-surf with the instruments.

Was that your first-time crowd-surfing?

J: We haven’t been crowd-surfing before. We never planned to do that.

We just felt the energy in the room, and I think Rockefeller opened up and welcomed us in every manner.

Which songs do you feel had the strongest response from the crowd, from your side?

N: I think we warmed them up a little bit so that towards the end everything kind of escalated and they were more and more together with us, so that they were more and more together with us and also, we connected more after a while. I think maybe actually the last song, “Solace Sisters”, and the technical issues surprisingly connected us with the audience, it felt like. But I think in everything from the mid to the end, we

56 NRM 3-2023

were really together.

J: I got some feedback from some people who saw we had some technical issues in the beginning and they said that they loved to be a part of this, that’s what they love when they go on the big stage, to see people coming from the back with a new guitar, to see how you manage as an artist in that situation, they felt we were so professional but at the same time they felt they were a part of this. So, in a way you can think of it as like a fight, and then you get better and better. And that’s what makes it so beautiful to be part of this live show, and I think when we talked about this before, the girls and me, when we’ve gone to live shows, we love to see that struggle between the artists, that they are doing something – you can’t plan this. Sometimes, shit is happening, and the way we are able to deal with these problems is interesting at the same time. I am sitting behind the drums, and I am looking at these girls and thinking “what is happening now?” and, again, we try to listen to each other.

I noticed that the audience did not look like a typical black metal audience. There were some, yes, but not all. So, you have a wider appeal, which is interesting. Is that something you expected when you started as Witch Club Satan or were you just targeting the black metal audience?

V: I think that aspect of things was one of the most touching and most beautiful things about it is that we connect with a more diverse audience than the regular black metal audience. Still, it could be wider, more different people. I think coming from this theatre world, I think we already have a feeling, a connection with a theatre audience, so that they may appear, and I think that being witches is something that other witches are attracted to, being part of the “witch club”. For us, it has been somehow, reaching out for that metal audience has been, in that span, we have met people on the way, and they have become our audience.

J: Yeah, I think it’s like that. Instead, we didn’t start with the metal fans, in the beginning and now we get more and more metal fans, and that’s also something we discussed in another interview, when Nikoline said to me – Johanna, I know you were a little bit angry in the beginning because we didn’t approach the metal people, but be proud of that because these are kind people, they are rare people who actually try to protect this genre, to protect something that is really unique for them.

So, of course they can’t accept us automatically, of course we have to publish some things, release an album. And then they are listening. And in time, if we can win their faith, then that’s even better, almost. I felt like you were changing my perspective, there, Nikoline, because I was like “Ah, why can’t they just give us a chance? Why are they such gatekeepers, worrying?” And in the end, that’s what is also beautiful about this group of people. They are really serious.

Yeah, and the potential to reach others is also educating them about Norwegian black metal too. There will be those who haven’t experienced anything like it until you.

V: We have had quite a few people reaching out to us afterwards, thanking us for this opening of the door into the genre that wasn’t known to them, that they really like it and listen to other black metal music now, because of this introduction, this opening ceremony for them. Because for us, his genre has opening so many doors, new ways for us to grow and to be more brave and a bigger version of ourselves and more free and more liberated. So, I think many people have seen that this genre has that potential for them as well, as an audience, and that’s one of the most

norwayrock.net

beautiful comments that we’ve got from it.

Have you had much international interest, yet? I can imagine you playing in festivals all over Europe.

N: We have had people from the beginning reaching out to us. We just have to just manoeuvre all this interest, in a way, and now we’re working with a booking agent, so it feels a bit less distant. I think there are people from all over the world that are interested.

But sometimes it is just an audience here or there that wants us to come. But we hope for the future, that this will be the next step for us now, getting more out of the country. I think we have built our foundation, and we know very well what we are and what we want to do, and we feel ready to go outside more. We have been playing ab it outside Norway, but there is a world to discover, and we are ready for it.

This is something we need to discuss with our booking agency and work out how to emerge.

There are some metal festivals in the UK that would absolutely love you.

J: I think that, actually, because we are so new to it, for instance, if you just name some festivals you know of – we don’t ask the audience members as well and we’re not used to travelling around and seeing metal festivals, so we need to do some research as well, I think and reach out to the right places.

One that comes to mind is Damnation.

I saw Mayhem there about four, five years

norwayrock.net

ago. It’s in Leeds, I think.

N: That one I’ve heard about actually.

And you’ve managed to achieve all this without a record label for the debut album, I believe. Is it important to you to be labelfree?

V: Yeah. It was a very deliberate choice, because we have had interest from several labels, actually, but we felt like doing our debut independently was very important, for us to be totally artistically free, to make all the choices we needed to make and to make the black metal we want to make, that is wider than a regular black metal album. Being free to choose artistically but also not having anyone trying to push and pull in economic sense, we can just do what we think are the best choices, and being grounded and solid in band about what this project is about, and then let’s see. We’re open later to go into a collaboration, but for now it felt very important to manifest ourselves alone.

You recorded the album at the studio of Anders Odden, from Cadaver. How did that come about and what was it like working with him?

V: It started with him and Cadaver doing the “Age Of The Offended” album, with several interviews on their YouTube channel, with other artists and people in general, talking about offending and provocation in music and in art, and then he reached to us actually to

ask for us to be part of that series, because I think he was very fascinated that we are able to provoke people without trying to do that.

Because we are just stating some things that we find important, and we’re never looking for ways to be provocative. We’re just looking for ways to express ourselves, and I think he found that very interesting somehow. And I live quite close to him, in Råde, so I went there to talk to him and then he was very eager to show me the studio and some of the things he had recorded there. And it was actually him who suggested, well maybe this is somewhere for you to consider doing your debut album, and we were looking for places at that point. So, it felt like the right place, and then putting him together with our two producers, Vetle Junker and Sindre Nicolaisen, who are quite different artistically, I think we six, together, were a really strange and beautiful combination of people, who were exactly right team for this album to be made. We stayed on Anders’s farm with him and his family, and we recorded very intensively for one week, where we just lived and worked together. Yeah, it was a really special week and very beautiful.

J: It was really beautiful to meet someone who insists that this genre can embody so many things, and we never felt they were blocking or saying “no”, it was always like an open river everywhere. It was really fun to be there. It was really intense, of course, to record

NRM 3-2023

57

”We have had quite a few people reaching out ... thanking us for this opening of the door into the genre that wasn’t known to them, that they really like it and listen to other black metal music now.” a big album in just one week.

Wow, one week. What was it like working with Vetle and Sindre, because I think Vetle as done pop music and jazz. Why did you choose him?

N: I think artistically and personally we know these guys. Anders was a stranger to us, but not the other two. I think one thing for us was that we really needed this to be a safe space, and we really understood from the beginning that a pressured situation wouldn’t make a fruitful working process and wouldn’t work for us, because it was such a new and vulnerable situation for us. So that’s one thing, that we know them well. Vetle has really good taste, and he can do any genre, it feels like, but still his voice pushes through anyway, he’s really open minded. Of course, it was really strange to ask him. He had never done anything like it before, even rock music.

J: It was so fun because in the beginning we were talking about who could produce our album, and I was sending a message to Vetle – do you know any producer that could do black metal, Witch Club Satan’s debut, and he said “I would love it”. The fun part is that he’s a little bit autistic in his way, in that he never gives up, always focused, always has the energy to develop something. If you have something in mind he will finish it, you know, and that has nothing to do with genre, it’s all about his musicality, about his passion for music. I never met anyone like him.

V: And putting him together with Sindre who was also our sound technician who has been with us from the beginning, he is very much into metal, he has that competence, he has a band now, and he has played in metal bands for ever.

N: And he has created our sound with us from the beginning. And we really trust the live sound, who we sound live, so we wanted to combine the best of both worlds, a little but, to have something fresh and someone that has good heft and ears for making something very characteristic and stylistic, like with Vetle, whereas Sindre represents the tradition of black metal, more, and he’s such a perfectionist.

V: And he calibrates everything for the sound in venues. It’s really detailed work, and he would never have a break and eat if it wasn’t perfect.

J: And I think this mix of people that knows the genre and every aspect of it and the history, and someone who doesn’t know, represents us as well. We are really different in our way of understanding music and our backgrounds and preferences, and I think these people really represent Witch Club Satan as well. For me, it sounds like what I wanted. Every one of us is really in this, it represents every single voice.

That diversity in the sound is reflected in your audience as well.

I’ve not seen anything like that anywhere in the black metal scene.

V: My mother brought fifteen of her friends for the show on Friday and when they arrived, they were bag checked and the security asked my mum what she had in her bag, and she said “Oh, it’s my knitting”.

J: The needles!

V: Yeah! And he was seriously asking – are you sure you are at the right place? I think that’s really nice because our parents and their friends and also grown-ups that we don’t know – the age range is really special.

58 NRM 3-2023

J: And that’s what we continue to do, we make it really open and we also represent this opening on the stage, when we bring the witch choir of many different women on the stage, and my mum said “I would love to be on the stage as an old witch”, they felt they would like to be included in this, and I think many people feel included, like these girls we brought on stage, they were so moved and loved to be with us and share the stage.

Speaking of old witches, can you imagine doing this in forty, fifty years?

V: That’s our dream, yeah, and whatever happens now, let’s see how long we will play it out, but whatever happens we need to do a reunion when we are eighty. Because I think that is the real Witch Club Satan, when our bodies are different and we are really old witches, I think that would be something else.

That would be amazing.

N: It’s also nice to know this, that we can only be better with time. In the music industry for women, it’s sometimes this weird perspective that someone has forced on us, that you in your primetime when you are thirty and then you had to slowly give up. But I think this band, we have the perfect form to grow old in, if we want. Because I think we will have more power and knowledge in this, and we work with a lot of ancestry, and we are trying to connect to some old stuff. More time on this earth, with more wisdom will make us better, more trustworthy in this project. And more scary as well!

I have a vision of Patti Smith as a witch now! Is that the kind of thing you’re thinking of?

N: Yes, she’s the perfect fit, really.

J: It’s really interesting to see what happens when you start a band when you’re thirty years old, a band anything kind of life experience, and you don’t have to be in your teenage years where you don’t know anything. We bring perspectives that give us another reason to be, to make our statements. I feel like I could not do this when I was twenty.

It’s like Nikoline said in another interview, that it’s weird that we realised when we were thirty, that we have always been punk, and that is what brings us together. We’re all rally different, but we’re all really punk, we’re really explosive people, we’re really political, and we are free and open in many ways. And in many ways, this genre is a manifestation of this punk energy as well. You don’t grow out of that energy. It is beautiful to insist that everyone can be punk at any age. We put stuff inside that punk energy.

I wanted to talk about a couple of the songs on the album. One of them had quite a political title, I thought – “Black Metal Is War” – what is behind the title of that?

J: I think that is our war anthem, our peace anthem – our battle song, in a way, and we use this as a weapon in a way, and we aim that weapon at different things. Each concert, it could be something different. We have used it very specifically. We always include an introduction where we put in things we find unfair. SO, for instance, this time, it’s the situations in Russia and in Palestine that it feels very natural to address. It also expresses that duality you get in fighting for peace – that’s a hard thing.

“It’s war against war”, is the end of the lyrics, but it’s still a war, still a fight until we are all free.

V: And I think it somehow it sums up one important core aspect of Witch Club Satan, which is using this black metal and this brutality to try to achieve or create some kind of hope, and that we are looking for change for the better, and using this violent aesthetic to find some light together.

It is brutal and violent. But the opposite of this, almost, was the atmospheric track “Mothersea”. What’s the inspiration behind that track? You have “mother” but the “sea” as well – what is the sea, there?

V: The mother-sea, it is a prayer, it is coming from, concretely, the history of the witch trials and the trial by water. It is our prayer to the sea to embrace her …

N: …to embrace her and take care of her. When we say the historical trials by water, do you know how it worked?

A little, yes. There are some landmarks here in Norway. norwayrock.net

N: Yes. The thing is that you check if you’re a witch by seeing if the water embraced you, you’re not. But if you float, the water pushes you out, rejecting you, then you’re a witch.

V: The holy water doesn’t want you.

N: This is very dangerous because you can easily drown also even if you were not a witch.

They had ropes they could use to pull you up but sometimes it was too late. So, it’s just to bring it back to this history again, and it was important to us to tell the injustices that were committed, and it’s not so many years ago and very routed in our history. Also, maybe we can point out that there are still some elements of this injustice towards women still with us.

V: Yeah, that’s where it comes from. But I also find it a song and a prayer for humanity to ask nature to take things back, when we are destroying everything and to ask how can nature heal itself and maybe one day manage without us, because we are about to ruin our chance to stay here. SO maybe the Earth will just get rid of us and manage alone.

Can you imagine writing more about nature and the climate more in the future? Is that something you feel strongly about?

V: Jepp. I think it is almost impossible to live in our times and not address that, in whatever context you have a voice. Also, we see it as part of our way of being feminists and humanists.

You cannot care about humanity if you don’t care for the place where we are living together.

So, taking care of the Earth is just a way of taking care of each other.

J: Yes! And I think that’s what this project so intensively wild, because we are constantly activists. It’s not just a matter of playing difficult instruments. For me, it’s about being constantly on guard, and watch what is happening now and address these problems, and to say something about them. We have to always be aware, and that makes this really tiring as well. We are so exhausted – and that is Witch Club Satan. I always say to myself, if I will not continue to change my mind, to be aware of what is happening, then you just have to quit this project, because this is such an important part of it. That’s where the movement comes in. That’s why we can’t just be three on stage anymore – it has to be bigger. There have to be more people up there, to watch our planet and our sisters, and watch what is happening.

We’re stronger with more people, even just me with my beautiful friends, I feel stronger. I would never dare to say everything alone. I’m a strong writer and I sit alone, and I do my writing, but somehow, I feel more scared when I’m alone.

But the power we have when we get together, it gives you more courage and you are stronger in the end. And we’re not alone, you know. If I can imagine this project in time, I can see more and more women with more and more voices, that gives our project more strength.

Will you have more guests on stage than the six you had? Would that be something in the future? Invite fans to take part? norwayrock.net

N: Yes. We’ve started a little bit with this now, and it feels really good. Of course, it’s work, taking the time to make sure people understand the project and to find their place in the project but it has always been the goal for this “club” that it’s more like a club than some stars on a stage. We want to connect and spread out.

J: That’s a generosity as well, because in the beginning I was so scared, because we asked ourselves – am I singing well enough? You can be trapped in this idea - are we playing well enough? It’s always this which can block you a little. I felt a little bit scared and then suddenly when we have eight girls on the stage with us that are going to sing with us, you think – will this work out? But you have to let go of this. It’s about the generosity and to see what happens when you have all those individuals there together.

V: And to find meaning in the being together and in being witches more than being singers.

That’s a nice way of putting it.

J: It was interesting to see, because those girls walked onto the stage and they were really stressed about the singing, and then we said – okay, just be the witch, do whatever you want, be grim – and suddenly it changed their posture, and they walk into the room with another strength, suddenly, and they can suddenly sing just by this new posture. They

said it was beautiful just to be ugly.

The physicality changed the mentality.

J: Yeah, yeah.

So, what comes next for Which Club Satan?

N: The project has always surprised us every day and we try to stick with that idea, that it will organically find the way where it is wanted, and we will try to follow the project and have the energy lead the way a little bit, in the magical sense that we don’t push it into our dreams. I think our dreams would limit it. It has already exploded and expanded beyond what our goals would have been if we had sat down and decided what our goals should be. I think this will be the goal in the end - just to follow it. It’s very exciting, it’s like a fairytale in a way.

J: Yes, it’s interesting to have that approach, to say – okay, now this world is demanding this, okay now we feel something about this, how do we address it? And then we will start to find a way. Sometimes, it gets really aggressive, and sometimes the song requires that we do even more, and we have to develop skills and learn instruments. But sometimes, we have to take it down more, and surprise people with our more calm and intimate, and more sincere, ways of telling stories, for example. It’s always about surprising ourselves and others.

NRM 3-2023 59

COFFIN STORM Legion Kolbotn Ut fra intet kommer albumet «Arcana Rising» fra Kolbotn-trioen Coffin Storm. Bandet er nytt, men i besetningen finner vi halve Darkthrone og halve Lamented Souls.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: CHRISTIAN KICKAN HOLM

Sitt Kolbotnopphav til tross, Apollyon er bosatt ved Ullern i Hedmark. Jeg kaster en snøball over kommunegrensa med invitasjon til en kopp te en onsdag i februar, og får samtidig snurre testpressen en runde på platespilleren. En langt hyggeligere opplevelse av ny musikk, enn streaminglinken jeg fikk tilsendt fra Peaceville i forkant av denne praten.

- Jeg hadde ikke spilt med Olav Knutsen siden Lamented Souls dagene, og det er rundt ti år siden vi gjorde noe sist. Samtidig tok Aura Noir en pause, og jeg hadde ikke så mye å gjøre. Vi avtalte å spille litt gitar sammen. Samtidig sa vi at det ikke skulle være Lamented Souls, for da hadde det aldri blitt noe av. Det er veldig vanskelig å få fire gamle menn til og møtes på jevnlig basis. Også skulle det heller ikke være noe liveband. Det skulle rett og slett være kosen ved å lage musikk sammen.

Så leide vi oss inn på øvingslokalet til Nekromantheon og Obliteration, Olav har vel avtale om det lokalet livet ut tror jeg. Så kom covid, og han ble min karantenevenn og den eneste jeg traff. Men vi møttes hver fredag en lang stund.

- Tenkte dere musikk som skulle utgis på disse fredagskveldene?

60 NRM 3-2023

- Ikke nødvendigvis, selv om nok var et ørlite håp. Den eneste planen vi hadde var å prøve å få spilt inn noe av dette. Det var heller ingen plan om å involvere flere. Etter hvert som ideene kom ble jeg forvist bak trommesettet. Og dette resulterte i et opptak som Olav spilte for Fenriz, noe han syntes låt kult. I samme åndedrag spurte han Fenriz om han kunne tenke seg å synge, noe han faktisk ville. Og det er flaks for oss, for han svarer vanligvis nei til alle sånne forespørsler. Jeg turte ikke spørre, for jeg vet han hater de henvendelsene. Men jeg foreslo vi kunne selge det inn som et rent Kolbotnband, for Fenriz er veldig ivrig når det kommer til alt som har med Kolbotn og gjøre. Ingen av oss har spilt i et rent Kolbotnband før. I Lamented Souls var Simen fra Langhus og i Darkthrone kommer Nocturno Culto fra Oslo. Ikke vet jeg hvordan samtalen forløp seg, men taktikken fungerte. Vi hadde «Epicus Doomicus Metallicus» i tankene underveis, selv om ingenting her låter som den. På første vokalsession sier Fenriz at han ikke tror vokalisten på den skiva hadde hørt låtene før han gikk i studio, så det ville ikke han heller, hehe.

Vi kom med tre låter hvor han hadde fem timer til rådighet. Så da løp han litt frem og tilbake. Satt på dass og skrev tekster og kom ut og sang litt.

Ganske imponerende, men også veldig slitsomt. Første singelen, «Over Frozen Moors» er fra denne runden. Det var også den første han sang inn, mener jeg å huske. På neste runde fikk jeg lov til å sende ham låtene

norwayrock.net

en uke i forveien, så han stilte bedre forberedt.

- Med unntak av Olavs tekstbidrag på «Clockwork Cult» er tekstene skrevet av Fenriz. Jeg kommer på stående fot ikke på noe han har sunget som han ikke har skrevet selv.

- Joda, han har sunget noe med Aura Noir, og der kom han til dekket bord.

- Jeg vil ta opp tråden der «Epicus Doomicus Metallicus» er tanken, men at musikken i løpet av reisen tar en annen vei, - Før var ikke doom nødvendigvis så veldig tregt, man hadde litt friere tøyler. Olav sine låter er veldig thrasha, bare saktere, så jeg vet ikke om noe kan kalles doom metal. Det måtte i så fall bli tittelkuttet. Det er en gammel Lamented Souls låt, som vi aldri fikk til å fungere. Den hadde vi lyst til å prøve med Fenriz, og det satt langt bedre.

- Det er en veldig bra låt, men min favoritt er «Open The Gallows». Her hører jeg mye Mercyful Fate, - Denne er et resultat av at jeg ble sittende bak trommene og føle jeg ikke fikk slippe til med noen riff, da alle rundt meg er så kreative.

Så jeg ville ha en låt som var bare min, sånn at jeg fikk med noe på plata. Den ble til gjengjeld lang som et vondt år. Opprinnelig så jeg for meg en instrumental, og jeg hadde Metallicas «Orion» i tankene. Med mye melodisk gitar. Sånn James Hetfield kunne gjort, ikke noe brifete. Etter hvert som låten tok form, ble det naturlig å legge på vokal der også. Så er det lengre parti hvor jeg så for meg gitarsolo. Og der har vi hentet inn en annen fra Kolbotn, nemlig Arild Torp fra Obliteration og Nekromantheon. Olav har faktisk fått bidra litt på den også, det partiet med doble basstrommer. Der la jeg på vokal selv. Men rett før jeg sendte plata til miksing ble jeg forlegen og slettet det.

- Er noe av det vi hører på «Arcana Rising» fra de tidligste fredagene med gitarspill, eller har dere etter hvert funnet stilen og skrotet mye?

- Alt er jammet frem i lokalet, også har vi koblet opp mikrofoner og spilt inn trommer når vi følte vi hadde noe. Jeg hadde dødsmange riff før vi begynte, men dette ble skrotet til fordel for nytt som passet det vi holdt på med.

Når det kommer til hva som er på plata er det spilt inn i flere etapper, hvor det kunne gå over et år mellom hvert opptak. Jeg hadde et par barnefødsler og i tillegg barn som nektet å sove, så det tok litt tid. Men så hadde vi det heller ikke travelt. Fenriz sendte over opptak fra første session til Peaceville, og de sa de gjerne ville gi det ut når det enn måtte bli. Men jeg ba dem faktisk sette en deadline, så jeg bare måtte levere det fra meg. Jeg er ikke så dreven på å mikse, og da blir jeg aldri fornøyd. Det hjelper ikke at jeg brukte et halvråttent trommesett.

Jeg måtte bytte noen cymbaler i løpet av disse opptakene også, for de jeg hadde var ødelagte.

Totalt har vi gjort tre opptaksrunder, hvor to er

norwayrock.net

Jeg foreslo vi kunne selge det inn som et rent Kolbotnband, for Fenriz er veldig ivrig når det kommer til alt som har med Kolbotn og gjøre. med på plata. Det er en låt vi ikke tok med.

- For meg og mange jeg kjenner kom dette rimelig ut fra intet.

- Jeg har aldri vært noe fan av å promotere meg selv. Samtidig har jeg fått spørsmålet om jeg spiller noe for tiden, og da har jeg jo svart jeg spiller med disse gutta her. Men jeg har kanskje ikke møtt på så mange. Peaceville har også holdt kjeft om dette, helt til de slapp første låten. Det kan ha vært et poeng fra dem, men ikke noe jeg har tenkt over.

- Det begynner å bli vanskelig å komme opp med fete bandnavn, men Coffin Storm er jo rimelig heftig.

- Det kommer fra Fenriz og er en misoppfattet tekst av Possessed. Jeg husker ikke nå hvilken låt, men han har alltid trodd det synges ‘coffin storm’, men så viser det seg at det er feil. Det var en ting han hadde liggende i hjernebarken, at det må kunne brukes til noe en gang. Det er akkurat det samme med Lamented Souls. Det kom fra en fanzine som het Damned Souls, men så var det skrevet så stygt at vi trodde det sto Lamented Souls. Men det var et kult navn, det kan vi kalle oss. Dårlig uttalelse og stygg håndskrift kan være kilden til nye bandnavn.

- Noen konserter blir det altså ikke, men med «Arcana Rising» foreligger det vel et grunnlag for videre jobbing?

- Ja, jeg håper da det. Vi har masse riff og ideer, og har vel sånn omtrent tre og en halv nye låter. Så ved å ikke spille live kan vi bevilge oss mer festligheter i studio med flotte gitarer og vie skriveprosessen full konsentrasjon. Selv med Aura Noir merker jeg det blir mer slitsomt med konserter. Nå holder vi på med nye låter og må bryte opp det arbeidet med å øve til en konsert i London.

- Aura Noir begynte å spille live igjen i fjor etter noen års stillhet. Det var vel på vårparten i 2019 jeg leste en litt kryptisk melding på Facebook at dere hadde spilt deres siste konsert.

- Jeg har i mange år hatt fulltidsjobb og kost meg med det. Jeg er ikke så glad i all reisingen og ventingen på flyplasser, backstager og hotellrom. Også får du en sjåfør som akkurat har fått lappen og vil spille sitt eget band drithøyt i bilen på en lang kjøretur. I tillegg må jeg bruke masse ferie fra jobben. Begeret mitt rant over på turneen i Australia, New Zealand og Singapore. Vi spilte konserter nesten hver dag, og hadde vi en fridag sov vi. Jeg hadde konstant jetlag, og er du i New Zealand så vil du gjerne oppleve litt og ikke bare spille konsert for så å være tilbake på hotellet klokken to på natta og stå opp igjen klokka seks for å reise til flyplassen. Da sa jeg til de andre at dette får dere som trenger denne inntekten gjøre selv. Jeg vil heller spille ti kule konserter i året fremfor å ha dette som jobb. De gjorde vel noe etter mitt avhopp før de også la opp.

Så kom spørsmålet opp om jeg ville bli med igjen hvis det kun ble kule ting. Det sa jeg var greit, på den betingelse at Kristian Valbo blir med på trommer. Da de spurte han, var svaret han ble med hvis jeg ble med. Det var søtt.

Så da blir det noen få, men kule konserter i bedagelig former vi kommer til å gjøre. Og jeg merker det er mye mer motiverende nå, så vi var nok litt leie. Jeg spilte jo trommer på slutten også, i tillegg til å synge. Vi ga nok ikke folk full valuta for pengene, så det var nok greit med en pause. Nå er det så motiverende at jeg kjapt skrev to nye låter, og det har ikke skjedd siden «Merciless» at jeg har vært først ute med flere låter.

NRM 3-2023

61

DREGEN I tillegg til hans virke som gitarist i to av Skandinavias største rockeband, nemlig The Hellacopters og Backyard Babies legger han av og til ut på soloturné med eget band - da gjerne på mindre scener enn han er vant med. Spesielt denne gangen da han og kumpanene inntok Brewgata i Oslo for en klubbkonsert av godt gammelt slag. Sjefen tok seg tid til en prat over godt lesk og pizza på nabopøbben Vaterland for å fortelle hvordan ståa er om dagen.

TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: ANINE DESIRE

- Dere spilte i Gøteborg i går, det gikk bra regner jeg med?

- Ja, veldig bra, og nå er det faktisk siste giggen i dag så vi er møre og helt sluttkjørte. Dette er jo en DIY-turné der vi kjører og sjauer selv.

Spiller giggen og tar ned utstyret selv. Ingen roadies eller teknikere, så det er gøy, men slitsomt så vi kjenner at det er veldig greit at det er siste kvelden nå. Det er en påminnelse, en ørefik eller kalddusj om du vil.

- Dette er eneste konserten utenfor Sverige?

- Ja, det er bare Oslo. Ni spillinger i Sverige også den her i Norge, også skal vi nok over til Finland i høst. Vi holder jo også på med en ny skive med The Hellacopters for tiden også før vi skal ned til Sør-Amerika i mai, også er det vel minst én norsk festival, mener jeg?

- Måkeskrik?

- Stemmer, det blir fett.

- Jeg regner med at resten av turnéen her har gått bra og, er det hovedfokus på soloskiva på setlista vi får høre?

- Det har gått veldig bra, og det kan man si. Et problem jeg har hatt er at jeg skada hånda i fjor sommer, der jeg måtte sy 70 sting, så The Hellacopters måtte ha en stand-in på de siste konsertene. Jeg fikk en bildør rett over sånn at fingrene stakk ut, så nå må jeg gjøre en sjuk gymnastikk fire dager i uka. Jeg kunne ikke lukke hånda ordentlig, men nå klarer jeg det nesten helt. Operasjonen varte vel i åtte timer, og har vært veldig kjedelig siden. Derfor tenkte jeg at nå booker jeg denne soloturnéen, for det er den aller beste rehabiliteringen. Så egentlig var det tenkt til at vi skulle kjøre som en trio, men ettersom det fortsatt gjør vondt og jeg av og til får kramper måtte vi ha med en gitarist til. Men det har vært en utrolig bra rehabilitering å spille live på ekte.

- Det hørtes ikke noe særlig ut. Får vi noen klassikere fra The Hellacopters og Backyard Babies også?

- Klassikere vet jeg ikke, men dere får noen jævlig bra låter. Kanskje ikke de mest åpenlyse, men en del B-sider og sånt.

- Da skjønner jeg at The Hellacopters er oppe og ruller, men hvordan er det med Backyard Babies?

- Vi har en liten pause, eller ferie kan man vel si. Jeg kjenner vel at vi skulle kunne gjøre det også, men nå har vi akkurat fylt femti alle mann så

62 NRM 3-2023

det er nok greit med én ting om gangen. Det kommer til å bli fullt fokus på The Hellacopters med skive i 2024, så får vi se hva 2025 vil bringe.

Kanskje det blir en ny Backyard-plate også.

- Jeg så til min store overraskelse at du var her med solokonsert i fjor også?

- Nei, det stemmer ikke helt. Jeg slapp mitt øl her i Norge som heter “Riff”, der vi hadde release på Brewgata. Det er å få tak i litt over alt, men det var der vi valgte å ha releasefesten og det finnes da et Dregen-øl her i Norge nå. Bryggeriet ligger her i Oslo og heter Beer Flag, det er et lite bryggeri som også kommer til å ha representanter under konserten i kveld.

- Spennende! Hvordan type øl er det?

- Det er pilsner på 4,7 prosent, jeg er så lei av IPA, så jeg ville ha en vanlig tysk pilsnerøl så sånn ble nå det.

- Når man ser lista på alt du har vært med på opp igjennom kan man bli litt svimmel, men en ting synes jeg stikker seg ut - nemlig “Jills Veranda”. Hva er det for noe?

- Det er et av Sveriges største TV-program som går på SVT, og er med countrysangeren Jill Johnson som har kjøpt et hus i Nashville. Man reiser dit og bor hos henne i åtte dager, hvor man får et emne også har man litt forskjellige opptak og greier. Da gjør man alltid to countrylåter, der jeg gjorde en Steve Earl-låt og - ja, hva faen gjorde jeg egentlig? Jo, “Sunday Morning Coming Down” gjorde jeg. Det var veldig fint å være med på, og Nashville er også en veldig trivelig by der det er musikk over alt. Det har også blitt en Hollywood-saga hjemme i Sverige, for Jill fant en skikkelig dyktig gatemusiker som var hjemløs, men spilte veldig fint så Jill tok han med til Sverige og signerte han på sitt plateselskap der han fikk sin første hit, så nå turnerer han rundt hjemme i Sverige til fulle hus. Han trodde at han var helt ferdig da han lå på et gatehjørne i Nashville, så hun holder på med litt sånt også. Doug Seegers heter han, og det er nydelig historie!

- Det begynner å bli en stund siden soloskiva, har du vurdert å gjøre en ny snart?

- Ja, det har jeg også - men prioriteringen nå er jo selvfølgelig The Hellacopters-plata og deretter enten en Backyard-plate eller soloskive, vi får se. Men det er utrolig kult å spille med denne gjengen her, så jeg får vel gjøre alle tre sakene - men alt til sin tid.

norwayrock.net

- Er det samme gjeng på skive som du har med live?

- Stort sett, det er samme trommis og samme gitarist, også har jeg fått med kjæresten min Majsan Lindberg på bass. Hun spiller jo egentlig i Thundermother, hvis du kjenner til dem. Svensk band, og de skal jo spille på Tons Of Rock i år - de ligger litt i gata til AC/DC og er riktig så bra. All-girlband fra Sverige. Jævlig dyktige.

- Du har jo hatt en lang og innholdsrik karriere, fortrinnsvis i Backyard Babies og The Hellacopters, men også da med ditt eget materiale. Hva vil du si er den største forskjellen mellom disse tre?

- The Hellacopters er vel mest gøy, Backyard Babies har enkelte ganger stått litt stille og vi har tatt litt pauser når vi har kjørt lenge og trenger litt tid ifra hverandre - men med The Hellacopters kjennes det ut som det skjer greier hele tiden. Også er det litt kult med å styre ting selv som jeg gjør med sologreiene mine. Jeg liker å være en lagspiller som man må være i et band, men av og til føles det bra å bare bestemme ting også. Diktator liksom, men samtidig blir det også litt ensomt når man har gjort det en stund og man må fatte alle beslutninger på egen hånd. Og da er det godt å komme tilbake til et bandliv der man kanskje ikke blir 100 % enige om alt, men gjør det som et team. Mer eller mindre. På egen hånd har man ingen å dele med hvis det går bra, og hvis det går dårlig så er det lettere å komme igjennom det sammen i et band.

Jeg liker begge delene, men er nok mer et bandmedlem enn en soloartist.

- Det er sikkert ekstra spesielt med Backyard Babies som bare har vært dere fire siden starten?

- Siden 1989, så helt klart. Og da er det jo viktig med litt rom for at det skal fungere såpass lenge. For eksempel etter en turné er det vel kanskje ikke bassisten man går ut og tar en kaffe med, men det blir jo som en egen familie med brødre og søstre.

- Og “Sliver & Gold” med nettopp Backyard Babies kom vel rett før pandemien, fikk dere en ekstra smell på grunn av det eller gikk det greit?

- Vi rakk faktisk siste turnéen rett før pandemien i 2019. Eller, når faen var pandemien? 2020 var det ja, og Backyard Babies gjorde en turné med The Wildhearts i Storbritannia. Så det var faktisk en ganske lang turné vi gjorde med rundt 15-16 spillinger, før jeg dro rett ned til Sør-Amerika med The Hellacopters der vi gjorde Brasil, Chile og Argentina - og da vi kom til Argentina var alt stengt. Da holdt vi på å ikke komme tilbake til Europa, for de stengte jo ned fly og alt. Så vi fant bare et fly til Portugal så vi i det minste skulle komme tilbake. Det var jævlig skummelt.

- Gjorde dere noen restriksjonskonserter der folk måtte sitte med avstand?

- Ja, vi gjorde en strømmekonsert ifra KB i

norwayrock.net

Jeg er veldig nysgjerrig på hvordan “Grande Rock” ville høres ut med meg på gitar.

Malmø, men det likte jeg ikke i det hele tatt. Å stå å prøve å rocke på scenen foran kameraer, også hører man masse støy fra lamper og utstyr i mellom låtene, det var ikke noe særlig.

Mot slutten åpna de opp litt så det var plass til 50 personer eller hva det var, men det venta vi bare ut.

- Med tanke på din turné nå, og innspilling med The Hellacopters med medfølgende turné vil jeg tro at du er ganske opptatt om dagen. Når kan vi forresten vente oss skiva?

- Det kan du trygt si! Jeg tror ikke den kommer før januar neste år, men singler kommer selvfølgelig før. Det er jo så lang ventetid på vinyltrykk om dagen, og vi har ikke begynt å spille inn den enda selv om vi har gjort mange demoer. Jeg tror det blir å spille den inn i Sverige, men det er ikke booka enda.

- Også slapp dere akkurat en ny versjon av “Grande Rock” med både “Revisited” og “Remastered”. Er dette nyinnspilt?

- Nei, jeg slapp for en tid siden en selvbiografi i Sverige der jeg svarte på spørsmålet om jeg angret på noe i løpet av min karriere - noe jeg egentlig ikke gjør, men jeg er veldig nysgjerrig på hvordan “Grande Rock” ville høres ut med meg på gitar. Dette leste da Nicke (Andersson, gitar og vokal), for jeg var jo nødt til å stikke med Backyard Babies og slutte i The Hellacopters rett før den ble spilt inn, så jeg var aldri med på den innspillingen. Det var kun pianisten og Nicke som la alle gitarene på den, og i etterkant har det vært noe greier med plateselskapet så vi fikk tilbake rettighetene etter typ femten år eller hva det er. Så vi fikk mastertapene tilbake, da Nicke mer eller mindre sto på døra mi med tapene og sa “Legg på din gitar nå da!”, så jeg har plusset på litt gitar, noe koring og en tamburin før vi da miksa alt på nytt i Hansastudioet i Berlin. Den låter så jævlig bra nå synes jeg, men det er ikke nyinnspillinger i sånn forstand - vi har ikke pirket i det på den måten.

- Det synes jeg dere gjorde lurt i, for det går sjeldent eller aldri bra å spille inn klassiske skiver på nytt.

- Nei, for faen - det er det verste jeg vet.

Ingen av oss i The Hellacopters er fans av det heller, så det er ingen nye tagninger her - det er mer sånn vi tenkte at den skulle låte. Eller, nå var jo ikke jeg med da - men vi er alle enige om at det er sånn den burde låte når den først kom ut. Dette var jo før internett var veldig

utbredt, så de dro rett fra studio til turné i Australia mens det satt noe hjemme i Sverige og sto for miksingen. På den tiden var det ikke mulig å engang sende mp3-filer, så når de kom hjem var de ikke så fornøyde med lyden.

Det var ikke sånn de hadde tenkt.

- Jeg husker faktisk at jeg tenkte at den låt noe døllt i forhold til de to første når du nevner det. Den mangla litt av knyttnevene du fikk tidligere.

- Det er ikke noe problem nå kan jeg fortelle deg, så hvis du hører på “Revisited” så låter den akkurat som det du savna da.

“Remaster” er den gamle versjonen.

- Er det kun Måkeskrik-festivalen i Norge for dere fremover?

- Ja, det blir ikke noe mer denne gangen men vi håper jo det ikke blir så lenge til flere konserter.

- Du har stadig hatt mange jern i ilden opp igjennom, og i fjor var du med Ghost Boys sin “Give Me My Life” - hva er det?

- Shit! Det er det ikke alle som vet, men dette er et barndomsidol av meg - en gammel skateboardlegende som heter Ali Boulala som har startet denne gruppa og hørte med meg om jeg kunne legge litt gitar. Deretter begynte vi å skrive en låt og spilte den inn. Jeg hadde nesten glemt at jeg hadde gjort det faktisk, men den er ganske bra. Den er litt mer som disco, men jeg gjorde det kun for at han er så god på skateboard. Men det var gøy.

- Med tanke på alt du har vært med på, så fremstår du ikke som en nei-fyr akkurat?

Du har vel gjort noe sammen med Ginger fra nevnte The Wildhearts og?

- Haha, nei det stemmer nok. Jeg og Ginger lagde en EP sammen med en kortlivet gruppe som het Supershit 666 med Nicke på trommer og meg og Ginger på gitar. Produsenten Thomas Skogsberg på bass, så det funka fint så lenge det varte. Jeg synes det er kult å variere litt, når man holder på med samme ting for lenge så kan det bli litt ensidig. Men når jeg gjør disse samarbeidene da, om det er med Ginger eller Danko Jones eller hvem det er, så tar jeg med meg ting inn i The Hellacopters eller Backyard Babies. Det er kult å slenge seg inn i noe man ikke helt vet hva er.

- Av alt du har gjort og vært med på i løpet av karrieren, fra band og samarbeid og Grammis-priser - er det noe du ser på som det definitive høydepunktet?

- Ja, si det. Jeg synes det er kult hele tiden egentlig, men det er vel kanskje når vi har turnert på nye steder i verden - som for eksempel første gang vi spilte i Japan. Når har vi jo gjort det mange ganger, men den første gangen man spiller for et utsolgt lokale i Tokyo er spesiell. Men jeg har nesten ingen dødpunkter faktisk, stort sett så har alt vært veldig bra når jeg tenker over det.

NRM 3-2023 63

stiger opp 64 NRM 3-2023

norwayrock.net

p i gradene norwayrock.net

NRM 3-2023 65

Etter noen meget vellykkede konserter i “kjelleren” John Dee, samt en nedsabling av en av de store scenene under fjorårets Tons Of Rock har våre svenske sirkusvenner i Avatar endelig tatt steget og flyttet opp til Rockefeller. De solgte like så godt ut kvelden, og ettersom vi var såpass nysgjerrige på hvordan ståa er om dagen fikk vi innpass backstage for en hyggelig passiar med frontfigur og vokalist Johannes Eckerström.

TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Sist vi snakket sammen var rett etter “Dance Devil Dance” ble utgitt for temmelig nøyaktig et år siden, og det virker veldig som det har gått ganske bra med dere i etterkant?

- Det har vært et utrolig år for oss, 2023 - bare ta kvelden her for eksempel; Vi har jo spilt nede i kjelleren her veldig mange ganger føles det som - men spesielt festivalsommeren i fjor føltes som om det klikka gang etter gang, for eksempel på Tons Of Rock. Da føltes det hver gang som at det skjedde et eller annet da vi gikk av scenen. Nå er jo Rockefeller utsolgt, så det har skjedd en forandring. Jeg har jo alltid ment at vi er bra, men kjennes ut som vi har funnet noe nå. Vi har jo holdt på en stund, og jeg tror at vi nå får ut det vi vil i musikken som resonnerer med folk. Devin Townsend har også snakket mye om dette, at det ikke bare handler om hva som er en bra eller dårlig låt, men også at folk føler det vi føler i musikken. Det gir vel resultater.

- Jeg så dere jo på Tons Of Rock selvsagt, men spilte dere på mange andre festivaler under sommeren?

- Ja, ganske. Det var mange i juni før vi hadde en liten pause i juli. I august dro vi over til Australia for første gang og gjorde litt annerledes greier enn vi pleier. Men juni var det mye festivaler, og det var bra festivaler. Det føltes gjennomtenkt. Nå i sommer er det ingen festivaler, der sparer vi litt til neste år. Vi skal jo rekke å skrive og, for det har vært massiv turnering den siste tiden. I høst var vi i Statene nesten hele tiden, og nå skal vi være i Europa nesten hele tiden til vi kommer til Sør Amerika for første gang. Så når vi er ferdige med denne våren skal vi ta en liten pust i bakken før vi begynner på høsten igjen.

- Det forstår jeg, for hvis man følger dere på sosiale medier så reiser dere tilsynelatende verden rundt titt og ofte.

- Det er sånn det føles for oss og, vi gjorde 115 spillinger i fjor som var ny rekord for oss, så det er ikke så langt unna sannheten heller. Det finnes jo de som gjør 200 konserter på et kalenderår - jeg satt og snakket med Hannes (Van Dahl), trommisen i Sabaton der vi diskuterte hvem som spilte mest av oss og ble ikke enige, haha! De spiller jo også veldig mye, men for oss så ble det en rekord. Vi kommer jo ifra en tid der man ikke kunne turnere i det hele tatt, men det har vi nå tatt igjen og er i fase føles det som.

- På setlista deres på denne turnéen dukker det opp noe som heter “John EDM Dance Party” - hva er det for noe?

- Det er rett og slett Johns EDM party, haha! Hvis du kommer i kveld så kommer du til å se og forstå alt. Ravedance med en gimp. Det kommer av at selv etter en bra turné, som vi jo har hatt, så trenger man av og til å kaste om på saker for sin egen del. Vi har kasta om veldig, veldig lite - og det kommer nok av at vi har tenkt igjennom veldig mye for lenge siden.

Når jeg sier at vi er på scenen i to timer så stemmer ikke det helt - jeg er på scenen i to timer mens de andre får pause. Det er en lang gig som går fort med teater og underholdning, metall og EDM-dans. Fra alvor til moro, og denne flyten og dynamikken føles det som vi har truffet mer enn noen gang nå, og det behøvdes et raveparty for å sy det hele sammen.

- Og selve riggen som tar opp hele scenen er jo storveis, det har jeg ikke sett dere med før.

- Vi har nok hatt greier før, selv om dette nok er det største noen gang. Faktisk så er det også litt trangt, så vi har delt opp litt - vi har det på en måte så vi kan ha et A-rigg, B-rigg og et C-rigg, og i dag har vi

66 NRM 3-2023

en mellomting mellom A og B. Det er to dører som ikke fikk plass, men ellers så er alt med. Vi har et lastebilslass med rigg som funker til både de største og de litt mindre scenene, og der det er tøft og kult spesielt når det er litt mindre. Det er jo litt forskjeller fra land til land, men der vi har mulighet, så vil vi alltid maxe det. Vi hadde jo også en skikkelig rigg når vi gjorde “Avatar Country”, men den var det ikke plass til her når vi spilte i etasjen under - men da hadde vi et fullt 80-talls-oppsett med trapper og heis. Men jeg synes den her er enda bedre, vi hadde en plass bak John (Alfredsson) på trommer, og spesielt da vi spilte på litt mindre steder kjentes det ut som vi var vårt eget forband. Å kjenne at man har trommisen opp i ræva er ikke noe særlig, så denne riggen føles smartere ut hvis du skjønner.

- For meg som har fulgt med dere en stund er det veldig gøy å se at dere har vokst dere ut ifra John Dee til å selge ut Rockefeller, men gjelder dette generelt i Europa og?

- Ja, det vil jeg si. Det interessante her er at vi følte at vi fikk et slags gjennombrudd da vi var forband til Avenged Sevenfold og Five Finger Death Punch, det er vel rundt ti år siden nå tror jeg. Da begynte vi i Helsingfors, også kjørte vi ned - nå husker jeg nok ikke helt nøyaktig, men vi hadde gjerne noen spillinger som vi følte var helt OK. Da vi kom til Tyskland tenkte vi over hvordan vi kan gjøre dette bedre, og ifra München hadde vi endret litt på setlista, John hadde drukket seg full og barbert bort øyenbrynene, og jeg husker at ifra spesielt München og fremover var konsertene mye bedre. Og da har vi merka at de stedene vi kom til i etterkant har vært litt i framkant enda siden da. For eksempel Frankrike, alle nye band drar ned og spiller i Paris, Frankfurt og Strasbourg, så alt dette har vi allerede gjort, men vi skal ned og spille på kanskje ti nye steder vi ikke har spilt på før under denne turnéen, og vi kjenner at det har skjedd noe siden begge de to foregående festivalsomrene - det begynner å jevne seg litt ut. Finland også kan være litt vanskelig å komme innpå, men nå har vi begynt å jobbe med de riktige menneskene der. Og nå er også Helsinki utsolgt, så det har vært mye sånn “endelig”-greier som har skjedd for oss i det siste.

- Det gjelder å aldri gi seg, si!

- Helt riktig, og da vi spilte i Stockholm møtte vi vår forrige gitarist Simon (Andersson), han er fortsatt en god venn, men likte ikke å leve et sirkusliv - og da prata vi om alle drittgiggene han var med på, for hemmeligheten er jo at man må bare igjennom det, og fortsetter man og ikke gir seg, så kanskje! Jeg tror det handler om å stadig se på seg selv som en nybegynner. Det er ikke engang vanskelig å si at vi er noe revolusjonært eller finner opp hjulet på nytt, men, i vår egen lille verden så finner vi opp hjulet hver gang vi lager noe nytt. «Sånn har vi ikke gjort før, eller sånn har vi ikke gjort tidligere.» En ny utfordring hvor hver skive vi gjør, så den sulten finnes fortsatt igjen. Sånn føles det fortsatt, og vi er langt ifra mette! Og det er gøy å være meg akkurat nå.

- På sosiale medier har dere nylig gått ut med et bilde av dere foran noe som kan minne om en kinosal med meldingen “New album in the making” - kan du forklare litt rundt dette?

- Vi har akkurat hatt et møte der vi har hørt på idéer og liknende, så vi er helt i startfasen på noe - og det er ingen hemmelighet at vi antageligvis kommer til å spille inn noe i høst som kommer ut neste år, men det er ingenting som er stedfestet eller hugget i sten enda. Hvis alle låter vi har i sommer er dårlige, så jobber vi litt til, men det er der ambisjonen ligger

norwayrock.net

i hvert fall.

- For det var litt med timingen i forhold til nettopp denne turnéen jeg ikke helt fikk til å stemme?

- Nei, det forstår jeg. Men samtidig må man finne plass i en ellers hektisk kalender til å få ting til å gå opp, og når det kommer til nettopp skiveslipp ser jeg på det som to datoer - én hvor den er ferdig og jeg kan ta den med hjem å høre på den over headset helt uten forstyrrelser og jeg kan sitte og tenke at den er ferdig, dette låter bra. Og når alt dette er klart, jeg har fått min egen del av det - selv utenfor bandet der jeg da har hørt på det helt på egen hånd og tenkt at dette er fett - da er jeg klar til å slippe det og la andre folk og deler ta over som showbusiness delen av det. Å langsomt gjøre plass til å tenke andre deler, etter å ha gått et år og tenkt Satan som et symbol for eksempel på alt som var på “Dance Devil Dance”, og nå som vi skal finne nye låter så kommer neste psykose og neste idé. Det finnes ikke enda, men vi kommer til det en gang. Jeg begynner å føle på dette her nå, og startet å skrive på noe i løpet av høsten i fjor som jeg først tenkte kunne bli starten på en ny skive, men som viste seg at jeg fortsatt var i “Dance Devil Dance”-formen. Det er en rar prosess, der man først må skrive seg ut av hullet man er i før man kan påbegynne ett nytt hull.

- Den ser jeg, for dere er jo ikke akkurat kjent for å lage to veldig like album?

- Nei, helt riktig. Og det er en viktig ambisjon så godt det får, og det har jo gått bra enn så lenge. Den utfordringen blir jo vanskeligere og vanskeligere for hver gang. Jeg er jo en Beatlesfanatiker og elsker at de stadig lærte seg nye tricks for hver utgivelse. Som “Hva kan vi gjøre med det her?”, da George Harrison kjøpte seg en sitar som de kunne bruke på “Norwegian Wood”, eller et klokkespill som følger gitaren på “Dear Prudence”, for at en kamerat hadde lært å spille på den måten. Eller at de plutselig fikk åtte spor istedenfor fire, at de fant sin sitar - at de var nysgjerrige på den måten - det er den tankemåten jeg alltid vil at vi skal ha. Ikke å falle tilbake til at “Det gjorde vi bra!”, det kan vi så da kan vi gjøre det en gang til! Så vi prøver å ikke gjøre det, men samtidig som det skal være hardrock, vi er de vi er og genetisk låter som vi låter. Vi liker det vi liker, så det er en slags krig man fører med seg selv og føles viktig.

- Det høres ut som ikke bare en viktig ting å tenke på, men også en livsviktig ting å tenke på?

- Så absolutt! Og jeg er ikke sikker på om jeg har sagt dette til deg tidligere, men når vi gjorde “Black Waltz” så var vi jo i en liten krise.

Vi hadde gjort våre tre første skiver i tenårene og var nå i midten av tyveårene. Og satt fast med en liten alderskrise. Men jeg tenkte over dette på den tiden og så mine venner som gikk universitetet og fikk seg en utdannelse, skulle det ha vært veien min? De hadde en skikkelig jobb og et fullverdig liv med en bil som ikke

norwayrock.net

“Å kjenne

at man har trommisen opp i ræva er ikke noe særlig.” gikk i stykker. Men så satt vi nå her under den tiden og tenkte at dette fort kunne være vår siste skive, og hvis det skulle ha vært vår siste skive - hva skal vi gå ut med? Det tankesettet vi hadde da om at det ikke blir flere, det tror jeg vi har tatt med oss til i dag. Så nå gjør vi vår siste skive, og tankegangen om at vi i tillegg gjør noe for første gang - og kombinerer man de to så blir det Avatar på en eller annen måte.

- Avslutningsvis vil jeg nevne at det er forholdsvis unikt at dere startet sammen mer eller mindre som barn, og det mer eller mindre er samme besetning den dag i dag?

- Ja, og der er vi unike faktisk. Det finnes kanskje noe dødsmetallband og visse andre uten at jeg kommer på noen direkte eksempler…

- ZZ Top er de første jeg kommer på!

- For en sammenligning! Vi har nå overlevd puberteten, og vi har gått gjennom den perioden på tjuetallet der man er udødelig og overlevd det og. Nå er vi alle i trettiårene og har vært sammen om de forskjellige livsfasene, som vi alle har tatt med oss inn i bandet. Og som nå da, jeg har aldri sett et slutt for bandet, men nå ser jeg jo virkelig ingen slutt for bandet.

Nå kan vi jo bare like gjerne fortsette, det er fortsatt kult så hvorfor stoppe nå? Også har jo forskjellige artister forskjellige peaks. Hvis du ser på Madonnas peak så er den noe helt annet enn vår peak, og som nå da vi har vokst oss opp fra John Dee til Rockefeller så kan det jo hende at vi kommer tilbake dit. Og da vil jeg tro at jeg fortsatt synes at det er gøy, men det er også en medvitende handling - nå nyter vi sånn tilstandene er om dagen, og så tar vi veien fremover som den kommer!

NRM 3-2023

67

WALTER TROUT ørret med ni liv

Walter Trout har vært døden nærmere enn de fleste av oss, og lever på tiende året med ny lever. Han har bodd på gata i Los Angeles, vært avhengig av såvel alkohol som heroin, men har overlevd alt, og forteller historiene sine gjennom tekstene på sine utgivelser. Nå er han klar med nok ei skive, kalt “Broken”, og vi måtte slå på tråden til den amerikanske vestkysten for å få vite hva som skjuler seg under overflaten på den utholdende bluesartisten.

68 NRM 3-2023

norwayrock.net

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: ALEX SOLCA

- Hei, Jan. Hvor holder du til?

- Jeg er i Trondheim.

- Ah. Flott by. Hell Blues Festival. Der skulle jeg gjerne ha vært hvert år om de hadde invitert meg.

- Vi får satse på at du blir invitert igjen. La oss like gjerne hoppe i det. Jeg har hørt på plata noen dager nå, og det er umiskjennelig Walter Trout som kommer ut av høyttalerne.

- Hehe, la oss håpe at det er en fordel.

- Jeg oppdaga deg i 1992 da jeg hørte “Transition” første gang, og da jeg leste meg opp før intervjuet vårt, oppdaga jeg at du har gitt ut album jevnt og trutt gjennom årene. Nærmest hvert år, eller i det minste annethvert år. Det er en rimelig hektisk hverdag.

- Jeg ga ut mitt første album i 1989, og har vel bare hatt to års pause på de 35 årene, da jeg var innlagt på sykehus, tilnærmingsvis død, og et års pause under pandemien, men vi skal prate om mitt 31. album nå, faktisk.

Jeg forsøker ihvertfall å få til et album hvert år.

- Og på toppen av det turnerer du mellom slagene. Men la oss ta for oss det du nettopp sa. Du var døden nær, det var i 2014 vel?

- Riktig. 26. mai er det ti år siden jeg ble syk, men nå, ti år senere, føler jeg meg virkelig bra. Jeg er takknemlig over å få lov til å fortsatt holde på med dette. Å spille med bandet mitt, og turnere verden rundt. Det føles virkelig bra! Naturlig nok påvirker det et menneske dypt å gå gjennom det jeg gjorde den gangen. Jeg trodde ikke jeg kom til å overleve; det var det ingen som gjorde. Det var mange kvelder da legene sa til kona mi at jeg ikke kom til å klare meg gjennom natta. Jeg hadde pådratt meg hjerneskader, jeg kunne ikke snakke, jeg gikk ned 60 kilo. Det var et mirakel at jeg kom meg gjennom det, og det faktum at jeg prater med deg i dag påvirker meg dypt. Det er vanskelig å sette ord på hva det betyr, og det forandrer en på måten en skriver musikk på. Jeg ønsker at musikken min skal ha et budskap på en annen måte enn tidligere.

- Jeg har inntrykk av at budskapet alltid har vært viktig i tekstene dine?

- Det har du helt rett i. Jeg vil at musikken min skal formidle noe, ikke bare marshmallows og sukkerspinn, tull og tøys. Noen ganger lykkes jeg, men ikke alltid, men det tror jeg ikke man skal forvente heller. Tekster er vanskelige å formidle.

- Du har sagt at du alltid har forsøkt å skrive positive tekster, men ikke til dette albumet. Jeg leste tekstene mens jeg hørte plata, og merket meg at selv om tekstene er mørkere enn vanlig fra din penn, så er det alltid et lyspunkt der inne.

- Det er nok en viss tematikk der inne, om at hver og en av oss har kamper vi må kjempe oss gjennom, men at det alltid fins muligheter for at det ender godt til slutt, at livet er vakkert. Man må aldri gi opp håpet!

- Du har personlig erfaring der.

- Absolutt! Men jeg skal være så ærlig at jeg innrømmer at mens jeg lå på dødsleiet, var det tider jeg jeg følte at det ikke var håp lengre, men det var da kona mi tok tak i meg og ba meg beholde håpet, og kjempe videre.

- Det virker som om forholdet ditt til kona er nært.

- Det er det. Vi har et virkelig dypt og nært forhold. Definitivt! 33 år har vi holdt sammen.

- Det er et respektabelt tall. Spesielt i denne bransjen, der man er borte hjemmefra månedsvis i slengen. Dere bor i Danmark?

- Det gjør vi. Vi har et nydelig hjem ved Nordsjøen, nordvest i landet.

Vi bor i en liten fiskelandsby med rundt 500 innbyggere, så det er ganske så annerledes enn huset vi har her i Los Angeles, hvor vi er nå. Her er vi omringet av mennesker til enhver tid, i motsetning til i Danmark, der vi kan legge oss litt mer bakpå.

- Høres deilig ut. Du skal ut på turné i Statene nå, før du kommer tilbake til Europa igjen i april. Hvordan forbereder du deg til en turné?

- Denne gangen har vi jo et helt nytt album som vi skal promotere, den skiva slippes 1. mars, og vi skal spille endel av låtene derfra, så vi er i gang med å øve inn de nye låtene nå. Jeg liker å holde setlista fresh, så det blir

norwayrock.net

som regel noen nye låter til hver turné.

- Du nevnte den nye plata, så vi kan like gjerne hive oss rett på den nå. Du har valgt tittelen “Broken”. Er det en historie bak den tittelen?

- Vel, vi kan starte med å gå et par album tilbake, der jeg hadde ei låt som het “All Out Of Tears”, som vant klassen “Årets låt” under Blues Music Awards i Memphis. Den er skrevet av kona mi og meg, pluss en bluessangerinne ved navn Teeny Tucker. Teeny hadde mistet sønnen sin, så vi møttes og skrev ei låt om sorg, og i den teksten, er det ei linje som lyder ‘I Know I´m Broken’, og hver kveld mens jeg sang den låten, følte jeg et behov for å skrive ei låt om at ‘I Don´t Wanna Be Broken’, og begynte å tenke på tida da jeg var avhengig av heroin og alkohol, og de årene jeg bodde på gata. Jeg spilte ikke gitar, jeg bare vandret gatene i Los Angeles på jakt etter rusmidler. Jeg har vært nykter i 37 år nå, men den gangen var jeg et ødelagt menneske, og jeg hadde mange mentale utfordringer som jeg har gått i terapi for. Jeg måtte skrive en tekst om det, og begynte med noen linjer, men det ble for nært for meg, for jeg begynte å leve gjennom den tiden på nytt igjen, så jeg ringte kona, som var i Danmark da, mens jeg var her i LA, og sa at jeg holdt på med denne teksten, men at jeg satt fast. Det tok kanskje en time, så sendte hun meg en e-post med noen tekstforslag, og dermed endte vi opp med denne låten, som fikk tittelen “Broken”, og dagen etterpå tok jeg den med meg i studio for å spille den inn. Jeg sendte den til Beth Hart, som er en venn av meg, som også har gjennomgått rusrehabilitering, og forstår hva det betyr. Hun ringte meg og ba om å få synge den sammen med meg, og da ble det sånn. Jeg er veldig stolt av den låten. Folk har sendt meg meldinger om at den betyr mye for dem, og at teksten hjelper dem å heles, og får de til å innse at de ikke er alene. Når jeg ligger på dødsleiet igjen, kommer jeg til å tenke tilbake på denne låten, og minnes den med stolthet. Og jeg er stolt over å ha skrevet den sammen med min kone, og jeg vil si dette med det samme; hun er den første danske personen som har vunnet en blues-pris, som vi vant for “All Out Of Tears”, som hun har på hylla hjemme i Danmark. Jeg har mine fem priser her i LA. - For et privilegium det må være å få oppleve dette med sin bedre halvdel.

- Det er det. Du aner ikke! Vi har skrevet mange låter sammen.

- Jeg hørte umiddelbart at det var Beth som sang på den låten, det var ikke mange frasene som måtte til før hennes sjelfulle vokal skinte igjennom. Hun synger fra dypet hver eneste gang.

- Vet du, mann, hun har ikke filter. Hjertet og sjelen hennes kommer direkte ut gjennom stemmen hennes. I mine øyne er hun en av de største artistene vi har. Hun løftet virkelig den låten. Hun ga den en ny dimensjon.

Jeg sang mine partier først, før hun la på sine, så sang vi siste vers sammen. Det var virkelig en opplevelse. Mens vi holdt på med den låten, kom Robby Krieger, gitaristen fra The Doors innom, og vi tre tilbragte dagen sammen. Beth og jeg la på vokalsporene, og bare satt sammen og prata resten av tida. Det var en utrolig fin dag.

- Det er noe helt spesielt når man er sosial i en studio-session. Om det kommer folk inn mens man jobber, eller man stikker innom sjøl, er det alltid en spesiell vibb på sånne dager.

- Haha, ja, det er jeg helt enig i. Det var utrolig moro å se fjeset hans, og bare invitere ham inn. En utrolig morsom dag.

- Det er en annen musiker med på skiva som vi kanskje ikke så komme. Hvordan ble Dee Snider en del av innspillingen?

- Haha, nei, det er kanskje ikke den mest naturlige koblinga, men forhistorien er ganske morsom. I fjor lagde han en Twitter-post om meg, der han skrev noe sånt som ‘hvem i helvete er denne gitaristen??’. Han lagde en egen tweet om meg! Dermed måtte jeg skrive om ham på min konto, og fortelle ham at det var meg han hørte på, så han endte opp med å sende meg en melding der han ba om telefonnummeret mitt. Han ringte meg, og vi prata endel på telefonen, og endte opp med å bli venner.

Vi prata mye, og da jeg fortalte ham at jeg holdt på med et nytt album, ba han om å få synge ei låt sammen med meg. Jeg tenkte at dette måtte bli noe interessant, og ble nysgjerrig på hvordan blues-verdenen ville ta imot vokalisten i Twisted Sister, haha! Jeg bestemte meg for å lage ei låt for Dee, og ettersom han er et rocke-ikon, måtte låten rocke. Jeg kunne

NRM 3-2023 69

ikke ha ei blueslåt når Dee Snider skulle bidra, så jeg brukte et par dager på å lytte til Deep Purple, AC/DC og noen andre store rockeband.

Signatur-låten til Dee er nok “We´re Not Gonna Take It”, så jeg bestemte meg for å lage ei låt i den gata. Jeg sendte den til ham, og vi sang den inn sammen, og faktisk så spiller vi inn en video med den låten neste uke. Den slippes vel rundt tida vi kommer til Europa, tenker jeg. Jeg er veldig fornøyd med den låten der.

- Jeg tør påstå at de fleste låtene dine har elementer av rock i seg. Jeg hører såvel Hendrix som Stevie Ray Vaughan, pluss bluesen fra de du har jobbet med, som John Lee Hooker, for eksempel.

- Det har du kanskje rett i, og jeg har nok opparbeidet meg en egen stil. Jeg er 72 nå, snart 73, og kommer nok ikke til å endre meg nevneverdig. Det låter som Walter Trout, og sånn kommer det til å forbli.

- Hvem lytta du til da du var ung og plukka opp gitaren?

- Vel, jeg var ti da jeg begynte å spille gitar, det var 1961, og jeg ville bli Bob Dylan, så jeg skaffet meg en akustisk gitar, og begynte å spille folk-musikk, men det endret seg da jeg var 13, og The Beatles kom. Da forsto jeg at jeg måtte få meg en el-gitar istedet, og finne meg et band. Så kom 1965, og jeg hørte The Butterfield Blues Band med Mike Bloomfield , og det var da jeg forsto hva jeg ville drive på med. Det var den lyden jeg ville lage. Jeg synes til og med at musikken jeg har spilt inn med John Mayall låter som meg, noe jeg er fornøyd med.

- Det skal ikke mange tonene til for at jeg hører det er du, verken på gitar eller vokal.

- Det synes jeg også, men det er veldig hyggelig at du hører det. Jeg håper jo at folk liker det jeg gjør, og hvis ikke, kan de lytte til noe annet, hehe.

- Du har en ganske stor tilhengerskare her, så det er noe i sounden din som treffer nordmenn, ser det ut til.

- Ja, jeg har lagt merke til det. Jeg skulle mer enn gjerne ha kommet tilbake til både Notodden og Hell Blues-festival, eller andre festivaler for den del, det er et stort blues-miljø i Norge. Utrolig flott! Men det er som du sier; jeg tilhører den mer rocka delen av blues, og det har hendt at det har kommet folk bort til meg og sagt at jeg er rockegitarist, og ikke forstår hvordan blues skal utføres, men da jeg var ung spilte jeg med artister som John Lee Hooker, Big Mama Thornton, Percy Mayfield, Bo Diddley, Canned Heat og John Mayall. Alle disse hyra meg fordi de likte måten jeg spilte på, men jeg antar at de som mener jeg ikke kan spille blues kan mer om temaet enn denne gjengen, hehe. Men joda, jeg tilhører den mer rocka delen, jeg er ikke interessert i å spille 12-takter shuffle hele kvelden.

- Jeg tror jeg kan si meg enig der. Før vi gir oss har jeg lyst til å høre litt mer om tekstene dine, for jeg liker å dypdykke inn i tekstene for å finne budskap som ikke ligger 70 NRM 3-2023

"Jeg hadde pådratt meg hjerneskader" opp i dagen. Hvor henter du inspirasjon til tekstene dine?

- Du har ihvertfall forstått hvor viktig tekstene er for meg, og jeg er nok til tider veldig personlig i tekstene mine. Jeg tenker på ting jeg har gått gjennom, eller ting mine venner har gått gjennom, eller ting ute i verden som opptar meg. Det er ei låt som heter “I Wanna Stay”, som handler om den første natta kona mi og jeg tilbragte sammen, og hvordan det føltes da vi våkna dagen etter, og hvordan det føltes da vi oppdaget av vi var sjelevenner. Jeg hadde lyst til å lage ei låt som kunne vært sunget av Luther Vandross eller Curtis Mayfield, jeg hadde lyst til å lage en r´n´b type ballade, så vi skrev den låten sammen. Om du hører på “Heaven Or Hell”, så er den et dikt, og jeg skal fortelle deg akkurat hva som inspirerte meg til å skrive den teksten. Jeg møtte en predikant på gaten for ikke så lenge siden, en gatepredikant, og han kunne fortelle meg at det er enkelte predikanter som sier at om en forelder aksepterer at deres barn er transseksuelle, burde de foreldrene bli skutt i hodet. Dette er ikke noe jeg finner på!

Han sa også at de påstår at alle homofile burde bli avlivet og utryddet fra jordens overflate.

Disse predikantene forretter altså Guds ord, en Gud som skal være rettskaffen, og påstår dernest at disse menneskene skulle ha vært utryddet, og at han ikke liker dem. Nå er ikke jeg spesielt troende på hverken himmel eller helvete, men om disse predikantene prediker om at folk skal bli drept, da er det en spesiell plass i helvete for dem. Dette er ikke hva Jesus ville ha sagt, og om du preker om drap, da er du et ondt, ondt menneske, og kommer til å tilbringe evigheten i helvete. Etter samtalen med denne gatepredikanten dro jeg hjem og skrev et dikt om hva han fortalte . Da tida kom for å lage plata, dukket diktet opp igjen, og jeg følte at dette måtte være med, men jeg fant ingen måte å inkorporere det i vokallinjer, men jeg fant ut at om jeg snakka ut ordene istedet, nærmest som en preken, kunne det fungere, og det synes jeg det gjorde. Jeg forsøker alltid å si noe i tekstene mine.

- Det er akkurat sånn jeg har oppfattet deg også. Og når du nå nevner “Heaven Or Hell”, så slo det meg hvor motsatt neste låt på plata; “I Wanna Stay” er. Den er helt i den andre enden av skalaen. Fra himmel og helvete til en kjærlighetshistorie. Det er en diskrepans i tekstene dine som er fascinerende, noe jeg alltid har satt pris på med deg.

- Oj, takk for det, mann, det er akkurat det jeg ønsker å oppnå med musikken min. Og jeg forsøker å få både platene og konsertene mine

til å være en slags berg- og dalbane, og det var det jeg ønsket å oppnå etter “Heaven Or Hell”.

Jeg ville ha fram en helt annen følelse og et helt annet budskap på den neste låten. “Heaven Or Hell” er ei sinna låt, og jeg er dritforbanna på såkalte kristne som preker ondskap og intoleranse, så låten etter måtte handle om kjærlighet.

- Du skriver også om hvordan verden forandrer seg, og at USA forandrer seg. Har det faktum at du tidvis bor i Skandinavia påvirket synet på hjemlandet ditt?

- Helt klart, og det gjør familien min også.

Vi har tre barn, og alle bor i Danmark. Jeg tror ikke de flytter tilbake hit igjen, de kommer til å bli i Danmark resten av livet. Jeg ser elementer i det danske systemet som jeg skulle ønske USA kunne lære noe fra. I Danmark er det forbudt for store selskaper å donere penger til politiske kandidater. I USA mottar alle politikere ledere donasjoner fra store selskaper, og dermed gjør de hva selskapene vil de skal gjøre. Det er fullstendig korrupt, og jeg skulle virkelig ønske at dette systemet ble dratt opp med rota.

Jeg har trua på at USA kan endre seg, men det jeg har lært av å bo i Skandinavia, er at myndighetene er mye mer opptatt av å ta seg av folket sitt der enn her i USA. I USA står du alene. Om du er fattig og har utgifter knyttet til helsa di… Ta levertransplantasjoner min, for eksempel. Den kostet oppunder 3 millioner dollar. Nå hadde jeg forsikring, men den dekker bare deler av inngrepet, men var jeg i Danmark, hadde det vært gratis, for de ønsker det beste for folket sitt.

- Det samme gjelder her i Norge, men det er en annen historie. Det er interessant hvordan du inkorporerer livet inn i tekstene dine.

- Takk for at du sier det, det er akkurat det jeg forsøker å oppnå, og jeg forsøker å skrive noe som betyr noe for meg, rett og slett. Jeg kan bare synge låter jeg føler betyr noe for meg personlig, så jeg kan synge ut ordene på en troverdig måte. Det er som når Little Richard synger “Wop bob a loo bop”, han mener det, og så troverdig forsøker jeg også å være. Ikke at selve teksten skal ha så sosialt troverdige ord, men det må synges som om man mener det uansett.

- Nettopp, og det er hva jeg liker med bluesen og tidlig rock n´ roll. De sang låtene sånn som de følte de, ikke for å tjene penger.

Da rock var følelser.

- Nettopp. Der traff du spikeren på hodet, mann. Akkurat sånn! Det er sånn jeg ønsker at folk skal huske meg når jeg er borte. Om de vil vite hvem jeg var, er det bare å sette på musikken min.

- Det tror jeg er fine ord å avslutte med, mr. Trout.

- Takk skal du ha, la oss håpe jeg kommer meg tilbake til trøndersk jord igjen, det er alltid trivelig.

norwayrock.net

STEVE HACKETT T From Genesis to The Circus

Steve Hackett released his new studio album “The Circus And The Nightwhale” in February 2024. A few days before album release, we sat down with Steve to chat about the record, the loss of Jeff Beck, the genius of George Martin and how the TV series “Doc Martin” provides insight into the characters in Genesis.

TEXT: ANNE-MARIE FORKER PHOTO: TINA KORHONEN

Congratulations on your new album. It’s one of your finer works, if I may say so.

Oh, I’m glad you enjoy it – thank you.

It takes you on a journey through the narrative but it’s also a trip through the landscape of what a guitar can do, and I haven’t felt that since listening to Jeff Beck. Was that something you intended to achieve at the start?

Really? Oh, great! Well, it’s interesting that you mention that, quite a lot of the guitar work, when I was putting guitars down, on “People Of The Smoke”, Jeff Beck had just passed. I was profoundly affected by that, and I don’t know if he realised what great affection he was held in by many

norwayrock.net

other guitarists. I think that he always set the bar for was what surprising within electric guitar work. I’ve always been wracking my brains, trying to think – where does the electric guitar go next, what does it do? – so I was using some whammy bar moves that were part and parcel of the phrasing, using a sort of chopping technique at one point. It’s very difficult to pull off because it’s very easy to get the timing wrong and to be able to hammer on with it and get a pure note as well, because you’re doing things that guitars are not really designed to do but can do, if you’ve got patience.

Yeah, Jeff was something else, a big inspiration for many of the guitarists that I have worked with, hugely. So, yeah, that was an emotional thing, and it seemed as if he would go on forever. There seems to be a cruel twist of fate there, that he managed to remain apparently youthful into his late seventies and look as if time hadn’t touched him at all, and

NRM 3-2023

71

then – yes.

I took some photographs at his last Royal Albert Hall show. It was beautiful. He hadn’t lost anything and was on top form. His use of the tremolo arm was as delicate as ever.

Yes – yes!

It was flawless. It was a bit of a shock, his death, because he seemed in full health. But thank you for recreating that feeling.

I’m glad that it came across with that degree of power, because it seems like Jeff Beck always seemed to reinvigorate the guitar. Just when you thought it had all been done, he would come up with something else, and it was no longer a mechanical thing, it seemed like it really spoke,. He was always able to come at it with limitless energy and power, it seemed to me. For anyone who stood on a stage with Jeff Beck, and tried to show what they could do on the guitar – that’s a tough act to follow. Just his opening note, whatever that would sound like, it would come in like some kind of wonderful but demented beast – fantastic.

You mentioned “People Of The Smoke”, which I believe is about 1950’s London.

Could you tell us more about that?

The Smoke is a nickname for London, which I’m sure you’re familiar with, particularly at that time when everything was driven by coal, even electricity was driven by coal. London was in post-war recovery, heavily polluted, heavily populated, food was still rationed.

Entertainment was rationed. We didn’t have deregulated radio for quite some time, until the pirates caught hold, and England had to move with the times. So, right at the beginning it’s snippets from the BBC, a little bit of the Ovaltine “teenies” ad, Alvar Lidell with Pathé News, that sort of thing, just to create 1950 without pressing any of my personal idea on it, just “this is what it sounded like” – there are a number of false starts on the album, and that’s one of them. Then there’s “Listen with Mother”, which became “Watch with Mother” in later years, “Are you sitting comfortably?” and as the baby’s cry – obviously not comfortable – the incoming steam train, when it gets up to speed, it sets the pace for a string orchestra, marcato strings, all that downward movement, the playing out thing that strings do, typical of Vivaldi’s work at its most dramatic, and of course that’s twinned with Big Ben, so you’ve got the train driving the orchestra driving everything, with Big Ben tolling its big bell, and then when a rock band arrives we hand over to that. All of that, I like to think sets the scene for an album that I wanted to sound different than usual, that I wanted to frame differently, to be able to use a number of decoys at the beginning, to wrong foot the audience. You’d be forgiven for thinking, each time something new arrives, you’d be forgiven for thinking “oh this is where it begins” but it doesn’t really until the band kicks in. I’d long thought that beginning of Sgt. Pepper was the most exciting thing I’d heard

72 NRM 3-2023

on record, the most exciting beginning to any record, the idea of the hushed expectancy of the crowd, the orchestra tuning up, apparently at the Albert Hall, then the rock band happens.

And I thought, well, that’s been done, you can’t do that, what a shame, but maybe I could do it in a different kind of way, to have a kind of theatricality to it, a series of introductions. And perhaps that’s the most powerful moment of whole album, what are you going to say at first, a bit like a writer doing a book “what’s your opening paragraph?” That’s your opening salvo, it’s important that you get that right, you get your title right and you get your opening statement right.

The Beatles of course had George Martin, who was a genius, to help them. Did it take a long time with your producer to finesse that opening?

Well, yes, Roger King and I, we were trolling though what he had available with samples and sounds and various things. It went through a few changes. I wasn’t at all sure, but we probably edited it to have a number of things happening more quickly, because it that kind of thing outstays its welcome, you’re in big trouble. But you mentioned George Martin – was he the fifth Beatles – yes, five and six, that’s George Martin, so very important. Those arrangements are what thrilled musicians like myself, the cinematic quality, the cinematic rollercoaster ride that was inherent in so much of their mid-1960s work, those lessons weren’t lost on me.

Have you always tried to look for

certain characteristics he had in your own producers? Do you think of him and compare?

Yes! I always wanted Genesis to go the same route as The Beatles, in other words to become an orchestra, to take onboard that, not to try to do everything in house, because I think The Beatles became truly interesting the moment they started handing things on to other players. That took ego out of it, that increased the surprise element, and I think that truly started for me, though I know they dabbled with it on “Rubber Soul”, by the time you have “Revolver”, “Eleanor Rigby”, the fact that they put their own instruments down and let the old instruments characterise the neglected end of an old lady’s life, was a transcendent moment.

A compassionate song for all the lonely people.

And so much of their music changed the world.

A lack of prejudice, the fact that India became so important to them, that the music became ever more colourful and unrecognizable as themselves. I had several moments of listening to things in various places, thinking it was wonderful and wondering who it was, only to find out it was our old brothers in song, The Beatles. John Lennon said something very nice about Genesis, a couple of times, he was referring to us. In the end, I think he said we were true sons of The Beatles.

What a compliment.

I’ve lived with that – in recent years, I heard that quote, and with this album in particular, I thought – I’m going to try and live up to this.

I’m happy to admit to this – yes, why should

norwayrock.net

”The Beatles became truly interesting the moment they started handing things on to other players.

That took ego out of it.”

The Beatles have all the fun, why should ELO have all the fun. The idea of instinctive rock musicians who then cast an ear to what the orchestra can do, the contradiction of the conservatory meets the great unwashed, delinquent young pop starts, of the idea of what you can teach yourself but also that you’re open to what a song can be informed by, with those who have gone the other route, who have taken on all that history, all that learning. I have friends who have been in orchestras, who have said – when other kids were out playing, we were in doing our lessons, learning our violin and cello – The Warren-Greens I’m referring to there, Christopher and Nigel, who were both at school with my brother. I got to work with Nigel and briefly with Christopher, and that was very interesting. So, orchestras are a good idea, but then so are people from Azerbaijan and Uzbekistan that I have worked with in recent years, and India and Peruvian instruments, and the odd instrument from Vietnam I’ve worked with.

So, out of these thirty or so albums I’ve been involved with, I’d like to think I’m capable of sitting back and saying “He’s a guy who plays wonderfully – give him a solo, don’t get in his way, Let that happen.”

Sometimes, you have to fight that urge. When I was working in Brazil, many years ago, with a whole ton of percussionists – like a drum choir – I wanted to have complete immersion in percussion – to be submersed in it, if you like – because I didn’t understand rhythm, not properly. They were showing me things and I didn’t think I was being very professional. I could only get night/time sessions, I was barely in control of what I could do. I just had to allow things to happen, and I gave myself a very hard time with that, thinking “I’m bluffing here”, but I had to allow things to happen in order to them take them and work with them, these rhythms, these other instruments – one man, one drum, and all the things they could get out of that drum, because many of them were very poor but rich in imagination.

There was one example – there was a guy who he was the leader of one of the samba schools, he came in stripped to the waist and he had this huge scar where someone had gone at him with a machete. I dread to think what happened to the other guy. But he came in with a framework of things and the things that were hanging from it where kitchen utensils, forks and knives and pots and pans. Not really what you’d think of as a percussionist’s kit. We had this really slow track on “Till We Have Faces” called “What’s My Name” and the track was very slow and deliberately ponderous and then he played very, very fast double-time, everything was demi-semi quavers. And I said “Yeah, well done, great” and thought “Once he goes I’m going to have to wipe this off – it’s cutting-room floor material,” until some of the people around said that the idea with this was

norwayrock.net

that you play it back very quietly and it’s like jungle chatter, and I thought “That completely changes my view of what that can do.” It’s percussion as backdrop, it’s almost a wash, it’s almost continuous. SO, the difference between legato and staccato – well, there it is, there’s the contradiction.

They can exist simultaneously without imposing on each other.

That phrase “jungle chatter” is fascinating.

Yeah, well, that’s on that track, and I worked with a guy who was working on a song called “Emerald City”, and he was doing the soundtrack for that. But he wasn’t too big time, to come in, and he had a carpet, and he surrounded himself with all these things, and we did an introduction to the song, and I just let him go with all of this. And funnily enough, I played it to Peter Gabriel because I knew he was interested in percussion at the time, and he said “oh, it sounds very high tech – can I have your phone book? I’m going to visit Brazil can you put me in touch with these people?” He said – “what I’ll probably do is go sampling them etc”. Funnily enough, he and I almost share the same birthday. His was the day before yesterday.

Happy birthday for a few days ago!

Mine was the twelfth, his was the thirteenth. We wrote to each other and I’d only just got to hear what he sent to me. Normally, I phone him up, but my life’s getting a bit crazy, too many well-wishers – well, you can’t have too many – a welter of stuff, so I thought “no, I’m not going to phone him up in the midst of his busiest time” and I just congratulated him on his latest success. It’s always been very sweet between Pete and myself.

I have a great love for him, he’s very affectionate. And he always asks – he’s very much a family man – he’ll say “How’s your brother? How’s your mum?” Although he wrote a song called “Big Time”, there’s no bourgeoise big time with him, I think.

And there so easily could be with his level of success.

Yes, he could have been, but he’s a non-competitive person. It wasn’t always the case within Genesis. I don’t know if you’re familiar with the TV series, Doc Martin, with Martin Clunes? It would give you an insight into some of the characters that were in Genesis. Martin Clunes plays a very gifted country doctor, but with a low level of tolerance, so, although he’s brilliant, he remains in the foetal stage sociologically, and it reminds me, some of the characters have been through the brutalist private school system that they had managed to survive and come out the other end very talented, but I think not really able to integrate into society. That school produced Peter Gabriel and Anthony Phillips, who seemed to have come out unscarred in one sense, and also was designing people to become captains of industry, viceroys of India, prime ministers, but not necessarily how to become a husband, wife, father. All of those things, when you’ve been through the equivalent of a sort of psychological Belsen really.

Do you think that might be related to what you were saying about how you had to learn to relinquish control and let things happen with other people? Do you think public school might teach the opposite of that, that you should be in control of everything?

Yes, yes, I think so. That’s very perceptive of you. Yes, it teaches selfreliance, which is why Genesis always wanted to do everything in house, until one fine day, Phil talked them into using Earth, Wind and Fire’s brass section. I’m glad I wasn’t a fly on the wall to check out the resistance to something like that. But, as I say, I suspect that’s the difference between The Beatles and Genesis.

Well, of course, they were the opposite of public school – they were all working class boys, although John Lennon had it slightly better.

Yes, yes. And I think Phil Collins had another kind of background, which was the Barbara Speake Stage School, which was partly by his mother, and there was Una Billings TV School of Dance, where we rehearsed in Shepherds Bush, and Phil was already a veteran of stage and screen by the time he was playing drums for Genesis.

I didn’t know that. Thank you so much for your time today.

Thank you, lovely to talk to you. All the best!

NRM 3-2023

73

Sånn er det bare Vi ble først kjent med Corey Glover da han slo igjennom som vokalist i Living Colour på slutten av 80-tallet. På et rockecruise møtte han Adrenaline Mobgitarist Mike Orlando, og søt musikk oppsto. Før vi visste ordet av det, var Sonic Universe et faktum, og det måtte vi selvfølgelig nøste opp i. Vi møtte en småtrøtt Corey på Zoom for å få fakta på bordet.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: ROB SHOTWELL

- Jeg er en av de som oppdaget Living Colour da førsteskiva kom, og jeg håper det er ok at vi begynner med det.

- Wow, det er lenge. Klart vi kan, bare kjør på, du.

- Du er på turné med Living Colour for øyeblikket. Hvordan går den?

- Det stemmer, vi er i California akkurat nå. Fridag i dag, og spiller i St. Louis i morgen. Vi har vært ute sammen med Extreme nå i mange måneder. Vi spilte mye med dem i fjor, blant annet i USA på sommeren, og i Europa i desember, og er på denne runden nå, som varer til rundt midten av mars. Vi kommer tilbake til Europa i sommer, men da er det på egen hånd. Det blir noen jobber i Storbritannia og Nederland som det ser ut til nå.

- Jeg så at Will (Calhoun, trommer) går glipp av noen jobber. Hva driver han på med?

- Han har noen andre avtaler som han inngikk før vår turné ble planlagt, så han oppfyller bare avtaler han har gjort utenfor bandet.

- Og nå har dere 40-årsjubileum også, hvordan oppleves det?

74 NRM 3-2023

- Ja, wow, det er ganske utrolig å se tilbake på så mange år. Det er brorparten av livene våre, og er ganske rart å tenke på. Vi har hatt både opp- og nedturer, så klart, men for det meste har det vært veldig givende.

- Jeg husker da jeg kjøpte “Vivid”, så kom den med kvalitetsgaranti; om du ikke liker den, får du pengene tilbake. Jeg kan ikke huske å ha sett det verken før eller siden. Hvordan gikk det til?

- Det vet jeg faktisk ikke, men jeg tror kanskje selskapet hadde så stor tro på plata at de lagde en gimmick på det, og la ved en “pengene tilbake”-garanti, noe jeg syntes var veldig modig av dem. Beklager gjespinga, men vi kom akkurat av bussen etter en lang tur, så jeg holder på å våkne. Håper jeg haha!

- Hehe, fullt forståelig. Det er vel neppe det samme å sove på en Nightliner som i en seng.

- Jeg liker det, faktisk. Bussens gynging vugger meg i søvn, og lyden av motoren og hjulene mot asfalten er beroligende for meg, så jeg sover godt på veien.

- Da er du en av de heldige. La oss hoppe til grunn til at vi faktisk prater i dag. Du har et nytt prosjekt gående, som har fått navnet Sonic Universe. Hvordan kom dere sammen?

norwayrock.net

- For et par år siden møtte jeg Mike Orlando (Adrenaline Mob) på et av disse rockecruisene, jeg lurer på om det var ‘ShipRocked’, og jeg ble mektig imponert over hvordan han trakterte gitaren, og som du vet, er jeg ikke ukjent med gode gitarister, og Mike er en av de beste jeg noensinne har møtt. Vi ble venner, og ble enige om å lage ei plate, og Mikes forte er jo en type nu-metal, kjapp gitarbasert greie, og han hadde lyst til å gjøre noe annet enn han har gjort tidligere, så vi satte oss ned og lagde noen greier, og de greiene er vi veldig fornøyde med. Og jeg må bare si at gitarsporene Mike gjør på denne plata er noe av det beste jeg har hørt i hele mitt liv.

- Alle leverer virkelig bra instrumentering på plata, det er det ingen tvil om, og jeg synes virkelig at stemmen din holder stand fremdeles. Du er jo snart voksen du også.

Det er et par primalskrik der som jeg er usikker på om jeg har hørt deg gjøre før.

- Hehe, ja det er noen greier der. Jeg må si at denne studioerfaringen er noe av det fineste jeg har opplevd. Jeg har kunnet slappe av og bare gjøre det jeg har følt for, og det er jeg veldig fornøyd med.

- Hvordan foregikk skriveprosessen?

- Vel, for det meste så startet det med et gitarriff, for Mike har lassevis av dem, så vi forsøkte å finne hvilke riff som passet oss, og jobbet oss ut fra det, og jeg må bare berømme Mike og innsatsen hans, for i tillegg til å være en fantastisk gitarist, er han en fantastisk lydtekniker, en fantastisk produsent, og en fantastisk fin fyr. Han er hele pakken, faktisk.

- Du har jo årelang erfaring i studio selv også, skrur du lyd og produserer selv, eller foretrekker du å overlate det til andre?

- Jeg har gjort det i andre prosjekter, men i Sonic Universe er det 100% Mike Orlando, her fortjener han all heder og ære for alt han har gjort. I enkelte av prosjektene jeg har jobbet med, har jeg følt at studiojobbing har vært mer jobb enn moro, men sånn har det virkelig ikke vært denne gangen, det har vært en fryd, rett og slett! Jeg vil være så ærlig at jeg innrømmer at jeg har vært med i prosjekter bare for å ha inntekter, det har jeg.

- Hvor lang tid brukte dere på plata?

- Jeg vil anslå at vi brukte fire-fem måneder totalt, men det bunner mye ut i at vi har flere prosjekter mellom oss, så det gikk litt tid uten at noe skjedde, men så fort vi satte i gang gikk det greit unna.

- Vi kjenner godt til Mike og deg, men si litt om Booker King (bass) og Taykwuan Jackson (trommer).

- Taykwuan spiller i et band som heter Sworn Enemy, og er en monster-trommis etter min mening. Han har det vi behøver for å få grooven til å sitte som vi ønsker. Booker har jeg kjent lenge, han har spilt i solobandet mitt blant annet, og han er en latterlig bra bassist, og er en av de triveligste fyrene i verden.

- Du har et fryktelig tight band i ryggen, det må være deilig å synge over et komp

norwayrock.net

som låter sånn.

- Du aner ikke! Du tok ordene ut av munnen på meg. Det er rett og slett herlig å høre bandet trøkke til bak meg, og de er en kraft i seg selv!

- “It Is What It Is” er ute 10. mai, men vi har allerede fått en smakebit, i form av en video til låten “I Am”. Hvordan har den blitt mottatt?

- Den ser ut til å gjøre det ganske bra, og vi har fått endel radiotid her i USA, i hvert fall, og folk ser ut til å respondere veldig positivt til hva dette faktisk er. Det er moro å kunne være så stolt av noe man har laget, og når jeg ser annonser for låten på sosiale medier, kan jeg ikke unngå å smile litt for meg selv, og tenke; ‘Hvem i helvete er den gitaristen? Drit i vokalisten!’, så og si, haha!

- Du har jo en ganske klar signatur i stemmen din, og selv om Sonic Universe er et hakk tyngre enn Living Colour, tok det ikke mer enn to toner fra deg før jeg hører hvem det er. Og når funken og rapelementene også kommer, blir det enkelt å kjenne deg igjen. Hvordan skriver dere i Sonic Universe sammenlignet med Living Colour?

- I Living Colour jobber vi mer som en enhet, og vi har mer jazz og fusion-elementer enn vi har hentet fram i Sonic Universe, pluss at Mike har noen blues-elementer i spillinga si som jeg digger.

- Når Living Colour-turnéen er over, er det planer om å ta Sonic Universe ut på veien?

- Absolutt! Vi har prata om å gjøre noen jobber bare for å bli litt våte på beina, men det er planer om å få Living Colour inn i studio for å jobbe med nytt materiale så snart som mulig, men jeg kan ikke vente med å få Sonic Universe ut til folket; det skal bli moro!

- Jeg så det var en “Tour”-knapp på hjemmesida deres, så det ante meg at noe var i gjære; i disse tider er det utrolig mange band som bare settes sammen for å gi ut musikk, men som aldri gjør en eneste konsert.

- Når du hører denne musikken, så kommer du til å ønske å oppleve den live. Det tar jeg meg i å tenke når jeg hører på plata selv i hvert fall; ‘dette kommer til å være kult å oppleve live!’

- Det er ti låter på plata. Har dere flere låter på gang, for å fylle ut en konsert?

- Jada, vi har noen låter som ikke er helt ferdige enda, men de kan vi fullføre til vi kommer oss ut på veien, og vi kommer nok til å skrive flere låter etter hvert også. Det er alltid rom for mer.

- Nå når dere er opptatt med andre ting, som at du er på turné med Living Colour, sender dere låtidéer fram og tilbake?

- Jada, vi sender idéer fram og tilbake. Når man er på turné har man mye tid for seg selv, og jeg sitter gjerne med idéer og vurderer hvor de passer best. Noe passer best i Living Colour, mens andre ting passer best i Sonic Universe eller et annet sted, og det betyr at uavhengig av hvilke idéer jeg kommer opp med, har jeg alltid

et sted jeg kan bruke det.

- Når jeg hører på Living Colour, er det ikke til å unngå å legge merke til at det er endel politikk inkorporert i enkelte av tekstene. Hvordan skriver du tekster?

- På mange måter er det på samme måte, men på “It Is What It Is” er det mer personlig politikk jeg tar for meg, og som du sier så har jeg holdt på med dette i 40 år, så det er mer personlige inntrykk og meninger som kommer fram i dagen enn det jeg har gjort tidligere.

- Så dette er et mer personlig album fra din penn?

- Den er naturlig nok ikke like personlig som solskivene mine, men joda, det er en personlig skive for min del, utvilsomt. Den er nok ikke like sosialt aktuell som jeg ville ha vært med Living Colour, men det er ei plate om meg og hvordan jeg er på verden.

- Er tekstene kun fra ditt ståsted, eller var Mike involvert i de også?

- Han har vært involvert i hele prosessen, og korer på plata, så han er helt med på tekstene også.

- Du nevnte at Living Colour jobber med et nytt album. Hvor langt har dere kommet i den prosessen?

- Når man har vært i et band så lenge som vi har vært i Living Colour, blir man veldig fokusert på hvordan musikerne tenker. Vernon (Reid) har sin egen måte å spille gitar på, Will har sin særegne måte å spille trommer på, og Doug (Wimbish) har sin måte å spille bass på. Alt dette må tas med i betraktningen når jeg skriver for bandet. Jeg må ha i bakhodet hvordan de vil løse oppgaven og hvordan det kommer til å låte, og ikke minst om dette er noe som passer Living Colour, og at jeg klarer å få fram det kollektive i bandet. Det er det viktigste for meg. Det er slike ting som lokker fram entusiasmen i meg, og at mine bidrag bygger opp om de større tingene. Det samme gjelder med Sonic Universe, om vi har vært borte en stund, så har Mike jobbet med tingene, eller Booker og Taykwuan har lagt på noe, så vokser det, og det fortsetter å vokse, og igjen; det er et bilde over hvilken fantastisk produsent Mike er!

- Etter plata var ferdig, og masteringa unnagjort; har du lagt den til side for så å plukke den fram igjen?

- Jada, og etter å ha hørt plata etter ei stund, så føltes det som om jeg hadde glemt hvor bra låtene er. Jeg tok meg selv i å tenke; ‘wow, dette var ganske bra, det der hadde jeg glemt at jeg gjorde!’ Man hører stadig nye detaljer på ei plate som dette. Som du sa tidligere om at stemmen min har en signatur, så er det slike ting jeg legger merke til selv også, og tar meg selv i å tenke at ting jeg ikke tenker på blir viktige elementer i låtene. For meg er det viktig å hvile låtene, så jeg kan høre de som om de var nye. På den måten klarer jeg å distansere meg fra produktet, så jeg kan se objektivt på det. Jeg gleder meg virkelig til å spille disse låtene live!

NRM 3-2023

75

LUCIFER WAS Massivt om kunsten å gjøre ingenting Gitarist Thore Engen foranstaltet konsertspetakkel i og omkring hovedstaden mens mange av oss knapt var påtenkt. Aktiviteten opphørte i 1976. En uformell jam-seanse på midten av 1990-tallet, med eldre bandmedlemmer, tente gnisten i ildsjelselskapet Record Heaven, som sendte Lucifer Was i studio for å nedfelle sine beste låter fra 70-årene. Veteranene platedebuterte i 1997, og har siden tilvirket ytterligere sju album, medregnet årets bemerkelsesverdige, nynorskspråklige konseptalbum «Ein Fix Ferdig Mann».

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: OSCAR ASKELIEN

I likhet med 2010-opuset «The Crown Of Creation», innspilt med Kristiansand Symfoniorkester, svarer «Ein Fix Ferdig Mann» for et konseptuelt storskalaverk, hvor bandets progressive tungrockfundament eleveres i høyere potens. Engen, som nær slet seg fordervet med «The Crown Of Creation», innrømmer at hetetoktene meldte seg idet vokalist Jon Ruder presenterte visjonene for det som er blitt Lucifer Was’ åttende album.

-Det var viktig for oss å levere «Morning Star» innen 2017 opprant, som en 20-årsmarkering av «Underground And Beyond», så vi stresset maksimalt. Vanligvis trenger jeg å skru av alt, gjerne i et helt år, når et prosjekt er fullendt. Jeg skal liksom gjennom perioder med depresjon og dritt før man våkner igjen, ha ha ha. Allerede i mars 2018, tre måneder etter lanseringen av «Morning Star», kom Jon Ruder med konkrete forslag til «Ein Fix Ferdig Mann». Han ønsket kompositorisk deltakelse i en plate på størrelse med «The Crown Of Creation», og presenterte meg «Ein Fix Ferdig Mann» som tittel. Jeg svettet litt, men fant idéene interessante.

Som TV-mann forespeilet han seg et teaterstykke. Jon er tekstlig god, men svært folkelig og ikke alltid velegnet Lucifer Was-universet. Hans tematiske utgangspunkt kunne jeg dog koble meg på, for han ville skrive om dagens samfunnskrav som i forlengelsen av teknologisk avhengighet gjør at et individ bør være tilgjengelig døgnet rundt, via mobiltelefon eller sosiale media. Når man selv en sjelden gang trenger at ting fungerer er selvfølgelig internett nede eller telefonen tom for batteri. Kimen til «Ein Fix Ferdig Mann» skriver seg fra frustrasjon. Jeg begynte å belegge dette med eget livslevnet, hvor man tenderer å brenne lyset i begge ender, fordi man har ambisjoner og et konstant selvrealiseringsdriv, men med feil metodikk 76 NRM 3-2023

som bare leder til kaos, ha ha ha. Jon ville skrive på nynorsk, hvilket lød umiddelbart besnærende, da jeg selv har vært omgitt av nynorsk i store deler av livet. Jeg tok ballen. Nå gjaldt det å reise et narrativ som ga resong i Lucifer Was-universet. Vi besluttet tidlig å hekte av teknologien, fordi den er så tidsbegrenset, jamfør band på 1980-tallet som klagde over telefaksen. Yngre mennesker aner ikke hva telefaks er. Problemet med å liste opp dagsaktuelle navn eller fenomener vedrører at om kort tid er alt glemt. Teknologi fungerer kun i nuet, og er som sådan uinteressant for Lucifer Was. Jeg har hatt befatning med rock på norsk tidligere; den første Plann-skiva fra 1982 fører norske tekster, hvor vi konsekvent byttet ut det umusikalske ordet «ikke» med «nei». Det er vanskeligere å skrive godt på norsk enn mange tror, og nu skulle vi altså i gang med et nynorskverk.

Jeg erkjente kjapt at dette ikke gikk. Det var ingen hjelp å finne i Bjørn Eidsvåg heller, for han skriver på dialekt, og det ville fremstå helt latterlig om jeg, en Oslo-fyr, skulle plukke dialektord etter forgodtbefinnende, bare fordi jeg likte ordklangen. Dette måtte pennes på normert nynorsk, så jeg allierte meg med en språkkonsulent ved Universitetet i Oslo, som suksessivt vasket tekster for oss i halvannet år. «Ein Fix Ferdig Mann» er resultatet av en diger kollaborasjon. Heldigvis har Jon og jeg jobbet sammen såpass lenge at den musikalske synergien flyter ubesværet. Vi kan fullføre hverandres tankerekker, musikalsk. Januar 2020 var vi klare for innspillingsøkt, men én måned senere stengte Norge ned, hvilket bare gagnet plata. Samfunnet endret seg totalt under pandemien. Man holdt sammen uten å mistenke hverandre for å ha underliggende motiver. Det var en fin tid, på sett og vis. På den annen side slet mange økonomisk. Alle planer vi hadde om å ta imot tilreisende gjestemusikere gikk i vasken. Midt oppi et logistisk kaos fyrte Christer Falck opp Norske Albumklassikereserien, som berammet gjenutstedelse av plater med Chrissy, Plann, LillieAne og Lucifer Was, slik at fortiden tok oss igjen. Gamle musikerkolleger norwayrock.net

ble reintrodusert for hverandre, og dette satte sitt preg på «Ein Fix Ferdig Mann». Bassist Bjørn Malmåsen, som jeg ikke har spilt med siden «Chrissy»-plata anno 1980, medvirker. Det samme gjør datteren til Lillie-Ane Johansson, som ligner sin mor både fysisk og klanglig. Hun deltar i koret. Det er herlig med tilfeldigheter som blir til nye historiebøker, og det kan vi takke pandemien og Norske Albumklassikere for.

-Det slår meg atter at dette bandet tinger såpass mange særdrag, sonisk som tonespråklig, at det trolig kan oppføre hva det måtte være av musikk uten å miste identitet, hvilket er få forunt.

-Å umiddelbart gjenkjenne avsenderen er viktig. Jeg har problemer med plater hvor instrumentalisten, selve det teknisk spenstige, blir det essensielle. «Hvem er det som snakker til meg nå? Er det én som vil vise at han er like god på country som Van Halen?» Vel er «Ein Fix Ferdig Mann» kompleks og variert, men skiva holder den samme nerven, den samme symbiosen, fra start til slutt. Jeg vemmes når jeg hører kopister; da hjelper det ikke om utøverne er aldri så flinke. Det er ingen kunst i det de gjør.

-Annet enn «kunsten» å kopiere.

Halleluja... La oss vende snuten mot platas eksplosive åpningskutt «Frå Fyrste Dag».

Korstemmene parafraserer ikke akkurat «Barn Av Regnbuen»...?

-Låten forklarer hvorfor skiva utlegges på nynorsk. De to protagonistene kommer fra Vestlandet, og flytter til en by, som opptakt til hovedfortellingen. Rutinene ramlet ut under pandemien. Mange fikk økt rusproblematikk, inklusive noen av de vi skulle jobbe med, ikke minst vedkommende ansvarlig for korarrangementene. Da slo det meg at min sønn, gitarist Andreas, som har medvirket i bandet siden «The Divine Tre», faktisk innehar en bachelorgrad i musikkarrangering, så han tok utfordringen på strak arm og strøk til fjells for å jobbe. Jeg befant meg på Dovre da de første arrangementene tikket inn per e-post, og ble voldsomt imponert. Han naglet stemningen.

-Dette er trolsk, progressiv teatermusikk.

Blir Lucifer Was mer norske med årene?

-Det kan stemme, uten at det opptar meg.

Anmeldere rundt om i verden påpekte det nordiske ved bandets to første album, men jeg formådde aldri å høre hva de snakket om.

Slik er det gjerne når man står midt oppi det.

Italiensk prog låter ikke som prog fra andre land, men det er ikke sikkert at angjeldende band erkjenner et nasjonalt slektskap. Norges beste prog-skive er «Peer Gynt-Suite Nr. 1» av Edvard Grieg. Og er ikke det klangen av Norge på sitt vakreste? Med alderen er jeg nok blitt mer bevisst på vår norske herkomst. Det er fint å være norsk.

-«Når Natta Kjem Og Tek Meg» danner et erkenordisk intermesso, med ominøse gitartoner.

-Her snakker vi skikkelig trolldom, i moderne norwayrock.net

setting. Når det gjelder de sparsomme gitarleggene, så skal det låte litt skummelt.

Flere jenter var innom for å synge låta, og samtlige ga vesensforskjellige tolkninger av teksten, fascinerende nok. Én hørte sin egen far i stykket... Det er flott med individuelle lesninger. Alle platas enkeltlåter står støtt på egne bein, men de danner også en enhet som omhandler det kontinuerlige jaget etter å være på hele tiden, etter karriere, penger, barn og status. Det er ikke bærekraftig, men anretter fasader og initierer løgn og pengeproblemer.

Og siden folk ikke er flinke til å kommunisere med hverandre, tyr man til flaska eller andre rusmidler. Å søke tilflukt i rusen fungerer fint for en stakket stund, men ikke i lengden. Snart rakner ballongen og du får hele dritten i fleisen.

Døden er heller ikke til hjelp. Når du havner i bunnen av bøtta, da er det på tide å ta det med ro, å puste.

-Derav avslutningssporet «Kunsten Å Gjere Ingenting», hvor Lucifer Was nærmer seg et band som Steely Dan. -Det skyldes el-pianoet, for ellers er det mange psykedeliske vibrasjoner i låta. Jeg har jobbet med tekniker Jørgen Granholt Henriksen helt siden han holdt oppsyn med trommesporene på «The Crown Of Creation», og forklarte ham under arbeidet med «DiesGrows» at «Jo, selvfølgelig har Lucifer Was progressive tilbøyeligheter, men det finnes regler for bandet. Blant annet må det forekomme fløyte på platene. Og vi må aldri bruke el-piano», ha ha ha. Personlig liker jeg elpiano i gitte sammenhenger, men er redd for å falle i cocktailpartyfella hvor alt lyder behagelig og ufarlig. Xylofon klinger mye farligere enn Fender Rhodes.

-Hva med patosfyldig smektende «Snømann i Sol», som lett kunne ha falt igjennom isen?

-Skjæringene mellom sologitar og det vokale borger for masse naturlig drama. Tittelen gir assosiasjoner til sangbøker i dur, men i vår verden markerer «Snømann i Sol» punktet hvor alt rakner. Det er overdose av lys som dreper mennesket.

Melodien er Jons fortjeneste. Vi har holdt på med dette albumet i seks år, og jeg trøtner simpelthen ikke på materialet. Hver gang «Kunsten Å Gjere Ingenting» toner ut

lyster jeg å spille plata forfra igjen, og da tenker jeg at vi har gjort noe riktig, og at stoffet er verdt å dele med andre. Vanligvis er det Jørgen Henriksen som mikser skivene våre. Denne gang satte vi bort miksejobben til helt nye ører.

Oppgaven tilfalt Fredrik Ryberg i Hamar, som spiller gitar i Dunderbeist. Forøvrig brukte jeg lyden på mobiltelefonen min som rettesnor for lydbalanse.

-Hva er historien bak det sveisne plateomslaget, som skiller seg reelt fra alt man har sett hittil i år?

-Jeg og kona var ute og reiste og havnet på Røros, hvor Per Lysgaard – kunstner, arkitekt og keramiker – holder galleri. Da jeg oppdaget angjeldende bilde, som hang på veggen, pekte jeg og sa «Der er Ein Fix Ferdig Mann». Per spilte David Bowie-plater i galleriet, så jeg tok sjansen på å slå av en prat. Omslagsbildet er forøvrig døpt «Major Tom», og syner kunstneren selv iført keramikkhjelm. Albumet fortjener original innpakning, og Per Lysgaard virker kjempefornøyd.

-Er du fysen på å bringe materialet over til scenen, eller skal dagens Lucifer Was primært være et studioband?

-Huff, nei og ja... Da vi oppførte «The Crown Of Creation» live, i uavkortet tapning, med symfoniorkester, følte jeg meg helt ferdig etterpå. Jeg har spilt på små klubber siden 1970 og delt scene med fulltallig symfoniorkester, så hva skulle liksom det neste bli? Jeg lar meg imidlertid lokke til scenen, så fremt det ligger et anstendig budsjett i bunn. Enn så lenge vil jeg ikke savne angsten, blodslitet eller usikkerheten rundt konsertvirket.

NRM 3-2023

77

About 78 NRM 3-2023

norwayrock.net

t Time norwayrock.net

NRM 3-2023

79

Moldovan band Infected Rain released a new album, “Time” in February 2024. We spoke with frontwoman Lena Scissorhands backstage at Sentrum Scene about the new record, working with Melissa Cross and having a real panic attack on camera while making a music video for the single “Because I Let You”.

TEXT AND PHOTOGRAPHY: ANNE-MARIE FORKER

You’ve also just played 70000TONS of Metal. How was that and how were the new songs received live?

Great, actually. That part was great. We had some ups and downs with that festival, actually, to be honest, and to our big surprise, we were not the only band that had issues. The issues were connected with local problems. For example, at the first show, because we performed twice, our instruments didn’t arrive in time. So, we had them on the cruise already, they were, but no-one could give them to us. We had to start, so we had to borrow a bass, borrow a snare and the guitars came ten minutes before we thought we were going to have to cancel. It was quite stressful, to be honest.

Yeah, that sounds pretty stressful.

Then, the second time, it was a late show, it was at 4:30am, the people were quite tired, the local equipment was not working properly. Of course, devices are just devices, and they can break, but I feel like certain things could have been looking into better by the crew, and because it was so late, everybody was quite tired, and that gave us some issues with the sound, and obviously we were quite desperate because we wanted to perform for exposure and new people and new bands. However, we had some really nice moments. We had an early album listening with some fans on the boat, which was about ten days before the album came out.

Great timing!

It was a really cool, hangout party type of thing, and everybody was so supportive. Also, I feel like we finally had the opportunity to hang out with other musicians and music lovers, because normally at festivals and shows you’re always in a hurry to go somewhere, but here you don’t go anywhere – you stay all together for four days. So, that’s why I’m saying there were a lot of ups and downs. We wished that when it came to the shows themselves, things had been a little bit smoother, but it is what it is. We did our best.

The album-listen sounds fantastic. How did it feel, how does it feel now playing live with Alice as a four-piece?

Actually, we’ve been playing together for a while now. She’s already done around a hundred shows with us. She joined us May last year, so we had almost a hundred shows last year and already some shows this year. So, we feel great. It’s a great balance on stage and off stage is quite nice.

Now, this is your sixth album. And I’ve noticed you tend to release them every two or three years.

Every two years, yes.

Does that help creativity to put a bit of pressure on yourself with that time limit or is that not part of it?

We don’t really put a specific time limit on ourselves, it just felt quite natural to do it like that. But that doesn’t mean that that’s the rule, you could do it even more seldom but not more often, because then you don’t give enough time for people to listen to your album and you’re already releasing a new one. So, I feel like we got into the routine, and it feels quite natural for us to have a full year, year and a half of promoting the album, and then slowly starting to put ideas together for the next album.

It’s not necessarily planned that way, specifically, but it was good.

What inspired the album title “Time”?

Actually, Vidik our guitar player had a couple of ideas when it comes to the name. I remember I also had a few ideas. But this simple word, just four letters is so simplistic, so minimalistic, but at the same time such a complex word, it’s a term for something we think we know so well but in reality, we don’t know it that well. We know the general idea about it, but that’s it. Time is so unique for each person, but at the same time it’s the 80 NRM 3-2023

same for each of us, and it’s the only thing that makes us equal. I mean right now, not in the future, because obviously everybody has a different life length, I’m talking about the present, like right now, me and you we both are sharing a moment together, we are talking, and we are equals because we are in the realm of time that exists but also doesn’t exist because we’re having a conversation. It’s really interesting. We looked into that and apparently, it’s one of the most frequently used English words. We don’t even pay attention to how much we use that word. “It’s about time…. Next time….”

Yeah, you’re absolutely right. The first thing I said to you today was “Thank you for your time”. I didn’t even think about it.

Exactly.

Did you deliberately set out at the start to write a concept album about time, or did that come later?

No, it came later. We started composing and I believe we were already at song number three or four, and lyrically and also musically I feel like we were actually going that way without knowing what the title would be. I feel like it was the time for us to realise time, in a way. We had a major change over in the lineup, and we’d already released five albums prior to this one, so it feels like to we did need to put something together, almost like parentheses after these five albums, and somehow, even though the songs were quite different, the main concept was still there, and even in the songs that have other themes, you can still hear time being something very important in the song as well. It is our first concept album, to be honest, and we didn’t plan it from the start, just that when we started putting things together, and then the title, and then the songs, and then first music video for “Dying Light” we did in a place where long ago I had a photoshoot. And I thought – what if each member could have a different mechanism of time, and I can use that one – so someone has an hourglass, someone has just the numbers, and that’s how we came up with the idea for “Dying Light”. Eventually, when we were thinking what to do for the music video for “Never To Return”, we also wanted to use some creatures which had obviously had a big impact on, so we are like almost zombies, but at the same time, we almost don’t look human, so it’s almost like time doesn’t exist where we are. So, the more we got into it, the more we loved to add the time idea in the music videos, in the concept, and in the artwork.

There’s no song on the album that feels like filler. Did that make it hard to choose which songs should be singles?

Yes, kind of. In fact, we didn’t go very light on this album, we filmed a lot of music videos. Another one is coming out this year. We were so in love with what was coming out we decided to go for it and just film music videos.

A song that struck a chord with me was “Because I Let You”, particularly that lyric “Cut me open and see / The raw version of me”.

The video is emotional. Can you tell me more about writing that and about making the video?

Yes, absolutely. I often write a couple of ideas down when I go through something in my life or when I have some sort of emotion I need to put on paper. So, unfortunately, life is very interesting for many people, and I had a quite difficult time in my life where I felt like this beautiful sensation like love, that we often we feel towards a friend or a family member, is often abused, and I was a victim of that as well. So, I have so much to talk about. It hit me really hard, and it was quite difficult even to record it, and I knew that even doing the music video is going to be difficult.

But I think what happened is also – the whole atmosphere of that room, we filmed it in a real mortuary room – and I was laying on the mortuary table for many hours to have this special effect done on my belly. It was an extremely uncomfortable cold table. When finally it was my turn to norwayrock.net

film, we had a small take and then that actual first take they put the camera above me and I had a panic attack, a real panic attack. It was hard on me because I thought I had ruined the entire filming day. But they continued filming and then, when I finally calmed down, we filmed a few more things that didn’t actually become part of the song. They kept that entire first take. The take where I cry is a bit longer but what I’m trying to say is – that’s it. We had to move on and start filming other things that were necessary to film. It was quite difficult, but I’m not going to lie, it’s quite difficult to perform it live.

Because you find it hard to not feel it, deeply, when you sing it?

Correct. I have certain songs like this from my career that are significant for me and emotional for me, but honestly even though it is quite difficult, even brutal sometimes, I prefer it that way because I feel like it is the only thing that really helps me go over it or live with it in a sane way.

I think you’re also, if I may say so – helping other people as well.

Thank you, thank you. I hope that other people can relate.

One of the parts I enjoy in that song is your clean vocal. Is the clean vocal something that you have worked on with Melissa Cross?

I actually work with Melissa for all my vocals. There’s no difference, really. That’s the moto of her class – “You speak as you sing, and you sing as you speak, and you scream as you sing just as you sing as you scream.” So

norwayrock.net

basically, what she is trying to bring out there is – yes, there is a technique, but it shouldn’t feel more painful or shouldn’t feel more painful or wrong, the sensation is the same.

That’s why I am able, thanks to her, really nice screaming parts with singing parts and vice versa. It adds so much emotion when I sing something, and I can just scream a word or two in that singing part. It happens often during live shows more than in the studio because I’m getting so overwhelmed by emotions that it just comes naturally. I am talking to you, and I have goosepimples right now! It’s quite an emotional job I have – let’s say that! [laughs] [laughs] Yeah, I can imagine. And she teaches emotion, conveying that with the voice?

No, no. She actually teaches to accept yourself the way you are, and that helps me a lot to not feel discomfort when it comes to certain topics, and she teaches you how to manage those emotions because metal, in general, quite an emotional genre. She often says that you have to remain in control of your body no matter how emotional you get, because that emotion can come out though your voice in the wrong way sometimes – our body is our instrument. So, she really teaches you how to still feel it and instead of thinking about the notes, actually be the notes and be the music. It’s really beautiful because no-one else prior to her ever brought that up, and at least in my career and my experience, so I’m really grateful to her. She is a dear friend of mine.

I’ve seen some of her talks online, and

she seems fascinating.

She is, she’s absolutely amazing, yes. The way she encourages me to sing, the way she encourages me to be me, I don’t think anyone else did this in my entire career. So, I tell her every time – Look, I made another album, it’s thanks to you.

Speaking of the album, which was the most challenging song to finish, and which was the easiest, that came very quickly?

I don’t know to be honest, if I had any of either/or. I worked on all of them for quite a long time, but I think the one that was a surprise to me was the song “Game Of Blame”.

In that song, I feel like I made many changes last minute and composed the melody for the vocals quite last minute, already in the recording studio, with my musicians, with Vidik and my producer. Because it was the only song we were not quite sure about, but I knew that I just needed an extra minute I didn’t have, and I’m so happy we did it because it’s quite a different song. It has very long lyrics, probably the longest lyrics I’ve had in one song and there’s not anything that repeats. That’s interesting, and that’s the only song I can really underline as being different. Other than that, all of them require time, they require work, they require time.

So, have you started writing or recording the next album yet?

No, not yet. It’s quite soon! But we put ideas down all the time – we don’t just wait for the time to record, we just put ideas down and eventually – oh, I had this for so many years and I finally put it in words.

NRM 3-2023

81

«Vi spiller power metal» Sonata Arctica slapp i mars sitt nye album «Clear Cold Beyond», og vi snakket med vokalist Tony Kakko om albumet og hvordan prosessen med å finne tilbake til gamle Sonata Arctica har gått for seg.

TEKST: SHAMINI CHARLIE THEVARAJAH FOTO: JAAKKO MANNINEN

- Gratulerer med det nye albumet som ble sluppet den 8. mars.

Hvordan har reaksjonene fra fansen vært så langt?

- Responsen har vært helt overveldende hittil. Selvsagt er det alltid noen som klager uansett hva man gjør, slikt skjer. På sosiale medier er tilbakemeldingene 99,9% positive, så det føles skikkelig bra. Det virker som om det var riktig av oss å returnere til power metal-stilen og uttrykket, å gjøre det på den «riktige» måten. Når fansen elsker albumet, så vet vi at vi har gjort det riktig. Vi elsker det selvfølgelig, men målet bør alltid være å verdsette fansen og gi dem det de vil høre. Vi har tidligere vært altfor selvopptatte, og vært på noen stilmessige musikalske eventyr rundt om i verden. Nå er vi hjemme igjen.

- Kan du si litt om prosessen bak å ha gått fra det vi har hørt fra Sonata Arctica de siste ti årene og tilbake til det gamle Sonata Arctica?

- Jeg var veldig fornøyd da vi slapp «The Ninth Hour». Det ble tatt godt imot av fansen. Vi hadde bra låter som fremdeles er en del av setlisten 82 NRM 3-2023

vår. Så kom «Talviyö» og jeg hadde store problemer med å synge, så jeg var overhodet ikke fornøyd med vokalprestasjonen på det albumet.

Dessuten, tilbakemeldingene vi fikk sa at lydbildet var for mykt og mørkt, noe det trolig var. Det var ikke riktig type produksjon for et såkalt power metal band, og jeg må si meg enig. Det passet bedre til en annen type band, så det var forståelig. Vi ville endre på ting og lage et album med mer ‘oomph’. I tillegg hadde vi prøvd å overbevise plateselskapet om å la oss lansere et akustisk album en eller annen gang, og vi fikk klarsignal til å lage to slike. Da vi hadde fått det ut av systemet og vært på en ti-ukers Europaturné, hvor alt vi spilte var akustiske låter. Etter ti uker med spilling var jeg klar for å gjøre noe annet. Vi spilte også samtidig på festivaler, og satte mange av våre gamle låter på setlisten, låter vi ikke hadde spilt på lenge, som blant annet «Don’t Say A Word» og «The Cage». Vi så hvordan fansen reagerte på disse låtene, og å spille disse setlistene fikk oss som band til å føle en sterk tilhørighet til disse rocke- eller metalfestivalene på en helt annen måte enn vi gjorde med «Talviyö». Det gav oss en idé om hvor vi ville gå videre: vi ville ha mer av samme type respons for å se om vi fremdeles hadde fansen vår med oss. Og var vi i det hele tatt i stand til å gå tilbake til det vi så desperat hadde forsøkt å rømme fra i ti år? Det norwayrock.net

tok litt tid å komme inn i det å skulle skrive power metal-låter igjen. Det er enkelt når du først kommer i gang og er i riktig stemning, og da jeg hadde skrevet en sang eller to ble det enda lettere. I løpet av kort tid hadde vi for mye materiale å velge mellom. Kanskje det ville vært bedre om jeg hadde stoppet å skrive, men sangene fortsatte å komme. Vi hadde nok, så vi bestemte oss for å perfeksjonere de vi virkelig ville ha med på albumet. Det var sånn vi endte opp her med «Clear Cold Beyond».

Dette albumet ble langt mer intenst enn vi hadde forestilt oss; det slo oss først da vi hørte gjennom det i sin helhet, fra start til slutt. Det var spesielt intenst sammenlignet med et par av de tidligere albumene, og jeg antar det er en god ting.

- Er det ikke et luksusproblem å ha for mange låter?

- Jo, det er et luksusproblem, jeg må innrømme det. Vi spilte inn en låt som jeg ikke var spesielt fornøyd med. Det er en flott låt, og den ville trolig vært åpningslåten på albumet og en av singlene, men jeg opplevde noen norwayrock.net

utfordringer og var ikke fornøyd med teksten.

Låten hadde dessuten noen segmenter jeg ikke likte og visste at jeg kunne forbedre, så det å ha for mange låter gav meg muligheten til å prøve den ut og heller spare den til neste album. Det er fantastisk å ha så mye materiale til det neste albumet allerede, slik at jeg kan jobbe mer med det jeg har og slippe å starte helt på nytt igjen.

- Du nevnte at det var lett å skrive det nye materialet. Var det noe spesielt som trigget lidenskapen og kreativiteten din litt ekstra?

- Det var skikkelig gøy å skrive den første ‘happy-go-lucky’ glad-feeling power metallåten. Selv er jeg ingen stor power metal-fan.

Jeg hører egentlig ikke på power metal, men det er gøy å skrive, spille og opptre med.

Veldig gøy. Man vil ikke nødvendigvis gjøre det samme som man har som levebrød på fritiden. Prosessen var gøy og når det gjelder inspirasjon er det som med alle andre sanger jeg noensinne har skrevet; det er livet og verdenen rundt meg. Hvilke som helst av disse

låtene kunne vært skrevet som rolige låter, i samme stil som på «Talviyö». Det handler om hvordan man arrangerer låtene og om man vil at de skal være raske power metal-låter.

Tidligere har jeg nølt og syntes det har vært vemodig å ødelegge en vakker sang ved å gjøre den veldig rask, så det var nok en av de opprinnelige grunnene til at jeg begynte å bevege meg vekk fra power metal. Nå er det moro å være tilbake, spesielt fordi jeg begynte å skrive låter som var ment til å være slik. Jeg kunne la låten bli det den ville være, som for eksempel en roligere sang eller en ballade, for vi har tross alt fremdeles lov til å spille inn ballader. Folk liker visst sånne også.

- Så, er det en historie bak «Clear Cold Beyond»?

- Det er ikke et konseptalbum. Det er ingen rød tråd som forbinder alle låtene sånn sett, men hvis noen likevel finner en kobling, så flott.

Det er fantastisk. Jeg har min egen tolkning av hver eneste låt, men det som betyr noe er hvordan man forbinder en låt med det man har inni seg, hvordan man selv tolker den NRM 3-2023

83

og teksten. Det er det vakre med litteratur og musikk – det handler om hvordan du tolker det.

- Jeg la også merke til hjelmen på albumcoveret. Symboliserer den noe?

- Hjelmen er forbundet med låten «Clear Cold Beyond», som handler om en ung mann som drar i krig. Dessverre er han for ung, men lurer seg med og drar for å slåss – kun for å imponere en jente, som er svært sørgelig og absolutt ikke noe man bør gjøre, og så rakner alt. Det er det hjelmen representerer. Dette er første gang jeg lar en låt bli albumtittel.

Den opprinnelige idéen, og intensjonen var ikke å fremheve låten som den beste på albumet, var at «Clear Cold Beyond» bare skulle være tittelen. Det er bare et kult bilde, uten å egentlig ha noen kobling til noe som helst, men det vil kanskje fortelle lytteren en historie. Tilbake til spørsmålet om hvorvidt det er en historie bak albumet. Jeg skrev store deler av tekstene da vi var på turné i Latin-Amerika. Det var noe jeg aldri hadde gjort før. Vanligvis sitter jeg hjemme og ser ut av vinduet, eller vandrer rundt i skogen, og noterer tekstlinjene som kommer ned på telefonen min. Det er sånn teksten blir til. Denne gangen var annerledes.

Jeg satt for det meste ved bassenget, under en palme med en drink i hånden, skrev på PC-en min og fulgte med på alt som skjedde rundt meg, samtidig som jeg prøvde å komme opp med tekster i Sonata Arctica-stil.

Det var helt ærlig litt utfordrende med tanke på omgivelsene jeg var i, men det førte likevel til at jeg skrev noen av de mer positive låtene som «A Monster Only You Can’t See» og «Cure For Everything». De låtene hadde ikke eksistert på noen annen måte, så det tjente en hensikt. Den opprinnelige idéen min var å gjøre dette albumet mer positivt, og ikke dvele ved det mørke siden de siste par årene har vært vanskelige for alle.

Personlig føler jeg at jeg kun har vunnet ting de siste årene. Jeg kunne hvile, og jeg var svært heldig som ikke mistet noen nære. Vi overlevde dette på alle mulige måter, og jeg fikk hvilen jeg så sårt hadde behov for. Så, jeg ville ikke tilbake til de følelsene, stemningen fra de årene, og forsøkte å skrive å positive tekster som overhodet mulig. Så har vi selvfølgelig låter som «Dark Empath» og triste kjærlighetssanger hvor ting går på tverke, men igjen, alle kjærlighetssanger har noe positivt ved seg.

- Mikko Karmila har mikset flere av de tidligere albumene. Hva fikk dere til å samarbeide med ham igjen?

- Grunnen til at vi sluttet å samarbeide med ham var rett og slett en misforståelse rundt tidsplanene våre. Vi trodde at vi hadde gjort en avtale med ham, og så kunne han plutselig ikke – og vi var nødt til å mikse.

Dermed mikset Pasi (Kauppinen) albumet «Pariah’s Child», og med de neste to albumene følte vi ikke behov for å gå tilbake til Mikko Karmila.

Jeg nevnte det likevel for ham hver gang vi snakket sammen, at vi skulle mikse med ham neste gang om han var villig til å gjøre det. Nå, med dette albumet, når idéen og målet var å gå tilbake til power metal og lydbildet fra de tidlige albumene, var det åpenbart å skulle jobbe med den opprinnelige fyren. Og jeg er veldig glad for at Mikko ville mikse albumet etter alle disse årene, spesielt med tanke på at han er i ferd med å trappe ned og mikser færre album enn han pleide. At han fremdeles har tid og båndet til oss føltes veldig godt, og han gjorde en fantastisk jobb som alltid.

- Dere startet ikke som bandet Sonata Arctica vi kjenner i dag.

Hvor kommer den viktigste innflytelsen fra?

- Jeg må nok si at Queen trolig var det første bandet som traff meg musikalsk, midt på 80-tallet. Jeg så en konsert på finsk TV. Vi hadde tre kanaler på den tiden, i tillegg til to svenske, så vi hadde lite å velge mellom. En dag jeg kom hjem fra skolen skulle jeg se hva som var på TV og fant denne konserten, som var med Queen, og den var helt fantastisk.

Jeg var helt hekta, og bare måtte ha albumet «Live Magic». Det var min første musikalske kjærlighet og jeg begynte å samle på Queen-album etter det. Det var så tidlig i livet mitt, og jeg har hørt så mye på Queen at det har blitt en del av det musikalske DNA-et mitt. Gjennom årene blir alt man hører på en del av hvem man er og hva man gjør. Det er litt som å tilsette flere og flere krydder til en suppe, til slutt blir den din egen.

Musikken vår har aldri lignet Queen, og vi har alltid hatt flere elementer

84 NRM 3-2023

der, men jeg vil alltid være en større fan av rock enn av metal. På et eller annet tidspunkt forelsket jeg meg i Stratovarius. Jeg tror det var i 1997. De traff meg skikkelig, og det var rart fordi jeg året før hadde hatet det forrige albumet. Jeg kunne ikke høre på det, det var bare så utrolig dårlig. Jeg var i ferd med å kaste CD-en ut av vinduet på bilen min. Jeg forsto ingenting av det. Så, ett år senere, var det neste albumet deres det største i universet for meg og det var sånn jeg ble interessert i metal. Jeg digget likevel ikke power metal og den stilen. Det var kun Stratovarius og Nightwish som gjaldt. Deretter begynte jeg å grave i andre retninger, eldre musikk som Ray Charles og jazz fra 1920- og 30-tallet. Jeg har litt merkelig musikksmak ifølge de andre i bandet, for jeg hører på alt mulig rart. Den seneste musikken jeg har fattet interesse for, er for eksempel Devin Townsend. Han er en guddommelig og fantastisk artist, og jeg elsker det han gjør. Og Greta Van Fleet. De ligner åpenbart Led Zeppelin.

Det er likevel nytt: de har sin egen greie, og det er et kjærkomment tilskudd til musikkfamilien. Det var en kombinasjon av alt dette som førte til at låtskriver Tony ble født.

- Så det var kjærligheten din til all slags musikk som førte til at dere kombinerer ulike stiler på albumene deres?

- Ja. Jeg vil ikke binde meg til å skape noe stereotypisk, som én stil, noe som gjør det ganske utfordrende å markedsføre Sonata Arctica. De som selger musikk elsker sjangerbokser. Hvis et band passer perfekt i en sjanger, så er det lett å selge. Vi er dessuten et power metal-band, men det er jo bare en del av hvem vi er. Vi passer på en måte i flere ulike bokser. Vi har til og med blitt omtalt som thrash metal, tro det heller ei.

Det var helt utrolig, og enkelte hardbarka metalfolk anser ikke Sonata Arctica som metal overhodet. Metal kommer i mange former, og vi spiller power metal.

- Hvilket av albumene deres er din personlige favoritt?

- «The Ninth Hour» har en viss dybde ved seg. Jeg elsker det albumet.

Det er fantastisk. Av personlige grunner også «Stones Grow Her Name» og «Pariah’s Child» fordi disse er forbundet med barna mine, så de holder jeg kjær. Så, musikalsk, etter at vi slapp «Unia», hadde «The Days Of Grays» noen virkelig gode momenter. Jeg kunne nok listet alle albumene av en eller annen grunn, men det er jo sånn det er. Jeg mener selv at jeg skriver bra musikk, den beste musikken i verden: hvorfor skulle jeg ellers drive med det jeg gjør? Hver eneste sang jeg skriver er den beste jeg noensinne har skrevet i øyeblikket jeg skriver den, men senere får man perspektiv på det og det er kanskje ikke mitt beste arbeid likevel. Dog, når jeg skriver er jeg fullstendig forelsket i den låten, og sånn tror jeg det skal være.

- Du nevnte så vidt de siste par årene med Covid-19 og hvordan du fikk velfortjent hvile. Hvordan føles det å nå være tilbake på turné?

- Det føles fantastisk. Vi turnerte med Stratovarius sent i fjor, og det var helt fantastisk å være på den turnéen, men også å komme inn i det normale turnélivet igjen. Vi har fremdeles visse ting i bakhodet som vi må være svært forsiktige rundt, og prøver å holde oss unna folk som er syke.

Etter alle vaksinasjonene tenker vi ikke lenger at dette er noe vi kan dø av, men det er i aller høyeste grad fremdeles en sykdom som forårsaker avlyste konserter. Derfor håper vi alltid at folk som er syke holder seg hjemme, eller iallfall viser artistene og sine medkonsertgjengere omtanke nok til å ikke klemme. Jeg har opplevd det, og jeg nevner ikke land eller noe, at en med over 40 i feber ville klemme meg. Folk kan være sånn, de tenker seg ikke nødvendigvis om. De er bare overveldet av øyeblikket, men det er likevel veldig uansvarlig.

- Ja, for deg som musiker og vokalist må det ha store konsekvenser å bli syk? Det er jo tross alt levebrødet ditt.

- Nemlig, og det gjelder spesielt for vokalisten. Når du mister stemmen, som vokalist, så må du gi deg eller kanskje du miste instrumentet ditt fullstendig. De andre har det lettere, men selvfølgelig, det er krevende for en trommis å spille med høy feber.

- Siste spørsmål: når kommer dere tilbake til Norge?

- Senere i år. Vi skal ut på en ny Europaturné og jeg har sett Norge nevnt. Vi annonserer turnédatoene snart!

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R

SKIVER

LYDKICK GEIR AMUNDSEN 1. THE BLACK CROWES – “Happiness Bastards” Akkurat det jeg hadde håpet å få høre fra The Black Crowes i 2024.

2. JUDAS PRIEST – «Invincible Shield» Et solid nittendealbum fra Robban & co.

3. SEIGMEN – “Resonans” Aldeles strålende fra Tønsbergs store sønner.

4. VON HERTZEN BROTHERS – “Live at Tavastia” Tror aldri jeg har hørt et livealbum med mer glassklar lyd!

5. SLASH – «Orgy of the Damned» Mest interessante soloskiva hans på 14 år.

GEIR LARZEN 1. IHSAHN – Ihsahn Storskalaprosjektet jeg har forutsette fra Vegard Tveitan helt siden Emperor imploderte er herved realisert. Massiv, horror-estetisert kunstrock, av symfonisk-progressiv rang.

2. LUCIFER – VI + V Klassens beste akkurat nå I. 3. MONKEY3 – Welcome To The Machine Klassens beste akkurat nå II. 4. SARA FJELDVÆR – Stars Påfallende velskrevet og ditto arrangert kunst-pop.

5. ACE FREHLEY – 10,000 Volts Februar 2024: Mick Mars begår bedre soloplate enn Ace Frehley.

«10,000 Volts» deiser til bunns i Frehleys solokatalog. Jeg slår et slag for det urimelige, og legger all skyld på låtskriverkompanjong Steve Brown fra kuk-bandet Trixter.

ACCEPT Humanoid Napalm 4/6 26. april 2024 Tyske Accept trenger vel neppe noen nærmere presentasjon, og er i likhet med Iron Maiden og Judas Priest et av de gamle metal-lokomotivene som har klart å holde på dampen. Riktignok har noen av delene blitt skiftet ut underveis, men Accept har etter comebacket i 2010 med “Blood of the Nations” levert flere sterke skiver. Som tittelen på deres 17. album tilsier, så har de denne gangen fokusert på den digitale tidsalderen vi er i. Men det er fint lite som er endret på soundet, her får du reinspikka heavy metal bygd på det samme fundamentet de startet med i 1979. Riktignok låter det mer moderne, og nå er det bare Wolf Hoffmann igjen fra originalbesetningen, men det låter umiskjennelig Accept. De store overraskelsene uteblir, men det vil vi vel heller ikke ha…? Den eneste låten som skiller seg markant ut her er “Straight Up Jack”, en lettbent drikkevise rett og slett, som bryter med resten av skiva.

Bortsett fra tittelsporet, vil jeg trekke frem “Man Up”, “Mind Games” og “Southside Of Hell” som de sterkeste låtene. Likevel er “Humanoid” veldig konsistent kvalitetsmessig, og det er egentlig ikke en regelrett kjip stinke låt her. Godt mulig at noe av årsaken ligger i at de fleste i bandet er med i låtskriver prosessen, og at dette gir både litt variasjon og frisk input. Selv om Hoffmann fortsatt er generalen.

Lydmessig låter det selvfølgelig ganske likt som på de foregående skivene da Andy Sneap nok en gang har skrudd på knottene, men Hoffmann har nok hatt en liten finger med i sluttproduktet. Kort oppsummert føyer “Humanoid” seg pent inn i rekken over gode Accept-album som har kommet siden comebacket, og en aldrende Mark Tornillo begynner å høres mer og mer ut som selveste Udo Dirkschneider. Et sterkt album som sannsynligvis vil falle i god jord hos fansen, men neppe vil skaffe så mange nye fans.

Pål J. Silihagen

Selvutgitt 4.5/6 15. mars 2024 Selv om de blir sett på som veteraner innen punk her til lands, kommer Aktiv Dödshjelp først nå med sitt debutalbum, og gjør det med både stil og et solid glimt i øyet når de først gjør det. Det oser 90-talls scandirock av “Send Dudes”, og med tanke på at norskspråklige varianter hørte til sjeldenhetene er det lett å tenke hvor stort de mye mulig ville ha gjort det hadde denne kommet i høydepunktet av denne genren. Men, nå har de fått spredt ordet ganske bra allerede som de har, så det går nok bra lell.

Tittelsporet sparker igang med en forholdsvis oppbyggende intro og setter samtidig igang en rockefot som mer eller mindre holdes igang skiva igjennom. De finner ikke på kruttet på nytt, Aktiv Dödshjelp, men har allikevel såpass mange “uvanlige” grep utenfor klassikeren vers-refreng så det føles nytt og fresht. Og variasjonen der får til i en ellers relativ snever genre er upåklagelig. Et eksempel som kommer tidlig i form av “Frostrøyk”, for etter fire rimelig fresete rockelåter med gøyale tekster (deriblant en invitasjon til fest hos Eirik), roes det kraftig ned på starten her og man forstår at det blir en liten pust i bakken. Men det trøkkes til her og, bevares - men allikevel er den nesten som en ballade å regne i forhold til resten av selskapet.

Fin melodi og en sterk tekst gjør at denne nok regnes som en aldri så liten personlig favoritt på “Send Dudes”.

Ellers er det stort sett kraftig rock med en fot i hardcoreland som presenteres, og de klarer nesten å unngå Kvelertakfella de fleste andre ramler i - nesten, fordi “N.F.B.” er en Kvelertak-låt - det hevder jeg å påstå. Dog en usedvanlig fet låt altså, men det må nevnes.

Bortsett ifra det er det fint lite å trekke for, det er god fresrock på norsk som vi alltid setter pris på, med stor fokus på festlige aktiviteter - som vi også setter pris på. De runder av “Send Dudes” ved å namedroppe alle som er involvert i plata, inkludert bandet selv høflig nok presentert sist. I tillegg til en adresse der du ofte kan møte bandet (akkurat hvor tenker jeg du kan høre skiva selv for å finne ut av). Et veldig morsomt grep som sender tankene litt imot Gartnerlosjen, og avslutter skiva på en særdeles trivelig måte. Dette var på høy tid gutta, og håper ikke det tar for lang tid til neste skive - meget bra utført!

Sven O. Skulbørstad

RONNY ØSTLI 1. COFFINS - «Sinister Oath» Bredbent og skittent.

2. VLTIMAS - «Epic» Jada, første skiva var slett ikke noe blaff. Gutta leverer igjen.

3. MORBID SAINT - «Swallowed

By Hell» Hyggelig comeback 4. UNCANNY - «Shroomday» Progressivt og hardt. En spennende blanding av veldig mye.

5. COFFINSTORM - «Arcana Rising» I heksegryta på Kolbotn liker man å blande Candlemass og Agent Steel.

SVEN O SKULBØRSTAD 1. KISS - "Kiss" + "Hotter Than Hell" Grattis med et halvt århundrejubileum og tusen takk for hele min musikksmak.

2. IHSAHN - "Ihsahn" Det er ikke annet enn å ta av seg hatten for musikkgeniets aller beste verk.

3. WITCH CLUB SATAN - "Witch Club Satan" Er det teater, er det band? Who cares! Musikken er bra, handlingen sterk og showet fett så get over it!

4. AKTIV DÖDSHJELP - "Send Dudes" Send gjerne disse dudes'a til pøbben jeg sitter på, for det tror jeg blir en bra kveld.

5. SUICIDE BOMBERS - "All For The Candy" En nesten ren norsk innertier av ny musikk forteller at det gror særdeles godt innen norsk rock/ metall om dagen.

AKTIV DÖDSHJELP Send Dudes

norwayrock.net

AMARANTHE The Catalyst Nuclear Blast 3/6 23 februar 2024 Amaranthe er et band det er fristende å le av. At de i disse tider turnerer sammen med Dragonforce gjør

NRM 3-2023

85

AN M ELDE L SE R

SKIVER målskiven større enn noen gang. Men det skal de ha. De er uhøytidelige og jeg tror faktisk ikke de kunne brydd seg mindre om sine kritikere.

Nettopp derfor er de vel også blitt en aldri så liten guilty pleasure for mange. Selv må jeg innrømme at de har enkelte låter jeg bare ikke klarer å mislike, om det blir aldri så stilmessig feil. Amaranthe gir meg litt samme følelese som Eurovision Song Contest. Jeg tolererer mye drit, bare for å få den ene låten som ikke er så verst likevel. En av bandets mange styrker er vokalprestasjonene. Elize Ryd har en utstråling, som kan få hun fra Kiwi-reklamen til å fremstå som smågretten. Energinivået er like kraftig som stemmen. Enda bedre er vokalprestasjonene til Nils Molin. Hans eget band, Dynazty, har til gode å overbevise meg, så da blir Amaranthe alternativet for å høre en av verdens mest lovende metal-vokalister. Han har en råskap som er en nytelse for ørene. Dette kommer alltid frem i bandets mange ballader. “Crystalline” var en favoritt fra forrige album. Årets bidrag er “Stay a Little While”. Denne hadde glatt gått inn på min samling “Power Ballads vol.73”. Men nok skryt!

Det som plager meg mest med våre svenske venner, er denne malplasserte skrikevokalen. Vokalistene slutter jo, forståelig nok, en etter en. Hver gang åpner jeg for muligheten at de bare dropper å finne en erstatter og heller fortsetter med bare to vokalister.

Men neida. Sinnavokal må vi ha, om den blir aldri så malplassert. Verst er det når det bare skrikes ett og annet ord innimellom, bare for å vise at han fortsatt er der. Jeg kan nesten se for meg stakkaren i studio trygle; “Må jeg?”. Jeg undres om det finnes noen der ute, som faktisk synes dette er suksessfaktoren til Amaranthe. Kollega Geir Larzen har flere ganger antydet at Amaranthe er blant verdens verste band. Det var Geir Venom Larzen, altså. Han blir herved sitert på at de angivelig gjør alt feil, som Amberian Dawn gjør riktig. Dette mener jeg, med all respekt, er skivebom. Det er lett å se seg blind på ABBA-referanser når svensk pop skal mikses med fuzzgitar og doble basstrommer. Amaranthe har nok heller hentet mye mer inspirasjon fra Roxette og nittitalls eurodance.

Dette kommer godt frem i de verste gladlåtene, som det selvfølgelig er mange av. Tittelkuttet er nok beste bidrag av dur på platen. Platens dårligste er muligens “Ecstacy”. Låten ga meg alt annet. Det etterlengtede eksperimentelle bidraget som skiller seg ut, er “Breaking the Waves”. Dette er perfekt eksempel på en av disse låtene du skal slite veldig med å påstå er direkte dårlig. Så jeg utfordrer herved skeptikerne. Prøv!

Stig Rune Robertsen

86 NRM 3-2023

ARTILLERY Raw Live (At Copenhell) Mighty Music 4/6 2. februar 2024 En verden hadde begynt å åpne seg og Artillery var klare for å gi jernet på Copenhell i hjembyen København sommeren 2022. Denne snaue timen ble tatt opp og dokumentet er nå tilgjengelig på god gammeldags svart vinyl og CD i jewelcase. Det skal sies at i løpet av siste året er tre av medlemmene fra denne plata byttet ut, og det er kun veteranene Michael Stützer og Peter Thorslubnd igjen.

Trommeslager Joshua Madsen døde i en trafikkulykke i fjor, og platen er til minne om han. Konserten åpner med «The Devil’s Symphony», som også åpner seneste studioplate «X».

Denne går over i «By Inheritance» som viser at Artillery kjører en god blanding av nytt og gammelt. Et veldig fornuftig festivalsett. Vi får nyere låter som «Legions» og «10.000 Devils», og klassikere som «The Challenge», «Khomaniac» og sist men ikke minst, «Terror Squad». Artillery er tøft live, og jeg liker det jeg hører. Likevel er det noe med liveskiver som ikke fenger meg like mye på generelt grunnlag.

Men det er personlig, Artillery gjør en god jobb på Copenhell, og jeg ser gjerne bandet live igjen.

Ronny Østli

THE BLACK CROWES Happiness Bastards Silver Arrow 5/6 15. mars 2024 Ni år har gått siden The Black Crowes imploderte intern krangling av en annen verden og ble oppløst på dagen, og siden har både vokalist Chris Robinson og hans gitarspillende erkefiende og bror Rich sverget i intervjuer i dette magasinet at The Black Crowes kommer aaaaaldriii tilbake, de hadde det begge så mye bedre på egen hånd. Men som kjent, money talks, og når Rich og hans Magpie Salute spilte for en håndfull mennesker på John Dee mens bror dro kanskje 5-600 på Rockefeller, innså de at de kunne spille for x antall ganger flere fans og tjene x antall dollar mer hvis de bare kunne

utstå hverandres nærvær og turnere som The Black Crowes igjen. Og den turneen gikk såpass greit at de i 2022 spilte inn en EP med coverlåter fra 1972, derav navnet «1972». Og nå er det altså omsider duket for den første studioskiva med nytt materiale på 16 år. Det bør nevnes at dette er ikke en gjenforening av gode gamle The Black Crowes, men med Chris og Rich Robinson, og bassist Sven Pipien som spilte i bandet fra 1997 til 2000 og fra 2005 til splitten (og i Magpie Salute med Rich) har også blitt tatt inn i varmen igjen. De tre andre er nye i Crowes-sammenheng, men har turnert med bandet de siste par årene. Og kanskje er det det faktum at brødrene har turnert og feiret 30-årsjubileet til debutskiva «Shake Your Money Maker» fra 1990 som gjør at «Happiness Bastards» har mange paralleller til nettopp debuten og til andreskiva «The Southern Harmony And Musikal Companion», ellers så er det et kalkulert trekk å gi fansen nøyaktig det de vil ha, nemlig det lystige og rocka 90-tallsbandet The Black Crowes, før de sakte men sikkert ble et mer psykedelisk og americanainspirert band som faretruende nærmet seg Grateful Dead-territorium på de siste par skivene «Warpaint» (2008) og «Before The Frost… Until The Freeze» (2009). Vi fikk første smakebit i januar, og singelen "Wanting And Waiting" låter som klassisk Crowes, og ikke minst som lillebroren til "Jealous Again", og dermed en perfekt låt for å reintrodusere The Black Crowes til fansen som ikke bare har savnet bandet siden de ble oppløst i 2015, men gjennom hele millenniet. Og vi kan gledesstrålende rapportere at resten av skiva stort følger i samme spor. Dette høres mer ut som den naturlige oppfølgeren til "Southern Harmony…" enn til "Before The Frost…", og det er akkurat det de fleste av oss hadde håpet på fra The Black Crowes i 2024. Åpningssporet "Bedside Manners" slår an tonen med et drivende slidegitarriff før Chris Robinsons karismatiske og sjelfulle stemme kommer inn, en sugende rocker i stil med "Hotel Illness", med piano og kvinnelige korister slik vi husker dem fra gullepoken. "Rats And Clowns" holder driver oppe, med en nesten pønka vokal fra storebror, mens "Cross Your Fingers" starter akustisk før den glir over i et særs funky groove du skal jobbe med å ikke la hodet nikke til. Skivas lengste låt "A Wilted Rose" kan kalles denne skivas "Seeing Things", med gjestevokal fra countrystjerna Laney Wilson (som i skrivende stund faktisk har solgt ut sin konsert på Sentrum Scene i mai), uten at hun får dominere, det er mer vokalharmonier enn en duett. Skivas andre halvdel holder ikke like høyt nivå som første, men det låter likevel friskt og organisk. "Bleed It Dry" er en Bob Dylan-pastisj komplett med slide og munnspill, mens "Flesh Wound" kanskje er det lystigste jeg har hørt fra disse karene på noen tiår. Skivas rundes av med balladen "Kindred Friend", Chris har funnet frem munnspillet igjen, og alt er bare smil og god stemning. "Happiness Bastards" har ganske kort spilletid, ti låter fordelt på 38 minutter, men gi meg kvalitet over kvantitet når som helst. Brødrene Robinsons gjenforening mer enn lever opp til forventningene, og det føles

riktig godt å ha dem tilbake. Vi krysser fingrene for en kveld på Rockefeller i løpet av året!

Geir Amundsen

BLACK TUSK The Way Forward Season of Mist 4/6 26. april 2024 Georgiakvartettens tøffe slugde metal har alltid appellert til meg, og er et av få, ok da, det eneste bandet jeg har sett live i USA. Det var i 2015, og det har kommet noen skiver etter det. «The Way Forward» er gruppens sjette og intensiteten fra de forrige skivene har ikke dabbet av. Elleve låter på trettifem minutter gir et signal om at dette er litt mer uptempo enn det som ofte kjennetegner sludge.

Sludge i bunnen med et teppe av tøff rock’n’roll og crossover føler jeg passer. Det er ikke utelukkende høyt tempo, «Brushfire» er tung og groovy, og tross sine drøye to minutter kanskje min favoritt på plata. Jeg finner plata ganske så jevn, uten at noe stikker seg ekstra ut. Dette er en drøy halvtime fet energi, og noe jeg gladelig ser live igjen. Og det bør bli en mulighet. Som gutta sa da jeg presenterte meg etter konserten i Austin; Norge? Der spiller vi hele tiden. Noe usikker på om det var helt sant da men.

Ronny Østli

BOKASSA All Out Of Dreams Indie Recordings 4/6 16. februar 2024 Trekløveret fra Trondheim er ute med sitt fjerde album i rekka, og er omtrent like vanskelig å sette i bås som tidligere. Som på foregående album har Bokassa sydd sammen en pakke bestående av stoner, hardcore/ punk og klassisk hard rock. Det som skiller denne skiva fra de forrige er i hovedsak de ekstremt dystopiske og pessimistiske tekstene. Men misforstå meg rett, det gjør ikke albumet noe dårligere av den grunn. Mørke og dype tekster som har et budskap kan vi like.

Riffene sitter også nesten like løst som før og det er først og fremst de tynge riffbaserte låtene som når best inn for min del, slik som skiva beste spor

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R “Bradford Death Squad” og for all del “Lets Storm The Capital”. Sistnevnte med en riktig så fiffig og satirisk tekst verdt å lytte til. Mange tenkte nok at Bokassa virkelig skulle bli den nye eksportvaren fra Norge da selveste Lars Ulrich proklamerte i 2018 at trekløveret var hans nye favorittband, og Bokassa fikk henge med Metallica på turne det påfølgende året. Ting har vel ikke gått helt slik som spådd, men det er hverken dette albumet eller det forrige albumet “Molotov Rocktail” sin feil, men snarere pesten som rammet oss. Nå skulle alle forhold ligge til rette for at bandet endelig får tatt det store steget både her til lands og utenlands med et knallsterkt album som burde fenge mange med sitt tidsriktige sound og “genre-miks”. Jeg sliter litt med å stadfeste en rettferdig dom over “All Out Of Dreams” da jeg nok skulle ønske at de hadde holdt enda litt mer på stoner-preget sitt, altså det tyngre og riffbaserte, men det er en ren subjektiv mening. Og hvis vi vrir litt på det, så er vel akkurat det en av styrkene til skiva. Altså variasjonen. Det er ihvertfall ingen tvil om at trønder-bataljonen har levert nok en energibombe av et album, og som forhåpentligvis kan være en ny “døråpner” for bandet.

Pål J. Silihagen

BORKNAGAR Fall Century Media 4/6 23. februar 2024 Borknagars tolvte album har fått tittelen ”Fall” og kan nok være bandets mest kontrastfylte. I hvertfall på lang tid. Jeg tenkte først at dette var en roligere plate, men første singel «Summit», som åpner plata er blant det hardeste de har gjort på mange år. «Fall» har kanskje også hakket mer growling enn forrige skive, «True North» Denne gangen har kvintetten, ledet av Øystein G. Brun, gått for å rendyrke låtene. Det pøses ikke på med alskens elementer, men låtenes signatur fremheves i større grad enn tidligere. Nå viser jo «Summit» at det er både hardt, melodisk og stemningsfullt, så det er slett ikke sånn at «Fall» består av åtte låter i hver sin sjanger. Men man hører likevel denne rendyrkingen. Neste singel «Nordic Anthem» er mer atmosfærisk, og tittelen kunne ikke passet bedre. «The Wild Lingers» beskriver bandet som en ballade, mens jeg hører pompøs heavy, nesten litt Sabaton i refrenget på «Unraveling». Jeg liker godt «Stars Ablaze» som er en melankolsk og mer rocka låt, som samtidig er hard med growliong. For min del liker jeg godt de to første Borknagar platene, deretter er det blitt mer enkeltlåter. Jeg synes jo dette er en jevnt over god og variert plate. Og selv om den variasjon

norwayrock.net

SKIVER SKIVER kanskje legges mer merke til nå, låter det så absolutt velkjent Borknagar.

Ronny Østli

CALIGULA’S HORSE Charcoal Grace InsideOutMusic 5/6 26 January 2024 After the critical success of their 2020 release “Rise Radiant”, the Australia progressive metal band had expected to push on, take their new record out on the road after some encouraging international chart positions. And then the world stopped. Many musicians have chosen to respond to the COVID pandemic, to use the circumstances and consequences as fuel for their creative efforts. As guitarist and composer Sam Vallen explains that the record “acted as a deliberate desertion of the Rise Radiant period an acceptance that it, and everything it had promised our career in late 2019/2020, was gone, and that we would need to move on artistically”.

The subtext is clear – the pandemic had hit the band hard. In 2021 guitarist Adrian Goleby had left the band after four years, leaving them as a quartet for the first time. Given the situation they found themselves in, this may have echoed bassist Dave Couper’s decision to leave in 2018. You might argue that we are replete with pandemic-reflection albums – it was bad enough living through it without having to experience it again through the filter of a musical interpretation.

However, the important thing here is the choice the artist makes as their way of exploring the pandemic or the emotions it brought. Caligula’s Horse have chosen to step away from the reality of it and find another story which brings forward the same emotions of frustration, claustrophobia, loss, angst. And it is this which makes any post-pandemic work of art – and this record – interesting. The album is not a concept album but rather two nested song-cycles, the record itself being the looser of the two. It is bookended by “The World Breathes With Me” – the name being perhaps the most explicit evocation of the pandemic – and “Mute”, two long, complex pieces with shifting, episodic arrangements but clear and deliberate similarities in the instrumentation and musical themes. If you put the record on repeat, it really would seem to go on forever, an irony not lost on composer Sam Vallen, I dare say.

Then, at the heart of the record, is the four part “Charcoal Grace” song cycle, which tells a tale about an abusive relationship between a child and parent, a tale of abandonment, loss, coming to terms, and a hint at redemption. If this is an allegory for the pandemic, it is a clever one, since it

uses the common emotions as the point of contact, not a contrived similarity. The world is not our mother, abandoning us to our fate – or is she?

So, we can say this is an ambitious record. In reviews, that term can carry a negative connotation – a suggestion of “they tried, but failed”. In the case of “Charcoal Grace”, the band have in no way fallen short of what they set out to do. The sophistication of the songwriting never seems pretentious.

Though episodic, the long pieces which start and finish the record seem symphonic not stitched together, with the music carrying the pieces along as they grow. Of the two, “Mute” does this the better, with its changes of colour, tempo, and weight giving the piece the right amount of dynamic movement. The recent single “The Stormchaser” has a more consistent feel, but still pulls off the episodic songwriting trick, the song unfolding from its initial structure into something else, but never ending up sounding like a different piece. The central song cycle is very well constructed, starting with a tense energy in “Prey”, before slowing in “A World Without”, where Jim Grey’s vocals are most obviously and directly brought to the fore and are given plenty of room in the arrangement to dazzle. Here, we see the trademark duet-style vocals which always sound so satisfying. The cycle expands further on “Vigil”, with the vocals building and expanding as the emotional intensity of the piece increases, and we reach a tangled and ambiguous conclusion in “Give Me Hell”. It is exultant, but not celebratory, and the tone of the music leaves the listener unsure about whether the central characters have found any kind of peace. The music turns around itself, reprising themes from earlier in the cycle. “Sails” that follows is gentler piece, a kind of ballad in 7/8, which seems most obviously intended to please the ear, to be radio-friendly. It’s a nice piece, with a strong vocal performance, but it sits uncomfortably next to the rest of the record which is so musically and emotionally complex.

Throughout the record, there are the tropes of the Djerv sub-genre – deep, pulsating guitars, dense supporting rhythm patterns, and a dark, enervating intensity. “Golem”, another of the singles, exemplifies this, but this arrangement style occurs throughout the record, particularly in “Give Me Hell” and “Mute”. Occasionally, when the music breaks down into a slower or more ambient passage, the arrival of this darker counterpoint could be felt beforehand. How you see this is probably a matter of personal taste.

For me, it was too predictable on at least two occasions, but for another listener, it may have been something expected and anticipated. Overall, the record has a very consistent soundworld, with high, echoing guitar and piano motifs marking most of the pieces, combined with the aforementioned Djerv rhythm guitar sections. Grey’s vocals emerge as the record grows, with the vocal lines buried in the arrangements in the early pieces, difficult to pick out of the texture of the music, but growing in strength and clarity – not to mention range – as we travel through the “Charcoal Grace” songs to “Mute”, where the vocals are impressive.

Overall, we get an excellent performance from Grey, with some interesting new tones to his voice at the start of “Vigil”. Likewise with Sam Vallen, now operating without a second guitarist as foil, who gets to show a variety of musical styles, particularly in his solos, which are sometimes standard pyrotechnic prog-metal, but sometimes show a strong blues influence, as on “A World Without”. In some ways, this record could be seen as the many faces of Sam Vallen. Certainly, he takes every opportunity to bring the lead guitar to the front of the music, and the record could have lost one or two solo passages without suffering, or have what seem like obligato pieces reduced more to the place of guitar melody lines within the music. We should not pass over drummer Josh Griffin and bassist Dale Prinsse’s contributions. Their foundation as the rhythm section for the album is flawless. Griffin’s playing stands out most of all on “The Stormchaser”, though his snare drum serves as punctuation across the record alongside the piano and treble guitar phrases. Prinsse can be felt most of all in the Djerv passages, but the basslines live up to the standard of the rest of the record, subtle, adding contrast or support as required, and easily as nimble as the guitar in their own way. This is a strong, subtle record, with a mature and sophisticated emotional landscape. It is unapologetically ambitious but it is not grandiose. Rather, it is complex and powerful, angry and melancholy by turns, and never without an emotional logic in the changes of pace or tone. The cyclical structure holds the record together well without feeling like it is contrived or pretentious and the arrangements and production are consistent without being samey or dull. Nor is it overcooked, with too much instrumentation for the music to stand out. For anyone new to this band, you will find similarities in this record with Haken in general, Tesseract’s recent release “War of Being” in particular, Leprous and Novena. However, do not make the mistake of thinking that Caligula’s Horse are just the “Queensland Haken”. This album is a clear move forward from “In Contact” and “Rise Radiant” into different territory. It is not exactly accessible, but that should not detract from it at all – there are enough catchy chorus lines and musical phrases for the record to demand a second or third listen. Besides, the complexity alone should grab the listener. If “Rise Radiant” was a critical success, this is a dark, brooding, triumphant return. Redemption? For the characters on the record, it is unclear. For the band, undoubtedly.

Alex Maines

NRM 3-2023

87

AN M ELDE L SE R

SKIVER

THE CHRONICLES OF FATHER ROBIN The Songs & Tales Of Airoea: Book 3 Karisma Records 4/6 23. februar 2024 Siste installasjon i trilogien om fader Robin, tilvirket over tretti år av musikere hjemhørende i Wobbler, Tusmørke, Jordsjø og The Samuel Jackson Five, kunngjør sin misjon med åpningskuttet «Magical Chronicle», prangende av pastoral vokalkontrapunktikk, Gentle Giant-synkoper og Yes-tonalitet.

Solvarmt dovne «Skyslumber» drar mot 1970-årenes Canterbury, mens balladen «Cloudship» fremstår som en øvelse i å gjenskape lydbildet til Yes uten å ty til disses katalog. Rockepsykedeliske «Empress Of The Sun» og akustiskdrevne «Lost In The Palace Garden», henholdsvis amerikanskog engelskættet, avrunder et retrokultiverende unikum med stil.

Isolert sett foreligger de sprekeste komposisjonene i «Book 1», men samtlige paragrafer fører lytteverdige høydepunkter, og nevnte «Magical Chronicle» er definitivt blant trilogiens ypperste.

Geir Larzen

COFFINS Sinister Oath Relapse 4.5/6 29.mars 2024 Japsenes opptreden på Betong for rundt ti år tilbake figurerer fremdeles på min topp ti liste over tidenes feteste konserter. Bandet har holdt på siden midten av 90-tallet, men dette er deres sjette album. Derimot er antallet syvtommere og splitter noe helt annet.

«Sinister Oath» er så mørkt, skittent og slemt som vi liker Coffins. Og ikke minst seigt. Dette er death metal av seigeste sort, uten å være doom.

Tittelkuttet er et godt eksempel, så vel som «Everlasting Spiral». Også så herlig trommelyd. Snakk om åpen hihat. Nå er dette en ganske så jevn og fet skive, og liker du tidligere skiver fra Coffins, tviler jeg på du blir skuffet.

Ronny Østli

88 NRM 3-2023

COFFIN STORM Arcana Rising Peaceville 4.5/6 29. mars 2024 Ut fra intet kommer stjernelaget Coffin Storm sin første plate. Stjernelag hvis dine referanser er norsk thrash og black metal vel og merke. Vokalist Fenriz skulle vel neppe trenge noen introduksjon. Apollyon og Bestial Tormentor har begge spilt i Lamented Souls, og henholdsvis Aura Noir og Infernö. Førstnevnte er nok den mest rettferdige referansen her, og tittelkuttet er da også en gammel Lamented Souls låt, som de aldri fikk til med det bandet. Ellers er det riffbasert heavy metal, ja, riffene er tidvis ganske så thrasha også, selv om tempoet ikke er hva vi kjenner fra sjangeren. Bandet oppgir Candlemass sin debut som inspirasjon da de startet prosjektet, mens Fenriz oppgir Agent Steel når det kommer til vokalinspirasjoner.

Første singel; «Over Frozen Moors» åpner plata, og jeg må si jeg syntes vokalen her var det svake ledd. Jeg synes Fenriz har sunget fetere før.

Låta og prestasjonene har vokst, men jeg synes likevel han synger bedre utover skiva. Nå skal vel dette også være første låt som ble innspilt. Plata er innspilt i to runder, med ganske lang pause mellom hver. Ja, det er litt lydforskjell, men ikke noe plagsomt.

Siden jeg visste det, har jeg hørt etter, det er ikke sikkert jeg hadde tenkt over det ellers. Det er mye fete riff her, og jeg synes skiva er ganske jevn. Men jeg har nå en favoritt i «Open The Gallows», her hører jeg mye Mercyful Fate, selv om inspirasjonen til denne er Metallica. Dette var en artig overraskelse, og neppe det siste vi får fra Coffin Storm. Nye låter er allerede skrevet.

Ronny Østli

DEAD HEAD Shadow Soul Hammerheart 4.5/6 29.mars 2024 Det er kun to år siden forrige plate, noe som er unikt fra de nederlandske thrashveteranene, da dette er deres åttende album siden debuten «The

Feast Begins At Dawn» fra 1991. Og åpningslåta «Litany of The weak» har elementer som får meg til å tenke på nevnte debut, men da helt tilbake til låtene var på demostadiet. Som vanlig er det heftig gitararbeid i både riff og leads. «Serpents Of Fame» er en låt jeg gjerne vil trekke frem i så måte. Jeg synes det låter litt mørkere og slemmere av Dead Head denne gangen, og kanskje litt derfor jeg ved flere anledninger tenker på bandets demodager. Foruten om rolige «Dark Emptiness» som avslutter, så er det en jevn og vass thrashskive. Låtene jeg har nevnt er gode, men jeg synes også styggere og mer midtempo «Caverns Of Fate» bør nevnes.

Ronny Østli

DECEPTION Daenacteh Mighty Music 4/6 22. mars 2024 Dødmetallerne fra Stavanger har signet danske Mighty Music, og bandets fjerde plate (de to første under navnet Art Of Deception) blir det første på et utenlandsk selskap. Jeg synes Deception blander klassisk death metal fint med både melodiøse og symfoniske elementer, uten at det blir i overkant i ene eller andre retningen.

Jeg tenker også tidvis Emperor på sine siste skiver. Bandet varmet opp for sine favoritter Hypocrisy i Oslo i fjor, og det er ikke et band som er helt feil å sammenligne med. Åpningslåta «Sulphur Clouds» synes jeg har litt av alt det jeg beskriver i seg, og er en god ambassadør for «Daenacteh».

Jeg er mer en tilhenger av klassisk death metal, men har en stor favoritt i melodiske «Iblis’ Mistress». Det er en melankoli der som tiltaler meg. I «Dhariyan» får vi litt snev av djent, en sjanger jeg ikke akkurat omfavner med største glede, men balansert med det symfoniske blir også denne hørbar. «Daenacteh» er et godt album, som bør gjøre Deception til et band man legger merke til også utenfor Skandinavia.

Ronny Østli

DEICIDE Banished By Sin Reigning Phoenix Music

3.5/6 26. april 2024 Floridas slemmeste gir oss denne våren sin trettende plate. Det AIgenererte omslaget har vært gjennom noen runder debatt på nett, og som første singel, fikk vi «Bury The Cross…

With Your Christ» første juledag. Litt av en julesang, og selvsagt var ikke datoen tilfeldig. Denne låter veldig Deicide. Og det gjelder hele plata.

Man kjenner igjen Glen Bentons vokal og som vanlig er det mye særdeles godt gitararbeide. Platas tolv låter ligger alle rundt tre minutter, så det er intense saker. Jeg liker godt «Doomed To Die» og melodiøse «Faithless». Det er en ålreit plate, så absolutt. Deicide har ingen planer om endringer eller å skuffe noen. Men med tretten skiver så har de allerede et par klassikere på samvittigheten, og sånn sett synes jeg dette er en Deicide skive på det jevne. Selv om det låter tøft så er det neppe denne plata jeg kommer til å spille når jeg får lyst til å dra frem en Deicideklassiker fra hylla.

Ronny Østli

BRUCE DICKINSON The Mandrake Project BMG 5/6 1 March 2024 Bruce Dickinson is back with his seventh solo LP, The Mandrake Project, 19 years after his last solo album, “Tyranny of Souls”, and it is worth the wait. Chugging riffs, soaring choruses and immaculate arrangements decorate the varied album, beginning with the mid-paced opener "Afterglow Of Ragnarok".

"Many Doors to Hell" has a more subdued feel, and sounds like a track Ghost could have written. It could be Dickinson’s most pop like composition to date. Guitarist Roy Z's mid-section shines, as does his production throughout the record. Dickinson’s talent as a narrator takes centre stage on "Rain On The Graves", where the verses are mostly spoken and contrast nicely with the fully belted out chorus.

The song was inspired by Dickinson’s visit to poet William Wordsworth’s grave. Next is a highlight of the album, “Resurrection Men”, and one that Dickinson himself hinted to us in an upcoming interview could be on the setlist when he visits Oslo on 9 June.

It features Western guitar and Latin rhythms, and transitions into a gothtinged, doomy, progressive Black Sabbathesque section. The power and range of Dickinson’s vocals at 65 years old are to be admired. The brooding “Fingers in the Wound” is the shortest track at only 3 and a half minutes, and has atmospheric piano, strings and organ, flawlessly layered, and again there is a surprising transition to an Arabic section. Dickinson’s storytelling and musical imagination

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R are running wild on this record, freed from the democracy of Iron Maiden.

“Eternity Has Failed” is, you’ve guessed it, a cover of Iron Maiden’s “If Eternity Should Fail” from “The Book Of Souls”. Heavier and shorter than the Maiden version, Mistheria’s keyboards have also replaced some of the guitars, and it works! Also, the Ennio Morriconesque woodwind intro compliments Dickinson’s voice more than the trumpet intro on Maiden’s version. The tempo picks up with the speed metal and heavy heat of “Mistress Of Mercy” and its catchy chorus. Dickinson’s vocals and Roy Z’s riffs prove to be a perfect marriage. The music slows down with the ballad “Face In The Mirror”, and this is the weakest track on the album. It is the only one that feels like it doesn’t quite fit, but it does contain a beautiful acoustic guitar passage. The mellow vibe continues as “Shadow Of The Gods” begins with piano, reminiscent of Maiden’s “Empire of the clouds”, but the track later segues into a heavier prog metal vibe. The longest track is the album closer, the theatrical 10-minute epic “Sonata (Immortal Beloved)”, where Dickinson expresses vulnerability, repeatedly pleading “save me now” with increasing desperation, and Roy Z plays a blistering, heart felt solo that echoes the sound of Dickinson’s heart. Essential listening for all heavy metal fans, and I am calling it now, a contender for album of the year.

Anne-Marie Forker

DOOL The Shape Of Fluidity Prophecy Productions 4/6 19. april 2024 Nederlandske Dool, hvis tredje langspillplate er like om hjørnet, representerer et relativt sjeldsynt amalgam i dagens kvikksand av polarisert enfoldighet.

Bandets brohode fundamenteres etter prinsipper fra mørk 1990-tallsrock, nærmere bestemt perioden 19932003, som i seg selv danner en solid dekade, men med åpne dører til moderne symfonisk rock, doom, postrock og metall. Sanger og gitarist Raven van Dorst tenker melodisk og kontrasterende. Han er i ferd med å blomstre som låtskriver, hvis linjer sporadisk undergår østligtonal aksentuering. Bandet odler enkel, men sirlig og effektfull vokalharmonikk, mens de kinematografiske strukturene vitner om hollendere med noe å melde. Kvalitet og fantasi forminsker mot slutten av skiva, uten at annet enn det malplasserte, 80-tallsfriserte gothrocksporet «Evil In You» faller igjennom skydekket. Best er «Venus In Flames», som lykkes å krysse spor med både Katatonia, Seigmen og

norwayrock.net

SKIVER SKIVER Crimson Glory; det løfterike coda-et, armert med brusende hammondorgel, bærer alene bud om fremtidige løft på den rockedramatiske gren.

Andre fordelaktige plateforekomster teller yppale og bekmørke «SelfDissect», tittelkuttet og «House Of A Thousand Dreams», sistnevnte med yndig cellostemme. Slepne «Hymn For A Memory Lost» rommer også innbydende strekk, men kommer helhetlig til kort. Høststemte lyttere bes kalibrere sin radar i retning Dool.

Geir Larzen

DUST BOLT Sound Fury AFM 2/6 23. februar 2024 Det er gått et par skiver siden forrige gang jeg anmeldte tyske Dust Bolt.

Den gangen, i 2016, beskrev jeg «Mass Confusion» som middels crossover/thrash. Denne gangen vet jeg ikke hva vi skal kalle det, for her er det mye ymse. Joda, at basisen er, eller har vært, thrash kan man høre i relativt ålreite spor som «I Witness» og «New Flame». For meg blir det for mye groove- og alternative metal tendenser oppi dette. En låt som «Disco Nnection» er kul nok et par runder den, med sine discotakter, men «I Am The One» er en alternativ rocker som kommer tretti år for sent.

Tittelkuttet er typisk radiorock og hører ikke hjemme på en plate som går under kategorien thrash. Denne finnes som video for øvrig. Jeg kan like variasjon, men dette blir altfor schizofrent og jeg er langt unna å finne en rød tråd på tyskernes femte plate.

Ronny Østli

THE END MACHINE The Quantum Phase Frontiers 4,5/6 8. mars 2024 Supergruppa med George Lynch er tilbake. Og dette låter mer Dokken enn Dokken. Så er det sagt. Jeff Pilson er fortsatt med på lasset, og skal selvfølgelig også ha honnør for at det låter klassisk melodiøs hardrock.

Nytt siden sist er at Robert Mason er ute etter at bandet bestemte at de ville ha inn litt friskt blod, og valget falt på indiske Girish Pradhan (som

også har sitt eget band, Girish and the Chronicles). Han innehar en fantastisk flott stemme som passer lydbildet som hånd i hanske. Girish leverer et imponerende bidrag her og har både den riktige klangen og et bra spekter i stemmeregisteret som gir låtene et løft. Et klokt valg i mine ører, selv om Mason fortsatt er en strålende vokalist. Låtene synes jeg også holder veldig bra nivå denne gangen, og det er åpenbart at dette ikke er rasket sammen over en helg i studio.

Det er ikke alt produktive George har kommet med i de senere årene som har virket like gjennomtenkt og gjennomarbeidet, men “The Quantum Phase” gjør det. Faktisk så synes jeg dette svinger som pokker, og det låter minst like bra som de to foregående skivene. Så vi kan vel definitivt konstatere at The End Machine er et skikkelig band, og ikke bare et Lynch sine mange prosjekter.

Pål J. Silihagen

EXHORDER Defectum Omnium Nuclear Blast 3.5/6 8. mars 2024 Da jeg så videoene til «Year Of The Goat» og «Forever And Beyond Despair» tenkte jeg at det var da overraskende heftig. Jeg husker jo Exhorder sine to første plater som helt greie, og jeg kjøpte heller aldri comebacket fra 2019, «Mourn The Southern Skies», selv om jeg likte den og ga den 4. Et godt voksent Exhorder har ikke noe å bevise, og gir jernet. Thrashen som har vært med hele karrieren er selvsagt tilstedeværende, men her har vi i tillegg råskapen fra crossover, samt at det finnes blastbeats og death metal. «The Tale Of Unsound Minds» og tittelkuttet mer tyngreog groovy, og har fellestrekk med Trouble, hvor vokalist Kyle Thomas også synger. Alle låtene nevnt hittil, og flere til, er gode.

Og jeg liker energien til kvartetten fra New Orleans. Grunnen til at den ikke overgår forrige er at jeg synes mye av låtmaterialet ikke er det helt store.

Ja, enkeltvis er låtene råtøffe, men kanskje fandenivoldskheten går litt på bekostning av låtene. Og når det er tolv av dem blir det litt mye.

Ronny Østli

SARA FJELDVÆR Stars Fjordgata Records 4.5/6 9. februar 2024 Hitra-væringen utga debutalbum og EP simultant med sluttføringen av bachelorgrad ved NTNUs jazzlinje, og står herved fritt til å satse maksimalt som soloartist. Noe annet ville være like inkriminerende som at Siri Nilsens musikalske talent spilles ut over sidelinja til fordel for produksjon av strikkebøker... Sara Fjeldvær opererer i en intimrå smeltedigelsone av visesang, jazz, kunstpop og rock, og man slås umiddelbart av nivået på materialets arrangementer og melodiske dybde. «Are We All Like This» danner praktfull plateprolog av jazzinjisert kammer-pop, nydelig pennet og eksekvert, og intonerer et album i smakfulle bølginger av høstlig elegi og håp. At Fjeldvær behersker det populærmusikalske segment proklamerer «Indulge Me» med fynd og klem; stykket er en triumf av smektende popmelodikk, pasjonerte legatostrykere, uforutsette tonalkantringer og rockens dynamikk, hvor koryféens bandmedlemmer skinner etter tur på henholdsvis kammerinstrumenter, vibrafon og mellotron. «Indulge Me» er så sterk at den tåler sammenligning med både Rufus Wainwright, Susanne Sundfør, Radiohead og de to umistelig 1990-tallsplatene til Karoline Krüger. Vevre «Proposition» trekker til det økumeniskeksperimentelle kirkerommet, pianodrevne «Outrageous» tindrer av rockeoperasaft og synliggjør Fjeldværs vokale kapasiteter, mens «Hold Me Then» hefter i seg selv for en reise, fra kontrabassintonert og fortrøstningsfull gospel, til rampete vaudeville-vals.

Platas mellomstredelige tilslag holder høyt teknisk nivå, men stiller kompositorisk flatere enn de fem nevnte bravader.

Disse fem skiller Fjeldvær fra klinten, og konkretiserer hva den unge artisten bare må gjøre mer av.

Geir Larzen

F.K.Ü.

The Horror And The Metal Despotz

NRM 3-2023 89

SKIVER 4/6 9. februar 2024 De svenske horrorentusiastene er tilbake etter syv års fravær på platemarkedet. Og med tanke på at dette er bandets sjette plate siden debuten «Metal Moshing Mad» fra 1999, så har det ikke akkurat strømmet på jevnt med skiver. Så er vel også dette mer et sideprosjekt å regne også, alle medlemmene har en ganske lang liste med andre band. Som vanlig er det kombinasjonen gammel thrash metal, skrekkfilm og humor vi får servert. Er du Exodusfan og hårsår, så bør du nok styre unna, da jeg finner mye fellestrekk i bandets midtempo låter, samt at det er fullt mulig å høre litt mer enn et snev Steve Souza i Larry Lethals vokal. Med dette sagt så står låtene seg godt på egen hånd, det er langt unna parodi og ren humor. Et par videoer er sluppet, av tittelkuttet som åpner og «The Spawning».

Dette er gode låter som representerer skiva på en god måte, men jeg vil trekke frem den kjappe «(He Is) The Antichrist» som min favoritt, sammen med midtempo «Harvester of Horror».

Uten å ha alle platene i hylla, har jeg likt det jeg har hørt tidligere, men denne gangen synes jeg det sparker ekstra friskt av svenskene. Så selv om det finnes resirkulering fra thrashens gullperiode, tør jeg påstå dette er F.K.Ü.’s karrierebeste.

Ronny Østli

FOLTERKAMMER Weibermacht Century Media 3.5/6 19. april 2024 Utgangspunktet symfonisk black metal med kvinnelig operavokal er vel ikke akkurat det som får meg til å hoppe av glede. Men her er det noe som traff meg altså. Mitt første møte med Folterkammers andre plate var videoen til åpningssporet «Anno Domina». Bredbent og groovy metal med en hysterisk vokal appelerte til meg. Neste singel «Leck Mich» er også en kul låt, men så skal det sies at det er åtte låter her, og interessen etter de to nevnte låtene som åpner ballet, dabber noe av. Det er langt ifra alt som treffer meg like godt, men jeg synes de setter sin egenart på Velvet Undergrounds «Venus In Furs». Bandet er hjemmehørende i New York, men plata er tyskspråklig.

Kvintetten ledes av vokalist Andromeda Anarchia, som sammen med gitarist Zachary Ezrin også er involvert i Imperial Triumphant.

Ronny Østli

90 NRM 3-2023

ACE FREHLEY 10.000 Volts Independent 1/6 23. februar 2024 “ChatGPT - write an Ace Frehleyalbum please?”. Og svaret tilbake hadde vært farlig nære “10.000 Volts” vil jeg tro. Her er alt så digitalisert og ufarlig at jeg sliter med at min gamle rockehelt - som i tillegg var ikke bare en av de som holdt rockemytene ved live i sitt gamle virke Kiss, men som også sto for de aller kuleste låtene i starten egentlig har vært tilstede i det hele tatt under seansen ved skapelsen av “10.000 Volts”. Her er det så mye autotune, trommetriggere og gudvet-hva at jeg ikke orker å begynne en gang. Jeg orker heller ikke å bruke mer tid på den skjiten her, så for oss gamle Kiss-fans kan vi mye heller ta oss et glass med kaldt gin over gamle klassikere enn å la dette tullballet få noe særlig med spalteplass. Fysj!

Sven O. Skulbørstad

FRIENDS OF HELL God Damned You To Hell Rise Above 4/6 5. april 2024 Denne internasjonale supergruppen ble dannet av Satan’s Wrath og ex-Electric Wizard bassist Tas Danazoglou i 2021, og debuten ble sluppet året etter. I bandet fant vi tidligere Sentenced bassist Taneli Jarva og Reverend Bizzare’s Alber Witchfinder på vokal. Han er nå ute av bandet og ny mann er tidligere Nifelheim vokalist Per Gustavsson.

Akkurat som med Satan’s Wrath syntes jeg ved de første gjennomhøringene at dette var nesten, men ikke helt der. Etter å ha lagt bort skiva en liten stund, var det noe som løsnet ved neste lytt. Det låter veldig klassisk.

Jeg vil ikke kalle det doom, men den tyngre bluesbaserte hard rocken fra rundt 1980 hviler tungt i soundet. Jeg tenker dette fint kunne vært et av de NWOBHM bandene som kun ga ut en singel og som vi aldri hørte mer fra. Lydbildet er sånn, og vokalen til Pelle er sånn. Ikke at det er noe feil med noe av dette. Jeg synes Pelles vokal kler denne skiva. Han synger

variert, kommer også ganske høyt. Vi må huske at mannens stemmecoach er black metal og tobakk. Tittelkuttet åpner og er klassisk uptempo heavy metal, mens neste spor «Gran Inquisitor» er tyngre, og mer traust.

«Bringer Of Evil» er mer av den catchy sorten, mens jeg vil trekke frem heavy rockeren «Arcane Macabre» som favoritt. Liker man hard rock fra før tiden hair metal ble et begrep, kommentaren selvsagt tilsiktet Gustavssons høye panne, så synes jeg Friends Of Hell bør bevilges en lytt.

Ronny Østli

FUNERAL WINDS 333 Osmose 3/6 26. januar 2024 Nederlandske Funeral Winds har vært med oss et kvart århundre, og deres halvonde «333» er plate nummer åtte.

Man bør nok like gammelt Beherit og Mayhem på sitt mest primitive for å få noe ut av dette. Jeg gjør i grunn det, men føler det mangler mye. Og da tenker jeg ikke på at det er kraftig underprodusert, eller at bandet har kun ett medlem, Hellchrist Xul.. Variert er det også. Jeg foretrekker de seigere sporene, som «Eternal Nightmare» og «Forever Cursed and Bound». Og det er ikke tilfeldsig at jeg nevner nettopp disse, for da sistnevnte spilles mener jeg bestemt at jeg hadde hørt denne før på plata, da som «Eternal Nightmare». Neida, det er ingen reprise, men samtidig blir mye på plata likt og sånn sett litt kjedelig over langen.

Ronny Østli

GAUTE STORSVE BAND Bebé K’awiil Apollon Records 4/6 23. februar 2024 Gitarist Gaute Storsve og dennes sekstet lykkes med å danne allianse av nordisk jazz og latinamerikansk folkemusikk.

Ensemblets tredje album utgjør et pulserende, lekkert og melodiskikket fonogram av livsbejaende komp, sirlig fiolin og saksofon, samt en orkesterleder som konsekvent verner om tonalitet

og det kompositoriske fremfor improvisatorisk vrøvl. Patricia Morales las vokalfronte en akustisk bossanova, med patos og stil. Albumets seks spor, som etter sigende danner et narrativ grunnet på Maya-kulturens myter og arkeologiske historie, utviser adekvat divergens i tone og tempi, men undertegnede er særlig svak for repertoarets rappe forekomster, nærmere bestemt spansk-smektende «Itzamna» og et fertilt tittelkutt, hvorunder Hot Club de Norvege og The Jazz Police hensettes på Cuba.

Rockeprogressive «Chaak» og melankolske «Ixchel» sementerer en norsk jazzutgivelse verdt å spandere ørets tid på.

Geir Larzen

STEVE HACKETT The Circus and the Nightwhale InsideOut Music 4.5/6 16 February 2024 Steve Hackett remains one of the most prolific musicians working in the progressive rock space. Despite a demanding tour schedule with his revisiting of the early music of Genesis to which he made such a definitive contribution, this new record, “The Circus and the Nightwhale” will be his thirteenth studio album. It is an ambitious and rich record. Hackett has explained that is a concept album of sorts, drawing on his life experiences as jumping off points for the themes of the songs and the overall shape of the record, as the main character, Travla, moves from the very concrete world of 1950s London through increasingly metaphorical spaces, through trials and fire, before ending up in the belly of the eponymous whale. The richness comes most of all from the variety of musical styles which the record manages to include.

There is dirty blues rock in “Taking You Down” and something closer to rock fusion in “Get Me Out!” and “Breakout”. Fans of Wobbler, Jordsjø, and Big Big Train will enjoy the dense, lush post-Genesis folk-rock of “Enter The Ring”, with its layered twelve-string guitars and ensemble vocals. There are traces of industrial rock in “Into The Nightwhale” and East-meets-West folk music in “Circo Inferno”. So, each song has its own voice and its own musical style, with only the segues in recording holding them together. Occasionally, this variety spills over into the songs themselves – “Taking You Down” and “Wherever You Are” themselves contain several different styles of music and arrangement. The record certainly keeps you on your toes.

There’s theatre too, with the shorter musical pieces like the excellent “These Passing Clouds” standing almost as preludes to the songs

norwayrock.net

SKIVER which serve as the “big numbers” in the drama. Pieces like “Get Me Out!” and “Ghost Moon and Living Love” have strong, theatrical openings, announcing their arrival. The guitar work is equally varied. We get the full range of Hackett’s guitar voices on this record, from the signature fast runs, fret-tapping, and wailing vibrato to more conventional blues rock sounds and of course his classical and Spanish guitar playing. No part of Hackett’s guitar vocabulary seems to be missing from this album, and whichever particular style or voicing of his you find most evocative, it will be found somewhere in the mix. There are no shortages of long, obligato guitar sections, but none that are too long, overstay their welcome, or push the music out of the way – the solos arrive as the music needs them. By and large, the musical contributions from the other players are also first-rate, especially from long-time collaborator drummer Craig Blundell, whose forward-leaning attacking style punctuates the album, though we have guest appearances from Nick D’Virgilio and Hugo Degenhardt as well. Roger King, Hackett’s musical third hand, is also very much in evidence, as much from the broad string and synth parts as from the overall production. It is curious that, as a concept album, it is so varied.

And, indeed, were it a musical score for a show of sorts, the variety of the music would undoubtedly stretch the atmosphere of the production. I will leave it as an exercise for the reader whether the breadth of the record is a strength or a weakness. It is certainly striking and there are few weak parts in the arrangements – each piece stands well on its own. However, the record is at its best when it is most adventurous, and the more radiofriendly parts, like “Ghost Moon…” and the opening section of “Wherever You Are" fall flat in comparison with the pieces like “Circo Inferno” and “Get Me Out!” which are dynamic, well-constructed, and exciting, and totally different from the rest of the album. We end with one of Hackett’s signature classical guitar pieces “White Dove”, a gentle, lyrical close to an energetic, complex record. Given the journey we have been on, this is a final note of peace for the protagonist, his struggles over. To draw on the biographical theme of the record, he has finally reached that room which has all Hackett said he ever needed as a young man – a bed, a chair, and a guitar. There’s considerably more than that in here – a smorgasbord that is more big top than small fayre.

Alex Maines

norwayrock.net

mer garasjelyd og mer melankoli. Så har du på andre siden avslutningen «Winter» som blir litt for psykedelisk og rar for meg. Det er altså både fugl og fisk på Haystack sitt fjerde album.

Ronny Østli

HAMFERD Men Guðs hond er sterk Metal Blade 1/6 22. mars 2024 Hender det du spiller musikk, også er det så lite engasjerende at du ikke aner hva du har hørt? Du legger først merke til det når den er ferdig og det blir stille. Denne plata er sånn. Og da er det bare å starte på nytt. Så skjer det samme igjen. Ok, på spor to, «Rikin» tenker jeg at her er får vi god gammel sørgmodig death doom.

Men det går over og vi er tilbake i glemmesporet igjen. Jeg registrerer litt underveis at noe her kan minne om Borknagar når jeg finner de på sitt kjedeligste. Hadde enda renvokalen vært veldig bra, kunne den reddet noe, men også denne er bare voldsom som kjedelig. Beklager våre venner fra Færøyene, jeg skulle gjerne sagt alle gode ting er tre. Men nei, vi glemmer dette og hopper videre.

Ronny Østli

HAYSTACK Doomsday Goes Away The Dogma Repertory/Threeman 3/6 9. februar 2024 Uffe Cederlund slapp de to første Haystack albumene på siste halvdel av nittitallet, mens han enda var gitarist i Entombed. Man hørte hvor han kom fra, med den skitne tunge gitarlyden, selv om musikken var mer støyrock enn death metal. Plate nummer tre kom i 2019, og den ga jeg et halvt poeng mer enn denne.

Grunnen er at jeg synes dette er for snilt. Det er gitarorientert rock og ikke så upoloert støyrock som jeg husker fra tidligere. For meg blir det sammenlignbart med hans Entombed kollega Nicke Anderssons Hellacopters.

Det begynte litt småkult, men så er det bare blitt bedre produsert og snillere rock, og råskapen er borte. Karakteren tilsier at dette er langt fra håpløst, bare litt anonymt. Jeg kan trekke frem et par låter jeg liker godt, og det er tyngre og groovy «Dark Nothing». Den er rå, og jeg tenker litt midtempo Motorhead blandet med garasjerock. «Blame» får meg til å tenke på Kyuss bare med

SIVERT HØYEM On An Island Warner Music Group 5,5/6 26. januar 2024 Etter et ønske om å gjøre et enkelt og nedstrippet album landet det til slutt på å spille inn live i et gammelt bedehus som heter «Zoar» i Nyksund.

Enkle, rustikke omgivelser og få hjelpemidler har ikke gjort musikken enfoldig. Tvert imot, har ideen preget albumet med nostalgi og åndelig føde.

Høyem hadde med seg sine faste musikere Christer Knutsen og Børge Fjordheim. Resultatet er et levende, organisk og autentisk konseptalbum.

Musikkstilen denne gangen minner mer enn før om nordgotisk folk rock og blues, iblandet gospel og en klype neo-noir. Høyem har latt seg inspirere av forfallet som preger den nordnorske øya etter fraflytting og bruker dette symbolsk i tekstene som omhandler rusten kjærlighet, begjær og forræderi. «On An Island» innledes med tittelsporet som en ouverture med selsom, vakker klang.

Neste låt ut er «Two Green Feathers».

En anelse mer up-beat tempo låt inspirert av Hamsuns «Pan». «When Your True Love Is Gone» gir sterke assosiasjoner til Leonard Cohen, en ikke ukjent inspirasjon for Sivert Høyem. Dette er en kraftfull låt fylt av østeuropeisk folklore for dem som vet å sette pris på det. «In The Beginning» er en stor hjemsøkt ballade om kjærlighet hvor vi tydelig kan høre klangen fra lokalene når Høyem sårt messer «You bring meaning to the madness». I «Aim For The Heart» hører vi en lysere toneart på vokal, som til tider ligger ubehagelig høyt.

Men det reddes inn fordi låten er poetisk vakker og har et midtparti med deilig barytongitar. Så, over til skivas absolutte høydepunkt, «The Rust». Låten innledes av en byssende hjerterytme som sender meg rett tilbake til episk trip-hop fra nittitallet.

Låten er sparsom, men likevel enorm.

En sanselig godbit av det sjeldne slaget. De to neste låtene «Keepsake» og «Now You See Me, Now You Don't» seiler også opp som undertegnedes store favoritter. Førstnevnte med nydelig gitarspill, nesten litt kammerpop-ish, og sistnevnte en dramatisk og mektig blueslåt med rå og brutal avslutning. Høyem flexer her med stemmen sin, og hvis ikke denne blir plukket opp til å bli introlåt på en nitty gritty westernkrim så skjønner jeg ingenting. Albumet avsluttes med “Not Enough Light” som byr på godt

gammeldags fiolinspill og fungerer som et plaster på alle sårene tidligere låter fikk til å blø. I innledningen av låten måtte jeg nesten stoppe opp litt og forsikre meg om at det ikke var en polert og roligere utgave av Eddie Vedder jeg hørte. Liten digresjon akkurat der, altså. Når vi først er inne på det, stemmen til Høyem slutter aldri å sette dype spor selv i skarete snø, og det kan se ut som han bare blir bedre og bedre. Reint feinschmeckeri.

Det slår meg denne gangen at han har litt av de samme kvalitetene som Jeff Buckley har, og Anohni Hegarty.

Han glir igjennom oktavene på mesterlig vis og bruker stemmen helt bevisst til å sette stemninger i låtene sine ved å veksle mellom glødende varmt, og andre ganger iskaldt og mektig. Begge deler er henrivende.

Selv om det er etablert at det er i de mørke tonene Høyem statuerer seg som en usedvanlig begavet vokalist, er det bare en av mange grunner til at Sivert Høyem i dag er en verneverdig nasjonalskatt vi nå deler med store deler av verden. Om enn aldri så enkelt er altså vår Grand old man tilbake med full kraft og nådeløs tilstedeværelse. I en innspilling hvor mye er overlatt til skjebnen, vitner det likevel om at det tilfeldige i musikken er langt i fra tilfeldig. Det er her det blir tydelig for meg at han er en kunstner som skjærer relikvier ut av en trestokk, og akkurat derfor lar vi oss forføre av musikken – som denne gangen er brilliant.

Linda Cecylia Taanevig

IHSAHN Ihsahn Spinefarm 6/6 16. februar Hvordan i alle dager begynne å beskrive vår helt egen Ihsahns splitter nye epos? Vel, kan kanskje begynne med å si akkurat dét - dette er ikke en klassisk “rockeskive” av gammelt kaliber - dette er et storslagent verk som gir inntrykk av at det er nettopp dette Ihsahn har drømt om å skape hele veien, og erfaringer fra ikke bare et liv innen musikk, men også livserfaring generelt har gjort det mulig å få det til. For dette er ikke bare stort og episk, det er gigantisk nesten forbi fatteevne. Legg til en fortelling som legger “Ihsahn” pent i kategorien konseptalbum, og de fleste bokser innen “storslått” er huket av med god margin. Lenge har han bevist at det ikke bare er sortmetall som gjelder for Emperor-legenden, men inspirasjoner som strekker seg fra såvisst sortmetall til filmmusikk og jazz, og det meste som finnes der imellom. Hadde de fleste andre prøvd på noe liknende, dette er by far det absolutt mest ambisiøse og omfattende Ihsahn noensinne har begitt seg ut på, og i

NRM 3-2023

91

SKIVER tillegg hatt nervene til å titulere verket etter seg selv, ville slakterknivene vært så til de grader kvesset og de mer krasse og negative adjektivene hentet ut ifra ordboken klare til bruk. Men dette er ikke de fleste andre, dette er en på høyden av sin kreative karriere som har skapt noe fullstendig ut av en annen verden. Man hører Emperor i ryggmargen over de fleste spor, men vel så mye filmmusikk - da spesielt fra “Charlie Og Sjokoladefabrikken” (nei, ikke den versjonen med Johnny Depp) - og sterke elementer fra jazzverdenen. Og bare for å toppe det hele blir skiva utgitt i to versjoner - én fullverdig med metall og orkester, og én ren orkesterversjon. Det har blitt poengtert at det er to forskjellige utgivelser, så jeg setter fokuset mest på metallversjonen, men trekker nok inn enkelte elementer fra orkesterversjonen og der det passer. Åpneren “Cervus Venator” setter en så til de grader passende stemning for hva som kan komme på begge versjonene, og man aner egentlig ikke helt hva som kommer heller før det smeller igang, og det høres i løpet av ett sekund at Ihsahn her er i sitt ess og fullstendig på hjemmebane. Og da har jeg brukt to avsnitt bare for å komme til ouverturen, så bær med meg her, jeg skal så godt jeg kan forsøke å holde meg så kortfattet som mulig. For det er ved “The Promethean” det hele virkelig kicker igang, og da er det ved et heftig trommedriv og fett gitarriff som bærer låta avgårde. Sjefen sjøl sin karakteristiske skrikevokal kommer så etter en liten stund, og man er i gang ved en herlig start! Orkesteret her kommer og går litt som det passer seg (og det passer seg uten unntak ekstremt godt), og beviser det fine med orkesterversjonen da det er detaljer der som ikke kommer så godt frem iblant metalløset. Midtpartiet her har så mange musikalske referanser at det er umulig for meg å gjengi alle, men en finfin oppbygning over et fengende jazzparti er vel en god start. Førstesingel og -video “Pilgrimage To Oblivion” er så neste spor ut, og for de som enda ikke har sjekka den ut kan det vel nevnes at det er noe av det mest hissige Ihsahn noensinne har gjort - og det sier ikke så lite. Her kommer også den gode gamle blastbeaten, og er et spesielt men like forståelig et singelvalg.

Både spor og video er relativt sær og spesiell, men det passer meget godt inn i helheten på skiva ellers.

Det finnes mer “tilgjengelige” spor om du vil på “Ihsahn”, men neppe noen som presenterer helheten på en bedre måte enn akkurat denne.

Jeg kan ikke gå inn på alle spor like detaljert, men et spor som må nevnes er “A Taste Of The Ambrosia”. Dette er et så fantastisk sterkt spor med oppbygninger og så til de grader sterk melodiføring at man sitter igjen noe fortumlet når sporet er over. Her skal jeg også nevne at orkesterversjonen fungerer såpass bra at den fint står på sine egne ben, så dette er komponering av en særdeles høy klasse. Hovedelementet i kuttet må være noe av det absolutt beste Ihsahn noensinne har komponert, og når den moduleres først mot midten av sporet og ikke minst helt mot slutten etter et noe spesielt midtparti til en avslutning fra en annen verden slår det fullstendig pusten av meg.

92 NRM 3-2023

Såpass at jeg faktisk trenger litt tid til å hente meg inn igjen, og da passer det veldig godt at han tar det helt ned ved “Anima Extranae”, som er en instrumental pianotrall også hentet fra filmmusikkens glade dager ifra 60-/70-tallet så man faktisk kan ta seg en liten pust i bakken. Tviler på at det er tilfeldig. Neste halvdel av skiva er noe roligere enn første del, uten at det helt tar foten av gassen.

Hør for eksempel på refrenget til “Blood Trails To Love” som jeg vil tro er det nærmeste Ihsahn noensinne har vært en ballade - og han lander så absolutt det med stil også. Og da må vi ikke glemme et slags hovedparti som stadig dukker opp etter versene som absolutt også hører hjemme i sporet og er noe som sitter igjen etter gjennomlytt. Man kan sågar bli lurt til å tro at dette er høydepunktet i sporet, men det spares nok til det ekstremt melodiske refrenget der Ihsahn tar frem cleanvokalen og synger like pent som han skriker fett. Men dette visste vi jo. Den rene jazzoppbygningen fullt orkestrert midtveis som bygger seg opp til hovedpartiet må bare høres. Der jeg har nevnt “Charlie Og Sjokoladefabrikken” som en slags pekepinn på orkestreringen på første halvdel er det en annen kjenning som får æren av å være inspirasjonskilde til “Hubris And Blue Devils” nærmere vår helt egen “Karius Og Baktus”. Hvordan man kan få dette til å passe sammen med alle andre musikkreferanser på denne skiva vet jeg ikke, men det vet tydeligvis opphavsmannen for dette passer sammen som hånd i hanske. Mer blastbeats og thrash og et vers som ikke ligger milevis unna Meshuggah gjør at jeg angrer litt på påstanden om at det roer seg en smule, for denne ligger nok litt unna det man vanligvis kaller “rolig” - men partiet som sitter igjen i etterkant er nok et meget sterkt og melodisk refreng. Akkurat her håper jeg at skiva aldri skal bli ferdig, for jeg kan rett og slett ikke få nok. Men alle gode ting har en ende, som det sies - og her er det da låta “At The Heart Of All Things Broken” med den instrumentale “Sonata Profana” rett etter som har den store æren av å avrunde mesterverket. Og der de aller fleste andre antageligvis ville ha spart det store smellet helt til slutt kommer den heller mot slutten av førstnevnte, for her måker både symfoni og metall deg rett inn i øregangene og sender deg til himmels (eller den andre veien, alt ettersom) før alt roer seg helt ned mot slutten. 9.14 deilige minutter klokker den inn på som skivas lengste spor, og er allikevel nesten litt for kort.

Sistnevnte gjør jobben av å formidle en avslutning på en aldeles forbilledlig måte, men totalt nedstrippet i motsetning til forventningene som nevnt. Og så er det brått slutt. Selv etter x antall gjennomlyttinger, noe som er uvanlig for min del da jeg stort sett tidlig gjør meg opp en mening, sitter jeg måpende igjen som en evneveik når “Ihsahn” er ferdigspilt.

Her har mannen tydeligvis gått dypt i seg selv for å hente ut alt han har, og gjort det med stil. Det finnes vel knapt en eneste svak utgivelse med hans navn på, men “Ihsahn” klarer i mine øyne å toppe absolutt alt - inkludert Emperor. Det sier så ufattelig mye at jeg tror ikke jeg trenger å si så veldig mye mer, annet enn løp og kjøp! Dette

er den klart beste skiva som kommer ut i år, og alle som er tilhengere av Ihsahn og hans musikk trenger ikke å lure på noen ting, her har han klart det kunststykket å overgå seg selv, så det er bare å anskaffe den med en eneste gang.

Sven O. Skulbørstad

INFECTED RAIN Time Napalm Records 5/6 9 February 2024 The Moldovan progressive metal quartet, Infected Rain, have released their sixth studio album, “Time”, their first record with new bassist Alice Lane. Their heavy progressive metal sound has evolved and incorporates elements of nu-metal and electronics. They are not afraid of venturing outside traditional metal soundscapes and this keeps the music fresh. Lena Scissorhands’ raw, versatile and powerful vocals are all over the record. On the progressive “Never to Return”, for example, she displays her softer vocal style, which is reminiscent of Portishead’s Beth Gibbons in places, and this is followed by “Lighthouse”, where her vocals and the music sound a little like a Within Temptation track. On “Pandemonium” her clean vocals sounds like Evanescence‘s Amy Lee, but make no mistake, Lena has her own, distinctive sound and identity. Her full power is displayed on “The Answer is You”, accompanied by heavily distorted guitars and a nu-metal style riff from guitarist Vidick. The diverse instrumental arrangements compliment the vocals well. The band’s experimentation with sound is beautifully displayed by ‘Paura’, where gentle electronics are accompanied by spoken Moldovan, and the band shine on the haunting closing track, the purely instrumental “A Second Or A Thousand Years”. Brutal, broad, immersive and cinematic. A record that keeps the listener engaged from beginning to end.

Anne-Marie Forker

JORDSJUK Råtner På Rot Indie

4/6 15. mars 2024 Jordsjuk er et nytt band, men medlemmene kjenner vi fra band som Koldbrann, Nordjevel og Urgehal, for å nevne et lite utvalg, og som stilmessig kanskje er nærmest Jordsjuk. Debut ep’en «Råtner På Rot» består av fire låter innen slem gammel svartmetall.

«Stein Til Byrden» og «Viva La Apocalypse» er kjappe og brutale, mens «Siste Skanse» og tittelkuttet er mer midtempo og groovy. Jeg finner hint fra death metal som Cadaver rundt «Necrosis», men også Khold. Og ikke bare tenker jeg det på de midtempo sporene, men også vokalen. For Mannevonds vokal fremfører tekstene såpass tydelig at man hører hva som synges. I tillegg til Mannevond har de to andre gutta, Renton og Sagstad en ganske lang liste med aktive band, men jeg håper, og tror, dette er en forsmak og at det kommer et album etter hvert. Dette trøkker, det groover og låter slemt. Jeg er klar for mer.

Ronny Østli

JUDAS PRIEST Invincible Shield Sony Music 4,5/6 08. mars 2024 I år er det 50 år siden metallgudene i Judas Priest platedebuterte med "Rocka Rolla", men ingenting verken Parkinson, hjerteinfarkt eller kreft - kan visst stoppe Rob Halford & co i å ufortrødent marsjere videre med heavy metal-banneret høyt hevet. Ganske nøyaktig seks år etter "Firepower" er Metal Gods tilbake med en ny skive, og hadde du spurt oss den gang i 2018, ville vi vært skråsikre på at «Firepower» kom til å bli Priests farvel, med tanke på at Glenn Tipton var rammet av Parkinson og ikke var i stand til å turnere mer. I 2024 har Tipton blitt 76 år gammel, men står oppført som komponist av samtlige elleve låter på «Invincible Shield» sammen med Rob Halford og guttungen Richie Faulkner, som gjør en fantastisk innsats på gitar her. (Enkelte kilder oppgir at Halford og Faulkner har skrevet brorparten, mens Tipton har bidratt med to låter: "Sons Of Thunder" og "Escape From Reality".) Det låter så klassisk og erketypisk Judas Priest at man nesten må dobbeltsjekke at det ikke er Tipton og Downing som leverer de tostemte introene og gitarsoloene som i snart 50 år har vært Judas Priests varemerke. Selv om dette er et band som har sin spede begynnelse på tampen av 60-tallet, og både Halford, Tipton og bassist Ian Hill er godt opp i 70-årene nå, så spruter dette av energi og presisjon i utførelsen, nok energi til å gjøre musikere en tredjedel så gamle misunnelige.

norwayrock.net

SKIVER

Produsent Andy Sneap har nok også i løpet av tiden som turnégitarist for bandet (siden 2018) lært seg hva som funker og hva som ikke funker i denne settingen, for det låter kuler og krutt.

Men selv om det unektelig høres ut som klassisk Priest, så har de ikke falt for fristelsen å låne noen triks fra den nye generasjonen av metalband - med unntak av et kontemporært lydbilde, så kunne nesten alle disse låtene like gjerne ha vært på "Painkiller" (som kanskje er den skiva man kan trekke flest paralleller til), eller på "Defenders Of The Faith", eller på "Stained Class", for den saks skyld. Åpningssporet "Panic Attack" fikk vi høre allerede i fjor høst, og er lett noe av det tyngste og hardeste Priest har gjort siden "Painkiller", selv om de har skamløst rappa ett parti fra Rush og "Tom Sawyer". Halford har stadig stemmen intakt, både i det lavere registeret og når han gneldrer til med de høyere tonene, som han gjør i versene på andrelåten "The Serpent And The King", som er lillebroren til tittelsporet på "Painkiller", en skive man stadig kommer tilbake til når man hører på "Invincible Shield". Og hør hvordan 62-åringen Scott Travis tar av på tampen av denne låten! Det er ikke bare doble basstrommer og intens metalriffing fra start til slutt her. Midtveis kommer "Gates Of Hell" og tredjesingelen "Crown Of Horns", som begge viser Judas Priests mer melodiøse sider, selv om vi på ingen måte snakker poprock eller ballader.

Men begge har melodiøse og tostemte gitarintroer, og sågar tostemt vokal på versene på "Crown Of Horns", et grep vi ikke har hørt altfor mye til fra Priest tidligere. Disse er antagelig låtene som først kommer til å feste seg i hjernebarken din etter de første par gjennomlyttingene. Vi må også nevne den mørke og atmosfæriske "Escape From Reality", som med sin blytunge riffing høres mer ut som sambygdingene i Black Sabbath - jeg har ingen problemer med å forestille meg Ozzys vokal på versene her!

Hakk i hæl følger skivas korteste låt, bikerhyllesten "Sons Of Thunder" på snaue tre minutter. Skivas finale er den episke "Giants In The Sky", Halfords hyllest til sine avdøde venner Ronnie James Dio og Lemmy, med et akustisk mellomparti, og et avsluttende skrik fra Halford: 'You will never diiiiiiiiiiiiiieeeeeee!'. Dæven, den satt rett i sikringsboksen! Konklusjonen er likevel at Priest på sin tredje skive med Richie Faulkner har lagd sin sterkeste skive siden "Painkiller".

Visst har det vært enkeltlåter som ville vært blant de aller beste på denne skiva, men "Invincible Shield" er jevnt over mer konsistent, solid og uten daukjøtt sammenlignet med "Redeemer Of Souls" og "Firepower".

Vi svelger kamelen og innrømmer at vi tok stygt feil da vi lyste fred over Priests minne ved forrige plateslipp - gubbene snakker allerede om å lage enda en skive for å få det totale antall studioskiver opp i 20. Nå er det bare å se frem til Halford & cos opptreden på Tons Of Rock i juni!

Geir NostradAmundsen

norwayrock.net

KEYGEN CHURCH Nel Nome Del Codice Metal Blade 4/6 22. mars 2024 Han kaller seg først og fremst teknolog, dernest låtskriver, italienske Victor Love. Keygen Church er dennes digitale lekegrind, og som sådan et eksperiment i teknologisk innovasjon.

Alt du hører på «Nel Nome Del Codice» er computergenerert – absolutt alt. Vi taler ikke om kunstig intelligens; Loves kompositoriske teft er nemlig ubestridelig. Hva som møter lytteren er katedraltunge vegger av mørk metall i sjatteringer av barokk- og romantikk-epokenes musikk. Platas åpningsdrønn danner en imposant syntese av polyfon sang for blandet kor, pipeorgel, klaver, maskinelle synthesizere og piggete metallkomp, musikalsk influert av såvel Vangelis, Bach, Bizet og Verdi, som Devil Doll, Muse, Ihsahn og Arcturus. Gitt albumets teknologiske befruktning kan man ikke unngå å la seg forbløffe over datanerdens kapabilitet, særlig gjelder dette de fyldige korstemmene, som forståelig nok bød på utfordringer. Anvendt programvare er visstnok førsteklasses, men fonetisk problematisk kontra det italienske språk. Love mener han har løst stave- og bokstaveringsflokene, og det skulle ikke forundre meg om han langt på vei har rett. «Nel Nome Del Codice» er dermed interessant på flere plan, men jeg hadde ikke orket å bruke tid på materialet dersom det viste seg musikalsk åndløst. Flere av låtene anskueliggjør fine mollmelodiske bevegelser, ofte oppført med «kor» og «klaver». En viss maskinell stivelse i rockekomp og korstemmer må nesten påregnes, all den tid stykkene faktisk er skrevet slik.

Geir Larzen

KHOLD Du Dømmes Til Død Soulseller 4.5 22. mars 2024 Khold er i siget og slipper sitt åttende album snaue to år etter «Svartsyn», et veldig bra album, som ledet til en spellemannsnominasjon.

Steinar

Gundersen er ny bassist siden sist, uten at Khold med dette prøver å tråkke så altfor mye utenfor sine vante skogstier. Sarke, Rinn og Gard er fortsatt kjernen, og som vanlig pryder sistnevnte omlagene på «Du Dømmes Til Død». Ja, for det er to covere. CD med et vakkert nærbilde, mens LP versjonen er et maleri. Og jeg må jo si at sistnevnte omslag er min favoritt.

Stilmessig har jeg allerede antydet at Khold ikke kommer til å overraske så mange med «Du Dømmes Til Død».

Groovet er der, men også de mer uptempo sporene. Gards vokal er tydelig og kald, og lyden er organisk og uten et hav av effekter og altfor mye pålegg. Enkelt, rått og tøft. Som det pleier. Så da gjenstår spørsmålet om låtene holder seg, eller om snaue to år betyr hastverksarbeid. Jeg vil kjapt avkrefte det siste. Selv om vi selvsagt får mange Celtic Frost riff, synes jeg også det er mye annen spennende riffing på denne plata som gjør plata frisk i Khold sammenheng.

«Lærdel» har et riff med mye heavy metal i seg, mens «Misgrep» kliner til med litt rolige partier. Jeg synes plata er jevnt god, men jeg vil trekke frem «Heks (Du Dømmes Til Død)» og «Skoggangsmann» som mine favorittspor.

Ronny Østli

K’MONO Mind Out Of Mind Apollon Records Prog 3.5/6 16. februar Retro-prog utgjør et ambivalent anliggende. Mens Änglagård anno 1992 formår å begå tiårets beste album ved å kultivere det forgagne, møter jeg landsmennene i Sinkadus med utelukkende forargelse idet de kobler seg på modulen, fem år senere.

Norske Wobbler lider samme skjebne i 2005. Samtidig som Änglagård og Anekdoten rendyrker en progressiv 1970-tallstotalitet, innledningsvis, evner begge grupperinger å pumpe friskt tankegods i de respektive uttrykk; uttrykk som til de grader skiller dem fra utøvere det er naturlig å sammenligne med, og som borger for distinksjon og særdrag. I tillegg komponerer Änglagård ræva av oppløpsfeltet, de få gangene ensemblet slipper plate. Minnesotatrioen K’mono er seg sikkert bevisst skisserte problematikk, uten at det nødvendigvis gagner dem i praksis.

«Mind Out Of Mind», bandets andre album, er 1972 i sjette potens, hvor særlig Yes, Camel, Caravan og King Crimson tyter frem fra haugen av inspirasjonskilder, stedvis prosessert i psykedelisk effektmakeri og krautrock-tenkning, samt et fingerbøl post-prog-impulser og new wave.

Dette er på ingen måte et dårlig album; brorparten av låtene huser

løfterike episoder og ansporinger, ikke minst tittelkuttet, som hittil står for trioens tyngste løft, men det er noe som skurrer, vedvarende, og som ingenlunde går å skylde de svake vokalprestasjonene og ditto melodilinjene alene. Bandets plenumsuttrykk draperes i servilt svøpe – et fenomen de deler med hærskaren av håpefulle band tilknyttet 70-åras undergrunnsetiketter, Neon især. Den musikalske interaksjon er lik flua rundt sukkerbiten, og det klinger temmelig maniert. Å lesse asjetten med tredjerangs, båndsløyfeestetiserte new waveCrimson-figurer bøter ikke på hovedinntrykket av K’mono som et kurant, men identitetsløst band, uten dimensjonerte komposisjonsevner.

Men ting kan endre seg; I 2020 pangforløstes Wobbler med «Dwellers Of The Deep».

Geir Larzen

KNUT REIERSRUD BAND Antropomorfi Jazzland Recordings 4.5/6 9. februar 2024 Kvintetten av Reiersrud, tangenttraktør Wallurmrød, bassist Hængsle, trommslager Bye og andregitarist Holm har vært operative siden 2006, og mannskapet står ansvarlig for noen av landets ypperste fonogrammer, gjerne i samspill med Trondheimssolistene eller Kringkastingsorkesteret. Årets skive er tematisk hogget, sagt å tonesette personligheten til norske dyr som i menneskelig kontakt har endt i ufrivillige kjendiseri. La oss ikke dvele ved det groteske i prosjektets tildragelser; musikalsk innbyr albumet til smart og karakterfast instrumentalmusikk, i stiloverskridende bølger av jazz, blues, folkemusikk og rock, underlagt progressiv forse.

Et smakfullt og tilsynelatende harmonisk åpningsspor skjuler ominøse, kontrarytmiske gitarsløyfer, samt et nydelig tema av elegisk alvor, som etablerer denne magiske, forstørrete enheten mange band forgjeves etterstreber. Det er noe med selve synergien i herværende kvintett, som klinger så ufattelig naturlig og uanfektet, om den så oppfører luftige, pastorale motiver i avmålt pianissimo eller tordnende crescendoer – dusement dempete «Freya» og den hymnologisk-symfoniske utgangen av «Fuglens Morgensang», platas eneste vokalfrontede forekomst, tjener til adekvat eksemplifisering av skisserte forhold. Om det jazz-illuminerte boogie-funk-nummeret «Rugg» isolert sett ikke stikker særlig dypt tjener det til å understøtte ventelig varietet. Det samme gjør morsomt folkemusikalske «Havnesjefen», i

NRM 3-2023 93

SKIVER fordragelig 7-takt, mens melodisterke og dramatiske «Hvaldimir» gestalter alt jeg elsker ved bandet. Betimelig titulerte «Rockehjulet» setter friskt og livsbejaende punktum for nok en sveisen, musikalsk reise med Reiersrud og makkere som kunstferdige turoperatører.

Geir Larzen

KRIS BARRAS BAND Halo Effect Mascot 3/6 12. april 2024 Han hevder seg født for de store arenaer, engelske Barras, som med «Death Valley Paradise», og i enda større grad årets «Halo Effect», gjør sitt ypperste for å bryte med en medioker fortid som bluesrockartist. Stilistisk innestår album nummer fem mer av det samme som sist, dog ytterligere metallisk og moderne. Stundom drar fyrens populistiske higen så vidt langt at bandet ender som en Eurovisionvennlig fadese, jamfør redselsfulle «Savages». «Halo Effect» handler om store riff og refrenger, smidd over erkekontemporær pop-lest, i overensstemmelse med myriader av metalcore-utøvere, hvor det håndverksmessige er like digert og spissfindig som den totale manko på særdrag. Ingen bør forundres over utfallet når artisters samlede skapervindu opptas av dogmatiske fordringer, sonisk uniformering og doktrinære etterstrebelser. Det er ikke dermed sagt at Barras viser seg inkapabel å meisle driftige låter – «Hourglass» og til dels «Fear Of Letting Go» kombinerer det beste fra 1980-åras arenarock med dagens normkrav, og er blant englenderens sterkeste katalogkort, på pari med langt mer troverdige Billy Talent.

«Unbreakable» følger akseptabelt opp, før prosjektet adopterer en samlet Spotify-generasjon til plastisk forpleining. Om enn forbilledlig utført, instrumentelt og sonisk, skjemmes «Halo Effect» av skisserte problematikk, som i neste instans borger for parfymert, klisjésprengt og melodisk såpekoking, uten substans eller personlighet. Barras’ shreddervesen gjør vondt verre.

Geir Larzen

94 NRM 3-2023

LETHE Alienation Dark Essence 3.5/6 26. april 2024 Manes-nestor Tor-Helge Skei og sveitsiske Anna Murphy fremholder kollaborasjonen under Lethebanneret, og leverer album nummer tre i vår. Stilistisk innmeldes få endringer fra 2017-utgivelsen «The First Corpse On The Moon». Duoens lekegrind berammer elektronisk pop, mørk rock og metall, og synes å være et egnet sted for generelt snåle innfall.

Forgjengeren overrasket positivt og scoret særlig høyt på det melodiske; «Alienation» begunstiger soniske spenninger og høstlige lydlandskaper fremfor tonalkomposisjon. Unntaket er plateintonerende «Anhedonia», som streder i et mellomværende av The Gathering og Ulver, kronet av praktfult fløytespor, og lett Radioheadinjiserte «Worm», oppdrevet med Lethes teft for uforutsette vendinger og ulmende uro. Kinematografiske «Brighter» syder av ominøse klanger og isende elektro-pop-troper, men evner ikke å engasjere melodisk.

Samme konklusjon vedhefter litt for mange plateforekomster til at det går å uttrykke tilfredshet. Det er imidlertid å håpe at materialet treffer et par oppegående filmskapere, for dette skriker etter bildekontekst.

Geir Larzen

LUCIFER V Nuclear Blast 4.5/6 26. januar 2024 Ekteparet Nicke Andersson og Johanna Platow er på riktig sted i livet, under rockeokkult stjernehimmel.

På plate blir Lucifer skrittvist bedre, med 2021-skiva som kunstnerisk forløsningspunkt.

Skive fem kontinuerer forløperen, stilistisk som kvalitativt, med livsbejaende, melodiøs tungrock influert av 70- og 80-årene, hvor veldreide gitarharmonifigurer uopphørlig skjønnmaler teksturen.

Per nå skriver bandet nesten like godt som de musiserer, og kan åpenbart utgjøre et pregnant alternativ til de som finner Tobias Forges nåværende Ghost-kurs i overkant

Def Leppard-vennlig. Anderssons fortid som The Hellacopters-pilot taler Lucifers fordel, mens Platows klokkeklare stemmeprakt, som dessuten er fordømt godt produsert, samt ironisk-diabolske verdensbilde, overdrar tiltrengt identitet. Spenstige «At The Mortuary», albumets nøkkelkomposisjon, veksler mellom tung dommedagsfetering og jagende melodiøsitet, ikke direkte i opposisjon til eksempelvis Avatarium. Både «Riding Reaper» og «A Coffin Has No Silver Lining» leser som 80-tallskoloritter i 70-tallsrevers, uten gustenbleke synthesizere og hårsprayidealisert lyd, mens likefremme «Maculate Heart» og gnistrende arrangerte «The Dead Don’t Speak» aldri behøver å omskrive populærmusikkhistorien for å henføre.

Underveis tillempes intertekstualitet fra Thin Lizzy, Black Sabbath, Purson, Kiss, Jefferson Airplane, Abba, Coven, Michael Jackson, Scorpions og generelt substansvektet sjokkrock – det hele briljant sjonglert av en kvintett som hørbart erkjenner verdien av det de presterer. Fjelltunge, bluesbaserte «Nothing Left To Lose But My Life» bekrefter Lucifers andre toppmålte album på rappen.

Geir Larzen

LUCIFER WAS Ein Fix Ferdig Mann Apollon Records Prog 4.5/6 15. mars 2024 Anført av gitarist og låtskriver Thore Engen kontraherer Lucifer Was en unik plass i norsk rockekrønike. Bandet genererte livespetakkel på 1970-tallet, men debuterte som plateartister først i 1997. I tillegg hefter såpass mange positive idiosynkrasier ved ensemblet at de sågar sonisk som instrumentelt forsvarer eget avsnitt i nevnte saga.

Diskografisk oppleves «Ein Fix Ferdig Mann» nesten like inspirert og idérik som rockeoperaen «The Crown Of Creation», edelstenen i diskografien.

Det første som møter lytteren er et jagende, komplekst ostinat, toppet av massivt sangkor, hvis tonalbevegelser smaker av italienske Devil Doll. «Frå Fyrste Dag» danner et fantastisk åpningsdrønn, som utlegges melodisk sterkt, pasjonert og dynamisk, med symfoniskprogressiv avslutningsforse. Vokalist Jon Ruder gjør plate-suksessivt bedre og bedre figur, mens Arne Martinussen og dennes smakfulle klaviatur-flora er blitt bandets hemmelige arrangementsvåpen.

Beslutningen om å synge på nynorsk synes uendelig riktig, men forklarer ikke alene hvorfor Lucifer Was låter såpass urnorske på sine eldre dager.

Engen øser av en fargesprakende smeltedigelpott hva angår influenser,

som virkelig ikke begrenses til Uriah Heep, Jethro Tull eller Black Sabbath, men sågar nordisk folkemusikk, operette, blues, visesang og en immanent aversjon mot stilistiske skigarder. Det viser seg dessuten – igjen – at Lucifer Was forøver sine ypperste arbeider i teatralsk storskalaformat, hvor bandets basalpreferanser underspilles til fordel for eget tonespråk. Av årets ni låter ramler kun «Ei Gåte» i den viderverdige bøtta. Nevnte «Frå Fyrste Dag» bærer til skue et komplett Lucifer Was-stykke, på pari med «My Mind Said Stop» og symfoniske «Unformed And Void». Et gospel/ blues-impregnert tittelkutt, musikalprogressive «Krig i Opne Landskap» og det nordiske intermessoet «Når Natta Kjem og Tek Meg» leder melodisubstansielt og stilsikkert frem mot en tredelt pangavslutning.

Ekstremt patoskorpulente «Snømann i Sol» tinger intet studium i original tenkning – den minner om flere forutgående musikalske løft i smekts tjeneste, heriblant de heftigste tonebevegelsene fra Sissel Kyrkjebøs «Kjærlighet» – men er umulig ikke å elske betingelsesløst.

Sceniske, omkalfatrende «Aftenbøn Til Dauden», med rødglødende arbeidersang-episode, og ikke minst atypiske «Kunsten Å Gjere Ingenting», hvor Lucifer Was faktisk nærmer seg et band som Steely Dan, sementerer bandets nest beste skive.

Geir Larzen

MICK MARS The Other Side Of Mars LLC 2/6 23. februar 2024 Mick Mars trenger vel neppe noen nærmere presentasjon, og de fleste har sannsynligvis fått med seg bråket med resten av Mötley Crüe. Men det er en annen historie. Mick er i en alder av 72 ute med sitt første soloalbum noensinne. Og vil det bli det første og siste? Jeg klarer dessverre ikke helt å bli klok på “The Other Side Of Mars”, rett og slett fordi det befinner seg milevis unna det han har gjort før. Med andre ord så lyver ikke albumtittelen. Ikke det at jeg hadde forventet et reinspikka spin-off album, men litt klassisk glam-riffing hadde jeg nok forventet. Når Mick Mars sine store helter er klassiske gitarhelter som Jimi Hendrix og Eric Clapton, ja da er denne skiva en gedigen overraskelse og befinner seg i et helt annet univers sjangermessig.

Og sjangeren jeg vil putte den i er grunge/nu-metal. En musikk-hybrid jeg finner lite sjarmerende. Mick har fått med seg flinke folk, og blant annet er det Ray Luzier kjent fra Korn, som befinner seg bak trommene.

Et monster av en trommeslager, og

norwayrock.net

SKIVER det setter selvfølgelig sitt preg på soundet. En gammel ringrev kjent fra blant annet Winger, Paul Taylor, har også bidratt på skiva, men det er vanskelig å høre. Her er det fint lite Winger å spore for å si det sånn. Men det er selvfølgelig hovedpersonen selv som er det viktigste og sentrale her, og at han kan skrive låter har han jo bevist fra før. Innholdet er som sagt helt annerledes, og selv om det låter friskt og moderne med forsåvidt flere melodiøse låter, faller skiva mellom to stoler for min del. Mulig dette faller i smak hos de som liker Sixx:A.M og selvfølgelig Korn, men helt subjektivt begynte jeg nesten å flasse av dette her, men det er mitt problem. Flassjampo får jeg kjøpt på butikken. Er du derimot veldig åpen for artistiske krumspring i form av utagerende nu-metal-lefling bør du derimot sjekke ut Mick sin andre side. Mick skal ha kred for forsøket og at han tør å gå andre veier. Synd det bare ble en blindvei for min del.

Pål J. Silihagen

MERRIMACK Of Grace And Gravity Season Of Mist 4/6 8. mars 2024 Merrimack fra Paris må vi kunne kalle veteraner innen ekstrem avantgarde black metal, dette er deres sjette plate siden debuten «Ashes Of Purification» fra 2002. Dette er mye musikk å fordøye. Tenk deg en blanding av nyere Mayhem og Deathspell Omega, det skal godt la seg gjøre om en slik skive sitter etter en helg. Det er black metal og det går unna, men ikke skyhøyt tempo til enhver tid. Og bandet vet å holde seg litt nede, samt at det er noen melodiske knagger.

«Wounds That Heal» er jo nærmest streit, mens «Starving Crowns» er hovedsakelig tung og dyster og min favoritt. Lydbildet er massivt, men det låter litt mer oldschool enn moderne og overmassivt. Jeg synes dette er en fin balanse. Det er nok av tilgjengelige partier som gjør at det ikke blir i overkant avantgarde.

Ronny Østli

MESSIAH Christus Hypercubus

norwayrock.net

High Roller 4/6 1. mars 2024 Selv om sveitsiske Messiah var tidlig ute med sin brutale thrash (før begrepet death/thrash fantes) synes jeg aldri de har nådd elitesjiktet.

Og jeg er neppe alene, da jeg føler deres seks forrige plater ikke akkurat er allemannseie. Nå har heller ikke bandet vært aktive hele veien siden oppstarten i 1984, og denne runde, deres tredje, startet i 2017. Skivene har hatt en del kult, men ikke jevn kvalitet.

Sånn sett skal det sies at jeg finner årets bidrag bandets beste. Som seg hør og bør skal en thrashskive starte med en rolig gitarintro. Denne er en del av låta «Sikhote Alin», en brutal, men likevel melodiøs låt.

Helt grei sådan, og tittelkuttet som følger opp får også ståkarakter. Det som løfter disse er de melodiske knaggene. Da liker jeg bedre den sinte dødsthrasheren «Once Upon A Time…NOTHING». Denne oser det 80-tallet av. «Speedsucker Romance» er ren death/doom, men en låt jeg liker godt, i likhet med den groovy og midtempo «The Venus Baroness II» som jeg vil trekke frem som favoritt.

En variert og dynamisk skive, uten at jeg vil kalle det sprikende. Det syvende albumet til Messiah er slett ikke verst.

Ronny Østli

MIDNIGHT Hellish Expectations Metal Blade 4/6 8. mars 2024 Enmannsbandet Midnight er nå oppe i seks plater med rå og rocka speed/ black metal. Denne gangen synes jeg det låter friskere og mer punka, litt mer tilbake til debuten «Satanic Royalty». Åpningslåta «Expect Total Hell» og «Masked And Deadly» er god og skitten kjapp punk/thrash med et snev overstyrt vokal. Med det sagt så liker jeg best de mer midtempo og groovende «Dungeon Lust» og «Mercyless Slaughtor».

Midnight overrasker ingen i løpet av platas tjuefem minutter, jeg synes bare det låter hakket tøffere enn ved forrige korsveg.

Ronny Østli

MINISTRY Hopiumforthemasses Nuclear Blast 2,5/6 01. mars 2024 Det slår ikke feil at Al Jourgensen leverer sine beste skiver under republikanske presidenter, og bedre blir de desto galere de er. Dette slår ikke feil denne gangen heller, for på det verste er “Hopiumforthemasses” ganske så traurige saker. Spesielt låter som “Aryan Embarassment”, “Just Stop Oil” og “Cult Of Suffering” ligger i det lavere sjiktet av hva Ministry har gitt ut, men heldigvis finnes det låter i det andre sjiktet og for eksempel åpningsporet “B.D.E.” og etterfølgeren “Goddamn White Trash”.

Disse maner jo til en viss forventning av “Hopiumforthemasses”, men det blir fort klart at resten ikke lever opp til starten. Tekstuelt er det stadig et bitende hat mot konservativ amerikansk politikk det går i, men her føler jeg også at Jourgensen har levert sterkere før. Egentlig føles hele skiva noe uinspirert ut, og det funker dårlig når man skal fyre opp følelser og prøve å gjøre en forskjell, og det gjør at “”Hopiumforthemasses” ligger ganske langt under de beste skivene til Ministry, men nok ikke er blant de aller verste heller.

Sven O. Skulbørstad

MISTRA Waltz Of Death All This & Music Too 4/6 26. januar 2024 At tittelsporet fra Mistras debutalbum ikke nådde finalen i årets norske Melodi Grand Prix skyldes et sedvanlig sjangerdogmatisk publikum.

Kollaborasjonen mellom Anders Odden (Cadaver) og vokalkapasitet Benedicte Adrian (Dollie De Luxe) fortoner seg kanskje underlig på papiret, men man må aldri glemme at sistnevntes tyngste musikalske løft, mesterverket «Which Witch», tilvirket i spann med grenseløst begavete Ingrid Bjørnov, basket eklektisk i middelalder-mørkt farvann. Mistra har heldigvis blitt det motsatte av dagens ynglende operetteinjiserte p l a s t i k k m e t a l l k o n s t r u k s j o n e r.

Samtidig er stoffet melodiøst

og skuldersenket forrettet, med sporadisk villighet til avantgardistisk flørt, i sjangertranscendensens navn.

Duoens mest geniale grep hviler på Oddens gitarritt – hvorunder svartmetallisk komp erstattes av elektronisk ornamentikk, piano, synthesizere og akustisk gitar – kombinert med Adrians umiskjennelige uttrykkssjatteringer av kunstpop og operette. Albumet lyner av inspirert skaperglede, lastet med poengterte enkeltkomposisjoner.

Grand Prix-bidraget «Waltz Of Death» er allerede en norsk undergrunnshit – vel fortjent. Nevnte symfoniske tristesse baner vei for kompromissløse og tonalt dristige «The Answer Is», som markerer ett av to fonogramhøydepunkter. Dette djevelske stykket favner multiple lag og manøvrer, inklusive spenstig 7-taktsmetrikk og hekseforkullete vokalspor.

«Cutting Deeper» sublimerer prosjektets immanente kontrastmoduler, og bølger fra sort, støyende industriell rock til teatralsk kunstpop, ikke uten gitte hatteløft i retning Kate Bush. «Future Past» på sin side gestalter noe av substansen og eiendommeligheten i Tori Amos’ senere kompositoriske virke.

Spøkelsesaktige «Ice Walking», gitt dissonante, akustiske gitarakkorder, kommer nærmest «The Answer Is» i å maksimalisere duoens ærend, i spann med kontrasterende «Shadows Sing» - som i motsetning til «Waltz Of Death» er en vals. Nivået flater stedvis noe ut, og den formelbaserte oppføringen av Kate Bushs «Wuthering Heights» syns pleonastisk, men Mistra skaper et debutalbum over snittet og har all grunn til å fremholde sin gjerning.

Geir Larzen

MONKEY 3 Welcome To The Machine Napalm Records 5/6 23. februar 2024 Sveitsiske Monkey3 har sannelig gått gradene. Fra å være et habilt, men relativt generisk stonerrockband ved inngangen av det nye millenniet, modellert etter Karma To Burn, er dagens kvartett blitt rasende gode musikere. De har spilt hverandre knallsterke; som bonus tilfaller sågar en suksessiv kompositorisk konsolidering. Man merket at noe var i gjære ved forrige plateslipp, «Sphere» fra 2019, men med Pink Floyd-titulerte «Welcome To The Machine» tror jeg endog sveitserne overrasker svorne disipler. Dette er albumet som, trass i at stoffet er hundre prosent instrumentalt, burde foranledige globalt gjennombrudd, om bare ikke plateindustrien viste seg kronisk syk. Bandets psykedeliske ørkenrockarv lar seg fortsatt sondere, men Monkey3 er melodisk, dynamisk

NRM 3-2023 95

SKIVER og synergisk forløst i 2024. Kvartetten har sakte nærmet seg den symfoniskprogressive rocken, i særlig grad Pink Floyd og Eloy, og ser ingen grunn til å maskere forholdet. Årets plate utgjør et mørkt, melankolsk og stratosfærisk tonedikt på 47 nytelsesverdige minutter, fordelt på fem spor med adekvat refleksiv divergens i puls og tonalitet. Gitarist Boris De Piante spinner utallige David Gilmour-figurer, med tilstrekkelig egenart til å klarere det kopiøst kleine.

Mannen på klaviatur og malende lydeffekter, dB, bringer konsekvent meningsbærende idéer til bords, i armering av den konseptuelle og kinematografiske stemningsgehalten.

Alle fire utviser dessuten den nær tapte kunstform å holde kjeft i påkrevde øyeblikk. Man kan hedre «Welcome To The Machine» for sin dynamiske spissfindighet alene; palettens ekstensive, og beste kutt, rommer skumrende sci-fi-elektronikk, asketisk-akustiske intermessoer, og eksplosive dommedagscrescendoer, toppet av tonalvektede soli på henholdsvis gitar og tangenter. Ingen enkeltspor seiler akterut, men de vidløftige høydepunktene «Ignition» og «Collapse» åpner og avslutter kanonaden. Begge går å lese som eleverte feteringer av «Atom Heart Mother», «Meddle» (jamfør midten av «Collapse»), «The Dark Side Of The Moon» (jamfør intonasjonen av «Collapse»), «Wish You Were Here», «Animals» og «The Wall», men også tidlig Iron Maiden, og Monkey3 kommer unna med gjerningen fordi relasjonene omsvøpsløst og autentisk reder i dagslys, og grunnet kompositorisk, synergisk og lydprodusert potens. Man blir rett og slett hekta på materialet, av opplagte årsaker. Mitt håp er at flest mulig Pink Floyd-fans oppsøker albumet og setter sveitserne i velfortjent markedsrelieff.

Geir Larzen

MORBID SAINT Swallowed By Hell High Roller 4/6 9. februar 2024 Så skulle altså amerikanske Morbid Saint gjenoppstå på platemarkedet.

Debuten «Spectrum Of Death» fra 1990 er en klassiker innen thrashen, selv om den ble sluppet litt for sent for glansperioden, og verden var klar for death metal. Bandets oppfølger ble spilt inn ikke lenge etter, men ble først offisielt utgitt i 2015. Hvordan låter så Morbid Saint i 2024? Jo, ganske så fett. Dette er hva jeg kaller hysterisk sint og kjapp thrash. Tenk litt gammelt Sadus blandet med tyske band som eksempelvis Living Death.

Sistnevnte mye på grunn av vokalen.

Rytmeseksjonen er byttet ut siden de

96 NRM 3-2023

forrige platene, og man hører spesielt at trommeslageren er ny. Ingen som ga ut plater i 1990 spiller basstrommer på denne måten. Nå skulle jeg gjerne gått opp en karakter, men til det er låtene litt for jevne og lite varierte.

Morbid Saint gjør det de kan, og det er fett i en rekke låter på rad det, men jeg klarer ikke holde like høy entusiasme gjennom alle de førtisju minuttene.

Ronny Østli

NEAL MORSE The Restoration – Joseph: Part Two Frontiers Music 4/6 12. januar 2024 Første del av Neal Morses rockeopera om gammeltestamentlige Josef og dennes mangefargete kappe endte som amerikanerens beste rene soloplate siden «Sola Scriptura».

Kvadruppel-LP-en ble klokelig splittet i to enheter, hvor første kapittel synet en sjeldent inspirert, fasettert og melodisubstansiell veteran. «Part Two» prolongerer forløperen stilistisk, men tonen er merkbart lysere og overraskelsene færre. I og for seg er det urettvist å vurdere platene isolert, men gitt oppdelingen blir det nødvendigvis slik fra anmelders ståsted. «Cosmic Mess» løyver et fantastisk piano- og gitarpreludium, innen Morse legger hudfoldene i gladkristelig spikersuppe, understøttet av blåsere og flerstemt vokal med høy vekkelsesmøtefaktor.

«My Dream» søker til 1970-tallets Styx – en øvelse Morse effektuerte hakket bedre på del én. Det samme gjelder den symfonisk-hymnologiske utgangen av «All Hail», som blekner fullstendig mot fjorårets medrivende «The Pit». Stykket som «selger» «The Restoration» heter «The Argument» og innleder jagende instrumentelt før teksturen fylles av polyfon sang, i tråd med Gentle Giants kontrapunktiske lovbok. Morse har lekt med vokalkontrapunktikk forut – vi minner om «Thoughts» fra Spock’s Beard andrealbum – men ikke såpass fyllestgjørende. «The Argument», hvis figurer unnes en barmhjertig retur i elegante jazz/soul-injiserte «Bring Ben», hadde gjort Kevin Gilbert tårevåt. Faktisk foreligger eklatante sammenfall mellom «The Argument» og Gilberts «Suite Canon» fra «Giant Tracks» - den eneste tributtplata verden behøver – foruten at Morse i tillegg skriver inn en stakkåndet og totalt uforutsett jazzkantring. Han er dessuten vidsynt nok til å subvenere utgangen med hissig rockekomp.

«The Argument» utgjør et optimalt stykke musikk på to stormende minutter. Bragden baner vei for en, i angjeldende kontekst, relativt generisk Uriah Heep-shuffle-traver, hadde det ikke vært for implementeringen av sangsykliske ledemotiver mot slutten

– sekvensen gullforgyller «Make Like A Breeze». 80-tallspatrioter bevilges fjasete «I Hate My Brothers», men Michael Jackson-rocka «Reckoning» skinner betydelig mer overbevisning.

Elegisk-dramatiske «Guilty As Charged» fungerer utmerket som albumjoker. Etter konkluderende «The Brothers Repent» skrår dessverre hele verket over i floskelmusikalsk sødme; forsåvidt ikke uventet gitt librettoens forsonende slutning. «The Restoration» stiller altså på lavere nivå enn «The Dreamer», uten at det går å uttrykke skuffelse. Neste gang Morse tonesetter bibelske tekster håper man på «Jobs Bok» eller «Johannes Åpenbaring» som diskurs.

Geir Larzen

MOTHER TRUDY Abyss Road Selvutgitt 4,5/6 01. mars 2024 Norske Mother Trudy er ute med sin tredje fullengder i rekka, og ordspill som albumtittelen innbyr til kan vi like. Men hvordan låter nå dette da?

Har høyintensitetsrockerne blitt voksne og tatt en skikkelig kuvending fra klassisk rock til klassisk pop ala Beatles, eller blitt skikkelig sinna og dratt inn litt thrash metal? Neida, det har de så visst ikke. Vokalharmoniene kommer som perler på en snor og melodiøsiteten i låtene går som en rød tråd gjennom hele skiva sine åtte spor.

Inspirasjonen fra klassisk hard rock fra 70-tallet er fortsatt fundamentet i grunnmuren, men det låter enda litt mer luftig og storslått siden sist uten at bandet mister sin signatur.

Bandet serverer noen riktig så gode låter, og jeg vil nok først og fremst trekke frem tittelsporet som har et flott driv og groove. Låten “Bermuda” starter med et enkelt, men frekt AC/ DC-riff og gynger av gårde, og jeg får nesten lyst til å dra fram gitaren.

Men bandet byr også på litt fart og spenning i form av “Steamroller” som hvis du legger godviljen til kan minne litt om en tidlig og neddempet utgave av Motörhead. Med andre ord er det god variasjon i låtene her, og la oss heller ikke glemme “Streetlights” som byr på noen riktig så smekre Thin Lizzy-harmonier, mens bassen og trommene gynger av gårde i Black Sabbath-land. Det ble kanskje i overkant mange referanser her nå, men de gir et godt bilde av hvor variert skiva er. Teknisk sett er det også sterkt gjennomført og produksjonen er som nevnt luftig og det låter fett. Klassisk hard rock er ingen enkel sjanger og det er mange feller å gå i, men Mother Trudy beviser nok en gang at de behersker sjangeren til fulle og at det er lov å stjele litt fra de beste, så lenge det gjøres på en autentisk og verdig måte. Og ikke minst slik som denne

gjengen klarer, å gjøre det til sitt eget.

Kort oppsummert en feiende flott skive for de som liker klassisk rock og hard rock.

Pål J. Silihagen

MOTÖRHEAD The Löst Tapes Vol. 1 BMG 5/6 23. februar 2024 Det rykker til litt ekstra i så vel rockefot som i nostalgihjertet når en nå en sjelden gang støter på uttrykket 'live tapes'. Dette var nesten som en egen livsstil å regne i de gamle, analoge dagene, med snailmail og kun fysiske lagringsmedia hva musikksamlinger angår. Det føles da litt ekstra gledelig at noen har tatt tak i ansvaret det er å grave fram de virkelig gode 'glemte' opptakene av Motörhead fra der vi aller helst så dem; i svett&fullt driv på enellerannen scene noe sted i verden.

Skjønt, idéen er langt fra dagsfersk, i det hele fire av disse fem konsertene som nå er samlet i én feit boks er utgitt som del 1-4 i serien ved navnet "The Löst Tapes", riktig nok kun i et begrenset vinylopplag, meg bekjent.

Dette er da etter sigende første gang de utgis på CD. Hvordan selve innpakninga ser ut må en større nerd med bedre råd enn meg svare på, for det er slutt på de tidene da man kunne kose seg med fysiske goder som anmelder - dette skrives da ut fra streamlinker, ironisk nok. Uansett serveres vi 8 disker ned fem strålende konserter, der man nå for anledningen også har slengt med den feite gigen fra Download-festivalen fra '08, for good measure. Er dette verdt bryet/penga - det finnes jo mett med andre liveskiver fra Lemmy&co..? Kort og godt: Ja! Du får fem hele (vel, et par halve sanger er det jo inni her..) konserter med ukorrigert driv fra forskjellige æraer langs bandets lange liv - og hvilket band de var! Sattan, som dette svinger, hele. jævla. veien! Jeg ser ikke det helt store poenget med å skulle gå inn i noen dyp låt-for-låt-analyse fra M til D her, noe som de facto også ville ha spolert noe av gleden ved å høre slike opptak sjøl og oppdage detaljer og spesielle vendinger, men noen stemningrapporter og betraktninger hører naturligvis med. So it goes.

Motörhead var ganske så gode til å variere settet fra runde til runde, og de plukka ofte litt djupere i katalogen enn hva mange andre gidder og blanda dette sammen med godt balanserte sett både hva det dynamiske og så vel klassiker- som ferskhetsfaktor angår.

Vol.1 i serien vår utspilte seg i Madrid i '95 og byr på et flerogtjue låter langt høyoktansett fra "Overnight Sensation"-turnéen, og bandet sitter faretruende godt! Noe bassdominert lydbilde, kanskje - men er det noe band der dette funker bedre? Det

norwayrock.net

SKIVER gledes med en tøff variant av "Silver Machine" mot slutten, og det er bare å ta av seg både kåbbåihatt og hvite støvler for dette bandet, som da red godt på løftet Mikkey Dee ga som ny fast trommis bare et par år i forveien.

Neste samling for de framtidige hørselsskadde som her presenteres stammer fra neste turné, nærmere bestemt fra Norwich i ´98, og om kanskje ikke "Snake Bite Love" er blant de store skivene, svinger det faenmeg godt av ei låt som "Love For Sale" fra scena, i skjønn kombomed et tjuetalls låter fra hele karrieren (debuten unntatt) - selv herlige "Shine" hadde fått innpass. Ganske så feit og god lyd er det på dette her, også - jeg vil anta dette er 'off thesoundboard', med tilliggende muligheter for miks i etterkant. Fullt trøkk, fullt band, fullt utbytte! "We are Motörhead, and we play Rock n'Roll!" Tredje gig i boksen er fra Malmö 2000, og toget dundrer bare videre med nok et herlig sett med det meste en da kunne begjære av både nytt og gammelt. Litt mer 'innelåst' lydbilde på denne, og selv om det er fint lite å si på noe annet enn at en selvsagt aldri er helt enig i låtvalget, så legger den i grunnen lite nytt og bedre på bordet enn hva hva Vol. 1 og 2. allerede har spilt ut den føles i så måte bittelitt overflødig.

Skjønt, på den annen side; isolert sett er også denne en real kosestund av et dokument over tidenes kanskje tøffeste band.

Alle historiske dokumenter må ha sin pølserosin, og etter tre runder med trioen Kilmister/ Campbell/Dee fleskes det til med kvartetten à ´84, fra den tida Pete Gill mørbanka lokk&bøtter, og etter at bandet får snubla seg inn i åpninga med "Iron Fist" er det bare å kose seg igjennom. Kanskje ikke det absolutt beste bandet har gjort, og lyden er heller ikke av det heeelt enorme men det er akkurat sånne opptak som hever interessegehalten i en slik boks! Settet er upåklagelig, og bandet dundrer seg gjennom med en energi som er få forunt, det er en helt egen råhet over akkurat denne gigen i vår lille kontekst her, og da tåler man så visst godt både litt rølp, masse roll og noen småsure gitarer - det skal være sånn! Alle de fire ovennevnte har vært individuelt utgitt på vinyl tidligere, men med samlinga av disse har man også heldigvis fått med også bandets Download-opptreden fra '08, og om så settet her både er kortere og mer kontemporært komponert, viser dette hvor vitale de framstod også såpass seint i karrieren - de overasker sågar med en svingende versjon av "Rosalie", og både Würzel og Phil Taylor får væmeåleke på de siste låtene. Rein feelgood, selv om her kan høre at sjefen sjøl begynner å bli noe sliten, noe som i grunnen ble mer og mer merkbart jo nærmere en kom romjula '15. Det er svære saker å tygge over et så massivt bokssett som dette - det blir nesten litt (kremt) overkill, faktisk. Men, bare nesten. Det er likevel små ting som skurrer ift. hva som optimaltkunne - og kanskje også burde - vært. Jeg tar litt for gitt at det nå ikke foreligger planer om flere utgivelser i denne 'serien', nå som det hele er 'i boks', og da kommer en ikke helt unna en liten forundring over at i første rekke gullåra med "Fast" Eddie totalignoreres. En kan nok argumentere med at "Hammersmith"

norwayrock.net

byr på rein perfeksjon, men likkavæl.

Videre savnes også 'tapes' med Larry Wallis/Lucas Fox og ikke minst fra perioden med Brian Robertson; uten disse kan ikke det hele kalles komplett og fullkomment. Dette kan så klart være så enkelt som at det ikke finnes gode og/eller fullstendige nok opptak, for alt jeg veit.

Uansett&summasummarum: Erru storfan, så kjøper'u denna - du blir ikke skuffa!

Wilfred Fruke

MY DYING BRIDE A Mortal Binding Nuclear Blast 4/6 19. april 2024 Gitt englendernes posisjon på 1990-tallet leverer veteranene forbløffende gode album 20-30 år etter hovedverket «Turn Loose The Swans». Likevel står tiden stilistisk stille; teknologien unntagen kunne «A Mortal Binding» like gjerne utkommet i 1994 som i 2024. Man kan betrakte fakta fra flere vinkler, men da sekstetten vedvarer å penne såpass vektige låter velger man heller å betone mannskapets kontinuerlige kontakt med egen historie fremfor å høyne malurtbeskyldninger om stagnasjon.

Fans i alle aldre vil gledes over bandets femtende skive, som smis over tung, dommedaglig og melodiøs lest, overdratt dødsmetalliske hint, og løftet av allment sorgtyngete Aaron Stainthorpe, forstemmende gitarharmonier og Shaun MacGowens smakfulle fiolin- og klaviaturlinjer.

Musikalsk og tematisk eksploreres følelser av sorg, savn og fortvilelse, projisert med elegisk ærverdighet.

Begravelsesprosesjonen preluderer med doom-metall-ekstraktet «Her Dominion», hvorunder Stainthorpe tilkjennegir at han ikke har til hensikt å pensjonere dødsmetallsangeren i seg. Alternasjonen av tonal vokal og hvesende katarr fungerer bedre for My Dying Bride enn nesten alle andre; så også i år. Singelen «Thornwyck Hymn» sogner til bandets ypperste øyeblikk i nyere tid, foranlediget av versedelens melodiske spenst. «The 2nd Of Three Bells» og ekstensive «The Apocalyptist» utmaler klassiske brudedødstroper, mens forserte «Unthroned Creed» markerer det ugunstige kasus i et egalt og støtt repertoar, som tester ens tålmodighet etter 54 tempoflegmatiske minutter, må innrømmes.

Geir Larzen

NECROPHOBIC Tn The Twilight Grey Century Media 4/6 15. mars 2024 Necrophobic er evighetsmaskinen som har rullet uten stopp siden debuten «The Nocturnal Silence» i 1993, og hele veien har det blitt levert god death/black metal. En jevn balanse av riff og melodier, fremført av folk som er godt etablerte i svensk ekstrem metal. «In The Twilight Grey» er kvintettens tiende plate, og første singel «Stormcrow» er en god ambassadør for platas ti spor. Jeg liker den godt, og er nok et sikkert valg, da den er låter veldig svensk og klassisk Necrophobic. Bandet trekker frem noen episke sider i «As Stars Collide» og «Cast In Stone». I «Clavis Inferni» hører jeg litt gammel thrash, mens det generelt finnes mye klassisk heavy metal i svenskenes ekstremitet. Jeg vil også trekke frem den tyngre og stemningsfulle «Nordanvind» som en favoritt, fra albumet som totalt sett inneholder mye god og variert svensk death/black metal.

Ronny Østli

OFFERNAT Where Nothing Grows Indisciplinarian 3.5/6 29. mars 2024 Den danske duoen er ute med sitt andre album og er en ganske så stemningsfull kombinasjon av black metal, sludge og doom. Tre av platens fem spor er på over kvarteret, så da skjønner dere kanskje at landskapet er langt unna grindcore. Altså, tempo finnes. Alle de tre lange sporene har kjappe partier, og det er faktisk blastbeats. Jeg liker best de tyngre og stemningsfulle partiene, og finner «Funeral Fantasy» best. Her hører jeg mye gammelt My Dying Bride.

Jeg liker også godt musikken og stemningen i åpningslåta «Grief», men den hvesende vokalen er rett og slett grusom å høre på. Heldigvis endres dette, og plata ellers har en blanding av growling og sånn moderne ropevokal, man gjerne finner i postmetal band. Jeg liker dette i små doser, for problemet mitt er at dette blir altfor langdrygt. Det er variert, men jeg synes en time med dette er et kvarter for mye.

Ronny Østli

NOCTURNAL SORCERY Captive In The Breath Of Life Kvlt 4/6 9. februar 2024 Finner kan dette med old school satanisk black metal. Nocturnal Sorcerys andre plate er en reise tilbake til en tid hvor black metal var noe slemt og farlig. Melodier av det kalde slaget, men også tyngre groovy partier som låter litt mer «dagsaktuelt». «Oath at Mt. Hermon» er en slik låt, og min favoritt. Denne følges opp av «Cry Of The Wounded Heaven” og tittelkuttet som er kjappere og slemmere. Disse har nok de tidligste norske black metal skivene i samlingen. Lydmessig er det ikke totalt nekro, men upolert og rått.

Jeg liker godt det jeg hører.

Ronny Østli

PESTILENGTH Solar Clorex Debemur-Morti 4/6 16.februar 2024 Liker du det skitne lydbildet til Autopsy, men savner at det skjer mer i musikken, som hos eksempelvis Deathspell Omega eller Dødheimsgard?

Da kan «Solar Clorex» være verdt en lytt.

Spanjolenes tredje plate åpner med en seig jævel av en intro, og hadde jeg ikke mottatt dette digitalt ville jeg trodd det var en vinyl spilt på for lav hastighet. Dette inntrykket endrer seg når «Neerv» setter i gang, her er tempoet noe helt annet. Men lydbildet like skittent og avantgarde. Nå er dette en variert skive, og nevnte tynge kommer igjen i tilfeller som småsære «Enthronos Wormwomb», som er min favoritt. «Dilution Haep» er en groovy låt jeg også setter høyt. Interessant musikk, som man må regne med å bruke litt tid på.

Ronny Østli

NRM 3-2023

97

SKIVER

THE PINEAPPLE THIEF It Leads To This Kscope 5/6 9 February 2024 Bruce Soord has lately enjoyed critical acclaim for this excellent solo record, “Luminescence”. Now it’s time for the latest release of The Pineapple Thief, the band he founded and with which his name is largely synonymous. The arrival of elite drummer Gavin Harrison for their 2016 “Your Wilderness” was a watershed moment for the band, something Soord has spoken of, in the way which it changed the band’s attitude towards its own music, and the two records which followed occupied a fairly similar sound world.

Given its name, it may be ironic, then, that this latest offering from the four-piece is strikingly different from its precursors, though it is certainly immediately recognisable as Pineapple Thief music. Whatever “it” is, it has led them to a very interesting musical place. From the opening phrases of “Put It Right”, we are shown this will be different. There is no clear guitar figure. Only the double-octave vocals that are part of the band’s trademark sound hold that door ajar.

Next, “Rubicon” presents a very new face of the band, edgy, polyrhythmic, aggressive and progressive in equal measure, until we get to the chorus, which is as catchy as anything on the record or anything the band have done before. These three voices carry across the whole record. At times, it is a cinematic record, full of sweeping keyboard sounds, reverb guitar, open textures, and gentle evocative vocals, while at other times it is dark and explosive, attended by more familiar Pineapple Thief sounds. The title track is more familiar PT fare, a staccato riff, the vocals, the melancholy lyrics that allude to relationships in turmoil or recovery. Likewise “The Frost”, the recent single, though this is also the first track where Harrison’s drums are clearly foregrounded, his style standing out from the rest of the music in a way which is does not so much in the earlier tracks. “All That’s Left” has a 1980s atmosphere coming most from the Steve Kitch’s keyboards, which play a central part in the whole record’s sound. But in case you had forgotten the madness of “Rubicon”, Soord throws in a searing whammy pedal guitar solo. This is the beginning of the second half of the record, where there is a synthesis of the cinematic and angular qualities of the earlier pieces. The songwriting again feels different to their earlier work, even if the melody lines are familiar. It is the chords, arrangement and atmosphere that take us to a different place. On “Now It’s Yours”,

98 NRM 3-2023

the vocals are at their most delicate before the heavy guitar work of the middle 8. There are guitar breaks across the album, but this is the first place where it is most obviously a solo in the strict sense, the guitar stepping out to the front of the music, and it is wonderfully gritty. As with the opener, this is a piece of considerable sophistication and subtlety, with changes in tone, direction and style.

Jon Sykes’s bass is a strong presence throughout – one of the good things about the record is how balanced the use of the instruments is. Rarely does one instrument stand out in the arrangement. That said, you can’t miss the quality of Sykes’s playing on “Every Trace Of Us” – this is going to be a treat live, especially with another gutsy guitar solo from Soord as the track boils away to a sudden close.

The record closes with “To Forget”, it’s central lyrical idea that forgetting is harder than remembering, which is a nice poetic conceit. This is an utterly beautiful, lyrical piece, again with an arrangement which is only somewhat similar to their earlier work. Still, it seems different enough to raise an eyebrow, if you’re not being completely drawn in by Soord’s voice and, once again, the cinematic qualities of the music. Even the duet vocals are different here, no longer separated by an octave, but harmonised. True to the rest of the record, we are then into more adventurous and animated territory, with a blistering guitar solo and another shift into a more upbeat rhythm, as the songs grows around us.

The strength of this record lies in how it steps away from their earlier sound world, without completely turning their back on it. It is not daring exactly – certainly I’d be amazed if any fans of the band were disappointed by it – but critically it sounds new and fresh.

It is a well-crafted, varied, and subtle record marked by different styles and textures while also sounding like a whole. Despite each song being quite different in composition, and having been written over nearly three years, they belong together, and I do not think this is a trick of production either. Rather, it is the balanced and full contribution of all four members of the band to the record which brings it together, combined with what can only be seen as a deliberate choice to add some new sounds to their vocabulary, and it is these newer sounds which mark this as a record of some quality. This is not a return to form, it’s a delayed acceleration of their musical transformation and enrichment.

Alex Maines

QUANTUM Down The Mountainside Black Lodge Records

3.5/6 19. april 2024 Anført av bassist, sanger og låtskriver Anton Ericsson, hvis etablering av Quantum i 2019 allerede har avstedkommet utallige besetningsalterneringer, bringes herved en ny, svensk, progressiv metall-entitet til platestativet.

Ericsson er skolert og arbeider på kryss av sjangre, uten å kunne påberope seg eierskap til pokalen for samtidens ypperste rockekomponist.

Quantums umiddelbare fordel er at bandet aldri klinger som om de hører hjemme hos Kscope-foretaket; kvartetten unndras moderne, postprogressive floskler og opptrer i stedet som et hardført rockeband med hang til kontrasterende omslag, av rytmisk, stilistisk og dynamisk art.

Med større melodisk aksentuering, særlig i metalliske strekk, skulle analogier kunne strekkes henimot Pain Of Salvation, men verset i «On The Verge», fremstår eksempelvis snarere som et metrisk uvørent Judas Priest, i rimelig sterk kontrast til det symfoniske og harmonifyldige omkvedet, hogget etter Echolynmodell. Et todelt tittelkutt demaskerer opphavsmannens skyld til dissonante King Crimson-progresjoner, men strander forøvrig som et tonalt anemisk arenarocknummer, overdratt umotivert og enerverende fjas i øyemed å legitimere progressiv bevågenhet.

Pop-melodiske «Abstract Bliss» er atskillig bedre, og smaker nærmest som et Billy Talent med 4/4-vegring, mens finalen «The Last Stone» leker Mastdon og Rush. «Down The Mountainside» er et svært søkende debutalbum, slett ikke blottet for forjettede passuser, men det svikter helhetlig og dermed også i spørsmål om karakter. Det ville forbause meget om bandets to neste plater ikke rydder unna brorparten av problematikken, for vyene er ubestridelige.

Geir Larzen

RAGE Afterlifelines Steamhammer 4/6 29. mars 2024 Presidert av låtskriver, bassist og sanger Peavey Wagner anskueliggjør Rage en tysk metallinstitusjon.

Bandet, som atter antar trioformasjon, 40-årsjubilerer ved å spenne den artistiske buen. «Afterlifelines» er et dobbeltalbum på 21 spor, inklusive intonasjon, interludier og postludium, hvor første sett representerer bandet som metallisk triodestillat, mens andre del understøttes av orkesterarrangementer.

Symfonisk glasur er noe jeg har savnet i bandet siden 1990-tallet, forøvrig tiåret hvor Rage ble noe mer enn et thrash-

injisert powertmetallband. Nivået sank etter «Ghosts», om enn gradvis.

86 minutter er mye musikk, især fra en gruppering som i senere tid har levert direkte mediokert, men «Afterlifelines» preludium av piano og akustiske gitarer antenner en dormende Rage-gnist. «End Of Illusion» og «Under A Black Crown» innestår erketypisk, melodiøs og temposterk Rage-metall, dog med moderne og ofte påtrengende incitamenter, og den lett oppløftende tendensen vedvarer sett én til ende, med «Afterlife» som bestenotering og keltisk-influerte «Justice Will Be Mine» ute i myra. Strykerarrangementene fra sett nummer to, pennet av keyboardist Marco Grasshoff, foreligger både som syntetiske kammerorkester og i større symfoniske, hybridformaterte sveip.

Mye pleonastisk orkesterkolorering til tross, og ikke mindre tonal selvpastisj – idet Wagner tvinges å skrive metallsymfonisk eller smektende henter veteranen ut sin fruktigste saft, og da lever vi med at han stedvis presser stemmen langt over det tilrådelige. «Cold Desire», rocka «Root Of Our Evil», mørkskodde «Curse The Night», instrumentalsekvensene i ti minutter lange “Lifelines” og ikke minst vakre, patosdryppende og dynamiske “In The End” lykkes å revansjere Rage-navnet, uten å tangere 90-tallsutgivelsene.

Geir Larzen

ROBBY KRIEGER AND THE SOUL SAVAGES Robby Krieger and the Soul Savages Mascot 4.5/6 19 January 2024 Rock’n’Roll hall of famer, Doors founder and co-songwriter Robby Krieger has assembled a group of feted, award-winning musicians of an impressive pedigree for this eponymous debut album.

Joined

by Kevin Brandon (James Brown, Aretha Franklin, Michael Jackson, and Beyonce) on bass, Ed Roth (Ringo Starr, Brothers Johnson, Coolio, Shuggie Otis, and Annie Lennox) on keys, and Franklin Vanderbilt (Chaka Khan, Stanley Clarke, Lenny Kravitz) on drums and percussion, Krieger has formed a band of firstrate musicianship. Tracked at Robby’s own Love Street Studios in Glendale, California, the record is firmly rooted in jazz. There is much here which sits outside the jazz or funk mainstream but the music is built from the sensibilities, modes and styles of that genre more than any other. This is partly because of the arrangements, with the jazz organ and Fender Rhodes being the principal voices for the keyboards and a wide range of rhythm patterns which owe more to jazz and funk more than anything

norwayrock.net

SKIVER else. But there is more. Opening track “Shark Skin Suit” sets the tone for the project, with its heavy backbeat and overdrive guitar. This is not a conventional jazz or fusion record. We have sitar on “Samosas and Kingfishers” with its mixolydian colouring and tabla-like rhythms. “A Day in L.A.” is more conventional, with a night-time jazz lounge feel, with the piece flowing through the band like it has a life of its own, guitar and keyboard feeding off each other.

We have kind of conventional band feel again on “Bouncy Betty” where we have more standard ensembleplaying, with short solos breaking out of the texture of the music. Only on the bluesy number “Contrary Motion” does the jazz ensemble strategy of the record come unstuck, producing a number which lacks the sophistication and spark of the rest of the album. While Roth’s keyboard is often foregrounded, with longer solos and providing the main instrumental texture for the pieces, Krieger’s guitar is the punctuation, the panoramic viewpoints along the musical journey of the album. No style is off limits, albeit within the musical space which bounds the record. We have slide guitar, occasionally reminiscent of the tremolo bending of Jeff Beck, standard blues, simple jazz playing or more advanced material as on “Math Problem”, and some rock influences are clear on pieces like “Never Say Never” and “Bouncy Betty”, and the excellent closing solo on “Shark Skin Suit”. He’s never content staying put for too long, though, and the more experimental lines come in as he sets his fingers free. “Ricochet Rabbit” sees him taking his slide playing even further away from the jazz sphere, getting closure to some of David Gilmour’s pedal steel playing on midperiod Pink Floyd. “Killzoni” is the most striking and adventurous piece on the record, with its restless rhythm parts, edgy modal feel – an oblique, gripping and abstract piece. This track alone makes the record worth a listen.

Second to this, “Ricochet Rabbit” is the other standout piece, with a rich, dazzling piano solo and a full, upbeat feel, exemplifying everything which makes this a good record – tight playing, joyous arrangements, and catchy lines. There are echoes of Krieger’s famous antecedents in some of the music, but even without the heritage of the main man or the rest of the ensemble, this record would stand on its own as a first-rate contribution to jazz fusion, with the variety of arrangements and musical styles marking it out. By and large these are synthesised well, as on “Samosas & Kingfishers” where the shift from the Indian feel to the closing Fender Rhodes solo seems perfectly natural, but it doesn’t always work so well, as on “Blue Brandino”, where the changes of colour give more of a feeling of a patchwork than an integrated whole.

The most critical thing here, especially for fans of Krieger, is that it is largely his guitar playing that lifts the record above the ordinary and gives it something more. Despite the name, this is not a savage record. Quite the opposite – it is an intensely attractive, approachable, and catchy record, full of fine melodies, upbeat organ and guitar solos, and excellent rhythm

norwayrock.net

playing, that wears its musicianship lightly and lets the feel of the music do the talking.

Alex Maines

ROTTING CHRIST Pro Xristoy Season Of Mist 4,5/6 24. mai 2024 Grekernes fjortende plate bærer tittelen før kristus, og er en hyllest til de siste hedenske konger som motsatte seg denne nye trosretningen. Da er det kanskje ikke overraskende at vi her i nord får vårt bidrag, i form av «Yggdrasil», ikke uventet en episk låt, men samtidig også rytmisk og kraftig.

Rotting Christ er for meg et band jeg liker bedre og bedre for hver plate.

«Pro Xristoy» følger fint opp det episke og ritualistiske fra «Ritual» og «The Heretics». Samtidig synes jeg også det er litt tilbake til start, med en del klassiske metalriff. Bortsett fra Sakis Tholis sin vokal, og kanskje navnet, er det lite ved dagens Rotting Christ som kan kalles ekstrem metal. Siden jeg liker de to forrige veldig godt, vil det nok ta litt tid før jeg finner årets bidrag helt der oppe, men låter som «The Apostate» og «Pix Lax Dax» er fullt på høyde, og er sporene jeg synes er platas beste. «The Sixth Day» og «The Farewll» er nærmest episk heavy rock, men med den velkjente Rotting Christ melodiføringen. For det er ikke vanskelig å høre at dette er Rotting Christ. Det har gått fem år siden «The Heretics», og nå gleder jeg meg til sommer og Tons Of Rock.

I havet av den ene store navnet etter det andre må vi ikke glemme at også Rotting Christ inntar Ekerbergsletta.

Ronny Østli

SAVOY Under Eleventeen Records 3.5/6 2 February 2024 Pål Waaktaar-Savoy has explained that much of the atmosphere and the lyrical themes of Savoy’s seventh album “Under” are drawn from his move with his fellow songwriter and wife Lauren Savoy to Los Angeles, where they found themselves surrounded by loneliness. WaaktaarSavoy is one of the most prolific

and impressive songwriters of the twentieth century and beyond, and having been working at the very top of the music industry for as long as he has, it is no surprise that the record is well-crafted. The production is good, with careful arrangements and instrumentation. Every instrument’s voice is given room and there is space in the mix. Only occasionally does this slip over into over-production, as with the treated strings on the opening track “Lonely Surfer” or the treatment of Lauren’s vocals, which sound overly processed. It is also true that the record exhibits a fair measure of melancholy. The chords and melody lines are dark in places, and there is a hint of sadness in the lyrics, many of which have a retrospective quality, describing moments in the past. However, beyond this, the understated feel of the record is just that – understated. Many of songs feel a few RPM too slow and the delivery of the vocal lines too underplayed to give them any emotional authority.

At times, it also seems like the arrangement has to step in to bolster the songwriting or lyrics, by filling space with strings or brass, or the counterpoint of the instrumentation on “Camden Palace Chronicles” which distracts from some fairly mediocre words. It is important to emphasise that this is a joint songwriting exercise for Pål and Lauren, so we should not compare the output to the work of a-ha, but still, the themes lean in the direction of suburban banality, far from Pål’s more oblique or allegorical writing. There are other moments of real quality beyond the production and arrangement. The title track has an excellent Bowie-esque chorus (and there are echoes of his work and sound throughout, along with Beatles and Beck), “The Life and Times of a Wannabe” has some first-rate guitar work on it, edgy riffs and some good textures. Likewise, “Coming Down”, which also exemplifies Frode Unneland’s drumming on the record, which is generally prominent in the mix, and with good reason, as it carries the record along well. The most melancholy motif on the record is saved for the final track, “Lonesome Alone”, a beautiful, lyrical piano riff which is probably the strongest piece of composition on the record, but as before, the delivery and the words undercut it and bring the record to a rather unsatisfying ending. All in all, a very polished and attractive record in its sound, but disappointing in the songs themselves.

Alex Maines

19. januar 2024 Gode, gamle Saxon er tilbake med sitt 24. album i rekka. Har de fortsatt krutt i påsan? Definitivt. Biff Byford & co. dundrer på i kjent stil med høy sverdføring og tunge riff. Nær sagt nesten selvfølgelig kan ikke dette måle seg opp mot mesterverkene fra tidlig 80-tall, men det låter likevel utrolig friskt og energisk. Noe som i seg selv nesten er en bragd av de gamle ringrevene etter en mannsalder både på veien og i studio.

Riktignok har Paul Quinn trukket seg tilbake og har blitt erstattet av en annen gammel ringrev, selveste Brian Tatler fra Diamond Head. Det har tydeligvis gitt bandet en aldri så liten vitamininnsprøytning. Etter flere runder på øret er det ingen som helst tvil om at Saxon har beveget seg litt mer tilbake til røttene, for dette låter reinspikka heavy metal. Helt åpenbart at Biff og Andy Sneap også har holdt tunga rett i munnen i studio og bevisst har gitt skiva et 80-tallspreg med stort hell. Joda, det låter litt Sneapsk, men det er helt hørbart at Biff har holdt ham i ørene og har hatt vetorett på sluttproduktet. Og i mine ører låter dette enda bedre enn den strålende forgjengeren “Carpe Diem”.

Låtene omhandler i kjent tradisjon gammel historie og mye krigføring.

Det er flere kruttsterke låter og jeg vil spesielt trekke frem “1066” som et høydepunkt, hvorav handlingen er lagt til slaget om Hastings i nettopp året 1066. Kanskje en av de beste låtene de har kommet opp med i de senere år med en kraftfull oppbygging som eksploderer som en sprengkåt kanon i midtpartiet. Byen Battle, som er oppkalt etter dette slaget rett utenfor Hastings, var for øvrig åstedet for låtskrivingen til “Power & the Glory” i det herrens år 1982 for de som er interessert i det. Men la oss heller ikke glemme fyrverkeriet av en låt i form av “Fire And Steel”. En langt raskere låt med et ganske simpelt, men effektivt gitartema. Ikke ulikt Judas Priest, med positive fortegn altså. Saxon viser nok en gang at de er dødelig effektive uten masse tant og fjas. Den litt roligere og tyngre låta “There’s Something In Roswell” føyer seg også inn på pallplass med gitarriff som lukter svidd og med en Nigel Glockler i storform.

Kort oppsummert er det med hånda på hjertet ikke en låt som skiller seg negativt ut. Låtene er varierte, holder høy kvalitet og selv om dette ikke er en skive som vil skrive seg inn i historiebøkene stadfester Biff & co. at de fortsatt har krutt i kanonene og skarpe sverd. Noe som lover godt foran årets turné med Judas Priest og Uriah Heep, og ikke minst et lite besøk oppe på Ekebergsletta i juni. Det kan bli litt av et slag.

Pål J. Silihagen

SAXON Hell, Fire and Damnation Silver Lining Music 5/6

NRM 3-2023 99

SKIVER

SIX BY SIX Beyond Shadowland Inside Out Music 3.5/6 26. april 2024 Den uforutsette unionen av forhenværende Saxon-trommeslager Nigel Glocker, Saga-gitarist Ian Crichton og multiinstrumentalist Robert Berry lanserte kurant debutplate under pandemien.

Oppfølgeren faller ikke langt fra den stilistiske stammen anno 2022, men innbyr til smått kompleks, ofte popaksentuert og svermerisk progrock med tonespråklig slektskap til nettopp Saga. Six By Sixs ærend inkluderer dog å forlegge angjeldende musikere i kontekst av en gitardreven powertrio, hvor det uavlatelig alterneres mellom abstrus melodikk og mer alminnelige, ostinatdrevne strekk. Uten å debattere autentisitet opp imot skisserte moduler hersker ikke tvil om at veteranene fungerer klart best i tonalt og metrisk utfordrende øyeblikk, og mindre som basal rocketrio. Det snåle shufflenummeret «Wren», gitt attakkerende gitarsløyer, opportunistiske akkorder og livsbejaende omkved, streder, sammen med «Spectre», langs 1980-åras King Crimson-allé, mens versedelene av «Arms Of A Word», albumets heftigste enkeltparti, i spann med den snertne utgangen av «One Step», reiser kalde melodilinjer i topp av bassdreven funkrock. I motsatt ende av kvalitetsskalaen påmønstrer vasstrukne sødmeblemmer som «Obiliex», ditto muskeltoskete «Titans» og substansløse «The Mission», hvorunder amalgameringsbestrebelsene lugger reelt. Six By Six sertifiserer eksistensberettigelse, men skriver foreløpig for ujevnt til å overøses med superlativer.

Geir Larzen

EINAR SOLBERG The Congregation Acoustic InsideOutMusic / Sony 5/6 16 February 2024 Leprous were one of the bands who embraced the opportunities presented by the pandemic, to find ways to reach their fans over the internet,

100NRM 3-2023

to avoid the period being a “total loss”. They worked with streaming platforms and even put on concerts in their home town of Notodden within the legal strictures in place at the time. This album is a recording of one such concert, captured as played by frontman, vocalist, songwriter, Einar Solberg, presented without fixes or overdubs. You can hear the size of the audience in the applause. However, let’s not treat the record as a mere time capsule. For anyone who could not attend or did not catch the stream, we should be glad that Solberg has decided to release this, whether or not that was the original plan. Solberg is one of the finest vocalists in Europe, one of the undersigned’s Norwegian “Holy Trinity” (Solberg / Prestmo (Wobbler) / Valdal Johannessen (Oak)), and so any opportunity to hear that voice foregrounded, with minimal instrumentation is a treat. Beyond this, however, we should enquire whether it works as a musical endeavour.

Leprous’s music, which is complex and often percussive, immediately presents a challenge for a strippeddown arrangement, never mind for just voice and piano. The performer cannot hope to capture the sound of the original recordings, so each song must be rebuilt to suit the instrument.

So, to perform “The Congregation” end to end was an interesting, even a bold choice. After all, it is rare that a band will play a whole album in order in general and this particular record sits within a more limited sonic and emotional range, unlike “Malina” and “Pitfalls” which follow, because of the unity provided by the production.

This isn’t a weakness for the record, which is one of Leprous’s best, but adds another difficulty for the performer, because they must adhere to the emotional programme of the tracks as laid out – there is no room left to shape a concert emotionally by choosing songs. What Solberg does here is clever – he changes the arrangements and pace of the pieces instead. How does it play out?

Overall, the effect is intense, even emotionally challenging, but strong.

Solberg’s lyrics may be opaque and allusive but the personal struggles which underpin his storytelling are well attested, so one can only assume that he is “feeling it” up there on the piano stool – certainly, that is the impression conveyed by the vocal performance. So, no surprise this is not background music – the record must be listened to as you would a classical record or if in attendance at the original show. Early on, we discover something about Solberg.

He may play an electronic keyboard on stage, but he has a strong grasp of the voice of the piano. We get this from the very start, on “The Price”, or later on the subtle reworking of “The Flood” and “Moon”. On other pieces, the arrangement is more faithful to the original track, like on “Third Law”.

He positions the sounds at the right place in the piano’s range, leaves room for the voice, cutting back the texture or filling it out in moments of silence. The choices of chords and backing melody lines are consistently good, conveying just enough of the occasional dissonance and tension of the original work, like on “Within The Fence”. The piano playing is also

generally good. The cover of the record has the look of a Deutsche Grammophon classical recording.

I don’t know whether Solberg is a classically trained player, but there are few notes out of place, there is considerable delicacy in the playing when required, space in the music, good articulation in the arpeggios, and clarity in the more powerful passages. Perhaps he could have used the sustain pedal a little less in places – I’d argue he has the technical ability not to rely on it as much as he does. But this is being petty. I’d reckon any decent piano player would enjoy this aspect of the record alone. The voice, however, is the main subject of our attention. This is unquestionably a concert for Solberg’s voice. Perhaps it is an advantage of the choice of material, since a studio album would normally contain a variety of musical atmospheres, but Solberg is also clever, I think, in arranging the pieces in a way which allows him to demonstrate his vocal range. We get the vertiginous, overwhelming falsetto which is his hallmark, throughout – I’d call out “The Price” and “Within The Fence” particularly for this. Sometimes, the power of it is difficult to bear, and where he feels he needs to inject more emotion, he is fearless in pushing his voice to its limit. On occasion, for example on “Rewind”, the voice has to do more work, adding power where the original instrumentation carried the force of the music. This works by and large, but on occasion it feels like too much. However, since he is operating in an acoustically cutdown space, that opens the door to greater vocal subtlety as well. “The Flood” is a highlight for this alone, where we have both a more delicate, fragile sound at the top end and also a richer, more sonorous voice at the lower end. “Moon” also shows considerable delicacy in the vocals.

There is so much vocal dexterity on display, an a cappella piece would have been an interesting choice for one of the arrangements. Perhaps he didn’t want to show any disrespect to the original music or he prefers to have the piano there as support, but I have no doubt he could have pulled this off with one of the pieces. Overall, this is a very honest and direct recording and presentation of a wellexecuted, musically interesting, and well-performed concert which shows Solberg as vocalist, arranger, and pianist in a very good light. If you like “The Congregation”, you will certainly enjoy this interpretation of it. For anyone who wants to understand why Solberg is rated as one Europe’s best vocalists, this record is also a “must listen”. Most of all, though, it is a highquality concert and performance on every level, so surely something to attract attention from anyone who likes good music.

Alex Maines

SONIC UNIVERSE It Is What It Is EarMusic 4/6 10. mai 2024 Den umiskjennelige stemmen til Corey Glover kjenner vi allerede godt fra årene med Living Colour, og det hersker ingen tvil om hvem som står bak mikrofonen i Sonic Universe heller, selv om bandet er et annet.

Stilmessig er ikke Sonic Universe langt unna Living Colour heller, om enn med en litt tyngre edge. Gitarist Mike Orlando har svingt øksa i Adrenaline Mob, og er ikke ukjent for tunge gitarriff. Åpningssporet “I Am” går rett i strupen fra start, og bandet slipper ikke taket før samtlige låter er gjennomført. En massiv produksjon gir ikke mye pusterom for lytterne, men energien er til å ta og føle på, så man blir sugd inn i det soniske universet enten man vil eller ikke.

Sonic Universe er Glovers hjertebarn, men Orlando har vært tungt involvert i så vel låtskriving som innspilling, miksing og produksjon, og tildeles mye av æren for sluttproduktet av sin makker, men det er rart med det; mye låter utrolig Living Colour; spesielt de kreative, funky krumspringene som dukker opp, kanskje spesielt på “Whisper To A Scream”, som like gjerne kunne ha funnet sin plass på “Stain” (1993), og det er ingen ulempe, bare for å ha det sagt. Disse små krumspringene har vært en av grunnene til at Living Colour har fascinert sånn. Taykwuan Jackson må også få sin del av oppmerksomheten; den kraftfulle og kreative trommisen som han er. I samspill med bassist Booker King legger han grunnlaget for det tighte lydbildet som løfter plata det hakket som er nødvendig når låtmaterialet ikke trøkker til som ønsket. For all del; “It Is What It Is” har sine lyspunkt, men alt i alt må man høre plata litt for mange ganger til at den blir minneverdig, og at den kommer til å presse seg inn på topplista for 2024. Nevnte “Whisper To A Scream” og “Higher” er to lyspunkt, i tillegg til at “I Am” glimter til. Melodilinjene faller tidvis igjennom, mens gitarriffene er det som fester seg best. Da blir det også vanskeligere å finne fotfeste i tekstene, uansett hvor godt Corey synger, for det gjør han! Særegenhetene hans er en fryd for øret; akkurat passe nasal, og en energi man kan misunne ham.

Jan Egil Øverkil

norwayrock.net

STRESS ANGEL Punished By Nemesis Dying Victims 4.5/6 15. mars 2024 Brooklyn duoen leverte et svært godt debutalbum for tre år siden. Musikken hadde fellestrekk med både Autopsy og Darkthrones «Soulside Journey», uten å være så teknisk. Den skitne Autopsysiden finnes fortsatt, men jeg vil nok heller si jeg hører mer Nekromantheon og Aura Noir enn Darkthrone, om vi skal holde oss i Kolbotntraktene. Jeg likte det unike ved debuten, men koser meg med oppfølgere også, selv om den er mer thrasha. Plata er jevn, men jeg vil trekke frem tittelkuttet som åpner, som favoritt.

Ronny Østli

SUICIDE BOMBERS All For The Candy Suicide Records 5/6 9. februar 2024 Skiva starter friskt med “Dynamite Playboys” og anført av Chris Damien Doll “The Sleaze Fuhrer” på vokal (og gitar) blir skiva en riktig så energisk og behagelig reise tilbake til Sunset Strip og 80-tallet. Her spares det ikke på kruttet og du kan nærmest kjenne lukta av svette skinnbukser og klamme cowboy-boots. Et godt eksempel er kanskje skivas beste spor “Caligulizer” som har et fantastisk herlig driv, men joda det er utvilsomt flere godbiter her for den som liker 80-talls hardrock med skikkelig attitude og høy gitarføring. Det som også er viktig å understreke for de som ikke kjenner bandet fra før, så låter ikke dette hverken som balleløse Poison eller gud forby tyggegummi guttene i Pretty Boy Floyd. Dette er sleaze metal og ikke sleaze pop.

Suicide Bombers har selvfølgelig ikke funnet opp hjulet på nytt, og er både inspirert av punk og klassiske band som Ratt, Mötley Crüe og W.A.S.P for å nevne noen, og det er vel nettopp det som gjør at Suicide Bombers har klart å finne en slags magisk blanding i mine ører. Ikke revolusjonerende, men rått, genuint og musikalsk sett et band på et relativt høyt nivå med musikken

norwayrock.net

i sentrum. Låtene har jeg ikke beskrevet så detaljert, men det er rett og slett fordi skiva gjennomgående har sterke låter, bortsett fra den litt for klissete avslutningen på skiva “Where Time Always Go”. Den kan best beskrives som en power-ballade med et snev av Ozzy Osbourne. Ikke en direkte stinker, men bare kjedelig og intetsigende i mine ører. Verdt å nevne er også mannen bak spakene som har klart å gi bandet det lille ekstra lydmessig, nemlig Trond Holter. Mesterlig produsert med en fin dynamikk som gir saft og trøkk i samtlige instrumenter, og ikke minst vokalen som stikker seg frem i miksen på en behagelig og akkurat passe uraffinert måte. Kort oppsummert har Suicide Bombers klart å heve nivået enda et hakk fra sin forrige skive “ Murder Couture”, og en perfekt skive å sette på enten du jekker deg en iskald en eller bare trenger en real musikalsk energibombe.

Pål J. Silihagen

THOR Ride Of The Iron Horse Deadline Music 1/6 22. mars 2024 Jeg vokste heldigvis opp i en vennegjeng på 1980-tallet hvor ingen ønsket å være som Thor. Ikke ville vi spille i band med ham heller, og i alle fall slippe å intervjue fyren. Forholdet er uendret i 2024, underlig nok, men canadiske Jon Mikl Thor har ikke til hensikt å gå stille i dørene etter fylte 70 år. «Ride Of The Iron Horse» markerer 51-årsjubileet for Thor som plateartist – debuten «Thor-Body Rock» utkom i 1973 – og består av sju nye låter, pluss åtte albumkasserte spor og demoinnspillinger, hvor rubb og stubb stiles nærmeste søppelfylling. Tittelkuttet, forøvrig lansert som singel, er en geriatrisk og trasig kjellermetall-fadese, gjort med cowboyhatt, hvor alt fra rytmeseksjon og gitarsoli til vokalleveranse og floskelmelodikk aldri kan møtes med annet enn beklemt latter. Karsstykkets country-glasur tas til endelig inntekt for at Thor i alle år egentlig har ønsket å være country & western-stjerne, men at alfahanneimaget var bedre egnet rockesegmentet. Gubbens ferske materialet tror seg vekselsvis på pari med Alice Cooper, Judas Priest og Danzig, hvor «5-0 Let’s Go» er morsomst, i omlag tretti sekunder.

Det som mangler for å gjøre opplevelsen «komplett» er sju rabiate og sedvanlig arbitrære gitarsoloer fra Kane Roberts. Det er viktig at bodybuildere holder sammen.

Geir Larzen

The Knife», for øvrig den også en singel, er mer uptempo og symfonisk.

Denne tiltaler meg ikke på samme måten. Nei, da liker jeg mer de tyngre og mer melankolske sporene som «Wood Iron And Will» og «Kings Will Fall". Mitt favorittspor på «Epitome» er «Sanguis Et Aurum», som viser tyngde, melankoli og kjappere death metal og oppsummerer Roskildesekstetten på en god måte.

Ronny Østli

UNCANNY Shroomday OverHead Productions 5/6 19. april 2024 Det morsomme med musikk er at underlige ting skjer. Kombinasjonen instrumental musikk og Meshuggahtakter er i utgangspunktet ikke hva jeg hopper i taket for. Men denne oslotrioen har noe som treffer meg.

Ja, trommisen benekter ikke sin kjærlighet til de svenske djentguder, og noe vokal finnes. Med unntak av «5 Mile» som er eneste låt med gjennomgående vokal, er det også stemmebruk som krydder i «Circadian Rythm». Dette er et variert og progressivt debutalbum med mye godt gitararbeid. Den tidvis ekstreme bunnen blandes med et nydelig følsomt gitarspill. Jeg vil ikke si det ligner, men jeg tenker litt på Kings X, men også Extol. Ja til og med Spastic Ink, om de hadde tunet ned galskakpen noe. Oppi det hele tror jeg også fans av progressiv rock vil like dette. Jeg vil anbefale å sjekke videoen til «Music For The Faint Hearted».

Rolige «Pseudade» er aldeles nydelig, mens tittelkuttet synes jeg best representerer platas helhet. Til og med horn får vi på denne. Uncanny har klart kunststykket å lage en plate som krever mye av lytteren samtidig som den er catchy.

Ronny Østli

VANIR Epitome Mighty Music 4/6 16. februar 2024 Danskene starter året med å slippe sin syvende plate. Det som startet som folkorientert viking-metal har gått over til å bli melodisk death metal. Hårfint skille kanskje, men jeg hører mer Amon Amarth og Hypocrisy i musikken i dag, mens jeg mener å huske det var mer feststemning over de første utgivelsene. Før jul fikk vi videosingelen «One Man Army», og selv om dette er musikk som på ingen som helst måte revolusjonerer metallen, var dert noe som tiltalte meg. Groovet og det melodiøse, som ikke er overdrevet melodiøst, var en fin blanding. Åpningslåta «Twisting

VEMOD The Deepening Prophecy 3.5/6 19. januar 2024 Jeg leser mye positivt om Vemod, noe som selvsagt skaper forventninger.

Og en viss forventning bør det kanskje også være når det er tolv år siden forrige plate. Navnet er i grunn en god beskrivelse av trøndernes musikk. Vi er et stykke unna lystig tysk power metal. Melankolien i riffene bringer frem en del nostalgi fra gammel norsk black metal, selv om det ikke er helt riktig å kalle musikken deres det. Dark metal er nok vel så beskrivende. «Der Guder Dør», som er første spor etter introen har dette klassiske riffet, og drar tankene i retning Djevel. Låta starter kjapt og både tema og tempo roer seg underveis, med et veldig behagelig og stemningsfullt parti. Stemning til tross, jeg føler tretten minutter blir noe langdrygt. Mitt høydepunkt er neste låt «True North Beckons», som starter midtempo og er nydelig mørk stemning. Denne øker i tempo etterhvert før den faller helt ned på et veldig rolig og herlig parti mot slutten.

Woods Of Desolation synes jeg er en god referanse til mye av det jeg hører på Vemods andre plate. Nå høres jo alt dette bra ut, og lener seg i stor grad til forventningene. Problemet mitt er at jeg begynner å kjede meg litt etter hvert og finner mye av materialet langdrygt og på det jevne.

Som den rocka «Inn i Lysande Natt».

Behagelig nok, mens det avsluttende tittelkuttet på seksten minutter blir for meg litt i overkant monotont og jeg kjeder meg litt. Det mørke lydbildet, melankolien og variasjonen tiltaler meg i stor grad, men som helhet blir det litt for drøy kost.

Ronny Østli

NRM 3-2023 101

SKIVER

VLTIMAS Epic Season Of Mist 4.5/6 15. mars 2024 Det er gått fem år siden debuten fra denne supergruppen, dannet av tidligere Mayhem gitarist Rune Eriksen. Det var en plate som kom høyt opp på min liste over årets skiver.

Jeg liker også denne veldig godt, men kanskje er det noe av sensasjonen rundt debuten som gjør at jeg går ned litt i karakter, selv om jeg synes plata låter mer gjennomarbeidet.

Som debuten starter også denne med en intro som man lett hører er Eriksen. Denne går over i det groovy tittelkuttet. Her legger jeg kjapt merke til David Vincents vokal, som er langt mer syngende enn på forrige plate.

Dette er noe som er gjeldende på hele plata. Sjekk spesielt «Mephisto Manifesto». Der debuten var veldig massiv i gitarproduksjonen, er denne litt tørrere og klarere. Jeg synes også trommene til Flo Mounier låter organisk og kult. Plata er skrevet sammen som band på Vincents ranch i Texas, noe jeg antar er grunnen til at jeg synes det låter mer sammensveiset denne gangen.

Stilmessig spriker det ikke veldig fra debuten, men det er nok kanskje gjennomgående en tyngre plate og mer midtempo. Uansett hastighet, dette er god death/black metal.

Ronny Østli

VON HERTZEN BROTHERS Live at Tavastia DoingBeingMusic 5/6 16. februar 2024 Den finske udefinerbare brødretrioen Von Hertzen Brothers har forlengst etablert seg som en kultfavoritt hos flere i denne redaksjonen, og etter åtte studioskiver er det omsider klar for deres første liveutgivelse, som slippes på LP, CD og BluRay. Og som tittelen mer enn antyder, ble "Live at Tavastia" innspilt på det som kan kalles Helsinkis svar på Rockefeller, storstuen Tavastia hvor brødrene har spilt 24 ganger de siste 20 år.

Brødrene frontes som alltid av Mikko Von Hertzen på vokal og gitar, med

102 NRM 3-2023

brødrene Kie og Jonne på gitar og bass. Her backes de av trommis Sami Kuoppamäki, som også har spilt med Apocalyptica og Stratovarius, og The Flower Kings ex-keyboardist Robert Engstrand. I hjemlandet Finland har brødrene vært helter siden gjennombruddet med "Love Remains The Same" i 2008, men i resten av Europa har det gått mer trått, der er det kun Storbritannia som har tatt bandet til sine hjerter. Men det skyldes ikke kvaliteten - Von Hertzen Brothers har et unikt særpreg og en eklektisk variasjon i musikken som gjør dem umulig å putte i bås. Men de evner å treffe fansen rett i hjerterota med sin emosjonelle musikk med innslag av både progressiv rock, classic rock, punk og folk, oftest med den mollstemte melankolien som kjennetegner nordisk folkemusikk.

Likevel finner jeg bare èn vettug forklaring på at et band som f. eks.

Muse fyller Telenor Arena, mens Von Hertzen Brothers knapt finner det økonomisk forsvarlig å legge turen til Norge - og det er at det ene bandet er britisk og det andre er finsk. Men kjenner du ikke til VHB, så er "Live At Tavastia" et bra sted å starte. Åpningen med en dobbel fra "Red Alert In The Blue Forest" - "Day Of Reckoning" og "Blue Forest" setter stemningen og demonstrerer brødrenes unike vokalharmonier, før monsterlåten "Flowers And Rust" sitter som ei øks i bakhodet ditt. Herregud for en låt! Andre høydepunkter på den 84 minutter lange innspillingen er overjordisk vakre "All Of A Sudden, You're Gone" og "Sunday Child", som rett og slett får meg på grinern. Og så lyden da, mann! Lyden! Hver eneste instrument og hver eneste vokal høres glassklart, med nok rom til å puste. Èn ting er å få til dette i studio, men å få høre samme lydbilde som nesten skriker etter øretelefoner er bortimot uhørt! Jeg kan på stående for ikke komme på en eneste liveskive med like bra lyd som denne. "Live At Tavastia" er også tilgjengelig som BluRay rett fra bandets hjemmeside, og denne er smakfullt filmet med nok kameraer og vinkelvekslinger til at det aldri blir kjedelig, selv om sceneshowet og produksjonen ikke akkurat er på Rammstein-nivå - her er det musikken som står i fokus, og et entusiastisk hjemmepublikum sørger for bra livestemning inne på klubben som har plass til 700 publikummere.

Skal jeg pirke på noe, så er det setlista. Den fokuserer utelukkende på de fire siste skivene, og ingenting fra de fire første er inkludert, selv om de denne kvelden spilte både "Freedom Fighter" fra fabelaktige "Love Remains The Same" fra 2008, og "Let Thy Will Be Done" fra "Approach" fra 2006. Av de tretten låtene er hele tolv fra de tre nyeste, pluss trumfesset "Flowers And Rust" fra 2013 er således denne utgivelsens eldste låt. Det hadde vært fint å få med noe mer fra storslagne "Stars Aligned" og "Nine Lives" altså.

Og noter deg endelig bak øret at Von Hertzen Brothers spiller på We Låve Rock-festivalen i Asker den 25. mai.

Ses der!

Geir Amundsen

VULTURE Sentinels Metal Blade 3.5/6 12. april 2024 Kvintetten fra Dortmund har levert nydelig speed/thrash metal fra starten i 2015, og deres fjerde plate, «Sentinels» byr også på mye heftig. Åpningslåta «Screams From The Abattoir» er vill speed metal med herlig Paul Baloff vokal. Jeg tenker også tidlig Onslaught på denne.

Med andre ord en låt som fint kunne fått plass på Speed Kills sample LP’ene, om den hadde blitt sluppet i 1985. neste låt, og første singel, «Unhallowed And Forgotten» er også god. Catchy, og låter nesten litt svensk. Tittelkuttet og «Oathbreaker» er andre favoritter. Disse to avslutter, og dermed er det del låter i mellom.

Det er absolutt hørbart det også, men skal jeg være kritisk så synes jeg det blir litt anonymt og generisk.

Jeg liker det når det er mer «balle», som i nevnte åpningslåt. Jeg synes ikke alt er helt der, og får ikke like god rockefot av «Sentinels», som tidligere utgivelser.

Ronny Østli

WASTE A SAINT Ravenous All Good Clean Records 4/6 1. mars 2024 Herværende Trondheims-kvartett tilvirket debutalbum godt over gjennomsnittet i 2022, og følger ventelig opp med et minst like eggende andrefonogram.

Man tråkker neppe noen på tærne om man påpeker bandets retrofiksering, for dets stilistiske brohode hviler på en samspilt og melodisk dualitet av alternativ 1990-tallstungrock og psykedelisk pop fra siste halvdel av 1960-tallet. Referanserammen blir således låvedørsbred, med eklatante sporkryssere i retning Queens Of The Stone Age, samt de ypperste av dagens okkult-psykedeliske fakkelbærere. Bogey Stefansdottir er bandets ledestjerne, og gestalter et vokaluttrykk som penner av boksene for tiltrengt kvalitet og personlighet, både i sonoritet og frasering. Per

«Spidergawd» Borten overdrar materialet øsende modernitet og rockehistorisk sus, i den grad at lytteren stundom opplever skiva som en førsteklasses konsertoppføring.

Ingen skisserte boniteter ville ha spilt noen som helst rolle dersom det rockekompositoriske ikke holdt tritt – noe det gjør i Waste A Saintforlegningen.

«Schizofriendia» fungerer som skivas prospektkort og tåler sammenligning med det beste av syredryppende stonerrock fra tre forutgående dekader. Kombinasjonen av attakkerende komp, melodisikkerhet og Stefandottirs kontante vibrato i strofeutgangene definerer Waste A Saints fortrinn i et sjikt preget av resirkulert identitetskrise.

Temposterke «Sore Spot» streder nesten over i folkemusikalsk pop-punk, mens «Dryads» tenker Led Zeppelinmonstrøst og smått progressivt. Ikke én svak låt er i sikte, men skal noe først kritiseres så vedrører dette manko på uttrykksdeviasjon. Platene til Waste A Saint ville høynes ytterligere med et par kontrasterende tilslag, i form og gemytt.

Geir Larzen

WHOM GODS DESTROY Insanium Inside Out 5/6 15. mars 2024 Fra askene av Sons Apollo reiser Whom Gods Destroy seg, og bak det grandiose bandnavnet finner vi Derek Sherinan og Ron “Bumblefoot” Thal fra Apollos sønner, pluss det relativt unge vokaltalentet Dino Jelusick, i tillegg til bassist Yas Nomura og trommis Bruno Valverde. Stilmessig er ikke Whom Gods Destroy langt unna Sons Of Apollo, men de har en edge forløperen ikke nådde helt opp til, uten forkleinelse i dette hele tatt, bare så det er sagt. Sherinian har utviklet en helt særegen signatur i såvel utøvelse som i låtskrivinga, og det hersker ingen tvil om hvem som trakterer tangentene allerede fra start. “In The Name Of War” kunne like gjerne ha fått plass på en av de mer fusion-inspirerte solskivene hans, og det er nesten så man venter på et trommefill fra Simon Phillips underveis, men neida, her legger vi heller grooven litt mer bakpå, og fyller på med tunge trommegrooves og feite bassriff i en progressiv metal som passer Sherinian ypperlig. Og Jelusick har en stemme som treffer umiddelbart, det kjenner vi til fra før. At han er “bare” 31 år skulle man ikke tro. Modenheten i stemmen hans overgår alderen med glans, og energien er rett og slett uovertruffen.

Erfaringa han har fått fra Trans Siberian Orchestra og Whitesnake i tillegg til alle prosjektene han har

norwayrock.net

vært involvert i, har gitt ham en erfaring det oser av. Whom Gods Destroy er progressivt, kreativt og blytungt, og jeg vil tro Meshuggah nikker bekreftende til riffet på “Over Again”. Og hva er vel progmetal uten instrumentalparti?

Kort men fattet i “Crawl”, og igjen ser jeg Meshuggah er fornøyde med innsatsen til gutta. “Hypernova 158” er et eneste langt instrumentalparti, og i min verden er latter den beste medisin når musikere med noe å melde tar av.

Hoderystende moro! Sherinian har lenge vært en av brettseilerne jeg har likt å låne øre til, all den tid han er en usedvanlig kreativ keyboardist. Hans “monster lead” er aldri langt unna, og det faktum at han er foregangsfigur for å bruke analoge instrumenter gjør at han aldri er langt unna toppsjiktet for min del. Han presenterer såvel flygel som Hammond-orgel også her, og da er ihvertfall denne skribenten i lykkeland.

Sleng på Ron Thals lekne fingertupper, et bunnsolid komp og ikke minst en Dino Jelusick i go´lune, og jeg vrenger opp “Insanium” enda litt litt, og én gang til.

Trommis Bruno Valverde må også få sin andel godord, for det han leverer er så bunnsolid at jeg ved flere anledninger må spole tilbake bare for å høre enkelte fills bare én gang til. “Insanium” inneholder ni spor, men er også å få med bonussporet “Requiem”, som, til tross for sin tunge framtoning oppleves som hakket mer melodisk og wienerklassisistisk. Det skulle ikke forundre meg at dette er gjort med hensikt med tanke på låttittelen. Vi skriver kun mars, men det aner mitt sinn at “Insanium” blir en av utgivelsene jeg har lyttet mest til i 2024 når vi gjør opp

norwayrock.net

status i desember. Nei dette var moro. Én gang til, det kiler!

Jan Egil Øverkil

WITCH CLUB SATAN Witch Club Satan 666 4,5/6 08. mars 2024 Det finnes ikke mange, om noen, artister i dette land som har fått like mye omtale som heksene i Witch Club Satan i løpet av den korte tiden de har eksistert. Noen avfeier de som tøys, andre hyller de opp i skyene. Er det fortjent eller ufortjent? Vel, når nå debutskiva er her og slippes passende nok på selve kvinnedagen så kan vi jo la absolutt alt annet passere og se på det som virkelig betyr noe her nemlig musikken. For det begynner riktig så friskt med “Birth” og et primalskrik vi vel neppe har hørt her til lands siden Agnete Kjølsrud spilte i Animal Alpha. Det låter friskt, det låter dystert og møkkete og den funker vel så godt i sine seige partier som

der det blastes. Det er mye klassisk black metal-referanser her, så det er tydelig at gjengen har gått helt tilbake til starten for å finne inspirasjon og da gir det fullstendig mening at to av samarbeidspartnerne heter Necrobutcher og Anders Odden. En av de definitive høydepunktene kommer allerede som spor nummer to - nemlig “Fresh Blood, Fresh Pussy”, og i den er det vel så mye punk som sort metall en herlig miks. Og det ekstremt mørke og tunge midtpartiet kan høres til Dovre faller uten problemer - akkurat så bra er det. “Black Metal Is Krig” er en av to spor undertegnede har fått med seg i forkant, der det andre er “Hysteria” - og felles for de begge to er at de ikke helt gled på plass under de første gjennomlyttingene men som fungerer meget godt i selskapet til resten av plata. Under “Steilneset” får vi for første gang kjenne litt på teaterkonseptet Witch Club Satan med sin rolige og melodiske start før det iskalde hovedpartiet slår inn. Det er noe mer enn bare en vanlig skive vi hører på her, det kommer klart frem. Og det skal kun én vanvittig fet sortpunk-metall-låt til før teateret kommer tilbake i form av “Mother Sea”. Her kommer også følelsen av at dette er et meget gjennomtenkt konseptalbum - ikke overraskende for de som kjenner bakgrunnen til WCS, men det må da også nevnes at vi lytter til et meget bra konseptalbum.

Vi er her halvveis, og det som sitter igjen er en gjeng damer som har latt seg inspirere av sortmetallens spede begynnelse her til lands for

omtrent 30 år siden og skapt noe helt nytt. Det er absolutt ikke alle forunt.

Legg til at de kun har holdt på i et par år, og overhodet ikke har vært borti denne genren før - så er det mildt sagt imponerende det de har fått til. Dette er bra, veldig bra - og det hadde jeg ment om det så var debutalbumet til noen tenåringer i starten av sin karriere eller om det hadde vært den vanskelige femteplata til et godt etablert band.

WCS har tatt et dypdykk i en av våres mest unike musikkhistorier med respekt, og gjort sin egen take på det med bravur. Resten av skiva fortsetter som første halvdel, med iskald sortmetall i front men punk og teater aldri langt unna. Tre spor som virkelig stikker seg ut for min del her, to i positiv og en i negativ, er “Hex” og “Salvation” på pluss-siden, og “Mother” på den andre siden. Sistnevnte utelukkende fordi “Salvation” ville ha vært et så fantastisk perfekt punktum musikalsk på albumet så “Mother” føles litt overflødig. Samtidig har jeg jo hørt såpass mange konseptalbum og teaterinspirert musikk at jeg vet at historien må sys sammen, men hadde “Salvation” fått runde av “WCS” ville jeg ha måtte hente meg litt etter avspilling. Men nå ble det ikke sånn, men vi skal da forsyne meg klare å leve med det så lenge resten er gull. Og det er det, så da får haters, forståsegpåere, antifeminister og andre misunnelige på deres lynkjappe suksess sitte der og sture - jeg setter nå på skiva enda en gang til og er mildt sagt imponert over hva de har fått til på såpass kort tid.

Sven O Skulbørstad

NRM 3-2023 103