Norway Rock Magazine #99 2-2020

vinn restaurert

seigmenkatalog

I anledning nyutstedelsen av Seigmens fem første plater, føler både Norway Rock Magazine og utgiver Karisma Records seg festemt spandable. Vi lodder følgelig ut ett sett med LP-er og tre sett med CD-er.

For å være med i herlighetens kappestrid, besvar følgende spørsmål: a) Hvilken by kommer bandet fra? b) I hvilket år opptrådte Seigmen i Operaen?

Send alle typer svar til larzen@online.no, emnemerket med “Seigmen”. Husk fullt navn og adresse. Svarfrist: 20. juli.

Måtte sorte tulipaner stå deg bi...

NORWAY ROCK MAGAZINE #99

Musikk i koronaens tid

P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Geir Venom Larzen venom@norwayrock.net WEB OG LIVEANMELDELSER Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net FOTOANSVARLIG Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Sven Olav Skulbørstad, Pål J Silihagen, Bjørn David Dolmen, Ronny Østli, Wilfred Fruke, Glenn Knutsen, Jan Egil Øverkil, Geir Amundsen og Anne-Marie Forker.

Foto: Anne-Marie Forker, Geir Kihle Hanssen

Selv den samfunnsmessig egenutmeldte har formodentlig registrert frøken Koronas globale herjinger i 2020, og med hennes ilske reproduksjonsevne ligger kulturlivet brakk. Siden 12. mars er det blitt skrevet og pludret om musikkens essensielle plass i menneskets matrise, og vi har sett prisverdige initiativer, som bakgårdskonserter og elektronisk strømmet musisering, avstedkomme.

Det hersker himmelvid konsensus om at musikk er fundamentalt viktig. Jeg kan i så måte ikke fri meg fra å reise et par betente spørsmål. Dersom den menneskelige rase er så forbasket opptatt av musikk, hvorfor aksepterer vi at den sirkulerer vederlagsfritt, som noe man forsyner seg naturlig av, og hvorfor feiler store deler av publikum å lytte i dens nærvær?

Jeg tviholder fortsatt på hypotesen om at musikk anvendes som sonisk tapet for det store flertall (eller ”folk flest”, som kunstfiendtlige Frp ynder å kalle disiplene sine). Om det er fordi disse ikke utstår sitt eget selskap eller egne tanker, og trenger distraksjon, samme hva, bare det lager lyd, får andre forske i. La oss ikke glemme den trend i tiden, godt etablert lenge før frøken Korona spredte sitt sykdomsklede om kloden, hvor det etterstrebes å dokumentere egen deltakelse på evenementer, og skravle seg hes, siden man er på fest, fremfor å gi de sceniske musikerne noen form for intelligent eller emosjonell aktelse og oppmerksomhet.

Jeg provoseres av å høre representanter for skisserte gruppering påberope seg å løpe musikkens ærend; hos disse gjelder samme psykologiske bunnslaggnormer for musikalsk samspill som et hvilket som helst meningsløst skirenn.

Annet mønster er kanskje ikke å vente av samfunn hvor musikk til de grader desimeres og fraksjoneres, og dessuten kastes mot deg, i irriterende vignettform, bare du går ut døra, inn i en taxi, en heis, et kjøpesenter eller på kino. At ens persepsjonsevner nærmest konstiperes av komprimerte, reklame-støpte snutter følger logisk, og dette innskrenker åpenbart folks musikalske konsentrasjonsvindu. Skal en gjennomsnittlig ungdom av i dag evne å lodde dybden av en komposisjon på over 20 minutter, må vedkommende virkelig omstille seg. At musikk dessuten er redusert til et destillert anliggende om sound og rytmikk, i motsetning til tonalitet, dynamikk og harmoniske progresjoner, formørker bildet ytterligere.

Ikke skyld korona-viruset for elendigheten; skyld dere selv.

Geir Venom Larzen

DESIGN Anne-Marie Forker og Geir Venom Larzen FORSIDE Kansas - Foto: Emily Butler TRYKK Printall | Opplag: 5.000 DISTRIBUSJON Tidsam AB ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT Send mail til: abonnement@norwayrock.net 1 år – 4 utgaver: Kr. 269,- (i butikk 356,-) 2 år – 8 utgaver: Kr. 499,- (i butikk 712,-) Abonnementsgiro: 1503.45.76227 VIPPS kr. 289.- til 534013 (fullt navn og adresse) NESTE NUMMER I salg fra sept 2020

FÅ BLEKKA RETT I POSTKASSA

4 nummer

Kr 269,I butikk 356,-

abonnement@norwayrock.net

SPAR 25%

INNHOLD

06

28

60

18

42

45 48

06 Katatonia 09 Me and That Man 12 Bad Wolves 14 H.e.a.t.

16 Testament 18 Kansas 20 Airbag 22 Fish 24 Arabs in Aspic 26 The Guilt 28 Nirvana 31 Triptykon 34 Coven 36 Vega 38 Russ Ballard 42 Seigmen 45 Slayer 48 Biffy Clyro 50 Dream Police 52 The Flower Kings 54 Kari RueslĂĽtten 56 Johnossi 58 Green Carnation 60 Vandenberg 63 Skiver 78 Retro 80 Gilby Clarke

I P HÅ 6

NRM 2-2020

E R NØ

E G N E H

S E ND

norwayrock.net

Etter at Katatonia meldte overgang til melodikultivering i 1999 har svenskene, nesten uavbrutt, disponert den resignerte tristesserockens trone. ”Viva Emptiness” og ”The Great Cold Distance” tilkjennega grader av kvalitativ erosjon, men fra og med 2009 og mesterstykket ”Night Is The New Day” har vokalist Jonas Renkse og dennes makkere nøytralisert all stilistisk konkurranse. Kvintetten er ganske enkelt best i verden på hva de gjør, og tilbøyeligheten fremholder i høyeste grad med ”City Burials”, bandets ellevte studioplate.

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: ESTER SEGARRA

Nøkkelen til Katatonias genialitet hviler på subtile bevegelser og harmonier, samt Renkses uforlignelige tonedialektikk. Som alltid tilfaller overveldende detaljrikdom et album fra de svenske veteranene, og man har ikke vansker med å tro at plateprosjektene deres blir mer og mer tidkrevende. En velopplagt sanger beretter: -Selve innspillingen avstedkom fra oktober til november i fjor, og forløp kjappere enn normalt. Den virkelige arbeidsmengden ligger forut for dette. Jeg jobbet kontinuerlig med materialet i et år innen vi booket studiotid, og jeg håper lytteren sanser alle detaljene som nedfelles. Brorparten av klaviaturstemmer og vokalharmoniske lag settes før vi entrer studio.

Det vi forsøker å forrette spontant er faktisk gitarene, slik at disse fanges mer levende enn i preproduksjon. Lydlandskaper og tonalstemmer bør spikres på forhånd.

-Dette gjelder selvsagt de fantastiske og uforutsette sangharmoniene dine også?

-Jo, i stort monn defineres disse på demoene mine. Vi kan ikke bruke studiotid på harmoniseringsutklekking, men det hender at jeg leker frem nye fraseringer og harmonier underveis, for å maksimalisere stoffet etter beste evne.

-Tradisjonen tro klinger et Katatoniaalbum tilsynelatende enkelt for et utrent øre, mens det i realiteten er tidkrevende komplekst. Gir det mening å hevde at bandet utøver mørk, progressiv rock med ualminnelig senkete skuldre?

-Jeg går god for sådan beskrivelse, ett hundre prosent. Ved første eller andre gangs gjennomlytting tror jeg platene våre kan fremstå basale. Vi har just begynt å øve inn noen av de nye låtene – første gang som fulltallig band – og det lugger ganske reelt i rekkene. Det er flott at noen skjelner hva som utlegges i det musikalske; vi oppfører ikke komplekse saker bare for å briske oss, men liker musikk som det kanskje ikke går å lodde dybden av før lytteren gjør en egen innsats.

Jeg har en følelse av at dette gir platene våre lang levetid. Det burde fungere å oppdage nye detaljer og aspekter ved et Katatonia-album om dette gjenhøres etter et år i hylla.

-Har du noen forklaring på hvorfor det er blitt slik?

-For så vidt ikke, men vi turnérer relativt

norwayrock.net

mye, og dersom man musiserer hver eneste dag er du dømt å bli god. Man utvikler suksessivt større forståelse for komposisjon og arrangering. Livet på veiene bringer substans, flyt og mer spennende arrangementer til ens arbeider. Halsbrekkende punkteringer eller kaskader av kranglevorne riff vil aldri bære mening i min bok.

-Dette forklarer likevel ikke ditt unike tonespråk eller bandets subtile tenkemåte…

-Kanskje ikke, og eksakt hvor dette stammer fra er vanskelig å stadfeste. Jeg beveger meg ikke mellom mange toner, vokalt sett, og finner det mer interessant å jobbe med rytmikk og frasering. Sangere med rytmisk aksentuering, eksempelvis Paul Simon, scorer høyt på min skala. Jeg elsker stemmen til Simon; han synger teknisk godt, men det er dennes fraseringsevne som særlig vekker beundring. Selv om jeg ikke er noen Jeff Buckley, forsøker jeg i så måte å gjøre egne vokallinjer interessante. Skal man dra en åndssvak parallell til dødsmetallens verden så favoriserer jeg Morbid Angels David Vincent av samme grunn; dennes rytmiske gehalt gjør at Morbid Angel ikke låter som andre dødsmetallband. Hele utkommet styrkes av hvor i musikken Vincent plasserer vokalen.

-Mens ”Dead End Kings” forpakter bandets pop-symfoniske lødigheter, endte ”The Fall Of Hearts” hardere og mer progressivt jagende. Kan man lese ”City Burials” som et stilistisk mellomværende av anskueliggjorte polariteter? Ble det lagt føringer for å oppnå distanse til ”The Fall Of Hearts”?

-Du legger opp til vanskelig tematikk… Hver ny Katatonia-skive vil nødvendigvis danne en motreaksjon til forgjengeren. Vi holder oss riktignok til hva vi kan best, men synes det er essensielt med en slags avstandtagen til forrige utgivelse, selv om alle neppe hører dette. Din beskrivelse av ”The Fall Of Hearts” som jagende progressiv skriver jeg under på; albumet trålet fremover, uavbrutt, og endte sporadisk i ganske upløyd mark. ”City Burial” søker mer i retning gruppas hardrockrøtter. Skiva ble komponert underlagt et plenumsønske om noe enklere låter å bringe til scenen etter en forrykende forløper. Årets materialet innestår tydeligere og mer renskårne strukturer, i tråd med bandets vilje.

-Det skulle også gå å betrakte ”City Burials” som et karrieresynopsis, med friske innslag.

-Du, samme konklusjon nådde jeg for

noen uker siden; plata rommer litt av samtlige forutgående fasetter, og markerer muligens et kroningsøyeblikk av det vi har oppnådd siden ”The Great Cold Distance” og frem til i dag. At det ble slik er ikke resultat av bevisste incitamenter, hvilket gjør neste skive teoretisk problematisk, for i bunn ligger en selvpålagt fordring om å kreere noe helt nytt.

-Roger Öjersson la tre flotte gitarsoloer på ”The Fall Of Hearts”. Når ble han slått til permanent medlem, og hvorledes endrer han kjemien i bandet?

-Først og fremst har han gjort det lettere for oss, kompositorisk, så vel som i konsertøyemed.

Ikke bare er Roger en gitarkløpper; han fungerer endog sinnssykt godt som andrevokalist. Det finnes flust av teknisk skinnende rock- og metallgitarister, men kun et fåtall av dem vil fungere i Katatonia. Foruten nevnte karakteristika er Roger svært musikalsk, ydmyk og lett å jobbe med.

-La oss peile inn på ”City Burials” overveldende åpningskutt ”Heart Set To Divide”, hvis vakre intonasjon brytes av isende gitarakkorder som snart skrår ut i full Katatonia-shuffle. Refrenget, understøttet av vinterforherdete mellotroner, stiller blant albumets ypperste øyeblikk, men komposisjonen som sådan mangler hva man kaller opplagt struktur?

-Under arbeidet med ”Heart Set To Divide” uroet jeg meg for dens diffuse struktur. Jeg følte på et tidspunkt at kjernen i stykket glapp, fordi dets karakter er begynnende og alternerende.

Smått om senn fikk jeg grep om helheten, og da erkjente jeg at låten skulle være slik.

Komposisjonens flo og fjære-gemytt blir dens styrke. Det er en spennende låt, med blått tonespråk.

-Jeg forstår det slik at albumets smakfulle klaviaturlinjer håndteres av Anders Eriksson, som var fraværende på forrige plate?

-Han bidro til ”Night Is The New Day” og ”Dead End Kings”, og er herved tilbake som katatonisk studiomusiker. Anders er ekstremt dyktig på å bygge lyd og sette stemninger. Jeg komponerer brorparten av klaviaturstemmene, med klar aksept av Anders’ egne idéer, tonalt og lydisk. Selv er jeg ingen keyboardist, men skriver mye av musikken per brett. ”City Burials” rommer masse klaviatur av kinematografisk spent. Jacob Hansen, som mikset og mastret skiva, utviste intuitivt forståelse for materialet, og kanskje særlig klaviaturets rolle. Han endte faktisk med å dempe gitarsporene, fordi det

NRM 2-2020

7

skjer så mye fint på tangentfronten det ikke går å underminere. ”Alle vet,” kringkastet danske Hansen, ”hvordan gitarer låter, men ansamlingen av lydlandskaper dere nytter i bunn av skiva har ingen hørt før”. Det var et vektig argument, følte vi.

-Blant overraskelsesmomentene tilkommer ”Behind The Blood”, hvor bandet foretar en 80-tallsmodellert metallvridning. Det låter likevel ikke som Saxon?

-Vi gjør ting på vårt vis, og ville se hvor det bars om vi skrev en låt som feiret den musikkstilen som reelt sett er skyld i at vi endte som musikknerder. Anders Nyström og jeg er gamle tungrockere, oppflasket på Iron Maiden, Accept og Judas Priest. Vi kom til at vi unte oss selv å gjøre én slik låt, naturligvis modifisert for ikke å kompromisse Katatonias integritet. Det er en tøff balansegang – vi kunne kjapt ha endt opp i anakronistisk fiasko, men lyktes snarere rett så bra.

-Første singel fra albumet, stillfarne ”Lacquer”, tror jeg skremte en del fans?

-Det håper jeg. Vi presenterte bevisst ”Lacquer” som første smakebit, etter nær et år i inaktivitet, hvoretter selve plateinnspillingen forløp under offentlighetens radar. Det føltes maktpåliggende å utstede et stykke som brøt med publikums forventninger. ”Lacquer” er virkelig sterk, selv om den er annerledes. Vi ønsker å vekke fansen til diskusjon, og ”Lacquer” gjør jobben. De som deduserer at siden første singel ikke rommer hardføre gitarer, så klinger resten av skiva likedan, taper så det ljomer – vi står i kulissene og humrer, vel vitende om at ”Behind The Blood” følger som neste singel.

-Sørgmodig avdempete ”Lacquer” vokste på meg i albumkontekst…

-Den måtte plasseres tidlig i utlegget, og kommer til sin rett som spor tre.

-Hva med ”Rein”, som kombinerer en bråte klassiske og nyere Katatonia-elementer? I denne synes ingenting opplagt.

-Ha ha ha… ”Rein” er noe for seg selv. Jeg føler nesten at den bærer et ekkelt countryferniss, med slidegitarer og det hele. Kanskje er ”Rein” det nærmeste vi kommer et band som 16 Horsepower. Refrenget stiller forresten blant egne platefavorittmomenter.

-Interessant. ”City Glaciers” høster noe av den samme følelsen, hvor Katatonia nær er på vandring i et bluesdystert sumplandskap…

-Jeg forstår hva du mener. Det hviler noe enkelt og opprinnelig over ”City Glaciers”, hvis riff nærmer seg det simple, mens tilstøtende elementer løfter låten til komplekse høyder. Joda, den smaker av blues, dog fra et kaldt Skandinavia.

-”Untrodden”, albumets finale, mobiliserer alt jeg besitter av katatoniske blodlegemer. Opuset holder sågar et bredlemmet rulletekst-coda, som etterfølger en gnistrende John Norum-injisert gitarsolo.

-Lenge før ”Untrodden” ble nedfelt i demotapning følte jeg at dette var albumets avslutningsspor. Jeg ba Roger legge verdens fineste gitarsolo; en oppgave han løste impulsivt adekvat. Resten av bandet snakket i etterkant entusiastisk om hvor vakker soloen ble, fordi den påminner nettopp John Norum… ”Untrodden” ligger perfekt som siste programpost.

-Jeg gikk og sang strofen ”But I’ll Stay Another Year” i over en uke.

Trass i en ikke direkte munter utgang, tolkes den likevel Katatoniaoptimistisk.

-Jeg vedgår at stykket rommer pust av håp, noe som kler et avslutningsspor, fordi det gjør fortsettelsen spennende. ”Untrodden” er dessuten ganske vakker, og tåler utsikter til liv og forløsning.

-De små, geniale sangharmoniene kroner nevnte verk, med fornuftig bruk av pauser.

-Det er ikke nødvendig å synge hele tiden. Faktisk må jeg ofte justere meg underveis fordi jeg synger for lite. Vokal er ikke avgjørende for min del – man må gi musikken boltreplass og la den ånde.

-Med ”Night Is The New Day” ble Katatonia et verdenselitisk ensemble. Dere turnérte nylig hele mesterverket. Var det bare enkelt, så tett oppunder lansering av ”City Burials”?

-Mest av alt føltes det befriende å fyres opp som konsertenhet

8

NRM 2-2020

igjen, etter over et år i dvale. Oppføringer av et ti år gammelt album betraktet vi som et sunt springbrett til ny studioskive. Gitte ”Night Is The New Day”-låter hadde jeg ikke hørt siden 2009, og det ble en interessant retrospektiv reise, som gjorde meg både stolt og trist. Jeg lot meg imponere over materialet; samtidig ble det til ergrelse at jeg støtt tenkte: ”Faen, så bra – dette hadde jeg ingenlunde kunnet skrive i dag.” Klagemålet rettes mot en type vokaltenkning, samt subtile gitarforekomster, som vi rett og slett ikke gjør lengre.

-Du er neppe den første artisten som møter deg selv i døra på dette viset. Det handler om naturlig utvikling.

-Jo, men hva om man ikke vil utvikle seg bort fra det man utrettet for ti år siden? Jeg kan ikke fri meg fra å ha mistet noe på veien… Selvsagt etterstrebes progresjon, men ikke vekk fra det som definerer Katatonia.

-Du har ingen grunn til bekymring. Dersom jeg ble tvunget å favorisere bare én Katatonia-låt – noe man heldigvis slipper, men la oss leke hypotetisk – så ville jeg lande på ”Night Is The New Day”s bekmørke finale, ”Departer” – meg bekjent en komposisjon som omtrent ikke har vært konsertfremført tidligere?

-At ”Departer” skattes høyt fikk vi føling med når vi nu turnérte 2009-skiva. Låten er gjort live kun ved to tidligere anledninger, og det var fantastisk å høste respons på nettopp ”Departer” under fjorårsturnéen.

Opprinnelig bidrar Krister Linder som gjestevokalist til ”Departer”. På jubileumsturnéen lot vi Roger synge Linders stemme, og det fungerte utmerket. Da vi omsider landet i Stockholm, i desember 2019, nøt vi godt av både Krister og Roger på scenen, noe som satte et riktig fint punktum.

-Herværende samtale fant sted innen verden ble koronavirusskeiv; enn så lenge bedyrer Renkse at Katatonias kommende Europa-turné trer i kraft over nyttår.

-Vi besøker Australia og USA først, og deretter følger en omfattende europeisk reiserute som jeg garanterer vil inkludere Norge.

norwayrock.net

En svartmetallers blues At Behemoth er et av de ledende bandene innen black metal er et sikkert tegn på at Nergal er en god låtskriver. Hans fascinasjon for blues er en rimelig ny oppdagelse, men ikke dermed sagt at han ikke kan lage gode låter i den sjangeren også. Me And That Man er ute med albumet «New Man, New Songs, Same Shit Vol 1», en plate fullspekket med vakre mørke melodier og kjente stemmer.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: GRZEGORZ GOLEBIOWSKI

For halvannet år siden slapp Behemoth et meget sterkt album i «I Loved You At Your Darkest». Da gikk planlagte intervju i vasken.

Jammen ble det utsettelse på utsettelse denne gangen også. Når det endelig klaffer er vi i slutten av mars og koronaviruset har satt en stopper for det meste i verden. Da ble det vel omsider litt ledig tid for den arbeidsomme polakken også?

- Ja, jeg har all verdens tid jeg nå. Og egentlig er det hele litt beleilig så jeg får tatt igjen litt av det tapte. Spesielt når det kommer til presse på denne nye plata. Alt jeg gjør er med lidenskap og jeg gjør ett eller to, toppen tre intervjuer per dag. Jeg hater å rase gjennom en hel liste med journalister på en dag med gitte tider. Når jeg prater med deg nå er det det som er planen min i kveld.

- Behemoth innledet året med en Europaturne sammen med

norwayrock.net

Slipknot, som også inkluderte Oslo. Fikk dere fullført denne turen før arenaene stengte?

- Ja vi var utrolig heldige. Bare en uke etter vi kom hjem begynte avlysningene. Turnéen var en stor suksess for Behemoth og vi har fått fullført alle planlagte aktiviteter. Det neste er noen sommerfestivaler som vi enda ikke vet om blir noe av, vi aner jo ikke hvor omfattende dette faktisk blir.

- Siden verden aldri har opplevd noe lignende og vi i skrivende stund har fått vite at vårens festivaler er avlyste, er dette noe jeg er veldig nysgjerrig på videre konsekvens av. Når dette nummeret slippes i juni er dette skrevet i mars hvor man ikke aner noen ting så langt frem. Aldri før har jeg vært med på noe så absurd. Litt absurd er også black metal i stekende sol, som Behemoth på Tons Of Rock i fjor sommer.

- Det var en fantastisk konsert og en god opplevelse. Norge har en spesiell plass i våre hjerter og vi har mange venner der. Og akkurat som

NRM 2-2020

9

nå sist vi var der får vi alltid besøk backstage og det hele er som en familiegjenforening.

- Nå har jeg ikke ringt Nergal for å snakke om Behemoth. Eller metal i det hele tatt for den saks skyld. Me And That Man er blues, country, americana og særdeles lite av det vi forbinder med Nergals tidligere virke på platefronten.

- Når man som musiker har holdt på med en sjanger i mange år så hender det man vil gå dypere i opprinnelsen til sjangeren man holder på med. For min del har jeg lenge likt band som Danzig og The Doors. Ikke at det er blues, men likevel det mest bluesorienterte jeg har hørt på. Og Black Sabbath selvfølgelig.

Etter hvert begynner man å lure på hvor de hentet sin inspirasjon fra. Hvert eneste rockeband stammer fra de svartes musikk, de oppfant den elektriske gitaren og basisen til det vi kjenner som rock. For meg er det dermed rimelig motstridende med rasistiske og fascistiske rockeband. De spiller musikken oppfunnet av folkene de hater. Da er man passe på bærtur eller hva? Når man begynner å dykke i denne materien oppdager man et hav av dyktige musikere. Nå ser jeg riktignok ikke på Me And That Man som blues, country eller folk. Vi er bare et rock’n’roll band som henter litt fra en rekke undersjangere fremfor å være et retroband eller tributeband. Men jeg håper jo vi har skapt noe unikt. John Porter (gitar) er ikke en bluesgitarist, men han har

10 NRM 2-2020

hentet mange teknikker fra sjangeren, men det kan også sies om Jack White, Josh Homme osv. Alt stammer fra det samme. Så er det bare å være kreativ med det de tre kordene.

Hvorvidt vi har lykkes kan jeg ikke påstå, men vi har gjort et forsøk, hehe.

- Jeg ble lamslått av de gode melodiene.

- Takk for det, det tar jeg som et stort kompliment. Behemoth er jo også et band med mye melodi. Du har jo også Swans og Diamanda Galas som har gode sanger som er totalt kaos uten melodi, hehe. Jeg er mer rock’n’roll av meg og digger AC/DC og selv om de har inspirert meg som musiker kommer det nok tydeligere frem i Me And That Man enn i Behemoth. Vi er et band som jammer og det er forskjell på å jamme frem en låt hvor vokalisten synger og ikke skriker. Når disse låtene jammes frem føler jeg min styrke ligger i nettopp det med å finne en god melodilinje.

- Likevel er jo Behemoth et veldig massivt og teknisk band. Me And That Man er den rake motsetning med enklere struktur og færre korder. Dermed vil jo en god melodi være mer avgjørende.

- Ja, det er riktig. Med Behemoth har vi tatt den helt ut med tanke på teknikk, produksjon, sceneopptreden, turnering osv. Og vi er fortsatt et voksende band som har fått mange muligheter som vi verdsetter og jobber videre med. Ved å starte Me And That Man var tanken å gjøre det stikk motsatte. Nedstrippet,

tilbake til røttene og enkle historier. Mer rett frem. Behemoths tekster er metaforiske og filosofiske med skjult budskap. Mann dreper kvinne fordi hun var utro og vil hevne seg. Det er lite metaforer med det. En enkel historie fortalt på enklest mulig måte. Så finner man noen korder som passer rytmikken og ordene og sørger for at foten følger. Det er så enkelt som det.

- På «New Man, New Songs, same Shit Vol 1” er det hovedsakelig gjestevokalister.

Nergal synger kun en låt selv, «Męstwo», men vi ble jo kjent med hans dype hemmeligholdte vokal på debutalbumet «Songs Of Love And Death» fra 2017.

- Jeg er baryton og synes jeg har en god stemme. Jeg har et vidt spenn, men er lagt fra teknisk god. Jeg innser min begrensning, men er komfortabel med hvordan den høres ut. Jeg er også veldig kritisk til egen stemme, men «Męstwo» er i mitt toneleie og derfor høres den grei ut. Det er nettopp sånn jeg synes musikk skal være, den skal gjenspeile hva man er i stand til å utrykke. Klarer jeg det ikke så gjør jeg det heller ikke. Nå skal det sies responsen har vært enorm på denne låta, så jeg er litt sånn; wow! Vi var en smule skeptiske til å ha med en låt på polsk, men folk finner det eksotisk og spennende. Det faller seg nok bedre nå, enn for eksempelvis femten år siden. Bare se på suksessen til Rammstein, folk suger til seg energien selv om de ikke

norwayrock.net

skjønner hva de synger. Jeg tror det dreier seg om musikkspråket. Følelsen og energien veier tyngre enn ordene.

- Gjør du vokalen på alle låtene selv live?

- Vi har ikke det problemet akkurat nå, da vi har avlyst alle kommende konserter.

Vi skulle jo spille i London denne våren og hadde fem vokalister som var klare der. Nå er det fremdeles såpass tid at jeg håper Beyond The Gates blir noe av. Det er vel venner av oss begge som står bak den festivalen, og jeg har et håp om å få med Ihsahn og Sivert Høyem den kvelden. Om det blir flere festivaler denne sommeren håper vi å få med noen av gjestene, avhengig av hvor vi spiller og hvem som er tilgjengelig. For fremtidige show fordeler vi vokalen innad i bandet utfra hvem som passer den enkelte låt best. På demoene er det jo vi i bandet som synger, så vi er ikke ukjente med å synge disse låtene. For eksempel er det jeg som sang demoen til «By The River». Da Ihsahn mottok den lurte han på hvorfor i all verden han skulle synge på den, da han syntes den låt veldig bra med min vokal, så det krevde litt å overbevise han. Som om det er noen hemmelighet at min vokal ikke rekker ham til knærne en gang, haha! Da jeg fikk låta hadde han løftet den til den neste stratosfære. Helt utenomjordisk prestasjon, og det mener jeg seriøst.

Og samme historie kan jeg fortelle om «Coming Home» og Sivert Høyem.

Opprinnelig var låtas vokalist Ville Valo (HIM), men han kuttet all kontakt og droppa prosjektet. Da slo det meg at låta hadde en Madrugada-vibe. Egentlig jobbet jeg og Sivert med noe annet materiale til plata, som jeg egentlig ikke tror han var like begeistret for. Men da denne ble ledig løsnet det, hehe. Ikke bare er gjestene invitert fordi de er bedre sangere enn meg, men de er store favoritter fra forskjellige grener innen rock og metal, og gir plata spennvidde og dybde. Jeg er målløs over innsatsen deres og håper de også sitter igjen med noe etter dette.

- Var det en enkel sak å få med alle disse artistene?

norwayrock.net

- Matt Heafy (Trivium), Corey Taylor (Slipknot) og Ihsahn er de største navnene på plata. Ikke bare er dette hyggelige mennesker, men de er virkelig, virkelig ydmyke. Og deres beskjedenhet står i sterk kontrast til talentet de bærer på. Det samme gjelder selvfølgelig resten av gjestene, som kanskje ikke er like store kommersielt. Men sammen skapte vi god stemning og harmoni. Ville Valo sluttet å svare på epostene mine, og jeg må ha gjort noe som opprørte ham, men jeg er slett ikke sikker på hva. Så er det en trist sak med Manuel fra Zeal

And Ardor, som skrev og sang «Surrender».

Han kom til Polen og vi investerte tid og penger i videoinnspilling. Da han kom hjem fikk jeg beskjed om at vokalen hans måtte fjernes og at han distanserte seg fra alt tilknyttet min person. Det må jeg si var veldig skuffende. Det var også en sak med Jørgen Munkeby (Shining, Jaga Jazzist) som spiller saxofon på «Run With The Devil». Jeg ba han spille på bestemte steder i låta, hvorpå han svarte han ville spille gjennom hele. Jeg ba

han inderlig om å ikke gjøre det, fordi jeg ikke vil ha saxofon gjennom hele låta. Nei vel, sa han, jeg gjør det likevel så får du heller fjerne det. Så fikk jeg resultatet. Holy Shit, for et løft.

Han tilførte et veldig generisk riff noe helt nytt.

Det er naturligvis lett å tenke Morphine på en sånn låt, men dette samarbeidet ga meg en ny erfaring og jeg lærte veldig mye av disse menneskene ved å jobbe frem dette albumet.

- Andre gjester det er verdt å nevne er vokalister som Niklas Kvarforth (Shining) og Johanna Sadonis (Lucifer) og gitaristene Brent Hinds (Mastodon) og Rob Caggiano (Volbeat, Anthrax). Jeg skjønner jo Nergal er en allsidig musikknerd. Hvordan står det til med platesamlingen?

- Å, den platesamlingen er ofte til besvær. Den er ikke super, super gigantisk, men ganske stor. Dette er i grunn veldig tåpelig, men jeg møter gjerne litt motstand når jeg offentlig sier at jeg er Burzum fan. De første skivene hans, sammen med den norske black metal-scenen var av stor betydning da vi startet Behemoth. Så selv om jeg ikke er enig i det Vikernes sier, så står de to første skivene, utgitt på Deathlike Silence, i mint condition i hylla. Jeg bare himler med øynene når folk lurer på hvorfor jeg ikke brenner dem. For en dum ting å si? Testpress av første Bathory finner du her, litt usikker på om det er femti eller hundre som ble laget av den.

Jeg tror det er ganske stiv pris på den. Så joda, jeg har en del spennende greier. Så har jeg bandmedlemmer som kan bruke flere tusen kroner på en gammel King Diamond trøye, så det koster å samle på metal.

Men alt i alt er det bedre enn å bruke samme beløpet på dop.

- Nergal holder ikke bare på med musikk. Han eier også to frisørsalonger.

- Nja, spør meg heller om jeg eier dem når pandemien er over. Vi har hatt kriser før, men ikke noe kan sammenlignes med denne.

Salongene har gått bra og gjort gode penger.

De er veldig rock’n’roll orienterte og når venner har spilt i Warszawa eller Gdansk har dette vært et samlingssted. Ihsahn, Mastodon og Trivium er eksempler på venner som har vært på besøk. Personlig er jeg optimist og har tro på at viruset er kortvarig.

NRM 2-2020

11

MIDT I SKUDDLINJEN Supergruppa Bad Wolves fra Los Angeles fikk mye oppmerksomhet med sin cover av “Zombie” med The Cranberries, utgitt rett etter Dolores O’Riordan sin bortgang i 2018, men de er ikke noe one-hit wonder band.

Før deres oppvarmingsøkt for Five Finger Death Punch i Oslo, snakket vi med fronfigur Tommy Vext (Divine Heresy, Snot, Westfield Massacre) i turnébussen om å selge til multiplatina i løpet av seks måneder, hans tvillingbror som leide en leiemorder for å drepe ham, og gjøglerier på tur med Megadeth.

TEKST: ANNE-MARIE FORKER FOTO: DAVID JACKSON

- Bad Wolves fikk en monsterhit med “Zombie” I 2018. Hvorfor valgte dere å lage en cover av den sangen?

- Jeg var fan av The Cranberries. Da jeg var ung skjønte jeg egentlig ikke hva Dolores skrev om og jeg hadde familiemedlemmer som deltok i Desert Storm i Midt-Østen. Jeg antok at låta handlet om det. Senere lærte jeg at den handlet om IRAs bombing i Warrington som drepte to små gutter, og jeg gravde dypt i det. Jeg bodde i Las Vegas på den tiden da Vegas-skytingen fant sted, og en av mine venner overlevde det.

Med kombinasjonen av skyteepisoden og det vi opplevde i USA samt det konstante bråket i andre deler av verden, virket det bare relevant. Vi hadde venner som befant seg ved Bataclan i Frankrike og også Ariana Grande-konserten som ble bombet (I Manchester). Når man stadig opplever slike episoder rundt om i verden, oppleves sangen like relevant nå som den gjorde for tjue år siden. Det var derfor vi valgte å spille inn vår versjon, men jeg syntes opprinnelig ikke den var bra nok til å bli med på

12 NRM 2-2020

albumet. Originalen var perfekt og jeg var ikke komfortabel med å covre den. Dan Waite som jobber ved det britiske kontoret for Better Noise har vært venner med Dolores og Don, hennes eks-mann, i tjue år. Alan som eier plateselskapet vårt, pleide å jobbe med The Cranberries da de var på høyden av karrieren sin, så de tok kontakt med Dolores og spurte om hun kunne høre på den. Jeg tenkte at; hvis hun gir sin velsignelse ville jeg ha den med på plata. Og hun spurte om å få synge på den. Eller vel, hun sa på en måte at hun ville på synge den! Vi var så spente, men tragisk nok døde hun. Det gikk fra ekstase til sorg over natten, men vi fikk se hvor mektig rockesamfunnet på verdensbasis kan være. Vi ville donere inntektene og hjelpe barna hennes som hadde mistet sin mor, og hele verden støttet oss. Sangen gikk viralt og solgte til multiplatina på noen måneder.

- Det var veldig generøst.

- Jeg gjør ikke dette for pengene. Jeg sluttet med musikk i årevis, men så skjedde det bare igjen. Jeg hadde ikke planlagt det. Jeg jobbet i flere år i L.A som rus- og alkoholkonsulent med kjendiser og familier.

Jeg dedikerte livet mitt til det, så det var ikke noe nytt for meg å hjelpe

norwayrock.net

familier I nød. Jeg har familiemedlemmer som jeg aldri klarte å redde, så jobben ble ganske nærliggende for meg.

- Det er flott at du fortsatt hjelper mennesker gjennom musikken din.

- Det var det The Cranberries gjorde. Det var det band som Pantera, Metallica, Sinead O’Connor, The Beatles og Elton John gjorde.

Det kan kanskje virke som om det er mange gjennom de siste 60-70 årene, men det er ikke så mange hvis du tenker over det. Men det er noen band som har endret livet til folk.

- Etter suksessen med debutalbumet og “Zombie”, som oppnådde multiplatina i løpet av seks måneder, noe som er sjeldent for et moderne rockeband, følte du ekstra press da du skulle lage andre albumet, “N.A.T.I.O.N”?

- Nei. Først tenkte vi at vi kom til å bli et one-hit wonder band. Etter “Zombie, ble “Here Me Now” nummer 1. i USA på Billboard, og det skjer bare ikke. Så ble “Remember When” nummer 1. Vi var nummer 1. rockeband på Billboard to år på rad. Nå ble “Killing Me Slowly”, den nye singelen fra vårt nye album, nummer 1 på fredag.

- Gratulerer!

- Takk. Folk liker bandet. Det er merkelig for vi kommer alle fra undergrunns-metalband.

Ettersom vi har blitt eldre, har vi ønsket å prøve ut melodier og andre inspirasjonskilder, og det ser ut som om det virker.

- Gitaristen deres Doc Coyle kalte plata “mangfoldig”. Er du enig i det?

- Helt klart. Den er mer moden. På den første plata diskuterte vi mye. “Vi vil gjøre en en sang som Muse, som Tool, som Between the Buried and Me!”. Vi hadde noen intrikate progressiv metal-greier som var rappa fra Meshuggah, White Chapel, Pantera, Deftones og Tool. Den nye plata var annerledes, vi konsentrerte oss bare om å skrive best mulig låter. Den inneholder fortsatt alle tingene vi gjør. I begynnelsen prøvde vi å finne ut oss

norwayrock.net

selv, og nå vet vi hvem vi er. Vi er et ganske mangfoldig band. Vi har både store ballader og brutale metal-låter. Jeg vokste opp med Pantera og Alice In Chains, så de to motsetningene av spekteret er i bandet.

- Musikken deres har skikkelig intensitet og ærlighet. Både musikalsk og tekstmessig.

Hvilken låt var den mest utfordrende å skrive på plata?

- Hmmm, det blir litt enklere. På det nye albumet, “Foe Or Friend”. Den sangen er del to av “Remember When” selv om den ikke ligner.

Den handler om min opplevelse i Witness Protection Programme. Mange mennesker vet ikke det, men etter at jeg vitnet mot tvillingbroren min for å ha prøvd å drepe meg med å hyre en leiemorder – han satte en pris på hodet mitt, så og si..

- Kjipt å høre.

- Det går greit. Stemmebeskjeden i sangen er bokstavelig talt beskjeden FBI tok opp og brukte i retten for å få han dømt. Han ble kausjonert ut men returnerte ikke til retten.

Han hadde planlagt å få meg drept. Fyren han leide for å drepe meg ble drept av en annen fyr og det ble mye drama. Jeg hadde gått I dekning, men han fant telefonnummeret mitt gjennom noen andre og begynte å ringe meg.

Jeg var tilfeldigvis på tråden med advokaten den ettermiddagen og fikk synkronisert og tatt opp samtalen. En dommer signerte et rettslig dokument og FBI påla telefonselskapet å spore telefonnummeret og GPS’en hans. Den neste gangen han brukte telefonen, sporet de opp posisjonen hans og FBI arresterte han.

- Jøss. Det var vel best både for din del og for hans egen del.

- Alt skyldes dop. Og det er hva låta “Sober” handler om. Min far er alkoholiker, min bror er dopavhengig og jeg har vært i gjennom det same selv. Mange artister snakker ofte om sine egne erfaringer i forhold til avhengighet, men de glemmer ofte hvilken sorg og belastning det har medført for deres kjære, deres

venner og deres kolleger. Det er ikke den fullstendige historien. Alle personene du møter i musikkvideoen til “Sober” er basert på ekte mennesker o gen reell families historie.

- Som sagt, musikken din fremstår veldig ærlig.

- Musikk burde være et utløp for følelser.

- Absolutt. Bad Wolves har turnert ekstensivt siden plata ble sluppet. Har dere hatt tid til å legge planer for fremtiden utover konserter?

- Jeg har vært med på å skrive en biografi, men jeg vet ikke helt når den kommer ut. Den kunne egentlig vært utgitt anonymt siden historien uansett er sterk nok til å stå på egne bein, men jeg kommer nok ikke til å gi den ut under mitt eget navn. Og hvis jeg gjør det, kunne jeg like gjerne gjort en bokturné simultant med bandturnéen. Når vi kommer hjem, skal vi begynne å jobbe med den tredje skiva. Vi tar aldri pause – vi lager skiver når vi ikke turnerer. Det er slik vi klarte å lage “N.A.T.I.O.N.” såpass kjapt.

- Dere har turnert sammen med noen av rockens største band. Hvordan er det å reise verden rundt sammen med Five Finger Death Punch?

- Det er normalen - dette er sjette turnéen vi gjør sammen! Vi har kjent hverandre i tolv år, og tilbringer mye tid sammen på turné. På fridager pleier jeg og Zoltan (Bathory) å handle sneakersko sammen og finne gode sushibarer.

Han spiser ikke kjøtt, men kan av og til spise laks.

- Laksen i Norge er knallbra! Prøv sashimien! Jeg skal forresten intervjue Zoltan etterpå.

- Du får gi ham noen forslag, og da kommer jeg garantert til å få en SMS fra ham med ‘Broooooo, is this okay?!’ Haha. Nei, vi koser oss! Det er første gang noen av oss turnerer med Megadeth, så det er greit å få krysset av på lista over ting man må gjøre før man dør!

NRM 2-2020

13

skrur opp temperaturen I flere år har svenske H.e.a.t vært på oppadgående kurve hvor stadig flere har fått øynene opp for musikken deres, og ikke minst for de energiske konsertene deres.

Så da Stockholmarna slapp sitt sjette album ”H.e.a.t II” i februar, fant vi tiden inne for en tur til Göteborg for å ta en prat med bandets vokalist og Duracellkanin Erik Grönwall, og keyboardist, låtskriver og produsent Jona Tee, på backstagen noen minutter etter at de gikk av scenen foran et nært fullsatt Trädgår’n.

TEKST: GEIR AMUNDSEN PROMOBILDE: GUSTAF SANDHOLM ANDERSON LIVEFOTO: TOMMY MOGREN

Erik Grönwall (EG): - Takk for sist, og beklager at det ble en del forsinkelser med avtalen vår, men det ble en del forsinkelser før vi kom oss fra Stockholm hvor vi spilte i går. Det er enkelte av oss som har blitt pappa i det siste, med alt det innebærer.

- Ja, jeg hørte at bassist Jimmy Jay av den grunn hadde vikar da dere spilte på Monsters Of Rock Cruise for et par uker siden?

EG: - Ja, men ikke bare han, jeg også! Samtidig! Og da er det ikke alltid så lett til å få ting til å gå sammen, så takk for tålmodigheten.

- Ja, jeg lurte jo litt på hva i helvete dere hadde holdt på med siste døgn når jeg fikk beskjed om at dere var på vei i seng for å sove, da dere ankom Göteborg nå i 17-tiden... men da gir det litt mer mening!

EG: - Hahaha!

- Men la oss snakke om den nye skiva ”H.e.a.t II” som kom i forrige uke – hvordan har mottagelsen vært blant fans og i pressen?

Jona Tee (JT): - Over all forventning! Nesten for bra! Fansen har virket meget begeistret på sosiale media, anmeldelsene i pressen har vært utelukkende positive, og skiva streames mye på Spotify.

EG: - Det virker nesten som om vi har et større publikum der ute enn vi var klar over.

14 NRM 2-2020

JT: - Og spesielt gøy siden vi alltid har vært hardrockere og likt heavy metal, og nå gjør vi det bra med hardere låter som for eksempel ”Dangerous Ground”, en låt som nesten høres ut som klassisk Judas Priest! Og det føles helt rettferdig!

- Forrige skiva, ”Into The Great Unknown” fra 2017, ble ganske kontroversiell på grunn av de mer kommersielle låtene – er det at dere nå går tilbake til røttene en form for reaksjon på det?

EG: - Mitt inntrykk er at H.e.a.t alltid har hatt en fot i den hardrocken som bandet ble dannet rundt, men så har vi heller ikke vært redd for å dyppe den andre foten i dypere vann, for å si det sånn! Vi visste ikke helt hvor vi skulle sette den andre foten for å stå stødig, så forrige skive var et eksperiment hvor vi ville prøve litt nye greier. Jeg synes at den skiva hadde mange bra låter, men personlig tiltaler denne nye skiva meg mer, fordi vi valgte å gå tilbake til å spille mer rendyrket hardrock eller melodisk rock. Det er viktig å variere litt, og nå har vi prøvd det, men på denne skiva satte vi ned foten – og det kjennes jævlig bra!

- Denne skiva er mer fokusert, vil jeg si.

JT: - Ja, det kjennes som om vi har én retning, den spriker ikke så mye.

Og når vi hører disse låtene, så vet vi med en gang nøyaktig hvordan vi skal spille de på konserter. Sammenlignet med låter fra ”Into The Great Unknown”, hvor vi ble gående å lure på hvordan i all verden vi skulle få disse til å låte bra fra scenen. Nå har vi bare gjort det som falt seg mer naturlig for oss.

norwayrock.net

EG: - Vi hadde kanskje en liten identitetskrise på forrige skive, hvor vi var mer inspirert av den moderne rocken.

JT: - Selv om det er mange elementer av klassisk H.e.a.t der også. Og det må sies at ”Rise” fra den nyeste var egentlig ment å være på forrige skive.

- Jaha?

JT: - Ja, den var innspilt og klappet og klar.

EG: - Du skrev den og pusha hardt for å bruke den låten, ja. Men så tittet vi på helheten og innså at den ikke helt passet inn sammen med de andre låtene på ”Into The Great Unknown”. På denne skiva hadde vi mange låter å velge i, siden vi alle skriver – men det ble nå et fokus på låtene som Jona og Dave (Dalone, gitar) hadde skrevet. Og så drar man av og til frem en gammel låt som vi ikke har spilt inn tidligere og finner et perfekt sett å gjøre den på – det skrives hele tiden, vi har et konstant påfyll av låter. Det er én låt som vi har hatt helt siden ”Address The Nation”-perioden som heter ”Back To Life”...

JT: - ...som jeg fortsatt har lyst til å gi ut, den er jo svinebra!

EG: - Så den slipper vi kanskje snart.

- Som singel da, eller noe sånt?

EG: - Ja kanskje, eller på neste skive. Vi får se.

JT: - Jeg synes den skulle vært på denne skiva i stedet for ”Nothing To Say”.

EG: - Ja, jeg er egentlig enig.

- Det hadde jo vært plass til en låt til på skiva – den er ikke veldig lang, elleve låter og rundt 45 minutter.

JT: - Ja faen, det har du rett i. Det burde vi gjort. Sluppet den med tolv låter.

- Ofte når man hører at bandet skal produsere neste skive selv, så tenker man at ’Jaha, de har ikke råd til å hyre inn en proff lenger’– men dette låter jo kanon!

JT: - Joda! Haha! Takk!

- Men har dere noen erfaring med produsering? Det var du og Dave som gjorde den jobben, Jona?

JT: - Ja, jeg har jobbet som produsent siden 2015, og lagd flere skiver for andre band, og vi følte at tiden var nå inne for å gjøre vårt eget band også. Jeg og Dave jobbet sammen i et studio allerede i 2004, og alt da hadde vi planer om å bli produsenter, mens vi skrev låter for Dream, som senere ble til H.e.a.t. Men nå er det gøy å få lov til å gjøre begge deler! Vi har jo et eget studio i Stockholm.

EG: - Tobias Lindell, som har produsert alle skivene siden jeg ble med i bandet i 2010, har hele tiden sagt at vi burde produsere selv. Og vi lærte jo mye av ham mens vi lagde ”Address The Nation”, ”Tearing Down The Walls” og ”Into The Great Unknown”.

JT: - Tobias har mikset denne skiva også, det er det som gjør at den låter så bra!

- Når begynte dere å jobbe med ”H.e.a.t II”?

norwayrock.net

EG: - Vi jobber kanskje litt annerledes enn mange andre band, siden vi skriver låter hele tiden. Det er ikke sånn at vi samler oss for å skrive låter kun når det er på tide å lage ny skive. Jona og Dave skriver mye sammen, Jimmy gjør en del på egen hånd, og jeg skriver også, selv om jeg ikke har bidratt så mye denne gang.

Vi må bare bli enige om når det er på tide å begynne å spille inn alle disse låtene vi har!

JT: - Og det er også blitt gjort forløpende i vårt eget studio. Vi gjorde ”One On One” og ”Rise” allerede i mars 2019, før vi hadde møte med (plateselskapet) Gain om neste skive.

- Var det noen låter a la de mer eksperimentelle låtene som ”Redefined” eller ”Time On Our Side”, som ikke kom med på denne skiva fordi det ikke matchet resten av materialet?

EG: - Begge de to låtene du nevner der er det Jimmy Jay som har skrevet, og han lager ofte ganske eksperimentelle greier. Det er han som har skrevet ”Downtown” blant annet. Han skriver veldig annerledes enn oss andre, så at du drar frem de to låtene er jo et bevis på det.

JT: - Men samtidig er det han som har skrevet ”Come Clean” på den nye skiva, og det høres jo ut som en hitlåt!

EG: - Og det er det jeg synes er interessant med dette bandet, om man skal se litt objektivt på det, at vi er påvirket av veldig mange typer musikk. Og Jimmy er den litt mer alternative av oss, han hører på Pink Floyd og Radiohead, og det gjenspeiler seg kanskje i hans låtskriving.

- Finnes det ett band som alle fem i H.e.a.t synes er helt fantastisk?

JT: - Oj! Bra spørsmål, det har vi aldri blitt spurt om før.

EG: - Det må kanskje være Queen, vil jeg anta?

JT: - Nja, jeg tror ikke (trommis) Crash er noen Queen-fanatiker, men alle liker jo Queen.

Nei, jeg tror ikke vi har noen slike fellesnevneridoler. Jeg og Dave er nok mer fra den melodiske 80-tallsrocken, mens de andre tre kommer mer fra den hardere rocken a la Metallica og Iron Maiden og power metal.

- Hva er planene fremover for H.e.a.t nå som skiva er ute?

EG: - Vi skal på Europaturné i mai, og før det skal vi til Japan, i mars – om det ikke blir Corona-kansellert da. Vi får se, men det tror jeg ikke skjer! (Gjett igjen, Erik!) Og så er det en del festivaler i sommer. Vi titter på høsten nå, og vi har nok av tilbud – helt frem til 2022 faktisk, så vi kommer til å få det så travelt som vi selv ønsker.

- Noen planer om et Norgesbesøk i år?

EG: - Ja, vi er i diskusjoner, det blir nok i sent 2020 i så fall. Det passer bra, da rekker dere å høre masse på skiva først og kan synge med på alle låtene, så det er perfekt!

- Men i disse dager hvor stadig færre kjøper CD eller LP, hvordan måler man egentlig suksess? I antall solgte konsertbilletter?

JT: - Og i streaming.

EG: - Nettopp. Det finnes så klart negative sider med alt, men stort sett synes jeg at digitaliseringen av hele musikkbransjen, med Spotify og slikt, har funket bra på mange måter.

Og ikke minst med å løfte enkelte sjangere.

Rockemusikken er jo ikke den største i verden, om man ser globalt på det så er det hip hop og rap og pop. Men rocken når frem til de som vil ha det, takket være spillelister på Spotify. Det er ikke lenger noe problem å finne den musikken du vil ha, du er ikke lenger avhengig av utvalget på din nærmeste platebutikk som man var før.

- På konserten i kveld spilte dere fem låter fra den nye skiva. Har dere tenkt å ta inn flere?

JT: - Ja, det gjør vi nok etterhvert, men den har bare vært ute på markedet i en uke. Vi kommer nok til å få noen nye fans med denne skiva, men vi vil også ta hensyn til de som har fulgt oss lenge, så det gjelder å finne en balanse.

EG: - Vi spiller jo ingenting fra førsteskiva lenger.

JT: - Nei, den har nesten bleknet hen. Vi gjør fortsatt én låt fra andreskiva (”Beg Beg Beg”), men ellers er det fokus på de skivene vi har lagd siden Erik kom med i bandet. Kun én låt fra ”...

Great Unknown” da, det er jo nesten for jævli...

EG: - Jeg tenker ikke lenger så mye på hvilken plate de ulike låtene kommer fra, men vi vil jo gjerne ha et øs hele veien. Vi tenker mer som så at ’Den her låten funker bra live, så den spiller vi.’

- Hvor mange H.e.a.t-låter finnes det som dere må spille hver eneste gang?

EG: - Aj. Vanskelig. ”Living On The Run”?

JT: - Ja, og ”One Shot At Redemption” kan vi aldri droppe. Personlig føler jeg at vi kunne gått på scenen og spilt alle låtene unntatt to fra den nye skiva, og tenkt at det var et bra sett. I kveld spilte vi fem, men vi må ta inn et par til. ”Victory” må inn!

EG: - Men vi diskuterer jo setlista hele tiden, vi endrer jo konstant og tar inn nye låter og dropper de vi er litt lei av. Det er en diskusjon som aldri kommer til å ta slutt. Det er vanskelig!

NRM 2-2020

15

r e t n a g hgi s a r h T

tan i t v a lagd

Den gamle thrash metal-giganten Testament lever i beste velgående og har ikke bare et nytt album på trappene, men de er også veien med to andre legendariske thrash metal-band, nemlig Exodus og Death Angel. Turneen har det velklingende navnet «The Bay Strikes Back». Vi fikk audiens hos grunnlegger og lengstlevende Testamentmedlem, Eric Peterson, og snakket både om den nye skiva og ikke minst hans fascinasjon for norsk black metal som har inspirert både han og Testament.

TEKST: PÅL J. SILIHAGEN FOTO: STEPHANE CABRAL

- Eric Peterson, takk for at du kunne møte oss og vi kan starte med å snakke litt om den nye skiva som kommer nå i april.

- Ja, den nye skiva kommer 03.april og heter «Titans of Creation», og jeg har hørt at det er vår trettende plate. Det er ganske vanvittig. Den inneholder forskjellige elementer og den låter veldig old school samtidig som den har en fersk følelse over seg. Har du fått hørt noe av den?

- Faktisk, jeg fikk hørt igjennom den i går, og som du sier det låter både nytt og gammelt.

- Hva synes du om plata?

- Den låter veldig bra og det høres tidvis enda raskere og hardere enn f.eks «Brotherhood Of The Snake».

- Jepp, vi bestemte oss for å gi full gass denne gangen. Alex (Skolnick) og jeg jammet og lagde masse kule riff som i gamle dager. Chuck gikk litt tilbake til å synge slik han gjorde i begynnelsen, og jeg gjorde også noen vokalpartier. Vi var veldig bevisste på å gjøre ting litt annerledes denne gangen.

- Du synger jo også i et annet band, Dragonlord?

- Ja, det stemmer. Og jeg måtte fortelle Chuck at han måtte synge på enkelte partier, og han sa Vis meg! Og det gjorde jeg.

- Du har også produsert det nye albumet sammen med Chuck.

- Vi produserer og utarbeider alt selv. Vi kan kalle det kvalitetskontroll.

- Du er det eneste bandmedlemmet som har vært med siden starten i 1982 - tenker du noe over det?

- Vel, Chuck har vært med siden den første plata, mens Alex var ute en liten periode. Jeg startet Legacy som var forløperen til Testament.

- Hvordan opplever du musikkbransjen i dag sammenlignet med 80-tallet? Du har vært i bransjen i snart 40 år.

- Det meste var annerledes den gangen. Den største forskjellen i dag er internett. Det har endret vår verden og alle sin verden. Ting er enklere og raskere. Det virker som om tiden går fortere også. For vår del så er det en syklus. Vi skriver låter, spiller inn plate og drar på turne, så gjør vi det samme når turneen er ferdig. Jeg kan ikke forestille meg å ikke gjøre det.

Vi elsker å dra på turné og spille for fansen. Vi skal dekke over Europa, Sør-Amerika, Asia, Amerika. Ja, hele verden.

- Hvordan synes du det er å stadig være på turne? Gi ut plater med to band og hvordan får du tid til alt egentlig?

16 NRM 2-2020

- Det er sånn det er. Etter hver plate drar vi på en lang turne. Gjerne to til tre år. Både konserter og store festivaler. Da vi ga ut «The Gathering» var vi på veien i flere år, jeg husker nesten ikke hvor lenge det var sammenhengende.

- Men hva gjør du når du ikke driver med musikk, hvis du i det hele tatt har noe tid til overs?

- Hehe, jeg har barn, men de er nesten voksne nå. Uansett går jeg tilbake til den verdenen når jeg ikke er på turne eller er i studio. Og så har jeg hobbyer som jeg driver med hjemme. Jeg liker å skyte med våpen, altså som en sport. Jeg skyter også med pil og bue, sånne ting. I tillegg driver jeg med crossfit når jeg er hjemme. Ting som fyller kroppen og hodet med normale ting.

- Så du sitter ikke hjemme og øver så mye?

- Jeg vet at Alex gjør det, men når jeg kommer hjem kan det gå en måned eller to før jeg rører en gitar. Som for meg er kult, for når jeg først tar opp gitaren så er jeg skikkelig spent. Litt sånn wow, jeg kan spille gitar!

- Når begynte du å spille gitar?

- Jeg fikk min første gitar i 8.klasse, men det ble ikke seriøst før etter high school. Jeg spilte litt her og der, men jeg var ikke veldig seriøs. Det var først da jeg startet band at jeg begynte å øve hver dag. Da jeg startet Legacy begynte det å bli seriøst.

- Så da du var barn drømte du ikke om å bli rockestjerne?

- Joda, jeg stod foran speilet og spilte gitar. Hørte på Judas Priest og Iron Maiden. «Killers» og «Unleashed in the East» er en viktig del av barne- og ungdomstiden min. Det var også andre vanvittige bra plater fra den gangen slik som «Strangers in the Night» (UFO), «Tokyo Tapes» med Scorpions. Men det var nok «Unleashed in the East» og «Strangers in the Night» som gjorde størst inntrykk den gangen, og selvfølgelig «Kiss Alive!».

- Jeg har aldri vært noen stor Kiss-fan.

- «Kiss Alive!» var faktisk min første plate. Jeg pleide å høre mye på soul-musikk som Commodores, Earth, Wind & Fire da jeg gikk i 5/6.klasse, men så introduserte en eldre fetter «Kiss Alive!» for meg, og da endret det seg. Men det som fikk meg til å endre musikkstil var den første Montroseplata. Rush var også viktig, det var bare jøss!

- Så du fikk sett Rush i glansperioden?

- Nei, jeg bare hørte liveversjonen av «2112» og var solgt. Dette endrer alt. Liveplater var virkelig bra den gangen.

- Ja, en del liveplater utover på 80-tallet låt kanskje litt norwayrock.net

overprodusert og polert til sammenligning.

- Det ble nok mer vanlig å fikse på ting i etterkant. Vi har også gjort det på enkelte småpartier. Hvorfor ikke, men alt med måte.

- Men litt tilbake til rollen din i Testament. Du har kanskje en større rolle enn før?

- En større rolle?

- Ja, jeg tenker da på at du nå spiller soloer. En periode var det bare Alex Skolnick som tok seg av den biten.

- Ah, da forstår jeg hva du mener. Ja, ting endrer seg. I gamle dager måtte alt skje veldig fort. Vi brukte som regel fire uker på hele albumprosessen, altså spille inn, produsere, mikse og så videre. Nå bruker vi litt lenger tid, og det låter bedre.

- Enkelte musikere sier at det ikke er så motiverende å lage plater lenger på grunn av digitale plattformer og lav inntjening.

- Kanskje det er på tide å gi ut singler annenhver måned?

- Men det er en vesentlig forskjell på sjangre, slik som for deres del så har dere en trofast fanskare som fortsatt kjøper plater som et fysisk produkt.

- Vi får vente og se til plata er sluppet. Vi har tre singler som kommer ut før plata. Og de overlapper denne turneen.

- Dere har også planer om videoer?

- Jepp, det blir en video til «City of Angels», men det blir ikke en bandvideo. Det blir mer som en historie med skuespillere og litt 70-talls stil over det hele.

- Det høres spennende ut, men vi må snakke litt om black metal bandet ditt også og din forkjærlighet for sjangeren. Kjenner du til noen norske black metal-band?

- Selvsagt! Mayhem, Dimmu Borgir og Emperor. For en tid tilbake var jeg her i to uker og besøkte blant annet Bergen for å se Emperor spille på en festival. Det var kult. Har du hørt den nye Mayhem plata? Den er virkelig bra og jeg har den på vinyl.

- Jeg har hørt den, og den låter bra den selv om black metal nok ikke er helt min favorittsjanger. Men du kjøper fortsatt plater?

- Ja, jeg liker plater og det låter mye bedre. Det er sånn jeg hører på musikk, altså på vinyl.

- Men hvordan kom du på ideen om å starte et black metal-band?

- Jeg har alltid vært glad i den musikkstilen. Band som Angel Witch og Mercyful Fate har vært viktige for meg og da jeg senere hørte norske black metal-band som Emperor og Dimmu Borgir ble jeg bare overveldet og tenkte wow. Og det påvirket meg kraftig på «The Gathering», noe som antagelig er lett å høre. Men jeg kunne ikke endre Testament til et black metal-band. Så da startet jeg opp Dragonlord som et sideprosjekt.

- Ingen tvil om at «The Gathering» låt ganske så annerledes, og den er virkelig bra.

- Ja, det var påvirkningene som gjorde den til det den ble. Spesielt påvirkningen fra «Enthrone Darkness Triumphant». Så ga jeg ut «Rapture» med Dragonlord og fikk virkelig brukt noen av ideene mine, jeg ga også ut en nå nylig som heter «Dominion», tror det var i fjor, eller var det i 2018?

- Ganske sikker på at det var i 2018.

- Ok, jeg hadde det i hvert fall veldig gøy med å lage den. Jeg jobbet med den i mellom slagene med Testament. Det var deilig å endelig bli ferdig med den.

- Så en kan kanskje si at du får ut litt gruff og indre demoner gjennom Dragonlord?

- Hehe..ja, det kan man si. Jeg får i hvert fall utløp for mine mørkeste sider.

- Men tilbake til nåtid og det nye albumet som straks kommer.

Hvor kommer albumtittelen «Titans of Creation» fra? Kan du fortelle litt om det?

- Vel, tittelen passer albumcoveret. Dette er første gangen at albumcoveret var klart før albumtittelen. Vanligvis så tegner artisten på bakgrunn av albumtittelen, men denne gangen var det omvendt. Så vi tenkte ’hva skal vi kalle den’? Det var mange forslag, men det ble bare nei, nei, nei. Til slutt kom jeg på «Titans of Creation» og ingen sa nei, men på det tidspunktet var det så mange forslag at ingen hørtes bra ut. Men den tittelen passet ganske bra og Titans er på en måte linket til Testament, og det å skape musikk gjennom Creation. Så det passet egentlig veldig bra sammen og den har en dobbelbetydning. norwayrock.net

- Og tekstmessig er det også ganske mørkt og dypt akkurat som før.

- Ja, vi har alltid vært opptatt av tekstene og at det skal handle om noe.

At det skal gi mening. Enten om ting som har skjedd eller skal skje.

- Som for eksempel «The New Order» som man kan si var ganske fremsynt.

- Ja, tekstene har som sagt alltid vært viktige og vi har brukt mye tid på å diskutere og skrive tekster i bandet.

- Da fikk vi en utdypende forklaring. Det er ikke lett å stille deg spørsmål som du ikke har fått tusen ganger før, og dette spørsmålet har du sikkert fått en gang eller to. Men hva er ditt beste minne fra tiden i Testament?

- Hm, den er alltid vanskelig, men det må «The Gathering», og selvfølgelig da vi kom tilbake i 2008 med «Formation of Damnation».

Endelig var den riktige besetningen tilbake, og albumet ble også kåret til årets album i 2008 (Metal Hammer Golden Gods Awards). Det var utrolig gøy.

- Hadde du savnet dynamikken fra gamle dager i bandet?

- Ja, selvfølgelig selv om det var andre flinke musikere innom. Men akkurat i dag tenker jeg at vi har en fantastisk besetning med Chuck, Alex, Gene (Hoglan, trommer), Steve (Di Giorgio, bass). Kanskje den beste vi har hatt musikalsk sett. Jeg er ganske fornøyd med det.

- Det har vært lite skandaler med Testament, det virker som dere har klart å holde en god tone og være venner, selv om enkelte sluttet i bandet.

- Vi har alltid vært venner og holdt kontakten. Selv om Alex var ute i mange år så snakket vi jevnlig sammen. Jeg snakker fortsatt med Louie (Clemente). Han er som det sjette medlemmet. Han får alltid tilsendt demoer og artwork og gir oss sin mening.

- Hva med når dere er hjemme fra turne og ikke er i studio. Har dere kontakt da?

- Vel, vi sitter ikke og ringer hverandre daglig nei. Men vi holder kontakten på et vis, og hvis en tar kontakt så svarer vi selvfølgelig.

- Har du noen gang følt at musikk-karrieren har endret deg som person?

- Nei, ikke egentlig. Vi vant aldri i lotto eller ble millionærer for å si det sånn.

- Ikke?

- Joda, vi har gjort det bra for all del, men det har ikke endret meg som person og ikke har vi blitt steinrike.

- Men jeg håper du ser tilbake på karrieren din og tenker at du har gjort mye bra. Testament er et av de største og lengstlevende thrash metal-bandene som definitivt har hatt veldig stor innflytelse og betydd mye for mange.

- For all del, jeg er fornøyd med musikk-karrieren og hvordan livet har blitt.

- Dere har spilt utallige konserter og er kjent som et stødig liveband som alltid leverer. Det er sjeldent at dere har en dårlig dag på jobb?

- Vi elsker det vi gjør og vi setter stor pris på fansen. Jeg tror at vi alle klarer å ta oss sammen hvis vi har en dårlig dag. Enten vi er trøtte eller slitne så kommer energien da vi entrer scenen og fansen står der. Og det å spille noen nye, ferske låter er selvfølgelig også et adrenalinkick. Vi kjører jo sett med gamle klassikere, men vi har også nye låter som frisker opp settet. Akkurat nå er vi veldig fornøyd med den nye skiva, turneen og hvor vi står som band.

- Hvordan blir det å dele scene med Death Angel og Exodus i kveld?

- Det blir kult. Vi startet på en måte sammen og spilte på de samme stedene i starten da vi het Legacy. Ting har endret seg litt siden den gang, men her er vi over tretti år senere.

- Det er vel ingen underdrivelse å si at Death Angel aldri har fått det store gjennombruddet eller oppmerksomheten de har fortjent?

- Nettopp. De har hatt sine utfordringer, men de har bortsett fra en lang pause på 90-tallet stått på og kjørt på med det de har trodd på. De er et utrolig band, akkurat som Exodus. Så denne turneen er virkelig spesiell.

NRM 2-2020

17

Før progrock var et etablert begrep i USA I juni utkommer Kansas’ sekstende studioalbum. Plata, som har fått navnet “The Absence Of Presence”, er akkurat gjort tilgjengelig for musikkpressen, og i den forbindelse ringte vi batterist og originalmedlem Phil Ehart for en kjapp samtale omkring gammelt og nytt.

TEKST: BJØRN DAVID DOLMEN FOTO: EMILY BUTLER

-Gratulerer med nytt album. Dette vekker umiddelbare assosiasjoner til 70-tallets Kansas.

-Takk så mye, det er flere enn deg som har sagt akkurat det. Det var ikke noe vi gikk for, men jeg skjønner godt hva du mener. Vi kommer jo fra 70-tallet, så det er kanskje ikke så rart at det låter som det gjør. Uansett er vi stolte over resultatet. Zak (Rizvi) og Tom (Brislin) har skrevet noen ordentlig flotte låter denne gangen. Dette har virkelig vært en fornøyelig plate å lage.

-Begynn gjerne med å si litt om bakgrunnen for albumet.

-Tja, hvor skal jeg begynne? Etter vårt forrige album tilbrakte vi tre år på veien, hvor vi spilte mye. Spesielt i USA gjorde vi mange konserter.

Etter hvert ble vi så samspilte at vi visste den nye skiva kom til å svinge.

For et års tid siden ble Tom med i bandet, noe som viste seg fruktbart.

Sammen med Zak – som har skrevet cirka åtti prosent av materialet – har Tom fungert som låtskriver. Ellers har det vært et tett samarbeid omkring

18 NRM 2-2020

arrangementene og innspillingen. Produksjonen var det Zak som hadde hovedansvar for. Zak hadde mange hatter denne gangen.

-Kansas refereres gjerne til som en av de fremste amerikanske progrock-gruppene fra 70-årene. Var progrock et uttrykk dere identifiserte dere med?

-Ikke til å begynne med. Progrock var ikke en term i sirkulasjon da vi gjorde våre første skiver, iallfall ikke her i USA. Vi kommer fra Kansas, et bondeland, og hørte følgelig lite av det som i Europa gikk under navnet “symfonisk rock” eller “progrock”. Etter hvert kom imidlertid noen radiostasjoner på banen. Disse spilte Emerson, Lake & Palmer, King Crimson og Procol Harum, såvel som Led Zeppelin, Santana, The Beatles, Chicago og The Doors. Deep Purple, som kanskje var vårt favorittband, ble også spilt, og vi lot oss inspirere av alt vi hørte. Med tid og stund ble vi oppmerksomme også på band som ikke kom fra Storbritannia og USA, som for eksempel Focus, og fordi Kansas hadde to gitarister var det umulig å unngå The Allman Brothers Band. Kanskje identifiserte vi oss mer og mer med det som kom til å kalles progrock. Mitt svar på det spørsmålet er som regel at vi lot oss inspirere av mange og mye, og at vi

norwayrock.net

simpelthen lagde vår egen greie ut av det hele.

-Uten å dvele ved det, Kansas’ første skiver lar seg uproblematisk betegne som progrock. Skjønt, flere av impulsene fra den store europeiske musikktradisjonen er ikke like tydelige hos dere.

-Riktig, det var bare ikke noe vi tenkte så mye på. Kerry Livgren – som skrev det meste av musikken vår de første årene – hadde sansen for fiolin, lange låter, dramatiske kontraster og uregelmessige taktarter. Vi innså derfor tidlig at vi hadde noe som skilte oss fra våre kolleger i USA. Jeg nevnte at vi etter hvert ble fascinert av King Crimson og Emerson, Lake & Palmer, men vi var også tungt inn i blues og soul. Glem heller ikke at Kansas har mange låter av den streite sorten. “Dust In The Wind” – som nok er vår mest populære innspilling – er en ballade. Vi tenkte nok først og fremst på Kansas som et rockeband.

-Kansas har snart holdt det gående i et halvt århundre. Dere har overlevd mye, og sett mange utskiftninger.

-Så sant, så sant. Vi har gjennomgått flere endringer i årenes løp.

En av de største skjedde på 80-tallet, da MTV av en eller annen grunn omfavnet oss. Kansas gjorde det stort i den perioden, mye takket være nettopp MTV. Men så, på 90-tallet, ble det bråstopp – band som Kansas, Styx, Rush og Foreigner var plutselig helt ute, og alt skulle være grunge.

Tvert vi kom over i det nye årtusenet var vi imidlertid aktuelle igjen, trolig på grunn av alle classic rock-kanalene som raskt reiste seg. Alle rockeband synes nå å være godt opp i årene. Forleden dag var det noen som fortalte meg at The Foo Fighters er et over tjue år gammelt band. Kansas, Rush, U2, Foo Fighters – dette er band som nå inngår i en rockekategori bestående av erfarne band. De nye som tilkommer uttrykker seg gjennom andre former, for eksempel gjennom hiphop.

Såkalt “classic rock” er i dag en diger sjanger.

-Sist jeg hørte Kansas-katalogen ble jeg nysgjerrig på hvor AORimpulsen egentlig kommer fra.

-Jeg tror det skyldes stemmen til Steve Walsh. Steve fulgte med på det som skjedde i den delen av skogen, og var i stand til å synge alt. Spør

norwayrock.net

du meg er Steve blant rockens ypperste vokalister noensinne. AOR, soft rock, prog, blues og soul – Steve hadde ingen grenser. Kerry skrev også uproblematisk innenfor rammene av AOR. Dette er en åpenbar side ved Kansas.

-Verden ligner ikke grisen i disse dager. Foreligger det konkrete planer for livet etter pandemien?

-Jeg tror vi alle sitter rolig og holder pusten. Alt jeg kan si er at Kansas er klare tvert dette er over. Hver dag står jeg opp, skrur på nyhetene og venter i spenning på korona-situasjonens status. Vi har femti avlyste konserter allerede, og krysser fingrene for en snarlig løsning. Vit at det ikke er vi som står bak de utallige avlysningene som nå finner sted – det er promotører, medisinfolk og myndigheter som står bak dem.

Beslutningene som tas må vi rett og slett forholde oss til. Samtidig er det nok klokt å sitte rolig i båten. Men la all tvil fare, Kansas kommer tilbake.

NRM 2-2020

19

AIRBAG utenfor komfortsonen Det norske rockbandet Airbag har siden sist blitt redusert til en trio, og gir ut sin nye skive “A Day at the Beach” i juni 2020.

Bjørn Riis, Asle Tostrup og Henrik Fossum ga oss nødvendig informasjon om låtskrivingen, det iøyefallende albumcoveret, om å komme ut av komfortsonen og hvordan man redder teddybjørner fra drukningsdøden.

TEKST OG FOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Du har sagt at tekstmessig, så er “A Day at the Beach” på mange måter en historie om ‘oss og dem’. Kan du utdype hva du mener med det?

Bjørn: - Det har vel egentlig vært tema på de fleste platene våre, uten at det har vært noen konseptalbum i tradisjonell forstand. ‘Us and Them’ kan fort relateres til et spesielt band, men det er jo egentlig et begrep som beskriver forskjellene i samfunnet og ikke bare når det gjelder økonomi eller stand, men de vi ikke trenger å forholde oss til pga avstand. Vi kan engasjere oss akkurat så mye eller lite vi vil og når det blir for mye, kan vi bare bytte kanal eller scrolle ned til neste sak eller bakeoppskrift.

- Det er mye elektroniske innslag på skiva, som for eksempel i “Machines and Men”. Hadde dere bestemt dere for den retningen før dere skrev låtene, eller kom det senere? Er dere inspirert av noen spesielle electronica-artister?

Asle: - Vi har alltid likt å kombinere elektroniske elementer med den klassiske rocken, men denne gangen jobbet vi enda mer bevisst med det fra starten, og brukte mye tid på å diskutere ulike retninger og inspirasjonskilder. “Machines and Men” inneholder lyder og elementer

20 NRM 2-2020

som er inspirert av alt fra 80-talls electronica, Dub, TripHop og Dance – hørte av en eller annen grunn mye på Sam Sparro mens vi jobba med den. Massive Attack og Lo-Fi-produksjon og metodene for sampling og lyddesign derfra har inspirert mye på plata. Det samme gjorde “Survive” og soundtracket til “Stranger Things”, som ble et utgangspunkt for hvordan vi ville bruke de klassiske analoge lydene.

Bjørn: - “Machines and Men” started som en rockelåt, med trommer bass og gitar og kunne kanskje fort endt opp som det, men Asle kom tilbake etter et par uker med noe helt annet. Vi ble litt satt ut, men jeg tror det var viktig at vi torde og utfordre oss selv og bryte noen komfortsoner.

Vi endte til slutt opp med en låt som hadde en god balanse mellom rock og elektronika som igjen satte standarden for resten av matrialet.

- Dere har hatt et langvarig samarbeid med lydtekniker Vegard Sleipnes – hva har han bidratt med på denne skiva?

Bjørn: - Han mixet albumet. Vi har jobbet mye sammen og det er viktig for oss å kunne jobbe med noen vi føler forstår hva vi ønsker og oppnå og hvor vi kan føle oss avslappet og trygge under innspilling. Vegard er viktig under hele prosessen og han pusher oss til og utfordre oss selv og holde fokus.

- På skiva er det også gjesteopptredener fra Kristian Hultgren

norwayrock.net

(bass/ Wobbler) og Ole Michael Bjørndal (gitar / Oak). Hva er det de to har plusset på lydmessig?

Bjørn: - Begge har spilt sammen med oss live de siste årene og blitt viktige for bandet og utviklingen av uttrykket i musikken. Vi har nok tatt med oss mye av det litt ubevisst, men de har også bidratt med både innspillinger og arrangement på flere av låtene.

- Hva er favorittsporet på skiva, og hvorfor?

Bjørn: - Jeg har nye favoritter hver dag, men jeg er veldig stolt av “Megalomaniac”. Den har ligget i kurven siden vi jobbet med “Identity”, men vi har aldri klart og gjøre den ferdig. Jeg vet ikke helt hvorfor, men den har aldri passet. Versene er fra den opprinnelige demoen, mens resten av låta ble til mens vi jammet sammen med Kristian. Det er blitt en fantastisk blanding mellom stemningsfull gammel Airbag og noe nytt med mange inspirasjonskilder.

Asle: - Vanskelig å velge, men jeg liker ”Into the Unknown” veldig godt fordi jeg føler den representerer noe litt nytt for Airbag. Mange stemningsfulle lyder og detaljer der som det var veldig morsomt å jobbe med … og en lang fadeout-solo som kunne vart evig. ”Megalomaniac” har nok fått en spesiell plass, fordi den kommer fra en idé som har vært med oss i mange år, og som endelig fikk sin konklusjon etter en veldig spennende og kreativ prosess. Det var en av de siste låtene som falt på plass, og det var veldig deilig når den gjorde det.

Henrik: - Tror det må bli “Megalomaniac”. Likte ikke denne noe spesielt til å begynne med, men den har grodd mer og mer på meg etterhvert.

Synes vi hadde en fin prosess i bandet med å utvikle låta til en deilig kombinasjon av hypnotiserende repitisjon og syre-rock.

- Asle, du har som vanlig designet coveret på skiva. Hvordan kom du opp med idéen om en strand med masse teddybjørner med hodet stikkende ned I sanden?

Asle: - Ideen til cover-bildet kom fra tittelen på plata, og den

norwayrock.net

gjennomgående tematikken. Jeg hadde lyst til å dramatisere det på en måte som var visuelt tiltrekkende og samtidig tankevekkende, uten å bli for direkte eller politisk. Teddybjørnene skaper en litt forstyrrende og surrealistisk kontrast som jeg syntes var interessant. Utover det får betydningen være åpen for tolkning.

- Veldig effektfullt! Vi stoler på at ingen teddybjørner kom til skade under i løpet av fotosesjonen?!

Asle: - Ingen teddybjørner ble skadet. Det var én som nesten drukna og forsvant til sjøs, men den ble redda i siste liten.

- Dere har nå blitt redusert til en trio etter at Jørgen Hagen (keyboards) og Anders Hovdan (bass) takket for seg. Har det endret hvordan dere skriver og spiller inn låtene deres?

Bjørn: - Selve skriveprosessen har ikke endret seg så mye. Det starter stort sett med at jeg har et knippe demoer som jeg tar med til bandet også velger vi ut det vi føler kan passe til en ny Airbag skive. Forskjellen denne gangen var vel at vi brukte mye tid i begynnelsen på å finne ut hvordan vi ønsket og jobbe og hvor vi ville ta musikken med et nytt album. Jeg tror det var viktig, fordi vi både mistet to viktige medlemmer, men vi hadde også en sterk tanke om at vi måtte videre rent musikalsk. Vi har brukt mye tid sammen som band på og jamme og jobbe med alle deler av arrangement og produksjon. Det er i seg selv har vært veldig inspirerende underveis.

- Jeg tenkte på tekststrofen i “Machines and Men” og den pågående pandemien – “I want to get out, I want to be free”. Med tanke på at dere ikke kan spille konserter for tida, hva er neste skritt for Airbag?

Bjørn: - Ja, det passet jo overraskende bra akkurat nå! Vi er heldigvis ikke i den posisjonen at vi må ut og turnere for å tjene penger, men vi håper at vi snart kan se slutten på denne krisen og at vi kan komme ut og møte fans både i Norge og resten av verden.

NRM 2-2020

21

t

s i t r a m so t e v i l l i lt e v r a f ndelig

Et e

I anledning gjenutgivelsen av Marillions “Script For A Jester’s Tear” gjennomførte Fish en liten ringerunde. Norway Rock tok telefonen en sluddtung formiddag i februar, og fikk som forventet en bestemt, taleglad og lettere oppgitt skotte på øret.

TEKST: BJØRN DAVID DOLMEN FOTO: ANNE-MARIE FORKER

-Hvor i Norge befinner du deg? Det slo meg akkurat: Jeg har nesten ikke gjort intervjuer for norske magasiner, verken med Marillion eller som Fish. Det er litt pussig, ettersom jeg har spilt mange konserter i Norge.

Marillion solgte også godt i Norge, selv om vi ikke gjorde konsertene der før i 1985. Med “Script For A Jester’s Tear” og “Fugazi” spilte vi mye i Danmark og Sverige, men altså ikke i Norge. Men ok, nå gjør jeg et intervju for et norsk magasin.

-Yup! Du kan jo begynne med å si litt om hvordan dette oppussingsprosjektet kom sammen.

-Den kyniske grunnen er penger, som jeg gjerne vil ha – sånn er det bare.

Imidlertid gjør jeg dette også for fansen, og jeg må innrømme at det har vært fint å møte gjengen igjen. Vi har jo gitt den samme behandlingen til “Misplaced Childhood” og “Clutching At Straws”, noe som har vist seg fruktbart. Tanken er at folk nå skal få den definitive versjonen av disse platene. I 2021 trekker jeg meg tilbake fra musikkbransjen. Da er det fint å vite at katalogen er pusset opp og at skivene foreligger som fyldige versjoner. Som du må ha fått med deg har jeg gjort tilsvarende med Fish-katalogen.

-Hvordan var så stemningen i Marillion-holtet?

-Bra. Det var en litt spent stemning da vi gikk løs på oppdateringen av “Clutching At Straws”. Men det er kanskje ikke så rart, jeg forlot jo bandet under innspillingen av denne. Ellers har det vært gode møter.

-Kan du si litt om Marillions motiv og ambisjon under oppstarten?

22 NRM 2-2020

-Greit. Først og fremst ønsket vi å leve av musikken. Selv hadde jeg bakgrunn fra en rekke pop- og heavy metal-band, men da ingen av disse gruppene fikk vind i seilene ringte jeg Marillion. Marillion ble et bra band, og sammen ofret vi alt. Vi gjorde store geografiske hopp for å muliggjøre regelmessige øvinger. Men et bestemt motiv hadde vi nok ikke. Da vi gjorde våre første konserter var det fortsatt punk som gjaldt. At progrocken skulle være død medfører allikevel ikke riktighet; faktisk var det mange i England som søkte band som oss. Mye av det vi formulerte vekket assosiasjoner til 70-tallets progrock – likheten med Genesis skal jeg ikke nekte for.

Samtidig tematiserte vi ensomhet, selvmord og andre alvorlige ting. Vi skrev ikke om hobitter og eventyrlige skapninger, men om relevante emner i den samtidige virkeligheten. Kanskje kan man si at det dermed var en slags punk-impuls i det vi gjorde.

Selv mener jeg at Marillion også hadde noe av punkens attityde. Men poenget er altså at vi ikke hadde et motiv. Vi skrev musikk vi selv ville høre, og oppdaget at det var et stort publikum der ute. The Marquee Club i London ble etter hvert vårt spirituelle hjem. Serien med konserter vi gjorde i de lokalene betød mye for Marillions fremmarsj. Jeg liker å tenke på The Marquee Club som et springbrett.

-Dernest tilkom flere. Jeg tenker så klart på band som IQ og Pallas.

-De var der allerede, vi visste bare ikke om dem. Marillion brydde seg kun om Marillion. Uttrykket New Wave Of British Prog Rock var noe pressen skrålet om uten at vi fulgte med. Herregud, vi hadde gjort

norwayrock.net

over hundre Marillion-konserter før vi kom til Hammersmith i 1982. Da bandet skjøt fart var vi uhyre rutinerte. Vi kunne ikke ignoreres, rett og slett. Jeg kan huske at vi senere gjorde en konsert med Pallas, men IQ hadde vi ingenting med å gjøre.

-Husker du første gangen du hørte termen “neoprog”?

-Neoprog var faktisk min term. Uttrykket fantes ikke før jeg gjorde “Sunsets On Empire”.

Det riktigste er vel å si at jeg kom opp med denne termen sammen med Steven Wilson.

Steven vokste opp med Marillion, akkurat som jeg vokste opp med Genesis. Dette er ikke prog, men neoprog, var det én av oss som sa.

-På samme måte som Steve Hackett forvalter du et materiale som moderbandet synes å ha forlatt. Noen vil kanskje si at du gir nytt liv til det.

-Herregud, nei, la oss få litt perspektiv.

Grunnen til at jeg gjør dette er at jeg straks skal pensjonere meg. Jeg sier farvel til disse skivene nå. Dette er ikke nostalgi, men noe helt personlig. Ettersom Marillion var et album-band drar jeg ut og spiller verkene i sin helhet for aller, aller siste gang. Jeg elsker disse platene, men dette er et farvel og ikke en homage.

-Greit nok, men jeg er slettes ikke sikker på om det er slik det blir oppfattet.

-La meg da få utbrodere. Fish er ikke et jævla tributtband. Jeg er også smertelig klar over at jeg ikke blir bedre med årene, og at suksessen ligger bak meg. I april fyller jeg sekstito, så skal jeg ta farvel i form av konserter er tiden nå inne. Forestill deg et sykkelritt, for hvert år blir det vanskeligere å komme opp bakken. Fra 2022 skal jeg skrive bøker og jobbe i hagen. Det kommer én skive til fra meg, i juni. Deretter legger jeg ned all musikalsk

norwayrock.net

virksomhet. Den nye skiva, remaster-katalogen og disse konsertene blir gjort mens jeg fremdeles kan. Slik unngår jeg selvparodismellen. Synkende skip er ikke min greie i det hele tatt.

-Hva slags bøker er du i gang med?

-Du vet, jeg er en forfatter som kan synge, ikke en sanger som kan skrive. Å slutte og skrive er følgelig uaktuelt. Min musikk har alltid lignet små filmer, både det jeg skrev for Marillion og det jeg har skrevet sammen med andre. Å komme opp med en historie – sangens etos, om du vil – har hele tiden vært det viktigste for meg. Når jeg ikke jobber i hagen, ser jeg Netflix. Filmer og serier er faktisk min fremste hobby, og jeg elsker det jeg ser. Lengden på dagens serier gjør det mulig å virkelig utforske en karakter – tenk bare på “Breaking Bad”. Jeg er takknemlig for det musikkindustrien har gitt meg, men fremover vil jeg konsentrer meg om bøker og filmmanus.

-Er det lyrikken som kommer først når du skriver en låt?

-Da Marillion gikk i gang med “Script For A Jester’s Tear” hadde jeg det meste av lyrikken fra før. Det har variert noe, men ofte har jeg hatt en historie på forhånd. Steve Hackett skal en gang ha sagt at han skriver filmer for folks ører.

Selv foretrekker jeg uttrykket “audiofilm”. I dette ligger det at tekstene og musikken opererer på samme nivå. Selv om lyrikken gjerne skrives først er det ikke slik at musikken tjener lyrikken.

-Hvilke tanker har du omkring dagens progrock-scene?

-Ingen. I mitt hus spilles det nesten aldri musikk. Snarere er det fjernsynet som går.

Skjønt, det hender at jeg snurrer en Joni Mitchell- eller Pink Floyd-plate, men det er altså gamle ting som gjelder her på bruket. Da

Marillion startet tenkte vi ikke på andre band, og slik forholder det seg fortsatt for meg.

-Selv Fish må vel ha sniklyttet til nyere Marillion?

-Absolutt ikke. Jeg er ikke interessert i hva Marillion gjør, det er kun mine egne ting jeg bryr meg om. Å konkurrere med Marillion har faktisk aldri vært interessant, selv ikke på 90-tallet. Det viktige for meg er å være fornøyd med det jeg selv gjør. Den kommende skiva mi er jeg særdeles fornøyd med. Faktisk er jeg like fornøyd med den som jeg var med “Misplaced Childhood” da den ble utgitt. Jeg sender deg et eksemplar så får du høre selv.

-Kan vi forvente å se deg i Norge igjen?

-Helt klart. Som soloartist har jeg vært mye i Norge. Norge er litt kronglete, med de store avstandene, men jeg trives svært godt der oppe. La meg også si: Det er ikke konsertene jeg sliter med, det er timene jeg må tilbringe på buss. Jeg kan huske en busstur til Tromsø som aldri lot til å ta slutt – jeg holdt på å dø av søvnmangel og kjedsomhet. Det er bare å innse at man ikke er The Rolling Stones, Roger Waters eller The Who. Om jeg skulle ombestemme meg vil jeg gjøre en konsert her og der, og være borte i maks to uker i slengen.

Livet er rett og slett for kort til å mistrives. Se for deg en situasjon hvor alle vil spille på slottet, foran kongen. Kun slik kan du oppnå suksess.

Plutselig en dag innser du at slottet er fult av idioter, så du snur og går ned til folket. Og der, i skogen, begynner du å trives. Musikkbransjen har endret seg, mann. Da Marillion utga “Script For A Jester’s Tear” snakket vi stor M og liten B. Nå snakker vi liten M og stor B. Jeg ser virkelig frem til å pensjonere meg. Inntil det skjer finner du meg i skogen.

NRM 2-2020

23

n e t e r a b a k i p a k s l a g k s i itt mag

med l

Det begynner å bli en god stund siden jeg gjorde et solid mentalnotat rundt disse trønderne med det litt ‘rare’ navnet – retroprog av høy klasse tenderer til å generere slike huskelapper innafor tinningen.

Nå foreligger nok en flott tonesamling til allmenn forlystelse, ved navn «Madness and Magic», og i den forbindelse var det på sin plass å sende et lite elektronisk brev med spørsmål til tjukkeste Trøndelag.

TEKST: WILFRED FRUKE

-Hei, og gratulerer med ny, og nok en gang feiende flott, skive!

Tilbake på engelsk denne gang?

-Takk for det! Vi fikk såpass gode tilbakemeldinger på å synge på norsk på forrige skive at det kunne vi ikke fortsette med... Vi skrev også “Syndenes Magi” på engelsk først, men så gjorde vi et forsøk på å synge noe av det på norsk. Vi synes det låt såpass spennende at vi valgte å skrive om alt. Denne gangen var det naturlig å skrive på engelsk, da vi startet å skrive skiva sammen med selveste Edgar Broughton. Det

24 NRM 2-2020

har sine fordeler og ulemper med både morsmål og engelsk, og denne gangen føltes det riktig å skrive på engelsk.

-Det spinnes tekstmessig mye rundt teknologi og dens påvirkning; er dette å forstå som en slags konseptuell ramme rundt hele skiva?

-Det stemmer. Vi begynner jo å bli gamle, gretne gubber, så personlig er jeg bekymret for vårt behov for å bli underholdt til enhver tid. Jeg frykter at vi bytter ut undring og skaperglede med ferdigtygd vrøvl, hvilket blir produsert for å gjøre oss avhengig av tullball. Jeg tror ikke det er en briljant plan å bruke 20 timer i uka på å forsøke å unngå å bli drept i et

norwayrock.net

dataspill, eller å oppleve glede hver gang du skyter hodet av din beste venn rett før du legger deg for å sove. Så, det har vi laget progplate om.

-Dere vrir også litt på den musikalske formen denne gang; litt mer akustisk i kantene, men samtidig også noe mer rett fram og ’bluesy’ – litt ’lettere’ i uttrykket på noen måte. En naturlig reaksjon på tidligere variasjoner av ’Mørket’, eller er det en styrt progressiv dreining mot det noe ’enklere’, paradoksalt nok -Skiva er nok ikke enklere, verken komposisjonsmessig eller teknisk, men uttrykket er ikke så massivt som på forrige skive. Dette er bevisst. Vi hadde som mål i oppstarten å lage ei luftigere og lettere skive, som skal oppleves som behagelig å høre på nesten hele veien. Vi hadde som mål å lage litt mer plass til perkusjon på denne skiva, også, så da måtte kjernekraftverket tilkoblet gitar med tykke strenger få hvile litt. Resultatet ble ei skive med mindre bearnaisesaus og mer krydder. For den som liker å lytte og lete, så er det mye finurligheter å oppdage på denne skiva, selv etter 10. gjennomlytting.

-Dette åpner samtidig opp for bredere og luftigere dynamikk, noe jeg synes skiva drar gode fordeler av!

-Korrekt! Mer plass til klanger og farger.

-Kan dere kjenne igjen dere selv som ’en miks av det tunge King Crimson, det rocka Gentle Giant og Uriah Heep på sitt mest progga’..?

-Det høres kjent ut. Det kommer som regel ei rekke med kjente band fra tidlig 70-tallet i anmeldelsene av skivene våre.

Vi skjemmes ikke over det, snarere tvert imot. Vi har ikke som målsetting å låte som noen andre enn oss selv, men hva vi selv har i platesamlinga overrasker nok ingen.

-Hvor vil dere sjøl si hovedinspirasjonene kommer fra?

-Vi er et band som alltid har gjort det vi har følt for og aldri vært redd for å bevege oss på tynn is. Det høres vel på katalogen, også.

Vi henter sjelden direkte inspirasjon fra andre band eller musikere, men vi blir selvfølgelig farget av egne musikkpreferanser. Som regel lages formen på låtene på gitar, før vi legger bit for bit med andre instrumenter. Da kan det fort være at det kommer en assosiasjon til annen musikk som vi velger å ta med en bit av, både for å underholde oss selv og den nøysomme lytter. Hvis du hører godt etter, kan det fort dukke opp en Michael Jackson- eller en mer rocka referanse... Vi har som målsetning å lage albumrock, som henger sammen fra A-Å, men

norwayrock.net

ikke nødvendigvis lyrisk. Denne gangen startet vi med å ferdigstille den første låten på skiva, som så ble inspirasjonskilde til resten av skiva.

Slik var det med forrige plate, også - altså er materialet skrevet kronologisk.

-Dere har skifta plateselskap siden sist, hvordan har det påvirket arbeidsrammer og den kreative prosessen?

-Det har ikke påvirket oss i nevneverdig grad, ikke i prosessen med å lage musikk i hvert fall. Vi regner med at promoteringen og distribusjonen av musikken vil få et løft på Karisma Records - det har vi stor tro på!

-Gi oss en kjapp reise gjennom bandets historie – og ikke minst hvor bandnavnet kommer fra...!

-Bandet ble opprinnelig startet som et Black Sabbath-coverband på 90-tallet, men tok først ordentlig form og begynte med egen musikk rundt

tusenårsskiftet.

I 2002 ble Arabs in Aspic født - inspirert av King Crimsons legendariske «Larks’ Tongues in Aspic» og ikke minst den britiske forfatteren E. W. Swantons bok «Arabs in Aspic» fra 1993. Den handler om Cricket.

Tittelen er såpass surrealistisk at den måtte vi bare stjele. Bandet gav ut EP-en “Progeria” i 2003 og albumet “Far Out In Aradabia” i 2004 med en annen besetning. Trommis og låtskriver/gitarist/vokalist dundret videre, og vi fikk med oss to prognerder bosatt i Trondheim og laget skivene “Strange Frame Of Mind” (2010), “Pictures In A Dream” (2013) og “Victim Of Your Father’s Agony” (2015). Bandets egen coverart-kunstner, Julia Proszowska Lund, har vært med siden 2004.

Dagens besetning er en kvintett bestående av: Jostein Smeby (gitar, vookal), Stig Arve

Kvam Jørgensen (keyboards, vocal), Erik Paulsen (bass, vokal), Eskil Nyhus (slagverk og perkusjon) og Alessandro Elide (perkusjon).

Denne besetningen har gitt ut “Syndenes Magi” (2017) og “Live at Avant Garden” (2018).

-I skrivende stund står hele verden på pandemisk ’vent’, noe som også betyr full stopp for fysisk formidling av musikk i konsertframføring. Er dette bare nok en spiker i kista for kunstformen, eller vil live-varianter av musikken klare omstillingen til det digitale, når også dette inntektsgrunnlaget for musikere smuldrer bort?

-Vi lager ikke musikk for å tjene penger på det, så det påvirker ikke oss i noen særlig grad. Vi kunne selvsagt tenkt oss å fremføre ny musikk for et ellevilt publikum, men det ser ut til at det ikke lar seg gjøre med første. Vi er blitt spurt om å gjøre nettkonsert på eminente Moskus i Trondheim, men vi får se om det blir fokus på mer tid i studio i stedet.

Time will show. Vi dukker nok plutselig opp når ølkranene åpnes igjen.

-Hvordan har strømming og nedlasting påvirket dere, økonomisk som metodisk?

-Null og niks. Vi lager albumrock som skal ut på LP for vår egen del. Hvis vi lager noe som vi tør å sette i hylla sjøl, så regner vi med at det finnes likesinnede over hele kloden som synes det vi holder på med er verdt å betale 300 spenn for på LP. Vi har ingen planer om å lage musikk for å tjene penger på nedlasting, men vi lasta faktisk opp et par album til The Pirate Bay for mange år siden, bare sånn at musikken skulle være tilgjengelig. Skulle det renne inn en slant, så er det bare en bonus. Vi selger ganske pent på LP/CD og er fornøyd hvis vi fortsetter med det.

-Foreligger turnéplaner, eller avventes ’alt’ i disse dager...?

-Vi hadde planer om å spille en del i høst, men det er lagt på is. Vi hadde spikret slippfest for “Madness and Magic” på John Dee 13. juni. Nå er alt i det blå, så da er det vel bare å snekre sammen ei skive til i samme slengen og satse på dobbelutgivelse til neste år -Musikere opplever mye snodig på sin vei – hva er det morsomste/rareste/mest absurde som har skjedd Arabs in Aspic?

-Man får ikke mer moro enn man lager selv, og vi er nok enda bedre på den biten enn det musikalske, så det meste vi har vært ute på er minnerikt både for oss og våre tilskuere...!

NRM 2-2020

25

Tre år etter den fenomenale debuten er den svenske duoen omsider tilbake med oppfølgeren “New Knives”.

Vi fikk vokalist Emma Wahlgren og gitarist Tobias Kastberg på skype-tråden for å fortelle litt om hvordan ståa er om dagen i verdens feteste laserpunk-duo.

e h T

T L I GU kvesser knivene

TEKST: SVEN O SKULBØRSTAD FOTO: DAVID MÖLLER

- Først det obligatoriske coronaspørsmålet: Dere er friske og det går bra med dere?

Emma: - Jada. Ironisk nok er det vanligvis sesong for Tobias rundt disse tider, men han er utrolig nok frisk denne gangen. Tror jeg.

Tobias: - Omtrent akkurat da vi pleier å dra på turné blir jeg syk typisk nok. Men nå er vi friske.

- Hadde dere noen konsertplaner som ikke har blitt noe av?

Emma: - Ja, noen planer hadde vi som er kansellert - men også en del som har blitt utsatt til september.

- Da får vi håpe det har blåst over innen den tid. Men nok sykdom, vi må også snakke om “New Knives”; Gratulerer med skiveslipp, hvordan kom den til?

Emma: - Jeg tror den eldste låta “Stick To Your Guns” sikkert er fem seks år gammel - altså eldre enn debutplata vår.

Tobias: - Det er en låt som har ligget litt i bakgrunnen en stund og vært halvklar, også har vi fylt på med noen låter som er et par år gamle før vi skrev en fem-seks splitter nye for å fylle opp plata. Så den består av noen gamle låter og noen nye låter.

- Skriver dere sammen eller har dere én som komponerer og én som skriver tekster?

Emma: - Det er ganske variert. Det tar litt tid for oss å lage nye låter, dels for at vi spiller mye live og dels for at det enkelte ganger tar tid å lage de ferdige i øvingslokalet så vi tar det litt frem og tilbake. Det er litt forskjellig fra gang til gang. Men helt til slutt ferdigstiller vi nok det meste sammen i lokalet vårt. Mye av musikken er jo forhåndsprogrammert, så det tar en del tid å produsere før en låt er ferdig.

- Har det vært en annerledes måte å jobbe på på de siste låtene kontra de første dere skrev?

Emma: -Det har nok vært veldig annerledes. Jeg har vært med mye mer på produksjonsdelen enn tidligere, og vi har også vært en del i Belgia og jobbet med de fleste låtene.

- Jeg synes jeg hører en del mer åttitall på “New Knives” enn på debuten, vil dere si dere enige i det?

Emma: - Det er vel gøtt?

Tobias: - Det stemmer nok, men jeg vil samtidig si at det er en

26 NRM 2-2020

generell retro-følelse over det hele - uten at det her vært bevisst at det skulle være akkurat åttitallet. Vi har ikke siktet oss inn på et konkret tiår.

Ser du på referansene finner man såvisst åttitallet, men også syttitallet så vel som nittitallet.

- Er det bare dere i studio under innspilling eller bruker dere produsent?

Emma: - På de første låtene så jobbet vi en del i Belgia som sagt med Alain Steffler som har sitt eget punkband i Belgia. Da fikk vi en backlash så det meste vi hadde gjort forsvant. Det var litt trøblete. Men så spilte vi også inn mye hjemme i øvingslokalet og til slutt så har vi hatt Joachim Lindberg til å mikse og sette farge på produktet. Det har nok påvirket en del vil jeg si.

Tobias: - Ja, men som ettersom vi er nødt til å gjøre det meste i forkant er det ikke så mye jobb som er igjen når vi faktisk er i studio. Da er det mest miksing og få ting til å passe sammen som står igjen. Det meste av produksjonen er gjort innen vi er i studio.

Emma: - Vi har nok allikevel gjort mer i studio nå enn på forrige da nesten alt var klart i forkant, så Joachim har gjort en god jobb med å ferdigstille det denne gangen.

- Jeg har akkurat sett videoen til “Enemy” som er noe av det sjukeste jeg har sett. Hva i alle dager?

Emma: - Haha! Det er meningen at den skal gi en følelse av et parallelt univers, et “gameshow gone wrong” Tobias: - TV Shop!

Emma: - TV Shop ja - drap og følelser, lavbudsjetts-splatter og Made In Belgium.

- Jeg synes den representerer dere på en utmerket måte da dere tross hissige riff og sint lyrikk utstråler en stor andel humor og selvironi?

Emma: - Det kommer jo an på hvordan man ser det.

Tobias: - Ja, det er humor men er det morsomt?

- Det er helt klart morsomt!

Emma: - Takk for det. Det er nok både og. Du har jo da sett videoen til “Enemy” som man helst ikke skal ta bokstavelig og har ganske mye humor, samtidig som utgangspunktet i en låt kan være alvorlig - spesielt i en låt som dette som handler om å knuse patriarkatet. Vi har ofte en tilnærming til låtene som kan være ganske sinna og intensivt - og det

norwayrock.net

samme gjelder for fremførelsen når vi spille live; Det blir også ganske intensivt. På samme tid er vi som personer ganske “löjliga” og er dårlige på å være kule. Mange får til å være sinna og kule samtidig, vi passer best til å være sinna og “töntiga”. Men noen må være dét og.

- Vi må skru tiden tilbake til oppstarten deres som var av det mørkere slaget da trommisen deres gikk bort. Kan dere fortelle litt mer om det?

Tobias: - Vi vet ikke helt hva som skjedde, men han datt sammen en morgen og døde brått. Det kan ha vært hjerneslag eller hjertefeil - det fikk vi aldri svar på. Men det var noe medfødt, og ble en tankevekker for oss.

Det handler om å gripe nuet og ta vare på dagen. Det ble mye tanker vi ble stilt inn for når han gikk bort så brått.

- Hadde dere holdt på lenge da?

Tobias: - Jeg hadde kjent han siden jeg var barn og vi begynte å spille sammen når vi var tenåringer.

Emma: - Jeg har vært med siden jeg var rundt 20, og siden har vi hatt ulike konstellasjoner rundt oss. Det bandet hadde vi vel holdt på med i to-tre år da det skjedde, men vi spilte vel sammen i ti år totalt i forskjellige sammensetninger. Så det var en veldig merkelig situasjon.

- Het dere da også The Guilt?

Emma: - Nei, det er bare oss to. Da var vi mer typisk gitar, bass og trommer - alternativ rock.

Tobias: - Nittitalls-rock. Vi byttet navn til The Guilt når det bare ble meg og Emma.

- Utga dere noengang noe musikk?

Emma: - Nei, dette var lenge siden - før Spotify og den slags.

Tobias: - Jeg tror vi hadde noe på MySpace, vi satset ikke så stort og spilte ikke så mye på den tiden så det finnes ikke noen klipp av oss såvidt meg bekjent. Vi ga kun ut noen få demoer.

Emma: - Det var på den tiden man brant sine egne CD-plater så det ble med det.

- Når gikk det over til dere to og The Guilt?

Emma: - Som Tobias var inne på var det en annerledes og sjokkartet tid, og de andre vi spilte med som også var venner med trommisen begynte å gjøre andre ting.

Tobias: - De hadde studert musikk og skolert seg, men brant ikke like sterkt for å spille live og kjøre som vi ville så de tok et steg tilbake etter Jesper gikk bort. De måtte lande litt fordi de håndterte det på en litt annerledes måte enn hva vi gjorde musikalsk sett.

Emma: - Og syntes nok at det var utfordrende å finne en ny måte å spille på. Når man har spilt sammen såpass lenge er det ikke så lett å gjøre det annerledes. Det bidro også til at The Guilt ble noe helt annet for vi var pent nødt til å tenke annerledes for det kunne bare ikke bli det samme. Vårt mål var å gjøre det så enkelt som mulig og spille så mye som mulig.

Tobias: - Så trommemaskin ble veien videre og gjorde det lettere for oss å gjøre konserter. Det var mindre kronglete med bare oss to og en maskin.

- Hva er så deres beste og verste konsertminne?

Tobias: - Skal vi begynne med det verste?

- Ja! Emma: - Der har jeg faktisk en “bubblare” som jeg synes bør med.

Tobias: - Da kan vi ta den verste og den nest verste. Den verste var når vi spilte i et gammelt gårdshus der det var kaldt, rart - og ingen kom. Vi fikk mat som vi ikke ante hva var, men den var rosa og ekkel. Det var bare en veldig rar stemning hele settingen, og så hadde vi kjørt veldig langt for akkurat den giggen. I tillegg var det starten på turnéen så vi ble redde for at resten av turnéen skulle bli på samme måte - kald, dårlig mat og ingen publikum. Det var ganske tidlig i karrieren og var ganske forferdelig. Men i stedet for å bli igjen over natta som var den opprinnelige planen kjørte vi til noen kompiser som bodde i nærheten og hadde bursdagslag. Da koblet vi opp utstyret og spilte på bursdagslaget istedet, og da ble det topp stemning og en bra avslutning på historien allikevel. Hvilken var det du tenkte på, Emma?

norwayrock.net

Emma: - Jo, dette var også lenge siden - vi spilte på High Voltage i København som er en ordentlig rock/metal-klubb der stilen var ekstremt sleaze med sebrastriper, høyt hår og strippestenger. Jeg tror det dukker opp dansere der enkelte ganger så det blir skikkelig rock n’roll hvis du forstår. Så der var vi og var bedt med av et veldig bra band som vi hadde det kjempegøy med i tillegg til at det var veldig mye folk tilstede og spillingen gikk bra - det må nevnes. Men matchen mellom oss og resten var ekstremt dårlig, for aldri noensinne i mitt liv har jeg fått så mange kommentarer utenom musikken som “fin rompe” og “vokalisten beveger seg pornografisk” - så mye skit som ikke har noe med musikken å gjøre.

Den dassete stemningen har bare skjedd én gang og det var der. I tillegg så regnet det såpass kraftig at de en gang ut på kvelden måtte evakuere lokalet da det ble oversvømt. Det formelig fløt instrumenter rundt i kjellerlokalet, så det ble litt krise. Ikke en bra kveld, det heller - men allikevel en god historie i etterkant.

- Hva så med det beste?

Emma: - Det må vel være spillingen i Aachen?

Tobias: - Ja, det vil jeg nok si.

Emma: - Dette foregikk i en bunker i Tyskland, og der var det forresten også kaldt når jeg tenker meg om - men det var i en påskeuke, vi hadde aldri spilt der før og det var et temmelig stort lokale uten vinduer så man kunne ikke se ut.

Tobias: - Og vi var det eneste bandet på plakaten den kvelden.

Emma: - Noe som er ganske skummelt når man aldri har vært på stedet før. Og når vi begynte å nærme oss 20-30 minutter før konsertstart sendte vi ut folk for å se an stemningen, og da var det kanskje rundt ti stykker tilstede - og da kjente vi på nervene.

Tobias: - og 5-10 minutter senere var det kanskje 20. Da innstilte vi oss på at det skulle bli en av de kveldene.

Emma: - Der man må anstrenge seg litt ekstra selv for å holde opp energien. Så vi psyket oss opp litt ekstra enn vanlig og kom i moduset at det ikke spilte noen rolle om det var 10, 20 eller ingen tilstede - vi skulle ut og kicke ass. Så skjer det da idét vi er på vei til å gå på scenen at vi får beskjeden om at stedet praktisk talt er fullt, noe vi ikke trodde på ettersom vi var såpass innstilte på et praktisk talt tomt lokale - så når vi da gikk på med adrenalinet til tusen ble vi fullstendig gølva av stemningen som var der. Det var en total mindfuck. Brått var det 3-400 personer der som vi var et antall vi da aldri hadde spilt for før, så da måtte vi brått omstille innstillingen. Det ble noe helt annet, så det var gøy.

- Hva med konserter i Norge, jeg vet dere spilte på Blitz i 2019?

Blir det sjanse til å se dere her om ikke så alt for lenge etter Covid19 har gjort seg ferdig?

Emma: - Vi har spilt der to ganger tror jeg.

Tobias: - Vi var der i fjor, helt riktig - men gangen før var flere år siden tror jeg.

Emma: - Stemmer, da spilte vi i caféen på Blitz med to danske band.

Det føles som om det finnes en scene hos dere som passer oss, så vi vil så absolutt komme tilbake om ikke så alt for lenge. Vi har jo spilt med deres største punk-kjendiser Honningbarna i Gøteborg en gang faktisk.

- Det er veldig gøy det som skjer med punken her til lands om dagen, for det er veldig likt det som skjedde i Sverige på slutten av 80-tallet, starten av 90-tallet med deres trallpunk.

Emma: - Så bra! Vi har også spilt med Strebers som ble til Dia Psalma, en av de første i den bølgen du nevner…

- De var blant de som fikk meg inn i punken, så de kjenner jeg til ja…

Emma: - Riktig. Det er en lang liste med bra band vi har spilt med, deriblant The Sounds som er noe helt annet.

Tobias: - Vi har spilt med veldig mange forskjellige band fra forskjellige sjangre - fra punk til synth, fra rock til metall, og det synes vi er skikkelig gøy. Faktisk noe av det beste med det vi driver med - at vi kan passe inn omtrent med hvem som helst. Det er en skikkelig “höydare”.

Emma: - Det er ingen som forstår helt hva vi gjør så vi slipper til overalt.

NRM 2-2020

27

CHAD CHANNING original-trommeslageren til

Den tidligere Nirvanatrommisen lever nå et tilbaketrukket liv på søvnige Bainbridge Island rett utenfor Seattle. Chad Channing lager i dag den musikken han ønsker og bruker så mye tid som han selv vil på musikken sin.

Det står i sterk kontrast til hvordan hverdagen var for han mellom 1988 og 1990 da han, Nirvana og Seattle plutselig var hele verdens midtpunkt. Chad Channing fortalte villig om hans dager i Nirvana da vi ringte han for en prat midt i koronakrisen.

TEKST: GLENN KNUTSEN

– Du er altså fra California, men endte opp og bor fremdeles i staten Washington. Når flyttet du egentlig opp dit?

– Det stemmer. Jeg er født i Santa Rosa, California. Jeg og familien min flyttet mye gjennom hele oppveksten min og vi endte opp i Washington i 1979. Vi flyttet da til Port Angeles, der vi faktisk bodde i et telt den første tiden helt til faren min fikk seg jobb. Vi flyttet så etter en stund til Kingston, som er nærmere Seattle, der jeg gikk på skole. Vi endte til slutt opp i Bainbridge Island som er rett overfor Seattle, plassen jeg bor på den dag i dag.

– Du møtte og ble god venn med en viss Ben Shepherd, som jo senere skulle bli bassist i Soundgarden. Hvordan møttes dere to?

– Vi møttes da jeg akkurat hadde flyttet til Kingston og vi har vært venner siden det. Vi møttes på skolen der vi begge gikk og begynte å henge sammen med en gang. Vi var begge interessert i musikk og spilte i band, så vi hadde musikken til felles fra starten av.

– Dere startet etter hvert band sammen. Et band som har det spesielle navnet Tic Dolly Row. Kan du fortelle litt om det bandet?

28 NRM 2-2020

– Ja, det gjorde vi, men før Tic Dolly Row hadde vi et annet band som het Mind Circus. Det var i 1984 og så i 1986 startet vi altså Tic Dolly Row sammen. Tic Dolly Row het egentlig The Magnet Men, men det var før Ben Shepherd ble med. Vi var opprinnelig en trio som spilte instrumentallåter, men så når Ben Shepherd ble med som vokalist skiftet vi navn til Tic Dolly Row. Vi spilte en radiokonsert på Evergreen State College i Olympia og den innspillingen fins enda som en slags live-demo.

Morsomt at du nevnte Tic Dolly Row eller The Magnet Men, fordi vi har spilt inn fire sanger av det gamle materialet som blir gitt ut som en EP. Det materialet har aldri før blitt spilt inn eller gitt ut før, så vi møttes og spilte det inn. Vi håper å ha EP-en ute før sommeren eller i løpet av sommeren alt etter hva som skjer med viruset som herjer for tiden. Den vil finnes for salg via et lite plateselskap som jeg har startet. Selskapet heter Pocket Star Records og adressen er pocketstarrecords.com. Det vil også bli lagt ut info om EP-en på facebooksiden til The Magnet Men. – Jeg har lest en plass at bandet ditt Tic Dolly Row spilte sammen med Nirvana. Stemmer det?

– Ja, det er helt sant. Konserten var i Tacoma, på en plass som het The Community World Theater. Det var i slutten av 1987 og de het faktisk ikke

norwayrock.net

Nirvana enda den gang. De het Bliss og det var første gangen jeg traff Krist Novoselic og Kurt Cobain. De var blitt et noe kjent band lokalt på grunn av konsertene deres som allerede da var intense. Jeg husker at Kurt Cobain hadde på seg lilla slengbukser den kvelden og jeg tenkte for meg selv at det var litt rart å gå med slengbukser i 1987, men samtidig var det kult at han ga faen i hva folk tenkte om han.

– Du sier at det var første gang du møtte Krist Novoselic og Kurt Cobain. Hvordan ble du introdusert for dem den kvelden i Tacoma?

– En venn av meg som heter Damon Romero bodde i Olympia samtidig som Krist Novoselic og Kurt Cobain bodde der og han kjente dem fordi han spilte også i band. De hadde blitt kjent i Olympia og han introduserte meg og resten av Tic Dolly Row for dem.

– Hvordan var førsteinntrykket av de som snart skulle bli bandkompisene dine?

– De var veldig hyggelige og vennlige begge to, så førsteinntrykket var bra.

– I april 1988 ble du den nye trommisen i Nirvana og den første som vel strengt tatt teller, fordi de hadde ikke spilt inn noen ting før du ble med og bare gjort konserter i nærområdet i Seattle. Hvordan fikk du egentlig jobben?

– Etter konserten i Tacoma spurte de meg om jeg var interessert i å komme å se dem igjen og jeg sa ja til det. Jeg holdt det jeg lovet og så dem igjen neste gang jeg fikk mulighet. Etter konserten kom de bort til meg og spurte hva jeg syntes og jeg svarte at jeg syntes konserten var kul og at jeg digget musikken deres. De fulgte opp med å spørre meg om jeg ville komme innom en dag å spille med dem. Jeg takket ja og vi møttes for å jamme sammen et par dager etterpå. Det gikk veldig bra, så de lurte på om jeg ville gjøre det igjen. Jeg takket nok en gang ja og det var sånn det begynte. Det morsomme er at jeg egentlig aldri offisielt ble spurt om å være med i bandet. Vi bare spilte og øvde sammen og så uten at vi egentlig tenkte over det så ble jeg en naturlig del av Nirvana.

– Det er helt fantastisk! Husker du din første konsert med bandet?

– Hm, den var litt vrien fordi jeg vet at folk har sagt litt forskjellige ting og det er jo en stund siden, men jeg prøver å huske tilbake. Jeg vet det var i Seattle og jeg mener bestemt at det var på en plass som het The Vogue. Det var ikke særlig mange folk på de første konsertene vi spilte altså. Vi snakker femten, tjue personer og da tar jeg med bartenderen. Vi hadde ikke gitt ut noe musikk enda, men antallet økte for hver konsert vi spilte.

– Så kommer vi til november 1988 og den aller første utgivelsen til Nirvana er et faktum. Det er i form av singelen «Love Buzz» utgitt på Sub Pop. Var det din første studioerfaring og ble det en bra opplevelse for deg og bandet?

norwayrock.net

– Det var første gangen jeg hadde væt i et studio ja og det var også første gang vi jobbet med Jack Endino som produserte «Bleach».

Jeg husker at jeg likte det veldig godt og det gjorde inntrykk på hele bandet. Det var nytt og vi prøvde å lære så mye som mulig.

– Mange har diskutert og spekulert i det, men i din mening hvor kom sounden til Nirvana og hele Seattlesounden fra?

– Vi vokste opp med punkrocken på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, så det hadde uten tvil en god del med sounden å gjøre. På den andre siden hadde du på 80-tallets band som Poison, Ratt, Cinderella og hele den glam metal-greia og vi ville overhodet ikke være som dem. Vi ville komme oss så langt som overhodet mulig unna det de holdt på med og gjøre vår egen ting. Ut fra de to elementene kom nok mye av det som ble sounden vår.

– Hva så med trommelyden til Nirvana.

Det var jo du som startet det som Dave Grohl fortsatte i Nirvana, så hvordan kom du fram til trommelyden du ville ha i bandet?

– Trommelyden i Nirvana skulle alltid være helt enkel. Enkel popete 4/4-dels takt, men heavy. Jeg ville ha sounden min svær og tung, men enkel og uten noen fancy elementer. Jeg stemte trommene så langt ned som jeg kunne.

I studioet når vi spilte inn «Bleach» løsnet vi skinnene på skarptrommen min så mye som det gikk an for å få sounden så heavy som vi kunne.

– Ifølge historien så tok det rundt fem dager og kostet kun 600 dollar å spille inn «Bleach», noe som er helt utrolig med tanke på at albumet til nå har solgt nesten to millioner eksemplarer i USA alene. Stemmer det?

– Haha, ja det er helt sant og det kommer nok aldri til å skje igjen.

– Hvordan var det mulig å få til noe sånt for et band som kun hadde vært i studio en gang før og det var for å spille inn en singel?

– Det var et magisk øyeblikk og jeg vet ikke om noen bedre forklaring på det som skjedde der enn det. Alle bitene bare falt på plass med en eneste gang og Jack Endino, som produserte plata var essensiell for å få til det resultatet og den lyden vi ønsket på «Bleach». Kurt Cobain sa når vi kom til studioet at vi ville ha den tyngste sounden vi kunne og når han plugget i gitaren sin så var den der med en gang, så alt bare liksom falt på plass umiddelbart. Enkelt og tungt var nøkkelordene for oss i studioet den gangen og vi holdt oss til det.

– Dere er svært samspilte på albumet, så jeg regner med at dere var godt forberedt da dere kom til studioet Reciprocal Recording for å spille inn «Bleach»?

– Vi brukte to uker på å øve inn sangene før vi gikk i studio. Vi holdt til og øvde i Aberdeen de to ukene. Plassen vi brukte for å øve var faktisk moren til Krist Novoselic sin frisørsalong, haha. Vi fikk lov av henne til å bruke salongen på kveldstid for å øve. Så når vi skulle til Seattle

for å gå i studio så var vi klare og visste hva vi skulle gjøre, som jo selvfølgelig hjalp med tanke på tiden vi brukte.

– Og som du sier så var Jack Endino viktig for å få til det dere ønsket på plata?

– Ja, absolutt. Jack Endino har sin stil.

Uansett om det er en Mudhoney-skive, en Soundgarden-skive eller en Nirvana-skive så har han sin signaturlyd som var tett knyttet til det som skjedde i Seattle på den tiden.

Magien oppsto ved at det var han og oss i det studioet den gangen. Hadde det vært en annen produsent – hvem som helst, så tror jeg resultatet hadde blitt helt annerledes.

– Er du fortsatt fornøyd med hvordan «Bleach» høres ut nå over tretti år etter og hører du på plata fremdeles?

– Jeg hører ikke på skiva like mye som jeg gjorde før, men jeg tar det ut av og til. Når jeg hører på «Bleach» i dag så liker jeg fremdeles albumet veldig godt og lydbildet er fortsatt unikt.

– Dere var vel ganske misfornøyde med måten Sub Pop promoterte «Bleach» på etter det ble utgitt og følte at selskapet kanskje ikke gjorde nok for dere?

– For å være ærlig så var jeg ikke veldig involvert i forretningsdelen av musikken, så det var nok mest Kurt Cobain og kanskje spesielt Krist Novoselic som reagerte på det. Krist var businessmannen i bandet på den tiden. Jeg ville bare spille musikk og det gjelder for min egen del den dag i dag, så jeg har aldri brydd meg om sånt.

– Den påfølgende sommeren og høsten i 1989 gjorde Nirvana sin første USA-turné og ikke minst sin første Europaturné. Begge turneene var en stor suksess og bidro til at populariteten til Nirvana vokste så raskt som den gjorde. Hva husker du fra de to turneene?

– Det var kjempegøy! Det var litt opp og ned for å være helt ærlig – spesielt i USA. Vi kunne spille i en by og det ville bare dukke opp en handfull mennesker, men så neste by var det utsolgt og fullt hus. De fleste var faktisk utsolgt som du sier og konsertene var veldig bra – spesielt i universitetsbyene der vi ble spilt på radioen. Vi var faktisk mer populære i Europa enn hjemme i USA den første tiden, så det virket som om folk i Europa var litt mer åpen for ny musikk. Når vi kom til Europa var det utsolgt over alt vi reiste, så det syntes vi var helt rått.

Det å reise rundt i USA og Europa på den tiden og treffe nye folk hele tiden var nok det kuleste for min del. Du må huske at jeg vokste opp med å flytte fra by til by med familien min, så jeg var vant med den livsstilen. De to andre i bandet slet nok mye mer og hadde det til tider tungt når vi var ute på turné. Det var uansett en fantastisk tid for Nirvana og stemningen i bandet var bra – selv om som sagt enkelte i bandet begynte å bli lei og få hjemlengsel litt uti turneen.

– Hva kan du fortelle meg om de såkalte

NRM 2-2020 29

«Smart Studios» opptakene som var første innspilling av det som skulle bli «Nevermind» og som også skulle vise seg å bli noe av det siste du gjorde med Nirvana? Jeg har lest at dere måtte avslutte innspillingen fordi Kurt Cobain mistet stemmen sin?

– Vi var egentlig midt i en turné, men vi hadde booket oss litt tid i studio for å begynne å spille inn noen sanger til det som skulle bli vårt neste album. Planen var hele tiden at vi skulle inn i studio, spille inn noen sanger og så komme tilbake på et senere tidspunkt for å gjøre det ferdig.

Vi hadde bare en liten uke på oss, så vi hadde nok uansett aldri klart å bli ferdig med hele plata på en gang. Når det gjelder ryktet om at Kurt Cobain mistet stemmen sin og at det var derfor vi ikke ble ferdige så stemmer ikke det. Vi var som sagt midt i en turné og han ønsket derfor å spare stemmen sin mest mulig til konsertene vi hadde foran oss. Vi spilte de nye sangene på turneen for å øve på dem, så når vi kom til Smart Studios var vi godt forberedt og hadde en god følelse rundt det nye materialet. Når de spilte inn «Nevermind» med Dave Grohl, så ville de egentlig beholde opptakene av de sangene som jeg spilte på i Smart Studios. Dessverre for meg ville folkene i Geffen Records det annerledes, så derfor måtte de spille inn sangene på nytt.

– Jeg vet ikke om alle vet det, men du er faktisk med på «Nevermind». Det er du som spiller symbaler på låten «Polly», stemmer ikke det?

– Joda, det er helt sant. De plasserte meg i et eget rom da vi spilte den inn. Jeg tror det var et rom som egentlig ble brukt for å gjøre gitaropptak i, men de plasserte meg altså der inne. Jeg hadde på meg hodetelefoner som jeg hørte låten gjennom og så slo jeg på symbalene når jeg skulle. Jeg var ikke engang klar over at de hadde brukt opptaket mitt på selve plata da «Nevermind» kom ut. Og det var ikke før flere år etterpå at jeg fant det ut. Dave Grohl brukte faktisk det jeg hadde skrevet av trommepartier til fire av låtene på albumet. Det var på «In Bloom», «Breed», «Lithium» og «Stay Away» og han nevnte det i takketalen sin når de ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame.

– Så forlater du Nirvana i mai 1990, litt over to år etter at du ble med i bandet. Hvorfor bestemte du deg for å gi deg?

– Som Kurt Cobain forklarte det den gangen så var det musikalske uenigheter som førte til bruddet. Jeg har alltid vært en låtskriver og jeg ønsket å bidra mer enn bare å være trommisen, noe som jeg etter hvert skjønte at ikke kom til å skje i Nirvana. Kurt Cobain var alltid veldig støttende når det kom til låtskrivingen min og han hadde forståelse for at jeg ønsket mer enn jeg kunne få i Nirvana. Jeg husker en gang vi var på turné mens vi satt på hotellrommet hans og spilte litt. Han skrev tekster til en sang mens jeg satt og spilte gitar for meg selv. Jeg spilte på en sang jeg hadde jobbet litt med på gitaren og da kikket Kurt Cobain opp fra skrivingen sin og spurte hva det var jeg spilte. Jeg svarte at det var bare en sang jeg hadde jobbet litt med. Han svarte at han likte den og at den hørtes kul ut. Han forsto at jeg ønsket å utvikle låtskrivingen min.

– Husker du hva den aller siste sangen du spilte inn med Nirvana var?

– Det var en av sangene fra Smart Studios innspillingen. Hvis jeg ikke tar helt feil så var det en coverversjon av «Here She Comes Now», som opprinnelig er en Velvet Underground-låt. Kurt Cobain ønsket å gjøre en versjon av den og vi hadde litt tid på slutten av innspillingen, så vi spilte den inn.

– Hele verden vet jo hvordan historien til både Nirvana og Kurt Cobain endte og vi har ganske solide bevis på at Kurt Cobain hadde bestemt seg for å splitte opp bandet før han tok livet av seg. Jeg lurer bare litt på hvordan han hadde det med musikken og seg selv mens du var i bandet?

– Krist Novoselic fortalte meg en gang at de gamle dagene i Nirvana var de gode dagene. At tiden da jeg var i bandet og vi spilte sammen og turnerte sammen var den lykkeligste perioden. At jeg ikke hadde gått glipp av særlig mye etter jeg sluttet. Kurt Cobain virket stort sett og være lykkelig mens jeg var i bandet, men jeg følte hele tiden at han slet med et eller annet.

30 NRM 2-2020

– Vi må jo også prate litt om ditt nye band for i 2008 kom debutalbumet til Before Cars ut. Vi legger også merke til at trommestikkene er borte og at du plutselig er frontmann. Albumet heter «Walk Back» og er produsert av ingen ringere enn Jack Endino.

Låtene på det albumet har en del fellestrekk med Nirvana, så hvor mye inspirasjon tok du fra din tid i Nirvana når du skrev sangene til den utgivelsen?

– Med Before Cars ønsket jeg å gjøre noe helt annerledes, så jeg bestemte meg for og ikke være trommis mer. Jeg har alltid spilt gitar, så det var ikke noe problem for meg å bytte instrument. «Walk Back» er en slags oppsummering av sanger som jeg hadde skrevet gjennom hele min karriere opp til det punktet. Noen av sangene er nye, noen skrev jeg før jeg ble med i Nirvana, noen skrev jeg mens jeg var i Nirvana og noen rett etter at jeg sluttet, så albumet har nok en del likhetstrekk ja.

– Hvordan fikk du Jack Endino med deg som produsent?

– Jeg og Jack Endino har alltid vært gode venner og vi har jobbet sammen ved flere anledninger. Jeg var i et band rett etter jeg sluttet i Nirvana som het The Fire Ants med Brian Wood og Kevin Wood, som er brødrene til tidligere Mother Love Bone vokalist Andrew Wood. Vi ga ut et par plater på begynnelsen av 90-tallet som Jack Endino produserte, så når jeg spurte om han ville produsere «Walk Back» så var han helt med på det.

– Before Cars sitt til nå siste studioalbum, «How We Run», som kom ut i 2013 er helt forskjellig fra den første utgivelsen. Det er et mye roligere album uten de store rockelåtene som vi finner på «Walk Back». Jeg går ut fra at sangene på den platen da var av nyere dato?

– Stort sett alt på «How We Run» var ganske nytt da vi spilte det inn ja.

Den plata var noe jeg ønsket å gjøre for å få ut litt av mine inspirasjoner som musiker og låtskriver. Jeg vokste opp med å lytte til artister som Carly Simon og Carole King så jeg ønsket å lage en plate som reflekterte litt av den siden av meg selv som musiker.

– Hvordan ser framtiden ut for deg akkurat nå? Vil det komme mer musikk fra Before Cars?

– Jeg har en haug med sanger liggende klar til en ny plate fra Before Cars ja, så det vil nok bli utgitt om ikke så altfor lenge. Akkurat nå må vi vel bare vente til dette viruset gir seg før vi kan gjøre noe som helst, men forhåpentligvis kan ting begynne å skje til høsten en gang. I tillegg så spiller jeg jo som nevnt med The Magnet Men igjen, som jeg synes er veldig spennende.

norwayrock.net

En tornefull reise strander i triumf Celtic Frost var de facto et av få rockeband som fylte studiorommet med klassiske orkestre under 1980-årenes polariserte bevissthetstyranni. Ansatsen til Thomas Gabriel Fischers rekviem ble unnfanget i 1986, og første passasje, ”Rex Irae”, utstedt påfølgende år som et av høydepunktene fra ambisiøse ”Into The Pandemonium”. Dødsmessens finale avrundet deretter sveitsernes comebackalbum ”Monotheist” anno 2006, mens verkets ekstensive og forstemmende vakre andresats, ”Grave Eternal”, omsider ble realisert i 2018.

I vår utstedes et komplett rekviem i fonogramform.

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: ESTER SEGARRA

Sjelden har Miguel de Unamunos eksistensialfilosofiske avgrunn mellom ideal og faktisitet vært mer etterprøvbar enn i tilfellet Celtic Frost. Delvis vellykkete – det skal ha den ha – ”Into The Pandemonium” blottstiller et mediokert mannskap som sikter mot musikalsk revolusjon. 1987-skiva, sagt med rene ord, gestalter høyverdige idealer, men betydelig mindre talent. Celtic Frost havarerte for andre og siste gang i 2008, og med innstiftelsen av Fischers nye band, Triptykon – eksplisitt sagt å være en kontinuasjon av Celtic Frost – krymper misforholdet mellom de faktiske forhold og ideal betraktelig. 2014s ”Melana Chasmata” imponerte, mens ”Requiem (Live At Roadburn 2019)” svarer for Fischers absolutte høydepunkt som musikkutøver, mye takket være opusets ferske komposisjon ”Grave Eternal”. Jeg fikk en nådeløst ydmyk og realitetsorientert Fischer i tale mens Europa godtet seg med pandemi, og jeg grunnet over hva den unge sveitser ville ha sagt om han i 1986 ble fortalt at dennes påbegynte rekviem skulle ta mer enn 30 år å ferdigstille?

-Som 23-åring ville jeg hatt vansker med å gripe det hypotetisk an; den gang evnet man ikke å tenke lengre enn ett eller to år frem i tid. Metall-forgreningen var i abrupt endring, og Celtic Frost sognet til undergrunnen. Ingen ante hvorvidt bandet ville overleve fra én måned til den neste. Men det var en spennende periode. Dog ville jeg ikke maktet å

norwayrock.net

prosessere tanken på at det initierte rekviemet først skulle stå ferdig langt inn i en uhåndgripelig fremtid. I 1986 betraktet jeg Deep Purple og Black Sabbath som skikkelig gamle, og tenkte: ”Wow, hvilken udødelig relevans de legger for dage! Deep Purple har oppført ”Smoke On The Water” i over femten år.” Og her sitter jeg i dag, etter å ha fremført ”Into The Crypt Of Rays” og ”Circle Of The Tyrants” i over 30 år. Livet er underlig – jeg forsøker stadig å tilegne meg kunnskap. Ved skjels år og alder innrømmer jeg stundom å tenke på hva unge Tom ville ha følt om han bare visste…

-Du ble kontaktet av Roadburn-festivalen i 2018, med spørsmål om rekviemet skulle kunne fullbyrdes og konsertoppføres etterfølgende år, hvilket gjør det til et slags bestillingsverk…

-Delvis. Noe av det første Martin Ain og jeg diskuterte da vi gjenetablerte Celtic Frost i 2001, var kompletteringen av dødsmessen.

Fem år senere presenterte vi rekviemets tredje og avsluttende sats, som sistespor på ”Monotheist”. Dessverre imploderte bandet før vi rakk å påbegynne mellomsatsen, men da jeg trommet sammen Triptykon var intensjonen alltid å realisere dødsmessens manglende part; jeg visste bare ikke når. Det forelå intet hastverk; å instituere Triptykon som plateog konsertenhet var av større betydning. Sporadisk har jeg diskutert med mine kumpaner muligheten av å fullføre rekviemet via Triptykons tredje eller fjerde studioplate, og de har støttet idéen. Ut av det blå ringer Walter Hoeijmakers fra Roadburn-festivalen og forteller at de søker et prosjektamalgam av metall og storstilt orkestrering. Han mintes åpenbart ”Into The Pandemonium” og spurte om jeg tok utfordringen. Jeg takket umiddelbart ja, fordi jeg plutselig speidet en mulighet til å ro dødsmessen

NRM 2-2020

31

i havn, med grandios prominens. Noe som ville ha skjedd, før eller senere, ble simpelthen fremskyndet takket være Walter Hoeijmakers, som dessuten rådde over tiltrengt kontaktnett med dertil hørende fasiliteter. Roadburnfestivalens engasjement gjorde prosjektet uendelig mye lettere, rent logistisk.

-”Melana Chasmata” ble utstedt i 2014, og du hadde trolig begynt å tenke på en oppfølger idet telefonen kimte. Initierte samtalen med Hoeijmakers en momentant frysning av pågående arbeider?

-I høyeste grad. Triptykons tredje studioplate hadde vært publisert for lengst om ikke Roadburn la forholdene til rette for sluttføring av rekviemet. Jeg slapp det jeg hadde i hendene, bokstavelig talt. Arbeidet med andresatsen bela hele 2018; jeg meislet åtte ulike tapninger av stykket, og vi hadde cirka en million møter og Skype-konferanser mellom band, verkets klassiske arrangør, Florian Magnus Maier, orkesteret, med dirigent Jukka Isakkila, og øvrige instanser som følger med et prosjekt i sådan målestokk. Dernest ble rekviemet innøvd i miniatyrform, før band og gjestevokalist Safa Heraghi reiste til Nederland, hvor Metropole Orkest ventet.

Tilfredsstillende opptak ble gjort av begge de såkalte generalprøvene, deretter selve festival-fremførelsen.

Etterarbeidet viste seg massivt; å mikse et fullsatt symfoniorkester er krevende. Alt i alt kan man si at prosjektet strakk ut over tre år, hvilket ville ha besørget mer enn nok tid til et tredje studiofonogram, men vi prioriterte riktig. Så snart lanseringsforpliktelsene er unnagjort, går vi i gang med neste Triptykon-skive. Jeg har tro på at denne vil virkeliggjøres mot slutten av året, med utgivelse tidlig i 2021.

-For alle som erkjenner at du maksimaliserer ditt musikalske potensial med Triptykon kommer det ikke som noen overraskelse at ”Grave Eternal” markerer høydepunktet i angjeldende dødsmesse…

-Takk for fine ord, men som du vet er jeg en ekstremt selvkritisk person; ikke manisk, men realistisk, og det er bare sunt. Jeg tar avstand fra folk som velger å tro på sin egen myte og som mister bakkekontakt. Følgelig nøler jeg med å vurdere egne arbeider i flatterende lys.

Når det er sagt, å ro et 30-årig prosjekt i havn, som inkluderer fullt symfoniorkester, vil være en milepæl for enhver musiker. Om vi lyktes eller ikke, får andre bestemme. Jeg er en musikalsk skavank, men anstrenger meg uavlatelig for å bli bedre, i overenskomst med egne lyter.

32 NRM 2-2020

-”Grave Eternal” er et dommedaglig, dynamisk og vakkert stykke på 32 minutter, hvori en overrumplende trompet faller tidlig, mot teksturtung orkestrering…

-Trompet-soloen kan vi takke Florian Magnus Maier for, vår klassiske arrangør, som for øvrig synger i Dark Fortress og lenge har figurert i Triptykon-kulissene.

På dagtid arbeider Maier i den klassiske musikkens verden, mens han på fritiden pleier metallinteressen, og kombinasjonen, samt et årelangt vennskap, gjør at jeg stoler blindt på dennes dømmekraft og musikalske kapasitet.

Han fremmet et par innstillinger i tilknytning til ”Grave Eternal”, blant annet å skrive spesifikt

for trompet, noe jeg neppe hadde kommet opp med på egen hånd. Celtic Frost var alene om å inviterte strykere til studio på 1980-tallet; siden er det dessverre blitt en klisjé. Det finnes knapt et metallband på kloden som ikke har opptrådt med symfoniorkester i ryggen – med mer eller mindre hell. Stedvis hyres det symfonikere bare for å høste applaus, føler jeg. Videre hanker man inn en celeber dirigent eller arrangør, som penner fiolinstemmer til allerede komponert metallmateriale, og da tenderer utkommet å bli redselsfullt, fordi man i utgangspunktet ikke komponerte for band og orkester. Skal du inngå rockekollaborasjon med klassiske utøvere må stoffet skrives deretter, og ikke bare tilføyes, mot betaling, i etterkant; det blir helt feil. Jeg streber mot å negere klisjéer. Under arbeidet med ”Grave Eternal” rådde jeg åpenbart over fulltallig symfoniorkester, men jeg ønsket ingenlunde å gjøre bruk av filharmonien hele tiden, som eksemplifiserer en annen feil mange rockeband begår – de nytter orkestrering under

den samlede durasjonen av forestillingen. Slik er du garantert å undergrave alt som heter dynamikk, nyanser og spenning. ”Grave Eternal” veksler mellom band- og orkesteraksentuering, og er seg styrketegn bevisst. Det kan forefinnes 30 musikere på podiet, men sporadisk høres kun lyden av en enslig bjelle. Det gir ikke mening å foreskrive et orkester i full vigør fra start til slutt; da ville publikum, samt involverte musikere, trøtne etter ti minutter. ”Grave Eternal” behøvde rikelig med uventede alterneringer.

-Trompetsekvensen følges av en nærmest David Gilmour-injisert gitarsolo, substansielt komponert, formodentlig oppført av Victor Santura?

-Korrekt. Jeg forklarte ham i detalj hva jeg søkte, at gitarstemmen måtte sveve over musikken som en skydannelse. Sekvensen skulle videre fremme stemning og overhode ikke smake av metall. Victor ble hendet et komponert bakteppe, og jeg var tilstede mens han utviklet gitarstemmen. Vi trengte et par forsøk for å få dette til å sitte, og jeg vedgår at sekvensen er ganske lik Pink Floyd i spiritualitet. Å unngå metallorienterte klisjévalg fikk stor betydning. ”Rex Irae” forpakter allerede det metalliske, så andresatsen måtte endre uttrykk. Jeg ville bevege bandet over i uutforsket terreng, og ”Grave Eternal” markerer nybrottsarbeid i katalogen til Celtic Frost og Triptykon.

-Snart bølger stykket i uforvarende kast mellom melodisk skjønnhet og ulmende uro, med forbilledlig dynamikk, bygget mot et fantastisk flerlagscrescendo.

-Andresatsens finale manifesterte seg tidlig i 2018; jeg visste at det var slik vi måtte avrunde, med maksimal forse på begge sider av band/ orkester-streken. De klassiske instrumenters retur i andresatsens utgang fremstår ikke brutal, men vakker og melodiøs. Kompositorisk innesto nevnte parti satsens minst strevsomme; alt falt naturlig på plass idet jeg suksessivt adderte behørige lag til en heftig akkordrekke. Jeg er ekstremt tilfreds med hvorledes orkesteret, og ikke minst vokalist Safa Heraghi, løste oppgavene.

-Hvor prosessuelt integrert ble Safa Heraghi?

-Skulle dette fungere var det betvingende å involvere Safa på et tidlig stadium. Opprinnelig ble hun hyret til å synge på Triptykons tredje studioplate, men da beslutningen falt om å

norwayrock.net

realisere dødsmessen forespurte vi om hun kunne påta seg en større rolle, vel vitende om at hun er kapabel til å takle både klassisk sang og rock; i så fall måtte hun klyve om bord mens ”Grave Eternal” eksisterte i skisseform. Safa ble såpass engasjert i prosjektet at hun endte med kompositorisk sameierskap i forhold til det vokalmelodiske. Hun trådte ut av den distanserte gjesterollen og tok kreativt ansvar, noe jeg er evig takknemlig for.

-Å kollaborere med orkester – i dette tilfellet nederlandske Metropole Orkest – samt eksternmusikere, er én øvelse i et kontrollert studiomiljø, men noe ganske annet i realtid på en scene…

-Det er skremmende å hente inn klassiske utøvere. Hvert bidige medlem av nevnte orkester er en kolossalt mye bedre musiker enn meg selv. Likevel er jeg stykkets komponist, og besitter førerrollen, noe som kan oppleves skrekkinnjagende. Glem aldri at jeg dannet Hellhammer – et utyske av uhørt embryonisk og primitiv art. Å stå skolerett foran kultiverte symfonikere, hvor alle forventer klare direktiver og perfekte svar, føles absurd og fryktinngytende, og det kostet mye å komme dithen. ”Requiem” representerer den mest komplekse reisen i min karriere. Jeg er usigelig fornøyd med resultatet, men samtidig lettet og glad over at prosjektet ligger bak meg. Å utøve tilsvarende virke på daglig basis ville ha ledet tid et prematurt endelikt.

-Hvor mye postproduksjon er nedfelt i albumet?

-Det varierer voldsomt fra sats til sats. Vi gjorde opptak både av Roadburn-evenementet, lydsjekken, samt de to gjennomkjøringene i Nederland, for å være på trygg grunn. Det viste seg at Roadburnkonserten rommet sporkanaler med bakgrunnsstøy eller et par feilspilte toner. Siden alle de fire innspillingene foregikk live, gikk det å hente adekvat materiale fra én kilde og inkorporere dette i masteren. Mot gjengse konsertplaters norm etterstrebet vi en optimal platepresentasjon. ”Requiem” vil sannsynligvis aldri oppføres igjen, og da ønsker man en dokumentasjon som vil holde livet ut. Når det er sagt skal det tillegges at vi ikke overdrev det etterstilte arbeidet; kun uavvendelige korreksjoner ble foretatt.

-Er det galt å foreslå Triptykons internkjemi i skarp kontrast til gitte Celtic Frost-formasjoner?

-Slett ikke. Celtic Frost var et interessant band med masse potensiale, hvor bandets mellommenneskelige lyter motarbeidet

norwayrock.net

kunstnerisk progresjon, særlig i årene forut for oppbruddet. All energi ble kanalisert i feil retning – bort fra det musikalske. I gruppas siste leveår, hvor jeg bragte nye idéer til øvingslokalet, spilte vi tiden på krangling og diskusjoner. Man rakk ikke å plugge i gitaren, før helvete braket løs. Ingenting konstruktivt ble utrettet i denne perioden. Under dannelsen av Triptykon speidet jeg etter individer som ikke søkte seg til musikkbransjen av egoistiske årsaker – men på grunn av et uforfalsket musikkengasjement – og som dessuten kunne vise seg mentalt stabile.

Jeg ville, mot normalt, omgi meg med lagspillere. Følgelig opprettholdt Triptykon samme besetning i tolv år. Batterist Norman Lonhard søkte avskjed i august 2017, grunnet et ønske om å arbeide i det progressive metallsegmentet, hvilket er fullstendig legitimt. Leilighetsvis finner han veien til konsertene våre. Vi er fremdeles venner. I Triptykon nytter vi tiden til musikk, ikke kjekling. Bandet har vært en udelt god erfaring siden 2008.

-Besitter herren personlige favoritter fra den klassiske kanons dødsmesser eller lamenterende opus?

-Jeg er veldig glad i Johann Adolf Hasses rekviem, og kommer ikke utenom Wolfgang Amadeus Mozarts uvisnelige dødsmesse. Sistnevnte har jeg lyttet til gjennom flerfoldige dekader, uten å bli lei.

-Innen jordkloden ble koronavirus-bastet, hvilke planer la Triptykon for året?

-Samtlige konserter er naturligvis forskjøvet, både for Triptykon og Triumph Of Death (Fischers turné-trio av Hellhammer-materiale). Jeg vil nødig kansellere noe som helst, så i øyeblikket forsøker vi å finne nye konsertdatoer. Uavhengig av verdens forfatning vil 2020 implementere ny studioplate fra Triptykon, med lansering over nyttår. I tillegg sitter vi på plenty liveopptak med Triumph Of Death, som skal revideres og forhåpentligvis ende i to konsert-EP-er i løpet av høsten. Jeg jobber dessuten med et sideprosjekt som nærmer seg fullbyrdelse, og som muligens treffer offentligheten innen året opprinner. Alt, inklusive kontrakter og plateomslag, er på plass, men vi mangler én låt. Jeg lover mørk musikk, som likevel skiller seg radikalt fra Triptykon. Musikk er livet mitt. Det synes for sent å skulle bli bankmann eller servitør. Jeg er meget komfortabel med min plass i livet og har intensjoner om å kultivere Triptykon til jeg utånder. Smått om senn har jeg slått meg opp et visst navn i bransjen, som gir kunstnerisk frihetsautorisasjon.

NRM 2-2020

33

En historie ulik alle andre Simultant med lanseringen av det karriereomspennende platebokssettet ”Half A Century Of Witchcraft” hører man at dagens Coven-konstellasjon, stadig i regi av sangerinne og satanistisk yppersteprest Jinx Dawson, arbeider på flunkende nytt materiale, femtien år etter bandets famøse og sterkt lytteverdige debutskive. Motgang gjør sterk, er det noe som heter – i så fall er Dawson, med fødenavn Esther, rockens mest herdete sjel.

En bør anta at kristenfundamentalistiske USA neppe tilgir et album som ”Witchcraft Destroys Minds & Reaps Souls”, men snarere betrakter utgivelsen som mer depravert enn all verdens stinkende hippier i politiske protesttog ved utgangen av 1960-tallet.

TEKST: GEIR LARZEN

Fem grammofonplater bemanner antologiboksen ”Half A Century Of Witchcraft”, omtalt i forrige Norway Rockutgave. Coven etterlater seg kanskje ikke det store materialvolumet, men er likevel umulig å komme ifra, rent rockehistorisk. Har du dessuten sans for melodiøs satanrock, i bølger av psykedelisk pop, rock’n roll og tungrock, manes du til å bekjentgjøres unikumet. Dawson beretter: -Under en festival, som favnet Coven på programmet, ble jeg kontaktet av Matt Bacon fra Prophecy Productions, som næret et ønske om å samle bandets etterlatenskaper i luksuriøst vinylplatesett. Jeg likte proposisjonen, og ett år senere kan vi nyte objektets raffinement. All musikk er underlagt fersk mastring; besvergelser og ritualer ble innspilt og addert i fjor. Dessuten tilkommer upubliserte låter, samt innbundet praktbok som gjengir deler av eget billedarkiv. ”Half A Century Of Witchcraft” utmaler et magisk skjæringspunkt, og jeg er Matt Bacon evig takknemlig for dennes oppofrende idealisme.

-Når det gjelder billedboken, var det gøy å rote frem antikverte fotografier?

-Over hode ikke! Snarere sto jeg overfor et svært tidkrevende arbeid da alt av bilder

34 NRM 2-2020

og dokumenter har samlet støv i årevis. Jeg er ikke en person som liker å dvele ved gårdagen. Å rote rundt i stabler av pappesker var som å gjenoppleve fortiden; jeg foretrekker å rette blikket mot fremtidshorisonten.

-Jeg må innrømme at gliset bredte seg i fleisen da jeg oppdaget bildet av deg i New York, flanker av Ian Paice og dennes avdøde kompiser Jon Lord og Tony Ashton. Angivelig var Ritchie Blackmore også til stede, men forduftet ved synet av en kameralinse.

Skriver vi 1974?

-Det stemmer. Jeg lærte Jon Lord og Deep Purple å kjenne i Los Angeles, 1970, og holdt sporadisk kontakt under resten av decenniet.

Foruten når han sto på scenen mislikte Blackmore offentligheten; jeg husker han som folkesky og intenst privat.

-Om vi vender kalenderbladene tilbake til 1968, så studerer du angivelig opera. Hva skjedde?

-Som 13-åring sang jeg både jazz, opera og rock – gjerne samtidig – fem år forut for 1968. At jeg endte i rockeband skyldtes at jeg heri fant en form som tillot egenkomponert materiale, samt at jeg kunne snike inn tekster farget av min oppvekst som heks.

-Vidunderlige ”Witchcraft Destroys Minds & Reaps Souls” (Mercury Records, 1969) klinger fremdeles som en mørk, psykedelisk

rockeopera, motivert av rå, teatralsk sang og fine melodilinjer, snarere enn generiske gitarostinater…

-Albumet etterlever i høyeste grad intensjonene om å forrette rockeopera; stoffet ble presentert slik i konsertøyemed. Jeg behersker piano vesentlig bedre enn gitar, og komponerer per klaviatur, derfor er ikke Covens musikk særlig riffstrukturert.

-Hva erindres fra innspillingen av bandets ikoniske debut?

-Svaret fyller et ekstensivt kapittel i min selvbiografi, som er under utarbeidelse, så jeg anmoder deg om å vente i spenning. Du blir neppe skuffet.

-Det mytiske plateomslaget viser kun tre ansikter, ingen tilhører de to bidragende gitaristene Chris Neilson og Dave Wilkerson…

-Altså, sistnevnte hadde erstattet Chris da vi endret studio, men forduftet halvveis i prosessen. På magisk vis fant Chris veien hjem igjen, og ferdigstilte gitarsporene. Derimot ble det for skummelt å vise ansikt på omslaget.

Alle forsto at plata ville bli gjenstand for kontrovers. Bandets okkulte aksentuering var eneste beveggrunn for Chris’ sorti, og ved hjemkomst forlangte han eget fjes radert vekk fra coverfotoet, selv om han med all tydelighet figurerer i utbrettsomslaget. Om han angret

norwayrock.net

beslutningen vet jeg ikke; han returnerte til Coven for de to neste platene.

-Hva skjedde egentlig under vågalt titulerte The Black Arts Festival i Detroit, 1969?

-Hele evenementet var bygget rundt Coven, som skulle oppføre storskalastilt, okkult rocketeater i anledning Allehelgensdag. Det hersker en utbredt misoppfatning om at festivalen kom i stand som følge av en satanistisk bevegelse, men vi gjorde dette for å markere Halloween. Coven lå minst 20 år forut for terminusen Satanic Panic; ingen andre i Amerika oppøvet populærmusikalsk okkultisme. Derimot var hele kontinentet underlagt Charlie Manson-panikk, og deler av pressen satte likhetstegn mellom oss og Manson-familien, til tross for at nevnte sektleder betraktet seg som den nye Jesus og ingen satanistisk gestaltning. Herfra gikk alt galt, og vi ble konsekvent sensurert og nektet adekvat scenepresentasjon. Detroit-oppvisningen gikk for halv maskin.

-I 1970 ble dere nærmest drevet ut av hjembyen Chicago. Coven flyttet til Los Angeles, hvor dere disponerte eget, fasjonabelt herskapshus i flere år.

-Jeg residerte i Coven-huset, som det ble hetende, frem til 1975.

Album nummer to og tre ble skrevet og innøvd her, og jeg beskuer denne perioden med betydelig ambivalens. På den ene siden levde vi fyrstelig som egenrådig rock’n roll-ungdom og hadde det fantastisk moro.

Baksiden av medaljen artet seg som uopphørlig trenering og motvilje fra management og plateselskap. Vi fikk det ikke lett i Los Angeles heller.

-Rockehistorisk synes det nesten for godt til å være sant at Coven og Black Sabbath delte scene i Los Angeles, 1970. Noen minner fra angjeldende soaré?

-Det jeg husker best er at vi spradet rundt i tungt satanisk garnityr, og hadde inverterte kors på scenen, mens Black Sabbath opptrådte i frynsete hippieklær, med kristne kors om halsen. Eksakt hva Black Sabbath forsøkte å projisere unnfløy meg, ikke minst fordi plate- og utgiverselskapet vårt markedsførte evenementet som om bandene sto i ledtog med hverandre.

-Det selvtitulerte andrealbumet, lansert av MGM Records i 1971, ble en tilkjempet lystig affære?

-Selv om jeg liker mange av låtene herfra – jeg har variert smak – representerte ikke ”Coven” mine visjoner. Vi var fanget av en uhellsvanger kontrakt, og hadde valget mellom å levere et album eller å bli saksøkt, hvilket vi ble uansett.

-Andrealbumet utfaser med tidenes kjedeligste Coven-låt i ”One Tin Soldier”, som ble en gigantisk hit allerede før resten av plata ble utmeislet. Betrakter du ”One Tin Soldier” som en velsignelse eller forbannelse?

-Begge deler… Låten ble opprinnelig gjort i et fritidsøyeblikk til en film ingen trodde ville sanke et publikum, men før vi visste ordet av det seilte singelen til topps på amerikanske salgslister. Igjen, ”One Tin Soldier” går stilistisk på tvers av Coven-konseptet, men når den først endte som nasjonens mest spilte radiolåt, tre år på rad, var jeg glad over å ha gitt stemme til innspillingen. Det ligger en personlig triumf i ligningen – ”One Tin Soldier”s suksess medførte en vidstrakt aksept av Jinx Dawson som vokalist; den tydeliggjorde for musikkbransjen at jeg kunne selge plater til tross for min okkulte herkomst, hvilket smakte bra.

-”Coven” ble tilvirket av deg, trommeslager Steve Ross, bassist Greg ”Ozzie” Osborne, gitarist Chris Neilson og John Hobbs på klaviatur. Dette var en standhaftig besetning?

-Konstellasjon holdt i fire år. I tillegg steppet Rick Durrett inn etter kompletteringen av ”Witchcraft”-skiva – han fungerte som livemusiker, men deltok også på gitte studioinnspillinger som først ser dagens lys via bokssettet. Ozzie og Steve, som er avbildet sammen med meg på ”Witchcraft”-omslaget, var mine nærmeste Coven-kumpaner. Vi praktiserte sort magi i over en dekade.

-Hvorfor ble bandets ansikter utvisket på forsiden av andrealbumet?

-Du skal få kortversjonen: Manageren ville bytte ut hele bandet. For å sikre smidighet i planen sørget vedkommende for å skjære bort ansiktene våre; en beslutning som slo uforvarende heldig ut for oss, da oppsynet av fem ansiktsløse individer, samt en svart katt, ustanselig er oppe til

norwayrock.net

historisk diskusjon.

-”Blood On The Snow” (Buddah Records, 1974) er hakket hvassere enn forløperen, og dessuten produsert av legendariske Shel Talmy…

-Jeg husker at Shel ble mer og mer døvblind i studio, og at mikstapningene klang verre og verre. Senere mikset jeg hele albumet på nytt. ”Blood On The Snow” ble forrettet i hui og hast, i likhet med forgjengerne. Jeg liker ikke å terpe i studio; det oppleves kreativt maltrakterende. Snarere har jeg alltid søkt førstegangstagninger.

-Nå blir Coven-biografien virkelig forvirrende… Du og trommeslager Steve Ross entret studio ved flere anledninger etter 1974; blant annet skriver ”Black Swan” seg fra 1976?

-Ozzie deltok på én av studiosesjonene post-1974, mens Steve og jeg har samarbeidet i flere tiår. Resten av Coven søkte etterhånden til stille og private liv.

-Du og Ross hanket ikke akkurat inn medioker drahjelp i tiden etter ”Blood On The Snow”; både Tommy Bolin, tidligere Jethro Tull-bassist Glenn Cornick og Steppenwolfs Michael Monarch figurerer på atspredt Coven-materiale tilvirket under siste halvdel av 1970-tallet.

-Vi var omgitt av dyktige venner som alltid sto parate til å bidra dersom vi trengte hjelp. I stort monn nyttet vi musikere fra Todd Rundgren’s Utopia, pluss bandet til Frank Zappa.

-Og hvor mange Coven-innspillinger ligger i hvelvet?

-Mange! Jeg har faktisk ikke full oversikt.

-Hvorfor gikk bandet i oppløsning?

-Plateindustrien mønstret mitt bekjennelsesvalg som kronisk problematisk – forholdet ble ytterligere forverret av at bandet hadde en kvinnelig frontfigur som tok det okkulte på alvor. Det var nærmest ren krigføring å holde Coven operativt, både i studio og som konsertritualister.

-”Rarities”-skiva utgjør selve kronjuvelen i ”Half A Century Of Witchcraft”-boksen, anført av briljante ”Epitaph” og ”Out Of Luck”, som ligger på par med debutalbumet. Dessverre uteblir detaljinformasjon om de innbyrdes innspillingene. Hjelp?

-Det er ikke rart at du digger disse låtene; flere av dem ble nedfelt i Elektra Studios i Los Angeles, 1970, et drøyt år etter at vi ferdigstilte ”Witchcraft…”, samtidig med at The Doors utarbeidet ”L.A. Woman” i nabostudioet. Jeg spilte biljard med Jim Morrisson, og fikk ved selvsyn erfare poeten ruse seg hinsides denne verden ved den meksikanske restauranten som lå tvers over gata. Barney’s Beanery, tror jeg den het.

Da jeg i 2013 forarbeidet cd-kompilasjonen ”Jinx” ble gitte låter forsterket med nye legg, eksempelvis ”Out Of Luck”; andre tiltrådte i ubehøvlet tapning, og det er de samme versjonene som forefinnes på ”Rarities”fonogrammet.

-Hvordan vil du oppsummere årene fra 1980 til 2010?

-I 1979 dannet jeg band med Steve Ross, Glenn Cornick og Michael Monarch. Samme år medvirket jeg i min første spillefilm. Jeg hadde sågar en birolle i ”Cool World” fra 1992, med Brad Pitt som hovedrolleinnehaver.

Mye aktivitet har imidlertid havnet utenfor offentlighetens lys.

-Pleier du kontakt med forhenværende Coven-kolleger?

-Selvfølgelig. De er fremdeles Coven-medlemmer, bare ikke aktive.

-Siden 2013 har du ikke bare etablert ny Coven-allianse, men liketil gjeninnsatt bandet som musiserende scenekunstnere. Fortell om dagens besetning og konsertene dere har holdt.

-Mine nåværende Coven-medsammensvorne er: The Doctor Alex Kercheval, CVon, Chris Wild og Jeffrey Langerveen. I løpet av tre år har vi besøkt over 25 nasjoner, deltatt på dusinvis av festivaler og avholdt et hundretalls ritualer. Først ut var nederlandske Roadburn Fest i 2017, hvor det ble fortalt at vi dro festivalens desidert største publikumsmasse.

I 2019 oppførte vi et ritual under Brutal Assault i Tsjekkia foran 21.000 tilskuere. Året før gjorde vi braksuksess på Psycho Fest i Las Vegas. I 2020 planlegges konserter, eller ritualer, i hele fire kontinenter.

-Vi avslutter med spørsmålet som brenner på tunga: Er det nytt Coven-album på trappene?

-Vi jobber med saken i dette øyeblikk. Videre detaljer kan ikke gis, da jeg har sverget hemmelighold til The Left Hand Path…

NRM 2-2020

35

BITER TENNA SAM

MEN

Det siste tiåret har engelske Vega vært blant de mest trofaste leverandørene av høykvalitets melodisk rock med massive refrenger, som et slags Def Leppard for det nye millenniumet. De er nå ute med sitt sjette album ”Grit Your Teeth”, og vi fikk bandets vokalist Nick Workman på tråden fra et karantenerammet øyrike.

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: STEPHEN CHRISTIE

- Vega slipper en ny skive i juni, og dere skulle gjort turnéer med både H.e.a.t og med Magnum i løpet av 2020. Men grunnet Corona-faenskapen så kommer nok neppe det til å skje. Så hva gjør dere da? Det er vel ikke bare å finne roen i hengekøya og leve på inntektene fra Spotify og CD-salg i disse dager?

- Det er ikke avlyst – konsertene med H.e.a.t er i første omgang utsatt til oktober, og Magnum-turnéen skal nå skje i januar/februar i 2021.

- Er dere ikke med Magnum på hele Europa-turnéen? De spiller på Vulkan Arena i Oslo i desember.

- Nei, vi er kun med her i Storbritannia, i Italia, Tyskland og Sveits - i Skandinavia var det allerede et annet band booket som support, dessverre! Så håper vi å kunne gjøre Skandinavia senere i 2021. Det blir et travelt år for oss – alt vi egentlig skulle gjort i 2020, skal

36 NRM 2-2020

vi nå klemme inn i 2021.

- Dere har ikke snakket om å slenge dere på bølgen med å gjøre en livestreaming av en konsert?

- Vi gjorde en piano og vokal-versjon av en eldre låt på vår Facebook-siden for noen uker siden. Men ellers skjer det litt for mye i våre private liv for tida. Tom (Martin, bass) ble pappa for en måned siden, James (Martin, keyboards) har en baby på 6-7 måneder, og Marcus (Thurston, gitar) er helt tilbakestående når det gjelder teknologi! Så derfor tror jeg ikke det er mulig akkurat nå, haha! Men det virker som om absolutt alle andre band gjør dette for tida, og dermed er det kanskje ikke så veldig mange som hadde giddet se på vår direktesending.

- Nei, uten publikum til stede er det av og til som å overvære en bandøving. En konsert må ha synergien mellom band og fans som fyres opp av energien fra hverandre.

- Ja, ikke sant? Og bandet vårt øver nesten ikke heller, unntatt i dagene før en turné. Vi har lagt ut en ny låt, ”Showdown” på sida vår for de som er interessert, men ellers føler jeg at det er

så mange livestreams tilgjengelig for tiden at det ikke er noen vits at vi gjør noe halvveis.

- Jeg så en herlig livestream i helga, da to norske band (Oslo Ess og The Dogs) gjorde en konsert på taket, vendt mot hverandre med annenhver låt og full produksjon med røyk og pyro!

- Dessverre for Vega er vi alle spredt over hele Storbritannia. Eller jeg og Marcus bor i nærheten av hverandre i Worcestershire, Tom og James bor i York, så har vi trommis Hutch i Glasgow og gitarist Mike i London, og da blir det vanskelig for vår del. Men god idé, for all del!

- Vega er ikke noe verdensnavn i Norge – hvordan vil du beskrive musikken deres for de av leserne våre som ikke kjenner til dere?

- Jeg ville sagt at hvis du liker rock med fengende refrenger og et sett svære baller, så er Vega et band du burde sjekke ut. Spesielt de siste par skivene som har energien fra en liveopptreden, men er likevel godt produsert.

- Finnes det ett band som alle i Vega elsker?

norwayrock.net

- Ja, sikkert mer enn ett. Jeg har aldri lagt skjul på min evige hengivenhet til Def Leppard, men Tom og James liker mye pop musikk også. Marcus liker mange av metalbandene, det gjør forsåvidt jeg og.

Tom og James liker Van Halen like mye som de liker Oasis.

- Martin-tvillingene var allerede kjent som låtskrivere (for band som House Of Lords, Sunstorm, From The Inside, Ted Poley osv) allerede før Vega kom sammen, men du har jo vært involvert i hver eneste låt Vega har spilt inn. Hva er dine bidrag?

- Tom og James lager musikken og sender over til meg, som kommer opp med melodilinjer og tekst, generelt. Men det er mye frem og tilbake – de sendte meg grunnidéen til en låt som heter ”Man On A Mission” på nye skiva – jeg kappet den opp i småbiter og satte den sammen på en helt ny måte, og de gjorde sine endringer igjen før vi kom frem til den endelige versjonen. Så det er en prosess med hver eneste låt. Men i store trekk gjør de musikken og jeg melodi og tekster – men vi passer på at ingen slipper unna med noe som ikke er av ypperste kvalitet!

- Er det noen Vega-låter som du føler er mer din låt enn deres låt?

- Nei, ikke egentlig. Alle låtene skrives som et lag. Og er det en av oss som har spesielt sterke følelser knyttet til en låt, så følger ofte de andre etter.

- Skriver de to fortsatt låter for andre artister?

- Ikke så mye nå lenger, men det hender. Og da er det ofte eldre låter som de har hatt på lager. Det er ikke sånn at de gir b-materialet til andre artister, men mer låter som kanskje ikke passer for Vega. De aller beste holder vi for oss selv, men både de to og jeg gjør andre ting med andre folk, vi er ikke 100% eksklusive for hverandre. Vi er så lidenskapelige opptatt av låtskriving for tiden at det er vanskelig å gjøre noe for andre artister så lenge vi er så gira på Vega sjøl.

- Har du noengang blitt forbanna på de for at de har gitt knallåter til andre band?

- Nei. For det har de ikke. Jeg sørger alltid for å få førstevalg blant det de skriver, haha! Det har hendt at jeg har fått høre låter som de hadde vurdert å sende videre, men når jeg har uttrykt min interesse og sagt at dette er for bra til å gi fra oss, har de alltid sagt seg enige.

- Dere startet som er kvartett, og nå er dere seks stykker i bandet – fortsatt de samme seks som på forrige skive?

- Ja, vi fikk inn Hutch i tide til forrige skive, så ja, det er samme besetning.

- Trenger dere egentlig to gitarister i tillegg til en keyboardist i bandet?

- Ja, jeg synes det. For vi spiller 100% live på konsertene våre, ikke noen samplinger av verken koringer eller annet. Det er mange smådetaljer på gitar på skivene våre som én gitarist ikke kan klare å gjenskape alene på scenen, så hvorfor skulle vi gi konsertpublikum forenklede versjoner av låtene? Vi kunne kanskje kommet unna med å bare være fem om det var påkrevd, men det hadde ikke blitt like bra.

- Og alle bidrar med koringer?

- Ja, unntatt trommis Hutch. Vi har ingenting på tape! Det gir oss også muligheten til å improvisere låtene underveis, noe som ikke lar seg gjøre om du spiller til et click-spor.

- Dere har benyttet dere av en ny produsent nesten hver gang dere spiller inn skive – hvem har gjort jobben denne gang?

- Har vi det?! La meg tenke – John Greatwood gjorde de to første, John Mitchell (fra Arena og It Bites) den tredje, Harry Hess (fra Harem Scarem) den fjerde og så gjorde vi forrige skive selv, mens Harry Hess mixa og mastret den. Denne gangen har vi brukt to karer fra York, The Graves Brothers, som hovedsakelig har gjort heavy metal-band tidligere, men det har fungert ypperlig ut ifra hvilket lydbilde vi ønsket oss til denne skiva. Kombinasjonen av vår poprock og deres heavy metal-lyd ga oss akkurat det vi gikk etter denne gang.

- Finnes det en eller flere Vega-låter som dere alltid spiller på konserter, låter som dere ikke kan skippe?

- Antagelig ”Kiss Of Life”, for den har vært der siden starten, den blir alltid tatt vel imot, og vi elsker å spille den. Det var en av grunnene til at vi gjorde ”Showdown” på Facebook-sida vår, for å få en viss pekepinn norwayrock.net

på hva vi skal beholde i settlista på kommende konserter. Nå har vi seks skiver å velge låter fra, og vi kan ikke spille alle låtene som folk liker – det blir stadig vanskeligere. Vi prøver å lage én settliste til når vi er supportband, og en annen settliste til når vi spiller egne fulle konserter.

- Spiller dere noe særlig egne konserter? Jeg synes alltid jeg ser dere annonsert som forband eller på festivaler.

- Ja, her i Storbritannia gjør vi det, men i resten av Europa har vi enda ikke fått bygget oss opp en stor nok fanskare som kan forventes komme på konserter. Det ville vært et tapsprosjekt om vi skulle dra over til for eksempel Norge og spille egen konsert når det ikke er så mange som kjenner til oss der. De som hører på låtene våre på Spotify kommer ikke nødvendigvis på konsertene våre, så om vi kommer til Norge, er det sannsynligvis som supportband eller på en festival.

- Kona til James er jo fra Oslo. (Issa, som har gitt ut fem skiver på Frontiers.) Jeg har flere ganger foreslått til både henne og James at dere burde gjort en dobbeltkonsert her i Oslo, ikke noe problem å få lånt en backline!

- Man skal aldri si aldri, men de siste par årene har hennes prioritet vært å være småbarnsmor, dermed har ikke det blitt diskutert. Hun kommer visst med ny skive på nyåret, så kanskje det kan bli aktuelt da.

Men jeg regner nesten helt sikkert med at vi skal spille i Skandinavia på en eller annen måte i løpet av 2021.

- Hva tenker du idag om debutskiva deres, ”Kiss Of Life” fra 2009?

- Jeg elsker alle skivene våre, de er barna mine! Men vi kunne aldri skrevet en låt som ”What It Takes” i dag, det er ikke hvem vi er lenger. Og da vi startet dette bandet var det plateselskapet Frontiers som ønsket seg et prosjekt, bygget rundt låtene til Tom og James. Men allerede da vi skrev den andre låta innså vi at vi hadde noe her som var mer enn bare et prosjekt. Og vi la hjerte og sjel i alle låtene, også ”What It Takes”, selv om verken vi eller jeg kunne lagd en slik låt lenger. Vi har utviklet oss. Vi går aldri bevisst inn for å lage en sånn eller sånn låt, vi bare skriver det som kommer naturlig til oss.

- Hvilken av skivene deres føler du er blitt urettmessig oversett av fans og presse?

- Vanskelig å si! Da vi kom med førsteskiva var vi på ingen måte noen ny AOR-favoritt, mange rynket på nesa av ”Kiss Of Life” – men nå, mange år senere, kommer mange av de samme folkene og sier at det er deres favoritt! Haha! Men ellers føler jeg at alle skivene har blitt tatt bra imot av pressen, de har jevnt over fått meget gode kritikker.

- Men er du like fornøyd med alle skivene selv? Hvilken av skivene ser du for deg at du drar frem om 30 år for å vise barnebarna hva bestefar drev med da han var ung? Utenom den nyeste, så klart!

- Den er vrien! Muligens andreskiva, ”What The Hell!”. Hadde vi enda hatt en Best Of-skive, ville jeg selvsagt sagt den!

- Et par kjappe på tampen: Hva var den første skiva du noensinne anskaffet deg?

- Hmmm, la meg tenke... jeg tror det var Marillions ”Clutching At Straws”.

- Jøss. De fleste svarer noe vesentlig mer pinlig fjortismusikk, men du starta med høykvalitet med en gang – kudos!

- Ja, jeg er ikke helt sikker, men mine første var ihvertfall den pluss ”Hysteria”, ”Slippery When Wet” og ”The Final Countdown”.

- Og første konserten du så?

- Def Leppard på Birmingham NEC, 18.april 1988!

- Haha, det gjorde tydeligvis inntrykk!

- Selv om jeg hadde seter på nest bakerste rad, ja!

- Noen artister du er litt småflau over å like?

- Dattera mi spiller mye Lana Del Rey, og jeg griper meg selv i å like låtene hennes. Vi skulle ha sett henne her i England i februar, men hun mistet stemmen og avlyste.

- Lana er da ikke flaut å like, ”Video Games” er jo fantastisk! Er det noen nye band som du vil trekke frem og applaudere?

- Mitt absolutte favorittband fra de siste ti år er Rival Sons, de har lagd noen fantastiske skiver.

NRM 2-2020

37

T I H r o f HIT Den jevne mannen i gata og den gjennomsnittlige P4-lytter drar nok ikke kjensel på navnet Russ Ballard, men du skal være særdeles ignorant ovenfor musikk hvis du ikke kjenner til noen av de dusinvis av hitlåter han har skrevet i løpet av de siste fem tiårene. Ritchie Blackmore og Rainbow kan takke ham for sine to største radiohits, og karene i Kiss har gjort hele fem av låtene hans.

Han har skrevet hits for begge ABBA-damene, lagd låter for Uriah Heep og Magnum, for Santana og Hot Chocolate, og for Night Ranger og Bad English. Vi fikk en jovial engelskmann på tråden fra karanteneheimen.

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: SVEN KRAMER

Egentlig skulle dette intervjuet ha funnet sted i Belgia før en klubbkonsert i Verviers i mars, men sånn skulle det ikke gå. Og dermed fikk plutselig både artist og skribent massevis av tid til overs for å ta en lengre telefonsamtale i stedet.

– Hvem hadde trodd dette for bare et par uker siden, Russ?

Turnéen din ble kansellert rett før den skulle starte. Hvordan går det med deg og med resten av England nå?

- Det var vel John Lennon som sa ’Life is what happens to you while you’re busy making other plans’. Det er ikke stort annet man kan gjøre nå enn å holde seg hjemme og heller prøve å være produktiv innenfor husets fire vegger. Pr i dag (20.mars) er det vanskelig å spå hvordan ting kommer til å utvikle seg, men det virker som om vi ligger rundt en måned bak Italia, og det er jo skremmende. Vi får håpe at myndighetene klarer å ta grep så ikke det samme skjer her. Jeg bor ganske landlig til, med en stor

38 NRM 2-2020

skog rett ved siden av her, så jeg har akkurat vært ute på en løpetur og akter å holde meg aktiv i ukene fremover.

- Du og jeg skulle ha møttes i Belgia forrige helg – jeg hadde flybilletter og hotell i boks, og et par dager før kom meldingen om at hele turnéen var utsatt til høsten. Hvordan opplevde du det?

- Det var utrolig surt, den siste uka før turnéen skulle starte hadde vi hatt intensive øvinger med bandet, og det låt virkelig knallbra. Vi var akkurat ferdige med generalprøven og vi satt rundt kjøkkenbordet mitt og hadde åpnet en flaske vin da jeg fikk en telefon fra agenten min, som fortalte at grunnet situasjonen ble vi nødt til å utsette hele turnéen til desember. (Og den har senere blitt kansellert.) Utrolig kjedelig. Men hva kan man gjøre?

- For alle artister er jo dette katastrofe, med brå stopp i hovedinntekten som jo er konserter i disse dager, siden så få kjøper musikk. Men jeg antar at for din del er kanskje ikke det så farlig som for andre artister – du har tross alt en haug med låter som fortsatt spilles hyppig på radiostasjoner verden over. Du trenger vel strengt tatt ikke spille på små klubber i Belgia for å brødfø familien?

norwayrock.net

- Nei, jeg er kanskje heldig sånn sett, jeg har en buffer der. Men jeg begynte i denne bransjen for å spille i band og for å kunne turnere. Ikke for å skrive låter, hovedsakelig.

Jeg spilte piano og jeg spilte gitar, og jeg ville som gutter flest spille i rockeband! Og de elleve første årene av mitt profesjonelle liv som musiker gjorde jeg ikke annet enn å turnere og spille konserter! Jeg skrev jo gradvis flere og flere låter, men jeg vurderte ikke å gjøre det til en karriere før min sønn, og så min datter, ble født. Jeg syntes ikke noe om å være borte fra de i lengre tid.

- Var det derfor du ikke gjorde så mange konserter eller turnéer som soloartist?

- Ja, men jeg har alltid savnet det! Med en gang jeg sluttet i Argent (i 1974), satte jeg sammen et nytt band som jeg skulle turnere med som soloartist. Vi dro til USA og turnerte der i tre uker, og det var en fantastisk tid!

Men jeg har jo gjort turnéer senere også, blant annet med Roger Daltrey (fra The Who) i 1985.

- Og der var du gitarist i bandet hans? Dere hadde kjent hverandre lenge?

- Ja, jeg spilte gitar på de to første soloskivene hans, og produserte og skrev en låt til den andre.

- Dette var på 70-tallet?

- Ja, de to kom i ’73 og ’75. Ti år senere skrev jeg en låt til hans ”Under A Raging Moon”-skive, som jeg også spilte gitar på, og da han skulle sette sammen et turnéband, tilbød han meg jobben. Vi gjorde tre uker langs østkysten av USA, og Roger spurte meg når jeg sist spilte – ’Elleve år siden’ svarte jeg. Han var himmelfallen. Men det var fordi jeg savnet barna.

Heldigvis kan jeg likevel leve av musikk selv om jeg jobber hjemmefra med å skrive låter.

- Har du et fast liveband, eller setter du sammen et nytt ensemble hver gang du blir sugen på å stå på scenen igjen?

- En av mine eldste venner, Bob Henrit, er med i bandet mitt, vi har hengt sammen siden vi var 12-13 år gamle og syklet rundt i nabolaget! Vi startet vårt første band sammen, The Day Breakers, da jeg var 16 år gammel, og et par år senere fikk vi vår første #1 her i Storbritannia da vi ble med i et band som et Unit 4+2. De het opprinnelig Unit 4, så jeg og Bob ble +2! Deretter startet vi Argent i 1969, og spilte sammen inntil jeg forlot bandet for å bli soloartist i 1974. Etterpå spilte han med The Kinks i 18 år, og nå skulle vi altså ha gjort denne turnéen sammen. Så joda, jeg har jo gjort noen konserter og kortere turnéer hver gang jeg har lagd en skive, men det har stort sett vært i Storbritannia, i Tyskland og i Nederland og Belgia.

norwayrock.net

- Eneste gangen jeg har sett deg på en scene, var med det gjenforente Argent på High Voltage-festivalen i London for ti år siden.

- Herregud, er det ti år siden?!

- Jepp. 2010. Men jeg har alltid hatt lyst til å se deg gjøre låter fra soloskivene dine.

Spesielt den selvtitulerte fra 1984 står ekstremt høyt i kurs hos meg.

- Takk takk, ja, jeg vet det er mange som liker den. Bob sa til meg etter en øving for noen uker siden at selv om han hadde vært i mange store band, så hadde han aldri spilt en konsert med så mange fantastiske låter som det vi skulle gjøre. Det varmet!

- Ditt varemerke har jo i alle år vært de mørke solbrillene som du aldri viser deg uten – men jeg har skjønt at det er ikke bare for å se kul ut?

- Nei, det stemmer. Jeg er blind på

det ene øyet. Jeg ble truffet i øyet av en stein fra en sprettert da jeg var 11-12 år gammel.

Jeg gjennomgikk flere operasjoner, men legene klarte ikke å redde det. Før ulykken var jeg en aktiv guttunge med store ambisjoner innen idrett, og med drømmer om å bli proff fotballspiller, men etterpå sluttet jeg med all sport. Både fordi det er vanskelig å beregne avstand til ballen med kun ett øye, men også fordi jeg var redd for å skade det andre øyet og bli totalt blind. Dermed ble jeg ganske innadvendt, holdt meg mye hjemme alene, og begynte i stedet å lære meg å spille gitar.

- Du ga ut en ny skive, ”It’s Good To Be Here”, i februar. Hvor mange låter hadde dere øvd inn fra den?

- Tre – og det får holde i første omgang.

Du vet hvordan det er, man kan ikke spille for mye nytt, folk kjøper billetter for å høre låter de kjenner. Heldigvis har jeg ganske mange kjente låter, og i løpet av konserten gjør jeg endel låter som jeg har skrevet, men som har vært hits for andre artister.

- Luksusproblem!

- Ja, det kan du si! Men jeg liker å spille de gamle låtene også, jeg har ikke spilt konserter så ofte at jeg har rukket å bli møkka lei de!

- På den nye skiva har du gjort låter som ”Since You Been Gone” og ”New York Groove”. Var det å spille de inn på nytt en måte å ta låtene tilbake på, siden mange tror at det er originale låter som Rainbow og Ace Frehley har skrevet?

- Jeg har jo skrevet hundrevis av låter, og de to du nevner ble plusset på skiva på tampen som bonuslåter. Men det var publishingselskapet som foreslo at jeg skulle ta noen av mine mest kjente låter og gjøre nye versjoner av de. Og skulle jeg gjøre en låt som ”Since You Been Gone”, måtte det være på en annen måte en folk er vant til å høre den gjennom Rainbow eller Brian May. Jeg spilte den jo først inn selv, i 1975. Et par år senere fikk Head East en hit med den i USA, før Rainbow slapp sin versjon i 1979. Så jeg tok den i stedet helt ned, med strykere og cello, uten trommer.

Det ble som en helt ny låt.

- Hva var din reaksjon første gang du hørte Rainbows versjon av ”Since You Been Gone”?

- Jeg var hjemme i hagen da den kom på radio, og jeg tenkte bare ’Ah! Det var slik jeg burde ha gjort den i utgangspunktet!’. De gjorde den helt riktig. Min versjon var basert på piano, mye mer laidback og mykere, jeg var dum nok til å prøve og gjøre den radiovennlig. Og det må man aldri gjøre, man må gjøre det som føles rett for låta.

- Hva med Rainbows andre store hit, ”I Surrender”, den har du såvidt jeg vet aldri spilt inn selv. Ble den skrevet spesielt for Rainbow?

- Nei, jeg har nesten aldri skrevet låter med tanke på den eller den artisten. Jeg skrev ”You Can Do Magic” for America, og jeg skrev ”New York Groove” for Hello, men det er unntakene.

Ellers handler låtene om mitt eget liv, eller om noe som inspirerer meg. ”I Surrender” var en av to demo-låter som mitt publishingselskap sendte til Rainbows management etter at ”Since You Been Gone” hadde blitt en hit. Den andre het ”Madeleine”, men Ritchie Blackmore var ikke interessert i å gjøre en låt med et pikenavn i tittelen, så dermed ble det ”I Surrender” som ble valgt!

NRM 2-2020 39

- Hva kan du si om ”New York Groove”?

- Den ble egentlig bare slengt sammen, for å være ærlig. Jeg la på noen håndklapp, og likte den stemningen det skapte. Originalen min var også ganske forskjellig fra den versjonen som Ace Frehley gjorde kjent på sin første soloskive. Jeg skrev den for et band som het Hello, og som fikk en hit med den tre år før Ace. Da var den litt mer bluesaktig, litt Bo Diddley. På min nye versjon har jeg på slutten fusjonert den med en annen låt som heter ”New York Memories” – jeg prøvde skape et inntrykk av at du rusler i New Yorks gater og passerer en kirke hvor du hører gospelsangen strømme ut! ”New York Groove” er den av mine låter som blir mest brukt i alle mulige sammenhenger, og som jeg dermed har tjent mest på, men det er sikkert fordi den har ’New York’ i tittelen.

- En annen av dine låter som ble spesielt populær her i Skandinavia, er ”I Know There’s Something Going On”, med Frida (Annifrid Lyngstad fra ABBA) – og attpåtil produsert av Phil Collins som også spiller trommer og korer. Hva er historien bak den låta?

- Den skrev jeg for meg selv, og spilte inn en demoversjon av den hjemme. Rundt 1980 tror jeg. Da hadde jeg akkurat fått en ny synthcomputer som du kunne programmere inn disse nye og spennende trommelydene på, med masse reverb og få et helt nytt og – på den tiden – hypermoderne lydbilde.

- Nesten alt av de første synthene høres i dag håpløst utdatert og 80-talls ut, mens de klassiske Hammond-orglene som ble brukt i rocken på 60- og 70-tallet er stadig like klassiske og tidløse.

- Det har du helt rett i! Men den låta skrev seg selv med at jeg først fant en trommerytme, la på masse reverb, og så kom gitarriffet over det. Jeg tror ikke jeg brukte mer enn 15 minutter på å spille inn hele grunnsporet, med alle akkordene, og gjorde den ferdig neste dag med å skrive inn tekst og synge inn vokalmelodien på demoen. På den tida var jeg under kontrakt med å spille inn tyve låter pr år til et publishingselskap, som deretter solgte låtene videre til egnede artister. Så jeg lagde gjerne 2-3 låter i slengen, spilte de inn på 24-spors opptak og sendte de inn.

Deretter hadde jeg ofte ikke noe mer med låta å gjøre før noen andre ga den ut, og jeg fikk jevnlig tilsendt sjekker ut i fra salgstall og antall spillinger på radio.

– Men ”I Know There’s Something Going On” må da likevel ha vært spesiell for deg med tanke på at den i praksis er en duett mellom vokalistene fra to av verdens største band noensinne – ABBA og Genesis.

- Ja, det er sant. Og da jeg fikk høre den, slo det meg at jeg burde ha gjort mer for Frida, vi burde ha lagd en hel skive sammen. Og det at Phil

40 NRM 2-2020

er med på den, er jo kult. Jeg er veldig fornøyd med at de begge to så hvordan den skulle gjøres for at den skulle forbli rocka.

- Siden Norway Rock Magazine faktisk er nettopp et Rock Magazine, så må jeg nesten spørre deg litt om Kiss-forbindelsen din.

Stemmer det at Kiss var forband til Argent i tidlige år?

- Ja, det er riktig. Argent hadde en Topp 10-hit på begge sider av Atlanteren med ”Hold Your Head Up”, og da vi turnerte der var første gang jeg så Kiss, dette må ha vært i 1973. Vi pleide å spille på Academy Of Music i New York, gjerne med et par tre andre band som The Moody Blues. Jeg husker at vi ankom lokalet, og da var det allerede et annet band som holdt på å rigge opp og sjekke lyd. Jeg hadde aldri hørt om Kiss, men så at de hadde et svært trommepodium som kunne heves og senkes og snurre rundt, og de hadde en diger logo av ”KISS” med lyspærer bak slagverket. Dette kan bli interessant, husker jeg at jeg tenkte – på det tidspunktet hadde de ikke på seg kostymene eller sminken, men jeg så de i garderobene like før de skulle gå på, to meter høye med fantastiske drakter og plattformsko og full pakke. Jeg nikket til de og sa hei og lykke til, men jeg snakket egentlig aldri med noen av dem, ikke Ace Frehley engang. Men de virket som hyggelige karer!

- Men ble du venn med de senere? Totalt har de vel spilt inn 4-5 av låtene dine, enten som Kiss eller individuelt?

- Nei, jeg har faktisk aldri snakket med noen av de! De lagde en cover av Argents ”God Gave Rock’n’Roll To You”, endret litt på teksten og slang på et ”...II”. Men det var en meget bra versjon, de så den låta på en bedre måte enn det vi gjorde. Jeg syntes alltid at vår versjon gikk for sakte, det rettet de opp.

- Den låta var vel en slags redningsplanke for Kiss, som var i en karrieremessig bølgedal da, i 1991.

- Mulig det. Jeg vet at Gene Simmons uttalte noe som at ”Vi var forband for Argent i gamle dager, nå gir vi noe tilbake til dem.”

- Og så er den historisk i Kiss-sammenheng med at det var den aller siste låta som Eric Carr bidro på før han døde.

- Ja riktig! Deres versjon var opprinnelig på soundtracket til ”Bill & Ted’s Bogus Journey”, og nå er det snakk om å lage en tredje Bill & Tedfilm, så mulig at den låta blir aktuell igjen!

- Vi har allerede snakket litt om ”New York Groove” som Ace Frehley covret på sin første soloskive i 1978, men han gjorde også en av dine på sin neste skive, ”Frehley’s Comet” i 1987.

- Ja, stemmer, han gjorde ”In The Night”, men endret tittelen til ”Into The Night”. Og Peter Criss har også spilt inn to av mine låter til sine soloskiver.

- Som oftest skriver du låter alene, for deg selv, men ved et par

norwayrock.net

anledninger har du også samarbeidet med artister.

- Ja, jeg foretrekker egentlig å skrive alene, for å være ærlig, men det har stadig kommet tilbud om å jobbe med den og den. Jeg dro til USA for å jobbe med Ozzy Osbourne engang, men det ble ikke noe fruktbart samarbeid, og jeg har skrevet sammen med John Waite – han er en strålende vokalist som det er stas vil spille inn mine låter.

- Det var de låtene som havnet på den andre Bad English-skiva? (”So This Is Eden” og ”Rebel Say A Prayer”) - Stemmer, jeg fløy til Los Angeles for å jobbe med John og Jonathan Cain like etter at jeg hadde signert for Virgin – og litt av gulrota med det var at de hadde et flyselskap i tillegg til et plateselskap, så da kunne jeg fly til USA på første klasse – det hjelper på, haha! Det er mye mer kjedelig å reise alene enn sammen med et band. Og jeg savnet ungene mine hele tiden. Jeg husker en gang da jeg var i LA og bodde på the Sunset Marquis, og jeg hadde frokost med en skribent fra Kerrang!, Brian. Og han tittet over skuldra mi og nevnte at like bak meg satt Michael Bolton og spiste frokost sammen med Gene Simmons. Da hadde jeg akkurat sett Michael Bolton fremføre ”How Am I Supposed To Live Without You” på Johnny Carson Show, så han var massiv på den tida. I det de passerer bordet vår, stopper de, og Michael Bolton spør meg ”Unnskyld, er ikke du Russ Ballard?” Jeg sa det stemmer, og han lurte på om jeg noen gang skrev låter sammen med noen. ”Joda, jeg er her i LA fordi jeg akkurat har skrevet et par låter med Bad English.” Han lyste opp og spurte om jeg kunne tenke meg å skrive med ham, og jeg svarte at joda, klart det. Han sa at det var ingen engelskmann hen heller ville jobbe med, og ba om romnummeret mitt før de gikk videre – Gene Simmons sa ikke noe, så jeg har fortsatt ikke snakket med ham! Senere den dagen ringte Bolton meg og lurte på når vi skulle treffes og når jeg skulle hjem. ”Tirsdag”, sa jeg, og dette var en søndag. Så dermed fikk vi aldri tid, jeg ville bare hjem til barna mine, jeg savnet de så mye at jeg ga dermed opp muligheten til å skrive sammen med det som var en av verdens mest populære artister på det tidspunktet. Men det er som nevnt hovedgrunnen til at jeg ikke har turnert så mye. Jeg vil ikke være for mye hjemmefra og vekk fra barna mine.

- Hvis jeg skal tippe, så er det Graham Bonnet som har spilt inn flest av dine låter. Han har neppe gjort en eneste konsert de siste 40 år uten å spille minst én Russ-låt.

- Haha! Ja, ”Since You Been Gone” kommer han ikke unna. Og han har spilt inn ”Liar” og ”S.O.S.” og ”Living In Suspicion” og en som heter ”The Mirror Lies”. Han pleier å ringe meg og be meg skrive en låt for ham.

En gang spurte jeg ham om hva slags låt han ønsket seg, og han svarte ”Noe progressivt!” Og jeg ble litt paff og spurte ”Hvordan da, progressivt?”

Han ville ha noe a la Queen, sa han. Så da fikk han ”The Mirror Lies”, norwayrock.net

som har masse akkordskifter og taktskifter. Graham er en kjær venn med en fantastisk stemme. Jeg har kjent ham i rundt 40 år, men vi møttes vel egentlig ikke før etter at han hadde sluttet i Rainbow. Han lagde en soloskive med Cozy Powell på trommer, og jeg var i studio med de og hjalp litt til – de spilte inn min ”S.O.S.”, og Graham spurte om jeg hadde forslag til andre låter han kunne gjøre, og jeg foreslo den gamle The Ronettes-låta, ”Be My Baby”. Og den spilte de inn.

- Du nevnte progressiv rock – og ingen kan anklage deg for å holde deg til en stil. Du har lagd alt fra hard rock med Rainbow til funky soul med Hot Chocolate og pop for Agnetha Fältskog – men du har også spilt inn en klassisk progrock-skive med Argent – ”Nexus” fra 1974.

- Haha, ja, riktig, jeg synes det er viktig å ikke repetere seg selv. ”Nexus” ja...haha, nå har du satt meg i gang! Jeg var jo mer vant å skrive låter på 3-4 minutter med et refreng, mens Rod (Argent) var mye inne i den psykedeliske progrocken, så det var ikke en ideell kombo. Jeg kunne gjerne gjøre det, men det var ganske utilgjengelig musikk for folk flest.

Selv om noe av det var meget bra, var mye annet for fjernt, for langt ute.

Vanligvis liker publikum de låtene som de kan identifisere seg med, selv om det finnes unntak. Noen liker kløktig instrumentering og virtuositet, men jeg var alltid mer inne i to vers og refreng! Proggen var mer Rods greie, og jeg sluttet jo i Argent samme år. Jeg er over 70 nå, men det er fortsatt mye jeg ønsker å gjøre i min karriere. Jeg kunne tenke meg å lage et piano-album, jeg kunne tenke meg lage en progressiv skive og en heavyrock-skive. Jeg kunne lagd en blues-skive!

- Man kan pensjonere seg i andre yrkesgrener, men ekte musikere legger aldri opp.

- Nei, nettopp! Man lager og spiller ikke musikk utelukkende for å tjene penger! Livet er en lekeplass, og når du finner noe som du brenner lidenskapelig for, noe som du gleder deg til å gjøre hver dag, så er det bare å omfavne det. Jeg kjeder meg så og si aldri – for det er alltid en gitar eller et piano i nærheten!

NRM 2-2020

41

Veritabelt sort, norsk gull Tjuefem år etter heltedåden ”Total” foreligger endelig Seigmens klassiske 1990-tallskatalog i grammofonplatestøpning, og vi enes med bassist, lyriker og initiator Kim Ljung når han bedyrer at bandets musikk hører hjemme i nevnte format. Dennes tanker om årets nyrestaurerte skred, samt umiddelbare fremtidsplaner, står å lese i herværende dialog.

42 NRM 2-2020

norwayrock.net

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: BJØRN OPSAHL LIVEFOTO: GEIR KIHLE HANSSEN

I tråd med bandets etos og estetiske begjæringer har jeg alltid betraktet Seigmen som et vinylband. Det har dog vært skralt med LP-utgivelser fra Tønsbergkvintetten, men forholdet utbedres herved til de grader. Ingen er gladere for akkurat det enn Kim Ljung: -Det er et mysterium at disse platene ikke tidligere ble utstedt i LP-form, for Seigmen og vinyl hører sammen. I mitt klareste barndomsminne sitter jeg fastlimt i et hjørne av mor og fars stue, med digre øreklokker, og lytter intenst til LP-plater. Jeg gjorde ikke annet som barn.

-Det lyder kjent…

-Det er godt vi var flere… Jeg husker videre at samtlige skiver var drapert i lekre utbrettsomslag, og at mine foresattes platesamling åpnet nye verdener. Å ikke utgi egen musikk på vinyl, med sådant livsløp, synes absurd. Årsaken hviler på 90-åra som cd-ens tidsalder. Litt rart er det likevel at det ikke eksisterte et ønske om vinylproduksjon; selv samlet jeg uopphørlig på vinyl gjennom hele tiåret, men må innrømme at jeg ble veldig glad i cd-en da formatet slo rot. Når jeg flyttet til Los Angeles med Zeromancer i 1999 brant Tønsberg-leiligheten min ned, og jeg mistet en omfangsrik platesamling. Vinyl-motivasjonen sank de følgende år, takket være ulykken.

Smått om senn kom imidlertid gleden tilbake, og i dag er det atter vinyl som gjelder.

-Hvorfor ble da ”Metropolis – The Grandmaster Recordings” utstedt som LP, sågar besørget av Sony Music?

-Det er litt rart, men sannsynligvis ble dette gjort for å fundamentere skillet mellom den norske og den engelskspråklige tapningen. ”The Grandmaster Recordings” ble bevisst gitt et eget nedslagsfelt. Den gang elsket jeg den engelske versjonen, og ble, som sikkert mange vet, motvillig satt til å penne norske tekster. Når man står i en kunstnerisk prosess er det lett å blindes; derfor trengs produsenter til å skjære igjennom tåkeheimen. I ettertid favoriserer jeg den norske ”Metropolis”. Arbeidet med vinylutgivelsene strekker seg over flere år, og det er eksterne krefter som har presset på for å realisere dette. Vi opplevde, om ikke direkte motvilje, så i alle fall treghet i systemet fra vår tidligere samarbeidspartner Sony Music.

The Garden forsøkte å vinylpresse Seigmenkatalogen for flere år siden, men måtte gi opp.

Problemet har vært å løse skivene fra systemet.

De første Zeromancer-platene, som ligger hos Warner, får vi rett og slett ikke frigitt, så her foreligger neppe vinyl med det første. Det er ikke sikkert det fortoner seg slik fra utsiden, men å fiske frem alt materiale fra bunnen av

norwayrock.net

er et møysommelig arbeid. Jeg har gått mange runder når det gjelder valg av bilder og design; en prosess jeg er vant med, bare ikke kontra fem samtidige utgivelser. I tillegg fører vinyl og cd differensiert utforming. Tatt realitetene i betraktning kan jeg med lettelse melde at jeg ennå ikke har oppdaget noen feil. Jeg er veldig opptatt av at formgivning og presentasjon optimaliseres. Vinylplatene fremstår veldig Seigmen-naturlige. Det var slik det måtte bli.

De hører hjemme i formatet.

-Hvordan er det å lytte til ”Pluto” med såkalt voksne ører? Dere er bare barn på den tiden?

-Seigmen har faktisk kostet på seg flere retrospektive øyeblikk i karrieren, selv om jeg foretrekker å skue fremover. Å gjenoppsøke gamle dager ble tatt til nye høyder da vi i mai 2019 takket ja til å oppføre fire konserter på Hulen i Bergen, med fire forskjellige settlister, viet Seigmen-årene 1993, 1994, 1995 og 1997.

-Det er dristig…

-Er man idiot nok til å akseptere sådant opplegg, må man nødvendigvis bruke tid på å børste støv av stoff man tilvirket som ung. Hva gjelder vinyllanseringene forlangte jeg samtlige tekster på trykk; dette fordi det aldri er gjort før, men også for at Alex Møklebust skal slippe å forholde seg til låt-tekster han laster ned fra internett og som viser seg å romme plenty feil.

Jeg husker vi sto i øvingslokalet og skulle tråkle oss gjennom ørten låter i forkant av Bergenkonsertene – noe som innesto et morsomt mareritt – hvorom jeg måtte avbryte flere ganger fordi jeg stusset over hva det var Alex sto og sang. ”Det der har jeg aldri skrevet…”, innvendte jeg. Tekst plassert på internett kan ikke tas for god fisk. Nå, derimot, burde det ikke lengre hefte tekstlig tvil omkring noen Seigmen-låter. Det er et karaktertrekk ved bandet at vi gjør ting ordentlig når vi først gjør noe. Jeg står inne for hver eneste epoke og hvert eneste album i vår historie. Folk ser ut til å glemme at jeg bare er bandmedlem nummer fire. Få måneder før Seigmens første konsert i 1989 ble jeg opptatt som bassist.

Jeg og Marius Roth stakk innom en øving – det skulle ennå gå ett år før Marius høstet medlemskap – og jeg ble frelst på stedet. For min del står de tidligste låtene veldig sterkt, eksempelvis ”Rosa Boots”, som Marius og jeg ble presentert under nevnte øvingsmøte i 1989.

Vi var unge og ekstremt musikkinteresserte.

Seigmen var aldri produkt av en higen etter penger eller verdensomspennende suksess, men en katalysator for ildsjelers kreativitet. På 90-tallet var musikkmiljøet i Tønsberg uhyre flinkisorientert, og vi ønsket å bevise at man kan komme langt med vilje og engasjement.

Vi evnet knapt å håndtere instrumenter i begynnelsen, men boblet over av visjoner og idéer.

-Noe av det mest remarkable med

Seigmen-biografien er den bråmodning bandet underlegges – fra ”Pluto” til ”Total” forløper knapt to og et halvt år…

-Overgangen til ”Total” var substansiell; kanskje mest for Alex, som la om hele vokaluttrykket, fra dyp monotoni til tonal sang. Når jeg spoler hjernen tilbake forstår jeg hvorfor ”Total” ble som den ble. Vi var inspirerte og åpne for kunstnerisk reform. At nesten samtlige ”Total”-låter er scenefremført under ordinære Seigmen-konserter i løpet av de siste ti årene sier mye om albumets slitesterke kvalitet.

-For ørtende gang overraskes jeg over hvor fordømt bra plata er. Dere torde mye i 1994?

-Helt enig. ”Total” er veldig ambisiøs, men likevel ikke, om det gir mening?

-Skiva er ambisiøs, men aldri pretensiøst; dette gir en egen dignitet og ro.

-Ikke sant? Plata gestalter ydmykhet, samtidig som bandet strekker seg. Sylvia Massy, produsent av de to første Toolutgivelsene, løftet oss flerfoldige hakk. Jeg husker vår daværende lydmann, som fikk høre albumet like før turnéstart, utbryte: ”Dette låter jo bedre enn dere faktisk er!” Massy satte en ny standard for oss. Vi var samtidig så uredde at det ikke kostet en kalori å forespørre fiolinist Hege Rimestad eller Strings Unlimited om studiodeltakelse.

-Apropos Hege Rimestad, ”Sort Tulipan” er den enkeltkomposisjonen fra ”Total” som ved vinylavspilling i 2020 virkelig maner til hakeslipp...

-Det er faktisk min ”Total”-favoritt. Jeg husker studiobesøket hennes, og hvor intenst euforiske vi ble da vi loddet dybden av resultatet. Jeg var stor fan av Mari Boine på den tiden, og det var ikke tilfeldig at vi ønsket Hege Rimestad til ”Sort Tulipan”.

-Med ”Total” nærmest kaprer Seigmen egenart-benevnelsen. Det handler mye om kjemi?

-Det tror jeg også. Selv om jeg har skrevet masse tekst og musikk, kunne jeg ikke ha uttrykt noe av det på egen hånd. Forut for ”Enola” var jeg den skeptiske til å lage ny Seigmen-plate, men jeg fikk etter hvert føling med kjemien oss fem imellom og hvor mye større helheten er enn summen av bandets individer. Jeg synes for øvrig vi skal gis honnør for å ha holdt samme besetning i tretti år.

Ikke mange band kan skryte av nettopp det.

Omfavnelsen på ”Enola”-coveret er ikke flåsete ment; dette er alvor, selv om vi sier mye tull innimellom, blant annet at vi er verdens beste band idet vi går på scenen. ”Enola” lyktes forresten å nagle Seigmen-auraen. Bandets egenart starter med trommeslager Noralf Ronthi, som er et fenomenalt musikalsk vesen; han gjør jobben min mye lettere. Mens jeg er Seigmens arkivar, er Noralf vår musikalske

NRM 2-2020 43

spissfindighet. Han besitter nært absolutt gehør, og er den eneste av oss som kan avgjøre hvorvidt besifring fra en eldre låt oppføres riktig eller inadekvat. Gitt at vi har to gitarister som ikke spiler gitar utenfor Seigmen, må Noralf ofte tilkalles for rettledning. I 1989 var han vårt tekniske alibi. Vi utgjør ingen skolert forsamling. Jeg kan fremdeles ikke spille piano eller plukke låter på gitar – bare komponere. Dette blir jeg til gjengjeld aldri lei av, og har ennå til gode å oppleve såkalt idétørke eller skrivesperre.

Korona-restriksjonene i Norge har bevirket uforutsett komponeringstid, så i øyeblikket driver jeg og samler stoff til ny Ljungblut-skive.

-Det synes som om Seigmen eliminerer alt unødig stress, og er blitt et overskuddsensemble?

-Det har du rett i. Vi har opplevd motgang, dog i korte intervaller. Først etter utgivelsen av ”Metropolis” fikk vi føling med å tråkke i oppoverbakke.

Det skal innskytes at motbøren på midten av 90-tallet hadde selvpåført karakter. Vi søkte suksess, men forsto ikke hva dette innebar, og viste oss dårlig skikket til å takle et nasjonalt gjennombrudd. Konsertene våre trakk voldsomt mye folk, og vi erkjente at svært få av de fremmøtte hadde musikalske interesser. De ville høre ”Metropolis”-låten i halvannen time…

Vi betrakter oss selv som et undergrunnsband. I tiden etter ”Metropolis” slet vi, og ”Radiowaves” dannet en kunstnerisk motreaksjon til bandets populære gunst. Ser man litt større på det kan man si at Zeromancer fødes med ”Radiowaves”. Jeg har rakket ned på ”Metropolis” i årevis, men etter å ha tatt flere av skivas låter til scenen igjen er bildet blitt mer nyansert. Det er absolutt ingen dårlig plate, og jeg forstår hvorfor den låter som den gjør, men det har heftet såpass mange ubehagelige minner og følelser til albumet at det tok lang tid før jeg evnet å anerkjenne utgivelsen på bakgrunn av dens musikalitet.

-Hva er status for Seigmen i 2020? Er nytt materiale for mye å håpe på?

-Akkurat nå er vi litt hemmet av det som skjer i verden, men lider ingen nød. Seigmen skulle ha vær i studio og nedfelt den første av to planlagte EP-utgivelser vi har jobbet ganske lenge med, så nytt stoff er i anmarsj. Den kreative prosessen har vært god, og jeg tror vi sitter på

44 NRM 2-2020

solid materiale, illuminert av klassisk Seigmen-aura. Samtidig jobbes det med ny Zeromancer-skive, som også er korona-pauset. Det er litt trykk fra alle hold om dagen. Seigmen, Zeromancer og Ljungblut består av ulike medlemmer, og de respektivt involverte ønsker å gi gass nå, men det skjer ingenting uten min tilstedeværelse. Heldigvis er resten av Ljungblut blitt flinke til å skrive på egen hånd.

-Malapropos, finnes det andre eksempler fra rockens krønike hvor en gitarist har gjort seg til operasanger?

-Jeg har ikke forsket på spørsmålet, men vil tro historien til Marius Roth er temmelig unik? Indirekte kan han takke oss for sin nyvunne karriere, da vi nektet han å bli med i Zeromancer. Han ble operasanger i stedet, men dette var lenge et sårt tema, og mye av grunnen til at det tok tid for Seigmen å samles igjen. Marius Roths uforutsette karrierevalg har definitivt tilført bandet en ekstra dimensjon, som vi vet å skatte. Uten Marius hadde vi neppe inntatt Operaen som Norges første rockeband, og ”Agnus Dei”-stykket overdrar konsertene våre et andektig anstrøk øvrige band bare kan drømme om. Jeg hører mye på opera, men er selektiv, og holder meg stort sett til et tjuetalls arier, fortrinnsvis innspilt i 1940 av italienere eller Jussi Björling. Det knitrer og låter tynt – noe ála ”Agnus Dei”-singelen vår – og det er eksakt hva som gir innspillingene sjel.

-Jeg begriper fremdeles ikke at ”Hjernen Er Alene” endte som singel-hit sommeren 1994; vi taler en radikalisert, psykologisk urovekkende omskrivning av et barnevennlig Delillos-stykke.

Innspillingen må ha truffet absolutt zeitgeist-blink?

-Den berørte tidsånden. Kurt Cobain skøyt seg mens vi jobbet i studio. Jeg husker videre at vi søkte spisse Smashing Pumpkins-gitarer.

Singelen toppet ikke VG-lista, men ble omfavnet av subkulturen og solgte mange eksemplarer over disk. Den hjalp sågar Delillos å hanke inn gullplatetroféet angjeldende år. ”Hjernen Er Alene” rommer alt en Seigmen-låt skal ha, i den grad at vi rett og slett ikke kan avslutte konserter uten, til enkelte kompisers irritasjon.

norwayrock.net

Paul Bostaph fra

“Fremtiden min er med Kerry King” Etter nesten førti år sammen takket Slayer i november av med to utsolgte konserter på hjemmebane i Los Angeles, og det ble en emosjonell kveld for de som var tilstede. Bandet har selv sagt at de definitivt ikke kommer til å gjenforenes, så den ballen har allerede blitt lagt død, hvis det var noen som lurte. Vi slo på tråden til solfylte California og trommis Paul Bostaph for å mimre litt om Slayer og for å høre om han kanskje allerede har funnet ut hva neste steg i karrieren blir.

TEKST: GLENN KNUTSEN FOTO: MARTIN HAUSLER

– Etter trettiåtte år, tolv studioalbum og tonnevis av konserter er det nå slutt for Slayer. Et av de absolutt største og beste metalbandene noensinne. De to siste konsertene dere gjorde var altså på hjemmebane i Los Angeles og ifølge videoene som finnes fra de to siste kveldene, så var det følelsesladd for mange. Hvordan var de to siste kveldene for dere i bandet?

– Jeg kan ikke si at jeg ble veldig emosjonell på noen av de to kveldene. Det som var de to siste kveldene av en karriere var også de to siste kveldene av en turné som hadde vart en stund. Vanligvis er de siste kveldene av en turné ganske hektiske og disse kveldene var ikke noe

norwayrock.net

unntak. Alle er i tillegg ganske slitne og klare for å dra hjem til familiene sine. Siden det i tillegg var slutten for Slayer, så det var mye folk der, og vi ble dratt i alle mulige retninger for å ta bilder, signere ting og ikke minst hilse på folk. Så det korte svaret på spørsmålet ditt er nei – rett og slett fordi vi aldri fikk tid til å sette oss ned å reflektere over det faktum at dette var slutten. Vi hadde i løpet av de to årene den siste runden med konserter varte gått gjennom alle følelsene rundt at dette var slutten, så vi hadde slått oss til ro med det før vi kom til de to aller siste konsertene hjemme i LA. – Mange år med intens turnering, albumer, krangling og alt som følger med det å være i et verdenskjent band koster, og det har Slayer fått erfart. Dere mistet også Jeff Hanneman i 2013, noe som var en brutal opplevelse for bandet, men nå er altså det hele over.

NRM 2-2020

45

Tom Araya har trukket seg tilbake og Gary Holt, som tok over for Jeff, har gått tilbake til Exodus. Så hva har du bedrevet siden den aller siste konserten i november i fjor?

– Turneen var over mot slutten av november, og da handlet det som etter hver turné om å slå seg til ro hjemme og finne tilbake til det normale igjen. Rett etterpå var det jo jul og da var det fullt fokus på familie og venner i en periode. Jeg har et lite studio hjemme i huset mitt som jeg bruker til å øve og spille inn ting i, og jeg kom i gang der ganske kjapt etter nyttår.

Kerry King og meg selv kommer til å fortsette å spille sammen. Han har allerede skrevet en hel del sanger til en ny plate, og han har sendt meg en haug med ideer og demoer. Vi skal møtes så snart det lar seg gjøre for å begynne å øve inn de nye låtene sammen. Vi håper å få spilt inn og gitt ut en skive i løpet av året. Framtiden min er med Kerry King og hvis noen lurer på hvordan det vil høres ut, så vil det høres ut som det alltid gjør når Kerry King lager musikk.

– Dere hørte det her folkens – halve Slayer fortsetter videre sammen. Det vil nok fansen sette stor pris på å høre. Via din egen hjemmeside så tilbyr du nå trommetimer via videosamtale for de som ønsker å lære av den beste. Kan du fortelle litt hvordan det fungerer, og om folk her i Norge kan booke timer med deg?

– Ja, det kan de. Det er ganske enkelt og det du gjør er å stikke innom hjemmesiden min og følge instruksjonene som ligger der.

Jeg kan lage videoer, eller gjøre det live via for eksempel Skype. Hvis du føler at dette er noe for deg, så må du besøke hjemmesiden min og booke deg time med meg.

– Jeg var også innom Facebooksiden din og der sto det noe om en ny app som heter MeetHook. Kan du forklare litt hva det dreier seg om?

– MeetHook er ganske kult faktisk. Det er en app til telefonen din der du kan gå inn å booke litt tid med meg. Du går inn på appen og finner ut når jeg er ledig, så booker du deg inn sånn at det passer for begge to. Når vi har et møte der så kan vi prate om hva du vil. Det kan være tromming, låtskriving, tips for hvordan du skal få bandet ditt til å få det til. Det handler rett og slett om at du og jeg kan ta oss en prat og MeetHook gjør det mulig for de som ønsker.

– Det er ikke ofte man ser at rockestjerner byr på seg selv på den måten du gjør via de ulike plattformene som fins i dag. Hvorfor har du bestemt deg for å gjøre det?

– Jeg er så heldig at jeg kan leve av å være profesjonell musiker, men på veien hit har jeg også vært fan, på samme måte som folk som er for eksempel Slayer-fans. Jeg var for eksempel stor fan av Alex van Halen da jeg var rundt atten år, og hadde jeg hatt mulighet til å prate med han da så hadde jeg vært ekstatisk. Tiden vi lever i nå, med smarttelefoner, gjør det mulig med sånne møter, og jeg ønsker derfor å gi noe

46 NRM 2-2020

tilbake til fansen. Personlig får jeg et kick ut av det fordi jeg vet hvor mye det betyr for de som får muligheten til et sånt møte. Jeg husker første gang jeg møtte Bill Ward fra Black Sabbath. Vi spilte med Slayer på Ozzfest i 1999 og jeg fikk beskjed om at Bill Ward ønsket å snakke med meg. Jeg hadde truffet på ham flere ganger under festivalen, men jeg hadde ikke turt å hilse på ham fordi jeg ville ikke plage ham. Så plutselig får jeg altså beskjed om at han ønsker å prate med meg. Vi endte opp med å prate i en og en halv time. De første tjue minuttene var jeg skikkelig starstruck og jeg fortalte hvor mye jeg elsket ham og musikken hans og ikke minst hva han hadde betydd for meg. Jeg ønsker å gi andre den følelsen jeg hadde den gangen.

– I tillegg til Slayer så har du også spilt i Exodus og Testament, for å nevne de største.

Det er en imponerende CV, for å si det forsiktig. Hva var det som fikk deg til å ville bli trommis da du først startet?

– Da jeg var veldig ung og hørte på rock n roll la jeg alltid merke til to ting. Den ene var vokalisten og den andre var trommisen.

Jeg husker jeg så en konsert på TV med Rod Stewart og jeg husker trommisen var helt fenomenal. Han snurret på trommestikkene, kastet dem i lufta og gjorde alle mulige slags kule ting. Han var rett og slett helt rå, og den trommisen het Carmine Appice. Å se han gjøre de tingene han gjorde, samtidig som han hadde det ansvaret han hadde for å holde låtene sammen gjorde at jeg bestemte meg for å bli trommis. Jeg var da femten år og jeg kjøpte mitt første trommesett for penger jeg hadde tjent på en avisrute jeg hadde og pengene jeg fikk til bursdagen min. Det kostet hele femtifem dollar og var ganske drit, men det var starten jeg trengte.

– Vi må heller ikke glemme bandet Forbidden som du også har spilt med. Et navn som nok mange vil dra kjensel på, og som Robb Flynn fra Machine Head også var medlem av på 80-tallet. Var innspillingen av det nå smått legendariske thrashalbumet «Forbidden Evil» i 1988 din første studioerfaring?

– Den første erfaringen min var en demoinnspilling, men det teller ikke helt. Så innspillingen av «Forbidden Evil» var min første skikkelige studioerfaring ja.

– «Forbidden Evil» har jo blitt litt av en kult-klassiker med årene. Hva er dine tenker rundt det albumet i dag?

– Jeg visste ikke at den plata var så populær i dag, haha. Det er så mange år siden. Herregud, hva er mine tanker rundt den skiva? Vel, jeg kan si at jeg skulle ønske at jeg var bedre forberedt når vi spilte den inn. Vi hadde ikke særlig stort budsjett når vi lagde den, så alt er spilt inn på ganske kort tid. Jeg tror vokalisten vår, Russ Anderson, gjorde all vokalen på en dag. Det hadde vært kult å sett hva vi hadde fått til med den plata hvis vi hadde hatt bedre

tid, men samtidig er nettopp den råheten en av de tingene jeg liker beste med plata. Jeg spilte en konsert i Irland for noen år siden med Exodus og mens vi alle satt backstage og slappet av la jeg merke til musikken som ble spilt over høyttalerne i lokalet vi skulle spille i.

Jeg likte musikken og jeg husker at jeg syntes trommene hørtes ganske bra ut. Til slutt reiste jeg meg opp og gikk ut på en slags balkong, som vi i bandet kunne bruke uten at publikum kunne se oss, for å høre bedre. Det viste seg da at det var «Forbidden Evil» som ble spilt og det hørtes faktisk ganske så bra ut hvis jeg skal være ærlig.

– Etter mange år med stor suksess begynner Slayer på begynnelsen av 90-tallet og slå litt sprekker. Dave Lombardo blir far for første gang og samtidig havner han litt på kant med de andre i bandet. Det hele ender opp med at Dave Lombardo forlater skuta i 1992. Så når ting ser som mørkest ut for Slayer så dukker du opp bak trommesettet. Hvordan ble du kontaktet angående jobben som trommis i Slayer?

– Jeg sluttet i Forbidden etter utgivelsen av «Twisted Into Form» i 1992. Vi hadde begynt på en ny plate, men det var en del konflikter i bandet så jeg bestemte meg for å slutte. Dagen etter at jeg hadde sluttet fikk jeg en telefon fra trommeteknikeren min som sa at jeg hadde fått en telefon fra manageren til Slayer. Vi snakker mindre enn tjuefire timer etter at jeg hadde sluttet i Forbidden, så ringte de meg altså angående prøvespilling for Slayer. De hadde hatt en haug med folk innom for å prøvespille, men det fungerte ikke med noen av dem. Kerry Kings gitar-teknikker var god venn med John Tempesta, som var en god venn av meg. Hver gang de hadde hatt en fyr innom som ikke fungerte, sa John Tempesta at de måtte sjekke ut meg. Til slutt hørte de på han og bad meg altså ned på audition som endte med at jeg fikk jobben.

– Slayer har jo helt siden utgivelsen av «Live Undead» i 1984 vært viden kjent som et forrykende liveband, og jeg ser for meg at det å komme inn i den settingen som nytt medlem må ha vært en utfordring. Husker du din aller første konsert med Slayer?

– Haha, ja det husker jeg godt. Det var i Bay Area, San Francisco. Vi spilte på en klubb som het One Step Beyond. Det var på hjemmebane for min del, og jeg hadde spilt der før med Forbidden, men nå var jeg tilbake som medlem i et av de aller største bandene i verden. Det var fullt hus og det var mange venner av meg som kom, og ikke minst familien min, så jeg kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har vært så nervøs for å spille en konsert. Presset var så stort fordi det var på hjemmebane foran familie og venner. Det hadde vært enklere for meg å debutere i Los Angeles for eksempel. Jeg hadde jo aldri spilt en Slayer-konsert før med den intensiteten det medfører, så jeg husker

norwayrock.net

at jeg tenkte at jeg måtte spare litt på kreftene for ikke å gå tom. Jeg merket halvveis at jeg ikke var sliten engang så jeg undervurderte jo helt klart min egen styrke og utholdenhet. Siden den konserten har jeg aldri mer tilnærmet meg en konsert med fokus på å spare krefter. Jeg lærte at jeg har kapasitet til å gå all-in fra første låt og holde intensiteten oppe gjennom hele konserten.

– Hva vil du si er den mest utfordrende delen med å være trommis i et thrashmetal band?

– Det må nesten være å hele tiden holde energinivået oppe uavhengig av hvordan du føler deg. Når vi turnerte med Slayer så kom vi som regel til lokalet der vi skulle spille lenge før konserten skulle begynne. Der skulle vi ha meet & greets, signering av merch osv. før vi så måtte vente helt til vi skulle gå på etter oppvarmingsbandene. All den tiden og ventingen gjør deg trøtt og tapper deg for energi. Dermed blir det en utfordring å holde fokuset og energinivået oppe når du gjør dette hver eneste kveld i ukesvis. Ventingen hver kveld backstage før du skal spille er så kjedelig og utmattende at det er for meg det mest utfordrende.

– I tillegg til Slayer som du er mest kjent for, så har du jo som nevnt også spilt i thrash-gigantene Exodus og Testament. Hva vil du si er de største forskjellene med å spille i de forskjellige bandene?

– Selv om alle er thrash metal band så er musikken til de forskjellige bandene ulik. Trommingen på de første platene til Testament er ikke så krevende – det er thrash, men det er enklere å spille enn for eksempel Slayer. Jeg er den eneste trommisen Exodus har hatt unntatt Tom Hunting, og han er ikke en enkel trommis å følge. Han har en helt egen trommestil og er veldig undervurdert. Han gjør ting litt annerledes enn andre trommiser og det er kult, men det gjør det vanskeligere å etterfølge og etterlikne han. I Slayer har du Dave Lombardo som er en av de aller beste trommisene, og jeg måtte øve som gal for å gjenskape, ikke bare den trommisen han var på «Seasons in the Abyss», men også den trommisen han var på de første albumene. Han utviklet seg og ble bedre hele tiden, så jeg måtte virkelig øve for å tilnærme meg hans trommestil på best mulig måte. Mye av basistrommingen i de forskjellige bandene er den samme, men tilnærmingen er helt forskjellig.

– Hva foretrekker du personlig mellom å være i studio eller å spille live for et publikum?

– Det er et bra spørsmål. Ehhm, jeg liker vel egentlig begge deler. Å være i studio er noe helt annerledes enn å spille live fordi det er et sterilt miljø, og med det mener jeg at energien din må komme fra en annen plass enn publikum. Du får ikke energien fra å spille for et publikum, så du må hente energien og inspirasjonen fra deg selv. For meg handler det om å være tilstede i øyeblikket når jeg er i studio og ikke minst prøve å fange det øyeblikket. Live trenger du ikke det fordi da går du bare ut på scenen og kjører på, så kommer den følelsen naturlig ut av energien fra samspillet mellom bandet og publikum. Hvis du tvinger meg til å velge en, så må jeg nok si live, fordi det er litt løsere og friere. Live skal ikke være

norwayrock.net

perfekt. Hvem vil egentlig se en fyr stå helt i ro og spille alt nøyaktig sånn som det er på plata? For å ta et eksempel så husker jeg at konserten før de to siste vi gjorde i LA nå i november var en höjdare for oss. Jeg mener den var i Las Vegas. Jeg vet ikke hva som skjedde, men hele bandet var i fyr og flamme og det var magisk. Som du kanskje vet så headbanger ikke Tom Araya mer på grunn av nakkeoperasjonen i 2010, men denne kvelden gjorde han det faktisk og da skjønte jeg at dette var en virkelig bra kveld for oss.

– Hver trommis har jo sin egen signatursound, og den bruker de gjerne årevis på å perfeksjonere og det samme er jo tilfelle med deg. Hvordan tilnærmer du deg trommelyden du er ute etter til hvert album du skal spille inn? Med det mener jeg at du har jo din egen stil, men tilpasser du deg i det hele tatt til de forskjellige albumene?

– Vet du, det avhenger faktisk litt på hva jeg hører på av musikk på det tidspunktet. Når vi gjorde «Undisputed Attitude» ønsket jeg virkelig å høres ut som Dave Grohl i Nirvana. Nirvana var punkete, men de var ikke punk hvis du forstår hva jeg prøver å si. Trommene til Dave Grohl var heavy og samtidig veldig musikalsk, så jeg var veldig inspirert av sounden hans på den tiden. Jeg er egentlig fan av en litt feitere skarptrommelyd, men på «Divine Intervention», det første albumet jeg gjorde med Slayer ville Kerry King og Jeff Hanneman at jeg skulle bruke en Piccolo skarptromme. Derfor har «Divine Intervention» ikke den skarptommelyden jeg egentlig liker best, men siden de ba om Piccolo så gikk jeg med på det. Jeg er alltid ute etter å gjøre det som bandet føler passer best til albumet vi jobber med. Når vi jobbet med «God Hates Us All» fant jeg trommelyden jeg var ute etter på et TV-spill jeg og en kompis spilte en kveld, så jeg kan oppdage nye ting over alt. På «Repentless» gikk jeg og Terry Date, som produserte plata, gjennom en haug med fantastiske og ikke minst dyre skarptrommer for å finne sounden vi var ute etter. Hverken jeg eller han følte liksom at vi fant helt det vi var ute etter. Jeg sendte trommeteknikeren min ned til en musikksjappe for å kjøpe noen småting til meg, så sa jeg til han at han kunne ta med seg noen skarptrommer hvis han fant. Butikken har en sånn avtale der du kan kjøpe med deg utstyr og så levere de tilbake innen tretti dager hvis du ombestemmer deg. Han ringte meg mens han var i butikken for å fortelle meg at han hadde funnet to skarptrommer, men at de også hadde en kjempebillig skarptromme som sikkert ikke var noe særlig bra og lurte på om han skulle kjøpe den. Vi hadde da gått gjennom en haug med skarptrommer, så jeg sa ja, hvorfor ikke? Det skulle da vise seg at den billige skarptrommen til nittini dollar var den som passet best til sounden vi var ute etter på «Repentless».

– Helt til slutt så lurer jeg på om det er noe du har angret på så langt i din innholdsrike karriere?

– Jeg angrer på at jeg sluttet i Slayer etter «God Hates Us All». Det skadet forholdet mitt til gutta i bandet og det tok mange år å fikse det.

NRM 2-2020

47

B I F F Y C LY R O feirer slutten

Egentlig skulle Biffy Clyro ha sluppet sitt nye album ”A Celebration Of Endings” i mai, og planen var å snakke med frontmann Simon Neil om dette i detalj.

Nå gjorde Corona-situasjonen at skiveslipp ble utsatt til august, så da handlet praten istedet om karantene og savn, om Rush og Neil Peart, om den nye singelen ”Tiny Indoor Fireworks” og om hvordan tekstene hans plutselig har fått en helt ny betydning.

TEKST: GEIR AMUNDSEN

- Hei hei, Simon her! Går det bra?

- Jada, alt vel her! Du og jeg har faktisk møttes før, vi gjorde det første intervjuet med Biffy Clyro som noengang var på trykk i norsk presse.

- Ah! Var det den gang vi spilte på den lille klubben under Rockefeller?

Du med det lange mørke håret?

- Ikke så langt lenger, men ja! Imponerende hukommelse! Du og jeg og Ben (Johnston, trommer) satt backstage og skravla og pilsa inntil turnemanageren deres nærmest kom og dro dere med opp på scenen på John Dee! - Haha, ja, jeg husker det! Gode tider! Det var starten av vårt nå langvarige forhold til deres vakre land, så takk for fine ord, vi er evig takknemlige!

- Ja, dere har vært her ofte! I følge setlist.fm har dere spilt 28 konserter i Norge!

- Seriøst?! Det er i såfall mye mer enn vårt eget hjemland – jeg tror vi ha gjort syv konserter i Skottland i samme tidsrom!! Håper dere ikke er lei av oss, for vi er ikke ferdige med dere!

- Langt ifra! Så hvordan går det med dere på andre siden av Nordsjøen? Storbritannia er veldig hardt rammet av Corona, med en dødelighet som er ti ganger høyere enn her i Norge.

- Det skyldes en ledelse som var altfor sene med å reagere, vi har dessverre en statsminister som man ikke kan stole på. Han har brukt all tid på å prøve å få folk til å mistro ekspertene og vitenskapsmennene og statistikken. Jeg er ganske stolt over at den skotske ministeren, Nicola Sturgeon, har vært vesentlig mer handlekraftig enn Boris. Og det er jo

48 NRM 2-2020

samme problem i USA. Av en eller annen grunn tok verken britene eller amerikanerne denne trusselen alvorlig før det var altfor seint. Det var som om vi trodde at dette ikke ville ramme oss. Det er sjokkerende, nå har over 21000 dødd her i Storbritannia (pr 29.april), og vi sliter virkelig for tiden.

Hadde vi bare hatt ledere som gjorde som dere i Norge, som har håndtert dette på et fornuftig vis, og vist landets befolkning respekt!

- Er du hjemme i karantene nå, eller kan du gå ut hvis du ønsker?

- Vi har lov til å gå ut for å få mosjon, eller for å gå på butikken. I løpet av et par uker er det meningen at det skal lempes på restriksjonene, slik at man i det minste kan få sett familie og venner. Så ja, det blir mye stirring i taket for tiden, men det heter jo felles skjebne, felles trøst. Når man føler seg ensom og trist på grunn av dette, så vet man at alle er i samme situasjon, og at vi skal komme ut av dette sterkere, både som individer og som samfunn, en sterkere verden. Det er hva vi må fokusere på nå.

- Så hvordan får Simon Neil dagene til å gå? Dette hadde jo vært den perfekte anledningen til å være kreativ hjemme og skrive låter, det er jo nesten synd at den nye skiva allerede er ferdig innspilt!

- Ja! Jeg vet! Og jeg hadde håpet å skrive masse da denne situasjonen oppsto, men jeg har bare ikke klart å finne noe kreativ inspirasjon enda.

Mulig at det er fordi at vi bare sitter på skiva nå, og inntil den er utgitt, vil ikke hjernen min la meg gå videre? Den skulle egentlig blitt utgitt nå i mai, men det ble nødvendig å utsette den til i august på grunn av situasjonen.

Men da skal den ut, uansett hva som skjer! Disse låtene har vært en del av mitt liv i et par år allerede, og det sliter på meg å ikke kunne dele de med verden.

Så for tiden prøver jeg å få litt mosjon, spiller gitar, jeg mediterer, og jeg gjør en del akustiske opptredener på nett hjemmefra, kun for å spille

norwayrock.net

litt for fansen siden vi ikke kan gjøre konserter.

Jeg tror vi alle føler at vi kaster bort tiden og ikke har noen mening med hva vi gjør for tiden.

Men det vil endre seg.

- Men du sysler jo med andre musikalske prosjekter utenfor Biffy?

- Ja, jeg har ett drone-prosjekt kalt Tippy Toes sammen med et par venner, og så har jeg et grindcore doom prosjekt ved navn Empire State Bastard sammen med en annen kompis, Mike Vennart (som også er Biffy Clyros livegitarist).

- Hva behager? Grindcore doom?!?! Du??

- Åh jada! Noe a la Napalm Death, eller Cattle Decapitation, det er det som har inspirert oss. Jeg er ikke sikker på om jeg helt har noe sånt i meg, men det er i hvert fall der vi sikter.

Så der har jeg noe å pusle med inntil videre.

Om Biffy’s nye album ikke treffer publikum, så skal jeg være så underground som mulig inntil vi kan bli superstjerner, haha!

- Det er et kvantesprang fra grindcore til Biffy-låter som ”Re-Arrange”, eller ”Space” fra kommende skive!

- Haha, definitivt! Men det ville jo ikke vært noen vits i å lage Biffy-musikk på fritida uten resten av Biffy! Har du fått hørt den nye skiva vår, forresten?

- Ikke hele, men jeg har fått høre fem låter som har gått på repeat her de siste dagene, og det lover veldig bra!

- Takk for det!

- Det var én låt der som virkelig stakk seg ut for min del, og det var ”End Of”. Første gang jeg hørte den, forventa jeg nesten at Geddy Lee skulle komme inn på vokal etter det første minuttet.

- Hahaha!

- Og da er det betimelig å spørre; hvor store Rush-fans er dere egentlig?

- De er uten tvil ett av de største for oss.

Etter at vi hadde forelska oss totalt i Nirvana, var det en venn av meg som sa at ’Dere som er en trio, kommer til å elske dette kanadiske bandet’. Og for å være ærlig, så har Rush vært et vært en av de viktigste inspirasjonskildene våre opp gjennom årene. Alle de mer progressive elementene i musikken vår kan du spore tilbake til Rush, eller til en viss grad til Fugazi, som vi også har hørt mye på. I starten tror jeg vi ønsket å være et band som Fugazi blandet med pompøsiteten og teknikken til Rush, ispedt inspirasjon fra band som Weezer og Nirvana.

Men ja, Rush har vært veldig viktige for oss, og vi var alle sønderknuste da Neil Peart døde i januar. Han var en av de mest innovative trommeslagere og en av de beste tekstforfattere verden noensinne har sett, og det er utrolig trist at han nå har forlatt oss.

- Ja, han kommer til å være savnet lenge.

- De siste 10-15 årene har vi mistet så utrolig mange ikoner som vi aldri kommer til å se maken til. Folk som Prince, Lemmy, Chris Cornell og Bowie. Artister som vi hørte på da vi vokste opp og som er grunnen til at vi driver med rock den dag i dag. Man innser hvor fort norwayrock.net

tiden går når alle disse fantastiske artistene som har inspirert oss i alle år plutselig bare forsvinner, en etter en.

- Biffy Clyros nye skive ”A Celebrations Of Endings” er utsatt til august, men i mai slipper dere en ny singel, hva enn det begrepet betyr i disse dager. Hva kan du fortelle om ”Tiny Indoor Fireworks”?

- Det er ofte tøft for et band når den første singelen som slippes til publikum ikke representerer skiva vi har lagd. Og for meg er ”Tiny Indoor Fireworks” den mest energiske, lystige rockelåta vi har på skiva, og det var ganske innlysende at det skulle bli en singel, hva faen det skal bety i disse dager, som du sier! Det er vel det nærmeste vi kommer til å lage en gøyal poplåt, vil jeg tro. Vanligvis er låtene vår mer intense, men i den situasjonen verden er i nå, så er jeg glad for at vi slipper en låt som kanskje kan gjøre folk litt gladere til sinns. Jeg skulle gjerne sluppet to låter på en gang – en lystig poplåt og noe mer intenst til å balansere det. Jeg synes det er litt vanskelig å snakke om den ene låta når den er så annerledes enn skiva som kommer, men du vet hvordan dette bandet låter. Den låta som jeg gleder meg mest til du får høre, er siste spor på skiva, som heter ”Cop Syrup”. Den er rundt syv minutter lang, nesten en punkrocklåt, som glir over i et cinematisk orkestralt parti. Det er nok den låta jeg er mest stolt over på skiva, den som tok meg lengst tid å lage. Så ja, jeg kan nesten ikke vente til fansen får høre alle disse sangene samlet, for jeg ønsker å lage et bra album. Det er derfor jeg skriver låter, for å kunne gi ut et album, ikke en singel. Og da føles det feil når en låt blir tatt ut av konteksten og presentert på egen hånd. Jeg vet at noen vil sikkert elske den låta, mens andre vil hate den.

Men jeg håper at folk kan vente med å dømme oss inntil de har hørt skiva.

- Hva gleder du deg mest til å gjøre når vi er ferdige med hjemmekarantenen og isolasjonen?

- Det er nok å kunne møte familien, mine nevøer, og å kunne treffe Ben og James fra bandet. Nå har jeg ikke truffet de på seks uker, og det er det lengste vi har vært fra hverandre i de atten årene vi har kjent hverandre – vanligvis treffer vi ukentlig uansett. Men for å ekspandere svaret litt, så håper jeg at samfunnet og menneskeheten vokser på dette, vi må ta dette som en lærepenge, for hvordan vi kan endre ting og komme oss fremover, spesielt her i Storbritannia og i USA, hvor de prøver å verdsette økonomien fremfor folks liv. Jeg vet at økonomien er viktig, men inntil vi har kontroll på viruset, mens folk fortsatt dør, så synes jeg ikke det bør være noe å diskutere en gang. Så når vi kommer ut på den andre siden av dette, så håper jeg folk husker hvor mye vi savnet hverandre, og at folk husker det viktige arbeidet som helsepersonellet og andre har lagt ned i krisetidene. Dette er menneskene

som har hindret verden i å bikke totalt over.

Det er hva vi bør verdsette! Jeg føler også at for første gang siden de sosiale mediene startet for 12-15 år siden, så blir de nå brukt på en riktig, positiv måte. Det er ikke så mye negativitet på Facebook og Twitter og Instagram for tiden, folk bruker det heller til å faktisk kommunisere, til å fortelle hva de føler og til å holde kontakten med sine kjære. Jeg håper vi kan opprettholde denne positiviteten og huske hva vi savnet, og få et nytt nivå av bevissthet. Det er bare når du ikke har det lenger at du innser hva du setter pris på. Men på et personlig nivå kan jeg ikke vente til å komme ut og spille musikk igjen, jeg kan ikke vente med å komme til Norge! Nå har jeg ikke lov! Det skal bli så godt å kunne klemme hverandre fysisk igjen! Jeg prøver å fokusere på det positive for å komme gjennom dette, og det håper jeg at du også gjør.

- Er det noen av dine låter eller tekster som vil få en ny mening for deg neste gang du synger den?

- Ja! Mange av de, spesielt fra denne nye skiva, ikke minst tittelen, ”A Celebration Of Endings”. Det er fem eller seks låter her som handler om å føle at man kommer til slutten av noe i samfunnet. Måten USA har vært på i det siste, med Donald Trump, eller med Brexit her, jeg føler at det er spikeren i kista for den gamle tankemåten. Jeg håper vi har kommet til slutten av det. Tekstene handler om at vi måtte komme oss gjennom dette med en positiv innstilling, og lære oss å ta vare på miljø, ta vare på hverandre, ta vare på de som er dårligere stilt enn oss selv. De siste fem-ti årene har det helt kommet i bakgrunnen. Bare noe så grunnleggende som å være vennlig mot naboen din, vise medfølelse eller bare vanlig høflighet! Slike egenskaper har visnet hen i løpet av disse årene. For meg handlet skiva egentlig om å starte på nytt – men nå? Jeg hadde jo ikke forventet en situasjon som denne da jeg skrev tekstene. Låta ”Instant History” handler om å ta alt man har lært, bruke det og gå fremover, og det er enda mer treffende i disse dager. ”End Of” – Rush-låta di! – handler om å komme til slutten av noe man verdsetter høyt. Den handlet egentlig om å avslutte et forhold og gjøre noe positivt ut av en vond situasjon. Og det er hva vi er nødt til å gjøre nå, både på et personlig og et globalt nivå. Så ja, nesten alle låtene her har fått en ny betydning for meg! Det er ikke uvanlig at en låt endrer mening etter noen år og du har opplevd mye underveis, men dette er første gang en hel skive har fått en helt ny betydning før vi har rukket å slippe den engang!

- Takk for at du tok deg tid til en prat, Simon, og la oss fortsette denne samtalen i løpet av sommeren når det er på tide å slippe ”A Celebration Of Endings” løs i verden!

- Takk selv, og absolutt, det gjør vi! Jeg gleder meg som en unge til du får høre hele skiva. Ta vare på deg selv, broder, så ses vi på den andre siden!

NRM 2-2020 49

DREAM POLICE fra guttedrøm til Stream Police Dream Police er kanskje det nærmeste vi kommer ei norsk supergruppe her til lands. I fjor feiret de 30- årsjubileum, med to meget sterke singler, og et pent knippe konserter i beltet. Hva har vi i vente framover fra denne groovy kvartetten i tiden som kommer? Vi satte oss ned på verdensveven i hver vår coronabås for en uformell prat, som ble både lang og latterfull.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER FOTO: SVEIN FINNEIDE

- Vi er midt i en svært spesiell tid for kulturbransjen. Hvordan har dette påvirket dere så langt?

Trond Holter: - Jeg har vært ute med søpla, og ryddet i garasjen, men ellers er det ikke mye som er annerledes. Jeg har mye å holde på med i studio, og berger bra på det enn så lenge. Som band har vi mistet tre jobber bare i mars, og regner med at flere ramler ut etter hvert. Vi håper konsertene vi har flytta til i høst blir noe av.

Rino Johannessen: - Det er som Trond sier; vi mister det vi liker best, å spille live, men vi har ting å gjøre i studio, og det er ikke tvingende nødvendig å være i samme rom for å jobbe sammen.

- Nettopp. Og du og Ole Petter (Hansen Chylie, trommer) har jo Greenroom Studio sammen. Hva skjer der?

Rino: Vi har gjort noen streamingkonserter derfra, og har noen faste kunder i tillegg, så vi klarer å holde oss i aktivitet. Men vi håper virkelig vi kommer oss ut for å spille live snart.

Ole Petter: - Vi hadde jo en tracking her seinest i går. Det fungerer så enkelt som at vi får en forespørsel, spiller inn noen låter, og sender de til oppdragsgiver som gjør resten av jobben.

Rino: - I tillegg forsøker vi å bruke tida fornuftig til å få skrevet noe nytt

50 NRM 2-2020

materiale. Odd René (Andersen, vokal) og jeg har jobbet litt sammen i det siste, sånn at vi er forberedt når verden åpner igjen. Vi i Dream Police har ikke fått møtt hverandre så ofte i det siste, ettersom Trond har jobbet mye i studio, blant annet.

- Dere har jo hatt en streamingkonsert selv. Hva kan dere si om den?

Ole Petter: - Det var ikke et enkelt prosjekt. Vi har ikke akkurat økonomiske muskler til å leie inn crew osv, så vi ordna det meste sjøl, med hjelp av et par kompiser.

Odd René: - Og punch-linen her er sånn at «Vipps, så er vi millionærer!» (Og hele panelet lo!)

- Hvordan så tallene ut for dere, vet dere noe om det?

Ole Petter: Vi sjekka bare for moro skyld, og vi er svært fornøyde med våre ca 52.000 streams. Jan Eggum og Thomas Dybdahl har hhv 44.000 og 43.000. Veldig stas!

Rino: Ja, det var en solid opptur og en real vitamininnsprøytning!

- Skikkelig moro! Dere er kanskje det nærmeste vi kommer ei «supergruppe» her til lands, og har spilt med de fleste av de beste.

Trond, du var jo pophelt allerede i ungdommen, da du spilte med Ole I´ Dole.

Trond: - Ja, jeg var jo bare guttungen da jeg ble dratt inn i det der, og spilte på førsteskiva i 1983, vel. Det ble jo 5 album der før den første Dream Police- skiva. Jeg slutta i bandet til Ole (Evenrud) i 1989, og hadde

norwayrock.net

da en klar plan på Dream Police, og gleda meg til det. Odd René og jeg gikk i studio i Halden og gjorde fire låter, før vi kjørte inn til Oslo og leverte en kassett, og rakk nesten ikke å komme hjem før jeg ble oppringt med beskjed om at vi hadde blitt signa på CBS Records og alt var i orden. Det var en merkelig følelse å bli signa på et av de store selskapene så fort!

- Nettopp. Og da kom det to klassikere på rappen, i 1990 og 1991.

Trond: Ja, det gjorde jo det.

- Begge skivene er jo sjelden vare å komme over. Jeg har sett «Messing With the Blues» ligge ute for 1600,- på finn.no.

Trond: - Jeg har to eksemplarer av hver plate på vinyl, de tar jeg godt vare på.

Ole Petter: - Dæven, det er jo over 5000 spenn det!

- Ole Petter, vi kommer ikke utenom «Beat for Beat». 20 år i det som må være et av de lengstlevende musikkprogrammene på norsk fjernsyn. Hvordan føles det nå når en epoke er over?

Ole Petter: - Det er både og. Det var veldig rart når det først var over. Man har jo jobbet et sted i 20 år, så skal man plutselig ikke dit mer.

Det er mange mennesker man blir glad i, man blir nærmest som en familie. Jeg fikk litt sjokk med en gang, men så begynte jeg å tenke; «men herregud, jeg fikk lov til å holde på med dette i 20 år, det er jo helt fantastisk!»

- Fullt forståelig! Og bandet lever vel i beste velgående? («Det Originale Beat for Beat- bandet» gjør fortsatt konserter) Ole Petter: - Ja, vi gjør jo det, og det er moro. Det er veldig annerledes å spille andre steder enn i selve programmet, men vi trives jo veldig godt i lag. Det var nok meninga at det skulle endringer til i programmet etter så mange år.

- Konsepter endres jo. Odd René, du fortalte meg en gang at du er den artisten som har flest opptredener i Beat for Beat?

Odd René: - Ja, jeg har vært med ti ganger.

- Ti ganger?? Det må da være en slags rekord!?

Odd René: Haha, ja, og jeg tror Trond Viggo Torgersen er på andreplass.

- Dere kom jo med to nye singler i fjor, og har jobbet med nye låter sammen. Betyr dette at vi kan forvente en ny full- lengder fra Dream Police snart?

Odd René: Vi er i startgropa vi nå! (Latter fra de andre tre) Det hadde vært moro det, men det er jo vanskelig å møtes så ofte som vi ønsker alle fire, og vi tenker jo som mange andre vi også; «er det noen vits, kommer folk til å kjøpe ei hel skive?» Nå har vi sluppet én og én låt av gangen, noe som har fungert veldig fint for oss. Men rent personlig skulle jeg veldig gjerne gitt ut ei hel skive.

- Noen av oss kjøper jo fortsatt vinyl også…

(Her prates det i munnen på hverandre,

norwayrock.net

men gjennomgangstonen er «ja, ja, ja», og «det er jo absolutt i tiden det») Trond: - Vi sitter jo i hvert vårt studio, så det burde jo vært mulig det, men her har vi tre sessionmusikere, og så sitter jeg i mitt studio og skriver tungrock for andre artister, så tida går. Vi er ikke et band på samme måte som før i tida, da vi møttes på øvingslokalet tre ganger i uka.

Odd René: I tillegg er det jo sånn at vi foretrekker å sitte i samme rom når vi skriver, det er jo sånn Dream Police er som band. Det er jo da magien kommer, og de små «fintene» dukker opp.

Rino: - Det er definitivt masse ideer som ligger der. Vi har jo møttes innimellom, så vi har mange skisser, men det er et langt lerret å bleke før ei hel skive er på plass.

Ole Petter: Vi legger jo lista høyt. Vi har store forventninger til oss sjøl, og har ikke lyst til å slippe hva som helst. Så er det jo sånn at når du slipper én og én låt, så slipper du på en måte en ny singel hver gang, og ikke ei «låt nummer 4 på side to».

I tillegg så har vi verken plateselskap eller management, vi tar oss av alt sjøl, så det er mye arbeid å ta seg av i tillegg til låtsnekring, innspilling og produksjon, mastring og så videre. Men vi slipper at et plateselskap henger over huet på oss og roper «nå får dere komme dere i studio og lage plate, gutter!»

- Trond, du skulle jo ut med Wig Wam igjen i år. Det ser vel også skummelt ut?

Trond: Ja, det blir vel forhåpentligvis til neste år, vi har ikke begynt å se på detaljene enda, men det går ut av spillelista i år, dessverre.

Det er jo en kjensgjerning at det er vokalister og gitarister som tar spalteplassen. Derfor vil jeg høre fra et av landets tighteste komp. Dere har spilt sammen med utallige artister, og driver Greenroom studio sammen. Hvordan jobber dere?

Rino: -Vi er vel nærmest som et gift, gammelt ektepar, hehe. På godt og vondt. Det krangles, og det er mye kjærlighet. Vi har sett hverandre nærmest daglig de siste årene. Vi kjøpte oss inn i Fredrikstad lydstudio i 1994/ 95, med båndmaskin og det hele, og flytta til Greenroom og digitaliserte oss i 2000, var det vel. Vi har jobba sammen i så mange år, noe som gjenspeiler seg når vi spiller. Den kjemien blir ikke borte over natta, vi må ikke starte på nytt igjen når vi møtes, verken med Dream Police eller andre ting. En veldig behagelig situasjon, kan man si.

- Odd René, da er det din tur!

Odd René: -Halla!

- Du har jo vært soloartist i en årrekke.

Har du noen skumle planer?

Odd René: Joda, jeg driver jo og jobber i studio, og det skrives jo låter hele tiden, så det kommer nok noen låter etter hvert.

Forhåpentligvis blir det en plate når vi

er i mål. I tillegg så holder jeg på med et «Coronaprosjekt», der vi legger vekk alt av artisteri og jammer litt, og sender hverandre lydfiler, så får vi se hva det blir til.

I tillegg så er vi kommet i en situasjon der vi faktisk må tenke på hva vi bruker denne tida på, nå når vi er atskilt fra hverandre.

- Man har kanskje litt tid til å faktisk sette seg ned og skrive på egen hånd når man ikke kan møtes?

Odd René: - Nettopp. Det er på en måte en investering i framtida.

Rino: - Det er sånn vi tenker med Dream Police også. Når det forhåpentligvis løses opp snart, så kan vi møtes og jobbe sammen som band igjen. Det er jo mye som er avlyst i sommer av ting vi var booket på som enkeltmusikere. Om alt dette forsvinner, blir det plutselig mange ledige datoer, noe vi kan benytte oss av til å få skrevet litt sammen.

Ole Petter: - Vi er jo fryktelig effektive, for det blir en ny låt nesten hver gang vi møtes, selv om ikke alt når opp til våre egne forventninger. Som sagt, så legger vi lista vår høyt!

Trond: - Det som var fryktelig gøy i fjor, var jo da vi ga ut «Raw in the Middle» i januar.

Den nådde ut til veldig mange! Den ble en livefavoritt fra første gig. Der kom det unge folk som ikke hadde noe spesielt forhold til verken «Hot Legs» eller «Rock Me» og sang med. Den ble faktisk den store allsanglåta. Det var litt overraskende!

Ole Petter: - Og det gjorde vi uten plateselskap. Utrolig moro!

Rino: - Helt enig! Det å gi ut noe nytt i disse dager, og se den umiddelbare responsen var et enormt kick! Det er en boost vi tar med oss videre!

- Personlig var oppfølgeren «Here We Go Again» årets høydepunkt i 2019. Den gjorde det også bra?

Ole Petter: - Javisst. Vi er veldig fornøyd med den. Produksjonen ble jævla fet! Men vi hadde jo ikke klart dette på «gamlemåten» uten plateselskap. Nå bruker vi internett for det det er verdt, og har tydeligvis gjort noe riktig der.

- Om alt går som vi ønsker, når ser vi dere live igjen? (Her prates det i munnen på hverandre igjen, om Trondheim og Gregers på Hamar, og om når Ole Petter egentlig har bursdag?)

- Foreløpig er det Folken (Stavanger) 11. september, og Båthuset Scene (Fredrikstad) 12. september, før turen går til Gregers (Hamar) 23. oktober og Nidelven Bar og Scene i Trondheim 24. oktober. Forhåpentligvis er verden blitt et åpnere sted igjen til da, så kanskje kommer det flere datoer.

- Suverent! Da tror jeg faktisk vi er i mål.

Takk for praten, vi sees forhåpentligvis i levende live om ikke så alt for lenge!

NRM 2-2020

51

Du skal lete lenge for å finne en like gjestfri, pratsom og reflektert mann som Roine Stolt. Han har også til enhver tid uendelig mange jern i ilden. I fjor høst utkom “Waiting For Miracles”, The Flower Kings’ trettende studioalbum. I den forbindelse slo vi selvfølgelig på tråden.

En førstegenerasjon-progrockers refleksjoner TEKST: BJØRN DAVID DOLMEN FOTO: JOHNNY TAXEN OG LILIAN FORSBERG

-Gratulerer så mye med nytt album. Jaggu ble den ikke dobbel.

Føler du deg fortsatt like kreativ?

-Takk skal du ha. Og ja, jeg skriver fortsatt mye. Forhistorien til “Waiting For Miracles” er ganske komplisert. For ikke lenge siden ble vi kontaktet av plateselskapet som ville at vi skulle gjøre en turné med Spock’s Beard. Mitt svar var at vi ikke nå er aktive, men at vi alltids kan tromme noe sammen. Så skjedde, og rundt juletider ble vi spurt om å spille i Sør-Amerika sammen med Opeth, Steven Wilson etc. I Sør-Amerika hadde jeg vært bare én gang før, med Transatlantic, så vi grep sjansen. Så da sto det liksom litt i stjernene – det skulle bli mer Flower Kings. På begynnelsen av fjoråret spurte jeg de andre om de var klare for mer. Skal vi fortsette å turnere må vi kunne by på ny musikk, mener jeg at jeg sa. Deretter kom utfordringen med å finne tid; vi er jo alle travle, ikke minst Jonas, som i perioden reiste rundt med bandet til Steve Hackett. Omsider fikk vi allikevel reservert studio, og umiddelbart begynte alle å komponere. Demoer ble sendt frem og tilbake, og selv stupte jeg inn i eget arkiv hvor jeg fant noe sånn som åtti musikkbiter av forskjellig størrelse. Så der har du bakgrunnen. La oss si at vi gjorde et dobbeltalbum fordi vi hadde såpass mye god musikk til rådighet. Jeg mener, hvorfor krangle om repertoaret når absolutt alt er bra. Samtidig har det jo blitt litt typisk oss – vi er ikke bare blomsterkonger, men konger av dobbeltalbum (latter).

-Det later til at mange holder “Sleep With The Enemy” som favorittlåt. Selv om skiva er jevn står denne i relieff.

-Virkelig? Interessant! “Sleep With The Enemy” er ikke nødvendigvis min favorittlåt fra “Waiting For Miracles”, men jeg er svært fornøyd med den. Ikke minst synes jeg Hasses vokal er et sterkt element. Til historien hører det at jeg måtte overbevise de andre om “Sleep With The Enemy”. Mitt argument var at låten må spilles inn, da den vil komme til å stå seg godt i live-repertoaret. Låten er ikke komplisert progrock; den huser verken tolv ulike taktslagsrytmikker eller særlig komplekse akkordbrytninger. Samtidig har den nok Flower Kings-drama til å passe utmerket inn. Jeg vil tro at “Sleep With The Enemy” kan falle i smak også hos folk som sliter litt med progrock-konseptet. Samtidig skremmer den neppe fans av King Crimson og Yes. -Hva var The Flower Kings’ motiv og visjon da dere oppstod?

-Oi, nå må jeg spole tilbake og tenke over hvordan jeg først kom inn i musikklivet. Da jeg var 17 ble jeg med i Kaipa. Jeg visste lite om progrock den gangen. En viss peiling på hvem Robert Fripp og Steve Howe var hadde jeg selvfølgelig, men strengt tatt gikk det mest i Jimi Hendrix, The Allman Brothers Band og den slags. Det viktigste for meg til å begynne med var å spille, først bass og deretter gitar. Kaipa ble et bra band, og jeg kan huske at vi kalte oss “symfonisk rock”. Først lagde vi noen demoer

52 NRM 2-2020

og deretter debuten. I fem år turnerte vi rundt i Sverige, jobbet hardt og tjente nok til å få hjulene til å rulle. Jeg minnes at jeg slukte alt i perioden, og at jeg rigget et hjemmestudio og stupte inn i produksjonsteknikk.

I tillegg gjorde jeg mye session-arbeid, deriblant for ulike blues- og metal-band, og for svensktoppen (latter). I 1989 ble jeg far, og da ungene var små inntraff en liten midtlivskrise. Skal jeg virkelig måtte skrive popmusikk for å tjene til livets brød? Dette var et spørsmål jeg slet med.

Omsider kom jeg frem til at jeg ikke ville skrive etter etterspørsel – jeg ville lage sinnssyk progrock og drite i om det solgte. Dernest startet jeg eget selskap, skrev “The Flower King”-plata og solgte til Europa, Japan, USA og Sør- Amerika. Med glede og forbauselse merket jeg at markedet var stort, og før jeg visste ordet av det ble jeg invitert til Canada og USA hvor jeg spilte samme kveld som John Wetton. The Flower Kings ble dannet i den konteksten, og fra 1995 fulgte en serie med album. Vi spilte i Frankrike, Polen, England og overalt, og gikk fra å selge tusener til titusener. Å signere med Inside Out var heller ikke dumt.

-Du er jo en slags førstegenerasjons progrocker. Var dere i Kaipa oppmerksomme på det som foregikk i Storbritannia i samme periode?

-Absolutt. For meg startet det noen år tidligere, med Procol Harum.

Resten kom senere. Procol Harum var det første symfoniske rockebandet, og jeg minnes hvordan jeg spilte i stykker det første eksemplaret jeg hadde av “A Salty Dog”. Tjue minutter lange sanger med orgel, strykere, vokalharmonier og soli var det jeg søkte. Så kom jeg over “In The Court Of The Crimson King”, og spilte i stykker den også. Herregud, den plata hadde alt – intense trommer, mellotron, saksofon, heftige gitarer og nydelige vokalmelodier. Klart vi var preget.

-Den der mener jeg å ha hørt før.

-Ha-ha! Nylig snakket jeg med min bror om dette, som kunne fortelle at “In The Court Of The Crimson King” er blant Nick Caves favorittplater.

Jeg mener også å ha lest at Kurt Cobain var King Crimson-fan.

Progrockens nedslagsfelt er nok mye større enn mange tror. Dens dårlige rykte skyldes trolig først og fremst musikkjournalistene, som selvfølgelig heller ikke likte Kaipa. Men det betyr ingenting. Som musikere lager vi det vi liker, og hvis vi liker det er det garantert flere der ute som liker det.

-Hva tenkte dere så omkring de samtidige svenske?

-Sverige var godt inne i progrocken. Samla Mammas Manna, Fläsket Brinner, November – listen er lang. November er et litt unnerkjent band, kjenner du til dem? De begynte allerede i 1969 og var steinbra fra starten.

Samla Mammas Manna elsker jeg også. De irriterte meg litt til å begynne med, ettersom de alltid lå et hestehode foran Kaipa – de var rett og slett litt bedre enn oss (latter). I ettertid ser jeg at jeg kanskje var misunnelig, særlig da de kom med “Måltid”. Hvilken skive!

-Din tilnærming til gitar og soli synes nærmest jazzmusikalsk til tider.

-Vel, jeg har aldri spilt i “jazzband”. Eller, jeg har kanskje spilt i et

norwayrock.net

jazzband eller to, for eksempel Electric, som jeg hadde med Jonas for et tiårs tid siden, men jeg gikk aldri inn for å bli jazzmusiker. Electric var også mer en slags homage til Weather Report og Return To Forever. Med det sagt så er jeg definitivt en improviserende musiker. Kall det blues, rock, raga eller Zappa-musikk, men ikke kall det jazz. Jeg ville iallfall ikke kalt det jazz.

-For en stund tilbake gjorde du en serie med konserter som Steve Hacketts bassist.

Hvordan kom dette sammen?

-Ah, det er en lang historie. Steve er en nysgjerrig musiker, så han visste hvem jeg var fra mitt arbeid med Kaipa, The Flower Kings og Transatlantic. Jeg kan huske at vi spilte på en festival i Tyskland. Steve skulle selv spille neste dag, og en morgen hvor jeg hadde frokost med Nad Sylvan hørte jeg plutselig en stemme – Hello, Roine. Stemmen tilhørte Steve. Haha, Nad holdt på å falle av stolen.

Nad er verdens største Genesis-fan, til og med større enn meg, og der stod altså Steve Hackett og søkte kontakt. Smått surrealistisk, kan man si. I neste omgang spilte vi med ham på en festival i Spania. Samtalen fortsatte og det hele resulterte i at Steve gjestet hos Transatlantic under en dato i London. Steve og jeg utviklet etter hvert et vennskap, og jeg fortalte ham hvor mye jeg elsker det han gjør med det gamle Genesis-materialet. Dernest kom et tilbud om å spille i bandet hans, da han for tiden sto uten bassist. Herregud, jeg måtte nesten si nei, ettersom jeg var opptatt med en plate med Jon Anderson. Snakk om

norwayrock.net

dilemma! Imidlertid var det ingen bråhast, og Jon skulle dessuten på Yes-turné, så bitene falt heldigvis på plass. Det morsomme er at Steve aldri informerte meg om hvor lenge turnéen skulle vare. Først gjorde jeg tjuefem konserter, men da han begynte å snakke om datoer i Australia ble jeg smånervøs og tok kontakt med managementet. Ha-ha, jeg endte opp med å gjøre over hundre datoer som bassisten hans! Deretter måtte jeg avspasere med tungt hjerte for å konsentrere meg om familien.

Vi turnerte USA to ganger i perioden, og jeg elsket å være i bandet hans, men jeg kunne altså ikke dedikere livet mitt til å være Steve Hacketts bassist.

-Hvilke tanker har du omkring progrockbegrepet?

-Jeg bruker å si det sånn: Progrock er ingen stil, men et frihetskonsept. Ved å operere innenfor dette kan jeg gjøre alt – det være seg blues, jazz, metal, elektronika eller jodling.

For meg er det viktig å ta musikk på alvor; damer og idoler bryr jeg med ingenting om.

Underholdningskulturen interesserer meg heller ikke, selv om jeg ikke isolerer meg fra den. Noe må man jo få med seg, og det er viktig å være høflig mot folk i bransjen og så videre, men først kommer komposisjonene og interaksjonen mellom oss som skriver og fremfører dem. Jeg har snakket mye med Steve og Jon om dette, og vi deler alle den oppfatningen. Det er litt “jazzmusikerens mentalitet” – frihetsfølelsen og kjærligheten til musikk er det som driver oss Hvis vi kan

gjøre det vi vil i musikkens tjeneste, frembringe latter og tårer og samtidig tjene litt penger på det, er vi fornøyde. På mystisk vis får vi det til å fungere. Herregud, The Flower Kings er nå nominert til en svensk grammy. Er ikke det utrolig?

-Jo, og ikke minst fortjent! Hva kan vi forvente det kommende året?

-Det er mye på gang nå. En ny Transatlantic-skive står for eksempel på trappene. Arbeidet med den må nok avbrytes noen ganger før den kommer, blant annet på grunn av Flower Kings-aktiviteter, så som Cruise To The Edge-festivalen, men den kommer. Etter Cruise To The Edge skal vi til Canada for å gjøre to konserter. Så er det dags for å begynne å tenke på neste Flower Kingsskive. Den må vi nemlig sette i gang med nå, hvis vi skal få den ut i løpet av året eller begynnelsen av 2021. Når jeg tenker meg om skal vi også gjøre en konsert i Norge. Jeg tror det var nordafor et sted, på en festival.

-Og deretter følger turnering med The Flower Kings?

-Jada, og i den forbindelse er planen å besøke steder vi ikke har besøkt på lenge, for eksempel Spania, Portugal og Slovakia. Til Russland skal vi også. Ambisjonen er å være mest mulig tilgjengelig. Samtidig må vi jobbe med plata. Det er god stemning i The Flower Kings i disse dager, kanskje er vi nå på vårt lykkeligste. Alt ser i grunnen ganske blomstrete ut.

NRM 2-2020

53

Kari Rueslåtten tilbake på morsmålet Man kan være sikker på flere ting selv under krisetilstander vi er midt oppe i om dagen - for eksempel at sommeren uansett kommer, det finnes alltid en bra serie på Netflix man enda ikke har sett - og Kari Rueslåtten lager alltid nydelige plater. Vi ble oppringt av selveste for litt info rundt sisteslippet “Sørgekåpe” - hennes første norskspråklige på 25 år pluss mye annet deriblant litt nødvendig snakk rundt 3rd And The Mortal og enda mere til.

Take it away Kari!

TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: ARILD JUUL

- Gratulerer med nok en knallfin plate!

- Tusen takk, så hyggelig! Jeg skjønte fort når jeg begynte å lage musikken at den kom til å bli litt annerledes enn de tre foregående platene. Det føltes litt nærmere meg, og kom til å ende opp mer akustisk enn vanlig.

- Ja, den er litt mer lavmælt enn hva vi er vant til?

- Ja, helt enig - lavmælt er et fint ord. Og da skjønte jeg samtidig at det måtte bli norske tekster denne gangen. Det kom helt naturlig og jeg følte at det kom til å forsterke det uttrykket jeg ville ha frem. Jeg synes også at det er vanskeligere å skrive på norsk enn engelsk så det ble samtidig en utfordring overfor meg selv.

Engelsk ligger mye lettere for meg ettersom jeg både er vant til å skrive tekster på engelsk, men norsk føles mer personlig og “in your face” for å si det på godt norsk. Samtidig finnes det langt mer å velge mellom når du skriver engelsk taster du inn et adjektiv kommer det mange varianter mens det nesten ikke finnes noen alternativer på norsk. Plutselig forstår jo også barna og foreldrene mine hva jeg synger om også, så det er fint.

- Jeg har også sett at dine internasjonale tilhengere har gitt veldig positive tilbakemeldinger på tittelsporet som ble sluppet i forkant?

54 NRM 2-2020

- Det stemmer, og det var jeg virkelig spent på; Hvordan vil de som hører på meg som ikke skjønner norsk reagere på dette? Derfor ble jeg veldig glad når jeg fikk så mye positivitet utenlands for “Sørgekåpe”, og det betydde mye for meg.

- I presseskrivet hang jeg meg opp i en spesifikk setning - nemlig “Følelsen man kan ha i ensomme timer der alle tanker blir blåst ut av proporsjoner”. Skremmende treffende i disse coronatider eller?

- Ja, det er sant - det tenkte jeg ikke på, haha! Men når det er sagt lever vi nå i en tid som ingen kunne ha sett for seg på noen som helst måte. Både tekstene og presseskrivet ble skrevet i lang tid før denne krisen traff, så det er nok helt tilfeldig. Plutselig får mange tekster og sanger en helt ny dimensjon og mening.

- Vi må snakke om et par låter jeg har notert meg på “Sørgekåpe”, deriblant “Øye For Øye”-sinnataggen som bryter med absolutt alt annet på skiva. Hva er bakgrunnen for denne, og hva handler den om?

- Den skulle bryte, det var hele poenget.

Jeg er veldig glad i sagn og eventyr, folklore og historier og holder veldig kjært de få vi har her til lands om hvordan ting var før i tida. Så jeg tenkte å lage en sang om hevn og hvordan man fikk utløp for det på en helt annen måte enn hva vi har lov til i våre dager. Så det ble på en måte en anti-sang, en slags krigersang mot slutten.

Akkurat dette fortalte jeg til Jostein (Ansnes) som har produsert skiva, men han ville ikke ha den med da han ikke syntes at den passet inn.

Det er jo hele poenget med den, informerte jeg om og det er derfor den er med. Jeg ba han om å leke seg litt med den og se hva den kunne ende opp i, så han skulle tenke på det. Stedet vi spilte inn skiva på var en flott låve som var bygd om til et fantastisk musikkstudio, med mat i kjøleskapet på andre siden av gårdsplassen.

Jeg hadde akkurat vært der og fått i meg litt mat da jeg hørte de holdt på med en dritkul låt og lurte på hva dette var, og da hadde Jostein gjort om idéen min til denne fantastiske låta som da til slutt endte opp på skiva - og det er jeg veldig glad for.

- Avslutteren “Storefjell” lover nesten en episk og storslått avslutning, men som aldri kommer så den ender på en måte litt ventende. Var dette noe dere diskuterte?

- Vi var fra starten av klare på at det skulle låte nært og ekte, ikke så mye klang med mye akustiske instrumenter. Men når det kom til akkurat “Storefjell” tenkte jeg at her kan vi slippe oss løs litt - helt riktig. Men da jeg sang inn refrenget ble det veldig sart, og det ble førende på hvordan den endte opp. Den handler om det indre, og vi alle var enige i om at det da ikke skulle bli noe storslått - men heller bare slutte egentlig.

- Du hadde et ganske langt opphold på

norwayrock.net

ti år, men ble inspirert av Tuomas Holopainen i Nightwish til å starte opp igjen. Hva skjedde der og hvorfor sluttet du i utgangspunktet?

- Jeg visste ikke at det skulle bli sånn da, da jeg tok pausen. Jeg har helt siden starten vært veldig målbevisst og klar på at jeg skulle holde på med musikk, men noe skjedde der jeg fikk et slags metningspunkt og jeg kjente at jeg ville gjøre andre ting. Dette hadde også med at jeg begynte å bli klar for å få barn, og ville ha litt sikrere rammer. Derfor begynte jeg på utdanningen min på den tiden og ble helt oppslukt av det. Så da ble det ikke noe musikk for jeg tenkte at det ikke lot seg kombinere og var egentlig fornøyd med det. Men så får jeg da helt ut av det blå en telefon fra manageren til Nightwish som inviterer meg ned til konserten de hadde i byen noen dager senere. “Tuomas vil gjerne at du kommer på konserten for han vil snakke med deg” var vel ordlyden. Jeg tenkte ikke noe mer over det og hadde egentlig tenkt til å droppe det da mannen min fikk overtalt meg. Så vi dro og møtte de, og de var verdens hyggeligste folk. Så da Tuomas lurte på hvorfor jeg ikke holdt på med musikk noe mer fortalte jeg det at jeg hadde fått barn så det ikke lot seg gjøre. Da lo de godt rundt bordet og informerte meg om at det hadde de og, og det var slett ikke noe problem. Det gjorde noe med meg og lysten til å drive med musikk igjen.

- Det synes, for du har vel knapt vært mer produktiv som etter comebacket?

- Det er så sjukt, og helt riktig. Jeg tror det er som om jeg har samla opp under pausen uten å tenke på det, for når jeg først satt meg ned bare flommet det ut. Det er nesten som tida har stått stille og jeg alltid har gjort dette, bare mer enda mer glede enn på veldig lenge. Litt mer befriende, og tanken på at Tuomas var inspirert av oss når han starta Nightwish inspirerte han nå meg. Veldig hyggelig tanke og veldig fint. Han ble også mer på den første singelen min og spilte piano på en 3rd And The Moralcover jeg hadde med.

- Dagjobben din er som faggruppeleder for kompetanse- og ledelseutvikling på NTNU; Dette høres ut som en rimelig massiv stilling, hvordan jonglerer du det med musikklivet?

- Nei, det kan du spørre om - jeg tar meg i å lure på det samme mange ganger. Men jeg tar ut mange permisjoner når det trengs og har en skikkelig fleksibel arbeidsgiver som gjør livet langt lettere. De kan jeg ikke få fremsnakket nok. Samtidig så får jeg en ekstra energi når jeg står midt oppe i det, så det får meg igjennom begge deler - selv om det nok blir litt lite søvn til tider. Men det er ikke noe alternativ sånn jeg ser det, for det er lite inntekt i musikklivet om dagen så da er det betryggende å vite at jeg ikke er avhengig av å tjene penger der.

- Jeg ser for meg at det nok kan være litt befriende og inspirerende å ikke ha det presset over musikken også, at det ikke er det som betaler regningene?

- Helt klart, og ikke minst å slippe alle reisedøgn man da må ha ettersom det er konsertbiten som gir mest inntekt. Det er veldig godt å få være mye mere hjemme, også har jeg samtidig en veldig spennende jobb da. Det må også nevnes.

- Etter en meget lang og innholdsrik karriere vil jeg tippe du har mange høydepunkter, jeg vil tippe oppvarmingsjobben til a-ha på Sverresborg er en av dem?

- Det har du helt rett i, det var virkelig et moment. Det var fullt av folk, og de fulgte med på hva vi gjorde - noe som ikke alltid skjer på oppvarmingsjobber. Publikum var veldig med og skapte stor stemning for oss, og det var helt magisk. Såpass magisk at Jostein, som alltid er med på alle konsertene mine, spurte meg om vi ikke skulle stoppe da, haha!

Men jeg kan også trekke frem et annet veldig spesielt øyeblikk, nemlig når vi skulle til Sør-Amerika på turné med The Sirens (sammen med Anneke Van Giersbergen fra The Gathering og Liv Kristine Espenæs Krull fra Theatre Of Tragedy og Leaves’ Eyes). Der hadde jeg aldri vært før, men hadde fått med meg bra respons derifra på diverse sosiale medier i form av likes og hyggelige kommentarer fra Mexico, Chile og Argentina blant annet. Men jeg tenkte aldri på det som virkelig hvis du skjønner ettersom jeg da ikke hadde fysisk vært der. Så da skulle vi på denne turnéen og

norwayrock.net

skulle møtes i Mexico, men flyet jeg skulle ta fra Oslo til München lettet aldri fordi det var for mye snø så jeg kom ikke frem og da jeg først kom frem var alt stengt og flyet jeg skulle ha tatt derifra til Mexico hadde reist for lenge siden.

- Jeg kjenner panikken spre seg i en kropp som er avhengig å være tilstede i timesvis før flyet skal boardes.

- Ikke sant, og du kan jo se for deg i tillegg at du er på vei mot selve Drømmen - som du da må innse ikke blir noe av. Men så klarte vi ved hjelp av Liv som snakker veldig bra tysk etter å ha levd der i såpass mange år å få plass på et fly dagen etter i stedet for to dager etter som Lufthansa i utgangspunktet fikk til. Så brått befinner jeg meg i Mexico City og det er rundt 40 minutter til konsertstart. Det kunne umulig gå tenkte jeg, men heldigvis fikk jeg enormt mye hjelp fra alle fra ansatte på flyplassen til de som fikk meg til konsertstedet - så jeg kom omsider frem og gikk omtrent rett ut på scenen. Og så kan alle tekstene! Fra både The Sirens og låtene jeg gjorde i gamle dager - og ikke bare er publikum med, de er helt med. Det var helt sinnsykt og jeg følte at jeg fløy. Mange hundre til stede som kunne alle tekstene, og det var noe jeg aldri kommer til å oppleve noe liknende av igjen.

- Til den motsatte enden; Har du noen lavpunkt i løpet av samme karriere?

- Ikke i den forstand, selv om det selvfølgelig har skjedd negative ting i løpet av alle årene også. Men jeg er ganske flink til å ikke dvele ved dårlige opplevelser - heller fokusere på de positive, som turen til Sør-Amerika. Jeg kan, men velger å legge det bak meg. Men lavpunkt ja, den så jeg ikke komme så den må jeg tenke litt på. På en måte var et helt åpenbart lavpunkt da det gikk opp for oss at vi ikke kom til å selge CDer lenger. Da var jeg signert på et svensk selskap, og min kontaktperson ringte meg og sa de ikke ante hva de kom til å gjøre fremover. I utgangspunktet synes jeg det var spennende med strømming, for det var noe nytt og annet. Men det sendte sjokkbølger til omtrent alle små selskaper, selvsagt de største og - men spesielt de mindre fikk det hardt. Det var på en måte en kollektiv sorg som vi ikke visste hvordan vi kom til å håndtere. Det er nok det som sitter igjen aller mest. Men for å snu på det så har jo samtidig strømmetjenesten nå fungert optimalt for artister som meg som har noen fans i mange land, plutselig har man et eget samfunn der man kan møtes og få folk nærmere på en helt annen måte enn før. Så nå vil jeg ikke ha det på noen som helst annen måte, selv om inntektsgrunnlaget er et helt annet. Men jeg trykker enda opp både CDer og vinyler for det finnes heldigvis fortsatt folk som meg som liker å titte i booklet’en for å se hvem som har spilt og skrevet musikken. Det er kjempefint at vinylen har fått et lite comeback i det siste.

- For å ta oss helt tilbake til start så startet du opp i ikke ukjente band som 3rd And The Mortal og Israelvis. Er den erfaringen noe du vil si du fortsatt har med deg i dag?

- Ja, det vil jeg si. Det var med å forme veldig mye av startpunktet, og jeg tenker at jeg forstatt gjør mye av det samme i dag. Jeg har fortsatt med mye 3rd And The Mortals-låter når jeg spiller live, og jeg blir spurt veldig mye om det fra fans som har fulgt musikken min helt siden den gang. Det synes jeg er utrolig stas. Det er stort at jeg har fått vært med på det, og jeg føler at det er generelt dypt musikkinteresserte folk som hører på den type musikk - som prog og metall.

- Kan du fortelle meg hva 3rd And The Mortal egentlig betyr? Det har jeg lurt på siden 90-tallet.

- Nei du, det er en hemmelighet, haha!

- Fillern. Hva hvis du får tilbudet om en gjenforening, kunne det ha vært interessant?

- Det er jo noe som vil har lekt med tanken på flere ganger ja, så man skal aldri si aldri. Den kan fort skje en gang, og flere av de som var med i 3rd And The Mortal er jo fortsatt aktive musikere. Det hadde vært artig, for de årene er unektelig en fin tid av livet mitt. Vi har dog ingen direkte planer, men aldri si aldri.

- Da fikk jeg overskriften min: “3rd And The Mortal er tilbake!”!

- Haha! Da tror jeg nok folk blir skuffet dessverre.

NRM 2-2020

55

Den svenske duoen Johnossi hadde akkurat gitt ut sin sjette utgivelse “Torch // Flame” og var på vei til å gi seg ut på en lengre turné da Covid19 satte en brutal stopper for det hele.

Men viruset stopper ikke Norway Rock Magazine, så vi fikk vokalist og gitarist John Engelbert på tråden for å fortelle litt om skiva, bakgrunnen til bandet - og ikke minst hvorfor oppvarmingsjobben foran Green Day på Ullevi ikke er blant hans personlige høydepunkt med bandet.

med fakler og flammer TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD

- Gratulerer med det som for meg er årets hittil beste album!

Dere må vel være fornøyde med jobben dere og?

- Det er jo helt fantastisk å høre, tusen takk! Vi synes jo selv at vi har gjort en veldig bra skive, men det er alltid fint å høre at andre setter pris på det også. Vi har fått noe tilbakemeldinger online fra fans, men ettersom vi som mange andre måtte sette stopper for konsertplanene har vi ikke fått følt på det live enda. Men det føles som om folk liker albumet, så absolutt.

- Hvordan foregikk skriveprosessen? Er det du som lager det meste eller er det et samarbeid med den andre halvparten Ossi (Oskar Bonde, trommer og vokal)?

- Vi begynte å skrive rundt sommeren 2018, da vi bestemte oss for å lage et nytt album. Jeg er en sånn person som ikke skriver musikk før vi setter oss ned for å lage en skive. Du har de som lager musikk hele tiden, men jeg er så definitivt ikke en av dem. Jeg trenger å ha tidsfrister og vite hva jeg skal gjøre før jeg setter i gang, så vi fant ut den sommeren at det var på tide med en ny plate, og satte i gang ganske så kjapt deretter.

Dette er også første gang vi har med Mathias (Franzén) som spiller keyboards med oss live på låtskriversiden. Etter alle år vi har spilt live sammen har vi nesten blitt mer som en trio enn en duo, og vi visste at han var en flink låtskriver så det var veldig spennende for meg å få inn en person til der. Det viste seg da at han og jeg i tillegg skriver ganske likt og har rimelig likt musikkspråk så det ble så det passet som bare det.

- Det tenker jeg må ha vært ganske inspirerende?

- Så absolutt. Tidligere har jeg skrevet tekster og melodier som jeg har presentert til Ossi også har vi snekret det sammen på et vis - Ossi skriver ikke musikk men er med på å arrangere, så det å få inn en ekstern som tenker på samme måte hva melodier gjelder har gjort oss veldig 56 NRM 2-2020

godt. Det har vært veldig bra for meg å få en låtskriverpartner og det var ekstra gøy å gjøre dette albumet. Låtene kom på rams og følelsen var bra i gjennom hele prosessen. Dog er det alltid en krevende prosess på grunn av de ekstreme høye kravene man setter til seg selv fordi man vil at produktet skal bli bra, men det var allikevel en ekstremt positiv prosess. Det føltes som en lettelse å dele byrden med en annen person.

- Er dere blant de som skriver et vell av låter og velger de 13-14 beste til en skive, eller skriver dere til dere føler dere har et album?

- Vi lager sjeldent klart en låt hvis vi ikke umiddelbart føler at den ender opp på skiva. For å svare direkte er vi ikke et band som lager et overflod av låter - heller har vi mange idéer hvor de vi føler for tidlig er de vi gjør ferdig ganske fort. Vi hadde faktisk 13-14 låter, men på de 13-14 låtene var det i tillegg mengder av idéer som ikke kom med. Jeg vil si at så mye som 80-90% av det vi skriver skrotes tidlig. Jeg pleier daglig å sette meg ned for å skrive noe til bandet, men det aller meste ender opp som drit og ender på skraphaugen.

- Hva ligger i tittelen “Torch // Flame”?

- Når vi var et stykke ute i prosessen hadde vi fortsatt ingen albumtittel, men var enige om at en av låtene skulle titulere skiva. Så vi bestemte oss for at vi ikke skulle stresse med det, men få ferdig de låtene vi ville ha med og finne den tittelen vi syntes representerte oss og albumet på best mulig måte tekstmessig. Da endte vi med akkurat “Torch // Flame” for vi ser på det ganske filosofisk - fordi akkurat lommelykten (som “torch” betyr på svensk, journ. anm.) retter søkelyset mot et bestemt sted og symboliserer vår søken fremover i den moderne verden, mens det naturlige lyset - eller ilden som bor i oss alle gir næring til å leve i nuet.

- Har dere en rød tråd i tematikken tekstuelt eller følger hver tekst sin egen låt?

- Jeg vil ikke si at det er noe utpreget tema, men jeg beveger norwayrock.net

meg stort sett innom samme tema på alle album - det vil si eksistensielle tanker fremfor dagligdagse tema. Det handler mer om de større tankene rundt det underbevisste, både når jeg skriver tekst og melodi. Jeg vil si at en av våre tidligere skiver “Mavericks” nok hadde en klarere rød tråd enn “Torch // Flame”, men tekstene er samtidig veldig Johnossi - så tråden er nok der et sted allikevel.

- Vi må ta dette tilbake helt til starten; Hvordan kom dere sammen?

- Vi møttes som ekstremt unge i 2004, uante om at vi skulle utgi noe som helst sammen allerede i 2005. Første gang vi møttes var jeg 13 og han 16, og i den alderen er tre år ganske mye så vi omgikk hverandre ikke så mye til å begynne med. Ossi tilhørte en eldre aldersgruppe, der han spilte trommer i et band og jeg sang i et annet men hadde øvingslokaler ved siden av hverandre så vi visste tidlig hvem den andre var. Men når vi ble eldre og jeg var rundt 17-18 begynte vi å bli riktig så gode kompiser og var kompiser i mange år før vi begynte å spille sammen. Jeg har aldri skjønt hvorfor det tok såpass med tid, for vi snakket lenge om at vi burde begynne å spille sammen og vi visste begge hva den andre var god for. Men når vi først fikk gjort det gikk det veldig fort, vi hadde umiddelbart en helt spesiell energi sammen når vi spilte. Når jeg ser tilbake på det var det dumt at vi ventet så lenge, for hadde vi begynt når vi var 17 og 20 så hadde vi spart fem år av livene våre. Det var rett og slett magisk der jeg ble en langt bedre gitarist og han en enda bedre trommis. Vi utfylte hverandre på en helt spesiell måte, og som sagt gikk det veldig fort til telefonene begynte å ringe og siden har vi bare kjørt på i 15-16 år.

- Bestemte dere tidlig at det bare skulle være dere to, og hva var grunnen til det i så fall?

- Til å begynne med var det helt tilfeldig, for vi hadde ingen venner som spilte bass.

Riktignok ble vi kjent med en som skulle prøvespille med oss, men han dukka aldri opp så det ble ikke noe av. Men vi syntes samtidig at det fungerte veldig fint som det gjorde med bare oss to, og spilte inn en demo i den settingen også som vi sendte rundt til venner og bekjente der alle syntes det var fett at det bare var oss. Så prøvde vi å spille live noen ganger

norwayrock.net

og fant ut at vi ikke savnet noe som helst. Hvis ting fungerer som det skal, hvorfor fikse på det? Det føltes veldig naturlig, samtidig så ting skjedde såpass kjapt at vi ikke rakk å finne en bassist. Det sagt; Etter noen album følte vi for å utvikle oss videre og kjente at vi trengte et nytt element inn i musikken vår. Da tok vi inn Mathias, men på tangenter og klaviatur istedet for bass, for når vi gjorde “Transitions” hadde vi med en del tangenter på skiva og ville ha med dette live også. Da var han et naturlig valg for oss, og siden den gang har hans rolle bare vokst videre inn i bandet. Man må en gang utvikle seg i en retning, og det er tross alt ganske begrenset hva man får til med trommer, gitar og sang. Vi følte at det holdt med tre album med den konstillasjonen, og vi kommer jo alltids tilbake til de låtene i livesettinger og får tilbake den energien vi hadde på den tiden som en renspikka duo. Det er kult å kunne blande den med andre elementer.

- Dere fikk tidlig deres hittil største hit

med “Man Must Dance” allerede utgitt med debuten med over 20 millioner avspillinger på Spotify. Var det en umiddelbar suksess eller har den vokst seg dit med tiden?

- Det har kommet over tid. Det morsomme er at det er en av de første låtene jeg skrev til oss - faktisk den andre etter vi startet opp. Jeg presenterte den for Ossi tidlig i fasen, og når du hører på låten er den helakustisk på versene før den smeller til på refrenget og det var der vi fant tonen. Rolige akustiske vers før det tok av på refrenget. Men for å svare på spørsmålet ditt var det overhodet ingen hit når vi slapp den - den fikk overhodet ingen radiotid på noen som helst måte men har vokst på verden suksessivt siden.

Jeg tror jeg aldri har hørt den på svensk radio, men på tysk radio har den vel kanskje blitt en hit i den forstand. Når det kommer til min egen

del har jeg en form for hat/elsk-forhold til den.

Jeg er sinnsykt lei av den, men er samtidig veldig glad for at jeg skrev den.

- Jeg vil tippe at det er den sangen dere aldri slipper unna - som dere må spille hver eneste gang?

- Absolutt, og det gjør vi. Vi prøvde en gang i Tyskland hvor vi ikke spilte den og folk ble jævlig forbanna, Vi er nødt til å spille den, ellers går det ikke.

- Når vi er inne på konserter vil jeg tippe at oppvarmingsjobben for Green Day på Ullevi må ha vært et aldri så lite høydepunkt?

- Njaei, jeg vet faktisk ikke. Altså, å spille foran Green Day på en såpass stor scene foran såpass mange folk er selvsagt enormt for oss men samtidig er det ikke vår konsert og så og si samtlige tilstede er der for de som kommer etter. Det var moro, så absolutt - men personlig foretrekker jeg å holde våre egne konserter der de som er der er der for oss. Vi har spilt på festivaler rundt i Europa med samme antall tilskuere, og ikke misforstå da jeg sier at det selvfølgelig var stort - men at det var et høydepunkt, det vil jeg ikke si.

- Hvordan håndterer dere dagens Corona-krise, og går det bra med dere?

- Vi lever som alle andre, det er ikke så mye annet å gjøre. For oss var det kjedelig at det kom når det kom - vi skulle akkurat starte turnéen før det ble andre planer. Det er det verste for vår del, for det er en stund siden vi har vært ute å gjort dette nå. Men alle er påvirkede på hvert sitt sett og vi er ikke noe unntak. Heldigvis har vi får flyttet det meste til høsten, og vi håper jo at dette er over innen den tid.

- Skrekken for musikkinteresserte som undertegnede er jo at dette kan bety slutten på både band og spillesteder man er glad i, kommer dere til å klare dere?

- Absolutt, og det er mange som kommer til å få slag og det er mange som kommer til å ta veldig mange slag. Det er forferdelig den situasjonen vi er i, men vi kommer til å klare oss. Vi har holdt på såpass lenge at det skal mere til for å ta knekken på oss, og vi holder oss opptatte med å skrive nye låter og planlegge fremtiden så lenge.

NRM 2-2020

57

Fra svunnen tid og fremover Fjorten år har gått siden vi hørte nytt materiale på plate fra sørlendingene i Green Carnation. Med «Leaves Of Yesteryear» oppsummeres bandets musikalske karriere, samtidig som den staker ut kursen fremover. Vokalist Kjetil Nordhus deler sine fremtidstanken om både musikk og teknologi.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: PETTER SANDELL LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER

For to år siden kom en særdeles nydelig DVD med fremførelsen av albumet «Light Of Day, Day Of Darkness», kalt «Last Day Of Darkness». Dette var første utgivelse etter at bandet takket for seg i 2007.

- Da vi ga oss var det nok ingen som trodde vi kom til å gjøre noe sammen igjen. Ikke fordi vi var uvenner, men fordi vi følte oss veldig ferdig med dette prosjektet. Etter hvert som årene går så begynner man jo å savne det å spille sammen, men også det sterke emosjonelle forholdet til de som liker oss. Da vi spilte inn DVD’en «A Night Under The Dam», var vi det første bandet som spilte under demningen høyt oppe i fjellet. Det er jo et ekstraordinært spillested med en helt egen stemning. På tampen av 2013 får vi en henvendelse fra samme festival om vi vil være det siste bandet som spiller der, for demningen skal legges under vann. Det var så spesielt for oss å spille der første gangen at vi tenkte at dette var god nok unnskyldning til å se hvordan det var å spille sammen igjen. Og det var en god opplevelse igjen det, og da gikk vi fort sammen for å se om dette kunne lede til noe mer. Så nærmet det seg jo femten års jubileum for «Light Of Day, Day Of Darkness» plata og da bestemte vi oss for å slå på stortromma og legge sinnssykt mye arbeid i å feire dette. Du vet, at dette er jo et band som hadde vært borte fra sosiale medier i ti år, samme tid som alle andre band har brukt disse mediene til å bygge seg opp. Så det var ikke bare for oss å knipse så var vi på samme sted. Vi måtte gå litt tilbake og søke i gamle kontakter for å finne egnede steder å fremføre dette jubileet. Produksjonen var jo så gedigen at vi kunne ikke spille rundt på små klubber. Så vi endte opp med noen få, men veldig nøye utvalgte konserter. Første konsert var Blastfest i Bergen, og da ble vi nok litt satt ut av hvor stort folk syntes det var at vi var tilbake igjen. Og ikke minst hvor spesiell den låta er for mange. I enkelte partier kunne du se fem til ti personer stå og gråte, og vi var jo ikke forberedt på at det skulle bli så emosjonelt. Men det er så klart en fin ting. Gjennom de neste konsertene på Roadburn, Progpower og de to i Kristiansand, hvor det kom folk fra sytten land og som resulterte i DVD’en, så var det mer enn nok til å skjønne at det var interesse for oss. Og vi likte godt å spille sammen også, 58 NRM 2-2020

så da kom ideen om å tenke på nytt materiale. Vi brukte veldig mye tid på å finne ut hva vi skulle, hvordan ting skulle være og ikke minst at det måtte være bra nok. Det er rimelig tullete å gjøre comeback etter fjorten år med en plate som ikke er så bra som den må være. Så av materialet vi har jobbet med de siste årene er sikkert 50-60% skrotet.

Før vi forlater «Light Of Day, Day Of Darkness» er jo dette en veldig personlig plate for gitarist og eneste originale medlem Tchort.

Den handler om tapet av et barn, og samtidig gleden over å bli far på ny. En veldig sterk historie. Hvordan er det å fremføre en slik historie som vokalist? Er det «bare» en låt man må lære seg, eller klarer du å føle din kompanjongs personlige forhold til låta?

- Jaa… Ja, det er et veldig godt spørsmål. Det er nok en kombinasjon og det er absolutt ikke «bare» en låt. Jeg må vite hans motivasjon for å skrive teksten. Samtidig må jeg ta den inn i meg selv og lage mine egne referanser. Ellers blir det bare å fremføre et eller annet, og det tror jeg ikke blir bra. Så det jeg fremfører er min oppfatning av Tchorts historie. «Light Of Day» var den første plata jeg gjorde i et studio noensinne. Jeg hadde gjort noen gjesteopptredener, men aldri en hel plate og jeg visste jo absolutt ikke hva jeg gikk til. Jeg hadde jo hørt om Tchort og visste hvem han var, men kjente ham ikke. Han hadde hørt om en fyr fra Vennesla som sang i et Faith No More coverband som skulle være ganske bra, hehe.

Han kontaktet meg på bakgrunn av det og solgte inn prosjektet på en veldig edruelig måte, men jeg hadde aldri turt å takke ja til et sånt prosjekt på sparket i dag, for det var jo helt tullete ambisiøst, ikke sant? Mye av dette ble jo til i studio, og jeg vet jo nå i ettertid hvor vanskelig det kan være. Men på den tiden var jeg såpass uerfaren at jeg ikke ble nervøs.

Det er altså mye av materialet tiltenkt «Leaves Of Yesteryear» som ikke var godt nok. Med andre ord er ikke denne plata så enkel at bandet kom opp med tjuefem minutter ny musikk, slang på en nyinnspilling og en coverlåt for å rettferdiggjøre en fullengder.

- Nei, men det kan kanskje se sånn ut for en lytter. Nå som vi begynner å bli ganske voksne og har mer erfaring både som mennesker og musikere er vi nok mer analytiske i forkant om hva vi vil. Det gir en litt annerledes innfallsvinkel og vi snakket mye mer nå enn tidligere om hvor vi ville. I forrige runde kom vi med fem plater på seks år som alle var veldig forskjellige. På den tiden var vi veldig søkende etter nye ting, og mange var med oss og fant den utforskningen spennende. Det vi norwayrock.net

bestemte oss for denne gangen var å ta de mest verdifulle tingene vi fant på den tiden, det som hadde modnet i femten år og identifisert Green Carnation, og sette dette sammen til en 2019-versjon. I år er det tjue år siden debuten «Journey To The End Of The Night» kom ut, og «My Dark Reflections Of Life And Death” er jo originalt på den. Jeg har sagt i andre intervjuer at denne plata skal være en hyllest til Green Carnation, past, present and future, og bruke dette til å samle trådene. Vår måte å gjøre dette på er å ta med den låta, siden det kun er Tchort som var med på den. Han byttet jo ut hele besetningen etter første plata. Historien til dagens besetning startet jo med «Light Of Day». «Reflections» er en låt som har vært med i livesettet de siste to årene. Originalt er den veldig lite live- og lyttervennlig, så vi har laget en versjon vi synes egner seg bedre til disse formålene ut fra hvordan vi tenker i dag. Og den har fungert veldig bra og det falt seg naturlig å ta med den i studio. Både tekst og tema er så midt i blinken for dette albumet, noe som også kan sies om «Solitude» (en cover av Black Sabbath, journ.anm). En skulle tro begge disse var skrevet av samme tekstforfatter som de tre nye låtene våre.

Jeg synes det samme gjelder musikken til «Solitude» også. Dere er veldig tro mot originalen, men både tema og stemning glir veldig fint inn blant deres egenkomponerte låter.

- Jada, den har også vært i loopen vår et par år. For noen år siden tenkte vi å lage noen youtube-klipp hvor vi spilte live i studio med gjester og gjorde coverlåter på vår måte, og dette var en av de første låtene vi begynte å jobbe med. Når plata begynte å ta form og bli mer og mer helstøpt ble det klart at «Solitude» var en låt man skulle tro var laget for å være med her. Jeg vet jo at det ville komme en del spørsmål rundt disse to låtene, men jeg synes de er like viktige som de tre nye.

Green Carnations historie går helt tilbake til 1990, og er på mange måter Tchorts prosjekt. Er det han som trekker i trådene fortsatt?

- Det er klart han har hatt mye å si for den nyinnspilte låta. De tre nye låtene er bassist Stein Roger Sordals ideer. Jeg og han har

norwayrock.net

jobbet veldig tett sammen og spilt ballen frem og tilbake. Stein Roger er veldig Black Sabbath, men samtidig har han disse iørefallende refrengene. Min oppgave har vært å få inn de mer progressive og heavy elementene, både instrumentering og låtstruktur. Det har vært mye arbeid, og for eksempel «Hounds» er det vel versjon tretten vi har spilt inn. Det som er litt nytt denne gangen er at vi har vært veldig mye innom øvingslokalet før vi gikk i studio. Tidligere har vi laget en demo, spilt inn og deretter øvd på låtene på lokalet. «Sentinels» er en låt vi har spilt live et par år i forskjellige versjoner. Ser du et klipp på youtube er det sannsynligvis en annerledes versjon enn den du hører på plata.

I skrivende stund er det min favoritt på plata. En progressiv fengende låt som halvveis går over i tung groovy heavy metal, men like fullt melodisk. Jeg skjønner referansen til Stein Rogers svulstige poprefrenger.

- Den var tidlig min favoritt også. Og jeg liker den veldig godt fremdeles. Men akkurat nå… ehh, jeg har vel vekselsvis hatt alle som favoritter, hehe. Av og til når man har vært i studio så orker man ikke høre på plata på lenge. Ikke fordi man ikke er stolt, men fordi man han jobbet så hardt med den. Sånn er det ikke denne gangen. Jeg synes det er gøy å høre på den, også før den er ute, og det er et godt tegn synes jeg.

Vi kommer ikke unna korona når det gjelder Green Carnation. Da dette bladet er i trykken holder bandet releaseparty hjemme i Kristiansand. Naturligvis streamet og ikke foran publikum.

- Datoen er den samme som opprinnelig annonsert og vi begynte å jo å slippe gjesteartister til eventen. Så kom koronakrisa, og vi skjønte at dette ikke kom til å bli gjennomført i sin opprinnelige form. Ideen om å streame kom veldig tidlig og vi var veldig tidlig ute med å annonsere konserten. I mellomtiden er jo dette blitt veldig vanlig. Så vi var blant de første som annonserte en streamet konsert, men sent ute med selve gjennomføringen. Men dette er litt rart, hvorfor har man ikke tenkt på dette før? Det har jeg lurt mye på i det siste.

Hvorfor skulle vi begrense denne særdeles store dagen for oss, vårt første plateslipp

på fjorten år, kun for de som tilfeldigvis er i Kristiansand? Bare på en måned nå er det blitt naturlig å tenke at dette må jo ut til alle, ikke sant? Så med riktig markedsføring har jeg tro på at vi skal nå ut til våre fans over hele verden så de kan få med seg denne kvelden. Nå er jo Green Carnation et more is more- band, så vi skal ikke spare på kruttet. Vi pleier jo å gjøre ting som blir husket en stund. Så vi har mange ideer om hvordan vi skal få den produksjonen til å bli så bra som den fortjener å være. Det er klart, det blir jo rart å stå der uten publikum.

Men det må jo bare gå det.

Tror du dette er noe vi kommer til å ta med oss videre når krisa er over?

- Helt garantert. Norge er alltid tidlig ute når det kommer til teknologi. Husk at Vipps for eksempel kom tidlig her. Bare se på Devin Townsend, han samler jo inn en million dollar eller noe sånt til et sykehus i hjembyen sin, og det viser jo at grensene ikke finnes på internett. Du henvender deg jo automatisk til et større publikum. Vi vil så klart få tilbake de vanlige konsertene, men jeg tror vi vil se en kombinasjon. Litt som TV, hvor du også har publikum i salen, men samtidig vises for allmenheten. Jeg tror det har skjedd en revolusjon i streamingtankegangen under denne pandemien. Jeg har i løpet av de siste fem ukene hatt store opplevelser kunstnerisk sett, selv om jeg har sittet alene i sofaen.

Kvelertaks konsert var jo fantastisk. Og der kjøpte man jo billett på forhånd, som på en vanlig konsert, fikk en referansekode og så var man inne.

Tror du det er mer vi har å lære av en slik krise?

- Vi ser jo det at band lager singler spilt inn fem forskjellige steder i hvert sitt hjem. Jeg prøvde å logge meg på Stein Roger sitt studio i dag, med litt vekslende hell, men det skal vi få til. Og jeg tror vi vil se mer av samarbeid hvor man ikke trenger å være fysisk til stede.

Videokonferanser er jo nå blitt fullt akseptert og miljøet vil nok sette pris på at man ikke nødvendigvis må fly til Gardermoen for et businessmøte for å fly tilbake seks timer senere.

Miljøpartiene har vel argumenter for resten av livet, for hva som er mulig om man bare vil.

NRM 2-2020 59

IVARETAR ARVEN Tidligere Whitesnake-gitarist Adrian Vandenberg har vært en aktiv herremann de siste seks årene - han dro i gang sitt nye band MoonKings i 2014 etter å ha vært inaktiv i 18 år før det, og så ut til å trives som fisken i vannet. Overraskelsen var derfor stor da han i vinter annonserte at MoonKings ble lagt på is, og at han i stedet skulle starte opp en ny versjon av sitt 80-tallsband Vandenberg, med Ritchie Blackmores siste Rainbow-vokalist Ronnie Romero ved sin side, og med hjelp fra rutinerte ringrever som Rudy Sarzo og Brian Tichy. Vi slo på tråden til Nederland for å få fakta på bordet, samt historien om hvordan han nesten ble med i Thin Lizzy.

60 NRM 2-2020

norwayrock.net

TEKST: GEIR AMUNDSEN PROMOFOTO: STEFAN SCHIPPER

- Når begynte du å planlegge den nye retningen for din karriere?

Så vidt jeg vet spilte du konserter med MoonKings helt frem til desember i 2019?

- Beslutningen om å legge MoonKings på is var en kombinasjon av flere faktorer, men først og fremst at det ble stadig vanskeligere for vår eminente vokalist Jan Hoving å fortsette med dette på det nivået vi begge ønsket. Han er egentlig bonde og driver produksjon av farmprodukter, og da er det vanskelig for ham å være hjemmefra mer enn et par dager av gangen. Det var hovedgrunnen til at vi nesten aldri spilte noe annet sted enn i Nederland, Belgia, Tyskland og Frankrike – på steder som vi kunne kjøre til og fra i løpet av en dag. Det la store begrensninger på oss i forhold til turnering, og når gårdene hans de siste par årene bare gjorde det bedre og bedre, ble det stadig vanskeligere for ham å kunne spille i MoonKings samtidig. Veldig synd, for vi hadde et knallbra band, vi trivdes godt sammen og er stadig gode venner. Ganske lignende situasjon som da jeg sluttet i mitt første band Teaser på tidlig 80-tall – og vi spilte også en form for tung bluesrock, ikke fjernt fra det jeg gjorde med MoonKings.

I begge tilfellene hadde jeg denne trangen til å utvide min musikalske horisont, jeg hadde lyst til å lage musikk som var litt mer utfordrende, litt hardere. Og jeg var ikke lysten på å få inn en ny vokalist i MoonKings og endre stilen, for MoonKings hadde fått sin egen identitet.

- Og da passet det bra å dra i gang Vandenberg igjen?

- Ja, fra tid til annen fikk jeg et forslag fra plateselskap eller fra managementet at jeg kanskje skulle vurdere å gjenopplive Vandenbergnavnet, for fansen ville straks skjønne at det var mitt band, et hardrockband med mer melodisk snert enn mange andre band. Jeg begynte å tenke mer seriøst på det da problemene med MoonKingsvokalisten tårnet seg opp, og de begrensningene det la på bandet. Og for meg ville det kun gi mening om jeg fant en fantastisk vokalist og nye bandmedlemmer. Jeg ville ikke at dette skulle bli nok et av disse bandene som gjenoppstår fra graven kun av nostalgiske årsaker – det er det nok av! Det har jeg aldri vært fan av – det var noe som var den gang med de musikerne, i den tidsånden. Dette ser jeg mer på som et helt nytt band, men med et bandnavn som har en musikalsk arv å ivareta. Med det navnet vet folk hva de kan forvente. Og Ronnie Romero er jo uten tvil en av de aller beste rockevokalistene som har kommet frem det siste tiåret, så med ett ga det mening å gjøre det på denne måten.

- Hvordan kom dere to i kontakt med hverandre?

- Det er litt artig. For fire-fem år siden bestemte jo Ritchie Blackmore seg for å gjøre noen konserter med Rainbow igjen, med en helt ny bandbesetning, og jeg leste om denne stakkaren som skulle prøve å fylle skoene til Ronnie James Dio – og Dio-perioden av Rainbow er uten tvil min favoritt! Litt senere så jeg et opptak på youtube fra en av disse konsertene, og jeg ble fullstendig blåst i bakken av denne ukjente, korthåra fyren som fullstendig tok kontroll på scenen foran 20-30.000 mennesker. Helt spontant sendte jeg ham en melding via Facebook og sa at jeg syntes han sang dritbra, og ga ham mine beste lykkeønskninger.

Jeg fikk straks en melding tilbake hvor han sa tusen takk, han fortalte at han hadde vært stor fan av min musikk i årevis, og håpet at vi kanskje ville møtes på turné eller på en festival et sted en gang. Da jeg noen år senere skulle finne en vokalist til det nye bandet, kom jeg til å tenke på Ronnie, og sendte ham en mail for å høre om han var travelt opptatt i tiden fremover, eller om det kunne være interessant at jeg kom en tur til Madrid hvor han bodde da, for å diskutere et eventuelt samarbeid og bli litt bedre kjent med hverandre. Han svarte igjen med en gang, og sa at han hadde bare noen få konserter med Rainbow, og ellers gjorde han bare studiojobbing med diverse prosjekter, så han var absolutt interessert. Jeg fløy til Madrid, og vi fant øyeblikkelig tonen sammen. Vi tenkte ganske likt, fant vi ut, og hadde mye felles musikksmak. Så jeg fløy hjem til Nederland igjen og begynte straks å skrive låter for Ronnies røst og kapabilitet – og den er jo nærmest grenseløs.

- Når var dette?

norwayrock.net

- I fjor høst. På neste besøk i Madrid spilte vi inn noen demoer av låtene på iPaden min, og vi begynte å legge planer for fremtiden. I februar dro vi til Los Angeles og spilte inn skiva som du har hørt, og den slippes nå i mai.

- Det er to låter på den nye skiva som minner meg om Rainbowlåter som ”Gates Of Babylon” og ”Stargazer”. Fikk Ronnies Rainbowforbindelse deg til å skrive låter i den stilen?

- Tja, jeg har egentlig alltid vært fan, på 80-tallet var jeg veldig inspirert av band som Rainbow, Purple og Zeppelin. Jeg prøvde å lage låter i den retninga, med noen klassiske harmonier, som for eksempel ”Waiting For The Night” og ”This Is War”. Men det er kanskje mer tydelig nå, siden Ronnies stemme har mye av den samme klangen som det Dio hadde.

Vokalisten i Vandenberg, Bert Heerink, hadde en helt annen type stemme, og da låt låtene også annerledes. Jeg har jo lært litt som låtskriver opp gjennom årene – da jeg var i Whitesnake, visste jeg at de nye låtene måtte være noenlunde i samme stil som det fansen forventer seg fra Whitesnake. I Vandenberg hadde jeg ikke slike begrensninger, der kunne jeg la alle mine inspirasjonskilder komme frem til overflaten. Jeg hadde jo en tolv års pause fra all musikk, og da jeg endelig kom i gang igjen og begynte å skrive låter for meg selv igjen, lot jeg det bare flyte fritt. Jeg starter alltid med høye gitarer, og det som skjer, det skjer.

- Sist gang du og jeg snakka, for 3-4 år siden, spurte jeg deg hvorfor du ikke bare kalte MoonKings for Vandenberg i stedet for å begynne helt fra bunnen av med et nytt bandnavn. Og du svarte fordi du ikke ville føle deg forpliktet til å spille de gamle Vandenberglåtene.

- Hehe, joda, det var den gang, en annen tid. Jeg ville ikke være forutsigbar. Nå er situasjonen en annen, fordi jeg har helt andre musikere, andre eksterne påvirkninger, og musikken vi lager nå er mer oppdatert kontra de første Vandenberg-skivene – det er tross alt 35 år siden!

- Kommer de gamle låtene til å stå på setlista under kommende konserter da?

- Jeg har snakket med Ronnie om det, og publikum kommer selvsagt til å forvente at vi gjør det. Og jeg er jo stolt over mange av de låtene.

Svært mange av de vil passe Ronnies vokalstil helt ypperlig, spesielt låtene fra andreskiva. (”Heading For A Storm” fra 1983.) Så joda, det blir nok noen gamle låter, men vi kommer nok til å spille de litt hardere enn plateversjonen, for det er slik vi høres ut i dag – og slik ville antagelig Vandenberg hørtes ut selv om jeg hadde holdt bandet i live hele tiden.

Man skal jo utvikle seg som musiker, og man lærer jo fortløpende, som det å klare å fange den musikalske idéen du hører i hodet ditt, utforme den og fremføre den og spille den inn.

- Når var sist gang du spilte gamle Vandenberg-låter på en scene?

- Med MoonKings gjorde vi alltid ”Burning Heart”, det finner du sikkert på youtube. Og jeg likte virkelig måten Jan sang den på, for han har mye av David Coverdale-klangen i stemmen sin. Det er artig med Ronnie Romero – han har David Coverdale som sitt store forbilde, men han har mye av klangen fra Ronnie James Dio, så dermed får vi det beste fra hver verden. I enkelte land, som i Japan og Nederland, var ”Different Worlds” en større hit enn ”Burning Heart”, så det ville være naturlig at vi tar inn den.

Og låter som jeg nevnte som ”Waiting For The Night” og ”This Is War”.

Kanskje til og med ”Friday Night” selv om den er ganske poppa.

- Og dere må bare ta inn ”Wait”! Elsker den!

- Ja, absolutt, helt enig! Vår trommis Koen sa det samme på vår første øving sammen: ’Åh kan vi vær så snill å spille ”Wait”?? Vær så snill?’.

Det er en låt som det alltid var gøy å spille i engelsktalende land som England eller USA, når vi så fansen synge av full hals på setninga ’Wait till the shit hits the fan’. På den tida kunne de ikke spille den låta på radio siden teksten inneholdt ordet ’shit’. Det er en av grunnene til at vi har en låt på den nye skiva som heter ”Shitstorm” – på grunn av folk som hyler at ’Oooh, du kan ikke si det på radioen!’. Her i Nederland, og i Norge også antar jeg, kan du si hva du vil, men i USA er de så kunstig høflige og kan ikke bruke ord som nesten alle bruker i dagligtale uansett.

NRM 2-2020

61

- Du har jo et par gjester med på denne skiva, som begge to har spilt i Whitesnake i likhet med deg selv – Rudy Sarzo på bass og Brian Tichy på trommer.

- Jeg og Rudy har vært gode venner lenge, faktisk før Whitesnake-tida, da Quiet Riot var support for Vandenberg på noen konserter.

Etter Whitesnake dannet vi Manic Eden sammen med Tommy Aldridge og spilte inn en skive, og vi har holdt kontakten jevnlig siden.

Det falt meg helt naturlig å invitere ham til å spille på et par låter siden vi uansett var i Los Angeles for å spille inn skiva, og han gjorde det med glede. Brian ble jeg kjent med de gangene jeg har vært gjest på diverse Whitesnakekonserter mens han var med i bandet, og han er en av mine absolutte favoritt-trommiser. Så jeg ringte ham bare og spurte, og han sa også ja med en gang.

- Men de er bare med på et par låter? Du har en nederlandsk rytmeseksjon nå?

- Ja, og nesten ingen klarer å høre forskjell på de låtene Brian spiller på, og de som Koen Herfst spiller på.

- Hvor fant du ham?

- Det er litt pussig. Jeg har egentlig ikke fulgt så nøye med på hva som skjer i nederlandsk musikk, fordi det er så sjelden jeg hører noe jeg synes er virkelig bra, innenfor rocken i hvert fall. Men da jeg begynte å lete etter ny trommis, tittet jeg i et nederlandsk trommemagasin, som årlig har en avstemming over de ti beste trommisene her til lands.

Og det viste seg at Koen hadde blitt kåret til nummer en i Nederland i syv år på rad – og jeg kjente ikke til ham! Jeg sjekka ham ut på youtube og hørte jo straks at denne fyren var helt utrolig, og var målløs over at han ikke var verdensberømt allerede. Jeg tok kontakt, og han var øyeblikkelig entusiastisk, og han viste seg å være en veldig trivelig fyr også. Han og jeg og Ronnie delte en leilighet i Los Angeles da vi dro til California for å spille inn skiva.

- Hva har han gjort tidligere da, som vi kanskje har hørt om?

- Mest kjent er kanskje Bobby Kimball fra Toto, og han har jobbet med Doro og med Epica, blant annet. Og på bass har vi fått med oss Randy van der Elst, som har spilt med engelske Tank i flere år. Så dette kommer til å bli et kanon liveband – vi skulle jo egentlig debutert i slutten av mai, men med all denne Corona-dritten blir nok det utsatt til høsten, regner jeg med.

- Hvor mange låter har dere øvd inn til konsertene?

- Ingen foreløpig! Vi skulle begynne øvingene over påske, men pr nå er det litt meningsløst å øve uten å ha noe å øve frem mot! Så vi øver bare hver for oss hjemme inntil videre. Men vi har en kjemi mellom oss som gjør at jeg vet at dette kommer til å låte kanonbra! Du kan sette sammen noen av verdens beste musikere og kalle det en supergruppe, men er det ingen kjemi, så låter det uansett ikke bra. Det er som i fotball – her 62 NRM 2-2020

i Nederland er Ajax det største og rikeste laget som kan kjøpe inn stjernespillere, men de gjør det ikke spesielt bra likevel, for alle bare spiller for seg selv, og ikke for laget. Og Norge hadde vel et meget bra lag for noen år siden, uten å ha en eneste stjernespiller – men de funka bra sammen, ikke sant? Men de fleste såkalte supergrupper lever ikke opp til forventningene, med et par unntak. Sons Of Apollo synes jeg er fantastiske, The Winery Dogs likeså.

- Hva med Black Country Communion?

- De synes jeg er et kremeksempel på akkurat det jeg snakket om – band med fantastiske musikere som ikke har noen kjemi sammen! Mulig du er uenig, men da jeg så de, virket de ganske distanserte, de ga meg ikke noe. Joe Bonamassa er jo en utrolig gitarist, men han er mest vant til å gjøre sin egen greie.

De har mange bra låter, forstå meg rett, men jeg fikk ikke noen bandfølelse fra de folka. Og det er muligens derfor de ikke spiller sammen lenger.

- Da Doug Aldrich slutta i Whitesnake for 5-6 år siden, var det mange som hadde trodd at du skulle returnere, for du og Coverdale har tilsynelatende alltid hatt et godt forhold, og han snakker stadig varmt om deg. Var det aktuelt?

- Nei, jeg og David har hele tiden holdt kontakten, men på det tidspunktet var jeg tent på MoonKings, som jeg akkurat hadde dratt i gang. David gjør sin greie, og får alltid de best egnede musikerne. Så nei, vi diskuterte ikke det, siden vi begge var opptatte på hver vår kant. Man vet jo aldri hva som skjer i fremtiden, men nå er jeg ekstremt fornøyd med det nye Vandenberg-bandet, jeg kunne ikke drømt om at det skulle bli så bra. Du som har hørt skiva har vel også oppfattet bandkjemien og hvilket driv det er i bandet. Jeg er alltid tent på utfordringen med å gjøre noe nytt, og disse nye karene er så ivrige i henhold til dette bandet og skiva vår. Jeg har aldri noensinne vært drevet av finansielle motiver – jeg tenker at hvis du lager bra nok musikk, så bør du også kunne tjene bra nok til å leve av det. Det burde ikke være omvendt, og jeg akter ikke å selge sjela mi.

Det var riktignok aldri slik med Whitesnake, for da jeg ble med der, var David opp over ørene i gjeld til plateselskapet sitt, mer enn to millioner dollar. Han ba meg bli med i Whitesnake, men sa på forhånd at han ikke kunne betale meg noe særlig med det første. Jeg ga blanke i det økonomiske fordi skiva var knallbra og jeg hadde virkelig lyst til å spille disse låtene, så vi ble enige om å bare ta det som det kommer – og det gikk jo greit. Vi fikk som fortjent!

- Et siste spørsmål. Jeg trodde jeg hadde veldig god oversikt over din karriere, men da jeg sjekke din nederlandske Wikipedia-side, fant jeg info jeg aldri hadde lest før. Det sto at du var på audition for Thin Lizzy i London i en ukes tid i 1981. Er det riktig?

- Ja! Jeg fikk en telefon mens jeg bodde hjemme hos mine foreldre en periode –

egentlig bodde jeg på et studenthjem i Arnhem, men det brant ned, så jeg måtte flytte hjem for noen måneder. Dette var mens jeg studerte på kunsthøyskolen. En morgen fortalte min mor at det hadde ringt en engelsktalende mann midt på natta og snakket om et band ved navn Lizzy.

Da han ringte igjen utpå ettermiddagen, viste det seg å være Thin Lizzys manager, som lurte på om jeg kunne tenke meg å komme over til London og prøvespille med Thin Lizzy og se hvordan det fungerte.

- Var dette da Snowy White slutta i Lizzy?

- Ja, det må det ha vært. Jeg hoppet jo selvsagt i taket, Lizzy var ett av mine favorittband. Han ordnet meg flybillett og hotell, og jeg bodde hos ham en periode og var mye sammen med Phil Lynott. Problemet var at Phil som kjent var dypt nede i flaska, og det var ingen hemmelighet at han tok mye dop.

Og det gjorde ikke jeg, jeg drakk ikke alkohol engang, så det føltes veldig rart for min del. Jeg hadde et veldig godt forhold til min far, så jeg ringte ham fra London og fortalte ham akkurat hvordan ståa var, og ba om hans råd. Og han konkluderte med at hvis han var meg, ville han heller satsa på å gjøre ferdig utdannelsen på kunsthøyskolen. Og jeg tenkte at det ville jeg også sagt om jeg var i min fars situasjon, men jeg var samtidig lidenskapelig opptatt av musikken, så jeg ble i London i noen dager til. Prøvespillinga gikk veldig bra, jeg og Scott Gorham fant tonen musikalsk selv om han også var tungt på kjøret. Da jeg dro hjem etter en ukes tid, sa manageren til meg at han skulle ringe meg neste dag for en prat. Vi hadde sikkert en times lang telefonsamtale, og han sa at han hadde observert hvordan jeg spilte og hvordan jeg var som person. Han spådde at ting kom ikke til å bli noe bedre med Phil og Thin Lizzy i tida fremover, men at jobben var min hvis jeg fortsatt ville ha den – han ba meg likevel vurdere om det ikke heller var smartere å avslutte utdannelsen min, for han ante ikke hvor lenge Thin Lizzy kunne holde det gående på denne måten. Og når manageren sier det slik, var det antagelig verre enn jeg hadde fått inntrykk av, så jeg kom frem til at det kanskje var på tide å være smart for en gangs skyld.

- Og da fikk vel John Sykes den jobben i stedet? Og fem-seks år senere overtok du hans jobb i Whitesnake? Det er en liten verden!

- Ja, det er virkelig pussig! Og enda rarere er at jeg har aldri møtt John! Fantastisk gitarist, men våre veier har aldri krysset. Jeg skjønner at jeg må sjekke min egen Wikipedia-side og se om alt stemmer, for der kan vel hvem som helst oppdatere informasjonen?

- Da er vår tid ute, Adrian, du skal ha takk for praten.

- Takk sjøl, og så satser jeg på at vi ses på en konsert et sted, regner med at vi kommer til Skandinavia, for det har allerede vært mye interesse fra konsertarrangører rundt dette bandet!

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R

SKIVER 16 Dream Squasher Relapse

LYDKICK GEIR VENOM LARZEN 1. Deep Purple – Whoosh!

Jeg kan like gjerne parafrasere Lars Ulrich: ”Deep Purple were in a league of their own…” – utsagnet gjelder fremdeles.

2. Triptykon With The Metropole Orkest – Requiem Fischers livsopus åpner rom så digg å la seg sluke av at jeg melder flytting.

Festmusikk for motløse.

3. Katatonia – City Burials Som ventet vedlikeholdes interessen i månedsvis.

4. Conception – State Of Deception Vokalt, gitaristisk og kompositorisk førsteklasses fra et norsk band som overgår seg selv i såkalt voksen alder.

Selve leveransen er maks monden. ”My Dark Symphony” og ”State Of Deception” synes skreddersydd oss med antipatier for omtrent alt Queensrÿche har tilvirket etter ”Promised Land”.

5. Seigmen – vinyl-lanseringer Høsten falt tidlig i år…

GEIR AMUNDSEN 1. Biffy Clyro – A Celebration Of Endings Gromskottene finner fotfestet igjen etter en litt famlende forrigeskive!

2. Pearl Jam – Gigaton Trodde de hadde mistet meg for godt, men dette var jaggu overbevisende.

3. Vega – Grit Your Teeth At ikke flere har oppdaget kronprinsene av britisk AOR overgår min fatteevne.

4. One Desire – Midnight Empire Finland kommer ikke ofte opp med kvalitetsband, men når de treffer, så treffer de godt.

5. Vandenberg – Vandenberg 202 Jeg lytter alltid mye og nøye når en av mine absolutte favorittgitarister leverer nytt materiale, og vil så gjerne like det…

SVEN OLAV SKULBØRSTAD 1. Johnossi – Torch // Flame Denne kommer jeg til å leve lenge på.

2. The Guilt – New Knives En verdig oppfølger til et fantastisk debutalbum.

3. Kari Rueslåtten – Sørgekåpe Om mulig enda vakrere enn forventet.

4. Paradise Lost – Obsidian Joda, mine gamle helter leverer fortsatt.

5. Anthrax – Spreading The Disease For tidlig?

RONNY ØSTLI 1. Destruction – Born To Thrash Er ofte lunken til liveskiver, men i mangel av festivaler og når favorittbandet leverer en slik hitparade er det vanskelig å være likegyldig.

Skulle jeg ringt Schmier innen neste nummer, tro?

2. Cadaver – Necrosis I anledning ny EP er det også på sin plass å hente frem dette mesterverket innen norsk death metal.

3. Green Carnation – Leaves Of Yesteryear Særdeles godkjent comeback.

4. Aara – Ein Ergö Einai Stemningsfull black metal. Det er så deilig de gangene du skal anmelde et ukjent band og det viser seg fantastisk bra.

5. Fleetwood Mac – Rumours En klassiker for mange, som jeg omsider har sjekket ut. Herregud, du må jo bare høre den, var det noen som sa. Nå skjønner jeg hvorfor.

norwayrock.net

Slugde alene er en sjanger jeg finner veldig kjedelig, det er når det blandes inn andre elementer jeg begynner å fatte interesse. Amerikanske 16 er altfor mye ren sludge. Men også her finnes gode unntak, men de er dessverre i fåtall.

“Sadlands” alene topper terningen med god melankolsk melodisk doom metal. Bakpå og herlig groove med orgel som gir fin 70-talls-følelse. “Acid Tongue” er også litt småkul selv om den bare er seig og stygg, og neppe hva kultureliten vil kalle en god sang.

“Ride The Waves” skiller seg ut i andre enden med blastbeats, og det er en del elementer her som minner om veldig tidlig Type O Negative, da de leflet med hardcore og var langt styggere i utrykket også i det seigere segmentet.

Så ja, det er gode stunder på denne åttende plata, men også mye jeg ikke finner spennende.

Ronny Østli A GOOD HIDING A Good Hiding A Good Hiding ”Come Get Some”, A Good Hidings andre EP-utgivelse, høstet gunstig omtale i Norway Rock Magazine, og kvartetten etterlever kvalitative fordringer med et debutalbum som foreligger hele tretten år etter at bandet ble dannet. Plata fungerer karrieresynoptisk, og følgelig henger hooligan-brølet ”Oslo City Wasteland” fremdeles ved, endog posisjonert som åpningsspor. Jeg vil tro låtens tilstedeværelse danner et kameratslig hatteløft til dens opphav, tidligere sanger Odd-Magnus Williamson. ”Oslo City Wasteland” er ingenlunde representativ for albumet, heldigvis.

A Good Hiding sjonglerer punk, rock’n roll, pop-sensibilitet, progressiv rock og nonchalante Jim Morrisonfraseringer med kredibilitet, sjel og vindskeivt foredrag. Det er særlig osloværingenes teft for besynderlig harmonisering og metrikk, brygget med iørefallende vokallinjer og rampete attityde, som besnærer. ”Slam” faller umiddelbart i god jord, som et punkinjisert Ricochets-stykke, mens favoritten ”String Broke” er en ubehøvlet villstyring på pari med Chocolate Overdoses mest akkord-psykotiske øyeblikk. Rakkerfonogrammet foreligger, som seg hør og bør, på vinyl, drapert i sirlig tegneserieomslag.

Geir Larzen AARA Ein Ergô Einai Debemur Morti Denne sveitsiske duoen byr på depressiv black metal, og det svært så overbevisende.

Tempoet er tidvis

høyt, men like fullt opprettholdes sørgmodige riff. Vokalen er stort sett av den hvesende sorten, og jeg finner mye som kan minne meg om Fluisteraars. Duoens andrefødte er en jevn og massiv produsert plate, men åpningssporet “Arkanum” og avslutningen “Telôs” stikker seg ut som favoritter.

Ronny Østli ACÂRASH Descent To Purity Dark Essence For to år siden skrev jeg at debuten “In Chaos Becrowned” hadde mye Satyricon i seg, både nytt og gammelt. Dette hører jeg fortsatt, men samtidig skriver selskapet i infoen okkult rock, og den kombinasjonen blir for meg helt riktig. Joda, basisen er norsk black metal, men låter som “Goat, Skull, Ritual Fire” og “Steel Hunter” er tunge rocka, og ritualistiske. Oslokvartetten bringer med dette inn originalitet i svartmetallen og leverer en særdeles god og variert plate med sterke låter.

Det låter massivt samtidig som det er enkelt uten for mye flisespikkeri.

“Below Ceremonial” er iskald riffing i stil med Zyklon B og DH, selv om tempoet er langt mer groovy. “Three Knives” er en dooma rockelåt jeg også liker svært godt. En hel karakter opp fra debutens 3,5 viser et band som virkelig har vokst og kan bli ganske så dominerende i den mørke sjangeren.

Ronny Østli ANI LO. PROJEKT A Time Called Forever Pride & Joy Ani Lozanova er opprinnelig fra Bulgaria, men har med tid og stunder relokert til Tyskland og funnet utløp for sine power metal-behov der. Dette er hennes andre album under navnet Ani Lo. Musikken er i all hovedsak skrevet av Jens Faber, og ligger i grenseland mellom melodiøs tysk power og symfonisk metall. Sangene har ganske stor variasjon, selv om de holder seg trygt innafor rammene til begge sjangre. Et par låter står fram, “End Up in Sorrow” og “Cold Death” har seige, tunge gitarriff og det symfoniske blandes godt med det brutale. Mesteparten av musikken er helt på det jevne. “Break My Chains” er jo en alright låt, men jeg føler at jeg har hørt den en milliard ganger før.

“Don’t Leave” har ett fett riff, resten av låta havner i tja-kategorien.

Ingar Høgstedt ANNO MUNDI Land Of Legends Black Widow Dette var litt av en nøtt, og jeg var lenge lunken til denne. Men i runde to så begynte jeg å øyne håp og etter hver så begynte jeg å kose meg med italienernes plate

nummer to. Utgangspunktet er metal, men det er vel så mye britisk prog, og gjerne den mer spaca sorten. Tidvis også elementer av jazz. Produksjonen er klassisk, som den gjerne er på skiver fra Black Widow. Fra samme selskap kommer gjerne skiver med vokalen altfor langt fremme i mixen, og det må sies også her. Frederico Giutoli er progmetal vokalist han, med alt det innebærer, men han er likevel ikke god nok til å være så dominerende i lydbildet. Den episke 70-talls hard rocken vil kanskje treffe fans av Hex A.D., selv om dette er mer utsvevende.

En skive på en time og tretten minutter er selvfølgelig altfor langt, men så er dette to skiver på en, med “Rock In A Danger Zone” som bonus. Dette er en LP fra to år tilbake, hvor låtene er langt mer doom metal og rendyrkede i forhold til første del av plata.

Ronny Østli ARABS IN ASPIC Madness And Magic Karisma I Barteland holdes det fram som det stevnes, og mine geléomsluttede favoritt-arabere gjør det igjen. Hva da, spør du kanskje? Jo, nemlig å levere progressiv retrorock av høy klasse, og det uten å måtte male samme veggen som før – i grunnen uavhengig av hvem som skulle ha holdt penselen.

Fargepaletten er dog fylt opp både av gamle progmestere og egne tidligere kreasjoner, men touchen og strøket tilhører så absolutt AiA anno ’20. De har denne gang gått i et snepp mer akustisk retning, hvilket ikke bare gir rom for mer luft i arrangementene, men samtidig også større dynamisk spillerom slik at det virkelig trøkker når de trår litt hardere på gassen.

Samtidig synes jeg også de gjør seg mer tilgjengelige for flere sett ører, uten at dette går på bekostning av noe som helst. Låtene er både gjennomarbeidede, tiltalende og jevnt over knallgode, og bandet spiller tett, lekent og flott, både sammen og individuelt. Det er en herlig fandenivoldsk stemning over det hele, og jeg undres om ikke dette er deres beste fullengder til nå, totalt sett. Se også intervju et annet sted i bladet for mer info.

Wilfred Fruke AXEL RUDI PELL Sign Of The Times Steamhammer Om jeg har forstått det riktig, er dette album nummer 18 fra godeste Axel Rudi Pell. Det er nesten slik at det er verdt et aldri så lite måpefjes i sosiale medier.

Den tyske gitarmagikeren vet hva han gjør. Her er alt så oppskriftsmessig som det kan få blitt. Episk tittelkutt, en svulstig powerballade, og han sparer beste låten til slutt. Her leker vi ikke butikk. Er du fan, så må du kjøpe denne. Så enkelt er det bare. Det jeg kanskje liker best er den velkjente gitarlyden. Det er utrolig mye mat i bunnen. Jeg lar meg også fascinere

NRM 2-2020 63

AN M ELDE L SE R

SKIVER av at han etter 18 album fortsatt klarer å resirkulere riff til forfriskende låter. Det finnes ikke en original tanke på hele platen, men det gjør liksom ikke noe, så lenge låtene holder mål.

Det er lett å dra på smilebåndet når man snakker om Axel Rudi Pell, men han fortjener all respekt. 1.7 millioner plater har han solgt. Gudene vet hvor mange det hadde blitt om han hadde platedebutert noen år tidligere. Han har tross alt vært utdatert i mer eller mindre hele sin karriere, helt til det kunne kalles retro.

Stig Rune Robertsen BARISHI Old Smoke Season Of Mist Da har vi vi kommet til det tredje albumet til trioen fra Vermont.

Og musikken sliter jeg med å beskrive.

Jeg ser det refereres til band som Mastodon og Gojira, og joda, det er nok ikke feil. Det er tungt med et mørkt lydbilde og mye sludge i bunnen. Growlevokalen gir gode assosiasjoner til gammel death metal, og det er ikke feil å sammenligne med de banda som ikke var kjappest i klassen. Egentlig er det velspilt og noen småtekniske vrier, men samtidig er det ganske langdrygt og kjedelig også. Låtene er lange, helst over ti minutter, og jeg tror nok det er der jeg sliter. Dette kunne fint vært kortet ned til en mer effektiv skive.

Jada, jeg skjønner at denne stilen ikke skal forveksles med grindcore, men likevel. Det nesten kvarter lange tittelkuttet avslutter plata, og er en ganske stemningsfull låt som bygger seg opp, og som for meg blir platas høydepunkt.

Ronny Østli BENEATH MY SINS I Decide Pride & Joy Krutt ville neppe blitt oppfunnet med hjelp av franske Beneath My Sins. Symfonisk metal med anonym kvinnevokal er en kjent formel, men hva gjør vel det når både sjanger, krutt og hjul er allerede er oppfunnet. Dette er deres andre album, og det satses friskt. Det låter litt tamt ved første gjennomlytting, men platen vokser. Jeg liker litt at de holder igjen det pompøse lydbildet vi er vant med. Låtene er også forfriskende riffbaserte. Eller er det rikelig rom for synthstryk og fløyter. Som kontrast til den anonyme kvinnevokalen har de, som på debuten, fått med diverse gjestevokalister fra blant andre Eluveitie og Elvenking. De flørter også litt med nevnte band sjangermessig, hvor disse bidrar. “Unpredictable”, med samtlige gjestesangere kan sammen med tittelkuttet nevnes som høydepunkter. Er du umettelig av sjangeren er dette midt i blinken. For de fleste andre vil nok platen samle støv i platehylla, er jeg redd.

Stig Rune Robertsen

64 NRM 2-2020

BENIGHTED Obscene Repressed Season Of Mist I år får vi servert plate nummer ni fra disse franske death/grind veteranene, og heller ikke dette året klarer de å overbevise meg.

Altså, jeg hører det er godt håndverk i form av fremførelse så vel som massiv produksjon. Og låter som tittelkuttet, “The Starving Beast” og den tekniske “Undivided Dismemberment” tar jeg meg i å synes er fete og iørefallende.

Dette er en sånn skive som egentlig er kul når jeg hører på den, men som jeg samtidig vet jeg aldri kommer til å spille igjen. Til det er avstanden mellom meg og death/grind litt for stor.

Ronny Østli BISMARCK Oneiromancer Apollon Vestlandske Bismarck er musikalske barn av de tunge 90-årene.

På album nummer to, ”Oneiromancer ” trekkes veksler på murveggestetisk og dronestrukturert sludge, stonerrock, svartmetall og mørkskodd, atmosfærisk timbre. Ingrediensen som høyner kvintettens samstemmige uttrykk er impulsen fra midtøstlig folkemusikk – en gehalt bandet burde kultivere ytterligere, ikke bare for å intensivere egenart, men endog motsvare de mange og massive flatene av repetitive ostinater, som setter stemning, men også kaller på kjedsomhet. Bismarck tenker dynamisk riktig, men har en melodisk vei å tråkke. Enn så lenge smaker platene deres av alt for mange tomme, muskuløse klisjéer. Tyngde og aggresjon er aldri evnet å imponere alene – hvem som helst rustet med et minimum av instrumentell oppakning formår å skape sonisk vold.

Geir Larzen BPMD American Made Napalm Logistisk tenker Mike Portnoy som en jazzmusiker; det gjelder å spre kreftene utover flest mulig prosjekter av stokkete konstellasjoner.

Trommeslagerens siste diskografiske tilskudd utmaler en uhøytidelig sandkasse han deler med Overkill-vokalist Bobby Blitz, bassist Mark Menghi (Metal Allegiance) og tidligere Machine Head-gitarist Phil Demmel, hvor klassiske, amerikanske rockelåter fra 1970-tallet deponeres metallisk skimmer. Om du derfor blør etter å høre Bobby Blitz kråkeskrike seg gjennom Willie Dixons ”Evil”, så holder BPMD nøklene til paradis. Det skal forresten innskytes at nettopp ”Evil”, udødeliggjort av Howlin’ Wolf i 1958, faktisk er blant platas bedre forekomster, gitt dyp Led Zeppelinbunn og metallisk overspill fra Portnoy.

Grand Funks ”We’re An American Band” og Mountains ”Never In My Life” lar seg også avspille for den med anselige fritidsproblemer. Blitz er sedvanlig overtent, men fungerer i gitte anledninger, om du kan leve med uttrykket. Aerosmiths ”Toys In The Attic” og ZZ Tops ”Beer Drinkers & Hell Raisers” oppføres metalldogmatisk dustete, og Lynyrd Skynyrds ”Saturday Night Special” klinger som en kassert Accept-innspilling anno 1981. Vi liker at musikere morer seg; dess verre blir utkommet når prosjektet ikke viser seg spesielt festlig.

Geir Larzen BURZUM Thulêan Mysteries Byelobog Productions Fra eksiltilværet i Frankrike har Varg Vikernes kunngjort Burzums død.

Erklæringen faller ikke spesielt overraskende, gitt at både ”Sol Austan, Mani Vestan” og ”The Ways Of Yore” eliminerte tradisjonelle svartmetallgrep, og indikerte at Vikernes nærmest ble stilistisk tappet for kreative krefter etter et delvis gnistrende triumvirat av høvdingskiva ”Belus”, ”Fallen” og den kvalitative etterdønningen ”Umskiptar”. D.W. Hardings aforisme – det spiller ingen rolle hva kunstneren tenkte på et gitt tidspunkt i livet; det som høster betydning er når vedkommende beslutter å opphøre sitt virke – renner meg i hu. I dag opptar ideologi hele Vikernes’ uttrykkssfære, eller så later han selv til å tro. Følgelig mottok jeg meldingen om nytt Burzumfonogram med et smil. Barneavleren og ideologen må gjerne henfalle til den kondisjon eksistensialistene kaller mauvaise foi, men han vil neppe evne å rømme fra en iboende, musikalsk skapertrang. ”Thulêan Mysteries” er resultatet av skisserte forhold; dette er Burzum-albumet som aldri var intendert livsgitt, men som tvang seg inn i eksistens over flere år.

Hvor de to forgjengerne gestaltet tematisk og stilistisk koherens, leser ”Thulêan Mysteries” som en maksipose med blandet drops, det vil si 23 spor fordelt på halvannen time.

Fellesnevneren er, dessverre, fraværet av rockemusikalske verktøy, men at Vikernes behersker atmosfæriskminimalistiske lydlandskaper, og enkle, folkemusikalske tonerekker, er for lengst en etablert sannhet.

Dobbeltalbumet fremviser Vikernes’ totale palett av synthesizer- og lyresupplert tenkning, det være seg kinematografiske understøttelser, hypnotiske droner, nordiske folkemusikkrudimenter eller knappe stykker båret av perkusjon, vokal og isende synth. Stilistisk krysses spor med forutgående arbeider, kanskje ”The Days Of Yore” især, og det er aldri vanskelig å dedusere musikkens opphav. Stundom en tålmodighetsprøve, gitt form og tidsutstrekning, samt undermålstilslag av vokalt bærende snutter, holder likevel ”The Loss Of A Hero”, Jan Johannson-influerte ”A Thulêan Perspective”, ”Spell-Lake Forerst”, ominøse ”The Lord Of The Dwarves”, de Herman Kopp-fargete ”The Ruins

Of Dwarfmount” og ”The Loss Of Thulê”, ”The Road To Hel”, samt ”Skin Traveller” (en nytolkning av ”Han Som Reiste”) såpass mye Burzum-gratie at albumet – muligens en diskografisk epilog, som knirker og støver – burde gi fansen tenning. Det ridikylt infantile plateomslaget, derimot, taler vi ikke høyt om…

Geir Larzen CADAVER D.G.A.F. Nuclear Blast Nå er dette året så unntak på mange måter at det å anmelde en tresporsEP, som gis ut digitalt, faller fint inn i rekka.

Cadaver er et band jeg har vært stor fan av siden deres første demo. Første smakebit av det nye Cadaver, som nå kun består av Anders Odden fra forrige runde, og eneste originalmedlem, samt trommis Dirk Verbeuren, som vi kjenner fra Megadeth, Devin Townsend og en million andre band, kom i fjor i form av låta “Circle Of Morbidity”. Det var en låt i god gammel stil som satt ganske umiddelbart.

Sånn sett sleit jeg litt mer med disse tre låtene, men med litt tid har de vokst seg enorme. Tempomessig er det ikke full blasting, det er mer som krydder.

Med andre ord er det mer tyngde og fokus på riff. Selv om det går unna, ligger det såpass bakpå at det blir et herlig groove. Dette er Cadaver som vi husker fra de tidligere årene med en god del stygge gitarvrier. Tittelkuttet åpner, og følger opp fjorårets singel i stil. Jeff Walker fra Carcass er med på vokal på denne. “Deformed Insanity” er en låt som får meg til å tenke på demoene og første plata. Også denne er gjennomgående tung, selv om det krydres med blasting. Det gjør det også på siste låta, “Disgrace”, som er den kjappeste totalt sett. Også den får tanke til å tenke på klassisk Cadaver.

Hvorfor en firer når jeg roser det opp i skyene? Jo fordi vi snakker kun tre låter på ti minutter, og jeg forventer det kommer mer. Og kommer det en halvtime eller mer med samme standard skal dere få se en karakter jeg sjelden gir.

Ronny Østli CALIGULA’S HORSE Rise Radiant Inside Out I segmentet for såkalt moderne, progressiv og melodiskikket metall scorer Skandinavia vedvarende høyt. Øvrige grupperinger, det være seg fra England, Polen, USA eller, som i dette tilfellet, Australia, forretter sporadisk gode album, men blir ofte for lilleputter å regne i kniving med eksempelvis Opeth og Leprous.

Caligula’s Horse følger opp 2017-skiva ”In Contact” med ventelig resultat; her utlegges impulser fra Leprous, Riverside, Echcolyn, Flying Colors og Jeff Buckley, samt en hærskare av sjangerslaviske derivativer. En låt som ”Slow Violence” blottstiller seriøse komponeringsforsøk, og faller ikke

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R vondt i øret eller intellektet, men ender like fullt som et kalorifattig kopivirke av konstant fremadskridende Leprous.

Meget mulig skal australierne hedres en forøkning av uttrykkspolariteter – albumets kontrasterende spenst er forbilledlig, uten at så overskygger alle kompositoriske selvfølgeligheter og lettkjøpte løsninger. Synergisk og teknisk har kvintetten sitt på det tørre, med vokalist Jim Grey som trumfkort, og jeg skulle ønske bandet skrev bedre og mer autonomt. Foruten ”Slow Violence” danner pop-progressivt treffsikre ”Salt” høydepunkt i et helt kurant, men forglemmelig album.

Geir Larzen CARACH ANGREN Frackensteina Strataemontanus Season Of Mist Jeg er glad nederlandske Carach Angren har bygget seg opp et godt navn, så jeg slipper å beskrive dette som om det var en debutplate, for dette er variert metal. Samtidig vil nok blodfansen bry seg fint lite om hva jeg mener. Av og til skulle jeg ønske det var en karakter som het spørsmålstegn, for denne ville havnet der. Det er ikke det at jeg finner dette sjette album fryktelig dårlig, jeg skjønner det bare ikke. Der hvor det stopper seg for meg er trommelyden når første hele låta “Scourged Ghoul Undead” fyrer i gang. Herregud for et maskingevær av plastikk. Også sliter jeg med de hvinenede effektlydene underveis i plata, som får meg til å trekke på smilebåndet. I motsatt ende hører jeg jo det ligger mye arbeid i deres symfoniske black metal. Det er forseggjort når det kommer til arrangement og orkester, men det blir altfor slitsomt for mine ører. Tittelkuttet, “The Necromancer” og “Monster” er majestetiske, totalitære låter jeg kan like. Singelsporet “Der Vampir Von Nürnberg” er en god representant for plata, og dermed også for alt kaoset jeg ikke skjønner. Finner du denne låta fet, er det derimot kanskje en plate for deg.

Ronny Østli CENTINEX Death In Pieces Agonia De svenske veteranene Centinex fortsetter å levere det de kan, nemlig old school death metal.

Og det til tross for at bassist Martin Schulman det seneste året har byttet ut hele besetningen.

Grunnen til det er neppe å skape noe nytt og revolusjonerende. Det er lite her som får en til å heve øyenbrynene over tekniske ferdigheter eller progressive krumspring. Nei, dette er velfungerende rett i trynet death metal av den typen som ikke blastes i hjel. Det går heller litt for sakte enn for fort, og det liker jeg. Hør for eksempel “Derelict Souls” eller “Beyond The Dark”. Herlig tungt groove. Vi får selvfølgelig kjappere saker også, som åpningslåta “Only Death Remains” og “Human Torch” som stikker seg ut

norwayrock.net

SKIVER som mine favoritter. Innimellom er det smått catchy også, og av og til trenger man det ikke mer utsvevende enn dette.

Ronny Østli CIRITH UNGOL Forever Black Metal Blade I likhet med Manilla Road er Cirith Ungol et av disse bandene man knapt tok i med ildtang på 1980-tallet, men som fikk sin renessanse på 2000-tallet.

Deres selvfinansierte debutalbum “Frost And Fire” fra 1981 er en god oppvisning i episk fantasy metal, og utover samme tiåret kom en del godbiter for oss som ikke bare sverget til hva som toppet billboard. “Forever Black” er amerikanernes femte ablum, og første siden “Paradise Lost” fra 1991. Det starter ganske friskt med “Legions Arise”, etter introen “The Call”, en ganske uptempo låt som låter veldig powertrio, selv om vi har med en kvintett å gjøre. Det jeg mener er at det låter organisk og rett i trynet, men samtidig har de de episke undertonene vi finner på “Frost And Fire”. Tempoet senkes i “The Frost Monstreme”, som starter med et tøft riff. Når det detter ned og hakker i verset er vi i et området som låter veldig traust, noe som dessverre preger store deler av plata. Tittelkuttet og “Stormbringer” er også “gode” eksempler på dette trauste. “Before Tomorrow” er en catchy gitardominerende låt som jeg liker godt. Dagens besetning på fem består av hele tre som har vært med siden syttitallet, inkludert vokalist Tim Baker, så at Cirith Ungols identitet er til stede hersker det ingen tvil om.

Ronny Østli CONCEPTION State Of Deception Conception Sound Factory Naturlig nok har det knyttet seg en viss spenning til et av Norges mest legendariske, progressive metalband sin første fullengder på over tjue år. Det er to år siden forrige smakebit i form av EP’n “My Dark Symphony” som på sett og vis låt Conception, men som i mine ører manglet det lille ekstra. Godt er da og melde at de endelig har funnet tilbake til vinnerformelen med denne skiva og at “My Dark Symphony” tydeligvis var en liten oppvarmingsøkt etter det lange avbrekket. Dynamikken i bandet begynner tydeligvis å sitte og det høres. Vel og merke er Roy Khan kanskje bandets naturlige midtpunkt med sin unike stemme, og den har slett ikke falmet. Men gjennom skivas ni spor er det først og fremst et helhetlig band som skinner igjennom. Balansen mellom individuelle ferdigheter og melodiøsitet er hårfin, men de klarer det med bravur. Hør bare på skivas beste spor “Waywardly Broken”. En oppvisning i hvordan du kan lage en intrikat progressiv låt som samtidig fester seg til trommehinnene som lim.

En aldri så liten gjesteopptreden fra Elize Ryd(Amaranthe) på låta “The

Mansion” får vi også. Dessverre skivas minst interessante låt der den vaker i et litt for pompøst og intetsigende landskap som lett kan forveksles med en hengemyr. Bortsett fra et aldri så lite dødpunkt, så er det verdt også å nevne låtene “No Rewind” og “She Dragoon” som både viser spennet og at Khan & Co. fortsatt har litt metal i seg. Skiva er ganske så variert, men det er liten tvil om at Conception har beveget seg mer i retning av progressiv rock, og mindre grad av metal. Utstrakt bruk av strykere/orkester gir flere av låtene et mykere og annerledes uttrykk. Noe som sannsynligvis vil føre til ulike oppfatninger og meninger om bandet anno 2020. Personlig synes jeg det låter friskt, modig, moderne og voksent. Jeg hadde ikke forventet et nytt “Parallell Minds” eller “In Your Multitude” album.

Produksjonsmessig låter dette også fett, og håndspåleggelsen fra lydmann Stefan Glumann(Rammstein, Within Temptation) i miksingen var nok et lurt grep for sluttproduktet. Kort oppsummert et meget sterkt album som viser et vitalt Conception.

Pål J. Silihagen CROSSON Rock’n Roll Love Affair Melodic Rock Et lite gløtt på trykksaken som omslynger årets tarm-betente fonogram fra Crosson gir sikker erkjennelse av at nu holder vi stø kurs mot de eksploderte kloakkrenseanleggs arealer. Den australske kvartetten, flankert av lettkledte jentekorister, etterstreber å fetere alt som sugde fiskeslo under 1980-åras hårsprayrocksupremati. Her foreligger ikke den vevreste ansporing til formildende omstendigheter, verken teknisk, melodisk, lydisk, lyrisk, visuelt eller i spørsmål om egenartede sjarmpoeng.

Dette til tross finnes det elementer på individnivå som i sin villfarelse ser ut til å bli glade av lorten, og ikke med ironiske motiver. Historieløsheten gis næring ved et stotrende stupid åpningsspor titulert ”Everyone’s A Star”, men hele skiten skal betraktes som en musikk-intelligent forulempelse, velegnet global straffeforfølgelse.

Geir Larzen CRYPTEX Once Upon A Time Steamhammer Tredje skive fra tyske Cryptex er noe så sjeldent som en positiv overraskelse. Trioen gir virkelig gass på arrangementssiden, men er liketil blitt rimelig drevne låtskrivere, i opportunistiske bølger av popmelodikk, symfonisk rock og teater, med prog-metallisk brodd. Dette til tross klinger skiva udelt tysk, uten blodsopptak av nasjonale sjangerforsmedelser, ikke milevidt unna hva svenske A.C.T. bedrev i forrige decennium. Sanger og klaviaturtraktør Simon Moskon imponerer støtt, sporadisk bakket av barnekor, cello

og et koppel gjestevokalister, men det er først og fremst selve låtene, det programmusikalske prosjekt og de bombastisk-dynamiske utleggene som begeistringer. Et sakral-freidig tittelkutt, rockeopera-preparerte ”Because The Reason Is You” – i slektskap med alt fra The Dear Hunter og Kayak til Queen, Jon Oliva og Alice Cooper – samt kabaret-tunge ”I Don’t Know Why” blir for blinkskudd å regne.

Dessverre avtar kvaliteten midtveis i toktet, men nevnte bravader fortjener et publikum, og legger samstundes lista for neste album.

Geir Larzen DANZIG Sings Elvis Cleopatra Records Hva har skjedde her, Glenn? Dette er jo ikke bra! Stemmen hans har ikke lenger de kvaliteter den en gang hadde. Første gang jeg hørte rykter om at Danzig planla en hel plate med Elvis-covre, tror jeg må være nesten 20 år siden.

Kanskje han burde ha gjort det da, altså for 20 år siden, da stemmen hans faktisk kunne være litt elvisete.

Dette er bare flaut. Det høres ut som det er tatt opp på en kassettspiller og mikset av en som har en overdreven hang til romklang. Hvis jeg ønsker meg elvisklingende musikk med Danzig på vokal, finner jeg heller fram “How the Gods Kill” og nyter stemmen fra 1992.

Ingar Høgstedt DEAD VENUS Bird Of Paradise Non Stop Music Sveitsiske Seraina Telli har etter sigende pleiet en årelang solokarriere, men dannet eget rockeensemble i 2015, samtidig som hun medvirket i flåsete Burning Witches. Uten å underslå pop-sensibilitet trakk dennes nyslåtte trio av sang, klaviatur, akustisk gitar, bass og slagverk, stadig mot mer progressivt hold, og herværende debutalbum har falt i såpass god nasjonal jord at Telli, fornuftig nok, forsaker øvrige forpliktelser. Bassist Andre Gaertner besørger forresten vreng-gitarimitasjon, om du skulle stusse underveis… Trioens ubesværete omgang med rockedynamikk, leken eklektisme, melankolske pianofigurer og krystallklare vokallinjer risser sporadiske analogier med fjorårets beste platedebutanter, A Formal Horse, uten at sveitserne foreløpig penner like substansielt. Tellis sonoritet og selvsikre leveranse, samt pianistiske talent, utgjør bandets fortrinnligste faktorer, men Dead Venus låter generelt troverdig og glimter saktens til med låter over gjennomsnittet, nærmere bestemt et fengende tittelspor, omfangsrike ”Kiss Of The Muse” og teatralske ”The Beauty”. ”Bird Of Paradise” bærer bud om fremtidige bravader.

Geir Larzen

NRM 2-2020 65

AN M ELDE L SE R

SKIVER DEEP PURPLE Whoosh!

Ear Music Tittelen på Deep Purples 21. studioalbum fremstår morsom, nær komisk, inntil du stifter bekjentskap med andektig følsomme ”Man Alive”; et stykke i slektskap med to øvrige høydepunkter fra dagens besetning, ”Before Time Began” og ”Time For Bedlam”. At verdens beste band og ditto plateprodusent skulle finne hverandre ved pensjonsalder gir uendelig mening. ”Whoosh!”, Deep Purples tredje Bob Ezrin-produserte skive, bærer musikalsk skyts som kontinuerer det uforutsett vidstrakte ”Infinite”-opuset av 2017, men i tillegg foreligger komposisjoner uten sammenlignbar katalog-forankring.

Som 70-åringer (ungfolen Steve Morse unntagen) stiller Deep Purple mer idémyldrende enn på bortimot 35 år. Noe av æren tilfaller Ezrin, som egger kvintettens kreative safter og lokker frem det beste i en uforlignelig musikerstand. La gå at ”Whoosh!” hovedsakelig tråkker lettere stier enn forgjengeren, og at vi fint ville overleve uten to flate rockelåter i ”Drop The Weapon” og ”The Long Way Round”, men selv i øyeblikk under Deep Purple-pari tiltrer såpass gnistende musisering at interessen opprettholdes. Morsomme ”What The What”, rustet med boogiepiano og Gillan i 1950-tallsstøvler, forsvarer en plass i repertoaret; det samme gjør, til de grader, ”Nothing At All”, hvis arpeggio-alterneringer mellom Morse og Airey blottstiller én av årsakene til bandets unike posisjon i populærmusikkens krønike. ”Nothing At All” er luftig og elyseisk i tonespråket, som en Mozart på rockeklubb. Glemmes skal heller ikke åpningssporet ”Throw My Bones”, av radikalt annen intonasjonskraft enn ”Tine For Bedlam”, dog overdratt riktig vakkert, symfonisk refreng.

Dens spradende attityde, og Aireys storbandsving-klaviatur, gjør ”Throw My Bones” til en perle på linje med ”All I Got Is You”.

I likhet med ”Perfect Strangers” og ”Infinite” er det prospektets skumrende og velfunderte komposisjoner som virkelig skiller Deep Purple fra klinten.

Både ”The Power Of The Moon”, interludiet ”Remission: Possible” og saktmodige ”Man Alive” legemliggjør kvintettens elegiske kapasiteter. Skivas trumfkort faller imidlertid midtveis i utlegget, og understøtter fordringer om at samtlige hvasse Deep Purpleplater gestalter nybrottsmateriale. ”Step By Step” – poengtert til beinet – oppviser progressiv-hymnologiske karakteristika, med flammende forse. Don Aireys ufattelig sterke akkordprogresjoner, forrettet per kirkeorgel, med vrang metrikk og en anelse smak av Rick van der Lindens ”Choral”, (fra Ekseptions fjerdealbum), leder til kronisk hakeslipp. Mesterverket står uten presedens i bandets overdådig bredlemmete diskografi, og er verdt innkjøpsprisen alene. Steve Morses gitaristiske bidrag, og Gillans utvungne jukstaposisjonerende sanglinjer, perfeksjonerer trolig årets

66 NRM 2-2020

ypperste stykke rock. Kanskje er det infamt å si det, men Steve Morse har aldri nedfelt bedre sologitarspor som etter at han pådro seg leddplager i høyre hånden; dette tvinger amerikaneren til å tenke nytt, med det resultat at den emosjonelle lyrikeren Steve Morse virkelig skinner. Vis meg det veteranbandet – eller yngre rockeensembler, for den saks skyld – som besitter tilnærmelseslikt samme musikalitet som Deep Purple. Bandet vedblir å skrive historie; ”Infinite” og ”Whoosh!” justerer lista for hva man kan forvente av rockemusikere etter fylte 70 år. Plata utstedes til allmenn nytelse 7. august. Du vil også kunne lese mer inngående om materialet i neste nummers Ian Gillan-intervju.

Geir Larzen DENNIS DeYOUNG 26 East; Volume 1 Frontiers Hvem faen er Dennis DeYoung? Joda, det er originalvokalisten fra Styx. Dette er hans 6 soloalbum og faktisk det første jeg har hørt. Heldigvis. For dette er virkelig skrale saker eller rettere sagt en real smørje. Det starter relativt anstendig med “East of Midnight”, deretter går det bare en vei, nemlig til helvete. Den ene kalkunen etter den andre avløser hverandre og verst er kanskje låta “You My Love” som får meg til å krype sammen i forlegenhet. En rekke dyktige musikere medvirker på albumet og DeYoung kan fortsatt synge, men det hjelper så lite når låtene er et oppkok av gammelt søl. Det føles nesten som om jeg er på Danskebåten og det er ikke nødvendigvis en god følelse. Det høres ut som en såpeglatt oppsetning som hadde sklidd rett inn på en scene i Las Vegas. Med andre ord pretensiøst, glatt og fryktelig sjelløst. I en setting som dette er det umulig å være særlig objektiv og dommen blir deretter. Dette er kritisk dårlig og låta “Unbroken” var spikeren i kista for min del og som albumtittelen legger opp til så kommer det forsyne meg et Vol 2 også. Etter mitt syn burde aldri Vol 1 eksistert.

Pål J. Silihagen

DERANGED Deeds Of Ruthless Violence Agonia Svenskenes brutale death metal er i utgangspunktet av en sort jeg finner litt slitsomt. Dette er derimot såpass nedstemt og råttent jeg finner mye kos på deres tiende album. Og ikke minst er det tyngde. Sjekk videoen til “Carnal Provision For The Rotten Masses” som jeg føler inneholder alle mine beskrivelser. Det er mye fete riff her og herlige gitarleads.

Men det er vel å forvente en viss musikalsk kvalitet når en har holdt på siden 1991. “Quarantine Required For Living Entities” er også en heftig tung sak. Jeg liker at Deranged har en del sakte riff, men hvor trommene buldrer avgårde med klassisk death metal.

Det gir et fett groove. Plata er drøye

halvtimen, og det er perfekt for meg som ikke rådigger sjangeren. For jeg må jo innrømme monoton kjellervokal kan bli litt drøy kost, selv om plata ikke er altfor lang.

Ronny Østli DIMMA I Morgon Börjar Allting Om Transubstans Som selverklært svedofil gjør det perverst godt å oppleve katastrofalt dårlige plateutgivelser fra våre naboer i øst. Så skjer selvsagt absurd sjeldent, men Uppsala-trioen Dimma jobber iherdig med saken, og har gjort så siden millenniumskiftet.

Angivelig var Albert Gustavsson gruppas vokalist i innledende år, men da han gjorde sorti overtok gitarist Rikard Jennische gutturalt ansvar. Dagens Dimma-trio stavrer rundt i samme stilistiske landskap som Abramis Brama – hvilket gir tilsagn om hardtslående riffrock, med slengbukser og våte blikk i retning 70åras November – men her opphører all sammenligning. At Dimma ikke evner å tilvirke omrisset av en god idé går fint å leve med; det finnes plenty retrorockband som burde vært kvalt i fødselen. Langt verre enn kreativ avstumpethet er trioens tilbakestående vesen. Hele skiten stotrer ulekkert avgårde, i spasmodiske kramper, og krones av en talentløs vokalist som kontinuerlig leverer surt og ustyrlig. I beste fall burde Dimma gi seg garasjepunk i vold – gjerne som Ramones-tributtband – og opptre for hjerneskadde, mot betaling i saft og muggen kjeks.

Geir Larzen ELECTRIC MOB Discharge Frontiers I dagens villnis av såkalt melodiøs tungrock er du dømt å rispe av deg huden innen du finner gangbart materiale. Som oftest er skisserte sjangerslaveutøvere mentalstøpt i 1987, teknologisk og kompositorisk, med lite eller ingen substans, hemmet av teknisk-synergiske begrensninger.

Følgelig koster man på seg et lite smil når brasilianske Electric Mob slipper plate – og det skyldes ikke uheldig valg av bandnavn. Kvartetten har mye på stell, øser av 70-, 80- og 90-tallsbrønnen, holder teknisk stand, leverer med troverdig sjel og penner tålelig bra låter. Tydeligere analogier avtegnes i retning bandet til Slash enn det sedvanlige slapset influert av Dokken eller Journey. Brasilianerne nytter akustiske, bluestunge gitarer, og anføres av en dyktig, om noe pregløs sanger i Renan Zonta. Tilhengere av Inglorious, og generelt kurant forvaltet tungrock, skylder seg selv å høre platefavorittene ”Devil You Know”, ”Your Ghost”, morsomme ”Gypsy Touch”, ”123 Burn”, ”Brand New Rope” og ”We Are Wrong”.

Geir Larzen

EMILE The Black Spider/Det Kollektive Selvmord Heavy Psych Sounds The Sonic Dawns sanger, gitarist og låtskriver, Emil Bureau, forventes ikke å bli på allmennhetens lepper inneværende år, men dansken supplerer tålelig hørbar soloskive, stilistisk på kant med modergeskjeften.

Materialet er melankolsk, stillfarent og sjarmant undrende. ”Birds Fall” setter standarden, løyvd god, nærværende vokalytelse, fine akustiske akkorder og nennsom mellotron-bruk. ”The Black Spider” avslører Bureaus spredte sump-blues-ærend, men det er som ettertenksom pop-kunstner han scorer høyest, eksemplifisert i ovennevnte åpningsspor, høstlige ”Step Into The Universe” og ”Det Kollektive Selvmord”. Bureau blir neppe Danmarks svar på Martin Rubashov eller Alain Johannnes, men begår en respektabel solodebut hvis todelte tittel innmelder et tematisk skille mellom de to platesidene.

Geir Larzen EMILIE ZOÉ & CHRISTIAN GARCIAGAUCHER Pigeons Hummus Records I 2018 ble Emilie Zoé forelagt idéen av tsjekkisk filmfestival å spesialkomponere musikk til en favorittfilm. Valget falt på Roy Andersson glimrende ”En Duva Satt På En Gren…”, og Christian GarciaGaucher, produsent av Zoés andre soloskive, ble praiet som kunstnerisk sparringspartner. Resultatet gir et inderlig, melankolsk og sporadisk substansielt stykke lavfrekvent pop, spilt inn på antikvert teip, hovedsakelig med akustiske gitarer, orgel og vokal.

Tonalt danner albumets beste øyeblikk intertekstualitet med tidlig Susanne Sundfør, og jeg er svak for prosjektets dyade av sår vemod og rankt foredrag, eksemplarisk forfektet i nydelige ”The Grand Scheme”, ”Next Time” og ”The Painter” . Kommisjonsverkets stemningsskodde, instrumentale interludium fungerer også, både isolert og som alternativ filmmusikk.

Geir Larzen ENSIFERUM Thalassic Metal Blade Mange vil nok fylle opp glasset med rom og feire finnenes åttende album. Og jeg skjønner jo det, det er lystig, det fenger og allsangfaktoren er høy. Samtidig er det episk og tidvis storslått. “Run From The Crushing Tide” og “For Sirens” har noen kule partier jeg godt kan nyte. Problemet for meg er at dette blir så altfor ”Melodi Grand Prix”-lystig.

Ja, jeg kjenner jeg faktisk blir irritert til tider. Jeg gir rosende omtale til Falconer som også har folkelementer.

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R Forskjellen er at de har heavy metal i bunnen, mens Ensiferum henter fra tysk gladmetal. Mulig jeg blir kalt sur grinebiter etter å mislikt slik lystighet, men det får heller gå.

Ronny Østli EPHEMERA Seasons Ephemera Records Når du snakker om sola… I fjor stilte jeg eksplisitt spørsmålet: ”Hvor fanken ble det av Ephemera?”, etterfulgt av mitt eget nihilistisk-lakoniske svar: ”De fant formodentlig uhyre viktigere ting å gjøre, som å sette flere barn til en overbefolket klode”. Uansett beveggrunner ble det brått og nådeløst stille fra Bergen-trioen etter tre feiende flotte og intelligente pop-plater på rappen inn i det nye årtusenet. Ephemera hadde talent i overflod – teknisk, kompositorisk og liketil i særdrag. Følgelig er det usigelig gledelig å stifte bekjentskap med bandets sjette studioskive, seksten år etter den lenge antatte svanesangen ”Monolove”. Jeg er faktisk ikke overrasket over nivået på comebackplata; stoffet lyder umiskjennelig Emphemera, både klanglig, melodisk og harmonisk.

Sandtorv, Larsen Berglund og Størksen besitter en eiendommelig teft for smarte besifringsløsninger.

Trekløverets vokalsonore plenumsuttrykk overdrar dessuten kaskader av nerve, nærvær og identitet, og når det kompositoriske som oftest håndheves fortrinnlig, gir det mening å omtale Ephemera som et av nyere tids ypperste norske popband. ”Seasons” intonerer, i likhet med ”Air”-albumet, på førsteklasses vis. ”When The Best Ones Are Gone” påbegynner som en melankolsk pianoballade, og bygger lagvis mot et vevert, dog fullformendt crescendo av resignert savn. ”Trouble” bibringer tidløs og oppvakt visesangkunst; det er søtt, uten å ende i klister. ”Magic” grunner på årelange tradisjoner, som et The Everly Brothers i hatt-og-stokkmodus, mens avslutningsstykket ”Too Good To Be” anskueliggjør bandet på sitt mest forstemt elegiske; sistnevnte går nesten å lese som Ephemeras The Moody Blues-øyeblikk… ”The More You Give” sorterer også under albumets bestenoteringer, og understøtter det faktum at samtlige Ephemera-tilhengere, uansett alder, ukritisk kan investere i ”Seasons”.

Geir Larzen FALCONER From A Dying Ember Metal Blade Jeg er moderat fan av metal med f o l k e e l e m e n t e r.

Falconers utgangspunkt er heavy metal med dette som et krydder. Samtidig hadde jeg veldig sansen for forgjengeren til et par av medlemmene, Mithotyn, som inkluderte låtskriver Stefan Weinerhall.

Han har en signatur i skrivingen sin som appellerer til meg, og som jeg lett

norwayrock.net

SKIVER kjenner igjen. Dette har gjort Falconer til et band jeg liker. Det har gått seks år siden forrige skive, “Black Moon Rising”, og det er gledelig å meddele at det fortsatt låter Falconer. Selvsagt er det melodisk metal og fans av tidligere skiver vil neppe sette kaffen i vrangstrupen når de første låtene “Kings And Queens” og “Desert Dreams” drar i gang. Dette er Falconer slik vi kjenner det. Kanskje en smule safe, men samtidig gode låter og man føler seg trygg på at svenskene ikke skal endre verden med sin niende plate. Spor tre, “Redeem And Repent” er veldig middelaldersk og følges opp av denne platas eneste evenske tittel, “Bland Sump Och Dy”. Rolige “Rejoice And Adorned” er en nydelig perle med kun tangenter og akustisk gitar. Og selvfølgelig Mathias Blads nydelige stemme. ”Rapture” er et samarbeid med tidligere Mithotygitarist Karl Beckmann, hvor man helt klart kan høre glimt av gamle dager. Weinerhall ville bruke god tid på dette albumet for å være sikker på at materialet holdt mål, og således ble mye av materialet omarbeidet underveis. Da er det hyggelig å si han har lykkes.

Ronny Østli FIRE! ORCHESTRA Actions Rune Grammofon Den polske samtidskomponisten Krzysztof Penderecki døde 29. mars i år, vel vitende om at Fire!

Orchestra, under ledelse av Mats Gustafsson, og for anledningen armerte med klassisk orkester og gitarist Reine Fiske, hadde oppført en fortolkning av dennes ”Actions For Free Jazz Orchestra” under Sacrum Profanumfestivalen, Krakow, 2018. Angivelig skal Penderecki – allment anerkjent for sin ominøse tredjesymfoni og ikke mindre angstfremmende ”Threnody To The Victims Of Hiroshima” – ha høstet idéen til verket etter å ha bivånet en konsert med The Globe Unity Orchestra i 1960-årene. ”Actions…” ble plateinnspilt i 1971, av The New Eternal Rhythm Orchestra, som besto av fjorten musikere, inklusive Terje Rypdal. Det er med andre ord ikke småplukk Fire! Orchestra begir seg ut på. Stykket ligger dog rimelig formdefinert i balansering av komposisjon og improvisasjon, og Penderecki ville neppe hatt noe å innvende på eksegesens prolongasjon, som klokker inn på førti minutter. Musikalsk bukter ”Actions…” fra karakteristiske, foruroligende Penderecki-grep, med bruk av få toner, overdratt gutturale lyder og vrengt blåseinstrumentering, til værbitt loungejazz og infernalsk avantgarde.

Passasjer av stilistiske amalgamer løses særlig godt, men er neppe egnet som julegave til alle svigermødre. At Reine Fiske, for øvrig Rypdal-disippel på sin hals, viser seg oppgaven verdig burde derimot ikke overraske en sjel.

Geir Larzen

FLYING CIRCUS 1968 Fastball Music Tyske Flying Circus har vært i manesjen i et kvart centurion, uten at særlig flere enn deres nærmeste familie har syntes å bry seg større. Noen album under snippen har det nå blitt på psykoprogensembelet, og årets slipp skal være av løs konseptuell natur, spunnet over hendelser i det historisk sett rikholdige året 1968. Låtene har i hovedsak titler etter steder, som f.eks.

“Paris”, omhandlende studentopprøret og “My Lai”, som ligger i Vietnam. En god og åpen plattform i seg sjøl, men jeg synes ikke de klarer å tonesette dette helt etter intensjonen. En ting er at musikken som sådan ikke treffer tidsmessig autentisk i stor nok grad, og videre får de ei heller fram særlige karakteristika mtp. låtenes tillagte geografiske faktor. Dette litt til side; når de treffer rette groovet og alle trekker i samme retning, låter det i grunnen ganske så kult, som et konglomerat av gyngende retrorock med progressive ablegøyer – det er bare fryktelig synd at for mange arrangementer framstår som usammenhengende, tilfeldige og rotete, og for mye av grunnmuren blir for substansløs og slurete. Det at bandet spiller godt nok i massevis generelt og knalltøft i kastene gjør det hele litt småfrustrerende – noe som liksom gnis inn ved at de på noen spor varter opp med tøffeste fela på denne sida av både (Dixie) Dregs og Jean-Luc Ponty. Dette kunne vært ei kul skive med litt mer stabil kurs og en solid defragmentering, men fasit sier dessverre ikke slik.

Wilfred Fruke FM Synchronized Frontiers FM har etter over 30 års tro tjeneste (riktignok med en solid permisjon på 90-00-tallet) inntatt posisjonen som britisk AORs gudfedre, og har etter comebacket i 2007 fortsatt å trille ut solide album med et par års mellomrom. ”Synchronized” er deres tolvte studioalbum, og deres syvende etter gjenforeningen i 2007, og formelen er stort sett den samme melodiøs og litt bluesy rock eller AOR om du vil, med fengende refrenger og en ballade i ny og ne, med gitarriff og keyboards som umiddelbart drar deg inn i låtene. Og ikke minst har de en himmelsendt vokalist i Steve Overland, en mann som er en de mest sjelfulle sangerne Storbritannia har gitt oss siden Paul Rodgers.

Tittelsporet slår an tonen med en midtempolåt som umiddelbart gjør det klinkende klart hvilket band du hører på - det er klassisk FM. Men andresporet ”Superstar” legger lista enda noen hakk høyere, for dette er en av de bedre låtene FM har gitt oss det siste tiåret, med et instant refreng som borer seg inn i hjernemembranen og slår rot. Vi falt også for balladen ”Ghosts Of You And I”, hvor bandets

nyeste medlem, gitarist Jim Kirkpatrick, virkelig får bevist hvorfor han fikk denne jobben - han leverer nydelig og smakfullt gitarspill over hele fjøla som ville gjort Neal Schon stolt.

Men de spiller ikke ut trumfesset sitt før mot slutten. ”Angels Cried” er kanskje ikke typisk FM-AOR, det er en pianodrevet ballade med mye slidegitar, som heller kunne gått rett inn på en av de første Bad Companyskivene og hvor Steve Overland gjør en gåsehudfremkallende vokalprestasjon mens låta bare bygger seg opp gjennom seks og et halvt minutt.

Mulig er dette en litt for streng karaktersetting, men FM har alltid lagt lista høyt for seg selv, og noen av låtene føles som om de er litt på autopilot men det er som nevnt flere fantastiske låter her, FM er tilsynelatende fullstendig inkapable til å lage en svak skive, og er du allerede fan, så kommer du helt sikkert til å like også denne.

Geir Amundsen FOREIGNER Double Vision 40: Then And Now Live Reloaded Ear Music Liveutgivelse med Foreigner var ikke akkurat det vi trengte mest fra den kanten, etter at det har gått elleve år siden ”Can’t Slow Down” mens vi har blitt oversvømt av akustiske liveskiver, symfoniske liveskiver, nyinnspillinger, Best Of-liveskiver og så videre. Men fra et musikkhistorisk perspektiv er faktisk denne litt interessant - jeg kan ikke huske å noensinne ha sett en konsert hvor to generasjoner - både den nye besetningen og hele originalbesetningen av et band - spiller sammen, med kun èn fellesnevner. Foreigner hadde riktignok sin storhetstid på 70- og 80-tallet, men selv om det kun er gitarist Mick Jones igjen fra double platinium-perioden, er de fortsatt store nok til å kunne headline festivaler og spille foran store mengder av fans hver kveld - uten å gi ut ny musikk eller ha hatt en hit på tredve år.

I første del av denne konserten er det dagens besetning, med bl.a. vokalist Kelly Hansen og bassist Jeff Pilson (som vi forøvrig har intervju med i mars-nummeret av Norway Rock Magazine), som åpner med überklassikeren ”Cold As Ice” foran et godt voksent og jublende publikum på et casino i Michigan, i oktober 2017. Tittelsporet fra ”Head Games” følger før monsterhitballaden ”Waiting For A Girl Like You” og hardtslående ”Headknocker”.

Rekkefølgen og innholdet varierer litt fra DVD/BluRay kontra CDen, men et par positive og overraskende innslag er en akustisk versjon av ”Say You Will”, og fantastiske ”The Flame Still Burns”, låta Mick Jones skrev til den like fantastiske filmen ”Still Crazy” - og som han omsider har innsett er så bra at Foreigner har begynt å spille den på konsertene sine. De runder av med nok en klassiker i ”Urgent”, en litt mer obskur ”Starrider” med Mick sjøl på vokal, og avslutter med en storslagen ”Juke Box Hero” hvor Hansen er høyt og lavt på, av og foran scenen og jobber knallhardt med publikumsfrieriet.

NRM 2-2020

67

AN M ELDE L SE R

SKIVER Før Del 2 av konserten settes i gang, kommer bandets manager Phil Carson, en legende innen bransjen, på scenen og gjør en litt for lang introduksjon av Foreigners originalbesetning dog minus bassist Ed Gagliardi som døde i 2014. Inn toger Lou Gramm, trommis Dennis Elliott, keyboardist Al Greenwood, gitarist og saxofonist Ian McDonald (ex-King Crimson - tenk det!) og bassist Rick Wills, som overtok for Gagliardi i 1979, og sammen med Mick Jones går de rett inn i ”Feels Like The First Time”. Med tanke på at disse ikke har spilt sammen siden Odvar Nordli var statsminister, og Gramm har hatt alvorlige helseproblemer, blant annet en hjernesvulst, så var det all grunn til å være skeptisk, men etter en litt vaklende innledning finner de fort grooven sammen, og Gramm synger bedre enn fryktet. Trøkket er ikke der lenger, men stemmen er intakt.

Siden påskuddet med konserten var å markere 40-årsjubileet for andreskiva ”Double Vision”, får vi nok av låter derifra - de ruller ut klassikere som dagens Foreigner ikke så ofte spiller, som tittelsporet, “Blue Morning, Blue Day” og “Long, Long Way From Home”, og gamlegutta ser ut til å kose seg. Når de kommer til ”Dirty White Boy”, har de virkelig fått liftoff, og det låter glimrende. Likevel, når den nye generasjonen kommer tilbake på scenen for at alle sammen skal kjøre gjennom sviskepuddelen ”I Want To Know What Love Is” (komplett med fullt gospelkor i hvite kjortler) og en avsluttende ”Hot Blooded”, er det innlysende at unggutta har ett ekstra gir å gå på kontra gamlegutta - selv om Gramm overrasker positivt, blir han nærmest blåst av scenen når han gjør duett med Hansen. Hadde Foreigner, som mange ønsker seg, fått Gramm tilbake, hadde de kanskje blitt et mer autentisk band, men de hadde likevel blitt betydelig svekket.

Ellers er dette utsøkt filmet i HD med 24 kameraer, og lyden er krystallklar med trøkk, så alle instrumenter og vokaler høres godt, og det må virkelig ha vært en opplevelse å være tilstede denne kvelden for noe som utvilsomt var en historisk begivenhet for et av USA største og mestselgende band gjennom tidende. Er du fan av Foreigner, så vil du garantert ikke bli skuffet om du anskaffer deg denne.

Geir Amundsen FORGOTTEN TOMB Nihilistic Estrangement Agonia Disse italienerne har jammen vært med i oss i over tjue år, og serverer i år deres tiende plate.

Og musikken tilsvarer navnet på bandet. Det er trist, mørkt og øde. Og tankene går egentlig tilbake death/doomen fra England tretti år tilbake. Det starter med en groovy rocker i “Active Shooter” som virkelig får fart i rockefoten, selv om tempoet er passe nede. Lydbildet er ganske skittent og det er ikke helt feil å tenke veldig tidlig Anathema eller Paradise Lost. “District” er også en slik låt. “Iris’s House pt 2” er en låt som viser at bandet ikke går av veien for stygge chorder. Jeg vil også trekke frem tittelkuttet som er mer doom,

68 NRM 2-2020

langt roligere og behagelig og som følges opp med det langt styggere og kjappe avslutningssporet “RBMK”.

Plata er variert og sånn sett lagt opp til at man virkelig legger merke til hver låt. Dette var riktig så fett.

Ronny Østli FOUR TRIPS AHEAD ...And the Fire Within Dr. Music Slett ikke verst, dette her! Over en lest av kraftfull muskelrock med metallkanter snor denne skiva seg flott i dynamisk svingete landskap, og N.Y.-kvartetten viser seg som en både erfaren, dyktig og samspilt enhet. Egenreferansene lister opp bl.a. Alter Bridge og Black Stone Cherry, og stilmessig er dette ganske treffende – men det utelates trolig bevisst å nevne Soundgarden generelt og Cornell spesielt, for sanger Peter Wilson kunne sømløst erstattet C.C. her på nårsomhelsten, hvilket er så nære at det trolig føles noe beklemmende. Samtidig er vokalen tidvis et pyttelite hakk ute av pitch, noe som gjør at skiva i ett jafs ’dreper’ sin egen framdrift, og låtene er kvalitativt noe ujevne. Åpninga med “Step Inside My World” er dog uansett verdt å sjekke ut, og hadde de holdt seg der og senket pH-verdien en smule, kunne vi dratt fram større ord. Slik blir det nok ikke, men navnet kan man jo fint merke seg til seinere.

Wilfred Fruke GOTHIC STONE Haereticus Empyreum Black Widow

ny musikk. På dette comebacket får vi tjuefem minutter helt nyskreven musikk, fordelt på tre låter. Det er også en nyinnspilling av “My Dark Reflections Of Life And Death” fra debuten, samt en cover av Black Sabbaths “Solitude”. Dette anses slett ikke som fyllstoff, og er like viktig som det nyskrevne materialet. Mer om dette kan leses i intervjuet et annet sted i bladet. Jeg konsentrerer meg om de nye låtene i anmeldelsen. Det starter med det åtte minutter lange tittelkuttet som er en veldig melankolsk, men likefull catchy låt. Det er progressivt og ikke altfor hardt, og av en eller annen grunn tenker jeg Conception når jeg hører det nye materialet. Det kan jeg ikke si jeg har tenkt tidligere.

Jeg har alltid likt denne siden, og gjerne den enda tyngre siden ved GC. Når det blir altfor rolig, svevende og akustisk faller jeg litt av. Og for meg er det blitt en perfekt kombinasjon denne gangen. Favoritten min er “Sentinels” som starter veldig progmetal og som halvveis blir tung heavy metal. “Hounds” er ganske rolig, og litt i grenseland til det jeg finner for svevende, men variasjonen med tyngre partier redder den inn. Og “Solitude” er jo en perfekt stemningsfull avslutning etter dette.

Mulig det er den mest iørefallende plata fra Green Carnation, men jeg har tro på at alt som skjer i musikken likevel vil gjøre at dette er en plate som vil holde seg interessant over tid.

Ronny Østli HAKEN Virus Inside Out

GREEN CARNATION Leaves Of Yesteryear Season Of Mist

Endelig er Haken tilbake, og for en skive dette er! Ikke bare treffer de med albumtittelen, men også med låtene som slår deg ned i knestående. Med andre ord enda bedre og tyngre en noen gang. Deres forrige album “Vector” var en real oppvisning i moderne progressiv metal, og jeg trodde ikke i min villeste fantasi at de ville overgå den, men det har de altså gjort. Det er ingen hemmelighet at besetningen er over middels teknisk begavet på instrumentene sine, men det er ikke nok i seg selv. Det finnes dusinvis av tekniske prog band som mangler gode låter. Instrumentonani kan være gøy inntil en viss grense. Haken skjønner hvor grensa går, I hvert fall i mine ører.

Ledsaget av gitarvirtuosen Richard Henshall blir du her tatt med inn i et progressivt landskap som både er hardt, melodiøst, teknisk imponerende og ikke minst spennende.

Sannsynligvis et av årets beste album.

Pål J. Silihagen

HATS OFF GENTLEMEN IT’S ADEQUATE Nostalgia For Infinity Glass Castle Recordings

Det er fjorten år siden vi hørte noe nytt fra disse sørlendingene.

For noen år siden begynte de å røre på seg igjen, og man var jo spent på om det skulle komme

Englands såkalte neo-progressive tradisjoner skriver seg fra inngangen til 1980-tallet, men har etter millenniumskiftet vært på barmhjertig,

Etter snart tretti år som band er det dags for italienernes debutalbum.

Her møter vi en kvintett som låter som en blanding av Candlemass og episk gammelt Iron Maiden. Riktignok mer orgeldominert enn referansene.

Vokalisten vil nok veldig gjerne være Bruce Dickinson, og er vel egentlig på god vei, men får det likevel til å læte veldig slitsomt. På den annen siden minner han meg mye om Blaze.

Egentlig er ikke dette helt håpløst, en låt som “The Oath Of The Gothic Stone” er en god doomperle, og instrumentalen “The Time Lord” vitner om god behersking av instrumenter.

Lydmessig låter det tidlig åtti, og det er vel produksjonen jeg ikke blir helt venn med. Og som mange italienere er det en overdreven vibrato, som noen burde fortelle Gabriele Grilli han må kutte ut sporenstreks.

Ronny Østli

vikende front. Malcolm Galloways Hats Off Gentlemen It’s Adequate tviholder på den plastiske, husmoderlige estetikken ublutt og tanketomt fetert av gitte nisje-etiketter, gjerne med nederlandsk adresse, under 90-årene, hvor selve begrepet progressiv arter seg som en direkte negering av det soniske utlegget. ”Nostalgia For Infinity” teller gubbe-duoens sjette langspillplate, gitt konseptuell form, og fremstår som et krater av vasstrukne sjangerklisjéer. Bandet evner ikke engang å reise kimer til stemning, og skriver like tarvelig som et hypotetisk Pallas eller Marillion med løpsk hjernesvinn.

Geir Larzen HELFRÓ Helfró Season Of Mist Her har vi en duo fra Reykjavik som har lagt sin elsk på nyere Mayhem.

Riktignok en smule mer kontrollert.

Med det mener jeg låtstrukturen, hvor man her har litt mer tradisjonell låtoppbygging og riff som gjentas. Jeg liker dette veldig godt. Medlemmene er veteraner i sjangeren visstnok, og er dyktige musikere. Og imponerende til å være en duo, selv om det er noen studiogjester her også. Det låter massivt, og “Ávöxtur Af Rotnu Tré” og “Eldhjarta” er utmerket avantgarde black metal.

Ronny Østli HEXVESSEL Kindred Svart Mat McNerney og medsammensvorne har skrittet forsiktig i retning de mørke skoger av okkult, psykedelisk og 70-tallsinjisert rock, med progressive trekroner, i nærmere ti år. Tidligere plater, alle av ok kvalitet, mangler dog kompositorisk og autonom slagkraft, og ”Kindred”, album nummer fem, høster noenlunde identisk skussmål. Her foreligger dog positive disposisjoner. Ikke bare synes finnene anno 2020 bedre å håndtere melodikk, men de våger leilighetsvis å skråne ut i uforutsett terreng. Årets materiale er kontrasterende og ytterligere rotet i progressiv-psykedelisk tungrockkanon, samt britisk og nordisk folketradisjon. Skiva lar seg ikke uten videre salutteres som en bragd, men betegner kulminasjonen av ti års arbeid, og representerer formodentlig en maksimalisering av Hexvessels samlete potensiale. Reisemotiverte ”Billion Year Old Being” og liturgiske ”Phaedra” fører bandets sak med tålelig kredibilitet. At sekstettens uttrykk til de grader lukter undergrunn, hjemfaller sjarmkontoen – hadde Hexvessel vært operative i 1970, ville de ha undertegnet kontrakt for Deram eller Neon.

Geir Larzen

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R HORISONT Sudden Death Century Media Når vokalist Alex bedyrer at Horisont med ”Sudden Death” har etterstrebet den plata de selv ønsker seg, og ikke nødvendigvis hva fans eller plateselskap forventer, spisser jeg ørene. Og ”Revolution” gir et overraskende og driftig anslag til et album som forpleier svenskenes elsk til kompleks pop-melodikk satt i bredbeint tungrockkontekst. Nevnte pianotunge åpningsspor har mer til felles med Electric Light Orchestra, Queen, The Beach Boys og klassisk, engelsk glamrock, enn forutgående fonogrammers definerte idealer.

Shuffle-pågående ”Free Riding” og ”Archaeopteryx In Flight” presenteres derimot som en mikstur av Uriah Heep og Thin Lizzy, hvor brorparten av albumet også finner sitt stilistiske nedslagsfelt, dog med sterkere låter og arrangementer enn vanlig er fra kvintettens hånd. ”Into The Night” skjeler til amerikansk pomprock av 70- og 80-tallet, mens ”Breaking The Chains” danner en herlig tidskoloritt av disko og symfonisk rock. Horisont strekker glimtvis hals på ”Sudden Death”; albumet som i en mulig verden burde ha vært oppfølgeren til ”Time Warriors” fra 2013. Svenskene lykkes ikke med alt de setter seg fore, men jeg vil uvørent oppfordre til ytterligere stilekspansjon og eksperimentering.

Det kler bandet.

Geir Larzen HOUSE OF LORDS New World – New Eyes Frontiers Amerikanske House Of Lords har en ganske interessant historie. Bandet var egentlig sentrert rundt ex-Angelkeyboardist Gregg Giuffria da Gene Simmons signerte de på sitt Simmons Records i 1988, og debuten med den da totalt ukjente vokalisten James Christian regnes fortsatt som deres mesterverk. To skiver til fulgte før House Of Lords bukket under for grungen, og da de gjenoppsto i det nye millennium, var det uten Giuffria, men med Christian som ny kaptein.

De siste 15 år har han vært eneste link til originalbesetningen, og de har stort sett gitt ut ny skive rundt regnet annethvert år siden. Men det begynner å bli lenge siden House Of Lords ga ut en virkelig knallskive, selv om ingen av de har vært direkte svake. Litt av bandets problem er at de har ikke noen fremragende låtskrivere i rekkene, og de har dermed vært avhengige av ekstern hjelp.

Resultatene har vært varierende de siste ti år, da de ikke lenger har jobbet så tett med partnere som Jeff Kent og Mark Baker. På årets utgivelse ”New World - New Eyes” har de derimot knyttet til seg den gamle ringreven Mark Spiro på låtskriverteamet, og resultatet er ganske forfriskende. Spiro har tidligere jobbet med alle fra Heart, Mr. Big og Cheap Trick til Bad English,

norwayrock.net

SKIVER Giant og Lita Ford. Åpningssporet ”Change (What’s It Gonna Take)” er meget lovende, med en klassisk episk keyboardintro a la debutskiva, før akustiske vers og dramatisk refreng. Tittelsporet følger, også dette akustisk drevet med trøkket spart til refrengene. Det begynner nå å bli tydelig at James Christian er godt oppe i 60-årene og ikke lenger har den kraften og rekkevidden han hadde på de tidlige skivene. Men han har fortsatt en sterk og varm stemme, og han har sitt eget uttrykk - uvurderlig for enhver vokalist. Gitarist Jimi Bell har vært Christians høyre hånd i 15 år nå, og spiller gnistrende, men det slår meg igjen at House Of Lords kanskje hadde vært bedre tjent med en mer melodisk gitarist a la Schon eller Lukather fremfor en shredder som Bell.

De elleve låtene på skiva er generelt mer oppløftende enn de foregående skivene, og det virker nesten som om de bevisst har prøvd å gå tilbake til soundet fra de første tre skivene, noe de til en viss grad lykkes med. ”Chemical Rush” er steintøff (og James Christians platiniumsselgende kone Robin Beck er fremtredende på kor), og vi må også trekke frem spenstige ”$5 Bucks Of Gasoline” blant skivas høydepunkter. Et ankepunkt som trekker mye ned er trommelyden alle andre instrumenter høres klart og tydelig, men BJ Zampa (som også sysler med Dokken for tiden) har fått den verste trommelyden på denne siden av ”St. Anger.” Men hele skiva er full av melodiske riff og svære allsang-refrenger, og fans av klassisk, hard AOR kan trygt gå til anskaffelse av denne i forvissning om at det er House Of Lords’ sterkeste album siden ”Cartesian Dreams” kom i 2009.

Geir Amundsen HUBRIS. Metempsychosis Art As Catharsis Jeg er ikke tilhenger av band som gjør rare ting med bandnavnet sitt, som hubris. - der både den lille forbokstaven og punktumet til slutt irriterer meg grenseløst. Må du modde navnet for å skille deg ut er det for mange som heter det og du må bytte. Men det er nå ikke en gang det som anmeldes her - det er 6 instrumentale spor varende i 54 minutter og 56 sekunder som skal.

Jeg vet allerede her før avspilling at jeg enten kommer til å elske det eller hate det, for samtlige artister jeg har hørt som velger den stien er enten blant mine største favoritter eller kjeder meg halvt ihjel. Hvor så ligger sveitserne?

Vel, den nedstrippede durstarten i “Hepius” er ikke en knallstart må sies - og at jeg begynner å kjede meg allerede etter 2 minutter av et over 11 minutter langt spor er ihvertfall ikke et godt tegn. Det skjer riktignok en sårt etterlengtet brytning etter 4 minutter da de slår over til postrock og trøkker til. Dog fortsatt uten å treffe nerva mi, så dette ble meget lange 11 minutter og 25 sekunder. Men bevares, det låter fint av gjengen og de spiller bra - så for folk som liker den slags vil jeg tippe at Hubr, unnskyld - hubris. er en real innertier. Men et spor de virkelig treffer på i mine øyne er “Adonis” -

der over ni minutters spilletid ikke er et sekund for mye. Denne har alt, er nydelig arrangert og således den klare favoritten på “Metempsychosis”.

Samme med “Icarus”, som nok mer er som et dikt med bakgrunnstemning enn en ren låt - men som funker meget bra. Begge disse sporene ligger i hver sin ende av min personlige skala og er ganske så representative for resten av albumet for å si litt om hvor landet ligger. Jeg har enda ikke orket å høre hele fra start til slutt, men det er overhodet ikke fordi det er dårlig mesteparten treffer bare ikke meg.

Sven O. Skulbørstad JG THIRLWELL STEENSLAND Oscillospira Ipecac

&

SIMON

Jeg har ingen problemer med å forespeile meg eklektiske Mike Patton gå bananas over herværende samarbeid fra to kunstmusikalske størrelser. Thirlwell flyttet fra Australia til USA tidlig på 1980-tallet, og har siden virket som komponist, utøver og produsent, under ørten pseudonymer.

Merittlisten teller blant annet kommisjonsarbeid for Kronos Quartet og produksjon av gitte Nine Inch Nails-slipp. Thirlwell møtte svenske Steensland i 2017, og deler dennes beundring for Zeul- og Rock In Opposition-grupperinger; Magma, Univers Zero, Thinking Plague, Present og King Crimson især. ”Oscillospira” er resultatet av måneder med transatlantisk idémyldring, hvoretter Morgan Ågren er plassert bak slagverket og skolerte venner satt til å betjene henholdsvis obo, klarinett, fiolin og korsang. Kjenner man duoens biografi vil det ingenlunde overraske at kollaborasjonen leder til høydramatisk, progressiv og kaleidoskopisk rock, blodrødt farget av Magma, King Crimson, Univers Zero og Béla Bartók. Materialet avleser en organisk, malisiøs og intrikat smeltedigel, som samstundes tonalvektes og opptrer relativt imøtekommende for fans av ovennevnte autorer. Sett med rockeperspektiviske briller sanker duoen atskillige fjær i hatten, fordi skiva svinger og fremstår eksepsjonelt inspirert, stundom i overenskomst med Anekdotens ”Nucleus”, faktisk. ”Oscillospira” gjør verden litt finere, da vi ikke lengre kan gjøre regning med flere studioalbum fra King Crimson, Magma eller Univers Zero.

Samtlige av skivas åtte monumentale komposisjoner besnærer; kanskje spesielt ”Catholic Deceit”, ”Heron” og ”Redbug”. Stjernedryss i karakterboken tilfaller Thirlwell og Steensland for aldri å skråne ut i friimprovisert svada.

Geir Larzen JOHNOSSI Torch // Flame BMG Dette var en hyggelig overraskelse, og en like sjokkerende overraskelse – for hvordan i alle dager dette bandet kan ha

gått under radaren min vites ikke da de har millioner av avspillinger på Spotify og en kommende konsert på selveste Rockefeller. Det forteller dog at min radar må oppgraderes til 2.0. Nuvel.

Bandet er en duo fra Sverige som består av den “klassiske” line-up’en med gitar/vokal og trommer/vokal, og kanskje min radar har slått inn allerede her da jeg i utgangspunktet er meget skeptisk til slike konstellasjoner. Det eneste unntaket som virkelig har nådd mitt hjerte er samsvenske The Guilt (og til en viss grad våre egne Kindred Fever), men stort sett har resten passert videre med et stort gjesp.

Derfor var overraskelsen stor da jeg fikk umiddelbar fot i løpet av et sekund av åpneren “Hot Thoughts” som uten å mukke sparker igang “Torch // Flame” som det var den naturligste ting. Et fengende driv bærer låta frem til refrenget som brått slår over til arenarock og allsang, og jeg vet allerede her at jeg og bandets sjette (!) album kommer til å bli særdeles gode venner. Dette gjelder i aller høyeste grad også for oppfølgeren “Longer The Wait, Harder The Fall” som låner akkurat passelige mengder av en av mine personlige favoritter på det smått sensasjonelle soundtracket til Sons Of Anarchy, nemlig “Girl From The North Country” av Lions HD (nærmere bestemt en sterk forbedring av Bob Dylans versjon med samme navn), uten at det blir plagiati. De roer det ned på tittelkuttet, som mange kanskje har fått med seg da dette er første singelkutt fra skiva, men uten å miste antydning til nerve. Oppbygningen på denne som ender riktig så episk mot slutten, selv om låta er akustisk fra start til slutt, kan gi gåsehud på gråstein og er et meget forståelig singelvalg.

Jeg må også her gi ekstra cred til produsenten, for de tre første sporene favner et rimelig bredt spekter innen genren “rock” men de står meget godt til hverandre og består, som resten av skiva, av et fantastisk behagelig lydbilde. Det slår meg i tillegg på “The Beat” at “Torch // Flame” innehar av en mengde ingredienser jeg egentlig ikke liker i min suppe, som grønnsaken poprock og krydderet dur. Det beviser nok at så lenge man gjør ting riktig kan alt funke. Det særdeles uventede mollgrepet på refrenget er kanskje saltet som binder det hele sammen, hvem vet. Det er helt utrolig hvor stort duoen låter under “Echoes”, med et riff som sender tankene tilbake til god, gammel Muse. En av de enkleste låtene på albumet, men samtidig også et av høydepunktene. At de har fått verdens mest oppbrukte akkordgang til å låte såpass fett som på “Heavens (Then We Begin)” vet bare de, men det har de nå klart fått til – så kudos for det. Dynamikken i denne er også hentet fra øverste hylle og idet den innleder skivas siste halvdel har jeg enda ikke hørt en eneste nedtur blant en armé av oppturer og det er rett og slett sjokkerende bra. Og det bare fortsetter; “In Your Eye” med skivas tyngste riff og mest iørefallende refreng, i sterk konkurranse med stort sett samtlige foregående spor, innleder den avsluttende trioen med bravur, mens “CCCcowboys” – forøvrig ikke en hyllest til våre gamle helter såvidt meg bekjent, starter med et klassiskinspirert synthspor som nok et krydder i en stadig mer velsmakende suppe jeg nå nyter

NRM 2-2020 69

AN M ELDE L SE R

SKIVER til det fulle. Når denne vakre saken så slår helt uventet om midtveis til støyrock mister jeg fullstendig munn og mæle og blir satt ut hver eneste gang. Hvilket leder oss til avslutteren “Sleepin’ In”, som har hentet mye fra det forgjettede 90-tall – men samtidig passer særdeles godt inn på slutten av en skive som så til de grader hører hjemme i 2020. Litt roligere i svingene, men fortsatt umulig å sitte stille til med sin suggerende rytme og svevende lydbilde. Dette er rett og slett en forbilledlig avslutning på et album som mye mulig kan ende opp helt øverst når årets album skal kåres i desember. “Torch // Flame” er enkelt og greit ufattelig bra, og det eneste den mangler fra fullstendig toppscore er å få meg til å grine. Det er dog ikke bandets sin feil, for ellers finnes det ikke en eneste detalj å trekke for her. Låtmaterialet er top notch, produksjonen om mulig enda bedre og i min iver til å beskrive musikken har jeg faktisk glemt noe av det aller viktigste; De er nemlig i tillegg noen vanvittig dyktige musikere med hver sin fantastiske vokal. Jeg er ekstremt nysgjerrig på hvordan i alle dager de lander dette live uten for mye juks.

Sven O. Skulbørstad KANSAS The Absence Of Presence Inside Out Mye har skjedd i Kansas det seneste tiåret.

Høvdingene Livgren og Walsh har begge forlatt bandet, og medkommet har gitarist Zak Rizvi og tangentist Tom Brislin. Rizvi og Brislin er også herrene som i dag står bak det meste av materialet, som til tross for nevnte utskiftninger ligger tett på estetikken bandet hele tiden har kunnet kjennes ved. “The Absence Of Presence” lyder veldig Kansas – melodiene er sterke og spenstige, riffene er markante og kreative, og det hele er glimrende avlevert og godt produsert. Med det sagt så er savnet stort etter Walsh, ikke fordi Ronnie Platt synger middelmådig, men fordi Walsh er en så integrert del av bandets uttrykk. Livgrens låtskriving betød også unektelig mye.

Noen “Song For America”, “Masque” eller “Leftoverture” er dette derfor ikke. “The Absence Of Presence” er et album som lyser i all sin samspillsmessige kraft, melodiøsitet, dynamikk og kompleksitet. Det er imponerende, tatt i betraktning at kun Phil Ehart og Rich Williams er igjen fra originalbesetningen, men det savner fokuset bandet hadde da de var Amerikas kanskje fremste progrockband.

Bjørn David Dolmen KARI RUESLÅTTEN Sørgekåpe Spindelsinn Det beste Tuomas fra Nightwish noensinne har gjort var å få Kari Rueslåtten til å lage musikk igjen, og fra første anslag på den nydelige tittellåta, som starter hennes rykende ferske sisteslipp, sitter man

70 NRM 2-2020

som vanlig som trollbundet helt til siste tone fra albumenderen “Storefjell” ebber ut. Den starter vakkert og melankolsk, og nytt er at Kari er tilbake på morsmålet denne gang noe som kler den noe mer lavmælte musikken perfekt. Det er en nydelig låt og en perfekt åpner som setter stemningen umiddelbart, noe som også gjelder for etterfølgeren “Svever” - dog kledd noe lystigere i dur. “Månen Lyser Ned” kommer nok til å treffe endte kjærlighetsforhold hardt og kan fremføre mang en tåre over det ganske land tipper jeg. En utrolig fin låt hvor den nydelige vokalen til Kari virkelig kommer til sin rett på refrenget hvis melodi er en av skivas høydepunkter for min del. Og akkurat det kan sies om samtlige spor på “Sørgekåpe” - nydelige melodier med maleriske tekster til, spesielt avslutningen på “Når Mørket Faller” der hun svever avgårde sammen med musikken. Vi har fått smake på “Blind” en stund og den er et meget forståelig singelvalg da den er meget representativ for resten av albumet som er akkurat passe variert til å aldri låte det minste ensidig. Spesielt sinnataggen “Øye For Øye” mot slutten er en knall brytning mot det melankolske og bidrar sterkt til helheten. Ironisk nok er “Alt Brenner Nå” det lystige upbeat-sporet som inviterer litt solskinn inn i mørket.

Jeg tok meg i første gang jeg hørte avslutteren “Storefjell” å vente på en episk avslutning som aldri kom og syntes det var litt merkelig, men etter å ha hørt den noen runder synes jeg det er et klokt valg da den runder av “Sørkekåpe” på en aldeles praktfull måte. Denne skiva kommer til å gå mange runder i sommer, så av alle tilhengere av Kari Ruestlåttens musikk kan trygt gå til anskaffelse av denne.

Bra gjort enda en gang!

Sven O. Skulbørstad KAYAK Live 2019 Glassville Hollandske Kayak skulle ut på veiene for en tredje turnérunde i etterkant av ”Seventeen”albumet, da bandets utrettelige primus motor, Ton Scherpenzeel, ble rammet av hjerteinfarkt. Under komponistens rekonvalesensperiode er konsertopptak fra andre etappe av ”Seventeen”-turnéen kompilert og editert, og materialet utstedes som dobbel-cd i begrenset opplag, kun tilgjengelig i fysisk tapning via gruppas nettside. Ensemblet som opptrådte i blant annet Nederland, Belgia og England inkluderte trommeslager Hans Eijkernaar, men er for øvrig identisk med Scherpenzeels nyplukkete musikerstab av 2017, hvor Bart Schwertmann figurerer i front.

Om sistnevnte er riktig vokalist for Kayaks pop-komplekse, progressive rockegehalt er jeg ennå ikke sikker på, og det er nettopp Schwertmann som hemmer begeistringen. Han er teknisk dyktig, men tenderer å anonymisere Scherpenzeels makeløse komposisjonsavtrykk.

Settlisten favner bredt, med naturlig fokus på ”Seventeen” og diskografiens klassiske album fra 1973 til 1982,

dog med et par underlige, nærmest uforståelige seleksjoner i veike ”Rhea” fra ”Letters From Utopia”, ”A Million Years” fra ”Night Vision” og ”Seagull” fra ”Merlin”. På plussiden bestyrker ”La Peregrina”, ubetalelige ”Merlin” (med lekende løst a capella-sekvens) og evigunge ”Mammoth”, ”Alibi”, ”Said No Word” og ”Chance For A Lifetime” turnésuvenirens valør. Hvor fantastiske mange av disse stykkene enn er kan aldri ”Live 2019” påmønstres som annet enn en utgivelse myntet på de overmåte interesserte. Er du nysgjerrig på hollenderne, invester i alle de 16 studioplatene deres, og gå kronologisk til verks. Ny studioskive er forresten ventet til neste år.

Geir Larzen KINGSMEN Revenge. Forgiveness. Recovery SharpTone Records De starter friskt, debutantene fra Rhode Island i “Until I Departed” og både riff og produksjon gir et meget godt førsteinntrykk på hva som kan være i vente. Fet scream/growl-vokal over tight metalcore er ikke koppen med te til mange, men jeg kan fint kose meg med den slags - så lenge der finnes et snev av egenart. Alt starter i riktig ende med Kingsmen - men så er det det forbanna syterefrenget. Si meg; Er det en lov jeg ikke har hørt om som dikterer at dette må følges ellers venter det konsekvenser av bibelske proposjoner? Jeg sveipet meg kjapt igjennom “Revenge.

Forgiveness. Recovery” for å sjekke hvor ille dette faktisk var - og joda; Så og si samtlige av sporene følger dette slavisk - og det gidder jeg faktisk ikke. Da kan jeg heller skrive om unntakene, som helt tilfeldig er de mest spennende sporene på skiva nemlig hissigproppen “Oppressor” der trommene går så sinnsykt kjapt unna at jeg mistenker programmering - men en særdeles fet låt og et friskt pust i arrangementfascismen ellers. Den merkelige “Pleasure In Vengeance” viser et band med låtskriverevnene i behold - noe som gjør brorparten av skiva ekstra irriterende - og det samme gjelder med den sære instrumentalen “Relapse” som er riktig så mørk og dyster. Hadde bandet holdt seg til disse rammene ville karakteren blitt vesentlig bedre, men nå blir det kun midt på treet for det er der de hører hjemme. Vel spilt, bra produsert - men dette har man (for det meste) hørt en gasillion ganger før.

Sven O. Skulbørstad LAMB OF GOD Lamb Of God Nuclear Blast Det er et meget sikkert alderdomstegn da band man anser som “nye” plutselig feirer 20 år som plateutgivere, og det er fasiten Lamb Of God kommer med med sitt tiende studioalbum. Et band som aldri har fenget meg noe spesielt, hverken på skive eller scene - men etter å fortsatt ikke ha kommet meg

helt etter sjokket medamerikanerne i Avenged Sevenfold ga meg med sin utenomjordiske bra “The Stage” for noen år tilbake finnes det alltids håp.

En overraskende rolig og melodisk start åpner ballet i “Memento Mori” vakkert, mørkt og dystert før det hele smeller igang etter drøye halvannen minutt og det ikke levner noen tvil om hvem man hører på. Blodtight og komprimert som det skal låte av bandet vil jeg tro at fansen allerede her er meget fornøyd med jubilanten og selvtitulanten. Fengende riff over dundrende trommer avløst av noen mer melodiske linjer uten at det blir for mye. Det kan forsåvidt sies om samtlige spor på skiva. Jeg skjønner at de er helt i toppen i klassen, for det er ikke mye å utsette på noe som helst egentlig - jeg må til og med innrømme at jeg sliter med å sitte stille under de drøye 44 minuttene skiva varer. Jeg liker også at de har noen friske ordspill rundt visse ordtak vi har hørt mye fra “over dammen” - som “make America hate again” og “the American scream”.

For å nevne de sporene som skiller seg litt ekstra ut vil jeg nevne “Reality Bath” som tar det beste både fra nu metal og metalcore uten å ty til hverken rap eller sutring. Meget forfriskende etter en liten overdose av sistnevnte under den siste tidens anmeldelser av undertegnede. “Resurrection Man” også med sin skrekkfilmintro vil jeg trekke frem, samme med “Routes” og avslutteren “On The Hook” som begge gir et lite nikk til klassisk thrash. Jeg vil ikke tro de vinner over veldig mange av de tvilerne som finnes der ute - men personlig synes jeg “Lamb Of God” er langt bedre enn det jeg har fått med meg av bandet tidligere.

Sven O. Skulbørstad LONG DISTANCE CALLING How Do We Want To Live?

Inside Out Tyskernes sjuende studio-album døpes sjenerende lik Roger Waters’ 2017-utgivelse, men utover dette er alt, reelt sett, ved det samme gamle i herværende leir. Kvartetten forblir å reise passe melodivektet, stratosfærisk instrumentalrock, med skyld til symfoniske titaner, nasjonal krautrock og dagens postrock-estetikk. Skiva er behagelig å lytte til, og oppviser større lek med elektronisk staffasje enn tidligere, uten at bandet synes å probere vidtfavnende musikktenkning.

Den som aldri mettes av prosaiske Ozric Tentacles- eller Porcupine Tree-derivativer vil muligens finne en venn i Long Distance Calling, men progressivt søkende sjeler – individene bandet markedsføres mot – har neppe noe å hente fra tyskerne.

Geir Larzen LUCIFER Lucifer III Century Media Det er mye å glede seg over for alle som falt for Lucifer sitt forrige album, “Lucifer II” fra 2018.

Gotisk stemning i

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R god miks med lyden av 70-tallets hard rock. Mine tanker spretter tilbake til både BOC og Sabbath, men også enda tidligere greier fra Steppenwolf lignende. Johanna Sadonis stemme er vakker og full av energi. Hun klarer fint å balansere de lett morbide og okkultinspirerte tekstene med melodier fulle av hooks og allsagvennlige refrenger. Første singelen, “Ghosts”, er et solid stykke rock som du burde høre. Den melodiøse “Leather Demon” satte seg på hjernen. Dette er et album som gjør seg best når du har litt volum. Det er virkelig mange fete bassganger fra Harald Göthblad, som gjør seg best når det sparker litt mot trommehinnene. Det meste er solid her, kanskje litt pysete og “safe” produksjon. Hard rocken på 70-tallet eksperimenterte med alt mulig rart, Lucifer lener seg mer på det som andre har funnet ut av før dem framfor å flytte grensene videre.

Ingar Høgstedt LUKE ELLIOT The Big Wind Name Music Luke Elliot er straks aktuell med sitt tredje album. “The Big Wind” er oppfølgeren til 2016s “Dressed For Occasion”, og også denne gangen byr han på melodisk, melankolsk og nokså lavmælt musikk i grenseoppgangen mellom rock og alternativ pop. “The Big Wind” er et bevegende album med smakfulle, økonomiske og veloverveide arrangementer i en luftig tekstur som kler strukturene.

Det drives for det meste av piano og akustisk gitar, men ofte inntrer strykere, blåsere, glockenspiel og elektroniske elementer. På toppen synger Elliot suverent, med en stemme og melodisensibilitet som vekker assosiasjoner til Lou Reed så vel som til David Bowie og Nick Cave (i enkelte vendinger). Årets Luke Elliot-album er konsist og jevnt, og fyren har den tilstedeværelsen og intensiteten som behøves når låtene blir en smule for ordinære.

Bjørn David Dolmen LUSTRE The Ashes Of Light Nordvis Glede og Lustre i samme setning hører vel egentlig ingensteds hjemme.

Likevel er jeg glad Nachtzeit valgte å gjenopplive Lustre etter et års tid i dvale. Etter 2017’s “Still Innocence” gikk luften ut, og det som skulle bli oppfølgeren endte kun med en låt, den nydelige “The First Snow”, før han la prosjektet dødt. I fjor kom lysten tilbake og seks nye spor ble kreert.

“The Ashes Of Light” er like dystert og depressivt som alltid. Ja, jeg vil faktisk kalle dette livsfarlig musikk. “Blossom” fra 2015 er min Lustre favoritt og jeg savner spesielt trommelyden, som med sin kraft fremhevet tungsinnet.

Til gjengjeld er Nachtzeits skrik mer hjemsøkende og fryktinngytende nå.

Tittelkuttet er favoritten sammen med

norwayrock.net

SKIVER åpningslåta “Eyes Like Stars”, og bare der har vi unnagjort over atten av platas tre kvarter. Jeg sa det da jeg anmeldte “Blossom” og gjentar det nå; Lustre bør ikke høres alene hvis du er deppa.

Ronny Østli MAGICK TOUCH Heads Have Got To Rock ’N’ Roll Edge Circle Productions Hva har så den magiske trioen fra Bergen klart å dra opp fra tryllehatten på sitt tredje album?

Kaniner eller fete riff? Heldigvis det sistnevnte og mer til. Trioen fortsetter i samme gate som før med ganske så uimotståelige låter lettere inspirert av gamle storheter som Thin Lizzy, Whitesnake, Deep Purple osv. Men det er viktig å påpeke at bandets låter står fjellstøtt på egne ben. På bandets tredje album lefles det også med litt Black Sabbath inspirerte riff som på skiva siste spor “Doomsday I’m In Love”, men det er først og fremst lyden av Thin Lizzy vi fortsatt hører mest og tydeligst. Albumet er likevel svært variert og åpningslåta “(This is not) Your First Rodeo” høres ut som en hybrid av Motörhead og Thin Lizzy.

Skivas beste spor er derimot den uimotståelige party-rock låta “To the Limit”, men la oss ikke glemme den noe tyngre “Watchman’s Requiem”.

Vi får også servert en lekkerbisken i “Daggers Dance”, en låt som skiller seg noe ut med sitt utpregende 80-talls inspirerte sound og minner om en krysning av Dokken, Europe og ikke minst Whitesnake(1987) med John Sykes sine legendariske overtoner og umiskjennelige Gibson-sound. Joda, her er det mye som sparker bra fra seg og albumet er tvers igjennom gull. Synd og skam at bandet ikke er mer kjent enn de er her til lands for dette slår det meste ned i støvlene.

Trylleformelen med en god dose klassisk rock og litt 80-talls inspirert melodiøs har rock virker nok en gang og det er bare å ta av seg hatten for trekløveret fra Bergen nok en gang. Og for deg som ikke har noen som helst kjennskap til bandet er det bare å ta affære og sjekke de ut sporenstreks!

Pål J. Silihagen MALEFISTUM Enemy Fastball Symfonisk gladmetal er ikke det jeg vanligvis omfavner med glede, men mulig den fine vårsola her på østlandet har gjort noe med meg. Dette prosjektet til Dawn Of Destiny gitarist Jens Faber kan jeg da faktisk tidvis like. Selv om Jens er tysk er det mye finsk over dette.

Spesielt tidlig Nightwish og Ensiferum kan brukes som referanser. Det er pompøst, svulstig og det er vekselsvis kvinnelig vokal og growling. Det er kun Jens som er medlem i bandet og resten gjester. Likevel er det Melissa Bonny som synger de fleste låtene, i tillegg til Zagan (Black Messiah) og Eric Dow (Helsott). Det er jo umulig å bli i dårlig humør over lystige “Left

Without A Cause” eller “Adore Me” med sin oppbygging til et skikkelig Eurovision refreng. Det er jo mye rolig her også, hvor jeg vil trekke frem “Fear Of Tomorrow”.

Ronny Østli MIKE TRAMP Second Time Around Target Forhenværende sanger i White Lion og skamløst underkjente Freak Of Nature begynner å bli gammel, og da tenker jeg ikke i fremste rekke på danskamerikanerens alder, men dennes virkelighetsoppfatning. Siden 1997 har Tramp jevnlig forsynt markedet med soloplater; noen har vært bedre enn andre, men de fleste gjennomsnittlig ok. Som tittelen på årets skive røper inneholder ”Second Time Around” nyinnspilt solomateriale – eksakt hva verden skriker etter. Motivet bak det gubbetenkte fonogrammet er formodentlig Tramps oppfatning av at disse ti låtene fortjener å bli hørt – og det må han gjerne mene. Ingen av dem representerer Tramp på sitt beste.

Jeg undres også over nødvendigheten av å smi gammelt stoff om igjen bare for å bringe materialet til scenen, noe som oppgis å ligge til grunn for beslutningen – meg bekjent organiserer Tramp sine egne settlister... ”Second Time Around” konstituerer et skinnbarlig tverrsnitt av sangerens solokarriere, med aksentuering av fordringsløse, radiovennlige spor, men er en pleonasme av smørsmurt margarin, kun myntet på ham selv og dennes mulige svigermor.

Geir Larzen MONUMENTUM DAMNATI In The Tomb Of A Forgotten King Grimm Distribution Denne multinasjonale kvintetten fra ØstEuropa har nok en skive eller to med både Creamtory og Theatre Of Tragedy I samlingen. For ikke å snakke om “Beauty In Darkness” samlingen. Ikke at vi snakker noe kvinnelig vocal, men keyboardbasert doom/death metal med mannlig growlevokal er noe vi kjenner fra nevnte referanser. Og som et debutalbum er dette rimelig ålreit.

Det låter velprodusert og -arrangert og jeg koser meg med mye av materialet.

“Sleepless Anger” og “Infernal Sun” stikker seg ut som mine favoritter.

Ronny Østli MYTHOLOGY The Castle of Crossed Destinies Black Widow Utifra omslaget hadde jeg forventet noe ganske annet enn det jeg fikk. Nevnte omslag er full av middelaldertematikk, låtene heter ting som “The Moon”, “The Emperor” og “The Castle of Crossed Destinies” og bandet heter Mythology.

Det jeg fikk er en slags pludrende

progressive mystisk musikk. Det er godt bundet ned i bluesbasert musikk det meste av dette, like fullt er det lånt fra klassisk, fra jazz, fra world music og litt middelalderinstrumenter finner vi også. Det meste går i et rolig tempo, med en god del plinka plonka bak en tilbakeholden vokal.Det er gitt rom til et vanvittig antall av melodier, soloer og det fra de merkeligste instrumenter.

Her må nevnes at fans av Jazz Odyssey fra Spinal Tap har mye og se fram til i låta “Missed Chances”, som inneholder en av de mest mislykka jazzgitarene på lang tid. Heldigvis kommer det en kompetent saxofon og redder det hele.

Bortsett fra dette, kan mye minne om 70-talls prog fra Yes, King Crimson og noe Purple, bare ikke like bra.

Ingar Høgstedt NAGLFAR Cerecloth Century Media Disse svenske melodiøse black metallerne ga ut mye ålreit på tampen av nittatallet og de første årene i det nye millenniumet. Aktiviteten har avtatt noe, men når vi nå står ovenfor bandets syvende plate er den spekket med grom musikk, slik vi kjenner dem fra før. Tittelkuttet starter og følges opp av “Horns”, som er låter med høyt tempo og melodier slik svensker kan.

Selv om jeg liker disse låtene godt storkoser jeg meg når tempoet senkes i “Like Poison For The Soul” og “Vortex Of Negativity”. Disse mer groovende og melankolske. Med dette har vi kun vært innom første halvdel av plata, og siden det er såpass bra sleit jeg med resten. Men etter noen runder kommer det seg der også, og “A Sanguine Tide Unleashed”, som jeg først anså som kun brutal og litt kjedelig har absolutt mye fett i seg. Det har gått åtte år siden “Téras”, og det er gledelig at tiden ikke har skadet Naglfar.

Ronny Østli NIGHTWISH Human :II: Nature Nuclear Blast Tuomas Holiopainen tenker alltid stort.

Noen ganger fungerer de massive arrangentene perfekt, men som oftest blir det preget av resirkulering.

Det er vanskelig å skulle fornye gamle ideer gang på gang. Jeg synes faktisk hans soloprosjekter har vært vel så spennende siste årene. Med en ressurs som Floor Jansen i bandet er det også uforståelig at de ikke jobber sammen under låtskrivingsfasen. Nå som trommeslager Jukka Nevalainen har tatt endelig farvel trenger de heller ikke holde tilbake rytmeseksjonen. De har alltid vært et band bestående av ikke veldig dyktige instrumentalister.

Når de endelig har fått en skikkelig trommeslager er det for meg uforståelig at de ikke vil flytte fokus fra hentestikke til noe mer fornuftig.

Men det er det enorme potensialet i vokalen jeg synes er mest bortkastet.

Hadde vi fått se Floor Jansen utfolde seg i studio som hun gjorde med

NRM 2-2020

71

AN M ELDE L SE R

SKIVER Revamp er det ikke godt å si hva som hadde skjedd. Jeg mener det er verdt et forsøk. Men all frustrasjon til side, så er vel låtmaterialet det som svikter mest. Det er mye fokus på konsept og tematikk, noe som er vel og bra.

Musikkvideoen til “Noise” tar jeg også av meg hatten for. Holopainen er en kunstner på alle måter, og det er ikke visjonene det er noe galt med. Jeg håper bare han til neste gang finner litt mer musikalsk inspirasjon. Dette var unektelig skuffende. Platen vokser litt etter noen gjennomlyttinger, men det endrer ikke det faktum at dette nok er deres dårligste album.

Stig Rune Robertsen

Jeg mener bestemt jeg har satt pris på noe jeg har hørt av de fire forrige platene til finnene. Det er ikke gjort store endringer i stilen, som er stemningsfull tung og sørgmodig black metal. Det er bare gjort så forbaska kjedelig. Jeg har kjørt gjennom skiva tre ganger på rad og det vokser ikke det grann, tankene svever i en helt annen retning enn musikken jeg hører på og til slutt tenker jeg ikke over at det er musikk der og må virkelig konsentrere meg. På det tidspunktet jeg henter meg inn er jeg som regel på spor fire “Hammering The Tide”. Det er variert og jeg hører jo stemningen finnes og at dette burde kunne likes. Jeg tror problemet er at låtene er rundt ti minutter. Dette kunne fint vært komprimert og kanskje ikke blitt så langdrygt og søvndyssende som dette.

Ronny Østli

tydelig ambisjon om å gjøre noe med. Debutalbumet fra 2017 var en særdeles hyggelig overraskelse, og det førte til Europaturnéer sammen med både H.e.a.t og Eclipse - sistnevntes Erik Mårtensson bidro forresten på komponistsiden på et par låter. De siste to årene har blitt brukt på å lage ”Midnight Empire” som skulle blitt sluppet under Europaturnéen de såvidt rakk å påbegynne sammen med The Night Flight Orchestra før koronakrisen rammet, og skiveslipp ble utsatt til mai 2020. Men når man hører på resultatet, har det vært vel verdt ventetiden, for One Desire har så definitivt levert de berømte varene også denne gangen. Stilmessig har de ikke endret kurs siden sist, det er stadig 80-tallsinspirert melodisk hard rock med enorme refrenger og massive koringer, med en dæsj av keyboards her og der, men hovedsakelig drevet av Jimmy Westerlunds smakfulle gitarer og en solid rytmisk groove.

De velger dristig nok å åpne skiva med deres lengste låt, ”Shadowman” på seks og et halvt minutt, men det spiller ingen rolle - det oser melodi og kvalitet av denne låta, med et høydramatisk og fengende refreng og en gitarsolo som er hentet rett fra læreboka til Neal Schon. (Westerlund ikke bare høres ut som Journey-gitaristen, han er nesten klin lik ham også.) Lista legges altså høyt med en gang, men jaggu topper ikke neste låt umiddelbart ”After You’re Gone” er en av disse instante låtene med et uimotståelig riff som sitter som en kule på første gjennomhøring, og etter en måneds lytting er jeg enda ikke i nærheten av å bli lei denne. AOR fra aller øverste hylle!

Det er ingen grunn til å ha store forventninger til en låt titulert ”Down And Dirty”, men også denne er helt ypperlig, og nok en gang et sterkt refreng som fester seg i øret, og en ypperlig vokal fra André Linman, som noen av dere kanskje husker fra Sturm Und Drang, det finske bandet som ga ut tre skiver for 8-12 år siden. Skiva flater litt ut etter denne åpningstrippelen, men det er ikke en eneste svak låt her. Et par ballader er det selvsagt, og vi foretrekker den avsluttende ”Only When I Breathe” med fokus på piano, vokal og koringer med en nydelig akustisk gitarsolo midtveis. Vi nevner også steintøffe ”Battlefield Of Love”, og ”Killer Queen” - som ikke er det du tror. ”Midnight Empire” klarer med god margin å overgå debuten, med et mer konsistent materiale og en imponerende samling av sterke låter, og kan godt finne på å hevde seg på en Topp 10 når året skal oppsummeres, selv om 2020 ligger an til å bli et meget sterkt år for sjangeren AOR/melodisk Rock.

Geir Amundsen

ONE DESIRE Midnight Empire Frontiers

ORBO Smoke & Mirrors Grappa

Finland er vel kanskje ikke den nasjonen som vi først og fremst assosierer med AOR eller melodiøs hard rock (der står nok svenskene fremst i køen pr i dag!), men akkurat det har One Desire en

Ole Reinert BergOlsen, med det akronymiske kunstnernavnet Orbo, forlangte oppmerksomhet med hammerkraft da han for femten år siden presenterte Orbo & The

NYRST Orsök Dark Essence Islandsk black metal har definitivt sitt særpreg, uten at jeg har satt på meg broddene av den grunn. Kvintetten fra Reykjavik derimot tiltaler meg med sin mørke og stemningsfulle black metal, men som også har spor av gammel norsk black metal i seg. Selskapet nevner band som Mgła, Misþyrming og Taake som referanser, og jeg vil si det er en god pekepinn på hvor vi befinner oss. Videoen til tittelkuttet blir heller ikke feil å sjekke ut, selv om mine favoritter på skiva er de to siste låtene, “Hvis Hinna Holdlausu” og “Turnar I Fjarska”.

Ronny Østli OCTOBER FALLS A Fall Of An Epoch Purity Through Fire

72 NRM 2-2020

Longshots-ensemblet.

Innledende plater fra nevnte hold sjonglerte rock, string swing og vaudeville på eksemplarisk vis, men siden tok angjeldende artist en del veivalg jeg sliter med å se nytteverdien av. Seks år etter ”Safe & Sound” følger ”Smoke & Mirrors”, hvor gitaristen, sangeren og låtskriveren går ultra-amerikansk, syntetisk og ufarlig country-pop i næringen. Velkomstdrinken ”Place To Hide” smaker så redselsfull at man må stryke seg over skrukkdunken for ikke å besvime av vemmelse; nevnte tanketomme pappmasje driver Orbo langt inn i et fettdryppende Ryan Adams-ingenmannsland, og den nedslående trenden fremholder.

Ikke før midten av repertoaret, ved tittelkuttets tilsynekomst – for øvrig smidd i glimrende duett med den irske bluessangerinnen Gràinne Duffy – tiltrer musikk av behørig tyngde.

Dennes sørstatlige melankoli sitter til gjengjeld perfekt. ”Fine” følger greit opp, innen Orbo atter skviser contrypop-klisjésvisken for saft. Fyren som skrev og formidlet ”Dead Man Walking” er hardt savnet.

Geir Larzen PARADISE LOST Obsidian Nuclear Blast Forrige slipp fra de britiske gothlegender slo meg omtrent rett tilbake til 1992 og gjorde meg til fan på ny etter tiår på sidelinjen. Derfor var det meget velkomment at de annonserte “Obsidian” og forventningene var denne gang enorme. Forventninger den ikke helt når opp til, og ved første gjennomlytt var den nok litt kjedelig i kanten og traff meg ikke helt - selv om åpneren “Darker Thoughts” allikevel er en sterk albumåpner og viser til en tristesse ikke mange andre band er i nærheten av. “Fall From Grace” gir et meget kjedelig førsteinntrykk, men kommer seg etter noen runder - selv om den aldri blir en av favorittene på “Obsidian”. Da står det bedre til med “Ghosts”, bandets forsøk på å gjenskape den 25 år gamle “The Last Time” og klarer det langt på vei. Vi blir sendt rett til gamle gode Gothland med “The Devil Embraced” - Paradise Lost på sitt aller beste. Den pløyer ikke opp ny mark akkurat, men siden de på mange måter pløyde den marken først av alle bør de være unnskyldt. Her fungerer både clean- og growlevokalen til Nick Holmes utmerket side om side. Mye av det samme gjelder for etterfølgeren “Forsaken” også som kunne fint ha gått rett inn i “Icon” - i mine øyne bandets siste virkelig bra album før “Medusa”. Litt mer upbeat og en enormt fengende låt. Under “Serenity” begynner det å forme seg en skive som nesten lever opp til forgjengeren allikevel, og hittil er det fortsatt kun andresporet som setter et litt kjedelig førsteinntrykk (men som nevnt kommer seg etter hvert). En sexy shuffle her kler bandet godt, og innleder siste del av “Obsidian” på en bra måte. En siste del som blir dratt helt ned på “Ending Days”, hvis strykere som innleder avslutningsrefrenget er blant de absolutte høydepunktene på albumet

- sine få sekunders levetid til tross. Det trengs ikke lenger når det treffer den positive ryggmargsrefleksen perfekt.

Hvilket leder oss til avslutningsduoen “Hope Dies Young” og “Ravenghast”, der førstnevntes sequencer under verset er noe jeg sliter med hver eneste gang - men det er nok utelukkende fra minnene den sender fra den tid da mine gamle goth-helter begynte å lefle med elektronisk pop og sendte meg rett inn i fosterstilling. Isolert sett er den egentlig et ganske kult krydder i en veldig fet låt, så jeg må nok erkjenne at problemet ligger hos meg. Sistnevnte runder av “Obsidian” på en aldeles forbilledlig måte og gjentar den enorme tristessen fra åpningssporet. En nydelig avslutning på et album som, tross litt murring i starten vokser seg til nesten samme høyde som “Medusa” - som igjen nesten var på høyde med bandets storhetstid. Og det trodde jeg neimen ikke bare for noen år siden.

Sven O. Skulbørstad PATTERN-SEEKING ANIMALS Prehensile Tales Inside Out Liker du sterk eller svak kaffe? Hard eller myk prog?

Liker du begge de to sistnevnte faktorene er sannsynligvis Pattern Seeking Animals noe du vil like. Jeg derimot liker kaffen kruttsterk og svartere enn natta. Rakere motsetning enn dette kan en neppe på. Ted Leonard & Co. er flinke som få og leverer nok en gang pen og pyntelig progressiv pop/rock som neppe vil provosere noen. Det kjennes ut som et lite klask med en våt oppvaskklut.

Rent objektivt er det ingen som helst tvil om at skiva inneholder gode låter, imponerende tekniske krumspring og flotte arrangementer. Subjektivt engasjerer det meg omtrent like mye som “Allsang på Grensen”. Det låter rett og slett for sterilt og blodfattig i mine ører. Albumet tikker inn på sekslåter og så mye mer er det egentlig ikke å si.

Pål J. Silihagen

PICTURESQUE Do You Feel O.K.?

Rude Records Like besværlig som korona-virusets herjinger er den tenkning som ligger til grunn for dagens myriade av likelydende post-hardcoregrupperinger; dette innbefatter samtlige sjangertro duste-band som er tilkommet samlebåndsmarkedet siden My Chemical Romance nedla virksomheten. Over halvparten av ugresset lar seg ikke engang avspille uten å merkes ved en plutselig trang til å investere i skytevåpen, mens øvrigheten stort sett møtes med likegyldige skuldertrekk. Amerikanske Picturesque sogner til et eksklusiv geledd i den assimilert jagende trupp, som i glimt lar sive gode idéer til overflaten. Kvartetten følger opp en middelmådig og stilisert regimefanatisk debut med til dels

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R forjettende materiale. ”Do You Feel O.K.?” våger stundom å operere på utsiden av den definerte boksen, uten at virkemidlene i og for seg rokkeres.

Gruppas andreskive gestalter melodiøs gitarrock i hymens lenker med punk, mørk synth-pop, disko-elektronikk og forfriskende passasjer av instrumentell brunst. Særlig innovativt blir stoffet aldri, men albumets fortrinnligste enkeltforekomster, som ”Necessary”, ”Crimes” og tittelkuttet, beviser at Picturesque, frontet av den glimrende vokalisten Kyle Hollis, i det minste formår å smi hørbare låter på en moderne og latterlig tilkjempet gren.

Geir Larzen POSTHUMANBIGBANG Jungle Eyes Czar of Crickets S v e i t s i s k eksperimentell metall som både svinger, djenter (er det et ord?) og rocker. Det er åtte år siden forrige album fra gruppa med dette klingenede navnet Posthumanbigbang, en skikkelig munnfull av et navn. Det er et vidt musikalsk landskap som forseres på “Jungle Eyes”. Låta “Coals” er en ganske solid djent sak, med litt Gojira slengt inn der. “Cycles”, platas åpningsspor og høydepunkt, er en utrolig behagelig, frekking av en proglåt. Et snålt aspekt på denne plata er kombinasjonen av det atmosfæriske og det brutale, og hvor godt de glir inn i hverandre, uten at noen av de synes malplassert. En deilig plate til de gangene du bare trenger noe på, mens du egentlig driver med andre ting enn aktiv lytting.

Ingar Høgstedt PRETTY MAIDS Maid In Japan Frontiers Allerede i fjor høst, da Pretty Maids’ vokalist og frontmann Ronnie Atkins ringte oss for å oppdatere både om bandet og om hans lungekreft, kunne han informere oss om den kommende liveutgivelsen ”Maid In Japan”, som nå omsider er tilgjengelig på både vinyl, CD/DVD og Bluray. Og det passer jo bra nå som bandet ikke kan turnere i 2020, både på grunn av Atkins’ rekonvalens og på grunn av Coronaen. Bandets mest ”klassiske” (men ikke beste!) skive er utvilsomt ”Future World” fra 1987, og Pretty Maids gjorde en rekke konserter hvor de fremførte denne skiva i sin helhet i anledning 30-årsjubileet.

Denne utgivelsen dokumenterer to konserter i Kawasaki i Japan i november 2018 på en klubb på størrelse med Rockefeller, foran 1300 særs entusiastiske fans, om man skal vurdere ut ifra stemningen man ser og hører her. Og det er definitivt en pangstart de serverer med tittellåta, ”Future World”. Bandet er i storslag denne kvelden, og lyden på skiva er gnistrende - hvert eneste instrument høres krystallklart med trøkk, og det samme gjør publikum som helhjertet deltar når Atkins inviterer på en improvisert allsang allerede i første

norwayrock.net

SKIVER låt. Ken Hammer er stadig en av Skandinavias mest undervurderte gitarister som leverer melodiøse soloer, en liten låt i låten, på de fleste sangene vi får servert, ikke minst på nettopp ”Future World”, og man formerlig gleder seg til den kommende halvannen timen. Og med påfølgende ”We Came To Rock” viser de at det var nettopp det de hadde satt seg fore denne kvelden, ”Love Games” er popmetal-låta som burde gjort Pretty Maids svære den gang da, og gjenhøret med fantastiske ”Yellow Rain” får oss bare til å undres over hvorfor ikke denne låta har vært fast inventar på setlista deres de siste tre tiårene.

En av ulempene med å annonsere at man skal spille et album i sin helhet, er jo at man da forplikter seg til å fremføre låter som i verste fall ingen i lokaleet er interessert i å verken høre eller spille. Heldigvis er ”Future World” en såpass sterk skive at det ikke er noe sted man gremmes og trykker Skip, men det var heller neppe mange som sto og gledet seg til låter som ”Loud N Proud” eller ”Needles In The Dark”. Men side 2 av ”Future World” har likevel andre godbiter - ”Rodeo” burde også ha vært en radiohit, og den mørke balladen ”Eye Of The Storm” var jaggu mye bedre enn jeg husket den. Vi registrerer underveis at bandets nyeste medlem Chris Laney er et uvurderlig tilskudd - han spiller keyboards der det trengs og bytter lekende lett over til gitar på låter som ikke trenger keyboards, og han korer godt.

Etter å ha unnagjort hele hovedretten ”Future World” får vi fem låter til dessert, og naturlig nok velger de da noe nyere låter - for det Pretty Maids har servert oss de siste ti årene kan lett kalles det sterkeste de noensinne har gjort. De starter med åpningsporet fra ”Motherland” fra 2013, hvor Bill Clintons stemme introduserer ”Mother Of All Lies” med utsagnet ”I did not have sex with that woman”. (Kanskje ikke den drøyeste påstanden en amerikansk president har kommet med de siste tretti år...?) Låta viser umiddelbart hvilken vekst danskene har hatt musikalsk siden 1987 - for dette er absolutt ikke retrorock, det låter friskt og kontemporært. Det samme kan vi si om den rasende tittellåta fra ”Kingmaker” fra 2016 som følger hakk i hæl. Fra samme skive får vi ”Bull’s Eye”, som har nok et sterkt refreng, men den er kanskje ikke i det aller ypperste toppsjiktet i Pretty Maids-arsenalet.

Men det er definitivt den nest siste låta, ”Little Drops Of Heaven”, en ekstremt fengende popmetal-perle fra aller øverste hylle, som i en rettferdig verden hadde gjort Pretty Maids til superstjerner - men den ble dessverre utgitt i 2010 da de danske herrer allerede kunne kalles middelaldrende, og på det tidspunktet kunne de ha gitt ut sin egen ”Dark Side Of The Moon” uten at andre enn fansen hadde brydd seg. Dette at de lekende lett hopper fra blytunge metal-låter til fengende poplåter har alltid vært et særtrekk hos dette bandet, på godt og vondt. De takker for seg med den (for meg) litt anonyme tittellåta fra 1992-skiva ”Sin-Decade”.

Er du fan av Pretty Maids, er dette en no-brainer. Du skal ha denne.

Det låter kule og krutt takket være deres faste lydtekniker og produsent Jacob Hansen, DVD-en er smakfullt

filmet og klarer ypperlig å formidle stemningen i denne kvelden, slik en bra liveutgivelse må gjøre om den skal være liv laga. Og hvem vet om eller når vi får se de danske hardrocksveteranene på en scene igjen? Dette er såpass bra håndverk at man bare får lyst til å trykke på Play igjen med en gang den er ferdig, og da har de gjort det meste riktig.

Geir Amundsen RAMROD Jet Black Black Widow Det begynner å bli faderlig trangt om plassen blant band som sorterer i mappa ’tung og bluesy retrohardrock med pen dame som synger tøft’, og disse italienerne føyer seg ganske pent inn i rekka her. Det er godt spilt og sunget, låtene er jevnt over både gode, velarrangerte og varierte og det er et godt schwung over det hele, men likevel savnes det en udefinert og forløsende faktor som forteller meg at JA! Dette vil jeg høre på mange ganger, lære tekster og synge med! Den finner jeg i grunnen ikke, og det er egentlig litt synd at sånne skiver, som ’ikke gjør noen feil’, stadig frontkolliderer med livets soniske overflødighetshorn.

Wilfred Fruke REALISEA Mantelpeace Realisea Brian de Graeve har jevnlig forsurnet musikkmarkedet som drivkraft bak nederlandske Silhouette. Realisea – et navn dømt å sanke Pulitzer-priser – er dennes første soloprosjekt, uten at nevnte såpekokerier faller på kant med hverandre, verken kompositorisk, intellektuelt eller sonisk. Den eneste forskjell synes å være at Realisea i enda større grad enn Silhouette kultiverer tannløse pop-melodier, senket i neo-progressivt blekemiddel.

Prosjektets vokalist, Marjolein de Graeve, gestalter like mye ynde, fylde og personlighet som smeltet myggnetting, og står følgelig adekvat i front av materiens kreative amnesi.

Stedvis gytes et par akustiske viseansporinger som kunne ha resultert i noe substansielt, men som konsekvent smuldrer vekk i plastikk-pompøse fotbad. Du er mentalt hærtatt av neoprog om du finner glede i denne skiten.

Geir Larzen RE-MACHINED Wheels of Time Pride & Joy Av og til må man bare slå fast at enten har band humor, eller så har de null humor.

Her er platecover, bandnavn og attityde så stilriktig, eller rettere sagt steelriktig, at det blir unektelig litt komisk.

Denne tyske gjengen beviser at det aldri er for sent å platedebutere. De er

alle godt voksne menn, som definitivt har hørt sin dose Saxon og Accept.

Det er lovnader om verken ballader, coverlåter eller synth på albumet, så her er det bare å spenne seg fast og gi full gass med “Wheels of Time”.

Nevnte hjul er garantert av stål.

Stilmessig er dette veldig i samme landskap som Saxon. Mye på grunn av vokalen, som unektelig minner om Biff Byford. Låtene er oppskriftsmessig riffbaserte, og det meste høres helt greit ut. Bandets svakeste punkt er nok gitaristene. Det er nybegynnernivå på gitarsoloene, noe som kanskje gjør de litt overflødige. Samtidig hører det sjangeren til, så dette er et tveegget sverd. Et sverd av stål, så klart.

Låtmaterialet er kanskje ikke mye å skryte av, men det blir aldri direkte dårlig. De har lånt noen riff her og der, men ellers høres da dette så originalt ut som det kan gjøre. Skreddersydd for ukritiske fans av klassisk heavy metal.

Dere vet hvem dere er. Løp og kjøp!

Stig Rune Robertsen ROOMFUL OF BLUES In A Roomfull Of Blues Alligator Records H e r v æ r e n d e storbandsuppler te blues-orkester ble instituert allerede i 1960-årene, og kan vise til en uavbrutt gjennomtrekk av musikere, samt barmfager diskografi. Dagens besetning, en oktett, teller både tre- og messingblås, hammondorgel, piano, kontrabass pluss klassisk rockekomp, og fremholder å gi vitalt lekne leksjoner i amerikansk populærmusikkhistorie.

På arbeidsbenken foreligger Chicagoblues, soul, sving, boogie, funk, jazz og rock, støpt i såkalt ”modent”, men aldri rumpehengende uttrykk. Årets skive gir ikke grunnlag for panegyriske ovasjoner, men representerer et pent tverrsnitt av ensemblets langstrakte karriere – ty til ”Standing Room Only” fra 2005 for et potensielt innbydende førstegangsmøte… Visse sjeler vil, med pregnans, innvende at Roomful Of Blues strander i glatteste laget, men oktetten scorer til gjengjeld høyt på synergi og divergerende tilskyndelse.

Tittelsporet, ”Watch Your Back”, ”She’s Too Much” og ”Carcinoma Blues” fører an i et repertoar som tidvis hemmes av steriliserende soul-klisjéer og en overjovial, latinamerikansk dynge i ”Have You Heard”.

Geir Larzen SECRET RULE Against Pride & Joy Italienere med sansen for røffe riff og breibeint positur.

Det sparker godt fra Secret Rule, med høy nerve og høyere energi. Vokalist Angela Di Vincenzo er den som markerer seg tydeligst på plata. Hun har en kraft i stemmen som får det til å bruse i nakkehårene.

Hun mestrer både en mer rytmisk stil, på låta “Against”, nydelige og sarte melodier, som på “Don’t Let Me Fade” og god hard rock krønsj, som på “Rise Again”.

NRM 2-2020

73

AN M ELDE L SE R

SKIVER Den andre tingen som står tydelig fram på plata er at alle låtene begynner med en lang, inntrengende lydeffekt eller synth, som blir gradvis sterkere før bandet sparker låta i gang for fullt.

Dette er jo virkningsfullt, og kan være på sin plass i noen låter, men på alle?

Musikken er ganske kvass og har høy klasse, men kunne ha vært mer variert.

Ingar Høgstedt SHAMAN ELEPHANT Wide Awake But Still Asleep Karisma Prog- og psykedeliainfluerte Shaman Elephant er i skrivende stund ute med oppfølgeren til 2016s “Crystals”, og gir oss i den forbindelse et album med solid 70-tallsbunn. Fra tid til annen fører musikken også tankene til senere Motorpsycho, ikke minst på grunn av det sugerende drivet, de mange langsomme crescendoene og de noe jam-betingede strukturene, men bandet har allikevel nok egenart til at inspirasjonskildene trolig er de samme.

Progrockmusikalske karakteristika som parallellførte gitarog synth-linjer og hyppig forekomst av mellotron preger uttrykket til Shaman Elephant, men dynamikken er ikke spesielt kontrastfull. Snarere brukes crescendoer gjennomgående smart og effektivt. “Wide Awake But Still Asleep” er velspilt, og holder en fin balanse i henhold til det langsomme og det litt raskere materialet. Det hele er også godt produsert – det låter analogt og ærlig og som et band som yter lineært. Shaman Elephant er garantert et bra liveband.

Bjørn David Dolmen SHOK PARIS Full Metal Jacket No Remorse Amerikanske Shok Paris leverte tre skiver på åttitallet som jeg husker som ganske melodisk, men tøff metal. Det jeg hører nå er et comeback vi ikke trenger. Musikken er for så vidt helt kurant, men vokalen til Vic Hix, en av to originale medlemmer, er redselsfull.

Når jeg nå hører på “Steel And Starlight” fra 1987 for å sammenligne, må jeg innrømme jeg var mindre kresen på vokal på den tiden, for jammen er vokalen det svake ledd allerede da. Og hva sies om låt-titler som “Do Or Die”, “Metal On Metal” og “Brothers In Arms” uten at vi snakker om coverlåter? Skal jeg anbefale å bruke koronapermitteringspenger på en plate er det slemt å anbefale denne.

Ronny Østli SHRAPNEL Palace For The Insane Candlelight Engelske Shrapnel spiller thrash metal i 1988-gata. Tenk samlisen “Stars On Thrash” som Roadrunner ga

74 NRM 2-2020

ut samme året. En blanding av amerikansk crossoverthrash og europeisk, uten å låte teutonisk. “Might Of Cygnus” er en typisk åpningslåt, rett i trynet og uptempo. “Salt The Earth” er hakket tyngre og mer melodisk. Med andre ord er variasjonen til stede og de unge engelskmennene har naturligvis hentet litt her og der av nyere band enn kun fra 80-tallet også, uten at det er negativt. Alt i alt synes jeg dette er et friskt og ålreit album. Kunne tenkt meg litt mer klassisk basstromme, denne tikker såpass at Darkthrone ville snudd seg i grava.

Ronny Østli SONNY LANDRETH Blacktop Run Provogue Skiver merket Ma s c o t / Pr o v o g u e fører alltid ei fane av dyktighet, gjerne iblandet et anseelig antall år på aktørenes sitteredskaper, og denne er så visst intet unntak. Ei heller bør det overraske at vi snakker om kumønstret blårock av ymse formater. Landreths gitar er skivas førende element, spesielt slide-spillet bærer høy klasse, og dette framlekes over et komp som kan få ei froskerompe til å ville knipes enda tettere igjen i rein misunnelse. Skivas beste stunder er enten sugende tunge eller vakre melankolske, men jevnt over er materialet dessverre ikke stort å lette høyt på skinka for – det blir litt for pent, pyntelig og forutsigbart, og det de vinner på erfaring og fartstid taper de på manglende ungdommelig glød og søkende fandenivoldskhet.

Det hele blir litt vel koselig og trygt, og skiva faller litt for lett i skuffen med Dymolapp: “Dyktig utført, glemt med siste tone”.

Wilfred Fruke SORCERER Lamenting Of The Innocent Metal Blade Til tross for at svenskenes historie går tilbake til 1988, kom bandets første plate i 2015.

I mellomtiden har medlemmene vært opptatt med band som Tiamat, 220 Volt og Therion for å nevne de mest kjente. Nå ligner ikke Sorcerer på noen av disse. Her er det nemlig episk doom metal som gjelder. Tenk Candlemass i perioden “Chapter VI”, Below eller Atlantean Kodex. Produksjonen er god og tung og det er et veldig klassisk lydbilde.

Gode melodier er et stikkord her. Ta for eksempel tittelkuttet. Refrenget kan lett sette seg på hjernen, men er så storslått at det er et prakteksempel for sjangeren. “Institoris” er også en låt jeg liker godt, og som bygger på samme lest, selv om verset er litt i overkant Candlemass fra nevnte referanseplate.

Så har du roligere “Where Spirits Die” som får meg til å tenke på Morgana Lefay, uten at det er noe feil med det.

Sorcerers tredje plate er en svært jevn og god plate hvor låtene jeg nevner egentlig er jevngodt med det øvrige materialet.

Ronny Østli

SORTOUT Conquer From Within Dr. Music

STAGMAN Kejsarens Nya Kläder GMR Music

Mer metalcore på tapeten, og jeg lover før avlytt at hvis de fraviker én tomme fra metalcorens hellige første bud “Du skal ikke skrike på refreng, for sutresynging der må til”, får de et helt ekstra poeng gratis - uavhengig av hvor ræva det måtte være. Så får vi se: De starter ihvertfall rett på i “Undertow” uten noen form for dilldall først - det liker vi. Ikke det mest originaleste jeg har hørt, men langt ifra det verste heller.

Melodiske gitarer fører refrenget som er kjemisk fritt for sutring så dette er lovende! Det svinger voldsomt av “Relentless”, et nytt spor uten sutrerefreng. Heftige riff og melodisk gitarspill svinger godt side ved side, og selv om man har hørt det mange ganger før også gjør bandet det såpass bra at det går greit. Den obligatoriske sutringa kommer som forventet/fryktet i “Echoes Of Conflict” - men denne er ellers så til de grader fengende samt at de allerede har vist at de ikke er limt til den formelen så det gjør egentlig ingenting. Det vil si, helt til man kommer til “Illusions” for da ramler de i fella så det synger etter og holder seg der mer eller mindre skiva ut. Da blir det bare et halvt plusspoeng folkens, det var synd for dere var så godt på vei. Kvitt dere med sytepaven til neste skive så er vi der.

Sven O. Skulbørstad

Det hefter ikke meget grell 80-tallstungrock eller klossete industri-metall ved dagens Bosse Stagman – sangeren som i hine dager frontet Easy Action og dernest urinalet Shotgun Messiah.

Snarere reises oppstemt og grusomt anonym pop/rock av transatlantisk art, hvorunder herr Stagman utgyter politisk misnøye med samtidens forfatning. Kompositorisk fremtrer ”Kejsarens Nya Kläder” – siste installasjon i en svenskspråklig trilogi –fantasitom, keitete og liketil amatørmessig, uansett hvorvidt veteranen gir seg i kast med akustiske gitarballader, tannløs 80-tallsrock eller viser av tyngre gehalt. Tittelkuttet og ”Hey La Vida Loca” bibringer tiltrengte glimt av musikalsk anstendighet, men blir neppe høyfrekventerte gjester på stereoanlegget. Det finnes ingen grunn til å befatte seg med Stagmans letargiske daukjøtt.

Geir Larzen

SOULS OF TIDE Black Magic Mighty Music Norske Souls Of Tide står md ett bein i 70-tallets tungrock og ett i de glorete 80-åra, men skjøtter sitt arvelodd med belevent, tidløst blikk. ”Black Magic” etterfølger en EP fra 2015, samt debutalbumet ”Join The Circus” anno 2016, med påkrevd progresjon.

Hamar-sekstetten, hvis medlemmer utviser fartstid fra blant annet Trollfest, Sarkom og Dead Maple, legger heller ikke skjul på gitte 60-tallsimpulser, men disse fungerer mest som ornamentikk. Melodisk og strukturelt hentes gods fra Rainbow og Whitesnake, men stundom er det Freak Of Nature – dette alt for kortlivete ensemblet anført av Mike Tramp i gryende 90-tallsår – som renner meg i analogisk hu. Sologitarist Ole Kristian Østby har formodentlig erkjent at man ikke behøver andre guder enn Ritchie Blackmore, og med flere enkeltspor over gjennomsnittet kan potet-Norge skryte på seg ytterligere et retrorockeband med livets rett. Per nu forfekter det heftige åpningssporet ”Voodoo Ritual” bandets ubetingete akme, fulgt av tungt øsende ”The Offering”. Med flere låter på sådant kompositorisk nivå går vi gode tider i møte, Souls Of Tide og jeg.

Geir Larzen

TESLA Five Man London Jam Ume For tredve år siden ble Tesla en av spydspissene i ”Unplugged”bevegelsen, da de ga ut den helakustiske liveskiva ”Five Man Acoustical Band” lenge før det ble trendy og nær sagt obligatorisk å gjøre noe slikt. Denne skiva ble innspilt fullstendig live en kveld i Philadelphia som en del av en kort akustisk turné mens de hadde en pause som forband for Mötley Crüe på deres ”Dr. Feelgood”-turné.

Her møtte vi et helt annerledes Tesla, som tok de rocka låtene sine helt ned på shuffle-nivå og slang inn covere av The Rolling Stones, The Beatles og Creedence, og det var helt tydelig at de selv hadde det rasende festlig, mens de slang meldinger til hverandre, spilte feil og slapp seg løs. Denne stemninga smittet over på fansen, og ”Signs” ble en av deres største hits.

Nå er de ute med ”Five Man London Jam”, innspilt live foran et lite og eksklusivt publikum i legendariske Abbey Road Studios, og allerede her bryter de med konseptet fra 1990-skiva, som var innspilt foran et lystig og øldrikkende publikum men dette er ikke ment å være en nyinnspilling, selv om de også på denne skiva åpner med ”Cumin’ Atcha Live” som glir over i Grateful Deads ”Truckin’”. Årets utgave er mer preget av nyere låter, deriblant tre fra fjorårets halvlunkne ”Shock”-utgivelse.

Mye av moroa med 1990-skiva var coverlåtene, som virket spontane og sprudlende, og den gang hadde de bare to egne skiver å velge låter fra. I London er det ingen nye covere, det er tre av de samme som sist - og det må jo ha vært kult for de å spille ”We Can Work It Out” i det samme rommet som orginalen opprinnelig ble innspilt i.

Tesla har såpass mange kanonlåter at repetisjon av fem av låtene fra 1990

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R

SKIVER

hadde ikke vært nødvendig, men likevel blir ”Paradise” og avsluttende ”Love Song” to av høydepunktene men gåsehudøyeblikket her tilfaller likevel en av bandets aller beste låter, ”What You Give”, som fungerer yppelig akustisk også. En låt som ”Into The Now” mister derimot det meste i denne versjonen. Bandet gjør en fin jobb, og vokalist Jeff Keith spesielt - han har vært litt skrikende på scenen de siste år, men når han her kan roe seg litt ned, låter han egentlig like bra som han gjorde tredve år tidligere. Den løsslupne stemningen fra 1990-skiva har de derimot ikke klart å gjenskape her, det er naturlig nok vanskeligere foran et lite sittende publikum i et studio enn foran et ellevilt, beruset publikum på 1200 i en røykfyllt klubbkonsert.

Så joda, det er absolutt en fornøyelse å høre (og se, om du anskaffer BluRay’en istedet for skiva) denne konserten, kan man gå feil med knallbra band som fremfører knallbra låter med bra lyd? Helt der oppe med ”Five Man Acoustical band” er den derimot ikke, det var en unik innspilling med en egen nerve og en strålende dokumentasjon av noe som foregikk der og da. Det er ikke ”Five Man London Jam”, men proft håndverk - og bildekvaliteten er naturlig nok mye bedre i 2020! Er du fan, så handler du trygt inn denne.

Geir Amundsen

THE DEVIL’S REJECTS Blood Feast Polypus

THE ALLIGATOR WINE Demons Of The Mind Century Media

THE GUILT New Knives Heptown Records

Etter sigende ble The Alligator Wine dannet med mål om å forrette moderne krautrock; den tyske duo av vokalist, organist og syntetisk bassist, Rob Vitacca, samt trommeslager Thomas Teufel, realiserer herved en gammel drøm, med egenart, overskudd og forbausende sterke låter. La terminusen krautrock fare, for herværende debutskive skjærer aldri ut i milevide ostinatrepetisjoner.

Snarere oppvises smart pennete og poengterte pop-melodier, satt i et mollstemt rockeunivers, hvor åpenbare preferanser finnes i The Doors, Muse, Ghost, The Mission, The Cult og et knippe høvedsmenn fra 1970-tallet – på begge sider av diskotek-innslippet. Duoen eliminerer gitarer fra den soniske ligningen, til fordel for en ”Jon Lord-spesial”, det vil si forvrengt hammondorgel pumpet opp av rørforsterker. Bandets tungrock-etos bibringer et klangrikt, monolittisk og høyst moderne lydbilde, hvor ingenting oppleves forkjært eller anmassende. Vitacca bærer materialet med overbevisning og plenty patos, mens lydeffektakkumulasjonene understøtter duoens psykedelisk mørkskodde verv.

Hele skiva, foruten indolent komponerte ”Ten Million Slaves”, holder vann, men ””Crocodile Inn”, disko-modellerte ”Voodoo” og ”Mamae” er særlig egnet å spastiskpiruettere til under kommende sommerdager. ”Demons Of The Mind” havner høyt på den oppsummerende indeksen over 2020s ypperste debutalbum.

Geir Larzen

“I’m a good girl” snerrer vokalist Emma insisterende under tittelsporet, men jeg er ikke helt sikker på om jeg tror på henne da hun rett etter vræler “I wasn’t born a lady, I was born to make new knives”. Og med dette beskrives oppfølgeren til den nå tre år gamle debuten ypperlig. En debut jeg umiddelbart forelsket meg i, og The Guilt smadret alene min skepsis til duo-formatet i vassere rock - noe andre duoer som Kindred Fever og Johnossi nå nylig har nytt godt av.

En frenetisk sinna elektropunk-sak som sparket i alle retninger, og den etterlengtede oppfølgeren følger opp med stil selv om det rene ursinnet er noe roet ned. De har også påkledd seg et kledelig 80-talls slør siden sist, noe som bidrar til et litt roligere gemytt. Men bevares, med titler som “Enemy”, “Stick To Your Guns” og “Nobody Likes You” beveger stadig duoen seg i hakket røffere farvann enn Roxette. Jeg synes ved første gjennomlytt at debuten nok hadde en tanke sterkere låter som satte seg umiddelbart, men denne var samtidig såpass råsterk og uventet at det skulle ekstremt mye til å i det hele tatt nå opp til den. Praktisk talt umulig å overgå, omstendighetene tatt i betrakning.

For å møte et band med forventning for første gang er noe helt annet enn å ikke ane hva som møter en. Og etter noen runder kan man trygt si at de lever meget godt opp til selvtitulanten fra 2017 og har i tillegg utviklet seg i alle riktige retninger med en kanskje enda mer variert skive der alle sporene fra start til slutt står fjellstøtt på egne ben, men gjør det aller best når man

norwayrock.net

Disse debutantene har regjert hovedstadens scener noen år allerede, og nå er det endelig dags for plateutgivelse. På CD, og vinyl, kassett må vite. Det enkle ville være å putte disse i sjangeren black/thrash, for lydbildet, Runar Pettersens vokal og hovedtyngden av materialet passer fint inn der. Samtidig er det vel så mye klassisk heavy metal, som åpningskuttet “Seven Women For Satan” er et godt eksempel på.

Vi snakker her riff av den gode gamle NWOBHM-skolen. Så har du “Death Waqlks At Midnight” som gir meg assosiasjoner til Sodoms “Remember The Fallen”, mens “She Wolf Of The SS” er en tung drivende black metal låt ala Carpathian Forest. Nå tviler jeg på at kvartetten ser det som sin oppgave å finne opp kruttet på nytt, så disse referansene er mest ment for å peke ut hvilke platekjøpere dette henvender seg til. Og er dette din stil bør du sjekke det ut, for låtene er kule de.

Sånn passe stygt og skittent, akkurat som en debut i denne sjangeren skal være.

Ronny Østli

hører “New Knives” i sin helhet. Så da Emma runder av herligheten med herlighetens sterkeste tekstlinje “All your friends are enemies in the end and nobody likes you” runder det sirkelen på en fortreffelig måte og duoen kan si seg godt fornøyd med nok et knallslipp.

Sven O. Skulbørstad THE OPIUM CARTEL Valor Apollon The Opium Cartell – som er Jacob HolmLupos sideprosjekt – er straks ute med sitt tredje album. “Valor” er en mer poporientert utgivelse enn det mange nok forventer, men progrock-sensibiliteten er allikevel gjennomgående. At Lupo kommer fra nettopp progrock går frem av den harmoniske dimensjonen, hvor akkordprogresjonene er like varierte som de er komplekse og interessante, men også låtenes form, uttrykkets dynamiske spenst og forekomsten av mellotron vekker klare assosiasjoner dithen. Årets album holder en luftig og oversiktlig tekstur, med synther som fyller bakgrunnene og en økonomisk bruk av akustisk- og elektrisk gitar. I front ligger Silje Huleboers saklige, effektive melodier som også er låtenes veileder (en tanke går her til Sveriges unnerkjente Paatos). “Valor” er godt spilt og ditto produsert, og vitner om et band som virkelig har utviklet seg siden 2009s “Night Blooms”, kompositorisk så vel som uttrykksmessig. Dette er dessuten et album med mange lag, og som vokser over tid. Akkordprogresjonene, arrangementene og avleveringen gjør “Valor” aldri kjedelig.

Bjørn David Dolmen THUNDERMOTHER Heat Wave AFM Records Tight og tøft trøkk fra disse svenske jentene, og om så ikke denne skiva er noe direkte fyrverkeri av rett-framråkkenråll, er det like fullt så foten går nesten hele veien gjennom. Vokalist Guernica Mancini briljerer stort, og bandet sitter tett som en skotsk lommebok – skjønt det kunne ha vært ønskelig med noe større grad av instrumental ekstravaganse, helheten lider av en noe stringent simplisitet og ensretning. Det er i så måte to låter som skiller seg litt fra resten; den tunge “Ghost” står som skivas kuleste, mens semiballaden “Sleep” med fordel kunne vært skåret i små strimler.

Wilfred Fruke TRIPTYKON Requiem – Live At Roadburn 2019 Century Media Et klokt hode uttalte om Celtic Frosts ”Into The Pandemonium” at det eneste som stagget bandnestor Thomas

Gabriel Fischer var mangel på talent. Påstanden medfører delvis riktighet. Sveitseren hadde trolig vært over alle musikalske hauger om det ikke var for dennes selvinnsikt som begrenset utøver. Da bandet imploderte, i 2008, trommet Fischer sammen sparringspartnere til et nytt prosjekt intendert å være en estetisk prolongasjon av Celtic Frost. Triptykon har imidlertid levert langt over pari, og fremholder partielt å forbløffe. Bandets kunstneriske suksess hviler på veteran Fischers aksept av sine faktiske lyter, samt at han er komfortabel innenfor ensemblets definerte uttrykkssfære, hvori det totale sett av aspirasjoner blomstrer fritt. ”Eparistera Daimones” (2010) ga seg til kjenne som løfterik debut, i slektskap med ”Monotheist”, mens ”Shatter”singelen fra samme høst til de grader åpenbarte bandets muligheter, tuftet på enkle, effektive moduser.

Tre år senere fulgte formfullendte ”Melana Chasmata” – den soniske og kompositoriske kulminasjonen av en ekstensiv motbørskarriere. Siden har jeg ventet på en oppfølger av ytterligere divergens og selvsikker, tonal-simplifisert dommedagsgratie. I stedet grep Fischer mulighetene løyvd av Roadburn-festivalens ledelse, og ferdigstilte dødsmessen han initierte høsten 1986. Rekviemets alterskap er stilistisk differensiert, da de tre stykkene skriver seg fra ulike decennier.

Førstesatsen ”Rex Irae”, opprinnelig fra ”Into The Pandemonium”, oppføres med betydelig større kredibilitet enn i 1987. Vi skal ikke underslå den betydning nederlandske Metropole Orkest, sopran Safa Heraghi eller orkesterarrangør Florian Magnus Maier supplerer prosjektet, men dette er og blir Fischers hjertebarn. At verdens mest ydmyke musiker omgir seg med skolerte krefter ved skjels år og alder er ham vel unt. ”Rex Irae”s kustmusikalske og forstemmende tonespråk kommer omsider til sin rett i dette opptaket, flunkende oppført av orkester, band og Heraghi, som leverer glimrende fra start til slutt, kranset av pauker og diabolske fioliner. Stor spenning er knyttet til rekviemets midtsats, som strekker seg over tretti minutter. ”Grave Eternal” blir unektelig albumets og videogrammets (plata vedhefter dvd-skive) apeks, hvori Fischers mannskap nærmest eliminerer ethvert metallparameter.

Komposisjonen skrus lavt i tempo, lastes med eksemplarisk dynamikk og musikalsk luft, i besnærende kast av absolutt skjønnhet og ulmende uro, hvor den overambisiøse tenkning holdes på mils avstand, til fordel for en ritualistisk sørgeprosesjon med kaskader av nerve. Det er dette Fischer har strukket seg etter i hele sitt liv... Blant flere stakkåndet pene enkeltpassasjer er jeg særlig svak for trompet- og gitarsoloen (sistnevnte ser Victor Santura levere følelsesladd, substansielt og ikke lite David Gilmour-influert), sporadiske bortfall av instrumenter, de ominøse korstemmene, og den, rett nok, svært anvendte akkordprogresjonen som angir et lagbyggende crescendo, men som verken oppleves beklemt, forsert eller klisjétynget i kontekst. Den entusiastiske applausen som følger – teknisk sett er dette et konsertalbum, selv om materialet behandles som et optimalisert studioarbeid – synes mildt

NRM 2-2020

75

AN M ELDE L SE R

SKIVER sagt betimelig. Og når ettertenksomt eteriske ”Winter”, opprinnelig fra ”Monotheist”, fases ut, vet samtlige at Thomas Gabriel Fischer herved har sett sitt 46 minutter lange livsverk over målstreken – med bravur, egenart og dignitet.

Geir Larzen TYRANT Hereafter Shadow Kingdom Disse amerikanske heavyrockerne ga ut to helt ålreite plater på midten av åttitallet samt en etterslenger på midten av nittitallet før aktiviteten opphørte, selv om bandet visstnok skal ha vært aktivt hele veien. Når man nå mottar comebackalbumet er det mest merkbare at vokalisten heter Robert Lowe. Ja riktig, det er han.

Candlemass og Solitude Aeternus vokalisten. Og musikken er ikke doom, selv om lydbildet er tyngre og musikken ikke ultrakjapp. Dette er faktisk låter en skulle tro de puttet i skuffen i 1985 og plukket opp igjen nå.

Nå skal det sies jeg liker mange band som sikkert havnet i klassen B-band allerede da, og sånn sett liker jeg det vi hører her. “Dancing On Graves” er en god catchy åpningslåt. Det er klart, verset i “The Darkness Comes” er svært stereotypisk og egentlig ganske sidrumpa, med et refreng som ikke er banebrytende. Men det fenger, og etter noen runder fungerer dette som snus det altså. “Fire Burns” er ganske dooma, mens tittelkuttet er roligere og mer episk og får frem Rob Lowe slik vi kjenner han, og dette er vel en låt som fint kunne vært Solitude Aeternus, Samtidig synes jeg han gjør det riktig så bra som ekte heavy metal vokalist også, sjekk for eksempel ut “Pieces Of Mine” og “From The Tower”. Jeg synes dette er et trivelig comeback jeg.

Ronny Østli U.D.O. & DAS MUSIKKORPS DER BUNDESWEHR We Are 1 AFM Records Det var en tid ’alle’ skulle hengi seg til å spille inn låtene sine med symfoniorkestre arrangert inn på sida, men det måtte naturligvis en tysker til for å dra det inn i korpsformatet. Dette er så klart verdens enkleste sak å skulle slå billige vitser om, så det lar vi naturligvis være, etter at det initielle fliret har lagt seg.

I motsetning til andre har band og dirigent samarbeidet fram 15 flett nye spor, og det er jaggu deler av dette som funker ganske så kult. Riktig nok; åpningssporet “Pandemonium” skriver ut en sjekk som ikke maktes innløst ved noe punkt seinere, og denne sorterer for så vidt godt inn blant solo-Udos totale katalogs fineste øyeblikk. Røff metal som faktisk berikes og aksenteres av godt arrangerte korpsstemmer låter her svinefett! Videre spennes det vidt – for vidt, til at det hele havner på stø fot.

Det er metal-låtene som funker best, skjønt ikke alle låtene er gode nok

76 NRM 2-2020

i seg sjøl. Ellers finnes en del både groovy og fint, men litt for mye havner i det pretensiøse Disney-pompøse av en svulstig karakter som kunne ha gitt Joey DeMaio en real, hoderystende facepalm.

Tekst-/konseptmessig holdes en grønn profil – for den som måtte bry seg om det ene eller andre – og det er nedlagt mye jobb i å arrangere dette sammen, men det treffer bare halvveis. Band og korps leverer som fy, men kompositorisk er dette for mediokert til å holde inn.

Jeg velger meg heller april, evt. “Metal Heart” på høyt volum med ballene solid planta i veggen, nok en gang.

Wilfred Fruke ULCERATE Stare Into death And Be Still Debemur Morti Auckland-trioen er fortsatt ikke noe for sarte sjeler, og deres tekniske brutale death metal krever mye av lytteren. Det er mye musikk, massiv produksjon og knapt et riff som fester seg til hjernebarken. Skal du ha musikk å nynne til etter første lytt er det bare å slette denne fra handlekurven. Likevel er det noe som tiltaler meg med dette bandet og som gjør at jeg vil spille platene på nytt. Trommisen leker mye med splasher, noe jeg generelt har stor sans for, og det er en instrumentering jeg bøyer meg i respekt over. Det er et ganske variert album og jeg koser meg mest med de litt dempede låtene i tempo, som tittelkuttet og siste låta “Dissolved Orders”. For øvrig en låt hvor det ligger et stemningsriff under, som det etter et par runder faktisk lar seg nynne til når skiva er ferdig.

Ronny Østli VADER Solitude In Madness Nuclear Blast Polakkene skulle vel ikke trenge noen dypere introduksjon.

Når man kommer til album nummer seksten og noterer seg at det fortsatt er massiv brutal death metal som gjelder blir det mer å se om låtene holder mål. Og det gjør de. Elleve låter på en snau halvtime vitner om at det ikke er mye hvilenoter å spore. Det starter med to minutter heseblesende tempo i “Shock And Awe” og det samme gjelder neste spor “Into Oblivion”. Så “roes” det ned til tradisjonell death metal takt et par låter, og dette tiltaler meg kanskje mest. Låter som “Incineration Of The Gods” og “Emptiness” er jo nærmest thrash. Dette er en veldig variert skive med tunge tekniske partier, fete riff og mye gode gitarleads. Også er det så fett at det er så rett i trynet, kort og konsist. Her skal ikke lytterens tålmodighet settes på prøve. Jeg likte veldig godt “Back To The Blind” fra 1997, og synes jeg finner en del fellestrekk her. Denne bør komme høyt opp når death metal året 2020 skal oppsummeres.

Ronny Østli

VAMPIRE Rex Century Media Jeg fikk aldri helt fot for svenskenes seks år gamle debut.

Dermed havnet den fort i hylla, og jeg sjekket aldri oppfølgeren fra 2017. Om det har skjedd store endringer er jeg usikker på, men dette låter da aldeles fortreffelig. Vi snakker fremdeles Nifelheim-metal i bunnen, men ikke like rølpete. Det er mer melodisk og ryddig, uten at det er polert. Klassisk er kanskje mer riktig å si om lydbildet. Klassisk heavy metal, blandet med thrash og et snev black og vi nærmer oss. Også skinner det gjennom at de er fra Gøteborg.

Skal vi si Nifelheim møter Dissection kanskje? Tittelkuttet kjører i gang etter en intro og er kjapp og melodisk, og en god åpning. Veldig catchy, noe som også kan sies om “Wiru-Akka”.

“Pandemoni” er en litt tyngre låt jeg liker veldig godt, og den følges opp av favoritten “Moloch”. Egentlig følger hele skiva samme malen, og det er en jevn skive. Og når låtene er gode er det jo bare å nyte moroa.

Ronny Østli VANDENBERG Vandenberg 2020 Mascot Det er ganske nøyaktig 35 år siden siden sist det ble gitt ut en skive under navnet Vandenberg, og den gang var det et fullstendig nederlandsk band med fire ubeskrevne blad. Siden den gang har gitarist, låtskriver og hovedmann Adrian Vandenberg gått videre til heder og berømmelse som en av David Coverdales mest betrodde i Whitesnake på 80-og 90-tallet, mens de andre tre har svunnet hen i glemselens tåke. Nå har derimot Vandenberg (mannen) funnet ut at det er på tide for Vandenberg (bandet) å vende tilbake, men han har oppgradert personellet rundt seg betraktelig.

Først og fremst er det inkluderingen av vokalist Ronnie Romero, sist observert ved Ritchie Blackmore’s høyre side på Rainbow’s ”gjenforeningskonserter” de siste årene, som har skjerpet appetitten.

Vandenbergs gamle Whitesnake-kolleger Rudy Sarzo (ex-Dio, Quiet Riot m.m.) på bass og Brian Tichy (ex-Foreigner, Billy Idol m.m.) har bidratt på skiva, men det er en nederlandsk rytmeseksjon som skal backe Vandenberg og Romero på kommende konserter, når enn det skal vise seg å være mulig.

Adrian Vandenberg har aldri lagt skjul på at han er stor fan av Jimi Hendrix og band som Led Zeppelin og Rainbow, og inspirasjonen fra spesielt sistnevnte band kommer enda tydeligere frem nå som han har skrevet låtene spesielt for en Rainbow-vokalist. Det kan også virke som om han har hørt intensivt på låter som ”Gates Of Babylon” og ”Stargazer”, for det er to av låtene her som er snublende nær.

Vi snakker om ”Hell Or High Water” og ”Ride Like The Wind” - beintøffe låter, men du kan nærmest synge

melodilinja til ”Gates Of Babylon” over hele ”Ride Like The Wind”.

Skiva åpner derimot med førstesingelen ”Shadows Of The Night”, en kjapp rocker som er ment å sparke ræv - men låten i seg selv er ikke sterk nok til å imponere. Derimot sitter midtempolåta ”Let It Rain” som en kule, med et fengende refreng som klistrer seg på hjernen, og som viser melodikeren Adrian Vandenberg på sitt beste. De har også sett seg nødt til å gjøre en nyinnspillingen av balladen ”Burning Heart”, som var en hit i 1983. Og visst er Ronnie Romero en sykt mye bedre og sterkere vokalist enn det Bert Heerink var, men om låta har blitt nevneverdig forbedret i den nye versjonen, er jeg mer usikker på.

Det er noe med å ikke klusse med det som var nær perfekt i utgangspunktet.

Det er også lett å pirke på tekstene når de ikke er skrevet av en engelskspråklig person - her står klisjeene i kø, med fraser og titler som du har hørt tusen ganger før, og spesielt ”Shout” stikker seg ut med vendinger som ’Stand up and shout, let your voice be heard loud and proud’.

Men det kan man alltids leve med om låtene er sterke nok, og skiva ender på en höjdare med tøffe ”Skyfall”. ”Vandenberg 2020” har mye bra, men det skal innrømmes at vi hadde håpet på en sterkere skive enn dette, spesielt med tanke på den uhyre sterke bandbesetningen - Ronnie Romero synger fantastisk bra, og Adrian Vandenberg leverer fortsatt noen av de mest minneverdige og melodiøse gitarsoloene i bransjen. Det er godt å ha Vandenberg tilbake i manesjen, og vi krysser fingrene for at det skal bli mulig å se dette bandet på en scene snart.

Geir Amundsen VANJA SKY Woman Named Trouble Ruf Kroatia-fødte Vanja Sky rustes med bluesrockens DNA, men sneier nærmere The Rolling Stones og Joan Jett i riffstrukturer og melodi enn gjengse bluesutøvere av i dag. Dessuten utlegger ”Woman Named Trouble”, Skys andre soloalbum, betydelig elsk overfor countryrock og folk.

Trass et kvalitativt kurvet repertoar, bestående av tre covertolkninger, gir melodisterke ”Rock’n Rolla Train”, Luther Allisons blues-funky ”Life Is A Bitch”, lett ostinatunderlige ”Turn It Up” og akustiske ”What’s Going On” adekvat ryggdekning. Sky beveger seg i røffere terreng denne gang, og besitter sågar stemmen til å bære manøveren.

Geir Larzen VEGA Grit Your Teeth Frontiers Det siste tiåret har britisk Vega blitt en stadig mer trofast leverandør av energisk melodiøs rock med svære allsang-refrenger.

Mange har

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R sammenlignet de med Def Leppard, noe de helt sikkert ikke vil blånekte for, men Vega pr 2020 er atskillig mer hardtslående enn det Leppard har vært noe et par tiår - og viktigere er at låtene til Vega er atskillig mer minneverdige enn det Leppard har levert på sine utgivelser dette millenniet. ”Grit Your Teeth” er Vega’s sjette skive, og de viser stor utvikling fra den nå elleve år gamle debuten ”Kiss Of Life”. Det mest markante her er lydbildet, som er vesentlig skarpere og gitarfokusert enn tidligere, selv om vokal og keyboards også her får god plass. Og bra er det, for jeg har lenge ønsket å få høre mer av deres ypperlige gitarist Marcus Thurston.

Men Vega er først og fremst styrt av låtskriverteamet og tvillingene Tom og James Martin på henholdsvis bass og keyboards, samt deres vokalist Nick Workman, som nok en gang markerer seg som en av de beste i sjangeren.

De slår an tonen med åpninga ”Blind”, og man vet med en gang at her kommer en bunnsolid skive - den oser av klasse og det er bare å løfte armene, legge hodet bakover og kauke med på alt som kommer susende av refrenger.

Og selv om påfølgende ”(I Don’t Need) Perfection” er første singel og video fra skiva, så er det på langt nær den beste låta - men når man har en skive hvor man nær sagt kan plukke absolutt hvilken som helst låt som første singel uten å trampe i salaten, så tyder det på at man har med en uhyre sterk skive å gjøre. Og slik fortsetter det bare det er groove og fengende refrenger fra øverste hylle. Dette er på ingen måte banebrytende musikk, men de evner å lage låter som du nesten føler at du har hørt før og kjenner. Etter tre-fire gjennomspillinger husker du samtlige låter, såpass biter de seg fast i øregangene. Det er dermed vanskelig å dra frem noen høydepunkter eller nedturer, men vi må applaudere litt ekstra for den småseige og 80-tallsinspirerte ”Consequence Of Having A Heart”, og påfølgende ”This One’s For You” er også steintøff. At Vega enda ikke har fått et stort nok publikum til å kunne legge ut på en egen Europa-turné etter en slik rad av høykvalitetsutgivelser føles blodig urettferdig - fans av band som f.eks Eclipse, Def Leppard eller H.e.a.t kan trygt handle inn denne uhørt.

Geir Amundsen VEISLAKT Dræbe Hillstump Du verden, så vanskelig det er å følge med på dette bandet. Etter å ha fått en ganske god fot ved mitt første møte “Fumar Mata” for en del år siden steppet sjefsveislakter René Undem tilbake fra mikrofonen for å fokusere på gitar ved neste møte “Sandnes Undergrunn Circus & Cabaret” og hyret inn en ny vokalist i Kenneth Mydland - en skive jeg fikk skikkelig god fot av. Nå er imidlertid Mydland sendt avgårde, og Undem har tatt plass bak mikrofonen atter en gang.

Bestem deg da, menneske. Nuvel, tilbake til musikken. “Dræbe” starter med øspønkeren “Dypt Vann” og viser umiddelbart hvilket land de hører

norwayrock.net

SKIVER hjemme i musikalsk, hvis noen ikke skulle ha fått det med seg. Nytt for året er engelske tekster, som i Turbonegrohyllesten “Sonic Reducer” - et skummelt grep for et band som fra før av hadde relativt mange TRBNGRreferanser som det var allerede.

Men en artig låt lell skal sies. En dæsj mer metall i like engelske “We Don’t Wanna” - der refrenget ironisk nok lyder “We don’t wanna sing in motherfucking english”. God humor, og jeg humret ihvertfall i skjegget.

Det er forresten uvant å faktisk forstå hva de synger om, da hardcore/punkmetall på ravende rogalandsk fort kan bli litt labbelensk for utenforstående.

Iron Maiden starter “Karma” og vi er igjen tilbake til morsmålet. Om jeg kan gi bandet et lite tips her er å ikke blåkopiere heltene. Nå finnes det godt med andre referanser i sporet, men det blir litt vel likt opphavsmennene til tider. Når vi så kommer til mellomverset som faktisk er Maiden lurer jeg på om de prøver å få frem et poeng her, men ettersom jeg ikke forstår et ord av hva de synger er det vanskelig å vite.

Dessverre vil jeg også si at vokalen til Undem er vesentlig mer slitsom enn Mydland - noe som også var litt av problemet mitt på “Fumar Mata”.

Men allikevel kler det den hyperaktive punken deres på en sær måte og, så hva vet vel jeg. Jeg synes de leverte et langt mer gjennomført produkt ved forrige slipp, og klarte på et vis å skaffe seg litt egenart - men den er langt på vei borte på “Dræbe”. Mer Turbonegro i “Veran & Harka”, enda en dæsj øspønk i “Harald” og “Haua Rock City” før det heler rundes av med den absurd lange “Svart Metall” som ikke har så mye med sort metall å gjøre, men heller enda mer Turbo krydret med en dæsj blastbeats (Kvelertak, noen?) og durpunk. Ellers er det summa summarium omtrent som mitt første møte med bandet, altså “Fumar Mata” - artig og grei øs man har hørt en hel del ganger før, men som tross alt er vel utført av gjengen.

Sven O. Skulbørstad VILLAGERS OF IOANNINA CITY Age Of Aquarius Napalm Grekernes andre album, opprinnelig utstedt i fjor, er plukket opp av og kjørt gjennom promoteringskverna til Napalm Records. Man forstår hvorfor… Kvintetten opererer i et skjæringspunkt av muskuløs stonerrock og psykedelisk mystisisme, med gjeld til så vel Monster Magnet og Tool, som krautrock-estetiserte utøvere og mer grunnende øyeblikk fra Riversides hånd. Sekvenser av uortodoks instrumentering – her tilkommer blant annet fløyter, klarinett og sekkepipe – må anses som sirlig ornamentikk snarere enn kompositorisk motiverte.

Men det fungerer. Jeg bifaller prosjektets anima, hvis lødighet vokser på lytteren. I likhet med Tool betyr klokken fint lite for Villagers Of Ioannina City; her plottes og konstrueres skumrende, kosmiske stemninger, med enkle, effektive riff, og ditto vokale tonerekker, glimrende forvaltet av bandets frontfigur, Alex.

Et langstrakt, crescendo-anleggende

tittelspor, ”Part V” og ”Father Sun” imponerer spesielt.

Geir Larzen VOLTURIAN Crimson Scarlet Vi forgiftes uopphørlig av nye, plastiske derivativer fra den metalliskelektroniske utpost, hvor samtlige synes å lide av en uransakelig Amarantheforelskelse. Volturian består av sangerinne Federica Lanna, hvis sonoritet, særdrag og personlighet påminner en nedskitt voksenbleie, og instrumentalist Federico Mondelli, fra Be The Wolf og Frozen Crown. Duoen flåser rundt i en ambulerende gjørme av europeisk dance og symfonisk metall, overdratt grep fra 90-tallets melodiske dødsmetall. Prosjektet legemliggjør et vederstyggelig symptom i tiden, hvor teknologi, tekstur, rytme og sound, fullstendig overskygger tonale og kompositoriske fordringer. Dersom sirkusklovnene tar mål av seg å bringe faenskapet ut på veien, er det, i musikkens navn, lov å håpe på delvis fatal bilulykke.

Geir Larzen WE SELL THE DEAD Black Sleep Ear Music Å kalle svenske We Sell the Dead for en supergruppe er kanskje å overdrive, men kjente medlemmer fra In Flames og Spiritual Beggars legger lista forholdsvis høyt. Bandets første skive hadde sine lyspunkter, og det har også deres andre. I første omgang kan det høres litt tamt ut, men albumet kommer seg. Ikke at det noensinne tar helt av, men et par av låtene stikker seg positivt ut. Sjangermessig er det vanskelig å definere dette, og du sitter kanskje og undrer deg over om dette er verdt å sjekke ut? Joda, det er det så absolutt om du liker annerledes heavy metal med et ganske så dystert og mykt utrykk. Dette gjorde deg kanskje ikke så mye klokere, så da er det bare å ta en lytt selv.

Pål J. Silihagen WHIE STONES Kuarahy Nuclear Blast Martin Méndez kjenner vi som bassist i Opeth, men behovet for å spille death metal igjen har resultert i soloprosjektet White Stones, som har base i Barcelona. Det er noe med rytmen og tyngden i death metalen som kan gjenkjennes fra hovedbandet, samt at noe av Åkerfelts sofistikerte arrangering må ha smittet over. Utover dette er det lite Opeth i White Stones.

Martin trakterer både gitar og bass (han har med seg en vokalist og en trommis) og gitarlyden er rimelig tørr, nesten uten fuzz, noe som gir

lydbildet tydelighet og særpreg. Låter som “Worms” “Drowned In Time” og “Infected Souls” er fete de, men jeg blir litt lei underveis, selv om mye er riktig så trivelig.

Ronny Østli WINTERFYLLETH The Reckoning Dawn Candlelight Selv om dette er e n g e lsk m e n n e n e s syvende plate, er jeg ikke godt bevandret i diskografien.

Atmosfærisk black metal som drar tankene tilbake til 90-tallet og elementer av pagan metal er hva jeg hører. Det låter massivt, godt arrangert og det er lett å høre vi ikke har med nykommere å gjøre.

Tittelkuttet og “Yielding The March Law” er gode eksempler på hva jeg liker. Det går stort sett unna, men slutten av “A Hostile Fate” minner meg om Bathorys vikingperiode. Disse elementene blandes også inn i det kjappere materialet og gir et variert, mørkt og stemningsfullt album, samtidig som det er brutalt.

Ronny Østli WITCHSKULL A Driftwood Cross Rise Above Til stimen av kurante, men viderverdige Black Sabbathetterligningsforsøk kan man nu anføre australske Witchskull, hvis tredje album fremstår passe melodivektet. Trioen planter naturligvis ingen friske idéer, og synes heller ikke interessert i dette, men de begynner å få dreis på både riff og vokallinjer. Marcus De Pascquales registerhøye, patosfyldige sanguttrykk jukstaposisjonerer bandets blytunge komp på klassisk, fornøyelig vis, og et rimelig jevnbyrdig plateprogram hjemler et okkult, dommedaglig retrorockeband i utvikling. Per nu representerer åpningsskrallet ”Black Cathedrals” Witchskull på sitt absolutt beste. Maniske ”Nero Order” følger hakk i hæl, hvor De Pascqual gjør solid figur som en Sean Harris fra helvete.

Geir Larzen WITHERING SURFACE Meet Your Maker Mighty Music Grunnleggerne av dansk, melodisk death metal er tilbake, seksten år etter forrige plate. I følge bandet, som fortsatt består av fire originalmedlemmer, er “Meet The Maker” en reise gjennom hele bandets karriere. Tittelkuttet starter, og jeg synes Michael H. Andersens vokal har litt Mille Petrozza over seg, og jeg tenker med ett nyere Kreator. Neste låt “Raised Fist” er en mine favoritter, med sin mer rett i trynet melodiske death metal. Verdt å nevne er også balladen “I’ll Be Gone”.

Slett ikke noe dårlig comeback, dette.

Ronny Østli

NRM 2-2020

77

RETRO

SEIGMEN Pluto Ameneon Total Metropolis Radiowaves Karisma

At Seigmens samlede plateproduksjon, før eller senere, skulle støpes i vinylformat, har ligget i dagen.

Det synes forrykt at den engelskspråklige versjonen av ”Metropolis” – gitt undertittelen ”The Grandmaster Recordings 1995” – var det eneste Seigmen-fonogrammet fra 1990-tallet som originalt ble tilgodesett med LP-utgivelse. Mens Motorpsycho ubendig favoriserer grammofonplaten som lydkilde, og har utvist et utall samarbeidspartnere, undertegnet Tønsberg-kvintetten kontrakt med Sony Music i 1993. Medaljebaksiden av nevnte samarbeid må sies å være at konsernet ikke løftet en finger for å smi selv begrensete LP-opplag av bandets plater. I anledning Seigmens 30-årsjubileum tiltrer Bergen-baserte Karisma Records som vinylplateutgiver av gruppas fem klassiske plateslipp; samtlige danner kongruens med bandets estetisk-kritiske fordringer, og alle titler overdras utbrettsomslag, samt tekst- og informasjonsvedlegg. ”Total”, ”Metropolis” og ”Radiowaves” foreligger sågar som dobbelekstensjon, og konsolideres

78 NRM 2-2020

AN M ELD E L S E R

med bonusmaterialet sanket fra bandets rikholdige singelslipp i angjeldende periode; slik unngås galant den formgivende kardinalsynd av tom D-side.

Lyriker og musikalsk katalysator, bassist Kim Ljung, vokalist Alex Møklebust, trommeslager Noralf Ronthi, og de inkommensurable, men ekstremt utfyllende gitaristene Marius Roth og Sverre Økshoff, fant hverandre i 1991 og sprang ut av bandet Klisne Seigmenn, grunnlagt i 1989. EP-en ”Pluto”, innspilt og utstedt for egne midler i 1992, huskes kanskje best for navnet på åpningskuttet ”Fra X Til Døden” – samme tittelblad kranset i 2006 Norges fyldigste og beste musikk-dvd… Musikalsk etablerer ikke de fem repetitive ”Pluto”-låtene annet enn et rudimentært arnested for kommende, og temmelig uforutsett, progresjon, i et ungdommelig naivt og bjeffende mellomværende av dommedaglig metall, grungerock og punkattityde.

Raffinementet, tonaliteten, dynamikken og intelligensen fra 1994-opuset synes uendelig langt unna, med unntak av gitte tilløp i ”Korstoget”, men ”Pluto” gjorde bandet et navn i den norske undergrunnen, som neppe virket demotiverende. Kvintetten skal ha øvd uavlatelig, med Møklebust som staut pendler fra Oslo til Tønsberg. Mindre enn ett år senere sto albumforrettelse for tur. ”Ameneon” var, i likhet med ”Pluto”, påtenkt lansert via eget foretak,

Ikon, men angivelig kom platas smått ambisiøse høydepunkt, ”Mesusah”, en Sony Music-representant for øret, og vedkommende insisterte på å signere Seigmen. Timing, flaks og talent går musikkindustrielt hånd i hånd…

Våren 1993 imponeres den alternative, nasjonale rockescenen av ”Ameneon”.

Mye av den tilgjorte gutterombrunsten fra ”Pluto” vrakes til fordel for fundert struktur, melodi, stemning og – faktisk – egalitære antydninger. ”Simone”, Toolinfluerte ”Monsun”, det akustisk vevre tittelkuttet og ”Mesusah” anlegger selve springbrettet som halvannet år senere fullforløses i mesterverket ”Total”. Bandets dynamiske tenkning, underfundige dialektikk, kjellermørke og registerdype vokalbevegelser, samt smakfulle gitardualitet, er ved å etableres, og selv om ”Ameneon”, sett med dagens øyne, er et fonogram av sin tid, med tekniske lyter og forsert sjangertroskap, kommer man ikke fra albumets historiske signifikans. Om du ikke diskuterte norsk svartmetall i 1993, gikk spørsmålet på hvorvidt man favoriserte ”Ameneon” eller ”Demon Box”…

Samtidig som Motorpsycho ukritisk øste ut alt de hadde av idéer på trippelalbumet ”Timothy’s Monster”, kom meldingen om at Tønsbergensemblet snart leverte ny skive.

Slippdato avstedkom, kledelig nok, i oktober. Sant å si forventet man et album på noenlunde samme nivå som forløperen. Det kvalitative

kvantespranget fra ”Ameneon” til ”Total” er imidlertid evnet å skremme noen og enhver. Gitt at oppegående krefter ønsket å vente med platelanseringen til høstmørket senket seg, ble det sommeren 1994 tid til å smi en singel – og det er nu alt endres for Seigmen. Som forsmak på ”Total” tilvirkes en musikalsk omskrivning av Delillos’ fordringsløst barnlige ”Hjernen Er Alene”. Så til de grader lykkes Seigmen i å gjøre låten til sin egen at den neppe gir assosiasjoner til sitt opphav om du spør mannen i gata. Både band og plateselskap tas fullstendig på senga idet ”Hjernen Er Alene” ender som landsomfattende hit. Låten svarer for en like pregnant og historisk del av ”Total” som eksempelvis Deep Purples ”Black Night” gjør kontra ”In Rock”. Årets doble vinyl-lansering av ”Total” innlemmer både ”Hjernen Er Alene” og de fire eksklusive ”Döderlein”-kuttene.

Hva gjelder det opprinnelige albumet – for øvrig kåret til tidenes ypperste, norske rockeplate av Norway Rockredaksjonen – fremholder man å forfekte materialets unike gunst.

Sett fra utsiden representerer Sylvia Massy-produserte ”Total” et bråmodent band, hvorunder kunstneriske puslespillbrikker abrupt har falt på plass. Utkommet danner et sonisk foredlet, mørkt, uutgrunnelig, vakkert og nærmest hymnologiskmonumentalt skattekammer av rockekomposisjoner med sjel og

norwayrock.net

RETRO

AN M E L D E L S E R påtagelig identitet, som i 1994 definitivt smakte mer internasjonalt enn norsk, trass Ljungs glitrende ordkløyveri. I toppen av kirkespiret regjerer brave ”Nephilia”, armert med chamberlin, strykere og messende korsang, tett fulgt av kanoniserte ”Colosseum”, jagende ”Ohm”, ”Döderlein”, ravnsvarte, fiolindraperte ”Sort Tulipan”, funk-geistlige ”Lament”, stemningsbrygget ”Monument” og resignert adstadige ”Pantheon”.

Historien om ”Total” samsvarer historien om fem unge menn som kompromissløst næret sin musikalske boble i flere år, og som på uvanlig kort tid fikk såpass dreis om det kompositoriske at de torde å sjonglere lavmælte passasjer med brautende tilsvar, uten å gjemme seg bak vegger av forvrengte gitarer og muskuløse perkusjonsfigurer. Vinylutgaven spiller praktfullt, ytterligere bestyrket av fem vedheftende singelkutt.

Om ”Total” markerer bandets kunstneriske gjennombrudd, så gir ”Metropolis” tilsagn om Seigmens populistiske sådan.

1995-skiva, presidert av et hardt radiokringkastet tittelspor, var i sin tid en kurant oppfølger, om enn aldri på par med ”Total”s divergens, dybde eller episkopale gemytt. At befolkningen ble overeksponert nevnte tittellåt

norwayrock.net

kan ingenlunde brukes som motargument overfor stykkets faktiske beskaffenheter.

Nydelige ”Slaver Av Solen”, øsende ”Sort Disippel”, storslåtte ”Nemesis”, og til dels ”Regn” og ”Juvel” etterlever morske fordringer, men ”Metropolis” mangler de store idéene og fremstår stedvis som et prosjekt på autopilot. Kanskje var det derfor bandet følte det som imperativt å fornye uttrykket? Vinylversjonen av ”Metropolis” omslutter forresten tre smakebiter fra ”The Grandmaster Recordings”, samt ”Dråben” og ”Agenda”, opprinnelig utstedt i 1996.

Våren 1999 initierte Møklebust, Ljung og Ronthi initierte bandet Zeromancer våren 1999, få uker etter Seigmens bekreftede endelikt. Retrospektivt kan man lese ”Radiowaves” som en opptakt til Zeromancers popelektroniske aksentuering.

Om jeg aldri så meget oppfordrer til kunstnerisk innovasjon og vekst, dro ”Radiowaves” munnvikene mine ned til gulvplankene i 1997; jeg var neppe den eneste som reagerte med skuffelse. Siden har jeg leilighetsvis gitt albumet fornyet tillit og endog lært meg å finne glede i enkeltlåter.

Problemet med ”Radiowaves” var aldri den stilistisk-syntetiske dreiningen, og åpenlyse flirt med synthpop, industriell rock og gotikk, selv om

dette unektelig må ha fremmedgjort enkelte bandmedlemmer, fortrinnsvis gitaristene, og fans – betuttelsen hviler på platas kompositoriske falitt, som fortsatt gir næring til en antakelse om at Seigmens koryféer prioriterte form fremfor substans under arbeidet med ”Radiowaves”.

Synthesizerautoritet Erik Ljunggren ble hendet en sonisk sentral plass på albumet; det samme gjorde lydnerdene Helge Sten og Lorentz Ryan, som fanget og utporsjonerte frekvensmodulasjoner og elektromagnetisk støy til den store gullmedalje. Sånn sett oppnår ”Radiowaves” et tematisk overbygg som delvis holder på interessen.

I ettertid synes albumet såpass outrert og kuriøst at det sporadisk er mer spennende å lytte til enn eksempelvis ”Metropolis”, som ble tilvirket med betydelig sikkerhetsnett.

Norske tekster gis på båten, og herigjennom mister faktisk Seigmen noe av særpreget. I stedet innstiftes Joy Division, Depeche Mode og Nine Inch Nails som kunstneriske idealer, noe som ville ha fungert med kompositorisk vektet materiale. ”Performance Alpha” innlemmes støtt i nyere tids konsertrepertoar, og er blant programmets bedre tilslag, i spann med ”Mercurial”. Albumets soleklare ener er likevel elegiske

”The Modern End”, tuftet på massiv elektronikk og en eng av orkestrerte synthesizere. LP-versjonen stiller med noe så sjeldent som en tiloversblitt og hittil upublisert studioinnspilling i ”Washed”, samt låter fra EP-ene ”The First Wave” og ”The Next Wave”, pluss ”Malmklang” og ”Frost-Bitten”, første gang offentliggjort under den karrieresynoptiske kompilasjonen ”Monument” av 1999.

Det hører med til historien at Seigmen gjenoppsto i sann musketer-ånd (inklusive Marius Roth, som etter millenniumskiftet gjorde seg til profesjonell operasanger) under UKAfestivalen i Trondheim, oktober 2005.

Siden har kvintetten både forrettet albumet ”Enola” (2015), gitt status som katalogens nest beste innslag, og holdt en bråte konserter.

Samtlige Seigmen-LP-er fås kjøpt separat, mens det luksuriøse bokssettet ”Vinyl 1992-1997”, kronerullefinansiert av bandets dediserte tilhengere, sågar inneholder vinylsingelen ”Monsun”, bakket av ”Peter Parker Theme”, trykksak ført i penn av manager Øystein Ronander, samt cd-antologi bestående av uutgitte innspillinger.

Geir Larzen

NRM 2-2020

79

Gilby Clarke Min sannhet

TEKST: GLENN KNUTSEN FOTO: NEIL ZLOZOWER, JOE DALY

– Det første jeg må gjøre er å sjekke om alt står bra til med deg og familien din i disse usikre tider?

– Ja, alt er bra med oss og familien er trygg. Konen min, datteren min og meg selv har isolert oss og ingen er syke.

– Hvis vi nå går tilbake til 1991 da du begynte i Guns N’ Roses, så var det rett ut på veien for deg. Bandet var i gang med den enorme «Use Your Illusion»-turneen som varte fra 1991 til 1993, så du måtte rett ut på turné. Hvor lang tid hadde du egentlig på deg på å lære deg alle sangene?

– Fra dagen Slash fortalte meg at jeg hadde fått jobben til vi skulle ut på veien igjen, var det nøyaktig en uke. Jeg hadde de dagene på å lære meg alt jeg måtte for å kunne spille live med dem. Guns N’ Roses brukte ikke noen settliste på den tiden. Hver kveld spilte de det de hadde lyst til akkurat der og da, så det betydde at jeg måtte lære meg rundt femti sanger.

– Var det utfordrende for deg?

– Det var utfordrende på den måten at jeg bokstavelig talt måtte sette meg ned med en kassettspiller og bare ha lyden på Izzy Stradlin sin gitar for så å kopiere det han spilte. I dag kan du se alt på Youtube, som ville ha gjort ting enklere for meg, men det var andre tider den gang.

Sånn satt jeg dag og natt i en hel uke. Det morsomme var at da jeg var kommet til den siste sangen jeg øvde inn, som var «Estranged» som er en ganske lang sang, så måtte jeg ringe Dizzy Reed for å be om hjelp.

Han ga meg da en bok med alle noter og alt jeg trengte til sangene på «Use Your Illusion». Haken min datt da jeg fant ut at det fantes en bok med alle partiene jeg skulle lære meg. Det hadde spart meg flere dager hvis jeg hadde hatt den fra første dag av.

– Du sa at Slash var den som fortalte deg at du hadde fått jobben i Guns N’ Roses, men hvordan ble du tilnærmet angående jobben?

80 NRM 2-2020

De fleste kjenner nok til Gilby Clarke fra hans år i Guns N’ Roses, men gitaristen som Slash ga æren for å ha reddet nettopp Guns N’ Roses i 1991, er så mye mer enn bare det.

En lang karriere som i år har strukket seg over fem tiår, har gitt oss enormt mye god musikk. Når han nå er klar med sitt nye soloalbum var selvfølgelig vi på plass for å få litt sannhet.

– Det var gjennom Slash at jeg fikk høre om jobben. Jeg kjente ikke alle i bandet, men den jeg kjente best var ironisk nok Izzy Stradlin samt Slash og Matt Sorum. I tillegg til de så kjente jeg en som jobbet rundt bandet som heter Josh Richman og han foreslo meg for bandet da de lette etter en erstatter for Izzy Stradlin. Slash tok på seg jobben med å kontakte meg, og det var sånn jeg fikk jobben. Det var også Slash jeg hadde mest med å gjøre hele tiden mens jeg var i bandet.

– Da du hadde brukt den uken på å øve og du var klar for din første konsert med bandet, så var det som nevnt rett ut på turné.

Husker du den første konserten du spilte med Guns N’ Roses?

– Den første konserten min med bandet var i Worcester, Massachusetts – som enkelt forklart er i Boston og vi skulle spille to kvelder der. Grunnen til at jeg husker den så godt er at jeg hadde tidenes hangover den første kvelden vi spilte der. Vi kom til Boston dagen før konserten og jeg traff noen venner i et band jeg kjente som skulle spille der den dagen. Etter konserten gikk vi ut. Jeg ble da introdusert for Jägermeister, som jeg endte opp med å drikke hele kvelden. Jeg husker ikke så mye av selve konserten, men jeg husker at jeg hadde en grusom hangover, haha.

– Det tok vel gjerne litt av nervøsiteten bort fra hele greia for din del?

– Vet du, det er jeg helt enig i at det nok gjorde. Jeg tror egentlig de andre i bandet var mer nervøse for meg enn jeg selv var. De ville at jeg skulle gjøre en god jobb og få en god start i bandet.

– Hvis man ser på de to videoene «Use Your Illusion 1 & 2 World Tour 1992» som ble gitt ut i etterkant av turneen, så ser man et band som er på topp og som fyrer på alle sylindre. Samtidig vet man at de fleste i bandet på den tiden slet med stoff og alkohol, som påvirket ting på en negativ måte. Hvordan sto egentlig ting til i Guns N’ Roses da du kom inn i bandet?

– Det beste med hele greia for min del var alltid konsertene. Alle i

norwayrock.net

bandet ville gjøre det beste de kunne hver kveld de gikk på scenen. Gutta i bandet var i ulik fysisk forfatning på den tiden som du nevner, men alle hadde vi en ting til felles, og det var at vi ville være på topp når vi sto på scenen foran publikumet vårt. Både Axl Rose og Slash tok ting veldig seriøst når det kom til konsertene, og vi andre så på Slash som litt umenneskelig på den tiden. Hvis noen andre hadde drukket så mye som ham, ville det vært umulig å spille så bra kveld etter kveld, men han klarte det.

– Ifølge det jeg har hørt og lest så var det planlagt en dokumentar om bandet som skulle inneholde mye av det som ble filmet på «Use Your Illusion»-turneen. Hva kan du fortelle meg om det? Tittelen skulle være «The Perfect Crime» og ifølge Slash så sitter Axl Rose på rettighetene.

– Jeg vet ingenting om hva navnet på den dokumentaren skulle være, men vi hadde et filmcrew med oss i 1992 og 1993. De filmet en del kjempekule ting, en del personlige intervjuer og ikke minst mange gode konserter.

Jeg vet dessverre ikke hvorfor den ikke ble gitt ut eller hva som skjedde med den.

– Det har jo gått noen år siden det ble filmet, men tror du den dokumentaren noen gang vil se dagens lys?

– Det tviler jeg på, for å være ærlig. Jeg tenker at hvis den ikke har kommet ut til nå, så vil den nok aldri bli gitt ut.

– Det er jo fryktelig synd i min mening, men Axl Rose har vel sine grunner for å holde den tilbake. Det siste albumet som Guns N’ Roses har gitt ut med det vi gjerne kan kalle de klassiske besetningene var «The Spaghetti Incident?» i 1993 – et bra stykke arbeid i min ydmyke mening. Hvilke tanker gjør du deg når du ser tilbake på innspillingen av det albumet?

– Noe av det materialet ble spilt inn mens de holdt på med «Use Your Illusion» albumene, så jeg la på gitaren min der Izzy Stradlin egentlig skulle ha spilt, men aldri gjorde.

Bortsett fra det så brukte vi bare noen få dager i studio for å gjøre resten ferdig, men det jeg husker godt fra tiden i studio var at de gjorde ting på den måten jeg liker å spille inn musikk på. Nemlig å spille som et band i studio, der vi alle kan se på hverandre mens vi spiller og få følelsen av å spille inn et album sammen som en enhet. Det er det som fanger magien og som gir det beste resultatet. Jeg gjør veldig sjelden flere opptak av mine gitarpartier i en sang, så jeg hadde fritt spillerom på det jeg gjorde uten at Slash eller noen av de andre blandet seg inn. For eksempel på låten «Since I Don’t Have You» følte jeg ikke at min gitar gjorde noe særlig for låten, så jeg la i tillegg på akustisk gitar for å gi låten det lille ekstra.

Det fungerte helt fint og jeg er fornøyd med resultatet. En morsom ting med den platen er

norwayrock.net

at mens vi var i studio for å ferdigstille albumet så var vi midt i en turné-runde, så vi hadde ikke utstyret vårt med oss. Vi var på østkysten av USA for å gjøre den ferdig, så alt ble gjort med det utstyret som var tilgjengelig i studioet.

– I tillegg til at dere hadde ’Fuck ‘em all’ skrevet med Zodiak-morderens tegn på coveret, så hadde dere også med «Look At Your Game, Girl» av Charles Manson på plata. Hva tenker du om det?

– Som alle nok vet så er det kun Axl Rose som spiller på den låten og han spilte den inn for seg selv, uten oss andre tilstede. Da han etterpå fortalte oss at den sangen skulle være med på albumet, så må jeg si at jeg følte det ikke var en særlig god idé. Jeg forstår humoren til Axl Rose. Han har veldig god humor, men den er ganske svart for å si det sånn. Jeg mente at selv om han syntes det ville være morsomt, så ville nok ikke andre synes det var like morsomt. Det er noen folk man ikke vil bli

assosiert med, helt enkelt.

– Jeg vet at Slash har sagt at Axl Rose sparket deg fra bandet uten å ha diskutert med noen av de andre i bandet. Det måtte ha vært en frustrerende og forvirrende periode for deg?

– Den perioden i Guns N’ Roses har virkelig ikke blitt dokumentert skikkelig. Det som skjedde var at Slash kom til meg en dag og fortalte meg at Axl Rose ikke ønsket meg i bandet lenger. Jeg ble overrasket og spurte hva det egentlig betydde. Han forklarte da bare at vi alle visste hvordan Axl Rose var, og at ingen egentlig helt visste hva det ville bety for min involvering i Guns N’ Roses. Axl Rose fortalte meg aldri direkte hvorfor han ikke ville ha meg med i bandet mer, men Slash tok altså på seg den jobben, og det respekterer jeg han for.

Så en uke senere ringte Slash meg og sa at jeg ikke skulle bry meg om samtalen vi hadde hatt, og at jeg fortsatt var med i bandet. Han mente at det ikke var rett å sparke meg, så han

NRM 2-2020

81

hadde pratet med Axl og fått ham til å gå med på å la meg bli i bandet. Et par uker etter det igjen stoppet plutselig lønnen min å komme, uten at jeg hørte noe fra noen av folkene i eller rundt bandet. Det høres ustabilt og kanskje litt merkelig ut, men det var sånn det faktisk skjedde. Jeg var da midt i prosessen med å gi ut mitt første soloalbum, så jeg var distrahert av det og hadde andre ting å tenke på. Jeg brydde meg vel ikke egentlig så mye der og da, tror jeg. Jeg var selvfølgelig skuffet, men jeg visste allerede før alt det skjedde at ingenting kom til å skje på en stund med Guns N’ Roses.

Vi hadde akkurat fullført en lang turné, samt at vi hadde gitt ut «The Spaghetti Incident?» så bandet trengte en lengre pause.

– Var du inne på tanken at det faktum at du jobbet med et soloalbum hadde noe å si på at Axl Rose ville ha deg ut av bandet?

– Absolutt ikke. Alle i bandet var med og spilte på albumet mitt – inkludert Axl Rose. Jeg tilbød alle sangene jeg hadde skrevet til Axl Rose og Slash, hvis de ville bruke dem til et nytt Guns N’ Roses album. De takket nei og sa at hvis det skulle bli et nytt album, så ville de starte fra bunnen av.

– Når man hører på ditt første soloalbum og Slash’s Snakepit sitt debutalbum, så hører man mye Guns N’ Roses i sangene. Jeg kan ikke unngå å lure på om låtene fra de to platene faktisk var påtenkt som låter til det som kunne ha blitt det påfølgende Guns N’ Roses-albumet?

– Jeg tror alle som kjenner bandet og musikken har tenkt den tanken. Det er mye Guns N’ Roses i begge de to albumene som du nevner og det vil nok være sånn på alle platene de som var med i bandet gir ut.

– «Pawnshop Guitars», som er ditt debutalbum som soloartist, husker jeg godt fra da det kom ut i 1994. Det er et album stappet med kvalitetslåter, men hvor viktig var det albumet for deg personlig og for karrieren din videre etter Guns N’ Roses?

– Det interessante da jeg ga ut mitt første soloalbum var at jeg overhodet ikke hadde tanker om å gjøre en solokarriere. Jeg hadde en haug med sanger som jeg hadde jobbet med de siste par årene, og siden Guns N’ Roses var på pause etter «Use Your Illusion»-turneen, så tenkte jeg at jeg kunne samle sammen de beste å gi ut et album. Og da jeg hadde gjort skiva, så ble turnéen til rett og slett fordi Guns N’ Roses fremdeles var inaktive. Jeg har alltid hatt mest lyst til å være gitarist i et band og har aldri forsøkt å bli en soloartist. Det bare utviklet seg av seg selv egentlig. Når det gjelder selve debutalbumet så er jeg ekstremt fornøyd med hvordan det ble. Den høres ut akkurat sånn jeg hadde håpet den skulle gjøre da jeg lagde den og alle vet at album ikke alltid blir slik som man ønsker. «Pawnshop Guitars» ble nettopp det, og jeg er som sagt fremdeles ekstremt fornøyd med det.

82 NRM 2-2020

– Din siste utgivelse er låten «Rock and Roll is Getting Louder» og den har den klassiske 70-talls rockefølelsen ved seg, samtidig som den høres moderne ut. Jeg hører også litt punkrock inni der og den rocker skikkelig. Kan du fortelle litt om låten?

– Du traff spikeren rett på hodet i det du sa der. Det var akkurat det jeg var ute etter da jeg skrev sangen. Den begynte med et riff, som det som oftest gjør når jeg skriver ny musikk, og i dette tilfellet var det bassriffet som jeg kom på først. Det skulle egentlig være gitarriffet, men jeg hørte en del på Rolling Stones, T-Rex og David Bowie og oppdaget da at forskjellen på måten man lagde sanger på da og nå er at på den tiden var det bassen som bar sangene mye mer enn den gjør i dagens rock. Jeg bestemte meg derfor å gjøre gitarriffet om til bassriffet og la det bære låten. Jeg ville holde ting så enkelt som mulig, så det er ikke så mye mer til musikken enn bassriffet og gitarene. Jeg har ikke gitt ut musikk på en del år nå så jeg ville gjøre det jeg gjør best og det er rock and roll helt enkelt.

– Vil resten av albumet følge i samme ramme?

– Ja, det vil det. Sangene på alle soloplatene mine er like på den måten at de kunne vært gitt ut på hvilken som helst av mine plater, fra den første til nå den siste.

– Hvorfor har det tatt så lang tid for deg å komme med nytt solomateriale, og er du spent på mottakelsen?

– Jeg er veldig spent ja, men jeg er ikke nervøs for hvordan den vil bli mottatt fordi jeg er stolt av hvordan resultatet ble, og jeg liker den godt selv. Når det gjelder mellomrommet mellom den nye soloplata og den forrige som jeg lagde i 2001, så kom jeg til et punkt der jeg følte at det å gi ut album var unødvendig. Når jeg turnerte under mitt eget navn spilte det egentlig ingen rolle om jeg hadde et nytt album ute eller ikke. Etter noen år begynte jeg å føle at jeg kanskje hadde tatt feil i den antakelsen. Helt enkelt fordi følelsen av å ha et nytt album ute er spennende. Jeg var på den siste Mötley Crüekonserten i 2015, og der møtte jeg en kompis av meg som spurte meg samme spørsmål. Han sa til meg at siden jeg er en artist så er det viktig å hele tiden lage nye låter og gi dem ut. Om de selger mange eksemplarer er ikke viktig, men du trenger å være kreativ som artist. Det han sa gikk inn på meg, og jeg innså at han hadde helt rett, og det var det som til slutt gjorde at jeg bestemte meg for å være kreativ og fortsette å gi ut ny musikk.

– Albumet har du gitt tittelen «The Gospel Truth», som får en til å tenke. Hva ligger bak den tittelen og har du noen utgivelsesdato for den?

– Plateselskapet kommer til å gi ut tre singler i løpet av våren før plata kommer ut.

«Rock n’ Roll Is Getting Louder» kom ut i februar, nummer to i mai, den tredje litt før

sommeren, og så vil hele skiva bli gitt ut etter at den tredje singelen er sluppet. Ting har blitt litt forsinket på grunn av viruset som herjer.

En av sangene på albumet heter «The Gospel Truth» og den handler litt om refleksjon samt litt om at alt i dag liksom er litt skyggelagt og at man ikke helt får se sannheten. Det virker som om at alle kan si akkurat hva de vil til hvem de vil og ingen blir holdt til ansvar. Jeg har alltid levd etter visse regler, og en av dem er at jeg gjør alltid det jeg sier at jeg skal gjøre. Noen ganger gjør folk feil og de sier unnskyld, men noen sier aldri unnskyld for de gangene de gjør feil – og alle gjør feil. Jeg har alltid vært en ærlig person og prøver alltid å fortelle sannheten fra mitt ståsted. «The Gospel Truth» kan du si er sannheten slik jeg ser den.

– Kommer du til å turnere albumet?

– Det vet jeg helt ærlig ikke. Personlig ville jeg elsket og reist en tur rundt i verden med den nye plata og spille for fansen, men ting skjer i verden nå som gjør at ingen egentlig vet hva som vil skje framover. Vi får se når ting har roet seg ned og alt er tilbake til normalen igjen.

– Du er også med i supergruppa Kings of Chaos sammen med blant andre din gamle GnR-venn Matt Sorum. Hvordan ble du involvert i det prosjektet?

– Ja, det stemmer, og det enkle svaret på det spørsmålet er rett og slett at Matt Sorum spurte om jeg ville være med,og jeg sa ja. Da vi startet Kings of Chaos var stammen i bandet Matt Sorum, meg selv og Duff McKagan. I tillegg til oss fra Guns N’ Roses hadde vi Steve Stevens med som den andre gitaristen og det var kjernen i bandet i lang tid. Da Duff McKagan gikk tilbake til Guns N’ Roses hadde ikke han lenger tid til å være med, og etter det har vi endret litt på medlemmene. Det var Matt Sorum som startet hele greia og jeg må bare si at jeg elsker å være en del av prosjektet fordi det er så morsomt å spille alle de fantastiske sangene med alle de forskjellige vokalistene vi har med oss.

– Hva er planene framover for Kings of Chaos?

– Vi har en rekke konserter planlagt for sommeren, men slik som ting er nå er det vel tvilsomt at de blir noe av. De blir nok sikkert ombooket, så vi får bare vente å se hva som skjer.

– Til slutt må jeg bare få spørre om du ble spurt om å ta del i «Not In This Lifetime»comebacket til Guns N’ Roses?

– Jeg ble spurt av bandet om å bidra som gjestegitarist og ikke som fast medlem. Da de ga meg den første datoen som de ønsket at jeg skulle være med som gjest, passet det ikke for meg. Jeg hadde en familieforpliktelse som var veldig viktig for meg og som jeg ikke kunne gå glipp av. Jeg takket derfor nei til tilbudet og etter det har jeg ikke hørt noe mer fra dem. Det kan nok tenkes at det var fordi jeg sa nei til det første tilbudet.

norwayrock.net

norwayrock.net

NRM 2-2020

83