NORWAY ROCK MAGAZINE #99
Musikk i koronaens tid
P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Geir Venom Larzen venom@norwayrock.net WEB OG LIVEANMELDELSER Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net FOTOANSVARLIG Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Sven Olav Skulbørstad, Pål J Silihagen, Bjørn David Dolmen, Ronny Østli, Wilfred Fruke, Glenn Knutsen, Jan Egil Øverkil, Geir Amundsen og Anne-Marie Forker. Foto: Anne-Marie Forker, Geir Kihle Hanssen
Selv den samfunnsmessig egenutmeldte har formodentlig registrert frøken Koronas globale herjinger i 2020, og med hennes ilske reproduksjonsevne ligger kulturlivet brakk. Siden 12. mars er det blitt skrevet og pludret om musikkens essensielle plass i menneskets matrise, og vi har sett prisverdige initiativer, som bakgårdskonserter og elektronisk strømmet musisering, avstedkomme. Det hersker himmelvid konsensus om at musikk er fundamentalt viktig. Jeg kan i så måte ikke fri meg fra å reise et par betente spørsmål. Dersom den menneskelige rase er så forbasket opptatt av musikk, hvorfor aksepterer vi at den sirkulerer vederlagsfritt, som noe man forsyner seg naturlig av, og hvorfor feiler store deler av publikum å lytte i dens nærvær? Jeg tviholder fortsatt på hypotesen om at musikk anvendes som sonisk tapet for det store flertall (eller ”folk flest”, som kunstfiendtlige Frp ynder å kalle disiplene sine). Om det er fordi disse ikke utstår sitt eget selskap eller egne tanker, og trenger distraksjon, samme hva, bare det lager lyd, får andre forske i. La oss ikke glemme den trend i tiden, godt etablert lenge før frøken Korona spredte sitt sykdomsklede om kloden, hvor det etterstrebes å dokumentere egen deltakelse på evenementer, og skravle seg hes, siden man er på fest, fremfor å gi de sceniske musikerne noen form for intelligent eller emosjonell aktelse og oppmerksomhet. Jeg provoseres av å høre representanter for skisserte gruppering påberope seg å løpe musikkens ærend; hos disse gjelder samme psykologiske bunnslaggnormer for musikalsk samspill som et hvilket som helst meningsløst skirenn. Annet mønster er kanskje ikke å vente av samfunn hvor musikk til de grader desimeres og fraksjoneres, og dessuten kastes mot deg, i irriterende vignettform, bare du går ut døra, inn i en taxi, en heis, et kjøpesenter eller på kino. At ens persepsjonsevner nærmest konstiperes av komprimerte, reklame-støpte snutter følger logisk, og dette innskrenker åpenbart folks musikalske konsentrasjonsvindu. Skal en gjennomsnittlig ungdom av i dag evne å lodde dybden av en komposisjon på over 20 minutter, må vedkommende virkelig omstille seg. At musikk dessuten er redusert til et destillert anliggende om sound og rytmikk, i motsetning til tonalitet, dynamikk og harmoniske progresjoner, formørker bildet ytterligere. Ikke skyld korona-viruset for elendigheten; skyld dere selv. Geir Venom Larzen
DESIGN Anne-Marie Forker og Geir Venom Larzen FORSIDE Kansas - Foto: Emily Butler TRYKK Printall | Opplag: 5.000 DISTRIBUSJON Tidsam AB ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT Send mail til: abonnement@norwayrock.net 1 år – 4 utgaver: Kr. 269,- (i butikk 356,-) 2 år – 8 utgaver: Kr. 499,- (i butikk 712,-) Abonnementsgiro: 1503.45.76227 VIPPS kr. 289.- til 534013 (fullt navn og adresse) NESTE NUMMER I salg fra sept 2020
FÅ BLEKKA RETT I POSTKASSA
4 nummer
Kr 269,I butikk 356,-
abonnement@norwayrock.net
SPAR 25%
INNHOLD
06
28
60
18
42
45 48
06 Katatonia 09 Me and That Man 12 Bad Wolves 14 H.e.a.t. 16 Testament 18 Kansas 20 Airbag 22 Fish 24 Arabs in Aspic 26 The Guilt 28 Nirvana 31 Triptykon 34 Coven 36 Vega 38 Russ Ballard 42 Seigmen 45 Slayer 48 Biffy Clyro 50 Dream Police 52 The Flower Kings 54 Kari RueslĂĽtten 56 Johnossi 58 Green Carnation 60 Vandenberg 63 Skiver 78 Retro 80 Gilby Clarke
CHAD CHANNING original-trommeslageren til
Den tidligere Nirvanatrommisen lever nå et tilbaketrukket liv på søvnige Bainbridge Island rett utenfor Seattle. Chad Channing lager i dag den musikken han ønsker og bruker så mye tid som han selv vil på musikken sin. Det står i sterk kontrast til hvordan hverdagen var for han mellom 1988 og 1990 da han, Nirvana og Seattle plutselig var hele verdens midtpunkt. Chad Channing fortalte villig om hans dager i Nirvana da vi ringte han for en prat midt i koronakrisen. TEKST: GLENN KNUTSEN
– Du er altså fra California, men endte opp og bor fremdeles i staten Washington. Når flyttet du egentlig opp dit? – Det stemmer. Jeg er født i Santa Rosa, California. Jeg og familien min flyttet mye gjennom hele oppveksten min og vi endte opp i Washington i 1979. Vi flyttet da til Port Angeles, der vi faktisk bodde i et telt den første tiden helt til faren min fikk seg jobb. Vi flyttet så etter en stund til Kingston, som er nærmere Seattle, der jeg gikk på skole. Vi endte til slutt opp i Bainbridge Island som er rett overfor Seattle, plassen jeg bor på den dag i dag. – Du møtte og ble god venn med en viss Ben Shepherd, som jo senere skulle bli bassist i Soundgarden. Hvordan møttes dere to? – Vi møttes da jeg akkurat hadde flyttet til Kingston og vi har vært venner siden det. Vi møttes på skolen der vi begge gikk og begynte å henge sammen med en gang. Vi var begge interessert i musikk og spilte i band, så vi hadde musikken til felles fra starten av. – Dere startet etter hvert band sammen. Et band som har det spesielle navnet Tic Dolly Row. Kan du fortelle litt om det bandet?
28 NRM 2-2020
– Ja, det gjorde vi, men før Tic Dolly Row hadde vi et annet band som het Mind Circus. Det var i 1984 og så i 1986 startet vi altså Tic Dolly Row sammen. Tic Dolly Row het egentlig The Magnet Men, men det var før Ben Shepherd ble med. Vi var opprinnelig en trio som spilte instrumentallåter, men så når Ben Shepherd ble med som vokalist skiftet vi navn til Tic Dolly Row. Vi spilte en radiokonsert på Evergreen State College i Olympia og den innspillingen fins enda som en slags live-demo. Morsomt at du nevnte Tic Dolly Row eller The Magnet Men, fordi vi har spilt inn fire sanger av det gamle materialet som blir gitt ut som en EP. Det materialet har aldri før blitt spilt inn eller gitt ut før, så vi møttes og spilte det inn. Vi håper å ha EP-en ute før sommeren eller i løpet av sommeren alt etter hva som skjer med viruset som herjer for tiden. Den vil finnes for salg via et lite plateselskap som jeg har startet. Selskapet heter Pocket Star Records og adressen er pocketstarrecords.com. Det vil også bli lagt ut info om EP-en på facebooksiden til The Magnet Men. – Jeg har lest en plass at bandet ditt Tic Dolly Row spilte sammen med Nirvana. Stemmer det? – Ja, det er helt sant. Konserten var i Tacoma, på en plass som het The Community World Theater. Det var i slutten av 1987 og de het faktisk ikke
norwayrock.net
Nirvana enda den gang. De het Bliss og det var første gangen jeg traff Krist Novoselic og Kurt Cobain. De var blitt et noe kjent band lokalt på grunn av konsertene deres som allerede da var intense. Jeg husker at Kurt Cobain hadde på seg lilla slengbukser den kvelden og jeg tenkte for meg selv at det var litt rart å gå med slengbukser i 1987, men samtidig var det kult at han ga faen i hva folk tenkte om han. – Du sier at det var første gang du møtte Krist Novoselic og Kurt Cobain. Hvordan ble du introdusert for dem den kvelden i Tacoma? – En venn av meg som heter Damon Romero bodde i Olympia samtidig som Krist Novoselic og Kurt Cobain bodde der og han kjente dem fordi han spilte også i band. De hadde blitt kjent i Olympia og han introduserte meg og resten av Tic Dolly Row for dem. – Hvordan var førsteinntrykket av de som snart skulle bli bandkompisene dine? – De var veldig hyggelige og vennlige begge to, så førsteinntrykket var bra. – I april 1988 ble du den nye trommisen i Nirvana og den første som vel strengt tatt teller, fordi de hadde ikke spilt inn noen ting før du ble med og bare gjort konserter i nærområdet i Seattle. Hvordan fikk du egentlig jobben? – Etter konserten i Tacoma spurte de meg om jeg var interessert i å komme å se dem igjen og jeg sa ja til det. Jeg holdt det jeg lovet og så dem igjen neste gang jeg fikk mulighet. Etter konserten kom de bort til meg og spurte hva jeg syntes og jeg svarte at jeg syntes konserten var kul og at jeg digget musikken deres. De fulgte opp med å spørre meg om jeg ville komme innom en dag å spille med dem. Jeg takket ja og vi møttes for å jamme sammen et par dager etterpå. Det gikk veldig bra, så de lurte på om jeg ville gjøre det igjen. Jeg takket nok en gang ja og det var sånn det begynte. Det morsomme er at jeg egentlig aldri offisielt ble spurt om å være med i bandet. Vi bare spilte og øvde sammen og så uten at vi egentlig tenkte over det så ble jeg en naturlig del av Nirvana. – Det er helt fantastisk! Husker du din første konsert med bandet? – Hm, den var litt vrien fordi jeg vet at folk har sagt litt forskjellige ting og det er jo en stund siden, men jeg prøver å huske tilbake. Jeg vet det var i Seattle og jeg mener bestemt at det var på en plass som het The Vogue. Det var ikke særlig mange folk på de første konsertene vi spilte altså. Vi snakker femten, tjue personer og da tar jeg med bartenderen. Vi hadde ikke gitt ut noe musikk enda, men antallet økte for hver konsert vi spilte. – Så kommer vi til november 1988 og den aller første utgivelsen til Nirvana er et faktum. Det er i form av singelen «Love Buzz» utgitt på Sub Pop. Var det din første studioerfaring og ble det en bra opplevelse for deg og bandet?
norwayrock.net
– Det var første gangen jeg hadde væt i et studio ja og det var også første gang vi jobbet med Jack Endino som produserte «Bleach». Jeg husker at jeg likte det veldig godt og det gjorde inntrykk på hele bandet. Det var nytt og vi prøvde å lære så mye som mulig. – Mange har diskutert og spekulert i det, men i din mening hvor kom sounden til Nirvana og hele Seattlesounden fra? – Vi vokste opp med punkrocken på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, så det hadde uten tvil en god del med sounden å gjøre. På den andre siden hadde du på 80-tallets band som Poison, Ratt, Cinderella og hele den glam metal-greia og vi ville overhodet ikke være som dem. Vi ville komme oss så langt som overhodet mulig unna det de holdt på med og gjøre vår egen ting. Ut fra de to elementene kom nok mye av det som ble sounden vår. – Hva så med trommelyden til Nirvana. Det var jo du som startet det som Dave Grohl fortsatte i Nirvana, så hvordan kom du fram til trommelyden du ville ha i bandet? – Trommelyden i Nirvana skulle alltid være helt enkel. Enkel popete 4/4-dels takt, men heavy. Jeg ville ha sounden min svær og tung, men enkel og uten noen fancy elementer. Jeg stemte trommene så langt ned som jeg kunne. I studioet når vi spilte inn «Bleach» løsnet vi skinnene på skarptrommen min så mye som det gikk an for å få sounden så heavy som vi kunne. – Ifølge historien så tok det rundt fem dager og kostet kun 600 dollar å spille inn «Bleach», noe som er helt utrolig med tanke på at albumet til nå har solgt nesten to millioner eksemplarer i USA alene. Stemmer det? – Haha, ja det er helt sant og det kommer nok aldri til å skje igjen. – Hvordan var det mulig å få til noe sånt for et band som kun hadde vært i studio en gang før og det var for å spille inn en singel? – Det var et magisk øyeblikk og jeg vet ikke om noen bedre forklaring på det som skjedde der enn det. Alle bitene bare falt på plass med en eneste gang og Jack Endino, som produserte plata var essensiell for å få til det resultatet og den lyden vi ønsket på «Bleach». Kurt Cobain sa når vi kom til studioet at vi ville ha den tyngste sounden vi kunne og når han plugget i gitaren sin så var den der med en gang, så alt bare liksom falt på plass umiddelbart. Enkelt og tungt var nøkkelordene for oss i studioet den gangen og vi holdt oss til det. – Dere er svært samspilte på albumet, så jeg regner med at dere var godt forberedt da dere kom til studioet Reciprocal Recording for å spille inn «Bleach»? – Vi brukte to uker på å øve inn sangene før vi gikk i studio. Vi holdt til og øvde i Aberdeen de to ukene. Plassen vi brukte for å øve var faktisk moren til Krist Novoselic sin frisørsalong, haha. Vi fikk lov av henne til å bruke salongen på kveldstid for å øve. Så når vi skulle til Seattle
for å gå i studio så var vi klare og visste hva vi skulle gjøre, som jo selvfølgelig hjalp med tanke på tiden vi brukte. – Og som du sier så var Jack Endino viktig for å få til det dere ønsket på plata? – Ja, absolutt. Jack Endino har sin stil. Uansett om det er en Mudhoney-skive, en Soundgarden-skive eller en Nirvana-skive så har han sin signaturlyd som var tett knyttet til det som skjedde i Seattle på den tiden. Magien oppsto ved at det var han og oss i det studioet den gangen. Hadde det vært en annen produsent – hvem som helst, så tror jeg resultatet hadde blitt helt annerledes. – Er du fortsatt fornøyd med hvordan «Bleach» høres ut nå over tretti år etter og hører du på plata fremdeles? – Jeg hører ikke på skiva like mye som jeg gjorde før, men jeg tar det ut av og til. Når jeg hører på «Bleach» i dag så liker jeg fremdeles albumet veldig godt og lydbildet er fortsatt unikt. – Dere var vel ganske misfornøyde med måten Sub Pop promoterte «Bleach» på etter det ble utgitt og følte at selskapet kanskje ikke gjorde nok for dere? – For å være ærlig så var jeg ikke veldig involvert i forretningsdelen av musikken, så det var nok mest Kurt Cobain og kanskje spesielt Krist Novoselic som reagerte på det. Krist var businessmannen i bandet på den tiden. Jeg ville bare spille musikk og det gjelder for min egen del den dag i dag, så jeg har aldri brydd meg om sånt. – Den påfølgende sommeren og høsten i 1989 gjorde Nirvana sin første USA-turné og ikke minst sin første Europaturné. Begge turneene var en stor suksess og bidro til at populariteten til Nirvana vokste så raskt som den gjorde. Hva husker du fra de to turneene? – Det var kjempegøy! Det var litt opp og ned for å være helt ærlig – spesielt i USA. Vi kunne spille i en by og det ville bare dukke opp en handfull mennesker, men så neste by var det utsolgt og fullt hus. De fleste var faktisk utsolgt som du sier og konsertene var veldig bra – spesielt i universitetsbyene der vi ble spilt på radioen. Vi var faktisk mer populære i Europa enn hjemme i USA den første tiden, så det virket som om folk i Europa var litt mer åpen for ny musikk. Når vi kom til Europa var det utsolgt over alt vi reiste, så det syntes vi var helt rått. Det å reise rundt i USA og Europa på den tiden og treffe nye folk hele tiden var nok det kuleste for min del. Du må huske at jeg vokste opp med å flytte fra by til by med familien min, så jeg var vant med den livsstilen. De to andre i bandet slet nok mye mer og hadde det til tider tungt når vi var ute på turné. Det var uansett en fantastisk tid for Nirvana og stemningen i bandet var bra – selv om som sagt enkelte i bandet begynte å bli lei og få hjemlengsel litt uti turneen. – Hva kan du fortelle meg om de såkalte
NRM 2-2020 29