Norway Rock Magazine #113 6-2022

NORWAY ROCK MAGAZINE #113

All is quiet on New Year’s Day...

P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net REDAKSJONELT ANSVARLIG Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net

As 2022 comes to a close, we find ourselves looking back at the year's music, and have come up with a Top 10 list here at Norway Rock Magazine. Interestingly, our album of the year, which you can discover on page 64, was also chosen as the year's disappointment by one of our writers in their individual list. We have diverse tastes here at Norway Rock, and that is to be embraced!

2023 has much in store, including Metallica's next studio album and a world tour.

Pantera will take to the main stage at Tons of Rock 2023 at Ekebergsletta in Oslo in the summer. It will be the band's first concert in Norway since 2000, when they played at Rockefeller. Pantera want to pay tribute to the late founders, Dimebag Darrell and Vince Paul. Guitarist Zakk Wylde (Black Label Society) and drummer Charlie Benante (Anthrax) have been hired, and it promises to be one hell of a show!

Check out tonsofrock.no for more.

At the time of writing, it's almost New Year's Day, and I have been playing that U2 song today on a new record player (a Rega Planar 1 Plus for those who are curious).

"All is quiet on New Year’s Day..."

Don't be quiet on New Year's Day. Turn it up. To eleven. And enjoy!

Anne-Marie Forker

BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Bjørn David Dolmen, Wilfred Fruke, Glenn Knudsen, Geir Larzen, Linda Mills, Stig Rune Robertsen, Pål J. Silihagen, Sven Olav Skulbørstad, Ronny Østli og Jan Egil Øverkil.

Foto: Anne-Marie Forker DESIGN Anne-Marie Forker FORSIDE Kaizers Orchestra - Image: Stian Andersen ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT 6 utgaver: Euro 19 https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe NESTE NUMMER I salg fra mars 2023

FÅ DET DIGITALE MAGASINET

6 nummer

Euro 19,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net

SPAR EURO 5

INNHOLD

04 04 Wig Wam 08 Katatonia 10 Kings of Mercia 17 Vinnie Moore

20

20 Arena 24 Mike Moran 28 Darkthrone 32 Oak 36 Kaizers Orchestra

10

42 Gun 44 Hammers of Misfortune 46 White Spirit 48 Obituary 52 Steve Vai 57 Skiver

36

42

62 Retro 64 Top 10

48 52

har røkt fredspipe Wig Wam ble ikke tatt på alvor da karrieren startet, men traff likevel en nerve over det ganske land. I dag er sirkuset tonet ned, musikken har blitt tyngre, og bandet har fått en ny vår i sin andre runde, spesielt etter å ha blitt hanket inn til serien «Peacemaker» i USA. Låtene har blitt strømmet mange millioner ganger, og bandet har en turnéliste som inkluderer USA, Tahiti og Australia. Slikt pirrer selvfølgelig nysgjerrigheten til en skarve musikkskribent, så vi kjørte til Melhus utenfor Trondheim for å ta en prat med mannen vi først bare kalte «Glam», men som nå helst lyder navnet Åge Sten Nilsen.

Nilsen. Han hadde mye på hjertet, både om Wig Wam, Queenshow og suksessen med «Do Ya Wanna Taste It».

4

NRM 6-2022

norwayrock.net

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: PATRIC ULLAEUS

- Du vil kanskje snakke om Wig Wam du?

- Ja, hvorfor ikke. Skjer det noe spennende der for tida?

- Ja, joda, det gjør kanskje det.

- Du snakker om millenniets comeback!

- Ja, det kan du si! Det lå ikke akkurat i kortene, for da vi skilte lag i 2013 var det ikke akkurat god stemning. Da snakka vi nesten ikke med hverandre. Vi ønsket litt forskjellige ting, pluss at det var endel konflikter, så til slutt ender det ofte med at noen sier fra, så etter siste gig i 2013, så bare dro jeg, og så meg ikke tilbake. Jeg sa fra rett før vi gikk på scenen den kvelden, at ‘dette blir nok den siste giggen’. Wig Wam var blitt nedprioritert, og for Trond (Holter, gitar) og Bernt (Jansen, bass) var det Dracula-prosjektet med Jørn Lande som fristet mest, så det var ikke liv laga for oss lengre. Hadde vi fortsatt, hadde vi sikkert endt opp som pubband igjen. Med tiden begynte vi å se ting fra litt forskjellige perspektiv, og fikk skværa opp, og ble rett og slett venner igjen. Når vennskapet var på plass igjen, følte jeg det var på tide å foreslå å gjøre noe med tilbudet vi hadde fått fra NRK fire år på rad. De ville ha et slags «sjokk-comeback» under Melodi Grand Prix. Jeg tenkte at det kunne vært moro, bare den sjokk-greia, og kanskje én gig til. Det endte med at vi valgte Tons Of Rock, men så ble det et par festivaler til, før vi endte opp med å prate om å skrive noen nye låter. De låtene ble jo til ei ny skive, men den kom jo midt under pandemien, så det ble ikke så mange konserter den runden.

- Og med ny skive («Out Of The Dark», slippes 10. februar 2023) rett rundt hjørnet, blir det nærmest som to skiver på rappen.

- Ja, du kan si det sånn. Trond og jeg skriver jo låter hele tida, og det er enkelte låter som blir øremerket Wig Wam i så henseende. I tillegg skriver vi endel sammen, det har vi faktisk blitt ganske flinke til denne gangen.

Både «Never Say Die» og «Out Of The Dark» er i hovedsak skrevet mens vi satt i samme rom, og jeg har faktisk skrevet litt sammen med Bernt også, der vi satt med hver vår kassegitar. Så er det litt moro at vi faktisk har skrevet ei låt sammen alle fire, det har vi ikke gjort før. «Bad Luck Chuck» er rett og slett resultatet av en jam-session vi hadde. Jeg tok med meg det vi hadde jamma frem, og skrev teksten hjemme, pluss at jeg arrangerte litt av det som manglet. Det var veldig moro.

- Vi fikk jo opplevd dere live på din nye hjemmebane også, da dere varma opp for Scorpions i Trondheim Spektrum i høst.

- Ja, stemmer det. Jeg kom jo rett fra bryllupsreise og greier, vi landa i 21-tida kvelden før, så jeg hadde en smule jetlag, men det var jævlig moro å komme hjem og gå rett på scenen i Spektrum, det var det! Moro å treffe Mikkey (Dee, trommer, Scorpions) igjen også. (De spilte sammen i Nordic Beast.)

- Det var en trivelig aften det, og en fin anledning for dere å faktisk presentere de nye låtene live. Og sannelig går det ikke mer enn noen måneder, så ramler enda ei ny skive ned i innboksen min.

- Du har fått den allerede ja? Hva er førsteinntrykket da?

- Jeg beit meg jo merke i at «Never Say Die» var en tyngre utgave av Wig Wam enn vi var vante med, og min første tanke da jeg hørte «Out Of The Dark» var ‘jøss, enda tyngre!’

- Egentlig var tanken å være mer melodiøse denne gangen, for midtveis i skrivinga kom jo suksessen med «Peacemaker»-serien, så da fant vi ut at vi måtte lage noen litt mer kommersielle låter med tanke på det amerikanske markedet. Vi har det veldig moro for tida, så jeg håper vi ikke faller tilbake til gamle synder med krangling og greier.

- Da jeg prata med Trond for to år siden, rett etter gjenforeninga var et faktum, fortalte han noen historier om dager som var fullt kaos med reising, opptredener og generelt hektiske dager. Slikt gjør jo noe med folk, uansett hvor gode venner man måtte være.

- Stemmer, det var helt vilt til tider, og med fire forskjellige personligheter på toppen, så er det lett å gå på en smell. Derfor er jeg så glad for at jeg har en karriere på egen hånd ved siden av Wig Wam. Jeg har jo holdt på med Queen-showet siden 2007, og det ble jo til fordi gutta ønsket å ha en pause på ubestemt tid. Det byr på problemer når sjefen

norwayrock.net

”Vi har lagt oss på en mer voksen linje, men vi har beholdt mye av humoren” din kommer og sier at jobben din skal settes på pause i ubestemt tid.

- ‘Men hva skal jeg leve av da?’

- ‘Nei det er ikke mitt problem.’

Dermed starta jeg mitt eget Queen-show, som egentlig bare skulle være over noen helger, men det ble såpass populært, at vi booka over halvannet år framover, så da gutta kom tilbake og var klare igjen, var jeg opptatt i lang tid framover. Slike episoder var mye av grunnen til at det gikk som det gikk.

- Og i mellomtida ble det også Ammunition og Nordic Beast.

- Jeg kunne jo fortsatt å jobbe solo, men jeg elsker å jobbe i band, Så jeg reiste til Sverige for å jobbe med noen demoer, og skulle samarbeide med Tommy Denander, men han ble sjuk, så jeg ble sittende å drikke kaffe med Dagfinn Strøm fra Sha-Boom, og han inviterte meg til å bli med i studioet til en han jobba med, en kar ved navn Erik Mårtensson, fra bandet Eclipse. Vi klikka som faen, så han foreslo at vi skulle starte band, og da var Ammunition født, enda jeg allerede hadde Nordic Beast på beina. Det var jo egentlig det jeg hadde tenkt å bruke tida mi på da. Vi var halvveis i gang med å skrive låter, faktisk. Mikkey så at det begynte å røyne på for Lemmy i Motörhead, så vi tenkte å begynne og jobbe mer når han ikke kunne spille mer, men så fikk Mikkey tilbudet fra Scorpions, og de fleste forstår valget hans der. John Norum og jeg fortsatte samarbeidet, og jobber jo sammen enda i dag. Jeg har fått jobba med ganske mange fine musikere gjennom årene.

- John og du skulle jo ha gjort noen konserter i disse dager også.

- Ja, vi skulle det, men så gikk TADC konkurs, så de jobbene forsvant dessverre, men John driver og planlegger en ny runde, men vi får se når det kan bli, med tanke på planene til Wig Wam, for vi går et ganske heftig år i møte.

- John kommer jo hit med Europe til Trondheim Rocks 11. juni.

- Gjør de? Sammen med Mötley og Def Leppard og de greiene der?

Da skal du ikke se bort fra at Norumen ender opp på nachspiel på Melhus, haha! Neida, han er en jævlig morsom gitarist å spille med, og vi skal nok ut å spille sammen, han er gira på det. Vi har en veldig god tone, så vi håper å få skrevet litt musikk sammen etter hvert også.

- Tenker du da på Nordic Beast, eller noe annet?

- Nja, det er jo litt usikkert, med tanke på Mikkey og Scorpions, jeg veit ikke hvor lenge de blir å holde på, de er jo ikke ungsauer lengre de heller.

Ikke Mikkey heller, for den del, men han har jo så mange prosjekter, han er jo like mye businessmann. Han har jo ansvaret for Motörhead-merch fremdeles, og det genererer nok en del arbeid, kan jeg tenke meg.

- Det kan han jo drive med på bandbussen.

- Hehe, ja herregud. Joda, jeg kunne gjerne gjort noe med Nordic Beast jeg, men da med eget materiale. Vi var jo egentlig bare en morsom greie da vi starta, men jeg gjør gjerne mer med den gjengen jeg. Kult band!

NRM 6-2022

5

- La oss pense tilbake på gjenforeningen med Wig Wam. Var den i gang før tilbudet om å levere musikk til «Peacemaker» kom?

- Jada. Vi var i gang med å skrive låter vi, og syntes det var fryktelig moro igjen, så vi bestemte oss for å gjøre et skikkelig comeback, når vi først var så godt i gang. Jeg sa fra tidlig at det kanskje var på tide å legge vekk disse Glam, Teeny, Sporty og Flash-greiene. Vi er såpass voksne nå at jeg gidder ikke de greiene der. Men vi skal fortsatt sette opp skikkelige show, det skal ikke være tvil om hvem folk ser og hører. Den gangen var vi på Steel Panther, på en måte. Vi var en slags parodi, men uten å være en parodi. Det var ikke sånn at vi dissa sjangeren, men vi tok den heller helt ut, og var litt Spinal Tap. Det var limousiner og helikoptre for showet sin del, ikke fordi det var påkrevd, men vi hadde det jo dritgøy med det. Vi hadde internasjonale pressekonferanser med innleide skuespillere og Espen Lie som vaktmann. Det var kjempemoro, så vi lo i mange år, haha!

Vi starta jo ikke Wig Wam på et pretensiøst grunnlag, vi må jo ha det litt moro også. Vi tok oss selv svært lite høytidelig, og vi ble nok misforstått på det ei stund. Vi tok den på mange måter helt ut, og lo mye mens vi holdt på, og der ble vi nok misforstått ei stund.

- Merker dere noen forskjell nå i runde to, når mye av spjåket er tatt bort?

- Joda, vi gjør jo det. Vi er jo blitt eldre vi også, og vi er i en helt annen tidsalder nå, for da vi starta opp i 2000-2001, så var jo denne

6

NRM 6-2022

musikken uglesett. Derfor tok vi den retningen, for vi starta jo som et partyband; vi var jo Loveshack på steroider. Vi var jo et festband på mange måter, i dag kommer folk for å høre musikken. Så kom Melodi Grand Prix, og da fikk vi mange flere fans, og ble nærmest hele Norges glamrockband. Men for all del; vi koser oss veldig nå også.

- Men du driver fremdeles med kostymeskift.

- Ja, men ikke så mange, hæhæhæ! Jeg liker den showgreia. Når jeg sitter med kassegitaren er det mer ei våt skjorte, mens når det er tid for show, så er det show. Det er ikke så mye som skal til for å lage litt show! Vi er ikke blitt AC/DC, liksom. I Ammunition er vi litt mer i den gata, mens i Wig Wam, der må det være litt show. Vi er fremdeles et showband! Det må være litt rustning og greier. Nå kan vi jo banke Øystein (Andersen, trommer) alle sammen, haha! (Andersen har deler av en rustning som sceneoutfit for tida. Journ. anm.) Rustning, briller og greier. Men det er gøy, da, hæhæhæ! Neida, vi har lagt oss på en mer voksen linje, men vi har beholdt mye av humoren, som på låta «Bad Luck Chuck» og en del andre låter, som har det humoristiske preget med litt ‘tongue-in-cheek’ -tekster. Vi er ikke så sinte, og jeg har ikke så lyst til å synge så sinte greier, det passer meg ikke. Jeg kan være sint noen ganger, men ikke så lenge.

Jeg er kortsint, hehe. «Uppercut Shazam» er ganske sint. Den handler om krigen i Ukraina,

og er en ekte sint låt. Den handler om det å være underdog, og likevel gi dem inn. Jeg kan ikke være sint en hel konsert, ikke deprimert heller, for den del. Det må være litt variasjon.

‘Det e mæ det!’

- Hehe, snart trønder nå. Har du pakket kofferten, det er sannelig ikke lenge til dere reiser.

- Hehe, nei, jeg har nettopp pakket ut, jeg kom hjem igjen i går, men nå er det litt ferie før jeg har en gig med solobandet mitt, men så blir det en liten tur, så nå har jeg forberedt Christine på at hun må passe på kåken ei stund, hehe.

- Så hun får ikke være med når det blir langtur?

- Hun har selvfølgelig veldig lyst, men det lar seg dessverre ikke gjøre. Jeg gleder meg til denne turen, altså, og kanskje mest til Australia. Jeg har aldri vært der før.

- Lista over norske artister som har spilt der er ikke akkurat lang.

- Nei, og så turné da, gitt. Det blir en morsom tur, og noen morsomme supportband.

Taste, for eksempel. Jeg har aldri hørt de, men det passer jo bra med et band med det navnet til vår «Do Ya Wanna Taste It», hehe. Og Tahiti, det blir også spennende.

- Hvordan kom den avstikkeren til på lista?

- Det er en årlig miljøkonferanse vi ble spurt om å delta på, den er visstnok ganske diger,

norwayrock.net

jeg tror Lady Gaga skulle være med også. Det passa egentlig veldig bra med ei mellomlanding der, for da får vi faktisk tid til å hvile litt også. Så blir det litt We Will Rock You for min del, før norgesturnéen starter. Så blir det en ny tur til USA, pluss at det er litt prat om England og så videre.

Det har jo vært snakk om Europa ei stund, men problemet har vært at alle festivaler har vært fullbooka fra de foregående årene på grunn av pandemien, men det er ting på gang.

- Det blir kontrastenes turné dette her, med digre scener i USA og Australia, på Tahiti og i Europa, og så til mer intime klubbscener i Norge.

- Hehe, ja, det kan du si. Giggen i Key West (Florida) blir jo knallbra, med Vince Neil og greier. Det blir stort! Men joda, vi gleder oss stort til å komme til steder i Norge der vi ikke har vært på lenge. Og når var det vi spilte på klubber i Norge sist da, det er jo dritlenge sida! 2010, kanskje.

Det var rundt tida da vi var i Japan, tror jeg.

- Dere gjorde det jo bra der, ser du for deg at dere skal tilbake til Japan denne gangen også?

- Vi håper jo det, vi hadde mye moro der, og hadde en fast agent der borte. Det har skjedd mye under pandemien, folk som har forsvunnet, gått bort eller byttet beite. Det fins folk i telefonboka som ikke tar telefonen lengre.

- Hvor mye av denne jobben tar du selv?

- Nja, det veit jeg ikke, men jeg er nok en igangsetter, ja. Jeg ringer rundt til mye folk, og har blitt kjent med såpass mange i bransjen etter hvert at jeg vet hvem jeg skal få tak i for at ting skal skje.

overskrifter og bitre fighter, det var ikke noe hyggelig i det hele tatt.

- Da jeg prata med Trond fortalte han om den prosessen, om at «Wall Street» ble utgitt bare for å bli ferdig med platekontrakten.

- Nja, det var vel ikke helt sånn, for da vi ga ut «Wall Street» holdt jo han på med «Swing Of Death» («Dracula»-skiva til Holter og Jørn Lande), men det var ingen som ville signe den, så jeg foreslo at vi gjorde den til et Wig Wam-album, en rocke-opera. Vi ble enige om å gi ut «Wall Street», og turnerer ikke med den, men gir heller ut «Swing Of Death».

Men så kom det en herremann ved navn Jørn Lande inn på banen, som endra hele bildet av situasjonen, og da ble det ikke mer Wig Wam på noen år. Jeg så for meg at «Swing Of Death» kunne være en vintergreie for oss, når vi ikke turnerte på festivaler og lignende på sommerstid.

Vanlige konserter på sommeren, rocke-opera på vinteren, rett og slett.

- Morsom tanke! Vanden Plas gjør jo noe av det samme.

- Ja, ikke sant, da kunne vi hatt to forskjellige sesong-produkter, for å si det sånn. Da har vi to forskjellige konsepter å turnere med, istedet for ett.

Det var jo det som skjedde i 2005, da turnerte vi helt til det nesten ikke kom folk lengre. Et sted må man stoppe, ellers blir det tomt i salen til slutt.

For meg som lever av musikken, må man hele tiden ha noe å jobbe med, ellers blir det dårlige tider, så når jeg ikke jobba med Wig Wam, så fant jeg på andre ting å drive på med. Litt ferie først, så er det over på neste prosjekt.

- Hvordan kom Peacemaker-prosjektet i gang?

- Det kom ganske enkelt en mail fra et sync-selskap i Statene, som lurte på om vi kunne sende over noen stems og instrumentaler på et par låter som skulle brukes på noe TV ‘ett eller annet’, de sa ikke hva det var.

De kunne ikke fortelle hva det dreide seg om, annet enn at det var en veldig morsom greier være med på, så vi endte opp med å sende noen filer, og tenkte det kanskje var til en reklame eller noe sånt. Så viste det seg at det var en serie av de som hadde lagd «Suicide Squad», noe jeg overhodet ikke hadde noe forhold til, men da vi begynte å sjekke rollelista, så forsto vi at dette kunne være noe stort, så da begynte dealinga for å bli med i «Peacemaker». Det ble jo suksess det, så nå har sync-folka begynt å be om mer musikk, så vi driver og sender over låter nå også, til og med låter som ikke er med på skiva, i tillegg til litt Ammunition og noen av mine låter. De er veldig gira, og liker ‘that swedish sound’, haha! Det er jo et enormt lappverk det der, og man skal egentlig ha rimelig bra med flaks for å ende opp med å bli med, men vi håper å få inn noen flere låter, det hadde vært kult. Vi er jævlig happy med å få inn den ene låta, for all del, for vi har jo fått et helt nytt publikum i Statene etter dette.

- Hvordan har det gått med strømmetallene etter «Peacemaker»?

- «Do Ya Wanna Taste It» hadde blitt strømma rundt 900.000 ganger i februar, og det er totalen siden 2010. Fra februar til nå har den blitt strømma 24 millioner ganger, og det er ikke mange månedene, men alle grafene peak-et, så det var ikke tvil om at folk sjekka ut flere av låtene våre, og det ser vi på de nye låtene også. Det har virkelig åpna noen nye dører for oss, for nå føler vi at vi oppnår det vi hadde lyst til med Wig Wam; å oppleve steder vi ikke har sett før, og spille steder vi ikke har spilt før. Vi tar den runden her nå, så får vi se hvor fuglen flyr. Jeg holder også på med ei soloplate, og er sugen på mer rock n´ roll, men det blir ikke i samme gate som Wig Wam, det blir meningsløst. Da ender jeg opp med å konkurrere med meg selv, og hvorfor skal jeg gjøre det samme i et soloprosjekt? Jeg får jo utløp for den stilen i Wig Wam, så det blir noe annerledes med denne skiva. Jeg har jo Full Circle-bandet også, som nesten blir som Åge Sten Nilsen og Sambandet, haha! Der er det Queen, sololåter, Wig Wam, Ammunition og hele greia som utgjør min karriere, det er jævlig moro, så jeg kommer nok til å gjøre mer med den gjengen der, helt klart. Med Wig Wam har vi jo ikke lagt planer lengre enn til 2023 enda, så vi får se hva som skjer i 2024. For alt vi vet er 2023 det siste året med Wig Wam, og da går vi ned med flagget til topps istedet for på samme måte som vi gjorde sist, med flagget nedi sørpa. Dårlige norwayrock.net

NRM 6-2022

7

Musikalsk tungsinn i et sjangermessig ingenmansland I begynnelsen av 2023 kommer Katatonia med nytt studioalbum. Verket heter «Sky Void Of Stars» og blir det tolvte i rekken. Norway Rock ringte opp Jonas Renske for en prat omkring det som nok vil bli et av vinterens musikalske høydepunkter.

TEKST: BJØRN DAVID DOLMEN FOTO: MATHIAS BLOM

- La meg begynne med å gratulere med atter et flott Katatoniaalbum!

- Stort takk! Artig å høre, dette føles riktig bra.

- Det har gått et par år. La oss sparke dette i gang med noen ord om de kontekstuelle forholdene.

- Ja, la oss gjøre det! Da pandemien traff oss var alt plutselig i det blå – «City Burials» var én måned unna utgivelse, og samtlige konserter som skulle gjøres var det bare å glemme. Heller enn å sitte og vente, gikk jeg i gang med å skrive ny musikk. Hver eneste dag under det første koronaåret, skrev jeg – helt uten tanke på hva det skulle bli eller hvilken kvalitet det måtte holde. Alternativet var tross alt å være forbannet. Vi hadde naturligvis ingen tidsfrist knyttet til dette. Ingen visste at jeg skrev musikk.

Det virkelig positive var at det ga meg stor frihet, jeg kunne skrive hva jeg ville og ta all den tiden jeg trengte. Dette vil jeg mene at høres, for «Sky Void Of Stars» ble en nokså variert skive.

- Hvor og hvordan er «Sky Void Of Stars» innspilt?

- Som jeg nevnte skrev jeg musikk hver eneste dag i en periode. Dette ble det etter hvert mye materiale ut av. Kontrakten med Peaceville hadde utløpt, så vi måtte finne nytt selskap. Det ordner seg nok, tenkte jeg, la oss bare gjøre dette nå. Innspillingen ble gjort i Stockholm og København.

- Jeg vil anta at dette med å finne selskap var relativt uproblematisk?

8

NRM 6-2022

- He-he, joda. Men vi begynte altså på innspillingen uten å vite hvem som skulle gi det ut. Dette ga oss en følelse av frihet, ettersom det ikke var noen forventninger knyttet til skiva. Uansett, trommene spilte vi inn i Danmark, med Jacob Hansen bak spakene. Dernest reiste vi tilbake til Stockholm, hvor bass, gitar og vokal ble lagt. Så fikk Jacob besøk igjen, for å mikse. Innspillingen begynte i mars, og allerede i mai var plata klar.

Det gikk fort, dette. Det kjennes veldig bra å kunne få til noe så flott på så kort tid.

- Med Katatonia vet man litt hva som kommer. Allikevel oppleves det spennende når et nytt album er underveis. Hvordan knar de det denne gangen, liksom.

- Ja, presist, vi har blitt litt eksperter på dette (latter). Ved å spille denne musikken har vi malt oss litt opp i et hjørne. En dedikert lytter vil høre de subtile endringene og nyansene som uttrykkes fra gang til gang, men om du hører, la oss si, hver tredje skive, låter nok platene våre temmelig like.

Det er litt det som driver oss, altså dette med nyanse og interne influenser.

Hva kan vi gjøre for å få det litt annerledes? Kommer folk til å høre variasjonene? Har man gode, dedikerte ører finner man nye saker å ta inn i alle skivene vi gjør. For meg er dette spennende.

- «Sky Void Of Stars» er umiddelbart lettere å komme inn i enn det for eksempel «Fall Of Hearts» var. Jeg hører mer tradisjonell heavy metal i det nye materialet.

- Ja, sånn er det, dette er helt bevisst. Det kan ha noe med frustrasjon å gjøre, altså frustrasjon over å ikke kunne spille konserter. Jeg ville skrive låter som er mer live-vennlige denne gangen. Det er mer hjertet enn

norwayrock.net

hjernen som har vært i sving her.

- «City Burials» har litt av både forgjengeren og oppfølgeren.

- Enig! «City Burials» er mer filmatisk, men holder som du antyder også noen tradisjonelle hardrock-impulser. «Fall Of Hearts» var nok mer eventyrlig. De tre skivene er nokså ulike, vil jeg si, selv om noen nok vil hevde at de høres likedan ut (latter).

- Det er ikke lett å si hvordan Katatonia sjangermessig skjærer til landskapet.

- Nei, ikke sant? For meg er drivkraften låtene, arrangementene og lydbildet. Det som inspirerer meg er musikk, ikke andre band, artister eller musikere. Målet er å gjøre vår musikk slik som vi vil høre den. Et annet mål er å overgå vårt forrige album. I livet lærer man noe hver dag, og slik er det også med musikk.

Jeg vil bare at Katatonia skal bli bedre og fortsatt låte som Katatonia. Inspirasjonen min er å sitte og kjenne meg kreativ. Det kommer noe ganske eget ut av dette.

- I likhet med Mikael Åkerfeldt har du røtter i den opprinnelige dødsmetallen. Dere har begge utviklet dere bort fra dette. Mikael mener bestemt at death metal-bunnen fortsatt er der i Opeth. Vil du si det samme om Katatonia?

- Å ja, helt klart. Det var samtidens dødsmetall som gjorde at vi våget å starte band for tretti år siden. Akkurat det kommer vi ikke unna, og det gjør heller ikke Opeth. Hadde vi gått for en Judas Priest-greie ville det ha falt i grus. Dødsmetall handlet til å begynne med like mye om tekster og den visuelle presentasjonen som det handlet om musikk. Da vi satte i gang, var vi ikke spesielt dyktige musikere.

Dødsmetallen inviterte oss inn, kan man si – det var helt perfekt for oss å begynne der. Selv om det kanskje ikke høres så godt i dagens Katatonia, er bakgrunnen definitivt der. norwayrock.net

- Death metal er tusen ting nå. Utover Bloodbath, er dødsmetall noe du fortsatt følger med på?

- Da Katatonia startet opp var death metal er sjanger. Nå er det et overbegrep med tusen underkategorier. Jeg henger ikke med på alt dette, men den opprinnelige dødsmetallen er fortsatt veldig viktig for meg. Det er på grunn av den at vi sitter her i dag.

- Hvordan vil du beskrive forbindelsen og dynamikken mellom Katatonia og Bloodbath?

- Vel, Bloodbath er nok der for at vi skal kunne gjøre ting som vi ikke lenger kan gjøre med Katatonia. Det kjennes godt å ha denne ventilen, det er rett og slett herlig å gå mellom de to bandene og kjenne på inspirasjonen.

Det er ikke hver dag jeg føler for å skrive en melankolsk progballade. Fra tid til annen har jeg lyst til å skrive en skikkelig Obituary-greie også. For meg samler Katatonia og Bloodbath alt jeg liker med musikk. Katatonia er i dag et så eklektisk band at det meste kan inngå.

Det eneste jeg ikke får inn i Katatonia er god gammeldags dødsmetall. Og der kommer altså Bloodbath inn. Med disse to bandene kjenner jeg meg komplett.

- Bloodbath er svære nå. Hvordan finner du og Nick (Holmes) tid til dette når både Katatonia og Paradise Lost er såpass aktive?

- Det kan være vanskelig, såpass skal jeg innrømme. Spesielt hvis det er festivalsommer og begge bandene er ute og farter kan snubletråder forekomme. Av og til må jeg gjøre noen offer, men stort sett går det greit. Ved anledning har vi spilt på samme festival og på samme dag. Så lenge konsertene ikke er rett etter hverandre har jeg ingen problemer med akkurat det.

- Jeg ser gjerne både Katatonia og Bloodbath på Sweden Rock neste år. Er dere

i omløp?

- He-he, jeg kommer gjerne med begge, men per nå er ingenting booket. Vi har begynt å se på dette, altså på programmet for i sommer.

- Progrock-impulsen er tydelig i dagens Katatonia. Hadde du tilbake i 90-årene en forbindelse til progrock-miljøet omkring platebutikken Mellotronen? Jeg tenker da særlig på band som Anekdoten, Änglagård og Landberk.

- Ja, for faen, jeg handlet mye på Mellotronen. Jobbe der gjorde jeg også, sammen med blant andre Mikael (Åkerfeldt).

Mikael og jeg var oppslukt av dødsmetallscenen i den perioden, men han hadde også mye annet på hjertet som han presenterte meg for. Så det gikk mye i Änglagård og Anekdoten, i tillegg til Morbid Angel og slikt. Änglagård, Anekdoten og Landberk har vært med meg i alle år. Spesielt Landberk, som jeg synes er et helt utrolig bra band. Det finnes litt i Katatonia som er Landberk-inspirert, faktisk.

- Dette har det blitt snakket for lite om.

- Ja. Spesielt Landberk snakkes det for lite om. Dette nordiske tonespråket som også Katatonia kan få frem i blant… Den nordiske folkemusikken er utrolig vemodig og melankolsk. Til og med de «gladere» stykkene opplever jeg gjerne som melankolske. Dette er noe også vi tar vare på i visse deler av musikken. Det ødslige og ensomme.

- Definitivt! Da må jeg bare takke for praten. Er det noe du vil si på tampen her før vi runder av?

- Jeg er fornøyd og stolt over det vi nå har utrettet. Som vi har snakket om har «Sky Void Of Stars» litt av alt – ikke bare progrocken, men hele Katatonia-spekteret får jobbe på denne. Derfor synes jeg folk skal høre på den (latter).

NRM 6-2022

9

KINGS OF MERC

10 NRM 6-2022

norwayrock.net

CIA I høst dukket det opp en debutskive fra en ny bandkonstellasjon ved navn Kings Of Mercia, og det oppsiktsvekkende er at her er det to amerikanere, mest kjent fra progmetal og heavy metal, og to engelskmenn, mest kjent fra AOR og melodisk rock. Vi snakker om Jim Matheos fra Fates Warning og Joey Vera fra Armored Saint/Fates Warning samt Steve Overland fra FM og Simon Phillips fra Toto. Hvordan i all verden skulle disse musikerne klare å fusjonere, tenkte vi, og tok kontakt med bandets to låtskrivere – gitarist Matheos og vokalist Overland.

FOTO: JEREMY SAFFER AND SCOTT TOWNS

norwayrock.net

NRM 6-2022

11

Del I – Jim Matheos De fleste kjenner Jim Matheos fra Fates Warning og en lang karriere innen progressiv metal. Hva som skjer videre med Fates Warning er det ingen som vet, og heller ikke Jim Matheos. Men Matheos har ikke lagt gitaren på hylla og resultatet ble et nytt band ved navn Kings Of Mercia som oppstod under pandemien. Svært mange ble nok overrasket da dette viste seg å være et melodiøst hardrockband med ingen ringere enn Steve Overland (FM) på vokal og trommelegenden Simon Phillips (Toto, MSG, Judas Priest m. fl.). Vi tok en prat med Matheos for å høre hvordan i huleste dette bandet så dagens lys og videre planer for musikkarieren.

TEKST: PÅL J. SILIHAGEN FOTO: JEREMY SAFFER

- Hyggelig å møte deg, Jim! - Hyggelig å møte deg også.

- Jeg antar at du har det travelt om dagen med intervjuer vedrørende det nye bandet ditt Kings Of Mercia og hvordan startet så det hele?

- Vel, da må vi tilbake til den siste Fates Warning-plata som vi gjorde

12 NRM 6-2022

i 2020 og det var omtrent da pandemien startet. Vi skjønte da at vi ikke kom til å gjøre noen konserter eller turnéer på en stund, men vi visste jo ikke at det ville vare så lenge. Så jeg begynte å tenke på hva jeg skulle gjøre videre. Jeg hadde lyst til å gjøre noe annerledes, men visste ikke helt hva. Så gjorde jeg det jeg ofte gjør, og tok meg en tur opp i studioet og begynte å spille og skrive ned noen låter. De første sangene ramlet så og si ned i hodet på meg, og de var mer direkte og enkle enn det jeg hadde gjort før. Jeg likte det, for det var en helt ny retning, og da Steve (Overland) kom om bord, ble det en naturlig retning for hvordan plata

norwayrock.net

skulle låte. Det ble en slags mellomting av FM og Fates Warning. En kombinasjon av de to stilartene.

- Så du hadde kjennskap til FM? Det er jo et band som befinner seg et godt stykke fra progressiv metal.

- Åja, jeg har ikke fulgt de, men de startet opp omtrent samtidig som oss på 80-tallet, tror jeg. Jeg visste om de og likte musikken deres.

Men da en venn av meg foreslo Steve som en mulig vokalist gjorde jeg litt research og hørte på musikken deres. Ikke bare FM, men også soloplatene hans.

- Jeg har jo hørt skiva og likte godt det jeg hørte. Det som slo meg, var at det låt veldig klassisk hardrock av den gamle skolen til tider.

Og jeg regner med at du hørte på de klassiske hardrockbandene da du vokste opp, og er det noen av dem som har inspirert deg?

- Jeg vil ikke si at jeg ble inspirert av andre band. Det var ikke slik at jeg satte meg ned og hørte på gammel hardrock og tenkte at jeg vil høres ut som det. Det kom naturlig av at det ligger i blodet mitt og også Steve sitt. Jeg er mest kjent for å gjøre prog og heavy metal-greier, og det var mine hovedinspirasjoner da jeg var yngre, men det var også en side av meg som elsket andre band slik som UFO, Scorpions, Bad Company og MSG. Rett og slett mer rett fram hard rock med gode vokalister. Det er helt klart noe jeg alltid har likt, men det dukket ikke opp i musikken min før nå.

Jeg hadde vel egentlig aldri muligheten til å gjøre det før nå og det føltes riktig å gjøre det nå.

- Men hva skjer videre med Fates Warning nå?

- Det er ingen planer på det nåværende tidspunktet. Vi ga jo ut den siste plata i 2020 og hadde håpet å dra på turné med den, men det skjedde jo ikke. Nå er det såpass lenge siden og jeg er ikke sikker på om det er mulig å få til. Plata har vært lenge ute og alle har fulle kalendere, så jeg er rett og slett ikke sikker på om det kommer til å skje. Mulig at vi drar på turné om noen år og har det gøy, men vi har ikke planlagt noe.

- Du har jo vært med i bandet siden starten og etter nesten 40 år er det kanskje vanskelig å fortsette med den samme gnisten. Det er kanskje utfordrende i lengden å holde et band gående?

- Ja, det er helt klart vanskelig. Det har vært en hard kamp med mange tøffe runder, og vi har alltid vært et undergrunnsband. Uansett er jeg stolt av hva vi har fått til. Men noe i meg sa at etter 40 år var det på tide å gå videre og gjøre noe annet.

- Du sier at Fates Warning var/er et undergrunnsband, men dere har inspirert veldig mange andre band innen heavy metal og kanskje da spesielt progressiv metal. Og blant annet har Dream Theater flere ganger nevnt dere som et av de store bandene de har blitt påvirket av og sett opp til. Det må jo bety litt?

- Jeg hører det fra mange folk, og det er veldig hyggelig. Jeg setter pris på det.

- Det må jo være en aldri så liten bragd å tenke på?

- Nja, egentlig ikke. Det er kult å tenke på, men jeg er ikke helt sikker på hvor mye av det jeg tror på. Men det var veldig morsomt at Mike (Portnoy) spilte med oss, og Dream Theater er jo virkelig et av de største progressive metalbandene gjennom tidene. Det er selvsagt hyggelig å bli nevnt i slike sammenhenger, men det er på en måte aldri derfor jeg har drevet med musikk. Men som jeg sa det er kult, men det betyr egentlig ikke så mye for min egen del.

- Jeg gir meg ikke helt med Fates Warning. Dere forandret jo også stilen litt for hver plate selv om det meste befant seg innen den progressiv metal genren, men det er stor forskjell på det tidligste dere lagde kontra det seneste.

- Det var en av tingene som gjorde det utfordrende å holde et band gående over så mange år. Vi var avhengige av å utfordre oss selv og tenke litt annerledes for hver utgivelse. Vi prøvde å gjøre noe forskjellig på hver plate. Vi lagde for eksempel aldri en “Awaken the Guardian Pt.2”, hadde vi holdt på sånn, så ville vi nok aldri hatt en så lang bandkarriere sammen. En viktig ting har for meg vært å gjøre det interessant og litt annerledes for hver utgivelse. Ikke minst også det å utfordre fansen. For hver utgivelse mistet vi sikkert noen fans, men fikk også noen nye.

- Interessant å høre, men la oss også snakke litt om soloplata “First Impressions” du ga ut i 1993, en klassisk inspirert akustisk plate. Den låter annerledes enn alt annet du har gjort, inkludert norwayrock.net

Kings Of Mercia. Kan du fortelle litt om den?

- Jeg hørte mye på akustiske gitarister da jeg var yngre slik som John Renbourn, men ja, jeg vokste opp med min mor som hadde en stor samling med klassisk musikk. Tradisjonell gresk folkemusikk og klassisk musikk var det første jeg hørte og var det som fikk meg interessert i musikk. Lenge før metal og rock, og jeg hører fortsatt på klassisk musikk.

- Mange musikere innen hard rock og metal drar ofte frem band som Deep Purple, Judas Priest, Iron Maiden og Black Sabbath som de ultimate inspirasjonskildene og starten på musikkarrieren sin, så det er interessant å høre at du hadde en helt annen start med klassisk musikk.

- Jeg hadde nok aldri blitt en god nok klassisk gitarist. Jeg spiller det, men ikke veldig bra. Hvis jeg hadde trent opp ferdighetene mine på det tidligere ville det kanskje vært annerledes.

- Vi må snakke litt mer om Kings Of Mercia. Du vet ikke hva som skjer videre med Fates Warning, men hva skjer videre med det nye bandet ditt? Jeg håper vi kan kalle det et band og ikke bare et prosjekt?

- Det er vel det spørsmålet jeg får oftest. Helt ærlig så vet jeg ikke helt hva som er forskjellen i disse tider. Alt har blitt så fragmentert. Hvert eneste bandmedlem i ethvert undergrunnsband må ha andre prosjekter eller band på siden for å holde karrieren flytende. Både økonomisk og karrieremessig. Når det gjelder Kings Of Mercia vil det høyst sannsynlig bli et oppfølgeralbum, og forhåpentligvis en turné også. Det var ikke slik at vi bestemte oss for å lage et album for så å la det bli med det. “Hyggelig å møte deg, men nå går vi videre” - det er ikke slik. Vi har planlagt å lage et album til og å videreutvikle bandet. Men samtidig er det ikke vårt hovedfokus. Steve er travel med FM, jeg har Fates Warning som jeg ikke helt vet hva skjer videre med og noen andre prosjekter. Det er et band, det er et prosjekt, begge deler med andre ord.

- Dere fikk med en ekte trommelegende på skiva også. Kjente du Simon Phillips fra før?

- Jeg hadde aldri møtt han før, men har alltid vært en stor fan av han.

Helt tilbake til The Michael Schenker Group og selvfølgelig “Sin After Sin” med Judas Priest. Jeg tok kontakt med ham for jeg visste at han pleide å ta på seg studiojobber. Og takket være pandemien, hadde han ledig tid i kalenderen sin, han var heller ikke på turné. Han likte det han hørte og var ledig.

- Så pandemien førte med seg noe positivt også for deres del?

- Hehe, vel, jeg hadde nok foretrukket at vi hadde fått reist på turné og promotert den siste Fates Warning skiva, men det skjedde jo ikke. Men jeg gjorde det beste ut av det.

- Du har vært i bransjen en mannsalder - hvordan vil du sammenligne 80-tallet med dagens musikkbransje?

- Da vi startet opp på 80-tallet, helt på starten var det veldig lett. Men det endret seg. Nå kan jeg bruke all min erfaring, men det gikk opp og ned i karrieren. Det er det ingen tvil om. Men når vi snakker om musikken jeg har lagd så var det nok mer spontant før. Nå tenker jeg mer igjennom ting og velger ikke det første og beste riffet. Jeg har fått mer erfaring og er mer selektiv med hva jeg går videre med.

- Så hvis du kunne gått tilbake til 80-tallet ville du gjort ting annerledes …?

- Nei, helt klart ikke. Det hender jeg hører på noe av det jeg gjorde tilbake på 80-tallet og da klør jeg meg i hodet og tenker, hvorfor gjorde jeg det på den måten? Men det gjør jeg egentlig med alt, til og med den siste Fates Warning-plata. Selvfølgelig kan jeg tenke at jeg burde gjort det annerledes, men det er ingen vits i å tenke for mye på det. Det kan være et sort hull. Jeg gjorde det av en grunn og der og da føltes det riktig.

Og det er jo slik musikk skal være også, en blanding av spontanitet og følelser.

- Da får vi runde av her, Jim. Takk for praten og lykke til videre med Kings Of Mercia og andre prosjekter. Håper også vi får se Fates Warning på veien igjen.

- Selv takk, det var hyggelig. Tiden får vise om det blir noe mer Fates Warning. Man vet aldri.

NRM 6-2022

13

KINGS OF MERCIA PART II STEVE OVERLAND FRAa FM

14 NRM 6-2022

norwayrock.net

Steve Overland er en aktiv herremann. Ikke bare har han gitt ut skive med tre ulike band i år – sitt eget FM, men også Lonerider med Simon Kirke og Kings Of Mercia med Jim Matheos, men når vi huker fatt i fyren, er han på britisk turné sammen med The Dead Daisies og Graham Bonnet Band. Etter et bomskudd ringer rockens hyggeligste mann oss på tredje søndag i advent.

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Beklager at jeg ikke fikk besvart telefonen da du ringte i går. Vi har sprengkulde i England for tiden, og derfor fikk jeg motorstopp i går og sleit med å få tauetjeneste akkurat da jeg egentlig skulle snakke med deg!

Haha!

- Grei unnskyldning, du er tilgitt. Hvor befinner du deg?

- Jeg er i London for øyeblikket, FM turnerer med The Dead Daisies for tiden. Vi har to fridager, så jeg dro inn til London for å få fikset bilen som har skurret den siste måneden, men rakk ikke helt frem før den sa stopp.

- Men The Dead Daises spiller da i Irland denne helgen – er ikke FM med på den delen av turnéen?

- Nei, de spiller på ganske små klubber der, mye mindre enn i England.

Der har de solgt rundt 350 billetter til hver av de to konsertene, i Dublin og Belfast. Og for å være ærlig ville vi gått i minus økonomisk om vi skulle dratt til Irland med band og crew og alt utstyret kun for to småkonserter.

Derfor bestemte vi oss for å i stedet ta en frihelg. Vi selger like mange billetter om vi drar til Irland på egen hånd. Og da gjør vi heller det enn å spille i en halvtime, rett etter at dørene åpner, som forband til The Dead Daisies. Det var rett og slett ikke verdt det. I disse dager må man ta hensyn til kostnadene.

- Det er vel håpløst nå som alt av priser har gått i taket, både bensin, mat og ikke minst hoteller. Det er knapt mulig å finne et hotellrom i Europa for under 2000 kroner. Og ikke kan du doble prisen på konsertbilletter for å kompensere, for publikum har også dårligere råd nå, og må være atskillig mer selektive på hvilke band de velger å bruke pengene sine på nå.

- Det er 100 % riktig. Her i Storbritannia har spesielt prisene på bensin og diesel gått gjennom taket. Så det koster å turnere med buss – vi har akkurat gjort fire konserter i Europa. Fire land på fire dager. Utgiftene var latterlig høye. Men sånn er det nå, verden er i endring.

- Er det verre for britiske band å turnere i Europa etter Brexit? Må dere betale for individuelle arbeidslisenser i hvert eneste land?

- Nei, det var snakk om det, men ble heldigvis ikke noe av. I så fall kunne vi bare ha lagt inn årene. Sveits er litt slitsomt, de skal ha et skjema på absolutt alt du har med deg inn i landet, og alt du tar med deg ut, helt ned til den minste lille gitarkabelen. Og det koster penger å få attesterte og nummererte lisenser på det. Men ellers går grensepasseringer helt greit – vi har gjort fire Europaturnéer siden Brexit, og det har vært problemfritt bortsett fra kostnadene.

- Vi skal snakke litt om ditt nye bandprosjekt Kings Of Mercia, som platedebuterte i september. Vi snakket med Jim Matheos i forrige uke, så nå skal vi se om dere har fått samkjørt historiene deres.

- Haha!

- Jeg var skeptisk da jeg først hørte at du skulle synge i et band med hovedsakelig prog metal-musikere. Jeg kunne ikke forestille meg den kombinasjonen.

- Nei, ser den. Men Kings Of Mercia er jo absolutt ikke prog metal.

- Så hvordan oppsto dette prosjektet? Er det et covid-band?

- På en måte, men ikke egentlig. Jeg tror Jim ville fusjonere sin stil, som er mye tyngre enn det jeg stort sett gjør, med en mer melodisk bluesrock-sanger a la Paul Rodgers fra Free. Han tok kontakt med en kjent rockejournalist ved navn Dave Ling her i England. Og Dave er gammel kompis av meg, jeg har kjent ham siden han skrev for Sounds norwayrock.net

Magazine og Kerrang! på 80-tallet. Dave foreslo meg, og ringte meg for å si at Jim kunne være interessert i å jobbe med meg. Jeg og Jim begynte en mail-dialog, hvor han fortalte om sin plan om å kombinere disse to musikalske stilartene. Jeg ba ham sende over én låt, for at vi kunne få testet ut om dette kunne fungere. For som du sier, dette er jo en ganske usannsynlig kombinasjon. Men Jim sendte meg grunnsporet til en låt, som var glimrende spilt og produsert, for den fyren er så sykt talentfull. Og jeg svarte at greit, jeg lager melodi og skriver tekst til denne, og legger vokal på låten, så kan du deretter fortelle meg om det er verdt å gjøre flere låter.

- Hvilken låt var det?

- Det var låten «Humankind», andre spor på skiva, det var første låt vi skrev. Jeg sendte låten tilbake til USA, Jim sendte den til plateselskapet sitt, Metal Blade, som gikk av skaftet og tryglet oss om å lage flere låter i denne stilen til et fullt album.

- Var Joey (Vera, bass) og Simon (Phillips, trommer) involvert helt fra starten av, eller ble de hyret inn da skiva faktisk skulle spilles inn?

- De kom inn på et senere tidspunkt. Jeg var aldri helt sikker på hvor dette prosjektet bar hen mens Jim stadig sendte meg nye låter å jobbe med. I starten tenkte jeg å bare se hva som skjedde. Men låtmaterialet var så sterkt! Vi hadde ikke en eneste låt som noen av oss var litt usikre på, og det er høyst uvanlig. Alt gikk som smurt, og Jim er utrolig lett å arbeide med. Vi bare syslet med vårt inntil det var på tide å finne ut hvem vi ville at Kings Of Mercia skulle være – hvem vi ville ha med i bandet.

Det var lett nok da Jim foreslo Joey, som han stadig vekk jobber med. Han har en veldig aggressiv og jordnær spillestil som jeg synes er perfekt for disse låtene. Og Simon Phillips trenger ingen introduksjon. Hvis du har muligheten til å få Simon Phillips på trommer i bandet ditt, så sier du ikke nei. Og han likte låtene, så da var saken grei.

- Jeg kjente ærlig talt ikke igjen Simon på denne skiva. Vanligvis spiller han komplekse avanserte polyrytmer med masse bruk av tammene – det er hans signaturstil. Men her spiller han veldig enkelt til ham å være. Enklere enn jeg noen gang før har hørt ham siden Judas Priests «Sin After Sin».

- Ja, du kan ha rett i det. Han er først og fremst bunnsolid på denne skiva. Som alle store musikere, så tilpasser han sin spillestil til å passe musikken. Han spiller ikke på samme måte som han gjorde med Toto. Jeg har kjent ham siden FM gjorde en turné med Toto for mange år siden, og han spiller vanligvis mye mer intrikat, som du sier. Og trommelyden hans er også annerledes enn vanlig, for å passe med musikken.

- Og han la kanskje på trommene sine på ferdig innspilte låter i etterkant, han gikk ikke først i studio for å spille inn grunnmuren som alt annet er bygget på?

«"Jeg var først litt skeptisk til bandnavnet, for det hørtes ut som en blanding av Kings Of Leon og Sisters Of Mercy."

NRM 6-2022

15

- Nettopp. Men jeg synes han passer perfekt inn, det var en fornøyelse å ha ham med på skiva.

- Jeg regner med at bandnavnet var din idé? (Mercia var ett av flere rivaliserende kongedømmer i England på tidlig middelalder, og lå der som nå kalles The Midlands – hvor Steve Overland bor nå.)

- Nei! Slett ikke! Vi hadde mange forslag, men det var Jim som sa at han hadde et bandnavn som han elsket, og det var Kings Of Mercia. Jeg var først litt skeptisk, for det hørtes ut som en blanding av Kings Of Leon og Sisters Of Mercy. Men det var det beste forslaget vi hadde der og da, og jeg sa at vi kunne jo ruge litt på det mens vi jobbet med skiva og heller ha det som et arbeidsnavn inntil videre. Men det ble værende, så det var navnet vi endte opp med.

- Jeg hadde ikke trodd noen amerikanere visste hva eller hvor Mercia var.

- Nei, det er jeg heller ikke sikker på om han gjør, haha! Mulig det er en tilfeldighet, men jeg bor jo i Mercia, i nordvestlige England, men jeg tror faktisk ikke Jim har koblet det. Jeg tror bare han synes det høres kult ut, men mulig jeg tar feil.

- Dere møttes aldri ansikt til ansikt i løpet av prosessen? Du var aldri i USA? - Nei. Dessverre. Plateselskapet ville at vi skulle spille inn noen videoer sammen, men logistikken tillot ikke det. Under covid, da vi startet, lot det seg uansett ikke gjøre, og da det åpnet opp igjen, var jeg opptatt med turnering mens de hadde tid, eller omvendt. Pussig nok, det er en liten verden, men vi hadde en felles venn. Jeg kjenner en regissør ved navn Russell Cherrington, som har jobbet med Fates Warning, men det visste jeg ikke at han hadde gjort. Og han har gjort fem-seks videoer for meg og for FM, selv om han hovedsakelig jobber med film og dokumentarer – en om Metallica blant annet. Men da ble det snakk om å lage video for Kings Of Mercia (for «Wrecking Ball»), foreslo jeg Russell og sa at han var genial – lite visste jeg at han også er en god venn av Jim og Joey. Men det er snakk om å spille inn en video til i januar, og da vil de at jeg skal komme til Los Angeles for å gjøre det. Forhåpentligvis får jeg omsider møte Jim da, men vi har snakket mye sammen på Zoom, så han føles absolutt ikke som en fremmed. Alle avgjørelser vi tok om bandet og skiva, har vi tatt i fellesskap.

- Men i disse dager, når nesten ingen kjøper fysiske produkter lenger, og inntektene fra streaming er minimale, hva er da motivasjonen for å lage en skive med et nytt band som antagelig aldri kommer til å spille konserter?

- Vi har absolutt tenkt å prøve og få gjort noen konserter! Men til syvende og sist er det musikere vi er, vi skriver låter og lager skiver. Og jeg har fortsatt samme innstilling til det å lage skiver som da jeg startet den gang på 80-tallet. Jeg koser meg med å lage skiver, folk hører fortsatt på

16 NRM 6-2022

dem og liker dem … det er jobben min. Jeg lager skiver og turnerer. Jeg er ubrukelig til alt annet, haha. Men seriøst, jeg tenker ikke på hvordan bransjen har endret seg når jeg lager en ny skive. Det viktigste er alltid å lage en best mulig skive. Og jeg elsker å sette sammen platecoveret, selv om jeg vet at mange aldri kommer til å se det, for de streamer bare musikken. Men for min del er fortsatt prosessen med å lage en ny skive den samme som det alltid har vært. Det er det som holder meg gående, at jeg elsker å gjøre dette.

- FM er vel stadig ditt moderskip, men har du noen gang spilt konserter eller turnert med noen av dine andre prosjekter, det være seg Lonerider eller Groundbreaker eller solo?

- Nei, men det blir jeg snart nødt til, for plateselskapet maser om det. Det vanskeligste er å finne tid til å øve med bandet og komme oss ut på veien. Men jeg turnerer mye med FM, spesielt i Storbritannia. Og har jeg tid etter en FM-turné, er det liten vits i å legge ut på ny turné to uker senere og spille de samme stedene med f.eks. Lonerider, for da har akkurat folk sett meg. Så man må finne det riktige tidspunktet, samtidig som alle involverte må være disponible da. Men det har vært snakk om både Lonerider og Groundbreaker nylig, pussig at du skulle nevne de to bandene! Og i årevis har jeg blitt forespurt om å gjøre en turné med Overland-prosjektet. Og selv om jeg har lyst, så må jeg også ha tid, og det må være riktig tid, mellom FMs planer. Men i 2023 kommer jeg til å gjøre konserter med noen av de bandene, jeg har lovet det. Jeg og Jim har vært i kontakt med bookingagenter for å få Kings Of Mercia til å spille noen festivaler til sommeren, for det er ikke lett å dra ut der og starte et nytt band helt fra null. Mange fans av FM og Fates Warning har ikke engang hørt om Kings Of Mercia, vi kan ikke regne med samme publikumsmengder som noen av de to bandene har. Men skal man selge plater og gjøre folk oppmerksomme på bandet, så må man ut på veien og spille konserter, hvor man kan selge CDen og vinylen og t-skjorta – rett og slett gjøre dette til et ekte, levende band, ikke bare et prosjekt. Det er målet mitt for alle band som jeg er involvert i.

- Ser du for deg at konserter med Kings Of Mercia vil skje i USA, siden tre av fire bandmedlemmer bor der?

- Vi får se, Jim har selvsagt mange kontakter i Amerika, og jeg har mange kontakter her i Europa. Jeg synes vi skal slå til hvor enn det er hvis vi kan få spille på en større festival. Det er en ypperlig måte å få folk interessert i et nytt band. Vi får krysse fingrene for at det skjer, for dette er et glimrende band, og det kommer til å sparke ræv på scenen, så jeg håper virkelig at det blir en realitet.

- Greit Steve, da tror jeg at jeg har det som trengs, vi får holde kontakten og snakke igjen når du har noe nytt på gang med FM. - Ja, vi jobber med en ny skive nå, jeg var i studio i går på vår såkalte fridag – jeg har aldri fri, som du skjønner! Du får ha en gledelig jul, hold varmen, så snakkes og ses vi i 2023!

norwayrock.net

VINNIE MOORE

Fra UFO til solo Vinnie Moore er en av de ubestridte gitarheltene fra det glade 80-tallet og han var en av mange såkalte shreddere som spilte raskere enn lynet. Ikke bare spilte han raskt, men også melodiøst. Gjennom en årrekke har han vært svært aktiv både som soloartist, men mange vil kanskje dra kjensel på navnet hans fra legendariske UFO hvor han har vært bandmedlem i snart tjue år. Vi tok en prat med gitarvirtuosen i forbindelse med hans rykende ferske soloalbum “Double Exposure” det tiende i rekken hvor han har gjort noe helt nytt og overraskende.

TEKST: PÅL J.SILIHAGEN FOTO: GRETCHEN JOHNSON LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Hei, Vinnie, hyggelig å møte deg, og takk for at du har tid til å stille opp på et intervju. Du er akkurat ute med et flunkende nytt studioalbum, ditt tiende i rekken. Vi kan jo starte å snakke om det.

Du har gjort noen radikale endringer, for det er faktisk ditt aller første soloalbum med vokal.

- Første soloalbum med vokal, det er ganske spesielt. Jeg har riktignok spilt med vokalister tidligere i både UFO og for noen år siden i prosjektet Red Zone Rider, så det måtte jo komme et soloalbum med vokal også etter hvert.

- Men hvordan kom du på ideen om å lage et soloalbum med vokal så langt ut i karrieren?

- Det skjedde litt tilfeldig, men jeg hadde en hel haug med vokalsanger som jeg hadde skrevet, og jeg har visst lenge at jeg ville lage et soloalbum med vokal. Men jeg har hatt det veldig travelt, og hadde rett og slett ikke tid til å lage et før nå. Spesielt har det vært mye med UFO og turnéer. Det som skjedde denne gang, var at jeg hadde skrevet seks låter for et instrumentalalbum og så fikk jeg idéen om å legge vokal på disse.

For jeg begynte å høre vokal på låtene i hodet mitt da jeg satt og hørte på dem. Da tenkte jeg at det var en god idé å rett og slett legge vokal på de også. Jeg fikk snekret det sammen, og det er jeg glad for nå. Men som sagt, det var ikke egentlig planlagt, men ble til gjennom den kreative

norwayrock.net

prosessen med å lage et nytt album.

- ”Double Exposure” har allerede mottatt veldig gode anmeldelser, og det er vel hyggelig?

- Så klart er det hyggelig. Jeg har brukt mye tid på det, og det er alltid hyggelig når folk liker det du har lagd.

- Veldig mange artister brukte tiden under pandemien produktivt.

Var det samme tilfellet med deg?

- Det stemmer. Hele prosessen startet da det var nedetid og ingenting skjedde. Jeg var i utgangspunktet travel med UFO og avskjedsturnéen.

Så ble alle konsertene avlyst da pandemien kom. Det var ikke så mye annet å gjøre enn å være hjemme, og etter at jeg hadde gjort unna endel prosjekter i huset som jeg burde ha gjort for lengst, var det å sette seg ned og lage litt musikk. Jeg kjedet meg jo, så hva annet skulle jeg finne på? Jeg visste jo ikke da hvor lenge pandemien ville foregå, så jeg tenkte det var best å være litt travel og gjøre noe kreativt. Intensjonen var som jeg nevnte å gjøre et kort instrumental-album med seks låter, men det vokste seg som sagt til å bli noe mer.

- Hvordan var det å høre dine egne låter med vokal? Ble det slik du hadde tenkt?

- Det var faktisk veldig kult. Alle sangene ble sendt tilbake til meg, og jeg satt der med et smil om munnen. Jeg var veldig fornøyd med hva gutta hadde fått til. Jeg sendte over sangene med min egen vokal, altså midlertidig vokal, slik at vokalistene skulle få en liten idé om hvordan jeg tenkte at det skulle låte eller bli, om du vil. Det samme pleide jeg også å gjøre med Phil (Mogg, vokal) i UFO. Jeg er ikke sikker på om han alltid

NRM 6-2022

17

hører på dem, men vokalpartiene er der uansett i tilfelle som en inspirasjon eller en idé om hvordan jeg tenker. I noen av tilfellene kopierte vokalistene mine ting, mens i andre tilfeller lagde de noe helt annet. Uansett hva de gjorde med vokalen, så ble jeg fornøyd med resultatet.

- De som synger på plata di er kanskje ikke de mest kjente navnene, men dette er karer du har kjent en god stund? Mike DiMeo kjenner jeg igjen fra hans tid med Riot. Men hva med resten?

- Keith Slack har jeg kjent lenge, helt fra tilbake til 90-tallet da jeg turnerte solo og han turnerte med MSG. Mike DiMeo sang i et band som het Riot, og han har også turnert med meg som keyboardist. Brian Stephenson traff jeg på Extreme Guitar Tour i 2016 hvor hans band Old James åpnet showet, slik ble jeg kjent med han.

Ed Terry var på samme prosjekt som meg for noen år tilbake, og han sang på den ene låten jeg spilte. Jeg elsket stemmen hans, og jeg hadde virkelig lyst til å jobbe med han også. Så dette er karer fra min lille sirkel av venner.

- Det høres definitivt ut som om du valgte riktige vokalister til låtene dine. De synger virkelig bra og på hver sin distinkte måte.

Det høres ikke ut som et hvilket som helst prosjekt hvor du bare hyrer inn noen. Det er nok av slike prosjekter, og du har vel sikkert hørt og vært borti noen av de, antar jeg?

- Vel, jeg valgte ut de jeg tenkte ville passe til hver enkelt låt, eksempelvis var Keith Slack perfekt for “Hummingbird”. Den låten har litt sørstatsrock-vibber i seg. Han er fra Texas og har den perfekte stemmen for en slik sang.

Jeg følte at det var et lett valg. Alle vokalistene kunne riktignok gjort en strålende jobb på alle sangene, men jeg ville at det skulle låte litt forskjellig og riktig for hver enkelt låt. Jeg kunne kanskje ha valgt noen berømte vokalister for å selge flere plater, men det var ikke tanken min bak denne plata. Jeg ville at dette skulle bli et unikt lite prosjekt og jeg har lagt både hjerte og sjel i låtene. Jeg valgte vokalistene ut ifra hvilken stemme de hadde, og om de var kjente eller ikke spilte ingen som helst rolle.

- Du har jo holdt på siden 80-tallet og er mest kjent som soloartist med instrumental gitarrock som varemerke, en sjanger som ikke normalt sett selger i bøtter og spann, bortsett fra Joe Satriani og Steve Vai kanskje i en periode, men det å bli en rik musiker har kanskje aldri vært drivkraften din?

- Når du starter en karriere med instrumental musikk, vet du på en måte at du aldri vil få spille på store arenaer. Med vokal vet du at det vil komme større og flere muligheter.

Instrumentalmusikk er noe jeg alltid har likt å gjøre, og det forer sjelen min. Men vokal på låtene mine er som jeg nevnte noe jeg alltid har hatt lyst til å prøve, og nå var tiden inne for det. Misforstå meg rett, det ville vært morsomt å selge mange plater, men det var ikke intensjonen bak. For meg er kjærligheten for å lage musikk det viktigste.

18 NRM 6-2022

”Da jeg ble med (i UFO), tenkte jeg at dette skal jeg kanskje holde på med i maks fem år og nå er jeg fortsatt med tjue år senere.”

- Vi må snakke litt om gamle dager også hvis du ikke har noe imot det? Tilbake i 1985 var du med på Vicious Rumors sitt debutalbum “Soldiers of the Night”. Hvorfor forlot du bandet allerede etter et album?

- Jeg dro til California og var der i fire måneder, vi øvde og spilte sammen for deretter å ta turen til studio for å spille det inn. Det gikk bra, men for å være ærlig, så var jeg på det tidspunktet 20 år gammel, jeg var langt hjemmefra og hadde litt hjemlengsel. Jeg kunne egentlig ikke vente med å komme meg hjem.

Det var virkelig et bra band, men de ville gå i en litt annen retning enn det jeg tenkte. Jeg hadde hørt de gamle demoene og likte virkelig det de holdt på med, men de ville gå i en litt annen retning enn det opprinnelige, så det føltes riktig at de gikk videre med det de ville, og jeg i min retning.

- Det er vel ingen tvil om at dere gikk i hver deres retning. Da du debuterte med soloalbumet “Minds Eye” bare ett år senere, låt det markant annerledes. En annen fascinerende ting med debuten din er at det låter ganske annerledes enn mye annet som ble gitt ut på samme tid, og da kanskje spesielt produksjonen som er ganske tung og massiv til 1986 å være. Hadde du noen innvirkning på det?

- Nei, ikke egentlig. Hvis du hører på demoene mine fra den plata, så låt det forskjellig. Shrapnel Records ville ha drønnende trommer med ekko og de hadde sin egen måte å gjøre ting på. Stort sett alle platene de ga ut på den tiden låt ganske likt, og de tenkte nok jo tyngre dess bedre. Men du har rett, for det var nok ikke helt den retningen jeg hadde valgt hvis jeg hadde produsert den selv, men jeg hadde ikke så mye kontroll og påvirkning den gangen.

- Hva med det du har lagd i ettertid, har du en favoritt av platene du har gitt ut eller medvirket på?

- Jeg tror kanskje at de tre-fire siste platene er de som er mine favoritter. Alle de er lagd i hjemmestudioet mitt og jeg har hatt full kontroll

over alt på dem. De er også det som er mest representativt for meg som artist og musiker.

- Jeg leste også et sted at du startet å spille gitar da du var 12-13 år gammel, men at det var jazzmusikk som det hele startet med. Stemmer det?

Vel, det startet med at jeg ble med i noen rockeband som spilte klassisk rock, og jeg var også tidlig inne på blues. Jeg hørte mye på de typiske klassiske gitarheltene som Ritchie Blackmore, Jeff Beck og Jimmy Page, men også Albert King. Jeg startet også å ta gitartimer hos en rockegitarist som var opptatt av jazz. Han hadde studert med Pat Martino, og han fikk meg til å utforske fusion og selvfølgelig da også en rekke med jazzgitarister. Jeg hørte på dem og prøvde litt, men jeg har alltid vært en rocker.

Jeg har hentet inspirasjon fra andre stilarter, og jazz var bare en av dem. Blues og klassisk har vært viktig, eller generelt fra alt hvor du kan lære, bli inspirert og stjele litt idéer fra. Det er det jeg hovedsakelig har gjort, men jeg har holdt meg i rocken.

- Men kan du trekke frem en gitarhelt du har hatt som den viktigste inspirasjonen eller forbilde om du vil?

- Jeff Beck hører definitivt til der oppe, Larry Carlton og Ritchie Blackmore, Eddie Van Halen, Allan Holdsworth. Nei, det er altfor vanskelig å bare trekke fram en. Det er umulig. Lær fra så mange gitarister som mulig, burde være et motto. Lærer du fra bare en, så ender du opp med å bare høres ut som det. Vil du høres ut som deg selv og skape din egen stil, så må du høre på forskjellige gitarister innen ulike stilarter og så videreutvikle dette til din egen unike stil. Det er ihvert fall det jeg har prøvd.

Det har vært mange som har inspirert meg og gjort meg til den gitaristen jeg er.

- Hm, jeg skjønner hva du mener og det er heller ikke så vanskelig å høre at du har skapt din særegne stil. Både teknisk og lydmessig. Men det krever ikke bare inspirasjon fra andre, men også mye talent og hard øving. Du får det til å høres veldig lett ut å bli en god gitarist.

- Jeg tenkte egentlig aldri så nøye på det å lage min egen stil. Det bare ble sånn. Du hører det, men det er bare noe som skjedde naturlig, og det gjør det fortsatt. Jeg har selvfølgelig øvd og spilt mye opp gjennom årene, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det.

Jeg har jo vært og sett på Jeff Beck og Carlos Santana, og bare etter noen få noter, så vet du umiddelbart hvem det er. Jeg vet ikke helt hvordan de gjør det, men det er vilt.

- Det er jo flere som har påpekt det samme med deg, altså at du har en særegen sound og teknikk som gjør at man kan høre at det er deg med en gang.

- Jeg har vel kanskje hørt det, og det er selvfølgelig et kjempekompliment.

- Fra debuten og frem til nå har du holdt deg innenfor det samme musikksegmentet, men de senere platene og ikke minst din

norwayrock.net

siste har i større grad vært bluesinspirert. Du har for så vidt snakket om det allerede, men hvorfor kommer dette frem fra skyggene først nå i karrieren?

- På de første platene fikk jeg aldri riktig vist de sidene av meg som musiker, og på de senere platene føler jeg at jeg har fått vist mer av meg selv som en komplett artist. I de tidligste årene var mer slik at jeg skulle vise frem de neoklassiske greiene, og det var ganske populært også til en viss grad. Du kan gjøre det bra, så gjør mer av det. Samtidig var det kanskje en bra ting at debutplata mi ble som den ble. Den vinglet litt i stil og trengte kanskje å bli dirigert i den retningen som den ble. Mulig at den hadde blitt forvirrende for folk flest uten litt rettledning.

- Det hadde vært morsomt og interessant å høre hvordan du ble med i UFO. Et av de virkelige klassiske og legendariske rockebandene.

- Jeg ble jo med i 2003, de lette etter en gitarist, og jeg fikk høre om det. Jeg var helt klart interessert i jobben, for jeg hadde vært fan siden jeg var ung. Jeg hørte rykter om at Phil (Mogg, vokal) lette etter en gitarist som også kunne skrive låter og bidra til bandet, ikke bare en innleid gitarist. Det virket interessant for meg, for jeg hadde ikke lyst til å bare bli med i et hvilket som helst band som innleid gitarist. Så det at de lette etter en bidragsyter var en viktig ting for meg. Da jeg ble med, tenkte jeg at dette skal jeg kanskje holde på med i maks fem år - og nå er jeg fortsatt med tjue år senere. Årene har bare flydd av sted, og det er ganske sykt at jeg har vært med så lenge.

- UFO er et legendarisk band, så det må ha vært ganske stort å bli en del av bandet?

- Helt klart, det var utrolig gøy. Det startet jo med albumet “You Are Here” i 2004 og så ble det en påfølgende turné. Det var veldig spennende for min del å bli en del av UFO. - Men hvordan ligger det an nå etter pandemien og så og si ingen aktivitet?

- Det er vanskelig å si for vi var jo i gang med “Farewell Tour” og på grunn av covid ble deler av turnéen utsatt på ubestemt tid. Da vi endelig kom i gang igjen, skulle vi opprinnelig kjøre den siste delen av turnéen i Europa og blant annet avslutte i Hellas, men så ble Phil syk. Han måtte få medisinsk behandling og har også måttet gå til fysikalsk behandling.

Jeg har en følelse av at han vil sluttføre siste del av turnéen når han er bedre. Han føler nok at det ikke ble en ordentlig avslutning. Så hvis helsen hans blir enda bedre, og foreløpig ser det ut til å gå veldig bra, så tror jeg det kan bli noen konserter, men jeg vet ikke hvor mange. Ingen vet helt sikkert, så vi får se hva som skjer.

- Det høres lovende ut, og vi får håpe dere får satt et verdig punktum på UFO-turnéen, ikke minst for Phil Moggs del. Men hva med deg som soloartist? Kommer du til å kjøre en egen turné nå i forbindelse med “Double Exposure”?

- Jeg ser på muligheten for å gjøre noen konserter tidlig neste år, det er definitivt noe jeg har lyst til å gjøre. Jeg starter nok i USA for så å gjøre noen konserter i Europa. Jeg har turnert der også mange ganger de senere årene.

- Det er en stund siden du var i Norge?

- Nei, det stemmer nok. Jeg tror det er nesten seks år siden jeg var i Norge, men jeg husker det godt, for det var på vinteren og det var skikkelig kaldt. Jeg husker bare ikke hvor, det var annet enn at det var et eller annet gitar-arrangement.

artist som skal starte karrieren nå. Det er mye vanskeligere i dag enn det var på 80-tallet - Det er nok mange som er enig med deg i det, og det er kanskje litt bittert å se at noe du har brukt mye tid og penger på ikke gir noen særlig økonomisk gevinst?

- For min egen del, så gir det å lage musikk og gi ut plater en personlig gevinst. Det er det jeg liker å gjøre, og det som betyr mye for meg. Altså det å skape noe. Kort og godt lage musikk.

- Helt på tampen rekker vi kanskje litt gitarprat? Du har jo brukt blant annet Ibanez, Dean og Kramer-gitarer. Hva spiller du på nå?

- Nå har jeg avtale med Kramer, men jeg har også brukt en Gibson SG som jeg virkelig elsker. Jeg bruker også ulike Kramer-gitarer selvsagt og de er virkelig gode også. Jeg har brukt litt forskjellig opp gjennom årene.

Det er kanskje ikke så unaturlig etter 35 år i bransjen.

- Har du fortsatt de gamle Ibanez gitarene fra “Minds Eye” og “Time Odyssey” perioden?

- Jada, jeg har fortsatt de fleste fra den tiden. Jeg har en tendens til å beholde alle gitarene jeg bruker, og nå burde jeg vel egentlig heller begynne å kvitte meg med noen. Det begynner å bli mange og vanskelig å få plass til alle. Jeg har over førti gitarer og mange av de ligger bare i kofferten sin i diverse skap. Hva trenger jeg de egentlig til? Jeg bruker de jo ikke lenger. Kanskje noen andre kunne ha hatt nytte av dem?

- Det er sikkert mange som ville likt å slå kloa i en av de gamle gitarene dine, men helt avslutningsvis, har du som profesjonell gitarist i over tretti år noen gode råd til unge gitarister som er i startgropen av musikkarrieren?

- Da vil jeg oppfordre til å finne en gitarlærer, og helst en god en som de virkelig kan lære av. Studer andre gitarister og utforsk alle mulige typer sjangre. Spill så mye som mulig sammen med andre. Antagelig sitter det altfor mange hjemme og spiller for seg selv. Det er bra å være med i et band eller rett og slett bare å sitte og jamme med en eller to andre. Det lærer man utrolig mye av, og vil definitivt utvikle deg som gitarist. Det å kommunisere og samspille med andre musikere er utrolig viktig for å utvikle seg. Det er i bunn og grunn det som gjør musikk så spennende, altså det å spille sammen med andre og ikke minst skape noe sammen.

Men som tidligere nevnt er det også viktig å høre på ulike sjangre slik som jazz, blues, metal og alt mulig egentlig. Det kan gjøre at du får mye inspirasjon og ikke minst allsidighet i spillingen din.

- Det var gode råd og ta med seg, Vinnie. Takk for praten, og lykke til videre både med UFO og solokarrieren din. Vi håper vi får se deg i Norge igjen snart.

- Selv takk, og jeg skal nok komme på visitt igjen snart.

- Hvordan ser du på musikkindustrien i dag kontra da du startet opp som profesjonell musiker? Mye har skjedd, og du har vært med veldig lenge. Var alt bedre før?

- Hehe, nei det har gått fra dårlig til verre. Mye av det skyldes strømmetjenestene. Det er en faktor som har gjort det vanskelig for musikere å overleve økonomisk. For min del har det vært utrolig bra at jeg har kunnet dra på turné og gjøre konserter, og ikke minst at folk har kommet på konsertene. Men du vet det er litt rart å spille inn plater, for artistene tjener ikke så mye på det og strømmetjenestene gir ikke store avkastningen. For å være helt ærlig så er jeg glad for at jeg ikke er en ung norwayrock.net

NRM 6-2022

19

Molekylære arvinger Det har skjedd mye hos de engelske progrock-veteranene Arena siden de slapp «Double Vision» våren 2018. Først og fremst har de fått enda en ny vokalist, tidligere Threshold-frontmann Damian Wilson, og de har lagd og gitt ut en ny skive, «The Theory Of Molecular Inheritance», og de har vært på Europaturné. Da de slang innom Norge og Oslo i oktober, to uker før skiva ble sluppet, benyttet vi anledning til å ta en prat med samme Damian, en time før Arena gikk på scenen på Cosmopolite.

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: KYLAN AMOS

- Takk for sist! Vi møttes sist gang på Ramblin Man Fair i 2016 da du spilte der med Headspace.

- Ja, stemmer! De gutta i Headspace er fantastiske musikere – Pete Rinaldi på gitar, Lee Pomeroy som spiller med Caravan, ELO og Steve Hackett, Adam Wakeman som spiller med Ozzy, og trommis Darby Todd, som nå spiller med Devin Townsend.

- Hver gang vi treffes, synger du i forskjellige band. Vi møttes første gang da du sang i Threshold, så i Headspace, og nå er du her i Oslo med Arena ...

20 NRM 6-2022

- Haha! Jeg vet ikke hva det sier om meg som person. Jeg er fortsatt i Headspace, men Threshold tok en annen retning enn det jeg gjorde – og det er helt greit – og jeg ville ikke ha vært her nå med Arena hvis jeg fortsatt sang i Threshold. De er litt for tett forbundet – Clive (Nolan, Arenas keyboardist) er partner med Karl (Groom, Thresholds gitarist) i et studio, så de to er nære venner.

- Clive nevnte nylig i et intervju at han har hatt et øye på deg i flere årtier. Var du klar over det på forhånd?

- Ja, jeg har alltid visst det. Da Arena ble dannet i 1995, hadde Clive og Mick (Pointer, trommer) diskutert meg som en potensiell vokalist. Jeg er kanskje en typisk sanger, som liker å gjøre min egen greie. Og det er ikke spesielt praktisk hvis resten av bandet vil gjøre en annen greie.

norwayrock.net

- Når ble dette samarbeidet atter aktuelt? Din forgjenger Paul Manzi sluttet tidlig i 2020.

- Ja, det var under pandemien. Og jeg grep sjansen mye på grunn av pandemien. For man vet aldri hvor lenge man kan være en sanger. 10 år til? 15 år? Jeg aner ikke. Kanskje har jeg bare tre år igjen. Og pandemien stjal år fra min karriere som sanger. Men for sangere tror jeg faktisk at pandemien har vært en fordel, stemmene våre har blitt sterkere i løpet av disse årene, ikke svekket. I hvert fall føler jeg at stemmen min har blitt styrket av å få hvile i to år. Jeg har alltid tenkt på Arena som et turnerende

fargerike personligheter, og her kom en til. Men så lenge de var klar over at jeg skulle inn i ligningen og sikkert utfordre noen situasjoner – så lenge de aksepterte og forsto det, så ville det gå greit. Jeg var ikke interessert å være det tause bandmedlemmet, jeg er frontmannen i ethvert band jeg er med i. Jeg kan ikke holde meg i bakgrunnen. Eller jo, jeg kan jo det ...

- I så fall kan du heller begynne å synge med Yngwie Malmsteen.

- Haha, ja nettopp! Men jeg tenkte på at da jeg jobbet med Rick Wakeman i mine tidlige år, så ville han bare ha noen som kunne gjøre jobben med å synge, og holde kjeft. Og det er greit nok, det var hans navn

band, som tilbringer mye av tiden i en turnébuss, som vi gjør nå. Og jeg begynte å gå tom for musikere som jeg gjerne ville jobbe sammen med, og som gladelig jobbet på den måten. For jeg elsker å turnere på denne måten. Jeg bor faktisk i en bobil i England.

- Bodde ikke du på en elvebåt?

- Jo, tidligere gjorde jeg det, men den sank! Så nå bor jeg i en bobil.

Jeg liker nomadetilværelsen, og Arena tilbød meg muligheten til å turnere mye, noe som passer meg midt i røret. Så vidt jeg har skjønt, var ikke Paul så veldig glad i denne måten å turnere på – han foretrakk, som så mange andre av mine tidligere bandkolleger, å sove i en hotellseng og rusle ned til frokostbuffeten når han våkner. Å sove på en buss i bevegelse, med konstant during og stadig bli vekket av tollen, er en livsstil for spesielt interesserte. Men jeg elsker det.

- Noe annet som tiltrakk deg?

- Det er jo en del store personligheter i Arena. Jeg var litt bekymret for at det ikke skulle være plass til en fyr som meg i bandet, et utskudd som meg. Både Clive, Mick og John (Mitchell, gitar) er store fargerike personligheter som tar mye plass. Mens Kylan (Amos, bass) er limet som holder bandet sammen. Han er veldig viktig for oss, han er alltid positiv og smilende, og takler enhver utfordring på en avslappet og respektfull måte. I motsetning til Mick som er mye mer direkte og verbal. Clive er den som har oversikten og drar i trådene, mens John er John – veldig kreativ.

- Så du var redd for at det skulle bli for mange alfahanner i bandet?

- Kanskje ikke alfahanner – men det var som sagt allerede flere

på plakaten. Det er litt det samme med «Les Miserables», som jeg har vært en del av. Der skal man bare gjøre jobben sin, og musikalene gjør et poeng ut av å ikke kjøre frem hovedrolleinnehaverne som stjerner. Der er det showet som er det viktige, ikke hvem som står på scenen – alle skuespillerne skal kunne erstattes på dagen uten at det skal spille noen rolle.

- Og de musikalene går vel i måneder og år, så da er det ingen krise om noen blir syke eller vil ha en ferie?

- Nettopp, det er hele poenget. Og Rick Wakeman har litt av den samme filosofien – han trenger noen til å komme inn og gjøre en jobb han ikke kan gjøre selv, og det er det. Og jeg skal innrømme at en av de første konsertene jeg gjorde med ham, på Glastonbury, så grep jeg mikrofonen og tok kontroll som om det var min scene. Men innså fort at det var en oppførsel som kunne irritere mange, både i bandet og i publikum.

- Men Arena visste hva de fikk ved å ansette deg?

- Det er det jeg håper på! Haha! De har i hvert fall innsett det nå. Men vi har kjent hverandre lenge. Jeg har kjent Clive i 30 år, Mick i 27 år og John i 25, tror jeg. Og selv om Kylan er han nye, har jeg kjent ham i ti år.

- Men om jeg hadde spurt deg i 2019 om du var Arena-fan?

- Om jeg var Arena-fan da? Øh ... jeg kunne i hvert fall ha sagt at jeg var fan av musikerne i Arena!

norwayrock.net

- Den nye skiva «The Theory Of Molecular Inheritance» slippes on to uker, den 28.oktober. Var den allerede skrevet da du ble med i bandet?

NRM 6-2022

21

- Nei. Eller, mulig at den var det i større grad enn jeg er klar over. Jeg må skyte inn her at når jeg blir med i et band, så er det veldig viktig for meg at jeg får lov til å få bidra kreativt. Det er helt essensielt for meg å få sette mitt eget preg på låtene – jeg vil ikke bare stå der og fremføre melodilinjer og tekster som noen andre har skrevet. Men her hadde allerede Clive skrevet alle tekstene, og det var høyst uvanlig for min del. Men han tillot meg å lage mine egne melodilinjer og koringer. Og det var storsinnet av ham, for han er fullstendig kapabel til å lage egne melodier. Men han innså hvor viktig det var for meg å føle at jeg bidrar, så jeg fikk fritt spillerom. De hadde demoer av de fleste låtene klare da jeg ble med, men det var utkast – de ferdige låtene på skiva høres totalt annerledes ut enn demoene. Men ja, mine bidrag var utelukkende det vokale. Det er en låt på skiva, «Life Goes On», som Clive mente var for poppa, og han ville gjøre om på melodien og koringene. Men da vi faktisk skulle spille inn den låten for skiva, så hadde han endret mening, så den forble slik jeg hadde gjort den.

- Er det du som gjør alle koringene på skiva og?

- Nei, John og Clive korer også. Faktisk, under innspillingen bestemte jeg meg for å trekke meg litt unna og la de få jobbe med det i fred. Men så en kveld så jeg The Beatlesdokumentaren «Get Back», og fant ut at ‘Nei, faen, jeg skal si ifra hva jeg mener og stå på krava mine, og om det fører til at jeg får fyken fra bandet, så er det like greit at det skjer nå og ikke om to år!’.

- Dine forgjengere i Arena har tidvis hatt en ganske teatralsk scenepersonlighet, og noen forventer kanskje at den tradisjonen skal fortsette. Hvordan takler du den?

- Det er litt pussig med Arena, for Clive har en ganske teatralsk innfallsvinkel på ting – han elsker teater! - og jeg har jo en viss musikalbakgrunn med «Les Miserables» - men det var mens jeg diskuterte med Mick om jeg også skulle kle meg ut i forskjellige kostymer til de ulike låtene slik Paul Manzi gjorde, og jeg hadde noen idéer. Men så sa Mick noe om å være et band. Og jeg innså at dette er ikke teater – dette er et band. Og vi skal klare dette, og bevare dette som et band. Så jeg valgte å gjøre det på den måten, i stedet for å tekkes den delen av publikum som heller vil at jeg skal kle meg ut som en vampyr på enkelte låter, haha! Jeg vil være meg selv, og fremføre disse låtene som Damian.

- Jeg tror aldri jeg har sett deg i noe annet enn svart t-skjorte og svarte jeans.

- Haha, ja, jeg vet! For jævli, ikke sant?

Men du vet hvorfor jeg bruker svart? Det er turnéfargen. Tidligere når man turnerte, sa hadde man en felles skittentøykurv, og når det ble en mulighet for å vaske klær, så ble alt slengt i samme maskin. Så om du ikke hadde med svarte klær, så ville du bare ha grå og misfargede klær innen slutten av turnéen!

22 NRM 6-2022

- Dere er her i Oslo nå, men det er enda to uker til skiva er ute. For få år siden ville det vært kommersielt selvmord å starte turnéen før skiva var i salg, men i disse tider spiller det kanskje ikke så stor rolle lenger?

- Jeg tror de fleste har hørt den allerede! De som har forhåndsbestilt den, har allerede fått en lyttelink.

- Og jeg oppdaget i dag at hele skiva ligger ute på youtube.

- Gjør den? Oooh, den må vi få tatt ned!

Haha, neida, tuller bare, jeg er tilhenger av å la folk få høre musikken vår. Er de fans, så kjøper de den uansett. På tidlig 2000-tall la jeg ut hele solokatalogen min til fri nedlastning på nettsiden min. Kun fordi jeg ville at folk skulle få høre musikken min. Vi er musikere og vi prøver å leve av dette, men så lenge jeg tjener nok til å få det til å gå rundt, til at jeg kan brødfø meg selv og barna mine, så er jeg

"Om det fører til at jeg får fyken fra bandet, så er det like greit at det skjer nå og ikke om to år!" fornøyd. Jeg hadde lagt ut alt både i MP3format med elendig lydkvalitet, og i WAWformat i store filer. Og ingen lastet ned WAW – alle gikk for MP3, og det hørtes virkelig ikke bra ut! Men jeg har ingenting imot fildeling, så lenge det fører til at folk hører på musikken min, og kommer på konsertene av den grunn.

Heller det enn at store selskaper overtar kontrollen, og de tjener penger på musikken mens artisten ikke gjør det!

- Du debuterte på scenen som frontmann for Arena for to uker siden?

- Ja, stemmer.

- Hvordan gikk det? Var du nervøs?

- Nei, overhodet ikke! Det var i Southampton, og jeg fantes ikke nervøs. Jeg blir nervøs når jeg ikke aner hva jeg holder på med. Så lenge jeg vet at jeg kan levere, så er jeg trygg. Jeg trenger bare være meg selv, og synge så bra jeg kan prestere. Og da blir jeg forhåpentligvis godtatt av Arena-fansen.

- Så alt gikk som smurt?

- Nei! Overhodet ikke! Det var en låt som jeg ikke kom inn riktig på, og det førte til at jeg mistet tråden i teksten og klarte aldri å hente meg inn igjen. Det var helt katastrofe! Og neste dag sitter vi i bussen og kjører nordover mot Sheffield, og oppdager at de første opptakene med meg og Arena var blitt lagt ut på youtube – og det var den låten! Det kunne ikke vært

verre! Hvorfor skjer slikt?! For det var den eneste låten som jeg klusset til. Jeg tenkte at det får bare gå, den drukner vel snart i andre og bedre klipp snart – men så kom det ikke noe mer på lang tid! Så i dagevis var dette den eneste videoen på youtube med meg og Arena.

Det var «(Don’t Forget To) Breathe», forresten.

Forhåpentligvis blir det mye bedre i kveld.

- Alle har en sånn dag iblant. Sånt skjer heldigvis ikke så ofte.

- Nei. Men jeg husker da jeg skulle til Buenos Aires med Rick Wakeman for flere år siden, og vi skulle spille i et nydelig gammelt art deco-teater. Men jeg hadde ikke fått sove verken natten før vi dro eller på flyet over, og fra flyplassen var det rett til intervjuer og radiosendinger – jeg var helt desperat etter å få meg en time på øyet før vi skulle på scenen, men rakk det aldri, så jeg var helt skutt da vi gikk på – en av de verste konsertene i mitt liv! Men – det var meningen at denne konserten skulle spilles inn. Heldigvis ble det droppet, men den ble filmet og kringkastet på fjernsyn – og de tok de bare lyden direkte fra miksebordet, som ikke er en bra måte å gjøre det på. Jeg tenkte igjen at ok, dette blir vel glemt fort – men tror du ikke Rick fikk tak i opptaket og brukte det som en DVD for Rick Wakeman & The English Rock Ensemble!

Det var helt forferdelig! Og den ble brukt til å presentere bandet! Jeg gremmes! Og søker du på Rick Wakeman & Damian Wilson på DVD, så er det den du finner. Ikke noen av de mange bra konsertene, neida. Men den verste av dem alle, hvor jeg sleit meg gjennom showet i halvørska.

- Med Arena må du fremføre låter som fire andre vokalister har spilt inn.

- Ja, det er ganske interessant!

- Er alle de vokalistene komfortabelt innen ditt stemmeleie, eller er det noen av deres låter som du helst ville droppet?

- Neida, jeg synger gjerne låter fra alle de fire andre vokalistene, men ‘komfortabel’ er et interessant ordvalg, for alle sier at man skal komme seg ut av komfortsonen. Jeg sliter mest med de lavere stemmeleiene, som mange av låtene går i. Det er ikke min styrke, og jeg ville ikke ha valgt å gjøre låtene på den måten, med vokalen helt nede i støvlene. Men jeg liker å fremføre de, fordi det ikke er noe jeg normalt sett ville ha gjort. Og det er gøy, for da får jeg brukt hele mitt vokale spekter. Så jeg omfavner dette som en glimrende mulighet til å få gjøre noe helt nytt.

- Hvordan har billettsalget vært på denne turnéen? Nå som alle skal ut og turnere samtidig, fordi man endelig kan, må fansen gjøre noen tøffe valg. De færreste har råd til å se alt de kunne tenke seg, de må være selektive, og det går ut over de små og middels store bandene som nå spiller for færre folk enn før pandemien. Og derfor utsetter mange til neste år.

norwayrock.net

- Jeg har inntrykk av at det går bra. Vi har i hvert fall ikke spilt foran halvtomme saler. Jeg er selvsagt ikke sikker på hvordan Arena har gjort det tidligere, men de later til å være fornøyde. Her i kveld ligger an til å bli folksomt, jeg vet ikke hvordan det er Göteborg i Sverige i morgen. Ser vi på et sted som De Boerderij i Nederland, så er den nesten utsolgt nå. Og jeg har spilt der mange, mange ganger, men aldri med et band som har vært i nærheten av å selge ut. (De Boerderij i Zoetermeer har plass til 750 stk. Journ. anm.)

- Hva skjer videre med Arena etter at dere avslutter turnéen i begynnelsen av november?

- Ikke noe konkret – nå har vi skrevet, spilt inn og gitt ut en skive, og nå er vi på turné. Hva som skjer videre avhenger litt av hvor vellykket turnéen er, og om de andre fortsatt er interessert i å ha mer med meg å gjøre, haha!

- Skal du gjøre noe mer med Headspace?

- Ja, Headspace består, men jeg vet ikke helt hva som skjer videre. De andre var ivrige på å spille inn en ny skive under pandemien, men vi fikk det ikke til å klaffe. De andre er sikkert på en verdensturné med noen av sine andre band akkurat nå, den eneste jeg har hyppig kontakt med er Adam Wakeman, han er en av mine beste venner. Han er ute med Tony Hadley fra Spandau Ballet nå. Headspace skulle ha gjort Cruise To The Edge, men jeg klarte å få stukket kjepper i hjulet for den konserten, for jeg har ikke blitt vaksinert, og de ville ikke ha noen uvaksinerte ombord.

Uten at det spilte noen rolle, jeg tror alle ombord fikk covid likevel! Men det kule med dette bandet er at ingen klandret meg for dette, og det var jo snilt av dem.

- Du har ikke blitt smittet?

- Jo, jeg fikk covid senest i sommer, så jeg er i rekonvalesens nå.

Men jeg kan jo bli smittet på nytt likevel, for vi er veldig utsatte når vi er på turné og møter hundrevis av mennesker hver dag. Men det må man akseptere som en del av det å turnere i 2022 – og hittil, bank i bordet, så har denne turnéen gått smertefritt.

- For ett år siden måtte man bare kansellere hele turnéen om en roadie eller sjåfør ble smittet.

- Ja, senest i sommer måtte jeg kansellere da jeg var smittet, men jeg var sjuk. Om jeg hadde blitt smittet nå, men følt meg i grei form, ville vi antagelig ha fortsatt. Ting endrer seg fort. Det er ikke politisk korrekt å si, men for meg som vokalist har faktisk pandemien vært positiv. Jeg er nå 53 år gammel, og jeg har alltid vært nøye med å ta vare på lungene, puste riktig, trene jevnlig for å holde meg i form. For 3-4 år siden begynte jeg å oppleve hyperventilering og utmattelse, og jeg snakket med min eldre bror, som sa at han hadde det på samme måte, men det var bare alderen som krevde sitt. Jeg var skeptisk til det, for jeg trener, jeg røyker ikke, og jeg var enda ikke 50, men plagene fortsatte bare. Men så kom pandemien, jeg ble smittet – og det kurerte meg! Etter noen måneder på sidelinja kom jeg meg ut på løpetur igjen, og jeg var frisk som en fisk!

Har ikke hatt noe hyperventilering eller utmattelse siden – covid kurerte meg! Eller så var det heller den lange pausen som ga kroppen min tid til å kurere seg selv – resultatet er uansett det samme.

- Men hver dag møter du fansen og tar alle i hånden og hilser på – jeg så deg på trappa her ute for en halvtime siden. Og som en sanger er du særs eksponert – en bassist eller keyboardist kan ofte fint spille konsert med covid, men en vokalist kan neppe gjøre en god figur med covid på scenen.

- Nei, nettopp! Jeg er sikkert veldig heldig, for jeg har aldri hatt problemer med stemmen min. Det er sikkert noe genetisk, men jeg synger av full kraft hele konserten, og det har alltid gått fint. Jeg føler meg veldig heldig sånn sett. Da jeg hadde covid sist, følte jeg meg svak etter en konsert i Tyskland. Neste dag skulle jeg varme opp på lydprøven, prøvde med et høyt brøl, og det kom ut som hvisking – og jeg fikk helt panikk. ‘Hva skjer, jeg har ingen stemme!’. Så jeg ringte en fyr som heter Colin Bluntstone – kjenner du til ham?

- Fra The Zombies? De var nylig her i Oslo.

- Ja, nettopp. En herlig fyr, og en sann venn i nøden. Jeg har ikke mange vokalistvenner, for du møter ikke ofte andre vokalister i

norwayrock.net

jobbsammenheng – du jobber mest med gitarister og keyboardister og knytter bånd med dem. Men Colin har vært utrolig. Vi var nesten naboer i en periode. Uansett, jeg ringte Colin og ba om råd, og han ba meg være rolig og positiv og ta en prat med konsertarrangøren. Jeg så gjorde, forklarte at jeg hadde mistet stemmen fullstendig, men at jeg testet negativ på covid. Riktignok viste det seg å være covid, men det slo ikke ut der og da. Jeg sa at enten kan vi utsette, eller så kan jeg gjøre konserten så godt jeg kunne – uten stemme. De ba meg prøve, jeg gjorde konserten, og utrolig nok var det ikke så ille. Riktignok hørtes jeg tidvis mer ut som Johnny Cash på sine eldre dager, men alt i alt gikk det ganske greit, og alle var fornøyde med at vi ikke avlyste. Underveis så jeg jo at folk sto med mobilene og filmet, og jeg tenkte at her dokumenteres mitt vokale Waterloo, hvor hele karrieren min gikk i dass...

- Damien med hviskende Mark Knopfler-vokal?

- Haha, ja, nettopp! Men den knekken kom aldri, jeg kom meg noenlunde i havn. Artig med Knopfler, han har liksom null kontakt med publikum, men han er en fantastisk musiker. La oss si at han behandler sitt publikum på stikk motsatt måte av meg selv – men kanskje det er derfor han er så mye rikere og suksessfull enn meg, hvem vet, haha!

- Da er det bare en drøy time til du skal på scenen her i Oslo, Damien, du vil kanskje gå og finne roen litt før showtime?

- Nei, er du gal, nå skal jeg ut på en løpetur, dagens andre, og så skal jeg få meg en dusj og en pils, og så er jeg klar for konsert!

NRM 6-2022

23

MIKE MORAN

fra Eurovision til Ozzy og Queen

24 NRM 6-2022

norwayrock.net

Listen over alle denne mannen har jobbet med er så imponerende at det var umulig å motstå fristelsen av å ta en prat med fyren. Her snakker vi alt fra Eurovision Song Contest til Ozzy Osbourne, Queen, Bruce Dickinson, George Harrison og Ian Gillan Band. Hold deg fast og la oss bli imponerte!

TEKST: GLENN KNUDSEN

- Det er nok ikke alle som umiddelbart kjenner igjen navnet ditt, og første møte mitt med deg var gjennom min far, som hadde den aller første Ian Gillan Band skiva som kom ut i 1976. Albumet het «Child in Time» og du spilte tangenter på det. Kan du fortelle litt om hvordan du havnet i det bandet?

- På den tiden på 70-tallet var jeg hovedsakelig en studiomusiker og gjorde alt mulig forskjellig som jeg ble bedt om å gjøre, inkludert rock.

Men det jeg egentlig hadde lyst til var å være en del av et rockeband.

Gjennom mitt arbeid som studiomusiker så hadde jeg blitt kjent med Ray Fenwick og John Gustavson, som begge endte opp i Ian Gillan Band. I tillegg til dem hadde jeg også blitt godt kjent med Roger Glover, og vi bodde ikke så langt fra hverandre på den tiden. Det første vi to jobbet sammen på var hans nå smått legendariske debutalbum som soloartist, «The Butterfly Ball and the Grashopper’s Feast», der jeg spilte piano. Uansett så rundt 1975 hadde Ian Gillan trukket seg tilbake fra hele musikkscenen, men etter å ha bidratt på Roger Glovers plate hadde det blitt tent en ny gnist i han, så han samlet et band rundt seg og jeg var blant de han spurte, så enkelt som det.

- Hvilke forventninger hadde du til Ian Gillan Band da dere startet bandet?

- Ian Gillan er etter min mening en av de absolutt ypperste rockevokalistene i verden og en fantastisk frontmann, så da vi startet bandet var jeg først og fremst bare glad for å være i bandet hans. Jeg hadde nok tenkt at det ville være nokså likt Deep Purple og at han selv kom til å ta styringen, men sånn ble det ikke. Det var ganske løst i begynnelsen og alle kunne bidra med sine meninger og komme med låter. Det endte vel opp med at vi på den første plata var et slags jazzrockband. Og jeg må bare få si at jeg har hørt på «Child in Time» en del ganger de siste årene, og jeg elsker den plata, haha. Jeg synes den er et virkelig bra stykke arbeid.

- Du var ikke en del av bandet så veldig lenge, så hva skjedde videre?

- Ingen av den originale besetningen varte særlig lenge. Jeg tror den som varte lengst holdt ut i to år. Det som skjedde var at på den tiden måtte sånne som Ian Gillan, som tjente mye penger, betale veldig mye i skatt for dette, og det resulterte i at Ian bestemte seg for å flytte til Frankrike og bo i Paris. Det betydde at alle oss andre også måtte flytte til Paris for å fortsette i bandet. Jeg elsket bandet og jeg elsket det vi gjorde, men jeg hadde ingen planer om å flytte til Frankrike! Jeg gjorde det bra som studiomusiker i London, og jeg hadde begynt å skrive en del musikk selv, så jeg turte ikke risikere alt jeg hadde hjemme i London for å satse alt på Ian Gillan Band, så jeg takket nei. Vi skiltes som venner, så alt var og er fortsatt greit mellom oss.

- Kan du fortelle litt om «Child in Time» plata og innspillingen av den?

- Jeg hadde en fantastisk tid mens vi spilte inn platen, og vi reiste litt rundt og spilte inn litt her og litt der. En morsom historie jeg kan fortelle om innspillingen, er at vi reiste ned til Montreux for å spille inn noe, og til studioet ved innsjøen som jo ble kjent gjennom Deep Purple. Vi ble ikke der så lenge fordi da vi kom til studioet kom The Rolling Stones ut og Keith Richards sa til oss at dere kommer ikke til å like dere her, haha. Det han mente var at det var da et ganske lite studio og var satt opp på en veldig moderne måte å spille inn musikk på. Før brukte studioene å være store rom, mens her var det flere små rom. Lyden er litt flat og død, hvis du skjønner. Så vi kunne spille ræva av oss og komme inn for å lytte til

norwayrock.net

"Ozzy var på den tiden litt vanskelig å ha med å gjøre i studio og var vant til å få ting slik som han ville …" det vi nettopp hadde slitt oss ut med å spille og så var lyden helt død. Vi varte som sagt bare en liten stund der og så reiste vi tilbake til London og gjorde den ferdig der, haha. Morsomt nok så skulle jeg komme tilbake til det samme studioet noen år senere med Queen.

- Så kommer vi til 1977 og Eurovision Song Contest der du og Lynsey de Paul ender på en imponerende 2. plass med låten «Rock Bottom». Eurovision er svære greier her i Norge - kan du dele litt rundt opplevelsen for din del?

- Det var helt ærlig en fullstendig tilfeldig greie, haha. På den tiden var jeg i et band som het Blue Mink, og vi var hovedsakelig var et studioband.

Jeg hadde skrevet en del låter for bandet og vi hadde noen mindre hits.

Jeg hadde da begynt å skrive låter sammen med Lynsey de Paul, og jeg foreslo for henne en dag at vi burde skrive en duett som kunne være med på den neste Blue Mink-skiva. Vi gjorde ferdig låten, men den ble ikke helt sånn som de andre i Blue Mink hadde håpet på, så vi fikk et nei til å ha den på plata. Så vi la den bort og tenkte ikke mer på den. En tid senere fikk jeg plutselig en telefon fra en venn av meg som kunne fortelle meg at han hadde sendt låten til meg og Lynsey de Paul inn for å bli vurdert som Storbritannias bidrag til Eurovision. ‘Du gjorde hva?’ svarte jeg bare! Og da kunne han fortelle at låten vår var allerede med videre til de seks siste låtene som skulle velges mellom. Og så vant vi faen meg, haha. Da var jeg

NRM 6-2022

25

kjapt ute med å si at vi måtte finne noen som kunne synge låten skikkelig, fordi jeg har aldri sett på meg selv som noen vokalist. Problemet var da at det var for sent å endre på hvem som fremfører låten, så da ble det meg sammen med Lynsey de Paul. Motvillig ble jeg dratt inn i Eurovision-sirkuset. Låten ble faktisk en ganske stor hit også, så det er historien min i Eurovision, haha. Den låten forandret livet mitt fullstendig, fordi plutselig var jeg et kjent navn og kunne i større grad velge mellom hva jeg ønsket å gjøre som musiker.

- Ja og som du sier så ble den jo en stor hit og gikk til topp i mange europeiske land.

- Ja, og en annen morsom ting ved det var at på den tiden var det vanlig å gi ut en tysk versjon av samme låt siden den kom ut på Polydor og det betydde at vi måtte reise til Hamburg for å spille den inn på tysk. Ingen av oss kunne tysk, så vi fikk hjelp til å lære det vi måtte for å kunne synge den. Da vi ga den ut kom den helt opp på 2.plass på de tyske hitlistene, kun slått av den engelske versjonen av samme låt, haha.

- Så kommer vi til 80-tallet og for din del endte du opp i bandet til George Harrison og kan du fortelle litt om den opplevelsen?

Det måtte ha vært stort å bli bedt om å spille i bandet til Beatles-legenden!

- Det var helt fantastisk, og vi gjorde masse sammen. Jeg ble introdusert for George Harrison gjennom Ray Cooper, som jeg var god venn med. Han fortalte meg at George Harrison var tilbake etter ett års tid utenlands og han ville sette sammen et band. De trengte en keyboardspiller og tenkte heldigvis på meg.

George var en veldig privat mann, og jeg var så heldig å bli godt kjent med ham, og vi gjorde vel fire album sammen, hvis jeg ikke husker feil. Jeg var der da han startet sitt filmselskap HandMade Films og fikk være med å lage musikken til den første filmen de produserte, en film som heter «Time Bandits», som hadde en stor del av Monty Python-gjengen med.

Jeg og George var hjemme hos han og jobbet

26 NRM 6-2022

med låter da han fikk en telefon. Det var gjengen fra Monty Python som ønsket å komme innom for å diskutere noe om filmen, så da fikk jeg møte hele gjengen og det var kjempegøy. Snakk om å være på rett plass til rett tid.

- Jeg mener at «Somewhere in England» var det første albumet du gjorde med George Harrison?

- Det var den første plata vi gjorde sammen ja.

Han hadde begynt på den mens han var i USA, men da han kom tilbake spilte vi inn alt på nytt igjen og gjorde ferdig albumet hjemme hos han i studioet sitt.

- På det albumet er det en sang som heter «All Those Years Ago», og den har jeg forstått var skrevet om John Lennon som hadde blitt skutt og drept bare noen måneder før platen ble gitt ut?

- Å ja, det stemmer! Den låten hadde vi jobbet med en stund før John Lennon ble skutt, og faktisk så var jeg hjemme hos George da han fikk telefonen om at John var drept.

Noen få uker senere ringte George meg og spurte om jeg kunne komme ut til huset hans neste dag. Dagen etter var en søndag, og vi brukte ikke å jobbe på søndager, så jeg var litt nølende først. Så sa han at Paul McCartney også kom til å være der for første gang på mange år, så da kunne jeg ikke si nei. Dagen etterpå var vi alle samlet i huset til George, og vi pratet litt sammen før George spilte låten «All Those Years Ago» for Paul. Han likte låten og budskapet, så de satte opp mikrofoner for at Paul McCartney skulle legge på koringer for å være med på låten. Da de spilte det inn, måtte jeg klype meg selv i armen, fordi her sitter jeg sammen med George Harrison og Paul McCartney som spiller inn musikk sammen – en låt som jeg også er med på!

Hadde noen fortalt meg på 60-tallet at jeg kom til å få oppleve dette øyeblikket, hadde jeg aldri trodd på det!

- Helt utrolig! La oss hoppe fram til midten av 80-tallet og denne gangen er det Ozzy Osbourne du skal spille med. Du er med på skiva «The Ultimate Sin» som kom ut i 1986. Kan du fortelle hvordan du fikk jobben?

- Stemmer. Ozzy er fantastisk! For en fyr, haha. På den tiden var han enda den Ozzy som tok alt av rusmidler og nøt livet til det fulle. Det som skjedde med hele Ozzy-greia, var at den

ble produsert av en fyr som heter Ron Nevison, og han hadde jeg jobbet mye med før. Han ringte meg en dag og fortalte at han skulle produsere den nye skiva til Ozzy Osbourne, og at de trengte noen til å spille keyboard.

De skulle spille den inn i Paris, så jeg tenkte at det sikkert kunne bli gøy, så jeg takket ja til jobben. Dagen etter var jeg på et fly ned til Paris og hadde avtalt å møte Ozzy i baren på hotellet der vi skulle bo. Da jeg kom dit, hadde de sittet der en stund, så de var ikke helt edru kan du si, haha. Han var veldig hyggelig og kunne fortelle meg at han hadde hørt om meg og at jeg hadde jobbet med mange forskjellige band og artister. Han fortalte at han aldri før hadde hatt keyboards på noen av platene sine.

Så kunne han informere meg om at de skulle gi ut en singel for første gang, fordi band som hans pleide ikke å gi ut singler på den tiden.

Så han visste nok ikke helt hva som skjedde, men hang på så godt han kunne. Han hadde sin måte å gjøre ting på og synge på, men Ron Nevison mente han måtte endre litt på ting hvis han ville få en singel ut av det. Singelen ble jo selvfølgelig «Shot In The Dark» og den gjorde det jo utrolig bra og hele albumet er veldig bra i min mening. Jeg koste meg og det virket det som at resten av bandet gjorde også.

- Skiva gjorde det jo bedre på hitlistene enn noen av de tidligere albumene hans, så man kan jo trygt si at det var en suksess!

- Det stemmer det, og det var håpet at det skulle gjøre det også. Det var nok derfor de ansatte Ron for å produsere, fordi de visste at han hadde det i seg som produsent. Ozzy var på den tiden litt vanskelig å ha med å gjøre i studio og var vant til å få ting slik som han norwayrock.net

"… her sitter jeg sammen med George Harrison og Paul McCartney som spiller inn musikk sammen – en låt som jeg også er med på!" ville, så han ble nok tatt litt på senga av den amerikanske produsenten som stilte krav og ønsket å endre på ting. Det funket jo …

- Spilte dere inn skiva sammen som band i studioet eller ble det gjort i biter, hver for seg?

- Vi spilte inn det albumet sammen som et band i studio ja, med Ozzy som sang der med oss.

- Var Sharon Osbourne involvert i å ansette deg? Hun har vel hatt en finger med i det meste Ozzy har foretatt seg de siste 40+ årene.

- Jeg kjente Sharon fra før, fordi da jeg var studiomusiker på midten av 70-tallet jobbet jeg en del for hennes far, Don Arden, som var litt av en gangster. Jeg møtte henne flere ganger og hun var ofte til stede i studioet hans og hang med folkene som spilte der. Men det var Ron Nevison som spurte meg og ikke Sharon, haha.

- Når du ser tilbake på «The Ultimate Sin» i dag, er det noen av låtene som skiller seg ut hos deg?

norwayrock.net

- Jeg liker veldig godt «Shot In The Dark» og en låt som jeg tror het «Lightning Strikes». Han hadde samlet noen fantastiske musikere rundt seg og det var et utrolig morsomt album å få være med og lage.

- Ble du vurdert å ha med videre i bandet etter det for å gjøre flere album, eller var det ment å kun være til den ene plateinnspillingen?

- Vel, Ozzy tok en liten pause etter «The Ultimate Sin», og da han kom tilbake ønsket han ikke å lage plater sånn som han gjorde med «The Ultimate Sin». Han skiftet ut mer eller mindre hele bandet. Han ville tilbake til tyngre musikk igjen, noe litt mer Black Sabbath-aktig, hvis du skjønner og da passet nok ikke jeg inn.

- La oss prate litt om ditt vennskap med Freddie Mercury.

Hvordan startet det?

- Dette startet rundt tiden jeg jobbet med Ozzy Osbourne faktisk, like før Live Aid. Jeg jobbet da med en musikal i London som het «Time», som hadde med Lawrence Olivier og Cliff Richard faktisk. Jeg spilte i bandet til Cliff noen år, men det er en annen historie. Uansett, så skulle vi gi ut en plate med alle sangene fra musikalen på, og vi fikk mange fantastiske folk til å synge på låtene. Stevie Wonder, Julian Lennon, osv.

Vi manglet noen til å synge på tittelsporet, så vi spurte Freddie Mercury om han kunne tenke seg å synge på den. Han takket utrolig nok ja og vi ble enige om hvordan det ville funke, fordi han holdt til i München på den tiden. Vi fant virkelig tonen, og han sa at han likte veldig godt å jobbe med meg. Han kunne fortelle meg at etter «It’s A Kind Of Magic»-turnéen med Queen ville han ta litt pause fra Queen og skulle spille inn noe solo-greier og ba meg om å spille på den – noe jeg selvfølgelig takket ja til. Han hadde lenge hatt lyst til å gjøre en versjon av låten «The Great Pretender», og lurte på om vi kunne spille den inn hjemme i studioet mitt.

Og sånn begynte vennskapet vårt, og livet mitt forandret seg for alltid.

- Du ender også opp på det som skal vise seg å bli siste studioalbum Queen ga ut før Freddie Mercury’s død. Hvordan skjedde det?

- Jo, etter Queen hadde gjort ferdig «It’s A Kind Of Magic»-turnéen tok han som nevnt litt pause fra bandet, og da begynte vi å skrive musikk sammen. Den første vi lagde var en låt som heter «All God’s People». Etter det endte vi opp med å jobbe sammen med den spanske operasangerinnen Montserrat Caballé på et album som heter «Barcelona», problemet var at det tok mye lengre tid enn vi hadde tenkt.

Tid som egentlig skulle ha vært brukt på å lage det nye Queen-albumet, så da fant Freddie Mercury ut at de kunne kaste på låten som han og jeg allerede hadde gjort ferdig. Så da havnet jeg på et Queen-album og spilte også konserter med Queen, så det var helt utrolig kult.

- Og så har du jobbet med Bruce Dickinson, bare for å gjøre listen din enda mer imponerende!

- Vi ble kjent med hverandre gjennom at vi begge er piloter, og hadde kontakt med han på den måten. Etter at Freddie Mercury døde, skulle jeg jobbe med et album med Montserrat Caballé igjen, og for å få det til å slå gjennom i England måtte det være på engelsk og vi måtte ha med en kjent engelsk sanger til å synge med henne. Så jeg foreslo Ozzy Osbourne siden jeg kjente ham og Sharon fra før. Så jeg kontaktet Sharon og forklarte at jeg ville gjøre «Bohemian Rhapsody» som en duett og ville ha Ozzy til å synge Freddie’s del. Hun sa ja, før hun i det hele tatt hadde spurt ham, haha. Jeg sa at jeg måtte få prate med han og hun ga meg nummeret hans. Jeg ringte han på turné i USA og fortalte han om planene mine. Han var helt med på det, men han ville heller gjøre «We Will Rock You». Jeg sa at sangen var «Bohemian Rhapsody» og at det allerede var bestemt, så da sa han at han måtte tenke på det. Jeg ringte Sharon opp igjen og fortalte at det ikke kom til å funke, så da ringte jeg Bruce Dickinson og spurte han om han ville gjøre det. Og han svarte ja med en gang. Sangen ble kjempebra, og vi gjorde hans del ferdig på noen få timer.

- Hva jobber du med nå for tiden?

- Jeg jobber for tiden med musikken til en film som heter «Gateway to the West» og skal være i Budapest en del framover for å gjøre det ferdig.

Jeg tror den blir bra, så den må du sjekke ut.

NRM 6-2022

27

DARKTHRONE Skøyter avgårde Legendene innen norsk black metal, Darkthrone, har aldri sluttet å utvikle seg, og årets slipp byr også på nye elementer.

«Astral Fortress» er album nummer tjue, og gitarist og vokalist Nocturno Culto forteller at duoen er langt unna veis ende.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: JØRN STEEN

Det har gått tre år og to plater siden sist Norway Rock Magazine snakket med Nocturno Culto. Plata het «Old Star» og ble den siste de gjorde i deres eget Necrohell 2 studio, hvor NC selv sto for innspillingen. At det ble den siste der visste man riktignok ikke da, men for første gang på lenge ble skiva mikset eksternt, noe bandet var en smule skeptiske til. De to påfølgende platene ble innspilt i Chaka Khan Studio i Oslo.

- Vi er veldig fornøyde med Jack Control som har mastret platene våre, og for første gang sendte vi alle sporene til han, som han sendte videre

28 NRM 6-2022

til en bekjent som skulle mikse. Det var jo helt krise, alt var skikkelig amerikanisert. Det ble mange runder frem og tilbake, før han skjønte at vi ikke ville ha noe som helst komprimert. Men til syvende og sist ble det bra. Jeg hadde jo mikset alle platene selv fra «The Cult Is Alive» og frem til «Arctic Thunder». Bomberommet vi brukte da vi spilte inn selv er det samme vi brukte på demoene våre på åttitallet. Og hele tiden har det luktet akkurat det samme, bare mer og mer intenst. Fenriz har jo kontakt med de som har ansvaret for dette rommet, som er i et garasjeanlegg i et borettslag. Og da det kom for en dag at ingen fikk være der grunnet dårlig luftkvalitet, sto vi på bar bakke. Det var egentlig ikke lenge før vi skulle spille inn «Eternal Hails…» at vi fikk tips om Chaka Khan. Fenriz kjente noen som hadde brukt det, og jeg ringte dem og skjønte fort

norwayrock.net

de hadde en veldig analog profil, med mye analogt og gammelt utstyr. Dette fristet veldig.

Da vi kom dit, fikk vi jo masse ideer. Man var omgitt av mye herlig, og ikke minst historisk utstyr. Det var veldig gøy. Når utstyret står der, må det jo brukes. Når du hører ekko på vokalen er det ikke en plug in, men en analog bånd-ekkomaskin. Skal du i tillegg ha klang er det to gamle analoge klangmaskiner du skal håndtere samtidig. Det er jo mye vanskeligere, men utrolig gøy.

- At dere sto uten mulighet til å spille inn selv og måtte inn i et eksternt studio, føler du at du mister kontrollen eller er det mer befriende?

- Hah, det er akkurat det det er. Studioet vår har aldri sviktet, men etter hvert som årene går, så frykter du jo at noe skal skje. Så for meg var det en lettelse at det ble sånn. Når jeg nå kommer i studio, er jeg «bare» en musiker. Det er veldig befriende å ikke ha ansvaret for alt.

Vi har bygget opp et veldig godt og positivt samarbeid med de som driver Chaka Khan. Når

norwayrock.net

vi ankommer studio kødder vi ikke rundt, vi er fokuserte og jobber hardt. Altså, når vi føler vi har kontroll er vi litt løsere i snippen vi også. Alt dette henger sammen med at når vi har spilt inn platene selv, har vi ikke satt av mye tid. Alt må virke og fungere optimalt. Så i april har vi nok en gang booket tid i Chaka Khan.

- Jaha, ny skive allerede?

- Ja, det er jo der vi skiller oss fra de fleste andre band. Det er to elementer. Det ene er at vi ikke drives av nostalgi. Vi ser oss ikke tilbake, og gjør det vi må gjøre. Det andre er jo det at vi ikke spiller live. Så all tid vi bruker på bandet er da å tenke fremover. Når ny skive slippes, er vi allerede godt i gang med neste. Sånn har det jo alltid vært, da vi aldri har spilt mye live, så livsprosjektet vårt er å lage album.

- Jeg husker jeg kritiserte deg for lav vokal på «Old Star», denne gangen er den mer riktig plassert i lydbildet.

- Ja, jeg er helt enig. Fenriz også. Og det er selvsagt lett å være etterpåklok. Det var en veldig mye stress med mikseprosessen av den

plata, og faktisk er det endelige resultatet langt høyere enn de første miksene. Det er veldig lett å jobbe seg blind. Det med nivået på vokalen har vi snakket mye om, for det slår så veldig ut.

En skive hvor vokalen er veldig langt fremme er jo noe man merker. Men Fenriz er blitt en større forkjemper for vokalen lenger fremme enn det han har vært, så vi får se hvor juicy neste plate blir.

- På «Astral Fortress» kliner du til med å spille mellotron. Her antar jeg vi er litt tilbake til å bruke det man finner i studio?

- Det er helt riktig. Og det er ikke noe digital variant, dette er en ekte analog mellotron. På forrige skive fant jeg eksempelvis en Moog Voyager i studio som måtte brukes. Denne gangen har vi brukt Yamaha synthesizere.

Siden jeg jobber mye med gitarer i studio har jo Fenriz en del fri. Han satt med en synth og siden vi hadde spilt inn et parti som jeg hadde bestemt det skulle være synth på, spurte jeg om ikke han kunne være så vennlig å finne på noe synth hvis han hadde tid. Dette stilte

NRM 6-2022 29

han seg svært negativ til. Akkurat det gjør han jo i utgangspunktet alltid. Så diller jeg med litt gitar en halvtimes tid. Når jeg kommer ut, sier han at han har kommet opp med et synthparti, selvsagt med et etterfølgende mot min vilje.

Så det som er av synth på plata er det han som spiller. Jeg ønsket jo at han skulle spille mellotron også, men der var det kroken på døra, så det måtte jeg gjøre sjøl. Jeg fikk mye hjelp av Silje Høgevold, som er en av de som driver Chaka Khan, når det kom til å tenke ut en melodi som skilte seg fra riffet. For det riffet har et ørlite snev av norsk folkemusikk, og for å understreke det, må man ha noe som passer, og da er det fint at de som driver studioet også er musikere, så man kan hente litt inputs derfra.

Jeg synes vi er et veldig bra team.

- Første singel «Caravan Of Broken Ghosts” er en låt du har laget. En litt spesiell låt, som egentlig er tre separate partier, - Jo, men «A Blaze In The Northern Sky” er også sånn. Jeg tror ikke folk tenker over at denne sjangermiksingen er noe vi har gjort hele veien. Men jeg skjønner hva du mener med de klare skillene i akkurat den låten. Vi hadde selvsagt ikke trengt og gjort skillene så markante. Det kunne vært de samme riffene med litt mer glidende overganger, men vi valgte å gjøre det sånn.

- Her har nok lydbildet mye å si. På «A Blaze In The Northern Sky» gjør jo det kalde krasse lydbildet det vanskelig å tenke at sjangerne varierer.

- Ja, det er nettopp det. «A Blaze…» var jo opprinnelig skrevet som en mini-LP, men her måtte vi holde hodet kaldt og komme opp med noe mer. Vi vet jo hvor fort mini-LP’er blir glemt. Kanskje med unntak av første Queensrÿche. Og ja, jo, et par andre, haha. Men vi ville ikke gi ut den skiva folk glemmer.

- Og det var absolutt et smart trekk. Er det en skive man ikke glemmer, så er det den.

Den gangen fikk det musikalske stilskiftet mye omtale, på «Astral Fortress» har coveret fått en del kommentarer.

- Opprinnelig skulle vi ha et helt annet cover.

Men vi har så mange alternativer at om noe ryker, så plukker vi neste. Jeg fant et utrolig fint maleri av en kunstner oppi Buskerud. En kar i syttiårene, akkurat som han som lagde «Eternal Hails…». Dessverre gikk dealen i vasken fordi han ikke vært borti noe sånt før. Dermed satte han bort kontraktsforhandlingene til noen som ivaretar malernes interesser. Kunstnernes TONO, som artig nok heter BONO. Dette tok jo helt av og det ballet på seg mye rart. Som til slutt å telle skiver for at så og så mange solgte ga enda mer. Dette ble så komplisert at jeg bare sa «Vet du hva, glem det. Vi har flere alternativer». Det er selvsagt synd det gikk i vasken, men igjen, vi hadde flere ting.

Og et av de bildene som dukket opp var dette

fra Kolbotnvannet, og det er jo veldig nært hjemme. Bildet er jo bare tatt ved en tilfeldighet, det er ikke iscenesatt. Det er så mye i det bildet vi liker. Jeg aner ikke hvem det er på bildet, eller hvem som har tatt det. Jeg tror kanskje Fenriz vet hvem fotografen er, eller at en venn av ham vet eller noe sånt. Man kan se mye i bildet, til og med litt symbolikk hvis man er åpen for sånt.

Ser du på backpatchen, «Panzerfaust», så ser du gamle Darkthrone skøyter fra deg. Sånn tenker jeg det. Det blir ingen «Under A Funeral Moon 2». Selv om dette bare er en måte å se det på er det uansett et fett bilde. Vi velger alltid cover først, deretter toucher vi inn på at dette kan være noe folk kommer til å mene noe om.

Mange vil jo bare ha firfislerumper og oppnedkors på coverne sine, det har jo ikke vi da. Jeg tenker noen synes det er fett og andre synes det er dritt. Men sånn er det å være musiker, hehe. Man får kjeft uansett, men man får også ros. Jeg liker å tenke at folk får dømme skivene våre etter ti til femten år, da får man sett de i et litt annet perspektiv. Jeg vet det er litt køddete å si sånt, men vi spiller jo ikke samtidsmusikk.

Dette får derimot andre bedømme når vi legger inn årene, men det blir ikke riktig enda.

musikken vår. Kurven vår har vært ganske jevn i tredve år, men etter «Arctic Thunder» virket det som det kom flere folk til og kurven ble litt brattere. Jeg vet ikke om det er tilfeldig, men et par skiver før «The Underground Resistance» følte vi at vi var på vei mot noe. Så er det jo sånn at man stadig utvikler seg og på den skiva følte vi at vi ikke klarte å gjøre den type låter og arrangementer noe bedre. Vi begynte å snakke om å kanskje gjøre arrangementene noe enklere, litt mer lett forståelige. Og det er jo veldig gøy som musiker også, og jobbe innenfor andre rammer. Jeg så jo det var mange som var deprimerte. Det er selvsagt håpløst å drive business som baserer seg på å møte folk når ingen får lov til å møte noen. Men det er ikke noe vi får gjort noe med.

- Det slippes jo stadig nyutgivelser av Darkthrones tjue plater lange karriere. Hvor stor påvirkning har dere på disse?

- Ikke veldig mye. Samtidig har det også skjedd vi har stoppet ideer ved fødselen. Rett og slett fordi vi ikke ser hensikten. Nå skjønner jeg jo at plateselskapet kan håve inn litt ekstra på at en skive er tretti år, og det er greit det.

Akkurat med «A Blaze…» er det litt fett, jeg tror kanskje ikke den har kommet enda, men en liten bunke av skivene er håndlagde. Sånne ting synes jeg er gøy. Jeg foreslo faktisk for selskapet i forrige uke at vi burde jo ha en kassettboks. Kassetter brukes jo mer og mer og er et supert analogt format. Har du en ålreit kassettspiller er det god lyd på dem.

- Regner med Peaceville er glade for kursen dere valgte med «A Blaze» tross alt.

- Ja, ett år etter utgivelsen var vi det mestselgende bandet deres, så det var et par kameler som måtte svelges ja. På den tiden var det Hammy som drev Peaceville og vi var i Sunlight og spilte inn «Soulside Journey».

Vi hang med gutta i Entombed og Tomas Skogsberg hadde jo en mal å gå etter. Og den var veldig kjedelig. Jeg husker jeg ringte ham flere ganger, for han ville kun bruke V-drums.

Jeg mente vi måtte jo bruke egne tammer.

Jeg brukte et par samtaler på å overbevise ham, faktisk. Det gikk han med på, men da jeg begynte å mase om basstrommer ble det slutt, det var helt uaktuelt. Earache og Peaceville var jo rivaler på den tiden og Entombed-gutta sendte en advance tape til Earche og det ble skikkelig drama, haha. Jeg tror seriøst Hammy trodde vi kødda med’n da vi sendte over «A Blaze» låtene.

- Fenriz er jo den som ofte uttaler seg og har meninger om musikk. Har du noen favoritter av det som er blitt sluppet i 2022?

- Ikke veldig. Det er to band jeg må nevne som jeg har hørt mye på i år, og det ene er Malokarpatan. Den plata kom i 2020, men er veldig bra. En plate som kom nylig er nye The Cult. De har jo ikke gitt ut musikk på årevis, så

’No Metronome since 1987’. Dette er en stor del av hva vi er. Musikken må få puste. Jeg pleier å si at vi liker å spille med hverandre, ikke med en datamaskin

30 NRM 6-2022

- Nei, jeg får inntrykk av det.

- Men det er så mye vi vil. Og dette er faktisk den tjuende plata vår, det er jo helt sinnssykt.

Grunnen er at vi ikke er et liveband, og hadde vi vært et liveband er det ikke sikkert vi hadde holdt ut sammen så lenge heller.

- Hva er det dere vil? Vi kan korte ned svaret til studiobesøket i april.

- Etter «Eternal Hails…» så vi for oss «Astral Fortress» som en tvillingbror til den. Men sånn ble det jo egentlig ikke. «Astral Fortress» er kanskje den sakteste og mest melodiøse vi har gjort. Mulig «Panzerfaust» er tregere, men uansett ble det ikke helt hva vi opprinnelig tenkte. Inspirasjonene våre er litt forskjellig, og platene er et slags snapshot av livene våre. Jeg vet ikke hva det blir, men har en mistanke om hvor det bærer. Det blir gøy å se.

- I motsetning til band som spiller live har ikke pandemien hatt noen innvirkning på dere. Derimot har webshoppingen blomstret. Er dere et band som har nytt godt av pandemien?

- Ja. Vi har det. Med vår moderate livsstil merket ikke vi så mye til selve pandemien, men 2021 var et godt år for Darkthrone. Vi solgte mye plater, men det gjør vi stort sett. Som band ønsker ikke vi noen annen oppmerksomhet enn

norwayrock.net

kliner de til med en jævlig kul rockeskive. Åtte låter og trettifem minutter, det er jo helt perfekt. Da går du virkelig din egen vei. Jeg så et intervju med Ian Asbury hvor han spør, hvorfor skal vi lage en times skive med masse fyllstoff? Den heter «Under The Midnight Sun». Jeg har ikke kjøpt meg vinyler på lenge, men denne og et par andre The Cult-skiver har jeg faktisk bestilt nå. Jeg har slitt litt med tinnitus, men fått konstatert at det ikke skyldes musikk, men ligger i nakke og kjeve, og det har motivert meg til å høre mer på musikk igjen. Når det kommer til metal, må du som vanlig ned i kjelleren for å finne de beste. Folk tar litt mer sjanser i undergrunnen. Spesielt når det kommer til lyd, lyd har jo nesten alt og si.

Det er så mange plater jeg har lyst til å like, men det går bare ikke. Det er så irriterende, for hadde folk giddet og gjort litt innsats så kunne lyden vært fet. Jeg tenker det kunne vært interessant og gitt vårt Necrohell Studio til et stort band og sett hva de klarte å gjøre ut av det. Eksempelvis Metallica. Det er en grunn til at 70-tallsbanda fortsatt er store. Selvfølgelig skyldes det jo at de lager bra musikk, men på den tiden så var alle studioer forskjellig med et visst antall komponenter. Deretter hadde banda med seg sine komponenter. Så skulle dette fungere sammen, derfor ble det mye forskjellig, noe som skapte identitet. Jeg vet ikke om du har sett den fysiske utgaven av «Astral Fortress»?

- Ikke enda, den er bestilt på Katakomben, men ikke hentet.

Nocturno Culto tar en slurk av ølen og henter vinylen.

- Jeg må vise deg noe. Se her. Jeg fikk designeren til å lage dette emblemet som sier «No Metronome since 1987». Dette er en stor del av hva vi er. Musikken må få puste. Jeg pleier å si at vi liker å spille med hverandre, ikke med en datamaskin. Det er viktig for oss å få frem. Hvis du hører på låta «Kevorkian Times» så hører du veldig godt at når første riffet kommer igjen på slutten, så går det mye fortere. Vi spiller jo alltid inn live, med trommer og en gitar, for øvrig det nærmeste du kommer Darkthrone live. Vi bruker ikke klikk, og vi spiller med hverandre. Så gjennom denne låten er det følelser involvert og dermed havner vi der. Det høres naturlig ut, og det er poenget. Jeg liker å sammenligne det med et maleri, hvor selve maleriet er musikken og ramma er lyden. Du kan ha et flott maleri og selvfølgelig sette på en helt enkel tynn plastramme. Men du kan også velge en forseggjort ramme i tre med utskjæringer. Vi velger det siste.

Dette er jo selvfølgelig veldig morsomt når vi nå sitter og ser på originalen

norwayrock.net

til «Goatlord» her foran oss, som har en veldig enkel ramme, haha. Men det skal henge i trappeoppgangen, så det ble litt voldsomt med en massiv gullramme. Så her ble jeg nok litt skyldig, men det bunner jo ut i at alle elementer må passe sammen.

Nocturno Culto synger også i Sarke. Fjorårets slipp ga jeg rosende omtale og mener fortsatt det er karrierebeste.

- Det er en veldig sterk Sarke-plate, og jeg er nok enig i at det er den beste. Vi snakket nylig sammen, og jeg skal innrømme jeg har vært litt frem og tilbake om det bandet, men vi gjør en plate til sammen. Men live blir det ikke. Det er så bedritent å bare være vokalist at du aner ikke. Og jeg er jo egentlig gitarist, og finner meg svært lite tilpass i posisjonen som frontmann. Alt dette på grunn av at Fenriz sier i 1988 at det er kanskje naturlig du er vokalist, hvorpå jeg svarer at jeg selvfølgelig skal synge.

Så da er jeg jo stuck da, haha. Men det har gitt meg mye det altså, men å bare være vokalist live, det gir meg ingen god følelse. Jeg kunne godt spilt mer live med Sarke hvis jeg hadde vært gitarist, men jeg vil ikke opptre mer live som kun vokalist. Du må huske at jeg bare er en hagenisse, ikke noe frontmann. Han må stå litt i bakgrunnen. Da vi spilte inn førsteskiva, hadde jeg ikke hørt en tone før jeg gikk i studio, men det passet meg veldig godt å synge de låtene.

Både Sarke og Nocturno Culto medvirker i filmen «Saga».

- Hvordan står det til med skuespillerkarrieren?

- Jeg har ingen store planer der. Jeg har hatt noen egne ideer, men er jo ingen skuespiller. Hele livet er jo egentlig et skuespill, så i det virkelige liv er jeg nok god til å spille, for det gjør en jo så ofte. Men det blir ikke like naturlig foran et kamera. Dukker det opp en enkel rolle, kan nok det vurderes.

- Du har jo laget en egen film, «The Misanthrope». Mildt sagt sære greier.

- Ja, det var det. I slutten av redigeringen lurte jeg på hva i helvete jeg dreiv med, hehe. Det må jo være en rimelig innrøyka gjeng som får noe ut av dette. Men jeg brukte faktisk veldig mye tid og energi på den.

Den filmen gjenspeiler hjernen min på den tiden. Det er definitivt en sær opplevelse. Det er veldig lenge siden jeg har sett den nå. Den går ikke på skjermen hver helg akkurat, hehe.

NRM 6-2022

31

32 NRM 6-2022

norwayrock.net

tar det lange løpet norwayrock.net

NRM 6-2022

33

Det norske bandet Oak slapp nylig sitt tredje album, kalt “The Quiet Rebellion Of Compromise. Vi tok en prat med trommeslager Sigbjørn Reiakvam og bassist Øystein Sootholtet om arbeidet de gikk gjennom for å lage albumet, den fascinerende figuren og fonten på platecoveret, og prosessen de måtte gjennom for å få til et samarbeid med den ettertraktede David Castillo (Opeth, Leprous, Katatonia etc), som de allerede har booket til sin neste utgivelse.

TEKST OG FOTO: ANNE-MARIE FORKER

- “The Quiet Rebellion Of Compromise”- fantastisk platetittel! Hva er historien bak den?

Sigbjørn: Den er delvis hentet fra låten Quiet Rebellion, hvor teksten er “A quiet rebellion, a compromise”. Under arbeidet med låten, antagelig allerede under innspilling av vokalen, så hørte jeg feil og trodde teksten var The Quiet Rebellion of Compromise”. Når jeg i etterkant satt og gjorde råmixen, så slo det meg, “det der er en fantastisk fin linje og det høres rett og slett ut som en albumtittel”. Så jeg stoppet i arbeidet og sendte en melding til Simen med “Det her er bra saker! Jeg synes det skal være album tittelen!” Han var enig i at det var en passende tittel, men at det dog ikke var helt det som faktisk var teksten...he, he.. Så da ble min feil-høring oppdaget, men samtidig fikk albumet tittelen sin, og det oppsummerer også på et vis tematikken rundt selvmord og psykisk helse.

- Fonten på coveret er svært iøyefallende. Hva kan dere fortelle

om den?

Sigbjørn: For oss er det viktig at det visuelle har en helhet med musikken og tematikken rundt. Så når vi landet på at dette albumet skulle handle om selvmord og psykisk helse, så begynte også arbeidet med hvordan vi kunne inkorporere det i designet og det visuelle. En av ideene var å bruke håndskrift fra et reelt selvmordsbrev, samtidig ønsket vi ikke at det skulle ha for mye enkeltperson -fokus og heller ikke at det skulle bli morbid. Det vi endte opp med var derfor å blande håndskrift fra to selvmordsbrev, et hvor personen valgte å gjennomføre og et fra en person som til slutt lot være å gjennomføre, dette blandet sammen med en mer vanlig trykt font. Det er jo også på et vis med å understreke Oaks tilbakevendende skifting mellom lys og mørke, håp og desperasjon. Remi Juliebø/Deformat hjalp oss nok en gang med å få det visuelle uttrykket vi så for oss.

- Hvem er kvinnen på coveret? Øystein: Kvinnen på front-coveret er dødsmasken til “L’Inconnue de la Seine”, den ukjente kvinnen fra Seinen. Hun ble funnet død i elven Seinen mot slutten av 1880-årene. Dødsfallet var antagelig et selvmord. En patolog ved likhuset i Paris ble så betatt av hennes skjønnhet at han lot en formstøpingsarbeider støpe en dødsmaske av ansiktet hennes. Masken har blitt brukt i en mengde kunstverk opp igjennom årene, og Simen har en gipsutgave av den på veggen. Når temaet for platen ble etablert, kom også ideen om å bruke masken som en del av designet. Så er det Anne-Marie Forker som har fotografert masken til coveret.

Sigbjørn: Det er jo en vakker maske, og det er noe med uttrykket hennes som er veldig fascinerende. Anne-Marie lyssatte og fotograferte masken som om det skulle vært et vanlig portrett.

Det levendegjør henne nesten litt også.

- David Castillo (som har jobbet med Opeth, Leprous, Katatonia med flere) har mikset plata.

Hvordan opplevde dere å jobbe med ham, og hva har han betydd for sounden på plata?

Sigbjørn: David er en vi har snakket om å jobbe med tidligere også, han har et veldig kraftfullt lydbilde, masse punch og definisjon, samtidig som at ting låter organisk og naturlig. Med andre ord en tilnærming til mixing som passer oss meget godt.

Vi sjekket derfor ut muligheten tidlig i 2020, men han hadde da ikke mulighet på det tidspunktet vi så for oss, så vi endte opp med å booke tid på slutten av sommeren 2020 hos en annen mixer i England. Han begynte på jobben, men det fungerte

34 NRM 6-2022

norwayrock.net

ikke etter forventingene og på grunn av reiserestriksjoner og annet ble det vanskelig å reise over, så vi kom til en konklusjon om å avbryte arbeidet. Så der sto vi i slutten av august med en plate vi skulle levere master for i september, men ingen mix. De vi hadde vurdert til å gjøre mixe-jobben er jo folk man gjerne må booke 6-12 måneder i forveien, så vi var litt i villrede.

Vi fikk gjort noen test-mixer med et par andre, men det ble ikke riktig. Tiden gikk, og etter ymse mixer som var et godt stykke unna hva vi så for oss, og over så lang tid, kommer man til et punkt, hvor i hvert fall jeg, nesten begynte å betvile kvaliteten på albumet. Dog ved å gå tilbake å lytte til våre egne versjoner fikk jeg bekreftet at materialet holdt den kvaliteten som jeg jo egentlig visste, men det var en frustrerende periode å stå i. Endelig på slutten av 2020 kom vi, nesten litt tilfeldig, i kontakt med David igjen, som da brått hadde ledig tid i slutten av mars 2021. Da var det ikke noe å lure på, så vi hoppet på. Vi følte oss jo da rimelig trygge på at dette ville bli riktig og bra.

Likevel, etter så lang tid og mye motgang, var det med en viss nervøsitet jeg satt på den første mixen fra David, og det tror jeg gjaldt oss alle tre egentlig! David hadde også valgt å starte med den lengste og mest komplekse låten, Paperwings. Men innen jeg hadde kommet frem til første “refreng” i Paperwings, så var all urolighet vekk og det var helt klart at dette var helt rett mann til å mixe dette albumet. Vi satt alle og lyttet hver for oss, men var alle lettet og samstemte etterpå. Det at han startet med Paperwings var egentlig en god ting, for den låten rommer jo på mange

norwayrock.net

måter alle stemningene i albumet, fra det mest nedpå og forsiktige, til det mest hardtslående og alt imellom. Etter å ha fått førsteutkast av mix for alle låtene, reiste jeg og Simen over til Stockholm og studioet til David, Ghostward Studio. Vi jobbet et par dager der med å sammen gjøre noen justeringer. David var en super-fin fyr å jobbe med, veldig hyggelig å henge med og vi var i det hele tatt godt samstemte i avgjørelsen om mixen. Vi var så fornøyde at vi allerede har booket han til neste plate. Så, om det ble en svært lang vei -med noen omveier, ble resultatet meget gledelig!

- Hva har vært de største utfordringene ved å lage denne skiva? Øystein: Rent musikalsk var Paperwings den mest utfordrende låten å skrive. Dette fordi den inneholder så mange forskjellige elementer og stemningsleier. Følgelig er en lenger låt mer utfordrende å skrive. Ellers er alltid sammensetningen av låter på et album en øvelse i seg selv og utvelgelsesprosessen om hvilke låter som skal være med.

Sigbjørn: Det var også utfordringer knyttet til tematikken og hvordan vi skulle gå frem for å belyse temaet rundt psykisk helse på en mest mulig respektfull måte. Det kommer med et visst ansvar å skrive om et tema som dette.

Samtidig som man skal ha friheten til det kunstneriske uttrykket og også unngå at det blir en slags forhelligelse av temaet. Det er et viktig tema å ha åpenhet om. Øystein: Fremgangsmåten her var å ta kontakt med ressurspersoner innen fagfeltet for å få råd og innspill, spesielt med tanke på

bruken av håndskriften fra selvmords-brevene.

- Hva er dere mest fornøyd med, og hvorfor? Øystein: Vi har alle våre personlige favoritter, og slik må det nesten bli når alle låter i stor grad samskrives. Men, vi kan kanskje trekke frem Paperwings og Dreamless Sleep som fellesnevnere som alle liker godt.

Sigbjørn: Dreamless Sleep er i hvert fall en låt vi allerede har blitt veldig glad i å spille live. Vi er også svært fornøyd med hvordan helheten til albumet fremstår, både musikalsk og samspillet med det visuelle. Jeg er også fornøyd med hvordan dynamikken ble på dette albumet og hvordan det er med å underbygge temaet.

- Planen var å lage korte låter, men endte opp med lange. Hvordan gikk det til? Øystein: Vi hadde en tanke innledningsvis i arbeidsprosessen at vi skulle prøve å lage litt kortere låter denne gangen. Dette viste seg å være utfordrende da låtene våre har en tendens til å skrive seg selv.

Sigbjørn: Ja, det er jo egentlig ikke noe vi planlegger i stor grad, noen låter trenger å bli lange, andre ikke.

- Hva skjer med Oak framover? Øystein: Vi er allerede godt i gang med innspillingen av neste album. Ellers så er vi jo veldig klare for å spille konserter igjen, så i tillegg til en forsinket slippkonsert for TQROC jobber vi mot at det blir noen turer utenlands og litt festivalspilling i tiden som kommer.

NRM 6-2022

35

Om 36 NRM 6-2022

norwayrock.net

k s i m e d an

p t s o p i r

e b e f a p m norwayrock.net

e g r o N e

NRM 6-2022

37

De er flinke til å eksploatere uforvarende muligheter, men Kaizers Orchestras styrke beror først og fremst på evnen til å male med bred pensel, gjerne i multiple lag, utpønske selvreferensielle konsepter, forbli tro mot eget etos, tilvirke unik musikk, og trollbinde publikum på multimedialt nivå. I 2023 er det ti år siden sekstetten mønstret av, på topp av karrieren. Ti års abstinens er lenge nok, synes både band og fans.

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: STIAN ANDERSEN

Det digitale systemet havarerte i Trondheim da man åpnet for billettsalg til neste års Kaizers Orchestra-konserter. På rekordtid solgte bandet ut 56 konserter, fordelt på landets fire største byer.

Samme dag kunne Platekompaniet meldte at de skuflet ti enheter i minuttet av dobbeltalbumet ”Greatest Hits”. Det hersker Kaizersfeber, og til å øse av refleksjon overfor Norway Rock Magazine stilte bandets førsteskanse av Janove Ottesen, Geir Zahl og Terje Winterstø Røthing; alle tre ulastelig antrukket i uniform av sort og hvitt.

-Dette har gått over all forventning, innrømmer Winterstø. -Når man booker konserter så håper man på det beste, men ingen trodde vi skulle selge ut alle disse konsertene på såpass kort tid. Vi hadde planlagt masse promoteringsarbeid fremover, som vi nå slipper å forholde oss til, da billettene solgte seg selv. Hvilken gigantisk opptur.

-Billettsystemet knakk sammen i Trondheim…

-Og det beklager vi sterkt, smiler Zahl og Ottesen.

-At bandet skulle gjenoppta virket har ligget i dagen, forteller Winterstø. -Vi booket 2023-konsertene like før Covid-19 traff Europa, og følgelig unngått pandemiske kanselleringer. Litt flaks skal man ha.

-Turnéen ble utferdiget for tre år siden, da vi reflekterte rundt hvordan vi ønsket å operere som fremtidig liveband i Norge, melder Ottesen. -Vi entes om et opplegg og booket alle disse konsertene. I mellomtiden har vi utarbeidet strategier for å legge ut mystiske følere og spor på internett, som kulminerte i en festsprakende kunngjøringsdag. I stedet for at fansen skal bli fortalt at ”Nå er det konsert, kjøp billett”, så ønsket vi å bli gjenoppdaget som band. Det er morsommere, både for oss og publikum, å la seg spore via koder og hentydninger, som igjen kan spre seg internt i fanbasen og bli snakket om. Slik bygger man noe unikt.

-Vi leker litt med folks følelser, medgir Zahl, uten å fremstå særlig skyldtynget.

-Den overveldende responsen ble ikke tatt for gitt, presiserer Winterstø, -det forelå ingen garantier.

-Dere tre har musisert på andre hold mens Kaizers Orchestra lå brakk, og det er gjerne slik at enhver kunstnerisk erfaring som høstes utenifra gagner ens moderband…

-Absolutt, sier Ottesen. -Jeg har gjort teaterstykker og musikaler, deriblant ”The Mute”, som vant Hedda-prisen. Det er blitt seks soloplater, og videre har jeg produsert album for andre artister, inklusive Skambankt og Morten Abel. Alt dette bibringer uvurderlige erfaringer når vi skal sette sammen nytt Kaizers-show. Og da har vi kun nevnt mine prosjekter. Øvrige Kaizers-medlemmer har også holdt seg musikalsk aktive. I tillegg er vi blitt eldre, noe som er en god ting da man gjerne blir litt klokere, mer sindig og takknemlig med årene, og kan glede seg mer over det forestående.

-Står nytt studioalbum på bandets umiddelbare agenda?

-Vi stiller med ny musikk i oppakningen, men kan foreløpig ikke love album. Først må vi øve oss gode. Du hører derimot fra videotraileren som foreligger at vi har ny musikk på gang, og så får man se om det svirrer tilstrekkelig med idéer til å tenke studioplate.

-Det er musikk vi driver med, så ny musikk og nye konsepter vil alltid være forlokkende. Dette er et interessant område å peile seg

38 NRM 6-2022

inn på, for å se hva vi er kapable til å utrette. Vi er sugne på å gjøre ny plate – det er en mystisk prosess å initiere – men vi kommer til å bruke tid, først og fremst på å bli kjent med hverandre igjen, musikalsk og mellommenneskelig, og til å opparbeide en trygghet som gjør at vi tør å la hemningene fare. Ny musikk er vi åpne for, oppsummerer Zahl.

-Verdighet og integritet ligger implisitt i Kaizers-universet, og først nå lanserer dere et antologisk fonogram. Hvem har kuratert ”Greatest Hits” og hvilke kriterier er lagt til grunn for låtseleksjonen?

-Med tanke på at vi skal spille live igjen, endog overfor en ny generasjon, så føltes det naturlig å smi samlealbum til å gi yngre nysgjerrige svar på hvorvidt bandet nærer andre bra låter enn ”Hjerteknuser”. Svaret er ”ja”, men i stedet for at du skal pløye deg gjennom 160 spor via Spotify, kan du konsentrere deg om disse 20, som vi i bandet holder for å være kvintessensiell Kaizers Orchestra. Og får du fot for repertoaret står du fritt til å sjekke ut de enkelte albumene. Grunn nummer to hviler på vårt medeierskap i platetrykkeriet T-Time Vinyl Plant, hjemmehørende i Stavanger; noe som gir enestående muligheter til å presentere morsomme ting, og da synes jeg vi plikter å levere.

Digitalt er det ingenting å hente i en ”Greatest Hits”-pakke – hvem som helst kan forordne en spilleliste – men en dobbel-LP blir noe annet.

Forhåndssalget har visstnok vært formidabelt, smiler Ottesen. Zahl følger opp: -Det er så mange algoritmer og øvrige faktorer som spiller inn i den digitale sfæren at det fort blir veldig upersonlig. Men det er ok – la den delen av verden eksistere på sine premisser. En fysisk ”Greatest Hits” stikker imidlertid dypere, hvor bandet selv presenterer den best tenkelige Kaizers-kompilasjonen. Noen få bidrag tilkom utenifra, fremmet av sjefen for Petroleum Records, som nominerte et par glemte låter med reell hit-status. Litt hjelp til å se det store bildet takker man selvfølgelig ja til, i og med at det er tilkommet en ny generasjon som oppdaget bandet med ”Hjerteknuser”. ”Greatest Hits”-pakken er ment å si: ”Hvis du liker ”Hjerteknuser”, sjekk ut dette; det er disse låtene ”Hjerteknuser” står på skuldrene til”.

-Jeg registrerer at ikke én eneste låt fra ”Maskineri” vinner innpass på samleskiva.

-Når du sier det… Vi har gått for låtene som viser essensen og bredden av bandet, forklarer Ottesen, -og da ble det rett og slett ikke plass til ”Maskineri”-øyeblikk. Klart, det vil alltid finnes folk som er dypt uenige i antologiske vurderinger; særlig blodfansen, som har det med å rangere rare, obskure ting av typen ”Sorti” eller ”Tokyo Eyes Til Clementine” som det ypperste fra katalogen vår. Det er som om de vil vise at de kjenner selv den mest lyssky musikken vår, og da må vi ta ansvar og si: ”Takk for at du er såpass fan at du digger det mest obskure vi har, men faktum er at ingen av låtene du nevner sorterer blant bandets beste arbeider, og det må du bare slå deg til ro med”. Det er gode musikalske grunner til at både ”Sorti” og ”Tokyo Eyes Til Clementine” ble gjort til bonusmateriale i sin tid.

-Dette blir også et subjektivt anliggende, innskyter Winterstø: -Ingen vil være hundre prosent enige i hvilke 21 låter som skal få definere bandet.

Zahl filosoferer litt rundt ”Maskineri”: -Hva gjelder nevnte 2008-album så finner man kanskje ikke de mest bemerkelsesverdige låtene her, og noen av platas høydepunkter ble ikke tilvirket på adekvat vis, produksjonsmessig. Vanskelige avveininger må gjøres. Personlig er jeg veldig glad i ”Maskineri”, og finner umiddelbart

norwayrock.net

5-6 låter på plata som sikkert kunne ha figurert på en kompilasjon, uten at de dermed utgjør milepæler, i motsetning til samtlige ”Greatest Hits”-forekomster plukket fra ”Ompa Til Du Dør”; disse er så fundamentale at det ikke går å komme dem forbi.

Ottesen samtykker: -”Greatest Hits” favner en overvekt av stoff fra henholdsvis ”Ompa Til Du Dør”, ”Maestro” og ”Violeta, Violeta Vol. 1”, som er de tre viktigste platene våre.

-Litt gledelig er det å se at en B-siderakker som ”Sigøynerblod”, fra 2002-EPen ”Død Manns Tango”, innlemmes det gode selskap.

-Låten inkluderes fordi den er signifikant i forhold til utviklingen av vårt signatursound.

Selv om vi i senere tid ikke skrev mye musikk i stil med ”Sigøynerblod” vurderes den som vesentlig for bandets kunstneriske reise. Vi var innom mange ulike sjangre i løpet av 13 år og sitter på en kul diskografi man har all grunn til å være stolt av, også med tanke på at vi aldri har vært et kommersielt popband. Alle erkjenner at Kaizers Orchestra ikke minner om formattert pop; snarere alternativ indierock med særpreg i musikk, arrangement, instrumentering, dialektikk og det visuelle. Lista over unike elementer er lang, og summen utgjør Kaizers Orchestras sterkeste kort. Katalogen, samt måten vi har satt det hele sammen på, fremstår diger og uforlignelig. Samtidig må det være lov si at det per nu eksisterer langt mer spennende musikk i Skandinavia og Norge, enn i for eksempel Tyskland og Østerrike.

Nordisk film og musikk er i vinden, og det liker vi.

-Dere har alltid båret til skue en evne og vilje til det uforutsette, og sånn sett får et album som ”Maskineri” en slags egenverdi, selv om jeg skvatt og rynket på nesen ved vårt første møte.

-Jeg skvatt også første gang ”Maskineri” ble avspilt, ler Winterstø. Zahl forfekter platas valør som kunstnerisk springbrett: -Det er en underkjent utgivelse. I kulissene er ”Maskineri” uhyre viktig. Albumet åpnet dørene til mye av det som fulgte etterpå. Ikke alt på plata er vellykket – det får stå sin prøve – men skiva reiste en portal vi ikke visste at vi hadde tilgang til. Om man går litt lei av det ur-keiserlige uttrykket kan man fint plukke frem ”Maskineri”, som anskueliggjør helt andre sider av bandet.

-Jeg har ikke problemer med låtmaterialet, presiserer Winterstø, -men skvatt litt over endelig miks og produksjonen, som ikke klinger særlig Kaizers Orchestra. Det holder lenge med én slik skive.

-Først i ettertid slår det meg at vårt multiinstrumentale geni, Stian Carstensen,

bidrar både på debutalbumet og den påfølgende EPen. I tillegg oppviser ”Ompa Til Du Dør” en overskuddsflora av nydelige stryker- og blåserarrangementer. Hvor mye tid og spenn gikk med til å forrette klassikeren?

-Mindre enn man skulle tro, hevder Ottesen.

-Jeg husker ikke det eksakte budsjettet, men vi spilte inn tre låter per dag, og inklusive miks forløp hele prosessen på ni dager.

-Dette til tross for at vi selvfølgelig støtte på problemer underveis. Jeg husker vi sleit med ”Resistansen” og ble tvungne å koke opp et helt nytt arrangement; et arrangement Janove drømte frem en natt. Vi jobbet intenst og altoppslukende døgnet rundt. La oss ikke glemme våre gode hjelpere. Stian Carstensen er nevnt. I tillegg nøt vi godt av kompetansen til lydtekniker Jørgen Træen, som unektelig bidro til at bandet klinger såpass godt på sin debutplate, fastslår Winterstø. Zahl følger opp:

seg voldsomt.

-Jeg kan ikke dy meg fra å steppe inn i rollen som irrasjonell blodfan, og ynder å si at jeg gjerne skulle sett ”Fra Sjåfør Til Passasjer” og ”Drøm Hardt” inngå i ”Greatest Hits”-settet; disse innestår smektende Kaizers-tristesse av ypperste merke.

-”Smektende Kaizers-tristesse” klinger mektig godt, synes Zahl. -Debutplata representeres med seks låter. I tillegg til ”Fra Sjåfør Til Passasjer” vil ”Bris” listes som favoritt hos mange, men et sted må grensen nødvendigvis gå. ”Drøm Hardt” ville spise i overkant mye plass, med åtte minutters varighet. Men takk allikevel, det er kult at det finnes mange flere kompilasjonskandidater.

Alle med kjennskap til Kaizers-katalogen vil presentere hvert sitt favorittutlegg. ”Greatest Hits” er i hovedsak myntet på de som ikke har stiftet bekjentskap med andre låter enn ”Hjerteknuser”, konkluderer Zahl. Alle tre fastholder at ”Hjerteknuser”, uavhengig av høstens plutselige popularitet i den yngre befolkning, hadde endt på antologien, da dette rett og slett er bandets største hit. Ottesen redegjør: -Ting tar tid i en post-pandemisk verden preget av krig. Vi jobbet med ”Greatest i et helt år, og dens endelige form har ingenting med siste måneders tildragelser å gjøre. T-Time Vinyl Plant, platetrykkeriet i Stavanger, er nå blant det beste og kjappeste i Europa. Vi kan levere førsteklasses vinyl på raskest mulig tid, og siden Kaizers Orchestra er medeiere så skjenkes vi førsteprioritet.

Det innebærer at vi når som helst kan igangsette produksjoner, uten å forholde oss til kødannelser i ordremottaket, hvilket er utrolig kjekt.

-Da skylder jeg å gjøre herrene oppmerksomme på at det i øyeblikket kun er ”Ompa Til Du Dør” og ”Evig Pint” – platene som innehas av bandets forhenværende plateselskap, Broiler Farm – som er tilgjengelig for ordinært LP-salg.

-Det er flere år siden de øvrige platene ble utsolgt, og tidligere hadde vi ingenting med produksjonslogistikken å gjøre. Ting endrer seg som medeiere i vinyltrykkeri. Initiativet til T-Time Vinyl Plant oppsto fordi vi brenner for saken og synes fabrikken danner et flott tilskudd til en samlet bransje. Som yrkesutøvere kommer vi uvanlig tett på produksjonsprosessen og får være med på å detaljutvikle. Vi har bevisst latt være å utstede eldre plater på nytt, både innog utenlands, i påvente av å gjenoppstå som band. Tiden vil vise når vi fyller opp lagrene til musikkforhandlere, men vi er oss angjeldende ansvar bevisst.

-Hvilket Kaizers Orchestra-album har vært morsomst å tilvirke, og hvilket var det mest slitsomme?

-Jeg tror vi er relativt enige herom, mener Ottesen. -For meg var innspillingen av

"Alle erkjenner at Kaizers Orchestra ikke minner om formattert pop; snarere alternativ indierock med særpreg i musikk, arrangement, instrumentering, dialektikk og det visuelle. Lista over unike elementer er lang, og summen utgjør Kaizers Orchestras sterkeste kort."

norwayrock.net

-Hvis vi merket at noe ikke fungerte kunne vi henvende oss til kyndige Træen eller Carstensen, vel vitende om at bandet og materialet var i trygge hender.

-Jeg unnet meg nylig et gjensyn med Leiv Igor Devolds makeløse film ”Den Tilfeldige Rockestjernen”, som foruten å portrettere bandets eiendommelige organist og maskot, Helge Risa, sågar fungerer som en Kaizers Orchestra-dokumentar.

-Vi liker særlig filmens form og dens drøm- og virkelighetsfusjon, ivrer Zahl. -Man vet aldri helt hva som foregår i realtid og hva som sogner til drømmenes verden. Det må presiseres at dette helt og holdent var Igor Devolds kunstneriske prosjekt. Han fulgte bandet over mange år.

-Og bedehus-Helge er klar for en ny runde med fandenivoldsk Kaizers Orchestra?

-Vi håper jo det, selv om ingen har spurt ham ennå, smiler Zahl. –Nei da, Helge gleder

NRM 6-2022 39

”Maskineri” i Berlin jævlig tung. Andre i bandet vil muligens trekke frem ”Evig Pint” som den prosessuelle bølgedalen. I motsatt ende av skalaen figurerer ”Maestro” og ”Violeta, Violeta Vol. 1”.

Zahl og Winterstø nikker bekreftende.

-”Evig Pint” angir unektelig en strevsom periode å jobbe seg gjennom, sier Zahl, -og det kan ha å gjøre med at vi på daværende tidspunkt ikke var fullt restituerte etter ”Ompa Til Du Dør”-sirkuset. Vi var unge og bevilget kun én måned fri, men ville vært tjent med større hvileskjær. ”Evig Pint” var tung, men vi høstet noen umistelig gode erfaringer og låter fra den skiva også.

Winterstø følger opp: -Med ”Maestro” økte selvtilliten i studio, og som ensemble kom vi styrket ut av ”Evig Pint”. ”Maestro” forløp som et destillert overskuddsprosjekt hvor alt fløt uhindret og entusiasmen sto i taket.

Personlig trivdes jeg veldig godt med å nedfelle ”Violeta, Violeta Vol. 2” også, fordi innspillingen ble underlagt en betydelig råskap.

-Om man skorter til rockehistorien er det omtrent ingen forunt å følge opp et massivt yndet debutalbum uten pinsler…

-Det hersket dessuten personlige problemer innad i bandet, som ikke gjorde ”Evig Pint” det grann lettere, røper Winterstø, og Zahl utdyper: -”Ompa Til Du Dør” red majestetisk på overraskelseseffekten; forut for høsten 2001 var vi et ubeskrevet blad her til lands. Vi påførte hele Norge granatsjokk, musikalsk og visuelt. Når overraskelseskruttet er brent av må man tenke nytt, og det er ikke alltid lett.

Ottesen overtar: -Vi turnérte ”Ompa…” så voldsomt at folk begynte å gå lei. Det førte til ublide mediekommentarer som ”Nå skal disse lettbeinte sirkus-tivolimusikerne holde konserter igjen”, hvorpå ”Evig Pint” endte som en demonstrasjon på at vi er fullt kapable å oppføre tung, mørk og seig rock.

Platas tittel er selvfølgelig ikke tilfeldig valgt; albumet er vårt mørkeste og tyngste, forrettet som et tiltalesvar. Vår daværende bassist, Jon Sjøen, hoppet av midtveis i turnéen. Det hadde vært personlig tungt for ham i lengre tid å kombinere familieliv med bandet. Dennes erstatter, Øyvind Storesund, viste seg å være et optimalt valg, både musikalsk og sosialt.

Han er fremdeles Kaizers-medlem. ”Maestro” var den første plata vi gjorde med Øyvind, og stemningen i bandet var ekstatisk, med nylig undertegnet kontrakt for Universal Tysklands rockeavdeling, simultant med en nyvunnen frihet fra kontraktsforpliktelsene kontra Broiler Farm. ”Maestro” markerte starten på noe nytt. Vi var flinkere i studio og fikk mye finere lyd.

Etter skrellet av et debutalbum representerer ”Maestro” bandets første høydepunkt, og det skapte vi egenhendig. ”Evig Pint” utgjør derimot et litt labert kapittel.

Winterstø er enig: -Jeg tror vi overvurderte oss selv rundt ”Evig Pint”, og fikk oss et par turer ned i kjelleren etter å ha satt opp mandags- og tirsdagskonserter i bygde-Norge. Året før ga vi 150 konserter. Vi spilte hver dag, gjerne på mindre steder, og fikk idéen om å kjøre et mer komprimert løp som innbefattet konsert i Hamar på mandag og tirsdag.

-Et godt råd til alle: Don’t do it! hoier Ottesen. -Det ender i økonomisk katastrofe. Kloke av skade har vi for 2023 satt opp konserter fra og med onsdag til og med lørdag i landets fire største byer.

-Dere gjør som King Crimson og avholder flere konserter på ett og samme sted, så slipper man den hersens reiselogistikken.

-Riktig. Å være konstant på reisefot er ikke kult, men en hovedårsak til hvorfor 2023-turnéen leser slik som den gjør. Kaizers Orchestra én måned til ende på Byscenen i Trondheim forekommer meg helt fantastisk.

-Det er også derfor vi er store King Crimson-fans, bemerker Zahl tørt.

-Nils Henrik Smith skriver angivelig på boka om ”Ompa Til Du Dør” i Norske Albumklassikere-serien til Falck Forlag. Er dette en sambygding av bandet?

-Han kommer fra Bryne, og jeg har selv bestilt boka, som skulle vært ute i april, men som stadig forskyves. Jeg aner ikke hvor i prosessen Smith befinner seg, men har sagt meg villig til å besvare eventuelle spørsmål.

Siden ble dert tyst, bortsett fra at vi nylig mottok et par manuskriptsider som kanskje gjør omskrivning nødvendig. Han er først og fremst

40 NRM 6-2022

fotballjournalist, og har brukt mye tid i senere år på å skrive om Erling Braut Haaland, opplyser Zahl.

-I øyeblikket er bokas status ”Forventes i 2023”.

-Akkurat. Jeg kjøpte boka om St. Thomas’ ”Hey Harmony”-album i samme bokserie, for å se hva dette innebar, og kan i alle fall si at albumklassikerboka om Kaizers Orchestra vil fortone seg radikalt annerledes.

-I hvilken sammenheng var det at Tom Waits lot seg begeistre av Kaizers Orchestra?

-Vi sognet til samme plateselskap i Belgia, forteller Ottesen med dårlig skjult stolthet. -Sjefen der nede var i tillegg kompis med Waits, og tok tradisjonen tro med seg en neve europeiske plater over til Waits da han skulle besøke fyren. Etter litt ble jeg oppringt av belgieren med personlig hilsning fra Tom Waits, som hadde sagt: ”Du må hilse Kaizers Orchestra og si at jeg ikke greier å få ”Ompa Til Du Dør” ut av bilstereoen.”

Hver morgen og ettermiddag kjørte han ungene sine til og fra skolen, og de dundret plata vår sammenhengende i to måneder. Hele familien sang visstnok med.

Winterstø: -I tillegg har han fremmet flere offisielle og fordelaktige uttalelser om Kaizers Orchestra.

Zahl: -Tom Waits har ved ulike anledninger listet ”Ompa Til Du dør” som en av sine favorittplater.

Ottesen: -Da han ble bedt om å navngi sine ti favorittalbum gjennom tidene så havnet ”Ompa Til Du Dør” på sjuendeplass. Det er hinsides flatterende at vårt store idol holder oss for å være et favorittband.

Plateindekseringen hans ble for øvrig fylt av legender som Frank Sinatra, Leonard Cohen og Gavin Bryars. Hvilken fin liste å havne på! Én ting er å få dette verifisert via trykte medier eller telefon, men Kaizers var sågar velkomne til å bivåne Tom Wais live når det måtte passe, fikk vi vite.

Da han opptrådte i Berlin tok vi ham på ordet, Terje og jeg, og ankom konsertlokalet som spesialinnbudte gjester. Sånt glemmer man ikke med det første.

-Det foreligger formodentlig mange komponenter som bidrar til svar på dette spørsmålet, men hva er det som gjør at Kaizers Orchestra, mot all statistikk, bare blir større og større?

-Jeg tror ikke vi skal begi oss inn på en vidløftig analyse herom, men bare svare generelt: Måten vi har forvaltet Kaizers Orchestras musikk og image på er tydeligvis den rette vei å gå, mener Ottesen. Zahl overtar: -Jeg tror du selv rørte ved kjernen av dette ved å nytte ord som ”verdighet” og ”integritet”, karakteristika som er genuint nedfelt i ensemblet vårt. Det går ikke å jukse seg frem til integritet. Innsatsen, i alle ledd, er samvittighetsfull, og det tror jeg publikum sanser og tar ad notam.

Vi er en trygg havn å oppsøke for virkelig god musikk. En anskuelsen har slått rot i befolkningen om at vi tåler tidens tann og skiftende trender. Når folk forsøker å sable oss ned finnes det nok av gode krefter som løfter oss opp, fordi vi utgjør et genuint band.

Winterstø: -Kaizers er ikke diktert av mote, og står kanskje mer tidløst i stormen enn gjengse popmusikk.

Ottesen: -Verken i 2001 eller i dag er vi nevneverdig farget av tonespråk eller lydbilde du finner hos rådende popartister. Vi bygde Kaizers Orchestra til noe kjempestort, album for album, i Norge og Europa, og formådde det kunststykke å gi oss på topp. Videre greide vi å vente i ti år uten å utvanne eller besudle arven, innen vi relanserer bandet på en smart og gøyal måte – da selger du 80.000 billetter på fjorten minutter. Ingen sier at dette er enkelt, særlig ikke å pause i ti år.

Winterstø: -Hovedårsaken til at vi klarte å stoppe i 2013 var at oppbruddet ble planlagt, i konsensus, fem år i forveien. Uansett hvordan trilogien og påfølgende konserter forløp så skulle vi gå hvert til vårt etter september 2013.

Ottesen får siste ord: -Kaizers Orchestra er vårt liv og som sådan svært dyrebart. Det er vi som har skapt dette sammen, som kompiser, fra ingenting, og vi vokter og forvalter arven med hjertet, hvilket løyver troverdighet.

norwayrock.net

norwayrock.net

NRM 6-2022

41

tilbake til røttene Den skotske gruppa Gun, med brødreparet Dante og Guiliano Gizzi på vokal og gitar i spissen, ga ut sin forrige skive, «Favourite Positions», i 2017, og så ble det stille. Litt for stille, til og med for pandemitider. Men i høst dukket albumet «The Calton Songs» opp, men en ny låt og omarrangerte akustiske nyinnspillinger av eldre låter. Vi benyttet anledningen til å slå på tråden til Dante hjemme i Glasgow for å finne ut hva de har syslet med de siste fem årene.

TEKST: GEIR AMUNDSEN

- Norway Rock Magazine? Hvor i Norge befinner du deg, sa du?

- I Oslo. Vi møttes sist da dere spilte i Drammen i 2011.

- Ja, nettopp, da vi gjorde det rockecruiset fra Oslo til Tyskland neste dag! Vi skulle gjerne ha kommet tilbake til Norge snart, men det er så mye økonomiske problemer med det nå som alt har blitt så dyrt.

- Ja, jeg snakket forresten om akkurat det i går med en kompis av deg, en viss Steve Overland.

- Ah, fra FM! Herlig fyr! Siste turnéen vi gjorde før pandemien var med FM og Dan Reed Network, så jeg har ledd mye sammen med Steve.

42 NRM 6-2022

- Vi snakket om det i det hele tatt lot seg gjøre for mindre, britiske band som FM og Gun å turnere i Europa slik den økonomiske situasjonen er nå.

- Det er vanskelig, for etter Brexit har det blitt mer tungvint for britiske band å turnere i Europa, og vice versa. Det er helt kaotisk å måtte registrere absolutt alt du har med deg av teknisk utstyr. Og folks levekostnader her i Storbritannia har gått rett gjennom taket det siste året. Og alle streiker for tiden. Posten, transportarbeidere, helsearbeidere, brannvesenet og lærere ... Det er dystre tider, bror!

- La oss heller snakke musikk! Jeg var ikke klar over utgivelsen av «The Calton Songs» før jeg kom over den i forrige uke. Den har gått

norwayrock.net

fullstendig under radaren min. Kan vi takke covid for at den ble lagd?

- Ja, 100 %! Jeg og Joolz (Giuliano Gizzi, gitar) skulle begynne å skrive låter for en ny skive i starten av 2020, men vi sleit veldig med å være kreative under omstendighetene.

Vi ante ikke hvor lenge pandemien kom til å vare. Vi bruker alltid lang til på å forberede en ny skive, på å skrive låter og gjøre de så bra som mulig, med riktige melodier og tekster.

Denne gang sleit vi, for vi visste ikke hvordan fremtidsutsiktene var. Vanligvis lager vi en ny skive, og så legger vi ut på turné og spiller flest mulig konserter, og vi presenterer skiva for fans og media. Nå hadde vi plutselig ikke muligheten til det, og da sleit vi med motivasjonen. Men i 2021 ble vi bedt om å bidra med en låt til inntekt for veldedighetsorganisasjonen Nordoff-Robbins Music Therapy (musikkterapi utviklet for barn med psykiske, fysiske eller utviklingshemminger), og da lagde vi en akustisk versjon av «Better Days». Den ble tatt såpass godt imot, og vi koste oss så mye med å gjøre den, at Joolz etter en stund foreslo at vi skulle ta for oss flere gamle låter og bare ha det moro med dem. Og det gjorde vi – vi spilte faktisk inn det meste i det rommet jeg sitter i her og nå, alle gitarer og vokal i hvert fall. Og det var kjempegøy å gjøre det. Det hjalp oss å bevare vettet i en vanskelig situasjon. Det var null stress med å måtte lage nye låter, og det var moro å gå tilbake til de gamle låtene, de som jeg ikke sang på opprinnelig. (Dante byttet fra bass til vokal i 2011. På de fire første skivene var Mark Rankin vokalisten.)

Og vi gjorde noen låter som vi nesten aldri spilte på konserter en gang, som for eksempel «Watching The World Go By». Og «Higher Ground» ble også fantastisk bra.

- Jeg har alle skivene deres, men jeg hadde ikke hørt «Coming Home» før.

- Nei, ikke så rart, den var B-siden av «Better Days», vår aller første singel fra 1989. På konserter har vi stadig vekk blitt spurt om den låten av hardcorefans, som av en eller annen grunn setter veldig stor pris på den. Så derfor bestemte vi oss for å gjøre den til «The Calton Songs», og resultatet ble veldig kult.

- For de som ikke vet, hva og hvor er Calton?

- Jeg er i Calton akkurat nå. Det er bydelen øst i Glasgow hvor jeg og Joolz er født og oppvokst. Om du ser gata bak meg, så går trikken forbi akkurat nå. Dette er familiehjemmet som jeg har bodd i hele mitt liv, og i dette rommet er nesten alle Guns låter blitt skrevet. Tittelen «The Calton Songs» er også et ordspill på The Calton Tongs, som var en beryktet og voldelig ungdomsgjeng, nærmest en mafia som drev med utpressing og krevde beskyttelsespenger fra lokale småbedrifter på 1960-tallet. De styrte disse gatene, og var fryktet over hele landet.

- Vanligvis synes jeg skiver med nyinnspillinger av gamle omarrangerte låter

norwayrock.net

"Jeg håper at vi skal klare å få ut den nye skiva i løpet av sommeren eller høsten 2023." er bortkastet tid og latmannsarbeid, men ikke denne. Dere har tydeligvis jobbet med de nye arrangementene, og flere av låtene synes jeg faktisk er blitt forbedret.

- Åh, så godt å høre, takk takk! Det skyldes nok at vi hadde så mye tid til disposisjon.

Vi jobbet med låtene hver dag, for vi hadde uansett ikke noe bedre å ta oss til, og vi ville gjøre dem så bra som mulig. Og det var en utfordring for meg vokalt sett, for uansett hva jeg gjør, så vil jeg alltid bli sammenlignet med Mark. Men jeg har vært i dette bandet lengre enn Mark noen gang har vært, og jeg var involvert i låtskrivinga helt fra bandets første måneder. Jeg og Joolz skrev låtene her inne, og jeg sang på de fleste demoene, og så hørte Mark på det jeg hadde gjort da låtene skulle spilles inn i studio for skivene.

- Du var bare tenåring på den tida?

- Ja, jeg var vel 17-18 år gammel, og spilte inn disse låtene på en gammel 8-spors opptaker.

Men det gjør at jeg føler et visst eierskap til disse låtene, og jeg er helt komfortabel med å ta vokalen på dem nå. Og jeg føler at vi klarte å gjøre dem på riktig måte nå.

- Men dere er også i gang med nyskrevne låter til en ny studioskive?

- Ja, det skjer absolutt. Vi var i studio i november, og vi er på stadiet hvor vi har gjort pre-produksjon på 10-12 låter, og vi er veldig fornøyde med hvordan det låter. Arrangementene er klare, så jeg håper at vi skal klare å få den ut i løpet av sommeren eller høsten 2023.

- Har dere klart å bevare bandbesetninga gjennom pandemien etter to år uten inntekter fra konserter, og sikkert ikke mye fra platesalg og streaming heller?

Mange musikere har jo blitt nødt til å få seg en vanlig jobb i løpet av disse årene.

- Jada, vi er de samme fem. Vi gjorde noen streaming-konserter i 2020 og i fjor, og den skotske regjeringen hjalp oss med økonomisk støtte. Men ja, det var en tøff periode for oss, både personlig og for bandet. Ikke bare for oss, men alle musikere hadde problemer da. Det jeg savnet mest av alt, var å spille konserter.

Man aner ikke hvor mye noe betyr for en, før man ikke har det lenger. Det skremte meg rett og slett. Livestreaminger var en fantastisk måte å opprettholde kontakten med fansen på. Det var det nærmeste vi kom til å spille konserter.

Det følte litt rart å opptre for et kamera, men samtidig veldig tilfredsstillende. Vi visste jo hvor mange som så på, vi kunne se når de logget seg på, og de la igjen kommentarer som oppmuntret oss veldig. Fansen var jo i samme situasjon som oss – i isolat hjemme hos seg selv. Ingenting er som å spille ekte konserter, men dette var et greit substitutt.

- Så når fikk dere faktisk spilt deres første post-pandemiske konsert?

- I august i fjor (2021), da gjorde vi en festival i England ved navn Stonedead Festival.

Det var helt fantastisk å stå på en scene igjen og opptre foran mennesker. Jeg ble faktisk skikkelig følelsesladd, det var vår første konsert på nesten to år, siden den turnéen jeg nevnte med FM og Dan Reed i 2019. Det å se folks ansikter, å se deres reaksjoner på låtene vi spilte – det var helt overveldende for meg.

- Jeg tror alle følte det litt på samme måte etter så lang tid, Dante. Både fans, media og artistene. Vi får runde av, men vi holder kontakten og kan snakkes igjen når den nye skiva deres er klar.

- Ja, la oss gjøre det, kompis!

Forhåpentligvis er verden et lysere sted innen neste sommer, og at vi kan komme tilbake til Norge og spille for dere igjen da.

NRM 6-2022 43

Hammers Of Misfortune Et lite stykke Norge Å kalle Hammers Of Misfortunes reise i undergrunden ensidig musikalsk er å ta hardt. Når bandsjef John Cobbett nå gir ut «Overtaker» på egenhånd, er det en heftig thrash metal skive, sterkt inspirert av norsk prog. Og thrash fra Kolbotn.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: AARON COBBETT

- Som fan av både gammel thrash metal og Hammers Of Misfortune ble jeg slått i bakken av «Overtaker», en særdeles tøff skive. Derimot ser jeg vel for meg at fans av de seks første platene kanskje setter kaffen i halsen ved første gjennomhøring.

- For det første må jeg takke for komplimentet, for det andre må jeg spørre hvilke fans? Det er jo folk der ute som liker det vi gjør, men det er umulig for meg å vite hva folk tenker. Altså, jeg bare trekker et tilfeldig eksempel, men la oss si du er hovedmannen i Eyehategod, da er ditt liv i midten av Eyehategod-universet og alle henvendelser kommer til deg.

Gjør du så feilen og googler deg selv, får du bekreftelsen på at du er senteret i Eyehayegod-universet. Så leser du kommentarene på sosiale medier som kom til Brasil: ‘Kom hit, kom dit’. Og kommer du dit, så er dessverre en sannsynlighet for at det ikke kommer flere enn de som har skrevet kommentarene. Jeg skriver musikk jeg synes høres kul ut, og at noen i det hele tatt liker det er gøy, men akkurat hvor mange og hvilken skive de liker best er vanskelig å si.

- Nå har du sluppet to låter fra «Overtaker», sjekker du tilbakemeldingene på disse?

- Jada, jeg gjør jo det. Og det er jo noen positive kommentarer, men generelt veldig få kommentarer. Vi er et lite underground band, vi er ikke Amon Amarth og det har vi heller ingen ambisjoner om å bli, hehe. Vi har jo noen fans og noen av dem kjenner jeg. Det er vanskelig å si om det er hundre eller titusen som vil sjekke ut skiva. Vi får sjelden mange avspillinger, det er vel det eneste jeg vet.

- Etter «Dead Revolution» fra 2016 valgte John og hans samboer og keyboardist Sigrid Sheie å bosette seg i Rocky Mountains og en fremtid for Hammers Of Misfortune lå egentlig ikke i parets planer.

- Poenget var å komme seg vekk fra San Francisco. Ifølge New York Times er det et av Amerikas verste steder å oppdra barn. Det begynner før skolen. Da junior var ett år begynte vi å rådføre oss om hvilke førskoler vi burde sende ham på. Svarene vi fikk var nedslående. ‘Begynte dere ikke 44 NRM 6-2022

å sjekke dette mens hun var gravid? Begynne dette arbeidet når barnet er ett år? Glem det!’ Skulle vi funnet noe ville det koste det samme som å sende et barn til college. Og dette er bare begynnelsen. Vi ønsket oss et sted hvor han kunne klatre i trær og leke ute. Guttungen har stått på ski siden han var tre, og det var dette vi søkte etter. Har dere fått snø enda?

- Da vi snakker sammen en fredag i begynnelsen av november har det vært 10 grader og regn i et par uker, og vinteren ser ut til å være et stykke unna.

- Den nærmeste puben her er en skihytte. Og det er kun innbyggere som går dit, ingen turister, hehe.

- Høres like sentralt ut som der jeg bor.

- Ja, jeg liker det sånn. Jeg skulle svært gjerne besøkt Norge en dag.

Selv om jeg antagelig er kortere enn folk flest der, haha. Jeg har aldri spilt der heller. Men samboeren min, Sigrid, er jo av norsk slekt. De kom over hit rundt 1900. Hun heter Sheie, men deres opprinnelige navn var Skeie.

Jeg mener de kom fra Grimstad, og Sigrids tippoldefar het Torkel. De bosatte seg på Long Island og startet en skifabrikk. Deretter bosatte de seg i Minnesota. Minnesota-vikingene, hehe.

- De siste timene av 2021, altså nyttårsaften, fikk John for seg at musikken han hadde laget det siste året kanskje kunne bli til et Hammers Of Misfortune album.

- Det var etter at Jamie kom på banen. Hun spilte jo bass og sang på «The Locust Years» tilbake i 2006, og det begynte å ligne mer på Hammers. Men la meg ta deg med litt tilbake i tid. Jeg begynte å lage musikk ala det vi gjorde på «17th Street» og «Dead Revolution». Klassisk hardrock i stil med Priest og Scorpions blandet med Yes og Deep Purple.

Saken var at det ikke var bra. Jeg prøvde å lage en Hammers skive, men feilet. Samtidig skrev jeg thrash metal, og den skriveprosessen hadde en fin flyt. Ideene bare rant ut, og det var veldig gøy. Sigird sa det hørtes ut som Hammers, men jeg var skeptisk siden det var så kjapt. Jeg gikk noen runder med meg selv før jeg da på nyttårsaften innså at dette måtte bli til Hammers Of Misfortune. Opprinnelig var dette musikk til et thrash metalprosjekt jeg hadde med Blake Anderson. Han var på opptrening etter en motorsykkelulykke og kunne ikke spille, og jeg nevnte at dette thrashnorwayrock.net

prosjektet nå var dødt og hva det nå var tiltenkt, og spurte om han fortsatt ville spille låtene når han ble frisk. Heldigvis var svaret umiddelbart ja. Da dette nå ble Hammers Of Misfortune betyr dette en ny vinkling på prosjektet.

Jeg måtte arrangere harmonier, tenke hammondorgel og skrive tekster. I motsetning til Vhöl og Ludicra, hvor de andre medlemmene skriver tekster, er det min jobb her. Nå skrev heldigvis Jamie halvparten av tekstene, så da gikk jo den oppgaven ganske kjapt.

- «The Locust Years» er min favoritt av Hammers Of Misfortune, men det er en ganske så annerledes plate. Veldig klassisk hardrock. Senere ble Jamie med i Sabbath Assembly. Hvordan var det å få slengt dette materialet i trynet når man melder sin tilbakekomst?

- Vi har hele veien holdt kontakten og en dag spurte hun om jeg hadde noe musikk liggende. Joda, jeg har jo noe thrash jeg jobber med, har du lyst til å høre det? Det ville hun. Og dette her er kjappe saker, så jeg forventet ikke mye respons fra den kanten. Men responsen kom den, og det i form av vokaldemoer. Jeg ble litt blåst av banen. Men det var fett, ok, skal vi prøve en låt til? Og sånn jobbet vi. Hun ga virkelig alt. Hun jobbet i en matforretning under pandemien, og var virkelig lei. Vet ikke hvordan det var hos dere, men her var jo disse personene de ekte heltene. Hva med et lønnspålegg og ikke bare medlidenhet, disse sto jo virkelig i det. Det er jo greit nå i ettertid, men på den tiden visste man jo ikke utfallet av pandemien. Folk hamstret jo dopapir og det var ville tilstander. Hun var virkelig frustrert. Hun trengte nok denne typen metal.

- Jeg synes hun minner meg litt om Dawn Crosby fra Detente.

- Jaha, de har jeg ikke hørt. La meg sjekke Metal Archives. Hmm, dette var interessant, de må jeg sjekke. Takker for tipset. Da vi begynte å snakke ba jeg henne sjekke ut Messiah Force før hun begynte å spille inn noe.

- Javel? Nå må jeg sjekke Metal Archives, for de kjenner ikke jeg til.

- De er fra Canada og ga ut en plate, «The Last Day». Vokalisten het Lynn Renaud. Du må sjekke den skiva, den er rå. Jamie likte den også godt. Hun hadde så klart sin stil og ideer, men utviklet dette for hver låt vi lagde. Plata har hun sunget inn på vaskerommet i huset sitt i Texas.

Vi møttes aldri i et ordentlig studio.

- Slik du fremstiller bandet, høres det mer ut som et musikalsk kollektiv fremfor et tradisjonelt band.

- Vanskelig å si. I mange år var i et band med tradisjonell line-up som spilte live. Fem seks personer som spiller sammen konstant, det er jo sånn jeg har vokst opp med at et band skal være. Nå har jeg jo flyttet langt vekk fra Bay Area, til Montana, og innser at om jeg ønsker å gjøre noe i en tradisjonell bandsetting vil ingenting bli noe av. Ingen av medlemmene som spilte på «Dead Revolution» har blitt

norwayrock.net

sparket. Da jeg spurte dem å spille på denne svarte eksempelvis trommis Will Caroll, som også spiller i Death Angel og Scarecrow, at han fikk dekket sitt thrash metal-behov i de to bandene. Grunnen til at han spilte med oss var jo nettopp at vi ikke spilte thrash. Fullt forståelig det. Det samme med vokalist Joe Hutton. Han prøvde, men dette var ikke hans greie. Han ba meg ta kontakt igjen når jeg skriver noen seige melankolske låter, hehe. Jeg jobber med ny skive nå, og for alt jeg vet kan begge disse medvirke på den, ikke godt å si. Blake blir i hvert fall med og helt sikkert Jamie, men det kan jo være Will spiller noen låter og Joe synger noe. Eller kanskje John Arch, hvem vet, hehe.

Når man jobber på måten jeg gjør nå kan hvem som helst egentlig være med, alt du trenger å gjøre er å spørre. Og til nå har de flest sagt ja. Under pandemien lærte jo alle seg å jobbe digitalt uansett. Spørsmålet ditt er godt, og svaret mitt er at jeg er usikker på hva et band og line-up egentlig er lenger.

- Du har jo med Mike Scalzi fra Slough Feg på gjestevokal igjen. Han var jo medlem i bandet da dere ga ut de tre første platene.

En fantastisk hyggelig og morsom skrue.

- Ja, Mike er herlig. Vi har vært venner lenge og har hele veien snakket om å gjøre noe sammen en dag. Jeg sendte ham noen låter og tekster og han var ikke sen om å sende tilbake noen vokalspor. Igjen, i den digitale verden er det ikke noe problem å få med seg folk.

- Jeg forstår det dithen at trommeslager Blake og bassist Frank ikke er folk du kjenner fra før?

- Jeg hadde aldri møtt dem. Som nevnt bor jeg i fjellene i Montana uten folk i nærheten, så uansett hvem jeg skal spille med er det folk som bor langt vekk. Så da begynte jeg å tenke på hvem jeg ville ha med på disse låtene. Og Blake var min første tanke, jeg virkelig elsker trommingen hans, noe jeg har gjort lenge. Og jeg søkte ham faktisk opp på Metal Archives for å se hva han har gjort. Og det ledet meg til Vektor og jeg kjente faktisk bookingagenten deres, som fikk satt meg i kontakt med ham.

Jeg ringte og introduserte meg og det viste seg han kjente godt til Vhöl og ville veldig gjerne jobbe med meg. Jeg var virkelig overveldet, og innså at nå kunne jeg skrive hva som helst, denne mannen er uansett kapabel til å spille det. Han bor i Chicago og vi jobbet frem låtene med å sende riff og programmerte trommer frem og tilbake. Da det var dags for innspilling, dro jeg til Chicago hvor vi spilte inn trommene

på fire dager. Vi spilte derimot aldri sammen.

Han duret gjennom låtene i hele takes, så tok jeg med sporene hjem til Montana hvor jeg la på gitar. Våre neste planer er at han kommer til Montana, så skal vi rigge opp og jamme sammen her. Så neste plate kan man jo da si blir laget litt mer tradisjonelt, det er i hvert fall målet. Når det kommer til Frank så spiller han bass på to av låtene, og har spilt med Blake i Vektor.

- Etter to plater på Metal Blade blir «Overtaker» gitt ut av deg selv.

- Det stemmer, Metal Blade var ikke interessert. De hadde opsjon på en tredje plate, men valgte å avstå dette. I praksis så fikk vi altså sparken fra Metal Blade, hehe.

- Uten å virke spesielt lei deg, for det er det vel uansett et gedigent plaster på såret at Cruz Del Sur gir ut «Overtaker» på vinyl?

- Vi var jo teknisk under kontrakt med Metal Blade, men da de ikke en gang ville høre demoene bestemte jeg meg for å gi det ut selv. Jeg er jo vinylsamler og begynte å sjekke mulighetene for å gi det ut på vinyl. Tanken er jo at jeg har kostet på innspillingen selv, hvorfor skal noen høste all frukten av det? Men så er det et faktum at jeg ikke har peiling på hvordan man gir ut vinyl. Grafikken, trykk, distribusjon og all infrastruktur rundt en vinylutgivelse. Jeg trengte noen til å lisensiere utgivelsen, og Cruz Del Sur viste interesse for dette. Jeg har trykket tre hundre CDer selv, som i dag er veldig enkelt og billig. Disse legger jeg ut på bandcamp og har med på konserter når jeg spiller med Ludicra.

- Årets siste magasinutgave er tid for å oppsummere året vi legger bak oss. Hva er dine musikalske høydepunkter fra 2022?

- Spirit Possession. Daeva, hvor Frank Chin spiller bass. Han spiller jo også i Crypt Sermon og Eternal Champion. Nye Nekromantheon, men den kom vel i fjor. Og forrige Nekromantheon. Det bandet er alltid suverent. Et annet norsk band jeg digger er Condor, veldig synd de har lagt opp. De har den ville thrash-energien som virkelig har inspirert meg. En del Kolbotn band har denne energien, og det har absolutt hatt innvirkning på «Overtaker». Wobbler er også et norsk band jeg liker godt, jeg hører jo på så mye forskjellig.

Og jeg har ikke helt oversikt over om alt kom i år, men Phantom Spell har jeg spilt mye. Også et norsk band jeg fant på bandcamp nylig, tror de heter Wzard. Norge har veldig mye bra prog.

Er det noe i vannet deres?

NRM 6-2022

45

White Spirit

Gjenoppstått fra de døde Britiske White Spirit var et lovende band som fikk surfe litt på NWOBHM-bølgen, men det ble bråstopp og fullt forlis i 1981, og siden hørte ingen mer fra bandet før nå. Plutselig dukket det opp et nytt album på sensommeren ved navn “Right Or Wrong”. Med til historien hører det også med at ingen ringere enn Janick Gers også var innom bandet i sin tid, noe de fleste Iron Maiden-fans sannsynligvis har kjennskap til, og er sannsynligvis en av grunnene til at bandnavnet White Spirit fortsatt huskes blant den mest ihuga metal-fansen. Uansett var dette et mysterium som var verdt å sjekke ut og vi tok en liten prat med to av bandets gamle medlemmer, Malcolm Pearson og Mick Tucker for å finne ut av det.

TEKST: PÅL J.SILIHAGEN

- Hyggelig å kunne ta en prat med dere, Malcolm og Mick. Håper alt står bra til. Kan dere fortelle litt om hvordan og hvorfor dere har vekket White Spirit til live igjen, og ikke minst hvorfor tok det 42 år å gi ut oppfølgeren til debuten deres?

Malcolm: - Vel, det første albumet kom ut i 1980 og vi forlot plateselskapet MCA da de ikke ville i samme retning som oss. Janick Gers forlot også bandet og ville gjøre andre ting. Vokalisten vår, Bruce Ruff, ville ikke forlate Nord-England og satse videre. Så det var mange endringer og hindringer som gjorde det vanskelig å lage oppfølgeren til debuten. Vi andre flyttet til London og lette etter nye bandmedlemmer. Vi fant Brian Howe (som senere sang med bl.a Bad Company og Ted Nugent) og Mick (Tucker) selvfølgelig. Da hadde vi et nytt fullverdig band igjen. Så vi skrev sanger, satte sammen et album og fikk spilt inn en demo med ti låter. Og på det stadiet stoppet hele prosessen opp med plateselskapet.

Bandet var mer eller mindre i oppløsning, Mick dro for å gjøre andre ting, og det samme gjorde Brian. Demoen lå og samlet støv helt til 2020. Da kom pandemien, og jeg fikk en telefon fra Mick, jeg hadde vært ute av musikkbransjen i mange år, mens Mick har hatt en stor karriere med Tank og andre ting. Men vi har holdt kontakten opp gjennom årene, og han ringte egentlig for å fortelle at Brian hadde gått bort. Vi begynte så smått å snakke om demotapen vi lagde i 1981/82, og Mick spurte om jeg visste hvor den var. Da svarte jeg nei, de er sikkert forsvunnet for lengst, men jeg har sikkert en kopi, for jeg pleide å kopiere opp alt vi gjorde. Men jeg hadde ingen ide om hvor den kunne være. Da sa Mick at jeg skulle slå på tråden hvis jeg fant den. Og jeg fant den, og det var slik det hele startet med å fullføre oppfølgeren til debuten.

- Ganske utrolig at dere kom på denne ideen så mange år etter, men hvordan brukte dere denne demoen? Jeg har hørt gjennom skiva flere ganger, og hvordan fikk dere til å bruke noen av de

46 NRM 6-2022

originale vokalsporene med Brian Howe?

Mick: - Jeg brukte noen MP3-filer fra demoen og la på noen gitarspor for å få det til å låte litt bedre, så sa jeg ‘Hva med litt bass?’. Deretter fikk jeg en venn til å legge på litt koringer. Så sa karen fra plateselskapet at han skulle prøve å legge til noen samplinger for å få blant annet trommene til å høres litt fyldigere ut. Vi kjøpte et eget program for å få til det, og så fikk vi også fjernet gitarene fra den originale demoen og den opprinnelige bassen. Da spurte jeg om vi ikke bare kunne fjerne vokalen fra demoen og bruke den. Da sa han at han skulle prøve, men at det ville bli virkelig vanskelig. Men det gikk, så da kunne vi spille inn alt på nytt og bruke vokalsporene fra Brian.

- Høres ganske utrolig ut, men alt er nesten mulig å få til i dag med data. Det er jo “Right Or Wrong” tydeligvis et godt eksempel på.

Men hvordan fikk dere på plass ingen ringere enn Jeff Scott Soto som gjestevokalist?

Mick: - Før vi begynte med hele prosessen med å spille inn alle instrumentene på nytt, spurte Malcolm meg om hvem jeg ville ønsket å ha med som gjestevokalist, og jeg svarte Jeff Scott Soto. Da sa Malcolm; ‘Hvem er det?’

Malcolm: - Jeg hadde ingen ide om hvem det var.

Mick: - Jeg dro frem den svarte boka mi med alle kontaktene i og startet å ringe rundt de jeg ønsket å ha med. Når det gjaldt trommene ønsket jeg meg Ian Paice, men han var opptatt. Men jeg fikk tak i Russell Gilbrook (Uriah Heep), og han ville gjerne bidra. Vi fikk som sagt også med Soto, og han sa ja da han fikk høre utdrag fra sporene. Enkelte vokalpartier var umulig å bruke da det var dårlig lyd og flere effekter som ødela mye av lyden, så vi måtte ha ny vokal på noen av låtene.

- Malcolm, du nevnte at dette ikke ville ha skjedd om det ikke hadde vært for pandemien …

Malcolm: - Det var på en måte heldig for oss selv om pandemien var forferdelig for mange med dødsfall og isolasjon, men for oss var det litt

norwayrock.net

flaks og det datt litt rett ned i lommene våre da flere av musikerne ikke hadde noe å gjøre. De lette etter noe å gjøre, og vi brukte rett og slett det enkle prinsippet om å spørre folk om de ville være med på dette.

Og uansett hvem vi spurte, så sa alle ja med en gang de hørte låtene.

Deretter ble det fart på sakene med å spille inn alt på nytt.

- Mick har vært aktiv musiker iblant annet Tank helt siden 80-tallet, men hva med deg, Malcolm? Du sier at du har holdt deg unna musikkbransjen siden 80-tallet. Var det bare telefonen fra Mick om de gamle låtene som skulle til for å få deg tilbake i bransjen?

Malcolm: - Etter White Spirit holdt jeg forsåvidt på med musikk, men i en litt annen genre. Jeg lagde en del musikk som ble brukt til tv, radio og slike kommersielle ting, men jeg likte egentlig ikke å gjøre det og gikk lei.

Så jeg pensjonerte meg fra bransjen da jeg hadde familie og bedrift å ta hensyn til. Men etter noen år ringte manageren til The Sweet meg og lurte på om jeg hadde lyst til å være med på turné, og jeg sa nei. Det er ikke aktuelt. Bra band, men det er ikke meg i det hele tatt. Men jeg ble overtalt og vi hadde en fin tid, men det passet som sagt ikke meg, så det ble med den ene turnéen. Jeg syntes ikke det var så morsomt å spille sanger andre hadde lagd. Så ble det fullt fokus på familie og oppdra unger. Etter hvert flyttet vi også til Frankrike og det er der vi er nå. Og i 2020 fikk jeg den “forferdelige” telefonen fra Mr. Tucker.

- Godt å høre at dere har en spøkefull tone med hverandre, men hvordan føltes det å fullføre dette albumet, spesielt siden Brian Howe var en stor del av det men nå er borte?

Mick: - Da vi spilte inn albumet på nytt fikk vi gjort om på en del av versene og strukturen på låtene også. Vi beholdt de originale vokalpartiene og gitarriffene, men vi prøvde å sette det sammen på en riktigere og bedre måte. Flere av gitarsoloene måtte også lages på nytt, men selve grunnmuren og ideen fra demolåtene beholdt vi.

Malcolm: - Den opprinnelige demoen og måten låtene var strukturert var ikke helt riktig på alle stedene, så etter at vokalen var tatt ut så kunne vi spille inn alt på nytt og flytte på partier slik at det stemte bedre med slik det egentlig var ment å være.

- Sammenlignet med debuten deres høres det annerledes ut, selv om det fortsatt uten tvil er mye hard rock og litt metal i lydbildet.

Malcolm: - Det er ingen tvil om at debuten hadde et mye råere lydbilde, eller var mindre raffinert om du vil, og trommeslageren vår den gang lagde flere av melodilinjene, ikke Bruce. Men vi hadde våre begrensninger i bandet den gangen, og det låt som sagt litt begrenset.

Janick har en helt spesiell måte å spille på. Men med Mick så flyter det bedre med keyboardet og han har masse kraft i tillegg. Han har alt som gitarist og det bare passer sammen med låtene. Som hånd i hanske.

Derfor har låtskriverprosessen endret seg også. Vi har blitt eldre, klokere og forhåpentligvis smartere. Men vi har vokst opp og har også hatt mange forskjellige inspirasjoner. Mick liker Journey-ting og blues som Eric Clapton og Rory Gallagher, mens jeg kommer fra en mer klassisk retning som Rick Wakeman og lignende organister/keyboardister. Det blir en god miks til sammen.

- Men hvor går veien videre herfra? Har dere store planer for White Spirit?

Mick: - Vi har allerede startet med det neste albumet og har skrevet ti låter. Vi kommer også til å gjøre noen konserter neste år. Vi har akkurat gått til førsteplass i Japan, så vi planlegger å dra dit også. I tillegg planlegger vi en live-DVD, og så blir det noen festivaler neste sommer.

- Nummer 1 i Japan? Jøss, det er jo utrolig kult.

Malcolm: - Ja, på Amazon. Ikke dårlig for en gjeng med gamlinger.

På det nye albumet vil det låte enda litt røffere, det blir en slags miks av begge de to andre platene. Vi har også spilt inn noen av de gamle låtene fra første skiva på nytt og det låter veldig bra, men det er noe for fremtiden. Vi er på saken.

- Helt til slutt, hvordan var det å være musiker og artist på 70- og 80-tallet? Det var vel litt andre tider den gangen?

Malcolm: - Du brydde deg ikke om noe annet enn å spille og reise rundt. Du hadde egentlig ikke tid til å drikke, spise og sove så mye, men tiden gikk til å kjøre til neste spillejobb og ikke minst holde konserter. Vi

norwayrock.net

hadde konserter hver dag og det ble ikke tid til så mye annet. Vi møtte alltid andre band på diverse steder slik som bensinstasjoner for eksempel.

Både gamle og nye band. Det var fortsatt en del 60-tallsband som fortsatt turnerte. Jeg husker spesielt et sted hvor vi spilte i Blackpool som het Norbreck Castle og vi pleide å møte Saxon på parkeringsplassen. Da tok vi oss en kopp te og snakket sammen. Ikke akkurat veldig rock ‘n’ roll.

- Hva med deg, Mick? Du har vært med i Tank i en mannsalder nå.

Mick: - Ja, jeg startet med “This Means War” og siden har det blitt ni album og mange konserter og turneer. Vi holder fortsatt på og vi har et nytt album som sannsynligvis kommer neste år. I tillegg blir det en stor turné i USA neste år, så vi holder det gående.

- Jeg må bare spørre om en ting når det gjelder Tank. Alt lå til rette for at bandet skulle bli virkelig stort, men det tok aldri helt av. De gamle skivene har høy status er klassikere innen NWOBHMgenren og de låter langt bedre enn mye annet fra samme epoke. Var det plateselskapet som ikke satset som var årsaken til at dere ikke oppnådde den store kommersielle suksessen, eller var det andre faktorer, Mick?

Mick: - Det var helt klart managementet. De lurte oss, og ja, vi kunne blitt et stort band, men det skjedde ikke.

- Så det var altså noen likhetstrekk med historien til White Spirit?

Malcolm: - Ja, bortsett fra at vi ikke hadde noe management. Vi spilte aldri utenfor Storbritannia. Albumet vår ble spilt i Japan og over hele Europa, men vi fikk aldri spilt noe sted utenfor landegrensene. Vi var unge og vi visste ikke bedre, så enkelt var det. Sånn er livet, man må bare gå videre.

Mick: - That’s rock ‘n’ roll.

- Så alt var ikke bedre før med andre ord. Det er annerledes i dag for deres del?

Malcolm: - Helt klart, det er helt annerledes nå, og vi har fått gjort ting på vår måte nå, slik det egentlig skulle vært gjort tilbake den gangen. Og så har vi lagt til litt ekstra på toppen av det hele med gjesteartistene. Alle er klare for å fremføre dette live, og jeg fikk faktisk akkurat en telefon fra Russell mens vi snakket her, men jeg ringer han opp senere. Vi gleder oss til å spille på festivaler, dra til Japan. Jeg har aldri vært i Japan, men det har Mick med Tank.

- Gamle og nye fans kan altså forvente seg både litt fra gamle dager, men også nye låter. Det høres spennende ut og forhåpentligvis kommer dere på en visitt til Norge også. Da takker jeg så mye for praten og lykke til videre med White Spirit.

Malcolm og Mick: - Takk det samme, vi kjører på med det vi har og vi tar gjerne en tur innom Norge. Mens vi har snakket sammen nå så har jeg fått tre telefonsamtaler, blant annet fra det amerikanske managementet, så det skjer forhåpentligvis spennende ting fremover.

NRM 6-2022

47

EKTE HUSM 48 NRM 6-2022

norwayrock.net

MANNSKOST norwayrock.net

NRM 6-2022 49

Hver dag får man servert virus, krig eller annen elendighet. Etter trettifem år som band er ikke bødrene Donald og John Tardy spesielt oppdatert på hva som rører seg av ny musikk, men verdens problemer får de med seg, noe som gjenspeiler tittelen på veteranenes ellevte plate «Dying Of Everything».

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: TIM HUBBARD

Det er snart seks år siden sist Norway Rock Magazine snakket med trommeslager Donald Tardy. Den gangen ga bandet ut sitt selvtitulerte album og det var enda noen år til verden stengte ned. Etter gjenåpningen har ikke bandet ligget på latsiden. Denne gangen blir vi oppringt fra turnebussen som har stoppet på en parkeringsplass i Louisiana. Og denne gangen har Donald tatt med seg storebror og vokalist John i samtalen med Norway Rock.

- Vi spilte i Dallas i går og er på vei til Atlanta. Så nå sitter vi her på parkeringsplassen og venter på at hotellet skal bli klart for innsjekk. Dette er den fjerde USA-turnéen vår etter at verden åpnet, og vi var vel spilt nitti konserter til nå. Vi var på turne med Black Label Society da verden stengte ned, og vi tok opp igjen den turneen ett og halvt år senere. De var ett av de første banda som satte i gang med turnévirksomheten igjen, og inviterte oss til å fullføre planene. Så ble det en runde med Decibel Magazine, og en egen østkystturné, og nå etter fem måneders turnépause er vi på tur med Amon Amarth.

- Det er stort sett Donald som gjør intervjuer, og er den som lar saksa gå mest, mens John kommer inn med noen betraktninger innimellom. Det er jo interessant å vite hvordan svenskene behandler de amerikanske veteranene.

- De er helt fantastiske. Vi er gode venner. Vi turnerte med dem tilbake i 2009 i Europa, og det la grunnlaget for et godt vennskap.

- Det er jo litt artig at de har to legendariske death metal band som support på denne turnéen. Dere og Carcass.

- Ja, er de ikke heldige?

- Nja, jeg tenker vel det er verst for dem å spille etter dere.

- Haha ja. Jeg beklager på vegne av alle band som blir store nok til å headline. Headlining er ikke veien gå. Vente hele kvelden, spille sent når du kanskje allerede har hatt tre fete band på scenen før deg, hehe. Denne pakka her er virkelig fet.

- Det ideelle hadde vel vært at «Dying Of Everything» hadde vært ute før turnéen, hva slags setlist kjører dere nå?

- Vi plukker alltid ut låter vi føler passer turneen vi er med på. På denne turnéen vet vi at Cattle Decapitation kjører på med full spiker og et sinnssykt basstrommetempo, Carcass kjører klassisk death metal, men har også en del blastbeats. Vi har valgt det vi kaller ekte Obituary husmannskost, midtempo groovy death metal. Vi aner jo ikke hvor mye Amon Amarth-fansen kjenner til Obituary, så tanken var å spille låter som kan appellere til dem.

- John avslører at «Dying Of Everything» er representert på turnéen.

- At «The Wrong Time» ble sluppet som singel før turnéen var kalkulert. Så den spilles, men det er eneste nye låt på denne turen. Plata slippes 13. januar, og vil bli mer representert i Europa i vinter.

- Når Dying Of Everything» kan kjøpes eller streames i det vi entrer 2023, vil folk få oppleve det kjappeste Obituary noensinne har levert.

- Åpningslåta «Barely Alive» er utvilsomt det. Den utfordret oss alle.

Siste låta «Be Warned» er derimot ikke den kjappeste, haha. Det var slett ikke tilsiktet at det skulle bli så kjapt, vi skriver bare musikk vi liker og gjorde egentlig ikke noe nytt. Når «Barely Alive» viste seg å bli såpass

50 NRM 6-2022

brutal var det helt naturlig å putte den som åpningslåt. Det er seks år siden forrige plate, så vi ville virkelig gi folk et slag i trynet. Det skulle tatt seg ut om vi åpnet med «Be Warned», haha. Da ville folk sagt at dette er den mest dooma Obituaryskiva i historien.

- Nå skal det også sies at tittelkuttet også er blant det kjappere slaget. Hvordan står det til med Donalds trommeferdigheter, måtte det mye øving til for å henge med i dette tempoet?

- Jeg måtte det, men samtidig innså jeg at bena mine, som ikke er de kjappeste i verden, er kjappere nå enn noen gang. Jeg har ikke noe svar på hvorfor, annet enn en over tretti år lang karriere med ønske om å bli bedre, hehe. Men det er ikke godt å si hvordan det kjennes ut når denne et år etter innspillingen skal spilles live.

- Når jeg hører litt grundig på plata i forkant av intervjuet, samt ser videoen til «The Wrong Time» tenker jeg at John synger mer, og er mer variert i vokalbruken enn tidligere.

- Jeg vet ikke, jeg følger vel egentlig bare den veien musikken tar meg.

Noen ganger mer synging, andre ganger mindre. Hver plate vi gjør er en læringsprosess, og man vil jo gjerne bli bedre på det man holder på med.

Også er det jo mye solid materiale på denne plata.

- Tittelkuttet og «Torn Apart» er signert gitarist Kenny Andrews, hvordan er det å ha med han på låtskriversiden?

- Helt utrolig. Han har en litt annen innfallsvinkel enn det jeg, John og Trevor skriver. Men Ken er sulten og vil virkelig skrive, men han vil lage musikk som både vi og Obituaryfansen vil verdsette. Så da jeg og han skrev var John den første vi viste det til, og fikk tilbakemeldinger fra.

Og da kunne det gjerne være det låt altfor lystig og måtte gjøres mer Obituary. Tittelkuttet var en slik låt som måtte «Obituariseres» litt mer før den ble som versjonen som foreligger på plata. Og vi er veldig stolte av hvordan den ble.

- John ler av hvordan han fremstilles.

- Det er ofte små justeringer som skal til for at det blir et produkt man blir stolt av, og det er det viktig at man er. Og «Torn Apart» ble også killer.

norwayrock.net

Dagens besetning er den mest stabile i bandets karriere. Ken er bandets ferskeste medlem og har vært med i ti år. John virker nesten litt overrasket.

- Herregud, det føles som fem. Det er helt sprøtt. Og Terry har spilt bass med oss i femten år. For enkelte band er jo dette en hel karriere. For oss er det seneste halvdel. Dette viser bare hvor lenge vi har eksistert og hvor gamle vi er, haha.

- Den lange karrieren kan kanskje godgjøres med et par «friår» hvor verden var stengt ned. Og akkurat det gjenspeiles i platas tittel.

- «Dying Of Everything» var en av flere idéer vi arbeidet med, men på bakgrunn av hva vi akkurat hadde gjennomgått, samt et blikk på verdens generelle tilstand, så var det et lett valg. Det virker som om denne tittelen får et nytt liv hver eneste dag. Enten er det nytt virus, vold, krig eller andre kriser du får servert.

- Obituary var ivrige på livestreaming under pandemien, og spilte alle de tre første platene i sin helhet, fordelt på tre kvelder, i tillegg til at de også har gjort et sett med mer obskure låter. Selv om bandet har gjort nitti konserter etter gjenåpningen, fortsetter de å gjøre livestreaminger.

- Ja, mange har stilt oss det spørsmålet.

Men vi investerte i utstyr til å gjøre dette, både kameraer og software. Det er fortsatt folk som venter på at Obituary skal besøke deres del av verden og jeg synes det er fett at de kan bli med oss i studio eller på øvingslokalet og se oss agere som en haug idioter. John skyter inn; - La oss si Slayer hadde gitt fans muligheten til å invitere folk i studio eller på øvingslokalet for tjue år siden på denne måten, jeg hadde kjøpt billetter tvert. Det er fortsatt mange steder vi ikke har spilt, og det er fans på disse stedene som definitivt vil se Obituary.

- Hvor mange billetter solgte dere egentlig til disse liveshowene?

- Det var folk fra hele verden som så på, men vi solgte egentlig ikke så mange billetter.

Og det overrasker meg en smule. Vi lot jo folk få kjøpe billettene to uker i etterkant og de kunne se konserten så mange ganger du ville i en måned. Vi spiller alle klassikerne vi har, og ønsker ikke folk å se det er det for all del helt greit det. Men for å svare på spørsmålet ditt, vi solgte ikke nok. Men jeg tror de som fulgte livestreamingene koste seg.

- Det kan jeg bekrefte. Jeg kjøpte selv billetter til de tre første platene, og chatten i sidefeltet var virkelig fra hele verden.

- Absolutt, og dette gjør bandet mer interaktivt som igjen gjør oss mer fokuserte og holder oss i form.

- Obituary har nå spilt inn fem plater i sitt eget studio. Under pandemien ble studioet oppgradert med oppdatert protools software og annet utstyr.

- Vi liker godt å spille inn platene selv,

norwayrock.net

men etter fire skiver var det mye utstyr som trengte en oppgradering. Vi gjør det grunnleggende som å tracke låtene før det sendes Joe Cincotta for mixing. Vi får gode tilbakemeldinger fordi vi gjør jobben lett for ham, ved å spille og synge bra. Så det er ikke så mye som må rettes opp før skiva sendes til mastring og trykk. Jeg synes han har gjort en god jobb med denne nye, og skapt en plate som låter bra.

- Dere har brukt seks år på plata.

Mange band som slipper skiver nå brukte tiden under pandemien til å flikke litt på innspillingene, som kanskje ikke satt like godt da innspillingen begynte.

- Vi har ikke endret noe etter innspilling, men vi brukte tiden til å virkelig forsikre oss om at låten var fullkommen før vi trykket record. Ofte er det sånn at man skriver en låt og spiller den inn ganske så kjapt i etterkant.

Nå la vi den bort, kanskje i ukevis, før vi igjen analyserte låten og kanskje innså den trengte en liten strukturendring. Slik var vår arbeidsprosess under pandemien. For egen del visste jeg hvert eneste trommeslag før innspilling. Alle markeringer, rundganger og hvor låten slutta satt som støpt. Johns vokal gikk også veldig kjapt og smertefritt å få på tape. Hvor ofte hører du ikke, spesielt fra unge band, at man gjerne skulle spilt litt annerledes her og der, at man var nervøs og det ble som det ble. Dette er luksusen med å ha eget studio og muligheten til å bruke tid på låtene.

Da kan man komme klokken ni om morgenen og ta en kaffe og gjøre et par trommetakes, helt uten stress. Eller at John gjør litt vokal og jeg tar meg en øl, hehe.

- Er du sånn at du husker alle trommeslag og spiller akkurat det samme live, eller blir det mer improviserte overganger og markeringer hver gang låta spilles?

- Det er et godt spørsmål, for det er litt spesielt. Når vi begynner med riff, det kan være utenfor øvingslokalet og jeg kan være langt unna et trommesett, men om Trevor kommer opp med en idé hører jeg med en gang hva slags takt det skal være og hva slags markeringer og ruller. Ofte ender det med at dette første innfallet er det låten trenger. Jeg tror nok dette er et resultat av tre tiår med komponering sammen, da føler man bare hva låten trenger. Nå vet jo alle som har fulgt oss at dette heller ikke er snakk om kjempefancy tekniske detaljer, men det sitter og låten forblir sånn hver eneste gang.

- Da vi snakket med Donald for seks år siden om «Obituary» fikk vi vite om hans frivillige organisasjon TNVR (Trap Neuter Vaccinate Return) som prøver å regulere og ta vare på Floridas store andel løskatter.

Mange av kattene har skavanker og er vanskelig å omplassere da ingen vil ha dem. Disse adopterer Donald selv. Han bedyrer at både hans egne og Floridas

”Jeg beklager på vegne av alle band som blir store nok til å headline. Headlining er ikke veien gå. Vente hele hele kvelden, spille sent når du kanskje allerede har hatt tre fete band før deg” kattebestand har det bra. Hva gjør så vokalist John i fritiden?

- Fisker.

- Donald overtar.

- Ikke gjør tabben med å ringe han under en fotballkamp eller hvis Tampa Bay Lightning spiller.

- Hvordan ligger det an med brødrene Tardys musikklytting? Er det noe høydepunkter i musikkåret 2022?

- John og jeg er nok dessverre ikke de som følger med på hva som rører seg i musikkverdenen. Det er kanskje litt flaut, men vi gamle gubba er fastkjørt i det gamle vi alltid har hørt på. Når jeg setter meg ned for å høre på en plate blir det som regel «Holy Diver» (en plate han nevnte som favoritt i forrige intervju også. Journ anm). Men av nyere ting er seneste Carcass dritfet. Og nye Amon Amarth har jeg jo naturligvis hørt noen låter fra nå, og det virker veldig bra. Det er jo veldig mange unge lovende band, men de oppdager vi gjerne først når de turnerer med oss, som for eksempel Powertrip eller 200 Stab Wounds. Spesielt de to bandene trekker jeg frem fordi de er så tunge og groovy. De spiller gammelmannsmusikk. Veldig mange band overgår jo hverandre i å spille kjappest mulig.

Eller hvor mange forskjellige rytmiske takter kan et band få plass til i en låt?

- Jeg lar meg imponere av hvor kjapt det går an spille, men jeg synes låtene mangler i denne stilen.

- Ja, det er et produkt av hva de er oppvokst med. Trommisene har tydeligvis tjuefem timer i døgnet de kan bruke til øving.

Men innimellom dukker det opp musikere med less is more-tilnærmingen til death metal, og det gjør meg stolt at noen vil føre den arven videre.

NRM 6-2022

51

STEVE VAI

Freedom an

52 NRM 6-2022

norwayrock.net

nd Friendship Steve Vai will release his shelved ‘90s rock album “Vai “Vai /Gash” /Gash” in January 2023. He wrote it within two weeks in a “stream of consciousness” in 1991 to fulfil his desire to have a particular kind of music to listen to when he was riding his Harley Davison Motorcycle with his friends. “Johnny “Johnny Gash Sombrotto” Sombrotto” was one of those friends, and he turned out to be a remarkable rock vocalist, and sings on the record. We caught up with Vai to chat about the album and who Gash was. We also couldn’t resist asking him about playing with Whitesnake at what was, probably, their final performance. norwayrock.net

NRM 6-2022

53

TEXT & VAI PORTRAIT PHOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Hello there, Anne-Marie!

- Hei, Steve! Nice to see you again. How are you?

- I am doing great. How are you doing?

- I’m doing very well. Greetings from Norway!

- Ah, thank you.

- The last time you were here, in Norway - your shoulder, you had some problems with it, I remember you couldn’t bring the Hydra guitar with you because of that. How are you doing now?

- Great [raises arms in the air]! Unfortunately, when I was making “Inviolate”, I tore another tendon, which was the second time, and I opted to wait until I finished the record, because I needed to write and record “The Teeth of the Hydra” and make the video, and that took quite a while.

It got to the point where it was failing you, and two days after I shot the Hydra video, I went and had the surgery. So, I wasn’t going to heal in time for the American tour, so we moved that to this Fall - and we’ve just finished that tour - but we still had a European tour and I wanted to do that, but there was just not enough healing time. I had only healed for about five or six weeks. I could play, but I couldn’t get my arm around the Hydra. So, I had to leave it at home. But then, when I got home from all the touring in Europe, I had two weeks to prepare for the American tour and I really wanted to bring the Hydra, but I didn’t know if I was going to be able to play it. So, I got home, and I hunched over it and was surprised and delighted that it was there. I had to work on it. For me playing that piece is a work in progress forever, because it’s a whole different kind of a brain muscle use, you know.

- That must make it more exciting for you, though.

- Yeah, it’s fun.

- Also - and I’ll just quickly ask you this before we get into “Gash” - since I last saw you, you appeared at Hellfest with Whitesnake. How did that come about?

- Well, that was easy. I kinda knew it was going to come about, a year before, because we were invited to Hellfest and I noticed that Whitesnake was going to be there. And David [Coverdale] and I talk quite a bit, you know, and of course, I can’t invite myself! I thought, well, we’ll see what happens - if David wants me to join them, I’d love to, if it worked out. And it couldn’t have worked out better because they performed directly after us at Hellfest. David invited me to do “Still of the Night”. I was very happy, and it was great fun to be with them again on that big stage, with David and the band. They sounded great, they played great. And, interestingly enough, that performance of “Still of the Night” was the last performance of Whitesnake.

- Really? I knew it was their last tour, I didn’t know that was the end of the road for them.

- Of course, you’ll have to stay tuned to Whitesnake press to see what David decides he’s going to do, but the last thing I heard, they cancelled everything after that, and that was their farewell tour. So - yeah, I don’t know. Hopefully..... David’s going to continue to be musical. He’s very musical, he’s got great instincts, so I don’t think David Coverdale will stop doing stuff, but from the press reports, they cancelled their farewell tour, and the last song performed was “Still of the Night” with me at Hellfest.

- Well, what a way to go out. If they don’t do anything else, that’s a great way to go out. Going onto Johnny Gash Sombrotto - is that how you say it?

- Yeah, Sombrod’do, New York Italian.

- I’m brought up Irish Catholic and some of us always felt a kind of connection with the Italian Catholic community in New York.

- Yeah, because they all came together.

- Exactly. But Gash - what an incredible voice. He sounds like he could be singing with AC/DC or Alcatraz. Is it true that he never sang before this recording, and how did you meet him?

- That is true, as far as I know, and I had never seen him sing before that and I knew him for a while. But he did sing Frank Sinatra style, which was odd - that was the only time i heard him sing. He made a little video

54 NRM 6-2022

”I’ve worked with a lot of extravagant, extroverted, powerful, effective animated rock lead singers. I’ve recognised the particular DNA of sorts, the psychological DNA that they all have - Gash was that and beyond” for his dad, singing a load of Frank Sinatra songs, and he sounds just like Frank Sinatra - beautiful, smooth croony voice - the whole thing. Then I would hear him sing rock’n’roll lines, and I know a rock’n’roll voice. “Wait a minute, what did you sing? Come here a minute....” and I threw him in the studio. But the way it all came about was, when I was young I was really into motorcycles, motorbikes. I used to build motorbikes, minibikes, go-carts - I was into that thing. I could never afford a real motorcycle. This was from the age of about 10 to the age of 16. And a lot of my friends and my brother’s friends, who were older, all had Harleys. Then my friend got a Harley - he actually bought my brother’s - and I just loved that Harley culture. It was a different group of people, a different dynamic, a whole different hang-out crowd, different parties. The biker culture in early to late ‘70s on Long Island was tough. There were gangs! There were rough biker gangs, like the Hell’s Angels, and then there were groups that would emerge from various jurisdictions, I think the one in my area was called “The Breed”, and that was like a motorcycle gang. And they through great parties and were just really great people. I would do my best to steal my brother’s motorcycle when I could. He had this big, giant 1200cc chopper, sixteen-over front-ends, this big chopper, and I was just a kid! But I never could really afford one. Finally, when I moved out to California and I started making some money, I got a Harley. I got a bunch of Harleys,

norwayrock.net

actually. It was my only guilty pleasure, because I was finally able to join that culture for a little while, because in California in the ‘90s there was the yuppy biker movement just emerged.

So, I started riding, and there was so much good riding in Southern California. And before that, a friend of mine that was working for me, Mark Cimino, one of his friends moved out to California, and that was John. And John has an incredible story to his life. John had been a motorcycle enthusiast his whole life, and he was riding his motorcycle, a dirt bike, along these power-lines, when he was twenty-one, and he got lost. So, he climbed the power-lines to see where he was, and the electricity arced and when through him, and he caught fire.

- Oh my goodness.

- He plummeted sixty feet onto a barbedwire fence, and he had third-degree burns over sixty percent of his body. That’s why his name was “Gash”. If you see the album cover, his body - it’s all scars, all the way - his ear is burned off completely. And his face is untouched. He survived, which is kind of a miracle, one of those things, you know. Then he moved out to California later, and I met him later, and we started riding together. The hardest thing for me to do is to try to explain what he was like - I can’t. I can rip off adjectives, but they never do justice. He was wild, he was so loveable. He was loved by all of us. He was a New Yorker to the bone. He would say things, and you’d go “What?! Did you really say that?” but then after a few minutes you’d just love him for it. It’s hard to explain. He was a daredevil par excellence.

I mean, he had a handle of his motorcycle, but he was crazy was on a motorcycle. Like, he would do things - if you look at the album and look at the back cover, the photo is of him riding down the street turned around facing backward on his back seat, flipping the bird.

He would pull wheelies on Harleys. We’d be at rallies and he’d come riding down the street in an iron cross [pose], standing on the seat.

- He sounds fantastic.

- Crazy stuff, you know! We had so much fun, so much fun. We would go on all these bike trips, all over the place. Once, what had happened was, I had this big Harley called a Full Dresser, so it had speakers in the front and the back so I had this great sound system on my Harley, and when you’re riding a big bike like that and you’re with your friends and you’re going on a trip, and you’ve got your girl on the back and you’re free, there’s a feeling, a sense of freedom. This is why bikers.... this is the unexplainable truth, there’s just a wonderful sense of independence, worthiness, and freedom while you’re riding a motorcycle, and I love that feeling, along with so many others.

And I wanted music that represented that for me. Now, there’s a lot of music that you can say - this is good biker music - and it is, but I wanted to craft - because I’m a musician and I write music, and there are rock music

norwayrock.net

sensibilities within me - I wanted to write a tailormade record for us to listen to when we went motorcycle riding.

- More personal.

- Yeah, more personal - just for us. And I did it so quick. I recorded first just a click track - I didn’t even know what the song was going to be - and would improvise a bass part, and then one or two takes on the guitar. Then I was working with this incredible drummer Tiffany Smith. I did a lot of stuff with her back before the Gash project, just a lot of kind of studio stuff, before I started working with Terry Bozzio on “Sex and Religion”.

So, I had this music, and I thought, I’ll sing on it, I’ll ruin it, because, you know, I don’t have that kind of voice. But this is just for us. I started to sing, and I’m like, I can’t sing this, this isn’t me, I don’t have that kind of voice, I will destroy this music. So, I just left it for a minute, and then I heard John. And I was like “wow!”, and I got him in there, and what came out of his mouth stunned me.

- Yeah, it stunned me as well, listening to it.

- And this was like one take, two takes, I would just tell him and he just did it, and I’m like “wow!”. So then we had this music, and we’re riding our motorcycles and enjoying it.

Then, tragically, John was killed in a motorcycle accident, and it was just devastating. I was so disheartened, you know, and I just took the whole record and threw it on the shelf and basically forgot about it for years. Then, I started listening to it again, and I’m like “Wow, I really like this stuff, there’s something organic and sincere and authentic.” And I knew that when I was doing it, I wanted it down and dirty, right in your face, no noodling guitar solos, no in-between funny, quirky bits, no overblown production, straight ahead, rock’n’roll, up your arse, in a way which induces the feeling of freedom and joy in you. That’s what I wanted, and I did it.

- You absolutely did. Hit the nail on the head.

- I can’t believe it, because I didn’t even listen to it for decades.

- Why now? Because you just picked it up and listened to it again?

- Well, I knew it was there, and every now and then I’d listen to a song, and I didn’t have it mixed, and I would always say “oh, I’ve got to mix all this” and I’ve gotta just release it one day... “Okay, maybe next year”, and it just went

on and it never seemed like the right time. I mean, if I had released that record in the ‘90s, it would just have been destroyed, you know, because it didn’t represent anything that was going on at the time, it was just a piece of meat to throw to the wolves. I was like “I don’t care if people, if the critics don’t hear this, ‘cause they’re only gonna destroy it”, so I didn’t want to subject it to that, it was too personal. “You can criticise this - here’s all my work, here’s Roth, here’s Whitesnake, here’s everything. Criticise it, but this? Just leave it alone. Matter of fact, I’m not even gonna release it.” It was weird, but I was also shaken up by losing John.

- Of course, so you wanted to protect that. I completely understand.

- So then recently, about a year ago, I started listening to it a lot, and I said “Wait a minute, this is good, I like this. It’s okay for me to like it and nobody else to like it, it’s okay.”

And I had to say that to myself, because I don’t know. You know, I think all my music should be on the radio, that’s how crazy the artist can be.

I know it’s not appropriate and I know it’s not accessible. But this record, it’s very accessible and very radio friendly. But I don’t play that radio game, it’s just too unpredictable. And expensive, you know. And I thought - if ever I release something that gets on the radio, it has to be because of the merit of the song. I never looked forward to anything like that, so when this record came out, when I decided to release this, I thought, well, every artist that has some kind of a fan base - and I’m very fortunate that I’ve developed a pretty loyal fan base through the decades - there’s a certain percentage of those fans, for every artist, that are just

NRM 6-2022

55

interested in everything the artist does, so this record would be like a little Easter Egg for them - a surprise and a delight. That’s what I like to offer surprise and delight to the fans.

- Yeah, it is very surprising, actually. But I think it will reach out beyond your fan base as well.

- That’s up to people like you, my darling (laughs).

- (laughs) I am a fan of your work also. I know you said there’s nothing quirky or anything on the record, and I agree, but “Danger Zone” reminds me a little of some of the heavier sounds of your guitar from “Bad Horsie”. Just a little.

- Just a little! There’s one track on there, I wrote all the music except one song, “New Generation”, I wrote that with Nikki Sixx. I like the whole record. I can’t pick a track, you know.

- This might be a difficult question to answer then, but if Johnny was here now, with us, and I asked him what his favourite track from the album was - which song do you think he would choose - and why?

- That’s a tough one. Hard to say - you’d get a colourful answer, that I guarantee! Maybe “Danger Zone”, that whole outro scat rant that he does I just let him loose and that came out.

- That’s one of the reasons it’s my favourite. It sounds so free at the end. He’s soaring. It’s wonderful.

- “Stay away, I’m hazardous stuff, I burn”, or something.

- What a free soul, he sounds fantastic.

- You would have loved him.

- Coming from a photography perspective, that image where he’s scarred but his face, and especially his eyes, didn’t change - there’s so much in that.

- There’s so much in them. My greatest regret, no, it’s not a regret, disappointment I guess is that, I’ve worked with a lot of extravagant, extroverted, powerful, effective animated rock lead singers. I’ve recognised the particular DNA of sorts, the psychological DNA that they all have - Gash was that and beyond, he had that in oceans, you can hear it in his voice, and my greatest regret is, even if you hear his voice, you don’t get a chance to know who he was, because you would have loved him so much.

- His voice is out there now thanks to you. Although I’ll never get to know him, I certainly get the sense of freedom that he had.

- (sighs) - I wanted to ask you about your current work, and whether we’ll see the third instalment of the “Real Illusions” trilogy. Is that something in the near future, or are you working on something else?

- Well, I started to work on that before the lockdown, and I’ve been chipping away at it for decades, you know, with the story and putting little snippets of music into the folder for it, and before the lockdown, I started working on it and I laid it all out, and I updated and completed more of the story. You know, on the first two records, you have no idea what’s going on in the story. In this one, you get the whole story. It’s a very dense record, a lot of vocals, everything’s vocals, it’s almost like a musical, so it was going to require a lot of work and a lot of people. So, when you woke up, and you’re in lockdown and you couldn’t leave the house, I had to change lanes. So, I started doing what a lot of artists were doing at the time, which was to reach out to the fans who where in lockdown with various kinds of offerings. I did some live streams, I did a series called “Alien Guitar Secrets” and a series called “Under It All”, and then I had some time to work out some odd techniques on the guitar, which I recorded and did some home videos. One song was called “Candle Power” - then I had a shoulder surgery and I couldn’t play except with one hand, so I did a song called “Knapsack”, I had the Hydra guitar.

So, I decided, I wanted to get out on tour, and I want to play and I want to play and I want to play. So, make a record that you can go out and play, so it was already starting to come together. But before that, one of the other things I did during lockdown was a solo acoustic guitar/vocal version with me singing a song called “The Moon and I” and I just did a little thing from my studio, and that was pretty well-received surprisingly.

I’ve never done a solo acoustic/vocal track. I’ve done that, but with my

56 NRM 6-2022

band. So, I was really happy with the response from that, and I decided to do something I’d always wanted to do, which was a solo acoustic/ vocal record. I still couldn’t pick up with the “Real Illusions” part 3 record, because we were still in lockdown. So, I ended up starting to record this acoustic record, and got about half-way done and then my shoulder gave out, and that’s when I had that surgery, and by the time that was done, I wanted to get out on tour and play, so I did “Inviolate” - and I still have a lot of touring to do for that - but my thoughts right now, which could change - I knew I wanted to get the Gash record out and I wanted to finish this acoustic record and get that out, but also over the last year, I’ve recorded about four hours of my orchestra music with the Metropole Orchestra in Holland and the Tampere Philharmonic in Finland. So I have that on the shelf, and I may brush up some of those recordings and release those.

- Wonderful - please do.

- But the Part 3 might come after that. That’s a long answer to a simple question, sorry!

- No, no - you’re notoriously prolific, so it’s wonderful to know all of that. Finland’s pretty close!

- I have performed in Norway with an orchestra that was put together at a Starmus Convention, which is this fantastic science and music convention.

- Are you coming back soon? You said you have a lot of touring, but you have already visited Norway on the first leg.

- Well, what I like to do is a hundred shows in America and a hundred shows in Europe including Eastern Europe. So, I did my fifty-two in America and my fifty in Europe, so now I’m going back to Europe in March - Eastern Europe. I’ll probably do some shows in Western Europe in areas that I missed, like there are some in Spain and I really want to get to places like Iceland and maybe there’s a place in Norway that I missed that we might get to. But then I’m back in America to get all the places I missed, and then South America, Mexico, then Australia, New Zealand, Asia. I’ll be busy until Christmas next year.

- Impressive. I might go to Iceland to see you then. Iceland is beautiful.

- Well, they haven’t booked it yet, I hope they do.

- Well, I hope they do too.

- I hope you can make it. Bring your camera!

- Oh yes, I will (laughs). It’s been wonderful to speak with you.

- Thanks so much, Anne-Marie, best of luck with everything - and your photography!

- Thanks, Steve - and Happy Christmas!

- Happy Holidays! Cheers!

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R

SKIVER

LYDKICK GEIR LARZEN 1. Magma - Kãrtëhl Forbløffende vitalt fra tilårskommet unikum.

2. Arena – The Theory Of Molecular Inheritance Verdens desidert beste Arenaplate er et faktum, 30 år ut i karrieren.

3. Riverside – ID.Entity Polakkene gjenvinner terreng…

4. Ledfoot – Coffin Nails …mens Tim Scott McConnell gjør sin greie bedre enn alle andre.

5. Katatonia – Sky Void Of Stars Jeg krangler med bandets veivalg.

RONNY ØSTLI 1. Hammers of Misfortune Overtaker Sinnsykt teknisk og vill thrash metal 2. Darkthrone Astral Fortress Analogt og klassisk. Og denne gangen med mellotron.

3. …And Oceans As In Gardens, So In Tombs Jøss, jeg husker da ikke disse som bra old school black metal.

Husker dem ikke som bra I det hele tatt.

4. Obituary Dying Of Everything Greit. Nå vet jeg det kommer god death metal i 2023 også.

5. She Said Destroy Succession Fjorårets sterke comeback er nå ute på vinyl.

JAN EGIL ØVERKIL 1. Elvis Presley- "Moody Blue" Gammel klassiker fikk ny oppsving på platespillernen.

2. Ganges- "The Magic Of The Brave" Den nye skiva til innflyttertrønderen er balsam for ørene.

3. Dark Horse Project- "Vol. 1" Herlig skive fra Bodøartisten Kjetil Hesten.

4. The Police- "Ghost In The Machine" Blir bare aldri lei!

5. Benjamin Orr- "The Lace" Moro å oppdage gamle skiver man faktisk aldri har hørt om, og elske de.

norwayrock.net

AMBERIAN DAWN Take A Chance – A Metal Tribute To ABBA Napalm Records 1/6 2. desember 2022 Og prisen for årets, kanskje tilogmed tiårets, mest meningsløse utgivelse går herved til finske Amberian Dawn som tydeligvis syntes det var en god idé å hylle sine svenske naboer med splitter nye metallversjoner. Det var det ikke.

Mine ører blødde kraftig igjennom avspilling (som i ærlighetens navn inneholdt mye skipping), og dette er akkurat så glatt og jævlig og dust som det høres ut som. Kanskje enda verre.

De får et høyst ufortjent plusspoeng for en forholdsvis bra produksjon, og at de faktisk ikke bare "hyller" de ihjelspilte hitsa. Ellers var dette tynn suppe gitt. Noen rundt denne idiotien må jo ha tenkt at dette var, vel - idioti, og vedkommende kan ikke ha hatt spesielt fete dager på jobb når dette arbeidet ble utført, tenker jeg. Takke meg til originalen ja, syv dager i uka. God jul.

Sven O. Skulbørstad

…AND OCEANS As In Gardens, So In Tombs Season Of Mist 4.5/6 27. januar 2023 Rundt millenniumsskiftet fikk vi fire plater fra disse finnene. Jeg har mottatt dem alle i anmeldelsesøyemed, men kan ikke huske de utmerket seg i noen spesiell retning. Derfor ble jeg litt overrasket over denne. Her snakker vi symfonisk black metal slik det låt på tampen av nittitallet. Joda, det er mye finsk over det, men bland for eksempel inn litt Covenant og Limbonic Art og dere skjønner nok tegninga. Om dette låter friskt og relevant er jeg kanskje litt usikker på, men stemningen og nittitallsfølelsen gjør at jeg koser meg veldig med denne plata. Jeg synes første singel «Cloud Heads» dekker de musikalske referansene mine godt.

Favoritter blir «The Collector And His Construct» og «Likt Törnen Genom Kött”.

Ronny Østli

ARENA The Theory Of Molecular Inheritance Verglas Music 5/6 21. oktober 2022 Ingenting skulle tilsi at andregenerasjons neo-progressive slitere ville finne en slags sonisk mirakelkur, nesten tretti år ut i karrieren. Mick Pointer og Clive Nolan har utrettelig tilvirket plater og gitt konserter under Arena-banneret siden 1995, og selv om katalogen synes fritatt rene blamasjer vitner nyere tids fonogrammer om en stilistisk resignasjon i forhold til nytenkning og progressiv higen. ”Double Vision” fra 2018 understøttet antakelsene om at Arena ville forbli et teknisk veltuftet, men irrelevant ensemble. Samtidig som kloden krummet rygg for en pandemisk mare foretok bandet et udramatisk bytte av vokalist. Ny sanger ble veteran Damian Wilson, og kvintetten tok mål av seg – formodentlig av gammel vane – å penne ny musikk. Resultatet er blitt et tiende Arena-album av opprivende kvalitet. Idet disse ord nedhamres er jeg fremdeles skaket over styrken til ” The Theory Of Molecular Inheritance”… ”Time Capsule” forlener et scenisk anslag som umiddelbart stopper deg i steget. Denne, og nesten alle andre låtforekomster, taler i klartekst om et band som graver melodisk dypere enn kanskje endog de selv har trodd seg kapable til. Uten å forråde den neoprogressive grunnvoll implementeres elementer fra moderne prog-rock og -metall; dette åpner for uforutsette berøringspunkter med Fish-frontet Marillion, underkjente High Wheel, Uriah Heep på rockeoperatokt og et band som Leprous. At Clive Nolan og kumpaner herved begår sitt livs mørkeste og vakreste løft maner intuitivt frem det beste i Damian Wilson, som aldri har gjort hvassere figur i platestudio. Materialet – unndratt stilfigurative sødmeklisjéer – oppføres dessuten med ro og dignitet, og er svært iørefallende, om enn dypt alvorlig. Gitarist John Mitchells ferd mot å fris internaliserte, sjangerdefinerte og teknokratiske lenker finner et naturlig utløp i Arenas magnum opus. Lykkes gjør nemlig endog komposisjonene av mer dogmatisk habitus, særlig platekontekstuelt. De av oss som møter kultivering av doktrinær, tannløs og indolent musikkpraksis med latent vemmelse har alt å vinne på å oppsøke ”The Theory Of Molecular Inheritance”, hvis utsøkte palett enkeltkomposisjoner når uante høyder med trekløveret ”The Heiligenstadt Legacy”, ”Pure Of Heart” og ”Part Of You”.

Geir Larzen

BIZARREKULT Den Tapte Krigen Season Of Mist 2/6 27. januar 2023 Jøss, hva har skjedd her? I fjor anmeldte jeg debuten «Vi Overlevde» til en firer, og bandet virket lovende. Den russiske duoen, som er bosatt i Oslo, fortsetter der de slapp med black metal som utgangspunkt. Det er variert og lyden er kul nok. Trommelyden er klassisk og jeg digger at det buldrer litt i tammene, Og jammen hører man forskjell på skarp, tam og basstromme også, noe som nærmest er luksus i våre dager.

Men så er det låtene da, de blir for meg veldig intetsigende. Det er rolige partier med kvinnelig vokal her også, men jeg føler dette er verken stemningsfullt eller catchy. «Løslatt» er min favoritt, den har den groovy Khold tilnærmingen jeg beskrev om på debuten.

Ronny Østli

CARAVELA ESCARLATE III Karisma Records 3.5/6 27. januar 2023 Det er praleri å si at den progressive rocken vedblir å blomstre i Sør-Amerika, men brasilianske Caravela Escarlate gjør i det minste sitt for å holde liv i 1970-tallets idealer. Bandet kjører en besetning av klaviatur, bass, slagverk og sang, men har tonalt mer til felles med nevnte decenniums italienske slitere, og i sær myriaden av kurante band som aldri avanserte til 1. divisjon, enn engelske anførere. Stundom krysses soniske spor med et band som israelske Trespass. Bandet besitter ingen virtuoser, verken instrumentelt eller kompositorisk, har en hang til keitete løsninger, men dets melodisk milde og lett selvfølgelige uttrykk oser av retro-sentimental sjarme og autentisitet. Tillempelse av nasjonale særdrag, både tradisjonelle og angivelig populistiske, taler trioens fordel, men utnyttes i for liten målestokk. Disipler av antikverte synthesizere, levende spill og lett enfoldige vokalmelodier gjør dummere ting enn å oppsøke Caravela Escarlates arkaiske virke. Start gjerne med pastorale ”Sonhos Medievais”.

Geir Larzen

NRM 6-2022

57

AN M ELDE L SE R

SKIVER

DARTKTHRONE Astral Fortress Peaceville 4.5/6 28. oktober 2022 I år er det tretti år siden Peaceville meget motvillig utga det ble en milepæl innen norsk black metal, «A Blaze In The Northern Sky». Darkthrone har ikke vært redd for å gå sine egne veier, og når duoen i høst utgir sitt tjuende album er det fortsatt nye sider å spore.

Plata starter med akustisk gitar på det som er første singel, «Caravan Of Broken Ghosts». En litt spesiell låt, med sine tre separate partier. Dette er ikke det eneste spesielle bidraget fra Nocturno Culto, på «Stalagmite Necklace» bidrar han med mellotron.

Selv om skiva ikke inneholder massivt med synth, er det lille som finnes likevel ent uvanlig krydder fra Darkthrone. Jeg fikk kanskje hakket mer doomfølelse av «Old Star», men jeg tror nok denne er hakket saktere, men lydbildet er mer 70-talls klassisk, enn nødvendigvis tungt, slik vi husker fra den plata.

«Kevorkian Times» er en låt jeg vil trekke frem som favoritt, mens de snaue to minutter med lyder i «Kolbotn, West Of The Vast Forests» ikke gir meg spesielt mye. Den gamle instrumentale demolåta «Eon» følges opp av en del 2 som siste spor på «Astral Fortress».

Denne gang med vokal. Nå er ikke dette samme låta på noen måte, men begge har en god klassisk heavy metal tilnærming, og sånn sett gir noe av den samme stemningen. Helhetlig synes jeg nok Darkthrone har servert enkeltlåter som er langt sterkere, men sound, stemning og det faktum at gutta stadig prøver ut nye ting gjør dette til en god skive jeg stadig vil spille igjen.

Ronny Østli

DESTROYER 666 Never Surrender Season Of Mist 3.5/6 2. desember 2022 Det har jammen meg gått seks år siden forrige plate, «Wildfire», en plate jeg ga 4.5. Nå er jeg kanskje litt streng mot australierne denne gangen, for det er ikke sånn at det er veldig stor forskjell musikalsk. Det er fortsatt rocka black/

58 NRM 6-2022

thrash, og jeg tror faktisk dette er en skive som vil trekke nye tilhengere. Det er catchy en låt som «Grave Raiders» er såpass 1985 at den kunne vært med på hvilken som helst Noise skive det året utgitt av de banda som lå i grenseland heavy og thrash, Jeg synes selv låta svinger, det samme med spor «Gullotine» og «Pitch Black Night» som jeg anser som mine favoritter.

Tittelkuttet er det video til, som er en god representant for Destroyer 666 sin sjette plate. Lydmessig er det nok litt snillere denne gangen, og selv om det er jevnt og bra er det kanskje der det skorter litt hos meg. Gode låter, men jeg liker det hakket styggere og slemmere. Dette er en plate som havner i samlingen og som jeg kommer til å spille, men som gammel fan finner jeg ikke det ekstraordinære som gjør denne unik i diskografien.

Ronny Østli

DØDSENGEL Bab Al On Debemur Morti 3/6 16. desember 2022 Duoen fra Ålesund har mottatt god omtale for sin atmosfæriske og eksperimentelle black metal. Og jeg prøver virkelig, men får ikke helt taket på dette. Skiva er variert og lydbildet er tungt og slemt, men jeg sliter med selve låtene. Det er mye midtempo her jeg rett og slett finner kjedelig.

Derimot våkner jeg når kjappere og stygge «Bursting As Boils At The Back Of Slaves». Den ville vokalen kan jeg godt like. Den påfølgende tunge «The Lamb Speaks» har en slem stemning jeg liker veldig godt, mens den rolige og dramatiske «Angus Dei» blir litt utenfor det jeg skjønner. Det er med andre ord en del kult på dette femte albumet til Dødsengel, men det jevnes ut med en del ting jeg finner i overkant tungt å fordøye.

Ronny Østli

ENUFF Z’NUFF Finer Than Sin Frontiers Music 3.5/6 11. november 2022 Man gjør klokt i å forsones med at Enuff Z’nuff neppe vil etterleve sine musikalske bravader fra 1990-tallet

uten Donnie Vie, men blodsbror Chip Z’nuff, som overtok vokalistrollen i 2018, er milevidt fra å gjøre skam på bandet. De større vyene – kompositorisk, platekonseptuelt og sangharmonisk – glimrer stort sett med sitt fravær etter Vies sorti, uten at det går å motargumentere angjeldende bandkonstellasjons teft og talent for tungrock overdratt 60-tallets popglasur. Arven etter The Beatles, samt de mer oppegående utøverne av 70åras glamrock, holdes høyt i hevd, men jeg savner Vies tilstedeværelse og dennes divertissement, musikalske perspektiv og evne til å overraske. I nyere tid er det lite som forbløffer i møte med nytt Z’nuff-fonogram; et unntak var glimrende ”Strangers In My Head” fra 2020-skiva ”Brainwashed Generation” – komponert, arrangert og vokalisert av nettopp Donnie Vie. Flere av låtene som utgjør ”Finer Than Sin”, Chicago-ensemblets 17. skive, faller lett i øret, men bandets lederskapsskiftet markerer ubestridelig et knepp ned på kvalitetsstigen. Temposterke og relativt uoppdragne ”Lost And Out Of Control”, samt mellotron-sirlige ”Hurricane” (denne nytter samme akkordvalenser som tittelkuttet fra briljante ”Strength”, uten at så oppleves kleint) representerer platas høydepunkter.

Ouverturen, kurante ”Catastrophe” og ”Intoxicated” dekker repertoarets mellomsjikt.

I motsatt ende av skalaen dasser redselsfullt stupide ”Trampoline” og en meningsløs plankekjøring av ”God Save The Queen”. Uten å gnåle for meget om hva som kunne og burde ha vært, det er vanskelig å forespeile seg Donnie Vie gi aksept til sistnevnte.

Geir Larzen

GRIMNER Urfader Despotz Records 2/6 2. desember 2022 Fjerde skive fra svenske Grimner anlegges hundre prosent svenskspråklig, tradisjonen tro, og med det har jeg utspilt mitt hyggelige kort. Det finnes så mye fordummende folkmetall at man tenderer å ty til panegyrikk overfor utøvere som tilfører sjangeren det minste intelligent eller nytt. Grimner faller ikke i skuffen for innovasjon, men skriver snarere aksiomformatert, klinisk og melodisk infantilt, tuftet på alle tenkelige klisjéer innen oppstemt nordisk og keltisk folkemusikk, paret med svensk dødsmetall, britisk metall, tysk powermetall og tredjerangs Manowaridoliserte korpassasjer. Sekstettens elsk til det powermetalliske draperer det overordnete uttrykket i en skinnfell av enerverende metronombasstrommer og forstilte vokalfloskler.

Implementeringen av ”alibifremmende” instrumentering, herav fløyte, mandolin og synthesizerimiterte sekkepiper,

gjør vondt verre. En abominasjon som ”Västerled” stiller kompositorisk på pari med et hvilket som helst middelmådig danseband fra Nord-Trøndelag, og er like keitete, flau og anstrengt som usjarmerende fjollete. Grimner skjenkes barn, samt speiderledere og leirskolelærere uten antydning til musikalske antenner.

Geir Larzen

GUN The Calton Songs Cherry Red Records 4,5/6 14. oktober 2022 Skotske Gun har eksistert i over 35 år nå, hvor brødrene Dante og Giugliano Gizzi hele tiden har vært grunnstammen. Bandet lå brakk i perioden 1997-2008, og startet på ny frisk med Little Angels-vokalist Toby Jepson og en ny EP, men det viste seg raskt å ikke være den optimale løsningen. Det viste seg i stedet å være å oppgradere lillebror Dante fra bass til vokal, og det har fungert ypperlig siden 2010. Vokalt er han ikke milevis unna Axl Rose, men uten den enerverende gneldringa Axl tidvis kan ha. Tre studioskiver har kommet siden da, det siste, «Favourite Pleasures» i 2017, og så ble det brått stille.

Man skulle tro at etter fem år var det på tide med en ny studioskive, men det vi får i "The Calton Songs" er i stedet en slags nyinnspillinger av deres største låter i akustiske versjoner. Radiohitene er også kraftig omarrangert - for eksempel er deres største hit, coveren av "Word Up", blitt tillagt blåsere, kvinnelige koringer og en flamencoaktig gitarsolo.

Undertegnedes favorittlåt med Gun er "Don't Say It's Over" fra 1994, skrevet i samarbeid med Jim Vallance, og den har fått et helt nytt liv her med strykere. Bandets svakeste skive er muligens "Frantic", men tittelsporet er glimrende og fortjener absolutt å bli inkludert her - det høres virkelig ut som sommerhiten som aldri ble.

Et annet tittelspor, fra debuten "Taking On The World" fra 1989, var akustisk i utgangspunktet, men har her fått en ny twang som funker helt utmerket, og "Higher Ground" er nå aldeles nydelig.

Det sies jo at en låt virkelig er bra, skal den lett kunne gjøres akustisk, og det beviser Gun til de grader her, ikke minst med "Steal Your Fire".

Det må nevnes at skiva åpnes med en ny og elektrisk låt, "Backstreet Brothers", en låt som utvilsomt handler om brødrenes oppvekst i Glasgowbydelen Calton som skiva er oppkalt etter. Og denne strålende låten viser tydelig at kruttet fortsatt er tørt i Gun, så vi venter spent på neste studioskive fra brødrene Gizzi & co. Det er dags nå. Ofte er nyinnspillinger av eldre låter bortkastet tid for både band og fans, og lettvint venstrehåndsarbeid, men dette

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R er ett av de hederlige unntakene.

Geir Amundsen

HAMMERS OF MISFORTUNE Overtaker Selvfinansiert 5/6 2. desember 2022 Dette var jammen kraftkost. Jeg har funnet mye glede i de seks foregående platene, selv om det musikalsk har spent fra prog, via klassisk hardrock til american metal. Denne gangen er det thrash metal som gjelder, og det av svært teknisk sort. Sjekk for eksempel «Viper Cross». Besetningen har i likhet med musikken aldri vært stabil, bandet styres av paret John Cobbett på gitar og Sigrid Sheie på orgel. Jamie Myers har meldt sin tilbakekomst etter femten år, og passer utmerket som thrash metal vokalist. Jeg får sterke Dawn Crosby vibber, kjent fra Detente og Fear Of God. Tempoet er høyt og jeg synes plata er veldig jevn, men definitivt variert og spennende. Singelen «Don’t Follow The Lights» er platas mest fengende og er kanskje min favoritt. Jeg føler denne låta oppsummerer plata ved å være frenetisk og teknisk, men også rolig og psykedelisk med hammond orgel.

Slough Fegs Michael Scalzi sang på bandets tre første plater og er med som vokalist på to av sporene. John Cobbett gir ut CD’en selv, mens vinylen kommer på Cruz Del Sur. Ronny Østli

ISAFJØRD Hjartastjaki Svart 3/6 2. desember 2022 Sólstafirs Aðalbjörn Addi Tryggvason er en allsidig kar, og jeg storkoste meg med crustpunk bandet Bastardur. Når han nå sammen med tidligere Pain of Salvations Ragnar Zolberg beveger seg over i landskapet islandsk pop er jeg ikke like begeistret. For all del, jeg kan like Sigur Rós og Björk. Jeg hører mye av dette, ispedd en dose new wave og post rock. Men første referanse er nok det jeg først vil trekke frem. Plata er gjennomgående rolig og bygger mye på stemning. Kald stemning, som kanskje bandnavnet tilsier. Og når «Falin Skemmd» starter er dette både

norwayrock.net

SKIVER SKIVER vakkert og stemningsfullt, men allerede her sliter jeg med at syv minutter er i overkant. Og det er nettopp dette som er ankepunktet, det blir for langdrygt.

Jeg liker når eksempelvis Sigur Rós har låter som bygger seg opp, det forsvarer lengden. Her er det bare flatt, det skjer ikke så mye, låtene ender ikke i et enormt jordskjelv. Hadde jeg hørt singelen «Heiðin» uten å vite den var fra denne plata, ville jeg antatt det var et islandsk Eurovision innslag. Dette er malen på en rolig sang på et slikt evenement. Melodisk helt ålreit, men småkleint. Likevel en sånn låt man ville rangert i øvre halvdel i melodi Grand Prix. «Kuldaró» er min favoritt, den er selvsagt rolig og stemningsfull, men her får vi jaggu et innslag av tung rock og gitarer med vreng. Jeg har full forståelse for at artister ønsker å utforske nye arenaer, men for meg fungerer ikke dette bedre enn at jeg foretrekker enkeltlåter.

Ronny Østli

ISTÅRN Eschatology Selvfinansiert 3.5/6 19. november 2022 Til tross for at bergenserne har holdt det gående i tolv år og debuterte for snart ti år siden er dette et nytt bekjentskap for meg. Og det et ganske så hyggelig et også. Da introen «Void» er over får vi en kraftig lydvegg i form av «Withering World» Jeg tenker intensiteten til Red Harvest, det teatralske og monumentale ved Dimmu Borgir, ispedd en dose gammelt Amorphis. Det er noe med synthlyd og bruk som heller tankene dit. Låta er kult marrangert og jeg hører kjapt dette ikke er nykomlinger. Plata går heller ikke avveien for gitarsoloer, som ikke er hverdagskost på ekstrem metal skive. Selv om dette er godt håndverk er det noe som tar fokuset vekk fra meg og jeg ikke klarer å konsentrere meg om musikken og må starte låtene flere ganger for å fokusere.

Og jeg tror jeg har svarene også, for når «Visions» setter i gang med sin true norwegian black metal våkner jeg. Det samme med tyngre og mer melodiske «The Giant», som er er en låt som skiller seg litt ut fra det øvrige materialet. Jeg liker også «Beyond The Starless Sky», som er en litt snodig sak, da det høres ut for meg som verset er i dur. Men da blir til gjengjeld refrenget langt mer melankolsk. Det er mye bra her, men ut fra hvilke låter jeg trekker frem som favoritter er det mye her som blir hakket for massivt for meg, og at dermed låtene drukner litt i det.

Ronny Østli

JOURNEY Live in Concert at Lollapalooza Frontiers 5/6 9.desember 2022 Det har blåst friskt rundt veteranene i Journey den siste tiden, med søksmål, sparking av medlemmer og generell utskifting i rekkene, så allerede siden denne live-skiva ble spilt inn 31. juli 2021, har bandet halvert trommisrekka og byttet bassist, pluss at tospannet Neal Schon og Jonathan Cain er i tottene på hverandre med søksmål og krangel på sosiale medier. Men sånt får komme i andre rekke, for vi ønsker jo fortsatt å ha et Journey i form.

Trommis Deen Castronovo gikk jo på århundrets karriereblemme da han fikk fyken etter å ha blitt arrestert etter en noe urven krangel med fruen i 2015, men ble sakte men sikkert tatt inn i varmen igjen, ved å få synge ei låt på bandets foreløpig siste utgivelse, «Freedom», som kom i juli.

Live spilte han trommer (om enn på et elektronisk sett), side om side med Narada Michael Walden, som gjorde jobben på ovennevnte album. Walden er nå ute, og Castronovo fullt tilbake bak trommene. På «Live In Concert At Lollapalooza» kunne han like gjerne blitt hjemme, for det er ingenting som minner om at det er to trommiser her.

(Vurderinga er gjort kun på lydsporet, men konserten er tilgjengelig på DVD/ Bluray også).

Vel, nok utenomsportslig vissvass, la oss komme i gang med musikken. Et band med en låtkatalog som Journey, har faktisk et luksusproblem, all den tid de kan fylle en hel konsert med monsterlåter, og likevel ha nok igjen til en time ekstranummer. Det kan faktisk by på problemer, for jeg antar at det er mange som savner både den ene og den andre låta her, men det er en hitparade på 20 låter vi bli servert, med et par slengere som kanskje kunne vært bytta ut, men dette blir bare for spikking av fliser å regne. Når du åpner med en låt som «Separate Ways (Worlds Apart)» bør det ikke herske mye tvil om at det er en band med låtkatalog få artister forunt. Vi blir servert låter som «Stone In Love», «Lights», «Wheel In The Sky» og ikke minst monsterhiten «Don’t Stop Believin´», iblandet masse annet snacks, og likevel sitter man og tenker at man kanskje ville hatt med ei låt eller to fra «Arrival», eller aller, aller helst «Mother, Father» med Castronovo bak mikrofonen. Arnel Pineda var en periode et usikkert kort, med noen heller uheldige klipp på sosiale medier.

I 2021 virker han å være tilbake i godt slag, han leverer fra start til mål, men etter å ha fulgt bandet i mange år, mener jeg fremdeles han fremstår for ivrig i det vokale. Enkelte partier fremstår mer som roping enn synging.

Han har egentlig ikke så mye å bevise,

så denne overpresteringa blir i overkant mye for mine ører, ihvertfall. Heldigvis er det ikke mye sur vokal å spore, ei heller aner vi odøren av auto-tune. Men som sagt; et par låter med Castronovo hadde virkelig ikke vært å forakte. Vi får håpe han får utdelt mikrofon på den kommende turnéen.

I tillegg til at Narada Michael Walden er ute, har også bassist Marco Mendoza blitt byttet ut til fordel for Todd Jensen, men Mendoza gjør virkelig gagns innsats på denne skiva, timingen hans er dønn på plass, men uten noen krumspring å rope om. Waldens innsats i kjøkkenavdelingen er også aldeles strålende, uten at han heller skrider mye utenfor sitt gitte ansvarsområde, annet enn under trommesoloen under «La Do Da» (Der vi faktisk aner konturene av det faktum at det er to trommiser på scenen). Vi vet jo at begge er i stand til å utføre kreative krumspring, men det aner meg at her er det gitt instrukser fra øverste hold. I dag er «øverste hold» Neal Schon, en av vår tids store gitarhelter. Også her leverer han på høyt nivå, men jeg sitter igjen med en følelse av at han er på jobb, og ikke er 100% til stede i det han gjør. De melodiske soloene sitter som ei kule, men jeg savner nerven vi vet han innehar. Det spørs om alt som foregår rundt ham er et forstyrrende element, for vi vet han kan bedre enn dette.

«Live In Concert At Lollapalooza» er ingen banebrytende live-skive, og vi kan nok diskutere oss lilla om hvilke låter som kunne vært bytta ut med hvilke, men det hersker ingen som helst tvil om at Journey fremdeles har livets rett på scenen. La oss håpe vi får besøk i Europa til neste år også, som ryktene vil ha det til, og at denne utgivelsen bærer bud om kvaliteten vi kan forvente oss.

Jan Egil Øverkil

LARKIN POE Blood Harmony Tricki-Woo Records 4,5/6 11 November 2022 Nashville-based Larkin Poe, the Grammy nominated roots rock sisters Rebecca and Megan Lovell, have released their sixth studio album, “Blood Harmony”, which they co-produced alongside guitarist Tyler Bryant (of Tyler Bryant & the Shakedown). The pair are extremely talented songwriters, storytellers and multi-instrumentalists, particularly Rebecca on vocals and Megan’s slide guitar virtuosity, which is reminiscent of Bonnie Raitt and at times, Derek Trucks. The record starts simply and builds nicely, with “Deep Stays Down”, where there is some enjoyable guitar picking and blues preaching. It doesn’t take long for the electric blues to kick in on the following track “Bad Spell”, with Megan’s lap steel and Rebecca’s riffs in full swing. It is

NRM 6-2022 59

AN M ELDE L SE R

SKIVER easy to imagine Rival Sons performing this one, with its powerful vocals and fuzz guitar. It’s the band’s response to «I Put a Spell On You» by Screamin’ Jay Hawkins. There are catchy choruses too, such as on the classic southern rock “Southern Comfort”, and gutsy rockers like “Bolt Cutters and the Family Name” (“You can take me out of the fight, but you can’t take the fight out of me”) and “Summertime Sunset”.

There is a beautiful ballad “Might as Well Be Me”, one of the vocal highlights of the record in which Rebecca delivers a stunning, soaring vocal performance, and it’s hard not to think of Etta James.

Larkin Poe have become one of the world’s leading bands in the blues rock scene, and if you haven’t seen them live yet, The Girls Are Back in Town! You can see them preaching the blues at Rockefeller on 7 October 2023.

Anne-Marie Forker

LEATHER We Are The Chosen Steamhammer 2/6 25. november 2022 Skinnbuksealarmen skraller over kontinentet idet Leather Leone tilvirker soloplate nummer tre.

Innrøykte metallfans minnes kanskje amerikanerens innsats i front av Chastain og Rude Girl på 1980-tallet, men dagens Leone-frukt faller nærmere stammen av tysk powermetall, inklusive hele bøtteballetten med stereotypiske resepter, ikke minst den pseudoreligiøse forestilling om at lærkledte metallpurister er ”jordens utvalgte”.

Her scorers høyt på tungnemme parametere, de være seg musikalske eller livsanskuene, og det er vanskelig å forestille seg andre enn tyske gubber, samt et bestemt nabolag i USA, ta notis av utgivelsen. Ingen av disse ti låtene er verdt et minutt av ditt liv, heller ikke forsøk på å smette forbi den mest masete dogmatikken. Tittelkuttets symfoniske etterstrebelse fortoner seg kanskje aller verst. Frøken Leathers tilgjorte barskhet og vibrato synes derimot å stå godt i stil med et materiale som får hjernecellene dine til å trekke ned i tåspissen. Et latterlig presseskriv maner verden til å ta Leather imot med åpne armer, fordi artisten har så godt humør. Jepp. Det skal jeg gjøre.

Geir Larzen

LEDFOOT Coffin Nails TBC Records 4/6 9. desember 2022 Medregnet Roni Le Tekrø-kollaborerte ”A Death Divine” er ”Coffin Nails” Tim Scott McConnells fjerde album på like mange år, og statistikken forkynner milevidt om norsk-amerikanerens nyvunne inspirasjon og glød. Landets eneste utøver av såkalt gotisk blues har utviklet en umiskjennelig tolvstrenggitar-teknikk, som avkrever stålplekter, ekstremt tykke strenger og atskillige hudavskallinger.

Dette sublimerer katedraltunge, symfoniske klanger, som forlanger oppmerksomhet og uvilkårlig plasserer artisten i diagonalt motsatt hold av flertallet fortrøstningsfulle og ufarlige bluesartister. ”Coffin Nails” ble innspilt i løpet av to døgn, på teip, med analog romklang, hvor den litterært sterke hovedpersonen akkompagneres av spartanske rytmebokser og basstromme, til maksimal effekt. Nivået på låtene er sedvanlig godt, uten at veteranen synes kapabel å tangere sitt magnum opus av 2005, ”13 Songs”, lansert innen McConnell ble mister Blyfot. Et slepent, slidegitaristisk og teksturert tittelkutt stiller blant årets favoritter, trass dets solvarme tone, og er så rock det er mulig å komme med beskjedne midler. Elegiske ”I’ve Never Been” og sving-diabolske ”The Day I Died” følger hakk i hæl, mens albumsenit innstiftes av sørgelige ”House Of Restitution”, hvor McConnell holder domsavsigelse overdratt nydelig melodi og ditto akkordprogresjoner.

Dette er kirkemusikk for ateister. ”Coffin Nails” danner ytterligere et eiendommelig tilskudd til en unik platekatalog og vil ikke sende en eneste fan skuffet under kistelokket.

Geir Larzen

MAGMA Kãrtëhl Seventh Records 5/6 7. oktober 2022 Avskåret fra turnéring, grunnet et eller annet virus, fattet de forhenværende ektefellene Christian og Stella Vander beslutningen om å tilvirke flunkende nytt Magma-album. Dette klinger for

60 NRM 6-2022

så vidt ikke særlig oppsiktsvekkende, om du ikke kjenner ensemblets historikk – det er faktisk lenge siden nevnte unikum har tilvirket studioplater som ikke har vært tuftet på upublisert arkivmaterialet.

Fullbyrdelsen av ”Zëss”-konseptet anno 2019 danner et pregnant eksempel herom. Med ny besetning, innstiftet i 2020 av fem instrumentalister og seks sangere, ligger veien åpen for øvrige Magmafonogram, om koryféens helse holder tritt. Dagens konstellasjon er nemlig uvanlig rik på kreative krefter.

Klaviatur-duoen Thierry Eliez og Simon Goubert bidrar med to komplekse komposisjoner. Begge holder rystende god Magma-standard, og utviser en fullkommen forståelse for Christian Vanders selvdefinerte univers. I motsetning til dystopiske ”Zëss” sies ”Kartëhl” å være et optimistisk opus, rent litterært. Endog det musikalske projiserer bandet i et mer medgjørlig og opportunistisk jazzrock-lynne, i alle fall innledningsvis. Christian Vander har blåst støv av to arkiverte, glade lakser, opprinnelig nedfelt som kjøkkenborddemoer i 1978, og disse bokstøtter albumet. Livsbejaende ”Häkehn Deis” representerer Magma på sitt minst spennende, og pekte i sin tid frem mot diskografiens eneste viderverdighet – ”Merci” fra 1984 – men rommer et suverent crescendo. Finalestykket ”Dëhndë” høster større begeistring som abstrus hippie-ekstrakt, med freidig akkordprogresjon etter modell av Pete Townshend. Det er likevel repertoarets nyskrevne komposisjoner som opphøyer ”Kartëhl” til umistelig Magmautgivelse. Hërve Aknin, én av de seks vokalistene, bringer et temperert bidrag til den intergalaktiske potten i ”Do Rïn Ïlï Üss”, mens lynende komplekse, kontrapunktiske, polyrytmiske og ekklesiastiske ”Walömëhndêm”, samt vakkert ominøse ”Wïï Mëlëhn Tü”, senker alvoret, tirrer adrenalinet og oppviser manisk-hymnologisk svinguhygge, bygget på klassiske Magmadisposisjoner av ekspanderende repetisjonssløyfer og eiendommelige stilkrysninger. Magma unndras gjengse sorteringskonvensjoner henimot klassisk musikk, rock, jazz, psykedelisk soul, ritualistisk tidligmusikk, funk, avantgarde og opera. På bandets fiksjonaliserte planet, Kobaïa, leder skisserte elementer til en større enhet.

Følgelig lanserte ensemblet tidlig sin egen musikalske deskripsjon, Zeuhl; et begrepet som beviselig lever i beste velgående. Kvalitativt og musikalsk svever ”Kãrtëhl” et sted mellom gjestmilde ”Félicité Thösz” og attakkerende geniale ”Slag Tanz”, og det er vanskelig å forespeile seg dediserte disipler gå skuffet hjem etter et ekstraterrestrielt besøk i kartellet.

Geir Larzen

VINNIE MOORE

Double Exposure Mind’s Eye Music 4/6 8. november 2022 Debatteres 1980-åras velnærte bestand av shredder-gitarister er det musikalsk umulig å komme forbi Vinnie Moore.

Dennes underproduserte 1986-debut ”Mind’s Eye” tindrer fremdeles helt i topp av undertegnedes 80-tallstilvirkete gitarinstrumentalplater. Vinnie Moore hadde et annet blikk enn eksempelvis Yngwie Malmsteen, og forente klassiskmodellerte komposisjoner med symfonisk rock og jazz. Oppfølgeren ”Time Odyssey” var, så vidt jeg minnes, høvelig god, om enn ikke slitesterk, men deretter forsvinner amerikaneren omtrent fra radaren. I dag figurerer han i UFO, men pleier leilighetsvis en solokarriere som hittil har fostret ti album. ”Double Exposure” er ingen relevant skive, på linje med ”Mind’s Eye”, og så har neppe vært intensjonen heller. Imidlertid stiller den som Moores første vokalorienterte slipp – halve materialet frontes av sangere – og stilistisk forvaltes organisk blues- og soul-injisert rock, sporadisk etter modell av King’s X. Her musiseres fenomenalt, og med et flertall kurante rockespor i oppakningen blir faktisk Vinnie Moores tiende soloutgivelse en relativt lytteverdig affære. Konsise ”Paid My Dues” – mer klassisk King’X enn ethvert øyeblikk fra relativt forglemmelige ”Three Sides Of One” – er vinneren, mens funk-delikate ”Astro Man” strekker lengst hals av sortimentets instrumentalkutt.

Geir Larzen

OBITUARY Dying Of Everything Relapse 4/6 13. januar 2023 Death metal-veteranene fra Florida returnerer etter seks års platestillhet med en real knyttneve. I hvert fall åpningslåta «Barely Alive» tatt i betraktning. Dette er det kjappeste vi ha har fått servert fra Obituary noensinne. Ikke at vi snakker blast beats, men kjapt til de å være. Denne følges opp av første singel «The Wrong Time», som jeg synes er en veldig bra låt, som også viser John Tardys variasjon i vokalen. Tittelkuttet, skrevet av gitarist Ken Andrews er også med på å underbygge at dette er en kjapp skive. Det skal også sies at siste låt, «Be Warned» er i andre enden av skalaen.

Mellom dette har vi selvsagt velkjent groovy midtempo death metal. Jeg synes denne er hakket bedre enn den forrige, som var selvtitulert. Samtidig er dette legendene som har vært der siden sjangeren oppsto. Og med den klassikerbagen de bærer på så skal det godt la seg gjøre at en ny skive blir deres ultimate, og det gjelder jo også her. Det er et jevnt og godt album, slik

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R

SKIVER SKIVER

vi kjenner dem. Og låtene som er nevnt allerede er gode de, men jeg vil også trekke frem «Without A Conscience» og «War» som andre personlige favoritter.

Ronny Østli

O.R.k.

Screamnasium Kscope 5/6 21 October 2022 «Screamnasium» is the fourth album from four-piece rock band O.R.k., featuring ex-Porcupine Tree bassist Colin Edwin, award-winning composer/ vocalist Lorenzo Esposito Fornasari (LEF), Marta sui Tubi’s Carmelo Pipitone and King Crimson’s Pat Mastelotto. The high profile prog associations don’t end there – Grammy winning art director Adam Jones (of Tool) designed the album cover. LEF is, quite frankly, one of the best rock vocalists in the world.

His voice can float lightly towards the heavens like Jeff Buckley (as it does on the beginning of «Lonely Crowd»), but from those heights he can transition seamlessly into a powerful growl that is fired from the depths of hell, as strong as Chris Cornell singing «Jesus Christ Pose». He has also graduated in opera singing, but it’s not just his distinctive voice – his musical imagination is remarkable (if you don’t believe me, check out his solo project, «Hypersomniac»). That imagination, along with the dexterity of all the musicians, gives O.R.k. a fascinating spontaneity and unpredictability that few bands possess. It would be easy for a voice like LEF’s to dominate the record and put the other musicians in the shade, but it doesn’t. The record is full of intense, intricate arrangements, and you can clearly hear what each musician is doing. Pipitone’s guitar gymnastics really shine on «Unspoken Words», for example, as does the explosive rhythm section provided

by Mastelotto and Edwin. From the powerful opener «As I Leave», with its huge Soundgardenesque chorus to the slow-burning closing track, «Someone Waits», which features Jo Quail on cello, O.R.k. have created an expansive and emotive album full of light and shade, beauty and power. Dark and yet full of hope, it’s a complete and concise musical journey. The leading contender for my album of the year so far.

Anne-Marie Forker

norwayrock.net

REAPING FLESH Reaping Flesh Selvfinansiert 4/6 11. november 2022 Disse debutantene fra Bodø spiller en blanding av black/thrash og punk og da er i utgangspunktet denne anmelder solgt. Den igjen gjør at man er såpass bevandret i sjangeren at fallhøyden er stor. Reaping Flesh har intet å frykte.

Lydmessig er det akkurat passe upolert samtidig som det trøkker. Jeg vil si det er variert til tross for at rytmen er gjennomgående lik gjennom platas drøye halvtime, noe som i seg selv ikke er ukjent for sjangeren. Det er noen låter som skiller seg litt ut som jeg vil trekke frem som personlige favoritter, og «Deceiver» er en av dem. Denne er litt styggere enn resten, men samtidig går den over til å bli en av kivas tyngre spor. Denne går over i en annen favoritt, «Dark Life». «Bludgeoned And Faceless» er mer old school black metal og har både riff og stemming som får meg til å tenke på Gehenna. Denne skiva slippes digitalt, men jeg synes jo dette hadde vært stas og hørt på vinyl.

Krysser fingrene, det er jo tross alt jul.

Ronny Østli

RIVERSIDE ID. Entity Inside Out Music 4.5/6 20. januar 2023 Niende studioskive fra polske Riverside markerer angivelig en forsettlig retur til katalogens første halvdel, men ansporinger til et mørkere, mer melodisk og progressivt fokusert ensemble sto å lese allerede i 2018 med albumet ”Wasteland”, som ga fornyet tiltro til kvintetten etter tre middelstendige arbeider. Endog Mariusz Duda later til å erkjenne Riversides fortrinnlige karakteristika, som ingenlunde hviler på tam resirkulasjon av neo-progressive floskler. De av oss som absorberte ”Second Life Syndrome”, ”Rapid Eye Movement” og ”Wasteland” har grunn til å glede seg, da ”ID.Entity” – et tematisk lenket album som skildrer identitetsproblematikk – representerer bandet i sitt ess. Sju velfunderte komposisjoner og 53 minutters spilletid gir bandet en optimal ramme, hvor det tilsynelatende lettbeinte åpningskuttet ”Friend Or Foe?” kjapt vinner lytterens

gunst, i stemningsskodd og sirlig terreng av elektronisk pop og symfonisk rock, gitt metallisk glasur, sporadisk på melodisk pari med A-ha. Få utøvere evner å maksimere grunntonebaserte dronekomposisjoner som Riverside; ”Landmine Blast” og deler av ”PostTruth” fungerer i så måte som betimelige påminnelser herom, i kast av isende stemninger, eterisk melodikk, metrisk elegante omkalfatringer og tiltrengt dynamikk. ”Big Tech Brother”, hvis storslagne konklusjon stiller blant platas ypperste episoder, illustrerer polakkene i rockeoperamodus, mens ekstensive ”The Place Where I Belong” oppviser skyld til de uforlignelige 1970-årene. Østlig-influerte ”I’m Done With You” konkretiserer, i spann med ”Landmine Blast”, eksakt hva Riverside gjør bedre enn resten av klassen. ”Self-Aware” anviser, på sin side, en overraskende finale, hvis festlige new wave-incitamenter og Alex Lifesonsoli synes alt annet enn forsert. ”ID. Entity” mangler riktignok overveldende øyeblikk av ”Schizophrenic Prayer”s eller ”Acid Rain”s kaliber, men fonogrammets jevnbyrdige art kompenserer for dette.

Geir Larzen

SHAAM LAREIN Sticka En Kniv I Världen Svart Records 3.5/6 9. desember Svenske Shaam Larein, forøvrig navngitt etter bandets sangerinne, skal angivelig ha forårsaket en viss undergrunnsfurore med debutalbumet av 2020. Oppfølgeren sertifiserer en sekstett hvis sound i det minste skiller seg ut fra en evig ekspanderende sølepytt av unge håpefulle. Bandet kombinerer teatralsk doom-metal med post-punk, psykedelisk pop, avantgardistisk metall og gothrock, og knytter sonisk-tonale berøringspunkter med In Solitude, Celtic Frost, Purson, Fear Of God og Chelsea Wolfe, ikke minst takket være frøken Lareins vokale uttrykk, et sted mellom Rosalie Cunningham og Chelsea Wolfe. Svenskenes fortrinn hviler på selve idiomet; kompositorisk stiller de atskillig svakere, men jeg bifaller ensemblets alvorstunge etos og samlede ambisjonsgrunnlag. Metallpsykedeliske ”Flesh Of Gold” og lett ubehagelige ”Massacre” rommer forjettende spirer, selv om nevnte høydepunkter også svøpes i novisers kappe.

Geir Larzen

SHE SAID DESTROY Bleeding Fiction II: Child Of Tomorrow Mas-Kina 4/6 25. november 2022 Askertrioen følger opp fjorårets comeback-album «Succession” med en EP, bestående av ett spor på nærmere kvarteret. Låten er en musikalsk og konseptuell oppfølger til den ti år gamle EP’en «Bleeding Fiction». Det starter svært stemningsfullt med et rolig parti, som kommer igjen på slutten, og da med gjestevokal av Vaida Desknyté. Nå får vi også det velkjente melodiske, men samtidig tekniske og sære ekstreme delen vi kjenner fra bandet fra før.

Riktignok ganske så kontrollert og ikke altfor kjapt. For meg har det tidvis kunne bli litt i overkant utilgjengelig, men på denne EP’en blir blandingen passe balansert og velfungerende. EP’en slippes på alle digitale plattformer, men også som en bonus på vinylversjonen av «Succession» som nå er ute.

Ronny Østli

SIMPLE MINDS Direction of the Heart BMG 4/6 21 October 2023 «Direction of the Heart» is Simple Minds’ 18th studio album, and their first of new material since 2018’s UK Top 5 album «Walk Between Worlds».

Remarkably for a band who have been together for 45 years, the record sounds modern and fresh, but also contains hints of past hits. It delivers some of their best moments of recent years, such as the euphoric opener, «Vision Thing», with its pounding drums, synths, pristine production and the distinctive guitar playing of guitarist Charlie Burchill. «First You Jump» sounds like it could belong on their «Sparkle in the Rain» album, apart from the modern production. From Sparkle to Sparks, Sparks frontman Russell Mael makes a guest appearance on «Human Traffic». The opening of «Solstice Kiss» is reminiscent of «Belfast Child». We are taken even further back in time to the band’s early days of the late 70s on «Act of Love»,

NRM 6-2022

61

AN M ELDE L SE R

SKIVER with its intense electronics. The song was written by Kerr and Burchill in Glasgow during the year the band formed, 1977, and performed as the opening song of their first ever gig. The album closer «The Walls Came Down» (written and originally recorded by The Call) features the record’s best vocal performance by Kerr and sounds like a mix between Bowie in his Berlin period and Gary Numan. Although the album might not win any new fans over, it’s a must for Simple Minds fans.

Anne-Marie Forker

SOLSTICE Time Up Giant Electric Pea 3/6 13. januar 2023 Gitarist Andy Glass har holdt liv i Solstice siden 1980, men trass flere nisjeorienterte album, samt potente medsammensvorne, inklusive Clive Bunker, synes hele prosjektet å bite seg selv i en myrlendt neo-progressiv hale.

Produksjonen løftes et par knepp siden jeg sist lånte bandet øre, den musikalske interaksjonen er god, og særlig bifalles den varme sangharmonikken, som overdrar smak av jazz og soul. Fiolin utgjør en sentral del av besetningen, i spann med elektrisk gitar og kvinnelig sang, og dette overdrar sporadiske Kansas-sammenfall. Solstices evige problem er manko på identitet, sting og kompositorisk dybde. Englenderne etterlever i stor grad den stemoderlige terminusen ”husmor-prog”, og frir uavlatelig til de som lever i villfarelsen om at den progressiv rockens kvintessens ble fanget og formidlet av forgagne undergrunnsetiketter som Cyclops. I likhet med Big Big Train evner Solstice å smi cirka én memorabel låt per plate; i så henseende kan tittelkuttet anbefales.

Ellers etablerer bandet arnested for sukret, overoptimistisk pop, med én og annen metrisk utfordring.

Geir Larzen

THE TEMPLE Of Solitude Triumphant I Hate Records 2/6 9. desember 2022 Et småpent a cappella-stykke for

62 NRM 6-2022

blandet kor, av tre minutters varighet, preluderer greske The Temples andre langspillplate, og hermed etableres i alle fall prosjektets gravalvorlige forehavender.

Hellas viser til gitte tradisjoner innen melodiøs dommedagsmetall, men selv om angjeldende kvartett formodentlig besitter de beste intensjoner og idealer eksploderer luftslottet idet Father Alex åpner nebbet. Ikke bare er det en underdrivelse å si at fyren ikke behersket sang; linjene denne presenteres er nesten like banalt håpløse. For sikkerhets skyld legges vokalen synkront dobbeltsporet, med den festlige effekt at far Alex ikke bare havner i klinsj med instrumenteringen, men endog seg selv. Veggen av dusemente gitarharmonier vitner om at The Temple helst ønsker å videreføre arven etter finske Yearning, hvis 2003-album ”Evershade” ikke snakkes nok om. Lev gjerne i troen, men si opp leieavtalen til øvingslokalet.

Geir Larzen

og vi så utviklinga allerede på «Never Say Die». Som vanlig, nær sagt, handler det meste om gitarist Holter og Åge Sten Nilsen, som fortsetter å vokse som vokalist, men både bassist Bernt Jansen og trommis Øystein Andersen gjør en stødig innsats, og spesielt sistnevnte har utviklet en mer løssluppen rolle enn tidligere. Det kommer noen frekke finter i kjøkkenavdelingen underveis.

Wig Wam har brukt tida godt etter gjenforeningen, og nyter nok dagene med ny musikk og en forholdsvis spennende turnéliste i 2023. Låtene bandet lirer av seg om dagen er catchy og melodiøse, men har fått en tyngde som kler bandet godt. Låtmessig er ikke «Out Of The Dark» like sterk som forløperen, men den vil garantert få kjørt seg mye på diverse stereoanlegg og strømmetjenester verden over når den er ute. Den har flere sterke låter, men mangler det ekstra giret på noen andre. Likevel kan vi nyte et vitalt og inspirert Wig Wam, noe vi selvfølgelig er glade for.

Jan Egil Øverkil

Заводь Березоль Selvfinansiert 4/6 22. november 2022 Disse mørke herrer fra Kharkiv har holdt det gående siden 2009, og slipper nå sitt fjerde album. Jeg prøver å søke litt rundt, og tror det er Zavods som er bandnavnet med våre bokstaver. Men sikker er jeg ikke. Dette er mørk og kald black metal av den gamle skolen, og jeg hører mye norsk her anno tidlig 90. Og da tenker jeg store navn som Emperor og Satyricon på deres debuter. Synth fylles på for å underbygge kulden, fremfor å være symfonisk. Jeg vil kanskje si en litt mer punka og skitnere utgave av nevnte referanser.

Tekstmessig har ikke den pågående krigen gått upaktet hen, og hele bandet er involvert i frivillig arbeid for å samle inn nødvendige midler til både humanitære og militære behov i Ukraina. Jeg synes dette er en fet skive, det låter gammelt, og jeg tviler ikke på at bandets raseri er ekte. Nå er alle titlene i bokstaver jeg ikke skjønner, men skiva kan sjekkes på bandcamp, og jeg vil trekke frem spor to og tre som favoritter.

Ronny Østli

RETRO

WIG WAM Out Of The Dark Frontiers 4/6 10. februar 2023 «Never Say Die» var knapt blitt kald fra pressa før vi fikk meldinga om at ei ny skive var på vei fra Wig Wam. Her skal suksessen etter «Peacemaker»suksessen melkes, naturlig nok. Og hvordan låter så Wig Wam anno 2022?

(Vi fikk naturlig nok låtene før 2022 var gått inn i historien.) Joda, de fortsetter i samme spor som på forrige skive, men sannelig har de strammet til grepet enda et hakk på tyngden, både gitarriff og trommegroover har blitt tyngre, det samme kan vi si om lydbildet. Publikum har allerede fått en forsmak, i form av åpningssporet, som også er tittelkuttet på «Out Of The Dark». Gutta har funnet de dype tonene, og befinner seg helt nede i C#, for den som er inne på slikt.

Det har ikke hersket noen tvil om at Trond Holter nærer en forkjærlighet for salige Eddie Van Halen, noe som skinner gjennom mer på denne skiva enn tidligere. Han har sågar fått med en instrumental, med den enkle tittelen «79», som gjenspeiler året han oppdaget EVH, Gary Moore og Pink Floyds «The Wall». Til tross for at gutta har blitt voksne, og lagt fra seg mye av spilloppene, har de noe av humoren intakt, og bruker sin «tongue-incheek»-mentalitet i tekstene, som på «Bad Luck Chuck», som for øvrig kan kalles Åge Sten Nilsens David Lee Rothøyeblikk. Her snakker vi entertainer på høyt nivå! Tittelen har også noe «Wig Wamsk» over seg, eventuelt «Spinal Tapsk» eller «Steel Panthersk», men de har også noe modent over seg, og tar for seg krigen i Ukraina i låta «Uppercut Shazam», som handler om det å være underdog. Det kler bandet å utvikle seg,

WOODS OF DESOLATION The Falling Tide Season Of Mist 4/6 9. desember 2022 Jeg kan ikke huske og ha hørt dette før, tross at det er bandets fjerde plate. En ting er sikkert, jeg har ikke anmeldt noe Woods Of Desolation i dette magasin, da det er åtte år siden forrige plate.

Så da, uten noe som helst kunnskap satte jeg på skiva og tippet at dette er fra Ukraina. Her minnet mye meg om Drudkh. Så viser det seg jammen at det er deres trommis, Vlad, som pisker skinn på «The Falling Tide».

Men bandet, som egentlig er en person ved navn D, viser seg å være australsk.

Blander man Drudkh med post-metal så nærmer vi oss. Første runde var jeg litt lunken og tenkte litt fattigmannsUkraina. Men så begynner melodiene og stemningen og sette seg og dette er egentlig ganske så trivelig. Bare sjekk «Anew» og partiet som kommer drøye to minutter uti låta, da er jeg solgt.

«Beneath A Sea Of Stars» er en annen favoritt, men for all del, tittelkuttet som er første singel er heller ikke til å forakte.

Ronny Østli

BLACK SABBATH Heaven And Hell Mob Rules BMG Dersom man på barnsbein kjøpte Black Sabbath-skiver uten kronologisk viten, i en tid forut for internett, innesto hvert fonogram fullstendig uforutsette aspekter. Selv hadde jeg just tømt sparegrisen og absorbert ”Paranoid”, da ”Heaven And Hell” fant veien til gutterommet og styrket meg ytterligere i troen på å ha oppdaget verdens beste band. 1980-materialet arter seg sonisk og melodisk veldig annerledes fra ”Paranoid”s basale støpning. Alle kjenner albumhistorikken; skiva ble nennsomt påbegynt av Tony Iommi og Ronnie James Dio, med eksternhjelp fra Geoff Nichols, mens Bill Ward var på fylla, Geezer Butler hjemme i England for å rydde opp i privatlivet, og Ozzy Osbourne i gang med å gjenvinne balansen som menneske og senere soloartist. For en stakket stund lokket Iommi og Dio frem det ypperste i hverandre, og ”Heaven And Hell” stiller ikke bare blant rockens mest overbevisende revansjer etter bytte av etablert frontfigur; for øvrig armert med verdens stiligste plateomslag sogner mesterverket til det sterkeste Black Sabbath noensinne utrettet – i min bok kun overgått av ”Sabbath Bloody norwayrock.net

AN M E LD EL SE R

RETRO SKIVER

Sabbath”. I 1980 påmønstrer et revitalisert og tiltalesvarsugent ensemble det plateprosessuelle som leder til tidløse innspillinger av typen ”Neon Knights”, ”Children Of The Sea”, ”Die Young”, bluesepiske ”Lonely Is The Word” og det storslåtte tittelsporet. Sistnevntes polyfon-akustiske nylonstrengpostludium samsvarer trolig med den enkeltepisoden fra Black Sabbaths musikalske livslevnet jeg skatter aller høyest. Glem riffmesteren for et øyeblikk og sann hva som bor i Iommi som ekspressiv sologitarist og fargelegger.

Alt som nedfelles av gitarer på ”Heaven And Hell” holder stakkåndet kvalitet og egenartet nerve. Det er her både Iommi og Bill Ward når respektive klimaks som instrumentalister, upåklagelig forvaltet av produsent Martin Birch.

Dios tilstedeværelse åpner samstundes for friske måter å tenke musikk på, og dennes tre kumpaner synes sprettklare nye utfordringer; så inspirert og kompositorisk sterk er ”Heaven And Hell”. Jeg sluttet etter hvert å problematisere intervjuene jeg gjorde med Dio hvorunder han bastant kåret ”Heaven And Hell” til sitt livs album; det er umulig

å bevise ham feil.

Hvorom allting er endte oppfølgeren nesten like god; fremdeles tinger ”Mob Rules” en urokkelig plass på Black Sabbaths ”Topp 5”-indeks, vel vitende om at dens fødsel var underlagt betydelige komplikasjoner, kunstnerisk så vel som mellommenneskelig. ”Mob Rules”s mest velnærte musikkstykker står ikke det grann tilbake for forløperens apekser, og da lever man greit med prosaiske ”Turn Up The Night” og ”Slipping Away”. Om noe så er ”Mob Rules” et mørkere og mer ettertenksomt album enn ”Heaven And Hell”, anført av ravnsvart vakre og dynamiske ”The Sign Of The Southern Cross”, ulmende kinematografiske ”E5150”, kontrasterende ”Falling Off The Edge Of The World” og lamenterende ”Over And Over”, hvori Iommi atter forvolder gnistregn som soloinstrumentalist.

Dikotomiske ”Falling Off The Edge Of The World” ligner ingen andre låter fra tungrockens kanon og står som det mest autonome Iommi og Dio tilvirket. Som barn trodde jeg lenge at den vevert sørgmodige intonasjonen rommer fiolin, men det

er naturligvis Iommi man hører. Benevnte fraksjon svarer for ”Mob Rules”s sterkeste enkeltepisode, innen låten eksploderer i et konfronterende, patossterkt og folkemusikalsk metallritt.

Siden tospannet sist utkom i dobbeltformaterte luksustapninger, av 2010, er stoffet mastret på nytt, og bonusskivene – både for LP og CD – ytterligere justert. Sedvanlige B-sider er naturligvis inkludert.

De 15 oppføringene fra 1982-konserten i Portland utlegges uavkortet på ”Mob Rules”s addendum.

Fire Hammersmith Odeon 1981/82-smakebiter tilfaller nyutstedelsen av ”Heaven And Hell”, mens godt og vel halvparten av Hammersmith-stoffet vedheftende 2010-lanseringene raderes vekk. Den som måtte jamre over sådant kontinuitetsbrist bør snarest oppsøke trippel-LP-en ”Live At Hammersmith Odeon 1982”, som anskueliggjør et atskillig råere ensemble enn den mer subtile varianten bak ”Live Evil”. Årets doble LP-er fører kun selekterte konsertutdrag, men klinger til gjengjeld avvæpnende godt.

Geir Larzen

CELTIC FROST Danse Macabre BMG Etter flere forspilte muligheter skulle omsider et plateselskap lytte til Thomas Fischer i restaureringsprosessen av Celtic Frosts tidlige etterlatenskaper. Sveitseren ble fullstendig overkjørt av korporative krefter ved forrige korsvei, og gikk offentlig ut i 2017 med redegjørelse for alt som var galt med de siste master-tapningene av bandets klassiske album. Denne gang er han ikke bare viet høflig oppmerksomhet; bokssettet ”Danse Macabre” er sågar utarbeidet i samråd med Fischer. Noe går unektelig fremover i verden…

De siste fadesene som ble tilvirket innen bandet mønstret av i 1992 – hysterisk elendige ”Cold Lake” og ikke mye bedre ”Vanity/Nemesis” – ofres ikke en tanke. Og hvorfor skulle de det?

Foruten det driftige comebacket ”Monotheist”, hvis fremste attributt er at det åpnet portene for Triptykon, holder kun bandets virksomhet i perioden 1984-1987 relevans. ”Danse Macabre” foreligger i dvd-dimensjonert cd-boks og som overdådig vinylpakke. Sistnevnte favner originaltro opptrykk av samtlige singler og EP-er fra angjeldende epoke, samt øvingsopptaket ”Grave Hill Bunker Rehearsals” på kassettbånd.

Hellhammers primitivt ustødige ”Apocalyptic

Raids”-EP anno mars 1984 måtte tåle så mye rettmessig juling og hånlatter fra presse, kolleger og plateselskap at Fischer og medsammensvorne Martin Ain var på nippet til å kaste inn håndklærne.

I stedet utmeislet duoen en plan for et nytt band, og i oktober samme år ble Celtic Frosts debut, ”Morbid Tales”, innspilt i Caet Studios, Berlin.

Førsteopplaget utstedtes som 6-spors minialbum, men skiva lot seg etterhånden ekspandere til adekvat album bestående av 8 låter. Teknisk og strukturelt bevitnes progresjon, hvor materialet representerer en svartsmusket og særpreget thrashmetall-legering, om enn basal og naiv, som i tillegg til Venom og særlig Bathory profeterte det som skulle skremme vannet av Norge tidlig på 1990-tallet. Historisk sett gestalter ”Morbid Tales” to klassikere i punk-kjappe ”Into The Crypt Of Rays” og flegmatiske ”Procreation Of The Wicked” (med verdens minst utfordrende gitarsolo). Jeg vil samstundes slå et slag for horror-estetiserte og avantgardistisk tenkte ”Danse Macabre”, med ominøst klokkespill, fiolin, messende droner og et hav av godt porsjonerte lydeffekter. Gitt retrospektiv belysning foregriper denne, ”Return To The Eve” og ”Nocturnal Fear” Celtic Frosts våknende sjangertranscenderende ambisjoner i større grad enn de musikalsk mer vellykkete klassikerne.

Fischers vyer demrer med ”To Mega Therion”, utgitt etter aperitiff-EP-en ”Emperor’s Return”, begge fra 1985. Ain fratrådte innspillingen av albumet grunnet depresjon; neste EP, ”Tragic Serenades”, ble gjort ene og alene for å markere bassistens retur til bandet (samt forbedre tre av låtene fra ”To Mega Therion”). Pauker og franske horn møter lytteren i 1985-platas knappe intonasjon ”Innocence And Wrath”, og tillempet H.R. Gigers geniale omslagsmaleri gryr av dag en oppfattelse omkring Thomas Fischer som dypt alvorlig, dog svært begrenset musiker. Skivas

udødelige klassiker er snålt strukturerte ”Circle Of The Tyrants”, tett fulgt av ”Dawn Of Megiddo” samt finaleduoen ”Tears In A Prophet’s Dream” og ”Necromantical Screams”, hvis kammer-metalliske aspirasjoner og bruk av operasang skylder mer til Dead Can Dance enn eksempelvis Venom.

Ingenting er flauere enn en nærmest taktil inkongruens mellom faktisk talent og skyhøye ambisjoner. ”To Mega Therion” er så vidt fordringsløs og likefrem at spriket mellom ideal og faktisitet nøytraliseres. Dette skulle endre seg idet Fischer, Ain og trommeslager Mark St. Reed påbegynte det som sommeren 1987 utkommer under tittelbladet ”Into The Pandemonium”, altså få uker etter blackmetallhistoriens beste og mest signifikante album, Bathorys ”Under The Sign Of The Black Mark”. Jeg betrakter ”Into The Pandemonium” med ambivalente briller, men har gått fra hoderystende grimasering til i alle fall å respektere hva prosjektet prøver på.

Covereksegesen av Wall Of Voodoos ”Mexican Radio” kan ikke kalles annet enn abstrus, men den fungerer på sett og vis. Ynkende ”Mesmerized”, den kammerklassiske Baudelaire-resiterte ”Tristesses De La Lune”, for øvrig Martin Ains hjertebarn, og deler av ”Rex Irae” furnerer bandet såpass mye funksjonell fjærpryd at det blir lettere å neglisjere stupide ”One In Their Pride” pluss albumets mest åpenbare stavsprangknekk. Utgivelsen vinner på vilje, mindre på evne... Triptykon, initiert i 2008, representerer en moden og smart utjevning av skisserte polariteter, og leser følgelig som Thomas Fischers desidert mest vellykkete musikkprosjekt.

Både LP- og CD-versjonen av ”Danse Macabre” hefter for lekkert biografisk boktrykk, hvori Fischer og St. Reed fremmer ferske betraktninger, anført av rikt bildegalleri, og tilgang på bøtter av digitale bonusforekomster.

Geir Larzen

norwayrock.net

NRM 6-2022 63

Norway Rock Magazine kårer 2022 s beste skiver

REDAKSJONENS TOPP 10 SKIVER 2022 1. GHOST – Impera 2. THE HELLACOPTERS – Eyes of Oblivion 3. MEGADETH – The Sick, The Dying... And The Dead!

4. OZZY OSBOURNE – Patient Number 9 5. BLACK DEBBATH – Age Of Kørka 6. MADRUGADA – Chimes At Midnight 7. THE GOOD THE BAD AND THE ZUGLY – Research and Destroy 8. TREAT – The Endgame 9. STEVE VAI - Inviolate 10. OAK - The Quiet Rebellion of Compromise “Ett stort tack för äran att hyllas av våra kära systrar och bröder i Norge. God Jul!” - Tobias Forge

Skribentenes individuelle favoritter: ANNE-MARIE FORKER 1. O.R.k. - Screamnasium 2. Steve Vai - Inviolate 3. Oak - The Quiet Rebellion of Compromise 4. Marillion - An Hour Before It’s Dark 5. Daniel Herskedal - Out of the Fog 6. Zeal & Ardor - Zeal & Ardor 7. Motorpsycho - Ancient Astronauts 8. Mikael Åkerfeldt - Clark 9. Elder - Innate Passage 10. Dim Gray – Firmament Årets konsert: Opeth, Tons of Rock Årets skuffelse: Muse - Will Of The People 64 NRM 6-2022

GEIR AMUNDSEN 1. Ghost - Impera 2. Treat - The Endgame 3. Nordic Union - Animalistic 4. Threshold - Dividing Lines 5. Madrugada - Chimes At Midnight 6. Crossing Rubicon - Perfect Storm 7. Ronnie Atkins - Make It Count 8. Von Hertzen Brothers - Red Alert in the Blue Forest 9. Lillian Axe - From Womb To Tomb 10. Joe Lynn Turner - Belly of the Beast Årets konsert: Neal Morse Band, Cosmopolite, Oslo Årets nedtur: Porcupine Tree – Closure / Continuation norwayrock.net

SVEN O SKULBØRSTAD 1. The Nika Riots - Derelict 2. Black Debbath - The Age Of Kørka 3. Sylvaine - Nova 4. Rammstein - Zeit 5. Behemoth - Opvs Contra Natvram 6. Meshuggah - Immutable 7. Karin Park - Private Collection 8. Suicidal Ninja Monkeys - Monkeys Have A Tale 9. Soulfly - Totem 10. Amorphis - Halo Årets konsert: Rammstein, Bjerke 24.07.22 Årets skuffelse: Ghost - Impera JAN EGIL ØVERKIL 1. David Paich - Forgotten Toys 2. Kings X - Three Sides Of One 3. Days Of Wine - Days Of Wine 4. Steve Vai - Inviolate 5. Dark Horse Project - Vol. 1 6. Joe Lynn Turner - Belly Of The Beast 7. H.E.A.T. - Force Majeure 8. Generation Radio - Generation Radio 9. Trond Helge Johnsen - Dans På Nevroser 10. Ganges - The Magic Of The Brave Årets konsert: Toto på Sverresborg i Trondheim Årets skuffelse: Frontiers copy/paste-utgivelser RONNY ØSTLI 1. Darkthrone - Astral Fortress 2. Ghost – Impera 3. Candlemass – Sweet Evil Sun 4. In The Woods – Diversum 5. Khold – Svartsyn 6. Shape Of Despair – Return To The Void 7. Razor – Cycle Of Contempt 8. Kreator – Hate Über Alles 9. Abbath – Dread Reaver 10. Deathspell Omega – The Long Defeat Årets konsert: Candlemass – Beyond The Gates Årets nedtur: Autopsy – Morbidity Triumphant GEIR VENOM LARZEN 1. High Castle Teleorkestra – The Egg That Never Opened 2. Magma - Kãrtëhl 3. Arena – The Theory Of Molecular Inheritance 4. The Lickerish Quartet – Threesome 5. Motorpsycho – Ancient Astronauts 6. Martin Rubashov – Members Of The Green Phlox 7. Calexico – El Mirador 8. The Mars Volta – The Mars Volta 9. Isak Danielson – King Of A Tragedy 10. Black Debbath – Age Of Kørka Årets nedtur: The Dear Hunter – Antimai Årets nedtur II: At ”Visions”-skiva til norske Soup ikke nådde øregangene mine innen man kåret fjorårets musikalske triumfer.

norwayrock.net

GLENN KNUDSEN 1. The Good the Bad and The Zugly – Research and Destroy 2. The Hellacopters – Eyes of Oblivion 3. Madrugada – Chimes at Midnight 4. Megadeth – The Sick the dying… and the dead!

5. Ozzy Osbourne – Patient Number 9 6. Ghost – Impera 7. Crowbar – Zero and Below 8. Candlemass – Sweet Evil Sun 9. Honningbarna – Animorphs 10. Venom Inc – There’s Only Black Årets konsert: Mercyful Fate @ Beyond the Gates Bergen 6.8.2022 Årets skuffelse: Guns ‘N Roses, Stavanger 15.6.2022 BJØRN DAVID DOLMEN 1. The Smile – A Light For Attracting Attention 2. Forenzics – Shades And Echoes 3. Suede – Autofiction 4. Ozzy Osbourne – Patient Number 9 5. Voivod – Synchro Anarchy 6. Ghost – Impera 7. Bloodbath - Survival of the Sickest 8. Porcupine Tree – Closure/Continuation 9. a-Ha – True North 10. Mikael Åkerfeldt – Clark Årets konsert: Nestor på Sweden Rock Årets skuffelse: Guns ‘N Roses på Sweden Rock WILFRED FRUKE 1. Black Debbath - Age of Kørka 2. Ghost - Impera 3. Megadeth - The Sick, the Dying… and the Dead!

4. Thunder – Dopamine 5. Hedvig Mollestad - Maternity Beat 6. ZZ Top - Raw 7. Ozzy Osbourne - Patient Number 9 8. Saxon - Carpe Diem 9. Motorpsycho - Ancient Astronauts 10. Anders Buaas - The Edinburgh Suite Årets konsert: Opeth på Tons Of Rock Årets skuffelse: at Bring Me The Horizon ennå ikke har blitt tilintetgjort

PÅL SILIHAGEN 1. Iconic - Second Skin 2. Wilderun - Epigone 3. Elder - Innate Passage 4. Megadeth - The Sick, The Dying….and the Dead 5. Orango - Mohican 6. Michael Romeo - War of the Worlds Pt.2 7. Toxik - Dis Morta 8. Amorphis - Halo 9. Dynazty - Final Advent 10. The Dead Daisies – Radiance Årets konsert: Gojira - Oslo Spektrum Årets nedtur: Bortgangen til Megaforce Records grunnleggeren Jon Zazula.

TERJE EMBLA 1. Archive - Call To Arms & Angels 2. Paul Draper - Cult Leader Tactics 3. Porcupine Tree - Closure / Continuation 4. Oak - The Quiet Rebellion 5. Marillion - An Hour Before It’s Dark 6. Vitam Aeternam - Revelations Of The Mother Harlot 7. Dim Gray - Firmanent 8. Duncan Patterson - Grace Road 9. Devin Townsend - Nightwork 10. Crippled Black Phoenix – Banefyre Årets konsert: Tool i Oslo Spektrum Årets skuffelse: Madrugada – Chimes At Midnight LINDA CECYLIA TAANEVIG 1. Placebo – Never Let Me Go 2. Hellacopters – Eyes Of Oblivion 3. brenn. – Vandrer På Solskinn 4. Wet Leg – Wet Leg 5. Madrugada – Chimes At Midnight 6. Spoon – Lucifer On The Sofa 7. Korn – Requiem 8. The Good The Bad & The Zugly – Research and Destroy 9. Blomst - Triatlon 10. Big Thief – Dragon New Warm Mountain I Believe In You Årets konsert: Korn på Tons of Rock Årets nedtur: Bring Me The Horizon på Tons Of Rock

BÅRD NORDVIK 1. Ghost – Impera 2. Billy Tallent - Crisis Of Faith 3. Hellacopters - Eyes of Oblivion 4. Treat – Endgame 5. Ozzy Osbourne - Patient Number 9 6. Michael Monroe - I Live Too Fast To Die Young 7. The Good the Bad and The Zugly – Research And Destroy 8. Megadeth - The Sick, The Dying…And The Dead!

9. Abbath - Dread Reaver 10. Magna Carta Cartell - The Dying Option Årets konsert: Hellacopters på Tons of Rock Årets skuffelse: Kings X – Three Sides of One

NRM 6-2022 65