Norway Rock Magazine #112 5-2022

NORWAY ROCK MAGAZINE #112

Mars hangs up his axe P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl

Just before we go to press with issue no 112, it was announced that when Motley Crue goes on tour with Def Leppard next year, including a stop in Trondheim, it will be without guitarist Mick Mars: "Mick Mars, co-founder and lead guitarist of the heavy metal band Mötley Crüe for the past 41 years, has announced today that due to his ongoing painful struggle with Ankylosing Spondylitis (A.S.), he will no longer be able to tour with the band. Mick will continue as a member of the band, but can no longer handle the rigors of the road. A.S. is an extremely painful and crippling degenerative disease, which affects the spine.”

We wish Mars all the best. He is the best musician in the band and leaves big boots to fill on stage. It was no surprise that his replacement will be Rob Zombie guitarist John 5. Why John 5? Nicki Sixx explained on Twitter: “He checks all the boxes ... He’s [an] insane player. Has respect for our music, is funny as fuck and has history with us and we’ve written some pretty big hits together.” In 2021, Sixx and John 5 formed the L.A. Rats supergroup, which also features Rob Zombie and Ozzy Osbourne drummer Tommy Clufetos.

ANSVARLIG REDAKTØR Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net

We look forward to seeing Sixx and Co at "Home Sweet Home" in Trondheim in 2023. I would love to see John 5 tackle the solo on "Slice of Your Pie". How about you?

Tell us on our Facebook page @norwayrockmagazine

REDAKSJONELT ANSVARLIG Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net

Anne-Marie Forker

BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Wilfred Fruke, Glenn Knudsen, Geir Larzen, Linda Mills, Stig Rune Robertsen, Pål J. Silihagen, Sven Olav Skulbørstad, Ronny Østli og Jan Egil Øverkil.

Foto: Anne-Marie Forker DESIGN Anne-Marie Forker FORSIDE Black Debbath - Image: Anne-Marie Forker ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT 6 utgaver: Euro 19 https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe NESTE NUMMER I salg fra desember 2022

FÅ DET DIGITALE MAGASINET

6 nummer

Euro 19,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net

SPAR EURO 5

INNHOLD

04 04 Slipknot 08 Behemoth 12 Candlemass 15 Kardang

16

16 Skid Row 22 Black Debbath 27 John Norum 30 Counting Crows 35 Tora

08

38 Joe Lynn Turner 42 Avatarium 46 Lissie 50 Alter Bridge 54 Simple Minds 58 Skynd

50

22

60 Therion 64 Omegashift 66 Type O Negative 68 Venom 73 Skiver

54 68

86 Multimedia 87 Retro

4

NRM 5-2022

norwayrock.net

inn i en ny æra

norwayrock.net

NRM 5-2022

5

Det var nok mange som satte sin utvalgte drikke i halsen da Slipknot mer eller mindre ut av det blå annonserte sitt nye album, og at det attpåtil ble titulert “The End, So Far”. Senere har det dog blitt klart at dette er på grunn av slutten på det langvarige forholdet med Roadrunner, så ingen grunn til panikk. Trommis Jay Weinberg ville mer enn gjerne fortelle mer rundt slippet, så da var vi ikke sene med å få opp Zoomen.

TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: ANTHONY SCANGA

- Jeg åpner med mitt sedvanlige åpningspørsmål; Hvordan er følelsen rundt slippet?

- Jeg er definitivt stolt over skiva - det har vært ekstra utfordrende denne gangen, spesielt med tanke på omstendighetene rundt denne gangen. Vi har alle mann all grunn til å være stolte.

- Har dere fått med dere noen reaksjoner fra fansen enda? Det er jo et relativt annerledes Slipknot-album.

- Det meste av reaksjoner jeg får med meg er live rett foran oss når vi har presentert nytt materiale, som “The Chapeltown Rag” eller “The Dying Song (Time To Sing)” - selv om jeg så absolutt dropper innom digitale plattformer en gang iblant for gøy; Men det aller viktigste er publikumsreaksjonene der og da, det er dét det handler om. Og de har vært meget bra!

- Dere er faktisk helt på tampen av en turné akkurat nå, og gir ut en skive samtidig - det er da ganske spesielt?

- Ja, det er ganske bakvendt av hva som er vanlig - men vi lever nå i en ganske bakvendt verden akkurat nå, så vi tenkte “hvorfor ikke?”.

- Jeg regner med at dette er av pandemiske årsaker, og det er kanskje derfor det har gått “kun” tre år mellom den forrige skiva og denne mens vi vanligvis har måttet vente opptil seks år tidligere?

- Jeg tror det var en reaksjon på at vi, som alle, fikk døra slengt midt i ansiktet på grunn av pandemien og måtte avlyse resten av “We Are Not Your Kind”-turnéen, så absolutt. Vi var virkelig glade for å være tilbake der ute, så med det i bakhodet er vi ikke spesielt gode til å bare lene oss tilbake all den tid vi er kreative folk. Når moder jord forteller oss at vi ikke kan dra rundt i verden og spille for folk, må vi finne på en annen måte å være kreative på, så da kan vi like gjerne skape nye ting, så det er det vi gjorde.

- Hvordan startet dere så opp med skriveprosessen? Jeg går ut ifra at det da var fortsatt under lockdown?

- Helt separate. På grunn av nettopp dette med at vi ikke kunne reise rundt, i tillegg til at vi alle bor ganske langt ifra hverandre, måtte vi bare tilpasse oss, finne frem opptaksutstyr og være våre helt egne lydteknikere. Jeg har jo vært en del i studio og lært meg det helt

”Vi er først og fremst fans av ekte musikk med ekte musikere der du føler at du hører på folk og ikke maskiner eller roboter.”

6

NRM 5-2022

grunnleggende i ProTools, så jeg kunne spille inn trommespor hjemme som jeg sendte frem og tilbake, og det var på den måten store deler av materialet ble laget. Dog har vi også en del spor som har vært under utvikling i sju-åtte år også, så vi hadde en del i bakhånd å jobbe med i tillegg. “Medicine For The Dead” for eksempel startet vi å jobbe med allerede i 2014. Så vi har alle måttet ta steg og dra vår del av lasset på en helt ny måte denne gangen, jeg har lagt på mine idéer over riff-idéer jeg har blitt tilsendt, også har dette gått frem og tilbake x antall ganger - helt til vi har endt opp med det som i det store og hele har endt opp som albumet.

- Takk gud for internett!

- Ja, til en viss grad - haha!

- Vi må snakke litt mer om nettopp “Medicine For The Dead” - det må da være en av de mørkeste Slipknot-låtene noensinne?

- Det er jeg helt enig i, og det gjelder i aller høyeste grad teksten også. Vi får se deler av tekstene til Corey på forhånd, og denne gangen enkelte vokallinjer over gitarriff - noe som gjorde det lettere for meg å tilpasse trommene til vokalen og på en måte understreke det han vil ha frem. Akkurat det sporet har vi som sagt jobbet med i årevis uten av vi noensinne har følt at den har blitt et ferdig produkt, og det er derfor den har tatt åtte år å ferdigstille. Den har gjennomgått veldig mange versjoner der vi alle har måttet tenke om hvor vi vil med den. Tekstmessig vil jeg ikke spørre Corey om akkurat hva den handler om, det synes jeg blir for personlig. Men jeg liker teksten for hva den er, og koser meg med det. Ei heller vil jeg ikke ødelegge mysteriet rundt selve handlingen, men skape mitt eget bilde om hva den dreier seg om - nesten som fansen gjør. Det å holde på selve mystikken rundt musikk er viktig synes jeg, og det å være med på å skape noe som man ikke helt vet alle detaljer om er givende for meg. Det er helt klart en spesiell sang, og det at vi aldri ga opp på den men fortsatte å jobbe med den til den endte opp som det den gjorde er jeg veldig glad for.

- Er det en slags felles følelse for et band med ni medlemmer, at det endelig ble et spor alle ble fornøyde med?

- Kanskje. Vi er ni veldig forskjellige personer med ni veldig forskjellige musikksmaker med alt det innebærer. Om det vil si at man må gå forskjellige runder, som med nettopp “Medicine For The Dead” så får det bare være. Men én ting vi alle er enige i er at så fort en låt føles som en Slipknot-låt for alle, så ender den opp på et Slipknot-album.

- Og mens vi er inne på Slipknot-låter er vi nødt til å snakke om “Adderall”.

- Det er den eneste låten jeg ikke har noen ting med å gjøre faktisk, når jeg hørte versjonen de hadde laget med Shawn på trommer kjente jeg umiddelbart at denne versjonen er perfekt - jeg trenger ikke være involvert her. Så jeg kan faktisk ikke fortelle så mye om akkurat den, annet enn at jeg synes den er helt fantastisk!

- Det er jeg helt enig i! Men da kan vi jo snakke om at dette er den tredje Slipknot-skiva du spiller på, ser du noen forskjell denne gangen i forhold til “.5: The Gray Chapter” som var din første?

- Den største forskjellen er at det nå er åtte år med erfaring, eller ni år hvis vi regner fra da vi begynte å jobbe med den. Ni år med å lære

norwayrock.net

hva Slipknot er, ni år med å finne plassen min i bandet og gjøre mitt beste for at vi skal være best mulig. Jeg er definitivt stolt av “.5: The Gray Chapter”, men etter alle disse årene med erfaring bak både meg og oss er det nødvendigvis helt annerledes nå enn hva det var da. Vi har alle utviklet oss som mennesker og bandmedlemmer etter jeg ble med, og jeg bidrar helt klart på en helt annen måte nå om dagen etter å ha utviklet selve virket mitt i Slipknot over disse årene - og det mener jeg helt klart du kan høre på låtene nå i forhold til da jeg ble med.

- Hvor mye blir du involvert i låtskrivingen?

- Helt klart, vi er alle veldig involverte i låtene - det er noe som er forventet av hver og én innad i bandet. Alle sender sine bidrag frem og tilbake, og når man får en idé tilsendt må man tilpasse sine idéer så alt passer sammen og det gjelder for alle. Dette gjelder helt fra starten av låtskrivingen, og det gjelder for skapelsen av selve albumet. Det forventes av samtlige at vi bidrar, så det er definitivt et samarbeid som ligger i grunnen.

- Jeg må også gi skryt for selve produksjonen på skiva der lyden låter veldig organisk i forhold til de fleste andre av dagens metallband. Er dette noe dere gikk inn for tidlig i prosessen?

- Jeg tror nok ikke vi bevisst har tenkt over hva andre band gjør og låter som, det er mer som at vi ville låte som oss selv og det er viktig for meg at trommene mine faktisk låter som trommer. Jeg ville i hvert fall ikke at de skulle låte som overkomprimert tullball. Det er synd at vi har kommet dit at den enkle veien er overproduksjon, det har resultert i at så mange band låter helt likt med identisk trommeog gitarlyd for eksempel. Når det kommer til oss har vi så utrolig mange forskjellige inspirasjonskilder som har influert oss, noen elsker The Beatles og Pink Floyd, mens andre liker band som Suffocation og dødsmetall generelt mens jeg elsker blant annet The Misfits og den type band. Dette spiller også inn på hvilken type lydbilde vi forskjellige ønsker - for én ting som kjennetegner alle disse er at det låter nettopp ekte og organisk og alt dette filtreres til det som folk kjenner som “Slipknot-sounden”. Vi er først og fremst fans av ekte musikk med ekte musikere der du føler at du hører på folk og ikke maskiner eller roboter. Det er ikke så interessant for oss, og nettopp det reflekterer det vi gjør på scenen.

Vi spiller ikke til metronom, vi har ikke noe backingtracks og vi driver ihvertfall ikke med lipsync. På godt og vondt så er det du hører fra scenen oss akkurat der og da. All ære til de banda som vil låte og gjøre det på den måten, men det er bare ikke noe for oss.

scenetøy - du er en av de mest energiske trommisene der ute, og spiller med maske.

Hvordan i alle dager får du puste bak den?

- Ikke så veldig bra, haha! Men det er en del av det, og det visste jeg veldig godt da jeg ble med selvsagt. Jeg har jo kjent de og vært venn med de i mange år, selv før jeg ble med - så dette er noe som følger med jobben.

Jeg har prøvd å venne meg til det, men jeg tror vel ikke at det er noe man venner seg helt til.

Dette gjelder da for alle av oss, ikke bare meg - så dette er noe vi lever godt med. Men det er slitsomt ja!

- Du var jo totalt anonym da du ble med, selv om det riktignok verserte rykter om hvem du var - er det noe forskjell i livet ditt nå som navnet ditt er kjent og alle vet hvem du er?

- Jeg vet ikke faktisk. Ettersom tiden har gått har jeg stadig møtt flere og flere folk som jeg har blitt kjent med, folk vi møter i de forskjellige land som vi spiller i og kanskje møter neste gang vi spiller der. Det blir til stadighet en større gjeng med folk vi kjenner, så om det er noen stor forskjell fra da til nå er det vel nettopp det. Når det kommer til min egen del så føler jeg bare på å være en stadig større del av bandet, både med mitt kreative bidrag, men også selve trommingen.

Det viktigste for oss er uansett å skape noe folk kan resonnere med og kanskje kjenne seg igjen i.

- Dere har en ny turné som begynner i Sør-Amerika i desember, men vet du noe om når dere eventuelt kommer til Europa og Norge?

- Forhåpentligvis veldig snart. Vi legger planer for neste sommer akkurat i disse dager, så mye mulig vi tar turen over da for alt jeg vet.

- Helt til sist er jeg nesten forpliktet til å snakke litt om vikarjobben din i Kvelertak.

Hvordan kom det seg til og hvordan opplevde du det?

- Det var helt rått! Den absolutt feteste turnéopplevelsen jeg noensinne har hatt, jeg simpelthen elsker det bandet og da en kompis av meg plutselig ringte og fortalte at deres trommis Kjetil (Gjermundrød) hadde skadet seg og de trengte noen til å steppe inn på resten av turnéen var det bare å hive seg rundt. Jeg hadde typ en flytur på meg til å lære låtene, men var ikke et sekund i tvil om å slenge meg med. Vi fikk umiddelbart en særdeles god kontakt, nesten en unik personkjemi og det var noe av det gøyeste jeg har gjort i hele mitt liv og jeg anser fortsatt de som veldig gode venner. Et stort høydepunkt musikalsk for meg, for et fantastisk fett band dere burde være stolte av dem!

- Vi må snakke om trommestilen din og

norwayrock.net

NRM 5-2022

7

Gudfaderen av 8

NRM 5-2022

norwayrock.net

v polsk metall norwayrock.net

NRM 5-2022

9

De får stadig større og større fanskare, polske Behemoth med Adam Nergal Darski som den ubestridte ledestjerne. Og etter en rekke album som stadig blir bedre og bedre ser han og de ut til å øke standarden enda et hakk med årets slipp. Vi ville ha noen ord om nettopp dette, og fikk nettopp Adam Nergal på tråden for en trivelig passiar rundt slippet, støtte til Ukraina og en homáge til våre helt egne Jørgen Munkeby og Sivert Høyem. Take it away, Nergal!

TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: GRZEGORZ-GOLEBIOWSKI LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Deres tolvte album “Opvs Contra Natvram” er rett ved å bli utgitt, hvordan er følelsen akkurat nå?

- Det er definitivt en følelse av spenning akkurat nå, jeg bruker store deler av tiden akkurat nå til å snakke med journalister og anmeldere, og deres tilbakemelding er temmelig “fucking awesome” så det føles unektelig bra. Det er jo akkurat nå som er momentum av utgivelsen, der folk har fått hørt den og gitt sin mening om den, og det som er spesielt denne gangen er tiden det har tatt på grunn av pandemien, men nå er vi endelig i mål, og det er dette som er spennende hver gang vi gjør en ny skive - det som skjer akkurat nå.

- Den låter fantastisk, kan vi også melde ifra Norge.

- Tusen takk, jeg håper folk kommer til å bli positivt overrasket. Jeg møtte for noen måneder siden en fyr i rullestol tilfeldigvis som viste seg å være en stor Behemoth-fan og ville ta en selfie, hvilket vi selvfølgelig gjorde, hvor han for noen dager siden tok kontakt og fortalte at han hadde fått tak i skiva - riktignok uten å fortelle hvordan. Tilbakemeldingen hans var at han syntes den var såpass annerledes enn hva han hadde forventet, og at han ble skikkelig opprørt til å begynne med, men etter å ha gitt den noen runder elsket han den, og akkurat det er det vi har prøvd å få til denne gangen. Det siste jeg vil høre er “Denne minner meg om “I Loved You At Your Darkest” - var det med intensjon?”. Det hadde vært en fullstendig katastrofe. Samtidig er jeg klar over at våre siste tre skiver “Evangelion”, “The Satanist” og nettopp “I Loved You At Your Darkest” er folk flest sine favorittskiver og det er noe jeg setter veldig pris på, men det er også viktig å utvikle seg videre og ikke kopiere tidligere bragder.

Men det er da vitterlig flust med Behemoth-kjennetegn på “Opvs Contra Natvram” også. Denne har en annerledes tilnærmelse - den låter råere og mer barbarisk, men så er det også med tiden vi lever i om dagen. Den er et portrett på dagens realitet for både meg og bandet som man kan komme. Den er ekte og genuin.

- Jeg må komplimentere lyden på skiva, den låter så organisk og ekte i forhold til metall generelt i disse dager at man må langt tilbake i tid for å finne tilsvarende.

- Absolutt, og takk for at du la merke til det. Paradokset er at dette koster langt mer enn det som er regnet som standard i dag. Det er så mye som høres fabrikkert ut i dag, der alle skarptrommer høres identiske ut fra skive til skive og alt låter for perfekt. For meg så er perfekt kjedelig, så vi tok kontakt med legenden Joe Barresi - fyren som har produsert Nine Inch Nails, Slipknot og Queens Of The Stone Age blant andre. Det viktigste for meg var å få tak i noen som var utenfor black metal-bobla, vi prøvde flere forskjellige før vi landa på Joe og de var alle virkelig dyktige produsenter - men for meg skapte de et lydbilde som var for likt det alle andre gjør. Derfor var det utrolig befriende å få tak i Joe Barresi, vi jobbet steinhardt for å få dette til å låte annerledes. Jeg hadde for en tid siden middag sammen med Adrian Erlandsson fra At The Gates og han sa det samme som deg - “Hvordan har dere fått det til? Trommene låter jo som trommer!” - haha! Samtidig har jeg også lest kommentarer på en av singlene våre, husker ikke hvilken, fra noen kids som kritiserer nettopp dette; At det låter for lite komprimert. Virkelig? Skal dere komme her å belære meg eller Joe Barresi om lyd? Seriøst? Jeg er jo selvfølgelig veldig klar over at de fleste hører musikken igjennom Spotify der alt er komprimert og er vant til at de fleste metallband låter likt, men jeg vil at mitt band skal låte på skive som vi låter live og dette er det nærmeste vi 10 NRM 5-2022

noensinne har kommet. Og igjen, jeg er veldig fornøyd med hvordan de to siste skivene låter, ikke misforstå - “Evangelion” er vel den som låter lengst ifra hvordan jeg vil at Behemoth skal låte med sin mer death metalapproach, selv om den så absolutt også låter bra - men “Opvs Contra Natvram” låter mer organisk enn vi noensinne har gjort.

- Det var det absolutt første jeg la merke til, og det andre jeg la merke til var at den nesten umiddelbart minnet meg om Emperor sin “Anthems To The Welkin At Dusk” med sin majestetiske introsang som umiddelbart slår over i noe av det mest brutale noensinne.

- Wow! Det er jo selvfølgelig et stort kompliment, men samtidig ikke noe jeg har vært bevisst på. Men jeg er god venn av Ihsahn og har vokst opp med Emperor og han sa faktisk at dette minnet ham om 90-talls black metal etter å ha hørt “Off To War!”. Det er aldri intensjonen å kopiere, men jeg tar absolutt med meg sammenligningen med en av de mest banebrytende skivene fra black metal - det er en helt vanvittig bra skive som aldri kan bli toppet. Jeg håper at folk kommer til å omfavne denne skiva på den måten du gjør.

- Dere har sluppet fire singler i forkant av utgivelsen?

- Ja, det stemmer - men vi slipper også den femte på utgivelsesdagen; “Versvs Christvs” - en åtte minutter lang video som kommer til å bli en gamechanger. Vi har aldri gjort noe liknende før, så det er bare å gjøre seg klar. Vi har gått inn for å gjøre totalt forskjellige videoer til de forskjellige låtene, det er ikke snakk om noen rød tråd - heller som at hver eneste video skal leve sitt eget liv og fortelle sin egen historie. Samme som “Versvs Christvs” som kommer til å bli noe helt annet. Vi har fått tak i en fantastisk videoprodusent fra Los Angeles, Agata Alexander, der vi filmet over tre dager her i Polen. Det er en virkelig storbudsjetts-video som er skikkelig uhyggelig og mørk, så den gleder jeg meg til å vise frem!

- Mens vi er inne på nettopp videoer - “Ov My Herculean Exile” var et relativt brutalt skue?

- Helt klart. Det er helt klart en av de mest spennende visuelle utgivelsene vi har gjort. Jeg oppdaget denne polske damen Zuzanna Plisz, og ble helt bergtatt av de andre videoene hun hadde produsert.

Skikkelig avant garde, og vi er faktisk det første metallbandet hun har jobbet med og det var en helt annerledes måte å jobbe på. Jeg ga henne full råderett til å gjøre akkurat hva hun ville med videoen, og det eneste ønske jeg hadde var å inkludere bandet på en eller annen måte - om det bare er for en kort stund i bakgrunnen eller hva som helst. Dette sa hun i utgangspunktet nei til, men kom allikevel opp med en idé om hvordan vi skulle få det til; Når fyren blir skutt mot slutten av videoen, er maleriet blodet spruter på faktisk et bilde av oss. Dette er et faktisk maleri som ble gjort kun til videoen, og når videoen var klar auksjonerte vi bort maleriet og donerte bort summen til støtte for Ukraina.

- Du nevnte at du ikke hadde noe å gjøre med akkurat denne videoen, men er det vanligvis noe du bruker tid på?

- Ja, jeg har regissert de fleste av videoene våre tidligere - men stadig oftere og oftere velger jeg heller å stole på folk vi jobber med. Bare for noen dager siden startet vi jobben på nok en video - “Once Upon A Pale Horse”, som nok kommer til å bli den siste singelen og videoen vi kommer til å gjøre til denne skiva. Den er igjennom et samarbeid med Grupa13 som vi har gjort de aller fleste videoene våre sammen med, jeg tror det må være 10-15 videoer vi har gjort sammen - deriblant flere av fanfavorittene, som “God=Dog”. Når de kommer opp med idéer vet jeg bare at det kommer til å bli bra, så da er det bare å kjøre på. Det handler til syvende og sist om tillit.

- Finnes det et gjennomgående lyrisk tema på skiva?

- Nei, ikke egentlig. Jeg er nok ikke den rette fyren til å lage et norwayrock.net

konseptalbum, all den tid jeg ikke liker å skrive eller tenke lineært når jeg skriver musikk. Men når det er sagt finnes det nok tematikk som kan knytte forskjellige låter sammen, samtidig er det låter som står for seg selv spor for spor.

Jeg vet allikevel at det kan føles konseptuelt med både tittel på skive og låter, og visstnok vil vi fortelle en historie til de som fortsatt har tid til å høre på en 41 minutter lang skive - noe stadig færre og færre har tid til.

- Det er helt grusomt.

- Så absolutt, men samtidig får man en større gevinst av å ta seg den tiden og forstå hvorfor akkurat den låta er nummer en og to også videre, og ikke minst hvorfor “Versvs Christvs” er sist. Akkurat dét er et konsept, hvilke låter som kommer hvor og når de kommer til å ha størst inntrykk på lytterne.

- Og akkurat dét er noe jeg ville kommentere på - der skivas definitivt meat brutale spor “Malaria Vvlgata” går rett over i skivas mest fengende låt “The Deathless Sun” kan ikke være tilfeldig?

- Jeg husker godt da vi skulle få sammen rekkefølgen at “Post-God Nirvana” måtte være først som en slags intro, selv om det også er en faktisk sang med vers og refreng setter den den stemningen jeg ville ha på skiva - og som du nevnte tidligere smeller “Malaria Vvlgata” i gang og slår deg rett ned i løpet av to minutter ren brutalitet. Og hvis du overlevde de to minuttene skjemmer vi deg bort med langt mer catchy saker i “The Deathless Sun”. Det er så langt ifra tilfeldig, helt riktig.

- Det finnes også godt med orkestrering og korarrangementer på skiva, er du involvert i det også?

- Det er jeg, vi jobber tett med en som arrangerte forrige skiva også ved navn Jan Stoklosa der alt jeg egentlig gjør er å godkjenne. Jeg vil egentlig si at denne er mindre orkestrert enn “I Loved You At Your Darkest”, fordi jeg ville ha det mer brutalt og ekte denne gangen. Den viktigste beskjeden jeg ga var å gjøre det mindre soundtrackete og mer primitivt. Mer rå, organisk og tribal heller enn generelt klassisk var vel hovedbeskjeden.

Når det kommer til korbiten er jeg overrasket selv, for dette har jeg gjort helt selv. Jeg la på på flere lag av vokal der det skulle være, og hadde det ikke vært for vår gitartekniker og medprodusent Sebastian Has hadde jeg aldri fått det til. Han gjorde en enorm jobb med å geleide meg igjennom og komme med egne idéer, så for eksempel på “The Deathless Sun” er det i stor grad kun meg - men på “Thy Becoming Eternal” og “Versvs Christvs” fikk jeg ekstern hjelp av Suzanna “Suze” som også har hjulpet Obscure Sphinx fra Polen til å krydre opp litt ekstra. Da var det kun for å legge til noen ekstra detaljer, som for eksempel å legge på en ekstra stemme på en tone jeg allerede hadde gjort. Det er ikke direkte hørbart, men det gjør allikevel noe med helheten. Jeg tror det er med på å løfte helheten.

- Ved siden av Behemoth har du også Me And That Man, hva skjer der i gården om norwayrock.net

dagen?

- Akkurat nå tar jeg det med ro der, Behemoth er absolutt første prioritet i disse dager, og jeg kommer til å pushe det så hardt jeg bare kan. Me And That Man hadde en en ekstremt hektisk virksomhet denne sommeren der vi spilte rundt 15 festivaler, noe som er helt galskap. Vi var over hele Europa - tilogmed i Norge, og det betydde ekstra mye for meg da vi hadde noen gode venner av meg med oss på scenen; nemlig Jørgen Munkeby fra Shining og Sivert Høyem fra Madrugada. De var så generøse som satte av tid til å bli med på dette og gjøre konserten med oss, det er faktisk et av årets definitive høydepunkt for meg å dele scene med nettopp de to. De er noen ordentlig gentlemen og fine folk så det var en reell höjdare. Men akkurat nå kommer jeg ikke til å spille inn noe, det er utelukkende Behemoth som er i fokus.

- Hva så med turnéplanene til Behemoth?

- Vi skal faktisk spille i Oslo om noen uker med Arch Enemy, Carcass og Unto Others, og er det noen som fortsatt er i tvil om hvordan de skal bruke tiden den kvelden, så er det bare å dukke opp. Dette blir ren galskap fra ende til annen. Jeg garanterer at det blir spektakulært, vi har en helt spesiell setliste jeg ikke kan vente med å vise folk og ikke minst komme meg på turnébussen igjen og spille rundt i Europa. Jeg er også ganske sikker på at vi kommer til å

dukke opp på minst én festival i Norge neste år. Ting er i gang, men ikke bestemt enda. Jeg elsker flere av festivalene i Norge, som Inferno og Beyond The Gates for eksempel - så et eller annet kommer helt sikkert til å bli noe av, men jeg vet ikke helt hva enda. Norge er et av mine absolutte favorittsteder, både med tanken på hvilke band dere har fostret - men også naturen og klimaet generelt, så det er alltid stort for meg å komme dit.

- Det er så trivelig å høre, tusen takk for det! En siste kommentar for anledningen bare - deres strømmevideo “In Absentia Dei” satte en ny standard sjeldent sett maken til!

- Takk for det! Joda, den funker - og det skulle bare mangle når man har brukt en formue bare på produksjon, haha! Men man må prøve det man kan for å heve standarden, få ting fremover og ikke minst underholde folk til det fulle. De betaler jo rett og slett for et produkt, og da må produktet levere. Men jeg må være såpass ærlig å si at 30-års jubileet vi gjorde et år etter var enda bedre. Der har du neste steg, se for deg en forestilling over tre akter der neste akt foregår på et helt nytt sted på en helt annen tid. Jeg har fortsatt til gode å lese én eneste negativ kommentar når det gjelder noen av disse videoene, og det var virkelig gøy å få det til såpass bra!

NRM 5-2022

11

Skandinavias Guder 12 NRM 5-2022

norwayrock.net

«Scandinavian Gods» er første singel fra «Sweet Evil Sun». Om tittelen er ironisk er den slett ikke ubegrunnet. Denne gangen har hjemvendte vokalist Johan Längqusit vært med i skriveprosessen og Candlemass nærmer seg stadig det klassiske soundet de skapte sjangeren med på midten av åttitallet, og som mange har savnet.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: LINDA ÅKERBERG

Mørk tung metal passer fint til årstiden vi er inne i. En annen bekreftelse på at sommeren er over er høstferie, eller potatislov som gitarist Mappe Björkman sikkert kalte det i sine skoledager. Selv har jeg akkurat parkert bilen etter noen dagers familiebesøk i Upplands Väsby.

- Har du vært der nå? Hva faen, det er jo trivelig. Ja, vi er jo et Upplands Väsby-band, selv om det egentlig kun er Leif som er derfra. Vi og Europe.

- Ja jeg var jo og så på Europes monument i Blåparken. Når kommer deres monument?

- Hehe, ja vi burde jo definitivt hatt et vi også. Hele Europe kom jo derfra, mens vi egentlig kun kan skilte med Leif. Men vi gjorde jo Upplands Väsby til sammen og var kjempegode venner, selv om musikken vår er annerledes enn deres. Oss var det få som brydde seg om, mens Europe fikk jo sine hits.

Det er jo først nå vi nyter respekt, og det er vi naturligvis glade for. Det trodde man jo ikke på den tiden.

- Jeg leste i siste utgave av lokalavisen der borte en artikkel om «The Final Countdown» som har nådd en milliard visninger på youtube, noe som er flere hundre tusen visninger mer enn for eksempel Thriller med Michael Jackson.

- Ja, jeg leste også det. Det er jo en av verdens største låter, det skal ingen ta fra dem.

De har jo gjort det like stort som ABBA, og har hatt stor betydning for Sverige for denne type musikk. Vi spiller doom metal og har ikke en sjanse i havet til å nærme oss et sånt nivå. Det som er kult for oss er at vi har fått stor respekt de seneste årene. Jeg skal ikke gjøre noe stort poeng ut av det, men jeg så en kåring over de beste doom metal skivene noensinne, og der var «Sabbath Bloody Sabbath» nummer en, og «Epicus, Doomicus, Metallicus» nummer to. Dette er jo en lavbudsjettplate vi spilte inn i 1985. Men første Black Sabbath var også en lavbudsjettplate. De brukte vel elleve timer på å spille den inn, og vi brukte heller ikke lang tid på vår debut heller. Begge disse er plater med sjel, og det går aldri å gjøre dette om igjen. Du kan bruke det feteste studioet og legge i så mange millioner du vil, sjelen i disse skivene kan ikke gjenskapes.

norwayrock.net

- «Epicus Doomicus Metallicus» er nylig sluppet som en trippel vinylutgave av Peaceville.

- Ja, de ville gjøre en jubileumsutgave og har laget en flott boks. Den er virkelig heftig.

Masse kule demoer knapt noen av oss har hørt, og plakater og bilder vi heller ikke kan huske å ha sett før. Jeg liker ikke når skiver slippes i forskjellige farger på vinylen. For meg føles det som en greie bare for å tjene penger, og det liker jeg ikke. Men sånne ting som det her synes jeg er heftig. Der får man med så mye mer, og kan se tilbake på hvordan det var på den tiden.

Jeg pleier ikke å sette meg ned å høre på egne ting noe særlig, men den utgaven låter jævlig bra. Jeg synes det låter bedre enn originalen. Vi har vært med litt i utformingen av boksen, og Peaceville har gjort en god jobb. Dette er langt fra noe hastverksarbeid.

- Jeg må få gratulere dere med Beyond The Gates og festivalens beste konsert. Og det er ikke bare noe jeg sier til deg, det sto på trykk rett etter festivalen.

- Er det sant, har du skrevet så pent om oss?

Det har jeg ikke sett, nei, nå ble jeg virkelig glad. Send meg link til anmeldelsen, for det hadde vært virkelig gøy å lese. Vi har fått mye gode tilbakemeldinger på konsertene i sommer.

Dette har jo vært et mellomår, hvor vi har spilt låter fra «Epicus» og «Nightfall». Det er derfor vi slipper plata i november, så vi kan bruke neste år på å turnere med den. Dette har vært et veldig bra år, vi spilte jo i Mexico i forkant av Bergen, og det var helt vilt. Men ja, Bergen følte jeg også var veldig bra. Og vi spilte jo rett før Mercyful Fate også, og de er jo gode kompiser, så det var en god kveld. (Mappe får linken og ikke lenge etter kommer det både klem, hjertesmileys og takk på sSMS.) - Grieghallen er jo av stor betydning for fans av black metal, har den noen betydning for deg?

- Ja, det er klart den har det. Det er egentlig litt sykt, for vi har jo alltid spilt doom og er tregest av alle. Men uansett hvor vi spiller og møter black metal folk, det være seg for eksempel Mayhem som nå i Bergen, så møter vi enorm respekt i den scenen. Hva i all verden har vi til felles med dem? Vi startet jo opp omtrent samtidig som Bathory, og Freddan som startet det sammen med Quorthon er en av mine beste venner. Og vi snakker av og til om dette. Det jeg tror er grunnen er at vi gjorde noe helt banebrytende og tenkte utenfor boksen.

Og det er jo akkurat det samme med black metal. Norsk black metal er jo så enormt og jeg forestiller meg de kanskje ser på Candlemass som noe ekte, noen som gikk mot strømmen.

Kanskje mer det fremfor musikken. Joda, «Epicus» var en tung og slem plate da den kom, men det de holder på med er jo steinhardt. Så det er nok der respekten ligger. Jeg har stor respekt for de banda, og har en god tone med Mayhem så vel som jeg hadde med Quorthon.

De har jo gjort akkurat det samme. Du hadde band som Europe, så hadde du vår doom på ene siden og black metal på andre siden.

Begge er sjangere som gikk mot strømmen.

- Merker du en annen forventning i publikum når dere fremfører en klassisk plate i sin helhet kontra et ordinært sett?

- Nei, jeg gjør egentlig ikke det. Har vi annonsert at vi spiller «Epicus», så vet de om det. Men jeg er nok mer ambivalent til dette med skiver i sin helhet selv. Når man spiller en klassisk plate rekker man ikke ta med noe ekstra, og da savner jeg en del låter. Nå har vi kjørt «Epicus» og «Nightfall», og noen ganger har vi blandet de. Det liker jeg bedre. Altså, «Epicus» er jo en bra plate, og mange av de låtene inngår uansett i et ordinært sett, men ved å spille alle forsaker man en del andre låter jeg synes heller burde være med. Men selger man inn et sånt konsept og folk kjøper det, så må man jo kjøre på. Det er jo tross alt på grunn av publikum vi har anledning til å gjøre dette. Vi har jo så mange skiver at et Best Of-sett blir et enormt spenn. Så for meg er det å spille en hel skive en blandet følelse.

- Dette leder oss over til «Sweet Evil Sun», som jo er grunnen til at jeg ringer.

Jeg synes dette er en plate med et klassisk lydbilde og lurer på om det å spille de første skivene et par år har hatt betydning i skaperprosessen av det nye verket.

- Både ja og nei. Det er egentlig et veldig godt spørsmål. Dette er jo første plata hvor Johan (Längquist, vokal) er med i bandet. Han la jo vokal på «Epicus», men der kom han med i siste sekund. Han brukte et par dager på det, men var ikke medlem i bandet. Han hjalp oss så vi kunne få på noe vokal og bli ferdig med plata. Og det samme er tilfelle med «The Door To Doom», da Mats Levén var ute. Jeg har ville ha tilbake Johan veldig lenge, men det har ikke vært anledning, men nå var muligheten der for han å bli medlem, og da har også han fått jobbe et år med Leif og oss om denne plata. Og

NRM 5-2022

13

”Leif er professor når det gjelder vår musikk og det vil ingen kødde med.” det har jo ikke vært tilfelle på de forrige platene han har sunget på. Det er flere som nevner det klassiske lydbildet og mye tror jeg skyldes at den råere gitarlyden. Det er ikke så polert. Hør på rytmegitarene, de er ganske røffe og slemme, men samtidig låter det friskt, og det er bra produsert. En annen grunn er selvsagt Johan. Med «House Of Doom» var jo alt innspilt med Mats, men byttet den ut med Johans vokal. Leif skriver og produserer låter etter hvem som synger. Det gjorde han jo da Mats, Robert og Messiah var med. Denne gangen er låtene skrevet for Johan, og der tror jeg kjernen ligger. Men så er det jo harmoniske refrenger med keyboard.

Det er fine låter, selv om det låter tungt og jeg synes vi har funnet en fin linje med Candlemass anno 2022. Så har du jo «When Death Sighs», som Jennie-Ann Smith synger, det er jo virkelig vakkert selv om det er tungt.

- Keyboardet har jo også en annen rolle nå, hvor det ikke er så dominerende, men fungerer mer som et krydder.

- Ja, det er helt riktig. «Psalms For The Dead», som vi gjorde med Robert Lowe var jo veldig keyboard dominert. Der var vi nødt til å ha med en keyboardist live, og vi var seks mann på scenen. Denne gangen er vi litt mer midt imellom den og det gamle, og bruker brettet som du sier, som en effekt. Det er mest for å opphøye refrenger og enkelte partier.

Hvordan vi gjør dette live er vi litt usikre på, om vi må ha med en ekstra person. Men for vår del er dette også en viktig detalj for å fornye oss litt, for på «The Door To Doom» hadde vi jo ikke keyboard på denne måten.

Jeg synes jo dette spriter opp skiva, men så er jo spørsmålet om det er så viktig at det må være sånn live. Det er låter hvor vi har klart oss live uten keyboard tidligere. Dette vet vi ikke enda, det merker vi nok først når vi skal øve inn et livesett med dette materialet. Uansett er det selve skiva som er det viktigste akkurat nå.

- Det var store forventninger til Johans comeback på «The Door To Doom». Har dette vært et lettere eller vanskeligere album å jobbe med?

- Jeg synes det har vært lettere denne gangen. Mye lettere. «The Door To Doom” var jo ferdig, og så skiller vi lag med Mats. Hva skal vi gjøre nå? Vi måtte jo utsette plateslippet. Når Johan kommer inn har han tre uker på seg å gjøre vokalen, og han har ikke hørt en strofe. Og han gjorde en enorm jobb. Jeg har jo ville hatt med Johan igjen siden Messiah slutta, og endelig klaffet det. Han hadde anledning til å være med som fullt medlem, og det har gjort at låtene kan skrives med tanke på hans vokal, og han har vært med Leif i skriveprosessen og kommet med egne ideer. Hele prosessen har vært som et delikat rekesmørbrød og det har

14 NRM 5-2022

ikke vært noe stress overhodet. Og Johan også har virkelig kost seg med dette samarbeidet. De to tidligere tilfellene har jo vært en stressfaktor for ham. Jeg hører dette samarbeidet når jeg hører på plata. Nå er det nok ikke sånn at folk hører at vokalisten kom inn i siste liten på «The Door To Doom», men jeg hører at den nye er mer gjennomarbeidet. Johan er en av fem som har vært med på å skape en plate.

- I Candlemass er det bassist og grunnlegger Leif Edling som skriver alle låtene.

- Sånn har det alltid vært. Leif er professor når det gjelder vår musikk og det vil ingen kødde med. Likevel er ingenting hugget i sten, og alle får komme med innspill og ideer. Om det er gitarpartier eller vokal. Det er ikke sånn at her og her skal du synge, så Johan hadde mange forslag til vokal utover Leifs opprinnelige ideer, og som oftest mente han at Johans ideer låt skitbra. Grunnideene kommer jo fra Leif, men han er virkelig åpen når det kommer til forslag.

- Rett i forkant av intervjuet ble tittelkuttet sluppet. Første singel fra plata er derimot «Scandinavian Gods».

- Hehe, det her er ganske morsomt, for «Scandinavian Gods» var ikke ment å være på plata. Leif kommer til oss og sier vi må ha en ekstra låt til en singel eller Japanutgave eller noe sånt. Jeg trodde ikke man drev med bonuslåter lengre. Jeg vil ikke si vi gjorde låta for moro skyld, for det er en bra låt, men du vet, litt sånn Priests «Take On The World» eller «We Will Rock You». Det var litt den tanken. Dette blir en bra ekstralåt.

Så sender vi den til selskapet og får i retur at dette blir første singel. Hva faen? Denne kan jo ikke være med på plata. Så da måtte vi jo rotere om på planene og den opprinnelige låtrekkefølgen. Faktum er jo at den er blitt veldig godt mottatt. Jeg var veldig skeptisk. Hva har Candlemass gjort nå? På den annen side kan man jo slippe en sånn låt også, for resten er jo rimelig annerledes. I etterkant kan man jo si det er bra den er med på plata, for det viser jo variasjonen, og jeg tror ingen kommer til å bli skuffet over «Sweet Evil Sun». Og vi gjorde vel heller ingen store protester da selskapet foreslo den som første singel. Det får bli som det blir, og sånn har vi alltid tenkt.

- Hvor aktivt følger du med i kommentarfeltet på Youtube når en ny låt slippes?

- Jeg er så klart nysgjerrig, men finleser ikke alt. Jeg henger meg dog ikke oppi de som mener det hadde vært bedre med Messiah, og kommentarer som det. Det var jo en som skrev vi låt bedre med originalsangeren, hvorpå en annen svarer ‘Er du stokk dum, dette er jo originalsangeren!’ Sånne diskusjoner hopper jeg over, hehe. Vi får god respons på konsertene våre og det meste vi gjør, og vi gjør det fordi vi liker det. De som ikke liker det, får heller la være å bry seg. Det hadde vært jævlig kjipt med kun dårlig anmeldelser av platene, men vi får sjelden det. Og gjennom intervjurundene som jeg, Leif og Johan har gjort, så sier magefølelsen at vi ikke får det denne gangen heller.

norwayrock.net

KARDANG

sulteforet på rock’n’roll

Fra verdens navle Flekkefjord kommer et relativt nytt bekjentskap i form av Kardang. Bandet består av en rekke rutinerte karer som nå ønsker å sette Sørlandet og resten av verden i brann med gassen i bånn med sin fengende og energiske rock. Lettere inspirert av klassisk rock og hard rock fra gamle dager har bandet allerede gjort seg bemerket i utlandet med positiv oppmerksomhet og gjennomgående gode anmeldelser av sitt debutalbum “We Ain’t Dead Yet”. Det ryktes også at karene leverer heseblesende og imponerende konserter på høyoktan. Hvem er så denne gjengen fra Flekkefjord? Det ville vi finne ut av, men da nesten samtlige av bandmedlemmene deltok i intervjuet over telefon siteres de kollektivt som Kardang.

TEKST: PÅL J. SILIHAGEN

- Heisann, og gratulerer med strålende anmeldelser i det ganske utland. Hvem er dere egentlig?

- Vi er nå en gjeng med karer som prøver å spille litt rock ‘n’ roll og de fleste av oss har holdt på en stund med diverse andre band opp gjennom årene. Så fant vi ut av vi skulle prøve oss på dette. Det startet rett og slett med at vi var lei av ny musikk og mangel på rock ‘n’ roll, så da måtte vi samle sammen et band og gjøre noe med det. Alle i bandet var gira på å gjøre det samme.

- Og hvordan kom dere på det ganske originale navnet Kardang?

Det første som slo meg var at dette var en gjeng bilentusiaster som fant en mindre kjent del på bilen å kalle opp bandet etter, men det klinger jo bra.

- Det var litt vanskelig å finne et navn. Ofte blir det mange teite forslag, men plutselig var det noen som foreslo Kardang og da var det gjort. Det kan uttales på alle språk og alltid med en skikkelig snert. Det passer veldig bra til musikken og det høres tøft ut, synes vi.

- Joda, absolutt et tøft og ganske originalt bandnavn. Turbo hadde ikke vært like originalt kanskje. Men litt over til inspirasjonskildene deres. Det er lett å høre at dere liker AC/DC, men det skinner også igjennom inspirasjon fra sørstatsrock og til og med litt glam metal.

Jeg antar at dere har litt ulike musikalske bakgrunner?

- Det er det ingen tvil om, men vi har vel stort sett vokst opp med den samme musikken. Kiss, Iron Maiden, AC/DC, Chuck Berry, Judas Priest, Cinderella og D.A.D. for å nevne noen. Likevel blir det noen forskjeller og det gjør jo bare at det blir litt mer variasjon i låtene. Uansett så ville vi lage en skive fylt med fengende låter som får folk i godt humør og vi håper folk liker det de hører.

- Etter anmeldelser å dømme så er det vel ingen tvil om at mange liker det dere gjør, også utover landegrensene. Jeg leste at dere har fått bra med spilletid på radiostasjoner i Canada, Spania, England og til og med det store Amerika. Er det slik at det er lettere å jobbe mot utlandet med musikken deres?

- Ja og nei. Det er kjempekult å få spilletid på radio i utlandet, men vi har også gjort mange konserter her i Norge med god stemning, og det har blitt spilletid på radio her hjemme også. Men selvfølgelig er det morsomt at vi legges merke til utenfor Norge også. norwayrock.net

- Hva er så planene for bandet videre i og med at det er udelt positiv oppmerksomhet. Har dere fått noen spennende spillejobber fremover?

- Ting rører på seg og vi har allerede gjort noen mindre festivaler og mange konserter. Blant annet skal vi spille på Rock the Boat i september, og det blir stas. Dit skal både Jørn Lande og Treat, blant andre. Vi får bare håpe det ikke blir altfor høy sjø. I tillegg jobbes det selvfølgelig med bookinger frem i tid og vi er klare for det meste vi. Vår bookingmann jobber iherdig med både spillejobber og promotering. Interessen og tilbakemeldingene er bra, og det setter vi pris på.

- Så hvis de ringer fra Tons of Rock så er dere klare neste år?

- Hehe, det sier vi ikke nei til så klart, men det er vel kanskje litt for tidlig for oss, Så store er vi ikke ennå, men vi håper jo selvfølgelig at det blir mye å gjøre fremover. Det skal ikke stå på oss ihvertfall.

- Hvordan fikk dere gitt ut og finansiert albumet? Plateselskapene står ikke i kø for å gi ut norsk rock.

- Vi har gjort det meste for egen maskin og for egne penger, sånn har det blitt. Men vi har ikke brydd oss om det for vi ville lage en skive med låter som vi selv liker og da ble resultatet “We Ain’t Dead Yet”. Det er altfor lite rock ‘n’ roll som gis ut og det er vel ingen tvil om at folk nesten er sulteforet på rock. Mange tilbakemeldinger har som fellesnevner at “Det finnes ikke band som dere lenger”. Og da virker det som om vi klarer å fylle et tomrom og at folk får stilt sulten er jo bare bra. Når vi i tillegg får gjøre noe av det vi virkelig liker aller best så er det jo vinn-vinn.

- Jeg kan si meg helt enig i det selv om det riktignok gis ut mye ny og bra musikk fortsatt, men kanskje ikke helt i deres segment.

Der har dere nok truffet spikern på hodet etter tilbakemeldingene å dømme. Hvor går så veien videre for Kardang?

- Som sagt så er det mye som skjer fremover og vi jobber videre med å selge oss inn hos festivaler og generelt alle steder som er interessert i skikkelig rock. Vi er fortsatt små i den store målestokken, men vi håper jo at det skal endre seg og det er viktig å være tålmodig og bygge lag på lag.

Roma ble ikke bygd på en dag. Vi lover ihvertfall at vi skal gi full gass og litt til.

-Takk for praten og lykke til videre og så ses vi kanskje på Tons Of Rock eller Sweden Rock neste år.

- Haha, det håper vi og.

NRM 5-2022

15

16 NRM 5-2022

norwayrock.net

Gjengen er samlet norwayrock.net

NRM 5-2022

17

Et kvart århundre har gått siden amerikanske Skid Row skilte lag med sin ikoniske frontmann Sebastian Bach, og siden har en rekke vokalister fått prøve seg bak mikrofonen. Men Bachs skygge har vedvarende hengt over bandet, som konstant har blitt bombardert med spørsmål om når de skal gjenforenes.

Arbeidsforholdene for de nye sangerne var mildt sagt krevende, og bandets popularitet stupte – her til lands gikk de fra Oslo Spektrum til John Dee på 12 år. Men i mars kom den overraskende meldingen om at en gammel kjenning fra Sverige hadde fått jobben – to år etter at han sluttet i H.e.a.t, er Erik Grönwall tilbake i manesjen. Vi fikk samlet bandets grunnlegger og gitarist Dave «Snake» Sabo og Grönwall for en felles prat på Zoom.

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: JENNY RISHER, CHUCK ARLUND, VIC CHALFANT

Erik Grönwall dukker først opp på skjermen, så vi benytter anledningen til å snakke svensk og norsk mens vi kan, om hans tidligere band.

– Erik, du og jeg snakket sist sammen backstage på Trädgården i Göteborg den 29.februar 2020, rett etter det som skulle vise seg å bli din siste konsert med H.e.a.t – for under to uker senere stengte hele verden ned. Visste du allerede da at du og H.e.a.t skulle skille lag?

Erik: - Akkurat der og da tenkte jeg at det skulle være min siste konsert. Men i ettertid synes jeg det var litt leit, jeg ville spille mer, særlig de nye låtene. Underveis tok jeg likevel beslutningen om at det var på tide å prøve noe nytt. Jeg var rett og slett på vei til et annet liv. Men så fikk jeg litt perspektiv på det da jeg ble syk.

- Hvordan er egentlig tidslinjen her? Du sluttet på våren 2020, men det ble ikke annonsert før de hadde fått Kenny på plass på høsten?

Erik: - Ja, stemmer. Det var ingen hast med å offentliggjøre det siden bandet uansett ikke kunne spille konserter, så derfor kunne fansen like gjerne få en god nyhet samtidig med den dårlige. Jeg skulle starte et helt nytt liv og flytte til Cape Town med familien. På et snarbesøk hjemme i Sverige for å fullføre visumprosessen oppdaget jeg at jeg hadde leukemi (blodkreft). Det førte selvsagt til ending i planene, og jeg måtte belage meg på ett år på sykehus. Det ga meg et nytt perspektiv på livet, jeg innså at jeg ville vært musiker, jeg ville synge og være artist, jeg ville stå på scenen resten av mitt liv. Jeg visste ikke hvordan eller når, men jeg lovte meg selv at om jeg kom ut av dette sykehuset i live, så skulle jeg vie meg til sangen. Og seks måneder senere tok Rachel Bolan fra Skid Row kontakt og lurte på om jeg kunne være vikar på et par konserter.

- Er du 100% frisk fra leukemien nå?

Erik: - Ja, det er jeg. Jeg føler meg i toppslag. Det har vært en lang prosess å komme til hektene igjen og få styrken tilbake. Det har vært tungt og krevende både fysisk og mentalt. Men muligheten til å bli den nye vokalisten i Skid Row har hjulpet meg i å få fortgang på prosessen.

Nå hadde jeg et mål å jobbe mot.

På dette tidspunktet kobler Dave «Snake» Sabo seg på møtet, og begge bryter ut i en lang og intens plapreduell a la to Svenskekokker fra Muppetshow, før vi skjerper oss og bytter til engelsk.

Snake: - Jeg tror jeg kan snakke for hele bandet når jeg sier at når vi har sett Erik i denne prosessen, selv om vi ikke har tilbragt mye tid sammen, så føler vi at vi har kjent hverandre i evigheter. Det er helt sykt.

Da jeg første gang møtte ham, i en lounge på flyplassen i New York City, så føltes det øyeblikkelig som om jeg hadde kjent denne fyren i årtier.

Det var så enkelt, så lett. Og det er veldig inspirerende at han gjør det han gjør mens han samtidig er en genuint fin fyr. Når man vet hva han har vært igjennom, og ser ham opptre på scenen med en slik kraft og pondus, hinsides sin egen kapasitet – han bare sprenger grenser. Jeg står der på hans høyre side, og han får meg til å tenke ‘Shit, jeg burde 18 NRM 5-2022

kanskje gi jernet litt mer jeg også!’. Og når jeg ser ham snakke med fansen, og betrakter hans holdning og oppførsel, og hvor sømløst han passer inn i hele organisasjonen og vår måte å gjøre ting på – han har akkurat samme humor som oss andre. Vi har en humor som ofte kan være litt ukomfortabel om du ikke tar den, men han her passer rett inn, både med oss i bandet og med gutta i crewet. Det har vært en velsignelse og en inspirasjon, for han har sprøytet en elektrisitet og en positivitet inn i bandet, noe vi har savnet en stund. Vi er positive folk, selv om vi er sarkastiske og gir hverandre tyn, men til syvende og sist er vi alle veldig glade i hverandre. Det er det som har holdt Rachel, Scotty (Hill, gitar) og meg selv sammen så lenge. Og vår trommis Rob Hammersmith har jo vært med i bandet i tolv år nå. Vi elsker det vi gjør, og det var aldri noen tvil om at Erik også elsker det han gjør. Det så vi med en gang han grep mikrofonen på øvingslokalet i Las Vegas. Han gjør seg ikke til, han er aldri på autopilot, han har ekte karakter. Han har en misjon, og hver dag er et skritt fremover. Den historien hans de siste årene burde noen i Hollywood filmatisere.

Erik: - Takk, Snake!

- Når ble dere i Skid Row oppmerksom på Erik?

Snake: - Jeg la merke til ham på det første Kiss Kruiset. En venn av meg, en manager ved navn Robby Hoffman, sa til meg at ‘Jeg vet at dere har en vokalist, men om dere skulle trenge en ny, så sjekk denne fyren.’

Andre folk hadde tidligere vist meg klippet fra svensk Idol hvor han hadde audition med «18 And Life», så jeg var klar over ham. Rachel og Scotty hadde også sett det. Så hopper vi frem til 2019 da Skid Row turnerte i Europa, og hans band H.e.a.t var forband for oss. Da fikk vi høre ham synge hver kveld, og vi tenkte bare ‘Helvete altså! Som den fyren synger!’.

Men selv om vi turnerte sammen en stund, så hadde bandene egentlig ikke så mye med hverandre å gjøre da, ikke med meg i hvert fall. Og det var kanskje like greit, ellers hadde han aldri sittet her nå, haha! Etter hvert som det demret for oss at vi måtte gjøre en drastisk endring i bandet fordi ting ikke fungerte som det burde, så var Erik den første vi tenkte på. Vi så på klippene av ham som sang «18 And Life», og så gravde vi litt dypere og så på Black Sabbath-låtene han sang, og Iron Maiden-låtene som han sang. Og det er jo min hjemmebane. Jeg er metal-supporteren. Jeg har alltid elsket New Wave Of British Heavy Metal, jeg ble Black Sabbath-fan da jeg var fem år gammel selv om storebrødrene mine prøvde å skremme meg med platecoverne. Men da vi så dybden av hva Erik kunne gjøre – han taklet både Van Halen og Queen like bra – innså vi at vi måtte satse for fullt. Jeg og Rachel tok kontakt, da under påskudd av at vi trengte en vikar på noen konserter. Dessverre hadde han ikke anledning da, så da måtte vi prøve en annen vinkling, og sa at vi hadde skrevet en låt som vi gjerne ville høre hans stemme på. Han sa ja, vi sendte ham «The Gang’s All Here», og han sendte den tilbake i løpet av 24 timer. Jeg var på en flyplass på vei hjem da, så Rachel og Nick (Raskulinecz, produsent) hørte først på den, og Rachel sender meg en SMS og spør ‘Har du fått hørt på låten? ‘. Jeg svarte ‘Nei, jeg har mottatt den, men ikke fått hørt på den enda’, og neste melding fra ham, i store bokstaver, var bare: ‘DUDE! NEXT LEVEL!’. Jeg satt i en lounge på flyplassen med masse folk rundt norwayrock.net

meg, så jeg gikk ut på badet og holdt telefonen opp mot øret, jeg hadde ikke øretelefoner der.

Og jeg turte ikke håpe på at det skulle være fantastisk bra, det ville være for godt til å være sant. Og jeg ble stående og lytte på den fire ganger på rad for å være sikker på at jeg ikke lurte meg selv. Så sendte jeg dem en SMS igjen og sa ‘Dette er utrolig! Er det for godt til å være sant?’. Og Nick svarte at ‘Nei, dette er ekte greier, mann! Dette endrer ALT!’. Fortsatt ville vi ikke helt slippe jubelen løs, for vi er tross alt kyniske gamle jævler, så vi sendte Erik to låter til.

Erik: - Ja, stemmer, «Resurrected» og en til.

Snake: - Ja, var det «Not Dead Yet», tro? Og han sendte de tilbake i løpet av to dager. Og det var helt kanon, jeg kan ikke si det på noen annen måte. Stemmen hans, fremføringen … og han var tøff nok til å prøve ut noen egne idéer her og der. Han kopierte ikke bare det som var der fra før, han satte sitt eget preg på låtene. Det føltes for godt til å være sant. Så neste skritt var for meg og Rachel å få en prat med Erik på et Zoom-møte, slik vi gjør nå. Vi småpratet et par minutter før jeg sprutet ut med spørsmålet; ‘Vil du bli den nye vokalisten i Skid Row?’. Og det var et helt surrealistisk øyeblikk, for husk på at jeg hadde aldri vært i samme rom som denne fyren før! Vi hadde aldri hengt sammen og tatt noen glass sammen – jeg kunne jo ikke vite om han kanskje blir en bestialsk seriemorder når han drikker, haha!

Men det føltes riktig, jeg fulgte bare instinktet som fortalte meg at dette var universet som ga meg en klar og tydelig melding. Og jeg trodde egentlig at han skulle si noe a la ‘Takk for

norwayrock.net

tilbudet, men jeg har andre planer.’

Erik: - Hahaha!

Snake: - Så da han med en gang sa ja, trakk jeg et lettelsens sukk, og begynte straks å planlegge hva neste skritt burde være. For vi skulle spille åtte-ti konserter med Scorpions i Las Vegas om under en måned. Tre uker, kanskje!

Erik: - Jeg sa ja med en gang, men jeg brukte litt tid på å fordøye det etterpå, for det var helt surrealistisk. Her hadde jeg akkurat gjort en beinmargstransplantasjon, og jeg hadde bestemt meg for at jeg ville være på scenen og synge i et band. Og så tar selveste Skid Row kontakt og spør om jeg vil være med i bandet. Det føltes for godt til å være sant.

- Men du har en kone og en liten sønn, ikke sant?

Erik: - Ja, han ble født i 2020.

- Og det må være en veldig forståelsesfull kone, når du blir med i et band på den andre siden av Atlanteren.

Erik: - Haha, ja, men vi har vært sammen lenge, og hun forstår meg og støtter meg fullt ut. Hun forstår denne livsstilen, og vi matcher hverandre perfekt.

- Men dere har ikke tenkt å flytte til USA? Erik: - Vel … kanskje! Det er et stort skritt å ta, så det krever mye planlegging. Vi snakker om det, hun er åpen for det. Og skal vi flytte, er det bra å gjøre det før vår sønn på to og et halvt knytter seg for mye til venner og skole i Sverige.

Han kan bli tospråklig. Og for min karriere hadde det jo vært perfekt.

Snake: - Det som er bra med Skid Row er at vi finner alltid en måte å få ting til å fungere

på. Eriks innstilling er upåklagelig, han har en åttetimers flytur over Atlanteren, og så fem timer til California eller Nevada eller hvor enn vi skal, og så går han på scenen neste dag - det er helt utrolig. Vi kommer tilbake til hans karakter og hans vilje til å lykkes, og hans ønske om å bli best på det han gjør. Og han er ikke tilfreds med det bandet har oppnådd frem til nå – det er alltid noe mer å strekke seg etter.

Slik har vi alltid tenkt som et kollektiv også, og han har den samme entusiasmen og viljen til å jobbe fremtidsrettet, viljen til å gjøre det som kreves for å lykkes.

- Det høres ut som om du nylig har splitta opp med eks’en din fordi du har møtt en yngre og mer sexy babe.

Snake: - Hahaha! Nei, Erik dukket opp på akkurat riktig tidspunkt. Timingen var perfekt i dette tilfellet. Vi sparket ikke ZP (Theart, som sang i Skid Row fra 2016) fordi vi fant Erik. Det hadde gradvis blitt åpenbart for oss at en endring var nødvendig, av flere årsaker som jeg ikke ser noen grunn til å gå offentlig ut med. Vi gikk i hver vår retning. Jeg vet at det høres ut som en klisje, men i dette tilfellet er det sannheten. Det er ikke noe vondt blod mellom oss, jeg tror alle parter skjønte at dette var et grep som måtte tas. Denne historien er merkeligere enn noen fiktiv historie du kan tenke seg. Hadde du skrevet denne historien, ville folk ha sagt at det der blir altfor …

Erik:- …Hollywood.

Snake: - Nettopp! ‘Det der er totalt urealistisk, kunne aldri skjedd i virkeligheten!’.

- Du er klar over at dere nå er på deres sjette vokalist? Bare Black Sabbath har hatt

NRM 5-2022

19

«Noen folk kom bort til meg etter konserten og sa ‘Sebastian!

Knallbra konsert, Sebastian, du synger fortsatt dritbra!’» flere!

Snake: - Vi er ikke helt på Black Sabbath-nivået enda, men vi jobber med saken!

- Det har også gått seksten år siden forrige skive fra Skid Row. («Revolutions Per Minute» fra 2006.) Hadde dere gitt opp hele albumformatet?

Snake: - Vi har jo gitt ut et par EPer. (I 2013 og 2014) Tanken bak var å kunne gi ut musikk oftere, med kortere intervaller. Men planene ble torpedert av livet, og livet går videre. Vi hadde en del turbulens i bandet i vår streben etter å gjøre ting på riktig måte, og det vingeklippet bandets kreativitet. Vi har aldri vært et band som produserer musikk hurtig. Og hensikten med EPene var å endre det, men det ble ikke helt som planlagt.

Men jeg må si at den nye skiva, «The Gang’s All Here» som slippes 14. oktober, har satt i gang en kreativ prosess, for vi skriver allerede låter til neste skive. Og det er hovedsakelig takket være Erik.

- Var låtene på «The Gang’s All Here» skrevet før Erik ble med?

Snake: - Ja, musikken til alle låtene var allerede ferdig innspilt.

- Likevel har jeg inntrykk av at denne skiva er mer tilbake til røttene, den typen låter som fansen vil høre fra Skid Row. Dere mistet store deler av fansen rundt årtusenskiftet med en mer pønka og aggressiv stil. Nå er dere tilbake til den mer klassiske Skid Rowstilen.

Snake: - Det er hyggelig av deg å si.

Erik: - For å uttale meg som nykomlingen som bare har værti bandet noen måneder: Jeg sang i et band da jeg gikk på ungdomsskolen, og vi spilte flere Skid Row-låter. Og da jeg fikk høre disse nye låtene, var min første reaksjon at dette høres ut som god gammel Skid Row, men uten å låte retro. Denne skiva har en fot i den klassiske stilen, og en fot i den nye, og jeg føler at de har funnet den perfekte balansen her. Og etter min mening skal man alltid ha et visst pønka element i Skid Row. Det har alltid vært en del av bandets ingredienser. Jeg sang faktisk inn vokalen på de fleste låtene på skiva her i dette rommet hvor jeg sitter nå, uten å ha møtt de andre gutta eller produsenten. Jeg traff Nick første gang to måneder etter at skiva var innspilt og mastret. Men som sagt, jeg synes det er en ypperlig balanse mellom ny og gammel Skid Row på denne skiva.

- Jeg var ikke klar over før nå at det var Nick Raskulinecz (Rush, Foo Fighters, Alice In Chains, Mastodon, Ghost, Halestorm osv.) som hadde produsert denne nye skiva, men den låter jo killer – han har gitt dere et kontemporært lydbilde på klassiske rockelåtene.

Snake: - Nick Raskulinecz har jo et massivt navn i bransjen etter alle de fantastiske skivene han har gjort. Det var Rachel som ble kompis med Nick i Nashville, og de fant tonen med en gang de ble introdusert for hverandre. Begge to er veldig sosiale og pratsomme, så det var kanskje ingen overraskelse. Og Nick nevnte tidlig at han hadde lyst til å produsere en Skid Row-skive. Så da vi begynte arbeidet med «The Gang’s All Here», spør Rachel meg om jeg kjenner Nick. Jeg svarte at jeg kjenner selvsagt til ham, og Rachel sier at Nick hadde sagt at han gjerne ville produsere en skive med oss. Kanskje han bare sa det for å være hyggelig, sa jeg. Ja, mulig det, sa Rachel. Noen uker senere nevnte Nick det for Rachel igjen, da han fikk høre at vi skulle lage en ny skive. Og vi tenkte bare ‘Jøss, hvis han faktisk mener alvor, så hadde jo det vært helt fantastisk!’. Så vi tok ham på ordet, og sendte ham alle låtidéene og demoene som vi hadde jobbet med, og han sa til oss: ‘Jeg vil lage en ekte Skid Row-skive. Jeg har vært fan fra Dag 1, jeg har sett dere som forband for Guns N Roses, jeg har sett dere med Mötley Crüe. Jeg er nødt til å få dere til å bli kjent med dere

20 NRM 5-2022

selv igjen.’ Og det utsagnet var en utrolig øyeåpner for oss. For med vår historie, i likhet med mange andre artister med unntak av AC/DC, på hver skive forsøker du å gjøre noe annet enn du gjorde på din forrige skive, så man ikke repeterer seg selv og gjør deg overflødig. Og når man befinner seg tretti år ut i karrieren, så innser man kanskje ikke helt hvor langt man har beveget seg bort fra hvor man startet. Men essensen av din ånd eller sjel er fortsatt den samme. Men tretti år med liv har passert, og du har andre synsvinkler og perspektiver. Men det som ikke har endret seg, er ilden inni deg. Essensen av en sekstenårig guttunge som spiller gitar foran speilet og drømmer om å være Ace Frehley eller Michael Schenker eller Randy Rhoads eller Eddie Van Halen. Det er fortsatt kjernen av hvem jeg er, og de andre også, vil jeg tro. Vi har alle hatt lignende opplevelser mens vi vokste opp og ble musikere. Rachel, Scotty og jeg så alle Kiss på scenen, på tre forskjellige steder, i løpet av samme uke, og det forandret livet for oss alle tre, på samme måte som The Beatles’ opptreden på Ed Sullivan Show forandret livene til millioner av mennesker på 60-tallet.

Og det hadde samme påvirkning på oss alle tre. Universet sørget for å føre oss sammen og danne dette bandet på 80-tallet, og vi gjør fortsatt det vi gjør. Nicks genistrek var å minne oss på om hvem vi er, han gjenintroduserte oss for oss selv. Og han gjorde det på en utfordrende måte, men det var en suksess. I denne prosessen måtte vi la egoene våre bli igjen utenfor studioet. Alt ego vi har fått påført oss i løpet av de siste tretti år, nei takk – de kan vente på parkeringsplassen. Du kommer inn her som en gitarist, som en musiker, sammen med dine beste venner, med noen låtidéer, og la oss se hva som skjer. La all tvil fare, ikke heng deg så opp i den originale idéen fra et egoistisk synspunkt at du ikke er villig til å lytte til en bedre idé. Så vi samlet oss bare i ett rom og begynte og spille, oss fire – Rob (Hammerschmidt, trommer), Rachel, Scotty og jeg, med Nick ved kontrollene i siderommet, og vi har forsterkerne skrudd på max og trommene er faen så høylytte, og spiller igjennom de låtene vi har. Og Nick grovsorterer det ‘Elsker den låta, og den her er kul – i dette partiet, hvorfor ikke gjøre noe a la det dere gjorde i mellompartiet på «Monkey Business»?’ Og plutselig tentes lyspæra over vårt kollektive hode. Det åpnet opp døra for oss, en dør vi har ansett som stengt i mange år, og plutselig bare veltet idéene ut fra alle sammen. Vi har aldri jobbet på den måten før, og alle bare skjerper seg til det ytterst, for vi vil alle gjøre Nick glad og fornøyd. Han har en slik massiv personlighet, han er inspirerende, og han er mer bevandret i musikken vår enn vi er selv. Han er helt utrolig, som et vandrende musikk-Wikipedia. Og han klarte å gi oss et klart fokus og en samlet retning. Han fikk oss til å finne oss selv igjen.

- Skiva kommer ut i oktober – hva er planene fremover? Skal dere turnere?

Erik: - Selvsagt.

Snake: - Det er livet vårt.

- Det jeg egentlig spør om er om dere skal spille i Europa, og Skandinavia spesielt.

Erik: - Ja, vi spiller i Europa i oktober og november, men det er hovedsakelig i Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Sveits og Belgia. Men jeg vet at det jobbes med flere konserter til neste år, så hvis du tenker på Norge spesielt, så er jeg ganske sikker på at vi kommer dit i løpet av 2023.

Korriger meg om jeg tar feil, Snake, men disse konsertene ble faktisk booket før pandemien.

norwayrock.net

Snake: - Ja, det stemmer. Vi prøver fortsatt å ta igjen tiden vi mistet.

- Dere burde jo legge opp til en massiv hjemkomstkonsert for den hjemvendte sønn i Stockholm på et tidspunkt.

Erik: - Ja, jeg gleder meg som en unge til å spille med Skid Row i Sverige, og det kommer nok til å skje neste år. Noe annet ville overraske meg.

Snake: - Det skjer!

- Det har vært interessant å lese kommentarfeltene på sosiale medier siden Erik gjorde sine første konserter med Skid Row. Først var det massiv kritikk om at ‘Ah, han høres ikke ut som Sebastian, han har kort hår, han er svensk, han prøver være Sebastian…’ ALT var liksom feil! Men sakte, men sikkert har tidevannet snudd, og nå virker det som om flertallet ikke bare har akseptert, men omfavnet og hyller Erik.

Erik: - Det er utrolig kult. Jeg digger jo å være i utfordrerposisjonen og å vise at folk tar feil. Og fra en fans synspunkt så skjønner jeg godt at de sammenligner sangere. Jeg elsker AC/DC, men jeg foretrekker Bon Scott-perioden. Og det å være i et band som folk føler så lidenskapelig for og snakker mye om, det er et privilegium som de fleste band ikke har. For min del viser det hvor stort dette bandet er. Men ja, jeg har registrert at fansen er mer positivt innstilt til meg nå, og med den nye singelen ute har vi også fått glimrende tilbakemeldinger.

- Det er vel fordi de har innsett at Skid Row har endelig en vokalist som er i stand til å synge de gamle låtene akkurat slik de skal synges.

Erik: - Hehe. Tusen takk for det.

Snake: - Jeg plukker opp det Erik sa om å være i utfordrerposisjonen. Og det er noe

norwayrock.net

som har trigget dette bandet helt siden begynnelsen. For vi har alltid hatt surmagede kritikere, helt siden den første skiva kom ut, på grunn av vår forbindelse med gutta i Bon Jovi.

Folk plukket alltid opp et eller annet som de mente var negativt, men vi har elsket å være i utfordrerposisjonen og måtte bevise at vi er et gnistrende bra rockeband. Og jeg tror det er derfor vi nå får så mye positivitet fra fansen med Erik i bandet, fordi vi elsker å være i denne situasjonen, hvor folk i starten av konserten står skeptisk med armene i kors og sier ‘Kom igjen, overbevis meg.,’ og mot slutten er det armene i været og full fyr i teltet. Vi elsker å endre folks oppfatning av bandet fra en negativ til positiv.

- Du nevnte Bon Jovi. Var du faktisk med i Bon Jovi på et tidlig stadium før Richie Sambora kom inn i bildet?

Snake: - Jepp. Eller, ja, jeg spilte litt med de i starten. Jeg og Jon var bestekompiser og hjalp hverandre stadig, og han ba om min hjelp for å få bandet sitt i gang. Jeg var kompis med Alec (John Such, bass) og introduserte Jon for ham.

Og med Alec kom Tico Torres. David Bryan var allerede i bandet, og vi gjorde noen konserter sammen. Men selv om jeg og Jon hadde noe felles musikalske sett, så hørte jeg mer på band som Judas Priest og Iron Maiden og Angelwitch og Aerosmith og van Halen, mens hans smak lente mer mot Bruce Springsteen og Southside Johnny & the Asbury Jukes. Vår fellesnevner var AC/DC, men …

Erik: - AC/DC er alles fellesnevner!

Snake: - Korrekt! Men det ga fullstendig mening at Jon og Richie slo seg sammen. Det var ikke slik at jeg ble sparket fra bandet, jeg bare hjalp dem i starten mens de lette etter den riktige besetningen.

- Fra et skandinavisk synspunkt ble vi i Norge ganske oppskjørta da Skid Row fikk

Tony Harnell inn i bandet i 2015. Men det varte ikke lenge. Hva skjedde?

Snake: - Det funket bare ikke, av mangfoldige årsaker. Vi har kjent ham i evigheter, men aldri jobbet med ham. Men det viste seg at bandet og ham jobbet på to helt ulike nivåer. Så dermed varte det bare i åtte måneder før vi skilte lag.

Erik: - Han sa nettopp fine ting om meg i et intervju, så jeg liker ham!

- Snake, hvis du hadde fått en dollar hver gang noen spurte deg «Når skal dere få Sebastian tilbake i bandet?» - hvor rik hadde du vært da?

Snake: - Hahaha! Jeg hadde vært søkkrik!

Mangemillionær!

- Snakker vi Elon Musk-nivå?

Snake: - Jepp! Haha! Og hadde jeg fått en dollar til for hver gang jeg har svart «Det kommer faenmeg aldri til å skje!», så hadde jeg vært dobbelt så rik som han. Haha!

Erik: - Jeg må få fortelle at da vi spilte i California for noen måneder siden, så kom det noen folk bort til meg etter konserten og sa ‘Sebastian! Sebastian! Knallbra konsert, Sebastian, du synger fortsatt dritbra!’. Jeg hadde ikke hjerte til å fortelle dem at jeg ikke var Sebastian.

- Da må vi runde av, karer.

Snake: - Jeg håper vi kan treffes i Norge neste år, jeg elsker Bergen, nydelig by.

Erik: - Ja, vakker by! Kan dere bare senke ølprisene deres litt først, takk? Hvor mye koster det nå?

- Vær forberedt på 10 dollar for en halvliter.

Snake: - HVA!?!? Hahahaha! Det er ikke mulig! Og dermed strøyk vi Norge fra turnelista 2023! Hahaha!

NRM 5-2022

21

E

22 NRM 5-2022

r ø nk

k , ka

a k ør

norwayrock.net

r e v

norwayrock.net

! n de

NRM 5-2022

23

Det har blitt påstått at idiotien historisk sett har florert grunnet mangel på informasjon, men etter at absolutt alle nå har all verdens info tilgjengelig ved et bittelite tastetrykk, kan vi vel fastslå at nei - det var slett ikke her problemet lå. Dumskapen ser ikke ut til å ha noen ende, men heldigvis har vi Black Debbath til å vise oss vei gjennom jungelen av dusteri. Etter pandemi og andre herligheter er nå endelig deres nye mesterlige skråblikk, “Age of Kørka”, tilgjengelig for den samme allmuen som får sitt skrev påpasset, og da er det betimelig å sette seg ned med hele gjengen for en aldri så liten kørka passiar.

Egil ville i all elskverdighet også ha med følgende jingle her i ingressen: “Hei, dette er Egil fra Black Debbath, og du leser nå Norway Rock Magazine! Yeah!”

TEKST: WILFRED FRUKE FOTO: ANNE-MARIE FORKER

-Gratulerer så mye med den nyfødte, fire år siden sist!

Egil: -Takker! Ja, det har vært ‘raske år’, kan du si!

Aslag: -Det har gått farlig dritfort, selv om man ikke ‘klipper bort’ de to pandemiske åra!

-Hvis jeg har regna riktig, så har vi nå den ‘nært umulige niendeskiva’?

E: -Ja, det er jo det klassiske, at man gjerne får en ‘dupp’ på den niende skiva - hva var liksom den niende skiva til Deep Purple? Procol Harum? Pretty Maids...?

Lars: -Nesten uunngåelig! Man har åtte kjempegreie utgivelser - og så kommer den niende og føkker opp...

-Ganske tydelig rød tråd denne gang; global dumskap, projisert gjennom sosiale media?

L: -Ja, det var litt sånn vi tenkte, da! Globalt som nasjonalt - skjønt, det var kanskje litt tilfeldig at den tråden ble såpass tjukk som den til slutt framstod.. Det var faktisk broren til Egil som kom med tittelen, som en kommentar på noe dusteri fra Kari Jaquesson, noe vi syntes klang superbra, i all sin megetsigenhet! Da var lista litt lagt, kan du vel si!

-Det sparkes litt overalt - bokstavelig talt til høyre og venstre?

E: -Jeg tror vel at alle og enhver kan kjenne seg igjen i dusteriet, uavhengig av politisk ståsted, om vi så langer litt ut mot høyreorienterte antivaxere eller røde verdensledere - ingen går fri, og alle har sine svin på skogen. Det artige er at de som påpeker problemet ofte blir definert som en del av det samme, med forsterkende polarisering som resultat - og der er vi, da; bekjemper polariseringa med mer polarisering som medisin.

L: - Slik verden nå arter seg vil vi heller aldri gå tomme for ting å skrive om, men av og til har vi også litt flaks med temaer som har liggi på blokka noen år - som Putin-låta.

-Aha, så den er ikke nyskrevet, som kommentar på Ukrainakrisa?

L: -Nei, den har liggi på lur i rundt tre-fire år, i form av en typisk ‘barneregle’ om statsledere rundt om.

A: -Spenningene derom har jo heller ikke oppstått plutselig, de har så visst vært langt oppunder skorpa i årevis, men det var litt tilfeldig at det skulle treffe så hyperaktuelt som det nå gjorde!

-Det kan dog synes som om du har skrevet litt utafor tematikk denne gangen, Aslag - mer mot ‘tradisjonelle debbathske absurditeter?

A: -Til dels rett, det - i den forstand at mine to ikke er skrevet i hensikt av å skulle ‘passe inn’, men likevel føyer særlig “Hvor i Helvete ble det av Satan” seg fint innunder. Her prøver man å selge sjela si for å bli litt smartere, men neida! Selv guddommene nekter å hjelpe!

-Når vi er inne på det; to låter fra Aslag, sju fra Lars - Hvor i Helvete ble det av Egil..?

L: -Han er på vei ut! Neida, men han er en jævel på tegnsetting - så fort noen legger inn et semikolon for mye, så er’n sporenstreks der!

24 NRM 5-2022

E: -Ingen låter med min vokal, men jeg har kanskje kommet med et ord her, en linje der, et parti hist og et riff pist, og broren min kom jo med tittelen, så jo; jeg har absolutt vært med, men kanskje litt mer i bakgrunnen enn vanlig.

A: -I det hele tatt har vi kunnet bruke koronaen litt positivt, med stadige Zoom-møter til å kna fram idéer til ferdige låter i en prosess der alle kaster inn sine baller og bidrar til det ferdigknadde.

L: -Alle har gitt sine bidrag i fellesskap - til og med Ollis har bidratt!

Han sier kanskje ikke så mye, men gi’n et par øl..!

-Ja, det har blitt ei skive med umiskjennelig debbathsk særpreg; tung og drivende Stovner-rock, men likevel ikke uten overraskelser, som tittelkuttet! Aldri har dere vel vært nærmere hardcore-punk type f.eks. Exploited?

L: -Pussig du nevner dem, hørte veldig mye på Exploited i yngre dager! “Age of Kørka” fikk liksom bare ‘lov’ til fosse litt av sted, noe som kledde tonen i låta.

E: -Det nærmeste vi vel kanskje har vært tidligere er ‘Runkesti’ og ‘Motörhedda’! I det hele tatt er jo da skiva ganske så godt variert innenfor vårt eget lille segment - ta f.eks. “Sannhetens Brød”, der vi muligens er nærmere rein doom enn noen gang.

A: -Trolig er vel dette vår mest varierte skive til dags dato.

L: -I hvert fall blant de fire-fem...

A: -Ytterpunktene har nok aldri vært større, i alle fall.

L: -Likevel er helhetsfølelsen sterkere enn vanlig, til og med sterkere enn den var på kanskje de mest reindyrkede tematikkskivene, som Ibsenog Kvinnen-skivene, hvor det tematisk også mulig ble noe snevert.

E: -De skivene der ble noe ‘vimsete’, kanskje.. Denne gangen har vi vært usedvanlig grundige i skriveprosessen, godt hjulpet av Zoom og to ekstraår, som nevnt.

A: -Det er mange som liker de to skivene, da!

L: -Mneeei, ikke sååå mange, gitt...!

Som man skjønner; å sitte med disse gutta er tidvis som å føre en samtale med Ole, Dole & Doffen på én gang, med en mer observerende Ollis på sida - men vi kjører nakkekrumming og gjør et forsøk på å gjenvinne kontrollen.

-Dere har fått med Ivar Nikolaisen fra Kvelertak og The Good, The Bad & The Zugly til å gjestesynge på tittelkuttet, noe som passer seg veldig godt. Ble låta forma rundt vokalen, eller kom tanken med ferdig låt?

L: -Både låta og teksten kan vel fort bringe tankene særlig mot Zugly, så vi kan vel svare et slags ‘ja’ på det spørsmålet.. Det ble ganske

”35 år i rockens og middelmådighetens tjeneste, det er oss!”

norwayrock.net

naturlig å spørre Ivar her for å få det rette sinnauttrykket; det er jo ingen typisk BD-låt per se, men noen hakk iltrere. Litt som Putin-låta; mer ‘veps’, på en måte!

-Ja, litt tilbake til den - er det noen som har øvd bittelitt på doble basstrommer siden sist...?

Ollis: -Daaa var det vel på tide for meg å dra, tenker jeg, hehe... Bor utafor byen nå...

E: -Pass på, han kan fort bli ‘trigga’ av sånne spørsmål..

L: -Ja, da kan det fort komme et ‘skarpt’ svar -Vi kan vel si det så enkelt at den låta vel ikke går inn i live-settet..?

L; -Når du spør sånn, så blir ikke jeg så ‘high-i-hatten’... Litt mer ‘tam’, kanskje...

A: -Da Lars presenterte den første demoen med låta, hadde han lagt på en helt hysterisk trommemaskin, så vi ville bevare dette humorelementet, på en måte.

L: -Ja, litt som Agorafobic Nosebleed - hørt dem? Superkjapp grindcore med helt over-thetop trommemaskiner! Gøy å leke litt med andre impulser og ikke bare bli en gammal gubbe.

Tror ikke noen har gjort barneregler på den måten før, egentlig.. Vi ville opprinnelig ha med Frost eller Christian Svendsen til å sparke inn dette for oss, men det rant ut i en blanding av slapphet og...

A: -Ingen ‘blanding’ - slapphet, punktum.

-En kan vel trygt si at dere har en viss forkjærlighet for så vel barneregler som ordspill..!

L: -Ja! Helt fra barnsben av har jeg hatt sansen for regler type André Bjerke og hans like.

A: -Lars er selve reglesmeden i dette bandet, ja..

E: -Blytunge voksenregler!

A: -Rockeregler!

L: -Leveregler!

E: -Altså, ikke ‘regler’ som i ‘lover og bestemmelser’, men som ordlek...

L: -Regil Hegerberg E: -Regle Hegerberg - Egil Regleberg L: -...og på bass: Regle Regleberg!

ikke gjelder - det er ingen ‘ålreite TV-pastorer’ som slipper unna, liksom..

A: -Dette er gjeldende for hele frikirkeprestanden, fra Bratterud og opp, ja!

L: -Vi er veldig godt fornøyd med den låta der, den treffer liksom så godt på alle plan!

I det hele tatt føler vi det som om det meste treffer så satans godt denne gangen!

E: -For meg framstår skiva litt som en slags videreutvikling av forrige skive, “Norsk Barsk Metal”, som vi jo også synes er jææævlig bra, da! En veit jo liksom aldri om en har lagd de låtene som huskes seinere, og ofte er det ikke de låtene en sjøl tror mest på når de spilles inn ...

L: -Akkurat det der med sonisk retrospekt er i grunnen jævlig rart! I det øyeblikket alt er ferdig, hører man plutselig resultatet med litt andre ører - hvor er de øra under prosessen?

De gror jo bare fram når det er for seint å endre ting man først da hører så godt!

A: -Det funker også heller dårlig å pakke ei skive full med bare ‘hits’, det ville faktisk ha blitt ei ganske så kjedelig skive - det må kunne pustes noe sted!

L: -Det er jo også nettopp derfor vi ikke gjør akkurat det. vi holder alltid litt igjen, kan du si ...!

-Omslagsutformingen fortjener litt ekstra oppmerksomhet denne gang!

L: -Så absolutt! Dette er Kim Diaz Holms

verk - han har skapt seg et navn nå gjennom å lage portretter veldig kjapt med blekkflekker han smører rundt, og han har opptrådt med dette rundt på festivaler og sånt, samt skapt seg et navn gjennom plattformer som TikTok. Selv sønnen min kjente til ham derfra! Det var faktisk også han som malte omslaget til “Den 5.

Statsmakt” i hine, hårde dager, og vi er veldig glade for at han ville jobbe med oss igjen!

E: -Den gangen var det første gang han malte med olje, men det sa han ingenting om før det hele var ferdig, hehe..

A: -Det var litt ment å skulle være i retning Conan, men det ble vel kanskje litt mer type ‘hverdags-Manowar’.. Han var veldig keen på å få rette opp hva han sjøl mente var et dårlig inntrykk.

L: -Hvilket han til fulle også har lykkes med! Jeg tenker litt mot det herlige Blueberrykåbbåjuniverset denne gang - ganske så brutalt og veldig, veldig passende!

-Hva tenker dere framover? Med de strømprisene som er nå, må vel neste skive bli akustisk..?

E: -Det er faktisk en ganske så lekker tanke!

A: -Vi satt jo faktisk med materiale nok til to hele skiver denne gangen, så det kan jo fort skje!

E: -Ja, vi la jo tom. bort en av de låtene vi kanskje syntes var aller best - vi sitter jo på

Man takker for en slik sanntidsdemonstrasjon av hvordan ting oppstår i debbathens innerste, og vi forsøker nok en gang å samle trådene..

-”Pastor Gjøk”; snakker vi her om noen spesifikk gjøk, eller hele gjøkeredet..?

L: -Litt begge deler!

E: -Idéen fikk vel en boost gjennom en av de mer profilerte nissene i gamet, men en kan vel si at det er ingen av dem dette

norwayrock.net

NRM 5-2022

25

mange kilo med riff&låter!

L: -Du kan jo si at vi da burde ha en slags fastprisavtale på strømmen, iom. at de låtene jo ble lagd under den gamle strømprisen!

E: -Låtskrivinga, ja - ikke innspillinga!

L: -Ja, den må jo bli akustisk, ja...

A: -Vi kan nok uansett med sikkerhet si at det blir mange runder med nye ting framover - som sagt; inspirasjonkildene er uuttømmelige!

L: -Det føles også mye tyngre å skulle dra opp ting fra gamle hatter enn å lage nytt og friskt, da..

E: -Jo, men samtidig blir det liggende dritkule greier som bare ikke har passa inn noe sted - ta f.eks. refrenget på “Sutringsfrihet”, det har vel liggi helt siden ‘Kvinnen’-tida og venta på sin plass - det blir borti femten år, det!

-Det nærmer seg jo faktisk 25-årsjubileum nå, til alt overmål totalt uten besetningsskifter!

A: -Det er jaggu sant! Det føles så visst ikke som om det har gått så lang tid!

E: -Jeg klarer sannelig ikke i farta å komme på noen norske band som har klart det samme, jeg! Vi må jo få til noen slags markering, enten for oppstart av bandet til neste år eller ifm. utgivelsen av debuten, da i ‘24!

A: -Det er samtidig verdt å nevne at vi allerede da hadde spilt i litt forskjellige band sammen i rundt ti års tid, så 35 år...!

-Hva er hemmeligheten? Tåler dere ubegrensa av hverandres selskap..?

A: -Faktisk, ja! Det er svært sjelden at uenigheter blir uhåndterlige der og da!

E: -Sant nok! Like viktig er nok mangelen på skikkelig suksess - det finnes jo ingen penger å krangle om! Det er den virkelige banddödaren; når det blir synliggjort skjevheter i hvor penga blir av!

L: -Du kan også legge til en slags kollektiv mangel på ambisjon, i den forstand at vi aldri har hatt som mål å skulle bli størst&best - lenge leve middelmådigheten!

A: -35 år i rockens og middelmådighetens tjeneste, det er oss! Vi er svinheldige som aldri har blitt svære!

L: -Det er jo også typisk at de store banda følger den samme kurven, og det er alltid et punkt der de smuldrer bort som en følge av krangel om penger - så kommer man sammen igjen etter en stund, gjerne i mer ydmyk utgave.

E: -Eller man gjenforenes uten at man egentlig tåler trynet på hverandre for å tjene mer penger å krangle om. At de forskjellige har gjort ting utenom som kanskje knuser kvalitetsmessig er det ingen som gidder

26 NRM 5-2022

å låne et øre til. Merkelig dynamikk!

L: -For vår del hadde det nok også litt å si at vi fikk en samtidighet i familieetablering og slikt, sånn at det falt seg naturlig å planlegge begrensninger av bandaktiviteten parallelt med hverandres skjemaer.

-Føler dere at dere blir tatt nok på alvor, reint musikalsk?

A: -Ja, faktisk mer nå enn før! På noe snodig plan blir vi tatt mer på alvor - kanskje vi har blitt eldre og fått en større trang til å skulle ‘si noe’, jeg veit ikke.. Jeg spilte noen av de nye låtene for kona mi, og hun mente at vi nå var i grenseland til å bli seriøse...! Makan...!

L: -Vi får faktisk en del tilbakemeldinger fra folk som mener vi bør slutte å tulle sånn. Det kommer naturligvis ikke til å skje - og nå tuller jeg ikke - men det er i seg sjøl et kjempekompliment til musikken vi lager, da!

A: -De vil heller ha meningsløse tekster på engelsk enn morsomme tulletekster på norsk.

E: -Samtidig er det få humorband som legger like mye sjel i selve det musikalske, føler jeg. Oftest kommer det ut som en type Prima Vera, med oversatte tekster, eller som en slags genreparodi.

A: -Her må det nevnes at vi sjøl er veldig klare over at vi kan oppfattes som akkurat det siste, særlig i utlandet, hvor navnet ofte føles litt som en hemsko. Her hjemme veit de fleste nå hvem vi er og hva vi står for, og vi trodde vel aldri at bandet skulle ha spesielt lang levetid for 25 år siden...

E: -Vi var ganske fornøyde med bare å gi ut debuten, og “King of Norway” staka liksom ut kursen videre mot neste skiva, og da var ballen rulla ganske så godt i gang.. Nå legger vi ned mye større innsats i å gjennomarbeide greiene enn tidligere, noe som av og til har litt snodige følger. Når en vits kommer ut i ei låt, har denne kanskje vært igjennom flere runder i internkverna, slik at resultatet egentlig bare er en vits på en vits som ingen andre enn oss har hørt..! Vi bruker nå også kanskje paletten mer til å fortelle noe, og det var i alle fall jeg litt opptatt av ikke å gjøre tidligere - det skulle ikke være noe synlig innhold!

L: -Det holder ikke å bare gjøre satire, vi må også forvirre i tillegg!

Som ‘Runkesti’-låta, der vi fikk store smil både fra tilhengere og motstandere - det er kult å ikke sette den siste pekeren!

A: -Vi ble også en gang invitert til å spille på Høyres julebord, men den takka vi pent nei til!

Da legger vi lokk på debbathen for denne gang. I skrivende stund er bandet ute på turné over hele Furet, Værbitt, og hvis denne fortsatt pågår også i lesende stund, så kan det trygt anbefales å ta seg turen innom!

norwayrock.net

JOHN NORUM europeer med utforskningstrang John Norum er godt inne i sin andre periode i Europe Europe,, og har vært såpass opptatt de siste årene, at det har vært vanskelig å finne tid til å spille inn ny musikk på egen hånd. Som så mange andre artister ble pandemien brukt til nettopp det å lage, og spille inn ny musikk, og nå er hans niende soloutgivelse klar, kalt «Gone To Stay». Vi jabba oss bort med den norskfødte gitaristen, men fikk noen interessante utvekslinger. norwayrock.net

NRM 5-2022

27

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: TALLEE SAVAGE LIVEFOTOS: ANNE-MARIE FORKER

- Vad trevligt att höra en norsk röst!

- Godt å høre. Du er jo født i Norge, men jeg antar at Vardødialekten er vanskelig å finne tilbake til.

- Nei, den er nok borte ja. Jeg flyttet jo derfra da jeg var to år gammel, så jeg har nok ikke mange minner derfra. Sist jeg var der oppe var jeg vel tolv år, så det er veldig lenge siden.

- Jeg regner med at det går greit å forstå norsk likevel?

- Jada, jeg har jo fått øvd meg litt den siste tiden, jeg har jo hatt Åge Sten Nilsen på besøk her noen ganger.

- Du har hatt en lang karriere allerede, men har fortsatt mange jern i ilden.

- Ja, det kan man absolutt si. Vi markerer jo et 40-årsjubileum neste år.

Den første Europe-plata kom i 1983, så vi planlegger en jubileumsturné i 2023 for å markere den.

- Det høres jo fryktelig interessant ut. I Trondheim, der jeg bor, gjorde alle de tre første Europe-skivene det veldig bra.

- Gjorde de? Så kult! Når jeg tenker på Trondheim, så er det TNT jeg tenker på først. De kommer derfra, stemmer ikke det? Jeg kjenner jo de gutta, spesielt Ronni Le Tekrø kjenner jeg ganske godt.

- Joda, de er et Trondheimsband. Du var jo her med Europe i 1986.

Det var en skjellsettende opplevelse for en 13-åring, skal jeg si deg, hehe.

- Ja, den konserten husker jeg godt, faktisk. Det var vel i en ishall?

- Går du rundt og husker sånt??

- Ja, jeg gjør faktisk det, til tross for at jeg ikke har like godt minne, jeg begynner jo å bli gammel og senil, hehe. Men Trondheim i 1986 er en av de opplevelsene jeg husker ganske godt. Den stakk seg vel ut på et slags vis da, jeg vet faktisk ikke hvorfor jeg husker den. Det kan kanskje ha noe å gjøre med det faktum at jeg er født i Norge, og at konsertene vi gjorde der satte seg ekstra på minnet. Det var jo en lang turné, med Skandinavia først, så Japan, før vi fortsatte i Europa igjen.

- Ikke lenge etter turnéen takket jo du for deg i Europe, og gikk dine egne veier. Hva skjedde?

- Det er et sammensatt svar, men det hadde mye å gjøre med managementet vi hadde på den tiden. Jeg tror jeg så ting som de andre i bandet ikke så, det var mye bløff med penger, blant annet, og mye hit og dit. Gutta i bandet trodde meg ikke da jeg fortalte dem hva som foregikk, men en stund senere, da manageren tok pengene og stakk, da oppdaget de at jeg hadde hatt rett hele tiden. Han forsvant rett og slett med alle millionene.

- Stygge saker det der. Men du lå ikke på latsiden, for allerede året etter kom ditt første soloalbum, «Total Control».

- Det stemmer. Jeg hadde lyst til å gjøre noe annet. Imaget på de to første Europe-platene var jo kult nok, det var jo ganske gitarbaserte greier. Men så tok synthene mer over, og jeg hadde ikke så mye til overs for «tyggegummi-imaget» vi la på oss, med puddelfrisyrer, spandexbukser og dess like. Dessuten så var det noen i bandet som ble litt for ‘big-headed’, så det ble rett og slett vanskelig å forholde seg til enkelte av medlemmene. Jeg spiller i band fordi det er kult, og om jeg ikke syns det er kult, da gidder jeg simpelthen ikke være med lengre. Jeg har aldri gjort dette for å bli rik og berømt. Det stikker mye dypere hos meg, det er noe spirituelt. Jeg kan like gjerne spille på en liten klubb eller hjemme hos meg selv, for den del, det er ikke de store arenaene som trekker i meg, det er gitaren, rett og slett. Det er viktigere for meg å drive med det artistiske fremfor å være populær. De andre i bandet ville bli rike og berømte. Jeg vil bare bli en bedre musiker, helt enkelt.

- Er du sånn fremdeles; har du det samme engasjementet for å bli en bedre gitarist?

- Absolutt! Man blir jo alltid bedre, man lærer seg alltid nye greier. Det er som en hvilken som helst annen jobb; en som har jobbet førti år i bank har mye dypere kunnskaper om jobben enn en som har vært der i tjue år.

28 NRM 5-2022

Det er en naturlig utvikling. Det var ikke sånn at jeg valgte gitaren heller, det var gitaren som valgte meg. Jeg tror knallhardt på at slikt ligger i ens DNA, at man er født til å gjøre en greie. I min slekt går det langt tilbake.

Min mormor og morfar, min farfar, alle de spilte gitar, blant annet i kirken, som de gjorde allerede på 40-tallet. Mamma spilte også gitar, og det var nok hun som gjorde så jeg begynte, pluss at onklene mine spilte i band i Norge, noe som inspirerte meg voldsomt. I tillegg spilte min søster gitar, så denne historien går generasjoner tilbake, derfor ble det helt naturlig for meg å spille gitar.

- Akkurat den biten forstår jeg veldig godt, jeg er selv født inn i en musikkfamilie, og ble introdusert for flere instrumenter allerede fra barnsben av.

- Det gir nok en dytt i den retningen, absolutt. Man kan selvfølgelig lære seg å spille, og ha talent selv om man ikke har familie som spiller instrument, men det er helt klart en katalysator for å sparke i gang interessen. For min del gikk det jo svært raskt. Allerede etter to år spilte jeg inn min første skive, med Eddie Meduza. Jeg var 14 år da jeg spilte inn «Punkjävlar», en låt på plata «Eddie Meduza And The Roarin´Cadillacs» (1979), så jeg var veldig tidlig ute i studio.

- Hvordan var tiden med Eddie Meduza? Det er jo ikke akkurat listepop vi prater om her. (For den som ikke kjenner til Eddie, anbefales det å sjekke ham ut på ditt foretrukne medium, men han er tidvis ikke for sarte sjeler, journ.anm.)

- Jeg fikk faktisk giggen gjennom min stefar, som var trommis i bandet The Roarin´ Cadillacs, som bandet til Meduza het. Han hørte meg spille på rommet mitt, og nevnte for Eddie at jeg var blitt en dyktig gitarist allerede da, så jeg må nesten takke min stefar for den jobben. Jeg var jo med på turné også, vi gjorde 30 jobber på 30 dager. Ingen fridager på en måned, det er rimelig heftig, men når man er ung og bare ønsker å spille mest mulig, var ikke det noe problem. Det var en kul turné!

- La oss pense inn på dagens tema, din nye soloplate, «Gone To Stay», som er din første soloplate på tolv år.

- Ja, det har gått lang tid, men jeg har jo hatt fullt opp med Europe. Vi har jo også gitt ut musikk, og har turnert mye de siste ti årene. Det har jo faktisk gått atten år siden gjenforeningen. «Start From The Dark» kom i 2004, så vi har jo holdt det gående jevnt siden da, og i tillegg har jeg fått flere barn, jeg har to gutter og en jente, og det tar selvfølgelig sin tørn. Jeg har brukt mye tid sammen med familien når jeg ikke har vært ute med Europe, så det har simpelthen ikke vært tid til noen soloprosjekter de siste årene.

- Jeg ser på utgivelsesdatoen til «Gone To Stay» at den kommer dagen før 35-årsdagen til «Total Control».

- Jaså? Å, jaha? Det visste jeg faktisk ikke. Det er jo interessant, det må jeg huske på å notere meg, det var faktisk ganske kult! Hadde det ikke vært for pandemien, hadde jeg kanskje ikke lagd en ny plate nå, for jeg bestemte meg for å bruke tida til noe fornuftig, når vi ikke kunne turnere på månedsvis, så jeg bestemte meg for å lage et nytt soloalbum. Vi hadde booket en turné i Sør-Amerika, Japan og Europa og så videre, så det var et lass med konserter som ble avlyst. Dermed fikk jeg tid til ei soloskive, noe jeg er veldig fornøyd med. Jeg syns den ble veldig bra! Jeg hørte mye på David Bowie i nedstengningsperioden, så jeg tror man kan høre mye Bowie i denne plata, til tross for at gitarene er tyngre enn det han pleide å ha med seg. I tillegg har jeg med en Bowie coverlåt, noe jeg aldri har gjort før. Han hadde stor innflytelse på meg da jeg vokste opp på 70-tallet, så det falt meg naturlig å gjøre det denne gangen. Jeg har jo alltid hatt med ei coverlåt på platene, men stort sett har det blitt Thin Lizzy-låter, men denne gangen hadde jeg lyst til å prøve noe annet, så det ble med ei David Bowie-låt på denne skiva.

- Jeg har notert meg akkurat det før jeg skulle prate med deg; ingen Thin Lizzy-låt?

- Jeg har jo gjort fem-seks Lizzy-låter, så jeg tenkte at tiden var moden for noe annet, så da falt valget på «Lady Grinning Soul» fra «Aladdin Sane» (1973). Jeg har aldri likt å gi ut covere av hitlåter, og ville heller ikke gjøre det med Bowie. «Lady Grinning Soul» er en av mine favorittlåter fra Bowie, så det falt meg naturlig å velge den til denne plata. norwayrock.net

“Det var mye bløff med penger” - Den passer låtene dine veldig godt, og plasserer seg godt i tracklisten. Om man ikke kjenner låta fra før, kan man like gjerne tro at det er ei John Norum-låt.

- Ja, vet du, det synes jeg også. Til og med på «Terror Over Me», som kan minne sterkt om ei AC/DC-låt, spesielt med tanke på gitarriffet, gikk jeg helt i motsatt retning i forhold til å låte som Brian Johnson, og la en mer Bowie-vibb over den, så denne skiva har nok helt klart en Bowie-inspirasjon over seg, med noen «odde» variasjoner. Jeg har alltid likt uvanlige løsninger, så det er kanskje litt typisk meg å gjøre sånt.

- Var det da en kjærkommen avveksling å få gjøre noe eget, ettersom Europe fremstår som mer kommersielt enn det sologreiene dine er?

- Ja, absolutt! Pluss at i Europe er jeg ‘bare’ gitaristen, siden vi er fem gubber som alle har noe å si med tanke på musikken. Det kan hende det er ei låt på plata jeg ikke har lyst til å ha med, mens de andre virkelig har lyst til å ha den med, og da må man inngå kompromisser underveis. Det behøver jeg ikke på soloplatene; der kan jeg gjøre presis det jeg vil. Jeg liker å lage soloplater, men for all del- jeg liker å lage Europe-skiver også, men det er en helt annen greie. Der befinner vi oss mer inne i en boks, der ting skal være på en viss måte, det er en produsent inne i bildet, og man føler alltid at det er noen som står og blåser seg i nakken, det slipper jeg med soloskivene.

- Det er kanskje mer ansvar å gi ut soloskiver?

- Helt klart! Det er mer ansvar, men også mer frihet. Jeg kan mikse selv, og slipper å tjafse med andre bandmedlemmer eller produsenter. Keyboardisten vil ha mer keyboards, jeg vil ha mer gitar og så videre. Det er mye vanskeligere å oppnå gode resultater med så mange meninger. Jeg pleier å si det på denne måten; om vi tok de absolutt beste låtene fra de seks skivene vi har gjort med Europe etter gjenforeningen, sto vi igjen med to virkelig kanonsterke plater! Om det hadde vært opp til meg, hadde flere av låtene ikke fått innpass på platene, men det er min personlige mening. Selvfølgelig er det gode låter også, det er mange virkelig bra låter vi har spilt inn også, misforstå meg rett.

- Nettopp. Og på den andre siden står kanskje Mic (Michaeli, keyboards) eller Ian (Haugland, trommer) og mener stikk motsatt av deg, og da slår kompromissene inn.

- Eksakt, det er akkurat sånn det er, og det kan like gjerne være slik at den låta Mic liker best, syns ikke jeg det er verdt å spille inn en gang. Det er smak og behag, noe som kan være bra på sitt vis, man kan oppnå bra resultater med teamwork, og alle har sin egen stil og smak. Jeg liker jo den tyngre delen med norwayrock.net

mye gitarer og så videre, mens Joey heller mer mot popen. Når vi mikser Joeys popmelodier og mine tunge gitarer, så blir jo nettopp det Europe.

- Ihvertfall liker publikum det, for dere har en trofast tilhengerskare.

- Absolutt, vi har veldig trofaste og kule fans.

De vil jo gjerne høre låtene fra 80-tallet, og vi spiller jo mange av dem, og vi er fremdeles et veldig godt liveband. Vi er faktisk et bedre liveband enn vi er på plate.

- Det hersker ingen tvil om at dere er et strålende liveband, og det stemmer bra det du sier om at dere er tyngre live.

- Ikke sant. Vi har en fin miks mellom 80-tallslåtene og det nyere materialet, men jeg skulle gjerne ha byttet litt på setlista innimellom, for nå har det gått fem år siden sist vi endret noe, sett bort fra én eller to låter, kanskje. Vi må selvfølgelig spille det folk vil høre, så det er ikke mye vi får til å endre på, noe som også genererer ønsker om å gjøre soloskiver, så jeg får spilt noe annet enn de samme låtene om og om igjen. Jeg føler alltid på trangen til å gjøre noe nytt og ‘fresht’, så tiden var rett og slett overmoden for å lage noe nytt, og ikke bare stå og spille gammel skapmat, så og si. Jeg digger jo å være ute på turné, det er jo ikke det. Jeg elsker å treffe nye mennesker og oppleve ting, men rent artistisk gir det meg ikke så mye og stå og repa 80-tallslåter kveld etter kveld. Jeg har vel spilt «The Final Countdown» 3000 ganger på konserter nå, og det er jo ‘sådär’, hehe. Nei, det var på tide å gjøre noe nytt nå.

- Det høres ut som om denne soloskiva var nødvendig for deg.

- Veldig, veldig nødvendig! Jeg hadde blitt gal ellers. Nå har Europe heller ikke gitt ut ny musikk på mange år, så det var høyst nødvendig for meg å få utløp for den energien jeg føler for å gjøre nye ting, og få lagd ny musikk. Det var på tide å bruke tid på å spille inn den nye musikken jeg hadde lagd, og få sluppet den ut på markedet. Det er kult å jobbe med ny musikk, og jeg elsker å jobbe i studio.

Jeg liker det bedre enn å turnere, faktisk. Å jobbe i studio er det beste jeg vet. Å turnere er ganske arbeidsomt. Ikke selve konsertene, de er jo greie, men det er reisinga, den syns jeg er slitsom. Flyreiser, lange bussturer, tog, og det ene med det andre, det tærer på kreftene, spesielt når man har gjort det i førti år. Jeg gleder meg til å se resultatet av ny frisk innsats når plata nå endelig kommer. Jeg har jo med Åge Sten Nilsen på plata også, han synger på et par låter, blant annet singelen «One By One» som kom i september. Vi har jo jobbet endel sammen før også.

- Hvem flere har du med på skiva?

- Det er Fredrik Bergenstråhle på bass, en av Sveriges beste bassister, rett og slett. Peer Stappe spiller trommer, han har jeg jobbet med tidligere også. Så har jeg noen gjesteartister, blant andre Åge Sten Nilsen, som jeg sa. Han er en av mine favorittvokalister. Staffan Astner

er med, en fantastisk studiomusiker, som også spilte med Eddie Meduza. Det var der jeg ble kjent med ham, da han tok over etter meg.

Mic Michaeli gjester på en låt, Stockholm symfoniorkester er med på en låt, og min gode venn Fredrik Åkesson fra Opeth, som har skrevet et par låter sammen med meg er med på gitar også. Det er litt blanda drops, kan du si, det er gode venner som har hjulpet meg. Det har vært veldig fint.

- Det høres veldig fint ut. Dette har også vært fint, men tida vår er nesten ute, John.

- Næmmen oj, så fort tida gikk!

- Det får man nesten si. Vi rekker å prate litt til, og jeg regner med at folk lurer på om vi får se John Norum med band live etter hvert.

- Ja, det håper jeg. Åge har sagt at han har lyst til å spille live med meg, og bandet er jo allerede klart, så det får vi virkelig håpe på. Jeg begynner jo å få en bra liste med låter å velge mellom, dette er jo album nummer ni, så vi har mye materiale å jobbe med. Innimellom går det jo måneder mellom turnéene til Europe, så det bør virkelig være mulig å få til noen jobber med dette bandet også, det hadde vært kult å få til.

Det er jo bedre å gjøre det enn å ‘sitte hjemme og ugle’, som vi sier i Sverige. Da reiser vi heller ut og gjør noen jobber, og vi tenker å fokusere på Norge og Norden i første omgang, pluss at vi har noen tilbud fra Japan, så det kan hende vi tar en sväng dit, og kanskje noen festivaljobber neste sommer. Vi får se. Åge er i hvert fall lysten på å spille.

- Apropos Åge, har dere pratet om å gjøre noe mer med Nordic Beast?

- Nja, ikke direkte, men det kommer opp som samtaleemne innimellom, men vi er jo opptatte på hver vår kant hele tiden. Mikkey Dee er jo med Scorpions, Mic og jeg har Europe, og Åge nyter jo suksess med Wig Wam for tiden, så det er fulle kalendere som skal samsvare, men man vet aldri hva som skjer i framtiden. Det var en kul greie å gjøre, i hvert fall. Vi spilte jo låter fra alle bandene, både Wig Wam, Europe, og også noen Motörhead-låter, ettersom Mikkey spilte der. Det var skikkelig moro!

NRM 5-2022 29

COUNTING CROWS

30 NRM 5-2022

norwayrock.net

Historiefortellende kråker norwayrock.net

NRM 5-2022

31

I 1993 hadde rocken tilsynelatende stagnert i kjølvannet av Nirvana og Rage Against The Machine, grungen hersket og numetal hadde begynt å røre på hodet. Men ett band skilte seg ut blant debutantene – Counting Crows, med dreadlock-prydede Adam Duritz i front var en pussig hybrid av Bob Dylan, R.E.M., Van Morrison og The Black Crowes, og tok spesielt USA med storm med sine tekster som alle kunne kjenne seg igjen i.

«August And Everything After» solgte over 10 millioner og gjorde Duritz & co til verdensstjerner. Etter årtusenskiftet har ting gått mer trått, men med Oslo-konsert på gang og planer om en ny skive på agendaen, fikk vi Adam Duritz på Skypeskjermen for en etterlengtet prat.

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: MARK SELIGER

- Der var du! Er du hjemme i San Francisco?

- Nei, jeg bor i New York, jeg flyttet hit for over tjue år siden. Jeg kom nettopp inn døra hjemme etter at vi har spilt konserter i Illinois og Minnesota i helgen.

- Counting Crows ga ut en digital EP i fjor, «Butter Miracle, Suite One», men det har gått hele åtte år siden sist gang dere slapp et fullt album. («Somewhere Under Wonderland», 2014) Er tiden for det fysiske albumformatet over nå?

- Nei da, den kom jo ut på vinyl også her i Statene, det er bare CD vi ikke har gitt den ut på. Men ja, det aller meste er digitalt nå for tiden, så for de fleste er tiden for det fysiske albumformatet dessverre over.

- Men hva har ført til at det har gått så lang tid? Er det kreativiteten det står på, eller er det rett og slett ikke behov for et nytt Counting Crows-album, nå som et bands inntekter ligger i konserter, og der vil jo de fleste helst høre låtene fra 90-tallet.

- Jeg vet ikke helt. Det er mer det at det er vanskelig å skjønne hvordan man skal gi ut skiver nå for tiden. Jeg følte at den forrige skiva var veldig bra, og den fikk glimrende anmeldelser, men den ble liksom bare utgitt, og så forsvant den. Jeg er ikke sikker på om vi hadde skjønt hvordan det bør gjøres. Og jeg var kanskje ubevisst litt nølende til å skrive nye låter før jeg visste hvordan vi skulle nå ut med dem. Men så begynte jeg å skrive på denne suiten, og det ble jeg litt gira med tanken på, så da gjorde vi det likevel.

- Jeg har skjønt at det var en tur til den engelske landsbygda som inspirerte de nye låtene?

- Ja, jeg bodde på gården til en venn i vestlige England en periode. Og så begynte låtene å komme.

- Var det hensikten? Dro du til England for å skrive?

- Nei, overhodet ikke! Men jeg drar ofte dit. Av og til med kjæresten min, av og til med venner, men ofte på egen hånd, bare meg og to hunder. Men jeg fikk et behov for å spille piano, så jeg fikk leid et keyboard, og skrev «The Tall Grass» dagen etterpå. Jeg har jo ikke spilt piano på flere år. Eller, jeg har jo spilt litt fordi vi har turnert hele tiden.

Men jeg har ikke satt meg ned for å spille piano på årevis. Så da jeg hadde skrevet «The Tall Grass», begynte jeg å tenke ‘Er den egentlig lenger?’, så jeg begynte å leke meg litt med slutten på den, kom opp med noen korder som jeg likte, og begynte å synge ‘Bobby was a kid

32 NRM 5-2022

from round the town…’ og tenkte straks at kanskje dette er en lengre låt, og dette er bare neste del av den, med flere partier. Så jeg jobbet videre med den, og innså etter hvert at dette var en annen låt. Men jeg likte måten de hang sammen på, at den ene låten fløt rett over i neste. Og jeg tenkte: ‘Hva om jeg skriver en hel serie av låter som flyter sammen på den måten?’. Og jeg ble skikkelig tent på idéen og satte i gang.

- Skriver du vanligvis låter på piano, eller på gitar?

- Piano. Jeg kan ikke spille gitar. Jeg kan egentlig ikke spille piano heller, men jeg kan nok til at jeg kan finne frem de rette kordene i det minste.

- Så du spiller ikke noe på konserter?

- Jo, jeg spiller av og til piano. Det er enkelte låter jeg spiller bedre enn Charlie (Gillingham, keyboards). Det har noe med feeling å gjøre.

Så når vi spiller «A Long December», så spiller jeg piano. Og jeg kan spille «Goodnight L.A.» og «Amy Hit The Atmosphere». Og jeg spiller piano på noen av låtene på skivene også – det er meg som spiller på «Mrs. Potter’s Lullaby» og «Baby, I’m A Big Star Now», og «Colorblind» er meg. Jeg spiller ikke de på konserter, for da vil jeg være i front. Da vil jeg bare synge de.

- Men trives du best med den kreative prosessen med å skrive og spille inn låter, eller vil du helst bare stå på scenen?

- Jeg mener det er like viktig. Det er tre vesentlige deler med å spille i band. Det er selve skriveprosessen, hvor man skaper noe av ingenting.

Men låtene jeg lager da, er bare utkast, skjelettet av en låt. Jeg har bare noen ord og noen akkorder, det er ikke låter. For så kommer det som skaper bandet, å lage ekte låter av utkastene mine. Spille inn låter og lage skiver. Det er kanskje den viktigste delen. Og til sist har vi å komme oss ut på veien, turnere og fremføre låtene på forskjellige måter

”Det var det punktet i mitt liv hvor jeg følte at alt bare gikk en vei, nedover. Jeg følte at jeg gikk mer og mer fra vettet.” norwayrock.net

hver kveld. Og alt dette er en ulike deler av en oppfinnelse. Å lage et låtskjelett ut av ingenting, lage ekte låter av skjelettet som et band, og så gjenoppfinne låtene hver kveld på turné. Det er de tre deler av forskjellig type kreativitet som for meg utgjør det å spille i band.

- Dere har også klart kunststykket å holde kjernen av bandet samlet – er det fire av dere som har vært med helt siden førsteskiva i 1993?

- Fem, vil jeg nesten påstå. Meg, Charlie, David (Bryson, gitar) og Dan (Vickrey, gitar) som ble med rett etter innspillinga av førsteskiva. Og Immer (David Immergluck, gitar) var der fra første konsert, og spiller faktisk på førsteskiva, men fant ut at han ikke ville være med i bandet, han holdt på med andre ting, så Dan erstattet ham. Immer var likevel med på alle de neste skivene, men ble ikke fast med i bandet igjen før «This Desert Life» i 1999. Men han var med fra den spede begynnelse, det er bilde av ham på coveret til «August And Everything After». Så det føles som om fem av oss har vært der helt fra starten av.

- Det er ganske sjeldent at fem bandmedlemmer klarer å holde sammen i nærmere tretti år.

- Ja, det tror jeg nok, men det var veldig bevisst. Jeg innså veldig tidlig at jeg elsket å være i dette bandet. Jeg har aldri ønsket å bli soloartist eller holde på med noe annet, og som et resultat har jeg prioritert bandet helt fra starten av. Jeg visste at det som kom til å gjøre meg lykkelig her i livet, var å spille i dette bandet.

- Men du har da gjort en del utenfor Counting Crows-universet?

- Jada, jeg synger på skivene til venner stadig vekk.

- Som The Wallflowers og Ryan Adams.

- Jeg elsker å kore, å ta andrestemmen, så det gjør jeg gladelig når noen venner trenger hjelp. Uten at jeg bevisst oppsøker de. Og jeg har gjort noen versjoner av låter av Bob Dylan og av Warren Zevon for moro skyld, med kompiser. Jeg liker for så vidt å spille med andre folk, men da kun å synge på en låt, ikke lage en hel skive med noen andre. Jeg trives i det bandet jeg har! Jeg har aldri følt behovet for å gå og gjøre min egen greie. Counting Crows er min egen greie.

- Jeg har alltid elsket dine historiefortellende tekster, men hvor selvbiografiske er de? Handler de om deg, eller om folk du observerer?

- Tidligere var de mye mer selvbiografiske.

Men for rundt ti år siden, da vi lagde skiva «Underwater Sunshine», som var en haug med coverlåter, måtte jeg plutselig forholde meg til tekster som ikke hadde noe med meg å gjøre.

På den tiden jobbet jeg også med musikken til et teaterstykke, «Black Sun», og måtte lage tekster som skulle komme fra andre stemmer

norwayrock.net

enn min egen. Jeg har tidligere aldri skrevet en tekst fra et kvinnelig perspektiv, for eksempel.

Men dette åpnet meg opp for tanken at jeg kan skrive låter om hvordan jeg føler det, men historien må ikke nødvendigvis være min egen. Det trenger ikke være selvbiografisk for at det er om noe jeg tenker og føler. Og det er det viktige – at det er om hva jeg føler, og ikke om hva jeg har gjort. For i så fall er det nesten som å skrive en dagbok. Så fra og med «Somewhere Under Wonderland» begynte jeg å skrive mye mer oppdiktede historier, og det åpnet opp en hel verden av nye muligheter.

En låt som «Palisades Park» handler om mye som har skjedd i mitt liv, men det handler også om to helt oppdiktede figurer, to ungdommer i New York. Så det er overhodet ikke selvbiografisk, men den fletter inn noen opplevelser jeg har hatt, og mye av hva jeg føler. Det viktige når jeg skriver har hele tiden vært å få frem det jeg føler.

- Jeg har alltid hatt lyst til å spørre deg om hvem «Maria» er. Hun dukker stadig opp i tekstene dine, blant annet

i «Round Here», «Mr. Jones», «Amy Hit The Atmosphere» og «John Appleseeds Lament».

- Hun er en av de få figurene i mine tidlige tekster som faktisk er en oppdiktet person. De fleste som nevnes i sangene mine er virkelige personer. Men Maria er mer et amalgam av en virkelig person og det som gir meg lyst til å være artist. På mange måter er Maria en versjon av meg selv. Hun dukket vel først opp da jeg skrev teksten til «Round Here», om noen som meg selv som sliter med å holde seg oppe, som er faretruende nær stupet. Og det er et tema som er stadig tilbakevendende, og dermed har også Maria dukket opp ved flere anledninger. Men det skal innrømmes at navnet Maria helt sikkert er inspirert av Maria McKee, vokalisten fra Lone Justice (og mest kjent for hiten «Show Me Heaven»), som er en god venn av meg, og på den tiden var jeg ganske forelsket i henne. Vi var på samme plateselskap, og hun korer på flere låter på «August And Everything After». Men det må understrekes at låtene handler ikke om Maria

NRM 5-2022

33

”Jeg har aldri følt behovet for å gå og gjøre min egen greie. Counting Crows er min egen greie.”

McKee, jeg bare lånte navnet hennes.

– Du fremstår i dag som en helt annen person enn han nervøse, rastløse fyren jeg traff for over ti år siden. Ikke bare er dine karakteristiske dreadlocks borte, men du virker mye mer avslappa og imøtekommende nå.

- Jeg har hele mitt liv slitt med psykiske problemer. Og for 12-14 år siden var jeg kanskje på mitt laveste punkt, da hadde vi nettopp lagd «Saturday Nights & Sunday Mornings», og jeg hadde akkurat begynt å lære meg hvordan jeg skulle klare å leve med mine problemer. Det var det punktet i mitt liv hvor jeg følte at alt bare gikk en vei, nedover.

Jeg følte at jeg gikk mer og mer fra vettet, som på mange måter er hva «Saturday Nights…» handlet om. Og «Sunday Mornings» handlet ikke nødvendigvis om å bli bedre, men om å i det minste ikke bli verre. Jeg innså at dette var et problem jeg måtte lære meg å leve med. Det er ikke som en forkjølelse, som bare går over etter en stund. Dette er noe som kommer til å være med deg i hele ditt liv, men det trenger ikke å bli verre og verre. Jeg kan kanskje hanskes med det, lære å leve med det. Mental sykdom er mer som et handicap enn som en sykdom. Som å miste et bein – det går ikke over, det må du bare lære deg å leve med. Og det er det samme med meg, jeg kommer aldri til å bli kvitt problemene, jeg kommer alltid til å ha en grad av psykiske problemer. Men jeg har lært å leve med det, og livet mitt er mye bedre nå enn det var den gang.

Det er fortsatt ikke lett, og det føles aldri som om alt er helt fint. Det er helt forferdelig å føle at du er i ferd med å gå fra vettet. Og det henger konstant en frykt over deg, en frykt for hvor mye verre det kan bli. Det er en grusom følelse. Men jeg tror ikke jeg har den følelsen så ofte lenger.

Jeg kan takle det, og jeg kan leve med det. Så ja, jeg er mye bedre nå enn jeg var den gang.

- Du virker mye lettere til sinns nå, i det minste.

- Det er godt å ikke føle at du er i ferd med å falle utenfor stupet.

- Når forsvant dreadsene dine?

- Det var et innfall, rundt tre år siden. Det var den sommeren jeg skrev «Butter Miracle». Jeg var på vei til gården i England, og jeg hadde nettopp landet i London, og skulle få overnatte i kåken til kompisen min, som var på jobb. Kjæresten min var sliten og jetlagga, så hun gikk og la seg, men jeg ville prøve å holde meg våken noen timer til for å tilpasse meg tidssonen der. Jeg gikk på badet for å ta en dusj, og helt uten å tenke meg om, barberte jeg hodet mitt, haha!

- Du ikke bare klippet av dreadsa, du skinna hodet totalt?

- Nei, det var en kort crewcut igjen, men jeg brukte rakeren på barbermaskinen, ja. Jeg hadde tenkt tanken en stund, men nå bare gjorde jeg det. Og så gikk jeg og la meg sammen med kjæresten min, og da hun våknet søvndrukken i et halvmørkt rom, satte hun i et høyt skrik – hun skjønte ikke hvem som lå i senga ved siden av henne, haha! Men det var en lettelse å få det av. Nå kan jeg bare dra en håndduk over hodet, så er håret mitt tørt, etter over tretti år med denne digre klasen med hår på hodet som det tok timevis å få tørket.

- Jeg har sett litt på settlistene fra konsertene som Counting Crows har spilt i år. Og mens mange artister lager en setliste før turnéen starter, og deretter spiller de samme låtene i samme rekkefølge det neste året, så virker det som om dere spiller

34 NRM 5-2022

forskjellige låter hver kveld.

- Ja, det hender at vi har en viss struktur som vi synes funker for en turné – og vi hadde akkurat en grundig endring i den strukturen. Men ja, vi endrer mange av sangene hver eneste kveld. Vanligvis setter vi ikke opp en settliste engang før etter middagen. Først har vi soundcheck på ettermiddagen, så spiser vi middag sammen, og så pleier Immer og jeg å lage en settliste. Jeg prøver å ikke drøye det til for nærme konserten, for lydmannen og lysmannen skal helst vite hva som kommer – men vi lager aldri settlista dagen i forveien! Med mindre vi spiller en festival og de virkelig trenger settlista på forhånd til forberedelser, men vanligvis bestemmer vi et par timer før konserten hvilke låter vi skal spille den kvelden. Å endre hver kveld er helt topp, for da kan man ta inn låter som man er sugen på å spille, og skippe låter som man ikke er sugen på å spille.

- Og det holder bandet på tå hev, og man unngår å kjede seg.

- Nettopp, man skal jo være inspirert når man står på en scene. Det er jo et mareritt å stå der og spille akkurat de samme låtene kveld etter kveld etter kveld, da blir man jo møkke lei dem!

- Men selv om låtene og rekkefølgen endrer seg, så virker det som om dere alltid har «Mr. Jones» som tredjelåt. Hva er tanken bak?

- Ja, de siste par årene har vi sett at det lønner seg å spille ut et av trumfessene tidlig i konserten, selv om vi i ellers alltid har kjørt den mot slutten. Og den var jo tredje låt på skiva også. Noen sa til meg en gang for lenge siden at tredjelåta på skiva er veldig viktig, men jeg aner ikke om det stemmer. Men ja, vi får publikum på beina med «Mr. Jones» som tredjelåt, før vi roer ned med noe a la «Colorblind».

- Men statistisk sett er det ikke «Mr. Jones» dere har spilt oftest.

- Nei, det vil jeg tro er «A Long December».

- Stemmer.

- Og det skyldes at jeg blir aldri lei av den låten. Alle andre låter kan jeg bli lei av en periode og utelate fra setlista en stund, men det har aldri vært en kveld hvor jeg ikke har hatt lyst til å spille «A Long December».

Jeg føler det er den perfekte låten, og jeg innså da jeg skrev den at den hadde noe tidløst over seg. Jeg kan ikke beskrive det, det er juvelen i arsenalet vårt, og jeg blir bare ikke lei den.

– For en stund siden var jeg i en diskusjon om den perfekte åpninga på en tekst, og jeg dro frem ‘Step out the front door like a ghost into the fog where no one notices the contrast of white on white’ (fra «Round Here») – selv om jeg skal innrømme at jeg ikke vet 100% hva du ville frem til med den. Kan du utdype?

- Ja, jeg prøvde egentlig å skrive om slutten på barndommen, hvor det å gå ut døra er en portal til resten av ditt liv, og du vet ikke hva som møter deg. Du kan ikke se noe foran deg. Det er i det hele tatt om å streve med å komme inn i det voksne livet. Det eneste de tror de vet om voksenlivet, er disse tåpelige frasene og uttrykkene, som ‘We always stand up straight’.

Det får de unge høre tidlig. Og ‘Nobody makes us wait’. Endelig kan man gjøre det man ikke har fått lov til tidligere, som å gå hvor man vil, spise hva man vil, være oppe så lenge man vil. Tåpelige ting som du enten ikke fikk lov til å gjøre som barn, eller ting du ble fortalt at du måtte gjøre for å oppføre deg som en voksen. Og det er de eneste ledetrådene han har å styre etter. Han prøver å finne ut av livet som voksen ut ifra en haug med svada som han fikk høre som guttunge, og det er veldig forvirrende. Det er hva «Round Here» handler om; hvor er jeg på vei hen? Og den første linja der er om de første skrittene ut i en verden du vet nesten ingen ting om, når du flytter hjemmefra.

- Kan jeg herved bestille den låten til Oslo-konserten 27.oktober…?

- Greit! Gjerne for meg, jeg elsker å synge den låten. Og jeg gleder meg veldig til å omsider komme tilbake til Skandinavia og hilse på våre norske fans.

norwayrock.net

TORA

ANOTHER LEVEL Norwegian Grammy nominated pop rock band Tora, fronted by guitarist, singer and songwriter Tora Dahle Aagård, Aagård, released their third album “Seventeen” in September 2022. We caught up with Aagård on an autumn day at Munchmuseet to chat about the new record, wanting to work with John Mayer, and playing to a thousand people in Trondheim. norwayrock.net

NRM 5-2022

35

TEXT AND PHOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Since we last met in 2020 you've been nominated for a Grammy.

Congratulations! How did they give you the news? How did it feel?

- Thank you! I was told I was supposed to be doing a Norwegian talk show, and then they said that they wanted to interview me. We did everything on Zoom back then, so I had bought these lights so I could look cute, because I did so many podcasts and interviews on Zoom. So, I just put up my gear and I was ready to do a short interview, and it was just a prank. It wasn't from them, it was from the Spellemannkommitteen, and they said "Ha ha, just kidding, you are nominated." So, I was in shock.

I thought I was doing a normal interview, and when they said it, they knocked on my door, and all my friends were outside, with balloons and champagne, because they knew!

- Everyone knew except you!

- That was one of the best days of my life.

- Amazing. Congratulations again.

- Thank you so much. "You almost won!"

- You never know - next time. Still an incredible achievement anyway. Speaking of Grammy nominees, you worked with Cory Wong on this new album. How did that come about, how did you work with him on "Seventeen"?

- I had done Cory's podcast, he has Wong Notes, it's a big guitar podcast, and he asked me to do that, I said "of course" - I’m a huge fan of him - and when I was in the studio with my producer, he was saying maybe I should have a duet partner, or someone to collaborate with on the record, but I just couldn't find a song I wanted someone to sing on. Because every song means so much to me, and is so personal, so I couldn't find a verse or a line for someone else to sing, I didn't feel comfortable giving anything away. So, I landed on not having a singer on it, but I wanted another name. We were working on this song called "This Is It", and we had the bridge and we didn't know what to do with the bridge, and I said "Well, I hear Cory Wong on this. Maybe I should text him." And my producer was like - "What, can you just text Cory Wong?", and I was like "Yeah, I can text him!", because he was a huge fan, he was starstruck by the fact that I could just contact him, but it's Instagram, so you can just contact everyone, right? And I just sent him a message and an hour later he was like "Yeah, I'm in." So, that's how it works now - you ask and you get yes or no, and there you are.

- What was behind the title "Seventeen".

- There was a lot of back and forth choosing the title, because I didn't want it to be named after one of the songs. I thought that was boring.

Why - I don't know. But "Seventeen" was the first title that came to mind, because the first song on the record "Army of Rainbows" starts with the line "It's been a long time since seventeen" and I think that sentence is like the main sentence in the record, because it explains me when I was seventeen and growing up and realising who you are and how broken you actually are, you know, from seventeen up until now. So, I thought it was just a proper title for it. It's not that deep, but it sounds good, it looks good, and it's the first line, so, yeah, that's the reason.

- Your producer, Benjamin Giørtz - why did you choose him and what does he bring to your sound?

- Well, a huge fan of him as a musician, he played in a band called Kid Astray, which was also nominated for Grammys, toured the world and was a big deal when I was younger, and he's a great songwriter, a great musician, and the last few years has begun to produce music for other people, and he works with a lot of pop artists, and obviously this record is more pop than my previous ones. He was the only one I wanted to work with, and, again, I just asked him. RIght after the release of "Girls", my second album, I asked him "do you want to work on the next one?" and he said yes, and here we are, and he says "I'm a huge fan".

- And you co-produced this time - what did you do for that? What did you learn? DId anything stand out?

- Well, because of the pandemic, I had to do something. I couldn't play with my band or with other people. I had my Mac at home, I had my 36 NRM 5-2022

instruments, I know how to use Logic. And because I had so much time on my hands, I started to get pretty good at it, not mixing, but making things sound how I wanted it to sound, so it's a demo that kind represent my head, my thoughts, my ideas, instead of going into the phone "blah blah blah", and sing a line, say, and then explain it with words - that has never worked for me. The producers never really understood what I was trying to say and it never really sounded the way I thought it would. So, I wanted to be able to make a demo that explained "This is how I want the drums, this is how I want the bass, and the backing vocals, I want them to the left" and I wanted everything to be... I'm a perfectionist, so it was a relief for me to be able to do that. That was probably.... I'm so glad that I did it because now I can make the music that I want to, a hundred per cent. And I want to get better and maybe some day I can do a full album just by myself.

- Wow, that would be something.

- That would be something. That would be cool. And as a woman too - to have the only name on the back of the album is my name, because I did everything - that would be so cool.

- You are always evolving, and the guitar solo at the start of "When She Leaves" really stood out for me - it flows beautifully.

Were there any new guitar tricks or techniques that you used on this album that you hadn't on previous albums?

- Yes [sighs]. I've gotten better, like you said, because I've been practising, but I think what the biggest difference is, is that I'm more relaxed when it comes to my playing, I don't feel the need to show off any more. Also, I think it's kind of boring to play guitar these days. I'm not sick of it, but I need a little break from my instrument. Because it's been a lot like "Tora with the guitar... learn guitar... play guitar", for so many years, but I don't know anything, I just play - I don't know what to say. So, I think I'm relaxed, and I just play what fits the song, no need to show off. It's just emotions, that’s what I was trying to bring to the table with my guitar playing, and if I didn't need to play, I didn't play. Let the keys play, the drums and bass - it doesn't have to be guitar all the time. So, I think that's the main difference, it's more relaxed and more emotional, and it's more real, the guitar playing now.

- I love that type of guitar playing. Alex Lifeson from Rush also plays what fits the song. You have your own signature Marceau guitar, and visited their factory in France. What did you do there?

- Yeah, that's right. Well, we planned it for a long time, but the pandemic... blah blah blah... and eventually I managed to go, and I did a show - did a gig on my own and played a few songs, talked a little bit.

It was weird traveling alone to a new country. I've never been to France before, and there's a hundred people in the audience here to see me, but I've never been here before - what's going on? I was moved by that, that was a big moment. It wasn't my band, it was just me, and that was beautiful. I took a load of selfies and felt kind of like a celebrity for a moment there. I went to the workshop and got to see how the guitars are made, not that I understood any of it, but it was cool and we did a video and just hung out and had fun.

- You've just done a tour around Norway, for your album release.

Did any particular show stand out?

- Well, the one in Oslo was amazing at the Parkteatret. It was special to me because I had all my friends there and my girlfriend was there, and my people were there, and that's always a big deal. We play so many different places where I don't know anyone, so to see familiar faces - I

"...now I can make the music that I want to, a hundred per cent"

norwayrock.net

feel safe, which is important. And we played in Trondheim, and a thousand people showed up.

I think that's a record for us. We have played festivals for more than a thousand people, but they buy tickets for the festival not just to see us, but this was a thousand people just to see us. That was a record - that was a lot. And I was nervous, and.... yeah.

- There are still less people buying tickets for concerts now because they're still getting comfortable after the pandemic, so that’s a real achievement.

- Yeah, people say that, that everybody's struggling, even the big names. I have trouble selling tickets, so that we managed to do that now, that's one for the books, for me at least.

- I have one more guitar question, but this is a combination question.

- I love your questions!

- Who would you most like to play guitar with, and who would you most like to write a song with, because they are very different things.

- Okay, that's a fun question! If I was to choose one person to work with, I think it is John Mayer, because I feel like I know him, I've been a fan of him for so long and I know all of his songs. You can put on any live video on YouTube, whatever song, and I know the guitar solo, and he changes them for every show. So, I think I can do most of the videos, because I have studied everything that he has done. So, to meet him to talk with him, to pick his brain in person and to hear what he thinks when he

norwayrock.net

writes songs would be my number one.

- So you'd like to write songs with him and play with him?

- Yeah! Exactly. And I'd like to hear what he thinks about my playing. I don't like to get feedback on my playing - I know that sounds kind of stupid - but my ears are better than my playing, so I already know - I already know what I need to work on, I know. That's okay.

But if he were to tell me something, I would be like "I totally agree with you, this sucks, I need to work on it, yes". So, he is the one I would really listen to, so yeah, play with him and write songs, definitely.

- What comes next for you? Might be a bad time to ask, because you've just finished your release tour, and you've just released a new album [both laugh] so maybe you're owed a break.

- I'm looking forward to next year, I really am. This year, not all the fun things are over, but the things I have been really looking forward to are kind of over, and I have a lot of stuff left. But I have a Christmas Tour with Adam Douglas in December, so that's just what I'm doing the rest of this year, which is fun, but it's not my project, right? But it's fun.

So I'm looking to next year, the festivals and the shows with my band, and to see, you know - now, we have a set for the release tour that is totally different from what you saw two years ago, we have visuals, we have videos going, we have lights that are programmed, it's like you press play and it's a movie, the show is

like "Pfff!" and it just [snaps fingers] goes. So, it's another level, so I'm interested to see when we go to festivals next year, when we can't bring all of our equipment, we have to take it down a little bit, to plan that show, mix the old songs with the new, I love that, to build a show and tell a story, so I'm really looking forward to that, and to play the new songs for more people, to see what they think and to get them under my skin. I'm looking forward to playing with my band, I'm looking forward to evolving, and I really hope we can play more shows outside Norway, now, I really hope so, because I think that's the next step. That will take us to another level. I don't book my own gigs, but I really hope that we can make it work.

NRM 5-2022

37

fra dyrets indre Vi mister legende etter legende for tida, virker det som, men heldigvis har vi noen igjen enda. Vi kunne mistet Joe Lynn Turner allerede i 2018, da han fikk hjerteinfarkt. Heldigvis gikk det bra, og når hans nyeste album «Belly Of The Beast» nå er klart, forteller han historien i melodisk form. Siden sist har han skiftet image, og tatt av seg den velkjente parykken, og fremstår nå som en gjenfødt musiker med beina godt plantet på jorda, men et album fylt av tekster der han hudfletter det meste som er galt med verden, og enda litt til.

Undertegnede var på tur sammen med Turner og The Jan Holberg Project over tre dager i 2011, og hadde mange samtaler med ham. Etter en liten gjenforeningssamtale, gikk vi over til fagpraten. Det ble et langt og hyggelig, og litt skremmende intervju.

38 NRM 5-2022

norwayrock.net

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: AGATA NIGROVSKAYA

- Fantastisk å se deg igjen. Hvordan står det til?

- Takk det samme. Hvor lenge er det siden sist nå? Ti-elleve år?

- Stemmer det, det var i 2011. Gratulerer med ny look, du ser jo strålende ut!

- Takk! Jeg føler meg fantastisk. Frigjort.

- Det var kanskje på tide?

- Det var det. Og det var det riktige tidspunktet, føler jeg. Det er som en fin vin, den er ikke klar før den er klar. Jeg har pratet med mange om dette den siste tiden, og når de spør hvorfor jeg ikke har gjort det før, så var det rett og slett fordi jeg ikke var klar for det før nå. Jeg gjorde det av flere årsaker. Nummer én; det ser bedre ut, pluss det faktum at jeg har fått så mye støtte fra familien. Kona liker meg mye bedre sånn også, det er en mye mer sexy look, haha! En annen grunn er sannhet; rett og slett fordi sannhet er mangelvare i verden i disse tider, for om jeg skulle ytre meg om sannhet på plata, så måtte jeg være ærlig som person også, ellers ville jeg fremstått som falsk. I tillegg håper jeg å hjelpe andre som strever med motgang, dårlig selvbilde eller hva det måtte være. Jeg vil gjerne oppmuntre og være et forbilde for de som måtte trenge det. Gi de mot til ikke å være skamfulle. Det er ikke sånn at jeg har skjemtes over å være skallet, men jeg gikk gjennom mange psykologiske og emosjonelle traumer som barn. Blant annet så følte jeg meg ofte utstøtt som barn, noe som helt klart har gjort meg sterkere på sikt. Sånn sett kan du si at forbannelsen på mange måter ble en velsignelse. Jeg ble tøffere, og lærte meg å si ‘dra til helvete’ til de som mobba meg. Jeg skal ikke dvele så mye ved dette, men jeg vil si at de som mobber og utelukker andre, rett og slett er tapere! Hat, sjalusi og forakt er problemet med verden i dag.

- Der er du inne på noe viktig, og det kommer vi tilbake til når vi begynner med tekstanalysen. Men nok hårprat. La oss prate om musikk!

- Det gjør vi, men la meg avslutte dette segmentet på denne måten; ‘det er ikke hva som er utenpå hodet ditt som betyr noe, det er det på innsiden!’

- Godt sagt! Du er ikke skvetten, nå som du begir deg inn i «The Belly Of The Beast», og det på en ganske tung måte. Gitarene er virkelig nedstemte og tunge.

- Jepp. Det er den eneste måten! Ja, det ble brukt 8-strengs gitarer, såvidt jeg kan huske. Det samme med bassen, den er virkelig dyp. Men det var sånn vi måtte gjøre det for å finne den blytunge svenske metallen.

- Det samme gjelder jo tekstene, de er virkelig mørke til tider. Nå vet vi jo fra før, at når du skriver tekster, så går du inn i materien på det du skriver om, det være seg esoteriske tekster, historie, religion, eller hva du måtte ha på hjertet.

- Enhver kunstner, om det er malere, poeter, låtskrivere eller hva som helst, reflekterer det han observerer rundt seg. Sånn er det med musikk også. Jeg følte ikke at vi er inne i en tid for hjerter og blomster. Vi er inne i mørke og kaotiske tider, og jeg følte at det ikke er noen som tar tak i temaet og prater om det. Kryptisk kanskje, men det holder ikke nå, vi må stå fram og prate direkte om det. Det er jo sånn rockehistorien har vært; den handler om rebeller. Før var vi rebeller og lovløse, nå blir alle rike og berømte, og plutselig er rebellen blitt mann i dress og slips. Plutselig ville alle passe inn i den berømmelige boksen, men jeg vil ikke være en del av det lengre, så noen må reise seg og stå opp mot det. Jeg synes det er fint å kunne ta opp temaet i tekster, for da blir det mer underholdende enn om man bare står rett opp og ned og prater. Plata er steinhard, og veldig bra, og har viktige tekster. Hver og én av låtene har et budskap. Jeg mener at jeg har gått dypere denne gangen, og levert noen virkelig sterke tekster. Jeg tar opp noen personlige syn og observasjoner, og synes jeg lykkes bra med det, pluss at Peter (Tägtgren, gitar og produsent) har lyktes bra låtmessig. Mellom disse to elementene har vi bygd en bro til moderne metal. Låtene har melodier du kan synge, men det er fortsatt metal. Vi har lyktes godt i visjonen vår, fordi vi har vært ærlige med oss

norwayrock.net

selv og hverandre de gangene vi følte at vi var på vei bort fra det originale konseptet vi så for oss. Noe av det kan oppleves som forstyrrende, og du vil kanskje ikke like det, men du glemmer det aldri. Det er grunnkonseptet i ekte kunst. Kunsten skal gjennomsyre hele plata, helt ut til coveret.

Coveret har en venn av meg laget. Han er maler og tatovør, og jeg så et bilde han hadde laget. Det er faktisk et selvportrett, og jeg har nesten fått mer kommentarer på coveret enn musikken, noe jeg egentlig syns er jævlig kult!

- Du sier at tekstene kommer fra dypet i ditt sinn, og vi snakker her om uttrykk som «Tortured Soul» og «Kiss Of Judas». Hva genererer disse tekstene?

- Jeg skriver tekster ustanselig. Jeg har notatblokker nærmest over alt. Når jeg hører et stykke musikk- og dette er noe jeg har gjort utallige ganger, med Rainbow og Malmsteen, og med nærmest alle jeg har jobbet med. Jeg vil at tekstene skal gjenspeile musikken. Jeg har alltid syntes at The Beatles hadde en egen evne til akkurat det. Musikken hørtes ut som tekstene og vice versa, om det høres logisk ut. «Dark Night Of The Soul», for eksempel, handler on hjerteinfarktet jeg hadde for noen år siden. Jeg lå på en metallbenk og så opp på en diger Sony TV-skjerm, der jeg så på at legene forsøkte å fjerne blokkeringen i hovedpulsåren min uten å lykkes. Jeg lå der, og spurte legene; ‘kommer jeg til å overleve dette, eller kommer jeg til å dø?’ De visste ikke … Der og da hadde jeg det man kaller «A Dark Night Of The Soul». Uttrykket kommer fra 1500-tallspoeten St. John Of The Cross. Google det, så forstår du hva jeg mener. Kort fortalt er det en åpenbaring eller realisering av hele livet ditt. (Eller at livet passerer i revy, som vi sier i Norge, Joe). Jeg har alltid vært takknemlig for det livet jeg har fått utdelt, men aldri så mye som etter det øyeblikket.

Jeg er ikke redd for å dø, og var det heller ikke i det øyeblikket. Jeg følte på en sterk fred der og da. Det eneste som opprørte meg, var lyden av kona mi som gråt ute på gangen. Da bestemte jeg meg for at jeg ikke var klar for å dra. Jeg hadde fortsatt ting å utrette. Derfor gjorde jeg en avtale med universet. Ikke noe religiøst, men energien i universet. Det finnes positive, og det finnes negative energier, så jeg henvendte meg til det positive, og sa; ‘Hør her. La meg bli en stund til, og jeg lover å levere varene. Jeg lover å bli et bedre menneske.’ Så langt ser det bra ut, jeg var til kontroll for et par måneder siden, og de hadde utviklet en ny teknologi som ikke fantes da jeg var syk, og alt ser bra ut. Jeg føler meg bedre enn noensinne.

«The Belly Of The Beast» er en gammel frase, og for meg er dyret, «The Beast», systemet vi lever i. Myndighetene, økonomi, skolesystemene, alt som omgir oss. Jeg mener at de forsøker å tøyle menneskeheten. Det har skjedd før, det er bare å lese bibelen, for eksempel. Og det skjer nå! Det er dette tekstene omhandler, og de er ikke for sarte sjeler, det kan jeg garantere deg. Vi blir forrådt av våre ledere, noen ganger blir man forrådt av de man elsker, foreldre, venner - du vet aldri hvem som kan svikte deg.

Jeg har blitt sviktet mange ganger gjennom karrieren, og jeg har lært av det. Derfor er jeg mye mer forsiktig med hvem jeg stoler på. Jeg mener det er viktig å adressere slike ting, og derfor har tekstene blitt som de har på denne plata.

- Du bor i Minsk for tida. Hvordan er livet der nå, sånn som den delen av Europa har utviklet seg?

- Uproblematisk. Det eneste som kan være vanskelig innimellom, er at noen bankkort ikke fungerer. Vi har energitilgang, masse deilig mat, alt vi behøver er her. Kona mi er jo herfra, så vi har hus både her og i USA. Jeg har et åpnere syn på dette enn mange andre, jeg ynder å kalle det ’30.000 fot-blikket’, der man ser på ting objektivt, ikke subjektivt, der følelsene påvirker synet ditt.

- Jeg følte vi måtte innom temaet en snartur, for du er nesten midt oppe i det, med tanke på at du faktisk bor i Belarus, som ikke står spesielt høyt i kurs i den vestlige verden om dagen.

- Det skjønner jeg godt, og jeg fikk mange meldinger fra venner og kjente som ba meg komme meg vekk herfra fortere enn svint. Jeg måtte bare si som sant var; ‘hvorfor det?’. Det er ingen uroligheter her. I USA hersker det nærmest panikk nå, både politisk og ute blant folk. Det er alltid bråk et eller annet sted i verden, så også i USA. USA er jo i ferd med

NRM 5-2022 39

å rives opp fra innsiden. Inflasjonen har gått gjennom taket, systemet for psykisk helse er en vits, det er matmangel. Lista er uendelig!

Her er det ikke sånn i det hele tatt. Ikke i det hele tatt! Hvor vil man da bo, spør jeg. Jeg bor like ved en furuskog med masse fugler, ekorn og kaniner. Det er helt fantastisk her!

Og fredfullt. Ok, hør her. Ingen er uenige i at disse atomtruslene som flyver rundt oss er galskap. Ingen ved sine fulle fem mener noe annet. Vi vet alle at om atombombene faller, er vi ‘fucked’, alle som en. Dermed er vi inne på hvorfor jeg kaller plata «The Belly Of The Beast» igjen, for det er der vi befinner oss akkurat nå. Vi kan ende opp i helvete, eller vi kan ende opp med frelse, for dette er en krig av bibelske proporsjoner. Som jeg sier i åpningen av låta «Fallen World»; ‘Greed and corruption on the eve of destruction’. Det skal bare et trykk på en knapp, før vi alle er borte. Det er så skremmende å tenke på, at jeg bare må

40 NRM 5-2022

adressere det, og det perfekte tidspunkt er nå.

- Det er nettopp det jeg reagerte på da jeg hørte gjennom plata, at enkelte av tekstene, eller bare en enkel linje - du treffer spikeren på hodet flere ganger gjennom hele plata, uten å si det direkte.

- Akkurat! Du har forstått hele budskapet.

Jeg blir glad når folk plukker opp budskapene mine, og da jeg så navnet ditt, så skjønte jeg at du kom til å plukke det fra hverandre. Jeg kjenner deg ikke så godt, men etter tre dager på veien sammen med deg, kjenner jeg deg godt nok til å vite at du forstår budskapet.

- Jeg gleder meg til å lese tekstene, for ved å lese i tillegg til å lytte, vil mange av budskapene plutselig få en helt annen historie.

- Helt klart, og det forstår jeg godt at du mener. Tekstene mine er historier, men fortalt på en kryptisk måte, så man må faktisk følge med for å forstå budskapet. Jeg stikker

jo virkelig hodet fram denne gangen, med tanke på vaksiner og den dritten der. Det er gift! Sjekk «Conversations With The Devil» av Napoleon Hill på YouTube. Jeg tror du kommer til å like den. Et av spørsmålene han stiller djevelen er ‘hvordan kontrollerer du menneskene?’ Det første punktet er frykt!

Redselen for å dø, for fattigdom, sykdom og kritikk. Jeg mener å huske at det var fem hovedpunkter med frykt. Det er et to timer langt klipp, men det er virkelig interessant. Den kommer til å åpne sinnet ditt på måter du aldri har forestilt deg! Frykten er et fengsel, og jeg levde i det fengselet lenge, helt fra jeg var barn.

Jeg vil ikke være redd lengre, så jeg leste meg opp på det jeg mener er viktig, og overkom frykten.

- Det høres i tekstene, og for ordens skyld; den nye look-en din passer musikken mye bedre enn den gamle.

- Det er en mening bak alt dette. Det er som et samlingspunkt, der alle elementene endelig møtes. Vennene mine sier at jeg har oppdatert meg selv, hehe.

- Øyeblikket var nå?

- Øyeblikket var nå, akkurat! Ved et tidligere tidspunkt hadde det ikke fungert på samme måte som nå. Da hadde jeg ikke hatt samme effekt av denne handlingen som jeg nyter godt av nå, og all den omtanke og kjærlighet jeg opplever nå, all støtte og support fra fansen, har vært helt fantastisk! Helt utrolig, rett og slett! Søstra mi sa det best; ‘Joe, de elsker deg høyere nå!’ Og hun har rett. Alt jeg måtte gjøre, var å kvitte meg med frykten og si; ‘her er jeg!’, og de elsker meg høyere. Hvorfor har jeg vært så redd for å gjøre dette? ‘For en idiot!’ Frykten er djevelens venn, men ikke min. Jeg overvant frykten.

- Og andre med alopecia blir inspirert av deg til å overkomme sin egen frykt.

- Nettopp! Og ikke bare alopecia, det kan være hvilken frykt som helst. Jeg ble forresten invitert av den britiske alopecia-foreningen til å bli ambassadør for dem, og den utfordringen tar jeg. Jeg skal dit og holde et foredrag etter hvert. Og som jeg sa, det gjelder ikke bare alopecia. Det spiller ingen rolle hva du plages med, eller lider av. La meg fortelle en historie fra tida mi i Rainbow, om jeg får lov. Vi gikk av scenen etter en konsert for sikkert 25.000 mennesker, og backstage var «Make A Wish»foreningen, og flere barn og unge satt i sine rullestoler og ventet på oss. Vi hilste på dem alle, og da jeg kom fram til den siste i rekka, satte jeg meg ned for å prate med ham. Jeg ba ham være sterk, og overkomme sin frykt, og han bare så meg rett inn i øynene. Jeg stoppa midt i setningen, og nærmest frøys til. Plutselig slo det meg; ‘Her står jeg og ber ham være sterk? Jeg??’ Jeg brøyt sammen i gråt i fanget hans. Han kunne like gjerne ha irettesatt meg der og da, men han gjorde ikke det. Han forsto, og var så utrolig vennlig mot meg. Det var et utrolig sterkt øyeblikk, og det har fulgt meg helt

norwayrock.net

“Jeg gikk gjennom mange psykologiske og emosjonelle traumer som barn” til denne dag, trettifem til førti år senere.

- Tida går fort her nå, hvor mye tid har vi? Vi må innom turnéen også.

- Jeg har tid til deg, dette er en veldig interessant samtale. Joda, vi skal på turné, men det blir ikke før i 2023. Det er så fullt på turnélisten til artister nå, at vi må begrense hvor mange som drar ut samtidig, ellers blir det ikke nok publikum på konsertene. Folk har ikke råd til å se alle konsertene de har lyst til å se sånn som ståa er nå.

- Nettopp. Og når i tillegg drivstoffprisene stiger, matvareprisene stiger, renta økes …

- Der har du det, ikke sant. Og dette har ikke noe med krigen å gjøre. Dette er våre lederes verk. De er ikke tvunget til å gjøre alt dette, de måtte ikke utføre disse handlingene.

Og dette vil jeg si, selv om de fleste ikke vil høre det; rubelen er den sterkeste valutaen i verden per dags dato. Ok, de har pushet opp dollaren igjen, men den valutaen er falsk, for dollaren kommer til å falle langt ned igjen, det vet jeg!

- Sånn som ståa er nå, kommer du til å bli i Minsk i overskuelig framtid?

- La meg si det sånn; søstra mi og vennene mine er i USA, det samme er dattera mi og mine to barnebarn, så jeg kommer til å reise dit innimellom. Men bli der? Neppe. Jeg har et fredfylt og rolig liv her. Jeg får meldinger fra mennesker jeg stoler på der borte, og de sier at det er et helvete der borte. Som søstra mi sier; om man forsøker å få seg en legetime der, så er det nærmest umulig. Helsevesenet er ødelagt, skolesystemet er ødelagt, butikkene er fylt opp med genmanipulert mat. Jeg vil ikke leve sånn, og jeg har muligheten til å unngå det. Enn så lenge bor dattera mi og sønnene hennes i huset mitt, så det er godt ivaretatt. Jeg reiser om det er behov for meg der, og kommer nok til å dra en tur i løpet av de nærmeste ukene.

- Vi må pense litt inn på historie, for et prosjekt du var med å starte, fortsetter nå uten deg. Jeg tenker selvfølgelig på Sunstorm. Hvordan føles det?

- Vet du, de gjorde en kjempesak ut av dette. Jeg måtte skrive to ganske lange uttalelser om temaet. Min umiddelbare tanke var ganske enkelt at de kunne ha kalt prosjektet noe annet. Kall det Moonstorm, for alt jeg bryr meg. Forsøker de å gi meg fingeren? Jeg vet ikke, men de var ikke veldig

norwayrock.net

fornøyde med at jeg dro. Jeg hadde ingen kontrakt med Frontiers lengre, og følte ikke for å fortsette sammen med dem lengre. Jeg likte ikke tilbudene deres, og jeg likte ikke avtalene de satte opp i kontraktforslagene. Og først og fremst, så likte jeg ikke disrespekten de viste meg. Strengt tatt er dette er problem i hele bransjen, men jeg følte at Serafino (Perugino) ville eie merkevaren Joe Lynn Turner, og det er ikke jeg interessert i. Jeg er merkevaren Joe Lynn Turner. Han oppførte seg som om jeg var avhengig av ham for å eksistere, noe jeg overhodet ikke er. Jeg behøver ikke pengene til Serafino, økonomisk har jeg så jeg klarer meg, og vel så det. Jeg er ikke avhengig av ham i det hele tatt. Jeg kunne dratt til andre selskaper, men jeg unnlot å gjøre det, for jeg ville lage plata før jeg inngikk noen avtaler, så jeg hadde full kontroll over det kunstneriske innholdet.

Peter og jeg startet denne prosessen for nesten fem år siden, da vi skrev den første låta; «Don´t Fear The Dark». Vi likte den begge to, og ble enige om å gjøre noe mer, men vi ble opptatte med hver vår turné, så da ble ting utsatt, og så traff pandemien. Jeg fikk anledning til å dra hjem til ham, i hans studio, der vi spilte inn to låter til, på sparket. Mens han spilte inn riff, skrev jeg tekster, og da var «Tortured Soul» og «Black Sun» født. Resten ble gjort over nettet, ettersom verden var nedstengt, og ingen av oss kom seg noen vei.

Det blir feil å si at pandemien var et lykketreff, men den ga oss tiden vi behøvde til å lage resten av plata.

- Den samme historien som vi har fått fra nærmest alle artistene vi har pratet med de siste to årene. Hvordan begynte samarbeidet med Mascot, som er ditt nye selskap?

- De har vist meg at de har tro på meg. La meg si det slik; man har frihet til et visst punkt.

Jeg er en rebell, og forholdsvis frittalende, og har nok dempet akkurat den delen av personligheten min, men rent bortsett fra det, har jeg full frihet hos Mascot. Det var noen avtaler som måtte ferdigstilles og undertegnes mellom Peter og meg før jeg inngikk noen kontrakter med Mascot, så de måtte vente rundt fire måneder før vi signerte avtalen, noe de ikke hadde noen problemer med, for de elsket albumet. De er flinke folk, og de vet hva de gjør, pluss at jeg virkelig likte energien der. Da snakker jeg altså om folkene der. Når jeg møter mennesker jeg føler har en positiv energi, så vet jeg at det er folk jeg vil like å jobbe med. Vi var innom Nuclear Blast og Universal, og tro du meg; du vil virkelig ikke drukne i mengden til selskap som Universal.

Vibben er viktig for meg, og jeg har følt vibben i både små og store plateselskaper, så jeg tror jeg vet hva jeg prater om, haha!

- Det har vært fantastisk å se deg igjen.

Kom deg ut på turné og promoter skiva.

- Det skal vi. Vi holder på å sette sammen et

fantastisk band, og drar ut til neste år. Kom på en av konsertene, så tar vi en øl og prater litt om alt annet enn musikk.

- Det er en god plan! Hvordan ser du for deg at konsertene blir, blir det noen nye og mye gammelt, eller blir nyskiva det viktigste?

- Vi kommer til å spille hele plata, og én ting kan jeg garantere; mange spør etter «Stone Cold» og «I Surrender», men de kommer vi ikke til å spille, det er ihvertfall helt sikkert!

Jeg kommer ikke til å spille den typen låter.

Jeg kommer nok til å holde meg innafor den type tekster som vi har vært innom, så «Babylon» blir kanskje med, og «Eyes Of Fire» fra Rainbow, «Dark Days» fra «Slam», Blood Money», du tar tegninga. Og de skal bli tunge!

- Hvem spiller på skiva, forresten?

- Peter Tägtgren gjør alle kompgitarene, bass og programmering, mens sønnen hans, Sebastian spiller trommer på alle låtene.

- Han spiller dødsbra på plata!

- Absolutt! Peter var opprinnelig trommis, men Sebastian har virkelig tatt igjen faren sin. De fleste gitarsoloene har Dynaztygitarist Rob Love Magnusson gjort. De var jo backingbandet mitt når jeg turnerte i årevis.

I tillegg har Jonas Kjellgren gjort noen soloer.

Han skrev for øvrig sistekuttet på skiva, «Requiem» sammen med meg. Han spilte på den, og på «Don´t Fear The Dark», som faktisk var fra demoen på låta. Jeg hørte allerede da at den soloen kom til å bli med på plata, for haka mi lå igjen nede på gulvet, så bra var den!

Sånn hadde vi det med flere vokalspor også.

Peter kunne stoppe etter et take, og si; ‘ok, dett var dett, du er ferdig!’, og da la vi egentlig bare ledevokal.

- Det er faktisk en av greiene jeg liker med plata; vokalen høres uanstrengt og naturlig ut. Veldig troverdig.

- Tusen takk! Det betyr mye for meg at du sier det, og kanskje er det som du sier; det blir naturlig fordi jeg er avslappet, i tillegg til at jeg mener og tror på det jeg synger selv. Hva synes du om plata?

- Jeg har kjørt den noen runder nå, og den har virkelig sneket seg inn på minnet.

Den skal få en fin anmeldelse, haha!

Alvorlig talt, så har stemmen din holdt seg veldig godt etter alle disse årene, og den låter virkelig bra på denne plata.

- Det setter jeg stor pris på, broder, tusen takk! Det er jo bare dette jeg kan. Hva skulle jeg ellers ha holdt på med? Jeg sa det til en journalist her om dagen; ‘Jeg kommer til å holde på så lenge jeg kan, men så snart stemmen ikke holder mål lengre, da slutter jeg.’

- Og med de ordene takker jeg for en lang og trivelig prat, Joe. Gleder meg til å se deg neste gang.

- Takk det samme, det var en veldig fin prat.

Vi sees neste år, garantert!

NRM 5-2022

41

sneier død 42 NRM 5-2022

norwayrock.net

dens brodd norwayrock.net

NRM 5-2022 43

Hva gjør man for å sikre at et ensemble satt å operere i dommedagssegmentet ikke klinger som resten av røkla? I 2012, da Candlemass-nestor Leif Edling og gitarist Marcus Jidell initierte Avatarium, entes herrene om å involvere vokalist Jennie-Ann Smith, grunnet dennes blues- og jazzuttrykk. Det hevdes at Smith skulle kunne synge hele telefonkatalogen såpass bevegende at publikum vil ta til tårene; en antagelse vi stiller oss bak.

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: NIKLAS PALMKLINT

Avatarium fremholder å tråkke nye dommedaglige stier, og årets album, ”Death, Where Is Your Sting”, utlegges djervt divergerende.

Innen vi plasserer fonogrammet under mikroskopet hører vi imidlertid gjerne sangerinnens egne tanker omkring Avatariums sjeldsynte posisjon i et stringent definert musikkstrata.

-I retrospekt ser jeg at vi allerede som platedebutanter skilte oss fra mengden, og at så hvilte på en kombinasjon av mitt jazzete vokaluttrykk og Leif Edlings doom-metalliske arv. Blandingen er spennende, men først i dag våger jeg å si at Avatarium kanskje bragte doom-sjangeren inn i et nytt paradigme. Vi har i det minste bidratt sterkt til å videreutvikle og fornye stilarten. Veldig mye god musikk gestalter spennende brytninger og uforutsette møter. Musikk utvikles, og nye spenningsfelter oppstår, om noen tør å inkorporere uprøvd instrumentering eller utfordre tradisjonell tonalitet og tempo. I tillegg nyter vi godt av Marcus Jidell, som er en glimrende og lydhør produsent, og rett mann til å sammenfatte to ulike verdener, innledningsvis representert ved Leif og meg.

-Edling er liksom ikke helt ute av Avatarium. Han skrev blant annet tre låter til 2019-skiva ”The Fire I Long For”. Hva er status per i dag?

-Leif har aldri opptrådt live med oss, men bidrar ganske riktig som låtskriver på alle fortidige album. Til ”Death, Where Is Your Sting” står Marcus og jeg ansvarlige for det kompositoriske, men vi forespurte Leif om han ville skrive én låt sammen med oss, og oversendte et rudiment av låten ”Stockholm”, som han effektivt løftet og utbroderte. Det endte i en veldig fin komposisjon.

-Bandets ferske plate implementerer impulser fra visesang, pop, symfonisk rock og apokalyptisk metall, og aller helst samtidig. ”Stockholm” er en vakker, rockedrapert vise plassert i kirkerom…

-Sånn sett tegner den opp tråder til ”Moonhorse” fra debutplata, som fortsatt er blant bandets mest populære og definerende låter. ”Moonhorse”s emosjonelle tekst, samt dualiteten i stykkets akustiske vers og blytunge metalltilsvar gestalter et eget formspråk, som også lar seg høre i ”Stockholm”. Samtidig som vi berører eget utgangspunkt fremtrer nye elementer, eksempelvis i ”Stockholm”s suggererende sluttsekvens, hvorunder jeg nytter non-verbal vokal i topp av majestetiske kor. Her flyr vi avgårde mot horisonten… Utgangen knytter dessuten ad til et særnordisk tonespråk man finner både i folkemusikk, visesang og pop.

Vårt credo – Dark, heavy & poetic – tindrer i beste velgående.

-Hersker en kulde i Stockholms gater?

-Kulden er nærmest taktil i denne låten, som handler om noe vi har vanskelig for å begripe, nemlig at vi lever på et vakkert sted i verden hvor mange dessuten er uhørt privilegerte, men allikevel rår åndelig lidelse, ensomhet og psykisk uhelse i den grad at mange velger å avslutte sine liv. Foruten det musikalske arbeider jeg som psykoterapeut, og dette er et tema som opptar meg mye. Ensomhet og eksistensielle kriser vedblir å gro, trass i teknologien vi omgir oss med som burde gjøre ting lettere for oss.

-Plata er rik på smakfulle strykerarrangementer, endog flere fiolinsoli. Hvem skal roses herom?

-Marcus arrangerte strykerne på ”Stockholm”, og det er Hanna Helgesson som trakterer fiolinen. Siden har den meritterte cellisten Svante Henryson arrangert strykere på ”A Love Like Ours”, etter

44 NRM 5-2022

veiledende tonal- og harmonikkbeskrivelser fra oss. Han er en navngjeten utøver her i Sverige, og for meg er det ekstra stas at soloen han oversendte faktisk endte på plate. Strykerne løfter materialet, og understøtter dets emosjonelle kvaliteter. Det føles også naturlig å nytte strykere da bandet tuftes på store penselstrøk og ditto dynamiske spenn.

-”A Love Like Ours” er Avatariums ypperste plateanslag; den er ublu alvorlig og vakker.

-Takk, jeg elsker låten og er hundre prosent enig med deg! Vi førte flere samtaler omkring hvordan det skulle gå om vi torde å åpne albumet med ”A Love Like Ours”, basert på en frykt for kanskje å fremmedgjøre fansen. Var dette å dra ting vel langt kontra doom-sfæren? Samstundes føler jeg at låten treffer kjernen av bandet, på et følelsesmessig plan. ”A Love Like Ours” er poetisk, tung og kraftfull, og som sagt – det er uhyre morsomt å ha Svante Henryson med på sådan innspilling. Samtlige Avatarium-medlemmer er humoristisk anlagt og ser viktigheten av håp, lys og glede, men jeg er himla takknemlig for å delta i et ensemble som tillater å behandle musikk med største høytidelighet. Jeg tror mange føler frykt for å oppfattes som pretensiøse, men så gjelder ikke meg. Det er fint å få ta ting på alvor.

-Også skivas tittelkutt kommer bardus på, som et radiovennlig og opportunistisk rockespor gitt anstrøk av country?

-Ha ha ha, joda, jeg skrev refrenget på akustisk gitar og hadde gått og grunnet over frasen ”Death, Where Is Your Sting” temmelig lenge. Jeg mener også at jeg lyttet en del på First Aid Kit i denne perioden, og er dessuten fan av Neil Young, Crosby, Stills & Nash og Fleetwood Mac. Nevnte influenser kan formodentlig belyse låtens country-impulser. Jeg oversendte Marcus et kjøkkenbordopptak av refrenget og spurte om dette kunne bli til noe. Han mente at vi kunne gi det et forsøk. Vi lyktes å arrangere et mykt og akustisk utgangspunkt inn i vår verden. Jeg er glad for å få skrive i en nordisk tradisjon, som i høyeste grad innbefatter et band som Abba, hvor det tekstlige er melankolsk, mens det musikalske kan holde en durstemt akkordferd. Det var spennende å gi dette et forsøk i Avatariums format, og resultatet ble riktig bra.

”Samtlige Avatariummedlemmer er humoristisk anlagte og ser viktigheten av håp, lys og glede, men jeg er himla takknemlig for å delta i et ensemble som tillater å behandle musikk med største høytidelighet.” norwayrock.net

-Peker du nese til døden?

-Det skulle man fint kunne tolke, ja, for det finnes endog et humoristisk innslag i vers nummer to: ”In the valley of the shadow of death I tripped and fell well”. Man kan, av ulike årsaker, lure døden og overlevde eksempelvis Covid-19 eller unngå å bli overkjørt av en konkret buss. Mange har følt på en uvisshet og uro kontra pandemien; dette ligger innbakt i tittelsporet. Protagonisten ynder å si: ”Jeg følte deg på kroppen, døden, men det var ikke min tur denne gang”.

-Albumets dommedaglige metallgodbit heter ”God Is Silent”, hvorunder du øser av hele ditt register.

-Vi har forsøkt å skape en følelse av absolutt forløsning. Man kan stå ytterst på en klippe og føle verden åpne seg – musikalsk gjengitt i dette uhyre effektive tempoomslaget inn i refrenget, hvor vi for en stakket stund opererer som destillert doom-metal-entitet. Doomens storhet er dens tempovekslinger og evne til å vente, vente, vente, til å ta det helt ut, innen omkalfatring avstedkommer og forløser. Når vi skriver tenker vi også på hvorledes dette vil arte seg foran et konsertpublikum, og ”God Is Silent” tror jeg blir en vinner i live-kontekst.

Igjen skal en våge å plukke med seg det mørke og alvorlige, uten å ende i depresjon.

Det eksisterer formodentlig et katarsis-aspekt i å møte tung og dyster tematikk med åpne, musikalske armer. Ofte tenker jeg at det ligger en styrke i disse blytunge doom-riffene som står i direkte opposisjon til det depressive.

-Postludiet ”Transcendence” gis dualistisk form, kranses av skjør fiolinstemme og er helt instrumental. Ble det forsøkt å overdra stykket sanglinjer?

-”Transcendence” er komponert av Marcus, som innledningsvis ønsket å addere nonverbale vokallinjer, men etter hvert som stykket skred frem fant jeg å ville holde meg unna, fordi det klang så fint uten distraherende sang. Vi er et album-orientert band, og det ligger en egen skjønnhet i å presentere et luftig avslutningsspor, som kanskje maner til refleksjon eller virker emosjonelt synoptisk.

Gitt at såpass mange Avatarium-fans selv er musikere, eller i det minste svært musikalske, bærer det sporadisk mening å la det tonale puste, uten verbale tilskyndelser.

-Frem til årets plate har jeg holdt blueshymnologiske ”When Breath Turns To Air” fra ”Hurricanes And Halos” som Avatariumfavoritt. Det er mye hammondorgel på nevnte skive?

-Ja visst, ”Hurricanes And Halos” aktualiserer vår 1970-tallsarv i langt større grad enn noe annet Avatarium-fonogram. Det føltes friskt å eksperimentere med impulser fra Deep Purple, Rainbow og Black Sabbath. Jeg elsker ”When Breath Turns To Air”, men skulle gjerne ha spilt den inn på nytt, fordi jeg stadig ”hører” låten i et annet arrangement. I blant er det bare slik.

-Dere innbød til konsertdokumentet

norwayrock.net

”An Evening With Avatarium”, samt en interaktiv ”Live In The Studio”-seanse under Koronaens herjinger.

-Hvilken absurd tid… Pandemien gjorde at innspillingen av ”Death, Where Is Your Sting” stadig ble forskjøvet, fordi én i bandet kanskje hadde en infeksjon eller et familiemedlem sengeliggende. Og da må vi rive ned et komplett opprigget studio. På gitte tidspunkt spurte vi oss selv: ”Er dette prosjektet et Sisyfos-arbeid, eller kommer vi noen gang til å se et sluttresultat?” Plata ville sikkert ha artet seg annerledes uten pandemien, fordi alle plateutgivelser speiler et ensemble i et gitt tidsintervall, men jeg håper og tror tidsbruken styrket utkommet.

-Er det god stemning i studio når Avatarium jobber med album? Rekker dere å ha det gøy, eller er det hardt arbeid som gjelder?

-Vi representerer en kombinasjon; det er selvsagt hardt musikalsk arbeid som preger våre studio-opphold, men samtidig bør jobben være lystbetont. Jeg stiller svært høye krav til meg selv og mister sporadisk det lystbetonte, fordi jeg er håpløst fokusert på alle bestanddeler av egen prestasjon, ha ha

ha. For å få ut sitt makspotensiale må en la seg totalt absorbere, følelsesmessig. Dette har alltid vært kjernen i mitt musiserende virke – å bli fullstendig og kompromissløst oppslukt; da skjer det noe med meg. En journalist hevdet at jeg ville være kapabel å fremføre telefonkatalogen på gripende vis, hvilket er utrolig smigrende. Vedkommende er muligens inne på noe også. Jeg minnes at rektor på barneskolen gråt i strie strømmer da jeg sang under skoleavslutningen, ha ha ha. Trolig har jeg et naturlig talent for å berøre emosjonelt med sang, og da handler det ikke nødvendigvis om blendende teknikk, men om å være følelsesmessig til stede.

-Samfunnet er normalisert og ”Death, Where Is Your Sting” ferdigstilt. Hvordan ser det ut på turnéfronten?

-Første post på konsertprogrammet avstedkommer i Istanbul nå i oktober, og våren 2023 turnérer vi Sentral- og Mellom-Europa.

Bandet er innstilt på å arrangere en egen Skandinavia-turné; vi jobber med saken. Jeg er oppvokst nær grensen til Norge, og føler meg veldig familiær med vårt nabofolk.

NRM 5-2022

45

LISSIE

«Kunst er å gjøre smerte vakkert» 46 NRM 5-2022

norwayrock.net

Da den amerikanske singer-songwriteren Lissie turnerte Norge i høst, benyttet vi anledningen til å ta en lang og trivelig prat med henne om den nye plata, «Carving Canyons», hennes tilknytning til Norge, Øystein Greni, a-ha, Lenny Kravitz, Tom Petty and The Heartbreakers, musikkpopcorn og musikken som er hennes måte å gjøre smerte vakkert på!

TEKST: HEIDI E BOLLE FOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Du begynner å bli en ekte Norgesvenn nå. Hvor mange ganger har du vært her?

- Så mange ganger at jeg sikkert har mistet tellingen. Jeg startet å komme hit i 2010 da mitt første album «Catching A Tiger» kom ut. Det gjorde det ganske bra her og jeg endte opp med å jobbe og bli kjent med noen veldig bra folk her, både i plateselskapet og i Stageway som promoterer og booker meg, og som lot meg komme tilbake år etter år.

Jeg tuller med mine norske venner og sier at jeg sikkert har vært i flere deler av landet enn de fleste nordmenn.

- Har du et favorittsted eller by her?

- Vel, det er knyttet til minner. Slottsfjellfestivalen i 2010 var ganske magisk. Det var så gøy og et så stort øyeblikk for oss som band. Jeg fikk møte Øystein Greni og teamet jeg jobbet med den gangen. Det var på en måte et første stort, spennende og vilt møte. En veldig morsom kveld som også som ble litt «crazy». Vi dro ut og holdt det gående hele natta.

Det var et stort øyeblikk, men å spille i Operahuset i Oslo var en ære. Det var også en kul opplevelse å reise til Svalbard. Det er egentlig vanskelig å velge et sted.

- Du har skandinaviske aner, har du ikke?

- Jo, min mor er 100 % Svensk, for hennes mors og fars oldeforeldre var alle fra Sverige. Min bestemor på farssiden var fra Nord-Sverige. Men så tok jeg en sånn DNA-test og den viste at jeg tilsynelatende er 25 % Norsk og 50 % svensk.

- Oi, så du er norsk og er tilbake i moderlandet du da? Det kan jo forklare at du stadig trekkes hit - Ja, jeg vet, haha. Jeg måtte jo bare ha noe norsk i meg! selv om jeg er mest svensk med en ganske stor andel finsk som jeg ikke visste. Det går sikkert langt tilbake i tid og må dreie seg om noe reising eller noe, men ja, jeg har definitivt skandinavisk aner og oppvekst. Vi var alltid veldig stolte av våre svensk-amerikanske tradisjoner.

- Snakker du norsk? Jeg har hørt deg covre Jokke og Valentinerne «Sola skinner» på nesten flytende og ganske imponerende norsk.

- Haha. Jeg er glad jeg klarte å lure deg. Jeg hadde spurt en venn av meg som faktisk er svensk, vi hadde skrevet ut låten fonetisk, og jeg bare memorerte lydene uten å vite hva jeg faktisk sang. Jeg lærte meg jo hva det betød for folk forklarte det, men ikke hvilke ord som betød hva. Men, jeg har lært meg en del norsk siden, spesielt i 2018/2019. Jeg kan si noen ting, men jeg stoppet å øve og ikke har vært her så mye, så har jeg har mista det. Haha. Men noen ganger skjønner jeg det folk sier.

- Kommer du fra en musikalsk familie?

- Min bestefar på farssiden sang alltid, han var korlærer, musikklærer og en internasjonal barbershop-kvartett-mester. Han opptrådte alltid, sang og var veldig inn i musikken, så jeg var mye i teateret og sånt med ham, men min mor, far og søsken kan alle synge ganske bra, mine brødre kan spille piano på gehør selv om de egentlig aldri spiller. Så ja, det er en musikalsk famille selv om jeg er den eneste som har gjort det til en levevei.

- Når begynte du med musikk?

- Da jeg var ganske liten begynte jeg å se bestefaren min i musikaler

norwayrock.net

og i lokale teatre. Både min søster og jeg ble inspirert til å drive med dans, teater og sang klasser der vi satt opp ulike show og jeg elsket det fra jeg var fire, fem år gammel. Jeg sang alltid uansett og fant opp sanger, jeg fortsatte med det, gjorde mye musikkteater og på videregående begynte jeg å spille gitar og skrive sanger fordi jeg følte meg drevet til det, for musikk var min måte å utrykke meg og fortelle min historie på. Å synge var veldig beroligende, det føltes alltid bra å opptre og å utrykke seg.

- I dag ga du ut ditt femte album «Carving Canyons». Påvirket Covid-isolasjonen noen av sangene på albumet?

- Før Covid var jeg ikke sikker på hva jeg ville si, Jeg visste at jeg ville lage et nytt album, men var ikke inspirert og hadde ikke klart for meg hva jeg ville at albumet skulle handle om.

- Så hva inspirerte deg?

- Covid kom, partneren min slo opp med meg på en plutselig og sjokkerende måte. Vi hadde bodd sammen i Virginia i de første månedene av pandemien. Vi slo opp, så jeg dro tilbake til Iowa der jeg bor, der huset mitt er. Jeg bare: ‘Uhhhh, jeg kan ikke dra noen plass, jeg kan ikke se noen, jeg kan ikke turnere, jeg kan ikke bevege meg eller reise.

Vel, da må jeg bare håndtere og prosessere noe dritt jeg aldri har tatt tak i før, som sikkert mange andre måtte gjøre også.’ Jeg måtte takle noen dype og harde sannheter om meg selv. Isolasjonen, det å ikke kunne klemme eller dra hjem til noen. Det var sprøtt, haha. Det var ganske utfordrende, og hadde ikke pandemien skjedd hadde jeg ikke hatt tid til å tenke eller hvile, og uten hendelsene de siste to årene hadde ikke dette albumet blitt som det ble.

- Stemmer det at du ble oppdaget på MySpace av selveste Lenny Kravitz?

- Det er noe sannhet i det, men litt overdrevet. Da jeg bodde i Los Angeles og hadde min MySpace-profil hadde jeg allerede blitt signert hos Maverick Records av supermanager Guy Oseary, og han var kompis med Lenny Kravitz. Lenny Kravitz skulle ut på turne og Guy ville hjelpe meg med karrieren, så jeg tror at han viste Lenny mine MySpace-sanger, prøvde å selge meg inn til Lenny og fortalte ham at jeg burde bli med ham på turne. Lenny syns det var kult, og sånn fikk jeg åpne for Lenny Kravitz i 2008.

- Hvordan var det?

- Det var veldig kult, men alle tror at jeg hang med Lenny Kravitz hele tiden, men jeg møtte han kort to ganger. Jeg ville komme til lokalet og han hadde lydsjekk. Så hadde jeg lydsjekk og så åpnet dørene seg for publikum. Hans påkledningsrom var langt unna mitt. Uansett var det en fantastisk opplevelse og jeg lærte hvor hardt det var å ha show. Jeg trodde det kom til å være som en fest, haha. Det var det ikke! Det var hardt arbeid.

- Hadde du det sånn med Tom Petty and The Heartbreakers også?

-Å herregud ja! Det var en radiostasjon innsamling for KCSN i California, de ønsket å samle inn penger for å booste signalet sitt.

Radioprogrammereren kjente masse folk og hadde vært i industrien lenge, så han klarte å få med Tom Petty and The Heartbreakers og The Wallflowers til å spille for 500 stk og jeg fikk åpne for begge. Som var så sprøtt og fantastisk. Så stort. Men jeg fikk ikke møte Tom Petty heller,

NRM 5-2022

47

men fikk møte Mike Campbell, gitaristen. Han var veldig hyggelig da. Petty bare kom og dro igjen.

- Sangene dine blir spilt på TV-serier som «House», «The OC», «Twin Peaks» og du har spilt en rolle som en singer/ songwriter der du spiller rollefiguren Lissie Poole. Hvor mye av den ekte Lissie puttet du inn i rollen?

- Da jeg bodde i Ojai California så bodde Peter Farrelly, direktøren og skaper av Loudermilk (en av Farrelly brødrene som skapte bla «Dum & Dummere» og «Alle Elsker Mary») i en liten by og jeg endte opp med å bli venner med hans kone og han.

Så etter at jeg hadde flyttet tilbake til Iowa i 2019 så ringte Peter meg, som jeg ikke hadde snakket med på årevis og sa at han hadde skrevet en rolle for meg i TV-serien. Jeg svarte at jeg ikke var noen skuespiller og jeg tror ikke jeg kommer til å være noe bra. Men han skrev rollen til meg og jeg ble veldig smigret så jeg måtte si ja selv om jeg var livredd. Men han betrygget meg med at det ville gå kjempebra, at han ville hjelpe meg og at jeg ville se flott ut. Jeg stoler på han og syns det var en stor ære å bli spurt.

- Fortell om samarbeidet ditt med Øystein Greni. Du nevnte han tidligere. Har du noen nye planer med han eller BigBang?

-Og det minner meg på at jeg burde si fra til han at jeg er her. Jeg vet ikke om han er i byen engang. Om han er det burde han komme på konserten på søndag. Men, jeg elsker Øystein og syns at BigBang er utrolig bra. Jeg tok en kjapp øl med han i juni når jeg var her sist, så vi holder kontakten.

48 NRM 5-2022

-I 2017 gjorde du en MTV Unplugged konsert på Giske med a-ha, hvor du sang duett med Morten Harket på «I´ve Been Losing You». Hvordan skjedde det?

- Vel, sikkert fordi jeg har vært her så mye siden 2010 og hadde vært på Ocean Sound i Giske og hadde opptrådt rundt der i løpet av årene. Jeg husker ikke helt hvordan det skjedde, men noen jeg har jobbet med har anbefalt meg for å gjøre en duett. Fordi det var mange andre som sang med de og da jeg ble spurt var jeg henrykt og sa bare ‘Selvfølgelig – det vil jeg veldig gjerne. Det vil være fantastisk og en stor ære.’ Så jeg har fått gjøre mye kult!

Jeg fikk møte gutta, det gikk fort, vi øvde kjapt og boom. Det skjedde, og det var flott å få lov å være med på det.

- Hvordan er skriveprosessen din?

- Jeg skriver mye med andre fordi om jeg er for meg selv, så skriver jeg ikke. Da vasker jeg eller bare utsetter det. I november 2020 dro jeg til Nashville i tre uker. Jeg har mange venner der som skriver sanger. Så jeg skriver sanger med andre mennesker. Det er min historie, med mange av mine ord. De har ideer.

Jeg elsker å skrive med andre og pleier å dra til Nashville eller LA vanligvis når jeg er klar for å jobbe med musikk, skrive eller spille inn.

- Når du skriver, hva kommer først?

Teksten eller melodien?

- Det er aldri det samme egentlig. Noen ganger er jeg i hagen og begynner å synge noe, eller så kommer teksten og melodien samtidig. Så tar jeg det opp på et lydopptak og kommer tilbake til det senere. Når jeg samskriver så er det ofte å bare spille musikk og synge en vilkårlig melodi og tulleord og så

å sette de sammen som et puslespill. For meg er det ikke kun en måte.

- Har du mange ideer og biter lagret?

- Jeg har så mange biter lagret som jeg ikke har gjort noe med. Og om jeg noensinne mister taleopptakeren min vil jeg glemme alt jeg noensinne har tenkt. Før husket jeg ting, nå glemmer jeg alt. Så det er jo det som er synd med det, jeg har så mange flotte grunnidéer, men jeg klarer ikke å ta innover meg alle tusenvis av ideer jeg har hatt liggende et sted som jeg ikke har klart å gjøre noe med. Så vi får se, kanskje.

- Skriver du når du har det vanskelig, og blir du inspirert av å ha kjærlighetssorg?

- Dette er tingen. Jeg vet ikke om man må lide for å lage kunst. Men jeg hørte noe i dag da jeg lyttet på en podkast med Brené Brown.

Jeg husker ikke helt hvordan hun sa det, men livet har mye smerte i seg og det er nesten som om kunst er å gjøre smerte vakkert.

- Det var en fin beskrivelse!

- Ja, og så enkelt og sant. Det beveger deg. Det finnes jo ganger jeg skriver når jeg er nysgjerrig, men jeg føler normalt at jeg må lage en sang når jeg er opprørt på en eller annen måte. Jeg har ikke lyst til å lide for kunsten min, og tror at nå som jeg har blitt eldre så lider jeg ikke så mye som før fordi jeg har lært bedre mestringsferdigheter, men kunst er å gjøre smerte vakkert!

- Det nye albumet ditt består av mange vakre harmonier og flere stemmer på de fleste sangene. Dette virker nytt. Før var det mest deg, om jeg ikke tar feil?

- Ja, det stemmer. Men ikke på alle uheldigvis. Tidligere har jeg sunget mest selv

norwayrock.net

”Vi hadde skrevet ut («Sola Skinner» med Jokke og Valentinerne) fonetisk, og jeg bare memorerte lydene uten å vite hva jeg faktisk sang.” og stått for koringene og harmoniene. Dette albumet er skrevet sammen med mange kvinner, hovedsakelig venninner fra Nashville. Jeg ville at de som hadde bidratt med å skrive sangene skulle synge på låtene, så jeg spurte, uten press selvfølgelig, haha. ‘Vil du synge koringene?’ Så jeg dro til Nashville i juni 2021, og fikk med meg en håndfull personer jeg har skrevet med som var villige til å komme i studio og legge på harmonier på noen av sangene. Noen av sangene hører man det bedre på enn på andre. Men resultatet ble ordentlig bra, og det var skikkelig kult å ha med forskjellige stemmer og mer tekstur.

- På «Yellow Roses» har du samarbeidet med Natalie Hemby.

- Ja, vi skrev den sammen. Hun tok virkelig styringen på låten og kom og sang harmonier. Hun er jo en legende som er bare fantastisk.

- Du blir ofte sammenlignet med rockeikonet Stevie Nicks.

Kjenner du deg igjen I denne beskrivelsen?

- Det med Stevie Nicks og Fleetwood Mac hører jeg mer og mer.

Selvfølgelig tar jeg det som et enormt kompliment. Jeg tror ikke det er bevisst og jeg hørte heller ikke mye på Stevie Nicks, men derimot mye på Sheryl Crow, som var min store inspirasjon på 90-tallet da jeg begynte å spille gitar. Jeg forstår jo hva folk sikter til, men jeg vil ikke at folk skal tro at jeg prøver å høres ut som noen andre enn meg selv.

- «Night Moves» på den nye plata gir i hvertfall meg Fleetwood Mac-vibber.

- Vel, hun er den kuleste dronninga. Alle bøyer seg jo for Stevie. Jeg er enig, jeg elsker alt ved henne, spesielt låtskrivingen hennes og stemmen hennes, som er fantastisk. Det er ikke bevisst at den skal ligne, men kanskje noe har sneket seg inn underbevisst.

- Om du hadde carte blanche og kunne velge hvilken artist du skulle samarbeide med, hvem ville det ha vært?

- Da må jeg si Gorillaz. Jeg elsker Gorillaz mer enn Blur, Jeg syns Damon Albarn er en utrolig kul artist. Han er verdig allsidig og gjør alltid noe forskjellig. Han har også en fantastisk stemme. Han virker bare som en så interessant artist. Jeg kjenner ikke til hele hans repertoar, men jeg har alltid tenkt at det ville vært kult å synge med han i en eller annen sammenheng. Den andre jeg ville samarbeidet med er Jeff Lynne. Han er en god låtskriver, og han jobbet mye med Tom Petty og George Harrison, så derfor Jeff Lynne.

- Hvor tro mot livet ditt er sangene dine?

- 100%, vennene mine tuller med at jeg ikke har noe filter. Jeg har en intern monolog med tanker som jeg konstant deler. Det er som om jeg ikke helt vet om jeg er normal, haha. Jeg er veldig åpen, og jeg er veldig nysgjerrig. Hver sang jeg skriver, skriver jeg fordi jeg må. Dette er det jeg føler, dette er det jeg lærer.

- Hvordan har du vokst som artist siden du startet?

- Jeg vil si at jeg har blitt mer selvsikker, Jeg har blitt mer balansert i livet, så jeg ikke legger så mye vekt på hvordan folk responderer på musikken min som jeg pleide å gjøre. Vet jo ikke om det er 100 % sant, men det er sånn jeg føler det. Når man blir eldre så legger man ikke så vekt på de små tingene. Jeg er meg. Ta det eller la det være.

- Du driver din egen ‘musikk-popcornfabrikk’? Hva skjedde der?

- Min gode venninne Diane Whealy, som er en så imponerende person driver noe som kalles Seed Savers der de gror og samler inn arvegodsfrø så de ikke blir utryddet og sender de til Svalbard. Vi ble venner og jeg syns hun var den kuleste personen i verden. Hun likte musikken min og pga Covid kunne vi jo ikke gå noen plass, så vi bestemte oss for å starte en popcornfabrikk. Familienavnet hennes er norwayrock.net

Ott. Så vi lagde Ott`s Pop og Indie Pop, fordi jeg er en Indie Pop musiker.

Hver smak er inspirert av en slags popmusikk. Så vi har Cheesy Pop, Dream Pop, Synth Pop, Folk Pop. I det siste har jeg også lagd Lissie Pop. Vi har en butikk i byen vår.

- Og Lissie Pop? - Jeg jukset litt fordi jeg er for travel. Jeg kan jo ikke lage popcorn når jeg er borte, så jeg blandet folk Pop og Cheese Pop som er lagd av ostemais og er klassisk amerikansk. Jeg vet at dere ikke har popcorn som vi har det. Jeg lagde en vits av det og sa at jeg var litt «folky og litt Cheesy» og blandet smakene. Det er Lissie Pop. Kanskje jeg gjør en popup i Oslo med popcornet mitt.

-Du lager musikk, skriver låter, drar på turneer, driver popcornfabrikk, opptrer på tv og driver gård. Hvordan finner du tid til å klare alt sammen, og hva ofrer du for å oppnå det?

- Før pandemien hadde jeg ikke så mye å gjøre med gården og popcornet, men nå når jeg jobber med musikken og reiser, spesielt i sommer merket jeg at jeg prøvde å gjøre åtte ting på en gang og ikke helt klarte å gjøre noen av de spesielt bra, haha. Hver dag tenkte jeg ‘Herregud hva skal jeg gjøre, jeg må gå og lage popcorn, hvorfor gjorde jeg dette?’ Nå fokuserer jeg bare på denne plata. Men jeg tror jeg har ofret mye lenge som hjem og forhold. Men nå har jeg vært sammen med noen i 14 måneder og det har vært flott, den beste noensinne faktisk. Det føles sunt. Vi er oss selv og har opplevd mye på hver vår kant. Vi støtter og forstår hverandre. Det føles godt.

- Er han musiker også?

- Nei, han er lege. Han har barn og var gift for lenge siden. Det er flott å kunne møte noen på dette stadiet av livet. Han er fantastisk, og jeg tror ikke vi ville ha møtt hverandre og vært i stand til å bli kjent med hverandre om jeg promoterte et album. Så det blir interessant å se, jeg tror jeg ofret masse for musikken min, og jeg er glad jeg gjorde det, men det blir interessant å se fremover om jeg finner en bedre balanse.

- Noen planer om et sjette album?

- Albumet kom jo akkurat ut i dag og folk begynner allerede å spørre om hva jeg skal gjøre videre! Jeg vet faktisk ikke. Jeg kunne tenke meg å samarbeide mer med kvinnene jeg skrev med på denne plata, Sarah Buxton and Kate York. Vi har snakket om at vi burde gjøre en trio eller noe, men jeg sier ikke at det er sikkert skjer, men ideen om å samarbeide eller ta del i noe der jeg kan synge og skrive og bidra på et eller annet prosjekt kunne vært kult. Jeg vet ikke ennå. Men samarbeid høres gøy ut.

- Hva er ditt største musikalske øyeblikk?

- Det her høres sikkert sprøtt ut, men det var da jeg var «Annie» da jeg var ni. Det var enormt for meg og endret kursen i livet mitt. Jeg gjorde 80 show, det var et middagsteater og jeg måtte gå glipp av skolen. Jeg tror at det var noe med å være Annie på den tiden i livet mitt som fikk meg til å innse at jeg elsket dette og ville gjøre dette bestandig.

- Du har oppnådd mye musikalsk siden du startet. Har du noen nye mål fremover?

- Jeg vet ikke helt. Jeg vil se hva dette albumet bringer og revurdere livet mitt, haha!

- Noe mer du vil si til leserne?

- Jeg er veldig stolt av dette albumet. Jeg syns det er mye dybde i det og mye ærlig deling. Jeg føler meg alltid som en «goofball», fordi jeg som alltid er tilbake i Norge, men jeg elsker å komme hit og har alltid muligheter her. Når jeg kommer hit, elsker jeg det. Jeg er bare nysgjerrig på å se i de kommende dagene og ukene hvordan folk reagerer på albumet. Det skal bli kjempegøy å spille med bandet igjen og å begynne og turnere igjen i Storbritannia og statene.

- Du skal ha fem konserter her og reise videre til England?

- Ja, men i England skal jeg promotere plata mi i platebutikker og utover høsten og vinteren skal jeg turnere i USA. I februar skal jeg turnere i England i tre uker. Så det kommer til å være en travel tid fremover og det blir spennende å se hvordan folket responderer på albumet. Jeg føler at jeg er ute og tester vannet igjen, og jeg håper musikken vil gå hjem hos mange mennesker.

NRM 5-2022 49

Bygger tyngre broer Amerikanske Alter Bridge er en real suksesshistorie. Siden oppstarten i 2004 har levningene etter Creed levert storselgere av noen album på løpende bånd. I tillegg har vokalist og frontfigur Myles Kennedy samarbeidet med flere store artister parallelt og blant annet ingen ringere enn Slash. Gitarist Mark Tremonti har også hatt en karriere på si med sitt soloprosjekt Tremonti. Nå er amerikanerne aktuelle både med nytt album og Europa-turne og i den forbindelse fikk vi tatt en prat med ingen ringere enn Myles Kennedy.

50 NRM 5-2022

norwayrock.net

TEKST: PÅL J. SILIHAGEN FOTO: CHUCK BRUECKMANN

- Alter Bridge starter snart sin turné, og dere kommer jo hit til Norge i november også. Du er vel en rimelig travel mann som vanlig.

- Jeg var det. Helt til verden stengte ned for et par år siden.

- Så du har det ikke så travelt om dagen?

- Jo, snart kommer jeg til å bli en travel mann, men det har vært en fin sommer. Det er nesten litt som stille før stormen. Vi gjorde ferdig albumet, og så gjorde jeg en soloturné i juni. Siden da har jeg roet det ned, da jeg visste at det neste året kommer til å bli hektisk og intenst. Jeg har lest mye og har slappet skikkelig av de siste månedene.

- Du pleier å ha mange jern i ilden og hvordan klarer du å roe ned og slappe av, sånn som nå etter å ha lagd ferdig det nye albumet og vært på turne med ditt eget prosjekt?

- Det tar vanligvis noen dager før jeg klarer å slappe av. Da jeg kommer hjem og går inn døra så vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre, så det er virkelig en prosess. Det er ikke sånn at jeg går av flyet og tenker at nå er jeg klar for å slappe av. Det blir litt som en båt uten kurs hvis du skjønner hva jeg mener. Det er alltid godt å ha en stø kurs og det er det fine med å være i studio eller turne. Du vet alltid hva du skal gjøre og hvor du skal. Kursen er staket opp og det jeg liker at det er litt sånn. Rutiner er godt å ha, men jeg har rutiner hjemme også bare så det er sagt, men det blir på en annen måte og det tar alltid litt tid før jeg klarer å lande etter en lang turne og mye reising.

- Du har vært en del av musikkindustrien i mange år nå og har opplevd stor suksess. Hvordan er det å være en kjent person? Har det forandret deg?

norwayrock.net

- Det er pussig, men broren min og jeg snakket om det for noen måneder siden. Jeg har vært heldig og har fått muligheten til å leve av det jeg elsker å gjøre. Jeg får lov til å lage musikk og dra på turné. Men i underholdningsindustrien er jeg ikke på A-lista over kjendiser. Jeg er ikke Brad Pitt eller Lady Gaga, jeg er ikke på det nivået. Jeg kan egentlig gå hvor som helst uten å bli gjenkjent, men innimellom blir jeg det. Men jeg synes det er flott for jeg tror ikke jeg hadde vært så god på det andre, altså det å være en super-kjendis. Det er liksom ikke helt meg. Jeg er en veldig privat person. Både min kone og jeg er veldig private. Så det er helt perfekt for min del å ikke være veldig kjent.

- Vel, mange vil vel kanskje si at du er relativt godt kjent både gjennom Alter Bridge som har solgt millioner av plater, turnert hele verden på store arenaer og at du har samarbeidet med store artister, men interessant at du har et litt annet perspektiv på det hele. Jeg intervjuet kameraten din Mark Tremonti for noen år siden og han sa egentlig nesten det samme. Altså rundt det å være kjendis, og at det var godt å ikke bli gjenkjent og leve et normalt liv utenfor scenen.

- Ja, det er godt å kunne leve et normalt liv på privaten. Vi er nok ganske like.

- Men vi må snakke litt om det nye albumet deres også. Jeg regner med at det er en omstendelig og krevende prosess. Hvor lang tid bruker dere i studio?

- Vanligvis bruker vi seks uker i studio og ytterligere to med miksing for å få det helt ferdig. Det er en relativt lang og omstendelig prosess, men jeg har hørt historier om andre band som bruker over ett år i studio.

Men Mark og jeg liker å ha alt klart før vi går i studio. Det hjelper for å få fortgang i studio-prosessen. Hvis noen hadde sagt til oss at vi skulle sette oss i studio og skrive låter med en deadline for et ferdig album tror jeg vi

NRM 5-2022

51

begge hadde blitt fylt med angst. Vi liker å være forberedt og det er slik vi har jobbet sammen i alle årene og grunnen til at det har fungert så bra. Vi er begge like på det området og liker å ha alt klart før vi går inn i studio.

- Så man kan kanskje si at dere har et veldig profesjonelt samarbeid?

- Vi vet hva som fungerer for oss, men det kan hende at andre jobber bedre på den andre måten med at ingenting er planlagt på forhånd.

- Hvordan vil du selv beskrive det nye albumet deres?

- Da Mark og jeg startet prosessen så snakket vi på telefonen i forkant om at vi ikke ville ha et overprodusert album. Vi ville ikke ha et album med mange lag. Noe som vi forsåvidt gjorde på de foregående albumene.

Riffene skal snakke for seg selv uten altfor mye effekter. Så jeg tenker at det nye albumet er mindre produsert hvis du skjønner. Jeg føler at vi ikke trengte det heller med låtmaterialet vi hadde. Det var sterkt nok til å ikke måtte legge på masse ekstra effekter. Vi følte rett og slett at skjelettet var sterkt nok til å bære albumet. Det har også gjort det til et litt annerledes album for oss. Det er kanskje også tidvis litt tyngre og mørkere enn før, men det er fortsatt Alter Bridge slik vi vil ha det og forhåpentligvis også slik fansen vil ha det. Litt annerledes, men i samme landskap som før.

- Og er det riktig å si at dere heller ikke har presset på dere for å lage et bestemt album kommersielt sett? Dere får gjøre som dere vil?

- Vi har vært veldig heldige der. Det var nok litt mer sånn i de tidlige årene at plateselskapet ville styre oss litt i en bestemt retning. Men siden den tredje plata har vi egentlig fått gjøre som vi vil. Vi har ikke en A&R person og vi har mer eller mindre fått gjøre som vi vil, og det er veldig bra.

Jeg tror også at vi i bandet har en god forståelse av hva fansen forventer også, men når det er sagt så vil vi også lage plater for vår egen del. Så det er en slags balanse og vi er veldig strenge med oss selv. Vi er våre egne verste kritikere, og det presser oss.

- La oss gå litt tilbake i tid. Du har vært med helt siden oppstarten, men hva gjorde du før Alter Bridge, og har du samme bakgrunn som resten av bandet? Altså med tanke på musikk? Har du vokst opp med

52 NRM 5-2022

klassisk heavy metal i likhet med Mark?

- Interessant spørsmål. Hm, jeg hørte mye på metal i tenårene, men musikkinteressen startet først med Stevie Wonder, Elton John og The Beatles. Da jeg ble tenåring oppdaget jeg Judas Priest, Iron Maiden, Accept, Metallica og den typen musikk. Så ja jeg var definitivt inne i heavy metal ganske tidlig og vi har det til felles. Men i slutten av tenårene begynte jeg å studere og tok min grad i musikk innen jazz og brukte mye tid i den genren. Mark har de senere årene oppdaget klassiske amerikanske sangere som Frank Sinatra og andre klassiske croonere. Jeg var nok mer opptatt av Miles Davis og John Coltrane men det interessante er at både Mark og jeg har vært innom de ulike genrene, riktignok til ulike tidspunkter, men vi har stort sett hørt på det samme. Noe som har påvirket oss i stor grad og som vi har brukt når vi har skrevet låter.

- Du har en ganske spesiell og distinkt stemme. Når oppdaget du at du kunne synge og hvordan utviklet du stemmen din?

- Teknisk sett begynte jeg nok å studere sangteknikk og hvordan jeg skulle bruke stemmen før jeg var 27. Jeg hadde akkurat fått min første platekontrakt med Silver Management som også hadde Alice In Chains og Soundgarden i stallen sin. Og før jeg skulle gå i studio så sa en av personene i managementet at jeg burde ta noen noen timer med samme lærer som blant annet Chris Cornell hadde. Så jeg var veldig, veldig heldig som fikk den muligheten. Han het Ron Anderson og gikk bort for ca et år siden. Han lært meg bel canto-teknikken som er en gammel opera-teknikk, og den teknikken er vel en av grunnene til at vi har denne samtalen. Hadde jeg ikke studert det og lært den, så hadde jeg nok ikke vært artist lenger. Da hadde jeg sannsynligvis ødelagt stemmen min for lengst og ihvertfall med tanke på alderen min i dag. Jeg kan ikke skryte nok av den teknikken, den er fantastisk. Når det gjelder å oppdage at jeg kunne synge, så visste jeg det allerede da jeg var barn, men jeg hadde ingen interesse av det. Jeg var på en måte veggpryd og ville ikke være i sentrum eller frontfigur, så jeg startet med gitar. Men da jeg begynte å skrive mine egne låter i starten av tjueårene fant jeg ikke en vokalist, så da tenkte jeg at jeg måtte lære meg å gjøre det selv. Men jeg gjorde det

norwayrock.net

egentlig ikke helt frivillig for jeg ville ikke være frontfigur. Fortsatt synes jeg det er litt vanskelig, men jeg har lært å tilpasse meg og bli relativt komfortabel med det.

- Så hvis jeg forstår deg rett nå så synes du fortsatt det er litt utfordrende å være frontfigur og i sentrum for oppmerksomheten?

- Det er ikke noe som faller meg helt naturlig. Jeg ser andre artister som er fantastiske på det området, du kan se at det er i blodet deres. Justin Hawkins i Darkness er et godt eksempel på det. Han er ment til å gjøre det, og er fabelaktig på det. Samme kan du si om Freddie Mercury. For min del så er jeg først og fremst låtskriver og musiker, og for å kunne fremføre det, så måtte jeg lære meg å ta på sceneartist-hatten når jeg må. Ikke misforstå meg for jeg nyter det, jeg liker å stå på scenen.

- Du tar på en måte på deg en annen hatt når du går på scenen, og tar den av når du er ferdig? Er det riktig å si?

- Absolutt, jeg kunne ikke gått med den hatten hele dagen. Det ville vært utmattende.

- Dere skal snart ut på turné. Er det noe du gleder deg til?

- Det gjør jeg. Det har gått snart tre år siden vi sist var ute på veien så vi ser virkelig frem til det. Bandene vi drar på turné med er vi fans av, og venner med, så det kommer til å bli gøy.

Mammoth og Halestorm er fantastiske band.

Det blir også gøy å starte i Europa og UK, det var her det hele startet, og dere omfavnet oss lenge før USA. Det tok sin tid før det løsnet i hjemlandet, men det har blitt bedre de siste årene. For oss er deres del av verden den delen som virkelig tok imot oss varmt, og vi føler oss veldig heldige for det var det som hjalp oss med å bygge en karriere.

- Hvordan vil du selv beskrive Alter Bridge? Jeg synes det er vanskelig å plassere dere genremessig, dere høres både old-school ut men samtidig veldig moderne.

Mulig det er et dumt spørsmål, men har du noen tanker rundt det?

- Vi har forsåvidt alltid gjort det som faller naturlig for oss og vi har aldri jaget noen trend.

I det lange løp så føler jeg at det har fungert.

Du henter inspirasjon fra alle mulige forskjellige steder og så lager du din egen soniske-potpurri.

Så når jeg ser tilbake så kan jeg se at alle de forskjellige genrene og inspirasjonene vi har brukt har fungert sammen. Det betyr mye for meg at du sier det, for det er kombinasjonene av det vi hørte på da vi vokste opp og det vi har prøvd å skape selv som har blitt soundet vårt. Vi har hele tiden prøvd å skape noe nytt, samtidig som vi har blitt påvirket av gamle helter.

- Hvis du skulle nevne en musiker som har betydd mye for deg som låtskriver og artist, hvem vil du trekke fram da?

- Det er noen få og for meg så er det Chris Whitley. Han har vært en massiv inspirasjon for meg. Spesielt den første soloplata hans. Han var fantastisk. Jeff Buckley er nummer to. Det er vel de to som har inspirert meg mest. norwayrock.net

- Jeff Buckley er jo en legende, men Chris Whitley kjenner jeg ikke til annet enn at jeg har hørt navnet i en eller annen sammenheng. Hvem var han?

- Han var som sagt fantastisk, og du burde virkelig sjekke ut den første soloplata hans hvis du liker nedstrippet og dønn ærlig musikk.

Plata ble spilt inn i låven hos faren hans med enkelt utstyr, og det låter helt utrolig. Det er en av mine absolutte favorittplater gjennom tidene.

En fantastisk vakker plate.

- Jeg mener å erindre at han var i samme musikalske landskap og tidsepoke som Elliott Smith, Jeff Buckley og Tom McRae. Stemmer det?

- Ja, det stemmer nok, men han befant seg mer i blues-landskapet enn i indie rock.

Ikke bare var han inspirert av blues, men også Thelonious Monk og jazz. Så det var denne utrolige kombinasjonen som skapte magien.

Det er faktisk litt frustrerende for meg at han ikke er mer kjent for det burde han vært. Han var rett og slett brilliant. Det samme kan sies om Jeff Buckley. Han hadde en helt spesiell stemme. Helt naturlig kraftfull uten å skrike eller dra på for mye. Og jeg glemmer aldri den gangen jeg så han opptre på et lite teater i mai 1995. Det forandret livet mitt, det var magisk.

- Høres ut som om Chris Whitley definitivt er verdt å sjekke ut. Takk for tipset og mulig leserne våre også ble nysgjerrige

nå. Men nå er dessverre tida vår i ferd med å renne ut her, men avslutningsvis må vi kanskje snakke litt mer om det nye albumet.

Hvordan var det å gå i studio igjen og ble dere påvirket av covid-situasjonen?

- Det var på en måte enklere enn med soloplata mi og Slash-albumet for da vi skulle gå i studio så hadde verden åpnet igjen. Vi hadde ikke så mange hindringer. Dessuten hadde vi forberedt oss godt i forkant, men det har vi forsåvidt gjort med hvert album. Vi er vant med å jobbe med låt-skisser fra hver vår kant og så samarbeide i studio om å få det fiks ferdig.

- Men hvordan opplevde du selv situasjonen under lockdown? Var det utfordrende å holde motet oppe?

- Jeg var veldig fokusert på å bruke tiden fornuftig og stod opp til samme tid hver dag og jobbet her i studioet mitt. På mange måter så var det med på å holde meg mentalt frisk. Jeg hadde venner som nesten mistet forstanden, men for min egen del var jeg heldig som fikk mye tid til å lage musikk. Jeg kunne bruke all min tid i studio og hadde det faktisk helt topp her. Men ja, jeg kan skjønne at mange syntes det var en utfordrende tid. Men som sagt så fikk jeg et avbrekk fra turnering og andre ting som gjorde at jeg virkelig fikk brukt studioet mitt, og jeg er sjeleglad for at jeg hadde noe å gå til.

NRM 5-2022

53

SIMPLE MINDS

54 NRM 5-2022

norwayrock.net

MARATHON MEN

Forty-fi ve year s togeth Simple er Minds s how no and still relea anothe sing ne sign r st w mate Jim Ker udio album, “D s of slowing d rial, o r about wn with irection the alb of the H the rele longevi um and e ty, and ase of a r t ” . We sp the sec got som “Belfas oke to ret beh e insigh t Child” ind the t into a and “Pr band’s few old emonit e r track ion”. s norwayrock.net

NRM 5-2022

55

TEXT: ANNE-MARIE FORKER PHOTO: DEAN CHALKLEY

- Hi Jim! The last time I saw you in Norway was in March 2020, just before the world changed, that must have been a difficult time to tour?

- Are you from Northern Ireland?

- I am, yes. Not far from where you grew up! I’m from Belfast.

- Ah, magic, that’s great. I was like.... I think I know that accent. Well, that’s even better. Lovely to talk to you. Obviously that time was bizarre and scary. It was something previously unimaginable, you’re quite right.

At the time I remember being in rehearsals in London and at that time in a European context, you’ll remember it was all coming out of Italy, and I live in Italy, although I live in the South of Italy and this was the North.

Day by day, you could see the reality of this thing, and although we did get out on tour, it was rather short-lived - although we got to play the Scandinavian part of the tour - but on what was meant to be a year-long tour, we suddenly found ourselves on the ‘plane back home within about ten days. Of course, everyone thought - we don’t know what this thing is, but we’ll be back in a couple of months - and little did we know. But within a few months we were back to our default position which is when we’re not touring, we’re writing and recording, and we were hell-bent on using the time and hell-bent on making a specific kind of record, a record that would defy the odds and be upbeat and joyous, which seemed to be the last thing which people were feeling at that time. That’s the mission we set for ourselves.

- Speaking of upbeat - euphoric even - the track “Vision Thing”, I understand was dedicated to your father, and sincere condolences for his passing. I think met him briefly at one of your concerts in Oxford. I was down at the front, and this lovely gentleman came down and was escorted into the front row and he had a lovely smile and I could see your face in his, and I thought “Is that Jim’s father”? I was never one hundred percent sure that it was.

- Well, funny thing, it just happens that I have a picture of him standing at the stage door in Oxford. He’s got his suit on and he smoked a pipe, so he would watch the first couple of songs and then stand out and talk to the truck drivers, talked to the security people [laughs]. He would go round the hall talking to people who worked at the hall. He was like - I’ve seen you a million times, so who cares, and, he was right, so yeah, you would have seen him. But, we started the album pre-pandemic, we were working near Dad in Glasgow, the place Charlie (Burchill, guitar) and I were there, and it became apparent Dad was seriously ill. I mean, he was still walking around and giving out, but it became apparent Dad was seriously ill, and Charlie grew up with Dad as well, because we lived on the same street and he was always in our house. But Dad was adamant “You’ve got to get back to the music, you’ve got to get these songs written and all”, so he was always a great champion of the band, and so we ended up with this song “Vision Thing” which was written right then, that was the music we were working on at that time, so the song became a tribute, not just to Dad but we realised that when we were young we were brought up by some great people, our teachers and a great community, so the song is in praise of them, although they wouldn’t have known anything about the world we have spent our lives in, they gave us the tools, somehow, to become the people we are within that world, and that was a great gift.

- Indeed. On another song on the album, I was stuck by the lyric “First, you jump / Then get wings” - what a beautiful image. Can you explain what’s behind that? It sounds very optimistic.

- There’s a friend of mine’s daughter, he has a teenage daughter - a lot of kids seem to have anxieties which my generation didn’t have, or complexities my generation didn’t have - or they weren’t discussed - but, anyway, I knew the girl, and I wanted to offer a song to that generation, and it sounds glib but it’s just saying “Keep the faith”, you know, jump in, don’t be afraid. It’s often the fear of something itself that kills you, not the thing, and it was trying to find a poetic way of saying that. So, when

56 NRM 5-2022

Ged came up with this music, Ged Grimes our bass player, it was a really great, strident piece of music, and I could almost feel this floating or flying in it, and the lyric would really match up with that. I have to say, even if I say so myself, it’s a hell of way to start the record, those first two, three songs, they’re so there.

- I was going to say - you put it beautifully yourself - the music behind the lyric also expresses that feeling, but you’ve put it into words and it matches perfectly. I’m really looking forward to seeing that one live, if you’re going to tour the album, at some point?

- You might be able to see that quite soon, because we’re on - you know that BBC show “Later”?

- Yes. - A couple of nights ago, we just did the two new songs. I think it goes out in a couple of weeks’ time, and they sounded very good.

- “Later with Jools Holland”? That one?

- Yes. - Great show. You mentioned writing with Ged, who you wrote a couple of songs with on this album. Was that a first? Because I know he did some work, if I’m not mistaken, on “Lost Boy”, but I don’t know if he wrote with you before or not - is this the first time you’ve written with him?

- Yeah, Ged and I worked on “Lost Boy” and then gradually Ged became a fixture, and a great, great collaborator, and him and I continued working, but it was always like “It has to be great, Ged, it has to be great”.

He had a few things that were really, really good, but it has to be great.

- Yeah, it does!

- And when he came up with the music for “Solstice Kiss”, which is great - it’s great piece of music - so, it’s great, it’s like another engine that you can strap on, and the band that we have currently, they all bring added impetus, added energy, creativity, and at this stage of the game you really need that.

- The Simple Minds live experience is really vibrant. Another question I wanted to ask was about “Belfast Child”. I remember seeing it on Top of the Pops as a child in Belfast, in the middle of The Troubles. I thought “What? I matter? A Belfast child is acknowledged outside of Belfast?” It was a bizarre experience, but also wonderful, so thank you for that. I wanted to know what was behind that and what inspired that song. I know it was The Troubles in general, but was there something more specific, a particular event perhaps?

- Well, the first thing I want to say is really, thank you for that, because - before I go into the song - quite soon after we did the song, it was reviewed in NME or something, and I can’t remember the guy’s name, but he was from Northern Ireland, and he killed us.

- What?!

- He just hated it, and - “Who are you to write this stuff” and all that.

- Oh my goodness.

- And even though it was Number One, his voice got in my head, and it’s been in my head for years and years. And, how would I feel being a Glasgow kid and someone writing about Glasgow... I mean, it’s a ridiculous thing, but he got in my head, and so every time I hear someone from Belfast that likes the song, I think “Oh, thank God for that” and in fact we just played there again recently, we played in Custom House Square in Belfast, and what a night we had, and to the play song there, and all that, it was just a great, great night. Arguably the best night of the tour there’s two or three - but Belfast was definitely up there.

”I’m Simple Minds’ biggest fan, I just love the music, I’ve never got bored with it.” norwayrock.net

- Wonderful.

- Anyway, going back to what you say, the whole thing, how the song came about was so unlikely. I mean, all our big songs [laughs] are never meant to be. The Breakfast Club was never meant to be... Belfast Child, the protagonist was really Trevor Horn. When we were working with him, he came up to the studio we had in Scotland, very much just at the foot of the Highlands, and he said “You know, you should do a kind of celtic song, you should do that” and I was a bit like “That’s never gonna happen, that’s not our thing”.

But he was “You should really think about it...” he kind of planted the seed. And, it wasn’t about Enniskillen, but round about that time Enniskillen happened and it was in the air. And I certainly didn’t feel, we grew up with - well, you know that - on a clear day from Larne you can see Belfast, I mean.... Thankfully what went on in Belfast didn’t come to Glasgow, but it could easily have. So, we grew up empathising and as such it’s part of us. So, inevitably, I did think at some point, particularly around that Street Fighting Years album, when we taking the big themes, ‘cause, you know, when you’re a writer - and I was still a young man at the time - you want to test yourself with the big themes, the big themes of the day. There was the whole Mandela thing, and we really weren’t big fans of Margaret Thatcher at all, and songs about the poll tax and all that. And I remember that being in the air, and the most unlikely thing, the bass player we had at the time then, a guy called John Giblin who was older than us, and John had come originally from a folk background. We were in the studio and we had actually broken for dinner, and John didn’t come in for dinner, and although he was a bass player, he could play keyboards as well, so I went back to the studio, and John was very much concentrated, playing this amazing melody, unknown to me.

I remember at the end of it - he had written a few songs as well - and I thought “this is a new thing John has written”. ‘Cause he would never come up and say “I’ve written a song”, you had to be messing around and you say “what’s that, John?”. It was a startling piece of music, and I said “Wow, John, that’s amazing, when did you write that?” and he said “About a thousand years ago” and I said “What are you talking about?” and then he explained it was “She Moved Through the Fair”, a traditional song.

- That’s a beautiful song.

- And I became obsessed with the song, and I tracked down as many versions of it I could, different people doing it, and believe it or not, my favourite version I came across was an inebriated woman singing it in a pub in Camden.

- Oh, fantastic.

- [laughs] Just amazing. I don’t know how I came across that or who gave me it, it was amazing, hairs on the back of the neck solo singing, no music. I became obsessed with

norwayrock.net

the song, and Trevor Horn saw my obsession and said “Why don’t you take the melody and write your own words?” And I said “How can you do that?” and he said “That’s the history of folk music, people - it gets handed through generations.” So, between the feeling in the air, between events, that’s how it came to pass.

- Fascinating. I hope I can find that version somewhere. I think I’ve heard Sinead O’Connor sing it.

- She’s amazing - Amazing.

- Yeah, she is. I wanted to go all the way back to 1979 and “Premonition”. Charlie’s guitar work is phenomenal, especially for the time, I’m not sure anyone sounded like that before 1979, on the guitar. Can you remember anything about writing it or how it evolved?

- Yeah, Charlie’s work on it is great, but it was really a Derek Forbes initiative, because he’s got that amazing bass line, and Micky (Mick MacNeil, keyboards) as well, and they were just locked into this brooding, hypnotic, strident thing, and - well, I said brooding, there was something ominous about it. There’s actually not a lot to it, and then it comes to the chorus where it just explodes, Charlie has these chords. You know, it’s intense young men making intense music, but with, I think, a great beauty inside it.

- Lastly, I just wanted to ask about forty-five years as a band from 1977, that is remarkable. What’s the secret? I suspect it’s the relationship with Charlie, but can you talk about that a little?

- There is, well, Charlie and I - well, so many people have played a part, and so many people have brought stuff to it and still do - we were talking about Ged there - but going back to the early days, and even people around us - we’ve been blessed to work with great, great people in all their capacities. But, there is this thing with Charlie and I, we kind of say, not in a disparaging way - some people are sprinters and other people are marathon men, and we’re definitely marathon men, and although we would never say it to each other, we feel that for us the band is a kind of crusade. That’s a heavy word. A crusade for what? A crusade to maximise whatever little talent we have, and if you’ve been given a talent, you’ve been given a gift, no matter what it is, it’s your kind of duty to really, we feel, get the maximum. So, we’ve always had that and we

continue to have it, but apart from that, we just love it, you know. Taking about the music, I’m Simple Minds’ biggest fan, I just love the music, I’ve never got bored with it. There have been times I’ve got bored with myself, but I just love the music, I love what it does, I love what it does to me. If it didn’t do that, we couldn’t spend days, weeks, months, years cultivating it and still doing it, especially now, because we are so bloody rewarded, we could just go to the beach and eat ice cream, let’s be honest, but no. It’s a mysterious thing, even though there’s this trajectory that happened there, where I met this guy, and it’s all there, but there’s still something mysterious about it all, and that has an allure which still keeps Charlie and I full of desire, and let’s be honest, we won’t get another forty-five years out of it, that’s for sure.

But we’ll certainly give the next five years a good go, and then we’ll see what’s what.

- Wonderful, and back to Norway soon at some point, I hope.

- Yeah, yeah, great. We had a good time in Norway in the summer then as well, we did a couple of in a little amphitheatre up above Oslo.

- Yeah, Over Oslo festival. Thanks again for time today, Jim. I can’t believe that NME guy regarding Belfast Child!

- Well, you know what, your voice will now replace his voice.

- Wow. Thank you!

- Great talking to you - you’re a pal! See you!

NRM 5-2022

57

Vakkert og morbid Etter å ha markert seg kraftig på den nye og moderne måten - altså igjennom utelukkende singelslipp og gå viralt på internett med sine True Crime-låter om spesielt seriemordere, men også tragiske hendelser som Columbine-skytingen, var det på tide for den spesielle duoen SKYND (som figurerer som en trio live) å legge ut på sin aller første turné som headlinere. Vi lot oss ikke be to ganger da vi fikk innpass backstage for en hyggelig blikjent-prat med duoen. Vel, nesten ihvertfall - Father bidro kun med hvisking i øret til frontfigur SKYND selv, begge iført fullt scenekostyme, og satt ellers og nikket eller ristet på hodet underveis.

TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Gratulerer med deres første headlinerturné! Er det deres første gang i Oslo og?

- Nei, vi har vært her en gang tidligere da vi åpnet for Babymetal. Dette var før coronaen, så jeg tror det var tidlig i 2020. Det var faktisk på Rockefeller rett ved siden av.

- Ah, så velkommen tilbake! Vi kan vel starte med begynnelsen, når og hvordan møttes dere og startet SKYND? - Tusen takk for det! Når det startet kommer litt an på hvordan du ser det, men musikken startet i 2018 da vi ga ut vår første singel.

Konseptet derimot startet lenge før da jeg var tre-fire år gammel og jeg møtte min fantasivenn da han viste seg for første gang. Han introduserte seg som SKYND og viste meg at det finnes virkelig ondskap i verden, og at det kan være et virkelig mørkt sted. Han hvisket om forferdelige ting i øret mitt, noe jeg etter hvert startet med å skrive ned. Jeg var bare et barn, så det var vanskelig for meg å prosessere det - men etter hvert som jeg vokste opp og ble eldre fulgte han stadig etter meg og ba meg om å få disse forferdelige historiene ut til verden. Det var hvordan det hele startet, og da jeg senere møtte 58 NRM 5-2022

Father i Australia i totusenog…(her lener Father seg og hvisker tallet uten at hverken skribent eller opptaker får det med seg - journ.anm.). Vi følte veldig tidlig en umiddelbar forbindelse, og allerede dagen etter vi møtte hverandre gikk vi inn i studio for å lage musikk, og det var virkelig en “match made in heaven”.

- Allerede neste dag…?

- Det stemmer. Jeg la merke til han på et slags “bush party”, som jeg tror det kalles og følte denne forbindelsen med ham som førte til at jeg tok kontakt. Han satt bare på en sten og vugget frem og tilbake, noe jeg syntes var rart men interessant, så satt jeg meg bare ned ved siden av ham og vi begynte å prate sammen. Da fant vi ut at vi hadde denne felles interessen for nettopp True Crime og musikk, og jeg fortalte at jeg hadde lyst til å kombinere disse to - så dagen etter dro vi til studio, og det var sånn det hele startet.

- Og med tanke på nettopp True Crime dukker det til stadig opp nye ting å skrive om i denne verden?

- Det kommer aldri til å slutte dessverre, det er så mye som både har skjedd tidligere og som skjer den dag i dag så vi kommer alltid til å ha nye emner å skrive om. Trist, men sant.

- Dere har også en spesiell twist der dere norwayrock.net

lager musikkvideo til hver eneste låt dere utgir, er det også noe dere kommer til å fortsette med?

- Jeg føler at ved å utelukkende lage musikk så gir vi ikke de kriminelle handlingene den respekten de fortjener - jeg ser på oss også som et veldig visuelt prosjekt, så jeg vil kombinere både det visuelle med det audiotive. Ser man videoene til sangene synes jeg man lettere forstår hvor jeg vil med tekstene. Mens tekstene holder seg veldig til fakta kan vi bruke litt mer frihet når det kommer til selve kunsten i videoene, og det er når vi kombinerer det jeg føler at vi virkelig får frem det jeg ønsker, og de forferdelige handlingene får den respekten jeg føler de må ha. Jeg har ikke lyst til å bare hive ut en masse singler, for hver eneste sak krever enormt med jobb og research, i tillegg til å være individuelt forskjellige fra hverandre når vi lager musikken.

- Du gjør vel en hel del research tipper jeg?

- Åja! Jeg gjør veldig mye research. Jeg leser mye bøker, ser masse filmer og hører på en drøss med podcasts. Jeg føler at dette er noe jeg må gjøre, for hvis man ikke setter seg skikkelig inn i sakene vet man ikke hva man synger om. Jeg gjør ikke dette kun for å sjokkere folk, jeg kjører virkelig hodet mitt rundt disse sakene og diskuterer de ofte med profesjonelle - bare for å forstå hvordan den menneskelige psyken fungerer. Dette er virkelig viktig for meg, for hvis jeg ikke forstår akkurat dette er det upassende for meg å synge om det.

- Allikevel har jeg fått med meg at dere har skapt kontroverser rundt dette med tematikk - og det synes jeg er merkelig ettersom det ikke er noe problem med hverken bøker eller filmer, men så fort man synger om det samme er det mer problematisk?

- Jeg vet! Men min teori er at folk ikke er så vant med det temaet i popmusikk, men det er rart ja. Vi diskuterte faktisk Andy Warhol sitt bilde av disse åtte damene før de alle ble drept av en seriemorder, så True Crime har vært i kunsten til alle tider.

Men folk går fullstendig av skaftet når man begynner å synge om det. Hvorfor? Som du sier - dere leser bøker, ser filmer og hører på podcasts om det samme, og de er ikke engang informerte! Dét, i tillegg til hvordan vi ser ut gjør at folk tror at det bare handler om sjokkeffekt, men det gjør det da altså overhodet ikke. Det ligger masse jobb bak, og det er derfor jeg skriver om det - det trigger kreativiteten min. Musikken er bare ventilen jeg får det ut med.

- For ikke lenge siden ga dere ut deres hittil siste singel, “Armin Meiwes” - har dere fått med dere noen tilbakemeldinger på den enda?

norwayrock.net

- Vi ga jo ut “Chris Watts” rett i forkant, som var en vesentlig saktere sang enn vi har pleid å gjøre og var noe helt nytt for folk, så når vi da kom med “Armin Meiwes” var det mer som å gå tilbake til samme gate som “Tyler Hadley”, så folk ble ganske så fornøyde ja. Man kan vel kalle den for en slags “old school”-versjon av SKYND, og føltes veldig riktig å gjøre på den måten. “Chris Watts” derimot ville ikke ha føltes riktig som en slags metall-låt da det ville blitt for hardt, men det fungerte meget bra på “Armin Meiwes”. Jeg hører fort hvordan en låt bør være i hodet mitt når vi begynner diskutere saker. Så ja, reaksjonene har vært veldig bra, noe jeg selvfølgelig er glad og takknemlig for. (Her lener Father seg mot SKYND igjen for å hviske noe uhørbart, og jeg kan bare anta at det gjelder tilleggsinfo, journ. anm.) Og ettersom han er en kannibal så reagerer folk på forskjellige måter kan du si, de synes temaet er grusomt da de søker det opp, men fortsetter allikevel å danse til den.

Og det får folk til å tenke tror jeg, og det er viktig for oss.

- Pleier dere stort sett å lage passende musikk til diverse saker, eller kan det variere?

- Det kommer an på. Enkelte sanger starter med en sak eller idé, mens andre kan starte ved at vi hører om noe tilfeldig. Det kan hende Father jobber alene i studio og produserer noe som gjør at jeg begynner å tenke på den eller den saken. Så det varierer, vi har ikke én mal eller plan vi jobber etter - men følger bare strømmen som oppstår hvis det gir mening.

- Kan vi forvente flere nye låter i den nærmeste fremtid?

- Det kommer ut en veldig snart, men jeg kommer ikke til å fortelle deg hvilken, haha!

- Ah, fillern! Er det sjans til å få høre den i kveld da?

- Kanskje! (Senere viste det seg at denne låten var saken om “John Wayne Gacy” og vi fikk såvisst høre den samme kveld, journ.anm.)

- Dette er kanskje dumt å spørre om med tanke på hva du har fortalt, men ser du for deg at dere noengang kommer til å gi ut et helt album?

- Du vet, greia med nettopp skiver er som jeg sa å kaste ut en drøss med låter som da ikke gir sakene den oppmerksomheten de bør og skal ha. Det å gi ut et helt album med det vi skriver om gir ikke mening for meg, fordi jeg vil at hver enkelt låt skal få sitt fokus og det synes jeg ikke det gjør med et album. Da er det gjerne noen singler også blir resten av albumet i større eller mindre grad ignorert, og det synes jeg ikke de sakene fortjener. Det er et såpass mørkt tema vi synger om, og vi beveger oss på en ekstremt tynn linje, så å bare kaste ut sanger på den måten er ikke noe for oss. Men at det kan komme en samler med det vi har utgitt, det kan være mulig en gang i fremtiden.

NRM 5-2022 59

Bestillingsverk for f 60 NRM 5-2022

norwayrock.net

fans og Alice Cooper norwayrock.net

NRM 5-2022

61

Therion er i disse tider klar med del 2 av trilogien “Leviathan”. Dette er en glimrende mulighet til å ta en prat med bandets opphavsmann, Christofer Johnsson. Vi ringer han opp i Malta. Undertegnede har ikke all verdens geografisk kunnskap, men min første assosiasjon er naturligvis at Malta var et av få land som i gamle dager fikk synge på engelsk i Melodi Grand Prix!

TEKST: STIG RUNE ROBERTSEN

-Det stemmer! Engelsk er et av de offisielle språkene her. Det er også en av grunnene til at jeg valgte å flytte hit. Malta og andre engelskspråklige land hadde nok en viss fordel av dette i Eurovision Song Contest. Det er ikke uten grunn at Johnny Logan vant annen hvert år!

Ikke alle språk er like musikalske, dessverre. Finland var alltid sjanseløse.

Det funker kanskje til nød i folk-metal, men er ellers ubrukelig i musikalsk sammenheng. Så har du for eksempel fransk, som kan få en handleliste til høres ut som en kjærlighetserklæring. Men engelsk er liksom språket alle kan.

-Therion har også benyttet mange språk.

-Det tilfører musikken noe ekstra. En kontrast som folk umiddelbart legger merke til. Vi brukte svensk for første gang i “Secrets of the Runes”.

På den tiden var dette helt uhørt. Ingen forstod riktig hvorfor vi ville gjøre dette frivillig! Det er jo, som du sier, noe man måtte gjøre i ESC. Men etter hvert er det blitt mer vanlig og akseptert. Senere har vi brukt tysk, hebraisk, arabisk, russisk, spansk, fransk, latinsk og noen mer obskure språk. Vi bruker ofte bare enkle ord eller korte strofer.

-Hvordan skrives disse tekstene? Jeg regner med du ikke kan alle språk. Google translate?!

-Vi samarbeidet med en språkprofessor, Thomas Carlsson. I dag er vi et flerspråklig band, så vi har egne ressurser. Vi har jo bandmedlemmer fra alle verdenskanter. Jeg kjenner også folk i hele verden, som kan hjelpe meg når det trengs. Kom vel frem til at jeg har vært i 62 land til sammen nå, så jeg er blitt en bereist mann.

-Er det problematisk at bandmedlemmene er spredt over hele verden? Hadde det ikke vært enklere om alle bodde i Sverige?

-Både ja og nei. For meg er det viktigst å ha de riktige medlemmene i bandet. Da vi hentet inn vår gitarist, Christian Vidal, fra Argentina, så visste vi at det ville bli kostbart å fly han frem og tilbake. Samtidig så tilfører han bandet så mye, at jeg aldri kunne erstattet han med noen andre. Han hadde ingen enkle sko å fylle. Kristian Niemann er en svært dyktig teknisk gitarist. Å finne en kompatibel erstatter uten ego viste seg å være vanskelig. Christian gjør sin egen greie og trenger ikke bevise noe.

Han prøver ikke å være noe han ikke er. Jeg er utrolig takknemlig for den jobben han gjør. Det samme gjelder sangerne. De gjør alltid det beste for musikken.

-Det eneste egoet jeg kan tenke meg i bandet er Snowy Shaw.

-Vel... Snowy Shaw er for mange vanskelig å jobbe med. Han er en dyktig musiker og har en ekstrem sceneutstråling. Jeg har egentlig aldri hatt noen problemer med han, før nå. Han er blitt lat og tar sine ferdigheter for gitt. Han fikk i oppgave å spille inn trommer til det nye albumet. Dette gjorde han på egenhånd og resultatet var så elendig at vi måtte gjøre alt på nytt. Dette var en svært kostbar beslutning, men vi hadde ikke noe valg. Det var åpenbart at han ikke hadde forberedt seg i det hele tatt. Han er av den oppfatning at han kan møte opp i studio uten å ha tatt i trommestikker på et halvår. Innspillingen var også amatørmessig utført. Mikrofoner var helt tilfeldig plassert og det var ingen mikrofon under skarptromme, som er avgjørende. Det var i beste fall et oppsett til en demoinnspilling. Jeg savnet også en groove. Det hørtes så veldig uinspirert ut. Om du tar eksempel AC/DC, så kan de spille én akkord i standard firetakt, og det vil høres fantastisk ut. Om et

62 NRM 5-2022

middelmådig band gjør nøyaktig det samme, så vil det ikke ha samme effekt. Det er denne lille ekstrafaktoren som er umulig å beskrive. Den bare er der. Snowy Shaw har mistet grooven i dette tilfellet. Dessverre ga jeg innspillingene likevel en sjanse, så vi spilte inn både bass og gitarer før vi til slutt ga opp. Jeg håper han tar selvkritikk og kommer sterkere tilbake. Det blir dog ikke i mitt band... Jeg kontaktet Björn Höglund, som er en mer typisk rocketrommis. Resultatet ble akkurat som bestilt. Jeg sier ikke at jeg nødvendigvis alltid vet best. Jeg merker jeg er ekstremt gammeldags og tviholder nok på barndommens idealer.

-Du rundet 50 år nylig. Gratulerer!

-Vel, jeg vet ikke hvor mye det er å gratulere. Føler ikke akkurat at det er noen stor bragd. Det er en klisjé, men jeg føler ikke at alder er noe annet enn et tall. Jeg nekter å bli gammel. Foreldregenerasjonen vår hadde en annen filosofi. De skulle gifte seg og få barn. Da var livet over. Slutte å høre på musikk og heller se lørdagsrekka på fjernsyn, eller hva enn de gjør. Det fungerte sikkert for dem, men det er bare ikke min greie. Den fysiske alderen er en annen sak. Jeg har slitt voldsomt med nakkeproblemer. Det ble så ille at jeg på et tidspunkt måtte vurdere å legge karrieren på hylla. Vi skulle spille på 70.000 Tons of Metal.

Gikk på bristepunktet av hva som er forsvarlig av smertestillende og gjennomførte konserten etter beste evne. Vi gjorde det enkleste mulige settet og greide det så vidt. Så ble det en operasjon og en lang opptreningsfase. Jeg klarer fortsatt ikke gjøre veldig lange konserter, men en og en halv time skal jeg klare.

-Litt hell i uhell når pandemien inntraff?

-Jeg var vel allerede godt inne i opptrening da, men pandemien var en interessant periode og skadet oss egentlig ikke som band. Vi kom i gang med en ny låtskrivingsfase og det var ganske forfriskende å måtte jobbe på en ny måte. Første plate i trilogien ble innspilt i ni forskjellige land. Lydfiler ble sendt på kryss og tvers gjennom hele verden. Det var alltid like spennende å se hvilket resultat jeg fikk tilbake. Låtene hadde hele tiden et eget liv.

-Hvordan er låtskrivingsprosessen?

-Jeg og Thomas Vikström står i dag for det aller meste av låtskriving, mens jeg tar ansvar for arrangering. Vi utfyller hverandre veldig bra. Han kan komme med en idé som ikke helt passer stilen vår, så omarrangerer jeg alt og det blir plutselig en Therion-låt. Samtidig kan jeg ha et gitarriff som jeg ikke helt klarer å sette melodi til. Da sender jeg det over til han.

Sånn jobber vi tett. Vi tar også vare på absolutt alle idéer. Jeg har sikkert hundre halvferdige låter liggende, som jeg aldri helt fant ut av. Plutselig en dag så er det et parti som passer inn i en annen sammenheng. Det er fantastisk hvordan låter nesten skriver seg selv, av og til.

-Internett må ha vært en velsignelse for låtskrivere som dere.

-Definitivt. Det har endret alt. Uten internett måtte jeg i dag gjort det aller meste selv. Men det er samtidig skremmende å se hvor avhengig vi er av internett. Vi hadde et strømbrudd her nylig. Jeg var totalt hjelpeløs.

Internett nede og absolutt alle måter for kommunikasjon trenger strøm.

Vi har ikke en gang lenger fasttelefon. Det er skremmende. I krigføring, så er faktisk mangel på strøm blitt den aller største trusselen. Det er latterlig enkelt å bryte ned sivilisasjon. Jeg er selv fra landsbygda. Har jaktlisens og eget gevær. Jeg skal alltids klare meg, om samfunnet kollapser. Men folk i urbane strøk er sjanseløse. De aner ikke hvor mat kommer fra. Noe så enkelt som å skaffe rent drikkevann vil bli avgjørende for liv og død

norwayrock.net

i storbyer. Vi er utrolig sårbare. Jeg er faktisk deltidsbonde. Kjøpte et småbruk da jeg flyttet hit. Venter fortsatt på tillatelse til å skaffe flere dyr. Jeg er, som du sikkert forstår, en ganske jordnær type.

-La oss gå noen år tilbake i tid. Hva i all verden skjedde med “Beloved Antichrist”?

Album og ikke noe mer?

-Svært irriterende, hvordan hele prosjektet ble misforstått og bare lagt på is. Det var aldri ment å være et trippel-album, konseptalbum, eller hva enn folk oppfatter det som. Det er et soundtrack. Vi hadde planer klare om å lage en sceneoppsetning i Mexico. Så kom pandemien og ødela alt. Vi ble nødt til å bare droppe hele greia. Så da sitter vi igjen med bare et album, som ingen forstår riktig poenget med.

-Det er mildt sagt tungfordøyelig. Det er heller ikke bare å sette seg ned og høre et 3 timer langt album i sin helhet.

-Nettopp. Det var det heller aldri meningen at folk skulle gjøre. Det er bare en del av noe mye større. Nå får vi fullfører “Leviathan”-trilogien, så får jeg se hva vi gjør etter det. Jeg har allerede fått noen tilbud. Det mest realistiske er at vi gjør en sceneoppsetning, filmer den og gir ut en dvd.

Det ville vært ekstremt surt om jeg har lagt ned så mye arbeid i et prosjekt forgjeves. Har også en drøm om at andre kan sette opp stykket, men det skjer aldri om jeg ikke selv gjør det først....

-Hva var bakgrunnen for “Leviathan”trilogien?

-Jeg og Thomas satte oss ned og tenkte hva vi kan gjøre nå, som vi ikke har gjort før. Vi ble begge svar skyldig. Vi har begge passert 50 år og har tross alt vært i musikkbransjen hele vårt voksne liv. Det vi da gjorde var rett og slett å spørre fansen hva de ville ha. Det var en veldig skremmende tanke, da jeg aldri har gått inn i skrivemodus med en klar plan. Ting skjer for meg bare naturlig. Men nå prøvde vi altså bevisst å skape albumet folk vil ha.

Det er også en skremmende prosess. Det er ikke et alternativ å mislykkes. Om tidligere album har fått litt lunken mottagelse, så kan vi alltids slippe unna med det. Denne gangen har vi faktisk lovet fansen at de skal få akkurat det de vil ha. Det er galskap! Det var likevel mye enklere enn fryktet. Vi satte oss ned og analyserte våre mest suksessfulle låter. Hva gjorde de bra, og hva kan vi ta med oss når vi skal skrive noe som ligner? Thomas hadde ingen problemer med dette. Han skriver låter på kommando hele tiden. Han er en profesjonell låtskriver og kan skrive hva som helst. Men det var faktisk enklere for meg også, enn jeg trodde. Jeg lærte nok mye av å jobbe med “Beloved Antichrist”. Vi skrev etter hvert låter nok til tre album. De ble fordelt etter sjanger. Første del er veldig vokalbasert og kan nok relateres til vår tidlige epoke. Del to er litt mørkere og har et visst doom-preg. Del tre vil bli mer komplekst, med litt progressive

norwayrock.net

låter og er generelt litt mer variert. Det jeg liker aller best med dette arbeidet er at når vi gikk gjennom katalogen vår, så er det ingen rød tråd om hvorfor akkurat noen låter fenger mer enn andre. Jeg liker denne uforutsigbarheten.

Responsen etter forrige album var ekstremt positiv, så jeg håper denne får samme mottagelse.

-Jeg tror kanskje jeg synes denne er enda bedre. “Litany of the Fallen” er låten som satte seg umiddelbart hos meg.

-Den er faktisk basert på “Diary of a Madman”, av Ozzy Osbourne. Det var ikke bevisst, men jeg satt ved pianoet og kom opp med denne enkeltfrasen som minner mye om sluttpartiet av Ozzy-låten. Jeg har alltid latt meg inspirere av band som gjør enkeltlåter som skiller seg totalt ut fra resten av platen. Jeg klarer liksom ikke forstå hvorfor de ikke gjør flere slike låter. Ozzy, Manowar og flere av mine barndomshelter burde gjort kun slike låter!

Det er litt grunnfilosofien bak Therion. Jeg ville tenke stort og lage musikk som skiller seg ut.

-Jeg har alltid lurt på hvordan førsteutkastet til en slik låt høres ut. Hvor startet det hele?

-Det er faktisk et interessant spørsmål.

Akkurat denne låten hadde arbeidstittel “Corona Circus”. Dette var i starten av pandemien og jeg var irritert av hele situasjonen. Jeg hadde nettopp flyttet og slet med å få tilsendt post fra Sverige. Hver gang jeg satte meg ned ved pianoet, så kom denne enkle frasen tilbake. Jeg ble ikke riktig klok på hva det kunne brukes til. Den hadde en bisarr “om-pa-pa”- følelse og jeg tenkte at dette minner om sirkusmusikk! Så prøvde jeg å spille den på et orgel. Da ble det plutselig Deep Purple som spiller sirkusmusikk. Først da var det jeg fikk assosiasjon til Ozzy-låten. Jeg ba Thomas komme opp med et refreng som kunne passe. Det passet ikke helt inn, så jeg ba han skrive noe mer fengende. Ba han sette seg i Abba-modus og skriv et Beatles-refreng!

Han tok utfordringen på strak arm, som alltid.

Resultatet ble veldig bra. Verset er også litt sært. Jimi Hendrix-inspirert, faktisk. Jeg bruker den klassiske Hendrix-akkorden, hva enn den kalles. Veldig gjenkjennelig fra “Purple Haze”.

-Jeg må bare si Thomas Vikström er den perfekte sangeren for Therion.

-Definitivt. Hans forgjenger, Mats Levén er for all del en fantastisk sanger, men han er noe begrenset. Thomas har alt. Han kan synge opera, så vel som rock. Men hans evner som låtskriver overgår faktisk hans vokaltalent.

Han kan skrive hva som helst. Skriver blant annet for danseband, noe som for meg er ganske absurd. “Pazuzu” fra nye platen vår var faktisk opprinnelig skrevet til Alice Cooper.

Thomas ringte meg en dag i ekstase, etter at han på et eller annet vis hadde fått i oppdrag å skrive låter til Alice Cooper. Som gammel fan insisterte jeg på å være involvert, på noe vis. Hadde jeg blitt kreditert for en Cooper-låt,

så hadde jeg tatt platen med meg i graven.

Plateprosjektet var “Detroit Stories”, og skulle være en slags retro-plate tilbake til hans mest kommersielle periode. Thomas hadde begynt på en låt, som jeg da insisterte på å gjøre noe med. Jeg syntes den var litt for moderne.

Thomas er ingen stor gitarist, så jeg savnet litt klassisk riffing. Jeg tok derfor litt kommando og vi jobbet sammen om tre låter. Resultatet ble veldig bra, men vi hørte aldri noe fra verken Cooper eller Bob Ezrin, som vi prøvde å kontakte. Enten så likte de ikke låtene, eller så var vi for sent ute. Jeg vet rett og slett ikke.

Så da var spørsmålet hva vi skulle gjøre med låtene. “Pazuzu” tok jeg helt fra hverandre og lagde en helt ny melodilinje, noe jeg vanligvis aldri gjør. Jeg måtte bare gjøre noe drastisk, for jeg hadde hele tiden Alice Coopers stemme i hodet når jeg forsøkte å gjøre noe med originalen. Til slutt klarte jeg å få en Therionlåt ut av den. “Alchemy of the Soul” var også blant disse tre låtene. Her kan du faktisk høre tydelig de klassiske Cooper-aktige gitarriffene.

Den tredje var veldig rocka, ala “Welcome to the Nightmare”. Denne var helt umulig å Therionisere. Jeg har veldig lyst til å gjøre noe mer ut av dette. Demoene er profesjonelt innspilt, så vi kunne jo bare gitt ut demoen.

“Alice Cooper Sessions” eller noe i den dur! Vi har senere skrevet låter for en annen stor artist, men jeg skal ikke si hvem. Disse ble heller aldri utgitt, så vi har enda flere låter vi kan bruke til et eller annet.

-Er det noen turnéplaner for Therion?

-Vi har nettopp kansellert vår Europaturné. Det er ekstremt vanskelig å komme i gang igjen etter pandemien. Det er umulig å finne et crew og turnébuss, uten å måtte betale en formue. Fullt forståelig, da de fleste måtte finne seg noe annet å gjøre. De få som fortsatt er på markedet både kan og må ta blodpriser for sine tjenester. Det har vel ikke vært gratis for dem å holde fortet disse årene. Etter at krigen brøt ut har det blitt enda verre. Ingen vet hva som vil skje med priser på strøm og drivstoff. Pandemien blomstrer også opp igjen, for alt vi vet. I Tyskland var det vel nylig aktuelt med påbud om munnbind igjen. Vi risikerer å gå med tap om vi skulle gjøre en turné på dette tidspunkt. Enn så lyst jeg har til å spille, så har jeg ingen planer om å spille gratis. Vi får se om vi kan reise sammen med noen, under litt enklere kår. Kan vi dele en buss, så er det kanskje gjennomførbart. Vi får se. Inntil videre er det eneste vi har planlagt en VIP-konsert her hjemme i Malta. Det blir en spesiell anledning for dedikerte fans. Vi spiller konsert og tar en fest sammen. Det blir gøy.

NRM 5-2022 63

OMEGASHIFT Tradisjonelt og nyskapende Tung metal pyntet med kvinnelig vokal er en formel vi har hørt tidligere fra Sørlandet. Omegashift ramlet mer tilfeldig inn under denne paraplyen, og bringer med seg elementer som gjør «Doctrine Of Dust» til et friskt pust innen den tyngre sjangeren.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: SVEN ROTHE

Rundt påsketider så vi spredningen av de første livstegnene til Kristiansandskvartetten Omegashift på nett. I god tid før landsdelen var fylt med badekåte turister lå debut EP’en «Doctrine Of Dust» klar i fysisk format. Når jeg snakker med vokalist Jorunn Aateigen og trommeslager Yngve M. Jacobsen oppfatter jeg straks en likegyldighet til hva som skjer på svabergene, og heldigvis en langt større iver etter å lage musikk.

- Under det navnet og med denne besetningen skal vi ikke så langt tilbake, men Omegashift er et resultat av noen år med endringer og utskiftninger. Trioen som utgjør bandet instrumentalt nå, stod litt hodeløse i starten av 2021 da gitarist Andreas Jakobsen sluttet. Han var jo også tiltenkt vokaljobben. Samme vår, rundt midten av april, ble vi tipset om en kvinne som kunne hjelpe med vokal. Utgangspunktet var kun å legge vokal på låtene vi var på vei til å spille inn sammen med Andreas.

Jorunn nynnet litt til Bjørnars kassegitar rundt påsketider, kom på første bandøving helt på tampen av juni, og uten at vi helt skjønte det skled hun på plass av seg selv. Hun fortsatte å komme på øvinger utover de vi snakket om, og som et par tenåringer som begge liker hverandre, men ingen tør å spørre, stilte jeg det store spørsmålet: «Vil du være vokalisten vår?» Og hun svarte,»Jeg trodde aldri dere skulle spørre.»

- Ja, for doom metal med kvinnelig vokal er ikke et helt ukjent fenomen fra deres landsdel.

- Det var jo absolutt ikke planen, men det var heller aldri utenkelig å knytte til seg en Tante Sofie til de tre røverne. Jeg liker mange band med kvinnelige frontfigurer, og trekker gjerne fram The Third And The Mortal og Madder Mortem som flotte aktører. Jorunn er dog ikke veldig typisk metalberte, og når hennes stemme blander seg med tunge riff, oppstår det etter min mening en litt egenart. Og det liker man jo.

Jorunn er enig i dette.

- Bandet hadde bestemt seg for å spille inn fem låter hos Anders Elle, men manglet plutselig vokalist. Anders nevnte meg som en mulighet, og «Walk With Me» ble første prøvelåt. Jeg hadde ikke sunget denne sjangeren før, og tilførte dermed noe nytt inn i låtene som vi likte godt.

64 NRM 5-2022

Dette er en veldig bra låt med mye lekende tromming. Tankene mine trekker i retning Minas Tirith, et band jeg vet Yngve, i likhet med meg selv, liker veldig godt. Noe som dessverre ikke gjelder altfor mange flere.

- Der har du et undervurdert band, med flotte vrier på tak og tone. Jeg skjønner jo hvorfor de ikke ble store, men de de traff, tror jeg ble truffet godt. Og takker for kompliment, som jeg ikke er flink til å ta imot, neste spørsmål.

Jeg husker brødrene Jacobsen fra band som Salem’s Lot og Tonka. Jorunn har allerede nevnt hvordan hun ramlet inn. Likevel er både hennes og bassist Tor Eivind Johnsens bakgrunn ukjente for meg.

- Jeg og broren min har jo litt fortid sammen ja, he-he. Tor Eivind er en gammel rocker som har versert i Kristiansandsmiljøet i alle år, uten å egentlig være med i noe band. Et par prosjekter husker jeg, men han var alltid der, hang med metalfolkene og hvor han for meg alltid framstod som en utrolig skvær fyr. Når jeg søkte etter bassist i september 2018, og han svarte på melding, koblet jeg faktisk ikke at det var ham før han stod på lokalet senere samme måned. En flott bassist, som tenker bass og spiller annerledes enn de fleste, da passer han inn med denne egenartede og vindskeive gjengen.

Jorunn kommer fra en musikalsk familie og har sunget hele livet.

- Først sang jeg med min far, og etter hvert med ulike coverband.

Jeg har blant annet sunget en del med allerede nevnte Anders Elle. Jeg er musikklæreren i bandet, og kommer av og til med merkelige og helt ukjente uttrykk som «vers», «refreng», «A-og B-del». Jeg er mer vant til å synge soul, blues, pop og funk, og elsker å leke med rytmikken i vokalen.

De nevnte bandene hadde sitt utspring i thrash metal, mens Omegashift må vel sies å ha sitt fotfeste innen doom metal, selv om dette kanskje er noe snevert da «Doctrine Of Dust» er rimelig variert. Jeg husker jeg kommenterte på Facebook da deres første låt, «Lazarus Brigade» ble sluppet, at jeg hørte litt Confessor.

- Doom er fett, selv om vi nok bare har dette som ett av flere verktøy.

Vi har jo vokst opp med litt rare og sære band, og uten at Confessor har vært en sterk inspirasjon her, har det i hvert fall farget noe av det jeg har gjort av tromming i årenes løp. I hvert fall i det å ikke følge boka. Og norwayrock.net

jeg vil faktisk påstå at Omegashift har mye til felles med Tonka. Tonka var jo også et tidvis tungt band, med tunge riff og takter. Jeg tror gjerne at Tonka kunne ha sluppet noe av det materialet vi har laget med Omegashift, da med en fantastisk nordlending med mørketidvokal.

Nå har vi en fantastisk sørlendingsberte med soloppgangvokal. Og jeg minnes en visjon jeg hadde, den gang vi hadde mannlig vokalist i bandet, som er aktiv i et annet band jeg spiller i, Powercage. Jeg husker jeg allerede tilbake i 2014, når vi begynte å spille igjen etter noen år, ønsket å gjøre noe litt utradisjonelt; tungt, doomy, litt progressivt, med lys vokal. Litt som Memento Mori. Uten at vi havnet der, hehe, men linjene den gang ble lagt slik, og jeg synes vi bruker noe av den samme paletten.

- Om bandet liker det utradisjonelle, lages musikken på et ganske så tradisjonelt vis.

- I en verden der mange ikke møtes en gang, før skivene havner i hylla, har vi aldri gjort noe annet enn å møtes på øving. Vi har alltid hatt det aspektet på plass. Fysj så kjedelig å ikke kunne henge, møtes, kjekle, motivere, drikke kaffe og finne ut av ting. For meg har alltid øvingsaspektet stått høyest, det sosiale.

- Ordet tradisjonelt er også svært dekkende når det kommer til innspilling av plata.

- Stemmer, det er ikke et klipp eller noen form for klikk her. Og det høres kanskje, men slik ville vi ha det. Altfor mange band klipper og limer, spiller og stopper, hopper inn og trikser, nær den grad at man nesten ikke kan si at bandet har spilt inn sangen, haha. Men det er jo bare kos det også, alle gjør som de vil, bruker de verktøyene som finnes og kommer i mål på hver sin måte. Jeg var bare opptatt av å levere en så bra «øving» som mulig, å fange bandet live. Bass, trommer og gitar er live i hele takes.

Jeg ville vise hva vi kan, ikke hva vi ikke kan. Jeg skjønner at de fleste er opptatt av å levere et produkt uten feil eller skeive slag, men samtidig ofrer man mye av sjelen. Jeg liker musikk som lever.

- Favoritten min er i skrivende stund «Tread The Ashes», som er hakket mer uptempo og som får meg til å tenke på mer progressive band. Så har den jo et instrumentalparti som går igjen et par ganger som er en rimelig catchy knagg oppi det progressive.

- Den har endret seg litt i sluttfasen, det ble litt lite vokal der. Mye av grunnen var vel at Jorunn kom på lasset etter at vi hadde tegnet og farget ferdig mye, da var det ikke så lett å tilpasse vokal på alt. Og det er noen luringer der i hvordan riff og rytmer er sydd sammen, spesielt det akustiske partiet. Kallenavnet på låten før var «Akustisk Hat».

- Vi har vært innom Sørlandet og tung metal, gjerne med kvinnelig vokal. Jacobsenbrødrene er jo opprinnelig fra Trøndelag.

Når man eksempelvis er i Telemark skjønner

norwayrock.net

”Bass, trommer og gitar er live i hele takes. Jeg ville vise hva vi kan, ikke hva vi ikke kan. Jeg skjønner at de fleste er opptatt av å levere et produkt uten feil eller skeive slag, men samtidig ofrer man mye av sjelen.

Jeg liker musikk som lever” man hvorfor Emperor låter som de gjør, det samme med vikingmetal fra Haugalandet så vel som Aura Noir og Oslos asfalt. Jeg klarer ikke helt å se sammenhengen mellom dyster musikk og det blide Sørlandet.

- Vi har kanskje ikke behov for å stresse så mye her på Sørlandskysten? Det sies vel at alt er gildt og koselig? Ikke vet jeg, men i årene jeg har bodd her har det vært små fellesnevnere hos mange band. Vi lekte vel med tanken på at vi drakk litt av det samme brygget, og at tempoet her er litt på bakevja, mulig det forklarer noe. Men så har vi jo flere band som grenser til å få fartsbot også. Kristiansand og omegn har jo fostret Blood Red Throne, Trail Of Tears, Green Carnation, Tonka, Scariot, In The Woods…, Guardians Of Time, Solefald m.fl. Jeg synes det er greit med variasjon blant disse. Men absolutt, mange har noe tungt og Kristiansandsk ved seg. I gamle dager lånte jo flere av disse folkene lokale av oss, Salem’s Lot. Som Green Carnation tilbake til tiden da de spilte death metal, samt tidlige band med folk fra eksempelvis Solefald og In the Woods. Vi hørte jo mye av den samme musikken, miljøet var fantastisk den gang. Og man blir naturlig farget av hverandre.

- Tross din lange bakgrunn synes jeg ikke det er så lenge siden du la ut på nett at du vurderte å kjøpe trommesett igjen, noe jeg tolket det var en stund siden du da hadde hatt. Greit, tida går oftere fortere enn man tror, men hvordan har veien til «Doctrine Of Dust» vært? Var det som å begynne å sykle på nytt?

- Tonka fadet ut etter en opptreden på Inferno i 2004. Jeg og gitaristen Bernt fortsatte litt til med et prosjekt kalt Transform, for han ble med i In The Woods. Mitt andre band, Powercage, falt sammen da gitaristen der flyttet til Usa for å jobbe. Dette skapte et limbo på nesten 8 år, før jeg hooket opp med en lokal gitarist og vokalisten fra Powercage. Jeg har aldri vært flink til å spille trommer, og har aldri blitt det, derfor var det helt greit å begynne på samme nivå. Jeg spiller fordi jeg liker å lage,

skape, være sammen med andre og kreere. Ikke at det er feil å bli flink, men jeg synes kanskje mange og mye i dag baserer seg for mye på det. Det lukter samlebånd av mange. Jeg vil heller ha feite låter med god greie og litt rusk i maskineriet, enn feilfrie løp av supermusikere, og hvor musikken ofte er kopi av andre.

- Med denne innstillingen, samt uttalelsene om øvinger og innspilling skjønner jeg det er naturlig at skiva slippes fysisk.

- Fra første livstegn ble sluppet på nett gikk det relativt kort tid før lanseringen. Jeg hadde nok ikke hatt veldig stor glede av å kun ha musikken tilgjengelig på streamingplattformer, faktisk var det vel jeg som var siste skanse på å laste opp låtene på Spotify. Jeg samler og spiller kun fysisk hjemme, da var veien til å kopiere opp noen CD-er kort. LP er uaktuelt da det koster for mye. Dessverre. Vi var i kontakt med et par selskaper, men det var avtaler som ikke var veldig fordelaktige for oss, så vi holder oss litt i undergrunnen enn så lenge.

- Apropos nett, du er jo en aktiv kar i metalmiljøet, da særlig gjennom heavymetal.no. I tillegg til vanlig jobb og familieliv og band, så tolker jeg det dithen at du ikke har tid til å nyte sørlandsidyllen på svabergene?

- Nei, fyttikatta, livet er hektisk ja.

Heavymetal.no tar timer hver dag, og har gjort det stort sett i over 20 år. To band som øver ukentlig, to jobber i helse, der hovedjobben er nattbasert. Også må man jo tenke på helse og alderdom med daglig løping og sykling. Kone og hus krever også sitt. Svabergene kan uansett ta seg en bolle, jeg er innflytter og har aldri adoptert hverken reker, sol eller sommer. Her er det metal, skygge og kaffe som gjelder.

- Da er kanskje mørke konsertlokaler optimalt for Omegashift?

- Tricky spørsmål. Vi jobbet med å få til noen gigs, men jeg var litt treig på å sjekke innom spillestedene, og da var våren og høsten booket, hva som skjer neste år vet jeg ikke.

Jeg har aldri vært glad i å spille konserter, men jeg har også innsett at jeg ikke kan være den som alltid stopper dette, og har vurdert å stille som trommis om det dukker opp noe. Men vikartrommis vurderes, hehe.

NRM 5-2022 65

står opp fra de døde I år er det femten år siden Type O Negative ga ut albumet «Dead Again» og det skal markeres med en nyutgivelse. Albumet skulle dessverre vise seg og bli det siste fra bandet og i mange år var det utrolig nok forsvunnet. Vi slo av en prat med trommis Johnny Kelly om Type O Negatives tapte album.

TEKST: GLENN KNUDSEN FOTO: DANIEL MOSS

- Er du i gang med å spille konserter igjen etter hele Covid-greia?

– Jeg er faktisk godt i gang igjen og spiller ganske mye faktisk. Jeg begynte vel å spille igjen rundt mars og har holdt det gående siden det.

Jeg spiller i Quiet Riot nå, og vi gjør noen konserter hver uke, som regel i helgene, og da flyr jeg gjerne ut på torsdag og så hjem igjen sent søndag kveld. Jeg tror jeg har kun hatt en eneste helg fri hele sommeren, så det har vært travelt.

- Og du er fornøyd med å spille i Quiet Riot?

– Jeg er veldig glad for å spille i Quiet Riot, men jeg vender meg fortsatt til all reisingen som følger med. Det er gøy å spille igjen, så absolutt.

- Over til grunnen til at vi prater sammen, fordi det er i år femten år siden Type O Negative ga ut «Dead Again» - albumet som skulle vise seg å bli bandets siste studioalbum.

– Jeg kan ikke tro at det har gått femten år. Det er sant som de sier at tiden flyr, fordi det gjør den virkelig.

- Når fikk dere ideen om å gi ut «Dead Again» igjen?

– Ideen kom da vi fikk tilbake rettighetene til albumet. Det som hendte 66 NRM 5-2022

var at selskapet som ga ut «Dead Again», SPV fra Tyskland, holdt på å gå konkurs og ble midlertidig tatt over av de som styrer med disse tingene i Tyskland. Som et resultat av det forsvant bokstavelig talt skiva fra jordens overfalte og i årevis lette vi etter den og hvem som eide rettighetene til den – uten hell. Den fantes ikke på noen strømmeplattformer og den var ikke mulig å få trykket opp på hverken CD eller vinyl. Så for rundt to år siden ringte manageren min meg å sa at vi hadde fått skiva tilbake! Han kunne ikke fortelle hvem som hadde hatt den i alle disse årene, men det viktige var at vi nå eide «Dead Again» og kunne gjøre med den som vi ville. Dette var første gang vi hadde eid rettighetene til noen av platene våre, så vi var plutselig i en helt ny situasjon. Et par plateselskaper kontaktet oss med ønske om å gi ut platen på nytt og til slutt endte vi med Nuclear Blast. Etter det gikk vi fram som om det var en helt ny skive som skulle gis ut.

- Så hvordan er følelsen nå når dere skal gi den ut på nytt? Er dere spente på mottakelsen?

– Det er vanskelig å være for optimistisk med tanke på hvordan det generelle platesalget for rockeband er. Jeg er glad for at den er tilgjengelig igjen og at den blir gitt ut på nytt og jeg håper at fansen vår er like spente som oss på denne ny-utgivelsen. Jeg er fortsatt litt i sjokk over at vi faktisk fant den etter at den var tapt i så mange år og at vi eier rettighetene til den, haha. Det samme skjedde med en DVD vi ga ut som norwayrock.net

heter «Sympathy for the Devil». Den er også blitt borte og ingen vet hvem som eier den i dag.

- Hvor involvert var dere i bandet når det kom til hele prosessen med å få albumet klart til å gis ut igjen?

– Det er et samarbeid mellom oss i bandet og plateselskapet. Vi ønsker å være tett på for å forsikre oss om at det som blir gitt ut samsvarer med våre forventinger.

- La oss prate litt om albumcoveret på «Dead Again», fordi dere valgte et bilde av Rasputin på coveret, og både bandnavnet og tittelen på skiva er skrevet med litt tøysete russiske bokstaver. Hva var tanken bak det?

– Det var Peter Steele sin ting. Peter var veldig opptatt av historie og spesielt gammel europeisk historie. Han identifiserte seg med Rasputin og hele historien hans med det russiske tsar-huset. De prøvde å få ham drept flere ganger, men han ville ikke dø og Peter identifiserte seg med det gjennom hans eget liv. Rasputin ser faen meg ut som han hadde passet rett inn i Type O Negative, med det blikket hans – nesten som en femte Beatle.

- Dere hadde ikke noen betenkninger med coveret og hele den russiske greia med tanke på det som skjer i Ukraina nå?

– Nei, det hadde vi ikke. Vi snakker om kunst som ble lagd for femten år siden og ikke en kommentar på noe verdensproblem.

Det har absolutt ingenting med det som skjer mellom Russland og Ukraina å gjøre.

av livet mitt og en bit av sjelen min som jeg aldri vil få tilbake. Da den kom ut husker jeg at jeg tenkte; ‘Endelig er den ute!’. Det var hardt arbeid, for å si det mildt.

- Jeg har hørt at dette også var første gang du faktisk spiller inn trommene selv på en Type O Negative-plate, og at dere før den brukte elektroniske trommer på albumene?

– Vi brukte å sample trommene hjemme hos Josh Silver, tangentmannen vår, mens denne gangen ble alt spilt inn organisk som et band, ja. Det gir en litt annen følelse til musikken enn når man gjør det med en trommemaskin.

- Når det gjelder låtene på skiva, så er det jo noen spor som stikker seg ut.

«Halloween in Heaven» ble visstnok skrevet til Dimebag fra Pantera, som ble skutt og drept et par år før dere begynte å jobbe med «Dead Again»?

– Dimebag var inspirasjonskilden for den låten ja. Dimebag ble skutt og drept i desember 2004 og det var ikke så altfor lenge etter det at vi begynte å komme med ideer til det som skulle bli «Dead Again». Peter ønsket å skrive noe for Dimebag og det ble til låten «Halloween in Heaven», som du sier. Når det er sagt så er det en del andre referanser til musikere som har gått bort i låten, men det var Dimebag som var tanken bak låten.

- For Dimebag var en venn av dere?

– Ja, vi var gode venner og vi brukte også å turnere sammen med Pantera.

- La oss heller gå tilbake til da dere begynte å spille inn skiva. Det var vel i 2006 hvis jeg ikke tar helt feil?

– Ja, det stemmer det.

- Var måten dere skrev og spilte inn «Dead Again» lik som på alle de andre albumene, eller jobbet dere på en annen måte? Det hadde gått noen år siden forrige skive, og kanskje dere ønsket å gjøre ting litt annerledes?

– Denne jobbet vi med på en litt annen måte ja, hvis jeg ikke husker helt feil. Den største forskjellen var at vi for første gang skrev og spilte inn skiva inn sammen i samme rom som et band, fra start til slutt. Vanligvis ville vi øve på låtene og så lage demoer av låtene som vi tok med oss i studio for å jobbe videre med dem der. Jeg husker at vi på «Dead Again» øvde så mye på låtene at jeg til slutt følte at de nesten ble dårligere. Vi øvde i månedsvis. De ble nesten øvd i hjel, og jeg følte at vi overtenkte låtene. Peter var den som følte at mulighetene med denne skiva var uendelige og at vi burde fortsette å utforske låtene. Det var oss andre i bandet som satte foten ned og sa at låtene var det de var og at vi måtte spille dem inn. Da vi gikk i studio for å spille den inn brukte vi også veldig lang tid, husker jeg. Vi var der i timevis og opptil seks dager i uken. «Dead Again» tok en bit

- Og så har dere med det som er den lengste låten Type O Negative noen gang har gitt ut. Den heter «These Three Things» og den er også min favoritt på skiva. Hva kan du fortelle om den – som klokker seg inn på småpene 14.21?

– Jeg husker at vi kalte den for «War of the Worlds» mens vi jobbet med den, som en referanse til filmen med samme navn. Det var på grunn av at i starten på låten kan du høre disse mekaniske drønnene som vi syntes hørtes ut som disse robotene i filmen. Det var faktisk en låt som gled ganske lett, selv om den endte opp med å bli nesten et kvarter lang. Det var en låt som vi hele tiden følte måtte tas med i flere retninger, selv om låten allerede var ganske lang. Vi kunne komme til et visst punkt, men så følte vi at låten trengte noe mer. Sånn ble låten bygd lag for lag til den ble så lang som den ble. Det var aldri en konseptlåt der vi hadde en plan vi måtte følge, den bare ble sånn av at vi hele tiden følte at låten trengte noe mer. Hvis jeg ikke husker feil, så kuttet vi den litt faktisk.

- Da den ble gitt ut i 2007 ble den positivt mottatt og debuterte høyere opp på albumlistene enn noe annet Type O Negative album.

– Ja faen, det har du helt rett i! Det hadde jeg helt glemt, haha. Når det er sagt, så

norwayrock.net

forandret det ikke noen ting egentlig. For mange år siden betydde det noe, fordi da påvirket albumlistene hvor ofte du ble spilt på radioen. Mens når «Dead Again» kom ut i 2007 betydde egentlig ikke lengre albumlistene noe – ikke at jeg tror radioen hadde spilt «These Three Things» uansett, haha.

- Når du ser tilbake på albumet i dag, er du fornøyd med hvordan det til slutt ble?

– Ja, det er jeg. Jeg er veldig stolt av «Dead Again». Du må huske at bandet hadde sine opp og nedturer og til tider visste vi ikke hva som ville skje fra en dag til den neste. Peter hadde det ikke bra med sine rusproblemer, og det føltes av og til som at hjulene var i ferd med å falle av hele greia. Så det faktum at vi faktisk klarte å spille inn en ny skive å få den gitt var ganske sjokkerende. Det var mye krangling, mye drama og folk som havnet i fengsel.

- Fengsel?

– Joda, Peter ble bura inne mens vi jobbet med skiva! Han ble arrestert for brudd på prøvetiden sin.

- «Dead Again» skulle vise seg og bli siste studioalbumet fra Type O Negative, og med alt det du nettopp har fortalt om innspillingen og utgivelsen av skiva, så kan man jo trygt si at det var et verdig punktum?

– Så absolutt, men ingen visste jo at det ville bli vårt siste album da det kom ut i 2007. Det er tragisk, fordi Peter er en av de mest talentfulle personene jeg har møtt, om ikke den mest talentfulle. Til og med i sine mørkeste og tyngste perioder kunne han skrive gode låter. Han hadde den evnen – uansett hva som skjedde rundt han ellers i livet.

- Du er jo inne på at det var tunge tider i bandet mens dere spilte inn og ga ut «Dead Again», så tror du at dere hadde klart å lage fler album om ikke Peter Steele hadde gått bort i 2010?

– Hvem vet? Det som gjorde dødsfallet hans ekstra trist er at før han døde hadde klart å bli edru og tenkte klart igjen. Han var spent på hva fremtiden ville bringe og han gledet seg til å finne det ut. Han sa til meg en gang at han gledet seg til å se hva han kunne klare å få til med låtskrivingen sin nå som han tenkte klart. Jeg har derfor alltid tenkt at han enda hadde mer å gi, men det får vi aldri vite svaret på.

- Hvordan var han som person?

– Ikke alle vet dette, men han var en veldig morsom fyr. Sarkasmen og humoren hans blir ofte oversett når det kommer til musikken han lagde. Folk tenker ofte om oss at vi er så alvorlige og seriøse, men det kunne ikke ha vært lengre unna sannheten og nettopp det er noe av det jeg elsker mest med Type O Negative.

NRM 5-2022

67

68 NRM 5-2022

norwayrock.net

DET KORPORATIVE KAOS norwayrock.net

NRM 5-2022 69

Omsider foreligger nytt, svartsmusket materiale fra herrene Jeff ”Mantas” Dunn og Tony ”Demolition Man” Dolan, men for enhver Venom-apostel utstedes albumet ”There’s Only Black” på vemodig bakteppe. Den giftige eufori sto i taket da Venom Inc. lot seg innstifte i 2015, med Anthony ”Abaddon” Bray i batteristsetet. Hermed kunne verden, for en stakket stund, nyte godt av en Venom-konstellasjon med høyere legitimitet enn den simultant operative utgaven anført av Conrad ”Cronos” Lant. Lykken ble kortvarig. Våren 2018 kokte forjettende fremtidsutsikter atter bort i giftkjertelkålen, og vi spør den originale Venom-gitaristen: Hvorfor må det alltid ende slik?

TEKST: GEIR VENOM LARZEN FOTO: FERNANDO SERANI

61-årige Mantas gir intervju fra sin residens i Portugal, hvor han foruten å tilvirke toksisk musikk bedriver stell av hjemløse katter.

Mannen som skrev ”In Nomine Satanas” er en sann hverdagshelt, som fremdeles synes det er stas at en tullete nordmann har innsprøytet Venom-navnet i Folkeregisteret. Bandets klassiske andrealbum, ”Black Metal”, 40-årsjubilerer i år, og dette fant dagens Venom Inc. tid til å markere under en håndfull festivaler inneværende sommer og høst.

-Keep It True-festivalen, som forløper i oktober, presenterte oss idéen om å oppføre ”Black Metal”-skiva i uavkortet tapning, hvilket ga umiddelbar tenning. Dette er ikke gjort tidligere, og klassikeren vil aldri feires med mindre noen faktisk tar initiativ. Man kan åpenbart ikke få de tre originalmedlemmene til å konversere under samme tak, så jeg aksepterte proposisjonen fra Keep It True på vegne av dagens Venom Inc. La meg tillegge at det nært forestående evenementet i Bayern vil bli et øyeblikk for historiebøkene idet vi gjenskaper sceneshowet fra Hammersmith Odeon anno 1984, inklusive konsertrepertoaret, med et par overraskelser underveis. Produksjonsansvarlige sparer ikke på noe for å ro prosjektet i havn, det være seg pyrotekniske effekter eller slagverkelevator, så dette gleder vi oss til. Naturligvis løper jungeltelegrafen løpsk, hvorpå øvrige festivaler innmelder ønske om et destillert ”Black Metal”-sett. Hittil har vi celebrert 1982-albumet under belgiske Alcatraz og engelske Bloodstock, og flere følger fordi materialet fortjener å bli feiret! Venoms originale trio har misset hvert jævla jubileum – det tjuefemte, det trettiende, det trettifemte – men når alt kommer til alt, trass menneskelige interaksjonsbrister, er Venom et band som fortjener hedring, på bakgrunn av alle vi influerte og vår status som innovatører; og i en mindre målestokk, hva Cronos, Mantas og Abaddon faktisk oppnådde sammen… I førti år har jeg bevitnet horder av musikere navngi Venom som hovedkilde til inspirasjon; vi er indirekte årsak til at de endte som musikere.

-Det finnes ”Black Metal”-låter som aldri tidligere er konsertoppført, eksempelvis ”Sacrifice” og ”Heaven’s On Fire”. Da du dykket ned i materien igjen opplevde du betenkte øyeblikk av ”Hvordan i helvete var det jeg spilte dette?!”?

-Ha ha ha… Både óg, men jeg skrev såpass mye av angjeldende skive at å mane frem riff og akkorder føltes mer underlig enn vrient. Å gi seg i kast med ”To Hell And Back” og ”Heaven’s On Fire” fikk meg først og fremst til å erkjenne låtenes elementære natur. Når man utvikles som musiker og låtskriver står man alltid i fare for å over-komplisere, og når jeg betrakter de tidligste Venom-låtene, som alle elsker, slås jeg av en livsbejaende og likefrem naivitet man ofte mister med alderen. ”Countess Bathory” er så enkel at den kan håndteres av et barn. Noen ganger lengter jeg tilbake til den simplifiserte verdensanskuelsen jeg inntok i 1979. ”Welcome To Hell”-albumet markerer i bunn og grunn mitt første forsøk på å skrive låter. ”Buried Alive” og ”Raise The Dead”, som endte på

70 NRM 5-2022

1982-skiva, ble pennet så tidlig som i 1979.

Dunn er, i likhet med alle andre Venom-karakterer, en vingård av anekdoter: -Under en turné i USA for noen år siden fikk vi besøk av internettforumet ”Play This Riff”. De ville ha meg foran kamera mens jeg fremførte og dechiffrerte riffet til ”Black Metal”. Den kronglete delen av oppdraget lød: ”Før du presenterer riffet, kan du forklare hvordan det ble skrevet?”, hvorpå jeg repliserte ”Vil dere ha sannheten eller en pyntet versjon?” De ville ha reelle, jordbundne fakta, hvilket de fikk, ha ha ha.

Du vet, noen mennesker tar med seg avisen eller et magasin under morgenens toalettærend. Én dag bragte jeg gitaren med på dass, og her stanser den magiske fortellingen om ”Black Metal”-riffets utspring.

En halvtime senere ble rudimentene foreviget med min fars gamle kassettspiller. Dette var lenge før Pro-Tools, Logic, Cubase og internett, og jeg minnes krystallklart at jeg ivrig trapper opp på øving nede ved Newcastles havneområdet en søndag morgen med en flunkende ny låt som snart gis tittelen ”Witching Hour”… Nylig satt jeg og kjæresten min og zappet gjennom det ene idiotiske tv-øyeblikket etter det andre, for plutselig å finne AC/DC som fremfører ”Highway To Hell” foran hundretusener av fans. Tre akkorder – i essensen A, D og G – kan flytte menneskehav. På spørsmål om låtskriving pleier jeg derfor, i dag, å slå et slag for det umiddelbare og simplifiserte, med et godt refreng. De første Venom-låtene markerer, i så måte, troskyldige låtskrivingsforsøk. Vi hadde skikkelig flaks.

-Du er formodentlig drittlei av å utrede dette, men vi kommer ikke forbi spørsmål om hva som skjedde mellom deg og Tony ”Abaddon” Bray våren 2018.

-Sukk… Den offisielle versjonen går på at han søkte en måneds turnéfritak fordi han skulle bli far igjen, hvilket medfører riktighet, men hovedproblemet hviler på fyrens manglende evne til å spille trommer i band. Jeg kan vanskelig uttrykke det klarere. Han medvirker ikke på Venom Inc.-debuten ”Avé”; alle trommespor er programmerte, fordi lydfilene han leverte ikke kunne brukes; de ville ha ruinert prosjektet, så vi besluttet å flytte ledetrommene over til albumet. I dennes periode som Venom Inc-medlem registrerte jeg aldri noe ønske om eller forsøk på forbedring. La meg fortelle om den første kvelden under ”The Blood Stained Earth Tour”, som avstedkom i USA for å promotere ”Avé”.

Konserten var utsolgt, og den lokale arrangøren stakk innom turnébussen for å forsikre seg om at alt sto bra til. Vi kunne ikke klage, sa vi, og pekte ut på stimen av mennesker. Arrangøren kremtet og sa ”Det er alle de som ikke kommer seg på konsert i kveld”. De hadde solgt i overkant mange billetter, og løste etterspørselstrykket ved å åpne lokasjonens sidedører, slik at publikum kunne bivåne konserten fra gateplanet. Forut for dette øvde vi i to dager, og det låt hinsides horribelt. Abaddon hadde ikke tatt seg bryet med å lære noen av låtene, ikke én gang eldre Venom-stoff. Han stilte totalt uforberedt, og lot til å mene at disse to øvingsdagene var rett tidspunkt til å bekjentgjøre seg stoffet på, hvilket det ikke er – øving er til for å justere og raffinere repertoaret. Du stiller på øving etter å ha lært deg de jævla låtene.

norwayrock.net

-Tony Dolan gikk opp til mikrofonen under nevnte konsert, erklærte ”The Blood Stained Earth Tour” for åpnet og annonserte ”Bloodstained”, fra ferske ”Avé” som åpningslåt. Vi forsøkte å komme i gang, men Abaddon spolerte det hele. Forsøk nummer to ga samme resultat, før han skrek til Tony Dolan: ”Spill noe annet!”, og vi måtte fyre av neste repertoarpost, som var en gammel Venom-traver. Meg bekjent eksisterer det ikke video av tildragelsen, men et audiovisuelt opptak av forsmedelsen kunne ha veltet hele Amerika-turnéen vår, og Gramercy Theatre i New York ventet dagen etter. Hver eneste kveld slo han låtene innbyrdes forskjellig, i tempo og rytmikk, og det var aldri mulig å forutse omfanget av en forestående katastrofe.

Jeg har bivånet videomateriale med hans nye band, Abaddon UK, og går herved offentlig ut og sier meg sjokkert. Det finnes ingen stolthet i det han gjør; alt handler om å leke rockestjerne og kvelve innpå ei flakse Jack Daniels per kveld. Om Abaddon deltok i denne samtalen ville jeg ha ordlagt meg eksakt likedan og bedt fyren forsvare seg selv. Når alt kommer til alt er det bare trist. Husk, i 17 samfulle år utrettet han ingenting musikalsk. Fra 1998 til 2015 snekret han hus og besvarte telefoner for et informasjonstjeneste-selskap. Jeg og Tony Dolan gjorde Keep It True-festivalen i 2015, under M:Pire Of Evil-monikeret. Abaddon skulle visstnok være tilstede, men da festivalsjefen spurte om vi kunne oppføre et par Venom-klassikere sammen sa jeg først nei. Tony Dolan måtte overtale meg, og etter det var det ingen ende på interesse fra bransjen. Jeg forstår logikken, siden dette markerte en gjenfødsel av ”Prime Evil”-konstellasjonen, som sågar rommer to originale Venom-medlemmer, men alt ble suksessivt verre og verre, inklusive Abaddons musikalske innsats og attityden som vedheftet. Han var ikke interessert i noe som vedgikk musikken, og jeg tok meg faen på at han ikke skulle få nærme seg låtskrivingen. Foruten å bidra tekstlig til et par låter under ”Prime Evil”-perioden, som dessuten måtte omskrives kraftig, har Abaddon aldri skrevet så mye som konturene av en Venom-låt. Punktum.

Dunn har blod på tann, og formelig fråder da vi nærmer oss et annet betent tema, nemlig forholdet mellom Tony Brays opprinnelige Venom-logo og Roger Deans ikoniske skrifttype.

-Om du leter på verdensveven vil du finne sider som sammenligner Roger Deans typografi med logoen Abaddon opptegnet til ”Welcome To Hell”; det er ren plagiat. Jeg og Conrad ”Cronos” Lant pleide å trene sammen i yngre år, og en dag viste han meg utkastet til ”Black Metal”-omslaget, med ny, raffinert logo. Dernest forklarte han nødvendigheten av

norwayrock.net

justert logo. Jeg kjente ikke bandet Yes, men fikk sjokk da jeg ble presentert Roger Deans grafikk. Plagiering er ikke tillat i min verden.

Som sagt, Abaddon var musikalsk uvirksom i 17 sammenhengende år, og plutselig er det som om den pensjonerte utøveren bestemmer seg for å vinne verdensmesterskapet i boksing ved å røyke og drikke maksimalt. Slik jeg ser det fikk fyren en ny sjanse, som uforvarende ramlet i fanget hans. Man skal også erkjenne at 1980-åras Venom gikk fra null til hundre over natten, uten å anstrenge seg. Det var aldri arbeid involvert, det bare skjedde.

Stjernene på himmelhvelvet dannet en gitt formasjon som tilsa at Venom var det neste store. Vi behøvde ikke jobbe for saken. Tiår senere snubler han altså inn i en ny sjanse, mot all statistikk. Hans første opptreden på 17 år avstedkom foran tusenvis av takknemlige fans, uten at han formår å kapitalisere på mulighetene dette gir. Alt han behøvde å gjøre var å lære seg de fordømte låtene, og dernest gi en adekvat fremføring av dem. Hadde så skjedd ville Abaddon fremdeles vært medlem av bandet, for jeg stikker ikke under en stol at kombinasjonen Mantas og Abaddon var det som åpnet markedet for oss og som igangsatte et skred av forespørsler fra Europa, Amerika og Asia. I stedet for å vokse med oppgaven ser han en lett måte å tjene penger på, som dessuten åpner for å drikke Jack Daniels etter forgodtbefinnende. Det er bare trist, og jeg skulle ønske han deltok i samtalen vår for å forsvare seg. Trolig ville han vise seg som en lystløgner, for sannheten smerter.

Tro endelig ikke at vår kjære Mantas herved har brent av raserikruttet. Vi spoler almanakkene tilbake til 2008: -Jeg turnérte med en tenårings intensitet i flere år, opplevde massivt hjerteattakk og ble erklært klinisk død i fem minutter. Abaddon hevdet at hjerteattakket var fingert av meg selv for å vinne sympati eller noe tilsvarende dumt.

Som bevis presenterte han billedmateriale hvor jeg holder en sigarett mellom fingrene; bilder som skrev seg fra en turné i 2006. Jeg har ikke nytt en eneste sigarett siden hjerteattakket.

Dette var alvorlig; jeg ble holdt i livet av to ulike sykehus i over en måned. Samboeren min så meg dø foran øynene sine, og det første Abaddon gjør er å spre tåpelige rykter som sår tvil om autentisiteten av et sykehusopphold!

-Hvorfor må det alltid være slik?

-Det er et spørsmål jeg uavlatelig stiller meg selv. Hvorfor er det umulig å feire dette bandet?

Jeg er 61 år, Abaddon 62 og Cronos 59…

Likevel holder vi på slik. Vi vet at vi ikke liker hverandre, og det er et ærlig faktum det burde være mulig å mestre. Til syvende og sist hadde dette bandet massiv innflytelse på tungrockens utvikling, men i stedet for å feire våre triumfer står vi mentalt i barneskolegården og sparker hverandre på skinnleggen. Det er barnslig og irriterende.

-Jeramie ”War Machine” Kling endte

opp som bandets nye trommeslager, etter først å ha vikariert for Abaddon våren 2018.

Når påbegynte arbeidet med ”There’s Only Black”?

-Vi var faktisk på vei tilbake til Beijing i februar 2020, ha ha ha, uten at så forløp helt etter planen. Neste programpost skulle være en konsert i Milano, Italia, som tidlig ble hardt rammet av pandemien. Idet skiten spredte ga det mer mening å fokusere på ny plate enn å tenke liveoppføringer, så både jeg og Tony gikk i skrivemodus. Deretter utvekslet vi lydfiler, siden vi ikke kan operere i samme rom – jeg residerer i Portugal, Tony i London og Jeramie i Tampa – hvoretter jeg mikset og besørget mastring av materialet. Alt i alt skrev vi 24 låter.

Jeg presenterte en liste over hva jeg følte var de 12 sterkeste kandidatene. Tony og Jeramie sa seg enige, og dernest skred vi til verks. I samråd med plateselskapet besluttet vi å utsette lanseringen av skiva til pandemien stagnerte, fordi alt for mange band forsøkte forgjeves å komme seg på turné. Plata ble ferdigstilt i 2021, men fremdeles bevitnet vi turnéer gå i oppløsning i løpet av få dager grunnet abrupte nedstengninger, så vi smurte oss med tålmodighet. Proponerte lanseringsdato fra Nuclear Blast falt på 23. september 2023, hvilket lød fornuftig, også med tanke på forstoppelsen i vinylproduksjonsmarkedet.

-”There’s Only Black” nyter godt av østliginfluerte gitarsoloer, som faktisk har vært blant dine særdrag siden 1982s ”In Nomine Satanas”…

-Jeg aner ikke hvilke skalaer jeg benytter, men jobber på instinkt og er ikke blant de gitaristene som sitter åtte timer og terper i studio. Disponerer du studio i åtte timer bør du heller skrive og spille inn låter. Min musikkteoretiske innsikt er svært begrenset – hvilket jeg lever godt med. Jeg har heller aldri vært gitaristen som nedfeller soloer for å briljere eller teksturere, og er ikke interessert i hvor kjapt det lar seg gjøre å navigere gripebrettet. Snarere forholder jeg meg til Gary Moores bevingete ord, som for øvrig er min absolutte favorittgitarist: ”Gitarsoloen skal løfte låten til et nytt nivå. Gjør den ikke det, hører den ikke hjemme i stykket, fordi en solo erstatter vokalen, og lik det eller ei, men vokal er enhver sangs kvintessensielle bestanddel”.

Jeg etterstreber memorable og delvis sangbare soloer, selv om det forekommer soli på ”There’s Only Black” som bare er skrekkinnjagende og bråkete, fordi låtene krevde det. Min favorittsolo tiltrer mot slutten av ”Tyrant”, på orkestrert bunn. Jeg søkte å kreere en positiv verdenshymne. Låten handler om tyranniske statsledere, som vi åpenbart ikke blir kvitt.

Les tekstens to første linjer og se om du kan eksegere budskapet… ”Tyrant” er ment å bringe folk sammen, i kontrast til verdenslederes splitteteknikker.

-Albumets gitaristiske senit beror i andre del av ”Infinitum”, da tempi reduseres.

NRM 5-2022

71

”Abaddon var musikalsk uvirksom i 17 sammenhengende år, og plutselig er det som om den pensjonerte utøveren bestemmer seg for å vinne verdensmesterskapet i boksing ved å røyke og drikke maksimalt.”

-Det liker jeg å høre! Plata er faktisk rett så variert og gestalter mange episoder som kanskje ikke synes opplagte ved første gangs avspilling. Ta ”Inferno” som eksempel, en låt som er snytt ut av Venom-læreboka – helt bevisst selvfølgelig. Skiva anskueliggjør et band i utvikling, men den behøver også øyeblikk som knytter an til en forhistorie.

Teksten underbygger låtens intensjoner ved å parafrasere multiple Venom-klassikere, inklusive ”Witching Hour” og ”Seven Gates Of Hell”, og den er gitt en buldrende ”In League With Satan”intonasjon.

-Jeg liker frenesien i ”Man As God”; Tony Dolan skriker lungene til Blokksberg under denne…

-Ha ha ha, den ble intens. Albumet eksplorerer et menneskelig mørke, for det handler ikke om djevler og demoner. Mennesket er gud, mennesket er demonen. Vi evner å vise oss gode, men vi kan samtidig være planetens mest foraktelige organisme; se en hvilken som helst nyhetssending for påminnelse herom. Engler og demoner hører hjemme i fiksjonskunsten, ikke i det virkelige liv.

-Polariseres fansen, eller synes brorparten mer eller mindre tilfreds med et Cronos-frontet Venom og et Mantas-frontet Venom Inc.?

-Jeg tror det forekommer en viss grad av splittelse, og har møtt fans på Venom Inc.-konserter som bedyrer at vi bærer en sannere Venomspiritualitet enn bandet til Conrad. Han gjør sin greie, vi gjør vår. Om du velger side – ok. Om du ikke velger side – enda bedre. Støtter du begge leire – perfekt. Jeg bryr meg overhode ikke om hva Conrad sysler med. Da Venom Inc. ble dannet, med to originale Venom-medlemmer, presterte han å kalle oss et coverband, ha ha ha. Drit og dra… Det er ikke jeg som må lære meg riffene til en annen gitarist, eller omgås trommeslageren fra et Bon Jovi-tributtband. Jeg er for gammel til å tråkke i de samme barnslige sporene om og om igjen, og gidder ikke bry meg.

-Eric Cook, mannen som mirakuløst overlevde jobben som Venoms manager i 1980-årene, døde av kreft i 2017. Du rakk å skvære opp med Cook?

-Venoms fortid er drapert i styggedom. Det kom aldri til fiendskap mellom meg og Eric, selv i perioder uten noen form for kontakt. Jeg var mer skuffet enn sint over gitte beslutninger han hadde tatt. I bunn og grunn var Eric en snill og redelig fyr. Da management-partnerskapet med Abaddon opphørte ble Eric værende i musikkbransjen, i motsetning til visse andre, og tiltrådte blant annet som manager for Duran Durans Andy Taylor. Han var min venn, trass i grumsete, interne Venomhåndteringer. Like før vi skulle i studio med ”Zero Tolerance”-skiva mi satte vi oss ned på et kontor, Eric og jeg, og snakket sammen i 7-8 timer. Vi var dønn ærlige med hverandre. Han bekreftet ting jeg hadde gått og mistenkt i flere tiår, og fortalte sågar om tildragelser jeg overhode ikke kjente til. Ordet ”unnskyld” ble hyppig anvendt, hvilket føltes godt.

Jeg har ennå ikke fått meg til å slette de siste smsmeldingene fra ham. Det er mer enn nok problemer i verden om ikke folk som har samarbeidet kreativt også skal ligge i krig med hverandre. Etter hjerteattakket er jeg takknemlig for hvert levende sekund over jordsmonn. Jeg har ikke bruk for nag.

Avslutningsvis vifter jeg et Venom-puslespill foran kamera og spør hva Dunn føler for denne typen produkter.

-Ha ha ha, jeg har for lengst gitt opp å ha noen mening derom. Det er ikke til å tro hva enkelte fans kommer rekende med av tullete Venom-stæsj.

Kremt, jeg bør kanskje ikke snakke så høyt og bastant, for bokhyllen på min venstre side prydes av et Kiss-puslespill, ha ha ha.

LYDKICK GEIR AMUNDSEN 1. Threshold – «Dividing Lines» De engelske progmetalhertugene gjør det igjen.

2. Kings Of Mercia – «Kings Of Mercia” Fascinerende blanding av progmetal og AOR 3. Counting Crows – “August And Everything After” En av mine Øde Øy-skiver har fått en ny vår.

4. Skid Row – «The Gang’s All Here» Sebastian who?

5. Suede – «Autofiction» Brett Anderson & co svikter sjelden.

WILFRED FRUKE 1. Black Debbath - "Age of Kørka" Helstøpt, drittøft og veldigveldig morsom! Kinderegg!

2. Van Halen - Alt Ja, t.o.m. Cherone-kalkunen. To år uten EVH nå...

3. Rush - I hovedsak det tidligste Sjarmerende hardrock som ble prog som ble... Rush..!

4. Miles Davis - "Kind of Blue" Fått meg fretless, da må jammes jazz!

5. Toto - "Toto" Faen, så bra debuten deres var!

GEIR VENOM LARZEN 1. Avatarium – Death, Where Is Your Sting Sjangerutfordrende og tidvis smellvakkert fra svenskene.

2. The Mars Volta – The Mars Volta Pop-kompromissløst comeback som ventelig splitter fansen.

3. Black Debbath – Age Of Kørka Musikalsk og tekstlig skarpt fra debattantene, nær sagt som vanlig.

4. Candlemass – Sweet Evil Sun Atskillig mer substansiell enn autopiloten ”The Door To Doom”.

5. Thea Gilmore – Was Lovende førsteinstallasjons-EP i planlagt trilogi, som siden utstedes i langspillformat.

AN M E LD EL SE R

SKIVER

LYDKICK SVEN O SKULBØRSTAD 1. Black Debbath - “Age Of Kørka” Vi har aldri trengt Black Debbath mer enn akkurat nå 2. Behemoth - “Opvs Contra Natvram” Nytt epos fra Nergal & Co 3. Karin Park - “Private Collection” Den perfekte musikken å entre høstmørket med 4. Slipknot - “The End, So Far” Den klart mest alternative og utfordrende skiva fra gjengen 5. Diablo Swing Orchestra - Alt ENDELIG konsert i Norge!

RONNY ØSTLI 1. Razor – “Cycle Of Contempt” Elsker at noen ikke har fått med seg at 80-tallet er forbi.

2. Candlemass - «Sweet Evil Sun» Dette låter klassisk Candlemass.

ABYSSIC Brought Forth In Iniquity Osmose 4.5/6 28. oktober 2022 Da er vi kommet til verk tre fra tidligere Susperia-bassist Memnock sin baby Abyssic. En ting er sikkert, noe lettere og muntrere enn sist er det ikke. Dette er funeral death/ doom helt i det mørkeste sjiktet.

Derimot er det kanskje hakket lettere tilgjengelige låter denne gangen.

«Mirror Of Sorrow» og «Djevelens Lys» er jo riktig så catchy. Kontrass og bass, altså to basser, gir naturligvis et mørkt lydbilde, i tillegg til Memnocks kjellerdype growling. Oppå dette har du André Aaslies symfoniske innslag som skaper nydelig stemning oppå dette. Høydepunktet blir det atten minutter lange tittelkuttet som avslutter plata.

Ronny Østli

Dette har jeg savnet.

3. In The Woods – «Diversum» Stemningsfull og progressivt med vokal som gir gåsehud.

4. Under The Oak – «Rattus Norvegicus»

Tongue”, “Sin After Sin”, “Stay” og “Holiday” i tradisjonell Alter Bridge stil.

Men Alter Bridge trykker gassen i bånn igjen på “Fable Of The Silent Son”. Riktignok med en rolig og akustisk intro med et flott samspill mellom Myles Kennedy og Tremonti.

En riktig så tung låt med litt progressive tendenser og et av skivas mest interessante og overraskende spor som tikker inn på pene 08:22. Det lettes litt på gassen igjen og “Season Of Mist” og “Last Man Standing” er fengende låter, men fremstår som litt anonyme sammenlignet med resten av albumets låter.

Men Alter Bridge har mer på lager og avslutter det hele med et massivt brak i form av tittelsporet. En låt som oppsummerer dette albumet i sin helhet: massivt, hardt, interessant og fengende. Godt mulig at den åpenbare hitlåta mangler her, og at fansen vil savne en skikkelig rysare. “Pawns & Kings” inneholder hverken en “Metalingus”, “Blackbird”, “Watch Over You” eller “Open Your Eyes” uten at det er noen som helst grunn til å bli skremt eller skuffet.

Alter Bridge har levert sitt tyngste og jevneste album til dags dato og låter mer metal enn noensinne, noe ihvertfall undertegnede setter pris på (det grusomme Creed-spøkelset har omsider for alvor begynt å forsvinne fra både øregangene og netthinnen). Og denne gangen holdt faktisk presseskrivet (som stort sett alltid på generelt grunnlag må tas med en gedigen klype salt) vann.

“Pawns & Kings” gnistrer stort sett hele veien. Kort oppsummert et meget sterkt og variert album som lover godt for en spennende settliste på den forestående turneen og Norgesbesøket i november.

Pål J Silihagen

God gammel speed metal fungerer fortsatt helt utmerket.

5. Sodom – “40 Years At War – The Greatest Hell Of Sodom” Tyskerne motbeviser min lunkenhet til nyinnspillinger.

JAN EGIL ØVERKIL 1. Benjamin Orr - "The Lace" Plata fra 1986 var ukjent territorium fram til nå, og traff en nerve ved første lytt.

2. Level 42 - "A Physical Presence" Inspirert av en debatt om livealbum dukket denne perlen opp igjen.

3. Funhouse - "Det Norske Huset" Crowdfunding-prosjektet "Norske Albumklassikere På LP" ga oss denne skatten fra Marius Müllers Funhouse på vinyl. Den har vært etterlengtet!

4. Carpenters - "Now & Then" Et album fra barndommen dukket opp igjen. Karen Carpenter synger seg rett inn i sjela hver eneste gang!

5. Joe Lynn Turner - "Belly Of The Beast" Det kommende albumet fra legenden JLT leverer.

norwayrock.net

ALTER BRIDGE Pawns & Kings Warner Music 5/6 14. oktober 2022 Amerikanske Alter Bridge er ute med sitt sjuende album i rekken, og siden oppstarten i 2004 har det uten unntak gått tre år mellom hvert album. Ifølge presseskrivet skal visstnok pandemien ha hatt en positiv effekt på bandet, da de i store perioder måtte holde bandet i gang på hver sin kant, og da de endelig kom sammen for å spille inn skiva, så oppstod det flammer og gnister. Så hva kan fansen og resten av verden vente seg av “Pawns & Kings”?

Joda, det er ingen tvil om at Alter Bridge viser sin tyngre side. Første låt ut er “This Is War” og er noe av det tyngre de noensinne har gitt ut. Etter en tung intro loses vi inn i et mørkt landskap med en tekst som ikke levner noen tvil om at bandet er engasjerte i verdensbildet. Deretter kommer det forsyne meg minst en like hard låt i form av “Dead Among the Living”, kanskje hakket mer fengende og innehar et litt lettere driv, men likevel tungt med en massiv vegg av gitarer fra Mark Tremonti. Så tones det hele ned og vi får servert noen klassiske glattpolerte låter i form av “Silver

ANIMA MORTE Serpents In The Fields Of Sleep Cadabra Records 3.0 28. oktober Svenskenes katalog begynner å ligne et villnis, men for ordens skyld kan man betrakte ”Serpents In The Fields Of Sleep” som bandets fjerde album, og som sådan oppfølgeren til kritikerroste ”Upon Darkened Stains” av 2014. Besetningen ekspanderer uavbrutt, og foruten en permanent kjerne, anført av Fredrik Klingwall på klaviatur, ekspederer dagens Anima Morte-kollektiv en rik palett instrumenter, herunder vibrafon, cello, bratsj, fiolin, saksofon, klarinett, trompet og trombone. Årets plate er tro mot prosjektets initierende målsetning om å gjenreise stemninger og melodiske motiver fra 70- og 80-tallets horrorfilmer, dog i form av egenpennet stoff. Min innvending går fremdeles på at jeg ikke øyner

tilstrekkelig kompositorisk substans i bandets arbeider; de gjør alt riktig når det kommer til å male soniske bilder i dramatiske klangkombinasjoner, men det skorter på et tonalt plan, i sær om man – som Anima Morte uforvarende gjør – fremtvinger sammenligninger med Goblin, Fabio Frizzi, Morte Macabre eller Nicklas Barkers ”El Último Fin De Semana”. Stoffet er tungt, mørkt og drapert i kaskader av synthesizere, med sedvanlig bruk av mellotron og kirkeorgel, tilfredsstillende oppført og lydgjengitt, om enn i overkant dronetenkt og melodisk lettkjøpt. Jeg etterlyser smerte og konfrontasjon, men erkjenner samstundes at de som fikk tenning av forrige plate muligens vil omfavne den udelt svakere ”Serpents In The Fields Of Sleep”.

Geir Larzen

AUTOPSY Morbidity Triumphant Peaceville 3.5/6 30. september 2022 Etter at Autopsy kom med gjenforeningsalbumet «Macabre Eternal» i 2011, synes jeg bandet er blitt bedre og bedre for hver skive. Så da er det kanskje ikke annet å forvente at det flater litt ut etter hvert. Når jeg spiller plata i sin helhet er dette tanken som slår meg. Nå er ikke dette noen endring fra det vi har hørt fra før. Den klassiske trommelyden og vokalen til Chris Reifert er fortsatt slik vi liker det.

Lydbildet er fremdeles klassisk, men kanskje hakket tydeligere gangen, selv om gitarene kanskje er enda mer lowfi. Denne gangen synes jeg det skorter litt på låtene, som i denne helheten blir litt anonyme. Åpningslåta «Stab The Brain» starter rett på fullt øs, og er en beintøff åpning. Det samme er den mer rocka «Born In Blood» og tyngre og stygge «Skin By Skin». Dette er Autopsy, det låter som Autopsy alltid har gjort og det er alltid stas når de serverer sin velkjente death metal.

Så kommer det store men’et med plata. Når jeg har kjørt litt random spilleliste og det dukker opp noe av det tidligere antydede anonyme, så er det også knalltøft. Men da enkeltvis.

Så i motsetning til tidligere, er dette en plate som for meg fungerer helt utmerket med noen spor i ny og ne fremfor i sin helhet.

Ronny Østli

NRM 5-2022

73

AN M ELDE L SE R

SKIVER

AVATARIUM Death, Where Is Your Sting AFM Records 4.5 21. oktober Et av få ensembler som i det minste forsøker å bryte med størknete, doom-metalliske tankemønster, er svenske Avatarium. De har fire gode, men innbyrdes ujevne album i beltet, og etterlever denne gang forjettende ansporinger reist i tilknytning til ”The Girl With The Raven Mask” og ”Hurricanes And Halos”. Tunge, lamenterende ”A Love Like Ours”, platas åpningsspor, er rett og slett et moderne, symfonisk og melodiøst stykke dommedagsrock, gravitetisk vokalbåret av Jennie-Ann Smith, med sirlige tekstureringer av strykere og krystallklare gitarvegger.

Bandet anvendelser doom-begrepet som løst rammeverk, og inkorporerer, med hell, elementer fra visesang, pop og kinematografisk rock, overdratt poetisk og intellektuell kraft. Etter sigende erkjenner kvintetten at fansen trives best i øyeblikk hvor stilistiske stakitter bøyes maksimalt, og gruppas femte langspillplate er i så måte bravere enn samtlige forløpere. Foruten nevnte isbelagte intonasjon faller dynamisk-elegiske ”Stockholm”, østlig-metalliske ”God Is Silent” og postludiet ”Transcendent” i særlig god, u-vigslet jord. Repertoaret bokstøttes for øvrig av komposisjoner med sorgsmektende fiolinsoli, noe bandet med fordel kan gjøre mer av. De fortrøstningsfulle forekomstene, som ”Psalm For The Living” og ”Nocturne”, sitter godt i albumkontekst, men kommer til kort, isolert sett. Dette betyr at Avatariums magnum opus fortsatt lar vente på seg, men også at ”Death, Where Is Your Sting” stiller kvalitativt på par med bandets fortidige bestenoteringer og er egnet å bringe glede til enhver høstmørk sjel med musikalske fordringer.

Geir Larzen

BANCO DEL MUTUO SOCCORSO Orlando: Le Forme dell’ Amore Inside Out Music 4.0 23. september Et nytt kapittel i krøniken om tidenes

74 NRM 5-2022

beste italienske band er åpnet.

Francesco di Giacomos tragiske dødsulykke i 2014 ble åpenbart et vendepunkt for nestor og brettist, Vittorio Nocenzi, som sammen med sin bror Gianni Nocenzi dannet Banco Del Mutuo Soccorso for femti år siden. Førstnevnte trommet etterhånden sammen ny tropp, av flere generasjoner musikere, og utstedte ”Transiberiani” våren 2019, til generell begeistring. ”Orlando” er stilistisk lik forgjengeren, og innestår en særsonisk, italiensk vevning av 1970-tallsrock, smektende kantate og klassisk musikk, nær sagt naturligvis konseptuelt skåret. Tony D’Alessio er ingen vokal autor på nivå med di Giacomo – få er – og det blir stundom vanskelig ikke å forespeile seg hvorledes årets materiale ville ha artet seg med avdøde sangstjerne involvert.

D’Lessio gjør imidlertid en kurant jobb, som seg hør og bør en nasjonalkjent X-faktor-deltaker. Angjeldende Bancokonstellasjon nytter to gitarister, i stedet for bandets klassisk formular av to tangenttraktører og én gitarist, noe som sporadisk overdrar lydbildet et mer metallisk preg. Det går likevel ikke å hevde at ”Orlando” klinger som andre aktører i Inside Outstallen; til det tenker Vittorio Nocenzi for progressivt og aparte, hvilket vi takker for. Verket påbegynner riktig friskt, forflater midtveis og gestalter i overkant mange tilslag av vaklende idégrunnlag.

I et kvalitativt kupert platerepertoar får likevel gitte komposisjoner Bancohjertet til å pumpe; så gjelder ”La Pianura Rossa”, som oppviser de tonespråklige forskjellene mellom Nocenzi og Keith Emerson, og som energisk inkorporerer mellomeuropeisk folkemusikk i progrockens teater, smektende ”Serve Orlando Adesso”, trekkspill-grasiøse ”Non Mi Spaventa Piú L’more”, instrumentelt fyrrige ”La Paladino”, samt elleve minutter omfangsrike og tidvis jazz/ folkloristiske ”Moon Suite”.

Geir Larzen

BEHEMOTH Opvs Contra Natvram Nuclear Blast 5,5/6 16. september 2022 Det finnes liten spenning når Nergal & co slipper nye album, man vet omtrent hvor landet ligger musikalsk og - ikke minst - man vet at det er bra.

Spenningen ligger i akkurat hvor bra.

Skiva åpner med en duo som umiddelbart fører tankene tilbake til våre egne Emperor sin udødelige "Anthems To The Welkin At Dusk" der åpneren "Post-God Nirvana" fungerer som en slags mellomting mellom en intro og en låt med sin drøye tre minutter lange avspilling. Episk og majestetisk som bare det, og når den

går over i "Malaria Vvlgata" er vi så til de grader i gang. Et tempo med en blastbeat som ikke står tilbake for noe vi har her til lands over mye mulig det feteste riffet i hele Behemoth sin backkatalog kaller jeg å starte med stil. Den er intens og effektiv, og allerede etter 02.18 er den ferdig.

Da passer det godt at etterfølgeren "The Deathless Sun" følger opp med det absolutt mest fengende partiet på hele "Opvs Contra Natvram". Man hører at Nergal har tenkt nøye igjennom låtrekkefølgen på skiva, for her er ingenting etterlatt til tilfeldighetene.

På en, i forhold til genren generelt, meget variert skive, er det én ting som tidlig stikker seg ut - nemlig lydbildet.

Det låter så helt vanvittig organisk og dynamisk av absolutt alt at jeg igjen må trekke frem nevnte Emperors fineste for å komme på liknende innen ekstremmetall. Trommene låter som trommer! Dette har jeg fått bekreftet er så absolutt tilsiktet, og her har Behemoth skutt gullfuglen. Meget, meget bra!

Vi har, i tillegg til nevnte "The Deathless Sun", fått bli kjent med "Ov My Herculean Exile", "Off To War!" og "Thy Becoming Eternal" i forkant, og dette er alle meget forståelige singelvalg da de representerer variasjonen på "Opvs Contra Natvram" forbilledlig. Det er både brutalt og ekstremt samtidig som det er melodisk og vakkert at det er få, om noen, andre band om dagen som leverer tilsvarende.

Ellers er det vanskelig å fremme toppene her ettersom skiva er kjemisk renset for bunner, men skulle jeg måtte namedroppe noen spor ville jeg ha nevnt "Neo-Spartacvs", "Once Upon A Pale Horse" og den storslåtte avslutteren "Versvs Christvs".

Sistnevnte er vel ikke helt på nivå med "O Father O Satan O Sun!" til avslutter å være, men det er samtidig en list så høy at Nergal selv antageligvis aldri kommer til å klare å toppe.

Han sa i et intervju under studioperioden at han mente "Opvs Contra Natvram" ikke bare kom til å bli det neste Behemoth-albumet, han mente sågar at det kom til å bli det Behemoth-albumet. Om han har lykkes er nok opp til fansen å avgjøre, men i mine øyne er han farlig nære ihvertfall.

Sven O. Skulbørstad

BEYOND THE MOON Oval Selvfinansiert 4/6 20. juli 2022 Grunge var en sjanger jeg ikke klarte å bli venn med da den herjet som verst tidlig på nittitallet. André Kvebek startet imidlertid her før black metal tok over og vi fant ham i band som 1349, Den Saakaldte og Panthon I. I hele denne tiden har det vært en drøm

å lage en grunge skive, og nå er denne ute på digitale plattformer. «More Than You» og «Beyond The Moon» er tunge og fengende låter og jeg innrømmer gjerne i dag at band som Alice In Chains og Soundgarder er ganske så tøft. I tillegg aner jeg litt Kyuss i soundet, så jeg vil også si det finnes en del klassisk hardrock på denne plata. «Far Away From Home» starter rolig og vakkert og bygger seg opp til en tung og melodiøs låt som har vokst seg til å bli en av skivas høydepunkter.

Vokalist Maurice Adams kjenner vi fra band som Breed og Horizon Ablaze og dette er jo en mann vi vet kan synge.

Jeg sleit derimot litt denne gangen, men mulig det er noe med miksen, eller at man kanskje er blitt vant til mørkere stemmer i sjangeren, med tanke på nevnte referanser. Favorittsporet er i skrivende stund «Xanadu» og mer intense «Feed My Hands», og er synes jeg virkelig vokalen får vist kraft og mer av sitt register. Jeg har blitt tretti år eldre, og nå synes jeg det er hyggelig at noen lager en tung grungeskive.

Ronny Østli

BLACK ANVIL Regenesis Season Of Mist 3.5/6 30. oktober 2022 Black thrasherne fra New York har kommet sitt til femte album. Og la det være sagt, dette er ikke black thrash som vi kjenner fra Norge, dette er amerikansk. Noe av det senere jeg har hørt fra kvartetten har vært litt for snilt til sjangerbeskrivelsen, både i lyd og melodi. Nå er det mye denne gangen jeg også vil kalle melodisk, men lydbildet er mørkere og jeg tenker Nachtmystium da første låt «In Two» pøses ut av høytalerne. Tung og variert og en fet låt. Neste låt «The Bet» er nok en tung sak av en riffbonanza.

Her går tankene i retning Behemoth.

Den rare rocka «4-Bit Terror» er min favoritt, fra en plate som byr på mye bra, og variert ekstrem metal, men som likevel innehar en rød tråd.

Ronny Østli

BLACK DEBBATH Age Of Kørka Sony Music 5/6

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R 23.september 2022 Det sies at en alltid skal høre på selvskryt, for det kommer rett fra hjertet. Derfor feirer vi ny Debbathskive etter fire års tørke med en aldri så liten 'egenmelding' fra bandets primus motor; Lars Lønning: "Dette må være blant topp syv i Debbath-katalogen!

Særlig vokalisten gjør en sterk jobb denne gangen. For en stemme! Låter som en blanding av Jussi Björling og Viggo Sandvik! Terningkast 4.". Nuvel, det var da svært så beskjedent - dette er så visst Black Debbath akkurat der man vil ha dem; blytungt drivende, som i "Hvor i Helvete ble det av Satan", svevende tungvakkert, som i "Pastor Gjøk" og kjappere og hardere i "Ikke Pirre Putin" og tittelkuttet - som vel må sies å være det nærmeste de vel har kommet hardcorepønk, med tøff gjestevokal av Ivar Nikolaisen.

Hele tida med velsnekrede riffs fra metallsløyden og arrangementer rundt et låtmateriale av vindstyrke 12, der det aller meste treffer temmelig så godt, både frittstående og komplementært!

De går heller ikke av veien for å lefle med odde taktarter, som i mulig min favoritt, "Sutringfrihet" - som kanskje best summerer opp de fleste av bandets karakteristika denne gang.

De fleste er vel kjent med Black Debbaths akademisk tuftede, intelligente skråblikk, og denne gangen er sidesparkene ganske så velplassert i punghøyde, til høyre som til venstre - de fleste får sitt; fra verdensledere til predikantfjols, influensere og lettkrenkede snøfnugg, hele veien servert med velkjent snert i sarkasmepisken. Jeg kunne ha ønska meg noe mer Egil i monitor, men dette er faen så fett, fra ende til annen - nok en gang! Topp syv, Lars? Dette er da i sannhet topp ni, minst!

Wilfred Fruke

ARTHUR BROWN Monster’s Ball Cleopatra Records 3.5 21. oktober Sannelig syder kreative krefter i helvete – ikoniske Arthur Brown har fått blod på eldre tann og opptrer som om vi befant opp i midten av 1960-årene. Kun fire måneder (!) etter utstedelsen av ”Long Long Road” lanseres ”Monster’s Ball”-albumet, som en hyllest til alt som er gøy med makaber estetikk. Mens Rik Patten fungerte som Browns sparringspartner under sommerens fonogram, tilvirkes herværende Halloween-fest i samarbeid med produsentveteran Alan Davey og Fernando Perdomo.

Trioen står kompositorisk ansvarlig for repertoarets ferske tilslag; resten fylles av Browns distinkte omgang med andres musikk. Pink Floyds ”Lucifer Was” gir en betimelig introduksjon til helvetesildbanketten,

norwayrock.net

SKIVER SKIVER i teatralske tungrockdrag, med Ian Paice i batteristolen og Steve Hillage på gitar. Det er vanskelig å betrakte skrekk-tøysete og garasjerockende ”Screamin’ Ball” som annet enn en celebrering av Browns artistiske forfedre, især Screamin’ Jay Hawkins og Screaming Lord Sutch, mens Tom Waits’ glimrende ”Whistlin’ Past The Graveyard” ender i et manisk skrekk-kabinett av flakkende lys og rampete spøkelser. ”Monster’s Ball” er ei moro-plate, uten andre kunstneriske incitamenter enn de rent underholdningsmessige, og som sådan fungerer stoffet tålelig godt, i liveoppførte kast av teatralsk og bluesgrunnet, psykedelisk rock.

Det høres på mils avstand hvor gøy de involverte har det, og man lever greit med at skivas ferske forekomster ingenlunde måler krefter med covertolkningene. Som kuriosa kan tillegges at bonuskuttet på den forestående cd-utgaven er en notasjonstro oppføring av Emerson Lake & Palmers ”Karn Evil 9, 1st Impression Part 2”, med Jordan Rudess på fjøl.

Geir Larzen

CANDLEMASS Sweet Evil Sun Napalm 4.5 18. november Gleden slo i kirkespiret da stemmen fra ”Epicus Doomicus Metallicus”, Johan Langquist, returnerte til Europas fremste advokatkontor for doom-metall, men i motsetning til hodekulls forgapte fans, som åpenbart var såpass blendet av gjenforeningen at panegyrikk ville være eneste respons selv om svenskene leverte 50 minutter med lyden av defekt sementmikser, fant jeg ”The Door To Doom” skuffende. Med Langquist som ny vokalist falt riktignok synergi og sound på plass igjen, men 2019-skiva holder andre pretensjoner enn de rent kompositoriske. ”Sweet Evil Sun” er resultatet av atten måneders fokusert arbeid, som unektelig lodder dypere enn forløperen, og som dokumenterer at Leif Edling fremdeles er en mester i faget, så lenge han orker å grave i substansiell jord. Hvor ”The Door To Doom” leser som et verktøy for å aktualisere og legitimere ny kvintettformasjon, eleveres årets materialet til påkrevde, dommedaglige høyder. ”Sweet Evil Sun” stiller mer dynamisk, tonalvektet og giftig, og selv om repertoaret bukter seg kvalitativt staupet omfatter utgivelsen en håndfull høydepunkter av klassisk Candlemass-brodd og fjelltung tristesse. ”When Death Sighs” faller midtveis i utlegget, gjestes av Avatariums Jennie-Ann Smith, og er en lamenterende rugg. Akustiskintonerte og kreative ”Devil Voodoo”,

megetsigende ”Crucified”, samt større deler av åpningskuttet ”Wizard Of The Vortex” bærer Candlemass-fakkelen med myndig dignitet. Kun ”Goddess”, idiotisk nok plassert som siste ordinære spor, burde hvelves. ”Sweet Evil Sun” fører elementer fra samtlige album i perioden 1986-1992, frontes av en sanger i sitt livs slag, og kan dessuten smykke seg med utsøkt og skarpskodd klaviatur-bruk, helt etter Geoff Nichols’ instruksjonsmanual.

Stoffet holder dessuten kolossal live-valør – sporadisk er det som om svenskene understeker at låtene ikke innspilles med metronom.

Geir Larzen

CULT MEMBER Infinite Death Loyal Blood 4/6 14. oktober 2022 Dette var jammen friske saker. Her har vi fire debutanter fra Tromsø som serverer crossover/thrash. Suicidal Tendencies og Municipal Waste oppgis som referanser og det er ikke feil det. Jeg aner debutene til Slayer og Metallica muligens også er blitt spilt i oppveksten til kvartetten. Gutta legger ikke skjul på harryfaktoren, men jeg synes det balanseres fint, og er rimelig langt unn hva jeg vil anse som et humorband. Derimot underbygger det gi faen holdningen som så ofte kan savne. Nå synes jeg dette er rimelig jevnt og intenst, selv om det varieres mellom øs og tyngre mer groovy partier. Det er ikke sånn at det er mange enkeltlåter som utmerker seg, men jeg vil trekke frem «Concrete Defeat» og «Skull Cracker» som favoritter. Det er noe deilig 1987 crossover over akkurat disse. Jeg sliter litt med gitarlyden, som jeg synes låter litt hjemmestudio og litt ullen kontra resten av instrumentene. Men klassisk låter det så absolutt, og det blir egentlig litt flisespikeri.

Ronny Østli

THE DEAD DAISIES Radiance SPV 5/6 30. september 2022 Klassisk gitarbasert rock lever fortsatt i beste velgående, noe The Dead

Daisies har vært et levende bevis på i snart ti år. Det begynner å bli en stund siden John Corabi forsvant ut av bandet og de fleste fikk vel med seg at det var ingen ringere enn Glenn Hughes som tok over mikrofonen, og bassen selvfølgelig. Fjorårets “Holy Ground” viste at Hughes slett ikke hadde gått ut på dato, ei heller resten av besetningen. “Radiance” følger i forgjengernes fotspor, og her får du servert det ene riffet fetere enn det andre av Doug Aldrich. Det svinger selvfølgelig fortreffelig av resten av bandet også, men selv om Brian Tichy er en fantastisk trommeslager, så savner jeg Deen Castronovo sine krumspring bak trommesettet. Han har en egen evne til å “leke” med trommene, og tilfører det han har vært med på en ekstra dimensjon. Tichy er en god, gammeldags power-drummer, og joda, han får det til å svinge.

Låtmessig er det nok en gang bare nesten for tusenfrydene, selv om skiva i sin helhet låter kuler og krutt, mangler det lille ekstra som løfter den opp på en sekser. Når det er sagt, så er det tydelig at Glenn Hughes har fått litt mer makt over låtene, og det har tilført “Radiance” et litt mer Hughes-sound.

Godt med en liten forandring, og det er lett å høre på den lettere funky låta “Courageous”. Verdt å dra frem er også låtene “Shine On” og “Cascade” som er klare seksere i mine ører. Beint frem gitarbasert rock akkurat slik det skal gjøres etter boka.

Selv om det ikke blir toppscore denne gangen heller så er det viktig å understreke at dette er et strålende album. Få band får det til å gynge like kraftig som The Dead Daisies, noe “Radiance” er nok et bevis på. Hvis du trenger ny inspirasjon til å spille luftgitar eller luftbass er det ingen som helst tvil om hva du må gjøre, nemlig hive deg rundt å fyre opp “Radiance” på anlegget!

Pål J Silihagen

DIVERSE ARTISTER Ungt Blod #5 (Rock & Metal 20212022) Starten på et nytt skoleår er som regel oppsummeringen av forrige. I hvert fall her i Norway Rock Magazine, da dette betyr ny utgivelse av fjorårets kull ved rock og metal linja ved Buskerud Folkehøgskole. Her lærer elevene alt fra idé til ferdig utgivelse. Låter skal skrives, øves inn med band og spilles inn. Nivået er høyt. Dette er unge gode musikere jeg håper vi får høre mer av.

I tillegg er produksjonen langt over middels. Dette er faktorer som går igjen hvert år. Det jeg synes er mest spennende er å se det musikalske landskapet fra år til år. Hvilke trender som gjelder. Og en ting er sikkert, her er det mer metal enn rock.

Dette er nok den mest brutale

NRM 5-2022

75

AN M ELDE L SE R

SKIVER samlingen fra skolen så langt. Og i år hører jeg mye klassisk death og black metal. Moderne groove metal og metalcore er kanskje på vei til å bli snøen som falt i fjor? Som vanlig anmelder jeg ikke dette kritisk som en ny skive. Det er mange solobidrag og kanskje bandkonstellasjoner som aldri kommer til å gjøre noe sammen etter dette skoleåret. Dette er mer som en observasjon av hvordan det står til blant unge lovende metalmusikere.

Ikke har jeg noen oversikt over om soloartistene medvirker i noen av bandene, eller om medlemmer går om hverandre.

Tjue spor er antallet man kan høre på digitale plattformer, og det hele starter med Eirik Waadeland som spiller tung death metal med kjellerdyp vokal kombinert med hyl. Riktignok økes tempoet, men av en sånn karakter som heller går litt saktere enn litt for fort. Dette gjør at det groover og «Epiphany Of A Dying Sun» er en god start på samlingen. «The Burning One« av Qjue er neste ut, og også dette groover og også her finnes mye tung klassisk death metal. Men her det også mye melodisk kjapp black metal.

Også dette en låt jeg liker godt. Amund K. Westerheim og Jonas Martinsen sin «Cataracts» er bidragsytere innen den mer rytmiske death metalen, uten at det er gjennomgående. Det er tidvis kjapt, og selv om jeg kanskje ikke er den største fan av denne typen metal er det noen av disse rytmepartiene her som appellerer til meg. At produksjonen er litt røff er også noe som gjør at dette for meg låter mer klassisk enn det ville gjort med krystallklar lyd.

Mordvarg bidrar med to låter. Her er det black metal på norsk. «Når Mørket Faller» er først ut og jeg hører både Sverige og Norge rundt millenniumskiftet. Kjapp melodiøs melankolsk svartmetall. «Et Solglimt» har ironisk nok en kaldere stemning.

Denne er hakket dystrere og med synth. På midtpartiet trekker tangentbruken tankene til 70-tallet.

Dette er en mer særegen låt og min favoritt av de to. Theneus serverer oss også black metal, men av mer symfonisk art i form av «Myr». Her går det unna og jeg liker de dystre melodilinjene synthteppet lager. Jeg vil tro at det finnes en Emperorplate på dette bandets spillelister. Jeg får også litt vibber av Solefald i partiet med renvokal. Eskil Solberg er aktiv herre på denne samlingen, med hele tre spor, hvorav to er solo. Og jeg tipper Solberg er gitarist, det er noe med gitarspillet og variasjonen her som gjør at jeg trekker den konklusjonen.

«Evig Vandrer» starter med cleangitar, som også kommer igjen uti låta.

Utover dette er låta melodiøs death/ black metal, som varierer mellom kjapt og midtempo. Men igjen, det er veldig gitardominert med både harmoniske leads og gjennomgående riff. «Slash Kill» er tyngre og mer groovy. Vokalen er mer vesende, ala det vi hørte i Mayhem med Maniac. Også her varierer det med clean gitar, og låta er tidvis særere enn «Evig Vandrer», mens den tyngre groove delen kanskje er mer allmennvennlig. «Brutal Murder» utfører han sammen med Amund K. Westerheim og Nathaniel Gundersen. Denne er mer thrasha, blandet med death/grind. Dette er gjerne en mer humoristisk sjanger. Og

76 NRM 5-2022

for all del, gutta har helt sikkert hatt det gøy, men dette låter ikke som tant og fjas. Dette er variert, godt fremført og arrangert, og jeg har hørt langt mer drevne band innen denne sjangeren som ikke låter liker fett.

Neste spor bærer tittelen «Langsom Fjerning Av Negler» og er like brutalt som det høres ut som. Mina Halvorsen gir oss death metal av den gamle skolen, og jeg tenker England tidlig nittitall, og spesielt Bolt Thrower.

Produksjonen samsvarer også med dette og vokalen tilsvarende dyp. Mørk riffbasert death metal blir ikke stort bedre enn dette, med både groove og blastbeats. For meg står denne frem som en favoritt.

Vi holder oss i den brutale kirurgiens verden. Nico Barosen Yanez har nok også hørt på death metal, men «Toe Removal» har vel så mye elementer av black metal med sine melodilinjer og atmosfæriske tilsnitt. Her liker jeg best den tyngre stemningsfulle siden, og vokalen låter såpass desperat og ærlig at jeg virkelig tror på at fjerning av tær ikke er noe å anbefale. I hvert fall er det min opplevelse av låta.

Emma Sønstebø har lagt seg på en styggere og mer avantgarde side av ekstrem metallen. Her hører jeg både Voivod og Nuclear Death. Dette balanseres fint med mer streitere death/grind partier. Det er absolutt ikke noe å utsette på fremførelsen, men jeg tenker likevel hovedfokuset her er egenart. Dette liker jeg svært godt, så Emma, ikke «Stop To Exist».

Solum Rex starter sitt bidrag «AtumRa» med kvass gitarhakking som går over i et klassisk heavy metal riff.

Tempoet økes og når vokalen kommer inn tenker jeg et band som har hørt Arch Enemy og In Flames. Dette er sinna, melodiøst og tøft og brytes helt med et akustisk flamenco parti.

Absolutt en artig og original vri.

Gaute Alvarstein er enda en kar jeg antar er gitarist, da dette er veldig riffbasert. Gaute bidrar med låtene «Effigy Of Our Hope» og «Cognitive Impairment”. Jeg får gammel thrashfølelse av riffene, ikke ulikt Metallica. Grovlevokalen og tempoet lener derimot det hele over til melodiøs death metal. Dette gjelder «Effigy Of Our Hope». Denne avslutter mer episk og midtempo. Og nettopp midtempo og episk beskriver godt hele «Cognitive Impairment», som er sporet jeg liker best av disse to. Selv om riffingen er fet er det mye stemning i musikken til Alvarstein jeg liker. Konstanse starter ganske så bredbent heavy metal. Bredbent er det fremdeles, selv om tempoet blir tyngre.

Vokalen er mer desperat og har nok inspirasjon i metalcore sjangeren. Jeg får Noplacetohide i tankene når jeg hører dette.

Motorsag spriter opp med halvannet minutt crust/punk, og låta «Utro Jævel». Mye kan skje på ett år på folkehøgskole, men håper ikke låttittelen tar utgangspunkt i dette. Her går det unna, er hysterisk og sinna, og mer rekker man ikke tenke før det er over. Motorsag gjør i hvert fall ikke skam på sjangeren.

I denne samlingen hvor death og black metal er hovedessensen er Davis Solsbakk ft. Audun Haukvik sin stonerdrone «Smoking Dogs» er artig avbrekk. Selv om ni minutter i denne sjangere kan bli i overkant for meg, er det en catchy låt og et veldig ålreit

avbrekk i både brutalitet og tempo.

Bloodmaster blander klassisk death/ grind med groovy metalcore. Vokalen er både growling og hyl. Det klassiske her er for meg den tørre kvasse gitarlyden som trekker tankene tilbake til åttitallet. Samt at riffingen i det midtempo midtpartiet drar tankene tilbake til samme tiår.

Da gjenstår kun et bidrag. Fryds «Der Du Finner Lykken» avslutter årets «Ungt Blod». Dette er nesten syv minutter dyster stemningsfull black metal. Jeg liker veldig godt monotonien og melankolien i dette, som forsterkes av sluttpariet, som starter rolig og bygger opp til et svært atmosfærisk farvel for dette årets utgivelse fra Heimtum, Buskerud Folkehøgskole. Personlig synes jeg det er veldig gøy at tidlig nittitalls death og black metal kan trekkes frem som referanser i svært mange av sporene. Og dette varierer veldig fra år til år. Når denne anmeldelse publiseres er et nytt skoleår godt i gang og jeg er veldig spent på hva som er trenden blant de unge metalmusikerne i år.

Ronny Østli

DROPKICK MURPHYS This Machine Still Kills Fascists Dummy Luck 4.5/6 30. september 2022 Det ble satt en forventning til denne skiva allerede tidlig juni da gjengen fra Boston annonserte at de kom til å gi ut et album med uutgitte tekster av ingen ringere enn Woody Guthrie komponert av gjengen selv, tilogmed med en liten smakebit av denne i form av åpneren "Two 6s Upside Down". Denne gir en meget bra pekepinn på hva som venter, da den er langt mer nedstrippet og u-irsk enn hva man er vant til fra den kanten. Den har sågar minst en fot godt plassert i Americana-land, og det gjelder for flere spor på "This Machine Still Kills Fascists".

For fans av gjengen som utelukkende vil ha full mosh a'la "I'm Shipping Up To Boston" kan altså trygt la årets utgivelse passere rolig avgårde, for her er det utelukkende rolig folk fra både øst og vest som presenteres.

De takler alle stiler utmerket, og viser seg som noen meget habile musikere uten fullt øs og trøkk også. Personlig blir jeg nok mest glad over sporene med et irsk preg over seg, som "Never Git Drunk No More" med Nikki Lane på gjestevokal men de fungerer forsyne meg meget godt på den mer amerikaniserte delen og bare så det er sagt, og her kan nydelige "The Last One" godt stå frem som et bra eksempel.

Faktisk er det kun et par spor som kiler skippenerven, nemlig "Ten Times More" som er en ulidelig ensformig a cappella og "Cadillac, Cadillac" som bare føles teit blant resten av sporene

med bitende politisk innehold.

Men da det er de eneste humpene på landeveien blir de fort glemt på en skive jeg føler har betydd mye for gjengen. Legger merke til det fortsatte fraværet av vokalist Al Barr og må bare anta at hans familiære utfordringer har fortsatt siden sommeren og håper det ordner seg for fyren. Krysser fingrene for at han ikke er ferdig i bandet, for vokalkjemien mellom han og Ken Casey er noe av det som gjør Dropkick Murphy's helt unikt.

Det aller sterkeste som skjer på " This Machine Still Kills Fascists" er avslutningen "Dig A Hole" med sin mørke countryform der de har et faktisk opptak av Woody Guthrie selv. Dette fungerer godt som gull og er et verdig punktum på et sterkt, om enn spesielt album fra våre irskamerikanske venner.

Sven O. Skulbørstad

DRUDKH All Belong To The Night Season Of Mist 5/6 11. november 2022 Drudkh er hjemmehørende i Kharkiv og bandet har så absolutt vært toneangivende innen den folkinspirerte black metallen fra denne delen av verden. Jeg har sansen for de fleste av guttas tolv album, men synes denne utmerker seg spesielt positivt.

Ikke at det tråkkes opp nye stier, men jeg liker stemningen og lydbildet.

Det låter litt mer minimalistisk denne gangen, og hvert instrument kommer tydelig frem. Vi får fire låter på tre kvarter hvor «November» utmerker seg som min favoritt. Det låter Drudkh, men samtidig får jeg en fornemmelse av tidlig nittals doom/death blandet med datidens black metal. Dystert.

Det melankolske minuttet med ren sang som starter «Windmill» viser en ny side av Drudkh, og stemningen er virkelig mørk, noe som videreføres i resten av låta. Dette er virkelig ikke sympatipoeng til Ukraina, men et veldig bra album fra Drudkh.

Ronny Østli

EXHUMED To The Dead Relapse

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R 3.5/6 21. oktober 2022 “Gore Metal” er navnet på debutalbumet til Exhumed, utgitt i 1998. Goregrind har aldri stått øverst på min favorittliste, men når jeg nå setter på amerikanernes tiende plate synes jeg det er noe friskt over det. Jeg tenker umiddelbart Carcass i perioden «Necrotisism – Descanting The Insalubrious», altså death/grind med mye melodi. Det er snakk om ti låter på førti minutter, så det er velarrangerte låter med lengde, i motsetning til en del av sine grind kollegaer. Jeg skal innrømme at en hel skive fortsatt er litt i overkant for meg, men noen låter av ganger fungerer helt utmerket.

Nå er det såpass jevnt at for meg er det ingen låter som utmerker seg, men åpningslåta «Putrescine and Cadaverine» fikk meg til å tenke at dette slett ikke var verst. Ganske så melodiøs og groovy, i tillegg til full pinne.

Ronny Østli

THE GASÖLINES Death Or Eternal Glory Speed Club Records 4.5/6 07. oktober 2022 Man har rock, også har man rawk!

Førstnevnte er for menn som har pusha 50 og mener den virkelig bra musikken døde en gang på 70-tallet, drar på seg den brune skinnjakka den sjeldne gangen i blant de beveger seg på konsert - fortrinnsvis med Pink Floyd-skjorta under som har blitt litt for trang med årene og som bestiller "en halvliter med pils" som han betaler med kortet fra den slitte lommeboka samtidig som han ser litt for lenge på den alt for unge jenta bak baren.

Kjerringa er jo allikevel trygt plassert hjemme med kidsa, så det spiller vel ingen rolle?

Rawk derimot, det er for oss som mener at Pink Floyd er for gubber og trenger mer fart og energi i musikken - og akkurat her finner vi norske The Gasölines. Etter omtrent å ha gått i fistel av debutskiva som kom så sent som i fjor ble undertegnede meget glad da oppfølgeren allerede var rett rundt hjørnet. Hva kan vi da her vente oss?

Fres, fart og guffe som må spilles høyt skal det komme helt til sin rett.

Allerede et par sekunder ut i åpneren "Rum Runner 500" er det ingen tvil om hva som venter den neste drøye halvtimen. Høyoktan i sin aller reneste form hvor ikke en eneste detalj kommer uventet, og der det ofte kan høres ut som negativ kritikk er det bare en fin ting med The Gasölines.

Det er en grunn til at vi aldri gikk lei Lemmy og Motörhead, og akkurat dette har våre venner skjønt med god margin.

Jeg tror ikke de overtenker noe som

norwayrock.net

SKIVER SKIVER helst underveis i låtskriving, for her høres det veldig ut som de bare kjører på når en god idé dukker opp - og der det forrige gang funket utmerket har nok det resultert i et par riper i lakken denne gang; Deriblant et riff som nesten er en blåkopi av Turbonegro, og tilogmed Anthrax kunne ha raslet med rettsaks-sablene hadde de hørt "Hellbreaker".

Men på den andre siden finnes det også godt med homage her, som for eksempel til AC/DC under "Burnin' Dice" der de holder seg på den rette siden av plagiatistreken, og ikke minst sju andre totale fresrockere som ikke står tilbake for noen som helst. Denne typen musikk er ikke skapt for at man skal dissekere den ihjel, den er skapt for å settes på høyt med et glass Lemmy i den ene hånda og en øll i den andre hånda.

Alt som fungerte på debuten fungerer også vel så bra denne gangen, men uten overraskelsesmomentet forgjengeren levde meget godt av.

Det er også akkurat passe mengde gitarsolo av den virkelige bredbente sorten tilstede, og blir man sur av "Grand Prix", "Raceway War" eller "Welcome To My Hell" er det bare å dra et annet sted - fortrinnsvis i den brune skinnjakka med trang Pink Floyd-skjorte under.

Vi andre får kose oss med vår Lemmy, øll og ikke minst The Gasölines.

Sven O. Skulbørstad

HAAVARD Haavard Prophecy Productions 4.0 11. november Dold Vorde Ens Navn er det mest gagnlige som har tiltrådt en stagnert svartmetallsjanger på tjue år. Bandets komponist og gitarist heter Håvard Jørgensen, og historisk kjenner vi ham som umistelig Ulver-medlem i perioden 1993 til 2001. Etter sigende var Jørgensen initiator for disses akustiske andrealbum, ”Kveldssanger” fra 1996, som på sett og vis får sin oppfølger i gitaristens første soloplate. Han har for lengst vist seg kompositorisk og teknisk habil, med godt grep om nordisk mollmelodikk. Foruten å slenge seg på en enerverende poptrend, hvor artistnavn sammenfaller med eget fornavn, har man lite surmaget kritikk å fremme. ”Haavard” er gjennomgripende pennet og effektuert, med akustisk gitar som klanglig og tonalt fokalpunkt.

Selv uten elektrisk forvrengning gestalter materiale svartmetalliske karakteristika, overdratt en kultivering av forloren skjønnhet. Jørgensen håndplukker kollaboratører med kløkt – både Ulver-vokalist Kristoffer Rygg og Musk Ox-cellist Raphael WeinrothBrowne øser av respektive talenter. Det

samme gjør Lars Nygaard på trekkspill og fiolinist Eva Runge, mens Tore Ylwizakers smakfulle omgang med klaviatur, herunder mellotron, adderer kinematografisk divertissement. All verdens gjestemusikere ville ikke evne å redde prosjektet dersom låtene ikke forsvarte seg selv, noe de gjør.

Blant flere imponerende stykker står smellvakre ”Printemps”, renessanseromantiske ”Oberon”, mellomeuropeisk fyrrige ”Emmanuelle”, selvrealiserte ”Sørgemarsj” og postludiet ”Athena” i relieff. Ekstra honnør gis kontra arrangementene, samt klok og rasjonert omgang med perkusjon og elektronikk. Jeg ser helst at Håvard Jørgensen ikke pensjonerer seg, verken som bandmedlem eller soloartist.

Geir Larzen

SAMMY HAGAR & THE CIRCLE Crazy Times Universal 4/6 30. september 2022 Det er merkelig med Sammy Hagar; man tror man vet hva man får, men så tar han en helt annen retning. På sin siste utgivelse, med bandet The Circle, spriker han mer enn vi er vante med, og man blir sittende med en uforløst følelse etter å ha vært gjennom skiva noen ganger. Han fyller 75 år i oktober, men har fortsatt stemmen intakt og vel så det, noe han beviser flere ganger i løpet av «Crazy Times».

«Intro: The Beginning Of The End» er en nedpå sak i et landskap vi har hørt «The Red Rocker» før. Kassegitar og vokal i sentrum, noe vi allerede vet han behersker svært godt. Han har fått en moden klang i stemmen, og vet å benytte seg av det. Det tar dog ikke lange stunda før «Slow Drain» viser Hagar i kjent figur, lengre oppe i registeret, og selv om stemmen er mer moden, har han fortsatt et trøkk mange skal slite med å gjøre etter ham. Lydbildet for øvrig bærer preg av å være ærlig håndverk med lite digitale hjelpemidler inn i miksebordet. Lyden av rom er fraværende på svært mye av musikken som blir gitt ut i disse dager, men The Circle kompenserer godt for det, og ære være dem for det! Bandet svever mellom genrene, og er innom country-rock (noe vi kanskje skal gi produsent Dave Cobb, og det faktum at plata er spilt inn i Nashville, noe av æren for), indie, grunge og klassisk rock n´ roll, som i Elvis Costellocoveren «Pump It Up». Både denne og «You Get What You Pay For» er som snytt ut av nesene til The Rolling Stones. Spesielt på sistnevnte er jeg overbevist om at Hagar har vært bevisst på Mick Jaggers særegne måte å synge på, for her er det mye Jagger-lyder underveis.

Låta «2120» sender tankene i retning Van Halens «5150». 5150 er i USA

koden for tvangsinnleggelse. Hva kan så «2120» bety? Et raskt Google-søk forteller oss at det er en englekode, som hjelper oss framover, og er en positiv kode. Om vi skal tillegge Hagar denne meningen, er kanskje usikkert, men budskapet ligger også i teksten, så hvorfor ikke. Hagar har tidligere skrevet tekster som oppleves som nære og til dels personlige, en opplevelse man sitter igjen med etter «Be still», en fin liten sak i kassegitarland. Bon Jovi-faktoren skinner igjennom ved flere anledninger på plata, og her er det nesten så man kun savner Richie Samboras backingvokal før opplevelsen er komplett. Og når vi nå er inne på backing-vokal, så er det umulig at det ikke skinner litt Van Halen igjennom når Hagar og bassist Michael Anthony synger sammen. Produsent Cobb har vært fan av Hagar i mange år, og etter å ha blitt introdusert for hverandre for noen år siden, ble de enige om å forsøke et samarbeid, noe vi nyter av i dag. Cobb har uttalt at han har vært ute etter å gi ut ‘den ultimate Hagar-skiva’. En modig uttalelse, og vi kan kanskje ta den diskusjonen over en bayer en kveld.

Joda, Cobb har gjort et godt håndverk, og det er en befrielse å lytte til ei skive som ikke låter som en naken og steril produksjon. Med musikere som Hagar, Anthony, Jason Bonham (trommer) og Vic Johnson (gitar) er lista lagt for tre kvarter med ekte hjemmelagd rock n´ roll.

«Crazy Times» er nok ikke den ultimate Sammy Hagar-skiva, men låtene er gode og gjennomføringa til godt over godkjent. The Circle står til godkjent, og det er godt å vite at de gamle fortsatt, om ikke eldst, i hvert fall er eldre.

Jan Egil Øverkil

HAGETISSE Der Verminkte Stilte Van Het Zijn Babylon Doom Cult 4/6 22. oktober 2022 Her var det definitivt navnet som vekket min oppmerksomhet. Artig på norsk, uten at jeg kjenner betydningen på enmannsbandets morsmål, som er nederlandsk. Dette er for øvrig Hagetisses sjette album, og stilen er black metal. Ganske så bra også. Det er stemningsfullt og upolert, uten å være necro. Jeg klarer ikke helt å sammenligne det med noe heller, men tankene helte litt i retning Departure Chandelier sin eksperimentelle og stemningsfulle svartmetall. Hagetisse er Maurice de Jong, som har et hav av band. Første singel, «Verbrande Huizen Symboliseren het Geluk» er min favoritt, sammen med siste sporet «Een Stille Schemering» med sin ropende talevokal.

Ronny Østli

NRM 5-2022

77

AN M ELDE L SE R

SKIVER HOUSE OF LORDS Saints And Sinners Frontiers 3/6 16. September 2022 House of Lords er en av Frontiers Records mest pålitelige arbeidshester og når de slipper sin 13. studioplate “Saints and Sinners”, skulle det overraske om James Christian & co ikke skulle levere varene. Og ja, det overrasker vel kanskje en smule.

De velger å åpne med skivas svakeste spor, tittelsporet “Saints and Sinners” som tross Christians umisgjenkjennelige stemmeprakt ikke klarer å overbevise i originalitet.

Heldigvis tar det seg opp på de neste par sporene, “House of the Lord” og i større grad “Take it All”, som har spennende vers, men som begge hviler litt for komfortabelt på klisjeer i refrengene. Plata virker i større grad enn de siste utgivelsene å dra inspirasjon fra 70-tallet, selv om refrengene gjerne høres tiåret yngre ut. Det blir gjerne litt “Rainbow møter Bon Jovi” og det gjelder spesielt låta “Mistress of the Dark”.

I tillegg bys det på et snodig Rocky Horror Show-øyeblikk i den mer lekne låta “Razzle Dazzle” og det er vanskelig å si om det er litt genialt eller litt flaut. De to foregående skivene var mer spennende på alle måter, men høydepunktene er absolutt å finne også her, spesielt mot slutten av albumet - og Christians vokalprestasjon er, helt som forventet, gjennomgående sterk og en attraksjon i seg selv.

Produksjonen av denne plata er dessverre ikke i samme liga som bandet den presenterer, men fans av House of Lords vil nok ikke la det være noen dealbreaker. Det er imidlertid vanskelig å la være å tenke på hvor mye bedre dette kunne vært med litt mer tanke bak miks og arrangementer.

Selv om “Saints and Sinners” blir neppe omtalt i historiebøkene som House of Lords mest minneverdige utgivelse, er det øregodis å oppdage innimellom for den som leter. Men det er innimellom. Det er bare å håpe og tro at det ligger noe bedre bak neste sving, men i denne omgang ble altså House of Lords heller litt House of Commons.

Linda Mills

HUSSAR All-Consuming Hunger I, Voidhanger 3.5/6 30. september 2022 Torontotrioen debuterer med massiv og groovy death doom metal. Tidvis er det noe sludge og såkalt postmetal over dødmetallen deres. Lyden er massiv, låtene varierte og drivende.

Jeg liker veldig godt første spor

78 NRM 5-2022

«Ritualistic Castration of the FeebleMinded Cowards», som er ganske så melodisk. Dette kan sies om neste spor «Blind Charge Into Gunfire» også, som kanskje er hakket enklere.

Og i det hele tatt synes jeg det er et veldig bra album når jeg hører den stykkvis. Ikke at plata er lang, trettisyv minutter, men jeg mister likevel litt fokus underveis. Gitarist og vokalist V.B. må få kred for growlingen sin, den er jammen meg kjellerdyp.

Ronny Østli

IN THE WOODS Diversum Soulseller 5/6 25. november 2022 De mørke progressive metallerne har virkelig bydd på godlyd etter gjenforeningen i 2014, og denne gangen tar de det enda et steg lenger.

Engelske James Fogarty har overlatt mikrofonen til mer lokale Bernt Fjellstad, som vi kjenner fra Guardians Of Time og Susperia. De fleste vet nok at han synger bra, men dette her gir meg virkelig gåsehud. Første singel «A Wonderful Crisis» viser jo mannes register og er en catchy og god låt, og jeg kan forstå denne velges som singel. Likevel er dette langt unna platens beste synes jeg. Da jeg hørte «Moments» første gang måtte jeg bare kjøre i gang låta en gang til umiddelbart. Her synes jeg Bernt virkelig låter herlig. Det er en sånn rasp i vokalen som skaper et særpreg og som passer ypperlig i In The Woods.

Han balanserer fint mellom ren vokal, power metal og growl. Dystre «Your dark» er en annen favoritt, selv om det ikke finnes noe direkte svakt på In The Woods sitt sjette album.

Ronny Østli

JORDFÄST Av Stoft Nordvis 3.5 28. oktober I likhet med fjorårets debutplate ”Hädanefter” utkjevler den sørsvenske svartmetallduoen Jordfäst én uavkortet låt per vinylside, uten at materialet fortoner seg trettende eller pleonastisk; bandet holder nemlig godt grep om det melodiske, og er åpenbart

influert av både nordiske folketoner og doom-metalliske stilfigurer, glimtvis som et funksjonelt samrøre av Windir og Primordial. 16 minutter lange ”Abortologen” (en ordkonstruksjon fra forrige århundrets Sverige og verdig en Nikanor Teratologen-roman) sveiper innom alle fordelaktige attributter ved prosjektet, inkludert variasjoner i tempi og intensitet. Stykket er smart porsjonert, og fører et majestetisk ledemotiv av dommedaglig fynd.

Basal, men effektiv korsang intonerer B-sidens ”Kom Eld, Kom Regn”, som for øvrig åpner gyngende folkloristisk, men ender kompositorisk fattigere enn ”Abortologen”, trass gnistrende midtsekvens. Jordfäst skyr fjollete folk-metallfloskler, og verger gravitetiske stemningsbilder minst like inntrengende som det rent melodiskmelankolske. Disse er det lov å bygge forventninger til.

Geir Larzen

KAMPFAR Til Klovers Takt Indie 3.5/6 11. november 2022 Kampfar er for meg et litt merkelig band. Det er god stemning live, og når en sjekker ut en ny plate er det heller ikke så verst. Utover det er et band jeg helt glemmer. Greit, da er man kanskje ikke blodfan. Likevel var forrige plate, «Ofidians Manifest» en riktig så god skive, som vi til og med følte vi måtte ta en prat med vokalist Dolk om i denne publikasjon. Sammenlignet med den synes jeg dette er et lite steg tilbake. Altså, når «Lausdans Under Stjernene» åpner skiva er det en tyngde og groove som virkelig gir meg fot. Stemningen er dyster og låta er definitivt på høyde med det beste fra forgjengeren. Neste spor «Urkraft» liker jeg også godt, hvor bassen får mye fokus og det brukes mye tammer. Melodisk er låta også veldig nordisk og tung. «Fandens Trall» starter veldig fett synes jeg, denne er styggere og langt kjappere. Men her starter også problemene. Denne låta må jeg begynne på flere ganger, for tankene flyter mer i hva man skal ha til middag eller om diesel blir billigere i morgen. Dette varer helt til siste låt «Dødens Aperitiff» som er en tyngre og litt annerledes låt igjen. Da våkner jeg. Så konklusjonen denne gang blir at jeg liker Kampfar best som tugt og drivende. For det som er bra her synes jeg er veldig bra.

Ronny Østli

CHEZ KANE Powerzone Frontiers 3,5/6 21. oktober 2022 Man skal smi mens jernet er varmt, heter det. Chez Kane, den knallsterke walisiske vokalisten med den übersjarmerende fremtoningen, har vært et glodhett navn på Frontiers Records artiststall siden fjorårets debutskive “Chez Kane”. Kvinnelige artister er ikke det melodisk rocksjangeren har vært kjent for og dette ønsket svenske Danny Rexon (Crazy Lixx) å endre. Han har vært drivkraften bak hele prosjektet Chez Kane, fra A&R, produksjon, låtskriving og instrumentasjon. Man kan vel bortimot strekke det til å si at Chez Kane er Danny Rexon minus stemmen.

Debutskiva ble generelt tatt godt imot og har vært omtalt som en utgivelse som burde vært sluppet parallelt med Lee Aron, Fiona, Lita Ford og Vixen på slutten av 80-tallet og møtt samme suksess. Så her skal det smis, og det fort!

Albumet åpner med en melodisk power-ballade “I Just Want You” som kunne vært tatt rett fra Diane Warrens låtskriverkatalog cirka 1988. Man skulle nesten tro det var en Heartcover, men den gang ei. Chez byr på svært sterke vokalprestasjoner og det er kraft og klarhet i hver eneste note.

Det fortsetter i samme stil - “Rock You Up” er ikke en Def Leppardcover og “Children of Tomorrow Gone” er ikke en John Farnham-cover, sekkepipesolo til tross.

“Powerzone” ruller av gårde som en 80-tallsfest på autobahn. Ingen klisjeer slipper unna, verken melodisk eller tekstmessig - her bugner det av snertne gitarlicks, seig saksofon og uthamret DX7. Man kan ikke utsette noe på produksjonen og for fans av den kommersielle pop-rocksounden fra sent 80-tall til tidlig 90-tall, vil nok denne plata framstå som et kjært gjenhør. Samtidig er det også her det skurrer litt, for dette albumet høres (i likhet med debuten, men kanskje i enda større grad) ut som et coverprosjekt. At dette er et kommersielt drevet, blir ikke lagt skjul på, men plutselig sitter man med en litt større forståelse hvorfor grungen oppstod.

Er det en ting som virkelig mangler her, så er det en forståelse av hvem Chez Kane er. Chez er en fantastisk vokalist som syntes det er moro med 80-talls retro, men utover dette blir man ikke kjent med artisten Chez Kane. Det kunne vært veldig spennende å se hvem hun er som soloartist om Danny Rexon ikke satt bak både ratt, spaker og kalkulator.

Linda Mills

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R

SKIVER SKIVER det du har hørt før fra Matheos og Vera. Likevel tviler jeg på at Fates Warning fans vil bli skuffet, ei heller de som liker FM og Steve Overland.

Og da har jo faktisk Kongene av Mercia klart å samle kongeriket eller hva?

Pål J. Silihagen

KINGS OF MERCIA Kings Of Mercia Metal Blade 4,5/6 23. september 2022 Fates Warning har som de fleste kanskje har fått med seg tatt en liten pause på ubestemt tid og Jim Matheos kaster ikke bort tiden. Her er han med sitt prosjekt Kings of Mercia, for jeg er meget usikker på om dette faktisk er/ blir et reelt band utenfor studio.

Uansett er det et bandnavn som bærer bud om noe stort. Og store navn har han også fått med seg. Resten av kongene består av ingen ringere enn Simon Phillips (ex-Toto, Judas Priest) på trommer, Joey Vera (Armored Saint) på bass og Steve Overland (FM) på vokal.

Men det skal mer til enn å kalle seg konger og ha store navn for å lage en god skive. Jim Matheos som er hovedpersonen bak dette prosjektet skrev låtene da det ble bestemt at Fates Warning skulle legges på hylla og det er liten tvil om at han har gått tilbake til sine røtter i hard rocken. Dette låter mer hard rock enn progressiv metal og slik sett fungerer det utmerket med Steve Overland på vokal. Han tilfører låtene akkurat det de trenger vokalmessig. Men det er sjelden kost å høre Simon Phillips såpass tilbaketrukket og anonym bak trommene. Glimtvis kommer det noen små signaturer som gjør at du hører at det er han, og han gjør definitivt jobben. Låtmessig innbyr ikke denne skiva til de største krumspringene med stikkene, og slik sett utfører han jobben eksemplarisk. Tidligere Fates Warning kompanjong Joey Vera trakterer bassen, og viser her at han også behersker noe annet enn progressiv metal og tradisjonell heavy metal.

Så var det Matheos selv. Ingen tvil om at den mannen både kan komponere låter og ikke minst skape magi med gitaren. Skiva er veldig variert og pendler mellom små pompøse rolige låter til mer klassiske hard rock låter som til tider heldigvis tenderer til litt Fates Warning. Gode eksempler på denne variasjonen er henholdsvis “Everyday Angels” og “Liberate Me”. Verdt å nevne er også låtene “Wrecking Ball” og “Set the World on Fire” som i mine ører er de sterkeste låtene her.

Skiva trengte mange gjennomkjøringer før den satt og jeg skal ærlig innrømme at den første umiddelbare følelsen var en ørliten dose skuffelse. Mulig forventning nivået var skyhøyt med denne besetningen på papiret og at det som kom ut av høyttalerne var noe litt annet enn det jeg hadde forestilt meg. Uansett er dette en knakende god skive som er noe helt annet enn

norwayrock.net

MICHAEL KROHN Normal Industri Sony Music 3,5/6 26.august 2022 Jeg husker jeg syntes "Raga Rockers" var en helt kul skive da den kom i 2001, og om den så aldri noen gang vil kunne spise kirsebær med de aller største Raga-favorittene som "Maskiner i Nirvana" og "Forbudte Følelser", så var det så visst godt nok drag i låter som "Full tank", "Det skal bli natt" og "Stakkars lille rike pike". I det hele tatt en ganske så jevnt over god skive i katalogen, selv om publikum knapt gadd å løfte en eneste finger. Det kan synes som om sjefen sjøl har funnet dette til å være en personlig favoritt blant bandets 'glemte' skiver, for han har nå dratt sammen et band for rett og slett å spille inn det hele på nytt, angivelig for å gi låtene den spruten og lyden de burde ha hatt den gang - og så langt er det lett å være med på leken.

Jeg synes derimot ikke forsøket lykkes særlig godt etter intensjonen.

Lydbildet er muligens mer massivt, men det er verken klarere, åpnere, tightere eller mer kraftfullt&punchy og jeg synes nesten det funka vel så godt originalt. I så måte kunne heller enn remix og -master gjort en mer formålstjenelig jobb. Videre synes jeg heller ikke at bandet tilfører særlig mye; det males langt mer rettfram, og jeg synes helheten mister mer detaljer i arrangementene enn det vinner i rein framdrift, selv om det så klart til tider trøkker drivende godt. Gode intensjoner, men litt halvveis gjennomført i de fleste ledd, og jeg trur nok sjøl jeg også i framtida kommer til å snurre "Raga Rockers" oftere enn "Normal Industri" - jeg var i grunnen ganske så godt fornøyd slik det var, jeg.

Dersom det hele har dreid seg om at skivas gode låtmateriale ikke opprinnelig kom til sin rett, hadde det kanskje vært en mer fruktbar idé å gjøre en helakustisk variant ei virkelig god låt funker som kjent alltid fett med bare en kassegitar.

DET hadde vært noe, det!

Wilfred Fruke

LONELY ROBOT A Model Life InsideOut 4/6 26. august 2022 Progmesteren John Mitchell har returnert med sitt soloprosjekt Lonely Robot, denne gangen med plata “A Model Life”. Hva forventes?

Jo, introspektive temaer, harmonitunge lydtepper, toneartskifter galore, sårbare melodier og fuzzy synthpads og en og annen gitarsolo.

Check, check, check og check. “A Model Life” inneholder nøyaktig det som står på pakken. Dette er et varmt spabad av en plate, man legger ørene i bløt og kan bli liggende og flyte i timesvis. Imidlertid er ikke det ikke bare fryd og gammen.

Den hyggelige stemningen til tross, så kan denne skiva gå på repeat uten at man egentlig sitter igjen med noe konkret å nynne på.

Låtene flyter litt over i hverandre, selv om det er mange fine temaer.

Alt er mid-tempo, alt er varmt og mykt, ingenting bryter med noe.

Alle vokaler er varme og fuzzy, alle tangenter er varme og fuzzy, alle gitarer er varme og fuzzy. Hele plata er i grunnen et eneste stort, pusete ullteppe. Det er også et tankekors at på en plate der det har vært jobbet med sterke og personlige tekster, forsvinner ordene ofte i det brede lydbildet. Mitchell livnærer seg til dels av studioarbeid og produksjon og burde kanskje vite bedre enn å begrave personlige historier som det har kostet ham en del å ekshumere.

Kudos skal han imidlertid ha for å ikke pushe gitaren fram i spotlighten.

Han er kanskje best kjent som gitarist og er en svært begavet sådan, men han er musiker først og bruker bare gitaren der den har en rolle. Eksempelvis på låta “Species in Transition” leveres en svært smakfull Gilmour-esque solo nøyaktig der den løfter låta best. Kudos også til trommis Craig Blundell (Steven Wilson) som leverer smakfullt over hele linja.

Det er vanskelig å løfte fram enkeltlåter, nettopp fordi alt går litt over i hverandre, men alt er over gjennomsnittlig bra og ingenting høres dårlig ut. For fans av Peter Gabriel, vil tittellåta “A Model Life” gi fine vibber uten å føles plagiert. Åpningslåta “Recalibrating” er også fengende og hakket mer uptempo enn resten og avslutningssporet “In Memoriam” er også godteri for de som setter pris på klassisk prog.

Et fint album som nytes best med kakao mens man stirrer ut i tussmørket gjennom et regnvått vindu. Ullteppe medfølger.

Linda Mills

MACERATION It Never Ends Emanzipation 4.5/6 11. november 2022 Høsten 1992 kom Macerations eneste album ”A Serenade Of Agony”. Nå har Lars Bangsholt og Jakob Schultz funnet ut det er på tide med en oppfølger, tretti år etter. Vokalist på debuten var ingen ringere enn Dan Swanö. Han er også med på denne oppfølgeren. Jeg vil si musikken er en videreføring av der det stoppet.

Death metal av den ganle skolen.

Samtidig låter det oppdatert og relevant. Tempoet er som jeg liker det innen death metal, heller litt for sakte enn for fort. Og det gir groove.

«Tender Twigs Of Innocence» er et helt nydelig eksempel. Tittelkuttet og «Epiphany Of The Past» har i tillegg til disse elementene også de melodiske tilnærmingen som eksempelvis Edge Of Sanity tilførte sjangeren. «A Sacrifice Of Pity» er en annen favoritt, med sin lekne tromming. Plata er naturligvis også spilt inn i Swanös Unisound. Dette er nedstemt groovy og klassisk herlig death metal.

Ronny Østli

MAJOR PARKINSON Valesa – Chapter One: Velvet Prison Apollon Records 3.5 7. oktober Femte skive fra angjeldende septett er konseptuelt meislet, og implementerer narratologiske lydeffekter, bred dynamikk og høy affektasjon. Det synes kontradiktorisk at første installasjon av ”Valesa” samsvarer med bandets mest pop-orienterte arbeid.

Fordums progressive kantringer er trimmet vekk til fordel for symfoniske pop-uttrykk, hvor Lars Christian Bjørknes’ synthesizere inntar instrumentell hovedrolle. Gitt 1980-tallets atomkraftangst som tematisk bakteppe gir det mening at det musikalske drypper av nostalgi.

Jeg er mindre begeistret for platas ublu omgang med klisjéer plukket fra Bruce Springsteens ørkesløse

NRM 5-2022

79

AN M ELDE L SE R

SKIVER katalog, men selv dette incitamentet bærer kontekstuell mening. Første kapittel av ”Valesa” utgjør en tidsreise, er fremragende arrangert og aldri kjedelig. Det hjelper naturligvis med flotte musikalske intermessoer som pianostykket ”Ride In The Whirlwind” og teatralske ”Velvet Moon”, men albumets tyngste kompositoriske løft representeres ved Sparks-influerte ”The House”, aggresjonsoperetten ”Moma” og synth-skeive ”Irina Margareta”.

Generelt overdras repertoaret i overkant mye fordringsløs og overflatisk tonalitet – helt i tråd med konseptet naturligvis, men for de av oss som forsøker å fortrenge 80-åras akkumulasjon av middelstendig synthpop-armod kan ”Valesa – Chapter One” bli en prøvelse, om enn aldri så skarpsindig tilvirket.

Geir Larzen

MARATON Unseen Color Indie Recordings 4.5/6 7. oktober 2022 The second album of Oslo based Maraton (Fredrik Bergersen Klemp (vocals), Simen Hundere Ruud (guitar), Frank Nordeng Røe (drums), Magnus Johansen (keys) and Ruben Aksnes (bass)), «Unseen Color», is a mix of alternative rock, pop, electronica and prog, all decorated with the timbre of Klemp’s remarkable falsetto vocals and excellent production.

Expect catchy hooks and addictive melodies on tracks such as the uptempo «Contrarym» and «Perdurant Lives» (which sounds like Tears for Fears and some of the electronic work of Susanne Sundfør). There are traces of Leprous throughout the record, such as on the progressive «Odradek», and like Einar Solberg, Klemp has a rare, unpredictable voice that is capable of taking you anywhere.

The band show extra depth with the space and orchestration on the longest track of the album, the seven minute «A Body Of Your Own», featuring piano and violins, and is a track that Matt Bellamy of Muse would be proud of. It would be worth buying the record for this track alone, but fortunately there is plenty of other music on the album to enjoy, and it’s better than Muse’s latest release. Recommended.

Anne-Marie Forker

80 NRM 5-2022

å gjøre. Han har gjennom 40 år vist at han er en artist til å stole på, og han gjør nok en gang godt håndverk, og det hersker ingen tvil om at han er en undervurdert gitarist også. Melodisk, rytmisk, og kreativ. Har du noen av de andre platene hans i samlinga di, vil du neppe bli skuffet over denne heller.

Jan Egil Øverkil

JOHN NORUM Gone To Stay Gain 4,5/6 28.oktober 2022 Hele tolv år har gått siden John Norum slapp musikk på egen hånd, men nå er «Gone To Stay», hans niende soloutgivelse, klar for verden. Europe har tatt det meste av tiden Norum har til å holde på med musikk, men som med de fleste artister, åpnet det seg en mulighet for å sette seg ned ved tegnebrettet for å frembringe ny musikk da pandemien ruller over oss.

Ifølge Norum selv, var det påkrevd å få laget ny musikk for å få forandring fra turnélivet med Europe, der han ikke får utforsket sitt kreative vesen godt nok.

Det er tydelig at han har benyttet seg godt av tiden, for det er ei variert plate han serverer oss. Tyngden er ivaretatt, og han har nok en gang funnet sine røtter i bluesen, spesielt på tittelkuttet.

Norum har selv tatt hovedtyngden av vokalen, og igjen viser han hvilken undervurdert sanger han faktisk er. Han har de samme kvalitetene i stemmen som vi kjenner igjen i Glenn Hughes, selv om Norum holder seg litt lengre ned i registeret. Dette gjør seg mest gjeldende på åpningssporet, «Voices Of Silende» og «What Do You Want». På sistnevnte kan man også høre både David Coverdale og Jørn Lande i stemmen hans, og det er jo slettes ikke gærent!

Singelen «One By One», som også viser seg å være den mest kommersielle, serveres med gjestevokalist, nemlig vår egen Åge Sten Nilsen, som virker å dukke opp nærmest over alt for tida.

Upåklagelig innsats som vanlig fra vår Wig Wam-frontende venn. Som sedvane har Norum servert oss en cover, oftest i form av ei Thin Lizzylåt. Denne gangen derimot, er det kameleonen David Bowie som har fått unngjelde, og han har påvirket stilen på plata såpass at «Lady Grinning Soul» glir sømløst inn på skiva. Hadde man ikke visst bedre, kunne man ha trodd at låta er skrevet av Norum selv. Åge Sten Nilsen kommer inn i varmen igjen på «Terror Over Me», der han deler vokalen med hovedmannen selv, før vi gjenopplever det man kanskje kan kalle en av hitlåtene til Norum; «Face The Truth», åpningssporet fra albumet med samme navn fra 1992, der Glenn Hughes tok seg av vokalen.

Denne gangen er låta lagt langt mer nedpå, med Norum selv på vokal.

Den avrunder skiva på en myk og behagelig måte, og understreker på mange måter allsidigheten albumet faktisk viser.

Med «Gone To Stay» er det ingen dører som sparkes inn, ei heller er den på noen som helst måte banebrytende, men det har heller ikke John Norum noen som helst grunn til

OAK The Quiet Rebellion Of Compromise Karisma Records 4.0 11. november Album nummer tre fra Oslo-kvartetten Oak tonesetter og dikter rundt tanker om mental helse og selvdrap i dagens samfunn. Bandets uttrykk faller under den lett forsmedelige paraplyterminusen post-progressiv rock, med intertekstuell skyld til Porcupine Tree, Leprous, Steven Wilsons solokatalog, Lunatic Soul og The Pineapple Thief. Tonen er sedvanlig høststemt og gjestmild, dog med forekomster av anseligere brodd enn tidligere. Oaks forstandige bruk av piano, elektronikk og malende synthesizere etablerer refleksjonsmanende lydrom, men hvor forgjengeren ”False Memory Archive” anla smakfulle teksturer med anemisk-melodiske idégrunnlag begynner Oslo-væringene å få grep om sin kompositoriske gjerning.

Fortsatt fornemmes smak av striglet tapet, i rudimentært pyntelige glimt – fjorten minutter lange ”Paperwings” er eksempelvis en misset mulighet til dramatisk sublimering – men metallisk pulserende ”Highest Tower, Deepest Well”, fortrøstningsfullt vemodige ”Quiet Rebellion” og høydepunktet, den skumrende elegante ”Sleepless Dreams”, danner et åpningstriumvirat av klasse. Vokalist Simen Valldal Johannessen opererer i et mellomværende av Madrugadas Sivert Høiem og Leprous’ Einar Solberg, og fronter Oaks bestenotering med ventelig sjel og bravur.

Geir Larzen

OMEGASHIFT Doctrine Of Dust Selvfinansiert 4/6

17. mai 2022 Doom metal fra sørlandet med kvinnelig vokal får kanskje ikke alle til å heve på øyebrynene. Nå er Omegashift langt mer enn denne snevre beskrivelsen, men elementene finnes. Opprinnelig var det ikke tenkt kvinnelig vokal heller, men Jorunn Aateigen kom inn da låtene skulle spilles inn. «Lazarus Brigade» åpner og man hører fort det er doom metal som ligger i bunnen. Samtidig legges det ikke skjul på at kvartetten har større spennvidde. Hør på det lekne og mer uptempo midtpartiet og den melodiske gitarsoloen. Her kommer også et rolig parti og jeg har forståelse for at denne ble lagt ut som første smakebit fra bandet. Og når vi snakker om lekent så må lyricvideolåta «Walk With Me» nevnes. Her får vi en litt roligere låt med særere riff, og tankene mine går i retning Minas Tirith og de litt rarere bandene fra midten på nittitallet. Min favoritt er mer uptempo «Tread The Ashes», Når denne da drar tankene mot amerikansk progpower så skulle det vel være tydelig at dette er et band som liker å tenke utenfor boksen, og det uten at det virker spesielt sprikende.

Ronny Østli

ORANGO Mohican Stickman Records 5/6 07.oktober 2022 Norske Orango er tilbake med sin 8. fullengder siden debuten “Villa Exile” fra 2005, og bandet har stadig utviklet soundet siden den gang.

Høydepunktet i katalogen deres er i mine ører fortsatt mesterstykket “Battles” fra 2014. En skive alle norske møblerte hjem burde ha i hylla. Men nå er de altså ute med nytt album og power-trioen kjører på med samme resept som på de foregående albumene. Men Orango har tonet det ned noe og kjører ikke på med like mye power som tidligere. Ikke at det gjør skiva verken dårlig eller kjedelig, for liker du CSNY (Crosby, Stills, Nash & Young) og flotte vokalharmonier så vil du sannsynligvis elske dette. Men tro ikke bare at det er rolige låter her for Orango kjører også på med god, gammel klassisk 70-talls rock, noe som kan høres på albumets beste spor “The Creek”, og ikke la deg lure av den pompøse introen. Når klokka tikker inn på 1:32 smeller det løs for alvor med dundrende trommer, fete gitarer og tung bassgang. Andre godbiter som er verdt å trekke frem er den langt mer neddempede låta “Cold Wind” hvor vokalharmoniene gjør seg sterkt gjeldende. For ikke å snakke om den litt mer pop-pregede låta “Bring You Back Home” som er nesten litt irriterende fengende, samme kan sies

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R om den radiovennlige “Running Out Of Reason”. Her snakker vi musikk i Tom Petty’s ånd.

Etter mange gjennomhøringer slår det meg at Orango sannsynligvis har lagd sitt mest varierte og helstøpte album siden nevnte “Battles”. Gjennom albumets ti låter kjeder jeg meg ikke et sekund. Det er ikke til å komme utenom noen flere referanser til andre klassiske band som Traffic, James Gang, Grand Funk Railroad og Mountain for å gi et klart bilde av hva Orango leverer.

Rett og slett uimotståelig klassisk rock gjort på gamlemåten i studio. Det låter autentisk og ekte tvers igjennom. I hver tone og strofe ligger det tonnevis med sjel og udiskutabel musikalsk dyktighet, noe som gjør at jeg nok en gang bøyer meg i støvet for hva Orango klarer å prestere. “Mohican” er kort oppsummert et mesterlig album som du ikke bør gå glipp av.

Pål J. Silihagen

PANIC! AT THE DISCO Viva Las Vengeance Fueled By Ramen 4.5 19. august Pop-begavelsen Brendon Urie har for lengst dumpet all meningsmotstand og gjort Panic!

At The Disco til yngleplass for egen musikkgrandiositet; så lenge han leverer opus på nivå med ”Death Of A Bachelor” og årets adrenalinbakkanal dannes ikke incitamenter til å stagge 35-åringen. Urie fungerer best uten remmer, både i volum og stildivergens. Riktignok var ikke mellommåltidet ”Pray For The Wicked” kompositorisk tilfredsstillende, med unntak av geniale ”Roaring 20s”, men sveisent titulerte ”Viva Las Vengeance” rommer samtlige fasetter av foretakendet, og oppvarter en håndfull låter av adlet kvalitet. Platas aura er tilskyndende og materialet overraskende rockeorientert, dog malt på pop-eklektisk musikal-bunn.

Uries evne til å jukstaposisjonere kanonisert tradisjonstenkning med modernitet er blant amerikanerens fortrinn, men musikkformalistisk kreativitet holder sjeldent verdi uten tonalsubstans; Panic! At The Discos sjuende langspillplate markerer i så måte en overdådig retur til alt man liker ved prosjektet, det være seg Uries arrogante tenor, det bombastiske smeltedigeluttrykket eller en distansert omgang med klisjéer. Et livsbejaende tittelkutt krever umiddelbart oppmerksomhet, i vaker av klassisk glamrock og sangharmonikompleks popmusikk, etter modell av høvedsmenn som Electric Light Orchestra og Jellyfish. ”Don’t Let The Light Go Out” lener seg tungt mot smektende 1960-tallsarv, mens ekstravagante og meta-

norwayrock.net

SKIVER SKIVER musikalske ”Star Spangled Banger” innstifter en bardus Thin Lizzy-hedring i tøylesløst rockeoperetteterreng. Uries skyld til Queen har forresten aldri stått tydeligere å lese, proppet med intertekstualitet og elegant formidlet i berusende ”God Killed Rock And Roll”. Sistnevnte fører sågar en festlig Meat Loaf/Jim Steinman-brytning midtveis, for liksom å understreke opphavspersonens ”for mye kan aldri bli nok”-credo. Og er du tilstrekkelig dyktig, vil det fungere… Jellyfishfrodige ”Something About Maggie” og disko-tristessen ”Sad Clown” sementerer Panic! At The Discos mest jevnbyrdige fonogram, trass i et par krampaktig tenåringsfriende lakkriper.

Det eneste ”Viva Las Vengeance” mangler er et eksempel på Uries forståelse av og talent for varieté.

Geir Larzen

KARIN PARK Private Collection Pelagic Records 5/6 07. oktober 2022 Høsten er utvilsomt over oss og har tenkt til å bli. I skrivende stund uler vinden som en ensom ulv samtidig som regnet pisker mot vinduene for å påminne om at sommeren såvisst er over. Jeg hater denne årstiden med hvert eneste fiber av kroppen.

Men da er det fint at man har passende musikk å sette seg inn i, og Karin Park sitt nyeste slipp er vel omtrent den mest passende utgivelsen man kan gjøre nettopp dette med samtidig som naturen dør rundt oss og hver eneste dag som avsluttes er én dag nærmere den enda mer forhatte vinteren. For her er det drøye tre kvarter lavmælt men samtidig storslått stemning som passer meget godt til fyr i peisen og et glass med gøtt rødt i hånda.

Sett bort ifra den ekstremt vakre åpneren "Traces Of Me", som er nyskrevet for anledningen, består "Private Collection" av gamle låter i ny tapning. Ikke vanligvis er grep jeg er stor fan av, men her har vi virkelig unntaket som bekrefter regelen. Fra start til slutt er det nesten en sakral stemning over sporene som stort sett består av synth og orgel ved siden av Karin sin nydelige vokal, og man havner så og si umiddelbart i en slags transe som får en til å glemme både regn og storm.

Hør bare nyversjonen av "Superworldunknown", der den opprinnelige lettbeinte popsangen har fått seg nesten et religiøst løft, og det er et særdeles godt eksempel på hva som leveres underveis i skiva. Dette gjelder samtlige spor som glir nesten ubemerket over i hverandre som en slags messe. Det er nok ikke religiøst ment, men det er i alle fall følelsen jeg sitter med under avspilling.

Jeg vil tippe at hun har brukt sine

egne personlige favoritter, for her er det utelukkende gull - som "Opium", "Blue Roses", "Shine" og "Look What You've Done". Dette er mer eller mindre et tilfeldig utvalg - jeg kunne egentlig ha nevnt samtlige spor på "Private Collection" for her finnes det ikke en eneste nedtur. Man kan formelig kjenne følelsen hun og de må ha hatt i studio underveis, for den er til å ta og føle på under hele avspillingen.

For til slutt ebber så musikken ut og det piskende regnet sammen med den ulende vinden vekker meg ifra transen igjen. Glasset i hånda har blitt tomt underveis uten at jeg har tenkt over det og den kjipe følelsen av høst fyller atter en gang kroppen.

Da er det bare å fylle glasset på nytt, og la Karin Park sin private samling jage bort høsten enda en gang - om enn bare for drøye 45 minutter. Denne plata kommer til å bli mye spilt i månedene fremover.

Sven O. Skulbørstad

NERLI THERE “Beast Within” Rebel Productions 4.0 Nerli There er omsider klar med sitt femte album og det er dags for Mats Nerli å få ut sitt indre beist. Selve beistet er kanskje selve platen, for den har vært ferdig en god stund. De har valgt å vente med utgivelsen til pandemien var over. Nerli There er først og fremst et liveband, så det er naturligvis en fordel med ferskt album når de endelig får spille konserter igjen. Jeg vet ikke om det skyldes pandemi, men jeg synes Nerli There fremstår mørkere enn tidligere, noe en melankoliker som meg kan like. Det står i sterk kontrast til det uhøytidelige coveret, designet av Kjartan Gagnat. Jeg var til stede under plateslippkonsert og det var unektelig litt rart å se publikum danse til låter som “Judas” og “Before All Is Spent”.

Sistnevnte er muligens det beste jeg har hørt av bandet. Men gamle fans vil også finne god sørstatsrock i kjent stil, så en svingom er det ingen fare for at får plass også i fremtiden. Platen er unektelig variert. De flørter med country i “Things You Did” og jammen har de ikke lagt inn litt klassisk Ritchie Blackmore-riffing også i “Stab in the Back. Et par anonyme låter finnes riktig nok, men jeg skal ikke være veldig uenig med de som påstår dette er bandets beste album.

Stig Rune Robertsen

PROTYDIYA On Nature Selvfinansiert 3/6 10. oktober 2022 Vitaly Palagnyuk er ute med sitt andre album under navnet Protydiya.

Ukraineren gjør alt selv, og det skal ha, dette er progressivt. Basisen er black metal, men her finnes trekkspill og andre lyder jeg antar stammer fra tradisjonell ukrainsk musikk. Det er mye folkemusikk å spore, og vokalen spenner mellom black metal og forskjellige ren vokaler. Jeg synes det er en del Master’s Hammer over dette. I grunn er dette spennende, men det skorter på produksjonen.

Trommemaskin og lyd vitner om hjemmesnekring og jeg sliter med å finne en rød tråd i musikken. Greit med variasjon og spennvidden, men for meg er det stykke igjen til at dette er velarrangert. Nå er ikke dette bare rot, ta for eksempel «Image Of Zarathustra» og «Sentiment To Dynamics», her synes jeg det flyter.

Instrumentalen «Autumn» er også en favoritt. Skiva finnes på digitale plattformer og er absolutt verdt en lytt, selv om jeg foretrekker enkeltlåter.

Ronny Østli

QUEENSRYCHE Digital Noise Alliance Century Media 4/6 7.oktober Det er ytterst sjelden jeg kan pinpointe innafor ca 30 min akkurat når jeg ble fan av et band, men i tilfellet Queensrÿche var dette om lag i åttetida på kvelden 18. oktober 1988, da de gjorde alt annet enn å drite seg ut som forband for selveste Metallica.

Til da var de vel i mitt unge hode et ok, om enn litt kjedelig band, men fra da av har de vært blant de store favorittene, da især den helt suverene gulltroikaen fra ‘86-‘90. «Promised Land» fra ‘94 var dog ikke helt av samme kvalitet, og da Chris DeGarmo pakka den kumulative kreativiteten i snippesken og dro sin vei noen små år etter, tok han også med seg mitt, og svært mange andres fanforhold med

NRM 5-2022

81

AN M ELDE L SE R

SKIVER seg i sekken.

Siden den gang har bandet spytta ut en rekke skiver, vakende rundt mediokert uinteressant til downright ræva greier, og ting ble vel ikke bedre av at så vel Geoff Tate som Scott Rockenfield etter hvert forlot skuta, henholdsvis i ‘12 og ‘17 - eller gjorde de det..? Tate har så visst ikke hatt noen stor blomstring i kjølvannet av bruddet, og det er også fraksjonen med Michael Wilton og Eddie Jackson som vant retten til å bruke bandnavnet.

Nå foreligger plate nr. 4 med vokalist og Tate-sound-a-like Todd La Torre, og er nå dette verdt å lette på øyelokk og/eller skinka for? Både ja og nei, i grunnen. Det er muligens urettferdig å sammenlikne hva som i realiteten er et helt annet band med bautaene de har i porteføljen fra hine, hårde dager, men samtidig ligger det også en fordømt forpliktelse i å skulle flyte på navnet et navn de tross alt har kjempa med nebb og klør for å kunne benytte. I så måte skuffer dette kapitalt. Jeg skal være så ærlig og si at jeg har brydd meg katta om å sjekke ut de tidligere La Torre-skivene, men pr. 2022 likner bandet stilmessig mer på det sultne metalbandet som sang «Queen of the Reich» og «Warning» for snaut 40 år siden enn den finslepne, perfeksjonerte og stilskapende progmetalen de kjapt utviklet seg til - men låtene klarer ikke å følge opp heller dette sporet. Det kan synes som om de helt har gitt opp tråden fra da de var virkelig gode, og de framstår nå som hevvi mettal-band nr. 14 på et slitt dusin. Tror også Steve Harris ringte og ville ha igjen åpningskuttet «In Extremis», og det var akkurat Iron Maiden som var den gjennomgående referansen rundt deres tidlige verker.

Det er likevel gode kvaliteter rundt denne skiva her, om en makter å se/ høre litt forbi hvilket navn som står på coveret/stream-fila. Bandet som sådan leverer spillemessig ganske så strøkent, La Torre synger svinbra, sånn midt imellom Tatesk og Dickinsonsk og lyd&produksjon trøkker godt, med god klarhet i definisjonen. Låtene er derimot, som sagt, ikke all verden; de beveger seg mer eller mindre utelukkende innenfor 50 shades of trad. metal, men nerven forblir noe uspent og kreativiteten kokes gjennomgående på litt for tynne og velbrukte spikre. Den roligere «Forest» skiller seg litt ut, både stilmessig og av interessegehalt. Om den så ikke direkte er noen ny «Silent Lucidity», så skaper den i alle fall et spenn i det harmoniske, selv om de liksom heller ikke her helt klarer å styre unna de litt lettkjøpte vendingene. Ellers svinger det jo greit av det meste, som f.eks. det småtunge singelkuttet «Behind the Walls» og ovennevnte Harris-pastisj, og det er i grunnen ingen direkte svake låter noe sted, kanskje med unntak av den unødvendig flate coveren av «Rebel Yell» – men det er heller intet av klassiskerformat å spore. Summa summarum; en godt utført og helt ok skive med mer leveransedyktighet enn substans, men for oss gamle blodfans har ikke dette noen stor plass under merkenavnet Queensrÿche.

Wilfred Fruke

82 NRM 5-2022

RAZOR Cycle Of Contempt Relapse 5/6 23. september 2022 Det er tjuefem år siden forrige studioskive fra Razor. «Decibels» var grei den, men her er vi tilbake til åttitallet. Dette er så klassisk Razor som det kan få blitt. Lydbildet er riktignok oppdatert, men like fullt hører man at dette kunne vært oppfølgeren til eksempelvis «Malicious Intnent», som er en av de første skivene jeg skaffet meg i barndommen, sånn ikke veldig lenge etter den ble sluppet i 1986. Tempoet er gjennomgående klassisk speed metal, og plata er jevn.

Første singel «Flames Of Hatred» åpner og er en låt som satt meg ut, i positiv forstand. Vokalist Bob Reid har vært med siden 1990 og ble kjapt kanadiernes varemerke etter Stace McLaren, i tillegg til grunnlegger Dave Carlos umiskjennelige gitarsound.

«Crossed» følger opp de klassiske catchy låtene fra snart førti år siden, mens tittelkuttet er av den litt mer tyngre sorten. Midtpartiet kvalifiserer til årets riff. Det er mange år siden bandet annonserte nytt materiale og enkelte låter har vært presentert live.

Det er da så innmari deilig at dette innfrir noe så inn i granskauen. I hvert fall hvis man liker gammel speed metal.

Ronny Østli

ROCKING HORSE MUSIC CLUB Circus Of Wire Dolls Rocking Horse Music 3.0 21. oktober Gyngehestens musikkforening må betraktes som et semi-profesjonelt kollektiv, ledet av Brian Coombes (klaviatur), Justin Cohn (akustisk gitar) og Patrik Gochez (gitar), hvori alle tre bidrar vokalt. Foruten å nytte fast instrumentelt rockekomp tiltrer en rekke bidragsytere, heriblant David Cross, Kenwood Dennard og John Hackett. Rocking Horse Music Club presterte å utgi en ren tributtplate til Anthony Phillips som album nummer to, mens årets dobbeltdekker, gruppas tredje, tar form av en progressiv rockeopera. Alt dette leser vel og bra på papiret, men så snart disken

spinner må man bare erkjenne at de impliserte synes fastlimt i størknete neo-progressive klisjéer. Bandets ublu omgang med 1980-tallsestetikk løper heller ikke musikkens ærend, og da hjelper det ikke å bedyre en teoretisk idealisering av barokk-pop og fremadrettet rock. For å oppleve jazz-pop-sirlige ”Senseless Sky”, som en vevning av Brand X og High Wheel, akustiske ”To Reach The Other Side” og Roxy Music-kopiøse ”It’s Not About You” må man forsere en massiv akkumulasjon av tannløst pjatt. Gitt librettoens omfang forstår jeg at 95 minutter spilletid synes påkrevd, men det gjør vondt verre når det musikalske ikke holder tritt med et tilsynelatende velreflektert tekstunivers.

Geir Larzen

SAHG Born Demon Indie 4/6 21. oktober 2022 Da Olav Iversen startet Sahg i 2004 var 70-tallets rock og proto-metal sterkt tilstedeværende, og utrykket retro var slett ikke feil på bandets første plater. Nå ligger dette fortsatt i bunnen etter nesten tjue år, men jeg synes ren skjær hardrock er vel så rettferdig å kalle dette. Det er i hvert fall hva som slår meg når den uptempo rifferen «Fall Into Fire» starter plata.

Det er nok mer Olavs vokal som trekker tankene tilbake til 70-tallet. Det som slår meg som gjennomgående er heftige riff. Der trioen er mest dooma faller tankene på første Candlemass, og da mest grunnet riffene. Tittelkuttet er en roligere låt med herlig koring ala Uriah Heep, og dette er min favoritt på plata. Jeg må også få trekke frem Sahgs versjon av Jan Eggums «Heksedans». En tung versjon, som slett ikke gjør skam på 70-åringen fra bandets hjemby Bergen. Jeg finner alle låtene gode, og synes dette er Sahgs mest helstøpte plate.

Ronny Østli

SIGH Shiki Peaceville 4.5 26. august

Svartmetallens svar på Mr. Bungle fremholder å glede og provosere.

Ingen band klinger som Sigh – slik bygger man kultstatus – hvori nestor Mirai Kawashima utviser en fascinerende elsk for musikalsk høy- og lavkultur. Japanerne kan omkalfatre fra vakre barokk-trioler med ultra-melodiøs besifring til rent garasje-helvete og likevel få det til å svinge. Bandet er sågar på sitt beste når skisserte moduler forpaktes ekvivalent.

Siden 2009-lanserte ”Scenes Fron Hell” har samtlige Sighalbum stilt i særklasse, og årets ”Shiki” viderefører en oppløftende trend, selv om undertegnede fortsatt favoriserer debuten ”Scorn Defeat” (unektelig også grunnet dens historiske valør) og symfoniske ”Imaginary Sonicscape” anno 2001. ”Shiki” oppvarter alle tenkelige nyanser av metall, psykedelisk rock, gregoriansk sang, stadionrock, perkusjonsdrevet verdensmusikk, punk, kinematografiske horror-passasjer, klassisk barokk, progressiv rock, astral elektronikk, arabisk kantate og jazz, for å presentere et eklektisk tverrsnitt.

Materialet kvernes i prototypisk svartmetallpott som overdrar bandet kledelig svovelsmak. Med konform produksjon ville noe av Sighs særdrag gå tapt. Det samme gjelder en hang til brå soli av eksempelvis saksofon, hammondorgel, fløyte og harmoniserte gitarer. Sigh står med ett bein i fasjonable konsertsaler, ett i gammel Venom og Hellhammer, mens resten av tentaklene spres ut over et himmelvidt stilkart. Det er derfor jeg elsker dem. ”Shiki” er bandets teknisk ypperste opus. Seige ”Kuroi Kage” rommer symfoniske passasjer likt et Satan-injisert The Flower Kings og er en vinner, kvalitativt fulgt av tidvis pastorale ”Fuyu Ga Kuru”, uten at det noe sted glipper for veteranene.

Geir Larzen

SKID ROW The Gang’s All Here ear Music 5/6 14.oktober At Skid Row fremdeles har en karriere etter bruddet med sagnomsuste frontmann Sebastian Bach i 1996 er på sett og vis et mysterium; å erstatte en frontmann er aldri enkelt, men i motsetning til band som Van Halen, Genesis og AC/DC, klarte aldri Skid Row å finne en erstatning som virkelig satt og det er en løpende spøk at de bytter vokalister oftere enn folk flest bytter truse. Riktignok holdt samarbeidet mellom Johnny Solinger og Skid Row lengre enn Bachs fartstid i gruppa, men for en skremmende stor mengde fans er det kun Bach som gjelder. Så får man jo også kanskje innrømme at det ikke har vært noen albumslipp av kommersiell eller

norwayrock.net

SKIVER kunstnerisk betydning etter “Skid Row” og “Slave to the Grind”.

Så skjer det, da, at en ung svenske brått blir kastet inn i sirkuset. Erik Grönwall, best kjent fra melodic rockfenomenet H.e.a.t., får stille seg foran mikrofonen og vise hva han duger til.

Man kan jo bare tenke seg hvor mye vekt som tynger hans skuldre, både med tanke på at dette er et av hans absolutte favorittband, men ikke minst på grunn av Skid Rows fanskare som altså er sjeldent fiendtlig innstilt til nye vokalister som ikke er Sebastian Bach.

På toppen av det hele har Erik nylig vært igjennom et beinhardt år med leukemi.

Grönwall kjenner vi altså godt til som en særdeles kraftfull og energisk vokalist, men hvordan fungerer det på Skid Rows nyeste album “The Gang’s All Here”? Jo, det fungerer veldig bra. Skid Row tar for første gang opp tråden der “Slave to the Grind” slapp, noe som gjøres tydelig helt fra åpningssporet “Hell or High Water”. Plata preges av spilleglede og er først og fremst en riff-parade fra ende til annen. Her serveres rock’n’roll kjemisk fri for politisk og sjelelig dybde, nøyaktig som bestilt, og det dunster eksos, øl og gammal moro av alle låtene. Vår söta bror stiller opp med en vokalkvalitet som få kan matche - han balanserer kraft og akrobatikk hele veien og er nok teknisk sett en dyktigere sanger enn det Bach var på samme stadie, men om man først skal sammenlikne er Grönwall mer kalkulert og mangler den genuine ufyseligheten i fremtoningen som ga Bach sin rockelegende-status.

Gjennomgående er riffene sterke og mange, som tidligere nevnt. De setter egentlig musikalsk sett ofte refrengene litt i skyggen, men refrengene tar igjen med å være super-simplistiske gjengrop som man raskt kan henge seg på.

Dette fungerer bra både på tittelsporet “The Gang’s All Here” og tredjesingelen “Time Bomb”.

Produksjonen låter som et godstog; kanskje kunne man vært mindre hardhendt med kompresjonen, men dette er jo ment å låte digert og “in your face” og med en målgruppe som i stor grad sliter med tinnitus gjør det kanskje ikke så mye.

Med “The Gang’s All Here” og Grönwall bak mikrofonen er Skid Row - i sine egne ord - “Resurrected”.

Linda Mills

SIMPLE MINDS Direction of the Heart BMG 4/6 21 October “Direction of the Heart” is Simple Minds’ 18th studio album, and their first of new material since 2018’s UK Top 5 album “Walk Between Worlds”. Remarkably for a band who have been together for 45 years, the record sounds modern and fresh, but also contains hints of

norwayrock.net

past hits. It delivers some of their best moments of recent years, such as the euphoric opener, “Vision Thing”, with its pounding drums, synths, pristine production and the distinctive guitar playing of guitarist Charlie Burchill.

“First You Jump” sounds like it could belong on their “Sparkle in the Rain” album, apart from the modern production. From Sparkle to Sparks, Sparks frontman Russell Mael makes a guest appearance on “Human Traffic”.

The opening of “Solstice Kiss” is reminiscent of “Belfast Child”. We are taken even further back in time to the band’s early days of the late 70s on “Act of Love”, with its intense electronics.

The song was written by Kerr and Burchill in Glasgow during the year the band formed, 1977, and performed as the opening song of their first ever gig.

The album closer “The Walls Came Down” (written and originally recorded

by The Call) features the record’s best vocal performance by Kerr and sounds like a mix between Bowie in his Berlin period and Gary Numan. Although the album might not win any new fans over, it’s a must for Simple Minds fans.

Anne-Marie Forker

SLIPKNOT The End, So Far Roadrunner Records 5/6 30.september 2022 Jeg vil tro de aller fleste blodfans setter kaffen i halsen allerede ved åpneren "Adderall" da denne er helt ulikt noenting Slipknot noenting har gjort. Det nærmeste jeg kommer av beskrivelse er 60-talls poprock ikke milevis unna Pink Floyd. Er fantastisk sterkt spor som både kiler seg fast i ryggmargen og viser et band som gjør akkurat som de vil, og det liker vi!

Vi har jo fått blitt kjent med "The Dying Song (Time To Sing)" en stund, og med tanke på at denne bryter med alle regler angående vers-refreng-versrefreng så har vi en start på det album det må jobbes med - tross at denne allikevel låter Slipknot som vi er vant med. "The Chapeltown Rag" følger så i samme fotspor og rockefoten vil ingen ende ta da verdens beste metalcore band gjør sitt aller beste.

Jeg legger merke til underveis at Corey Taylor både kjører mer cleanvokal enn tidligere, samtidig som han høres ekstra frenetisk ut da han virkelig gønner på. En av de absolutt beste metallvokalister i vår tid, og på "The End, So Far" skinner han som han antageligvis ikke har gjort før. Og det sier ikke så rent lite.

For å nevne høydepunktene må "Hivemind", "Warranty" og "Heirloom" nevnes. Dette er Slipknot på sitt aller, aller beste og sender tankene tilbake til deres aller beste album "Vol. 3: The Subliminal Verses". Her fungerer alt så

til de grader at det er smått utrolig at de kommer opp med sånt gull såpass mange år uti karrieren. De er ikke sinna tenåringer lenger, men godt voksne folk med suksessfulle karrierer som tydeligvis fortsatt vet hvordan å skrive god metall med bra tekstuelt innhold.

Et spor jeg bare er nødt til å skrive litt ekstra om er "Medicine For The Dead".

Bandet har aldri vært mørkere, og det heller sier ikke rent lite. Når Corey vræler "drink me" under refrenget er ikke gåsehuden veldig langt unna.

Innertier!

Dette er som nevnt en skive som må jobbes litt ekstra med enn hva vi er vant med fra den kanten, men når man først kommer under huden på den er det fullstendig verdt det. Ta bare avslutningen "Finale" som er en eneste lang oppbygning av den mørkere sorten rundt tekstlinja "but I like it here" som summerer opp skiva på en forbilledlig måte. Det er ikke Slipknot som vi er vant med, men det er et Slipknot som jeg veldig gjerne venner meg til.

Så får det være at det er flere subtile hint om dette kan være siste veikryss for denne gang, og hvis dette i såfall stemmer snakker vi om et band med en 20+ års lang karriere som til dags dato har til gode å utgi et eneste virkelig dårlig album. Det er virkelig ikke mange andre metalband forunt, men vi tar gjerne noen år til altså.

Sven O Skulbørstad

SODOM 40 Years At War – The Greatest Hell Of Sodom Steamhammer 4.5/6 28 oktober 2022 Nå synes jeg egentlig reinnspillinger er tull, spesielt hvis man spiller inn hele skiver på nytt. Nå gjorde for så vidt Sodom nettopp det for noen år siden, hvor de samlet trioen som spilte inn debut mini-skiva «In The Sign Of Evil». Da fikk de spilt inn alle låtene var originalt tenkt og som ville gjort miniskiva til en fullengder, Det var jo litt annerledes. Litt annerledes er det denne gangen også. For å feire sine førti år som teutonisk thrash metal har de spilt inn kronologisk en låt fra hver plate. Og inkludert begge utgavene av «In The Sign Of Evil» blir dette sytten spor. Eller atten hvis man tar med kassetten, som har «Equinox» som bonus. Nå er mini-LP’en nevnt et par ganger allerede, men det starter jo naturligvis her også. Det går ikke mange sekundene av «Sepulchral Voice» før jeg skjønner hvorfor de gjør dette. Originalen(e) vil alltid være legendariske, men dagens besetning og lydbilde gjør dette til rimelig kraftfull kost, og selv om riffene er primitive låter det massivt og relevant. Og selv

om Tom Angelripper har hatt med seg gode folk i løpet av årene er dagens Sodom musikere på et nivå som overgår alt av tidligere utgaver, selv om da naturligvis Frank Blackfire medvirket på noen av de tidligere innspillingene.

Det morsomme med denne plata er at det ikke er en «Greatest Hits», det ligger vel også litt i tittelen kanskje?

Dette er ikke hitparaden du får ved å se Sodom live, men derimot låter som ikke trekkes frem like ofte. Eksempler på dette er «Electrocution», Baptism Of Fire» og «Better Off Dead» fra Blackfires første periode i bandet.

«Masquerade In Blood» og «’Til Death Do Us Unite» er vel skiver man knaprt får later live fra overhodet, så det er jo artig å høre dagens besetning fremføre «Gathering Of Minds» og «That’s What An Unknown Killer Diarized».

Rett skal være rett, skal alle skiver være representert må jo også en låt fra seneste skiva spilles inn også, selv om den ble utgitt for to år siden, med samme besetning. «Euthanasia» er valget, og heller ikke denne en låt som er platas førstevalg i livesettet. Det skal sies at dette er en utgivelse som slippes i ganske så forseggjorte innpakninger.

Jeg kan være så lunken jeg bare vil til nyinnspillinger, men Sodom er barskt, og dagens besetning er knallsterk.

Dette er en god samling.

Ronny Østli

SUEDE Autofiction BMG Records 4.5/6 16 September 2022 English rock band Suede have returned with their ninth studio album «Autofiction», a follow up to 2018’s «The Blue Hour», which sees them relive their early years by recording live in a studio in North London with long-time collaborator, Ed Buller (he produced their debut single «The Drowners»). Frontman Brett Anderson said that “Autofiction is our punk record.

No whistles and bells. Just the five of us [Mat Osman (bass), Simon Gilbert (drums), Richard Oakes (guitars), along with Neil Codling (keyboards, synthesizer, guitar, backing vocals)] in a room with all the glitches and fuckups revealed; the band themselves exposed in all their primal mess.” It is raw and personal, but it’s far from a back to basics record and sounds fresh.

The opening track «She Still Leads Me On» is deeply personal and written

by Anderson for his late mother. It’s not a touching ballad, however, it’s an aggressive number with a catchy chorus.Fans of «Animal Nitrate» will appreciate the vibe of «Personality Disorder», which promises to be explosive on the live stage. «15 Again» has a bombastic arrangement that is not a million miles away from The Cult’s «She Sells Sanctuary». The synth’s

NRM 5-2022

83

SKIVER presence is also felt, on the more laid back “The Only Way I Can Love You” and «It’s Always The Quiet Ones», where some of the synth passages are Gary Numanesque, and Anderson’s vocals leap from a mountain top to the seabed. There is plenty of guitar riffs, bass lines and sustained drum rhythms on the record too, particularly with the gothic tinged “The Boy on the Stage”, a track that it is easy to imagine being on a record by The Smiths.

There is still room for minimalist beauty amongst the rhythmical rock guitar and crackling amps, with one of the highlights of the record, the expansive «Drive Myself Home». This cinematic, almost orchestral, track is reminiscent of the style of «The Blue Hour» album, and something that sets Suede apart from many other «Brit Pop» bands. The gentler passages of Anderson’s vocals touch a nerve – he doesn’t have to sing at full power, to be powerful. This is also evident on the verses of the soaring penultimate track, «What Am I Without You?» Although more visceral than «The Blue Hour», Anderson has retained the lyrical maturity of that record. In the closing track «Turn Off Your Brain And Yell», he sings «Reveal yourself / Show off all your wounds / Come on feel the sunshine», which sums up the album nicely. Suede have revealed themselves in their raw, vulnerable glory, and it is the listeners who will feel the sunshine.

Anne-Marie Forker

THE CULT Under The Midnight Sun Black Hill Records 4.0 7. oktober Trettiåtte år ut i karrieren avkaster det polariserte makkerskapet av Ian Astbury og Billy Duffy fremdeles lytteverdige plater. Forrige skive, ”Hidden City”, ble et slags sanselig vannskillealbum.

Til tross for at årets slipp ikke skilter med umiddelbare klassikere på linje med shufflemonsteret ”Dark Energies” – og dessuten er et The Cult-album uten AC/DC-impulser – tilvirkes et fonogram fritatt tilårskommen blamasje, kontant skåret og stilistisk destillert; siste punkt gjør dette til et jevnere og mer forutsigbart album enn forgjengeren. Trykket ligger på melankolsk og gitardreven tungrock i umiskjennelig omgang med bandets immanente gothrock-influenser, båret av Astburys patossterke røst og idiosynkratiske fraseringer, i mellomværende av Jim Morrison og Glenn Danzig. Materialet svøpes i blå klangrom og gestalter et kledelig høstskimmer som yter rettferd til skamløst fengende og melodisk effektive ”Mirror”, 90-tallskoloritten ”A Cut Inside”, skumrende

84 NRM 5-2022

”Impermanence” og et akustiskdrevet, orkestrert tittelkutt. Blant palettens goth/pop-vennlige forekomster scorer ”Vendetta X” høyest, mens singelen ”Give Me Mercy” ender i overkant generisk. Kompositorisk kunne man saktens fordre større vidsyn fra veteranene; samstundes er de ubestridelig gode på å elevere basale idéer til elegisk-dramatiske høyder, og ikke minst nyter de godt av å være det eneste bandet på kloden som låter The Cult. De ansvarlige for låtene ”Rain”, ”Sweet Soul Sister”, ”White” og ”Dark Energies” har ingen grunn til å avvikle sitt virke.

Geir Larzen

THE MARS VOLTA The Mars Volta Clouds Hill 4.5 16. september Sammen med Muse dro The Mars Volta det kreative rockelasset, nærmest egenhendig, under store deler av det nye millenniets første dekade, og med langspillopus nummer to – uslitelige ”Frances The Mute” – begikk El Paso-ensemblet tiårets sterkeste album. Vokalist Cedric Bixler-Zavala og gitarist Omar Rodriguez-Lopez kombinerte progressiv rock med jazz, salsa, blues, ambient og avantgarde som ingen andre før dem, men med ”Noctourniquet” entret radarparet kronglete terreng. Ikke bare røpet skiva kunstneriske tretthetstegn, hvilket er alvorlig for et band som frem til 2012 artet seg som en permanent vulkankraft av innovasjon, originalitet og kompositorisk dybde. ”Noctourniquet” er i likhet med Faith No Mores ”Album Of The Year” intet dårlig fonogram, men begge preges av selvpastisj, stagnasjon og idétørke. Nevnte plater skriker etter pauseknappen. The Mars Volta ville neppe opphørt å eksistere var det ikke for at bandets hovedaktører sluttet å kommunisere. Siden har de nennsomt nærmet seg hverandre, først via det lovende prosjektet Antemasque, som ble et slags fattigmannsamalgam av At The Drive-In og The Mars Volta, og siden satte de et verdig punktum for At The Drive-Ins karriere, med både svanesangalbum og -turné.

Trolig har begge parter erkjent betydningen av The Mars Volta og forstått at de før eller senere måtte kontinuere en enestående platekatalog.

Kimene til årets selvtitulerte slipp, bandets syvende studioalbum, skriver seg angivelig fra 2008, da visjonære RodriguezLopez første gang ytret ønske om et flunkende nytt og radikalt konsept: Et pop-album. På abstrakt plan leser ”The Mars Volta” mer selvrådig og rabulistisk enn ”Noctourniquet”.

Kun to spor overstiger fire minutter i utstrekning. Nesten samtlige aspekter

nedskaleres, uten at dediserte fans behøver å frykte kvalitativ falitt. ”Blacklight Shine” oppvarter en triumferende plateintonasjon, hvor bandet krysser upløyde spor med Motown-injisert funk-pop. Imidlertid tilvirkes materialet av veritable kunstnere, og den gnistrende, akkordfrodige tekstureringen av gitar- og el-piano skylder mer til 1980-tallets King Crimson enn gjengse soulutøvere. ”Blacklight Shine” er popmusikk betraktet gjennom brillene til Rodriguez-Lopez, og som sådan smakfullt tillempet autonome impulser og duoens umiskjennelige teft for smektende mollmelodikk.

Elektronisk-pulserende og elegiske ”Graveyard Love”, mellotron-sirlige og smått psykedeliske ”Blank Condolences”, vindskeivt latinamerikanske ”Que Dios Te Maldiga Mi Carazon”, ulmende ”Flash Burns From Flashbacks”, akustisk vakre og regntunge ”Tourmaline”, samt snåle og eklektisk spenstige ”The Requisition” syder av The Mars Volta-troper, i revitalisert form. Sistnevnte knytter for øvrig raffinert ad til ”Miranda” fra ”Frances The Mute”, mens RodriguezLopes selotisk svinger tryllestaven.

Endog de presumptivt kjedelige tilslagene, presentert som singler, bærer mening i albumkontekst.

Samlet sett innestår ”The Mars Volta” et høyst uvanlig comeback, med kaskader av musikalitet og maksimal integritet. Det er mer enn man kan antyde omkring 99,9 prosent av årets øvrige plateutgivelser. Viva la Volta.

Geir Larzen

THEM Fear City Steamhammer 2/6 28. oktober 2022 Dette internasjonale ensemblet har aldri gitt meg stort. Det startet som et tributeband til King Diamond, før vokalist Troy Norr utviklet et konsept og lagde musikk til dette, som nå da har blitt til plate nummer fire. Musikalsk er det teatralsk, det ligger vel i bandets opprinnelse, men musikken er i grensen litt småthrasha metal. Historien er hentet fra Norrs hjemby New York, omtalt som «Fear City» tilbake på åttitallet. «Flight Of The Concorde» åpner, og jeg skal ikke utsette noe på håndverket. Låta er uptempo, symfonisk og melodiøs.

«Welcome To Fear City» er en ganske så riffa thrasher, med et melodisk catchy refreng. «191st Street» er en låt jeg synes er ålreit. Denne starter rolig og stemningsfull, men går over i en kjappere mer drivende låt, med et småmelankolsk tilsnitt. Tross disse gode ordene, hvorfor så lunken? Jo, fordi det er ingenting ved dette som roper spenning og et realt WOW. Mulig fans av mer power metal synes

dette fortjener en eller to poeng til, men jeg synes dette er så dusinvare og søvndyssende at jeg kjenner meg småamper. Men jada, de nevnte lyspunktene hever da tross alt skiva fra helslakt.

Ronny Østli

THERION “Leviathan II” Nuclear Blast 4.0 28.oktober 2022 Etter flere eksperimentelle utgivelser er Therion nå på særdeles trygg grunn.

Trilogien “Leviathan” er skreddersydd etter samme formel som bandets mest populære låter. Her er det rikelig med massive korpartier og storslåtte arrangementer. More is more! Jeg liker også at de bruker mellotron på flere låter. Gjerne mer av det. Det er tydelig at de har tatt et dykk i fortiden. Selv om Thomas Vikström er en fantastisk vokalist, så hadde nok enkelte låter passet bedre til Mats Levén. Ellers synes jeg platen er lettfordøyelig.

Kanskje litt i overkant. Jeg tror nok platen fort kan gå i glemmeboken.

Men nå skal visstnok også dette være den mest kommersielle av de tre, så de følger om ikke annet egen oppskrift.

Det er sikkert en brannfakkel, men det siste virkelig mesterverket de ga ut var Gothic Kabbalah. Det er nå 15 år siden. Jeg liker for all del alle de senere utgivelsene, men de mangler kanskje det lille ekstra. Det var også noe magisk med besetningen den gang. Lori Lewis er unektelig et stort savn, selv om hennes arvtagere har gjort en like god jobb. Men nok av min nostalgiske jamring. Denne platen er et like obligatorisk kjøp som den forrige. Therion er unektelig vanskelig å ikke like.

Stig Rune Robertsen

THRESHOLD Dividing Lines Nuclear Blast 4,5/6 18. november 2022 Syv år har det gått siden det britiske prog metal-bandet Threshold leverte sitt storartede konseptalbum “Legends of the Shires”. Oppfølgeren, og nummer tolv i rekken, “Dividing Lines” beskrives

norwayrock.net

SKIVER

som en mørkere storebror og det er nok ikke en unøyaktig beskrivelse. “Dividing Lines” er mer gitar-fokusert, mindre tangent-orientert og har lagt fra seg en del av lekenheten. Det hviler en mer alvorstynget atmosfære over denne skiva - her skal voksne menn med orden i sysakene lufte bekymringer av både personlig og global art.

Resultatet er et godt, velprodusert og gjennomført album som byr på tighte, tørre riff, en ublu rytmeseksjon og forferdelig fine vokalprestasjoner av Glynn Morgan. Åpningssporet “Haunted” setter presedensen - det er hardt, direkte og gjennomtenkt.

Det følges umiddelbart opp med en litt tammere versjon av samme oppskrift og man kan begynne å lure på om Threshold har mistet litt av inspirasjonen. Heldigvis tar det seg opp med “Silenced” der de byr på mer episke melodier og temaer. Plata peaker på midten med “The Domino Effect”, en ekte prog-reise gjennom tider og teksturer, en riktig godbit for nerder og 11 minutter ble nesten litt kort (man kan jo alltids håpe at det var radio-editen).

Resten av albumet blir litt repetisjon av første del, men verd å nevne er “Lost Along the Way” der gutta krutt henter litt inspo fra klassisk prog.

Summa summarum er dette absolutt ikke et album man skal hoppe over, men det er å tøye strikken å påstå at det er et steg videre fra “Legends of the Shires”.

Gitarist, produsent og grunnlegger Karl Groom legger mye sjel i spillinga og det er en fryd når han briljerer med sine smakfulle soloer. Han er også en veldig tight riffmaker, men det ble kanskje litt vel mye ensartede riff på denne utgivelsen (ensartet i prog-metalforstand). Threshold leverer ikke til sitt fulle potensiale her, men øyeblikkene der man kan glimte det finnes spredt utover “Dividing Lines”.

Linda Mills

THULSA DOOM A Fate Worse Than Death Invictus 3.5/6 30. september 2022 Neida, ingen fare. Oslobandet har ikke skiftet logo og lagt seg på en mer brutal linje. Dette er italienske Thulsa Doom som debuterer med en skive som høres ut som kom i 1989. Morbid Angel er det første jeg tenker på når åpningslåta «Where Death Dwells» starter. Også gitarsoloarbeidet drar tankene i denne retningen, men uansett er amerikansk death metal av den gamle skolen noe kvartetten fra Roma tydeligvis verdsetter. Og det er lite å si på de influensene, og jeg synes de kommer greit ut av det også. Det låter gammelt og det låter ekte. Dette er jevnt og oser ikke over av låter som utmerker seg, men «Hung, Drawn and Quratered» har en del deilig tungt groove i tillegg til full

norwayrock.net

pinne dødmetal. «Last Portal Of Xhul» drar tankene i tyngre Death i perioden «Leprocy» og er også en låt verdt å sjekke ut.

Ronny Østli

TURBOCHARGED Alpha Beast, Omega God Emanzipation 4/6 14. oktober 2022 I det «Piss Stigmata» setter i gang dette albumet tenker jeg umiddelbart Dismember møter Skitsystem, og det faktum at trioen fra Forshaga låter like bredbent som før. Dette er bandets sjette plate, og uten å ha hørt dem alle, er min konklusjon at dette er den jevneste og beste av de jeg har hørt.

Crust punken som skinner gjennom i den rocka death metallen gir enorm fot, samtidig som det er en del tyngre groovy elementer. Master synes jeg også er en god referanse, selv om det fengende tittelkuttet kanskje drar tankene mer i retning Venom. Mine favoritter er «Hyper Blashhemous Shitstorm» og «Priests In Darkness», der snakker vi riffbonanza og rock’n’roll som innvier til headbanging på høylys dag.

Ronny Østli

JOE LYNN TURNER Belly Of The Beast Mascot 5/6 28. oktober 2022 Med ny look slipper Joe Lynn Turner ny musikk. Den velkjente parykken er borte, og tilbake står Turner med blank isse og blanke ark. Issen forblir blank, men arkene har fått en dugelig runde med fargestifter, og et blytungt album ser dagens lys. Det starter rett på sak, med doble basstrommer og nedstemte gitarriff. Turner har nådd småpene 71 års alder, men viser ingen tegn til å roe ned, snarere tvert imot.

Både musikk, signert Peter Tägtgren (Hypocricy, PAIN, Lindemann), og tekster bærer preg av et mørke vi ikke har hørt fra Turner siden «Slam» (2001) eller Mothers Army-skivene. Belest som han er, finner han inspirasjon i de mest esoteriske tekster, bibelen og okkultismen, noe «Belly Of The Beast» bærer sterkt preg av. Massive mannskor synger suggererende

«Tortured Soul» så nakkehårene stritter i alle retninger. Det er nærmest så man blir litt mørkeredd til tider.

«Dark Night Of The Soul» er albumets mest personlige, ettersom den tar for seg hjerteinfarktet han fikk i 2018.

Stemmen er like kraftfull som før, noe som er imponerende, med tanke på herremannens alder, og enkelte av konsertopptakene man har sett. Han styrer fornuftig unna de store høyder, men bærer heller mellomregisteret med bravur. «Give me a kiss like Judas» synger han på «Tears Of Blood», og man føler man har forrådt mannen personlig. Han låter troverdig gjennom hele albumet, og det er klart at han har lagt sjela si i tekstene denne gangen også. Tägtgrens gitarer er tette og kompakte, og riffene treffer midt i fleisen gang på gang, det er tydelig at duoen har hatt et godt samarbeid gjennom hele prosessen, helt siden de startet skriveprosessen med låta «Don´t Fear The Dark». Det er bare å håpe på mer musikk fra disse to.

«Fallen World» er nok et dystert kapittel, med linjer som «Greed and corruption on the eve of destruction».

Turner har virkelig gått i dypet av sitt mørke jeg, og gir det glatte lag til de globale storforetak, korrupsjon og storpolitikkens truende skyer. Det er nesten så man føler mannens personlige tolkning av Dantes Inferno.

Denne utgivelsen kommer garantert til å ende opp på toppen av mange hans fans´ lister i 2022. Riffene er drivende godt gjennomførte, tekstene og melodiene sitter som hånd i hanske, og produksjonen sitter rett i ryggmargen.

Jan Egil Øverkil

UNDER THE OAK Rattus Norvegicus WormHoleDeath 4.5/6 02. september 2022 Da kvartetten med base i Østfold debuterte for to år siden, hadde de allerede bygget seg opp et navn som et fett coverband live. Innimellom kom en og annen egenkomponert låt og de klarte å bygge opp en liten forventning til «Ripped Up By The Roots». Plata gjorde det bra og sånn sett er det forventninger denne gangen også, men kanskje litt annerledes enn sist.

«Total Trash Metal» (ja stemmer, ikke thrash) åpner, og vi kan puste lettet ut. Det er fortsatt kompromissløst og lydmessig forholder det seg klassisk.

Allerede i spor to «Running With Scissors» har vi beveget oss over i et tyngre landskap, og det er lett å tenke seg at de litt mer heavy metal orienterte thrash og speed banda også har vært av betydning. Metal Church er et band jeg fint kan trekke parallell til her. Jeg noterer meg vokalist Jostein Sandaker synger mer variert enn på debuten.

Plata er kanskje hakket mer catchy

enn forrige, med spor som «Loyal To The Core» og «Inner Demon», som for øvrig utmerker seg mest hos meg grunnet den eminente riffingen til Thomas Bolverk. Jeg mistenker store muligheter for allsang når disse låtene fremføres live. Dette er en plate som er mer variert og som viser et band som har utviklet seg. Spesielt koser jeg meg med å høre på trommingen til Marius Vedal. Debuten var vill og hakket mer naiv, som debuter flest. Bandet har utviklet seg, er mer sammensatt, men leverer fortsatt god klassisk speed og thrash metal.

Ronny Østli

VATHR Dead & United Edged Circle 3/6 16. september 2022 Vathr består av en gammel ringrev fra Bergens black metal scene. Selskapet røper ikke hvem, da de ønsker fokus på musikken og ikke personen bak.

«Dead & United» er et minialbum, inneholdende tre låter. Det er to låter jeg får i hodet når jeg hører på dette, og det er Mayhems «Life Eternal» og Bathorys «Blood Fire Death». Den siste grunnet den raspende klarvokalen, mens det melodiske gitarspillet drar tankene mot Mayhem. «March Of The Dead» Starter, og det er mye Bathory i dette, men da en skive tidligere enn allerede nevnte referanse. Lydmessig også. Det er mye god gammel stemning her, men likevel får jeg ikke full fot for dette. Låtene er for meg litt middelmådige. Og skiva er bare tjue minutter, så jeg har rukket denne noen runder. Men et sted må man begynne, og jeg er likevel spent på en fullengder.

Ronny Østli

VIRGIL & STEVE HOWE Lunar Mist Inside Out Music 3.0 23. september Du får neppe mer kvalitetstid med far enn om det skulle musiseres, er du avlet frem av gitarlegenden Steve Howe.

Mens Dylan Howe figurerer i The Steve Howe Trio, fant 75-åringen tid til å leke med Virgil i duoformasjon inntil dennes

NRM 5-2022

85

MULTI-MEDIA abrupte endelikt i 2017. ”Lunar Mist” ble disses andre albumkollaborasjon, og bærer, i likhet med ”Nexus”, et klart fritidssyssel-emblem. Tonen er avmålt asketisk, reist av gitarer og synthesizere over enkle, iørefallende og temmelig stemningsfulle melodier. Ofte er man likevel ved å kveles av kjellerstueestetikken, som bevitner at far og sønn kunne ri konsortium av, men om dette er interessant for noen utenfor Howehjemmets fire vegger betviles. Far Howe nedskalerer dessuten eget idiom, med det resultat at materialet ikke næres tilstrekkelig av gitarkunstnerens eminense. ”Lunar Mist” bukter seg nennsomt, ufarlig og flegmatisk, sitter uproblematisk på øret, men blir å regne som en parentes i Steve Howes voluminøse og stiltranscenderende skattkiste. Ingen enkeltspor foredler prosjektet, med mulige unntak av lyriske ”Pinnacle” og eksperimentelle ”Martian Mood”.

Geir Larzen

VORBID A Swan By The Edge Of Mandala Indie 4/6 14. oktober 2022 Det er fire år siden jeg anmeldte debuten til disse progressive Arendalsthrasherne.

Men det er forståelig ting tar tid, for dette høres ikke ut til å være sydd sammen på en helg akkurat. Musikken er svært teknisk og jeg tenker mye Extol når jeg hører dette. Og dette slår inn allerede i de første taktene av «Ecoline».

Jeg liker godt de melodiøse gitarsoloene som bryter med det mer kaotiske. Nå er dette en plate med melodi altså, ta for eksempel «Union» og «Ex Ante» som har mye melodisk rolig gitarspill. Det krydres også med mye clean vokal.

Spørsmålet er jo hvorfor debuten fikk bedre karakter, for gutta har jo definitivt tatt dette et steg videre og plata er bra den. Variert og melodisk. Ja, det er til og med saxofon i den elleve minutter lange avslutningen «Self». Det trekker ikke opp i mine ører, men er heller ikke avgjørende for karakteren. Derimot har muligens bandet rast litt forbi min intellekt med sin tekniske thrash, og jeg sitter ofte igjen med spørsmålstegn. Det var nok dette blandet med en debuts naivitet som gjorde «Mind» til hakket sterkere for min del.

Ronny Østli

86 NRM 5-2022

WISLØFF & ANGELSKÅR Nothing Ages Quite Like Happiness Voices Of Wonder 4.0 14. oktober Tonen er sober, raffinert og lett melankolsk idet den sjangertranscendentale multiinstrumentalisten Karl-Joakim Wisløff inngår makkerskap med Minor Majority-vokalist Pål Angelskår; sistnevnte har i nyere tid vist seg som driftig soloartist. Duoen forsterkes tidvis av trommeslager, gitarist og pianist, og leverer utsøkt arrangert instrumentering, suverent produsert og forrettet. Stilistisk faller ikke albumet milevidt fra Angelskårs tidligere bravader; herrene opererer i et sirlig segment av moden, luftig og akustiskorientert pop, malt på blå bunn. Kammer-pop- og visesangsymfoniske ”My Mama’s Radio” utkrystalliserer samarbeidets fortrinnlighet og potensiale; stykket fører sterk melodikk og elegante akkordprogresjoner, kolorert av smakfulle strykere i et blues-høstlig og intimt skimmer.

Poengterte ”Doubt” intonerer i The Beatles-terreng og forstørres med kontrapunktisk sangharmonikk og stadige lag av instrumentstemmer, uten å komme i klinsj med komposisjonens nennsomme natur.

Og hvor hymnologiske ”Acapella” implementerer elektronisk og elektrisk ornamentikk, oppføres ”Musikal Chairs” nakent organisk, med evident skyld til Lennon og McCartneys respektive soloarbeider.

Trass fonogrammets imøtekommende estetikk er det mye musikalsk som skjer underveis; så gjelder også spissfindige ”You Should Have It All”, rustet med orgel, flerstemt sang, gitarsoli og 60-tallssymfonisk skjær. I overkant sviskeskrukkete ”Don’t Drop Me Home” er eneste plateforekomst jeg styrer klar av. ”Nothing Ages Quite Like Happiness” representerer i øvrige henseender utsøkt, intelligent popmusikk med vidstrakt appell.

Geir Larzen

WIZRD Seasons Karisma Records 3.5 21. oktober Medlemmene fra nyetablert Wizrd – for øvrig nok et bidrag til pokalkampen om samtidens stussligste bokstaverte bandnavn – stammer fra jazzkonservatoriet i Trondheim, og samler musikere fra blant annet Spidergawd og Soft Ffog. Kvartettens internaliserte jazz- og progrocktenkning gjennomsyrer materialet, med drypp av yngre Motorpsycho i melodikk, og overdrar spenstige løsninger til et ellers sommersvalt og

vokalharmionisert indierock-uttrykk.

Spill og lydgjengivelse er fremragende, og om ikke det kompositoriske evner å fremprovosere perseptiv orgasme, så tåler stoffet avspilling for synergiens og musiseringen alene. Særlig skivas lengre stykker oppvarter forrykende instrumentell interaksjon. Bandet låter såpass godt og durkdrevent at dets samlede valør vil skyte i været med større melodisk dybde og varietet.

Man tåler øyeblikk av mindre freidig og opportunistisk tonalitet. Som debutplate forlegger ”Seasons” først og fremst Wizrd som henrivende konsertattraksjon og en kvartett å bivåne fra scenen.

Geir Larzen

MULTI-MEDIA

DAVID BOWIE: Moonage Daydream Hvis det er en artist som har fått et totalt ufortjent kallenavn, så må det være David Bowie og "rockens kameleon". For mens en kameleon gjør alt den kan for å gå i ett med omgivelsene og ikke stikke seg ut, gjorde Bowie det stikk motsatte. Hver gang omgivelsene begynte å ta samme farge som ham selv, endret han totalt stil. I den grad at du skal være rimelig blodfan for å like alt Bowie lagde i løpet av sin nesten 50-årige karriere.

Og du skal være rimelig tverr og negativ hvis du ikke likte noe han lagde.

"Moonage Daydream" er den første offisielle dokumentaren om David Bowie, lagd med velsignelse og samarbeid fra hans pårørende, men det er på langt nær noen vanlig musikkdokumentar. Denne vil nok falle mest i smak hos de av oss som allerede forguder Bowie og kjenner godt til hans historie. Her er det ingen fortellerstemme, det er ingen årstall, og det er vel nesten ingen av skivene hans som blir nevnt ved navn underveis.

Monumentale figurer i Bowies liv som Mick Ronson, Brian Eno eller hans første kone Angie blir heller knapt nok nevnt, ei heller noen av hans to barn, og hvis du ikke allerede vet hvilke skiver han lagde i Berlin, så blir du heller ikke noe noe klokere etter å ha sett disse 135 minuttene. Tin Machine, samarbeid med Queen, Tina Turner, Iggy Pop eller Mick Jagger? Niks.

Det starter omkring der det finnes videoopptak og intervjuer med ham, rundt Ziggy Stardust-periode, og nesten all dialog vi hører er hentet fra gamle intervjuer med Bowie. Historien er noenlunde kronologisk selv om det regelmessig er klippet inn

bilder fra 2000-tallet selv om fokuset er hovedsakelig på 70- og 80-tallet - det siste tiåret av hans liv er nærmest fraværende, og hadde du ikke visst bedre, kunne du gått ut ifra kinosalen og gledet deg til neste gang Bowie kommer til Norge, for hans død i 2016 er ikke med her. Og det er først og fremst artisten David Bowie vi møter her, den siden av seg selv som han valgte å vise frem i TV-intervjuer. Privatpersonen David Robert Jones er nesten et like stort enigma etter å ha sett filmen.

Likevel, for en som meg selv som har vært fan siden jeg var 12-åring, som fikk min aller første musikalske gåsehud av "Ashes To Ashes", så gikk disse to timene altfor fort, denne filmen kunne gjerne ha vært dobbelt så lang. Musikken i filmen har vært lydsporet til våre liv, selv om flere av de mest kjente låtene hans ikke er med en gang.

Filmskaperen Brett Morgen, mest kjent for Kurt Cobain-dokumentaren "Montage Of Heck" har lagt mye tid og kjærlighet i sitt skaperverk, og i likhet med filmens subjekt har han kastet alle konvensjonelle regler over bord. Sluttresultatet har blitt fascinerende, selv om den kanskje ikke er noe for den mer tilfeldige fansen som kun har hørt radiohitene og ikke kjenner til Bowies historie fra før. Men regner du deg selv som ekte fan er det bare å komme seg på kino.

Den treffer ikke bredt, men den treffer godt.

5/6 | Geir Amundsen På kino over hele landet fra 16.september Soundtracket kan streames fra 16.september, CD er ute i november og LP i 2023

DIO: DREAMERS NEVER DIE Det har vært snakk om den i mange år nå, men omsider var det premiere på kinoer verden over, deriblant i åtte byer i Norge, på dokumentaren om Ronnie James Dio. Og det går helt tilbake til starten, fra hans oppvekst i småbyen Cortland i New York på 40-tallet via storhetstiden i Rainbow, Black Sabbath og Dio og til han døde av magekreft i en sykehusseng i Houston i 2010. Det er selvsagt ikke mulig å i løpet av snaue to timer dekke hele karrieren til en kar som platedebuterte før The Beatles, men det har heller ikke filmskaperne Don Argott og Demian Fenton prøvd på, og det går verst ut over 90-tallet, hvor til og med gjenforeningen med Black Sabbath er fullstendig utelatt.

Men det er nok av fans og musikere som får anledning til å uttale seg, og ikke uventet er det hyllest og skryt av en sanger og et menneske som alle så opp til - og det er sikkert grunnen til at Vivian Campbell ikke er intervjuet for denne filmen. Men

norwayrock.net

RETRO

nok av andre kommer til ordet: Rob Halford, Glenn Hughes, Tony Iommi, Geezer Butler, Roger Glover, Sebastian Bach, Craig Goldy, Eddie Trunk, Rudy Sarzo, Jeff Pilson, Don Dokken, Simon Wright, Doug Aldrich, Lita Ford, Jack Black, Wendy Dio, Bill Ward og Vinny Appice har alle sine historier å by på. Og alle kommer inn på hvilken fin fyr Ronnie var, at han kunne bruke timesvis på å prate med fansen, og hadde en fotografisk hukommelse på ansikter og navn som gjorde at han flere år senere kunne gjenkjenne en fan og hilse ham med "Hei, Billy, takk for sist, hvordan går det med faren din, han var syk sist, sa du?"

Men det er ikke utelukkende glorifisering.

Mannen stilte ikke bare store krav til seg selv, men også til sine nærmeste. Det er scener fra innspillingen av "Stars", hvor Ronnie også var produsent, hvor Rob Halford får høre et "Du kan bedre enn som så!", noe han fårete tar imot - men stakkars Don Dokken får slengt ett "Dritt!" etter seg etter et vokalopptak - "Skal ikke Dokken liksom rime på rockin'??" Han var tydeligvis nådeløs når han han mente noe ikke holdt mål.

Et kjennetegn på en god dokumentar er om den klarer å tilføre ny informasjon til hardcorefansen som tror de har sett alt og vet alt om sitt idol, eller om

det er samme gamle regla igjen. Men joda - det er godbiter her, selv for oss som nettopp har lest "Rainbow In The Dark"-biografien, som historien bak coveret til "Holy Diver", eller videoen til "The Last In Line", eller akkurat hva Vivian Campbell gjorde på den første jammen som gjorde at Ronnie sperret opp ørene og ga ham jobben. Eller hagegnomen som kappet av tommelen hans.

For fansen er denne dokumentaren helt obligatorisk, og pr nå er det fortsatt billetter igjen til helgens kinovisninger.

"Dio: Dreamers Never Die" er en respektfull og verdig hyllest til et av tungrockens største ikoner, den er både

underholdende, informativ, morsom og mot slutten ganske rørende, selv om du vet hva som kommer. Og ikke minst får du et gjenhør med den fantastiske musikken som for mange av oss har vært lydsporet til våre liv siden 70-tallet.

5/6 | Geir Amundsen På kinoer landet over fra 28. september 2022

RETRO

CONCEPTION "The Last Sunset" "Parallel Minds" "In Your Multitude" "Flow" BMG Music Det er en ting som er uovertruffent hva retroanmeldelser angår; det byr gjerne på en gyllen mulighet til å dykke djupere i et bands katalog, der en kanskje har hatt litt dårlig samvittighet overfor sin egen semi-ignoranse derom - og ganske slik har mitt forhold til Conception artet seg. Bevisstheten om bandets dyktighet har absolutt vært der, men jeg har aldri tatt meg 'tid' til å yte deres tidlige skiver full rettferdighet, før nå.

Hva skjer når man samler tre av Raufoss-områdets dyktigste ungfoler på gitar, bass og trommer og slenger inn en klassisk skolert sanger fra Elverum i likninga? Jeg legger til en gjetning på at bandets kollektive platesamling ganske sikkert inneholdt så vel Queensrÿche og Dream Theaters debut som progrock av eldre dato og nyere metal av både kjapp og neoklassisk karakter - og ut av dette koktes fram en ganske så frisk og fin debutskive i '91; "The Last Sunset". Gutta er sultne og byr på til dels ganske så kjappe&harde greier, med basis i metal tuftet på grunnmuren der både Rainbow og Malmsteen bygde seg hytter, og særlig gitaren til Tore Østby både briljerer rundt og understreker dette, gjerne også med flamenco-elementer i kastene.

Ingar Amlien og Arve Heimdal sørger for et lekent og levende komp, mens Roy Khan allerede her viser seg som en av genrens dyktigste vokalister, med et herlig spenn og en klang som best kan beskrives som en småhes Tony Martin på sitt beste i kombo med Geoff Tate på sitt vakreste. Det gis plass til å lette på gassfoten i den fine tungshuffelen "Bowed Down With Sorrow", mens instrumentalen "Elegy" over i tittelkuttet byr på et svevende bud om hva som skulle komme sterkere seinere. Rundt neste sving får man "...Among the Gods" i trynet med nært Thrash Metal-aktige riff, men min favoritt er nok "Fairy's Dance", med typiske elementer fra både

norwayrock.net

Saga og Jethro Tull. Flott debut; rått, sultent, høyt kompetent og noe søkende, uferdig utvikla.

To år går, og ny skive foreligger. Bandet har nå satt seg enda bedre og har virkelig fått i gang låtskrivinga på rett spor mot både genretypisk renskårenhet og egen identitet, og det lånes stadig fra både østlige tonerekker, samtidig som at hoveduttrykket går noe ned i tempo, men samtidig både mer framoverlent og mer intrikat - dette er helt klart bandets mest groovy skive, og trolig også totalt sett kanskje den beste. Reint kompositorisk og helhetsmessig sett utvilsomt sådan, men arrangementene føles mulig noe skjematisk og ensformig utført, samt at selve produksjonen og lydbildet kjennes litt 'tørt' og kunne hatt fordeler av større rammer. Men, det er som det er - og dette er uansett virkelig good shit! Ingen dødpunkter noe sted, ypperlig variasjon og ikke minst strålende levert i alle ledd av et nå farlig dyktig band, lekent og elegant, om en så setter på det kjappe tittelkuttet, tungdeilige "Silver Shine", nydelige "Silent Crying" (ja, så gode vokalister har vi faktisk i dette landet!) eller min Conception-favoritt, som stadig spiltes i 2. etage på Lusa Rock Café (hei, Kjell!); "Roll the Fire". Dette er en av landets og genrens kuleste skiver!

Nye to år, og nå er det ganske tydelig at genren prog-metal har vokst seg større og mer innflytelsesrik - ikke minst har Dream Theater nå satt seg i førersetet, og dette gir ringvirkninger også i det som nå semi-populært kalles Innlandet. Ikke at Conception gjør forsøk på å skulle kopiere noen, men det er en hørbar vridning av så vel lydbilde, generell produksjon, arrangementer og i grunnen også stilmessig i retning av den veien som ble staket ut av DTs samtidige katalog - og alt dette til Conceptions fordel. Hadde disse faktorene kunnet legges til det råmaterialet de besatt til forrige skive, hadde sluttsummen vært av det sublime, men idébrønnen har ikke helt den samme vannkvaliteten denne gang. Misforstå meg rett; dette er nok en strålende skive med et herlig trøkk i låter som "Mourning Star" og "A Million Gods", sår vakkerhet i "Sanctuary" og god gyng gjennom det hele, og bandet

blir bare bedre og bedre - godt hjulpet av en større og rikere produksjon, skal sies. Men, noe av snerten fra forrige skive forsvinner litt bort i større passasjer av flytende svev, og det kan virke som om de er i ferd med å 'vokse litt ut av seg sjøl', og det umiddelbare, mer rett-i-trynet må vike for et større fokus på det reint progressive og svevende, og i mine ører tapes noe av nerven på dette. Men! Her er det så mye å gå på at også "In Your Multitude" bør stå med sirlig gullskrift i Den Store Kloke Boka om norsk rock.

Klokka blir 1997, og bandets første periode svanesynges av ei skive med et svært så passende navn, "Flow" - det meste av det reine trøkket har nå svevd bort, og vi serveres et mer gyngende og flytende band enn det sultne metalbandet de tidligere framstod som. Bevares, dette er i sannhet nok en god skive, men om så produksjon og lydbilde har tatt nok et snepp videre, har bandets ekstravanganse forsvunnet litt inn i et litt for svevende midtemposkikt til å kunne matche spesielt de to foregående skivene. Joda, jeg koser meg med fortryllende "Cry", det er fint driv i låter som "Reach Out", "Cardinal Sin" og tittelkuttet, og hodet gynger med "Tell Me When I'm Gone", men dette er ikke Conception på sitt mest inspirerte og beste - litt som at jeg liker Queensrÿches noe samtidsinspirerte '94-skive "Promised Land" ganske så godt, men den er og blir en bittelillebror målt opp mot deres beste skiver. Det er også muligens "Flow"s 'skyld' at jeg sjøl ikke har gått djupere inn i katalogen tidligere; superenkel forskning har kjapt vist at dette var den eneste jeg sjøl fra før hadde i hylla, og kanskje dette ikke var den beste inngangsporten for meg.

Disse fire skivene de rakk å gi ut før de oppløstes blir nå reutgitt, og min samling teller nå fire flotte doble vinyler flere enn før, og alle skivene har sine originale låter fordelt på tre sider, mens siste side inneholder relevante og høyst interessante demo-/live-/bonuskutt.

Gjør som meg; benytt sjansen til å ta igjen et forsømt kjærlighetsforhold med et av de beste banda Furet Værbitt noensinne har fostret!

Wilfred Fruke

NRM 5-2022

87