Norway Rock Magazine #116 3-2023

Page 1


NORWAY ROCK MAGAZINE #116

Bye Bye, Bernie... P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net

Since our last issue the brilliant Bernie Marsden has passed away. He was a powerful and expressive guitarist, who was best known for his work with Whitesnake. He appeared on the band's debut EP, "Snakebite", their first five studio albums and "Live... in the Heart of the City". He was also a talented songwriter, having written or co-written with David Coverdale several of the band's hit songs, such as "Fool for Your Loving", "Walking in the Shadow of the Blues", "She's A Woman", "Lovehunter", "Trouble", "Child of Babylon", "Rough and Ready", and the multi-million selling "Here I Go Again". He also worked with many other artists, such as UFO and Cozy Powell, and I saw him on stage with Joe Bonamassa and Living Colour. With Living Colour they played Cream's "Sunshine of Your Love" at sunset on top of a mountain in Wales. It was a moment I will never forget. Takk for musikken, Bernie. Anne-Marie Forker

REDAKSJONELT ANSVARLIG Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Glenn Knudsen, Geir Larzen, Alex Maines, Pål J. Silihagen, Sven Olav Skulbørstad, Ronny Østli og Jan Egil Øverkil. Foto: Anne-Marie Forker DESIGN Anne-Marie Forker FORSIDE Kvelertak - Image: Anne-Marie Forker ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT 4 utgaver: Euro 10 https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe NESTE NUMMER I salg fra desember 2023

ABONNEMENT 4 utgaver: Euro 10

https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/ subscribe

FÅ DET DIGITALE MAGASINET

4 nummer

Euro 10,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net

SPAR EURO 2


INNHOLD

04 04 Alice Cooper 08 Bruce Soord 13 Doro 16 Danko Jones

08

18 Gong 22 Neal Morse 24 Dan Reed 27 Vandenberg 30 Kvelertak

30

34 Dømt 36 Gåte 38 Black Stone Cherry 41 U.D.O. 44 Corey Taylor 46 Anders Colsefni

41

44

48 Crypta 50 Havari 53 Lucifers Child 56 Marduk 60 Spurv

56 64

62 Statsmenn 64 Within Temptation 68 Tales of Dhvaras 71 Skiver 85 Retro


På veien igjen 4

NRM 3-2023

norwayrock.net


Vanligvis når man gjør intervjuer med amerikanske musikere, skjer det sent på kvelden grunnet tidsforskjellen. For en gangs skyld måtte vi faktisk sette klokka på ringing, for det er jo ikke hver dag at selveste Alice Cooper slår på tråden på morrakvisten. TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: JENNY RISHER

jeg har hele tiden holdt kontakten, han spilte jo også på «Trash»-skiva mi. Vi har alltid hatt nær kontakt.

LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER

- God morgen, Vince, står til? Jeg har forstått at du er på turné i Europa med The Hollywood Vampires for tiden? - Ja, vi spiller i Frankfurt i Tyskland i kveld. Vi har allerede gjort femten konserter i Europa, og vi skal gjøre femten til. Men å turnere med The Vampires er litt annerledes enn å jobbe med mitt eget band, dette er mer som et bar-band. Johnny Depp er en virkelig god gitarist, og det er selvsagt også Joe Perry fra Aerosmith. Det er jo et all star-band, men det låter virkelig tight. Veldig, veldig bra, - Og du har med deg Glen (Sobel, trommer) og Tommy (Henriksen, gitar) fra solobandet ditt også i The Vampires? - Ja, vi trengte en ny trommis, og jeg sa fra om at den beste trommisen i bransjen er Glen Sobel. Og The Vampires sa seg enige i det. Og jeg fikk med meg Tommy fordi han er i praksis den musikalske bandlederen – som han er i mitt band. Han er en gnistrende gitarist, men han er den som alle vender seg til hvis det er et spørsmål om musikken. Jeg fikk ham med for å få en viss sammenheng, og det flotte er at i begge band er alle bestevenner. Det har aldri vært en eneste krangel i The Hollywood Vampires. Jeg har aldri overhørt noen uoverenskomster. Og det samme i mitt soloband, det har aldri vært noen egoproblemer. Alle er gode venner, alle har det gøy. - Det hadde vært lett å anta at The Hollywood Vampires er et band med alfahanner som alle er vant til å få det akkurat som de vil. - Ja, og kanskje det er det som er greia – her er det ingen som er større enn noen andre. Vi behandler hverandre med respekt, og jeg kan ikke sitte der og si at jeg er sjefen i dette bandet. For Johnny og Joe og jeg har alle like mye makt. Og ingen av oss har lyst til å være sjefen! Vi skulle jo bare være et bar-band! Men så endte det opp med å ta helt av. - Jeg har skjønt at du og Joe Perry har hatt et langt forhold til hverandre – lengre enn de fleste er klar over. - Ja. Hvis Joe Perry ikke spilte i Aerosmith, ville han sikkert ha spilt i The Alice Cooper Band. For både Aerosmith og Alice Cooper er tuftet på arven fra Yardbirds, The Who, The Kinks og The Beatles. Det var de bandene vi lærte alt fra. Og The Rolling Stones, så klart. Hadde du satt Aerosmith med Alice Cooper på en scene, så kunne vi antagelig ha spilt enhver Yardbirds-låt. - Men du og Joe jobbet litt sammen på tidlig 80-tall, var det så? - Ja, vi skrev noen låter sammen. Det artige er at vi skrev noen låter for en film («Monster Dog»), og min manager (Shep Gordon) eide et flott gammelt hus i Copiague, New York, som vi kunne bruke til det formålet. Men det viste seg at dette huset var fullstendig hjemsøkt. På et tidspunkt dro jeg derifra, fordi det var for skrudd. Det kom rare, høye lyder fra kjelleren, ting forsvant – jeg kunne legge fra meg noe, gå inn i neste rom, og da jeg kom tilbake, var det borte. Ting som munnspillet mitt og Joes gitarstrenger. Masse poltergeist-greier skjedde. Jeg og Joe snakker fortsatt om dette, vi kan ikke forklare det. - Var det inspirasjonen til «This House Is Haunted» (fra «The Eyes Of Alice Cooper», 2003)? - Haha! Det kunne det fint ha vært! Men dette huset var faktisk hjemsøkt! Jeg ringte Shep og fortalte hva som hadde skjedd og at vi hadde dratt derifra, og han sa: ’Ja, riktig! Han som skrev «The Amityville Horror» skrev det i dette huset!’. Og jeg bare: ‘Ok? Og det falt deg ikke inn å fortelle oss det?’. Så ja, det var en virkelig bisarr opplevelse. Men Joe og

norwayrock.net

- Hovedgrunnen til at vi prater sammen i dag er jo den nye skiva «Road», og om det ikke er en konseptskive, så er det i hvert fall en tematisk skive om det å turnere som rockemusiker. Det kan vel kanskje kalles den mest selvbiografiske skiva i hele din karriere? - Ja, jeg tror at det de fleste har innsett med denne skiva, er at den høres ut som en 1970-talls gitardominert rockeskive. Og det tar jeg som et stort kompliment. Jeg ville at den skulle høres slik ut. Og jeg tror det er fordi jeg virkelig kjørte frem gitarene. Og jeg ville vise frem hvor bra livebandet mitt faktisk er. Så vi gjorde i praksis alle grunnsporene live i studio. I motsetning til tidligere skiver, som f.eks. «Welcome To My Nightmare», hvor man først spiller inn trommene, så spiller man inn bassen, så gjør man ditt og datt. På denne skiva sa jeg at jeg ville at bandet skulle lære seg den nye låten, og så spille den inn live i studio, og så la jeg på vokalen senere. Så dette er egentlig en liveskive innspilt i studio, noe som viser hvor fordømt bra dette bandet er. De spiller ikke bare «Eighteen» og «Under My Wheels» - de spiller inn alle de splitter nye låtene live i studio. - Og de har også vært med på å skrive låtene, er det så? - Ja. Jeg sa til dem at jeg trengte innspill fra alle sammen. Skriv låter, kom med riff og ideer! Så alle kom med sine innspill, og Bob Ezrin og jeg formet deretter disse til Alice Cooper-låter. Og det kule med dette var at alle var så samarbeidsvillige. De fikk høre låten sin da vi var ferdige med den, og sa: ‘Jøss! Jeg hadde ikke forventet at den skulle bli slik!’. - Var det bare teksten som fikk deg til å gjøre en ny versjon av «Road Rats» (fra «Lace And Whiskey», 1977), eller føler du at det er en av dine mer undervurderte låter som fortjente en ny sjanse og et nytt publikum? - Det var bare den perfekte låten for denne skiva. Den er en hyllest til trailersjåførene og til alle stedene og til alt som skjer underveis. Ezrin og jeg gjorde den jo på «Lace And Whiskey», men jeg sa at denne låten fortjener å bli hørt igjen på denne skiva, og la dette bandet filleriste låten. Og de virkelig nailet den, de elsket låten. Og vi har jo en nyinnspilling til på denne skiva, en coverlåt, og det åpenbare for min del var å gjøre «Magic Bus» av The Who. Jeg gir alltid bandet et valg – vi kan enten fly til neste by, eller vi kan bruke bussen vår. Og alle foretrekker alltid bussen. For det er noe med bussen som gjør at du føler at nå er vi virkelig på veien. Det er vårt andre hjem. Vi har hoteller, men vi har også bussen. Samme med The Hollywood Vampires. Vanligvis ville vi reist i privatjet. Men i år sa både Johnny, Joe og meg selv: ‘Nei, la oss bruke bussen’. Av en eller annen grunn er bussen en del av turneopplevelsen. Derfor sa jeg at vi burde spille inn «Magic Bus», for den handler om akkurat den opplevelsen. - Jeg antar at bandet er ekstra ivrige på å spille disse låtene på kommende konserter? - Ja, det er så mange forskjellige aspekter av turnelivet. Ta låten «White Line Frankenstein» som handler om en trailersjåfør som bortimot bor i den bilen. Det er hans trailer, hele livet hans er basert rundt den traileren. Og han blir bilens herre, han blir «White Line Frankenstein». Jeg kjenner sjåfører av turnetrailere og turnebusser som hopper fra turné til turné, jeg tror ikke de noensinne er hjemom – hvis de i det hele tatt har et hjem! De blir veiens monstre i bussene sine. - Det minner meg om at en annen av mine favoritter blant dine låter handler også om en kar som ‘drive a truck all night long,

NRM 3-2023

5


listening to Judy Garland songs’. («The Saga Of Jesse Jane» fra «Dirty Diamonds», 2005.) - Ja, riktig! Den låten er så morsom, spesielt i dagens situasjon med kjønn. Noen burde gjenutgi den låten. Men jeg vet ikke om hele denne woke-bevegelsen har noen sans for humor! Alle tar alt så fordømt seriøst nå for tiden! Man tør jo ikke si noe som helst lenger, og det er bekymringsverdig. Det er nesten som om vi har fått et politi som følger med og forteller deg hva du kan si og hva du ikke kan si. Og det stryker meg skikkelig mothårs. Men «White Line Frankenstein» og «Rules Of The Road» er selvsagt overdrevet. Den eneste låten som ikke er overdrevet eller blåst ut av proporsjon, er «Baby Please Don’t Go», og den handler om noe som alle har gått gjennom. Det er om morgenen når du er nødt til å dra hjemmefra for å starte en lang turné, og din kone eller kjæreste ligger i senga, og du må ta farvel. Det gjør alltid vondt i hjertet, og jeg ville ha en sang som virkelig knuser hjertet ditt. Det er den eneste som fremstiller en genuin opplevelse av turnelivet. - Helt siden jeg hørte «How You Gonna

6

NRM 3-2023

See Me Now» har jeg skjønt at ditt forhold til Sheryl (Alices kone siden 1976) må være veldig, veldig spesielt. Turnerer hun med deg nå også? - Ja, hun tar alle de høye koringene med The Vampires, for det er enkelte toner som oss gutta ikke når opp til. Hun synger på hver eneste låt. Men på Alice Cooper-konsertene har hun tre viktige roller i showet, og tar de høye koringene der også. Så når jeg drar hjem, tar jeg henne med meg hjem. - Så dere trenger ikke ta farvel ved turnestart. - Nei, riktig! Det artige er, etter å ha vært gift i 47 år, så er Sheryl og jeg alltid sammen. 90 % av tiden er vi sammen. Og jeg vil heller tilbringe tiden min med henne enn med noen annen. Vi har samme humor. Jeg blir aldri lei av henne. Jeg prøver aldri å komme meg unna min kone. Og hun føler det på samme måte. Jeg er hennes konstante følgesvenn. - Det høres ut som den type forhold som alle ønsker seg. - Det er det så absolutt!

- Hvordan er situasjonen i bandet ditt nå? Nita Strauss tok permisjon i fjor for å turnere med Demi Lovato, og du fikk Kane Roberts tilbake for en stund. Hva er ståa nå? - Jeg har et åpen-dør-system i bandet mitt. Det har jeg alltid hatt. Hvis f. eks Ryan Roxie har lyst til å ta ett års pause for å lage en soloskive, så ville jeg sagt: ‘Sett i gang! Men du er alltid velkommen tilbake!’. Du vil ikke bli straffet om du slutter. Det blir ikke tatt personlig. Jeg vil gjerne at de lykkes på egen hånd. Jeg vil jo helst ha med Ryan, men jeg finner jo en annen gitarist! Og jeg vet jo at alle i bandet driver med egne greier når de ikke turnerer med meg. Så da Nita hadde lyst til å gjøre den greia med Demi, fikk hun min velsignelse med en gang, og ble ønsket velkommen tilbake når enn hun ville. Og jeg spurte bandet hvem de syntes burde erstatte Nita. Jeg gir dem alltid muligheten til å komme med forslag og innspill. Jeg er ingen diktator. Jeg har siste ord, men jeg vil at de skal ha medbestemmelsesrett. Og de sa alle sammen ‘Kane Roberts!’. Og jeg var positiv, Kane er herlig, jeg ville gjerne få ham inn igjen. Og han sa seg villig til å vikariere i ett år, men

norwayrock.net


han hadde ikke lyst til å turnere i syv av årets tolv måneder. Så innen vi var ferdig med den turneen, ringte Nita og meldte seg til tjeneste igjen, og jeg sa bare ‘Flott, velkommen hjem!’. Det var aldri noe negativt ved det. - Dere turnerer i USA i august og september – er det noen planer om å komme tilbake til Europa i år eller neste år? - Ja, The Alice Cooper Band kommer til å turnere Europa i 2024, og The Hollywood Vampires skal turnere i Amerika. Det vanskeligste med The Vampires er at Johnny spiller inn filmer og regisserer, og Joe Perry gjør en siste runde med Aerosmith. Alle må få samkjørt timeplanene sine slik at vi finner en tremåneders periode når bandet kan legge ut på en turné igjen. Og det er nesten enda vanskeligere å lage en skive, for vi har ikke tid utenom hovedjobbene våre. The Vampires kommer sammen når enn vi kan, det er der det ligger. - Kan jeg anta at dere på den kommende turneen kommer til å åpne med «I’m Alice» og «Welcome To The Show» fra «Road»? - Ingenting er spikret enda, men ja, «I’m Alice» er absolutt åpningslåten! - Det er vel akkurat det den er lagd for å være. - Nettopp! Og «Welcome To The Show» kan fint være den andre låten. De to låtene er veldig essensielle på den nye skiva. Og jeg tror vi kommer til å spille «Big Boots» på konsertene også. - Den er litt artig. Jeg måtte sjekke tittelen første gang jeg hørte den. - Ja! Alle tror jeg snakker om pupper, mens jeg egentlig snakker om skoene! - I fjor snakket jeg med en viss Dennis Dunaway om skiva og filmen «Live From The Astroturf», som har en interessant tilblivelse. - Jeg tror det er én ting som folk flest har feil oppfatning av. Da bandet ble oppløst, var det ikke noe vondt blod mellom oss. Ingen var sinte på noen. Det var ingen søksmål. Ikke noe sånt. Vi var bare dysfunksjonelle. Etter å ha hatt fem skiver på rad som alle solgte til gull, var vi bare

utslitte. Vi var utmattede. Og jeg hadde ideen om å gjøre «Welcome To My Nightmare», som skulle vise seg å være enda mer utmattende. Jeg vil ikke engang si at bandet splittet opp, jeg vil si at vi separerte. For alle gikk videre til å gjøre sine egne prosjekter. Og «Welcome To My Nightmare» var enda mer utmattende enn både «Billion Dollar Babies» og «School’s Out». - Men det var «Live From The Astroturf»...? - Dennis Dunaway er min eldste venn. Dennis, Neal og Mike er mine tre eldste venner. Vi har nylig skrevet 13-14 sanger sammen. Vi har egentlig aldri vært uenige om noe som helst. Jeg elsker å jobbe med Dennis, han er en helt unik person. Vi gikk på kunstskole sammen, vi hadde journalistikktimer sammen. Og vi startet bandet sammen. - Men hvordan var det for din del å stå på en liten scene i en platebutikk, fullstendig uten make-up eller rekvisitter, men som bare en av gutta i bandet? Føltes det rart, eller bare godt og naturlig? - Neida. Det artige var at vi tenkte ikke så mye på showet. Vi startet som et barband. The Beatles var et barband. The Rolling Stones også. Alle de store bandene startet med å spille på barer i fire timer per kveld. Og for min del var det hva dette var. Jeg kom ned dit på ettermiddagen, de spurte om vi skulle gjøre noen låter, og jeg sa tvert ja, la oss kjøre på! Jeg fikk med meg Ryan Roxie til å ta Glen Buxtons plass. Ryan er en av de folka som kan spille enhver rock’n’roll-låt. Jeg tenkte ikke engang på å spille in en skive, det var bare gøy å spille med det originale bandet. Sist gang vi gjorde det, var da vi ble innlemmet i Rock’n’Roll Hall Of Fame (i 2011). Jeg synger annerledes når jeg synger med det bandet. Det originale bandet spiller låtene litt tyngre, jeg spiller dem oftest litt raskere og skarpere. - En del av hverdagen for musikere nå for tiden er å gjøre Meet & Greets med fansen. Hvordan er det for deg? Er det gøy, eller er det et ork og et pliktløp? - Det er egentlig den eneste gangen man møter fansen og har tid til å snakke med dem. Vanligvis går vi bare på scenen foran et publikum, vi opptrer, og så drar vi. Det er aldri et øyeblikk at man er på tomannshånd med en fan. Så jeg har overhodet ikke noe imot å gjøre det med Alice Cooper-greia. Men det er noe helt annet med The Hollywood Vampires, for der ønsker samtlige kvinner å møte Johnny Depp! Og han er en så hyggelig fyr at han bruker masse tid på dem. Han setter seg ned og prater med dem, gir dem kyss på kinnet og stiller opp på selfier. De er bare der for å møte Johnny Depp. Og vi skjønner det, Joe og jeg ler av det hele tiden. «Hvorfor gidder vi engang å komme?» Det er 99% kvinner, og de er kun der for å møte Johnny, Joe og meg blir nesten ignorert! Og jeg synes det er sjarmerende at Johnny ikke bare føyser dem vekk. Han tilbringer kvalitetstid med dem. - Da er tiden vår ute, håper vi ser deg i Oslo neste år. Du hang jo her i tre dager sist. - Jeg elsker å spille i Oslo, det er en nydelig by og det er et glimrende rockepublikum der. Vi kommer definitivt tilbake neste år!

norwayrock.net

NRM 3-2023

7


BRUCE SOORD Looking for the Light Bruce Soord, frontman of The Pineapple Thief, releases his third solo album “Luminescence”, in September 2023. A few weeks before release, we met up with Bruce in London for a chat about the new record, working with Storm Thorgerson, how things changed when Gavin Harrison joined The Pineapple Thief, and what records he would love to mix in Atmos, where he says you need to completely disconnect your brain from traditional stereo. 8

NRM 3-2023

norwayrock.net


TEXT AND PHOTOGRAPHY: ANNE-MARIE FORKER norwayrock.net

NRM 3-2023

9


When and how did you become involved with music? I grew up in a completely non-musical family. Maybe a little Cliff Richard and the Shadows, but that’s about it… Not sure that counts! [Laughs] That’s about it. When I went to school, that’s when I found a group of friends who were all really into music. I had a best mate, and I went back to his house, and his Dad has this amazing record collection and a posh turntable, a Linn Sondek, where this needle would drop so slowly onto this record. I just remember that moment. He played some Alan Parsons, and I can pinpoint that moment. I was looking through this big Hipgnosis designed booklet and everything, and that was it. That was the moment I fell in love with music. I bought a guitar, and I remember my friend who was already a Grade 8 pianist, and I thought “Ah, it’s too late for me, I’m 14” [laughs]. He said to me: “It’s never too late, Bruce”. To think now that 14 is too late is absolutely ridiculous, but in those days, before now where it’s social media and streaming and you don’t need to get that big record deal to do it, back then, you had to be “it” by 18, 20, 22 to get signed. That was the pressure. That’s basically when I got in to music. So you love vinyl… I do. I’m getting all nostalgic now. There was a group of us and we always used to go off on trips to cities like London and Liverpool, because there were so many second hand record shops. We would spend all day looking through records, and I’d get things for 10 pence. We were probably a bunch of weirdos at school because this was in the 80s, the birth of manufactured pop like Stock, Aiken and Waterman, but we were turned off by all that and were really into 70s music, and quite a lot of progressive rock. It was really easy to get loads of cheap vinyl. I would love a time machine to be able to go back and shop then. Leaping forward to now, what has inspired a third solo album? I think that it was just the progress of your life, especially with the solo stuff I focus on the passage of time, and everything that happens and all the feelings that happen. It’s not unique, everybody has these existential worries, and tries to figure out what they are doing as time gets increasingly more rapid. We were just talking now and looking back to when I was 14. That was a really long time ago. How much time is passing, quickly? And then you look at everyone around you and try to figure out if you are doing it right. I try to think, in a positive way, of when I’m on my deathbed and hopefully I can think and reflect and say goodbye to everyone, if I’m lucky enough to have that. It sounds really morbid, but hopefully I will have as few regrets as possible. If you think about that, it’s really positive, because if you take it back to the here and now, it keeps your perspective right. That was inspiring me to write every morning, just to try and understand it a bit better. I do this thing which I shouldn’t do, when I look back to 14, and then think of the same amount of time going forward… I know! I was 50 last year so I’m clearly over the half way mark. It’s a different perspective on life. I’m in my 40s. Definitely the second half of the football match. So what inspired the title “Luminescence”? It was just this word that appeared. This natural light, a scientific phenomenon. I thought it suited the mood of the record. I think it’s easy to take it on face value, because it has melancholy themes and is introspective regarding making sense of life, that it’s dark, but it’s not, it’s the opposite. It’s about finding happiness in the here and now. Sometimes you’ve got to look at the darkness in life to understand what the light is and to appreciate it. You get that kind of feeling from it. I haven’t had that specific feeling since Beck’s “Sea Change”. Oh really! Thanks! That’s funny you should say that because when I was looking at the strings I thought I wanted them to sound like the strings on “Sea Change”, because they are so amazing. When I was mixing it there were specific bits where I thought “Yeah, I’m going to do

10 NRM 3-2023

”Sometimes you’ve got to look at the darkness in life to understand what the light is and to appreciate it.” that Sea Change thing!”. Nigel Godrich who engineered it did such an amazing job. It was really inspirational for me, that record. The stringwork is outstanding on the record. I particularly love the strings with your acoustic guitar on “Olomouc”, but I have no idea how to pronounce that word… It’s a town in the Czech Republic. I had a day off, and I had my acoustic guitar, and I came up with the melody and didn’t know what to call it. The name of the place stuck. That’s all down to Andrew Skeet who did the arrangements… From Divine Comedy? You have encyclopaedic knowledge! I said to him that what he had done was so integral to the sound that he should get a writing credit, but he laughed and said I was the first person that had ever mentioned it. He said that’s not how it works. He came up with such beautiful parts. There were only 6 players. He does a lot of Netflix stuff, and got top players. When I was watching them play I had to take a deep breath. It was such an emotional moment. I had actually finished the record, without any strings on. But I always put the CD in the car so my family can hear it. An acid test. One of my twin boys said “I think your album really needs some strings on it” [laughs]. I thought “No! It’s finished!”. [Laughs] Just orchestrate the whole thing, Dad… He was right. It was done at the very end. I contacted Andrew and luckily he really liked it. It doesn’t sound last minute. To be honest, if it had gone out without the strings, the album wouldn’t feel complete. I’m glad that that happened. So your son is musical? He is, he plays guitar, but he refuses to let me teach him. [Laughs] I can understand that. Is the acoustic guitar your main songwriting instrument? Yeah. I can work my way around a keyboard, but in terms of waking up to inspiration, and I want to channel it, it’s always the acoustic guitar. You did almost everything on this album, including the electronic drum beats. Why did you choose that sound, rather than ‘real’ drums? I don’t know. When I started it, I thought of an electronic / acoustic mash-up. But as the album evolved I realised it was becoming a more singer / songwriter type of record. I liked the fuse of the electronic. I’m going out on tour in a couple of weeks and that will be a different interpretation because it will be acoustic drums. Are you going to record that? I am actually. I did one solo show just before the pandemic, so really

norwayrock.net


this is a first for me, to go out on my own. I’ve got my band. Jon (Sykes) from The Pineapple Thief will be with me on bass, and a drummer. Post pandemic, you can announce a tour, but you don’t know if people are going to come. It’s always a worry, but now it’s nice to see that there should be a nice atmosphere. I’ve seen that happen, as I photograph quite a few shows. Yeah, I’ve seen! Didn’t you photograph The Pineapple Thief? I did, in Oslo. I think that was during the pandemic, in 2022. I remember. Smack in the middle. In

norwayrock.net

Germany they had tents where you had to do a test to go into the venue. Kind of spoilt the vibe a bit. It was nice to get back out. It’s only now when you look back on it you realise what a surreal time it was. It’s an intricate record, but also beautifully simple in some places, which is a hard balance to achieve. There’s even a 2 minute track called “So Simple”. Was simplicity an intended goal of yours on this record? Yeah. In the early days, it was layer upon layer upon layer. But simplicity is really difficult to pull off, especially that track. I’m going to play

that live and it’s just going to be me on my own. When I had the acoustic, I wanted to be able to take it to a place and just be able to sing a song. That was the mindset that I took. Some of the songs are layered, but I deliberately kept it very subtle, so the focus was always the voice, the guitar and the strings. You have struck that balance perfectly. On to The Pineapple Thief - What changed for you when Gavin Harrison joined? It was a weird thing because he was a session player on “Your Wilderness” but straight away it was more than just a session because we got on really well and I gave him almost like a carte blanche and said “Do what you want”. He said “Do you mind if we chop this up, and change things around a bit?” and things like that and right away it was quite a creative relationship, even though he was just a session guy. And you didn’t mind that? No. When we started “Your Wilderness” I was thinking it would be the final record, because we didn’t have a drummer. So I thought, “Right, let’s just do one more record” and I was really relaxed. It was easy for me to let go, especially when you have someone like Gavin Harrison, I’d rather not be the one telling him how to play. So, if he comes up to me as says “This bit just loops in 4/4, how about we chop it up a bit?”, I said “Yeah, go for it!”. In hindsight, that was a really good move. Straight away, I knew it was something Gavin was really enjoying and it got to the point where I said to Gavin “Shall we just say that you are in the band?” and he said “Yeah, fine”. So you didn’t have to do the “featuring Gavin Harrison” headline any longer… That’s the thing, because he is a star drummer, even though people know he’s in the band, if you announce a tour, straight away people ask “Is Gavin Harrison playing?!”, so we end up putting “featuring Gavin Harrison” there anyway! Go on, put his name on, it’s fine! It changed an awful lot. It changed the way we approached the albums as musicians. Gavin knew he wanted to be a drummer since he was 6 years old and became a pro when he was 15 or 16. That’s his life. A high quality of musicianship and dedication is expected. We thought we had that until we met Gavin, and then realised we had to up our game. When I look back to the difference between pre-Gavin and post-Gavin is that as musicians and as a songwriter and a lyricist and everything, it just made me kick my own arse to get better. I think I was a bit complacent and thought I was doing alright. You got comfortable… Yeah. That’s a dangerous place. And when you look at the trajectory when Gavin joined, straight away the profile went up. I’m very

NRM 3-2023

11


happy with that. I loved your live stream during the pandemic, especially your guitar playing on “Our Mire” (from the ”Versions of the Truth” album). What was that like, performing without an audience immediately in front of you? That’s a favourite part of the set, for me. It’s not a difficult solo, but it’s really good fun. It was really weird. We did it, and planned it, when it was total lockdown, so you weren’t even allowed out of the house unless you proved you had to do it. We were driving up to the sound stage where we did the recording. No one around. Just delivery vans. It was so surreal. Then we had to do tests, by law. That was bizarre. Then when you get on the stage, the guy who filmed it had the idea of a circular thing, and we were all looking out, and there’s no one there. You are so used to engaging with an audience. Before that, I had done a load of solo acoustic streams in my studio, so I had got used to it. I would just look at the wall and picture loads of people there. Then I am lost in a fantasy that I’m not in an empty room, that I’m looking at a crowd and got myself in that headspace, and it was alright. We only had one shot because it was quite expensive to do. We had to pull it off on that day. It felt like a gig because so much was resting on it, and you only get one shot at it. If you pull it off, great. You had the nerves, which is also a good thing. Did you all stay away from each other? No, but Gavin was nervous about it because he has asthma, so we all had PCR tests done to make sure we tested negative before getting together.

but doing tours in vans. It felt amazing. But actually the band was still underground. The art guy at the label, Scott Robinson, got in contact with Storm’s studio and sent him the demos. He just really liked it, so he came back and offered to do a cover at a price that we could do. I just couldn’t believe it when they said he wanted me to come to his studio, because the deal he always has is that he interrogates the artists. Interesting! At the time he had been diagnosed with cancer, so he knew his time was limited. My father-in-law at the time had cancer so we had a long conversation. He was quite open and enjoyed talking about that kind of stuff. I remember walking out of there thinking “Oh My God, Storm Thorgerson is going to do a cover for us!” Having had that first formative moment when I was 14 looking at a Hipgnosis design, and then I’m in his studio, talking to the guy. When you say “interrogate”, was it really intense? He’s certainly not your normal kind of guy that you meet on the street. He was quite eccentric. He was just really interested in, like you are asking me, where does that music come from inside you, so he can go away and come up with some ideas. You do production and mixing work for other bands and artists, with Atmos. Steven Wilson told me there is a speaker above you? That’s essentially what it is. For years it was just 5.1 where you basically have speakers behind you. With Atmos, it’s all above you, and you can put a sound anywhere around you, so it’s amazing. It depends, you can be in a cinema with 100 speakers, or in my studio, with 14. Any time someone comes to my studio I say “Come and listen to this in Atmos!” You have to completely disconnect your brain from traditional stereo. It takes it to a weird, new dimension. Is there an album you would love to do an Atmos mix of? “Sea Change” was remixed for 5.1 but I don’t think it’s been done in Atmos yet. I’d do that one, obviously. That would be a treat. And anything I grew up listening to. I was really into the melodic prog, like early Supertramp and Camel. If I could do those, that would be amazing. I did that with The Pineapple Thief. I just did a big box set of the first 6 albums, which was weird. I went all the way back to 1999, and remixed those in Atmos. I’m slowly going through all of The Pineapple Thief catalogue and redoing them. The next box set will be up until Gavin joined, and then the one after that will be the Gavin era. It does feel like that, when you look at the eras of The Pineapple Thief. There was the early years, when it was just me on a tiny little label called Cyclops, and then I joined Kscope, and we stepped up, and then Gavin joined and we stepped up even more. It feels like there are 3 epochs.

Storm Thorgerson made the cover for your album “Someone Here Is Missing”. What was it like working with him? It was surreal. That was in 2010. Back then, the band was doing okay,

12 NRM 3-2023

norwayrock.net


Dronningens første 40 år på tronen “Conqueress, Forever Strong And Proud”, tittelen på Doro Doross nye album er ganske så beskrivende på metaldronningens 40 år som artist. Her finnes de fleste metalklisjeene, og Doro Pesch går god for dem alle. Dette er en artist som nekter å abdisere og vil stå på scenen til hun stuper. norwayrock.net

NRM 3-2023

13


TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: JOCHEN ROLFES

Vi snakker med Doro Pesch dagen etter hun har kommet hjem fra Wacken, hvor hun feiret en av sine jubileumskonserter. Årets gjørmebad var uten sidestykke og fikk til og med spalteplass i nyhetene her hjemme. - Vi var der noen dager i forkant og det var hele tiden spørsmål om festivalen, eller hvor mye av den, som lot seg gjennomføre. Regnet øste ned. Jeg har vært på Wacken 22 ganger, enten som musiker eller gjest, og dette her var virkelig ekstraordinært. Det har aldri vært slikt trafikkaos. Dagen før festivalen hadde vi en stor øving med alle gjestene. Det var i hvert fall planen. Grunnet trafikkproblemene var det bare én som dukket opp, og det var Joey Belladonna fra Anthrax, som vi gjorde «Antisocial» og «Raise Your Fist» med. Udo, Mikkey Dee og Phil Campbell visste alle hva de skulle gjøre, så selv om de aldri nådde øvingslokalet sa de at dette ordner seg, vi gjør det beste ut av det. Og dagen vi spilte var det ganske ålreit vær også, bare litt regn. Alle gjestene var på plass til showet og konserten ble helt magisk. Vi gjorde en egen tribute til Lemmy med «Love Me Forever» og «Ace Of Spades». Vi hadde en drone og man kunne se Lemmys hode i lufta, og selvsagt røyk det av sigaretten hans, hehe, det var kult. Udo Dirkschneider sang «Breaking The Law», vi hadde gitarister som Chris Caffery fra Savatage og Uli Jon Roth. Sammy Amara, som også synger på plata var med, samt Hansi Kürsch og flere til. Tross så mange gjester gikk konserten smertefritt. Pyroen fungerte utmerket og selvsagt det ekstra krydderet med droneshowet. Bandet koste seg, og det virket for meg som alle som var til stede også var i godt humør og hadde en fin kveld. Selv de som jeg så i trafikken, som dessverre ikke fikk vært inne på festivalen, så ut til å gjøre det beste ut av det og ha en ålreit helg. Folk spilte høy musikk og campet i eller utenfor bilene. Jeg så faktisk ingen som var dritforbanna. «Det er som det er og ingen kan kontrollere været, vi prøver igjen neste år», var sjargongen slik jeg oppfattet den. Jeg hører neste år allerede er utsolgt, så tross disse litt alternative omstendighetene må man jo si det gikk bra. - En del av settet besto av coverlåter, og det var i hovedsak disse gjestene bidro på. Ganske beleilig med kjente låter da dere ikke rakk å øve sammen? - Ikke sant, både Mikkey Dee og Phil Campbell spiller jo «Ace Of Spades» og «Love Me Forever» på autopilot, så de ga beskjed om å ikke bekymre meg. Det er ikke fremførelsen som bekymrer meg, det er mer om personen jeg annonserer faktisk er i sceneområdet, hehe. Heldigvis var alle det, og vi slapp noen som helst flauser. - Som vanlig spilles det også noen låter fra ditt gamle band, Warlock. Hele åtte av dem denne gangen kan jeg telle. - Ja selvfølgelig spiller vi Warlock. Låter som 14 NRM 3-2023

”At det skulle bli to duetter med Rob Halford er jo langt mer enn hva jeg kunne drømme om.” «Für Immer», «I Rule The Ruins», «All We Are” og “Hellhound” for å nevne noen, er låter jeg selv har skrevet og en selvfølge at jeg har med på konsertene. Ingen blir vel lei god gammel klassisk 80-talls hardrock, men jeg må jo balansere med å ha med noe nyere materiale også. Vi spilte «Time For Justice» fra nye plata, med Wasteland Warriors fra videoen på scenen. Det var heftig, med mye pyro og ild, og faktisk litt farlig, men vi overlevde alle sammen. Jeg virkelig digger den videoen, jeg får ordentlige «Mad Max» vibber. Jeg har alltid hatt lyst til å gjøre noe sånt. - Du har allerede nevnt Udo Dirkschneider som gjest på Wacken. Han har jo vært med deg på plate også tidligere. Også han kommer med ny plate i høst. Dermed er dere to tyske hardrocklegender som skal slåss om platekjøperne denne høsten. - Nei nei, det er ingen konkurranse. Alle gjør sitt beste og fortjener sine fans, det har aldri føltes som vi konkurrerer. Vi støtter hverandre, og litt forskjell i musikken og fanbasen er det jo også. Jeg har alltid likt Udo, og både var og er fan av Accept. Det jeg har hørt av hans nye plate virker veldig lovende. - Mens Wacken pågikk ble det sluppet en ny singel fra «Conqueress», «Living After Midnight», med selveste Rob Halford på vokal. (Og mens jeg leser spørsmålet hører jeg et begeistret «Oh my God, yes». Det er tydelig at det er stort å ha med seg mannen som inviterte Warlock med på sin første turne tilbake i 1986.) - I tillegg til denne er han med på «Total Eclipse Of The Heart» på bonus-CD’en. Den ble ferdig kun for noen uker siden. Vi møttes på Hellfest i fjor og hadde litt tid sammen. Vi prøver å få tid til å henge litt sammen når vi møtes på festivaler, for det skjer jo nå og da. Vi mimrer stadig om gamle dager, men da penset samtalen inn på at det er på tide vi gjør noe sammen. Jeg virkelig elsker Rob. Han var blant mine første store idoler, sammen med Dio, Coverdale og Lemmy. Så da sa jeg: «Rob, jeg har et stort ønske om å gjøre «Living After Midnight» med deg, det var en av mine store favoritter tidlig på åttitallet.» Denne og «Breaking The Law» er låter jeg alltid spilte live tidlig i karrieren, både med og før Warlock. Du må huske at det var en tid før «Triumph And Agony», hvor vi ikke hadde disse naturlige avslutningslåtene, og måtte tenke annerledes. Jeg har noen gamle videoopptak med disse låtene, hehe. Uansett, Rob svarer at han

selvfølgelig vil gjøre det. Men han hadde et motkrav. Det var en låt han lenge hadde ønsket å gjøre med meg, nemlig «Total Eclipse Of The Heart». Jeg ble litt satt ut. Det er jo en fantastisk sang, en Jim Steinman-produksjon, så ja, la oss gjøre det. Vi gjorde først ferdig «Living After Midnight» og sendte plata til trykk. Dette var i mars, for å trykke vinyl kan jo ta opptil et år. Så kommer det en mail fra Rob hvor han spør hvordan det ligger an med «Total Eclipse Of The Heart». Seriøst, vil du virkelig gjøre begge duettene til denne plata? At det skulle bli to duetter med Rob Halford er jo langt mer enn hva jeg kunne drømme om. Han synger virkelig bra på disse, og det å synge med et stort idol var helt ubeskrivelig. Denne er med på CDutgaven og på digitale plattformer, men ikke på vinylen. (Øyh! Dette stemmer jo ikke, Doro! Den ER på vinylen også! Journ. anm.) - Som bonus til «Raise Your Fist» fra 2012 covret du Metallicas “Nothing Else Matters”. Denne gangen er det «The Four Horsemen». - Vi spilte en del med Metallica tilbake på åttitallet. Jeg husker jo Cliff Burton, han var en herlig fyr. Vi gjorde klubber, og også Metal Hammer festivalen i Tyskland i1985 sammen mener jeg bestemt. Jeg elsker «Kill ‘Em All», jeg er stor fan av begge de to første, og også «The Black Album», men «Kill ‘Em All» betyr så mye for meg, den bringer frem mange gode minner fra den tiden. Den plata er 40 år, og jeg feirer mine 40 som artist, så det er jo en fin anledning, men jeg spilte egentlig inn låten uten noen tanker om at den skulle med på plata. Vi gjorde den mest på gøy i studio, men så fikk noen høre den og mente den definitivt måtte med. Så da havnet den også på bonusCD’en. Jeg elsker låten, jeg elsker Metallica. Megadeth også, vi spilte med dem på vår første USA-turné i 1988, så det er mye historie der. Dette var jo tiden da metal begynte å bli virkelig stort, og det er fantastisk å ha vært vitne til det. - Du har jo selvsagt egne låter på denne plata også. «Time For Justice» er første singel, og ble som allerede nevnt spilt på Wacken. - For meg sto det mellom den eller åpningslåten «Children Of The Dawn» som første singel. Men alle på plateselskapet ønsket «Time For Justice». Så da sa jeg ok, men da vil jeg ringe Wasteland Warriors og spørre vi kan gjøre en video sammen. Låten har også et viktig budskap i disse tider hvor verden er så kaotisk. Det er tid for rettferdighet, vi må sloss for det gode og metalfans har for det meste hjertet på rett plass, så det var nok et riktig singelvalg. Men det er en grunn til at «Children Of The Dawn» åpner plata, jeg virkelig elsker den låten også. Den kommer garantert til å bli spilt live. Så kom jo «Living After Midnight» nå, med lyricvideo. Neste uke skal vi gjøre en video til platas tredje duett, «Bond Unending», med Sammy Amara. Aner ikke om du kjenner til bandet hans, The Broilers, men de er virkelig store her i Tyskland. Han ringte meg i desember mens jeg var på turné. De skulle gjøre to norwayrock.net


julekonserter i vår hjemby Düsseldorf, og lurte på om jeg ville være med som gjest på disse, noe jeg selvsagt takket ja til. Jeg ble med på øvingene deres, og det var faktisk i mitt gamle øvingsrom. Det er en fabrikk i Düsseldorf hvor det er laget øvingslokaler og veldig mange øver der. Så det var virkelig tilbake til røttene. Vi godt overens og fant ut at vi måtte gjøre noe sammen. Og det var faktisk den siste låten som ble skrevet til «Conqueress». Han har et hjemmestudio hvor vi møttes og skrev låten sammen. Det er en låt om dypt vennskap. Det er en litt annerledes låt enn det jeg vanligvis skriver, noe som er med å skape god dynamikk på plata. The Broilers er et band som har en langt yngre fanbase enn meg, helt ned i trettenårsalderen, og det var gøy å gjøre de konsertene med dem og se dette ekstatiske unge publikummet. Sammy er en flott fyr, og på Wacken gjorde han «East Meets West» med oss. Jeg liker veldig godt å ha med meg gjester både live og på plate, for meg betyr det mye. - Min favoritt er også «Children Of The Dawn” sammen med langt tyngre «I Will Prevail». Det er jo en variert plate hvor essensen er klassisk catchy heavy metal. I min anmeldelse kommer jeg til å skrive at den fint oppsummerer 40 år med Doro. - Ja, det synes jeg er riktig. Jeg liker hele spekteret. De store låtene, de kjappe og «I Will Prevail» som du nevner, den er virkelig tung, og det liker jeg. Jeg liker jo det sjelfulle også, og balladene. «Best In Me» er til fansen, siden de alltid får ut det beste i meg. Når jeg spiller live får fansen ut en helt annen energi av meg enn det er mulig å gjøre i studio. «Fels In Brandung» er også en ballade, med tysk tittel, som betyr bunnsolid og handler om å stole på noen i vanskelige situasjoner. «Bond Ending» er mer rock, så ja, dette er en plate som oppsummerer meg. Jeg kan ikke plukke ut en bestemt stil jeg liker bedre enn andre, for jeg liker hele spekteret av hva jeg har gjort. Også har jo alt sitt lydbilde og det har vært mye eksperimentering. «Conqueress» har tjue låter, så alle bør kunne plukke seg ut noen favoritter. Også er jeg så glad for alle gjestene. Alle ekte metalheads vil jo elske Rob Halford, men for meg er alle låtene mine små babyer hvor jeg elsker alle like mye. Jeg må også nevne «Lean Mean Rock Machine», der holder vi på å lage en animert video. Jeg har ikke sett noe enda, men gleder meg veldig til den kommer. Det hadde vært veldig gøy å gjøre en video til «Total Eclipse Of The Heart» også, men vi får se. Det er veldig mye i gjære for tiden. - Og «Conqueress» blir ikke svært gammel før du entrer scenen? - Plata slippes 27. oktober, og dagen etter feirer vi 40-års jubileum hjemme i Düsseldorf. Der håper jeg å treffe mange av mine gamle venner og bandmedlemmer. Før Warlock hadde jeg jo band som Snakebite og Beast, og jeg håper å treffe mange av disse der. Konserten er nesten utsolgt, og det kommer folk fra hele verden. Ut fra hvordan jeg oppfatter Doro i dette intervjuet, og hvordan hun omtaler disse tidligere bandmedlemmene virker det som om Doro Pesch er en person det er vanskelig å bli uvenner med. -Tommy Bolan fra Warlock blir med til Progpower i Atlanta i høst og spiller gitar med meg der, trommeslager Michael Eurich er fremdeles en veldig god venn, som jeg håper blir med og spiller på konserten i Düsseldorf. Noen har jeg selvsagt mistet kontakten med i løpet av årene. Mange kuttet ut musikken da det ble mer enn en hobby. Mange liker å lage musikk, men livet som heltidsmusiker er veldig stressende. Et eksempel er vår første bassist i Warlock, Frank. Jeg tror det var i 1986 hvor han innså at dette går ikke lenger. Og det var veldig synd, for han var et stort talent og hadde en bra stemme. Så bra ut også. Jeg aner virkelig ikke hva han gjør nå, men jeg er temmelig sikker på at han dessverre ikke eier noen bass lenger. Vi spilte på Knock Out-festivalen i Karlsruhe og jeg gjorde et intervju backstage. Og da ble jeg helt satt ut, for inn i garderoben kom Michael. Og dette er langt fra Düsseldorf, nesten fire timer med bil, men han tok turen for å se på oss, så ja, han er fremdeles en virkelig god venn. Power ballads er et begrep som sjelden forbindes med meg her i magasinet. Doro er en artist som tviholder på lighterlåtene, eller lommelykt på mobil, som det kanskje er i dag. Hvordan er markedet for ballader i 2023? - Vet du hva, jeg aner virkelig ikke. Jeg skriver fra hjertet og gir ut de låtene jeg liker. Men jeg innser likevel en begrensing. Ofte har jeg skrevet norwayrock.net

seks av dem, men når en plate skal inneholde tjue låter synes jeg det er perfekt å plukke ut to ballader. Hva som er kommersielt riktig har jeg ingen formening om. På festivaler blir det som regel kun «Für Immer». Det er en låt jeg gleder meg til å spille, for der synger alle med. Her ser jeg folk med tårer i øynene, par som kliner, så den låten er virkelig rørende å spille. På egne konserter kan det være jeg skviser en eller to til, men det avhenger litt av stemningen. Vi har nok innøvet materiale til å ta noen låter utenfor setlisten. Doro har spilt mange ganger i Norge, i likhet med U.D.O. på litt mindre steder, som ikke besøkes av alle band. Siste konsert var Norway Rock Festival for seks år siden. - Det jobbes med planlegging av konserter nå. Både festivaler og klubber. Norway Rock Festival var veldig gøy, i likhet med de andre stedene jeg har besøkt. Jeg har gode minner fra Norge, så det er definitivt et av reisemålene vi jobber med. Og jeg kan love deg alle klassikerne og ikke noe fyllstoff. Jeg ønsker å la fansen bestemme hvilke av de nye låtene de vil høre. Selvsagt blir det jo noe fra periodene mellom Warlock og «Conqueress» også, men jeg vet selv når jeg er på konsert og bandet spiller mye nytt materiale, så blir det litt kjedelig, det er klassikerne jeg vil høre. Ofte blir våre konserter til underveis, og ingen kvelder er like. Jeg kjenner fort om jeg spiller for et old school publikum eller om de foretrekker anthems eller ballader. Ofte roper jeg ut en helt annen låt enn det som står på papiret, så bandet mitt må være våkne på hva jeg holder på med, hehe. Jeg vil si den skrevne setlista stemmer omtrent åtti prosent. Men fansen fortjener det beste. - En av gjestene på «All We Are» fra årets Wacken er Sabina Classen fra Holy Moses. Hun abdiserer som Tysklands thrashdronning i år. Jeg føler ikke du har tenkt å pensjonere deg riktig enda? - Hvis Gud, helsa og fansen vil ha meg i 40 år til, så blir det 40 år til. Jeg vil gjøre som Lemmy, være på scenen, ha det gøy og møte fansen helt til siste slutt. - Det er sjeldent et intervju er på overtid og jeg kun har kommet meg gjennom en trekvarts spørsmålsliste. - Men vi gir oss ikke før jeg får frem hvor mye jeg elsker fansen og at jeg gleder meg til å komme tilbake til Norge for å gi dere et fyrverkeri av et show.

NRM 3-2023

15


Elektriske lyder i snart 30 år Når Danko Jones slipper nytt album står vel ikke verden stille, men det er uansett mer enn interessant nok for rockeinteresserte til at vi ville slå av en prat med sjefen sjøl. Og sjefen sjøl tok seg heldigvis tid midt underveis i en festivalturné her på kontinentet for å fortelle mer om detaljene bak. Det var også ekstra gøy, og noe spesielt, å kunne informere herr Jones om at de snart spiller på Rockefeller underveis i samtalen. TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD

- Gratulerer med ny skive! Hvordan er følelsen? - Den er bra! Folk ser ut til å virkelig like den, vi er storfornøyde også så det er fint at reaksjonen hittil speiler forventningene mine. Ikke at jeg noensinne var nervøs for mottakelsen, men at har vært bra enn så lenge. - Dere er midt i en turné her i nabolaget i skrivende stund? - Ja, vi har hatt en festivalturné rundt i Europa siden midten av juni og skal holde på til rundt den tredje uka i august. Jeg har fått flydd hjem kun to ganger i løpet av denne tiden, så vi har levd og bodd i kofferter over flere måneder nå. - Hvor så i verden befinner du deg akkurat nå? - Akkurat nå er jeg på et hotell i Malmø, jeg flydde hit fra Paris i går. Deretter går turen til Danmark nå på lørdag før vi kommer tilbake til Sverige for tre dager. Da går turen til Sveits før vi reiser videre til Spania. - Dere har også nylig spilt på Buktafestivalen her til lands? - Det stemmer, vi har faktisk spilt der en del ganger opp igjennom årene og det er alltid en fantastisk festival! Jeg liker det stedet virkelig godt, og det samme gjelder for Tromsø som by. Vi spilte sammen med Rival Sons, så det var bra. - Var dere der hele dagen så dere fikk med dere noen andre band? - Nei, vi måtte dra videre - men jeg kom dit noen dager i forveien så jeg fikk gått rundt for å sjekke ut byen i hvert fall. - Har dere begynt å spille noen av de nye låtene fra skiva enda, og

16 NRM 3-2023

hvordan har reaksjonene vært i så fall? - Ja, “Guess Who’s Back” og “Good Time” har vi tatt inn i settet - det er jo singlene som kan strømmes nå så det falt seg naturlig. Reaksjonene var vel bra tipper jeg, det er bare snakk om to nye låter i settet så det er vel ikke akkurat en bombe vi slipper. - Hvordan har så skriveprosessen vært denne gangen med tanke på at dere lever ganske langt ifra hverandre? - J.C. (bass) har akkurat flyttet til Finland, mens Rich (Knox, trommer) flyttet til Prince Edward Island - en provins her i Canada i fjor. Vi vente oss til en helt ny måte å lage låter på under pandemien som var veldig nyttig for oss, for ettersom vi ikke kunne møtes fysisk sendte vi filer frem og tilbake mens vi satt hver for oss da vi lagde “Power Trio”, vår forrige skive. Dette ble like bra, om ikke enda bedre enn å møtes for å jamme de frem i øvingsrommet i timevis. Det er en veldig praktisk måte å gjøre det på, så vi gjorde det temmelig nøyaktig på samme måte denne gangen også, ved å sende filer til hverandre. Jeg var nervøs for det helt i starten, men det har faktisk gitt strålende resultater. - Du fortalte forrige gang vi snakket sammen at dere alltid har hatt vanskeligheter med å velge albumtitler, mens navnet “Power Trio” kom sjeldent tidlig i prosessen. Hvordan var det denne gangen? - Det var lett, for låten “Electric Sounds” var allerede laget da vi begynte innspillingen og var en naturlig tittel for hele skiva. Problemet tidligere har vært at vi ikke har hatt en låttittel som har åpenbart seg som en albumtittel, men akkurat “Electric Sounds” ikke bare står frem som

norwayrock.net


en naturlig albumtittel - selve låten i seg selv fungerer meget godt som et tittelspor. - Og skiva i seg selv fremstår som et klassisk Danko Jones-album som bare starter og stopper akkurat når den skal. - Det skal jeg love deg, her har vi ikke noen introer eller mellomspill for det kvittet vi oss med. Ikke noe dilldall, vi har bare fokusert på å holde det effektivt, aggressivt, rått og tungt. Og rocka! Det aller viktigste, haha! - Ser den, for på begge de to siste skivene har det vært et eller to spor som er mer “poppa” enn hva vi er vant med fra dere, mens nå er det utelukkende rockere. - Hvilke spor var det? Vel, samme kan det egentlig være. Vi prøver jo å ha flere nyanser i det vi gjør, selv om vi så absolutt har vår definitive sound. Vi kan være inspirerte av Thin Lizzy noen ganger for eksempel, mens vi andre ganger låter ren garasjerock. Dette er jo noe som endrer seg fra album til album. - Når vi snakker om inspirasjonskilder så gir hovedriffet på “Good Times” meg vibber av Kiss, og det liker jeg! - Det riffet har faktisk utgangspunkt i soloen, for jeg sendte idéen jeg hadde over til J.C. med gitarsolo, noe jeg vanligvis ikke har. Men denne gangen hadde jeg det, så han lagde da det riffet til den soloen og gjorde det til hovedtema til hele låten. Det var en brilliant idé som jeg aldri hadde tenkt på selv, og akkurat derfor er det han som arrangerer alle låtene våre. - Den har også en meget morsom musikkvideo! - Nja, for meg ga den ikke helt mening faktisk, men det er fint at du syntes den var kul. Vi har akkurat sluppet en ny video som er fra konserten vår på Graspop. Musikken er selvfølgelig sporet fra skiva, men det visuelle er live. - Det er også ganske morsomt med den britiske aksenten på refrenget til “She’s My Baby”. Hvordan kom det seg til? - Det er ikke meg, men Tyler Stewart fra Barenaked Ladies. Vi trengte noen til å stille spørsmålene på refrenget, for eksempel “Who’s that girl that looks so good?”, og det kunne ikke være meg ettersom det er jeg som svarer “She’s My Baby” og det ville ha vært rart om jeg både spurte og svarte. Derfor ble det han, og han naila det fullstendig. Han har bakgrunn fra sketchekomedie, og lurte bare på hvilken region vi ønsket oss så da ble det britisk. Det ble veldig bra, så vi er glade for at han er med på den. Selve idéen er inspirert av Sparks som jeg hørte mye på den tida, og på skiva “Lil’ Beethoven” som kom i 2002 er det en låt som heter “How Do I Get To Carnegie Hall” der refrenget går “How do I get to Carnegie Hall? - practice, man, practice!” og det inspirerte da “Who’s that girl who looks so good? - She’s my baby!”. En direkte påvirkning fra Sparks. - Når i prosessen bestemmer dere for hvilke låter som skal gis ut som singler?

norwayrock.net

”Ikke noe dilldall, vi har bare fokusert på å holde det effektivt, aggressivt, rått og tungt. Og rocka!” - Det kommer mot slutten, for du vet aldri helt hvordan den kommer til å ende opp. Det har skjedd at vi har tenkt at noen låter har vært singelmateriale, men så ender det ikke opp sånn eller det kommer tydeligere singler mot slutten av en innspilling. - Blir dere stort sett enige om singler eller blir det diskusjoner? - Jeg er aldri med i diskusjonen om hva som skal utgis som singler, det er det plateselskapet og managementet som styrer. - De traff tydeligvis riktig ettersom “Guess Who’s Back” akkurat nå ligger som nummer én på radiolista i Tyskland, så gratulerer med det! - Takk for det - det morsomme med det er at det aldri var ment som en singel, men en teaser på at vi straks slipper nytt album. “Good Times” er egentlig den første singelen, mens “Get High” er ment til å være den andre singelen. Men skulle du ha sett, de begynte bare å spille den, fortsatte å spille den og har egentlig aldri stoppet med å spille den så det er jo bare bra for oss - det er et fint problem å ha så dette lever vi fint med. - Ifølge turnélista har dere et par måneder fri før dere gjør Canada? - På en måte, ja, men allikevel ikke helt riktig. I september kommer vi tilbake til Europa for å gjøre promotering i anledning skiveslippet som er den måneden så helt fri er det ikke. - Mens dere i november kommer tilbake enda en gang for en temmelig massiv turné, deriblant her til lands på Rockefeller den 22.11? - Ja, den spenner seg over fire uker så det blir en ganske stor turné. Skal vi spille på Rockefeller, er du sikker? Vel, i så fall er jeg glad for det! Jeg elsker det lokalet, så det gleder jeg meg til. - Jeg har tenkt meg dit, så jeg håper dere spiller i hvert fall! Med tanke på at dette er deres ellevte studioalbum burde det etter hvert bli vanskelig å velge ut låter til setlistene? - Ja, det er et luksusproblem vi har. De fleste band kommer aldri til deres ellevte album, og selv om de gjør det så utvides jo naturlig nok katalogen mens tidsfristen live forblir den samme. Man har den samme tildelte tiden,

men en stadig utvidende diskografi. Det er en vanskelig og tøff vei å gå, for man må spille de mest populære låtene som folk vi høre, samtidig som man bør spille de mest aktuelle låtene - men også tenke på de som har sett bandet flere ganger som ikke vil høre de samme gamle låtene om igjen. I tillegg vil vi spille de låtene vi selv setter mest pris på også, så det har blitt utrolig vanskelig å skrive setlister nå så det er jeg faktisk ikke med på - det er det J.C. som gjør. - Er det da den samme setlista dere bruker fra kveld til kveld? - Ikke egentlig. Vi har én vi starter med, mens mot slutten av turnéen har den nok forandret seg en hel del; Når vi starter en turné kan det være låter etter hverandre som ikke føles riktig, pluss at det ofte er låter som byttes ut av rene dynamiske årsaker. Så den forandrer seg som oftest underveis i en turné. - Bandbesetningen med J.C. og Rich må vel være den lengst levende du har hatt med en varighet på ti år nå, jeg går ut ifra at dere fortsatt trives godt sammen i lag? - Ja, det har vært ti år med Rich også startet jeg bandet sammen med J.C. - vi har aldri hatt det så morsomt noensinne som vi har med oss tre. Jeg trives virkelig godt å spille sammen med de to på scenen, og det tror jeg publikum legger merke til også og at det synes at vi koser oss sammen. - Dere har fått med dere et supportband jeg ikke har hørt om, Radkey. Hva kan du fortelle om de? - De er helt fantastiske, vi ville veldig gjerne ha de med oss på turnéen - noe de heldigvis sa ja til. Skivene deres er utrolig bra, du burde sjekke de ut. Dette er en brødretrio fra Amerika som virkelig låter fett. - Jeg har forstått fra podcasten din at du fortsatt er en ganske stor musikknørd, har du tid til å oppdage nye band? - Jeg har ikke fått gjort den podcasten på en stund da jeg rett og slett ikke har hatt tid og mulighet i det siste, men jeg håper å få stablet den på bena igjen en gang i nær fremtid. Dessverre har jeg heller ikke fått oppdaget like mange nye band som jeg pleide å gjøre, men jeg har alltid ørene åpne for nye ting som fanger interessen min.

NRM 3-2023

17


18 NRM 3-2023

norwayrock.net


Utforskende og utfordrende norwayrock.net

NRM 3-2023

19


Det psykedeliske progrockbandet Gong burde være kjent for mange. Det ble dannet i 1967 av den australske hippien og musikeren Daevid Allen, og de var blant de aller første bandene som spilte det mange karakteriserer som spacerock. En drøss mer eller mindre kjente musikere har sluttet rekkene opp gjennom bandets historie, og selv om Allen døde i 2015, holder bandet det gående etter hans ønske. TEKST: TROND GJELLUM FOTO: OLIVIA FERRERA

I anledning nytt album og konsert i Norge, fikk Norway Rock fikk en hyggelig prat med gitarist Kavus Torabi og bassist Dave Sturt om dette og hint fra Gong-leieren. - Gratulerer med nytt album, og velkommen til Oslo i september. Må si det skjer mye i Gong-leieren for tiden: nytt album og hektisk turnévirksomhet. Dere har blant annet spilt på flere festivaler den siste tiden, og hvordan er det å spille på festivaler foran et publikum som kanskje ikke kjenner dere? Hva slags respons får dere? Kavus Torabi: - Vi elsker å spille på festivaler fordi det er så annerledes sammenlignet med å spille egne konserter. Vi er åpne for alle måter vi kan spre ordet om Gong, så vi takker som oftest ja til festivaljobber. Bandet betyr mye for oss og vi mener at vi har noe å si, og da er det å spille på festivaler bra. I sommer spilte vi for eksempel for første gang i Polen, og responsen var helt fantastisk. Festivalen ble arrangert i Katowice, og hadde en plakat med mange lokale polske band og noen andre band som var old-school prog. Vi var det eneste bandet som spilte mer eller mindre bare nytt materiale, og faktisk var kun to låter var eldre enn åtte år. Dave Sturt: - Ja, arrangøren var veldig fornøyd. Han var helt satt ut av responsen og ville veldig gjerne arrangere flere konserter med oss i Polen. Vi får satse på at det er noe som lar seg gjøre». Torabi: - Responsen var veldig god selv om vi ikke spilte noe klassisk Gong-stoff, men kun holdt oss til nyere stoff. Vi har en sang på det nye albumet som heter «My Guitar Is A Spaceship», og denne fikk veldig god respons. Det er hyggelig, for den har en har en helt spesiell plass hos oss. - På hvilken måte har den det? Torabi: - Jeg elsker alle låtene vi skriver og står inne for alle, men denne betyr noe helt spesielt. Vi er ikke så opptatt av hvem som skriver hva. En kan komme med melodien, men alle bidrar, så alle låtene har med noe av alles energi i låten. Denne kom opp ganske fort basert på et lite riff fra en av oss, og i det øyeblikket vi begynte å jamme, skjønte jeg at denne var noe helt spesielt, og jeg ser for meg at det er en låt som alltid kommer til å være med i livesettet vårt. Sturt: - Det er bare ett riff som går og derfor skaper en helt magisk atmosfære. Utrolig morsomt at alt falt på plass etter tyve minutter i øvingslokalet. Torabi: - Ja. Jeg tenkte dette er vakkert og perfekt, det var som om gudene av psykedelia ga oss denne låten! - Haha, det høres ut som den perfekte gudegave! Torabi: - Ja, og noe som var helt fantastisk var at vi hadde knapt rukket å skrive låten, før vi ble kontaktet om å spille på Glastonburyfestivalen i 2022. Det var som om det var forhåndsbestemt for oss, haha. Det betyr mye for oss å spille der, for det er en festival som på mange måter er vårt spirituelle hjem, og Gong har spilt der flere ganger i årenes løp. Steve Hillage bor i nærheten, Daevid Allen gjorde det, og jeg har også bodd i området, så det er nesten som en fysisk del

20 NRM 3-2023

av meg. Det er mye jobb og stress med korte tidsfrister og slikt, men jeg elsker det. For det første møter man mange nye folk som gir deg energi. Da må du skape en unik opplevelse for at de skal fatte interesse. Det er også spennende fordi et ukjent publikum ikke tar med seg forhåndsoppfatninger om hvem du er, og hva de forventer å høre. De er ikke så opptatt hva Gong er, og hva det burde være. - Ja, opplever dere at noen som kommer til konsertene er veldig opptatt av hva som er Gong, og sammenligner det nye med det gamle? Eller får dere aksept for det dere er nå? Sturt: - Vi opplever i høyeste grad at vi blir tatt på alvor og godtatt av gamle fans. Når de har opplevd oss på konsert, skjønner de aller, aller fleste at dette er Gong som Gong alltid har vært, med kreative mennesker som vil utforske og utfordre. Vi får derfor generelt veldig gode tilbakemeldinger og positiv respons. Torabi: - Men vi skal ikke nekte for at det er noen som ikke godtar oss og er veldig opptatt av tradisjonen. Jeg ville nok følt det samme med band jeg liker veldig godt, men Gong er noe mer enn et band med en sound. Det er like mye en mytologi, et helt eget univers som vi bare bringer videre. Daevid (Allen, grunnleggeren) dedikerte mye av livet til bandet og hadde en visjon om bandet som en kraft som var mer enn medlemmene, og ville at vi skulle fortsette når han døde. - Denne besetningen har faktisk spilt sammen i åtte-ni år. Det må jo være en «verdensrekord» i Gong-verdenen. Torabi: - Det er rekord for meg også. Jeg har aldri spilt i et band så lenge! Sturt: - Jeg er faktisk det medlemmet som har vært med lengst i Gong nå, siden 2009. Daevid Allen var faktisk ikke med i så mange år sammenhengende som jeg har vært. - Å spille i band er krevende, så at så mange kan samarbeide så lenge er jo nesten litt unikt i våre dager. Hva er det som får dere til å henge sammen så lenge? Sturt: - Daevid Allen ville alltid ha musikere rundt seg som hadde en helt egen holdning og spirit. De måtte ikke bare være interessert i å spille i band, men de måtte også være tro til konseptet Gong, og til den holdningen og mentaliteten det står for. Han valgte meg, Ian og Fabio, og så kom Kavus noen år senere mens trommisen kom med på anbefaling fra Kavus. Torabi: - Ikke bare har bandet holdt sammen så lenge, men vi har også mer eller mindre det samme crewet som vi har hatt i mange år. Vi er som en stor familie, og alle gjør sitt beste for å serve hva Gong er. Alle stoler på hverandre og er sikre på at vi gjør vårt absolutt beste for fellesskapet. Alle medlemmene har ikke noe behov for å styre og kritisere fordi alle vet at alle gjør sitt beste. Alle i bandet er vidt

«Gong er like mye en mytologi, et helt eget univers som vi bare bringer videre.» norwayrock.net


forskjellige som mennesker, men vi har den samme visjonen. Vi har våre rutiner på turne som alle respekterer. Ingen som tenker at «skulle ønske den i bandet og crewet var sånn og slik». - Påvirker så mange år sammen arbeidsmetodene deres? Skriver dere låter annerledes nå enn for ni år siden? Torabi: - Vi jobber fortsatt ganske likt som før, og noe som er typisk er at vi snakker masse om hva vi gjør, og når vi ikke spiller og skriver, snakker vi om hvor vi står og hvor vi vil. Når vi går i studio, har vi derfor en ganske klar tanke om hvor vi vil med prosjektet. Det som er helt klart, er at når vi er sammen, er vi i Gong-verdenen! - Vi må ikke glemme at dere i disse dager kommer med et nytt album som bærer tittelen «Unending Ascending». Albumet har en rett så spacet atmosfære som helt klart kan trekke trådene tilbake den “klassiske” spacerocken deres. Men er det noe konsept og en tanke om hva dere vil gjøre? Eller kommer bare ideene fritt og så blir ideene bundet sammen etter hvert? Torabi: - Vi hadde et løst konsept, men det ble ikke bundet sammen og konkretisert før det plutselig løsnet en kveld og jeg satt oppe hele natten og skrev tekster. Så sendte jeg en opprømt e-post til de andre og sa at nå har jeg konseptet klart. Og takk og pris slang de andre seg på! Vi ser dette albumet som en del av en trilogi som startet på forrige album. Ikke med et så uttalt konsept som «Radio Gnome»trilogien fra syttitallet, men helt klart med et konsept. Det forrige albumet var et album som hadde et mer kosmos-konsept, mens dette er kanskje mer et album om måner, månefaser og månegudinner. - Når dere skriver musikk, er dere opptatt av å rendyrke en sound eller å ekspandere? Torabi: - Vi har prøvd å ekspandere sounden mer på dette albumet, og har med gjestemusikere, blant annet fra Ozric Tentacles. Vi har snakket om å kanskje å utvide med et sjette medlem, noe jeg mener må være en kvinne for å få tilført litt annen energi. Det som uansett er viktig er at dette er Gong i 2023, og vi vil ikke gjenskape det klassiske Gong. Når gjestevokalisten fra Ozric synger, er det på sin måte, og ikke noe forsøk på å synge som Gillie Smythe. Sturt: - Ja, det er viktig. Vi spiller som hvem vi er og hva vi er. Vi prøver ikke å gjenskape fortiden og la det legge begrensinger på oss. Torabi: - Det å utvide palletten med flere medlemmer og utvide sounden har noen bi-effekter, og en av dem at det kan påvirke økonomien ved det å turnere. Å ha med et medlem til koster veldig mye mer. Vi må ha flere hotellrom, større busser, flere flybilletter, og masse mer. Akkurat nå får vi det til å gå akkurat rundt, og det må vi gjøre hvis det skal

norwayrock.net

fortsette. Det er ingen i bandet som kjøper tekanneformede svømmebasseng, men vi klarer oss, hehe. - Hvordan har det å turnere blitt påvirket av Brexit? Sturt: - Dårlig. Det har gjort alt mye vanskeligere. Det koster mer å få utstyret over fra Storbritannia, det er mye mer papirarbeid, og det er ikke lenger å bare slenge seg inn i bandbussen og noen timer etterpå være et annet land i Europa. Siste turne i Europa var slitsom. I tillegg alle Brexit-elementene, gjorde Covid gjorde at folk la til seg andre konsertvaner, så det kom ikke så mye folk som det pleier. Men det kommer på plass systemer, og vi kan ane en bedring. Torabi: - Ja, alle britiske band er i samme båt, så man hjelper hverandre. Det blir også flere rene britiske turneer. Men som Dave sier, så ordner det seg nok etter hvert. - Tilbake til innspillingen av det nye albumet: Hvordan spiller dere inn? Gjør dere det i studio eller hver for dere. Sturt: - Vi gjør det i størst mulig grad sammen i et studio, og særlig er det å spille live viktig for å få litt inspirerte trommer. Alle liker også å henge i studio, og siden vi har en fast tekniker som vi har brukt i de siste årene, er det å være i studio noe vi liker og som vi får til. Vi spilte inn litt på egenhånd på «Rejoice! I’m Dead!», men kan vi unngå det, gjør vi det. Jeg synes også er kjappere å være hele bandet i studio. Vi kan lettere komme med innspill der og da for å komme opp med løsninger. Torabi: - Noen ganger kommer vi med litt halvferdige skisser og så bygger låter opp fra det i studio siden vi lett kan kaste ideer fram og tilbake. Fabio (Golfetti, gitar og vokal) hadde det for eksempel det på åpningslåten «Tiny Galaxies». Det hadde ikke vært så lett hadde vi ikke vært i samme rom. «My Guitar Is A Spaceship» har en beat i 9/8, som alle kastet seg på i studio mens jeg der og da lagde tekst som var nesten som en Robert Wyatt-tekst der vi sang om å lage låten. Du vet: Her kommer det første verset som handler om dette, og her kommer refrenget som handler om noe annet. Sturt: - Vi ser mest opptatt av å spille sammen når vi lager låter, og vi liker å teste ut ting på konsert. Fem av låtene på skiva er spilt live før de kom på skive, og vi debuterte som sagt «My Guitar Is A Spaceship» på Glastonbury. Vel egentlig var fire av låtene klare før turneen, og en ble til i løpet av turneen. «Lunar Implication» er en dronelåt som vokste fram etter utforskning på scenen, og den hadde aldri fått den formen den har fått uten at vi hadde prøvd det ut foran et publikum. Vi vil spille dem live fordi det gir en ny energi, og man merker at energien i folks reaksjon er viktig. At vi får låtene til å funke med fem mann på scenen, gjør også at vi tør å overdubbe i studio fordi vi vet det vil låte bra live også.

«Brexit har gjort alt mye vanskeligere.» - Hvor mye endres låtene når dere spiller live? Går dere for å gjenskape dem, eller bygger dere videre på dem? Sturt: - Begge deler, egentlig. Vi liker å ha noen åpne partier i alle låter der vi kan ta av å gjøre andre ting, og vi spiller jo ikke alltid de samme notene. Det endres etter hvert som publikum reagerer på det, så slik sett endrer jo låtene seg. Torabi: - Enhver endring/forbedring blir tatt med. Vi tenker ikke at slik gjør vi det på skiva, så nå kan vi ikke endre. - Dere har mange andre band og prosjekter utenom Gong, hvordan påvirker dette Gong-sounden? Eller blir det uberørt? Torabi: - Jeg vil vel si at alt jeg gjør påvirker alt annet. Utopia Strong er et elektronisk musikkprosjekt jeg har sammen med Steve Davies (legendarisk britisk snookerstjerne med sans for Magma, Gentle Giant og analoge synther), og jeg hadde ikke kommet opp med ideen til «Ship Of Ishtar» hvis ikke jeg hadde jobbet med det prosjektet. Slik er det også for det andre. Sturt: - Alt jeg gjør påvirker Gong, og andre veien også. Torabi: - Enig. Jeg hadde ikke prøvd alt annet solo hvis jeg ikke hadde jobbet med ting i Gong. - Helt på tampen: Dere har spilt en del med Steve Hillage Hvordan spille med en så legendarisk musiker og et så ikonisk Gong-medlem? Torabi: - Da spiller vi hans solo-materiale, og han er veldig åpen for hvordan vi tolker det. Vi er jo beæret over å få spille med ham, men samtidig kan vi ikke være så ydmyke at vi ikke tør å ta sjanser. Jeg hadde det slik da jeg spilte med heltene mine i Cardiacs, og jeg vet at Dave har hatt det slik når han har spilt med sin helt Bill Nelson. De er vanlige folk som har fått en gave, og for det meste er de veldig vanlige, uten stjernenykker.

NRM 3-2023

21


NEAL MORSE og dennes kappe i mange musikalske farger Som soloartist tenderer Neal Morse å opptre kristenpredikerende, hvilket kan problematisere og tåkelegge en tenkt musikalsk passiar. Imidlertid må man regelmessig krype til korset, fordi amerikaneren åpenbart ikke er ferdig med å tilvirke mesterlige album. Første del av rockeoperaen «The Dreamer – Joseph» snuser på nivået til «Sola Scriptura» og «The Similitude Of A Dream», og tvinger på nytt gjennom interaktiv kontakt mellom Trondheim og Los Angeles. TEKST: GEIR LARZEN FOTO: REVA FARMER

Morses solokatalog er barmfager og kvalitativt ulendt, men med en viss målbar frekvens henter veteranen ut sitt ypperste av kreativitet. Vi, det vil si han og undertegnede, deler en oppfatning av «Jesus Christ Superstar» (1970) som et av verdens underverker, og vi har mye å snakke om, så lenge vi ikke havner i religiøs polemikk. Følgelig introduserer jeg meg som ateist innen musikalske spørsmål las falle, og effekten uteblir ikke. -Du har gjort tonnevis av temaskiver og rockeoperaer. Formatet synes skreddersydd den progressive rocken. Hvorfor spisser den humane rase ørene overfor tematisk strukturert musikk og musikk som ledsages av libretto? -Fordi totaliteten blir uendelig mye større. Man kommer ikke fra at konseptplatene mine er de mest populære. Folk har lettere for å koble seg på konseptualisert musikk enn album av frittstående låter. Den progressive rockens natur er dramatisk, og den søker inspirasjon på tvers av sjangerbarrikader. Dette gjør forgreningen til et stilamalgam, men det er progrockens omgang med den klassiske musikklitteraturen som i fremste rekke supplerer det dramaturgiske aspekt. -«The Dreamer Ouverture» er simpelthen den beste og mest voldsomme ouverturen du har komponert, av dissonante, synkoperte akkorder og absolutt skjønnhet, litt som om King Crimson gikk løs på «Jesus Christ Superstar»-ouverturen, i ditt singulære tonespråk. -Nå trekker jeg et lettelsens sukk. Dette er det tredje intervjuet jeg gir i forbindelse med skiva, og jeg har følgelig ikke fått særlig matnyttig respons ennå. Jeg våknet en dag med det aggressive ledemotivet i hodet, og fikk det dokumentert. Tanken var umiddelbart å smi en pågående

22 NRM 3-2023

intonasjon over nevnte tema, men jeg lot ouverturen ligge i arbeidsskuffen inntil flere melodier og motiver lot seg konkretisere, da en ouvertures funksjon er å presentere så mye som mulig av det forestående verket, dog satt i meningsbærende musikalsk kontekst. Ouverturens sluttparti, hvor vi senker pulsen, ble utkrystallisert under et besøk jeg gjorde hos min datter, i november 2022. Jeg hadde nilyttet til Jeff Becks «Blow By Blow»-album og var overbegeistret for finalekuttet «Diamond Dust»; en av de vakreste jazzinnspillingene jeg kjenner. Sluttpartiet i «The Dreamer Ouverture» er resultatet av meg som forsøker å omskrive «Diamond Dust», forøvrig komponert av Bernie Holland, og maksimalisert av Jeff Beck. Takk gud, så ligner overhode ikke mitt parti på Hollands stykke. Jeg forsøkte, men feilet og endte med noe helt annet. -La oss heller ikke glemme den nydelige midtsekvensen, med smektende strykere og saksofonsolo. -Jeg kallet på min gode venn, Mark Leniger, for å se om han kunne fylle et par huller i teksturen, og det greide han til de grader. Det er alltid stimulerende å introdusere nye, uventede elementer, eksempelvis instrumentering, i en ouverture. -Du er naturligvis klar over Andrew Lloyd Webbers første prosjekt, forut for 1970-monolitten – «Joseph And The Amazing Technicolor Dreamcoat» anno 1969? -Jo, jeg er meg denne bevisst, men må komme med en lei innrømmelse: Trass i min elsk til «Jesus Christ Superstar», så har jeg aldri tatt meg tid til å høre Webbers 1969-verk. -Det er et delvis mislykket førsteforsøk. -Derom hersker delte meninger; mange venner av meg uttrykker det samme som deg. Jeg spiste, åndet og drakk «Jesus Christ Superstar» fra tolvårsalderen av, og kjenner hver tone av verket, men fikk meg, av uvisse årsaker, aldri til å oppsøke forløperen.

norwayrock.net


-Jeg har en klar fornemmelse av svaret på neste spørsmål, men for ordens skyld: Hvem legger den usedvanlig pene og emosjonelle gitarsoloen i «Prologue: Before The World Was»? -Det er Steve Morse. -Jeg visste det! Lyrikeren Steve Morse får virkelig skinne på sine eldre dager. Bad du om noe spesifikt innen han skred til verks? -Absolutt ikke! Vel, filen jeg sendte ham rommet et gitarsoloforsøk, som jeg ikke var tilfreds med. Steve mente derimot at låten ikke behøvde andre soli, men at han likevel ville gjøre et par opptak for moro skyld. Resultatet er overveldende. Han har en distinkt gitartone; jeg elsker den følelsesladde stemmen hans, og gråt første gang jeg avspilte angjeldende solosekvens. Ingen gitarister minner om Steve Morse; han høynet prologen himmelvidt. -I andre enden av spekteret foreligger morsomme og funky «Burns Like A Wheel», med et fantastisk 5/4-ostinat. -Dette var en av de første låtene jeg pennet da beslutningen om å gjøre Josef-historien til rockeopera var fattet. Jeg drodlet med en akustisk gitar, og før jeg fikk summet meg falt rudimentene til både «A Million Miles Away», «Burns Like A Wheel» og sågar «The Pit» på plass. «Burns Like A Wheel» holder fin flyt og viste seg perfekt til å sparke selve narrativet i gang. -Med «Liar, Liar» avbildes din elsk til 1970-tallets tungrock. Denne leser som en broderlig tredeling av Deep Purple, Led Zeppelin og Styx. -Ah, jeg er glad du nevner Styx, for låtas triple sangharmonier i høyt register minner meg selv på hvilket fabelaktig band Styx er. -Platas svimlende høydepunkt er likevel den poengterte og strukturuvanlige «The Pit». Du snakker om substansielt karsstykke på knappe tre og et halvt minutt! -Jeg satt med nesen i Det gamle testamentet og funderte på hvordan jeg kunne tonesette passasjen hvor brødrene diskuterer hva de skal gjøre med Josef. Dette utgjør en kvintessensiell del av fortellingen... -... som i bunn og grunn er en litterær fabel om sjalusi, svik, massesuggesjon og tilgivelse. -Riktig. Versene ble kjapt klare – senere drapert i fløytemellotron – men stykket trengte en musikalsk omkalfatring i tråd med teksten. Hvor enn jeg befinner meg i verden – hjemme, på turné eller på besøk hos venner – kan det ramle idéer ned i hodet mitt, og da er jeg kjapt oppe med mobiltelefonen for å gjøre opptak. Dernest tituleres de ulike klippene, slik at jeg senere kan søke dem opp. For flere år siden, pre-pandemi, sto jeg værfast i Las Vegas, noe som avstedkom en telefoninnspilling jeg fant ved å taste inn søkeordene «Evil Theme Las Vegas». Temaet passet «The Pit» perfekt, i lett forøkt tempo, og snart var jeg i gang med å distribuere ostinatet ut over hele rockeoperaen. Motivet innevarsler tiltredelsen av ondskap, norwayrock.net

som et sjeldent pregnant, gjenvinnende ledemotiv. -«The Pit» vil høste fans to hundre år frem i tid... -Wow, hadde ikke det vært noe? Musikks potensiale ligger i muligheten av å besnære, forundre og fjetre mennesker lenge etter at opphavspersonen er borte. -Herligheten kulminerer med nydelig gitarsolo i topp av hymnologisk akkordprogresjon, som faktisk ikke danner klinsj med Procol Harums revolusjonære og toneangivende «Repent Walpurgis» fra 1967. -Gosj, det har jeg ikke tenkt over, men du har helt rett. Likheten hviler på akkordstrukturene. Gitarsoloen ble forøvrig lagt av meg selv i et sjeldent inspirert øyeblikk. Jeg lyktes å finne den rette tonen, selv om jeg ingenlunde skal betraktes som sologitarist. -Det kirkelige a cappella-stykket «I Will Wait On The Lord» opptrer totalt uforutsett på tampen av plata… -Vel har jeg tidligere tilvirket koralpartier, men aldri som destillert korsang. Min far var korleder og lot meg som ung spjæling dirigere det lokale kirkekoret, så kormusikk ligger i familiens DNA. I de første utkastene endte «Wait On You» i et korsterkt parti, men når jeg lyttet suksessivt til demo-materialet følte jeg som lytter at jeg ikke var rede for en ny låt; her trengtes en kontemplativ pustepause. Hva ønsker jeg å høre etter «Wait On You»? Svaret ga seg i form av naken korsang, til å understøtte Josefs ensomhet på stengulv, i absolutt mørke. Jeg brukte nær et døgn på å komponere disse to minuttene, og fikk behørig hjelp underveis fra min sønns korinstruktør. Samme kunnskapsrike herremann endte med å sende over Vanderbilt Blair Children’s Chorus Chorale. «I Will Wait On The Lord» ble altså innspilt av svært unge røster, som utrolig nok klinger alt annet enn barnlige. Jeg leter alltid etter nye musikalske innfallsvinkler og elementer, så lenge det representerer inspirert nytt – ikke nytt for nyhetens skyld. -Korte, konsise «Out Of Sight, Out Of Mind» består av to tilsynelatende polære fraksjoner, som fungerer absurd godt sammen. -De motsetningsfylte partiene tjener den hensikt å synliggjøre kløften mellom Potifars kone og Josef. Jeg funderte lenge på å skrive inn et par replikker for Potifar, men lot det ligge, all den tid vekslingen mellom låtens karakterer satt så godt, både tekstlig og musikalsk. -Et siste remarkabelt plateøyeblikk gis i form av den pop-komplekse triumfen «Heaven In Charge Of Hell», breddfull av tidløs pop-melodikk under den progressive rockens fane. Jeg skulle ønske dette ble en global hit. -Vi har i det minste skutt en video til låta, som ligger på Youtube, riktignok uten særlig budsjett, men resultatet ble kurant. Det sto etterhvert klart for meg at «The Dreamer: Joseph» var tjent med å splittes i to bolker, og

siden ble spørsmålet: Hvordan ender man del én? Fortellingen er uendelig fascinerende – hvor enn Josef ferdes blir han utnyttet, forrådt, falskt anklaget og dømt. Likevel er han slikt et godhjertet menneske at han aldri lar egen bitterhet eller harme ramme andre. Skisserte karakteristika ble min rettesnor da det kom til å avrunde album nummer én. -Du stanser første plateinstallasjon med at Josef blir feilaktig dømt og fengslet, hvorpå han spør hvorfor gud har forlatt ham. Dette øyeblikk av fortvilelse velger du å tonesette med et optimistisk stykke i dur. Jeg kaller det en forspilt mulighet. -Jeg bet meg omsider merke i det samme... Noen større analyse herom kan jeg ikke gi; det føltes bare riktig. I teksten, som jeg unektelig er delaktig i å forme, uavhengig av Bibelens ord, veksler Josef uavlatelig fra håp til mismot. I mine egne, mørke øyeblikk setter jeg min lit til gud, og dette overføres på protagonisten. Josef spør «Hvor er du, gud?», full av håp. -Du er blant de progressive rockeutøverne som instinktivt behersker tidløs pop-melodikk. -Jeg er uendelig takknemlig for den posisjon som er blitt meg til del, hvor jeg kan gjøre akkurat hva jeg lyster, stilistisk. Det eneste jeg bindes av er min hengivenhet til gud, samt å etterstrebe mitt musikalsk ypperste. Ut over det kan ingen diktere hva jeg skal skape eller valg av metodikk. Føles det riktig med en kantring til det ekstremt pop-melodiske, så gjør jeg det. Ikke bare lar mine plateselskap meg ture frem etter forgodtbefinnende, men publikum aksepterer det også. Jeg har en liten, dedikert fanskare som elsker å følge meg på de mest halsbrekkende av musikalske eventyr. Hvilken velsignelse... -«The Dreamer – Joseph Part 1» består for det meste av korte, poengterte låter. Mange synes å glemme at tidsknapp musikk, som visse Gentle Giant-stykker, kan være det mest interessante i verden, og at man ikke må parere 20-minuttersgrensen for å kunne presentere episk musikk. -Flere av de progressive foregangsfigurene lærte oss nettopp det, at ting ikke behøver å dra ut i tid. Gentle Giant utgjør i så måte et kroneksempel. Dessuten, ting vi opplevde som ekstensivt utfordrende på 1970-tallet, som Yes’ «Heart Of The Sunrise», oppleves ikke slik i dag med sine ti velfunderte minutter. Musikalsk tidspersepsjon handler om sedvane. -Hva kan røpes om rockeoperaens siste del, som utstedes til neste år? -Jeg lover flere ting jeg aldri tidligere har forsøkt meg på. De få som har hørt materialet uttrykker sjokk over enkelte seksjoner. For meg er dette naturligvis ett kongruent verk. Den eneste grunnen til at vi valgte å dele rockeoperaen i to hviler på erkjennelsen av at materialet representerer litt for mye informasjon til én lyttesesjon. Jeg er glad plateselskapet også så det slik. «The Dreamer – Joseph Part 2» slippes rett over nyttår. NRM 3-2023

23


DAN REED Nå uten nettverk Med låter som «Ritual», «Get To You» og «Rainbow Girl» gjorde Dan Reed Network det godt på slutten av 80-tallet og inn på 90-tallet. Senere ble det stille, og frontmann Dan Reed søkte utfordringer på andre fronter, og også i andre land. Vi fikk en trivelig prat med Reed over en skål med gulasj før hans konsert i Trondheim. TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: LARS RUNE SKAUG

- Sist du var her spilte du med trondheimsbandet Hollywood Scandal. Hvordan var den opplevelsen? - Jeg storkoste meg. Vi prata om å gjøre noen flere jobber etter hvert også, jeg har så lyst til å se Nord-Norge, og trommisen, Tobby Johansen, mente han kunne få til noen jobber etter hvert. Jeg håper det blir noe av det, det ser helt fantastisk ut der oppe. - Absolutt! Men la oss få høre litt om hvor Dan Reed kommer fra. - Du vil ha full oppdatering du? Det var trivelig. Jeg ble født i Portland, Oregon, men min mor giftet seg på nytt da jeg var rundt sju år gammel, med en bonde i Sør-Dakota, så vi flyttet dit da de giftet seg. Jeg tror kanskje mamma flyttet med meg fordi jeg var på vei til å bli småkriminell. Jeg hadde en katolsk oppvekst, og gikk på en katolsk skole i Portland, og jeg hatet det. Jeg hatet skolen, og jeg hatet nonnene. Jeg bråkte mye, og var klassens klovn, og elsket å underholde de andre ungene med gjøglerier og ugagn. Det gjør jeg kanskje enda, til en viss grad, hehe. Uansett, jeg havnet i trøbbel med politiet, og forsøkte å avspore tog og så videre. Jeg var et rasshøl, rett og slett, og jeg var sju år, bare barnet. Jeg tror mamma gjorde et klokt valg, og flyttet meg til et nytt miljø, så jeg

24 NRM 3-2023

begynte å bidra på gården til Thomas Reed, som mammas nye mann het, og det endret hele tilværelsen min. Det var da vi kom til Sør-Dakota jeg hørte rock n´ roll for første gang, da jeg oppdaget The Doobie Brothers etter å ha hørt de på radio. Jeg oppdaget også AC/DC, Led Zeppelin og Jimi Hendrix, noe som påvirket meg i stor grad. Jeg var vel rundt ti år gammel da jeg satt i traktoren mens vi jobbet på jordene, og radioen sto på. Da jeg var fjorten, hadde vi en utvekslingsstudent som bodde hos oss. Han var fra Japan. Jeg var veldig inspirert av Bruce Lee på den tida, og hadde både kastestjerne, nunchacu og slike ting. Jeg var jo enebarn, så da mamma spurte meg hva jeg tenkte om å ha en japansk utvekslingsstudent hos oss et skoleår, svarte jeg at det hadde vært fantastisk! Jeg hadde lest at japanske skoleelever lærte karate og judo på skolen, og det passet meg perfekt, for da kunne han lære meg judo. Han var jo dritlei judo, etter å ha hatt det på skolen, så han foreslo at han heller kunne lære meg å spille gitar. Jeg syntes jo det også hørtes kult ut, så da lærte han meg å spille gitar, og jeg begynte å lage låter nærmest umiddelbart. Jeg meldte meg på noen talentkonkurranser, og vant faktisk noen også. Utvekslingsstudenten dro hjem til Japan da jeg var femten, og da begynte jeg å sette sammen noen band rimelig raskt. Dan Pred, som spiller trommer i Network, var en av de første musikerne jeg møtte den gangen, og vi startet flere band sammen. Det første het No Boy, så kom

norwayrock.net


Nightwing, før Network var et faktum. Etter high school begynte jeg på college, gikk der i et halvår og studerte musikk, men hata følelsen av at musikk ble omgjort til matematikk, og flyttet fokus bort fra det faktum at rock n´ roll er lidenskap og følelser, så jeg slutta, og flytta tilbake til Portland, fordi det er en større by. Dan fulgte meg et år senere, og da starta vi det som etter hvert ble til Dan Reed Network. Bandnavnet kommer fra et nyhetsbrev som jeg ga ut der, jeg jobba på et trykkeri, og benytta meg av muligheten til å trykke nyhetsbrev om hvor vi skulle spille og så videre. Det fantes jo ikke sosiale medier den gangen, så jeg lagde nyhetsbrev, og fikk trykt dem gratis der jeg jobba, og begynte å sende de ut, først til kanskje ti personer, så hundre, og til slutt så sendte jeg ut rundt fem hundre nyhetsbrev, som het The Dan Reed Network. Da vi skulle gi bandet et navn, hadde vi ei hel jævla notisblokk full av bandnavn, men vi klarte aldri å enes om hvilket navn vi skulle gå for. Det endte med at Dan foreslo Dan Reed Network, rett og slett fordi jeg skrev alle låtene, og da alle var enige om at det funka, så ble det sånn. Jeg angrer faktisk på det fremdeles, for da vi begynte å turnere og intervjuer og fotoshoots ble avtalt, ble bandet for det meste skjøvet ut på sidelinja. Jeg syntes det var kult til å begynne med, for jeg digga jo The Jimi Hendrix Experience, men etter hvert begynte jeg å angre. Nå går vi mest under DRN-fanen, men det er et band i England som heter Dumpy Rusty Nuts eller noe sånt, som også pleier å bruke DRNforkortelsen, så vi kan kanskje ende opp med noen feilbookinger etter hvert, haha! Vi ble et ganske populært band i Portland og Seattle, så vi hadde flere plateselskaper som var innom og hørte oss. Geffen og Capitol, blant andre, men de ville ikke signere oss. De syntes vi låt for funky og dansbare ut, av en eller annen grunn. Jeg forsøkte å overtale de, og sa at Aerosmith også låter funky, men de hadde ingen fargede medlemmer. Vi fikk forklaringer som ‘joda, om det er én farget person kan det funke, men om det blir flere, kommer det aldri til å slå an’, og den type kommentarer. Vi ville ikke forandre på noe bare for å få kontrakt, så vi sto på vårt. - Hadde dere den samme sounden som vi kjenner før dere fikk platekontrakt også? - Vi var kanskje litt mer synth-basert til å begynne med, med «Ritual» og «Get To You», men etter vi begynte å jobbe i studio og med plateselskapet, ble gitarriffene mer fremtredende. Vi spilte live fire-fem kvelder i uka, og det var viktig å holde dansegulvet fullpakket så mye som mulig, spesielt med tanke på at vi spilte kun egenkomponert musikk. Så joda, vi var kanskje litt dansbare til å begynne med, men da vi skulle spille inn plata, forsøkte vi å bli mer rocka i uttrykket. Brion James (gitar) første jeg første gang i en klubb i Washington, da jeg ble tipsa om en ‘liten svart fyr’ som spilte gitar, og dro for å høre ham. Da jeg kom inn i klubben, sto han og

norwayrock.net

spilte «Eruption», med gitaren vertikalt langs kroppen, så jeg bestemte meg for at denne fyren må jeg bli kjent med. Vi fant tonen, og satt og spilte sammen til sola sto opp. To uker senere flyttet han til Portland, og dett var dett. - Dere fikk noen supportjobber som ble lagt merke til også. - Ja, herregud. Bon Jovi, David Bowie, The Rolling Stones… - Hvordan opplevde du disse turnéene? - Vel, det er jo ikke alltid lett å være oppvarmingsartist. Vi husker jo at Prince ble buet av scenen da han varma opp for Rolling Stones, men for vår del gikk det bra. Vi gjorde 40 jobber, og av de gikk tretti veldig bra, mens på de resterende ti var folk rimelig uinteresserte, og var egentlig bare klare for å se Stones. Gutta i bandet var veldig greie mot oss, spesielt Charlie Watts. Jeg har aldri møtt en gentleman som Charlie i musikkbransjen, verken før eller etter. Han pleide å komme til backstageområdet vårt før hver eneste konsert, håndhilste på alle i bandet og ønsket oss lykke til. Hvem gjør det? Ingen! Jeg gjør heller ikke det med våre supportband, men jeg har alltid Charlie Watts i bakhodet med tanke på supportbandene våre. De får like mye lys som oss, like store lydflater i PA-en, og så videre. Jeg vil at de skal ha samme utgangspunkt som vi har. Den tankegangen takker jeg Charlie Watts for. Han hadde faktisk med seg symaskin på turné, og alle klærne du så Charlie bruke, hadde han sydd selv. Han var faktisk skredder. Og skomaker. Han holdt på med det helt til han gikk bort. Han bodde i en liten leilighet ute på landet i England, mens resten av bandet hadde herskapshus, leiligheter i New York og slike ting. Charlie gjorde ingenting av dette. Bill Wyman fortalte masse grisevitser, og Ron Wood var superhyggelig. Han hilser alltid når vi treffer på hverandre, og Keith også var veldig fin. Mick Jagger, han er noe for seg selv. Den ene dagen er han kjempetrivelig, og inviterer deg inn i garderoben for litt småprat, mens han overser deg fullstendig dagen etterpå. - Bereist er du også. Du har bodd både i India og Jerusalem. Hvordan påvirket det tekstene og låtskrivinga di? - Det stemmer. Om ikke den gang, så har det definitivt påvirket hvordan jeg skriver nå. Før var jeg kanskje mer idealistisk enn jeg er i dag. Senere begynte jeg å se mer på konflikter, det være seg innen religion eller politikk. Nå forsøker jeg å skrive mer om ting som opptar oss alle, kanskje ting som skremmer oss, begjær og så videre. Jeg ønsker at alle, uansett religion, farge, legning eller hva det måtte være, skal finne noe å identifisere seg med i tekstene. Sånn har jeg i hvert fall forsøkt å tenke etter jeg begynte å jobbe med musikk igjen. - Så skriver du filmmanuskripter også, det fant jeg ut da jeg leste meg opp på dine eskapader før intervjuet.

”Visstnok passet jeg perfekt i gangsterrollen de brukte meg i” - Ja, og det er noe jeg driver med i stor skala nå for tida. Da covid slo ned, tok jeg opp maling, og solgte endel malerier for å ha inntekt, men så begynte jeg å jobbe med et manuskript, som skal bli en trilogi kalt «Supernova», en dystopisk Robin Hoodhistorie, satt femti år fram i tid. Vi jobber med finansieringa nå, og har så langt fått inn ti millioner euro, og behøver 3,5 til før vi setter i gang produksjonen, så vi håper å være i gang med filminga til neste år. Jeg er omgitt av erfarne filmfolk på denne produksjonen, så jeg gleder meg stort til å komme i gang. - Hva med skuespillerkarrieren? - Njæ, jeg gjorde jo litt av det tidligere, for rundt 20 år siden, noen teateroppsetninger og TV, men jeg er ikke så interessert i akkurat det lengre. Jeg gjorde faktisk en liten rolle i Praha nettopp, for en artist ved navn LP, om du har hørt om henne. Hun skulle spille inn en musikkvideo, og visstnok passet jeg perfekt i gangsterrollen de brukte meg i, men bortsett fra det så er jeg ikke så interessert i den biten av bransjen lengre. Jeg kommer nok ikke til å bidra foran kamera i filmene jeg regisserer nå, men om jeg skulle ombestemme meg, blir det bare en liten rolle i tilfelle. - Du har omfavnet begrepet kunst i flere former. - Absolutt, men for meg er det forskjellige uttrykksformer for samme språk. Form og farge i et maleri er som akkordskifter i et musikkstykke, mens tekstforfatting og forfatting av et manuskript er to sider av samme sak i seg selv. Et filmmanuskript kan sammenlignes med en episk opera for eksempel, der dialogen er poetisk, men blir det for poetisk, synes jeg det blir for pretensiøst. Jeg liker at det er en realisme i det hele, og akkurat der ligger utfordringen. Jeg liker utfordringen i å gjøre forskjellige ting, og føler jeg er på et godt sted akkurat nå. Jeg ser gjerne for meg at jeg kun maler i fremtiden, når jeg er 75-80 år, for eksempel. Familien og jeg er på leting etter et småbruk eller lignende i Sundsvallområdet nå, og kommer til å flytte dit når vi finner et egnet sted. - Du har bodd i endel land etter hvert. - Ja, det kan du si. Jeg har bodd i Praha i tolv år nå, og bodde i India i halvannet år, før jeg flyttet til Jerusalem, der jeg bodde i tre år, og studerte hver eneste religion jeg kunne slå fingrene i. Deretter flyttet jeg til Paris, der jeg bodde i tre år, før jeg altså flyttet til Tsjekkia. Det betyr at jeg har vært borte fra Statene i rundt tjue år.

NRM 3-2023

25


Ettersom det første stedet vi spilte live het The Last Hurrah, kommer vi til å kalle turnéen «The Last Hurrah» - Du savner ikke USA? - Nei, det gjør jeg ikke. USA, og spesielt politikken der er virkelig ute å kjøre for tida. Liberalismens utspring i USA kommer fra Portland, det var der det hele startet. Jeg er liberalist selv, men jeg mener det har tatt overhånd nå. Er du ikke liberalist, er du høyreekstrem, nazist, og slike uttalelser. Det faller på sin egen urimelighet. Jeg syns det er vanskelig å forholde meg til det polariserte USA. - Vi må jo innom framtiden før tiden går fra oss. Det sies at det kommer ny musikk fra Dan Reed Network. - Det gjør det, og det blir det siste vi gjør sammen som band. Vi vil ikke ende opp som Foreigner eller Journey, for eksempel. Journey uten Steve Perry er ikke Journey i mine ører. Det er en kjerne i ethvert band som man ikke kan være foruten. Vi bestemte oss for å slutte mens leken er god, og gi ut vårt beste album noensinne. Vi kommer til å gjøre en omfattende turné i etterkant, og ettersom det første stedet vi spilte live het The Last Hurrah, kommer vi til å kalle turnéen «The Last Hurrah». Vi kommer til å være på veien i omtrent halvannet år, og ikke gjøre som Kiss, og aldri avslutte. Vi tjener uansett ikke mye på å gi ut musikk lengre, strømmeplattformene har desimert inntektene til artistene, så den eneste måten å tjener penger på, er å dra ut på veien, og dermed være borte fra familien i lange perioder. Ingen av oss er egentlig interessert i det lengre, så derfor blir dette vårt siste hurra. - Hvor langt har dere kommet i prosessen på plata? - Vi har skrevet 13 låter så langt, og selskapet elsker de. Brion og jeg

26 NRM 3-2023

står for mesteparten av skrivinga, men alle i bandet bidrar med sitt. Jeg håper vi får skrevet rundt sju til, så vi har tjue låter å velge blant, så er vi i mål. Om alt går som det skal, er plata ute til neste høst. Vi satser på å spille på Download-festivalen og Sweden Rock i 2025, en tur til Australia, det er mange som vil ha oss dit, og forhåpentligvis kommer vi oss til Japan, der har vi aldri spilt før. Jeg kommer jo til å fortsette å spille med trioen min, for da får jeg spilt gitar. Jeg elsker jo det, men i DRN synger jeg bare. Ikke for det, jeg kan finne på å spille litt gitar i studio, for jeg har en mer sleazy tilnærming enn Brion, som er den mer funky typen. Men live har jeg aldri spilt gitar med Network. - Da passer det bra å gjøre det på noen låter på den siste runden dere tar. - Det kan det hende jeg gjør, faktisk. Det skal bli moro å dra ut med gjengen igjen, det ser jeg fram til, for jeg vet at filmtrilogien kommer til å ta 7-10 år av livet mitt, da er det godt å ha en siste stor turné å se tilbake på. Pluss at jeg får være hjemme og jobbe med filmene, for jeg elsker å være hjemme sammen med sønnen min, han er elleve år nå. Jeg oppdaga under covid hvor mye jeg egentlig går glipp av når jeg er borte hver eneste helg. Derfor vil jeg gjøre mer sammen med ham framover også. Det er så mye jeg har savna med det livet som jeg ikke var klar over. Være sammen med familien, leke, ha sex en gang imellom. Med kona, haha! Men alvorlig talt; vi kom sterkere ut av det da covid var ferdig enn da den kom. - I motsetning til mange andre, som faktisk endte opp med skilsmisse underveis. - Ikke sant. Vi styrket samholdet i den perioden, så vi endte opp med å prate om å kjøpe en liten gård, få oss noen kyllinger og geiter eller noe sånt. - Du har jo allerede erfaringen. - Nettopp! Dessuten er jeg ganske nevenyttig av meg, så jeg kan bygge om låven til et lydstudio for eksempel. Den ene gården vi har sett på har en ganske stor låve, så kanskje jeg kan bygge en liten livescene, og ha en festival på sommeren for eksempel. Det er en drøm jeg har nå for tida. Invitere folk fra både USA og rundt i Europa, og ha en liten sommerfestival.

norwayrock.net


VANDENBERG Synd og flyvende haier

Adrian Vandenberg er et navn som nok klinger kjent for de fleste. Vandenberg gjorde seg sterkt bemerket tidlig på 80-tallet med tre sterke album under slektsnavnet før han ble hentet inn av selveste David Coverdale for å svinge øksa i Whitesnake. Ting gikk ikke helt etter planen, og Vandenbergs karriere var både et gledens og sorgens kapittel ifølge han selv. En skade i høyre hånd gjorde at han fikk en amputert karriere i bandet, og det var lenge tvil om han noensinne kunne spille igjen. Heldigvis klarte han å trene seg opp og fortsatte karrieren etter Whitesnake i det kortvarige prosjektet Manic Eden, før han deretter slo seg sammen med David Coverdale akustisk i en stakket stund, men så ble det helt stille og det tok mange år før han returnerte med Vandenberg’s Moonkings i 2014. Hva skjedde egentlig? Det og litt til fikk vi svaret på av hovedpersonen selv, Adrian Vandenberg. Og selvfølgelig snakket vi også om det rykende ferske Vandenberg albumet “Sin”. norwayrock.net

NRM 3-2023

27


TEKST: PÅL J. SILIHAGEN FOTO: NEIL A. LIM SANG

- Hei, Adrian Vandenberg. Hvordan går det? Takk for at du har tid til å ta en prat med oss. - Hei, bare hyggelig. Unnskyld for at jeg er litt forsinket. Jeg gikk litt over tiden her, og hvis jeg hoster litt mye så er det bare fordi jeg tok en sykkeltur i dag tidlig og svelget masse insekter og andre ting fra skogen som har satt seg i halsen. Mulig jeg har fått høysnue. - Vi får satse på at det går bra. Du er jo høyaktuell med nytt album nå. Hvordan synes du mottagelsen har vært? - Fantastisk, og jeg kunne ikke ha bedt om mer. Det er første gang siden 80-tallet at vi også har klart å komme inn på den tyske hitlisten. Det er spennende, for det betyr på en måte at budskapet har nådd frem. Anmeldelsene har også vært gode, og det virker også som om fansen liker den nye skiva. - Misforstå meg rett, men “Sin” høres enda mer tilbake til røttene fra 80-tallet med mye melodisk hard rock og mindre blues enn forrige skiva og Vandenberg’s Moonkings. Vil du si litt om det? - Ja, det stemmer. Moonkings var et mer bluesorientert band og da jeg startet det gjorde jeg bare det jeg følte var riktig den gangen. Allerede på det andre albumet ble det litt tyngre, så da jeg pusset støvet av Vandenberg skrudde jeg volumet opp til 11 igjen, akkurat som Spinal Tap og Nigel Tufnel gjorde. Det er vesentlig forskjell på Vandenberg og Moonkings selv om utspringet er det samme. Som sagt ville jeg at Vandenberg skulle låte litt tyngre, og jeg føler at vi har lyktes med det på “Sin”. - Ingen tvil om det, det var lett å høre at du har skrudd opp noen hakk og det låter umiskjennelig veldig 80-talls Vandenberg og Whitesnake ut. Og det er jo ikke feil. Men nå er Vandenberg’s Moonkings helt lagt på is? - Ja, jeg visste allerede da jeg satte sammen Moonkings at Jan Hoving, vokalisten vår, på et eller annet tidspunkt måtte bruke mer tid på jobben sin. Han har en veldig stor gård, og det ble vanskelig for han å dra på turné og bruke mye tid på bandet. Så etter hvert fant jeg ut at jeg ville vekke Vandenberg til live igjen, og da hadde han allerede sagt at han ikke hadde tid til å drive med musikk lenger. Da måtte jeg sette sammen et nytt band uten han dessverre, og det føltes mest riktig å starte opp igjen med Vandenberg og ikke bruke Moonkings-navnet videre. Han elsket å drive gården sin like mye som musikken, og jeg savnet å dra på turné, så det var også en viktig avgjørelse med å starte opp igjen Vandenberg. Og vi har allerede vært på flere turneer. Det var virkelig noe jeg savnet. Vi har spilt i USA, Frankrike, England, Belgia og det jobbes nå med å sette opp en Europaturné. Det vil bli noen konserter allerede i år, men sannsynligvis mange flere neste år. Inkludert en turné i Amerika. - Så du har virkelig savnet turnelivet? - Ja, det har jeg savnet hele tiden for jeg har alltid likt internasjonale turneer. Det å få muligheten til å reise til forskjellige land, oppleve ulike kulturer og ikke minst prøve å gjøre folk glade med musikken min er noe jeg liker. Det har alltid vært min favoritting å gjøre. Og vi har allerede fått mange forespørsler etter at det nye albumet kom ut, og det er stort. - Du var jo ute av musikkindustrien i mange år og lite aktiv før du plutselig var tilbake med Vandenberg’s Moonkings. Kan jeg spørre om hva du gjorde i alle disse årene? Det var jo helt stille. - Jeg brukte mye tid på kunst, altså det å male kunst. Jeg ville ta opp igjen gamle malekunster, noe som alltid har vært viktig ved siden av musikken. Men hovedgrunnen til at jeg stoppet opp etter Whitesnake i 1999 var at jeg ville og måtte bruke mer tid på datteren min. Det tok slutt med kjæresten min gjennom 17 år, og tre år etter at vi fikk datteren vår ble det slutt. Jeg var hovedsakelig på farten med turneer i alle de årene vi var sammen, og da jeg var ferdig med å turnere fant jeg egentlig ut at vi ikke passet så godt sammen. Uheldigvis gikk forholdet skeis, og da var datteren min som sagt tre år gammel. Da tenkte jeg at hvis jeg skal starte å turnere igjen nå, så vil jeg bli en av de fedrene som bare stikker innom

28 NRM 3-2023

om og sier hei to til tre ganger i året. Jeg er pappaen din, men nå må jeg dra igjen. Jeg ville ikke at det skulle bli sånn. Jeg ville være en del av min datters oppvekst. Da hun ble tolv år, kunne jeg endelig fortelle henne hva jeg egentlig drev med og det var da jeg startet opp Moonkings. - Da hadde du en veldig god grunn til å legge musikkarrieren på is, det er nok mange som angrer på at de gikk glipp av barnas oppvekst. - Nettopp, og jeg gjorde det ikke bare for min egen del, men spesielt for min datters skyld. Jeg ville være en del av både oppveksten og utdanningen hennes, og jeg kan gjøre andre ting for henne enn det mammaen kan. Det gikk heldigvis fint for hun var liten da det skjedde og skaden ble kanskje ikke så stor da hun skjønte lite da vi skilte lag. Hun har sagt at hun husker at vi plutselig ikke bodde sammen lenger. Jeg forklarte for henne hva som skjedde og at mamma og pappa fungerte bedre som venner, og at det var lettere å være venner når vi ikke bodde sammen. Allerede da hun bare var 3-4 år gammel forstod hun det da jeg forklarte hvorfor vi ikke skulle bo sammen lenger. Og det var bra. - Det er nok mange som går i fella med å holde sammen for barnas skyld, og noen ganger er det dessverre uunngåelig at man må skille lag og ikke minst for barnas skyld. - Nettopp, det er ikke bra å vokse opp med masse anspenthet mellom foreldrene. Jeg leste mye om det i forkant av avgjørelsen. Mange mennesker har vokst opp i et hjem der de voksne ikke burde bo sammen og være i et forhold. De får ofte problemer i sine egne forhold når de blir voksne. Så jeg følte at det var den riktige avgjørelsen å ta den gangen selv om det var vanskelig. Spesielt vanskelig ble det også da det mest vanlige er at barna blir værende igjen hos moren sin, og du vet at det mest vanlige er at dommerne oftest bestemmer at barnet skal være hos moren sin. Det er ingen lett kamp. - Men datteren din vet at du la karrieren din på vent og at du stilte opp og var til stede under oppveksten hennes. Det glemmer hun nok ikke. - Det vet hun, og vi har en veldig nær relasjon. Det var absolutt verdt det. Og da jeg startet opp igjen med musikkarrieren var hun gammel nok til å forstå hvorfor jeg var mye borte, og hva jeg drev med. Og at det ikke hadde noe med henne å gjøre. - Selv om du ikke var på turné og var aktiv musiker, så sluttet du vel ikke helt å spille gitar? - Tja, jeg spilte nesten ingenting, for hvis jeg gjorde det så savnet jeg det å spille i band enda mer. Så jeg lot være for å slippe å savne det så mye. Jeg kastet meg ut i malingen i stedet. Helt siden jeg var barn har jeg holdt på med begge deler. Og det hjalp virkelig mot savnet av å spille konserter og være på turné. - Det stemmer vel at du har designet flere av Vandenberg coverne selv, og at de flyvende haiene er ditt påfunn og varemerke? - Det stemmer, jeg gjorde det på det andre Vandenberg-albumet. Det var i utgangspunktet et stort oljemaleri. Jeg malte tre haier som flyr over en motorvei mot deg og jeg tenkte at det var kult at de kom flyvende inn mot New York på det nye albumet, byen som blir kalt “the city of sin”. I tillegg ble det også en kobling siden New York blir kalt “the apple”. Den originale synden var med slangen og eplet, og Adam og Eva, men jeg tenkte at det var kult med haiene som på sett og vis symboliserer det samme som slangene. Jeg tenkte at det var en kul kobling. - Du er vel ikke kjent som den store synderen selv, og mange vil si at du ikke er en typisk rockegitarist, da det har vært fint lite skandaler og bråk rundt deg. Hverken med alkohol, stoff eller andre syndige ting. Jeg har i hvert fall ikke fått med meg noe slikt, og det er nesten godt gjort med så mange år i musikkbransjen i bagasjen. Du er sikkert lei av å snakke om Whitesnake-tiden også, men det må jo ha skjedd ting? Du sa jo også nei til Thin Lizzy i sin tid på grunn av åpenbare rusproblemer i bandet. - Det er jo gode nyheter, at det ikke har skjedd noen skandaler med meg innblandet. Du vet tilbake til Whitesnake-årene måtte jeg klype meg selv i armen etter å ha spilt for 30-40000 mennesker hver kveld. Det var

norwayrock.net


”Eddie Van Halen svarte at han syntes Jimi Hendrix var for sleivete og gjorde mye rart, blant annet tenne på gitaren og kaste den mot Marshallkabinettene.” uvirkelig og opplevdes til tider som en drøm. Jeg tenkte alltid at jeg var veldig heldig som fikk oppleve dette og at jeg var heldig som kunne leve av min lidenskap, som var musikk og maling. Og det er ikke for alle, så jeg var fullstendig klar over at jeg var heldig, så jeg jobbet veldig hardt med musikken. Mye av tiden går bort når du er på turné med å vente på fly og lignende, men alt er et middel for å nå målet som er et par timer på scenen. Men det er verdt det, og jeg elsker å spille rock i et bra band, og det har jeg med Vandenberg. Og selvfølgelig Whitesnake. Med Vandenberg fikk jeg dra på turné med Ozzy Osbourne og Kiss, og det var selvfølgelig stort også. Et av mine favorittsitater er “det å skape et godt liv er å skape et liv med gode minner”, det har alltid vært et motto for meg og jeg har hele tiden hatt det i bakhodet. Hvis du ikke stikker frem hodet, så vil ingenting skje. Men det handler om å skape gode minner og gjøre konstruktive ting som er positive. John Lennon sa også noe om det, men jeg husker ikke ordrett hva det var, men det var noe om at du lager planer, men så skjer noe annet. («Life is what happens to you while you’re busy making other plans» - på «Beautiful Boy» på «Double Fantasy» fra 1980! – Red. anm.) Og det er vel poenget det er sånn livet er. Du lager planer, men så skjer det ting som endrer planen, og du får en ny plan. - Du er sikkert lei av å bli spurt om det, men tilbake til Whitesnake igjen, så måtte du jo endre planen din da du fikk denne skaden i høyrehånden. Det er vel et eksempel på at du hadde en plan som endret seg drastisk? Du ga jo ikke opp karrieren selv om det var veldig alvorlig. - Det stemmer, ting skjer, og det var et godt eksempel på at jeg måtte lage en ny plan. Jeg fant en annen vei rundt det, selv om det var aldri så frustrerende. Legene visste ikke om

norwayrock.net

jeg noensinne ville kunne spille igjen, men jeg fant sakte, men sikkert en ny måte å spille på som gjorde det mulig å fortsette karrieren. Jeg fikk aldri tilbake bevegeligheten i høyre håndledd, så jeg måtte begynne å spille med neglene. Det er derfor jeg har så lange negler på høyrehånda. Jeg bruker neglene som plekter rett og slett. Når jeg bruker fingrene, altså neglene, så bruker jeg en annen bevegelse enn hvis jeg skulle holdt et plekter. Det blir for belastende og fungerer ikke. - Det visste jeg faktisk ikke, men før skaden så brukte du plekter? - Ja, og det å spille med neglene blir ikke like presist, men for meg handler det å transformere det jeg hører i hodet mitt over til gitaren, altså over på strengene. Og det klarer jeg så jeg er fornøyd. - Det er en god forklaring på hvorfor du har en unik teknikk og spillestil, men etter å ha gått igjennom diskografien din på nytt så sitter jeg og lurer fælt på hvem som har inspirert deg mest. Og med det så mener jeg hvilke gitarister for jeg kan høre både blues a la Eric Clapton, litt Jimi Hendrix, Ritchie Blackmore, Eddie Van Halen og en ganske god miks av mye forskjellig egentlig fra ulike genre. Hvem kan du si har inspirert deg mest og har hatt betydning for deg som gitarist og komponist? - Jeg er alltid veldig åpen og stolt over mine inspirasjoner. Du nevnte noen, og de var veldig viktige i oppveksten og i starten av min karriere som gitarist. Du nevnte Jimi Hendrix og han var veldig viktig i tillegg til Ritchie Blackmore, Brian May, Leslie West, Michael Schenker, Jeff Beck og Eric Clapton som du også nevnte da han var med i Cream. Fellesnevneren er at alle spiller veldig melodisk. Jeg husker at jeg snakket med Eddie Van Halen om hvem som hadde påvirket oss, og første gangen vi snakket om det, så spurte Eddie hvem som var min største inspirasjon, hvorav jeg svarte det er sannsynligvis Hendrix. Og da svarte Eddie at han syntes Hendrix var for sleivete og gjorde mye rart, blant annet tenne på gitaren og kaste den mot Marshall-kabinettene. Eddies største inspirasjon var Eric Clapton fra hans Creamdager. Han kunne spille “Crossroads” note for note og helt perfekt, Eddie altså. Jeg satte på litt Hendrix for han og da sa han “nå forstår jeg”. Det var stor forskjell på Jimi Hendrix i studio og live. Live ble det mye påtenning av gitarer og diverse, mens på studioinnspillingene var det lettere å høre hva han egentlig gjorde og kunne. Det var ganske interessant å diskutere. - Så du hadde god kontakt med Eddie Van Halen opp gjennom årene, dere er jo begge opprinnelig fra samme land, så det var kanskje en ekstra kobling der, utover at dere begge spilte gitar og i store band på 80-tallet. - Det var mest på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet vi snakket mye sammen. De siste årene før han døde hadde

han mye helseutfordringer og vi snakket ikke så mye sammen, men innimellom. Det var som sagt mest i gamle dager, men han var en veldig hyggelig og spesiell fyr. Og ikke minst en fantastisk gitarist. Og ja, vi snakket nederlandsk da vi traff hverandre. - Det var det sannsynligvis bare dere som forstod. Men du har vært i musikkbransjen i mange år og ting har endret seg, Hvordan opplever du det? - Det har blitt vanskeligere selvfølgelig å tjene penger på musikk, spesielt med tanke på fysiske plater. Det meste blir streamet og det skal mange avspillinger til før du tjener penger. Derfor er man avhengig av å kunne dra på turné, spille konserter og selge merchandise. I gamle dager så ble det en boom da CDene kom og alle mente at det var fantastisk bedre enn vinyl, men nå er det digitale medier og streaming som gjelder. Og det er det ikke like lett å tjene penger på. Spesielt etter at Spotify kom så ble det vanskelig å tjene penger på skiver. Budsjettene til plateselskapene har senket seg betraktelig med tanke på plateinnspillinger. Spotify er latterlig da du bare får en promille betalt for avspillingene. Du er helt avhengig av å spille konserter for fulle hus for å kunne leve av musikken i dag. Det er sånn det er, og jeg skal ikke klage for jeg kan fortsatt leve av det heldigvis. Men det er ingen selvfølge. - Du virker ikke som en fyr som klager mye og du må ha gjort noen grep for å kunne holde på med musikk i så mange år. Bevisste valg både med tanke på familie som vi har snakket om, men også andre private valg. - Ja, det har jeg jo. Jeg liker å sykle og holde meg i form. Røyke har jeg aldri gjort og drikke har jeg aldri heller gjort så mye av, bortsett fra at jeg er glad i god vin. Men aldri så mye at det tipper over. Som musiker har du et stort ansvar og da tenker jeg på det å opptre. Fansen betaler mye penger for å se deg og da bør du gi noe tilbake, og det å være i god form er viktig for å kunne gjøre det. Jeg drikker som sagt sjelden, og når jeg først gjør det, så bør det være en god vin. Hvis ikke så er det bortkastet tid. - Vi må dessverre runde av nå, Adrian, tiden renner ut her. Det blir spennende å følge Vandenberg videre og avslutningsvis for å runde av der vi egentlig startet, hva er planene fremover nå? - Som sagt så skal vi spille en del konserter i Nederland og så jobbes det med en større turné både i Europa og USA. USA vil nok ikke bli før i mars/april neste år, men det er mye som kommer til å skje fremover. Vi jobber også med å promotere “Sin” enda mer, og kommer nok til å spille noen låter både fra den og de andre Vandenberg-skivene på konsertene. Og ikke har vi planer om å gi oss med det første heller.

NRM 3-2023 29


30 NRM 3-2023

norwayrock.net


Nytt liv etter Covid Det er omsider på tide med ny musikk fra Kvelertak Kvelertak,, den andre skiva med vokalist Ivar Nikolaisen bak mikrofonen - nemlig “Endling”. Dette ville vi ha mer detaljer rundt, så vi satt oss ned med nettopp Nikolaisen og gitarist Vidar Landa med noe godt i glasset for noen møysommelige ord rundt nettopp dette og deres da forestående headliner-gig på selveste Tons Of Rock. Joggu fikk vi ikke litt lokalhistorie på kjøpet også. norwayrock.net

NRM 3-2023

31


TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTOS: ANNE-MARIE FORKER

- Gratulerer med skiveslipp! Føler vi må innom det obligatoriske spørsmålet “Hvordan er følelsen?” Vidar: - Det føles veldig bra. Nå har vi jo hatt den klar en stund, men det er klart vi kjenner på det når det begynner å nærme seg og vi har også øvd jevnlig igjennom vinteren for å være klare til Tons, men også til høsten så vi er forberedte. Det er jo en stund siden vi spilte de inn, men nå som vi har dratt de frem på øving så kjennes det ferskt igjen. Ivar: - Vi har faktisk øvd to ganger i uka siden januar, så hvis det ikke sitter nå så vet ikke jeg. Det skal vel sies at ikke alle øvingene har vært like effektive, men dæven. - Når var det dere var i studio? Vidar: - Høsten 2021. Deretter tok det litt tid før vi kom gang med miksingen, og det var også en prosess vi brukte veldig mye tid på. Den var vel ikke ferdig mastret før i fjor sommer tror jeg, så det begynner å bli en stund siden. Ivar: - Alt ble jo veldig forskjøvet på grunn av Covid. Vidar: - Vi startet faktisk studioprosessen akkurat idet ting åpnet opp første gangen, og vi begynte å planlegge videoinnspillinger og sånt - men så stengte jo alt ned igjen en måned etter eller hva det var. Da fikk vi en liten knekk husker jeg, men ble enige om å vente til alt var over før vi skulle ut med noe. Ivar: - Alle lokaler av den størrelsen vi pleier å spille på har stort sett vært opptatte siden, så vi tenkte “Fuck it”, og kunne ta oss god tid med release for en gangs skyld. Men for meg føles dette ferskt enda, det er jo litt sånn at jo eldre man blir så føles plutselig to år som rene gårsdagen. Hadde dette skjedd da jeg var 19 år ville det sikkert ha føltes eldgammelt. Vidar: - Men mye av materiale var jo også ferskt, for de siste låtene ble skrevet kun dager før vi gikk i studio. Deretter spilte vi det inn i en ganske hektisk periode på tre uker, før det tok litt tid før vi tok tak i det igjen da vi var ganske ferdige med hverandre etter studioperioden. - Med tanke på at “Splid” kom tidlig 2020 så må da dette ha vært rett før alt stengte ned den første gangen? Vidar: - Ja, vi fikk være på turné i to uker. - Jeg så dere på Parkteatret rett etter skiveslippet, det kan ikke ha vært lenge før lockdown. Ivar: - Det var den for spesielt inviterte det vel? Vi dro faktisk rett fra den på Europa-turné. Vidar: - Jeg hadde faktisk influensa på den giggen! Men det var ikke Covid da. Ivar: - Vi rakk å komme oss til München, og satt innesperret i en Nightliner i to døgn. Jeg husker at det var enkelte som var livredde for å dra på italiensk restaurant, haha! Vidar: - Det var helt merkelig i starten, for vi rakk akkurat å spille i en by - og dagen etter var den nedstengt. Det var faktisk sånn det var, men så ble vi tatt igjen til slutt. Det var et merkelig opplegg. Ivar: - Men det var mange som hadde det sånn på den tiden. Vidar: - Men verst for oss! Ivar: - Alltid verst for oss! - Dere har gitt ut “Krøterveg Til Helvete” som første singel, har dere rukket å få noen respons? Vidar: - Vi har ikke fått spilt den live enda, så jeg har bare lest det som står på internettet. Men der har jeg inntrykket av at folk generelt er happy med den. Verden har vel blitt litt sånn at man får mer av det man ønsker seg. Ivar: - Alle de negative kommentarene er luka ut. Vidar: - Tipper algoritmene mine utelukkende tillater positive ting, men vi har jo også fått meldinger av venner av den veldig positive sorten, og det trenger man jo ikke å gjøre hvis man ikke liker det, så jeg tror det er over det jevne positivt altså. - Førsteinntrykket mitt av “Endling” er at den ikke er den mest umiddelbart tilgjengelige plata deres, og at man gjerne bør gi den 32 NRM 3-2023

noen runder før den setter seg? Deriblant finnes det lite av det typiske “vers-refreng-vers-refreng”? Vidar: - Spennende! Det er vel litt sånn vi har tenkt og tror jeg, men vi har vel også alltid vært litt sånn. Men jeg føler også at denne plata er en blanding av alt, spesielt tittelkuttet og “Skogangr” kan fremstå litt merkelige kanskje - samtidig som jeg føler det er en del streite ting her og. - “Dur og Thin Lizzy” har jeg notert på den. Ivar: - Dur og Thin Lizzy ja - veldig bra! - Hva betyr egentlig “Skogangr”? Ivar: - Du kunne bli dømt til “skogangr” før i tida. Fritt ut ifra hukommelsen kunne man i norrøn tid bli dømt til nettopp dette, som er ganske dårlig vel og merke - for i stedet for fengsel ble man dømt til å vandre fredløst rundt, det er det det betyr. - Jeg mener å ha lest at det er ganske mye norrønt i tekstene denne gangen også? Ivar: - Njaei, det var egentlig mer før. Vidar: - Ikke så mye norrønt, men kanskje mer lokalt. Litt gamle historier fra rundt omkring - og for så vidt noen nye og, så vi har brukt ganske mye tid på det. Vandret litt i heia og truffet på folk. - Akkurat som Asbjørnsen & Moe? Ivar: - Faktisk, ja! “Skogangr” er faktisk en reell historie fra Sirdalsheiene, eller nærmere bestemt grensen mellom Vest-Agder og Rogaland. Der var det en sønn av en tysk soldat, en god gammeldags tyskerunge som ikke var populære på den tiden, så han har bare vanka oppi skogtraktene der og levd av jakt og fiske i rundt 70 år. Så vi har bygget på mytene rundt han - det er ikke 100% som vi vet stemmer, men vi vet at han har blant annet jakta på sau med pil og bue. Det er helt sjukt, det finnes så mange myter rundt denne fyren her fra det området, og det vi har gjort er å skrive ting ut ifra hans perspektiv til denne skiva. Nå er det vel rundt tre år siden han ble observert sist, og da har man funnet en gapahuk med asbestplater liggende oppå - helt klin kokos. Jeg har brukt så mye tid på å prøve å tenke over hva som foregår i hodet hans. Han hater jo alt som heter sivilisasjon og mennesker generelt. Samme med vindmøller - det er jo så mye utbygging der på hans territorium. Alt av hyttefelt og til og med DNT-turstier, som han har prøvd å sabotere fordi han hater folk. - Hørtes ut som en trivelig fyr! Ivar: - Han er jo en slags antihelt, og har bidratt sterkt til tekstene på skiva. Dog med en noe humoristisk vri, så det har gjort at tekstene er mye kulere denne gangen - og det er det Vidar som har jobbet mest med. Jeg tror faktisk det kan gjøre skiva enda kulere hvis man gidder å sette seg inn i det. Vidar: - Det er på en måte en videreførelse av det var inne på på “Splid” egentlig, å se litt til hjemtraktene på hva som finnes av historier der. Ivar: - En veldig lokal tekst er jo “Fedrekult”; Hvis du kjører langs E39, forbi Kristiansand mot Stavanger, og rundt Egersund ligger det en kirkegård på høyre side av veien. Og den er delt inn i flere forskjellige deler, fordi det er tre forskjellige sekter som har den kirkegården, og det er “Larserne”, “Pererne” og “Lomelendingene” som de blir kalt på folkemunne. Dette er fakta, og de kan ikke gravlegges på samme sted da samtlige tror at de på den andre siden av gjerdet kommer til helvete. Dette heter egentlig “Det Alminnelige Samfunn”, og “Det Alminnelige Samfunnets Samfunn” eller noe sånt. - Det er jo så Monty Python som det kan få blitt! Ivar: - Ja, og det er jo så sjukt at man ikke tror det. Og det er fortsatt den dag i dag, og det går i om man predikerer uten å tro eller kaste vann på hodet på feil måte - det er helt koko. Så de driver nå på der nede på sør/vest-landet og grunnen til at de heter det er at de rett og slett er etterkommere av Per, Lars og Lommeland - det var de tre utbryterne fra denne sekta. De har holdt på siden 1800-tallet, men disse brøt ut under krigen tror jeg. Men de holder da på fortsatt, men har ikke noe med resten av samfunnet å gjøre. Mange er de og, de er jo et par tusen mennesker! Jeg har så mye å si om de greiene her, som for eksempel at “Pererne” er veldig flinke til å drikke, der er bare med i sekta den ene dagen også er de norwayrock.net


ute resten av tida. Så det “Fedrekult” handler om er to brødre, hvor den ene ikke kan dra i begravelsen til kona til broren fordi de ikke har lov til å omgås hverandre. Vidar: - Det er litt sånn denne gangen, at vi har prøvd å gå ut ifra andres perspektiv og skrive en historie rundt det - som disse to brødrene. Vi har prøvd å finne ting fra et spesifikt geografisk område, men det er ikke selve stedene som er viktig - heller hva som faktisk har skjedd der; Som Helmut i “Skogangr” eller disse to brødrene. Det er en bok som heter “Gamal Fra Bjerkheim”, som er i disse traktene der de beskriver gamle skikker og diverse. Ivar: - Likvake heter det jo her da, da man skal sørge i sju dager og sju netter samtidig som man fester mens den døde ligger midt i rommet. Der vi kommer ifra drev de jo med dette helt frem til starten av 1800-tallet, så i sju dager og sju netter spiste og drakk man med den døde i rommet - helt frem til den døde begynte å danse selv. Sannsynligvis begynte vel ikke den døde og danse, men de sier nå så. - Hva betyr egentlig ordet “endling”? Vidar: - Det betyr egentlig noe som er den siste av sin art. Ivar: - For eksempel så var den siste geirfuglen som ble skutt og drept her til lands en “endling”, for da var arten utdødd. Kan du tenke deg noe mer metall enn det? Men det er jo også trist da, så man kan vel kanskje kalle det for EMO og om man vil. Vidar: - Det er vel den klassiske ordbokbeskrivelsen av det, så har vi vel vi brukt det som en samlebetegnelse på de temaene som blir tatt opp på skiva. Noen av de typene vi snakker om føles jo som den siste av sin art, folk vi ikke ser så mye til lenger. Tyskerungen er jo et veldig godt eksempel på en endling. Ivar: - Det er nok av endlinger på dette albumet her. Vidar: - Men det trenger ikke være levende vesener heller, likvake er jo også et eksempel på en endling. Ivar: - Ting som dør! Som sagt ganske metall, rimelig nekro! - Dette er jo den andre skiva Ivar er med som vokalist, har det vært noen forandringer fra “Splid” til nå? Ivar: - På denne skiva gjorde vi det meste live, stort sett uten klikk - det var vel bare én låt vi brukte klikk på tror jeg. Til og med vokalen gjorde vi live. Selvfølgelig har vi jo dubba også, men hovedvokalen er live, og det at vi gjorde det i Bergen sammen med Yngve Sæther som også har jobbet med Dum Dum Boys og flere klassiske norske rockeband - i tillegg til Jørgen Træen som har gjort veldig mye, for eksempel Susanne Sundfør og Kaizers Orchestra, og Iver Sandøy som både spiller trommer i Enslaved og vel har produsert de og; Alle disse har kommet og gått litt underveis i prosessen i forhold til hvilken ekspertise som har vært norwayrock.net

”Alt er så digitalt nå, så det er vanskelig å vite om folk faktisk hører på oss, eller om vi bare har havnet på en random spilleliste.”» nødvendig. Vidar: - Det har vært den aller største forskjellen; Å ha de tre på laget under en prosess på tre uker har vært fantastisk - de kan jo alt. For eksempel kan vi jobbe med Jørgen fra 10-17 og legge komp, og kanskje noe livevokal der Ivar kan gå hjem, også tar Yngve over etter det igjen. Da får vi gjort alt mens vi jobber med låten, og det er en ny måte for oss å jobbe på - for tidligere har det vært den vanlige “trommer først, så gitar, bass - så overdubs og vokal til slutt”. Nå har vi spilt inn låtene med vokal med en gang, og da er det lettere å legge gitaren rundt vokalen der det passer, eller la vokalen få litt mer plass der det gjør seg - kanskje legge en melodi for å underbygge. Sånne type ting har vi ikke gjort før, og jeg tror heller ikke det er vanlig å gjøre det sånn spesielt i metall. Men det funka veldig bra for oss, og det tror jeg handler mye om hvem vi gjorde det med. For det meste hadde vi det veldig gøy. - Rasmus Vardal har blitt nevnt i et intervju jeg har lest. Hvem er det? Vidar: - Det stemmer, det er i introen til “Krøtterveg Til Helvete”. På innercoveret til skiva finnes selvfølgelig alle tekstene, men også en engelsk introduksjon til alle tingene - og der blir Vardal også nevnt. Han var en omstreifer som endte sine dager på en gård i Sirdal. Det var veldig mye rykter om han, og han blir da nevnt i låten som er en slags referanse til oss. Ivar: - Vi er ganske selvopptatte. Vidar: - Så det er for å forankre alt egentlig, da han var en av de tidligste omstreiferne - litt som et rockeband.

tur i Europa før vi drar til Mexico i november. Det er første gang for oss, så det blir kult. Ingen av oss har vært der, så da er det ekstra kult å oppleve det sammen som band. Norgesturnéen blir også veldig kul, vi starter med to dager i Bergen, og i Stavanger skal vi spille på et helt nytt lokale som heter Fiskepiren og ligger helt nede ved havnen - det blir ekstremt fett. Så har vi to kvelder på Sentrum Scene her i Oslo, i tillegg til Trondheim blant annet. Vi kommer til å spille for flere folk enn noensinne i forhold til tiden. Tidligere har vi kanskje spilt for like mange i løpet av et kalenderår som vi nå gjør i løpet av et par måneder. Ivar: - Vi spiller færre steder, men på større steder. Vi får pakka det litt sammen, men det kan bli kult det. Vi har ikke spilt i Norge i år før Tons Of Rock, så det kommer til å bli veldig bra. - Jeg er faktisk ikke kar om å huske når jeg så dere sist dere spilte i Oslo, men det kan ikke ha vært så alt for lenge siden? Vidar: - Det er nesten på dagen et år siden vi spilte på Sentrum Scene, og det husker jeg faktisk som en ekstra kul kveld for oss. Da hadde vi ikke spilt i Oslo på en god stund. Vi rakk jo aldri å turnere her for “Splid”, vi skulle egentlig, men vi kom aldri så langt - så ble det stadig utsatt og utsatt. Ivar: - Det var mye surr på den tida, alt var jo bare kaos. Men vi rakk en kul runde akkurat da det åpna en liten stund - akkurat den helga. Da rakk vi en runde i Finland, Sverige og NordNorge. Det var vel den siste gangen de åpna en liten stund mener jeg. Da var folk fortsatt litt redde, men det er faktisk en av de kuleste turnéene jeg har vært med på. Bare tenk på at folk hadde vært innestengt i to år, også for i seg et par øl og bare glemmer hele dritten. Folk gikk helt bananas. Vidar: - Det er jo sånn når man ikke har spilt eller vært ute på en stund. For meg er det sånn vi får bekreftelse på at vi har et publikum i det hele tatt. Alt er så digitalt nå, så det er vanskelig å vite om folk faktisk hører på eller om vi bare har havnet på en random spilleliste. Når vi ikke har hatt konserter på et par år så lurer man alltid på om det kanskje har kommet noe nytt og kulere på den tida, og man blir usikker. Så det var veldig deilig å stå på en scene og få den følelsen tilbake igjen - at folk ikke lei av oss enda heldigvis.

- Hvordan er så konsertplanene fremover? Vi er da klar over at dere avslutter selveste Tons Of Rock. Vidar: - Ja, det gjør vi visst, og det gru/ gleder vi oss til. Ivar: - Iggy skal jo varme opp for oss! Det kan bli spennende. Egentlig varmer jo alle opp for oss når vi ser på det på den måten, det er en bra lineup i år, så det blir veldig bra. Vidar: - Vi tror vi er klare for det i hvert fall. Ivar: - Nei, etter den øvingsmengden har vi i hvert fall ikke noe å skylde på. Vidar: - Også er det en turné i september og oktober i første omgang. Også blir det en liten NRM 3-2023

33


Skotske glis og flaksende anekdoter Vi er kanskje ikke flinke nok til å prate om punk her i Norway Rock Magazine, men vi har skjerpet oss her og nå, for vi tok en prat med Marit Brovig, frontkvinne og vokalist i Dømt, for å finne ut hvordan det står til med punkmiljøet i Oslo, og bandets foreløpig siste utgivelse, «Glasgow Grin». TEKST: JAN EGIL ØVERKIL

- Det slo meg da jeg hørte gjennom katalogen til Dømt, at dette er ikke rein punk, men også elementer av ska og reggae, for eksempel. - Jada, og kanskje litt metal også. Vi synes det er gøy å lefle med flere sjangre på én gang. - Hvordan gikk det til? - Det er kanskje sammensetningen av menneskene, tenker jeg. Jeg hører jo til generasjonen som er oppvokst under Nittedalspunken, så for meg er melodi viktig,

34 NRM 3-2023

men når jeg skriver, så er det også viktig for meg at bandmedlemmene krydrer med sine personligheter. Trommisen vår, Sven O. er jo egentlig sortmetall-trommis, men spiller også punk, noe som er en kombo jeg liker veldig godt, og det påvirker sounden vår. Vi har skrikende, kvinnelig vokal og blast-beats, noe som ikke er så vanlig. - Akkurat den tanken slo meg også, det er ikke mye blast-beats i punk. - Nettopp, og der har vi vært heldige med begge trommisene vi har hatt; begge holder følge uansett hvilket tempo vi ønsker å spille i.

- Påvirker det konsertene deres? Hvor spiller dere som oftest? - Vi spiller jo stort sett på punk-scener, til tross for at det er bare det ene beinet som er i punken. Det andre beinet flytter seg jo mellom metal eller ska/ reggae, men stort sett så er det punk-venues som får besøk av oss. - Sleng på ei blåserekke, så blir dere kanskje invitert på ska-scener også. - Det hadde vært jævlig moro, men vi har ikke nok låter i ska-land til å dra med ei blåserekke på konsertene, det hadde blitt kjedelig for blåserne når de bare er med på et

norwayrock.net


par låter. - Send de i baren så lenge. - Haha, det var ikke dumt! - Men vi må få litt historie, for dere har jo holdt på ei stund. - Jada, vi spilte vår første konsert på Elm Street i desember 2011, så vi rakk akkurat å spille der før de stengte nyttårsaften 2011. Frank, gitaristen vår, jobba der, og hadde veldig lyst til å stå på scenen før det var over. - Og dere har vært i utlandet også? - Ja, vi var i England i fjor, og spilte blant annet på Rebellion, som er en ganske stor punk-festival i europeisk sammenheng, det var veldig moro. Der spilte vi på en slags «up-and-coming»-scene. Det har ikke vært så mange norske punk-band der før, bare ett faktisk, men i fjor var det to; Dømt, og Danger!Man, som fikk muligheten til å spille. - Hvordan lander man en sånn gig? - Vi sendte inn en søknad og krysset fingrene. Vi hadde vel flaks, kan man si, er det lov å si at man har litt skills også? - Selvfølgelig! - Da har vi skills, hehe. Dessuten var vi i Romania og spilte, i Bucuresti, for ti år siden. Vi var der samtidig med Pride-festivalen der nede, og det er en helt annen Pride-festival enn det vi har her hjemme. Det var flere væpna politifolk enn det var Pride-deltakere. De hadde fått lov på nåde, alle var redde for at det skulle skje noe, så det var en ganske spent stemning, kan du si. Vi dro nedover for å være til stede, og for å vise solidaritet fra oss i heldige Norge, så Karsten, vår daværende trommis, og gitaristen vår, Frank, gikk og holdt hender, vi hengte opp plakater sammen med deltakerne der, og forsøkte bare å være til stede for de, rett og slett. Det var en helt annen verden enn det Pride-festivalen er her. Der nede blir man uglesett, mens her hjemme får man applaus. - Hvordan er det rumenske punkmiljøet? - Det som kanskje var litt rart, var at punkmiljøet der nede, de liker ikke rom-folk. De var litt sånn «good riddance» da folk reiste for eksempel til Norge. Det ble nok en liten klinsj akkurat der, ‘dette er mennesker, folkens’. Det er kanskje en historie der som vi kulturelt ikke helt forstår. Bortsett fra akkurat den biten der, var det et ufattelig imøtekommende og inkluderende samfunn vi møtte. ‘Jeg har to øl, da er én av de dine’, rett og slett utrolig omfavnende. - Punken er jo kjent for å ha samfunnsengasjerte tekster, og akkurat det med samfunnsengasjement er du inne på det allerede her. Hvordan skriver dere tekster? - Jeg skriver det meste, og kanskje skriver jeg mer personlig enn samfunnsrelatert, men

norwayrock.net

joda, jeg er opptatt av det som skjer rundt meg jeg også, noe som gjenspeiler seg i tekstene. «Fucking Shit», åpningssporet på den nye skiva er politisk rettet, og handler om at høyresiden har tatt over politikken og fucker over alle, og bare sitter og melker pengene og gir de bort. Den er veldig politisk, mens mye av det andre er mer følelsesrelatert, og kommer ut fra opplevelser, følelser, mennesker man møter. Livet, rett og slett. - Kanskje ikke helt punk? - Kanskje ikke, men det funker for meg, også rent terapeutisk. Skriv ut følelsene, og spill dem for så mange som man kan. Jeg har spart mange penger på psykolog ved å jobbe på denne måten, haha! - Hvordan har den nye skiva blitt mottatt? - Hehe, Norway Rock Magazine var heller lunkne, men Torggata Blad vet jeg har blitt veldig glad i den, og kaller den ‘vår mest aggressive utgivelse’, noe jeg antar handler mest om tekstene. Spesielt sistesporet, «This Is The End», som handler om den eneste gangen jeg måtte søke om sosialhjelp, da det meste gikk skeis etter en arbeidsulykke, og jeg ikke fikk penger fra jobben, fordi de fant et lite smutthull, og masse shady shit. Det er mange år siden nå, men da jeg søkte om sosialstønad møtte jeg verdens kjipeste sosialarbeider, noe som endte med at jeg dro hjem og skrev «This Is The End», som handler om å torturere og drepe noen. Som sagt; det er mye terapi i tekstskriving. Det er noen sånne tekster på den plata; litt sånn Dexterinspirert. Jeg liker å tro at jeg er et hyggelig menneske, men jeg har noen mørke tanker innimellom, som er greit å få ut av systemet i form av musikk. - Har dere gjort noen promoteringskonserter? - Noen, men ikke så mye. Plata kom i mai, og vi gjorde noen konserter da, og i løpet av sommeren. Vi håper å få til noen i høst også, men for vår del forsvant festivalsommeren ettersom skiva kom såpass seint. Ellers håper vi å komme oss tilbake til Garage i Bergen, kanskje Steinkjer, der vi kjenner mange nydelige mennesker. - Uffa og Verkstedhallen i Trondheim burde kanskje vært i deres gate? - Absolutt! Uffa og hele Svartlamo´n synes jeg har naila hele opplegget så sinnssykt, med bofellesskap, dugnadsånd og så videre. Det synes jeg faktisk Oslo-punken kan misunne dem litt. Dit vil vi veldig gjerne. - Slike miljøer inspirerer kanskje? - Helt klart! Vi har jo ikke ligget på latsida etter vi var ferdige med «Glasgow Grin» heller, men jeg føler vi brukte litt for mye tid på den skiva. Vi har sikkert lagd 12-15 nye låter allerede, så vi er veldig klare for å gjøre

noe nytt. Den originale bassisten vår kom tilbake etter å ha vært ute en stund, etter hun fikk barn. Nå er ungen 7 år gammel, så det er mulig å drive med musikk på siden av det å være mamma. Det var viktig for oss å få henne tilbake, for hun korer noe aldeles vanvittig! - Det er noe ved det å får tilbake kjernemedlemmer. - Utvilsomt! Hun har dedikert seg til å bli en bassist som ikke bare holder grooven, men også lager melodispill og legger fills over hele gripebrettet. Det var veldig fint å få henne tilbake! - Du lyser opp litt her nå, hehe. - Haha, det gjør jeg sikkert. Vi er barndomsvenner, og bestemte oss tidlig for å spille i band sammen. Min første el-gitar fikk jeg av henne, hun kjøpte den for 300 kroner brukt. Da var jeg 16 år. Kan ikke få den stemt for kalde møkka, men det var min første gitar, og jeg har den enda. Jeg har naturlig nok kjøpt litt bedre utstyr etter det, men det er noe med ens første gitar. - Akkurat sånn det skal være. Avslutningsvis- har du noen morsomme anekdoter eller historier å by på? - Hehe, vi har vel noen historier vi helst skal holde for oss selv, men jeg gjorde en liten turné med to innleide musikere en sommer, da ingen i bandet kunne være med. På det første stedet vi spilte endte eieren opp med å bli skikkelig fan, og inviterte oss opp backstage, der kjøleskapet var stakka opp med Budweiser, og vi kunne tylle i oss det vi orka, og ble det tomt, så nærmest klappa han bare i hendene, så ble det fylt opp igjen. Med såpass mye øldrikking må man på do til slutt, men vi fikk ikke bruke toalettet backstage, for der bodde det nemlig en kråke. Han hadde reddet en kråke året før, som hadde skadet vingen sin, så han tok den inn, og den endte opp med å flytte inn på toalettet hans. Hobbyen til kråka er faktisk å hakke i stykker tastaturet på PC-en hans, så han kjøper sikkert to tastaturer i måneden, haha! - Og med den historien takker vi for praten.

NRM 3-2023

35


GÅTE MED NY GIV Etter å ha oppnådd stor suksess og lovord om deres akustiske periode med både EP, fullengder og turné går de nå tilbake til mer fuzz i sakene - sist eksemplifisert ved “Svarteboka”, som lover meget godt for fremtiden. Intervjuet var planlagt en god stund i forveien, og det som trengtes av research var gjort da bomben slo ned over musikk-Norge knappe to uker før intervjuet fant sted. Derfor ble det naturlig nok mye snakk om avskjeden med det relativt markante medlemmet og en av grunnleggerne Sveinung Sundli - og gitarist Magnus Børmark, vokalist Gunnhild Sundli og trommeslager Jon Even Schärer satte av tid til en meget informativ og trivelig prat rundt dette og enda mere til. TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: KJELL ROGER SOLSTAD

- Vi må nesten starte med å snakke om Sveinung og hans avgang, har dere visst om det en stund? Magnus: - Det har jo forsåvidt ligget i kortene ganske lenge, la oss si et års tid. Ikke nødvendigvis at han skulle slutte, men at det har ligget andre ting i hodet hans enn musikken. Og da vi skulle jobbe med ny musikk - vi slipper jo EP snart, så har det ikke flytt så bra som det bør gjøre. Så kom øvingene til turnéen vi har foran oss, og da var både han og jeg på “nei, nå”... Gunnhild: - Han slutta jo i sommer litt sånn brått sammen med det brevet som ble publisert, og da sa jeg at han ikke kunne slutte akkurat da. Det er greit å ville slutte, men vi må fullføre turnéen vi har planlagt og ha en separasjonstid, eller en oppsigelsestid heter det vel. Men vi fikk avverget krisen som jeg følte oppsto ved at han opprinnelig skulle være med på turnéen. Jon Even: - Vi satte i gang med øvinger, litt sånn demotivert, men han dukka nå opp. Og da vi hadde fått snakket litt, så kom han med forslaget om å ringe John Stenersen fra Wardruna. Det føltes som en kjempeidé, fordi de kjenner hverandre fra før, så jeg slo på tråden - og da var han på vei til Wacken for å spille med Iron Maiden foran 50.000. Så han ble litt tatt på senga, men kunne alle datoene. 36 NRM 3-2023

- Det er jo noen ganger ting bare funker. Jon Even: - Ja, det er jo det. Alle praktiske ting falt på plass med en eneste gang, og han er jo også en gammel fan av bandet så alt bare stemte. Magnus: - Da ble det brått en vinn/vinn for alle parter, da Sveinung slapp en turné han ikke var motivert for, og vi fikk en ny kick med John. Da ble det jævlig god stemning. - Så da var det forholdsvis lite dramatisk? Magnus: - Ja, veldig lite dramatisk. Det ble faktisk veldig forløsende for alle parter. Sveinung gliser og smiler, og vi har fått en ny giv på øving der det kribler i magen. Men det er ikke sånn at John er et fast medlem, nå har han kommet inn på kort varsel for å hjelpe oss med turnéen. Også er det kult at han spiller nøkkeharpe, som er et litt annet instrument enn fela. Det kan omtales som en fiolin fra hjelpemiddelsentralen, for det første har den knapper og er ikke fretless - også går den dypere og har en litt annen klang i tillegg til at den ikke sklir på tonene som en fiolin. Men det er et ordentlig folkemusikk-instrument, så den passe veldig godt inn i det vi driver med. Samtidig unngår vi å erstatte Sveinung, men får heller inn noe helt annet der han i tillegg har sin egen tilhengerskare og pondus live. Den litt mørke urfolkstemningen. - Og en relativt erfaren herremann? Magnus: - Absolutt, så han har ingen problemer med å hive seg med på turné. - Hvordan blir det for deg, Gunnhild, ved å miste bror som har norwayrock.net


vært en såpass viktig del helt siden starten? Gunnhild: - Det blir både vemodig og veldig godt. Neida, men jeg tror de fleste kan sette seg inn i det å jobbe sammen med familie, og spesielt søsken, kan være utfordrende. Det har vært på godt og vondt hele veien, og det har vi vært åpne med hele veien også. Magnus: - Det sier seg jo selv med søsken i et band ja! Gunnhild: - Jeg gleder meg til litt mindre styr, og litt mer til å ikke være lillesøster. - Da kan vi jo snakke litt om fremtiden, for dere nevnte EP - når kan vi forvente den? Magnus: - Det er jo en forlengelse av “Svarteboka”, som kommer til å være med - men jeg er faktisk usikker på utgivelsesdato. Jon Even: - Den kommer rett før turnéen, og de siste låtene mikses nå i disse dager. Da blir det fem spor, og både “Svarteboka” og “Skarvane” som utgis i disse dager kommer til å være blant dem. - Og resten vil da ligge rundt samme musikalske leie? Jon Even: - Noe er litt skjørere, og noe er litt hardere. Gunnhild: - Du vil få hele Gåte-spekteret i de låtene. Magnus: - Vi er jo på vei i en litt annen retning, og EPen er nok et lite overgangsrituale til en retning vi ikke har holdt på med før. Og turnéen kommer også til å bære preg av det; Vi kommer til å ta vekk et par schlägers som vi alltid har spilt til fordel for noen litt nyere låter, noen eldre låter i litt ny tapning - og kanskje noen eldre schlägers som vi aldri har spilt. Kanskje de får lov til å komme fram nå. Så har vi en annen type visuell produksjon med en annen type scenografi, sceneoppsett og lysdesign - egentlig en hel fortelling som skal fortelles visuelt på en annen måte. Vi skal blant annet ha med en hallingdanser/akrobat ved navn Håkon Odden, en ekstrem akrobat og fysisk kar. Kanskje vi får noen gjesteartister også her og der, uten at vi skal røpe altfor mye. Også blir det noen overraskelser, for nå må vi ta det litt videre. - Vil dere kanskje også si at erfaringene dere gjorde dere under den akustiske perioden er noe som er dratt inn i det dere driver med nå? Jon Even: - Så absolutt! Vi skal jo ha med noe der og, det gjør det litt større og kulere å ha med noe fra “Nord”-skiva også. - Jeg har lest at dere har lovet den største produksjonen noensinne, og har planlagt konserter i Norge og Danmark? Jon Even: - Det stemmer det. Vi har snakket mye om hva en stor produksjon er, og det er derfor vi skal ha med han Hallingdanseren, haha! Men det blir et fett lysshow, og vi går mer mot teater - det blir mer som en forestilling. Vi går for ganske stort, og det blir noe nytt. Men det er en ganske heftig uttalelse, det er det. Magnus: - Vi må bare kjøre på nå, for det er viktig at publikum får noe valuta og at vi er på hugget og pusher våre egne grenser også. Derfor skal vi ikke bare hvile på gamle triks, men norwayrock.net

gå utenfor komfortsonen som det så fint heter. Jon Even: - Det speiler også låtvalgene på setlista, det er veldig spennende å utfordre oss selv på det. Magnus: - Og i tillegg nå når Sveinung forsvant også, så blir det definitivt en annen atmosfære å komme på en Gåte-konsert nå. Og, som du nevner, etter å ha gjort to år med akustisk under pandemien så gjorde vi oss noen erfaringer der og, både med tanke på kontakten med råstoffet på en annen måte - at vi kan ta ting ordentlig ned så Gunnhilds stemme kan lede an enda mer og at vi ikke alltid trenger å bråke så jævlig mye rundt henne. Og en retning som er litt mørkere, suggerende og hypnotisk enn heseblesende. Det er noe der som holder på å skje som vi driver med å utforske. Jon Even: - Det er jo også kult med John Stenersen også, han er en mytisk figur live. I stedet for å få inn en kopi av Sveinung ble det heller denne mytiske figuren som dykker mer inn i stemningen generelt. Gunnhild: - Vi er jo blitt mindre pubertale, og har fått en noe mer jorda energi som vi vil dyrke mer av, og mindre av det som har vært litt på speed. Mer suggererende og jorda, å tørre å ha litt mer bunn i ting så det ikke trenger å være så heseblesende. - Vi må snakke om “Svarteboka” og samarbeidet med Agnete Kjølsrud. Hvordan ble det til? Gunnhild: - Vi møttes på et bryllup, som var veldig hyggelig. Det er nesten litt rart at vi ikke møttes før, for vi har jo lenge vært rundt hverandre, men aldri satt oss ned for å prate. Men det gjorde vi da, og da hadde vi jo mye å prate om. Vi har nok en del like opplevelser ettersom vi begge har vært frontvokalister på den måten vi har vært, i to bråkete band om du vil, og i samme tidsperiode. Vi har også begge en kraft som kanskje ikke er så vanlig å se blant kvinnelige vokalister, så vi møttes litt rundt det, og hvem vi er som personer. Det var veldig hyggelig, og vi ble veldig gode venner. Det fantes allerede en låtidé med “Svarteboka” som da var på demostadiet med en følelse av at det var noe som manglet, og det var da idéen med å få med Agnete dukket opp for å se hva hun kunne tilføre den - noe hun da gjorde, og da ble resultatet som det ble. - Det ga umiddelbart mening da jeg så at dere hadde samarbeidet, sammen med tanken på hvorfor ikke dette hadde blitt gjort før. Magnus: - Ikke sant! Gunnhild: - Det var veldig ålreit, det er et eller annet som jeg føler at vi to representerer, som også er fint at vi kan representere sammen i samme låt. Det kjennes som en god kvinnekraft som utstråles. Samme med musikkvideoen og, jeg kjenner meg så sterk. Og når vi står på samme scene også, den eneste gangen jeg har følt meg like sterk er når jeg har født. Det er faktisk mye av den samme følelsen, det å kunne føde et barn og kjenne på hva kroppen klarer å gjøre.

- Jeg kan ikke relatere nødvendigvis, men jeg kan forstå. Dere har også samarbeidet mye med Knut Buen opp igjennom, er det noe dere har gjort i forbindelse med EPen også? Gunnhild: - Ikke denne gangen, men det vil absolutt ikke si at det ikke kan bli mer samarbeid i fremtiden. Men vi har fått et nytt samarbeid denne gangen, en forfatter ved navn Erlend Skjetne. Det han gjør så godt er at han har skrevet tekster der bakteppet er fra gamle sagn, og nettopp tekster basert på sagn var en idé jeg fikk fordi det tar noe litt videre. Vi har jo brukt mye middelalder-ballader tidligere, for å tilføre noe nytt, men som har rot i noe gammelt. Spesielt for meg som skal formidle så er det utrolig fint å ha et stort bakteppe. Hvis du bare leser teksten isolert så vil ikke den fortelle hele historien, men hvis du vet at det er basert på sagn så gir det en annen dimensjon. Magnus: - Med tanke på kraften som Gunnhild og Agnete får til langt nedi dypet av urkraft, har vi som band dykket dypt ned i urfortellinger som Gunnhild klarer å kanalisere såpass sterkt. Og det som er med Erlend er at han klarer å fortelle ting på en veldig spesiell måte som passer oss veldig bra. Låten “Førnesbrunen” er basert på sagnet om en hest som frakter døde folk til gravhaugen, og da spesielt under svartedauen. Til slutt er det bare én person igjen å frakte, og da drar hesten alene med denne siste døde personen før den til slutt legger seg ned for å dø selv. Det klarer Erlend å hente ut dette på en utrolig poetisk måte fra sagnet, og som Gunnhild igjen klarer å brette ut når hun synger. Det er det som blir så spesielt fremover, og vi kommer til å samarbeide mer til neste plate. Gunnhild: - Det er veldig inspirerende for oss når vi skriver musikken og, å ha denne historien i bakgrunnen. Jeg har helt siden jeg var liten vært fascinert av disse gamle historiene - det var derfor jeg begynte med kveding. Den følelsen det gav meg når jeg sang disse gamle tekstene, for de åpner også opp for veldig mye fantasi og et innblikk i en helt annen verden med helt andre ekstreme forhold og levevilkår enn vi har i dag. - Det må vel nesten være en utømmelig kilde å hente ifra og vil jeg tro? Gunnhild: - Ja, den er svær. Det finnes en nettside jeg ikke husker navnet på, der du kan finne et sagnkart og de har arkivert sagn fra forskjellige steder over hele landet. Det kart er fullt av prikker du kan trykke på for å finne sagn fra spesifikke steder og områder. De har gjort en veldig god jobb for å ta vare på og arkivere gamle sagn, og det er ufattelig mange av de som man bare kan lese og sette seg inn i når som helst. Magnus: - Når vi rører ved det tidløse og de store tingene som opererer utenfor epoker, kulturer og sivilisasjoner helt ned til urfortellingen. Da begynner det å skje ting, og er jo strengt talt det vi har holdt på med. Denne gangen har vi bare forsøkt å gå enda dypere ned i det.

NRM 3-2023

37


Small Town, Big World Black Stone Cherry release their heaviest album yet, “Screamin At The Sky” at the end of September 2023. We spoke to guitarist Ben Wells about the new record, working with new bassist Steve Jewell Jr, the early days of a small town band breaking through in the huge USA, and how they went from playing high school gymnasiums to performing at the Royal Albert Hall. 38 NRM 3-2023

norwayrock.net


TEXT AND PHOTOGRAPHY: ANNE-MARIE FORKER

Hi Ben, greetings from Norway! Congratulations on the new album. It seems to be your heaviest - I don’t know if you’ve had that kind of feedback. If you agree with that, I wondered why you thought that was. So far, everyone that’s heard it has definitely said that they think it’s probably our most aggressive and heaviest album that we’ve put out. I don’t know if it was a conscious thing, it’s just where we were when it came time to write the new album - that was just the stuff we were putting out. Also, we were on tour while we were writing the whole album. So, we would go and play these shows and then come back to the bus and we still had all that energy from playing live, and I think that really played into the liveliness of the sound of the album, into the energy of it. Yeah, absolutely, I can hear that. The new bassist, Steve, what did he bring to the table for you? He is just an amazing musician. He can play guitar, bass, drums, piano, he can sing, and he brought another level of musicality to the band. For example, although he played bass on the record, he played slide guitar on the song “Nervous”. So, he’s just one of those guys who is multi-talented, and he just brings a different energy to the band that really brought it up another level. Is he involved in the writing as well? Yes. For us, if he’s in the band, and this is his first album with us, we wanted him very much to be a part of it. So, yeah, everybody was putting in ideas and coming up with stuff creatively and it was really good to have his side of things and his energy into the writing room as well - it was a different breath of air, I guess you could say. You mentioned you were writing on tour - was that literally on the tour bus? Yeah. We’ve done that a lot before, but I’d think about 95% of this album was all written in the back of the tour bus or a in dressing room somewhere. I’d wondered if it was “oh, we’ll get to the hotel and do it there” but all in the back of the tour bus and improvised At a soundcheck we might come up with an idea, and we’ll take that and put it on a phone. If we have a riff at a soundcheck and we’re like “oh, that’s kinda cool”, we’ll get out our iPhone, record it, then go back to the bus and listen to it, we’ll make a little demo of it. So, that’s the way we’ve been doing it lately just because we’re always usually on tour. It’s impressive that you can exercise that creative muscle at the same time as doing a live tour. I know a lot of bands want to focus on just the tour and don’t want to do anything else when they’re in that kind of bubble - that’s really impressive. So, you said you did it before, but for this album you’ve done it more than before. Before, we would be at home or something and take time off to write - and we still do that - but we knew because we were touring most of last summer and we knew we wanted to be in the studio before the year was over last year. So, we knew we had our work cut out for us. And luckily, we hit a creative stride. Sometimes you get in a lull, where you’re really not coming up with anything. Luckily last summer we were able to really just start turning out idea after idea after idea. and we rode that wave out until we had an album of songs. I know you tracked the album at The Plaza Theatre in Kentucky. Why that place? I know it’s old - it was built in the ‘30s or something. What appealed to you about that place? It was built in 1934 and it’s out little, local, hometown theatre. It’s a piece of local history here and we usually play there every two years. We do our Christmas show around there, and we’ll give back to some charities. So, we have a special place in our heart with that theatre anyway, and when it came time to record the album, we knew we wanted some place really big and open to record all the drums. So, instead of setting up in a studio somewhere or travelling somewhere to another studio, we had the idea of doing it at the theatre. We didn’t know what it was going to sound like - it was trial and error. Luckily it sounded so big and massive in there. We put all our recording gear in the dressing norwayrock.net

room, which is in the basement of the theatre and ran a bunch of cables upstairs, and John Fred tracked all his drums right there, to an empty big theatre and it was just really cool. Speaking of locations, I thought the video for “Nervous” looked cool. Where was it filmed? It was a really cool place, that was a place in Nashville, Tennessee. It used to be an old paint factory that they turned into a production studio. So, there are different rooms there where people come in and film things for TV shows, commercials, music videos. There’s a lot of rooms that are set up for different looks, and it was a perfect space for us to go in and get the vibe of the video, so to speak, because it had a lot of stuff we could use and utilise in one building. Another track on the album, “Smile, World” feels a little lighter than the others. What was the inspiration for that song? We were on tour last year - getting ready to start the tour, and we were going out to Montana. We all live in Kentucky, so the drive to Montana is quite far away. Our tour bus broke down about four, five hours away from the first gig, the night before. So, we were pretty bummed out about that. So we had to go to a hotel while we were waiting to see if our bus was going to get fixed, and we’re sitting outside the hotel the night before the show, and everyone’s bummed out because we’re thinking “man, we’re going to miss the first show of this big tour, we’re not going to get there in time” and Steve, our bass player had said “hey guys, it’s okay. Sometimes you’ve just got to smile, world”, kinda of saying it’s all good, let’s just take a breather here and relax. And I was like “oh, that would be a great idea for a song title”. I put it in my phone and we didn’t let it go. So that was the inspiration. It was just a fun song to write, it really balances the album out because the album has, for the most part, a very serious subject matter, talking about a lot of serious things and then you have that song which is a good breath of fresh air. It’s all about perspective, you know - it’s not as bad as it seems sometimes. You’re one of two guitarists in the band. I’ve seen you live several times, and I always wondered, when you’re writing, how you decide who’s playing what. Chris and I have been playing guitar together since 2001, so I think we just know each other’s strengths - and I guess weaknesses too - but we know what the other guy does better. Chris is the lead guitar player in the band. There are certain songs I’ll play a solo on, but I’ll usually just let Chris had that because he does it excellently. There are things that I do that Chris will be like “you do that better than me, you do this” So, we’re all playing the whole song, but if there’s a picking part or an acoustic part, something like that, that’s usually my bag and Chris has always been the solo guy. So, there’s no egos with us, it’s just something we’re always understood about each other.

NRM 3-2023 39


It really works. I know you have a Les Paul - I was wondering, do you have any other guitars that you like? Yeah, the Les Paul’s always been the main guitar but there’s a company called Lucky Dog, an independent builder, out of Tennesse, a guy called Anthony Sims who builds really great guitars, and Chris and I both use his stuff. There’s another builder called Nash, he’s another independent builder, and we use his stuff. And then I love Gretsch guitars. You know, there’s so many guitars out there that I love, and I think certain songs call for a certain guitar but the main guitar is the Les Paul. So, what kind of song would you turn to the Gretsch for? Okay, so now we’re doing a song called “Things My Father Said” which is more of a ballad, most days I’ll play a Gretsch on that, or “Peace Is Free” which is another ballad. Gretsch guitars are really great clean guitars, and I use that sound on those songs. They sound great dirty as well but with the clean they sound fantastic, so I usually gravitate towards that guitar for that song. On your Les Paul, I was just wondering do you have a ‘50s or a ‘60s neck? ‘60s necks! I grew up playing the ‘60s Classic, the Les Paul Classic, which has a ‘60s slim, tapered neck, and that’s just what I’ve always been used to. It just feels more comfortable to me the ‘50s baseball bat necks. But, you know, a lot of guys like the bigger necks, but for me, my hand feels more comfortable on the slim neck One more gear question! I wondered what pedals you used on the latest album. Let’s see - we used some octave effects, I think. We use Line 6, the Helix. Everything is built into that, which is really great. I know there are a couple of overdrive pedals we use, but we try not to get too crazy with too many effects. Sometimes, if you do that in the studio - you want to be able to replicate that live. Using an effect you don’t have on your board or in Helix, it might sound different. There are some different phaser effects we use. Mainly, we try to keep it as raw as possible. So, who are your main influences both as an artist and specifically as a guitarist? My biggest influence of all time is Elvis Prestley. That’s what got me into music and still is to this day my biggest. Then, growing up I love Aerosmith, that was my favourite band at a young age, so I loved that. And I love Jimmy Buffett and Bob Marley, and I love Brian Setzer’s guitar player stuff. I love that kind of sound, Of course, Jimi Hendrix and Joe Perry and Brad Whitford from Aerosmith. Those are the guys that inspired me the most when it came to the guitar Do you have a preference for which Aerosmith era, “Nine Lives” or the ‘70s? Yeah, that’s really hard. I think it depends on what mood I’m in. ‘Cause I love it all, I really

40 NRM 3-2023

do love it all. I love listening to the ‘70s stuff “Rocks” and “Toys in the Attic”, “Get Your Wings”, all that stuff is classic. But then again, it’s hard to beat some of that ‘90s Aerosmith. Like, “Get a Grip” is one of my favourite albums, “Nine Lives” is a great album. It’s just a band I can listen to any era of. The United States is massive. But you’re from a very small town. What was it like in the early days trying to break though, because if it was twenty-something years ago, it was before social media was around to help. How did you manage? It was definitely a task. Chris and John Fred live in a town called Edmonton, which is where we based the band out of, and that’s a town that has maybe 1200 people. I live in a town called Glasgow, which is about fifteen minutes from Edmonton. But it’s all in one place, there’s just one road that separates the two. Glasgow is a little bigger, Glasgow is fourteen, fifteen thousand people, maybe a little bigger now, I’m not sure - still a relatively small town. Even so, when we first started, there was nowhere for us to play - our town didn’t even serve alcohol. You couldn’t buy alcohol at a restaurant or a store. That happened maybe not even ten years ago. Wow. Pretty crazy. So, we would have to make it up. We would play in high school gymnasiums, a Mexican restaurant, anywhere we could set up and play, we played. The way we would advertise was we would draw a flier on a piece of paper and go to our local school and use the copy machine, and we’d copy those fliers off and go and put them on everybody’s cars and try to get them to come to a show. Yeah, it was before social media, so that was the only way to advertise. From there, from playing Mexican restaurants, you’ve played at the iconic Royal Albert Hall, and you have a brilliantly titled live DVD “Live From The Royal Albert Hall... Y’All”. What are your memories from that night? That was such a special moment for us. We have been wanting to play that venue for a long, long time. And we finally got it. It was truly a surreal experience to walk in that building that morning, and think “Wow, I’m here because our band is here”. I wasn’t here for anything else, and it was really special. My family was there, my wife was there to get to experience it, so that was really cool. I loved being able to share that moment with them. It’s something we’ll never forget and that’s why we wanted to record it, so we can

always have it. Have you watched it again since or is it too soon? Yeah, I’ve watched it. It doesn’t get old, you know. It’s not like you’re watching it to watch yourself, you’re watching it to go “wow, I can’t believe we really did that.” Now, I can’t let you go without asking you about your charity - the Henry and Clark Foundation. What kind of work does it do? So, the charity was started in 2019. It’s named after two of our beagles, Henry and Clark. We wanted to do something to help animals, not just pets - all animals. We have a really big passion for marine life, and of course pets and wildlife of that nature. And we also like to help out families that might be in need, kids that might be underprivileged. So, it was something that was put in our hearts to do, use it as something of a platform to give back in any way we can. You were here in Norway in November, quite recently. Are you planning on coming back soon or can’t you say yet? Yeah, I think we’ll definitely plan to come back next year, for sure, and do a big tour. Norway is beautiful so hopefully we’ll get back there sooner rather than later. Fantastic! Well, we look forward to it and we’ll see you next year. Thank you Ma’am!

norwayrock.net


Den vanskelige nittendeplata Pandemi, sommerflommen I Tyskland og invasjonen av Ukraina. Alt dette har U.D.O. fått føle på kroppen under arbeidet med sin nittende plate «Touchdown». Slike utfordringer er ikke nok til å få syttien år gamle Udo Dirkschneider til å pensjonere seg, han gleder seg til å begynne på neste plate.

norwayrock.net

NRM 3-2023

41


TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: MARTIN HÄUSLER

Ikke bare er det fredag, det er også starten på sommerferien. For å gjøre dagen enda mer perfekt venter en ettermiddagsprat med familien Dirkschneider. Den første som logger seg på Zoom er junior og trommeslager Sven. Han ligger et steg foran meg, for han har allerede rukket å åpne en øl. I påvente av senior starter vi praten med litt løst og fast og jeg bemerker at sommeren til U.D.O. ser veldig behagelig ut med noen spredte festivalopptredener enkelte helger. - Vi spiller nitten konserter i perioden mai til oktober. August blir ganske travel og september har også noen spredte show, men akkurat nå har vi et lite pusterom. Ved siden av dette jobber vi med å planlegge neste turné. Jeg har kone og to barn, så det er veldig fint å ta tid til å være en helt vanlig pappa på sommeren også. Vi lever på mange måter et unormalt liv, med lange tider på veien, men det er jo sånn det er og sånn vi liker det. Senior har logget seg på og det er ikke sånn at Sven kan sende barna til bestefar hele sommeren, for Udo opplever ikke periodene mellom spillejobber som dødtid. - Selvfølgelig har jeg jo noe tid mellom slagene jeg også, men jeg har en rimelig hektisk intervjumaraton denne sommeren. Og gjerne litt mer jobb på festivaler enn resten av bandet. Så i fritiden liker jeg aller best å bare chille, som det vel heter, hehe. I min tid som aktiv Wackengjenger mener jeg å huske deg fra presseområdet selv om du ikke spilte der. - Ja, Wacken er såpass stor med presse fra hele verden, så det er et viktig og naturlig sted å være. Også i år skal jeg dit, selv om vi ikke spiller. «Touchdown» slippes 25. august, så akkurat i år er det helt naturlig å være der for å gjøre presse. Udo er blitt syttien år, og jeg tenkte det var tid for å pensjonere seg da forrige plate het «Game Over». - Pensjonere meg? Hva er det for noe, haha. «Game Over» reflekterte pandemien. Det var ingenting å gjøre, det eneste man kunne var å sitte hjemme. Det var «Game Over». Vi var heldige som kunne jobbe litt med studioarbeid, men man kunne jo ikke besøke familie og venner. Det var tøft, og tittelen beskriver følelsene rundt det. Årets «Touchdown» virker jo da litt mer motiverende, da både tittel og cover leder oss over i sportsverdenen. Men innerst inne tenker jeg at dette er symbolsk, og at vi ikke snakker en tretten låter lang idrettsgalla. - Vi synes jo det er en sporty skive, ler Udo og utdyper, Vi hadde ingen klar tittel på skiva, selv om det forelå en arbeidstittel på et tidligere stadium. Vi satt i en sportsbar på flyplassen i Brasil hvor de viste amerikansk fotball på storskjerm. Og hele tiden var det touchdown, touchdown, touchdown. Så slo det meg at «Touchdown» kan jo bli tittelen på plata. Fotball er jo en veldig kraftfull ting, og det er jo musikken vår også. Og begge deler ender jo med en scoring, eller landing om du vil, så tittelen passer veldig godt. Vi er ikke store fotballentusiaster, men amerikansk fotball er en idrett som har økt kraftig i popularitet her i Tyskland i senere tid. Nå har en av de største TV-kanalene har sikret seg rettighetene for å vise kamper også, uten at det har noe med plata å gjøre. Men vi synes musikken og tittelen passer godt sammen. Er det stort sett i sportsbarene man finner U.D.O.? - Jeg vil si vi har et ganske avslappet og normalt forhold til sport generelt, svarer Sven. Vi følger litt med på europeisk fotball, ser litt hockey og vinteridrett hvis sjansen byr seg. Det er moro å se på, men det er ikke sånn at vi er fanatiske og følger noe bestemt lag. På innercoveret til «Steelfactory» fra 2018 skriver Udo at dette var en plate utarbeidet av alle i fellesskap på øvingslokalet. Dette er en arbeidsmetode Udo virkelig foretrekker, og som naturlig nok ikke lot som gjøre med oppfølgeren «Game Over», som ble til under pandemien. - Det lot seg ikke gjøre denne gangen heller. Vi startet med denne

42 NRM 3-2023

”Andrey bodde i Tsjuhujiv, en av byene som ble først invadert. Det var soldater overalt og han stengte seg inne i kjelleren i flere uker. Vi var sjeleglad hver gang vi fikk en melding og skjønte han var i live.” rett etter «Game Over» kom ut, da det fremdeles var restriksjoner. Mens vi jobbet med «Game Over» sa vi at på neste plate skal vi jobbe som på «Steelfactory». Men pandemien varte og rakk, og det var fremdeles ikke mulig å reise eller være samlet i studio, så det var ikke sjans i havet til å gjøre det slik vi ønsket. I tillegg ble huset til Sven berørt av flommen her for to år siden. Hele kjelleren sto under vann, og der hadde vi nettopp bygget ferdig nytt studio. På toppen av det hele ble vi også direkte berørt av krigen i Ukraina, siden vår gitarist Andrey Smirnov bodde der da krigen brøt ut. Så på denne platen møtte vi hindringer som pandemi, flom og krig, og jeg tror det kan høres gjennom at det er en mer aggressiv plate enn forgjengeren. Når jeg følger opp med å spørre hvordan Andrey opplever tiden nå, skjønner jeg fort dette er et tema som preger spesielt Sven. - Vi hadde hele tiden kontakt med ham og skjønte vi måtte gjøre det vi kunne for å få ham ut. Andrey bodde i Tsjuhujiv, en av byene som ble først invadert. Det var soldater overalt og han stengte seg inne i kjelleren i flere uker. Vi var sjeleglad hver gang vi fikk en melding og skjønte han var i live. Til slutt puttet han familien i bilen og satte kursen mot grensen til Polen. Og da snakker vi om å forlate alt man eier og har på sekundet når muligheten er åpen. Han kjørte ikke hovedveien, men tok noen bakveier og det hele var ganske farlig. Jeg plukket dem opp på grensen og det var et hjerteskjærende syn. Det er helt forferdelig å oppleve en person som står deg så nær gå gjennom noe sånt. - Hvordan preger dette Andrey personlig? - Ut fra situasjonen har han det bra. De starter jo et nytt liv fra scratch her i Tyskland, og det er mye som må ordnes. Han har jo mye familie som fremdeles er igjen der, og det er et tungt tema som vil prege dem for resten av livet. Som et eksempel så snakker bestemor fremdeles om andre verdenskrig. Sett fra et musikalsk perspektiv synes jeg han har kommet sterkt ut av det. Han er en person som kjemper og vil legge det verste bak seg. Og låtene han kom opp var fantastiske allerede på demostadiet. Sluttresultatet er bra, selv om veien dit har vært tung og noe alle gjerne skulle vært foruten. Et lyspunkt i elendigheten er at Udo igjen jobber med sin gamle Accept-makker, Peter Baltes. Sammen gjorde de Dirkschneider & The Old Gang under pandemien, og da U.D.O. bassist Tilen Hudrap måtte stå over turnering grunnet sykdom, steppet Baltes inn. Men noen plan om fast medlemskap var aldri tanken. - Nei, og også Peter var klar på at han kun skulle hjelpe oss mens Tilen var sykmeldt. Midt i turneen kommer det en epost fra Tilen om at han ikke ønsker å returnere til bandet, uten at noen av oss skjønte hvorfor eller har fått oppgitt noen grunn. Så da begynte vi å snakke om å finne ny bassist, hvorpå Peter svarer at han gjerne tar jobben. ‘Er du virkelig sikker på det?’ ‘Javisst’. Nå var det ikke sånn at vi umiddelbart grep denne muligheten, for dette måtte vi diskutere. Han bor i USA, noe som kan skape utfordringer. Og der er han veldig opptatt med

norwayrock.net


komponering og produsering, så det er jo også oppgaver han måtte vurdere mengden av før vi ønsket ham velkommen som fast medlem. Han fikk noen dager på seg til å tenke, men tror vi fikk bekreftelsen kun etter to, hehe. Sven tar over. - I forhold til turneen han hjalp oss med er vi svært takknemlige. Vi spurte ham på en søndag om han kunne være i Berlin på onsdag. ‘Dette er setlisten.’ ‘Ok, gi meg fem minutter så ringer jeg dere igjen,’ var svaret, og heldigvis var svaret da at det kunne han, hehe. Den turneen gikk veldig bra. Det var god stemning og jeg tror han hadde det kjempegøy. Vi spilte jo noen Acceptlåter også, som han naturligvis kjenner. Peter er en herlig kar, i tillegg til å være en god bassist. - Han kan være verdens beste bassist, men fungerer han ikke i samspill med deg ramler jo hele grunnstammen i U.D.O. sammen. - Han har jo kjent meg hele livet, og for meg var det veldig artig å endelig spille med ham. På den første turneen var det selvfølgelig konsentrasjon for å få jobben gjort. Han måtte lære seg tjuefire låter på tre dager, noe han gjorde ganske lett. Nå er situasjonen en annen, nå er det mer moro. Vi ser på hverandre og gjør noen småting underveis og det har utviklet seg til et godt samspill. Og det på veldig kort tid egentlig. Jeg tror også publikum kan se at vi har det gøy sammen. Ved at Peter er blitt med har Udo merket seg et løft når Acceptlåtene fremføres. - Fra den nevnte turneen har kjemien vært veldig god i forhold til gitaristene hvis Peter har påpekt ting på disse gamle låtene. I tillegg kommer han med ideer som spriter opp låtene og som får dem til og føles friskere. Peter har sin egen stil og jeg gleder meg veldig til å ha med han i låtskriverteamet på neste skive. Denne gangen kom han til dekket bord hvor det kun var å spille. All komponering var ferdig. Jeg føler på stemningen i bandet at alle er komfortable med dagens besetning. Det er selvfølgelig svært beleilig å ha med Peter Baltes i Dirkschneider, som er navnet U.D.O. bruker når de kjører rene Accept konserter. Dette var ment som en runde for snart ti år siden, hvor Udo skulle lukke Acceptkapittelet en gang for alle. Så sent som nå i mai spilte Dirkschneider på Karmøygeddon. Vi kan vel trygt si at mission failed når det kom til å bli ferdig med Accept. - Hahaha. Det ble vel to eller tre år og rundt tre hundre konserter. Og jeg var nok litt kjapp da jeg sa at nå er det nok. Jeg ønsket ikke å gjøre Acceptlåtene mer, vi hadde mer enn nok U.D.O.-materiale å fylle konsertene mer. Men forespørslene fortsatte å komme, og av og til må man stikke fingrene i jorda og høre på hva folk vil ha, og gi dem det. Det er jo samme bandet, og noen ganger spør promotørene om vi kan spille gammelt og annonsere det som Dirkschneider. Det sier vi ja til, og jeg har ingen problemer med det. Spesielt ikke nå, med Peter. Vi er tross alt i underholdningsbransjen, det handler om å gi folk det de vil ha. Denne sommeren ser jeg dere spiller omtrent annenhver konsert som U.D.O. og Dirkschneider. Sven mener dette er forfriskende. - Har du samme setlista gjennom et helt år, havner du fort i en boble hvor du gjør det gjør i ren rutine. Så det hender vi ringer hverandre og spør hvilket band vi skal spille med neste uke. Og da må man gå gjennom det materialet. Samtidig varierer disse konsertene i tid, og vi har setlister på en time og en og en halv. Dette skaper variasjon og gjør at vi må tenke, noe jeg føler gjør at det virker friskt når vi fremfører det. Ved siden av disse to bandene, har vi også nevnt Dirkschneider & The Old Gang, som Udo gjorde med Peter og Sven, og et par gamle ringrever som Stefan Kaufmann og Mathias Dieth. I forbindelse med Udos 70-års dag i fjor slapp han soloplata «My Way» som er en samling coverlåter. Er det noe annet du har store ønsker om å gjøre musikalsk? - Det jeg virkelig har drømt om, gjorde på «We Are 1» plata, hvor vi samarbeidet med Das Musikkorps Der Bundeswehr. I likhet med andre band har også vi jobbet med orkester tidligere, men da har det vært snakk om å omarrangere gammelt materiale. Her skapte vi ny musikk sammen med orkesteret, og det var veldig interessant. Det er det ikke mange band som har gjort. Jeg husker jeg gledet meg til å se Metallica med orkester, men ble litt skuffet da det var gamle låter med orkester norwayrock.net

oppå. Så det å lage ny musikk sammen med et orkester ble da en drøm for meg. Det ble noen låter til overs etter «We Are 1» prosjektet. Så da pandemien kom, brukte vi disse til Dirkschneider & The Old Gang. Denne EP-en ga vi ut som veldedighet, hvor inntektene gikk til crewet vårt. Nå ble dette blåst opp som et nytt band, men det var ikke tilfelle. Det var en engangs greie slik at vi kunne bidra litt til crewet vårt, som naturlig nok ikke hadde store inntekten. «My Way» er også et resultat av at jeg kjedet meg under pandemien. Det var heller ikke noe jeg hadde planlagt lenge, det bare ble sånn. Men der gjør jeg jo en del forskjellig, og det var interessant for meg å finne ut hva stemmen min var kapabel til. Absolutt artig, men U.D.O. vil selvsagt være hovedprioriteten. U.D.O. spilte i fjor høst på steder her i Norge som få andre besøker. Det går litt tid mellom hver gang de største navnene innen hard rock besøker Kristiansund og Nord-Odal. - Tidene endrer seg. Med mindre du er Metallica, Iron Maiden eller Rammstein så tror jeg arenaformatet er i ferd med å forsvinne. Personlig liker jeg veldig godt mindre scener hvor du får en annen nærhet til publikum. Så er det gøy å spille på større festivaler. Så lenge vi trives med det gjør er det ikke så viktig for meg om salen rommer noen få hundre eller flere tusen. Akkurat Norge er jo et veldig vakkert land hvor vi har mange gode minner fra, men jeg håper virkelig vi kan spille der mer på sommerstid. Vi har gjerne spilt der i vinterhalvåret og jeg er virkelig ikke glad i snø og kulde. Hvordan er det når dere samler familien for en felles søndagsmiddag, klarer dere å holde det til en familiemiddag eller blir det et businessmøte? Her er begge, kanskje heldigvis, samstemte. - Siden vi har den jobben vi har, og det er lidenskapen vår, så kan vi ikke unngå noe jobbprat til tider. Men sånne sammenhenger er gjerne veldig privat. Vi er normale mennesker med normale menneskers vanlige dagligdagse utfordringer.

NRM 3-2023 43


COREY TAYLOR Følger opp med stil

Mannen som best er kjent som den maskerte frontmannen i Slipknot liker å holde seg i geskjeft. Knappe tre år har gått siden hans solodebut “CMFT”, og siden den gang har han både rukket å gi ut album og turnere med Slipknot samt spilt inn den rykende ferske soloskiva “CMF2” som utgis i disse dager. Vi ville høre mer om ståa der borte, så vi tok rett og slett en Zoom til the man himself for å høre om både det ene og det andre. TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: PAMELA LITTKY

- Så, hvordan er følelsen om dagen? - Den er OK, du vet. Jeg gjør mye presse om dagen, så det er jo en god ting. Slitsomt, så absolutt, men det kunne så absolutt ha vært verre. Jeg kunne ha jobbet på en bensinstasjon igjen, så jeg kommer aldri til å klage på presse det er bare bra. - Da må vi jo snakke om din nye soloskive som er ekstremt varierende i alt fra americana til metall og noen nydelige ballader midt imellom - er dette noe du vet på forhånd eller kommer det bare av seg selv? - Helt enig, så takk for det! Det skjer på en måte bare sånn, måten jeg skriver sanger 44 NRM 3-2023

på reflekterer på mange måter hvordan jeg lytter til musikk. Jeg elsker å lytte på en bred mengde sjangere både når det gjelder musikk og artister, og det kommer ganske naturlig ut for meg da jeg skriver. Og ikke bare spesifikke sjangere, men også ting som er influert av andre ting også. Jeg liker ikke å sette grenser for meg selv - når jeg for eksempel hører på mye av dagens musikk høres det veldig begrenset ut for meg, og dette forstår jeg lite av. Mye av det er kult altså, men den lider av at det er for lite risiko, synes jeg. Det er grunnen til at jeg skriver som jeg gjør, for jeg elsker risiko. For meg handler det om å bare kaste seg ut i det og gjøre ting jeg ikke har fått gjort før. Spesielt til denne skiva “CMF2” ville jeg at den skulle være mest mulig variert, som du sier, men også at det samtidig føles som samme retning som

tar deg med ut på en spesifikk reise. Og det er ikke så lett å få til, for den eneste tingen som knyter tingene jeg gjør sammen er at jeg er en singer/songwriter, og det er det. Absolutt alt annet er sjanger, sjanger og atter sjanger. Hvis en låt funker, så kommer den til å funke. - Allikevel gir “CMF2” så absolutt albumfølelsen, tross variasjonen så bra jobba! Når ble den spilt inn? - Vi spilte det inn i januar og februar i år, og spilte den inn på omtrent samme måte som den forrige skiva. Det vil si at vi alle sto i samme rom, trykka på “REC” og bare spilte sammen for så å legge på de ekstra lagene som trengs i etterkant selvfølgelig. Vi brukte faktisk litt ekstra tid denne gangen på de lagene i form av krydder, earcandy, og jeg brukte i tillegg mer tid på vokalen enn hva jeg gjorde. Meningen norwayrock.net


er som den første at det skal låte live, men ekspandert. Og jeg synes resultatet ble “fucking brilliant”! - Tiltredes! Jeg la også merke til at du brukte “Slipknot-vokalen” ganske mye mer enn på debuten? - Det stemmer godt. Jeg la merke til under vår forrige turné at dette materialet står seg godt sammen med materialet til både Slipknot og Stone Sour, så hvorfor ikke dra de elementene inn i dette prosjektet også? På debuten visste vi ikke helt hvilken retning det skulle ta, så jeg holdt en del igjen. Poenget den gang var bare å spille inn en haug med låter som hadde blitt liggende i årevis for å se om noen likte det, mens denne gangen visste jeg at folk likte det, og at min låtskriving passer godt til disse vibbene, så hva om vi drar det litt lengre og får inn de tyngre greiene, de mørkere og mer melankolske greiene? Blande det med de akustiske greiene som folk har etterlyst fra meg og se hva resultatet blir? Av den grunn føles denne skiva mer som vår egentlige debutskive, for denne gangen føler jeg virkelig på en oppmuntring, selvtillit og mot til å gå denne veien. Men samtidig tror jeg vel neppe vi hadde kommet såpass langt hvis det ikke hadde vært for den første skiva heller. - Er det samme besetning som på debuten? - For det meste ja. Christian (Martucci) og Zach (Throne) er tilbake på gitarer, det samme gjelder Dustin (Roberts) på trommer - men på bass har vi nå fått inn Eliot Lorango. Og kompis, han er en absolutt killer! Antageligvis den beste bassisten jeg noensinne har spilt med, han er helt fantastisk! - Du fortalte såvidt at dere turnerte den forrige skiva, har dere noen planer denne gangen også? - Ja, vi har en hel del planlagt her i Statene norwayrock.net

og vi har et par ting planlagt i Europa nå i november. Det virker som om vi skal til Australia i løpet av året, og jeg vet at vi er ønsket i Japan og Øst-Asia til neste år. Vi kommer definitivt til å turnere store deler av verden denne gangen, og det er flere som ønsker oss over, så det er gøy. Det skjer definitivt saker nå, og vi er skikkelig gira! Som et band har vi så mange strenger å spille på nå, fra begge skivene våre til Slipknot og Stone Sour i tillegg til alle coverlåtene og de akustiske versjonene som vi gjør. Vi kan bokstavelig talt sette opp et totalt forskjellig sett fra kveld til kveld bare for å se hvordan fansen reagerer og også basere det på hva vi tror de vil ha der vi befinner oss. Vi kan virkelig ikke vente med å komme oss av gårde og spille for folk. - Jeg håper vi får se dere her i Norge? - Vi har definitivt lyst til å ta turen til det nordlige Europa ja, så vi håper på det vi og! Du vet, dere folk omfavner rock på en helt særegen måte jeg ikke har sett mange andre steder. Selve åndeligheten rundt det er helt enorm, og jeg kjenner på det hver eneste gang jeg er der - så det er ikke noe jeg heller vil enn å få med bandet dit, og det så fort som mulig. - Flott, jeg kommer i så fall! Du nevnte tidligere at dere like gjerne kunne ha mer mørkere og melankolsk enn den forrige, og det synes jeg høres ganske tydelig. - Helt klart, og det går tilbake til det med sjangere igjen. Jeg visste tidlig at dette bandet fint kunne nå et helt annet nivå denne gangen, vi har vært nære live, men denne gangen ville vi få det til i studio også. På en måte løsnet jeg båndet og lot bandet løpe av gårde. Jeg visste jeg hadde skrevet låter som var en god del hardere og mørkere enn sist, og var veldig klar over at hvis jeg bare lente meg på bandet kom det automatisk til å nærme seg hvordan vi låter live mer eller mindre av seg selv. Når det er sagt, var jeg ikke forberedt på at de kom til å ta det så langt som de gjorde, men de har gjort en fantastisk jobb. Det igjen hjalp meg virkelig vokalt og fikk meg til å kjøre så hardt som mulig. Samtidig har vi virkelig hatt det gøy mens vi har holdt på, og det er viktig. Selv om det er aldri så hardt og mørkt det man driver med, så er det viktig å kunne lene seg tilbake å nyte det man gjør for ellers kan man begrave seg i noe alvorlige greier. - Hva vil du si er den største forskjellen med jobben du gjør her kontra det du bidrar med i Slipknot? - Bra spørsmål! Jeg tror at, vel - på dette tidspunktet har Slipknot vokst seg til å bli en sjanger for seg selv. Og den sjangeren, hvor

ekspandert den enn har blitt, har fortsatt en veldig distinktiv stil. Du kan egentlig ikke putte Slipknot i én sjanger, sett selvfølgelig bort i fra heavy metal, mens med det greiene jeg gjør her ser jeg på som ren singer/songwriter som nevnt. I Slipknot har vi et knippe låter som jeg har skrevet spesifikt til Slipknot, som “Snuff”, “Goodbye” og den type låter. Mens med dette opplegget har jeg skrevet såpass mange låter som ikke har klare grenser, så de kan egentlig gå hvilken vei som helst. Hvis vi tar “Breath Of Fresh Smoke” som eksempel er den veldig inspirert av Ani DiFranco, som er en av mine absolutte låtskriverfavoritter. Hun er rett og slett fantastisk. Det er én av tingene jeg aldri kunne ha gjort i Slipknot, for vel har vi en bred vei, men samtidig en veldig spesifikk vei, så du kan si at låtene til soloplatene mine tillater at jeg utforsker andre musikalske retninger samtidig som jeg kan være meg selv. - Jeg har faktisk notert at nettopp “Breath Of Fresh Smoke” låter som en fin countryballade, og jeg har vel en følelse av at de fleste Slipknot-fans ville hatt litt problemer med akkurat dét. - Ikke enda ihvertfall, men gi det tjue år til så får vi se hvordan de føler det da, haha! - Hvordan sjonglerer du din egen karriere med Slipknot? Jeg antar at begge deler krever sin del av tiden din. - Det krever helt klart fokus. Du må prioritere det som ligger rett foran deg, men det er omtrent på samme måte som jeg håndterte Slipknot og Stone Sour i gamle dager. Hvis jeg holdt på med den ene, hadde den andre pause eller jobbet med nytt materiale. Og ettersom jeg har studio hjemme i Las Vegas gjør det ting mye enklere enn å måtte fly til steder for å få ting gjort, så når jeg jobber med eget materiale gjør jeg det hjemmefra, og når Slipknot tar en pause er det fort gjort å få jobbet videre med det. Med Slipknot er det langt viktigere å være åpen for å reise steder for å få gjort ting, så all den tid jeg skal jobbe med eget tar jeg det ut ifra kalenderen de tider det ikke skjer så mye med Slipknot. Ikke minst får jeg åpenbart brukt mer tid med familien når jeg jobber hjemme. Det gjør at jeg nødvendigvis ikke har behov for så mye tid for å jobbe med egne ting. Men det aller viktigste er fokuset; Det man jobber med til enhver tid er der fokuset må ligge så man gjør en best mulig jobb der man er. Det er vel den viktigste lærdommen jeg har fått i løpet av disse årene, for det har definitivt vært tilfeller der jeg har kjørt meg for hardt, og det merkes. Det som gjelder, er å gjøre sitt aller beste med akkurat det man gjør der og da. NRM 3-2023

45


ANDERS COLSEFNI

med og uten Slipknot Det har de siste månedene vært mye snakk i metalverdenen om den annonserte turneen til Slipknots originale vokalist, Anders Colsefni. Til og med Corey Taylor har vært ute og gitt tommelen opp til sin gamle bandkompis. Vi tok naturligvis kontakt og fikk, ifølge manageren til Anders Colsefni, grønt lys til å gjøre det som ville bli hans siste intervju på en god stund! TEKST: GLENN KNUDSEN

– Ta oss med tilbake til april 1996 og Des Moines, Iowa. Slipknot spiller sin aller første konsert og et monster er skapt. Hva husker du fra den kvelden og konserten? – Jeg husker kvelden godt, fordi bestemoren min hadde nettopp gått bort, og vi skulle skremme livet av vennene våre. Hvis jeg ikke husker helt feil så var det stort sett bare vennene våre som var til stede på konserten. Shawn hadde med seg en motorsag på scenen og han brukte den til å lage gnister med og skremme publikum. Jeg og Shawn var de eneste som hadde kledd oss ut som noe skummelt for anledningen husker jeg. Etterpå kom Joey Jordison bort til oss og bemerket at hvis vi skulle kle oss ut så måtte alle gjøre det. Og slik ble det. – Slipknot har alltid vært kjent for sine ekstreme konserter. Hvordan var konsertene de første årene? Brukte dere tid på å finne dere selv, eller gikk det raskt å finne konsertformen? – Vi øvde som faen i kjelleren min før vi i det hele tatt gikk på en scene, så vi var klare fra første gig. Jeg husker at jeg og Shawn brukte å gå opp til scenen via inngangsdøren bakerst i lokalene og bare stirre på folk mens vi gikk gjennom publikum og resten av bandet startet på «Slipknot». 46 NRM 3-2023

– Hvordan var musikkmiljøet i Des Moines på midten av 90-tallet? Jeg lurer på hvor dere fikk inspirasjonen fra til å starte et så ekstremt band? – Slipknot var satt sammen av folk fra mange forskjellige band fra i og rundt Des Moines. Det var vanskelig for oss å få konserter på den tiden. Jeg husker at jeg og Shawn hang mye sammen før vi bestemte oss for å starte Slipknot. De kreative hjernene våre ville ikke tillate oss noe annet enn å prøve å skape noe helt nytt som folk ikke hadde hørt før. – Fortell meg om innspillingen av det som jo egentlig er debutalbumet til Slipknot, nemlig «Mate. Feed. Kill. Repeat»? Tok det lang tid å spille inn, og hvordan jobbet dere sammen i studio? Jobbet dere for eksempel med låtene sammen? – Det tok evigheter å gjøre ferdig det albumet! Med så mange folk i bandet skulle spille inn sine ulike ting, forandre på ting osv. Det ble mange sene kvelder og så skulle de fleste av oss på jobb morgenen etter, så det var tungt og det tok lang tid. Jeg skrev mesteparten av tekstene, men både Shawn og Joey Jordison ga meg deler av poesien sin som jeg også brukte i låtene. – Den typen musikk som dere spiller hadde vel egentlig aldri blitt hørt før, så var det vanskelig å få til den sounden dere hadde sett for norwayrock.net


dere da dere gikk i studio? Måtte dere endre på mye for å få ting til? – Den største utfordringen for oss i studio var å få til trommene og perkusjonen. Siden vi har mye hardtslående tromming var det et problem at høyttalerne kunne ryke. Vi måtte da stille ned lydnivået på den delen av musikken litt, men vi fikk for det meste det vi var ute etter. – Er du fornøyd med hvordan resultatet ble? – Helt klart! Jeg skulle likt og fått gjort vokalen min på nytt, men det er fordi jeg alltid har følt at jeg kan gjøre de gamle opptakene mine enda bedre. – Hadde dere en følelse av at dere lagde noe som kunne endre alt innen metal, da dere lagde «Mate. Feed. Kill. Repeat»? – Ja, absolutt! Vi visste at veien lå åpen for oss hvis vi kunne få de rette folkene til å høre albumet vårt eller se oss spille konserter! – Fins det noen planer om å gjenutgi albumet? Det er vanskelig og dyrt å få tak i i dag, så det hadde vært fint hvis det ble gitt ut på nytt. – Alt er mulig, tenker jeg. – Hadde bandet en leder i de tidlige dagene i bandets historie? En primus motor som drev det hele fremover? – I begynnelsen var det Shawn, Joey og meg. Så etter at Roadrunner begynte å vise interesse for oss, startet Shawn og Joey og møtes uten meg. Sakte, men sikkert fikk de gjennomført planene sine for bandet… – Du er på vei til Australia / New Zealand senere i år for å gjøre en turné hvor du vil spille “Mate. Feed. Kill. Repeat” albumet i sin helhet. Turneen kalles Nu Metal Mayhem Tour og det er over alt av metal-media i disse dager, som du sikkert vet. Forventet du en slik mediestorm da du annonserte turneen? – Nei, er det enkle svaret. Jeg håpet på det, men forventet det ikke. Mye spennende ting som skjer samtidig nå og jeg kommer ikke til å ta foten av pedalen! Jeg ser frem til å gjøre «Mate. Feed. Kill. Repeat» min igjen, og jeg vil definitivt skape fler nyheter. ¬– Du vil fremføre albumet i sin helhet for første gang noensinne, og du har gitt en følelsesladd uttalelse angående turneen. Hva er dine følelser for turneen og musikken du skal spille? Jeg tenker på bortgangen til Paul Gray og Joey Jordison og historien du deler med dem? – Paul Grey var min beste venn, som jeg fikk treffe bare fire eller fem ganger da de var signerte til en label. Han er med meg hver dag. Jeg var ikke alltid på bølgelengde med Joey, men vi er flettet sammen i musikkhistorien, og han er med meg han også. Han pleier å minne meg på å være tight! (Det var hans kommando på øvingene: VI MÅ VÆRE TIGHT!!). For tidlig for dem begge, men de realiserte sine drømmer først, og det var alltid et langskudd. – Hvorfor Australia/New Zealand og ikke Europa eller statene? Jeg håper virkelig du norwayrock.net

vil komme til Europa med turneen også? – Vel, jeg ble kontaktet på nettet av Xen, sanger i New Zealand bandet KAOSIS. Vi ble venner og jeg spilte inn noen gjestespor og en video for deres nye album. Gjennom det samarbeidet ble det Australia/New Zealand. Jeg ville elske å ta dette rundt om i verden. Hvem ville ikke det? Vi får se! – Jeg vet at Corey Taylor har støttet deg og turneen. Hva har det betydd for deg? – Det betyr mye. Han har aldri gjort meg noe galt. Han er en utøver som jeg respekterer. Jeg respekterer spesielt hvordan han ødela halsen ved å prøve å få til litt av karakteren i stemmen min. Han klarte det. – Har noen andre i Slipknot kontaktet deg etter at du annonserte turneen? – Nope. – Kan du fortelle litt om bandet du tar med deg på turneen for å spille med deg? – Nope, haha. De blir fortsatt laget i kjelleren min og vil først dukke opp når jeg er ferdig med dem. Jeg gikk akkurat tom for sytråd også. – Vil du bruke Slipknot-masken din på scenen? Og hvordan kom du på ideen til masken? – Jeg var den eneste fyren uten en egentlig maske. Jeg valgte å bare kjøre på med litt elektrisk tape. Ikke sikker på om jeg vil gjøre noen innpakning for denne turen. Jeg vil imidlertid rappe! – Vil du spille noen perkussive instrumenter på scenen eller fokusere på syngingen? – Jeg vil spille trommer ja! Og forhåpentligvis trekant. Det er en stor del av «Do Nothing/ Bitchslap». – Hvis dette blir en knallsuksess, vil du vurdere å gjøre flere turer som dette? – Definitivt! – Kan du fortelle meg om da Corey Taylor ble med i bandet, og hvordan det forandret ting for deg? Han tok over vokalen og du gikk over til koringer og perkusjon, hvis jeg ikke tar feil? – Ja, jeg var ikke særlig gira på ideen. Jeg hadde en følelse av at jeg ble konspirert mot. Jeg har aldri bebreidet Corey for det på noen

måte, han tok bare en stor mulighet. – Du og Corey Taylor spilte sammen en stund i Slipknot før du ga deg. Ble det noen konserter ut av det? – Det ble nøyaktig to måneder og to konserter. – Hvorfor bestemte du deg for å kaste inn håndkleet da du gjorde? – Angst. Mine egne venner tok avgjørelser og gjorde endringer bak ryggen min. Jeg svelget det en stund, men følte at teppet ble revet vekk under meg. Det var egentlig måten de gjorde ting på. Den måten å gjøre ting på endret seg heller ikke etter at jeg dro. – Hvem var med i Slipknot mot slutten av din tid i bandet? – Meg selv, Joey Jordison, Mick Thomson, Paul Gray, Josh Brainard, Craig Jones, Corey Taylor og Shawn Crahan. – Siste spørsmål til deg. Tilbake til innspillingen av «Mate. Feed. Kill. Repeat». Hvordan påvirket Donnie Steeles beslutning om å slutte i bandet under innspillingen? Jeg vet at Craig Jones ble med kort tid etter, men spilte han på albumet? Jeg tror han ble rekruttert til å spille gitar, men skiftet til sampling ganske kjapt etter at han ble med? – Det var et forferdelig tap. Han er en gitarist i verdensklasse og en genuint god mann. Han spiller på albumet ja. Jeg treffer ham en gang iblant for å prate litt og holde kontakten.

NRM 3-2023

47


Nyanser av suksess For to år siden debuterte Crypta med et album som fikk en mottagelse over all forventning for de fire brasilianske jentene. Plata førte til konstant turnering og death metal som levebrød. Nå slippes oppfølgeren «Shades Of Sorrow», en plate som neppe kommer til å dempe bandets aktivitetsnivå. Noe som inkluderer en opptreden på neste års Inferno. TEKST RONNY ØSTLI FOTO: ESTEVAM ROMERA

Crypta har brukt året så langt på veien, og trommeslager Louana Dametto ringer oss hjemmefra Brasil hvor hun nyter noen rolige dager etter sommerens første festivalrunde. Få dager etter denne praten går turen til Tyskland og festivalrunde nummer to. For de som har sett og hørt Louana spille vil jeg anta det er deilig å hvile armer og bein litt. - De første dagene måtte jeg ta det med ro, men nå har jeg begynt å spille litt igjen. Jeg prøver å spille så mye jeg kan og ha en rutine rundt det å øve. Bortsett fra det er jeg nok ganske normal på fritiden, ser på serier, leser bøker og henger med familien. Louana startet Crypta i 2019 mens hun fremdeles spilte i Nervosa. Debuten «Echoes Of The Soul» ble sluppet i 2021. Det å skrive en skolestil basert på Cryptas offisielle biografi ville nok gitt en svak karakter, med kommentar tynt innhold.

48 NRM 3-2023

- Jeg spilte i et death metal band i hjembyen min da jeg ble med i Nervosa, men Nervosa var såpass aktive ble det ikke tid til to band. For omtrentlig fire år spilte jeg kun med dem, men savnet death metal såpass at jeg følte jeg måtte lage et band, om det så kun ble et sideprosjekt i en sjeldent rolig stund. Selv om jeg liker thrash metal, er det death metal jeg liker best. Samtidig handler det også om å utvikle seg musikalsk. Ikke bare låse seg til en sjanger, som eksempelvis det å holde blast beats ved like. Jeg sleit med å spille kjappere saker siden jeg ikke øvde på det lenger. Fernanda (bassist og vokalist) snappet opp tankene mine og var også sugen på å gjøre noe litt annet ved siden av Nervosa. Så vi startet Crypta som et sideprosjekt. Vi forventet virkelig ikke den fremgangen som nå har ført til at dette er vår fulltidsjobb. Tanken var å ha dette ved siden av Nervosa, men så sluttet vi begge der og først da bestemte vi oss for å satse fullt på Crypta. - Nervosa ble jo etter hvert et europeisk band.

- Ja, det er kun gitarist, og nå vokalist, Prika som er brasiliansk. Men akkurat hvor hun bor og bandet har base er jeg ikke sikker på, men tror kanskje det er Hellas. - Dere fikk raskt med dere gitaristene Sonia og Tainá. Si meg, vokser teknisk gode kvinnelige metalmusikere på trær i Brasil? - Kvinnelige musikere vokser virkelig ikke på trær. For det første er det vanskelig å finne kvinnelige death metal musikere, og når du finner dem, uansett hvor enn i verden, så ønsker de ikke å turnere eller å satse fullt på musikken. De studerer, har jobber eller familie. Den virkelige nøtten er å finne en musiker på din egen alder, i ditt eget land og som ønsker å satse. Vi startet bandet med Sonia, men hun er jo ikke fra Brasil. Da vi trengte en ekstra gitarist, hadde vi flaks og fikk en henvendelse fra Tainá. Jeg var i kontakt med noen gitarister, men enten så var geografien et hinder eller så ønsket de ikke å leve av å spille death metal. Og fant vi noen kandidater her hjemme, så likte de ikke death metal, så det var svært vanskelig. Da Sonia ga seg sto vi igjen i denne

norwayrock.net


situasjonen. Heldigvis takket Jéssica, som hadde spilt live med oss en stund, ja til plassen. Selv om kun to av medlemmene er bosatt i Sao Paulo er dette oppgitt som bandets hjemby. Samme dag som jeg prater med Louana er Sao Paulos skumle gater og høye narkotikamisbruk førstesidestoff her hjemme. - Sammenlignet med Norge oppfattes det nok som en farlig by, men i Søramerikansk sammenheng skiller den seg ikke ut. Jeg vil ikke kalle det farlig å gå der, men man må jo passe seg. Man går for eksempel ikke med telefonen eller andre verdisaker synlig eller i hånda. Jeg har vært såpass mye i Sao Paulo at jeg føler meg ikke redd når jeg er der, men utlendinger eller turister vil kanskje oppleve byen litt annerledes enn meg. - Begge platene deres er spilt inn i Sao Paulo, og om det stemmer eller ikke, så høres det da ut som dere har hatt et litt større budsjett denne gangen. -Takk for det. På debuten ønsket vi et old school sound. Vi ville høres ut som oss. Men det mener jeg at vi ikke endret mye i etterkant eller la på mye ekstra. Både innspilling og miks ønsket vi skulle låte så live som mulig. Denne gangen ønsket vi å polere det litt, og ikke låte to hundre prosent rått. Jeg synes denne låter litt mer moderne, og det er nok den største forskjellen. Selve strukturen og feelingen på låtene synes jeg fortsatt låter oss, så det blir spennende å høre hva folk synes. - Plata ble mikset i Sverige nå i februar av Daniel Bergstrand og mastret av Jens Bogren. Hadde dere selv gleden av å få med dere Stockholms vinterklima? - Hehe, nei her ble filene sendt digitalt og korrespondansen gjort via epost. - Deres andre plate har fått den mørke tittelen «Shades Of Sorrow». - Vi kaller det et konseptalbum. Det er ingen historie som går igjen, men ett tema du vil finne gjennomgående er mental helse og mentale utfordringer. Ting vi går gjennom og som vi vet mange av de som følger oss sliter med. Depresjon, angst og tunge dagligdagse situasjoner det kan være vanskelig å snakke om og som vi mener må belyses. - «Shades Of Sorrow» er et rimelig variert album. Det starter med den brutale “Dark Clouds” som følges av melodiøse “Poisonous Apathy». Første singel er den mer groovy og thrasha «Lord Of Ruins». Jeg antar det ikke var lett å bli enig om singelvalget? - Nei, det var litt diskusjon. Vi liker variasjon på platene, og det hadde vært helt uaktuelt for oss å gi ut en skive med bare låter a la «Lord Of Ruins», eller «Trial Of Traitors», vår seneste singel som er litt annerledes enn det øvrige. Er det kun brutal death metal synes vi det blir kjedelig, det samme hvis det er bare melodiøse låter. Vi har alle litt forskjellig smak i bandet, og vi visste vi måtte plukke singler som viste variasjonen i bandet. Men skulle første låt være melodiøs eller mer aggressiv? Vanligvis tror folk at resten av skiva er som første singel. Så vi måtte bare ta en låt, men om det er riktig eller feil valg er ikke godt å si. Jeg håper ikke folk dømmer oss etter en singel, men tar seg tid til å sjekke andre låter om den første ikke faller i smak. På samme måte som jeg håper de ikke blir skuffet over at neste låt ikke høres ut som den forrige. - Om ikke annet er «Lord Of Ruins» platas siste spor, så folk av den gamle skolen som liker å høre en plate i ett fra start til slutt må høre hele plata før singelsporet. - Det er sommerfestivalene som står for tur nå, med noen få klubbkonserter innimellom, som kan forsvare reisen til Europa. Tanken er å spille de to singlene som er sluppet til nå på den runden. Enn så lenge er ingen nye låter presentert live. Mine algoritmer på instagram har ofte ledet til trommevideoer, eller reels som det visstnok heter, av Louana. Jeg begynte å følge henne, og jeg er veldig fascinert av en cymbal hun bruker. En atten tommer Paiste Giga Bell ride, en mindre ride enn folk flest bruker og hvor nærmest brorparten av cymbalen er bjella. - Jeg liker at riden skal låte kraftig, og jeg bruker hovedsakelig bjella.

norwayrock.net

”Kvinnelige musikere vokser virkelig ikke på trær. For det første er det vanskelig å finne kvinnelige death metal musikere, og når du finner dem, uansett hvor enn i verden, så ønsker de ikke å turnere eller å satse fullt på musikken.” Jeg bruker kun kroppen tidvis for dynamikken. Jeg liker den kraftige tørre lyden det er i denne lille cymbalen. Jeg er en god venn av Aquiles Priester, og dette er jo hans signaturcymbal. Denne har en veldig god feeling og det er kult at det klaffer med en modell til en trommeslager som betyr såpass mye for meg. Jeg har brukt denne siden jeg ble med i Nervosa, og den har vel på en måte blitt mitt varemerke. Sammen med det stramme skarptrommeskinnet. Jeg tror folk hører det er jeg som spiller. Høy skarp og gigabell, det bråker vel som når toget kommer, hehe. Oppsettet til Louana er ellers ganske enkelt. Ved siden av ride og hihat har hun to mindre crasher og en china. - Jeg er ikke så stor fan av splasher og effektcymbaler. Jeg ser ikke poenget med sånt i Crypta. Vi tenker old school, du finner ikke mye sånt på skivene til Deicide, Cannibal Corpse eller Morbid Angel. Jeg kunne godt brukt det i et annet band, for jeg er ikke imot det, men i Crypta hører det ikke hjemme. - Jeg ser fornuften i bruk av mindre cymbaler. Jeg har selv kilt meg fast i en portal på en flyplass med min tjuefiretommers cymbalbag på ryggen. - Hehe, ja, jeg får plass til mye annet enn cymbaler i bagen også. - Crypta er et av de første bandene som ble bekreftet til neste års Inferno. - Ja, det blir gøy å spille i Norge igjen. Jeg har kun spilt her en gang. Da ankom vi sent på ettermiddagen, spilte og dro nesten rett etter gig. Så jeg har virkelig ikke fått med meg mye av Norge. Og det å spille på Inferno anser jeg som en viktig mulighet for oss, da det er en anerkjent festival. Og jeg håper det blir mulighet til å være der resten av dagen vi spiller, så jeg kan henge litt rundt og se litt band. - Dere spiller jo på veldig mange festivaler. I hvilken grad liker du å bli igjen på festivalen etter gig og se band? - Det kommer an på festivalen. Det er festivaler hvor vi er eneste ekstreme aktør, da stikker jeg tilbake til hotellet og slapper av. Jeg er ingen tilhenger av symfonisk metal eller heavy metal. Men på festivaler som Inferno, eller In Flammen nå i juli hvor det er nittiåtte prosent ekstrem metal, der skal jeg definitivt bli igjen og se band. - Som brasiliansk death metal musiker er det jo interessant å høre hva du mener om Cavalera, hvor Max og Igor har spilt inn Sepulturas to første utgivelser på nytt. - Jeg synes det er spennende. Jeg har originalene her og ser jo de har oppgradert omslagene til langt mer fancy også. Jeg har enda ikke hørt det som er lagt ut, men synes det er kult at de gjør noe sånt.

NRM 3-2023 49


HAVARI Maritim rock fra Rakkestad Det siste året har den Oslo-baserte kvintetten Havari fått stadig mer oppmerksomhet, ikke minst takket være at vokalist Kristoffer Sørensen av årets rockealibi i The Voice og kom seg helt til semifinalen. I september slapp de sin andre EP, «Forlis», og vi benyttet anledningen til en prat over et par pils på en pub med nevnte Kristoffer. 50 NRM 3-2023

norwayrock.net


TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: RUNE GODDOKKEN, BT STOKKE

- Når og hvor startet Havari? - Havari startet i 2020, da alt annet sluttet. Meg og gitarist Marius Ramstad har vokst opp sammen i Rakkestad, men vi studerte begge i Trondheim, selv om vi begge hadde andre planer enn å starte band. På grunn av covid gikk alt vi prøvde på i dass. En lørdag formiddag satt vi på en gressplen med en sixpack, og en av oss spurte «Klarer vi ett band til, da?» - for vi har spilt sammen i flere band tidligere. Og før pilsen var drukket opp hadde vi startet Havari – eller Svartmalt, som det første navnet vårt var. - Har dere alltid hatt norske tekster? - Tidligere har vi spilt litt sånn edgy metal på engelsk, som alle andre i hele verden, men det har aldri båret frukter, så da tenkte vi: «Skal vi være litt lure nå? Kjenner vi andre band av vår generasjon, de født på sent 90tall, synger på norsk? La oss prøve noe vi ikke har gjort før!» Og i ettertid har det lønt seg veldig, etter en treig oppstart. Vi fikk med oss Andreas Magnussen på gitar, veldig viktig i låtskriverprosessen, og han og Marius studerte sammen. Vi tre er den originale trioen, men vi har hatt litt utskiftninger i rytmeseksjonen, og driver nå og øver inn ny trommis, Iver, til konserten vår på Gamla i Oslo om et par uker. Vi spilte litt i Trondheim, hvor vi hovedsakelig skrev låter, ble kjent og utvikla konseptet, før vi begynte å emigrere hver for oss til Oslo, hvor vi er basert nå. Siden starten av 2022 har vi jobbet med å bli det bandet som vi ønsker å være. - 8. september slippes deres andre EP, «Forlis» – kun digitalt, eller også fysisk? - Nei, foreløpig er det kun digitalt, med de siste ukene har det skjedd noe, for lyttertallene på Spotify er blitt veldig frisk den siste måneden. Vi slapp debut-EP-en i fjor vår, og drysset noen låter med jevne mellomrom siden – vi vil ikke la det gå lenge mellom utgivelsene. Det trenger ikke være et album, bare en låt i ny og ne. - Hvor kom den maritime looken fra? - Jeg tror det var Andreas som kom med forslaget, både til looken og til navnet Havari, over noen pils. Jeg var litt ambivalent til forslaget ... - Plutselig saksøkes dere av Thomas Seltzer ... - Jeg vet! Men kapteinslua har jo både Seltzer og Bjørn Müller og ditt og datt brukt opp gjennom historien, men jeg tror det har gitt oss en estetisk edge. Jeg ble nedstemt, men nå er jeg glad for at jeg ble det. Nå kan vi være den litt halvuniformerte gjengen som skiller oss litt ut, kontra de klassiske rockebandene med skinn og flanell som alle ligner på hverandre. - Hvor kan det norske folk få se dere i år? - Vi spiller på Samfundet i Trondheim og på Krøsset i Oslo, begge i november. - Beskriv Havaris musikk for de som aldri har hørt dere. Hvilke andre bands fans bør ha utbytte av å sjekke ut dere? - Hvis en blanding av Black Debbath og Skambankt høres noenlunde kompatibelt ut, så finner du Havari sånn cirka der i høgget – ifølge følgere, det er ikke mine ord! Men vi har ikke vært veldig flinke til å ha en kontinuitet – vi har ofte tenkt at siden vi gjorde denne greia sist, hva med å prøve en annen greie nå? Tittelsporet på kommende EP er en stil vi aldri har spilt før – og det er en stil jeg håper vi skal fortsette med. Tung rock med skarpe gitarriff. - Hva er dine vokale forbilder, de du har hørt mest på? - Mine første forbilder var nok Ozzy Osbourne

norwayrock.net

og James Hetfield, men etter hvert ble jeg imponert av Lzzy Hale. Hun var viktig en stund, fikk til en del syke greier med kraft og rekkevidde som jeg prøvde å stjele fra henne, særlig da jeg måtte brålære meg å synge på slutten av tenårene, for jeg hadde ingen ambisjoner om å bli vokalist. Jeg skulle bare spille gitar, inntil et av bandene mine manglet vokalist, og noen måtte synge – og jeg trakk det korteste – eller lengste – strået. - I vår var du med på The Voice – og det er jo en del norske rockere som har deltatt tidligere, som Michael Eriksen fra Circus Maximus, Nils K Rue fra Pagans Mind, Jan Thore Grefstad fra Kaasin og Highland Glory – og nå du. Har deltagelsen åpnet noen dører for deg og/eller bandet – eller har det blitt slamret noen dører i trynet på deg? - Det har faktisk ikke vært noen slamring – enda. Jeg var forberedt på at det kunne bli like mye slamring som åpning. Særlig før jeg takket ja – jeg var skeptisk som juling. Det var ingen seriøse tanker bak påmeldingen min, det var mest for moro skyld. Og jeg hadde ikke drømt om at det skulle gå så langt, for det er mange runder med utsiling før det er snakk om å havne på TV. Og da jeg omsider underskrev kontrakten, følte jeg at nå brenner jeg masse broer. - Eller masse kred? - Nettopp! Og det kjente jeg litt på. Men jeg har bare fått gode tilbakemeldinger. Til og med fra Cadaver-bassist Anders Odden, som jeg var i studio med i sommer, som jeg regnet med kom til å rive meg i fillebiter for The Voice-deltagelsen, men selv han ga meg gode tilbakemeldinger basert på det han hadde hørt på The Voice. Så nei, jeg går fortsatt rundt og venter på backlashen, egentlig. - I forrige uke spurte jeg en av skribentene våre om han kunne anmelde Havari-EP-en, men fikk til svar at «Kan ikke fordra at rockefolk blir med på det tullet der, så der kommer jeg til å stille negativt innstilt uansett hva jeg prøver på så jeg vil helst slippe.» - Fair enough, altså. Jeg hadde akkurat samme innstilling som han før jeg ble med og før jeg ble kjent med konseptet. Men jeg har lest mange rockebiografier om Cash og Elvis og den gjengen der – de ble med på

NRM 3-2023

51


talentshows de også, gjerne sponset av en donut-dude som skulle ha en talentiade på radio for å promotere eget produkt. Der var Johnny Cash med. - Uten at det har skadet hans ettermæle nevneverdig. - Nettopp. Men han var en lykkejeger av rang. Kredbegrepet dukket først opp utpå 70-tallet da rocken ble særere og mer feinschmekker. - Vi kan jo også nevne Erik Grönwall, nå i Skid Row, som vant svensk Idol med å gå helt til finalen med bare Maiden og Skid Row-låter. Fikk du selv velge de låtene du fremførte i The Voice, eller var det noe som ble pålagt deg? - Den første, min blind audition, fikk jeg velge selv, der står du veldig fritt. («The Lost Boy» av Greg Holden, kjent fra Sons of Anarchy-soundtracket.) Men de ber deg komme med flere forslag, og gir deg en anbefaling. Men jeg var ganske samarbeidsvillig, for det er ikke så lurt å kjempe mot produksjonen. Duellen i runde to var mer en overraskelse. - «Leave A Light On» av Tom Walker. Herregud for en fantastisk låt! - Ja, den slo an. Den får fortsatt ganske mange streams. - Det var ingen låter du ble påtvunget og sto og sang mens du skjemtes? - Nei, men jeg var redd for at det skulle skje. I tredje runde sang jeg Tom Waits og «Tom Traubert’s Blues» litt på oppfordring fra Ina, som gjerne ville høre meg synge den,

52 NRM 3-2023

«Hvis en blanding av Black Debbath og Skambankt høres noenlunde kompatibelt ut, så finner du Havari sånn cirka der i høgget.» og alle låtene deretter tok jeg mer som en utfordring. Det var «Leave A Light On» som jeg var bikkjeredd for. - Og så ble den ditt beste bidrag. - Ja, der ser man hva frykt kan gjøre. - Hadde du pønsket ut en låt du skulle tatt i en eventuell finale, etter Anastasia og Disturbed underveis? - Ja, alt var planlagt fra starten av. Det legges sopp en plan som om alle skulle nå finale. Og hadde jeg kommet dit, ville jeg tatt en tyngre versjon av «Iris» med Goo Goo Dolls. Men jeg røyk jo i semien, hvor jeg sang «Sound Of Silence» i Disturbed-versjonen. Og egentlig skulle jeg tatt en annen låt der, men

Ina byttet på vegne av meg i siste liten. Både hun og jeg hadde fått masse meldinger om at jeg måtte ta «Sound Of Silence», så hun tenkte populistisk for å få meg til finalen. Det fungerte jo ikke, men i retrospekt var det nok lurt, for jeg hadde neppe hatt noen større sjans med den låten jeg selv hadde tatt initiativet til å synge, som var «St. Peter» av Ina Wraalsen. Det hadde jeg plukket ut månedsvis i forveien, for jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme til semien, og gjør jeg det, så kan jeg jo begynne å spille litt røft, ikke sant? Da trenger jeg ikke være forsiktig lenger. - Hva har deltagelsen der medført karrieremessig for deg personlig? - For første gang i mitt liv har jeg over 40 000 mennesker som hører på meg på en daglig basis. Jeg ville gjort meg selv en bjørnetjeneste om jeg ikke gjorde noe med det publikummet som jeg aldri har hatt før, så jeg gikk i studio med en god produsentkompis av meg og spilte inn en låt jeg skrev for flere år siden, «Could Not Ask For More». Men til motsetning fra Havari, så er dette mer høymelodisk og tilgjengelig og på engelsk, ikke minst. Bare for å vedlikeholde lyttertallene og se om jeg kan få det til å stige. I øyeblikket er jeg på 43 000 og stigende, mens Kira som vant er på 50 000 og synkende, så jeg har en liten drøm om at kanskje jeg før jul kan vinne The Voice posthumt!

norwayrock.net


Barn av djevelen Hellas har fostret en rekke band innen ulike musikksjangere, og et av de største navnene i nyere tid innen ekstrem metal er Rotting Christ. Enkelte vil kanskje dra kjensel på navnet George Emmanuel, som i en årrekke var en del av besetningen, men de siste årene har han vært opptatt med sitt eget band Lucifer’s Child etter at han forlot Rotting Christ i 2019. I vår hadde Lucifer’s Child en miniturne her til lands, og de kommer også tilbake til Spetakkel i høst. Men Emmanuel er ikke bare musiker og gitarist, han driver også sitt eget platestudio i Aten. Vi ble nysgjerrige på denne karen og tok en liten prat med han. TEKST: PÅL J. SILIHAGEN

- Hei, George. Hvordan går det? - Jo takk, det står bare bra til. Jeg er tilbake hjemme for noen få dager, men jeg liker ikke å være hjemme egentlig, det er mye morsommere å være ute på veien. Jeg liker veldig godt å være på turné, men nå er det tid for å konsentrere seg om det nye albumet. Du vet jeg har mitt eget platestudio her i Athen og jeg må også bruke litt tid her. - Stemmer det, det heter vel Pentagram Studio? - Det stemmer og nå er jeg tilbake her for å fullføre en del prosjekter. Back in Business. - Du har vært ute på turné en stund nå og så skal dere (Lucifer’s norwayrock.net

Child) på en liten turné i Brasil og resten av Sør-Amerika i løpet av høsten også. - Det stemmer, vi skal på en turné i Brasil i september og det gleder vi oss veldig til. Det blir første gangen med Lucifer’s Child der. Og ikke bare Brasil, men også flere andre latinamerikanske land. Det blir utrolig spennende. - Vi må oppklare litt hvordan Lucifer’s Child oppstod. Du var jo med i Rotting Christ i mange år, et stort navn innen ekstrem metal. Hvorfor forlot du bandet? - Ideen til bandet kom i 2013 og det første albumet kom i 2015. Jeg startet vel egentlig bandet omtrent samtidig som jeg ble med i Rotting Christ. Etter to år med Rotting Christ innså jeg at jeg var avhengig av å NRM 3-2023

53


skape noe eget i tillegg. Det var viktig for min musikalske identitet. Så jeg satte egentlig bare sammen et band, spilte inn det første albumet og spilte noen konserter. Du vet Rotting Christ har en stor katalog og diskografi, og jeg var med for å drive identiteten deres videre. Men det la litt begrensninger på min egen kreativitet. Det var ikke rom for å gå utenfor den boksen for du må respektere låtene og spille dem så tett opptil utgangspunktet som mulig. Ikke helt likt, men holde deg til essensen. Det følte jeg la noen begrensninger på meg som musiker og gitarist, og derfor var det viktig å ha et prosjekt ved siden av hvor jeg fikk utløp for min egen kreativitet også. - Det kan ikke bare ha vært lett å hoppe inn i et band som har holdt på siden 80-tallet, og de har jo en ganske distinkt sound. Selv om Lucifer’s Child befinner seg i samme sjanger så høres det ikke likt ut.. - Du vet jeg spilte jo gitar på de tre siste platene deres og når gitaristen blir med i et annet band så vil det naturlig nok bli noen likheter. - Joda, men nå tror jeg du misforstod meg litt. Det jeg ville få frem var at selv om det er to band i samme sjanger så låter det ikke likt. Lucifer’s Child låter i mine ører litt mer progressivt og variert. Og det er vel her det med kreativiteten kommer inn? - Sånn ja, Vi forsøker å skape vår egen stil. Og for hver låt og plate prøver vi å oppnå vår egen identitet mer og mer. Det er små steg hele veien. Jeg tror at uansett hvilket band du spiller i og hvor stor du er så vil du aldri bli helt fornøyd, og du vil alltid prøve å utvikle deg. Hovedmålet vil på en måte alltid være å bli enda bedre og få utløp for kreative ideer, og for å få et bedre bilde av den identiteten du prøver å skape med bandet. Det er likheter mellom Lucifer’s Child og Rotting Christ for vi har begge den greske black metal karakteren i bånn. Men utover det så kan du finne mange forskjeller. Jeg synes Lucifer’s Child er mer ekstrem metal, vi er både melodiske, men også tunge. Vi elsker jo Mercyful Fate og det kan du kanskje høre på solopartiene. Der er det noen forskjeller. - Der er du jo inne på noe interessant. De fleste musikk-kjennere hører fort og ofte at mange black metal og ekstrem metal band har mye tradisjonell klassisk metal i bånn slik som Mercyful Fate så klart, som på sett og vis er black metalens gudfedre i likhet med Venom, men også mer klassiske riffbaserte band som Accept, Judas Priest og Black Sabbath har påvirket og inspirert mange. Men hvilken bakgrunn kommer du egentlig fra? Hvilke band hørte du på som guttunge, og var det noen av de som inspirerte deg spesielt til å plukke opp gitaren? Uten å fornærme deg så er du jo fortsatt bare unggutten siden du er født i 1990, og hvordan kom du inn i den sorte metalens verden? Nå ble det mange 54 NRM 3-2023

spørsmål på en gang, men du får prøve å forklare så godt du kan.. - Vel jeg vokste opp med de samme bandene som deg tror jeg. Slike som Judas Priest, Iron Maiden, Mercyful Fate, Black Sabbath, og når det kommer til mer ekstreme saker så startet jeg med Venom og selvfølgelig Celtic Frost. Og etter hvert også Mayhem og Bathory. Altså klassiske metal-band. - Hvordan var det å starte opp karrieren som black metal-gitarist i Athen? - Jeg tror black metal er den mest åpne sjangeren her. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det med mest mulig riktige ord, men jeg opplever at black metal generelt sett er den mest åpne musikksjangeren. Jeg startet å høre på de bandene jeg nevnte, men også Darkthrone spilte en viktig rolle, og så også etter hvert Rotting Christ siden jeg vokste opp her. Alle disse bandene er i utgangspunktet black metal, men er forskjellige, så jeg følte og føler fortsatt at dette er en veldig åpen sjanger der du egentlig kan gjøre akkurat hva du vil. Det er ingen begrensninger og du kan kombinere ulike karakterer og uttrykk akkurat som du selv vil. Det meste var skapt ut av doom, punk, heavy metal altså røttene til black metal, så jeg følte meg fri til å skape noe med utspring derfra. Ingen grenser. - Så med andre ord ville du kombinere de sjangerne og utforske de videre som musiker? - Nettopp, jeg ville kombinere det mine helter spilte. Så enkelt. - Men når startet du egentlig å spille gitar? - Jeg startet med gitar da jeg var 11 år gammel, altså for 22 år siden. - Og bare noen få år senere ble du med i et av de største black metal-bandene i Hellas. Det gikk fort. Hvordan kunne det skje egentlig? - Jeg var veldig heldig fordi til tross for min unge alder så hadde jeg allerede litt erfaring fra turnevirksomhet. Jeg visste hva som skulle til. Da jeg var 18 ble jeg hyret inn av et band som heter Septicflesh som sceneteknikker og ansvarlig for det meste på scenen egentlig. Dette gjorde jeg i tre-fire år, rett etter skolen. Og det var Chris (Christos Antoniou), gitaristen i bandet, som spurte om jeg ville være med. Så da ble det også turne i USA med Satyricon og Cradle of Filth etter hvert og der lærte jeg mye. Tenke deg å hoppe på en slik turne rett etter skolen. Så jeg kom tidlig inn i miljøet og hadde også jobbet som roadie i flere år, og da Rotting Christ søkte etter ny gitarist var jeg veldig interessert. Jeg ville virkelig gjøre dette. Jeg elsket jo å spille musikk og fikk heldigvis et forsøk. Jeg sendte inn noen videoer og deltok på auditions, hadde flere møter med bandet hvor vi både snakket sammen og spilte, og etter hvert var jeg så heldig å få jobben. - Hm, en interessant historie. Du må virkelig ha jobbet hardt for å få til alt det der i så ung alder. Og dette i tillegg til skole. For

du har etter det jeg leste også utdannelse innen musikk? - Det stemmer. Jeg har diplom som gitarlærer fra London School Of Music. Jeg tok det samtidig som jeg gikk på skole her i Athen. I tillegg har jeg også andre kurs, men ingen grad. Bare ulike kurs og utdanninger. Samtidig som jeg begynte å jobbe for Septicflesh startet jeg opp med kurs innen lydteknikk og musikkproduksjon. Jeg prøvde å kombinere dette slik at når jeg ikke var ute på turne så jobbet jeg med å fullføre det. Samtidig jobbet jeg også i et studio og fikk mye god praktisk erfaring. Det var en rimelig tøff og hektisk tidsplan, men jeg ga faen. Når du er 19-år trenger du ikke så mye hvile og det er bare å kjøre på. - Med andre ord så er du vant til å jobbe hardt. Men hvordan er det å være musiker og produsent for din del. Er det mulig å leve av det? - Jeg er veldig heldig for jeg klarer å betale husleien min. Men det er en konstant kamp for å tjene penger for å kunne betale husleie og for å kunne leve. Du kan aldri stoppe å jobbe, for slik som det er for meg så er jeg på en måte freelancer, og må ta på meg det jeg kan av jobber. Og det er jo dette jeg virkelig elsker å jobbe med. Altså musikk. Både som musiker, men også det å drive platestudio. Jeg betrakter det på en måte ikke som bare en “jobb”. Det er mye morsomt som skjer, men også selvfølgelig perioder med mye stress og høyt tempo, men det er først og fremst moro og noe jeg virkelig elsker å holde på med. Spesielt er det mye stress når jeg skal sluttføre en plate og planlegge turneer. I tillegg har jeg jo også en del oppdrag i studioet som ikke er mine egne prosjekter, og kan til tider være hektisk, men det gir meg både inntekt og jeg får brukt kreativiteten min. Så det blir på en måte ikke bare jobb. Jeg føler meg som den heldigste personen på jorda som får holde på med akkurat dette. Det at jeg får spille med mitt eget band og i tillegg drive mitt eget studio, og at det er mitt levebrød. Du sa noe istad om at store band tjener mye penger og det er jo rettferdig. De har alle startet på bånn og jobbet seg oppover. Du jobber ræva av deg så hvorfor ikke prøve å få så mye som mulig ut av det? Du lager plater og turnerer hardt. Du vil aldri få muligheten til å dra på store turneer hvis du ikke jobber veldig hardt. Ingenting kommer av seg selv i denne bransjen, i hvert fall ikke innen metal. Så hvis du klarer det så fortjener du å få betalt for det, og forhåpentligvis nok til at du kan leve av det. - Du nevnte noe om at du elsket å være på turné. Noen musikere synes det kan være slitsomt i lengden, og spesielt kanskje med tanke på familie og venner. Hvordan opplever du det siden du elsker det? - Jeg synes det er utrolig gøy å møte nye mennesker, se nye steder, kort og godt det er helt annerledes enn å være hjemme. Mindre norwayrock.net


forpliktelser og det føles bare veldig fritt. Det er som å leve i en slags boble, eller annen verden om du vil. Og selv om det er mye hard jobbing også på turne, så er det bare veldig befriende. For å være helt ærlig så liker jeg vel egentlig balansen mellom det å jobbe hjemme og det å dra på turné. Jeg liker begge deler bare så det er sagt. La oss si 50/50. - Det høres ut som du har funnet resepten på et lykkelig liv, så vi skal ikke grave mer i det. Men Lucifer’s Child skal ikke bare til Brasil i høst, dere kommer også tilbake til Norge igjen. Og hvilke flere planer har dere planlagt fremover? - Vi skal spille på Spetakkel i høst og det gleder vi oss veldig til. Men vi skal ikke bare spille i Norge og Brasil. Turneen starter i høst i Brasil, men vi skal også spille i flere land i Latin-Amerika på turneen, blant annet Uruguay, Chile, Colombia, Mexico m.fl. så det blir en skikkelig turné og så kommer vi til Norge igjen for å spille på Spetakkel. I tillegg jobber vi også med nytt album, og mye er allerede klart, men det må tas mellom konserter, turner og andre prosjekter. - Så vi kan forvente et nytt album snart også? - Ja, vi har begynt å samle sammen noen ideer og skal sette dem sammen. Prosessen har egentlig pågått i to år og før vårt siste album kom ut i fjor. I sommer skal jeg samle sammen alle ideene og skissene og sette de sammen til et konsept her i studioet mitt. Sommeren er tiden vi jobber med låtene og setter bitene sammen til et album. Muligens får vi gitt det ut tidlig neste år. - Det meste er klart for et nytt album altså? - Jeg vil ikke si for mye, men det er ideer, skisser og demoer, men ikke noe komplett ennå. Jeg tror vi skal klare å få levert albumet ferdig i løpet av høsten. - Hvordan foregår prosessen med å lage album? Er det hele bandet eller er det du som drar i de fleste trådene og styrer prosessen? - Det er jeg som er hovedlåtskriveren og det meste som handler om selve musikken og tekstene. Alle i bandet er med i prosessen og får komme med ideer, men det er jeg som i hovedsak lager musikken og

norwayrock.net

komponerer. Resten av gutta i bandet har jeg kjent i mange år og vi har vært venner lenge. Det var jeg som inviterte dem med i bandet. Men som sagt er vi gode venner og har det gøy sammen både på turne og når vi skal spille inn i studio. - Da er det bare å glede seg til neste år og ny skive, men helt avslutningsvis. Du nevnte noe om Netflix og filmmusikk da vi snakket sammen tidligere under besøket deres i Oslo i vår. Kan du si litt mer om det? - Jepp, jeg er så heldig å få slike oppdrag også. Jeg holder ikke bare på med metal, men også alle slags mulige sjangere. Musikk er som et hav. Jeg jobber med de fleste sjangere i studio, men jeg er kanskje ikke så god på hip-hop. Det er ikke min greie. Men jeg er ganske åpen og produserer alle slags typer metal samt ambient og filmmusikk, og i tillegg mange typer rock. Det er kort fortalt mye forskjellig, og det er viktig å ikke låse seg til en bestemt sjanger. Til og med jazz og blues har jeg produsert. Det er riktignok ikke så ofte, men det skjer. Jeg synes det er gøy, og jeg går ihvertfall ikke lei med all variasjonen. - Du bryter litt med stereotypien her og hva slags musikk hører du på bortsett fra metal? Jeg antar at du må holde deg oppdatert på musikkfronten for å henge med. - Jeg er veldig glad i ambient og hører mye på det, men den siste tiden har jeg hørt mye på Diamanda Galas. Så jeg liker eksperimentell musikk, kan du si. Jeg hører egentlig på det meste, og den siste tiden har jeg også hørt mye på Eloy og Roky Erickson. Alt som høres inspirerende ut og som har sjel er interessant å oppdage og høre på. Hva slags musikksjanger det er spiller nesten ingen rolle. - Du virker som en nysgjerrig fyr når det kommer til musikk, og kanskje ikke så rart at Lucifer’s Child er vanskelig å sette i en bestemt bås genremessig, utover at røttene helt klart er black og death metal, og det blir spennende å høre den nye skiva. Og helt til slutt så er det bare å ønske dere god tur til Sør-Amerika og ikke minst velkommen tilbake til Norge igjen i høst! - Jo takk for det, og vi gleder oss til å spille i Norge igjen.

NRM 3-2023

55


Vår tid 56 NRM 3-2023

norwayrock.net


d er nå norwayrock.net

NRM 3-2023

57


I tretti år har Marduk rast av gårde med skyhøyt tempo både i musikk og utgivelsesfrekvens, med påfølgende turnering. Svenskenes femtende plate «Memento Mori» er en påminnelse om at ingen av oss lever evig. Når vi ringer gitarist Morgan Håkansson blir det vel så mye en prat om de gode tider som var fremfor mørket som venter. TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: HAKAN SJOEDIN

Den blir mye refleksjoner om alder og nostalgi når jeg ringer Morgan Håkansson en tirsdagskveld i august. At tiden flyr er det ingen tvil om, jeg ser at forrige gang jeg intervjuet Morgan var lenge før jeg begynte i Norway Rock Magazine, nemlig i 1999 og utgivelsen av «Panzer Division Marduk». Hva har du gjort siden sist? - Jeg har vel gitt ut noen plater og spilt litt live. Nå sitter jeg på verandaen og venter på at det skal begynne å regne og tordne. Ja, tiden flyr. Det er vel noe med alderen, men det er først i senere tid jeg er blitt nostalgisk og lurt på hvor tiden blir av. Man stopper litt opp når man innser at trommisen vår, Simon, ble født det året vi ga ut demoen vår. Hva faen? Vi har jo bare kjørt på og ikke tenkt så mye over årstall underveis. Som når jeg ser på hockey, og oppdager at mine favorittspillere er født i 2004. Det føles ikke veldig lenge siden, man tenker jo at folk født da er barn. At man selv er eldre, er veldig merkelig. Uansett er det noen dager hjemme akkurat nå, før jeg reiser for å forberede turen til Japan. Deretter gjør vi de to siste sommerfestivalene. Jeg tror det har blitt sytten festivaler i sommer, så det er full fart. - Med så mange festivaler venter vel en rolig høst? - Nei, det gjør det så visst ikke. For da kommer plata, så bærer det av gårde til Asia i september. Deretter er vi hjemme en uke før vi reiser til Sør-Amerika. Vi kommer også til Oslo. I januar spiller vi på Origvm Satanicvm III festivalen på Parkteatret. Telefon var ikke den opprinnelige intervjuplanen. Vi avtalte en prat på Beyond The Gates, men Marduks hektiske liv tillot ikke dette. - Vi ankom Bergen rett før gig og skulle fly igjen halv sju på morgenen ned til Rockstad Extreme Festival, hvor vi spilte halv to på dagen. Før Bergen spilte vi på MetalDays i Slovenia, som for øvrig holdt på å bli kansellert grunnet flom. Mange band innstilte, men vi kjørte på. Vi fløy til Bergen via Stockholm, men rakk ikke hjem, så det ble hotell på flyplassen før vi satte kursen mot Beyond The Gates. - Er det alltid så hektisk? - Nei, men jeg synes faktisk det er ålreit å få unnagjort tre festivaler på en gang. I stedet for å spille, ha en dag hjemme før man må på tur igjen. Det er det samme med de siste festivalene også, Motocultor i Frankrike på fredag, for deretter å reise av gårde til Summer Breeze i Tyskland og spille lørdag. I sommer kom første singel fra «Memento Mori», «Blood Of The Funeral». En særdeles intens låt, med et sykt hektisk leadparti som ligger over hovedriffet. Jeg var veldig spent på hvordan dette ble løst live, da Marduk kun er en gitar. - Den pålegget er jo bare en liten ekstra greie, så det blir å ligge på rytmen. Vi er ikke et band som kjører på med musikk på tape. Man må jo fjerne et par skall, det gjør vi på en del av de gamle låtene som tydelig hadde to gitarer, men jeg synes det fungerer bra med bare en. Vi har vurdert en ekstra gitarist, men så ønsker vi ikke å ødelegge kjemien som er der nå. Etter at deres bassist gjennom de siste tre årene valgte å hilse til fansen fra scenen på en måte man gjorde i Tyskland for åtti år siden, fikk han lov til å henge fra seg bassen og gå. Dette var nå i april, og på «Memento Mori» fremstår bandet som en trio, mens bassen fremføres av studiotekniker og alltid go-to-bassist Devo Andersson. - Jeg elsker trioformatet. Jeg skulle gjerne vært en trio, men likefult et fullt band, som Motörhead og Venom. Vi har ikke tatt noen beslutning rundt dette med om vi skal ha en ny fast bassist. Devo har gjort noen jobber i sommer, mens Simon fra Valkyrja blir med oss i høst. Per nå er vi 58 NRM 3-2023

en trio, og vi stresser ikke så mye rundt det. «Those Of The Unlight» var lenge min favorittskive med Marduk. Nå synes jeg derimot svenskene er et av få band som blir bedre og bedre, og dermed har den havnet litt ned på rangstigen, men jeg var jo veldig fornøyd i Bergen da de åpnet og avsluttet konserten med låter fra den. - Det er en klassiker vi stadig vender tilbake til. Og vi spiller jo gjerne låter vi verdsetter selv også, og det er en plate vi fortsatt liker godt. Så har vi jo kommet i den situasjonen at det begynner å bli vanskelig plukke låter til konsertene våre. - Ja, for mange merket seg at «Panzer Division Marduk» ikke var representert i Bergen. - Ja, vi har spilt noe fra den i sommer, men vi pleier aldri å bestemme setlisten før vi ankommer spillestedet, så ingen konserter er helt like. Det er gøy å variere litt. - Selv i Bergen, hvor dere ankom rett før spilletid? - Ja. Og det var gøy å være tilbake i Bergen, vi har alltid hatt det bra der. Jeg skulle gjerne sett Marduk i Grieghallen, noe som naturligvis ikke passet deres hektiske skjema, da konsertene der startet dagen etter de spilte på Verftet. - Det hadde selvsagt vært stas, men vi tenker ikke så mye på det. Vi gir jernet uansett scene. Vi snakker om at tiden flyr og det kan jo lede oss inn på «Memento Mori», en tittel som minner oss på at vi en dag skal dø. Krigsteamet fra de seneste platene er satt til side, mens døden er hentet frem igjen. To sider av samme sak tenker nå jeg. - Ja, det er jo det. Alt henger sammen. Det ene utelukker ikke det andre, og død er jo et tema vi har vært innom på alle skivene våre. Du får krig, du får død og du får litt av alt. Vi har gjort temaer om døden på plater som «World Funeral», «La Grande Dance Macabre» og til dels også «Plague Angel». Dette er nok et tema som ligger i en hvert menneskes interesse, så jeg anser det som naturlig å vende tilbake til temaet. - Forrige plate «Viktoria» kom i 2018, dette betyr at vi kanskje ikke er helt ferdige med band som ble stoppet opp av pandemien? - Ja, litt hemmet ble vi kanskje, men det hadde faktisk ikke så mye med det å gjøre. I 2018 turnerte vi veldig mye, også ønsket vi å gjøre litt søkelys på 30-årsjubileumet vårt. Vi er et band som har sluppet plater veldig tett, noen ganger en plate i året. Så vi hadde bestemt oss for at nå skulle vi bruke litt tid, sånn at det kunne bygges opp en interesse og at folk faktisk rakk å vente på en ny plate. - «Blood Of The Funeral» er også platas første video. Bandbildene er hentet fra denne settingen. Hvorfor er klokka ti på fem? - Ja, det får folk fundere på. Det er flere årsaker til det som vi tenker folk kan finne frem til selv. Det er ikke første gangen vi gjør noe sånt, men enkelte ting er selvsagt mer åpenbare enn andre. - Du og trommeslager Simon har holdt dere til deres vanlige navn. Etter hva jeg har av info om plata så er vokalist Mortuus nå blitt Daniel Rostén. - Ja, men han har brukt Daniel på tidligere plater også mener jeg bestemt, men så kokte det vel litt bort. Dette er ikke noe vi har lagt så stor vekt på. Det var bedre da Venom og Bathory startet opp, da visste ingen noen ting, nå ligger jo all info tilgjengelig overalt. Et kjapt søk på nett og man vet hva artisten heter. Det var jo mer magi før. Bare det å lete etter musikk. Man måtte virkelig jobbe. Myteomspunnede innspillinger som du kunne jakte på i måneder før du fikk hørt. Nå finnes de overalt. Så på mange måter var det bedre før, da mystikken fortsatt fantes. - Og youtube er jo en av disse plattformene hvor det meste finnes. norwayrock.net


Selv Marduk finner man der. Og da med hele tre videoer fra «Memento Mori». - Ja, video nummer to slippes i morgen. Og den siste litt senere i høst. Da intervjuet gjøres i august er det den tyngre «Shovel Beats Sceptre» det er snakk om som singel nummer to. Også her er klokka ti på fem. Dette er en låt jeg synes har mye Funeral Mist i seg. Ikke noe feil i det, da det er en av mine favoritter på plata og Funeral Mist er fett som fy. - At ting kan ligne er jo noe vi tenker på, med det er jo ganske naturlig når Daniel bidrar med musikk også i Marduk. Men jeg synes ikke det gjør noe. Det er to forskjellige band med forskjellige temaer. - Videoer er virkelig i skuddet igjen etter mange år i dvale. Og det ser jo ut som plateselskapene legger en del ressurser i dette? - Ja absolutt. Egentlig må det ikke koste så mye, men det blir jo kostbart om man ønsker å holde de på et visst nivå. «Throne Of Rats» videoen fra «Plague Angel» er veldig primitiv, og den kostet oss fem hundre kroner. På denne plata valgte vi å legge mye ressurser i «Blood Of The Funeral», mens neste kanskje ikke er like profesjonell. Jeg liker å gjøre litt forskjellige. Det handler mye om stemningen og settingen. I dag kan man gjøre en bra video med en mobiltelefon om man ønsker. Eller et gammelt videokamera. Alt kommer an på innfallsvinkelen og hvilken stemning du er ute etter. Det er viktigere enn fancy utsyr og mye penger. Uansett sjanger så er de fleste spillefilmer i dag laget med overdrevet teknologi. Men stemningen mangler. Det ser jævlig proft ut, men du får ikke samme følelsen som når du ser en skrekkfilm fra seksti eller syttitallet. Og ikke minst hadde disse filmene ekte skuespillere. - Så har du lyricvideos, det er noe som virkelig gir meg lite. - Jeg vet ikke helt jeg. Det er jo fint for folk å kunne se tekstene før en plate kommer ut, men jeg sitter med litt blandede følelser rundt dem. Noen passer, andre ikke. - Siden Daniel ble vokalist i 2004, har han i all hovedsak designet plateomslagene. - Han har jobbet med coveret i omtrent et år. Han har brukt mye tid på å reflektere over tekstene for virkelig å levere en kraftpakke fra oss som band. Jeg har store vanskeligheter med å skjønne band som spiller inn en plate, for så at plateselskapet ordner et cover. For oss er det viktig at musikk og tekster passer sammen, men også omslaget, sånn at alt blir en sterk enhet. Og det synes jeg vi har lykkes med på «Memento Mori». Det er beleilig at en i bandet kan gjøre dette, for vi vet jo virkelig hva vi vil ha. Dette kan vi overføres til innspillingene også, de har vi siden 2004 spilt inn i vår gamle bassist, Devo, sitt studio her i Norrköping. Det er veldig behagelig å jobbe nær hjemmet, og spille inn når man er motivert i stedet for å reise til et prestisjenavn og jobbe under press en gitt periode. Og at dette er en styrke føler jeg vi får bekreftet når vi er ute og spiller. Ofte snakker norwayrock.net

man om band som har en skive alle foretrekker. Vi møter folk som har forskjellige Marduk-skiver som sin favoritt. Morgan hadde god kontakt med Mayhems Øystein Aarseth, og skal ha bekreftet å være en av dem som mottok en bit av Deads kranium. Vi gjør dette intervjuet noen dager etter det var tretti år siden Aarseth ble drept. - Euronymous er det største black metalikonet vi har. Han la grunnlaget for all moderne black metal fra 90-tallet og frem til nå. Det går ikke an å undergrave hans betydning. At noen forringer dette, er skandaløst. Det vi ser i dag hadde ikke eksistert uten ham. - Hva tror du han hadde syntes om dagens black metal? - Nåå, det er vanskelig å si. Jeg har vel selv ikke så mye til overs for alt der ute, og er veldig selektiv. Alt eksploderte og spredte seg i mange retninger, så det blir vanskelig å svare på. Jeg liker når noen har noe genuint i seg, det kjenner jeg gir meg mest. Han hadde nok likt mye, men jeg tror mye hadde sett annerledes ut. Og det er jo det samme med Dead, og hva han skulle synes om at Morbid spiller live igjen. Jeg tror han hadde syntes hele denne myten om ham hadde vært tåpelig, hehe. Samtidig døde begge unge, og det er lenge siden, så det er vanskelig å si hvordan det ville utviklet seg. Det er jo ingen som trodde denne musikken skulle bli så stor. På den tiden var det smått og selektivt og innenfor sin egen sfære. Og det kan man jo savne. - Med tanke på at black metal i dag er din jobb, savner du den tiden? - Absolutt, man blir jo lett nostalgisk når man tenker på alle årene som har gått. Så er det jo blitt sånn at mye som kalles black metal ikke er black metal for meg. Men alle har sine verdier, jeg vet hva jeg synes. - Jeg leser av og til folk kommenterer på nett at barna deres sier black metal er musikk for mamma og pappa. - Hehe ja, sånn er det vel når man blir eldre. Det var jo det samme med Kiss. Det er jo en viss rekrutering, men vi som har spilt mye live ser fortsatt mange av de samme folkene nå som på nittitallet. Mange av de forvant en stund, men er nå tilbake. Akkurat Beyond The Gates er jo en festival forbundet med mye nostalgi. Morgan var en del av Abruptum, som ga ut to plater på Aarseths selskap Deathlike Silence. Jeg forventer meg Abruptum i Grieghallen til neste år. - Ja, hvem vet? Men akkurat Deathlike Silence skulle det vært interessant og fulgt om Øystein hadde fått leve. Både Marduk og Dissection skulle jo signes der. Han hadde noen tanker om hvordan han skulle få den grunnleggende økonomien til selskapet opp og gå også. Nå var han jo en visjonær, og alt gikk ikke akkurat som han ønsket, men jeg mener uansett han er det største ikonet som har eksistert. - Har du i det hele tatt fått noen

forespørsler om å kjøre Abruptum live? - Nei, det har ikke vært aktuelt. Det hadde blitt vanskelig å gjenskape live, så det er nok best ugjort. Se på Bathory da de begynte å snakke om å spille live. Jo lenger et band har holdt på, jo høyere blir forventningene. - Har man en Abruptum LP fra Deathlike Silence, er det mulig å hanke inn et par tusenlapper. - Det er jo slett ikke plater for alle det der. Men jeg synes vinylprisene i dag er helt hysterisk høye. Jeg må le når jeg ser hva enkelte gamle skiver går for. Jeg så ikke helt for meg at vinyl skulle gjenoppstå på det nivået det nå har gjort. Det kom jo knapt en vinyl i en tiårsperiode fra midten på nittitallet, så eksploderte det. Jeg liker CD også, men synes det er veldig trivelig med vinyl. Ikke minst er det en visuelt langt bedre pakke. Og lukten. Det er det samme med bøker. Jeg går mye på antikvariater. Og det å lukte på en gammel bok eller vinyl er helt herlig. - Hvordan ser samlingen din ut? - Jeg samlet en del før, men solgte alt i 2003. Det tok sånn plass og jeg ble litt lei. Så begynte jeg å savne de og har vel nå mer vinyl enn jeg hadde da. Men jeg har en litt annerledes samling nå, jeg har ikke kjøpt opp samme titlene som de jeg solgte. Det er blitt litt mer obskur musikk. En del klassisk og skrekkfilm musikk. Ellers blir det en del pop og rock som man finner på loppemarkeder. - Finner vi Bathorys gule geit og original «Deathcrush» hos deg? - Jeg har fortsatt «Deathcrush» ja, men gule geita har jeg aldri hatt. Jeg husker vår gamle bassist B. War kjøpte den da den kom og solgte den på slutten av nittitallet for tjuefem kroner, haha. Den er litt dyrere i dag ja. Det var jo morsomme tider, da man kjøpte skiver fordi de så heftige ut. Jeg husker et amerikansk heavy metal-band som het Impaler. Logoen deres tilsa at dette må være bra, men det var det jo slett ikke, haha. Men det var ikke all verdens med plater og det var ikke så lett å grave frem info i forkant. Sånt savner jeg litt i dag. Det var helt magisk når man kom over sånne ting. Så er det jo også en del skiver man ikke likte da som man finner bedre i dag. - Det tror jeg kommer litt med årene. Band som Foreigner og Blue Öyster Cult er et par band jeg liker nå, som jeg ikke kunne skjønne at noen hørte på da jeg var yngre. - Ja, det var gubberock. Jeg fattet ikke hvorfor AC/DC ble nevnt i samme åndedrag som metalband, for det var jo bare drit. Men så ble man eldre, og da forsto man, hehe. Det er veldig gøy å snakke musikk. Jeg er veldig glad i spesialbokser, det har jeg alltid likt. Jeg er ingen kassettsamler, men tyske Darkness Shall Rise gir jo ut noen aldeles nydelige kassettbokser. - Kan vi vente oss sånne ting fra Marduk? - Vi har noen ønsker, men ikke noe konkret planlagt. Nå fremover er det «Memento Mori» som er vårt fokus. Men det kommer jo en tid etter den, så vi får se.

NRM 3-2023 59


SPURV Det ettertenksomt umiddelbare Samtiden ligger under for en eksplosjon av såkalte postrockaktører, hvor ensembler nærmest kniver om status som klassens mest enfoldige. Norske Spurv utgjør i så måte en gledens anomali. Sekstetten genererte en viss furore med 2018-albumet «Myra», og i høst utstedes «Brefjære» som notabel oppfølger. Spurvs nivå ligger ganske enkelt for høyt til å nekte dem spalteplass. TEKST: GEIR LARZEN FOTO: JØRN VEBERG

Gustav Jørgen Pedersen, gitarist og kunstnerisk spurveleder, vedgår at terminologien postrock kan være problematisk. Samstundes har Tromsø-tilflytteren slått seg til ro med at merkelappen synes å passe bandet hans. -Begrepet trigger ambivalens, men terminologien er for så vidt grei. Jeg har slått meg til ro med at Spurv opererer i postrocksegmentet. Bandet ble dannet gitt tydelige inspirasjonskilder. Samtidig deler jeg mye av din tilstandsvurdering, uten å skulle snakke nedlatende om andre. Jeg lytter ikke mye til postrock lengre. Retningen har en distinkt historikk, og påbegynte som noe ganske annet enn det er blitt i dag. Hvis postrock er instrumentalmusikk med gitarer, ren og superfin klang, og tre-fire akkorder opp og i mente, så fortoner bildet seg litt kjedelig. -Var det gitt at Spurv skulle være et instrumentalband ved oppstart i 2011? -Helt klart. Jeg medvirket i andre band på den tiden, hvor jeg måtte synge, men jeg søkte å konsentrere meg fullt og helt om gitaristrollen; derfor ble Spurv en realitet. Likevel endte vi tidlig med å presentere et knippe coverlåter på scenen hvor jeg faktisk sang. Datidens konserter innesto en hybridvariant; følgelig synes jeg vårt nye album knytter litt an til gruppas fortid, hvor ting ikke må være hundre prosent rensket for vokal.

60 NRM 3-2023

Vi går for løsninger som føles spennende for det enkelte musikkstykket. -Kan det tenkes at Spurv besitter en geografisk fordel, da den nordiske arven sporadisk aksentueres? -Jeg liker å gå stilistisk bredt ut, men har kraftig bakgrunn fra sortmetall, som må kunne kalles min ungdomsmusikk, i tillegg til klassisk musikk og for så vidt noe folkemusikk. Hele bandet kretser dessuten om natur og mystikk, hvor man nytter det lokale terreng; det man ser. Reder man i Norge inkorporeres den nordiske arven automatisk. -«Myra» skapte begeistring. Hvilke føringer ble lagt for oppfølgeren? -Vi har brukt fem år på «Brefjære», og jeg har vært innom mange ulike tanker og idéer om hva slags plate dette skulle bli. Etterhvert forsto jeg at vi hadde mye uoppgjort i forhold til det musikalske godset som «Myra» representerte. Spurv fant sin egen, selvstendige stemme med 2018-skiva, og dette burde videreutvikles. Noen band liker å veksle radikalt mellom uttrykk, men «Brefjære» er helt klart en prolongering av «Myra». Det nye representeres ved «Brefjære»s narratologiske konsept, mens forløperens låttitler er det eneste som binder materialet sammen. «Brefjære» nytter vokaliserte tekstpassasjer for å understreke en enhet; dette er ikke en samling enkeltlåter. Vi lager album, ikke singler. «Myra» kan leses som «Brefjære»s kunstneriske springbrett. -«Krokete, Rettskaffen» gir en alvorstung intonasjon, med oratorium-smak.

norwayrock.net


-Kanskje lyder jeg i overkant pretensiøs, men det handler om å være seg bevisst den musikalske arven vi står i, som spenner over flere århundrer. Da tenker jeg på vesteuropeisk tradisjonsmusikk og klassisk musikk, som vi vokser ut av. Det er gøy å lefle med historie. Jeg hører mye på musikk fra tidlig renessanse og barokk, som naturligvis er kirkemusikk, og har plukket opp gitte teknikker som er 400 år gamle. Samtidig er korpassasjen i «Krokete, Rettskaffen» svært modernistisk, med tette, dissonante partier og klanger. Å bunte dette sammen gir heftige spenninger. Jeg liker det uforløste ved modernismen. Dette er stemningsdrevet musikk. «Krokete, Rettskaffen» slår an tonen med stort alvor. -Men det er noe som knirker i stykket, muligens kirkebenker eller kistelokk? -Låten er innspilt på diger boltreplass, hvor vi søkte å fange romlyden fremfor å klangprosessere instrumentene. To av bandets medlemmer grep til pinner og klubber, og banket på tilfeldige ting i rommet under opptak, og dette gir en helt spesiell effekt man ikke formår å sette fingeren på hva er. Igjen, uten å snakke negativt om andre: Postrockband tenderer å reise rene, pene lydbilder. Jeg ønsket et knirkete element til å røske opp i det pyntelige. -«En Brennende Vogn Over Jordet» er formodentlig et stykke programmusikk. Hvilke bilder tonesettes? -Hvor konkret bør man være? Jeg ser storslåtte fjell, elver, skog og natur i kombinasjon med det farefullt menneskeskapte. Tittelen er bevisst tvetydig, og fungerer både figurativ og abstrakt. Kanskje er det sågar solen som farer over himmeljordet... Mer enn å være direkte programmusikk handler det om å formidle følelsen av noe majestetisk, i vekslende utsnitt av skjønnhet og fulskap. «En Brennende Vogn Over Jordet» huser flere vakre partier, som nok krones av Inger Hannisdals fjetrende fiolinsolo. Hun entret studio, improviserte i to tagninger, og var i mål. -Stykkets yndige tilslag, og særlig nevnte fiolinsolo, bevrer av øst-europeiske impulser? -Definitivt, men Ingers fiolinspill er svært spesielt. Hun har fordypet seg i folkemusikk, jazz og arabisk musikk, bodd flere år i Libanon og arbeidet med store libanesiske ensembler. Dette kommer til uttrykk i en sømløs, uanstrengt vandring mellom nevnte moduler, hvor du aldri kan stadfeste at «nå spiller du arabisk musikk, nå spiller du jazz»... Ingers fiolinspill oppleves derimot som noe annet enn det tradisjonelt vesteuropeiske, uten å fremstå fremmedgjørende. Låtens hovedtema holder en østeuropeisk halvtonebrytning, som ble ytterligere understøttet ved å invitere Inger Hannisdal til studiodyst. -«Under Himmelhvelvingen» arriverer som overraskende, sangbasert interludium, i kvadform. -Denne oppsto i studio, noe som er prosessuelt uvanlig i Spurv-kontekst. Én norwayrock.net

av de umistelige erfaringene vi gjorde i forbindelse med «Myra» var samarbeidet med strykeinstrumentalistene Ole-Henrik Moe og Kari Rønnekleiv. Vi kjente dem ikke på forhånd; de ble anbefalt av studioteknikeren, og rene tilfeldigheter gjorde at de kunne ta seg tid til oss. Første dag ble duoen presentert forhåndsskrevne arrangementer, men på dag to åpnet de for egne idéer, hvor det oppsto digre, rare klangflater som nesten minnet om synthesizere. Med såpass talent for hånden er det essensielt å dra gjestemusikerne inn i skapelsesprosessen. Til «Under Himmelhvelvingen» ble det skrevet en tekst som vi bygde en drone rundt, av trombone og trompet. Jeg synger på tvers av messingblåserostinatet; tempi er kastet på båten. Kontrasten til det oppmålte og avklarte blir stor og tilfredsstillende om du åpner for andre typer komposisjoner. Ingers tilstedeværelse bibringer dessuten en improvisatorisk dimensjon til det stringent planlagte. -Bisarre «Å Vente Er Å Endre» må du nesten forklare, tekstlig så vel som musikalsk. -Stykket betraktes som en løsreven intro til «Urdråpene» og tjener en albumhelhetlig funksjon, som oppfordrer til uavbrutt og ikke stykkevis lytting. Jeg erkjente at «Å Vente Er Å Endre» måtte plasseres mellom «Til En Ny Vår» og «Urdråpene», hvor vi går fra det ekstatisk store til det lavmælte, før «Urdråpene» presenterer sitt tungmetalliske ærend. Kontrasten mellom det bråkete massive og det sarte fungerer fint som forvarsel til «Urdråpene». Ostinatet har ligget i skrivebordsskuffen siden Spurv ble dannet, og lot seg omsider benytte. Den bråkete sekvensen inneholder et tyvetalls lag av gitarer, strykere og støybokser. Dette er så kompakt at det ikke

«Fordelen med fyldige ensembler – vi er seks stykker som håndterer flere instrumenter, og som liker å invitere gjestemusikere – er at vi kan skape multiple lag, hvor den gjengse førstegangslytter registrerer det øverste laget, mens resten avdekkes over tid.»

er plass til flere pålegg; det er kvelende bråkete. Tåran Reindal roer gemyttene, med en stemme jeg elsker over alt på jord. Spurv har gjort flere konserter sammen med Leonov, hvor Tåran er vokalist, og jeg har hatt lyst til å samarbeide med henne ganske lenge. I «Å Vente Er Å Endre» improviserer hun over tekst, før motivet fra «Krokete, Rettskaffen» returnerer, i ny drakt. Alt henger sammen. -«Urdråpene» er platas mest konfronterende øyeblikk, og bærer bandets metallinfluenser på jakkeermet. -Det er nesten så denne oppsto fordi den er så gøy å spille. Den krever minimal konsentrasjon, men er likevel tilfredsstillende, også sett i overordnet albumperspektiv. Vi går for en suggererende droneutgang fremfor det eksplosive. -Ikke alle musikere liker å innta scenen, men jeg registrerer at Spurv er blant dem som gjerne serverer livemusikk. -Selv om vi representerer pompøs og dramatisk musikk, så ligger en målsetning om å ha det gøy i bunn av vårt virke. Å opptre live gir masse plenumsenergi, og det faller ingen av oss naturlig å rusle slukøret omkring på podiet mens man beskuer egne skotupper. Jeg digger kontakten med publikum, og skulle faktisk ønske vi ga flere konserter. I august reiser vi til England og Arc TanGent-festivalen, før Høstsabbat står for tur i oktober. Øvrige datoer er foreløpig ikke spikret, men vi legger ut på Europa-turné i november, som i alle fall inkluderer Frankrike, Sveits og Tyskland, med håp om en svipp innom Nederland, Belgia og Danmark. Over nyttår vil vi vise oss frem for et norsk og helst skandinavisk publikum, og satser tungt på å gjennomføre omfattende Norgesturné våren 2024. Vi har avholdt flere konserter i Trondheim og kommer gjerne tilbake. -Er du fremdeles i kontakt med fyren som skrev «Blader Som Faller Til Jorden Og Blir Til Nye Trær»? -Det er jeg, men mye har skjedd på elleve år. Jeg føler at Spurv fremdeles er samme band, men at vi har lært vanvittig mye på reisen. Det er dessuten litt gøy at broker som ble skrevet i 2011 finnes nedfelt i «Brefjære». Hovedmelodien i «Som Skyer» skriver seg fra samme økt som 2011-låtene. Jeg ønsker ikke bare å være et bilde på «her og nå» - det gjelder å skape noe som tåler tidens tann, selv om veien frem kan synes lang og kronglete. I tillegg til det slitesterke aspektet søker jeg musikk som maner til ettertanke, samtidig som den oppleves umiddelbar. Det er ingen vits i å lage intrikat musikk bare for å vise at man kan. Til syvende og sist ønsker jeg å ha et publikum. Fordelen med fyldige ensembler – vi er seks stykker som håndterer flere instrumenter, og som liker å invitere gjestemusikere – er at vi kan skape multiple lag, hvor den gjengse førstegangslytter registrerer det øverste laget, mens resten avdekkes over tid. Det er i alle fall slik jeg liker å møte musikk. Kanskje har andre det på samme vis...

NRM 3-2023

61


Statsmenn på rocker’n Det gror fortsatt godt i norsk rock og et forholdsvis nytt band som er verdt å stifte bekjentskap med er Statsmenn fra Jæren. Med norskspråklige tekster og et bandnavn som er politisk ladet skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at dette ikke er et hodeløst partyband som bare synger om fyll, fanteri og ulike kjønnsdeler. Med til historien hører det også med at bandet ble startet rett i det pandemien smalt, og i stedet for å gå inn i passiv dvale, løp gjengen i studio og brukte tiden godt, for resultatet ble albumet “Sett Oss Fri” i 2021. Siden den gang har mye skjedd og fremtiden ser riktig så lys ut for statsmennene. Vi tok en liten prat med gitaristen, Tom Roger Thu. 62 NRM 3-2023

norwayrock.net


TEKST: PÅL J.SILIHAGEN

- Kan du fortelle oss litt om historien bak Statsmenn, dere er et forholdsvis ubeskrevet og nytt blad på rockestammen her i Norge? - Hei, ja det kan jeg godt. Vi startet omtrent opp rett i det pandemien smalt. Så vi har jo holdt på en liten stund. - Jeg leste et sted at trommeslageren deres, Svenni, var med på å starte Ingenting. Altså bandet. Stemmer det? - Det stemmer det. Han var med på den første plata. - Hva med deg? Jeg antar at du har holdt på med musikk også før Statsmenn oppstod? - Jeg har nok ikke vært med på noen voldsomt store greier før, men jeg har spilt i mange år og i flere år. Blant annet Ninja Tricks og Svartmalt. Jeg har også vært med i et soulband som het Big Band Bonanza som vokalist. Og selvfølgelig innspillinger av en del eget og noen små prosjekter her og der. - Men hvordan oppstod ideen om Statsmenn? - Det startet med meg og Svenni. Han spurte om jeg ville være med på et prosjekt han hadde fra før av, men det var ikke helt det jeg ønsket å gjøre sånn rent genremessig. så jeg sa etter et par øvinger at jeg ikke var den rette til å være med der. Da sa han likevel at han ønsket å jobbe med meg, for han likte det jeg holdt på med. Jeg skrev blant annet en låt for dem. Så da satte vi oss ned sammen og begynte å skrive et par låter. Vi fant veldig fort tonen og lagde kule ting sammen. Så på bare en to-tre kvelder hadde vi skrevet de første låtene til det første albumet. - Det er ingen tvil om at det er rocken dere hører hjemme i? - Ingen tvil om det. Det er i klassisk rock vi alle hører hjemme og hører mest på. Det er vel bare bassisten som er unntaket og kommer fra litt tyngre band, men vi andre har jo stort sett spilt type klassisk rock. - Dere er ganske enige i musikkstil og retning med andre ord? - Ja absolutt, men man ser etterhvert når man lager nye låter at det går litt i nye retninger selv om det fortsatt er en rød tråd i det. Litt eksperimentering blir det jo, og en ønsker å utvikle seg litt naturlig nok. Vi holder på nå med å spille inn låter til det neste albumet, og har allerede noen klare, så vi ser at det er mye spennende der og som ikke er akkurat likt låtene på det første. - Et litt dumt spørsmål kanskje, men er det noen spesiell grunn til at dere synger på norsk? - Nei, ikke egentlig. Svenni har kun jobbet med norskspråklig tidligere, mens jeg har gjort begge deler. Altså norsk og engelsk. Men det blir litt mer eget med en gang du synger på norsk. Samme sjansen har man ikke

norwayrock.net

internasjonalt, men det er ikke nødvendigvis det man søker heller. Jeg synes det er kult å gjøre den genren på norsk. Man merker som vokalist forskjellen på det å synge på norsk kontra engelsk. Det er to vidt forskjellige ting. Bare måten å ordlegge seg på er totalt annerledes, også måten å skrive tekster på. Det er mye mer nakent på norsk, og du slipper mye mer unna med engelsk. Så det krever faktisk mer å synge på norsk, synes jeg da. - Et annet poeng er vel også at du/dere synger på klingende rogalandsk, og der har du flere eksempler på band som har lyktes relativt bra. Kanskje er det noe med dialekten som gjør at det fungerer bedre enn med andre dialekter? - Absolutt. Nå er jo jeg fra Stavanger sjøl da, men det er noe med rogalands-dialekta som kanskje gjør at det høres litt råere ut enn for eksempel østlands-dialekt. Det funker det og, men det er kanskje litt mer guts i rogalandsk. Stavanger-dialekta er ganske stakkato, så det krever litt å synge faktisk. Janove (Ottesen) fra Kaizers er for eksempel veldig flink til det. Han drar på ordene og vender de så de passer inn med musikken. Og ja, det er ganske kult når en får det til å funke. Det blir fort særpreg på det. - Hvordan er det med oppdrag for tida da? Nå går vi snart inn i høysesongen for festivaler og diverse. Har dere noen spennende spillejobber på gang? - Tja, det har jo blitt litt. Vi var med Ingenting på et par store konserter for et års tid siden. To utsolgte konserter på Bryne ble det. Det var vanvittig kult. Vi traff nok publikum ganske godt også, selv om vi egentlig ikke liker å sammenligne oss med Ingenting. Men publikummet var nok veldig riktig for oss også. Vi har nok det samme publikummet. Ellers så er det booket en del kule konserter fremover, men jeg vet ikke hvor mye jeg har lov til å si. Vi har fått beskjed fra noen av stedene at vi ikke kan si noe før de har gått ut med det selv. Det er både festivaler og konserter, så jeg sitter egentlig bare og venter på å få lagt det ut på hjemmesidene våre. - Hvordan ser fremtiden ut for de stolte Statsmenn ? Er det snakk om en plate til? Eller blir det for kostbart å sette i gang med? - Vi må nok finansiere alt selv, slik det er i de aller fleste tilfeller for andre band også. Nå er vi såpass heldige at jeg har et lite studio selv som vi kan bruke. Den første skiva gjorde vi alt selv og spilte inn der. Det eneste var at vi fikk mastret den en annen plass. På den nye plata gjør vi også alt selv, bortsett fra at vi sender den til L.A der en kar mikser det. Han har allerede mikset to singler vi har gitt ut som vi er veldige fornøyd med. Det er en kar som har både Airbourne og Disturbed på CVen. Så han er dyktig. - Han hørtes ikke billig ut å bruke… - Han er faktisk ikke dyr. Det er ikke gærnt

i det hele tatt. Klart det koster noen tusen pr. låt, men det er billigere enn det mange tar her hjemme. Fordelen med å sende miksen videre også er å få et litt annet perspektiv på hvordan det skal låte. Selv om det er godt å ha litt kontrollen selv i studio, så er det lurt å få andre ører til å kvalitetssikre det også. - Hvor lang tid bruker dere på å lage en plate, altså fra prosessen starter til dere er ferdige? Dere har vel familie og andre forpliktelser også som tar sin tid. - Tja, første plata brukte vi vel ca seks måneder på, og da var det litt av og på med skriving og studiojobbing. Så det tar jo litt tid. - Men hvordan er det for dere som band å få spillejobber og oppmerksomhet? Det er mange om beinet og ikke alltid like lett å komme igjennom. - Det gikk egentlig ganske greit. Vi slapp fire singler og det virket som at folk likte det fortløpende, og det samme skjedde da vi spilte live. Vi fikk veldig god respons. Men vi håper jo selvfølgelig at enda mer og større ting skjer. Uansett så er vi så lang veldig fornøyd med responsen. Spilletid har vi også fått på NRK med den ene singelen og vi har vel vært med på Jær-Radioen tre ganger. NRK fikk interesse for låten vår da den handlet om psykisk helse for menn, og fikk vi et intervju der. - Ja, for dere legger mye i tekstene. Det handler ikke om fyll og annet fanteri, men ganske så dype og tidsvis tunge temaer som er veldig viktige. Det er lite rølpetekster for å si det sånn. - Nei, stort sett ikke. Noe kan være litt rølp og humor, men stort sett så er det en mening bak det. Tekstene er enten basert på ting vi har opplevd eller fiktive ting som vi tenker er bra å ta opp. - Det er viktig med litt alvor også. Men når kan vi vente et nytt album fra Statsmenn siden det høres ut som om alt er på stell og det finansielle i boks med eget studio og greier? - Som sagt så er mye ferdig, men det er veldig tett opp mot sommeren nå, så det vil sannsynligvis ikke skje så mye mer før etter sommeren. I tillegg blir det en del konserter og noen festivaler som også vil ta en del tid. Det som ikke er ferdig på skiva har vi skisset opp. Alt er egentlig klart, så det er bare det å ha tid til å sette oss ned og spille det inn. I og med at vi tar det underveis når vi har tid så vil det nok bli som på første skiva.

NRM 3-2023 63


When Freed 64 NRM 3-2023

norwayrock.net


dom Calls norwayrock.net

NRM 3-2023 65


Dutch symphonic metal band Within Temptation release their eighth studio album, “Bleed Out”, in October 2023. We spoke to frontwoman Sharon den Adel about how freedom and the Ukraine war influenced the record. She also told us how Steve Harris watches them from the side of the stage every single time they support Iron Maiden, which she says embodies the “most true form of loving music”. TEXT AND PHOTOGRAPHY: ANNE-MARIE FORKER

Welcome from Norway! The last time you were here was at Tons of Rock in 2022, and on the setlist were two songs from the new album. That indicates it took a while to write. Did that make it difficult to put the songs together on an album, taking that long? Well, you would think so, and in the beginning we also had our doubts, but we realised very soon that every song on the album is about freedom, if I had to sum it up in one word. It's about freedom in every way possible - personal freedom, freedom within religion, freedom for women in Iran, fighting for freedom in Ukraine. It's all about freedom, and even when we started writing already in 2020, with "Entertain You", which is also on the album, and one of the songs we played on that show, I think, it's also about social aspects [of freedom] which also comes back to having this personal freedom we all need, to be whoever we want to be. But we had released some songs like "Shed My Skin" and "The Purge" and then the war started, so the songs became even darker. But I think also that then, all the ones we wrote after that became about Ukraine and Iran. You can't stop what inspires you. Before the war, it was more the personal stuff that was inspiring and then after the war started we were only able to write about that, because it was just such a shock for us. I think we dealt with it by writing songs about it. Was there a particular reason you chose AI, to do the videos for "Wireless" and "Bleed Out"? We were trying to write the script for the new video, and wanted to do it in the traditional way but all of a sudden we got a call from the people we work with, who are working mostly with us for the videos - did you see this video on TikTok, about what they did with AI? It's amazing, it's such a cool thing... and we checked it out and thought "wow, we can't do a normal, traditional video any more - they're doing this, this is the new thing!" So, to bring out a new video in the traditional way, it feels a bit outdated. We wanted to do something progressive, that is a little bit more into "the now". So, we felt it was also maybe the perfect moment to try that out. Of course, we understand the fears people have about AI. The "Bleed Out" video is also AI, and the next one will be AI again [laughs]. It is just something that is really in "the now" and we just want to explore that. What we did, actually, was with "Bleed Out", for instance, we filmed everything ourselves. We did the traditional way of filming a video of the band, the band performance and also actors acting certain parts in between. Normally, that would be the video, but then, afterwards, we went through AI. It doesn't particularly get better, but it is more of a way we would never be able to do or pay for if we had someone actually painting this. It would have taken months! This way, we were able to do it with a tool which is a combination of a lot of styles, based on the things that you have typed in and things that you were thinking of, what you want to have. What we wanted to have for this video was a painting coming to life and then telling a story about - well, it's a bit fictional, it's not a really story, of course, it's more an impression of a song. It's very difficult to put it in visuals as much as in words, of course. So, it's just something from 2023 and we wanted to try it out, and we did! It works really powerfully. Did you literally type in "painting come to life"? Yeah, and "ghosts", it had a ghostly feeling, and yeah, like "painting", and those kinds of words, exactly. Fascinating. You mentioned "progressive" - musically, I thought there was a lot of progressive, technical, heavy stuff on this record. 66 NRM 3-2023

Was that a move you deliberately wanted to try? It's something we've been searching for from the moment we started writing new songs again. Only the last few songs, it really worked out the way we wanted to, but we're still very happy with the songs that we wrote previously, you know, like "Entertain You" and those songs, we're still very happy. But it's like you need a certain song that it works on - not every song can you use the same kind of ingredients on, like certain layers of music or ways of presenting the guitars. So, these songs were just really perfect for this. We were looking for it and we finalised it on these songs. I want to do it again in the future, I hope, if it works out that way, because we love this sound. It's a little bit like when we started, we had this growling voice, which was the counterpoint, the opposite of my voice being really high and ethereal, and then we had this dark voice to be the counter, the opposite of me. When I started singing solo more, on the rest of the albums that came after, without the growling voice, I always felt I was missing something, although the guitars were heavy, but because I have such a high voice, it was very difficult to get the right, very dark, opposite at the same time. Now, you can down-tune even more the guitars than you were used to, it becomes like the thing I missed all these years, this dark voice, this dark side combined with this female voice that I have, really interacting like an opposite of each other, trying to have this light and dark at the same time without having the growling voice necessarily. You fearlessly approach sensitive issues on "Don't Pray for Me". That's a really sensitive issue. Did you have any doubts at any point about writing it? "Should I be safer and not speak out about this?" Well, I did - and I do still. Because people are so convinced of their own beliefs - which is okay for me, anyone can believe whatever they want to believe - I just have a problem that people are telling me how to live my life and how to be and judging me for maybe seeing things in a different way. Not just me - for a lot of people who have issues, if it's about abortion or for people who I know that are gay and being judged for it because it doesn't fit the religion part of how they grew up. You are formed so much by your community you grew up in, and all kids, all they want to do is please their parents and please the ones they love, their friends even, to fit in, and a lot of people can't because they have a different view or because they are different physically, mentally, in every way. You can only be what you are and how you see things. I think it's so sad, you know. We're not telling anyone else how to live their life, how to see things, why should they tell me how to live my life and how to be? I'm not pointing at myself, this is not about me, but it's especially about people I love I saw really suffering in that they wanted to please everybody and ended up selling themselves short because they didn't end up with the life they wanted for themselves and the freedom they needed and always ended up short in that part of life. That made me really sad, so I felt like, it's 2023, just let everyone be what they want to be. You want to be in a certain religion? Fine for me - I hope you'll be happy and I hope we'll still be friends though I think differently. Just let us have coexistence next to each other, have respect for each other and agree to disagree. You collaborated with Annisokay - did I say that right? Yeah, Anniesokay, like the Michael Jackson song! [both laugh] What was it about them that made you want to collaborate with them, in general and also on that particular song? There were two reasons. First of all, we really liked the band's music and we were really blown away by it, because they are very energetic on norwayrock.net


stage and I really admire them because they do everything themselves. They write the music themselves, they write the lyrics themselves, they make the videos themselves, they produce it themselves. They're like this magical band that does everything themselves. Also, the filming part is like really mind-blowing because they have really nice videos, and I'm always surprised - how did they do that? Apparently, they have all this talent in this band. So, we liked the music and we wrote this song "Shed My Skin" which has a little bit of a metalcore vibe to it, and we felt like if we're going in that direction, if we're going to implement certain parts of that type of music, then we need someone that's actually from the scene as well, because that would make sense somehow. We love metalcore and everything that sounds a little bit similar to metalcore because it's very inspiring for us. So, we asked them because we admired them so much, and we came across some really nice guys who are actually really down to earth and so easy to work with. It was a real pleasure to work with them, and we're still in contact with them. Every time we're in the neighbourhood with them, we ask them to join us on stage. That would be something I'd like to see. Talking of being on stage, at Tons of Rock last year - were you aware of the Oslo attacks that happened when you were here, in the gay part of the city? Yes, I talked about it also on stage, I think. Those kinds of things, of course, it's all in the news, and everything that happens, even those specific things somehow end up on the news in The Netherlands, and I always read the news in the morning. So, when I left, I had already read about it. We have one song called "Stand My Ground" - everyone who part of the rainbow flag, they adapted the song for themselves a little bit, although it's not about that originally. Having said that, I knew a few fans of ours in the front also had the flag with them and then I started talking about what happened in Oslo, of course, in the gay bar and the attack. I just mentioned it because it like one plus one equals two, it was very logical to talk about it and to refer to that because in their world it's the heaviest thing possible, of course, and I felt the need to address it as well. Talking of the news, how much is Ukraine on this record? How much did it influence it? A lot. You know, it's only a two-and-half hour flight from Amsterdam to Kyiv. That's so close by. It's Europe, you know. I never thought that, in my lifetime, we would have war with Russia at all. I think we were very much in shock when it happened, and realising that a lot of people who are alive now, in the coming year, are going to die to defend their country. Things like this just inspire us to write about what people are going through. Not like it's really happening how we think of it, but we are imagining things. We're storytellers and we try to put it into a song, because it's always in your mind, so you norwayrock.net

"It's about freedom in every way possible - personal freedom, freedom within religion, freedom for women in Iran, fighting for freedom in Ukraine" can't block it out anyway. When you're writing music, the thing that is on your mind most will come out. A lot of songs, like "Go to War" and "Violence" - well, there are so many songs that are actually about this war, that we wrote about. For us, it's a very necessary thing to talk about, to deal with it in a way, because it comes very close to our pain. It makes your record extremely honest, which is very powerful. I don't feel like I'm being sold something. Yeah, I hope you don't feel that way, because it's not. No, not at all, it's the complete opposite of that. It's real. On the lighter side of things, I believe you toured with Iron Maiden last year? Yes, we did! How did that come about and how was it? It was amazing. You know, we've know the band for a long time, we grew up with them, music-wise, of course, especially the guys in the band have always been big fans, since they were kids. To play with them is like magic happening in the fullest form [laughs]. So, when they asked us - we have been playing with them over the last fifteen years a few times already. The first time was, I think, the beginning of 2004 or 2005 in Paris, to support them there in one of those big arenas, and we were like "wow, this is amazing, it's like magic". We kept in contact a little bit, through Ruud, our guitar player, because he is in an Iron Maiden cover band that plays their songs acoustically. Acoustically? Wow. Yeah, acoustically! So, he stayed in contact with Steve Harris a lot, and his daughter also played as a support act of our band a few years back - Lauren Harris. So, we have this connection and they have asked us several times. Sometimes we were able to fit it in our schedule, because nowadays we play bigger venues ourselves of course, so it doesn't really fit everywhere anymore, but sometimes

because she is allowed to do it and it's fun, especially America where we can still win over some hearts, I guess because we're not that big in America and we felt like it would be a pleasure to play with them, one of our favourite bands, headlining and us being a support act - that's lovely. The nice thing about it is that I learned a lot from Steve Harris, actually. What I think is so beautiful, what I think is the most true form of loving music - that's him, because every night we performed, he was behind the stage, he was like this [makes wide eyes], and I saw his eyes going like this every night. Every night? Yeah, same show every night. And one night, he didn't appear and he said "Sorry, guys, I wasn't there" because after the show he'd be waiting to say "high five!" or "good job" or "was it difficult? why were they difficult?" or "you did a great job" or whatever. One time, I was really early off stage and he said "what happened?" and I said "well there was something wrong with the technics" and he said "Okay, next time you play five more minutes, okay?" He just loves music so much, and he does it with all the support acts, he watches them every night. I think it's also a form of respect, I think it's beautiful that he does it. I don't know if I could do it myself, every night, to see a support act. But he does it and it's very cool. When was the last time he was ever a support act?! For him to still remember what it's like, and to show appreciation, that's fantastic. Not only that, I think it's more like he likes the interaction - that we still have to fight for our spot on the stage, he likes that struggle, that bite. So, I think he enjoys that also very much. So, how long until you tour the new record? We're going to announce it when the album comes out because we still have some small issues to tackle before that, but around that time, in October, we're going to tell everyone where we're going to go on tour. I look forward to it. Thank you so much for your time today. Thank you for having me!

NRM 3-2023

67


Fra Grorud til skogen Groruddalen og Stovner Rockefabrikk var sentralt for utviklingen av rock og metal i Oslo rundt 1990. De fleste av bandene fra den tiden forsvant ut i intet. Tales Of Dhvaras forsvant inn i skogen og fant igjen asfaltgatene i 2019. Det har resultert i plata «Full Speed Or Nothing». TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: HÅVARD JØRGENSEN

Bassist Ruben Drage DeLeon og gitarist og vokalist Kyrre Riksen var begge med i bandet som tidlig på 90-tallet het Dhvaras. Riksen er min samtalepartner og jeg føler man må gravd godt under overflaten om man sitter med god kjennskap til bandet. - Jeg kan ikke skryte på meg tett bånd eller kunnskap om metalscenen på tidlig 90-tall, men jeg var besatt av tanken om å eksperimentere med riff for å skape et lydbilde med skogen som inspirasjon, før jeg engang hadde hørt om begreper som «Black Metal». I all enkelhet dreide dette seg om å spille stemningsfulle melodier som minnet om norske folketoner og klassisk musikk på kassegitaren hjemme for så å legge på vreng i bandrommet og finne magien med trommisen og bassisten. Dette var i 1991, og jeg brukte mer tid å lage egen musikk enn å lytte til andres musikk. Jeg var helt analfabet når det kom til trender og sjangere, mitt eneste fokus var låtskriving. Det eneste norske black metal-aktige bandet jeg visste om var Eczema og tidlige Satyricon, grunnet et helsikes leven fra nabobandrommet. Selv Mayhem var ukjente for meg da. «Tverrbekkli» på albumet er et eksempel på hvordan en uraffinert Dhvaras låt hørtes ut helt i starten. Kun ett take og kun en akustisk gitar. «Skogsrockens Aapenbaring» er på en måte neste

68 NRM 3-2023

nivå opp når du legger på vreng. «Geiranger» er det beste eksemplet på hvordan en akustisk slåttetrall utvikler seg til Dhvaras skogsrock i bandrommet når du får muligheten til å legge på både elektrisk gitar, bass og trommer. Dhvaras var, som de fleste band på den tiden, en gjeng barndomsvenner. - Det var naboene og tidligere bandmedlemmer Espen og Gøran som introduserte meg for ny musikk, og jeg husker band som Bathory, Dissection og Depressive Age kom inn den veien. En annen barndomsvenn, Snorre, var naturlig å hente inn og bandet var komplett. Musikalsk sett var det Ruben som påvirka meg mest fordi han terpa på disiplin og struktur rytmemessig, ikke minst med de spanske tonasjene sine på kassegitaren. Han hadde allerede spilt i flere prosjekter med Håvard Jørgensen, som i dag spiller i Dold Vorde Ens Navn. En artig anekdote er at Rubens band vant Oslo-mesterskapet i rock i 1993, og fikk prisen som beste bassist utlevert av Alex Rosén, som ba ham om å spille live med Go-Go-Gorilla rett etter prisutdelingen. Han måtte lære fire låter på noen minutter og rett på scenen. Gode minner med vanvittig musikalske talenter og herlig energi. I 2019 bodde jeg i London og begynte å jamme og spille inn de første låtene med en trommis der. Trommis i dag er Zach Mizzi. Det positive med disse er at de ikke har fokusert på metallmusikk tidligere, men de er ekstremt gode

norwayrock.net


lyttere og flinke til å fremheve dynamikken i låtene. Dermed unngår vi «wall of sound»problematikken idet vi prøver å gjøre lytteopplevelsen unik fra låt til låt. Dere het tidligere Dhvaras. Hvor på ferden ble det naturlig å bli til Tales Of Dhvaras? - Dhvaras var et helt tilfeldig og fiktivt bandnavn jeg fant på i 1991, fordi det hørtes skogsaktig og mystisk ut. Det passet genren vi kalte «skogsrock». Da vi begynte å spille igjen i 2019 var det naturlig å beholde «Dhvaras» i navnet fordi det blir helt feil å kalle oss et helt nytt band når det du hører er gammelt. Det har blitt produsert riff i hytt og pine gjennom mange år, og flere av riffene du hører på albumet er fra nittitallet. Det var også naturlig å legge til «Tales of» fordi vi ønsker å dele følelsen av nostalgi som sitter langt inne i ryggmargen, og som bare må ut. På jobb og privat gjelder det å være fremtidsretta og henge med, men bandet representerer en pause fra alt dette. Bootleg var en scene som presenterte mange nye band i denne perioden. Dhvaras spilte aldri der. Riktignok ble det noen konserter på ungdomsklubber og skoler. Vi beveger oss over til arbeidet med debutplaten «Full Speed Or Nothing». - Ideen om album kom da jeg fant en gammel demo DAT-tape jeg klarte å restaurere i 2019. Det som irriterte meg var at på tidspunktet vi spilte inn demoen hadde vi distansert oss fra det enkle primitive utgangspunktet vi hadde tilbake i 1991 til fordel for masse forstyrrende romklang-effekter, delay og den slags. Jeg husker at trommis Snorre nærmest tvang meg til å spille inn et akustisk parti med en sur nylonstrenger han plukket ned fra veggen i studioet. I ettertid tenker jeg at takket være ham finnes det fortsatt litt ekte Dhvaras-materiale. På vår siste konsert, på Hellerud i mars 1995, hadde jeg problemer med effektene på pedalbrettet, som endte med at deler av konserten hadde null lyd. Det å gi ut plata er en siste tjeneste til den langhåra skogsrockeren i meg og medlemmene som holdt ut. Jeg var nok ganske intens og eksentrisk. Så hele poenget med å gi ut albumet «Full Speed or Nothing» er å gå tilbake til utgangspunktet og presentere enkle melodier og riff fra riffbiblioteket uten jålete gimmick. Det er også viktig at det er ekte. For å lage vokalen til «Let the Snake Devour» og «Slay» leide jeg et lydtett mørkt rom under togskinnene i London hvor jeg skreik av full hals inn i et hjørne. Jeg kan si jeg var et mye mer harmonisk menneske da jeg kom ut av kjelleren etterpå. I det daglige går vi rundt med stramme rompeballer og smiler for å få ting til å gå rundt. Når du lager bøllete skogsrock i god gammel Groruddalen-stil da slipper du å gå rundt å holde på skiten forkledd som kunst. Helt genial løsning. Tekstene i albumet belyser

norwayrock.net

mørke temaer og det ekstreme og unormale som vi mennesker har i oss, men alltid med et snev av håp. Den verste synden du kunne begå i Groruddalen da jeg vokste opp var å være streit. Min løsning var å skate og spille mørk metall. Noe av sinnelaget og søken etter dette adrenalinet på denne tiden prøver vi å få frem i albumet. Hvilke deler av «Full Speed Or Nothing» har vært med fra tidenes morgen? Jeg tenker jo «Eat Shit To Be A Star» er en låt som spesielt låter tidlig nittitall. - Deler av «Geiranger», «Tverrbekkli», «Skogsrockens Aapenbaring» og «Den Siste Groruddøl», samt midtpartiet til «Slay» er fra den tidligste Stovner Rockefabrikk tiden. «Eat Shit To Be A Star» hadde gått rett inn i tidsepoken, men riffene ble til i 2017 og vokalen ble skrevet i 2019. Opprinnelig lagde jeg låten som en parodi på kommersiell og catchy party-metall, noe jeg sjeldent gjør. Jeg viste den til ex-gitarist Gøran, som overraskende nok sa jeg burde ta den med på albumet. Er det noen jeg hører på så er det de ærlige og ofte ubehagelige tilbakemeldingene fra Gøran. Teksten tar for seg den kvalmende følelsen av å være en annen enn den vi egentlig er, og selge oss billig til høystbydende, og det kan vi nok alle kjenne oss igjen i. Sånt sett passer den uvanlig korte catchy radio låten til tittelteksten. I ettertid er jeg glad jeg tok den med, for den er med på å representere et større spekter, med alle kontrastene og motsigelsene det mørke temaet i låten handler om. De låtene du nevner fra den tiden er jo rimelig varierte, og jeg vil jo tro dere sleit litt med anerkjennelse. Det å blande sjangere var fortsatt litt fyfy. - Når man er 15-17 år kommer nye impulser oftere og et år kan plutselig føles som et tiår grunnet alle forandringene og at man utvikler seg raskt. Derfor er svaret at musikken vår hadde enda større variasjon da enn nå. Forskjellen med Tales of Dhvaras i dag er at vi har eliminert stilen vår fra 1994-1995, da vi ble mer tekniske, så flere muligheter og begynte å komplisere ting. I begynnelsen blanda vi stiler grunnet mangel på erfaring. Vi vokste opp med å lytte til britisk metall og thrash fullspekka med tostemte riff, men da jeg lærte å spille gitar som 14 åring fokuserte jeg ikke på å lære meg metall. Jeg var heldig som hadde Ruben som kompis som hadde allerede spilt i korps og band lenge, og som lærte meg grunnleggende telling og spanske harmonier på gitaren. Det tok ikke lang tid før vi improviserte melodier sammen som kunne minne om folke- og klassisk musikk a la Edvard Grieg, som var min store helt. Etter et år med akustisk gitar fikk 15-årige Kyrre Riksen sin første el-gitar. - Jeg klarte ikke å spille thrashriffa like bra og tight, men jeg klarte å finne vår egen spillestil som vi etter hvert klarte å mestre

”Den verste synden du kunne begå i Groruddalen da jeg vokste opp var å være streit.” godt med ganske innvikla akkorder som krevde mer enn lillefingeren for å si det sånn, som «Skogsrockens Aapenbaring» er et godt eksempel på. Noe av det akustiske materialet ble grumsete og fungerte ikke like godt i bandrommet, men mye av det resulterte i helt unike stemninger, og ble dystert og melankolsk i bandsammenheng. Nesten som en illusjon. Du tror du hører på mektig metall, men det du egentlig hører på er klassisk musikk og folketoner med gjerne flere strenger spilt samtidig som ofte resulterte i skjærende dissonante toner med plekteret. Den gang gitarist Espen viste meg «Twilight Of The Gods» med Bathory, fant jeg endelig noe å assosiere musikken vår med. Kort fortalt var alt ekte og fritt i starten, uten press fra noen. Senere begynte folk å bli mer opptatt av det som ikke hadde med musikk å gjøre. Jeg var nok ikke den eneste som ble spurt om jeg var satanist, og så var det noen som antok at jeg hadde visse politiske holdninger fordi de hadde hørt jeg spilte viking metal, et begrep jeg ikke visste fantes. Poenget med å være fri og ikke tilhøre en bestemt bås visner når man opplever sånt. Det verste jeg kunne gjøre var å dilte etter og følge det andre forventet av deg. Dette resulterte i at jeg endra stilen til bandet totalt for å gjøre den enda mer unik, og til slutt likte selv ikke jeg soundet vårt lengre. Riksen fikk faktisk en sær ide om at han var mot bandspilling, selv om han spilte i band selv. At det var en mislykket form for organisering. - Da begynner det å bli vanskelig, og jeg gjorde det ikke akkurat lett for meg selv. I etterkant av vår siste konsert på Hellerud skole samla jeg alt jeg hadde skrevet av ideer og tekster og brant alt sammen før jeg gikk til frisøren og klipte det lange svarte håret. Jeg var luta lei all tenkinga og det intellektuelle rælet og ville være mer handlingsorientert, åpne opp mer og se verden. Med det ble også bandet oppløst, men vi fortsatte heldigvis å være like gode venner. Militæret var en skikkelig positiv game changer for meg og som motiverte meg til å reise og bo i mange land over flere år. Det fikk meg også til å ta opp igjen spillinga. Det var likevel først i 2019 jeg innså hvor sentral metallspillinga har vært og fortsatt er. På samme måte som en tur i

NRM 3-2023 69


fjellheimen eller skauen får metall til å føle deg mektig. Det er det viktig å ta vare på. Det hadde vært for jævlig å bare la riffa ligge og støve tenkte jeg. Det var også motiverende at Håvard Jørgensen, en av gamlegutta fra Haugenstua starta å produsere og gi ut metall igjen med Dold Vorde Ens Navn. Da kunne ikke Ruben og jeg være noe dårligere. Selv om Dhvaras lå i graven et kvart århundre, var likevel livet til medlemmene fylt med musikk. - Vi har alle på hver vår måte fortsatt å spille musikk. Espen flytta til India for inspirasjon og kom tilbake til Norge og spilte en times lang åpningslåt på et sitarlignende instrument på en konsert i Oslo. Det irriterer meg at jeg ikke var der. Ruben fortsatte i ulike prosjekter med Håvard, mens jeg spilte med et metallband på Veitvet. Jeg husker vokalisten stagediva baklengs mot publikum en konsert hvor alle flytta seg. Kjipt gjort. Etter en periode i Bangladesh uten tilgang til gitar lærte jeg å spille bambusfløyter og endte med å ta med hjem til Norge over 20 forskjellige fløyter stemt i ulike tonearter. Med disse jammet jeg til all musikk, og ble til slutt bedt om å la være å ta de med overalt. Folk gikk på nervene. Det føles godt at i hvert fall to av oss har funnet tilbake til metallen, som vi behersker aller best. Jeg håper at Espen blir litt mer involvert og kan bidra på noen låter. Nå er det ikke bare bambusfløyter Riksen har holdt på med i dvaleperioden. - Jeg testa tjue sekunders etterklang med bukkehorn i Vigeland mausoleet her om dagen, noe Espen tok opp. Håvard hadde spilt der med Myrkur, og anbefalte meg å ikke fjerte. Jeg skjønner hvorfor. Opptaket til Espen låt såpass bra at vi gir den ut som en kort singel, kalt «Det horn som viste vei» Det er en tribute til instrumentmaker Magnar Storbækken, som døde alt for tidlig, og hjalp meg med å beherske ett av Norges eldste instrumenter. Han laget hornet jeg brukte der inne, og det er viktig å vise fram det før vi gir ut materialet med alle de hjemmemekka horna mine. Det genuine er ofte det du ikke planlegger. Det jeg spilte der hadde jeg aldri spilt før, og det er det som er kult. Jeg bare fulgte klangen og de mørke bildene av død og unnfangelse. Men det blir nok ingen hit med det første. Sjangeren skogsrock kom som følge av at Dhvaras ikke passet inn i noen etablert sjanger.

70 NRM 3-2023

- Å finne vår egen stil handla om å finne vår egen identitet på et tidspunkt det verste du kunne gjøre var å være streit. Vi ønsket ikke å henge på Stovner-senteret eller Oslo City. Vi ønsket heller ikke skulke skolen og gi faen i kunnskap som gjør en smartere. Skog representerte det motsatte av asfalt. I Groruddalen var vi omgitt av mektige Østmarka og Nordmarka. Det var helt naturlig å søke inspirasjon her. Videoen til «Skogsrockens Aapenbaring» og «Den Siste Groruddøl» ble filma av meg i skauen i områdene rundt Elvåga og Steinbruvannet for å presentere et mest mulig korrekt bilde av sinnelaget, og ikke minst selvbeherskelsen vi fant der. “Full Speed Or Nothing» er utgitt på bandets eget FSN Productions. Dette er en samling låter tidligere utgitt digitalt. -Vi er snart ferdig med å spille inn neste konseptalbum, «Nór», som vi planlegger å slippe neste år. Allerede nå i september kommer første singel, «For Vredens Saar». Grunnet sykdom i bandet tok «Full Speed Or Nothing» lang tid å ferdigstille, og vi fokuserer på ny musikk før vi tenker på livespilling. Når vi først spiller live er det viktig å være i det samme sinnelaget som da vi faktisk produserte musikken. Det blir heller ingen Tales of Dhvaras konsert uten våre hjemmemekka bukkehorn, men da må vi jo først gi ut materiale med bukkehorn. Jeg klarte å nesten kutte av meg tuppen av den ene fingeren og skar tre cm ned like ved hovedpulsåra da jeg lagde to av horninstrumentene mine, så her er det blodig alvor. Bukkehorn er ikke bare et nyttig låtskrivingsverktøy som tvinger en til å forenkle melodiene grunnet begrensningene, men det får også fram urtonen i deg på grensen til det bestialske. Jeg ser for meg at vi kommer til å invitere en liten gruppe til en intimkonsert i første omgang, og tar det derfra. Alle som tok kontakt med oss og etterspurte musikken på vinyl ble kontaktet tilbake og var de første som fikk spinne plata før den kom ut for salg. For oss var det helt unikt å dele opplevelsen med få utvalgte og samtidig gi noe tilbake. Det totalt motsatte av streaming-verden. Skatekompis Kenneth på Neseblod Records hjalp meg litt i starten før jeg fikk satt opp nettbutikk. Vi tar ikke for gitt når folk deler entusiasmen sin og sprer musikken vår til andre. Siden alt vi gjør er 100% DIY og på egen label har vi mulighet til å fokusere på hvem vi vil og hva vi vil. Det gjør at vi kan fokusere på å skape masse ny musikk istedenfor å bli distrahert av alt og alle.

norwayrock.net


AN M E LD EL SE R

SKIVER

LYDKICK GEIR AMUNDSEN 1. Eclipse – Megalomanium Og der var Eclipse tilbake med sin friskeste skive på mange år. 2. Vega – Battlelines Mange trodde Vega var ferdige i fjor. I stedet kom de med en knallskive. 3. Alice Cooper – Road Ny Cooper er alltid stas, selv om det langt ifra er hans beste. 4. Rozario – To The Gods We Swear Nye norske tøffe greier, ute i oktober. 5. Triumph – hele katalogen Leser Rik Emmets biografi for tida, serru.

GEIR LARZEN 1. District 97 – Stay For The Ending Hvordan i helvete ble disse så åndssvakt gode? 2. Div. Artister – Rockeopera Egen tetralogi-samling spenner fra Andrew Lloyd Webber og Tito Schipa Jr. til Sparks og Edward Reekers. 3. Neal Morse – The Dreamer: Joseph Part 1

ASAGRAUM Veil Of Death, Ruptured Edged Circle 4/6 20. oktober Med sin base i Nederland har Asagraum likevel hatt sine norske innslag. I fjør ble Makhashanah fra Abyssic med som livebassist. På plate tar Obscura seg av strengeinstrumenter og vokal, mens A. Morthaemer pisker trommeskinn. Asagraums tredje plate er ganske så grom. Det starter med «Ignem Purificat Lilitu» som er klassisk black metal, men også veldig melodisk. Jeg liker mer neste spor, «Fearless Dominance», som sammen med singelen «Impure Fire» er ganske så stygge og mine favoritter på plata. Jeg liker også kjappe og intense «De Waanzin Roept Mijn Naam» som er siste spor. «De Verloren Tijd» starter tyngre og med ren vokal. Jeg har ikke tatt helt av på Asagraum tidligere, men dette er bra og må anses som et løft. Ronny Østli

Amerikanerens ypperste soloprosjekt siden «Sola Scriptura».

«Game Over» fungerer som adekvat prosjektprospekt – i et nydelig strekk av akustiske gitarer, mellotron og fløyte, via thrashmetalliske ostinater, til de kreative vokallinjene, som sumerisk favner impulser fra både 1970-åras progrock, metallcore, pop, symfoni og kabaret, kringkaster bandet sitt nyvunne ærend, med ikke-apologetisk fynd. Mest overraskende, finner jeg kvintettens frekke omgang med amerikansk varieté, og kanskje spesielt en størrelse som Frank Sinatra. Metallinjiserte kabaret-amalgameringer er intet nytt, men Avenged Sevenfold løser oppgaven uten å påminne eksempelvis Mr. Bungle. Tonespråket funderes snarere på en kompromissløs, dog alltid melodisk vevning av egen historikk, Muse, System Of A Down, Faith No More og Broadway-scenen. Roses skal dessuten albumets avantgardistiske episoder, som stedvis effektueres såpass forslagent, stygt og krappdynamisk at det frydefullt forskrekker. I et dristig og substansielt repertoar, sporadisk kolorert av San Bernardino Symphony Orchestra, er det særlig grunn til å merkes ved nevnte åpningskutt, rockeopera-dramatiske «Nobody», inklusive fantastisk a cappella-interludium, dikotomiske «We Love You», ekstensivt gitarsoloarmerte og versatile «Cosmic», harmonisk yppale og soul-avantgardistiske «G», lunefullt smektende «Death», samt den klaverrungende finalen. Har du ikke tatt bandet på musikalsk alvor forut, så løyver «Life Is But A Dream...» multiple incentiver til å ommøblere egen bevissthet. I 2023 er Avenged Sevenfold omtrent ørten ganger bedre og mer spennende enn Metallica. Geir Larzen

siden starten. 2. Kvelertak - Endling Enda et råsterkt album fra gjengen som tydeligvis ikke klarer å lage dårlige skiver. 3. Gåte - Svarteboka Hvis dette er nivået de kommer til å ligge på fremover er det bare å ta av seg hatten. 4. Hudkreft - Osyo By Sjarmerende andreskive fra Oslopunksa 5. Edvard Grieg - Peer Gynt Julegaven fra fruen var billetter til årets forestilling på Gålå som ble avlyst på grunn av lømmelen Hans, så da får man heller trøste seg med musikken og vente til neste år.

JAN EGIL ØVERKIL 1. Thin Lizzy- Live And Dangerous En udødelig klassiker, rett og slett 2. Martin Miller- Maze Of My Mind

Fikk en renessanse etter den kom på vinyl. Fantastisk skive!

oppskakethet.

4. Donald Fagen- The Nightfly

5. The Circle – Of Awakening

Balsam for ørene

Den eneste symfoniske

5. Steve Porcaro - Someday/

svartmetallskiva du behøver i

Somehow

påvente av neste livstegn fra Dold

norwayrock.net

2016 etter å ha hata de intenst helt

3. Funhouse - Det Norske Huset

men kjenner likevel på en begeistret

1. Marduk - Memento Mori Ventetiden er over, og det er like kaotisk og intenst som ønsket. 2. Taake - Et Hav Av Avstand Hakket mer progressivt? Uansett, det låter Taake. 3, Cavalera - Morbid Visions Tenk at nyinnspillinger kan fungere såpass bra. 4. U.D.O. - Touchdown De gamle er eldst. Og det låter trivelig. 5. The CoffinShakers - Graves, Release Your Dead Det må da ikke bare være metal

fra bandet jeg brått ble blodfan av i

album 2023'

A Dream Man burde ikke være overrasket,

RONNY ØSTLI

A Dream… En slags metallcore-rockeopera

En svært sterk kandidat til 'årets

4. Avenged Sevenfold – Life Is But

Vorde Ens Navn.

SVEN O SKULBØRSTAD 1. Avenged Sevenfold - Life Is But

AVENGED SEVENFOLD Life Is But A Dream… Warner Records 4.5 2. juni Siden «Nightmare» i 2010 har det faktisk ligget Avenged Sevenfold i kortene å begå et stiltranscenderende storskalaverk. Når så skjer er jeg likevel overrasket, på grensen til rystet. Ikke bare utlever kvintetten et musikalsk potensial vi har ant konturene av i over ti år; de tar null hensyn til egen fanbase, og har garantert fremskyndet blodpropp hos dogmatiske purister, som forlanger x antall repriser av «City Of Evil» eller det selvtitulerte 2007-albumet. «Life Is But A Dream...» ender trolig som årets braveste skive fra et kommersielt trygget band. Vilje og evne til å smadre artifisielle kunstpostulater skal belønnes ubetinget, selv med krampaktige resultater. Hvorom allting er grunnes mye av angjeldende materiale på amerikanernes veletablerte, mollmelodiske og muskuløse etos. Skiva leser derfor som et progressivt løft, snarere enn forsert hybris. Førstegangslytteren aner umiddelbart at bandet søker maksimalisering. Åpningskuttet

Forberedelse til intervju tok litt av BACKSTREET GIRLS In Lust We Trust Voices Of Wonder Records 4.5 8. september De standhaftige bakgårdsjentene seiler i velfortjent medvind på sine eldre dager. En større befolkningsappell tilskrives et par dokumentarfilmer som har latt publikum lære musikerne å kjenne, men går man bandets katalog nærmere etter i sømmene avdekkes sågar en kvalitativ forhøyning fra og med «Death Before Compromise». «In Lust We Trust» er Backstreet Girls’ fjerde strake albumtriumf, etter en ujevn og rutinepreget periode fra midten av 1990-tallet frem til nevnte 2014-revansj. Alle liker ubendige outsidere, men gunsten falmer fort om det aldri leveres, og årets plate følger opp «Normal Is Dangerous» på eksemplarisk vis. Bandets nyere låter tuftes på gitarostinater og akkorder av langt mer spennende og nyansert art enn man en tid mistenkte kvartetten kapabel til. Petter Baarli opplever en ny vår som musikalsk initiator, og med

NRM 3-2023

71


AN M ELDE L SE R

SKIVER suverent titulerte «Beef Chop Suicide» tar bandet seg tid til å bygge stemning og dramaturgisk spenning under en plateintonasjon som ligger tettere opptil Led Zeppelin enn AC/DC. Låtens kreative struktur og dynamikk bibringer det best tenkelige prospektkortet Backstreet Girls kan skilte med kontra ny plate. Sløye, melodiske «Waste Side Story» danner skoleeksempel på Backstreet Girls i pop-punk-injisert The Rolling Stones-modus, mens baktunge «Too Cool For You» høster driftig «Stiff Upper Lip»-intertekstualitet, samt fin og uvanlig gitarsolo. Andre nevenyttige spor faller i form av tette, temposterke og selvforklarende «Boogie Woman», «Rocky Lee» og «Not Sorry At All», før Baarli henter inn moll-bestandig akkord til finaledrønnet «Doomday Hell». Denne, og forrige plateavslutning «Motorhellway», eksemplifiserer noe dagens AC/DC og Backsteet Girls bør gjøre mer av: Å åpne rock’n rollformularet for episk alvor. Som jeg konkluderte i 2019: Backstreet Girls har just tilvirket en av karrierens ypperste plater. Geir Larzen

BOLVERK Svarte Sekunder WormHole Death 4.5 26.mai På dagen under et år etter debuten «Uaar», har oppfølgeren «Svarte Sekunder» utgivelsesdato. Et år er kort og stilmessig snakker vi ingen revolusjonerende endring. Likevel er det forskjeller å spore. Jeg vil si bandet høres mer sammensveiset ut. Smådetaljer som gjør det hele mer velarrangert. «Beastly Ways Of Man» åpner, og i likhet med debuten er det variert med kjappe og tunge partier. Bjørn Holters vokal er både kjellerdyp og mer hvesende. Min favoritt på plata er spor to, «Jericho Trumpet». Låta er mer melodiøs, men dæven for en bassing av Christopher Rakkestad. Melankolske «Mett Av Dage» er en annen favoritt, og jeg må også trekke frem «Somber Soliloquy» med mye delikat gitarklimpring og partier med renvokal. Vinylen består av sju låter, mens CD leveres med to bonuslåter. Spesielt kul her er Jonas Fjelds «The Bells Are Ringing For You Now». En god versjon, som låter veldig Bolverk. Ronny Østli

JOE BONAMASSA Blues Deluxe Vol. 2 Provogue Records 4.0 6. oktober I 2003 reddet “Blues Deluxe” karrieren til en ung og frustrert Joe Bonamassa. Han skulle senere bli bluesrockens absolutte hird. Den vesle skiva 20-årsjubilerer i år, og simultant med utstedelse av nymastret versjon flesker en sedvanlig aktiv blueshøvding til med følgesvennplate. Verdt å merke seg er at Joe Smith okkuperer produsentsetet, trolig for å understøtte prosjektets uformelle gunst. På papiret arter det seg temmelig kjedelig – en fetert bluesstjerne spiller inn eldre klassikere gitt nye arrangementer, i rygg med et par ferske originalkomposisjoner. Oppføringen av Bobby «Blue» Blands «Twenty-Four Hour Blues», opprinnelig fra 1974-bautaen «Dreamer», sparker gratialet i gang på sjelfullt og personlig forvaltet vis, hvoretter kroppen gyser i fryd. Bonamassa er med årene blitt en habil vokalist, men det er først og fremst amerikanerens gitartone, samt evnen til ikke bare å børste støv av ufortjent glemte bluesskatter, men dertil gjøre materialet til sitt eget, som deponerer 46-åringen uutfordret plass på bluesrockens trone. I lynne påminner «Blues Deluxe Vol. 2» Bruce Springsteens konstruktive fyllefest «We Shall Overcome», hvor det instrumenteres fjetrende, med lave skuldre. Skiva er massivt arrangert for rockeband og blåsere, som en ublu celebrering av stilarten. «Hope You Realize», pennet av hovedpersonen og Tom Hambridge, bibringer angrepsvillig og temposterk funksoul, mens lett elegiske «Is It Safe To Go Home», skrevet på kommisjon av skivas produsent, providerer en yndig og orkestral blåfinale. Massen av fordringsløs, soul-injisert shuffleblues burde unektelig bli besværlig, men stoffet eksekveres til de grader musikkjærlig og fyrrig at innvendinger herom reduseres til smålig pjatt. Geir Larzen

CADAVER The Age Of The Offended Nuclear Blast 4.0 21. juli

72 NRM 3-2023

Norges første death metal skive, «Hallucinating Anxiety» starter med introen “Tuba” av Svein Johansen. I år er trombonisten tilbake og åpner Cadavers andre skive etter comebacket med «Sycophants Swing». En annen referanse til det gamle Cadaver er jo at kontrabassist Eilert Solstad deltar på denne plata. Utover det fortsetter på mange måter Anders Odden og Dirk Verbeuren der de slapp med «Edder & Bile». Trommelyden er tung og det kan høres at mye livespilling har gjort Odden tryggere på det vokale. Det er mer tydelig og variert vokalarbeid denne gangen. Jeg har alltid satt Cadaver høyt, noe som i stor grad skyldes Oddens sære riff, samt at bandet alltid har hatt sitt eget sound. Det skal man ikke ta fra dem denne gangen heller, meg nå sliter jeg mer med låtene. Og riffene. Jeg savner mer av de magiske småsnodige vendingene i låtene, for meg blir veldig mye her anonymt. Tittelkuttet er første singel og er veldig lovende. Midtempo låt, og et Cadaver jeg kjenner og liker fra forrige skive. Neste singel «Scum Of The Earth» er mer punka. Den har sine sider, uten at jeg slår stiften. Og det er mye kult her altså, jeg vil trekke frem «The Shrrink», «Crawl Of The» og avslutningslåta «Freezing Isolation» mens spor som «Death Revealed» og «The Drowning Man» blir litt for anonymt etter min smak. Et kanskje uventet innslag er Ronni Le Tekrø. Opprinnelig skulle han bidra med gitar på Cadavers versjon av «Deadly Metal», men fant dette såpass interessant at han endte opp med å spille på hele plata. Og jeg kan føle at Tekrø koser seg med å bruke gitaren som en effekt, fremfor å komponere soloer i samme grad som han er vant med. Jeg avskriver definitivt ikke Cadaver i 2023, det er bare at jeg likte «Edder & Bile» så godt, og denne er litt mer laidback. Ronny Østli

PHIL CAMPBELL & THE BASTARD SONS Kings Of The Asylum Nuclear Blast 3,5/6 01. September 2023 Julen 2015… Lemmy sjekker ut… og igjen står to sønderknuste musikere som knapt kan erindre et liv før Motörhead. Hvad Nu?? Årene har gått og vi ser nå at det var et liv etter «Bad Magic» for både Phil Campbell og Mikkey Dee. Der den ene har satt seg godt til rette på trommestolen i et av tidenes mest suksessfulle rockeband, valgte den andre å samle sine uekte sønner og dra tilbake på veien. Musikken på «Kings Of The Asylum» er alt annet enn overraskende, og stort sett rimelig forutsigbar hvis du har sånn passe kontroll på Motörheads senere album. «Too Much Is Never Enough» er farlig lik «Stay Out Of Jail»

idet den starter, og selvom det rocker ganske så greit er det liksom et slags overhengende issue her – dette minner meg egentlig bare på hvor utrolig mye jeg savner Motörhead! Jeg prøver hardt å legge det vekk og gi dette en real sjanse, men det er søren ikke lett! En låt som «Strike The Match» røper at det ligger ekstremt bra håndverk bak denne skiva. Å klare og skape en balanse mellom det friske og rå og det flotte og saftige er en kunst. En kunst Campbell mestrer. Tross alt er det ingen novise vi har med å gjøre. Ikke la deg lure av at jeg analyserer dette i fillebiter – det låter like saftig som en argentinsk biff rett fra grillen! Bandet er det ingen verdens ting å utsette på, og vokalist Neil Starr leverer fantastisk der han snerrer «Schizofrenia». Nevnte kutt er forresten sammen med platas tittelspor den virkelige indrefileten her. «Kings Of The Asylum» er et aldri så lite mesterverk av en låt der den bukter seg snasent fremover som en slange langs skogbunnen… me likey mucho!! For å si det enkelt – de to låtene alene gjør det verdt å investere i et fysisk eksemplar av denne! Kilmisters spøkelse ber opp til dans på «The Hunt» og det låter overbevisende nok til at jeg lar meg lure et lite øyeblikk! Blir litt lettet… blir litt vemodig! «Show No Mercy» og «Maniac» fortsetter ned senere Motörhead-gata, men begge lukter litt «billig». «Show No Mercy» er skodd over samme lest som «Motörizer», mens den barnslige «Maniac» med sitt usle «Fuck you oaaaoh» refreng er en punkete remake av «Going To Brazil». Coveret er dødsheftig, og de to låtene i midten samt «Ghosts» gjør dette til ei kurant hardrockplate som mest sannsynlig vil få Motörhead-fans til å trampe i klaveret så det river litt sånn passe. Henrik Haugsnes Kaupang

CAVALERA Bestial Devastation / Morbid Visions Nuclear Blast 5/6 14 juli Det er tre typer plater som interesserer meg i svært liten grad. Jeg kan forstå og leve med liveskiver. Ja, det finnes jo til og med klassikere innenfor dette formatet. Det som verre er er coverskiver og nyinnspillinger. Der må jeg melde pass. Skepsisen var definitivt til stede da det ble kjent at Max og Iggor Cavalera skulle spille inn Sepulturas to første utgivelser på nytt. Forskjellen var at likegyldigheten ikke var på samme sted som i andre tilfeller av slike nyheter. Jaja, tenkte jeg, jeg skal da sjekke ut en låt. Og oppi det hele så gjøres det jo også under navnet Cavalera, selv om logo minner sterkt om Sepulturas fra samme periode. Omslagene er nye, men basert på originalene. Tanken har vært at det i likhet med musikken skal se litt mer oppgradert ut. Noen endringer

norwayrock.net


AN M E LD EL SE R måtte til, og «Bestial Devastation» er det som er nærmest originalen. På forsommeren kom første smakebit i form av tittelkuttet fra «Morbid Visions» og jeg overrasket meg selv med og synes dette låt svært fett. Ferdigheten til gutta er jo en helt annen i dag, og antageligvis hovedgrunnen til at de gjør dette. Men selv om det riffes stødigere og rundgangene er noe mer massive og jevnere på trommene enn på midten av åttitallet, låter det rått og upolert, og til og med den herlige klassiske klangen på vokalen er med i 2023. Brødrene har også tillatt seg å gjøre noen småendringer i forhold til originalene, men det er eksempelvis markeringer og krydder som ikke endrer strukturen i låtene. Jeg anmelder disse som en helhet, selv om det er to separate skiver. Låtmessig kjenner jo fansen innholdet. «Antichrist» og Necromancer» fra debut miniskiva «Bestial Devastation», og ikke minst ”Troops Of Doom” fra ” ”Morbid Visions” er de som hele veien har utmerket seg hos meg. Det morsomme er at det er noe av det litt mer anonyme materiale jeg nå fikk fot for. Jeg kan vel ikke si en låt som «Funeral Rites» har vekket min store interesse tidligere. Det er vanskelig å en karakter på dette, for låtene er nå en ting, de har folk levd med i snart førti år, og er på mange måter hellige. Jeg gir en karakter som reflekterer at jeg synes prosjektet har vellykket og bør gis en sjans. Også de som er som meg, og er lunken til nyinnspillinger. Ronny Østli

THE CHRONICLES OF FATHER ROBIN The Songs & Tales Of Airoea – Book 1 Karisma Records 4.5 15. september 30 år skulle det ta The Chronicles Of Father Robin – et norsk, progressivt kollektiv av ringrever med fartstid fra Wobbler, Jordsjø, The Samuel Jackson Five og Tusmørke – å ferdigstille «The Songs & Tales Of Airoea»; et trippelformattert konseptalbum sagt å speile utøvernes plenumsidentitet. Hele gildet ble utstedt som fanfinansiert vinylbokssett i juni, mens Karisma Records i det følgende vil lansere de tre «bøkene» som separate album. Prosjektet representerer en folk-orientert dreining av symfoniskprogressiv rock, med sangmelodisk forse og rik instrumentering. Pastorale «The Tale Of Father Robin» hensetter lytteren til arkaisk-romantiske tider, som fin og poengtert visesang-prog, innen platas ekstensive og mer dramaturgisk utklekkede komposisjoner presenteres. Stoffet scorer herskapelig på nordisk elegi, er melodiøst instituert, og tuftes på arven etter foregangsfigurer fra 1970- og 1990-tallet, hvor brytninger i temperatur og tempi oppleves

norwayrock.net

SKIVER SKIVER motiverte snarere enn fragmentariske. Alle fire omfangsrike forekomster i «Book 1» holder høy klasse, inklusive pop-psykedeliske «The Death Of The Fair Maiden», men jeg favoriserer fremdeles «Twilight Fields», som begeistret da den ble vinylpresentert i 2013. «Eleison Forest» følger imidlertid hakk i hæl på et nærmest obligatorisk «gjøre-seg-kjent-med»-fonogram. Geir Larzen

THE CIRCLE Of Awakening AOP Records 4.5 18. august Vi takker ja til enhver påminnelse om at det fremdeles skal være mulig å forarbeide symfonisk svartmetall uten å måtte krympe seg under vekten av fjasete klisjéer og ambulerende grep nyttet i trehendte forsøk på å kamuflerende kompositorisk armod. Tidligere Wintersun-vokalist Asim Searah fronter tyske The Circle, hvis andre album, klokelig avspist med 33 minutter, danner en konseptuell reise i tempokontrollert, sørgmodig, orkestral og tålelig dynamisk svartmetall. «Of Awakening» anskueliggjør et pregnant ekvilibrium av skjønnhet og styggedom, med aksentuering av melodiske motiver, ofte av dommedaglig forse og gjerne kranset av tonalvokal. Sumerisk står åpningssporet «Ruins, My Dying World» sterkt, men tittelkuttets utgang, hvor Tim Charles legger smektende fiolinsolo i topp av lamenterende korpassasje, pluss siste halvdel av «Reign Of The Black Sun», svarer for platas fineste episoder – forøvrig ei plate uten svake forekomster. «Afflux» kunne forresten ha vært en gothrocklåt løyvd andre virkemidler, og kringkaster at The Circle ikke limiterer uttrykket til én stilmodul. «Of Awakening» dekker et klar behov i påvente av neste livstegn fra Dold Vorde Ens Navn. Geir Larzen

THE COFFINSHAKERS Graves, Release Your Dead Svart 4.5/6 15. september Mørket har lagt seg over Karlstad, vampyrer og døde våkner til liv og er klare for å spre sine dystre profetier

for tredje gang under varemerket The Coffinshakers. Det er faktisk seksten år siden forrige plate, som var selvtitulert. Rob Coffinshakers vokal er fortsatt i det dypere Johnny Cash registeret, noe som gjør mørket enda mer troverdig. Musikalsk snakker vi en plate som henter frem country av klassisk enkel americana så vel som galopperende spagetti i spedd en dose rockabilly. Og liker man det mer melankolske er låtene fine. Tittelkuttet åpner, og er en svært bra låt, men den er av det tyngre slaget og jeg kunne kanskje tenkt meg at noe av det mer fartsfylte satte i gang skiva, og de er det da flere å velge mellom. Og det er i det leiet en finner mine favoritter, som «Revernds Of Doom» og «The Siren’s Call». Ved siden av disse stikker «Holes Of Oblivion» seg spesielt ut hos meg, uten at jeg finner noe videre svakt på svenskenes tredje plate. Ronny Østli

ALICE COOPER Road ear Music 4/6 25. august Alice Cooper har nå blitt 75 år gammel, gir ut skiver i sitt syvende årti, og har tydeligvis ikke noe behov for å bevise noe som helst, for de siste årene virker det som om han først og fremst vil ha det gøy i sin karrieres høst. De skumle Creepy Cooper-låtene er helt fraværende her, "Road" er først og fremst en god, gammeldags gitardominert rockeskive, og det er akkurat det Cooper ville lage denne gangen. Og det er flere elementer som gjør dette til en litt spesiell skive i legendens katalog. Tekstmessig er dette en tematisk skive om livet på turné som rockemusiker, og sånn sett den mest selvbiografiske skiva Cooper noensinne har lagd. Ikke en eneste låt handler om noe annet enn ulike aspekter av det å turnere verden, og tekstene er mer humoristiske enn mørke. Og for det andre har han for første gang på rundt 20 år latt hele livebandet sitt ikke bare spille på skiva, men også være med på å skrive låtene. (Blant andre låtskrivercredits og gjester finner vi kjente navn som ex-Europegitarist Kee Marcello, Buckcherrygitarist Keith Nelson, Rage Against The Machine-gitarist Tom Morello og MC5-gitarist Wayne Kramer.) Cooper har hatt et stabilt og gnistrende liveband i snart ti år, og disse har spilt inn låtene live i studio før Cooper og hans faste partner og produsent Bob Ezrin har gjort låtene ferdige. Det låter frisk, energisk og organisk, og spesielt trommis Glen Sobel viser hvilken eminent musiker han er, det gnistrer av mannen. Også gitartrioen Tommy Henriksen, Nita Strauss og Ryan Roxie får vist seg frem, og bytter på å spille soloer underveis, mens Chuck Garric, som nå er den musikeren som har spilt

lengst med Cooper sammenhengende, legger ned et sugende bassgroove langt frem i lydbildet. Det hele starter med første singel "I'm Alice", en særs "Elected"-aktig låt som handler om ham selv og som er spesialskrevet for å åpne konsertene på den forestående turneen, og det vil ikke overraske om skiva andre låt "Welcome To The Show" også blir andre låt på konsertene. "Dead Don't Dance" (skrevet med Coopers 80-talls-gitarist Kane Roberts, som også gjester på låten) er kanskje den mest kontemporære låten, med et nedstemt Alice In Chains-aktig riff, mens Cooper fortsetter sin besettelse med Frankenstein med sin tredje låt om Mary Shelleys skapelse i tittelen med "White Line Frankenstein" (med Tom Morello). To av låtene mot slutten skiller seg litt ut - "Baby Please Don't Go" er en ballade om å forlate din partner for å dra på turné, mens "100 More Miles" er den eneste låten som faktisk høres ganske Creepy Cooper ut, i starten i det minste. To av de tretten låtene her kjenner vi ifra før. "Road Rats" var opprinnelig på "Lace And Whiskey" fra 1977, men siden teksten gled rett inn i dette konseptet, bestemte Cooper & Ezrin seg for å gjøre en nyinnspilling under tittelen "Road Rats Forever", og det må sies at det nye bandet fillerister orginalversjonen - og dagens Alice Cooper er i mye bedre fysisk form og minst like giftig i stemmen som det den alkoholiserte 1977-utgaven av Cooper var. Avslutningen "Magic Bus" er derimot helt overflødig, og burde heller vært på en The Hollywood Vampires-skive, for nå begynner det ærlig talt å holde med coverversjoner fra 60/70-tallet fra vår mann, særlig etter forrige skive "Detroit Stories". Greit nok at The Who's låt passer inn tekstmessig, og at Keith Moon var en gammel drikkekompis av Cooper, men denne trengte vi ikke. Dommen? Joda, "Road" er fornøyelig nok den, med et gnistrende band og en Alice i god form, og jevnt over gode låter. Men det er ingen fantastiske låter, ingen som ville forsvart en plass på en "Best Of"skive. Men selv om dette ikke på noen måte representerer noe høydepunkt i Coopers 54-årige platekarriere, så er det et solid tilskudd til en av musikkhistoriens mektigste kataloger. Alice Cooper skuffer nesten aldri, men det er ikke denne skiva han kommer til å bli husket for. Geir Amundsen

CRYPTA Shades Of Sorrow Napalm 4/6 4. august De brasilianske damene startet som et sideprosjekt til Nervosa, og den to år gamle debuten «Echoes Of The Soul» førte til så mye aktivitet at Crypta nå

NRM 3-2023

73


AN M ELDE L SE R

SKIVER er fulltidsjobben deres. Kvartetten er konstant på veien, men har da fått tid til å skrive et solid knippe låter underveis. «Shades Of Sorrow» gir inntrykk av et større budsjett og låter hakket mer polert og moderne enn debuten. Og kanskje litt på godt og vondt. Det er noe med den råe naiviteten en venner seg til. Samtidig er det variert og godt materiale, og ingen stor stilendring på disse to årene. Det åpner brutalt med «Dark Clouds» før det blir mer melodisk i «Poisonous Apathy». Første singel «Lord Of Ruins» er mer groovy og thrasha og avslutter plata, mens andre singel «Trial Of Traitors» er nesten litt black metal og «Mayhemsk» i sin småsære form. «Stronghold» er min favoritt, som har litt av alt i seg. Nå har jeg trukket frem ytterpunktene. Det øvrige materiale binder plata sammen, så det er ikke noen stor sprikende affære. Det tok meg noen runder før plata satt, men jeg synes den er riktig så trivelig. Og vi nordmenn kan oppleve Crypta på neste års Inferno. Ronny Østli

DEMONIAC Nube Negra Edged Circle 3.5/6 1. september Chilenske Demoniac skiller seg litt ut fra andre Sør-Amerikanske black/ thrash band ved å ha en del heavy metal i seg. Jeg forestiller meg disse hørte vel så mye på Iron Maiden som eksempelvis Kreator i oppveksten. Og kanskje er den klassiske metal tilnærmingen et pluss, men jeg sliter likevel med full entusiasme over dette tredje albumet til kvartetten. Tittelkuttet starter pent og pyntelig med akustisk gitar før det går over i rimelig hektisk black/thrash. På spansk, som resten av skiva. Selv om låta er sinna, så får vi allerede her melodiøse partier. Dette er en ganske så heftig låt, og er sammen med «La caída», som egentlig passer samme beskrivelse som tittelkuttet, mine favoritter på skiva. «Synthèse d'accords» er en snodig synthdominert instrumental som krydrer plata halvveis. Veldig psykedelisk. Jeg er ikke veldig glad i treblåsere, og sliter litt med singelen «Granada». Låta er midtempo, før tempoet øker halvveis. Likevel er noe stemningsfullt over det, men kanskje noe vel langt fremme i lydbildet for min smak. Det er mye interessant på «Nube Negra», og Demoniac skal ha for å tenke litt utenfor boksen. Men jeg synes det blir noe anonymt mellom høydepunktene. Ronny Østli

DISTRICT 97 Stay For The Ending Spirit Of Unicorn Music 5.0 20. oktober Chicago-kvintettens kvalifikasjoner og vyer kulminerer etter femten års eksistens, med et album jeg i 2010 aldri hadde trodd dem kapable til. De har gått gradene, lempelig og fokusert, fra et derivativt, identitetsløst, metallinjisert neoprog-band til å bli en fullverdig, moderne prog-entitet, hvor metalliske grep opptrer i forlystelse med pop-melodikk og eksperimentelle jazzklanger, kronet av Leslie Hunts sterke vokallinjer. Stundom påminner materialet både Finneus Gauge, Echolyn og fremadstormende A Formal Horse, men District 97 har for alvor tatt kontroll over eget uttrykk. Platas åpnings- og tittelkutt forlanger oppmerksomhet, og er like spennende som det er fengende. Heri tiltrer et uvanlig og smakfullt akkordakkompagnement i besynderlig symbiose med sangmelodiene, som kreerer et spenningsfelt nevnte sammenligningsaktører behersker til fulle. Imidlertid sammenfaller komp og vokal i de ultramelodiske refrengene, hvis funksjon korresponderer med absolutt forløsning. Vi taler fire og et halvt minutt perfeksjon, og en av årets ypperste låter, men resten av albumet faller ikke langt bak. Mørkere «Mirror» huser litt av det samme motsetningsforholdet, og ender i tonalvektet syntese, mens «Crossover» er mer abstrakt eksperimentell, «Life Cycle» en snurrig og sart pianotung jazzpop-affære, og «X-Faded» et suverent sveip av svermerisk popmelodikk og skumrende progmetall, stedvis etter mal av High Wheel. Avslutningsmonsteret «The Watcher» er blitt umulig å få av stereoanlegget, som teatralsk, ominøst synopsis av District 97s fjetrende forfatning anno 2023. «Stay For The Ending» gestalter mengder av intellektuell substans, samtidig som skiva innbyr til intuitiv allsang. Jeg er mektig imponert over min soniske følgesvenn inn i høstmørket. Geir Larzen

DORO

74 NRM 3-2023

Conqueress: Forever Strong & Proud Nuclear Blast 4/6 27. oktober Tysklands metaldronning feirer i år førti år som artist, og studioalbum nummer tretten synes jeg oppsummerer disse årene både musikalsk, men ikke minst via tittel. Dette er en lang plate.med hele femten spor hvis man går for vinylen, mens cd-folket kan kose seg med enda fem spor. Jeg liker veldig godt episke «Children Of The Dawn» som åpner plata. Denne følges opp av kjappere «Fire In The Sky», og når jeg så får med «I Will Prevail», så har vi mine tre favoritter. Balladene finnes selvsagt, «Fels In Brandung» og «Best In Me». Ikke helt på «Für Immer» nivå, men absolutt godkjent. «Bond Unending» med The Broilers vokalist Sammy Amara er en litt mer rocka og moderne låt. Første singel «Time For Justice» er en catchy låt, og jeg skjønner det valget. For meg satt den ikke helt til å begynne med, men har vokst seg til en låt som gjerne setter seg på hjernen. Covere og gjester er noe vi vet står Doro nært, og «Conqueress» er intet unntak. Singel nummer to, er «Living After Midnight», hvor selveste Rob Halford er med. Han bidrar også på «Total Eclipse Of The Heart». Metallica er også et band som Doro er stor fan av, og deres debut «Kill ‘Em All» feirer også førti år i år. Det syntes Doro var en god nok grunn til å gjøre «The Four Horsemen». Synger bra gjør hun også, og bedyrer at hun anser seg som langt unna pensjonist. Jeg synes årets utgivelse er veldig trivelig, dette er variert og catchy hard rock man blir i godt humør av. Tjue låter er litt i overkant, og det er mye hørt det før faktorer her. Men kall det tradisjon, for i Doro-sammenheng vil vi ha det sånn. Ronny Østli

DYING FETUS Make Them Beg For Death Relapse 3.0 8. september Brutal death metal har aldri vært på min favorittliste, og Dying Fetus er et band jeg alltid har funnet slitsomt. Amerikanernes misjon her i livet er selvsagt ikke å tilfredsstille min smak, så heller ikke denne gangen her makter jeg å gi topp karakter. Jeg hører det er mye kult her, og det er variert i både tempo og mye tyngre som groover. «Enlighten Through Agony» er en heftig riffbonanza av en åpning, og en fin invitasjon ved at det ikke er fullt øs med blastbeats. Neste låt, «Compulsion For Cruelty» er faktisk riktig så fet. Veldig tung med rimelig heftig gitararbeid. Lydbildet er tung, og tidvis er det mye bra på Dying Fetus sitt niende album. Men for meg må dette høres i maks to låter av gangen.

Ronny Østli

ECLIPSE Megalomanium Frontiers 5,5/6 01. september I over ett tiår har våre svenske venner i Eclipse vært garantister for melodiøs hard rock med massive riff og fengende refrenger som suger seg fast i hjernebarken, og fanskaren har vokst jevnt og trutt for hver gang Erik Mårtensson & co har gitt ut ny skive eller besøkt Norge. Men etter de to foregående skivene har tvilen begynt å snike seg inn. Ikke det at låtene på "Paradigm" (2019) og "Wired" (2021) sett hver for seg ikke fortsatt var knallsterke, men det var ingen stor utvikling å spore. Det var mer av det samme, og de fleste låtene fra disse to skivene kunne glidd rett inn på "Armageddonize" (2015) eller "Monumentum" (2017) uten større problemer, både lydmessig og stilmessig. Og når heller ikke andre- og tredjeskiva til Mårtenssons sideprosjekt Nordic Union var helt der oppe på på den strålende debutens nivå, begynte deler av fanskaren å lure på om svenskens gullgruve omsider var i ferd med å gå tom, om bandet hadde skrudd på autopiloten. Eclipse hadde med andre ord mye å bevise med "Megalomanium", deres niende studioalbum. Og det hele starter strålende med nok en innertier i form av «Hardest Part Is Losing You», en instant Eclipse-klassiker med et fengende refreng, typisk Eclipse på sitt beste. Så kommer skivas skruball, for «Got It!» er overhodet ikke typisk Eclipse, men heller powerpop av typen man heller forventer å høre på en Foo Fighterseller Green Day-skive. Men de kler det, og viser med dette at Eclipse har flere farger på paletten. Skal vi fortsette med assosiasjoner, kan det sies at tredjelåta «Anthem» er en keltisklydende låt med nok et massivt allsangrefreng som ikke hadde vært malplassert på en Gary Moore-skiva a la «Wild Frontier», mens Eclipse viser sin heavy metal-side på fjerdelåta «Children Of The Night» og da snakker vi tung Ronnie James Dio-metal. Nesten så man forventer seg tekstfraser om regnbuer, drager og et «Look out!» i ny og ne. Og slik fortsetter det, med elleve låter med knivskarpe gitarriff, sterke melodier og refrenger svære som fjell. Enkelte skiver kan man lytte på et titalls ganger, og selv om det låter tøft og fint der og da, er samtlige låter glemt det øyeblikket de er over. (Hei, The Dead Daisies!) Andre skiver griper du deg selv i å ikke bare kauke med allerede på andre gjennomhøring, men du går med låtene konstant i hodet i ukesvis. Og "Megalomanium" er utvilsomt i sistnevnte kategori. Selv om det flater littegrann ut etter midtveis, er samtlige

norwayrock.net


AN M E LD EL SE R låter av høy kvalitet, og jeg har gått og sunget på både "Hearts Collide", "The Broken", "One Step Closer To You" og avslutningen "Forgiven" de siste ukene. Dette er kanskje ikke den aller beste skiva Eclipse har lagd, men den er en av de beste, og i mine ører mye bedre enn de to foregående. Ekstra honnør til gitarist Magnus Henriksson som nok en gang tryller frem de lekreste soloer av mest smakfulle slag. Bare å kjøpe billetter til høstens konserter i Oslo og Trondheim! Geir Amundsen

THE FLOWER KINGS Look At You Now Inside Out Music 3.5 8. september Det kan synes lett å parafrasere tittelen på Kaipas andre og beste album, «Inget Nytt Under Solen», i møte med ferske The Flower Kingsalbum, men faktum er at svenskene ikke behøver å bevise noe som helst, ut over et kompositorisk idégrunnlag som, på sitt ypperste, peker nese til brorparten av samtidige symfoniskprogressive rockeensembler. Bandet bevilget klokelig en pust i bakken etter ujevne «The Sum Of No Evil», dernest i kjølevannet av substansielle «Desolation Rose», og har i nyere tid levert utelukkende gode plater, med «Islands» som senit. «Look At You Now» inspireres av menneskets søken etter fred, kunnskap og sinnsro, og allerede her velter skepsisen opp i meg. Roine Stolt komponerer sine beste stykker når han spenner den stilistiske buen og forener folke- og kirkemusikk med storskalarock, gjerne i fiffige sjatteringer av moll. Blomsterkongenes minst interessante arbeider, eksempelvis «Paradox Hotel» og «Banks Of Eden», innestår medgjørlig, opportunistisk og solvarm tidtrøyte, og det er eksakt slik årets plate intonerer, med gjespende kjedelige «Beginners Eyes». Du kan implementere all verdens instrumenteringsakrobatikk eller metrisk spenst uten at så gjør bot for et undermåls melodigrunnlag, tuftet på arven etter oversukret Yesmodul. Høy lighterføring hefter ved neste spor, apologetiske og komplett begivenhetsløse «The Dream». Med sådan såpekokt plateinnledning vet man instinktivt at «Hollow Man» vil lodde dypere, selv om heller ikke denne lever opp til forventningene. Stykket representerer imidlertid noe Stolts mannskap, denne gang inklusive briljante Lalle Larsson på klaviatur, burde gjøre mer av, nemlig å skjele til vaudeville og Queen, med egalitær fynd. «Mother Earth» knytter ad til «Flower Power»- og «Space Revolver»æraen, nydelige «The Queen» bringer renessansen inn i Stolts tonedialektikk (i slike øyeblikk ligger The Flower

norwayrock.net

SKIVER SKIVER Kings nærmere Focus enn Yes), mens «Scars» omsider øser av nordisk folkemusikk og europeisk kirkemusikk, på rockefertil bunn. Disse tre, pluss gravitetiske og sologitarblendende «Stronghold», forsvarer plateinvestering overfor de med godt voksen blomsterkongebeholdning, trass geriatriske «Day For Peace» og et vasstrukkent tittelkutt. Ett er sikkert: «Look At You Now» blir ikke et The Flower Kings-album jeg tilbringer mye tid med. Geir Larzen

GRAVEYARD 6 Nuclear Blast 3.0 29. september Anført av sanger og gitarist Joakim Nilsson gjenreises Graveyard etter atter en periode med ekstramusikalske veisperringer. «Lights Out» fra 2012 plasserte bandet i elitedivisjon av hardfør og psykedelisk rock’n roll – for en stakket stund. Kvartetten formådde aldri å leve opp til denne, selv om påfølgende «Innocence & Decadence» rommet gullkantede enkeltspor. Jeg bifaller derimot stockholmernes aversjon mot å begå den samme plata to ganger på rad, og årets album intonerer med ettertenksomt melankolske «Godnatt», som ligger atskillig nærmere Madrugada enn, si, The Hellacopters. Garasjerockeren «Twice» gjenvinner stilforventet terreng, men det er ikke før et skranglete og dynamisk The Cult-ekstrakt innmeldes, døpt «I Follow You», at skiva begynner å leve. Arven etter melodiøs og 1960-tallspsykedelisk ørkenrock og blues har aldri vært mer befalende i Graveyard-sammenheng, og det er forsåvidt et kledelig veivalg, om enn noe éndimensjonalt for de av oss som likte «Lights Out». «6» er svenskenes mest avmålte og introspektive fonogram, uten at bandet besitter kompositoriske muskler til å stå distansen. Dynamiske, soul-injiserte «No Way Out» og nevnte The Cult-parafrase faller imidlertid fint i øret. Geir Larzen

GRETA VAN FLEET Starcatcher LAVA/Republic Records/Universal

Music Group 4/6 21 July 2023 We all know the critical narrative that surrounds Greta Van Fleet, comprised of the Kiszka brothers Josh (vocals), Jake (guitar) and Sam (bass) plus Danny Wagner (drums). They are often described as a Led Zeppelin “tribute band”, a “poor man’s Led Zeppelin”, blah, blah, zzzzzzzzzzz. Let’s just listen with an open mind and forget about fashionable opinions. Greta Van Fleet’s new album, “Starcatcher”, like its predecessor “The Battle of Garden’s Gate” is a fantastical sonic universe but it’s also less polished and more stripped down, particularly the raw Jimmy Page inspired guitar work by Jake Kiszka, evident on the album opener “Fate of the Faithful”. They have achieved the goal that bassist Sam Kiszka revealed they had: “going back to our roots while moving forward at the same time.” Grammy award-winning producer Dave Cobb’s work allows their instruments to shine, and the record is less layered than the previous one. There’s a blues rock surprise “Runway Blues”, which sounds like a jam in the middle of the album. It is a welcome and energetic change of pace, but unfortunately it’s only a minute and 17 seconds in length, and ends with a fade-out. Why? It’s followed by the catchy “Indigo Streak” which keeps the psychedelic blues rock flowing. The vocal peaks are “The Archer” and "Meeting the Master", the latter of which should have ended the album, as the final track “Farewell for Now” is an anti-climax where it’s placed. The album highlight, "Meeting the Master" is an epic, slow-burning progressive piece with beautiful melodies and intricate acoustic guitar work that strives for the heights of Rush’s “2112”, even if it doesn’t reach that legendary level. Josh Kiszka’s vocal skill is on full display here. His vocals evolve from a delicate vibrato to powerful, ethereal heights. Yes, you can hear Led Zeppelin, but you can also hear The Doors, Cream, The Beatles, The Rolling Stones and The Who, among others. Why shouldn’t a young band make old school music they love? Anne-Marie Forker

HAVARI Forlis EP Sverres Platebyrå 4,5/6 08. september Splitte mine bramseil!! Hva er dette for noe maritimt vrøvl? Running Wild på norsk? Neida, det er det såvisst ikke. Mange vil dra kjensel på vokalisten i dette bandet som var med i årets runde av “The Voice” og uten at jeg skal skryte på meg å ha sett alle episodene var det liten tvil om at Kristoffer Sørensen sang med sitt rocke-hjerte utenpå

skjorta. Og det gjør han forsåvidt her også gjennom fire norskspråklige låter. Vokalmessig befinner han seg tett opp mot James Hetfield i uttrykket, altså mye kraft eller vokal med baller om du vil, og det kler de relativt røffe låtene godt. Her er det mange tunge riff, men også neddempede partier med delikate gitarpartier, og at det er vanskelig å putte bandet i en bestemt bås er udelt positivt i mine ører. Det første bandet som dukket opp i hodet mitt var Dunderbeist, og det er kanskje ingen dum sammenligning genremessig. Men over til Kaptein Sørensen og hans mannskap. Banebrytende er ikke “Forlis”, men det er en egenart over låtene og uttrykket de har klart å skape. Ganske lett å like, men samtidig annerledes og interessant. Spesielt tekstene synes jeg hever dette godt over middels. Enkelte strofer byr til ettertanke og er ganske så dype. Noen små-flaue rim er nesten uunngåelig å begå, men mannskapet trenger ikke å gå planken av den grunn. Tvert imot viser dette at det faktisk går an å lage underholdende rock på norsk uten at det blir helt Luxus Leverpostei eller D.D.E. Kort oppsummert er dette et særdeles godt stykke arbeid, og om de ikke er konger på havet ennå, så lover dette veldig godt for norsk maritim rock sin fremtid. Pål J.Silihagen

HEXVESSEL Polar Veil Svart 4.5/6 22. september Hexvessel er et av de bandene hvor du ikke aner hva som møter deg når en plate serveres. Vi har vært innom folk og retro rock, og ja, de begynte ganske dooma, men ikke doom metal på samme måte som vi får her. Dette er en ren metalskive. Og veldig mørk, kald og stemningsfull sådan. Mat McNerney har gravd i sin egen fortid og selv om vi kanskje ikke får servert noe som ligner eksempelvis Dødheimsgard, er det helt klart at metalbakgrunnen kommer tydelig frem. Selv om åpningslåta «The Tundra Is Awake» er midtempo i trommetakt, er det mye gammel black metal i riffene. Så har man McNerneys vokal, som svever over dette på sitt velkjente vis, som ikke drar tankene i noen annen retning enn nettopp Hexvessel. Videosingelen «Older Than The Gods» er riktig så tung og episk, og kan på mange beskrives som første spor, bare langt mer stemningsfull. Jeg vil kalle dette en jevn plate, selv om det kommer to kjappe på rappen i form av «Cabin In Montana» og «Eternal Meadow». Førstnevnte av disse er min favoritt på skiva sammen med tyngre og nest siste «Ring» før det hele avsluttes med en litt kjappere låt i «Homeward Polar Spirit». Ronny Østli

NRM 3-2023

75


SKIVER

HOZIER Unreal Unearth Universal Music 4.5/6 18 August 2023 Irish singer, songwriter, and multiinstrumentalist Hozier has released his third studio album “Unreal Unearth”. He explains what is behind the album’s title: “A lot of the initial writing took place in the early days of the pandemic. It felt like a very surreal time—as if the earth was on its head. That’s the Unreal part. It was also a season of great misinformation. It felt like we stepped into an alternative world. I liked Unearth as a verb ‘to dig’ or ‘to uncover’. It describes a world that is not of this earth. The record is the experience of a journey through a certain period.” Hozier uses Dante’s Inferno and the 9 circles of hell as a loose structure throughout the 16-track LP, which, as the press release states: “follows a captivating thematic arc informed by the turbulence of the world and the fight for a better and brighter tomorrow”. You can listen to the album and try to capture every literary reference, or simply sit back and enjoy the sound. It works on both levels, and that is something Hozier does extremely well. The poetic intellect and storytelling never distract from the music’s soul. Variety is the strength of this record. Hozier sings in Irish on a couple of songs, including the acoustic guitar laced opener “De Selby (Part 1)”. The pace picks up with “De Selby (Part 2)”, which sounds a little over produced in places, particularly after the earthy opening track. After the smooth and simple “First Time”, an early highlight of the record comes with the rock ballad “Francesca”, which could rival “Take Me To Church” live, and features a climax that Phil Spector would have been proud of. The warm string work and gentle vocals on “Carrion (Icarian)” are reminiscent of Simon and Garfunkel. “Who We Are” is a slow-building, driving ballad and a vocal highlight. The instrumental interlude, “Son of Nyx”, is a stunning piece of orchestration played by Budapest Festival Orchestra, featuring vocals, but no discernible words. Then we switch to the soul/gospel choir backed “All Things End”, followed by the romantic, Elton John like “To Someone From A Warm Climate (Uiscefhuaraithe)”. The uplifting strings return on the beautiful but brief “Butchered Tongue”. “Anything But” has a world music, handclapping vibe, but is the weakest track on the record. The chorus of the radio friendly pop ballad “Abstract (Psychopomp)” will be popular live, despite it being one of the least ambitious on the album. A late highlight comes with “Unknown _ Nth”, which channels the Peter Green

76 NRM 3-2023

Fleetwood Mac era. For those who only know “Take Me To Church”, listen to this track to see what else Hozier can master. The closing, gospel rock track “First Light” contains a majestic choral section, and reminds one of “Nina Cried Power”. Ambitious, varied, expansive. It’s easy to hear why Hozier has sold-out shows across 25 cities this year, including Madison Square Garden in New York, Wembley in London, and Hollywood Bowl in Los Angeles. Hopefully he will return to Norway soon, because these songs will be unearthed best live. Anne-Marie Forker

HUDKREFT Osyo By Fysisk Format 4.5/6 15. september Hudkreft er bandet som har skjønt sosiale medier (særlig da de meddelte at de trakk seg fra årets Tons Of Rock på grunn av Phil Anselmo, dog uten å noensinne ha vært booka), og stadig dukker det opp morsomme videoer og bilder både her og der av plattformer som viser bandet fra en lystig og artig side. Men, det er nå en gang musikken som det skal menes noe om her, og det gjør man da med glede da de unge Oslo-punksa forærer oss sin andre fullengder. Skal sies at rundt 96% av Norway Rock sine lesere sikkert både kan og vil slutte å lese allerede her, men for de som synes at god pønk skal skrangle litt samt låte skittent og bråkete kan jeg trygt anbefale “Osyo By”. De har fått med selveste Petter Baarli på det møysommelig titulerte åpningsporet “Verdens Beste Band”, og noen bedre måte å introdusere både band og skive på er vanskelig å komme på da denne låter akkurat som man forventer av et band som kaller seg Hudkreft. Spesielt fett er det da gitarene pløyer inn mot slutten av sporet og starter festen skikkelig ordentlig. “10.000 Soler” følger så finfint opp, og det pønkes avgårde i virkelig god, gammel ånd. Bandet øver på Blitz, og det høres godt i pønken som leveres her. Her er det ikke noe plass til hverken dill eller dall, og gasspedalen er rimelig i bånn fra start til slutt. Vokalisten har også en virkelig rå snert i stemmen når hun trykker til, noe hun gjerne kan gjøre langt oftere enn hva tilfellet er på “Osyo By”, som for eksempel på refrenget på “Døve Ører”. Enda mer vræling i monitor, takk! Favoritten på skiva for min del er den ska-inspirerte “Sommerskygge”, som også byr på skivas beste tekstlinje i form av “røver som Ronja, gjør det elegant som Dronning Sonja”. Vakker poesi. Det er nok også det aller mest fengende refrenget på “Osyo By” i mine ører. Etter denne blir det litt vel skranglete og rørete med “Tomtomt

Disco”, etterfulgt av en pianotrudelutt jeg ikke ser helt poenget med - men den 37 sekunder lange sinnataggen “Svada” geleider festen heldigvis på riktig spor igjen. Resten av skiva består av god norsk pønk der nye høydepunkt kommer i form av “Lever Og Dør I Dautid” og “Leprakoloni”, to spor jeg gleder meg massivt til å høre live, for noe mer ren pønk enn dette er det vanskelig å komme i 2023. “Gunerius Sommarland” runder av festen for denne gang, og forteller at det er rimelig lokal Oslo det går i tekstmessig her - ekstra morsomt for oss som er kjent i byen. Her har fått med enda en gjesteartist, nemlig Edvard Valberg ifra Honningbarna. En lystig durlåt som bare plutselig er ferdig - akkurat som god pønk skal være! Sven O. Skulbørstad

INCANTATION Unholy Deification Relapse 3/6 25. august Incantation er et av disse death metal bandene som alltid har vært der, men som allikevel debuterte litt sent uti bølgen. Allerede da «Onward To Golgotha» kom i 1992 synes jeg dette var litt annenrangs. Når vi i år får plate nummer tretten er jeg fremdeles av samme oppfatning. En del kult, men mest «nesten». Åpningslåta «Offerings» låter veldig 1992, og det er kult nok det. Åpningsriffet oser hyggelig nostalgi og tross sitt høye tempo er det en variert låt som også faller litt nedpå og groover. Og da koser jeg meg. Jeg skal ikke legge skjul på at det er de tyngre sporene som tiltaler meg mest. «Homunculus» og ikke minst «Convulse» er herlige seige groovere. Utover dette er «Unholy Deification» en plate jeg finner best i mindre doser av gangen. Ronny Østli

IRON SAVIOR Firestar AFM 3/6 6. oktober Navnet skjemmer ingen, si. Og tittel på skiva er vel også så heavy metal det kan bli. Piet Sielck har jammen kommet til plate nummer femten med

bandet som kan spores helt tilbake til da han og Kai Hansen spilte sammen i Gentry i sine skoledager. Iron Savior debuterte i 1997, og det har kommet plater jevnt og trutt etter dette. En og annen har havnet i samlingen, og felles for de jeg har hørt er at det er en del ålreit, men veldig mye middelmådig. Og det gjelder også her. «Curse Of The Machinery» er uptempo tysk melodisk power metal ikke ulikt gammelt Blind Guardian, og det fungerer helt utmerket. Jeg håper ikke «In The Realm Of Heavy Metal» er skrevet i fullt alvor, i så fall er det pinlig. Men sett med glimt i øyet er det en underholdende låt med et lite stikk til både drager og monstre. Håper jeg. Uansett, catchy som fy. Tittelkuttet liker jeg også. Også denne er uptempo power metal. Og det slår meg at det er den stilen jeg liker best på skiva. Det tyngre og mer midtempo materialet blir for meg litt anonymt og kjedelig. Ronny Østli

DANKO JONES Electric Sounds AFM Records 4/6 15. september 2023 Jeg har sagt det opp og i mente, om det er skive eller live - Danko Jones låter alltid som Danko Jones skal låte, og det som skiller en bra opplevelse fra en mindre bra opplevelse (men aldri dårlig) er neimen ikke enkelt å beskrive, men det har noe med selve spruten i det som presenteres. Schwungen om du vil. Ved forrige skive, “Power Trio” fra 2021, var den så til de grader tilstede et sårt tiltrengt “fuck you” til alt som het pandemi og lockdown. Denne gangen er det dessverre en noe blekere Danko Jones som innbyr til fest. Men han innbyr nå riktignok til fest skal sies, som han alltid gjør. “Guess Who’s Back” og “Good Time” starter kvelden friskt, og sistnevnte vokste seg kjapt til å bli en liten favoritt på “Electric Sounds”. Her har man Danko Jones på sitt aller, aller beste. I andre enden av skalaen finnes “Get High?”, der det ikke helt føles som om han og de helt tror på hva de gjør, uten at jeg helt klarer å forklare hvorfor. Litt prepubertal for en tross alt stadig mer voksen kar går det også an å argumentere for. Litt britisk får vi under “She’s My Baby” - en klassisk Dankorocker av god, gammel klasse uten å nå helt opp til det aller beste han har gjort, og mye av det samme gjelder også for den Ramoneske “Eye For An Eye”. Jeg kunne dissekert samtlige låter på samme måte, men alt faller ned på at de som kjenner til bandet vet akkurat hva som blir presentert, og akkurat her er både den største fordelen men samtidig ulempen til Danko Jones. Har de dagen og schwungen på plass er de blant de tøffeste banda som finnes der ute, men har de ikke det så kan

norwayrock.net


SKIVER det fort bli litt kjedelig - som her. Ikke misforstå, hadde dette vært et splitter nytt band som hadde debutert med “Electric Sounds” ville den nok endt på et enda høyere terningkast, men når det gjelder akkurat Danko Jones forventes mer sprut enn dette. Som sagt er Danko Jones aldri dårlig, men når schwungen og spruten mangler går jeg nok heller tilbake i katalogen og slenger på noen gamle classics. Dog føler jeg meg ganske sikker på at låtene får det løftet de trenger live, og den fasiten får vi på Rockefeller i november. Sven O. Skulbørstad

JORDSJØ Salighet Karisma Records 4.0 6. oktober Duoen av multiinstrumentalist Håkon Oftung, med fartstid fra The Chronicles Of Father Robin og Tusmørke, og trommeslager Kristian Frøland presenterer Jordsjøs fjerde reelle album i høst, som arter seg en smule dristigere og mer fragmentarisk enn den vakre forløperen «Pastoralia». Bandets verv av mørk, nordisk og symfonisk progrock, tillempet klassisk modernisme, jazz, folkemusikk og 1960-tallspsykedelia, hefter umiddelbart ved partielle «Sankeren», som episodisk påminner svenske foregangsfigurer som Änglagård, Sinkadus, Anekdoten og Landberk – kanskje i overkant mye. Første del av «Salighet» er langt mer spennende, med snurrige berøringspunkter til Jethro Tull på sitt mest bistert amalgamerende. Stykkes kontrapunktiske klaviaturog fløytestemmer utgjør Jordsjøs hittil tyngste musikalske løft, mens «Salighet II» deponerer et gnistrende hatteløft i retning finske Wigwam. En karakterløs vokal og ditto barnevennlig besørgelse er unektelig bandets akilleshæl, og aldri blir dette tydeligere enn i fjollete «Ura», men her tiltrer såpass mye vigorøs instrumentering at innvendingen i stort monn lar seg stagge. «Danseritualer Fra Jordsjø» er morsom og delvis god, lastet med Gentle Giant- og Wigwam-troper, men med unntak av et todelt tittelspor foretrekkes mer enhetlig tenkte «Pastoralia». Geir Larzen

norwayrock.net

KATAKLYSM Goliath Nuclear Blast 3.5/6 11. August «Goliath» er kanadiernes femtende plate, og jeg synes dette bandet er blitt mer og mer hørtbart på sine eldre dager. «Dark Wings Of Deception» åpner, og er akkurat så massiv og hysterisk som jeg mener å huske bandet. Og dette blir litt slitsomt for meg. Denne låta løser opp med litt melodisk gitarspill, og det er partier her som får meg til å tenke svensk. Det følger på et par låter som blir altfor striale for mine ører, før det blir noe slags moderne takter i «Bringer Of Vengeance». Men denne er så groovy og rocka og med Kataklysms nedstemte lydbilde er det en riktig så kul låt. «Combustion» og «Gravestones & Coffins» er to tyngre groovere låter jeg liker godt, og kan tenke meg er helt suverene live. Singelen «The Sacrifice For Truth» avslutter og er min favoritt på «Goliath» Denne låta er jo et snev thrasha, og bassen er veldig bærende. Da er det bare å håpe de fortsetter neste plate slik de avslutter denne. Jeg mistenker fansen av det mer typiske Kataklysm ikke er like enige med meg i det. Ronny Østli

KVELERTAK Endling Petroleum Records 5/6 8. september 2023 Ta det helt med ro, dette bandet er tydeligvis ikke i stand til å gi ut dårlige album, ei heller mindre bra album. Det de serverer oss denne gangen er nok heller det mest eksperimentelle albumet til dags dato som også føles en smule rundere i kantene enn sine mer sintere forgjengere. Det trenger jo for all del ikke være negativt, og det er det heller ikke. “Krøterveg Til Helvete” har fått flyte i eteren en stund allerede, men uten den episke introen som følger med på skiva og som Kvelertak har gjort til et slags varemerke i løpet av de siste utgivelsene. En rett og slett særdeles passende introduksjon til et nytt Kvelertak-album! Jeg får litt Satyricon-vibber av riffet som starter

“Fedrekult”, og legger selv merke til at jeg motsier meg selv en smule da dette riffet går rett over i blastbeat og noe av det mest fengende verset på hele “Endling”. Det kan kanskje være selve lydbildet som er tonet noe ned, men dette ligger utenfor min ekspertise. “Likvoke” er det heller ikke noe i veien med og sementerer godt en trio de aller fleste andre ville ha gjort mye for å starte skivene sine med. “Døgeniktens Kvad” starter med et ras som ender noe overraskende opp i banjo - ref. ekperimentelt. Dette er vel kanskje det aller sterkeste sporet på skiva, og viser Kvelertak fra sin aller beste side og hvordan de har vokst som band. Oppbygningen fra rundt midtveis og ut er pur klasse og skivas definitive høydepunkt. Det er ved tittelkuttet og etterfølgeren “Skoggangr” jeg går tilbake til tanken om at dette låter noe rundere og mildere enn hva vi er vant med fra den kanten, og det er absolutt ikke ment negativt - det betyr mer at Kvelertak slettest ikke har låst seg fast i noe som helst eller frykter å utvikle seg. Jeg vil faktisk påstå at de kler denne sounden også, selv om man såvisst foretrekker ursinnet de er mest kjent for. Jeg liker også de Thin Lizzy-vibbene jeg får under durpartiet midtveis i sistnevnte også. “Svart September” starter som “Kvelertak Unplugged”, som det het på 90-tallet - og her ligger noe av det mest bemerkelsesverdige med bandet; Du hører at det er de som spiller, selv om vi absolutt ikke er bortskjemte med rene akustiske gitarer i dette bandet (og takk for det), men det er et eller annet med riffet og spillemåten som kun Kvelertak gjør. Kanskje mye derfor de har vokst seg til å bli et av Skandinavias aller største band, fullt fortjent. De eksperimenterer også relativt heftig i avslutteren “Morild” også, her er vi vitne til et band som overhodet ikke skal hvile på gamle suksessformler, men heller utvikle de videre. Og når de utvikler det til det første riffet som kommer, så forbanna fengende at det er kul umulig å sitte stille er det bare å ta av seg hatten og takke og bukke. Alt som er fett med Kvelertak kulminert i et eneste riff, og da trengs det strengt talt ikke nærmere forklaring spørru meg. Noe mer nedtonet under resten av den rett under åtte minutter lange saken, og det er egentlig en meget kledelig måte å runde av akkurat denne skiva på. Nok en oppbygning mot slutten som bandet gjør godt, og før man aner ordet er både låt og skive ferdig avspilt. Som jeg skrev innledningsvis virker ikke dette bandet i stand til å lage og utgi dårlige skiver, men denne gangen har de nok eksperimentert mer enn vanlig - og det liker jeg godt. “Endling” føyer seg inn i den tilsynelatende endeløse rekken av utelukkende bra skiver. Sven O. Skulbørstad

ANNE LINN Perlemorsky Badger Music 3.5 1. september Røros-residerende Anne Linn V. Schärer har siden 2016 bidratt til flere musikkutgivelser, men «Perlemorsky» er kulturhuslederens første soloalbum. Stilistisk fraterniseres norske popsolister som bygger store lydlandskaper og penner emosjonell, intelligent og høstlig musikk, i vevninger av elektronisk-orkestral pop, folk og majestetisk indierock. Vokaluttrykket er vevert utleverende, og Kristoffer Los arrangementer og produksjon bevrer av raffinert, dynamisk musikkkinematografi. Albumets fortrinnligste kvalitet er likevel Schärers teft for melodiøse løsninger – ettertrykkelig dokumentert i et nennsomt bygget og vakkert åpningsspor kalt «Dugg». Åtte minutter lange «Flyr» og «August» spenner fra spartanske sekvenser av akustisk gitar til fullskalamodellert, symfonisk rock. Gitte låter lener seg unektelig for meget på klisjéetablert dur-melankoli, men som debutalbum vekker «Perlemorsky» fremtidige forventninger. Geir Larzen

MALOKARPATAN Vertumnus Caesar Invictus 4.5/6 27. oktober Jeg liker svært godt forrige plate «Krupinske Ohne», og gleder meg over at den slovakiske kvartetten fremdeles låter som en tidsreise tilbake til den eksotiske og råe metallen man fikk fra Øst-Europa rundt 1990. Jeg tenker en blanding av Iron Maiden, Mercyful Fate og Master’s Hammer. Og kanskje låter det hakket mer heavy metal denne gangen. Malokarpatan er verdens slemmeste band mot journalister, da låttitlene er på slovakisk og lange som skolestiler. Som første låt etter introen, «Kočár Postupuje Temnomodrými Dálavami Na Juhozápad». Uptempo melodisk klassisk heavy metal med mye godt gitararbeid, og tydelige referanser til bandene jeg nevner innledningsvis. Tittelkuttet følger på og gir meg en finurlig følelse av teutonisk

NRM 3-2023

77


SKIVER thrash og King Diamond. Dette er en god skive, og jeg skal ikke bruke spalteplassen på disse titlene her, men jeg må få nevne den mer psykedeliske instrumentalen «Panstvo Salamandrov Jest V Kavernách Zeme» som en herlig brytning halvveis i platas tre kvarter. På sitt fjerde album fortsetter Malokarpatan sin snodige reise, og skuffer ikke. Ronny Østli

MAMMOTH WVH Mammoth II BMG 4,5/6 4. august Wolfgang Van Halen behøver vel ingen nærmere introduksjon lengre, selv om han ble kjent som «sønnen til Eddie Van Halen», da han fikk jobben som bassist i bandet til pappa og onkel. Han er nå klar med sin andre utgivelse under Mammoth WVHfanen, og dette er, som i debuten, et reinspikket soloalbum, altså i den form at Wolfgang spiller og synger absolutt alt selv fra første til siste riff. Fra førsteskiva har han skrudd vrengen opp et par hakk, og åpna hi-hat-en enda litt mer. «Mammoth II» er et tungt, progressivt og mer aggressivt album, og viser at Wolfgang viser fremgang også på låtskriversida. «Right?» åpner ballet, og er et låt som treffer akkurat passe midt i trynet. Når man vet at det er samme mann over hele fjøla, er det bare å la seg imponere først som sist. Det som slo meg umiddelbart ved første lytt, er hvor nære det låter Soundgarden til tider. Samme aggressivitet, samme kreative riffing, og sannelig låter stemmen hans smålikt salige Chris Cornell når han trøkker til. Så spør vi oss selvfølgelig; med en far som Eddie Van Halen, kan Wolfie spille gitar? Svaret er et klart ja!, og han kan også tappe, en gitarteknikk fattern´n var med å utvikle. Bare sjekk ut «Another Celebration At The End Of The World» for å dømme selv. Det er lett å tenke at noen av instrumentene faller igjennom når én mann spiller alt selv, men Wolfgang står fjellstøtt på gitar, bass, trommer og vokal, og legger knallfine harmonier på kor, samt det som er av keyboards. Musikalsk er det faktisk ingenting å trekke for på noen av de ti sporene på skiva. Soundgarden og Chris Cornell ble nevnt som likhetstrekk, men for den som kjenner til Jason Bieler og Levara, så ligger sporveksleren lettere i disse to retningene også, om enn ikke like tydelig som Soundgarden. Nå skal man kanskje ikke sammeligne artister i utgangspunktet, men en liten pekepinn er fin å ha, spesielt om det finnes de som tror Wolfgang har forsøkt å lage en blåkopi av bandet til pappa og onkel, for det har han da altså ikke!

78 NRM 3-2023

Men nå skal vi ikke utelukkende være positive her, for som så ofte ellers, er det ting å plukke på. I Wolfgangs tilfelle, er det nok at melodiene ikke er sterke nok. Det er ikke ofte man får låter på hjernen etter noen få lyttinger, det gjorde jeg ikke her heller. Det er ingen ‘hooks’ som fester seg ved noen av låtene. Først da triller terningen på de store høydene. Produksjonen er upåklagelig, men heller ikke her er det noe som virkelig fanger interessen. Ikke at man må på «Hysteria»-nivå, men litt kreativ produksjonsføring burde være innafor, skulle vi rolig mene. Alt i alt er «Mammoth II» ei skive som garantert kommer til å få sine runder på diverse plattformer framover, men kommer den på topplistene? Tvilsomt, men mirakler kan skje. Jan Egil Øverkil

MARDUK Memento Mori Century Media 5/6 1. september Marduk minner oss på at vi alle en dag skal forlate jorda, og kaster ikke bort tiden med å spille for sakte. Fem år har gått siden «Viktoria» og en av grunnene er at de ønsker at folk skal få tid til å vente på en ny plate. Og det vil jeg påstå innfris. «Blood Of The Funeral» og «Shovel Beats Sceptre» er sluppet som singler og viser ytterpunktene på plata. Kjent intenst og kjapt i førstnevnte, mens singel nummer to viser bandet, som nå fremstår som en trio, sin tyngre side. Dette er en plate med fokus på det kjappere, men jeg må nevne «Charlatan» som et høydepunkt blant det tyngre. Tittelkuttet starter og jeg ser for meg denne som en konsertåpner med sin catchy koring som en kul knagg. Nå synes jeg dette er svært gode førti to minutter, og singlene er mine favoritter, men vi skal ikke kimse av «Coffin Carol» eller «Marching Bones» heller. Nei, her er det bare å snurre hele skiva. Ronny Østli

RHYS MARSH Towards The West Autumnsongs Records 4.0 1. september

Fjerde plate under eget navn, hvilket indikerer at trønder-englender Marsh trakterer all vokal og instrumentering, er blitt en elegi til far Andy, som døde i fjor høst. Uttrykket er akustisk, ofte anført av nylonstrenggitar eller piano, i Marshs veletablerte tonespråk, et sted mellom tidløs kunstpop og symfonisk rock. Jeg bifaller fonogrammets rå, utleverende melankoli, stedvis teksturert av elektriske gitarer, lempelig slagverk og vår alles venn i nøden, mellotronen. En av flere notable passasjer svarer det instrumentale mellomstrekket av «The Gold In The Sun» for; dette innledes av fin, akustisk gitarsolo, og fører uforutsette, skumrende besifringsbevegelser som instinktivt appellerer til King Crimsonskaller. «It’s Like You Always Said» stiller ikke blant repertoarets hvasseste tilslag, men implementeringen av et intervju far Andy ga i 1970 er unektelig effektiv. Albumsenit faller i form av den moll-hamrende begravelsesprosesjonen «Cauterise», hvor verken det vokale eller elgitaristiske tar seg bryet med å late som om alt er ok og hvor hver taktstrek bevrer av majestetisk sorg. «We’ll See You Again» og akkordsirlige «Aspen» bibringer verdig og fin avslutning til et spesielt og personlig punkt i Marshs diskografi. Geir Larzen

JEFF MARTIN The Seven Deadly Sins Jeff Martin 3.5 7. juli Fordums geniale The Tea Party, urokkelig sementert blant 1990-tallets fem beste band, gjenopptok sitt virke i 2011 og har siden tilvirket to album. Trioen eksisterer fremdeles; de finnes her, men jeg savner dem. Foruten tittelkuttet fra «The Ocean At The End» har hver nye The Tea Partykomposisjon skuffet. Canadiernes absolutte lavmål ble ettertrykkelig satt i 2021 med forglemmelige «Blood Moon Rising». Nestor Martin pleier sporadisk en nedskalert solokarriere, og dennes siste prosjekt, basert på de syv dødssyndene, leser som en våt The Tea Party-drøm – på papiret, vel og merke. 53-åringen har omsider gjenvunnet sin elsk til eksotiske strengeinstrumenter – og mellotron. I likhet med mesterverket «The Edges Of Twilight» tindrer angjeldende konseptplate av globale folkemusikkinstrumenter, gjerne av midt-østlig, marokkansk og indisk herkomst. I timbre og arrangement stiller følgelig «The Seven Deadly Sins» milevidt spenstigere enn The Tea Partys tre siste studioskiver, og det er å håpe at Martin sluttelig bibringer gitararsenalet til hovedgeskjeften. Ryktene tilsier at han har invitert Jeff Burrows og Stuart Chatwood til et lengre Marokko-opphold i

forkant av neste plate... Østlig-tonalt skumrende «Sehvet Nora» hensetter lytteren momentant til midten av 1990-tallet, med symfonisk forse, Led Zeppelin-modellert rockekomp, assortert perkusjon, blendende instrumentrikdom, samt Martins autoritære, dog sårbare stemmeprakt. Hver pôre av stykket klinger klassisk The Tea Party, men alt i åpningskuttet, ekvivalent med platesenit, væres prosjektets ugjendrivelige problem – komposisjonene. Det hjelper et stykke på vei at Australia-tilflytteren endelig opererer i det musikalske sjikt han ble plassert på kloden for, men den gnistrende akkumulasjon av kreative idéer Martin innesto i perioden 1995-2001 siver bare unntaksvis til overflaten. Alt for ofte nyttes smålåtne, opplagte løsninger, både på melodi- og ostinatsiden, grensende til flegmatisk selvpastisj. Jeg savner fyren som trakk «Drawing Down The Moon», «Alarum», «The Halcyon Days» og «Walking Wounded» opp av hatten. Gitt tingenes sørgmodige tilstand bør man imidlertid prise seg lykkelig over det forjettende som nedplantes i «The Seven Deadly Sins»; dette er tross alt Martins riktigste soloutspill, og som årelang The Tea Party-disippel gjør det ingenlunde vondt å avspille mørke og sirlig instrumenterte «Sehvet Nora», hvis non-verbale passasjer representerer albumets heftigste tilslag, «So Bitter» eller «Sorted And Sold». «Send Her My Love» er den eneste låten som faller totalt igjennom skydekket. «So Bitter» ble forøvrig pennet av Paul Drennan, tiltenkt Alice Coopers nye skive. Dette er ingen stor komposisjon, men i herværende kontekst gis den klart «Triptych»skjær, rent sonisk, og det liker vi. Man kan følgelig ønske Jeff Martin delvis velkommen tilbake. Geir Larzen

MAYHEM Daemonic Rites Century Media 4/6 15. september Mayhem har noen liveskiver på samvittigheten, men dette er første ordinære skive i så måte med dagens besetning. Og hvorfor jeg sier det, er at forrige konsertplate var fremføringen av «De Mysteriis .Dom Sathanas». I samme periode kom også konsertene med Dead. Det betyr at forrige ordinære liveskive fra Mayhem er «Live In Marseille 2000» fra 2001. Selv om noen låter naturligvis vil være konstante på en Mayhemkonsert har det rent litt vann under broene siden den gang. Denne er spilt inn under «Daemon» turneen, og setlista gjenspeiler anmeldelsen jeg skrev etter konserten på Rockefeller i februar 2022. Altså åpner plata med «Falsified And Hated»

norwayrock.net


SKIVER

fra seneste plate før den tar oss tjue år tilbake med «To Daimonion». Det siste millenniet dekker første del av plata, før vi får fire låter fra «De Mysteriis .Dom Sathanas», og åttitallet helt til slutt med «Pure Fucking Amrageddon» som avslutning, før vi hører DJ’en setter på Mercyful Fate og plata fader ut. Mayhem live kan være noe ymse lydmessig i salen, så det er artig å få et dokument på hvordan dagens besetning faktisk høres ut sammen. Trommelyden synes jeg heller ikke er verst. Har hørt den langt mindre organisk enn dette. Attila blir kanskje det store dilemmaet for min del. Det er en del klassikere man har vendt seg til det vokale på plate. Samtidig vet vi jo at dette er en mann som lever seg veldig inn i settingen på scenen, og således synger litt mer freestyle enn vi husker fra studio. Jeg blir litt usikker på om jeg synes det er like kult på plate hvor man kun hører, og kjenner til låtene, og ikke ser Atillas fremtoning på scenen. Så er det jo også sånn at det er kjedelig om en konsert låter som playback, så på mange måter blir nok dette mer autentisk og riktig. Så er vel også jeg en som finner liveplater ganske langt nede på interesselista. Det er godt fremført og absolutt et verdig dokument på hvordan Mayhem i dag høres ut. Ronny Østli

STEVE McALLISTER I Hope You Are Okay Steve McAllister Music 4.0 1. juli Gjemt bak en myriade av pseudonymer, aliaser og prosjektnavn har komponist Steve McAllister angivelig såpass mange utgivelser på bok at han selv går i surr. Dette er veteranens første reelle soloplate under eget navn, og det smerter å se hvor lite oppmerksomhet den høster. Godt kjent for folk i bransjen stiller blant andre saksofonist Dana Colley (Morphine), Mike Keneally (Frank Zappa, Steve Vai) og trommeslager Rafael Bernardo Gayol (A-ha, Leonard Cohen) til sonisk dyst av intelligent, komplekst arrangert, tidløs og melodiøs pop/rock. Høstlige «Because I Love You Too Much» frir til fans av Radiohead og Anathema, mens “Something In The Water” innestår et muskuløst blikkfang på 1960-åras pop-melodikk, i tråd med The Diggers og The Divine Comedy. Fender Rhodes-lekre «The 3rd Side Of The Egg» og svermeriske «Sailor’s Waltz» utgjør øvrige høydepunkter på et kvalitetskupert fonogram, som uansett fortjener å bli hørt. Geir Larzen

norwayrock.net

MÍO Ingen Tid å Miste 4.5/6 9 June This Oslo-based six-piece, who have been going since 2019 and who already have a reputation for excellent live performances, have put out their anticipated debut album «Ingen Tid å Miste», apparently another product of the enforced seclusion and patience of the pandemie. Let’s not beat about the bush. It is an impressive piece. At first listen, it is founder Dionisia Fjelldalen’s vocals which stand out, powerful, versatile and distinctive. She mocks and yells her way through «Huldra», crows appropriately enough on «Kråkevisa», pleads on «Ingen å Be», and uses her full palate on the title track. Listening below that, we have a strong ensemble playing which creates a full, balanced sound. There aren’t many solos or other obligato pieces for the players, though the Hardanger fiddle does seem to have a freer rein than the rest. The rhythm section, which consists of co-founder Marianne Friisberg Larssen and drummer Eilif Finnseth Hallingstad, is tight and sensitive to the music they are supporting. There are folk sensibilities here, of course, but when things pick up they are able to apply the force needed to lift the music. Jakob Nome’s guitar playing sits more with the rhythm section, providing texture and backdrop to the frontline. Again, delicacy and sensitivity is the watchword, subtlety and power each as needed. His opening lines on «Huldra» are particularly enchanting, weaving around the fiddle. Speaking as a foreigner, it seems that the relationship between folk music and modern metal music in Norway is an easier one, with the folk side, the history of the country and its music, coming first, and the contribution of original metal music then joining that in the modern synthesis you find in bands like Mio or Enslaved. So, the presence of Maja Hveding Styffe’s Hardanger fiddle doesn’t jar, and the array of traditional and historic instruments deployed by multiinstrumentalist Henrik Hagen Johnsen fits seamlessly into the arrangements, without feeling bolted on or making the rock-style backing or overdrive guitar feeling like an afterthought, an attempt to bridge two worlds. This isn’t just Gåte mark II – another rockband with a fiddle. It’s better than that – it’s a decent combination of folk tunes, rhythms, songwriting and instruments with rock style and energy. Some of the tracks, like «Dragen og Hvalen», «Trall fra Grefsenkollen», and «Fra et Annet Sted», wear their folk influences more clearly on their sleeves, and there’s the beautiful rosemåling design to

the album’s cover. Whenever a band choose to sing in Norwegian, it’s worth taking the lid off the syltetøy krukke labelled «Singing in Norwegian» en gang til. Perhaps it’s less contentious here – do folk-influenced musicians get a free pass? The debate always twists around «reach» and «authenticity». You should follow a-ha and sing in English…. No, you should stick to your roots and your native culture and sing in Norwegian (local dialect? Superfint! 10 bonuspoeng!). In this case, I think we can safely come down on the side of authenticity. Of course, lyricists should feel free to write in the language where the feel most poetic – and there’s nothing wrong with Fjelldalen’s lyrics – but we should also remember that in this niche area, and with the role of history behind the music, Norwegian is the correct language for these songs. And, to be honest, we should keep in mind that with music as beguiling as this, people will seek out the lyrics and translate them, even learn to sing long in Norwegian. I save special mention for «Morgenstjerne» – this track especially marks the band out as a force, and elevates the album above being a mere «good start». It has everything – atmosphere, soaring vocals, changes in dynamics, careful use of emphasis, clever songwriting, and seamless integration of folk music with rock power. If not every track is of the same quality, we need to remember that this is a debut album – they have only an EP behind them. The first two tracks are as good as you might find on any folk-rock album and there’s more of the same quality throughout, like «Ingen å Be» and «Faller Aldri Av». This is a commanding debut album for any band. Alex Maines

HEDVIG MOLLESTAD WEEJUNS Weejuns Rune Grammofon 4.0 1. september Fri improvisasjon, uansett teknisk kapabilitet, gjør seg som regel bedre i øvings- eller konsertlokale, enn på plate. Når arbeidsjernet Hedvig Mollestad herved vender blikket fra gjennomkomponerte prosjekter til nettopp det improvisatoriske, imøtegås Weejuns – en trio bestående av Mollestad, Ståle Storløkken på tangenter og trommeslager Ole Mofjell – med sunn skepsis. Angjeldende album innestår 80 minutter tøylesløs musikalsk interaksjon, innspilt live i fjor, hvor samtlige spor bevilges god tid, og bygger langsomt fra bunn. «Go At Your Peril» setter tonen, med søkende, delikat vrenggitar som inviterer perkusjon og hammondorgel til samtale. Etterhånden erkjennes det at «Weejuns» er like meget et studium i dynamikk, som improvisasjonskunst,

hvor Mollestad spisser seg inn mot tonale figurer og ostinater som plenumstrioen i det følgende vil eksplorere, for ikke å si eksplodere. Det er i slike øyeblikk at «Weejuns» fosskoker, i substansielle sjatteringer av Miles Davies, Mahavishnu Orchestra, King Crimson og Norges unikum nummer én, Terje Rypdal. Sagt på annet vis: «Weejuns» byr på øyeblikk som klinger komponert og utprøvd, særlig i nevnte «Go At Your Peril» og dennes onde tvilling «Stay At Your Peril», hvor ensemblet utøser båndsløyfemodellerte arpeggioer i nådeløse, dog raffinerte 7-taktsritt. «Peril»-kuttene svarer for 25 minutter av albumet og er verdt innkjøpsprisen alene, men klangrikt kirke-planetariske «Pity The City» og det rocka klaviaturstrekket i kompromissløse «Hug That Tree» gjør «Weejuns» til noe ganske annet enn begredelig masturbasjonstidtrøyte. Jeg fant endelig svar på hvorfor jeg ikke greide å legge lokk på denne plateomtalen – stoffet er for bra. Geir Larzen

NEAL MORSE The Dreamer – Joseph Part One Frontiers Music 4.5 11. august Gitte kunstnere evner ikke å få skolten ut av Bibelen; noen klarer seg imidlertid bedre enn andre. Filmauteur Darren Aronofsky leverer eksempelvis langt under pari med Bibel-tekst for hånd, mens man nærmest er blitt vant til at Neal Morse nytter kristen mytologi dersom han smeller opp større lerret. Årets plate danner første, dobbeltformaterte musikkinstallasjon i sagaen om Josef og dennes mangefargete kappe; sakset fra 1. mosebok, eksekvert som fullskalert rockeopera av multiple instrumentalister og vokale rollefortolkere. Librettoen er tidvis såpass mørk og ondsinnet at Morse tvinges å grave musikalsk dypt. Alt under en stormende ouverture av aggressive ostinater og dissonante klanger væres konturene av et mer fengslende opus enn glattbarbert slepne «Jesus Christ: The Exorcist» fra 2019. Morses tonespråk er veletablert og gjenkjennelig, men her presenteres idéer som oppleves tilstrekkelig nytt. Nevnte intonasjon spenner fra fule King Crimson-progresjoner til det symfonisk vakre, med mellotronkor og smektende strykere. «Prologue: Before The World Was» senker pulsen i ettertenksomme pop- og jazzkast, armert med symfonikere og gospelkor. Enkeltkomposisjonene stiller innbyrdes divergerende og poengterte, med en håndfull monolittiske kleiver. «Liar, Liar» sjonglerer Deep Purple-, Led Zeppelin- og Styx-troper, mens

NRM 3-2023

79


SKIVER dennes etterfølger, «The Pit», som tonesetter en knutepunkttildragelse i dramaet, er skamløst vakker, melodisk og harmonisk, og tilkjennegir Morses kvaliteter i befatning med progressiv 1960-tallselegi. Besetningen av slidegitarer, vokalharmonikk, fløytemellotron, hammondorgel og gitarsoli må kunne kalles et blinkskudd. Morse har ikke frontet hvassere enkeltstykke siden «The Similitude Of A Dream» fra 2016. Pop-grandiose «Gold Dust City» og «Heaven In Charge Of Hell», kalde «Out Of Sight, Out Of Mind», samt den kirketunge korsatsen “I Will Wait On The Lord” gjør seg heller ikke til skamme i rockeoperalitteraturen. I år er det bare Edward Reekers som betjener bedre storskalarock enn den tidligere Spock’s Beard-koryféen. Geir Larzen

ON THORNS I LAY On Thorns I Lay Season Of Mist 4/6 1. september Grekernes forrige plate, «Threnos» var en gedigen overraskelse, da jeg husker bandet som rimelig middelmådig fra tidligere. Deres sørgmodige death/ doom tiltalte meg, og stilmessig er årets selvtitulerte en god oppfølger. Det er bare det at jeg synes «Threnos» er så sterk at denne ikke når opp låtmessig. Det skal sies denne var direkte skuffende i begynnelsen, før den tok seg opp, så dette er nok i større grad en vokseskive. Som nevnt er det ikke speed metal, og de snaue tre kvarterene er fordelt på seks låter. Det starter med «Fallen From Grace» og singelen «Newborn Skies» som begge er dyster og tung gromlyd. «Crestfallen» er en mer uptempo låt, sett i doom øyemed, som kan ha mye til felles med eldre Opeth, og fungerer som god dynamikk halvveis i plata. Dette er en jevn og melodisk skive og sporene jeg har trukket frem er de jeg liker best. Ronny Østli

PRIMAL FEAR Code Red Atomic Fire 2.5/6 01. september

80 NRM 3-2023

Det er tre ting som slår meg når jeg setter på dette. Det første er at jeg skjønner hvorfor bandet ikke er større. Det andre er at jeg skjønner hvis denne havner på listene i Tyskland, og det tredje er at jeg tviler på det er så mange under tjue som kjøper dette. Dette er så fryktelig tafatt. Generiske vers med et ikke-riff som bare ligger der og så kommer et catchy sing along refreng. Jeg husker da jeg var på Wacken hvert år og gikk forbi en liten scene med ukjente band. Disse låt sånn. Og tyskerne sjanglet og sang med. Og det kan fungere på festival det, men ikke når en skal bruke penger på noe en skal dra i hus. Skrekkeksempelet kan dere sjekke ut i «Deep In The Night» Men ok, alt er ikke like håpløst. Jeg tar meg faktisk i å ikke synes refrenget i første låt, «Another Hero» er så verst. Uptempo «Cancel Culture» er faktisk en ganske så ålreit låt, som jeg synes er litt annerledes. Hadde enda mer vært som denne. Episke «Their Gods Have Failed» duger også. Ralf Scheepers har stemmen inntakt, produsent og bassist Mat Sinner er tilbake etter alvorlig sykdom, noe som selvsagt er positivt. Men for meg blir heller ikke denne fjortende skiva til Primal Fear noe jeg kommer til å plukke frem igjen. Og det gjelder faktisk alle skivene jeg har hørt av dem, så noe holder seg ved like om ikke annet. Ronny Østli

PROFANATICA Crux Simplex Season Of Mist 4/6 22. september Jeg har ved flere anledninger snakket om brutale band som tiltaler meg med sin brutalitet og energi, uten at man nødvendigvis sitter igjen med et eneste riff på hjernen når skiva er ferdig. Amerikanske Profanatica er et sånt band. Eller var. For her har det skjedd ting. Her er det veldig mye tyngde og groove i all galskapen, noe vi hørte tendenser til på forrige plate, «Rotting Incarnation Of God» fra 2019. Men pilen fortsetter heldigvis å peke i tyngre og mer variert retning. Lydbildet er også tyngre og det går heller litt for sakte enn litt for fort. Jeg noterer meg også et par rytmiske partier som får meg til å stoppe opp og tenke at her skjer det noe. Jeg kan ikke huske disse tankene fra tidligere Profanatica plater. «Crux Simplex» er bandets sjette album, og jeg vil trekke frem «The First Fall», Compelled By Romans» og «The Third Fall» som favoritter. Alle gode eksempler på det jeg beskriver ovenfor. Ronny Østli

War» er god gammel death/ thrash, og etter min mening platas beste spor. Ronny Østli

PRONG State Of Emergency Steamhammer 1.0 6. oktober Siden 1988 har Tommy Victors Prong forsøkt å degenerere verden med hardhauset idioti; ikke én idé festet til teip, vinyl eller cd har vist seg levedyktig. Dette til tross besitter trioen fortsatt fans, formodentlig samlet i en amerikansk trailerpark tonesatt av metamfetamin-preparater som går i luften, og disse vil formodentlig oppnå trusedugg av «State Of Emergency» for dennes infantile hardcore-rop og flaue gjenbruksostinater. Søker du absolutt hjernedødt muskelspill av hardcore og thrashmetall er Prong bandet å vende seg mot, som et slags kolerisk Mekka, i 2023 som i 1988. Rosinen i ekskrementpølsa avstedkommer som en stupid oppføring av Rushklassikeren «Working Man». Her er det bare å handle til hjernen siver ned langs spiserøret og fester seg som grøt langs bukselinningen. Geir Larzen

REBAELLIUN Under The Sign Of Rebellion Agonia 3/6 22. september Jeg har sagt det før, Sør-Amerikansk death metal har en egen brutalitet. Rebaelliun fra Brasil ga ut to skiver tidlig på totusentallet, for det ble mange års pause. Dette er da trioens fjerde plate, siden debuten «Burn The Promised Land» fra 1999. Det låter oldschool, jeg hører mye gammel Death til tider. Det er teknisk og velspilt, og jeg får fornemmelser til deres landsmenn i Krisiun. Jeg har også sans for trommelyden. Jeg er ikke den største tilhengeren av brutal death metal, selv om det låter aldri så klassisk, og en hører dette er gode folk. Det riffes fett, men jeg trives best når tempoet senkes. Åpningslåta «All Hail The Regicide» er jo variert og godt utført, men det blir litt i mest brutale laget. «Light Eater» er derimot mer meg. Selv om den er tung og groover, er det kjappe av mer moderat tempo. Det samme gjelder «Antagonize». Selv om det blastes er det partier med herlig groove. Siste låta «The Ultimate

BRIAN SETZER The Devil Always Collects Surfdog Records 4.0 15. september Stray Cats-gitarist Brian Setzer viser null tretthetstegn, trass 64 år på skinkene. Riktignok bevilget han seg nylig fire suksessive friår, for å lade batteriene, men fornyeren av rampete rockabilly fremstår som en vital 20-åring på årets soloskive, forøvrig tilvirket i spann med hardtslående rockeband og fyrrige kvinnekorister. Stilistisk sverges det sedvanlig til en nesten punk-mental krysning av surferock, sving, blues, country, soul og godstogpumpende rock’n roll. Man kan altså ikke innmelde uforvarende manøvrering, men amerikaneren både skriver og musiserer så vidt godt at det aldri kommer til et ønske om å se ham implementere musikalske elementer fra utsiden av den kokende Setzergryta. Om tingenes potente tilstand taler i særlig grad et diabolsk tittelkutt – en blues prosessert i temposterk, episk surferockkvern, samt slepent kirkegårdsmorsomme «The Living Dead», tett fulgt av «Black Leather Jacket» og knipsevennlige «One Particular Chick». Sistnevnte fungerer nesten som en omskrivning av glimrende og sannferdige «Everybody Wants To Be A Cat» fra Disneyklassikeren «The Aristocats». Mindre heldig fremtrer den gamle countrysvisken «Girl On The Billboard», som forvolder albumets eneste blødme. Geir Larzen

SHERINIAN/PHILLIPS Sherinian/Phillips Live Inside Out 5/6 25. august Siden 2001, da «Inertia» ble servert, har duoen Derek Sherinian og Simon Phillips servert oss fusion i lekker utførelse, og da skulle det bare mangle at vi ikke fikk noen låter i live-tapning etter hvert. Dit har vi kommet nå, når «Sherinian/ Phillips Live» når hyllene. Med seg på laget har de en ordentlig frekkas på gitar, nemlig Ron «Bumblefoot» Thal, og bassist Ric Fierabracci, for å komplementere

norwayrock.net


SKIVER hovedpersonene. Verken Sherinian eller Phillips er redde for å tråkke på gassen når de står på scenen, men de gir godt rom til Thal og Fierabracci gjennom hele konserten, som for øvrig ble spilt inn for rimelig (men ikke helt) nøyaktig et år siden, 29. august 2022. Sherinians signaturlyd, «The Monster Lead» er hjertelig til stede under hele settet, og Simon Phillips´ trommelyd behøver heller ingen nærmere introduksjon, med sin åpne klang og snertne skarp. Stilmessig er begge også særdeles gjenkjennbare, og ingen som har hørt noen av Sherinian/ Phillips´ komposisjoner bør tvile på hvem som står bak. «The Vortex» ble vi først kjent med på skiva «Vortex» (2022), og umiddelbart er vi som nevnt i kjent landskap. Mer rock enn jazz vil man påstå denne låta er, med sin enkle groove fra Phillips´ åpne hi-hat, mens monster-leaden fører riffet framover. Thal og Fierabraccis komp ligger fint bakpå hele veien, før «Empyrean Sky» legger tempoet mer nedpå, og vi får skivas første Hammond-solo fra Sherinian. Han har aldri vært redd for å fylle podiet sitt med utstyr, den godeste Sherinian, så heller ikke denne kvelden på The Grape i Ventura, California. Tidligere nevnte skive, «Inertia», tilgodesees dessverre kun med ett spor, nemlig tittelkuttet. «Dessverre» må sies å være av personlig uttalelse, ettersom det uten tvil er favorittutgivelsen til undertegnede når det gjelder Sherinians soloutgivelser. Selv som trommis med en stor forkjærlighet for Phillips´ eskapader, hadde jeg gladelig byttet ut solopartiet hans med for eksempel «Mata Hari» eller «Rhapsody In Black». Noe av Simons signatursound er Octobans, små rørtrommer i forskjellig lengde, som avgir en melodisk tone, noe han bruker aktivt under «Inertia», både på skiva og i denne live-versjonen. Herlig perkusivt og kreativt. «The Phoenix» er beint fram en energiinnsprøytning, med doble basstrommer og full fyr på monster-leaden, mens Bumblefoots double neck-gitar får kjørt seg. Man kan saktens bekymre seg for at en konsert-utgivelse fra musikere som er kjent for å slippe seg løs kan bli anmassende og overspillende, men det er musikken som står i sentrum hele veien, både melodisk og i groove fra kvartetten, selv om det er rom for frislipp til tider, noe som både forventes og ønskes. Settet avsluttes med «Aurora Australis», som også avsluttet fjorårets «Vortex»-utgivelse. Sherinian har gjennom karrieren utviklet en særegen sound med tanke på klangflater, kanskje spesielt når han spiller piano eller flygel, noe som kommer til sin rett under ovennevnte spor. Han har en egen evne til å la hendene spille svært uavhengig rytmisk, noe ikke mange gjør ham etter, og det er rett og slett imponerende å høre slik utfoldelse og vite at det ikke er noe som helst overdubs eller backing tracks som hjelpemiddel. Har du noen av duoens skiver i samlinga, vil du nok helt sikkert nyte godt av å fyre i gang denne utgivelsen noen runder også, men det mistenkes at man nok gjerne hører originalene like så gjerne. Jan Egil Øverkil

norwayrock.net

SHINING Shining Napalm 4/6 15. september Da var det tid for de svenske solstrålene å ut et selvtituelert album. Og det som plate nummer tolv. Og nok en gang brytes nummermønsteret. Min favoritt er «V: Halmstad» fra 2007. Årets utgivelse følger opp senere skive med roligere musikk, men det er mye her som får meg til å tenke på «Halmstad». Første singel «Ansändare Okänd» åpner plata, og er et godt eksempel på nevnte referanse. «Snart Är Dom Alla Borta» følger på og er hakket roligere, men også her drar tankene mine i retning min favorittskive. Men også Seigmen, som på de senere skivene ikke har vært helt feil å sammenligne med. Et pianostykke får vi også denne gangen i «Åttahundratjugo» før plata avsluttes med «Den Permanenta Sömnen Kallar». Tøft som fy at det harves i vei på gitar i tre minutter før det kommer inn trommer. Dette er platas hardeste og mest kaotisk spor, og min favoritt. Jeg har ikke omfavnet Shinings seneste plater på samme måten som i starten av karrieren, men her synes jeg Niklas Kvarforth og hans medsammensvorne er på vei tilbake til det jeg liker. Dette er for øvrig første plate med Nicholas Barker som trommis. Ronny Østli

SOEN Memorial Silver Lining Music 4/6 1 September 2023 After 2021’s «Imperial», which, for some, sailed too close to the eurometal wind, there is much to like for the fan of Soen in their new record «Memorial». For a start, there is the track list, each song given a single-word, elusive title. There’s the socio-political subject matter which has been a hallmark of their lyrics. There are familiar musical motifs as well, with dense riffs punctuated by octaves or chords at the higher end. Some of the melodies will remind the listener of material from «Cognitive» and «Tellurian», as well. The album starts strongly, with «Sincere», which is complex and fast-paced, driven by

Martin López on drums and Oleksii Kobel on bass. This sets the tone for much of the rest of the record – this is a record where the rhythm section are very much at the fore, as on all Soen’s records. «Unbreakable» follows suit, almost as if it is the second part of «Sincere», following a similar political theme. Later on, «Incendiary» and «Icon» occupy similar musical territory. The band are on comfortable ground here, with songwriting in a style which their fans will appreciate and which is hard to get wrong – the staccato riffs with octave fills, the soft breakdown middle-eights. Cody Lee Ford has a few solos as well, nimble as well as melodic, with a blues edge, on «Unbreakable» and «Icon». However, there is also a fair amount on the album which is different to earlier records. The vocal performances on «Sincere» and «Violence» have a delivery which separates them from the other songs on the record and the earlier albums, and although the quality of Joel Ekelöf’s voice is surely a big part of Soen’s appeal, it is good to find him trying something new. There are also some curious pieces of music, like the middle-8 on «Icon», which is by far the most progressive aspect of a record which does not otherwise stand out as a progressive album. That said, it is certainly a metal record and the level of musicianship on display from the whole band puts it in the «progressive» space. However, the songwriting sits in a more accessible place. There are many anthemic choruses on the record, especially on «Violence», «Sincere», and the title track «Memorial». However, it’s in these moments of radio-friendliness that some may find the album a little difficult to swallow. In some cases, the choruses are so much more obviously anthemic, they cast an awkward shadow on the verses. «Vitals» which closes the album is in some ways the most daring piece, an offbeat piano ballad, and in this case, the big singalong chorus really works, perhaps because this is the piece with the greatest musical authenticity of the pieces on the record which seek to do something different. Lars Åhlund’s keyboards are more in the foreground on this record, and in this moment, his playing shines. And then the record is gone, faded away with the last few piano notes. It is as daring a close as the opening is driven, powerful, arresting. All in all, it’s an album which has much which is broadly easy on the ear and plenty of familiar material for fans of Soen, but it lacks the kind of progressive sophistication of their early records and remains too much in the theatrical metal arena for the undersigned, too calculating in its desire to deliver the sing-along melodies loved by fans of more middleof-the-road stadium progressive metal. Alex Maines

BRUCE SOORD Luminescence Kscope 6/6 22 September 2023 Bruce Soord, the chief songwriter of The Pineapple Thief, who also works as a producer and mixer, has released a third solo album, “Luminescence”, inspired by the idea of finding inner peace in the modern world. Remarkably, not only is the record inspired by finding inner peace, but it enables the listener to find it within themselves, through intricate yet simple melodies and string arrangements and sensitive, sublime production. The emotional impact of Soord’s work on this record is outstanding. It’s also impressive that he has played every instrument, with the exception of the six-piece string section. Even his use of the drum machine and the flirtation with electronica on "Nestle In" are extremely well done. The album does not contain any filler tracks, even though there is an instrumental “Rushing” which segues seamlessly into “Stranded Here”, nor is any song less than excellent. The acoustic guitar is at the forefront, along with Bruce’s steady and enchanting voice, and dances beautifully with the atmospheric string arrangements, particularly on “Olomouc”, which is named after a city in the Czech Republic. Soord, while on tour, captured some ideas on his field recorder after having explored various cities. You can hear that on the record. From the melancholic and life-affirming opening track, the lead single “Dear Life”, to the closing track, “Finding Peace”, the record wanders through various shimmering sound textures and landscapes and takes you on a journey, not just audibly, but emotionally, which is exactly what the best albums do. Even when you think the last track is finished, there’s a subtle beat, a pulse, a silence, before you are given a little more. The stillness and space on this record are judged to perfection: “The air is so still, but still, it penetrates my bones…” This writer has not given full marks to an album in 2023, but that changes here and now. It’s simply exquisite, in every way. Not since Beck’s “Sea Change” or Opeth’s “Damnation” has an album soothed the soul so beautifully. Bravo, Bruce. Anne-Marie Forker

NRM 3-2023

81


SKIVER

SOUTHERN EMPIRE Another World Giant Electric Pea 4.0 4. September Da Unitopia imploderte håndplukket brettist Sean Timms de beste musikerne i bekjentskapskretsen og etablerte Southern Empire. Navnet til tross har australierne to ganger tidligere bevist at de evner å smi kurante, progressive rockealbum med sang- og ofte pop-melodisk betoning. Kvintettens foregående utgivelser bærer imidlertid derivative lyter, farget av IQ, Porcupine Tree, Neal Morse og Flying Colors, overdratt Dream Theaters metalliske brodd. Bandets tredje plate treffer markedet i september og bevitner et ensemble i kompositorisk og stilistisk utvikling, hvor ekstremt fengende og intrikate «Reaching Out» innmelder en ny standard, som åpner for den samme lekne omgangen med jazzklanger som Echolyn mestret på høyden av sin karriere, uten å underminere tyngde eller det pop-svermeriske. Grødefull sangharmonisering, stemningsskapende omkalfatringer og gnistrende instrumentering følger naturlig av Southern Empires egenforlangender, hvorunder Timms’ mannskap sjonglerer moderne rockemelodikk opp mot tradisjonelle parametere, hvilket vidløftige «Face The Dawn» sertifiserer med stoisk ro og narratologisk snitt. Krav til varietet overholdes dessuten ved popakustiske «Hold On To Me», i rygg med funk-eggende «When You Return». «White Shadows», som snuser på 20-minuttersstreken, markerer dessverre en nedtur av loslitte motiver og floskelbasert tillemping, hvor verken Keith Emerson-, Echolyn- eller Dream Theater-troper avverges å klistre til bandets skosåler på kleint vis. Trivielle «Butterfly» mønstrer av fonogrammet, og nører opp under snikende ambivalens, men første halvdel av «Another World» fortjener i sannhet et progressivt oppegående publikum. Geir Larzen

SPIRIT ADRIFT Ghost At The Gallows Century Media 5,5/6

82 NRM 3-2023

18. august Amerikanske Spirit Adrift er endelig ute med sitt femte album, og for et album dette er! Her får du servert tunge og fete riff på løpende bånd. Spirit Adrift som i bunn og grunn består av multi-instrumentalisten Nate Garrett har nesten overgått seg selv, og det sier ikke rent lite sett opp mot den strålende forløperen “Enlightened In Eternity” fra 2020. Garrett har også denne gangen tatt et dypdykk tilbake til 80-tallet og hentet frem noe av det beste fra det magiske ti-året, men uten at det låter utdatert eller krampaktig patetisk. Det er nesten vanskelig å forklare, men dette låter grisefett vintage samtidig som det låter hypermoderne. Og grunnen til sistnevnte faktor er en vanvittig saftig og detaljert produksjon. Dette sparker noe så inni gamperæva, og de beste eksemplene på dette er “Barn Burner” og “Death Won’t Stop Me”. Men la oss heller ikke glemme “I Shall Return” som åpner med et drivende Ozzy-riff (Crazy Train) og spruter ut av høyttalerne som en brunstig hingst. Skiva er ganske så variert og foruten klassiske metal riff får du også litt thrash, progressiv og folk metal. Det høres kanskje ut som en skremmende salig blanding, men det er så fortreffelig gjennomført at det er en fryd å høre på. I den grad tekstene er viktige så har også Garrett noe fornuftig å melde med mørke tekster som har substans. Jeg hadde mine tvil til at Garrett ville klare å toppe den forrige skiva, men det har han altså klart. Og kort oppsummert vil “Ghost At The Gallows” sannsynligvis befinne seg inne på min topp 10 liste når året skal oppsummeres. Dette er rett og slett en bauta av et album! Pål J. Silihagen

SPURV Brefjære Pelagic Records 4.0 22. september I 2018 lyktes det norske Spurv nærmest å parkere den globale postrock-scenen med instrumentalalbumet «Myra». Siden den gang har orkesterleder og komponist, Gustav Jørgen Pedersen, forflyttet seg fra Oslo til Tromsø; med litt vrang hermeneutikk går det fint å opptegne lignamenter mellom fysisk hamskifte og musikalsk stilaksentuering, for «Brefjære» utbroderer bandets iboende impulser fra nordisk folkemusikk i tråd med undertegnedes forhåpninger; dette uten å bryte med bandets idiom. Problemet til en verden av teknisk skikkete postrockaktører er den påfallende diskrepans mellom soniske effekter og tonal substans. Følgelig klinger omtrent hele hurven som et stemningskodd og klangestetisert monstrum av innholdsløs papp. Spurv danner i så måte en befriende anomali, hvor fordringer til melodi

og harmonisering veier like tungt som kinematografisk ornamentikk. «Brefjære» beviser umiddelbart at forgjengeren ikke var et blaff, men snarere et springbrett. Årets materiale innestår et dynamisk vulkanutbrudd og er stedvis suverent orkestrert (her nyttes flerfoldige gjestemusikere på fiolin, bratsj, cello og vibrafon), samtidig som bandet preserverer nordisk temperament, mystikk og elegisk melodikk. «Krokete, Rettskaffen» gir et forstemmende oratorium-anslag, med fjorten korstemmer, lamenterende strykere og krystallklar elgitar. Stykket preluderer massive «En Brennende Vogn Over Jordet», som for alvor kringkaster bandets ærend, i et voldsomt øs av brede lydrom og ditto instrumentering. Uttrykket er symfonisk og mørkt, men nærmest allsangvennlig – stedvis som et lavautgytende Seigmen unndratt pop-elementet. Sekstettens bruk av messingblås i komposisjonens crescendo må adresseres, for dette smaker av verdens deiligste ragnarok. «Som Skyer» markerer et eterisk lynneskifte i overgang til det sangbaserte kvadet «Under Himmelhvelvingen». Oppstemte «Til En Ny Vår» holder høy hymnologisk valør, med effektiv omkalfatring i styrkeforhold, mens metallisk baktunge og insisterende «Urdråpene» etablerer fin platefinale, forut for korsatspostludiet «Din Pust Fra Stein». Spurv overgår hermed forrige fonogram, både i komposisjon, tekstur, teknikk og ambisjoner. Geir Larzen

TAAKE Et Hav Av Avstand Dark Essence 4.5 1. september Selv om Taake har medvirket på splitter de siste årene er det blitt seks år siden forrige plate, «Kong Vinter». Og siden Taake i studio kun er Hoest på alle instrumenter, kan vel ikke akkurat pandemien brukes som noen unnskyldning for at bandet ikke kunne møtes. Nu vel. Taakes åttende album starter med «Denne Forblaaste Ruin Av En Bro». En nesten tolv minutter lang komposisjon som viser Taake fra en svært progressiv side. Her er det vrier og vendinger jeg kun hører en gang og breaks som virkelig viser Hoest fra en ny side. Lydmessig låter det oldschool og skittent, og soundet er rett og slett velkjent Taake. Plata inneholder fire spor, hvorav «Gid Sprakk Vi» er rene radiohiten med sine seks minutter. Dette er en ganske så stygg og uptempo låt. Den er kul, men likevel den låta jeg setter som svakest. Dette sier mer om de andre låtene. Jeg sidestiller singelen «Et Uhyre Av En Kniv» med «Utarmede Gruver», da begge er det jeg vil kalle typisk Taake stemning i melodiene, til tross for at låtene ikke er direkte like. Men for meg

er begge favoritter på skiva, riktignok vil jeg si «Et Uhyre…» nok er hakket slemmere og progressiv. Jeg synes Taake så absolutt innfrir etter seks års ventetid. Ronny Østli

TALES OF DHVARAS Full Speed Or Nothing Selvfinansiert 4.0 16. juni Historien starter med bandet Dhvaras fra Groruddalen som holdt til på ærverdige Stovner Rockefabrikk.Etter tjuefem år i dvale blåste gitarist og vokalist Kyrre Riksen liv i gamle synder i 2019 og fikk med seg bassisten fra gamle dager, Ruben Drage DeLeon. Mye av musikken på denne plata er fra tiden på Stovner Rockefabrikk, og det er en variert plate. Ja, den kan nok virke svært sprikende, men samtidig byr alle disse forskjellene på god og ulik stemning. Det er ikke uten grunn bandet kaller sin musikk skogsrock. En ting er at de ikke fant seg til rette i etablerte sjangere i sin tid, men det er mye trolsk over materialet. «Skogsrockkens Åpenbaring» åpner og er en rolig og stemningsfull låt. Søk opp videoen på Youtube og dere vil forstå beskrivelsen skogsrock. Denne er veldig folkemusikkaktig, skrevet på akustisk gitar men fremført elektrisk. «Den Siste Grorudøl» starter også rolig, men går over i nittitalls black metal. Også her hører vi de folkeaktige tonene fører musikken. På mange måter er dette limet som gjør at sjangervariasjonen likevel har en rød tråd. Tittelkuttet er en tung groovy rocker som får meg til å tenke på Slegest. Jeg liker også godt «Eat Shit To Be A Star», som har mye tradisjonell heavy metal i seg. En liten outsider til det folkeaktige. Åtte minutter lange «Geiranger» avslutter, og tittelen gjenspeiler stemningen man får av høre på den, dette er majestetisk. Den starter rolig på gitar, men stemningen beholdes selv når resten av bandet involveres. «Full Speed Or Nothing» er hovedsakelig en samling av låter som har vært tilgjengelig digitalt. Jeg gleder med til neste års oppfølger, «Nór». Ronny Østli

COREY TAYLOR

norwayrock.net


SKIVER CMF2 BMG/Decibel Cooper Recordings 5.5/6 15. september 2023 Det har gått rett i underkant av tre år siden debuten til Corey Taylor, slettest ikke en aller verst debut heller, tross noe rusk - og nå er da tiden omsider inne for oppfølgeren “CMF2”. Gledelig nok så har han tydeligvis gjort seg mer flid med utformingen av skiva, for her finnes knapt et eneste dødpunkt. Variasjonen spenner seg ifra nærmest countryballade i form av “Breath Of Fresh Smoke” til pur sinnametall i form av “All I Want Is Hate” og alt som kan finnes der imellom. Det mest imponerende er at han høres like komfortabel ut uansett hva han gjør på denne meget varierte skiva, og samtlige spor hører så til de grader hjemme på skiva også. Det starter relativt rolig med en slags mørk americana i “The Box”, et slags introspor som umiddelbart setter en mørk og dyster stemning før det hele smeller skikkelig igang med “Post Traumatic Blues”. Et blodfett riff og Corey tilbake med Slipknot-stemmen sin og du skal være bra negativt innstilt for å ikke ville høre videre allerede her. Vi har fått blitt kjent med “Beyond” en god stund, og her traff de skikkelig med singelvalget, for det er et av de absolutt beste sporene på “CMF2”. Ikke la deg lure av det som høres ut som en litt cheezy 80-talls ballade til å begynne med - det er det absolutt ikke. Får faktisk litt Kiss-vibber av hovedriffet - og da ikke ballade-Kiss bare så det er sagt. På forgjengeren fantes det litt lettere stupide kampropet “CMFT Can’t Be Stopped”, og her er det “We Are The Rest” som har fått det ærefulle oppdraget - og gjør det med langt større bravur enn storebror. Faktisk er hele skiva kjemisk rensket for daukjøtt som det tross alt fantes en del av på forgjengeren. Der fantes også noen litt vel “ekle” ballader som trakk noe ned, men selv de er byttet ut med perler som “Someday I’ll Change Your Mind”, som tross durbefengt ballade er en meget bra låt. Og selvtilliten man må ha ved å la den følges av skivas absolutte største sinnatagg “All I Want Is Hate” med den største selvfølge er neimen ikke til å kimse av. De to absolutt største ytterpunktene side ved side, og det funker. En knall skive som ender tett opp mot toppscore er totalt avhengig av en råsterk slutt, og det får vi så definitivt i “Dead Flies”. En låt som allerede er mer enn fet nok før den rimelig uventa slår over til full Motörhead midtveis. Det kan vel knapt bli bedre enn det IMO. Det vi er vitne til her er en artist i sin aller beste alder, gjør som han vil, og denne gangen med stil. Man hører tydelig at han og bandet har det gøy sammen, og at de denne gangen har lagt alt av sjel i låtene. Hvis dette er starten på noe, så gleder jeg meg veldig til fortsettelsen, og gruer meg kanskje ikke like mye til den dagen han slutter i dagjobben Slipknot for å fokusere på denne delen av karrieren. Men han må gjerne vente noen år til før den tid altså. Sven O. Skulbørstad

norwayrock.net

TESSERACT War of Being Kscope 4.5/6 15 September 2023 The djent five piece from Milton Keynes, UK, release their fifth studio album on Kscope on 15 September. The record is demonstrably and explicitly a concept album, with a novel based around its storyline and themes in the works for bassist and lyricist Amos Williams, and supporting visual content as well. The sound world of the record also reflects this. The production, carried out by lead guitarist Acle Kahney, gives the tracks a consistent feel, although there is enough variation both in arrangement and song writing that the record does not feel unduly homogenous. The prominence of Jay Postones’s drums in the mix and the recurrence of an expansive, harmonised bell-like sound from Kahney’s guitar are threads which run across the tracks. There is considerable variation as well, on top of this. Second single “The Grey” has a darker, grittier sound than the rich, demanding opener “Natural Disaster”, while “Sirens” and “Burden” take us further away still, the former being a gentler, more lyrical track, while “Burden” has a strong ‘80s groove, a clear, hard bass line, and synth drums. The title track, at a touch over eleven minutes, is rightly the centrepiece of the album. It is all here, the sonic motif of Kahney’s echoing guitar, the heavy rhythm parts, the polyrhythms, the brooding lyrics, and the shifts in the vocal style employed by Daniel Tompkins, from growling to soaring, which is another feature of the record. Stepping aside from the matter of genre and looking simply at the music on its own, there is much to like here. Besides the pyroclastic drumming, which stands out a little too much from the mix for my liking, the record is marked by strong ensemble playing and singing rather than marked individual brilliance. The atmospheres and textures of the songs seem to be the priority, the impact of the music not the impact of any one instrument. No more so James Monteith, whose backing guitar is thick and driving, but never overpowering, and although we get some very impressive vocal displays from Tompkins, this is in service of the music and the words. Otherwise, the instruments play their parts in the music as a whole. On the other hand, the relentless nature of the drum patterns, their restlessness on most of pieces, can make for uncomfortable listening. And there is always the matter of episodic song writing, another feature of the majority of the tracks on the record. On the second single “Legion”, this does not work so well. Nor on the final piece,

“Sacrifice”. It is a hard trick to pull off, if the impression of a series of loosely related musical ideas stitched together during recording and production is to be avoided. It is probably a matter of musical taste how well they have managed this on this record. And, of course, to give the composers their due, sometimes the relationships between passages emerge only after several trips through the album – a luxury for a reviewer. For any fan of contemporary metal music, for fans of bands like Haken, Kingcrow, Leprous, Caligula’s Horse, or Pain of Salvation, there is a great deal on the record which should be cause for excitement. If it has weaknesses, they lie perhaps in its ambition, its scope, its reach. However, the undersigned would much rather metal bands take risks than play it safe, and in this, TesseracT are definitely in the right lane. Moreover, whatever risks it does take, the album is also a polished, accomplished record, marked by technical performances of a very high standard and gripping, energetic vocals. Not to be passed over lightly by any fan of modern metal. Alex Maines

ROBIN TROWER FEAT. SARI SCHORR Joyful Sky Provogue Records 4.0 27. oktober Trowers navn er hugget i musikalsk stein, grunnet dennes tilstedeværelse på Procol Harums fem første album, men 78-åringen har også et par gode soloplater på samvittigheten. Hvorom allting er tenderer tilårskomne musikere å henfalle til geriatrisk status quo, dersom de ikke figurerer i Deep Purple eller tar grep som maner til utfordring av eget tankesett. Alan Robinson fungerer som manager for både Trower og vokalkomet Sari Schorr, og var klok nok til å sette duoen i kontakt med hverandre. Resultatet er blitt Robin Trowers mest memorable skive på uminnelige tider. Schorrs prosjekttiltreden fordrer helt andre arrangementer enn senere tids autopilotfonogrammer, og tvinger nestor Trower til å grave dypt. Slikt blir det god bluesrock av. For riktig å understreke returen til lamenterende, besjelet blues intonerer programmet med sørgmodig lavmælte «Burn», som likevel bare danner et kvalitativt forvarsel til det hjemsøkende og smellvakre tittelkuttet, samt sju minutter lange «The Circle Is Complete». Jeg kan ikke huske sist vi opplevde gitaristen Trower såpass inspirert og vektig i tone og frasering. Nevnte trekløver knytter sirlig an til «Bridge Of Sighs», og Sari Schorrs hese uttrykk kroner totaliteten på verdig vis. Blant palettens R&B-

injiserte tilslag fungerer særlig «I’ll Be Moving On» og «Flatter To Deceive». Kun kleine «I Will Always Be Your Shelter» flopper. Det er vanskelig å tenke seg at «Joyful Sky» vil bedrøve én eneste Trower-fan. Geir Larzen

U.D.O. Touchdown Atomic Fire 4/6 25. august Fremdeles pandemi, studioet ble tatt av flom, og gitarist Andrey Smirnov satt krigsfast i Ukraina før han klarte å rømme. Det er mye aggresjon som skal ut på U.D.O.s nittende plate. Og sannsynligvis en plate hvor bandet vil sitte igjen sterke minner uavhengig av kommersiell suksess. For noe ekstraordinært over «Touchdown» kan jeg ikke si det er. Jeg liker godt plata «Steelfactory», som bandet jobbet frem sammen på øvingslokalet. På de to platene etter den har jo denne arbeidsprosessen stoppet seg selv, og kanskje er det den lekenheten jeg synes er litt fraværende. Misforstå meg rett, dette er god variert melodiøs heavy metal, akkurat som U.D.O. pleier å levere. Sven Dirkschneider får æren av å tromme i gang «Isolation Man», som er en god catchy og uptempo åpningslåt. Udo synger like tøft og rått i en alder av syttien. Hans gamle Accept kollega Peter Baltes basser stødig, dette er jo en bassist som groover bass, fremfor å drive finerakrobatikk på halsen. Om dette har en sammenheng er jeg usikker på, for låtene var skrevet før Baltes ble med, men jeg tenker ofte «Russian Roulette» når jeg hører disse tretten låtene. Singelen «Forever Free» er et godt eksempel på det, uten at jeg finner den som noe høydepunkt på plata. «Fight For Your Right», men tekstlinjen «The Good Will Always Win” er en låt jeg tolker betyr mye for bandet med tanke på innledningen av anmeldelsen. Dette er en god klassisk U.D.O. låt, som du lett kan få på hjernen. Her er det verdt å markere seg gitarsoloen som leker seg inn på Mozarts «Turkish March». Kanskje ikke helt ulikt noe som er gjort tidligere i Accept? Mer referanser til utfordringer med denne plata får vi i tyngre «The Flood», en låt jeg liker godt, som sammen med tittelkuttet og «Living Hell» utmerker seg som mine favoritter. Er det noen som forventer seg store overraskelser kan nok «Touchdown» bli en gedigen skuffelse. Vi som derimot liker klassisk og melodiøs hardrock og takler Udos stemme, er dette en riktig så trivelig plate. Ronny Østli

NRM 3-2023

83


SKIVER

VANDENBERG Sin Mascot 4,5/6 25. august Adrian Vandenberg må vel kunne sies å være den hardrockmusikeren i verden som har mest rett til å føle seg snytt. 20 sekunder på "1987", mime i verdens mest sette hairmetal-videoer, skrive og ha navnet sitt i coveret på oppfølgeren som også ble en vanvittig stor suksess, for å så å bli stående med lua i labben mens Coverdale hooka opp med Jimmy Page for deretter å «få lov til» å bli med på Whitesnakes mest oversette og anonyme skive til dags dato ("Restless Heart") og en søt men meningsløs unplugged skive før det hele falt pladask. Han forsøkte seg med noe Moonkings-greier etter hvert, men få brydde seg og enda færre fikk det med seg. Siste kortet i bunken er å blåse nytt liv i pre-Whitesnake soloprosjektet Vandenberg, og med Mats Leven bak mikrofonen burde jo dette bli finfint… låtskriving var jo på sett og vis Adjes styrke… eller?? Det hele sparkes, eller burde jeg heller si sveives sånn passe i gang med den tamme og banale mediumrockeren "Thunder and Lightning". Virkelig?? Jeg merker at jeg ikke lar meg engasjere så mye som en centimeter… du snakker om «run o’ the mill». Er dette alt dere klarer å hoste opp, gutter?? (Que scenen i Helm’s Deep og den klassiske replikken til King Theoden.) Ja, det virker litt sånn altså. Flere orker prøver seg opp murveggen, og Adrian & co prøver seg med "House on Fire", men fyrstikkene er nokså våte. Produksjon og mix er selvsagt helt kul, om enn litt tør og kjedelig. Det synges og riffes fåfengt for fulle mugger litt til, men så skjer det noe. Under soloen på nevnte låt, titter solen frem mellom skyene. Den mer episke "Sin" er definitivt mer i gata til Leven, og det er her det løsner for alvor. Det lukter Zeppelin og det hintes til både «Judgment Day» og «Whisper A Prayer For The Dying». Samtidig får Mats åpnet opp litt mer av stemmen han brukte i Therion og Candlemass, uten at hans Coverdalehinting blir mindre av den grunn! Jeg tror supportbandet er ferdig nå, folkens! "Light It Up" er straightere og drives frem av en leken 16-dels groove, jeg blir sittende å nikke til. Bassen pumper og riffet surfer deilig over. Ikke ulik LA Guns-låta "Malaria" for de som måtte huske den go’biten! "Walking On Water" og "Burning Skies" er tunge og fine, men fremstår nokså anonyme etter de to foregående. Jeg får en Tony Martin-era Sabbath vibe av noen av riffene og melodiene her, men det blir litt «dopause» i midten her dessverre. Adje hiver selvsagt inn en skikkelig koselåt også, og selv om det er rimelig opplagt at han prøver seg på

84 NRM 3-2023

en «The Deeper The Love-Now You’re Gone-Too Many Tears» må jeg bare innrømme at jeg liker «Baby You’ve Changed» sinnssykt godt! Seriøst liksom! Det oooser Whitesnake av alt her nå, men det finnes ikke ett eneste fiber i kroppen min som klarer å trekke det frem som noe negativt. "Out Of The Shadows" avslutter riffefesten på majestetisk vis og jeg blir så latterlig glad for å høre at denne låta gjør «Cryin’» til det den burde ha vært på «Restless Heart» – et tungt og mystisk beist av en heavylåt! Mer! Jeg trenger mer! Setter på igjen jeg! Gleder meg allerede… men jeg begynner på spor nummer tre altså!! Henrik Haugsnes Kaupang

VEGA Battlelines Frontiers 5/6 08. september Det skal innrømmes at jeg var skeptisk. Siden debuten med "Kiss Of Life" i 2010 har engelske Vega fremstått som et redskap for de to låtskrivertvillingene Tom og James Martin (som også spilte bass og keyboards i bandet), med vokalist Nick Workman som deres høyre hånd, vokalist og frontfigur. Og da meldingene kom i fjor om at Martin-gutta hadde forlatt skipet, fremsto Vegas fremtid veldig mørk. Spenningen var derfor stor, og forventningene tilsvarende lave, da vi gjorde oss klare for første lytt på "Battlelines", Vegas åttende skive og deres første uten the Martins. Låtene her er skrevet av Workman og trommis Pete Newdeck, med noen bidrag fra bandets nye gitarist Billy Taylor, en av mange som har passert gjennom Inglorious ustabile rekker de siste årene. Og det er både overraskende og gledelig å meddele at Vega har så til de grader overlevd tapet av to av sine tre grunnleggere og låtskrivere, for dette står slett ikke noe tilbake for de tidligere skivene. Her er det fortsatt sterk melodisk vokal, massive koringer, knivskarpe gitarriff og svære refrenger som det er vanskelig å ikke kauke med på. Det er melodiøs hard rock blandet med AOR med en fot i 80-tallet og den andre solid i nåtiden, for det er overhodet ikke retro. "Battlelines" er kanskje litt tyngre enn forgjengerne, særlig sammenlignet med den AORduftende debuten. Og selv om låtene her er gjennomgående sterke og fengende, hvor det nesten er umulig å trekke frem enkeltspor som er mye bedre eller svakere enn resten, så er det Workman som skinner her. Mannen er rett og slett en strålende vokalist, og det står respekt av måten han har klart å ta ansvar på, når halve fanbasen nærmest avskrev dem for ett år siden. Honnør må også gå til bandets gnistrende gitarist Marcus Thurston og hans kollega Billy Taylor. Og ikke minst

veteranen Pete Newdeck (ex-Edens Curse) som ikke bare er ny trommis og Workmans låtskriverpartner, han har også produsert skiva og spiller keyboards, mens Harem Scarems Harry Hess har mikset den - og det låter sylhvasst. Kanskje årets største positive overraskelse så langt! Geir Amundsen

VIRGIN STEELE The Passion Of Dionysus Steamhammer 1.0 30. juni Labile individer håndhever at amerikanske Virgin Steele, som fortsatt bedriver en trehendt germanisering av Manowar, effektuerte god musikk på 80- og 90-tallet – en villfarelse på linje med monoteistiske religionsstrukturer. Man finner imidlertid meningsfeller i fanskaren hva angår bandets krakilske dritt tilvirket fra og med fadesen «Visions Of Eden» anno 2006, og årets nedrige utedass, den første skiva på åtte år om man ser bort fra et knippe MP3-filer, dumper et tankskip av bensin på bålet for alle som forlanger en kanonisering av Virgin Steele i bunnen av søppelsjakta. Mannen med sverdet, hesten og skinnbuksa – David DeFeis – er så lite dionysisk i sin omgang med musikk og tekst at han som oftest ender utilsiktet komisk. Her rår talentløst programmerte trommer, infantile synthesizerspor og riktig ubehjelpelig, overanspent vokal den soniske grunnen. Glimtvis skimtes et par idéspirer av overpompøs metall som kunne ha endt i noe anstendig dersom gjøken i førersetet besatt snev av kognitive evner. Jeg frister verden den tanke å samle David DeFeis og dagens Yngwie Malmsteen i samme band, med Laila Berheussen som manager – et scenario som innbyr til popcorn og pils. Geir Larzen

VOIVOD Morgöth Tales Century Media 3/6 21.juli Jeg skamroser Cavalera for sine nytolkninger av de første Sepultura innspillingene. Når Kanadiske Voivod

velger å spille inn noen gamle schlägere på nytt er ikke begeistringen i nærheten av den brasilianske duoen. På den annen side tok jeg meg selv i å kose meg over å endelig høre hvordan gitarriffet i «Killing Technology» egentlig er. Så der er vel svaret på hvorfor Voivod ønsker å gjøre dette vil jeg tro. Nå er det selvsagt også moro å høre igjen Eric Forrests vokal på «Rise». Hans periode med bandet bød på en del ålreit materiale. Det samme da Jason Newsted trakterte firestrengeren, som gjenskapes i «Rebel Robot». De ti nyinnspillingene spenner seg fra «Condemned To The Gallows», originalt fra «Metal Massacre V» fra 1984, og frem til nevnte «Rebel Robot» fra 2003. Tittelkuttet er en ny låt, som ikke overraskende i Voivod sammenheng er en liten særing. Selv om den er både stygg og sær når den ikke helt opp til bandets beste materiale, som jeg mener kom på siste halvdel av åttitallet. Jeg liker Voivod, men kan ikke låtene ut og inn godt nok til å høre om det er store endringer i arrangementene her,men jeg får ikke følelsen av det. Nå har Voivod vært litt på å spille plater i sin helhet kjøret, og sånn sett skjønner jeg at behovet for å oppgradere noen låter både lydmessig og spilleteknisk, men for meg blir dette en støvsamler altså, jeg får ikke det helt store ut av denne. Ronny Østli

WISHBONE ASH Live Dates Live Steamhammer 3.0 29. september Laverestående makter gadd vite hvem som plantet idéen om å spille inn en femti år gammel konsertplateklassiker på nytt, med samme låtkronologi, presentert av dagens besetning. Nestor Andy Powell må uansett ta støyten. Beslutningen synes aparte, også fordi Wishbone Ash i 2020 omsider lyktes å gjøre ei god studioplate igjen. Legger man godviljen til kan man kanskje tenke at Powell ønsket å gi bandets nåværende musikere en sjanse til å leke 1973, men alle som besitter en viss kjennskap til «Live Dates» vil unektelig føle klein bismak bre seg i kjeft og ører under avlytting, trass i at det sceniske mannskapet ikke driter fullstendig på draget. Stoffet klinger ventelig som oppført av et sideræva og stivleddet tributtband, og jeg hadde heller sett kvartetten fremføre hele «Coat Of Arms». Geir Larzen

norwayrock.net


RETRO Tears. Så kommer «Tristesse In Exile», som er en uptempo akustisk nesten folkeaktig låt, som er veldig vakker. Den tunge og melankolske «Jade Fire A Paragon» utmerker meg som min favoritt, sammen med «When Comes The Dawn» som får meg til å tenke på Imperiet. Med andre ord et variert album, med mye deilig melankoli. Ronny Østli

RETRO MORTEN WÆRHAUG Neon Cactus Baaten 4.0 25. august Jacquelin-gitarist Wærhaug er en versatil yrkesmusiker, og «Neon Cactus» fokuserer på dennes skyld til surferock og filmmusikkmaestro Ennio Morricone. La oss i sakens anledning minne om at sistnevnte legende lot seg influere av 1960-tallets mange instrumentale gitarensembler da han skapte sin egen spagettiwestern-estetikk. Foruten Morricone skjeler Wærhaug til størrelser som The Shadows, Dick Dale, Calexico og Angelo Badalementi, og i stort monn oppføres pene, dramatiske stykker av sologitar, piano og rockekomp, stedvis armert med mannskor, slide-gitarer, munnspill og akustisk instrumentering. Enhver tilhenger av mollstenkt ørkenrock vil i det minste bifalle albumets sterke åpning «Imperial Valley Train», låten som mest ublu celebrerer Morricones arv, samt «The Great North Wind», «Riding Out West» og et blues-forblåst tittelkutt. Wærhaug vet å balansere lidenskapelig pastisj med fordringer til egen melodisubstans, og det er i grunnen bare «Bonfire Beans» jeg styrer klar av. Produksjon og fremførelse samsvarer med prosjektets intensjoner, og burde gi incentiv til ny film fra bygde-Norge. Dersom «Neon Cactus» utkom i 2003 hadde ikke «Jonny Vang»-regissør Jens Lien hatt den minste grunn til å kontakte Calexico. Geir Larzen

1476 In Exile Prophecy 4.0 7.juli Her har vi skiva som kommer svært høyt opp på lista når årets albumcover skal kåres. Tross i en rekke utgivelser, hvorav «In Exile» er fjerde fullengder, er dette mitt første møte med den Massachusetts baserte art rock duoen. Og det begrepet gjør det ikke lett for en anmelder. Første låt «Lost In Exile» drar tankene i retning ukrainsk black metal, mens på neste «Lapis Fire Through The Mist» tenker jeg Lake Of

norwayrock.net

CALES Chants Of Steel Edged Circle 18. august Helt siden 1992 har tsjekkiske Petr Hošek, mer kjent som Blackosh, lekt seg med Cales, ved siden av å spille i band som Root, Master’s Hammer og nå nylig Nifelheim. «Chants Of Steel» er Cales’ syvende plate, og ble sluppet på kassett gjennom Darkness Shall Rise i oktober i fjor. Edged Circle tar, fornuftig nok, ansvar, og sprer denne på CD og vinyl i et litt større opplag. Dette er et svært episk album hvor de første låtene er i kjappere black metal landskap, mens det gradvis blir tyngre. Jeg tenker Bathory i sin vikingperiode. Men hovedsakelig skyldes nok det Blackosh sin Quorthonaktige vokal. En skolert vokalist vil neppe kalle det teknisk bra eller vel utført, men den har en klang jeg liker. Sjarm er kanskje et godt ord, og jeg synes det kler musikken svært godt. Og selv vi har hørt pagan, episk eller annen stemningsfull metal mang en gang er det faktisk noe eget over Cales. Første singel, «Hordes Of Thunder» er jo faktisk litt thrasha. Veldig originalt å høre sånne låter i denne innpakningen. Selv setter jeg favorittstempelet på de tyngre låtene som tittelkuttet og «The Mighty Hour», men vi skal heller ikke kimse av det kjappe åpningssporet «Black Riders». Hellbutcher fra Nifelheim og Roots Big Boss stiller for øvrig med vokal bidrag på denne riktig så sterke skiva. Ronny Østli

OPPROBRIUM

Serpent Temptation High Roller 13. oktober Incubus var ikke det mest uvanlige å kalle seg på tampen av åttitallet. Man hadde det legendariske death metal bandet fra Florida, som kun ga ut en demo. Så var det disse brasilianske brødrene, som hadde bosatt seg i New Orleans og dannet et mer thrash orientert death metal band. «Serpent Temptation» kom ut på Brutal Records i 1988, før bandet signet Nuclear Blast og dro til Morrisound og spilte inn «Beyond The Unknown», en svært bra, og tidsriktig death metal skive fra 1990. Men nå er det debuten det skal handle om. I tillegg til brødrene Moyses på trommer og Francis Howard på gitar, besto debuten av Scot W. Latour på bass og vokal. Musikken er rå og jeg hører gammelt Sepultura, så vel som tidlig Kreator og Destruction.

Beck, Bogert & Appice | Live In Japan 1973 / Live In London 1974 Rhino / 15 September Legendary guitarist Jeff Beck, prior to his death earlier this year, revisited concert recordings made by the power trio Beck, Bogert & Appice (BBA), with drummer/singer Carmine Appice and bassist/singer Tim Bogert. In this box set, Beck and Appice mixed all the concerts from the original multi-tracks that had been in Beck’s archive for almost 50 years. Although these concerts were half a century ago, the sound is remarkably fresh, particularly the clarity of Beck’s guitar. The English music magazine Melody Maker called BBA “the first successor to Cream”, and listening to this box set, you can hear why that description is so apt. The trio formed in 1972, so the tapes capture the band at the beginning and end of its short but powerful life, with two shows in Japan in 1973 and one of the group’s final performances in London in 1974. Both of those shows are included in the new box set, which is dedicated to Beck and Bogert, who died in 2023 and 2021, respectively. The two Koseinenkin Hall concerts in Osaka, Japan (18 and 19 May 1973) were released in Japan soon after the shows, but never in the United States. The complete concert at the Rainbow Theatre in London (26 January 1974), shortly before the trio disbanded, has never been released. The set includes songs from the group’s never-completed second studio album, including Satisfied, Jizz

«The Battle Of Armeageddon» og «Voices From The Grave» er kanskje de beste eksemplene, fra et ganske så jevnt album. Et alternativt rockeband dukker opp og gjør det litt for bra under navnet Incubus, og death metal trioen dropper å kjøre sak og endrer navnet til Opprobrium. Latour er ute av bandet og i 1996 bestemmer brødrene seg for å spille inn debuten på nytt som duo, hvor Francis tar seg av bass og vokal. Trommene skal visstnok være fra den originale innspillingen, sånn at en helt ny innspilling er det jo ikke. En del av låtene har også fått nytt navn. High Roller slipper nå begge disse platene, altså som to separate skiver, remastret både på CD og vinyl. Dette er en grei skive, ikke noe man må ha. Skal man velge synes jeg den originale versjonen er den friskeste, med sin råe naivitet og aggresjon. Ronny Østli

Wizz and Solid Lifter. Other than the music, the box includes a 60 page hardbound booklet with extended liner notes detailing the group’s history by music journalist/manager Bruce Pilato, memorabilia, archival photos, and a replica poster. If you are a Jeff Beck fan, this is a beautiful thing to hold in your hands. A highlight on the first disc is “Jeff's Boogie”, which is wonderfully imaginative. At one point when he is playing the highest points on the neck of the guitar, it sounds like the soundtrack of a Norman McLaren short film. You can also hear the electric atmosphere between the band and the audience when “Osaka Boogie” is shouted and the crowd cheers in response. That live feeling continues on disc 2, with a chilled, soulful beginning, and the guitar solo on “Sweet Surrender" when Bogert responds with a passionate "Oh do it, Jeff". Everyone should hear Jeff Beck be playful with a Talkbox, and you can hear that on “Black Cat Moan". It should also be noted that this was before Peter Frampton used one! Disc 3 contains the London concert, and it is simply magical to be able to hear this recording for the first time, 50 years later, although there are a few points where the guitar recording sounds a little aged, such as on “Solid Lifter”, but that is nit-picking. This is an essential part of any Jeff Beck collection, and a high quality piece of musical history. Anne-Marie Forker

NRM 3-2023

85



Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.