NORWAY ROCK MAGAZINE #116
Bye Bye, Bernie... P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net
Since our last issue the brilliant Bernie Marsden has passed away. He was a powerful and expressive guitarist, who was best known for his work with Whitesnake. He appeared on the band's debut EP, "Snakebite", their first five studio albums and "Live... in the Heart of the City". He was also a talented songwriter, having written or co-written with David Coverdale several of the band's hit songs, such as "Fool for Your Loving", "Walking in the Shadow of the Blues", "She's A Woman", "Lovehunter", "Trouble", "Child of Babylon", "Rough and Ready", and the multi-million selling "Here I Go Again". He also worked with many other artists, such as UFO and Cozy Powell, and I saw him on stage with Joe Bonamassa and Living Colour. With Living Colour they played Cream's "Sunshine of Your Love" at sunset on top of a mountain in Wales. It was a moment I will never forget. Takk for musikken, Bernie. Anne-Marie Forker
REDAKSJONELT ANSVARLIG Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Glenn Knudsen, Geir Larzen, Alex Maines, Pål J. Silihagen, Sven Olav Skulbørstad, Ronny Østli og Jan Egil Øverkil. Foto: Anne-Marie Forker DESIGN Anne-Marie Forker FORSIDE Kvelertak - Image: Anne-Marie Forker ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT 4 utgaver: Euro 10 https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe NESTE NUMMER I salg fra desember 2023
ABONNEMENT 4 utgaver: Euro 10
https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/ subscribe
FÅ DET DIGITALE MAGASINET
4 nummer
Euro 10,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net
SPAR EURO 2
INNHOLD
04 04 Alice Cooper 08 Bruce Soord 13 Doro 16 Danko Jones
08
18 Gong 22 Neal Morse 24 Dan Reed 27 Vandenberg 30 Kvelertak
30
34 Dømt 36 Gåte 38 Black Stone Cherry 41 U.D.O. 44 Corey Taylor 46 Anders Colsefni
41
44
48 Crypta 50 Havari 53 Lucifers Child 56 Marduk 60 Spurv
56 64
62 Statsmenn 64 Within Temptation 68 Tales of Dhvaras 71 Skiver 85 Retro
På veien igjen 4
NRM 3-2023
norwayrock.net
Vanligvis når man gjør intervjuer med amerikanske musikere, skjer det sent på kvelden grunnet tidsforskjellen. For en gangs skyld måtte vi faktisk sette klokka på ringing, for det er jo ikke hver dag at selveste Alice Cooper slår på tråden på morrakvisten. TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: JENNY RISHER
jeg har hele tiden holdt kontakten, han spilte jo også på «Trash»-skiva mi. Vi har alltid hatt nær kontakt.
LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER
- God morgen, Vince, står til? Jeg har forstått at du er på turné i Europa med The Hollywood Vampires for tiden? - Ja, vi spiller i Frankfurt i Tyskland i kveld. Vi har allerede gjort femten konserter i Europa, og vi skal gjøre femten til. Men å turnere med The Vampires er litt annerledes enn å jobbe med mitt eget band, dette er mer som et bar-band. Johnny Depp er en virkelig god gitarist, og det er selvsagt også Joe Perry fra Aerosmith. Det er jo et all star-band, men det låter virkelig tight. Veldig, veldig bra, - Og du har med deg Glen (Sobel, trommer) og Tommy (Henriksen, gitar) fra solobandet ditt også i The Vampires? - Ja, vi trengte en ny trommis, og jeg sa fra om at den beste trommisen i bransjen er Glen Sobel. Og The Vampires sa seg enige i det. Og jeg fikk med meg Tommy fordi han er i praksis den musikalske bandlederen – som han er i mitt band. Han er en gnistrende gitarist, men han er den som alle vender seg til hvis det er et spørsmål om musikken. Jeg fikk ham med for å få en viss sammenheng, og det flotte er at i begge band er alle bestevenner. Det har aldri vært en eneste krangel i The Hollywood Vampires. Jeg har aldri overhørt noen uoverenskomster. Og det samme i mitt soloband, det har aldri vært noen egoproblemer. Alle er gode venner, alle har det gøy. - Det hadde vært lett å anta at The Hollywood Vampires er et band med alfahanner som alle er vant til å få det akkurat som de vil. - Ja, og kanskje det er det som er greia – her er det ingen som er større enn noen andre. Vi behandler hverandre med respekt, og jeg kan ikke sitte der og si at jeg er sjefen i dette bandet. For Johnny og Joe og jeg har alle like mye makt. Og ingen av oss har lyst til å være sjefen! Vi skulle jo bare være et bar-band! Men så endte det opp med å ta helt av. - Jeg har skjønt at du og Joe Perry har hatt et langt forhold til hverandre – lengre enn de fleste er klar over. - Ja. Hvis Joe Perry ikke spilte i Aerosmith, ville han sikkert ha spilt i The Alice Cooper Band. For både Aerosmith og Alice Cooper er tuftet på arven fra Yardbirds, The Who, The Kinks og The Beatles. Det var de bandene vi lærte alt fra. Og The Rolling Stones, så klart. Hadde du satt Aerosmith med Alice Cooper på en scene, så kunne vi antagelig ha spilt enhver Yardbirds-låt. - Men du og Joe jobbet litt sammen på tidlig 80-tall, var det så? - Ja, vi skrev noen låter sammen. Det artige er at vi skrev noen låter for en film («Monster Dog»), og min manager (Shep Gordon) eide et flott gammelt hus i Copiague, New York, som vi kunne bruke til det formålet. Men det viste seg at dette huset var fullstendig hjemsøkt. På et tidspunkt dro jeg derifra, fordi det var for skrudd. Det kom rare, høye lyder fra kjelleren, ting forsvant – jeg kunne legge fra meg noe, gå inn i neste rom, og da jeg kom tilbake, var det borte. Ting som munnspillet mitt og Joes gitarstrenger. Masse poltergeist-greier skjedde. Jeg og Joe snakker fortsatt om dette, vi kan ikke forklare det. - Var det inspirasjonen til «This House Is Haunted» (fra «The Eyes Of Alice Cooper», 2003)? - Haha! Det kunne det fint ha vært! Men dette huset var faktisk hjemsøkt! Jeg ringte Shep og fortalte hva som hadde skjedd og at vi hadde dratt derifra, og han sa: ’Ja, riktig! Han som skrev «The Amityville Horror» skrev det i dette huset!’. Og jeg bare: ‘Ok? Og det falt deg ikke inn å fortelle oss det?’. Så ja, det var en virkelig bisarr opplevelse. Men Joe og
norwayrock.net
- Hovedgrunnen til at vi prater sammen i dag er jo den nye skiva «Road», og om det ikke er en konseptskive, så er det i hvert fall en tematisk skive om det å turnere som rockemusiker. Det kan vel kanskje kalles den mest selvbiografiske skiva i hele din karriere? - Ja, jeg tror at det de fleste har innsett med denne skiva, er at den høres ut som en 1970-talls gitardominert rockeskive. Og det tar jeg som et stort kompliment. Jeg ville at den skulle høres slik ut. Og jeg tror det er fordi jeg virkelig kjørte frem gitarene. Og jeg ville vise frem hvor bra livebandet mitt faktisk er. Så vi gjorde i praksis alle grunnsporene live i studio. I motsetning til tidligere skiver, som f.eks. «Welcome To My Nightmare», hvor man først spiller inn trommene, så spiller man inn bassen, så gjør man ditt og datt. På denne skiva sa jeg at jeg ville at bandet skulle lære seg den nye låten, og så spille den inn live i studio, og så la jeg på vokalen senere. Så dette er egentlig en liveskive innspilt i studio, noe som viser hvor fordømt bra dette bandet er. De spiller ikke bare «Eighteen» og «Under My Wheels» - de spiller inn alle de splitter nye låtene live i studio. - Og de har også vært med på å skrive låtene, er det så? - Ja. Jeg sa til dem at jeg trengte innspill fra alle sammen. Skriv låter, kom med riff og ideer! Så alle kom med sine innspill, og Bob Ezrin og jeg formet deretter disse til Alice Cooper-låter. Og det kule med dette var at alle var så samarbeidsvillige. De fikk høre låten sin da vi var ferdige med den, og sa: ‘Jøss! Jeg hadde ikke forventet at den skulle bli slik!’. - Var det bare teksten som fikk deg til å gjøre en ny versjon av «Road Rats» (fra «Lace And Whiskey», 1977), eller føler du at det er en av dine mer undervurderte låter som fortjente en ny sjanse og et nytt publikum? - Det var bare den perfekte låten for denne skiva. Den er en hyllest til trailersjåførene og til alle stedene og til alt som skjer underveis. Ezrin og jeg gjorde den jo på «Lace And Whiskey», men jeg sa at denne låten fortjener å bli hørt igjen på denne skiva, og la dette bandet filleriste låten. Og de virkelig nailet den, de elsket låten. Og vi har jo en nyinnspilling til på denne skiva, en coverlåt, og det åpenbare for min del var å gjøre «Magic Bus» av The Who. Jeg gir alltid bandet et valg – vi kan enten fly til neste by, eller vi kan bruke bussen vår. Og alle foretrekker alltid bussen. For det er noe med bussen som gjør at du føler at nå er vi virkelig på veien. Det er vårt andre hjem. Vi har hoteller, men vi har også bussen. Samme med The Hollywood Vampires. Vanligvis ville vi reist i privatjet. Men i år sa både Johnny, Joe og meg selv: ‘Nei, la oss bruke bussen’. Av en eller annen grunn er bussen en del av turneopplevelsen. Derfor sa jeg at vi burde spille inn «Magic Bus», for den handler om akkurat den opplevelsen. - Jeg antar at bandet er ekstra ivrige på å spille disse låtene på kommende konserter? - Ja, det er så mange forskjellige aspekter av turnelivet. Ta låten «White Line Frankenstein» som handler om en trailersjåfør som bortimot bor i den bilen. Det er hans trailer, hele livet hans er basert rundt den traileren. Og han blir bilens herre, han blir «White Line Frankenstein». Jeg kjenner sjåfører av turnetrailere og turnebusser som hopper fra turné til turné, jeg tror ikke de noensinne er hjemom – hvis de i det hele tatt har et hjem! De blir veiens monstre i bussene sine. - Det minner meg om at en annen av mine favoritter blant dine låter handler også om en kar som ‘drive a truck all night long,
NRM 3-2023
5
BRUCE SOORD Looking for the Light Bruce Soord, frontman of The Pineapple Thief, releases his third solo album “Luminescence”, in September 2023. A few weeks before release, we met up with Bruce in London for a chat about the new record, working with Storm Thorgerson, how things changed when Gavin Harrison joined The Pineapple Thief, and what records he would love to mix in Atmos, where he says you need to completely disconnect your brain from traditional stereo. 8
NRM 3-2023
norwayrock.net
TEXT AND PHOTOGRAPHY: ANNE-MARIE FORKER norwayrock.net
NRM 3-2023
9
30 NRM 3-2023
norwayrock.net
Nytt liv etter Covid Det er omsider på tide med ny musikk fra Kvelertak Kvelertak,, den andre skiva med vokalist Ivar Nikolaisen bak mikrofonen - nemlig “Endling”. Dette ville vi ha mer detaljer rundt, så vi satt oss ned med nettopp Nikolaisen og gitarist Vidar Landa med noe godt i glasset for noen møysommelige ord rundt nettopp dette og deres da forestående headliner-gig på selveste Tons Of Rock. Joggu fikk vi ikke litt lokalhistorie på kjøpet også. norwayrock.net
NRM 3-2023
31
Vår tid 56 NRM 3-2023
norwayrock.net
d er nå norwayrock.net
NRM 3-2023
57
When Freed 64 NRM 3-2023
norwayrock.net
dom Calls norwayrock.net
NRM 3-2023 65
fjellheimen eller skauen får metall til å føle deg mektig. Det er det viktig å ta vare på. Det hadde vært for jævlig å bare la riffa ligge og støve tenkte jeg. Det var også motiverende at Håvard Jørgensen, en av gamlegutta fra Haugenstua starta å produsere og gi ut metall igjen med Dold Vorde Ens Navn. Da kunne ikke Ruben og jeg være noe dårligere. Selv om Dhvaras lå i graven et kvart århundre, var likevel livet til medlemmene fylt med musikk. - Vi har alle på hver vår måte fortsatt å spille musikk. Espen flytta til India for inspirasjon og kom tilbake til Norge og spilte en times lang åpningslåt på et sitarlignende instrument på en konsert i Oslo. Det irriterer meg at jeg ikke var der. Ruben fortsatte i ulike prosjekter med Håvard, mens jeg spilte med et metallband på Veitvet. Jeg husker vokalisten stagediva baklengs mot publikum en konsert hvor alle flytta seg. Kjipt gjort. Etter en periode i Bangladesh uten tilgang til gitar lærte jeg å spille bambusfløyter og endte med å ta med hjem til Norge over 20 forskjellige fløyter stemt i ulike tonearter. Med disse jammet jeg til all musikk, og ble til slutt bedt om å la være å ta de med overalt. Folk gikk på nervene. Det føles godt at i hvert fall to av oss har funnet tilbake til metallen, som vi behersker aller best. Jeg håper at Espen blir litt mer involvert og kan bidra på noen låter. Nå er det ikke bare bambusfløyter Riksen har holdt på med i dvaleperioden. - Jeg testa tjue sekunders etterklang med bukkehorn i Vigeland mausoleet her om dagen, noe Espen tok opp. Håvard hadde spilt der med Myrkur, og anbefalte meg å ikke fjerte. Jeg skjønner hvorfor. Opptaket til Espen låt såpass bra at vi gir den ut som en kort singel, kalt «Det horn som viste vei» Det er en tribute til instrumentmaker Magnar Storbækken, som døde alt for tidlig, og hjalp meg med å beherske ett av Norges eldste instrumenter. Han laget hornet jeg brukte der inne, og det er viktig å vise fram det før vi gir ut materialet med alle de hjemmemekka horna mine. Det genuine er ofte det du ikke planlegger. Det jeg spilte der hadde jeg aldri spilt før, og det er det som er kult. Jeg bare fulgte klangen og de mørke bildene av død og unnfangelse. Men det blir nok ingen hit med det første. Sjangeren skogsrock kom som følge av at Dhvaras ikke passet inn i noen etablert sjanger.
70 NRM 3-2023
- Å finne vår egen stil handla om å finne vår egen identitet på et tidspunkt det verste du kunne gjøre var å være streit. Vi ønsket ikke å henge på Stovner-senteret eller Oslo City. Vi ønsket heller ikke skulke skolen og gi faen i kunnskap som gjør en smartere. Skog representerte det motsatte av asfalt. I Groruddalen var vi omgitt av mektige Østmarka og Nordmarka. Det var helt naturlig å søke inspirasjon her. Videoen til «Skogsrockens Aapenbaring» og «Den Siste Groruddøl» ble filma av meg i skauen i områdene rundt Elvåga og Steinbruvannet for å presentere et mest mulig korrekt bilde av sinnelaget, og ikke minst selvbeherskelsen vi fant der. “Full Speed Or Nothing» er utgitt på bandets eget FSN Productions. Dette er en samling låter tidligere utgitt digitalt. -Vi er snart ferdig med å spille inn neste konseptalbum, «Nór», som vi planlegger å slippe neste år. Allerede nå i september kommer første singel, «For Vredens Saar». Grunnet sykdom i bandet tok «Full Speed Or Nothing» lang tid å ferdigstille, og vi fokuserer på ny musikk før vi tenker på livespilling. Når vi først spiller live er det viktig å være i det samme sinnelaget som da vi faktisk produserte musikken. Det blir heller ingen Tales of Dhvaras konsert uten våre hjemmemekka bukkehorn, men da må vi jo først gi ut materiale med bukkehorn. Jeg klarte å nesten kutte av meg tuppen av den ene fingeren og skar tre cm ned like ved hovedpulsåra da jeg lagde to av horninstrumentene mine, så her er det blodig alvor. Bukkehorn er ikke bare et nyttig låtskrivingsverktøy som tvinger en til å forenkle melodiene grunnet begrensningene, men det får også fram urtonen i deg på grensen til det bestialske. Jeg ser for meg at vi kommer til å invitere en liten gruppe til en intimkonsert i første omgang, og tar det derfra. Alle som tok kontakt med oss og etterspurte musikken på vinyl ble kontaktet tilbake og var de første som fikk spinne plata før den kom ut for salg. For oss var det helt unikt å dele opplevelsen med få utvalgte og samtidig gi noe tilbake. Det totalt motsatte av streaming-verden. Skatekompis Kenneth på Neseblod Records hjalp meg litt i starten før jeg fikk satt opp nettbutikk. Vi tar ikke for gitt når folk deler entusiasmen sin og sprer musikken vår til andre. Siden alt vi gjør er 100% DIY og på egen label har vi mulighet til å fokusere på hvem vi vil og hva vi vil. Det gjør at vi kan fokusere på å skape masse ny musikk istedenfor å bli distrahert av alt og alle.
norwayrock.net
AN M E LD EL SE R
SKIVER
LYDKICK GEIR AMUNDSEN 1. Eclipse – Megalomanium Og der var Eclipse tilbake med sin friskeste skive på mange år. 2. Vega – Battlelines Mange trodde Vega var ferdige i fjor. I stedet kom de med en knallskive. 3. Alice Cooper – Road Ny Cooper er alltid stas, selv om det langt ifra er hans beste. 4. Rozario – To The Gods We Swear Nye norske tøffe greier, ute i oktober. 5. Triumph – hele katalogen Leser Rik Emmets biografi for tida, serru.
GEIR LARZEN 1. District 97 – Stay For The Ending Hvordan i helvete ble disse så åndssvakt gode? 2. Div. Artister – Rockeopera Egen tetralogi-samling spenner fra Andrew Lloyd Webber og Tito Schipa Jr. til Sparks og Edward Reekers. 3. Neal Morse – The Dreamer: Joseph Part 1
ASAGRAUM Veil Of Death, Ruptured Edged Circle 4/6 20. oktober Med sin base i Nederland har Asagraum likevel hatt sine norske innslag. I fjør ble Makhashanah fra Abyssic med som livebassist. På plate tar Obscura seg av strengeinstrumenter og vokal, mens A. Morthaemer pisker trommeskinn. Asagraums tredje plate er ganske så grom. Det starter med «Ignem Purificat Lilitu» som er klassisk black metal, men også veldig melodisk. Jeg liker mer neste spor, «Fearless Dominance», som sammen med singelen «Impure Fire» er ganske så stygge og mine favoritter på plata. Jeg liker også kjappe og intense «De Waanzin Roept Mijn Naam» som er siste spor. «De Verloren Tijd» starter tyngre og med ren vokal. Jeg har ikke tatt helt av på Asagraum tidligere, men dette er bra og må anses som et løft. Ronny Østli
Amerikanerens ypperste soloprosjekt siden «Sola Scriptura».
«Game Over» fungerer som adekvat prosjektprospekt – i et nydelig strekk av akustiske gitarer, mellotron og fløyte, via thrashmetalliske ostinater, til de kreative vokallinjene, som sumerisk favner impulser fra både 1970-åras progrock, metallcore, pop, symfoni og kabaret, kringkaster bandet sitt nyvunne ærend, med ikke-apologetisk fynd. Mest overraskende, finner jeg kvintettens frekke omgang med amerikansk varieté, og kanskje spesielt en størrelse som Frank Sinatra. Metallinjiserte kabaret-amalgameringer er intet nytt, men Avenged Sevenfold løser oppgaven uten å påminne eksempelvis Mr. Bungle. Tonespråket funderes snarere på en kompromissløs, dog alltid melodisk vevning av egen historikk, Muse, System Of A Down, Faith No More og Broadway-scenen. Roses skal dessuten albumets avantgardistiske episoder, som stedvis effektueres såpass forslagent, stygt og krappdynamisk at det frydefullt forskrekker. I et dristig og substansielt repertoar, sporadisk kolorert av San Bernardino Symphony Orchestra, er det særlig grunn til å merkes ved nevnte åpningskutt, rockeopera-dramatiske «Nobody», inklusive fantastisk a cappella-interludium, dikotomiske «We Love You», ekstensivt gitarsoloarmerte og versatile «Cosmic», harmonisk yppale og soul-avantgardistiske «G», lunefullt smektende «Death», samt den klaverrungende finalen. Har du ikke tatt bandet på musikalsk alvor forut, så løyver «Life Is But A Dream...» multiple incentiver til å ommøblere egen bevissthet. I 2023 er Avenged Sevenfold omtrent ørten ganger bedre og mer spennende enn Metallica. Geir Larzen
siden starten. 2. Kvelertak - Endling Enda et råsterkt album fra gjengen som tydeligvis ikke klarer å lage dårlige skiver. 3. Gåte - Svarteboka Hvis dette er nivået de kommer til å ligge på fremover er det bare å ta av seg hatten. 4. Hudkreft - Osyo By Sjarmerende andreskive fra Oslopunksa 5. Edvard Grieg - Peer Gynt Julegaven fra fruen var billetter til årets forestilling på Gålå som ble avlyst på grunn av lømmelen Hans, så da får man heller trøste seg med musikken og vente til neste år.
JAN EGIL ØVERKIL 1. Thin Lizzy- Live And Dangerous En udødelig klassiker, rett og slett 2. Martin Miller- Maze Of My Mind
Fikk en renessanse etter den kom på vinyl. Fantastisk skive!
oppskakethet.
4. Donald Fagen- The Nightfly
5. The Circle – Of Awakening
Balsam for ørene
Den eneste symfoniske
5. Steve Porcaro - Someday/
svartmetallskiva du behøver i
Somehow
påvente av neste livstegn fra Dold
norwayrock.net
2016 etter å ha hata de intenst helt
3. Funhouse - Det Norske Huset
men kjenner likevel på en begeistret
1. Marduk - Memento Mori Ventetiden er over, og det er like kaotisk og intenst som ønsket. 2. Taake - Et Hav Av Avstand Hakket mer progressivt? Uansett, det låter Taake. 3, Cavalera - Morbid Visions Tenk at nyinnspillinger kan fungere såpass bra. 4. U.D.O. - Touchdown De gamle er eldst. Og det låter trivelig. 5. The CoffinShakers - Graves, Release Your Dead Det må da ikke bare være metal
fra bandet jeg brått ble blodfan av i
album 2023'
A Dream Man burde ikke være overrasket,
RONNY ØSTLI
A Dream… En slags metallcore-rockeopera
En svært sterk kandidat til 'årets
4. Avenged Sevenfold – Life Is But
Vorde Ens Navn.
SVEN O SKULBØRSTAD 1. Avenged Sevenfold - Life Is But
AVENGED SEVENFOLD Life Is But A Dream… Warner Records 4.5 2. juni Siden «Nightmare» i 2010 har det faktisk ligget Avenged Sevenfold i kortene å begå et stiltranscenderende storskalaverk. Når så skjer er jeg likevel overrasket, på grensen til rystet. Ikke bare utlever kvintetten et musikalsk potensial vi har ant konturene av i over ti år; de tar null hensyn til egen fanbase, og har garantert fremskyndet blodpropp hos dogmatiske purister, som forlanger x antall repriser av «City Of Evil» eller det selvtitulerte 2007-albumet. «Life Is But A Dream...» ender trolig som årets braveste skive fra et kommersielt trygget band. Vilje og evne til å smadre artifisielle kunstpostulater skal belønnes ubetinget, selv med krampaktige resultater. Hvorom allting er grunnes mye av angjeldende materiale på amerikanernes veletablerte, mollmelodiske og muskuløse etos. Skiva leser derfor som et progressivt løft, snarere enn forsert hybris. Førstegangslytteren aner umiddelbart at bandet søker maksimalisering. Åpningskuttet
Forberedelse til intervju tok litt av BACKSTREET GIRLS In Lust We Trust Voices Of Wonder Records 4.5 8. september De standhaftige bakgårdsjentene seiler i velfortjent medvind på sine eldre dager. En større befolkningsappell tilskrives et par dokumentarfilmer som har latt publikum lære musikerne å kjenne, men går man bandets katalog nærmere etter i sømmene avdekkes sågar en kvalitativ forhøyning fra og med «Death Before Compromise». «In Lust We Trust» er Backstreet Girls’ fjerde strake albumtriumf, etter en ujevn og rutinepreget periode fra midten av 1990-tallet frem til nevnte 2014-revansj. Alle liker ubendige outsidere, men gunsten falmer fort om det aldri leveres, og årets plate følger opp «Normal Is Dangerous» på eksemplarisk vis. Bandets nyere låter tuftes på gitarostinater og akkorder av langt mer spennende og nyansert art enn man en tid mistenkte kvartetten kapabel til. Petter Baarli opplever en ny vår som musikalsk initiator, og med
NRM 3-2023
71