Issuu

NORWAY ROCK MAGAZINE #115

Tons! Tons of Rock! And Tons of Photos (except Guns N' Roses)... P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net

At the time of writing, the fantastic Tons of Rock festival has just finished for 2023. So many bands delivered performances that will live long in the memory, among them Pantera, Gojira, and our very own Kvelertak and The Dogs, and we will have smiles on our faces for a long time. You can read our report on www.norwayrock.net, where you will notice a ton of photographs, but not of Guns N' Roses. They were the only band not to allow press photographers. Why? I don't know for sure, but Slash is fine with photographers when he plays with Myles Kennedy, so one can easily assume it's because of Axl. A few years ago, he demanded that Google remove photos of his face from a 2010 concert involved with the “fat Axl Rose” meme. (“Sweet Pie’o’Mine”, “take me down to barbeque city", "Welcome to the kitchen, we've got ribeye steak", "Appetite for, well, Everything"!) This is a shame. Everyone ages and bodies change, but they shouldn't be ashamed to the point of restricting the freedom of the press. Iggy Pop didn't allow photographers in the photo pit, but he did allow photography from the crowd. He is older and saggier than Axl, but lets is all hang out, and it's free, honest, and rå. Anne-Marie Forker

REDAKSJONELT ANSVARLIG Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Bjørn David Dolmen, Wilfred Fruke, Glenn Knudsen, Geir Larzen, Linda Mills, Stig Rune Robertsen, Pål J. Silihagen, Sven Olav Skulbørstad, Ronny Østli og Jan Egil Øverkil. Foto: Anne-Marie Forker DESIGN Anne-Marie Forker

ABONNEMENT 4 utgaver: Euro 10

https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/ subscribe

FORSIDE Extreme - Image: Jesse Lirola ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT 4 utgaver: Euro 10 https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe NESTE NUMMER I salg fra september 2023

FÅ DET DIGITALE MAGASINET

4 nummer

Euro 10,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net

SPAR EURO 2

INNHOLD

04 06 Rival Sons 10 Ratt 14 Simon Phillips 20 Ledfoot & Tekro

22 Winger 26 Steve Lukather 30 Extreme 39 Wolfgang Van Halen 40 W.A.S.P.

48 Einar Solberg 50 Drott 54 BigBang 56 El Caco 60 Elegant Weapons 64 Fifth Angel

68 Jag Panzer 70 Edward Reekers 72 The Dogs 76 Glenn Hughes 79 Martin Miller

76 72

82 Yes 85 Overkill 87 Tsjuder 90 Black Sabbath 93 Skiver 105 Retro 107 Multimedia

invaderer kjelleren din igjen I noen år på 80-tallet var Ratt et av verdens største band, som solgte millioner av de første skivene sine, videoene deres ble vist på MTV døgnet rundt, og Warren DeMartini ble regnet som en av rockens nye gitarhelter. Men Ratt gikk i graven sånn cirka eksakt da grungen eksploderte, og gjenforeningen noen år senere ble aldri noen stor suksess. Sommeren 2023 slippes en boks med de fem første Ratt-skivene, «The Atlantic Years 1984-1990», og vi fikk Warren med oss på Skype-skjermen for en oppdatering, til tross for at han sluttet i Ratt for fem år siden – eller ble han sparket? 10 NRM 2-2023

norwayrock.net

TEKST: GEIR AMUNDSEN LIVEFOTO: TERJE DOKKEN

- Norway Rock Magazine, sier du? Er du i Oslo? - Ja, stemmer! - Jeg husker at Ratt var der en gang for sikkert 20 år siden, da vi turnerte med Alice Cooper og Dio. Da fikk vi smake litt på den nordiske kulturen, og det var veldig forskjell fra det vi var vant med, med midnattssol og alt det der. - I Oslo Spektrum, ja - da hadde dere Jizzy Pearl (ex-Love/Hate) på vokal og John Corabi (ex-Mötley Crüe) på gitar. (29. april 2001) - Riktig det! - Det er eneste gangen Ratt har spilt i Norge, og når jeg ser på konserthistorien deres, så har aldri Europa blitt særlig prioritert. Under gullperioden på 80- og tidlig 90-tall gjorde dere en håndfull konserter i Storbritannia og Tyskland, men ellers ble stort sett Europa ignorert til fordel for Nord-Amerika og Japan. Angrer du noen gang på det? - Ja, i ettertid er det lett å se at vi burde ha lagt et bedre grunnlag for bandets popularitet også i Europa. I starten tok vi bare enhver spillejobb vi kunne få, på klubber og barer her og der. Men akkurat i den tiden ble MTV lansert over hele Amerika, og det ble en særdeles viktig måte å promotere skiva si på. «Round And Round» ble en diger hit på MTV, og vi kunne legge ut på en lang turné som supportband over hele Amerika den høsten, og deretter på vår egen turné som headlinere. Markedet i USA var umettelig på Ratt da, men i Europa var det annerledes, for der var det ikke MTV overalt. Det var dermed lettere for oss å fortsette og spille i store arenaer som headlinere i USA, enn å dra over Atlanteren til Europa hvor markedet var mye mindre. Men ja, jeg skulle ønske at vi hadde brukt mer tid i Europa den gang. - Du sluttet i Ratt i 2018, mens søksmålene florerte mellom bandmedlemmene og det var umulig for fansen å holde oversikt over hvem som spilte i bandet fra uke til uke. Hva har du holdt på med i de fem årene som har gått siden da? - Jeg har hatt mye bedre tid til å gjøre alt det jeg egentlig ikke kunne gjøre da jeg var i et band. Så jeg har oppgradert hjemmestudioet mitt, og det krevde mye ombygging og tok mye tid. Men jeg har hele tiden skrevet låter, noe jeg har gjort helt siden slutten av 70-tallet. Men på den tiden skjønte jeg ikke helt at det var låtskriving jeg gjorde. Jeg kunne ikke prosessen før vi gikk i studio første gang, og alle de riffene og ideene jeg hadde ble gjort om til fullstendige låter med melodilinjer og tekst. Så de siste fem årene har jeg jobbet med å bli mer profesjonell både i studio og som låtskriver, i stedet for å bare komme opp med riff og ideer. Og jeg har jobbet med min egen vokal, for å få de siste fem prosentene opp på et akseptabelt nivå. - Jeg hørte faktisk på din eneste soloskive tidligere i dag, («Crazy Enough To Sing For You» fra 1995), og det er litt av et band du har med deg der, med Bob Daisley, Eric Singer, Tommy Aldridge, Tony Franklin, Joe Travers og Dweezil Zappa. Vurderer du å lage en ny soloskive? - Jeg skulle gjerne jobbet med de karene igjen, men Bob har flyttet tilbake til Australia. Men det er kanskje ikke noe problem nå som det meste kan gjøres via internet.

til 2008) beskrev det som intern bandkrangling på et nivå han ikke hadde opplevd før. Og han har vært i Mötley Crüe. - Det er mulig. Jeg vet ikke helt hvordan det fungerer i andre band, men … Det jeg husker at vi stadig kranglet om, var tempoet på låtene når vi spilte de i konserter kontra tempoet på skivene. Og om de ble spilt for fort eller for sakte, så fungerte de ikke. Da gjorde vi fire-fem konserter i uka, og vi brukte ikke klikk eller bakgrunnsteiper eller noe sånt. Hos oss varierte tempoet mye, låtene ble ikke spilt slik de skulle, og det var kilde til mye krangling. - Den nye boksen inneholder de fem første skivene. Mange lurer nok på hvorfor den første EPen deres fra 1983 ikke er inkludert her? - Det er fordi plateselskapet Atlantic ikke har rettighetene til den EPen, den ble utgitt på et annet selskap. Det var min første kommentar da det først ble snakk om denne boksen på mail, at vi burde gjøre alt for å få inkludert EPen, det ville ha vært perfekt. Jeg aner ikke hvorfor de som sitter på rettighetene ikke vil selge dem, for det er visst ingen planer om å gi den EPen ut på nytt i fysisk format heller. Men jeg foreslo det, for å ha hele den første perioden av vår karriere samlet i en og samme boks. - Har låtene på denne boksen blitt remikset eller remastret på noe vis? - Jeg vet at de har remastret «Round And Round». Men alle disse skivene kom jo ut på vinyl i utgangspunktet, og jeg tror ikke det har blitt gjort noe med låtene. Og ikke tror jeg mastering-utstyret har blitt noe bedre siden den gang de ble mastret av selve mesteren Bob Ludwig. - Da du ble med i Ratt i 1982, så var du fortsatt tenåring og student hjemme i San Diego? - Ja, jeg var 19 år gammel, og gikk på junior college i San Diego. Min kompis Jake E. Lee hadde flyttet til Los Angeles og spilte i Ratt, mens jeg spilte med hans gamle bassist Gene Hunter – han fikk senere suksess som kunstner i filmbransjen hos Warner Studios. Og han lagde coveret til «Holy Diver», debutskiva til Dio. Jake hadde vel spilt i Ratt et halvt år tid, og han ordnet det slik at mitt og Genes band fikk åpne for Ratt på et par konserter de hadde i Burbank. Og jeg er ganske sikker på at de konsertene som ga meg jobben i Ratt da Jake slutta, for de gikk veldig bra. Det morsomme var at rett før de konsertene hørte vi en konsert på radio som Ozzy Osbourne hadde gjort i England, og da spilte de en låt som enda ikke var utgitt, fra den kommende skiva «Diary Of A Madman». Trommisen vår hadde gjort opptak av radiosendinga, og vi øvde inn den låten, som het «Believer». Dermed ble det et ganske stort øyeblikk å spille en uutgitt Ozzylåt i Randy Rhoads’ hjemby Burbank. Vi fikk stående applaus! Noen uker senere hadde Jake sluttet i Ratt, og jeg ble oppringt og bedt om å erstatte ham. Så da flyttet jeg til Los Angeles – jeg flyttet faktisk inn med Jake, og jeg husker vi satt på rommet hans hvor han lærte meg å spille alle låtene. - Hvordan funket det med deg og Ratts andre gitarist Robbin Crosby? Kom dere øyeblikkelig overens, eller ble dere en slags konkurrenter? - Neida, jeg kjente Robbin fra før han ble med i Ratt! Vi gikk på samme skole, dog ikke samtidig, men vi bodde i samme område. Han spilte i et

- I sommer slippes samleboksen «The Atlantic Years 1984-1990». Jeg har lest bøkene til dine exbandkolleger Stephen Pearcy (vokal), Bobby Blotzer (trommer) og John Corabi (gitar), og fra utsiden fremstår Ratt som et fullstendig dysfunksjonelt band hvor to originalmedlemmer knapt kunne være i samme rom uten at stoler og skjellsord fløy gjennom luften. Var det virkelig så ille? Og var det alltid så ille? - Ikke egentlig … - Spesielt John Corabi (som var i bandet fra 2001 norwayrock.net

NRM 2-2023

med timeglas 22 NRM 2-2023

norwayrock.net

sset på bordet norwayrock.net

NRM 2-2023

Ge 30 NRM 2-2023

norwayrock.net

etting the Fuck Out norwayrock.net

NRM 2-2023

From The Crimson Idol tour to the GuitarCross

40 NRM 2-2023

norwayrock.net

Douglas Blair of W.A.S.P. and signal2noise norwayrock.net

NRM 2-2023

Richie F 60 NRM 2-2023

norwayrock.net

Faulkner på egne ben norwayrock.net

NRM 2-2023

GLENN HUGHES Still Burning 76 NRM 2-2023

norwayrock.net

Just before Glenn Hughes kicked off his “Burn” 40th Anniversary tour in Gothenburg, we sat down with him face to face at the venue and chatted about how he got involved with Deep Purple, singing with David Coverdale on the “Burn” album, why he wishes he had stayed with Trapeze, and how Phil Lynott called him looking for Gary Moore right after Moore left Thin Lizzy.

TEXT AND PHOTOGRAPHY: ANNE-MARIE FORKER

Hi Glenn! Nice to meet you here in Gothenburg. Was there a particular reason you chose to begin your Burn Anniversary tour here? I love Sweden, and I used to live in Stockholm for a while - so Sweden has been very good to me. I have great memories of Sweden. Let’s go back to the beginning. How did you get involved with music? I was listening to a lot of music when I was a child and then I played trombone in the orchestra at school - I learned how to read music when I was twelve - and then piano and then guitar. So, I started playing a few instruments very early on, before I was a teenager. And then The Beatles came, so it was very natural for me to listen to pop music in the ‘60s, which was very popular, as you know, in Liverpool, and I fell in love with pop music, which later turned into rock music. And later Trapeze formed .... Before Trapeze, there were a couple of other small bands, from school, like The News, and The Intruders, and then Finders Keepers, and then Trapeze. And that was my love - my big musical love for me - Deep Purple were the biggest band for me, but the musical love of my life were Trapeze, because we were young, teenagers, working class in the North of England, playing music because we loved it, before the money, before the women, before the drinking. It was all about the writing of this great music. So, it’s always been songwriting for me, and then the voice, of course, you know, and staying the moment, staying happy, joyous and free, just being free. The title of the Trapeze album “You’re the music, We’re just the band”, what’s behind that title? The audience were, and still are, a very big part of my world. Without the audience, I don’t feel there is anything. I can make music on record, which I do, but I’ve got to play this music and they, the audience, are a massive part of it for me, they are very, very important. I’ve been making music in that way all my life. After that, almost immediately after that, I think it was, how did you get involved with Deep Purple? They were coming to see me play for one year, in America, in L.A. and in New York, and I did not know they were looking at me to join, and they were, but I didn’t know it. I became friendly with Jon [Lord] and Ritchie [Blackmore], and then, all of a sudden, I was in New York and they were there, and they asked me if I would like to join the band, and I was unsure, because I didn’t want to leave Trapeze. I didn’t want to leave my family, my boyhood love. Trapeze is very important to me, and I’m only telling the truth. I really shouldn’t have left Really? No, I should have stayed. It meant that much to you? I should have stayed, because I believe that music was very important to me, and I should have developed it more, and I should have been able to grow into it more and to express myself with my own work. I don’t talk about this very often. Thank you for talking about it here. I want people to know that that band is - when anyone mentions Trapeze in an interview, I get very happy, because you’re talking about the

norwayrock.net

beginning of Glenn, the beginning of a songwriter, the beginning of that voice that we all now know, and that is everything to me. Wonderful. The vocals you shared with David Coverdale on the Burn album work so beautifully together. How did that relationship work? David had never really recorded before. I’d done five albums before then. So, when we started working together, I gave him some inspirational ideas about what we maybe should do as a vocal duet, who should sing here, who should sing there. So it was interesting, because David was very good to me, David has always been very good to me, good with me, and we’re good friends. And you can hear it, that we were very close, and we still are. It was easy working with him. And people think “Was it difficult?” and it was not at all. We had one microphone, two men standing together, singing together, very close, very, very close. I heard that during the recording of Burn, that Richie liked to pull a few pranks. Can you tell us about one or two of them? We were in a castle built in the fourteen hundreds, seven hundred years old, and the castle was haunted, and Richie put speakers in my bedroom, and with a microphone at night time he would “woooo wooooo - woooo”, and it was really scary. He loved that, you know, he loved that. That’s the kind of guy he is, I think he’s hilarious. I never was angry - I thought he was funny; I still do. Did you find it funny at the time, or did that come afterwards? Not at that particular moment - I was asleep! And when you’re asleep, you don’t really know. You’re in this castle which is hundreds of years old, you know - but I realised when I woke up it was him. I could hear his laughter. Speaking of pranks by him, that infamous concert at California Jam, with two-hundred thousand people, and the camera incident and the guitar cabinets, was that planned or did that just happen spontaneously? Wasn’t planned! What happened was, the festival was running early, we were supposed to go on at 7:30, and it was 6:30 and they wanted us to go on, and Blackmore refused, so he locked himself in a trailer, and basically they had to break the door down and take him out and lead him to the stage, and he was really pissed off. So he had his roadie put petrol on the amps, and set them on fire in the show. And we knew - he mentioned something was going to happen. But it’s very dangerous, because when you’re working with petrol, and lighting the fire, it could have been a disaster. And it was a spectacle, and if you slow down the filming, you’ll see the stage was on fire - everything. I was jumping, it was very dangerous. But you were okay? We were okay, and we can laugh about it now. It’s gone down in rock’n’roll history, that’s for sure. It was a big moment, you know. I was in the white suit, and he was wearing black. Was the idea of those suits to be opposite to each other? No, but I wore that suit on that tour, I didn’t think about black and white, but people ask me about it “Were you doing it because you were white and he’s black?” Well, not really. I think I’ve always been crazy about clothes. I was going through my white period. Fair enough. You’ve worked with, and you were good friends with a musician very dear to my heart, also from Belfast, Gary Moore. How

NRM 2-2023