Norway Rock Magazine #115 2-2023

NORWAY ROCK MAGAZINE #115

Tons! Tons of Rock! And Tons of Photos (except Guns N' Roses)...

P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net

At the time of writing, the fantastic Tons of Rock festival has just finished for 2023. So many bands delivered performances that will live long in the memory, among them Pantera, Gojira, and our very own Kvelertak and The Dogs, and we will have smiles on our faces for a long time.

You can read our report on www.norwayrock.net, where you will notice a ton of photographs, but not of Guns N' Roses. They were the only band not to allow press photographers. Why? I don't know for sure, but Slash is fine with photographers when he plays with Myles Kennedy, so one can easily assume it's because of Axl. A few years ago, he demanded that Google remove photos of his face from a 2010 concert involved with the “fat Axl Rose” meme. (“Sweet Pie’o’Mine”, “take me down to barbeque city", "Welcome to the kitchen, we've got ribeye steak", "Appetite for, well, Everything"!)

This is a shame. Everyone ages and bodies change, but they shouldn't be ashamed to the point of restricting the freedom of the press. Iggy Pop didn't allow photographers in the photo pit, but he did allow photography from the crowd. He is older and saggier than Axl, but lets is all hang out, and it's free, honest, and rå.

Anne-Marie Forker

REDAKSJONELT ANSVARLIG Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Bjørn David Dolmen, Wilfred Fruke, Glenn Knudsen, Geir Larzen, Linda Mills, Stig Rune Robertsen, Pål J. Silihagen, Sven Olav Skulbørstad, Ronny Østli og Jan Egil Øverkil.

Foto: Anne-Marie Forker DESIGN Anne-Marie Forker

ABONNEMENT 4 utgaver: Euro 10

https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/ subscribe

FORSIDE Extreme - Image: Jesse Lirola ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT 4 utgaver: Euro 10 https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe NESTE NUMMER I salg fra september 2023

FÅ DET DIGITALE MAGASINET

4 nummer

Euro 10,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net

SPAR EURO 2

INNHOLD

04 06 Rival Sons 10 Ratt 14 Simon Phillips 20 Ledfoot & Tekro

26

22 Winger 26 Steve Lukather 30 Extreme 39 Wolfgang Van Halen 40 W.A.S.P.

10

48 Einar Solberg 50 Drott 54 BigBang 56 El Caco 60 Elegant Weapons 64 Fifth Angel

30

54

68 Jag Panzer 70 Edward Reekers 72 The Dogs 76 Glenn Hughes 79 Martin Miller

76 72

82 Yes 85 Overkill 87 Tsjuder 90 Black Sabbath 93 Skiver 105 Retro 107 Multimedia

4

NRM 2-2023

norwayrock.net

norwayrock.net

NRM 2-2023

5

Light and Shade Grammy nominated Rival Sons release their new album “Darkfighter” in June 2023, followed by “Lightbringer” a few months later. We sat down with frontman Jay Buchanan at Warner’s Oslo office to discuss the deeply personal “Darkfighter” record. During its making Jay lost a childhood friend and questioned whether he even wanted to make rock music any more.

6

NRM 2-2023

norwayrock.net

TEXT, LIVE, AND PORTRAIT PHOTOGRAPHY: ANNE-MARIE FORKER BAND PHOTO: PAMELA LITTKY

Congratulations on the new album. I noticed there was no song called “Darkfighter”. What is behind the album title?

When the second record comes out in the fall, it will be a puzzle piece that will help things make sense. “Darkfighter” will be the call, and “Lightbringer” will be the response. It’s not the whole story. You are going to have to put those two albums together.

Had you always intended for there to be two albums?

No. It would be really easy for me to sit here and say we completely masterminded the whole thing, we conceptualised this. It was a very organic, instinctual process to keep writing songs. During the pandemic, 2020-22 we worked on this record, before partitioning the collection into two records. So much was going on emotionally and in our country, and worldwide. I know a lot of people died, but even aside from that in the United States there were other things going on. I know all of our dirty laundry was aired all over the world, and I know everyone could see the United States just losing its god damn mind. There was continually just more and more to write about. It’s like being sick and every time you think you are done vomiting you have to run back to the restroom because there’s more. It was like that, just needing to write more and more.

So you had so much material, it had to be two albums.

It would be too much as one record, too much of a statement and would do a disservice to the actual songs that are on there. It would make the collection too dense and taxing. Splitting things up, and splitting the narrative was the clear and right thing to do. The dark side first, coming out in June, and then a refractory period of a couple of months for people to sit with that, and then the next instalment will come and they will be able to draw the lines between them.

I like the order of dark first and then light later…

That’s not to say “Lightbringer” is like the Wizard of Oz and suddenly turns into colour. It’s also very heavy. These are heavy, existential topics dealt with in both records. It’s still very Flannery O’Connor. It’s eloquent and beautiful but also dark.

“Darkfighter” is not all dark either, it has transcendent moments, particularly “Rapture”. What’s behind that track?

“Rapture” is one of my favourite tracks. I went through a lot on this record, and so I forced myself to write and just be as honest as I could.

It’s not that I haven’t been honest before, I always try to be, but I think that I’ve gotten sideswiped by the expectations of the genre and I just don’t give a fuck anymore. There came a point where I questioned whether I wanted to do this. “Is this what I wanna do? I’m a songwriter!”

Do I want to make rock music? I look at so much of rock music, and the rock charts, and I don’t like any of it. Is that who we are? Is that who I am? I don’t want to do that. I talked with the band and my partner Scott and we have to do it in a different way. We never fit in. We never have. We don’t fit in next to these other rock bands. I feel that Rival Sons is a little bit of an outlier in the rock scene. I knew things had to be approached in a very different way. For “Rapture”, Scott had sent me the guitar parts for the verses and the main riff, so then I quickly I got to work and wrote that chorus pretty quickly. At that point I was ready to walk. I was feeling frustrated with the parameters and walls of the genre.

“Rapture” was a middle finger, where I was going to write this sweet, mellow chorus in the middle of it. Light and shade. The idea of that song and the lyrics was really about burning away where you have been in order to get to where you are going and accepting that metamorphosis and giving it recognition. All of these aches and pains and the growth of you busting out of a cage. I don’t just mean the cage of the genre, I mean identity. The identity of being stuck at home. I say that like it’s a bad thing. I am always on the go. I have always lived a life of a Fed Ex package. Finally just being home and taking stock and spending more time with my wife and kids is so healthy. But the introspection of it all, has it been working for me? I don’t think it has. Coming off the field and taking a couple of breaths before going back out, I need to reassess my norwayrock.net

“I feel that Rival Sons is a little bit of an outlier in the rock scene.” game. “Rapture” was the pinnacle of that questioning and saying “No. It changes, right now, and I will only write this way”. I will only write about the things that I must write about. I just don’t care any more. I don’t care what happens. There’s many other songs on this album and Lightbringer where I’m writing about the things I have to write about. Whatever the fuck happens, it’s going to put me and the band where it needs to be, and for myself artistically I have to reconcile with this. “Rapture” was letting those floodgates open. It’s a really special song. I feel good when I sing it, like I’m eating my mother’s cooking or something!

You mentioned identity. There’s a theme of identity on several tracks, especially “Mirrors”, and “Bright Lights”. Can you talk about what aspects of identity each of those songs refers to?

The songs are different pieces of a similar threadline. “Mirrors” kicks off the album talking about when a person loses their vision. My brother had no idea that he needed glasses and was telling me things were fuzzy. He thought that was just how things looked. Then one day he put on someone else’s glasses and was like “OH MY GOD!” Haha, I know that feeling!

“I lost my sight so slowly, I didn’t know that I was going blind….

Smashing the mirrors to see beyond the eye”….it’s not just the eye. You go blind from an introspective lens and you don’t realise you’ve lost sight of yourself. Especially going through the things a lot of us did in the pandemic, which raised a lot of existential questions. The other parts of that song, you’re looking for virtue, but you are preoccupied with survival.

There’s a protagonist, who needs to find their way on the album. There’s an arc to the story. “Nobody Wants to Die” is then a raucous “Balls to the

NRM 2-2023

7

Wall”, mortality, it’s all in there.

The relentless “Nobody Wants to Die” is a force of nature. I read that it refers to Roald Dahl books. How? It doesn’t! I think I was talking in conversation about how we take ourselves so seriously, fear death so much and chicken scratch for our mortality. When I used to work in a mortuary I used to bury people all day and oversee the funerals and caskets being lowered into the ground and meet with the priest. I would go the houses and pick up the bodies, and all these refrigerators with dead bodies. Just dead, naked people, that used to be alive. We all go to the same hole in the ground. Make no mistake, everybody gets their own cross. It isn’t just Jesus Christ. Everybody.

Everybody gets their own cross. Looking at people when they are acting like they are outside of that, everyone knows they aren’t.

It’s an obvious equalizer. And when you look at cultures that don’t fear death it has a different tune. The way Roald Dahl in his children’s stories, through illustration and words, deals with adults when they get too serious or angry – they sound so absurd, because it’s from a kid’s point of view. Why would you be so serious or self-important? Adults just seem ridiculous.

Speaking of not taking yourselves too seriously I loved your acting skills on show in the video, especially Todd!

“Acting skills” - that’s a stretch!

[Laughs] The casting of you as the preacher was inspired! Todd was particularly good.

Over-the-top Todd. I remember when we were filming I was thinking “Christ, just calm down a little bit” and then going back and seeing it and thinking “Wow, it really translates

8

NRM 2-2023

and looks great on screen”. Those videos were fun.

Where was it filmed and who conceived the idea?

In the dessert. Scott and I began writing the “Nobody Wants to Die” video and our buddy Éli [Sokhn] came in to direct and help us shape things. We had the “Rapture” video, which I wrote and produced, and had a director come in. We tried to write one for “Bird in the Hand” but it kept being too complicated or expensive, so the director Kurt Kubicek came in and put a treatment together and said “Here’s how we’ll do it”. He was instrumental.

What do the colours in the “Rapture” video represent?

It’s the emotional upheaval of young adulthood. This flood of emotion and the pain of growing up through your adolescence and staring down the future at that age, is a very daunting thing. I see it again with my children. The pain of high school. The main story is this kid going to deliver a message

to a killer, doing a grown up’s job. He has this uncertainty and nervous uncertainty.

The last song, “Darkside”, there are parts of it where your voice and Scott’s guitar sound like they are having a conversation.

You asking the questions, and Scott responding. Does it feel that way when you write together?

I wrote that song, and it was a conversation I was having. I was talking with my best friend, from childhood. He was a very dependable, trustworthy family man and a good person.

He developed a secret drug habit that only he knew about. He had an injury and was prescribed a bunch of pain pills and in order to keep working he needed more pain pills, and then he turned to the black market and by the time I found out about it, it was a secret hell that he was going through. That’s the lyrics “Something’s driving you out of your mind, Pretty soon you’re going to get to where you are going. Something is keeping you awake at night. You are losing focus when you need to count your flock.” That’s the whole secrecy aspect of addiction like that. By the time I found out about it he was starting to go down the tubes. He lost his family, his wife, he was an addict. That was written at a time when, for the first time in our lives ever, I couldn’t get a hold of him. He wasn’t answering my calls. I got him into rehab and all of that. When you love an addict, any time you get a text message or a call you breathe a sigh of relief – “They are alive”, but at the same time you have panic that someone is calling you. It was very difficult for me when I couldn’t get a hold of him. When the addiction takes over that person is no longer there, and that’s where those lyrics come from: “There are no promises to keep, now that you’ve gone to

norwayrock.net

the Darkside.” When you love an addict like that and you see their circumstance, even though they are alive, you are already mourning, because the person that you loved and trusted is not there anymore.

The addiction is there. That’s what that song is about. It was very difficult for me. He passed.

I’m so sorry.

I appreciate that. He passed in 2021. Scott is an intimate friend, and I sent this song to him. He said it needed a riff.

He knows that story and has dealt with it with people in his life and also knew my friend.

He writes the heaviest, darkest riff I have ever heard him write.

It was just perfect, because that riff is the dark side. When that song finishes, the last thing you hear is that low hum, the dark side prevailing. That is certainly not something I usually write, I am an optimist and wouldn’t usually leave the listener that way. I believe in the Hippocratic Oath of an artist. I don’t say that other artists should feel that way, but I do. Knowing that we have “Lightbringer” coming is why “Darkside” ends that way.

It’s the first chapter.

Yeah, the first chapter. My wife says “Darkfighter” is really good but it’s real heavy! She calls it Rival Sons’ Cormac McCarthy album All the Pretty Horses …

Yeah! His stuff is really beautiful but dark. It’s like that.

So that low hum is how we are left until the fall…

And like I said, it’s not like “Lightbringer” is like a healing balloon. It just deals with things in a different way. It continues to discuss the human condition and existential elements that you try to work through.

Songs take varying lengths of time to complete, of course. Which was the hardest one to finish, and which was the easiest?

“Darkside” was written fairly quickly. It was just an emotional response. It just came, and I sat down and wrote it. It was me working out these feelings that maybe I wouldn’t face or discuss. “Horse’s Breath” was the same. I have moved my family to Tennessee because we were having a baby and then back to California. It was taxing for me because my wife was very pregnant and had a rough pregnancy, but everything worked out. I wasn’t able to earn any income. I was selling a

norwayrock.net

large property in Tennessee but couldn’t afford to hire people to trim the trees and the foliage and get the house ready to go on the market.

I had to do all of that myself, while writing at night, while taking care of my wife. It was a really exhausting period, and then I had to find where we were going to live in California, and get everyone out there during the pandemic.

She had just had our son, so I couldn’t put them on a plane, because I couldn’t risk infection. I rented an RV with a trailer and made our way across the country. A couple of days later, the house was very quiet, and I could hear the rain coming down, making a rhythm. I was sitting there after working all day with a glass of whisky, taking stock, but I felt everything was going to be alright. Where am I? Am I okay? Everything is okay. So I got this idea and I grabbed the guitar and I had to be quiet because of the baby. So I took the guitar

to the bathroom downstairs and opened the window, and wrote the chorus and the verses right then, and the song “Horse’s Breath”. I’m not exactly sure how it will end or how it’s going, but the end is still too far away to see. I called it “Horse’s Breath” because the rhythm of the song sounded like being on the back of a horse running - running towards or running from something.

You’re coming back to Norway in July for a couple of festivals, including Bukta in Tromsø. Speaking of light and dark - have you experienced the midnight sun yet, as you’ll be here in time for that?

Oh yes, we have been out there and it’s a beautiful festival, on the fjord, gorgeous.

NRM 2-2023

9

invaderer kjelleren din igjen I noen år på 80-tallet var Ratt et av verdens største band, som solgte millioner av de første skivene sine, videoene deres ble vist på MTV døgnet rundt, og Warren DeMartini ble regnet som en av rockens nye gitarhelter. Men Ratt gikk i graven sånn cirka eksakt da grungen eksploderte, og gjenforeningen noen år senere ble aldri noen stor suksess. Sommeren 2023 slippes en boks med de fem første Ratt-skivene, «The Atlantic Years 1984-1990», og vi fikk Warren med oss på Skype-skjermen for en oppdatering, til tross for at han sluttet i Ratt for fem år siden – eller ble han sparket?

10 NRM 2-2023

norwayrock.net

TEKST: GEIR AMUNDSEN LIVEFOTO: TERJE DOKKEN

- Norway Rock Magazine, sier du? Er du i Oslo?

- Ja, stemmer!

- Jeg husker at Ratt var der en gang for sikkert 20 år siden, da vi turnerte med Alice Cooper og Dio. Da fikk vi smake litt på den nordiske kulturen, og det var veldig forskjell fra det vi var vant med, med midnattssol og alt det der.

- I Oslo Spektrum, ja - da hadde dere Jizzy Pearl (ex-Love/Hate) på vokal og John Corabi (ex-Mötley Crüe) på gitar. (29. april 2001) - Riktig det!

- Det er eneste gangen Ratt har spilt i Norge, og når jeg ser på konserthistorien deres, så har aldri Europa blitt særlig prioritert.

Under gullperioden på 80- og tidlig 90-tall gjorde dere en håndfull konserter i Storbritannia og Tyskland, men ellers ble stort sett Europa ignorert til fordel for Nord-Amerika og Japan. Angrer du noen gang på det?

- Ja, i ettertid er det lett å se at vi burde ha lagt et bedre grunnlag for bandets popularitet også i Europa. I starten tok vi bare enhver spillejobb vi kunne få, på klubber og barer her og der. Men akkurat i den tiden ble MTV lansert over hele Amerika, og det ble en særdeles viktig måte å promotere skiva si på. «Round And Round» ble en diger hit på MTV, og vi kunne legge ut på en lang turné som supportband over hele Amerika den høsten, og deretter på vår egen turné som headlinere. Markedet i USA var umettelig på Ratt da, men i Europa var det annerledes, for der var det ikke MTV overalt. Det var dermed lettere for oss å fortsette og spille i store arenaer som headlinere i USA, enn å dra over Atlanteren til Europa hvor markedet var mye mindre. Men ja, jeg skulle ønske at vi hadde brukt mer tid i Europa den gang.

- Du sluttet i Ratt i 2018, mens søksmålene florerte mellom bandmedlemmene og det var umulig for fansen å holde oversikt over hvem som spilte i bandet fra uke til uke. Hva har du holdt på med i de fem årene som har gått siden da?

- Jeg har hatt mye bedre tid til å gjøre alt det jeg egentlig ikke kunne gjøre da jeg var i et band. Så jeg har oppgradert hjemmestudioet mitt, og det krevde mye ombygging og tok mye tid. Men jeg har hele tiden skrevet låter, noe jeg har gjort helt siden slutten av 70-tallet. Men på den tiden skjønte jeg ikke helt at det var låtskriving jeg gjorde. Jeg kunne ikke prosessen før vi gikk i studio første gang, og alle de riffene og ideene jeg hadde ble gjort om til fullstendige låter med melodilinjer og tekst. Så de siste fem årene har jeg jobbet med å bli mer profesjonell både i studio og som låtskriver, i stedet for å bare komme opp med riff og ideer. Og jeg har jobbet med min egen vokal, for å få de siste fem prosentene opp på et akseptabelt nivå.

- Jeg hørte faktisk på din eneste soloskive tidligere i dag, («Crazy Enough To Sing For You» fra 1995), og det er litt av et band du har med deg der, med Bob Daisley, Eric Singer, Tommy Aldridge, Tony Franklin, Joe Travers og Dweezil Zappa. Vurderer du å lage en ny soloskive?

- Jeg skulle gjerne jobbet med de karene igjen, men Bob har flyttet tilbake til Australia. Men det er kanskje ikke noe problem nå som det meste kan gjøres via internet.

til 2008) beskrev det som intern bandkrangling på et nivå han ikke hadde opplevd før. Og han har vært i Mötley Crüe.

- Det er mulig. Jeg vet ikke helt hvordan det fungerer i andre band, men … Det jeg husker at vi stadig kranglet om, var tempoet på låtene når vi spilte de i konserter kontra tempoet på skivene. Og om de ble spilt for fort eller for sakte, så fungerte de ikke. Da gjorde vi fire-fem konserter i uka, og vi brukte ikke klikk eller bakgrunnsteiper eller noe sånt. Hos oss varierte tempoet mye, låtene ble ikke spilt slik de skulle, og det var kilde til mye krangling.

- Den nye boksen inneholder de fem første skivene. Mange lurer nok på hvorfor den første EPen deres fra 1983 ikke er inkludert her?

- Det er fordi plateselskapet Atlantic ikke har rettighetene til den EPen, den ble utgitt på et annet selskap. Det var min første kommentar da det først ble snakk om denne boksen på mail, at vi burde gjøre alt for å få inkludert EPen, det ville ha vært perfekt. Jeg aner ikke hvorfor de som sitter på rettighetene ikke vil selge dem, for det er visst ingen planer om å gi den EPen ut på nytt i fysisk format heller. Men jeg foreslo det, for å ha hele den første perioden av vår karriere samlet i en og samme boks.

- Har låtene på denne boksen blitt remikset eller remastret på noe vis?

- Jeg vet at de har remastret «Round And Round». Men alle disse skivene kom jo ut på vinyl i utgangspunktet, og jeg tror ikke det har blitt gjort noe med låtene. Og ikke tror jeg mastering-utstyret har blitt noe bedre siden den gang de ble mastret av selve mesteren Bob Ludwig.

- Da du ble med i Ratt i 1982, så var du fortsatt tenåring og student hjemme i San Diego?

- Ja, jeg var 19 år gammel, og gikk på junior college i San Diego. Min kompis Jake E. Lee hadde flyttet til Los Angeles og spilte i Ratt, mens jeg spilte med hans gamle bassist Gene Hunter – han fikk senere suksess som kunstner i filmbransjen hos Warner Studios. Og han lagde coveret til «Holy Diver», debutskiva til Dio. Jake hadde vel spilt i Ratt et halvt år tid, og han ordnet det slik at mitt og Genes band fikk åpne for Ratt på et par konserter de hadde i Burbank. Og jeg er ganske sikker på at de konsertene som ga meg jobben i Ratt da Jake slutta, for de gikk veldig bra. Det morsomme var at rett før de konsertene hørte vi en konsert på radio som Ozzy Osbourne hadde gjort i England, og da spilte de en låt som enda ikke var utgitt, fra den kommende skiva «Diary Of A Madman».

Trommisen vår hadde gjort opptak av radiosendinga, og vi øvde inn den låten, som het «Believer». Dermed ble det et ganske stort øyeblikk å spille en uutgitt Ozzylåt i Randy Rhoads’ hjemby Burbank. Vi fikk stående applaus! Noen uker senere hadde Jake sluttet i Ratt, og jeg ble oppringt og bedt om å erstatte ham. Så da flyttet jeg til Los Angeles – jeg flyttet faktisk inn med Jake, og jeg husker vi satt på rommet hans hvor han lærte meg å spille alle låtene.

- Hvordan funket det med deg og Ratts andre gitarist Robbin Crosby? Kom dere øyeblikkelig overens, eller ble dere en slags konkurrenter?

- Neida, jeg kjente Robbin fra før han ble med i Ratt! Vi gikk på samme skole, dog ikke samtidig, men vi bodde i samme område. Han spilte i et

- I sommer slippes samleboksen «The Atlantic Years 1984-1990». Jeg har lest bøkene til dine exbandkolleger Stephen Pearcy (vokal), Bobby Blotzer (trommer) og John Corabi (gitar), og fra utsiden fremstår Ratt som et fullstendig dysfunksjonelt band hvor to originalmedlemmer knapt kunne være i samme rom uten at stoler og skjellsord fløy gjennom luften. Var det virkelig så ille? Og var det alltid så ille?

- Ikke egentlig …

- Spesielt John Corabi (som var i bandet fra 2001 norwayrock.net

NRM 2-2023

11

coverband før jeg i det hele tatt hadde lært meg å spille gitar. Vi fant fort tonen, og han var veldig interessert i musikk og introduserte meg for mange band som ikke ble spilt noe særlig på radio i California da. Band som UFO, Scorpions med Uli Jon Roth og Pat Travers. Vi pleide å sitte og høre på slike plater sammen.

- Hadde Ratt allerede et stort publikum på den tiden, før debut-EP-en?

- På de konsertene i Burbank var det greit med folk, kanskje rundt hundre stykker i et slags konferanserom på et hotell. Men i mine første måneder i Ratt spilte vi som oftest konserter for 20-30 stykker.

- Ikke mer? Og det flyttet du fra San Diego til Los Angeles for?

- Ja, jeg syntes jo det var et knallbra band.

- Hvor langt er det mellom de to byene?

- Rundt 120 miles (20 mil). Jeg bare jobbet på og ville bli best mulig. Og i løpet av noen måneder fikk vi en ganske så ettertraktet jobb som husband på rockeklubben Gazzari’s, som for øvrig er samme klubben som Van Halen startet på.

- Jeg mener å høre ganske mye Eddie Van Halen i gitarspillet ditt. Var han et stort forbilde for unge Warren?

- Ja, herregud, Eddie var forbildet til alle unge gitarister i USA på 80-tallet. Jeg har forresten en artig historie om Eddie. Robbin hadde møtt ham, og han var venn med noen i Van Halens roadcrew, og fikk ordnet oss backstagepass til konserten de skulle ha i San Diego på «Women And Children First»turneen. Vi kjørte ned dit, og slapp inn før dørene åpnet, og gikk opp på scenen sammen med gitarroadien som Robbin kjente. Han viste oss Eddies gitarrigg, og vi ble sittende der på scenen og prate en stund. Senere, midt i konserten, mens vi sto ute i salen og så på Van Halen, innså jeg at jeg hadde glemt jakken min der vi hadde sittet på scenen – rett bak PA-høyttalerne på Eddies side. Og i den lå husnøklene og lommeboka mi, så det var uaktuelt å dra uten, jeg måtte bare få tak i den.

Jeg hadde jo backstagepass, så kom meg bak scenen igjen, og snek meg opp trappa opp til scene, og der fikk jeg øye på jakken, ti meter unna. Ingen så meg, så jeg snek meg mot den, og halvveis stoppet jeg opp og så utover den fullsatte salen – utsikten fra Eddie Van Halens verden! Men så kom plutselig Eddie løpende til venstre, mot meg, og noen øyeblikk var både han og jeg i samme spotlight foran 20000 fans.

Jeg snappet til meg jakken og løp!

- Du var fire til åtte år yngre enn de andre i Ratt da du ble med – prøvde de å gjøre deg til et slags juniormedlem i bandet, eller ble du 100 % inkludert med en gang?

- Nei, du har rett, det var en del slikt, absolutt. Robbin Crosby var allerede den lokale rockestjerna i San Diego, lenge før jeg begynte i Ratt. Han var fire, fem år eldre enn meg, og jeg hadde aldri i mine villeste drømmer trodd at jeg skulle spille i band med ham, for han var jo så langt foran meg i karrieren. Han var i det 12 NRM 2-2023

kuleste bandet, hadde de fineste damene, og spilte de feteste konsertene i lokalmiljøet vårt.

De spilte mest coverlåter, men hadde også noen egne. Det bandet flyttet til Los Angeles for å slå gjennom der, men LA er ikke for alle.

Alle i Robbins band ombestemte seg og flyttet tilbake til San Diego. Robbin ble i LA, og det var rundt den tiden at alle i Ratt sluttet. Eller egentlig sparket de Stephen Pearcy, men det var jo hans band og hans bandnavn, så de andre dannet i stedet Rough Cutt. Allerede på den tiden var det mye alkohol, også før konserter, og det var ikke like populært blant alle i bandet. Så egentlig fikk Ratt en ny vokalist (og det ble en viss Paul Shortino), men måtte samtidig skifte bandnavn, siden Stephen eide Ratt-navnet. Det var et par viktige tommelfingerregler for hvordan man skulle slå igjennom i show business den gangen – og det er det sikkert ennå – og en av de var: Aldri, aldri avlys en konsert! Noen gang! Slikt gjør man bare ikke. Og den andre var: Møt opp! Alltid! For det var så utrolig mange band som kjempet om de ettertraktede plassene på populære steder som The Troubadour og The Whiskey, og hvis du fikk en booking, men avlyste, så var du ferdig der i byen. Greit, band som Mötley Crüe spilte to ganger per kveld på The Whiskey med køer som strakte seg rundt kvartalet, så de kunne alltids tillate seg å avlyse en konsert hvis det skulle være tvingende nødvendig, for de var allerede på vei mot stjernene. Men for oss andre som fortsatt strebet etter spillejobber og platekontrakt, så var enhver spillejobb hellig. Så alle i Ratt slutta på en lørdag, og på søndagen ringte Stephen til Robbin og til meg og ba oss steppe inn, for å slippe å kansellere neste ukes konsert. Trommisen og bassisten gikk med på å fortsette frem til vi fikk inn noen andre.

Ratt hadde en spillejobb på The Troubadour den kommende fredagen, og det var ikke lett å få, det var mye prestisje i det. De var ikke headlinere, men de var på plakaten. Så da jeg ble oppringt den søndagen, måtte jeg komme til Los Angeles med en gang, samme dag, slik at vi hadde mandag, tirsdag, onsdag og torsdag på å øve inn låtene og bli bra nok til at vi kunne spille konserten på fredag. For The Troubadour var – og er fortsatt - et kult og prestisjefylt sted å spille.

- Litt av en ilddåp!

- Ja, det var min første konsert med Ratt.

Robbin, Stephen og jeg begynte å bo sammen i en liten leilighet i North Culver City, så falt brikkene i låtskriverprosessen virkelig på plass.

Jeg spilte f.eks. riffet til «Round And Round», og Stephen og Robbin sa: ‘Hva er det??’ – og jeg svarte at det var noe jeg jobbet med. Robbin dro frem en stol, Stephen begynte å leke med melodilinjer og tekst. Vi jobbet sammen med denne låten, og fikk inspirasjon fra hverandres ideer til å ta den et hakk videre, og i løpet av en times tid var låten så og si ferdig, og innspilt på en kassettspiller. Og vi visste at her hadde vi noe veldig spesielt på gang.

- Har du den kassetten fortsatt?

- Skulle ønske! Jeg vet ikke hvor gammel du er, men den gang var kassetter det mest praktiske. Jeg hadde en liten kassettspiller, ca 10 x 20 cm lang, som jeg både kunne bruke til å høre på musikk med, og en opptaksfunksjon så jeg kunne spille inn riff og ideer. Og Stephen hadde sin egen kassettspiller. Og når vi skrev sammen, spilte Robbin og jeg inn gitarene på min kassettspiller, og så spilte vi av opptaket på min mens Stephen sang inn på sin kassettspiller. Vi lagde egne skiver ved hjelp av to kassettspillere! Men det var på den tida da vi var lut fattige og jeg levde i en pappeske, en kontrast fra dagens rockemusikere som alle har sine egne hjemmestudioer fra de er tenåringer! Men ja, jeg skulle virkelig ønske at jeg fortsatt hadde de kassettene, det hadde vært interessant.

- Og videoen til «Round And Round» gjorde Ratt til stjerner i løpet av noen uker.

- Ja, i 1984 hadde MTV kommet over hele landet, etter at de startet i New York i 1981. De hadde en kampanje som het ‘I want my MTV’ hvor de fikk folk som Mick Jagger og David Bowie til å reklamere for kanalen. Jeg var kjempegira da MTV kom til San Diego, mitt siste år i high school. Da var kanalen på begge kystene, men ikke i Midtvesten. Men da «Out Of The Cellar» kom i 1984, var det over hele landet, og «Round And Round» ble spilt så mye at skiva solgte sykt mye.

- Dobbel platina på bare noen måneder.

- Stemmer. Og nå har skiva solgt til trippel platina. Før MTV var det noen få TV-show som man kunne få være med på, hvis man hadde de riktige kontaktene, eller man måtte prøve å få være forband for et mer kjent band og nå et

- Når man ser på «Out Of The Cellar», som kom i 1984, så virker det som om mange av låtene var ganske gamle og skrevet før du ble med i bandet.

- Riktig, Stephen hadde skrevet «In Your Direction» flere år tidligere, og Robbin kom med «Scene Of The Crime» og «I’m Insane» som han hadde skrevet og spilt med sitt gamle band. Jeg skrev låter som «Round And Round» og «You’re In Trouble» og «The Morning After» mens jeg egentlig satt og øvde på gitar, samtidig som jeg jobbet med låtskriving. Jeg finpusset de riffene og låtene hver dag, så da norwayrock.net

”Hvis det skal skje en Rattgjenforening, så må initiativet til den komme fra de folka som fortsatt er i Ratt, med andre ord Stephen og Juan.” større publikum på den måten. Men MTV gjorde at man plutselig kunne nå millioner flere ganger daglig, og hjalp voldsomt til at vi ble et kjent band i løpet av drøye to år. Jeg husker for eksempel at UFO ble stadig større og større i USA, i løpet av fire eller fem år, men i starten var det ikke så mange som var oppmerksomme på dem. Det var takket være masse turnering og hard jobbing over flere år før de hadde et solid publikum i USA. - Var du stor fan av UFO? - Ja, absolutt, jeg pleide å øve til «Lights Out» og «Obsession», Michael Schenker var en av mine største inspirasjonskilder.

- Da må det ha vært merkelig for deg da Schenker noen år senere (i 1991) steppet inn som vikar på en turné da Robbin var for syk.

- Det var bare helt surrealistisk. Både noe av det beste og noe av det verste jeg opplevde i Ratt. Et høydepunkt å få lov til å jobbe med noen jeg så så opp til, noe jeg aldri hadde drømt om kunne skje. Men samtidig var det dritkjipt at Robbin ikke var der. Han var også stor Schenker-fan.

(Robbin Crosbys rusmisbruk gjorde at han måtte på rehab etter en katastrofal Japan-turné, som ble hans siste med bandet.)

- Ratt ble oppløst i 1992, da Stephen sluttet, og i årene fremover var du involvert i flere andre store band som Whitesnake, Dokken og Dio, uten at det ble noen skiver av det.

- Whitesnake var på midten av 90-tallet, da rocken lå med brukket rygg, men Geffen hadde gitt ut en «Best Of Whitesnake» og ville få Coverdale ut på turné for å promotere denne. Og det fantes ikke noe Whitesnake-band da, dette var rett etter at Coverdales prosjekt med Jimmy Page hadde kollapset, så det ble bare satt sammen et band for denne turneen. Og for å være ærlig kjente jeg ikke så mye til Whitesnake bortsett fra den skiva med John Sykes. Likevel var det en kul turné, vi spilte i Japan og Europa, til og med i Russland. Men det var aldri snakk om noen permanent situasjon, det var bare for én turné.

- Hva med Dio? - Jeg ble oppringt av Jimmy Bain og bedt om å komme å jamme, og jeg stilte på lokalet deres, på Joe’s Garage i the Valley.

- Når var dette?

- Rundt 2003, tror jeg. Jeg rigget opp og begynte å varme litt opp med å spille «Man On The Silver Mountain» - og så merket jeg at Ronnie var kommet inn i rommet og sto og lyttet. Og han sa: ‘Du har jobben! Vi spiller aldri den låten slik som skiva, vi har alltid spilt den altfor fort. Slik som det der skal det gjøres!’.

- Men det varte ikke lenge. Hvorfor ikke?

- Vi begynte å gå gjennom materialet hans kronologisk, og det funket utrolig bra på Rainbow- og Black Sabbath-låtene, da var jeg i den syvende himmel. Men da vi kom til solomaterialet hans, raknet det litt – det passet overhodet ikke min spillestil. Og da forsvant også mye av magien med å jobbe med Dio. Men i noen dager virket det veldig, veldig lovende.

hadde blitt kjente, folk hørte på skivene våre. Så hver morgen gikk jeg på dette rommet med en kaffe og begynte å jobbe med nye låter. Og det tok ikke lang tid før jeg kom opp med riffet til «Lay It Down», som ble første singel og video fra «Invasion Of Your Privacy». Før plata ble sluppet i mai, hadde vi noen konserter som ikke var del av «Out Of The Cellar»-turneen, og da dro vi til Japan og spilte seks konserter der. Men mens vi var på Hawaii for en konsert der, jobbet jeg og Juan (Croucier, bass) og Stephen med «Lay It Down» og fikk ferdiggjort den.

- Er Ratt nå historie, eller kan du se for deg at du gjør en skive eller turné sammen med Stephen, Juan og Bobby igjen?

- Det er ikke opp til meg å si om det er historie eller ikke, for jeg står på utsiden nå, og det var ikke min avgjørelse. Hvis det skal skje en Rattgjenforening, så må initiativet til den komme fra de folka som fortsatt er i Ratt, med andre ord Stephen og Juan. Men jeg har ikke mottatt noen invitasjon til noen gjenforeningsturné eller noe slikt. Jeg har oppfattet det fra intervjuer med Stephen om at jeg hadde et valg, men det hadde jeg virkelig ikke. Alt gikk helt fint, men vi hadde noen uenigheter om bandmedlemmer og slike ting, og plutselig var jeg ute av bandet. Så jeg kan ikke ta initiativet til å bli med i Ratt igjen, det ligger helt i deres hender. Hvis jeg ble bedt om å komme tilbake, måtte jeg ha evaluert situasjonen der og da. Men ingen har bedt meg.

- Stemmer, Stephen sa i et intervju nylig at noen av de andre Rattmedlemmene var fornøyde med å sitte ved svømmebassenget og å spille golf. Og da hintet han vel ikke til Bobby.

- Det er pussig, for da jeg ble sparket, ble jeg sjokka, men jeg gjorde ikke noen uttalelser til pressen, jeg lot det bare passere uten å lage noe bråk. Hele historien ble bare presentert fra deres synsvinkel. Alle spurte dem om hvorfor jeg ikke var der, og Stephen svarte alle at jeg ikke var interessert i å spille lenger, noe som rett og slett er løgn. Det er helt latterlig. Så alle har bare hørt hans forvridde versjon av hva som skjedde.

Jeg vet at jeg burde fortelle min versjon, og det har jeg enda ikke gjort, men det kommer. Kort fortalt: jeg sluttet ikke i Ratt.

- Fra mitt ståsted virker det som om dere begge bare venter på at den andre skal slå på tråden og strekke ut en hånd.

- Jeg synes ikke det er riktig at jeg skal være den som plukker opp telefonen og ringer ham, når jeg er den som ble presset ut av bandet. Hvis jeg hadde sluttet, så kunne jeg ha vurdert å ringe dem og be om godt vær.

Men jeg sluttet ikke, så jeg synes ikke at jeg er den som skal strekke ut en hånd. Det føles ikke riktig. Hvis de var seriøse og ville ha en gjenforening, så ville de ha tatt kontakt med meg og foreslått en ny skive eller turné, men det har ikke skjedd.

- La oss gå tilbake til 1985, da Ratt slapp andreskiva «Invasion Of Your Privacy».

- Etter suksessen med «Out Of The Cellar» tjente vi nok til at vi kunne få oss skikkelige steder å bo, og min fremtidige kone og jeg kjøpte oss et lite hus, og jeg hadde et rom med en firesporsopptaker til å gjøre innspillinger på – et fremskritt fra kassettspilleren! Og da hadde jeg fått selvtillit som låtskriver, jeg hadde innsett at dette kunne jeg klare. Ratt norwayrock.net

NRM 2-2023

13

14 NRM 2-2023

norwayrock.net

SIMON PHILLIPS

Protokollført blekksprut Når navnet Simon Phillips nevnes, er lista over artister han har spilt med nærmest endeløs. Våre lesere vil nok raskt tenke The Who, Toto, Michael Schenker, Judas Priest, Mike Oldfield og Jeff Beck, men han har gjort akk så mye annet. Nå er han ute på turné med sitt eget Protocol-prosjekt, og da er det jazzrock som er greia. Vi fikk en lang skravlings på Zoom fra hans Phantom Recordings-studio i Los Angeles uka før han reiste til Europa og Norge, for å oppdatere oss på eksil-briten.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: ANNE-MARIE FORKER LIVEFOTO: GEIR KIHLE HANSSEN

- Dere kom nettopp tilbake fra Japan. Hvordan var det å reise dit igjen etter måneder uten turnering?

- Japan er et land jeg har reist mye til. Jeg telte opp nylig, og dette var faktisk min 47. reise dit. Min første tur var i 1978, med Jeff Beck og Stanley Clarke. Jeg har faktisk vært i Japan bortimot hvert eneste år. Noen år var jeg selvfølgelig ikke der, men andre år kanskje to eller tre ganger, så noen reiser har det blitt ja. Så kom Covid, bokstavelig talt to dager før jeg skulle reise til Japan igjen, med Michael Schenker, for å gjøre en jubileumsturné der i forbindelse med 40-årsjubiléet til debutskiva hans, så det tok meg nesten fire år å komme meg tilbake dit. Det var helt fantastisk å endelig komme seg tilbake, vi hadde en fantastisk tur! Denne gangen hadde vi faktisk et par fridager mellom konsertene i Osaka og Tokyo, så vi fikk faktisk vært litt turister også, det er ikke ofte. Egentlig er jeg ikke så glad i å reise som turist, men det har nok med vanens makt å gjøre - jeg er vant til å reise på jobb. Da blir det flyplass, biltur til byen, og kanskje en middag eller noen drinker den kvelden vi kommer, og konsertdag neste dag. Det er reisene jeg er vant med.

- Du ser verden, men du ser ikke verden.

- Hehe, nettopp. Eller; vi ser den fra et annet ståsted. Og det er veldig interessant. I hvert fall så gikk konsertene utrolig bra, bandet var i storform, og det var tydelig at publikum var glade for å ha oss der også.

- Føler du at ting er forandret siden Covid slo til?

- Åja, definitivt! Definitivt! I Østen har jo munnbind vært en greie veldig lenge. Om du er forkjølet, hoster eller lignende, har det vært en respektfull greie der, å faktisk beskytte de rundt deg. I vesten har vi ikke hatt tradisjon for dette, og jeg så det nå, at de bærer fortsatt munnbind i Japan. Vi kom etter i vesten også, det tok bare litt tid å venne seg til det.

Det samme gjelder hvordan man hilser på hverandre. Vi har jo hatt noen år nå med albuer og fist-bumps i stedet for håndhilsing eller klemmer, og har nok blitt litt mer reserverte og tilbakeholdne enn vi var tidligere. Ting har helt klart forandret seg.

- Og for deg kom Covid bare noen få år etter en annen tragedie; «Thomas»-brannen som herjet i 2017. Hjemmet og studioet ditt brant

norwayrock.net

ned til grunnen. Har du kommet deg på beina etter den?

- Ja, heldigvis. Jeg sitter i det nye huset nå, med kontoret jeg sitter i, som er lokalisert på nøyaktig samme sted som det som brant.

- Jeg forsto det som at du flyttet etter brannen, men det gjorde du altså ikke.

- Nei, jeg så ikke noen grunn til å flytte. Eiendommen er nydelig, og «Thomas» var en særegen brann, som vi sannsynligvis ikke vil se maken til igjen. For all del; vi har hatt branner før, men ingen som påvirket oss som denne. Vi hadde vinder med en styrke på rundt 100 km/t, så flammene flyttet seg gjennom lufta, og da er det lite brannskjold hjelper også. Jeg er veldig glad i eiendommen min, og ville ikke flytte, så det eneste jeg måtte gjøre i etterkant var å krangle med forsikringsselskap og e-verket om erstatning, men jeg flytta inn igjen for litt over to år siden, og etter det har det bare vært velstand.

- Jeg forsto at det var en vanskelig situasjon du sto i den gangen ja. Du måtte til og med gjennom en Go-Fund-Me-finansiering også.

- Vet du, uten den hadde jeg vært i store vanskeligheter. Jeg måtte faktisk bruke advokater på forsikringsselskapet, noe som er svært kostbart. Man skulle tro at når huset brenner ned, så får man utbetalinga nærmest umiddelbart, men så enkelt var det dessverre ikke. Uten all støtten som kom via Go-Fund-Me hadde jeg vært i kjempetrøbbel, det ble rett og slett en livbøye, og jeg er ufattelig takknemlig overfor alle som bidro den gangen, jeg kan ikke få takket de nok!

- Så vidt jeg husker, kom brannen svært raskt til huset ditt, du må ha mistet mye.

- Alt! Altså; mennesket kan være svært tilpasningsdyktig, og jeg kan si med trygghet at jeg ikke dveler ved det lengre. Jeg pleier å si at det er en fin måte å få ryddet ut av skapene på, hehe. Det er viktig å fokusere på at det meste kan erstattes, så lenge man kommer i land med forsikring og slike ting. Det eneste som man gjerne skulle ha reddet, er selvfølgelig bilder og slike ting. Jeg var i gang med å digitalisere bilder fra tida før mobilkamera og digitalkamera. Eller; jeg hadde funnet fram en bunke som lå i kontorpulten, klare til å scannes, men så langt kom jeg altså ikke. Jeg mistet mange bilder, og også brev som betød mye for meg. Og verktøy. Jeg hadde et rimelig bra verksted med masse verktøy og utstyr som også forsvant. Fortsatt tar jeg meg selv i å tenke ‘skal vi se, hvor la jeg tanga med det røde håndtaket… nei, stemmer det, den er jo borte.’ Slike

NRM 2-2023

15

ting. Men i disse tider tenker jeg at vi er heldige som «bare» får en brann eller et jordskjelv i ny og ned. Det flyr ikke supersoniske raketter rundt ørene våre. Det er ingen som angriper oss og ødelegger sykehusene, skolene og hjemmene våre. Det setter ting litt i perspektiv for å si det forsiktig.

- Det har du rett i, vi lever i en skremmende tid. Men la oss ikke dvele for mye ved det, vi har lystigere ting å ta for oss, for du tar med deg bandet og kommer til Europa igjen.

- Det gjør jeg, og vi gleder oss stort. Jeg var der i fjor høst og gjorde noen klinikker, primært i Tyskland, men også i Italia og Beneluxlandene. Det var helt fantastisk å komme ut og se så mange glade fjes i publikum igjen.

- Fortell oss litt om bandet, du har med deg musikere som virkelig vet hva de driver med.

- Det har jeg virkelig. Jeg kan ta de i suksesjon etter hvor lenge de har vært med i bandet. Ernest Tibbs (bass) er veteranen i bandet, han kom inn i 2013, så han har vært med siden «Protocol II», faktisk. Ernest er en utrolig, fantastisk bassist. Joda, det er fusion, jazz-rock, eller hva du ønsker å kalle det, men musikken har en slags pop-tilnærming i seg. Den er veldig groove-orientert, selv om grooven kan være forholdsvis kompleks til tider.

Da er jeg avhengig av å ha en bassist som forstår groove, og tilnærmer seg musikken på en måte som ikke forstyrrer grooven, og ikke slenger inn en masse noter der det egentlig ikke er rom for det. Med Ernest er grooven der absolutt hele tida. Jeg teller opp, og han er ‘locked in’ med meg umiddelbart, og viker ikke fra min side før låten er ferdig, det er helt fantastisk å jobbe med slike musikere. Og han er ærlig, og er ikke redd for å melde fra om noen er litt ute, eller at vi ikke henger sammen.

Ernest er nærmest som mitt hemmelige våpen å regne, han er fantastisk! Nestemann inn må bli Otmario Ruiz, som spiller keyboards.

Han kom inn like etter «Protocol 4» kom ut, ettersom Dennis Hamm, som spiller på skiva, spiller i Thundercats, og kunne ikke være med på turnéen. Otmario passet perfekt inn, han er helt utrolig, og man vet aldri hva han kan finne på, hehe. Da jeg flytta til Ojai (en by i Ventura County, California), satte jeg opp en serie med konserter på en av våre lokale scener. Dette var like etter brannen, og jeg ville rett og slett bare spille, så jeg satte opp noen konserter der vi spilte bare cover-låter, jazz, funk og slike ting.

Herbie Hancock, Freddie Hubbard, Brecker Brothers, den type artister. Jeg begynte å se etter musikere, og noen foreslo at jeg skulle prøve Jacob Scesney (saksofon), så jeg ba ham om å møte meg, og allerede ved første møte ble jeg helt satt ut av auraen hans, den er bare helt nydelig! Allerede før jeg hadde hørt ham spille, visste jeg at dette var en kar jeg ville ønske å spille med. Vi booka oss inn på en konsert på The Ojai Deer Lodge, og han var rett og slett fantastisk! Jeg hadde lekt med 16 NRM 2-2023

”Ingenting et par glass akevitt ikke kan fikse.” tanken om å ha med en blåser igjen, jeg hadde jo det på midten av 90-tallet. Jeg var vant med å være i en kvintett fra den gangen, så jeg bestemte meg for at det var på tide å huke inn en saksofonist igjen. I tillegg måtte jeg ha en ny gitarist, og både Ernest og Jacob foreslo Alex Sill. Jacob og Alex er jevngamle, det er bare en måned mellom dem i alder, og de er begge i starten av 30-årene, så dette er unge gutter i motsetning til meg. Jeg føler meg nesten som Art Blakey, som var kjent for å hente inn unge musikere. Det som er så flott med de gutta, er at de er fullstendig fryktløse. Jeg er dobbelt så gammel som de gutta, men jeg elsker utfordringen det er med å spille med fryktløse musikere. Jo vanskeligere, jo bedre, bare det henger sammen og er logisk. Sånn var det da jeg spilte med Hiromi (jazz-pianist) også; hun utfordret alltid Anthony (Jackson, bassist) og meg, og det har seg faktisk sånn at det å jobbe med henne var det som fikk meg inn på tanken med å sette sammen Protocol-bandet. Men som jeg sier; å spille med disse gutta er en fryd.

Det spiller ingen rolle hvilken låt jeg foreslår, de er med umiddelbart, men må kanskje finne fram notene om det er en låt vi ikke har spilt på ei stund. Og jo mer et band spiller sammen, jo tightere blir det, og dette så jeg med selvsyn i Japan; det ble bare bedre og bedre for hver kveld.

- Det høres ut som at vi kommer til å møte et Protocol-band som det står gnister rundt i april og mai da.

- Utvilsomt! Vi er kanskje litt ‘jet-lagged’, men det driter vi i, haha!

- Vi får håpe den har roet seg når dere kommer til Norge.

- Ingenting et par glass akevitt ikke kan fikse, haha!

- Det har du helt rett i, hehe. Den første «Protocol»-utgivelsen (1988/ 89) var i hovedsak programmert, om vi ser bort fra trommene. Hvordan har dette prosjektet utviklet seg til å bli et band?

- Det var egentlig en naturlig utvikling.

Jeg begynte å skrive musikken til den plata rundt 1986, og hadde endelig funnet ut hva jeg egentlig ønsket å gjøre med den plata. Jeg ville ha den pop-tilnærminga vi prata om tidligere, ikke bare jamming og solo-kjør. Jeg spilte jo både keyboard og gitarer på den plata, og jeg er jo verken keyboardist eller gitarist, så det ville ikke være rom for solo på noen av de instrumentene, så det som kan kategoriseres som soli der, er nøye planlagt og sekvensert.

Låtene var strengt tatt demoer, og jeg hadde vært hos plateselskaper både i London og New York, men ingen visste hva de skulle gjøre med dem. Det var nok ikke riktig tidspunkt,

tror jeg. Det som er interessant, er jo alle disse gitaristene som var på vei til å begynne med solo-utgivelser. Steve Vai var vel fortsatt med David Lee Roth, og Joe Satriani var kanskje så vidt i gang med «Surfing With The Alien». Tony MacAlpine hadde vel gjort noen solo-utgivelser, så det var nok helt i starten av de instrumentale utgivelsene som kom i årene som fulgte. Låtene mine var nok ikke så langt unna de utgivelsene, men jeg var ikke gitarist. Jeg hadde allerede bygd mitt første studio, og drev med endel produksjon allerede da, og bestemte meg for å spille inn demoene på egen hånd, og gjøre det skikkelig, men akkurat slik jeg ønsket å høre låtene. Jeg hadde ikke så mye tid, så jeg endte opp med et «mini-album» med fem låter, og der har du «Protocol I».

- Og dette var i «The White House», ditt første studio. Var det sånn at du bygde dette selv også?

- Nei, jeg skal ikke påstå at jeg bygde det selv. Roger Quested, som bygde Quested Studio-høyttalere, bygde det. Jeg hadde kjent Roger i mange år, ettersom han jobbet i Morgan Studios på slutten av 70-tallet. Han hadde så vidt begynt å bygge høyttalere, så jeg ringte ham, og vi begynte å prate om studiorom, og han fortalte at han akkurat var ferdig med å bygge et studio for Manfred Manns Earth Band og Hans Zimmer, som bodde i London på den tida. Han hadde litt tid til overs, og foreslo at han kunne bygge et studio i huset mitt. Han kom innom, slengte fra seg et par karer som ble der i 5-6 uker, og bygde The White House i en del av huset mitt. Og selvfølgelig monterte han inn et sett med Quested-høyttalere, og de låt helt fantastisk! Det var altså mitt første studio, og var faktisk stedet der jeg lærte meg skjematikken om hvordan man kabler opp et profesjonelt lydstudio.

- Jeg har latt meg fascinere av historien du har fortalt om din mor, og hvordan hun og hennes to båndspillere inspirerte deg til å begynne med lydopptak. Du var ekstremt tidlig uten med interessen for opptak på bånd. (Han var 5-6 år da hans mor introduserte ham for båndmaskiner).

- Javisst. Jeg har virkelig fått inn den biten fra svært ung alder. Min far spilte mye i studio, primært i BBCs studio, så jeg ble dratt med rundt i studioer fra jeg var kanskje fem år gammel. Jeg ble plassert i en stol, og fikk beskjed om å sitte helt stille. Ikke host, og i hvert fall ikke knitre med dropspapir, hehe.

På den tida var kontrollrommet nærmest utelukkende for lydteknikere og produsenter.

Rommene var knøttsmå, og ikke minst innspillingene foregikk i mono, så det var bare én høyttaler der, plassert i et av hjørnene, og en liten miksepult, kanskje 12 kanaler, og et par 1/4 toms mono båndmaskiner. De eneste som fikk komme inn, var lydteknikeren og hans assistent, produsenten, min far, ettersom han var orkesterleder, og trompetisten, ettersom han spilte solo. OM det var en sanger med, fikk han komme inn, men ellers var det strengt forbudt å komme inn dit for alle andre. Dermed satt jeg norwayrock.net

i innspillingsrommet, helst bak trommisen, og så ham spille med en diger båndmikrofon hengende over trommesettet. Det var en STC 4038, tror jeg, og en Neumann 64 på skarptromma, en D25 på basstromma, én mikrofon på kontrabassen, og en mono-mik på pianoet. Blåserekka, fem mann, delte på tre mikrofoner innstilt i åttetalls-mønster, sånn at de tok inn lyden fra musikerne som sto rundt mikrofonene, og det var det. Kanskje ti mikrofoner totalt, men det låt helt fantastisk! Dette var hverdagen min på 60-tallet. ‘Når skal vi i studio igjen??’ Min mor brukte mye tid på å arkivere innspillingene, og overførte de fra 78-plater til bånd, for de gamle 78-platene hadde for vane å notorisk gå i stykker, hehe. Jo mer de ble spilt, jo mer støyet de også, for stiftene var virkelig tunge, så de slipte rett og slett i stykker platene. Dermed ble jeg vant med båndmaskiner veldig tidlig, og spilte inn trommer i stereo da jeg var kanskje åtte år gammel.

- Og i dag, 60 år senere, går du rundt og husker hvilke mikrofoner som ble brukt. Ikke rart Pete Townshend kalte deg ‘the memory man’.

- Haha! Jeg begynte med innspilling selv i 1973, og ble fascinert av prosessen, men også forvirret. Forvirret fordi jeg reiste rundt med et trommesett som låt rimelig likt uansett hvor det befant seg, mens i kontrollrommet var situasjonen helt annerledes, for der låt det helt forskjellig fra rom til rom. Allerede der begynte læreprosessen med forskjellen mellom rommene, mellom høyttalerne og miksepultene, og mellom båndmaskinene. Noen ganger var mikrofonene de samme, så jeg bestemte meg for at ‘jeg skal lære meg modellnummeret på samtlige mikrofoner som blir benyttet på dette trommesettet!’ HAHA! Og det gjorde jeg. Jeg begynte å utspørre teknikerne om hvilke mikrofoner de benyttet, og hvorfor de valgte akkurat de modellene. De kunne komme med en Neumann U87, hvorpå jeg sa at jeg brukte en mikrofon som så akkurat likedan ut i en tidligere session, men at teknikeren kalte den noe annet. Da kunne svaret være at det må ha vært en Neumann U67. da måtte jo jeg selvfølgelig lære meg forskjellen, som er at den ene er en rør-mikrofon, mens den andre er en transistormikrofon. Du ser forskjellen må emblemene på dem. På en U67 er emblemet sort, mens på U87 er det lilla. Alt dette påvirker selvfølgelig resultatet, men det som utgjorde den største forskjellen, var selvfølgelig lydteknikeren. Det spiller liten rolle hvilke mikrofoner, båndmaskiner eller miksebord du bruker, om ikke operatøren fungerer. Om jeg kom inn i Air studios og så Joe Punter bak miksepulten, visste jeg at jeg var i trygge hender. Det hendte selvfølgelig at jeg endte opp med en tekniker der jeg ikke var like fornøyd. Du må huske at dette var på 70-tallet, og diskoen herjet, så mange produsenter ville ha denne slakke skarptrommelyden, som jeg hatet inderlig. Dette var tida da jeg også begynte å stemme rammene forholdsvis stramt, noe mange teknikere virkelig satte pris på, mens andre ikke var, *kremt*, like fornøyde, haha! Det var en endeløs læringsprosess, både for å lære fremgangsmetodene, men også for å finne min egen sound. Jeg brukte mye tid på å lære meg disse prosessene, spesielt med tanke på at det øret hører, gjerne ikke kommer igjennom til sluttresultatet, som er ut av høyttalerne. Dette er selvfølgelig ganske komplekse prosesser, det er ikke for sarte sjeler, men det er svært interessant å lære seg alle disse prosessene. Ni av ti ganger låter det kjempefint, men det er denne ene gangen da, der noe ikke låter som det skal. ‘Hvorfor låter ikke dette bra?’

Dette er jo det som er interessant, og mye av grunnen til at jeg valgte å også bli lydtekniker og produsent. Den gang var dette nærmest uhørt; musikerne skulle ikke befinne seg på den siden av glasset. I EMI, eller Abbey Road, hadde de egne folk i brune frakker, som var ansatt kun for å plassere mikrofoner. Dette var i 1974-75, sånn omtrent. Andre studioer var litt mer fremoverlente, og tillot at teknikeren flyttet mikrofonen 5 centimeter unna instrumentet istedenfor 50 centimeter.

- Føler du at denne tilnærmingen har gjort deg mer krevende i en innspillingssituasjon?

- Den har i hvert fall gjort meg mer krevende med tanke på lyd. Jeg var den stille typen, og ganske sjenert, men jeg hadde baller også, så om jeg ikke likte lyden, fortalte jeg det til teknikeren. Jeg visste at vi kunne få det til å låte bra, for det låt helt fint i det forrige studioet jeg jobbet i, så det ble en bratt læringskurve sånn sett også. Men det er ikke bare lyden i selve instrumentet jeg lærte viktigheten av; det var faktum at det måtte spilles innspillingsvennlig også, og det er noen små detaljer

norwayrock.net

som gjør at et trommesett låter bedre. Jeg ble først og fremst hyret inn som trommeslager, så jeg lærte meg noen detaljer som jeg inkorporerte i spillestilen min som gjorde at jobben ble enklere for teknikeren og produsenten. Et eksempel kan være i en situasjon der man legger et trommebrekk på tammene. La basstromma hvile, det blir rett og slett for mye informasjon som skal ut av høyttalerne samtidig. Om du er så tight at basstromma treffer nøyaktig samtidig, faser én av de ut, mens om du ikke er så tight, låter det rotete. Det var rett og slett å lære seg å la noen elementer hvile mens andre får løpe litt friere. Det blir nesten som at tammene låner plassen til basstromma akkurat i de øyeblikkene. Disse læringsprosessene har gjort meg til en bedre trommeslager, og ikke minst en bedre studiomusiker.

- Akkurat det eksempelet der har jeg forsøkt å adoptere, for jeg husker du pratet om det for mange år siden, og det virker så enkelt og logisk.

- Nettopp. «The Pump» (fra «There And Back», Jeff Beck), som jeg skrev sammen med Tony Hymas, bruker jeg dette veldig bevisst. Det er en helt straight 4/4 groove, med anslag på alle fire slagene på basstromma, og aksenterte 8-deler på hi-hat´en. Det er tre elementer i den grooven; hi-hat, basstromme og skarp, og forskjellen mellom de tre elementene er veldig subtil. Det er enkelt å ha nøyaktig like harde anslag på basstromma på alle fire slagene i takta, men det er her denne erfaringa slår inn. Når skarpen er inne på 2-eren og 4-eren, må enten basstromma eller skarpen vike plass, og i det soniske bildet, blir det skarptromma, for basstromma er elementet som gjør at høyttalerelementer beveger seg, og da viker skarptromma. Dermed begynte jeg å slå litt svakere på basstromma når skarptromma spilles samtidig. Jeg er usikker på når jeg oppdaget dette, men jeg innbiller meg at det ble en naturlig prosess, simpelthen fordi det faktisk låt bedre. Men ved å trekke basstromma litt tilbake i lydbildet, ble transienten i skarptromma tydeligere, og den fikk komme tydeligere fram.

Jeg hentet inspirasjon fra så ufattelig mange musikere i denne perioden.

Jeg lyttet mye til Harvey Mason og Steve Gadd, og begge jobbet mye på østkysten, så Gadd sa til Mason; ‘du burde ta sessions på vestkysten’, haha, og dette er Harveys ord, så Steve ble på en måte vestkyst-mannen,

NRM 2-2023

17

sammen med flere andre så klart. Ed Greene, Hal Blaine, du vet, de store gutta. Og selvfølgelig Billy Cobham, som gjorde et lass med sessions på den tida. Jeg tilbragte mye tid foran stereoen og hørte på hva disse gutta gjorde på sine sessions. Hvordan la de hi-hat´en på enkelte låter. Det var en utrolig lærerik tid for min del. Hi-hat ble et fokuspunkt, rett og slett.

- Var dette rundt den tida du bytta til ‘open handed’ hi-hat?

- Ja, det var i det tidsrommet. Jeg begynte å spille med venstrehånda på hi-hat´en i 1975. Det er faktisk Billy Cobhams ansvar, hehe. Han så bare så jævlig kul ut når han spilte sånn. Andre ting spilte selvfølgelig inn, som at jeg elsket å spille på store trommesett, og det ble enklere å sette opp sånn at det føltes bedre, og det var mye bedre for ryggen og skuldrene, faktisk. Mange trommiser som spilte mye, fikk problemer med ryggen og nakken. Se på Gene Krupa, Chic Webb, Buddy Rich, Louie Bellson, alle disse sleit med nakkeproblemer fordi de spilte med høyrehånda kryssa over mot venstre. Å spille open handed ble en helt ny verden. Se hvordan Steve White spilte i Return To Forever; han satt 100% sentrert, og jeg er helt overbevist om at dette har forlenget min karriere med mange år. En annen ting mange trommeslagere gjør feil, er å se ned. Da strekker man nakken, og påfører seg selv skade på lang sikt. Jeg slutta med det, bortsett fra om jeg gjør et soloparti, og lukker øynene. Da ser jeg gjerne ned, helt til det går opp for meg at jeg glemmer å fokusere på muskulaturen, og må sjekke hvor jeg befinner meg på settet, haha. Ellers ser jeg mer rundt på de jeg spiller med. Å ikke se ned er faktisk noe jeg lærte fra Chick Corea. Hver gang jeg så Chick spille, la jeg merke til at han aldri så på tangentene, men alltid på sine medmusikere. Jeg la merke til dette i 1975, da bandet jeg spilte i var support til Return To Forever. Jeg sto bak Lenny White, og la merke til at Chick alltid hadde blikket opp på sine medmusikere. Det var en tankegang jeg virkelig likte, så jeg tok den informasjonen med meg videre, og begynte å fokusere på det selv. Jeg fikk spilt med Chick ved et par anledninger, og ganske riktig, der var han.

(Imiterer Chick Corea som ser på bandmedlemmene sine). Jeg mener det er veldig viktig å være observant, og årvåken, så man får med seg hva som skjer rundt seg i en live-situasjon, og å lytte til musikken, så man får med seg om det man gjør passer inn.

- Og som du sa i et intervju i forbindelse med en Toto-konsert; det er alltid moro å se ansiktene til de man spiller med om ting skulle skje, som om Luke (Steve Lukather) gjør seg til, eller slike ting.

- Haha, nettopp. Jeg elsker slikt.

- Og mens vi nå er inne på Toto, det er nå nærmere ti år siden du slutta i bandet, etter å ha vært medlem i 21 år. Hvordan ser du tilbake på den epoken?

- Oj, det har det faktisk. Wow! September 2013, du har helt rett. Én ting det har lært meg, er hvordan det faktisk er å være medlem i et

18 NRM 2-2023

band, utvilsomt! Det var en helt fantastisk tid, og jeg lærte utrolig mye på de årene jeg var i bandet. En annen ting er at det var på en måte fase nummer to i livet mitt, ettersom fase én var i England, og fase to startet da jeg flyttet til USA. Tilfeldighetene ville ha det til at det skjedde samtidig med at jeg begynte i et band for første gang i min karriere. Jeg hadde jo nærmest gitt opp muligheten for å spille i band, ettersom jeg hadde flere ting på gang da jeg var ung, men ingen av de kom noen vei, så jeg begynte å tenke ‘hvorfor bruke tid på dette?’. Det er faktisk mye av grunnen til at jeg ble produsent og lydtekniker; jeg elsker å lage plater! Det er bare min greie, liksom. Jeg elsker å lage plater! Problemet med å spille i band, er at om jeg skulle gjøre session-jobbing, ble det diskusjoner på det når vi skulle ut på veien, for jeg var som regel den eneste som gjorde sessions med andre artister på den tida. Luke hadde nærmest slutta å gjøre sessions, Mike (Porcaro, bass) gjorde ikke sessions, mens (David) Paich, selv om han gjorde annet arbeid, gjerne la sånt til side for å dra ut med Toto, så jeg hadde mine protester, for å si det på den måten. Da vi kom tilbake etter en turné, tok det ikke mer enn en dag eller to før jeg var tilbake i studio for å mikse eller produsere ei plate. Jeg elsker å spille ny musikk, det er så utrolig mye av grunnen til at jeg elsker å spille med nye mennesker; jeg får spille musikk jeg aldri har hørt før. Faktisk så skal jeg ha en ny session i dag, når du og jeg er ferdige. Ganske straight rock, faktisk, men det er ikke så nøye hva jeg jobber med, det er prosessen jeg liker så godt. Å raffinere musikken, så og si, og det savnet jeg mens jeg spilte med Toto. Bandet kom i veien for det jeg elsker å gjøre, rett og slett. Jeg liker egentlig ikke å spille de samme låtene om og om igjen. Jeg blir faktisk lei av å spille Protocol-låtene om og om igjen også, og den musikken har jeg lagd selv, hehe. ‘Gud, nå er jeg lei den låten’, haha!

- Varierer dere på setlista med Protocol, så du får litt variasjon?

- Der er du inne på noe essensielt. Jeg skulle mer enn gjerne bytta litt fra kveld til kveld. Jeg har en «skjelett» som base for setlista, og skulle gjerne ha bytta ut litt fra kveld til kveld, men dessverre er det ikke alle i bandet som er like glade i akkurat det, så jeg sliter litt med akkurat den biten. Jeg kunne godt ha øvd inn et lengre sett før en turné, for så å bytte ut for eksempel ekstranummeret fra kveld til kveld, eller sjonglere litt på setlista, men jeg møter dessverre litt motbør på det.

- Låttitler. Jeg lar meg gjerne fascinere av låttitler på instrumentalmusikk, simpelthen av den grunn at man ikke har en tekst som dikterer hvilken retning låttitlene skal ha. Jeg ser i dine låter er det gjerne en bakenforliggende betydning, som for eksempel «Undeviginti», som betyr 19 på latin. (Låten går i 19/16 takt). Hvor henter du inspirasjon til låttitlene?

- Det er jo som du sier; det er ingen tekster som leder i retning

norwayrock.net

en tittel, men man må jo ha en tittel for å identifisere låten. Jeg blir litt oppgitt når jeg ser instrumentale låttitler som ikke har noen betydning; jeg synes ofte det blir for dumt. Jeg liker å finne intelligente titler, men uten å virke for pretensiøs. Som oftest har ikke låtene mine titler mens vi jobber med dem. Noen ganger har de selvfølgelig det, men som oftest ikke. De får arbeidstitler, som «This One» eller «That One», eller kanskje «September 3». Eller «Up Tempo», som faktisk var arbeidstittelen på «Jagannath».

Så kommer tiden da jeg skal gi låtene navn.

Da sitter jeg gjerne ute på terrassen med Mac-en og en notatblokk, og tenker på låtene og hva som identifiserer dem. Dukker det opp ord eller idéer, så slår jeg opp i ordboka for å finne betydningen på ordene jeg kommer over. Om vi tar «Jagannath» for eksempel, så har den visse indiske elementer, om jeg kan si det på den måten, så jeg tenkte at den må få en indiskklingende tittel. Den er up-tempo og forholdsvis bombastisk i uttrykket, så den måtte få en bombastisk tittel. Idéen kom da det var søppeltømming her i Ojai. Søppelbilene her er enorme, og lager masse støy, så ordet «Juggernaut» slo meg. (Juggernaut er i hinduismen en Gud som betyr «Verdens Herre», som ble hedret ved at man kjørte en flere tonn tung vogn som de troende visstnok la seg foran for å ofre seg). Dermed slo tanken meg; ‘hva er det indiske ordet for Juggernaut? Ah, Jagannath’. Det viste seg faktisk at ordet Juggernat kommer fra Jagannath, og jeg syntes det var et utrolig kult navn på en låt.

«Nyanga» har en slags afrikansk rytme, er i 6/8, og jeg spiller kalimba på den. Det var ikke enkelt, så jeg måtte sample den for å få tonene riktig, og panorerte tonene for å få en litt annen effekt enn standard mono eller stereo, utrolig moro. Mens jeg holdt på med dette, begynte jeg å tenke ‘hmm, hvor kommer kalimbaen fra?’, og etter litt søking på nettet, fant jeg ut at den kommer fra Zimbabwe, eller det som het Rhodesia, og ligger nært fjellet Nyangani, som ligger i en nasjonalpark som heter Nyanga, og jeg syntes det var et vakkert ord, rett og slett.

Så må jeg også ta med «The Long Road», som nok er den enkleste tittelen, men også den som har dypest personlig mening, ettersom det tar for seg reisen det har vært å komme tilbake hit etter brannen og alt som har skjedd, og der har du litt av tankene bak titlene. Noen vil kanskje mene de er pretensiøse, men jeg føler de treffer bedre enn tullenavn, som «The Walrus On Acid» eller slike titler, hehe.

- Jeg blir nysgjerrig når jeg ser denne typen låttitler, og må jo sjekke betydning og så videre, og spesielt «Undeviginti» syntes jeg hadde en fin klang, og oppdaget at det var latinsk for tallet 19. Da behøvde jeg ikke telle slagene i hovedtemaet for å forstå hvilken taktart den gikk i heller.

- Faktisk er temaet mer inspirert av bulgarsk musikk, og her er det folk gjerne blir overrasket når de spør hvordan musikken min blir lagd, for jeg rører ikke trommesettet før jeg er bortimot

norwayrock.net

halvveis i skrivinga. Merkelig nok har jeg aldri skrevet musikken fra trommesettet, men jeg har gjerne en groove i tankene, som for eksempel på «The Pump», som helt klart kom fra en groove, og den grooven kom fra «I Am The Walrus» av The Beatles. Da jeg skrev den sammen med Tony (Hymas), tidlig i 1980, hadde jeg akkurat begynt å skrive musikk, og hans harmoniforståelse hadde jeg null grunnlag for å betvile, så jeg var kanskje mer en katalysator enn komponist, men jeg hadde en klar tanke om at dette skulle være en straight groove, med 8-delsslag på bassen, litt John Paul Jones-aktig, men med «Walrus» som bakgrunn. Vi delte melodien, mens Tony sto for harmoniene, og jeg grooven, og der var «The Pump» blitt født, og er kanskje den eneste låten jeg har lagd som kommer fra en trommegroove. «Undeviginti» kom mens jeg lagde meg egg og bacon til frokost, uten at jeg egentlig tenkte musikk i det hele tatt, den bare dukket opp.

- Det virker som at du har en velutviklet sans for odde taktarter. I vesten holder vi oss som oftest til 4/4, mens for eksempel de baltiske landene spiller «skeive» taktarter like enkelt som vi spiller 4/4. Hvordan utviklet du den sansen?

- Jeg begynte min fascinasjon for odd-time veldig tidlig, og oppdaget at John McLaughlin brukte mye indiskinspirert musikk i Mahavishnu Orchestra, og her må jeg skyte inn at han er en av mine store favoritter når det kommer til komponering, han har en fantastisk evne til å komponere, i tillegg til å være en fremragende gitarist, selvfølgelig. Jeg begynte derfor å høre på indisk musikk, før jeg også begynte å sjekke ut bulgarske rytmer. Mye av det går i 9, men de har selvfølgelig mye mer komplekse taktarter enn det. Da «Undeviginti» dukket opp, ante jeg ikke hvilken taktart den gikk i en gang, jeg bare likte melodien, som bare fortsatte å spinne i hodet mitt. Sopransaksofonen, gitaren og Fender Rhodes-pianoet ga låten en bulgarsk-inspirert feel. Etter hvert fikk jeg telt meg til at den gikk i 19, og så måtte jeg finne ut hvordan jeg skulle spille den på trommene, haha! Det samme gjaldt for øvrig «Catalyst» (Protocol III, 2015), som går i 17. Den skrev jeg på en flyreise fra Wien til Tokyo mens jeg var på turné med Hiromi. Det var nesten så jeg måtte låne fingrene til sidemannen for å ha nok fingre å telle med, haha! Neida, de fleste av låtene kommer nok gjennom melodi, mens de mer groove-orienterte, kanskje mest de i 4/4, kommer mer fra akkord-sekvenser.

- Jeg ser tiden flyr, men jeg vil gjerne ha med litt om trommene dine, for nerdenes skyld, hehe. Mange, om ikke de fleste, trommiser bytter merke fra tid til annen, mens du har vært trofast med Tama siden 1979, og det er ikke mye som tyder på at det kommer til å endre seg.

- Hehe, nei. Ikke når de lager trommer som dette, nei.

- Du har gitt ut en serie med signatur-

trommer også, blant annet to jubileumsskarptrommer for dine 30- og 40-årsjubiléer med Tama. Vil vi se en 50-årsskarp i 2029 også?

- Tja, det kan godt hende, men det er kanskje litt langt frem. Det kommer dog en ny signatur-skarp til neste år, men vi er ikke helt ferdige med planleggingen enda. Jeg har jo fremdeles en hang til de eldre trommene, så vi får se hva sluttresultatet blir. Det blir nok en annen tresort enn det vi har brukt på de andre trommene, så vi driver og tester ut det, litt bærekanter, hoops og slike ting. Veldig spennende.

- Absolutt! Jeg får begynne å spare da, haha. Og Zildjian har fremdeles ikke lyktes med å gjenskape Swish Knockeren din?

- Hahaha! Nope! Og kanskje blir ikke Zildjian så glad for at jeg sier dette, men cymbalene jeg bruker lager de jo ikke lengre. De er prototyper som endte opp som Armand-serien, som jeg mener er de beste cymbalene de har lagd. Jeg er faktisk litt trist for at de ikke lages lengre, men jeg håper jeg har nok til å berge ut karrieren, hehe. Jeg vet det har et lager hos Zildjian, så jeg krysser fingre. Jeg blir fremdeles nostalgisk når jeg ser ned på Zildjian-trykket på hi-hat´en. Jeg har sett på det trykket siden 1971. Jeg tror det var rundt ´71 da jeg fikk råd til å kjøpe mitt første sett med Zildjian hi-hats.

Jeg gjorde en session der produsenten mente at mine hi-hats ikke låt godt nok, så jeg måtte investere i noe nytt, og Zildjian var det som fristet mest, og var mest pålitelig den gangen.

- Det hadde vært rart å se deg med noe annet.

- Det hadde vært rart for meg også. Det er ikke som i Formel 1-verdenen, der de skifter bilmerke nærmest hver sesong, haha.

- Du følger fremdeles med på Formel 1 og bilsport?

- Ja, om enn ikke i like utstrakt grad som tidligere. Det er vanskeligere å følge med her i Statene på grunn av tidspunktene for løp og så videre, men jeg forsøker å følge med. Pluss at jeg har tatt opp go-kart igjen også. Jeg har kjøpt meg en K100 pro-kart, men den minner meg på at jeg begynner å bli gammel, for herregud de er vonde. Jeg holder på å lære meg den nå, den er veldig annerledes enn det jeg er vant med.

- Før jeg slipper deg løs på dagens session, må jeg høre med deg om vinylutgavene i Protocol-serien, for det er et par gapende hull i samlinga mi.

- Ja… Vinyl er vanskelig for tida, det er bortimot 9 måneders ventetid på trykkeriene, og når det gjelder «Protocol V», kom den under pandemien, så jeg fikk ikke turnert med den da den kom, og «Protocol 4» er heller ikke på vinyl.

Selv mistet jeg både «Protocol II» og «Protocol III» i brannen, så jeg har ikke de lengre heller, men jeg er fremdeles i tenkeboksen når det gjelder vinyl, helt klart.

NRM 2-2023

19

LEDFOOT & RONNI LE TEKRØ Åndene i lava-lampa Vi er salt og pepper, bedyrer Tim Scott McConnell i beskrivelsen av sitt makkerskap med Ronni Le Tekrø. Likevel har tospannet funnet tonen, både mellommenneskelig og musikalsk. I mars utkom samarbeidsplate nummer to, under det megetsigende tittelbladet «Limited Edition Lava Lamp», med betydelig større stilspenn og instrumentering enn «A Death Divine». Til å dosere om lava-lampens ekstraksjon og matrise inviterte vi hele Norges første-totning.

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: CECILIE LEGANGER

Å samtale med Ronni Le Tekrø, født Rolf Ågrim, blir aldri kjedelig; så beror ikke bare på en artist med flere kunstneriske ansikter, men sågar dennes fasadeløse vederheftighet.

-Materialet tok oss dit det ville, og sånt blir det variasjon av. Vi ga oss selv én uke på å ferdigstille skiva, hvor man jobbet tett og intensivt, slik vanlig var i gamle dager. Noen låter ble skrevet sammen med Tim; ellers er det broderlig fordelt mellom oss hva angår musikalske idéer. Jeg synger litt denne gang, med den stemmen og det registeret jeg har, og synes vi fikk jævlig dreis på «Sister», opprinnelig pennet av Quincy Jones og Rodney Temperton til filmen «The Color Purple» - spartansk nedfelt i én tagning, med meg på vokal og akustisk gitar, og Tim på slide-gitar.

Det er ikke engang gjort rom for bassgitar på denne. Folk flest vil tro de elektriske gitarsporene stammer fra meg, mens det i realiteten er mye Tim som trakterer elektriske gitarer og jeg de akustiske.

-Blir det riktig å si at du inntok rollen som fargelegger på «A Death Divine», mens lava-lampa innestår et adekvat musikalsk møte?

Jeg vil tro at dere forenes i en blueslåt som «The Ego In The Coffin»?

-Du fremmer en solid iakttagelse. Vi har hatt større befatning med 20 NRM 2-2023

hverandres idéer denne gang, hvilket gjør oppfølgerskiva mer kollaborativ.

Den er dessuten mer tilskyndende, hvor tanken bak var å spille inn noe før vi segner om av alderdom.

-Jeg tror forresten at dere er underlagt samme arbeidsmoral...

-Det har du rett i. Tim lider av samme sykdom som meg, hvor det til alle døgnets tider er noe musikalsk som surrer og går. Jeg erkjenner at dette kan være en svakhet, men det oppstår i alle fall musikk i prosessene.

-På hvilken måte kan kreativitet være en svakhet?

-Du misser deler av livet, og får kanskje ikke med deg at den første blåveisen spirer om våren. Muligens er man heller ikke alltid til stede i familielivet.

-Presseskrivet hevder at lava-lampa er et allment tilgjengelig, endog kommersielt album.

-Oj, det er jeg dypt uenig i. Vi befant oss i «Sgt. Pepper’s...»- og «White Album»-land da skiva ble lagd, hvor man uproblematisk går fra en enkel countrylåt som «Rocky Racoon» til heseblesende «Helter Skelter», og det kan vanskelig sies å score kommersielt høyt målt med dagens parametere. Jeg aner ikke hva som skjedde, men vi hadde en prosess og plutselig var plata klar. Den er derimot ikke et resultat av kommersielle incitamenter. Kanskje oppfattes materialet mer tilgjengelig fordi skiva har norwayrock.net

sterkere låter enn debuten?

-Hva er nøkkelen til at to musikalske opponenter får det til å fungere?

-Nøkkelen er at jeg, som under samarbeidet med Terje Rypdal, holder meg unna sparringspartnerens plass i lydbildet – og vice versa. Jeg har spilt mye alene, men i forhold til andre gitarister må det gis rom for å etablere riktig dynamikk og frekvenser i uttrykket.

Dynamisk kan man pendle fra å opptre nærmest usynlig til å ta fullstendig styring. Vi utfordrer grensene relativt kraftig med den nye plata.

-Hvor essensielt var det å etablere fulltallig band til angjeldende skive?

-Det er noe vi har snakket lenge om, da vi har kjørt ren duo-formasjon i årevis. Etterhvert hentet vi inn Markus Klyvre på klaviatur, som også var involvert i «Exit»-materialet. Ting henger sammen. Strømmesuksessen til «Exit»musikken er spesielt gøy for Tim, som nå gjør det skarpt på en totalt uforutsett arena.

-Når det gjelder skivas ensemble så er det trolig bare du og McConnell som kunne ha håndplukket musikere fra Cadaver så vel som Hellbillies...

-Det kan du si. Apropos, jeg spiller gitar på det nye Cadaver-albumet, som lansere i juli.

-Herr McConnell har ikke sunget såpass utagerende siden han ble Ledfoot og forlot bandformatet.

-Det er meget godt observert. Han viste seg som en helt annen vokalist idet han slapp gitaren, steppet opp til mikrofonen og lot øvrig instrumentering ta kontrollen. Her nyttes et langt større register, og det imponerte oss voldsomt. Han ble mer pågående og hemningsløs. Det skal sies at vi skapte en særs god atmosfære i studio, hvor dørene stengte og ingen fikk lov til å gå før skiva var i boks. Vi kjørte felles frokost og jobbet til midnatt, etter gammel skolebok. Det er slik soloplatene mine effektueres også. Hver låt gis maksimalt 3-4 tagninger, og siden plukker man den beste.

Unntaket er muligens åpningssjokket «Little Rosie», hvor det ble nødvendig med fem tagninger innen kompet svingte. Tims vokal ble derimot naglet på første tagning, uten pauser eller editering. Jeg husker at jeg sto og tenkte: «Her vokser du virkelig som vokalist, mann». Til slutt måtte jeg fortelle ham det også, at «nå entrer du et nytt og spennende sted som sanger». Han åpnet opp for psykedeliske impulser, og uttrykket ble mer variert; det var ikke lengre et konstant mørke... Platas gledesstrålende øyeblikk bør forresten ofte leses ironisk. «The Ego In The Coffin» handler om en reell skikkelse i norsk musikkbransje som jeg dessverre ikke kan røpe navnet på, hvis ego er så digert at det ikke vil få plass i kista når vedkommende skal begraves.

-Jaggu klinger det ikke en fløytemellotron i «How Hard It Is»...

-Vi sendte en trofast TNT-loser til Vestlandet for å plukke opp HP Gundersen, sammen med en mellotron. Skiva avkrevde ekte vare.

-Hva kan bekjentgjøres om det psykedeliske tittelkuttet, som er platas mest norwayrock.net

interessante, både tonalt og strukturelt?

-Vi var ute etter en låt hvor tempo kunne akselerere og senkes, uten å være fanget i gjengse vers/refreng-mønster. Vi satte aldri tempi, men tok ting på sparket i studio, inklusive det kakofoniske sammenbruddet mot slutten, hvor atonaliteten rår – dette er Ledfoot & Tekrøs «Psychedelic Breakdown», ha ha ha, som likevel er underlagte helt bevisste føringer kontra form og farge. Det som endte på plate er én sammenhengende tagning, med etterstilte addendum av kor, gitar og noe synthesizer.

Stykket klinger massivt, men vi nytter neppe mer enn 18 lydspor. Når vi først opererer i store harmoniske landskap, da tar vi av; da gjør vi det helhjertet, etter mal av Roy Thomas Baker.

-Og hvorfor ender nevnte stykke og plata som sådan med å hete «Limited Edition Lava Lamp»? McConnell kunne ikke fremme et godt svar på spørsmålet.

-Ikke jeg heller, men det er mange som spør hva tittelen betyr, og da forsøker jeg meg på noe rør om at man står overfor en metafor på livet, at vi alle er lavalamper med begrenset levetid. Ha ha ha, den er syltynn altså. Vi likte tittelen, enkelt og greit, den klinger. Både navn og innpakning viser til fulle to artister som gir fullstendig blaffen i konvensjoner. Selv om jeg skal ut å levere med TNT i år er det sunt å jobbe med prosjekter av lava-lampe-kaliber, for å bli kvitt noe av TNT-stigmaet. Jeg hadde aldri fått TNT til å vurdere stoff som tittelkuttet eller «How Hard It Is» - de to platefavorittene mine.

-Hva er ditt forhold til begrepet «americana»?

-Utøveren som kommer hjertet mitt nærmest innen sjiktet, er Joe Walsh, men jeg har også sans for Dan Fågelberg. Utover disse to opplever jeg en stilistisk hang til det jeg kaller museums-sound, som jeg ikke liker.

Psykedelisk country, derimot, med litt røffe kanter og fete harmonier, ala Gram Parsons, faller meg lettere i øret.

-Hva slags musikk kunne du ha presentert for McConnell som denne ikke ville ha befattet seg med?

-Det er et jævlig bra spørsmål. Når ville Tim faktisk ha sagt nei? Han er ingen fan av europeisk dansemusikk, men samtidig ikke fremmed for å nyttiggjøre seg moderne teknologi. Vi er veldig åpne for hva det måtte være, men det hjelper å kjenne hverandres og egne begrensninger. Ingen av oss kan eksempelvis kalles jazzgitarister. Det oppstår noe flunkende nytt i møte mellom oss, fordi vi besitter totalt ulike, distinkte uttrykk. Dette er herved bevist via to album, samt musikken til en tv-serie.

-Er det aktuelt å turnére lava-lampa?

-Ja, vi må ut å spille! Jeg har konsertforpliktelser med TNT frem til august, men deretter åpnes kalenderen. Folk bør få oppleve dette materialet live. Jeg forespeiler meg at vi oppfører hele det nye albumet, litt av debuten, pluss noen snutter fra våre respektive kataloger.

-Du sjonglerer flere baller om dagen. Én av dem bærer TNT-logoen, samt navnet til

en viss Tony Harnell.

-Bandet er samlet igjen med Harnell som vokalist. Det er ingen hemmelighet at vi ofte bærer meninger som går på tvers av hverandre, eller at den geografiske distansen er til ugunst for samarbeidet, men vi har begynt å lukte på nytt materialet og er i gang med øvinger til sommerens spillejobber, som inkluderer flere festivaler. Gitt medlemmenes alder er det på tide at vi foretar noen konsertrunder, for TNT kommer ikke til å turnére langt inn i evigheten.

-Jeg savner ting som «Klassisk Romance», «Sapphire» og «Smooth Syncopation» i dagens hårete rockesjikt.

Hvor ble det av vilje og evne til den slags interludium?

-Det er jaggu et godt spørsmål. Jeg var inspirert av Randy Rhoads og Black Sabbath da nevnte stykker ble komponert. Sistnevnte har en lang og god tradisjon for akustiske intermessoer, som er totalt fraværende hos den yngre garde. Forholdet skriver seg fra forventede forpliktelser kontra stilistisk fanbase – du får ikke AC/DC til å oppføre progrock, heller. Man blir litt fanget av metallnormene.

-Men er det kunstnerisk riktig eller forsvarlig å stryke fansen med hårene?

-Nei, og det kan jeg med stolthet si at jeg heller aldri har gjort, trass mye surmuling og tyn. TNT-fansen har klagd på hver bidige skive siden «Intuition»; enten har materialet vært for popete eller for progressivt eksperimentelt.

Terje Rypdal ringte en dag og fortalte at de hadde holdt familieråd for å finne det beste TNT-albumet. Umiddelbart ble jeg litt overrasket da han utropte «Atlantis» til vinner, men etter en lytterunde med plata, for første gang på femten år, er det vanskelig å tale Rypdal imot.

«Atlantis» har tålt tidens tann ekstremt godt, og fremstår i dag som et mesterverk. Vi tok endel sjanser i Tony Mills-epoken.

-Lot du deg prege av gitarhelt-stemplet under 1980-tallet?

-Jeg ble far som 21-åring og lot ikke eksterne forhold påvirke meg i nevneverdig grad. Ikke var jeg av typen som solte meg i glansen ute på byen heller; jeg satt stort sett hjemme og puslet med musikk. Det var mer enn nok av gitarhelter i 80-årene som kunne ta festen.

-Du nevnte «Intuition», som må være blant norgeshistoriens dyreste studioinnspillinger?

-Skiva kostet $ 275,000 i 1988. «Wisdom» alene huser over 80 gitarspor, men jeg synes plata var verdt både tiden og pengene.

-«Intuition» rommer sitater fra både Grieg og Norsk salmebok, ikke sant?

-Det stemmer. «A Nation Free» låner fra salmen «Fader, du har skapt meg», mens Griegs «Solveigs sang» parafraseres i «End Of The Line». Platene mine er for øvrig fulle av velkjente barnerim; det ligger noe tidløst i dem.

-Hva har du lært av Terje Rypdal?

-Evnen til å holde kjeft, samt at musikkens fremste kjennetegn beror på speilinger. Tvert du begynner å se musikk som speilbilder vil det tennes en lyspære.

NRM 2-2023

21

med timeglas 22 NRM 2-2023

norwayrock.net

sset på bordet norwayrock.net

NRM 2-2023

23

Winger opplevde massiv popularitet på tampen av 80-tallet, men de ble også symbolet på puddelrockens mageplask. Etter latterliggjørelsen gikk frontmann Kip Winger i seg selv og viet seg til å forstå og mestre klassisk komposisjon.

Samtidig trodde bandet på egne evner og fortsatte å gi ut ny musikk. 35-årsjubileet bringer med seg den siste utgivelsen “Seven”, der bandets originale lineup forblir intakt. Vi sjekker inn med Kip og får vite alt om det som kan være Wingers siste album, angsten for å ikke få produsert all musikken som vil ut av hodet og hans eget fangirl-øyeblikk med en 94 år gammel dame.

TEKST: LINDA MILLS FOTO: CHRISTOPHER CARROLL

– Hei Kip, takk for sist! Du vet, jeg har snakket med deg et par ganger før som fan, og du har alltid dyp musikalsk innsikt. Jeg husker at vi nerdepratet rundt Rods trommelyd på «Tin Soldier», for eksempel.

– Jeg husker deg!

– Gjør du? Wow, det er bortimot et tiår siden.

– Ja, jeg husker faktisk den samtalen om Rods basstromme på «Tin Soldier».

– Kult! Vel, la oss hoppe i det. Det har gått ni lange år siden “Better Days Coming”, noe som er forståelig nok med tanke på at dere alle er veldig travle musikere. Men hadde dere alltid en konkret plan om å gi ut et nytt album?

– Jeg hadde planlagt å lage en plate til. Reb var veldig opptatt med Whitesnake og vi hadde faktisk tenkt å starte tidligere, men timingen fungerte ikke. Begge var veldig travle. Men svaret er ja, jeg har alltid visst at vi begge ønsket en ny plate, vi visste bare ikke når. Vi satte i gang før COVID og var i godt driv. Men COVID gjorde det vanskelig å reise og alt det der, og jeg nekter å lage et album over Zoom. Jeg gjør det bare ikke.

Jeg vil være i rommet med alle musikerne, overvære det som skjer, hva de spiller i øyeblikket og komme med forslag på stedet og sånt.

– Du er veldig detaljorientert, er du ikke?

– Absolutt. Jeg vokste opp på 70-tallet og platene jeg virkelig digget var veldig detaljerte. Yes, Jethro Tull, Gentle Giant, Genesis, Peter Gabriel, The Beatles... Det hele var veldig detaljert og orkestrert.

– Jeg har lyttet på albumet «Seven», og jeg synes det er et vanvittig bra album. Den låner mye inspirasjon fra tidligere album, men den har samtidig en veldig tydelig selvstendig identitet. Kan du fortelle oss gjennom skrive- og innspillingsprosessen til dette albumet? Forstår jeg riktig at du skriver mens du spiller inn og spiller inn mens du skriver?

– Ja, det er helt riktig. Og prosessen for hvert album er lik. Vi starter alltid med trommemaskinen og vi finner en beat som vi liker. Så begynner vi bare å jamme og jeg ber Reb starte et riff. Reb leverer alltid. Det er morsomt, med årene kan du si at Reb og jeg har blitt som mann og kone... eller ektemenn eller hva man kan kalle det. De tingene jeg ikke kan, er han veldig god på og omvendt. Begge vet intuitivt hva vi skal gjøre. Vi kjører et tag-team. Slik har det vært siden første plata. En av forskjellene på denne plata kontra tidligere var at vi skrev flere ideer til dette albumet fordi jeg ønsket en veldig spesifikk rød tråd gjennom hele albumet. Jeg ville ha gnisten til det første albumet, men med modenheten og dybden til de siste.

– Jeg tør påstå du klarte det.

– Åh, bra, takk. En annen ting som er annerledes på dette albumet er at det er flere sanger som jeg har skrevet alene; “It All Comes Back Around”, “Do Or Die”, “Voodoo Fire” og mer eller mindre “Broken Glass”.

Det var i stor grad på grunn av at vi ikke kunne møtes. «It All Comes Back Around» er forresten litt som «Headed For A Heartbreak». Rebs solo på slutten er noe helt spesielt; veldig moden og veldig musikalsk.

– Helt magisk. Men Paul Taylor spilte også en nydelig solo - på «Broken Glass», stemmer ikke det?

– Ja, det var Pauls første gitarsolo på et Winger-album. Han er en flott 24 NRM 2-2023

solo-spiller.

– Det er mange skjulte talenter i dette bandet.

– Vel, det er greia. Jeg insisterte på å få Paul tilbake til bandet for dette albumet og på å la hvert enkelt bandmedlem spille på hver eneste sang. Jeg synes det virkelig gir dybde. Man kan føle at det er det originale bandet og at det høres ut som Winger uten å høres gammelt ut.

– Ja, familiært, men nytt. Du nevnte “Headed For A Heartbreak” og jeg hørte på “Broken Glass”, og tekstmessig sammenlignet jeg de to der “Headed For A Heartbreak” er litt som en ung persons nærmest romantiske syn på kjærlighetssorg, mens “Broken Glass” er mer som voksenversjonen der du skjønner at det ikke er noe romantisk ved det i det hele tatt. Det var slående ærlig.

– Takk. Det er utrolig at du la merke til det. Du hører albumet akkurat slik jeg skrev det.

– Jeg tror mange skjønner dette albumet. Ser vi på hele albumet totalt sett er sangtitlene ganske mørke. Hvor viktig er smerte for kunst? Kan kunsten gjøre det lettere å akseptere vanskelige ting i livet?

– Vet du, det er jo nesten morsomt. “Kip Winger”-personaen som offentligheten ser er overhodet ikke den jeg er nå. Jeg mener, Kip Winger på de gamle bildene kjente nok lite på smerte. Jeg har forandret meg, og jeg er faktisk en ganske dyster grubler som lever i en tilstand av dyp kontemplasjon. I forhold til det du sa tidligere; jeg prøver å være ærlig og sårbar. Om du prøver å unngå deg selv i kunsten er du ikke genuin og kunsten av det hele går tapt. Og det er derfor jeg sliter – og hvis dette kommer på trykk, er det nok mange som kommer til å ta dette feil, men jeg sliter altså med å opptre live fordi jeg føler at det er viktigere for meg å skrive musikk. Jeg har så mye jeg ville ha sagt. Folk kan feiltolke det til å bety at jeg ikke liker å opptre live, noe som ikke stemmer - annet enn det faktum at jeg er 61. Det er veldig vanskelig å synge dette bra. Jeg klarer det fremdeles, men ønsker aldri å bli han som ikke kan det.

– Du er en av de få vokalistene fra 80-tallsbandene som faktisk holder notene fremdeles, du tar ingen snarveier. Men alle stemmer forandrer seg, så du må vel også tilpasse deg, antar jeg.

– Ja, det er greia. Og det blir et tankekors i og med at det er så mye jeg ønsker å skape. For eksempel skriver jeg en fiolinkonsert akkurat nå, jeg behøver åtte minutter til og det vil ta ett år å fullføre. Jeg trenger måneder alene i studioet mitt for å bare skrive det og prøve å leve opp til alle komponistene som kom før meg. Det er veldig tidkrevende. Så tilbake til den opprinnelige delen av spørsmålet ditt; titlene er så ærlige som jeg kunne få dem, gitt tilstanden i livet mitt og hvor jeg er akkurat nå.

– Men la oss prate litt mer om det klassiske. Du har en enorm parallell karriere som klassisk komponist. Du har blitt Grammynominert og du er høyt respektert blant klassiske kollegaer. Men i og med du bruker den samme plattformen for å promotere rockemusikken og den klassiske musikken din, irriterer det deg på noen måte at mange av rockepublikummet sliter med å forstå ditt andre musikalske liv?

– Vel, nei, det gjør det ikke. For jeg innser at du ikke kan glede alle og mange mennesker vil aldri forstå det. På den annen side har jeg åpnet døren til klassisk musikk for mange. De har sendt meg meldinger der de sier at de har opplevd helt nye følelser som de aldri visste at musikk kunne gi dem. Så om jeg skal være helt ærlig, da grunge drepte 80-tallet og Beavis & Butthead ødela ryktet vårt, tenkte jeg for meg selv: “Vel, norwayrock.net

om jeg bare kan nå én person, så får jeg bare nå én person, da”. Så jeg har brukt de siste 25 årene på å nå én person om gangen. Og det er faktisk en del folk der ute som deg som forstår meg og det jeg gjør. Jeg bryr meg ikke om de som er negative. Bare les kommentarene til den siste videoen. De hører ikke engang på musikken. De hater meg fordi jeg er meg. Og enkelte mennesker, til og med presidenten for plateselskapet mitt sier “Jeg vil ikke høre den klassiske musikken din, gi meg rockegreia.”

Det er det de vil ha og jeg dømmer dem ikke for det. Men jeg har aldri skrevet musikk for å please noen. Jeg vet at jeg har en veldig sterk kunstnerisk stemme og vet hva jeg vil. De som vil henge på; flott. Jeg er egentlig veldig heldig fordi jeg har opplevd suksess i både det klassiske og i rocken. Så jeg har ingenting å klage på.

– Det er ikke alle forunt å leve av musikk uten å inngå kompromisser.

– Nettopp, nettopp. Hadde det vært bedre å ha en megakarriere som U2? Ja, så klart. Men det ligger ikke i kortene for min skjebne. Jeg tror virkelig at min skjebne er å etterlate meg så mye musikk jeg kan.

– Du sa du skrev en konsert nå. Hva er planene utover det?

– Jeg vurderer en opera basert på [ballettdanseren] Nijinskys liv… Morsom greie, jeg ble gode venner med Nijinsky-familien da jeg skrev symfonien “Conversations With Nijinsky”. Dette er en veldig kul historie, men jeg forteller den ikke så ofte fordi det ikke er mange som forstår det, men du gjør det. Jeg får en e-post fra Kinga Nijinsky, som er Nijinskys barnebarn, og hun skriver «Hva er dette du holder på med Nijinsky? Jeg eier rettighetene til navnet.» Og jeg tenkte bare “Herregud, et brev fra Nijinskys barnebarn!”. Jeg svarte, sendte henne stykket og skrev «Wow, for en ære å møte deg. Tusen takk for at du tok kontakt.” Og hun sa: «Bestefaren min ville ha elsket denne musikken. Dette er flott.” Så viste det seg at Tucson Symphony hadde premiere på en av satsene og de bor i Tucson og hun sier: «Vel, vi bor i Tucson, og vi vil gjerne komme og se det. Og jeg vil gjerne ta med mamma i morgen.

Og så sitter plutselig datteren til Nijinsky, Tamara, som må ha vært 89 eller 90 på den tiden, til venstre for meg, og Kinga, barnebarnet til Nijinsky, sitter på høyre side og lytter til Tucson Symphony premiere fjerde sats av “Conversations with Nijinsky”.

– Det er vel det man kaller “full circle”.

– Jeg mener, jeg bare satt der og kunne ikke tro at dette skjedde. Og jeg ble veldig god venn med Tamara. Jeg bodde faktisk hos henne en stund, hun var 94 på den tiden. Hun kunne si: «La oss spise lunsj ute. Har du noe imot at jeg kjører?” Og hun kjører som en villmann mens hun forteller meg alle disse fantastiske historiene om faren hennes.

– Følte du at du ble bedre kjent med ham? Og stemte det med musikken du hadde skrevet?

norwayrock.net

– Helt klart. Og så for å slutte sirkelen din om spørsmålet ditt om hva jeg jobber på; Kinga skrev et filmmanus om bestemoren hennes, som var gift med Nijinsky. Hun ble uglesett av ballettverdenen, fordi hun lokket Nijinsky bort fra dansen. Det er en flott og tragisk historie som venter på å fortelles. Kinga fikk ikke napp på manuset, men har gitt meg rettighetene til å skrive operaen. Jeg tenker jo at jeg eventuelt må velge å vie to år av livet mitt for å skrive dette og at det kommer til å bli total tortur.

– “Jeg gjør det!”

– Nettopp!

– Foreldrene dine var jazzmusikere, og du bor i Nashville, verdens countrymusikkhovedstad. Har du noen gang tenkt på å prøve deg på andre sjangre musikk?

– Nei, countrymusikk resonnerer ikke med meg, kanskje bortsett fra de virkelig gamle tingene av Marty Robbins og liknende. Jeg liker ikke noe av det nye, det er bare ikke min greie.

Men det er andre rockemusikere jeg kunne tenke meg å jobbe med. Har du hørt om Andy Timmons?

– Absolutt, jeg dro for å se ham live på Larvik gitarfestival i Norge for noen år siden.

Du har jobbet med ham før, har du ikke?

– Han har spilt på alle mine solo-ting. Jeg vil gjerne lage et trio-album med ham; bare bass, gitar og trommer.

– Vel, jeg forhåndsbestiller herved en skive. Andy er en utrolig musiker, og han er etter alt å dømme en veldig omgjengelig fyr å jobbe med også.

– Stemmer, vi har kjent hverandre lenge.

– Hvilke andre rockeartister tenker du på å jobbe med?

– Egentlig er han som er den viktigste. Jeg har lekt med tanken på å produsere andre band. Jeg vet ikke om du kjenner navnet Cenk Eroglu?

– Ja! Han er en felles venn. Jeg skulle bare spørre deg om du vurderer å jobbe med ham igjen. Soloalbumet ditt “From The Moon To The Sun” er et av mine favorittalbum noensinne og det er jo tungt preget av han.

– Takk skal du ha. Vel, ja, men det jeg egentlig skulle frem til er at Cenk har en sønn som er et geni. Jeg har aldri sett noen som Ali. Musikken han skriver er bare helt utrolig.

Jeg prøver å finne en vokalist til ham og sette sammen et band rundt ham og på en måte utvikle karrieren hans. Musikken hans er så følelsesmessig dyp og ekstremt musikalsk, og han er bare 15 år gammel. Det er helt vanvittig.

– Det hadde vært kult å høre.

– Jeg skriver faktisk notater rundt ideene hans og er aktivt involvert, men det beveger seg sakte.

– Wow, jeg mener jeg bare vet at han var en dyktig trommeslager og jeg visste at han kunne spille litt av alt, men jeg visste ikke at han var en dyktig låtskriver også.

– Ja, han spiller gitar like godt som han spiller trommer. Han er ingen solo-gitarist, men

rytmen hans er helt fantastisk.

– Alle vil bli solo-gitarist, men det er jo mest pynten på kaka. Få ting slår en solid rytmegitarist.

– Absolutt 100%.

– Apropos det, jeg liker virkelig hvordan du som dommer fillerister deltakerne på “So You Think You Can Shred”-konkurransen på Monsters of Rock Cruise. For de fleste fortjener det.

– Er du på cruiset?

– Jeg har vært med to ganger før og skal tilbake i år.

– Bra, pass på å si hei, du finner meg vandrende i gangene eller i kasinoet.

– Ja, definitivt! La oss returnere til «Seven». Du har noen kommende turnédatoer, inkludert en haug med konserter i Storbritannia som oppvarming for Steel Panther. Tilbakemeldingene fra fansen har vært mildt sagt blandet. Noen nevnte at det er som at Queen åpner for Spinal Tap. – Vel, det er poenget, og nettopp derfor er det så moro. Det er faktisk min ide, jeg var den som kontaktet Michael [Starr, vokalist i Steel Panther] og sa “Hei, la oss ta noen konserter sammen”. De inviterte oss til å bli med dem i Storbritannia, og jeg syntes det var et perfekt sted. Publikum kommer til å få se hva Steel Panther faktisk parodierer, bare at vi har tatt steget litt videre. Og forresten, Steel Panther er gode musikere. Jeg synes det er en unik mulighet. Dessuten er de populære, turneen er nesten utsolgt. Alt i alt tror jeg det kommer til å bli kjempegøy.

– Hvor mange år tror du vi må vente til neste Winger-album?

– Det er et godt spørsmål. En del av meg tror dette kan være det siste. Noe jeg egentlig kunne tenke meg å gjøre - men jeg tror ikke det generelle Winger-publikumet ville satt pris på det - ville være å lage en superprogressiv plate der bandmedlemmene får utfolde seg til det ytterste.

– Vi diskuterte “From The Moon To The Sun” tidligere - noen planer for et nytt soloalbum?

– Jeg har solo-ideer nok til et dobbeltalbum.

Jeg har samlet dem i lang tid, og de er gode, så jeg må få satt i gang snart. Det burde være det neste prosjektet i køen. Jeg ser for meg en crossover-klassisk skive, eller med et hyperpersonifisert klassisk element.

Ferdighetsnivået mitt er mye bedre nå enn da jeg skrev det forrige soloalbumet. Jeg er en helt annen komponist nå, helt annerledes.

Soloalbumene er i alle fall der jeg føler meg fri til å bare eksperimentere fullstendig i alle aspekter. Så for å svare på spørsmålet ditt, ja.

Jeg har mange ideer klare for et soloalbum, og jeg ønsker å jobbe med det i overskuelig fremtid.

– Må bare komponere en opera først...!

The world is your oyster, time is your enemy.

– Nettopp det.

NRM 2-2023

25

STEVE LUKA A THER Bygger broer Et intervju med Steve Lukather er alltid en berg-og-dalbane med følelser i alle retninger, og derfor er «Luke» en mann det alltid er stas å prate med. Hans nye soloplate «Bridges «Bridges»» er ute i juni, og som tittelen hinter til, er dette ei plate som bygger bro mellom soloplatene hans og Toto-utgivelser. Vi fikk en trivelig skravlings på Zoom, og glemte som vanlig å se på klokka.

26 NRM 2-2023

norwayrock.net

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: ALEX SOLCA

- Øyh! Hvor er videobildet ditt da, la meg få se fjeset ditt, kompis!

- Vent litt, noe rart her. Sånn!

- Der ja! Fint å se deg! Hva synes du om sveisen? Sist vi møttes var det fortsatt endel sort igjen her, men ikke nå lengre!

- Haha, nei jeg husker det! Det ser kanonbra ut. Jeg leste nettopp gjennom vårt forrige intervju, da sa du at du ikke kom til å endre det.

- Haha, jeg vet, men jeg må vel få lov til å ombestemme meg jeg også, eller hva? Jeg har farget håret siden jeg var rundt 30 år gammel, og da jeg var 65, ba jeg sønnen min, Trev, om å si fra hvis det ble for tåpelig. Ikke lenge etter grodde jeg ut skjegget litt mer, og det kom noen grå striper der, og da mente Trev at det var på tide. ‘Det er på tide å slippe taket’, haha!

- Jeg synes det ser skikkelig bra ut!

- Joda, det synes jeg også, men jeg ante jo ikke at det skulle bli hvitt!

- Haha, du har jo ikke sett det på 30 år, så det forstår seg! Og i dag har Trev bursdag også, og slipper ny singel.

- Jeg er så utrolig stolt av den gutten, den låten er steinbra, og i ettermiddag skal vi ut og spise middag med familien og noen venner av ham.

- Det er ingen tvil om at det er Trev i hvert fall, det er i samme gata som skiva han ga ut med Levara i 2020, og den skiva setter jeg utrolig høyt, jeg ga den en sekser.

- Utgangen hans fra det bandet var en tragedie! (Trev fikk sparken fra Levara få dager før plata kom ut.) Levara var hans baby, og jeg investerte mye penger og tid i det prosjektet også, så de rasshølene der skal du få billig av meg. Eller; vokalisten er vel riktigere å si. Jeg tror egoet hans vokste over hodet hans til slutt. Men nok om det, det er fint å se deg igjen, kompis. Hva vil du prate om?

- La oss starte med turnéen dere nettopp avslutta sammen med Journey.

- Fytti rakkern, vi var ute i over tre måneder, jeg vet ikke om jeg har så lange turnéer igjen i meg, for å være ærlig. Konsertene var fantastiske, vi spilte for mellom 10 000-25 000 mennesker hver kveld, noe som var grunnen til at vi sa ja til det. Vi fikk endelig spille for vårt amerikanske publikum igjen. Vi har faktisk spilt for nærmere en halv milliard mennesker på denne turnéen, tenk deg det! En halv milliard! Det har vært en stor suksess, masse knallbra anmeldelser, og det har utvilsomt åpnet mange dører for oss her i USA. Aksjeverdiene våre har faktisk økt her borte, og det er første gang på lenge. Neal Schon og gutta vil ha oss med på mer, men jeg er usikker på hva vi kommer til å gjøre her framover. Vi har en stor verden som venter på oss først.

- Helt klart! Vi hadde håpet å se dere her i år, men det blir til neste år, etter hva jeg forstår?

- Ja, vi kommer neste sommer. Vi starter øvingene i januar, og satser på å hente fram noen deep cuts, og bytte ut litt fra setlista fra sist vi var der. Vi spiller selvfølgelig hitene, men vi vil jo bytte ut noen av låtene, og hente fram noen vi ikke har spilt på lenge, så det blir moro for alle, også de som har sett oss mange ganger før.

- Blir dette med Journey, som vi har pratet om før, eller blir det bare Toto?

- Vi prata om å gjøre en felles turné i Europa med Journey, men forretningsopplegget ble veldig rart, og de ville ha et latterlig høyt beløp for å være med. Jeg tror ikke de forstår sin egen verdi i forhold til oss i Europa, for de ville måtte åpne for oss der borte, og ikke omvendt, for i Europa er det vi som er størst. Vi har jo turnert der i flere tiår, mens de knapt har vært der borte i samme tidsrom, så vi endte opp med å bestemme oss for å dra alene, og gjøre noen festivaler og noen headlinerkonserter der neste sommer.

- Jeg kommer i hvert fall.

- Herlig, vi må møtes! Jeg håper vi får til flere jobber i Norge, vi har alltid hatt et stort marked der, og det er alltid like trivelig å komme dit. Og heldige dere som fikk Greg Phillinganes på konsertene der. Det var det bare dere som fikk. norwayrock.net

”Vi har faktisk spilt for nærmere en halv milliard mennesker på denne turnéen” - For en vanvittig musikalsk fyr! Han naila det fullstendig, som forventet, til tross for at det er 15 år siden han spilte med dere sist.

- Han har fotografisk minne, det er grunnen til at han husker alt.

Og han husker alt! Ingen andre har kunne ha gjort det som han gjorde for oss der. Han spilte ikke én feil, det er helt latterlig! Xavier hadde en familieepisode han måtte ta seg av, og til alt hell var Greg ledig, og kasta seg på flyet. Det er fascinerende å jobbe med folk med et sånt hode; jeg husker knapt hva jeg spiste til middag i går, haha!

- Du har uttalt at din nye plate «Bridges» vil være det nærmeste vi kommer ei Toto-skive framover, noe jeg vil si meg enig i etter å ha hørt den.

- Joda, men det var mer en semantisk uttalelse fra min side. Det jeg mener, er at jeg ville lage ei plate sammen med (David) Paich og Joe (Williams). ‘La oss gjøre som vi gjorde før, fordi det er moro.’ Skamløst 80-talls, diger produksjon, glatt, eller hvilke adjektiver vi kan slenge ut for å plage musikkpressen. Fra den første noten vi skrev til den siste overdubben vi gjorde, tok det tre uker. Vi lagde ingen demoer, vi spilte bare inn ettersom vi skrev, én mann om gangen, i motsetning til mitt forrige album, som ble spilt inn live i ett take, låt for låt. Å spille det inn som vi gjorde nå var den logistisk og finansielt beste måten å gjøre det på. Jeg er kjempefornøyd med utfallet, og spesielt fornøyd er jeg med jobben Joe gjorde med å produsere den. Spesielt vokalen synes jeg ble veldig bra - han fikk meg til å låte bedre enn jeg egentlig gjør.

- Det jeg liker med vokalen din; den oppleves som ærlig og troverdig. Det er få som synger på meg gåsehud som du.

- Wow, takk, kompis, det betyr mye! Jeg synes jeg klarer meg bra, men jeg ser ikke på meg selv som noen vokalist, men jeg ønsker å bli bedre, og jeg blir bedre. I studio kan jeg bruke den tida jeg behøver, og det aller meste er doblet på lead-vokalen denne gangen, sånn som vi pleide å gjøre i gamle dager. Den gangen var det en veldig Steely Dan´sk måte å legge vokal på, men vi gjorde det mye før, og det funka bra denne gangen også.

- Jeg har alltid sagt at du er undervurdert som vokalist, mens du alltid sier at du er ‘gitaristen som synger litt.’

- Det er sant. Det er et sensitivt instrument, som påvirkes av erfaring, alder, levemåte, været, helse og så videre. Jeg har jobbet mye med en sangpedagog som heter Dave Stroud som har hjulpet meg svært mye.

Pust, pitch, slike ting. Jeg bryr meg om hvordan jeg låter, rett og slett. Jeg øver fremdeles på gitaren hver dag, og forsøker å bli bedre. Ikke at jeg ønsker å være den raskeste, jeg er eldre nå, og er bare glad jeg slipper å delta i konkurransen. Jeg unnlot å spille raske soli med hensikt, og ville heller fokusere på det melodiske. Det er så vanvittig mange raske gitarister der ute nå, så jeg fokuserer heller på å gjøre det jeg gjør best; melodi og frasering. Kanskje en uvanlig tone her og der, men i hvert fall gjøre det interessant og syngbart. Jeg trenger ikke være den som gjør de raske tingene lengre, bare hør på Nunos (Bettencourt, Extreme) solo på «Rise», det er faen meg den beste gitarsoloen jeg har hørt på førti år! Og jeg er så glad for at det er hans, for han er en av mine favorittmennesker, og Extreme er et fantastisk band. Den låten er så bra at jeg gliste så mye at fjeset mitt nesten sprakk, haha! Jeg digger den soloen, og kunne kanskje ha satt meg ned og ni-øvd for å lære meg den ganske ok, men jeg vil heller bli bedre på det jeg gjør, og være meg selv. Jeg har roet meg ned litt de siste årene, jeg føler det er innafor. God musikk gjør meg glad, og jeg er lykkelig over at jeg får lov til å være en del av denne delen av verden.

- Og du får lov til å spille med vennene dine gjennom så mange år.

- Det er akkurat det, ikke sant. Alle platene jeg har gitt ut, de er NRM 2-2023

27

kunststykker, ikke min måte å tenke at jeg skal tjene millioner av dollar på, det er det ingen som gjør lengre. For oss er det for å kreere ny musikk, og for å klø den kreative kløen. Ikke tjener vi særlig mye penger på det heller, vi må ut på veien for å tjene penger. Men du har sikkert lagt mere til det, at Joseph, Paich og jeg spiller på hverandres skiver. Joda, vi har med flere andre også, men dette er på en måte familietreet vårt. Vi må ikke kalle det Toto, det påfører oss bare flere søksmål og advokatutgifter uansett, pluss prosentandeler som skal deles hit og dit. Vi betaler prosentandeler for hver konsert vi gjør, hver eneste kveld, og for hver eneste avspilling og strømming.

- Vi dekket dette temaet sist, så vi behøver ikke gå inn på det nå.

- Takk, det har påført oss og meg mye vondt, og det behøvde ikke bli sånn. Alt er avgjort, og vi er ferdige med rettssakene, og vi har avfunnet oss med det, og synes egentlig at alt er greit. Vi kjempet og tapte, og vi godtar det. Vi får jobbe sammen og spille sammen, så får folk kalle oss hva de ønsker å kalle oss. Hvis noen av oss gir ut noe mer musikk, kommer vi til å bidra sammen da også, vi liker å ha det sånn.

- Og nå er det turné med Ringo som står for tur.

- Ja, vi drar ut om et par uker, og det blir en helt annen type turné i forhold til den vi gjorde med Journey. Nå flyr vi ut og hjem samme dag,

28 NRM 2-2023

så jeg får sove i senga mi. Jeg behøver nesten ikke pakke kofferten en gang. Etter det blir det turné til Japan med Toto i juli, der jeg tar med meg min yngste datter, så hun får oppleve noe sammen med pappa også. Billettsalget der går veldig bra, så det gleder vi oss stort til. Senere i høst drar Joe og jeg til Europa for å gjøre et par «take the money and run»-konserter med orkester. De ga oss rett og slett et tilbud vi ikke kunne si nei til. Jeg er gammel og behøver lønna, men hysj, ikke si det til noen, haha!

Neida, det er hyggelig, med fine folk, og vi spiller kanskje fem låter per kveld, så vi skal kose oss og spille med orkester. Vi har gjort det før, og det er en veldig fin opplevelse.

- Dere turnerer med den 15. inkarnasjonen av Toto for tida. Hvordan har den opplevelsen vært?

- Det er egentlig ganske utrolig å tenke på.

På den ene siden føles det som om vi startet i går, mens på den annen side føles det som det er veldig lenge siden. Jeg er den eneste som har dedisert hele livet mitt til dette bandet, og ikke ønsket at det skulle dø. Det har vært et par inkarnasjoner der jeg har tenkt ‘denne inkarnasjonen har jeg ikke lyst til å fortsette med’, men for meg har Toto vært som mafiaen; du kommer deg ikke ut, selv om du ønsker det aldri så mye, hehe. Nå er det 46 år siden vi startet opp, de første demoene ble spilt inn i januar 1977, og her er vi nå, og jeg driver

fortsatt på med dette bandet, selv om det ikke er det samme Toto som i 1977 eller 1992, ei heller er det Toto anno 2000 eller 2010. Men vi har alltid med oss fantastiske musikere, som alle vet å hedre originalinnspillingen til de medlemmene de har fått jobben til. Det er som en gammel familieoppskrift på tomatsaus; det er den samme oppskriften, men smaken har endret seg litt og litt, ettersom man følger generasjonene. Jeg ønsker bare å gi publikum den beste utgaven av Toto jeg kan, for det er umulig å gi dem originalen. Om ingen hadde møtt opp på konsertene, eller om vi ikke hadde hørtes bra ut hadde jeg sikkert gitt opp, og det finnes de som sier at dette ikke er Toto, ‘fuck Lukather, hvem tror han at han er’, og slike ting, men jeg er her enda, og har holdt på med dette i brorparten av livet mitt, og jeg forsøker å hedre det originale konseptet hver eneste kveld, og er så heldig at jeg har fått med meg noen fantastiske ‘cats’ som kanskje sparker meg litt bak for å holde meg på tå hev. Kritikerne får nesten bare mene hva de vil, jeg ønsker å holde på med dette, det er moro. Vi hadde det så utrolig moro på denne runden med Journey. Vi spilte ræva av oss hver kveld, og folk var over seg over oss, og sto og hylte helt til setene aller bakerst i de største arenaene, og det er noe jeg er jævlig stolt av. Er det det originale Toto? Nei. Er det dagens Toto? Javisst. Jeg mener, det å få stå sammen med Joe og John Pierce (bass) på scenen, det er noen av mine eldste venner.

norwayrock.net

Tenk deg å få gjøre dette med vennene dine, hvem ville ikke ha ønsket å få holde på med det foran tusenvis av mennesker kveld etter kveld?

‘Akomigjena!’ Vi er barndomsvenner, John spilte jeg sammen med allerede i Still Life. Vi var bare ungdommer den gangen. Joseph har gjort seg fortjent til plassen sin også, han var der da vi var på høyden på 80-tallet, og kom tilbake i 2010, og synger fantastisk den dag i dag.

- Det er ikke mange vokalister som får til det han gjør i den alderen.

- Jeg ser litt på ham som Pavarotti. En stor mann, men synger som faen kveld etter kveld, og jeg vet at jeg kan stole på ham. Ingen mista stemmen eller ble syke på denne turnéen, som varte i tre måneder. Jeg tror ikke jeg har vært på noen turnéer som har vart så lenge, uten at noen har blitt syk, og spesielt med tanke på Covid, som vi har vært igjennom, og som faktisk ikke er over enda. Ingen fikk det, enda vi var over hundre mennesker involvert denne runden. Vi snakker åtte busser, ti trailere, og et helt lass med folk fordelt på Journey og oss, og crewene våre. Forrige runde, til tross for at vi nærmest var paranoide, endte vi opp med noen som fikk det, og flere konserter ble avlyst. Det kosta oss mye penger, skal jeg si deg. Jeg håper virkelig ikke vi får noen flere runder med de greiene der, og med alle konspirasjonsteoriene her borte… Hadde jeg ikke hatt så mange elementer som holder meg igjen her, femte generasjons Lukather i Los Angeles, nedbetalt hus, barn, både store og små, ville jeg kanskje ha flyttet over til Europa, men hvor skal jeg gjøre av meg? Kanskje blir jeg bestefar snart også? Eldstedattera mi, Tina forsøker å få barn sammen med mannen sin nå, og det er kanskje det største punktet på ønskelista mi for øyeblikket. Det hadde vært stas å forsøke å være bestefar. Jeg har tross alt et fint hus jeg eier sjøl i et fint sted i Hollywood Hills, en Tesla, du vet… Jeg sparer pengene mine til familien min til etter jeg er død, haha. Neida, jeg nyter livet mitt nå, karrieren går godt, jeg er ferdig med rettssaker og drit, og har så jeg klarer meg. Jeg er i god form, sett bort fra skuldrene, som aldri blir bra igjen. Men jeg har ikke blitt vant til å se det grå håret enda. Jeg kan sitte i bilen, og ser meg i speilet, og skvetter hver gang fremdeles, haha! ‘Who the fuck is that??’

Jeg trodde ærlig talt at Ringo ville gi meg tyn for det, for han er fremdeles kongen av hårfarge, men han sa bare ‘I love it! Don´t touch it, don’t dye it!’ Det som er litt kult, er at folk reagerer på en gubbe som meg med såpass mye hår igjen. Det kan like gjerne være folk som ikke vet at jeg er musiker, de kommer bort og kommenterer håret, og sier at det er kult. Jeg får flere kommentarer nå i motsetning til da det var sort, er det ikke ironisk, haha! Jeg omfavner den gamle gubben i meg. Jeg drikker mitt alkoholfrie øl, og synes det er helt ok. Du og jeg har vært fulle sammen, du vet hvorfor jeg ikke drikker mer. Jeg savner ikke det livet, jeg har gjort alt man kan gjøre i den delen av livet mitt.

norwayrock.net

- Hvor lenge har du vært tørrlagt nå, femten år snart?

- Det er snart fjorten år siden. Jeg skal ikke si at jeg aldri skal ta en drink igjen, det kan jo hende at jeg tar et glass vin når jeg er 75, hvem vet? Jeg syns det funker fint nå, jeg savner ikke det livet. Alkohol har gjort så mye negativt for min familie, med min mor, mitt eget liv… Jeg liker å våkne uthvilt om morgenen og tenke; ‘fin dag i dag’, i stedet for at jeg legger ansiktet i hendene og tenker ‘hva i helvete skjedde i går??’

- Enkelte av tekstene du har skrevet på soloalbumene, der du tar for deg den delen av livet, de er virkelig triste.

- Store deler av livet mitt har virkelig vært trist, til tross for all suksessen jeg har hatt. Jeg er takknemlig for suksessen, enda så distansert som jeg var fra det hele, kanskje spesielt sent på 1990- og tidlig på 2000-tallet. Jeg spilte dårlig, så ikke bra ut, og følte meg rett og slett ikke vel. Det skjedde mye emosjonelt og personlig, som jeg ikke ønsker å gå inn på her.

Det sugde meg ned i gjørma, og jeg mistet retningen på livet mitt. Inntil jeg reiste meg igjen, noe jeg er takknemlig for at jeg greide.

Livet er en prosess fra start til mål. Det er så mye jeg ønsker jeg ikke har sagt eller gjort, men jeg har aldri ment å såre noen, til tross for hva mange onde tunger måtte mene. Jeg har blitt såret selv også, mange ganger, og har båret det rundt med meg altfor lenge. Hvorfor i helvete ønsker jeg å drasse med meg så mye dritt gjennom livet?

- Det er jo sånn jeg kjenner deg også; du lever med hjertet utenpå skjorta hele tida.

- Jeg vet, og det har kostet meg så utrolig mye å være så sårbar som jeg faktisk er. Jeg blir såret, og sier ting for å forsøke å føle meg bedre, og det betaler jeg for fremdeles, for jeg blir til stadighet konfrontert med ting media har plukket opp, som jeg sa for tretti år siden. Jeg bruker ikke alkoholen som unnskyldning, men det meste jeg har sagt som ikke er bra, kom mens jeg drakk. Det er en forklaring, men ingen unnskyldning.

- Tekstene dine med Toto er annerledes enn i solomaterialet ditt. Tekstene du har på solskivene oppleves mer personlig enn med Toto.

Hvor bevisst har du vært på dette?

- De er nok mer personlige, all den tid jeg skriver alt selv på soloplatene; eller rettere sagt, jeg står for historiene, men har folk med meg på tekstene som kjenner meg godt, og ser hva jeg går gjennom, og de inkorporerer dette i tekstene de leverer til låtene mine. De er ikke selvbiografiske, men flere av dem har rot i livet mitt, men de kan like gjerne oppleves som

om jeg forteller noen andres historie. Det er det en god tekst er. En historie som er godt fortalt.

Jeg har utvilsomt blitt en bedre tekstforfatter enn jeg var da jeg begynte å skrive tekster, men så har jeg levd mye liv siden den gang også, og lært mang en lekse. Det har vært mange bidragsytere på tekstene denne gangen. Stan Lynch, Randy Goodrum, Joe, Paich, Trev, de har alle bidratt til å fortelle gode historier. De kan komme med en tittel som kanskje treffer ganske nære mål, noe som får meg til å utbryte ‘det var kanskje litt i nærmeste laget, motherfucker’. Om jeg treffer noen med teksten, og det virker som om jeg forteller min egen historie, mener jeg at jeg har gjort en god jobb.

- Noen flere venner har blitt med også.

Simon (Phillips) og Shannon (Forrest) deler på trommesporene.

- Javisst. De gjør fire låter hver, og selvfølgelig er det litt for å vise at det ikke er annet enn vennskap og kjærlighet i rommet.

Selvfølgelig føles det spesielt godt å hente inn Si igjen, vi har vel knapt vært i studio sammen siden midten av 2000-tallet. Spesielt på et par av låtene som har mest Toto-vibber føltes det godt å få med Simon.

- Og Leland Sklar, nok et medlem i Totofamilien.

- Absolutt. Jeg elsker Lee. Han er en av mine eldste venner, og en av de beste bassistene der ute. Han kom inn og eide låtene han er med på.

- Når vi nå prater om bass, hvem spiller bass på «Far From Over»? Det er en del ganske kul bassing der.

- Det er Trev. Han leverte rammen på låten, vi hjalp han med å fullføre tekst og melodi, men den er i hovedsak hans. Han produserte den låten også. Moro at du likte det, det må jeg fortelle ham.

- Tida har gått fra oss, ser jeg.

- Ja, den har det, men du vet hvordan det er når vi prater oss bort. Det var fint å se deg igjen, kompis, håper vi sees neste år, men vi prates vel om en stund igjen.

- Det gjør vi. Hils alle kjente!

NRM 2-2023 29

Ge 30 NRM 2-2023

norwayrock.net

etting the Fuck Out norwayrock.net

NRM 2-2023

31

Extreme are back with their first studio album in over a decade, “Six”. We spoke to Nuno Bettencourt at his home in California about the record, which he did not want to be a soundtrack for the pandemic, but the soundtrack to “getting the fuck out” of it. He told us how Eddie Van Halen surprised him with a visit as he recorded the “Rise” solo, what it’s like to receive high praise from Brian May and other guitar heroes and, exclusively for the first time ever, that he is excited about his idea for the next Extreme album.

TEXT AND LIVE PHOTOGRAPHY: ANNE-MARIE FORKER PHOTOS: JESSE LIROLA

Hi Nuno!

Hi! Congratulations on the new record. Before talking about that one, I wanted to spend just a few minutes talking about the masterpiece “III Sides to Every Story”.

Why that one today?

I was 15 when that record came out, living in Belfast, Northern Ireland. Obviously you know the war references on the album. I would listen to that record on the way to school, passing by soldiers with guns, and it literally elevated me above the circumstances. I had to thank you while I had the opportunity.

That’s amazing. Thank you for sharing that story. Throughout the years we’ve had letters and stories from people who were even at the point of taking their own lives, saying that there’s a specific song that changed their lives to not do that and connected. I think it’s so important, even though it’s just music and lyrics at the end of the day. We never wanted to release something that isn’t like III Sides, in the sense that it means something to us first. That we care enough and are excited enough about it to share it with anyone, our fans, radio, whatever it may be.

Much to our financial detriment we never put out albums for the sake of money. It’s meant to be a soundtrack to their lives. Sometimes it’s what you were going through, and sometimes it’s a prom or losing your virginity for the first time! We all have our soundtracks in live and what an honour, and how special it is when you tell an important story like that it means everything to me. It means everything to any artist to know that it touched even one person.

Were you aware at the time how powerful it was?

The best way to answer that is that most artists and people in general judge the success of an album by its sales, chart position and adulation.

But the truth of the matter is that we are too egotistical, too self-centred and too in love with what we do for that to matter, meaning that we do it for ourselves. I remember when Pete Townsend was on the radio and they were saying he is coming back for a tour for the fans. Pete Townsend said “What a load of shit that is! We don’t do anything for the fans. Any artist who tells you that is a liar.” At first I didn’t understand what he meant. I thought he was being pretty brutal. But I learned quickly what he meant. It is a lie. An artist can’t make art for a fan. That’s even more egotistical. You’ve got to do it because you’re so excited about the lyric you are writing, the story you are telling, the guitars you are playing.

Emotionally and physically every bone in your body has to be like “Fuck!

Okay! Now we’re ready to share it with our fans. Let’s share our journey, our story, and hopefully they will take it as their soundtrack”. If you are doing it for the fans you are chasing something that isn’t authentic. I don’t know what you’re going through in Belfast so how authentically could I write a song for you? But we keep our eyes and ears open, and watch the news and hear stories, and we followed what was going in Northern Ireland for decades. Sometimes we write directly about those things and

32 NRM 2-2023

sometimes we write subconsciously. It’s never on purpose. Nothing is calculated. It’s all done out of emotion and timing. I’ve never sat down to write a song in my entire life. Ever.

Really?!

I’ve never said “You know what? The piano is over there [looks behind him], what time is it? It’s time to write a song.” A lot of people do that. I don’t know how you can. Maybe it’s the middle of the night, or maybe I’m down or just happy, and I go sit at the piano because it called me over there, and I wanna hear it. Same thing with an acoustic guitar.

Same thing with “More Than Words” where I’m just fucking around and then “Wait! What did I just play?!” Other than in LA where sometimes they have these writing sessions where you have to clock it in and do a collaboration. That’s one thing. But for myself, it comes up in the craziest of places. I’ll be on an airplane, a toilet, a car. These are all just voice notes [Nuno holds up his phone and scrolls through a list], just ideas that are impromptu.

Look at that list of inspiration…

Let’s see when it goes back to….2017! These are just ideas that are impromptu, that I know wherever I am, I’m not going to forget this with the horrible, short term memory I’ve got. It happens in the craziest of times. I wish I could be a machine and turn it on and just say “I’m going to write 3 songs guitar or a guitar riff”, but it doesn’t work that way for me.

Do you think if it did work that way for you it would be too monotonous and boring, almost like a desk job? [laughs] It would be like work. I’m sure I could write some songs like that but I never like to be forced to create. It might work for a lot of people.

Is that why it’s taken 15 years between studio albums?

Well now you are doing the math. How long does it take to write an album? Actually, the album itself is 12 songs, the same amount of time it takes to make one album, is 12 songs. Let’s call it 13 years because 2 years were added with the pandemic and even though the album was done I chose, to a lot of people’s disappointment, you know, I didn’t want to be the soundtrack to the pandemic. I wanted to be the soundtrack to getting the fuck out. We’re a touring band. We want to tour this album and I want to celebrate. After 13 years, that wasn’t the time to release it.

We had probably 4 albums we could have released before that. There is always an album coming. You have to feel like you want to share it with your brother, one of your best mates, a guitarist you admire. If you don’t have that same feeling that you had when you were 12, 13, 14, 17…. You have to be proud of it. You have to be ready to let that child go out there.

You know?

I love the mentality of that – wanting to celebrate and “Rise” above, to mention the new single release. I’m very fussy about guitar players and your solo on that song is outstanding. It’s technically brilliant but more importantly you also have so much emotion and power going on.

I’m glad you said it because that’s truly why I believe it’s getting the reaction it’s getting online. Back in the day it took 6 months to a year.

A pigeon would bring you a piece of paper to say that they love your

norwayrock.net

album or it’s on the charts. It took you until you would tour or sell tickets back in the 1900s, right? Within a few minutes, an hour, 24 hours, everyone is telling you what they think, how many views, how many followers. It all comes so fast. It can be amazing when it happens, but they also tell you the truth so if they don’t like it you are kind of fucked anyway. But in this case thank God it’s been getting a great response.

As a guitar player I’ve been getting kind of over the top responses that I didn’t imagine.

I’ve been playing the guitar for over 40 years now on records and I didn’t think it was going to be “That’s Nuno doing his solo”. So yeah, a lot of people, even peers, Brian May, Steve Lukather and Tom Morello are saying “Wow, I haven’t heard something like this. It’s really exciting”. There are online guitar gurus who we all respect that are breaking it down and telling stories about it. I needed to step back for a second and ask “Why is this happening?”

I know it’s a decent solo, but come on, I’ve been around for a while and have done some decent guitar solos in my days. The song is a pretty good song. Got some harmonies and it’s there. But the reaction was something else that I couldn’t quite put my finger on. My conclusion, my Virgo based conclusion, was that guitar playing over the last 10-15 years has been amazing. There have been players that I follow and I’ve even commented on their site “Fuck you, that was amazing!” I literally couldn’t begin to understand some of the things they’ve been doing. Ground-breaking players and wonderful to watch and get inspired by to play.

Steve Lukather said “This is the first time in a long while that I’ve watched a video and saw what was happening and you playing and I got knocked off my chair. It’s been decades.

The band have saved rock’n’roll”. And it hit me, I didn’t realise how fucking starved people were for listening to a guitar solo like that and a player that is not just sitting. How do those guitarists I mentioned communicate their art these days? Most of them are sitting in a chair and blowing our minds on Instagram, technically. But what’s missing is the physicality, the emotionality, of seeing a band that’s passionate, all in, and when a guy comes and takes a solo, even though it’s what Extreme been doing on stage for 35-40 years, every song just blacking out. I don’t care if it’s a music video or whatever it is, whenever we perform, we perform. The one thing I will brag about this band is that we have always, whether you saw us when we were 19 or you go see it now, not much has changed as far as the passion of it, and the fire. If I saw a guitar player, whether it’s me or not, and I saw that performance, and that fire and joy and him wanting to be there so badly and perform for you, I would have fallen off my fucking chair! I wouldn’t be getting texts like I’ve been getting saying “Great guitar solo, but mostly, thank you!” It’s great to hear a guitar player in a band,

norwayrock.net

”I went down, opened the door, and there’s Edward [Van Halen]... We had a big hug and we’re talking. He was playing Wolfie’s upcoming album in the car. He’s playing all the instruments, proud Dad, proud Papa. I asked what else have you got going on. He said ’Kind of hush between us. We reached out to Michael Anthony, we want to do a run, a tour with the original cast.’” with harmonies, with arrangements, and from my generation of which we don’t hear so much any more. But curated in an album, where you are not concerned about playlisting, you put your headphones on, sit in bed, go for a drive, play from front to back and go on a journey – an escape from your shit, that you know very well about. We need that stuff. I remember when I got into a room in a studio down here and I was so excited to play for some of my friends and peers, Steve Vai, Tom Morello and we all huddled in a recording studio down here at Sound Factory in Holywood. I was so nervous, but I was so excited because I had that feeling of wanting to share it with them.

Not because I’m showing off, but because you guys are my buddies and what do you think?

When you have that really humble, honest, become a child again feeling, they became children. At the end of hearing it they were like “Of course there is great guitar playing on there. That’s who you are. Of course Gary’s singing is fucking head off. The band sounds amazing. You mixed and produced it. We loved it from top to bottom.” But they all said the same thing afterwards, which was that it was refreshing to sit through an album and felt like it went by in 10 minutes not 50 minutes or an hour. That was the biggest compliment I could get from any guitar player. Some of my heroes.

That’s what it’s about at the end of the day.

Wonderful. I had a photoshoot with Steve last year. He is a great guy! What was his reaction?

With Steve we ended up doing it at his house right before he left for his last tour.

He was like “Wait a second. What is going on over there? Why is your guitar on the left and why is it in my face? It sounds like a kick drum that’s blowing my head off. What are you doing Bettencourt?!” During certain solos he just turned around and looked at me and said

“Really?” He is a hero of mine. He influenced me so much. To see the giddiness in him.

I’m not stupid, if someone comes to play you something you are at the very least going to tell them that you like it, but I know them long enough to tell what’s authentic and what they love and they don’t love and they’re being nice.

Overall, it was really cool.

Do you approach solos on an album like you are playing live?

Always. Emotionally and physically, yes.

When people were breaking down “Rise”, I love watching it because they play it slow. I could never play that lick slowly even if I wanted to.

If you asked me about that one at the end, my hand would fall off, it’s like trying to slow down a bike, because it was created, formed and discovered in that speed and in that way. It’s the DNA of it. A lot of people probably think I sat down and came up with a pattern. No way in hell! I don’t even read music! There’s this legend in the music business, Rick Beato, a bit of a guru and a great player himself.

He’s intimidating to me because he knows everything I’m playing. When he was breaking it down, he brought up the whole thing about what I had said about the excitement of being in a band not happening any more, but there’s 3 notes before I bend this note and you can see it in the video. The first note that I meant to bend, which is super important, I missed the whole string by a mile. I think I missed two strings by a mile because I was so physically and emotionally invested. Maybe the 17 year old me, or most guitar players, would go back.

It was like 3 sounds happened. It was like a car accident, a metal wall, a kick drum. That note in that solo defined it for me, completely defined the solo for me because it was wrong.

It was so big. I couldn’t play it again if I wanted to. I have to somehow figure out how to play it live. I’m literally sweating. I have no

NRM 2-2023

33

idea. The most studio is gets is that I might love something I did, and then want to pull it down, put it at the beginning or the end. But I still want what you hear to be feeding off the rhythm section, feeding off whatever the band was doing as opposed to calculating it.

Although it’s obviously you, you can hear a little influence from Eddie Van Halen.

Oh my God, of course. A lot of influence!

What did he mean to you?

What’s interesting and haunting about Edward and this album and specifically with the Rise solo…it occurred to me only when I started doing press. I was recording the album up in my studio. When I record by myself I don’t like anybody in the room. Even when I’m mixing I don’t have an assistant. I don’t want anyone distracting me asking if I want coffee. I’m the zone. Leave me alone. Wow that rhymes! Gary was in town because we were recording some vocals for the album, so he went to lunch while I was recording guitars. He rings me back when I’m recording a solo, and it happened to be the “Rise” solo. I’m sitting there and my phone keeps ringing, and I’m getting super annoyed and he knows it would bother me. I don’t answer it. I go back to playing. He calls me again. This dude, what is he doing?

Then he calls me again. Then he texts me “Come down, somebody wants to say hi”. I’m like “No, I’m not coming down, I’m recording and I’m actually digging what I’m doing. Leave me alone!” Again hits me up: “Don’t make me come up and get you!” It’s so unlike Gary he calls me like once a year, never mind 3 times in 5 minutes! My studio is in Holywood Hills, you have to come down about a billion stairs to get to the street. I went down, opened the door, and there’s Edward. He’s having lunch with Edward. We had a big hug and we’re talking.

He was playing Wolfie’s upcoming album in the car. He’s playing all the instruments, proud Dad, proud Papa. I asked what else have you got going on. He said “Kind of hush between us. We reached out to Michael Anthony, we want to do a run, a tour with the original cast.”

Wow. That would be insane. And then he said “You guys are recording an album, I want to hear it”. I said he could when it’s done, but that ended up being a mistake because he never came back. He said “You tell me when it’s done and we’ll do a listen”. It never happened.

It wasn’t meant to me. But the fact that I was playing and recording that Rise solo, which is the most Eddie thing I’ve ever done in my life, and Eddie showed up at my door … I feel like there were some other powers going on.

I’m reading comments now that it’s out from peers, and some are saying “Dude, you are the heir to the throne. You’re the guy now. Eddie’s gone.” I said: “You’re out of your fucking mind” first of all. There is no Eddie Van Halen heir to the throne. That throne is his, and only his. He changed the way we play. I play the way I play

34 NRM 2-2023

”I’ve never sat down to write a song in my entire life.

Ever.” because of him. He changed guitar FOREVER. It wasn’t like he was a good player. Yes, he was. There’s good players and there’s people that influence you. But then there’s people that change the way you play the instrument, the way you hear it, the way you see it. There is no heir to that throne. I’m not even being fucking humble. They could have said Steve Vai was the heir to that throne. No, he’s not! Nobody can be the heir to that throne. It’s too special, it’s too good. It’s too Edward. He never left, as he left us his music and his playing and he’s here every day. I listen to him every day.

But the best that I’m hoping for, at the very least, is that when he did pass, I felt a strange responsibility as there’s not a lot of us left from that generation that are in bands and doing what he did within a band, which is not so much playing like him, but bringing joy and creativity into guitar playing. Fire. Passion.

Physicality. It’s what Stevie Ray Vaughan did.

It’s what Edward did. It’s what Brian May did, Jimmy Page did, Hendrix did. When I used to watch Stevie Ray he’s not even playing a guitar to me, it’s like it’s another limb! When he bends a note his body twists. It’s like if you pulled the guitar out of their hands they would bleed or something. It’s like pulling an arm out. It’s so effortless. It’s so beautiful. If Eddie is looking down on the solo and thinking “Hey kid, you done good”, meaning you took what I and all your peers gave you and you’re going for it and you’re doing your thing…everybody has got their influences, and their own quirky versions of themselves. Sometimes within a solo, you don’t even know it but you are tipping your hat. There’s no doubt, the opening of the Rise solo is ‘Eruption’, per se. Not on purpose, I didn’t calculate it: “Well today I’m opening with Eruption, then a bend that sounds like Neal Schon and then I’m going to end with a muted Al Di Meola meets Yngvie ending.” No, you are what you eat. There’s more of them on the album. Once it was done I stood back and was like “Oh shit! Brian May is on the phone on the phone on the “Other Side of the Rainbow”. He wants his guitar tone and his solo back. Give it back to him!” There’s Alice in Chains moments on the album. I don’t want to say because I want people to figure it out but there’s even a Pantera moment. It’s not even guitar playing it might be lyrically, but they are in there. I’ve

always done that. Little Easter eggs that you don’t do on purpose. You just do them and then you realise you have no shame. “X Out” sounds like an electronic “Kashmir”? Hell yeah, I’ll take it! Tell me more. I wasn’t born with a guitar in my hand and then just started playing. I was influenced by all these people.

I wondered if the song “Beautiful Girls” was a nod to the Van Halen II album?

The title wasn’t, but there was something else in the song that was. The song itself is nothing like Van Halen. It’s ska, beach, reggae, summertime top down. The most important thing about that song is that is celebrates women, and in a good way, like they should be celebrated, like they are not being celebrated these days. Sometimes right now it’s almost uncool to be a woman, like women are being punished for being women. The song celebrates women of all shapes and sizes, all skin tones, all hair colours, their beauty, their inner beauty, the fact that they are mothers, the fact that they should be running politics except for us idiot males, all that stuff. They are more grounded in common sense as they don’t have that testosterone that we have that is a lot safer. In a time when women aren’t being celebrated, I can’t fucking wait for that to come out because it’s a shame and it’s bullshit. I have nothing against any other person, gender, colour, gay, lesbian, straight, white, female, black….I don’t care! You are represented by who you are as a person and how you treat other people and that’s where it starts and that’s where it ends.

Absolutely well said.

Talking about the colour of hair … The whole thing is ridiculous. You are responsible for yourself and your heart and who you are to other people. If you take care of that and you do that right, you’re good. I’ll fight for everybody. I’ll fight for all good people. Do not dare ever, while you are fighting for yourself, go after other people, then you will lose me.

You attack the cancer of the body, you don’t blame the whole body. You don’t burn down a whole building to prove a point and punish innocent people and ruin their lives for your view of something. And I’m telling a person like yourself, who has been through the most incredible time of your life as a kid growing up in Belfast. Talking about rights and freedoms.

There’s a lot that you went through, and that’s your journey. I could never comment on that. I don’t know what that’s like. I don’t know what it’s like walking down the street and having tanks coming down. I went through there. I remember being there, and that wasn’t even in the most turbulent time, I felt the presence of certain things. Belfast and Ireland alone have some of the most passionate people we ever played for at the height of our career. The most passionate, the most vocal, it felt like “Oh My God we’re not performing for them, we’re all performing together”. I remember the

norwayrock.net

bouncing that was going on [Nuno holds on tightly to the arms of his chair] and we’re on stage thinking “Oh shit, this shit’s going down!” It was unbelievable. That has to do with culture and it’s a sign of the times as well. Talk about a place to go and escape all of the shit…

I remember the release…

We could feel that.

Amazing. I heard Brian May had some high praise for you recently on The Howard Stern Show…

Brian was talking about who is number 1 players were and he said, in a soft voice that I can’t do “Jeff Beck, Edward and Nuno Bettencourt”.

There’s no way that I’m in the company of those guitar players. There’s just no way. For him I am, and I believe that’s for all the reasons we just spoke about. I think that Brian appreciates someone who is not only influenced by him, but influenced by his philosophy and approach to guitar within a song. Knowing when to play just a little bit. Knowing when to play the right thing and having a pretty melody and playing a note and stepping out. Or, fucking going for it and layering harmonies.

When he says my playing is beautiful, that’s what he is meaning. He says “There’s things I could never do” and he’s super humble, but there’s Page, there’s Hendrix, there’s a lot of people he could have mentioned. He loves Toni Iommi. People need to understand he’s not really mentioning me in that company, he’s mentioning what they mean to him. I think he really connects with when I’m full of piss and vinegar, it’s fun, but he also loves the fact that it’s in a song and a band that’s influenced by them that does harmonies, great rhythm sections and great riffs. That’s what is special to him about what I do and what Extreme does and why we have a special place in his heart. It’s why he says crazy things like at Wembley when he said “This band more than anyone else knows what Queen and Freddie

norwayrock.net

are truly about”. That kind of endorsement is insanity.

But I can see what he means…

He was right. We are the band. I know there are Queen fans out there who know more than we do and what colour underwear Freddie liked, but I’m talking about musically. We studied it. We are nothing like Queen really at the end of the day, with what they did, but their philosophical point of view of doing whatever the fuck you want, that’s what we are, and what he loved about us. That you can go from Rise to Beautiful Girl, that you can do Save Me or Mask and still do Hurricane. Emotionally and physically. Why? Because we don’t give a fuck like they don’t give a fuck.

You have to be in your own bubble and not worry about what anybody thinks. People are like “My God, Rise is so modern?” It is?! Thanks for telling me. I had no fucking idea! I wasn’t trying to be on modern rock radio. People say “Good job!” and I don’t know what they are talking about. I hear other bands and I think okay, that’s modern rock, I get it.

“You guys are going into Active Rock Radio, you’re above Metallica”!

Okay, for this single, but I hate to tell you, what’s coming is not going to be on Active Rock Radio.

Why? For the same reason that “Love of My Life”, “Another One Bites the Dust”, “Crazy Little Thing Called Love”, people are like “What the fuck?!

It’s so Queen but it’s not ‘Bohemian Rhapsody’, its not ‘Tie Your Mother Down’”. But it really is them and that’s what’s important. That it is authentically the personalities that we are. We never try to be different. I get on the piano and I wrote “When I First Kissed You” and it’s a Sinatra song because that day I felt like crooning and playing some chords that I don’t even know the names of. Why hasn’t there been another jazz song since then? Because I don’t play that shit, but that day I wrote that song.

NRM 2-2023

35

Sorry, here it is, go fuck yourself.

I have always appreciated Extreme’s diversity. Speaking of influences such as Queen, I wanted to ask you about the new track “Banshee”, which sounds like mid 70s Aerosmith, especially Mamakin.

All. Day. Aerosmith. I love that you reference that stuff. With most artists, that would piss them off. They would think “No, it’s Extreme man what you are talking about?!” Was I listening to Mamakin at the time?

No. In fact, that riff was written before I was even in Extreme, in 1984. I remembered it. Pat had a riff that was really swaggy, bluesy rock’n’roll, and I thought “Wait, I have something for that!” as I played that riff once every three years or so. It fit perfectly, and the what do we do? We play that riff and record a vocal that feels all day like [Steven] Tyler and [Joe] Perry doing “Toys in the Attic” or whatever. It goes back to the first Extreme album where it was a bit more bluesy and Aerosmithy. Awesome.

Call it out! It is what it is.

You were here in Norway with Steven Tyler at the Nobel Peace Prize concert, performing the iconic “More Than Words” together.

How did that come about?

Those are all bucketlist moments, moments you never imagine in a lifetime being involved with. It’s even crazier when you only find out the day you are going home from the airport in South Africa after doing Kings of Chaos. The day before Nobel is when you are told you are playing Nobel. You go to the airport and you think you’re going to your gate.

Steven Tyler grabs you by the elbow and he says “You’re coming with me”. I say “What you do you mean I’m coming with you? You’re going to Norway!”. He says: “So are you!” Joe Perry is not there, he needs me. He’s doing “Livin on the Edge”, “Dream On” and he says “I want to do ‘More Than Words’”. I almost teared up. He asked if I was in, and we had to hit the gate now as he’d just bought the ticket. Unbelievable. So there we are and the audience are all dressed up, and Malala was there at the time, meeting her backstage, what she has done and what she represents and is fighting for…then to go out in an Arena and play “Dream On” with an orchestra and share that mic with Steven on “Livin on The Edge”. An immigrant from Portugal who grew up in Hudson, Massachusetts, where one of my biggest heroes, Aerosmith, came from…Perry is from 3 towns over from me and he’s from Portuguese descent as well.

I didn’t know that.

Anybody who is called Perry, their name Pereira, got dropped. Steve Perry from Journey – Portuguese. Someone called me in Germany once and this guy starts speaking Portuguese and I’m like “Who the fuck is this? I’m going to hang up”. He said “Don’t hang up, it’s Steve Perry man”, I thought “Bullshit” and hung up anyway. He called back. His parents are from the Azores. Nobel Peace Prize – those are buckletlist moments and the only thing that trumps that is being nominated for it – which I plan on by the way [smiles].

[Laughs] You never know! You must know that Weird Al Yankovic covered the “More Than Words” video. What was your reaction when you first saw it?

Talk about buckletlist. That was one of the most incredible moments of my career. Weird Al who was doing Michael Jackson, Madonna, all over MTV, pokes fun at one of your videos – that is one of the greatest honours of all time. If Michael Jackson lets you do that to 2 songs you know he is royalty in that way. If he wants to do one of your videos, then you’ve done something. Now we’ve made it! Weird Al is taking the piss!

Looking to the future, were there any songs left, or any plans to release anything after the new album yet?

I think we learned our lesson. In our defence I’m going to say this.

When a band usually does album after album, nine times out of ten it’s when they live in the same town, which we all did, and they hang out. We are all over the place, and have been for a long time now. Geographically we are not even in the same vicinity. Technology has changed where you can send people things and everybody has got their kids, their lives, their projects, their Rihannas, their Joe Perrys. Life gets in the way of a career, like it should. That why this album took a long time to pull together. If Gary

36 NRM 2-2023

”Steven Tyler grabs you by the elbow and he says ’You’re coming with me’.

I say ’What you do you mean I’m coming with you? You’re going to Norway!’. He says: ’So are you!’” and I both lived in Massachusetts, I guarantee - boom, done. We would be working like we used to do. I think we figured out how important the fans are by the love that we are getting right now, and the reaction and the forgiveness – “It was worth it. You’re forgiven.” It’s like when you don’t see an old friend for a long time, and then when you see them, you feel that you should see them more often. It’s a good feeling. You go through a lot of shit in life as you know, and then you realise you want to see certain people more, and have this relationship. I’m talking about fans and people that get you. Sometimes you take it granted and you go away and you’re going through your break-ups and your divorces and you sometimes blame your career, or your guitar that is that other person that you have a relationship with. Like I told you, I don’t feel like I play guitar, I feel like that guitar, that N4 and the acoustics that I have are like friends of mine.

And sometimes you need a break from them. Sometimes you miss the shit out of them. When you pick them up again, you get inspired and you write a song. But then there are periods in your life where you want to walk away for months, it’s too much, and you take a break. It’s authentic.

It’s real. Sometime you get depressed like everybody does and you don’t get inspired to write music or songs or even sit at the piano. Sometimes I don’t sit at the piano for a year. I just don’t want to do it. I’d rather sit at that piano and write the most beautiful thing in the world when I want to sit on it as opposed to writing 3 shit songs that don’t mean anything. As a band as a whole I think we are enjoying ourselves again and our own company. It was never about the fans’ company. Loving what the fans are doing, and even the non fans responding saying they like it, great, and even those that say they don’t like it and that it sounds like Kesha, I love that, everything that we listen to goes in. My point is that it feels good and I already have an idea for the next album.

Ooooh!

Gary has a great title for it. I’m going with it. I’m already writing for it.

That is wonderful to hear.

These voice notes that I showed you [holds up phone] - the last 4 or 5 are things I’m really excited about for the next album. I have a distinct sound, a distinct idea, a distinct tonality to the whole thing that I guarantee you has nothing to do with Extreme “Six”. You’re the first to hear it!

That sounds very exciting, and if you are excited about it, you have got to do it.

It’s an exciting time. Everyone is hanging out, we’re making videos, we’re people. We had to realise why a lot of bands don’t tour together and split up, which is that we get this misconstrued thing that we’re family.

We’re not. We’re a band family. A music family. I think that’s where things go wrong. You don’t normally get on a bus with your family and travel 24 hours a day for years at a time. You don’t share a stage and get in front of an audience with your family. We use that term “brothers” loosely. We are brothers in the band, brothers in music. I think we had to realise that so we don’t offend each other all the fucking time like normal family would.

We don’t betray each other all the time. I’m your guitar player, and I love you, but I’m your guitar player. You need something from me, and I need something from you. We’re not just stuck together like family. You have got to love somebody enough to hate them. If you don’t love them you don’t give a fuck if they are insulting you, this is a job. We put so much of

norwayrock.net

ourselves into it that when something happens it’s like “How could you!” as opposed to “He’s my singer, I get it. Go sulk. I’ll go punch a hole in the wall. And I’ll see you tomorrow”. I think we’re at that point and it’s exciting.

Are you going to be touring Scandinavia at any point?

I’m not at liberty to say, but I will tell you that a little birdie is outside, I can just see him there, and he told me that “At some time in the future, the kind of near future, I see you travelling in a far away land with a very thick jacket on….”

I can recommend a very thick jacket there is snow outside here right now! Very near future….

Extreme put a new album out every 15 years so don’t put any worth in our sense of time!

But we have a new album. The good and the sad news is that we put out one single, and if we didn’t get that reaction, I’m not even sure I’d be telling you what I’ve just told you, because that’s the way the business works. But all of a sudden we put a track out and everyone online is viewing it and we get all the algorithms going and promoters all of a sudden want to book you. When that’s not happening it’s tough to get tours. I can’t tell you how many times we tried to do the UK or Europe but the offers aren’t there. They can’t financially do it.

Then suddenly it’s like “We love you, where have you been?!” You mean we can make money again. We get it. We will definitely be touring. We were surprised we would be doing anything this year because the album comes out in June and sometimes venues take a year in advance, but it’s incredible how venues suddenly open up when you’re doing okay.

Interesting. I’m excited to hear that. Since the pandemic happened it has been harder for US bands to tour Europe, and vice versa.

Fans need to know it’s always very costly to bring a full production and full crew. I want to be completely honest. We don’t tour for the money. I know a lot of people do. We don’t. It’s like an addiction.

It hurts us when we don’t get on that stage. It’s all we want to do. But then, forget about making money, you are going to lose money. All of a sudden, you are going on the road, and then a war breaks out, and everything costs triple. Everyone is struggling with gas, well guess what, we have to get on a plane and a tour bus to get to you. Everyone is struggling, so everyone hikes up the price to survive, and we understand those companies do that: touring companies, PA companies, lighting companies. There has been a lot of tours being cancelled in the last two years.

That’s the reason. It’s not because people are sick like they are telling you. It’s not anxiety, it’s not nervous exhaustion. You can’t sustain it. Crews can’t be paid. I have

norwayrock.net

emails today saying “Guys, here’s a routing idea.

Here’s what we might do in South America.”

And then you see the numbers and you wonder if they are real. This much money is coming in for the whole thing, but this is how much we are actually going to make, to do a month or six weeks? It’s wild. It’s next to nothing.

You have to make that choice as an artist to get out there for the fans. We got an album.

I’m not bullshitting you, I’m being completely transparent. It’s not woe is me, but people say “Oh you guys are always complaining and are fucking rich”. Everything I have in my life I was out in the trenches and field for. When we tour, doing what you think it glamourous, which is that hour and a half on stage, well guess what, the other 22 hours we are doing press all day and travelling. It’s not like we are doing construction so I’m not complaining. The dream is on stage. But what the dream isn’t is what everyone else takes for granted. We miss all our birthdays, our families’ birthdays, we don’t see our brothers and sisters, we miss funerals, people die, we miss weddings. I’ve missed a lot of those because you can’t stop a tour, a machine that costs a lot of money. I’m not crying about it, I just want people to know that humanly speaking, we have families and kids, we miss our best friends, going to a hockey or football game. We miss taking out the trash for

fuck’s sake! We know that’s the price you pay to play that hour for the greatest fans in the world, but let me tell you something. I’ll take any of you with me for 18 months and you start seeing why somebody doesn’t want to go on stage, when divorces are happening and your kids don’t even know who you are, you tell me how good it feels that you’re hanging with your buddies all week and how glamourous it is.

I’ve only done it for a short while as a photographer, I can’t imagine 18 months.

They are begging to go home after a week!

You are sleeping on a bus that’s throwing you all around the place. I want my bed! I want to cook! I’m not complaining, it is the dream. But with every dream, it’s hard work. It’s emotionally draining. We are not out there digging ditches and pouring cement like people that are doing real jobs. If we’re going to celebrate women then let’s celebrate men that are out there doing jobs that women don’t do. All sorts of amazing things that men do as well. A shout out to everyone who is out there working hard, being good people and taking care of their business. During the pandemic, our business, road crews, was the only business that wasn’t working. You could work at home in most jobs.

You could still do things and get paid. You couldn’t go play for anybody. That’s our income and livelihood. I was trying to figure out how to

NRM 2-2023

37

”These voice notes that I showed you [holds up phone] - the last 4 or 5 are things I’m really excited about for the next album. I have a distinct sound, a distinct idea, a distinct tonality to the whole thing that I guarantee you has nothing to do with Extreme ’Six’.

You’re the first to hear it!” do something on AXS TV because our drum tech was about to lose his mortgage and his family because he can’t tour. That’s all he has done his whole life and he has kids. What do we do? We get Extreme together and do as much as we can and do things online. I’ve sold guitars during the pandemic. Even people who had toured a lot and had some money in the bank, guess what, that shit was empty. No one did the math “If I don’t work for 2 and a half years, will I survive?” Yeah, it will be a month, yeah, six months, oh no, it’s a year. You’re thinking “I might have to sell my home now”. I know Covid is real, and I don’t necessarily agree with how we handled it, how governments handled it and how over the top it was. But what I want everyone to know is that next time you see your band, or musician, roadie, lighting director, truck driver, they were out of work for 2 years, lost their bank accounts, mortgages, houses, things they are worked for for 30-40 years. So when someone says “look at that house you got” I say “Yo motherfuckers, I toured for 35-40 years, since I was 17, hustling, working. I work for every cent that I make. I’m not up at the pool living off royalty cheques. I could be, but that’s not who I am. I keep writing, I keep doing projects. The Instagram life version of it, with a photo of Paul McCartney – no one sees the other 300 days of the year.

We all have heartbreaks, all go through divorces, miss our kids, deal with family with cancer. Money means nothing. Some of the richest people I know are the most depressed. It does not purchase the happiness and the relationships that you want. It might even be worse! When I go back to Hudson, and I’m sitting with my buddy at lunch, and I’m supposed to be the one who is all fancy with my house in Holywood and touring the world, why am I looking at him when he’s telling me what he’s doing for a living, and then he jams with his buddies and they have tickets to the New England Patriots, and I’m looking at him thinking “God, you have it all!” He has the biggest smile on his face and not much responsibility. I’m thinking “You mean, I could just do that?! I could go see a football game.

I could watch Liverpool”.

You’re a Liverpool supporter?!

Benfica first of course, Portuguese speaking. I’ve always loved Liverpool. I’m just trying to shed some light on the last two years. Try buying flights for 70 people for a tour. It used to be okay, but now it’s triple the price. These tours are folding. Everybody wants to do it. But, you’ve got shitty leadership, shitty Presidents and leadership from all our countries. No matter who you vote for, you have to have the knowledge and common sense to keep an eye on them as well. They are not going to do everything right. But these days, you can’t even criticise your own President that you voted for. If you hire someone to do a job at work and they are doing a shitty job you are going to call them out. You might even fire them, even though you hired them. People are afraid to talk about what Trump or Biden are doing, even though it’s fucking up their family

38 NRM 2-2023

or the economy. We voted for them one day because they were the lesser of two evils are now we can’t talk about it? This is America…

Freedom of speech…

All that stuff. I thought that’s what made us great. Whether it’s Democrat or Republican I thought we were somewhat on the same team even though we have different beliefs. I remember once upon a time we could debate these things. Can’t we like 60 per cent of something and not like the rest? We do it with our relatives and best friends. We co-exist, talk about it, debate it. “If I believe something, and you don’t believe what I believe, then you are the exact opposite”. And that’s what the song “Mask” is about on the album. Great lyrics written with Andy Healy who I collaborated with on the song. It’s literally about saying “Shut the fuck up … We’re all sinners, we’re all saints, we’re all the people we say we ain’t.”

Stop saying what you are on Instagram and socials and then off camera being who you really are. It’s about all these people on their high horses yelling and screaming that people are evil. Stop it. There are people doing things behind closed doors that they would never admit. Because you have the right to be private, and to believe what you want to believe.

What makes their invisible man better than your invisible man?

Good question. Thank you so much for your time today.

Thanks for your time and sharing that story about being a teenager in Belfast. That is just incredible and made my whole year. To know we have a soundtrack, that when people are in certain times in their lives, that they can use as something other than just a song - I’ve had artists do that for me too. The power of music and what it can get you through in life is just incredible, so thank you so much.

Thank YOU, Nuno.

norwayrock.net

WOLFGANG VAN HALEN

viderefører familienavnet med Mammoth WVH Wolfgang Van Halen bærer etternavnet sitt med stolthet, og viderefører arven fra sin far og onkel når han nå er klar med sin andre soloskive under prosjektnavnet Mammoth WVH, og som vanlig skriver og spiller han absolutt alt selv. Vi fikk Wolfie opp på Skypeskjermen for en kjapp oppdatering.

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: TRAVIS SHINN

- Du var jo i Oslo i høst og spilte på Sentrum Scene sammen med Alter Bridge og Halestorm.

- Ja, det var en glimrende turne, jeg koste meg virkelig både sammen med de bandene og på scenen.

- Så vidt jeg vet var det en av de første konsertene dine utenfor USA - hvordan opplevde du det?

- Ja, jeg har jo gjort en stor Europaturne som bassist i Tremonti, men ja, dette var første gang med Mammoth WVH. - Merker du noen forskjell på publikum i USA vs. Europa?

- Det merkes at europeerne har en lidenskap for rock, i større grad enn det den gjennomsnittlige amerikaner har. De tar mer av på konserter og lever seg inn i musikken, og det gjør det jo mer interessant for min del også.

Så det var kjempespennende å komme tilbake til Europa.

- Hadde du allerede begynt arbeidet med den nye skiva («Mammoth II», ute 4. august) da du gjorde den turneen?

- Ja, den var i store trekk allerede ferdig, det gjensto bare å legge på vokal og gitarsoloer.

- Jeg har bare fått høre den et par ganger, men den virker både hardere enn debuten, med flere odde taktarter og synkoper.

- Ja, det er definitivt mer aggressivt og hardere denne gang, men det er likevel en klar videreføring av den første skiva. Og jeg følte meg mye mer komfortabel med å utforske dette hardere soundet.

- Var det bevisst å gå i en hardere, nærmest progressiv retning etter en delvis radiovennlig debut?

- Nei, ingenting av det jeg gjør med Mammoth er bevisst eller planlagt, det er bare snakk om hva som føles riktig, hva jeg selv synes høres kult ut.

- Du har jo en ganske morsom og underholdende video til første singel fra skiva, «Another Celebration At The End Of The World» - kan du fortelle om den til de som ikke har sett den?

- Det er helt klart en oppfølger til «Don`t Back Down» fra debuten, hvor jeg er alle medlemmene i bandet, men denne gangen sparker jeg alle de andre Wolfgangene og får i stedet inn gutta fra livebandet mitt, for jeg ville veldig gjerne ha dem med i videoen. Den var veldig gøy å lage.

- Noen lurer kanskje på hvorfor du spiller samtlige instrumenter på skiva selv, når du har et glimrende liveband med deg på scenen.

Vurderte du å involvere dem i innspillingen av skiva?

- Nei, for det er ikke greia med Mammoth i studio. Det er mitt prosjekt, det er der jeg kan uttrykke meg selv musikalsk.

- Det er en smule kontrast kontra andre såkalte soloartister som stort sett kommer til studio og synger inn låter som andre musikere allerede har skrevet og spilt inn. Dette er et ekte soloprosjekt hvor du gjør absolutt alt selv.

- Haha, ja, alt du hører på disse skivene er skrevet og spilt av meg. Jeg har jo vært i studio med andre band hvor man spiller inn sitt bidrag til helheten, men dette skal vært 100% mitt eget uttrykk.

- Men du har en produsent til innspillingen?

- Ja, jeg skriver låter bortimot fortløpende, men avtaler med min produsent, Elvis Baskette, for å faktisk få spilt inn disse låtene. Som sagt gjorde vi det meste før turneen med Alter Bridge og Halestorm, og da vi kom norwayrock.net

tilbake, gjorde jeg alt ferdig med vokal og soloer.

- Du har tydeligvis sterke bånd til gutta i Alter Bridge. Ikke bare har dere samme produsent, du har spilt bass i sideprosjektet til gitarist Mark Tremonti, dere turnerer sammen, og din andregitarist Frank Sidoris spiller også sammen med AB-vokalist Myles Kennedy i bandet til Slash.

- Ja, jeg har kjent dem i mange år, rundt 15 år, de er blant mine aller beste venner, så når vi kan få turnere sammen, er det som en eneste stor og lykkelig familie på tur!

- Hva er planene dine med Mammoth i månedene fremover? Skiva kommer i august?

- Det er bare mest mulig turnering og konserter ut året. Bare å brette opp ermene og begynne og jobbe.

- I Europa også?

- Ja, vi skal turnere med Metallica i noen uker, og har noen egne konserter innimellom. Og festivaler som Download og Sweden Rock. Det er min første runde på europeiske festivaler, så det gleder jeg meg veldig til.

- Norway Rock Magazine har for øvrig nettopp snakket med Nuno Bettencourt fra Extreme, og han fortalte oss en historie. Mens han var opptatt i sitt eget hjemmestudio med å spille inn soloen på «Rise» fra den nye Extreme-skiva, ringte det på døren, og Gary Cherone ba ham om å komme ned på gata. Og der sto Gary sammen med Edward Van Halen, de var ute og spiste lunsj sammen. Og de hadde sittet i bilen mens Eddie spilte låter fra ditt kommende debutalbum, og han var så stolt over låtene og det faktum at du spilte alle instrumentene selv.

- Haha, ja, jeg husker at pappa fortalte meg dette, og sa at `Ikke bli sint, men jeg spilte låtene dine for Gary og Nuno!`. Jeg syntes jo bare det var kult.

Dette må ha vært i 2018 eller 2019, vil jeg tro. Han var utrolig stolt, og spilte dette for alle som var interesserte i å høre på. Og var de ikke interesserte, så spilte han det likevel, haha!

- I høst var du med på minnekonserten til Taylor Hawkins - hvordan opplevde du det?

- Det var en ære å få lov til å være med. Ser man bort ifra alt det følelsesmessige med at det faktisk er en hyllest til en avdød venn, så var det en fantastisk opplevelse å få stå på scenen foran titusener av mennesker sammen med noen av planetens mest utrolige musikere. Det er noe av det mest spesielle jeg noen gang har vært en del av.

- Hvem spilte du sammen med?

- Jeg spilte tre Van Halen-låter («On Fire», «Hot For Teacher» og «Panama») sammen med Dave Grohl på bass, Josh Freese på trommer og Justin Hawkins fra The Darkness på vokal. Det var som en sinnssyk drøm gikk i oppfyllelse. Jeg har jo hørt på alle de tre hele mitt liv.

- Det er litt ironisk at i løpet av noen måneder ble hyllestkonserten til Foo Fighters trommis en realitet, men to og et halvt år etter at din far gikk bort, så ser det ikke ut til å bli noen tilsvarende hyllest til en av tidenes mest innflytelsesrike gitarister. Tror du at det kommer til å skje?

Nei, dessverre. Foo Fighters har ikke noe drama, de ville bare få hyllet vennen sin på en så fin måte som mulig. I Van Halen er det litt for mange motstridende interesser og for mange biter som ikke passer helt sammen, så jeg har egentlig slått det fra meg. Og jeg føler uansett at vi fikk hyllet pappa på en fin måte på Taylor-konserten uten stresset med å måtte slite med bandmedlemmene fra Van Halen, det er altfor dysfunksjonelt.

NRM 2-2023 39

From The Crimson Idol tour to the GuitarCross

40 NRM 2-2023

norwayrock.net

Douglas Blair of W.A.S.P. and signal2noise norwayrock.net

NRM 2-2023

41

Douglas Blair, Blair lead guitarist of W.A.S.P. W.A.S.P., is also the creator of the eight string GuitarCross, which caught Devin Townsend’s attention, and the main man behind the innovative, progressive power duo signal2noise signal2noise. When W.A.S.P. were in Oslo for a couple of days in April 2023, we sat down with Douglas at a local hotel for a chat about his career and a photoshoot.

TEXT & PHOTOGRAPHY: ANNE-MARIE FORKER

You have been in W.A.S.P. since 2006, but you actually played with them on The Crimson Idol tour back in the early 90s. How did that come about?

When I was in junior high school, through a series of very serendipitous events I was able to meet a drummer called Stet (Howland), who was 3 years older than me and already in a popular band. I kept in touch with him and he always said to me “I’m going to get you in a band!”.

I was 16. He was 19. And then an opportunity came up where somebody asked him to reform a trio, and said “Who can we get for guitar?” This was in 1982. I ended up joining this trio called “Run 21”, with Stet on drums and a bass player called Jimmy Carter. We played for a long time. Stet was super talented and got a call from an ace guitarist Chris Impellitteri who also wanted to be in Run 21 but I got the gig! So just to get back at me he called Stet and said: “We’re going to play some shows in Japan at Budokan. You wanna come?” He stole Stet out of the band. Stet moved to California and through another series of serendipitous changes he ended up playing for Blackie on “The Crimson Idol” recording sessions, because Frankie [Banali]’s mom had been ill and he had to take time. So Stet got in W.A.S.P. Run 21 were still going and we had a series of drummers including one who played for Mr Big for a while and now plays with Ace Frehley, and another who ended up playing with Tony MacAlpine who is another ace guitarist. Stet would say to me “Be ready. This is kinda cool, I don’t know what’s going to happen, but you might get a call some day”. So I’m teaching a guitar lesson in Springfield, Massachusetts and somebody knocks on the door and says “Your wife called. You gotta call Stet back in California, it’s really important!” So I finished my guitar lesson and called Stet, who was in the studio with Blackie. He said “We got a plane ticket for you - you are going to be here tomorrow morning in Los Angeles”. I’m like, “WHAT?!” I finished teaching, went home and packed, and told my wife I’m going to audition for W.A.S.P. and needed to learn 3 songs. This was in 1992, 10 years after I joined Run 21 with Stet. They had finished and released “The Crimson Idol” and had a guitar player that didn’t work out, Darren Housholder who had been in Love/Hate. I don’t know why he didn’t work out. But at the last minute they turned to Stet and asked Stet who they were going to get and he said “I know a guy!”. So I was on the plane, auditioned, and got the slot on the Crimson Idol tour all the way through November 1992. What was ironic about that tour, which ties in with the tour we are doing right now, is that it was the 10th anniversary of W.A.S.P. The first gig of W.A.S.P. was about a month away from Run 21’s first gig, just by complete chance. W.A.S.P.’s first gig was in LA. Our first gig was in Vermont. Both me and Stet are sitting on the tour bus thinking this is our 10 year anniversary as well. We did the US, we did England and Europe and that was my first taste. After that, Blackie tried to form a solo project which turned out to be the next version of W.A.S.P. and I wasn’t in it. Which is totally fine.

How did it get from that, to ending up joining the band, and recording 2007’s “Dominator”?

All through the rest of the 90s I developed a guitar company and guitars, and I was teaching. I started the GuitarCross at the end of the 90s. Looking back on it, I’m glad that I didn’t stay through that period.

I think it was more important for me to move on and do other things that got me to where I was playing. In 2001, Chris Holmes didn’t renew his passport or something and again they called me up, 3 days before some shows. Festivals in Europe – Sweden Rock Festival and Gods of

42 NRM 2-2023

Metal in Italy. They called me and asked if I would do a couple of shows in Europe and I said “of course!” So I went to LA and rehearsed. There was no preconception that I was staying. It was just a swing through, but I did get to play Sweden Rock, which was so great. Right after we played those festivals September 11 happened, so the W.A.S.P. tour was cancelled or postponed. The records thorough the rest of the 90s and early 200s, Stet was there, and I was keeping in touch with him, but there was nothing jumping out at me making me want to put pressure on Stet.

It was a period post-grunge that was tough for all the bands. In 2001 I had developed this 8 string and had almost stopped playing lead guitar and wasn’t playing in any band. signal2noise started as a power trio, using it as a vehicle for these double neck guitars and then it evolved into the two piece band using the 8 string instrument. During that period, I got so much more accomplished than if I had stayed with the band. That being said, the timing of what happened in 2006, I don’t know where it came from, but it came from heaven, because not only was I ready for more, but I heard that the guitarist and Stet had quit or been fired. I knew the bass player Mike Duda from way back when we were 16. Mike Dupke had been pulled in on drums and they had a guitarist that came with Mike, Mark Zavon, a really nice guy. Mark was the guy! He had clothes made, picks made, everything was all set. Before that I had written to Mike Duda and said to keep me in mind if he needed someone to cover for a short period, I’m here and know the songs. Mike said “Thanks, but we’re all set”.

But I knew in the back of my mind that I better be ready, if they say that, as it had happened twice already. Something happened with Mark, a health issue, which was unfortunate, and he wasn’t able to go out on tour, and he would have been great. He ended up playing with the bass player from Pantera (Rex Brown) and has a real cool band called Kill Devil Hill, a super nice guy who we work with a lot and he helps with recording. I get the call to step in, the first is on Friday, and I get there on Thursday.

We were supposed to rehearse in California, they set everything up for the roadies to check everything and we didn’t even play a single note. So the first show I played in 2006 there was no rehearsal. It was fine, it was all the songs that I knew, so we just got out there and slammed it! It took a couple of days for everything to come into gear, but I did a summer run in the US and festivals in Europe. The last festival which was in Tampere, Finland, which I fell in love with that very day, after that Blackie came to me in the hotel bar and said “So, you want to stay on?”. I had already decided long before that that if he asked I would, of course. Not only was Mike Dupke a great drummer with a great swing and a great feel, and Mike Duda had matured and grown up, these guys were a great rhythm section, Blackie was completely different than when I worked with him in The Crimson Idol here, much more mellow and solid. I had to give up my teaching, and my second wife was there. What was almost perfect about it was that they had recorded almost everything for “Dominator” except the guitar leads. So there was a record waiting, and that was a real determining factor for me. I had the chance to play lead guitar on the whole record. When we were done with the festivals we went back to California and I started recording the leads at Blackie’s house in Malibu. I had not been playing my regular guitars other than the live shows. When we went to record, I had forgotten all the noodly little stuff.

All I remembered was how I really could play, and that’s what ended up on “Dominator”. If I had remembered all the noodly stuff, it wouldn’t have ended up being the right style for what those songs needed. The songs themselves were as good to me as any W.A.S.P. material I had heard.

When I heard them, I thought “I wanna be in this band, I like this shit!”

norwayrock.net

Fucking “Mercy” and “Heaven’s Hung in Black”!

I remember sitting in the hotel room with my little 4 track recorder trying to find a lead for that, and it was so emotional that it was so easy to find that little thing that ended up being the lead. I don’t know what changed, but I don’t think he had written anything like that since “The Crimson Idol”.

When I listen to W.A.S.P. it tends to be “The Crimson Idol” and the last 3 albums.

Great – me too! I love the early stuff but that’s a different ball game, and that’s fun. Just like Rush, you listen to the first Rush album and it’s like Zepplin, compared to all their other records because they evolved so much. So when I heard the material for “Dominator” and could be part of it, that was the end all, and then the next one and “Golgotha” was just like “wow”.

Your guitar work on “Golgotha”, particularly “Miss You” is fantastic. Can you share any anecdotes about recording that one?

It took a long time. We got started on it in 2012/13. “Babylon” was kind of rushed, but with “Golgotha” we had plenty of time. We almost had two separate stages to it. The first stage was when we did “Miss You”. The second was when we did “Golgotha”. With “Miss You”, my last girlfriend was from Germany and we were breaking up at the time. I was wrecked. That’s part of why I moved to Europe, to get over it.

But in hindsight, that went straight into that lead, and I’m so glad.

There’s something real about it.

I was miserable! I remember being in the studio trying to cut that and the guys were there and they are like “What’s wrong with you? Can you play?!” They didn’t really know what was going on in my head. I was bumming out from the time difference of nine hours, and where Blackie lives there is no cell phone coverage anyway. So when I go to record there I’m cut off. The drummer Mike would record me on to 2 inch tape, so he was really good at pushing the buttons, as drummers are, and Blackie was inside working on lyrics. Blackie would say “If you get something good, let me know. I’m going to wear that other hat and go write my lyrics”. So we would be out in the norwayrock.net

garage trying to record this lead in the sweaty hot summer and I remember with “Miss You” we’d turn it on, and I played one, which was pretty good, maybe played another. Most people record on computers now so you have endless tracks to play as many thousands as you want and pick the best parts. Blackie gives me two tracks on the tape machine. It’s a great psychological advantage. You had to get it right, like when you are young. So with two, you try to get it down the best you can, so you have it, and then try to outdo it. I think I tried one, and then this one came out, and that was it. After it was done Mike said “I think we got it”, so he went inside and got Blackie, who said “We got something here. We got something here.” That lead, the way you hear it on the finished record, is almost exactly how it came out. There are a few little spots where I didn’t play it as clean and me and Blackie went in and cleaned it, but the main lines, everything happened in one shot. Don’t think about it, just play, and that’s when the best stuff comes out. I didn’t have the same anguish for the lead in “Golgotha” but it also has a magic to it that we cut in one shot.

We fixed a few little things but we left it.

Any anecdotes about recording “Dominator”?

Blackie lived in Malibu, but during “Golgotha” he moved to West Lake. In Malibu you had to drive past the Baywatch Beach and there was only one road that went up to Blackie’s house and no cell phone coverage and cliffs on both sides. That’s where the studio was. It was so hot. He was on the end of the electrical line, which came from the road by the beach, the Pacific Coast Highway. All the houses on the road were hooked up to a power line that came from down there and came up the canyon. Blackie was the last house on the wire. Everybody had their air conditioners on. There was a heat wave. The voltage that was reaching his house was lowered. It was supposed to be 110. It was 90 or 95. So the tape machine that we used to record, the same one we used for all the records, was stopping. So we would be playing and then it would stop because it sensed there was not enough power.

The guitar amps were also running on this low voltage. They sounded better than we ever got

”Blackie gives me two tracks on the tape machine. It’s a great psychological advantage. You had to get it right ...” them to sound again. “Heaven’s Hung in Black” is a great example. That sound the guitar has – we have tried forever to get it to sound like that again. Same amplifiers. He’s always used the same Marshalls that he has in his collection.

But they sounded that way. The same with the lead in “Mercy”. I was cutting the leads during this really hot heatwave and the amps were running on 98 volts and they had this really amazing slew, and it has to do with the way voltage lags. The amp is sucking and it can’t get enough, it’s almost like it is suffocating for power. So that’s what was happening. After we finished and went to mix it we thought it sounded great, but you can’t get that sound on full power.

There’s no way to manipulate that?

We could, like Eddie [Van Halen] did with his Variac, but it would damage the amp. So we haven’t gone that far. But the sound on “Dominator” is different because those amps were just starving for power. Man, I wish I could make that sound with a pedal!

You are also involved in signal2noise, a progressive power duo? ”Power duo” is what I came up with a long time ago. I have yet to see it in print, that somebody has called themselves a “power duo”, but there should be more than one. I’m sure it will come along sooner or later. It comes from Rush being called a “power trio”. A band with fewer people but still with enough power.

Cream and Jimi Hendrix were all power trios.

Ah, Rush. One of my favourite bands of all time.

Me too! I saw them many times starting in 1977. Ah, what tour was that, the one with the blue cover….

Hemispheres.

Yes, on the Hemispheres tour. Unbelievable.

They had a giant video screen behind the whole stage. It was beautiful with those colours, back then, all from a regular projector. Us little nerdy kids would walk behind the stage, as they didn’t close it off, and we would look at the back of the amps and the projector was bigger than your umbrella!

The stage was wide open, so did you see Alex Lifeson’s pedals?

Yes and we would watch the guitar tech test all his stuff. This is a regular sports arena, with a round shape, so if you walked up to the NRM 2-2023 43

mid-level you could walk all the way around the perimeter and look down in there. They sold that area in a lot of concerts. I saw U2 from behind the stage and it was fucking awesome because you got to see the audience at the end of a song cheering, and we felt it. That was “Unforgettable Fire”, 1985, the only time I ever saw them. That was when “Pride” was a big hit.

You invented the 8-string GuitarCross. Could you tell us the story behind this, from when the seed was planted into your mind, and what it is now?

It had to do with being in our trio, Run 21. To expand our sound we all sang. I had built an acoustic guitar to go on my stand so I could play it solo and then switch to the electric strapped around my neck. That was the typical Alex Lifeson, Rush thing. But Rush also used these MIDI floor pedals that you stood on and made synthesizer sounds. The new modern ones are really cool and let you select any sound you want on any of the keys. But then I heard the band called Filter from America, who had a great song called “Hey Man, Nice Shot”, and they were produced by Trent Reznor. They had this great sound where it was two guitarists sounding really industrial. I couldn’t have another guitar in my trio, but it occurred to me, what if I put a guitar string on his bass? I’ve played 12 string guitars forever. There are 8 string and 12 string basses. Doug Pinnick from King’s X uses a 12 string bass, and Pearl Jam’s hit song “Jeremy” has a 12 string bass. There have been basses that have bass strings, and guitar strings, but the difference is they haven’t split the sound of the guitar strings and sent it to a guitar amp. Those basses, everything goes into one amp. I thought if I could put a guitar string on his bass, it could have its own little pick up, and go to a guitar amp. We tried it and it worked. I added 3 more strings, and the four bass strings went to the bass amp, and the four guitar strings to the guitar amp. It is complicated to split the sounds.

The strings are right next to each other, you press them down with your finger, and play them with your pick or your finger, but the bass string goes to the bass amp, and hears a little of the guitar, but not much, and the guitar amp hears a little of the bass, which was kind of cool. There is good isolation but it was technically difficult to get that to work. He played

that in Run 21 and the first versions of signal2noise. But then I moved to Boston to take a job at a guitar company and I got up there and had no bass player. I had a drummer, and I could have found a bass player but they are all already in 25 bands and don’t care! So I thought, okay, I’m just going to learn how to play this thing and write on it. That was a great decision to make because then I was able to look at it almost as an acoustic guitar. I’m going to write something on this instrument that I’m going to sing and I’m going to play with a drummer, and it’s going to be a song. The only thing I couldn’t do on it was play lead guitar but I didn’t care because I’d been playing lead guitar forever. I don’t need to play lead guitar on this thing. I want to write on it, play a cool riff and have a cool sounding two piece band, which basically sounds like a trio but there’s only two of us. It evolved to being 3 bass strings and 5 guitar strings, which really let me play almost full guitar stuff, clean parts and dirty riffs, and even some leads using the synthesizer pedals, to fill in when I go into a lead sound. That whole exercise of doing that became more of a journey into song-writing and becoming a better rhythm player, and singing lead.

I’d never been the lead singer and writing lyrics and all that other good shit! I did all that during the gap between getting back before “Dominator”.

I do wish that project would have and could have gone further but I think the real reason I invented it was for the next guy to take it. Some young kid to take it and become a Devin Townsend with it or something.

Devin borrowed it for a while?

He did, and he recorded a song on it, “The Mind Wasp”. When I showed it to him he said “Dude! Give me that thing! Can I borrow it? I’m doing a new record!” I lent it to him and I didn’t see it for three years.

3 years?!

Can I please have my hammer back some day?! He ended up leaving it with a friend of mine in Sweden. So I finally got it back. He understood the concept of it and what you could do with it, and he did write a really cool song with a cool riff. I knew someone like that could make super music out of it. I need people like that to find the instrument and say that’s the instrument I want to work with. I got it started, but I need to find some

The GuitarCross - When Devin Townsend saw it he said “Dude! Give me that thing!”

Photo: Maria Bres 44 NRM 2-2023

norwayrock.net

norwayrock.net

NRM 2-2023

45

younger guys that want to do something more than just play guitar, or just play bass. Now you have Animals as Leaders and the new proggy bands that are ready to do that. Meshuggah plays their 8 string guitars. Its time will come, and as the technology gets a little better it might be easier to make it. You can do it with computer shit now. What I did organically with the strings and the pick-ups, you can do it virtually. But it doesn’t sound as good because you need to go with real guitar strings and real bass strings, to have any real response. It’s like playing a fake drum set. You are always going to play a real drum set even if the technology gets better behind that. So we’ll see what happens.

How did you meet Devin?

He was playing at the Palladium in Worcester. Somehow I had met his guitar tech beforehand. I had written and asked if I could bring some guitars to show Devin. I brought him 4 guitars. One GuitarCross, and one double neck acoustic electric guitar I had built – which is why I got the W.A.S.P. audition back in 1992 – The Crimson Idol was 50 per cent acoustic.

A 12 string acoustic which I wanted to get to Steven Wilson as he wanted to try it out – it’s the same idea as the GuitarCross – it’s a 6 string acoustic guitar with pairs of steel and

46 NRM 2-2023

nylon strings, so I took a steel string guitar and matched it with a nylon string guitar. One body, one neck, but each pair steel and nylon next to it and you press them down together and they are amplified separately, so it sounds like a wall.

I wrote to Steven about it and he said he had to try it out. The fourth guitar I brought to Devin was an electric guitar with a sustainer device which I use all over “Golgotha”, “Dominator” and “Babylon”. It’s one of Blackie’s favourite devices.

After the show I brought all four guitars on to the tour bus and he sat there any played all of them. He loved the GuitarCross and wanted to borrow that. The 12 string acoustic – he grabbed it and was playing some unbelievably beautiful thing in about 4 seconds. We’re all sitting there thinking “What the fuck?!”

I shall ask Steven about that 12 string if I interview him again one day!

He’s my hero! But I think he has moved on from that direction already. He might have used it for a song like “Pariah” and it would have sounded great. Nothing sounds like it.

It’s got the attack. The razzle kind of sizzle of the steel string and the real mellow bottom of the nylon string. When you play them together, it’s beautiful. Steve’s drummer Craig Blundell came to our Rock Academy in Finland in 2017 and did a clinic for Roland and I got to play

2 songs with him, signal2noise songs, on my GuitarCross, with Craig Blundell. It was insane.

I sent Craig two songs recorded. He didn’t even listen to them until the morning of the clinic.

Later he told me that’s his best way of working, last minute, that morning, then he chartered it on paper, on a music stand. He played them perfectly and he had his thing on top of it. He is so good at reading, he played the songs like he had played them 50 times. He would glance at his charts every four measures or whatever he needed, and he knew where he was going.

I couldn’t believe it! He kicked ass on those instrumentals. They are on YouTube.

I will check those out. I’ve seen the You Tube stream you did with Sonic Temple.

That one was good. We did a few streaming videos and studio videos and we released that 5 song EP. Now that I have all this touring with W.A.S.P. I’m having to see where I can slide something in. Get a single in here….

So it’s still very much on your mind.

Absolutely. We have 7 songs that haven’t been released and another whole record that’s yet to be released. I just hope I don’t get too old!

You’re not old!

Give me another 20 years right now, damn it! We have a lot stuff already recorded so we

norwayrock.net

”What I did organically with the strings and the pick-ups, you can do it virtually. But it doesn’t sound as good because you need to go with real guitar strings and real bass strings, to have any real response.” need to get to the mixing stage, and I need to do some singing. With my drummer in Boston, not the one in Finland, we recorded about 35 songs.

I have few ideas about duetting with a female vocalist, like Steven Wilson does.

You are involved with the Rock Academy Finland – is that how you ended up living in Finland?

I moved there through that programme. We played Turku in 2012 and two festivals in 2008 and 2010. The serendipitous part was that the same local stage manager was at all 3 shows, Mark Bértenyi, a really cool Hungarian guy. He’s got dreadlocks down past his knee, a really funny outgoing guy. At the third show, he found a good dentist for Blackie and he was really happy. I asked him about doing in clinics in Europe, and he told me about a youth services programme that coached bands. They had a band contest and each year there were winners. The winners would be brought into a programme where they would make a CD, record a video and get trained how to do gigs, and start learning the ropes. They got silly money from the City and got started in 2011.

He asked to come back after the tour and do a clinic. I can’t do this in America, and they had the programme running in 4 or 5 cities in Finland already. This was at the same time I was doing Golgotha and breaking up with my ex. I was already on the opposite side of the US to the guys, so I always had to travel to see them anyway. So it all made sense and I moved there in 2014.

You commented on my photography Facebook page that you play most songs from Extreme’s III Sides daily, for guitar practice, and that you played with them many times in Boston in the early days. We also have an interview with Nuno Bettencourt coming up in this issue. Can you share any anecdotes from that time?

Oh yeah, I always play that stuff. Me and Stet got Run 21 together in 1982, all original tracks. But the agents said we had to play covers.

In 1985 we played in the area of New England, out in the suburbs, but we did go and play clubs in Boston, all originals. Somehow we ended up opening for Extreme before they got big. We used to go see a band called The Dream who were nice guys. They were Extreme without Nuno.

They had a hit called “Mutha (Don’t Want to go to School Today)”. We had heard about this hotshot Nuno, and come in and replace two guitarists.

He came from a band called Sinful down on Rhode Island. Stet made friends with Paul Geary who booked Extreme. We ended up playing with Extreme may 10-12 times in Boston. And we played with Gary and Nuno’s brother. We would trade gigs with them. We played at the big clubs with Extreme. We would also drive out from Connecticut to see Extreme as they were head and shoulders above any of the unsigned bands in the area and everybody knew it. The songs were killer. There are tons of songs they have never released that are incredibly good. People would copy their cassette demos. I have about 50 songs by Extreme and only about 20 of them have been released. There was one called “Americocaine”, and another one “Strong as You” – fucking so good! They played hundreds of times around Boston. They would play a show, and then go straight to the studio. They never partied, never went to bars.

norwayrock.net

They were totally private. It was really inspiring. What was interesting at that point is that Gary was the star. Nuno was in the dark with Pat. They sang backing vocal. Of course Nuno ripped on guitar but he was not the star. Gary had the crowd in the palm of his hand. Things shifted because Nuno kept getting guitar magazine covers and everyone started falling in love with him because he is so good looking. Now Nuno is the star and Gary is just the singer.

They are both 10/10…

I’ll give you an anecdote. We knew they were showcasing for labels.

We were playing with them at a place called Paradise, and I was warming up with my briefcase in the dressing room. Nuno comes in and says to me “Hey man! Play good tonight – there’s six labels out there!”

I’m like “Fuck you! Ohhhhhhh.” So we went out and really kicked ass, and they did too. They got signed, we didn’t get signed. We had good songs, but we didn’t write the way they did, together. They already had “More Than Words” then, this was 1985/86.

I had no idea that song existed in the mid 80s!

We saw it for the first time at a club called The Channel in Boston.

I had driven up there with my ex-wife from Connecticut. This was even before Pat Badger was in the band. They stopped the show and said “We’re going to try something different tonight, tell us if you like it”, pulled out some stools and played “More Than Words”, but they played it really fast. It totally worked and everybody loved it. They may have slowed it down to make it more different to “Hole Hearted”.

They inspired everybody and lifted the whole scene up, as all the other bands would agree. Then when they came out with the first record, everybody just slammed them as another hair band, which sucked. “Oh yeah, it’s another fucking Warrant!”. Come on man, we knew they just burned those bands into the ground. And here we are 35-40 years later, and they have proved they are still burning those poor bands. I also remember going to see them up at Bunratty’s and both Gary and Nuno had black eyes. It turns out that they often fist-fighted over songs, and how they should go, and of course they are brothers so they made up and everything was fine. But how they worked hard after gigs, instead of running off with girls, that was an example to the rest of us that if you are going to work that hard, things will come around, and they did.

What comes next for W.A.S.P. and signal2noise?

We started writing songs in January and February. Now that we have a US run in the summer that will be pushed back. We’ll get the drums and bass started in the summer before the US stuff, but that’s hard to tell. We have already demoed everything so that will be the next step.

Hopefully I can do guitars in the fall or the end of the year, but there isn’t any big rush. I think we’ll have a new release in 2024. With signal2noise, we are trying to release the right material in the right way, and I have my great drummer Tuomas [‘Toxy Cruz’ Lehtonen] over in Finland. So when the touring cycle is done, I’m really hoping to get signal2noise out on stage.

NRM 2-2023

47

Minimalisme og maksimalisme i genuin syntese Innimellom plateslipp og turnevirksomhet med Leprous, har vokalist og komponist Einar Solberg funnet tid til å lage soloalbum. Norway Rock inviterte Solberg til en Zoom-samtale omkring skiva noen uker før release, og høydepunktene fra denne kan leses nedenfor.

TEKST: BJØRN DAVID DOLMEN FOTO: ELENA SIHIDA

- La oss begynne med litt kontekst omkring soloalbumet du straks slipper.

- Ok! Det var ikke det at jeg tenkte at nå går jeg solo – det var ikke det som motiverte sånn i utgangspunktet. Med Leprous er det litt enten eller; enten så er det fullt på med ekstremt mye å gjøre, eller så er det absolutt ingenting som skjer. Alle de andre i Leprous har noe å fylle de

48 NRM 2-2023

ledige periodene med – alle unntatt meg. Denne gangen, da Leprous tok fri, kjente jeg for nye impulser, og gikk altså i gang med låtskriving på egen hånd. Jeg begynte med denne skiva allerede i 2018, iallfall tankeprosessen omkring den. Først spurte jeg litt folk jeg kjenner om de var interessert i å være med på noe, og prosjektet fikk fort formen av en slags samarbeidsgreie hvor flere bidro musikalsk, kompositorisk så vel som utøvermessig. En tanke til å begynne med var at jeg skulle jobbe med en ny komponist for hver låt, men flere av låtene ble jeg så fornøyd med at jeg lot dem være som de var. Syv av de elleve komposisjonene er

norwayrock.net

i tråd med den opprinnelige planen. Og så ble det altså noen til. Uansett, tanken var ikke at jeg «måtte gå solo», snarere ville jeg bare gjøre noe meningsfullt i ledige stunder. Men så er det jo også slik at når jeg begynner med noe, er det uten kompromiss. Det ble en tidskrevende prosess, rett og slett. Prosessen var heller ikke helt kostnadsfri (latter).

- Hvordan er musikken skrevet, innspilt og produsert?

- Hva gjelder samarbeidene har det vært litt typisk at jeg har skrevet noen skisser som så har blitt sendt videre de aktuelle partnerne. Vi snakker midi- og audiofiler, her, som har vært åpne for at andre har kunnet gjøre nøyaktig hva de har ønsket med dem. Dernest har musikken blitt endret i varierende grad, og sendt tilbake til meg. Man kan godt si at dette var konseptet til å begynne med, altså at musikken skulle frem og tilbake mellom ulike bidragsytere. Da alle låtene var «ferdige», dro vi til Stockholm og la trommene. Så ble det bass i Eclectic Sound i Halden, piano i Ocean Sound i Ålesund, kor i Praha ogsåvidere. Ben (Levin) spilte inn sine ting i Boston, og Magnus (Børmark) gjorde det meste av gitararbeidet i Trondheim. Jeg har naturligvis ikke vært fysisk tilstede i alt som har skjedd. Heldigvis trenger man heller ikke det lenger.

- Akkurat. Hva lå i de opprinnelige midifilene? Snakker vi her om grunnstrukturene til musikken?

- Presist. Det jeg sendte fra meg i første omgang, var skisser. Disse inneholdt imidlertid ganske mye, men sånn i utgangspunktet handlet det om å «få ting til å skje». Noe er ikke endret i det hele tatt, mens andre ting har blitt veldig annerledes enn det jeg først sendte fra meg.

- Du har en svært gjenkjennelig stemme og en nokså egen måte å formulere melodier på. Er melodiene hvor det som regel starter for deg?

- Inngangene kan være mange, og jeg er glad i variasjon. Noen ganger er det en akkordrekke eller vokallinje som igangsetter prosessen, mens det andre ganger kan være en programmert trommebeat som jeg ønsker å bygge videre på. Jeg kan også finne på å lage et strykerarrangement som jeg vil bruke som basis, eller et piano- eller gitarriff. Fra tid til annen gir jeg komponisttimer på Zoom, og det første jeg ofte sier etter å ha hørt en låt, er at jeg synes den er overlesset. Å gi råd om å fjerne åtti prosent av stemmene er ikke uvanlig for meg. Hold det strukturert i starten og bygg ut fra det, sier jeg ofte – det låter ikke stort bare fordi det er hundre stemmer her! Man kan si at dette er min holdning til komposisjon, og jeg følger naturligvis dette også i forbindelse med egen kompositorisk virksomhet.

- Det er mye rom og luft i musikken. Mer enn hos Leprous.

- Ja, ikke sant? Jeg merket dette for alvor da Leprous jobbet med «Aphelion». Under

norwayrock.net

arbeidet med den, fikk vi det liksom ikke til å låte bra, selv om alle stemmene var kule. Hva om vi fjerner den ekstragitaren, var det noen som sa. Så låt det liksom dritbra med en gang.

Da vi gjorde «Aphelion» måtte vi fjerne en hel masse kule elementer for å få totalen til å svinge. Det fine med dette er at man slik kan ta et element som ikke «passer helt inn» og virkelig fremheve det et annet sted i låten eller i albumet. Dette har vi gjort mange ganger.

- Du er jo pianist. Eller snarere, tangentist. Hvor mye vil du si at dette styrer låtskrivinga?

- Ha-ha, nå gir du meg litt mye kred, synes jeg. Det riktige er at jeg benytter piano og synth som bruksinstrumenter. Noe kan nok komme derfra, men minst like mye kommer av at jeg sitter og komponerer foran datamaskina. Der sitter jeg og flytter toner dit jeg vil, noe som faktisk er ganske befriende, for da er jeg liksom ikke så låst i muskelminnet mitt. Jeg tror ikke jeg tar feil hvis jeg sier at hele Leprous’ «The Congragation» er midi-produsert. Jeg har imidlertid gått litt bort fra dette nå, og blander heller mange forskjellige måter å skrive på.

- Er det noe du kan nevne som har inspirert musikken denne gangen? Både din og Leprous’ musikk er så eklektisk at det alltid vil være interessant å snakke om kilder.

- Jeg forholder meg egentlig ikke så mye til sjangre, for sjangre sier meg veldig lite om emosjonene musikken gir meg. Greit nok, en sjangerterm kan fortelle noe. Hvis noen sier «true norwegian black metal» så vet jeg sånn cirka hvordan det kommer til å låte. Men, altså, når jeg hører på musikk er det ofte en blanding av mye forskjellig. Jeg lytter ofte til klassisk musikk, eller snarere, til musikk som er klassiskinspirert, så som sountracks av ulike slag. Jeg vil tro at dette kommer frem i mine låter. Jeg har utover det alltid hørt mye på hip hop, så den biten er definitivt der.

Det er i grunnen lenge siden rocken har kommet med noe som er veldig spennende, synes jeg. Det jeg liker av rock må ha en viss melankoli, så som Radioheads musikk. Jeg er ikke så begeistret for musikk hvis den bare er «trivelig» (latter).

- Apropos kunstmusikk.

Det er spor av minimalisme, her.

Kanskje aller mest i form av repeterte figurer.

- Akkurat, jeg er veldig glad i å skrive sånn. Jeg har alltid

likt å gjøre mye ut av lite. På mange måter føler jeg at min musikk er en krysning av minimalisme og det motsatte. Nå vet jeg ikke om det er noe som heter maksimalisme, men hvis maksimalisme hadde eksistert som term ville nok min musikk ha vært en blanding av det og minimalisme (latter). Uansett, for meg har spenning og avspenning alltid vært viktig. Det er ganske stort og mektig til tider, og jeg liker å ta meg god tid før jeg kommer dit.

- Hvor har du lært deg å synge?

- Min første sanglærer var mamma, som er klassisk sangpedagog. Det er derfor nærliggende å tro at mye av grunnlaget kommer derfra. Imidlertid har jeg nok lært mesteparten gjennom prøving og feiling. Man kommer til et visst nivå med utdanning og sangpedagoger og sånn, men resten må man lære gjennom øving, prøving og feiling. Én ting er å kunne synge en låt én gang, en annen er å synge i nitti minutter førti konserter på rad. Det har tatt meg mange år å komme opp dit hvor jeg vil være som sanger.

- Her ble det relevant å nevne Leprous’ «Alleviate». Under det siste refrenget kan jeg høre at du står på tærne. En helt utrolig avlevering.

- Ha-ha, ja, men «Alleviate» er faktisk ikke den verste, og det skyldes at falsett for meg er ganske greit å få til. Man skulle kanskje tro det, men «Alleviate» er ikke på min topp ti over vanskelig låter å synge. Faktisk har jeg prøvd den forkjølet, noe som gikk helt greit (latter).

Det er rart hvordan stemmen fungerer. De vanskeligste er låtene som går skikkelig lyst i brystklang. Hodeklang er litt komfortsone for meg, og falsetten er det siste som forsvinner fra stemmen min.

- Men er du i falsett der da?

- Jada, men jeg har ganske mye brystklang i all falsett, så jeg skjønner hvorfor du er forvirret.

NRM 2-2023 49

DROTT

Unmas 50 NRM 2-2023

norwayrock.net

sking the Troll norwayrock.net

NRM 2-2023

51

Bergen band Drott, comprised of Arve Isdal (Enslaved), Ivar Thormodsæter (Ulver) and Matias Monsen released their latest album, “Troll”, in May 2023. It showcases the band’s varied musical background, ranging from metal and jazz to classical music, along with inspirations from forces of nature and Norse mythology. We spoke to Arve and Matias about the new record.

TEXT: ANNE-MARIE FORKER PHOTO: JENS KRISTIAN RIMAU

Hei, thank you both for your time today!

A – Hei! How are you?

I’m good! I wanted to go back to the very beginning to start with and ask how Drott began.

A - Actually, me and the drummer really go way back. We actually studied music together back in the days.

In Bergen?

A - No, in my home town, Stord. Have you ever been to Haugesund?

Yes, I have - there’s a metal festival there every year.

A - Yeah, Karmøygeddon. So, it’s a place right between Bergen and Haugesund. It’s my home town where I grew up. So, we went to school there and played together in different bands over the years, and then we stopped played together for a long time, but we still hung out and stuff.

Then we talked about playing together again, and then I started to work with Matias at this music education school. It turns out that he had played with Ivar as well, so I think we had talked about for years that we should try to play together, and that it could be an interesting line up with ‘cello, guitar and drums.

Yeah, it’s a very interesting sound, actually. Matias, are you from an area close to the same home town?

M - We’re all from the West part of Norway, but I am from further North, I’m from a little town called Florø, three hours North of Bergen, so me and Arve met in Bergen instead.

Okay. So, is it accurate to say that there’s a more Northern mythology on this record? Are the myths more from your part of Norway than from theirs?

M - No, I wouldn’t say that. It’s all based on our conception not of Northern mythology necessarily, but the Norwegian or Scandinavian folklore concerning superstition and magical creatures and trolls.

Hence the title!

A - Yeah, plus we have included some local places in it, such as Troldhaugen, so that part is more like from the West of Norway. We wanted not to make the whole concept or album like that, but to make parts of it close to home, maybe.

That place has something to do with Greig? And how big an influence was Greig on this album?

M - Kind of. When we started playing three years ago, we had this idea of actually making an album or an EP called “Troldhaug”, which is where Greig ended up living his final years. So we had a lot of field tours, photo shoots at Troldhaugen. It’s a really nice place - have you been there, maybe?

No, but I’m going to check it out after what you just said. I’m a photographer as well, so if it’s good for photo shoots, I’m going to check it out.

A - You can say that it’s been an inspirational place for us, I guess.

We’ve been there several times and sampled the whole atmosphere there.

So, I can understand why he moved there.

I could hear a little bit on the record, “The Hall of the Mountain 52 NRM 2-2023

King”, there was an element in “Grotten”, which reminded me a little of it.

Both - Yeah, you got it.

And this is your second album in only two or three years. It’s probably a bit early, as it’s only your second, to say prolific. Do you have a lot of unreleased material already then?

A - Yeah, actually we do [laughs]. When we first started playing together, we didn’t quite know what to do or what kind of music we wanted to play, so we just went into the rehearsal room, rigged up and pressed record and started playing together for hours.

Just improvisational jams?

A - Yeah. So we did that for weeks and we didn’t even listen back to what we had done, we just kept on showing up at the rehearsal room, rigging up, pressing record and playing together, for hours. So when we first started listening back to it, we were all curious about what we had been doing - was there something here, or was it just nonsense?

Then we figured out that there were a lot of good ideas - ideas for songs, arrangements and stuff. So, yeah, we still have a lot of that early stuff and we also have fully recorded on each session. We have had three sessions in the study already. The first one for the EP that came out first, and for the Orcus album, and for this album. We still have recorded a lot of songs that have not been released yet.

That’s good to hear. Did you always want to be primarily an instrumental band and avoid having a vocalist intentionally? Or did it just come about that way?

A - I think we have some vocals, actually, on the record.

Yeah, I wanted to ask about the guest vocals.

A - We thought about it.

M - We have kind of avoided having a lead singer.

Yeah, that’s what I meant. You didn’t want to deal with that.

A - One thing is that it gets more complicated, the more members you bring in. And also it felt like a cool thing to just be a three piece. We thought, well, it’s working good, so why change it already? So, when we brought in the vocal parts, the guest singers on both albums, it was more like to have a certain flavour on top. And it’s not like it’s like more typical lead vocals, with lyrics, it’s more like an instrument, like a fourth instrument.

The sound textures from the vocals on this album are really beautiful, especially the female vocal on “Sabbat”. I wanted to ask how you met each of the three vocalists - I know one of them is Gaahl, who is fairly well known. How did you come across each of them and why choose each particular vocalist?

A - As we started working on this album, we wanted like a human presence, a more organic sound in there, and it could be like a presence of a creature, like a troll, if you want. Then we thought about Gaahl, that he would be perfect for that, we thought [laughs].

Good choice!

A - Yeah, he’s a good friend of mine, so I just asked him. We’re doing this album, thinking, do you want to check it out, and so on, and he was like “Yeah, sure”. So when we asked him if he could come to the studio, he said “well, I asked Lindy here to join as well” because they had been norwayrock.net

working a lot together, and they are also working on a project right now, or at least back then when we recorded the album, that Matias also played some cello on.

Ah, beautiful.

A - So, we didn’t really ask Lindy, she just joined Gaahl when he came along. ‘Cause we were just thinking about the song ought to have the voice present or sound. But then it turned out great when we went into the studio and started recording, and Kristian did some stuff, and then Lindy said “I have an idea, can I try something?” “Yeah, sure”, we just put up a mic, and then went back and forth, trying out.

And we said “this is cool, this maybe not”.

Would they come in and join your jamming sessions or had you narrowed it down to a rough track or a song and then they came in?

A - It was more or less finished when they came in, because that’s when we started thinking about it. Okay, it’s finished now, but we kind of feel something is missing - like we said, the human presence - something.

M - Or the troll presence.

Yeah, you get that from the album cover as well, which I wanted to ask about. You can see the eyes! Are you not a fan of the cover?

M - I like the feeling I have about the cover, and that’s why I like the cover more now than maybe in the more creative process. So, I think it’s probably because I had another idea and the other guys didn’t want it.

I know how that feels, actually.

M - I think it worked out really nice. It captures our basic energy, and if you can say the album has a narrative, it’s really representative, I feel.

Jumping a little bit back to the sessions, before they became songs and you were just playing together, were you tasked with narrowing those down, was that your job to do that, to decide which sections would be songs, or did you do that all together?

M - We did everything all together. We always have. It’s been kind of a trend for us in our previous album as well, visualizing the mood and playing with themes and stories, concepts. And in the Troll album, Arve was really eager to push through with this troll concept, and it felt natural to continue the narrative approach to this album. A kind of kind a concept album, you could say.

When you had the music ready, before you narrowed it down to songs, which was the most difficult to conceive of as a song and which was the easiest or quickest?

A - The first one, Troldhaug, was definitely the easiest one, because it was the one we made first, and that was from one of those first jam sessions, I think. So we had that even before we recorded the first EP. Then we talked about maybe well do another EP which is a little bit darker and we can call it “Troldhaug” or “Troldhaugen”. But then when we started to work on that, we felt from the first, we had norwayrock.net

a lot of ideas and sketches for songs so we figured out that, okay, probably we want to make an album out of it. And also “Troldhaug” or “Troldhaugen” concept were kind of too specific and everyone would think about Greig and that place, and it just felt too small, kind of.

Then, okay, we can keep the theme of it, but it make it a little more open and wide, because what we think og the troll concept is not only the big trolls and stuff [laughs].

No! that’s something I’ve come to learn.

I’m a bit more informed now I’ve lived in Norway for a few years, than before, because the troll image outside Norway is very different to Norse mythology.

A - Yeah, so, it goes back way even before the Scandinavian trolls begin, I guess. But even so, we all grew up with the fairy tales about the trolls, so it’s close to home, and I lived right next to a forest when I grew up, which I always went to play in at night and it was cool, with the dark atmosphere in the forest.

It sounds wonderful. Speaking of “dark” and “forest”, I’m almost sure there were trees in the promotional shoot, where you had these masks with long noses. I must ask - what are they?

What does that represent?

M - Well, I believe they are Venetian carnival masks.

I thought - they look Italian but they must be Norwegian, what’s this?

M - It felt... we just agreed on all the promotional shoots, on “Orcus”, which has this Etruscan, Mediterranean mythology as a basis, it was natural to hide behind these Italian masks, and they stuck.

Not literally stuck to your face?

M - Not literally - when I get home, I take it off [laughs].

A - I think the first time we used it was for the video shoot for the “Arch of Gloom”, and the second single on the “Orcus” album. Because we just liked the way it felt, in the song. It was a cool thing, and it was right for the atmosphere for the song, and we took some photos with them. And then we were like “Hmm, it’s kind of cool” because it takes the focus a little away from us, and more towards the music maybe.

I can see that. Did you use them live at your release concert?

A - We did!

What was that like, playing with them on? Did it

feel freer or could you not see?

A - Both. It was strange and really hard to play with. We did rehearse a little bit with them, because they were so small eyes, you could hardly see. And Matias actually had to cut some off the nose, because he couldn’t play with it [laughs].

Of course - the nose would be in the way - drrrrring!

M - I could use the nose as a bottleneck.

A – [Laughs] I like them, for now at least. I mean, it fits the music. Live, it’s only instrumental, it gives it a certain vibe, and I think, in my head at least, it makes it more focused on the music, because we’ve got no faces.

So, are you going to have any more live concerts?

A - Yeah, definitely. It was a good feeling playing that show.

This year?

A - Hopefully this year. We haven’t booked anything yet but we have talked about so, yeah.

Good, good. What comes next for you?

A - Well, we already started working on new stuff, new material. We don’t know what it’s going to be yet. Probably the next thing will be a new concert, I hope, after the summer sometime.

Would you keep it to the West coast or are you considering coming to Oslo?

A - We’re open to coming to Oslo. We’ll see.

Would you be thinking about another album release next year?

A - Well, we have released every year till now! So, we’ll see.

I look forward to it.

NRM 2-2023

53

BIGBANG MED EVANGELIESANG Etter temmelig nøyaktig fire år siden siste slipp er det endelig på tide med ny musikk fra et av Norges største band. Dette ville vi høre mer om og fikk telefontid med sjefen sjøl, Øystein Greni, som velvillig kunne fortelle om møysommelige detaljer bak “Le Californie”.

54 NRM 2-2023

norwayrock.net

TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: STIAN ANDERSEN

- Først og fremst gratulerer med utgivelse! Hvordan uttaler man tittelen?

- Det er meningen å være fransk, men det er egentlig en dårlig fransk fordi det er feil artikkel og burde i så fall ha vært “La Californie” - men jeg syntes det så mye bedre ut med “Le Californie” så da ble det sånn.

Rett og slett feil fransk, og er valgt helt ut ifra en estestisk vurdering. Jeg har akkurat sett t-skjortene våre og det ser dritbra ut. Det passer også inn i mye av filosofien på plata som omhandler et California som bare en nordmann kan lage, noe som jeg jo har gjort som bor der halve året og er flaska opp på min fars platesamling i tillegg til filmer og skatekultur som jeg har funnet via magasiner og kopier av kopier på VHS. - Det passer veldig inn i førsteinntrykket jeg fikk av plata som om mulig låter enda mer 60-talls enn dere har gjort tidligere?

- Det er umulig for meg å si, jeg prøver bare å følge låten og spille det jeg selv synes er bra. Men det kan nok stemme at det ligger noe 60-talls i lydbildet og enkelte av sporene, ja.

- Den starter også veldig nakent og vakkert med “Another Kind Of Lonely”.

- Jeg synes gitarpartiet er så kult, det er en kompis av meg som heter Jared Nelson Smith som har laget. En slags gitarkamerat om du vil som har vært med på turné med oss tidligere. Han satt en morgen og spilte hovedpartiet som jeg umiddelbart likte og tok opptak for å lage noe ut av det. Gitaren bærer hele låten såpass bra at man ikke trenger noe mer oppå, så da ble det bare sånn og det funker fint synes jeg.

- Noe som også funker fint er de nye gospelinspirasjonene som kommer litt her og der, hvor kommer det ifra?

- Jeg så den filmen med Aretha Franklin, “Amazing Grace” og spesielt “Tune For Believers”, som egentlig er en type låt jeg ikke klarer å skrive men på grunn av filmen og en type gitarstemming jeg ofte bruker som jeg har fra Curtis Mayfield hvor du får sånne typer grep som jeg bruker i låten.

Den skrev seg egentlig litt selv, og opptakten startet i en drøm jeg hadde der dette var selve hitten på plata og det var Nikolai (Hængsle, bass) som hadde skrevet den. Han har veldig mye mer forhold til gospel enn det jeg har og har spilt mye gospelmusikk for meg.

- Hvem er det som korer gospeldelene?

- Det er det som er gøy med å lage ferdig skiva i L.A., for det er så mange dyktige musikere her. Det er en som heter Carmen Carter og datteren hennes som gjør det meste, og de synger på tre låter på skiva, altså “Tune For Believers”, “Another Kind Of Lonely” og “Wolfhouse”.

- Du har også med noe studiosnakk som ikke er klippet ut, som jeg synes gir en følelse av å være til stede mens dere spiller.

- Noe av snakket har blitt tatt bort, mens noe har vi latt bli med. Spesielt på “Cowboyboots And Speedos” er det han gærne naboen min som skriker på, det var gøy så det måtte med.

- Mens vi er inne på akkurat den sangen så lurer jeg fælt på inspirasjonen bak?

- Jo, Questlove har en podcast som heter “Supreme” og der hadde han den legendariske rapperen Quame som fortalte om den første N.W.A.turnéen som også er filmatisert en del av til dokumentaren “Straight Outta Compton”. Der forteller de at de følte seg ganske rå og tøffe ifra gangstermiljøet, men når de begynte å nærme seg sørstatene ble de møtt med en mer form for countrygangstere som gjorde de usikre og redde.

Og da på festene kunne de gjerne stå med maskingevær i den ene hånda og drinken i den andre hånda, ikledt cowboyboots og speedos. Da ble L.A.-folka helt satt ut og gikk bare hjem for å sove. Det er så grafisk og rå look som jeg skrev en låt rundt. Dette har vi også fått laget i en stor treplate som vi har med oss rundt på turné der folk kan stikke hodet inn og ta bilde av seg selv for å bli “Cowboyboots And Speedos”-karakteren. Det er tilgjengelig for alle i løpet av turnéen dette her så det er gøy.

en video av Victoria der hun spilte gitar og sang og jeg synes hun sang så utrolig fint. Hun er ifra Oslo, men bor i Tyskland og lager filmmusikk. Hun er ikke så veldig pushy på egen karriere, men lager noen låter her og der og vi skrev da “Summercrush” sammen. Hun synger helt fantastisk og jeg håper hun lager mer for seg selv, men hun er veldig laidback.

- Det blir veldig kronologisk det her, men er avslutningen på “She’s Allright” det originale mobilopptaket ditt?

- Det er jo det vi vil at det skal høres ut som, men bakgrunnen er at produsent Eivind Helgerød egentlig ville ha den litt kortere, mens Jared som jeg har skrevet den med mente at det burde være et siste vers helt mot slutten. Da kom idéen om å ta meg opp med en gammel iPhone, og det ble da gjort på verandaen min med fuglekvitter i bakgrunnen. Jeg digger mobilopptak og synes det låter drit-tøft, så da ble det sånn.

- Et veldig originalt grep jeg ikke kan huske å ha hørt før, så kudos for det!

- Jeg har på en måte gjort det før, på soloplata mi “Pop Noir” skrev jeg “Botanical Garden” sammen med Anne Lise Søkedal allerede i 2010 og der er hele låten faktisk bygd opp rundt det opprinnelige telefonopptaket da jeg syntes det var så fett. Kanskje ikke helt på samme måte, og det er helt sikkert mange andre som også har gjort noe lignende. Det er en kul greie.

- Er det en sammenheng mellom “Little Wolf” og “Wolfhouse” som avslutter plata?

- Ja, det er absolutt. De er til Ylva Greni, som er niesa mi. En sinnssykt kul dame som ble født i 1993, jeg husker det veldig godt fordi det skjedde mens jeg var på turné i San Diego samtidig via noen skatekontakter jeg hadde og da ble jeg oppringt på fasttelefonen der og ble fortalt at Ylva var født. Jeg har vært en ganske nær onkel hele livet hennes, og “Little Wolf” handler rett og slett om da hun var liten, mens “Wolfhouse” forteller om da hun har blitt en stor, sterk og voksen dame. Det er altså en slags hyllest til henne, først fra da hun var liten og så til hvem hun har blitt.

- Og der kommer også gospelen tilbake?

- Absolutt. Og den delen er fra en periode der jeg var ganske nedfor, og hun kom for å be meg om å slutte å sippe, men bli med henne på noe som heter “breakfast clubbing”. Det er noe hun holdt på med som går i at man møtes 08:00 på morgenen, men danser som det er 04:00 på natta. Alle kommer og er trøtte i trynet, men blaster musikk, danser og får en jævlig fin dag. “Wolfhouse” er BigBang som prøver å lage housemusikk - som vi selvfølgelig ikke får til, men det ble noe annet som ble jævlig gøy.

- Er det en greie å møtes 08:00 på morgenen og danse?

- Ja, det er en greie faktisk. Hun kjente noen dansere i Oslo som møttes tidlig på dagen for å danse dagen i gang - “Breakfast Clubbing” altså. Og som jeg sier i sangen: - “You lifted me up that morning” som handler om akkurat dét; Hun tok meg med på noe jeg trengte.

- Jeg synes også det er en litt sårere følelse over skiva nå, kjenner du deg igjen i det?

- Det er umulig for meg å svare på, men mye av tekstene handler jo om sønnen min i L.A. som jeg ikke får møtt, så mye av dette har kommet ut ifra et sorgarbeid og å akseptere en veldig vanskelig situasjon. Jeg kan ikke si så mye av dette, men begge de to sporene på skiva handler jo om sønnen min som jeg ikke får se. Han vet ikke engang at jeg er faren hans, så det er en komplisert situasjon. Han er ni år, så det er helt vilt. Det er klart at det er med her, men det er også samtidig veldig mye andre inspirasjoner her også. Jeg skriver jo ut ifra følelser, så det er helt sikkert riktig det du sier.

- Hvordan er så følelsene med tanke på plateslipp?

- Den er helt fantastisk. Jeg er kjempestolt over plata, og ikke minst samspillet mellom oss som band som er helt rå om dagen. Det eneste man kan gjøre når man har laget et sånt produkt er å gi ifra seg noe man selv elsker og håpe at andre kanskje også liker det. Ikke for å skryte, men jeg synes jo det vi gir ut nå er sinnssykt bra. Man skal gjøre mot andre som man gjør mot seg selv, men ikke tenke på hva andre synes når man lager musikk. Men jeg har helt siden vi startet å jobbe med skiva tenkt at dette digger jeg. Fy faen for en kul gitarlyd, sånn må det bli og jeg håper jo at folk liker det. Men jeg driter egentlig i det, haha!

- Hvem er det som du synger med på “Summercrush”?

- Victoria Hillestad. Jeg kjenner storesøsteren Carmen litt, og hun la ut

norwayrock.net

NRM 2-2023

55

Å 5 2 R E R I

FE 56 NRM 2-2023

norwayrock.net

ÅR

R B E L E C N

U “ MED

norwayrock.net

” N O I T A

NRM 2-2023

57

Etter et avbrekk på sju år mellom album var det endelig på tide med ny musikk fra gjengen fra Lillestrøm. Tross tittelen “Uncelebration” burde det allikevel i aller høyeste grad feires plateslipp, og i den forstand var det få mer passende steder å møte gutta på enn legendariske Martins for en informativ og trivelig samtale med vokalist Øyvind Osa og gitarist Anders Gjesti.

TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: JØRN VEBERG

- Grattis med skive! Hvordan er følelsen?

- Øyvind: Takk! Veldig bra.

- Anders: Takk takk, det er vel som de sju andre egentlig. Det er alltid deilig å gi ut noe, på grunn av det kreative. Det er jo mange som ikke kommer dit engang, det tenker vi på. Det å fullføre en hel plate, det er alltid stas.

- Øyvind: Det å stå med noe håndfast etterpå. Også begynner det å bli noen år sida, så jeg husker jeg sa til samboeren på vei til lyttefest at det er deilig å gi ut skive!

- For det er den lengste pausen dere har hatt mellom to skiver?

- Anders: Det er det absolutt, men mye av grunnen har jo vært de to covid-årene som man nesten må trekke fra.

- Øyvind: Vi snakka så vidt om vi skulle begynne under pandemien med å skrive, men fant ut at det ble for tungvint.

- Anders: Folk var både litt her og der, så vi fant ut at dette bare ikke går. Ikke kunne vi spille konserter heller, så vi satte bare alt på vent. Vel gjorde vi to konserter, men det ble så rart at vi lot det være.

- Øyvind: Men den i Trondheim var ganske kul da, der folk sto inne i sjakkbrettene som det var under den tida.

- Anders: Vi er jo en type band som er helt avhengig av den helheten i en konsert man får mellom utøver og publikum, og som ikke er der når man må holde meteren. Så vi forsøkte det et par ganger, men fant ut at det ikke var noe å satse på. Det var tungt for både band og publikum det der, sikkert bortsett ifra hvis man var drita da.

- Dere gjorde ikke noe streamingkonserter heller?

- Anders: Nei, det ble bare kleint synes jeg.

Du hadde noen unntak, som Enslaved som gjorde det veldig fett og de banda som gadd å legge litt produksjon i det men det var ikke noe for oss.

- Øyvind: Men de har samtidig også en svær fanbase som gjerne betaler en slant for å se, og da kan man forsvare pengebruken det koster å få det til å se bra ut. Vi har ikke så mange og da kan man ikke ha en produksjon til 80.000 kroner, det går bare ikke.

- Da må det føles ekstra godt å komme tilbake igjen.

- Anders: Absolutt. Vi gjorde den giggen på Parkteatret i fjor, litt for å vise at vi ikke har gitt oss med å spille. Det skapte en viss etterspørsel

58 NRM 2-2023

for oss i hvert fall. Da måtte vi grave litt ned i skuffen for å se hva vi har lagd de siste årene.

- Øyvind: Vi ble enige med Indie om å bare sette en deadline, og da får man automatisk litt fart på seg. Da gjorde vi bare tre jobber; Oslo, Bergen og her i byen under den lille pandemipausen før alt stengte ned på nytt så der hadde vi litt flaks. Da var det bare å sette seg ned igjen. Men det kom bra med folk, her var det fullt og både på Parkteatret og Hulen var det så og si fullt, så da tenkte vi at nå er det på tide å komme i gang. Da debuterte vi faktisk et par av låtene som er på skiva, “The Taste Of Wine” og “Pockets”.

- Det ble vel godt tatt imot, regner jeg med?

- Øyvind: Veldig.

- Anders: Det er alltid spennende å spille nye låter, ettersom de ikke har kommet under huden på folk enda.

- Øyvind: Det er nok ekstra morsomt for bandet, tenker jeg.

- Jeg leste at dere har brukt fire forskjellige studio og egentlig ikke har spilt inn noe sammen?

- Øyvind: Vi gjorde en kort preprod sammen der vi satt med akustiske gitarer mens Fredrik (Wallumrød, trommer) satt og noterte og lagde et slags skjelett. Deretter satt jeg og Anders i studioet hans og lagde ledespor til Fredrik, jeg dro så til hans studio igjen for å legge bass. Til sist gjorde vi vokalen i studioet til Danne og Fredrik Thordendal. Det ble altså et sammensurium av studioer, men det falt seg veldig naturlig å gjøre det på den måten denne gangen, også kunne man på egen hånd forme sin del på sin måte. Det synes jeg fungerte fint denne gangen.

- Anders: Vi liker jo veldig godt å jobbe sammen, men det å kunne bruke tid på det man selv skal gjøre uten å bli stressa over at klokka går og nestemann skal begynne har vært veldig befriende. Jeg gjorde mesteparten av finarbeidet alene og sendte over filer for å vise litt hvor jeg var på vei, også satt Øyvind i sitt studio og jobbet samtidig som jeg satt i mitt. Vi var veldig effektive i perioden fra februar til april i fjor og fikk gjort veldig mye på den tiden.

- Øyvind: Også hadde vi booka vokalstudio i tidlig mai, så da måtte det nesten være ferdig.

- Da har dere sittet på det ferdige resultatet en god stund da?

- Øyvind: Ja, et år. Vi hadde den ferdig mikset og mastret i mai i fjor.

- Anders: Vi måtte sende alt til vinyltrykk

allerede da for å ha det klart til utgivelse nå på grunn av den jævlig lange ventetida, og den kom nå for tre uker siden.

- Øyvind: Det er derfor vi måtte ha det klart såpass tidlig, for ellers rekker man ikke deadlinen sin.

- Gir dere ut på CD og eller bare vinyl?

- Anders: CD og - i Europa ellers selger det fortsatt i bøtter og spann, det er fortsatt et stort produkt der. Det er stort sett bare her til lands folk helst vil ha vinyl igjen, men det finnes fortsatt HiFi-entusiaster som fortsatt vil ha CDer her også, så det blir solgt. Kjente på det selv når vi mottok dem at det var veldig uvant å bare holde i igjen, og ikke minst prøve å få ut coveret. Det begynner å bli en stund siden.

- Med tanke på cover så må jeg gi skryt for coverarten, det ser meget bra ut! Er det fotoredigert eller en faktisk tegning?

- Øyvind: Ikke sant? Det er et foto som er scratcha med kniv før det ble tatt bilde av det igjen. Det er ikke photoshoppa i det hele tatt.

- Anders: Han har sittet med skalpell og trykket bildet på et spesielt papir som er litt ekstra kornete, så har han scratcha det utover så det så tøft ut. Det er Jørn Webb som har stått for både bilde og kunst, i tillegg til å ta regi på musikkvideoen. Det er fint å ha en som bare tar styringen, så har vi bare fulgt med på lasset.

- Øyvind: Og singelcovrene er tatt av en som heter Henrik Strømstad, en naturfotograf.

Lokale bilder fra området her, stort sett. Han bor i Fetsund, så coveret på “Inventor” er tatt fra jernbanebrua der borte. Når det kommer til skiveomslaget var vi i utgangspunktet litt skeptiske når vi så originalbildet, men han var kjapt ute med å berolige oss da han forklarte at det var nå vi skulle begynne å jobbe med det.

Og resultatet ble, som du nevner, helt rått. Det stikker seg ut fra mengden og er noe nytt.

- Anders: Alt vi har gjort av promobilder i forkant av utgivelser har vært i svart/hvitt, og det gjenspeiler skiva på en god måte - også er det kult at det er en rød tråd. Det er en tanke bak.

- Da kan vi snakke om tekstene på skiva, som jeg har fått med meg så er det ganske mørk tematikk her?

- Øyvind: Ja, det er et tungt stoff. Jeg leste akkurat om Susanne Sundfør som har gått den andre veien og prøvd litt mer happy stemning på hennes nye materiale - det var litt gøy å lese om. Jeg har bare prøvd å speile de følelsene jeg har hatt og hva vi har gått igjennom de siste årene. Noen av historiene er nettopp det,

norwayrock.net

akkurat historier, men ellers er det bare et forsøk på å få ut det man trenger å få ut. Og da passet det godt med tittelen “Uncelebration” også, for det er en ganske god beskrivelse på tingene som har skjedd. Og ikke minst det å være ærlig, og da blir det mørkt etter den tida vi kommer ifra.

- Også passer det musikken ganske godt også.

- Øyvind: Det gjør det. Men tekst er alltid gøy å jobbe med, så er det litt tilfeldig akkurat hvor man havner.

- Det er egentlig smått utrolig at ingen har brukt tittelen “Uncelebration” etter den tiden vi har vært igjennom tidligere.

- Øyvind: Det er det, også beskriver det i tillegg tekstene på skiva godt og er et passende samlebegrep på alt der.

- Kom så albumtittelen eller låttittelen først?

- Øyvind: Faktisk ganske samtidig. Låten ble jo skrevet tidligere selvfølgelig, men omtrent idet tittelen til den kom på plass skjønte vi at det var det skiva måtte hete også.

- Det må føles ganske digg når sånt bare faller på plass ser jeg for meg.

- Øyvind: Jojo, og vi har hatt flere ganger hvor vi har tenkt hva i alle dager vi skal kalle disse platene, men så har det alltid ordna seg.

- Anders: Jeg føler det stort sett har ramla ned i fanget på oss på de fleste skivene, men denne gangen var det hele prosessen med låtene og viben som føltes veldig riktig. Og denne gangen er det de låtene vi hadde, det var de ni som endte opp på skiva - de er der og det er de som skal være med. Vi hadde riktignok noen flere da vi startet med preprod, men veldig tidlig kom vi frem til at det er de ni låtene vi skal jobbe med.

Det var helt på nippet av alle kom med på vinylen, for der er det jo en grense på hvor langt det kan være - men det gikk akkurat.

- Jeg vil tro og mene at dette må være den mest varierte El Cacoskiva hittil. Har låtskriverprosessen deres forandret seg i løpet av de årene dere har holdt på, eller gjør dere ting på omtrent samme måte?

- Øyvind: Ja, det er den nok. Nå var dette en liten annerledes måte å gjøre ting fra første stund så det har nok preget låtene. Og etter Osaprosjektet falt det også naturlig å prøve å legge ned vokalen litt mer enn før. Sånne ting er jo litt gøy, for eksempel på enkelte riff der jeg har prøvd å holde det der nede - og det gjør at ting stadig er under utvikling.

- Anders: Et godt eksempel er “Inventor” der jeg ikke ante hva han holdt på med i studio samtidig som jeg jobbet med mitt, og det var en merkelig følelse. Man gjør seg jo noen tanker om hvordan låten utfolder seg, og spesielt på refrenget kan det være fristende å dra på noe jævlig, men ble holdt nede slik at det er musikken i bakgrunnen som styrer dynamikken. Det er jo noen hooks som man husker, og det allikevel mye power i låten så det er bra at den ble sånn.

- Øyvind: Det er alltid stas å kunne lage fine låter, det teller for ting det og.

- Mens vi er inne på nye vokalteknikker; Metallhylet ditt på tittelsporet har jeg ikke hørt før?

- Øyvind: Nei, det stemmer. En liten hemmelighet der er at jeg og Danne alltid lager alter egoer når vi er i studio, det er personligheter som dukker opp da vi tester nye vokaler og stemmer. Og da kom den som en slags “Neimen, sånn kan vi jo gjøre”. Det er alltid spennende å utfordre seg selv og prøve nye ting. Det er gøy selv å utvikle seg som vokalist.

- Anders: Det er gøy å gå utafor de fire veggene, og så lenge vi liker det selv og er tro mot sjangeren er det vel bare å gjøre det tenker vi.

- Det er faktisk det største problemet jeg har med mange stonerband at de fire veggene er fryktelig snevre til tider. Det er nesten litt ufortjent å kalle dere for stoner på grunn av nettopp dette.

- Øyvind: Det var vel en merkelapp vi fikk på den første plata, og da er du ferdig da. Da er det sånn du er, men allerede på andreskiva gikk vi jo til Danne for å prøve ut andre ting og unngå denne båsen du nevner.

Men når det er sagt finnes det mange stonerband som tør å bevege seg utafor den berømmelige båsen, og det er alltid mer spennende med de som utfordrer reglementet. Så får heller politiet si hva de vil, og kanskje

norwayrock.net

man mister noen som tenker at det ikke er stoner nok og vi har faktisk fått høre på noen turnéer at “Jammen, dette er jo ikke stoner” så vi er godt vant med det.

- Det er jo såpass enkelt at det er akkurat på den måten musikk utvikler seg.

- Øyvind: Helt klart, og det å kjøre på det samme fra skive til skive har aldri vært interessant for oss.

- Anders: Alle skivene står for seg selv synes jeg, og er en dokumentasjon på hvor vi sto akkurat da. Veldig tidstypisk oss i den spesifikke tidsperioden, også har vi beveget oss litt fremover, noen ganger litt bakover igjen så kanskje til høyre. Det føler jeg vi har vært ganske gode på, alle skivene har sin helhet - du hører hvilken skive en låt er ifra.

- Øyvind: Det er faktisk noe jeg oppdaget akkurat nå da vi skulle dra noen eldre låter på en øving, det å skjønne hvor jeg var bassmessig på den tiden. Det slo meg nå og det var gøy å oppleve. Gjerne en spesiell teknikk jeg utforsket på den tiden, men som jeg kanskje har utviklet meg videre ifra.

- Dere har egentlig 25-års jubileum i år, har dere ikke?

- Øyvind: Å shit, ja!

- Anders: Fra første singelen med Andreas har det gått 25 år, det stemmer. Men vi har ikke planlagt noe utover å gi ut denne plata, det får være feiring nok.

- Det skulle jeg mene!

- Øyvind: Vi tenker mer på at det er spennende å se hva som skjer enn å tenke over hva som har vært. Vi er dårlige på å tenke jubileum, men ser heller fremover.

- Anders: Og som med denne skiva her så har vi fått utrolig mye god respons, også i utlandet der flere har plukket oss opp enn tidligere så det er helt klart en interesse. Så det er gøy. Vi kom over en på Twitter som akkurat hadde oppdaget oss og lurte på hvorfor han ikke hadde oppdaga oss før ettersom vi har holdt på såpass lenge, tagga en haug med folk og fikk svar. Det var ganske morsomt, og det skjer noe nå altså. Hva som skjer, får vi bare se.

- Øyvind: Vi tar det bare som vi vanligvis gjør, uten å stresse noe med det.

- Har dere noen turnéplaner etter releasekonserten på Parkteatret 6. mai?

- Øyvind: Det har nå dukket opp noen jobber her og der, men så har vi også vært litt selektive på hva vi blir med på. For oss er det viktigst at vi får med det crewet vi skal ha, og gjør en skikkelig greie så det blir et bra produkt.

- Anders: Å lage en ordentlig produksjon, som koster penger, og klubbene etter pandemien tør ikke å gi noen garantier lenger.

- Øyvind: Så vi har vært sånn at vi vil ha med “The A-Team”, som vi kaller de - skikkelig bra folk som har vært med oss i mange år, og som vi vet at når de er med oss så funker alt. Det er veldig viktig for oss å ha de med, og vi gjør heller det på den måten enn å bare spille flest mulig jobber. Det er bedre at det blir skikkelig kvalitet over det, så vi har vært selektive over hva vi gidder å gjøre. Vet vel ikke om det er så politisk korrekt å si, men…

- Anders: Du skal jo på en måte levere, når folk bruker 3-400 kroner på en konsert så må det være en produksjon, det må være verdt penga.

- Øyvind: Så vi får se om det kommer noe fremover, altså noe blir det jo - men ikke noen turné. Et par one-offs her og der, men spesielt festivalene er vi jo alt for sene til. Det er jo litt kjedelig, men kanskje til neste år.

- Anders: Det henger jo fortsatt igjen etter pandemien, når det kommer folk hit nå som egentlig skulle ha vært her i 2020. Også er det lite penger hos folk, og når klubbene som sagt ikke tør å gi noen risk, men at banda må ta den så blir det litt vanskelig. Det koster noen kroner å sette seg i den bilen og kjøre av gårde.

- Øyvind: Vi har faktisk en gig i Tyskland til høsten, når jeg tenker meg om, men bortsett ifra det så tar vi alt med knusende ro og tar ting som det kommer.

NRM 2-2023 59

Richie F 60 NRM 2-2023

norwayrock.net

Faulkner på egne ben norwayrock.net

NRM 2-2023

61

Opprinnelig ble Richie Faulkner hyret inn til Judas Priest kun for å fullføre bandets planlagte avskjedsturné da K.K. Downing brått takket for seg i 2011, men tolv år senere er han fortsatt en viktig del av bandet, som i disse dager jobber med ny skive. Men Faulkner er fullstendig klar over at Priest ikke vil vare veldig mye lenger, og med det nye bandet Elegant Weapons og debutskiva «Horns For A Halo» legger han grunnlaget for en egen karriere etter Priest.

Med seg på laget har han musikere fra ikke uefne band som Rainbow, Pantera, Accept og Uriah Heep. Vi fikk Richie på Skype-skjermen for en oppdatering.

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: MATT OWEN

- Tjenare, Richie, hur är läget?

- Tjena, det är lugnt! Øh ... kan vi ta resten av intervjuet på engelsk?

Jeg har ikke snakket svensk på over 20 år!

- Det kan vi. Hvor befinner du deg for øyeblikket?

- Jeg er hjemme, vi har bodd i Nashville, Tennessee i noen år nå.

- Nashville, du også? På 70- og 80-tallet skulle alle musikere til Los Angeles, på 90-tallet var det Seattle som gjaldt, og de siste ti år er det Nashville som har vært USAs musikkhovedstad.

- Det virker sånn, ja. Det er utrolig mange musikere her. Byen er jo mest kjent for sitt countrymiljø, men det har flyttet rockere hit fra hele landet de siste årene, for her er de beste studioene, de beste produsentene, det beste miljøet ... Jeg har masse venner i rock- og metalmiljøet her, og det er en nydelig by. Jeg stortrives!

- Har du blitt amerikaner? Du savner ikke Old England og pints og football og Sunday roast?

- Jo, men jeg har et mye bedre forhold til Storbritannia nå som jeg ikke bor i Storbritannia! Når man bor der, føles det grått og regnfullt hver dag.

Når du besøker Storbritannia på en kort ferie, kan det føles romantisk og fint selv om det regner. Men det er noe annet når du er der hele tiden.

- Vi snakket med deg for ett års tid siden, like før du spilte med Judas Priest i Stavanger, og da nevnte du at du hadde et slags soloprosjekt på gang. Og nå er det altså her.

- Hæ? Sa jeg det i fjor?

- Ja, du fortalte til og med at du hadde med deg Ronnie Romero (ex-Rainbow), Rex Brown (Pantera) og Scott Travis (Judas Priest).

- I alle dager. Det var ikke noe jeg burde ha pratet høyt om allerede da.

Men pytt, det får gå!

- Da virket det som om det var et soloprosjekt, men nå fremstår det som et nytt band – som har fått navnet Elegant Weapons.

- Ja, jeg har alltid ønsket at det skulle være et band, selv om det er jeg som har satt det sammen og skrevet musikken og sørget for at alt ligger til rette. Jeg ville ikke at dette skulle være noe a la Richie Faulkners Rainbow, hvor man kjører meg frem som hovedmannen. Jeg ville det skulle være et band med klare karakterer og musikere som har noe å bidra med, og jeg gleder meg til å spille konserter med dette. Vi har allerede fått noen datoer i sommer, og vi har begynt å skrive låter til den neste skiva. Jeg vil at dette skal være et band som lager ny musikk, turnerer og utvikler seg. Jeg vil at dette bandet skal ha sitt eget liv, ikke bare være et engangs soloprosjekt fra min side.

- Hadde du allerede skrevet all musikken da du fikk Rex, Scott og Ronnie involvert, eller har de bidratt kreativt?

- Jeg hadde skrevet det meste, under covid fikk jeg tid og anledning til å sette meg ned og gjøre noe med alle riff og ideer som jeg hadde jobbet med, for å se om jeg kunne gjøre disse om til låter og gi ut en EP eller en skive. Og siden det var lockdown, fikk jeg ikke gjort så mye sammen med noen andre. Innspillingen ble også gjort separat, som de fleste musikere gjør nå for tiden. Scott spilte inn trommene hos seg, Rex la på bassen der 62 NRM 2-2023

han bor, og Ronnie bor i Øst-Europa (Romania, for å være eksakt.) Han kunne uansett ikke komme hit til USA på grunn av pandemien da. I tiden fremover skal vi samles som et ekte band og få bandfølelsen. I forrige uke møttes vi omsider og fikk spilt sammen, og det var en annen følelse med en gang. Da kunne vi spille opp mot hverandre og få energi og innspill fra hverandre. Da får man spontaniteten og kan gjøre ting som du aldri ville tenkt på om du satt alene i et studio for å spille inn disse låtene. Men for å besvare ditt spørsmål, så var låtene skrevet før bandet ble satt sammen, og jeg spurte disse karene om de kunne tenke seg å spille på skiva, og var så heldig å få et klart ja fra alle sammen.

- Så du har skrevet tekstene og melodiene også?

- Ikke tekstene, jeg synes bare det er kleint når jeg leser tekster jeg har skrevet med tanke på at de skal synges i en låt! Så jeg lar helst andre folk ta seg av det, selv om jeg kan ha en idé om hva teksten skal handle om, og jeg kan plusse på noe her og der eller endre litt for å få det til å passe inn med musikken. Men jeg synes det er en mer strømlinjeformet prosess om jeg lar tekstforfattere skrive tekstene, og jeg fokuserer på det musikalske.

- Så hvem har skrevet tekstene?

- Det var en gammel venn av meg, Tommy McWilliams, som jeg jobbet med på Lauren Harris-skiva for noen år siden. (Richie spilte i bandet til Lauren Harris, Iron Maiden-bassist Steve Harris’ datter, før han begynte i Priest.) Vi bodde begge i Florida før. Han kom på besøk og vi begynte så smått å pusle litt med låtideer for å se hvor det bar – jeg tror det var rundt 2017.

- Få høre hvordan du fikk de andre karene inn i bandet – er de alle kompiser av deg?

- Scott Travis har jeg jo vært tett på i tolv år nå, og jeg har alltid sagt til ham at hvis jeg skal gjøre noe utenfor Priest, så vil jeg gjerne ha med meg ham på trommer, og det har han alltid vært klar for. Vi elsker å spille sammen, og han er en herlig fyr, så det var en no-brainer å be ham om å spille på skiva. Rex Brown hadde jeg kjent i noen år før jeg spurte ham.

Jeg hadde aldri trodd han skulle si ja. Han setter sitt tydelige preg på skiva, han har en veldig unik og lettgjenkjennelig basslyd. Judas Priest og Pantera turnerte sammen i Sør-Amerika i desember, og da fikk vi virkelig knyttet tette vennskapsbånd med hverandre.

- Og Ronnie Romero?

- Han ga seg nesten selv. Han har en slik klassisk sjel og karakter i stemmen, selv om han er et ganske nytt fjes innen rocken. Musikken jeg har skrevet er på ingen måte moderne, det ville bare blitt dumt når jeg er en 43 år gammel metalhead fra 80-tallet som pleide å sitte hjemme og høre på Duran Duran og Depeche Mode og Metallica. Og musikken reflekterer på en måte det, jeg finner ikke opp hjulet her. Ronnie var den klassiske stemmen med den moderne vrien som jeg forestilte meg ville være perfekt for disse låtene – og det viste seg å stemme.

- Ja, han er helt klart en av de beste nye vokalistene de siste ti årene.

- Ja, enig, det er ikke mange av dem. Jeg snakket med Damon Johnson, som spilte i Thin Lizzy, om hva slags vokalist jeg ønsket meg, og han nevnte Rainbow – og da slo det meg: ‘Selvsagt! Ronnie Romero! Perfekt forslag!’ Så jeg ringte Ronnie, og han skjønte hvor jeg ville hen. Vi er en norwayrock.net

glimrende kombinasjon, føler jeg. Musikken har noen moderne elementer, men den bærer også videre den musikalske arven fra alle de klassiske bandene som vi begge elsket på 80-tallet, og tar den inn i 2023.

- Det kan hevdes at Ronnie Romero har smurt seg selv for tynt i det siste. Det er ikke mer enn syv-åtte år siden vi første gang hørte om ham, og allerede har han turnert eller lagd skiver med Rainbow og Michael Schenker og Vandenberg og Sunstorm og Lords Of Black og Corleone og The Ferrymen i tillegg til et par soloskiver – og nå er han i nok et nytt band, denne gang med deg og Elegant Weapons. Kan vi forvente at han etablerer seg her?

- Jeg håper det, for på disse låtene tror jeg mer av den ekte Ronnie Romero kommer frem. Og det tror jeg han ville ha sagt seg enig i. Jo mer vi utvikler oss, jo mer vokser bandet sammen og danner et fundament vi kan vokse videre fra. Så jo, han har gjort mye rart, men han er en etterspurt herre, alle vil ha ham med, så jeg håper og tror at dette etter hvert vil bli hovedbandet for oss begge.

- Er du nå i ferd med å legge et grunnlag for en musikalsk karriere etter Judas Priest?

Det kan jo ikke vare evig, Rob Halford drar seg mot 72, så tenker du allerede nå et par år fremover?

- Ja, da jeg ble med i Judas Priest i 2011, så sa Glenn Tipton til meg at han skulle ønske at dette var et band med en lang og lysende fremtid foran seg, men at det ikke var tilfelle. Jeg skulle i utgangspunktet bare gjøre «Epitaph»-turneen med dem, etter at K.K. trakk seg ut noen måneder før den skulle starte – og det skulle være deres siste turné. Så det ville jo vært dumt av meg å ikke begynne å planlegge for et liv uten Judas Priest i ryggen på et eller annet tidspunkt. Det har jeg hatt i bakhodet hele tiden. Priest hadde eksistert i 40 år da jeg ble med, nå er det over 50. Og dette er ikke noe jeg vil skal være et engangs soloprosjekt.

Det er, som du sa, grunnlaget for en ny karriere etter Priest.

- Rex Brown og Scott Travis spiller bass og trommer på skiva, men jeg har skjønt at det er to andre som kommer til å gjøre fremtidige konserter sammen med deg og Ronnie Romero?

- Ja, Rex er selvsagt opptatt med Pantera, og jeg regner meg som heldig som fikk ham til å spille på skiva. Og Scott hadde ikke anledning til å forplikte seg til livekonserter, så jeg måtte ta en beslutning om hvem jeg kunne få med til å bringe dette prosjektet fremover. Davey Rimmer har jeg kjent i nærmere tretti år – vi pleide å spille sammen på barer og klubber i London og rundt om i England. Vi hadde et coverband og spilte alt fra Van Morrison og Jeff Beck til Black Sabbath og Judas Priest. Så fikk jeg jobben i Judas Priest, og nå har Davey spilt i Uriah Heep i nesten ti år. Hvis det var én mann jeg ville ha inn på bass, så var det Davey.

Jeg var forlover i bryllupet hans. Ikke bare har norwayrock.net

vi en musikalsk forbindelse, vi har et personlig forhold også.

- Og så har du fått med Accepts trommis Christopher Williams.

- Christopher var den som spilte på demoversjonene av disse låtene, da var ikke Scott tilgjengelig. Scott kom inn senere og erstattet de trommesporene som Christopher hadde spilt inn så jeg skulle ha et fundament å spille inn gitarene til. Men da Scott ikke kunne gjøre konsertene, var det en selvfølge å få med Christopher. Han kan låtene, han er en kompis, og han er en gnistrende trommis. Det var nok en no-brainer å få med ham.

- Og dere skal faktisk gjøre konserter i år?

- Ja, det var en prioritet for meg. Jeg ville ikke bare gi ut en skive og forbli et studioprosjekt.

Jeg vil spille i et ekte band, gjøre konserter og turneer, lage en ny skive og utvikle oss. Vi har så mange personligheter i bandet med Davey, Christopher og Ronnie, så på neste skive vil de sette sitt personlige preg. Så ja, vi har konserter, festivaler og supportjobber i Europa i sommer.

Jeg gleder meg skikkelig til å få denne skiva ut til et konsertpublikum. Vi møttes i forrige uke til litt øvinger og til en videoinnspilling, så nå er vi i gang! Vi er en god gammeldags trio med en vokalist, så det blir veldig organisk.

- Du har ikke vurdert å få inn en ekstra livegitarist eller keyboardist for konsertene?

- Jeg har vurdert det, for det er jo en fare for at det blir litt tynt under soloer eller at tostemte harmonideler mangler. Det er alltid en avveielse man må ta. Jeg føler at det fungerer bra som det er nå, men det kommer an på hvordan musikken utvikler seg. Det er jo en del Hammond B3 på skiva, men akkurat nå tror jeg ikke det behøves live. Men hvis vi skriver flere låter som lener seg tungt på orgel, så må vi jo få inn noen, klart.

- Har dere snakket om å spille noe annet enn skivas ti låter på konsertene, noe fra deres individuelle karrierer? Dere kan jo gjøre både Priest, Rainbow, Accept og Uriah Heep-låter.

- Ja, vi har snakket om det, men har ikke tatt noen beslutninger. På festivalene ville nok slike låter bli tatt godt imot. Vi gjør en håndfull nye låter og sper på med noe alle kan, så det blir nok gøy. Spørsmålet er, skal vi gjøre noe obskurt som ingen forventer seg, eller ha det gøy med å spille noe alle forventer og elsker?

Det er et vanskelig valg å ta.

- Jeg gjør ikke jobben min om jeg ikke spør deg om hva som skjer med moderskipet Judas Priest. Det er ny skive på gang, men hvordan ligger dere an?

- Moderskipet? Kult, den likte jeg! Jeg var hos Rob i Phoenix for et par uker siden og jobbet med vokalen. Den er ikke helt ferdig, men det nærmer seg. Jeg kan ikke si når skiva slippes, men jeg kan si at den er nesten ferdig og den låter fantastisk. Det er alltid spennende å høre Rob synge nye låter som du ikke har hørt ham synge før, spesielt når du har bidratt

til å skrive disse låtene. Det startet kanskje som en liten idé, et riff, for et par år siden, og så blir det et vers, og så vokser det ut et refreng, og så kommer bass og trommer på den, og nå synger Rob Halford inn en vokal på den!

Kjempespennende! Jeg har sett det vokse fra en gitarriff-idé til dette monsteret som Halford nå gjør til sitt eget. Jeg håper vi snart kan slippe en offisiell utgivelsesdato.

- Men det blir i år?

- Jeg vet ikke! Om vi gjorde den ferdig i dag, måtte vi sendt inn bestilling på vinylfabrikkene, og i disse dager er det ventelister for å få trykt opp LP-plater, det tar seks til ni måneder.

Så derfor kan jeg ikke engang si nå om den kommer i 2023 eller i 2024.

- Jeg leste nettopp en Zeppelin-biografi, og de kunne være i studio og spille inn skiver i mars og gi ut skiva i april, så tidene forandrer seg. De ga jo gjerne ut en skive i året på 70-tallet.

- Ja, jeg tror flaskehalsen for plateutgivelser nå er vinylproduksjonen. Alle har det samme problemet. Unntatt Metallica, de har sitt eget, og er ikke avhengige av det.

- Er det å turnere med Judas Priest for din del som å turnere med din far og dine onkler? De er jo alle gamle nok til å være faren din, til og med Scott!

- Hahaha!

- Blir det dermed noe helt annet å gå ut med Elegant Weapons?

- Det blir jo en helt annen dynamikk siden det er helt andre folk, så ja, det vil bli annerledes. Men Priest-gutta er mer som mine storebrødre. For storebrødre lar deg gjøre ting som de har gjort selv og de betrakter det med et smil, mens det kanskje sitter lengre inne for en far. Men vi kommer godt overens, det har vi alltid gjort, alle Priest-gutta er veldig unge til sinns.

- Hvordan var det på Rock N Roll Hall Of Fame nylig, da Judas Priest ble gjenforent med K.K. Downing for et par låter? Fikk du snakket noe med ham?

- Ja, jeg snakket en god del med ham. Det er jo godt dokumentert at det har gått noen harde ord mellom K.K. og Priest, men det der har egentlig ikke noe med meg å gjøre. Det er ikke min kamp. Så jeg kom helt fint overens med Ken. Han så bra ut, spilte bra, og jeg synes vi tok oss godt ut sammen med to Flying Vs! Og det var stort for min del å få være del av denne markeringen. Priest har alltid vært kjent for sine doble gitarer, og for en kveld var det faktisk triple gitarer. Ellers var ikke denne Hall Of Fame-greia i utgangspunktet så viktig, jeg var der for å støtte Priest, og det var stas å være på scenen med dem. Men da jeg kom dit, og fikk se Lionel Richie her og Duran Duran der og Annie Lennox der, bare en meter unna meg, så var det stas. Det var noen virkelige legender der. Dolly Parton var der, The Edge var der. Det var veldig kult å få være en del av det.

NRM 2-2023 63

Dø 64 NRM 2-2023

norwayrock.net

ødelige Engler Helt siden 80-tallet har Ken Mary pisket trommeskinn for det meste som kan krype og gå innen hard rock og heavy metal, og mange vil dra kjensel på navnet fra blant annet House of Lords, Impellitteri, Alice Cooper og Chastain. Merittlisten er lang, men det er hans første band Fifth Angel fra videregående som er hjertebarnet. På 80-tallet leverte bandet to album som av mange regnes som klassikere; det selvtitulerte debutalbumet og oppfølgeren “Time Will Tell”. Etter mange års pause gjorde de et overraskende og gledelig comeback med den strålende skiva “The Third Secret” i 2018. Nå er de igjen aktuelle med sin nye skive “When Angels Kill”, og vi fikk en liten passiar med Ken Mary både om den og mye annet. norwayrock.net

NRM 2-2023 65

TEKST: PÅL J.SILIHAGEN FOTO: SHANE ECKERT

- Hei, Ken. Hvordan står det til?

- Jo takk, bare bra. Vi har akkurat kommet hjem fra en liten turné. Vi er akkurat ferdig med KIT-festivalen (Keep It True).

- Hvordan gikk det?

- Det var skikkelig gøy.

- Men dere er nå klare med et nytt album, “When Angels Kill”, og mange ble overrasket over comebacket til Fifth Angel i 2018 med “The Third Secret”. Kan du fortelle litt om det? Hvordan fant dere tilbake?

- Okei, det er alltid en god start å snakke om den nye skiva. Jeg kan fortelle om både det og hvorfor bandet forsvant fra jordens overflate. Vi gjorde jo et comeback allerede i 2010, og da hadde vi hatt pause i over tjue år. Det som skjedde var at vi startet opp allerede tidlig på 80-tallet.

1984 var vel året, mener jeg å huske. Vi hadde ganske grei suksess i flere år og ting gikk ganske bra, men grungen ødela mye av det gamle heavy metal-miljøet. I likhet med mange av grunge-bandene er vi også fra Seattle. Da grungen virkelig tok av, mistet vi platekontrakten vår, og sangeren vår (Ted Pilot) bestemte seg for å gå på universitetet. Han ble etterhvert tannlege. Alle forsvant egentlig i hver sin retning. Men så fikk vi etter mange år en telefon fra Oliver Weinsheimer som driver Keep It True-festivalen, og han spurte oss om vi var interessert i å opptre på festivalen. Etter litt frem og tilbake bestemte vi oss for å gi det et forsøk og vi ble headlinere det året. Responsen var veldig god, og for oss som er bosatt i Seattle var det litt overraskende, for vi hadde ikke peiling på hva den europeiske fansen tenkte om oss etter så mange år. Og det var vel da at vi forsto at Fifth Angel var mer populære i Europa enn det vi hadde trodd. Vi forsøkte oss på litt låtskriving også i samme slengen, men det var litt skummelt, for vi visste jo at mange husket oss for de to skivene fra 80-tallet som av mange regnes som klassikere. Hvordan skal vi følge opp dem? I starten av prosessen var det virkelig vanskelig å få det til å stemme. Det ble liksom ikke riktig, og det var først da jeg fikk med Kendall Bechtel igjen at det løsnet. Jeg hadde hørt noen nyere demoer av ham og likte det, så da måtte jeg spørre om han ville prøve å lage noen nye Fifth Angel-låter. Det var første gang på mange år at vi samarbeidet igjen, og så fikk vi laget “The Third Secret”. Da albumet kom ut fikk det kjempegod respons og kritikk. Jeg tror også fansen virkelig likte det.

Det var en veldig god måte å komme tilbake på. Jeg husker at vi sendte tre låter til Nuclear Blast, og basert på bare de tre, så fikk vi heldigvis platekontrakt. Vi fikk gitt ut plata og alt gikk bra. Noe skjedde selvfølgelig mellom “The Third Secret” og “When Angels Kill”. Verden fikk Covid og noen av bandmedlemmene måtte ta seg av familiære problemer i tillegg.

Det skjedde mye, og det tok oss litt tid å lage oppfølgeren dessverre. Vi ville gjøre et konseptalbum og tenkte allerede på det etter det forrige. Alle låtene tok vi og sydde sammen slik at de passet sammen som en historie.

- Hvordan føles det egentlig å være tilbake igjen både i studio og på turné med Fifth Angel etter så mange års pause, for det er vel riktig å si at dette bandet er hjertebarnet ditt?

- Det er utrolig gøy og dette er folk jeg har kjent i mange år. Ed (Archer) har jeg kjent siden jeg var liten gutt. Da han og Ted gikk på videregående så de meg spille på en eller annen talentkonkurranse da jeg var 13 år, og de likte det de hørte. Og det var sånn jeg ble med i bandet etterhvert. Nå har det jo vært noen utskiftninger, men de nye gutta i bandet er også veldig hyggelige karer og vi har det gøy sammen. Både i studio og når vi er ute og gjør konserter. Alle er lette å samarbeide med.

Det er utrolig viktig og gjør at det blir gøy å spille sammen. Fifth Angel er et band som har en arv og en historie, så det er en veldig god ting å fortsatt være en del av.

- Kult, så de oppdaget deg allerede som 13-åring. Det er jo litt interessant å høre hvorfor du ble trommeslager i utgangspunktet og hva som har vært drivkraften. Jeg leste et sted at du startet tidlig med å ta trommetimer innen jazz/fusion?

- Ja, det stemmer. Jeg startet med å lære jazz, fusion, latin og 66 NRM 2-2023

progressiv rock. Jeg tror jeg var rundt 11 år da jeg fikk oppleve en Kisskonsert. Mamma lot meg gå med en av mine eldre venner, og som barn ble jeg helt overveldet. Det var helt utrolig å oppleve Kiss på konsert som guttunge. Da jeg så det så, sa jeg ‘Det der vil jeg også gjøre det!’ Så det var det som fikk meg inn i rocken. Jeg fikk også sett band som Rush, Queen og The Who. Så mange store band som spilte i Seattle på den tiden. Vi pleide å få med oss det meste av konserter som var på Seattle Center Coliseum. Det hadde en stor innvirkning på meg, det er helt sikkert.

- De fleste i dag forbinder Seattle med grunge, i hvert fall når vi kommer til musikk. Men det er kanskje lett å glemme at byen hadde en stolt musikkhistorie før dette også…

- Ja, definitivt. Hvem kan vel glemme Jimi Hendrix? Heart og Queensrÿche er også fra Seattle. Når du ser tilbake på grungen, så varte den bølgen i omtrent to år og de fleste bandene eksisterer ikke lenger.

Grungen var veldig kortlevd. For oss andre musikere som holdt på med andre genrer var det to forskjellige verdener. Jeg synes grungebølgen var kul, men at den utslettet alt annet opplevde jeg som latterlig. Det var helt idiotisk.

- Men du fortsatt å spille gjennom hele 90-tallet på tross av grungebølgen og etterdønningene som førte til at metalband ble sett på som patetiske og umoderne. Blant annet spilte du med Impellitteri gjennom flere år.

- Chris Impellitteri er en fantastisk gitarist. En av de beste gitaristene i verden spør du meg. Det er alltid en ære å spille med Chris og jeg har vel spilt på fem av platene hans. Det var mest studioarbeid på 90-tallet.

Accept spurte meg på 90-tallet om jeg ville bli med dem, men jeg var veldig opptatt med studioarbeid og det gikk bra, så det ble ikke noe av.

For å være helt ærlig så tjente jeg bra med penger i studio, og det var ikke fristende å dra på turneer på den tiden. Det er hardt arbeid å dra på turné, og det å holde på i studio tar mye tid og krefter. På den tiden hadde jeg også ryggproblemer. Jeg slet med å reise meg fra trommestolen og hadde til og med problemer med å gå. Det var veldig smertefullt for meg til tider å spille trommer på 90-tallet, så jeg tenkte også at jeg ikke kunne dra på turneer. Men etterhvert så fant jeg noen metoder som hjalp mot ryggplagene. Blant annet har jeg en spesialkonstruert trommestol med fjærer som beveger seg, og den har hjulpet meg masse. Trommestolen sørger for at jeg alltid er i bevegelse og hindrer at ryggen stivner. Trening har også hjulpet og er veldig viktig. Disse tingene har hjulpet meg tilbake slik at jeg kunne fortsette å spille konserter og dra på turné. Men det var en lang periode at jeg følte at jeg ikke kunne dra ut og opptre på grunn av ryggplagene.

- Godt å høre at helsen er bedre, men dette visste jeg faktisk ikke.

Hvordan er det å dra på turnè nå, er det noe du gleder deg til eller er det bare slitsomt?

- Stort sett så er det gøy, men ikke alltid. Enkelte ting kan være litt slitsomt, men sånn er det bare. Det kommer selvfølgelig an på omstendighetene. Før Keep It True så sa folk at du kommer til å få det gøy, og da svarte jeg at “I’ll let you know, when i get back”. Noen ganger er ikke selve reisen så morsom. Jeg kan fortelle deg hva som alltid er gøy og det er å spille for publikum, det er alltid gøy å møte fansen, snakke med dem og signere plater og andre ting. Jeg elsker alt det. Men å reise i dag kan være litt mer problematisk. Det å fly internasjonalt og forsåvidt nasjonalt er omstendelig med sikkerhetssjekker og det tar ofte veldig lang tid. Det er mange kanselleringer og forsinkelser også, noe som er kjedelig. De morsomme tingene er fortsatt morsomme,men jeg skulle ønske noen fant opp en ting som gjorde at du plutselig befant deg på konsertarenaen og så plutselig var hjemme igjen da den var ferdig.

- Du snakket litt om 80- og 90-tallet og at du etterhvert jobbet mye i studio, og at du tjente greit på det. Men jeg antar at det har vært et hardt liv å livnære seg som profesjonell musiker?

- Det er det, og jeg har beviset her! En sjekk fra Sony på 3,24 dollar for royalties fra noen sanger jeg har lagd. Det har helt klart blitt verre, for streaming har gjort det vanskeligere å tjene penger på musikken. Det selges ikke like mye CDer og vinyl som før, selv om vinyl har kommet norwayrock.net

tilbake. Og vinyl hjelper. Jeg pleier å si at hvis du virkelig er fan, så kjøper du musikken i fysisk format, enten det er CD eller vinyl. Eller en konsertbillett. Gjør det du kan for å støtte bandet. Til og med de store sliter. Anthrax måtte avlyse to konserter nå nylig fordi kostnadene var høyere enn inntjeningen. Kostnadene har generelt økt mye. Jeg vet ikke hvor interessant det er for fansen å høre om dette, men det er slik det har blitt. Det er tøft og hardt å leve av musikken i dag.

- Det burde være interessant for de fleste som bryr seg om musikk, for det er ikke slik at alt er rosenrødt. Det ligger mye hardt arbeid bak både studioskiver, konserter og turneer. Flere andre artister jeg har intervjuet sier akkurat det samme som deg, men de fortsetter fordi de synes det er gøy å spille for fansen. De megastore artistene vil uansett tjene masse penger til tross for streaming så lenge de selger ut store arenaer og selger merch for millioner, men det er bare de aller største. Det må være utrolig mye vanskeligere for de som befinner seg under det trinnet på stigen og ikke minst de mindre bandene under der igjen.

- Jeg er 100% enig. Hvis du er en A-liste artist, som for eksempel Iron Maiden eller Metallica, er du på toppen av næringskjeden.

Da er det mer ok, men det har blitt tøffere for dem også. Men når du er B- og C-band, så er det mye hardere. Både med Flotsam & Jetsam og Fifth Angel har vi opplevd å ha tapt penger, vi har måttet bruke penger fra vår egen lomme.

Det er kjedelig. Og det er jeg ikke sikker på at fansen er klar over.

- Jeg skjønner at det er hardt ja, men det gir tydeligvis fortsatt også mye glede selv om det ikke er noen dans på roser. Men la oss snakke om fortiden. Hva er ditt beste minne fra karrieren din?

- Tja, hvis jeg hadde hatt en tidsmaskin kunne jeg kanskje reist tilbake til 80-tallet. Jeg har mange gode minner derfra. Men da vi nylig spilte på Keep It True så føltes det nesten som om vi var tilbake på 80-tallet. Publikum elsket alle låtene, de sang med og de var der for å ha det gøy. Men det er klart at det var veldig gøy på 80-tallet, men det var kanskje også fordi vi var yngre. Det skjedde mye i den æraen. Alt var selvfølgelig ikke like gøy, men heavy metal var populært og folk kom på konsert for å ha det gøy. Det var utrolig mye kult som skjedde. En annen ting jeg har opplevd i Europa de senere årene er at publikum ser ut til å kose seg mer på konsert enn det de gjør i USA. Jeg opplever veldig tydelig at den europeiske fansen virkelig elsker musikk. Musikk burde røre deg og det er det som betyr noe. Det opplever jeg i hvert fall i Europa.

- Jeg skjønner at du hadde en god opplevelse på årets Keep It True-festival.

- Det var helt fantastisk. Publikum var helt med og etter konserten hadde vi en signering seanse og folk kom med Fifth Angel-patcher

norwayrock.net

på jakkene og alt mulig. Det var åpenbart at det var mange store fans der, og er det noe jeg alltid har tatt seriøst så er det fansen. At noen liker det jeg har lagd og spilt setter jeg virkelig stor pris på. Tenk at noen bruker tid og penger på noe du har skapt, det er det største komplimentet du kan få som artist. Hvis fansen kommer med stabler med Impellitteri, Fifth Angel, Flotsam & Jetsam eller Chastain albumer så vil jeg alltid signere hvert eneste ett av dem.

Jeg føler at de æret meg ved å kjøpe dem, og da kan jeg ære dem ved å signere dem. Det er den rette tingen å gjøre.

- Det setter nok fansen stor pris på, og stadig flere artister tar betalt i dyre dommer for å signere ting eller bare for å la fansen hilse på, såkalt Meet & Greet som ofte koster det hvite ut av øyet. Og da har fansen allerede betalt for en konsertbillett. Hva tenker du om det?

- Vi har ikke gjort det, ingen av bandene jeg har vært med i har gjort det. Jeg håper vi slipper det.

- Avslutningsvis må vi snakke litt mer om den nye skiva og fortsettelsen. Vil det komme flere Fifth Angel skiver? Og ser du en fremtid i bandet?

- Helt klart, men vi vil nok endre innholdet i tekstene og temaene i låtene. Vi har tre album som har ført til dette siste og det er mange røde tråder som går igjen i alle sammen. Ganske like konsept. Alt er knyttet til en historie. Så når vi skal lage neste, skal vi finne på noe nytt, og ja, vi vil lage flere plater. Det avhenger selvfølgelig av om fansen vil høre mer av oss. Den siste skiva er forsåvidt også annerledes, men vi vil nok velge en ytterligere ny retning etter denne, som sagt. Jeg tror og håper at de som liker Fifth Angel vil sette pris på den nye skiva, men også at vi får noen nye fans. Det er som sagt mye som binder den sammen med de forrige skivene, men det er en spesiell plate. Den er på en måte litt som en film. Og hadde vi kunne lagd en film ut av den, så hadde vi gjort det.

Men vi hadde dessverre ikke 100 millioner dollar liggende, så det ble ikke noe av, dessverre.

- Du har holdt på i mange år og har spilt i en haug med band og har gitt ut mange skiver, så jeg antar det er viktig for deg å ikke stagnere, men å utvikle deg videre. Så det er kanskje derfor du trenger å dra bandet i en ny retning?

Skjønner du spørsmålet mitt?

- Ja, jeg tror det. Jeg har alltid prøvd å gjøre ting enda bedre enn det jeg har gjort tidligere. Altså forbedre meg. Det har vært og er viktig for meg. Det er ting jeg kan gjøre i dag bak trommene som jeg ikke klarte før. Jeg tenker at det er alltid viktig å prøve å bli bedre. Hvis du ser på utviklingen av trommeslagere de siste 20-årene, så vil du se en enorm utvikling. Bare se på Instagram.

Der kan du se 11-åringer som spiller Rush som du før tenkte var vanskelig. Det er helt utrolig.

Så ja, du må hele tiden pushe deg selv og prøve å bli bedre.

- Interessant det du sier der, men alt handler vel ikke bare om teknikk. Groove er det ikke alle som klarer å utvise, og det er vel viktig som trommeslager?

- Ja, definitivt. Groove er viktig. Jeg er delvis enig med deg altså. Jeg vokste opp med klassiske trommeslagere som John Bonham, Neil Peart, Buddy Rich og andre legendariske trommeslagere. De tre er mine favoritttrommiser og de er totalt forskjellige. Og jeg elsker dem av forskjellige grunner. Neil for evnen til å komponere, det han skrev var utrolig.

John Bonham for hans evne til å skape groove og feeling, og ikke minst Buddy Rich for hans teknikk. Selv i 60-årene briljerte han teknisk.

Det er de tre som har inspirert og påvirket meg mest, men det er mange utrolig gode trommeslagere i dag også. Men jeg kan si meg litt enig i at det er mange som har teknikken inne, men kanskje mangler feelingen. Og det er vel så viktig å ha. Jeg holdt på å glemme Tommy Aldridge, han er fortsatt fantastisk.

Han er til og med mange år eldre enn meg, men spiller fortsatt med energien til en ung gutt. Han har det meste og leverer fortsatt på et utrolig høyt nivå. Jeg satt og sammenlignet noen trommesoloer han gjorde med Black Oak Arkansas på 70-tallet, jeg tror det var fra 1974, med trommesolo fra Whitesnake i 2018 eller 2019, og han var faktisk blitt bedre. Det viser bare hvor viktig det er å utvikle seg og henge med, og ikke minst være seriøs. Han er en veldig aggressiv og kraftfull trommeslager, og dem intensiteten har han fortsatt. Helt utrolig.

- Det kan jeg bekrefte at han har. Så han i fjor her i Norge med Whitesnake, og ingen tvil i mine øyne og ører hvem som stjal showet på scenen. Han var et fyrverkeri. Men nå er tiden vår dessverre ute allerede, Ken. Så jeg må takke så mye for at du tok deg tid og forhåpentligvis kommer Fifth Angel til Norge en tur snart også.

- Selv takk, og det hadde vært skikkelig kult å ta en tur til Norge og spille for fansen!

NRM 2-2023

67

Am

bis

iøse

leg

end

er

Førti år uti karrieren leverer Jag Panzer sitt mest ambisiøse verk noensinne med konseptplata «The Hallowed». En historie som utleveres både på plate og som tegneserie. Vi fikk bandets gitarist Mark Briody i tale.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: RYAN KERCHER

Nå er det ikke første gangen de amerikanske power metallegendene utgir en konseptskive, det skjedde allerede med «Thane To The Throne», utgitt i 2000.

- Vår første konseptskive var basert på Shakespeares «Macbeth», så der trengte vi ikke å tenke på historien. Sånn sett ble det mer arbeid involvert denne gangen. Både med historien, men også med det visuelle og markedsføringen.

- Du har vært låtskriveren siden bandet ble dannet i 1981. Når man har passert seksti tenkte jeg kanskje det var på tide å roe litt ned?

- Det å roe ned er helt utopisk. Å spille metal ligger i blodet og er virkelig ikke noe jeg kan forestille meg og ikke gjøre.

- Selv om begrepet konseptskive er godt kjent og gjort av mange, har likevel Jag Panzer tatt steget litt lenger.

- Vi ønsket å gjøre en historie vi kunne gripe an fra flere sider.

Utgangspunktet er en post-apokalyptisk verden, noe som i seg selv er blitt gjort utallige ganger. Historien omhandler en gruppe overlevende og deres dyr, og situasjonen tilsier at de ikke vet om det er virkelighet eller ikke. Plata forteller historien fra dyrenes perspektiv, mens tegneserien tar for seg menneskenes ståsted. Til sammen får du her to vinklinger av den samme historien.

- Hvordan har skriveprosessen foregått? Kommer historien eller musikken først, eller utarbeides det hånd i hånd?

68 NRM 2-2023

- Det startet med at jeg og trommisen vår, Rikard Stjernquist, begynte å brainstorme forslag til historie. Så ga vi dette til vokalist Harry, som fikk satt sammen forslagene til en mer helhetlig historie. Og med dette utgangspunktet begynte jeg å skrive musikken. Da visste vi at hver del av historien måtte ha passende musikk. Det var ikke bare å pøse ut riff, men derimot å føle hvordan type musikk som passet den og den delen av historien.

- Er det lettere for deg å komme opp med musikk på denne måten, hvor du på en måte vet hva slags musikk som må til?

- For meg er et konseptalbum vanskeligere, siden jeg må kaste så mye materiale underveis. Noen ganger kommer det veldige gode riff, men de passer ingen steder til historien, og dette skjedde noen ganger her.

- For oss som ikke har engelsk som morsmål eller har hatt mulighet til å lese tekstene synes jeg låtene står seg veldig godt på egenhånd.

- Ja, det var noe vi var veldig klare på. Flere av de klassiske konseptplatene vi vokste opp med, som «The Wall» eller «Tommy» har en del gode låter som står godt på egne ben, så det var noe vi virkelig ønsket selv også. Og det krevde en del arbeid det også, å virkelig være sikre på at dette er en låt som er god nok alene. Du har jo plater hvor et tema repeteres ved flere anledninger, men vi ønsket virkelig å unngå det.

Vi ville at musikken skulle følge historien fra start til slutt, og der er det ingenting som repeteres.

- Trommeslager Stjernquist, som navnet tilsier, er født i Sverige, og hadde en stor rolle i utformingen av «The Hallowed». norwayrock.net

- I tillegg til å spille trommer er han en habil gitarist og bassist, og kan også spille piano.

Vi ga ham rollen som musikalsk leder. Så fort jeg hadde en idé sendte jeg det over til ham, hvorpå han arrangerte det i samarbeid med enten bassist John Tetley, vår nye sologitarist Ken Rodarte eller vokalist Harry Conklin.

Dette hjalp meg med å kun konsentrere meg om musikken og å være litt i forkant, og det trengtes, for noen ganger kunne det ta meg to til tre uker og komme opp med musikk som passet historien. Så han hadde en virkelig tøff jobb med å få alle disse brikkene på plass.

- Harry Conklins vokal bærer slett ikke preg av å ha blitt eldre. Om den ikke er bedre enn noensinne er den i hvert fall ikke svakere enn noe av hans tidligere bragder.

- Harry har tatt sangleksjoner siden han var åtte. Han tar godt vare på stemmen og stopper aldri med å synge eller gå til pedagog.

Han er alltid på youtube eller leser artikler om stemmebruk eller hvordan man tar vare på den, så han holder seg oppdatert og lærer seg stadig noe nytt. Han behandler stemmen som om den har samme verdi som en Stradivarius, og det har den jo på sett og vis også. Han røyker ikke eller gjør noe som helst som kan skade stemmen, han tar virkelig godt vare på den.

- Tegneserieboka av «The Hallowed» er et separat prosjekt som kom på tampen av fjoråret, og ikke en direkte del av selve plata.

- Ja, det der er litt artig, for vi har jo ikke peiling på bøker. Vi hadde et chatroom med fansen, og på det meste var det 5000 kommentarer der. Og veldig mange gikk på historien og hvordan den ville forløpe seg.

Altså veldig mye utover selve musikken. Så jeg foreslo at vi kanskje burde gi den ut tegnet i bokform, og det ble ganske så massive reaksjoner på det. Så begynte jeg å sjekke prisen på å gi ut bøker. Å Herregud, hehe.

Koster det så mye å gi ut en tegneseriebok?

Du må ha en kunstner til å tegne tretti sider, og selvsagt ønsker du jo at han skal kunne tjene på jobben han gjør. Så ble det å sette opp et budsjett, og jeg kom frem til at om vi trykket og solgte seks hundre ville vi gå i null. Og så langt har jeg solgt femhundre og to, og dette er jo før skiva er sluppet.

- Skiva slipper sankthansaften, så når dere er ferdige med sommerens festivaler må du løpe til trykkeriet og bestille et nytt opplag?

- Selskapet vårt, Atomic Fire, trykker et opplag som de legger med i en spesialutgave av plata, men om vi gjør et nytt opplag på egenhånd er jeg usikker på. Jeg har ingen store ønsker om å være i tegneseriebransjen, hehe.

Og det mener jeg virkelig. Det er mye jobb med dette. Jeg har venner i bransjen som har fortalt meg hvordan jeg bør pakke og sende dem. Jeg har tre runder til postkontoret i uka med bøker, så dette er virkelig et DIY prosjekt, og er ganske mye jobb.

- Et godt tegn er det da at boka selger. norwayrock.net

”Vi ønsket å gjøre en historie vi kunne gripe an fra flere sider. Plata forteller historien fra dyrenes perspektiv, mens tegneserien tar for seg menneskenes ståsted.”

Med både tegneserie og konseptskive ligger det kanskje an til et spesielt liveshow tilknyttet «The Hallow»?

- Vi har bestilt noe sceneutrustning i form av backdrop og bannere. Ikke noe voldsomt dyre remedier, men nok til å vise litt av miljøet i historien på scenen. Dette blir med til både Wacken, Headbangers Open Air og Alcatraz som er noe av det vi skal gjøre i sommer.

- «The Hallowed» slippes som sagt i slutten av juni, noe som normalt ville bety sommerfestivaler til neste år.

- Vi har Europa i januar, og nå er vi tilbake for en runde i juli og august. Jeg ble litt overrasket over disse forespørslene selv, for i likhet med deg tenke jo også jeg at dette ville være aktuelt først til neste år. Så denne muligheten var selvsagt svært gledelig.

- Selv om scenedekoren er hentet fra «The Hallowed» er det kanskje litt for tidlig å presentere for mye av materialet?

- Det blir tre låter fra den. Så har vi jo etter hvert bygget oss opp noen klassikere som vi selvsagt må få med i et festivalsett.

- Og en av deres største klassikere er debuten «Ample Destruction», som til neste år fyller førti år. Mange regner dette som den ultimate skiva innen amerikansk power metal.

- Jeg er veldig stolt av den plata, og liker den godt. Det folk ofte glemmer er at den fikk ganske middelmådige anmeldelser da den kom ut, og ble ikke spesielt godt mottatt. Den ble aldri sluppet i Europa. Jeg tilbød europeiske selskaper skiva gratis for at den skulle komme på markedet, men selv da svarte de nei. Her i USA kom vi ikke på Headbangers Ball eller fikk innpass på turneer. Andre band gjorde større suksess, så jeg er stolt av skiva musikalsk sett, men den hjalp oss ikke karrieremessig.

- Som «Caught In The Act” med engelske

Satan. Den fikk jo så hard medfart i media at det tok motivasjonen fra bandet. Og det er jo en knallsterk klassiker.

- Det er det så definitivt. Ja, det er et band som virkelig ikke fikk suksessen de fortjente på den tiden.

- Marks bestefar emigrerte fra Irland og folkevisa «Foggy Dew» ble gjort av Jag Panzer på deres forrige plate «The Deviant Chord». Jeg synes jeg hører litt irsk allerede på «Ample Destruction», spesielt i låta «The Watching».

- Ja, det er riktig det. Faren min spilte musikk hjemme hele tiden. Og da snakker vi ti timer om dagen. Han hadde en flott platespiller, som jeg aldri fikk røre, hehe. Han hørte på mye forskjellig, men det gikk mye i irsk. Han spilte ikke noe instrument selv, men jeg tok til meg veldig mange influenser gjennom all denne musikken. Og denne lidenskapen for musikk hadde han etter faren sin igjen, som ble født i Irland, og som også hørte på musikk hele tiden.

Jeg har aldri vært i Irland selv. Jeg har etter hvert besøkt mange steder i verden, men aldri Irland, og det er et land jeg virkelig ønsker å besøke.

- Jeg tør påstå at Norge også er et land du ikke har vært i, i hvert fall ikke med Jag Panzer.

- Det er helt riktig, og det hadde virkelig vært hyggelig og spilt der. Det foreligger noen planer for januar, uten at jeg har kontroll på det.

Vi har alle i bandet forskjellige oppgaver, men jeg fikk beskjed om å ha passet klart i januar.

Så det blir spennende å se. Det blir jo noen klubbjobber mellom festivalene nå i sommer også, men det er jo mer nedover i Europa. Jeg har kun sett Norge på TV og det ser fantastisk ut, men jeg utveksler jo mailer med nordmenn titt og ofte.

- Uansett er vel kanskje ikke Norge i januar så mye å stå etter.

- Hehe, jeg er godt kjent med snø her i Colorado. Jeg bor rett ved fjellene. Ett minutt i bil og jeg er på vei opp fjellet. Halve staten er fjell og resten ganske flatt. Jeg bor akkurat der fjellene begynner.

NRM 2-2023 69

EDWARD REEKERS Meloditriumferende rockeopera i speilinger av verdens forfatning Med lengre tjenesteperioder i hollandske Kayak følger stort musikalsk ansvar.

Edward Reekers forlot bandet for andre gang i 2014, og man kunne formode at den 66-årige sangeren ville forbli stillegående i de kunstneriske dørene. Enhver otiumsantakelse blir i så måte gjort til skamme 4. august da Reekers lanserer rockeoperaen «The Liberty Project»; et storskalaopus på 82 fantastiske minutter som, mot all moderne statistikk, ikke kjeder et sekund. Har du en dragning mot Kayak, Abba og Dollie De Luxes «Which Witch» bør du faktisk ta fri fra jobb nevnte dato for å absorbere materialet.

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: MELODY REEKERS

En jovial hollender gir seg digitalt til kjenne en mild mai-dag, og forteller at dette er hans aller første intervju via Zoom, og at vi derfor må forvente kluss, til tross for at samtalen avstedkommer på dennes fødselsdag. Dernest blir veteranen sittende og rødme under et superlativbombardement rettet mot «The Liberty Project». Før vi diskuterer verket inngående må vi imidlertid oppsummere Reekers’ bedrifter etter at han brøt med Kayak og nestor Ton Scherpenzeel.

-Sammen med forhenværende Kayak-kollega Cindy Oudshoorn etablerte jeg prosjektet Sympho Classics i 2015. Vi gjorde tre turnéer i hjemlandet, mest på gøy. Siden inngikk jeg samarbeid med et lokalt konsertlokale hvori man samler musikere til scenisk dyst og oppfører stykker fra den progressive rockens kanon. I år avholder prosjektet fire førjulskonserter. I tillegg har jeg stått i bresjen for flere tematiske teaterturnéer, inklusive selvforklarende «Motel West Coast», «The Best Of Britain» og nå senest «The Stones Vs. The Beatles Battle». Jeg plages ikke av fritidsproblemer. Ting endret seg drastisk da Covid slo rot og man ikke fikk lov til å gjøre noe som helst. Det første året fylte jeg dagene med tekstoversettelser, samt dubbearbeid for film og fjernsyn. Depresjonen satte inn det andre året, hvor jeg fikk en følelse av tåka aldri ville lette, og om den gjorde det så ville alle teatre og produksjonsselskaper være bankerott. Man kveilet seg inn i tanker om at alt var meningsløst. Jeg satte meg ved pianoet for å forsøke å skrive, men ingenting skjedde; det var pyton. Én dag kom omsider en enkel melodilinje til meg, som min 30-årige datter likte. Hun bad meg videreutvikle idéen, og sa noe sånt som «Du kan skrive noe som passer sammen med det du allerede har på blokka», og dette skulle vise seg underlig forløsende. Jeg ble truffet av en tsunami av musikalske og teksttematiske idéer. Det føltes som om jeg plukket melodier og ord fra løse luften. John Lennon uttalte engang at det var eksakt slik han opplevde dagene i The Beatles. Jeg forsto plutselig hva han mente, for jeg kunne våkne med en definert melodi i 70 NRM 2-2023

hodet, samtidig som tekstkonseptet skrev seg selv. Det ble kjapt klart at jeg ikke kunne fronte all musikken selv, grunnet stilistisk spenn og alle karaktergestaltningene. Jeg måtte simpelthen hanke inn øvrige vokalister og musikere for å yte prosjektet rettferd.

-Mesterverket danner ingen antipode til Kayaks beste arbeider, i en kombinasjon av mollstenkt, kompleks pop-melodikk, progressiv rock og klassisk musikk.

-Skriver jeg mye i moll? Det var nytt for meg, og hviler i så fall ikke på bevisste valg. Jeg får nesten stole på deg, ha ha ha. Klart, forskjellen på musikk i dur og moll er signifikant.

-Jeg overraskes faktisk over platas kompositoriske nivå, som galant overskrider Kayaks to siste rockemusikaler. «The Liberty Project» tangerer stundom A-siden av 1981-skiva «Merlin».

-Dette er pinlig, men jeg kan ikke for å rødme som en sjenert skolegutt. Du ga nettopp en av de beste komplimentene jeg kan forestille meg.

-Har du virkelig komponert og arrangert alt dette på egen hånd?

-Ja, i spann med gode hjelpere. Forut for pandemien ble jeg kjent med gitarist Mike Bogert, som imponerte, både som musiker og menneske.

Under Covid-regimets andre år tilvirket jeg demoinnspillinger på løpende bånd og fikk en telefon fra Mark, som visste at jeg syslet med et prosjekt.

Han bad meg oversende en håndfull låter, slik at han fikk noe vettig å gjøre. Jeg forklarte at materialet bare forelå som rudimenter, men han tagg og bad: «Vær så snill, jeg sitter og bygger lego her! Det spiller ingen rolle om du ikke har budsjett; jeg vil bare utrette noe musikalsk i elendigheten». Jeg sendte ham et par låter, og de returnerte ikke med ett eller to gitarforslag, men kom i åtte ulike tapninger, med melding om å bruke det jeg likte best. Marks bidrag gjorde at materialet ble levende, noe som akselererte inspirasjonen til nærmest usunne høyder, ha ha ha. Min kone fortalte at hun kunne se meg, rent fysisk, men at jeg var helt andre steder og at jeg besvarte spørsmål med setninger som ingen mening ga. Prosjektet ble totaloppslukende og vokste seg suksessivt større, uten at det forelå noen plan om å publisere stoffet. norwayrock.net

Etter hvert kunne jeg sågar presentere stoff for nære venner. Gitarist Harry Sacksioni sa at jeg gjorde meg skyld i en forbrytelse dersom musikken ikke ble behørig publisert, og dennes oppmuntrende ord initierte påfølgende telefonsamtale med keyboardist, komponist, arrangør og produsent Joost van den Broek, som jeg kjenner via Arjen Lucassens Ayreon.

Jeg fortalte at jeg hadde skapt et beist som jeg behøvde hjelp til å realisere. Han besøkte hjemmestudioet mitt, hvorpå jeg kronologisk avspilte samtlige 17 låter. Da siste tone faset ut vendte han seg mot meg og spurte: «Hvor fort kan vi gå i opptak? Dette må bare gjennomføres, og vi skal ikke ta til takke med annet enn ekte strykere, blåsere, skolerte instrumentalister og sangkor». Heldigvis formådde jeg å samle inn litt penger. Selv om plata klinger som en million dollar endte kostandene på forsvarlig nivå, takket være summen av involverte talenter og dagens teknologi. Strykere og kor ble arrangert av Joost og meg, og jeg kan vanskelig beskrive hvor stolt jeg er. Den overordnete tanken bak «The Liberty Project» er musikalsk versatilitet i tråd med karakterenes personlighet og verdensbildet jeg forsøker å speile.

-Jeg har gått og gaulet på verkets ledemotiv i en uke. Det er forresten digg å høre Cindy Oudshoorn igjen...

-Ikke sant? Magi oppstår når stemmene våre møtes; timing og fraseringer synes klokkerene.

Cindy er blant de beste vokalistene jeg har jobbet med; hun er fabelaktig ekspressiv og utleverende.

-Et av svimlende mange høydepunkter heter «Patients, Have Patience», og rommer fagottsolo og suveren korpassasje som grenser til det karikerte.

-Denne ble skrevet på ferie i Portugal. Vi leide et hus med piano. Vel vitende om at jeg var på ferie greide jeg ikke slippe dette prosjektet jeg var midt oppi, og det første som skjedde da jeg satte meg på pianokrakken var «Patients, Have Patience». Stykket forlangte eklatant kontrastbruk mellom rockeband, klassiske strykere og korsang, i understøttelse av musikalsk spenning.

-Apropos, mye av materialet klinger klaviatur-komponert.

-Hvilket det også er, uten unntak.

-«The Clash Of Belief» fører kontrapunktiske sangkorstemmer, med gradvis addisjon av rockekomp, kirkeorgel, gitarsoli og vokalspor. Hvordan grep du an dette monolittiske?

-Jeg er enig i din vurdering av låten som et av høydepunktene. Her ville jeg adressere samvirket mellom religion og samfunn, hvor de troende hardnakket hevder sitt, mens ateistene inntar motsatt verdenssyn. Jeg lar begge polariteter komme til orde, gitt ditto sterke melodier. Innledningsvis synger de til hverandre; etter hvert mot hverandre. Vi brukte veldig lang tid på stykket; «The Clash Of Belief» var et puslespill. Rent praktisk tok jeg til å leke kontrapunktisk for å finne motsvarstemmer, så snart den ene melodien føltes fyllestgjørende; dette måtte formes slik at begge lød naturlige, norwayrock.net

snarere enn tilstrebet eller artifisielle, hvilket tok tid. Flere forslag ble kassert underveis. For å kranse det hele tiltrer Steve Hackett som sologitarist.

-«We Live To Die» er én av flere popmelodiske triumfer malt på gusten bunn.

Denne har et svært effektivt barnekor.

-Krig initieres aldri avsoldatene, de unge menn og kvinner som må ut og slåss, men av menn i prangende palasser, bak fasjonable skrivebord, som selv aldri løfter en spade. «We Live To Die» bærer soldatens stemme, idet vedkommende erkjenner at den såkalte fienden danner et speilbilde av en selv. Ingen som utkjemper krig har lyst til å være på slagmarken; de vil hjem og utrette mer fornuftige ting, i fred og ro. Derfor ga det mening å hente inn barnekor, som unektelig funderer en stemning av uhygge.

-Når man tror «The Liberty Project» har sagt alt som er å si, så manifesteres «Onwards And Forwards»...

-Hvilket er en svært positiv låt, pennet i dur.

-Og det er du sikker på?

-Stemmer ikke det, da?

-Nei. Dette er trolig favorittøyeblikket mitt fra verket.

-Aj, du har rett – tekst og rytmikk er livsbejaende, men stykket går i moll.

-Nemlig. Det er denne typen låter Kayak og Abba er verdensmestre i. Jeg vedder på at det gamle nederlandske bandet TeachIn også bar et par slike i ermet, for ikke å glemme Neil Sedakas «Baby Blue».

-Ja, ja, ja, nå er jeg med! Jeg er stor Abba-fan.

Hvordan er det forresten mulig ikke å elske dem? Hva er din Abba-favoritt-låt?

-Derom kniver uavbrutt 5-6 titler, men la oss på denne dag kåre «Head Over Heels» til vinner.

-Jeg går for «The Day Before You Came», som bare bygger og bygger.

-Bra låt, og et uvanlig valg. Men “Onwards And Forwards” er bedre, grunnet refrenget alene, samt forutgående parti, og ikke minst de vanvittig mektige vokalharmoniene mot slutten.

-De to siste låtene som ble komplettert til albumet var «Live To Die» og «Onwards And Forwards», for prosjektet fortjente en positiv utgang. I egoismens navn søkte jeg dessuten en låt hvor jeg kunne gjøre all bakgrunnsvokal på egen hånd fra mitt hjemmestudio, ha ha ha.

-Hvor mange vokale stemmer og lag nyttes på slutten av «Onwards And Forwards»?

-Om man ikke medregner hovedmelodi eller dobbeltspor, for hver stemme er dublert, så lander vi på åtte.

-Hva med den pene, ironiske valsen «Never Again»? Jeg elsker halvtonebruken.

-Denne representerer politikkens evinnelige sirkus, og er muligens kynisk, men politikere demaskeres alltid som løgnere så snart de slippes løs i maktens korridorer. Platas hovedbudskap er at historien gjentar seg, uten at menneskeheten lærer det døyt. Makthaverens uopphørlige unnskyldning synes å være «Aldri

igjen. Vi misoppfattet situasjonen, og begikk stor urett, men aldri igjen», derav valsens tittel.

Melodien vekte meg en søndag morgen. Det er rart hvordan ting bare ramler inn i bevisstheten når man er ekstraordinært inspirert, uten at det går å besvare hvorfra dette kommer.

-For å returnere litt til våre svenske yndlinger: «Good Citizens» er ved å plassere Abba i tungrockkontekst, spisset med slående tonalmodulasjoner.

-Jeg ser hva du mener. Denne frontes forresten av Damien Wilson, med bravur. Alle krefter presterer optimalt på «The Liberty Project», jeg er dem evig takknemlige. Det er dessuten noe vakkert ved at det eneste bindeleddet mellom disse fantastiske musikerne, er vesle, gamle meg. Ingen av dem etterspurte hvilke andre utøvere som skulle delta, men takket umiddelbart ja til å bli en del av prosjektet. Hvilken tillitserklæring.

-Tror du «The Liberty Project» finner veien til scenen?

-Det er en forlokkende tanke, men foreløpig tar vi ett skritt av gangen. Forut for platelanseringen slippes ytterligere to singler, og 4. august følger albumpresentasjon og konsert på tidligere nevnte spillested. Vi oppfører brorparten av det nye albumet, med flere av de impliserte parter til stede på scenen.

-Hva skjedde forresten med Kayak etter «Cleopatra»? Da jeg samtalte med Ton Scherpenzeel omkring implosjonen var han inkapabel til å fremme adekvat svar.

-Vi havnet på kant med hverandre, og resultatet ble at Cindy og jeg trakk oss fra bandet. Frustrasjon og friksjon fikk næring da Pim Koopman døde i 2009. Det var et hardt slag for oss alle, og situasjonen ble gradvis verre frem til 2014.

-Hvordan opplevde du din første periode i bandet, fra 1978 til 1982?

-Ah, det var fantastiske tider. Jeg var knapt fylt 20 år da jeg ble opptatt som sanger i det hollandske bandet jeg beundret mest. Jeg kunne hele katalogen på rams, så da Ton Scherpenzeel spurte hvilken låt jeg hadde forberedt til min audition, sa jeg, som sant var, at bandet kunne dra i gang et hvilket som helst Kayak-stykke.

Dette ble også en umistelig læringsperiode for meg; plutselig var jeg ikke bare nødt til å takle det musikalske, men sågar besvare spørsmål fra pressen og te meg noenlunde skikket foran kamera.

-Ble ikke «Periscope Life» innspilt i USA? -Det stemmer, i Los Angeles. Jeg elsket oppholdet og jeg elsker skiva, med «Sad To Say Farewell» som favorittlåt. Faktisk har jeg greid å bevare originalpressinger av samtlige album jeg medvirker på. Affeksjonsverdien er enorm; følgelig er det utelukket å selge dem.

-Er du komfortabel med terminologien «rockeopera»?

-I høyeste grad. Er «The Liberty Project» en rockeopera? Ja! Er det en musikal? Ja! Er det et konseptalbum? Definitivt! Og jeg skal gjøre hva jeg kan for å bringe materialet til scenen, selv om så vil koste dyrt, finansielt og tidsmessig.

NRM 2-2023

71

sultne bikkjer I flere år har vi vært vant med at den første mandagen i det nye året har The Dogs sluppet ny skive, men vintertøy er byttet ut med solkrem og shorts og først nå kommer den nye plata «Starvation» ut.

Dette måtte vi komme til bunns i, så vi tok en prat med en kampklar Kristopher Schau om The Dogs’ nyeste fullengder.

TEKST: GLENN KNUDSEN FOTO: DINO TRTO

- Dere er vel godt i gang med øving i påvente av en travel sommer og høst med mye spilling og ny skive?

- Ja, nå er vi i gang, og først ut av spillejobber er Trondheim Rocks som jo er to dager etter at vi slipper nyskiva. Vi må jo være klare til det. Skal du til Trondheim?

- Jeg skal det ja, og jeg gleder meg stort til å høre dere igjen.

Jeg var til stede i Sandnes på den aller siste konserten dere gjorde på sist turné og skal nå få med meg første konserten på den nye spillerunden. Det jeg er spent på er om dere vil spille mye nytt eller

72 NRM 2-2023

kjøre det safe med de gode gamle?

- Det rare er jo at Trondheim Rocks blir jo på en måte en slags releasekonsert og det har vi pratet om i bandet. Men så er det jo en dagsfestival og sikkert mange der som ikke har sett oss før. Så vi må finne en middelvei og vil nok da lande på å spille de tre singlene fra platen og så resten gamle låter. Så blir det en klubbturné til høsten der vi kan være litt slemmere og spille mye nytt.

- Men la oss ta et steg tilbake og prate om den nye fullengderen til The Dogs, som har fått navnet «Starvation». Vi må naturligvis adressere elefanten i rommet – nemlig at vi prater om skiva nå i slutten av mai og ikke i januar. Hva skjer?

- Nå er det vel andre gangen en ny skive fra oss har blitt forsinka. Det

norwayrock.net

samme var jo tilfelle på «El Verdugo». Det går fremdeles litt treigt å få trykt opp skiver. Det er lange trykketider enda, ass. Hele systemet har gått mer eller mindre i stykker for vår del.

- Forklaringen er altså helt enkelt at det er fordi det tar lang tid å få trykket vinylskiver?

- Nå tenkte vi at; vet du hva, nå gidder vi ikke stresse med tid. Nå går vi bare inn i studio og bruker den tiden det tar, fordi løpet er kjørt uansett for å få skiva ut til første mandag i det nye året. Det er long gone for vår del nå.

Vi spiller jo flere konserter enn noen gang og norwayrock.net

det gjør at vi blir forsinket av den grunn også.

I forhold til ny skive til neste år så ryker nok det også, fordi nå skal vi spille hele sommeren og hele høsten. Vi må jo få tid til å både skrive ferdig og øve inn de nye låtene som skal på den fullengderen. Det er jo ulempen med å bli et litt større band, at det går ut over tempoet når det kommer til prosessen ved å lage ny musikk.

- Så de som venter seg ny skive fra dere i januar 2024 må nok smøre seg med litt tålmodighet?

- Det blir nok forsinkelser igjen, som vi har vært inne på nå, så jeg tviler sterkt på at det blir

ny fullengder fra oss i januar allerede. Realistisk så tenker jeg at det nå vil bli halvannet år mellom hver ny plate fra oss.

- Hvor viktig har tradisjonen med nytt album på den første mandagen i det nye året vært for dere i The Dogs?

- Den har vært veldig viktig for oss, fordi det har pushet oss litt ekstra når folk forventer at det skal komme ny musikk med ett års mellomrom. Rockeband er jo late av natur.

Når albumene kom så raskt og med så kort mellomrom så fikk vi jo raskt rydda i låtutvalget vårt live og stabla opp en solid setliste – siden NRM 2-2023

73

«”Realistisk så tenker jeg at det nå vil bli halvannet år mellom hver ny plate fra oss.” vi hadde så mange låter å velge mellom.

- Når vi er inne på dette med skiver som vi må vente på, så spilte jo dere en konsert på Kanalrock i Horten i fjor. Den konserten skulle jo gis ut som liveskive i januar i år, men den har enda ikke kommet ut. Hvor blir den av?

- Ja, det er heldigvis ikke vårt ansvar, haha. Det er de i Kanalrock som gir ut den og ikke vi.

- Skjønner! Fordi da de uttalte at den platen skulle komme i januar så tenkte jeg at den ville bli gitt ut i stedet for en ny studioskive, og på den måten kjøpe dere litt tid!

- Vi også, haha. Vi var jo også utålmodige der og lurte på hvor i faen liveskiva ble av. Fordi vi tenkte jo som deg at det kunne være årets januarskive.

- Prosjektet er ikke skrinlagt vel?

- Neida, det er det ikke. De har nok tenkt som så at siden den ble så forsinket på grunn av de lange trykketidene, så har de valgt å kjøre release under årets utgave av Kanalrock og sannsynligvis gjøre en greie ut av det der.

- Aha, sånn ja. Fornuftig det, for all del. Jeg er nok litt partisk her, men jeg må bare si at jeg synes den nye plata er veldig bra. Jeg tenkte at vi kunne prate litt om låtene på albumet. Det er mange sterke låter her, men jeg personlig har trykket noen av dem litt ekstra til brystet. Den ene er «Every Pain Needs A Name» som traff meg sykt godt og jeg lurte på om du kunne fortelle litt om den?

- Den låten åpner side B og er en av Tommy Reites låter. Den kjente vi som band at vi hadde så jævlig lyst til å ha med på albumet, men Chips var ikke like overbevist og vi måtte sloss for å få den med. Han hadde kanskje sett for seg noe annet og den var gjerne for tung for han på en eller annen måte. Vi måtte jobbe med den sånn at den ikke skulle bli alt for «Entombed» eller «Night of the Vampire»-aktig. Når det gjelder teksten så tenkte jeg at her må vi bare lage noe forferdelig samlivsbrudd-greier, eller en låt om et kjærlighetsforhold som har gått galt. Eller noe i den retningen, fordi håpet var at den skulle bety noe for noen der ute.

- Vi går så rett over på det påfølgende sporet på albumet, nemlig «Expectations Are Dangerous». Den føler jeg er god gammel årgangs The Dogs. Hva kan du fortelle om den låten?

- Den følte vi at passa fint sånn tekstmessig til å følge opp «Every Pain Needs A Name» og det er faktisk en av trommisen vår Henrik sine.

Han har en litt annen tilnærming til låtskrivinga, fordi han går litt mer intellektuelt inn i det. Han har lyst til å lage en The Dogs-låt når han skriver, i større grad enn vi andre kanskje tenker.

- Vil vi få høre den på Trondheim Rocks?

- Haha, ja nå er vi inne i en fase der vi ikke har bestemt oss helt for setlista og er mottakelige for påvirkning. Vi har ingen referansepunkter for hvilke låter vi skal spille enn hva folk liker og ber oss om å spille. Når vi har lagt på så skal jeg sende melding til de andre og si at vi nesten må vurdere å spille «Expectations Are Dangerous» i Trondheim! Jeg ser nå at jeg har fått få låter på plata.

- Hva? Har du noen gang hatt så få av dine låter på en The Dogs skive?

- Nei jeg har ikke det, så jeg har tapt. Jeg har bare 25% av låtene ser jeg.

- Haha, nå er jeg nervøs når jeg skal nevne neste låt på listen min over höjdare på skiva. «Fuck This Shit Life»?

- Haha, den er min!

- Her må du fortelle litt om teksten fordi du synger: ‘I’ve should have done better, I should have done more’. Er det noe du prøver å si

74 NRM 2-2023

eller?

- Her har jeg først og fremst gått for å skrive en låt som jeg har lyst til å fremføre live og som jeg tenker folk vil like å høre. Den ble lagd for å være en livesang der folk kunne stå å brøle ‘Fuck this shit life’. Jeg hadde akkurat lagd den før vi spilte på Kanalrock i fjor og vi tenkte at det var dritviktig at vi fikk den med på Kanalrock-skiva i liveversjon fordi den kommer helt sikkert til å forandre seg fra liveskiva til studioalbumet kommer, og det har den også gjort. Da kunne folk få et lite innblikk i hvordan utviklingen av en låt kan være fra start til slutt. Så den fins i to forskjellige versjoner i løpet av sommeren.

- På albumets siste låt «Useless But Still Mine» drar dere tempoet helt ned og serverer albumets roligste låt. Hva var tanken bak å avslutte med den?

- Chips fikk velge rekkefølgen på låtene og han ville ha den til slutt. Vi var helt enige vi altså, så da ble det sånn. Nok en gang en Henrik-låt og han var veldig bestemt på hvordan denne skulle være. Da vi spilte den inn i Halden fikk vi lyst til å ha med en eller annen skummel gitarlyd. Så vi fikk Freddy Holm til å spille lap steel gitar på låten. Han er så jævlig flink på det og resultatet ble veldig bra. Spillingen hans ligger som en slags spøkelseslyd på låten. Jeg er usikker på hvordan vi skal løse det live.

- Du får begynne å øve på lap steel! Hva ligger bak albumets tittel «Starvation»?

- Vi visste at skiva ville kommer for sent og samtidig var vi jævlig sultne på å få den ut. Vi var også sultne på å spille i utlandet igjen og vi var generelt sultne på ting og sultne på gøy rett og slett, så da passet det jo greit å kalle albumet «Starvation». Og så er det et raseri i skiva, et sånt hangry-raseri som du får når du er sulten.

- Likt som sist er at dere fortsatt har med dere Chips Kiesbye som produsent. Hvordan funket det mellom ham og dere på «El Verdugo»? Siden han har gått med på å lage enda en plate med dere

norwayrock.net

så vil jeg tro at det gled fint?

- Ja det var jævlig bra, og han er jo så koselig. Det som er greia med Chips er jo at du får en pakke når du booker han til å være produsent. Du får med kona hans Erica på kjøpet. Hun er veldig opptatt av at Chips ikke skal ha lavt blodsukker, heller at han alltid skal være mett og da er jo lunsj viktig. Siden han er svensk så betyr jo det varmmat midt på dagen, som hun fikser for oss. Det er da å jobbe i studio fra 10.00 til 13.00 og så er det varmlunsj. Og det er jo jævlig koselig. Han er jo kjempelett å jobbe med og veldig effektiv i studio. Han har et godt øre for når ting er i boks og når man kan gå videre. På den måten slipper du å stå å stange lenge på ting og han kan fortelle deg om det sitter eller ikke. Han jobber jo hele tiden, for når vi er ferdige i studio på ettermiddagen, så går han hjem og fortsetter med jobbinga der. Han er proff, ass!

- Jeg vet jo at du er stor Hellacoptersfan, og Chips var jo produsent for dem på comebackplaten som kom i fjor vår. Hva syntes du om den?

- Vet du, jeg har blitt så gammal nå at jeg er litt dårlig på comeback. Jeg lukker døren litt sånn mentalt. Faen, jeg hører nå at det er litt dårlig, ass. Skammer meg litt. Jeg har ikke gitt den så mye tid som jeg ville ha gjort hvis de hadde holdt det gående hele veien. Men faen så bra Nicke synger fremdeles!

- Fair det og jeg kan forstå hvor du kommer fra på akkurat det punktet.

- Et viktig punkt for oss i The Dogs, når vi gikk for pakken med Chips som produsent, var at vi fikk med Stefan Borman, som mikser de Hellacopters-greiene for Chips. Den duoen var veldig viktig for oss.

- Hva er det som driver deg når det kommer til The Dogs? Føler du at du har noe ugjort med bandet?

- Mitt største problem er at jeg har alt for mange låter liggende, og jeg føler at vi er tre-fire skiver på etterskudd.

Det koselige er at det er så mange som er med å skrive låter i The Dogs nå. På denne nye skiva her er det i hvert fall fire forskjellige låtskrivere. Det tror jeg er veldig bra for helheten og det å holde det hele litt friskt. Bra for The Dogs, men kjempedårlig nytt for meg som brenner inne med masse musikk som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Så jeg har begynt å gi bort låter til andre band bare for å bli kvitt en del.

- Hvor lenge kan dere holde trykket oppe med å gi ut en skive hvert år som holder nivået?

- Det krever i hvert fall at vi ikke kan spille noe mer live enn vi gjør nå. Det er det jeg føler at det kanskje står på mest for vår del nå. Når vi er ute på turné og spiller, så gidder vi ikke å øve i tillegg og man må nesten velge hva man vil gjøre. Det er litt tricky akkurat det der og vi skulle gjerne ha kunne fått til

norwayrock.net

begge deler. Det er en tredelt kabal som skal gå opp for oss. Det ene er å øve og spille inn nye låter, det andre å spille live og det tredje for vår del er å jobbe ved siden av for å tjene penger. Det er mange band som kjenner på akkurat den. Vi kan ikke leve av å spille, sånn som for eksempel Kvelertak kan, men vi spiller like mye gigs.

- Da vi pratet sammen sist for et par år siden, så var målet å slå gjennom i utlandet og da mer spesifikt i Tyskland.

Hvordan går det med de planene?

- Ja nå ble det jo satt opp en full utenlands-turné rett før pandemien slo til, men som da naturligvis ble utsatt. Den har vi nå drevet og purra på en stund. Det vi har fått tilbakemelding om er at det fremdeles er litt rart der nede i Tyskland når det gjelder konserter. De er litt koronaredde ennå. Vi hadde håpet å ta en runde nå, men det er enda så mye styr dere nede med testing osv.

Så vi ser for oss en utenlandstur våren 2024, etter at vi har gjort ferdig høstturneen her hjemme. Vi ser at GBZ prøver seg nå og vi skal snakke med dem når de kommer tilbake for å høre hvordan det gikk.

- Dere er jo lett å kjenne igjen på låtene deres og jeg lurer derfor på om dere har noen gang tenkt på å lage en plate som er helt annerledes enn det vi er vant med fra The Dogs?

- Ja vi har vært litt innom tanken faktisk.

Jeg føler jo egentlig at jeg ofte kommer med låter som vil stikke seg ut og være litt annerledes, men det blir jo The Dogs til slutt uansett, virker det som. Det trodde jeg at jeg hadde klart på åpningssporet «I’m Done With Fucking, I Just Want To Dance», men når den var ferdig og på plata så hørtes den ut som oss. Der trodde jeg helt

oppriktig at jeg hadde klart å skrive noe helt ulikt noe annet vi hadde gjort, men neida, når alle hadde bidratt med sitt til låten, så ender den opp med å høres ut som The Dogs.

Vi har prøvd oss med litt lap steel denne gangen for å krydre ting, men likevel høres det ut som oss.

- Dere skal jo gjøre en del festivaler i sommer, men så skal dere ut på klubbturné i høst med Oslo Ess. Hvorfor har dere valgt å slå dere sammen for å gjøre en større Norgesturné?

- Vi deler jo øvingslokale med dem, så vi vet at dette er folk vi kan overleve en turné med. Så handler det jo også om å skille seg litt ut når vi kommer til for eksempel Trondheim eller Stavanger. At vi kan tilby en konsertopplevelse som folk MÅ få med seg – håper vi da! Vi håper at vi har satt sammen noe som gjør at det kan bli en viktig kveld for folk der ute å få med seg. Og når man er ute to band sammen blir man aldri lat, fordi man ønsker hele tiden å slå det andre bandet hver kveld. Noen av de beste konsertene vi har spilt i The Dogs var da vi gjorde en hel turnerunde med Kvelertak for noen år tilbake.

Fordi da ble det helt sykt viktig for oss å gjøre det vanskeligst mulig for Kvelertak å skulle spille etter oss. Man presser seg litt ekstra og det nyter jo publikum godt av. Det er jo ulemper også og vi får jo ikke lov til å headline hver kveld. Vi må jo bytte på det. Vi hater jo å tape sånne dueller mot andre band når vi spiller sammen fordi det gjør vondt, men noen kvelder vil vi nok det.

NRM 2-2023

75

GLENN HUGHES Still Burning 76 NRM 2-2023

norwayrock.net

Just before Glenn Hughes kicked off his “Burn” 40th Anniversary tour in Gothenburg, we sat down with him face to face at the venue and chatted about how he got involved with Deep Purple, singing with David Coverdale on the “Burn” album, why he wishes he had stayed with Trapeze, and how Phil Lynott called him looking for Gary Moore right after Moore left Thin Lizzy.

TEXT AND PHOTOGRAPHY: ANNE-MARIE FORKER

Hi Glenn! Nice to meet you here in Gothenburg. Was there a particular reason you chose to begin your Burn Anniversary tour here?

I love Sweden, and I used to live in Stockholm for a while - so Sweden has been very good to me. I have great memories of Sweden.

Let’s go back to the beginning. How did you get involved with music?

I was listening to a lot of music when I was a child and then I played trombone in the orchestra at school - I learned how to read music when I was twelve - and then piano and then guitar. So, I started playing a few instruments very early on, before I was a teenager. And then The Beatles came, so it was very natural for me to listen to pop music in the ‘60s, which was very popular, as you know, in Liverpool, and I fell in love with pop music, which later turned into rock music.

And later Trapeze formed ....

Before Trapeze, there were a couple of other small bands, from school, like The News, and The Intruders, and then Finders Keepers, and then Trapeze. And that was my love - my big musical love for me - Deep Purple were the biggest band for me, but the musical love of my life were Trapeze, because we were young, teenagers, working class in the North of England, playing music because we loved it, before the money, before the women, before the drinking. It was all about the writing of this great music. So, it’s always been songwriting for me, and then the voice, of course, you know, and staying the moment, staying happy, joyous and free, just being free.

The title of the Trapeze album “You’re the music, We’re just the band”, what’s behind that title?

The audience were, and still are, a very big part of my world. Without the audience, I don’t feel there is anything. I can make music on record, which I do, but I’ve got to play this music and they, the audience, are a massive part of it for me, they are very, very important. I’ve been making music in that way all my life.

After that, almost immediately after that, I think it was, how did you get involved with Deep Purple?

They were coming to see me play for one year, in America, in L.A. and in New York, and I did not know they were looking at me to join, and they were, but I didn’t know it. I became friendly with Jon [Lord] and Ritchie [Blackmore], and then, all of a sudden, I was in New York and they were there, and they asked me if I would like to join the band, and I was unsure, because I didn’t want to leave Trapeze. I didn’t want to leave my family, my boyhood love. Trapeze is very important to me, and I’m only telling the truth. I really shouldn’t have left Really?

No, I should have stayed.

It meant that much to you?

I should have stayed, because I believe that music was very important to me, and I should have developed it more, and I should have been able to grow into it more and to express myself with my own work. I don’t talk about this very often.

Thank you for talking about it here.

I want people to know that that band is - when anyone mentions Trapeze in an interview, I get very happy, because you’re talking about the

norwayrock.net

beginning of Glenn, the beginning of a songwriter, the beginning of that voice that we all now know, and that is everything to me.

Wonderful. The vocals you shared with David Coverdale on the Burn album work so beautifully together. How did that relationship work?

David had never really recorded before. I’d done five albums before then. So, when we started working together, I gave him some inspirational ideas about what we maybe should do as a vocal duet, who should sing here, who should sing there. So it was interesting, because David was very good to me, David has always been very good to me, good with me, and we’re good friends. And you can hear it, that we were very close, and we still are. It was easy working with him. And people think “Was it difficult?” and it was not at all. We had one microphone, two men standing together, singing together, very close, very, very close.

I heard that during the recording of Burn, that Richie liked to pull a few pranks. Can you tell us about one or two of them?

We were in a castle built in the fourteen hundreds, seven hundred years old, and the castle was haunted, and Richie put speakers in my bedroom, and with a microphone at night time he would “woooo wooooo - woooo”, and it was really scary. He loved that, you know, he loved that. That’s the kind of guy he is, I think he’s hilarious. I never was angry - I thought he was funny; I still do.

Did you find it funny at the time, or did that come afterwards?

Not at that particular moment - I was asleep! And when you’re asleep, you don’t really know. You’re in this castle which is hundreds of years old, you know - but I realised when I woke up it was him. I could hear his laughter.

Speaking of pranks by him, that infamous concert at California Jam, with two-hundred thousand people, and the camera incident and the guitar cabinets, was that planned or did that just happen spontaneously?

Wasn’t planned! What happened was, the festival was running early, we were supposed to go on at 7:30, and it was 6:30 and they wanted us to go on, and Blackmore refused, so he locked himself in a trailer, and basically they had to break the door down and take him out and lead him to the stage, and he was really pissed off. So he had his roadie put petrol on the amps, and set them on fire in the show. And we knew - he mentioned something was going to happen. But it’s very dangerous, because when you’re working with petrol, and lighting the fire, it could have been a disaster. And it was a spectacle, and if you slow down the filming, you’ll see the stage was on fire - everything. I was jumping, it was very dangerous.

But you were okay?

We were okay, and we can laugh about it now.

It’s gone down in rock’n’roll history, that’s for sure.

It was a big moment, you know. I was in the white suit, and he was wearing black.

Was the idea of those suits to be opposite to each other?

No, but I wore that suit on that tour, I didn’t think about black and white, but people ask me about it “Were you doing it because you were white and he’s black?” Well, not really. I think I’ve always been crazy about clothes. I was going through my white period.

Fair enough. You’ve worked with, and you were good friends with a musician very dear to my heart, also from Belfast, Gary Moore. How

NRM 2-2023

77

did you meet him?

Well, I loved Gary in Skid Row. I knew all about Gary. And he was a Trapeze fan. So, I met him when he was with Phil Lynott in 1979, in L.A. - and this is a good story. It’s a bad story for some people. They were making a record in L.A. Gary contacted me and I went down to see them and met him and Phil and Scott, and Gary and I became very good friends. They were there in L.A. for a couple of weeks, and then Gary calls me and says “Can I come and spend a few days with you?”, and I said “Sure”, and then he came over, and I said “When are you going to go out on the road again?” and he said “Well, I’m going to leave the band and I’m not going to tell them, and can I stay here?” and I said “O-kayyy...”. So, he disappeared. This is a true story, you have to believe me.

Oh, I do.

And they couldn’t find him. Then, one night, I got a call from Phil in the middle of the night [convincing Phil Lynott impression] “Is he over there?” and I went “Er, what?” and I had to lie and I felt so bad.

He was quite menacing at times.

He was angry at me, and I didn’t do anything. I was the one - when Gary left the band, he was at my house. I didn’t take him away from Thin Lizzy - he wanted to get away.

Gary was a complex guy. A genius, a genius...

Absolutely. …And in my opinion, the greatest - and I’ve played with every guitar player - the greatest guitar player I’ve ever played with was Gary Moore. But I adored him, I adored him as my friend. We were very close friends.

That’s wonderful to hear.

78 NRM 2-2023

I have nothing be love for Gary. Now, later on in life, we had a little bit of a falling out. I was not the man I am today - I’ve been sober thirty-one years now - but I wasn’t at the time and it was difficult, and we had a bit of a falling out, but we got over that. And before he passed, I saw him again in Stockholm and we made amends and we had a nice chat and a laugh, and it was good.

I’m glad to hear that. And you’ve also worked with Tony Iommi on Fused, which is a great record.

Yeah, great player, one my best friends.

How did that come about?

I’ve known Tony since 1970 because we’re both from the Birmingham area. I’ve done three albums with Tony now, Bootleg, Eighth Star, and Fused.

Is there anything simmering with Black Country Communion?

We start 1st June, in L.A., for number five.

Recording it? It’s already written?

Joe and I wrote the album six weeks ago at my home.

Fantastic.

I have to do lyrics now, but the music is done. I get back on the 22nd May and Joe’s coming over on the 23rd to run over the songs again, and we meet 1st June in L.A. to make album number five.

That is great news. I saw you live at a home gig in the Black Country for my birthday on the 2nd January.

2018, right? That was a great show.

Yeah, best birthday I ever had. It was, fantastic, honestly.

That’s great.

I’m delighted to hear there’s going to be more music. Is there anyone you haven’t worked with that you would like to work with?

Good question! My answer to that is, at this point in my life, and I’ve worked with a lot of people, but I’m at an age right now when I have really - and I say this with respect - no time for people who aren’t happy or free and liberated, and centred. I don’t want to work with people that have any mental problems or drinking.

I’m at a point where I’m slowing it down and I have no rush to do anything. I don’t want any strange behaviour again. I’ve done enough of that myself and I’ve been walking a spiritual path for a long time now. I’m in a place of peace - I’m in a really good place. I don’t do anything unless I really love it. The reason I’m back with these guys - my band, my crew, my people - is because they are my family, as Trapeze was.

And all these years later, I have my freedom with my kids again, and I have that a lot.

Finally, do you have any more solo work coming up, any solo albums in the works?

There may be something next year. I can’t say for sure, but I keep getting asked to do another album. I haven’t decided yet. The offer is there - I don’t know. I only want to do albums when I have something to say. I haven’t done one in seven years. I thought it would be my last, Resonate. I love it. If I have something to say next year, I will do one. That’s the honest answer.

Alright, perfect, that’s it. Thank you so much.

No problem!

norwayrock.net

på sporet av noe nytt

Martin Miller er kanskje et navn du har hørt om, om du er gitarist og tråler YouTube etter ny lærdom. Er du trommeslager eller «bare» glad i musikk, er han kanskje ikke like kjent. I mars dukket det opp en singel kalt «Something New» i innboksen vår, som umiddelbart fanget vår interesse. Vi ringte opp den tyske strengetafseren på Skype, og møtte en svært så imøtekommende herremann i andre enden. norwayrock.net

NRM 2-2023

79

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: JAN POTSCH

- Gratulerer med det som er en god kandidat til årets album for min del.

- Oj, såpass? Tusen takk for det, det var veldig hyggelig å høre!

- For en som setter band som Dream Theater og Toto høyt, er det utrolig moro å oppdage noe som kan oppleves som en miks av de to, og med singelen «Something New» var det som å oppdage noe nytt.

- Hehe, så kult. Plata inneholder både noe gammelt og noe nytt, faktisk.

- Vi er så heldige at vi får prate med deg på utgivelsesdatoen, hvordan føler du deg?

- Nervøs, først og fremst, men også spent og melankolsk, faktisk, fordi reisen er over.

Vel, den er vel strengt tatt ikke over, for det er åpenbart mye som skjer framover. Det er rart å oppdra barnet ditt i fem år, for så å sende det ut i verden. Blandede følelser, kan du si.

- Nå er det for seint å endre på noe.

- Å herregud, det er jo det verste, spesielt for en perfeksjonist som meg. Jeg hørte på «Web Of Lies» som slippes som singel i dag, og hørte noe i vokalen som jeg ikke likte, men jeg er skrudd sammen på den måten, så jeg får ikke til å endre det, men det dukker alltid opp ting jeg skulle ønske jeg kunne endre, men sånn er det.

- Det har vært en fem år lang prosess, sier du. Hvordan har denne prosessen fortonet seg?

- Det er faktisk ti år siden min forrige utgivelse, før jeg tok en fem år lang pause fra låtskriving for å gjøre andre ting, så jeg begynte skriveprosessen i 2018. Hvordan har prosessen vært? Vel, det har vært noen humper i veien, oppturer og nedturer, og på mange måter er det dette plata handler om. Den skulle ikke handle om det, men sannelig ble det nesten som en selvoppfyllende profeti om en humpete vei med en lykkelig slutt. Jeg møtte noen veisperringer underveis, kan du si, kanskje spesielt siden dette var min første utgivelse jeg synger på, og midtveis i innspillinga byttet jeg sangpedagog, noe som endret måten jeg synger på fullstendig, noe som påvirket innspillingstida, ettersom jeg brukte seks til ni måneder på å lære meg nye sangteknikker. I tillegg byttet jeg trommeslager, så han måtte spille inn hele albumet på nytt, og endte opp med å reise til utlandet, booke studio og spille inn alt på nytt, i tillegg til å mikse alt to ganger, så akkurat det ble en kostbar affære. Når YouTube-kanalen min tok av i samme tidsrommet, så ble det fryktelig hektisk en periode, dermed flyr fem år av gårde.

Jeg håper ikke det tar fem år til neste album, og det bør det ikke heller, for jeg er allerede i gang med neste plate. Sånn som det ser ut nå, tror jeg den neste plata blir enda mer AOR enn «Maze Of My Mind» - «Maze Of My Mind» har fem spor, og kunne dermed blitt kategorisert som en EP, men noen av låtene er ganske lange, så det progressive aspektet er godt ivaretatt også.

80 NRM 2-2023

Hva inspirerte deg da du skrev musikken?

- Toto er kanskje det mest åpenbare, men også Genesis, og da gjerne 80-talls Genesis, spesielt «The Duke» har jeg hørt mye på.

Jeg oppdaget den egentlig for bare et par år siden, men da fenget den meg skikkelig. Muse inspirerer meg, Michael Jackson likeså. Når det gjelder det progressive elementet, er det et biprodukt av at jeg ønsker å utforske meg selv og mine evner. Litt som spøkelsestoget i en fornøyelsespark; det er overraskelser rundt hver sving. Jeg liker å bli tatt med på en reise når jeg lytter til musikk; å ende opp et annet sted enn jeg startet på da jeg satte på plata. På låter som er elleve minutter lange, eller kanskje mer, kan man ikke slutte på grandiost vis uten å ha bygget opp spenningen underveis. Dette er elementer jeg tiltrekkes av som lytter, og styrer nok i samme retning når jeg skriver også.

- Når du lager låter som er opp mot ti-elleve minutter lange, skriver du kronologisk, eller lager du elementene hver for seg, og setter de sammen til slutt?

- Jeg skriver nok mest kronologisk, vil jeg si. Jeg har en kompis som er profesjonell komponist, og har jobbet i Abbey Road, og har skrevet for filmer og slike ting, og jeg har inntrykk av at slike komponister jobber mer strukturert enn jeg gjør. Han kan ta en filmjobb, der han vet at han skal skrive et stykke som er tjue minutter langt, i tre deler, der han vet når han skal gjenta et parti, eller ha et klimaks.

Jeg jobber ikke akkurat sånn. Jeg starter med begynnelsen, og jobber meg gjennom låten, bit for bit. Det betyr ikke at jeg kan gå tilbake og endre noe tidligere i låten ved en senere anledning, men i utgangspunktet er det start til mål som gjelder for min del. Det som kanskje er forskjellig med min fremgangsmetode i motsetning til mange progressive band, er at ettersom jeg også er vokalisten, inkorporerer jeg vokalen allerede fra starten. Jeg har inntrykk av at instrumentalistene ofte skriver sine partier først, før vokalisten kommer med sine melodier i etterkant og legger oppå, mens jeg går mer etter Beatles-oppskriften, der musikk og vokallinjer lages samtidig. En fordel med å jobbe på denne måten, er at jeg kan reflektere over melodilinja senere i låten, og inkorporere det i andre elementer.

- Er du bevisst på tanken om at du skal synge over gitarriffene dine live, slik at du kanskje holder igjen på gitaren der du vet du skal synge over?

- Nei, ganske enkelt fordi jeg kommer til å ha med meg en gitarist til. Jeg ønsker ikke å legge begrensinger på meg selv i så henseende. De eneste begrensningene jeg pålegger meg selv, er at jeg vil at musikken skal høres ut som et band som faktisk fremfører den. Jeg hørte på et, la oss kalle det et moderne metalband, og jeg nevner ikke navn, og følte at jeg hørte på en EDM-artist, men med gitarer. Kvantisering, tuning og produksjon, og ikke minst trommene.

De høres ikke ut som trommer lengre, og dette er noe som faktisk plager meg. Om jeg setter

på ei Sepultura-skive fra 90-tallet, visualiserer jeg en trommis som dundrer løs på trommene sine. Sånt opplever jeg ikke i alt for mange produksjoner for tida, alt låter helt likt, fordi alle bruker de samme samplene, og ikke et skarptrommeslag høres annerledes ut enn det neste, og det gir ikke meg et bilde av en trommis som svetter og jobber ræva av seg bak trommesettet. I stedet høres det ut som en nerd som sitter og klikker sammen trommepartiene med musa og tastaturet, og jeg beklager, men det gir meg overhodet ingenting!

- Akkurat! Jeg har vært gjennom dette så alt for ofte når jeg skriver om musikk. Jeg har hørt minst femten skiver bare de siste par månedene der alt høres likt ut, ikke én lyd skiller seg ut, og det gir ikke meg noen ting som helst heller, og jeg er trommis sjøl.

- Enkelte plateselskaper er ille. Om man går gjennom katalogen deres, og hører på noen av bandene, så låter trommene likt, gitarene låter likt. Jeg tror dette bunner ut i frykten for at kraften ikke skal komme igjennom hardt nok når et skarptommeslag ikke låter like kraftfullt som det neste, og dessverre tror jeg at denne frykten homogeniserer moderne metal. Spør du meg, er det noe anti-metal over perfeksjonismen vi opplever nå. For all del; plata mi har mye produksjon i seg, og jeg kan nok gjerne beskyldes for å være polert, men jeg føler det er en linje som ikke skal krysses med tanke på produksjon. Jeg kunne godt ha produsert musikken min større, feitere og mer massiv, men det er ikke noe jeg ønsker å gjøre, for jeg mener musikken skal sitte i førersetet.

Musikken må puste, og det må være rom for de individuelle musikerne til å komme igjennom i lydbildet. Jeg tror jeg kommer til å tjene på det i det lange løp, for jeg tror bransjen kommer til å endre seg med tanke på serieproduksjonen vi opplever nå.

- Dette temaet kunne vi pratet om lenge, hører jeg, men si litt om bakgrunnen din. Jeg vet du er en skolert gitarist.

- Ja, jeg er en såkalt akademisk trent gitarist, det er primærjobben min, men i tillegg er jeg selvlært produsent og lydtekniker, mest av nødvendighet, rett og slett, men det skulle vise seg at jeg digger å holde på med det. Alt du ser på YouTube-kanalen min har jeg mikset selv, pluss at jeg har mikset plater for noen andre artister, men det skulle vise seg at akkurat det liker jeg faktisk ikke å holde på med. Jeg liker bare å mikse mine egne greier. Så gikk jeg videre til å synge, noe som har blitt en stor lidenskap gjennom årene. Jeg har forbedret meg mye, men er selvfølgelig ikke ferdig utlært.

Jeg føler på mange måter at det har blitt en ny del av identiteten min, så jeg kommer til å fortsette å bruke tid på det, og utvikle meg videre. Det er nesten en treenighet i meg; gitarist, produsent/lydtekniker og vokalist.

- Du nevnte YouTube-kanalen din, den ser jo ut til å ha båret frukter.

- Hehe, ja. Men man kan gå inn på kanalen norwayrock.net

min og se på tallene og tenke at jeg har hatt det enkelt, men det er rett og slett ikke tilfelle. Jeg startet kanalen min i 2007, den gangen var ikke YouTube et år gammel en gang, og lastet opp et lass med videoer, og holdt på med det i ni år med varierende suksess, kan man si, men så startet jeg The Martin Miller Session Band, og lastet opp videoer med det bandet, og da tok det av.

- Og da dette tok av, ga du ut en serie med coveralbum, med musikk av artister som Toto, Queen, The Police, 80-tallslåter og 90-tallslåter, blant annet. Hvordan begynte den prosessen?

- Det står på Spotify at jeg ga ut alle disse platene i 2022, men de har bare ikke vært på Spotify av rettighetsårsaker. Toto-medleyen for eksempel, er fra 2017. Låtene er spilt inn live, og kan sees på YouTubekanalen min også, men nå er de også ute på Spotify og andre plattformer.

Det er primært liveinnspillinger, men det er noen post-produksjoner der, perkusjon, korstemmer og så videre, men primært er det rene liveopptak.

Vi kan kanskje kalle det hybrid-innspillinger. Men jo, dette har egentlig vært hovedgeskjeften min i noen år.

- Hva med masterclass og clinics, har du gjort mye av det?

- Jada, masse. Jeg har to Ibanez signaturgitarer, og Ibanez har flydd meg verden rundt for å gjøre slike ting, og jeg elsker det. Ikke bare fordi jeg får reise rundt og spille, men jeg får også prate mye om musikk, og det er noe jeg setter svært stor pris på, faktisk.

- Det hører jeg, hehe. Hvordan forbereder du deg til slike events, og hva skjer underveis når du har publikum i rommet?

- Jeg forbereder som regel et par låter for disse eventene. Faktisk har jeg gjort noen sammen med Tom Quayle, en britisk gitarist jeg virkelig liker å jobbe sammen med, vi spiller nærmest som en slags jazz-duo med to gitarer. Det er moro. Ikke for det, jeg liker godt å spille til backingtracks også, for all del, men det er noe spesielt når to gitarister sitter sammen og kreerer musikken der og da. Jeg underviser også på Carl-Mariavon-Webers høgskole for musikk i Dresden, pluss at jeg i tillegg har gitt tusener av privattimer de siste fem årene, i tillegg til at jeg nettopp har gitt ut en bok, kalt «Modern Rock Guitar Soloing». Å undervise har vært en svært viktig del av min karriere, så jeg tror jeg er forberedt på nærmest ethvert spørsmål som skulle komme opp, haha.

- Det er det inntrykket jeg har fått også, at undervisning er noe som er viktig for deg.

- Absolutt! Jeg hadde masse undervisning som ung jeg også, både god og dårlig, så jeg vet forskjellen på de to.

- Du har lært hva som virker, men også hva som ikke gjør det.

- Nettopp. Det er som om man har hatt dårlige foreldre, så lærer man hva man ikke skal gjøre, hehe. Men jo, jeg mener musikkutdanning er svært viktig, og dessverre blir den ikke satt nok pris på.

- Blir det turnering med plata?

- Jeg skal i hvert fall ut med The Martin Miller Session Band, det blir det første som skjer. Jeg har ingen erfaring som vokalist på turné, så jeg vil bruke denne anledningen til å finne ut hvordan det funker, og gjøre noen forbedringer der, sikkert. På grunn av YouTube-kanalen vet jeg at jeg kommer til å trekke mye folk til de konsertene, så jeg vil bruke tid på å markedsføre meg selv som låtskriver først, før jeg tør å reise ut med min egen musikk, men det kommer helt sikkert til å skje, det er 100% sikkert!

- Du nevnte at du allerede er i gang med nytt materiale; vil vi se et nytt album fra Martin Miller allerede i 2024?

- I en perfekt verden; helt klart! Om jeg venter 5-10 år med å gi ut en ny skive, vil folk kanskje tro at jeg er en YouTube-artist som gir ut original musikk innimellom, så jeg tror det er viktig for meg å vise publikum at jeg mener alvor med musikken, og at jeg tenker å jobbe seriøst med dette over tid. Jeg elsker alt jeg holder på med, men det er ingenting som gir meg mer glede enn å skrive min egen musikk, så om det kan bli hovedgeskjeften min, hadde jeg blitt svært lykkelig.

- Jeg hadde ingen kjennskap til deg før redaktøren min sendte meg «Something New», og mente det ville falle i smak, og det tok neppe mer enn ti sekunder før jeg var solgt, og for øvrig liker jeg «The Other End» også, instrumentalskiva di fra 2013, så bare fortsett

norwayrock.net

”Jeg går mer etter Beatles-oppskriften, der musikk og vokallinjer lages samtidig” å skrive musikk du, jeg er klar.

- Det skal jeg helt klart gjøre. Da jeg ga ut «The Other End» var jeg i ferd med å forsøke å etablere meg som gitarist med originalt materiale, men jeg hadde ikke begynt å synge enda, så jeg bestemte meg for å gi ut en instrumentalplate, rett og slett. Den skulle på en måte bli visittkortet mitt, om det høres logisk ut. Det var primæridéen bak den utgivelsen, og jeg tror ærlig talt aldri jeg kommer til å gi ut ei slik plate igjen. Faktisk så har jeg ikke for vane å høre på sånne skiver sjøl, men jeg følte det var noe jeg var nødt til å gjøre, for å vise fram hva jeg kan på gitaren. Med «Maze Of My Mind» føler jeg at jeg har knekt koden på hva jeg faktisk ønsker å få til, det mener jeg bestemt. Det som er litt merkelig, er at den låten jeg føler passer dårligst, er låten jeg skrev først, «Left Inside». Det er kanskje feil å si ‘passer dårligst’, men den låter litt annerledes enn de andre sporene. Den låter kanskje mer prog-metal enn de andre, men så snubla jeg over «Something New», og tenkte umiddelbart ‘vent litt. Der har vi det, dette er hva jeg skal gjøre!’ Med den låten føler jeg at jeg knekte koden på formelen jeg ønsker å bruke på låtskrivinga, så de siste tre låtene kom etter den. Dermed blir «Something New» basen for hvordan jeg kommer til å skrive framover.

- Det høres ut som en suksessoppskrift spør du meg.

- Det vil vise seg. Nå er i hvert fall skiva ute.

- Det er litt prat om deg som jeg ser det i hvert fall, jeg ser flere musikkjournalister har plukket opp «Something New» som et godt stykke håndverk.

- Det er hyggelig å høre. Kanskje flere enn bare gitaristene der ute får opp ørene for meg også, det hadde vært stas. Jeg føler jo at svært mange gitarister vet hvem jeg er, men jeg har fremdeles mange musikkører å nå, så jeg håper du har rett. Og forresten så synes jeg det er moro å høre at du, som er trommeslager, liker å høre på plata, for det var essensielt da jeg lagde musikken; at den skal kunne nytes av alle, ikke bare gitarister.

- Men nå har vi prata lenge, jeg vil ikke oppholde deg, for du skal skrive ny musikk.

- Det blir vel sommeren for min del det, jeg foretrekker å ha god tid når jeg skriver. Jeg er ikke typen som sitter på turnébussen og skriver, jeg må ha absolutt ro, og føle at tiden står stille før jeg finner ro til å skrive.

Forresten så har jeg kjøpt endel analoge synther, som jeg holder på å lære meg. Jeg har utrolig mye moro her med å vri på knotter og trykke på knapper. De skal med på den nye skiva, så jeg har litt å lære.

- Ring Steve Porcaro (Toto) og inviter ham til å prøve de på nyplata.

- Haha, ja, multikeyboard-soloer fra ham er aldri feil.

- Hvordan ser timeplanen din ut disse dagene, prater du med mange journalister?

- Mnja, en håndfull, men det kunne kanskje vært flere. Jeg er den nye gutten i gata, vet du, så det er ikke alle som løper etter meg enn så lenge. Du vil kanskje ikke tro dette, men det er ingen selskaper som har villet signere kontrakt med meg heller, de tror kanskje at jeg «bare» er et YouTube-fenomen. Vel, det var ett selskap, men tilbudet de kom med var så latterlig dårlig at det grenset til å være en fornærmelse. I disse dager må artisten stå for all innspilling og produksjon sjøl, før selskapet ber deg overgi alle rettigheten til dem. Tilbudet jeg fikk var å si fra meg 100% av rettighetene til min egen musikk for alltid. På fem album. Og det for et latterlig lavt forskudd. Derfor valgte jeg å stå for alt selv, og dermed eie alt selv også. Drømmen er jo at denne plata gjør det så godt at de kommer halsende etter meg med sjekkheftet på vidt gap, haha!

- Om «Maze Of My Mind» får den mottakelsen og omtalen den fortjener, bør det ordne seg til neste utgivelse.

- Jeg håper det.

NRM 2-2023

81

En annen form for rock’n roll 82 NRM 2-2023

norwayrock.net

Senere tids Yes-plater maler et staupet diskografilandskap, med gyselige «Heaven & Earth» som absolutt lavmål. Etter at gitarunikum Steve Howe ble slått til skutas kaptein synes imidlertid bandet å ha kommet på rett kjøl igjen. «The Quest» næret forjettende forsøk, som sporadisk slår ut i full Yesblomst på oppfølgeren «Mirror To The Sky». Såpass ettertrykkelig evner platas høydepunkter å pumpe blod gjennom et gammel Yes-hjerte at det ble maktpåliggende å få orkesterlederen i tale.

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: GOTTLIEB BROS

En gråsprengt og passe tøysete Steve Howe gir audiens en ellers personlighetsforstyrret vårdag, og det slår meg kjapt at 76-åringen nyter å bære bandets kapteinsbind. Dennes nyvunne koryférolle foranstalter sågar et musikkkvalitativt løft. Kort summert: Man var ikke forberedt på at Yes med «Mirror To The Sky» skulle begå sitt beste album siden 2001s «Magnification», noe Howe liker å høre.

-Det var et revitalisert Yes som ferdigstilte «The Quest», og jeg ville ikke miste momentum.

Siden vi faktisk satt på rudimenter til ytterligere to låter foreslo jeg å gå i gang med enda et album, siden Covid umuliggjorde turnévirksomhet. Vi trodde at det uferdige stoffet var av sober, akustisk art, men etter å ha videreutviklet idéene endte vi opp med «Luminocity» og «Mirror To The Sky», som er blant platas mer grandiose tilslag.

-«Mirror To The Sky» er Jon Davisons tredje studioplate som Yes-vokalist og den plata hvor han oppleves som en komplett naturlig og integrert del av Yes-arven.

-Jeg liker ikke forstilte kunstuttrykk, og mener «Mirror To The Sky» lagerfører tiltrengt dynamikk, energi og idérikdom.

-Man presenteres endel motstridende ytringer via verdensveven. Hvorfor er ikke Jon Anderson bandets sanger lengre?

-Spørsmålet er blitt reist utrettelig siden 2005, og svaret ligger i dagen for den som gir seg tid til å analysere situasjonen. Det handler om en avstandtagen. Utover det kan jeg ikke kommentere bruddet.

-Tittelkuttet fra årets Yes-plate får meg til å erkjenne hvor mye jeg stundom savner bandet; hvilket melodisk briljant, nyansert, Yes-tonalt og mangefasettert epos...

-Som nevnt, kimene til stykket oppsto på tampen av «The Quest»-sesjonen. For å ferdigstille 2021-albumet ble vi tvungne å legge tiloversblitte skisser til side, men da vi gjenopptok arbeidet ble det åpenbart at angjeldende låt loddet langt dypere enn først antatt og at stykket forordnet orkesterstemmer, så jeg kontaktet Paul K. Joyce, som gjorde en glitrende jobb som orkesterarrangør kontra «The Quest» og soloplata mi «Time», sistnevnte ble utgitt i 2011 under Warner Classics-

norwayrock.net

emblemet. Symfonikerne spilte vi i Makedonia.

«Mirror To The Sky» er en diger låt, full av vakre ingredienser som formodentlig sorterer under eller slekter på klassisk progrock-tenkning. Etter intonasjonen bryter vi ut i et rockeinfernalsk ritt, før et nytt, akustisk motiv gir kontrasterende tilsvar. Stykket nærer av utvikling og progresjon, uten å bli fragmentarisk eller maniert, og bærer et par gitarbrekk som oppleves veldig annerledes, sett fra mitt ståsted. Jeg nytter eksempelvis Fender Telecaster som grunngitar på hele låta, og dette furnerer en viss jazzklang.

Mot slutten, etter flere takter med symfonikere i ensom majestet, drønner bandet inn i manesjen igjen og rekapitulerer flere av de etablerte ledemotivene, til maksimal effekt. Det er gode grunner til at dette er valgt som tittelkutt.

-Stykkets kanskje fremste bragd er at det klinger fullblods-Yes, uten å påminne andre Yes-komposisjoner.

-Jeg er meg dette bevisst, og liker å tro at vi har lyktes med oppdraget. Yes-musikk flyter på instinkt i blodsystemet mitt, men det handler også om kjemien i dagens besetning.

Mulighetene synes uendelige, og som orkesterleder er det forventet at jeg skal styre de andres idéer dithen de bærer størst mening i Yes-kontekst. Jeg er blitt bandets produsent og kalibrerer dets stemning, kommunikasjon og vibrasjoner, til alles fornøyelse. Noe større omveltning er det forresten ikke snakk om, da jeg alltid har samprodusert bandets album.

Mine kumpaner utviser klokkertro på min dømmekraft, selv i øyeblikk hvor jeg bare later som om jeg sitter med begge hendene på rattet. Troen på bandet er tilbake; det ble plutselig gøy å tilvirke skiver igjen, hvilket utgjør et ikke ubetydelig perspektivincitament.

«Heaven & Earth», derimot, representerer en

rigid og umorsom plateprosess. Større deler av «Fly From Here» fløt mer naturlig, trass intern dramatikk da Oliver Wakeman ble erstattet av Geoff Downes. Små dumper i veien må medregnes. «The Quest» og «Mirror To The Sky» ble forskånet surmaget mudder, og jeg vil tenke tilbake på disse som et svært lykkelig øyeblikk i Yes’ krønike. Pandemien kom bandet til unnsetning – fordi vi uansett ikke kunne turnére konsentrerte vi all energi om «Mirror To The Sky».

-Hvor uensartet forløper det metodologiske i dag kontra de gylne 1970-årene?

-Vi har det uendelig mye morsommere i dag, og de teknologiske verktøy man disponerer letter den kompositoriske prosessen. Det handler om å finne de riktige ingrediensene til et bestemt musikkstykke, og i Yes leter man ikke bare etter én ting, men gjerne fire eller fem, og i så måte begrenses du kun av egen fantasi.

Underveis konkretiseres et slags artistisk ideal, som de impliserte bidrar til å realisere, hver på sitt vis.

-Det er lenge siden man opplevde Yes i såpass rocka modus som den eksellente «Living Out Their Dream»...

-Denne holder unektelig litt boogie og rock’n roll i ermet, i likhet med «Going For The

NRM 2-2023

83

One» og flere eldre Yes-låter. Jeg har aldri ønsket at Yes skulle glemme sitt rockeopphav og er gått litt lei av begreper som «kunstrock» og «progrock». Nei, sier jeg, Yes representerer bare en annen måte å tenke rock’n roll på, skjønt det skal vedgås at jeg følte jeg blottet nakken vel mye da jeg presenterte bandet «Living Out Their Dream». Heldigvis ga plateselskapet tommelen opp, og etterhånden entret alle musikerne en rock’n roll-fundamentert Yes-sone, som er et skikkelig digg sted i operere i.

Vår fortjenstfulle passiar avbrytes brått da Howes fasttelefon begynner å skravle. En lattermild gitarhelt dasker apparat og tasteskive: -Jeg håper dere er forskånet sådan nonsens i Norge, men i England fungerer det slik at dersom noen sender en tekstmelding til fasttelefonen min, så kunngjør en skingrende kvinnestemme at jeg har fått en livsviktig meddelelse. Ha ha ha, jeg ba henne drite og dra. Hvor var vi?

-Jeg slipper ikke «Living Out Their Dream» med det første, hvis grødefulle gitarfraseringer pendler fra psykedelisk country til symfonisk lange noter og surferockfigurer.

-Du har gode ører. Jeg lenker en totalt uforvarende, kromatisk gitarlinje til ordene «Living Out Their Dream», noe som definitivt gjør låten villere, i fin kontrast til intonasjonen som overensstemmer mer med et Keith Richards-riff. «Living Out Their Dream» var et risikabelt prosjekt, hvor hvert nye element syntes å elevere det forrige. Geoff Downes bidro med glimrende versemelodier, og jeg forfattet teksten basert på egne observasjoner av snåle tildragelser. Hele låten er forrykt, på en god måte, og min favorittpassasje tiltrer mot slutten når vi halverer tempi og går for en virkelig patetisk løsning, som klinger fryktelig miserabel, men som åpner latterdøra mi på vidt gap under hver avspilling. Den bedrøvelige sistelinja antar tragikomiske proporsjoner, hvilket begeistrer meg, og vi ender et sted mellom mentalkolaps og kynisme.

-«Cut From The Stars» gir et tilfredsstillende anslag, som også skrår over i rocka, dog komplekst terreng. Her påmønstres faktisk en delikat gitarfigur som minner om et Gentle Giant-stykke fra «Three Friends», om du minnes dem?

-Jeg kjenner ikke Gentle Giant inngående, dessverre. Når Jon Davison og Billy Sherwood komponerer sammen, så står jeg som regel fritt til å meisle egne gitarlinjer, med mindre Billy har klekket ut noe genialt. Det hadde han ikke i forhold til «Cut From The Stars». Jeg syslet med en idé sentrert rundt bass, trommer og vokal som på magisk vis korrelerte med Jon og Billys materiale. Dette inntraff sent i prosedyren, og jeg ble grepet av trangen til å børste støv av det analoge pedalbrettet mitt, hvilket geleidet oss mot psykedelisk 1960-tallshold. Låten fordret gitardetaljer en masse, selv om det stedvis fungerer utmerket med unisone, kromatiske bass- og gitarløp. Jon og Billy var rådville i forhold til låtens utgang, som jeg konstruerte, ofte i revers, basert på immanente strukturer. Mens jeg syslet med dette slo det meg at: «Ok, Steve, du er virkelig fanatisk når det gjelder anslag og konklusjoner i musikk». Dersom en låts opptakt eller sluttparti bærer mening, kan jeg drodle i det uendelige, men uten en god intonasjon eller ditto avslutning falmer interessen.

-Både tittelkuttet og «Luminocity» foreviser hymnologiske trekk...

-Yes har alltid ligget under for en hang til totalforløsende, nærmest kirkelige durakkorder; ofte skrener vi til moll for å kunne gi en spirituell kontrasteksplosjon. En annen måte å uttrykke dette på er å si at vi er flinke til å benytte de harmoniske mulighetene som tiltrer. Billy er en fantastisk lagspiller, med teft for dynamisk aksentuering. Dennes forslag forløser gjerne et skred av klanglige disposisjoner. Billy nærmest designer slagverket i utarbeidelsen av egne basslinjer, hvilket berører ett av bandets umistelige varemerker, nemlig måten bass og trommer samhandler på. «Luminocity» ble rekonstruert og omkalfatret utallige ganger innen den fant endelig form, jamfør «The Ice Bridge» fra forrige plate, mens andre spor, eksempelvis «Dare To Know», så å si skriver seg selv, for å benytte en floskel. Atter andre krever behørig arbeid ikke på bakgrunn av musikalske strukturer, men mengden teknologi som trengs.

-Av uvisse årsaker fører «Mirror To The Sky», i likhet med forgjengeren, tre tilleggsspor, hvorav «Unknown Place» innbyr til

84 NRM 2-2023

kirkekaffe av den tyngre sorten.

-Å kalle tilleggsmaterialet for «bonus-stoff» er å diskreditere låtene. Vi utviste like mye konsentrasjon, oppmerksomhet og energi i tilleggsmaterialet som resten av albumet. «Unknown Place» undergikk utallige fasetter; det endte med at jeg kasserte hele slutten, til fordel for strekket anført av kirkeorgel, som opprinnelig var tiltenkt et solostykke for spansk gitar, men som nu opptar nesten have låten. Sekvensen bevilges tid til etablering og videreutvikling, med meg sittende og glo ut vinduet som tekstlig innfallsvinkel, ha ha ha. Låtens første del, derimot, fyrer av rockesylinderne, hvor Geoff hamrer på hammondorgel, bakket av gitarer.

Dette endrer så karakter, henimot det eteriske og kirkelige, og klinger såpass romlig og mektig at man ikke behøver verken myriader av toner eller instrumentell ornamentikk. Utgangen av «Unknown Place» ble inderlig majestetisk.

-Jeg har nylig hatt den udelte glede av å gjenoppsøke Tomorrows eneste album fra 1968, og er lett overrasket over hvor godt materialet klinger i 2023.

-Hvis du sikter til den nyrestaurerte utgaven som lanseres inneværende vår, så vil jeg takke ydmykt. Jeg la virkelig sjela i arbeidet, og har på mange måter gjenoppfunnet fonogrammet. Mange av de rufsete kantene er pusset vekk, uten å undergrave stoffets nerve eller intensjon, med det som resultat at låtene faller dagens publikum lettere i øret.

-Hvordan vil du oppsummere perioden mellom utgivelsen av Tomorrow-albumet og din tiltreden i Yes, altså fra 1968 til 1970?

-Underlig og spennende. Jeg var egentlig Keith Wests lojale gitarist; han hadde en slags avtale med EMI, og vi nedfelte flere innspillinger sammen med trommeslager Aynsley Dunbar og Ronnie Wood på bass.

Særlig minnes jeg «On A Saturday», den rommet riktig spreke gitarspor.

Etter Tomorrow dannet jeg bandet Bodast, som åpnet øynene mine for musikkens muligheter. Ved utgangen av 1960-tallet takket jeg ja til å turnére med P.P. Arnold, hvilket ble en opportun måte å avrunde dekaden på; ting hadde surnet siden 1967s blomsteromkransende aspirasjoner. Jeg lærte mye av å turnére i førstedivisjon, og hyren gjorde meg ytterligere bestemt på å lykkes som yrkesutøver.

-Mange såkalte progrockband spadde sin egen grav mot slutten av 1970-tallet, i desperate forsøk på å bli noe de ikke var. Yes led aldri samme skjebne. I stedet kvitterte dere med vidunderlige «Going For The One», att på til i punkens år.

-Vi håpte å gjøre en oppfølger til «Relayer» med Patrick Moraz på klaviatur. Etter noen uker med drodling ble det reist spørsmål ved hvorvidt samarbeidet fungerte. Albumets form var satt da vi inviterte Rick Wakeman tilbake i rekkene, og materialet har tålt tidens tann, mye takket være tekniker John Timperley. Det var en fantastisk periode. Vi brukte måneder i studio; «Going For The One» kostet plateselskapet én million pund. Det er et strålende Yes-album, med «Awaken» som absolutt senit.

Jeg tror de fleste vil ha vansker med å forestille seg skiva uten «Awaken», selv om resten av stoffet også holder høy kvalitet. Vi nøt godt av Rick Wakemans talent som korarrangør. «Awaken» markerer forøvrig det siste, storslagne samarbeidet mellom Jon Anderson og meg, om man ser bort fra «Keys To Ascension». Alt fungerte. Jon har ved flere anledninger utropt «Awaken» til Yes’ største triumf. Jeg bærer gode minner kontra «Turn Of The Century» også, da Jon og jeg eksperimenterte hemningsløst i studio mens vi ventet på at Alan White skulle bli kvitt influensaen. Å åpne hele plata med steelgitar var en erklæring av de sjeldne; siden 1977 har jeg vært hekta på steelgitarer. Det foreligger tonnevis av steelgitar på «Mirror To The Sky», ikke minst i «Luminocity». Min bruk av steelgitar er forsøk på å skjønnmale teksturer; noen ganger lykkes jeg til og med, ha ha ha, men dette er ikke bare enkelt uten å kunne ty til tremolo eller bøying av strenger. Jeg er vanligvis en pen og pyntelig gitarist, bare ikke når det gjelder steelgitarer – da kan alt skje. Jo villere, jo bedre.

-Hva er å foretrekke: Kreativitet innelåst i studio, eller å oppføre musikk foran levende mennesker?

-Livemusikk vedrører to til tre timer av et døgn. Å skape musikk i studio borger for en hel dag med glede. Jeg har imidlertid ingen planer om å tre tilbake fra konsertartisteriet.

norwayrock.net

Ny vin i gamle flasker Sommeren er tiden for å reise. Enten teltet pakkes til festival eller kofferten hentes frem for reiser til varmere strøk. Når Overkill nå er ute med sitt tjuende album, «Scorched» etter rundt førti år på veien, er det ikke kofferten som pakkes når vokalist Bobby «Blitz» Ellsworth har ferie.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: FRANK WHITE

Ja, for det er et faktum at Overkills eneste demo, «Power In Black» ble sluppet i 1983. Allerede tre år tidligere dannet Bobby og bassist DD Verni bandet som de fortsatt er hovedlåtskrivere i. Tipper det er litt sent å si klipp deg og skaff deg en jobb?

- Men jeg har jo en jobb. Tilbake i 1984 studerte jeg på universitetet.

Overkill spilte på kveldene og i tillegg hadde jeg en jobb, så tidskjemaet var rimelig tettpakket. Dette var samtidig som Megaforce ville signere oss.

Da måtte jeg si til faren min at jeg ikke kunne fullføre studiene. Men det må du, svarte han. Men tar ikke vi den platekontrakten, så får noen andre den. Så sa faren min; ‘Bobby, dreier dette seg kun og damer og gratis øl?’

Hehe.

- Overkill kalte seg en periode Virgin Killer, et navn jeg forbinder med kanskje et av de verste albumomslagene noensinne, av Scorpions.

- Hehe, på den tiden var vi et coverband. Og vi spilte noen Scorpionslåter, så derav navnet. Men jeg tror vi het Virgin Killer kun et par uker altså, jeg er faktisk usikker på om vi rakk å spille noen konserter under det navnet. For utenom meg og DD, besto bandet på denne tiden av Rat Skates på trommer og Rob Pisarek på gitar. Vi hadde en egen låt, som het «Gods Of Rock’n’ Roll”, utover var det låter av Judas Priest, Riot, AC/DC og som nevnt Scorpions. Du vet, musikk som herjet på den tiden. Det ble aldri laget noen Virgin Killer T-skjorter.

- Og akkurat denne klassiske heavy metallen synes jeg er veldig tydelig på «Scorched». Plata starter med det thrasha tittelkuttet, men allerede i spor to, «Goin’ Home» synes jeg å høre de gamle gode.

- Jeg synes det er en veldig variert plate. I motsetning til forrige plate er det ikke noe punk over denne. Det er mye groove, som for eksempel i «Wicked Place» og «Bag O’ Bones». Og selvsagt finner du thrash metal, men ja, du har nok rett i at det er en del klassisk heavy metal her. Du nevner «Goin’ Home» som er et veldig godt eksempel, kanskje sammen med «Won’t Be Coming Back». Selv «Scorched» som fremstår som en thrashlåt, har et ganske så klassisk rock’n’roll refreng. Jeg synes det er norwayrock.net

en dynamisk plate med god variasjon, inspirert av musikk vi har opplevd gjennom fire tiår som band.

- Tekstmessig er dette kanskje Overkills mørkeste plate. Det er lett å tenke seg verden de seneste årene legger grunnlaget for dette mørket.

- Det var slett ikke intensjonen. Jeg bare begynte å skrive. Jeg følte meg privilegert da verden stengte ned. Vi var på veien med Overkill og hadde siste konsert 12. mars 2020, og allerede den 13., dagen etter, sendte DD meg demoene til «Scorched». Så jeg hadde en jobb å gripe fatt på under pandemien. Men etter hvert så kom jo disse refleksjonene over hva som skjedde. Nedstenging, frykt og usikkerhet. Halvveis i prosessen måtte jeg stoppe opp. Dette her er virkelig ikke oss. Frykt? Sånt skyver vi fra oss. Er man bundet fast finner vi heller en løsning på å løsne knuten.

Jeg gjorde en ny versjon. Og enda en. Men jeg beholdt deler av alle versjonen, og det hele ble en slags Overkills opposisjon mot pandemien.

Ikke bare som band, men som mennesker, uansett om man er i Norge eller New Jersey så var vi også møkk lei pandemien.

- Hvordan er fokuset på det som skjer i Ukraina hos dere?

- Det er selvsagt i nyhetsbildet, men ikke daglig. Men du vet, Joe Biden har jo støttet Zelenski gjennom store deler av dette, ikke minst med militær hjelp. Vi er vel de som har sendt over mest våpen og utstyr dit for å bekjempe russerne, så jada, vi er godt opplyste om det som skjer der.

- Jeg husker godt jeg ventet i spenning på plater som «Under The Influence» og «Years Of Decay», som dere ga ut på slutten av åttitallet. Hvordan er spenningen og begeistringen ved å gi ut en plate når man er kommet til nummer 20?

- Det er ingenting som kan sammenlignes med å utgi sin første plate.

Eller oppfølgeren. Det blir som din første kjæreste, eller kanskje bil. Det er noe med disse minnene som blir med deg hele livet. Men jeg føler fortsatt at vi kjenner en viss spenning foran et plateslipp, det har vi gjort hele veien. Vi er stolte av det vi gjør. Vi er ingen sensasjon som skaper overskrifter, det har vi ingen interesse av. Vi spinner gjerne på ting vi har gjort tidligere, men det er viktig å skille mellom plagiat og stil. Og jeg synes «Scorched» er et godt eksempel på det. Det er ny vin på en gammel flaske. Innpakning er fortsatt metal, men du har ikke hørt det satt NRM 2-2023

85

sammen på denne måten av oss før. Og det er nettopp begeistringen vår for det vi gjør som får det til å låte friskt. Vi jobber alltid for å bli bedre, og vi gjør det med stolthet. Jeg ønsker å bli en bedre vokalist for hver eneste plate vi gjør. Jeg ønsker virkelig ikke at noen skal si at ‘Den nye plata er bra, bare synd kvaliteten på vokalen ikke lenger er hva den var.’ Jeg jobber hardt for at det ikke skal skje, og vokalen på «Scorched» ER bedre enn på «The Wings Of War».

- Jeg synes i hvert fall bandet fortsatt høres sultent ut.

- Jeg tror denne sulten reflekterer omgivelsene og omstendigheter rundt deg.

Jeg tenker ikke da nødvendigvis på krig eller pandemi, men vi var gjennom en periode med litt forvirring før vi fikk med Jason Bittner på trommer tilbake i 2017. Da Rob Lipnicki sluttet, brukte vi lydmannen vår, Eddy Garcia, som trommis for å få gjennomført konserter. Dette var ikke spesielt velfungerende, men ut fra situasjonen gjorde vi så godt vi kunne. Jeg er stolt av «The Wings Of War», men når vi begynte med «Scorched» var Jason blitt mer integrert i bandet. Siden han også er låtskriver, kommer han med forslag til endringer og da må jo også vi endre vår tilnærming til låtene, og det er spennende og en viktig årsak til at denne plata kanskje fremstår som friskere enn forgjengeren.

- En ting som faktisk er likt med å gi ut plater nå og på tampen av åttitallet er at plater kommer på vinyl. Til og med kassetter er jo tilbake.

- Jada, vi har gjort layout til kassett. Det var veldig gøy, og jeg gleder meg til å se den. Jeg prøver å tenke tilbake til da skivene våre kun ble utgitt på CD, men de to første kom i hvert fall på vinyl og kassett, og en og annen av de senere i ett og annet format utover CD. Det blir som å gå litt tilbake i tid. Jeg tenker jo fra jeg selv var ung, og hvor moro og hvor stort det var med en plate. Flotte omslag, gjerne utbrettscover med store bilder og informasjon. Bilder, tekster, adressen til fan klubben og mer til. For meg er det stort at vinylen er tilbake, og vi benytter oss selvfølgelig av de flotte mulighetene dette gir.

Dette er jo ikke musikk for de store massene, dette er for noen få utvalgte. Som meg selv.

Folk som elsker musikk i fysisk format.

- I vår tok Overkill med seg Heathen og Exhorder på Europaturné, en pakke som dessverre ikke nådde Norge. Dette er band som hadde en viss status rundt 1990. Selv om begge banda har gitt ut musikk i nyere tid, er det da langt i fra plateaktuelle band dere har tatt med dere.

- På den siste konserten vi gjorde før nedstengingen var Exhorder oppvarming.

Vi kom godt overens, både personlig og profesjonelt. De var tilgjengelige da vi planla denne turneen. Og vi er jo også ganske forskjellige musikalsk, noe som skaper en kul pakke. Da vi turnerte for «Ironbound» i 2011 hadde vi Heathen med oss, de hadde akkurat sluppet sitt comebackalbum «The Evolution 86 NRM 2-2023

”Av og til er det en befrielse å tenke at nå skal jeg ikke se den jævla kofferten på tre måneder” Of Chaos». Vi hadde dem i tankene og følte de kunne gjøre den allerede fete pakka enda mer komplett.

- Noen hektisk festivalsommer ser det derimot ikke ut til å bli.

- Det ser ut som det blir en sommerturné i statene, noe vi ikke har gjort på årevis.

Sommerfestivalene er veldig gunstige økonomisk, men for oss er det viktig å gjøre denne USA-turneen. Et par stykker blir det riktignok, Manorfest i England og Alcatraz i Belgia.

- Jeg husker dere spilte på Inferno for femten år siden. Jeg husker jeg var veldig skeptisk og hadde ikke troa på at Overkill kunne være det store trekkplasteret til å headline lørdagen på Inferno. Men der tok jeg feil, Rockefeller var stappa.

- Jeg husker den konserten. Det var lørdag, og da klokka passerte midnatt ønsket jeg alle god påske. Og alle disse svartkledde black og death metal folkene lo. Så jeg husker vel så godt den gode stemningen og humoren, som at Rockefeller var stappa. Jeg lurer faktisk på om ikke Destruction spilte etter oss. Schmier satt i hvert fall på galleriet med en øl og så oss, og jeg husker han sa at det bandet har alltid vært der, men de er langt unna pensjonsalder enda, hehe.

- Men i tur og orden vil vi se band pensjonere seg. Når dere spiller festivaler nå, er det gjerne mange av de samme headlinerne som da dere debuterte med «Feel The Fire» i 1985.

- Vi kommer nok til å se endringer ja. Det er jo moro å huske tilbake til tidlig åttitall, hvor Judas Priest var det store trekkplasteret, noe de fortsatt er i 2023. Jeg må jo også innse at jeg har mer tid bak meg enn foran meg. Noe må skje. Du har for eksempel Trivium. Et ungt band, som egentlig ikke er unge lenger, de er vel rundt 40. Jeg tror ikke sjangeren kommer til å pensjonere seg, men noe vil endre seg, men mer at det utvikler seg i en eller annen retning.

Jeg har troen på at vi også i fremtiden kommer til å ha samme typer festivaler som de vi har sett Iron Maiden og Judas Priest headline til nå.

- Rune Hammer, som tidligere drev platesjappa Sound Of Noise i Oslo, la nylig ut på Facebook skiver han spilte som ikke fantes på streamingplattformer. «Feel The Fire» var en av disse.

- Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor, men jeg vil tro grunnen er at det er den eneste skiva vår hvor rettighetene tilhører Megaforce, så dette er i deres hender. Jeg er klar over at akkurat den ikke er der, men jeg har ikke gått inn noen diskusjon med Megaforce om dette. Jeg er svært fornøyd med hva de har gjort med denne

plata tidligere, og antageligvis i fremtiden også, hva angår gjenutgivelser og fysiske utgaver. Om «Feel The Fire» er på Spotify, så betaler ikke det strømregninga mi uansett, haha. Jeg tenker derimot at plata fremstår litt mer sjelden på denne måten.

- Det er kanskje ikke sånn lenger at leserne har med seg Norway Rock Magazine på stranda, men at noen leser denne utgaven i sommerferien er jeg ganske sikker på. Hvordan ser feriene til Bobby Blitz ut?

- Jeg ser den vakre store furuskogen utenfor vinduet ditt, og også jeg bor landlig til, omtrent hundre kilometer fra George Washington-brua over til New York. Jeg har en times reise til nærmeste flyplass, men har både fjell og vann rundt meg og liker å være mye ute i naturen.

Det er fine veier her og jeg kjører motorsykkel fra vår til høst. I likhet med dere har også vi snø, og da har jeg ikke sykkelen ute. Siden jeg er så mye på reisefot liker jeg å være hjemme i feriene og benytte meg av alt dette. Jeg både fisker og jakter. Her kan man gå toppturer, svømme eller stå på vannski. Og nettopp på grunn av alle bandaktivitetene valgte jeg å bosette meg her. En dag er jeg på Rockefeller i Norge, den neste i Columbia Hall i Berlin. Så er det videre til Tokyo, Los Angeles eller New York City for den saks skyld. Da er det veldig deilig å ikke pakke kofferten når en har fri. Av og til er det en befrielse å tenke at nå skal jeg ikke se den jævla kofferten på tre måneder, haha. Dette med mikrobryggerier har tatt seg opp veldig her. Ikke at jeg er så veldig inn i akkurat det, men det er innmari trivelig når du med tre-fire venner legger ut på en dagstur på motorsykkel og besøker noen av disse. Da får du en fingelbøl med øl, så kan du huke av på lista at du har vært der, hehe. Jeg har en gammel Corvette jeg liker å ta ut på varme sommerdager, da tar jeg av taket og legger ut på den god tur.

- Et av stoppestedene på turneen er Paris - jeg regner med at interessen for å se Eiffeltårnet dabbet av for mange år siden?

- Det er alltid gøy å se disse turiststedene, fordi det alltid er noen nye i crewet som ikke har vært der. På fridager sørger vi alltid for at vedkommende får se kjente landemerker som Eiffeltårnet, Big Ben eller tilsvarende. For min del er turnéregel nummer en å ikke bli syk. Blir jeg syk er turneen en katastrofe. En annen ting er at selv om vi har gjort dette veldig lenge, overgjør vi det ikke. Turneene våre er som en slags eldre herreklubb, hehe. Noen røyker sigar og kaster terning, mens en annen er over seg av begeistring for å ha kommet over en førti år gammel whisky, haha. Selv om jeg og DD har holdt på med dette i over førti år, så har jo gitaristene våre Dave Linsk og Derek Tailer vært med i over tjue år, så det er veldig viktig at en turné skal være komfortabel. Dette er mine beste venner, jeg elsker å spille kort eller spise middag med disse gutta. Med unntak av Jason, så sitter ikke noen oss med mobilen og bruker tiden på sosiale medier heller, haha. norwayrock.net

HELS KRONGLETE VEG Åtte år har gått siden forrige gang Tsjuder var plateaktuelle.

Bassist og vokalist Nag forteller at veien frem til «Helvegr» har vært tung og utfordrende. Som en bonus er dette også det nærmeste vi i dag kommer et autentisk Bathory.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: CHANTIK PHOTOGRAPHY

- Enkelte ganger, og nå nylig veldig ofte, kommer gjerne åpningsspørsmålet av seg selv. De tre siste intervjuene jeg har gjort er med Holy Moses som har brukt ni år på sin plate, så er det Dødheimsgard og dere med åtte. Må være noe som går dette her.

- Ja, det er blitt en trend. Åtte år er lenge, men det har jo skjedd noe i løpet av disse årene. I 2017 spilte vi inn «Throne Of The Goat», EP’en vi opprinnelig ga ut i 1997. Denne ble faktisk nyinnspilt på dagen tjue år etter den første innspillingen, så det er jo litt kult. Dette var ingen stopper i plateprosessen, dette er to låter, og innspilling og miksing ble gjort ganske fort. Likevel var jo dette noe vi gjorde. Det er flere grunner til at det har gått åtte år mellom fullengderne. For det første må vi bruke litt tid etter en skive er ferdig. Da må vi lande litt og gjøre noe annet. Med mindre det er konserter kan det etter en slik prosess gå over et år før vi spiller sammen igjen, vi trenger litt avstand. Da det var dags for å lage ny musikk prøvde vi samme mal som på «Antiliv», da skrev vi låter sammen

norwayrock.net

på lokalet med gitar, bass og trommer. Dette fungerte veldig bra da, og vi tenkte at dette må vi fortsette med. Denne gangen fungerte ikke det i det hele tatt. Noen riff dukket opp, og vi fikk satt sammen to, men så stoppet det. Så hadde vi et tredje og fjerde riff, men det passet overhodet ikke sammen med noe av det andre. Så kom det for en dag at problemet lå i at jeg og gitarist Draugluin er ganske samstemte om retningen, det har vi vært siden vi startet bandet. Trommis Anti-Christian ville nok en litt annen vei med musikken. Dette ble noen ganske tunge år, og vi skjønte at dette fungerer ikke lenger. Det var selvfølgelig ikke noe hyggelig å skille lag med ham, han har jo vært med oss i tjue år. Han er en god trommis som har laget mye musikk og gjort mye bra for bandet. Dessverre var uenighetene så store at det ikke var noen annen utvei. På dette stadiet var vi dritt lei, og Draugluin begynte å lage musikk på egenhånd, så det meste av musikken på «Helvegr» kommer fra ham. Nå har vi jobbet sammen i ettertid og formet skiva, men grunnideene er hans denne gangen.

- Musikken ble omsider klar, men noen trommeslager fantes ikke i Tsjuder..

- Vi pratet med noen, men vi ønsket en person som kunne være en

NRM 2-2023

87

del av bandet, ikke bare en vi betalte for å en innspilling. Vi fikk fort følelsen av at det ikke ville skje så mye videre med noen av de vi snakket med. Jon Rice er en vi hadde kontakt med fra tidligere og han var veldig gira. Kjemien er god og han synes musikken er bra og utfordrende. Ikke teknisk sett, for dette kan han spille baklengs og oppned i søvne, men her fikk han frie tøyler til å utfolde seg. I hvert fall nesten frie tøyler, hehe. Trommearbeidet var veldig behagelig å jobbe med, vi hadde daglig kontakt og han sendte jevnlig over forslag til det han jobbet med som vi kunne kommentere.

Når jeg snakker med Nag er det nesten tre år siden plata var ferdig innspilt.

- Season Of Mist fikk den endelige masteren i januar 2022, men allerede sommeren før sendte vi over en versjon vi mente var ferdig.

Det er flaks ikke den ble sluppet. Der var vi så slitne at vi hørte oss døve. Det var Seidemann i 1349 som hørte på opptaket og oppdaget noen feil. Han bidrar med vokal på låta «Gods Of Black Blood».

- Season Of Mist holdt lytteparty for pressen under årets Inferno, og selskapets representant fortalte at omslaget og trykk også har tatt veldig lang tid, bortimot halvannet år. Deluxe utgaven kommer med et veldig flott utbrettcover.

- Ja, de ønsker å tilby en forseggjort og spesiell forpakning. Dette er jo et cover som skiller seg ut, og vi har jo feila litt med omslagene våre. Vi bestemte tidlig at vi skulle ha svarthvitt bilder, selvsagt inspirert av tidlig Darkthrone. Jeg er litt usikker på hva som skjedde, men vi endte opp med litt andre omslag underveis. Det var litt frem og tilbake med «Helvegr» også, men vi hadde snakket med Jonas Svensson, som vi har kjent lenge og som har laget ting for oss før. Jeg fikk tak i en gammel kopimaskin fra åttitallet. En sånn koloss som sikker veier tre tonn. Her var planen vår å ta bilder, tape på papir og kopiere og virkelig ha et omslag som minnet om en gammel demo. Dette varte helt til Jonas kom med skissen til omslaget det endte opp med.

Det var bestemt at skiva skulle hete «Helvegr» og coveret er tegnet med bakgrunn i den låten.

Dette synes vi ble så gjennomført at vi gikk for det motivet. Tanken er at fargene skal se gammelt ut og det blodrøde som en kontrast.

- Trommeslager Jon Rice bor i USA, og for meg skjærer dette litt med ønsket om en tettere enhet som band.

- Ja det gjør jo det, og spesielt når han er så ettertraktet. Han spiller en del med Behemoth når han har tid, samt at hovedbandet hans er Uncle Acid & The Deadbeats, så deres planer må vi jo bøye oss for. Nå vil det heller ikke være økonomisk forsvarlig å bruke han på eksempelvis en liten europeisk festival som ikke betaler så mye. Når vi spiller i USA er det jo naturlig å bruke ham. Vi jobber nå med en tur til Sør-Amerika og den er tilpasset Jons timeplan.

Jon er gira altså, og vi bruker jo ham så langt det går. Når Jon ikke kan bruker vi Eivind Brye 88 NRM 2-2023

”Planen var å ta bilder, tape på papir og kopiere og virkelig ha et omslag som minnet om en gammel demo.” fra Svart Lotus. Jeg bor på Gol og han på Ål, så han er jo en lokal trommis. Han spiller også en del med Mortem og er veldig god, men han stikker seg ikke frem på noen måte. Andre må sparke han litt i ræva, hehe. Han har eget øvingslokale og studio og er veldig behagelig å spille med.

- Skivas produksjon er god og passer Tsjuder veldig godt. Den er spilt inn hos Pål Emanuelsen, et navn jeg kun finner i sammenhenger hvor medlemmene i Tsjuder er involvert.

- Han er jo oppvokst under en stein i Pasvik, så det kan kanskje være grunnen, hehe. Pål er en gitarist som har spilt litt med oss, men som egentlig ikke har så stor interesse av å spille i band. Han trives best med å hjelpe til der det trengs. Han er utdannet lydtekniker, men jobber ikke med det, han driver kun med det for egen interesse. Han brenner for lyd og gitar og har vært med i kulissene våre siden sent nittitall. «Helvegr» og en del tidligere utgivelser står det er innspilt i Morbid Studios, med det menes innspillinger vi har gjort selv.

«Helvegr» er innspilt litt forskjellige steder.

Draugluin har spilt inn sine gitarer hjemme og jeg har gjort mitt her i garasjen. Pål har mikset og bidratt med innspillingsutstyr. Jeg fikk en koffert på døra med ferdig innstilt utstyr og streng beskjed om hva jeg kunne trykke på eller ikke. Dette var jo under pandemien da alt var nedstengt, hvis ikke ville vi nok jobbet mer samlet.

- På «Helvegr» debuterer Tsjuder i musikkvideoformatet, med første singel «Gods Of Black Blood».

- Vi var i utgangspunktet veldig skeptiske.

Jeg var kanskje hakket mer villig enn Draugluin, men vi fikk snakket sammen og med Season Of Mist og satt våre premisser. Det måtte være stygt og skittent. Alt er gjort her på Gol. Jeg tenkte at det var greit å innhente tillatelser fra kommunen når vi først skulle filme her. Vi skulle alltids klart å gå opp på fjellet på ski, men vi hadde jo med et team som ikke hadde noen forutsetninger for det, så vi måtte jo ha ATV med belter, og det ville jo vært litt pinlig om det kom et helikopter fordi fjellet står og brenner.

For observert, det ble det skjønner du. Noen la merke til et rart lys der oppe, hehe. Når vi fikk tillatelse og teamet var på plass hadde vi

ikke peiling på hva vi skulle gjøre. Vi så ikke for oss noe synging, vi tenkte vi bare skulle dukke opp i bildet. Første kvelden vi filmet blåste det veldig, og det var litt skummelt med de faklene. Håret var farlig nærme å forsvinne et par ganger der, hehe. Vi hadde veldig dårlig tid, og Season Of Mist klippet det sammen, og vi skulle svært gjerne hatt anledning til å plukke ut litt klipp selv. Filmingen var unnagjort 18. mars og videoen var jo ute to uker senere.

Vi er fornøyde vi altså, og vi lærte mye av det.

Vi skal heller ikke legge skjul på at det er en spiseskje inspirasjon fra de første Immortalvideoene, hehe. Men dette er faktisk ikke første videoen vår, for den har jeg filmet. Den ble filmet i 2020 og ligger og venter, det er til låta «Helvegr». Der har jeg bare satt opp kamera i bilen og kjører innover fjellet. De som er som oss, eller fra samme tidsperiode og som har sett den mener den er spot on. Season Of Mist er ikke like overbevist, men de skjønner at den videoen reflekterer Tsjuder og at det ikke nytter med innvendinger. Den er jo rimelig primitiv og enkel og er jo et lite spark i siden, men vi synes det er veldig passende.

I deluxe-utgaven av skiva får man med en bonus plate med fem Bathory-covere.

Denne er innspilt med Frederick Melander, som i sin tid var med å starte Bathory, og som har spilt live med Tsjuder. Dette er en mann som ikke har gjort stort etter han ga seg i Bathory i 1984.

- Han har vært innom Nifelheim som gjestebassist, men ellers har han ikke gjort stort. Og det hele er ganske tilfeldig. Søstra til Jonas Svensson er gift med Frederick. Jeg husker ikke helt historien, men vi kom vel innpå at det hadde vært moro om han gjorde «Sacrifice» med oss. Så balla det på seg, og vi gjorde noen konserter hvor han ble med oss på tre låter. Dette tente nok en gnist i ham, for han er veldig på og vil gjøre mer. Det hadde jo vært gøy å gjøre noen få konserter med kun Bathory-låter, men vi får jo se om det blir noe av. Vi visste vi måtte ha noe bonusmateriale, og da slo det oss at vi kunne spørre han om å gjøre noen Bathory-låter sammen, og han var i fyr og flamme, og vi fikk en ganske lang liste med låter han kunne tenke seg å spille inn. Det endte med fem låter, og låtene ble valgt grunnet sin lengde. De måtte passe på en LP-side. Vi var i godt driv og kunne spilt inn flere, men det ble med disse. For oss er jo dette en ære. Vi spurte Jennie Tebler, søstera til Quorthon, om hennes synspunkter på utgivelsen, og også hun likte godt dette. Det gjør det jo enda mer ålreit. For oss er det viktig at Quorthons familie og venner anerkjenner dette. En liten funfact er jo at han spiller på den samme bassen han brukte på «Scandinavian Metal Attack». Han sendte et bilde av den gamle bassen. Da hadde han selvsagt utløst det og ble truet til å bruke den, hehe. Derfor står det under navnet hans på plata, «Original Scandinavian Metal Attack Bass».

norwayrock.net

PANTERA

@ Sweden Rock Festival 2023 Foto: Anne-Marie Forker

norwayrock.net

NRM 2-2023 89

«Live Evil» Evil» rider igjen Noen trommeslagere banker seg inn i hjertene til folk dypere enn andre, og Vinny Appice er en av de som har gjort sterkest inntrykk på millioner av hardrock-elskende fans verden over. Som drivkraften bak bautasteiner i Black Sabbath- og Dio-katalogene har han sørget for at mang en rockefot har gått av hengslene gjennom årenes løp. I forbindelse med den nye Deluxe utgivelsen av Black Sabbaths første liveutgivelse «Live Evil» fra 1982 fikk vi Vinny med på en uformell og løs mimrestund om både tørris, taktløs klapping og remixer.

TEKST: HENNING HAUGSNES KAUPANG FOTO: CHAPMAN BAEHLER / MARK WEISS

- Hei Vinny. Hvordan er livet om dagen?

- Hei! Jo, her er alt strålende! Du ser trommesettet mitt står ferdig rigget og mic’et opp bak meg her. Jeg gjør en del sessions om dagen. Det er så deilig å gjøre det hjemmefra. Det gjør ting så mye lettere. Jeg får spilt mye mer på denne måten, og slipper å reise langt for små studiooppdrag.

- Hvordan fungerer det? Sender band deg en forespørsel bare?

- Ja! Og så sender de meg en enkel demo, eller en ferdig låt som jeg enten liker og gjør, eller som jeg hater – og gjør allikevel! Haha - Vi er der, ja?

- Selvsagt! Haha! Neida, jeg tøyser litt nå, men det sier jo seg selv at jeg liker enkelte låter jeg får tilsendt bedre enn andre. Dessuten er det viktig å se de litt fra perspektivet til de som sender meg ting også, de gjør det fordi de liker trommingen min, og sikkert synes det er heftig å få meg med på en låt eler to. Jeg digger å spille uansett, jeg!

Vinny prater løst og humrende om flere av albumene han har bidratt på i årenes løp, før samtalen dreier seg inn på det opplagte: hans år som trommis i Black Sabbath.

- Så, Vinny… grunnen til at vi prater i dag er jo den kommende Deluxe utgaven av «Live Evil».

- Hæ? Blir den gjenutgitt igjen? Det har jeg ikke hørt noe om!

- Ikke?

- Nei. Det har jeg ikke hørt noe om, men så kult. Har de gjort noe med

90 NRM 2-2023

den? Ikke remixet den håper jeg! Det er så meningsløst det! Kan du tenke deg noe mindre fornuftig enn å ta noe som et band eller en artist har gjort, som DE SELV har gått godt for, og remixe det nå bare for å gi det ut på nytt?

- Jeg synes remixer kan være spennende tilskudd til en katalog hvis det gjøres riktig egentlig, men langt ifra alle remixer jeg har hørt de seneste årene har falt i smak hos meg.

- Har du hørt denne da?

- Nei, ikke utenom «Children Of The Sea» som har vært ute som digital singel noen uker. Den låter greit den. Veldig lik, bare litt «klarere» på en måte.

- Okay! For noen spilte en remix av «Holy Diver» for meg for ikke så lenge siden, og det var tortur å høre på! Jeg mener, ‘Hva i helvete har dere gjort, mann?’ liksom! Haha! Jeg likte IKKE den basstrommelyden der i det hele tatt. Tenk, jeg var der da den ble spilt inn og vi sørget alle for at den låt bra nok i massevis. Jeg tror jeg har en del fans i ryggen når jeg sier det!

- Ingen tvil om den saken! Men hvis vi spoler litt tilbake da, og fokuserer litt på Black Sabbath. Vi vet alle historien om Axxisalbumet og at Tony likte den og du kom med midt i turneen til «Heaven And Hell». Hvordan skjedde det egentlig?

- Vel, jeg ble først kontakten av folkene i plateselskapet Jet egentlig.

De ville ha meg med i bandet til Ozzy, men jeg hadde hørt alle ryktene og snakket med broren min om det og bestemte meg for å takke nei. Jeg rakk så vidt å takke nei til Ozzy før jeg ble kontaktet av Sabbath, og jeg tenkte at til tross for at jeg ikke var en stor Sabbath-fan var det en fin mulighet å komme meg inn i en seriøs og bra situasjon. Jeg ble hentet på flyplassen i

norwayrock.net

LA og kjørt til et hotell der jeg møtte Tony først.

Han kom ned trappen med et album jeg spilte på i hånden. Han skrøt av spillingen min, men jeg skjønner ikke hvordan han kunne ha hørt den ettersom han var på et hotell. Kanskje han hadde fått barens DJ til å spille den for ham, men noe sier meg at det aldri skjedde. Han hadde ikke hørt skiva, og har sikkert ikke hørt den enda! Haha! Men vi dro til et øvingsstudio i nærheten der bandet øvde, bare han og jeg.

Han lurte på om jeg kunne noen av bandets låter, og for å være ærlig kunne jeg ikke det, men jeg hadde hørt «Neon Knights» på radioen noen dager i forkant og hadde bitt meg merke i tempo og gangen i låten. En - to - tre – fir … vi var i gang. Og her sitter vi nå!

Vi diskuterer litt om de essensielle dobbeltslagene på skarptromma under låtens intro, hvorpå jeg skyter inn at vår felles nå avdøde bandkollega Geoff Nicholls fortalte meg at nettopp de dobbeltslagene var make or break for alle trommiser som noensinne gjorde auditions for Black Sabbath gjennom hele ’80 og ’90-tallet.

- Wow! Virkelig? Det ante jeg ikke! Jeg gjorde kanskje noe riktig da!? Du vet, noe som jeg vet jeg ikke gjorde riktig var å ta med mitt eget lille trommesett. Geezer og Tony ble skikkelig nervøse da de så trommene mine.

Jeg hadde bare fire tammer, èn basstromme og noen cymbaler. Jeg slo livskiten utav dem naturligvis, men settet så ikke noe fett ut på Bills enorme trommeriser. Det var da jeg kom på den geniaaaale ideen å ha store tammer opp langs sidene av settet. Det ble jo bare galere og galere ettersom årene gikk. I 2009 hadde jeg like mange trommer bak meg som foran meg. Merk mine ord – det blir til slutt ødelagte skuldre og operasjoner av det der!

- «Heaven and Hell»-turneen fullføres, og dere spiller inn «Mob Rules» rett etter. En plate som naturligvis er like legendarisk i dag som den påfølgende turneen, som igjen fører oss tilbake til «Live Evil». Har du noen spesielle minner fra 1981-82 turneen? Noe som kanskje ikke har blitt fortalt av de andre bandmedlemmene?

- Ja! Jeg husker spesielt godt en konsert i Madison Square Garden. Stort sted vet du – så pyro-ansvarlig i crewet fant frem ekstra store bomber. Han fyrte av en aldeles vanvittig salve i starten av «Neon Knights» som blåste hele scenen ut av posisjon. Altså, vi snakker om at plankebordene i scenegulvet løsnet og la seg oppå hverandre. Det ristet greit, kan du si!

Haha! Geezer holdt på å snuble og gå rett på trynet. Klassisk Spinal Tap! En annen ting jeg husker godt var «The dry ice incident». Du vet kanskje at Black Sabbath alltid brukte masse tørris under noen av låtene på denne tiden? I dag er jo det harmløse saker som kommer fra sikre hazere og røykmaskiner, det var noe annet i gamle dager kan jeg fortelle deg. Vi snakker høyrisk! Bak trommeriseren min

norwayrock.net

«Live Evil»? Reissue?

Det visste jeg ikke noe om? Så kult! satt crewet opp sånne enorme tønner der de hadde masse vann og tørris, for å skape den tunge frostrøyken som siver langs scenegulvet.

På en av konsertene under den britiske delen av «Mob Rules»-turneen bestemte noen seg for at det ikke var nok frostrøyk, så de skulle ha mer tørris enn vanlig. Jeg brydde meg fletta om alt sånt, jeg enset det ikke engang – før det var for sent! Haha! På et gitt tidspunkt kastet eller annen idiot kastet oppi altfor mye tørris oppi den bøtta som stod rett bak meg, og WOOOSH!!! … det ble en kjemisk reaksjon ikke så ulikt en eksplosjon rett bak meg. Vann, frostrøyk og tørris blåste opp som en fontene, og i denne vanvittige skyen var det små fragmenter av intakt tørris, hvorpå en bit ramlet rett nedi rumpesprekken min og brant seg en fint lite hull i skinka mi! Jeg måtte rett på sykestua og få salvet og plastret det… midt i konserten! Tony og Geezer skjønte ikke hva som skjedde, men de lo seg fordervet da jeg kom tilbake. Tony kjørte vel en gitarsolo eller noe så lenge. Skal love deg det gjorde vondt som et helvete! De greiene der brenner seg gjennom hud og kjøtt lettere enn en blåselampe. Og her er greia – sånne rare ting skjedde alltid under låten «Black Sabbath».

Monitorer sluttet gjerne å funke, og amper streiket – alltid under akkurat den låten.

Vet du hva? Jeg skal vise deg noe freaky.

Nå er det noen dager siden vi markerte Ronnie sin bortgang, og jeg fant en greie fra mitt siste besøk hos ham i mai 2010. Alle som besøkte Ronnie på sykehuset fikk et besøkskort med informasjon om romnummer, hvilken pasient de var der for å treffe og sånt. Og sjekk dette – på min tag står det 666! Er ikke det heavy?

- Jo virkelig!

- Ronnie hadde noe av dette mystiske med seg hele tiden. Det var alltid «noe». Jeg spilte med jo med Tony og Geezer igjen ved flere anledninger i årene mellom «Mob Rules» og gjenforeningen med Ronnie i «Heaven and Hell» også, og slike uforklarlige ulykker og hendelser skjedde ikke med Ozzy! Da var det helt andre ting som skjedde! Haha!! På den første konserten jeg spilte etter at jeg kom tilbake i Sabbath… tenk deg! Her er jeg vant til sylskarpe Ronnie, han som ikke overså noen verdens ting, og her kommer Ozzy sjanglende ut og hyler «Let’s go fuckin crazyyyyy!», og da skjedde det ting i publikum for å si det sånn! Vet du, første gangen jeg spilte «War Pigs» med Ozzy ble en rimelig nervepirrende opplevelse faktisk. Ozzy er naturligvis en av de tøffeste vokalistene tungrocksverdenen har sett og hørt, men hans sans for takt, rytme og tempo må vi kunne si at er vekslende. I starten av «War Pigs» får han alltid publikum med

seg på klappingen der hi-hat’en går alene, og den første gangen vi spilte den klappet hele publikum med Ozzy, og de klappet høyt! Så høyt at Geezer og Tony misset feelingen totalt.

Haha… de kom bort til trommeriseren med en gang de skjønte hvor dette bar, og hadde det ikke vært for litt god gammeldags blikkontakt kunne det virkelig gått ille! Skal ikke rock n roll være litt på kanten da??

- Det er jeg jo selvsagt helt enig i. Når fareelementet forsvinner, er det noe som mangler.

- Jeg opplever at tung musikk live kan være ganske magisk når det virkelig klaffer.

- Ja! Det finnes en bootleg med Black Sabbath fra Oakland i 1992 som jeg mener er noe av det ypperste som noensinne er dokumentert. Vet du om denne, eller husker du konserten?

- Ja! Det var siste konserten vi gjorde med Ronnie før vi varmet opp for Ozzy det. De konsertene vi gjorde med Rob Halford. Ronnie ville jo vise Geezer og Tony hvilken gedigen feil de gjorde ved å takke ja til det tilbudet, og ikke høre på hva han hadde å si om saken. Ronnie ga virkelig alt den kvelden, husker jeg. Nå ble det jo veldig tøft det vi gjorde med Rob også da, så det var ikke helt bortkastet uansett når jeg ser tilbake.

- Geoff fortalte meg en gang at dere var på god vei til å gjøre mer med Rob etter de to konsertene i Costa Mesa, og at det appellerte så voldsomt til Geezer og Tony at Rob så ut som Nosferatu i de sceneklærne.

- Sa han det? Så kult! Jammen han gjorde jo virkelig det! Haha! Den blå silkejakka.

Klassiker! Og sang rått. Med bare én kjapp gjennomkjøring dagen før konserten du nevnte.

Han hadde riktignok litt hjelp fra tekster på gulvet da, men man kan liksom ikke kritisere ham for det! Han reddet hele situasjonen på en måte. Men det stemmer det med planene for noe som skulle komme. Vi var i gang med både bilder og demoer, og vi hadde flere store plateselskap som var interessert i oss.

Dessverre falt det fra hverandre, og jeg ble med i Dio igjen og gjorde «Strange Highways».

Geezer fortsatte med Tony tror jeg, og Tony Martin kom vel også tilbake. Jeg har ikke hørt på det de gjorde etter at jeg sluttet.

- Ja, Geezer ble i Black Sabbath ut 1994, før Neil Murray kom tilbake, og vips er vi ikke mange årene unna Reunion-turneen vi snakket om tidligere faktisk.

- Nei, det er vi vel ikke nei! Du … forresten apropos «Reunion»-turneen. Ser du den store kassa der? (peker bak seg til hjørnet av rommet) Det var skittentøyskurven min på den turneen! Haha! Vel, jeg må fly! Det var veldig hyggelig å skravle om gamle dager med deg, og jeg får nesten høre med Tony om denne nye boksen tror jeg! Jeg vet at det er sent hos dere i Europa nå, så du får ha en god kveld eller natt!

Snakkes!

NRM 2-2023

91

92 NRM 2-2023

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R

SKIVER

LYDKICK ANNE-MARIE FORKER

GEIR AMUNDSEN

1. Extreme - Six

1. Martin Miller - Maze Of My Mind

Simply can't get enough of Nuno's

Dream Theater og Toto har fått en

guitar playing.

velskapt sønn.

2. Rival Sons - Darkfighter

2. Black Sabbath - Live Evil

Transcendental album from an

Både Super Deluxe-boks og

underated band. Check it out!

soundtrack til Geezer Butler-boka.

3. Mystery - Redemption Michel St-Pere & co leverer nok en progperle.

4. Winger - Seven Rett og slett en knakende god skive 5. Alice Cooper Den tidlige 80-tallskatalogen Som soundtrack til boka "Cooper in the 1980s"

GEIR LARZEN 1. Edward Reekers – The Liberty Project Totalt uforutsett og meloditriumferende rockeopera fra mangeårig Kayak-vokalist.

2. Yes – alt

AARA Triade III: Nyx Debemur-Morti 4.5/6 31.mars 2023 De sveitsiske stemningsfulle black metallerne fortsetter å gi ut en skive i året, og nå er vi kommet til del tre i Triade serien. Etter en skuffende del to, «Hemera» i fjor er det gledelig å melde at «Nyx» er nesten der jeg liker dem best. Det er uansett store steg i riktig retning. Stemningen, den fengende melankolien og koringene gir meg samme gode følelsen som mesterverket «En Ergô Einai». Det er ikke før i låt fire, «Unstern» og påfølgende «Des Wanderers Traum» jeg finner platas høydepunkt, selv om alt er jevnt og godt allerede fra åpningslåta «Heimgesucht».

Ronny Østli

«Mirror To The Sky» inspirerer til diskografisk kalas med nye ører.

3. Nina Simone – det beste Altså platene fra 1965-1967.

4. Immortal – War Against All Isende sommermusikk.

5. Al Di Meola – Splendido Hotel Uslitelig…

RONNY ØSTLI 1. Jag Panzer - The Hallowed Et mektig episk konsept av amerikanske power metal legender.

2. Ekrom - Uten Nådigst Formildelse Nittitallets black metal i oppdatert utgave.

3. Lars Fredrik Frøislie - Fire Fortellinger Er lite bevandret innen prog rocken, men dette var flott musikk.

4. Tsjuder - Helvegr Voldsomt og slemt.

5. Judas Iscariot - Heaven In Flames (U)hyggelig gjenhør

norwayrock.net

ALASE A Matter Of Time Inverse Records 3/6 14. april 2023 Ungfolene i finske Alase kjenner unektelig de musikalske inventarlistene til Katatonia, A Perfect Circle, Haken og Tesseract. «A Matter Of Time» er kvartettens andre langspillskive, og forvalter stemningsgrunnet, smått progressiv og melankolsk metall, med variabelt hell. Finnene kan foreløpig ikke skryte på seg noe som minner om individualitet, men begår en og annen tonal eller harmonisk bevegelse som får meg til å heve øyenbrynet. Det hviler et kledelig post-1990-tallsetos over bandet, som stundom drar veksler på tiårets mer pop-sentrerte utøvere. Drønnende «Understanding The Waves» smaker av Katatonia og islandske Jet Black Joe på samme tid, og trass i at hele skiva lider under kvisete valpefett, musikalsk sett, forefinnes ansporinger verdt et ad notam. Nevnte åpningskutt er dessverre langt bedre pennet enn det øvrige materialet. Flere låter av samme utfordrende kaliber, samt økt selvtillit og perspektiv i forrettelsen, og ditto kastrering av infantile løsninger, og bandet skritter til neste nivå.

Geir Larzen

TIM ARNOLD Super Connected Tim Arnold Music 3.5/6 5. mai 2023 Forhenværende Jocasta-frontmann Tim Arnold har lenge vært Kevin Godleys protesjé, hvilket muligens forklarer artistens konseptuelle og popkomplekse hang. «Super Connected» er en genial tittel på et album som debatterer forholdet mellom sosiale medier og mental helse, og kuriøst nok ble opphavspersonen, helt uforvarende, diagnostisert som autist under platearbeidet. Her utvises stort stilistisk spenn innen rammene av kunstpop-sfæren, hvor det kontrasterende anslaget «Start With The Sound» innleder enerverende fordringsfritt og durstemt, men bryter ut i nydelig, strykearrangert lamentering. Arnold nyttiggjør seg alt av teknologiske nyvinninger, men også en flora av akustiske instrumenter, i tråd med enkeltkomposisjonenes tekstlige konstitusjon, og man kan ikke annet enn å berømme englenderens kreative vilje og evner. Gitt skivas antitetiske natur i gemytt og karaktergestaltning vil man møte musikk av mindre spennende beskaffenhet, som liketil fungerer kontekstuelt, men rent musikalsk er det «Start With The Sound», personlighetsforstyrrede «You Like My Picture», pågående «The Complete Solution», med skyld til Radiohead, og kammerpop-dimensjonerte «Where Am I In All This?», som bærer albumet.

Den tyggegummifargete finalen «Make Me All Right», derimot, anfører repertoarets tonalt og teknologisk gemene segment, mens Stephen Frys radioreklamesnutt er morsom, klok og fyllestgjørende.

Geir Larzen

3. Baroness - Purple An underrated band with a new album coming this year 4. The Dogs - Black Chameleon Prayer "Those Blackouts" is powerful 5. Caligonaut - Magnified as Giants Revisiting fine Norwegian prog

JAN EGIL ØVERKIL 1. Steve Lukather - Bridges Velproduserte skiver med gode låter fra Toto-generalen blir aldri feil 2. Harald Heide-Steen Jr. Harald Synger Griseviser Nyoppdaget perle med verdens beste Harald 3. Darryl Hall Three Hearts In The Happy Ending Machine Fantastisk skive, rett og slett!

4. Martin Miller - Maze Of My Mind Crossover mellom Toto og Dream Theater traff midt i frysningspunktet 5. Nestor - Kids In A Ghost Town Forberedelser til Trondheim Rocks ga mersmak. Fantastisk band!

AVKRVST The Approbation Inside Out Music 3.5/6 16. juni 2023 Herværende debutalbum er i sin helhet skrevet og innspilt på ei hytte i Alvdal, anført av duoen Simon Bergseth og Martin Utby, som angivelig skal ha inngått blodspakt i yngre år om å danne progressivt

NRM 2-2023 93

AN M ELDE L SE R

SKIVER rockeband ved såkalt modnet alder.

I fjor formådde Avkrvst, som fulltallig kvintett, å undertegne platekontrakt med Inside Out Music, og den slags er man ikke bortskjemt med på norske traktorstier. «The Approbation» leser som et kurant førstefonogram; teknisk profesjonelt og stemningsskodd.

Bandets influenser ligger tykt utenpå materialet, som ofte drar linjer til Porcupine Tree, Leprous og Opeth, men også kunstpoporienterte utøvere av det nye millenniet. «The Pale Moon» symboliserer et effektivt visittkort av regndisig, lettmelankolsk og moderne progrock, med sirlige tonalbevegelser etter mal av Steven Wilson, Mikael Åkerfeldt og Rhys Marsh, strukturert i gjestmild 7-takt over kvernende, Anekdoten-modellerte gitarakkorder, og avrundet med aggressiv gitarfigur og forstilte dødsmetallbrøl. Atskillig mer autonomi avleses i neste kutt, melodisk-synkoperte «Isolation», med blikk til klassisk thrashmetall og Leprous, dog furnert kreative vokallinjer av det hjemsøkende slaget.

Platas to ekstensive spor innbyr til stor dynamisk utnyttelse, fine klanger og ditto omslag, men «The Approbation» er et symptomatisk debutalbum, hvor de impliserts idoler i overordnet grad dikterer det kompositoriske. Alle må imidlertid starte et sted, og Avkrvst har definitivt noe å bygge videre på.

Geir Larzen

JASON BIELER Postcards From The Asylum Baron Von Bielski 5/6 14. April 2023 Det aner meg i mitt stille sinn at dette blir en av de snodigste utgivelsene jeg kommer til å anmelde i 2023, men Jason Bieler har såpass mye å melde, og har et sinn med kroker man kanskje helst vil unngå å titte inn i, så det er bare å stupe i det. Sånn sett er kanskje tittelen «Postcards From The Asylum» treffende nok. Mitt første møte med Bielers særegne måte å skrive musikk på, var med låta «Down By The Ocean» fra Saigon Kicks debutalbum fra 1988. Kanskje ikke det særeste han har gjort, men tendensen var til stede allerede den gang. «Postcards From The Asylum» åpner midt i trynet på lytteren i låta «Bombay», og for ei låt det er! Det er sprekt å trøkke i gang med det som er et av skivas sterkeste spor allerede fra start, men fristelsen til å høre mer er i alle fall så til de grader vekket. «Numb» starter med et lydbilde som minner om gamle, gode The Police, men det varer ikke lenge før de progressive elementene overtar, med nedstemte, blytunge gitarer og et mørkere stemningsleie. Dette utvikler seg til et riff på tåballene i «Heathens», som kunne fått innpass på ei tidlig Marilyn Manson-skive. Tre hvasse låter

94 NRM 2-2023

på rappen allerede i åpningen der, altså. Dette lover jo bra, til tross for at femten spor og nærmere fem kvarter musikk erfaringsmessig kan være litt for mye, men her klarer Bieler å holde på interessen fra start til mål. Hvor skal man så forsøke å plassere Bielers musikalske univers? Vi befinner oss i rockeland, naturlig nok, men det er en schizofreni til stede gjennom det meste han foretar seg, så også denne gangen. Vi går fra blytung rock n´ roll til progmetal, fra ballader i beste 90-tallsstil og psykedeliske elementer Frank Zappa ville nikket bifallende til, via grunge, og alt som måtte befinne seg imellom. Dette er kanskje mye av grunnen til at en utgivelse fra Jason Bieler fascinerer så til de grader. Og tro bare ikke at du kan surre deg gjennom skiva et par ganger og si deg ferdig, for her forlanger musikken at du faktisk lytter og er fokusert for å få med deg hva som skjer. Bieler kan lett oppfattes som den merkelige anda i andedammen, men musikalsk er han på mange måter en svane, all den tid musikken hans er bergtagende på (kv)akk så mange måter. Spesielt «Flying Monkeys» fanget interessen umiddelbart. Tidligere nevnte Zappareferanse når sitt toppunkt i denne låta, med en Marco Minnemann (trommer) i full utstrekning. (Minne)Mannen er jo en blekksprut! I andre enden har «Mexico» et særdeles nedstrippet lydbilde, med spor av klassisk Pink Floyd i arrangementene, vakre harmonier i koringa, og en tekst med både nasjonalromantikk og mislykkede migrasjoner, og sannelig har han ikke fått lirket inn en viss mur inni der også. Om man ikke kjenner Bielers multifasetterte måte å skrive tekster på, går man nok glipp av mangt et glimt i komponistens øye. Bare tittelen «Sic Riff» fikk meg til å vente på låten, og den svikter ikke. Markeringer tettere enn den bakre fireren til Real Madrid (håper jeg, mine fotballkunnskaper er ikke mye å skryte av), og en fandenivoldskhet som treffer rett hjem.

Med «Sweet Eliza» befinner vår venn seg igjen i et mer nedtonet landskap, med en stemmebruk som sender ørehårene rett i retning Layne Staley, spesielt med tanke på at lydbildet ligger i et landskap Alice In Chains gjerne befant seg da de herjet som verst. Melankolien ligger tykt smurt utenpå melodien, med et svevende komp i bakgrunnen. Ovennevnte Staley-vokal blir om mulig enda mer påfallende på «9981 Darkness», der de trange harmoniene er skremmende likt Alice In Chains. Disse to låtene har på mange måter et likt landskap, med sistnevnte i et noe mer dramatisk uttrykk. Om dette er gjort med overlegg vites ikke, men mistanken er sådd. På «Bear Sedatives» (hvor i helvete får man en slik låttittel fra??) serveres vi en gitarsolo man kunne beskyldt Nuno Bettencourt for, og med Extreme på vei fram i rampelyset igjen er kanskje dette et treffende vink fra Bieler. Avslutningen «Human Head» er nok en underfundig tekst, med et delvis nakent lydbilde, og setter lytteren i en ettertenksom tilstand. Hva teksten handler om er sannelig ikke enkelt å påpeke, men låten er et verdig punktum til ei skive jeg regner med å finne nye elementer i i lang tid framover. Det er nesten fristende å skrive en ny anmeldelse om et halvår. Nå skal man kanskje ikke ta alt Bieler skriver i tekstene for god

fisk, men at han fører en god penn, er det ingen som helst tvil om. Som det tidligere ble påpekt, er ikke musikken hans noe du setter på i bakgrunnen til peiskosen, for dette er musikk som forlanger at du lytter, ellers kunne du like gjerne satt på «Pan Pipe Moods IV» på anlegget. Gjør deg selv den lille tjenesten at du setter av tid til å lytte igjennom «Postcards From The Asylum» fra start til mål, og gjør det minimum fem ganger. Minimum! Om ikke det funker, så ta to runder til, og ring meg i morgen. Vi oversvømmes av intetsigende og uengasjert musikk i disse tider, men her får du muligheten til å la deg rive med, om du bare tillater deg det. La Baronen henføre deg, og mens du gjør det, titter du gjennom bildene på Facebook-sida hans.

Jan Egil Øverkil

BUCKCHERRY Vol. 10 Earache Records 4/6 2. juni 2023 Josh Todds viljefaste rock’n rollmannskap er for lengst sikret status som veteraner i faget, og amerikanernes tiende skive rir på en ubrutt bølge av driftige tungrock-utgivelser, med sømmelig arroganse og attityde. Todds whisky-marinerte vokaluttrykk, det øsende, ikke-apologetiske kompet, samt enkle, effektive melodilinjer har i tilfellet Buckcherry båret langfingerfrukt siden utgangen av forrige årtusen, men det er særlig platene fra og med «All Night Long» anno 2010 man bør merkes ved. «Vol. 10» rommer ingen skjult agenda eller tegn til hamskifte; så er heller ikke presserende om man sogner til de få funksjonelle, fordringsfri rockebandene av i dag. Tradisjonen tro utviser «Vol. 10» et energisk pøsregn det er vanskelig å forholde seg likegyldig til. Virksomme «This And That» og «One And Only», pluss Aerosmithsnertne «Turn It On» og pop-sensible «Shine Your Light» representerer tidløs og teknisk strøken tungrock som dagens verdensforfatning vanskelig kan få for meget av. Piano-orienterte «Pain» tangerer verken Aerosmiths «Dream On» eller Scorpions’ «Still Loving You», men er trolig Buckcherrys beste balladeforsøk; i særlig grad gnister stykkets symfoniske strekk, og understøtter Buckcherrys forse henimot dramatiske strukturer. En meningsløs plankekjøring av Bryan Adams’ «Summer Of ‘69» stagger ikke begeistringen.

Geir Larzen

CLOAK Black Flame Eternal Season Of Mist 3/6 26. mai 2023 Jeg får ikke helt taket på disse amerikanernes tredje plate. Variasjon er greit det, men jeg synes det mangler en rød tråd her og det blir mer sprik enn dynamikk. Basisen er en blanding av black metal og melodiøs death metal, med innslag av både thrash og gotisk metal. Som tittelkuttet, det er som et uptempo Paradise Lost, mens «Invictus» er en mer thrasha låt, som jeg vil plukke ut som min favoritt sammen med mer episke «Seven Thunders».

Jeg synes det øvrige materialet låter svensk, det være seg død så vel som svart metal. Lydbildet er tungt og kult.

Det er ikke helt håpløst, men jeg får mer ut av et spor hist og her, fremfor plata i sin helhet.

Ronny Østli

THE DEVIL’S TRADE Vidékek Vannak Idebenn Season Of Mist 3.5/6 14. juli 2023 Dávid Makós The Devil’s Trade-prosjekt innesto et av 2020s beste album i «The Call Of The Iron Peak». Med samme sorgtunge patos og intime lydrom som Alain Johannes entret plutselig Makó elitedivisjon av den moderne folkdisiplin. Tre år senere har ungareren ekspandert besetningen til også å innbefatte slagverk og klaviatur. På den ene side mister man således noe av det hudløst hjemsøkende, samtidig som manøveren er klok med tanke på musikalsk progresjon. The Devil’s Trade anno 2023 klinger definitivt mer som andre band, med den vesensforskjell at Makó komponerer og bærer materialet.

Dennes ungarske herkomst har alt å si kontra tonedialektikken; The Devil’s Trade oppfører nye øst-europeiske sørgesanger man forhåpentligvis hører ljome i hjemlandet om to hundre år, uavhengig av «Vidékek Vannak Idebenn»s metalliske incitamenter, som forresten stort sett bærer mening.

Drone-folkloristiske «Felkelék» setter stemningen for timbredirrende «Flashing Through The Lack Of Light»,

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R som besvarer hypotetiske spørsmål omkring hvordan Anathema ville ha fremstått med Makó i førersete.

Sangeren og gitaristens talent for forstemmende melodilinjer åpner for lave tempi, med få, kontemplative akkordbevegelser; stykkene utbygges snarere sonisk og instrumentelt. Et malignt, vibratotungt tittelkutt, samt «Fordulj Kedves Iowam» og banjodusemente «All Kins Must Fall», lar seg definitivt høre, men tangerer aldri forrige bravades smektende melodirikdom.

Geir Larzen

DREAM THE ELECTRIC SLEEP American Mystic 5/6 14 July 2023 The fifth album from this Lexingtonbased trio is a record which is unashamed in its inclusion and integration of a number of distinct but not conflicting influences, which the band deploy as it suits the needs of the music. After a brief electronic vocal introduction, which sets the scene for the heavyweight metaphysical themes of the album - faith (and the loss of it) and the unravelling of the social fabric - the first taste is a progressive one, with "Beyond Repair", a driven, dense piece, but which remains accessible.

In fact, for all the differences of sound and arrangement evidenced, this basic assessment holds true for almost the whole record. It is a laudable and largely successful attempt to produce a record which is technically demanding, original, progressive, complex and sophisticated but also, at bottom, near radio-friendly in its sensibilities.

"Forged in the Furnace" wears its hard rock heart on its sleeve and "Steal the Love" has a catchy groove. Then there are pieces like "Love Letters" which have a complex, unconventional structure and style, but with a nice catchy chorus which sits nicely on the ear. Elsewhere we get echoes of Rishloo and Caligula's Horse, for example on "The Lessons They Bring" which evokes some of The Edge's open, expansive guitar work on "Achtung Baby" in its later section. Guitarist Matt Page has such a diverse range of influences at his fingertips, you'd be forgiven for thinking there were two guitarists writing on the record. Where the arrangement and overall sound doesn't tip its progressive hand, bass player Chris Tackett reinforces that overall impression with his choices of harmonisations. Drummers will enjoy this record, as Michael Beinhorn's production gives the backline full prominence, occasionally at the expense of the vocals and guitars, and Joey Waters is a modern rock drummer par excellence, powerful and full of complex rhythms and dazzling fills.

norwayrock.net

SKIVER SKIVER As a three-piece progressive band, comparisons with Rush are hard to avoid, and although some can be made, especially on technical grounds, it's more the sensibility than the sound of the music that carries it - the emphasis on the importance of the songwriting more than the bustle and complexity of the music. Otherwise, it's the power and richness of the ensemble vocals, which are another hallmark of the record. There are a few weaker moments, like the keystone track, "The Lessons They Bring", which does seem to lose its way a little, "wandering ... aimlessly" as the lyrics say. Here, the lengthy arrangement could have been pared back. Elsewhere, there are some jarring moments as instruments are introduced ("After the Fallout") or as the episodic song structures present a change of direction ("Love Letters").

But this is nit-picking. Largely, the "remote production" experiment by Beinhorn worked a treat, and we have a record which is an easy album to like, particularly for anyone who likes progressive music and hard rock, and which balances progressive sophistication with good songwriting.

"Lay Down the Cross" closes the album on the same terms, a mix of folk, Beatles-style rock bookended by proganthem grandeur, which fades away to nothing.

Alex Maines

DROTT Troll

By Norse 5/6 19 May 2023 Bergen band Drott are comprised of Arve Isdal (Enslaved, Audrey Horne), Ivar Thormodsæter (Ulver) and Matias Monsen. Their new album “Troll” showcases the band’s varied musical background, ranging from metal and jazz to classical music, along with inspirations from forces of nature and Norse mythology. It’s full of experimental soundscapes and hard to categorise (although dark, largely instrumental progressive rock would not be an inaccurate description).

Let’s take a journey through each track. “Troldhaug” opens the record with creeping, ambient sounds which are joined by a dark and ominous guitar riff, reminiscent of that from Black Sabbath’s eponymous song.

The Sabbathesque guitar continues into “Allting”, where stirring keyboards emerge from the background. Ghostly vocals introduce the brilliant “Våkenatt”, and it develops into a cinematic journey with a hynoptic, repetitive keyboard motif that would not be out on place on a Twin Peaks soundtrack. The polyrhythmic “Til Stein” has a Kraut rock vibe going on. “Det Ser” and “Solskodde” work together beautifully, with “Det Ser” plodding along like the

soundtrack to a 60s crime TV series, setting the scene for the cinematic beauty of the tender “Solskodde”, with its ethereal keyboards and gentle rhythms. But don’t relax too much, the haunting and dissonant “Mara”, although brief, will leave you feeling uneasy. Then comes the title track, “Troll”, where the ambience of the first half briefly disappears and we are given a rather jovial, Grieg like tune, which then returns to darkness with a heavy riff and tense, tortured strings. The Sabbathesque riff from the opening track returns on “Nattas Blot” and is given several different treatments. The female vocals on “Sabbat”, which sound at times like natives wailing from the earth, create a chilling atmosphere, and are followed by the whispering, slow building vocals of “Fornjots Born”. The penultimate track, “Grotten”, is a simple guitar melody reminiscent of Grieg’s "In the Hall of the Mountain King". The album closes with the tense, ambient cello filled “Natt”. I have never heard an album quite like this one. Drott have sculpted a unique sound. The press release for the album states: “There is an ancient force. A neglected force. A force that has been linked to all that is inexplicable.” In creating that unique sound, Drott, in their own way, have also become an inexplicable force.

Anne-Marie Forker

DYSTERSOL Anaemic Black Sunset 2.5/6 6. april 2023 Den østerrikske kvintettens tredje album gir meg ganske så lite. Det er i grunn lite egenart over deres melodiske death metal med innslag av groove. Lyden liker jeg godt, den er tung og en kjenner trommene buldre. Det er en del kult gitarspill og svakheten er rett og slett låtene. Dette er så generisk og stilsikkert, og det er ikke ørlite tråkk utenfor oppmerkede stier. Dog er det ikke helslakt, for rett skal være rett, «Battering Ram» er en låt jeg liker, denne synes jeg har mye klassisk death metal i seg. Den litt mer rocka «ShapeShifter» faller i smak. Det samme gjør «Nailed To The Stars», som egentlig ikke skiller seg fra det øvrige, men som likevel har noe over seg som gir meg rockefot.

Ronny Østli

DØMT Glasgow Grin Voices Of Wonder Records 4/6 12. mai 2023 Det hersker en utbredt oppfatning i visse kretser om at punk må pennes av talentløse samfunnstapere, med ubehjelpelig instrumenteringsteknikk.

Oppsøk skiva til Sex Pistols, katalogen til Dead Kennedys, «Death Before Dishonour» med The Exploited eller Plasmatics’ «Maggots: The Record» og reorganiser hjernen din. Mens du er i gang kan du like gjerne plukke opp norske Dømt og deres ferske LP, som – i likhet med «Blunt Force Trauma» anno 2016 – danner eksempel til etterfølgelse for tidløs punkrock. Innspillingene innehar førsteklasses livesynergi, båret av snerrende vokal og korister. Det musiseres tett og høyenergisk, det skrives melodisk og poengtert, med sjangeruvanlig besifringsprogresjoner og rytmisk/stilistisk divergens. Av femten formålstjenlige spor strutter særlig «Lockdown», «I Hate Me» og «The Echo Goes On», men også velkomstdrinken «Fucking Shit» og den smussige tyggegummipop-visa «No No No Control» borger for morsom lytting. At Dømt fremholder å skille seg fra røkla deponerer ekstra svett stjernedryss.

Geir Larzen

EKROM Uten Nådigst Formildelse Edged Circle 4.5/6 6.juni 2023 Etter hva jeg forstår har ideen til Ekrom ligget i mange år før Kharon fikk ånden over seg til å spille inn noe musikk. Og han har hatt god tid på seg, for noen musikalske krumspring etter og ha spilt bass på Covenenatskiva «In Times Before Light» kan ikke jeg finne. På denne debuten har han med seg Tex Terror fra Nocturnal Breed på trommer.

Og tidlig Covenant kan nok brukes som en referanse, for det er mye midten av nittitallet her, men samtidig så låter det oppdatert og relevant. Jeg synes dette også er en fin beskrivelse av omslaget.

Dette er jevne og gode førtito minutter, men tyngre «Black Hearted Ragana» og «I Djevelens Skygge», som jeg

NRM 2-2023 95

AN M ELDE L SE R

SKIVER synes har mye gammelt trolsk Emperor i seg, utmer seg som mine favoritter.

Ronny Østli

EL CACO Uncelebration Indie Recordings 5/6 21. april 2023 Etter den lengste pausen noensinne mellom album var det store forventninger til ny musikk fra kongene av norsk stoner. Gledelig er det da at de da følger opp med kanskje sitt beste noensinne. "The Taste Of Wine" starter den noe mørke festen med en kjapp QOTSA-aktig intro som sparker igang en ordentlig fengende åpner med bredbente riff, sterke melodier og arenavennlig refreng. Knallstart!

Og den følges også opp med stil med "All In Favour", som i tillegg til å inneholde skivas tøffeste riff har et såpass overraskende midtparti i sakral dur (en blueprint på hvordan dur i rock bør gjøres) som gjør denne til en tidlig storfavoritt. Jeg har et problem med mange stonerband, nesten utelukkende på grunn av fravær av nettopp sterke melodier og en veldig smal ramme musikalsk som gjør det aller meste ulidelig ensformig - men her er virkelig El Caco unntaket som bekrefter regelen. Det finnes knapt to spor som er i samme gate, samtidig som absolutt alle passer perfekt inn i helheten på "Uncelebration" tilogmed den ekstremt rolige og vakre avslutteren "In Pieces". I tillegg nøler de ikke med å ta inn andre ingredienser i stonergryta si, så de ender opp med en meget mer velsmakende rett enn veldig mange andre i samme leie. Lyrisk er det meget mørk tematikk som kler musikken godt i tillegg til det vi alle har vært igjennom i nær fortid. Jeg tolker meg også dithen at det nok er en del personlig mørke som kommer ut i lyset her. "The Contortionist" fortjener et eget avsnitt her, for bare dynamikken her er nok til å ta pusten fra undertegnede, og den seige bluesrocken som ligger i ryggmargen igjennom samtlige 05.26 minutter igjennom både hjemsøkte vers og store refrenger kommer til å gjøre denne til en stor livefavoritt. Den er allerede en av de på "Uncelebration" ihvertfall. Jeg kunne ha ramsa opp og gått i dybden på praktisk talt hver eneste spor på skiva da de alle representerer hver sin greie i helheten, men for å ta høydepunktene av høydepunktene vil jeg nevne "Pockets" med albumets kanskje aller sterkeste refereng (og det sier ikke rent lite i dette selskapet), den ubehagelig mørke "Oxygen Loss" og ikke minst rock n'rolleren "Losing It All" som virkelig ikke ville ha gjort seg bort på noen av de største og beste scandirock-skivene.

Det har som sagt aldri gått så mange år mellom to utgivelser fra El Caco, men når resultatet blir såpass bra som på

96 NRM 2-2023

"Uncelebrate" er det forsyne meg verdt det. Ikke et eneste dødpunkt under de knappe tre kvarter med musikk lar seg høre, og når musikken også leveres med såpass bra og naturlig produksjon er vi i mål og vel så det. De har lenge figurert mot toppen av norsk rock, og her beviser de atter en gang at de hører hjemme der med i mine øyne deres beste album hittil.

Sven O. Skulbørstad

ELEGANT WEAPONS Horns for a Halo Nuclear Blast 5/6 26. mai 2023 Det kan for tida synes å være vrient å skulle snu på en stein av type 'ny skive med etablert artist' innen streit metal uten å støte på den chilenske vokalkometen Ronnie Romero, og stjernelaget Elegant Weapons er i så måte intet unntak. Slike gullstruper dukker opp kanskje en gang i tiåret, så det er fullt forståelig at mange vil ha seg en beta - og jeg kan vanskelig tenke meg noen like godt kalibrert for dette bandet, muligens med unntak for vår egen Jørn Lande.

Bandet er Judas Priest-gitarist Richie Faulkners hjertebarn, og stilmessig ligger landet rett bortafor der JP har ligget i seinere år, i retning mot annen klassisk metalrock som Rainbow - hvor jo Romero har fartstid. Grunnmuren settes bånntight av JP-kollega Scott Travis og Pantera/Down-bassist Rex Brown, og sammen fundamenterer de huset på både stringent og lekent vis, på én gang. Sjøl viser Faulkner seg som en strålende gitarist i fri dressur, og det er åpenbart saktens ikke JP som har gjort ham de store musikalske tjenestene, snarere omvendt. Det er likevel låtenes kvalitet som gjør at denne skiva først og fremst er å sperre opp gluggene for. Allerede åpningssporet "Dead Man Walking" setter en god standard, som følges opp gjennom raskere "Do Or Die", kjappshuffelen "Blind Leading the Blind" og seigere "Ghost of You" - likevel er det først etter disse at de store kanonene kommer med bestenoteringen "Bitter Pill", en knall versjon av UFOs "Lights Out" fulgt av det barske tittelkuttet, og de tre avsluttende sporene er alle tøffe, godt variert over tilgjengelig lest. Det hele er sikkert og godt skrudd sammen av JP-gitarist/produsent Andy Sneap, noe som borger for et gromt og tøft lydbilde - nesten i overkant massivt gjennom en helaften, men med et slikt band og et så godt spenn i materialet kommer man unna med langt veikere jobb enn dette.

Jeg kunne likevel ha ønsket et bittelite snepp sterkere dynamikk og noe mer sonisk luft her og der, men dette er pirk.

"Horns for a Halo" tåler å gå flerfoldige runder på repeat, og når både låter, band og lyd treffer så godt som her, skal man neiggu ikke kreve mer, men

bare la seg flyte med og skru volumet litt opp for hver gang man passerer 'start' - ellers kan man bare tusle rett i fengsel og bli der.

Wilfred Fruke

ETERNITY Mundicide Soulseller 4/6 7. juli 2023 «To Become The Great Beast» fra 2019, synes jeg var et friskt tilskudd innen norsk black metal. Oppfølgeren, som er bandets tredje plate totalt, er fremdeles black metal av den gamle skolen. Men det låter oppdatert. Det er upolert, men ikke nekro, Trommelyden er tung og jeg liker at man hører stikkene, spesielt på riden. Som seg hør og bør kanskje, åpner det rimelig rett i trynet med «Journey Towards The Darkside».

Kjapp start som går over i midtempo groovy svartmetal. «Under The Gaze Of The King» er en tyngre rytmisk låt jeg setter som platas beste. «Hymn» er en mer melodisk og episk låt som følges opp av black thrasherem «Gunmetal Sky», som også troner høyt hos meg. Nå har jeg tatt for meg skivas ytterpunkter og får kanskje «Mundicide» til å høres svært sprikende ute, noe som ikke er tilfellet. Det øvrige materiale er også av høy kvalitet, og nevnte spor bidrar til en variert og fet skive fra Eternity. Nok en gang.

Ronny Østli

EXTREME Six earMusic 4.5/6 9 June 2023 It’s been 15 long years since Extreme, a band comprised of supremely talented individuals including one of the greatest guitarists of all time, Nuno Bettencourt, released an album. Was it worth the wait? The album begins with “Rise”, the first single release, which delighted the guitar world. It contains an astounding guitar solo, a fretboard spectacle featuring tremolo picking and divebombs from Nuno Bettencourt that Eddie Van Halen would have been proud of. (In our recent interview with Nuno, coming in the next issue, he told us how he was visited by Eddie Van Halen during the recording of

“Rise”.) It is a powerful album opener, and difficult to imagine topping, but the band managed it with the next track, the album highlight, “#Rebel”.

The song showcases the band’s strengths – Gary Cherone’s remarkable vocals that soar like Chris Cornell at some points in the song, Pat Badger and Kevin Figueiredo’s tight rhythm section, the vocal harmonies, a strong melody and Bettencourt’s otherworldly guitar playing. At one point Cherone’s ever rising vocal meets Nuno’s guitar in a high pitched duet, a blissful peak, just before Nuno’s solo, where he, yet again, knocks the ball out of the park. #Fire. Next up is “Banshee”, a catchy rock n roll number in the style of 1970s Aerosmith. There are less guitar gymnastics than on the previous two tracks. Extreme fans know to expect a ballad or two, and that is delivered with “Other Side Of The Rainbow”, a radiofriendly ballad, with warm acoustic tones from Bettencourt’s guitar and nice vocal harmonies, one of the band’s trademarks. If it was released in the 90s, it may have become a song of the summer, although it is not as strong a composition as “More Than Words” and “Hole Hearted”. Another, blander, ballad follows with “Small Town Beautiful”, featuring vocals from both Cherone and Bettencourt. There is a surprising turn with “The Mask”, which begins with a glam rock rhythm reminiscent of Marilyn Manson’s “Beautiful People”, and features a moment of Beatlesesque vocal harmonies.

Yet another unexpected turn is the industrial rock “Thicker Than Blood”, that sounds like Zeromancer in places with fuzzy guitar and added funk. The lyrics feel too repetitive, with “Love is Thicker than Blood” and “Blood is never enough” repeated multiple times.

“Save Me” has verses that sound like Aerosmith’s “Falling In Love (Is Hard On The Knees)”, and although it has a contagious chug, it is the weakest composition on the record. “Hurricane”, the strongest ballad of this collection, follows. Cherone and Bettencourt’s vocals weave in and out from each other, accompanied by rich acoustic guitar. The band’s trademark vocal harmonies are joined by strings, and remind the listener of the orchestration on their “III Sides to Every Story” album.

“X Out” is dark and atmospheric. Listen to it more than once to discover its hidden depths and the atmosphere the synth creates. There is little, if any, guitar on this track other than the solo and that may upset some of their fans. The most surprising part of the album comes next with “Beautiful Girls”, a pure indie pop song with hints of reggae. Containing a similar vibe to Peter Andre’s “Mysterious Girl” (now there is a popstar I never expected to mention in a review of an Extreme album), it could have been a huge onehit wonder for another artist. Nuno’s guitar, as always, serves the song, and here sounds like Brian May, but it doesn’t soothe the shock. I respect and admire Extreme’s diversity, but this one felt like an uncomfortable diversion, and feels out of place. The last track, “Here's To The Losers”, is a slow burner that is reminiscent of Halestorm’s "Here's To Us", with a catchy chorus and again, strong vocal harmonies. It is easy to imagine it becoming a sing-along at their live shows. So, was it worth the wait? Absolutely, but the strongest

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R punches the album delivers are the first tracks on the record. Other than “Hurricane”, there is no song that lives up to the strength of the first 3 tracks.

The record could benefit from a different track order – perhaps by spreading the first 3 singles out by placing a few of the ballads and more experimental tracks between them. The album feels uneven, as if it may have been written at different times over the last 15 years.

However, it’s a “grower” that improves with every listen, with some astounding guitar work from Nuno Bettencourt that somehow never distracts from, but serves the songs. “Hurricane”, combined with “Rise”, “#Rebel” and “Banshee” show that after several decades, the band have still “got it” – they can still write and play killer rock songs as well as moving ballads. It’s diverse, but that is what you should expect from Extreme – hard rock, funk, ballads and the unexpected.

Anne-Marie Forker

THE FLOOD Hear Us Out Escape Music 3/6 24. mars 2023 Vi hadde aldri hørt om The Flood før denne skiva seilte inn i innboksen vår, men det skal ikke nektes for at det kom et aldri så lite «Oi!» da vi så hvem som er involvert her, for på papiret er dette et stjernelag av de sjeldne innen AOR. Hør bare: på vokal Chris Ousey (fra bl. a. Virginia Wolf og Snakecharmer), på gitar har vi Jim Kirkpatrick fra FM, på keyboard er nok en FM-mann – men de færreste av oss har vel noe aning om hva Didge Digital har gjort siden han sluttet etter «Tough It Out».

Trommene bankes av Nigel Glockner fra Saxon, mens bassen betjenes av ingen ringere enn Billy Sheehan fra Mr. Big og The Winery Dogs. Fåglarna vet hvordan amerikaneren Sheehan havnet sammen med fire karer fra midt- og nord-England, men han takker vel ikke nei til et par lettjente tusenlapper, og har nok heller neppe vært i samme rom som resten av bandet. Og med en slik besetning av drevne gamle ringrever kan man trygt forvente at dette er særs velspilt, og det er det. Jim Kirkpatrick har for lengst bevist at han forsvarer plassen i FM, og han gjør en glimrende innsats med melodiøse og lekre soloer, og Ousey er også en av de beste vokalistene i sjangeren. Alle låtene er skrevet av duoen Kirkpatrick og Ousey, og det er låtmaterialet som dessverre gjør denne skiva til en liten skuffelse.

Selv om 40 % av bandet har FMbakgrunn, så er ikke dette AOR, men vesentlig hardere rock, den selvtitulerte «The Flood» lukter nesten mer av Iron Maiden. Det er godt håndverk, og ingen av låtene er direkte dårlige, men etter tre-fire gjennomlyttinger er det heller ingen låter som skiller seg ut, ingenting

norwayrock.net

SKIVER SKIVER som fester seg på hjernen. Låtene er glemt så fort skiva er ferdigspilt.

Man har etter hvert blitt vant til kjente musikere i stadig nye konstellasjoner fra det andre europeiske plateselskapet som også er oppkalt etter en Journeyskive fra 80-tallet, som også sysler med melodisk hard rock, og håpet var at dette skulle skille seg litt ut fra mengden. Men det er dessverre ikke tilfelle for min del. Helt ok, men ikke noe å skrike hallelujah for.

Geir Amundsen

FOO FIGHTERS But Here We Are RCA Records 4/6 2 June 2023 Foo Fighters 11th studio album was written in the wake of the death of Taylor Hawkins in 2022, the second time Dave Grohl has lost a bandmate.

The loss is felt from the beginning of the record, with the lyrics on the opening track “Rescued” declaring: “It came in a flash, it came out of nowhere/It happened so fast, and then it was over … I’m just waiting to be rescued, bring me back to life.” “Under You” channels the vibe of “Monkey Wrench”, with up-tempo guitars and a stadium singalong. It is hard not to think of Hawkins as Grohl sings “This is how I’ll always picture you.” “Hearing Voices” also tips the hat to an old Foos track, “Everlong”.

The midsection contains some pop rock numbers such as the soothing “The Glass”, which offers a beautiful melody. On the dreamy, floating “Show Me How”, Grohl’s eldest daughter, Violet, harmonises with her father, who delivers a steady, calm vocal free of his trademark, throat-wrecking yells.

“Beyond Me” is a simple, radio friendly power ballad with a Brian May like guitar solo that feels like album filler.

However, don’t turn it off. You have been warned - prepare yourself for the last two tracks of the album, as they are a rollercoaster of emotion, and far from “filler”. The penultimate track, the ten minute epic “The Teacher” is dedicated to his mother who, like Hawkins, also passed away in 2022. It changes moods and almost feels like two separate tracks weaved into one.

It delivers evocative rhythm guitar, at times sounding like Joey Santiago of Pixies, and one of the most heart wrenching lines on the entire record: “You showed me how to breathe now you show me how to say goodbye.”

Even more powerfully, during the final thirty seconds of the track Grohl repeatedly yells “Goodbye” until static fuzz ends the song. After all that angst, the final slow-building track, “Rest”, begins softly and calmly. The vocal sounds naked and raw, like you are in a room alone with Grohl, who repeats the instruction to “Rest” over and over, while

distortion builds in the background. It’s a cathartic end to an emotionally heavy, but still accessible meat-and-potatoes pop and stadium rock album. Suffering has been transformed into the Foos’ strongest record in years, and that’s not a sympathy vote, just the simple truth.

4/6 Anne-Marie Forker

LARS FREDRIK FRØISLIE Fire Fortellinger Karisma Records 4/6 2. juni 2023 Når Wobblers tangenttraktør solodebuterer underlegges en total idealisering av 1970-åras progressive rockebevegelse. Alt er analogt, levende og ikke nødvendigvis teknisk lytefritt. Stoffet – fire kutt fordelt på tre kvarter – strutter ventelig av Frøislies klaviatur-arsenal og havner tettere på Yes og Rick Wakeman enn noen plate fra moderbandet, dog med skogsbunden, skandinavisk aksentuering. Sistnevnte aspekt veier opp for prosjektets hardnakkete retrofiksering, og gjør at materialet, forøvrig melodiøst og dynamisk utlagt, oppleves inntagende og lytteverdig. Et kuriøst eksempel tiltrer cirka midtveis i åpningssporet, hvor Frøislie plutselig tar kontradiktorisk form av et Raga Rockers i møte med Yes. «Rytter Av Dommedag» holder flust av sirlige, elegiske klaviaturmotiver som stryker ethvert prog-hue medhårs, og danner sumerisk platesenit. At musikerstanden behersker improvisasjon – Nikolai Hængsle trakterer bassgitar – konsoliderer totalopplevelsen. Noen større vokalist har ikke verden mistet i Frøislie, uten at så undergraver helheten. «Jærtegn»s shuffle-jagende strekk kombinerer forresten impulser fra Uriah Heep, Landberk og Gentle Giant på fiffig vis, mens avsluttende «Naturens Katedral» i for stor grad leser som et indekskortkartotek av approbert tankegods. Wobbler-disipler handler denne trygt.

Geir Larzen

GHOST Phantomime Santasma Records 5/6 26. mai 2023

Det hører til sjeldenhetene at noen får til balansegangen mellom metal og pop så vellykket og over så lang tid som svenskene i Ghost. Samtidig er synet på bandet svært splitta i deres generelle nedslagsfelt; det er få som trigger like store ord i begge ender av diggeskalaen - noe som i seg sjøl er et kvalitetstegn i min bok. Sjøl er jeg følgelig av dem som omfavner bandets generelle virke, og særlig har jeg latt meg imponere av hvordan de også kan ta nært sagt en hvilken som helst låt og sette sitt eget stempel på den, som den lekre mollversjonen av Harrisons "Here Comes the Sun" fra noen år tilbake.

Nå foreligger bandets (enklest å si, men Ghost har alltid vært og vil alltid være Tobias "Papa Emeritus" Forge m/backing) nye EP, og sannelig er det en håndfull smått obskurt utvalgte låter som spøkifiseres, til glede for nye lyttere. Jeg må innrømme meg å ha vært mest spent på deres vri på kanskje min egen Maiden-favoritt; "The Phantom of the Opera", hvilken jeg synes de fikser både å sette særpreg på og yte respekt overfor originalen på ein framifrå måte - uavhengig av at Paul Di'anno har gått ut med at han synes den 'suger'. Det er vel dog drøyt 40 år siden hans oppfatninger ble tillagt noen form for vekt. Ellers gjøres kule versjoner av Televisions "See No Evil" og The Stranglers' "Hanging Around", men indrefileten kommer med en herlig variant av Genesis-hiten "Jesus He Knows Me", hvor Forges evne til å få fram ei låts indre styrke i sitt eget bilde slår ut i full blomst. Lekkert! Siste låt denne gang er kanskje den minst vellykkede, men isolert sett også en helt kurant versjon av Tina Turners "We Don't Need Another Hero" - det er bare det at ingen andre kunne synge denne etter henne.

Alt i alt en herlig liten sak fra Ghost, med uventede valg utført av et knalldyktig band med et herlig særpreg, og det hele servert i et tight, luftig og moderne lydbilde. Me delectat!

Wilfred Fruke

GRAVEWORM Killing Innocence AFM 3.5/6 28. april 2023 Graveworm er et av disse melodiøse black metal bandene man føler alltid har vært der. Og samtidig et band som ikke har fanget stor interesse hos meg.

Italienerne ble dannet i 1992, og når jeg nå anmelder bandets niende plate er dette langt hardere og mørkere enn jeg mener å huske. Jeg liker bandet på sitt tyngste, i låter som «Wicked Mind», «Dead Words» og «Namless Grave». Trommelyden er moderne, samtidig såpass tung at du kjenner trøkket. Keyboard har en viktig rolle, uten at jeg vil kalle det dominerende.

Husker jeg riktig var det langt mer

NRM 2-2023

97

SKIVER fremme tidligere. Jeg tenker Hypocrisy når jeg hører disse tunge låtene. På det mest kjappe tenker jeg Cradle Of Filth. Når det blastes , som i «Excorting The Soul», er trommelyden en lidelse, og begrepet Duracellkanin kommer virkelig til sin rett. Dette er dog en positiv overraskelse. Det som er bra er veldig bra, mens det også er mye mediokert på «Killing Innocence».

Ronny Østli

HEX A.D. Delightful Sharp Edges Apollon Records 5/6 12. mai 2023 Larvikskvartetten fornekter seg ikke, og slipper nå et dobbelt konseptalbum, og det bare halvannet år etter forrige plate, «Funeral Tango For Gods & Men». For meg er «Netherworld Triumphant» og «Astro Tongue In The Electric Garden» deres beste, med førstnevnte kanskje et lite hakk i ledelse. Jeg tør nok påstår det ligger an til at denne overgår disse. Når jeg sier ligger an, så betyr det at dette er et omfattende verk som krever mye tid, og helt i mål er jeg nok ikke. Det har hele veien vært mye 70-talls hard rock i Hex A.D.’s musikk og kanskje spesielt Deep Purple, men også mye NWOBHM, og en dose svensk med Yngwie Malmsteen som referanse.

Denne gangen finner jeg også litt svensk, men da mer den progressive delen til Opeth. Dette er virkelig en nydelig plate, samtidig som den er tung, pompøs og episk. Lydmessig er det mer 70-tall enn tidligere, og jeg tenker mer rørvreng på gitarene enn effektpedaler. Konseptet er delt inn i tre deler. Første del, Holocaust tar utgangspunkt i lokal historie. Det er da å anta at del to, Rwanda, ikke er av like lokal art. Del tre heter Myanmar og tar for seg Rohingya situasjonen. Det er kanskje dags for å si litt om låtene også, det er tross alt over en time med musikk på denne plata, selv om det er fordelt på «kun» elleve låter. Det vil si det er lange låter. Første låt, «The Memory Division» er tolv minutter hvis intro er inkludert gammel norsk sang, før det starter episk hvor mellotron er et viktig element. Denne bygger seg opp til klassisk tung 70-talls rock med hammond orgel. Dette er absolutt et av platas høydepunkt og en god åpning. Denne går over i min favoritt «Murder In Slow Motion». Denne følger egentlig samme mal, men har en melankoli jeg liker godt. Kanskje litt rart, joda, jeg tenker Deep Purple, men mer i perioden «Purpendicular».

«Når Herren Tar deg I Nakken» er et litt annerledes avbrekk på bandets sjette plate, tre minutter med norsk tekst, og slett ikke av det muntre slaget. Således kan man også nevne det ett minuttlange orgelsporet «St.

98 NRM 2-2023

Francis». Den følges opp av den den tyngre rockelåta «Throwing Down The Gauntlet», som gir meg assossiasjoner til Candlemass. også dette en låt jeg vil trekke frem som favoritt. Platas to siste spor skiller seg litt fra det øvrige materialet. «Hell Today» starter som ganske delikat og rolig gitarorientert rock før den blir tung og skitten, og da også med growling. «Hell Today…

Gone Tomorrow» er en instrumental avslutning, hvor jeg håper ikke bandet legger skjul på at Pink Floyd er et band de kjenner til. Jeg lar meg alltid imponere hvor mye musikk Rick Hagan og hans medsammensvorne klarer å lage på kort tid. Skivene deres har kommet ganske jevnt, og det låter ikke akkurat som noe hastverksarbeid.

Ronny Østli

IAN HUNTER Defiance Part 1 Sun Records 4,5/6 21. april 2023 Du har rimelig grei kred i rockemiljøet hvis du klarer å skrape sammen en gjesteliste tilsvarende den som Ian Hunter har på sin nyeste skive "Defiance Part 1". Hør bare: Jeff Beck, Johnny Depp, Billy Gibbons, Slash, Duff McKagan, Joe Elliott, Brad Whitford fra Aerosmith, Taylor Hawkins, Ringo Starr, Rob Trujillo fra Metallica, Todd Rundgren, Mike Campbell fra Tom Pettys band, Billy Bob Thornton, og hele Stone Temple Pilots. Hunter selv spiller gitar, piano og synger med den stemmen han har, men det er ikke til å komme unna at den bare er en skygge av det den var på 70-tallet da han frontet Mott The Hoople frem til han gikk solo sammen med ex-Bowiegitarist Mick Ronson ved sin side. Men mannen blir tross alt 84 år i juni, og det er muligens derfor at brorparten av materialet her er rockere, for de to balladene ("No Hard Feelings" med Beck & Depp, og "Guernica" med Campbell & Elliott) viser de enorme begrensningene på stemmen hans nå for tiden. Han skal uansett ha ros for å ikke falle for fristelsen med å la moderne studioteknologi fikse og trikse på stemmen hans. Syv år har gått siden hans forrige skive, og Hunter benyttet lockdown under covid til å skrive låter og sende det rundt til sine kolleger i bransjen, og han kan umulig ha fått mange nei. Og tross de mørke omstendighetene skiva ble skapt under, høres det likevel ut som om de involverte har hatt det gøy her, og tekstene domineres hovedsakelig av positivitet og optimisme. Det hindrer ikke at flere av låtene her er noe av det mest rocka Hunter har gjort på veldig lenge, som f.eks. åpningssporet "Defiance" (med Slash & Trujillo), "Pavlovs Dog" (hvor han backes av Stone Temple Pilots) og "I Hate Hate".

Som skiva høydepunkt vil jeg likevel

trekke frem singelen "Bed Of Roses", hvor man øyeblikkelig kjenner igjen Mike Campbell på introsoloen, mens Ringo Starr shuffler i vei i bakgrunnen.

Avslutninga er også sterk, med tre låter med Taylor Hawkins på trommer og vokal. Den rolige "Angel" har i tillegg Whitford og McKagan på laget, førstnevnte leverer en strålende solo, mens den ZZ Top-aktige "Kiss N Make Up" naturlig nok er krydret med Billy Gibbons. Skiva avsluttes med den sugende boogie bluesen "This is What I’m Here For", og viser at alder bare er tall. Det er vanskelig å påstå at "Defiance Part 1" viser en artist på høyden av sin karriere, men det er noe som heter at de gamle er eldst, og Hunter kan absolutt fortsatt vise ungsauene hvordan rock skal spelles!

Geir Amundsen

IMMORTAL War Against All Nuclear Blast 4/6 26. mai Nytt Immortal-album forutsetter at man legger bak seg en ny bolk med såpeopera-episoder. Siden sist, det vil si «Northern Chaos Gods» av 2018, har sågår Reidar «Horgh» Horghagen abdisert. Hvordan ting arter seg på det legale plan, med tanke på eierskap til bandnavnet, vites ikke, men Harald «Demonaz» Nævdal er herved Immortals eneste medlem. I likhet med forrige skive gjør han det meste selv, dog bakket av Arve Isdal på bass og trommeslager Kevin Kvåle.

Den ekstramusikalske støy forbundet med Immortal gjør det naturlig å imøtegå ferske album med sunn skepsis. Nævdal er smart nok til å plassere tittelkuttet først i kronologien, som akutt prosjektsertifisering. Låten harmonerer med alles fordringer til hvorledes et lynkjapt Immortal bør lyde; riffstrukturelt i skjørtekantene til «Pure Holocaust» og «Battles In The North», med frostbrennende, fyndig produksjon, av tålelig melodisk art. Det er vanskelig å se et svartmetallalbum gis sterkere anslag inneværende år...

«Thunders Of Darkness» er også av det skyndsomme slaget, dog musikalsk mindre interessant og eiendommelig.

Immortal fungerer like godt i lavt som i hastig tempo. Bandet – uavhengig av medlemsallianser – er blant svimlende få ensembler som, med substans og kredibilitet, har lykkes i å prolongere arven etter Bathory. I så måte reiser årets plate et ambivalent anliggende; det er nemlig grenser for hvor ofte man kan tillate forsøksvise omskrivninger av «Blood, Fire, Death», hvilket brorparten av låtene på «War Against All» rammes av, i vekslende grad. Når liketil finalen, for sikkerhets skyld døpt «Immortal», raskt slår om til kjapp 6/4-takt blir det nesten parodisk, med tanke på at albumets

fem siste spor smis over samme lest.

Dessuten irriterer det at Nævdal ikke står distansen – hvor Bathory komponerte, arrangerte og assimilerte akustiske episoder, som fint kunne stå på egne bein, synes angjeldende bergenser tilfreds med å slenge inn to-tre akkorder på kassegitar, nærmest for å fylle en kvote. Jeg føler meg viss på at fyren kan bedre. Skal arven etter verdens beste sortmetallband kontinueres, må dynamiske avbrekk underlegges samme kompositoriske seriøsitet som stridslystne passasjer.

Best av årets pågående 6-taktstokt er melodiøst konsise «Return To Cold», hvis kontrasterende bevegelser utlever stykkets fulle potensial. Lett Emperor-intertekstuelle «No Sun» er også god. Immortal begår altså ingen dårlig skive; tvert imot. Jeg skulle bare ønske at bandet gadd lodde dypere – Quorthon-dypt.

Geir Larzen

IMPERISHABLE Come, Sweet Death Hammerheart 3,5/6 9. juni 2023 Medlemmer fra Vampire, Portrait og Dr. Living Dead har slått seg sammen for å dyrke sin lidenskap for svensk death metal. Åpningslåta «Venomous» og påfølgende «Infernal Lust» er veldig i Entomed og Dismember land.

Riktignok ikke helt Sunlight produksjon, men likevel nedstemt og skittent. Så er det låter som «Vertiginous» og «Teeth Of The Hydra» som heller mer mot At The Gates og melodisk death metal. Tittelkuttet avslutter og er min favoritt, den oppsummerer egentlig alle sider ved denne plata. Det er langt fra håpløst dette, men jeg sliter med at det er litt for anonyme låter til at denne skiva kommer til å gå jevnt. En god hyllest til svensk death metal er det så absolutt, men kall meg gjerne gammel og gretten, men det ender med at jeg setter på de gamle skivene når jeg vil høre svensk death metal.

Ronny Østli

JAG PANZER The Hallowed Atomic Fire 4.5/6

norwayrock.net

SKIVER 23. juni 2023 Med sitt ellevte album utgir amerikanerne sitt mest ambisiøse verk noensinne. «The Hallowed» er historien om en gruppe mennesker og deres dyr som har overlevd apokalypsen. Og ikke nok med at dette er historien på skiva, men før jul slapp bandet historien i tegnet bokform, da sett fra menneskenes perspektiv, mens plata er historien sett fra dyrenes perspektiv. Nå er ikke dette en plate hvor temaer går igjen, dette er ti låter som står svært godt på egne ben. Og det veldig godt også.

Det starter tøft med låtene «Bound As One» og «Prey» og det slår meg at Harry «The Tyrant» Conklin synger bedre enn noensinne, med sine seksti en år. «Ties That Bind» er en låt jeg ville kalle typisk Jag Panzer, det er noe med melodilinjene der, som kanskje kan kalles deres signatur. Det samme gjelder også første singel «Stronger Than You Know», som jeg ikke synes er blant platas beste. Musikken er skrevet ut fra hva som passer til historien, og selv om det er variasjon er det lite her som avviker fra kategorien amerikansk power metal, som Jag Panzer har vært med å lede an siden midten på åttitallet. Det ti minutter lange episke og stemningsfulle verket «Last Rites» avslutter «The Hallow», og er låta som skiller seg mest fra det øvrige materialet. Men veien dit består av mye god heavy metal og jeg synes dette er helhetlig et godt album, som er deres beste på lenge.

Ronny Østli

LORD MORTVM Dead Christ Baptism Helter Skelter 3/6 28. april 2023 Jeg aner ikke noe om dette enmannsprosjektet annet enn at dette er plate nummer to, og Metal Archives oppgir Kråkstad som opprinnelsessted.

Dette er virkelig Lo-fi og passe nekro doom/black metal. Jeg tenker litt Furze når jeg når jeg hører dette, blandet med Electric Wizard og annet nedstemt og innrøyka som hadde passet fint på en Roadburn plakat. Det er absolutt en del småkult her, og selv om låtene ikke er overdrevet lange blir det litt drøy kost for meg. Drivende «God Of Suffering» og kjellermørke «Eternal Gates» er mine favoritter, fra en ganske så jevn skive, avbrutt av orgelsnutten «Interlude».

Ronny Østli

norwayrock.net

STEVE LUKATHER Bridges The Players Club 5/6 16. juni 2023 Etter sigende kommer det ikke flere nyutgivelser under Toto-navnet, men det tåler vi så lenge vi får ny musikk fra medlemmene som fortsatt er med oss. Steve Lukather, Joseph Williams og David Paich regnes som de eneste gjenværende originalmedlemmene, til tross for at Williams kom inn først på plate nummer seks, «Fahrenheit» i 1986, og holdt i to utgivelser. Han kom inn igjen i 2010, og er fremdeles med, mens Paich ikke er turnerende medlem av helsemessige årsaker. Lukather er nå klar med en ny utgivelse kalt «Bridges», en tittel som gjenspeiler det faktum at denne skiva er en bro mellom soloutgivelsene hans og Toto, all den tid både Paich og Williams er svært delaktige. I tillegg er langvarige trommis Simon Phillips med på fire av låtene, mens Shannon Forrest, som var med bandet i en årrekke spiller på de resterende fire. På toppen av det hele, spiller Lee Sklar bass på flere av låtene, i tillegg til at sønnen Trev Lukather er med både som låtskriver, musiker og produsent. Åpningssporet «Far From Over» er i hovedsak signert Trev, og er en rocker som kler pappa Luke godt. Foreløpig siste singel ut er låta «Someone», som lett kunne vært med på Totos «Mindfields» (1999). Et av høydepunktene er, nærmest selvsagt, en ballade. «All Forevers Must End» viser en Lukather som vrenger sjela nok en gang, og man formelig føler smerten etter et brudd. Det er noe spesielt som skjer med nakkehårene mine når Luke skriver ballader. Kanskje ikke unaturlig, når vi snakker om en mann som lever med hjertet utenpå skjorta på daglig basis. Likevel, platas desiderte høydepunkt er den første singelen han slapp; «When I See You Again», rett og slett ei strålende Toto-låt som ikke er gitt ut under Toto-fanen. En Simon Phillips som legger til grunn en seig groove med enkle men effektfulle fills, og en melodi som legger seg direkte på minnet. Korarrangementer i beste Toto-ånd og en Lukather som synger som kun han kan, da er det bare å lukke øynene og nyte. Bluesballader i 6/8 kan fort bli kjedelige, men når det er så gjennomført som på «Take My Love» er alt tilgitt, og igjen befinner vi oss i samme landskap som «Mindfields», og da kanskje mest låta «Last Love», men også med et snev av hvordan Lukather solo låt midt på 90-tallet, rundt «Luke»-skiva (1997).

«Burning Bridges», en sløy shuffle, har et keyboardtema som oppleves som en kloning av Steely Dans «Black Friday», og kan kanskje være et hommage til Lukathers inspirasjonskilder Donald Fagen og Walter Becker, og det ville ikke vært første gang, i så fall. Lukather

har over flere tiår vist seg som en gitarist som alltid er i utvikling, og har vært i førersetet når det gjelder inspirasjon, og i 2023 hører vi en Lukather som er voksen og har funnet sin oppskrift. Farten er kanskje ikke som før, men han er fremdeles en av gitaristene som har mest følelser i fingrene. Melodi har alltid vært en av hans styrker, noe det fremdeles er.

«Bridges» er en produksjon som treffer bedre enn forløperen «I Found The Sun Again» (2021), som ble lagd på en lest mer tilpasset 60-tallet, med en enklere innspillingsmetodikk og produksjon.

Williams står for hovedansvaret, og har virkelig funnet en oppskrift som fungerer. Vi vrenger opp «When I See You Again» én gang til, og gliser litt fordi vi fremdeles får slike låter fra troikaen Lukather/ Paich/ Williams.

Jan Egil Øverkil

MAGICK TOUCH Cakes & Coffins Edged Circle 4/6 19 mai 2023 Hadde jeg vært i USA og kjørt cabriolet på et solfylt sted tror jeg dette hadde vært det perfekte soundtracket.

Dette er ordentlig koselig hardrock, og det er to inntrykk jeg sitter igjen med etter og ha hørt på denne plata, og det er sommer og åttitallet. Nå er dette Bergenstrioens fjerde plate, så musikalsk trenger jeg neppe gå så veldig beskrivende til verks. Men jeg liker dette mellomsjiktet som er litt for hardt til å være A.O.R og litt for snilt til å kalles heavy metal. Jeg tenker High Spirits, men samtidig også mer klassiske band som Thin Lizzy og Dokken. «Apollyon» er en veldig gitarorientert klassisk hardrock åpning, og absolutt blant platas tøffere spor, med det mener jeg i tempo og hardhet.

Den får med seg spor to, «The Judas Cross» med seg i samme beskrivelse før det blir roligere med «When Eating A Wolf». Nå er alle sporene rimelig catchy med mye godt gitararbeide, og skal jeg trekke frem noen favoritter blir det «M.I.N.A.», «Boots» og «Raven».

Ronny Østli

BRAD MEHLDAU

Your Mother Should Know Nonesuch 4/6 10. februar 2023 Verden trenger flere individer av Brad Mehldaus kaliber; en jazzvirtuos pianist som synes evig musikalsk nysgjerrig og minimalt opptatt av indolent sjangertenkning.

På forrige plate reviderte og gjenkomponerte Mehldau stykker fra den progressive rockens kanon, og herværende konsertopptak, avstedkommet i Paris, rommer kun The Beatles-komposisjoner, hovedsakelig fra bandets kunstneriske brytningsperiode, hvorunder en uforvarende populærmusikalsk verden ble tvunget å forholde seg til fremmede klanger, harmonier og strukturer. Oppføringene sorterer under «respektfullt kreative tolkninger». Mehldau øser av en bred stilpalett, inklusive gospel, vaudeville, impresjonisme og blues.

Stedvis videreutvikles foreliggende samklanger, andre ganger bedrives gjendiktning. «I Am The Walrus» opptrer eksempelvis med modernistisk aksentuering (John Lennon hadde elsket det), mens evigunge «Your Mother Should Know» gjengis i kledelig pianobardrakt. «Baby’s In Black» farges forresten gospelhymnologisk i Mehldaus tapning, mens akkordgeniale «Here, There And Everywhere» ikke behøver andre verktøy enn selve flygelet. Konserten avrundes med David Bowies «Life On Mars», lenge før man har konkludert en lattermild diskrepans mellom Brad Mehldaus og Klaus Wunderlichs klaviatureksegeser av planetens ypperste band.

Geir Larzen

METALLICA 72 Seasons Blackened Recordings 5/6 14. April 2023 Det kiler jo alltids litt i magen når sisteslippet til gamleheltene dukker opp i mailboksen, så også denne gangen. Men så ser jeg avspillingstiden på 77 minutter og tenker «Skal de aldri lære?». Overkill ser ut til å være postulat nummer én for bandet, og har tilsynelatende vært det siden 1991. Men det skal da vitterlig lyttes, og som det har blitt lyttet. For å ta utøverne først for én gangs skyld – James Hetfield fortsetter den fine utviklingen fra forrige slipp og låter bedre enn noensinne, Lars Ulrich spiller på det trygge og har ikke vært så bra og troverdig siden 90-tallet, Kirk Hammett får tilbakebetalt den solofrie «St. Anger» med renter og det er fortsatt et mysterium at de ikke bruker de sinnsvake skillsa til Rob Trujillo nær sagt det minste grann. Også var det musikken. På første halvdel av skiva slo det meg at jeg ikke har blitt like

NRM 2-2023 99

SKIVER glad over ny musikk fra Metallica siden 1996 ( ja, jeg liker både Load og Reload selv om de burde ha blitt kutta ned til én skive – ref «overkill»). Det starter meget friskt med tittelkuttet vi har fått blitt litt kjent med som går bredbent over i «Shadows Follow», en meget fengende sak som ikke hadde gjort seg bort det minste grann hadde den vært på sorteskiva fra 1991. Og bare for å få det overstått, produksjonen er vesentlig bedre enn på veldig, veldig lenge. «Screaming Suicide» har vi også fått nikke til en stund i forkant, og den gjør seg heller ikke bort i laget på noen som helst måte. Så litt mer «Load/ Reload» i «Sleepwalk My Life Away» og her slår det meg at Metallica låter mer naturlig enn hva de har gjort på år – kanskje tiår. De prøver overhodet ikke å lage en ny «Master Of Puppets» eller «…And Justice For All», men heller bare en ny knall Metallica-skive, og akkurat her er de farlig nære med å få det til. «You Must Burn!» er det Sad But Trueste de har gjort på 32 år, og etterfølger sammen med førstesingel «Lux Æterna» en rekke utelukkende bra låter. Kanskje ikke 77 minutter blir så ille allikevel? Den knappe første halvdelen kunne knapt vært bedre enn forventet i alle fall og vekker til live en fanfølelse undertegnede ikke har kjent på siden 90-tallet. Men så kommer det da, problemet de har hatt helt siden Clinton regjerte over dammen; Alle idéer må tydeligvis bli med, for den neste trioen manifesterer alt jeg har hatt problemer med skivene helt siden selvtitulanten. Her høres det ut som de bare har kasta riff inn i en mikser og kalt det en låt. Dette gjelder da «Crown Of Barbed Wire», «Chasing Light» og «If Darkness Had A Son». Jeg var skeptisk til sistnevnte allerede da den ble utgitt som singel, og det hjalp ikke at den ble solid overpusha i alt av sosiale medier heller. Så forbanna spennende er vel ikke det riffet, er det vel? Akkurat her er jeg så irritert og lei at jeg får lyst til å trekke de ekstra bare fordi de faktisk aldri lærer. Faen! Det trekket får de imidlertid solid tilbake, og det med renter på grunn av de to neste sporene «Too Far Gone?» og «Room Of Mirrors», for her er heltene mine tilbake, og det med bravur. Spesielt sistnevnte ga meg følelsen av å høre «Master Of Puppets» for første gang igjen, og her må jeg misforstås rett – det er selvfølgelig ikke i nærheten av legenden, men det er ikke rettferdig ovenfor verken skive eller band å forvente heller. Ta det heller som en følelse av at de en-de-lig igjen lager musikk som er knallbra, et håp som for lengst har vært kraftig falmet og som jeg knapt trodde jeg skulle få oppleve igjen. Her sitter arrangementene som støpt, riffene høres ut som de faktisk er laget av verdens største og beste metalband og bare midtpartiet på sistnevnte er av Guds nåde – så får det være at tostemten er litt i overkant forutsigbar, det lever vi veldig godt med. Selv smått utskjelte Lars Ulrich spiller som en konge her, og det er endelig gøy å være fan igjen! Yes! Tenk om skiva kunne ha slutta der da? Men det gjør den ikke, den avsluttes nemlig med en elleve -11- minutter lang lidelse ved navn «Inamorata» som bare bør gå rett inn i glemmeboka. De prøver å utSteve Harrise Steve Harris, og det får de ikke til, for å si det mildt. Så for å gjenta et grep jeg har brukt tidligere så anerkjenner jeg ikke de fire sporene på

100NRM 2-2023

godt over 30 minutter som trekker solid ned, og ender forsyne meg på den klart beste ‘Tallica-skiva siden selveste «Metallica». Slettest ikke verst.

Sven Olav Skulbørstad

MARTIN MILLER Maze Of My Mind Independent 5,5/6 31. mars 2023 Hva får du om du krysser Steve Lukather med John Petrucci? Stivert.

Du får stivert. Og Martin Miller. Martin Miller kommer med plate, og den må du faktisk bare høre! Åpningssporet, «Something New» er så bra at man blir bekymret for at han brenner alt kruttet fra start, men heldigvis er det ei jevnspilt skive vi møter i «Maze Of My Mind», men «Something New» er utvilsomt platas sterkeste spor. Åpningsriffet låter så Toto at det er like før man venter å høre Bobby Kimball dra i gang på vokalen, men sannelig økes det på et knepp, og doble basstrommer slår inn på et mer progressivt riff. Hildring, for ei låt dette er! På «Left Inside» dufter det lett av Muse i det progressive landskapet, spesielt refrenget kunne lett ha vært signert det britiske bandet. Soloen, derimot, er av Petrucci-kvalitet. Men nå skal jeg ikke fable for mye om verken Toto eller Dream Theater, for Miller har virkelig noe å by på i seg selv også. Melodilinjene er treffende, riffene fengende, og instrumentfløringa er kraftig upåklagelig! Han har virkelig valgt musikere fra øverste hylle, om han faktisk ikke har funnet de som lå gjemt under disken, nedlåste en skuff.

Spesielt trommis Sebastian Lanser vet hvor skapet står, med en vanvittig bra groove, i tillegg til fills og hooks med freske fraspark. Like fullt fortjener bassist Ben Jud hederlig omtale for kreativ bassing og lekre linjer, mens keyboardist Marius Leicht krydrer kaka så til de grader lekkert. Miller sjøl står for gitarer og vokal, i tillegg til å stå for all låtskriving, produksjon og miks.

Slike artister vokser ikke på trær, men med over 700.000 følgere på YouTube, og over 120 millioner views, har denne skribenten vært hakket for sein på avtrekkeren, ser det ut til. Denne gangen legger vi det i «sent men godt»-bunken, og setter på «Maze Of My Mind» én gang til, og satser på at naboen liker skiva like godt som jeg. Om man sjekker back-katalogen hans, ligger det ute noen utgivelser som er rene cover-album, så som en The Police-skive, et album med Queen-låter, og to EP-er med 80- og 90-tallslåter. I 2023 kommer han altså med sitt første album med egne låter, etter en pause på fem år uten å skrive musikk. Sannelig på tide, spør De meg!

Plata inneholder bare fem spor, men ender opp med tett opp mot 40

minutters spilletid, så det er valuta for pengene, sjøl om låtene er så bra at man bare ender opp med å vente på mer. Det er fristende å trille sekseren, men da måtte alle låtene ha vært like suggererende som åpningssporet, for det er virkelig ei fantastisk låt!

De resterende fire låtene er aldeles strålende de også, spesielt «Left Inside» og «Web Of Lies» treffer svært godt. La oss håpe at dette er starten på noe vakkert, og at det ikke blir lenge til vi hører fra Miller og hans venner igjen.

Og kanskje en konsert er å forvente?

Ja, det synes vi så absolutt!

Jan Egil Øverkil

NATTEHIMMEL Mourningstar Hammerheart 4/6 19. mai 2023 Tvillingbrødrene Botteri og vokalist James Fogarty har en fortid fra In The Woods, og sammen med et par andre sørlendinger startet de Nattehimmel i fjor. Allerede på tampen av fjoråret fikk vi demoen «The Night Sky Beckons», og nå får vi disse tre låtene samt seks til i form av debutplaten «Mourningstar».

Dette er veldig episk og stemningsfullt med lange oppbyggende partier, altså ikke en skive for det som forventer heseblesende shredding. Det er ikke feil å si at det ligger mye In The Woods i bunnen her, og da kanskje spesielt rundt plata «Omnio». Fogarty varierer mellom growling og renvokal og hans keyboard ligger under som et stemningsfullt teppe. For meg er favorittene blant de nye sporene, som ikke har hengt igjen fra demoen, som «Slay The Shepherd» og «Realm Of Hades». Den mer uptempo og råere «Tales Of The Immortals» synes jeg også utmerker seg positivt på en svært mørk og lovende debutplate.

Ronny Østli

NATTVERD I Helvetes Forakt Soulseller 3.5/6 26. mai 2023 Jeg likte godt bergensernes forrige plate, «Vandring». Denne gangen sliter jeg litt. Det er fortsatt mye god

black metal her, men jeg finner mye anonymt mellom høydepunktene, og tankene svirrer vekk fra musikken og jeg må starte låtene på nytt. Problemet for meg er jo når åpningslåta «Det Stormer i Norge» nettopp er en sånn låt, da kommer man litt trått i gang.

Låta går unna og er variert nok med akustisk gitar, men vi må til låt nummer to «Vandring I Elver Av Blod» før jeg koser meg. Hakket roligere i tempo og et langt mer dystert utrykk, litt ala det tyngre til Watain. Jeg synes låter som «Forbannet Vaere» og «Helvete Kjenner Alt, Selv Naar Taaken har Lagt Seg» som varierer både tynge og intens black metal er gode, men favorittene på denne blir de tyngre sporene, og her må jeg trekke frem «Oeyne I Natten» og mer midtempo «En Gammel Kriger Trosser Og». Og selvsagt den vasse black thrasheren «Gudsforlatt».

Ronny Østli

NOCTURNAL BREED Carry The Beast Dark Essence 4/6 23. juni 2023 Ni har gått siden «Napalm Nights» og denne gangen fremstår Nocturnal Breed som en trio bestående S.A. Destroyer, Tex Terror og I. Maztor.

Tittelkuttet åpner, og er egentlig en fem minutter lang intro, noe jeg finner litt drøyt. Dette glemmes fort når «Thrash Metal Hate Saw» følger på. Og låta er akkurat det tittelen sier. Sinna og stygt, samtidig som den har et tyngre og groovy refreng. Neste låt «Knights Of Denim» er min favoritt så langt, dette er klassisk rå heavy metal, og det eneste som vitner om at dette ikke er spilt inn på åttitallet er Destroyers hvesende vokal. På denne låta noterer jeg meg spesielt gitarsoloene, og de er det mange av, og ikke minst gode, på «Carry The Beast». Denne låta er jo nærmest episk med sine syv minutter og synthteppe, som jeg ikke kan huske har vært noe tema hos Nocturnal Breed tidligere. Episk er heller ikke feil beskrivelse av tyngre «Salt The Wounds» som er neste spor. Nå skal jeg ikke gå gjennom hele skiva. Og jeg skal være ærlig på at litt utover nå som mister jeg litt konsentrasjonen, da dette er en ganske lang skive. Syttifire minutter hvis du skaffer deg CD’en med tre bonuslåter. Trekk fra et par og tjue hvis du går for vinylen. Utover dette er det selvsagt mye gledelig å finne på dette syvende albumet til de klassiske norske thrasherne.

Ronny Østli

norwayrock.net

SKIVER

OGIVES La Mémoire Des Orages Sub Rosa 4/6 21. april 2023 Når band av i dag påberoper seg eklektiske etos betyr det som regel at de sanker inspirasjon fra mer enn én artist. Belgiske Ogives etterlever derimot en stildivergerende higen med hvert blodkar av sitt eksistensgrunnlag.

Besetningen rommer tradisjonell rockeinstrumentering, pluss saksofoner, messingblåsere, synthesizere, to slagverk, samt sangere og korister, og opererer i skumrende avskygninger av progressiv rock, kammermusikalsk minimalisme, teksturelektronikk, middelaldersang og øsende postrock.

«La Mémoire Des Orages» tvinger lytteren til oppmerksom persepsjon under fire drabelige anslag, betimelig døpt «Patience», som spenner fra messende korsang til lagvis konstruert rockesymfoni. Uttrykket er blekt, dynamisk, tonalvektet og uforutsigelig, ofte tilvirket etter mal av Arvo Pärtts tintinnabuli-teknikk, men her tiltrer også kontrapunktisk polytonalitet, særlig i attakkerende øyeblikk. Jeg liker mye av det jeg hører, dog er plata som sådan bedre tenkt enn effektuert; nakne vokalharmoniserte sekvenser faller ikke alltid heldig ut.

Unntaket er dimensjonerte «Patience V-VI», med sonisk og kompositorisk skyld til de mange ærete, italienske skrekkfilmkomponistene, samt The Mars Volta, King Crimson, Espers og Triptykon. Med andre ord – ei skive helt etter Dorthe Skappels hjerte.

Geir Larzen

PARACRONA Sun God Selvfinansiert 4/6 24. mai 2023 Paracrona er et nytt progressivt black metal prosjekt ledet av tidligere Fortið gitarist Øystein Hansen og Ringo Christiaan van Drofrelaar på vokal. Nå er det riktignok syv personer som utgjør Paracona, som inkluderer trommeslagere som Baard Kolstad og Laszlo Juhos. Det ligger litt i beskrivelsen progressivt at Osloseptetten presenterer variert

norwayrock.net

materiale, men det er nok ikke feil å ha litt sans for symfonisk og melodiøs black metal for å få utbytte av dette.

Jeg synes låtmaterialet er spennende, men jeg sliter litt med lyden. Da «New Impurity» åpner plata kjenner jeg duracellkaninen når basstrommene setter i gang. Samtidig får jeg litt fornemmelsen av krass pedallyd av gitarene. Men ok, om ikke det er min favorittlyd, så skal de basstrommene ha for å fungere bedre i mine ører på tyngre partier. Hva så med låta ellers da? Den starter rolig og har mye breaks og variasjoner og er en god start som tegner et bilde av platas mangfold. «Carry The Cross» er gjennomgående mer episk og midtempo, med mye herlig gitar og ikke minst Kolstad på trommer. Jeg synes alltid det er gøy å høre på det lekende trommespillet hans, og koser meg med cymballekingen hans på «Thriller».

Tittelkuttet følger på og er både variert og catchy. Tross mer melodi, er den gjennomgënde kjappere og jeg innser at jeg foretrekker det tyngre materialet.

«Mendacious» og siste låt «Reasons» er i så måte mine favoritter, hvor sistnevnte har en del rolige partier og krydrer med det som jeg kjenner som prog metal fra tidlig nittitallet. Av det svartere slaget liker jeg godt «Therefor I move Time» hvor jeg finner en del heavy metal, men også klassiske black metal linjer av den gamle skolen. Alt i alt en spennende og variert debut.

Ronny Østli

PHLEBOTOMIZED Clouds Of Confusion Hammerheart 3.5/6 26. mai 2023 Jeg har ikke hørt nederlendernes comebackplate fra 2018, men har debuten fra 1994 i samlingen, uten at den har gjort nevneverdig inntrykk.

Fra denne er det kun gitarist Tom Palms igjen, og dette syvhodede beistet leverer rimelig atmosfærisk og progressiv death metal. Åpningslåta «Bury My Heart» får meg til å tenke gammelt Crematory. Keyboard er veldig dominerende, noe som gir det et spaca preg. I utgangspunktet ikke noe galt med det, men jeg synes dette går på bekostningen av trøkk og tyngde.

Det blir litt flatt: Det er tross alt death metal dette. Videosingelen «Destined To Be Killed» er kul den, og isolert er flere låter gode her, hvor jeg vil trekke frem «Alternate Universe» og drivende «Desolate Wasteland» som favoritter.

Samtidig er noe 90-talls nostalgi som appellerer til meg med denne, egentlig mer det enn at jeg finner dette ekstraordinært spennende.

Ronny Østli

EDWARD REEKERS The Liberty Project Music Theories Recordings 5/6 4. august 2023 Hollenderen med den behagelige røsten spenner opp det brede lerret på sitt første soloalbum siden 2008.

Dennes engasjement i Kayak, først i perioden 1978-1982 og dernest fra 2005 til 2014, kan leses i hver rille av «The Liberty Project», som er en dobbeltformattert rockeopera. Nevnte bands gullforgylte katalog fungerer som prosjektets tonespråklig og divergerende ledestjerne, men Reekers har også lært av Ton Scherpenzeels arrangementskompleksitet.

Angjeldende storskalaverk implementerer klassisk rockeband, strykeseksjoner, multiple sangkorkonstellasjoner, samt vokale rollefortolkere og soloinstrumentalister.

Første reelle låt etter en smellvakker prolog, «The Present Day», bringer oss til hjerte av det Kayak-melodiske, uten ansporinger til overflødig ornamentikk eller forserte virkemidler. Både Kayak og landsmennene i Earth And Fire hadde falkeblikk for å kombinere progressiv rock med mollstenkt popmusikk, inspirert av Genesis og Abba, og Scherpenzeels mannskap utviklet etterhånden et eget rockeoperaetos som Reekers herved drar veksler på. «Two Lifetimes», en vellykket musikalballade, frontes forresten av tidligere Kayak-sangerinne Cindy Oudshoorn, mens øvrige roller bekles av Damian Wilson, John Cuijpers og Reekers selv. Arjen Lucassen og Steve Hackett bidrar også til festbanketten av klassiske interludium, symfonisk rock, polyfon blues, hymnologi og bredbeint tungrock, men det er særlig Reekers’ vemodige, pop-progressive komposisjoner som imponerer, ofte i stormende sjatteringer av Kayak og Dollie De Luxes «Which Witch». «The Present Day» er nevnt; det samme må tonalmodulerende «Good Citizens», snertne «Patients, Have Patience» (med korpassasje som snytt ut av nevnte norske karsstykke, pluss fagottsolo), «Turn To Us, Learn From Us», kor-sublime «The Clash Of Belief», «We Live To Die», refrengtriumferende «Onwards And Forwards», valskarikerte «Never Again» og en eterisk konklusjon i «Into The Future», som omarrangerer og ekspanderer platas ledemotiv.

Kudos til Reekers og medsammensvorne som levere materiale på nær 82 minutter uten å duppe i gjespegryta. «The Liberty Project» stiller, for ordens skyld, musikalsk tusen ganger hvassere enn Arjen Lucassens Supersonic Revolution-skvip.

Geir Larzen

RIVAL SONS Darkfighter Warner 5/6 2 June 2023 Do you think modern rock has nothing to offer? Think again. Rival Sons’ latest album “Darkfighter” is a classic 70s influenced, blues-infused rock record that sounds modern and authentic, and arguably their heaviest yet. Yes, you can hear some Zeppelin influences (such as the synth sound on the opener “Mirrors”) and Aerosmith (“Guillotine”), but unlike certain other modern rock bands they are not ripping anyone off, and have their own distinctive voice. Every note matters and serves a purpose. Each note from Scott Holiday’s guitar and Jay Buchanan’s vocals builds a better song, a better riff, a better hook, groove and melody. The album kicks off with an organ on “Mirrors”, which contains some of Jay Buchanan’s most poetic lyrics to date, such as “I lost my sight so slowly, I didn’t know I was going blind” and “Take my tongue….dip it in truth”. Although Holiday is known for his fuzz sound, he also deserves credit for his acoustic guitar textures. The hard and fast paced “Nobody Wants to Die” hits you like a hurricane, and is an early highlight which should be a force of nature live on stage. The pace slows with “Bird in the Hand” and “Bright Light”, and then slows even further with the slow-burning, gospelesque “Rapture”, which features one of Buchanan’s most soulful vocal performances. The heaviness returns with “Guillotine”, which contains a fascinating transition where they suddenly sound like they are playing on the Beatles’ “White Album” or “Abbey Road”. Then, eerie guitar textures introduce the galloping “Horses Breath”, and finally, the album’s climax, the deeply personal and powerful “Darkside”, a song about a close friend of Jay’s who became an addict and tragically passed away. After he sings “There are no promises to keep any more, now that you’ve gone to the darkside”, which induces a lump in your throat, Holiday plays one of the darkest riffs he has ever created. The way his guitar responds to and weaves around Buchanan’s vocals sounds like a conversation, a dance. It’s one of the finest Rival Sons’ compositions.

Transcendent. Heavy. Enthralling.

Despite the title, “Darkfighter” contains plenty of light, and as Jay Buchanan told us recently in an interview, its companion album, “Lightbringer”, which will be released later this year, will still contain darkness. “Bring” it on.

Anne-Marie Forker

NRM 2-2023 101

SKIVER

ROSSLYN Totentanz Sliptrick Records 0/6 11. april 2023 Eventyrlig talentløst fra spanske Manowar-partisaner, dette. Årets julegave. Man blir rent do-trengt.

Unn deg følelsen av hjerneceller som renner ned i sokkene dine.

Geir Larzen

SAMMATH Grebbeberg Hammerheart 3/6 16. juni 2023 Sammath ble dannet i 1993 av Jan Kruitwagen etter han flyttet hjem til Nederland fra Australia. Og jeg tenkte faktisk Australia da jeg satte på skiva, for dette er ufattelig brutalt. Så beskriver også Hammerheart denne plata som et «audio-hell». Tittelkuttet åpner Sammaths syvende plate og jeg tenker at dette er bare kaos og altfor brutalt for meg. Så kommer «Reichswald» med sin «Mother North» aktige melodiføring. Australsk kaos iblandet klassiske black metal melodilinjer er det som venter utover skiva. Tempoet er høyt og vokalen vesende, men samtidig lar jeg meg, kanskje noe ufrivillig, fascinere av dette infernoet. Favoritter er «Crushed, Shattered And Destroyed» og litt mer midtempo «Stahl Und Feuer».

Ronny Østli

SATURNUS The Storm Within Prophecy Productions 4/6 11. juni 2023

102 NRM 2-2023

Det har gått elleve år siden danskenes forrige plate, «Saturn In Ascension», en plate jeg likte veldig godt. Det er godt å høre at årene ikke har gjort så mye med bandet. Det er fortsatt sørgmodig doom/death metal, og Thomas Jensen har slett ikke lagt growlingen på hylla.

Jeg må innrømme det tok noen runder før denne satt, og mye skyldes at jeg ikke blir så glad i tittelkuttet som åpner.

Det bygger seg opp i tre minutter før låta kommer i gang, og jeg synes dette egentlig er ganske kjedelig låt. Vi må helt til slutten av låtas elleve minutter før vi finner stemningen og melodien jeg liker ved Saturnus. På dette området er spor to, «Chasing Ghosts», en ren fryd. Også denne er på elleve minutter og bruker tre minutter på å bygge seg opp. Men her starter det så mørkt og vakkert og dette teamet går igjen i den hardere delen. «The Calling» er en mer rocka uptempo låt, men selvsagt langt fra munter. Her får jeg fornemmelser fra tidlig nittitallet og bandene som blandet goth og death metal. Dette er blant mine favoritter på plata. Det samme gjelder «Even Tide», med piano, fiolin og renvokal. Dette er et vakkert mørke som ikke anbefales å høre på hvis man er i et nedstemt lune.

Jeg liker også «Breathe New Life» som får meg til å tenke på Paradise Lost.

Danskenes femte plate er virkelig en godbit om man trenger en time med dyster dooma death metal.

Ronny Østli

NEAL SCHON Journey Through Time Frontiers 4,5/6 19. mai 2023 Evigunge Neal Schon virker å aldri gå lei av Journeys låtmateriale, all den tid han til og med spiller de live med sitt eget band når hovedgeskjeften har turnépause. Nå skal det sies at dette er en veldedighetskonsert han gjorde i 2018 til inntekt for ofrene etter en brann i San Francisco-området i oktober 2017, så bakgrunnen for konserten var nok bidragsgivende til at han valgte å samle gendarmeriet. Han samlet et knippe mer eller mindre duganes musikere (les; Deen Castronovo, Gregg Rolie, Marco Mendoza og John Varn) for å spille et greit langt sett med Journey-låter, og da med et forholdsvis bra utvalg fra bandets tre første skiver. Det må være lov til å innrømme at det føles bra å høre Rolies Hammond-orgel bruse gjennom konserten, det er en lyd som har vært savnet leeeenge. Vi opplevde jo at han sto på scenen med bandet igjen på den nylig avsluttede USA-turnéen, noe som kanskje kan gi håp om noe mer framover. «Journey Through Time» er et stykke konsertopplevelse som nok er for den over snittet Journeyelskende, ihvertfall om man skal pløye gjennom godt over to og en halv time musikk, men det er flere låter man godt

kunne skippet på denne utgivelsen, for de oppleves nesten som jammer mer enn innøvde låter. Det starter som smått med «Kohutek», før «La Do Da», som er en gjenganger på den lista, og når det tar av i en bluesjam på «Walks Like A Lady» blir det unektelig fristende å slippe til neste låt, men vi lar´n gå, for når Castronovo låter mest Steve Perry av samtlige vokalister som har vært innom siden 1996, strekker munnvikene seg bittelitt oppover. Og sannelig følger ikke «Feelin´ That Way» i samme spor, men jeg tror rett og slett vi legger disse låtene på lista over låter de ikke har verken spilt så ofte eller øvd særlig mye på, for på de mer kjente låtene er det betraktelig mer kontroll på innholdet, og spesielt gledelig er det å høre Castronovo kaste seg ut på dypt vann uten surstoffmaske, for makan til herlig løssluppen Castronovo får vi ikke høre i Journey, der låta kreves å være i førersetet, og kun sjefen sjøl får frie tøyler. «Lights» er jo ei aldeles nydelig låt, og igjen får Deen vise hvor bra stemmen hans passer disse låtene. Ikke et vondt ord om Arnel, men Deen synger Pineda fletta av ham. (Akomigjena den var morsom!)

Og når «Still They Ride» følger, låter Deen og Rolie temmelig Journey sammen med Schons umiskjennelige gitar. Måtte bare Schon og Jonathan Cain rydde opp i tullet sitt og hente med seg Rolie igjen på neste turné, så hadde alt vært så mye bedre. Og pluss på at Deen synger flere låter, så er vi riktig så fornøyde! Det fortsetter med et knippe ganske så kjente låter, før de henter inn noen låter fra katalogen som kanskje ikke alle kjenner, men det låter bra, men igjen var det dette med å halvveis jamme seg gjennom låtene da. Andresettet starter helt nedpå, med medleyen «Patiently», «Trial By Fire» og «Stay Awhile», med kun Schon og Castronovo på gitar og vokal på nydelig manér, de kunne faktisk med fordel tatt et par låter til på denne måten, for det låt riktig så fint. Hadde de to reist aleine på tur, hadde ihvertfall jeg dratt for å oppleve de live. Men nå skal vi ikke la denne anmeldelsen trekke ut i samme langdrag som «Journey Through Time», med et over snittet langt sett med låter man kanskje ikke har hørt så fryktelig mye på gjennom årene. Konserten trekker ut over tre CD-er, så det er bare å holde av dagen for gjennomlytting.

Et av høydepunktene er selvfølgelig «Mother Father», som det så ofte er når Deen Castronovo er med på laget, for det synges. Denne gangen også, og igjen nevnes denne løssluppenheten på trommene som vi ikke hører når Journey er på ferde. Jeg vil faktisk driste meg til å påstå at Deen er bandets sterkeste kort denne kvelden, for det er akk så lekent utført, og vokalen hans er aldeles strålende! Settet avsluttes nærmest naturlig nok, med Santanaklassikerne «Black Magic Woman» og «Oye Como Va», all den tid Schon og Rolie spilte sammen i Santana i sin tid, og jeg innrømmer glatt at orgelet på sistnevnte legger seg over hårene på underarmene ganske kjapt. Jeg har en hang til Hammond-orgel som har strukket seg over mer enn fire tiår, og når Rolie legger an akkordene, treffer de på de stedene i øregangen som er ganske kilen i så henseende.

Lydmessig er det så som så, uten at det låter dårlig. Kan man kalle det en «off the soundboard»-utgivelse

med litt bedre lyd, sånn omtrent?

Miksen er veldig god, men oppleves som svært naken til tider, og har nok fortjent å få en bedre miks og kanskje en annen mastring for å stramme opp.

Dessuten må man ikke for enhver pris inkludere samtlige låter, selv om det er moro å høre noen obskure spor mellom megahittene. Avslutningsvis heier vi frem Deen Castronovo for å være den beste Perry-vokalisten etter sjølingen, for guten står med bravur og telemarknedslag på samtlige låter han synger på.

Jan Egil Øverkil

SERMON Of Golden Verse Prosthetic Records 4/6 31. mars 2023 Andre langspillplate fra engelske Sermon vil bli vanskelig å komme forbi om du verdsetter smart, mørk, melodisk og lett progressiv metall.

Mystikken omkring bandets to eller tre medlemmer preserveres, samtidig som uttrykket er blitt mer seremonielt.

Fokus forflyttes fra debutens lydmaleriske strukturer til en rytmisk pågåenhet som kler bandets nyvunne aggresjon, og i så måte etableres et par knutepunkter kontra Tool og Riverside.

Det melodisk mørke spiller aldri falitt, men leser snarere besjelet, kirkelig og nifst, jamfør «Light The Witch», som forresten rommer en brytning etter mal av Katatonia. Med intensivering av det rytmisk ritualiserte på bekostning av harmonikk er det nesten ufattbart at materialet ikke tretter. Samtlige enkeltspor i en viss størrelsesorden materialiserer substansielle momenter, ikke minst «Royal», «Departure» og nevnte heksebrenneri. Sermon utviser elitistiske tendenser.

Geir Larzen

SLEEP OF MONSTERS III Svart Records 3/6 12. mai 2023 Jeg lot meg besnære av Sleep Of Monsters forrige skive, «Poison Garden» fra 2016, og er takknemlig for at den finske tentetten, anført av tre kvinnelige og to mannlige vokalister, har overlevd år med inaktiv

norwayrock.net

SKIVER frustrasjon. Ensemblet sogner til den gotiske rocken, gitt metallisk, okkult og sporadisk symfonisk glasur, med forståelse for dynamisk atmosfære og melodiøsitet. Finnenes særdrag henger fortsatt ved, men årets plate er likevel mer pop-formattert og likefrem enn ønskelig. Her oppvises ingen passasjer på par med «Poison Garden»s vidløftige forekomster.

Enkelt skissert kan man parallellisere forløperens åpningsspor «Poison King» med «Black Blacker Than Black» og erkjenne at Sleep Of Monsters begår et skuffende tredjefonogram. Østlig-flørtende «Nyktophoros», spansk-akustiske «Mother Of Phantoms» og en sirlig instrumentert morderballdefinale i «Ivory And Horn» kommer nærmest dekretert kvalitet.

Geir Larzen

EINAR SOLBERG 16 Inside Out Music 4.5 / 6 2. juni 2023 Raphael Weinroth-Brownes kummerfulle cello-legato intonerer Leprous-koryfé Einar Solbergs første soloplate, og hermed settes tonen for en musikalsk ekspedisjon i elegiens og rekreasjonens navn. Halvparten av albumet er samkomponert med håndplukkete musikere, inklusive nevnte cellist, Gåte-gitarist Magnus Børmark, Asger Mygin og Ihsahn, mens et imponerende oppbud av strykere, blåsere og korister konsoliderer lydlandskapene. «16» leser ventelig stildivergerende, men tinger koherens av Solbergs distinkte tonespråk.

Følgelig kunne nok brorparten av platas idéer funnet veien til moderbandet, men det bærer unektelig frukt å søke samarbeidspartnere utenfor vante rammer; soul-pop-injiserte «Home» og elektro-dommedaglige «Where All The Twigs Broke» arrangeres og utlegge med andre verktøy enn man vanligvis nytter i Leprouskontekst, slik at fonogrammet, samlet sett, klinger betimelig annerledes.

Solberg og medsammensvorne øser av et dynamisk verdenshav, og det er formodentlig bare metallpurister som ramler ut av reisefølge. Teknisk, kompositorisk og utøvende har man ikke andre innsigelser enn at en håndfull enkeltpassasjer havner i klinsj med egne idealer. Jeg vil eksempelvis alltid oppleve rapp-partiet i «Home» som malplassert og degenerert.

Når Solberg derimot kjører Robbie Williams i front av Leprous, rent figurativt, som i glitrende «Blue Light», da rysjer det begeistret i fjærpryd.

Dennes orkestrale crescendo er blant platas mektigste øyeblikk, i spann med utgangen av «Remember Me». Trass et dusement anslag står tittelkuttet som et fortrøstningsfullt og varmt kunstpopøyeblikk, i kledelig kontrast til teatralsk

norwayrock.net

fyrrige «Where All The Twigs Broke» og symfonisk attakkerende «Splitting The Soul». «The Glass Is Empty», et elleve minutter langt finaledrønn, etterlever det kunstappetittlige too much can’t be enough og innbefatter korsang, kirkeorgel, messingblåsere, strykere og gnistrende vokalharmonikk, i kaleidoskopisk spenn fra pianissimoklaviatur til smektende aggresjon. Det overrasker ingen, men Einar Solberg gjør en fordømt god solodebut.

Geir Larzen

SPARKS The Girl Is Crying In Her Latte Island Records 3.5/6 26. mai 2023 Inneværende decennium har så langt stått i Sparks’ stjernetegn, hva nu enn det måtte være. «A Steady Drip, Drip, Drip” befestet bandets gjenerobrete kunstrocksitus i 2020, mens påfølgende år premierte både filmdokumentaren « The Sparks Brothers» samt rockeoperaen «Annette», begge fra øverste kvalitetshylle. Simultant med at brødrene Mael returnerer til sitt gamle plateselskap fra 1970-årene tilvirkes et album, bandets tjuesjette, i kontrast til forløperne. «The Girl Is Crying In Her Latte» er kunstnerisk kompromissløs og eiendommelig, men deler av fansen, undertegnede inkludert, vil havne på kant med platas etos. Fonogrammets første halvdel sentreres rundt Maelduoens sans for repetitiv, elektronisk pop, stedvis slik bandet låt fra og med «No 1 In Heaven» av 1979 frem til den grandiose snuoperasjonen i 2002 med «Lil’ Beethoven». Det går nærmest å kalle dette vignettmusikk, blottet for Ron Maels frodige og komplekse arrangementer. Singlene lansert i forkant av plata skriftmalte veggen med tydelighet. Det plager meg ingenlunde at tittelkuttet, «Veronica Lake» eller «Escalator» gis elektroniskminimalistisk drapering – Sparks er verdensmestre i repetisjonsekspansjon – men når dette går på bekostning av tonalitet og besifring opplever jeg mitt kjære Sparks som kompositorisk dovne. «The Girl Is Crying In Her Latte» er første Sparks-album siden 2002 som ikke høster omsvøpsløs jubel, men plata er naturligvis ikke uten løfterike forekomster og utlegges med sedvanlig intelligent og stingende humor. All musikalsk substans henvises B-siden, presidert av rockesymfoniske «Not That Well-Defined», ominøst eksperimentelle «We Go Dancing» årets Igor Stravinskij-nikk fra Ron Mael, kinematografiske «Take Me For A Ride», musikalsk villedende «It’s Sunny Today» og elektronisk beske «Love Story». Skiva skjuler også et knippe kunstferdige glamrock-spor, uten at disse tilfører katalogen nye idéer. Man blir altså ikke helt dus med «The Girls

Is Crying In Her Latte», men slik må det være i blant, gitt at kontrakten en broket forsamling fans har inngått med bandet sentreres rundt fordringen om å bli konstant utfordret.

Geir Larzen

ROGER STAFFELBACH The Quest Limb Music 5/6 19. mai 2023 Sveitsiske Roger Staffelbach er sannsynligvis et ubeskrevet blad for de fleste leserne, men her har vi en erfaren gitarvirtuos av de sjeldne som er ute med sitt aller første soloalbum.

Enkelte vil kanskje kjenne igjen navnet hans fra bandene Artension og Artlantica, men det er nok bare de mest ihuga neoklassiske nerdene som drar kjensel på navnet. Uansett så får vi her servert neoklassisk instrumental progmetal fra øverste hylle. For å gi en liten pekepinn på hva du kan forvente så går tankene til mestere som Michael Romeo, Tony MacAlpine, Vinnie Moore og selvfølgelig Yngwie Malmsteen for å nevne noen. Men det er viktig å understreke at selv om de tekniske krumspringene står i kø så er melodiøsitet en gjennomgående rød tråd på “The Quest”. I tillegg er skiva veldig variert, noe som holder interessen oppe hele veien gjennom de 42 minuttene. Et annet moment som også trekker det hele opp er en saftig og fet tidsriktig produksjon som virkelig får trommehinnene til å koke av velbehag. Verdt å nevne er også kompanjongene som Staffelbach har fått med seg og det er ingen ringere enn bassist Steve DiGiorgio (Testament) og trommepisker John Macaluso (TNT, ARK, Yngwie Malmsteen m.fl). Med andre ord er det et svært stødig og tung rytmeseksjon Staffelbach har i ryggen, og det er noe som virkelig høres. For dette låter kuler og krutt! Det er vanskelig å trekke frem enkeltlåter, men i mine ører utmerker tittelsporet, “Enemy Within”,“Road To Sarvar” og avslutningssporet “Hymn Of Space” seg på eksepsjonelt vis.

Staffelbach har utvilsomt truffet blink med sin solodebut og overbeviser stort både som musiker og låtskriver med “The Quest”. Herlighet for en skive dette er…

Pål J. Silihagen

SUSANNE SUNDFØR blómi Warner 5/6 28 April 2023 “blómi”, meaning “to bloom”, was written by Sundfør as a love letter to her young daughter, a new life entering an unstable world. Sundfør intended her sixth album to be an “antidote to the darkness that dominates our culture today”, to show that there’s “another way to see reality, if one dares to take the leap of hoping for a more beautiful world”, and she achieves that goal.

The album takes personal aspects of Sundfør’s life, like the academic work of her grandfather who is a linguist specialising in Semitic languages, and her own life-changing experiences as a new mother, and weaves them into a deeply emotive journey through 10 songs. Unconventionally and bravely, the opening track is entirely spoken word, abstract, features some white noise, and sets the scene for a record that celebrates our capacity to love.

Her lyrics pair with hints of Norse language and mythology, harking to indigenous Nordic cultures who built matrilineal societies and worshipped divine feminine deities. The label information on the record explains that the passing of these roots from mother to child is at the core of the music.

There are many deeply ethereal and haunting moments, such as “Ashera’s Song”, and plenty of ballads. The title track is one of the more conventional song structures, similar to a piano driven ballad, followed by the acoustic guitar ballad “Rūnā”, and “Fare Thee Well” is an easy listening, laid back track. But don’t get too comfortable, as nothing about Susanne Sundfør is predictable. “Leikara Ljóð” opens with birdsong and isolated, humming vocals, then harmonies build and hand claps join in. It’s easy to imagine that Paul Simon would be proud of this composition, if it was his. One of the most magical moments of the album is how the strings at the end of “Leikara Ljóð” transition to the beginning of the enchanting “Alyosha”, another ballad, a tender message to her father and her husband, accompanied by piano chords and soaring, soul-baring vocals. It is undoubtedly one of the album’s highlights. But yet again, Sundfør surprises us by going from this transcendent moment to the sound of bees, and another spoken word track, the quirky and tribal “ṣānnu yārru lī”.

The return of the ballad comes with the graceful “náttsǫngr”, and again we have a stunning transition from its end to the beginning of the final, abstract track “orð hjartans”, which is more of a soundscape than a song, with more spoken word: “The word in the heart is Yes. It’s Yes to everything.” “Yes” to this imaginative and intimate record.

NRM 2-2023 103

SKIVER Listen to it with an open mind, and an open heart.

Anne-Marie Forker

TRESPASS Wolf At The Door From The Vaults 4/6 26. mai 2023 Trespass er et rart band. Det blir helt feil å kalle det friskt, for det er noe gubbete over disse aldrende engelskmennene.

Samtidig er det catchy låter, en del kule riff og det låter klassisk hard rock.

Mark Sutcliffe, som startet bandet i 1979, er ingen sølvstrupe, men gjør seg så absolutt ikke bort, og når jeg ser videoene til «Blackthorn» og min favoritt «Daggers Drawn», sitter jeg igjen med et inntrykk av at disse gutta mener det de driver med, dette er ærlige saker. Selv om bandet er en del av NWOBHM bevegelsen ble det kun tre singler i denne perioden. Plater er det først blitt i senere tid, hvorav forrige, «Footprints In The Rock» likte jeg svært godt og ga hakket sterkere karakter her i bladet i februar 2018.

Denne er ikke langt bak, og allerede nevnte videolåter er gode, men jeg vil også trekke frem roligere «Back To The Woods» og episk og veldig gitarorienterte «Live Like A King».

Ronny Østli

TSJUDER Helvegr Season Of Mist 5/6 23.juni 2023 De åtte årene siden «Antiliv» har vært tunge for Tsjuder, og da er det veldig gledelig at årets slipp er en real kraftsalve. Arbeidet med denne begynte ganske kjapt etter forrige plate, et arbeid som ikke gikk på skinner, noe som endte med at trommis AntiChristian ble byttet ut med amerikanske Jon Rice. Dette er en rimelig intens skive som åpner med «Iron Beast». Dette er kjapp og stygg black metal, og jeg følte med ett roen over meg, åtte år og bytte av trommis har ikke gjort bandet noe snillere. Skiva har fet lyd som er passe upolert, men som likevel trøkker. Jeg har alltid likt thrashen som ligger i bunnen på mye av Tsjuders musikk, og den kommer tydelig frem i spor

104 NRM 2-2023

to, «Prestehammeren». Som ved flere tilfeller tidligere varieres det med tekster på norsk og engelsk. «Surtr» starter tungt før tempoet økes. Selv om tempoet som oftest er høyt er det en variert og velarrangert skive.

Mange har vel fått med seg Tsjuders første video, «Gods Of Black Blood» hvor 1349’s Seidemann er med som gjestevokalist. Denne går over i det drøye syv minutter lange tittelkuttet, som er midtempo og hva jeg vil kalle episk. Så kommer det en kjapp rakker jeg liker veldig godt, «Faenskap Og Død» før det hele avslutter med «Hvit Død», som er en snau tre minutter roligere og svært stemningsfull sak med herlig lekende trommer. Denne skiva skal du selvsagt ha på vinyl, og da gjerne deluxe utgaven med sitt posteromslag og bonus LP med fem Bathory covere, med ingen ringere enn Fredereick Melander på bass, som i sin tid dannet Bathory.

Ronny Østli

TYGERS OF PAN TANG Bloodlines Mighty Music 4/6 5. mai 2023 Det begynner å bli noen år siden Tigerne fra Whitley Bay kunne minne om fordums prakt som NWOBHMlegender, men bandet har likevel klart å klore godt fra seg opp gjennom årene med sin melodiøse hardrock. I så måte følger deres 13. album i fotsporene til de siste skivene. Her får du fengende og melodiøs hardrock som absolutt holder mål. Det gynger til tider riktig så bra og låter som “Edge of the World”, “Fire on the Horizon”,”Back For Good” “Light of Hope” og “Making All the Rules” sparker godt i fra. Sistnevnte låt er i mine ører skivas beste låt med delikate gitarpartier som fører tankene til litt klassisk Thin Lizzy. Som sagt er det fint lite som minner om gode, gamle Tygers, men likevel har de klart å lage nok et album som glir fint inn i øregangene. Og faktisk uten en eneste låt som stinker gamle svette sokker. Bare det i seg selv er en bragd.

Produksjonsmessig har de tonet det ned noe fra forrige skiva “Ritual” og det låter bittelitt mer upolert og rufsete, noe jeg mener er et steg i riktig retning. Sannsynligvis er ikke denne skiva veldig interessant for andre enn gamle fans og ivrige tilhengere av melodiøs hardrock med sterke 80-talls preferanser.

Pål J.Silihagen

låter rått og upolert og akkurat passe med galskap. Urarv er variert og for meg treffer noe, men ikke alt.

Ronny Østli

UNEARTH The Wretched, The Ruinous Century Media 3/6 5. mai 2023 De amerikanske metalcore veteranene har eksistert i et kvart århundre og slipper nå sitt åttende album. Det er mye klassisk melodiøs death metal i musikken, og jeg vil heller si de tilhører denne sjangeren fremfør ren metalcore, slik den sjangeren har utviklet seg.

Vokalen er kanskje det som vitner mest om coresjangeren, men på den annen side er den ikke veldig langt unna Tompa fra At The Gates. Og den referansen er ikke helt fjern musikalsk heller. For fansen er nok ikke noe av dette jeg sier nå ukjent, og det er en jevn plate hvor jeg liker best «Call Of Existence» og «Mother Betrayal» som starter tung og episk og som nesten blir litt thrasha. Derimot sliter jeg med trommene. De er voldsomt høye. Joda, de trøkker, men låter såpass moderne at det blir ganske slitsomt i trettiseks minutter. I små doser er dette derimot en helt ålreit skive innen melodisk death metal.

Ronny Østli

URARV Substratum Polypus 3,5/6 4. april 2023 Det blir kanskje litt rart å kalle denne for det andre albumet til Urarv da den består av låter fra debuten «Aurum» og ep’en «Argentum». Hovesaklig er dette innspilt i 2013, mens noen instrumenter er lagt på i løpet av fjoråret. Alternative versjoner av originalene er vel mest dekkende. Aldrahns stemme er fremdeles det bærende element, en stemme jeg alltid har likt. Både som black metal vokalist, og det mer psykedeliske. I Urarv får man begge deler. Jeg får ikke helt fot for de to første låtene, «Fancy Daggers» og «Forvitringstid». Jeg fornemmer litt folkemusikkpreg over disse, og det blir litt for mye tjo og hei for min smak.

De mer styggere låtebe som «Valens Tempel» og «Sannhet» treffer meg langt bedre. Og ikke minst den passe sære og rocka «Aurum». Her får man det stygge og sære, og ikke minst gammel black metal stemning. Det

URKRAFT Lyset Skinner Best I Mørket Polypus 4/6 5. mai 2023 Anders Wærholm er ute med sitt andre album under navnet Urkraft, tre år etter den selvtitulerte debuten. Det tok noen runder før denne satt, jeg må innrømme det. Og det skyldes nok mye at jeg ikke får helt fot for åpningslåta, som er det nesten ti minutter lange tittelkuttet. Neste spor «Trollbundet» gir meg den gode kalde 90-talls stemningen og melodiføringen jeg husker fra den tiden. Og dette gjelder resten av skiva, kanskje med unntak av den rolige «Nattevandreren», som er veldig stemningsfull og vakker. Det er lange låter, men det fungerer det så lenge det er såpass velarrangert og har denne herlige black metal stemningen.

Ronny Østli

VULTURE INDUSTRIES Ghosts From The Past Karisma 4.5/6 16. juni 2023 Mulig det er noe med vannet i Bergen.

Men Vulture Industries har i grunn mye til felles med Enslaved. Man vet aldri hva man får, men man gleder seg.

Samtidig vet man at det sannsynligvis er håpløst å anmelde. Til det er elementene for mange. Generelt vil jeg nok si det er et mørkere og nedstemt album musikalsk. Jeg tenker Nick Cave møter americana møter Audrey Horne.

Videosingelen «New Lords Of Light» åpner og er en catchy hardrocker med et hint av åttitallets goth rock. En ganske frisk og uptempo start. «Saturn Devourn» kan også med rette få denne beskrivelsen, men er mer naken, noe som gjør effekten av keyboard enda sterkere. Så tones det hele ned med «This Hell», hvor også platas tittel synges i refrenget. Denne i likhet med «A Strangers Curse» er mørke, dystre og stemningsfulle og mine favoritter på bergensernes femte plate. «Deeper»

norwayrock.net

SKIVER/RETRO er en annen favoritt, hvor jeg ikke kommer på noe bedre beskrivelse enn avantgarde. Her må blåsere nevnes.

Selvsagt er det spennende med band som leverer utfordrende musikk for lytteren, men Vulture Industries gjør det litt mer tilgjengelig ved at mye er veldig catchy.

Ronny Østli

WARCOE The Giant’s Dream Helter Skelter/Regain 3/6 12. juni 2023 Disse italienske debutanterne er en power trio med tydelige inspirasjoner fra 70-tallet. Her er det mye Black Sabbaths Ozzy periode, men da av det mer uptempo slaget. Likevel vil jeg kalle det doom fremfor å hente frem begrepet retro rock eller stoner rock, dette låter mer autentisk. Det første jeg tenkte på da tittelkuttet åpnet plata var Count Raven. Ja, jeg måtte sjekke om de hadde samme vokalist, noe som slett ikke er tilfelle.

Jeg kan godt like sjangeren og Warcoe gjør en god figur, men jeg sliter litt med å finne full entusiasme, låtene er kanskje litt kjedelige. Men et sted må man begynne, og jeg vil trekke frem «Church Of Void» som min favoritt.

Ronny Østli

YES Mirror To The Sky Inside Out Music 4/6 19. mai 2023 Fiaskoen “Heaven & Earth” gjorde såpass vondt at flere Yes-patrioter, meg selv inkludert, ikke lengre så noen fremtid i bandet. Etter at Chris Squire og Alan White ambulerte til de evige jaktmarker har Steve Howe inntatt rollen som orkesterprominens, men heller ikke «The Quest» gjenreiste Yes-kjerringa. Følgelig kommer det nærmest som et sjokk at «Mirror To The Sky» ender som beste Yesalbum siden «Magnification». Flere faktorer bidrar herom. For det første spilte pandemien på lag med bandet, som i stedet for å reise på turné satte alle kluter til for å skape musikk etter klassisk Yes-etos, og for det andre fremstår omsider vokalist Jon Davison og bassist Billy Sherwood som fullt

norwayrock.net

integrerte ensemblemedlemmer.

Et tredje aspekt vedrører det kompositoriske, hvorunder Steve Howe tidvis strekker progressiv hals. Alt i dugelige «Cut From The Stars» synes bandet restituert og inspirert. Låten klinger umiskjennelig Yes og hadde gjort fin figur på hvilket som helst album etter «Union». Legg forresten merke til Howes kreativitetshigen, som leder til en gitarfigur i tråd med Gentle Giants «Peel The Paint», uten at så verken er tilsiktet eller kunstnerisk hemmende – i 1971-72 eksisterte åpenbare sammenfall mellom Yes og Gentle Giant. Opportunistisk pene «Luminocity», spekket med strykere og et arsenal gitarer, skrår aldri over i klein dur-suppe, men aksentuerer snarere bandets kirkemusikalske immanens, med Howes solosekvens som crescendo. Likevel er det albumets to neste og innbyrdes differensierte spor som frir ublutt til ens Yes-hjerte. Steve Howe vil ikke la bandet neglisjere sine rock’n roll-røtter og hadde muligens «Going For The One» i tankene da han presenterte sine kumpaner «Living Out Their Dream» - et forrykende og passe eksentrisk ritt av boogie, 60-talls-pop, country-psykedelia, symfonisk rock, jazz og kinematografisk surferock, hvis kammer-pop-coda furnerer en abrupt og uforutsett sluttmanøver.

Skivas akme er likevel et fjorten minutter langt tittelkuttet som tar form av en reise i monden melodiøsitet, polyfon eleganse, akustiskorienterte, elegiske korpassasjer, dramatiske strykerarrangementer, grasiøse omkalfatringer i tonalitet, forse og tematikk, samt en finale av de sjeldne, hvor strykeorkesteret tillates et nydelig solo-strekk, innen rockebandet returnerer og fornyer etablerte ledemotiver. Slik skal symfonisk rock utferdiges... Dikotomiske «Unknown Place», absurd nok avskåret som «tilleggsspor», følger kvalitativt hakk i hæl. Denne bygger stendig og uformelt morsomt, mot en eksplosiv andredel av dommedaglig moll-bonitet, i tung 5/4takt, med spanskættete gitarfigurer og massivt kirkeorgel. Det er eksakt slike øyeblikk jeg har savnet i nyere Yes. Og resten? Vel, skiva forøvrig duver på et relativt middelstendig platå, rent kompositorisk, uten at det ser ut til å plage meg.

Geir Larzen

THE ZOMBIES Different Game Cooking Vinyl 4/6 31. mars 2023 Man kan telle på én hånd de populærmusikalske utøverne som har passert 75 år, men likevel musiserer fletta av ungdommen. The Zombies ble dannet tidlig på 1960-tallet; den gang, som nå, bestyrt av vokalist Colin Blunstone og organist Rod Argent.

Etter det reelle comebackalbumet «As Far As I Can See» fra 2004 har bandet utvist store vansker med å levere middelmådige skiver, og «Different Game» leser som en verdig, variert, smakfull og pop-kompleks oppfølger til «Still Got That Hunger», med hele indekseringen av bandets særdrag intakt. Et sommersvalt tittelspor påminner Procol Harums «A Whiter Shade Of Pale», kompositorisk, så vel som i oppkomst (Procol Harums forsøk på å plukke akkordene til Bachs «Air» ledet til noe komplett nytt og stiltranscenderende). The Zombies’ ferske skive smykker seg med vektig bruk av strykere, ikke bare som teksturekspansjon – tittelkuttets utgang ser strykekvartetten The Q Strings holde solokonsert i et minutt, glitrende og forbausende progressivt arrangert av Argent. Låten forøvrig maler inntagende sjatteringer av hymnologi, jazz, pop og rock. Snertne «Dropped Reeling & Stupid» øser av bandets jazz- og Motown-impulser, harmonisk intrikate «Rediscover» stiller på par med The Beach Boys, mens «Runaway», en personlig favoritt, eksemplifiserer bandets fortrinnlige omgang med dur/mollmodulasjoner. Albumets temposterke seksjon toppes av gospeleksplosive «Merry-Go-Round», hvor Argent låter som testosteronridd 20-åring ved pianoet. Interessen dabber noe mot slutten av skiva, foruten «I Want To Fly» i nytt kammer-pop-klede, med kun Blunstone og strykekvartett. Ingen The Zombies-fan, og vi er blitt riktig bortskjemte, vil betrakte «Different Game» som en skuffelse. De gamle er ikke bare eldst; noen ganger er de fremdeles best.

Geir Larzen

RETRO

JUDAS ISCARIOT Heaven In Flames / To Embrace The Corpses Bleeding Moribund Cult 9. juni 2023 Judas Iscariot var i sine aktive år 1992 til 2002 toneangivende for amerikansk black metal, eller USBM om du vil. Nå utgir Moribund Cult enmannsbandets femte og sjette plate på nytt, etter flere år borte fra markedet. Begge platene ble sluppet på Red Stream Records.

«Heaven In Flames» i 1999 og «Embrace…» tre år senere. Dette er to separate plater, men musikalsk jevnt, så jeg finner det naturlig å anmelde de i fellesskap. Jeg falt egentlig ikke helt for »Heaven In Flames» da promoen ankom samlingen ved utgivelse for

tjue fire år siden. For et par år siden plukket jeg den frem igjen, og likte det jeg hørte. Det er langt ifra originalt, men det er rått og ekte vare. Og veldig nekro black metal. Det kan ikke nektes for at det er mye Darkthrone fra da de gikk over til black metal i en låt som «Before A Circle Of Darkness». Lydmessig er vi også i samme landskap.

«From Hateful Visions» er veldig Burzum, mens min favoritt er tyngre og stemningsfulle «Eternal Bliss…

Eternal Death». Jeg synes dette er den beste av disse to platene, og absolutt verdt en sjekk om det jeg beskriver høres interessant ut. Oppfølgeren «To Embrace The Corpses Bleeding» er lydmessig litt mer «Transylvanian Hunger», og hakket mer intens. Sjekk «Bathed In Clouds Of Blood» og oppfølgeren «Terror From The Eastern Sky” og dere vil nok være enig i at influensene fra Darkthrone, men også Ulvers «Nattens Madrigal» kommer riktig så tydelig frem. Tyngre «In The Valley Of Death, I Am Their King» og Carpathian Forest rockeren “Spectral Dance Of The Macabre” er unntakene på et veldig kjapt album fra Judas Iscariot. Absolutt verdt å sjekke ut, selv om jeg som nevnt foretrekker forgjengeren.

Ronny Østli

MOTÖRHEAD Bad Magic – Seriously Bad Magic Silver Lining Music 24. februar Sju år etter at Ian «Lemmy» Kilmister bukket under i kreft, utstedes Motörheads svanesang i armert tapning.

Samtlige album fra Kilmister, Campbell og Dee rommer plantedrepende gull, inklusive titlene forrettet mens sjefen nærmet seg sitt 70-årige endelikt. «Bad Magic» plasserer et verdig diskografisk punktum, lansert i 2015, fire måneder før legenden utåndet.

Bandet dro på turné trass bekymringsmeldinger fra legestanden; en turné som blant annet bragte dem til Japan i juli. Konserten fra Fuji Rock Festival vedhefter årets ekspanderte endeholdeplass, og her gjøres ingen forsøk på å skjønnmale de sceniske forhold.

Først på tampen av livet og karrieren lot Kilmister seg merke av sykdom i konsertsammenheng. «Live At Mt. Fuji Rock Festival 2015 – Sayonara Folks»disken havner følgelig langt ned på listen over standsmessige liveopptak med Motörhead, sonisk så vel som musikalsk, uten at dette vil plage en eneste fan. Sløye «Lost Woman Blues» og «Going To Brazil» sorterer blant Japan-evenementets bedre øyeblikk. Selve studioalbumet vil neppe forvitre de neste par århundrer.

Både «Thunder & Lightning», beske «Shoot Out All Your Lights», «Teach Them How To Bleed», semi-balladen «Till The End» og den uimotståelige

NRM 2-2023 105

shuffle-finalen «When The Sky Comes Looking For You» finner naturlig plass i en vidstrakt Motörhead-kanon. De to upubliserte studiolåtene «Bullet In Yoir Brain» og «Greedy Bastard», sistnevnte på pari med «Till The End», svarer for gjenutgivelsens virkelige gratiale, og som siste etterlatenskaper fra en mann og et band som gjorde verden til et bedre sted, så antar innspillingene nærmest sakral tyngde.

Kompilatorene bak «Seriously Bad Magic» frembyr en rekke formatalternativer, men det eneste rette for motorskallekomplettister er å investere i LP-bokssettet bestående av dobbel vinyl, dobbel cd og hendig ouija-brett, skulle trangen til å kommunisere med avdøde Motörhead-medlemmer ta overhånd. Nevnes må også LP-addendumet som presenterer livsanskuende intervju med Lemmy, forrettet i Berlin sommeren 2015.

Jeg savner dem intens, Motörhead, men en stabel med (stort sett) forrykende rock’n roll evner alltid å utløse glis i ens motorskallefleis.

Geir Larzen

RATT The Atlantic Years 1983-1990 Atlantic BMG 09. juni 2023 Legendariske Ratt blir nå ubønnhørlig feiret med et lekkert boks sett fra de gylne årene med Atlantic Records.

Boksen inneholder alle de fem skivene (eller CD-er om du foretrekker det) fra denne perioden, hvorav samtlige solgte til gull, platina og multi-platina.

Ingen liten bragd i seg selv. Bandet ble ofte kategorisert som glam metal og havnet i samme båt som andre storheter som f.eks. Poison, Mötley Crüe og andre likesinnede. Men for de som kjenner til bandet var det store forskjeller i soundet og på låtene, noe som ikke minst skyldtes tospannet på gitar, Warren DeMartini og Robin Crosby. Men nok om det. Er det verdt å tømme sparegrisen for å investere i denne boksen? Vi går igjennom alle skivene og triller terningen.

Out of the Cellar (1984) Debuten slo ned som en bombe og befestet umiddelbart Ratt som et av de kommende store metal-bandene.

Beau Hill, som den gangen var en grønnskolling bak spakene og et relativt ubeskrevet blad, fikk ansvaret

106 NRM 2-2023

for å produsere skiva etter at superprodusenten Tom Allom føyk ut døra.

Mulig historien til Ratt hadde blitt en helt annen om det ikke hadde skjedd, for med Hill bak spakene leverte Ratt noe rått, fett og langt mer elegant enn sine konkurrenter på samme tid.

Skiva ga Ratt en rekke hits hvorav “Round And Round” var den største.

Til tross for at dette var fullengder-debuten til Ratt låt det alt annet enn umodent, og i motsetning til en rekke andre band i samme genre og epoke, hadde bandet langt mer å fare med og leverte en tvers igjennom helstøpt skive som også inneholdt “Wanted Man” og “Lack Of Communication”, med andre ord en skive med knallsterke låter. Det er selvfølgelig vanskelig å trille terningen på noe som snart er 40 år gammelt og målt opp mot dagens standarder, men dette er en banebrytende klassiker som fortsatt holder seg. Og for en start på en fantastisk karriere!. 6/6

Invasion of Your Privacy (1985) Hvordan følger man opp en braksuksess av en debut som solgte til trippel platina? Ikke lett å holde beina på jorda, men med samme besetning og mann bak roret (Beau Hill) leverte Ratt en strålende oppfølger. Litt mer polert og pompøst produsert riktignok, men det var slik det skulle låte i det herrens år 1985. Enkelte vil kanskje hevde at dette er en bedre skive enn debuten, men smak og behag. Det er på alle måter en knallsterk skive og inneholder monsterhitene “Lay It Down” og “You’re In Love”. Ikke bare det, men her har du også glemte perler som “Give It All” og “Dangerous But Worth The Risk”. Den vanskelige andreskiva beviste at Ratt langt ifra var noen døgnfluer, og dannet grunnlaget for en eventyrlig ferd videre. Litt svakere enn debuten, men kanskje mest fordi noe av råskapen måtte vike noe for kommersiell appell i form av produksjonen. 5,5/6

Dancing Undercover (1986) Det er ikke uvanlig med en liten formsvikt, og selv om tredjeskiva var nok en storselger, så kan den ikke riktig måle seg med forgjengerne i kvalitet. Mest fordi låtmaterialet er noe

mer ujevnt. Likevel er det mer enn nok å krysse av for i taket her, for skiva ga bandet nok noen monsterhits i form av “Body Talk”, “Slip Of The Lip” og “Dance”, hvorav sistnevnte låt ble brukt i den legendariske TV-serien Miami Vice. Selv om “Dancing Undercover” totalt sett holdt bittelitt lavere kvalitet, er den fortsatt en meget sterk utgivelse målt opp mot mye annet som ble gitt ut i 1986, i denne sjangeren, verdt å merke. Og i tillegg trekker også kremlåta “One Good Lover” med fantastisk gitarriffing opp det hele, og Warren DeMartini og Robbin Crosby gruset fortsatt de fleste. 5/6

Reach for the Sky (1988) To år skulle det gå før neste skive kom, og pausen var ikke av det mest produktive slaget. Riktignok hadde det vært heftig turnering og ståhei rundt bandet som fortsatt var store, men deres fjerde album bar litt preg av et band som fomlet etter ny inspirasjon og energi. Singlene fra skiva, “Way Cool Jr” og “I Want A Woman”, solgte bra og fikk mye spilletid. Foruten de to singlene hadde skiva flere høydepunkter, blant annet åpningssporet “City To City” og ikke minst “Don`t Bite the Hand That Feeds” viste at Ratt fortsatt hadde det i seg. Til tross for at også “Reach For The Sky” solgte til platina var det tydelig at nedturen hadde begynt, og da sikter jeg til det kvalitative. Skiva er i mine ører den svakeste fra Atlantic-perioden, uten at det gjør den til noe makkverk av den grunn. 4/6

Detonator (1990) Dette er en skive det er svært delte meninger om. Ut av døra hadde Beau Hill forsvunnet, og inn kom produsenten Desmond Child hånd i hånd med kompanjongen Sir Arthur Payson, noe som fikk svært signifikant virkning på lydbildet. Desmond Child var kjent for sitt eget sound og låtskriverkunst. Ifølge historiebøkene var dette et forsøk på å gjenvinne populariteten, og det er ingen tvil om at “Detonator” låter langt annerledes enn de fire andre skivene, uten at det gjør den til en dårlig skive.

Tvert imot var dette ny og frisk olje inn i Ratt-maskineriet. Selv om lydbildet var annerledes så er det ikke til å stik-

ke under en stol at singlene “Lovin` You's A Dirty Job” og “Shame Shame Shame” er noen rysare av noen Rattlåter. Et annet høydepunkt er også den gitardrevne låta “Can`t Wait On Love”.

Og dessverre var dette den aller siste skiva med den klassiske besetningen med Stephen Pearcy, Robbin Crosby, Warren DeMartini, Juan Croucier og Bobby Blotzer. Et verdig punktum for en gylden epoke. 4.5/6 Det er ingen tvil om at Ratt er et legendarisk og innflytelsesrikt band.

Denne boksen forteller deg hvorfor.

Ratt var mye mer enn et glam metalband, og det er lett å la seg forlede av all sminken og staffasjen. Hvis du setter deg ned og hører grundig på disse skivene, så vil du oppleve et unikt band med en helt spesiell dynamikk.

Ikke bare på grunn av to eminente gitarister i Warren DeMartini og Robbin Crosby, men også en rytmeseksjon som var en særdeles viktig brikke i soundet. Og Stephen Pearcy er Stephen Pearcy, ingen andre låt som han.

Selv om jeg opp gjennom årene har hørt utallige ganger på Ratt, så er det første gangen jeg har satt meg ned og hørt på Atlantic-skivene i kronologisk rekkefølge, og det var en særdeles hyggelig reise. Selv om de fem skivene spriker litt, så er dette kvalitet fra øverste hylle. Jeg spør bare om du kan nevne et band til i samme genre som kan skilte med fem like sterke skiver som Ratt fra samme epoke. Det kan du nemlig ikke, og for de som ikke har noen inngående kjennskap til Ratt eller har hull i samlingen er denne boksen rett og slett obligatorisk. Dette er lyden av 80-talls (glam)metal på sitt beste.

Pål J. Silihagen

BLACK SABBATH Live Evil BMG Å tukle med klassikerne er ingen lek, og slett ikke noe man skal ta lett på.

Reissues og remastering er én ting, men remixing åpner et helt annet univers. Er det egentlig en god ide?

Har det eventuelt noen musikalsk verdi for katalogen til et band eller en artist? Min mening – tja, kanskje ikke alltid, men du store alpakka, hva er dette? Har noen puttet meg i en tidsmaskin? Befinner jeg meg i USA på en av konsertene til selveste Black Sabbath i 1982?

Black Sabbath har de siste årene gitt ut Super Deluxe-bokser på CD og LP av flere av sine legendariske album, blant annet «Paranoid», «Sabotage» og «Vol. 4», og her kommer altså «Live Evil». Ikke bare er dette det første livealbumet i serien, det er også den første med Ronnie James Dio, Vinny Appice og Geoff Nicholls med på laget. Boksene har blitt veldig ulike med tanke på innhold ettersom

norwayrock.net

RETRO/MULTIMEDIA tilgangen på taper, bilder osv. varierer fra epoke til epoke. Heldigvis ble «Mob Rules»-turneen ble grundig dokumentert av flere grunner. Her finnes alt av bilder, anmeldelser, intervjuer, turneprogram og mastertapes tilgjengelig, og har dermed resultert i et mesterverk av en Super Deluxe-boks!

Kort og godt et skinnende nytt dokument av Black Sabbath på sitt aller strammeste, mest gotiske og deiligste.

«Live Evil» i sin originale form fra 1982 er etter min mening det aller helligste i den rike og enestående katalogen til Black Sabbath. Det er min rettesnor og målestokk for alt som er bra med tungrock her i verden, og her har de faktisk klart bragden å gjøre den enda litt bedre!

Boksen inneholder en fantastisk bok med arkivbilder, flyers, artwork, utdrag fra intervjuer, kommentarer fra alle i bandet og masse annet snop man kan studere i timevis, en klassisk plakat som fikk blodet mitt til å boble av glede, og en reproduksjon av ett av turneprogrammene som ble solgt under `81/`82-turneen, samt den originale mixen i en dobbel remastret CD/ LP og den nye mixen på to separate CD/LP. Og det er jo nettopp denne, den nye mixen, det er knyttet mest spenning til. Her har Wyn Davis og Steve Ornest hatt full tilgang til de tre konsertene som ble spilt inn og som senere ble satt sammen til «Live Evil».

De har mixet med hjertene sine her, for dette låter virkelig fantastisk!

Det vites ikke om Tony og Geezer har vært involverte i dette arbeidet overhodet, eller om de har hørt resultatet, men begge reklamerer for utgivelsen på sine sosiale plattformer. Ronnie var aldri særlig glad i «Live Evil», men jeg tror faktisk at han ville gitt sine hjerteligste velsignelser til remixen her.

Stemmen er så kraftig og så lekkert plassert i denne nye mixen at jeg får tårer i øynene ved flere anledninger.

Det burde ikke være lov å låte så bra som denne besetningen gjorde på denne turneen, og det kommer bedre frem her enn på originalen som alltid har fått mye kritikk for å ha «et slør» over lyden… Ikke nå lenger!

Settlisten er selvsagt lik på begge variantene, men det er litt som å høre på to ulike skiver faktisk. Og det er litt artig å høre at i den nye mixen har de valgt å beholde en del av pratingen mellom låtene og latt «småfeil» som tidligere var tatt vekk, bli med. Det skaper en følelse av ekthet som kanskje manglet fra originalen.

Denne boksen er en mørk, intens og snasen feiring av «Mob Rules»turneen, «Live Evil», Black Sabbath og Ronnie James Dio. Det er som å oppleve albumet for første gang på nytt, og vet du hva? Denne utgivelsen har tent en gnist i meg som jeg ikke har kjent på siden jeg oppdaget Black Sabbath som 13-åring! «Look Ronnie, they’ve fixed it!»

Henrik Haugsnes Kaupang

norwayrock.net

TOMORROW Permanent Dream Spirit Of Unicorn Records 28. april Yes-gitarist Steve Howe har mye rett når han sier at det for mange var den psykedeliske rocken på tampen av 1960-tallet som dannet naturlig arkade til den progressive rocken.

Howe tillegger gjerne at han som ung gitarist ikke ville spille tolvtaktblues om du så satte en pistolmunning mot tinningen hans. I 1968 virket Howe som medlem av Tomorrow, et av Englands første psykedeliske ensembler.

Kvartetten rakk et selvtitulert album for Parlophone, men imploderte kort tid etter utgivelsen, grunnet manglende oppmerksomhet og besværlige levekår. Albumet er siden blitt en yndet undergrunnsskatt, hvor et skikket originaltrykk går for nærmere ti tusen kroner. 55-åringen er nylig restaurert og «gjenfundert» av nevnte Howe, som ikke bare har remikset og remastret materialet, men liketil gitt skiva ny kronologi, innrammet av flere kuriøse innspillinger i et «nytt» album, med ny tittel. Over tjue år er passert siden undertegnede sist lånte øre til Tomorrow, og her skal vedgås en lett forbauselse over hvor fornøyelig dette klinger i 2023.

Den første av to inkommensurable «Real Life Permanent Dream»-tapninger åpner jubilantfonogrammet med øsende, fandenivoldsk energi.

Teknisk forse og synergi ligger godt over gjennomsnittet for datidens debutanter, med Howes fantasifulle gitarfigurer, samt et knippe veldreide sjangerlåter, som hattefjærpryd.

Den mollstenkte favoritten «Hallucinations», originalalbumets finale, kjøres herved som spor to, og dannet muligens mal for Alice Cooper-bandet, som på daværende tidspunkt kunne speide langt etter Tomorrows musikalitet. «Hallucinations» er rett og slett en forsømt, psykedelisk milepæl i engelsk populærmusikkhistorie, mens «My White Bicycle» i det minste ble gjort allment kjent av Nazareth i 1975.

Andre kurante spor teller «Revolution» og «Now Your Time Has Come». To historiske konsertopptak fra 1968 sementerer et ypperlig restaureringsprosjekt, kronet med konsise essays fra Howe og John «Twink» Alder.

Sistnevnte ble forresten opptatt som trommeslager i The Pretty Things kort tid før innspillingen av «S.F. Sorrow» fant sted.

Geir Larzen

NEIL YOUNG Harvest 50th Anniversary Edition Reprise Fans av Neil Young har nå i en stund hatt glede av femtiårsjubileumsutgaven av bautaen «Harvest».

Utgaven – som rommer tre CD-er og to DVD-er – kommer i en pen boks som utover musikken holder en flott bok (hardback) og poster med ikonisk motiv av spillende band. Det er ikke sikkert «Harvest» trenger flere remastringer, men denne versjonen, som foreligger som disk 1, gjør ingen skade på verket. Mest interessant er imidlertid de andre diskene, som gir oss «BBC In Concert – February 23, 1971» (disk 1), «Harvest Outtakes» (disk 2), dokumentaren «Harvest Time» (disk 3) og BBC-konserten fra 1971 audiovisuelt (disk 4). Å endelig kunne nyte den etterlengtede og aldeles glimrende «Harvest Time» er en fryd. Her gis muligheten til å se Neil Young og hans band for anledningen, øve på, diskutere og spille inn en av musikkhistoriens beste og mest omtalte verker. Også disk 3, som holder outtakes i form av “Bag Fog Of Loneliness, “Journey Through The Past” og “Dance Dance Dance”, føles nødvendig, og gir utmerket musikalsk kontekst til musikken som omsider havnet på albumet. Neils BBC-konsert fra 1971 har man hatt tilgang til og hørt før, men denne passer definitivt inn i en boks som dette. Spesielt fint er det å her få den i audiovisuell versjon.

Dersom du i likhet med undertegnede holder «Harvest» skjær, er denne obligatorisk. «Harvest 50th Anniversary Edition» kan òg være et sted å starte for den nysgjerrige, ettersom den gir god, grundig og relevant kontekst til dette mesterverket.

Bjørn David Dolmen

MULTIMEDIA

JOHN WAITE – The Hard Way White Rabbit Films Regi: Mike J. Nichols 3,5/6 Arbeidet med denne dokumentaren begynte allerede i 2018, men innen filmingen var i gang, var også covid-19 i gang, og dermed møter vi en John Waite i lockdown, som vasker klær og lager middag. Hovedfokuset her er på hans tidlige år, primært The Babys og solokarrieren på tidlig 80-tallet.

John Waite er utvilsomt mest kjent som soloartist og som vokalist i Bad English, men det var som frontmann i engelske The Babys at han først slo igjennom, med flere hits på Billboardlista i USA. Likevel sto bandmedlemmene i stor gjeld til plateselskapet Chrysalis, og levde på 200 dollar i uka, som også skulle dekke både sceneklær og husleia hjemme i England. (Man kan jo lure på hvorfor han da signerte solokontrakt med samme selskap da The Babys splitta.) Sekvensen når de sendes til Toronto for å jobbe med Bob Ezrin er gull verdt ("He was a real cunt"), men Ezrin har ikke fått sjansen til å besvare kritikken her, så det får stå for Waites regning.

Vi får ellers intervjuer med figurer fra hans karriere som gitarist Neil Giraldo, låtskriver Diane Warren og produsent Ron Nevison, men her kunne det vært gravd atskillig dypere.

Waite ser tilbake på karrieren med både oppgitthet og tilfredshet, men later ikke til å angre på noe, tross at han alltid har fremstått som en kar det er vanskelig å samarbeide med, i hvert fall i et band. Hans år i Bad English forbigås i stillhet bortsett fra "When I See You Smile", noe som virker totalt bortkastet når flere minutter kastes bort på multiple glimt fra westernfilmene fra 50-tallet som inspirerte ham i begynnelsen, og på klipp av fans som covrer "Missing You", som er filmens gjennomgangslåt. Den fikk nytt liv da han gjorde den som duett med Alison Krauss i 2006.

Pr 2023 er det tolv år siden forrige John Waite-skive med ny musikk (den høyst kurante "Rough & Tumble" fra 2011), og det er vel ingen som trenger å holde pusten i forventninger til neste heller. "The Hard Way" er en fin påminnelse om hva Waite har gjort musikalsk i den første delen av sin karriere, og for mange i Norge har nok The Babys gått fullstendig under radaren.

Likevel føles dette som en bortkastet anledning, en dokumentar som overser mye av det interessante med John Waite, og for mye tid brukt på totalt uinteressante og irrelevante innslag. Mange musikkdokumentarer kan ses gang på gang med jevne mellomrom, men "The Hard Way" er for min del ikke en av disse.

Tilgjengelig på Apple TV, Amazon, Roku, Youtube & Google Chromecast.

Geir Amundsen

NRM 2-2023 107

i her - og ikke minst gjenoppdaget undertegnede en rekke kremlåter som jeg rett og slett hadde glemt eller oversett i første korsvei. Med disse syv skivene som lydspor var det en fornøyelse å fordype seg i Alice Coopers kanskje mest oversette periode.

Geir Amundsen

DECADES: ALICE COOPER IN THE 1980S Chris Sutton Sonicbond Publishing 5/6 19.mai 2023 Det britiske forlaget Sonicbond har spesialisert seg på to typer musikkbøker, begge rettet mot en ganske nerdete fanskare. Den ene tar for seg hver eneste låt som et band/en artist har spilt inn, og analyserer disse. Den andre tar for seg ett tiår i en artists karriere, og går i dybden på dette. Ikke bare går man gjennom alle skivene og alle låtene, men også hva som skjer med artistene underveis, alle turneene og alle videoutgivelser. Og ikke minst er det artistenes støttespillere som får fortelle, ikke nødvendigvis artisten selv, noe som gjør at man får et helt annet perspektiv på det enn å få høre samme historien for nittende gang fra samme person.

Denne gang er det skribenten Chris Sutton som har tatt for seg Alice Coopers 80-tallskatalog, etter å allerede ha levert en høyst interessant gjennomgang av de mer legendariske 70-tallsskivene. Faktisk har han snakket med 45 av Alice Coopers musikere som har spilt med ham både på skiver og på turné, deriblant Mike Pinera, Jan Uvena, John Nitzinger, Graham Shaw, Ken Mary, Kip Winger, Kane Roberts, John McCurry og Al Pitrelli.

Skivene han tar for seg her er de skjulte skattene fra Coopers karriere, for det er ikke lenger ofte at man hører låter fra verken "Flush The Fashion" (1980), "Special Forces" (1981), "Zipper Catches Skin" (1982) eller godbiten "Dada" fra 1983. Cooper selv kaller dette sine tapte år, da han var langt nede i spritflaska og knapt husker noe som helst. Etter at han ble nykter, gjorde han et comeback som appellerte mest til metalfansen på 80-tallet, med "Constrictor" (1986) og "Raise Your Fist And Yell" (1987), før han i 1989 fikk en kommersiell renessanse og masse radiospilling med hitlåtene fra "Trash".

Her går forfatteren virkelig i dybden, og hvis du leser boka og deretter kommer her og påstår at du ikke lærte en eneste ny funfact om Alice Cooper, så må du faenmeg dra lenger ut på landet, far. Dette er rett og slett en skattekiste av funfact - og mer eller mindre kontroversielle meninger - for nerdefansen som tror at de vet alt om helten sin.

Det er vel tvilsomt at det kommer en "Alice Cooper In The 1990s" siden Cooper bare ga ut to skiver det årtiet, men det er mer enn nok å sette tenna

108 NRM 2-2023

har et snev av interesse for klassisk rock, så er denne boka nærmest obligatorisk lesing.

Geir Amundsen

GEEZER BUTLER Into the Void - From Birth to Black Sabbath - and Beyond Harper Collins Publishing 5/6 06. juni 2023 Etter biografier fra både Tony Iommi og Ozzy Osbourne de siste årene, og Ronnie James Dio, for den saks skyld, så er det nå Geezer Butlers tur å gi sin skildring av sitt liv før og i Black Sabbath. Hører du, Bill Ward? Det er din tur nå, så har vi full bingo.

Som de fleste rockebiografier starter også denne med oppvekst og unge år, og vi er ganske nøyaktig 20% ut i boka før vi støter på Ozzy, Iommi og Ward, og de spiller inn debutskiva når du bikker 25%. Og for de som er mest interessert i musikken, så er det nok av funfacts og informasjon om mange av låtene også. Butler var alltid Black Sabbaths fremste tekstforfatter, og han kommer stadig inn på hva som inspirerte de ulike tekstene, og hva de egentlig handler om. Og for en som har fulgt bandet siden tenårene og slukt tonnevis av intervjuer og biografier, så er det godt å konstatere at det fortsatt er massevis av anekdoter og funfacts som man ikke har hørt før. Er du ute etter en ny "The Dirt", så må du lete et annet sted, for denne er ganske ryddig i henhold til sex og groupies - han har tydeligvis skippet de mest hårete historiene, men han er tross alt en snart 74 år gammel mann som har vært gift med sin Gloria siden 1980, og hun er fortsatt hans manager, på lik linje med Wendy Dio og Sharon Osbourne.

Man blir også godt kjent med mennesket Geezer Butler i løpet av boka, både livssyn og livsstil - mannen har vært veganer siden han var tenåring, og like lenge har han slitt med tunge depresjoner og selvmordstanker. Han regner seg selv som innadvendt og sjenert, noe som er hovedgrunnen til at vi ikke har lest så mange intervjuer med ham tidligere - han hater å bli intervjuet. Og akkurat derfor er denne boken mer interessant enn de fleste andre rockebiografier på markedet.

Er du et snev av Sabbath-fan, eller

norwayrock.net

norwayrock.net

NRM 2-2023 109