UtdragTarjeiLeerSalvesenOljefrakten

TA R J EI LEE R -S A LVES E N – I S A MA R BE ID ME D MIK A L O LS EN LE RØ EN

Oljefrakten Da norske redere brøt boikotten av Sør-Afrika

RE S P UBLICA

67653 Oljefrakten – s. 3

20.10.2025 13:14

© Res Publica, Oslo 2025 1. utgave, 1. opplag 2025 ISBN 9788282263450 Omslag og kart: Andreas Brekke Sats: Type-it, Trondheim Papir: 70 g Holmen Book Cream, 2,00 Boka er satt med: Minion Pro 11/15 Trykk og innbinding: ScandBook AB Forfatter Tarjei Leer-Salvesen har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Res Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.respublica.no

67653 Oljefrakten – s. 4

20.10.2025 13:14

67653 Oljefrakten – s. 5

20.10.2025 13:14

67653 Oljefrakten – s. 6

20.10.2025 13:14

Innhold Forord s. 9 K A P IT TE L 1

Arkiv for rettferdighet s. 17 K A P IT TE L 2

Gode penger å tjene i en vanskelig tid s. 27 K A P IT TE L 3

Å finne veien rundt blokaden s. 39 K A P IT TE L 4

«Gjør mye for de innfødte» s. 56 K A P IT TE L 5

Også udemokratiske regimer har behov s. 76 K A P IT TE L 6

Sjøfolkene som bar risikoen s. 91 K A P IT TE L 7

Vafler og Guds ord s. 116

67653 Oljefrakten – s. 7

20.10.2025 13:14

K A P IT TE L 8

Som man reder s. 129 K A P IT TE L 9

Refleksjoner om sanksjoner s. 145 Takk s. 169 Tidslinje s. 171 Oversikt over norske skipsanløp med olje til Sør-Afrika 1979–1994 s. 174 Litteratur s. 177 Noter s. 185

67653 Oljefrakten – s. 8

20.10.2025 13:14

Forord

«Ønsk meg lykke til», sa direktøren i rederiet Frontline til avisen TradeWinds.1 Det var 9. mars 2022, og Russland hadde innledet sin fullskalainvasjon av Ukraina et par uker tidligere. I den vestlige verdenen hyllet man den ukrainske motstanden mot invasjonshæren. USA og EU vedtok strenge sanksjoner mot Russland. Fra Svartehavet angrep Russland kysten, og over det meste av Ukraina raste harde kamper. Verden var bekymret for om ukrainsk korn kanskje ikke ville nå ut til markedene, og at det i så fall ville føre til sult i fattige land. I disse første ukene av krigen dyrket mediene de heroiske fortellingene om ukrainsk motstand, som var langt sterkere enn det russerne hadde regnet med. Russland hadde trodd de kunne overta hele landet på få dager, men led store tap og måtte avbryte forsøket på å ta hovedstaden Kyiv. Ukrainske soldater på Slangeøya sør for havnebyen Odessa besvarte russernes tilbud om å overgi seg uten kamp med meldingen «Fuck you, Russian warship». Slike historier gir gjenklang langt utenfor den lokale scenen der de utspiller seg.

Svartehavet var praktisk talt under russisk kontroll i mars 2022.

Men det pågikk krigshandlinger både til lands og til sjøs, og det var derfor direktøren ba om lykkeønskninger. Deres tank9

67653 Oljefrakten – s. 9

20.10.2025 13:14

oljefrakten

skip Front Cougar gikk hele veien inn til den russiske havnebyen Novorossijsk, ved inngangen til Azovhavet, den russiske havna som ligger nærmest Krym. Der lastet skipet nafta, en eksplosiv og lett væske som utvinnes fra råolje og brukes i høyoktan bensinproduksjon. Så bar det ut igjen samme vei over Svartehavet, gjennom Bosporosstredet og frem til kjøperne på det som kalles verdensmarkedet. Det er klart at seilasen var risikofylt – og ikke bare i fysisk forstand. Hva skjer med omdømmet til en virksomhet som handler med en krigsaggressor?

Jeg satt, i likhet med de fleste, skrekkslagen og fulgte med på nyhetene fra krigen, og var som mange andre interessert i hva man kunne gjøre: Hvordan kunne ukrainerne hjelpes og Russlands angrepskrig hindres? I starten fikk sanksjonspolitikk mye oppmerksomhet, i tillegg til akutte tiltak for å ta imot flyktningene som kom. Siden skulle det bli større diskusjoner om våpenhjelp. Sanksjonene mot den russiske økonomien ble justert i mange omganger. Listen over sentrale enkeltpersoner i den russiske politiske eliten som fikk eiendeler frosset i vestlige banker, vokste seg lang. Det gjorde også listene med varer som ikke skulle selges til Russland og Belarus. Og etter en stund ble det også skjerpet inn hva man kunne kjøpe fra Russland. På den ene siden var Europa avhengig av å kjøpe russisk gass for enorme beløp – på den andre siden ønsket man ikke lenger å sende penger til Russland. Det var et dilemma. I nyhetene fremstod Russlands president Vladimir Putin som selvsikker og mente han hadde klart å tilpasse økonomien til å tåle presset fra Vesten. Russerne økte selvforsyningsgraden og handelen med land i Asia, men handlet også videre med aktører i Europa.

Front Cougar ble altså styrt til Novorossijsk av Frontline, et selskap under John Fredriksens kontroll. Han er født og oppvokst i 10

67653 Oljefrakten – s. 10

20.10.2025 13:14

forord

Norge og eide i en periode Vålerenga fotballklubb, men offisielt er han kypriotisk statsborger og var på dette tidspunktet bosatt i London.2 Fredriksen er blant annet kjent for en sterk vilje til å ta risiko. Det vil si, det er jo forskjell på risiko. Fredriksen og andre skipsredere risikerer penger når de lar skip seile inn i krigssoner.

Mens sjøfolkene som er om bord, risikerer livet. Og Fredriksen har organisert skipene sine inn i slike situasjoner før. Det er godt kjent at han tjente store penger på å seile olje for det statlige iranske oljeselskapet i Persiabukta mens krigen mellom Iran og Irak raste i 1980-årene. Men ikke nok med det: Han var også en av mange norske redere som seilte olje til den rasistiske apartheidstaten Sør-Afrika etter at FN vedtok oljeembargo av landet fra 1979.

John Fredriksen er ikke dømt for noen forbrytelser, selv om han i norske medier har blitt omtalt som gangster. Han tjente en formue på å være «ayatollaenes livline» da han fraktet olje for Iran under krigen med Irak, og han ble bøtelagt (uten domfellelse) i en sak om oljetyveri og svindel. Men han er altså mest kjent for å være den desidert rikeste norskfødte personen som noen gang har levd. I dag driver han med oljerigger og lakseoppdrett og mye annet, men fremdeles er han også tankreder – slik han startet karrieren.

Frontline og kapteinen på Front Cougar brøt ikke norsk lov da de lastet nafta i Novorossijsk. Men det de gjorde, stred nok mot mange nordmenns oppfatning av rett og galt i moralsk forstand.

Våren 2022 var nyhetsbildet dominert av russernes brutale krigføring. I mai la de storbyen Mariupol i grus før de begynte å bygge den opp igjen på nytt som et russifisert utstillingsvindu. Lovforbud og formelle sanksjoner henger ofte etter folkeoppfatningen om hvem og hva som bør boikottes. Politikerne legger gjerne inn 11

67653 Oljefrakten – s. 11

20.10.2025 13:14

oljefrakten

visse tidsmarginer, slik at allerede inngåtte avtaler kan gjennomføres.

I juni 2022 ble det montert en utstilling på det nye Nasjonalmuseet i Oslo. Et eget rom i museet ble dedisert til Inger Katharina Astrup Fredriksen (1950–2006). Hennes eget bidrag til kunsten var beskjedent, men hun samlet på kunst og var gift med tankrederen John Fredriksen. Deres to døtre Cecilie og Kathrine Fredriksen har frontet samarbeidet mellom Fredriksen-familien og Nasjonalmuseet. Det er få forunt å fylle et rom på landets fremste offentlige museum og knytte navnet sitt til det.

Det er heller ikke vanlig at folk som ikke er fra Bergen, hylles med en innfelt stjerne i en gravert flis i Nøstegaten, der det er etablert en egen «Bergen Walk of Fame» etter inspirasjon fra Hollywood. Blant Bergens mest kjente og kjære musikere, olympiske utøvere, kunstnere og politikere finner man også Oslo-mannen John Fredriksen. Hans bidrag er at han altså er verdens rikeste nordmann og verdens største tankreder, det vil si eier av et selskap som kontrollerer oljetankskip. Han er også stor innen blant annet tørrlastskip. Fredriksen kontrollerte i 2023 så mye som 370 ulike skip, rigger og nybygg, ifølge Finansavisen.3 Selv er jeg verken Bergens-patriot, krigsreporter eller spesielt kunnskapsrik på kunstfeltet. Så hvorfor bryr jeg meg? Jeg er journalist og opptatt av politikk og næringsliv. Jeg er interessert i hvordan verden fungerer. Jeg lurer på hvor langt noen av oss er villige til å gå for å tjene penger. Men også: Hvordan kan vi endre verden til det bedre? I 1980-årene sang solidaritetsbevegelsen «Free Nelson Mandela». I dag handler diskusjonene om boikott og sanksjoner om andre land, men Sør-Afrika dukker stadig opp som referanse. Som et «bevis» på at det nytter. Jeg er nysgjerrig på hva som skjedde den gangen, og hvilken overføringsverdi 12

67653 Oljefrakten – s. 12

20.10.2025 13:14

forord

historien har. Hvilken sammenheng er det mellom det vi forsøker å oppnå, og det vi faktisk oppnår?

Boikott brukes mest som begrep for frivillige handlinger hvor enkeltpersoner eller organisasjoner i sivilsamfunnet velger å la være å handle med et selskap eller kjøpe et bestemt produkt.

Sanksjoner er en mer formell økonomisk straffereaksjon som er vedtatt av stater eller internasjonale organisasjoner. Disse kan ramme andre stater, eller enkeltpersoner og organisasjoner.

«Embargo» er et ord som bringer tankene til en fysisk blokade, men det brukes gjerne om en streng form for formell sanksjon. Målet for boikottaksjoner og økonomiske sanksjoner er det samme: Man forsøker å bruke økonomiske virkemidler for å tvinge frem endring i adferd eller politikk. Det er for tidlig å gjøre opp status med sanksjonspolitikken overfor Russland og hvordan den har påvirket Ukrainakrigen. Sanksjonspolitikken har også endret seg i mange omganger. Jeg ser frem til å høre historikernes dom – om noen år. Alle land som utsettes for sanksjoner, vil forsøke å finne metoder for å fortsette å nå sine egne mål. De sier ikke: Ålreit, hvis dere ikke vil handle med oss, så skal vi gjøre som dere sier. Som vi skal se i denne boken: De utviser gjerne en enorm kreativitet.

FN vedtok mot slutten av 1970-årene først våpenembargo mot Sør-Afrika, og oppfordret fra 1979 til sanksjoner mot landets oljeimport.4 Årsaken var «raseskillelovene» (apartheid), en politikk som preget landet fra 1948 til 1994 og innebar en rasistisk styreform som fratok alle ikke-hvite deres demokratiske rettigheter, noe som rammet mesteparten av befolkningen. De delte det sørafrikanske samfunnet i flere lag, der mennesker med hvit hud og europeisk bakgrunn ble plassert øverst, afrikanske grupper nederst, og asiater og mennesker med blandet herkomst som 13

67653 Oljefrakten – s. 13

20.10.2025 13:14

oljefrakten

ble kalt «fargede» i midten. Tankegodset var formet av ideer om rasehygiene. Det var Nasjonalistpartiet som innførte apartheidpolitikken, som iverksatte raseskillet og politisk og sosial segregering. Landet hadde flerpartisystem og ble styrt av et parlament, men var ikke noe demokrati. Vi kan ikke bruke demokratibegrepet meningsfullt når flertallet av befolkningen var uten stemmerett. Etter FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, som i likhet med apartheidregimet kom til i 1948, var det vanskelig for omverdenen å akseptere at Afrikas største økonomi ble styrt av et lite, hvitt mindretall, som brutalt undertrykket landets opprinnelige innbyggere og alle grupper med mørkere hudfarge.

Det var en sak som engasjerte sterkt. I solidaritet med den undertrykte majoritetsbefolkningen i landet stilte politisk engasjerte aktivister og fagforeninger spørsmålet: Er dette en tid for handel eller en tid for handling? Det var forbrukerkampanjer mot sørafrikansk frukt og vin og aksjoner mot idrettsarrangementer hvor hvite sørafrikanere deltok. Men olje var viktigere. SørAfrikas rasistiske regime hadde ingen egne oljeressurser og var avhengig av å importere alt landet trengte. Flere norske redere seilte olje til Durban (i dag: eThekwini)5 og Saldanha Bay nord for Cape Town og tjente gode penger på trafikken. I 1980-årene var det hissige diskusjoner i norske aviser mellom aktivister og flere av disse skipsrederne. Kirken, fagbevegelsen og en lang rekke frivillige organisasjoner krevde at Norge skulle gjennomføre oljeembargoen FN ba om. Det skjedde omsider etter et stortingsvedtak i 1987. I årene før fraktet norske redere betydelige mengder olje til Sør-Afrika. Det fikk de mye kritikk for. Uten å ha vedtatt noe lovforbud, la norske politikere press på å begrense oljefrakten – spesielt når det dreide seg om olje fra Nordsjøen.

Jeg har som journalist jobbet mye med innsyn i offentlige arkiv.

14

67653 Oljefrakten – s. 14

20.10.2025 13:14

forord

Som regel er det slik at det som er hemmelig mens det pågår, er mer tilgjengelig når det har gått en tid, og ofte settes grensen til 30 år. Jeg hadde et håp om at tiden som har gått, åpnet en mulighet for å finne ut mer om hvordan Sør-Afrika klarte å kjøpe olje til tross for FN-sanksjonene. Siden det ble lettet på disse sanksjonene etter Nelson Mandelas løslatelse fra fengsel, og de til slutt ble opphevet i forbindelse med det første demokratiske valget i 1994, og den nye sørafrikanske grunnloven, meldte en tanke seg: Er det nå mulig å få vite mer om Norges roller under sanksjonene mot Sør-Afrika? De mest aktuelle arkivskapene må ha blitt lukket for omtrent 30 år siden. Mange dokumenter må være over 40 år gamle. De siste tre årene har jeg foretatt noen reiser til Sør-Afrika og andre steder i håp om å forstå mer.

I denne boken forteller jeg om Norges og norske skipsrederes rolle i det som skjedde da Nasjonalistpartiets regime i Sør-Afrika lyktes med å skaffe olje, til tross for FNs embargo-politikk. Jeg mener vi har noe å lære. Alle slike konfliktsaker har noe unikt ved seg, men det finnes også en viss overføringsverdi. Historien om oljefrakten til Sør-Afrika er en røverhistorie på flere måter. Den involverer en katt-og-mus-lek mellom redere og aktivister, løse innleggssider i sjømannspass, overmaling av skipsnavn og fiktive skipslogger. Et viktig land valgte dessuten å gjøre en byttehandel: Olje ble solgt i bytte mot våpen. Det er en historie om hva noen av de alle rikeste blant oss er villige til å gjøre for å tjene penger.

Historien er også en påminnelse om hvor kompleks verdenshandelen er. Det må man ta inn over seg om man planlegger å ramme et annet land med økonomiske virkemidler. Dette er noe som har blitt tydelig også med Russland-sanksjonene. Regnestykket har alltid mer enn én ukjent faktor. Under arbeidet med denne boken har nyhetsbildet vært preget av Russlands krig mot 15

67653 Oljefrakten – s. 15

20.10.2025 13:14

oljefrakten

Ukraina. Sanksjoner er et fredelig virkemiddel, som kan ha stor effekt. Men bare dersom man forstår hvilke prosesser man påvirker med det man foretar seg.

Sanksjoner innføres i dag mot en rekke land, enten bilateralt eller i regi av internasjonale organisasjoner. Russland er langt fra alene i dette selskapet; Nord-Korea, Afghanistan, Libya og Iran er andre eksempler. USA lettet på sanksjonene mot Syria like før denne boken ble ferdigstilt, etter et politisk skifte i landet. Og mens skriving har pågått, har det blitt reist krav fra mange hold om sanksjoner mot Israel på grunn av den brutale krigen i Gaza.

Disse diskusjonene vi har i nåtid, har inspirert dette bokprosjektet. Mange bruker Sør-Afrika som referanse når de argumenterer for hvordan vi bør bruke boikott og sanksjoner som virkemiddel.

Hva var det egentlig som skjedde den gangen i 1980-årene? Hva kan vi lære av historien? Jeg har gått på jakt etter mennesker og dokumenter som kan belyse det.

67653 Oljefrakten – s. 16

20.10.2025 13:14

KA PI TTEL 1

Arkiv for rettferdighet

Det finnes et fotografi som har blitt stående som selve symbolet på umenneskeligheten til apartheidregimet i Sør-Afrika. Bildet viser den tolv år gamle Hector Pieterson som er skutt og drept.

Den døde gutten ligger i armene på den eldre medeleven Mbuyisa Makhubo mens lillesøster Antoinette Sithole løper ved siden av – skrikende i panikk. Bak skimtes en folkemengde.

Denne dagen, 16. juni 1976, hadde tusenvis av svarte skoleelever i South Western Township, bedre kjent som Soweto utenfor Johannesburg, tatt til gatene for å protestere mot et nytt påbud fra apartheidregimet, som krevde at undervisning i skolen skulle foregå på afrikaans – de hvite boernes språk som er utviklet fra nederlandsk, og ikke på elevenes egne språk eller engelsk, slik de var vant med. Det begynte som en fredelig protest, men politiet åpnet ild mot barna. Regimet møtte ungene med bevæpnet politi og slo brutalt ned på demonstrasjonen. Resultatet av politiets angrep var 250 skadde og 10 drepte. Fotografiet, som ble tatt av Sam Nzima, gikk verden rundt, vekket internasjonalt engasjement og ble et symbol på Soweto-opprøret.

Regimet svarte med brutal vold da demonstrasjonene tok seg opp i tiden som fulgte. Det var drap og fengslinger i stor skala, og det største (og ulovlige) politiske partiet som tillot medlem17

67653 Oljefrakten – s. 17

20.10.2025 13:14

oljefrakten

mer av alle hudfarger å være medlem, African National Congress (ANC), ba omverdenen om hjelp. Året etter ble Steven Biko, fagforeningsaktivist og leder av Black Consciousness Movement (BCM), funnet drept i en fengselscelle i Port Elizabeth.1 Kort tid etter, i 1977, vedtok FN våpenboikott av regimet i Sør-Afrika.

ANC ba om økonomiske sanksjoner mot eget land frem til apartheid ble avskaffet.

En lang historie med undertrykkelse Sør-Afrikas historie med rasistisk undertrykkelse av store deler av befolkningen er lang. Boerne var etterkommere av nederlandske, franske og tyske kolonister som begynte å ankomme fra midten av 1600-tallet, da Nederland etablerte en koloni ved Kapp det gode håp. Boere betyr bønder på nederlandsk. De utviklet en egen identitet som afrikandere og flyttet innover i landet for å dyrke jorden – og for å unnslippe britisk kontroll da de etablerte seg ved kysten på 1800-tallet.

Spenningene mellom britene og boerne førte til boerkrigene (1880–1881 og 1899–1902). De hvite gruppene var en minoritet i Sør-Afrika også den gangen, men de styrte landet etter at det ble samlet under ett styre i 1910. Befolkningen var sammensatt av mange afrikanske folkegrupper, i tillegg til mennesker av asiatisk og europeisk opprinnelse. 1948 er året som regnes som startskuddet for den politikken vi kjenner som apartheid, raseskillelovene.

Det var altså også dette året FN vedtok Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Nasjonalistpartiet i Sør-Afrika gikk i 1948 til valg for å innføre en politikk som ville medføre svært ulike rettigheter, basert på forestillinger om rasemessige forskjeller. Bare det hvite sørafrikanske mindretallet hadde stemmerett i valget, og det konservative Nasjonalistpartiet fikk flertall. De innførte 18

67653 Oljefrakten – s. 18

20.10.2025 13:14

arkiv for rettferdighet

en politikk som innskrenket hvor svarte og fargede mennesker kunne bo, og hva slags eiendomsrett de kunne ha. Det ble laget regler mot å gifte seg på tvers av raser, mot å dele samme benk i parken, og mot å gå på samme skole. Skolegangen de svarte barna kunne få, var dårligere enn skolegangen til hvite barn. Raseskillelovene ble kalt apartheid, som betyr adskillelse.

Det var kraftige protester både i Sør-Afrika og i det internasjonale samfunnet fra det øyeblikket apartheidpolitikken trådte i kraft. FN vedtok mange resolusjoner som fordømte politikken, som ble kalt for en forbrytelse mot menneskeheten. I flere tiår var kampanjen for rettigheter for den svarte og den fargede befolkningen i Sør-Afrika ikkevoldelig, inspirert blant annet av tankene til Mahatma Gandhi. Den indiske advokaten og frihetskjemperen Gandhi levde og jobbet mange år i Sør-Afrika og reagerte sterkt på urettferdigheten han opplevde der. Aktivismen hans i Sør-Afrika var med på å prege dette landets utvikling, og ble senere et viktig bakteppe for motstandskampen mot det britiske imperiet i India. Men aktivistene i Sør-Afrika forlot til slutt ikkevoldslinjen og brukte sabotasje og væpnet motstand i sin frihetskamp.

Sharpeville ble et vendepunkt. I townshipen Sharpeville sør for Johannesburg protesterte fredelige demonstranter utenfor en politistasjon mot passlovene som innskrenket bevegelsesfriheten til alle ikke-hvite. Datoen var 21. mars 1960, også dette en dag som har brent seg inn i Sør-Afrikas historie. Politiet skjøt mot demonstrantene. Da skytingen opphørte, lå det 69 døde på bakken, og 186 var alvorlig såret. I ettertid hevdet politiet at demonstrantene skjøt først, men ingen vitner har bekreftet det, og ingen av fotografiene fra hendelsen viser at demonstranter var bevæpnet. Året etter Sharpeville kom det første forslaget om en mulig 19

67653 Oljefrakten – s. 19

20.10.2025 13:14

oljefrakten

oljeembargo opp i FN.2 Det skulle imidlertid gå mange år før forslaget fikk flertall.

Først i 1979, og siden i en rekke ulike vedtak, gikk FN inn for en oljeembargo og dessuten andre former for sanksjoner mot regimet i Sør-Afrika. Oljeembargoen kunne ha vært helt ødeleggende for Nasjonalistpartiets styre. For et land som måtte importere nær all olje de skulle bruke, ville en fungerende oljeboikott ført til at politiet og hærens bevegelsesmulighet stoppet opp, at handelen knelte, og arbeidsledigheten steg. Politiet og hæren trengte drivstoff til arbeidet med å slå ned på mostanden mot regimet både inne i landet og fra baser som frigjøringsbevegelsen hadde etablert i nabolandene. Det ville temmelig fort blitt krise straks lagrene var tømt. Men en stor økonomi gir seg ikke så lett. Den tilpasser seg og finner nye handelspartnere. I alle årene frem til sanksjonene mot Sør-Afrika ble avskaffet da landet til slutt ble demokratisk, foregikk en storstilt byråkratisk innsats for å finne veier rundt FNs sanksjonsregime. Og for å skaffe olje, til tross for oljeboikotten, opprettet man et eget kontor, et oljefond – som i motsetning til vårt hjemlige oljefond ikke hadde til oppgave å forvalte oljeinntekter, men å skaffe oljen til veie. Virksomheten fikk navnet Strategic Fuel Fund.

Et privatarkiv i Johannesburg Historien om norske redere som tjente penger på å frakte olje til det rasistiske regimet i Sør-Afrika, er på ingen måte ufortalt.

Norske journalister skrev om oljefrakten i 1980-årene, noe som utløste engasjert debatt. Mediene dekket konfliktlinjen mellom rederne som ville tjene penger og holde skipene sine i aktivitet, og politiske aktivister som stilte seg solidarisk med frigjøringsbevegelsen og jobbet for boikott. Mange av journalistene som var 20

67653 Oljefrakten – s. 20

20.10.2025 13:14

arkiv for rettferdighet

aktive den gangen, laget altså gode og viktige saker og kom med solide avsløringer. Likevel har jeg ikke funnet spor av at mine journalistkolleger noen gang snakket med Strategic Fuel Fund – som altså organiserte innkjøpene av oljen på sørafrikansk side.

Derfor drar jeg til Johannesburg, Sør-Afrikas største by. Jeg er på vei til et privatarkiv i byen. Vi er i oktober 2022 og midt i sesongen for blomstringen til jakarandatrærne, og mange av gatene er overstrødd med vakre lilla blomsterblader.

South African History Archive har i årevis hatt sine lokaler ved Constitution Hill, et gammelt fort på en høyde over bydelen Braamfontein. Det er her forfatningsdomstolen i Sør-Afrika holder til, og her er også et fengsel som har huset tallrike kjente og mindre kjente politiske fanger. Mange har lidd i cellene her på grunn av politisk aktivitet vi i dag anerkjenner som legitim og viktig. Blant fangene som satt her, finner vi blant andre Mahatma Gandhi og Sør-Afrikas første demokratisk valgte president, ANC-leder Nelson Mandela. South African History Archive må ikke forveksles med nasjonalarkivet i Pretoria, som har hånd om statens dokumenter. Dette er en uavhengig institusjon som har satt seg som mål å dokumentere frigjøringskampen og det sivile samfunn og som har arkivert en mengde samlinger fra organisasjoner og privatpersoner. Her hjemme kan det sammenlignes med en kombinasjon av Hjemmefrontmuseet og Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. De tar vare på historier fra frigjøringskampen.

Jeg finner frem til slutt. Det viser seg at arkivet har flyttet inn hos University of Witwatersrand i Braamfontein. Sentralt på campus ligger en diger bygning som er oppkalt etter Robert Mangaliso Sobukwe, den første styrelederen og en av grunnleggerne av Pan Africanist Congress (PAC). I 1955 vedtok en bred 21

67653 Oljefrakten – s. 21

20.10.2025 13:14

oljefrakten

koalisjon under ledelse av African National Congress (ANC), sammen med blant annet South African Indian Congress og South African Congress of Democrats, dokumentet som ble kjent som frihetscharteret, visjon for Sør-Afrika, der det heter at landet tilhører alle som bor der, både hvite og svarte. I årene etter var en stor gruppe svarte politikere uenige i dette og ønsket en mer eksklusiv afrikansk og mindre pragmatisk frigjøringsorganisasjon. I motsetning til ANCs ønske om en «regnbuenasjon» ble slagordet for dem som i 1959 brøt ut og dannet Pan Africanist Congress: «Africa for Africans».

Sobukwe ble i likhet med Mandela kastet i fengsel i Johannesburg og etter hvert sendt til den beryktede fengselsøya med steinbrudd, Robben Island utenfor Cape Town, der også Mandela ble holdt fanget i 18 av sine totalt 27 år i fengsel. Sobukwe ble holdt i isolasjon og fikk ikke sone sammen med de andre fangene på øya.

Han satt fengslet og siden i husarrest til han døde av lungekreft i 1978. Forbrytelsen hans var ikke annet enn å arrangere ikkevoldelig motstand mot grunnleggende brudd på menneskerettighetene til majoriteten av befolkningen i landet.

I dag går studenter med alle hudfarger inn og ut av bygget som bærer Sobukwes navn. Sett fra én vinkel er Robert Sobukwe Block en kjedelig murbygning, men forfra imiterer den et gresk tempel.

Den første uken jeg besøker universitetet, er det vannrasjonering i Johannesburg. Det regner for så vidt nok, men vedlikehold av byens rørledninger har ikke blitt prioritert. Dermed rammes spesielt de bydelene hvor folk ikke har så god økonomi. Resultatet er at det rigges opp festivaltoaletter på universitetsområdet, noe som gir en interessant effekt. Når man har øynene åpne, er man på landets prestisjeuniversitet. Lukker man øynene, kan man like gjerne tro at man er tilbake på ungdommens sommerlige festiva22

67653 Oljefrakten – s. 22

20.10.2025 13:14

arkiv for rettferdighet

ler. Sanseinntrykkene inkluderer lyden av ungdom, og den spesielle blandingslukten av gammel urin og søtlig røyk som brer seg på festivalens dag to. På en benk like ved inngangen sitter noen unge og hygger seg med hver sin joint. Jeg åpner øynene, jeg har jo en jobb å gjøre. Det er ingen skilt som viser veien til arkivet jeg er på jakt etter, men i tredje etasje finnes en dør med et skilt som bærer slagordet dette arkivet er kjent for: «Archive for Justice», arkiv for rettferdighet.

Arkivinstitusjonen ble etablert i 1988 og var altså uavhengig av myndighetene og hadde røtter i bevegelsen som jobbet mot apartheidregimet. Etter å ha holdt sitt første frie valg i 1994 fikk Sør-Afrika i 1997 blant annet ny grunnlov og siden også ny lovgivning for innsyn i offentlige dokumenter, den såkalte Promotion of Access to Information Act. I 1996 gikk også startskuddet for arbeidet til sannhets- og forskningskommisjonen, under ledelse av erkebiskop Desmond Tutu. I flere år ble vitner, ofre og gjerningspersoner avhørt foran kommisjonen. De fleste slapp uten straff, gitt at de bidro til at sannheten kom frem. De som ble straffet, var i hovedsak dem som hadde begått vold og overgrep på eget initiativ. Men hovedhensikten med kommisjonens arbeid var å avdekke den systemiske volden og undertrykkelsen under det rasistiske styret. Tanken var at det å få sannheten frem, ville bidra til at enkeltpersoner og nasjonen som helhet kunne gå videre.

I tillegg til de muntlige beretningene om hva som hadde skjedd, var det viktig å åpne arkivskapene hos sikkerhetspolitiet og andre organer i apartheidapparatet som hadde vært utøvende i undertrykkelsen av svarte og fargede innbyggere i landet.

23

67653 Oljefrakten – s. 23

20.10.2025 13:14

oljefrakten

Etter Lund-kommisjonens rapport om politisk overvåkning i Norge var det mange norske politiske aktivister som «ville se mappa si». I Norge betydde det dokumentasjon om politisk overvåkning i regi av Politiets overvåkningstjeneste (POT, dagens PST). Et tilsvarende skred av henvendelser har Sør-Afrika hatt i mange år, bare at der er det dokumentasjon fra årtier med fengslinger og sivil og væpnet motstandskamp i tillegg til den ordinære overvåkningen. I Sør-Afrika er kjennskapen til rettigheter og fremgangsmåte for arkivinnsyn skjevere fordelt enn i Norge.

Mange borgere er ikke i stand til å anvende lovverket og prosedyrene i den sørafrikanske offentlighetsloven for å få innsyn. South African History Archive tok på seg rollen med å hjelpe vanlige folk å finne frem. I tillegg til å gjøre sine egne dokumentsamlinger tilgjengelige hjalp staben i dette arkivet hundrevis av søkere årlig i prosessene med å finne og få innsyn i mappene deres hos nasjonalarkivet. Freedom of Information Programme het initiativet.

Da jeg kommer på besøk, er det lite igjen av institusjonen. De har mistet sine gamle lokaler og de fleste inntektene sine. Samlingene er intakt, og de har i øyeblikket én gjenværende medarbeider. Hun tar til gjengjeld godt imot ukens gjester. Hun forvalter en dokumentskatt som bør tas godt vare på.

Her befinner det seg verdifulle hyllemeter med dokumenter fra Strategic Fuel Fund, som ble apartheidregimets instrument for å kjøpe olje til landet i en tid da FN og enkeltland boikottet dem.

Mannen som ledet Strategic Fuel Fund, var Kobus van Zyl. Da han sluttet i stillingen, tok han med seg mange dokumenter fra arbeidet. Og her kan altså en interessert forfatter nå søke forskertilgang.

Denne lite kjente, men helt sentrale lille byråkratiske organisasjonen hadde ett mål: å sørge for at Afrikas største økonomi alltid 24

67653 Oljefrakten – s. 24

20.10.2025 13:14

arkiv for rettferdighet

hadde nok olje, til tross for sanksjonene. Oppgaven var både enkel og vanskelig. Enkel i den forstand at oppdraget var lettfattelig.

Oljeforbruket økte gradvis opp til 420 000 fat hver dag, og jobben var å skaffe til veie alt dette, samt nok til å holde landets strategiske oljelagre (store lagre som skulle sikre stabilitet i energiforsyningen) fylt. Vanskelighetene bestod i stadig nye hindre på den internasjonale arenaen.

Det jeg håper å finne her, er dokumenter som forteller hvordan regimet jobbet for å finne veier rundt FNs sanksjoner. Hvilke land kjøpte de fra? Kan dokumentene kaste lys over hvilke rederier som var innom landet? Kanskje forholdt byråkratene seg mest til mellommenn som spesialiserte seg på lyssky råvarehandler?

Arkivaren har satt frem en tralle til meg, og den er breddfull av pappesker. På eskene står arkivkoder som matcher den digitale innholdsfortegnelsen jeg leste før jeg bestilte plass her. Å besøke et arkiv er noe annet enn å besøke et bibliotek, selv om rommet og atmosfæren kan ligne. Begge disse institusjonene tar vare på, og videreformidler, skriftlig informasjon. Men det er én avgjørende forskjell. Bibliotekene har massepublisert materiale, mens arkivene stort sett har originaler. Man kan ikke låne med seg noe herfra, og håndteringen av dokumentene skal være varsom. Forsiktig tar jeg ut én og én boks. De inneholder ulike mapper med dokumenter, noen er løse og andre heftet sammen. Snart sitter jeg fordypet i banktransaksjoner, brev og interne rapporter om stort og smått.

Jeg åpner en mappe som inneholder dokumenter fra 1983. Det stikker litt i nesa, slik det kan gjøre når man jobber med papp og papir som har ligget en stund. Mappen er merket «Confidential», og rapporten inni bærer tittelen Memorandum on the Salem tanker. Den er laget av Strategic Fuel Fund på oppdrag for 25

67653 Oljefrakten – s. 25

20.10.2025 13:14

oljefrakten

«the Minister of Mineral and Energy Affairs» i forbindelse med en høring i det sørafrikanske parlamentet. Rapporten er spekket med vurderinger av hvem som var involvert i denne oljefrakten, detaljer om hvilke banker som ble brukt, og hva man kan forsøke å lære av saken, som politikerne hadde stilt spørsmål om. Papirene viser at noen benyttet seg av hemmeligholdet rundt denne oljefrakten til Sør-Afrika og gjennomførte en svindel.

Jeg har funnet en kilde til informasjon om oljefrakten som er helt annerledes enn det jeg har kunnet lese om i norske avisarkiver. Dette er perspektivet fra innsiden hos dem som organiserte oljeinnkjøpene for regimet.

67653 Oljefrakten – s. 26

20.10.2025 13:14