Sammen bekjemper
vi fascismen
Strategier for antifascister i dag
RES PUBLICA
Forord
Ødeleggelsen av nazismen, helt ned til dens røtter, er vårt motto.
Å bygge en ny verden, basert på fred og frihet, er vårt mål.
Buchenwald-eden, proklamert av overlevende i leiren, april 1945
Stå opp mot rasisme og vold med styrke, fellesskap og kjærlighet.
Familien til Tamima Nibras Juhar, august 2025
Hvordan kunne nazistene i Tyskland i løpet av noen uker i 1933 okkupere sitt eget land og begeistre millioner av tyskere med en stormannsgal feberdrøm om det tredje rike? Hvordan kunne holocaust, det systematiske forsøket på å utrydde de europeiske jødene, skje? Hvorfor gjorde ikke flere motstand?
Slike spørsmål har vært av historisk interesse – men slik er det ikke lenger. «Vi er kommet dit i 2025 at folkemord og fascisme ikke lenger er historie, det er samfunnsfag», sa AUF-leder Gaute Børstad
Skjervø i sin minnetale i forbindelse med terrorangrepet i regjeringskvartalet, 22. juli 2025. «Hva ville jeg gjort om jeg levde da?» har generasjonene spurt seg i tiden etter andre verdenskrig. Nå er dette blitt et spørsmål vi kan stille oss selv, om vår egen tid og vår egen rolle.
Året 2025 begynte med Donald Trumps innsettelsesseremoni og hans andre presidentperiode. Under seremonien gjorde hans daværende makker, Elon Musk, Sieg Heil-hilsen til publikum. Noen uker seinere ble handlingen gjentatt av Trumps tidligere sjefrådgiver Steve Bannon, som sammen med flere andre sto med utstrakt høyrearm på talerstolen til den «konservative» CPAC-konferansen. I mediene ble hilsenene møtt med tvil og skepsis, men også med konseptuell forvirring og direkte forskjønnelse. Musk fikk reise til Israel og Auschwitz, der noen av fascistene som i dag styrer, lot ham reinvaske seg fra de berettigede anklagene om antisemittisme. Men også mediene bidro til hvitvaskingen. For eksempel omtalte VG heilingen som en «kontroversiell gest», og i både nyhetsartikler og kronikker ble det hevdet at Musks armbevegelse var ufrivillig, eller bare et utslag av at han har Aspergers syndrom. Men det var også mange som forsto hva det var de hadde sett. «Jeg har virkelig ikke tid til diskusjonen som har oppstått rundt disse hendelsene. Er det trolling? Er det postmoderne ironi?» skrev den amerikanske forfatteren John Ganz om Musks heiling. For ham betydde hilsenen bare én ting: «Jeg vil drepe familien din.»
Det er overhodet ikke noe jeg kan ta som en spøk. Hvis de ønsket å provosere meg, har de klart det: Hilsenen provoserer meg dypt og får meg til å brenne av sinne og hat. Jeg er sikker på at det er mange andre som føler det samme. Og selv om det ikke har den samme personlige betydningen for alle, burde alle føle avsky. Du som ikke føler det, eller bagatelliserer hilsenen, som rettferdiggjør den eller ler av den: Jeg stoler ikke på deg og vil ikke tilgi deg; du er enten en tosk eller en skurk, eller begge deler. Den bevegelsen betyr for meg «fiende» – punktum. Dette er alvorlige saker. Du kan ikke leke med disse symbolene uten å påkalle helvete og alle dets demoner. Du vil ikke være i stand til å kontrollere dem.
Etter Musks heiling stupte salget av Tesla-biler over store deler av verden, og det ble organisert en internasjonal #TeslaTakeDownaksjon som bidro til et ytterligere ras i selskapets aksjekurs. Nedgangen var særlig stor i Tyskland, der folk lett gjenkjenner den utstrakte armen fordi – etter flere tiårs forsøk på å glemme og gjemme – tok de til slutt et grundig oppgjør med fascismen. Dette ideologiske oppgjøret ble ikke bare tatt med dem som satt på toppen og ble heilet til, men også med alle de vanlige tyskerne som i sin tid hadde strakt armen ut mot føreren.
Tyskernes forsinkede, men grundige oppgjør – i alle fall i VestTyskland – gjaldt den hverdagsfascismen som hadde sneket seg inn i og blitt en del av tankeverdenen til millioner av helt ordinære mennesker. I dag er denne halvt ubevisste, helt historieløse og stadig mer normaliserte hverdagsfascismen igjen blitt en reell trussel. Den er minst like farlig som den uttalte og utilslørte fascismen, som nå tar verden med storm. Og den siste formen for fascisme er helt avhengig av den første.
Fascisme i sanntid
I ukene som fulgte Trumps inntreden i Det hvite hus i januar 2025, skjedde mye av det som antifascister i og utenfor USA hadde advart om at ville skje. Under Trump ble nå «ulydige» dommere og senatorer fengslet, papirløse migranter deportert til diktatoren Nayib Bukeles skrekkfengsel i El Salvador, og det ble igangsatt en regelrett jakt på migranter med målsetting om pågripelse av 3000 «illegale» innvandrere per dag. I tillegg kom systematiske angrep på universiteter, medier og domstoler og en organisert utrenskning av statsapparatet – noe de tyske nazistene i 1933 kalte en «strømlinjeforming» eller ensretting av statsapparatet, en Gleichschaltung. Nå som den gang ble ideologiske fotsoldater satt inn på alle sentrale poster i
11
embetsverket, og skritt for skritt ble det samlet ekstremt mye makt i én manns hender.
I juli 2025 fikk også Trump vedtatt budsjettet han ønsket seg. I tillegg til å være en gavepakke til landets aller rikeste fratok det millioner av amerikanere retten til Medicaid og matkuponger, samtidig som det banet vei for etableringen av en formidabel politistat i USA. Immigrasjonspolitiet ICE (Immigration and Customs Enforcement), som allerede hadde begynt å gjennomføre raid med sivilkledde, maskerte og tungt bevæpnede menn, fikk midler som gjør at de kan bli en stat i staten, et militærvesen som kan brukes mot landets egen befolkning. De fikk blant annet 45 milliarder dollar til å opprette egne deportasjonsfengsler, vanvittige summer til uttransportering av «uønskede» og milliarder av dollar til å ansette nye voldsmenn – blant dem flere aktive fascister som i årevis har trent på borgerkrig og statskupp.
Parallelt med dette tok republikanske politikere til orde for å frata sine «politiske motstandere», som borgermesterkandidaten Zohran Mamdani i New York, statsborgerskapet. Kort tid etter ymtet Trump frampå om det samme. Også ulydige republikanere ble angrepet.
Ingen skal lenger kjenne seg trygg på sine statsborgerlige rettigheter; alle skal føle frykt for at det en dag kan bli deres tur.
En drøy måned tidligere, 27. mai 2025, offentliggjorde amerikanske myndigheter et dokument som oppfordret til regimeendring i europeiske land. Forfatteren, seniorrådgiver i det amerikanske utenriksdepartementet Samuel Samson, tok til orde for å smi en «sivilisasjonsallianse» som skulle baseres på kultur, tro, familiebånd og «en felles vestlig sivilisasjonsarv». Arven han henviste til, inneholdt ikke et eneste ord om opplysningstiden, men var i stedet spekket med referanser til den tidlige kristendommen, middelalderen og «kristne nasjoner», som Ungarn. Til tross for at mange europeiske land i dag regjeres av en mørkeblå regjering, flere av dem med utgangspunkt i
eller med støtte fra ytre høyre, ble Europa framstilt som et arnested for ytterliggående venstreorienterte fanatikere, og et sted som svekket Vestens og kristendommens åndelige og kulturelle røtter.
Å rapportere om denne utviklingen har vist seg å være krevende for mediene. I praksis bidrar de ofte, bevisst eller ubevisst, til hvitvasking av det som skjer. Det gjør de ved å bruke forskjønnende begreper, ved ikke å rapportere om det som finner sted eller ved å ta i bruk fascistenes egne ord og uttrykk. Medienes krav om nøytralitet og balanse blir aktivt brukt av ytre høyre, som ofte klarer å forrykke balansen i egen favør – også i Norge.
At det kan være vanskelig å dekke etableringen av et diktatur i sanntid, er forståelig. Det gjøres ikke noe lettere av at beskrivelsene av virkeligheten selv tøyes til det ytterste, som når Trump under valgkampen i 2024 hevdet at innvandrere spiste folks katter og hunder, eller når Samson påstår at Europa er blitt «et arnested for digital sensur, massemigrasjon, restriksjoner på religionsfrihet og en rekke andre angrep på demokratisk selvstyre». For ikke å snakke om at den amerikanske demonteringen av demokratiet framstilles som om det er et forsvar for det, eller at apartheidstaten Israel blir framstilt som en bastion for demokratiet og vestlige verdier, selv etter at folkemordet på palestinerne og den etniske rensingen i Gaza har pågått i månedsvis.
Trykket fra alt det som skjer i verden, er dessuten så enormt, med stadig nye og villere nyhetsmeldinger. Da en såkalt kristennasjonalistisk menighet i USA i juli 2025 åpent oppfordret til at skeive burde avlives, ble det bare en notis i enkelte norske aviser. Akkurat som det ble da forsvarsminister Pete Hegseths menighet gikk inn for å frata kvinner stemmeretten, avskaffe grunnloven og gjøre USA til et kristent teokrati der homofili er straffbart.
Noe av det som gjør det vanskelig å forstå og formidle det som skjer, er at mange av aktørene som opererer i dette landskapet, ikke
13
har til hensikt å vinne en diskusjon, men å skape kaos, tvil, mistillit og kynisme. På overflaten er også mye av det de holder på med, forvirrende. De prediker ytringsfrihet, men er de første til å ta den fra andre; de fornekter klimaendringene og tyr i stedet til konspirasjonsteorier for å forklare hvorfor verden brenner; de hater jøder, samtidig som de trykker Israel til sitt bryst som en forpost mot muslimene. De kan også utnytte mangelen på tillit i samfunnet, der selve ideen om sannhet, om rasjonalitet og vitenskap er under press. Dette problemet vil trolig vokse seg enda større framover, etter hvert som kunstig intelligens og desinformasjon svekker evnen vår til kritisk tenkning. Dette gjør det mulig å «fylle sonen med enda mer møkk», for å låne et uttrykk fra Steve Bannon.
Kort sagt: Det kan være vanskelig å finne et system i dette kaoset. Men mønsteret finnes – og det heter fascisme.
Er Norge immunt?
USA er én ting, men hva med Norge? Er det ikke litt søkt å være opptatt av «fascisme» i Norge? Vi lever i et land som er preget av høy tillit til institusjonene, med relativt lite politisk vold og få organiserte fascister, gjør vi ikke? For mange kan det nok virke fjernt og fremmed å snakke om fascisme i Norge i dag, i alle fall dersom du er en majoritetsnordmann uten slekt eller venner i land som Ukraina, Russland, Palestina, Israel eller USA. For vi er enn så lenge mye bedre stilt enn veldig mange andre land i verden; vi står ikke overfor store og organiserte bevegelser eller partier med et uttalt rasistisk eller antidemokratisk grunnlag. Selv om vi har opplevd flere svært alvorlige terroraksjoner mot unge sosialdemokrater, muslimer og skeive – med angrepene 22. juli 2011, 10. august 2019 og 25. juni 2022 som de mest kjente eksemplene – har disse blitt utført av krefter som tross alt er nokså marginale i det norske samfunnet.
Noen dager før denne boka skulle leveres til trykk, fikk vi nok en dato å føye til denne dystre lista. Natt til 24. august 2025 ble
Tamima Nibras Juhar drept mens hun var på jobb i en bolig med tilknytning til barnevernet. Drapet skjedde bare noen meter unna der jeg selv bor, i nabogården min. Det ble raskt klart at det var et rasistisk motivert drap, og da han ble pågrepet, sa gjerningsmannen selv at han hadde planer om å angripe en moské på Hønefoss. Takket være Filter Nyheter ble det kjent at terroristen blant annet hadde vært i kontakt med Alliansen og Stopp islamiseringen av Norge (SIAN), aktører som i lang tid har forsøkt å rekruttere og radikalisere unge og sinte menn på Telegram og i diverse andre fora på nett. Avdelingsdirektør for kontraterror i PST, Lars Lilleby, uttalte til NRK at de var klar over at drapsmannen hadde «høyreekstreme holdninger», men at de hadde konkludert med at han utgjorde en lav trussel. «I denne kategorien i våre systemer er det godt over 3000 personer», sa han. Hvor mange som befinner seg i de alvorligere kategoriene, forble usagt.
Tamima Nibras Juhar ble drept på grunn av hudfargen og troen sin. Eller mer presist: Hun ble drept fordi hun var brun og muslim. Det er drapsmannen, og ingen andre enn ham, som har ansvaret for selve drapet. Men handlingen skjedde ikke i et tomrom. Drapet ble begått midt i en valgkamp der Norgesdemokratene helt åpenlyst spilte på rasisme. Den brede offentligheten ble introdusert for begrepet «remigrasjon», takket være samme parti og en hel flora av utenlandske rasister og fascister, hvorav noen er nektet innreise til andre land. «Det er ikke lenger bare noe man hvisker om i undergrunnsfora. Remigrasjon er på vei inn i den offentlige samtalen i hele Europa. Vi vil være i forkant», uttalte partileder Geir Ugland Jacobsen til nettstedet iNyheter. Fram til han ble ekskludert og partilaget nedlagt og erstattet med et nytt i 2020, var Jacobsen leder i Oslo Fremskrittsparti.
15
Norgesdemokratene var på ingen måte alene om å være «opptatt av innvandring», som det heter med et av de mange forskjønnende uttrykkene som brukes. Høyre brukte for eksempel en plakat der budskapet lød: «Ingen slagord. Bare mindre innvandring.» Plakaten, som ble trukket etter drapet på Tamima Nibras Juhar, var undertegnet Erna Solberg og Peter Frølich. «Vi må ta byen vår tilbake», erklærte Simen Velle, 2. kandidat for Oslo Fremskrittsparti og leder av partiets ungdomsorganisasjon, fra plakatene sine. «Det er dine penger. Det er din familie. Det er ditt ansvar. Det er ditt land», skrev investoren Christen Sveaas i egne kampanjer i aviser og rundt om i det offentlige rom. Sveaas, som i løpet av noen måneder donerte 19 millioner kroner til Frp, Høyre, Venstre og KrF, hvorav langt over halvparten til Frp, advarte i annonsene sine om at Arbeiderpartiet ville styre Norge sammen med «kommunistene i Rødt».
Heller ikke Sveaas opererte i et tomrom. Lakseoppdretteren Roger Hofseth, som står bak «Aksjon for norsk eierskap», sa i et intervju med Dagens Næringsliv at Arbeiderpartiet hadde blitt «et ekstremistisk parti». Han mente at terroren 22. juli 2011 hadde radikalisert partiet: «Det er marxisme, og det har gått for langt.» Etter reaksjoner fra politikere i både Høyre, MDG og Arbeiderpartiet beklaget han at han hadde «sagt det på den måten». Men lignende ord og tanker fantes overalt i kommentarfeltene, om Arbeiderpartiet og venstresiden, om formuesskatt, om muslimer og innvandrere, svært ofte sauset sammen i en salig røre. Og ikke sjelden kombinert med trakassering av konkrete personer.
En av dem som fikk oppleve det, var Karim Tahir, som er bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet i Trondheim. Etter drapet på Juhar publiserte han et innlegg på Facebook der han rettet en anklage mot dem som spilte på fordommer og frykt. «I dag var det Tamima. I morgen kan det være meg. Men én ting er sikkert: Ingen er trygge,
så lenge hat og vold får spre seg. Sylvi Listhaug, SIAN, Document.no og alle andre – jeg håper virkelig dere innser omfanget av katastrofen.» Det tok ikke mange timene før Document.no publiserte en artikkel der de hevdet at Tahir ikke hadde rett til å kalle seg «norsk» og «stolt trondheimer»: «Hvor dumme tror han vi er? Man blir ikke nordmann bare fordi man bor her, uansett hvor mange taler man holder på 17. mai», het det i artikkelen. Kommentarfeltene deres ble raskt fylt med ytringer som dette: «Han er en erobrer! Han er en slik en som korsfarerne sloss mot for mange hundre år siden!» «Hva gjør han i bystyret i Trondhjem? Jobber for at Nidarosdomen skal bli en Moske???» «De kan ha drept henne selv for å bruke saken for alt den er verdt.» «AP-muslimene!» «Slutt å ta inn disse mennesker i politikken. Det må finnes krav på norsk etnisitet for å få være med i det politiske liv.»
I Norge i 2025 er dette blitt lufta vi puster i. Dette er klimaet vi lever i.
På de mange reisene og foredragene jeg har gjennomført rundt om i landet de siste årene, har jeg møtt mange som er svært bekymret – ikke bare for situasjonen ute i den store verden, men for sitt eget nærmiljø. Lærere og skoleelever som forteller at medelever har begynt å heile i skolegården, jøder som har våknet opp til hakekors-graffiti rett utenfor døra, muslimer som føler seg utrygge, og som er slitne av alltid å bli omtalt negativt og stigmatiserende. «Vi blir ikke sett på som individer, men som en stor sekk med problemer», skrev debattredaktør i Avisa Oslo, Ahmed Fawad Ashraf, etter drapet på Tamima Nibras Juhar. «I nær sagt hvert eneste europeiske land er det bevegelser som med stadig større selvtillit snakker om et rent Europa», minnet han om. «Menneskesynet som tillater dette må få større motstand og bli utfordret.»
Selv om ytre høyre ikke har et sterkt fotfeste ute i gatene i Norge i dag, slik de hadde i en rekke norske byer i 1990-årene, har de fått
17
en veldig sterk tilstedeværelse på nettet. Noe av dette tar form av tilsynelatende «upolitiske» prosjekter, særlig innenfor den såkalte mannosfæren. For mange unge, og særlig unge gutter, kan inngangsbilletten til dette universet være noe så enkelt som et ønske om å skaffe seg kjæreste, tjene penger eller få treningstips. Ikke alle aktørene de møter, tilhører ytre høyre, men mye av tankegodset som formidles, stammer derfra.
Et eksempel på hvordan dette universet er skrudd sammen, er medieplattformen til Gutta Sprut AS. I 2025 fikk de prisen Gullbarbie fra Redd Barnas ungdomsorganisasjon Press, som hvert år deles ut til den samfunnsaktøren som er flinkest til å bruke unges usikkerheter for å tjene penger, eller «best til å få barn til å føle seg verst», som de formulerer det. Gutta Sprut spiller ofte på kvinnehat og løse påstander om offentlig sløsing med skattepenger og rasisme, og vant med klar margin avstemningen om hvem som skulle få prisen. Under valgkampen i 2025 ble det tydelig hvordan «Gutta» inngår i et voksende økosystem av influensere og nett-troll, der det er store penger involvert, og der mange av aktørene hjelper hverandre med spredningen. Takket være den undersøkende journalistikken til Filter Nyheter og Dagens Næringsliv kom det også fram hvordan flere av dem som finansierer disse aktørene, har hatt en radikaliserende virkning på hverandre. «Det som begynte som en slags pragmatisk kamp for å få senket en skatt, har forvandlet seg til et ideologisk oppgjør om hva slags samfunn vi skal ha», skrev Dagens Næringsliv.
Dagens Næringsliv dokumenterte at det aldri tidligere har blitt brukt så mye penger i en norsk valgkamp som i 2025. Mer enn 270 millioner kroner hadde gått inn i partienes valgkampmaskiner, brorparten til de borgerlige partiene. Nesten alle disse pengene kom fra landets rikeste personer og familier, mange av dem nordmenn som har flyttet til Sveits og andre land. Avisa intervjuet både professorer
og gründere som fortalte at de mottok hets og trusler dersom de tok til motmæle mot det de oppfattet som feilinformasjon om formuesskatt. Unge gründere fortalte også at de var redde for at rike investorer ville «se på dem som sosialister eller kommunister – og dermed vil la være å investere i selskapene deres».
Også klart høyreekstreme og rasistiske kontoer har fått mye penger til å sikre spredning, og det er ikke alltid det er mulig å vite hvor pengene kommer fra. I tillegg til de 270 millioner kronene i åpne bevilgninger er det nemlig også store skyggebeløp i omløp. Det er lett å avfeie mange av disse aktørene som ubetydelige, siden de enkeltvis er nokså små. Mikropartier og småbevegelser som Norgesdemokratene, Foreningen for alle konservative studenter (FAKS), Stopp Islamiseringen av Norge, Industri- og Næringspartiet, Nasjonalt nettverk og Alliansen er imidlertid ikke farlige på grunn av den politiske makten de besitter – de er farlige på grunn av hatet og mistilliten de sprer. Og selv om de ikke er store hver for seg, klarer de sammen med nettaviser som Document, HRS, Alternativ Media, Rabulisten og Steigan å spre utrolig mye desinformasjon og propaganda, som formidles videre av tusenvis av nordmenn. Mange av dem befinner seg i «misfornøyelsesfellesskap» som kjennetegnes av dehumaniserende sjargong om innvandrere, skeive, kvinner og ulike minoriteter. En del av stoffet har opphav på ytterste høyre fløy i andre land, men ofte gis det en egen norsk vri. Takket være anonyme givere ingen vet hvem er, bidrar dessuten sterkt høyreorienterte influensere og trollkontoer til at slikt materiell får stor spredning i sosiale medier. En av dem er Sindre Wiig Nordby, som under valgkampen i 2025 samlet inn mer enn én million kroner på Spleis for å lage propagandafilmen «Hvor blir det av penga?!». Den ble akkompagnert av dommedagsprofetier fra investorer som Øystein Stray Spetalen og Sebastian «Baris» Brevik og krydret med utsagn fra Frp-politikere som Simen Velle om at Norge er på vei mot
19
stupet. Spredningen av materialet de produserte var ikke bare organisk, for det ble også brukt rekordstore pengesummer. Ifølge Dagens Næringsliv var Nordby den aktøren som hadde brukt tredje mest penger på politisk reklame i sosiale medier i Norge, bare forbigått av Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Da journalistene begynte å stille oppfølgingsspørsmål om hvor han fikk pengene fra, sluttet han helt å svare, men avisa fant ut at forretningsmannen Simon Simonnæs var en av dem som hadde bidratt med store summer. Et av eksemplene på lignende virksomhet var Facebook-siden «Virale videoer», som brukte hundretusenvis av annonsekroner på å spre videoer med titler som «Stem Frp» og «Juge-Jonas», og budskap som «Verdiskapere flytter ut, gjengkriminelle flytter inn».
Mange minoritetsnordmenn er i risikosonen for å bli utsatt for helt andre aktører og manipulert av andre algoritmer, som desinformasjon og propaganda ikke bare fra Russland, men også fra aktører som den italienske statsministeren Giorgia Melonis parti Fratelli d’Italia. Med tilsynelatende antikolonialistiske budskap har de blant annet henvendt seg til et afrikansk publikum på flere digitale plattformer. Og partiet Fred og Rettferdighet (FOR), som blant annet er finansiert med penger fra den Russland-baserte milliardæren Atle Berge, brukte under valgkampen i 2025 en del av pengene de mottok, på å målrette sitt budskap om at vi bør slutte å støtte Ukraina, mot et ikke-vestlig publikum i Norge. Ikke alle disse aktivitetene er nettbaserte. I august 2025 samlet den kristenkonservative avisa Norge IDAG en rekke aktører fra høyresiden til Oslo Symposium. Under overskriften «Sivilisasjonskamp for Gud, fedreland og frihet» innledet og diskuterte FrPs Carl I. Hagen, Mariam Rapp og partileder Dag Inge Ulstein fra KrF, Stefan Heggelund fra Høyre, og Erik Selle og Simon Friis Larsen fra Konservativt, temaer som «sivilisasjonskamp, media og politikk», «Sivilisasjonskrasj – med islam?» og «Vår judeo-kristne arv». Til
stede var også Document-redaktør Hans Rustad og tv-predikantene Jan Hanvold og Gordon Tobiassen, som ifølge arrangørene ikke lot «desinformasjon i media influere synet på jødene som Guds eiendomsfolk, og Israel som Guds demonstrasjonsnasjon». Oslo Symposium har tidligere hatt besøk av MAGA-republikanere som Mike Huckabee og Michele Bachmann, og rådgivere for Israels statsminister Benjamin Netanyahu, og omtaler seg selv som en søsterkonferanse av ekstremistiske fora som CPAC, Values Voter Summit og Road to Majority. Da de i 2023 ga sin ærespris, Jerusalemprisen, til Frp-leder Sylvi Listhaug, introduserte tidligere stortingsrepresentant for KrF, Anita Apelthun Sæle, henne som en «så fast gjest at vi har blitt kalt Listhaugianere».
I denne politiske situasjonen skulle man tro at mange ville ta til motmæle og heve stemmen. I stedet skjer det motsatte. Foruroligende mange mennesker sier at de er blitt mer engstelige for å ytre seg, for å ta til motmæle og protestere mot det de oppfatter som antidemokratiske og menneskefiendtlige holdninger. Noen tilskriver det internett-kulturen, som kan være nådeløst brutal og mobbete. Andre sier at de er blitt mer usikre fordi aggresjonsnivået fra høyresiden er så høyt, og at de er engstelige for selv å framstå som urimelige eller overspente, som «woke». Denne fryktkulturen påvirker også samfunnet på andre måter. Etter terrorangrepet i 2022 har flere fortalt at mens de før gledet seg til Pride, har de nå begynt å grue seg, ikke ut fra en frykt for terror, men fordi det kommer så mye aggresjon og hat til uttrykk i kommentarfelt og andre steder. Og etter drapet på Tamima Nibras Juhar fortalte Umar Ashraf i Antirasistisk Senter at flere med minoritetsbakgrunn sa de følte på en utrygghet for både seg selv og sine nærmeste. «Det er veldig tungt. Det er mye redsel og usikkerhet for fremtiden for barna mine», sa en av de mange tusen som deltok i rosetoget til minne om Juhar, Assa Sillah. Terror og trakassering virker.
21
Mange av dem jeg har møtt, sliter med å sette fingeren på hvorfor de er blitt så tilbakeholdne i møte med hat og rasisme, men en viktig fellesnevner er at de føler seg overveldet. Trykket fra omverdenen er så stort, forandringene i verden skjer så brått, og bruddene på menneskerettighetene og folkeretten er så åpenlyse, skamløse og ekstreme at mange mister munn og mæle. Ordene til israelske militære ledere som Aharon Haliva – «det spiller ingen rolle om de er barn», «det faktum at det er 50 000 døde i Gaza, er nødvendig» – forråer hele det internasjonale samfunnet. «Vi kjemper mot menneskelige dyr», sa tidligere forsvarsminister Yoav Gallant; «De bør knuses, sulte i hjel og ikke gjenopplives med humanitær hjelp», sa sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir; «Gaza vil bli fullstendig ødelagt innen få måneder, og vi vil kunne erklære seier», sa finansminister Bezalel Smotrich. Mange mennesker har tatt et aktivt valg om å zoome ut og fravelger nyheter om krigsforbrytelsene som begås i Gaza og Ukraina. Det er forståelig at man snur seg vekk i møte med så ufattelig mye lidelse og ondskap, men vi må trene oss opp i det motsatte: å konfrontere og møte det. «Glemselen står alltid på fiendens side», sa nobelprisvinner og holocaustoverlevende Elie Wiesel. «Du vil aldri bli glemt – og du vil alltid være en del av oss», sa en av de etterlatte i begravelsen til Tamima Nibras Juhar. Selv om minnene om fascismens ofre ikke er tilstrekkelig for å bekjempe den, er det historiske minnet vårt en forutsetning for at vi skal kunne handle klokt og ikke få panikk. Vi må bygge styrke gjennom både fellesskap og kunnskap. I stormfulle tider trenger vi hverandre for å kunne stå oppreist. Og så må vi forsøke å kjenne igjen mønsteret, skjønne hvor hatet kommer fra, lære av fortiden og kalle ting ved sitt rette navn.
Oss og dem
All fascisme er avhengig av et grunnleggende skille mellom «oss» og «dem», fiende og venn. Dette skillet tar utgangspunkt i en idé om delt nasjonalitet, etnisitet, religion eller «rase», i tillegg til at det gjerne spiller på kjønn og seksuell legning. En av grunnene til at jødene i sin tid ble et perfekt fiendebilde for fascistene, var at de manglet et fedreland. Et folk uten et eget land ble sett på med mistenksomhet av nasjonalistene på ytre høyre fløy og slått i hartkorn med arbeiderbevegelsen, som prediket at «arbeidere i alle land» burde forene seg. Det tok ikke lang tid før de to gruppene var slått sammen i én og samme konspirasjonsteori: «jødebolsjeviken». For de tyske fascistene ble dette fiendebildet en måte å vinne makta på – i Italia ble det en måte å beholde den på.
Med opprettelsen av staten Israel i 1948 endret dette seg gradvis. For amerikanske og europeiske kristensionister var den nye staten en oppfyllelse av bibelske profetier og et skritt på veien mot dommens dag. Andre så den overveiende «hvite» staten som en sivilisatorisk alliert av Vesten, ofte markedsført som «det eneste demokratiet i Midtøsten». Etter hvert som demokratiet de siste årene er blitt demontert både i Israel og i USA, ser vi hvordan ytre høyre-politikere i de to landene speiler seg i hverandre og lærer av hverandre. Det som trer fram, er en stadig mer åpenlys fascisme. I USA har vi blant annet sett det med Trumps okkupasjon av hovedstaden og hans stadig mer uttalte vilje til å sette inn væpnede føderale styrker mot alle som gjør motstand, med åpne trusler om å sende inn nasjonalgarden i Chicago, Los Angeles, Oakland, New York og Baltimore – som alle sammen er styrt av demokratene. I Israel har vi sett okkupasjonens og apartheidstyrets endepunkt med etnisk rensing, fordrivelse og folkemord. I dag er Israel blitt selve prototypen på den sjåvinistiske og militariserte etno-nasjonalistiske staten fascister ønsker seg. For mange antisemitter og rasister er det derfor fullt mulig å støtte Israel,
23
både som et sted der alle jøder kan samle seg så man selv blir kvitt dem, og som en forpost mot muslimer og «brune» mennesker, et slags brohode mot islam.
På den første «nasjonalkonservative» Natcon-konferansen i USA i 2016 erklærte tankesmiedirektøren og forfatteren Yoram Hazony, mangeårig taleskriver for Benjamin Netanyahu, at nasjonalismen er en selvstendig politisk filosofi, basert på felles kultur, språk og historie. Han pekte på de indre fiendene – transpersoner og «politisk korrekthet» – da han mante til en kamp som siden den gang har fått tilslutning fra statsledere som Javier Milei i Argentina, Giorgia
Meloni i Italia og Viktor Orbán i Ungarn. «Du kaster ut kristendommen, du kaster ut Toraen, du kaster ut Gud, og innen to generasjoner kan ikke folk lenger se forskjell på en mann og en kvinne», sa han. «De ser ikke forskjell på en utlending og en borger.»
Fascister som dem vil at vi skal rangere mennesker etter i hvilken grad man tilhører — eller står utenfor — det fellesskapet de tegner opp. I Norge vil det gå ut på å sortere oss etter hvor «norske» og «mindre norske» vi er, for deretter å skape aksept for at de «unorske» kan sanksjoneres – og på sikt undertrykkes og forfølges. Om du synes det lyder fremmed, er det trolig fordi du ikke har mørkere hud enn gjennomsnittsnordmannen, ikke er skeiv eller på andre måter stikker deg ut. For sorteringen av mennesker begynner gjerne med de klareste kategoriene – de som ser annerledes ut, som har en annen tro og en annen kultur – men den rammer stadig flere etter hvert som det trengs nye fiendebilder. Kategorien «uekte», «uvenn» eller «fremmed» blir videre og videre, mens rommet for hva som regnes som «normalt» og «akseptabelt», blir stadig snevrere.
Over hele Europa i dag snakker ytre høyre nå om «remigrasjon» og «etnopluralisme»; begreper som er hentet fra den franske nyfascistiske tradisjonen til Nouvelle Droite og intellektuelle ledestjerner som Renaud Camus. De mer forsiktige, som Foreningen for alle
konservative studenter (FAKS), foretrekker kodeord som «repatriering». Dagens ytre høyre-bevegelser har klart å selge gammel vin på nye flasker: Tidligere tiders ufiltrerte rasisme er blitt gitt et nytt og stuereint språk. Et eksempel er det den «nye» franske høyresiden har kalt «le droit à la différence», det vil si etniske gruppers «rett» til å leve hver for seg. Med drahjelp fra menn som Trump og Musk sprer de fabrikkerte myter om et «folkemord mot hvite», og om en storstilt «befolkningsutskiftning» som anføres av ikke-hvite mennesker og raseforrædere.
I Norge har det vært partiet Norgesdemokratene som har stått i spissen for i denne diskursive omleggingen, sammen med forlaget Legatum, som drives av en listetopp i partiet, og som har utgitt Camus’ bok på norsk. I august 2025 gjennomførte partiet også en «remigrasjonskonferanse» her hjemme, med inviterte fascister fra blant annet Sverige, England, Tyskland og Irland. Mens disse aktørene samlet seg på et Best Western-hotell på Gardermoen, kunne man i sosiale medier se bildene av maskerte agenter fra Immigration and Customs Enforcement (ICE), som inntok gater, parker og arbeidsplasser rundt om i USA med militærkjøretøy og skytevåpen, som trengte seg inn på sykehus for å arrestere folk og som behandlet barn like brutalt og nådeløst som voksne. Det var en logisk videreføring av Donald Trumps valgkamp året før, der den vanligste plakaten blant supporterne var «MASSEDEPORTASJON», og der Trump selv omtalte innvandrere som skadedyr som forgiftet nasjonens blod.
Det nye i USA sommeren 2025 var at denne volden nå ble utført av staten framfor private militser. Gjerningsmennene var ikke nødvendigvis nye, men de hadde gått fra selvutnevnte borgervernsgrupper og militser til å bli statlige tjenestemenn. I andre land, som Irland og England, har tilhengerne av «remigrasjon» enn så lenge vært nødt til å handle på egen hånd, slik vi blant annet så i Storbritannia året før. Sommeren 2024 satte de i gang opptøyer etter et
25
grufullt overfall på et dansekurs for barn i Southport, der en 17 år gammel gutt stakk 3 barn til døde. Kort tid etter ble det delt en falsk nyhetshistorie om at det var en muslimsk båtflyktning som sto bak. «Nyheten» ble raskt plukket opp og spredt av den russisk-kontrollerte Channel3Now og spredte seg i sosiale medier. Influenseren Andrew Tate la ut en video der han oppfordret følgerne sine til å gjøre opprør. Da opptøyene var i gang, ble de heiet fram av Elon Musk på X, som aktivt bidro til å øke temperaturen ved å skrive at «borgerkrig er uunngåelig» – for femte gang på under ett år. I Norge bidro Document.no og tidligere Frp-rådgiver Espen Teigen til å spre det samme materialet. I flere dager gjennomførte store grupper med fascister og rasister alvorlige angrep på flyktningboliger og moskeer rundt om i
Storbritannia og forsøkte å drepe mennesker med mørk hudfarge. Opptøyene fortsatte helt til de ble møtt av en antifascistisk motmobilisering, der folk slo ring rundt moskeer og boliger og jaget vekk fascistene. Akkurat som for hundre år siden ble det åpenbart for mange at det ikke lenger var tilstrekkelig å være ikke-fascister. De måtte bli antifascister.
F-ordet
Et viktig premiss for denne boka er at vi trenger ord og begreper som «fascisme» og «antifascisme» dersom vi skal klare å håndtere de utfordringene vi står overfor. Etter noen år der jeg har deltatt i mange diskusjoner, vet jeg at en av de vanligste innvendingene mot å bruke «f-ordet» lyder omtrent sånn: Selv om det kan være riktig å bruke ordet fascisme, er det ikke sikkert at det er klokt å gjøre det. For har ikke begrepet «fascisme» blitt tømt for innhold? Er det ikke bare blitt et skjellsord? Og virker det ikke fremmedgjørende her i Norge, hvor det er vanlig å anta at vi utviklet flokkimmunitet etter fem års okkupasjon under andre verdenskrig?