Krigens kontinent

«Hva erfaring og historie forteller oss er at nasjoner og regjeringer aldri har lært noe av historien.»

Georg W.F. Hegel, tysk filosof (1770–1831)

KRIGENS KONTINENT

Europa etter den kalde krigen

ISBN papirbok: 9788282262712

ISBN E-pub: 9788282261791

1. utgave, 1. opplag 2023

Omslagsdesign: Andreas Brekke

Foto forside: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB

Kart: Line Monrad-Hansen

Sats: Bøk Oslo AS

Boka er satt med: Minion Pro 11/14 pkt.

Papir: Holmen Book Cream, 80g, FSC

Trykk og innbinding: UAB Balto Print

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Res Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.respublica.no

Innhold

Forord

«Vi gjenoppleV er vår egen krig når vi ser nyhetene fra Ukraina», sa en eldre kvinne til meg da jeg besøkte familien hennes i en landsby nord i Georgia ved grensen mot Russland. Invasjonen av Ukraina i 2022 var i gang, og de fulgte dramaet på sin gamle TV. Ikke bare gjenopplevde de Georgia-krigen, men de var også redde for at Russland igjen ville angripe dem. Tilbake i Norge hørte jeg den samme reaksjonen fra mine balkanske venner: «Jeg opplever krigen i Ukraina som et déjà vu. Alle krigsminnene fra Bosnia kommer tilbake», sa Amina. Hun kom til Norge som flyktning tidlig i 1990årene, akkurat som meg.

For de fleste europeere har Europa vært et fredens kontinent etter andre verdenskrig. Krig er noe bare besteforeldre eller oldeforeldre har opplevd og kan huske. Men det er mange av oss fra det tidligere Øst-Europa som har førstehånds erfaringer fra krig i Europa og kan kjenne oss igjen i ukrainernes situasjon. I 1990-årene og tidlig på 2000-tallet var norske asylmottak fulle av krigsflyktninger fra Europa. Flyktninger fra Kosovo, som meg, eller fra Bosnia og Hercegovina, Tsjetsjenia og andre konfliktområder. Fra våren 2022 fikk vi en ny bølge med krigsflyktninger fra Europa. Denne gangen fra Ukraina.

At det fortsatt strømmer europeiske krigsflyktninger til norske asylmottak, er en påminnelse om at krig ikke er noe som bare skjer

i andre verdensdeler; de finner sted også i våre naboland. Europas historie er i stor grad en historie om kriger – vi er tross alt kontinentet som har fostret begge verdenskrigene.

Grensekrigene i Europa

I den korte videoen «1000 Years of European Borders» ser man grenseendringene i Europa de siste 1000 år.1 I løpet av drøyt tre minutter visualiseres grenseendringene i Europa fra middelalderen til vår tid, et fascinerende og tankevekkende overblikk over de stadige endringene av det europeiske kartet.

Tidlig i filmen, for eksempel i år 1160, fremstår kartet relativt oversiktlig. Det tysk-romerske riket og Bysants omfatter store områder, mens Spania var en del av et islamsk kalifat. I nord ser vi det mektige Kyivriket som fortsetter å vokse. Det var vikingene som bidro til etableringen av Kyiv Rus', som riket også het. Dette var en tid preget av imperier som kjempet mot hverandre. «Plutselig» forsvinner Kyivriket og blir erstattet av Det mongolske riket, mens Det tyskromerske riket fragmenteres til mange mindre stater. Bysants riket blir gradvis erstattet av Det osmanske riket, som ekspanderer videre inn i Europa, spesielt på Balkan. Mongolene har for lengst blitt slått tilbake og Det russiske imperiet har vokst seg stort. Det nådde sitt høydepunkt på 1700-tallet under Katarina den store (1762–1796).

Grensene gjennomgår så raske og hyppige endringer at det er vanskelig å følge med i videoen. Spesielt etter den første verdenskrig som satte et definitivt punktum for imperienes tid i Europa. Både Østerrike-Ungarn, Det osmanske riket og Det russiske imperiet forsvinner fra kartet. Bolsjevikene skaper Sovjetunionen i 1922 mens vi ser en balkanisering av Europa preget av nasjonalisme, selvstendighetskamp og små stater som ikke klarer å stå på egne bein. Et nytt tysk forsøk på å skape et stort nazistisk imperium mislyktes under andre verdenskrig. Igjen blir grensene endret, og det oppstår nye nasjonalstater, inkludert det sosialistiske Jugoslavia. Deretter kommer det en periode med tilsynelatende stabile grenser. Det skjer lite på kartet, men fra og

med 1989 begynner ting igjen å røre på seg. Tyskland blir gjenforent, mens Sovjetunionen og Jugoslavia blir oppløst. Mange nye nasjonalstater «popper opp» i Europa i 1990-årene. Nasjonalismen kommer sterkt tilbake i deler av Europa. Ikke bare med nye krav om nasjonal selvbestemmelse, men også etnisk rensing og massakrer for å få kartet til å stemme med terrenget.

Grensene i Europa er stort sett skrevet med blod. Krigene har ikke bare dreid seg om kontroll over territorier, men også om religion, arv og dynastier, økonomiske interesser, ideologiske forskjeller, allianser og rivalisering mellom stormakter. Ta for eksempel Krimhalvøya som har vært åsted for flere blodige kriger med hundretusener av drepte. Krimkrigen (1853–1856), var en del av den religiøse og territorielle rivaliseringen mellom Det russiske riket og Det osmanske riket, med Storbritannia og Frankrike som allierte på osmansk side. Denne krigen regnes som den første moderne krigen i historien. Den var ny teknologi og innovasjoner som fotodokumentasjon av krigshandlinger og en krigspresse som informerte europeerne om krigens gang. Pressen informerte om soldatenes heroisme, men også om de enorme menneskelige lidelsene med omfattende sult og dødelige sykdommer. Organisert førstehjelp i slagmarken var også en del av innovasjonen som skjedde under den krigen.

På tross av lidelsene kunne krig på 1800-tallet bli romantisert og idealisert i filosofien, kunsten og litteraturen. Filosofen Alexis de Tocqueville skrev at krig «utvider et folks sinn og løfter deres karakter». Forfatteren Émile Zola beskrev det som intet mindre enn «selve livet», mens den britiske kunstkritikeren John Ruskin beskrev krig som kilde til kunstnerisk inspirasjon og grunnlaget for «menneskets høye dyder og evner».2

Den lange freden

Sett i lys av slike tanker var Immanuel Kants idé om «varig fred», slik den ble presentert i hans verk Zum ewigen Frieden (1795), en revolusjonerende idé. Han gikk så langt som å foreslå at krig burde

bli forbudt. Verdensordenen skulle bestå av en «føderasjon av frie stater» der freden ble opprettholdt gjennom gjensidig avskrekking og diplomatisk samarbeid. Hans ideer skapte grunnlag for senere diskusjoner om folkerett og opprettelsen av FN.

Men vi mennesker påvirkes ikke bare av ideer, vi påvirkes også av erfaringer. Etter to svært ødeleggende verdenskriger ble vi rett og slett krigstrette. Det som lenge var en radikal idé, ble endelig en realitet. Forbudet mot angrepskrig ble en bærebjelke i FN-pakten av 1945. Siden den gang er krig tillatt bare i selvforsvar eller hvis den blir autorisert av FN.

Krigene har ikke tatt slutt av den grunn, men det ble i hvert fall slutt på direkte kriger mellom stormakter. Ikke bare på grunn av FN og de nye internasjonale normene, men kanskje mest på grunn av atomvåpen. Terrorbalansen skapte stor engstelse, men virket samtidig også stabiliserende. I tiårene etter andre verdenskrig sluttet Europa langt på vei å være krigens kontinent. Etter århundrer med krig fikk vi en periode på over 75 år med fred i Vest-Europa. Dette har professor i psykologi ved Harvard University Steven Pinker definert som «Den lange freden».3 Aldri før har vi hatt en så lang periode med fred i Europa, hvis vi ser bort fra Pax Romana – den over 200 år lange fredelige perioden i Romerriket som varte fra rundt 27 f.Kr. til 180 e.Kr.

Landene i Vest-Europa bygget fred og stabilitet på rettsoppgjør, forsoning, økt økonomisk samarbeid og etablering av felles institusjoner. NATO-alliansen og Den europeiske union gjorde krig mellom tidligere tradisjonelle fiender som Frankrike og Tyskland utenkelig. Utviklingen gikk fra blodige grensekonflikter til et grenseløst Europa, der man fritt kunne krysse grenser. Ressursene som tidligere kunne ha blitt brukt til krig, ble i stedet investert i å skape velstand.

Berlinmurens fall og håpet

Berlinmurens fall i 1989 representerte et nytt håp for Europa. Og det med god grunn. Etter mange tiår med kald krig og et «jern-

teppe» som skilte Øst-Europa fra resten, åpnet mulighetene seg for gjenforening, demokratisering og en dypere integrasjon. Frykten for en atomkrig hadde ligget som en mørk skygge over hele denne perioden. Nå fikk vi en tid preget av nedrustning og større prioritering av velferd. En bølge av demokratisering skyllet over ØstEuropa, og flere av landene som en gang var fanget bak jernteppet, ble etter hvert vellykkede medlemmer av både EU og NATO. Det var også et håp om at Vesten og Russland kunne nærme seg hverandre. Men Russland ble dessverre ikke et demokrati til tross for at et mulighetsvindu åpnet seg i 1990-årene.

Oppløsningen av Sovjetunionen og Jugoslavia var preget av kaos og blodige kriger. Sammenbruddet av disse to unionene førte til at mange nye nasjonalstater ble opprettet. Ofte er det riktigere å si at gamle nasjonalstater igjen ble uavhengige. Etter noen tiår med stabile grenser i Europa ble grensene igjen endret.

Blodige, etniske konflikter

Ikke alle var fornøyde med disse nye grensene. Enten fordi de ikke harmonerte med de historiske grensene man én gang hadde, eller fordi mange av ens egen nasjonalitet havnet utenfor de nye nasjonale grensene. Mange av minoritetene følte seg ikke hjemme i disse nye statene. Nasjonale grupper kjempet enten for større internt selvstyre, for full uavhengighet eller for å slutte seg til «moderlandet». En måte å definere nasjonalisme på er nettopp at det skal være samsvar mellom statens grenser og nasjonens grenser. Hvis det ikke er tilfelle, vil det fort defineres som en «nasjonal sak» å korrigere grensene eller å «gjenopprette» de gamle grensene. Samtidig som det kan anses som en eksistensiell nasjonal sak å opprettholde landets territorielle integritet. Konflikter mellom slike motstridende «nasjonale saker» har gitt grobunn for en rekke etniske konflikter gjennom 1990-årene og senere. Men dette er ikke hele fortellingen. Konfliktene har ofte sammensatte årsaker, og ingen av krigene var uunngåelige.

Om denne boken

Denne boken er en reise gjennom Europas kriger fra 1990 og frem til krigen i Ukraina, som fortsatt pågår mens disse sidene skrives.

Jeg betrakter disse krigene som en del av en større sammenheng, nemlig sammenbruddet av Sovjetunionen og Jugoslavia og de store omveltningene som fulgte i kjølvannet av det. Hva var det som gikk galt med oppløsningen av disse to kommunistiske statene? Og hvorfor oppstod det kriger i Slovenia, Kroatia, Bosnia og Hercegovina, Kosovo, Moldova, Tsjetsjenia, Georgia og Ukraina?4

Hva var det som fikk mennesker som tidligere levde sammen og som hadde så mye til felles, til å bli fiender og skyte mot hverandre? Hva er felles, og hva skiller disse krigene fra hverandre? Og viktigst av alt: Hvordan kan vi forebygge nye kriger i Europa? Jeg ønsker med boken å bidra til at disse krigene, og de massive overgrepene mot sivilbefolkningen, ikke blir glemt. Snarere bør vi lære av disse krigene når vi ser fremover og arbeider for varig fred i Europa.

Boken er delt i to. I den første delen beskriver jeg Jugoslavias vekst og fall. Her deler jeg mine personlige erfaringer fra oppveksten under to autoritære ledere: først Tito, som med jernhånd holdt Jugoslavia sammen, og senere Milošević, som kastet serberne ut i krig mot andre etniske grupper i landet og til slutt også mot selve NATO. Her beskriver jeg ikke bare de interetniske forholdene, men også Norges, FNs og NATOs rolle i disse krigene. Hvorfor ble Bosnia sviktet av det internasjonale samfunnet?

I del to av boken beskriver jeg oppløsningen av Sovjetunionen, som i motsetning til Jugoslavia gikk langt mer fredeligere for seg, i hvert fall i starten. Den mislykkede og kostbare invasjon av Afghanistan i 1979 mener jeg er en av årsakene til Sovjetunionens fall. Konflikten mellom Gorbatsjov og Jeltsin er også en del av dramaet. Blant krigene i kjølvannet av oppløsningen vier jeg mest plass til krigene i Tsjetsjenia og Georgia, og aller mest til krigen i Ukraina. Invasjonen av Ukraina er det nærmeste vi kommer en krig mellom stormakter i Europa. Det største landet i Europa, Russland, har

angrepet det neststørste landet, Ukraina – i strid med folkeretten og prinsippet om at angrepskrig er forbudt.

Selv om Vesten har deltatt i flere konflikter etter den kalde krigen, har vi likevel hatt en viss avstand til disse krigene. Vestens engasjement har handlet om forsøk på å påvirke situasjonen i de aktuelle områdene gjennom militære intervensjoner, fredsbevarende operasjoner eller fredsmekling. Men invasjonen av Ukraina i 2022 skiller seg sterkt ut. Krigen i Ukraina startet i 2014, men etter invasjonen 24. februar 2022 er den ikke lenger en perifer krig som bare spesielt interesserte følger med på. Nå tok man i bruk uttrykket «det er krig i Europa», som formidler alvoret i situasjonen for hele kontinentet.

Krigen i Ukraina har flere dimensjoner, ikke minst den geopolitiske dimensjonen med spenninger mellom NATO og Russland. I denne boken fokuserer jeg på det jeg mener er mest underkommunisert: de interne konfliktene i Ukraina før og etter Majdanrevolusjonen i 2014, og hvordan Russlands innblanding i interne forhold i Ukraina eskalerte til en fullskala invasjon i 2022. Hvilken rolle har nasjonalismen spilt i opptrappingen og legitimeringen av denne krigen fra Russlands side?

Grunnen til at jeg fokuserer på nasjonalisme og grensekonflikter, er fordi vi har flere uløste grensekonflikter i Europa. Det finnes flere utbryterrepublikker som de facto er uavhengige, men som ikke formelt blir anerkjent av de statene de tidligere eller fortsatt er en del av. Dette perspektivet kan hjelpe oss med å forstå hvilke utfordringer Ukraina potensielt kan stå overfor etter krigen, samt hvilke utfordringer hele Europa kan møte, med et betydelig antall uløste konflikter som Russland eller andre kan ha interesse av å vekke til live igjen.

Takk!

Jeg har vært så heldig å ha fått noen av Norges fremste eksperter på sine fagområder til å lese kritisk gjennom deler av manuset.

Svein Mønnesland, Balkan-ekspert og professor i slaviske språk ved Universitet i Oslo, har lest den første delen av boken og kommet med mange gode innspill. Det samme har Jon Kværne, Balkan-ekspert og gjesteforsker ved Forsvarets høgskole, gjort. Jeg kunne ikke bedt om mer kompetente personer til å gå gjennom denne delen av boken. Del to av boken er dels gjennomgått av Pål Kolstø, Russland-ekspert og professor i russlandsstudier ved Universitetet i Oslo, dels av Julie Wilhemsen, Russland-forsker og Tsjetsjenia-ekspert ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi), og dels av Tor Bukkvoll, Ukraina-ekspert og sjefforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Det er jeg alene som står ansvarlig for innholdet i boken, men jeg er svært takknemlig for deres innsiktsfulle kommentarer og innspill.

Jeg er også evig takknemlig til Ola Reinseth som har gitt meg uvurderlig hjelp gjennom hele prosjektet, inkludert faktasjekking. Han er en drøm å samarbeide med. Videre vil jeg rette en hjertelig takk til alle som velvillig har stilt opp til intervju og dermed bidratt til å gjøre denne boken både mer levende og opplysende.

Det har vært et privilegium å ha en så erfaren og solid redaktør som Gerd Johnsen fra Res Publica. Hun konsentrerer seg om hva som bør forbedres i teksten og er sparsom med komplimenter, men når de først kommer, så føles det som om det hersker fred på jorden. Arbeidsgiveren min, Tankesmien Agenda, har vist fleksibilitet og gjort det mulig for meg å jobbe med dette manuset. Mine gode og dyktige kolleger i tankesmien har fungert som viktig inspirasjon og støtte. Jeg må ikke glemme å takke Norsk faglitterær forfatterog oversetterforening (NFFO) for stipendet og det viktige arbeidet de gjør for å fremme god sakprosa.

Sist, men ikke minst en stor takk til familien min for kjærlighet, støtte og tålmodighet, og da spesielt til min kone, Adelina. Arbeidet med bokmanuset har til tider skapt spenninger i familien, men vi har heldigvis bevart freden og unngått en uforsonlig krig i hjemmet.