Mylder Høsten 2018 – Magasin fra misjonskirkene i Kristiansand og Søgne by RAVNBØ DESIGN

Pål Rakes nye liv

r! t il e is n d at ta Gr uss h le

MAGASIN FRA MISJONSKIRKENE I KRISTIANSAND & SØGNE • HØSTEN 2018 • OPPLAG 42.000

Tema:

BØNN

Nye Misjonskirker i Kristiansand s 30 Sina utslått av ME s 12 Flekkerøyfolk driver nytt legeskip i Papua Ny-Guinea s 8

MISJONSKIRKENE I KRISTIANSANDSREGIONEN:

Kristiansand misjonskirke Salem Stiftet 1934

Adr: Industrig 28, Lund, 4632 Kr.sand Tlf. 380 49 050 | E-post: post@salem.as www.salem.as

Randesund misjonskirke

Flekkerøy misjonskirke

Vågsbygd misjonskirke

Besøksadr: Marikollen 15, Søm, Kristiansand Postadr: Pb 6063 Søm, 4691 Kristiansand Tlf. 380 47 070 www.mkirken.no

Adr: Lindebøskauen 31, 4625 Flekkerøy Tlf: 986 96 551 E-post: siri.iversen@hotmail.com www.flekkeroymisjonsmenighet.no

Besøksadr: Torkelsmyra skole/Vågsbygd bedehus Kontor- og postadr: Vågsbygd Ringvei 100, oppg. A, 4621 Kristiansand Tlf. 97 01 94 41 E-post: post@vagsbygdmisjonskirke.no https://vågsbygdmisjonskirke.no

Stiftet 1984

Stiftet 2015

Geir Johannessen, hovedpastor Tlf. 995 97 742 geir@salem.as

Jarle Råmunddal, hovedpastor Mob. 474 60 700 jarle@mkirken.no

Elin Linde Fagerbakke, pastor Tlf. 915 53 004 elf@kvinnerinettverk.no

Jan-Olav Andreassen, pastor Tlf. 909 74 274 andreassen@mkirken.no

Doris Tonheim, administrasjonsmedarbeider doris.tonheim@floymk.no tlf 41145379

Ellen Merete Drønen, ungdomspastor Tlf. 416 35 666 ellenmeretenos@gmail.com

Eirik Fidjestad, barne- og familiepastor Tlf. 976 12 475 | eirik@mkirken.no

Therese Forsmo, ungdomsarbeider therse.forsmo@floymk.no tlf 45292927

Siri iversen, pastor Mob. 986 96 551 siri.iversen@hotmail.com

Johannes Øverland, ungdomsarbeider johannes.aanonsen@hotmail.com

Mats Seland Sveindal, ungdomsarbeider tlf 95944117 | mats@mkirken.no

Erlend Synnes Drønen, ungdomsarbeider ersydro@gmail.com | tlf 93601320

Susanne I. Nordbø, adm.leder (permisjon). susanne@salem.as

Marius Hodne, ungdomsarbeider tlf 91779472, | marius@mkirken.no

Rebekka Svanes Nilsen, ungdomsarbeider Rebekka.nilsen@hotmail.com | tlf 41203390

Rolf Henrik Karlsen, ungdomsarbeider tlf 92220796 | Rolf@mkirken.no

Cathrine Vikane, barnearbeider Cathrine.vikane@floymk.no | tlf 988 23 751

Bente Nome Næser, administrativ leder tlf 90971980 | Bente@mkirken.no

Lars Kristian Drangsholt, lederskapsleder Mob: 916 16 775 | lkdrangsholt@gmail.com

Marthe Breen, barneleder marthebreen@gmail.com Silje C. Kristiansen, leder Kveldsmøte siljeckristiansen@gmail.com Åse Gunn Mosvold Hogga, leder Etter skoletid aase.mosvold.hogga@gmail.com

Jens Kåre Lindal, hovedpastor Mob. 971 90 128 jens.kare@vagsbygdmisjonskirke.no Birgitte Avtjern, barnepastor Mob. 908 51 042 birgitte@vagsbygdmisjonskirke.no Markus Terje Kleppe, ungdomsarbeider Mob. 452 95 704 markus@vagsbygdmisjonskirke.no Hanna Marie Huseby, ungdomsarbeider Mob. 452 19 386 hanna.marie@vagsbygdmisjonskirke.no Åse Vangen, administrasjonsmedarbeider Mob. 970 19 441 | ase@vagsbygdmisjonskirke.no Arnstein Moy, lederskapsleder Mob. 900 67 997 | arnstein.moy@oneco.no

Geir Fagerbakke, lederskapsleder geir.fagerbakke@heimen.org

Søgne misjonskirke

Ytre Randesund misjonskirke

Justnes misjonskirke

Hånes misjonskirke

Besøksadr: Lohneveien 75, Søgne Postadr: Postboks 1036, 4682 Søgne Tlf. 908 90 546 E-post: post@sognemisjonskirke.no www.sognemisjonskirke.no

Besøksadr: Bordalsbakken 5, 4639 Kr.sand Postadr/Kontor: Rona 4, 4638 Kristiansand Tlf:920 98 994 E-post: post@yrm.no www.yrm.no

Adr: Magnus Barfortsvei 3, 4633 Kristiansand Tlf: 412 67 930 E-post: clemente.duran@justnesmisjonskirke.no www.justnesmisjonskirke.no

Besøksadr: Ansgarskolen Kontoradr: Industrig. 28, 4632 Kristiansand Tlf.: 404 56 370 epost: post@hanesmisjonskirke.no www.facebook.com/hanesmisjonskirke

Stiftet 1994

Oddvin Larsen, pastor Mob 915 40686 oddvin@sognemisjonskirke.no Julie Cassese, ungdomspastor Mob. 938 95 190 julie@sognemisjonskirke.no Hanna Severinsen, barneleder Mob. 918 74 704 hannasev@gmail.com

Stiftet 2009

Bjørn Severinsen, lederskapsleder Mob. 932 11 144 | bkseverinsen@gmail.com

Stiftet 2013

Torunn Fidje Lian, administrasjon Mob: 92098994 / torunn@yrm.no

Kjetil Finnestad, lederskapsleder Mob. 951 16 012 | kjetil.finnestad@gmail.com

Stiftet 2013

Clemente Duran, pastor Mob: 412 67 930 clemente@justnesmisjonskirke.no

Eli Marie Børresen, Barne- og ungdomsarbeider Eli@justnesmisjonskirke Lars Andreas Livden, Barne- og ungdomsarbeider lars.andreas@justnesmisjonskirke.no Martin Rødland, lederskapsleder Mob. 996 06 929 | drikk_tran@hotmail.com

Stiftet 2017

Aleksander Gundersen, pastor Mob. 404 56 370 aleksander@hanesmisjonskirke.no

Sigrid Øverland, styreleder Mob. 922 57 557 sigridov@gmail.com

Torridal misjonskirke Stiftet 2018

Adresse: Strai Bedehus, 4618 Kristiansand Tlf. 913 20019 E-post: tmk@torridalmisjonskirke.no www.torridalmisjonskirke.no Bjørn Øivind Johansen, pastor Mob: 913 20 019 tmk@torridalmisjonskirke.no

Hellemyr misjonskirke under etablering

Styreleder Preben Lohne, tlf 917 07 047

MISJONSKIRKEN

NORGE

Misjonskirkene er tilsluttet Misjonskirken Norge (tidligere Misjonsforbundet), som har menigheter over hele landet. Mottoet er: Guds barns enhet, menneskers frelse Se Misjonskirken Norges hjemmeside (mknu.no) og ansgarskolen.no

mylder

Magasin fra misjonskirkene i Kristiansandsregionen

Mylder er et journalistisk produkt som følger Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten. Bladet blir utgitt av menigheter tilsluttet Misjonskirken Norge i Vest-Agder og fulldistribueres av Norpost. Siden produktet har redaksjonelt innhold, kommer det også i postkasser med reservasjon mot uadressert reklame.

Redaksjon:

Inger Anna Maridal Drangsholt, ansvarlig redaktør (myldervest@gmail.com), Kjell Pedersen og Merete Skarstein

Annonser:

Arnfinn Strømme, annonseansvarlig arnfinnstromme@gmail.com

Produksjon: GRAFISK FORM: Ravnbø design [www.ravnbo.com]

INGER ANNA DRANGSHOLT, REDAKTØR

341

TRYKK: Agderpostens Trykkeri Mylder trykkes på svanemerket papir

FORSIDEFOTO: Inger Anna Drangsholt (hoved) Frank Otto Pedersen/Agenda 3:16 ( nederst t.v) YWAM medical ships (nederst t.h) ÖMÄR LJ K

Folk flest ber. Slik lyder overskriften på filmweb.no før presentasjonen av dokumentaren Bønn. Fjorårets store religionsfilm var en hyllest til likheter og mangfold innen en relevant tematikk. Åtti prosent av verdens befolkning kaller seg nemlig religiøse og en tredjedel kristne. Selv om vi opplever å sitte på et hurtigtog inn i et multikulturelt samfunn, er Norge fremdeles et land med dype røtter i den kristne trosarven. De fleste som er døpt eller barnevelsignet har et forhold til kristen bønn. Enten man ser på det som et religiøst rituale, ber aftenbønn for trygghets skyld eller vurderer å be sitt siste Fadervår (eller Vår Far, som det nå heter) i nødens time. Bordbønn var for ti år siden en fast ingrediens før skolemåltidet i hele landet, og bibelvers og bønner har tidligere preget skolehverdagen. Vårt lille land har også påvirket verden på bønnefronten. Den norske metodistpresten Abraham Vereide mobiliserte i 1935 til en nasjonal bønnefrokost i USA, som to tiår senere ble til «International Prayer Breakfast.» Siden den gang har alle amerikanske presidenter deltatt på begivenheten. I år tok pastor Sten Sørensen initiativ til å bringe Nasjonal bønnefrokost hjem til Norge gjennom et tverrkirkelig arrangement i flere byer 27. oktober. Ut ifra den stadige sekularingen i landet vårt, skulle man tro tro at bønn er i ferd med å bli vasket bort. Imidlertid vitner blant annet Håkon Fagervik om en kraftig oppblomstring i interessen for bønn de siste årene. Den 70 år gamle bønneinspiratoren reiser landet rundt og blir for tiden invitert til mange tverrkirkelige sammenkomster. Denne høsten var han blant annet i Salem på Lund i Kristiansand. «Bønn er snadder,» er Fagerviks motto. «Det er godt å be.» Han er ikke alene om å oppleve det. I Stjernekamp-universet på NRK var Lisa Børud i fjor, og Ole Børud i år, åpne om at bønn var en fast del av forberedelsene til å gå på scenen. – Jeg har jo en tro, og tar den med meg, forklarte Ole Børud til Dagbladet. Noen synes det er vanskelig å folde hendene, for andre flyter bønnen lett. I dette magasinet finner du representanter for begge ytterkantene. Selv om spalteplassen er liten for alt som temaet rommer, håper vi at du som leser kan finne interessante, små innblikk i det religiøse livet som myldrer her i bibelbeltet. Siden Misjonskirken er utgiver, hentes naturlig nok flest eksempler herfra. Tverrkirkelige paralleller finnes garantert. Det som slår meg i møte med intervjuobjektene våre, er at mange presiserer at kristen bønn ikke er et rituale, men en relasjon. Til en personlig Gud. Flere har dessuten opplevd at tid i bønn har utfordret dem til å se sin neste. «Vi opplever at Gud har et hjerte for dem som lider,» sier Bjarte Tonheim og Jarle Hofstad, ledere for Norges første legeskip. «Denis Mukwege har vært i stua mi på bønnemøte!» utbrøt en gammel Afrikamisjonær til avisen Dagen samme dag som den kongolesiske legen fikk årets Nobels fredspris. Mukwege, som lider med kvinner utsatt for seksuelle overgrep, lever etter et ordtak med ukjent opphav: «Når nøden blir til bitterhet, blir den kreft i sinnet, men når nøden blir til bønn, blir den til en kraft i sjelen.» En slik kraft er vel ikke å forakte? God lesning.

R EDAK TØRENS

E-post: hellemyrmisjonskirke@gmail.com www.hellemyrmisjonskirke.no

RITUALE eller RELASJON?

YCKSA

Heseblesende jetsetliv er byttet ut med A4-liv for Pål Rake. Den kjente musikeren har inntatt arbeidsarenaen på Ansgarskolen.

VIL LEVE FOR NOE ENN SEG SELV

STØRRE H

vit skrift på en signalrød alarmklokke lyser imot oss. Den ligger på et ryddig hjørne av et lysebrunt skrivebord, som ellers er fylt med bøker, en øreklokke, ledninger, A4-ark og gule lapper klistret på rekke og rad langs bokhylla. – Nå må du se. Pål Rake smiler og smeller hånden resolutt mot klokken. En lystig stemme responderer: “That was easy!” – Denne trykker jeg på når jeg er ferdig med oppgaver. Det er for å minne meg om at dette er enkelt. Noen ganger er det nemlig en del lister og Excel-ark. Da gir denne knappen meg motivasjon til å stå på. – Har du hatt den lenge? Det glimter i lyseblå øyne under en rød lugg. – Jeg kjøpte da jeg ble ansatt her. Jeg tenkte; her trengs en sånn knapp. Livet har nemlig endret seg radikalt for 29-åringen. Idet vi treffer ham på kontoret i Ansgarskolens lærerfløy, er klokken ti, og han har vært oppe siden seks. – Det var vel på den tiden jeg pleide å legge meg før, humrer Rake. Etter å ha levd hundre prosent som omreisende frilansmusiker de siste årene, har Rake fått sin første faste stilling. Denne høsten trådte han til som musikalsk koordinator, lærer og veileder på Ansgarskolen.

25 000 mennesker var innom konsertene på Fiskebrygga i sommer.

Ingen vil vel kalle ham malplassert, siden musikk er noe Pål Rake kan fra hårroten, via hjertet og ut til fingerspissene. Dette var noe talentspeidere fant ut allerede da Pål gikk på videregående, og han ble invitert til den anerkjente Paul McCartneyskolen i Liverpool. Da han ti år senere tok mastergrad i popkoringer på UiA, fikk han prisen “student som utmerket seg” – noe én per tusen studenter ved UiA mottar årlig. Utmerkelse har også preget tirsdagene de siste ti somrene, når tusenvis av publikummere ved Fiskebrygga har nytt Rakes sødmefylte stemme og sterke karisma. Selv har gründeren av Bryggebandet storkost seg på scenen. – Etter flere år har vi funnet en stil som fungerer, kommenterer han. Pål Rakes karriere skjøt virkelig fart etter deltakelsen i sangkonkurransen The Voice på TV2 i 2014. Alle mentorene snudde seg under Blind Auditions. Pål var favoritt hos bookmakerne og kom helt til finalen. – Deltakelsen åpnet mange dører. Jeg levde av musikken fra før, men nå i en ny skala, med et større marked. Nå ble jeg gjenkjent i Tromsø, forteller Rake. I mange år har han stått på farten som artist i både ukedager og helger. – Du hadde 150 konserter i året? – Ja, og det har vært en drøm helt siden jeg var liten. Det å kunne leve av og for musikken, og reise rundt og spille, treffe nye folk. Være i hver eneste by i Norge.

Pål Rake i The Voice 2014.

Ga jernet: Pål Rake kom helt til finalen i TVprogrammet The Voice for noen år siden.

Denne knappen gir meg motivasjon til å stå på.

De siste årene fristet det imidlertid mindre å ta taxi torsdag kveld og forlate kjæresten. Han hadde ikke sett henne en eneste helg siden de ble sammen for seks år siden. For ett år siden ble Pål og Ellen smidd i hymens lenker. – Det er fortsatt litt uvant med ringen på, sier Rake og løfter opp fingeren. Han vrir på det edle metallet og myser. – Jeg ser jeg har fått solmerke allerede. – Hvordan er det å være gift? – Det er veldig fint. Å få en ro… men det er litt rart for meg som er frilanser. Jeg har vært glad i frihet. Å bli gift er litt som å få fast jobb.

– Har du blitt mer voksen, på en måte? – Jeg har studert litt psykologi, om at denne “Prefrontal Cortex”, pannelappen, stivner på guttene når man er mellom 25 og 27 år. Jeg tror jeg merket fort da min stivnet, sier Pål lattermildt mens han knipser. Plutselig fikk den unge musikeren lyst til å kaste anker. Imidlertid erkjenner han at utferdstrangen fortsatt ligger latent, og helgene gir muligheter til å stille konsert-abstinenser. – Men nå når jeg har fast jobb, kan jeg tillate meg å takke nei, uten å tenke at det får økonomiske konsekvenser for meg og min familie. Og det er en frihet å kjenne på.

med på alle konsertene hans. Med et lurt smil åpner Pål døren på noe som ser ut som en forsterker. I virkeligheten et kjøleskap fylt med mineralvann. – Det kan bli sene kvelder, og da er dette greit å ha på lur, forklarer musikkoordinatoren. Sene kvelder er allerede erfart, særlig i oppstarten av skoleåret. De gule lappene har vært nødvendige. Rake har også lært seg nødvendigheten av å beholde roen når arbeidsoppgavene koker og bobler. I tillegg får han usannsynlig ro av å jobbe i et Excel-ark. – Hvis jeg får det til å se fint og oversiktlig ut, da får jeg et innslag av lykke.

Rake bedyrer at overgangen fra den “ville rockedelen” av livet er frivillig.

På kontoret til Rake står tydelige spor etter musikklivet. Blant annet et rødt elpiano som er

Å ha system og oversikt har vært nødvendig i jobben som egen arbeidsgiver. Samtidig er

>> 5

Ord som surt eller falskt, de bruker vi ikke.

Pål veldig opptatt av frigjørende elementer; av improvisasjon. Det var et viktig tema på musikkonservatoriet. Under audition til The Voice fikk han vist sine evner da han sang den mest originale versjonen av Månemannen som mentorene hadde hørt. – Jeg har forsøkt å utvikle min egen stemme og identitet, påpeker Rake. Og dette ønsker han nå å overføre til andre. “La la la la” Kraftfulle stemmer stiger i ulikt toneleie i et kvadratformet rom som er høyt under taket, og hvor et blåskjær gir en sakral stemning. Bak et flygel sitter Pål, og rundt ham ni andreårsstudenter i musikk. Noen av dem er som malt med en lyskaster idet fargespillet fra glassmalerier treffer grå betongvegg. Iblant flyr hendene til Pål over tangentene, andre ganger hever de seg i grasiøs dirigering. Oppfordringer og oppmuntrende ord kastes mot de ivrige studentene, som har vokallære på timeplanen. De blir delt i to grupper, hvor den ene tar grunnmelodien, den andre improviserer. Rake påpeker at det er viktig å bruke hjertet og kunne frigjøre seg helt. – Var dere fornøyd? spør han etterpå. – Jeg sang litt surt, svarer en gutt. – Ord som surt eller falskt, de bruker vi ikke, parerer Rake med glimt i øyet. – Her i Ansgarkapellet kan vi kanskje kalle det blåtoner? Rake har jobbet mye som vokalpedagog, og er opptatt av å ta bort rammer og gi studenter nye impulser. – Vi har tolv halvtoner vi finner på skalaen til pianoet, men det finnes så mye imellom som kan være magisk. I blues kan det som kalles blåtoner ha verdi, påpeker Rake. Verdier. For Pål Rake er de viktige. Èn av dem er å se hver enkelt av studentene sine. Etter undervisningen kommer noen bort til ham, for å fortelle noe, vise en sang på en mobil. Rake lytter. Ler. Prater. – Det må ikke bli slik at jeg ikke har tid til å

møte studenten fordi jeg må må bort og ordne på et Excel-ark, forklarer Rake når det blir stille i Ansgarkapellet. Rake ønsker å vise det kristne menneskesynet; at alle er like mye verdt. I tillegg vil han fremheve at det er normalt å ikke være perfekt og ufeilbarlig. – Hvis jeg går på en smell og tror at alle andre får det til, skjønner jeg hvorfor folk kan bli deprimert, sier Rake, med ektefølt bekymring for flinkis-generasjonen og høy selvmordsstatistikk. Selv innrømmer han at han har gått på noen smeller i livet, og livet som artist har ikke bare vært idyll. – Det sier seg selv at når vi reiser rundt og spiller fredag og lørdag kveld, så er det lite søvn. Det er et veldig rart liv, det frilanslivet. Det er fort gjort å rosemale å leve av musikken. Og ja, mye er glamorøst, men det er også mye hardt arbeid. Man må være best hele veien. Det kan man bli sliten av. – Hvordan har selvtilliten din vært? På audition til The Voice ble du målløs da alle dommerne snudde seg. Du hadde ikke forventet noen?

I sitt ess: (Fv)Steinar Andreas Eriksen, Linn Cecilie Johnsen, Kari Irene Olstad, Agnes Østergaard, Iris Ramona Liset, Madeleine Hamn, Cathrine Skaaheim, Pål Rake, Marcus B. Tybakken.

Pål Rake humrer. Han erkjenner at han sammenlignet The Voice med Idol, – Jeg trodde ikke jeg passet inn i konseptet, trodde de ville ha en annen type musiker. Jeg har alltid vært skolert, vært flinkis. Jeg så for meg at de ville ha det rå talentet, med en rørende historie. The Voice-konseptet var imidlertid ikke slik, og Pål klatret nesten til topps. Underveis fikk deltakerne råd om å ikke lese alle kommentarene om dem på internett. Pål ble fristet til det. Han erkjenner at hvis noen skriver noe negativt, er det dette som sitter igjen blant hundre positive tilbakemeldinger. Vi tok en prat med noen av studentene til Pål etter vokaltimen. Her høstet vi bare lovord. Blant annet fikk vi høre at læreren er hyggelig, morsom og ungdommelig, at forelesningene er praktiske og at han gjør stoffet lett å huske. Noen synes også det er ekstra kult at Rake har vært artist og kan formidle sin erfaring. – Det var hyggelig å høre, sier Pål og virker lettet. Det skiller ikke så mange år mellom ham og studentene, men fra før har han erfaring i å undervise eldre elever enn seg selv, noe han gjorde parallellt med studiene på UiA i 2011.

Som 22-åring var han da den yngste ansatte på universitetet. – Der var jeg ikke lærer i kraft av masse livserfaring, men det faglige, bemerker Rake med glimt i øyet. Syv år med flere livserfaringer er tilbakelagt, og på Ansgarskolen ser Pål Rake for seg å slå røtter nå. Den nyansatte identifiserer seg lett med skolens verdier. I ungdomstiden var han aktiv i kristne sammenhenger. – Da jeg var femten år, begynte jeg å synge i kristent kor og ble introdusert for gospel og lovsang. Kirk Franklin. Da var jeg solgt, sier han med et smil. Siden har han vært konfirmantleder, kordirigent og arbeidet i en pinsemenighet med lovsang. Som medlem i gospelgruppen Sunday Singers reiste han rundt og besøkte ulike menigheter. Han har også ledet lovsangen i Salem en periode. – Men så begynte jeg å reise hver helg, og kirkelige handlinger skjer ofte i helgene, bemerker han. Det gnistrer i farger fra et vertikalt, langstrakt glassmaleri som utgjør det ene hjørnet av rommet. Foran står en lysglobe. Ansgarskolens kapell, som ble utformet av kunstner Kjell Nupen, er et rom Pål setter pris på. Det har en fin klang under konserter, og han liker tanken bak; at rommet skal være til ettertanke og endring.

– Det synes jeg er veldig spennende. Man kan sitte her og be, og hver mandag har vi andakt for studentene her. Da synger vi noen salmer og spiller litt. – Du nevner “be”. Hva er ditt forhold til bønn? Rake nøler litt. Han erkjenner at han ikke føler seg på hjemmebane der man skal be høyt sammen med andre, selv om han kan være med på det. – Jeg kan jo folde hendene, og det hender jeg gjør det, men min beste måte å uttrykke tro på, er gjennom å spille. Da føler jeg meg hjemme. Jeg kan gjerne uttrykke troen gjennom en Sigvart Dagsland-låt eller en salme, sier han. Pål Rake verdsetter den åndelige dimensjonen som Ansgarskolen bærer og som fordrer at man retter blikker oppover og utover. – Motivasjonen stikker dypere enn bare å gå på jobb. Jeg merker at lærerene her brenner for yrket sitt. Jeg har inntrykk av at de ansatte går den ekstra lille mila, sier han. Som artist har han jobbet for sitt eget navn. Pål Rake. – Jeg kjente på en lengsel etter å jobbe for noe som var større enn meg selv. Og er det et sted å gjøre det, må det være på Ansgar. Jeg føler jeg er en del av noe som er mye større enn jeg noen gang kan bli, og det er motiverende.

OM PÅL RAKE • Dro på sin første Norgesturné i 2010 under eget artistnavn. Han ga ut EP-en Forseint å snu i 2011, som inneholdt den A-listede låten «Får du som fortjent». Rake har jobbet med artister som Espen Lind, Secret Garden, Rolf Løvland, Kristian Kristensen, Tor Kvammen, Safari, Lene Nystrøm, Sondre Lerche og Venke Knutson. • Grunnla Bryggebandet og er musikalsk ansvarlig for de tradisjonelle sommerkonsertene på Fiskebrygga i Kristiansand, som samler flere tusen publikummere ukentlig. • Har gjort en rekke musikalske TV-opptredener og gitt stemme til figurer i programmet Lillepri på NRK Super. • Kom til finalen i andre sesong ”The Voice – Norges beste stemme” på TV2 i 2014. • Har i flere år vært fast spaltist i Fædrelandsvennen hvor han skrev om kultur og politikk. • Arrangerer årlig en solo julekonsert i Domkirka til støtte for den veldedige organisasjonen City Changers.

TEKST: INGER ANNA DRANGSHOLT FOTO: INGER ANNA DRANGSHOLT, TORLEIV KLUNGLAND OG TV2

HOSPITALSKIP

Heseblesende jetsetliv er byttet ut med a4-liv for Pål Rake, idet den kjente musikeren har inntatt arbeidsarenaen på Ansgarskolen. Her retter han blikket utover.

Babytekke: – Veldig meningsfylt, syntes Anne Nilsen om å få jobbe som sykepleier på turen til PNG.

Øyfolk hjalp øyfolk – Utrolig gøy at vi var en gjeng fra Flekkerøy som betydde noe for folk på en annen side av jorden, sier Bjarte Tonheim og Jarle Hofstad, som tok med seg en gjeng på teamtur til Papua Ny-Guinea (PNG) før jul i fjor.

–D

et var spennende å få være med som tannlegeassistent, forteller Sigurd Tonheim engasjert. Blant annet fikk han hjelpe til å trekke tenner og trøste en skadet gutt. – Veldig fint å hjelpe til, synes fjortenåringen. Faren hans, Bjarte, og arbeidskollegaen Jarle Hofstad, inviterte på teamtur til et legeskip i PNG. – Jeg har hatt lyst til å reise på noe slikt siden jeg var liten og hørte om Anastasis, en lignende type båt. Nå fikk jeg anledning, sier Marianne Soltveit, som fungerte som lege ute i landsbyene. Anne Nilsen bidro som sykepleier, hovedsakelig med vaksinering.

Espen Schou-Nilsen fikk være optikerassistent, et arbeid han tilfeldigvis gjorde i studietiden. Han hev seg med i siste liten etter at han var på et møte i Flekkerøy Misjonskirke som presenterte utreise-teamet. Sammen med 130 andre frivillige, blant annet øyekirurger, allmennleger og tannleger, reiste nordmennene med et helseskip til en uberørt kystlinje langs PNG. De ble delt inn i team og ble fraktet inn i landsbyer med båter. – Det ble mange sterke opplevelser og minnerike situasjoner i løpet av de lange og intense dagene. Størst inntrykk gjorde nok opplevelsen av å se flere som fikk synet tilbake etter flere år

som blinde, sier Shcou-Nilsen. Marianne og Anne bekrefter også mange spesielle opplevelser, med behandling og helsehjelp til gravide, barn og andre med alvorlig sykdom. For Schou-Nilsens del, var turen livsforvandlende. – Mitt første møte med humanitært arbeid, var en fantastisk opplevelse, sier han. Turen ga mersmak, også for de andre deltakerne. Hofstad og Tonheim, som har sitt eget skip de nå jobber med å bemanne, setter pris på det. De håper å jevnlig ta med seg team fra Norge. – Det er veldig spesielt for oss å kunne ha med venner, kjente og ukjente fra Norge ned til PNG og la dem oppleve landet og folkene. Vi har enormt mye å gi og bidra med, men man reiser heller ikke uberørt og tomhendt derfra, bemerker Tonheim. TEKST: INGER ANNA DRANGSHOLT FOTO: INGER ANNA DRANGSHOLT OG PRIVAT

– Det er stort å kunne hjelpe mennesker som lever i isolasjon og fattigdom, sier Bjarte Tonheim, som her støtter en skrøpelig kvinne som skal få hjelp.

”Skipsredere”: Jarle Hofstad og Bjarte Tonheim leder UiO medical ships og er ofte ute på feltet.

”Skipsredere” på Flekkerøy Overveldet: – Mitt møte med humanitært arbeid var en fantastisk opplevelse, sier Espen Schou-Nilsen, som ble med som optikerassistent.

Jarle Hofstad og Bjarte Tonheim leder den norske innsatsen med et legeskip som nylig har begynt å avhjelpe nøden i et stillehavsland 1300 mil unna.

–V

Daglige oppdrag: Hver dag ble ulike helseteam fraktet inn til landsbyer med båter.

FAKTA • Youth With a Mission (YWAM) har brukt skip i tjeneste mange steder i verden siden 70-tallet. Fra 2010 har de hatt skip i tjeneste ved Papua Ny-Guinea. • Ungdom i Oppdrag,(UIO) den norske grenen av YWAM, gikk i 2017 inn i et samarbeid om å kjøpe og drifte et nytt skip til denne tjenesten • Jarle Hofstad og Bjarte Tonheim leder YWAM medical ships Norge. • PNG er et land vest i Stillehavet og består av over 1000 øyer. Landet har åtte millioner innbyggere, 840 forskjellige språk og meget begrenset infrastruktur. • Over 80 prosent av befolkningen bor i isolerte områder, som i praksis vil si at de sjelden eller aldri får besøk av en lege eller tannlege.

i har i det minste verdens fineste utsikt. Jarle Hofstad og Bjarte Tonheim ler. De har nettopp unnskyldt at kontoret er lite og enkelt. Vi befinner oss i toppetasjen på Skjærgårdsheimen, en treetasjes bygning på Flekkerøy, hvor den tverrkirkelige organisasjonen Ungdom i Oppdrag (UiO) holder til. Både Hofstad og Tonheim har på frivillig basis vært aktive her, i hele sitt arbeidsliv. I halvannet år har kollegene jobbet hardt for å få et tidligere forskningsfartøy klargjort, oppgradert og bemannet til arbeid i PNG. I tillegg til å tilby tannlegetjenester og øyeoperasjoner, vil skipet bidra med helsesjekker og medisinske tjenester. – Det er sårt tiltrengt, for PNG har blitt utpekt som et av de vanskeligste landene å levere helsetjenester til, forteller Tonheim. Den offisielle starten for YWAM Liberty i midten av juli ble feiret med ministre og visepresidenten i området. Hofstad og Tonheim uttrykker begeistring for at skipet er på sin tredje tokt allerede. Allerede for ti år siden delte arbeidskollegene tanker om å bidra med noe slikt. – Norge er en sjøfartsnasjon med lang fartstid, og vi har ressurser innen mange fagfelt. Vi ønsker å kunne bruke ressursene og erfaringen

vi har i Norge inn i arbeidet der vi når ut til de mest trengende, utdyper Bjarte Tonheim. Etter at de sommeren 2015 begynte å ta konkrete steg for å starte arbeidet med et skip, ballet det overveldende raskt på seg. Plutselig stod de som ledere for den første norske skipstjenesten av dette slaget. Hofstad og Tonheim er imponert over engasjementet hos frivillige. Den så de blant annet i vår, da to containere ble innredet som tannklinikker i Norge og fraktet til skipet. – Det var en fantastisk opplevelse, med utallige bidragsytere og et enormt engasjement fra mange samarbeidspartnere i ulike deler av landet, forteller Hofstad. De fikk for eksempel inn materialer, tannlegeutstyr og tjenester til en verdi av nærmere to millioner kroner. Både byggevareforretninger og privatpersoner engasjerte seg. Innsamlingen var kreativ, og noen ville sågar ofre bryllupsgavene sine i bytte mot penger til prosjektet. De to «skipsrederne» på Flekkerøy jobber for tiden fulltid med å bygge opp organisasjon og nettverk. Selv om de kjenner ansvaret på skuldrene, er det mest glede og forventning som preger tankene på fremtiden. – For meg blir det store i dette en kombinasjon av å kunne møte og hjelpe så mange mennesker som lever i isolasjon og fattigdom, samtidig som vi skaper rom for enormt mange mennesker til å engasjere seg i arbeidet, sier Tonheim.

Bønnemøte på jobb – Vi opplever at det nye legeskipet er etter Guds hjerte og et bønnesvar, sier Jarle Hofstad og Bjarte Tonheim. For «skipsrederne» er det like naturlig å ta med Gud i hverdagen og jobben som å puste.

“E

tter 15 måneder, utallige timer med hardt arbeid, fantastisk givervilje fra mange og mye tid brukt i bønn, kastet YWAM Liberty endelig loss.” Stod det å lese på Facebook-siden til legeskipet i sommer. Bønn blir nevnt mot slutten, men på prioriteringslisten ligger det høyt oppe. – Gud inviterer oss med på noe Han gjør, og da er det viktig for oss å gå med Han, stole på Han og se ting med Hans perspektiv, forklarer Jarle Hofstad. – Som kristen har jeg lært å forstå at Gud lengter etter å ta hånd om dem som lider. Vi ønsker å være Guds hender og føtter, supplerer Bjarte Tonheim. Begge to synes det er forunderlig at de sitter på et skip allerede.

– Vi trodde det ville ta flere år, og så kom det i løpet av noen måneder. Og det vi betalte for skipet, var bare verdt propellen, sier Bjarte Tonheim begeistret. De er forbløffet over akselerasjonen; alle kontaktene de har fått med nødvendige yrkesgrupper. Flere av medhjelperne forteller at de har opplevd at Gud har lagt på dem å bidra. Et sitat som ofte brukes i UIO, heter: ”Lev slik at Gud blir den eneste forklaringen.” Ikke ukjent for Bjarte og Jarle, som mesteparten av sitt voksne liv har forsørget familiene sine uten fast inntekt. Jarle tar et eksempel på at Gud har møtt konkrete behov: – Jeg skulle på en arbeidsreise og manglet ni tusen kroner. Det var ikke nettbank den gangen.

Siste dagen før avreise, gikk jeg til minibanken. Dagen før var kontoen tom, men denne dagen var det eksakte beløpet satt inn der, som en gave. Ingen andre enn Gud visste om akkurat det beløpet. Og slikt har jeg mange eksempler på. De to kollegene vil imidlertid presisere at bønnelivet ikke handler om å stille behov. – Det er en relasjon, sier Jarle, før Bjarte deler: – Det er en daglig ting. Det innebærer at Gud får være en del av livet mitt. Jeg sukker til ham når jeg er sliten, jeg ler med ham når jeg er glad. Jeg deler byrdene mine med ham og vet at Han er til stede. Jeg inkluderer Ham i livet. Mer enn en religiøs handling, er bønn for meg et relasjonelt uttrykk for et fellesskap. TEKST OG FOTO: INGER ANNA DRANGSHOLT

Vi selger og leverer subb, singel og pukk til store og små prosjekter Tlf 921 27 000 • www.kjorfint.no 10

VI HAR FLYTTET PRODUKSJON OG UTSALG TIL STUDEDALEN, VALLESVERDVEIEN 940

Tlf. 38 17 91 00 |www.ringknuten.no

HVA TENKER DU OM BØNN? ELISE LEVERAAS, sosionom

Jeg er en tradisjonskristen. Jeg satte stor pris på bønn som liten, det var trygghet i bønn da. Kan ikke skryte på meg at jeg ber så mye nå, og jeg har ikke noe forhold til bønn i voksen alder. Men det er en fin måte å få reflektert og lufte egne tanker. CATHRINE HOVLAND, lærer

Bønn er en personlig kontakt mellom meg og Gud, hvor jeg kan søke om hjelp, takke og kjenne Guds nærvær. Jeg kan søke trøst i bønn. Bønn trenger ikke å være prat, bønn kan være via musikken. EDUARDO PEREA, student

Bønn er viktig for meg. Det er en livsstil for meg å be. Det er en måte å kommunisere med Gud på. SIGNE ELISE HEIA, tidligere lærer

Bønn er viktig for meg. Jeg ber både om store og om små ting, og har en samtale med Gud i løpet av dagen. Jeg ber for folk jeg er glad i, og jeg ber for folk som ikke har bedt om at jeg skal be for dem, men som jeg vet trenger det. Jeg blir gjerne minnet på dem. SIGURD RINGVOLL, ingeniør

Jeg har barnetroa mi intakt og ber hver dag. Bønn er først og fremst å takke for at man har det godt, at familien har det godt. Å be om noe, gjør jeg mer når det går i motbakke: «Hold ei hånd over meg nå når jeg er syk». Det er godt å føle at noen kanskje hører på en. Jeg har alltid bedt kveldsbønn med ungene, og det er en fin måte å avslutte dagen på. FELIPE GOMEZ, lovsangsleder

Jeg tror bønn er en mulighet å snakke med Gud. Jeg har en personlig relasjon med Gud når jeg ber. Jeg kan si ting jeg er bekymret for, jeg kan dele glede. Jeg leser i Bibelen samtidig som jeg ber, og jeg ber Gud gi meg et ord, en klem. Ofte opplever jeg å få svar. AV MERETE SKARSTEIN.

SAGT OM BØNN Mennesket er aldri større enn når det kneler. Blaise Pascal

Vi ber ofte om sølv, men Gud gir oss gull. Martin Luther

Å be vil si å la Gud arbeide. Lise Tostrup Setek Hold ikke din konsert først og stem dine strenger etterpå! Begynn dagen med Guds ord og bønn, så du først av alt kommer i harmoni med ditt livs Gud. Hudson Taylor

I tidens løp har ingen nasjon hatt en bedre venn enn den mor som har lært sitt barn å be. Glen Wheeler

Når du ber, er det bedre at ditt hjerte er uten ord enn at dine ord er uten hjerte. John Bunyan

Bønnen forandrer ikke Gud, men den forandrer den som ber. Søren Kierkegaard Djevelen ler når vi arbeider oss trette, men han skjelver når vi ber. Ukjent Å be er å lukke Jesus inn. Ole Hallesby

Den som ber, han får, og den som leter han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for. Bibelen 11

Sina Saltbones ble kåret til landets modigste kvinne i 2015, og hun fikk mye medieoppmerksomhet for sitt gründerarbeid blant flyktninger. Nå er hun syk.

Løfter blikket fra sofaen – For syv år siden begynte jeg å jobbe i flyktningleirer, med folk som har vært stygt skadet av krig. Mange har mistet mye og er helt alene i verden. Det jeg opplever nå, når ikke dem til knærne en gang. Sina Saltbones snakker dempet og mykt, med et tonefall som avslører en opprinnelig nordmøring. Imidlertid er dialekten avslipt etter mange år på Sørlandet og stadige samtaler på engelsk. Mange kjenner Saltbones som grunnlegger av Brave Heart, og 45-åringen har vært mye på reisefot fra Norge til Irak, Zambia og Uganda. Her har hun trøstet, hjulpet og oppmuntret ofre for andres grusomheter gjennom basene som organisasjonen driver. Deriblant arbeidet for IS-ofre i Irak. Nominasjonen i bladet Tara til prisen som Norges modigste kom som en følge av alt dette. Sinas melodiøse stemme har også gledet mange. Hun har ledet flere multikulturelle gospelkor og fikk opptre på TV2 sammen med Carola i et underholdningsprogram for seks år siden. Nå står pianoet urørt i en krok av rommet. – Det er lenge siden jeg har orket å spille særlig, sier hun. Det freste i stekepannen da vi ankom den 12

lille leiligheten hennes i Vågsbygd. Sina stod ved komfyren og laget mat til sønnen som skulle komme hjem fra skolen. En bred lenestol var plassert like ved. Snart sank hun ned i den, mens hun fortsatte å røre i panna. Pusten gikk tungt, og hun utstøtte en fortvilet latter: – Det er ikke tull, dette. Det var i Irak i august i fjor det skjedde. Mens Sina var på traumesenteret Brave Heart drev der, fikk hun akutte alvorlige ryggproblemer. Hun lå på sykehus i Dubai en uke før hun ble fraktet hjem på båre med frykelige smerter. Det ble sengeleie en stund, med betent kropp og sviktende krefter. En ME-diagnose som tidvis har gjort henne dårlig, har også blitt kraftig forverret. Sina Saltbones har tidligere jobbet som sykepleier. I jobben med Brave Heart besøkte hun hver av basene minst to ganger i året. Hun har startet menighet og barmhjertighetsarbeid. På talerstoler har hun stått i fyr og flamme. Nå er dagsordenen en annen. Hun beveger seg knapt utenfor huset. Selv å hente posten blir for slitsomt. – Å lage mat er dagens program. Kreftene holder akkurat til det, hvis jeg har en god dag, sier hun med et spakt smil.

Hun sitter med en støttende hånd mot hodet i en sofa i stuen, og forteller at hun stort sett ligger her. De beste vennene hun har, driver organisasjonen videre for henne, og en av dem handler inn og holder henne med selskap. – Her sitter jeg i en god sofa. Jeg har Netflix, internett, mat, strøm. Jeg har alt jeg trenger, egentlig. Hun er rask til å vende praten over på noen andre enn seg selv. – Det jeg prøver å si er at det går bra med meg. Selv nå tenker jeg det er viktig å ha litt perspektiv. Dette er bare en flik av det noen mennesker gjennomgår, de som er syke og helt alene. De som ikke har smertestillende medisiner. Ikke har internett. Eller mat. Hun bemerker at lidelsen ikke bare fins i flyktningleirer i krigsherjede områder. – Ensomheten er sagt å være Norges største problem. Rett ved siden av oss er det folk som går gjennom sykdom – alene. Det er en utfordring som vi virkelig burde våkne opp til, sier hun alvorlig og oppfordrer til en radikal tro som viser omsorg. – Det er vel det som er å være kristen: Å tro på og følge Jesus. Gå slik Han gikk. Han elsker alle, men han er spesielt nær hos de med knuste

Tidligere: Sina Saltbones var ofte på besøk i flyktningeleirer. Her sammen med Stephen Kaumba.

Kontrast: Sina ble kåret til årets modigste kvinne i 2015.

Tungt: – Å lage mat er dagens program, sier Sina. Hun må sette seg underveis.

Daglig dose: Etter frokost bruker Sina Bibel og notatbok aktivt når hun ber.

hjerter. Det sier Bibelen, sier hun. Sina legger ut Facebookfilmer med slike oppmuntringer. Noen av dem har hatt flere hundre tusen visninger og blitt sett av mennesker fra mange land.

av IS. Etter noen uker fikk Sina tilsendt et bilde fra teamet på senteret. – Livsgnisten var tilbake. Hun hadde fått lys i øynene, sier Sina rørt.

Ekstrem godhet til de som har opplevd ekstrem ondskap, er Brave Hearts oppgave. Organisasjonen ønsker å hjelpe mennesker som lider, gjennom faglig dyktighet og godhet fra Gud og folk som bryr seg. Sina har mange sterke minner. En tilsynelatende dødfødt baby var allerede pakket inn og gitt til gråtende foreldrene da en av Brave Hearts sykepleiere kom forbi og viste faglig dyktighet og besluttsomhet midt i bushen. Gutten ble gjenopplivet og oppkalt etter Sina i dyp takknemlighet. Risset inn i hukommelsen er også synet av en apatisk jente på et traumesenter i Irak. Hun hadde vært holdt som sex-slave og mishandlet

Glimtet i øynene til Sina er der også, selv om hun mangler krefter i kroppen. Sina opplever å ha en fred som er ganske usannsynlig forholdene tatt i betraktning. Hun tror det skyldes troen som bærer henne. Sina innser at livet ikke er rosenrødt, at mennesket ikke bare er ånd og at vår fred derfor kan forstyrres av regninger, sykdom, følelser og slitsomme ting. – Men jeg prøver å løfte blikket, sier Sina Saltbones, og forteller om noe hun lærte seg da hun var i aktiv tjeneste i flyktningleirer og møtte traumatiserte mennesker. – Etter en slitsom dag med forferdelig historier, lukket jeg øynene og la helt konkret alle mine byrder i Jesu hender. Jeg lever ut bibelverset som sier ”Cast all your cares on Him for he cares for you.” (”Kast alle dine bekymringer på Ham for Han har omsorg for deg”).

Dette er bare en flik av det noen mennesker gjennomgår.

Sina begynner dagen med å takke. Først for en ny dag, for luften, at hun kan puste, for lyset. – Det høres kanskje for mange ut som en

klisjé. Men jeg mener det. Flyktningene jeg kjenner, lever slik. Der kan unge mennesker dø fra en dag til den neste. Hvis vi lever, er vi faktisk velsignet med enda en dag! Etter frokost kneler Sina på et teppe på gulvet, sammen med Bibelen, en penn og en notatbok. – Så sier jeg ”Gud, takk at du hører. Her er alt som svirrer i hodet. Jeg gir det til deg, det er for tungt å bære.” Hun skriver ned bekymringer, byrder, ideer og håp, ber for andre, skriver datoen over, legger gjerne til noen bibelvers og minner Gud om hans egne ord og løfter. Og så skriver hun “Takk, din Sina” under. Hun opplever da at byrder er lagt av hos noen som vet mer og kan hjelpe. Da kan hun puste friere. Og slik opplever hun at Gud bærer henne. Sina har ikke fått svar på alt hun har bedt om. – Men det kan være bra, for det er ikke alltid jeg vet best. Gud har høyere utsikt, han ser det store bildet. Da kommer det inn dette med tro, som jo egentlig betyr å stole på. Flere ganger sier Sina hun har blitt overveldet av Gud og øyeblikkelig fått bønnesvar. Andre ganger tar det mange år. – Eller jeg ser at Gud har tatt meg gjennom

>> 13

ild og vann for å forberede meg på det jeg trodde jeg var klar for for ti år siden, sier hun. Et av sine mest tydelige bønnesvar fikk hun I 2013 da hun hadde drevet Brave Heart i to år. Sina hadde tatt opp et lån på hundre tusen kroner for å starte organisasjonen sammen med Stephen Kaumba, som da var flyktning fra Kongo. De hadde ingen offentlig støtte og begynte å få ansatte i Zambia. Behovene trengte seg på. – Liv og død. Krig. Der var vi midt i det. Jeg følte jeg var kalt til det, at dette var Guds vilje. Likevel var det ikke penger på kontoen. Det var dagen før nyttår og medarbeiderne og skoler skulle betales, forteller Sina. Hun sa derfor til Gud at hun ville knele på gulvet og be, og bli der til han svarte. – Bibelen sier at vi skal rope til Gud, så skal han svare oss. (Jeremia 33). Så jeg gråt høyt: ”Gud, hjelp! Jeg kan ikke gjøre dette alene. Jeg må høre fra deg, jeg må høre fra deg!” Da ringte mobiletelefonen. Sina irriterte seg litt over at noen ringte klokken syv på morgenen og forstyrret den hellige stunden. Men det måtte være krise, for det var fra en av de ansatte i flyktningleiren, og de pleide ikke ringe så tidlig. En forunderlig samtale fulgte. Den ansatte fortalte at han stod på et fjell. Han og en kamerat hadde reist utenfor leiren for å be for det nye året. På morgenkvisten kom en annen mann mot dem, som også var der og ba. Han sa at han

hadde et ord fra Gud til dem, men måtte skrive det ned, for han kunne ikke uttale det. – ”Sigrun. Saltbones.” Hun skal få mer hjelp fra Gud, sa han. Og på papiret streket han opp flere piler og navn på folk som skulle hjelpe. Og hjelpen kom, på forunderlig vis. Noen måneder senere eide Sina to ambulanser og en klinikk. Barna fikk betalt skolegangen og de ansatte fikk lønn. – Det var Guds måte å svare på den gangen. Han ringte meg fra en fjelltopp i Zambia, sier Sina med et lurt smil. Sina er sikker på at Gud kan gjøre henne frisk når tiden er inne. – Men uansett hva som skjer, vet jeg at Han har de beste planene for meg. Hun presiserer at hun ikke tror Gud har gitt henne sykdommen. Og hun skjønner dem som er syke og ikke ser noen mening med det. – Det er tøft! Men Gud kan også bruke det onde til noe godt. Ofte ser vi ikke det før i ettertid. Men om vi klarer å se ettertiden litt i nåtid, kan det kanskje hjelpe oss å holde ut, sier hun. Det viktigste for Sina er tryggheten hos Gud. Hun ville aldri byttet den bort med å være frisk, selv om hun selvfølgelig ville hatt i pose og sekk. Sina smiler, og hun sier med besluttsomhet: – Gud holder meg. Jeg skal et sted. Jeg har et mål. Og ingen kan rive meg ut av hans hånd eller ta blikket mitt bort fra hans aksepterende øyne. Jeg vet Gud er med meg, jeg følger Ham

BRAVE HEART (TIDL. REFUGEE ALLIANCE) • En norsk, kristen stiftelse som jobber for flyktninger, vertsamfunn og folk i nød. • Ble startet i 2011, av Sina Saltbones og Stephen Kaumba. Da med navnet Refugee Alliance • Har femti ansatte i flyktningleir i Zambia og fire ansatte i Norge. Ledet av Ingjerd Benestad Sand, Stephen Kaumba og Sveinung Henden. Driver bl.a et godhetssenter i kristiansand sentrum, (Spa for flyktningekvinner, norsktrening, utdeling av brød) • Søndager har Brave Heart engelskspråklige gudstjenester og gratis middag.

nå også. Og jeg er glad Han har en tidslinje fremover som er evig. Dette varer ikke lenge. Dette er bare begynnelsen! TEKST: INGER ANNA DRANGSHOLT FOTO: INGER ANNA DRANGSHOLT OG MAGASINET TARA

90 99 77 85 (Alf Egon Hansen) 97 60 11 37 (Ragnar Kjellevik)

Byggmesterfirma med solid erfaring

Spesialverksted for bilskader

Tlf. 380 06 526 14

Rigedalen 8

Tlf: 38 18 30 93

Etter disse månedene har Gud vist meg at han er pappaen min.

Fant sjelefred langs veien I vår og sommer hadde Viggo Klausen sitt livs lengste gåtur. Det skulle forandre ham. Men på en annen måte enn han hadde tenkt.

–J

eg har vært ganske overvektig i mange år, men har ikke hatt motivasjon til å ta tak i det. På et eller annet tidspunkt kom idéen om å gå Norge på langs – at det måtte være en spennende utfordring! Dette fortalte Viggo Klausen før avreise i vår. Han er barne- og familieforkynner i Misjonskirken UNG, er vant til å reise, og har vært glad i lange gåturer. De siste årene har han imidlertid holdt seg i ro, på grunn av vekten og i frykt for knærne. – Jeg ble redd for å måtte gi meg med all turgåing, både på ski og på beina. Slik kunne det ikke fortsette, og jeg bestemte meg for å gjøre noe med dette før jeg fyller 50 år, fortalte Viggo.

delt på sin Instagram-konto. Sterke mellommenneskelige møter og ikke minst, sterke naturopplevelser. – Det å se det i sammenheng, hvordan naturen forandrer seg underveis, det har vært spesielt. Når man går får man med seg alt – de små bekkene, de store fjellene som dukker opp. Ulike typer fugler som kommer til og forsvinner ettersom man beveger seg gjennom landsdelene, beskriver Viggo. Det tok noen uker før Viggo kom seg ”nedpå”, og naturen ble en hjelp til det. – Den bare ligger der hele tiden. Den forandrer seg jo, men er konstant der langs veien. Det roer sinn og tanker.

Med nøye planlegging bak seg og en spesiallaget pulk, startet han sin vandring fra Sørlandet. Fire måneder senere nådde han Nord-Norge. Mange av opplevelsene underveis har han

I tillegg til å hente gevinster som helse og avkobling, håpet Viggo at han kunne øve seg i å være stille, og at nye vaner med bibel og bønn kunne etablere seg for livet og tjenesten videre.

Det viste seg å bli annerledes enn planlagt. – Jeg opplevde veldig tydelig at Jesus sa: ”Viggo, nå er det kjempeviktig at du bare er. Du skal bare være, ikke gjøre. Så skal jeg være med deg,” forteller Viggo åpenhjertig. – Alene der langs veien kan man ikke rømme bort. Man må gå inn i det været og i de følelsene som er der. Da ble fokuset noe annet enn at jeg skulle gjøre mye. Så da har det ikke blitt så mye bibellesning da, som jeg hadde tenkt. Viggo syntes han hadde et godt forhold til Gud fra før. Men han har hatt problemer med å be om små ting, fordi han føler at verden er så stor at Gud har så mye annet viktig å tenke på. Nå ble de små tingene ganske så store: Hvor skal jeg sove i natt? Hvordan blir været? Jeg er så sliten... – Da opplevde jeg at Gud sa: ”For meg er det ikke store og små ting. For meg er du interessant uansett.” Han forteller om da han etter en tung etappe ikke orket å gå så mye mer. Han stoppet i en lomme langs veien, og vurderte å slå opp teltet der for natten. – Så kjente jeg den lille stemmen som sa: ”Nei, det er ikke her. Hvis du går litt lenger bort i svingen der, så har jeg et sted for deg.” Da jeg kom dit, så jeg plutselig en liten vei ned til en gressbakke og en bekk. Her kunne jeg sette opp teltet og fylle på drikke. Nettopp dette er noe Viggo håper han ikke vil glemme når hverdagen fyller seg opp igjen. Det å finne roen, og la tjenesten få utspring derfra. – Jeg må si at etter disse månedene, så har Gud vist meg at Han er pappaen min. Han har ikke alltid så mye Han vil si, men vil bare være med meg. Han har lengta etter meg mer enn jeg har lengta etter Ham. Det er Han som har pusha på. Det er ganske sterkt, synes jeg. Da kan jeg være i den boksen med ingenting i uten å få dårlig samvittighet. TEKST: RACHEL OLSEN FOTO: PRIVAT

Når Gud føles borte I en periode på halvannet år følte Anne Margrethe Mandt-Anfindsen at bønnene hennes knapt nådde taket. Gjennom en mastergrad har hun forsket på tematikken.

–T

idligere syntes jeg bønn stort sett var veldig kjedelig. Veldig tungt. Det å skulle be for verden, bønnelister og alt det der, har vært vanskelig for meg. Jeg kjenner folk som er “flinke til” å be, og har vært stum av beundring. For jeg har ikke hatt den tålmodigheten selv, forteller Anne Margrethe Mandt-Anfindsen åpenhjertig. Vi treffer den ferske menighetsrådgiveren på Ansgarskolen, hvor hun skal samarbeide med studentpastoren. På biblioteket henter vi masteroppgaven hennes, som i følge bibliotekaren foreløpig er plassert under kategorien “Gud”. – Ja, det passer jo fint, sier Mandt-Anfindsen. Oppgaven tar utgangspunkt i en analyse av intervju med seks kristne som i korte eller lengre perioder opplevde Gud som fraværende i livene sine. Gjennom to hundre sider har Mandt-Anfindsen presentert sine funn og tanker rundt temaet. Hun håper å gi materialet ut som bok en gang. Bakgrunnen for avhandlingen skyldes reaksjonene etter en tale Mandt-Anfindsen holdt på et kvinneseminar i Misjonskirken Norge i 2004. Temaet var Guds nærvær. Men fordi hun den perioden lenge hadde følt at Gud var fraværende, ønsket hun å formidle noe av dette. – Etterpå kom rundt femti kvinner bort til meg og takket for det jeg delte. “Særlig det du sa om Guds fravær”. Jeg ble helt slått ut. For jeg ante ikke at det var en så alminnelig og

utbredt erfaring. Så da fant jeg ut at dette må jeg undersøke en eller annen gang, forteller Mandt-Anfindsen. Gjennom intervjuene sine har hun sett at for mange handler gudsfravær om mangel på kjente nærværserfaringer, som glede, fred, varme og trygghet. Andre har et mer pragmatisk forhold til troslivet, men likevel opplever de et tomrom og mørke med følelse av meningsløshet. For flere informanter var det en markant negativ hendelse, for eksempel en livskrise, eller mangel på bønnesvar, som foranlediget opplevelsen av fravær. – De ble ikke møtt av Gud slik de forventet eller hadde erfart tidligere. Følelsen av å ikke være god nok for Gud, var et element som også gikk igjen i oppgaven. – En av dem jeg intervjuet, var vant til å være et solskinnsbarn, vant til å prestere hele tiden. Så ble hun syk og kunne ikke gjøre noen ting. Ikke lese i Bibelen, ikke be. Hun tenkte “Kan jeg være kristen nå som jeg ikke kan tjene Gud?” Mandt-Anfindsen fremholder at denne informanten hadde det i sterkt format, men at det sannsynligvis er kjent for flere. Noen av informantene viste en interessant utvikling i gudsforholdet. De kom ut på den andre siden og blomstret mer. Mange av informantene hennes erfarte at prestasjon ikke

lenger er så sentral i forholdet til Gud. At relasjonen er det viktigste. Når Mandt-Anfindsen idag møter noen som opplever at Gud er borte, er hennes umiddelbare tanke: Hvilken spennende prosess er dette? Hva skal du erfare nå? Etter mange år med åndelig veiledning, lærte Anne Margrethe at bønn er langt mer enn forbønnen, bønnelistene, alt vi både trenger og har behov for å be for og om. – Forbønnene er viktige bønner, men ikke alt. Når all vår bønn handler om at Gud skal gi oss det vi ønsker eller trenger, kan det bli kritisk å ikke få bønnesvar. Langsomt erfarte hun at bønn er en dialog, et fellesskap, en tilstedeværelse mellom Gud og henne. – Jeg innså på et dypere plan at vi er mennesker, skapt og ønsket til relasjonen til Gud. Vi er Guds barn, Guds venner, Guds elskede, sier Mandt-Anfindsen. Når hun skal trekke frem en viktig konklusjon fra avhandlingen, sier Mandt-Anfindsen: – Jeg tror mange mennesker trenger å miste Gud for å komme nærmere den levende Gud slik Gud egentlig er. Hun tror at vi gjennom oppveksten danner gudsbilder ut ifra det som er kjent i den ytre verden, blant annet gode og dårlige menneskelige forbilder. Kanskje mange mennesker har

– Jeg tror mange mennesker trenger å miste Gud for å komme nærmere den levende Gud slik Gud egentlig er. forlatt kirken, menighetsliv og Gud, fordi den Gud de forholder seg til er blitt for barnslig og umoden for det virkelige livet? Livet har blitt så stort, så komplisert. Man har tatt feil valg. Selve livet stemmer ikke overens med gudsbildet. – Man tenker: “Jeg er ikke god nok, og Gud er ikke god nok – så da går jeg.” Mandt-Anfindsen kan tenke seg til å si til disse menneskene: “Dette oppgjøret med gudsbildet er høyst sannsynlig sunt. Fortell meg om den Gud du tror på, og som du ikke kan leve med.” Så kan det være hun etterpå responderer: “Den guden ville jeg heller ikke trodd på,” – Jeg tror vi trenger å justere gudsbildene våre. Sånn tror jeg det er hele livet, sier hun. Mandt-Anfindsen anbefaler å gå til Bibelen for å finne ut mer om Gud og møte Jesus Kristus. Selv er hun glad i både det gamle og det nye testamentet, men skjønner at noe virker vanskelig. – Jeg vil aldri anbefale å bare være i det gamle testamentet. Jeg tenker at det nye testamentet gir et mer komplett bilde. Da Jesus kom, ble gudsbildet tydeligere, sier hun.

ANNE MARGRETHE MANDT-ANFINDSEN

Hun oppfordrer til å bryne seg på teksten, og invitere Gud inn i alt som opprører eller provoserer. Når det gjelder å be, har Mandt-Anfindsen ikke noe imot skrevne bønner. – Jeg gleder meg over boka “157 bønner,” en enkel bønnebok mange gir til konfirmanter. Den inneholder klassiske bønner, og bønner som gir språk til mye av den menneskelige erfaringen, som handler om sorg, skuffelse, glede og takknemlighet. Denne veldige bredden av livet som vi ønsker å sette ord på, men som for mange ikke er så lett. I tillegg inneholder Bibelen mange bønner, deriblant nødrop fra mennesker som opplever Gud som fraværende. I Salmene skriver David da han opplevde forfølgelse: “Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” Senere ble han Israels største konge. Periodene med gudsfravær vil Anne Margrethe Mandt-Anfindsen beskrive som å gå i et skoglandskap uten veier og stier. I hennes egen fraværserfaring kjente hun seg alene og

Vi hjelper deg å sette spor

• Denne høsten ansatt som Menighetsrådgiver i Misjonskirken. • Utdannet journalist • Har tidligere arbeidet som redaktør for Misjonsbladet og hatt andre stillinger i Misjonskirken Norge • I 2016 avsluttet hun mastergraden “The Silence of the God who Speaks”

hadde ingen fornemmelse av Gud. Det var krevende å be. Nå er bønnelivet annerledes. I større grad et sted hvor hun ikke alltid trenger å formulere ord. Hun opplever at Gud veileder som en gentleman og gir retning. Han har styrket hennes egenverd og forståelse av menneskelig verdighet. – Det er mer hvile i relasjonen. Jeg får være hos Gud med hele livet mitt. Han rommer meg, Han liker meg faktisk. Det gjør noe med en relasjon, sier hun. TEKST OG FOTO: INGER ANNA DRANGSHOLT

Skal du arrangere kurs, konferanse eller konsert? Checkin leverer påmeldingssystem til blant annet Dagens Næringsliv, Kristiansand Kongressenter, Egmont, Misjonskirken Norge, Den Norske Kirke, GCE Node, IKT Norge og mange flere. Vi sparer dere for tid og penger!

www.checkin.no

Brobyggere: Anne Torhild Grimestad (t.v) og Alie Roland driver Åpent Hus, som de håper kan være en brobygger mellom mennesker og en døråpner til det norske samfunnet.

Eksotisk: – Jeg elsker å lage mat til mine venner her, sier Vipha Srichuen fra Thailand.

Åpent Hus og hjerterom – Jeg kommer fra Australia og vet hvor tøft det kan være å komme til et nytt land, sier Alie Roland, som er leder for et omfattende integreringsarbeid i en nedlagt barnehage i Søgne.

–D

et tar tid å føle seg trygg. Bli kjent. Lære språket, sier Alie Roland. Den blonde kvinnen med de strålende øynene skiller seg ikke ut i mengden på Markens. Bare en ørliten aksent avslører at Alie selv er ”innvandrer.” Vi treffer den gifte trebarnsmoren i det som tidligere var Tomtebo barnehage i Søgne. ”Velkommen inn,” står det på et koselig skilt ved ytterdøren, og innenfor høres latter og prat med ulike intonasjoner. Rundt et hjørne kommer en spisestue til syne. Her sitter ti kvinner fra ulike land på rekke og rad mens fingrene jobber ivrig med å pakke plaster i små reklameposer. Det er fullt ved bordet i naborommet også. – Vanligvis pleier vi å ha norskundervisning på denne tiden, men akkurat nå fikk vi et lite jobboppdrag, forklarer Alie Roland. Hun og Anne Torhild Grimestad driver Åpent Hus, sammen med rundt 30 frivillige. Det hele startet da Alie og Anne Torhild fikk hjerte for flyktninger de ble kjent med på asylmottaket på Åros camping i 2015. Gjennom Søgne Misjonskirke fikk de startet Åpent Hus i en enebolig, men etter hvert ble den for liten. Nå leier de en barnehage, har pusset den opp

på dugnad og får glede av mange rom til ulike funksjoner. Utenfor er det en liten parsellhage. – Det er helt perfekt til vårt bruk! stråler Alie Roland. På mandager, onsdager og torsdager har de et tilbud for kvinner og barn, hvor det noen ganger kommer over 20 damer pluss barn. 20 land er representert blant kontaktflaten. Alie synes livet blir beriket av å bli kjent med de ulike damene. – Dette er fantastiske, sterke kvinner som jeg beundrer. Mange av dem har vært gjennom mye vondt og vanskelig. De har kjempet for sine liv. Nå kjemper de fortsatt, for å få jobb og skape et godt liv for seg selv og sine familier her i Norge. Noen av dem er uten familie her, så dette nettverket behøves, sier Alie engasjert. Alie forteller at slagordet deres er «Vi gjør livet sammen.»

Å være her er akkurat som å ha en familie. – Meriam

– Alle har ulike talenter og ressurser, og disse tas i bruk på Åpent Hus. Stedet er også en trygg arena for presentasjon av ulike tema og mulighet for å stille alle slags spørsmål. – Nylig fikk vi blant annet besøk av tannklinikken i Søgne som fortalte om tannhelse, nevner Alie. – Å være her er akkurat som å ha en familie. Når jeg holder meg her, blir jeg trygg og glad. Vi deler problemer, vi er alle i samme båt, sier Meriam mens hun jobber flittig med å pakke inn plaster. Flyktningen fra Eritrea fungerer som fostermor for en nevø og har en gutt på fire år. Ellers har hun ingen familie i Norge. Før hun fikk sønnen, jobbet hun i barnehage og på hotell, men nå er det vanskelig å komme seg ut i arbeidslivet. – Jeg søker på jobber, men får ikke svar. Jeg har ikke utdanning. Men jeg håper å få jobb etter hvert. Ved komfyren i kjøkkendelen av spisestuen står Vipha Srichuen fra Thailand og rører i en fargerik, eksotisk kyllinggryte som hun har laget sammen med Thong, fra samme land. – Jeg elsker å lage mat til mine venner her, sier hun. Thai-kvinnen har bodd i Norge i ett år etter å ha blitt gift med en nordmann. Tilfeldigvis fikk hun høre om Åpent Hus. – Det er veldig fint. Mange snille folk her. Og jeg kan lære å snakke norsk, sier hun med et smil.

Like: – Vi deler problemer, vi er alle i samme båt, sier Meriam, en av damene som flittig pakker inn plaster for et reklamefirma; en liten jobb de har fått.

– Åpent Hus er et forbilde

Vipha eide en syforretning i Thailand, og synes det er stor stas å få bruke symaskinene som er tilgjengelige på Åpent Hus. Hun håper å få en jobb hvor hun ta i bruk evnene sine igjen. – Hun er veldig flink, kommenterer Solbjørg Svensen som kommer forbi. Den eldre damen er frivillig medhjelper. Hun gir Vipha en sideklem og kaller henne jenta si. – Dette er en fantastisk plass. Vi bryr oss om hverandre, sier Svensen.

Lederne og de fleste frivillige er engasjert i Søgne Misjonskirke. Selv om de ikke driver forkynnelse i Åpent Hus, ønsker de å vise Guds kjærlighet til damene som kommer. – Dette er et kjempeflott og viktig prosjekt å bidra inni i, kommenterer Oddvin Larsen, pastor i Søgne Misjonskirke. TEKST & FOTO: INGER ANNA DRANGSHOLT OG MERETE SKARSTEIN

Fellesmiddager, vennefamilier og damegrupper Også i Ytre Randesund Misjonskirke har de tilbud for å ønske nye landsmenn velkommen. Det startet med en damegruppe i 2015, og siden ballet det på seg. – Vi har storsamlinger annenhver uke. Den ene uka har vi ”Middag Sammen”. Det er en møteplass for innvandrerne i lokalmiljøet. De kommer med familie og barn og er sammen med norske familier, forteller Mette Erøy, pådriver for innvandrerarbeidet i Ytre Randesund Misjonskirke. Hun forteller at de dessuten forsøker å skaffe en vennefamilie til hver innvandrerfamilie som ønsker det. – Disse bygger dypere bekjentskaper, og målet er å etablere varige relasjoner. Venne-familier blir vinn-vinn. Veldig berikende for alle parter. «Vi får mer enn vi gir,” er tilbakemeldingene fra de norske deltakerne, forteller Erøy, Den andre uken har de ”damegrupper,” cellegrupper kun for damer. Det foregår på kveldstid, for på dagtid går de på skole.

– Her får vi mange dype samtaler. I tillegg er det spennende at folk fra alle slags religioner deltar på søndagsgudstjenestene våre, forteller Mette og legger til: – Vi ønsker å vise innvandrerne ubetinget kjærlighet.

Introduksjonsprogrammet består av norskopplæring, samfunnskunnskap og overgang til videre utdanning eller arbeid, og det er kommunene som står ansvarlig for dette. Pål Bjørkkjær forteller at de har rekordstor deltakelse i Søgnes program. Fra 2015 til 2017 kom det 40 flyktninger hit i året, så til tross for kun ti bosettinger i 2018, er mange fra den tidligere flyktningestrømmen under oppfølging. – Disse personene skal snart videre med utdannelse, arbeidsmarkedstiltak gjennom NAV, direkte ut i jobb, men ikke minst integreres i det norske samfunn. Dette er en stor og viktig oppgave, og noe ikke kommunens ansatte kan gjøre alene, påpeker han. Bjørkkjær fremholder at frivillighet er et satsingsområde fra departementets side i forhold til integrering av nyankomne flyktninger. Han synes Åpent Hus er et stort forbilde på hvordan det kan gjøres. – Her er det mye frivillig arbeid og hverdagsintegrering. Og ikke minst mye hjertevarme.

Foto:bsnett.no

– Søgne kommune er avhengig av det gode integreringsarbeidet som utføres av frivillige på Åpent Hus hver uke gjennom året, mener Pål Bjørkkjær, leder av introduksjonssenteret i kommunen.

FAKTA ÅPENT HUS • Et prosjekt basert på lokal, frivillig innsats for å bidra til varm velkomst, god integrering og økt livskvalitet for flyktninger og innvandrere som bosettes i Søgne kommune og omegn. • Faste aktiviteter hver uke: Kvinnegruppe med barna samt norskopplæring, mandag, onsdag og torsdag fra kl 11 – 14. • Norsktreningskafe på tirsdager, med teoretisk og praktisk kjøreopplæring for førerkortet. • Internasjonal fotballgruppe. • I tillegg har Åpent Hus utdeling av klær, leker, julegaver og brød. Samt ekstra aktiviteter og feiringer tilknyttet høytider.

Møtepunkt: For å spleise norske familier og innvandrere, arrangerer Ytre Randesund Misjonskirke felles middager.

• Hovedansvarlig for prosjektet er Søgne Misjonskirke. Andre samarbeidsinstanser er Søgne Frivillighetssentral og Introduksjonssenteret. Introsenteret i Søgne kommune, Kvalifiseringssenteret og Birkelid Opplæringssenter bidrar til rekruttering. 19

Vil bringe håp i Brasil ”Aldri i livet!” var Adas respons da Andreas Nilsen sa at de skulle reise til Brasil som langtidsmisjonærer. Nå har de og sønnen Samuel (2) nettopp flyttet nær en søppelfylling utenfor Rio.

–J

eg husker det som det var i går. Da jeg så programmet, var det noe som brast inni meg. Andreas er ettertenksom, samtidig ivrig i stemmen. Han husker tilbake til da han var ti år og så en dokumentarfilm om Brasil, om fattige, knuste, gatebarn. – Jeg var en veldig aktiv gutt på den tiden, var oftest blant venner og på fotballbanen. Ikke akkurat typen til å se en dokumentar. 25-åringen beskriver opplevelsen som en lengsel etter å hjelpe mennesker nederst på rangstigen. Det var som et frø ble plantet inni ham. Men lenge lå det uten å spire. Vi treffer Andreas, kona Ada og sønnen Samuel like før avreise til landet som er kjent for fotballfeber og fargerikt karneval, men også

skitne gatebarn og søppelfyllinger. Det er nettopp ved en søppelfylling de skal holde seg. I Jardim Gramacho ønsker de å hjelpe mennesker som trenger det, ut ifra en liten kirke. Ada er utdannet sykepleier og drømmer om å starte en klinikk en gang. Andreas ønsker å hjelpe nødlidende mennesker og vise dem en bedre vei. – Det er mye fattigdomsmentalitet på stedet. Mange har ikke håp for fremtiden. Jeg ønsker å komme til de mørkeste stedene, der det er lite håp. Bringe lys, forteller Andreas. Han bemerker at de ønsker å ha en ydmyk holdning i møte med lokalbefolkningen. – Vi skal ikke komme fra toppen og ned. Men bli venner med dem som bor der. Se og elske dem for dem de er.

Da Ada og Andreas møtte hverandre, var de ungdommer som var mest opptatt av å feste. Imidlertid fikk Andreas det han kaller et personlig møte med Jesus på et møte og begynte å søke Guds plan for livet sitt. Noen år senere var han en uke på Circuit Riders, en leir i regi av misjonsorganisasjonen Ungdom i Oppdrag. Her kjente han en fornyet dragning mot å reise til Brasil. Begeistret ringte han hjem til Ada og sa ”Ada, vi skal flytte til Brasil og bli misjonærer!” Adas respons var umiddelbar: ”Aldri i livet!” – Jeg tenkte at jeg skulle bli sykepleier, ha fint hus og bil og et normalt liv i Norge, forteller Ada humrende. Det tok noen år og noen runder før hun vendte seg til tanken. Som hun selv beskriver det; Gud arbeidet i henne. Våren 2017 gikk de på en misjonsskole i Brasil, og der var det Ada ga slipp på alle motforestillinger. De bodde et sted som heter Fortaleza, og her behøvdes arbeidere. Ada og Andreas hadde halvveis lovet å komme tilbake hit da de fikk besøk fra baseledere ved en kirke i Jardim. – Vanligvis passet jeg Samuel mens Ada var

Oppbyggelige julegavetips! ANNIE SKAU BERNTSEN Tidligere var hun pensum i skolen. ”Gledelig at unge og voksne blir kjent med henne igjen!” (Viggo Klausen, forkynner) ”Spennende, inspirerende og trosstyrkende! God til høytlesning i familien.” (Siri Iversen, pastor)

Ragge mo/ter Ravn Et spennende eventyr som fenger i aldersspennet 4-10 år. Samtidig nyttig til trosopplæring. ”Anbefales på det sterkeste! I vår menighet deles den ut til alle førsteklassinger.” (Marianne Fjell, Familiekonsulent Normisjon) en 5,

nnsvei

Mjåva

nsand Kristia 00 4628 9 8 18 5 Tlf. 3

KJØP PÅ PROKLAMEDIA.NO ELLER VIVO!

Vi skal ikke komme fra toppen og ned. Men bli venner med dem som bor der. Se og elske dem for dem de er. på undervisning, men denne dagen var jeg der. Underviserne fortalte at Jardim betyr hage. Og at stedet var skapt til å være noe vakkert. Før søppelfylligen kom, var det et frodig sted med mye dyreliv. Mange krokodiller. Hun la stor vekt på krokodiller, noe jeg syntes var pussig, forteller Andreas. På kveldsmøtet opplevde Andreas at representanten for Jardim formidlet en visjon og et engasjement som samsvarte fullstendig med det han selv kjente. – Jeg følte Gud sa: ”Hit skal du,” og jeg grein en halvtime i strekk, forteller Andreas. Han fikk også for seg at han ikke skulle fortelle Ada om dette enda. I stedet var han i bønn om at kona måtte få en overbevisning på egen hånd. Ada på sin side forteller at hun hadde innstilt seg på Fortaleza, så da Andreas kom med en brosjyre for Jardim, ba hun ham kaste den i søpla. – For dit skulle jo ikke vi! Ada bar på motstridende følelser, for hun hadde bedt Gud om et bibelvers for familien noen dager tidligere. Da opplevde hun å få: ”Høsten er stor, arbeiderne få.” Nettopp dette verset ble også presentert på kveldsmøtet om Jardim. Ada hadde imidlertid ikke lyst å bli sendt som arbeider til en søppelfylling. – Dagen etter hadde jeg en lang bønnestund sammen med klassen. Vi skulle lytte til Gud, og av og til ga han oss ord og tanker som kunne ha betydning for andre. Denne gangen var det som jeg klart og tydelig fikk ordet ”krokodille”. Jeg sa det frimodig foran klassen etterpå. De som hadde vært på formiddagsundervisningen dagen i forveien, kommenterte

Nød: Når det regner, er det mange som ikke har tett tak over hodet.

da: ”Dette må jo ha med Jardim å gjøre!” Ada kapitulerte. – Etterpå fikk jeg og Ada en god prat. ”Vi skal ikke bo midt på søppelfyllinga, vi skal jo skape et hjem,” forteller Andreas at han poengterte. Og nå er de på plass. Riktig nok har de ikke eget hjem enda, men bor sammen med en annen familie. På Facebook viser de bilder fra arbeidet. ”Tjenesten består av disippelgjøring av kvinner og menn, husbesøk, gudstjenester for barn, ungdom og voksne, bibelundervisning, evangelisering, daglige bønnemøter (utenom mandag) og ellers å tilby hjelp så ofte man har mulighet. ” skriver de. De har tre medarbeidere i kirken. ”De bruker mye tid til å dra på politistasjonen (hvis kjenninger er blitt arrestert) og kjøre folk til sykehus, samt gi trøst når mennesker dør enten av sykdom, overdose eller at de er blitt drept. Det er fantastiske mennesker vi skal tjene sammen med!” Fremtidsoptimisme skinner gjennom når de legger ut innlegg. ”Mye bra skjer her, og vi sår inn kjærlighet i både store og små. De små er underernærte på kjærlighet, så nærhet, bekreftelse på hvem de er og smil betyr mye.” Ada og Andreas håper de kan utrette mye i Brasil, men nå er språklæring den viktigste nøkkelen. ”Nå fokuserer vi på å bli kjent med mennesker, lære språk og spre en kjærlig familiekultur.” TEKST: INGER ANNA DRANGSHOLT. FOTO: INGER ANNA DRANGSHOLT OG PRIVAT

Elsker å be – Jeg synes noe av det mest spennende jeg gjør, er å be, sier Andreas Nilsen, som startet ungdomsarbeidet til Flekkerøy Misjonskirke. Andreas forteller at han er vokst opp i et kristent hjem, men hadde ikke en personlig relasjon med Jesus før mot slutten av ungdomstiden, på et møte. –Det gikk opp for meg at Jesus lever i dag, ikke bare døde og tok syndene våre. Han stod opp og ga oss et nytt liv. Jeg fikk det kristne ofte kaller et møte med Guds nærvær. Jeg ble helt forandret. Jeg hadde gjort mye galt, blant annet stjålet og løyet. Nå ville jeg gjøre opp alt det, forteller Andreas. Han forteller at i ungdommen trodde han at frihet var å få gjøre akkurat det han ville. – Men etter hvert innså jeg at når jeg gjorde det jeg ville, og det lystene og følelsene mine sa, så fikk jeg det stikk motsatte av frihet på innsiden. Det jeg opplevde da jeg tok imot Jesus, var at Han satte meg virkelig fri. Siden ble bibellesning og bønn utrolig viktig for Andreas. For 25-åringen handler bønn om alt fra det nære og stille til å rope ut i lovsang. – Jeg gleder meg til å be, elsker det, sier han, men erkjenner at bønnelivet også kan gå i bølgedaler. Det kommer an på hvor avhengig han er av Gud. – Derfor ønsker jeg å være det. Andreas står bak ungdomsarbeidet i Flekkerøy Misjonskirke, som ble startet for to og et halvt år siden. Selve menigheten ble stiftet i 2015. ”Gud kaller oss til et liv i relasjon med Ham. Vi tror at Gud ønsker å vise sin sannhet, godhet og kjærlighet til oss,” står det under presentasjonen av Encounter på nettsiden til menigheten. Ungdom samles til møter og i grupper, og i påsken dro de på teamtur til India. – Det har vært fantastisk, sier Andreas om å bidra. Encounter betyr møteplass, og Andreas ønsker at ungdom skal få et møte med Gud, slik han selv fikk. Han mener bønn har vært virkningsfullt i arbeidet. Spesielt før han holder en tale. – Jeg kan ha forberedt meg, og folk kan klappe meg på skulderen og si det var bra, men hvis jeg ber, opplever jeg mer kraft i budskapet. Når jeg ber, kriger jeg sammen med Gud og legger ting i hans hender. Jeg stiller inn hjertet og blir lydhør, så jeg ikke går i min egen kraft. Andreas tror noen har en ekstra sterk forbønnstjeneste, men at alle kristne er kalt til å be, til å ha en relasjon med Gud. – Bønn i mitt liv har blitt så sykt viktig. Det er der alt starter, mener Andreas. 21

Det var god stemning og sang i Frikirkens lokaler.

Kreative kostymer, latter og heiarop var blant ingrediensene da Hjerteslag hadde egen cup.

Ledere: Erik Grude Lund, Heidi Grosaas og Ingunn Vågsvoll.

Medhjelper: Maria Fuglestein (14).

– Jeg er så takknemlig for at jeg får bli med på et så gøy arrangement med så mange fantastiske mennesker, sier Maria Fuglestein (14), en av ungdommene som setter pris på arrangementet Hjerteslag.

Action med hjertevarme i I

september ble Hjerteslag arrangert i Vågsbygd Frikirke, i samarbeid med Vågsbygd kirke og Vågsbygd Misjonskirke. Det er tredje høsten de har hatt en helg med samlinger, møter og fotballcup. I tillegg har Hjerteslag hatt to enkeltstående kvelder med konsert og kafe. Fjortenåringen Maria Fuglestein ble i år spurt om å være med i komiteen, noe hun var spent på. – Men jeg fikk en diger velkomst. Jeg følte meg ønsket og at jeg kunne bidra og hjelpe, forteller hun og roser arrangementet; gode møter, maten på kafeen hvor man kan treffe gamle og nye venner og fotballcupen på lørdagen. – Det er gøy å spille og gøy å se på. Hvem som helst kan bli med, om du er proff eller nybegynner, forteller hun smilende. – Fotballcupen er veldig uhøytidelig, med alternative premier. For eksempel for beste heiagjeng eller kreative drakter, supplerer Erik Grude Lund, ungdomsarbeider i Vågsbygd kirke og Hovedleder i Skjærgårds Live Vågsbygd. Han har vært med i lederteamet fra starten, og har inntrykk av at arrangementet er kjærkomment. – Ungdommene jeg har snakket med, synes det har vært kjempegøy. Et slikt arrangement binder på en måte bygda litt sammen. Og så har det vært utrolig bra å gjøre noe sammen med de andre menighetene og bli kjent, sier han blidt. Heidi Grosaas, frivillig leder i familie- og ungdomsarbeidet i Frikirken, forteller også om

positiv respons blant ungdommer. – ”Endelig skjer det noe i Vågsbygd” går igjen, sier hun lattermildt. Heidi har jobbet som pedagog i åpen barnehage og jobber for tiden som SFO-leder. I tillegg har hun et stort hjerte for ungdommer. Hun ber mye for dem. Før Hjerteslag ble arrangert, drømte Heidi om et samlingspunkt for ungdom, gjerne i samarbeid med andre menigheter. Et tilfeldig møte ledet til kontakt med Ingunn Vågsvoll fra Vågsbygd Misjonskirke, som brant for det samme. – Jeg har i mange år bedt mye for ungdommene i Vågsbygd, og føler de har blitt lagt på hjertet mitt. Jeg har fått en enorm kjærlighet til dem, forteller Ingunn. Hun har jobbet flere år som lærer og sett hvor tøff ungdomstiden kan være. Noen år jobbet hun på Oasen skole på Birkelid i Songdalen, men følte seg dradd mot Vågsbygdungdommen. Under et møte på Liv og Vekst (Misjonskirkens sommerkonferanse, journ. anm.) fikk hun tips om å lytte til Gud og skrive ned det han minnet henne om. – Da vil du nok ha planen klar når sommeren er over, sa taler Siri Iversen. – Høsten kom, og jeg var overbegeistret, for jeg hadde virkelig planen om Hjerteslag klar. Vi skulle arrangere en helg sammen med de andre menighetene i Vågsbygd, der Guds hjerteslag for ungdommene skulle vises, forteller Ingunn

Vågsvoll. Imidlertid hadde hun ingen forbindelser til noen i Vågsbygd kirke eller Frikirken. Hun kjente også veldig få ungdommer i Vågsbygd. – Så utgangspunktet for å få til noe var jo temmelig dårlig, bemerker hun. Ingunn hadde også lyst til å heie på Våg, som hun synes gjør en suveren innsats for ungdommene. Kanskje kunne de arrangere en litt annerledes cup, der mer enn bare det rent sportslige ble lagt vekt på? Etter samtaler med ledelsen der, ble Ingunn enda mer motivert. Imidlertid lå det meste på is, og da høsten gikk, og jula kom, ble Ingunn frustrert. Hun fikk tanker om å kontakte noen tidligere elever ved Oasen, men følte ikke hun kunne det. – Jeg skulle være på hytta i jula og sa til Gud: ”Dersom du vil at jeg skal gjøre noe med dette, så må faktisk en av elevene jeg tenker på, kontakte meg.” Det gikk en kort stund, så plinget det inn en melding. En av disse elevene ville bare ønske meg en god jul. Samme dag hadde Ingunn lest i en bok hvor et av kapitlene het ”Just do it.” Ingunn tok mot

Vi ønsker at byens ungdommer skal få kjenne Guds hjerteslag for dem.

ANSGARSKOLEN 30 ÅR I KRISTIANSAND

Vågsbygd til seg og sendte melding om tankene rundt arrangementet og spurte om jenta ville bidra. Svaret kom veldig raskt. – Jenta hadde faktisk bedt mye for ungdom denne høsten, så Hjerteslag føltes veldig rett å være med på. I tillegg nevnte hun de andre elevene jeg hadde tenkt på og tok kontakt med dem. Alle ble med, og det ble da lettere å tro at vi faktisk skulle få til dette, forteller Ingunn. Da hun i tillegg fikk kontakt med Heidi Grosaas, og senere Erik Grude Lund, ballet det på seg. Nå er Ingunn begeistret for arrangementet og for samarbeidet mellom de tre menighetene. – Det har virkelig vært utrolig gøy og inspirerende. Vi kan se ting ulikt og ha ulike uttrykksformer, men vi deler troen på at vi alle trenger Jesu kjærlighet og nåde, sier hun. – Vi har virkelig kjent Guds hjerteslag gjennom fellesskapet og det at vi står sammen om å vise at Gud har gode tanker, glede, frihet og trøst midt i alt som rører seg i ungdommers liv. Han ønsker å se og bekrefte den enkelte, Han elsker ungdommers kreativitet og galskap. Han ønsker ikke å redusere og binde dem, men at de skal kjenne seg elsket, frie og ha en utrolig glede på tross av ting som ellers kan storme i livet. Ingunn sier at hun ber og håper at Hjerteslag ikke bare skal være for ungdommer i Vågsbygd. – Men at byens ungdommer virkelig skal få kjenne Guds hjerteslag for dem. TEKST: INGER ANNA DRANGSHOLT. FOTO: INGER ANNA DRANGSHOLT OG PRIVAT

Vil bruke sin erfaring

til å hjelpe andre – Jeg er glad i mennesker og er særlig opptatt av psykisk helse, forteller Irene Heimark som går tredje året psykologi på Ansgarskolen. – Jeg har selv hatt utfordringer i forhold til min mentale helse. Nå ønsker jeg å bruke min erfaringskompetanse og fagkompetanse til å hjelpe andre, forteller Heimark som begrunnelse for valg av utdanning. Hun har et ønske om å få jobbe med immigranter i Norge. Enn så lenge fullfører hun bachelor på Ansgarskolens nye og mest populære linje. Studiet har en økning på førti prosent i forhold til i fjor. – Det er helt topp her. Det samme hører jeg fra andre, forteller Heimark, som er takknemlig for at Ansgarskolen ligger i Kristiansand. – Vi har nemlig ikke et slikt tilbud i Stavanger, der jeg kommer fra. Men dette er nærmere enn Oslo. Heimar tok sitt første psykologi-studieår i Australia. I halvannet år har hun gått på

Ansgarskolen, og ser bare fordeler med at skolen er liten. – Vi kommer nærmere læreren og hverandre siden klassene er mindre, sier hun, og vil fremheve skolens fagkompetanse og interessante samarbeid med andre. – Gjennom undervisning og forskning ønsker vi å fokusere blant annet på barns og ungdommers psykiske helse, informerer rektor Ingunn Breistein. Hun tror den store interessen for psykologistudiet er et signal om at mange unge vil jobbe med mennesker og har et sterkt ønske om å bety noe for andre. Rektoren er strålende fornøyd med skolens generelle vekst de siste årene. Ansgarskolen har i år tredveårsjubileum for tilholdsstedet på Hånes. De siste fem årene har den private høyskolen doblet antall studenter fra 200 til 400. TEKST: INGER ANNA DRANGSHOLT FOTO: THOMAS VÅRLID

ANSGARSKOLEN • Består av Ansgar Bibelskole og Ansgar Teologiske Høyskole. • Bibelskolen har linjene Dans, Musikk, Crew og KRIK. • Høyskolen har de siste ti årene utviklet seg fra å være et teologisk lærested til å bli en høyskole med et variert studietilbud med flere studieprogram. 23

Har begynt med felles bønnebok – Man har så travel hverdag, at faste ting kan være bra, sier varaordfører Jørgen Kristiansen, som sammen med kona Kristina har skaffet seg en bok som skal hjelpe dem i bønnelivet. –”There is power in planning”. Det fikk vi høre på Hawaii, sier Jørgen Kristiansen. Mange er kjent med at varaordføreren med familie var på bibelskole tre måneder i vår. Idet vi treffer ekteparet Kristiansen i hjemmet deres på Flekkerøy i oktober, er Jørgen fungerende ordfører med en veldig lang arbeidsuke. Jern i ilden og nøye planlegging hører hverdagen til. I denne samtalen er imidlertid bønnelivet på dagsordenen. – Da vi var på Hawaii, ønsket vi å bli mer systematiske i ting vi ville be for. Og da kom vi på ideen med en felles bønnebok. Noen ting ber vi for hver dag, andre ting sprer vi utover uka, så får vi iallfall bedt for dem iblant, forklarer kona Kristina, som til vanlig er lærer på en barneskole. Kristina sammenligner bønnelivet med trening. Dagen går av seg selv hvis man ikke setter tid til det. Jørgen nevner også andakt og bibellesning som en del av en positiv vane. I høstferien fant de endelig frem en bok de har kjøpt på Hawaii. Ekteparet synes det drar dem nærmere hverandre når de bruker boken

sammen som par. – Selv om vi noen ganger vil bruke den hver for oss. Det er jo ulikt hvordan hverdagen ser ut, kommenterer Kristina. Ekteparet har alltid sett på bønn som en naturlig del av livet. Som å samtale med Gud. Jørgen påpeker at han synes takken er viktig. De har det så godt. Han tilbyr gjerne å be for andre. – Når jeg prater med folk som ikke tror, er det veldig sjelden jeg opplever at de sier nei til forbønn. Det at mennesker bruker tid på andre, be for andre, opplever de aller fleste som godt. Et av punktene i boken deres, er å lytte til Gud. Kristina forteller at hun blant annet har opplevd å bli minnet på mennesker som hun på ulike måter har kontaktet og oppmuntret. Da er det sterkt med tilbakemeldinger om at det hun gjorde ble deres bønnesvar. Kristina og Jørgen mener at de har opplevd mange bønnesvar i livet, både små og store. Jørgen har vært åpen om at han opplevde å bli helbredet for kreft i ungdommen. For fire år siden fikk Kristina Kristiansen

brystkreft. Hun ble frisk gjennom operasjon og behandling. – Men da jeg var syk, fikk jeg en ro som jeg aldri før har opplevd. Jeg skulle egentlig ha frika ut, forteller Kristina. Hun tror freden skyldes forbønn. ”Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt, for du er med meg. Din kjepp og din stav trøster meg.” ble sitert på radioen rett før hun skulle til mammografi, og det bibelverset fulgte henne siden. Kristina tror hun har opplevd helbredelse også, da hun var på Hawaii og fikk forbønn for et kne som i flere år var smertefullt. – Dette kan jo være et vanskelig tema, for det er ikke alle som blir helbredet. Men man må ikke slutte å be likevel, poengterer hun. Ektemannen legger til: – Det er ikke alltid vi får bønnesvar, men jeg vil hvile i at Gud er større enn oss og at evigheten er som Atlanterhavet mens livet på jorda er som en dråpe. Det hjelper meg å sette ting i perspektiv. Og så er det godt å lesse bører av skuldrene. TEKST OG FOTO: INGER ANNA DRANGSHOLT

– Felles bønn styrker parforholdet – Flere studier har vist at bønn sammen som par fører til gode resultater, sier Rune Zahl-Olsen, forsker og familieterapeut ved Sørlandet sykehus. Ulike studier i USA og andre land har vist at par som begynner å be sammen har blitt mer fornøyd i parforholdet, mer takknemlige, og opplevd det lettere å be om og gi tilgivelse. 24

– Det øker også opplevelsen av enhet, tilliten stiger og risikoen for utroskap minker, forteller Rune Zahl-Olsen, familieterapeut, forsker og forfatter. John Gottman, en av verdens fremste forskere på samliv, viser også til at det å dele ideologi og hensikt er et kjennetegn på par som trives sammen og som forblir sammen. – Ved å be sammen styrkes dette fellesskapet, samtidig som man motvirker de kreftene som trekker paret fra hverandre, påpeker Rune Zahl–Olsen.

Gjennom samtaler med ulike par har ZahlOlsen imidlertid innsett at mange har barrierer i forhold til å be sammen. – Jeg har møtt mange par som sier at de ber hver for seg. Det oppleves kanskje vanskelig å be sammen fordi det er så intimt og at man gjør seg sårbar, sier han. Familieterapeuten oppmuntrer dem som ønsker seg et felles bønneliv, til bare å sette igang. – La det være litt rart til å begynne med. Det er ikke farlig, sier familieterapeuten.

Voksende kirke for

unge kirkefremmede

– Touchpoint Kristiansand er inne i det femte året og reisen er mer spennende nå enn noen gang, forteller Jens Kristian Wikstøl, lokal og nasjonal koordinator.

åren 2013 hadde syv engasjerte kristne en drøm om et kristent arbeid der folk kunne trives så godt at de bare måtte invitere med seg alle vennene sine. De ville starte et kristent arbeid for unge voksne som kunne nå langt ut og kunne spres til flere steder i Norge. Spesielt ønsket de å nå mennesker som er borte fra Gud og menighet. – I august 2013 kom det om lagt 40 personer til den første Touchpointsamlingen på Lund Bedehus i Kristiansand. I dag er det over 500 studenter og unge voksne som over hele landet deltar ukentlig på samlinger i regi av Touchpoint, forteller Jens Kristian Wikstøl, leder av Touchpoint i Kristiansand samt nasjonal koordinator. – Vi opplever at mennesker finner roen i Touchpoint og at dette er en plass hvor mange tar nye steg, blir utfordret på liv og tro og får nye venner. I Kristiansand samler vi normalt rundt 160 studenter og unge voksne på torsdagskveldene, hvor vi har et møte med et moderne uttrykk og god forkynnelse, etterfulgt av gratis kafé, forteller Wikstøl. Han forteller at de også har smågrupper, som de kaller Connect, samt sosiale aktiviteter. Touchpoint er nå etablert på seks steder i Norge; i Kristiansand, Lyngdal, Jæren, Grimstad, Oslo og Bergen. Det planlegges etablering i flere byer. Arbeidet drives i dag ut fra Misjonskirken UNG, som har opprettet flere konsulent-stillinger for å utvikle satsningen på nasjonalt hold.

TOUCHPOINT • Et arbeid som sikter seg inn mot unge voksne uten menighetstilknytning. • Startet høsten 2013 i Kristiansand. Har nå spredt seg til seks steder i Norge. • Tilknyttet Misjonskirken Norge, og har registrert grupper i Misjonskirken Norge UNG. • I Kristiansand har nå Touchpoint blitt en del av Randesund Misjonskirke.

G. Eiendom AS Vi formgir Mylder! Vil du også ha god design til din organisasjon, kirke eller bedrift?

Utleie av næringseiendom Henv. Tlf. 4166 9000

Kontakt Morten Ravnbø på 91 73 73 56 www.ravnbo.com 25

Åpningsfest: Det ble jubel da (f.v.) Doris Tonheim, Kristian Kristiansen og Kirsten Watne klippet snoren i den nye kirken i Baranquilla.

Arbeidslag: I en fattig landsby reises et nytt flerbruksbygg.

Bygger kirker og skoler som bringer håp Ifjor fant de passelig tomt til kirke, i år deltok de på innvielsesfesten. Samtidig kjøpte “team Colombia” fra Flekkerøy Misjonskirke enda en tomt, ute på landsbygda. Her kan ny kirke og skole bringe håp til en lutfattig befolkning.

-F

remdriften har vært kjempebra. Nå er den nyeste kirken ferdig utvendig, og de er veldig fornøyd med å ha fått et bygg, forteller Kristian Kristiansen, primus motor i prosjekt Colombia. Han sikter til et bygg som har reist seg en i en landsby en halv time utenfor byen Barranquilla. Kirke, skole og systue er samlet i et flerbruksbygg. I høst holdt ”team Colombia” i Flekkerøy Misjonskirke basar og samlet inn penger til en motorsykkel og til symaskiner. – De er allerede i gang og syr, forteller Kristiansen begeistret. Pengene til kirkebygget er samlet inn ved hjelp av sponsorer. Den samme runden ble tatt for å bygge en kirke i Barranquilla, som stod klar i vinter. Ellers har menigheten hatt kollekter og «tivoli» for å få inn midler til skoleutstyr. Til innvielsesfesten av kirken i Barranquila reiste Kristian Kristiansen sammen med Doris Tonheim og Kirsten Watne. Sistnevnte er tidligere misjonær i landet. Sammen med sin ektemann,Svein, bidro Kirsten til å bygge opp menigheter og skoler i millionbyen. Festen for den nye kirken hadde flere hundre deltakere, flagg og snorklipping.

–De uttrykte veldig stor takknemlighet, forteller Doris. Nå håper Flekkerøygjengen at den nye kirken, skolen og systuen i nabolandsbygda Puerto Colombia kan bringe glede. Det kan behøves. – Jeg har inntrykk av at landsbyen er et sted med fattigdomsmentalitet. Det er et sted hvor mange unge jenter blir gravide tidlig og har lite skolegang. Vi håper å bringe gode verdier og håp, sier Kristiansen. De andre skolene som prosjektet støtter, med til sammen 700 elever, har godt rykte på seg. – Den ene av dem fikk nylig en kommunal utmerkelse fordi den har lagt til rette for psykisk utviklingshemmede, kan Doris Tonheim berette. Colombiamisjonær Kirsten Watne har nylig vært på inspeksjon av prosjektene i Colombia. – Nøden er stor, og det er godt at vi kan være til litt hjelp, sier hun. Siri Iversen, pastor i Flekkerøy Misjonskirke, er takknemlig for at menigheten har bygd to kirker i Colombia uten å ha sitt eget kirkebygg enda. Hun roser Kristiansens innsats. Den voksende menigheten ble stiftet i 2015 og holder til i Solkollen barnehage på Flekkerøy. Her samles 250-300 store og små annen hver

søndag formiddag. Per i dag har menigheten 244 medlemmer, og visjonen presenterer et ønske om at alle mennesker skal få del i det livet Gud har for dem lokalt, nasjonalt og internasjonalt. – Det er veldig gøy å kunne utgjøre en forskjell også i Sør-Amerika, poengterer pastoren blidt. AV INGER ANNA DRANGSHOLT FOTO: PRIVAT

BARRANQUILLAPROSJEKTENE • Fire skoler og flere menigheter i ulike bydeler i storbyen Barranquilla, på fire millioner innbyggere, samt i nabolandsbyen Puerto Colombia. • Matutdelingsprogram for eldre. • Får støtte gjennom Misjonskirkens internasjonale engasjement, og i tillegg av noen privatpersoner og Flekkerøy Misjonskirke. • Les mer på floymk.no

Bønneengasjert: Åse Gunn Mosvold Hogga drev MiBgruppe i 15 år før barna ble store. Her med barnebarnet Kaja.

Ber for den nye generasjonen Jevnlig samles 160 bønnegrupper i Norge tilsluttet Mødre i Bønn.(MiB) – Det føles veldig meningsfylt. Barna er jo fremtiden og de kjæreste vi har, sier Randi Olstad om å være med. – Jeg tror mange barn og unge som vokser opp i dag, står i tøffe situasjoner med gjengmentalitet, prestasjonspress i sosiale medier og i skolesammenheng. Derfor er jeg så glad for å kunne legge barnas hverdag i Guds hender, sier Randi Olstad, som har vært med i en MiB-gruppe i en del år. Randi er ellers aktivt med i Flekkerøy Misjonskirke og en cellegruppe der, hvor hun også opplever godt bønnefelleskap. – Jeg tror på en kjærlig og mektig Gud som kan gi beskyttelse, visdom og trofast vennskap, poengterer hun. Det samme gjør Elisabeth Ziadpour, som er begeistret nytt medlem av bønnegruppen i høst. – Vi har fokus på å be for hverandres barn og miljøet barna vokser opp i. Vi ber for skole, barnehage, nærmiljø, familier og barn rundt oss. Og vi tar i bruk Bønneark med ulike tema, som at Gud er trofast, sannhet og lignende, forteller hun. – Jeg har et fantastisk fint bilde hjemme; en tegning av en indianerjente som går med en kurv på hodet med blomster i. ”A beautiful burden” (en vakker byrde) er tittelen. Slik opplever jeg Mødre i Bønn. Barna er som hver blomsterbukett. Dette forteller Åse Gunn Mosvold Hogga, som drev MiB-gruppe i femten år, ut ifra Salem, men mest ut ifra sitt eget hjem. For tiden er hun ikke med i en MiB-gruppe, men brenner veldig

for konseptet. Hun vil presisere at det handler om å ta et valg, og å finne minst en mor eller bestemor å be sammen med. – Et morshjerte vil alltid bære sine barn, slik erfarte jeg det. Når det er noe med barna våre, stjeler det oppmerksomheten fra hjertet vårt. Når jeg kunne legge disse utfordringene frem i bønn, kjente jeg at jeg kunne rette ryggen. Mosvold Hogga er en ivrig bønnekvinne i menighetssammenheng, og hun tror det blir mer bønn generelt i familien når mor ber. – Jeg merker at mannen min har blitt påvirket av min måte å be for barna på, sier hun blidt. TEKST: MERETE SKARSTEIN OG INGER ANNA DRANGSHOLT FOTO: PRIVAT

• En tverrkirkelig bevegelse som inspirerer mødre (eller andre som vil ”adoptere” bønnebarn) til å komme sammen for å be for barna/ barnebarna og skolen de går på. To mødre holder for å starte en gruppe. Grupper kan også startes ut ifra menigheter. • En del av bønnenettverket til den tverrkirkelige bevegelsen Moms in Prayer International, som finnes i 140 land og består av mange tusen grupper. www.momsinprayer.no Mødre: Randi Olstad og Elisabeth Ziadpour er med i en av tre MiB-grupper på Flekkerøy.

EIENDOMSFORVALTNING | EIENDOMSUTVIKLING EIERSTYRING | SELSKAPSLEDELSE Tlf: +47 91 33 14 60 | e-post: post@ramunddal.no

Skjønte ikke hvem Jesus var – Damer I Byen var noe helt annet enn jeg hadde trodd, forteller Tone Strand, som valgte å bli kristen etter å ha besøkt arrangementet.

-V

elkommen! En blid dame hilser på oss i døren, og en annen tilbyr snack på et avlangt fat. Det er en tirsdagskveld, og myldreområdet i praktbygget Q42 er okkupert av damer i alle aldre. Prat og latter sitter løst. Noen har knyttet rosa bånd rundt halsen eller håndleddet. En av dem er Tone Strand. Hun kommer mot oss med rank positur og et varmt blikk. Vi setter oss i et rolig hjørne i kafeen. – Første gang jeg kom på Damer I Byen, var veldig spennende. Det var noe helt annet enn jeg hadde trodd, sier Tone. Hun forteller at hun er konfirmert, døpt og har gått i statskirken når det er julaften, men ikke hatt en tro på Jesus. – Jeg visste ikke hvem Jesus var. At han er veien til frelse. Da en venninne inviterte henne med på et kristent damearrangement i Q42 i 2016, ble hun nysgjerrig. Hun hadde lyst til å oppleve noe mer enn den vanlige festingen på byen, og sa ja. Det ble til et vendepunkt i livet. Hun syntes at sangen og musikken var gripende, atmosfæren god. Ulike mennesker for28

talte livshistorien sin, og hvordan de hadde møtt Jesus. Da det ble snakk om å bli kristen, fikk Tone en lengsel i seg. – Så ble det snakk om å rekke opp hånden og ta imot Jesus. Javel, hvordan skal jeg gjøre det? tenkte jeg. Jo, jeg skulle si frelsesbønnen; at jeg tror på Jesus, at han døde for meg og at jeg ville ha ham i hjertet. Ønske ham velkommen inn. Det var helt nye ord, sier Tone. Kvinnen tok sats, og straks hun ytret ordene, begynte hun på uforklarlig vis å gråte. Tårene strømmet på, og noen spurte om de skulle be for henne. Hun opplevde det godt. Inni henne var det som om et tomrom ble fylt. – Etterpå har jeg fått et nytt liv. Jeg har fått mange venner og venninner og møtt kjærlighet jeg ikke trodde eksisterte blant mennesker, sier Tone. Blant annet er Tone med i en bibelgruppe, hvor hun sier hun opplever trygghet og taushetsplikt. En dyp fred og ro har erstattet dødsangsten hun tidligere slet med. – Den er jeg helt kvitt, for jeg vet det skjer noe godt etterpå, når jeg forlater denne jorden. Før hun ble kristen, leste hun i Bibelen og ”skjønte ikke bæret”. – Etter at jeg ble kristen, leser jeg og tenker ”What – er det dette som står?” Det handler om kjærlighet fra a til å. Gud vil ha med alle menneskene. Og Jesus døde for oss for at vi skal ha det så bra. Vissheten om at Jesus gav livet sitt for alle, og at ingen synder er verre enn andre, er helt fantastisk.

En annen kvinne som har fått den samme begeistringen gjennom Damer I Byen, er Line Ringvoll. Line forteller at hun vokste opp i et godt kristent hjem, men sykdom formørket idyllen. Moren hadde kreft og hun selv hadde grensetilfeller til sykdommen. I disse periodene ba hun mye og klamret seg til gudstroen. Etter studietiden hadde hun imidlertid en periode hvor hun ikke gikk i noen menighet, ikke ba og ikke leste i Bibelen. – Det gjorde noe med meg. Plutselig ble jeg veldig tom på innsiden, og det var som jeg kjente Jesus sa: ”Line, du kommer til å gå bort fra meg hvis du ikke søker meg.” Tilfeldigvis ble hun invitert med på DIB, og her fikk hun en aha-opplevelse i forhold til troen. – Jeg så på Gud som veldig streng. Hadde egentlig ikke fått erfart Jesus slik han var. Så innså jeg at det handla om en relasjon: Det at Jesus har elska meg så høyt at han faktisk har gått i døden for meg, sier Line og sammenligner det med barnehagejobben hun tidligere hadde. – Barna måtte bli kjent med meg for å oppleve at alt jeg gjorde var godt ment. Sånn opplever Line det når hun leser Bibelen nå; at det som står der er ment til vårt beste. – Mange sier at kjærligheten er viktig. Gud er absolutt kjærlighet. Men det er sannheten som setter fri. Og sannheten kan være enda dypere enn vår menneskelige forstand av en kjærlighet som er tilsmussa, vil hun fremheve. AV INGER ANNA DRANGSHOLT. FOTO ATLE DRØSDAL OG DAN BORGE

Vertskap: Vigdis Ribe og Sissel Solheim.

På scenen (f.v.) Christine Aaneland ble knivstukket på OBS. Sissel Solheim og Thea Steinsland har også vært gjennom tøffe ting. De er noen av de mange gjestene som har entret scenen under DIB i Q42.

Tilbyr bønn for urolige hjerter Line-Cecilie Ringvoll ble bedt for av Berit Iversen Drivdal, og så slapp angsten taket. Nå jobber begge to nærmest fulltid med å be for mennesker.

I Q42 samles mange hundre damer når det er DIB.

Ønsker å være et lavterskeltilbud – Ingen kan definere hvem som er en typisk Damer i Byendame. Hit kommer de fra alle typer miljøer, forteller Berit Iversen Drivdal, gründeren bak samlingene. – Hit er man velkommen selv om man ikke vet forskjell på Gud, Jesus og Den Hellige Ånd, sier Drivdal med glimt i øyet. Til Damer I Byen kommer en smeltedigel av kristne, mennesker fra det alternative miljøet og folk som er blanke eller kritiske i forhold til tro. Damene er fra femten til 90 år gamle. – Det eneste som er felles, er at man er nysgjerrig på hva dette er. Vi bor i et kristent land. Hva er egentlig kristendom? I løpet av halvannen time får damene servert sanger, filminnslag på den 60 kvadratmeter store LED–skjermen, relevante historier fra hverdagen og en appell fra en kristen som forteller om hva det vil si å leve med Jesus i hverdagen. – Noen kommer halv syv og går hjem halv elleve. De tar det som en helaften, og spiser på kafeen. Andre er der fra halv åtte til ni, som møtet varer. Det er opp til hver enkelt, sier hun, og legger til at noen ser på besøket som en kulturell opplevelse i seg selv. Den engasjerte kvinnen har et stort ønske om at DIB skal være et inkluderende felles-

skap. Hun innser at mennesker kan ha fått negative erfaringer og skuffelser etter å ha truffet kristne og kanskje opplevd klikkete miljøer. –Vi må med sorg erkjenne at dette kan være reelle, sanne, erfaringer, sier hun og bemerker at kristne ikke er perfekte. – Det er lett å få mennesker opp i halsen, men man får ikke Jesus opp i halsen! For Berits del hadde hun i ungdommen problemer med å forstå at hun var god nok som kristen. Hun følte seg fordømt da hun leste i Bibelen. Etter en samtale med en pastor, skjønte hun at hun var god nok på grunn av det Jesus hadde gjort for henne. Denne åpenbarningen ønsker hun at alle skal få del i. – Jeg har et godt liv med normale utfordringer. Imidlertid opplever jeg at jeg har noe med meg som er større enn utfordringene. En trygghet i hverdagen, noe meningsfylt. Jeg vet Gud vil ha en relasjon med meg, jeg vet hvorfor jeg er skapt. Den dimensjonen gir meg anledning til å være til stede og glede meg over natur og dagligdagse ting også.

– Det virker som mange mennesker i dag kjenner på en tomhet, en uro. De har gjerne en tung bagasje fra oppveksten, de kjenner på frykt og håpløshet. Man bærer på ulike former for angst, skyld, skam og en følelse av verdiløshet. Og så opplever vi å ha fått et redskap til å sette dem fri ved bønn, sier Berit Iversen Drivdal. I et rødt hus i en bakgård nær Markensgate treffer vi Berit og Line. Her jobber de nærmest fulltid med å be for kvinner, helt gratis. Og det stilles ingen krav i forhold til tro. Helst ønsker de å hjelpe mennesker som ikke har en tilknytning til en menighet, og dermed forbønnstilbud der. – Ingen blir pådyttet en tro, men når man erfarer å bli satt fri og får et møte med Jesus, en levende Gud, da vil mange ha mer. Og da holder vi ikke igjen, forteller Drivdal. Berit har drevet med denne praksisen i tolv år, og Line har blitt med de siste årene. Line hadde hatt perioder der hun slet med angst, på grunn av et truende sykdomsbilde. Hun erfarte at angsten forsvant da Berit ba for henne. – Vi lever i en ond verden. Men jeg har fått erfare at Jesus kan gi en fred som overgår all forstand midt i tøffe ting. Han satte meg fri, forteller Line.

FAKTA DAMER I BYEN • Et åpent, gratis kristent arrangement i Q42. • Samler 5-800 damer fra alle typer miljøer. • Startet som en oppfølgingsgruppe etter Alphakurs – introduksjonskurs til den kristne tro. Etter hvert utviklet dette seg til å bli DIB i Kristiansand, som spres til andre byer i Norge. • Holdes tredje hver tirsdag kl 19.30. • Neste datoer er: 20.november og 4.desember. • Egen Facebook-side. Møter/vitnesbyrd legges ut her. 29

Nye Misjonskirker i Kristiansand Torridal, Hånes og Hellemyr har til felles at nye menigheter har blitt etablert her de siste årene. De ønsker å bety noe for nærområdet. For nøyaktig ett år siden ble Hånes Misjonskirke stiftet, med 84 medlemmer. – Det varmet hjertet både å se hvor mange som ville melde seg inn og alle de som var der for å heie på oss. Blant annet kontakter ved Hånes kirke og Hånes Frikirke, sa Anne-May Abrahamsen opprømt den gangen. Hun og mannen, Alf Tor Abrahamsen, har vært prosjektledere for planteprosjektet på Hånes. Menighetens første pastorfamilie er Aleksander M. Gundersen (28) med kona Helene og to døtre. De trives godt i menigheten, som skiller seg ut ved at gudstjenestene deres består av lunsjsamlinger i kantina på Ansgarskolen. De har foreløpig gudstjeneste annenhver uke og tweens-aktiviteter ved hjelp av prakiselever på Ansgar Bibelskole. På sikt ser de for seg diakonalt arbeid. – Vi ønsker å nå ut og bety noe for samfunnet, sier Gundersen. Verdiene for den ferske menigheten er rotfestet, raust, relevant, relasjonell og rocka. De tre første er hentet fra Misjonskirken Norges verdier, men de siste er supplert. 30

– At vi vil være rocka handler fryktelig lite om rockemusikk, som mange kan tenke, humrer Aleksander M. Gundersen. – Men rockemusikkens utgangspunkt var å skille seg ut fra mengden. Det er dette vi også ønsker. Være et enkelt lavterskel-tilbud og et sted å komme til for helt vanlige mennesker. Angående verdien relasjonell, ønsker de å se mennesker for det de er og møte dem med respekt og kjærlighet. Gundersen sier at det innebærer et ønske om å være ærlige om livet, med bølgetopper og bølgedaler, og vise en vei for fremtiden gjennom evangeliet. Forflytter vi oss til det gamle bedehuset på Strai langs riksvei 9 nord for Kristiansand, finner vi Torridal misjonskirke, som ble stiftet i september. I disse dager blir det historiske bedehuset overdratt gratis til den nye menigheten. – Det er fantastisk, sier Bjørn Øivind Johansen. Han ble ansatt som prosjektleder for menighetsplantingen i en deltidsstilling for tre år siden, og nå er han menighetens pastor. – Vi har ikke alle ting på plass enda og er underveis, men å ha stiftet menigheten gjør at det er lettere å tenke langsiktig, sier Johansen. Vanligvis samles mellom 30 og 40 mennesker på en gudstjeneste, som holdes annen hver søndag. Gode relasjoner, opplevelse av Gud i gudstjenestene og at barna har det bra, er noe man vektlegger. Et sterkt ønske er å være en forsamling der alle kan kjenne seg hjemme, uansett livssituasjon. De siste par årene har det vært

Hellemyr Aktivt: Hellemyr Misjonskirke har arbeid for barn og unge. I tillegg har de samlinger som kalles Påfyll, med bønn og lovsang i fokus, cellegrupper og et treningstilbud for 16+ (M&M) på søndager.

tilstrømming av nye barnefamilier. – Det er en stor inspirasjon og har vært med å gi oss et godt løft. Det bor masse godhet og initiativ i den gjengen som er her nå. Flere av de nye som har begynt her, har dessuten kjøpt seg hus i området, sier pastoren blidt. På vestsiden av byen ligger Hellemyr Misjonskirke, som holder til i flerbrukshuset på den lokale skolen. Den ferskeste av de tre menighetene har ikke rukket å bli stiftet, men har vært aktiv i flere år. Modermenigheten heter Salem. Flerbrukshuset leier de omtrent hver tredje helg, og fredager har de da opplegg for tweens og lørdager for ungdommer. – På gudstjenesten søndag er alle generasjoner representert, noe som er en kjempestyrke. Her har det i høst vært rundt 80 mennesker, med stort og smått, forteller menighetens styreleder, Preben Lohne, som er optimist for fremtiden. – Menighetens motto er «Vi deler tro og liv,» og vi ønsker at alle som kommer, skal føle seg sett og inkludert. Om vi alltid klarer det, vet vi ikke, men det er noe vi ønsker skal være en del av menighetens DNA. TEKST: TROND FILBERG OG INGER ANNA DRANGSHOLT FOTO: REIDUN HAGIR BILSTAD, COPYRIGHT MISJONSBLADET (FRA TORRIDAL), ALF TOR ABRAHAMSEN (FRA HÅNES) OG SCOTT GARRIOTT (HELLEMYR)

Hånes Misjonskirke skiller seg ut ved å ha lunsjsamlinger som gudstjeneste.

Hånes

Torridal Misjonskirke hadde stiftelsesfest i høst.

Torridal

Ung pastor: – Det er herlig å jobbe i en menighet med en så positiv ”drive” som det Hånes misjonskirke har, sier Aleksander Gundersen, her med kona Helene.

PANTONE 281C

Gründer: Anne May Abrahamsen var blant initiativtagerne til Hånes Misjonskirke.

Ber: – Menigheten er mer enn en organisasjon. Vi må bringe alt innfor Gud og be Ham om å lede oss, understreker Bjørn Øivind, pastor i Torridal Misjonskirke.

Gave: I disse dager blir bedehuset på Strai overdratt gratis til Torridal Misjonskirke.

GULL

Vi støtter opp om verdier

Visste du at drømmer kan bygges? ...og at vi elsker å bygge dem? Totalentreprise og småoppdrag. Dine drømmer på sjø og land. Tlf.: 915 39 334 www.bakkevold.no

Håkon Fagervik er 70 år gammel og gründer for et bønnesenter i Levanger. Hele året reiser han Norge rundt for å motivere andre til å folde hendene. I høst besøkte han Salem.

Bønneinspiratoren –D

et vanskeligste prosjektet jeg har hatt til nå, må være å bli pensjonist, humrer Håkon Fagervik. Vi treffer ham i foajeen til menigheten Salem på Lund. Han nyter en kaffekopp i pausen til et bønneseminar han holder. Det er ikke første gangen han kommer hit, eller til Sørlandet generelt. For tiden reiser han mye til felles bønneuker der ulike menigheter slår seg sammen. – Jeg opplever for tiden en fornyet interesse for bønn. Det er så mange menigheter som kommer i gang med bønn. Vi har et stort engasjement i landet vårt. Da jeg startet bønnesenteret i Levanger, visste jeg ikke om noen andre steder der det var et sånt bønnehus, men nå har noe lignende blitt startet flere steder, forteller han. I 2002 kjøpte Fagervik et motell i Levanger, som har blitt et bønnesenter hvor flere tusen mennesker årlig kommer for å delta på seminarer og bønnehelger eller bare tilbringe tid i stillhet og bønn. I følge lokalavisen der, er senteret den største attraksjonen i området. “Vår sterke lengsel er at mange flere skal ta ansvar i bønn for den verden vi bor i,” promoterer de. Senteret drives av Nordic Mission, som har et omfattende misjons- og hjelpearbeid i fattige land, blant annet i Moldova, Ukraina og på Filippinene. – Vi driver blant annet flere barnehjem, forteller Fagervik. Pengene som kommer inn til dette prosjektet hver måned, kan ses på som bønnesvar i seg selv. – Jeg har mange eksempler på hvordan Gud har grepet inn. Folk har kommet uoppfor32

dret og blitt minnet om å gi et stort beløp, sier Håkon Fagervik og nevner Hjelperen bruktbutikk i Søgne – De har gitt over fire millioner kroner til arbeidet. Vi har bygd opp et stort eldresenter i Ukraina for de pengene, sier han takknemlig. – Opplever du at bønn og barmhjertighetsarbeid går hånd i hånd? – Ja, det gjør det. Det har man sett i hele kirkehistorien. Man berøres av Guds hjerte gjennom bønn, og så får man et hjerte for andre. Fagervik er vokst opp på Sæløya på Helgelandskysten. 14 år gammel reiste han hjemmefra på en fiskebåt, og som 15-åring ble han kristen da han besøkte Frelsesarmeen i Kristiansand. Den enorme bønneinteressen fikk han hos noen gamle bønnedamer i Bodø året etter. – De var slike herlige mennesker. Aldri sa de at bønn var et ork eller en plikt for dem. “Nå må vi ha oss en herlig bønnestund,” kunne de si, og det var så smittsomt og forfriskende at jeg ble tent for bønn den gangen, som 16-åring, sier Fagervik engasjert. Stemmen er mild og undertonen preges av lun humor. Bibelvers bobler

uanstrengt frem. Kanskje ikke så rart etter 53 år som omreisende predikant. Han startet allerede som 17-åring. Da han ønsket et år på bibelskole, endte han opp på Ansgar, hvor han opplevde et godt bønnefokus. Etterpå begynte han som distriktsevangelist for Misjonskirken Norge (den gangen Misjonsforbundet red.anm.). Siden har han valfartet i inn- og utland og har opplevd å se mange komme i brann for Gud og i iver for bønn. Håkon Fagervik er kjent for å kalle bønn for snadder. – For det er godt å be, sier han smilende.. Fagervik mener det er enkelt og ukomplisert å be, for alle. – Det kreves ingen ritualer eller bønnestillinger. Man kan be hvor som helst og om hva som helst. Bønn er egentlig hjertets kommunikasjon med Gud. Der vi kan snakke med Gud som en

Byggmesterfirma www.tofire.no

Man berøres av Guds hjerte gjennom bønn, og så får man et hjerte for andre. Salem arrangerte nylig egen bønnehelg.

god far, sier han og påpeker at Jesus lærte oss Vår Far, og dette viser nettopp enkelheten og naturligheten i de kristne bønner. Håkon Fagervik ber fritt, men har heller ikke noe imot lister. – Her skal du se, her står navnene på barn og barnebarn, sier han og tar opp en laminert lapp fra brystlommen. Han legger til at han bevisst legger lister der for å minne seg om at bønn må være en hjertesak. – Hjertet må være berørt når jeg ber. Det er viktig. Et av mine favorittvers heter :”Gud er trofast, han som har kalt dere til samfunn med sin Sønn, Jesus Kristus vår Herre”. Jeg ønsker å være nær Jesus. Og utifra det ber jeg. Fra intimiteten og fellesskapet med Gud som ligger i bønn. – Hva når man ikke får bønnesvar? – Bønn er ikke enkelt å forstå seg på, egentlig, svarer Fagervik ettertenksomt. – Det er ikke som å putte tyve kroner på en brusautomat og så ramler flasken ned. Men jeg tenker at når vi ber, skjer det alltid noe. Gud har en prosess på gang. Bibelen snakker mye om å være utholdende i bønn, ikke gi seg. Jeg har selv noe jeg har bedt for i tredve år som jeg ikke har sett bønnesvar på enda. Bønnekjempen legger til at noen ganger innser han at han ba om noe som ikke var til hans eget beste. – Sett i ettertid er det mange ting jeg er glad jeg ikke fikk svar på, sier han med et smil. TEKST OG FOTO: INGER ANNA DRANGSHOLT

Misjonskirkene i området ønsker å prioritere bønn I Salem på Lund arrangerte man nylig en bønnekonferanse over tre dager, med evangelist Håkon Fagervik. Det opplevdes inspirerende. – Til vanlig har menigheten ukentlig morgenbønn hver torsdag, og bønn, samt lovsangsmøte annenhver onsdag kveld. Bønn er også et viktig element i Salems småfellesskap, som regelmessig samles i hjemmene, forteller pastor Geir Johannessen. – Vi tror på bønnens kraft og ønsker å samles jevnlig til bønnesamlinger, sier også Clemente Duran, pastor i Justnes Misjonskirke. Det sammer forteller Siri Iversen, pastor i Flekkerøy Misjonskirke og Jens Kåre Lindal, pastor i Vågsbygd Misjonskirke. Etter jul og i høst hadde Flekkerøy egen bønneuke i menigheten. – Jeg tror på stor effekt både hos dem som ber og situasjonen man ber for, kommenterer Siri. Jens Kåre Lindal påpeker at det er knyttet sterke løfter til å be sammen. Bønn alene er også noe han prioriterer. – Bønn kan for meg oppsummeres med to viktige ord. Hvile og kamp, sier han og utdyper at i hvilen kommer han til Gud, sin him-

melske Far som elsker ham ubetinget. – Da kan jeg bare være stille eller lytte til noen gode lovsanger. Jeg kan også dele med Ham alt jeg tenker på og bekymrer meg for. Det blir en plass å lesse av det som skaper stress og uro i livet og finne fred, kjærlighet og glede hos Gud. Den samme sammenligningen gir pastor i Salem, Geir Johannessen. For ham, personlig, er bønn like naturlig som å puste. – Jeg puster ut det som tynger, øser ut for Herren det som fyller hjertet og puster inn Guds livgivende ånd, utdyper han. Pastorene opplever også bønn som en kamp for mennesker som trenger å erfare at Gud berører dem. – En kamp for dem som trenger å oppleve tilgivelse, ubetinget kjærlighet, fysisk, mental og følelsesmessig legedom, rettferdighet, godhet og sannhet, nevner Jens Kåre Lindal. Han presiserer at vi også skal tilby vår praktiske hjelp. – Men det er godt å kunne kjempe i bønn og vite at Gud ønsker vi skal bruke den muligheten, også der hvor det er umulig for oss å hjelpe på annen måte.

rolfselektro.no

NYHETER HVER UKE

Velkommen til en hyggelig handel

b.young Mandal, Søgne, Vågsbygd, Lillemarkens og Vennesla

• Gulvbelegg og tepper • Gulvsliping • Våtromsarbeid • Utvendig og innvendig malerarbeid • Sprøytemaling • Tapetsering • Utleie av gulvslipemaskin

Mesel invest • Gulvbelegg og tepper • Gulvsliping • Våtromsarbeid • Utvendig og innvendig malerarbeid • Sprøytemaling • Tapetsering • Utleie av gulvslipemaskin 34

Maleren K r I S T I a n S a n D

TLF. 38 02 17 21 MLF

a S

Tlf: 38 02 17 21 malerenkristiansand@hotmail.com www.malerenkristiansand.no www.malerenkristiansand.no malerenkristiansand@hotmail.com

Program

Misjonskirkenes hjemmesider oppdateres jevnlig. På dem finnes mer informasjon om arrangementer de kommende uker og om menighetens tilbud til ulike aldersgrupper.

Kristiansand Vågsbygd misjonskirkeSalem misjonsmenighet www.salem.as

Gudstjeneste søndager kl 11 Barnekirke søndager kl 11 Kveldsmøte søndager kl 19 Mannskveld annenhver mandag kl 19 (oddetallsuker) Bønn og lovsangsmøte annenhver onsdag (oddetall) kl 18.30 Småfellesskap i hjemmene Middag hver torsdag kl 16 Formiddagstreff 1.tirsdag /mnd, kl 11

BARN OG UNGE

Camp: Annenhver fredag kl 20 Lund soul Kids, korøvelse annenhver (partall) torsdag kl 17 FamilieKRIK, annenhver (oddetall) torsdag kl 17.15 Småbarnstreff annenhver (partall) mandag kl 9-13

Randesund misjonskirke www.mkirken.no

Gudstjeneste og BT-kirke (barn og tweens) søndager kl 11 Misjonskirken Pluss: én søndagskveld i måneden. Nærfelleskapsgrupper. Møtes etter innbyrdes avtaler

BARN - TIRSDAGER:

Sangknøttan: 3-6 år - 17:15 i oddetallsuker Kompis: 2.-7. kl. - 17:00 i partallsuker #Dans: 2.-7. kl. - 17:00 i oddetallsuker #Syng: 2.-7. kl. - 18:00 partallsuker Speideren: 2.-7. kl. - 18:00

UNGDOM + UNGE VOKSNE Loftet Unite: Onsdager fra kl 17: 8.klasse (Vennegruppe), 9.klasse (Konfirmant), 10.klasse (JIM) og VGS (Word) Loftet Night: Fredager fra kl 20. - 8. kl.-VGS. Touchpoint: Torsdager 19:30 (Studenter og unge voksne Sagbruget: Onsdager 19:30, oddetallsuker. (Unge voksne 20 +)

www.misjonsmenighet.no

Gudstjeneste med søndagsskole annenhver søndag (oddetallsuker) kl 11 på Torkelsmyra skole Kveldsmøter annenhver søndag (partallsuker) kl 19 på Vågsbygd bedehus Livsnære grupper (cellegrupper) for voksne. Damer og menn samles annenhver torsdag i hjemmene

BARN OG UNGE

Barnekoret BFF annenhver tirsdag kl 18-19.15 i miljørommet på Møvig skole Tweens 5.-7. klasse samles en fredag i måneden 18.30-20.30 Konfirmantarbeid sammen med Flekkerøy misjonskirke Contact/Choice for ungdommer fr 8. klasse og oppover i samarbeid med Vågsbygd frikirke (Se www.facebook. com/contactvagsbygd/)

Justnes misjonskirke

www.justnesmisjonskirke.no

Gudstjenester kl 11 på Havlimyra ungdomsskole. To ganger i mnd. Kveldsgudstjeneste kl 19.30 på Magnus Barfotsv 3. Én gang i mnd. Cellegrupper for menn og damer. Ta kontakt for mer informasjon Bønnesamlinger kl 20, tirsdager i oddetallsuker. Mannskveld kl 20, én gang i mnd.

BARN OG UNGE

Superonsdag kl 17.30-18.30, onsdager i oddetallsuker Gospelkidz, Sing n`shout, Dansekidz, J-Crew Tweens kl 19-20.30, onsdager i oddetallsuker UNG-samling kl 19, onsdager i partallsuker

Søgne misjonskirke www.sognemisjonskirke.no

Gudstjeneste hver søndag kl 11 ”Alle Sammen”-gudstjeneste tredje søndag i måneden kl 11 Husgrupper (gruppesamling i hjemmene) Mannskoret ”Søgne Kr. Sang & Jaktlag” mandager Formiddagstreff annenhver tirsdag Bønn 7-7, og bønn/lovsangsmøte hver onsdag Jentekveld en onsdag i måneden Guttekveld en onsdag i måneden

BARN OG UNGE

Barnekirke under hver gudstjeneste Minior for 2.-4. klasse. Annenhver tirsdag Titus for 5-7. klasse. Fredager Garasjen, fra 8. klasse. Fredager

Ytre Randesund misjonskirke www.yrm.no

Gudstjenester på Holte skole annenhver søndag Smågrupper i hjemmene for kvinner og menn Familiegrupper som møtes i hjemmene

BARN OG UNGE

BT verksted en lørdag i måneden BT kirke annenhver søndag Tweens annenhver fredag 18-20 YTRE annenhver lørdag 19-23

Hånes misjonskirke

www.facebook.com/hanesmisjonskirke

Gudstjenester og samlinger: Se facebooksiden for datoer

Se alt om julens program på din lokale misjonskirkes hjemmeside!

Cellegrupper hver tirsdag (annenhver dame/menn)

BARN OG UNGE

Barnekirke og BeTweens under hver formiddagsgudstjeneste BeTweens-samlinger for 5.-klassinger og oppover, annenhver fredag kl 17-19

Flekkerøy misjonsmenighet www.fløymk.no

Gudstjeneste med søndagsskole annenhver søndag (oddetallsuker) kl 11 i Gymsalen på Solkollen, avdeling Flekkerøy Cellegrupper for damer torsdager i partallsuker, for menn i oddetallsuker.

BARN OG UNGE

Barnekirke og BeTweens under hver formiddagsgruppe Tweensgrupper i hjemmene for barn og unge mellom 10 og 13 år Dansegruppe 1.-3. klasse annenhver mandag kl 17:30-18:30 «Encounter» (ungdomsmøte) annenhver fredag (oddetallsuker) kl 21-01. Konfirmantsamlinger annenhver mandag (partallsuker) kl 19:00-21:00 «Dypere» (bibelundervisning for ungdom) annenhver mandag i oddetallsuker kl 19:30-21

Torridal misjonskirke

www.torridalmisjonskirke.no

Gudstjenester og kveldsmøter: Se hjemmesiden for datoer Cellegrupper hver tirsdag (annenhver dame/menn)

BARN OG UNGE

Barnekirke og BeTweens under hver formiddagsgudstjeneste BeTweens-samlinger for 5.-klassinger og oppover, annenhver fredag kl 17-19

Hellemyr misjonskirke hellemyrmisjonskirke.no

Gudstjenester hver tredje helg, med søndagsskole og B-tweens/ungdom Cellegrupper i hjemmene Påfyll: Samlinger m bønn og lovsang M&M:(MisjonsMosjonen) Trening i Hellemyrhallen søndagskvelder (for 16+)

BARN OG UNGE

B-tweens og ungdomssamlinger hver tredje helg. Konfirmantarbeid 35

Supert: I år hadde barnefestivalen opplegget selv, uten innleide krefter. En gruppe barn og ungdommer har øvd inn både musikk og skuespill, noe som ble en suksess.

Superhelter i sving Softgun-verksted: Niklas Skafsgaard (t.v.) var en av 40 unge som hjalp til. – Kjempegøy. Jeg filmet og hadde ansvar for ”Ikke gjør dette hjemme,” forteller han.

under Barnefestivalen Rundt 240 barn og unge fra Søgne, Songdalen, Mandal og Kristiansand fikk en actionfylt helg da Søgne misjonskirke arrangerte Barnefestivalen for 11. gang. I midten av september fikk barn fra 2. til 7. klasse en helg litt utenom det vanlige. – I år ble det litt vel spennende da Sørlandet fikk besøk av stormen «Knud» samtidig som Barnefestivalen skulle starte. Det endte med et litt kortere opplegg fredag kveld, lite strøm, en god del improvisasjon og mye latter, forteller Hanna Severinsen, barnepastor i Søgne Misjonskirke. På lørdagen fikk barna utfolde seg i aktiviteter som de hadde valg ut på forhånd, blant annet fotball, uvanlige lagkonkurranser, svømming, hobby og baking. – Veldig gøy, syntes Niklas Skafsgaard (13) om å være en blant 40 unge medhjelpere på festivalen. Han hadde ansvar for filming og hjalp til på aktiviteten «Ikkje gjør dette hjemme.» – Ungdommer fra 8. klasse og oppover blir satt som smågruppeledere og gjør en fantastisk jobb som faddere, roser Hanna Severinsen. Hvert år har festivalen et nytt tema, og i år var det «Jesus er min superhelt.» – Menigheten ønsker å gi barna en helg hvor alle føler seg sett, hørt, elsket og trygge. Vi vil gi dem noe kult uten å fire på innhold, sier barnepastoren. TEKST: INGER ANNA DRANGSHOLT FOTO: JAN WILLIAM AARAAS OG NOVA ALMENDARES

«Taperdusj»: Her får Janita Hansen seg en grønn dusj etter en konkurranse.