Først 19-1

N R 1-2019 | Å RGA NG 192

ORGAN FOR DEN NORSKE ISRAELSMISJON

Jødene i Ukraina

– pogromer og profeter • Da Paula Ball fikk et nytestamente av en nabo, endret det livskursen hennes. s 4

• Visste du at ca en tidel av russisk-ortodokse prester i Moskva har jødisk opphav? s 14

• Da Jesus tapte en diskusjon: Hva forteller det oss om Jesus og oppdraget hans? s 18

Jubel og jubileer ORGAN FOR DEN NORSKE ISRAELSMISJON

Ansvarlig redaktør: Rolf Gunnar Heitmann Redaktør: Guro Kvakestad ––––––––––––––––––––––––––––––– Redaksjonens adresse: Den Norske Israelsmisjon Holbergs Plass 4 0166 OSLO Tlf: 22 98 85 00 post@israelsmisjonen.no www.israelsmisjonen.no ––––––––––––––––––––––––––––––– Først kommer ut med 5 nummer i 2018.

Medlemsskap (inkl. blad): kr 600,Kun abonnement Først: kr 290,––––––––––––––––––––––––––––––– Annonser: Kontakt redaksjonen NI

09

47

NO

EL

U

1

Layout: Ravnbø design

IC ECOLAB RD

304

Trykk: United Press AS

TED PRESS

Forsidefoto: Debbie Pan Holocaust-minnesmerke i Berlin Opplag: 7.500 ––––––––––––––––––––––––––––––– Bidragsytere dette nummeret: Kristoffer Eknes Alec Goldberg Andy Ball Miriam Benedicte Heitmann Vegard Soltveit Rolf Gunnar Heitmann Magnar Kartveit Annbjørg Hesselberg Sahar Sadlovsky Abbey Meyer ––––––––––––––––––––––––––––––– Frist for å levere inn stoff til neste nummer: 20. mars, 2019 ––––––––––––––––––––––––––––––– Fungerende leder: Svein Granerud Generalsekretær: Rolf Gunnar Heitmann ––––––––––––––––––––––––––––––– Formål: Å vekke til ansvar for jødene Forkynne evangeliet for dem Vise dem kristen nestekjærlighet ––––––––––––––––––––––––––––––– Kontonr: 3000.15.24425 –––––––––––––––––––––––––––––––

”D

et var det året det var så bratt. Jeg hoppa rundt og sto mens jeg satt, spiste fårikål og snubla mens jeg datt.” Visesangeren og ordkunstneren Øystein Sunde oppsummerer året 1965 på denne måten. Siden har det sikkert vært mange bratte år.

Israelsmisjonen startet 2018 med et stort økonomisk underskudd fra et bratt 2017.

Kassa var tom, og kreditten fra banken brukt. Motbakke kan ta pusten og motet fra noen og enhver. Men i motbakke går det alltid oppover. Den som vil nå toppen, må være villig til å bruke krefter og svette for å få fremdrift.

Med stor innsats fra ansatte, tillitsvalgte og dere som er givere, forbedere og støttespillere, er vi på god vei mot toppen.

Slik det ser ut i skrivende stund, vil 2018 gi oss balanse i regnskapet. Det er et godt utgangspunkt, men ikke bedre enn det må være. Vi er fortsatt på vei oppover – med din hjelp!

Vi har mye å juble over i året som ligger bak oss. Vi har fått 200 nye medvandrere.

Det innebærer 10 prosent økning i inntekter gjennom fast givertjeneste. I løpet av våren etablerte vi samarbeid med en israelsk organisasjon som tilbyr 8.000 israelere på reise vertsfamilier i ulike land. Vi forventet å rekruttere 30 slike vertsfamilier i Norge.

Resultatet ble 170. Vi er spesielt glade for den gjestfriheten og det engasjementet vi

Gud vil at alle skal bli frelst.

Derfor støtter israelsmisjonsvenner misjon blant folkeslagene.

Samtidig kan jødene bare realisere sitt kall som utvalgt folk og Guds tjener i den grad de tror. har møtt i Nord-Norge.

I høst realiserte vi en gammel drøm om å etablere bibelskole for norsk ungdom i Israel. 8 ukers bibelstudier og praktisk misjonstjeneste ga studentene nye perspektiv på troen og livet. Vi har nå over 40 påmeldte til neste års kurs, i tillegg til at våre internasjonale partnere spør om å få være med. Dessverre må vi i denne omgang si nei til mange, men vi jubler over at vi kan være med på å gjøre en positiv forandring i unge menneskers liv.

Mest av alt jubler vi over at mennesker

kommer til tro på Jesus Messias, både i Israel og Øst-Europa. Våre utsendinger og medarbeidere står i en krevende tjeneste, der kombinasjonen jøde og jesustroende er problematisk for mange. Derfor trenger også jesustroende jøder vår støtte i sin identitet og sitt trosliv. Caspari Center har det siste året utviklet et program på hebraisk, med god støtte fra Norea Mediemisjon, som nettopp vil gi slik hjelp. Unge voksne gruppa ved Immanuelkirken i Tel Aviv samler flere enn noen gang.

Selv om ressursene fortsatt er knappe, går vi inn i et jubileumsår med frimodighet og optimisme. Det er 175 år siden «Foreningen av Israel Venner» startet opp arbeid i Stavanger, og 70 år siden vi startet opp virksomhet i den nye staten Israel. Jubileene vil bli markert gjennom en rekke lokale arrangement, vårt sommerstevne, jubileumstur til Israel og mye mer. Et eget jubileumslotteri (reiselotteri) er nå i gang, og i løpet av året håper vi å få 175 nye medvandrere.

For 100 år siden besøkte en av våre medarbeidere en forening i Kristiansand.

Ifølge Misjonsblad for Israel møtte han der en trofast giver som mente at det var viktigere å støtte jødemisjonen enn hedningmisjonen.

Begrunnelsen var at det primært var jødene som hadde fått misjonskallet. Skulle folkeslagene vinnes for evangeliet, måtte jødene først komme til tro.

I dag hører vi ofte det motsatte argumentet: Det er først når folkeslagene er vunnet, at jødene skal komme til tro.

Gud vil at alle skal bli frelst. Derfor støtter israelsmisjonsvenner misjon blant folkeslagene. Samtidig kan jødene bare realisere sitt kall som utvalgt folk og Guds tjener i den grad de tror. Israelsmisjon er derfor en viktig og nødvendig del, ja, nærmest en forutsetning for Guds store misjon i verden.

Vi håper dette jubileumsåret kan skape ny bevissthet blant kristne for Guds plan med det jødiske folk, og for vårt ansvar for å gi evangeliet tilbake til dem. For Israels skyld.

For folkeslagenes skyld. Besøk vår hjemmeside for å se hvordan du kan engasjere deg!

ROLF G. HEITMANN GENERALSEKRETÆR DEN NORSKE ISRAELSMISJON

INNHOLD to : Ma l 1/ F r lis ick r

14

Tzabarim – egentlig navnet på en kaktus som er full av skarpe pigger utenpå, men søt og saftig inni – er en betegnelse på innfødte israelere. Alec Goldberg fra Caspari Centre er på jakt etter tzabarim som er kommet til tro på Jesus som messias.

Finnes de?

Fo

Tzabarim for Jesus

Av og til tror jeg vi alle stiller dette spørsmålet. Det kan være i forbindelse med et nyttårsforsett vi har satt oss, med et prosjekt vi har satt i gang, eller med en arbeidsoppgave. Og det er selvfølgelig riktig og viktig å evaluere det vi holder på med fra tid til annen.

Hvis fremgangsmåten ikke bringer det ønskede resultat, bør vi kanskje endre strategi.

Fo to : Tay lo r Co he n/ Fl i c kr

16 Vi kjenner alle godt til likninga om den miskunnsame samaritan.

Men kor mykje veit du om samaritanane i dag? Magnar Kartveit tek oss med til Garisim-fjellet, der dette folket framleis held fast på sine tusenårige ritual.

Da Jesus tapte en diskusjon Kristoffer Eknes kaster nytt lys over fortellingen om kvinnen fra Fønikia som måtte diskutere med en tilsynelatende uvillig Jesus om å helbrede datteren hennes.

22

i/ Av ns ro r m o De om to : a C Fo p e d i ki Wi

Samaritanane

Nytter det?

HVER GANG:

MYE Å LESE:

4-6 Vitnesbyrdet 14-15 Den messianske bevegelse 16-17 Ung røst 18-21 Teologi 26 Korrespondentbrevet 29 Kryss og quiz 30-31 Nytt fra DNI

7 Theas dåp 8-13 Jødene i Ukraina – hvem er de?

22-23 Jødiske grupper på Jesu tid: Samaritanerne 24-25 Menighetsprosjektet: KRIO-fellesskapet 27 Bokanmeldelse 28 Teateranmeldelse

Av og til kan det også hende vi stiller spørsmålet i forbindelse med det kallet vi har fått. Da er det ikke sikkert det er like konstruktivt – selv om det kan være menneskelig og høyst forståelig at man til tider har lyst til å gi opp hvis man ikke ser noen synlige resultater. Er det noen jøder som kommer til tro på Jesus som messias? Er det noen som bryr seg lenger om jødene får høre om sin messias, eller er vi gått ut på dato? Hvem er jeg, som skal fortelle andre hva de skal tro på?

Da tror jeg det er viktig at vi løfter blikket og minner oss selv på at Gud ikke er ferdig med verken oss eller det jødiske folk. Vår oppgave er å være på den plassen Gud har kalt oss, til å utføre de oppgavene – store og små – som han legger i vår vei. Til å leve slik at andre kan gjenkjenne Messias i våre liv. Det er det vi er kalt til.

Så vil det selvfølgelig komme dager hvor vi opplever arbeidsoppgavene som monotone, kjedelige og ubetydelige, og tilsynelatende uten noe særlig resultat.

Da er det godt å minne hverandre på at det er Gud som skal stå for resultatet, så lenge vi gjør den jobben han har kalt oss til.

GURO KVAKESTAD REDAKTØR FOR FØRST

V I T N ESB Y R DE T

Fra kommunistregime til nybrottsland I år er det 70 år siden Israelsmisjonen startet opp arbeidet i Israel.

I den forbindelse bringer vi her historien til Paula Ball. Hun var en av misjonens pionerer fra det tidlige arbeidet i Romania og senere i Jerusalem og Jaffa i Israel. I desember 2018 sovnet hun inn på Ebenezerhjemmet i Haifa i en alder av 96 år.

AV ANDY BALL. OVERSATT AV ANNBJØRG HESSELBERG. FOTO: PRIVAT

aula Leibovici ble født 15. november 1922 i Iasi, Romania. Hun vokste opp i en tradisjonell, men liberal, jødisk familie, og gikk heller på vanlig skole i stedet for på en jødisk. Hennes far var skredder, og mor arbeidet sammen med far. Hun hadde to brødre og fire søstre.

Gjennom en nabo, som hadde gått inn i den lutherske forsamlingen i Iasi, fikk Paula et nytestamente – og

hun begynte å gå på møtene til den norske misjonen i byen. Dette misjonsarbeidet ble startet rundt 1938 av den norske diakonissen Olga Olaussen, utsendt av Den Norske Israelsmisjon. Møtene ble holdt i hjemmet til søster Olga, med sang, bønn og bibelstudier.

Paula elsket den varme atmosfæren. Foreldrene var ikke glade for dette, og ville at hun skulle slutte å gå på møtene. Men Paula kom til tro her, og ble med i gruppen av troende.

Andre verdenskrig brøt ut da Paula var 17 år. Det ble innført restriksjoner på undervisning for jøder; Paula sluttet på skolen og begynte på et kurs i kjolesøm.

Situasjonen for jødene ble stadig vanskeligere. Paulas familie ble tragisk berørt av pogromen i Iasi i juni 1941, da en stor del av den jødiske befolkningen ble myrdet av regjeringsstyrker og høyre-ekstremister. En gang ble Paula og familien tvunget til å stille seg på rekke, og Paula, broren Aron og faren ble ført bort. Paula fikk komme hjem igjen, og faren ble også satt fri. Hennes bror Aron fikk komme hjem som snarest, men visste at han skulle drepes. Han sa til mor at han hadde gravd sin egen grav. Han overlevde ikke. Det er anslått at 13 000 jøder ble drept disse fryktelige dagene i slutten av juni 1941.

Ikke lenge etterpå greide Paula og noen få andre jenter fra misjonen å unnslippe fra Iasi. På denne tiden var det forbudt for jøder å reise. En kristen offiser, som

4

F Ø R ST

1 - 2 0 1 9

Paula og ektemannen Isidor hadde et åpent hjem i Jaffa for alle som trengte hjelp og trøst. stod i forbindelse med Richard Wurmbrands arbeid i Bucharest, lot som han arresterte dem og satte dem på toget på mot Bucharest. Der ble de innelåst i nesten to dager uten tilgang på vask og toalett. Kort før ankomsten til Bucharest ordnet soldaten det slik at de kunne hoppe av toget gjennom et vindu, på et sted der toget gikk sakte. Om de hadde kommet fram til stasjonen i Bucharest, ville de blitt arrestert. Offiserens kone ordnet det slik at de ble tatt med til Richard Wurmbrands misjonsstasjon. Wurmbrandfamilen flyttet snart til et større hus, og Paula brukte resten av krigen og ytterligere fem år under kommuniststyret, til å hjelpe Wurmbrand. De ble som hennes egen familie.

Da kommunistene tok makten i 1948, ble de troendes situasjon vanskeligere. Paula husker en kald morgen da de var i ferd med å dra på gudstjeneste. Tyske soldater kom på døra. De kom for å arrestere pastor Wurmbrand. Han endte opp med å måtte sitte fengslet i fjorten år og gjennomgikk umenneskelig tortur på grunn av sin tro.

Paula var glad i Romania. Men ettersom antisemittismen fortsatte under kommuniststyret, bestemte hun seg for å emigrere til Israel og begynne et nytt liv.

Hun greide å få utreisetillatelse både for seg selv og for mannen hun skulle gifte seg med, Isidor. Sabina (fru Wurmbrand) kjøpte nok mat for tre dager til henne.

Hun reiste alene med tog til havnebyen Constanta.

Passasjerene måtte vente der uten å vite nøyaktig hvilken avgang de skulle få reise med. Endelig fikk hun plass og forlot Romania med MS Transylvania. Hun kom aldri tilbake til Romania. Reisen var vanskelig, siden hun bare hadde en billig billett og plass på nedre dekk. Der var det ingen toaletter, vaskemuligheter eller plass å skifte klær, og ingen drikke å få. Heldigvis hadde hun en venn fra Romania ombord, som hadde lugar med dusj – den fikk Paula bruke. Hun husker at hun var veldig tørst, og at hun bare kunne drikke fra springen i vennens lugar.

De kom til Haifa den 13.august 1950. Til vanlig brukte Magne Solheim, som hadde arbeidet sammen med søster Olga i Romania, å være i havnebyen når det kom båter fra Romania. Men denne gangen var han forhindret. Derfor ble Paula sendt direkte til karantene i Sha’ar Alia mottakssenter. To jenter og åtte gutter delte ett rom, og hun syntes det var ubehagelig. Sabina Wurmbrand hadde slektninger i Israel, og hun hadde sendt med Paula noen medisiner og medisinsk sprit, som ikke var å få i Israel på den tida. Da Paula kom

>> F Ø R ST

1 - 2 0 1 9

5

V I T N ESB Y R DE T

Paulas ektemann Isi var med og la ned grunnsteinen til Ebenezerhjemmet, hvor hun tilbragte sine siste år. >>

til mottakssenteret der Sabinas slektninger var, for å levere disse sakene, fikk hun beskjed om å beholde spriten og prøve å selge den for å skaffe seg penger.

Etter åtte dager kunne hun kjøpe billett til Haifa for sine siste slanter.

I Haifa møtte hun pastor Solheim som hadde kommet fra Romania til Israel et år tidligere. Solheimfamilien bodde på området til St.Lukas-kirken i Haifa. Paula bodde hos dem noen dager, til hun fikk plass i huset til en amerikansk dame i nærheten av Dr. Churcher sin klinikk på Hehalutz-gaten der i Haifa. Der ble hun boende i en måned. Magne Solheim var til stor hjelp, og han skaffet henne jobb på den finske skolen i Jerusalem. Dette var en internatskole for barn under tolv år, grunnlagt av Aili Havas, som arbeidet i FELM. Hun tok hjertelig imot Paula, og gav henne oppgaven å passe på de yngste barna. Aili Havas var en stor pedagog. Barna elsket henne, men hun hadde også klare regler og grenser for dem. Paula hadde god kontakt med Aili. Etter at barna hadde lagt seg om kveldene, kunne de sitte og snakke mye sammen.

Isidor Ball kom med båt en måned etter Paula, og han ble møtt av Magne Solheim på havna i Haifa. Både Paula og Isi kjente Solheim fra hans tid i Romania.

Da Solheim med familie ble tvunget av kommunistmyndighetene til å reise fra landet i november 1948, var det Isi som fulgte dem med tog til Romanias grense, for å forvisse seg om at de ikke skulle få vanskeligheter.

6

F Ø R ST

1 - 2 0 1 9

Paula og Isi ble viet av Magne Solheim i Haifa 22. september 1951. Ekteparet var hele sitt arbeidsliv engasjert i menighetsarbeid. Til å begynne med styrte Isi en bibelbutikk i Jaffa, støttet av det anglikanske misjonsselskapet CMJ. Senere ble han diakon og medhjelper for den lutherske presten ved Immanuelkirken i Jaffa.

Presteparet hadde et åpent hjem i Jaffa for alle som trengte hjelp og trøst – eller bare litt hjemmelaget mat.

Isi Ball døde uventet i 1982 mens han og Paula var på besøk i Tyskland. Paula ble enke i en alder av 59, og hun levde sine siste 36 år uten sin elskede Isi. I 2015 flyttet Paula til Ebenezerhjemmet i Haifa. Hun husket godt pengeinnsamlingen som de var med på, for å bygge denne institusjonen,. Hjemmet ble åpnet i 1976.

Ektemannen Isi var med og la ned grunnsteinen, og han hjalp Solheims med å møblere hjemmet. Paula besøkte ofte venner på Ebenezerhjemmet. Da Paula selv til sist flyttet inn der, fikk hun rommet der søster Olga hadde tilbrakt sine siste år som en av hjemmets første beboere.

Da Paula døde, etterlot hun seg tre barn, fem barnebarn og seks oldebarn. Hun ble gravlagt på den jødiskmessianske gravplassen ved foten av Karmelfjellet i Haifa, ved siden av sin kjære Isi. Velsignet være hennes minne.

Dåp i Immanuelkirken Hvor herlig det er for oss å oppleve viktige øyeblikk i Immanuelkirken! For fire og et halvt år siden kom jeg til menigheten. Da smeltet Gud hjertet mitt med sine ’kjærlighets-piler’ – Jesu kjærlighet, og gjorde meg til en del av sin familie.

AV SAHAR SADLOVSKY GOLD. OVERSATT AV ANNBJØRG HESSELBERG. FOTO: DANIEL STAVI

I

tillegg til dette at Gud møtte meg på en følbar måte i Immanuelkirken og trøstet meg ved sitt evangelium, så lot han meg også på samme sted to og et halvt år seinere møte kvinnen som nå er blitt min nydelige, kjærlige kone. Vi fikk en datter 27. oktober 2018.

Immanuelkirken er en integrert del av mitt liv med Jesus, derfor var det en stor ære for min kone og meg å la vår datter motta dåpens gave til syndenes forlatelse nettopp i Immanuelkirken.

Det ble en spesiell seremoni ved at både min kones familie og min egen (som er ikke-troende jøder) kom og var til stede. De fikk oppleve barnedåpen, der jenta vår ble døpt til Kristus og ble et Guds barn, ved vannet og Ordet. Det var et spesielt øyeblikk da presten, Bradley Long, bad for henne og døpte henne. Oppmuntrende var det også å høre stemmene i menigheten da de lovet å være der for vår datter og støtte henne i troen.

Tanken på, og forståelsen av, at barnet nå hører Kristus til, at hun er del av Hans kropp og at Den hellige ånd er gitt henne, fyller oss med glede. At Gud elsker

henne og bevarer henne, slik han gjør med alle sine barn, det kjennes så trygt. Vi vet at han trofast vil gå med henne.

Vår bønn er at vår datter skal vokse i Guds kjærlighet, og at hun skal se, at selv om foreldrene er glade i henne, så er deres kjærlighet liten i forhold til Guds farskjærlighet. Vi ber om at troen hennes må vokse ved Den hellige ånd, slik at Jesus og hans frelsende kjærlighet blir mer og mer virkelig i hennes liv. Vi ber om at Gud må gi oss foreldre og menigheten den nåde å kunne støtte og hjelpe Thea til å trives på sin vandring med Gud – og lære gudsfrykt.

Med bilder fra dåpen og Guds løfter i Skriften skal vi minne henne om at gjennom gode og vonde dager vil Gud se på henne som sin, som sin datter. Hans kjærlighet i Jesus vil alltid omslutte henne. Hun skal alltid kunne se tilbake på sin dåp og huske at Jesus tok imot henne som sin. Han vil trofast være med henne hele veien. Gjennom dette skal hun få kraft til å leve for ham som døde for henne, leve til Gud Faders ære. • F Ø R ST

1 - 2 0 1 9

7

JØDISK E S A M F U N N

Pogromer og profeter – et møte med Ukrainas jøder

8

F Ø R ST

1 - 2 0 1 9

JØDISK E S A M F U N N

Ukraina har en lang historie med et betydelig jødisk nærvær.

Samtidig er det her noen av de største pogromene har funnet sted.

Likevel – på tross av utvandring og forfølgelse – har landet en stor jødisk befolkning. Hvem er de ukrainske jødene?

H

ble anklaget for på være allierte med polakkene. Dette kulminerte i et angrep på jødene i Podil (Kiev) og Volynia i 1648, som ifølge en historieskriver (og øyenvitne), Nathan Hanover, førte til 100-120.000 jødiske ofre. 300 jødiske samfunn ble totalt ødelagt.

Tsartiden Etter delingen av det polske riket på slutten av 1700-tallet, regner vi med at det bodde ca 900.000 jøder i det som da kom under russisk herredømme. Tsarene innførte etterhvert flere restriksjoner med begrensninger på bevegelsesfrihet, valg av utdannelse og yrker. Det ble også gjort forsøk på tvangskonvertering til ortodoks kristen tro. Mange jøder, særlig i sør, hadde etter hvert blitt nokså velstående, blant annet gjennom handel med korn.

Ukraina har alltid blitt regnet som det russiske imperiets store kornkammer. I 1817 var 30 prosent av alle fabrikker i det russisk-ukrainske området på jødiske hender.

Nye lover og regler, kombinert med økende antisemittisme og propaganda, førte til dramatiske endringer for den jødiske befolkning på 1800-tallet. Jøder ble tvangsflyttet til utkantområder i tsarriket, i vest til det såkalte Pale-området, fra Østersjøen i nord til Svartehavet i sør.

Jødiske barn ble tvunget til militærtjeneste, synagogeforsamlinger oppløst, hebraisk og jiddisk språk forbudt og

>>

Det ble også gjort forsøk på tvangskonvertering fra jødedom til ortodoks kristen tro.

Foto: Internet Encyclopedia of Ukraine

Foto: Guro Kvakestad

istoriske kilder forteller at jøder begynte å bosette seg i de greske koloniene rundt Svartehavet i det 4. århundret, hovedsakelig som handelsmenn. Etter hvert fulgte de handelsrutene langs de store elvene, blant annet Dniepr, og kom til Kiev-området. Mange av disse jødene var trolig konvertitter. Man antar at store deler av den tyrkiske Kazar-stammen konverterte til jødedommen midt på 700-tallet, og at de bosatte seg i Kievområdet, på Krimhalvøya og i Kaukasia. Dette er grunnen til at den første skriftlige omtale av Kiev som vi kjenner, er en inskripsjon på hebraisk fra år 930 («Kievan letter»).

Fremdeles finner vi små grupper av kazarer på Krim.

Et par hundreår senere begynner vestlige (europeiske) jøder å immigrere til det som vi i dag kaller Ukraina, og som da lå under det polske storriket. Mange flyktet fra korsfarernes brutale fremferd, og senere vet vi at mange jøder ble utdrevet fra sine hjem og byer. Rundt år 1500 bodde det jøder i 23 polsk-ukrainske byer, og jiddisk språk og kultur vokste frem og ble dominerende. Jødene fikk en viss selvråderett. Til gjengjeld måtte de betale en egen skatt direkte til kongen.

I Kiev (Podil) vokste det frem et sterkt og selvstendig jødisk samfunn, som også ble et kjent senter for religiøs undervisning. Alt var likevel ikke enkelt. I møte med andre etniske grupper var det kamp om posisjoner, makt og handel. Særlig oppstod det konflikter med kosakker og tatarer. Tatarene vant en stor seier over jødene i 1482, og bortførte mange jøder til slaveri og tvangsarbeid i koloniene på Krimhalvøya. Kosakkenes kamp mot det polske regimet rammet også jøder (og katolikker), da jødene

En gruppe religiøse jøder med torah-ruller, ca 1915.

Inngangspartiet til Brodsky-synagogen i Kiev.

F Ø R ST

1 - 2 0 1 9

9

JØDISK E S A M F U N N

>> reisevirksomhet og eiendomsrett innskrenket. Pogromen mot jødene i Odessa i 1871 regnes som den første av en rekke statlig støttede pogromer og mord på jøder, selv om det også hadde vært angrep tidligere. I 1905 ble det i løpet av én måned gjennomført 609 pogromer i 28 statlig administrerte områder. Bare i Odessa ble mer enn 400 jøder drept og over 1600 jødiske eiendommer ødelagt i noen oktoberdager dette året.

Rundt århundreskiftet hadde Ukraina verdens største jødiske befolkning med 3 millioner, noe som tilsvarer 30 prosent av befolkningen. De dramatiske forfølgelsene førte til stor jødisk emigrasjon fra Ukraina, særlig til USA. I årene 1880 – 1914 vokste for eksempel den jødiske befolkningen i New York city fra 60.000 til 1,5 millioner.

I Brooklyn ble en hel bydel kalt «Little Odessa». Samtidig vokste den sionistiske bevegelse frem, med oppfordring om å dra til Palestina. Ideen om et nytt jødisk hjemland ble egentlig født i Odessa, før Theodor Herzl lanserte ideen.

Organisasjonen Hibbat Zion hadde sitt hovedkvarter i byen, og var svært kritisk til assimilasjon, som mange mente var alternativet til pogromene.

Den sør-vestlige delen av Ukraina (Galicia og Bukovina) var under det habsburgske riket på 1800-tallet. Her var situasjonen annerledes. I 1868 ble jødene tildelt like rettigheter med resten av befolkningen. Jødene utgjorde mer enn 10 prosent av befolkningen, og 60 prosent av jødene var involvert i handelsvirksomhet, og de fikk ofte høye posisjoner i samfunnslivet.

Revolusjonen Det nasjonale rådet for Ukraina, som ble etablert etter tsarrikets fall i 1917, innførte indre selvstyre for de ulike etniske gruppene, inklusiv jødene. Jiddisk ble igjen offisielt språk. Men friheten skulle bli kortvarig. Noen gamle lover ble gjeninnført, samtidig som bolsjevikene – med støtte fra toneangivende jødiske grupper – var sterkt kritiske til nasjonalrådets vedtak om en selvstendig ukrainsk republikk. Jødene var splittet, og nye pogromer oppstod. I borgerkrigen 1917-19 ble 100.000 jøder drept.

Bolsjevikene innførte restriksjoner på fri handel og privat næringsvirksomhet, noe som særlig rammet jødene.

Religiøse foreninger og religiøs undervisning ble forbudt, og mange synagoger stengt. Målet var total assimilering av jøder. Men det oppstod også en stor grad av frihet.

Jøder som var for assimilering, ble tilbudt posisjoner i den offentlige forvaltningen og det kommunistiske partiapparatet, og var ofte blant de sterkeste kritikerne av den sionistiske bevegelse. En kort periode med selvstendighet og frihet medførte en blomstringsperiode for jiddisk kulturliv. Jødiske skoler og teatre ble åpnet og aviser utgitt.

Igjen var gleden kortvarig.

I løpet av to døgn havnet brutalt 33.771 jødiske liv i ravinen ved Babij Jar, og ble raskt dekket til av jord.

10

F Ø R ST

1 - 2 0 1 9

Menachem Mendel Schneerson var en prominent rabbiner innen Chabad-Lubavichbevegelsen.

Mange mener han var messias.

Friheten ble brått og energisk slått ned da Stalin kom til makten. Tusener av jøder ble fratatt sine stillinger, falske anklager ble fremsatt, ofte med dødsstraff som følge. Igjen ble religionsundervisning forbudt og synagoger stengt. I perioden 1945-1992 var Kiev Choral-synagogen den eneste åpne synagoge i Kiev. Selv her ble hovedinngangen stengt og fasaden omgjort til å ligne et vanlig herskapshus i Podil.

Holocaust Den tyske okkupasjonen av Ukraina under andre verdenskrig ble en tragedie for den jødiske befolkningen.

Under ledelse av feltmarskalk Walter von Reichenaus og den sjette armé ble Kievs jøder kommandert til å møte på byens torg 29. september 1941. Herfra ble de ledet ut på en lang marsj til byens utkant – en stor ravine kalt Babij Jar. Her ble de stilt opp og skutt, én etter én. I løpet av to døgn havnet brutalt 33.771 jødiske lik i ravinen, og ble raskt tildekket av jord. Ordre utført. Mange ukrainere deltok dessverre i massakren mot jødene. Det skulle derfor ta mange år før denne erkjennelsen vant frem og et minnesmerke ble reist ved ravinen.

Men dette viste seg bare å være begynnelsen. I sørvest samarbeidet tyske tropper med den rumenske jerngarden.

Odessa var under rumensk styre 1941-44. 22. oktober 1941 eksploderte en bombe i det rumenske militære hovedkvarteret i Odessa og 67 personer ble drept, inkludert kommandanten. Jødene fikk skylden. 19.000 jøder ble bedt om å møte i havneområdet, der mange av dem ble skutt. Minst 20.000 jøder ble bortført til ghettoen Dalnik, der de enten ble skutt eller låst inn i lagerhus, som siden ble påtent.

2,5 millioner av Sovjets 4,8 millioner jøder ble drept under holocaust. Av dem må vi anta at over halvparten var fra Ukraina. Verst gikk det ut over jødene i vest, der bare 2 prosent (17.000) overlevde.

Foto: Guro Kvakestad

Choral-synagogen i Kiev har mange vakre glassmalerier.

Religiøst liv Ukraina ansees som fødested for den jødiske hasidismen – en folkelig vekkelsesbevegelse innenfor ortodoks rabbinsk jødedom, som vektlegger mystikk og personlig religiøs erfaring og kontakt med guddommen. Bevegelsen ble startet av rabbi Israel ben Eliezer (1700-1760), bedre kjent som Baal Shem Tov. Med sin understrekning av elementer som glede, ekstase og bønn vant han mange tilhengere, og kom delvis i opposisjon til den mer Talmud-orienterte ortodoksien.

Opplysningstiden påvirket også jødisk tenkning. Den mer rasjonelle tilnærming til jødisk tro som oppstod i vest, spredte seg også til Ukraina, og fikk sterkt fotfeste der.

Kampen mellom den rette lære, det rette liv og menneskets innsikt og fornuft preget altså det jødiske liv på samme måte som den vestlige kristne kirke: Kirkens ortodoksi ble møtt av den pietistiske vekkelsesbevegelsen, som siden ble utfordret av rasjonalismens fornuft og liberale holdning til åpenbaringshistorien og Ordet. Tilsvarende brytninger finner vi altså innenfor Det mosaiske trossamfunn.

Vi må også fremheve en annen stor jødisk rabbiner fra Ukraina, nemlig rabbi Nachman fra Braslov, Baal Shem Tovs oldebarn, og grunnlegger av den hasidiske lubavitcher-retningen. Hvert år, på hans dødsdag, valfarter store mengder jøder til hans grav i Uman. Denne retningen har fått særlig renessanse de siste årene, og driver i dag en utstrakt «indremisjon» blant jøder verden over for å kalle dem tilbake til et rett jødisk liv, og forberede dem på Messias’ komme. Gruppen er også representert i Oslo med en egen rabbi og «hus-synagoge». Mange mener at deres syvende rabbi, rabbi Schneerson, som døde i 1994, var Messias, og hans hjem i Brooklyn er derfor i dag et senter for deres virksomhet.

Demografi Den jødiske befolkningen I Ukraina er sterkt redusert etter

andre verdenskrig. Da andre verdenskrig brøt ut, bodde det det 3 millioner jøder i Ukraina. Dette utgjorde 60 prosent av jødene i hele Sovjetunionen, og 20 prosent av den totale jødiske befolkning i verden.

I dag regner vi med en jødisk befolking på 3-400.000, ca 1 prosent av den totale befolkning i landet. Nedgangen etter krigen skyldes ikke bare masseutryddelsen under holocaust, men også lav fødselsrate, blandingsekteskap der jødisk identitet forlates, og ikke minst utvandring.

Siden 1971 har mange ukrainere utvandret til USA og Israel, selv om det i noen perioder har vært forbudt å forlate landet. Den store utvandringsbølgen ble utløst da grensene åpnet i 1990 som følge av Glasnost. Havnebyen Odessa ble et senter for jødiske emigranter på vei til Løfteslandet.

Den russiske invasjonen og borgerkrigen i Øst-Ukraina de siste årene har også ført til at mange jøder har forlatt sine hjem, søkt til storbyene Kiev og Odessa eller reist til Israel.

Antisemittisme Antisemittisme er dessverre et gammelt fenomen, med renessanse i Ukraina så vel som i andre øst-europeiske land. Jødisk eiendom er blitt angrepet og minnesmerker vandalisert. Antisemittiske slagord er tagget både på synagoger og andre jødiske institusjoner, og demonstrasjoner i regi av ny-nazistiske grupper har samlet store skarer uten vesentlig protest.

Lederen for den ukrainske jødiske komité, Eduard Dolinsky, uttalte seg for to år siden til Jerusalem Post: – Antisemittisme og fornektelse av holocaust er blant de kamper vårt samfunn strir med. Vårt samfunn mangler evne til å overvåke antisemittisme, hevder Dolinksy, og peker på en rekke tilfeller der minnesmerker over holocaust og jødiske gravplasser er vandalisert, samtidig som fornektere av holocaust glorifiseres.

Dolinsky viser også til at ny-nazister feiret fødselsdagen til nazi-kollaboratøren Stephan Bandera ved å marsjere F Ø R ST

>> 1 - 2 0 1 9

11

JØDISK E S A M F U N N

>>

gatelangs på den jødiske nyttårsdag og rope ut slagord som «Jøder forsvinn» og «Jøder ut av Ukraina». Politiet som voktet marsjen uttalte etterpå at det ikke hadde vært noen antisemittiske hendelser.

Dolinsky er også svært urolig med tanke på den jødiske befolknings fremtid i Ukraina: – Det jødiske samfunn er i krise, særlig på grunn av krigen i øst og den økonomiske situasjonen. Jøder flykter og blir spredt, samtidig som de mangler et klart fundament. Dette leder til en identitetskrise, sier Dolinsky.

Enten må vi bestemme oss for at den siste jøde skrur av lyset, eller så må vi fortsette kampen. Dolinsky håper på det siste, og ber om hjelp fra Israel.

Misjonshistorien Den store jødiske populasjonen tiltrakk seg naturlig nok også oppmerksomhet fra kristen jødemisjon. Europeiske organisasjoner mobiliserte for å nå jødene i Paleområdet, blant dem også Den Norske Israelsmisjon.

En av dem som fikk store anfektelser i sitt trosliv var den unge rabbinerstudenten Chaim Gurland (1831-1905).

Han var rabbinersønn fra Vilnius i Lithauen, og var vel kjent med den talmudiske skoleretning og deres vektlegging av den muntlige overlevering av læren. Han ble sendt til en rabbinerskole i Ukraina for videre utdanning, der han på nært hold fikk møte hasidismens fromhet.

Tilbake i Lithauen møtte han så den tredje retningen, opplysningstidens rasjonalisme.

Gurland gjennomgikk en kamp med seg selv, og konkluderte med at eneste løsning var å vende tilbake til den skrevne overlevering og åpenbaring som fundament

for lære og liv. Det kostet ham jobben som rabbiner i Wilkomir. Gurland beretter selv: – Hver dag blir jeg mer og mer overbevist om at store deler av Talmud og Kabbala ikke er autentiske, og heller ikke kan anerkjennes som Guds Ord, da de motsier seg selv. Den Hellige Skrift er blitt stadig mer hellig og kjær for meg, mens Talmud mer ser ut som et galleri av karakterer uten liv.

Gurland endte opp som privatlærer i kalligrafi og hebraisk i Kishinev, der han møtte den tyske presten og misjonæren Rudolf Faltin. Gjennom studier av Skriften kom rabbineren Gurland til tro, og ble senere luthersk prest i Kishinev, der han fikk lede flere jøder til tro. Gurland var i mange år støttet av Den Norske Israelsmisjon. I årene 1867-76 ble mer enn halvparten av inntektene til Israelsmisjonen gitt i støtte til Gurland og hans arbeid. Etter noen år som omreisende emissær og misjonær i Pale-området, endte han opp som bibelmisjonær i Odessa, støttet av amerikanske og britiske bibelselskaper og Mildmay Mission Society. Her fikk han dele ut bibler og nytestamenter på hebraisk og jiddisk til sine jødiske venner, men også bistå mange av dem som var truet på livet og møtte døden gjennom pogromene.

I Odessa møtte Gurland også den voksende sionistbevegelsen, noe han forholder seg litt ambivalent til: – Jeg følger den sionistiske bevegelsen med varm interesse, og lytter nøye til hvordan jødiske aviser bedømmer den. Likevel synes mye å være uklart og forvirrende, uttaler Gurland.

En ny trend hadde også oppstått blant jøder som var kommet til tro på Jesus. De sluttet seg ikke uten videre til

Kiev Messianic Congregation er den største messianske menigheten i Ukraina, med over tusen medlemmer.

12

F Ø R ST

1 - 2 0 1 9

Foto: Zibigniev Kosc/Flickr

Til tross for stor jødisk utvandring, har Ukraina fortsatt ett av de største jødiske samfunn i verden.

etablerte kirker, men dannet egne grupper og menigheter. Mest kjent er menigheten «Den nye pakts israelitter», grunnlagt i 1884 i Kishinev av Josef Rabinowitz.

I Odessa oppstod gruppen «Det nye Israel» under ledelse av Jakob Priluker. Han ønsket å bygge bro mellom jesustroende jøder og kirken. Han valgte derfor søndag fremfor lørdag som gudstjenestedag, og avviste jødenes forpliktelse til å følge de rituelle forskriftene. Slik håpet han også på å få samme rettigheter av russiske myndigheter som andre kristne. Priluker emigrerte til England, og gruppen gikk etter hvert i oppløsning.

I byen Elizabetgrad (nå Kirovograd) hadde en gruppe jesustroende jøder samlet seg i et jordbruksfellesskap under navnet «Det åndelige bibelske broderfellesskap».

De avviste den talmudiske jødedom, men manglende oppslutning og press fra myndighetene førte til at deres leder Jakob Gordin emigrerte til USA i 1891 sammen med 60 medlemmer av samfunnet.

Messianske jøder I 1991 fikk Israelsmisjonen gjenoppta arbeidet i Ukraina.

Den nye åpenheten i øst førte til at mange jøder var på åndelig vandring. Mange fikk møte Jesus og kom til tro.

Jews for Jesus var en av de organisasjonene som raskt var på plass, under ledelse av Avi Snyder. De erkjente raskt at det var behov for betydelig innsats og opplæring, og spurte oss i Den Norske Israelsmisjon om vi var villige til å hjelpe. Sammen med Jews for Jesus etablerte vi derfor en bibelskole i Odessa for å utruste og utdanne unge jøder som var kommet til tro. Mange av dem er i dag selv misjonærer og evangelister.

Etter en periode uten noe engasjement fra vår side, fikk vi en ny henvendelse. Denne gang fra en nordmann bosatt i Odessa. Arne Tafjord arbeider som administrativ leder for Jews for Jesus i Ukraina og de russisk-språklige områdene, og ønsket å fornye kontakten med Norge. I

mange år har vi derfor hatt gleden av et nært og godt samarbeid, der titusenvis av traktater er delt ut, tusener av mennesker har fått høre evangeliet, og flere hundre jøder kommet til tro på Jesus som Messias.

Det finnes i dag flere titalls messianske menigheter og grupper i Ukraina. Ingen kjenner tallet, men en av de største messianske menighetene i verden er Kiev Messianic Congregation, etablert i 1995 under ledelse av Boris Grysenko. Med sine mer enn 1.000 medlemmer, driver de et omfattende arbeid blant ulike aldersgrupper og miljøer i Ukrainas hovedstad. Boris selv kommer fra en vel respektert jødiske familie, der hans oldefar var en anerkjent rabbiner.

Jews for Jesus har i dag faste staber i 6 byer i Ukraina og det tidligere Sovjet. I tillegg sendes team og enkeltpersoner inn i områder som fremdeles ansees som lukket for kristen misjon.

Jødene i øst trenger fortsatt vår støtte. Antisemittisme er på fremmarsj og må bekjempes. Mest av alt trenger jødene også der å få høre de gode nyhetene om Jesus Messias. • Kilder: Encyclopedia of Ukraine, vol. 2 Jewish Communities of the World (Institute of the World Jewish Congress), 1996 Jerusalem Post 02.02.2017 / steigan.no 06.02.2017 Raymond Lillevik: “Apostates, hybrids or true Jews”, 2014 KJMC Press center / www.baruhaba.org.ua

ROLF G. HEITMANN Rolf Gunnar Heitmann har en Cand.

Theol. grad fra Det Teologiske Menighetsfakultet fra 1983, samt Praktisk teologisk seminar fra 1984.

F Ø R ST

>> 1 - 2 0 1 9

13

“Tzabarim” «Jeg trodde jeg var den eneste jøden i hele Israel som tror på Jesus!» Denne uttalelsen høres ofte fra innfødte israelere når de beskriver sine første dager, uker og noen ganger måneder, etter å ha gjort den fantastiske oppdagelsen at Jesus er Messias – som de har gitt sitt liv til.

AV ALEC GOLDBERG FOTO: ANNETTE SOELTER/FLICKR

O

g det er en av de største forskjellene mellom dem og oss – jøder som også tror på Jesus, men som ble født og vokste opp i ’eksil’. Selv om en jesustroende jøde i diasporaen gjerne ses på som fullstendig latterlig av det store flertallet jøder, kan likevel slike ’merkelige’ jøder langt oftere påtreffes der i diasporaen enn i Israel.

Ifølge noen uoffisielle statistikker jeg har lest, er det faktisk slik at på et tidspunkt var en tidel av russisk ortodokse prester i Moskva og St. Petersburg – de to største byene i mitt fødeland Russland – etniske jøder. Selvsagt er situasjonen i Israel helt annerledes: «En sann jøde tror

14

F Ø R ST

1 - 2 0 1 9

ikke på Jesus». Mens jødiske foreldre i diasporaen bare kunne hviske dette tusenårige mantraet inn i sine små barns ører – av frykt for å fornærme sine ikke-jødiske naboer – så kan de i Israel fritt rope det ut på gatehjørnene, om de skulle ønske det. Og fra de lokale ortodokse, altså de jødiske, kan man trygt regne med full støtte i et slikt utsagn. Det bevises stadig på nytt av anti-misjonsorganisasjonene.

Til tross for dette åndelige klimaet, vokser det israelske messianske miljøet hvert år. Og ikke bare ved vår pliktskyldige og glade lydighet mot det første budet «Vær fruktbare og bli mange», men også takket være Guds ånd som arbeider blant oss og åpenbarer Jesus for slike som aldri før våget å tenke på ham.

Men hvor mange av oss messianske jøder i Israel er «tzabarim» – innfødte israelere? Ifølge konservative anslag utgjør de som er født i landet bare cirka 15–20 % av alle de messiastroende i Israel. Siden de fleste av disse er født i troende familier, er prosenten av dem som kom til tro på Jesus uten noen støtte fra sin egen familie, enda mindre.

Det er imidlertid denne gruppen mennesker som alltid har interessert meg spesielt. Deres historier er unike, fordi både den nære familien og kulturen – de to faktorene som påvirker sterkest vår utvikling som mennesker – gav alt annet enn impulser som ledet til tro på Jesus. Hvordan ble disse hans etterfølgere?

DEN MESSIANSKE BEV EGELSE

Hvor mange av gruppen messianske jøder er “tzabarim” – innfødte israelere?

Og hvordan kom de til tro?

Hvis du vil skrive noe som virkelig skaper de store bølgene i Israel, så kan du begynne med å intervjue en ultraortodoks rabbiner fra Bnei Brak, som er kommet til tro på Jesus. Vi ønsket å få tak i vitnesbyrd fra jesustroende – som kunne tale til den vanlige israeler, ’mannen i gata’... selvsagt på hebraisk. Vi tenkte på å filme dem, dykke dypt ned i deres vitnesbyrd og få dem til å fortelle om familie og bakgrunn, om hindringene de hadde overvunnet på veien – og gi dem mulighet til å reflektere rundt troen.

I 2017 begynte vi å lete etter mennesker å intervjue. Vi brukte forskjellige filtre i prosessen med å sortere ut kandidater. Vi ønsket folk som var født og oppvokst i Israel, med ikke-messianske foreldre, og som hver av dem var den første i familien som kom til tro på Jesus, var modne i sin tro, med god anseelse i det messianske miljøet, og som var i stand til å fortelle sin historie på en engasjerende måte. Sist, men ikke minst, trengte jeg noen som var vil-

lige til å offentliggjøre dette uten å frykte represalier fra familiemedlemmer, arbeidsgivere eller myndigheter.

Nå er intervjuene inne i siste redigeringsrunde, og de skal snart lastes opp på Casparis nettside og på YouTube. Om du ikke forstår hebraisk, så gi oss litt mer tid til å få på plass den engelske tekstingen. Uansett – vi setter stor pris på deres bønner for seerne, spesielt for dem som ennå ikke tror på Jesus. •

FAKTA • Alfaprosjektet er et videoprosjekt initiert av Caspari Center i Jerusalem • Videoene er vitnesbyrd fra «Tzabarim» – israelskfødte jøder som kommer til tro • Det er ment å være til oppbyggelse og veiledning for det messianske miljøet i Israel • Initiativtaker er Alec Goldberg, leder for den lokale delen av arbeidet ved Caspari Center.

F Ø R ST

1 - 2 0 1 9

15

UNG RØST

Da Jesus tapte en diskusjon H

ar du noen gang diskutert med noen og tapt? Det har jeg. Ikke bare én gang. Jeg husker særlig da jeg var rundt 7 år gammel og vi skulle flytte. Jeg hadde ikke lyst, og jeg argumenterte mye med mine foreldre om hvor forferdelig det var å flytte fra alle vennene mine.

Til slutt skrev jeg det som nesten må sies å være en søknad, med trusler om at dersom kravene mine ikke ble innfridd, ville jeg flytte til rundkjøringen i bygdesentrumet.

Jeg tapte den diskusjonen, mine foreldre flyttet og jeg måtte følge med. Heldigvis er jeg ikke den eneste som ikke vinner alle diskusjoner. Det er en del av livet.

Det er bare godt for oss å ikke vinne enhver diskusjon.

For vi diskuterer helst ikke for å vinne, men for å få en felles forståelse og gode løsninger. Det kan være godt å ha i mente når vi kommer over en diskusjon som Jesus hadde – og tapte.

Jesus møter en ikke-jøde Fortellingen fra Markus (7,24-30) og Matteus (15,21-28) forteller at Jesus reiste utenfor sitt vanlige område.

Han beveget seg utenfor det jødiske området, og tok inn i en bolig ved Tyros i all hemmelighet. Hvorfor er uklart. Bibelen sier ikke noe mer om denne reisen enn at han møter en ikke-jødisk kvinne. Han hadde omtalt området tidligere, i frustrasjon over sitt eget folk i de galileiske byene, der han hevdet at «… dersom de mektige gjerningene som er gjort hos dere, hadde skjedd i Tyros og Sidon, ville de for lenge siden ha vendt om i sekk og aske» (Matt 11,21).

Besøket av Jesus lot seg ikke holde hemmelig.

Fortellingene om ham hadde spredt seg. Da oppsporet en syrisk-fønikisk kvinne ham og bad: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd» (Matt 15,22b). Men så

16

F Ø R ST

1 - 2 0 1 9

skjer det noe uventet. Jesus ignorerer henne, selv om hun roper. Til slutt kommer disiplene bort og ber ham: «Bli ferdig med henne…» (15,23b). Hva er det som skjer? En desperat mor, som ber for sitt barn, blir tilsynelatende avvist av Jesus!?

Og verre skal det bli. Først sier han at han bare er kommet for det jødiske folk, før han også fornærmer henne: «La først barna bli mette, for det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene» (Mark 7 27b). For å forstå betydningen er det viktig å se hvordan hunder ble forstått på denne tiden. Dette var en tid hvor hunder i liten grad fungerte som kjæledyr, og de domestiserte hundene ble i hovedsak brukt til vakt, jakt og vern mot rovdyr. Hundene var åtseldyr og levde av det som ble etterlatt dem. De ble fremstilt som urene, listige og uærlige dyr, og vi finner lignende fremstillinger i Bibelen (2 Sam 9,8, 1 Kong 14,11, 16,4 & 21,24, Matt 7,6, Fil 3,2, osv.).

Men til tross for fornærmelsen, sier kvinnen at selv hunder får del i måltidet gjennom å spise smulene som faller fra bordet. Hun hisser seg ikke opp, men kontrer kløktig. Og Jesus sier at på grunn av hennes svar vil hennes datter bli frisk, og hun kommer hjem til et helbredet barn.

Det gode i motsetninger Fortellingen inneholder en motsetning. Jesus ignorerer og avviser kvinnen, men imøtekommer henne i handling. Det er som om han må gi etter i diskusjonen med henne. Eller som Oskar Skarsaune lufter i sin bok, han ser ut til å tape diskusjonen. Hvorfor reagerer Jesus slik, for så å gi den ikke-jødiske kvinnen det hun ønsker?

Slike motsetninger er spennende. Vi tenker ofte at motsetninger er problematiske, fordi de oppleves å være i konflikt med hverandre. I jødisk tenkning fortoner det seg litt annerledes. Der er det nettopp paradoksene som

Jesus ignorerer og avviser kvinnen, men imøtekommer henne i handling. er spennende, for det er det som er krevende som en lærer mest av.

Denne teksten kan nettopp romme et slikt paradoks, en sann selvmotsigelse. For Jesus etablerer hvem han er på flere måter. I Matteus sier Jesus: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus».

Han etablerer at han er Israels Messias, og at han er den som det stod skrevet om i jødenes lov, profetier og skrifter. I Markus kan en lese en liten nyansering om at han er kommet for at barna ‘først’ skal bli mette, en tanke vi også finner igjen andre steder (f.eks. Rom 1,16).

Det var helt grunnleggende å slå fast. Samtidig peker både kvinnens svar og Jesu handling på at han også kom for folkeslagene. Professor Matt Skinner trekker frem et viktig poeng fra denne samtalen. For denne kvinnen ser ut til å minne Jesus på at hans velsignelser er så enorme at bordet ikke kan holde velsignelse for seg selv – den renner over alle bordkanter. Og moren får en liten smakebit på det som kom med Jesu død og oppstandelse, at han skulle åpne veien til Gud for alle

Fortellingen om den syrisk-fønikiske kvinnen har vært gjenstand for ulike tolkninger.

folkeslag.

Innledningsvis nevnte jeg at vi ikke diskuterer først og fremst for å vinne, men for å kunne forstå hverandre og finne gode løsninger. Jeg kan ikke annet enn å undre meg på om ikke det var det Jesus ønsket, særlig med tanke på de rundt ham – disiplene. Kanskje ville Jesus ha denne diskusjonen nettopp for å understreke at han var kommet for jøde først, men at han også skulle bli Messias for folkeslagene. For det er ikke å komme forbi innholdet i Jesu reaksjon. Han bekrefter hvem han er.

Samtidig gav han et lite innblikk i at Israels Messias også skulle bli folkeslagenes. •

KRISTOFFER EKNES Kristoffer Eknes har en mastergrad i Migrasjonshistorie fra Universitetet i Oslo.

Til daglig leder han Israelsmisjonens ungdomsorganisasjon return2sender.

Abraham som nøkkelfortelling Hvis vi som hedningkristne er blitt podet inn på Guds opprinnelige familietre og har fått del i velsignelsen og løftene på lik linje med paktsfolket – hvorfor er vi ikke da mer interessert våre jødiske røtter og Israels frelse?

I

Romerbrevet bruker Paulus Abrahams-fortellingen for å forklare Guds store frelsesplan for både Israel og folkeslagene. Fortellingen er et nøkkelmotiv i Bibelen.

Paulus utfordret sam-tidens tolkningstradisjon ved å ta i bruk en kronologisk lesning av Abraham-fortellingen.

Og med den som utgangspunkt argumenterer Paulus for rettferdiggjørelse uten lovgjerninger, for hedningenes tilhørighet til troens folk og for deres velsignelse sammen med Israel.

Romerbrevet regnes som Paulus’ hovedverk, hvor han presenterer grunnleggende hovedpoeng i sin teologi.

18

Hovedtemaet for brevet viser to viktige anliggender: For det første ser vi at evangeliet er for alle som tror, og dermed er det ingen forskjell på jøder og hedninger når det gjelder frelsen. For det andre er evangeliet for jøde først, altså en prioritering som knyttes til deres utvelgelse og kall. Paulus bruker en rekke argumenter fra Det gamle testamentet for å forklare begge anliggender, og Abrahamfortellingen er et nøkkelmotiv i den sammenheng.

Abraham-fortellingen som nøkkelmotiv Abraham-fortellingens kjerne er løftene vi finner i 1 Mos

Foto: Unsplash

T EOLOGI

Paulus ønsket å minne jødene i Antiokia på kallet de hadde til å være et lys for folkeslagene.

navns skyld. For de skal få høre om ditt store navn, din sterke hånd og din utstrakte arm […] Slik skal alle folk på jorden lære navnet ditt å kjenne (1 Kong 8,41-43).

Avslutningen i 2. Kongebok er svært drastisk med henblikk på løftene. Både Jerusalem og tempelet er lagt i ruiner, og folket fraktes til eksil i Babel. Dermed stod folket uten land, og velsignelsen hadde ikke nådd ut til folkeslagene. Hvalvik og Stordalen skriver at de historiske bøkene dermed avsluttes med en rekke spørsmål: Hva skjer nå med løftene til Abraham? Kommer Israel til å få landet tilbake? Vil velsignelsen nå ut til alle jordens folkeslag? (2011:415).

12,1-3 og 1 Mos 15,18-21: – Landløfte – Løfte om en ætt – Universelt løfte om velsignelse for alle folkeslag Selv om ingen av løftene innfris umiddelbart, utgjør de likevel et nøkkelmotiv og ledemotiv gjennom GTog NT. Løftene gir både en kollektiv forståelse av fortid og opphav, og skaper en forventning til framtiden.

Folket inntar landet under Josva, hvor landløftet er det sterkeste ledemotivet fra Abraham-fortellingen.

Landløftet er fortsatt et nøkkelmotiv i Samuelsbøkene og Kongebøkene, men forskjellen er at folket (ætten) må forsvare landet istedenfor å innta det. Samtidig er det universelle perspektivet tydeligere. Et eksempel er Salomos tempelinnvielsesbønn: Det kan også hende at fremmede som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte for ditt

Profetene advarer folket mot eksilet og taler om gjenopprettelse og håp for Abrahams ætt, samtidig som de løfter fram det universelle perspektivet. Særlig gjelder dette profeten Jesaja. Jes 45,22 er en direkte befaling til folkeslagene om å vende om til Herren og bli frelst, mens Jes 49,6 løfter fram Israels kall overfor folkeslagene: Jeg gjør deg til et lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende. Paulus bruker dette verset i Apg 13,47 for å minne jødene i Antiokia ved Pisida om det partikulære kallet – Israel skal være et lys for folkeslagene.

I NT er det en utstrakt bruk av Abraham-fortellingen, hvor Jesus-fortellingen knyttes direkte til løftene.

Matteus begynner sitt evangelium med å presentere Jesus som Abrahams sønn (Matt 1,1), og Lukas skriver at Jesus ble født fordi Herren ville oppfylle sitt løfte til fedrene (Luk 1,46ff). Dernest knyttes Jesu frelsesverk til Abrahams-løftene (Apg 7,2;17, Rom 9.6ff; Hebr 6,13ff).

Paulus og Abraham-fortellingen Hvalvik og Stordalen hevder at de deuterokanoniske (dvs.de gammeltestamentlige apokryfe skrifter) bøkenes bruk og tolkning av Abraham-fortellingen skiller seg fra Paulus’ tolkning. (2011). Deres argumentasjon baserer seg blant annet på avsnitt fra Siraks bok og 1 Makkabeerbok. De er skrevet ca. 100-200 år før Paulus, og det er ikke utenkelig at den forståelsen og tolkningen vi finner her av Abraham, også var den tradisjonelle forståelsen i Paulus’ samtid.

I Siraks bok (ca 180år f.kr) blir Abraham omtalt som den store og navngjetne, fordi Han holdt Den Høyestes lov og ble tatt inn i en pakt med ham. Han satte paktstegnet på sin kropp, og han var tro da han ble prøvet. Derfor lovte Herren ham med en ed at i hans ætt skulle folkeslagene bli velsignet (Sik 44,19-20). Slik

>>

F Ø R ST

1 - 2 0 1 9

19

Foto: Unsplash

>>

20

F Ø R ST

1 - 2 0 1 9

bruker Sikars bok pakttegnet/omskjærelsen (1 Mos 17,7f) og prøven/ofringen av Isak (1 Mos 22) som tolkningsramme for å forstå Abraham-fortellingen og løftene. 1 Makkabeerbok bruker også 1 Mos 22 for å forstå og tolke løftene, rettferdigheten og velsignelsen Abraham fikk del i (1 Makk 2,52).

Det er dermed ikke utenkelig at det er mot denne tradisjonelle lesningen og forståelsen av Abrahamfortellingen Paulus nå argumenterer i Romerbrevet og Galaterbrevet. Paulus visste av erfaring at et rett forhold til Gud ikke baserte seg på lovgjerninger, og dermed måtte han lese Abraham-fortellingen med en annen inngangsport enn hva forfatterne av de deuterokanoniske bøkene hadde gjort.

Paulus tar i bruk en kronologisk lesning, og tar dermed utgangspunkt i 1 Mos 12-15. Med dette utgangspunktet argumenterer Paulus både i Romerbrevet 4 og Galaterbrevet 3 for at Abraham fikk løftene og ble regnet rettferdig før han ble omskåret (1 Mos 17) og satt på prøve (1 Mos 22). Han imøtegår og utfordrer på den måten den tradisjonelle forståelsen vi fant i de deuterokanoniske bøkene.

I Romerbrevet 4 bruker Paulus den kronologiske lesningen av Abraham sammen med Salme 32, hvor David priser det menneske salig som Herren regner rettferdig. Før Paulus siterer Salme 32, har han allerede sagt at Abraham ble regnet som rettferdig på grunn av

tro. Spørsmålet er da «når» denne rettferdigheten ble Abraham til del. Paulus svar er før omskjærelsen (4,10b).

Siden omskjærelsen er et partikulært paktstegn mellom Gud og Abrahams jordiske ætt, er det et avgjørende viktig poeng for Paulus å fremheve at rettferdigheten ble Abraham til del før omskjærelsen og uten lovgjerninger (Rom 4,9f og Gal 3,1ff). Det betyr at saliggjørelsen/rettferdigheten også gjelder de troende uomskårne – folkeslagene – for da kan løftet stå fast for hele hans ætt, ikke bare for den som har loven (Israel), men også for den som har samme tro som Abraham (Rom 4,16).

Rabbinere og andre lærde jødiske menn visste og underviste at Israels Gud også var folkeslagenes Gud (1997:147). Vi ser at i NT finnes det flere eksempler på gudfryktige hedninger, og at fariseerne drev en form for misjonsvirksomhet (Matt 23,15). Samtidig var det klare grenser mellom jøder og hedninger. Peter sier i møte med den romerske offiseren Kornelius at det ikke er tillatt for en jøde å omgås eller besøke noen fra et annet folk (Apg 10,28). Men i det øyeblikket mennesker ikke blir rettferdig på grunn av lovgjerninger eller omskjærelsen, står hedninger og jøder på lik linje i forhold til rettferdiggjørelsen. Både jøder og hedninger er alle under synden (Rom 3,9), men ufortjent og av hans nåde blir både jøder og hedninger kjent rettferdige, frikjøpte i Kristus Jesus ved evangeliet – Guds kraft til frelse for hver den som tror (Rom1,16; 3,24). For dersom

T EOLOGI

Vi er podet inn på Guds familietre ved troen og evangeliet. Likevel er mange kristne nesten likegyldige til Israels frelse.

Abraham kunne bli rettferdig ved gjerninger, da hadde han jo noe å være stolt av. Men overfor Gud har han ikke det. Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud han som rettferdig (Rom 4,2-3).

Israels Gud rettferdiggjør både de omskårne og uomskårne ved samme tro (Rom 3,30). Det er ikke to ulike frelsesveier. Derfor skal både jøder og hedninger bli regnet som rettferdig når vi tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde, han som ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige (Rom 4,24-25).

Derfor er Abraham også far for de uomskårne som tror. Paulus skriver til galaterne at de skjønner utfra den kronologiske lesningen at det er de som tror, som er Abrahams barn (Gal 3,6). Dette har alltid vært Guds store frelsesplan for alle mennesker, og Paulus forstår Abrahams-fortellingen slik at den forutså at Gud ville rettferdiggjøre hedninger ved tro, da den forkynte på forhånd dette gode budskap til Abraham: I deg skal alle folkeslag velsignes. Derfor blir de som tror velsignet sammen med den troende Abraham (Gal 3,7-.9).

Til menigheten i Efesos skriver Paulus at evangeliet har revet ned den muren som skilte, og at ved troen har både jøder og hedninger adgang til Gud i én Ånd. Derfor er hedninger ikke lengre utlendinger og fremmede, men de helliges medborgere og Guds familie (Ef 2,18-19).

Dette omtaler Paulus som et mysterium, hvor essensen er at hedningene har del i samme arv, samme kropp og samme løfte i Kristus Jesus ved evangeliet (Ef 3,6).

vi har på mange måter et medansvar for at så få jøder kjenner til Jesus fra Nasaret.

Et avsnitt som synliggjør at de første menighetene hadde et annet forhold til det jødiske folk enn hva som har vært normgivende de siste 1800 år, er Rom 15,2527. Paulus gir her et innblikk i sine reiseplaner, hvor han forteller at han planlegger å dra til Jerusalem for å overlevere en gave fra menigheten i Makedonia og Akaia. Hvalvik understreker at dette trolig var av største betydning for Paulus. Den (gaven) understreket nemlig felleskapet mellom jødekristne og hedningekristne (2011:282, parentes lagt inn).

At de første greinene må bli frelst Abraham-fortellingen setter oss hedninger inn i en stor fortelling, og gir troen dype røtter inn i det jødiske jordsmonnet. Vi er podet inn på Guds familietre ved troen og evangeliet, og har fått sevje fra roten sammen med dem.

Likevel er mange kristne nesten likegyldige til Israels frelse og troens jødiske røtter. Det slektsbåndet som troen gir oss til det jødiske folk (Abrahams jordiske ætt), ser ut til å vekke lite engasjement hos majoriteten av troende hedninger. For Paulus var det et «først» å dele evangeliet med Israel og be om at de måtte bli frelst (Rom 1,16; 10,1). Denne bønnen og prioriteringen burde være et felles eie og hjertes bønn for alle oss som mot naturen er podet inn og har fått del i velsignelsen og saliggjørelsen.

Evangeliet er Guds kraft til frelse, for hver den som tror, jøde først og så greker. •

Hva da med Israel?

Samtidig som Paulus vektlegger at evangeliet og frelsen er for hver den som tror, fastholder han den partikulære utvelgelsen av Israel (Rom 3,3; 11,1; 28b). På tross av Israels frafall forkynner han en framtid for Israel (Rom 11,12-15; 26). Dette kommer til utrykk både i hans teologi og hans misjonspraksis. Han forstod seg selv som hedningenes apostel, men gikk likevel alltid til synagogen med evangeliet først. Selv om hedninger ble podet inn i gudsfolket, så verken opphevet eller erstattet de det jødisk folk.

Israels utvelgelse står dermed ved lag i Paulus’ teologi og tolkning av Abraham-fortellingen.

Israels forkastelse av evangeliet hadde ikke medført Guds forkastelse av dem (Rom 3,3). Abrahams løfter stod fast, og på det grunnlaget var de fortsatt elsket av Gud (Rom 11,28). Forkastelsen gjorde at evangeliet kom til de andre folkene, og slik ble jordens slekter velsignet.

Samtidig ser vi at Paulus ønsker at hedningene skulle ta imot evangeliet og leve ut troen på en slik måte at det vakte Israel til misunnelse, slik at de igjen vendte om til sin Herre og frelser (Rom 11,11). Her må vi erkjenne at kirken har mislyktes i store deler av kirkehistorien, og

VEGARD SOLTVEIT Vegard Soltveit har en mastergrad i Historie (UiB og UiA) og en master i Det gamle testamentet (NLA Høyskolen).

Til daglig jobber han som assisterende generalsekretær i Den Norske Israelsmisjon.

LITTERATUR: • Hvalvik, R. og Stordalen, T., (2011), Den store fortellingen, Det Norske Bibelselskap • Shulam, J., Le Cornu, H., (1998), A Commentary on the Jewish Roots of Romans, Messianic Jewish Publisher

F Ø R ST

1 - 2 0 1 9

21

Den miskunnsame

samaritanen – og alle dei andre AV MAGNAR KARTVEIT. FOTO: DAVID STANHILL/FLICKR

Visste du at samaritanane finst i dag?

At dei har butt der Jesus møtte den samaritanske kvinna i over 2400 år? At dei er ei av dei mest interessante gruppene på Jesu tid?

Samaritanane i dag I dag finst det nesten 800 samaritanar, og halvparten bur på Garisim-fjellet ovanfor Jakobsbrønnen ved Nablus, og halvparten i Holon, ein forstad til Tel Aviv. Dei har vore mange fleire; somme forskarar tippar at det har funnest hundretusenar tidlegare. Men dei har blitt angripne og drepne av romarar, jødar og kristne, og talet har gått drastisk ned. For hundre år sidan talde dei 163 sjeler.

Godt støtta av staten Israel, og med tilførsle av koner frå Israel og Ukraina, har dei vakse i tal, og det er på veg opp.

Problema med innavl er også i ferd med å forsvinna.

Jesus møter den samaritanske kvinna Jesus møtte den samaritanske kvinna ved Jakobsbrønnen, som i dag ligg i ei ortodoks kyrkje sør i Nablus. På denne staden låg sentrum for samaritanane den gongen. Like ved er ruinane etter Sikem, og Sykar, eller Askar, ligg litt

22

F Ø R ST

1 - 2 0 1 9

aust for Sikem. Eit par hundre år før Jesus hadde dei ein blomstrande by på toppen av Garisim-fjellet; arkeologar tippar at det har butt fleire tusen menneske der. I sentrum av byen låg tempelet deira, som konkurrerte med tempelet i Jerusalem. Om lag 110 år før Kristus drog den hasmoneiske herskaren Johannes Hyrkan frå Jerusalem med ein hær og brende byen og øydela tempelet.

Dette er ikkje det einaste eksempelet på det anstrengte forholdet mellom Jerusalem og Garisim. Den jødiske historieskrivaren Josefus fortel at samaritanane kasta menneskebein inn i tempelet i Jerusalem, og Lukas fortel at Jesus og læresveinane ikkje fekk husrom fordi dei var på veg til Jerusalem. I Egypt var det diskusjonar mellom jødar og samaritanar om kva for eit tempel som var i samsvar med Moselova.

Tempelet på Garisim Bygginga av tempelet på Garisim var mislikt i Jerusalem.

Josefus framstiller det slik at ein høgareståande prest i Jerusalem hadde gifta seg med Samaria-guvernøren si dotter. Dette var lite populært i Jerusalem, og han fekk valet mellom prestestillinga og kona. Svigerfaren lova han begge deler: Han kunne bli prest for eit nytt tempel på Garisim, og framleis vera gift. Andre menneske frå

JØDISK E GRU PPER PÅ J ES U T I D

ritanane vart kristne i Apostelgjerningane 8. Matteus har derimot ei meir reservert innstilling: Disiplane skal ikkje dra inn i samaritan-byane, kapittel 10.

Samaritanane på Jesu tid

Framleis i dag held samaritanane fast ved sine tusenårige tradisjonar.

Jerusalem med tvilsamt rulleblad slutta seg til, og dermed oppstod ei rivaliserande gudsdyrking 70 km nord for Jerusalem. Ein kan ikkje stola heilt på Josefus i denne saka, for han framstiller samaritanane som opportunistar som snur kappa etter vinden. Men det kan vera noko rett i framstillinga hans likevel.

Då Jesus møtte den samaritanske kvinna, slik Johannes framstiller det i kapittel 4, hadde dei ein teologisk diskusjon. Kvar skal Gud dyrkast, i Jerusalem eller på Garisim? Hundre år etter at tempelet vart øydelagt var dette eit levande spørsmål. Kvinna nemner Messias, som skal fortelja alt. Dette er truleg den samaritanske forventinga om ein profet som Moses, ein som skulle føra vidare openberringa frå Moses. Når Jesus spør etter mannen hennar, kan det vera eit spørsmål etter Gud, som ofte i Det gamle testamentet blir omtalt som Israels husbond.

Svaret hennar er i tråd med diskusjonen den gongen: Samaritanane vart skulda for å ha fem gudar («menn»), og den dei dyrka no (Israels Gud), var ikkje eigentleg deira, men jødane sin.

Johannes har ei positiv framstilling av samaritanane, og det same har Lukas. Han brukar dei som eksempel til etterfylging: den miskunnsame i kapittel 10, og den takksame i kapittel 17. Han fortel også om korleis sama-

På Jesu tid har samaritanane vore ei stor gruppe som heldt til i Samaria, men som hadde medlemmer i Egypt og på ei øy i Egearhavet. Kanskje har dei hatt sympatisørar rundt i Israel. I alle fall er ein tidleg versjon av deira Mosebøker funnen i Qumran. Denne versjonen vart til på 200-talet før Kristus, og levde vidare fram til vår tid i den samaritanske versjonen av Mosebøkene. Dette er den einaste delen av Det gamle testamentet som samaritanane har. Seinare fekk dei andre bøker, som framheva Moses og Garisim.

Forskjellen mellom vårt Gamle testamente og deira er mange tillegg i deira versjon. Desse tillegga framhevar Moses som profet, og dei avviser slike profetar som Jesaja.

Dessutan er det ein viktig forskjell i 5. Mosebok 27,4, der vår versjon seier at israelittane skulle byggja alter på Ebal, deira seier på Garisim. Det siste er truleg den opphavlege teksten, for Garisim er velsigningsfjellet, og Ebal er forbanningsfjellet. Me har altså ein tekst som er polemisk mot samaritanane; Ebal vart sett inn i staden for Garisim ein gong før Jesu tid.

Turistar på Garisim I dag kan ein besøkja ruinane av den samaritanske byen på toppen av Garisim. Han er utgravd av israelske arkeologar i 1984–2004, og tilrettelagd for turistar. Diverre er det få som drar dit, for ikkje mange kjenner til plassen. Ein del fleire er innom det samaritanske museet som ligg lengre nord, og der kan ein få eit godt inntrykk av samaritanane sin versjon av historia. Dei meiner at jødane braut ut frå den rette gudsdyrkinga på Garisim og bygde tempel i Silo, og seinare i Jerusalem.

Midt mellom desse stadene ligg plassen der dei slaktar påskelammet kvart år. Denne hendinga har blitt ein turistattraksjon, for det er einaste staden der den bibelske skikken frå 2. Mosebok 12 blir praktisert. Det har dei truleg halde på med i alle hundreåra – i alle fall i periodar då dei ikkje vart direkte hindra.

Midt i ruinane på toppen ligg restane av ei kyrkje.

Ho vart bygt av dei kristne keisarane rundt 500 e. Kr, og ligg sannsynlegvis rett over tempelruinane. Var det ein misjonsmetode for å få samaritanane til å bli kristne?

Tvert imot, for kyrkja var vigd Maria, som fødde Gud, Maria theotokos. Det var nok det verste samaritanane kunne tenkja seg, og kyrkja ville nok få dei til halda seg unna sin eigen by. Tusen år seinare bygde muslimane eit minnesmerke inne på same området, til minne om ein av generalane som hjelpte sultan Saladdin til å jaga dei kristne korsfararane ut av Galilea i 1187. Ruinane på toppen av Garisim er tause vitne om voldelege tilstandar gjennom hundreåra – midt i det heilage landet. • F Ø R ST

1 - 2 0 1 9

23

M I S JON S AV TA L E N

Misjonsengasjement i Krio-fellesskapet:

– Misjonsprosjekt er positivt og virker styrkende på forsamlingen Den Norske Israelsmisjon har flere samarbeidsavtaler med menigheter og forsamlinger i Norge. Vi tror på denne typen partnerskap, og har mange gode og inspirerende samarbeid å fortelle om.

AV VEGARD F. SOLTVEIT

Derfor vil vi i tiden fremover løfte frem noen menigheter og forsamlinger som vi har samarbeid med, og fortelle kort om hvordan det fungerer i praksis. Vi er stolte av våre samarbeidsforsamlinger, som sammen med oss ønsker å dele evangeliet med det jødiske folk. Samarbeid forplikter begge veier. Forsamlingen forplikter seg til blant annet å be, informere og gi økonomisk støtte til et misjonsprosjekt i en gitt tidsperiode. Den Norske Israelsmisjon forplikter seg blant annet til å informere menigheten om prosjektet, være behjelpelig med tilretteleggelse av misjonstur og være en ressurs med vår spisskompetanse og forkynnelse.

I dette nummeret av Først skal du få et innblikk i samarbeidsprosjektet med Krio Fellesskapet, som har inngått misjonsavtale om freds- og forsoningsarbeidet BridgeBuilders. BridgeBuilders er et trosbasert freds- og forsoningsprogram for unge israelere, palestinere og nordmenn. Programmet drives av DNI, og arrangeres i samarbeid med norske partnere og partnerorganisasjoner

24

F Ø R ST

1 - 2 0 1 9

i Midtøsten. Deltagerne utfordres til refleksjon og samtale om identitet, fordommer, respekt, anerkjennelse, enhet og konfliktløsning. Gjennom teamarbeid og ulike former for undervisning utruster vi unge mennesker, og gir dem erfaringer og redskap som øker mulighetene og motivasjonen deres til å være fredsagenter og velge forsoningens vei – med evangeliet i sentrum.

Nordhordlandsbrua er Norges lengste flytebro, og er selve inngangen til Nordhordland fra Bergen kommune.

Broen går over Osterfjorden, som er omsluttet av vakker natur, fiskere, gårdsbruk og industri. I tillegg er det et aktivt bedehus- og misjonsmiljø langs fjorden.

Krio Fellesskapet er en relativt ung forsamling som holder til på Eknes bedehus. Forsamlingen er tilknyttet Indremisjonsforbundet, og samler mennesker fra ulike bedehusmiljø i nærområde langs Osterfjorden. I dag består forsamlingen av nærmere 60 voksne og rundt 20 barn under 15 år. De har ingen ansatte i forsamlingen, men arbeidet drives av de mange frivillige som er med og tar ansvar for det som skjer i Krio Fellesskapet.

Ole «Olemann» Andersen er leder for Krio Fellesskapet. I 2018 inngikk de misjonsavtale med Israelsmisjonen, men forsamlingen har hatt kjennskap og engasjement for jødemisjon lenge før det, og Andersen forteller at: – Tilknyttingen til Israelsmisjonen er noe som vi har videreført fra de bedehusene som har slått seg sammen til Krio Fellesskapet. Israelsmisjonen har vært på besøk jevnlig hos oss i forsamlingen, og i tillegg har vi flere engasjerte enkeltmennesker for jødemisjon i forsamlingen.

Forkynnelse og informasjon er avgjørende for å skape et kollektivt engasjement for misjonsprosjektet.

Andersen forteller videre at han merker at en misjonsavtale forplikter forsamlingen til å ta ansvar for arbeidet til Israelsmisjonen, og at de erfarer at de står sammen med oss om misjon overfor det jødiske folk på en annen måte enn tidligere.

– Krio Fellesskapet tror at misjon blant jøder er viktig.

Vårt engasjement blir tent av det vi hører – forkynnelsen.

Det jødiske folk trenger å se at Jesus er deres Messias. Vi synes også at BridgeBuilders er både viktig og spennende, og er glad for å støtte dette prosjektet. På møtene får vi informasjon fra arbeidet og prosjektet, og noen ganger har de som kommer og informerer/taler med seg israelsprodukter for salg.

For å vekke forsamlingen og enkeltmennesker mener Andersen at forkynnelse og informasjon er avgjørende for å kunne skape et kollektivt engasjement for misjonsprosjektet og bevisstheten rundt evangeliet tilbake til jødene. Samtidig er det også en utfordring å gi informasjon til alle i forsamlingen slik at hele forsamlingen blir «tent» for arbeidet.

– Vi tror at ett felles misjonsprosjekt og jevnlig forkynnelse er positivt og virker styrkende på forsamlingen. Da står vi sammen om ett prosjektet vi har valgt å støtte, og det gjør noe med den enkelte og med forsamlingen.

For Krio Fellesskapet har det også vært positivt at flere av medlemmene er personlig engasjert i Israelsmisjonens arbeid. De både har vært og er pådrivere for tett samarbeid mellom forsamlingen og DIN. – Gunvor Fyllingsnes har vært i kretsstyret for Bergen krets, og har vært og er en pådriver for at vi skal ha god kontakt med Israelmisjonen. Så er landsstyremedlem i

Israelsmisjonen, Paul Eknes, også medlem i fellesskapet vårt. De glimt han deler med oss ifra Israelsmisjonen sitt arbeid gjør noe med oss som hører på. Og så er det jo kjekt at Kristoffer Eknes og er ansatt i Israelsmisjonen, han er jo og en av «våre», legger Andersen til.

Engasjerte enkeltmennesker gjør at forsamlingen har god kontakt med kretsarbeidet, arbeidet i Norge og det internasjonale arsenidet DNI driver. Enkelte av Bergen krets sine arrangementer har også vært arrangert i Krio Fellesskapets lokaler. Dette er kontaktpunkt som er utelukkende positive, og gjør at forsamlingen er godt informert om arrangementer og arbeidet som drives i regi av DNI. Takk for ar dere i Krio Fellesskapet står sammen med oss i å dele evangeliet med det jødiske folk, og arbeide for fred og forsoning blant jesustroende jøde og kristne arabere og palestinere! •

FAKTA • Krio Fellesskapet er tilknyttet Indremisjonsforbundet • Leder for forsamlingen er Ole Andersen • Misjonsavtale med DNI om freds- og forsoningsarbeidet BridgeBuilders • Samler minimum 10.000,- inn årlig til misjonsprosjektet • Faste misjonsmøter hvert semester

25

BOK ANMELDELSE

Kirken i maktens felle AV TARJEI GILJE

D

et er ikke lett å skulle skrive bare én anmeldelse av Oskar Skarsaunes bok «Etterlyst: Bergprekenens Jesus». Han tar opp så mange viktige og spennende problemstillinger at man med letthet kunne skrevet minst fire eller fem omtaler med ulike innfallsvinkler.

Nedenfra På mer enn én måte er det noe deilig befriende ved at en åpenbart begavet og ressursrik mann som Skarsaune legger så mye vekt på hvordan Jesus selv opptrådte, og mindre på å fremheve intellektuelle og akademiske funderinger som utgangspunkt for engasjementet. Ikke minst legger han mer vekt på den kristningen som skjer nedenfra, fra menneske til menneske, enn på den som skjer ovenfra, fra myndighetene. Jesus selv er eksemplet på et annerledes lederskap: «Han vinner sin kongsmakt gjennom avkall på vanlig kongsmakt…», skriver Skarsaune.

Det kristne budskapet Under overskriften «Fra evangelisering til kristianisering» oppsummerer den følgende setningen mye av bokens budskap: «Før Konstantin hadde kirkens eneste form for makt eller kraft ligget i det budskapet kristne formidlet».

Overskriften sier i seg selv mye om Skarsaunes anliggende.

Evangelisering er det som skjer, når hjerter som er satt i brann, smitter andre hjerter. Når mennesker som har møtt Jesus deler sitt vitnesbyrd, eller enda mer når de ligner på Ham troen bygger på: «De tidlige kristne ble lagt merke til, ikke primært ut fra hva de hevdet eller sa, men på grunn av sin livsførsel.»

Derfor spør Skarsaune retorisk: «Kan Guds annerledes-rike fremmes og utbres ved de jordiske kongerikenes vanlige maktmidler?»

Folkekirkens dåpspraksis Skarsaune skriver en god del om dåpsteologi og dåpspraksis. «Oldkirken er helt ukjent med tanken om at dåpen i seg selv skjenker troen. Dåpen forutsetter troen», skriver Skarsaune. Med dette utgangspunktet er han ganske skarp når han spør: «Kan man i en slik situasjon, der den opprinnelige kontekst for dåpen er fraværende, fortsatt opprettholde

26

F Ø R ST

1 - 2 0 1 9

nytestamentlig dåpsteologi uten noe forbehold?» Med tanke på hvor sterkt ikke minst den mer liberale fløyen i Den norske kirke betoner dåpen som det eneste medlemskriterium, er dette ganske utfordrende tale fra Skarsaune.

Vekkelse I boken omtaler Skarsaune frikirkeligheten varmt. Denne hindrer ham imidlertid ikke i å komme med en kraftig utfordring, særlig til den karismatiske delen av denne. Det fremstår ikke så lite gåtefullt at nettopp frikirkeligheten, som har mye av sin eksistens bygget på å være uavhengige av staten, i nyere tid også ser ut til å sette uforholdsmessig mye av sitt håp til staten. Vi ser det ikke minst i USA, hvor store mengder evangeliske kristne hyller Donald Trump, en mann hvis livsførsel og offentlige utsagn om tro ikke akkurat gjør ham til noe åpenbart kristent forbilde. Men vi ser det også her hjemme. Skarsaune skriver: «Den siste store vekkelsen hos oss – den karismatiske – har gjennomgående vært svært opptatt av Norge og det norske folk som utvalgt av Gud til å re-kristne Europa, til på ny å få innført «Jesus i Grunnloven», til å be fram kristne statsledere i Norge, Europa og ellers i verden. Denne troen på ny kristianisering ovenfra, blant annet gjennom lovgivning, framstår for meg som et gigantisk paradoks innenfor en vekkelse med fokus på Åndens gjerning.»

La deg utfordre Kort sagt: Dette tror jeg er årets viktigste kristne bok i Norge.

Alle som deltar i en eller annen kristen sammenheng, vil ha nytte av å la seg utfordre. Professoren kombinerer sin solide fagkunnskap med et sterkt evangelisk engasjement. Den kombinasjonen kan føre mye godt med seg. •

T E AT ER A N M EL DEL SE

Det Norske Teatret: AV BENEDICTE HEITMANN

K

va hende i kulissane då representantar frå Israel og PLO møttest på Borregaard Hovedgård i 1993? Dette var utgangspunktet då J.T. Rogers laga teateroppsetjinga ”Oslo”, ei dikta historie om menneska bak forhandlingane. I to og ein halv time blir publikum dradd med på ei ni månader lang reise, som fluger på veggen. Terje Rød-Larsen (Preben Hodneland) er leiar for FAFO. Han har ein naiv, men samstundes optimistisk visjon om mogleg fred i Midtausten. No forsøker han å få til et møte mellom representantar frå Israel og PLO, for aller første gong.

Med seg har han kona si, Mona Juul (Kjersti Dalseide). Ho er på veg opp i utanrikspolitikken og er mykje meir nøktern.

Saman inviterer dei to representantar frå båe sidene til hemmelege møte i Oslo. ”Der inne diskuterer dei, her ute er vi alle vener” (RødLarsen). Vaflar og whisky er ein viktig del av det sosiale spelet, der kan dei einast. Som publikum er det dette spelet vi i hovudsak blir dradd inn i. Balansen mellom munter stemning og krangel er hårfin. Rød-Larsen har lova Juul at han ikkje skal involvere seg i samtalane, men når kranglane kjem, er han ikkje alltid like flink til å halde løftet sitt.

Når spenninga mellom representantane frå Israel og PLO, samt Juul og Rød-Larsen er trykkande, kjem den uvitande gardkona inn med vaflar – og med eitt er stemninga god att. Dei brå emosjonelle sceneskifta gjer at publikum i den eine augeblinken er midt i den intense spenninga mellom partane, medan det i neste augeblink kjem ein forløysande latter.

Dalseide og Hodneland fungerer også som forteljarar i framsyninga. Dei vekslar mellom personkarakterane og å fortelje publikum om historia bak i dei ulike scenene. Dette er ei veksling som fungerer godt, og gjev publikum innsikt i hendingane. Noko av det mest interessante er å følje Israelske Uri Savir (Geir Kvarme) og PLOs mann Ahmed Kurei (Anders Mordal) på deira veg frå å vere fiendar til å utvikle eit venskap, eit venskap som framleis består i dag.

Vi veit korleis Oslo-avtala enda og kva slags konsekvensar den fekk. Freden kom ikkje til Midtausten – og «Oslo» er framleis eit skjellsord mellom mange. Når dei to fiendane Savir og Kurei kunne møtast og bli vener, er det kanskje framleis håp om fred i Midtausten. • F Ø R ST

1 - 2 0 1 9

27

KORRESPONDENTBREV ET Foto: Sander Crombach / Unsplash

Jerusalem – hvordan skal en beskrive en slik by? Hver sten som trås på er av historisk verdi.

Hver dag skapes noe nytt. Nye bygg, nye fremskritt og nye utfordringer. Nye kamper å kjempe.

Nye spenninger som både oppstår, løses og opprettholdes.

Jerusalem – en ubeskrivelig by AV ABBEY MEYER. OVERSATT OG TILRETTELAGT AV KRISTOFFER EKNES

Paradoksets estetikk Det jødiske samfunnet kjemper for å beholde en jødisk stat, noen ganger på bekostning av andre verdier. Det muslimske samfunnet kjemper for å beholde land og for å få mer land. Det messianske samfunnet strever med å finne sin plass, sin stemme og med å kunne stå støtt i motvind.

Samfunnet er fylt med ulike interesser og byen er fylt med mennesker som setter sitt preg på bybildet. Turbusser fyller gatene og turgrupper okkuperer fortauene. Religiøse grupper kjemper om hellig grunn, grunn som blir fylt med suvenirer, kiosker og turister. Alarmer lyder for å markere starten av sabbaten og alarmer lyder for å varsle om rakettangrep. Muslimenes bønnerop runger over høyttalerne fem ganger om dagen, jødiske naboer synger ute i sine løvhytter, og kristensionister vifter med sine flagg, blåser i bukkehorn og synger lystige sanger.

Jerusalem – en by som alltid er på randen av krig og samtidig alltid har noe å feire. En by hvor du alltid hører minst seks forskjellige språk rundt deg på gata.

Innen hver religion finnes det en rekke retninger, retninger som ikke kommer overens. Alle har en mening og alle har rett.

Skrikende, skubbende, dultende. Den sakte og frekke kundebehandlingen er en del av hverdagskulturen. En del av

28

F Ø R ST

1 - 2 0 1 9

hverdagskulturen er også den ekstreme gjestfriheten og hjelpsomheten. En by fylt av spenninger, paradokser og motsigelser. Det er noe vakkert i det – i det brede mangfoldet i både landskap og mennesker.

Unik, men vanlig Jerusalem – Den hellige by. Det lovede land. Guds by. Hjemtraktene til Jesus. På noen måter er byen helt ulik alle andre i verden. Det er stedet som Gud valgte for sitt utvalgte folk. Det er stedet hvor Gud valgte å sende sin sønn for å dø og stå opp igjen. Det er byen hvor utallige profetier ble skrevet ned og ble oppfylt. Det vil alltid være et sted fylt av spenninger. Et sted det kjempes om, både fysisk og spirituelt.

På andre måter er Jerusalem som alle andre byer i verden. Det er korrupsjon, maktsyke mennesker og rasisme. Det er et sted som lider av synd og som er fylt av sårede mennesker. Men, som i andre byer, skinner Jesu lys igjennom mørke.

Forsoning finner sted. Jøder og arabere lovpriser Jakobs Gud sammen, og de takker sin Messias.

Å være i balanse i det ubalanserte Jerusalem – byen krever en balansert tilnærming. Problemene er ekstremt komplekse, og det finnes sjelden enkle svar. Det er uklokt å velge side i politiske saker som oppstår her. Ingen av sidene

er uskyldige, og ettersom vi ikke lever i en perfekt verden, finnes ikke den ene perfekte løsningen. Når paradokser skal utforskes, finnes det sjelden korte og enkle svar.

Vi trenger også å være forsiktige ut fra Bibelen. Vi kan ikke glemme eller neglisjere Israel og det jødiske folk. Den jødisk-kristne historien er mørk og trist, men vi kan ikke holde tilbake det gode budskapet om deres Messias, Yeshua. Vi er bedt om å be for fred for Jerusalem (Sal. 122:6). Vi er bedt om å gi de gode nyhetene til jødene først, og så til hedningene (Rom.1:16).

Jerusalem er en utfordrende og kompleks by. Å bli kjent med den krever tid og ydmykhet. For byen er fylt av spenninger, – men det er kanskje noe verdifullt i det. For det er unektelig noe vakkert her – en vakker spenning. •

ABBEY MEYER

VOLONTØR VED CASPARI CENTER

I vår serie ”Korrespondentbrevet” gir våre utsendinger og lokale medarbeidere oss et dypere innblikk i arbeidet de står for i for Israelsmisjonen. Denne gangen er det ved volontør ved Caspari Center Abbey Meyer som gir oss et innblikk i hvordan det er å bo i Jerusalem.

Vinneren blir tilsendt en flott bokpremie!

KRYSSORD Kryssordoppgave janiar 2019: 1

2

3

4

17

5

6

18

23

7

8

9

10

19

29

34

37

45

38

39

46

40

57

58

59

63

69

70

76

42

53

49

54

71

66

56

62

67

73

79

74

75

80

82

83

84

85

Løsning fra forrige nummer:

VANNRETT: 65. Folkeslag 35. De gode 3. Ordensmakt 31. Grei 59. Minske 38. Nøl LODDRETT: 52. Svar VANNRETT: nyhetene 4. Sober 34. Periode 60. Vel 1.1. Lager 39. Omlag 1. Mat 53. Vanære 70. Stjerne Lagerlyd lyd 72. Forordning 2. Innlemme 37. Organisasjon 5. Tilrettevisning 36. Adverb 61. Retning 6.6. På 40. Tullete 55. Hagevekst Påisen isen 41. Skifta57. Nødvendig 73. Ingen 6. Avkom 38.

NølKave 66. Ren 11.

43. visitt flere 3. Ordensmakt 11. FåFå 42. Renhold 76. Tråder 7. Fuglene 39. Omlag 67. Perioder 14. Bevegelse 44. Ren 4. Sober 61. På Vestlandet 14. Bevegelse 45. Forbedring 78.Beistene 8. Mere til 40. Tullete 68. Verdensdel 17. Retning 46. Somme 5. Tilrettevisning 62. Radioprogram P3 17. Retning 48. Basisk63. Ukjent 80. Mangelen 6. Avkom 9. Spørre 43. Kave 69. Mild klage 18. Avvæpne 47. Individ 18. Avvæpne 81. Glede 51. Dramatiker 10. Land 44. Ren 71. Uttrykk 21. Enkelhet 49. Navn 7. Fuglene 64. Fugl 21. Enkelhet 52. Svar 65. Folkeslag 82. Før 11. Mål 46.

Somme 74. Sportsstevne 23. Parti 50.

Opplæringsdyktig 8. Mere til 23. Parti 53. Vanære 47. Individ 12. Vurderingene 75. Viser 24. Føle 54. Mangler pigment 9. Spørre 70. Stjerne 83. Møkk 24. Føle 84. Konkurranse 10. Land 13. Bø 49. Navn 25. Musikk­ 56. Undset-person77. Uro 72. Forordning 25. Musikkmedium 55. Hagevekst 57. Nødvendig 85. Jordbruks­ 11. Mål 14. Gjøre opp 50. Opplærings79. Værfenomen 58. Invitere 26.medium Edelgass 73. Ingen flere visitt 76. Tråder redskap 15. Fart dyktig 26. Edelgass 12. Vurderingene 59.

Minske 27. Gjenstridig 61. På Vestlandet 16. By 54. Mangler 27. Gjenstridig 60. Vel 13. Bø 28. Løgnaktige 78. Beistene 19. Elvopp pigment 28. Løgnaktige 61.

Retning 80. Mangelen 14. Gjøre 30. (Sørge)musikk 62. Radioprogram P3 81. Glede LODDRETT: 15. Fart 20. Kort dikt 56.

Undset30. (Sørge)musikk 66.

Ren 32. Nedbør 63. Ukjent 1. Mat 22. Resignert person 32. Nedbør 67.

Perioder 82. Før 16. By 33. Vekst 64. Fugl 83. Møkk 2. Innlemme 19. Elv 29. Tettsted i nord 58.

Invitere 33. Vekst 68.

Verdensdel 35. De gode nyhetene 69. Mild klage 84. Konkurranse 20. Kort dikt 37. Organisasjon 71. Uttrykk 85. Jordbruksredskap 22. Resignert 41. Skifta Kryssordløsning november 2018: 74. Sportsstevne 29. Tettsted i nord 42. Renhold 1 45.

2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 Grei 14 15 75. Viser 31.

Forbedring K 48.

O Basisk N F O R M C O P S S A K K 34.

E Periode U S 77. Uro 16 17 18 19 20 Sendes til Holbergsplass 4, 0166 79. DNI, Værfenomen 36.

N 51.

A Dramatiker I N A U L A V I K L I N G Ø Adverb R T 21

22

Y

S

T

T

E

T

T

R A F

I

F

K

26 32

E

41

T

S E 36

42

43

M S

N

P A E

28

D I

O M

K

U T

F

K

R O

37

45

A

M

K S

D

A

A R E

T

A

G A T

V E

I

54

O V E

44

49

R I

60 65

66

U

R

D I

T

G R E 76

61

62

55

M M A

V E

67

50

G

L

56

46

E L

63

N U E

68

L 33

L E

38

R

A

K

T

57

F L

R Y

51

I

47

S

64

69

S

I

58

I

E

T

O

N N

E

T

A T

48

I

A R B E

T

R I

E

73

74

E

N E

N I

E

O N

53

E

E

30

40

L

W I

E R T

G

25

N G

52

K K E

O T

G

O N A

E R

I

78

34

29

39

S

77

A

O R D R I

M E

72

T

24

27

I K

23

L

N

L

S 35

K

K

3) Israelittene leiret seg ved Eben-Eser. Men hvor slo filistrene leir??

4) I en ny strid med filistrene ble paktens ark tatt. Hvor mange israelitter falt i det slaget?

5) Hvilken stamme kom han fra, mannen med flerrete klær og jord på hodet?

6) Hvor gammel var Eli da han døde?

7) Vi leser om en fødsel.

Morens navn får vi ikke.

Men hvem var far til barnet?

8) Og hva navn fikk barnet? > Svarene finner du på s 30.

Oslo innen 20. mars, 2019.

Vinner forrige gang ble Kjell G. Klock fra Opphaug.

Navn:

G

E

………………………………………………………………………………

R E

R

Adresse:

E

N

D E

D E 70

O

31

B O K

B E I

S

1) Hvor mange ganger ropte Herren på Samuel?

2) Samuel skulle bli profet, det skjønte hele Israel fra xxxx til xxxx?

68

72

78

Vi fortsetter i Første Samuelsbok. Spørsmålene er hentet fra kapitel tre og fire.

44

50

61

65

81

43

55

60

77

QUIZ

36

48

64

16

32

41

52

15

22

31

47

51

14

26

30

35

13

21

25

28

33

12

20

24

27

11

71

………………………………………………………………………………

59

T

R

………………………………………………………………………………

O R M E

Tlf:

E

………………………………………………………………………………

75

A

K

N A S

K

80

F Ø R ST

1 - 2 0 1 9

29

Nytt

Quiz fasit Først 1-2019 1) Tre ganger, 3,8 2) Dan til Beer-Sjeba, 3,20

FRA ORGANISASJONEN

3) Afek, 4,1 4) 30 000, 4,10 5) Benjamin, 4,12

6) 98 år, 4,15 7) Pinhas, 4,19 8) Ikabod, 4,21

På rett kjøl igjen Etter en tung høst med millionunderskudd i organisasjonen måtte det en kraftig snuoperasjon til. Nå går Israelsmisjonen inn i 2019 med overskudd og optimisme.

– Vi har hatt en vekst på i alt 12 prosent. Det tilsvarer omkring 2,5 millioner kroner, opplyser generalsekretær Rolf Gunnar Heitmann. Det betyr at virksomhetsnivået kan opprettholdes. Mye av dette er takket være en stor satsing på nye fastgivere i fjor.

Det ga resultater og vi kan nå se en økning på ca. 200 nye fastgivere, eller medvandrere som vi kaller det.

Vervingen av nye, faste givere gir en mer regelmessig inntekt, noe organisasjonen bevisst har jobbet for.

– Dette gir oss bedre kontroll med økonomien og større forutsigbarhet, sier Heitmann.

Samtidig fortsetter satsingen. I år fyller som kjent Israelsmisjonen 175 år. Vår innsamlings- og informasjonsleder Miriam skagestad informerer om at vi derfor ønsker å få 175 nye med-vandrere i løpet av 2019: – I 2018 fikk vi inn 200 medvandrere og vi har stor grunn til å feire! I 2019 har vi også mye å feire, da organisasjonen vår fyller 175 år! Derfor inviterer vi deg med

til å verve nye, eller å bli en medvandrer selv, hvis du ikke er det ennå. Vi tror og håper at vi sammen klarer å få inn 175 nye medvandrere i jubileumsåret!

Hvorfor trenger vi medvandrere?

Ved fast givertjeneste hjelper du oss med å ha en forutsigbar økonomisk fremtid slik at vi med mer nøyaktighet kan budsjettere for gode formål. I tillegg er det mindre administrasjon i forbindelse med gaver gitt ved AvtaleGiro, enn om vi må føre gavene manuelt. Det betyr at vi kan bruke mer tid og ressurser der det virkelig trengs. En regelmessig givertjeneste gir en tryggere økonomisk basis for Den Norske Israelsmisjon.

Ta del i vårt viktige arbeid eller bli med og verve flere!

Bli med og få et miljøvennlig handlenett.

Dette får du ved å registrere deg som medvandrer her: www.israelsmisjonen.no/prosjekter/prosjekt ROLF GUNNAR HEITMANN

MIRIAM SKAGESTAD

GENERALSEKRETÆR

INNSAMLINGSOG INFORMASJONSLEDER

Vi satser på bønn Vi tror på bønn! Det har vi gjort i 175 år i DNI. I dette jubileumsåret markerer vi det med å utfordre dere som er glad i det jødiske folk. Be for arbeidet – bli en bønneambassadør!

Mange ber allerede – også for spesielle bønneoppdrag, knyttet til bønnefolderen vår. Det vil vi fortsette med – dag for dag gjennom hele året.

Helt konkret ber vi deg nå be for spesielle bønneoppgaver som du får tilsendt.

Alle bønneambassadører vil i slutten av måneden få tilsendt bønneoppgaver for kommende måned. Vi ber om daglig forbønn i en hel måned for de samme temaene.

Tenk om vi fikk 175 personer til å delta i bønnedugnaden i forbindelse med 175-års-jubileet?

Arbeidet koordineres av en bønnenettverksgruppe som foreløpig består av Astrid Bjørtomt, Jorunn Andestad Langmoen og Inger Lise Skauge. Våre utsendinger i Israel sender inn konkrete og aktuelle

30

F Ø R ST

1 - 2 0 1 9

bønnebegjær. DNIs pådriver er Miriam Skagestad.

Bønnedugnaden utføres både av medlemmer og andre som har nød for det jødiske folk.

Blir du med?

• sammen med mange andre • hver dag i en hel måned • nye bønneoppdrag hver måned

Målet er: Evangeliet tilbake til dem vi fikk det fra.

Meld deg via nettsiden vår www.israelsmisjonen. no/engasjer-deg/tjeneste/forbonn.

Eller ring vårt sentralbord på 22 98 85 00.

INGER LISE SKAUGE

Skrap og vinn reisegavekort til valgfri destinasjon Vi søker fra Plussreiser!

175 lod

dselgere som kan selge 100 lodd hver!

Det finnes 20 000 lodd à kr 50,Gevinster: 21 stk. til en samlet verdi av kr 250 000,Lotteriets salgsperiode: 1.2.–31.8.2019.

Register deg som loddselger på nettsiden vår reiselotteri. israelsmisjonen.no Eller ta kontakt på post@israelmisjonen.no

Ny satsing i Israel med norske partnere Den Norske Israelsmisjon har inngått samarbeid med Hauge Business Network, med base i Bergen. Sammen vil vi støtte og utruste kristne / messianske israelske gründere som har ideer, vilje og evne til å starte næringsvirksomhet.

Gjennom dem vil vi bidra både til samfunnsutvikling og menighetsbygging.

Så langt har vi etablert et investeringsfond på kr. 275.000. Midlene er overført til vår samarbeidspartner i Israel, Israel Firstfruits, som velger de forretningskonsepter som fortjener støtte til å

Be & hør

starte opp. Israel Firstfruits sørger også for veiledning og tett oppfølging av dem som tildeles støtte.

Galina (fiktivt navn) kom til Israel som ny immigrant og enslig mor. Nytt språk og ny kultur gjorde det vanskelig å finne arbeid og klare seg økonomisk. Da møtte hun mennesker tilknyttet Israel Firstfruits. Ved deres hjelp fikk hun åndelig veiledning, økonomisk rådgivning, personlig støtte og lån til oppstart av en bedrift. I dag går bedriften med overskudd, flere spesialister er ansatt og

Be for:

kundene er flere enn de strengt tatt kan betjene. Galina ønsker nå å hjelpe andre, slik hun selv er hjulpet.

Hans Nilsen Hauge etablerte bedrifter og ga mennesker arbeid og håp. Gjennom det skapte han også grunnlag for vekst og vekkelse. Bønn og arbeid, helg og yrke, business og bedehus, hang sammen og ga et helhetlig perspektiv på liv og tjeneste. I Hauges ånd satser vi nå i Israel.

ROLF GUNNAR HEITMANN

Takk for:

• Videre fruktbart samarbeid med gründerorganisasjonen Israel First Fruits

• Dåp og vekst i Immanuelkirken i Tel Aviv

• Caspari Centres arbeid med å involvere flere lokale krefter

• Nye fastgivere

• Videreutvikling av freds- og forsoningsarbeidet vårt BridgeBuilders

• God oppslutning til bibelskolen i Jerusalem

F Ø R ST

1 - 2 0 1 9

31

Retur: DNI, Holbers plass 4, 0166 OSLO

Bli en medvandrer og gi evangeliet tilbake til det jødiske folk

Israelsmisjonen fyller 175 år i år.

Blir du med slik at vi kan fortsette

Bli med – og få et miljøvennlig handlenett!

å gi evangeliet tilbake til dem vi en gang fikk det fra?

Gå inn på israelsmisjonen.no og se nærmere på hvordan du kan gjøre en forskjell.