Mylder krs 14 2 small

Nr 2/2014 Årgang: 5 Opplag: 40 000

al

r! til de is an at st Gr us h le

Magasin fra misjonskirkene i Kristiansand og Søgne

Går mot strømmen

Tema: Å passe inn Nystartede menigheter i Kristiansand s 12 og 16 Teatersjefen

om tro s 32

Teamtur til Romania s 24

Misjonskirkene i kristiansandsregionen:

Salem misjonsmenighet

Randesund misjonskirke

Søgne misjonskirke

Vågsbygd misjonsmenighet

Besøksadresse: Industrigata 28, Lund Postadresse: 4632 Kristiansand Tlf. 38049050 E-post: post@salem.as www.salem.as

Besøksadr: Marikollen 15, Søm, Kristiansand Postadr: Pb 6063 Søm, 4691 Kristiansand Tlf. 38047070 www.mkirken.no

Besøksadresse: Lohneveien 75, Søgne Postadresse: Postboks 1036, 4682 Søgne Tlf. 90890546 E-post: post@sognemisjonskirke.no www.sognemisjonskirke.no

Besøksadr: Torkelsmyra skole/Møvik skole Kontor- og postadr: Vågsbygd Ringvei 100 Tlf. 97190128 E-post: post@misjonsmenighet.no www.misjonsmenighet.no

Stiftet 1934

Stiftet 1984

Stiftet 1994

Stiftet 2009

Elin Fagerbakke, pastor

Jarle Råmunddal, hovedpastor

Håkon Ramsøy, pastor

Jens Kåre Lindal, hovedpastor

Tlf. 915 53004 elin@salem.as

Mob. 47460700 jarle@mkirken.no

Mob. 90890546 hakon@sognemisjonskirke.no

Mob. 97190128 jens.kare@misjonsmenighet.no

Gjermund Igland, pastor

Jan-Olav Andreassen, pastor

Tlf. 95835809 igland@me.com

Tlf. 90974274 andreassen@mkirken.no

Oddvin Larsen, daglig leder

Johnny Omdal, pastor

Tlf. 91540686 oddvin@salem.as

Mob. 98423910 johnny@mkirken.no

Ellen Merete Drønen, ungdomsarbeider

Anita Duran, pastor

Tlf. 41635666 ellenmeretenos@gmail.com

Mob. 40104286 anita@mkirken.no

Britt Høiland, administrasjon og økonomi

Eirik Fidjestad, barne- og familiepastor

Tlf. 48137548 britt@salem.as

Tlf. 976 12 475 | eirik@mkirken.no

Lene Andrea Solgård, leder barnearbeidet.

Tlf. 90633393 andreasolgaard@gmail.com

Geir Christian Johannessen, ungdomspastor Mob. 48250080 christian@sognemisjonskirke.no

Hanna Severinsen,barneleder Mob. 91874704 hannasev@gmail.com

Andreas Lindal, barne- og ungdomspastor Mob. 90899986 andreas@misjonsmenighet.no

Yngvild Hofstad, administrasjonsmedarbeider Tlf: 48255679 post@misjonsmenighet.no

Siri iversen, pastor/menighetsplanter Kurt Steinar Solli, lederskapsleder

Mob. 98696551 siri.iversen@hotmail.com

Mob. 91399748 | kusoll@online.no

Øyvind Skjegstad, lederskapsleder

Lars Kristian Drangsholt, lederskapsleder Mob: 91616775 | lkdrangsholt@gmail.com

Mob. 91331460 | skjegstad@ansgarskolen.no

Finn Harry Mathisen, lederskapsleder Tlf. 90824325 | finn@noroff.no

Åse Gunn Mosvold Hogga, Leder etter skoletid Tlf. 97100027 | th.hogga@gmail.com

2

Misjonskirkenes hjemmesider oppdateres jevnlig. På dem finnes mer informasjon om Misjonskirkene, arrangementer de kommende uker og om menighetens tilbud til ulike aldersgrupper.

Vi minner også om Misjonsforbundets og Ansgarskolens websider: www.misjonsforbundet.no og www.ansgarskolen.no.

Misjonskirkene er tilsluttet Misjonsforbundet, som har menigheter over hele landet. Misjonsforbundets motto er: Guds barns enhet, menneskers frelse

Passer perfekt ”Mange er bevisstløse og følger strømmen. Det er viktig å være bevisst, være til stede, tørre å være seg selv!”

Ytre Randesund misjonskirke – se www.yrm.no Justnes misjonskirke – se www.justnesmisjonskirke.no Torridal misjonskirke – se www.torridalmisjonskirke.no Flekkerøy Misjonsmenighet – se www.flekkerøymisjonsmenighet.no

Hva med å passe inn i kristne forsamlinger? I denne utgaven av Mylder møter du mennesker som har funnet sin plass i forskjellige typer kirkesamfunn. Du finner representanter fra både pinsemenighet, Misjonsforbundet, Den norske kirke, bedehus, De Frie Evangeliske forsamlinger og Frikirken… Og endatil finnes det flere tilbud her på Sørlandet.

mylder

Magasin fra misjonskirkene i Kristiansandsregionen

Du kan lese om ”Velkommen hjem, ” en tilstelning hos Betania, hvor man håper å være et tilbud til de som ikke har funnet sitt hjem i en kristen forsamling enda. ”Touchpoint” er også et nytt konsept, ment å være en møteplass for unge voksne som er kirkefremmede. Og på Flekkerøy har de fått sin første frimenighet, ment for dem som ikke føler de passer inn i kirke eller bedehus.

Mylder er et journalistisk produkt som følger Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten.

Bladet blir utgitt av menigheter tilsluttet Misjonsforbundet i Vest-Agder og fulldistribueres av Norpost. Siden produktet har redaksjonelt innhold, kommer det også i postkasser med reservasjon mot uadressert reklame.

Redaksjon: Inger Anna Drangsholt, ansvarlig redaktør myldervest@gmail.com Espen Halvorsen Merete Skarstein Victor Winsjansen

ANNONSER: Arnfinn Strømme, annonseansvarlig Tlf. 90558830 – arnfinn@ferieavisen.no

GRAFISK FORM: Ravnbø design [www.ravnbo.com] JÖ MÄRK

Vestly ble frelst for halvannet år siden, etter et Alfakurs i Randesund Misjonskirke. En menighet som fyller 30 år i år, og som ønsker å følge de tre verdiene til Misjonsforbundet: «Raus, rotfestet og grunnfestet.» Slik ønsker også den nye menigheten på Flekkerøy å fremstå. Rause og inkluderende, men også festet til Bibelens grunnvoll. Siri Iversen erkjenner at hun har en skrekk i livet: At de blir sett på som menigheten for de kule, de flinke, de fromme… og at andre mennesker ikke skal føle at de passer inn. Iversen har en tydelig beskjed: «Alle passer inn hos Jesus – det er det viktigste!»

Inger Anna Drangsholt Redaktør

5 14

TR

Hvorfor kan ikke alle som tror på Gud samles i ett kirkesamfunn? «Mennesker er forskjellige og har behov for å tilnærme seg Gud på ulike måter, men Gud er den samme overalt.» Slik velger vår nye teatersjef, Birgit Amalie Nilssen, å se på det. Et svar som mange kristne vil nikke samtykkende til.

«Jeg tror det har med vennskap og familiebånd å gjøre. At man kjenner tilhørighet. At man blir møtt med kjærlighet og omsorg,» svarer Steinar Kristiansen, engasjert i bedehuset på

Birgit Amalie Nilssen vokste selv opp i en misjonskirke, hvor hun følte seg hjemme. Det var andre ting som fikk henne til å rygge ut døren, blant annet noen strenge damer på bakerste benk, som ikke satte pris på lovsangsdans.

«Dessverre kan man bli skuffet i en menighet» sier Siri Iversen, men tror at det ikke er Jesus som skuffer. «Men mange kan bli skuffet av mennesker.»

Lill May Vestly beskriver en slik skuffelse i en kronikk i bladet. Hun innser at bare Gud kan dømme hjerter og ender opp med en bønn: «Hjelp meg til å se på Kristus, ikke på de kristne.»

T

IL

341

Mylder trykkes på svanemerket papir

M

FORSIDEFOTO: Inger Anna Drangsholt TRYKK: Agderpostens Trykkeri

Mange mennesker liker å være a4, gli inn i mengden, ikke skille seg ut. Det er naturlig, for de fleste har en iboende lengsel etter trygghet.

Vi har et behov for å føle tilhørighet, føle oss innenfor, føle oss hjemme. Passe inn.

Kulturell bakgrunn, bagasje i livet og rent menneskelig kjemi spiller nok også inn. Selve mikromiljøet i en menighet kan ha forskjellige kulturer. Flekkerøy Misjonsmenighet har i to år hatt cellegruppearbeid, små livsnære fellesskap, som stadig vokser. Pastor Siri Iversen forteller at stadig nye kommer til, mens få slutter. Imidlertid er det ikke vilkårlig hvilken gruppe man havner i. Kjemi, alder og livssituasjon kan avgjøre trivselen. «Vi må være ærlige… Det er ikke alltid vi lykkes, men da er det lurt å prøve på nytt. Én cellegruppe kan føles som ørkenvandring, en annen en oase», påpeker hun.

redak tørens

Nystartede menigheter:

Uttalelsen kommer fra Kjell Henning Bjørnestad, alias Kjell Elvis. En mann som siden starten av artistkarrieren for 20 år siden har levd ut det han mener – uten å bry seg om hva andre tenker om ham, selv om han har møtt både motgang og hån. I denne utgaven av Mylder får vi treffe ham og venninnen Mecida, som ikke er redd for å skille seg ut og si høylytt det de tror på.

Flekkerøy, på spørsmål om hva som avgjør valg av menighet.

YCKSA

K

3

Frykter ikke janteloven Verken Kjell Elvis eller Mecida Agerman er redde for å være seg selv og stå opp for det de tror på.

Det har gitt dem konsekvenser i livet.

–D

et mangler et telys her.

Kjell Elvis peker på en av lysholderne som står på det lille ovale glassbordet foran dem. Mecida Agerman reiser seg og feier over skjenk og telysholderne på veggen med blikk og hender.

– Nei, jeg finner ikke, konstaterer den nette kvinnen, før hun dumper ned i sofaen med et smil. Det får holde med de andre lysene på speilfatet.

Det ryker fra tekanna og oser av nostalgi og shabby chic i den lille leiligheten hennes i Kristiansand. Blekrosa plastroser hviler på den rustikke skjenken, og det eneste som mangler er at «Love me tender» spilles i bakgrunnen, sårt og dvelende sunget av den opprinnelige Elvis.

Det var med denne sangen den amerikanske artisten fikk sitt comeback. Året var 1968, samme

Kjell Elvis har vært omreisende artist siden karrieren hans tok av i 1994.

4

året som Kjell Henning Bjørnestad ble født. Sitt første møte med mannen som skulle forandre livet hans fikk han hjemme i stua som seksåring da han så en filmen «Love me tender» på TV. – Mamma likte også Elvis. Jeg så ansiktsuttrykket hennes og til de andre og ble fascinert.

Allerede da ville jeg bli som Elvis. Det er som et idealekteskap. Det varer livet ut, fortalte han til ABC nyheter for noen år siden.

Kjell Elvis ble senere hektet på å imitere forbildet sitt, og han holder fremdeles koken som artist.

– Det har kostet mye av tid og innsats, men det har betalt seg, mener han.

– Du har aldri blitt preget av janteloven?

– Ha ha, den preller av som vann på gåsa, humrer mannen, før han blir alvorlig i stemmen.

– Vel, jeg hadde en trang fødsel som Elvis.

Folk lo av meg. Jeg måtte stole på egne drømmer.

I begynnelsen møtte han mye negativt. Han ble sett på som rar, og han fikk høre at han ikke var like god til å synge som det amerikanske forbildet.

– Nå som jeg har blitt kjendis, har jeg noe å gå på. Folk tør ikke si det samme nå som jeg har blitt kjent, men man må jo bevise over mange år hvem Kjell Elvis er, sier han. Håpet hans er at de som blir kjent med ham, ser at han har et stort hjerte og ønsker å hjelpe andre.

Når vi treffer Kjell Elvis og venninnen Mecida, kommer Kjell rett fra Oslo, der han har underholdt på et sykehjem.

– «Livsglede for eldre» har leid meg inn mange ganger. Det er gøy, mye latter og kommunikasjon med de gamle. Man må få kontakt for å bryte isen, man kommer ikke så langt uten

å åpne hjertedøren. Det er mange fine mennesker man treffer, sier Kjell Elvis blidt.

Ellers opptrer han på alt mulig.

– Fra Cruise og arrangementer til eventer for firma, kickoff, brylluper, bursdag…”you name it…”

Kjell Elvis mener selv han har forandret seg de siste årene: Fra å streve veldig for å bli kjendis og populær, har han fått et mer avslappet forhold til det.

Før ville han gjort alt for å havne i media.

Medaljens bakside har han imidlertid erfart også der. En mislykket Elvis-festival i 2001 førte til et par millioner i underskudd, og da Kjell Elvis valgte å unnlate å betale skatt for å klare å betale gjelden sin, ble han begjært konkurs av skattekassereren i Lyngdal.

– Det var mat for media at en kjendis gikk konkurs, men det er prisen å betale når man lever av å være kjent, sier han og erkjenner at

Det er viktig å være bevisst, være til stede, tørre å være seg selv. For mitt vedkommende kan jeg kle meg ut som en klovn. Samme det, by på deg selv!

Kjell Elvis

det har vært tøffe tak.

– Jeg unner ingen å gå gjennom det jeg har gjort, sier han.

Noe er han likevel glad for: Da det begynte å gå utfor i livet, søkte han Gud. Han mener at Bibelen og relasjonen til Gud har hjulpet ham i tunge stunder.

Kjell Elvis sier han hele livet har vært kristen, men først de siste årene har han vært bevisst.

Familien han vokste opp i, ga grobunn for både artistliv og trosliv.

– Mine to søstre, pappa og meg reiste rundt fra vi var fem-seks år gamle til rundt femten, på bedehusene her på Sørlandet. Vi var kjent som Bjørnestadtrioen, forteller Kjell Elvis.

Da han gikk i militæret, begynte han for første gang å imitere Elvis. Det ga mersmak. Etter flere medieoppslag, ble han hundre prosent profesjonell artist i 1994, og det har han vært siden.

Venninnen Mecida Agerman har aldri hatt noe forhold til den amerikanske artisten Elvis. For henne er det de indre kvalitetene hun setter pris på hos Kjell. De møttes i bursdagsselskapet til en venninne, hvor han opptrådte. Datoen er lett å huske. Tredje i tredje i 2013. Kjell Elvis ga henne en cd med telefonnummeret sitt på, og etter en del overtalelse, ble hun med ham på kafé.

De fant raskt ut at de delte kristentroen og hadde glede i å drøfte ting fra Bibelen sammen.

Mange dype samtaler har de hatt.

På veggen i stua til Mecida henger et bilde med engelsk tekst. Et vers fra Markus 10,27: «Ingenting er umulig for Gud.» Ordene betyr mye for henne.

Mecida Agermans livshistorie begynte i Tyrkia, hvor hun og familien bodde da hun ble født. De er arameere, med ortodoks tilknytning. På slutten av 70-tallet flyttet de til Norge, som arbeids-

innvandrere.

I barndommen gikk Mecida på søndagsskole og leste barnebibelen, og som ungdom fikk hun en sterk lengsel etter å bli kjent med Gud. – Jeg fikk lyst til å bli nonne, det var den eneste måten jeg kunne tjene Gud på med min ortodokse bakgrunn, forteller hun.

Da hun var 23 år gammel, hadde hun en svært tung periode. Hun bestemte seg for å lese Bibelen og søke Guds hjelp. Der fant hun et vers om at Gud er den samme i går, i dag og til evig tid, og Mecida tenkte at kunne Gud snakke til Moses, kunne Han snakke til henne. Det stod også at hun skulle gå inn «sitt lønnkammer», altså være for seg selv, og søke Gud. Mecida bestemte seg for å teste det ut, med et åpent sinn.

– Jeg ba: «Jesus, jeg vil ha svar på to spørsmål.

Finnes du, så si at du ser meg og at du elsker >> meg.»

5

Kjell Elvis har mange reisedøgn i året, med varierte opptredener.

T.v. er han på Elvis-cruise, og Mecida Agerman tok følge.

Dette verset på veggen til Mecida betyr mye for henne.

– Jeg fikk lyst til å bli nonne, det var den eneste måten jeg kunne tjene Gud på med min ortodokse bakgrunn.

Mecida Agerman >> Etterpå besøkte hun forskjellige kirker, for

hun trodde at det var i disse bygningene man traff Gud. Responsen uteble, og Mecida ble fullstendig motløs. Da en kristen kamerat sa at han hadde et ord til henne fra Jesus, ble hun paff, men også skeptisk. «Snakker han til deg?»

«Ja. Han hilser med Jeremia 29,11: Jeg vil gi deg fremtid og håp,» sa kameraten.

Mecida trodde at dette måtte være tilfeldig, og var fremdeles tvilende da en venninne ba henne med seg på et åpent vitne- og bønnemøte i Filadelfia. Hun dro, om enn litt motvillig. Da hun entret dørstokken, kom en eldre dame bort til henne og sa at hun hadde et ord til henne fra Jesus: Jeremia 29,11, akkurat det samme verset hun fikk fra kameraten. Mecida ble forundret.

Enda mer målløs ble hun da hun hørte vanlige mennesker vitne om helbredelse og ting Gud gjorde i livene deres.

Neste dag var Mecida på kontorjobben sin i Fylkesbarnevernet i Vest-Agder. «Postbudet er syk i dag, du må levere posten,» fikk hun beskjed om, og befant seg plutselig på Markens gate klokken halv ni om morgenen.

– Da så jeg en ung jente som kom mot meg på gaten. Hun så intenst på meg. «Var du på Filadelfia i går?» spurte hun. Jeg husket da at hun var en av de unge jentene som satt bak meg og svarte ja. «Jeg fikk et ord til deg fra Jesus. Han sier at han ser deg, Han finnes og Hans kjærlighet omslutter deg.»

Mecida fikk hakeslepp. Det var akkurat dette hun hadde bedt om å få svar på fire uker tidligere, på rommet sitt.

– Wow, Gud finnes, tenkte jeg da.

Siden den gangen har Mecida erfart Gud som en nær venn som har ledet henne i smått og stort. Hun har gått bibelskole og bodd både i

6

Sverige og USA. Når det gjelder turen over dammen, fikk hun for seg i en drøm at hun skulle reise dit. Dagen etter ringte en kamerat, en pastor fra Nigeria. «Gud har sagt at du er på vei til USA, du skal formidle evangeliet der,» sa han.

I 2007 vendte hun tilbake til Norge. Siden den gang har hun hatt forskjellige vikariater og iblant talt på møter.

– Jeg ønsker å nå ut til mennesker. Jeg kan sitte på fly, buss, tog og vitne om troen. Min prioritet nummer én er å få frem hvem Jesus er.

At Han er Guds Sønn og verdens frelser som elsker alle. Det holder jeg ikke for meg selv. Jeg har opplevd så mye med Herren at jeg vet at Bibelens Gud lever og er sann, sier hun med gnistrende øyne.

Det er ikke lenge siden hun fikk være med da Kjell Elvis skulle synge blant de innsatte i fengselet i Stavanger. Hun fikk lov til å holde andakt, hadde felles bønn og forteller om applaus og rørende respons etterpå.

Både Mecida og Kjell Elvis føler at de passer fint inn i pinsemenighet, på grunn av den frie stilen der og fokuset på Den Hellige Ånd, men de er raske til å påpeke at de respekterer kristne i alle menigheter.

– En prest spurte meg om jeg var ortodoks eller pinsevenn. «Please, don’t put a label on me,» svarte jeg. Jeg tror nemlig at kategorisering blant kristne skaper splittelse og ikke enhet. Vi bør heller enes rundt Guds Ord, og Gud Faderen, Guds Sønn Jesus og Gud Den Hellige Ånd, som er én Gud, sier Mecida, Kjell Elvis mener det samme. Han synes dessuten det er trist at mennesker stadig setter hverandre i bås og at mange ikke tør å være seg selv. Han er ikke sen med å gi en oppfordring: – Man trenger ikke bli styrt av det som skjer rundt seg. Mange er bevisstløse og følger strøm-

men. Det er viktig å være bevisst, være til stede, tørre å være seg selv. For mitt vedkommende kan jeg kle meg ut som en klovn. Samme det, by på deg selv!

Tekst: Inger Anna Drangsholt Foto: Inger Anna Drangsholt og privat

Kjell Elvis’ Karriere • Heter opprinnelig Kjell Henning Bjørnestad, og er en norsk Elvis–imitator. Er per i dag den eneste fulltids profesjonelle Elvis–imitator i Skandinavia.

• Født i Farsund, oppvokst i Vanse, bor i Lyngdal.

• Mens han var i militæret i 1988, begynte han å gjøre Elvis-imitasjoner. Karrieren tok av etter at han var på Norge Rundt i 1994.

• I 1997 viste NRK dokumentaren ”Kjell Elvis” , som handlet om hans liv som en imitator.

Dokumentaren ble også vist i Sverige, Tyskland og Danmark.

• Han satte verdensrekorden i å synge Elvis-hits, i august 2003, da han sang nonstop i 26 timer, fire minutter og 40 sekunder. NRK satt en rekord for seg selv, ved å streame hele 26 timers konsert på deres hjemmeside • Ble kåret til Europas beste Elvis–imitator i en konkurranse i 2006 og fikk tredjeplass i VM for Elvis–imitatorer samme år. I 2007 var han en av finalistene i The Ultimate Elvis Tribute Contest, arrangert av Elvis Presley Enterprises.

• Har spilt inn to plater :” In my way” og ”He Touched Me”

• Sprøytemaling • Tapetsering • Utleie av gulvslipemaskin

Maleren

• Gulvbelegg og tepper • Gulvsliping • Våtromsarbeid • Utvendig og innvendig malerarbeid • Sprøytemaling • Tapetsering • Utleie av gulvslipemaskin

K r I S T I a n S a n D

a S

TLF. 38 02 17 21 MLF

Tlf: 38 02 17 21 malerenkristiansand@hotmail.com www.malerenkristiansand.no www.malerenkristiansand.no malerenkristiansand@hotmail.com

TLF. 38 02 17 21 Spesialverksted for malerenkristiansand@hotmail.com bilskader

MLF

www.malerenkristiansand.no

Rigedalen 8

Tlf: 38 18 30 93

God form for din organisasjon eller bedrift?

Kontakt Morten Ravnbø Sætren på 91 73 73 56.

TEAMBEKLEDNING TIL KLUBB OG BEDRIFT

we-fix.no

L AU V L A N D OYEOPTIKK siden 1936

Tlf. 381 20 180 7

Veien gjennom havet

For noen år siden var det utenkelig for Siri Iversen å flytte til Flekkerøy. Nå blir hun pastor i en ny menighet her.

– Jeg liker å tenke at jeg er glad i naturen. Å jogge her ute er fantastisk – men…

Siri Iversen knuger hendene rundt den rykende tekoppen og legger hodet på skakke, mens munnvikene går oppover.

– Jeg er nok mest glad i kafelivet. Jeg blir mer inspirert av den gode samtalen.

Siris eldste datter var visst under to år gammel da hun visste forskjell på Cappuccino og Cafe latte.

8

Vi sitter ved spisebordet i overgangen mellom kjøkken og stue i et romslig hus på Flekkerøy.

Det er med god samvittighet varm drikke og synet av stearinlys kan nytes, for regnet kommer skrått mot vinduet. Høsten er herlig, synes Siri.

– Jeg er en romantiker. Jeg elsker fint vær, men det kan føles som en plikt at man må være ute og nyte det.

På bordet foran 40-åringen ligger det notatbøker, løse ark og en bibel. Macen er åpen og har nettopp vært i bruk. Det er ikke få ganger hun har sittet slik og forberedt seg til en preken. I kveld skal hun tale på et arrangement av Damer i byen. Tidligere reiste hun land og strand rundt og ble på 2000- tallet kåret til Norges mest ettertraktede frilansforkynner av avisen Vårt Land.

Hun kan ikke bare bruke en tidligere andakt, da?

– Hadde jeg følt det riktig å ta en preken fra en bunke, hadde det vært fint. Men denne gan-

gen blir det en en fersk, en. Jeg kan ikke «fake».

Jeg må kjenne for det, tilkjennegir hun, og forteller at å be Gud om ledelse til hva hun skal si, er avgjørende.

– Jeg har som regel en tanke som ulmer, som jeg lar gå gjennom sluser. Er det fra meg selv eller Gud? Når jeg har temaet klart, er det å grave, i Bibelen, lese bøker, fra sanger og annet jeg plukker opp.

Siri Iversen har forkynt i alt fra bedehus til pinsemenigheter. Kirkesamfunnet er uvesentlig når Jesus er den samme, mener den livlige, munnrappe kvinnen. På talerstolen er hun i sitt ess.

De som har sett henne tale, vet at stikkordene er sterke følelser, veivende armer og høy oktav på stemmen når hun blir ivrig. «Et fyrverkeri» blir hun beskrevet som.

– Det er lettere å preke enn å oppdra barn.

Man kan stå uforstyrret, uten bli avbrutt, sier

Jeg sa til Vårherre: «Det er ulogisk.»

Siri Iversen

hun, etterfulgt av en hjertelig latter.

De siste årene har hun trappet kraftig ned på reisingen. Å prioritere familien på mann og tre barn i skolealder, er noe hun setter i høysetet.

– Det var vanskelig å reise av sted når barna var små, men også nå, som de har lekser, håndballtreninger og kamper, forklarer hun.

Denne høsten har dessuten vært spesiell, ettersom hun er ansatt førti prosent som prosjektleder for menigheten på Flekkerøy. Arbeidsgiver er Vågsbygd Misjonsmenighet, som hun og ektemannen Espen var med på å starte. Familien hadde bosatt seg på Andøya etter noen år i Oslo, og nå gledet de seg til å slå røtter. Tanken om å flytte vestover streifet dem aldri. De stortrivdes.

I langtidsplanen for menigheten stod det at de ønsket å plante nye menigheter. Ingen tenkte på Flekkerøy.

– Men så ble vi veldig overrasket da det begynte å «rause inn» folk fra øya i menigheten.

Etter hvert begynte disse selv å ønske seg et tilsvarende menighetsalternativ der de bodde. Etter en forespørsel fra pastoren begynte tankene å surre i hodene til meg og Espen: «Kjære Gud, er det vi som skal lede denne menighetsplantningen?»

Ekteparet Iversen gikk i «tenke- og bønneboksen» i et par måneder. De lagde liste for og imot, og konklusjonen ble klar: Dette kunne ikke

stemme. Det var vel ikke meningen å bygge menighet på verdens mest kristne sted? Siri Iversen erkjenner at tanken ga henne kvelningsfornemmelse. Hun som hadde vært vant til Holmlia i Oslo, med 122 nasjonaliteter.

– Jeg sa til Vårherre: «Det er ulogisk.» Jeg opplevde at han sa tilbake: «Du må la meg ta meg av det som er ulogisk.» Hele greiene ble som en mygg i øret. Det ville ikke slippe taket.

Flere episoder ble skjellsettende for det endelige valget. Siri kunne ikke glemme den gnistrende iveren hos noen Flekkerøy-damer i cellegruppa når de snakket muligheten for å få en egen menighet på øya, lik den de gikk i. Hun minnes også godt en time på Ansgarskolen, hvor hun var lærer i disippelskap på den tiden. Elevene hadde øvelse i å lytte til Gud, om Han hadde et budskap gjennom bilder eller bibelvers. Mot slutten var det ei jente som sa: «Det er så rart, men det er akkurat som om jeg ser for meg en vei gjennom havet. Det er så tåkete. Du ser bare ett skritt foran deg, og du må ta ett skritt om gangen. Men veien går altså gjennom havet.»

Siri hadde ikke fortalt noe om valgets kvaler om å forlate fastlandet eller ei. Hun måtte erkjenne at det var henne ordene var myntet på.

– Jeg husker at vi satt i de de to sorte stolene der, jeg og mannen min, sier Siri Iversen og

peker på noen reclinere i hver sin ende av stuen.

– Vi hadde bedt en stund. Så sa vi: «Ja, da gjør vi det da.»

Siri humrer og trommer på tekruset.

– Vi klarte ikke å si nei.

Da de først hadde bestemt seg, husker Siri at hun fikk hetta. Hva hadde de gjort? Kunne dette virkelig være riktig? Midt på natten ba hun Gud desperat om veiledning, og da hun åpnet Bibelen, traff fingeren et vers i ordspråkene.: «Vik ikke av fra høyre eller venstre, følg bare kursen rett fram.» Det traff henne midt i hjertet.

– «Okey, da», sa jeg , smiler hun.

En sms med en hilsen fra noen som ikke visste om situasjonen, kjentes også som en bek­ reftelse ovenfra: «Det du går inn i, er ikke ukjent for Meg.» Å flytte fra Andøya til Flekkerøy gikk imidlertid ikke på skinner. Fordi megleren mente det var best å ha møblene på Andøya, var det kun hagemøbler i det nye huset. Det føltes ikke som noe hjem.

Siri hadde sagt opp jobben sin for å gå inn i prosjektet «med hud og hår.» Plutselig ble økonomien en utfordring. I tillegg savnet familien det gamle bostedet, særlig de to minste barna.

De hadde det tøft. Når Siri ser seg tilbake, var Gud likevel med hele veien, som forsørger og trøster.

>>

9

jer. Etter ni måneder ble det andre huset solgt, og nå har de all grunn til å kalle dette huset et hjem. Etter hvert har dessuten familien begynt å føle seg hjemme på øya. De har vært spent på om de ville passe inn, men Siri er rask til å presisere at de har blitt varmt mottatt.

– Men det tar tid å høre til et sted. Hva gjør man på 17.mai, St.hans og nyttårsaften, for eksempel?

Mye litteratur må slukes når taler skal forberedes og studier gjennomføres. Siri Iversen stortrives i den nye lesekroken deres.

>> – Jeg kunne skrevet bok om alle som ble min-

net om å gi oss penger. Mennesker jeg aldri har truffet. Vi fikk penger helt på timen da vi trengte det, forteller hun.

Mange oppmuntrende hilsener fikk de, fra forskjellig hold. For eksempel kom en bekjent bort til henne etter et møte i Arendal. Kvinnen sa nærmest unnskyldende at hun hadde et litt

rart vers som en hilsen til henne. Det var fra Job 24,5: «Du merker at ditt telt står trygt. Du ser over din bolig og ingenting mangler.»

– Du var glad det ikke stod boliger – i flertall?

– Ja. Siri legger hodet i den ene hånden mens hun sukker fornøyd og ser seg rundt i rommet.

Stramme, rene linjer, med innslag av søte detal-

Det tar tid å høre til et sted. Hva gjør man på 17.mai, St.hans og nyttårsaften, for eksempel?

Siri Iversen

Denne høsten taler hun mye i den nye menigheten på Flekkerøy, og tanken var egentlig å ha en taleserie om «hva er en menighet.»

– Så fikk jeg en skråtanke. Jeg skulle heller snakke om menighetens «hode» – som er Jesus.

Jeg er så gira på menighet, men enda viktigere enn å dra mennesker til det og til cellegrupper, er det å dra mennesker til Jesus.

Siri blir ustoppelig ivrig når hun snakker om sitt store ideal i livet. Jesus er hennes ankerfeste i både liv og død. Han gir henne noe annet å leve for enn seg selv. Han gir livskvalitet. Alltid har hun hatt en grunnleggende trygghetsfølelse.

Aldri har hun tvilt på Hans kjærlighet. Likevel erkjenner hun at det er aspekter ved troslivet hun finner utfordrende, og Jesus er like mye en hun kjemper med som hun klynger seg til.

– Men Han er den første og den siste. Han har hele oversikten. Han er bare så mye mer enn «milde Jesus, du som sagde.» Jesus fyller meg ikke bare glede og fred og alle de tingene. Når jeg koker det ned, gir Han meg mening i livet.

Tekst: Inger Anna Drangsholt Foto: Inger Anna Drangsholt og Christian Nørstebø

Siri Iversen • Født i Kristiansand, vokste opp i Treungen i Telemark.

• Gift og har tre barn.

• Ble med foreldrene til Colombia som misjonærbarn da hun var 13 år gammel.

• Var pastor i Holmlia i Oslo fra 96– 2003, etter å ha tatt bachelor i teologi på Ansgarskolen.

• Deretter lærer på Ansgarskolen i Kristiansansand, og med på menighetsplanting i Vågsbygd.

• Leder en prosjektgruppe som starter Flekkerøy Misjonsmenighet.

• Tar master i teologi som deltidsstudie.

• Har hele veien vært frilansforkynner.

10

Barnas bydel; stedet der de små drømmene naturlig forenes med de store og ville

www.justneshalvøya.no

ENTREPRENØR OG EIENDOMSUTVIKLER

www.brgruppen.no 11

Første frimenighet bak «Perleporten» – Vi tenker ikke at vi er bedre enn de etablerte menighetene, men ønsker å være et supplement, sier Siri Iversen, pastor i Flekkerøy Misjonsmenighet.

– Vi ønsker av hele hjertet å være et tilbud til dem som ikke går i kirke eller bedehus eller føler de ikke passer inn der, sier Siri Iversen.

Den siste søndagen i august braket det løs i Solkollens splitter nye barnehage. Gymsalen var forvandlet til møtesal, og i ulike rom på huset ble det holdt søndagsskole – som her blir kalt Barnekirke – under gudstjenesten. Over 250 mennesker dukket opp.

– Endelig i gang, jubler Hege Instanes. Hun er en av beboerne på øya som i flere år har gledet seg til lokal oppstart. De har kjørt gjennom tunnellen, med slengnavn «Perleporten», for å gå på gudstjeneste i Vågsbygd Misjonsmenighet.

Her har de har følt seg hjemme på grunn av omsorgen de ble møtt av og inspirerende forkynnelse. Instanes sier hun er glad for at Flekkerøy Misjonsmenighet skal fortsette med utadrettet fokus.

– Visjonen til menigheten er «Å leve for noe større. Der du er – der du bor». Det å vise omsorg i hverdagen ved at du bryr deg om andre både i nabolaget, på jobben eller der du ellers ferdes. Jeg liker det fokuset! erklærer hun.

12

Hege Instanes trekker dessuten frem cellegruppene som viktig for henne, hvor de kan komme som de er med livene sine og bære hverandres byrder.

– Det er fantastisk å bli kjent med mennesker på denne måten; hvor vi kan dele erfaringer fra tro og liv i trygge rammer, sier hun engasjert.

Asle Ingebretsen er også en øyboer som har hatt glede av de livsnære fellesskapene. Han bekjentgjør at han først var litt fiendtlig innstilt til ny menighet. Hva skulle det være godt for? Men så ble kona med i cellegruppe, og han fulgte på.

– Jeg synes det er veldig fint, trosstyrkende og sosialt i cellegruppa. Man blir jo kjent med de andre og menigheten på en veldig fin måte, mener han.

Familien var først på gudstjeneste i misjonsmenigheten da den kom til Flekkerøy.

– Jeg ble veldig positivt overrasket over møteformen, og det er veldig befriende at det ikke er et vanlig kirkebygg, mener Ingebretsen, som dessuten synes det er fantastisk at det legges opp til at man kan få forbønn på søndag formiddag.

Han legger til at podene har et godt tilbud i Barnekirka og at han setter pris på praten med folk etter møtet.

– Oppmøtet har vært over all forventning, sier Espen Iversen i oppstartsgruppa om den nye menigheten på øya. Ekteparet Iversen er nøye med å presisere at de har stor ydmykhet for det etablerte kristenlivet, og ønsker å være lagspillere. De er også takknemlige for den gunstige leieavtalen med Filadelfia som eier Solkollen

Hege Instanes (t.h) stortrives i Flekkerøy Misjonsmenighet.

Her er hun forsanger under lovsangen.

barnehage på Flekkerøy. Gleden er gjensidig, i følge Ann Kristin Wigardt, styrer i barnehagen.

– Det er flott å samarbeidet med andre menigheter. Vi har jo samme mål, kommenterer hun.

Siri Iversen sier at hun har en grunnleggende tro på menighetskonseptet. Hun husker at hun satt på et møte under et kristent sommerstevne for flere år siden og kjente på en sorg fordi hun ikke kunne si «Gud, jeg vil tjene deg hvor som helst og når som helst. Jeg kan sette meg på et fly til Kambodsja i morgen,» nå som hun hadde mann og to barn å ta hensyn til.

Da opplevde hun at Gud talte til henne: «Siri,

Barnekirka har fått Lennart Løve som maskot, og mange engasjerte ledere. Over hundre barn kom på det første møtet, fordelt på forskjellige aldersinndelte grupper.

Steinar Kristiansen (t.v) kom med hilsen fra bedehuset og Harald Fjell fra Flekkerøy kirke under åpningsmøtet til misjonsmenigheten.

Ønsket hjertelig velkommen Både bedehuset og Flekkerøy kirke tar imot den nye menigheten med åpne armer.

– Vi ønsker dem velkommen og lykke til, sier Gunnar Lindtveit, som er prest i Flekkerøy menighet. Han påpeker at de ønsker å favne alle med kirken, men det finnes jo alltid flere rom i Guds rike.

Under den første gudstjenesten til Flekkerøy Misjonsmenighet kom representanter fra kirken og bedehuset med en hilsen.

– «Vi skal ikke kritisere den metode Gud bruker,» sa blant annet Harald Fjell, som overrakte et anker i gave: Et maritimt symbol, som også er et kristent symbol for håpet. «Kristus er blant dere, håpet om herligheten,» fra Kolosserbrevet 1,27, hilste Flekkerøy kirke med.

Flekkerøy Misjonsmenighet • Et utspring fra Vågsbygd Misjonsmenighet, som igjen er «datter» av Salem.

• Startet i høst med gudstjenester i Solkollen barnehage annenhver søndag. De andre søndagene har de kveldsmøte på Møvig skole i samarbeid med Vågsbygd Misjonsmenighet.

• Har hatt cellegruppearbeid i to år. Det er kjønnsinndelte grupper på mellom seks og ti personer som treffes annenhver uke i hjemmene.

• Høstens taler kan lyttes til og lastes ned på www.flekkerøymisjonsmenighet.no

i menigheten kan du være sammen med hele familien og tjene meg hvor som helst og når som helst. Det finnes menigheter over hele kloden.»

– Det ble en befrielse, og har blitt en lidenskap i livet å fremheve menigheten. Jeg tror nemlig ikke at det er meningen å være alene som kristen.

Vis meg den brennende kristen uten fellesskap.

Det er ikke mange av dem, iallfall.

Siri Iversen tror de små fellesskapsgruppene er viktige for å overføre søndagens tale til betydning i eget liv. I tillegg er det godt å ha noen kjente når man dukker opp på møtet, så man ikke drukner i mengden.

– Utrolig bra at de ønsker å starte på Flekkerøya. Vi ønsker å stå sammen med dem i arbeidet. Trenger de hjelp, stiller vi, sier Steinar Kristiansen, styremedlem i Flekkerøy bedehusforsamling. Han informerer at denne forsamlingen er nyoppstartet i bedehuset. Den springer ut fra et arbeid fra 1907, og ønsket er å bringe ut tradisjonen fra den kristne troen, pluss nye uttrykk.

– I så måte kan vi fylle hver vår rolle. Vi har kanskje litt forskjellige uttrykksmåter, men målet er jo det samme: Å få med flere på veien Hjem. Å vise at det finnes en kjærlig Gud, en nådig Gud. – Hva tror du kan avgjøre hvilken type menighet folk velger?

– Jeg tror det har med vennskap og familiebånd å gjøre. At man kjenner tilhørighet. At man blir møtt med kjærlighet og omsorg.

– Den beste tilbakemeldingen er at det nesten ikke er noen som slutter. Jeg har en liste, men den er ikke lang, sier hun. Likevel hender det at noen må bytte gruppe.

– Det er ikke vilkårlig hvilken gruppe man havner i. Kjemi er kjempeviktig, så har alder og livssituasjon noe å si, og om man er introvert eller ekstrovert. Vi må være ærlige…Det er ikke alltid vi lykkes, men da er det lurt å prøve på nytt. Én cellegruppe kan føles som ørkenvandring, en annen en oase.

dem, men mange kan bli skuffet av mennesker, sier Siri Iversen og avslører hva som er hennes største skrekk i livet: – Det er at vi skal være menigheten for de kule, de flinke, de fromme… at andre mennesker ikke skal føle at de passer inn, sier hun, og legger ettertrykkelig til: – Alle passer inn hos Jesus – det er det viktigste.

Tekst Inger Anna Drangsholt og Merete Skarstein.

Foto: Inger Anna Drangsholt

Dessverre kan man bli skuffet i en menighet.

– Da er det iallfall ikke Jesus som skuffer 13

Vi har snakket med tre personer fra Flekkerøy, som går i hver sine menigheter. Spørsmålene vi har stilt dem, er: 1. Hvorfor føler du deg hjemme i din forsamling?

2. Hva tenker du om at menighetstilbudet på øya nå er utvidet?

Har funnet sin plass Elisa ArilD

Har gått i Vågsbygd Misjonsmenighet i to år, nå i Flekkerøy Misjonsmenighet

Asbjørn Nilsen

Har gått i Flekkerøy kirke i seks år

1. Jeg føler meg hjemme og stortrives i Flekkerøy Misjonsmenighet. Blant annet liker jeg godt lovsangen, og at det er rom for å uttrykke seg på forskjellige måter uten å bli satt i bås. Møtene gir god hverdagsundervisning som jeg tror de fleste får noe ut av og kjenner seg igjen i.

I menigheten føler jeg at man kan være seg selv og vokse som menneske og som kristen. Og så vil jeg nevne at lederskapet er så flotte menneske. De viser kjærlighet både i ord og handling. Cellegruppene kan anbefales. Det er en trygg og fin arena å komme sammen, dele liv, tro og tvil. Man får nye hjertevenner man blir glad i.

1. Da vi flyttet hjem fra Oslo i 2008, bestemte vi oss for å engasjere oss i Flekkerøy menighet. Det siste året har vi vært med i Fløybagos som er et barnekor for barn i alderen 3– 6 år. Det er en fin ting! Vi gjør noe sammen som familie og møter mange trivelige mennesker. Det jeg synes er bra med kirka, er at barn, voksne og eldre kan være sammen under gudstjenesten. Jeg har vikariert litt som organist og liker godt formen som er i kirka.

2. Vi er forskjellige som mennesker, med

Elin Kjellevik

ulike uttrykksmåter. Jeg tenker at vi får et mangfold, og det er bare en berikelse for øya. Vi har jo felles mål.

2. Jeg synes det er fint at det finnes tilbud som møter litt forskjellige behov

Oppvokst på bedehuset

1. Jeg er vokst opp i et bedehusmiljø. Det betyr ikke at jeg må ha det slik det alltid har vært. Og det tror jeg heller ikke at

14

det er. En hver generasjon må få sette sitt preg på arbeidet, og det synes jeg det er blitt rom for her på bedehuset. Det viktigste for meg er at Guds ord og de sannheter Bibelen gir oss, skal være sentrum for alt arbeid. Jeg setter pris på allsidig forkynnelse av ulike talere. Det er viktig for meg at det ikke bare er en prest eller pastor som får ta del i forkynnelsen. På bedehuset kan alle være med å få vitne om sitt møte med Jesus og hva han har gjort for oss, på sin måte.

Jeg synes dessuten det er kjekt med sammenhengende møteaksjoner, uker eller helger. Der samles vi over tid og får undervisning i et emne, så Gud får jobbe med oss. Så synes jeg det er fint å ta vare på eldre sangskatter i allsangen, samtidig som det er rom for å tilføre nye tekster, takt og toner. Slik det er nå, trives jeg godt.

2. Jeg håper det bare blir til velsignelse

for øya. Jeg tror enkeltpersoner blir mer bevisste på hva de selv vil, og at de ønsker å stå i et arbeid i den menigheten de hører til. Uansett er det ikke fysisk mulig å få plass til alle potensielle møtegjengere i samme sal her på øya. Da er det godt å ha flere tilbud.

Fem ungdommer fra mannskapet til Logos Hope (bok- og misjonsskipet til OM internasjonalt) er kommet til Norge og skal være her i perioden oktober til desember.

program:

Skipet er for tiden i Singapore. Der vil det være i havn de neste fire til fem månedene for en grundig teknisk oppgradering, inkludert to nye generatorer.

Peace (Thailand), Shura (Chile), Huimin (Sør-Korea), Veronika (Norge) og Rebecca (Tyskland) vil besøke menigheter og skoler for å presentere et internasjonalt program som passer for folk i alle aldre.

27.11 Arendal Misjonskirke, ungdomsmøte kl.19.00

OM Ships International (OMSI) bringer kunnskap, hjelp og håp til mennesker over hele verden. OMSI var pionerer for konseptet med å bruke skip til å frakte personell, litteratur og humanitære hjelperessurser. Organisasjonens skip er kjent for sitt arbeid med å forsyne lærerik og kristen litteratur til havner verden over. Siden 1979 har OMs skip besøkt over 450 forskjellige havner i mer enn 150 land, og tatt imot over 43 millioner besøkende om bord.

05.12 Randesund Frikirke, ungdomsmøte kl.19.00

22.11 Søgne Ungdomsforening, ungdomsmøte kl.19.00 23.11 Arendal Frikirke kl.11.00

28.11 Froland Misjonskirke, ungdomsmøte kl.20.00 30.11 Betel Bjorbekk Misjonsmenighet kl.11.00 04.12 Songe Frikirke kl.19.00

06.12 Søm Kirke, ungdomsmøte kl.19.00 07.12 Frikstad Bedehus kl.11.00 Hjertelig velkommen. Hvis du har spørsmål eller ønsker mer informasjon om vårt arbeid kontakt oss på mail: info.no@om.org eller se vår nettside: www.no.om.org

Støtteannonse ved Mosvold & CO

Tlf. 38107080 www.stav.no

Trenger du/dere et sted å bo i Kristiansand, nå eller i morgen?

Ferdig møblerte leiligheter/hytter med havutsikt!

Alt i rørleggerarbeid Rehabilitering av vann og kloakk – Egen gravemaskin Tlf. 38 09 45 20 – 909 90 665 Kokleheia 69B, 4630 Kristiansand

SKUDEVIGA UTLEIE as Skudeviga.no | Tlf 97189000

Alt innen maling, tepper og belegg Ægirsvei 8A - 4632 Kristiansand Tlf. 38 09 46 70 - www.maling.no

Renseriet fordeg! deg!

Renseriet for God God service! service Tlf: 41 37 92 97 21

Du finner oss i Rådhusgaten 3 ved nye Posten

Tlf. 41 37 92 97

Møt høsten med håndlaget sjømat!

Du finner oss i Rådhusgaten 3 ved nye Posten

Hjemmerøkt laks, Piratburger, Fiskelasagne m.m.

Vi har menyforslag til hverdag og fest!

Ferdig på fat! Bestill og vi hjelper deg!

For oppskrifter og tips se: www.fiskeeksperten.no eller fb.com/fiskeeksperten

Søk opptak til våre studier innen film, musikk, design, spill, animasjon og 3D. Noroff Kristiansand er en skole med mange muligheter, god atmosfære og høy kompetanse.

Besøk www.noroff.no eller kom innom oss i Elvegata 2A for å se hva vi kan tilby deg som student. Du kan søke opptak helt frem til studiestart.

Elvegata 2A, 4608 Kristiansand | Tlf: 38 00 00 00 | www.noroff.no

15

Et møtepunkt for kirkefremmede – Jeg er egentlig ikke kristen, men liker å gå her, sier Thea Bekken, en av de mange fremmøtte på Touchpoint, en nystartet menighet for unge i Kristiansand.

– Jeg ble dratt med hit av ei kristen venninne som jeg studerer sammen med. Det er hyggelig å gå her, hyggelige folk og koselig med lovsang.

Det minner om folkehøyskolen jeg gikk på, sier Thea Bekken, på klingende sørlandsdialekt og med et tindrende smil.

Vi treffer henne like før møtet starter, en torsdags kveld i høst. Det er stinn brakke i Bedehuset i Dronningensgate, som har samme utførsel som et kirkerom. Kjeder med blå og hvite lysdioder er festet til scenekanten hvor et band gjør seg klart til å spille.

Thea Bekken forteller at hun er konfirmert i Den norske kirke, og at hun tror på en Gud. – Jeg tror at Jesus har levd, men jeg vet ikke om jeg kan tro på alt det de kristne tror på, sier hun. Nå er hun her, og hun er nysgjerrig.

16

Møtet er i gang. Det begynner med en fengende landskjent sang, før vi får se en filmsnutt med unge mennesker som forteller hvem de ser opp til. Så er det sang, som retter seg mot Gud, såkalt lovsang. Powerpointen er forseggjort, og i solopartiene kommer det bibelvers opp på skjermen.

«Forbilder» står det når kveldens taler entrer scenen. Dette er høstens gjennomgangstema, og denne gangen er det Moses som skal presenteres.

«Jeg trenger ikke være perfekt for at Gud vil bruke meg» er første overskrift.

Aleksander Gundersen blir møtt av godvillig latter fra salen når han åpent bekjenner sine mangler som nybakt ektemann. At han for eksempel ikke klarer å vise kona så stor medlidenhet når hun er syk.

Gundersen forteller om Moses, som hadde null selvtillit da han ble bedt om å befri folket fra Egypt. Men Gud lovet å være med ham.

– Gud har brukt utrolig mange mennesker opp igjennom som har gjort fantastiske ting. De hadde nok av bagasje og feil, men likevel brukte Gud dem til store ting, påpeker Gundersen.

«Stol på Ham, så vil Han gi deg det du trenger,» er dagens andre supersetning, med tilhørende bibelvers fra en salme: «Legg din vei i Herrens hånd, stol på ham, så griper han inn.»

– Her føler jeg meg rett og slett hjemme, sier Eldar Morterud, som under møtet sitter bak miksepulten. Han ble spurt om å være med som tekniker i fjor høst, og synes han har blitt tatt imot på en god måte. Det er syv år siden han var aktiv i en kirke sist.

Morterud går på Ansgarskolen, og det samme gjør Lovise Molund og Aase Marie Tøsse. Jentene er styremedlemmer i Touchpoint, og de hadde «snust litt rundt» i forskjellige menigheter en stund før de ble spurt om å være med på dette prosjektet.

– Selv om det var fint i andre menigheter, fant jeg ikke min plass. Men her gjorde jeg det, sier Lovise. Aase Marie har det på samme måte: – Det andre ble for stort, jeg følte meg som én i mengden. Her er det fokus på å være med i tjeneste, det blir mer personlig.

– Mange har troen på deg her, legger Lovise til.

Begge føler seg stolte over Touchpoint og har lyst til å invitere med seg kirkefremmede hit. De tror at forutsigbarheten i møteformen kan bidra til at det blir trygt.

– Vi prøver å få til kvalitet i alle ledd, sier dessuten Torgeir Størset, som er bildetekniker.

Han bor i Birkeland til vanlig, men det er her han vil gå.

– Det er verdt å reise såpass langt for, sier han med et bredt smil.

Pangstart for konseptet Touchpoint har gått fra å være en idé i Justnes Misjonskirke til å spre seg i flere byer i Norge.

– Vi var en gjeng som hadde ansvaret for kveldsmøter i Justnes Misjonskirke, men det tok aldri helt av. Da vi bestemte oss for å legge disse møtene ned, var det en som bare slang ut; «vi skulle ikke gjort dette i sentrum heller?» Det ble starten til det som nå er Touchpoint, forteller Roy Elling Foss, leder for arbeidet. Målgruppen er folk fra de er 18 år til de får baby.

– Dette er en periode mange er utenfor menighet, så vi prøver å nå denne gruppen i denne perioden. Vår visjon er å nå folk som er langt borte fra Gud og menighet, og gjøre dem til etterfølgere av Jesus, sier han.

Touchpoint • Et arbeid som sikter seg inn mot unge voksne uten menighetstilknytning.

• Startet høsten 2013 i Kristiansand. Har nå spredt seg til Lyngdal og Bryne.

• Tilknyttet Misjonsforbundet, og har registrert grupper i Misjonsforbundet UNG. • I Kristiansand har de NorMisjon sterkt i ryggen. Møtene har Bedehuset i Dronningensgate som lokaler.

Arbeidet startet høsten 2013. De fikk først låne Lund Bedehus, men antall møtegjengere økte stadig. Da de innså at de trengte nytt lokale, tok Roy Elling Foss kontakt med Erik Albert, områdeleder i Normisjon.

Erik Albert meddeler at han ba Foss fortelle mer inngående om arbeidet.

– Mens han fortalte, gjenkjente jeg vår egen visjon for Bedehuset i alt han sa. Da han gikk inn for landing sa jeg: «Vi skal ikke prøve å gjøre noe sammen?» forteller Erik Albert.

– Så har det hele gått veldig fort, og 14.august var vi i gang i Dronningensgate. Styret og alle hos oss har gitt sin fulle tilslutning til dette arbeidet og velsignet det hele. Vi ønsker å tenke sammen om dette.

Gjennomsnittlig kommer det 160 på møtene, med et toppunkt på 250. De må ta høyde for smitteeffekten fortsetter. En løsning kan da være å ha to møter på samme dag. Snøballen ruller dessuten videre til nye steder.

– Vi har en drøm om å starte Touchpoint i 10 byer i Norge.

Lyngdal og Bryne er i gang. Vi har også dialog med folk og menigheter i andre byer. Vi håper å ha et relevant tilbud for denne målgruppen på så mange plasser som mulig, så fort det kan la seg gjøre, sier Foss.

• Har møter tre torsdager i måneden kl 19.30. Har også smågrupper, kalt Connect, tre av fire mandager.

”Selv om det var fint i andre menigheter, fant jeg ikke min plass. Men her gjorde jeg det.”

Lovise Molund

Noen av de engasjerte som står bak Touchpoint: (f.v)Aase Marie Tøsse, Torgeir Størset, Roy Elling Foss, Lovise Molund og AleksanderGundersen.

17

puslespillbrikker

på plass i livet

Liv Ingrid Grøtnes følte seg på feil hylle i yrkeslivet, og ektemannen Erik forstod ikke hvordan han skulle kombinere sin yrkespasjon med et misjonskall.

På Hawaii har alt falt på plass.

Johann (8) trives bak dataskjermen, uansett hvor han bor.

«Jeg vil ikke bo i en stråhytte i Afrika!»

Erik Grøtnes humrer og gnir seg i skjeggstubbene. Han referer til den første tanken han fikk da han under et lagsmøte på videregående fikk besøk av en misjonær, som sa: «Kanskje du skal bli misjonær.» Tanken slapp ikke taket, men Erik ønsket den langt bort.

Hans store interesse for IT ble etter hvert en brems for et misjonærkall – trodde han. En kombinasjon var utenkelig.

De siste årene har ekteparet Grøtnes fått utvidet horisonten, særlig etter at de sammen med sønnen Johann (8) tok Disippeltreningsskole (DTS) for familier på Hawaii for noen år siden.

Erik fant ut at han godt kunne jobbe med datamaskiner og samtidig bidra som misjonær.

– Misjon tenker vi på som å fortelle andre om Jesus, men det er mye mer. Man kan reise til folkeslag som aldri har hørt om Jesus, lære opp nye misjonærer eller utføre yrket sitt på en misjonsbase. Når man gir mennesker diverse praktisk hjelp, er det også en måte å misjonere på – nestekjærlighet – og man får kanskje muligheten til å fortelle om sin tro til disse, reflekterer Liv Ingrid Grøtnes.

Denne høsten flyttet Erik, Liv Ingrid og sønnen Johann til Hawaii. Der har den kristne organisasjonen Ungdom i Oppdrag (UiO) en base, hvor det blant annet er 1500 studenter hvert år. Erik

18

jobber i IT-avdelingen, og fra september har hovedoppgaven vært å undervise. Videre har han intern kursing og drift av IT-systemene. Liv Ingrid skal tjene andre med sjelesorg, etter at hun har tatt UiOs sjelesorgsskole. Der har hun nettopp begynt.

I nyhetsbrev og på Facebook får vi glimt av en hverdag preget av hete dager, pittoresk natur, uvante småkryp og spennende kulturmøter.

Johann drar på skolen med kjølebag som nistepakke, og får i tillegg hjemmeundervisning for å holde tritt med norsk skole. Erik har utfordrende og givende arbeidsøkter og Liv Ingrid en interessant oppstart på studiet.

Vi traff dem i Kristiansand før avreise. I avslappet positur i en sofa fortalte de om veien som ledet frem til denne avgjørelsen.

Den har nemlig vært kronglete. Ingen av dem har for eksempel hatt særlig utferdstrang.

– Jeg hadde ikke lyst til å reise til Syden på bryllupsreise en gang, ler Liv Ingrid.

Imidlertid kjente hun også lenge et kall til å bli misjonær. Liv Ingrid minnes godt et felles­ møte i Kristiansand i 1989. Det ble sunget «Jesus, her er jeg send meg, jeg vil leve mitt liv i tjeneste for deg.» – og hun ble utfordret av ordene.

– «Mener du dette, Liv Ingrid?» følte jeg Gud spurte. Ja, jeg bestemte meg der i benkeraden

Familien Grøtnes stortrives på Hawaii.

Erik underviser i IT.

for at det ville jeg. Jeg ville bli misjonær.

Etter videregående tok Liv Ingrid bibelskole, før valget av utdannelse falt på økonomi. Hun og Erik hadde vært sammen noen år. Nå giftet de seg og kjøpte hus i Grimstad, og noen år senere flyttet de til Kristiansand.

Liv Ingrid jobbet som økonom, og som følge av endringer i utførelsen av yrket, ble det etter hvert mye fokus på effektivitet og fakturerbare timer. Liv Ingrid følte det mye mer verdifullt hvis hun kunne snakke med kunden. Det var spennende å høre folks livshistorie.

– Jeg begynte å tenke: «finnes det en jobb der man kan ta imot hele mennesket?» forteller hun.

Da familien tok DTS i 2011, fikk Liv Ingrid mange nye lærdommer.

– Jeg lærte mye om å ta vare på meg selv og min egen familie. Det var godt å være borte et halvt år, og å lære mer om Gud og ha fokus på seg selv. Men så begynte Gud å vekke til live minnet fra det møtet hvor jeg fikk misjonskall.

Det syntes jeg var vanskelig, for jeg hadde slått meg til ro med at jeg skulle være i Norge. Dessuten stemte det ikke i forhold til at jeg ikke er en evangelisttype, erindrer hun.

Flere mennesker oppsøkte Liv Ingrid med bibelvers, som handlet om å reise ut i verden som misjonær. Dessuten var det et ord som traff henne i hjertet da hun fikk høre siste nytt fra et barnehjem i Afrika. Der fikk de ansatte nemlig behandling for traumer etter et gerilja-angrep: «Sjelesorg.» Plutselig følte Liv Ingrid at det var dette Gud ville bruke henne til.

Etter at de kom hjem fra DTS-en, gikk de tilbake til jobbene sine. Men særlig Liv Ingrid følte seg fullstendig malplassert. Tid var penger, men hvis hun sa nei takk til en kopp kaffe med kundene, fikk hun forferdelig dårlig samvittighet.

– Jeg tenkte at nå kan de ha mistet muligheten til å fortelle noen det som de slet med. Og jeg ville kostet meg så lite å lytte til dem, for at de skulle få lettet hjertet sitt, sier hun.

Høsten 2012 følte hun at Gud begynte å tale til henne om å slutte i jobben.

– Jeg hadde da begynt å studere sjelesorg ved Høyskolen Diakonova, ved siden av. Etter en vanskelig høst, følelsesmessig, leste jeg en dag

Jeg hadde ikke lyst til å reise til Syden på bryllupsreise en gang” Liv Ingrid Grøtnes 1 Mos. 12:1 «Dra bort fra ditt land og din slekt og din fars hus til det landet som jeg vil vise deg!»

I tillegg ga en fremmed et bilde av et slusesystem, hvor man må stenge slusa bak seg for at båten kommer til neste nivå.

Dette hjalp henne å ta beslutningen om å si opp jobben.

Samme vår fikk Erik tanken om å reise tilbake til Hawaii og undervise på IT-skolen.

– Jeg sendte en mail, og fikk til svar: «Vi har bedt om å få en person som deg, til skolen vår,» forteller Erik. Jobben skulle begynne høsten 2014. Det var også neste start for sjelesorgsstudiet. Valget falt lett for dem.

Selv om de føler seg på riktig plass i livet nå, stikker ikke ekteparet under en stol at å reise langt av sted kan innebære oppofrelse. Omgang med venner og familie, samt tilhold i et idyllisk sørlandshus med en prektig hage, er blant ting de må forsake for en tid. Også materiell overflod. Ingen av UiOs misjonærer får lønn, og de er derfor av avhengig støttepartnere. De føler likevel på fred for valget om å dra til Hawaii. Liv Ingrid utdyper: – Da vi bestemte oss for å reise ut, la mange ting seg til rette. Gud har kommet med flere løfter til oss om at vi ikke skal bekymre oss. Vi tolker det som at Gud er med oss, og at Han vil ta vare på oss.

Glad for å være utsendinger – Det å være utsendt fra Vågsbygd Misjonsmenighet, betyr mye for oss, sier ekteparet Grøtnes.

– Det er godt å ha sin egen menighets støtte og bønner. Det er også godt å følge menigheten med tanke på hjemreise, vite hva som skjer hjemme, forteller Liv Ingrid Grøtnes.

Jens Kåre Lindal, pastor i menigheten, forteller at han har satt pris på å følge Grøtnes i prosessen de siste par årene.

– De inspirerer og utfordrer min egen varhet for Guds ledelse og villighet til å handle i lydighet på Hans kall og sendelse, sier Lindal.

Ekteparet Grøtnes har vært med i Vågsbygd Misjonsmenighet de siste årene. I løpet av denne tiden fikk de spesielt sansen for cellegrupper. Erik trodde først ikke det var noe for ham. Han så for seg at det var tørt og kjedelig.

– Og dersom noen hadde sagt: «Bli med i en cellegruppe, så kan du dele åpent om livet ditt.» ville jeg ikke sagt «jippi» til det heller. I utgangspunktet er ikke alle menn så opptatt av å snakke om følelser, og jeg var ikke interessert i å brette ut sjelen min for noen uinteresserte menn, humrer han.

Erik ble positivt overrasket da han ble med i en gruppe, med åpenhet, trygghet og en forventning om at Gud ville møte dem.

– De verdiene jeg oppdaget da jeg tok DTS, var på en måte forankret i cellegruppene og Misjonsforbundet, sier Erik.

Tekst: Inger Anna Drangsholt Foto: Inger Anna Drangsholt og privat

19

En gang i måneden tilbyr Betania et møtested hvor hverdagsrelaterte historier, live musikk og god

Ønsker folk

kaffe blir servert i 90 minutter.

«Velkommen Hjem» for å sette seg ned ved et annet bord og fortsette samtalen der.

– Da jeg var liten, var jeg deprimert. Jeg ville ikke være en del av dette livet, forteller Ludvig Nevland, kunstner og digital forretningsutvikler i Gevir.

Han intervjues av pastor Terje Govertsen og deler rolig sin livshistorie med de fremmøtte.

Det drikkes juice fra will.i.juice mens folk lytter interessert.

Snart kommer det sang fra artistene Andrea Wannebo og Sowdiak, “Fyrtårn”, en sang om å ledes gjennom livets vanskeligheter. Karibiske Simplice Stevenson forteller om da han druknet og våknet til live igjen før Siri Iversen avslutter kvelden som et fyrverkeri. Engasjert deler hun sine historier til latter fra de ivrig lyttende tilhørerne. Folk reiser seg fra bordene etter seansen; alle for å prate, enten med venner eller potensielle, noen for å kjøpe mer juice, og andre igjen

20

“Velkommen hjem” har i ett og et halvt år blitt arrangert én mandag i måneden i Elvegata 10, hos Betania Kristiansand. Hver måned deler gjester sin historie og artister byr på livemusikk, mens folk kan slappe av med kaffen sin, som i september altså var supplert med juice. 200– 250 mennesker kommer innom Velkommen hjem hver måned, og tallet er stadig økende.

– Jeg hev ut en idé i gruppa. Da hadde jeg tenkt på å ha et treffpunkt for folk som tror, og ikke tror, i noen år, sier Elfi Fjellvang, én av seks i arrangørgruppa for Velkommen hjem.

Hun sier at det som blir delt på Velkommen hjem er noe alle forstår.

– Folk synes det er godt å være her. Det er spennende å høre ærlige historier, sier Fjellvang.

Eirik Larsen (27) har vært her et par ganger før, men går vanligvis i menigheten Salem. Han

synes det er fantastisk at menighetene kan gå sammen om noe.

– Jeg kommer hit for å høre ekte historier fra vanlige mennesker som forteller om livet, forklarer han.

Knut Otto Jørgensen (68) trives også godt på Velkommen hjem.

– Det er veldig sterkt å høre vitnesbyrd. Det er en fri atmosfære, forfriskende uformelt, sier han.

Han har vært kristen i ett og et halvt år, og går nå på bibelskole i Filadelfia.

Bjørnar Skafsgaard har vært med som arrangør siden starten. Han mener det er kjekt å jobbe med mennesker som ikke normalt går i kirka.

– Folk føler seg hjemme. Jeg har truffet folk fra omtrent alle kirkesamfunn i Kristiansand her, forteller han.

Tekst og foto: Victor Winsjansen

Velg PRO Og få eN betaliNgsløsNiNg spesielt tilpasset sMå- Og MellOMstOre bedrifter >> Hilde NetlaNd, teaMleder prO

*prO er sparebank 1 sr-bank sitt tilbud til små- og mellomstore bedrifter.

Nettverk. Muligheter. Og din bedrift.

21

Barmhjertige

Narkose: Mirjam hjelper en engelsk anestesilege å gi narkose til et barn som skal opereres.

sykepleiere – Vi angrer ikke et sekund, sier Mirjam Andersen og Eva Grethe Befus om å reise på teamtur til Gambia som sykepleiere. Nå drømmer de om å få med seg hele familien.

– Det var fantastisk å få hjelpe til noen som er så ekstremt fattige, sier Eva Grethe Befus, som for lengst har landet fysisk , men ikke i begeistring etter en teamtur til Gambia før sommeren. I to uker var hun og Mirjam Weydahl Andersen blant fire sykepleiere fra Kristiansand som dro sammen med Bjørn og Anne Marie Pettersen til Gambia. Der bidro de til at pasienter med leppeog ganespalter ble operert og fikk høre om Jesus.

– Det er knyttet så mye trolldom og forbannelser til den misdannelsen. Det var fint å være med og vise kjærlighet. Vise at alle har like stor verdi, meddeler Eva Grethe.

Kummerlige forhold. Det samme synes Mirjam Andersen.

Begge to var spente på forhånd, for dette var et nytt kontinent å innta for dem.

– Det var et kjempestort steg for meg å ta, men jeg angrer ikke et sekund, sier Mirjam blidt. Særlig var hun spent på å reise fra familien, og hvordan de medisinske forholdene var der nede.

Og ja, det var elendig standard målt etter norske forhold, med gjenbruk av utstyr. Heldigvis gikk det bra med alle som ble behandlet mens de var der.

– Det var fint, men bød også på litt utfordringer å jobbe i team. Vi kom jo fra hele verden, og man gjør ting litt ulikt i ulike land, sier Eva Grethe, men legger til at de som ledet teamet var flinke til å håndtere misforståelser.

– Hver morgen startet dagen med en andakt.

Det var godt å legge hele dagen fram for Gud. Det styrket teamfølelsen. Vi hadde felles mål, selv om det var ulike måter å nå målet på, påpeker hun.

For Eva Grethe var det en drøm som gikk i oppfyllelse å reise ut som sykepleier, men hun innser at hun ikke kan reise av sted uten familien hver gang. Hun håper at barna kan oppleve en lignende tur.

–Jeg vil vise dem at det finnes andre ting enn bare velstanden vi omgir oss med. Kanskje de kan få et annet perspektiv på ting. Det er viktig å leve i takknemlighet for det man har, mener hun.

Mirjam samtykker. Ektemannen, Øystein, er dessuten lege, og allerede før de fikk barn, snakket de om å bidra med sin arbeidskraft i u-land.

– Vi har lyst til å gjøre noe slikt sammen i fremtiden, forteller hun.

Tekst: Inger Anna Drangsholt Foto: privat

Medisin: Etter operasjonen fikk alle forebyggende antibiotika.

Her gir Eva Grethe til en baby.

Team: Eva Grethe Befus og Mirjam Andersen (nr. 2 og 4 f.v) sammen med svenske sykepleiere.

Hillegarn Eiendom AS - utleie av næringseiendom Henv. tlf 91713656

22

Randesund misjonsmenighet 30 år:

Spenstig jubilant

Dansegruppa Fresh Som Fy ryddet kirkegulvet og imponerte store og små under jubileumsfeiringen i Randesund misjonskirke.

Randesund misjonsmenighet er 30 år. Misjonskirken på Søm, som i 1984 ble plantet av Salem, plantet selv nylig Ytre Randesund misjonskirke. Den voksende menigheten vurderer nå nybygg.

– Det er riktig at menigheten har hatt nybygg på agendaen det siste året. Misjonskirken på Søm er drøyt 20 år gammel og vi vokser ut av den.

Reguleringsmessig er det vanskelig å utvide her vi nå ligger, så vi ser på alternative plasseringer også. Vi ser noen spennende muligheter, men det er fortsatt tidlig i prosessen, sier hovedpastor Jarle Råmunddal.

Det er liten tvil om at det er en aktiv og frisk 30-åring vi snakker om. Mange av menighetens rundt 300 medlemmer er ledere i et omfattende barne- og ungdomsarbeid. Det vekker også stor oppsikt at misjonskirken trekker hele 75 konfirmanter i høst. I fjor var kullet like stort.

– Det er nok uvanlig at frimenigheter som oss har så store konfirmantkull. Den norske Kirke har naturlig nok hatt de store kullene.

Vi har ikke noe klart svar på hvorfor vi blir foretrukket av så mange unge, men vår aktive tilstedeværelse gjennom 30 år i nærmiljøet må ha hatt betydning. Det er sikkert flere svar, men viktig er det at vi har et godt konfirmantarbeid med gode ledere. Hvert år har hundrevis av barn og unge vært innom søndagsskole, Solstråle, Fisken, Minior, Junior, hobbyklubber, Loftet og

leder- og disippeltreningsprogrammer.

– I 20 år har vi også drevet et aktivt Alphaarbeid med Wenche og Kurt Mosvold i spissen.

Rundt 1500 mennesker i sin beste alder har deltatt på ett eller flere kurs og mange er blitt frelst eller har fått en fornyet tro. Misjonskirken er blitt relevant i manges liv, sier Jarle Råmunddal, og viser at nettopp ”relevant” er en av menighetens verdier.

– Rotfestet, raus og relevant – det er våre sentrale verdier og slik vi ønsker å bli oppfattet av omverdenen. Jeg tror vi innfrir på relevant. I jubileumsåret holder vi fram verdiene spesielt, og responsen hos både egne medlemmer og besøkende er god. Så jobber vi med vår profil og kan hele tiden bli bedre og tydeligere, sier hovedpastoren.

En jubileumshelg ble markeringen på 30-årsdagen til menigheten. Den ble arrangert 16. og 17. august med et bevisst, ungdommelig preg.

Foruten nær 100 unge på Loftet-samling lørdagskvelden med ungdomspastor Johnny Omdal, var det festgudstjeneste søndag med etterfølgende grillfest, aktiviteter, show og konsert.

Jarle Råmunddal er hovedpastor i Randesund misjonskirke.

250 fremmøtte fikk oppleve ”live” de lokale talentene i dansegruppa Fresh Som Fy og sangartisten William Arthur Nilsen Oseassen fra Søm. Alle er under 15 år og var med i Norske talenter 2014 på TV2 i vinter. Det ble fullt trøkk med Hip-Hop og street-dance midt på åpent kirkegulv. ”Stjernene” Emeline og Sunniva fra søstermenigheten Arendal misjonskirke holdt en fengende familiekonsert.

Gudstjenesten ga også et hyggelig gjensyn med menighetens pastorer gjennom 30 år. Menighetens første formann, Henning Øverland, hadde en rask og engasjert gjennomgang av kirkens historie. Et for anledningen sammensatt barnekor sang kjente sanger som har betydd mye i menighetens arbeid.

Tekst: Svein Tybakken Foto:Asbjørn Breistein og Svein Tybakken

Linnegrøvan 19, 4640 Søgne, tlf 4000 1824

23

En uforglemmelig teamtur til Romania Ni voksne og elleve barn i alderen fem til tretten år fra Vågsbygd og Flekkerøy Misjonsmenighet reiste i høstferien på team til Misjonsforbundets nye prosjekt i Romania Sør. Her forteller pastor Jens Kåre Lindal om oppholdet.

– Vi bodde på den nye bibelskolen som ligger rett ved den største menigheten i landsbyen Clinchu i Spantov kommune. Lederen av arbeidet, pastor Daniel Banu, bor også i denne landsbyen med sin familie. Totalt er det syv menigheter i dette området, hovedsakelig romfolk, som inngår i dette prosjektet.

Det ble en spennende uke for alle på teamet, både små og store. Hver dag startet med felles frokost på bibelskolen og påfølgende teamsamling. Her snakket vi om det vi hadde opplevd dagen før, delte et ord fra bibelen og bad for det som skulle skje den dagen. Så bar det ut i tjeneste på den rumenske landsbygda hvor antallet

hunder og hester langt overgår antallet biler…

Temperaturen nærmet seg 25 grader på dagen og det gjorde det lettvint å være ute.

På formiddagene deltok vi blant annet under matutdeling i kirka. Her får de barna som trenger det, et gratis måltid mat som er støttet med midler fra Norge. Noen kommer rett hjemmefra, andre fra skolen. For noen av dem er dette måltidet helt avgjørende for at de skal få i seg nok næring. I tillegg besøkte vi de mest fattige hjemmene i landsbyen. Dette ga sterke inntrykk og en stor kontrast til de pynta folkene vi hadde sett i kirka dagen før. Men heldigvis fikk vi også se at det nytter å hjelpe; en familie hadde allerede fått nytt hus og mens vi var der, kom vedovnene på plass. Faren i huset, som er lam i bena, fikk også en rullestol fra Norge i august, og i sommer tok han imot Jesus! Hele ansiktet hans strålte av takknemlighet, og vi ser nå frem til at flere av de fattigste familiene i løpet av de neste månedene skal få ett nytt hjem med midler gitt fra Norge.

Noen kvinner fra kirka driver en alternativ SFO på skolen for de som har størst behov. Her får de et måltid mat, litt ekstra undervisning, og mye

lek og voksenkontakt. Vi deltok en av dagene på dette og fortalte dem litt om Norge. De to eldste barna, Hanna og Rebekka, lærte bort en dans, til stor glede for barna.

Det er stor møteaktivitet i de lokale kirkene, og når de har besøk av team blir det ikke mindre…

Vi deltok med tale, vitnesbyrd, sang, dans med mer gudstjenester søndag, ledermøte mandag, parkveld tirsdag, kvinnelunsj, barnemøte og kveldsmøter torsdag og ungdomsmøte fredag kveld! Et høydepunkt for alle barna var barnemøte torsdag, med konkurranser, dans og en flott andakt om å være skapt unik i Guds bilde.

Med så mye program var det godt med en fridag på onsdagen. Da dro hele teamet til Bucuresti. Planen var først å ta en guidet tur i palasset til den tidligere diktatoren Ceaușescu (verdens nest største byggning. Kostet 30 milliarder kroner), men vi fikk kun se utsiden da ingen hadde med seg pass som vaktene krevde for å slippe oss inn. Da ble det i stedet en lengre visitt til ett nytt stort kjøpesenter med over 200 butikker, innendørs skøytebane, go-kart bane og berg- og dalbane! Kontrasten fra den landsbyen vi bodde i kunne ikke vært større…

Når vi ikke var i tjeneste, prøvde vi voksne å slappe av med en kaffekopp på bibelskolen, mens barna spilte fotball, lagde loomies-armbånd, spilte kort og lekte gjemsel innendørs. Vi hadde lagt igjen alle elektroniske spill hjemme, og det gjorde at det ble mye flott lek for barna innad i teamet og med de rumenske barna.

«Når skal vi til Romania på team igjen?» var det et av barna som sa den dagen vi skulle reise.

Et annet barn ville gjerne være i på teamtur i tre

24

Denne familien har fått nytt hus gjennom prosjektet

Calarasi Romaniaprosjektet • Calarasi Romania-prosjektet er et initiativ fra Salem i Kristiansand og får nå støtte fra flere menigheter i Kristiansandsregionen.

• Ved hjelp av syv sigøynermenigheter arbeides det blant annet med å skape næringsgrunnlag for befolkningen i en liten kommune på 4800 innbyggere: Spantov i fylket Calarasi, helt nede ved den bulgarske grensen. Pastorer og ledere i menighetene blir dessuten støttet økonomisk og det gis hjelp til å bygge bibelskole.

• Det har blitt satt ned to næringsgrupper, den ene i Norge, den andre i Romania.

Sammen skal de utvikle et samarbeid på tvers av landegrensene som kan resultere i nye arbeidsplasser og næringsvirksomhet.

• Ønsker du å vite mer om dette prosjektet, gi en gave, eller kanskje booke en teamtur med din menighet? Ta kontakt med Jens Kåre Lindal, jens.kare@misjonsmenighet. no. F.o.m. januar 2015 blir prosjektet å finne i Misjonsforbundets prosjektkatalog. www. prosjektkatalogen.org • Misjonsforbundets internasjonale arbeid skjer ellers i Kongo-Brazzaville, Colombia, Kina, Sentralasia og Polen.

Populær tur med relasjonsfokus Det ble vanskelig å finne rom til alle påmeldte da Salem Misjonsmenighet hadde sin årlige menighetstur i høst.

Utsikten fra bibelskolen, hvor teamet overnattet.

Mange har dårlige boforhold i Romania.

måneder neste gang… Det oppsummerer hvor godt vi hadde det på team, og hvor glade vi ble i disse flotte gjestfrie menneskene som ikke har mye materielt, men som er rike på kjærlighet og glede både overfor mennesker og Gud. Vi opplevde at vi fikk være til velsignelse og oppmuntring for dem. Men det spørs om ikke vi ble minst like velsignet… Det blir ikke lett å få plass på neste Romania-team!

Tekst: Jens Kåre Lindal Foto: Privat

I september hadde Salem Misjonsmenighet sin årlige menighetstur til Vegårtun på Vegårshei. ”Camp Salem” er årets høydepunkt for fellesskapsbygging i menigheten, og i år hadde komiteen problemer med å finne rom til alle som hadde meldt seg på. Flere ble satt på venteliste, men med campingvogn og bobil i tillegg, ble det til slutt husrom til alle.

Menigheten Salem har som visjon «Nær Jesus, nær hverandre og nær nærmiljøet.» og tema for årets tur var derfor nær. Temaet kom fram både i undervisning fra pastor Elin Fagerbakke, og fellesskap i mindre grupper der alle generasjoner var representert. På lørdag ettermiddag ble små og store ble utfordret i aktivitets-duell, daglig leder Oddvin Larsen stod på vannski og

ungdomsleder Ellen Merete Drønen gjorde et tappert forsøk på å rappelere ned fra en tretopp.

Det har vært stor tilstrømning av unge barnefamilier til Salem den siste tiden. Ina (29) og Kim Pedersen(30) med to barn er blant de nye, som har gått i menigheten Salem i ett år, etter at de kom fra Oslo.. Der var de med i Betlehem Oslo, og de ble invitert med i Salem av noen venner da de kom til Kristiansand. Nå hadde de lyst til å reise på tur for å bli kjent med nye. Forventningene er innfridd.

– Barna har kost seg med vennene de er sammen med i Barnekirken. Det har vært veldig fint å treffe alle deler av menigheten, på tvers av generasjonene. Og så er det jo en fin forandring å treffe andre småbarnsforeldre ute i seks-tiden på morgenen, sier de humoristisk.

Av samme oppfatning er Lennart Bentsen, (29) som er her med ektefelle og ett barn. Han synes det er flott at menigheten kan reise på tur sammen for å bedre fellesskapet.

Tekst: Ester Olsson Foto: Kamilla Kornbek

25

31

Ny bok til hjelp for par Agnes og Rune Zahl Olsen har fått stor hjelp av å høre livsnære historier av andre par. Nå har Rune samlet slike historier, sammen med kunnskap og erfaring, i boken «Tøffe valg.»

Med lydopptaker i kofferten har Rune Zahl Olsen reist rundt i Norge og intervjuet ektepar. Å være på familieleir og høre andre par dele historier fra sine liv, er det som har betydd mest for hans eget samliv. Ut ifra det fikk han og kona hjelp til å snakke sammen om tøffe ting.

– Det var på en av disse leirene at ideen til denne boken ble født. Hva med å samle historier om par som har stått sammen gjennom ulike

utfordringer og skrive dem ned i en bok, slik at historiene blir tilgjengelige for flere? forteller han i bokens innledning.

Tanken ble delt med andre, og snart ble ord ble til handling. De syv parene i boken er anonymisert, men ellers stemmer livserfaringen deres.

– Håpet er at boken skal skape gjenkjennelse, håp og inspirasjon, slik at andre par kan ta tøffe valg i eget liv. Siden jeg selv er familieterapeut og møter par og familier med ulike utfordringer hver dag, deler jeg noe av den kunnskap og erfaring jeg selv sitter med til hver historie, beretter Zahl Olsen.

– Boken er svært relevant og aktuell for alle som lever i et forhold og som har planer om at samlivet skal vare, mener Trond Sæthren, leder i Familiefokus.

«Tøffe valg» gis ut på Prokla Media, og forlagssjef Eivind Sætrang tror at den vil bli et viktig redskap i tiden fremover.

– Boken er nytenkende og faglig tung, men på en lettlest måte. Den vil være en ressursbok for å hjelpe ektepar som har det veldig tøft, litt tøft og bare småutfordringer, ytrer han. Sætrang tror den vil kunne redde mange ekteskap.

Ekteparet Zahl Olsen går i Salem og forteller at de skal kjøre i gang med førekteskapelig veiledning for fullt i menigheten nå.

– Vi ønsker at alle par som skal vie seg i Salem gjennomgår ”Å bli ett” før de gifter seg, sier Rune Zahl Olsen.

Tekst og Foto: Inger Anna Drangsholt

Fornøyde festival-barn Nok en gang hadde Søgne Misjonskirke en festlig barnefestival den siste helgen i august. Viggo Klausen hadde møter, og 200 barn fra 2. til 7. klasse fikk boltre seg i ulike aktiviteter. Her ser vi den ivrige snekkergruppa.

Foto: Glenn Ivar Tønnessen

26

Hallekjerret 5, 4625 Flekkerøy ––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––– Tlf: 97582710

Frende har Norges BESTE reiseforsikring!

Vår reiseforsikring er Norges beste, og det har den vært i flere år.

Kjøp Frende Reiseforsikring i Søgne og Greipstad Sparebank

d ansan Kristi 9 00 , 4628 5 5 8 n 1 ie 8 nnsve Tlf. 3 Mjåva

Visste du at drømmer kan bygges? ...og at vi elsker å bygge dem?

Totalentreprise og småoppdrag.

Dine drømmer på sjø og land.

Tlf.: 915 39 334 www.bakkevold.no

27

MIN HISTORIE

Fant endelig

fred

Det må være kjedelig å være kristen, trodde Guri Jacobsen, som heller prøvde yoga Shanting, tarotkort og healing. Her forteller hun om sitt overraskende møte med Jesus: – Tidligere i livet hadde jeg et veldig annerledes bilde av Gud enn jeg har nå. Jeg ba til Ham, men så Ham for meg som en veldig streng, gammel mann som satt i himmelen med forstørrelsesglass, for å få med seg alt det gale jeg gjorde. Og dermed ble det veldig vanskelig å be Ham om noe som helst hjelp.

Jeg har alltid vært søkende. Så kjedelig det må være å være kristen, tenkte jeg, og søkte alt mulig annet av det alternative. Det var ofte spennende, men ofte veldig skummelt også. Jeg åpnet virkelig opp døren til det okkulte. På vidt gap. Jeg visste ikke bedre.

Jeg var ung og bodde i Oslo, og mange av dem jeg gikk sammen med, drev med forskjellige alternative ting, blant annet tarotkort. Astrologi var også noe som fenget meg veldig. Da jeg var 22 år gammel, ble jeg mor, og jeg syntes at yoga virket som noe veldig positivt. Det var den typen yoga som hadde guru og hele pakka, så jeg hadde et lite alter med lys og røkelse. Jeg fikk blant annet noen ut-av-kroppen-opplevelser som jeg syntes var spennende.

Da datteren min var tre år gammel, flyttet vi 28

til Kristiansand, og der fortsatte jeg å jage etter fred. Indre fred. Men jeg fant det ingen steder.

Så ble jeg kjæreste med naboen min, som jeg i dag er gift med og har fått tre barn med. Vi kjøpte hus, pusset opp, vi jobba og stod på. Ytre sett var livet greit, men jeg hadde fremdeles ikke fred. Jeg gikk til ulike type spådamer og healere og begynte å lære en del selv også. Det skjedde mye som var veldig spennende, og de åndelige øynene mine var vidåpne, men i feil retning. Jeg fikk varme hender, og noen syntes det var godt når jeg tok på dem, og at det til og med hjalp for plager. Men samtidig var det mange skumle ting som skjedde. Jeg hørte og så mye overnaturlig i mitt eget og andres hjem, så jeg gikk stadig rundt og bar på en stor frykt.

Så en dag, i 2010, traff jeg på en dame som heter Berit Iversen Drivdal. Lett og ledig fortalte hun om et damefellesskap i Frikafé. Jeg bestemte meg for å bli med, og jeg husker godt den første gangen jeg kom dit. En frikirkepastor ved navn Oddvar Søvik pratet i vei om Jesus. Jesus, han var i grunnen nokså fjern. Selv om jeg er oppvokst i Kristiansand, var jeg helt grønn når det gjaldt Jesus. Det føltes imidlertid godt å være der. Jeg kjente på en fred, som jeg jo lengtet etter. Den sommeren snakket jeg masse med Jesus, og på første møte etter sommerferien, satt jeg på første rad med vidåpne øyne og ører, og slukte hvert ord som ble sagt. En pastor som heter Øyvind Augland talte. Musikken og stemninga…det var bare helt utrolig å være der.

Etter møtet gikk jeg for første gang til forbønn, og ble frelst. Det var akkurat som om jeg ble løfta opp en etasje, gjennom en vannvegg og inn

Guri Jacobsen 42 år, gift, har fire barn Jobber som møbeltapetserer i eget firma og i «En time på taket,» radio Filadelfia.

Driver en Troskafé i Henrik Wergelands gt 17 i bakgården, en gang i måneden.

i lyset, til Jesus. Jeg husker at jeg liksom kunne kikke ned der jeg før hadde vært og tenkte: «Aldri skal jeg der igjen!», Det kjentes som at en klo fra den mørke sida endelig slapp taket. Jeg følte at jeg hadde mange millioner smilefjes inni meg.

Så begynte livet med Jesus. Jeg tok en bestemmelse om at dette ville jeg. Jeg ba mye og jeg leste i Bibelen. Jeg gikk også til sjelesorg. Jesus begynte så å åpenbare seg for meg, og han var jo ikke streng! For det som skjedde, var at jeg kunne gi fra meg det ene etter det andre til Ham. Og når tingene kom opp i lyset, så var de ikke så farlige lengre.

Tidligere føltes det som jeg hadde en trykkoker inni meg, og at jeg bare prøvde å dytte alle ting ned i den og strevde med å holde lokket på. Men nå hadde jeg funnet en måte å bli kvitt alt det gamle på. Jeg bekjente synd, ble tilgitt og rensa. Fordi Jesus døde for å ta på seg min skyld, kunne Gud se på meg som perfekt og syndfri, med kjærlighet i blikket! Og hvis jeg trodde at det jeg hadde opplevd før var spennende, så kan jeg love at det jeg nå har fått oppleve sammen med Jesus er mye mer spennende og gøy, og ikke minst fredfullt. Jeg måtte bli 38 år gammel før jeg fikk freden som jeg lengta så etter.

Nå er jeg aktiv i Filadelfia, og inviterer gjerne andre med dit og på møtene til Damer i byen.

For det var det jeg skulle ønske andre hadde gjort med meg tidligere.

Det er ikke sånn at alt er perfekt i livet. Det kommer stadig utfordringer, men nå har jeg en som vil hjelpe meg i alle ting. Jeg trodde ikke Jesus var noe, men Han er selve Livet.

90 99 77 85 (Alf Egon Hansen) 97 60 11 37 (Ragnar Kjellevik)

Tlf 997 11 917

Byggmesterfirma med solid erfaring

Tlf 9575 5643

Mesel invest

KJØRFINT TRAFIKKSKOLE

– trygg og hyggelig trafikkopplæring!

Tlf.38179100 E-post: john.arne@ringknuten.no

Tlf 905 93 740 • www.kjorfint.no

www.ringknuten.no

29

kroni kk

En nyfrelst møter en lunken Det faller lett for mange å felle dom over andre menneskers tro, eller mangel på denslags. Men gjør man det mangler man riktig fokus, mener Lill May Vestly.

D

et er kun Gud som kjenner hjertene.

Mennesket kan bare sanse og analysere etter fattig evne, på bakgrunn av snever livserfaring og en liten slump ferdigsilt kunnskap. Vi tror så mye, og vet så lite. Siden livet er komplekst, skal man stå meget nærme et liv, et resultat eller en situasjon, før presise konklusjoner kan trekkes. Først etter mange mil i andres sko kjenner man hvor skoen trykker, og kan forstå deres valgte rute langs livets kronglete landevei. Hvis du finner rettferdighet underveis, så ring og si i fra!)

Så hvorfor dømmer vi en person likevel, etter bare én kort kveld i sosialt lag? Fordi vår biologiske hjerne automatisk og kontinuerlig, systematiserer absolutt all tilgjengelig stimuli, og trekker konklusjoner lynraskt og fortløpende.

Dette er nødvendig for at vi skal orientere oss, slik at den store vide verden med dens 7 milliarder innbyggere ikke skal oppleves som ett eneste stort uforståelig kaos. En rasjonell analyse av de andres liv kan ha ulike motiver, men en dom over andres kristenliv er synd.

På min mørke vandring hjem fra sosialt lag konkluderer jeg likevel; hun var jammen meg en sånn lunken som de kristne snakker om! Jeg syntes fraværet av Åndens ni frukter var påfallende; ikke var hun kjærlig, overbærende eller vennlig, og jeg så heller ingen tegn til godhet og ydmykhet, eller glede og fred. Hun hadde egoistiske innvendinger mot trofasthet, og livsvalgene viste lite selvbeherskelse. Gud har jo lagt ned lysten til det gode i hjertene våre. Så kanskje hun har hjertet så fullt av alt mulig annet, at Guds Ånd ikke får plass? Kristen, men ikke begeistret?

Kristen, men ikke i tjeneste? Kristen, men vil ikke si det? Kristen, men ikke kjærlig? Er det ikke slik at de kristnes lys skal skinne for men30

neskene, så de kan se de gode gjerningene vi gjør, og prise vår Far i himmelen? Jeg funderer famlende på beste babykristens vis, og veier og måler, og regner fort ut at hun umulig kan være en god kristen. Mismotet siger innover meg. Det krever energi å være aktor. Og det flytter fokuset bort fra min lyskilde Jesus. Jeg kjenner umiddelbart at det tynger å overta Guds rolle som dommer.

I Bibelens siste scene forsikres vi om at Gud alene har den suverene og evige retten til å dømme, og det gjøres etter den upartiske og uforanderlige normen i Guds ord. Vi mennesker er altfor snevert utstyrt til å dømme det komplekse livet; vi ser bare stykkevis og delt, og vi kjenner ikke hjertene. Det er derfor Han har tenkt at vi skal slippe det. Bibelen gir meg derfor svar på tiltale: ”La oss ikke lenger dømme hverandre! Døm heller slik: Ingen må få sin bror eller søster til å snuble og falle.” Javel, der fikk jeg den! En klok kristen viser vei, uten å være i veien. Jeg har altså mer enn nok med å passe på meg selv. Men jeg klager ambisiøst til Gud, på en nybegynners entusiastiske vis: ja, men, tenk hvis alle de kristne levde skikkelig bibelsk og kjærlig, og ingen var lunkne, så hadde jo mange flere blitt kristne. Gud vet jo allerede det, så det blir meg som legger meg på kne og be: Herre, gi meg tålmodighet til å akseptere det jeg ikke kan endre, mot til å forandre det jeg kan, og visdom til å se forskjellen. Hjelp meg å huske at å være troende er ikke å være kommet fram, men å være underveis. Og hjelp meg til å se på Kristus, ikke på de kristne.

Gud møter min utålmodighet. Han finner fram verdenskartet, og viser meg den internasjonale hæren av brennende kristne som entusiastisk lever og forteller evangeliet overalt hvor de er.

Det er kun Gud som kjenner hjertene” Bare Gud kan røre hjertene, men deres ivrige arbeid har gitt enorme resultater, og ført til en fullstendig demografisk endring i kristendommens stilling i verden. Han peker strålende på den tredje verden. Kristendommen spres nå hovedsakelig gjennom konservative, radikale kirker i eksplosiv vekst i Afrika, Sør-Amerika og Asia – landene i verden med størst befolkning og befolkningsvekst. Hver tredje jordboer kaller seg nå for kristen. 2,3 milliarder kristne utgjør en stor andel av befolkningen i alle verdensdeler.

Og evangeliet forandrer alle samfunn positivt.

Vi lever midt i det som kalles troens århundre!

Bak det hele står kristne som har tatt Guds ord på alvor: ”Vær ikke lunkne, men ivrige! Vær brennende i Ånden, tjen Herren.” Den nye misjonsmarken er Europa, med sine tomme kirker.

Du trenger ikke reise langt, bare være brennende…

Lill May Vestly er 38 år, trebarnsmor, fostermor, skribent, foredragsholder og meningsleverandør til den offentlige verdipolitiske debatten.

Program

Misjonskirkenes hjemmesider oppdateres jevnlig. På dem finnes mer informasjon om arrangementer de kommende uker og om menighetens tilbud til ulike aldersgrupper.

Salem Randesund misjonsmenighet misjonskirke www.salem.as

Gudstjeneste søndager kl 11 Barnekirke søndager kl 11 Quellsmøte søndager kl 19 Kvinnemisjon annenhver torsdag kl18 (partallsuker) Mannskveld annenhver mandag kl 19 (oddetallsuker) Bønnemøte tirsdager kl 18.30 Dypdykk, Bibelundervisning onsdager kl 18 Cellegrupper/husfellesskap i hjemmene

BARN OG UNGE Camp: Fredager kl 20

Justnes misjonskirke www.justnesmisjonskirke.no

Gudstjenester kl 11 på Havlimyra ungdomsskole 3 av 4 søndager i måneden.

www.mkirken.no

Gudstjenester og Jesuskids (søndagsskole) søndager kl 11 Nærfelleskapsgrupper. Møtes etter innbyrdes avtaler.

Barn og unge

Speideren, for gutter og jenter fra 8 år og oppover, tirsdager kl 18-19.15 Sangknøttan, kor fra 3 år til 1. klasse, torsdager kl 17.30-18.15 Konfirmanter, hver annen tirsdag kl 19.30 Loftet, ungdomsarbeid fra 8. klasse og oppover, fredager kl 20 Sagbruget, for ungdom 20+, 2. torsdagen i måneden kl. 19.30 frem mot jul. Etter nyåret annenhver torsdag

Søgne misjonskirke www.sognemisjonskirke.no

Gudstjeneste hver søndag kl 11 ”Alle Sammen”-gudstjeneste siste søndag i måneden kl 11

Cellegrupper for menn, damer, ungdom mix/og eller par- gjennom hele uken. Kontakt menigheten for mer informasjon.

Cellegrupper (gruppesamling i hjemmene) Mannskoret ”Søgne Kr. Sang & Jaktlag” på mandager

BARN OG UNGE

Barn og unge

Barnekoret Gospelkidz Babysang Friluftsgruppe for hele familien Tweens Ungdomsarbeidet Just Youth Se hjemmesiden for nærmere detaljer

KRIK VANNSPORT DISIPPEL BIBEL/MENIGHET/MISJON LYD/LYS/ SCENE MUSIKK

LOVSANG/BAND/GOSPEL/INSTRUMENT

TEAM

NY 2.ÅRSLINJE! A:SM/ANSGAR/INTERNASJONALT

www.ansgarskolen.no

Søndagsskole under hver gudstjeneste bortsett fra ”Alle Sammen”gudstjenestene Minior for 2.-6. klasse, annenhver tirsdag kl 18.30-19.30 Titus, fra 6. klasse. Fredager kl 19-21 Garasjen, fra 9. klasse. Annenhver fredag kl 21-23.30

Ytre Randesund misjonskirke www.yrm.no

Gudstjenester på Holte skole Adventsgudstjeneste 7.desember og 14.desember kl.17.

Julegudstjeneste 24.desember kl.15.

Smågrupper i hjemmene Egne grupper for kvinner og menn Familiegrupper

BARN OG UNGE

Ytre Randesund barnekor Annen hver onsdag kl.17.15-18.

Randesund Soul Children Onsdager kl.19-20.30.

Tweens (5.-7.trinn) Annen hver fredag kl.19-21.

Se hjemmesiden for mer informasjon!

Flekkerøy misjonsmenighet

www.flekkerøymisjonsmenighet.no

Gudstjeneste med søndagsskole annenhver søndag (oddetallsuker) kl 11 i Gymsalen på Solkollen, avdeling Flekkerøy.

Kveldsmøter annenhver søndag (partallsuker) kl 19.30 i miljørommet på Møvig Ungdomsskole.

Cellegrupper hver tirsdag (Oddetallsuker damer/ partallsuker menn)

Barn og unge

Barnekirke og BeTweens under hver formiddagsgruppe BeTweens-grupper i hjemmene, for barn og unge mellom 10 og 13 år.

Se hjemmesiden for info.

Vågsbygd misjonsmenighet www.misjonsmenighet.no

Gudstjeneste med søndagsskole annenhver søndag (oddetallsuker) kl 11 i Gymsalen på Torkelsmyra skole Kveldsmøter annenhver søndag (partallsuker) kl 19.30 i miljørommet på Møvig Ungdomsskole.

Bønnemøte fra kl 18.30 i forkant av kveldsmøte Livsnære grupper (cellegrupper) for voksne: Kvinner og menn samles annenhver torsdag kl 19.30 i sine respektive grupper i et hjem.

Barn og unge

Kor over/under skolealder: Annenhver tirsdag kl 17.30 i Miljørommet på Møvig Ungdomsskole Friluftsgruppe: Annenhver tirsdag kl 17.30. For barn i alle aldre sammen med minst en forelder, eller alene fra 1.-4 klasse. Se eget program på hjemmesiden.

Betweens-samlinger for deg som går i 4.-7. klasse, annenhver fredag, kl 19-21.

Torridal misjonskirke www.torridalmisjonskirke.no

Gudstjenester og kveldsmøter: Se hjemmesiden for datoer.

Cellegrupper hver tirsdag (annenhver dame/menn)

Barn og unge

Barnekirke og BeTweens under hver formiddagsgudstjeneste.

BeTweens-samlinger for 5.-klassinger og oppover, annenhver fredag kl 17.-19.

MUSIKK OG MUSIKKTEKNOLOGI PSYKOLOGI INTERKULTURELLE STUDIER TEOLOGI SØK N O LINE NÅ!

Andaktstelefonen

380 917 00 Kristiansand

Åpen hele døgnet!

Ny andakt tirsdag og fredag

31

Den nye teatersjefen:

Vil ha tro fokusert på kjærlighet Teatersjef Birgit Amalie Nilssen syntes at Misjonskirken i Haugesund var et trygt og varmt sted å vokse opp. Men det satt noen strenge damer på bakerste benk.

– Hva betyr jobben for deg?

– Min far sa alltid at jeg måtte skille mellom jobb og hobby – at jeg ikke kunne leve av hobbyen min. Det gjør at jeg er ekstra takknemlig for at jeg i dag lever av å gjøre det jeg elsker mest av alt.

– Hva inspirerer deg?

– Historier som viser hva mennesker kan være på sitt beste. Sterke historier finnes så mange steder.

I bøker, aviser, på scenen, i bilder, i en kopp kaffe laget med kjærlighet – og selvfølgelig først og fremst i møte med andre mennesker.

– Siste teaterstykke eller film du ble inspirert av?

– Alle filmer og teaterstykker har inspirerende elementer. Det stykket jeg sist så som rørte meg på alle plan, var ”Ekte kjærlighet” her på Kilden.

– Hvor er du om 10 år?

– Da håper jeg at jeg fortsatt er et fredelig og fritt sted der både barna mine og jeg har gode venner og fine utfordringer rundt oss.

– Det stemmer at du vokste opp i en misjonsmenighet? Fortell litt om det.

– Misjonskirken i Haugesund var et trygt og varmt sted å vokse opp, og dette var mitt faste tilholdssted hele barne- og ungdomstiden. I kirken fant jeg mye kjærlighet og glede – og lærte veldig mye. Etter hvert oppdaget jeg at deler av kirkelivet var styrt av en frykt det var viktig for meg å ta avstand fra. Jeg tror på en Gud som tåler at vi stiller alle typer spørsmål. For meg er Gud ensbetydende med kjærlighet, og kjærlighet dømmer aldri. Min tro er oppsummert i kapittel 13 av Paulus første brev til Korinterne.

32

«Målet vårt må være å la tankene våre være like store som Guds kjærlighet er.»

– Hvordan opplevde du menighetens forhold til kunstneriske uttrykk?

– Damene på bakerste rad i Misjonskirken i Haugesund pleide å be for oss da vi danset lovsangsdans i kirken. De sa som Jesus på korset: – Gud tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.

Vi kunstnere kan ikke gjøre annet enn å be den samme bønnen for dem som ikke ser at kunsten i virkeligheten er et vindu inn til himmelen.

– Hva slags forhold har du til Guds hus i dag?

– Da jeg bodde i England, gikk jeg en stund i en anglikansk kirke med en prest som hadde doktorgrad i teologi og doktorgrad i naturvitenskap.

Der var det interessante taler, himmelsk musikk og høyt under taket på alle måter. Her i Norge har jeg ikke funnet noen kirke der jeg føler meg hjemme. Det er mange år siden sist jeg gikk på gudstjeneste utenom julaften, så jeg kan egentlig ikke si noe om hvordan ting er i dag. Ut fra hvordan kirkens personer uttaler seg i den offentlige debatten, får en lett inntrykk av at det fortsatt er mye fokus på de små, på grensen til smålige, sakene, og lite fokus på de store, viktige spørsmålene. Jeg håper og tror jeg tar feil, og at hjerterommet og toleransen er stor i kirkene. Målet vårt må være å la tankene våre være like store som Guds kjærlighet er. Jeg tror på å være mindre redde og mer søkende, på å stille flere spørsmål og være åpne for nye svar.

– Hvorfor tror du folk søker til forskjellige kirkesamfunn?

– Mennesker er forskjellige og har behov for å tilnærme seg Gud på ulike måter, men Gud er den samme overalt.

– Er tro noe man snakker om i teatermiljøet?

Eller er det tabu?

– Vi snakker mye om tro, og mye av arbeidet vårt handler om tro.

– Hva slags budskap ønsker du skal formidles gjennom teaterstykker?

– Den romerske keiseren Marcus Aurelius sa ”Alt vi hører er meninger, ikke fakta. Alt vi ser er perspektiver, ikke sannhet”. Mitt håp for hver teaterproduksjon, er at den skal gi oss litt flere perspektiv å se verden fra.

Tekst: Merete Skarstein Foto: Simon Bjørn Nielsen, Kilden

Birgit Amalie Nilssen (f.1975) Familie: Gift, to barn.

Bosted: Kristiansand CV: Utdannet skuespiller fra Guilford School of Acting. Har i tillegg erfaring som regissør, manusforfatter og journalist. Siden 2005 var hun teatersjef ved Haugesund teater.

Aktuell: Overtok som teatersjef for Agder Teater 1. november, etter Ingrid Forthun.