Misjonsbladet 3-09 by RAVNBØ DESIGN

3-09 Årgang 105

Portrettet:

Bonden som nådde Mt Everests topp

HOVEDSAKEN:

Sammen Møt troikaen på Rena

Organ for Misjonsforbundet Grunnlagt 1904 ANSVARLIG REDAKTØR: Anne Margrethe Mandt ammandt@misjonsforbundet.no I REDAKSJONEN: Sikke-Cathrin Duggan sikke@misjonsforbundet.no GRAFISK FORM: Ravnbö design [www.ravnbo.com] ADRESSE: Misjonsforbundet Chr Kroghs g 34, 0186 Oslo Tlf: 23 32 57 50 Fax: 23 32 57 60 post@misjonsforbundet.no ABONNEMENT: Misjonsbladet er et gratisblad for hele Misjonsforbundet og andre som er interessert. Frivillig abonnement kan betales.

Malin Malmstrøm og Trine Grønsund er to av sommerens frivillige arbeidere. De var ledere på Stagedive under Liv & Vekst-festivalen i Stavern. På Stagedive er lederne til stede og oppmerksomme hele tiden. Hver enkelt tenåring skal være sett og føle seg inkludert og betydningsfulle. Ingen liten oppgave for lederne, som her har en noe lavere profil på oppfølgingen..

Innhold3-09

6 6

FORSIDEFOTO: Everest2009.no

Stiftet 1884 VISJON: Guds barns enhet og menneskers frelse. NASJONALT ARBEID: Misjonsforbundet er et fellesskap av cirka 100 selvstendige menigheter og foreninger over hele Norge. Rundt 8500 menigheter.

og samklang

28 Skru på lytteknappen 30 Å være to

Les mer på side 6

Svanemerket trykkeri

REDAKSJONELL PLATTFORM: Misjonsbladet arbeider etter Vær-Varsomplakatens regler for god presseskikk og er underlagt Redaktørplakaten

20 Samspill, samarbeid

ANNONSER: Pr spalte-mm: Kr 12,Fire utgivelser i året. TRYKK: Wera, Porsgrunn

Hovedsak: Sammen

20 40

INTERNASJONALT ARBEID: Kina, Kongo, Hong Kong, Colombia og Sentral-Asia.

Faste poster: 4

Kommentarer

Menigheten: Rena

www.misjonsforbundet.no

36 39 40

Folk KryssORDET Portrettet: Tommy Rambøl

Debatt

Prosjektet

Skråblikk - Punktum

BANK: 3000 15 10300

www.misjonsforbundet.no BIBELSKOLE OG HØGSKOLE: Ansgarskolen, Tlf: 38 10 65 00 www.ansgarskolen.no

Leder - Generalt - Ord & Bønn Troikaen på Rena – om spesielt samarbeid Glimt fra små og store hendelser lokalt og nasjonalt siden siste Misjonsbladet.

Bonden som nådde Mount Everests topp Utdrag fra nettdebatten Barnas Verksted i Gjerpen

Aktuelt: Stiftet 1912

50 54

VISJON: Barn og unge for Kristus og menigheten NASJONALT ARBEID: Misjonsforbundet UNG jobber med ledertrening, trosopplæring og disippelgjøring knyttet til menighetenes barne- og ungdomsarbeid, og inkluderer Misjonsforbundets Speiderkorps. INTERNASJONALT ARBEID: Colombia og Spania BANK: 3000 15 09000

M i sjons bladet 3-09 www misjonsforbundet.no

Menighetsrådgivere i ”ødemarken” Mange menigheter med nye pastorer

Neste Misjonsbladet kommer ut rundt XX. xx. Deadline for annonser er xx. xx.

g en er a lt

ord & bønn

Tilbedelse og tvil

Blanke ark Av og til får vi utdelt blanke ark, fargestifter og anledningen til å tegne noe nytt. Det kan være skummelt, utfordrende og befriende – ja, kanskje alt på en gang?

Den nye utgaven av magasinet Misjonsbladet startet også for noen måneder siden som enkle ord på papiret. Mye var utegnet. Ingen bilder var tatt. Vi hadde noen idéer, vi ville beholde noe av det gamle. Nå holder du det nye uttrykket i hånden. Kanskje vil du – og helt sikkert jeg – vurdere og evaluere. Kanskje vil du bare glede deg, bli beveget i tanke og følelser? Kanskje blir du provosert og utfordret? Jeg håper uansett at du leser! På de neste sidene får vi møte en menighet, Drammen misjonskirke, som har funnet frem fargeblyantene. Som holder på å finne ut hvordan både de påtegnede og de blanke arkene kan brukes. Vi møter Elisabeth og Torfinn Thorsen, som har malt sin sterke historie om både mismot og livsmot. Det gis spennende refleksjoner omkring det store ansvaret det er å være giver og hjelper i vår verden. Disse sidene er ikke blanke lenger. Jeg håper de blir til utfordring, inspirasjon, kilde til ny kunnskap og glede. Gi gjerne tilbakemeldinger, ros og ris, ønsker og tips. Om du synes bladet med sine fire årlige utgivelser kommer altfor sjeldent, si fra om det. Men det finnes også en god lesermulighet på www. misjonsforbundet.no, hvor vi fortsetter med mange ukentlige nyhetsoppdateringer. Nå ønsker jeg både gamle og ferske Misjonsbladlesere en velsignet leseropplevelse i sommer!

Anne M Mandt Ansvarlig redaktør

M i sjons bladet 3-09

Jeg la ikke merke til det før i sommer; disse små ordene : Men noen tvilte. Tvil og tilbedelse hører da ikke sammen. I Det nye testamentet er det ulike ord som er oversatt med tvil i vår Bibel. Ordet som Matteus bruker her kan oversettes med å nøle. De falt ned og tilbad ham, men noen nølte. Det er det samme ordet Matteus bruker når han gjengir Jesu ord til Peter etter en mer eller mindre vellykket spasertur på Genesaretsjøen: Hvorfor nølte du? Hvordan kunne Matteus vite at noen nølte? Sannsynligvis har de vel snakket om det som skjedde. Kanskje har noen kjent seg så trygge i fellesskapet at de i ettertid har fortalt om sin tvil og hvorfor de nølte.

Alle sammen

inkludert!? Hvis du var på Liv & Vekst sommerfestival i år, fikk du kanskje refrenget fra sangen, ”Alle sammen” på hjernen? Det gjorde min to år gamle sønn Noah. Ordene ”alle sammen” ble til stadighet nynnet på en eller annen sjarmerende barnlig melodi. Artig! Og slett ikke det verste å få på hjernen. Jeg er gift med Cathrine, hun har ikke bare disse strofene på hjernen, men hos henne har det sunket ned i hjertet. Hun skal gjøre alt sammen med meg. Alltid! Vi må alltid spise sammen, være på badet sammen, oppleve noe sammen, prate sammen, tjene Gud, sammen. Jeg blir ofte litt svett av det for det utfordrer individualisten i meg. Jesus gikk ”beserk” på tempelplassen, og skapte kaos. Hvorfor? Fordi tempelets tid var forbi. Gud hadde lenge kun vært tilgjengelig inne i det aller helligste, bedre bevoktet enn Barack Obama. Nå skulle Jesus, gjøre Gud tilgjengelig for alle mennesker. Ut med salg av kveg og duer, ned med tempelveggene! Det største sonofferet – Jesus - entret tempelplassen. Han ville åpne veien for alle, og skapte kaos i templet. Syke og barn stormet inn. Guds rike var nær! Ikke rart da at den første kristne menighet var veldig ”alle sammen”-preget. Fellesskapet var livet! De gav alt de eide til menigheten og sammen bygde de nye fellesskap i kontrast til samfun-

net rundt (Apostlenes gjerninger 2). Der var det ingen klasse-, rase- eller kjønnsskiller. Jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne – det spilte ingen rolle (Galaterne 3). Der var du uansett invitert og inkludert i fellesskapet. Gud var nå tilgjengelig for alle mennesker. Nå har samfunnet og menigheten utviklet seg mye siden den tid. Likevel er utfordringen den samme. Å leve fellesskap som inkluderer alle! Er vi like revolusjonerende og åpne som den gang? Er vi en kontrast til det individualistiske samfunnet rundt oss? Jeg synes ofte vi blir veldig homogene fellesskap. De store kontrastene er sjeldne. Selvfølgelig, ”like barn, leker best og enklest”, men jeg tror vi er kalt til mer enn det. Jesu kjærlighet tiltrakk seg mennesker som typisk ikke finnes i våre fellesskap i dag. De var ressurssvake, og tidkrevende. Hvorfor tiltrekkes ikke de av våre menigheter? Cathrine spør ofte om ikke vi kan invitere flere med hjem. Jeg derimot, kjenner alltid på hvor dårlig det passer. Kanskje jeg også snart må få ”alle sammen” ned i hjertet. Hva med deg? Jesu menighet er et fellesskap fullstendig revolusjonert av hans kjærlighet.

Jeg kjenner meg igjen. Jeg tilber. Jeg nøler. Jeg kjenner kampen i mitt indre: Kan jeg dypest sett stole på Gud? Kan jeg stole så mye på Gud at jeg kan legge mitt liv i hans hender? Noen ganger kjennes troen stor og mektig ut. Andre ganger er det en nølende tro. Alister McGrath skriver om tvilen at den antakeligvis er et fast innslag i kristenlivet. Det er en slags åndelig ”vokseverk”.

l ed er

Så fylles de blanke arkene, og vi spør oss selv om vi fylte dem på rette måten, med det gode, det sanne, det skjønne? Livet har mange fylte ark. Noen har vi ikke lyst til å dvele lenge ved – selv om det også er tider for det. Andre gir energi, glede, håp, varme og livsmot.

"Og da de fikk se ham, falt de ned og tilbad ham; men noen tvilte…" (Matt. XX X X)

Jesus plukker ikke ut de som nølte. Han kunne gjort det. Han kunne plukket dem ut og sendt dem hjem med beskjeden: Jeg vil bare ha disipler som til alle tider ikke kjenner på tvil og nøler. Det gjør han ikke. Han samler dem i et fellesskap. Han gir dem sitt siste store oppdrag, befaling og løfte – også til de som nølte. Her er en bønn for de som nøler: Gode Gud, vær med oss i alt vi erfarer i livet. Og når vi overser deg, minn oss om at du er nær oss. Når vi er redde, gi oss mot. Når vi blir fristet, gi oss kraft til å stå imot. Når vi er engstelige og bekymret, gi oss fred. Når vi er trette i tjenesten, forny oss i kropp og sjel

(Hentet fra Din rytme – Din bønn)

Fredrik Tybakken (sign) Generalsekretær i Misjonsforbundet UNG

Kjell Birkeland

Misjo n s bladet 3-09

menigheten Misjonsforbundskvinna Ranveig Vea, pinsevenen Lars Aasen og misjonssambandaren Kari Helene Haugen driv felleskristelig samarbeid på Rena.

Troikaen på Rena 6

M i sjons bladet 3-09

Kan misjonsforbundarar, pinsevener og misjonssambandsfolk arbeide saman? Ja, møteverksemda i Misjonshuset på Rena er eit samarbeidsprosjekt mellom nettopp desse tre. Sjølv om dei som kjent har sine skilnadar, dreg dei gjerne saman når Evangeliet skal fram. Misjo n s bladet 3-09

E >>

Fakta Misjonshuset på Rena Forsamlinga vart stifta i 1892. Er registert med to medlemmar hjå DNM.

Rena Tettstad i Hedmark fylke med 2001 innbyggjarar. Grunnlagd i 1871 som stasjonsby ved Rørosbanen. Forsvaret etablerte Rena leir i 1997, og dette er i dag den største verksemda på staden. Hedmark Distriktshøgskule vart starta på Rena i 1978, og i 1994 gjort om til ei avdeling for Høgskulen i Hedmark. Kjelde: www.wikipedia.org

M i sjons bladet 3-09

g reiser frå Oslo tidleg om morgonen med ein to timars togtur framføre meg. Det er Rena eg skal til, ei bygd i Hedmark med 2001 innbyggjarar i følgje SSB. Men det er meir liv der enn innbyggjartalet tilseier. Høgskulen i Hedmark har ein av campusane sine der, og Forsvaret har ein militærleir i nærleiken. Bygda har dessutan æra av å vera startpunktet for Birkebeinaren. Eg kjem ut av toget saman med eit lass med studentar. På perrongen vert eg varmt motteken av Ranvei Vea frå DNM. Saman med mannen, som i dag har rolla som sjåfør og kaffikokar, har ho køyrt frå Trysil, ei strekning på ti mil, for å møta meg. Dette er den same distansen ho må tilbakelegga kvar gong ho skal på møte på Misjonshuset på Rena. Det er desse møta som skal under lupa i teksten som følgjer.

Arbeidsstyret. Frå bustaden min i Ti-

gerstaden kan eg på fem minutt nå ein rik flora av kristne forsamlingar. I alle lokala vil eg finna godt med folk. På Rena er situasjonen ein annan. Pinserørsla, Det Norske Misjonssamband og Misjonsforbundet samarbeider her om å halda møte annakvar måndag. I Misjonshuset møter eg dei to som i tillegg til Ranvei Vea utgjer det dei kallar for eit arbeidsstyre. Desse har òg lagt bak seg nokre mil for å koma hit. Eg blir beden om å tippa kven av dei som representerer kva for eit av dei to kyrkjesamfunna. Tja, kanskje du høyrer til Pinserørsla? seier eg til kvinna i

sofaen, men då ler dei, for svaret er heller det at Lars Aasen er pinseven medan Kari Helene Haugen er sambandskvinne.

Eit felles fokus. – Me har eit veldig bra

samarbeid. Det har ikkje vore nokon problem mellom oss, og me let vera å drøfta ulikskapane våre. Fokuset ligg i staden på at me skal hjelpa dei som er kristne her, og prøva å nå ut til nye, konstaterer Ranvei med eit smil. Lars tek ordet med same entusiasme. - Eg synast samarbeidet vårt er unikt. Det er veldig fint å vera med på eit samarbeid som går utover det å ha møtekampanjar over ein tidsavgrensa periode. Den tredje samarbeidspartnaren, Kari Helene, har òg noko å tilføya. – Samarbeidet vårt gjev eit variert uttrykk, noko som gjer oss rikare. Eg opplever at me har eit felles fokus. Dette er toneangjevande for eit godt samarbeid. Det andre punktet som er viktig, er at me veit kven som er husets herre. Me kjem hit for å hjelpa til med det Misjonsforbundet gjer. Når dette ligg i botnen, vert det ikkje så mange uoppklara spørsmål og vanskelege vegval. Om ein ser kyrkjehistorisk på det, så ser det ut til å vera lettare å samarbeida no enn det var før den karismatiske rørsla vart tydeleg i Noreg.

Søndagsskule og barnegospel. Det

har vore aktivitet i Misjonshuset i mange år. Ei av eldsjelene som tidlegare har vore involverte, er Dag Werner Brosstad. Han kom til Rena med tome hender som 25-

åring. – Eg var barne- og ungdomsarbeidar i Østby, Trysil. Ei eldre dame ville ha meg til Rena, så då reiste eg dit i 1981. Då eg kom, hadde det vore lite verksemd på Misjonshuset dei siste 20 åra, og det var spikra lemmar for vindauga. I tillegg til å vera både fengselsbetjent og lærar i løpet av tida si på Rena, jobba Dag innafor handverk og industri. – Eg gjekk rundt i arbeidsklede og fekk god kontakt med folk. Det er fint å få besøka folk heime på gardane deira. Rena vart rekna som ein gudsforlaten plass, men eg oppfatta det ikkje slik. Det er mange der som trur på Jesus. Etter kvart starta me eit barnegospelkor. Der var det på det meste 15 barn og foreldra deira. På Misjonshuset dreiv me òg søndagsskule. Utanfor huset var eg mellom anna speidarleiar og vaksenleiar i det kristelege Skulelaget, og eg spelte i janitsjarkorps. Eg var ikkje så mykje predikant, men eg var ute blant folk. Dette opplevde eg som ei god tid. Familiar kom til tru og ungdomar fekk møta Jesus. Men forsamlinga vart ikkje stor. Det vart aldri meir enn sju innskrivne på Misjonshuset. – I 1986 fekk me besøk av ”Teen Mission International - team frå Florida og det vart gjort ein god del. Me fekk bygd på huset og opplevde å få støtte frå lokalmiljøet, seier Dag og fortel at det var gjennom teamet frå Florida at han vart kjent med kona si. – Me la vinn på å ha eit godt forhold til Den Norske Kyrkja på staden. Dei annonserte

Misjo n s bladet 3-09

>> for søndagsskulen vår og sende ungane sine dit, medan me lét vera å legga møta på same tid som dei hadde gudsteneste. Det er viktig for Dag å få fram at fleire enn han var involverte i arbeidet, og at andre forsamlingar i Misjonforbundet var med på å støtta verksemda. Av desse kan ein nemna Samuel Winsnes som var tilsett som forstandar 89-91. Fleire kom på besøk for å forkynna, mellom anna Bergfinn Bækkevold og Ellen Bjørset. Dag, kona hans Susan og dottera deira reiste frå Rena i 1995. – Me er glade i Rena, og arbeidet som vert drive der i dag, er me takksame for, seier Brosstad.

Samarbeidet tek til. Så kva kjem det av at desse tre kyrkjesamfunna har gått inn for samarbeid? På telefon snakkar eg med Egil Torp som er tilsett som rådgjevar for forsamlingar i Misjonsforbundet. Han sit i styret for verksemda på Rena. – Eg kom inn i biletet som distriktsforstandar i 1994 og hadde eit tilsynsansvar. På den tida hadde Dag Brosstad hand om Misjonshuset. Då han flytta, vart ei frå forsamlinga leiar, Agnes Russtad, seier Torp og fortel: - Eg møtte Gulbrand Sætrang i 1996, ein pinseven som lurte på om han kunne nytta huset til verksemda si. Eg sa ja til dette, men spurde samstundes om me kunne gjera noko saman. På det tidspunktet var han ikkje interessert. Eitt år seinare møtte me kvarande att hjå Agnes, og då sa Gulbrand at han hadde tenkt på det eg hadde sagt. Me vart samde om å få til noko i fellesskap, og me tok kontakt med Sambandet som òg hadde planar om satsing på Rena. Då me starta opp med møter i -97, laga me invitasjonar og la dei i alle postkassane på Rena. På det fyrste måndagsmøtet var me 17 stykk, ei blanding av studentar frå Distriktsskulen, andre frå bygda, samt nokre tilreisande. Fordi det passa best for studentane, vart me samde om å halda fram med å samlast på måndagar. Til tider kunne det vera rundt 30 tilstades. Etterkvart gjekk det nedover med oppmøtet. Sætran var ein eldre mann, og han gav beskjed om at han ikkje orka meir. Eg tok kontakt med Pinsevenane og Sambandet, og me starta den verksemda me har i dag for tre-fire år sidan, seier Egil Torp. Eit møte på Misjonshuset. Akkom-

M i sjons bladet 3-09

Sitat hers hjs ghrj gshjr sk glkslhfgksd hkjgd kgjsd ghlgkj dfkjg hdkfljg kjsdf gkld kkdjg kjd kjgkdjff Filip Stokkeland pagnert av kaffitraktaren fortel Lars korleis verksemda er organisert. – Me har ansvar for kvart vårt møte, så det går seks veker mellom kvar gong den enkelte av oss er arrangør. Når me kjem, har me gjerne med oss gjestar. Frå Rena møter det som regel ikkje opp fleire enn seks-syv stykk. Eg har hatt med meg yngre folk frå pinsekyrkja i Elverum, dei spelte meir ungdommeleg musikk, noko dei unge gutta her sette pris på. Me ønskjer å variera litt, og så må me jo berre prøva å trekka inn dei ressursane me kan få tak i. – Når Misjonsforbundet står for møtet, plar eg ha med meg Misjonsmusikken, eit musikk-lag med gitar og trekkspel, seier Ranvei. – Me har ulik utrustning og tilhøyre, så difor vert det ein viss variasjon på møta våre. Men det er då innafor ein norsk standard, konkluderer Kari Helene. I tillegg til desse måndagsmøta, held Norsk Luthersk Misjonslag møte på Misjonshuset. Sigmund Fjære som driv dette, har bede dei andre om å køyra sitt eige løp, så kan han arrangera Misjonslagsmøte innimellom. – Då han starta å gå her for eitt år sidan, gjekk det ikkje mange vekene før han spurde om han kunne ha nokre møte sjølv. Eg trur dessa møta liknar på dei me tre arrangerer, seier Ranvei.

Utfordringar. – Innanfor eit område

på 17 mil er me det einaste frikyrkjelege tilbodet. Me er i tillegg engasjerte på kvar vår front, difor ber me om at nokon må få hjarta for Rena. Det me driv no kan kallast eit kunstig andedrett, seier Lars. – Me har ikkje nokon med oss som kan bygga relasjonar med folk i bygda. Det er ein grunnvoll som manglar, utdjupar Kari Helene. – Folk i lokalmiljøet føler at dei må over ein høg terskel for å koma inn hit, seier Ranvei. Kari Helene nikkar: – Dei som faktisk

kjem, må for all del ikkje føla at dei står i gjeld til oss fordi me reiser så langt for å koma hit. Eg opplever at det er godt å vera saman her. Når det er få som kjem, er det lettare å få nære, andelege samtalar. Ein del av utfordringa no er vedlikehaldet av bygget. – I fjor hadde me ingen leigebuar her, og då var økonomien i null. Me tre vedtok at den som ville arrangera møte, skulle sørgja for reisa si sjølv og i tillegg betala 300 kroner for å få lov til å halda møte her, seier Ranvei.

Lyspunktet. Ikkje langt frå Misjonshuset

bur Alf Brekken, ein eldre mann som er av dei faste møtegjengarane. – Sist eg var på møte, var me seks stykk, pluss dei som kom utanfrå. Elles er det ofte at eg og naboen er der aleine. Om alle som er kristne på Rena møtte opp, kunne me ha vor ein del. Men eg veit ikkje kvifor dei andre ikkje kjem, seier Alf der han sit i lenestolen sin. – Ein gong tok eg ein kopp kaffi saman med ei som eg visste at gjekk i kyrkja. Eg spurte om ho ikkje ville vera med på eit av dei faste møta på Misjonshuset. Ho var liksom litt skeptisk av seg. Men då fortalte eg at me har det så koseleg der. Og eg sa at der er me akkurat slik som me er, me behøver ikkje vera noko annleis, seier Alf med eit lunt smil. - Ein dag kom plutseleg kvinna på møte. Etterpå sa ho til meg at det var ein høg terskel ho måtte over for å koma dit. Sidan vart ho den mest trufaste på møta, sjølv om det var vinter og glatt, så kom ho, fortel Alf Brekken. Eg spør Alf kva møta betyr for han. – Møta er jo det lyspunktet me har i dette området. Me ser fram til det, for me får mykje utav det sjølv om me er få tilstades. Eg har vore aktiv på Misjonshuset, skal me sjå, det blir vel dei siste 15 åra, tenkjer eg. Før i tida kunne me vera borti 15-20 stykk, men det er mange som er falne bort og det er inga tilvekst, seier han. - At det er ulike kyrkjesamfunn som står >>

Misjo n s bladet 3-09

www.misjonsforbundet.no

Alf Brekken er trufast møtegjengar. Han har funne eit godt sted å vere på Misjonshuset. Hit dreg han med seg andre også.

>> bak møta, er frykteleg ålreit for mitt vedko-

mande, for eg er tolerant på det området. Så lenge dei står på grunnstamma, Guds ord, så er det bra, konstaterer Alf og peikar på Bibelen som ligg på stovebordet hans. - Dei tre står for det same, med litt avvik, sjølvsagd. Pinsevenane er friske i forkynninga, det er mykje halleluja og slikt, men det er fint, Evangeliet er jo ein gladbodskap. Det er godt å vera på møte same kven som har det. Eg trur samarbeidet mellom dei tre går godt.

Eit teppe og eit salmevers. – Det er eit mørke over Rena, men det blir jo bede om vekking. For to år sidan var det ein gut på 19 år som hadde ei fin frelsesoppleving. Han pleidde å koma opp til meg og prata litt. Ein gong fortalte han at han sat på rommet sitt ein kveld, og det var som om han fekk eit teppe kring seg, og så vart det varmt, og då kom Jesus, sa han. Det er mange måtar ein kan møta Han på! Guten hadde ikkje nokon religiøs bakgrunn. Så det var jo litt koseleg, ja, fortel Alf. Alf kom til Rena i 1952. – Eg trivst godt. Men det kan vera vanskeleg å koma innpå folk, dei er litt inneslutta, synast eg. Det er vel kanskje sånn dei er oppi Østerdalen, ler han. - Men dei ein kjem innpå er frykteleg opne og fine og folk. Eg er ikkje av dei mest frimodige, men eg har jo prata litt. Ein gong eg snakka med ei kvinne var eg så frimodig at eg spurde korleis det var med kristentrua. Joda, ho trudde då på Gud, sa ho. Og så spurte eg om ho las noko i Bibelen. Nei, svara ho, det var det lite med. Det var ikkje så lenge etter at ho

M i sjons bladet 3-09

hadde mista mannen sin, og då hadde eg nett mista kona. Eg fortalte om kor mykje fin trøyst eg hadde fått gjennom Bibelen, og eg vart minna om eit vers frå Salme 40 som eg delte med ho. Då kom tårene hennar, minnast Alf. Til slutt spør eg om han trur at det i næraste framtid kan koma nokon frå bygda som kan ta over arbeidet på Misjonshuset. - Nei, det skjøner eg ikkje kven det skulle bli. Etter intervjuet har Alf eit ærend i sentrum, og eg får lov til å sitta på med taxien. Taxisjåføren viser stolt fram bilete av dottera og hesten hennar. Han set meg av på stasjonen, og sidan eg har god tid, tek eg meg ein spasertur. Eg vert ståande framføre det som visstnok er Rena sin største turistattraksjon, Åmot kyrkje frå 1902. I hovudgata ser eg at nokre av innbyggarane nyt formiddagen på kafé, medan ei gruppe studentar er på ivrig jakt etter foto-objekt med speglreflekskamera sine.

Leigebuaren. Emil Åslund er ein av studentane i bygda. Ein kamerat tipsa han om Misjonshuset, noko som førte til at han tok ein tur dit for å skriva ein artikkel om aktiviteten der. Då fekk han høyra at dei leigde ut rom i overetasjen. Han slo til, og vart leigebuar på Misjonshuset. – Eg deltek av og til på møta, og det er greitt. Det

er bra for dei som kjem, men det er ikkje så mange som er att, seier Emil. Eg spør om han merker nokon skilnad på møta etter kven som arrangerer dei. Han dreg litt på det. – Nei, eg synast ikkje det er så stor skilnad. Pinsen bruker å ha med gitar og slikt. Han meiner at framtida ikkje ser så lys ut for verksemda. – Det er nesten berre eldre som er der. Eg trur fleire ville ha kome om dei visste om det. Om dei er flinke til å annonsera, kan det kanskje gå betre. Dei kunne ha oppslagstavler som er meir synlege. Før eg avsluttar samtalen med studenten i Misjonshuset, spør eg om han sjølv er kristen. – Så vidt.

Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene. Stoffet er forkortet.

Takket for innsats i distriktene

Kvar går vegen vidare? Eg spør Egil

Torp kva han trur om framtida. - Eg håpar det kjem nokon som kan bu på Rena og verkeleg ta opp verksemda. Det er bra om me kan fortsetta med ein felleskristeleg profil, me er så få at det ikkje er klokt å dela opp. Dei tre som sit på Misjonshuset og nyt Ranvei sitt heimelaga grovbrød, har følgjande å seia om tida som kjem: – Me set lita vår til Gud. På Trysil ber me ofte for Rena, fortel Ranvei. Kari Helene har i lang tid vore misjonær.– I Japan pleidde me å møta folk på kafé. Kanskje me kunne treffast litt tidlegare på dagen enn me gjer no, for å gå ut og møta folk på Rena? Me må klara å bli meir synlege, meiner ho. – I pinsekyrkja i Elverum er det mange engasjerte ungdommar. Kanskje me kunna bruka desse nære ressursane oftare? Dessutan kunne me ha meir fellesbøn, det får me ikkje så mykje tid til, foreslår pinsevenen. – Kva vil skje om det vert vekking på Rena? Skulle me då ha tre forsamlingar? spør Kari Helene før ho sjølv kjem med eit svar: - Det er Misjonsforbundet som eig huset. Om ikkje dette er klart, kan det fort bli mykje rot. Lars seier seg samd. – Det er Misjonsforbundet som har verksemda her, me ønskjer berre å vera med på å velsigna arbeidet deira. Om mange vert frelste, er det naturleg at dei vert knytte til den lokale forsamlinga. Her er det ikkje snakk om å få fleire medlemmar i våre forsamlingar, her er det snakk om å vinna menneske for Jesus.

Distriktsforstanderne ble takket av nå i juni, og det legges om til menighetsrådgivning etter ny ordning. Torsdag 11. juni ble tre distriktsforstandere takket av på Misjonsforbundets kontor. Are Brevik (DNM Vest), Øyvind Haugbro (DNM MidtNorge) og Sven Øverland (DNM Sør) ble takket for deres trofaste og verdifulle tjeneste i Misjonsforbundets distrikter. Misjonsforbundets generalforsamling vedtok i 2008 at distriktsordningen skulle legges om, og dette trer i kraft i år. Distriktene – Nord, Midt-Norge, Vest, Sør og Øst – har hatt hvert sitt styre, og disse dis-

triktsstyrene var arbeidsgivere for distriktsforstanderne. Nå er en æra over. Håpet er at den nye ordningen skal være en mer fleksibel og en bedre utnyttelse av ressursene man har til rådighet. - Dette betyr også at utskiftningen i PMR (Predikant- og Menighetsrådet) har vært stor de siste årene, påpeker generalsekretær Jarle Råmunddal i den forbindelse. For to år siden tok han over etter Sveinung Lorentsen, og samtidig fikk Ansgarskolen Harald Nygaard som rektor etter Bjørn Øyvind Fjeld. Når distriktsforstanderrollen nå går over i historien er det skjedd en nesten full utskiftning og på et vis et generasjonsskifte i Misjonsforbundets ledelse. Tekst: Hildegunn M. T. Schuff Foto: Anne Margrethe Mandt

Besøk vår nye nettportal:

www.misjonsforbundet.no

* blogger * nyheter * arrangementer * ressursbank * debattsider * verdigrunnlag * satsningsområder * nasjonalt og internasjonalt arbeid * speider * Misjonsbladet * kontaktinformasjon *

Tekst og foto: Kristine M. Stensland

Misjo n s bladet 3-09

www.misjonsforbundet.no

Les mer på www.misjonsforbundet.no/ Nyheter og debatt/ Nyhetsarkiv. Scroll ned på siden til Les også nyheter. Velg riktig måned.

Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene. Stoffet er forkortet.

Sommerfest Liv & Vekst 2009 startet friskt med lovsang og dans i Stavernhallen. Det var elever fra Ansgarskolen som danset, et synlig uttrykk for at Ansgarskolen ble sterkere involvert i denne nye sommerfestivalen enn tidligere. Festivalsjef Øyvind Haraldseid fortalte om visjonen for sommerfestivalen, som man nå har forberedt i lang tid, etter at siste Liv & Vekst ble arrangert i Grimstad i 2007: ”Liv & Vekst sommerfestival skal være et sted for mennesker i alle aldre som gir den enkelte en god opplevelse av fellesskap, en styrket tro på Jesus Kristus og et forsterket engasjement for ham.”

Utopia - heftig landsleir Rundt 250 speidere fra Misjonsforbundet var på landsleir i Åndalsnes i juli. 4. juli reiste cirka 250 Misjonsforbundsspeidere til Åndalsnes som deltakere på Norges Speiderforbunds landsleir, som arrangeres hvert fjerde år. Ei uke på leir sammen med 8000 andre speidere er en helt spesiell opplevelse som er vel verdt å få med seg. Leiren hadde fått tittelen Utopia – Norges heftigste eksperiment. Åndalsnes er langt å reise for de aller fleste, og noen måtte overnatte på veien, mens andre reiste gjennom natta og kom frem tidlig lørdag morgen. Så var det å bygge leir, og installere oss på beste måte – sette opp telt, lage bord og oppvaskbenker, grave fettfeller og ”kjøleskap”, sette opp inngangsportaler og spenne opp presenninger. Leirområdet lå i utrolig flotte omgivelser, med høye fjell på alle kanter, og i bakgrunnen hadde vi både Romsdalshorn og Trolltinden, og bare en halvtimes vei inn dalen lå Trollstigen. Gjennom hele leiren var speiderne opptatt med masse variert program. Det ble laget ny design på gamle t-skjorter, det ble knyttet knuter, og det ble knyttet vennskapsbånd, laget spleiser, laget vannkraftverk og pil og buer, løpt hinderløype, det ble tovet, speiderne var på edderkoppjakt og smådyrsafari, det var teatersport og rollespill, og mye, mye mer.

M i sjons bladet 3-09

Og da har vi ikke snakket om bæring av utstyr og rajer over uendelige avstander, bading i Rauma, langgrunt og 12-13 grader, matlaging i grupper og patruljer, salg av Cola kjølt ned på snø fra toppen av Trollstigen, og at Grimstad var på NRK Møre og Romsdal med sitt oppvarmede boblebad. Noen av leirbålene og åpningsgudstjenesten på søndag var felles, med variert program og overraskelser og kjendiser. Og så hadde leiren et utrolig bra leirband – og de var misjonsforbundere fra Sørlandet. Ikke verst. Men så var uken over. Mye fint vær, og ikke mer regn enn vi må ha gjennom en uke på en leir. Lørdag formiddag var det å sette seg på bussen, legge hodet bakover og ta igjen noe av søvnen en ikke rakk gjennom uka. Og hjemme ventet seng med dyne, ferdiglaget mat, og dusj. Tekst: Steinar Haugnes / Hildegunn M. T. Schuff Foto: Steinar Haugnes og Geir Stornes

Onsdagens ”Alle sammen”-møte på Liv & Vekst ble en rocka opplevelse. Det startet friskt med rock på norsk, om å leve i lyset fra Jesus ved soloppgang og solnedgang. Alle sammen-sangen, om at vi er sterke sammen med hverandre og med Jesus, ble også introdusert med røskende gitarriff. Videre i det lekne møtet fikk noen heldige barn kaste våte svamper på sine (ikke fullt så heldige) foreldre. Etter en time med ”alle sammen” var det tid for å samles i smågrupper, både barn og voksne, og snakke om budskapet og knytte det til egne liv. Etter tidenes første Liv & Vekst i Stavern har festivalsjef Øyvind Haraldseid fått overveldende positive tilbakemeldinger. – Enkelte mente at dette var det beste Liv & Vekst noensinne, og de som sa det er ikke kjent for å overdrive, forteller Haraldseid. – Selv er jeg fornøyd, samtidig som jeg ser et betydelig forbedringspotensial, både for stedet og for oss som arrangører. Noe arrangørene har all grunn til å glede seg over er antallet besøkende på sommerfestivalen. – Det kom mange flere enn vi forventet. Vi har ikke endelige tall, men vi fylte Stavernhallen flere ganger i løpet av uka, og den tar 1200 mennesker, forteller Haraldseid, som allerede er i gang med neste års planlegging. Tekst: Hildegunn M. T. Schuff Foto: Anne M. Mandt

Lovsangsfest i gospelform Det kokte i Stavernhallen onsdag kveld under Liv & Vekst. Tyronne Foster and the Arc Singers ga alt. Det var en fullsatt hall som ønsket først Ansgar Gospel Choir, og siden the Arc Singers velkomne. Tyronne Foster and the Arc Singers er hentet over fra New Orleans i et dristig prosjekt. - Det er første gang noen har hentet et gospelkor med 40 sangere til Norge på denne måten, mente John Yngvar ”Syver” Syvertsen, initiativtaker og musikklærer ved Ansgarskolen. Konserten var preget av heftige gospelrytmer, farger og dans, og stemmer med rå kraft som nærmest løftet taket i Stavernhallen. Noen i hallen holdt seg iblant for ørene da det var på det mest intense, men gjerne med et smil. Tyronne Foster og koret inviterte alle med i tilbedelsen, og hallen sydet av klapping, løftede hender og tilrop. Særlig rett foran scenen kokte det i det Ansgarelever og andre unge til sinns sang og danset med. – Kulturene er forskjellige, men vi priser den samme Gud, proklamerte Syver da han introduserte the Arc Singers. Og det var lovsang og tilbedelse som var essensen i konserten - midt i all bevegelse, stemmeprakt og innlevelse. Tekst og foto: Hildegunn M. T. Schuff

Misjo n s bladet 3-09

www.misjonsforbundet.no

Minnes søster Annie med takk

Stagedive

med samhold

Kinesiske kristne fikk besøke søster Annies grav, og hedret henne med minnestund.

– Det skaper samhold å være kreative sammen, sier Kristine V. Stokkan. For andre år på rad var hun leder på Stagedive.

Sammen i 125 år Årets Stagedive lå ikke milevis unna foreldreleiren, men tenåringene bodde midt blant Liv & Vekst-folk, og hadde bare sin egen hule et drøyt steinkast unna fellestunet. Da Misjonsbladet tok første skikkelige tur på besøk, var det dans, lys, leven og glede en sen fredag kveld. Aktivitet, action, mye å utforske og lære – alt dette preget Stagedive. Powerstation var dagens første – og siste - programpost med sang og skikkelig forkynnelse. Veteran Edin Løvås (87) fikk stående applaus da han besøkte Stagediverne. Både Tine Glenna og Tore Mersland medvirket på morgenen. Etter undervisningen var det daglige aktiviteter. Både frisbee, fotball, smykkelaging, teatersport og bading sto på agendaen. Nytt av året var Tour de Stagedive. Inndelt i sine faste grupper var det beinhard konkurranse. Både menneskelig kanonball og kanobasket medførte mye støy og glede. ”Sammen” var et stikkord for Stagedive. Det var en av de tingene som deltakerne opplevde som viktig også. – Alt er veldig morsomt, mener Fanny Tufte Johansen (13). – Jeg synes møtene er det beste. Helheten er veldig bra, sier leder Kristine V. Stokkan. – Man får ikke tid til å kjede seg. Vi prøver å få med alle hele tiden og på aktivitetene blir man engasjert, sier Agnes Louise Helleberg. – Alle er venner, supplerer Fanny. – Betyr det at ingen faller utenfor? – Noen er her uten så mange andre de kjenner. Det er noen man må ta seg ekstra av, og det er noe av det vi ledere jobber med, sier Kristine V. Stokkan. Tekst og foto: Anne Margrethe Mandt

M i sjons bladet 3-09

Les mer på www.misjonsforbundet.no/ Nyheter og debatt/ Nyhetsarkiv. Scroll ned på siden til Les også nyheter. Velg riktig måned.

Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene. Stoffet er forkortet.

Liv & Veksts søndagsgudstjeneste var viet vår fortid og fremtid. Det ble et verdig, friskt og reflekterende punktum over en fornyet fellesskapfestival.

- Var det ikke for søster Annie Skau Berntsen, hadde jeg aldri blitt en kristen. Derfor vil jeg være med og holde historien og minnet om henne i hevd, sier Ngai Sau Chun To. Hun tilhører den første generasjon kristne i Misjonsforbundet i Hong Kong. Sammen med ektemannen Wing Hang, datteren Tiffany, pastor Chan Lin Wu og sekretær Katherine Yeung besøkte hun Norge i juli. Vennebesøk på Sunnmøre, en snartur med tog til Flåm og fjortur til Gudvangen var blant innslagene på programmet. Omvisning i Oslo, inkludert Misjonsforbundets kontor, Oslo Misjonskirke, Vigelandsparken, Holmenkollen og Bogstad gård inngikk også. Viktig for kineserne var det dessuten å komme til Horten og søster Annie Skau Berntsens grav, selv om flertallet hadde vært der før. Tekst: Ingunn Rui

”Gammelt” selskap fornyes Historisk Selskap og Arkiv (HSA) har fått ny leder og er blitt beriket med en ung illustratør. – Jeg har alltid vært interessert i historie og var på nippet til å studere faget på universitetsnivå, men valgte heller en kreativ utdannelse, sier Dagrun Zetterstrøm-Ask. Den 27-årige illustratøren fra Skien er Misjonsforbundets Historiske Selskap sitt nye og unge alibi. Historisk Selskap og Arkiv (HSA) har også fått ny leder; Jarle Abelson, som overtok stafettpinnen etter Ingunn Folkestad Breistein i vår. Ingunn Rui er administrativ leder i en 20 prosent stilling.

Historisk Selskap & arkiv malte Misjonsforbundshistorien med ord, sang, bilder og andre uttrykk. Fredrik Franson, mannen som bidro til stiftelsen av Det Norske Misjonsforbund i 1884, ble beskrevet: En handlekraftig, nøysom, ivrig, brennende, målrettet og reisevillig mann. Han var villig til og drømte om å utgjøre en forandring. Før mannen døde, utslitt av et lite slitesterkt liv, hadde han stiftet 15 misjonsorganisasjoner. Franson talte kvinnenes sak. Han sendte dem ut i tjeneste, sørget for å skolere dem, og sørget også for at de fikk rammer rundt sin tjeneste. Franson var en mann som traff sin tid, men også var forut for den. Generalsekretær Jarle Råmunddal så nærmere på Fransons verdier, som langt på vei er Misjonsforbundets røtter, og trakk linjene inn i fremtiden: – Det er noe utrolig kraftfullt i det enkle evangeliet om Jesus Kristus. Musikkstil, forkynnerstil og møtestil blir avlegs. Det som aldri blir avlegs er Jesus Kristus sa Råmunddal. Tekst: Anne Margrethe Mandt

Disse leder Misjonsforbundets Historiske Selskap og Arkiv: F.v. Ingulf Diesen, Dagrun Zetterstrøm-Ask, nyvalgt leder Jarle Abelson og Ingunn Folkestad Breistein.

> Les mer: Storslagen slutt

På bildet ser du gruppen som besøkte søster Annies grav i Horten. Foran f.v. Katherine Yeung, Ngai Sau Chun To og pastor Chan Lin Wu. Bak: Wing Hang To, Tiffany To, og ”vertskapet” Ingunn Rui, Berit Evensen, Helge T. Rui og Torunn Ropstad.

HSA ble dannet i 2003 og har som fremste oppgave å samle de viktigste historiske brikkene slik at man kan se mønsteret og bevare det for ettertiden. Målet er å gjøre materialet levende og tilgjengelig for forskning og studier. Flere titalls hyllemeter med dokumenter, bilder og bladutgivelser er allerede samlet på Riksarkivet i Oslo. Fordi plassen her er begrenset, jobbes det også med planer om å bygge opp et Misjonsforbundsarkiv på Ansgarskolen i Kristiansand. – Min målsetting som leder er veldig praktisk, sier Jarle Abelson. – Jeg ønsker at vi kan få realisert vedtaket fra Misjonsforbundets årsmøte i 2005, om et permanent arkiv på Ansgarskolen i Kristiansand. Videre håper jeg at vi deretter, i samarbeid med den enkelte menighet, kan få samlet inn historisk materiell, både dokumenter og gjenstander. Hvis vi i tillegg makter å samle inn historien fra pionerer og foregangspersoner blant oss, har vi lykkes. Tekst og Foto: Ingunn Rui

Misjo n s bladet 3-09

www.misjonsforbundet.no

Les mer på www.misjonsforbundet.no/ Nyheter og debatt/ Nyhetsarkiv. Scroll ned på siden til Les også nyheter. Velg riktig måned.

Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene. Stoffet er forkortet.

Misjonærbarn samles

ANSGARSKOLEN 50 ÅR

I begynnelsen av oktober samles rundt 60 tidligere svenske og norske misjonærbarn som bodde på internatet i Pointe Noire, Kongo, i deler av sin oppvekst.

300

Fra v.: Diana Carolina Oviedo Ibarra, Jorge Rodríguez Sanchez, Christina Milsom som er internasjonal konsulent i UNG, Christer Rahm og Maria Theresa Saga Berberg.

Hensikten med weekenden er primært å ta internatbarnas erfaringer på alvor. – Det å være adskilt fra foreldrene gjør noe med de fleste. Noen har hatt det helt flott, andre har andre erfaringer. Vi vil skape et rom hvor dette kan tas på alvor, sier misjonskonsulent Kjersti Gulli Petersen. Sammen med misjonssekretær Eilif Tveit har hun trukket i trådene for å få i stand denne viktige helgen – som er den første i sitt slag både for Svenska Missionskyrkan og Det Norske Misjonsforbund.

studenter ved høststart

Møt ”Team Norombia” De kaller seg litt spøkefullt for Team Norombia – det nye Colombia teamet 2009/2010. Det er et forventningsfullt og engasjert team som i slutten av august satte seg på flyet til Bogotá. Alle har tidligere jobbet med ungdoms- og menighetsarbeid, og brenner for å utveksle sine erfaringer. De fire heter Maria Theresa Saga Berberg (20) og Christer Rahm (21), begge fra Gjerpen Misjonskirke, Jorge Rodríguez Sanchez (24) fra Barranquilla og Diana Carolina Oviedo Ibarra (22) fra Ipiales. - Vi ønsker å skape historie, sier Jorge, og viser til at de er det første Colombia teamet som skal bo og arbeide sammen hele året. - Det kan bli en fordel, både for språkopplæring og som en interkulturell erfaring, sier internasjonal konsulent i UNG, Christina Milsom. Teamet møter et tettpakket program det neste året. De får delta i speider- og idrettsarbeid, Misjonsforbundets menneskerettighetsprosjekt og menighetsarbeid i Barranquilla. I tillegg skal de lære språk, knytte

M i sjons bladet 3-09

vennskap, lære å kjenne en annen kultur, leve på begrensede lommepenger og savne familiene sine hjemme. Men Team Norombia lever heldigvis i en interaktiv verden. Med nyhetsbrev, bilder og blogger på både Godtube, Youtube og Facebook, skal de sørge for å holde oss oppdaterte. I sitt første nyhetsbrev i september, forteller de om arbeidet de har kommet i gang med: - Nå har vi hatt en hektisk men veldig bra uke i Bogota. Vi har blitt kjent med viktige mennesker i El Pacto, hatt møter med ansatte i El Pacto Ung og blitt kjent i Bogota. Alle fire er veldig inspirerte og vi gleder oss masse til å jobbe både i Norge og i Colombia. Gud er den samme begge steder, og vi gleder oss til å dele mer om Ham til andre!, skriver ungdommene. Teamet skal være sammen i Barranquilla frem til nyttår. Deretter blir de å finne i Arendal frem til sommeren. Tiden i Norge skal brukes aktivt i Arendal Misjonsmenighet, og til menighets- og skolebesøk. De talentfulle ungdommene kan tilby både drama og musikkinnslag. - Kontakt meg hvis din menighet ønsker et besøk på nyåret, sier Christina Milsom i UNG.

Faglig fokus

På Ansgarskolen har man lenge jobbet mot rekordtallet. Og i år kan Høgskolen skilte med drøye 200 studenter, mens Bibelskolen har 93. Lørdag 15. august var det oppstartfest for hele skolen, med rundt 250 spente studenter og lærere. Tre hele dager til ende varte festlighetene, med lørdagens grillfest og marsipankakefeiring som gourmetiske høydepunkt. Søndag var det lovsangsfest. Mandag startet skolehverdagen, med en lite hverdagslig kveld hvor grilling, quiz og kos i fjæra, samt konsert sto på programmet. Musikalsk var de tre dagene spekket med innslag av ulike slag. Og nye studenter fikk sjansen til å starte i Ansgar Gospel Choir. Det er alltid knyttet stor spenning til hvor stort høstens kull blir. I vår lovet rektor Harald Nygaard, i et litt svakt øyeblikk, grønt hår dersom det ved oppstartsfesten var 300 eller flere studenter på hele Ansgarskolen. Det skulle han aldri gjort. Grønnhåret måtte han møte årets store studentflokk.

Helgen har som utgangspunkt et faglig fokus. Arrangørene har ønsket å komme med perspektiver som internatbarna kan ha nytte av. I starten skal det samtales om det positive ved å være flerkulturell. Tematikk som adskillelsesproblematikk og tilknytningsteori vil deretter bli berørt. I forhold til adskillelsen, vil man også komme inn på tema som omsorgssvikt og hva det kan gjøre med et menneske. Mange misjonærbarn føler seg rotløse, og avslutningsvis vil man fokusere på dette ved å snakke om ”re-entry”, hva som skjer når man flytter tilbake til den kulturen man er fra, men som man kanskje ikke har bodd i før man har fått noen år på baken. Rundt 150 svenske og 23 norske misjonærbarn er invitert. Hele halvparten av de norske internatelevene har takket ja til å delta på samlingen i oktober. Tekst: Anne Margrethe Mandt Foto: Eilif Tveit

Tekst: Anne Margrethe Mandt Foto: Ansgarskolen

Tekst og foto: Sikke-Cathrin Duggan

Misjo n s bladet 3-09

hovedsaken

”SAMMEN” Malin Malmstrøm og Trine Grønsund er to av sommerens frivillige arbeidere. De var ledere på Stagedive under Liv & Vekst-festivalen i Stavern. På Stagedive er lederne til stede og oppmerksomme hele tiden. Hver enkelt tenåring skal være sett og føle seg inkludert og betydningsfulle. Ingen liten oppgave for lederne, som her har en noe lavere profil på oppfølgingen..

Med begrepet Sammen berører man noe av grunnfjellet ved det å være menneske. Store spørsmål, mye glede og masse sorg er knyttet til hvorvidt man føler tilhørighet eller opplever seg alene. Fellesskap og tilhørighet, ensomhet og adskillelse, regnes blant de eksistensielle grunntema i menneskeheten. Mennesker, uavhengig av kulturell og etnisk bakgrunn, har erfart hvor viktig det er å høre til. Hvor smertefullt det kan være å kjennes seg utenfor. Blant Bibelens mange fortellinger finner du som en rød tråd den store fortellingen om å være skapt til Gud, om adskillelse, om menneskets lengsel etter å 20

M i sjons bladet 3-09

igjen bli forenet med Gud, om kampen og gledene knyttet til både relasjonen Gud-mennesker, og mennesker imellom. ”Saman er ein mindre aleine”, er en bok skrevet av den franske forfatteren Anna Gavalda. Tittelen er nesten naiv, så innlysende er det. Likevel er det å være sammen, så sammensatt. Så positivt, vakkert og nødvendig – så krevende fordi en kan møte seg selv i døra i møte med den eller de andre. I Misjonsbladet 3-2009 er hovedtema nettopp Sammen. Tema ble valgt fordi det var tittelen for årets sommerfestival i Stavern. Der var målet å skape

noe for alle sammen, sammen. For å få til det var en av metodene å skape et felles kafétun hvor mennesker i ulike aldre kunne møtes og spise. Morgensamlingene var lagt opp for at barna skulle kunne være til stede hele tiden – men også med vekt på at alle sammen kunne være samlet. Sammen er et dristig tema for en konferanse. For med mange mennesker er det ikke lett å unngå at noen føler seg alene og ikke inkludert. Heldigvis ble også dette med å være alene i det store fellesskapet forsiktig berørt. Som hovedreportasje følger vi den tematiske gjen-

nomgang begrepet Sammen fikk under Liv & Veksts kveldssamlingen (i hovedsak). Hva man er sammen om og i ble berørt på ulike måter. Litt ekstra plass vier vi parforholdet. Det ble gjenstand for fokus både fra Per Arne Dahl og fra kursholdere tilknyttet Frimisjonen i Tromsø. Dessuten snakker vi med konsulent Inger Marie Riiser om samarbeid og hva som kan danne grunnlag for å forhindre konflikter. Hun gir noen gode og enkle råd som kan hjelpe oss til å være sammen på jobb, i parforhold og menighet. God lesning! Anne Margrethe Mandt Misjo n s bladet 3-09

hovedsaken

Samspill, samarbeid

og samklang Alle generasjonene sammen. Sammen om et parforhold. Å være sammen i svakhet. Utføre oppdraget sammen. Sammen med Jesus i hverdagen. Vår felles fortid, og fremtiden vi har sammen. Stikkordet er SAMMEN.

entralt i både livsfellesskap og menighetsfellesskap er dette enkle og kompliserte at mennesker er sammen. Mye av mange menneskers livskraft brukes til å være mer sammen, mindre sammen eller bedre sammen. Hva skal forventingene og forpliktelsene være i fellesskapet? Dette er spørsmål å ta opp både i menighet, familie, parrelasjoner, singleliv, Jesusrelasjonen og samfunnet. Årets sommerstevne hadde fokus på, eller var innom en mengde av disse nyansene. Alle generasjonene sammen. Hver generasjon har sin plass og sitt ansvar i kampen om barnas hjerter. Dette er en av Viggo Klausen, nasjonal barne- og familiepastor, sine hjertesaker. Han maler et bilde av å stå sammen, med utgangspunkt i Apostlenes Gjerninger 2,17: ”I de siste dager skal det skje, sier Gud: Jeg vil utøse min ånd over alle mennesker. Sønner og døtre hos dere skal tale profetiske ord, de unge menn skal ha syner, og de gamle blant dere ha drømmer.” Klausen opplever at Gud her maler et bilde som handler om alle. Barna profete-

M i sjons bladet 3-09

rer, mellomgenerasjonen er klarsynt og de eldste har drømmer. – I dette bildet er alle sammen, og hver generasjon har sin plass, sier han og retter blikket mot et viktig område for generasjonenes felles oppmerksomhet: Barna. Og barna fikk plass på sommerstevnets storsamlinger hver formiddag. Humor, drama, fysiske byggverk, konkurranser, talen nærmest flettet inn i det hele, film og rocka musikk. Hensikten var å modellere noe for hele forsamlingen og si at det går an at alle er sammen og trives. Men Klausen, og hans medsammensvorne i tilretteleggelsen av Alle-sammensamlingene, barne- og familiekonsulent Helene Haugland Kvia, hadde mer på hjertet enn å skape et koselig konsept: De ville realitetsorientere:

kristne skal bli bevisst sitt privilegium og ansvar som åndelig mor, far og leder. Hva er det å være en åndelig leder? Det er veldig praktisk; å lære hva Bibelen sier, mener Viggo. På Liv & Vekst tirsdag kveld utfordret han klart: – Vi trenger en redningsaksjon – først en oppvåkning, og så en innsats fra oss alle. Dette er en åndelig kamp om barnas hjerter. Det er ingen blant oss som en stor kristen familie som ikke har ansvar for barna våre. Og du er den rette til å gjøre noe for den neste generasjonen, utfordret han. Tirsdagstemaet Alle sammen la grunnlaget. Trosopplæringsansvaret hos de voksne ble særlig fokusert. Neste skritt i fellesskapsprosjektet som Liv & Vekst er, handlet om parrelasjonene.

Sammen for barna. – Vi mister godt over 50 prosent av alle barn som vokser opp i kristne hjem før de er 20 år, sier Viggo Klausen til Misjonsbladet. Han kan også fortelle at få kristne familier har rutiner rundt det å snakke om tro. – Barna er én time i uka i kirken. Det viktige er det som skjer i hjemmet. Vi ønsker et samarbeid mellom hjem og menighet, for å gi evangeliet fra en generasjon til neste er vanskelig, fortsetter Helene H. Kvia. Når dette fikk være grunnlaget for storsamlingene, handler det om bevisstgjøring. At menigheten bevisstgjøres på sitt ansvar for å støtte og styrke familiene i det viktige arbeidet å bedrive trosopplæring hjemme. Og dette er ikke kun et kjernefamilieansvar: – En kjempetanke her er at voksne

Sammen som par. – Hvis vi sår med

kjærlighet i første person entall, kan vi risikere å høste med kjærlighet i første person flertall, sa prest og forfatter Per Arne Dahl. Han snakket nøkternt og varsomt om kjærligheten mellom to. Dahl har skrevet mye om parrelasjoner, blant annet i sin faste spalte i Aftenposten Søndag. Der har han gjentatte ganger snakket om drømmene om en ”bedre” partner, om gresset som ikke er grønnere på andre siden, og om det merkverdige at ”kjærligheten bare opphører” – noe presten stiller seg spørrende til. Dahl mener relasjon er arbeid. – Det eneste som kommer av seg selv er forfallet, sa han til sommerstevnets deltakere. I pardynamikken er det mange sentrale aspekter: Å ikke forvente at ektefellen dekker alle behov. Å ha blikk for den andres >>

Misjo n s bladet 3-09

element eller bilde her?

– ølkdsa fhkds hfkjd shlkjfdslkjf dslkjfadlks fkljds flksd fk sdfks dgk fksd fdsfsd kfaksfdkk. Anne Wenche Hellem

følgende tre punkter: 1) Mennesket er samtidig fantastisk, de mest intelligente skapninger – og skjøre og sårbare. Vi er redde for å vise vår skjørhet for hverandre, men har sårbarheten felles. Det finnes en glede i dette å være sammen om å bære på sårbarhet, kjenne på begrensinger og ikke være vellykket. 2) Den Allmektige selv valgte å komme i skjørhet. Han vedkjenner seg vår svakhet. 3) Guds rike er stikk motsatt av alle andre ting. – Skal Misjonsforbundet dobles mot 2020 må vi vise at vi ikke er så vellykket som vi gjerne vil fremstå, mente Eskilt.

Tre grunnleggende spørsmål. Men-

>> behov i hverdagen. Å være der for hverandre og å lytte til hverandre. Pastorparet Astri og Lars Torp hadde sammen med Ellisiv og Rune Ytterbø seminar om å holde ekteskapskurs. (Les mer om både Per Arne Dahl og kursholdernes tanker om ekteskapsarbeidet på side xx.) Alene – sammen. Ikke alle er i par. Selv

om mange familier, storfamilier og noen familievennegjenger preget festivalbildet, er det mange som reiser alene. Generasjonstenkningen, hvor man ønsker at ”alle sammen” skal inkludere flere enn kjernefamilien eller storfamilien, men også de som kommer alene, er viktig. Er det mulig med storfellesskap? Ja, langt på vei synes det som årets sommerstevne ble en stor felles erfaring, med alle generasjoner spredt over et forholdsvis lite område. Med stort tun midt på Fredtun-området, med kafébord som står tett i tett. Også mange som kom som en-personsfamilie til sommerstevnet, fikk den gode opplevelsen av fellesskap. Noen få modige signaler er kommet om at det ikke er bare enkelt å bli inkludert eller la seg inkludere der alle synes å kjenne noen andre. Noen mennesker kunne man se vandrende alene

M i sjons bladet 3-09

veldig ofte. Var det selvvalgt? Utenforskap og ensomhet kan føles sterkere der mange er sammen og der det ser ut som ”alle de andre” kjenner noen. I kristne sammenhenger, der alle per definisjon burde være inkludert, er det ekstra sårbart å være ”til overs”. Det kan berøre avvisningsangsten og følelsen av ubetydelighet. – Hva kan gjøres for å legge enda bedre til rette for at flere deltar og er inkludert i fellesskapet? – I forhold til de som reiser alene har vi mottatt begge signaler: Noen har opplevd fantastiske fellesskap, noen har følt seg utenfor. Det jeg tror vi må ha fokus på er at skal vi få gode fellesskap må vi bygge mindre fellesskap. Ikke spesifikt for single, men tenke tjenestefellesskap, interessefellesskap eller samtalefellesskap, sier generalsekretær Jarle Råmunddal. Han eksemplifiserer med en idé de forsøkte å gjennomføre under sommerens festival: Skape et treningsmiljø for voksne. – Dette med småfellesskap vil vi jobbe videre med. Vi møter stadig på at det er ressurskrevende men jobber videre med saken. Ellers går det an å sette seg på hagekroa og gi uttrykk for at en gjerne vil

snakke med noen, men dette krever egeninitiativ, medgir generalsekretæren.

Sammen i svakhet. Det å være

sammen kan ofte være en styrke. Men kanskje ikke hvis man hele tiden må skjule sin svakhet og utilstrekkelighet. Torsdag kveld sto synliggjort svakhet på agendaen: ”Det var en gang en vannhandler. Vannhandleren hadde to krukker som han daglig dro utenfor byen med, for å hente vann. Vannet solgte han i byen. Den ene krukken var sprukken, og dryppet litt vann på veien inn til byen. Krukken var fortvilet over dette, hun ville så gjerne bære like mye vann som den andre, slik at vannhandleren fikk den inntekten han skulle ha. En dag betrodde krukken seg til vannhandleren, og delte sin sorg over sine sprekker. Han sa til krukken: ”Når vi går ut av byen i morgen, se deg omkring.” Neste morgen så krukken hvor vakkert det var langs veien – med mange blomster. Vannhandleren sa til krukken: ”Jeg har sådd frø her, men du får det til å vokse.” Med denne beretningen som bakteppe snakket høgskolelærer Ingrid Eskilt om betydningen av å være sammen i svakhet. Hun begrunnet valget av tema med

nesker har det til felles å ha både styrke og svakhet. Ingrid Eskilt mener det finnes noen virkelig viktige spørsmål: Det første er ”Ser du meg?” Her trakk Ingrid Eskilt frem Guds betingelsesløse kjærlighet, som ser alt på dypet og elsker til bunns. – Gud elsker uten å sammenligne. Jeg tror ikke det er noe i vårt samfunn som ikke sammenligner. Våger vi å tro at Gud elsker uten å sammenligne? spurte Ansgarskolens lærer. Det andre spørsmålet var ”Får jeg leke med deg?” Dette er et spørsmål om identitet og tilhørighet. – Vi har identitet i relasjoner som mødre, fedre og besteforeldre. Men jeg er ikke tante en gang, og kommer aldri til å bli bestemor, sa Eskilt og understreket: – Jeg som enslig hører hjemme i Guds forsamling. Jeg hører til i et fellesskap som strekker seg bakover i tid og fremover i tid. Det tredje spørsmålet var ”kan jeg hjelpe deg med noe?” Her trakk Eskilt frem tre eksempelberetninger om å komme med det man har: Beretningen om Moses som kun hadde en stav i hånden da han ble kalt av Gud, forteller noe om at det vi har er tilstrekkelig. Hva har du i hånden? sa Gud til Moses. Han ville bruke Moses med gjeterstaven. Et annet eksempel er historien

om enken i Sarepta som hadde litt brød og litt olje. Så lenge hungersnøden varte, ble hennes krukker ikke tomme. De rant ikke over, men det var nok. Noen århundrer frem i tid kom en gutt med fem brød og to fisker til Jesus. Mange ville sagt at dette var vel ikke store greier. Men det var nok. – Gud spør: Vil du stille til disposisjon det du har i dag? Våg å overgi deg til den Gud som elsker mer enn du noen gang kan fatte, avsluttet Ingrid Eskilt sin forkynnelse om svakhet.

Ansikt til ansikt. Som en nesten fysisk

respons på tematikk om svakhet som tilhørighetsskapende – fordi vi alle har til felles å ikke lykkes – ble Stavernhallen rigget om til samlingen fredag kveld. Her dannet salen nesten en sirkel rundt plattformen som sto sentralt. Og ansikt til ansikt lyttet deltakerne til Torben Joswig: Hvordan møter vi sannheten om oss selv? Med fornektelse? Med tilbaketrekning som følge av skam? Eller med overgivelse? – Når illusjonene brister fører det ofte til smerte. Om vi ikke tar tak i dette taper vi. Vi får ikke se Jesus for vi lever på en løgn. Men når vi er i illusjonene våre trenger vi ikke Gud, sa Joswig om fornektelsen. Han fortsatte med tilbaketrekningen: – Vi er aldri så alene som når vi er alene om våre hemmeligheter. Overgivelsen til sannheten fremstår som muligheten. Overgivelsen til Jesus er grunnlag for oppdraget. Og fredagens tema var nettopp Sammen om oppdraget. – Dette handler om håpet. Som fellesskap sitter vi på et utrolig håp. Håpet er viktig fordi veldig mange i dag føler seg dypest sett uønsket. Redselen er: blir jeg alene?, sa Torben Joswig. Som motstykke til ensomheten kan man leve sammen i praksis, sammen i et pulserende, levende og dynamisk fellesskap om oppdraget.

Hverdagslig praksis. Et pulserende, le-

vende og dynamisk oppdrag, ja. Ikke alltid føler vi for å snakke med så store ord (og Joswig skal da heller ikke få skylda for å være så høyrøstet, her har artikkelforfatteren vært ute med bred pensel). Det er mye hverdag her i livet. Trebarnsmammaen Siri Iversen klarte å formidle sitt tema, Sammen med Jesus i hverdagen, på en så treffende jordnær måte at både gråt og latter satt løst, lørdag kveld. Sammen med Jesus i hverdagen. I forbindelse med ”andaktslivet” er det mange opplevelser av utilstrekkelighet, høye egenforventinger og følelser av krav ute og går. Det er ikke alltid like lett å ta til seg nådeblikket over en alminnelig hverdag. Men allerede fra første strofe klarte trebarnsmoren og forkynneren (for ikke å si standup-komikeren) Iversen å plassere seg selv og egen hverdag på bakkeplan, langt unna enhver pidestall. Forsamlingen ble med på trilleturer og svært jordnær bønn. Ikke få småbarnsmødre kjente seg igjen i bønnene: ”La meg få sove. La ungen min sove lenger. La mannen min våkne først så han må ta seg av barna.” Etter at Siri hadde takket ja til å tale på Liv & Vekst utvidet hun bønnereportoaret til å be om å få noe til talen sin. Og på mange trilleturer kom Händels Messias for henne, i Young Messiah-versjonen og med sangen ”Speak comfort to Thee, Jerusalem.” Først etter mange turer slo hun opp bibelteksten fra Jesaja, som sangen er bygget på. (Jesaja 40:41-42.) ”Trøst, ja trøst mitt folk. Tal vennlig til Jerusalem.” – Så fort jeg kommer en centimeter innforbi hos mennesker slår det meg at alle har noe som er veldig vanskelig. Mange har mye. Ikke alltid ble ting i livet slik man ønsket, sa Iversen. Hennes første viktige overskrift var: ”Hverdagslivet med Jesus er å gå sammen med en som snakker vennlig til deg og som roper når det er nødvendig.” – Jesus taler vennlig. Noen ganger roper han. Jeg kunne trille i nåde. Striden >>

Misjo n s bladet 3-09

– ølkdsa fhkds hfkjd shlkjfdslkjf dslkjfadlks fkljds flksd fk sdfks dgk fksd fdsfsd kfaksfdkk. Anne Wenche Hellem

>> er over. Jesus har tatt seg av den. Ikke stress, ropte Siri. En hverdag med Jesus er en hverdag med menigheten, fortsatte Siri Iversen. – Jesus har gitt oss menigheten, fellesskapet. I møte med menigheten blir troen oppmuntret. Jesus er hodet i menigheten. Vi vil da ikke være hodeløse kristne? Menigheten er menneskene. Det skjer noe når vi kommer sammen, sa Iversen.

Sammen i fortid og fremtid. Alle

mennesker er del av en sammenheng. Man er født av noen, enten de er kjente eller ukjente. Man føler seg som del av et folkeslag – eller kanskje to? Man tilhører en forening, eller en menighet – eller man tilhører i det minste menneskeheten. I Misjonsforbundet feires sammenhengen dette året, fordi det er 125 år siden stiftelsen av Det Norske Misjonsforbund. Generalsekretær Jarle Råmunddal brukte Fredrik Franson, mannen som bidro til stiftelsen, sine verdier for å beskrive Misjonsforbundets røtter og det vi er rotfestet i. Så trakk han linjene til i dag, til fremtiden. – For å bety en forskjell må vi være rotfestet et sted. Hva var den visjon, energi og bevegelse vi ble født ut av? spurte Råmunddal. – Og hva ønsker Gud å bruke Misjonsforbundet til de neste årene? Råmunddal tok utgangspunkt i profeten Habakuk som levde 6-700 år før Kristus. Profeten mintes Israelsfolkets seire og ba: Herre, gjenta det i vår tid! – Skal vi nå ut, må vi stå sammen som Guds folk. Vi trenger en plan, en vei og å gjøre dette sammen, sa Råmunddal. Misjon ligger i bunnen for dannelsen av det Norske Misjonsforbund. Et fellesskap av menigheter dannet et forbund, så man kunne stå sammen for å gjennomføre noe som var

M i sjons bladet 3-09

større enn den enkelte menighet. Franson selv var drevet av at alle måtte vinnes for himmelen. – Hva er det som driver oss? Det er alvor at det finnes to utganger på dette livet, sa Råmunddal. Han understreket også alvoret i at den unge generasjonen vokser opp uten å ha fått Jesus presentert på en relevant måte. – Jeg tror vi kan gjøre en forskjell i vårt land! Det handler om å avkle det kristne budskapet den kulturelle innpakningen. Det kan være vanskelig. Men det er noe utrolig kraftfullt i det enkle evangeliet om Jesus Kristus. Musikkstil, forkynnerstil og møtestil blir avlegs. Det som aldri blir avlegs er Jesus Kristus sa generalsekretæren. Han avsluttet med å se tilbake og stille fransonske spørsmål: Hva handlet Fransons engasjement om? Byrden og lengselen etter å gjøre en forskjell. Han stilte seg to spørsmål: Skal jeg gjøre en stor forskjell, hva må vi da gjøre? Hvordan kan jeg være et redskap i dette? sa Råmunddal og utfordret: – Hva kan du gjøre for å gjøre en forskjell der du er?

Velsignet – sammen. Som et verdig punk-

tum steg en av sommerstevnets eldste opp på scenen søndag formiddag. Edin Løvås lyste velsignelsen over store og små – over storfellesskapet. Velsignelsen er en gave til livet sammen, enten det handler om parforholdet, en-persons-familien eller større familier, menigheten eller generasjonene. Vi lar ypperstepresten Aron (i 4. Mosebok 6:24) få siste ordet i denne festivalskildringen bygget på begrepet Sammen: ”Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg, og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.”

Tekst og foto: Anne Margrethe Mandt

Misjo n s bladet 3-09

hovedsaken

Å være to – Troen på Gud hjelper oss til å ikke ha urealistisk høye forventninger til at ektefellen skal fylle all min trang, sier Astri Seljåsen Torp.

astorparet Astri og Lars Torp har med seg et godt team i samlivsarbeidet i Frimisjonen i Tromsø. Sammen har de flere ganger arrangert samlivskurset 7 kvelder om å være 2. Ellisiv og Rune Yttervik og ekteparet Torp delte av sine erfaringer på seminar på Liv & Vekst i sommer. – Det er stort behov for å fokusere på de nære relasjonene i familien i dag, sier pastor Lars Torp. – Som menighet vil vi satse på ekteskapet – ikke bare snakke om hvordan vi ikke vil at det skal være, men gjøre noe konstruktivt for å styrke mennesker i deres samliv.

Utad og innad. Og at det å leve sammen ikke er enkelt er noe både troende og ikke-troende kan være enige om. Samlivskurset i Tromsø er tenkt som et utadretta arbeid, men ble først tilbudt internt i menigheten. På det siste kurset som ble tilbudt var rundt 40 prosent av deltakerne fra utenfor menigheten. – Vi velger bevisst å ha samlivskurset i kirka og ikke i et mer nøytralt lokale, fordi vi vil gjøre terskelen for å komme tilbake lavere, sier Ellisiv. – Det er viktig for oss å synliggjøre at kirka ikke er en sær gruppe, men at vi ønsker å være der for lokalmiljøet, sier Lars. Fyller ikke all min trang. Kursarrangørene er ivrige etter å styrke mennesker i deres samliv, siden så nære relasjoner alltid er utfordrende. Hvilke ressurser inn

M i sjons bladet 3-09

i parrelasjonen har så vi som kristne? – Vi har et menneskesyn som understreker at alle er like mye verd uansett, noe som gir oss muligheten til å møte folk på en unik måte, uavhengig av rang, status og situasjon, sier Lars. – Dette er også et fundament for samlivet. Astri påpeker at relasjonen til Gud gir andre relasjoner en ekstra dimensjon. – Troen på Gud hjelper oss å ikke ha urealistiske forventninger om at ektefellen skal fylle all min trang – noe ikke noe annet menneske kan gjøre. Man skal ikke se til ektefellen for å bli hele mennesker. Å ha Gud i sentrum av livet, ikke den andre, løfter en tung bør fra ektefellens skuldre, sier Astri.

Dele hverdagen med Gud. – Som kristne har vi også fordelen av å kunne dele hverdagen med Gud. Det å be sammen er en viktig ressurs inn i samlivet, en veldig styrke, fortsetter Astri. – Som Forkynneren sier: En tretvinnet tråd slites ikke så lett… De er alle enige om hvor viktig det er å ha blikk for den andre og den andres behov i hverdagen. – Å be og snakke sammen er avgjørende. Ekteskapet kan holdes levende i takt med at vi forandrer oss, men vi må sette av tid til det, sier Merete Forsdahl. For mange har nettopp det å få tid sammen som par vært et viktig utbytte av å komme på samlivskursene de har arrangert. Rune Yttervik peker på at man lett blir opptatt av egne behov i relasjonen, og under en samtale fort kan komme til å sitte og planlegge hva man selv skal si i stedet for virkelig å lytte til den andre. – Pass på

å faktisk lytte til det som blir sagt, minner han om. Relasjoner er hardt arbeid, det krever tilstedeværelse, og et godt forhold kommer ikke av seg selv. – Per Arne Dahl hadde et treffende sitat som er utrolig relevant både i livet med Gud og i ekteskapet: Det eneste som kommer av seg selv er forfallet, siterer Astri.

Parrelasjonen og det store fellesskapet. Ekteskapsentusiastene fra

Frimisjonen i Tromsø minner om at trosfellesskapet – menigheten – har en viktig rolle som ressurs for det enkelte ektepar. Konkrete tiltak kan være samlivskurs, ekteskapsforberedende kurs og samtaler før vielsen. – Vi snakker også med ungdommene om dette med kjærligheten, gjør dem bevisst på for eksempel at vi kommuniserer kjærlighet på ulike måter, at det er viktig å kommunisere hvilke behov man har, og å lytte åpent til andre som kanskje har helt andre behov. Ofte er det et vakuum i undervisningen om relasjoner fra konfirmanten fikk undervisning om nei til sex før ekteskapet og til han kommer inn på prestens kontor med den personen han ønsker å gifte seg med, sier Lars Torp. – Samlivskurs er en viktig investering i trosopplæring også. Å styrke foreldrenes samliv er kanskje det viktigste menigheten kan gjøre for de aller yngste barna, fram til de er 3-4 år, sier Astri Seljåsen Torp ivrig. – Dette har grunnleggende med å modellere gudsrelasjonen å gjøre. En trygg relasjon mellom mamma og pappa er en investering i barnas gudsbilde.

Råd for et godt samliv Vi spurte teamet som driver samlivskurs i Tromsø om deres beste tips for et godt samliv. Her er svarene deres: Ellisiv Yttervik: – Vær der for hverandre! Rune Yttervik: – Lytt til hverandre. Ikke sitt og tenk på det du selv skal si, men på det som blir sagt. Astri S. Torp: – Ikke fokuser på egne behov og den andres mangler, men vær heller opptatt av egne mangler og den andres behov. Lars Torp: – Aldri la sola gå ned over din vrede, men ta ting etter hvert som de kommer. Merete og Bård Forsdahl: – Det kan gå en kule varmt her også… Men for oss er vennskapet, samtalen, menighet og det at vi ber sammen, utrolig viktig. Vi har begge jobber hvor vi reiser en del, og vi vil gjerne slå et slag for avholdssaken (alkohol altså!). For oss gir det en trygghet. Det blir ikke så lett å rote seg bort i noe tull! Bente og Tore Ødegård: – Vi har brukt litt tid på å tenke på hvorfor VI har det så bra i lag - og noe av det vi er gode på er å holde hverandre oppdaterte på hvordan vi har det og hva som er viktig for oss. Så vårt tips må bli: Hold deg oppdatert på hvordan kjæresten din har det og hva som opptar ham/henne! Dette innebærer at man finner lommer i hverdagen hvor man kan prate, lytte, spørre og undre seg sammen.

Tekst: Hildegunn M. T. Schuff Foto: Ellisiv Yttervik

Misjo n s bladet 3-09

hovedsaken

– Mye godt til gode – Vi har mye godt til gode hvis vi blir tøffere til å dele det vonde, sa Per Arne Dahl på storsamlingen onsdag kveld under Liv & Vekst. Hans tales tema var sammen i parrelasjoner.

rest, forfatter og sjelesørger Per Arne Dahl takket for vitaliteten og generasjonsfestene han fikk ta del i på Liv & Vekst. – Dere er privilegerte som tilhører en kirke hvor det virkelig gror og vokser nedenfra, sa Dahl. Han gratulerte også Misjonsforbundet med å gå så bredt inn i temaet ”Sammen”, og sa at det var første gang han hadde opplevd at også singelsituasjonen ble tematisert i en slik sammenheng. – At dere ikke snakker bare om parrelasjonen, men også om generasjoner, single og den store sammenhengen, er utrolig viktig, sa Per Arne Dahl.

Dele det vonde. Dahl startet med et

håndslag til dem som ikke har fått det til. Han påpekte videre at nettopp det å anerkjenne at det er vanskelig er en viktig begynnelse. – Vi har mye godt til gode hvis vi blir tøffere til å dele det vonde. Dr. Einar Lundby, som var der da jeg møtte hun som ble min kone, sa at ”det er en djup sammenheng mellom ærlighet og kjærlighet”, fortalte Dahl. – Hvis vi sår med ærlighet i første person entall, kan vi risikere å høste med kjærlighet i første person flertall.

Indre miljøvern. Dahl oppfordret til en

ny indre miljøkamp. – Vi har behov for indre miljøvern. Det er ikke mulig å lykkes i relasjoner uten å gjøre skikkelig våronn.

Dette budskapet står i kontrast til såpeserienes billige evangelium. Men det beste i livet er forbundet med motstand å tilegne seg, sa Dahl. Han oppmuntret til å stå på med daglig innsats for å holde samholdet og nærheten levende. – Det eneste som kommer av seg selv er forfallet, sa han. Sjelesørgeren og presten oppmuntret til forsoning med forskjelligheten og med livet som det er. Han ønsker seg en ny gjensidig respekt mellom kvinne og mann, mellom barn og foreldre, og mellom ansatte og frivillige i menighetene. – Det indre miljøvernet har feste i Jesus Kristus. Også i relasjonene våre skal vi følge ham om forener nåde og sannhet, sa Per Arne Dahl.

Lytt

for å forstå

”Snakk om hvordan dere jobber sammen, og ikke bare om selve jobben”, oppfordrer konsulent Signe Marie Riiser. Hun er opptatt av å undervise om hvordan du kan samarbeide på en måte som forebygger konflikter. Det kan være en god start å øve seg på å bli en bedre lytter.

il daglig jobber Signe Marie Riiser med dette stoffet som konsulent og veileder for organisasjons- og næringsliv. Sammen med Bjørg Eimstad skal hun lede Misjonsforbundets kurs om samarbeidskompetanse som arrangeres på Granavolden i november. Deltakerne skal trene på å lytte aktivt, skille mellom det du hører og det som faktisk blir sagt eller

M i sjons bladet 3-09

gjort og din egen forståelse av det som blir sagt eller gjort, øve på spørsmålsstillinger og på å gi konstruktive tilbakemeldinger. Men kan du lære å samarbeide på et kurs? – Undervisningen vil inneholde teoretiske perspektiv om samarbeid og konfliktforebygging. Vi legger allikevel like stor vekt på praktiske øvelser, slik at deltakerne kan få gode samarbeidserfaringer mens

de er på kurset. Slik kan vi styrke overføringsverdien til daglig arbeid og virke, sier Riiser.

Kollisjon. Og at det trengs slike kurs, det

viser det seg daglig eksempler på. Avisen Vårt Land kunne i september melde at nabokrangler koster 23 millioner kroner hvert år. Trær som tar utsikt, feilplasserte hekker og trampoliner er de vanligste årsakene til nabokonfliktene. – Hvor går grensen mellom uenighet og konflikt? – En av mange definisjoner er at en mellommenneskelig konflikt starter med at partene fordrer noe av hverandre som den andre ikke etterkommer. Vi snakker om en kollisjon mellom interesser, verdier og >>

Misjo n s bladet 3-09

5 gode tips

Out beyond the idea of Right-doing and Wrong-doing there is a field. I’ll meet you there. Rumi

som kan forebygge konflikter:

(Bortenfor oppfattelsen av rett handling og gal handling, finnes det et område. Jeg møter deg der.)

1) Sett av tid til å utarbeide kjøreregler og mål, og snakk om hvordan det oppleves å være sammen. 2) Lytt aktivt til hverandre og skill mellom observasjon og tolkning.

>> behov. Ved uenighet klarer partene likevel å jobbe sammen, og kan enes om å være uenige, forklarer hun.

Kjøreregler. Å lære seg hvordan du kan

samarbeide for å forebygge konflikter kan derfor være en god investering, mener Signe Marie Riiser. Hun er opptatt av at alle som samarbeider bør lage seg klare kjøreregler helt fra starten av, og på den måten få et forsprang på problemene. – Det å ta seg tid til å snakke om det faktum at vi jobber sammen, og ikke bare snakke om jobben, kunne være en god start. Sissel Gran, kjent parterapaut og tidligere spaltist i Aftenposten, snakker mye om at det er tre parter i et par: Du, den andre og selve paret. Og dette paret må få oppmerksomhet. I jobbsammenheng kan dette gjøres ved å tydeliggjøre hvordan vi skal arbeide sammen. Hvilke mål har vi for virksomheten? Hva må vi gjøre og hvordan må vi samarbeide for å nå målet? Ved å utarbeide og bli enige om kjøreregler får alle involverte et eierskap til dem. Da er det lettere å finne dem fram igjen senere og bruke dem som utgangspunkt for samtale hvis noe blir vanskelig. Så bruk kjøreregler som referansepunkt, slik at de blir synlig praksis og ikke bare fine ord på et ark, anbefaler Riiser.

Godt klima. Etter noen dager på kurs

er det mange deltakere som er forundret over at det går an å bli så godt kjent med andre på så kort tid. De er overrasket over hvor effektivt de kan jobbe sammen. Det de gjør, er å aktivt skape et godt klima for samarbeid. – Vi trenger å bli litt kjent hvis vi skal utføre en jobb sammen. Men man trenger ikke å bli bestevenner. En erfaring er en

M i sjons bladet 3-09

personalgruppe som var sterkt preget av misnøye og baktalelse. Det hele bunnet i at noen var gode venner privat, og andre følte seg utestengt. Vi gjorde en jobb sammen der vi formet mål for avdelingen og utarbeidet kjøreregler og verdier. Etterpå sa de ”nå har vi fått det fint, fordi vi gjør en jobb sammen”. Da betydde det mindre hva som skjedde etter jobb. – Når vi er inne på forebygging, kanskje vi skal gå et skritt lenger og spørre hvordan du kan få fram det beste i den du jobber sammen med? – Både for ledere og medarbeidere og i parforhold er det et flott utgangspunkt å velge å tro at det finnes noe godt i den andre. Se etter de gode egenskapene og let etter positive områder som dere kan bygge videre på. Hva er godt som vi kan gjøre sterkere?

Lytteferdighet. – En klok mann har sagt at ”hvis vi kunne lytte til hverandre, så ville det blir fred”. I tillegg til kjøreregler og målsettinger for samarbeidet, så er lytting en ferdighet som bidrar til å skape et godt samarbeidsklima. Det er en enkel sannhet at når jeg hører noe, vil jeg alltid fortolke det. Å sette likhetstegn mellom min egen fortolkning og det som faktisk blir sagt, kan skape problemer. Men det går an å øve seg på å sjekke om du forstår dine samarbeidspartnere. Å skille observasjon og tolkning er noe vi trener mye på i kurssammenheng, sier Signe Marie Riiser, og er opptatt av forebyggingseffekten som dette har. Målet er å kunne beholde roen og lytte til den andre selv når følelsene stormer og sinnet koker. Da er det også viktig å møte hverandre med respekt. – Respekt betyr ”å se om igjen”. Vi må både se om igjen på den andre og også se

3) Sjekk alltid med den andre om du har forstått budskapet riktig. 4) Gå alltid tilbake til de kjørereglene dere utarbeidet i starten for å se om samarbeidet fungerer i forhold til målene. 5) Vis respekt for andre med både praksis og holdning.

om igjen på det jeg gjerne kaller våre egne briller og høreapparat. Å ha respekt for seg selv og andre er viktig for å kunne komme seg ut av en konflikt eller uenighet. Vi trenger kanskje en påminnelse om det ansvaret vi selv har for våre egne reaksjoner, i stedet for å gi ansvaret over til den andre, sier Riiser.

Tilgivelse. – Er vi spesielt redde for konflikter i menighetene? – Konflikter har så store omkostninger for de involverte at det er gode grunner for å forsøke å unngå dem. I menighetssammenheng kan jo gjerne konfliktene dreie seg om grunnleggende tros- og livstema, noe som kan forsterke alvoret i konflikten. Mitt inntrykk er allikevel at det i menighetssammenhenger kan bli en del fortielser om saker som alle hadde tjent på å snakke sant sammen om. Vi skal jo være de første til å tilgi og bære over med hverandre. Men en dag sprekker ballongen, og konflikten kan være et faktum, mener Riiser. – Vi trenger å snakke sant sammen på en konstruktiv måte. Ærlighet betyr ikke nødvendigvis å si alt som er sant, det handler mer om den måten saken blir tatt opp på. I

Vil du lære mer om

samarbeidskompetanse og konfliktforebygging?

Hva: Misjonsforbundet arrangerer kurs med fokus på å videreutvikle samarbeidskompetanse og å forebygge og håndtere konflikter. Når: Kurset består av to moduler som skal gjennomføres 12.-13. november 2009 og 4.-5. februar 2010. Hvor: Granavolden Gjæstgiveri på Gran på Hadeland. Hvorfor: Fordi å bygge gode relasjoner i Misjonsforbundet er avgjørende for å realisere oppdraget vårt. Hvem: Kursledere er Bjørg Eimstad og Signe Marie Riiser, sterke fagpersoner som har jobbet med leder- og samarbeidsveiledning i en årrekke. Målgruppe: Pastorer, menighetsrådgivere, styreformenn, ledere fra sentralleddet i Misjonsforbundet og Misjonsforbundet UNG og andre ressurspersoner på feltet. Påmeldingsfrist: 15.oktober - maksimalt 24 deltakere, vær rask.

stedet for å si ”her skal skapet stå!”, kan du øve deg på å si ”her synes jeg at skapet skal stå, hva synes du?” og lytte til hverandre på en måte som bidrar til en felles forståelse, sier hun. – Hvis man kommer såret ut av en konflikt, hvordan kan man gå videre? – En vei kan være tilgivelse, for på den måten å komme ut av offerrollen. Men dette kan være en prosess som tar tid, kanskje det første steget er et ønske om at man en dag skal kunne klare å tilgi. Tilgivelse er en viktig prosess både for den som tilgir og den som tilgis. Det er viktig å si at tilgivelse ikke er det samme som å akseptere eller tolerere en urett som er gjort mot deg. Men ved å tilgi, setter du både deg selv og den andre fri til å gå videre, avslutter Signe Marie Riiser. Tekst og foto: Sikke-Cathrin Duggan

Første modul i kurset om samarbeid og konflikthåndtering går på Hadeland i november. Påmeldingsfristen er 15.okt. Les mer på neste side og på våre nettsider.

Misjo n s bladet 3-09

- Nårmøtetgir mersmak -N

- Når møtet gir mersmak -N

Disippelkorset

Når møtet gir mersmak

- et felleskristent symbol

Nårmøtetgir mersmak - kontakt oss for din årlige retreat!

Innehaver: Kirsti Kaasa Skagerak Arena Skien: 35 52 09 60 Hammondgården Porsgrunn: 35 51 49 00 Drøbak | tlf 41 57 49 48 | www.corniche.no

Disippelkorset er til salgs både som sølv og gullsmykker og pins.

Tomasgården tel 69 19 78 20 488 91 281 retreat@tomasgarden.no

Ring tlf. 23 32 57 70 eller skriv ditt navn, din adresse, antall kors, størrelse og kjedelengde til UNG@misjonsforbundet.no

Sandom tel 61 21 27 45 retreat@sandom.no

Nieblok Invest AS 5443 Bømlo

Les mer om Disippelkorset på våre hjemmesider!

PANTONE 281C

GULL

TANNLEGENE

Helge-Børre Ødegaard sen. Kjetil Børre Ødegaard jnr. SPJELKAVIK, 6010 ÅLESUND Telefon: 70 14 01 65

• Betongsaging • Kjerneboring •• Betongsaging •Betongsaging Meisling Betongsaging ••Kjerneboring •Riving Kjerneboring Kjerneboring

• • • Meisling www.dybdahlbetong.no Meisling • Meisling ••Riving • Riving • Riving

Steinsprutskade ordnes EFFEKTIVT ogordnes KOSTNADSFRITT for deg*, Steinsprutskade uansett bilmerke og modell. Venter du til ruta sprekker, må du betale egenandel.

Effektivt og kostnadsfritt for deg*

...og du: uansett bilmerke og trenger du bil mens du venter,

modell.Venter du til ruta sprekker, må du

betale får du låne en egenandel. av oss! Steinsprutskade ordnes EFFEKTIVT og KOSTNADSFRITT for deg*, ....og du: trenger du Venter låne bildumens dusprekker, venter, får enegenandel. av oss! uansett bilmerke og modell. til ruta mådu du låne betale *

v/kasko eller delkasko

Skriv inn adresse

...og*v/kasko du: eller delkasko trenger du bil mens du venter, får du låne en av oss!

www.dybdahlbetong.no *

v/kasko eller delkasko

www.dybdahlbetong.no www.dybdahlbetong.no

M i sjons bladet

-kontaktoss fordin årligeretreat!

www.sandomstiftelsen.no

www.disippelkors.no

inn adresse Glassmester EkraSkriv & Voie AS, tlf 37024188 Frolandsveien 6, 4847 Arendal

Klikk inn for en hyggelig handel! www.nyttig.no

Se vårt program på www.sandomstiftelsen.no

Tomasgården tel69197820 48891281 retreat@tomasgarden.no Misjo n s bladet

folk

Her skriver vi om Misjonsforbundsfolk som feires eller som minnes, først og fremst om folk som er aktive i dag, eller som har vært i tjeneste over litt tid, i tidligere tider

Jubilanter 90 ÅR

RESPONS: Mange er stolte

50 ÅR

85 ÅR

Vi har fått en del kommentarer på det nye Misjonsbladet. Mest ros i skriftlig form, noe konstruktiv kritikk. Vi jobber videre for å skape et så bra magasin som mulig! Og dere, våre gode lesere, kan gjerne komme med deres klager, takknemlighet og ønsker i denne spalten. Her er noe av det de første kommentatorene har sagt: ……………………………………………………………………… Var ute på ”vift” i går kveld men da jeg kom hjem og fant Misjonsbladet i postkassen måtte jeg bare bla og lese litt på tross av at klokka var passert midnatt og jeg skulle opp på jobb i dag også. Kjempe flott blad – du e’ flinke! Hyggelig å se at du er tilbake i ”redaktørstolen” igjen.

Torjus Østebø fyller 90 år den 22. oktober. Torjus er oppvokst i Stavanger og ble i 1942 uteksaminert ved Misjonsforbundets Misjonsskole. Torjus har betjent mange av Misjonsforbundets menigheter og hatt en rekke verv i forbundet. Han startet som evangelist i Arendal krets. Her var han i to år før han flyttet til Oslo. Etter ett år i Bjølsen ble han ansatt i NmU hvor han var sekretær i seks år. Fra 1951 var Torjus forstander i flere av Misjonsforbundets menigheter. Skotfoss (1951-54), Tønsberg (1954-56), Kristiansund (195662), Trondheim (1962-64), Stavanger (1964-67) og Skien (1967-71). Deretter tjenestegjorde han som distriktsforstander i Østre distrikt, før han i 1982 ble ansatt som administrasjonssekretær i Misjonsforbundet og var her til han gikk av med pensjon i 1986. I Østebøs tjeneste gikk forkynnelse, sjelesorg, oppsøkende tjeneste og administrasjon hånd i hånd. Torjus har alltid vært en trofast og lojal medarbeider i forbundet som har mange venner i misjonsfolket. Misjonsforbundet er takknemlig over hva Torjus har betydd og vil gratulere med dagen, med ønske om Guds velsignelse. Jarle Råmunddal, generalsekretær

Marit larsen,

Fritz jacobsen,

født Valborgland, fyller 90 år den 26. november 2009. Marit Larsen kommer fra Grimstad.

fyller 85 år den 15. november. Han har betjent en rekke av Misjonsforbundets menigheter. Sin siste forstanderperiode hadde Fritz Jacobsen som forstander i Elim Misjonsmenighet i Skien (nå Moflata Misjonsmenighet).

Hun ble innviet misjonær for tjeneste i Det Norske Misjonsforbund ved Årskonferansen i Trondheim i 1949 og reiste ut til Kongo høsten 1950. Hun giftet seg med John Larsen på Inkouele i Kongo sommeren 1951. Sammen tjente de som misjonærer i Kongo frem til 1954. Etter tre år i Norge fulgte to nye perioder i Kongo: 1957-1959 og 1964-1967. De fikk tre barn. Da hennes mann svarte positivt på utfordringen om å reise ut til Kongo igjen på slutten av 60-tallet, ble hun alene igjen i Norge med barna. Det var også en misjonstjeneste som en tok som en selvfølge på den tiden selv om det selvfølgelig var et stort offer. Marit og John Larsen har vært bosatt i Grimstad når de har vært i Norge. Det Norske Misjonsforbund takker Marit Larsen for misjonstjenesten i Kongo, gratulerer henne med 90-årsdagen og ønsker Guds velsignelse over henne og hennes familie. Eilif Tveit, misjonssekretær

Fritz har kjent et særlig kall til å virke i små menigheter og har ivret og virket for at mennesker skulle søke Gud til frelse. Foruten Elim har Jacobsen vært forstander i Bjølsen (1977-79), Horten (1975-77), Sarpsborg (1973-75), Molde (1970-71), Bøle og Hærøya (1965-67), Heddal (196365) og Kongsberg (1960-63). Sin første tjeneste hadde han på Misjonsbåten Ansgar og etter dette var han evangelist både i Midt-Norge og Østre distrikt. Brannen for å nå ut med evangeliet har Fritz beholdt og han er fortsatt en engasjert fritidsforkynner. Misjonsforbundet vil benytte anledningen til å takke for trofast tjeneste og ønske Guds rike velsignelse over dagen og dager som kommer. Jarle Råmunddal, generalsekretær

Knut Haug, fyller 85 år den 4. desember. Knut er oppvokst i Frogner i Sørum. Han utdannet seg til sjåførlærer, men hele tiden var kallet til tjeneste der. Ved siden av å drive sjåførskole var Knut Haug med på å starte Skedsmo Misjonsmenighet. Der opplevde de en flott tid med mange gode og sterke møter. Her ble også kallet til tjeneste forsterket og etter 19 år som sjåførlærer reise han sammen med sin kone, Bertha, til Stjørdal Misjonsmenighet hvor de var forstanderpar. I tilegg til Stjørdal, hvor Knut har vært i to perioder (1972-1975 og 1978-81), har han betjent menighetene i Porsgrunn (7578), Bjorbekk (81-86) og Heddal (86-89). Han har de siste årene vært bosatt i Sarpsborg hvor han har vært og er engasjert i Misjonsmenigheten.

BEn solberg, som fyller 50 år den 28.september, ble innsatt som ny pastor i Moflata Misjonsmenighet i slutten av august. Ben og Tove kom til Moflata etter 16 år som pastorpar i Kristiansund. Sin oppvokst hadde Ben i Mjøndalen hvor han også var aktivt med i barne- og ungdomsarbeidet i pinsemenigheten Betania. Ben utdannet seg til optiker og etter å ha arbeidet en periode i ur- og optikkforetningen til sin far, startet Ben opp egen foretning i Lillesand. Denne drev han i en syv års periode før han i 1988 startet opp på Ansgar Teologiske Seminar.

Knut er et omsorgsmenneske og selv om han trives med å forkynne så er det nok sjelesorg og oppsøkende tjeneste som ligger hans hjerte nærmest. Knut er en varm person som evner å begeistre. Han er opptatt av det som skjer og er en ivrig debattant. På misjonsforbundets hjemmesider er Knut en av de ivrigste på debattsiden. Misjonsforbundet takker for trofast tjeneste og vil gratulere med dagen og ønske Guds rike velsignelse over liv og tjeneste.

Etter to år på Ansgar ble Ben og Tove forstanderpar i Trysil og var der frem til 1993. I denne perioden fullførte også Ben sitt studium ved Ansgarskolen. I 1993 reiste de til Kristiansund og var der frem til sommeren i år. Ben har mange talenter og er rikt utrustet. Han er en dyktig forkynner og har en sterk tjeneste i samtale og veiledning. Ben er også en habil musiker og leder gjerne menigheten i lovsang og tilbedelse. Ben og Tove har fem barn og har allerede rukket å bli besteforeldre til fem barnebarn. Vi er glade for den tjeneste Ben har i vårt forbund og gratulere på det hjerteligste med dagen og vil ønske Guds velsignelse og hans kraft over liv og tjeneste.

Jarle Råmunddal, generalsekretær

M i sjons bladet 3-09

Anne Brit Eidsvåg, Haugesund ……………………………………………………………………… Vil bare gi tilbakemelding om at jeg likte det nye Misjonsbladet. Spesielt fordi det var mye misjonsrelatert stoff. Veldig bra. Bladet har en flott layout, og det er lett å lese med mange interessante artikler av ulik lengde. Bra! Eneste jeg reagerte litt negativt på var portrettet med Thorsen. Det ble til tider unødig tett innpå. Lykke til videre! Jeg venter spent på fortsettelsen. Leif Andreas Ohm Risanger, Stavanger ……………………………………………………………………… Anne Margrethe Mandt, dere har gjort det igjen! Bladet er fantastisk! Et smykke å servere folk! Dere er utrolig flinke og leverer et misjonsblad med meget høy kvalitet. Bravo! Monica Lorentsen Haugesten, Arendal ……………………………………………………………………… Et enormt løft. Her ligger det mye solid faglighet bak - både redaksjonelt og designmessig. Bladet er så godt og gjennomført i grenselandet magasin/ medlemsblad at den vil få stor betydning for identitetsbyggingen i Misjonsforbundet. Jeg tror blandingen er riktig og viktig. Det er også stoff her som kan vekke interesse hos mange på sidelinjen som ”snuser” på Misjonsforbundet. Det er av enorm betydning for Misjonsforbundets menigheter å kunne presentere et slikt magasin for både gamle, nye og potensielle medlemmer. Når dette er sagt kunne jeg gjerne se en ny og bedre logo for bladet. Svein Tybakken, Kristiansand ……………………………………………………………………… Kjære dere! Et fantastisk Misjonsblad. Virkelig en fornyelse. Informativt og interessant. Virkelig noe å slå om seg med. Informativ side/ark om Misjonsforbundet på mail. Nå kan menighetene få en opplevelse av at fellesskapet gjør noe for dem. Det vil være med å styrke fellesopplevelsen. Dette var ting vi eldre snakket om, men som vi ikke evnet å gjøre noe med. Nå begynner det å bli proft. Bra. Flott. Kvalitet er en fin verdi. I tillegg kommer den oppdaterte, aktuelle og fine hjemmesiden. Jo, dette lover godt, og slik vil vi gjerne ha det. Sveinung Lorentsen, Arendal Misjo n s bladet 3-09

Musikkelsker, lesehest og kommunikator

Sikke-Cathrin Duggan benytter reisetiden inn til Oslo til å lese bøker. Som travel tvillingmamma får hun ikke alltid tid til slikt.

Sikke-Cathrin Duggan (36) er musikkelsker og tvillingmamma som nyter øyeblikk ved pianoet eller med en bok. Hun er gift med irske Donal (40) og har vært ansatt som kommunikasjonsmedarbeider i Misjonsforbundet og UNG siden midten av august. - Hva i oppveksten har preget deg mest som menneske? - Pappa sin kjærlighet til sang og musikk. Han spilte gitar, piano og trekkspill, og tok broren min og meg med overalt. Vi sang på gamlehjem, sykehus og husmøter. Dette har preget meg og jeg driver mye med sang og musikk i dag. - Driver du med noen idrett og kunne du bli skikkelig god? - Jeg var innom det meste som tenåring, og likte langdistanseløp som ung. Jeg skal delta i Oslo Maraton (i slutten av september, red.anm.), og løpe ti kilometer, men det er mulig jeg går deler av distansen. Jeg

M i sjons bladet 3-09

tok opp løping igjen etter at pappa gikk bort tidligere i år. Å komme ut og gå, løpe og jogge har vært bra. Pappa var veldig aktiv, så når jeg nå skal delta i løp er det litt til ære for ham. - Har du noen hobbyer? - Musikk er min store hobby. Jeg spiller piano, synger, skriver sanger og koser meg veldig med det. Med tvillinger er det skikkelig luksus å få tid til å spille og å kunne lese en god bok. - Hvis du måtte være medlem i et annet kirkesamfunn enn Misjonsforbundet, hvor ville du havne? - I Den norske kirke tror jeg, muligens Frikirken. Jeg lengter etter en gudstjeneste med en kombinasjon av solid bibelsk forkynnelse, som gjerne går vers for vers gjennom Bibelens bøker, og lovsang som er Kristusfokusert og tekstkritisk når det gjelder teologisk innhold. Så enkelt, og så vanskelig. Jeg kan kjenne på savnet av liturgi og struktur i gudstjenestelivet, og der jeg før var litt redd for liturgi synes jeg nå det gir mye mening. - Hvilken bok uten Bibelen har gjort størst inntrykk på deg? - Jeg leser mye skjønnlitteratur. Som tenåring gjorde Peter Halldorf inntrykk på meg med ”Jomfrumark”. Ellers står ”Disgrace” av J. M. Coetzee og Hamsuns ”Sult” høyt på lista. Henri J. M. Nouwens ”In the Name of Jesus: Reflections on Christian Leadership”er fin. Randi B. Noyes’ “Kunsten å lede seg selv” er en fantastisk liten bok om emosjonell intelligens. - Hvilke bøker har du på nattbordet nå? - ”Taushetens konsekvenser” av Linda Olsson og Stein Erik Ulvunds ”Forstå ditt barn. Fra to til fem år.” - Hvis du skulle bo i et land utenom Norge, hvor ble det da? - Det må bli Irland. Jeg er gift med en ire og har bodd der i tre og et halvt år.

- Ville du takket ja til et tilbud om å hoppe i fallskjerm? - Nei, jeg har ikke noe behov for å kjenne den spenningen. - Hva betyr fotball for deg? - Ingenting. Jeg har en mann som har god oversikt, men selv går jeg fra TV når det er fotballkamp. Rugby derimot… - Hvilke inspirasjonskilder har du for liv og arbeid? - For å få inspirasjon må jeg ha kvalitetstid alene. Det blir det mindre av med familie. Alene med en bok, gode tekster, poesi og dikt, eller med å lage sanger – det gir inspirasjon. Jeg har kjøpt flere bøker av Nina Karin Monsen som jeg skal lese, for spennende tanker gir inspirasjon. Ellers er stillhet nødvendig. - Hvilken nålevende person ser du mest opp til? - Min ekte mann. Han er høyere enn meg, så jeg ser mye opp. Ha! Han er alltid klok, sindig og tålmodig der jeg er uvitende, stresset og utålmodig. Det beundrer jeg. - Hvilke fem hverdagsting klarer du deg ikke uten? - Foruten familien: Avis og nyheter på nett eller papir, mascara, te eller kaffe om hverandre, linser (jeg er nærsynt) og mobil. - Hva tror du preger livet ditt er om ti år? - Familien min med to tenåringsbarn, en meningsfylt jobb, god balanse mellom arbeid og privatliv, og at epletreet jeg skal plante til våren skal ha gitt meg noen epler. - Hvorfor ble du kommunikasjonsmedarbeider i Misjonsforbundet og Misjonsforbundet UNG? - Fordi jeg har evner og arbeidserfaring som passet godt til det. Da jeg var klar for å gå tilbake til jobb (etter tvillingenes ankomst) var jeg ute etter noe meningsfylt i forhold til oppdrag og visjon. Jeg var heldig. Har jobb i et forbund jeg kjenner godt og får brukt meg selv her. Tekst og foto: Anne Margrethe Mandt

Emo-Hellion@deviant-art.com

Vi møter

KryssOrdet I første utgave av det nye magasinet Misjonsbladet satset vi på kryssord. Flere positive tilbakemeldinger gjør det helt klart at nykommeren er kommet for å bli. Fem kryssordløsere hadde sendt inn sin løsning (vi mistenker selvsagt at mange løser kryssordet kun for egen fornøyelses skyld). Åse Holmberg fra Skien ble trukket ut som vinner. Her er kryssordutfordring nummer 2. Fortsatt kreves både kryssordkompetanse og bibelkunnskap. Send inn ditt ferdigløste kryssord til Misjonsbladet, Chr. Krohgsgt 34, 0186 Oslo, innen 31. oktober. Vinneren blir trukket ut blant de riktig utfylte kryssordene, og løsning blir lagt ut på www.misjonsforbundet.no den 5. november. Lykke til!

DOGME

PÅ UTSATT MENNESKETYPE POST

SVIGERFAR TIL EGYPTISK PRINS

HELBREDET FOR LEPRA

BIBELDEL

BIBELSK PERSON

BELEGG

ESSE

FNSTRIDER ORGANISASJON

HERFRA SKAFFET PRAKSIS SALOMO GULL

DYR

DISPUTT FY-ORD IFLG EFES. 4:29 MERKET

SJØMANN

BOK

SØNNESØNN AV ABRAHAM

SALT INNSJØ

KEISER

BREV

KOMIKER

FILMREGISSØR

TIDSFRIST

PROFET

SJARME

KIPLINGFIGUR

GANEFRYD

GRUNNLA R. KORS

HVAL

RADIUS

BIB. PERSON

TRADISJON

500 OKSYGEN

HUNDELØP

GREIE

SLEKTNING

TALL STOFF

FEM KORT

BIBELSK BY

DET ER

RUSSISK BY

LUFTMELODI TRYKK (PREFIKS) MEDIUM

NABOER MESAHABS DATTER

JAZZSANGERINNE

UVILJE

PERSERKONGE

SKJØGE

DRØMMER

FULGT BLE PUGGET

NABOER

YRKE PROFET

SYD

BIBELSK PERSON

BLÅSTE UT

BØRSBEGREP

UNIVERSITET

MONTE .........

BIBELSK PERSON

PAR

GERMANIUM

EGEN BILDE HØYDEANGIVELSE NORSK FORF. OG DIKTER BIBELSK STEDSNAVN

PARTI I DDR

3 LIKE

KVINNER

MYNT

TRE

OBSERV.SATELITT

VÆR HILSET

PÅ NORSKE FLY

GLOBETROTTERE

500 TONE

GÅ TONE

PRON. BÅTBYGGERI 1000

ROMMET

TEKN. FOR OPTISK LESING

MARXISTHELT

MISJONSORGANISASJON

LOVPRISTE

OKSYGEN

EVENTUELT

SANNELIG

BIBELBERETNING Misjo n s bladet 3-09

portrettet

Ydmyk bonde

til topps Den 21.mai 2009 klokken 08:55, på Kristi Himmelfartsdag, stod Tommy Rambøl (43) på toppen av verden. En 24 år gammel drøm om å bestige Mount Everest var oppfylt. Det var en ydmyk klatrer som kom ned igjen fra fjellet.

Bildetekst her Bildetekst her Bildetekst her Bildetekst her Bildetekst her Bildetekst her Bildetekst her Bildetekst her Bildetekst her Bildetekst her Bildetekst her Bildetekst her Bildetekst her ?? M i sjons bladet

a han omsider kom ned til baseleiren og kunne ringe hjem, var det en lettet mamma Bjørg som tok telefonen. Flaggene vaiet og gratulasjonene strømmet inn da Rambøl noen uker senere i juni kom hjem til gården i Ørje. Ikke bare fordi han hadde bursdag den dagen, men fordi han hadde vært med på noe som ikke er helt dagligdags: Han var nordmann nummer 25 som sto på toppen av verdens høyeste fjell. Familie og venner var godt kjent med den årelange drømmen, og visste hva som lå bak av oppofrelse, svette og hardt arbeid. Lokalavisen fulgte teamets framgang og rapporterte fra hver milepæl. Selv er han veldig ydmyk i forhold til prestasjonen.

– Det er egentlig ingen voldsom prestasjon og heller ikke så veldig historisk. Men for meg personlig var det en stor triumf, sier Rambøl. Han ler oppgitt over at lokalavisen Smaalenene presenterte ham som ”jernmannen fra Ørje”, selv om det er nærliggende å tenke det ved første øyekast. – Sjelden har jeg følt meg så liten og ubetydelig som i disse mektige omgivelsene. Jeg kjenner mange som er både sterkere, barskere og bedre klatrere enn meg. Men jeg kjenner kanskje ingen som har hatt så stor lyst til å klatre Everest, sier Rambøl. – Du trenger ikke å være et teknisk klatregeni eller supermann for å komme deg til topps. Men du må ha god utholdenhet og evne til å bevare fokus på målet over lang tid. Oppgaver som kan synes banalt enkle på havoverflaten fortoner seg ofte som svært kompliserte på 8000 meter over havet, forklarer han.

Full klaff. Det er riktig at det finnes flere

tusen mennesker som har vært på toppen av Mount Everest, og at utstyr og forhold er betraktelig bedre i dag enn i 1953 da Sir Edmund Hillary og sherpa Tenzing Norgay sto der for første gang. Men det er mye som skal klaffe for at en slik tur skal lykkes. Og for Tommy klaffet alt denne dagen i mai. Høydetreningen hadde forberedt ham godt til turen opp på 8550 meter. Han holdt sykdommen unna i de 70 døgnene som ekspedisjon ”Everest2009” varte. Sakte, men sikkert, klatret han oppover mot en kostbar og ressurskrevende drøm. Av de tre norske som deltok på denne ekspedisjonen, var det kun Tommy som til slutt sto på toppen. Tilfeldig? – Mange spør seg hvorfor og hvordan en bonde fra Østfold klarte dette. Jeg hadde rett og slett kjempeflaks, konkluderer Tommy, men legger til at det også er et stykke hardt arbeid som må gjøres. >>

Misjo n s bladet 3-09

”Vi så utover på det enorme skaperverket, på den vakre solen som kom oppover horisonten og kastet sine første varmende solstråler over vår kjære jordklode og alle menneskene man vet våkner opp der nede. Han gjorde natt til dag, mørke til lys. Ingen predikant jeg har hørt så langt har klart å fange disse enorme dimensjonene av Gud i en preken. Det var en ufattelig åndelig opplevelse, og for meg som tror på Gud ble det en slags tredimensjonal dybde i hele.” Tommy Rambøl

Salme 139 Herre, du ransaker meg og kjenner meg. Om jeg sitter eller står, så vet du det, langt bortefra merker du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier. Ja, før jeg har et ord på tungen, vet du det, Herre, fullt og helt. Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg. Det er for underfullt til å skjønne, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det. Hvor skal jeg gå bort fra din Ånd, hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn? Farer jeg opp til himmelen, er du der, rer jeg leie i dødsriket, er du der. Tar jeg morgenrødens vinger på og slår meg ned der havet ender, så fører du meg også der, din høyre hånd, den holder meg fast. Og sier jeg: «La mørket dekke meg og lyset omkring meg bli til natt», så er ikke mørket mørkt for deg, og natten er lys som dagen, ja, mørket er som lyset. For du har skapt mitt indre, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis. Underfulle er dine verk, det vet jeg så vel. Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble skapt i lønndom og ble formet i jordens dyp. Du så meg den gang jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp; mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet. Gud, hvor høye dine tanker er, hvor veldig summen av dem! Vil jeg telle dem, er de talløse som sand, blir jeg ferdig med det, er jeg ennå hos deg.

M i sjons bladet 3-09

>> Hellig øyeblikk. Klisjèspørsmålet kan

ikke unngås: – Går det an å beskrive følelsen du hadde da du sto der på verdens tak? – Det var bedre enn alle gudstjenester, leirer og vekkelsesmøter jeg har vært på til sammen! Vi så utover på det enorme skaperverket, på den vakre solen som kom oppover horisonten og kastet sine første varmende solstråler over vår kjære jordklode og alle menneskene man vet våkner opp der nede. Han gjorde natt til dag, mørke til lys. Ingen predikant jeg har hørt så langt har klart å fange disse enorme dimensjonene av Gud i en preken. Det var en ufattelig åndelig opplevelse, og for meg som tror på Gud ble det en slags tredimensjonal dybde i hele, forkynner Tommy. Det er tydelig at opplevelsen innfridde de årelange forventningene om denne turen. Salme 139 ble hans daglige inspirasjon på turen.”Hvor skal jeg gå bort fra din Ånd”? spør salmisten. Det samme spurte Tommy der han sto på toppen. Etter å ha fått noen måneder på å fordøye inntrykkene synes han egentlig at opplevelsen bare blir sterkere og sterkere. Og litt blandet. – Fysisk er du så sliten som du aldri har vært. Likevel kjenner du deg som verdens sterkeste. Du er i en intens gledesrus, og samtidig føler du tomhet fordi det er en mangeårig drøm som dør, sier han. – Det som overrasket meg mest, var hvor

tungt det var å gå ned og ut fra fjellet igjen etter å ha vært på toppen. Vi fikk kjempemye snø, og det var veldig tungt, spesielt når kroppen er tom for krefter og du skal vasse i 70-80 centimeter snø. Da har du brukt opp adrenalinet og er ferdig med det som skulle være vanskelig. Det ble veldig tungt, sier han.

Dødssonen. Å klatre i slike høyder betyr

oksygenmangel. Oksygennivået på toppen er cirka en tredjedel av det vi har ved havoverflaten. Mange blir syke og må returnere til lavere høyder. I tillegg kommer faren for skred, ras eller andre uhell. Området over 8000 meter kalles ”death zone”, dødssonen, og her bør du oppholde deg i kortest mulig tid. Her er det ikke forenelig med liv å oppholde seg over tid, selv med kunstig oksygentilførsel. – Dødssonen er kanskje like mye en livssone for meg. Der kjenner jeg at jeg lever på det helt maksimale. Og være i følbar avstand til døden, det er en underlig følelse. Men det er jo ikke døden du oppsøker. Du oppsøker livet, svarer Tommy på spørsmål om frykten noen gang ble overhengende. – Jeg var aldri lammende redd, men du har jo et rimelig høyt adrenalinnivå når du forlater baseleiren og tar fatt på toppstøtet. I tillegg var det noen spente sekunder da tre av klatrekollegaene havnet i et ras i isfallet. >>

Misjo n s bladet 3-09

• Mount Everest er verdens høyeste fjell, 8850 moh. (målt på snødekket.) • Mount Everest ligger i fjellkjeden Mahanangur Himal i Himalaya, på grensen mellom Tibet og Nepal. • Det tibetanske navnet på fjellet er Chomolangma, som oversatt betyr ”Goddess Mother of the Earth” eller ”Mother of the Universe”. • Fjellet er oppkalt etter Sir George Everest, som var leder av kartleggingen av India og Himalaya i første halvdel av 1800-tallet. • På www.everest2009.no kan du lese mer om ekspedisjonen som brakte Tommy Rambøl til topps den 21.mai, som 25.nordmann i historien.

>> Det var noen ubeskrivelige lange sekunder

før vi fikk radiokontakt og kunne fastslå at alle var like hele. Da var nok pulsen i overkant av det den burde være, forteller Tommy fra turen. Svært trist var det også når en sherpa ble tatt av et ras og aldri funnet.

Drømmen. – Jeg har alltid likt høye fjell

og lange turer, og jeg koser meg fælt på tur, sier østfoldingen. Helt fra han var tolv år fikk han ferdes på egenhånd i skog og mark, og overnattet ute alene på vinterstid. Moren Bjørg tuller med at hun antakelig hadde blitt anmeldt til barnevernet hvis dette hadde skjedd i dag. Men Tommy mener at ansvaret han fikk for seg selv den gang, er en viktig årsak til at klatredrømmen ble oppfylt. Selve drømmen om å klatre Mount Everest fikk han som 19-åring. Det skulle gå 24 år før den ble virkelighet. Det tok lang tid før han så at målet var innen rekkevidde og han kunne dele sin drøm. ”En bonde fra Indre Østfold til topps på Everest”. – Ikke alle tok planene like seriøst og smilte nok av ambisjonsnivået, erindrer Rambøl. Underveis måtte han si nei takk til mange ting i livet for å jage etter drømmen. Det tok mange år å bygge erfaring som klatrer. Mange fjelltopper er besteget og lange turer tilbakelagt. Tanken har vært der, om at den tiden, ressursene og

M i sjons bladet 3-09

energien han har brukt på tur og klatreprosjekter kunne vært investert i viktigere ting. Familie, barn, menighetsarbeid, hjelpearbeid. – Jeg vet ikke, jeg har ingen gode svar. Akkurat nå kan jeg ikke tenke meg å være foruten Everest, sier Rambøl. I stedet har han jobbet tett oppunder tohundreprosent for å få realisert drømmen. Og det har ikke manglet på oppdrag. Han er tømmermester og yrkesdykker på fulltid. I tillegg har han beredskap for brannvesenet i Ørje. Han er bonde i hjerte og sjel, og driver økologisk planteproduksjon på familiegården Sletta. Og hvis det er et kirkespir som må repareres, gjør han det. Klatringen er kun en hobby. Men det koster å ta noen måneder fri i Himalaya.

Kostnaden? Hva koster egentlig en slik drøm? – Spør en klatrer som har mistet en nær venn. Spør en som må leve resten av livet uten fingre eller føtter. Det blir absurd å snakke om penger her. Jeg har tenkt mye på dette, selv om realiteten er at de pengene jeg har brukt på denne drømmen kunne ha blitt brukt på så mye annet godt i verden. Å klatre Mount Everest er noe av det mest egoistiske du kan gjøre. Når du har passert over 8000 meter er du der egentlig helt alene, selv om du har andre mennesker rundt deg. Det er kun deg selv

du i ytterste konsekvens kan stole på. Du kan ikke forvente at noen skal ordne opp for deg. Går du ikke ned sjøl, så blir du igjen der oppe. Du opererer uten sikkerhetsnett. Hvis en annen klatrer kommer i en krisesituasjon, vet du ikke om du har nok krefter til å hjelpe ham, sier Tommy, og legger til at han skjønner at noen kan bli litt lei av det systemet som er rundt oss til daglig, som på alle måter skal regulerer, beskytte og ta vare på oss under alle omstendigheter. Før avreise ryddet Tommy opp i papirer og informert familien om forsikringer og testamente, i tilfelle noe skulle skje. – Når du føler deg ung og frisk oppleves det litt rart, men det kan være nyttig å kjenne på at livet er forgjengelig, mener Rambøl.

Samarbeid. – Klatring er et voldsomt teamarbeid. Det er ytterst få som kan nå Mount Everest alene. Blant de som hevder å klatre alene og uten assistanse, har de aller fleste av dem likevel fått hjelp på et eller annet tidspunkt, sier Tommy. De tre norske klatrerne var en del av et større internasjonalt team. De hadde sherpaer med seg hele veien. Hjemme i Norge hadde de en pressekontakt og en nettside der familie og venner kunne sende dem meldinger. – Å få en hilsen på hjemmesiden betydde ufattelig mye, sier Tommy, og legger tid at

det var veldig gøy at så mange var engasjert. Klatring på over 8000 meters høyde betyr også mye ventetid. Kroppen må venne seg til høyden og oksygennivået. På grunn av surstoffmangelen går kroppen på sparebluss. Å vaske klær tar gjerne en hel dag. Det blir mye hvile. Etter at han kom hjem til Ørje har det også blitt en del hvile. Kroppen skal restitueres, og det var først i august han var i full jobb igjen. Men han tok seg tid til noen turer i Jotunheimen i sommer, og hadde med seg en gruppe til Falketind som aldri hadde vært oppe i høyden tidligere. Å se gleden deres da de sto på toppen ble en stor opplevelse. – Du blir ikke blasert av å stå på toppen av Everest. Du setter ennå mer pris på fjellet. Jeg fikk en halvtime på toppen i løpet av en 70 døgns ekspedisjon, og du kommer ikke så lett til toppen hvis du ikke trives med å være på tur. Med å leve og sove ute. Jeg savner det ukompliserte livet der. Ingen telefoner. Alt du har, er tid. Alt tar tid. Spise, sove, klatre. Det tar noen uker før livet får hvilepuls. Når du kommer dit, er livet enkelt.

Spørsmålene. Enklere har det også

blitt med svarene. Tommy vokste opp på bedehuset i Ørje, og hele familien hans er levende opptatt av og engasjert i menig-

hetsarbeid i regi av misjonsmenigheten. Tommy drev ungdomskoret One Way i mange år, han var engasjert i juniorarbeid, reiste på leirer, og hadde mange gode svar på livets store spørsmål. – Da jeg var tjue trodde jeg at jeg hadde alle svarene. I dag er jeg mye mer opptatt av spørsmålene. Jeg har innsett at Gud er for uendelig stor til å skjønne og til å kunne rommes i svar. Noen ganger får jeg litt følelsen av at vi gjør ham mye mindre ved å skulle forklare andre hvem han er, og hva han tenker. Alltid ha ferdigtygde, uomtvistelige svar. Jeg tror at alle mennesker må ha sitt eget møte med Gud og selv finne ut hvem han er. Og det er så helt individuelt hvordan det skjer og hvem Gud blir for deg. Svarene er i bevegelse hele livet, sier Tommy engasjert. Han har fått erfare situasjoner på turer som har gitt grobunn for mye ettertanke. Han har bedt side om side med sherpaer under snøras, og føler seg ikke i tvil om at Gud har hørt bønnene – til begge. Hvorfor skulle han ikke det?, spør han. I perioder av voksenlivet har han latt menighetsarbeid vike for arbeid og klatring. Det var et bevisst valg. Men for noen år siden tok han initiativ til å lage noen kvelder med tekstlesing. Tanken var at noen ganger kan faktisk selve teksten være like god som predikantens tekstutlegging. Det skulle være et sted der alle kunne sitte ned

og bli lest for, uten projektorer, sanger eller oppbrudd med informasjon. Maks en time i et mørkt rom med en tekstleser, en stol og en lysestake. Møtene samlet mye folk, også mange kirkefremmede. Prosjektet har de to siste årene ligget på is, men Rambøl håper å komme i gang med disse kveldene igjen. I dag satser menigheten friskt med månedlige sang– og musikkmøter og en voksende søndagsskole, og det på et lite sted der det er mange menigheter på tilbudssiden.

Etterspørsel. Kanskje er du en av dem som hørte Tommy sitt foredrag i Oslo Misjonskirke Betlehem for noen uker siden i regi av Tråkk (tverrkirkelig friluftsgruppe). Mange ringer og spør om han kan fortelle fra turene til høye og fjerne fjell. Han har satt sammen et luftig opplegg, spekket med fantastiske bilder og lydinnslag. Men til tross for sin egen klatresuksess er han forsiktig med å dytte andre oppover fjellsiden. – Det viktigste på tur er å komme hjem igjen! Det finnes som regel alltid en ny mulighet til å oppnå drømmen dersom du ikke lykkes på første forsøk. Noen ganger er du foran, noen ganger er du bak. Hvis en bonde fra Indre Østfold kan klatre Mount Everest, så er det meste mulig! Tekst: Sikke-Cathrin Duggan Foto: MountEverest2009

Misjo n s bladet 3-09

Jesus møter kvinner Kvinneretreat 29. okt - 1. nov 2009 på Lia Gård.

Og han sa til dem: ”Kom med meg til et ensomt sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!” For det var så mange som kom og gikk at de ikke engang fikk tid til å spise. Markus

6,31.

Jesus kommer med den samme innbydelsen i dag: Kom avsides – fra hverdagens mas og jag – for å finne hvile, for å komme til den talende stillheten, og for å kunne lytte til Guds og ditt eget hjerteslag. Retreatene har en fast dagsrytme med tider for stillhet, gudstjenester, bønn og Jesusmeditasjon. Det er lite tradisjonell forkynnelse, men bibeltekster blir flittig brukt og det er mulighet for personlig samtale. Bevisstgjøringen på Jesu nærvær står sentralt, og det er fokus på at han fyller alt og er midt iblant oss. På retreat skal du få lov til å konsentrere deg om Jesus Kristus og deg selv. Om ditt sterke, skjelvende, hengivne eller gryende forhold til ham.

Ikke helt A4 Vi tar jobben fra logo, profil, idé og design til trykk og innbinding.

Les mer på www.liagard.no eller på www.misjonsforbundet.no

www.wera.no

AIRFRAME MESSESySTEM Rammesystem av aluminiumsprofiler – lengde og krumming etter ønske – monteres uten bruk av verktøy – mange spennende byggemuligheter

Semsvegen 51, 3676 Notodden Tlf. 350 27 300 www.berget.no

Dekor festes med magnet, feks – laminert papir – kapaplater – acrylplater

Et av Norges største utvalg av campingbiler og bobiler!

Muligheter – vegger, disker, søyler, podium – bakbelyste elementer – innbygging av flatskjerm

Lervigsveien 22, 4014 Stavanger Tlf. 51 84 92 30, post@bitmap.no, www.bitmap.no

www.caravansenter.no Vesterled 71, 4887 Grimstad Tlf: 37256666

M i sjons bladet

REKLAMEFOTO

SCANNING

DIGITAL UTSKRIFT

MESSEDEKOR

S K I LT

BILDEDATABASE Misjo n s bladet

Debatt

På Misjonsforbundets nettsider er det opprettet et debattforum. Der kan du dele dine meninger, tanker og ideer med fellesskapet. Her får du korte smakebiter fra debattene som pågår. For å finne de fullstendige innleggene, klikker du deg inn på www.misjonsforbundet.no.

Forsiden > Nyheter og debatt > Debatt

to dimensjoner:

grammet. Deltakelse utfordres man til ved å samtale om forkynnelsen, ha åpen mikrofon, åpenhet for tungetale og profetiske budskap og at man ber for hverandre. Monologen, talen, blir kortere og tar mindre plass enn tradisjonelt. Rommet er ikke organisert mot en person på en talerstol, men for at man skal se hverandre. I tillegg vektlegges at gudsrikelivet er noe som leves hele tiden overalt hvor en er i hverdagen.

Er det mulig å samholde menigheten som levende organisme og mer praktisk organisasjon? Ja, mener Bård Farner som inviterer til debatt på Misjonsforbundets nettsider med følgende innlegg: Interessetap. I de urbaniserte deler av Norge, som Stor-Oslo der jeg bor, består befolkningen kanskje av et stort flertall som synes den tradisjonelle menighet er uinteressant. Da er det et generelt behov for å lete etter nye former for menighet og finne fram de viktige grunnleggende verdier i den menigheten en er i. De siste tiår er det gjort utallige forsøk på å finne frem til det egentlige uttrykk for menighet. I tiltagende grad erkjenner menighetsledere at folk flest mener at vestens tradisjonelle menighet er uten interesse. Også et økende antall troende mister interessen for menigheten. Resultatet er at de enten holder seg unna menighet eller har begynt å lete etter andre former. Dagens kristendom oppleves av et stort flertall kirkefremmede som irrelevant, særlig i de urbane deler av Norge. Ulike undersøkelser i Sverige og Vesten for øvrig gjør at jeg anslår at rundt 90 prosent ikke kan tenke seg å gå på en gudstjeneste i for eksempel stor-Oslo. I tillegg begynner de mest åndelig modne å forlate den tradisjonelle menigheten på grunn av misnøye. Undersøkelsen Reveal fra Willow Creek avslører at 63 prosent av de mest åndelig modne, en gradering med fire trinn, ønsker å forlate menigheten fordi de ikke opplever den som givende. Kanskje det er riktigere å si at de savner å få bruke seg selv og å få bety noe for andre. Dagens menighetsuttrykk er for pasifiserende for de fleste og med få og uinspirerende oppgaver bare for et mindretall. Opprinnelig menighet. Mange av de som ønsker å gjøre noe med den døende menigheten i Vesten i dag, vil føre den tilbake til den opprinnelige, nytestamentlige

M i sjons bladet 3-09

menighet. I de senere år har jeg studert flere bevegelser som med større rett kan svare til vår tids nytestamentlige menigheter. House Church, Simple Church, H2H, The Simple Way, Organic Church og en rekke liknende nettverk. Det Neil Cole i Organic Church skriver i sine bøker, har jeg funnet aller mest nyttig. Hans tanke er å la menigheten utvikle seg etter alle de organiske bildene nytestamentet er så rik på i beskrivelsen av Guds rike og menigheten. Selv om hans menighetsnettverk består av nyplantede menigheter, mener han det er muligheter til forandring i tradisjonelle kirkesamfunnsmenigheter. Egentlig skulle menighetens liv uttrykke gudsrikelivet og følge gudsrikelovene hvor Jesus er Herre i den enkeltes hjerte og menighetens liv.

Hensiktsmessig? Frank Viola viser i

sin bok Pagan Christianity, at vår praksis av kristendom har hedenske røtter eller er menneskepåfunn uten bibelsk forankring. Dette er ikke nødvendigvis galt. Men greier vi ikke å vinne menneskene på vårt hjemsted, må vi kunne stille spørsmålstegn ved hensiktsmessigheten av det vi gjør. I boken ”From Eternity to here”, beskriver Frank Viola de eldgamle hensiktene Gud hadde med å skape jorda og mennesker - for sin egen del. Guds hensikt var å skape et fellesskap med mennesket for sin elskede sønn, Jesus. Bibelen begynner i de to første kapitlene og avslutter i de to siste med en beskrivelse av hvordan Gud i en tilværelse fri fra sykdom, ondskap og død, er sammen med menneskene, tar bolig blant dem og i dem. Det er dette fellesskapet av mennesker - som har Jesus i sentrum - som var Guds evige hensikt. Paulus omtaler dette som et mysterium som han

To dimensjoner. Fordi vi lever i Norge i

begynte å realisere i sin tid.

Todelt fenomen. Disse impulsene fikk

meg til å begynne å se at menighet kan ses på som et todelt fenomen med en organisk kjerne og et organisatorisk skall. Jeg har lenge hatt et sterkt ønske om å få oppleve menighetsfellesskap som har slike kvaliteter og som er et slikt gjensidig fellesskap preget av ”hverandre”: Trøste, oppmuntre, formane, undervise, tukte, etc. hverandre. Alle er like viktige. Ingen enkeltperson får stå i fokus og Jesus er virkelig herre i menigheten, fordi Han er herre i alles liv. Med menighetens organisering og med statuttene i Misjonsforbundet, så det vanskelig ut. Min menighet, Oslo Misjonskirke Betlehem, er også for stor til å fungere slik. De fleste jeg har studert har ganske enkelt sagt: Gi opp de gamle menighetene, de gamle skinnsekkene, og start på nytt med nye skinnsekker. Men jeg har lenge hatt sans for Ole Brums ønske om ”både og”. Etter hvert som et nytt bilde av menigheten har demret for meg og fordi jeg aldri har slått meg til ro med at Gud uten videre vil vende ryggen til de tradisjonelle menighetene organisert i kirkesamfunn, har jeg sett at det virkelig er mulig å si ”både og”. En liten omvei, når jeg i lederskapet i OmB, i

Misjonsforbundssammenheng eller med andre har argumentert med at vi må drive menighet ut fra nytestamentlige prinsipper, har jeg raskt fått replisert at vi lever i en annen tid og må drive på tidsriktig måte nå. Jeg opplevde nesten ingen interesse for hva Nytestamentet sa om menighet. Det gjaldt ikke lenger. Varianter av bedriftsorganisering var det som gjaldt.

Den organiske delen. Men noe nytt

er på vei også i Misjonsforbundet. Det nye bildet jeg fikk av menigheten de siste par årene, var som en bløtkake delt i to. Den nedre halvdelen inneholder Bibelens beskrivelse av menighet. Det er en mindre gruppe mennesker som lever et liv sammen. De bor så nær hverandre at de møtes flere ganger i uken. Når de samles, spiser de, samtaler om Guds ord, ber, hjelper og oppmuntrer hverandre. Dette er godt beskrevet i Apostlenes gjerninger 2, og er den organiske delen av menigheten. Å være i en menighet er ikke å delta på et arrangement, gudstjenesten, men å leve et liv sammen med en gruppe mennesker. Noe av dette kan vi tilstrebe å levendegjøre på møtene våre. Vi kan sitte rundt småbord med enkel servering. Vi snakker sammen før, i pauser underveis og etter møtepro-

2009, må vi tilpasse oss samfunnet av 2009. Størrelsen vår gjør også at vi parallelt må fungere som en organisasjon. Da er det lov å bruke det beste av kunnskap fra bedriftsog organisasjonsverdenen. Artig er det da at viktige impulser om ledelse i dag nettopp kommer fra Jesus med tjenende lederskap. Men fordi vi lever i en opp-ned verden, hvor de største er de minste og en leder er alles tjener, må dette få en organisk tolkning. Vi må altså ha to tanker i hodet samtidig. Alt som har med menighetslivet å gjøre må gjøres så organisk som mulig ved at vi dyrker fellesskapet, alle ”hverandrene” når vi møtes i større og mindre sammenhenger. Pastoren bør derfor i større grad bli en del av fellesskapet og ikke sitte for seg selv på en pidestall eller plattformen under møtet. Lederskapet kan ikke lede etter egne ideer så lenge en beveger seg i den organiske menigheten. Da er de en del av flokken og leder ved sitt eksempel ved å gå foran. Alle har samme leder og herre, Jesus. I den sammenhengen får alle i menigheten autoritet på de områdene hvor de har sin utrustning og i samme grad som utrustningen er utviklet. Samtidig kan lederskapet lede tydeligere når det dreier seg om det driftsmessige i organisasjonen og eiendommene. Slik vil det driftsmessige fungere som en god organisasjon. Helt åpenbart må driften av bygget vårt drives etter gode organisatoriske prinsipper, men av mennesker som elsker Jesus og har Han som herre i livet. Da er det interessant å se mer på hva organisk kan bety i våre menigheter i Misjonsforbundet når vi skiller menigheten i organisk fellesskap og organisasjon.

Vil du støtte produksjonen av Misjonsbladet? Da kan du betale et frivillig abonnement, ved å bruke vedlagte giro! Takk!

UNGs Landsmøte ”Mer av Jesus” på UNGs landsmøte den 27.-29. november! - Vi ønsker at landsmøtet skal være mer enn forhandlinger, og legger opp til en ramme av inspirerende fellesskap der du kan få være med på å prege fremtiden i Misjonsforbundet UNG, og få utfordrende forkynnelse og ikke minst god mat og snadder! Alt i den moderne Oslo Misjonskirke. Dette må du ikke gå glipp av! sier fungerende generalsekretær, Fredrik Tybakken. Viktige saker er lovendringer, valg, medlemskontingent, vandelsattest, pluss strategi og budsjett for 20102011. Og så blir det selvfølgelig valg. Forslag til lovendringer og Årboka for 2007/2008 vil bli sendt ut til menighetene i forkant. Landsmøtet er åpent for alle ledere innenfor barne- og ungdomsarbeid, så sett av datoen og bli med på dette viktige arrangementet.

Bård Farner, Oslo Misjonskirke Betlehem

Farners debattinnlegg er noe forkortet. Du finner innlegget og noe respons på www.

Misjo n s bladet 3-09

aktuelt –lksadjh fkldfhag df adsghfjkgsdakjhf asdjfkjdsfjksdgfasgfjdshjkf ajshk fgjdsj fasjdjfh sadk jgfjdfghjhdsfj

sluttet gårsdagen med, har gjort at de har klart å holde seg på samme spor. De har sluppet avbrytelser og jobb for å finne tilbake til der samtalen sist ble avsluttet. Gjennom uka har de avklart begreper, slik at de i møte med menighetene kan bruke felles språk. De har formet arbeidsinstrukser og fordelt oppgaver. I tillegg har de bedt sammen, spist alle måltider sammen, snakka om livene sine - og med det jobbet med teambygging. - Det er viktig å være sammen en hel uke. Gjennom å bruke mye tid sammen har vi fått inn teamtanker og teamfølelser, sier Karstein Morfjord. - Vi er blant de mest heldige i Misjonsforbundet, mener Roy Elling Foss om den nye jobben sin. Han syns uka har vært veldig klargjørende. Nå er ting mer på plass i møte med oppgavene som venter. Egil Torp skyter inn at opplegget har vært godt forberedt av generalsekretæren, slik at det har blitt ei konstruktiv uke.

Menighetsrådgiverne:

”Ødemarksuke”

før aksjon

I en lang uke, fra tidlig morgen til sen kveld, jobbet de tre nye menighetsrådgiverne og generalsekretæren med å forme arbeidsinstrukser og finne felles plattform. Nå er de klare for å oppmuntre, støtte, veilede og hjelpe landets pastorer og menighetsstyrer. 50

M i sjons bladet 3-09

en sørlandske skjærgården smiler ikke i det hele tatt. Det er sur vind og duskregn. I en feriebolig sitter fire slitne karer: Generalsekretær Jarle Råmunddal og de tre ferske menighetsrådgiverne Egil Torp, Karstein Morfjord og Roy Elling Foss. De har tilbrakt den siste arbeidsuka i vår tids ødemark. Mannfolka har nemlig forlatt storbyens mas og jag. Her, i den moderne ødemarken, får de nemlig ikke sjekka e-post, det er ingen kollegaer som avbryter eller presserende møter som skal nås. Ikke en gang ektefeller eller barn ven-

ter denne uka. Men helt ødemark er det ikke: Det er mobildekning.

Kjøtt på beina. Årsaken til den spesielle arbeidsuka i Kristiansands-skjærgården er denne: Distriktsforstandertjenesten er lagt ned. Misjonsforbundets menigheter skal i stedet betjenes av menighetsrådgivere, altså Torp, Morfjord og Foss. Visjoner og strategier for menighetsrådgivernes nasjonale arbeid er for lengst vedtatt. De fem intense dagene i ferieboligen skulle bidra til å få det berømmelige ”kjøttet på beina”. Det meste er på plass, nå skal ordene bli satt ut i praksis. Menig-

Det nye. - Hva er forskjellen mellom dis-

hetsrådgiverne både gruer og gleder seg, for det er store, spennende og krevende oppgaver som venter: De vet at Guds rike kan utbre seg i Norge. Deres oppgave er, fra den menneskelige siden, å legge til rette for vekst. De skal hjelpe Misjonsforbundets pastorer og menighetsstyrer til å finne verktøy, eller om nødvendig lage verktøy, som kan være til nytte i arbeidet med å vinne enda flere for Kristus.

På samme spor. Det å være sammen fra tidlig morgen til sen kveld, for så å sove noen timer, og deretter spise frokost og fortsette møtene med personene man av-

triktsforstandertjenesten og menighetsrådgiverne? - Det er mer spissing i forhold til tjenesten, svarer Karstein Morfjord. Han vet hva han snakker om, i og med at han tidligere har vært distriktsforstander i Nord i ni år. Egil Torp er den eneste som går rett over fra tjenesten som distriktsforstander til menighetsrådgiver. Han sier: - Før var det geografiske grenser. Om en distriktsforstander var god på omsorg og sjelesorg, kom det til nytte kun innenfor eget distrikt. Nå vil egenskapene, forhåpentligvis de gode, komme mange til gode. Den nye ordningen gjør at vi slipper å være alt for alle innen et geografisk område. - Den enkelte av oss får sette farge på menighetsrådgivertjenesten med hver vår personlighet. Totaliteten blir forhåpentligvis bra, sier Roy Elling Foss. Jarle Råmunddal skyter inn: - Som team kan de spille på hverandre, og tenke mer ut

fra talent og nådegaveutrustning. Generalsekretæren nevner videre at i motsetning til distriktsforstanderne, skal ikke menighetsrådgiverne prioritere å være forkynnerhjelp. I stedet skal de blant annet jobbe for at potensielle talere oppdages i den enkelte menighet og får den utrustning de trenger. Sagt på en annen måte: Menighetsrådgiverne har en multipliserende tjeneste.

De viktigste oppgavene. Noe av det

viktigste de har drøftet gjennom uka, er hvordan de tre nasjonale rådgiverne best mulig kan hjelpe pastorene til å bruke sitt Gudgitte potensial. Et annet tema er hvordan menighetsrådgiverne kan hjelpe styrene til å fungere godt, for utrustede og velfungerende lederskap er viktig for vekst. – Det er mange viktige oppgaver, men vi har prøvd å holde fokus på menighetene og at Guds rike skal vokse, forteller Torp. Han kommer inn på målsettingen om at Misjonsforbundet skal doble antall medlemmer innen 2020: – Dette jobber vi for, nettopp fordi Misjonsbefalingen og Kjærlighetsbudet ber oss nå flere. Vår oppgave som menighetsrådgivere er å finne veier som kan hjelpe menighetene og hele Misjonsforbundet til å fullføre dette. Karene er optimistiske og glødende når de snakker om medarbeiderne rundt om i Misjonsforbundet. Roy Elling Foss, som har vært ungdomspastor, studentpastor, bibelskolelærer ved Ansgar samt veiledet og gitt råd til menigheter, uttaler: - Vi har >>

Misjo n s bladet 3-09

>> ekstremt mange dyktige folk. Som me-

nighetsrådgivere er vi ikke her for å holde ved like, men for å bidra til at sunnhet og mangfold vokser fram. - Mange og store oppgaver skal utføres av tre personer i til sammen 240 prosent stilling. Er det en fare for at menighetsrådgiverne kjapt blir overarbeidet? - Ja, de har mye ansvar, erkjenner generalsekretær Jarle Råmunddal. Han fortsetter: - Ideelt sett skulle vi hatt en hel stilling til, men vi må gjøre så godt vi kan, uten å knekke nakken. Det er viktig å ta tida til hjelp, og det er viktig å ta en arbeidsoppgave av gangen.

Stadig kontakt. - Hvordan skal dere

kommunisere for å beholde språk og teamfølelse ved like? - I tillegg til kontakten som naturligvis må være der når det jobbes i team, skal vi fire ha telefonmøte en gang i måneden med saksliste, rapportering, drøftinger og så videre… Dessuten skal vi være sammen en hel dag fire ganger i løpet av året. Siden alle er med i Predikant og menighetsrådet, vil vi også møtes der, svarer Råmunddal.

Gleder og gruer seg. - Hvilke tanker har

dere om det som venter? - Det er en blanding, svarer Morfjord. Han utdyper: - Jeg gleder meg, men jeg har også en frykt for alt dette. - Ja, det er overveldende, supplerer Torp. – Vi har mange og store oppgaver foran oss. Selv for meg, som har gått rett fra jobben som distriktsforstander til menighetsrådgiver, er det mye nytt. Dette er utfordrende og interessant, men jeg lurer tidvis på om jeg vil klare alt dette. Roy Elling Foss er helt fersk når det gjelder å jobbe på nasjonalt plan. Karen som ellers er kjapp og energisk, sliter når han skal besvare spørsmålet om hva han tenker om det som ligger foran. Han får sagt noe om at det er enormt mye som skal læres, at oppgaven er stor og at han er veldig ydmyk. Han misliker for øvrig å bruke det klisjee-pregede ordet, men understreker: - Jeg er faktisk veldig ydmyk… Han sier videre: - Jeg må ta et steg om gangen. Å gjøre alt umiddelbart, er jo ikke lurt… Karstein Morfjord sammenfatter det hele: - Vi er bevisst at vi står i Herrens tjeneste. Samtidig er vi betrodd en oppgave av Herrens folk. Dette er vi ydmyke for.

M i sjons bladet 3-09

Meninger rett fra hjertet Tre karer med ulike nådegaver, livserfaringer og væremåter skal jobbe sammen som Misjonsforbundets første menighetsrådgiverteam. Hvilke gode egenskaper har Torp, Morfjord og Foss? De ble utfordret til å si litt om hverandres egenskaper. Eldstemann Egil Torp, med bosted Tomter i Østfold, er den første som får passet, bestående av godord, påskrevet: - Egil er analytisk, fastslår generalsekretær Jarle Råmunddal og fortsetter: - Egil er en god strateg. Han har lang erfaring og kjenner Misjonsforbundets historie. Han har god kompetanse på menighetsutvikling og menighetsliv. Karstein Morfjord sier dette om kollegaen, som han for øvrig også tidligere har jobbet sammen med som distriktsforstander: Egil er nestoren blant oss. Han er en lojal misjonsforbunder. Han viser omsorg, særlig for de unge som står i tjeneste. Roy Elling Foss omtaler 65-årige Torp som

en frisk person, som bringer inn nye impulser. Roy Elling mener videre at Egil er en veldig løsningsorientert person. I tillegg er han inspirerende!

Karstein Morfjord får denne attesten av

Roy Elling: - Karstein har veldig omsorg for menneskene i menighetene. Han er en tålmodig person og han tåler mye: Han holder motet oppe og er til stede, selv om han befinner seg i situasjoner der det er veldig tungt og folk er langt nede. Egil uttaler dette om 54 år gamle Karstein: - Han har bred erfaring, både her hjemme og fra utearbeid som misjonær i Colombia. Han er sindig og klok. Jarle minner om at Karstein, bosatt i Lofoten/Vesterålen, har god kjennskap til vår nordlige landsdel. Denne lokalkunnskapen er veldig viktig for gruppa. Generalsekretæren fortsetter: – Karstein er god til å lytte. Han er klok. Han er også en person som stiller åpne og gode spørsmål – og han gir gode tilbakemeldinger.

Roy Elling Foss bor i Kristiansand og

er unggutten i flokken. 39-åringen er uten erfaring fra distriktsforstandertjeneste, men Karstein Morfjord understreker at han ble veldig glad da han fikk vite at også

Roy Elling skulle være med i det nye landsdekkende teamet: – Han har noe å tilføre meg og mitt liv, pluss sammenhengen og utfordringen vi står i, fastslår Karstein og forsetter: - Roy Elling vil at det skal skje noe. Han er særdeles utålmodig – og det er en egenskap vi glad for! Egil sier dette: - Ut fra det jeg kjenner av Roy Elling, er han ivrig og brennende for Guds sak. Han er overgitt til at Guds rike skal vokse, at mennesker skal nås. Han er veldig grunnfestet i Guds ord og Misjonsforbundet. Han er grunnfestet i klassisk kristendom, samtidig som han er kulturåpen – uten å gå på akkord med Bibelens sannheter. Jarle minner om at Roy Elling er kreativ og idèrik: - Han bringer mye bra til torgs! Han er videre dyktig til å utruste ledere. De spirer opp rundt han. Han er også flink til å oppmuntre og løfte mennesker rundt seg.

Utfyllende lederskap. Godordene har strømmet på, og er blitt etterfulgt av takknemlighet over tilbakemeldingene fra kollegaene. Generalsekretær Jarle Råmunddal oppsummerer innblikket i den enkeltes gode egenskaper med å fastslå: - Menighetsrådgiverne utfyller hverandre!

Egil Torp (65)

Sivilstand: Har kone, tre barn og to barnebarn. Bosted: Tomter, Østfold. Utdannelse: Ansgar Teologiske Seminar. Pluss noe videreutdannelse ved Trinity University, Il. Arbeidserfaring: Menighetsforstander heltid og deltid 9,5 år - av dette 2,5 år i Chicago. Riksevangelist to år. Billy Graham organisasjonen syv måneder. Generalsekretær i NmU i fem år. Misjonær i Hong Kong i ti år. Ansgarskolen /DNM ytremisjon, Oslo & Akershus krets med mer i fire år. Distriktsforstander i Østre i 15 år. Øvrig erfaringsbakgrunn fra Misjonsforbundet: Vokst opp i Oslo Misjonskirke Betlehem. Var med i Korsteamet, som var en av de mest populære kristne sanggrupper i sin tid.

Karstein Morfjord (54)

Sivilstand: Har fem barn, to svigersønner (+to ”nesten” svigerbarn), tre barnebarn - og så en fantastisk elskelig kone! Bosted: Morfjordneset i Vesterålen (på grensen til Lofoten) Utdannelse: Økonomisk Gymnas. Ansgar Teologiske Seminar i fire år. Arbeidserfaring: To år ungdomssekretær. Tolv år som menighetspastor i forskjellige menigheter. Ni år som distriktsforstander. Syv år som misjonær i Colombia. Har også jobbet på Byggmakker Bodø, samt vært fisker. Øvrig erfaringsbakgrunn fra Misjonsforbundet: Ble frelst gjennom Misjonsforbundets arbeid i Lofoten mens han gikk gymnaset

i Svolvær. Ble senere medlem av Mosjøen Misjonsmenighet da Rune Fridell var pastor der. Under studietiden på Ansgarskolen bodde familien på Nesodden og var medlem av menigheten der. Karstein var leder i menighetens ungdomsarbeid. Han var også flere ganger på team sammen med Håkon Fagervik, noe som betydde mye for utviklingen av tjenesten og kallet. Har sittet en periode i NmUs landsstyre. Tilhørigheten til Misjonsforbundet har vært naturlig både på grunn av teologi og enhetstanken. For øvrig har Karstein mange venner i de fleste kirkesamfunn og kjenner sterkt at vi er en stor Guds familie.

Roy Elling Foss (39)

Sivilstand: Gift med Kathrine og har to barn. Bosted: Kristiansand. Men Roy Elling er vokst opp i en stor familie med mange søsken på Bryne. Utdannelse: Har gått Ansgar Teologiske Høgskole og ellers vært med på programmet Liv i Ledelse. Arbeidserfaring: Roy Elling har vært ungdomspastor i Stavanger Misjonsmenighet, lærer ved bibelskolelinjen Bibel og Disippelskap ved Ansgarskolen, og har vært studentpastor i Salem Misjonskirke, Kristiansand. Det siste året har Roy Elling vært frilanser med forkynnelse og menighetsveiledning og kursing på agendaen. Øvrig erfaringsbakgrunn fra Misjonsforbundet: Roy Elling har vært mye engasjert i NmU, som frivillig medarbeider i forhold til utvikling og kurs. Ungdom har i mange år ligget på hans hjerte, og han har brukt mye tid og krefter på ulike typer ungdomsarbeid, samt ikke minst utvikling av ungdomsledere. Han har vært med på å planlegge og arrangere Nasjonal Lederkonferanse, samt sitter i Nasjonal Råd.

Misjo n s bladet 3-09

aktuelt Nummy nim adit veliquat la feui blaorperosto dion utetumsan utpatue tis ad modiat utat irit exeros dit utpat. Ut nos ex essequis euguero enim ver sissi blan ut wisisl

Nybakt pastorfamilie: Anne Kjersti og Håkon Audun Sveen sammen med sin ti uker gamle datter, fortsatt navnløs da intervjuet ble foretatt.

- Jeg vil få fram andre! Håkon Audun Sveen (29) startet som pastor i Larvik Misjonsmenighet i august. – Det viktigste for meg er å få fram andre, sier han, og gleder seg over å være på plass i kirken ved bøkeskogen. Det har vært innsettelsesgudstjenester flere stedet i landet i august og september. Den 23.august ble Håkon Audun Sveen innsatt som pastor i Larvik Misjonsmenighet og Jim Foss i Bryne Misjonsmenighet. Per Noreng er allerede i gang som pastor i Oslo Misjonskirke, Betlehem. Ben Solberg er innsatt i Moflata Misjonsmenighet, han kom fra jobben som pastor i Kristi-

M i sjons bladet 3-09

ansund. Jens Kåre Lindal er blitt innsatt i nystartede Vågsbygd Misjonsmenighet, og Gjermund Igland er innsatt som pastor i Fevik Misjonsmenighet. – Ekstra gledelig denne høsten er det at to av pastorene som har startet opp er helt nye i tjeneste i Misjonsforbundet. (Jim Foss og Håkon Audun Sveen). Vær gjerne med å be for dem som har startet opp i ny tjeneste denne høsten og vær fortsatt med å be om at Gud kaller flere til heltidstjeneste, oppfordrer Generalsekretær Jarle Råmunddal.

Teologistudier og kall. Sammen med kona, Anne Kjersti, og en nyfødt datter på to måneder, har den yngste av de nyansatte pastorene, Sveen, flyttet fra Oslo til Stavern. Håkon Audun Sveen gikk på Fredtun Folkehøgskole i Larvik da han var 17 år gammel, så han er ikke ukjent med

området. Etter fire år med teologistudier ved Menighetsfakultetet og ytterligere ett år med diakonistudier ved Diakonova i Oslo, har han snart fått masteravhandlingen i havn. – Vi hadde lyst til å flytte ut av Oslo etter avsluttede studier, sier Håkon. Han var aktiv i søndagsskolen i Nesodden Misjonsmenighet da han var liten, men familien hans flyttet til Birkeland på Sørlandet da han var åtte år. Senere har han vært innom mange forskjellige menigheter, før han nå altså er tilbake igjen i Misjonsforbundet. I Oslo var han med i menigheten SubChurch, og kallet til menighetstjeneste kom gradvis.

Diakoni og musikk. – Vi ønsker å nå ut til nærmiljøet og være en diakonal menighet som kan møte menneskers behov og lengsler. Dette ligger meg veldig på hjertet,

Det var en høytidsstund da Larvik Misjonsmenighet innviet en ny pastor. På bildet ser du fra v. Oddvar Johnsen, Olaf Alsaker (pastor i Tønsberg), Terje Olafsen (leder i Larvik misjonsmenighet) og menighetsrådgiver Egil Torp som legger hendene på Håkon Audun Sveen.

sier han, som akkurat nå har hovedfokus på å bli kjent med medlemmene og sette seg inn i virksomheten. – Vi ønsker å ha et tilbud for de mellom 20 og 50, og gjerne for barnefamiliene, opplyser Håkon Audun. Han har flere områder som han brenner for: Sammen med kona og broren spiller og synger han i et band som heter Tim’s Familytree. De gav ut sin første CD i vår, og den musikalske familien opptrer innimellom hvis de har tid. Håkon spiller gitar, synger, og skriver sanger, og Anne Kjersti er med på fiolin og piano. Kommer musikk til å bli en del av jobben også? – Jeg kan gjerne bidra med musikk, men det viktigste for meg er å få fram andre, sier Håkon Audun, og legger til at det gjelder på alle områder og ikke bare på musikk. – Jeg har stor tro på menigheten i Larvik, og vi er veldig takknemlige for å ha kommet hit, sier Håkon Audun Sveen til Misjonsbladet.

Tro på framtiden. Jim Foss ble innsatt i Bryne Misjonsmenighet som pastor, også den 23. august. Han jobber nå i menigheten der han selv ble frelst og oppvokst, og som også denne måneden feirer 70-års jubileum. Bryne Misjonsmenighet har stått uten pastor de to siste årene, og for Jim Foss var det en prosess som måtte til før han kunne til-

”Jesus var en hverdagsmann – en guddommelig hverdagsmann – og det ønsker vi som menighet å være.” Jim Foss. tre jobben. Han har tidligere jobbet fire år som ungdomspastor i Baptistmenigheten på Ålgård, og de to siste årene har jobbet innenfor salgs- og konsulentvirksomhet i byggebransjen. Men kallet til menighetstjenesten lå der fortsatt. – Jeg lærte veldig mye i jobben i Ålgård, og samtidig var det godt med en liten pause fra heltidstjeneste de siste to årene. Når jeg nå starter som pastor igjen, kan jeg starte på nytt og med nye visjoner, sier Jim, som også har sittet i lederskapet i menigheten han nå skal lede. – Det er veldig spennende å jobbe i en menighet, og jeg får mulighet til å treffe mange folk i hverdagslivet. Jeg er helt nødt til å ha begge deler, og er veldig opptatt av at jobben ikke bare blir menighetsliv, men også mye kontakt med folk, sier Jim, som er redd for å bli ”menighetisert” som han med mye humor kaller det.

Optimistisk tone. Menigheten, som altså er 70 år i år, feirer jubileet med møtebesøk av Leif Rasmussen, og Foss synes det skjer veldig mye positivt i menigheten om dagen. Kona hans, Lena Åkerlund Foss startet for to år siden et barnekor sammen med barnepastor Elisabeth Linde Dahle,

som er ansatt på deltid av menigheten. De startet med en håndfull barn, og i dag teller koret 35 barn, der hele 80 prosent av dem ikke er menighetsbarn. Tenåringsarbeidet XMission med leder Rune Håland i spissen opplever også en positiv økning i deltakelse, og inviterte nylig 30 ungdommer til overnatting i kirken. Antall møtebesøkende er også på vei opp, og Jim Foss er veldig opptatt av å gjøre menighetsliv og kristenliv til en hverdagslig og naturlig del av livet. – Vi jobber med å skape trygghet i hverdagen, også i menighetslivet. Vi ønsker at folk skal senke skuldrene og at det skal være en lav terskel blant oss for folk som kommer inn utenfra. Vi ønsker at mannen i gata skal oppleve oss relevante. Det tar mye tid, men det handler om at Jesus var en hverdagsmann – en guddommelig hverdagsmann – og det ønsker vi som menighet å være. Og så ønsker vi at Guds Ord skal virke levende på møtene våre, at vi tar oss tid til bibel og bønn, og at det blir en hverdagslig ting for oss, sier Jim Foss, ny pastor i Bryne Misjonsmenighet. Tekst: Sikke-Cathrin Duggan Foto: Fred Isaksen

Misjo n s bladet 3-09

prosjektet

Her presenterer vi et av Misjonsforbundets eller Misjonsforbundet UNGs prosjekter i inn- og utland.

a d r t s k a e V s Barn på sundagsskulen i No er det ikkje noko problem å få med seg barna l ha litt av æra for det. Gjerpen Misjonskyrkje lenger. Barnas Verkstad ska

øndagskuleopplegget i Gjerpen Misjonskyrkje, ”Barnas verkstad”, har følgjande målsetting:”Vi ønsker at barna i menigheten skal bli sett på som en ressurs, og gjennom konkrete handlinger skal dette synliggjøres, spesielt i menighetens gudstjenesteliv, men også i møte med misjon og nærmiljø. Vi ønsker at prosjektet skal gi rom for og utfordre flere til å ta lederansvar i barnearbeidet, gjennom tydelige, enkle og konkrete arbeidsoppgaver.” Initiativtakar til opplegget er Pål Lennart Horne. Ideen kom etter at han og kona

M i sjons bladet 3-09

hans Målfrid oppdaga kor få det var som eigentleg engasjerte seg i søndagsskulen. – Me tok til å tenkja på korleis me kunne få søndagsskulen til å bli noko som fleire kunne vere engasjerte i, fortel Pål Lennart. – Oppgåvene måtte tilpassast tidspresset folk lev med. Me ønska å lage eit opplegg med små, hyggelege oppgåver som folk kunne ta på seg og føle at dei meistra.

Meir enn å lytte. Eit faktum Barnas Verkstad bygger på, er at barn er aktive. Frå før av hadde kyrkja ”Barnas ark”, eit tradisjonelt søndagsskuleopplegg med an-

dakt og song. Dette vart teke med vidare, men søndagsskuletida vart delt i to. Del to vart til Barnas verkstad. – Det må ikkje bli slik at me berre gjev barna ord heile tida. Me må nytte alle sansane! I Barnas verkstad får barna gjere noko aktivt, så bodskapen blir meir levande for dei, seier Pål Lennart. Etterpå viser barna fram resultata frå verkstaden for dei vaksne. – Me ønskjer å løfta barna fram for forsamlinga og seie; sjå her, her er det ressursar både i dag og for framtida, fortel han.

Meir saging og spikking. Materiala som vert nytta i Barnas Verkstad er finansierte av Frifond-midlar og kommunale tilskot. I tillegg har Gjerpen Misjonskyrkje tilsett ein prosjektleiar i 30 prosent stilling, Ingunn Thormodsrød. – Eg føler at me kan gjera meir spanande ting på søndagsskulen no enn før. Tidlegare bestod aktiviteten for det meste av klipping og liming. No er det ein av fanane våre at me må finna på litt ting for gutta, seier Ingunn. Ho opplever at oppgåvene er blitt klarare, og at det difor er lettare å få med seg dei vaksne som føretrekk å bidra med praktiske ting framfor å halda andakt. Til dømes stilte foreldre som har vore speidarar opp då barna skulle lage ein taustige til Jakob sin draum. – Det er veldig få som seier nei til å gjere noko dei synast er gøy, og dei treng ikkje binda seg til å gjere dette mange gonger, fortel Pål Lennart. Langsiktig planlegging. – No plan-

legg me eit halvt år om gongen. Slik kan me gjera ting som krev meir ressursar og førebuing, forklarer Ingunn. Dei er no i

gang med det tredje semestret, og alle dei som har delteke det siste halvåret har fått sjansen til å vere med på planlegginga. – Ein ting me gjer som er populært, er å ha natursti der barna møter ulike dilemma på vegen. Fyrst får dei spørsmål om kva dei sjølv ville ha gjort i situasjonen, og så får dei eit bibelvers etterfølgd av eit spørsmål om korleis dei trur Jesus ville ha handla. Til hausten skal me ha ”det store gjestebodet”, og då skal alle få invitera med seg ein ven, seier Ingunn. På verkstaden deltek treåringar til 4. klassingar. For dei som går i 5. klasse og oppover, er det ei eiga gruppe som heiter ”Grandis”. Dei gjer gjerne tekniske ting som å laga film og nytte Power Point. – Før me starta opp med verkstaden, hende det at det berre kom fem barn. No er me sjeldan under 20. Foreldre har kome til meg og sagt at det ikkje er noko problem å få med seg barna i kyrkja lenger, seier Ingunn Thormodsrød nøgd.

Borkebåtar i storm. Preben Østby er snart sju år og har nett starta i 2. klasse.

På Barnas Verkstad har han vore med på mykje kjekt. Den gongen dei laga taustige, var far hans med og hjelpte til med saginga. – Og så har me teikna og sett filmar, seier Preben. Han har òg vore på besøk på ein sjukeheim der dei delte ut vaflar, og han har prøvd seg som skodespelar. Men kva synast han har vore kjekkast? – Å spikke, svarar Preben. – Då hadde me om Jesus som stiller stormen, fortel Ingunn. – Av 26 barn som spikka, var det berre ein som fekk eit kutt. Kven var det?, spør Ingunn. Andreklassingen smiler lurt: – Simen, svarer Preben som er storebror til den uheldige spikkaren.

Ønskjer fleire foreldre i sving. Dei

som fast stiller opp for å hjelpa til på verkstaden, er tre vaksne og to jenter som går i 8. klasse. – Katrine og Maren, dei to ivrige jentene, får til dømes i oppgåve å registere barna ved oppmøte. Då er det viktig at dei kjem, og dei får stadig meir ansvar. Foreldra deira er takksame, for tidlegare fann >>

Misjo n s bladet 3-09

SKRÅBLIKK

Per Sivertsen

How fragile we are… I CD-samlingen min har jeg en innspilling av Sting-klassikeren ”Fragile”, en tett og sart versjon med á-cappella-gruppen Take 6. Sangen gir meg to assosiasjoner – den ene vemodig og den andre med en søt ettersmak.

>> jentene det keisamt å gå på møte, seier

Ingunn. – Det er jo eitt av måla våre at barnearbeidet skal fostra nye leiarar, seier Pål Lennart. – Det er ein del foreldre som hjelp til ein gong imellom, og det er me veldig takksame for. Men det er ei utfordring å få folk til å binde seg og til å delta litt oftare, seier Ingunn. – Eg trur at me i kristne samanhengar må bli tøffare og flinkare til å utfordre foreldre til å ta ansvar, seier Pål Lennart. –Folk sendar ungane sine til korps, fotball og speider, og alle desse organisasjonane stiller krav til foreldra. Men kjem du til kyrkja, då skal du ikkje gjere nokon ting, og så vert det slik at nokre leiarar slit seg heilt ut. Kyrkja er ein viktig del av liva våre, og då må me prioritere å bruka tida vår på ho, argumenterer han. – Eg vil ikkje at det skal kjennast som ei tvangstrøye å hjelpe til. Ein blir så velsigna av å bidra! Det har eg sjølv erfart, at når ein er med barna på det dei gjer, er det godt for familien, seier Pål Lennart. – Men det er jo ein tradisjon for at me skal

M i sjons bladet 3-09

vera snille, og då er det ikkje lett å plutseleg skulla stilla krav, skyt Ingunn inn.

Me kan! Førebels er prosjektet treårig, og

når perioden er over, kjem det ein rapport med oversikt over aktivitetar og utstyr, samt annan informasjon om opplegget. Slik kan andre forsamlingar få ei bruksanvising for korleis dei sjølve kan sette i gang med liknande arbeid. – Før folk kjem til stadiet med planlegging av konkrete aktivitetar, så er det mogleg å dele leiargruppa i to. Slik kan nokon ha ansvar for andakta medan andre får tid til å ta seg av aktivitetane, foreslår Ingunn Thormodsrød. Pål Lennart Horne er nøgd med samarbeidet med resten av kyrkja. – Gjennom samarbeidet er forsamlinga forplikta til å sjå at dette er noko me vil som fellesskap. Me legg dette fram for Gud saman, og så viser det seg i praksis at det verkeleg skjer noko. Eg blir så varm og god inni meg! Yes we can!, seier han og ler.

Fragilité er fransk og betyr skjørhet eller forgjengelighet. Det var også navnet på en utrolig velsmakende konfektkake som var å få kjøpt i Tromsø - Nordens Paris - i mine studiedager der. Jeg og en studiekamerat kunne uten problemer sette til livs en hel fragilité - med marengs og mye annet snadder - til ettermiddagskaffen.

Frifond Frifond er ei støtteordning som er oppretta av Stortinget for å betra dei økonomiske tilhøva for lokale barne- og ungdomslag. Fondet vert forvalta av Landsrådet for Norges Barne- og ungdomsorganisasjonar. Misjonsforbundet UNG mottek kvart år midlar frå Frifond. Ein god del av denne potten vert automatisk fordelt som driftsstønad til grupper som har sendt inn medlemsregistreringa si. Det er i tillegg mogleg for lokale grupper å søke om prosjektstønad, materiellstønad, reisestønad og etableringsstønad. For å få prosjektstønad må prosjektet vera nyskapande og ikkje ein del av gruppa si ordinære drift. Prosjektet må vera tidsavgrensa, og det kan gjerne vere eit samarbeid mellom fleire grupper. Det er eit mål at prosjektet kan vere modellerande for andre UNG-grupper. Om prosjektet er i tråd med UNG sine satsingsområde, trosopplæring, disippeltrening og leiarutvikling, er òg ein vurderingsfaktor. I tråd med dette har Barnas verkstad fått 3-årig prosjektstønad.

Når man ser på seg selv og andre kan det være nærliggende å tenke at alle mennesker burde komme til verden påstemplet ”Fragile – handle with care!” Samtidig slutter jeg ikke å forundre meg over hvor robust de fleste av oss er, hvor mye vi tåler i tøff nærkontakt med livet og hverdagen. Løvetannbarn er blitt et begrep i språket, en betegnelse på barn og unge som klarer seg gjennom oppveksten på tross av nesten umulige oppvekstforhold, med rus, vold og omsorgssvikt. Slik er kanskje skjørhet, styrke og sødme uadskillelige sider ved det å være menneske, ved det å leve. Sterk er den som erkjenner sin egen skjørhet og bærer over med andres. Ute har høstregnet begynt å falle. Det gjør Stings tekst enda mer talende: On and on the rain will fall like tears from a star, like tears from a star./ On and on the rain will say how fragile we are, how fragile we are. Per Sivertsen Per er matematikkprofessor fra Bodø, med lang fartstid i Misjonsforbundet. Usedvanlig dyktig og humoristisk ordstyrer gjennom en rekke årskonferanser og generalforsamlinger.

Et bilde av CDomslaget her??

nevnt ved navn Akkurat nå sitter jeg og forbereder meg til undervisning på ”Skattekista” i Arendal Misjonsmenighet. Noen ganger i semesteret har jeg det privilegiet å undervise alle de gode barna som kommer til søndagsskolen her. Opplegget som brukes er ”Sprell levende,” som forøvrig fungerer veldig godt, og til søndag er det teksten om Sakkeus som er på programmet. Når jeg leser teksten om Sakkeus, som er så utrolig kjent, slår det meg igjen hvor mye helbredelse som ligger i det å bli sett. Vi vet ikke så mye om hva Jesus sa til Sakkeus. Kanskje hadde de en lengre samtale, men det vi vet er at Jesus så ham der han satt oppe i treet. Sakkeus som helt sikkert kjente på at han var både liten og utstøtt. Jesus så ham og inviterte seg selv inn til ham. Lenge før psykologene fant ut at det å bli sett er helt avgjørende for et menneskets utvikling, viste han som har skapt oss hva som bringer helhet, trygghet og mental sunnhet inn i våre liv. Jesus visste også hvordan han skulle starte samtalen, han visste hva som er det mest dyrebare ord et hvert menneske kan høre, nemlig sitt eget navn. ”Sakkeus, skynd deg ned”. Alle lærere og pedagoger vet hvor viktig det er å kjenne elevene ved navn, og tiltale dem med navn. Da oppnås kontakt. Denne kunnskapen har jo telefonselgerne utviklet til en effektiv taktikk. Selv om det kan irritere mange av oss når en innpåsliten telefonselger bruker ens navn to ganger i hver setning, så virker det sikkert. For vårt eget navn er virkelig noe av sterkeste vi kan høre.

p u n k tu m

Tidligere i år måtte min beste og næreste kamerat fra barndommen gi tapt for sykdom. Frank ble 59 år og i oppveksten var vi sammen nesten hver dag – på skolen, i fritiden og på Misjonshuset. Frank og jeg er født samme år og det har fått meg til for alvor å tenke på hvor skjørt menneskelivet egentlig er – how fragile we are…

Sett - og

I møte med Jesus blir Sakkeus et helt menneske. Han går fra å være uærlig til sann, fra å være grådig til å bli raus, fra å være en liten mann til å bli et stort menneske. Jesus sier det var derfor han kom. For å oppsøke det som var fortapt og frelse det.

Jarle Råmunddal

Misjo n s bladet 3-09

B-post Abonnement

Foto: Kjersti Gulli Petersen

Retur: Misjonsbladet, Chr Krohgsg 34, 0186 OSLO

Matteus 28: 18-20 ”Da trådte Jesus fram og talte til dem: Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.”

MISJONSFORBUNDETS DAG

18. oktober

…skjer i en menighet nær deg

Tema: SAMMEN OM OPPDRAGET

På Misjonsforbundsdagen er det ”Pastorbytte”! En pastor eller

forkynner besøker din menighet! Det blir mulighet til å gi en gave til Misjonsforbundets nasjonale arbeid (som du for eksempel kan lese om på s. 50 i dette magasinet). Gaven kan også betales inn på konto: 3000 15 10300 (Merk giroen ”DNM-dagen”) 60

M i sjons bladet 3-09