Misjonsbladet 4-10 by RAVNBØ DESIGN

MIDTENS RIKE

REISESKILDRING FRA

– ET GLOBALT FELLESKAP

IFFEC

HOVEDSAKEN:

4-10 ÅRGANG 107

HOLM GLAD CHURCH & COLLEGE:

Kirken i skolen

PORTRETTET: INGRID LINDBERG MISJONÆR I EGEN BY

Organ for Misjonsforbundet Grunnlagt 1904 ANSVARLIG REDAKTØR: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen www.misjonsforbundet.no I REDAKSJONEN: Anders Artmark Aanensen anders@misjonsforbundet.no GRAFISK FORM: Ravnbö design [www.ravnbo.com] ADRESSE: Misjonsforbundet Chr Krohgs g 34, 0186 Oslo Tlf: 23 32 57 50 Fax: 22 98 01 69 post@misjonsforbundet.no ABONNEMENT: Misjonsbladet er et gratisblad for hele Misjonsforbundet og andre som er interessert. Frivillig abonnement kan betales. ANNONSER: Per spalte-mm: Kr 12,Fire utgivelser i året. TRYKK: Wera, Porsgrunn

Svanemerket trykkeri

REDAKSJONELL PLATTFORM: Misjonsbladet arbeider etter Vær-Varsom-plakatens regler for god presseskikk og er underlagt Redaktørplakaten FORSIDEFOTO: Anders Artmark Aanensen

Stiftet 1884 VISJON: Guds barns enhet og menneskers frelse. NASJONALT ARBEID: Misjonsforbundet er et fellesskap av cirka 100 selvstendige menigheter og foreninger over hele Norge. Rundt 8500 medlemmer. INTERNASJONALT ARBEID: Kina, Kongo, Hong Kong, Colombia og Sentral-Asia. BANK: 3000 15 10300 www.misjonsforbundet.no BIBELSKOLE OG HØGSKOLE: Ansgarskolen, Tlf: 38 10 65 00 www.ansgarskolen.no

Stiftet 1912 VISJON: Barn og unge for Kristus og menigheten NASJONALT ARBEID: Misjonsforbundet UNG jobber med ledertrening, trosopplæring og disippelgjøring knyttet til menighetenes barne- og ungdomsarbeid, og inkluderer Misjonsforbundets Speiderkorps. INTERNASJONALT ARBEID: Colombia BANK: 3000 15 09000

MIS JONS bladet 4-10 www misjonsforbundet.no

Pastor Fang jobber i Shangnanområdet i Shaanxiprovinsen. Han har et hyrdeansvar for en hovedmenighet pluss åtte møtepunkter som han jevnlig besøker. Selv folk fra det lokale Kontoret for religiøse saker berømmer Fang for hans innsats, og om Fang og andre medarbeidere som har deltatt på pastorale treningskurs sier Kontorets mann ”Alle kristne er ambassadører, men disse er seniorambassadører.”

INNHOLD4-10

HOVEDSAK:

IFFEC - et globalt fellesskap

Misjonsforbundet – et fellesskap i Norge og til jordens ender

Evangelikale røtter

AKTUELT:

30 34 46 48

Våre utsendinger og medarbeidere Hva skjer med Vekst 2020? Levende tro Reiseberetning I midten av Midtens rike

FASTE POSTER: 4

Kommentarer Leder - Generalt - Ord & Bønn Menigheten: Holm Glad Church & College

13 36 38 39 40 59

www.misjonsforbundet.no Glimt fra små og store hendelser lokalt og nasjonalt siden siste Misjonsbladet FOLK Vi møter: Martin Kolsrud KryssORDET Portrettet: Ingrid Lindberg Misjonær i egen hjemby Skråblikk og Punktum

Spesialutgave av Misjonsbladet kommer medio februar. Deadline for annonser er 6. januar.

Internasjonal inkarnasjon

GLOBAL JUL

Da Gud ble menneske ble han det i en liten del av verden – for hele verdens skyld. Gud ble født inn i et geografisk begrenset område, som et lite og helt avhengig barn. Han vokste opp og vandret på landsens veier. Han møtte mennesker og bygde relasjoner i sin egen tid. Men hans tilsynekomst, liv, død og oppstandelse rekker uendelig mye lenger enn den fysiske begrensingen i tid og geografi. Gud er global. Gud tilhører verden. Prosjektet var å forsone alle mennesker med seg selv.

LEDER

Med julens budskap om Guds kroppslige inntreden på historiens arena som bakteppe, inviteres du til å lese dette magasinet som har et internasjonalt preg. Vi skal til Hong Kong og en spennende menighet der. Vi skal få glimt fra noen av våre søsterkirker i andre land. Du får møte pastor Ingrid i Narvik. Vi skal til den kinesiske landsbygda, hvor jeg i høst hadde gleden av å reise i de tidligste misjonærenes fotefar. I min ungdom leste jeg misjonæren Bruce Olsons selvbiografi om livet blant motilonene – en indianerstamme som levde på grensen mellom Venezuela og Colombia på steinalder vis. Historien om Bruce er enestående: han bodde blant motilonene, lærte seg deres språk og kultur, søkte å forstå og hjelpe dem – blant annet medisinsk – og alltid gikk han veien via de som hadde makt, uten å motarbeide. Etter noen år fant han en måte å formidle evangeliet til dem på. Motilonene ble kristne, men ikke vestlige, for den kristne troen ble forankret i deres egen kultur og forståelse. I boka om Bruchko står det om motilonen Jesus. Motilonene oppfattet Guds sønn som en motilon, den Kristus de levde med var en av deres egne. Jesus Kristus er både motilon, kineser, inder og nordmann. Den Gud vi feirer har identifisert seg med mennesker og folkeslag, og ingen kultur eller person er fremmed for ham. Guds inntreden i verden gjelder over alt. Gud kom for alle, til alle. Julens budskap er også evangeliets kjerne: at Gud ble menneske, slo opp teltet sitt blant oss – som det heter i bildet brukt hos Johannes (1:14). Inkarnasjonen er internasjonal, global, universell – og en dypt personlig gave til hvert enkelt menneske.

ANNE MARGRETHE MANDT-ANFINDSEN ANSVARLIG REDAKTØR

MIS JONS bladet 4-10

Generalsekretær Jarle Råmunddal sammen med sin internasjonale gruppe under Lausanne III.

esu fødsel var en lokal hendelse med et globalt, ja, et universelt sikte. Jesus ble født i Betlehem, et faktisk og fysisk sted som vi fortsatt kan besøke, vi kan til og med besøke det sted hvor den kirkelige tradisjon sier at Jesus ble født: grotten under det som i dag er fødselskirken. Fødselskirken i Betlehem er en av verdens eldste kirker som fortsatt er i bruk. Den første kirken ble bygd her på 300-tallet, og mest trolig har kristne feiret og tilbedt Gud på dette stedet lenge før det. Det var en sterkt personlig opplevelse for meg, da jeg for noen år siden satt i Fødselskirken og det gikk opp for meg at nettopp her, nettopp på dette stedet, har kristne bedt og søkt Gud uavbrutt i minst 1700 år. Samtidig oppdager vi når vi leser beretningen om Jesu fødsel at dette var en hendelse som var større enn Betlehem, større enn Judea, ja, til og med større enn Jerusalem. Det var en begivenhet av universell karakter. Englene forkynte at dette var en glede for hele folket og de proklamerte fred på jord. Simeon i templet tok Jesus i sine armer , lovpriste Gud og sa om Jesus at han var et lys for hedningene og til ære for Israel. Vismennene, som hadde sett hans stjerne gå opp og som kom for å tilbe, understreker ytterligere den globale betydning som Jesu fødsel har. Vi vet at Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. Som Åpenbaringsboken sier: ”For du ble slaktet og har med ditt blod frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner.” Denne høsten har jeg vært med på to konferanser som har gitt meg noen nye erfaringer og nye perspektiver på den globale kirke. Den ene konferansen var generalforsamlingen i IFFEC, som er det internasjonale misjonsforbundets bevegelse. Du kan lese mer om IFFEC og denne generalforsamlingen i dette Misjonsbladet.

ORD & BØNN

Guds fotspor på jorden

I Limonos’ kloster i Hellas, finnes det et ikon utenom det vanlige. Kunstneren er ukjent, men ikonet ble malt i det 16. århundre. Det heter ”Jesu første skritt” og viser mor Maria som tar imot Jesus, som kommer gående imot henne. For Maria må dette øyeblikket ha vært naturlig, ufattelig og grensesprengende på samme tid. Guds fottrinn berører jorden gjennom en vaskeekte gutt. Pjokken Jesus stabbet og datt som andre små nybegynnere. Han ble oppmuntret av sine kjære, og moren forbandt ganske sikkert skrubbsårene hans etter både knall og fall. Jesus var sann Gud og sant menneske.

Den andre konferansen jeg var med på, var det som ble kalt Lausanne III konferansen, i Sør-Afrika. Her var det til sammen cirka 5000 deltakere og frivillige fra nær 200 land. Det var en fantastisk opplevelse bare å gå i korridorene og møte en - bokstavelig talt - fargerik folkemengde. Det slo meg mens jeg var i Cape Town, at aldri før har kirken vært mer global og mer verdensomspennende enn nå, aldri før har så mange folkeslag kunnet høre evangeliet forkynt. Å lovsynge sammen med 5000 andre med så mange språk, så mange etnisiteter, så mange ulike kulturer, minnet meg igjen og igjen på ordene fra Åpenbaringen 7:9 ”Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål. De stod foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper og med palmegrener i hendene.” Vi trenger hverandre, kristne fra ulike deler av verden. Vi trenger å lære av hverandre, for det er sammen med de hellige vi kan begynne å kjenne hele Kristi kjærlighet, som det står. Vi trenger å holde sammen, å støtte hverandre og arbeide sammen for det som er vårt felles oppdrag: å gjøre alle folkeslag til disipler. Det startet så forsiktig i en stall, men i disse dager ser vi at to milliarder kristne fra nær sagt alle folkeslag, forbereder seg til å feire han som kom med Guds frelse og som englene sang om.

I Filipperbrevet 2,6-7 leser vi: ”Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik.” Her finner vi noe av det mest grunnsolide ved evangeliet. Gud har kommet nær - Gud ble menneske! Julen handler om nettopp dette. Jesus, Guds sønn, fødes og vokser opp. Han lærer å gå - for siden å vandre fra landsby til landsby og gjøre vel. Smågutten lærer å snakke - og utbryter som moden mann: ”Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile!” (Matteus 11:28). Guds rike har sannelig kommet nær! Det nye livet har fått vekstmuligheter, og vi er forsonet med Gud. Fortsatt berøres en forkommen menneskeslekt av Jesu ord. Han vandrer midt iblant oss. Vi aner hans fottrinn i våre nabolag og familier. Frelseren tar oss i favn og forbinder våre sår. Slik viser Gud oss nåde! Å kom, jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn Og full av lengsel sukke: Kom, Jesus, dog herinn! Det er ei fremmed bolig, du har den selv jo kjøpt, Så skal du blive trolig her i mitt hjerte svøpt. (En salme av Brorson)

JARLE RÅMUNDDAL, GENERALSEKRETÆR

TEKST: ÅSHILD SKOGRAND LINDTVEIT

M I S J O NS bladet 4 -1 0

MENIGHETEN

HOLM GLAD CHURCH & COLLEGE

KIRKE FOR LOKALSAMFUNNET 6

MIS JONS bladet 4-10

80 prosent av elevene ved Holm Glad College kommer fra lavere middeklassefamilier uten kristen tilhørighet. Studentene og deres familier er målgruppe for kirken som holder til i skolens bygninger.

– I

løpet av det siste året har vi, alle styremedlemmene, igjen bekreftet at vi skal fokusere vårt tjenestearbeid blant studentene på Holm Glad College. Det er vår misjon. Vi kan ikke glemme at dette var hovedhensikten da Holm Glad Church ble grunnlagt på skolens campus i 1981. Og Holm Glad Church spiller også en viktig rolle når det gjelder å opprettholde misjonen fra vår misjonær, søster Annie, forteller styreleder Joanne Siu Fan Lee.

På campus. Når man kommer til Holm Glad Church, kommer man til et college med nesten utendørs kantine, åpne plasser, benker og sittesteder. Kirkens kontorer er plassert helt sentralt, rett ved basketballbanen. Her er dørene åpne for studenter og lærere som trenger pastoral veiledning. Kirkesalen er i skolens aula. De er to parallelle institusjoner i samme bygg. I snart 30 år har denne kirken hatt bolig på colleget med de gleder og utfordringer som er knyttet til ulike generasjoners flerbruk av samme lokaler. 6000 studenter er kommet til tro, på grunn av engasjerte kristne lærere og åpen dør til Holm Glad Church. Rundt 80 prosent av dagens menighet er tidligere studenter fra colleget, mange har nære relasjoner fra studiedagene sammen.

Holm Glad School. Det startet med skolen. En privatskole drevet av Misjonsforbundet i Hong Kong (MCCHK), som i 1978 ble offisiell skole for nærområdet – fortsatt drevet av MCCHK. Relasjonsbygging sto sentralt, og skolen var helt bevisst i sin måte å møte studentene på. - Lærerne bygger opp gode relasjoner til studentene, og kan fortelle sine historier når studentene spør. Vi kan be i klassene. Norge er et kristent land, men dere har >> ikke lov til å forkynne evangeliet. I Hong >> Kong skal skolene være nøytrale, men vi

M I S J O NS bladet 4 -1 0

>> kan ha gudstjenester så lenge vi ikke tvinger noe på studentene, forteller Patrick Leigh – nylig avgått rektor gjennom 25 år på Holm Glad College. – En matematikklærer kan si ”Gud har gitt oss visdom, så bare prøv hardere” eller kan fortelle om det miraklet en sirkel eller et kvadrat er. En musikklærer kan si at ”Gud har gitt oss stemmer”, forteller Leigh og legger til: - Studentene er sterkt influert av lærerne sine. På en 20-års reunion-sammenkomst for tidligere studenter var det studenter som hadde blitt kristne for bare noen år siden. Det som er sådd gror i hjertet. Tallmaterialet for skolen er solid: En undersøkelse viser at 50-70 prosent av studentene gjennom alle disse årene er blitt kristne. – Vi har ledet 6000 studenter til Kristus gjennom skolen. Etter 30 år ser vi at noen av våre tidligere studenter er kommet tilbake til skolen som lærere, sier Patrick Leigh.

Tre tidligere studenter. Studenter vender ikke bare tilbake for å bli lærere. Holm Glad Church har helt ny stab på pastorfronten – og alle tre er tidligere studenter på Holm Glad College: Hovedpastor er Melody Man Lai Ying (44), Julie Ng (31) har ansvar for studentene fra 16 år og oppover, mens Pikyl har fokus på barna frem til de er 15 år. Pastor Man mener i tillegg menigheten trenger en pastor for par og eldre, som kan møte studentenes foreldre og familier på en god måte. - Colleget og familiene til studentene er vårt hovedfokus. Om vi når ut til problemstudentene må vi også se familiene deres. Skolen har åpnet alle dører for oss. Lærerne stoler på oss og har tillit til oss – og vi blir invitert til mange ulike anledninger, forteller pastor Melody. Pastorene går til skolen, og åpner samtidig vei til kirken. - Vi ønsker å bringe studentene til kirken, og studentene kommer. Vi åpner opp for dem; for en prat med pastoren, for å spille sjakk, eller for hjelp og sjelesorg. Lærerne bringer ”problem-barn” til kontoret og vi snakker med dem, forteller Melody Man. Relasjonsbygging. Hennes medarbeider Julie Ng har som oppgave å være med studentene og bli deres venn. – Studentene åpner opp for voksne. Til og med ”dårlige”

MIS JONS bladet 4-10

Lederteamet i Holm Glad Church. Foran f.v Julie Ng og hovedpastor Melody Man Lai Ying, bak f.v styreleder Joanne Siu Fan Lee og Pikyl.

Vi skal fokusere vårt tjenestearbeid blant studentene på Holm Glad College. Det er vår misjon. Joanne Lee, styreleder i Holm Glad church studenter sier ”hei” tilbake når jeg hilser på dem. Det berører meg veldig, jeg synes lærerne har gjort en god jobb. Studentene forstår at de voksne er her for å elske dem. Det overrasker meg at folk her er som en familie, mens studenter og voksne normalt er adskilte. Kirkemennesker møter virkelig de unge som jeg bringer til menigheten. Jeg elsker denne menigheten – dynamikken når de voksne blir involvert. Det er hva denne ødelagte generasjonen trenger, sier Julie Ng, som har utdannelse innen både psykologi, sjelesorg og teologi. I tre-fire måneder har Julie vært ansatt. På dagtid er hun ute blant studentene, prater og spiller spill. Hun bygger cellegrupper og er med ungdommen på lørdagsettermiddagenes Worship. - Jeg bygger to slags cellegrupper: En åpen gruppe, som alle kan delta i og som er mindre religiøs håper vi. Tanken er at de ikke skal møte alle reglene før de blir kristne. Det er 20 studenter der, vi henger rundt, de vil ofte snakke om relasjonsstoff. Jeg deler hvordan jeg har kommet gjennom ting i livet. De trenger bare at

noen lytter til dem, de trenger å bli forstått – hvis ikke roter de seg bort. Alt det disse tenåringene trenger er litt kjærlighet, sier Julie. Den andre cellegruppa er mer knyttet til disippelskap. – Det er en mer forpliktet gruppe, vi leser Bibelen sammen og snakker mer dypt om tro. Jeg motiverer og utfordrer dem til å vise hva en kristen er, og ikke bare snakke om det. Det er fint. Mange av kirkens voksne ønsker også å være involvert.

Unges utfordringer. Holm Glad Church & College ligger i et område med lavere middelklasse. Skolen regnes som et lavprestisje-college fordi det ikke genererer mer enn 50-60 prosent av studentene til universiteter, sammenlignet med nærmere 80-90 prosent for høyprestisje-college. Dette fører til at skolen har en del problembarn. - Hong Kong er en forretningsorientert by, hvor materialisme og pengefokus sprer seg til alle i den unge generasjonen. Rundt 8-10 prosent av Hong Kongs befolk-

FAKTA HOLM GLAD CHURCH: • I 1981 ﬁkk Colleget nytt bygg og det ble startet kirke i skolen. • Kirkens kontorer ligger vendt mot volleyballbanen som er en del av skolens friområde, og kun noen få meter unna kantinen. Kirkesalen er skolens aula. • Kirke-i-skole-tankegangen er alminnelig i Hong Kong. Flesteparten av byens kirker drives slik. • Rundt 440 medlemmer går i HG Church. Av dem er 80 prosent tidligere studenter ved HG College. • Kirken har en egen ansatt som skal jobbe mot studentene. Alle de tre ansatte har selv gått på Holm Glad College.

ning lever i fattigdom, og flesteparten av dem kommer fra Mainland China (den kinesiske Republikk, red.anm.), forteller Joanne Lee og fortsetter: - Rundt 60 prosent av Holm Glad College studentene kommer fra enkle arbeiderfamilier som bor rundt campus. Det er mange brutte, en-foreldre-familier, spillavhengige familier og situasjoner av fattigdom på grunn av begrenset utdannelse. Dette er en stor utfordring for vår tjeneste, siden disse tenåringene ikke har vokst opp på en sunn måte innenfor vårt materialistiske samfunn. Dessuten har ungdoms stoffmisbruk blitt et seriøst problem på skolene – i så stor skala at Hong Kongs myndigheter har implementert en anti-stoff politikk på skolene for å hjelpe de unge å holde seg unna misbruk. Noen ganger må våre pastorer arbeide tett på sosialarbeidere, og særlig omsorg er nødvendig. Likevel tror vi dette er muligheter så vel som utfordringer, fordi bare Jesus Kristus kan frelse disse menneskene og forandre deres situasjon, mener Joanne Lee. Ungdomspastor Julie Ng har også oppdaget at ikke miljøene utenfor skolen er like bra: - Jeg forsto etter noen uker at fordi dette er en lavprestisje-skole henger studentene rundt med feil folk og drikker øl. Men på cellegruppene begynner studentene å ta med seg venner. Vi hadde en

Dåpsgudstjeneste for alle Hong Kongs misjonsforbundsmenigheter i aulaen/ kirkesalen hos Holm Glad Church & College.

magisk start etter en cellegruppe: vi gikk for å spise middag sammen, de begynte å snakke om penger og jobb! forteller Julie, begeistret over båndene som er i ferd med å knyttes.

Skole og menighet. Å være menighet i en skole med mange utfordringer er ikke bare enkelt. Da Patrick Leigh begynte som rektor for drøye 25 år siden følte han det var viktig med en god relasjon mellom skolen og kirken, og var tydelig på at han som rektor deltok også på gudstjenesten og kirkens sammenkomster. Det samme utfordret han lærerstaben til å gjøre. Studentene skulle treffe lærerne sine hvis de kom til gudstjenester – og Leigh mente det var viktig at studentene fulgte læreren sin til hans eller hennes menighet. Å ha fokus både på colleget og arbeidet i menigheten er to store arbeidsområder for en pastor. På colleget er det 1000 studenter og 66 mennesker i staben, og i menigheten er det 250 som kommer – mange av dem er tidligere studenter med deres familie. Alle er viktige for kirkens pastorer. Studentene kommer til pastorens kontor. Lærerne inviterer pastoren til å delta på diverse møter. Det blir mye å tenke på. Melody Man tror på todelte team – et for skolen og et for selve menigheten, og at hennes egen oppgave er å bringe dette sammen.

- Det er viktig å bygge bro mellom skoleledelsen og menigheten. Skolen ønsker å tjene oss, vi trenger god kommunikasjon. Rektor har også invitert oss til å gjøre mer i skolen. Skolen åpner alle dører for oss, lærerne stoler på og har tillit til oss. Vi blir invitert til mange ulike anledninger, forteller Man. Hun har planer og ideer om hvordan studentene og menighetene med sine institusjoner i enda større grad kan virke positivt på hverandre. Kanskje kan noen av studentene bidra på Søster Randis Eldresenter, for eksempel ved å samtale med og skrive ned de gamles historier, tett fulgt opp av menighetens voksne? Kanskje kan det etableres et musikksenter som flere av menighetene kan bruke?

Mot felles mål. Generalsekretær i MCCKH, som i en periode var rektor ved Holm Glad College, understreker betydningen av at college og menighet har samme mål: - Vi vil la lærerne vite at å forkynne evangeliet til studentene er en av hensiktene her. På samme tid vil vi snakke til Holm Glad-pastorene og si at evangeliet til skolen er en hovedjobb for kirken. Vi kan ikke ta vare på en student lenger enn til skoletiden er over, men vi ønsker jo å ta vare på dem hele livet, sier Simon Yeung. Dette siste kan man gjøre i menigheten. Holm Glad Church-styreleder, Joanne >> Lee, er bevisst på kirkens og skolens fel-

M I S J O NS bladet 4 -1 0

FAKTA HOLM GLAD COLLEGE:

Pastor Melody Man har selv gått på Holm Glad College. Her ble hun kristen, og gjennom menigheten ﬁkk hun kall til tjeneste og støtte til sin teologiske utdannelse.

>> les oppgave: - Vår menighet er i skolen. Planen er å fokusere på forkynnelse i skolen, spesielt for studenter og deres familier. Takk Gud at vår nye hovedpastor, Melody Man, deler styrets visjon. De siste månedene har vi vært veldig proaktive og hatt høy profil i evangeliearbeidet blant studentene gjennom aktiviteter som grilling, turer, cellegrupper, lovsangsband og engelsk bibelstudiegruppe. Det er oppløftende at vi nå har 50-60 unge på søndagsgudstjenesten denne høsten. I et teamarbeid må vi støtte våre pastorer både i ånd og ord, sier Lee. Hun mener pastorene bør få lede menigheten, og at menigheten skal ha tillit til og respektere dem.

Holm Glad for Vekst 2020. Misjonsforbundet i Hong Kong er blitt inspirert av sin søsterkirke i Norge, og har jobbet frem egne mål for Vekst 2020. Dette skaper entusiasme i mange menigheter, så også i Holm Glad. Pastor Melody legger særlig vekt på Vekst 2020-drømmen om flere unge mennesker. - Hong Kong-kirken mangler ungdom. Om ti år vil vi mangle ledere hvis dette problemet ikke blir løst. Vi trenger å fokusere på å øke antallet unge medlemmer, sier hun.

Det nytter! Veien til et hav av unge mennesker er kort: i samme bygg som menigheten finnes jo de unge. Selv er pastor Melody en av dem som

MIS JONS bladet 4-10

kom til Holm Glad College for drøye 30 år siden – og ikke visste at hun en vakker dag skulle tjene den samme skolen som pastor. - Jeg er oppdratt på denne skolen og vet at skolen har sin misjon: å nå ut til Holm Glad College. Visjonen til søster Annies team var å etablere skolen, og la menigheten nå ut til skolen. Jeg er her for å prolongere den gamle visjonen, sier Man. Hun er oppvokst i en fattig familie. Foreldrene var ikke kristne. Da collegetiden var over ønsket Melody å studere, men hun måtte jobbe fordi familien trengte penger. Samtidig gikk hun i Holm Glad Church. Av daværende styreleder, Simon Yeung, ble Melody etter et par år utfordret til å studere teologi. – Mirakelet skjedde. Brødrene og søstrene støttet meg gjennom fire år, men familien min likte ikke den planen, for de trengte inntekt, forteller Melody. Hun hadde et år som pastor i Holm Glad Church før hun jobbet syv år i MCCHKmenigheten i Maccau som pastor. Etter tre nye studieår for å bli Master of Divinity, jobbet Melody ti år i en baptistmenighet, hvor hun ble ordinert. Så til sist er ringen sluttet: Melody Man er tilbake i Holm Glad Church & College, der hun i sin tid ble kristen, fikk et kall, fikk støtte til utdannelse og tok sine første skritt som pastor. - Min bakgrunn er som deres. Noen av dem vil følge min vei! avslutter Melody Man. TEKST

& FOTO: ANNE MARGRETHE MANDT-ANFINDSEN

• Startet i 1969 som privatskole. I 1978 begynte skolen å motta subsidier fra myndighetene. • Colleget har i dag 1 100 studenter i alderen 12 til 19 år, fordelt på 29 klasser. 66 lærere er ansatt. • Studentene er fordelt på ﬁre ”hus”, på tvers av klasser og klassetrinn. Det er noen fra hvert klassetrinn i hvert ”hus”. • 85 prosent av studentene kommer fra Holm Glad Primary School (Solbakken). • 80 prosent av studentene har ikke kristen bakgrunn. • Colleget sluser rundt 50-60 prosent av sine studenter videre til universiteter. • En undersøkelse viser at 50-70 prosent av studentene gjennom de siste 30 årene er blitt kristne.

SKOLESYSTEMET I HONG KONG: • Primary School, 1.-6. klasse for elever fra seks til 11 år. • Secondary 1, 1.-5. klasse for elever fra 12 til 16 år. • Secondary 2, 6.-7. klasse for elever fra 17 til 19 år. • I Hong Kong er 50 prosent av skolene kirke-skoler. Halvparten av disse er katolske, den andre halvparten protestantiske. 500 secondary skoler og 600 primary skoler subsidieres av myndighetene.

FAKTA THE MISSION COVENANT CHURCH OF HONG KONG (MCCHK): • Har 11 menigheter og 22 pastorer/ ungdomspastorer • Rundt 1600 medlemmer • Syv av kirkene er tilknyttet institusjoner: skoler, barnehager eller eldrehjem.

- Det jeg liker best er den nære relasjonen mellom lærere og studenter, sier skolens rektor, Tidlig Liang.

Investerer i mennesker På Holm Glad College bevisstgjøres lærerne som identitetsbyggere og bærere av kristen kultur og tro. Nærheten til studentene er en bærebjelke ved skolen. - Vi understreker den kristne kulturen blant våre lærere. Vi skal bygge opp studentene, gi dem det foreldrene ikke kan gi. Skolens misjon er å forkynne evangeliet gjennom utdannelse. Vi håper å ære Jesus Kristus og utruste studentene slik at de vil tjene samfunnet og bli gode borgere, sier rektor Tidlig Liang. - Hvordan lykkes dere med dette? - Det er en lang vei å gå. Etter den utdannende læringen her hjelper vi studentene til å utforske sine talenter i forhold til videre utdannelse. Noen starter sin egen karriere, for også uten universitet kan de bli gode borgere og tjene egne penger. Han snakker varmt om skolens muligheter og ansvar i det området der de er satt for å prege unge mennesker for en tid. Holm Glad College er en lavprestisjeskole når det gjelder akademisk prestasjon. Mange foreldre ønsker å sende sine barn til college som hjelper en stor andel studenter videre til universitetene. – Vi har ikke de

kvalitetene, men vi håper å hjelpe dem til å bli gode borgere som tror på Kristus, sier Liang.

Skole som bygger lærere. – Det jeg liker best er den nære relasjonen mellom lærere og studenter, forklarer skolens rektor. – Og arbeidet med å hjelpe studentene til å skape sin identitet, hvordan de kan være mann og kvinne, er viktig. Det er så mye utenfor som vil forstyrre utviklingen. For å få de unge til å lytte til deg må du bygge relasjon, forklarer rektoren. Relasjonsbygging er krevende og møysommelig arbeid. Det stilles krav til lærerne, som igjen får hjelp til å være de lærerne skolen ønsker seg. - I introduksjonsprogrammet stresser vi dette med hvorfor den enkelte vil være lærer. Vi snakker om at med felles tro er det enklere å komme til samme Herre. Det er vanskeligere å være her enn på en vanlig skole. Det krever mer å bygge relasjoner. Før eller senere vil en lærer ha behov for å uttrykke sinne, man må være forberedt på det. Vi jobber også med mentoring for å hjelpe lærerne å møte vanskeligheter. Som rektor går jeg rundt i klassene, lytter og tar tak i problemer, sier rektor Liang. Som del av teambyggingen for lærerne har skolen ukentlige bønnemøter. Der deler lærerne, hjelper hverandre og legger byrdene sammen fremfor Gud.

Cheerleading er en viktig del av idrettsdagen på Holm Glad College.

Skolen forventer også at alle klasseforstandere går i kirken, det er del av det å formidle kristen kultur. Menigheten er til stede blant studentene på mange måter, blant annet ved lunsj-andakter og samtaler med studentene.

Lærere som bygger elever. Den dagen Misjonsbladet besøker Holm Glad College er det idrettsdag. Her fremelskes studentene på ulike måter: Som idrettsutøvere, med kreativ utfoldelse i cheer-leadingkonkurranse mellom skolens fire ”hus”. (Alle tilhører et hus, hvor alle klassetrinn er representert – noe som bygger fellesskap og gjør de eldre til ledere.) Noen kommenterer idrettsprestasjonene, en gruppe går rundt og lager film. Lærerne er til stede, støttende, deltakende og med en jovial og naturlig tone i forhold til studentene. - Mange foreldre kan ikke by på mye ressurser, men her sørger vi for muligheten til å ha ulik trening. For eldre studenter er det mulig å delta på ledertreningsleirer og å være med i komiteer. Vi sørger for ulike aktiviteter som debatt-team, ekskursjoner til både Disneyland og departementskontorer. Hvorfor det? Jo vi vil utvide deres horisont. Hvis vi kan by dem på flere valgmuligheter kan de oppnå mer, sier Holm Glad College-rektor Tidlig Liang. TEKST

& FOTO: ANNE MARGRETHE MANDT-ANFINDSEN

M I S J O NS bladet 4 -1 0

Joanne, Calvin, Angelie og Lily snakker gjerne litt engelsk med en redaktør fra Norge. De stortrives på Holm Glad College.

Utlysning: UNG søker ungdomsteam til Hong Kong!

På idrettsdagen har Joanne (19), Calvin (18), Angelie (15) og Lily (15) tatt seg tid til – og fått anledning til – å snakke litt engelsk med redaktøren fra Norge, som spør om hva som er bra med skolen de går på. - Vi kan opptre på ulike plattformer og delta på ulike hendelser som sportsdag og sangkonkurranser. Vi har studentforening med valg hvert år, og bra arbeid for seniorstudenter, sier Calvin som går for gode karakterer og vil studere sosiologi eller noe som har med samfunnet å gjøre. - Lærerne er gode. De fokuserer ikke bare på de glitrende studentene, men hjelper alle, så vi kan forbedre oss i ulike aktiviteter, sier Joanne. Hun skal videre på universitet, trolig står språk på programmet.

MIS JONS bladet 4-10

- Det viktigste er at alle lærerne er kristne. De er vennlige mot oss. Hvis jeg er nedstemt kan jeg snakke med dem, de vil be for meg. Vi føler de kan mye, mener Angelie. - Lærerne er fine, med et hjerte for å undervise enten du oppfører deg dårlig eller har god oppførsel, sier Lily.

Skole og menighet. Hvordan oppfatter studentene det å ha en aktiv menighet i samme bygg, lurer jeg på. Med filmteamet til stede er det ikke lett å få svar, men når de går kommer noen setninger. Calvin: - At menigheten er nær skolen er ikke merkelig. Å få kirken inn i livet mitt er et supplement. Joanne: - Jeg går regelmessig til kirken. Med menigheten og skolen så nær er det lettere å utsette deg for åndelige ting, men det er nok ikke så bra for ikke-kristne studenter. De liker ikke å høre budskapet om Jesus. Angelie: - Det er bra for på søndagene kommer studentene til skolen og etterpå går vi ut på sportsplassen. Lily: - Det er bra, jeg får vite mer om Jesus og blir mer modig i forhold til å møte vanskeligheter.

www.misjonsforbundet.no

Lærerne er gode med oss, vennlige, noen vi kan snakke med, og de vil be med oss. Dette er noen av karakteristikkene lærerne får av unge studenter ved Holm Glad College.

Adr: Chr Kroghs g 34, 0186 Oslo

Utvikling, relasjoner og nære lærere

Vår søsterkirke Holm Glad Church i Hong Kong inviterer et ungdomsteam til å delta på deres ungdomsleirer til sommeren. Er dette noe for din ungdomsgruppe? Vi søker 8-10 ungdommer som snakker godt engelsk. Teamet skal bidra på leirene med forkynnelse, vitnesbyrd, holde ungdomsgudstjeneste og andre sosiale lederoppgaver. Teamet skal også reise til Macau-øyene utenfor Hong Kong, og det er satt av tid til sightseeing. Leirene er for aldersgruppene 12-15 år og 16-18 år. Dato: 27. juni – 10. juli + reisedager Antall deltakere: 8 – 10 ungdommer over 18 år + reiseledere Pris: ca 9000 kr Er dette noe for dere? Ta kontakt med Anne Margrethe Ree Sunde i UNG på mail anne. margrethe@misjonsforbundet. no eller tlf. 997 21 895 for søknadsskjema. UNG-grupper kan samarbeide om å danne et team, send da inn felles søknad. Søknadsfrist: 15. februar 2011

www.misjonsforbundet.no Ny giv på Finnerud

Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene. Stoffet er forkortet.

Frikirkenes representant

Første beboer på nye Finnerud gård har ﬂyttet inn. Daglig leder Finn-Ole

Internatene på Finnerud gård på Langø er optimistisk for Modum er blitt oppgradert for rundt driften på nye Finnerud gård. Foto: Privat. 800 000 kroner. Nye Finnerud gård står klar til å ta i mot cirka 20 unge rusmisbrukere. - Første beboer har bodd her i to uker nå. Han er godt fornøyd og har vært med og pakket ved. Vi har rundt 20 sengeplasser og satser på unge misbrukere mellom 18 og 35 år, sa daglig leder Finn-Ole Langø på Finnerud gård i begynnelsen av oktober. Etter at driften i april i fjor fusjonerte inn i Sykehuset Buskerud og beboerne flyttet, besluttet styret for ett år siden å starte opp et nytt og annerledes tilbud på gården. Nå skal gården selge tjenester til kommunene på et tøft marked. Hele artikkelen på misjonsforbundet.no/tekst/806.aspx

Ingunn Folkestad Breistein er eneste frikirkelige representant i statlig utvalg. Kulturdepartementet satte i høst ned et rådgivningsutvalg for religions- og livsynspolitiske spørsmål. En rekke kjente personligheter er valgt ut, og blant dem førsteamanuensis Ingunn Folkestad Breistein ved Ansgar Teologiske Høgskole. - Det er et privilegium å få være med på et slikt arbeid, og samtidig en utfordring til å bidra med det jeg kan ut fra min bakgrunn og mine studier, sier hun. Målet med utvalget er å gi råd til en kurs for religionspolitikken i Norge. Resten av artikkelen på misjonsforbundet.no/tekst/800.aspx Fra det første møtet i Religionspolitisk utvalg. Fra venstre: Tove Strand, Bente Sandvig, Hege Fjellheim Sarre, Jan F. Bernt, Ingunn Folkestad Breistein, Shoaib Sultan, Lavleen Kaur, Oddbjørn Leirvik, Sturla Stålsett, Anniken Huitfeldt, Valgerd Svarstad Haugland, Rune Skjælaaen, Margareta Tumidajewicz, Rolf Reikvam, Ottar Grepstad og Guri Melby. Foto: Kulturdepartementet

Finnerud gård i vakre og landlige omgivelse. Foto: Finnerud gård.

Medlemmer på web Misjonsforbundet UNG lanserer medlemsregistrering over internett. Denne høsten har Misjonsforbundet UNG arbeidet hardt for å få på plass et websystem for medlemsregistrering. Nå skal barne- og ungdomslag innrapportere sine medlemmer over internett. - Vi tror dette gjør det enklere for dem som kvier seg for papirarbeidet rundt medlemsregistreringen. Dermed håper vi på at flere lokallag nå vil innrapportere sine medlemmer, sier administrasjonsleder Wenche Irene Myren i Misjonsforbundet UNG. Fra og med årets innrapportering av tall fra nyttårsaften skal innrap-

portering skje via internett. Passord, brukernavn og brukerveiledning skal være sendt til ansvarlige, og UNG ber dem som savner dette kontakte administrasjonen. Mer om websystemet på misjonsforbundet.no/tekst/801.aspx

M I S J O NS bladet 4 -1 0

www.misjonsforbundet.no

Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene. Stoffet er forkortet.

En uke med lys og salt Misjonsforbundets dag 24. oktober ble annerledes med en ukes forberedelser og Jarle Råmunddal på storskjerm. - Først hadde vi middag, og på møtet var det fokus på Vekst 2020. Vi brukte presentasjonen vi hadde fått, og det fungerte fint. Ferdig laget materiell er bra for oss som liten menighet, sier styreleder Rita Haavik i Bodø misjonsmenighet. Både store og små menigheter brukte av ferdiglaget materiell administrasjonen hadde sendt ut på forhånd. Det inkluderte Power point-presentasjon av Vekst 2020, DVD med tale av Jarle Råmunddal og samtaleopplegg. - Vi har lagt opp til å reflektere over Vekst 2020 som et felles prosjekt. Misjonsforbundets dag handler om å bygge identitet, og det tror jeg vi gjør ved å bytte talerstoler og fokusere på noe vi er sammen om, sier Jarle Råmunddal. Les om Misjonsforbundets dag 2010: misjonsforbundet.no/tekst/808.aspx og misjonsforbundet.no/tekst/835.aspx

Jarle Råmunddal talte i ﬂere menigheter samtidig rundt Misjonsforbundets dag – på storskjerm. Foto: Filius Film.

Maria Indrøy Risanger ﬁkk ﬂere sterke møter med forskjellige mennesker. Foto: Privat.

Tilbake i Colombia Gjensynet med Colombia ble en sterk opplevelse for misjonærbarn Maria Indrøy Risanger. For første gang er Maria Indrøy Risanger tilbake i Colombia på egen hånd. Hun forteller om sine inntrykk og Misjonsforbundets arbeid i et reisebrev. - Jeg har vært der flere ganger siden jeg flyttet fra landet i 1995, men denne gangen er det annerledes. Denne gangen er familien hjemme i Norge. Denne gangen må spansken sitte og denne gangen ligger ansvaret på meg selv. Men viktigst av alt: Denne gangen er jeg sterkt involvert i El Pactos prosjekter, og jeg er klar for 18 dager med sterke innblikk og historier, skriver hun. Hele reisebrevet er å lese her: misjonsforbundet. no/tekst/809.aspx

MIS JONS bladet 3-09

Styreleder Rita Strand i Bodø Misjonsmenighet satte pris på materialet.

I Lyngdal besøkte Martin Kolsrud menigheten og Koret Vox sang under Misjonsforbundets dag.

Les mer på www.misjonsforbundet.no/ Nyheter og debatt/ Nyhetsarkiv. Scroll ned på siden til Les også nyheter. Velg riktig måned.

Fra åpningsseremonien på Lausanne III. Foto: Intomission.no

Rekordkonferanse i Cape Town Jarle Råmunddal og Anne Margrethe Ree Sunde var blant over 4000 kirkeledere på Lausanne III. Aldri før har så mange kristne ledere vært samlet til konferanse. Generalsekretær Jarle Råmunddal i Misjonsforbundet og daglig leder Anne Margrethe Ree Sunde i misjonsforbundet UNG var i en delegasjon med rundt 30 norske kirkeledere.

- Sterke vitnesbyrd rører meg i dypet av hjertet, og jeg merker at her er det mye å hente av inspirasjon, kunnskap og fellesskap, skriver Ree Sunde i sin blogg. Hun hadde bønnefellesskap rundt sitt bord sammen med en biskop fra Sudan, en britisk kirkeleder, to misjonærer fra Canada og USA og en egypter. Les tanker under og etter konferansen på bloggen til Jarle Råmunddal og Anne Margrethe Ree Sunde.

Takk for livet! Voluntør Anna Sjövall blir mer takknemlig for livet og lærer å ikke ta ting for gitt i Colombia. Svenske Anna Sjövall har vært voluntør for Misjonsforbundet i Colombia siden begynnelsen av september. I tre måneder har hun nå arbeidet i landet med spesielt fokus på barne- og ungdomsarbeidet. I sin første rapport forteller hun om et tettpakket program og inspirerende historier. - Tre dager i uken arbeider jeg på Esperanza, en dag hjelper jeg til i en ungdomsgruppe i en av kirkene her og to dager i uken går jeg til spanskundervisning. Det er et fullpakket program, og det nyter jeg, skriver Sjövall. Les hele hennes rapport her: misjonsforbundet.no/tekst/830.aspx Voluntør Anna Sjövall og noen av barna på skolefritidsordningen Esperanza som Misjonsforbundet støtter. Foto: Privat.

Fotballstjerne på Loftet En av Tippeligaens store stjerner, Clarence Goodson, deler gjerne sitt vitnesbyrd i Randesund misjonskirke.

Stopperkjempen til Start har vært blant Tippeligaens beste spillere de siste sesongene. Men viktigere enn sportslig suksess, er hans tro på en nådefull Gud. - Alt jeg har, alt jeg er - er fra Han og for Han, sier Goodson i et vitnesbyrd amerikaneren holdt på ungdomsklubben Loftet i Randesund misjonsmenighet. Les mer her: misjonsforbundet.no/ tekst/852.aspx Clarence Goodson besøker ungdomsklubben Loftet i Randesund misjonskirke. Foto: Randesund misjonsmenighet.

M I S J O NS bladet 4 -1 0

www.misjonsforbundet.no

Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene. Stoffet er forkortet.

Ellevill dåp i Hong Kong Misjonsforbundet i Hong Kong feiret “Misjonsforbundets dag” med dåpsfeiring. Redaktør Hildegunn Schuff for det nye Mylder kan lokke med intervju med Bjørn Eidsvåg, Kjell Nupen og Kristiansandsordfører Per S. Sørensen i første nummer. Foto: Privat.

Nytt Mylder på Sørlandet Fem menigheter i Kristiansandsområdet vil nå rundt 40 000 husstander med sitt nye Mylder.

Syv av elleve menigheter var representert blant de 24 dåpskandidatene. 24 oktober var en søndag for hele Misjonsforbundet. Menighetene deltok for å glede seg sammen med ”sine” dåpskandidater, støtte, gi blomster og ta bilder. Når de mange unge sto foran forsamlingen klare for sin dåp, brøt jubelen løs. Huiing og heiing, klapping og jubelrop ledsaget dåpen. Mens de syv offisielle fotografene – en fra hver av de representerte menighetene – sto på scenen og fikk tatt nærbilder av de døpte. Les hele reportasjen fra dåpen i Hong Kong her: misjonsforbundet.no/tekst/833.aspx De 24 dåpskandidatene samt gjester fra Norge og ledelsen i kirken. Foto: Anne Margrethe Mandt-Anﬁndsen.

I Aust-Agder har flere menigheter tilknyttet Misjonsforbundet hatt suksess med å gi ut bladet Mylder gratis til husstander i deres nærområder. I november havnet et tilsvarende blad i postkassene lenger vest på Sørlandet. - Jeg synes dette er veldig spennende. Vi kan nå ut til veldig mange med vårt budskap. Vi vil presentere noe sentralt vi tror på, hva Misjonsforbundet står for og også presentere menighetene, sier redaktør Hildegunn Schuff. Bak bladet står Salem misjonsmenighet, Kristiansand, Randesund misjonsmenighet, Vågsbygd misjonsmenighet, Søgne misjonskirke og Vennesla misjonsmenighet. Opplaget er på 43 000. Les mer her: misjonsforbundet.no/tekst/838.aspx

Pust i ungdomsarbeidet Innpust vil gi inspirerte barne- og ungdomsarbeidere tilbake til menighetene. 5.-7. januar arrangerer Misjonsforbundet UNG og Misjonsforbundet for første gang Innpust. Det skal være pust i bakken på Grosås gård og inspirasjonsRoy Elling Foss samling for ansatte i barne- og ungdomsarbeid tilknyttet er blant støtorganisasjonen. tespillerne på - Ideen er kommet fra samtaler med barne- og ungdet nye Innpust. domsarbeidere som har etterlyst noe slikt. Tanken er at de Foto:Anne Marbare kan komme og sette seg ved Jesu føtter. Her trenger de grethe MandtAnﬁndsen. ikke å levere noe som helst slik mange opplever i hverdagen, sier ungdomskonsulent Tore Mersland i Misjonsforbundet UNG. Les mer her: misjonsforbundet.no/tekst/850.aspx

MIS JONS bladet 4-10

Fra en barneleir i Polen i sommer. Foto: Misjonsforbundet i Polen.

Les mer på www.misjonsforbundet.no/ Nyheter og debatt/ Nyhetsarkiv. Scroll ned på siden til Les også nyheter. Velg riktig måned.

Julelefser i boks 550 lefsepakker ligger i fryseboksen. Alle er bortbestilt. Lefsegjengen i Skien misjonskirke kan ta juleferie.

Rundt 300 var til stede på innvielsesmøtet som avsluttet en tre dagers markering av det nye kirkebygget. Foto: Anders A. Aanensen

Ny praktkirke i Froland Det var full fest for nye Froland misjonskirke i november. 22 millioner kroner og betydelige dugnadstimer har menigheten brukt på nytt kirkebygg som måler 1650 kvadratmeter. Det er verdt prisen mener pastor Svein Egil Fikstvedt i Froland misjonskirke. - Vi vokste rett og slett ut av den gamle kirka: Først og fremst hadde vi ikke plass

til de aktivitetene som vi ønsket. Nå begynner vi med ekteskapskurs, tilbud til barn etter skoletid, formiddagskafé og et nytt kor, forklarer pastoren for menigheten med rundt 250 voksne medlemmer. Tidligere generalsekretær i Misjonsforbundet Sveinung Lorentsen innviet kirken. Les mer og se bildeserie her: misjonsforbundet.no/tekst/846.aspx

Jul og lefser - det hører sammen. Foran julehøytiden går takkene ekstra varme i Misjonskirken. Da er det dugnad og allmenn mobilisering. Pastorer og lekfolk steker, smører, bretter og pakker i skjønn forening. - Vi har vært oppe i 25 på dugnadene før advent, forteller lefsenestor Anne Åkre Olsen. - Kjempemoro! Les mer her: misjonsforbundet.no/ tekst/854.aspx

Siste kveld med lefsegjengen. Foran fra venstre: Else Marie Henriksen, Liv Haave Larsen, Solfrid Alfsen, Anne Åkre Olsen og Sigrid Kleven. Bak fra venstre: Øyvind Gletne, Liv Karlsen, Ellen Susaas og Jenny Håtveit. Foto: Ingunn Rui

Grønt lys for Polen og Romania Hovedstyret støtter en videre tilnærming til misjonsland i Øst-Europa. Et samlet Hovedstyre i Misjonsforbundet støtter fortsettelse av prosessen med å kartlegge Polen og Romania som samarbeidspartnere til Misjonsforbundet. Dermed ser i hvert fall et samarbeid med misjonsforbundet i Polen ut til å kunne være nært forestående. - Hvis utviklingen er så positiv og så rask som vi håper, kan vi være i gang allerede neste år, sa misjonssekretær Eilif Tveit før avgjørelsen i Hovedstyret ble tatt. - Europa er det kontinentet som er minst

kristent i dag. Det er mange som ikke har hørt evangeliet. Dessuten er det praktisk veldig mye lettere å arbeide i land som ligger så tett både i avstand og kulturmessig, sier leder Anne Wenche Hellem i Misjonsforbundets hovedstyre. Les mer om nye misjonsland her: misjonsforbundet.no/tekst/828.aspx Er noen interessert i misjon i Polen, oppfordrer Hellem dem til å kontakte administrasjonen.

M I S J O NS bladet 4 -1 0

HOVEDSAKEN

IFFEC:

ET GLOBALT FELLESSKAP 18

MIS JONS bladet 2-10 4-10

Trodde du Misjonsforbundet kun var et lite trossamfunn i Norge, som har søsterkirker i Skandinavia og internasjonalt arbeid i noen få land? Bildet er mye større! Som baptister, metodister og pinsevenner er vi del av en stor, verdensvid sammenslutning av ”likesinnede” misjonsforbundssamfunn (Mission Covenant Churches) og Frie evangeliske kirker (Free Evangelical Churches.) I 130 land ﬁnner vi søsterkirker, datterkirker eller diakonalt arbeid. I IFFEC (International Federation of Free Evangelical Churches) knytter våre øverste ledere bånd med misjonsforbundere fra en rekke land som arbeider i alle verdensdeler (se kart). Vi har vært på generalforsamlingen deres og fått noen glimt av kirker i ulike land, kulturer og situasjoner, som samtidig har liknende historie og grunnlag for sitt arbeid som oss. Felles for alle IFFEC-kirker er at vi deﬁneres som evangelikale. I dette magasinet har vi fått en pinsevennteolog, Terje Hegertun, til å skrive en fagartikkel om hva evangelikalitet er og hvordan den har utviklet seg. Vi håper denne hovedsaken gir et bilde av vårt store misjonsforbundsfellesskap, og kanskje oppmuntrer det til globale relasjoner og engasjement for kristne i vår verdensvide kirke. ANNE MARGRETHE MANDT-ANFINDSEN ANDERS ARTMARK AANENSEN

M I S J O NS bladet 4 -1 0

HOVEDSAKEN

MISJONSFORBUNDET – et fellesskap i Norge og til jordens ender Jeg, en misjonsforbunder og et familiemedlem i Kristi verdensvide kirke? Ja, blant annet i både India, Finland, USA, Tyskland og Polen har vi søsterkirker. Her får du møte dem. Alle mennesker har en tilknytning til noe utenfor oss selv. Det kan være familie, vennegjeng, husfellesskap, skoleklasse, arbeidskollegium, fotballag, gospelkor eller menighet. Hvis vi ser litt større på det, kanskje vi kjenner en tilhørighet til Misjonsforbundet og Misjonsforbundet UNG. Men hvor ofte tenker vi på vår identitet som fast familiemedlem i den globale kirke? Som en kristen er du en del av Kristi kirke, og det er ikke bare en norsk, skandinavisk eller vestlig kirke. Det er en kirke

MIS JONS bladet 4-10

som Jesus har sagt først er fulltallig når evangeliet er nådd til alle folkeslag i hele verden. Tar vi, en liten minoritet i et lite hjørne av verden, det på alvor? Eller er vår identitet og tilhørighet begrenset til vårt nabolag og i Misjonsforbundet i Norge?

Globale nettverk. Misjonsforbundet vil være del av det store, internasjonale nettverket av evangeliske kirker. Derfor deltok generalsekretær, Jarle Råmunddal, i Misjonsforbundet og daglig leder, Anne Margrethe Ree Sunde, i Misjonsforbundet UNG nylig i lovsangen sammen med over 4 000 kirkeledere i Cape Town. Derfor bygget de nettverk med evangelikale kirker i Barcelona i september på generalforsamlingen til IFFEC (International Federation of Free Evangelical Churches). - Som ungdom fikk jeg se et kart over land hvor kirker i IFFEC hadde engasjement. Det gjorde stort inntrykk på meg, og jeg skjønte at som misjonsforbunder var jeg en del av en større sammenheng. Jeg

tror IFFEC er viktig for en slik identitet, og at vi har et behov for å komme sammen med andre kirker med felles røtter, sier Jarle Råmunddal som også sitter i styret til IFFEC. Gjennom Norsk råd for Misjon (NORME) er Misjonsforbundet en del av Lausanne-bevegelsen som omfatter store deler av verdens evangeliske kirker. Men det er i IFFEC Misjonsforbundet finner sine røtter som et evangelikalt kirkesamfunn, blant andre misjonsforbundskirker rundt om i verden. (Les mer om evangelikalismen i fagartikkelen.)

Forsoningsarena. IFFEC så dagens lys i et Europa med dype sår etter den andre verdenskrig. Flere føderasjoner av kirker på tvers av landegrensene ble opprettet. Etter alle motsetningene som ble skapt som følge av fem år med krigens grusomhet, hadde kristne behov for å finne sammen og knytte bånd som var blitt brutt. Det var i Bern i Sveits hvor

HONG KONG MAKAU

NEW CALEDONIA

IFFECs medlemsland land hvor IFFEC driver med evangeliserende eller diakonalt arbeid land uten IFFEC-virksomhet

IFFEC - Stiftet 1948 i Bern. - Er et nettverk for kirker med lignende tradisjon og teologi som Misjonsforbundet. - Kirker fra USA, Canada, Tsjekkoslovakia, Danmark, Finland, Frankrike, Tyskland, Nederland, Norge, Sverige og Sveits var med fra begynnelsen. - Amerikanske Donn Engebretson er president og spanske Fransisco Portillo-Ortega er generalsekretær. Generalsekretær Jarle Råmunddal i Misjonsforbundet sitter i IFFECs styre, mens misjonssekretær Eiliv Tveit sitter i IFFECs misjonskomite. - Hadde siste generalforsamling i Barcelona i september 2010. - Hong Kong er nyeste medlem i IFFEC. Kirken ble introdusert for nettverket av Misjonsforbundet i Norge.

kirkeledere fra flere europeiske land, blant annet Norge, møttes og bestemte seg for å opprette IFFEC som et løst nettverk med mål om å knytte misjonsforbundskirkene tettere til hverandre over landegrensene. Kanskje betydde dette fellesskapet aller mest for misjonsforbundet i Tyskland, Free Evangelical Church Germany (BFeG). Allerede rett etter krigen, fikk kirken hjelp fra misjonsforbundere fra Sverige. At tyskerne ble tatt med i IFFEC fra begynnelsen av, var et sterkt tegn på forsoning. President Friedrich Heitmüller hadde støttet Adolf Hitler før krigen, men snudde og ble raskt en av nazistenes hardeste kritikere. Etter krigen kom han med en unnskyldning på vegne av Tyskland, for den smerte man hadde påført andre land. Jeg tror det å bli medlem i IFFEC betydde veldig mye – man ble ikke isolert med synden etter krigen, sier dagens president Ansgar Hörsting i BFeG. Link ut av jernteppet. IFFEC ble også videre viktig for å hjelpe misjonsforbunds-

kirker som slet med ettervirkningene av den andre verdenskrig. Den kalde krigen isolerte millioner av kristne under kommunistregimet, og nettverk med søsterkirker ble livsnødvendig for de små frikirkene i mange land. - For kirkene bak jernteppet i Øst-Europa var IFFEC viktig, og Ingulf Diesen betydde blant annet mye for mange av dem. IFFEC ble et bindeledd til omverdenen for disse kirkene, sier Jarle Råmunddal. De siste tiårene har tyngdepunktet i den kristne verdenen skiftet fra vestlig dominans til at kirkene i sør har vokst seg store og sterke. IFFEC har blitt dominert av europeiske og amerikanske kirkeledere, men nettverket har arbeidet for å utvide nettverket også til Afrika, Sør-Amerika og Asia. - Ettersom misjonsarbeidet i større grad er preget av samarbeid etter at mange kirker i sør er blitt selvstendige, ble mange av de nye kirkene interessert i å bli medlem i IFFEC. Blant annet er Brasil og India blitt

M I S J O NS bladet 4 -1 0

President Ansgar Hörsting i Misjonsforbundet i Tyskland, Free Evangelical Church Germany (BFeG). President Steven David i Hindustani Covenant Church

medlem. Det har også vært en vilje til å inkludere kirker i Afrika, men dessverre har økonomien vært et problem. IFFEC er ingen pengesterk organisasjon, sier tidligere misjonsforstander i Misjonsforbundet og tidligere generalsekretær og president i IFFEC, Bjørn Øyvind Fjeld.

har vært og arbeidet for oss, og de reiser ganske forandret tilbake etter tre måneder. De har sett hvor viktig kirken kan være i samfunnet og hvor stor betydning den kan ha i menneskers liv. Jeg tror også at vi kan være et eksempel på hvordan kirken kan arbeide på grasrota, sier David.

Vestlig frykt. Samtidig er han bevisst på - Kirken i India har mye å gi. Disse begrensningene var tydelige da Misjonsbladet besøkte IFFECs generalforsamling i september septemb i år. Forsamlingen hadde en klar overvekt av hvite middelaldrende menn fra USA eller Europa. Flere stemmer tok til orde for at IFFEC må favne flere kirker fra sør for å få en reell betydning i dagens samfunn hvor nettverk i stor grad knyttes over internett. Samtidig var det flere kirkeledere fra sør på talerlisten, og misjonsforbundet i Hong Kong ble tatt opp som nytt medlemsland. Flere representanter fra India skulle vært til stede, men fikk dessverre ikke visum i tide. President Steven David i Hindustani Covenant Church har derimot vært i Europa en rekke ganger tidligere, og var på plass denne gangen også. Han mener både kirker og enkeltpersoner har mye å lære og kan få mye igjen av å se til kirkene i sør. - Jeg mener kirken i India har mye å gi til vestlige kristne. Flere svenske frivillige

MIS JONS bladet 4-10

at de gjennom IFFEC og et internasjonalt nettverk kan få verdifull hjelp i arbeidet. - I IFFEC ser vi hvor mye mer vi kan lære, på hvilke områder vi kan utvikle oss og hvilke muligheter som finnes. Vi er ute etter nye ideer, metoder og fellesskap. Det er en frykt hos europeiske kirker og kristne at vi bare er ute etter penger, og ikke så stor forståelse for at indiske kirker har mye å gi. Det vi først og fremst vil ha, er relasjoner og det å skape erfaringer sammen. Slik kan vi hjelpe hverandre, mener kirkepresidenten og gir en klar utfordring til norske misjonsforbundere: - Nordmenn skulle komme til India og lære kulturen her å kjenne. Også generalsekretær Jarle Råmunddal mener norske kristne har godt av å bli kjent med kristne og kirker i sør. - Vi kan hente inspirasjon og læring av å stå i relasjon til og ha kontakt med kirkene i sør. Jeg tror vi får veldig mye bare av å se den styrken og frimodigheten kristne i Asia, Afrika og Sør-Amerika har, sier Rå-

munddal. IFFEC er det eneste formelle nettverket til kirkefellesskapet som Misjonsforbundet er en del av. På generalforsamlingen fikk vi et innblikk i noen nettverkets kirker.

Holistisk i India. - Vi har 111 kirker over hele India, med rundt 20 000 medlemmer. Her går utviklingsarbeid og evangelisering hånd i hånd og slik sett er arbeidet vårt holistisk. Vi gir ikke trengende brød, men vi prøver å hjelpe dem til å skaffe sitt eget brød. Det omfatter blant annet utviklingsarbeid for kvinner og prostituerte. Vi hjelper også med et mer effektivt jordbruk og involverer oss i mikrofinansprosjekter, sier David om kirken i India. Samtidig har de flere utfordringer. - Vi vil bygge flere kirker slik at vi kan nå nye mennesker, og arbeide for å få flere unge for å styrke framtiden til kirken. Det strever vi med, men samtidig ser vi mange muligheter framover og ser lyst på framtiden, forklarer David. Han er blant rundt 60 deltakere fra 19 land på konferansen.

Drikkepress i Finland. Fra et land betydelig nærmere oss, men som vi kanskje ikke vet så mye om likevel, kom en delegasjon finske ledere. Tommi Koivunen er ungdomsrepresentant og gir et glimt av et stort og aktivt ungdomsarbeid.- Vi har

På en fotballstadion i Tyskland danner Free Evangelical Church et velkjent symbol, som også er deres logo.

Det er en frykt hos europeiske kirker og kristne at vi bare er ute etter penger, og ikke så stor forståelse for at indiske kirker har mye å gi. Steven David, India rundt 4 00 barn, unge og ledere registrert, men mange flere kommer på våre arrangement. Vi har nok kontakt med over 10 000. Slik jeg oppfatter det, er det stor frimodighet i troen blant de unge, og et sterkt fokus på å nå ut til sine skolekamerater. Unge kommer til tro på våre ungdomsstevner, sier Koivunen. Men det er ikke bare lett å være ung og kristen i de tusen sjøers land. - Mange har en tøff tid som kristen på skolen. Unge begynner gjerne å drikke som 11-12-åringer på fest, og det er tøft å være den som sier nei. Hvis du ikke har kristne venner eller ikke står åpent fram med din tro, så er det vanskelig, beskriver han. Ungdomsarbeidet i IFFEC er ikke like aktivt som det var på 60- og 70-tallet. Men de nordiske lederne møtes jevnlig, og en eksport fra Norge til nettopp Finland er en av fruktene av dette. - Den største enkeltsatsingen vi har i

barne- og ungdomsarbeidet nå, er et disippeltreningssystem for kirkene. Det er inspirert av Levende tro som Misjonsforbundet UNG fortalte oss om, og det vil vi bare takke for, sier Koivunen.

Tysk kirkeplanting. Dermed har altså visjonene og tankene fra Misjonsforbundet UNG spredt seg også til Finland. Men det er ikke bare ut av Norge metoder og strategier går over landegrenser. Mye av strategien bak menighetsplantingsarbeidet i Vekst 2020 er hentet fra Tyskland. - Vi har en stor kirkeplantingsbevegelse, og mange kristne kommer og sier at de vil være med å plante menigheter for å vinne mennesker for Kristus, sier Ansgar Hörsting i BFeG. Det er heller ikke i Tyskland de store vekkelsene som preger arbeidet, og det er ikke bare enkelt å være en liten frikirke i et land med så sterke kirketradisjoner. - Det er en utfordring å nå mennesker

med budskapet om Jesus Kristus – de kommer en og en, ikke i masser. Folk er ofte religiøse, men forventer ikke nødvendigvis noe av kirken. De store kirkene, katolikkene og lutheranerne, ser på seg selv som representanter for kristendommen. Derfor må vi passe på å vise at vi er en kirke også, forklarer Hörsting. Han ser på IFFEC som et uttrykk for et Kristi legeme som ikke er menneskeskapt. - At kristne verden over er en del av Kristi legeme, er et faktum, og IFFEC er bare ett uttrykk for det. Jeg blir ydmyk av å være en del av det globale fellesskapet, og vi kan lære mye av å se hvordan kristne fra andre kulturer uttrykker troen. Hva vi kan lære av andre, har alltid vært viktig for meg, sier kirkepresidenten.

Multikulturell amerikansk kirke. Selv om både Tyskland og Finland ligger betydelig nærmere både geografisk og sannsynligvis også kirkehistorisk, er det nok USA vi har hentet flest impulser fra de siste tiårene. President i Evangelical Free Church of America og avtroppende president i IFFEC, William Hamel, forteller om en stor menighetsplantingsbevegelse. - 165 nye kirker er i prosess, og vi har rundt 180 menighetsplanter. De siste åtteti årene har vi fokusert sterkt på menighetsplanting, og vi opplever stor suksess >> med det. Samtidig legger vi stor vekt på å

M I S J O NS bladet 4 -1 0

>> være en kirke som ønsker folk fra alle kulturer velkommen, og vi arbeider også med å få frem den neste generasjonen av ledere, sier Hamel. Dette som en reaksjon på de kanskje største utfordringene i kirken. - Et større multikulturelt fellesskap vil bringe med seg utfordringer. Det er alltid lettere å være like. Innvandringsspørsmålet er også sensitivt og blir veldig politisk. Dessuten må vi åpne for yngre ledere – det er lett at de på min alder holder på makten for lenge, forklarer han. Som president for IFFEC (Hamel overlot ansvaret til Donn Engebretson på denne generalforsamlingen), har han selvfølgelig en god del på hjertet angående IFFECs betydning. - IFFEC gir mulighet for kirkeorganisasjoner med lignende bakgrunn og teologi til å finne fellesskap, måter å samarbeide og støtte hverandre på. I USA kan vi bli litt isolert og ikke være så opptatt av det som skjer utenfor USA. IFFEC kan gi et internasjonalt perspektiv vi ellers ikke ville hatt, mener Hamel.

Kamp for å bli anerkjent i Polen. Vi har hatt samarbeid med amerikanske kirker i mange år, men et tett samarbeid

MIS JONS bladet 4-10

At kristne verden over er en del av Kristi legeme er et faktum, og IFFEC er bare et uttrykk for det. Ansgar Hörsting, Tyskland med misjonsforbundene i Norge og Polen kan være noe nytt. President Tadeusz Tolwinski i Evangelical Christian Church in Poland forteller om et folk hvor mange er katolikker kun i navnet. - Det store bildet er at 90 prosent er katolikker som sier at de er kristne. Bibelen sier derimot at å være kristen er å være en etterfølger av Jesus, mens det for mange polakker handler om å følge opp tradisjoner så godt som mulig. Her handler det om å forklare evangeliet – de kjenner ordet, men mange har ikke samme forståelse av det å ha en tro. Vitnesbyrdet fra katolikker som tar imot Jesus er nesten alltid at de før var religiøse, men ikke kristne, sier Tolwinski. Den katolske kirke står svært sterkt i landet som også var hjemland til den forrige paven. Dermed er det vanskelig for

små kirker å finne sin plass. ECCP har 1200 medlemmer i 45 menigheter og 50 såkalte misjonsstasjoner rundt i Polen. - Offisielt er vi anerkjent av staten, men i praksis tror ofte katolikker at vi er mer som en sekt. Det å være katolikk er på mange måter det samme som å være polsk. Men kirken vår vokser sakte men sikkert, forteller han.

Ledermangel. Han er klar på hva som er det mest prekære behovet for en kirke som først de siste 20 årene har hatt statlig tillatelse til å ansette pastorer på heltid. - Det er et sterkt behov for lærere, pastorer og ledere. Noen kirker sliter fordi de mangler ledere, men har flere kristne. Vi har ingen gode læresteder for misjonsarbeid og pastortjeneste, og dermed må vi reise til utlandet for å få en slik utdannelse. Vi trenger både lærere, verktøy til opplæring og økonomi for å ansette pastorer, rapporterer Tolwinski. Men til tross for utfordringer, gleder han seg over gløden de kristne viser.

Lengst t.v: Fra en av menighetene i vår tyske søsterkirke. T.v: Møte hos vårt amerikanske søstersamfunn, The Mission Covenant Church. Over: Et polsk menighetslokale. T.h: På husmøte i Polen.

- De som blir kristne har som regel vært katolikker og er som regel veldig entusiastiske når de forstår at de er frelst og at Jesus er deres frelser. Han mener IFFEC gir oppmuntring og støtte ved å se at de som evangelikale kristne, er en del av et stort fellesskap, og håper på mer kontakt med menigheter, blant annet i Norge. - En måte er at vi får komme på besøk til menigheter, får undervisning og får se hvordan man arbeider der. Det bygger forståelse for hvordan man uttrykker troen i praksis ved å observere og høre. Slik kan vi finne nøkler til å bruke den entusiasmen vi har, foreslår Tolwinski.

Viktig for meg? Det er tydelig at kirkeledere setter pris på nettverket i IFFEC som først og fremst knytter bånd på ledernivå. Hva da med den enkelte misjonsforbunder, nyter de godt av at toppledere møtes og lærer av hverandre? - Det kommer selvfølgelig an på hvordan lederne formidler sine erfaringer videre. Jeg er jo med og setter dagsorden i Misjonsforbundet UNG. At jeg har en bredere referanseramme, er både sunt og viktig. Slike nettverk gjør at jeg får et større globalt fokus, og det kan jeg gi videre til menighetene og de lokale gruppene. Hvis vi har kontakt med ledere fra andre land,

er det også enklere å skape relasjoner og invitere ressurspersoner hit, mener Anne Margrethe Ree Sunde. Hun tror at bevissthet om hverdagen til kristne i fattige land eller land hvor de blir utsatt for forfølgelse, kan endre noen perspektiv. - Vi lever i en veldig individualistisk kultur på godt og vondt. Å lære verden å kjenne, setter alt i et annet perspektiv: Vi burde bare være glade for å kunne få utdannelse og en jobb. Da er det viktig å ha et globalt fokus: Vi er utsendt til verden for å tenke både globalt og lokalt. Vi som er så privilegerte, har et spesielt ansvar for å være bevisst på at vi har brødre og søstre som lever under helt andre forhold. Vestlig kristen tro har noen blindsoner som kan bli avdekket i møte med mennesker fra andre land. Dessuten blir vi bevisst på at himmelen blir mer fargerik enn vi kanskje ser for oss, forklarer den daglige lederen i Misjonsforbundet UNG.

- For mange tror jeg at det kan ha betydning bare det å være oppmerksom på og vite at vi er en del av en større sammenheng. For å sitere en av våre pastorer som deltok på en konferanse i regi av IFFEC i 2006: ”Nå har jeg virkelig fått troen på Misjonsforbundet!”” Og d da var det snakk om i Norge, fordi han fikk se det internasjonale fellesskapet. Det handler om identitet, sier Jarle Råmunddal. Bjørn Øyvind Fjeld mener det er snakk om et kall til alle kristne: - Det er en del av et gudgitt kall om å ta ansvar for hverandre. Hva vi får igjen er ikke det riktige spørsmålet, men heller hva vi kan gi. Bare vårt nærvær kan ha stor betydning. Jeg har blitt forbløffet over hva betydningen av et besøk, kontakt og forbønn kan bety for kirker som lever i trange kår. Jeg tror også vi i Misjonsforbundet har mye å hente blant vår egen familie, sier Fjeld. TEKST: ANDERS A. AANENSEN FOTO: DELS PRIVATE BILDER/ ANDERS A. A.

Global identitet. Generalsekretær Jarle Råmunddal tror bevisstheten av Misjonsforbundet som del av et globalt fellesskap, kan gjøre noe med vår identitet.

M I S J O NS bladet 4 -1 0

HOVEDSAKEN

Misjonsforbundet hører med blant de ”evangelikale”. Men hva er evangelikalitet og hvor oppsto dette fenomenet? Og hvordan plasseres dagens evangelikale i forhold til ”liberale” og ”konservative” kristne? Evangelikalisme er et begrep som er knyttet til den protestantiske delen av verdens kristenhet. Det uttrykker et sett bestemte anliggender: at troen må bygge på en tydelig omvendelse som etablerer relasjonen til Kristus, at nytestamentlige befalinger skal etterfølges i lydighet og at Bibelen som inspirert skrift har autoritet for tro, tjeneste og etisk livsførsel.

Born again-kristendom. Evangelikalismen sprang egentlig ut av den kontinentale pietismetradisjonen på 1700-tallet og hadde sin parallell i engelsk metodisme og amerikansk hellighetsbevegelse. Med sine vekkelsestradisjoner gjennom hele 1800-tallet, kom disse tradisjonene til å representere en tydelig omvendelseskristendom med påfølgende kall til et liv i etterfølgelse og lydighet. Etter hvert ble den et av kjennetegnene på angloamerikansk protestantisme og på det som gjerne er blitt beskrevet som born again-kristendom med vekt på personlig tro, forkynnelsen av klassiske kristne doktriner, det allmenne prestedømme og en understrekning av Bibelens ufeilbarlighet som historisk og religiøs skrift. Slik ble evangelikalismen kjent for å være teologisk konservativ og livssynsmessig pietistisk.

Omvendelse og reform. Målet for evangelikale strømninger har vært å revitalisere protestantisk kristendomsform. De har også vært preget av konkrete

MIS JONS bladet 4-10

kampsaker i grenselandet mellom kirke og samfunn. Evangelikalisme har derfor i perioder kombinert kravet til omvendelse med tilsvarende krav om sosial rettferdighet og reformer. Et eksempel er hvordan den engelske parlamentarikeren William Wilberforce kombinerte sin politiske karriere på slutten av 1700-tallet med et evangelikalt livssyn som gjorde det naturlig for ham å kjempe mot slavehandelen.

Røtter. Begrepets greske etymologiske opprinnelse betyr ”gode nyheter”. Det er knyttet til den kristne kirkes forkynnelse av de gode nyheter om at mennesker kan bli frelst ved å motta frelsens gave i kraft av Kristi død og oppstandelse. Under reformasjonsårhundret ble begrepet ”evangelisk” tatt aktivt i bruk av kirker som ønsket å definere seg på en bestemt måte. Både lutherske og reformerte kirker fant det naturlig å integrere det som del av sine navn (jfr. ”Den Evangelisk-Lutherske Kirke»” og ”The Evangelical and Reformed Church”). Teologisk kan det spores tilbake til Luther og hans understrekning av Ordets, nådens og troens plass som dogmatiske grunnbegreper. I Westfalen-traktatene og Corpus Evangelicorum benevnes reformatorene som ”evangeliske”; forstått som protestantiske kirker rent allment. Senere kom ordet også til å bli hyppig anvendt av reformerte puritanere i England og USA om det å dele evangeliet med andre med henblikk på personlig omvendelse. Innenfor typiske nybyggermiljøer i for eksempel New England, slo evangelikalismen røtter og materialiserte seg blant annet i etableringen av studiesteder som Harvard og Yale på USAs østkyst. Det er derfor naturlig å skjelne mellom ”evangelisk” (som generell betegnelse på protestantiske kirker) og ”evangelikalisme” (som betegnelse for den lavkirkelige og konservative fløy av protestantismen). En vekkelsestradisjon. Evangelikalismen slik vi kjenner den i dag, utviklet seg

med bakgrunn i en bestemt forståelse av at alle – også nominelle kirkemedlemmer – måtte kunne tilpasse sin kristne identitet innenfor et slags ”frelsens orden”-skjema som innebar omvendelse og personlig tro. Det var innenfor denne tradisjonen at de store evangeliske vekkelsene med predikanter som for eksempel Jonathan Edwards, George Whitefield og John Wesley fant sted (senere også forkynnere som Charles Finney, D. L. Moody og Charles Spurgeon). Den wesleyanske vekkelsen i England midt på 1700-tallet ble nettopp betegnet som ”an evangelical revival”. Begrepet evangelikal i anglikansk tradisjon, betegnet en bestemt retning innenfor en allerede eksisterende kirkelig tradisjon, mens det i USA ble betegnelsen på en større blokk av kirker med felles kjennetegn. (H. V. Synan i: Burges, Stanley: International Dictionary of Pentecostal and Charismatic Movements.) I 1846 ble den evangelikale allianse dannet i London. Det ble etterfulgt av et doktrinedokument i ni punkter som befestet forankringen til klassisk tro. Det fastholdt tanken om Bibelens som inspirert skrift, troen på den treene Gud, menneskets fall og syndige natur, Kristus som mellommann, rettferdiggjørelse av tro, omvendelse og helliggjørelse ved Ånden, Kristi gjenkomst og den endelige dom, Ordets tjeneste og betydningen av sakramentene dåp og nattverd.

The Fundamentals. 1800-tallet var evangelikalismens store gjennombruddsperiode. Mot slutten av dette århundret og inn i det neste, ble evangelikal fellesbetegnelsen på de protestantiske kirkene som stilte seg i opposisjon til de klassiske kirkemiljøene og deres historisk-kritiske forskningsmetoder i bibelfagsstudiene. Det ble også maktpåliggende for store grupper av evangelikale å kjempe mot darwinisme og teologisk liberalisme. De definerte seg i stadig mer fundamentalistisk retning; i opposisjon til modernistiske teologer på

Ill i t k h t

Evangelikale røtter

Ill: istockphoto

dispensasjonalistiske forestillingen om at karismatiske nådegaver ikke lenger hadde noen plass i kirkens liv etter kanondannelsen (utvelgelsen av Bibelens bøker, red. anm.). (Se B. B. Warfields bok Counterfeit Miracles.) Det førte til at fundamentalistene i 1928 stemplet pinsekristne som vranglærde fanatikere. Etter framveksten av den karismatiske vekkelsen i klassiske kirkesamfunn over hele verden, og etter at den såkalte tredje bølge, med blant annet John Wimber som talsmann, har fått prege mange evangelikale miljøer, har spenningene blitt betydelig dempet. I noen grad definerer i dag både evangelikale og pinsekristne seg i lys av hverandre.

kontinentet og deres ”higher criticism”. Tidsskrifter og pamfletter kalt The Fundamentals som utkom i årene mellom 1910 og 1915, redigert av blant andre R. A. Torrey, opererte med et sett trospunkter som ble betegnet som ufravikelige; med kampen for Bibelens ufeilbarlighet som den fremste merkesaken. Kampen mellom modernister og fundamentalister ble i løpet av første halvdel av 1900-tallet ført med så stor intensitet og med så sterke gjensidige anklager, at det tidvis svekket kirkenes renommé i det offentlige rom.

Siden har talspersoner for evangelikale kirker ønsket å understreke at denne trostradisjonen både er bredere og dypere enn amerikansk fundamentalisme

Pinsekritiske. Siden begynnelsen av forrige sekelskifte hadde pinsebevegelsen utviklet seg som en parallell bevegelse med røtter i wesleyansk hellighetsidealer. Den delte flere av leddene i fundamentalistenes trosortodoksi. Fundamentalistene delte imidlertid ikke pinsevennenes anliggender, innleiret som de var i den

Fornyelsen. Like etter 2. verdenskrig ble det tatt grep som bidro til å sprenge det negative image som konservative kristne grupper i USA hadde etterlatt seg i mellomkrigstiden. En ny organisasjon, National Association of Evangelicals, ble dannet. Pinsekristne kirker ble også inkludert, og NAE ble nå betraktet som et hjem for en mer åpen form for evangelikalisme som skulle komme til å vinne stor framgang i amerikansk kirkeliv. Billy Graham, med sine store kampanjer, tidsskriftet Christianity Today og etableringen av Fuller Theological Seminary i Pasadena, ble de fremste representantene for en evangelikal kristendomsform i moderne støpning. Midt på 1970-tallet spilte president Jimmy Carter en tilsvarende rolle, og Ronald Reagan fulgte opp med politiske kampsaker som sto på agendaen til de evangelikale kirkene. En mer fundamentalistisk og aktivistisk preget gren av evangelikalismen kom til uttrykk på 1980-tallet gjennom baptisten Jerry Falwell og hans Moral Majority. Organisasjonen fremmet konservative politiske standpunkter og ble ofte benevnt som det kristne høyre. Karaktertrekk. Et karakteristisk trekk ved evangelikalismen er at den er tverrkonfesjonell. Den sverger ikke til en

M I S J O NS bladet 4 -1 0

”Nåtidig evangelikalisme er også opptatt av å finne en middelvei mellom liberale og konservative strømninger.” Terje Hegertun

bestemt kirkelig egenart, noe som gjør at man kan snakke om så vel (lavkirkelig) anglikansk som presbyteriansk evangelikalisme. Den uttrykker teologiske anliggender innenfor allerede etablerte kirker. Dermed framstår det enda et karaktertrekk: i kraft av det temamessige slektskapet som de evangelikale deler på tvers av kirkelige grenser, er den en økumenisk bevegelse. Den har hatt sitt sterkeste gjennomslag innenfor den engelskspråklige delen av verdens kristenhet, og den står i opposisjon til rendyrket sakramentalisme og til bestemte kirkelige tradisjonsoverleveringer. Kirkehistorikere har påpekt at evangelikalismen er influert av opplysningstidens optimistiske fornuftsidealer på grunn av det fokus den har hatt på rasjonalistisk argumentasjonsføring og et til dels agressivt trosforsvar. Denne optimisme har imidlertid ikke stått i et rimelig forhold til det faktum at kjente evangelikale ledere og TV-predikanter har vist seg å være moralsk dobbelbunnet og påført den evangelikale bevegelsen offentlig tillitssvikt. I november 2006 måtte de evangelikales fremste talsmann i USA, Ted A. Haggard, trekke seg på grunn av utilbørlig, moralsk atferd.

Evangelikalismen som en tredje vei. De evangelikale har lagt vekt på en alliansepreget økumenikk og bygget løse former for nasjonale, regionale og internasjonale strukturer. Verdenskonferansen for evangelisering i Berlin i 1966 og Lausanne-konferansen i 1974 er eksempler på en evangelikalisme som avdekker en stor sans for det personlige gudstjenesteliv og klassisk misjon. Dette samsvarer med den profil mange unge kirker i Afrika, Sør-Amerika og Asia har. I praksis – om ikke alltid i teologi – går dette i tospann med mer pentekostalt orienterte kirker i de

MIS JONS bladet 4-10

samme områder. Evangelikalismen representerer gjerne en tredje vei i protestantismen, mellom teologisk liberalisme i klassiske kirker og den kulturelle separasjonslinje som fundamentalistisk preget kristendom preges av. Nåtidig evangelikalisme er også opptatt av å finne en middelvei mellom liberale og konservative strømninger. En gjenerobring av den evangelikale arven innebærer ikke med nødvendighet at kirken skal være motkulturell og separatistisk. Det er også mulig å opptre mer lavskuldret i forhold til kirkeøkumeniske organisasjoner, og det kan i dag spores en større vilje enn tidligere til å ta i bruk et bredere spekter av liturgiske uttrykksformer, samt ta opp i seg innsikter fra kirkens egne lange tradisjonslinjer som understreker teologiens ortodokse åre.

Evangelikalt mangfold. Enkelte observatører opererer med begreper som konservative evangelikale, åpne evangelikale, karismatiske evangelikale og post-evangelikale. Til sistnevne gruppe regnes Emerging Church-bevegelsen. I dag er The World Evangelical Alliance et nettverk av kirker i cirka 130 land som selv deltar i nasjonale allianser og i over 100 internasjonale organisasjoner. Majoriteten av evangelikale kristne og kjennere av evangelikalismen, understreker dens mangfold like mye som dens enhet. Postfundamentalistisk evangelikal teologi søker i framtiden å kunne dekke en stor bredde av konfesjonelle og liturgiske tradisjoner innenfor en enhetlig ramme av personlig tro og etterfølgelse av Kristus. (Olsen, Roger: The Westminster Handbook to Evangelical Theology.) På norsk jord. I Norge kan flere kirkesamfunn sies å stå i en klar evangelikal tradisjon. Det gjelder i første rekke Mis-

jonsforbundet. Men også Baptistsamfunnet, Metodistkirken, pinsebevegelsen og De frie evangeliske forsamlinger kan på ulike måter sies å ha røtter i evangelikale hovedtradisjoner. Nettopp fordi evangelikalismen kan defineres etter sine teologiske kjerneverdier og ikke etter kirkelig tilhørighet, vil også lavkirkelige organisasjoner og foreninger kunne identifisere seg med dens vekkelsesorienterte og konservative profil. Det innebærer at evangelikalismen er dypt forankret i den norske kirkevirkelighet. TEKST: TERJE HEGERTUN, PHD, FØRSTEAMANUENSIS

Terje Hegertun (57) er teolog og knyttet til seksjon for systematisk teologi ved Det teologiske Menighetsfakultet. Hegertun er forkynner i pinsebevegelsen og har bakgrunn som pastor og redaktør. Han har sin spesialkompetanse innenfor pentekostal og økumenisk teologi.

FAKTA: Norsk Råd for Misjon og Evangelisering, NORME, er det rådet som formelt representerer Norge i for eksempel European Evangelical Alliance og World Evangelical Alliance. For noen år tilbake ble Den evangeliske allianse i Norge integrert NORME.

HOVEDSAKEN

Fra all-round til nøkkelpersoner Når Misjonsforbundet i dag sender ut misjonærer er det folk med nøkkelkompetanse og ikke all-roundmisjonæren. Færre folk sendes ut. Men mange ﬂere får lønnsmidler - Dagens misjonærer har støttefunksjoner, er rådgivere og jobber administrativt. De er ikke lenger i førstelinjetjeneste. De misjonsarbeiderne vi skal ha ute er nøkkelpersoner, vi sender sjelden ut allroundmisjonærer, men de skal ha en bestemt kompetanse som vi trenger, sier misjonssekretær Eilif Tveit. Det operative foregår på nasjonalt plan. Misjonærene skal ha formidlerrollen mellom Norge og søsterkirken – og den rollen blir mer og mer viktig.

Likeverd. I løpet av de siste tiårene har det skjedd mye i misjonstenkningen. Tidligere var det status å ha mange misjonærer ute. Nå tenker mange misjonsorganisasjoner annerledes. - For det første er det en villet utvikling at misjonærene skal spille en mer tilbaketrukket rolle. Det er viktig i forhold til det nasjonale ansvar for arbeidet og i forhold til likeverdstenkningen. For det andre er det veldig dyrt å ha personell i utlandet, sier Tveit. Fra og med januar 2011 har Misjons-

forbundet fem misjonærer og en voluntør i Colombia, samt en misjonær i Kongo. Men lønnsmidler går til mange flere personer. (Se neste side). I Kina er det ikke anledning til å ha misjonærer, der er Misjonsforbundet inne på besøksbasis. Men Misjonsforbundet i Hong Kong følger opp og støtter arbeid i Kina, dels sammen med Misjonsforbundet i Norge. Lønnsmidlene går til lokale pastorer – og når mye lenger ut. - Hvilke fordeler og ulemper ser du ved denne utviklingen hvor vi sender ut færre misjonærer? - Bare fordeler egentlig. Ulempene måtte være at det finnes mange som mener at vi burde hatt en fremtredende misjonær over alt, men det er en rolle som er utgått på dato. Dagens misjonærrolle er sunnere – og gir oss mulighet til å lære og få ny innsikt. Vi må forstå mye mer hvordan vi skal tjene arbeidet. Vi kan ikke bare sette agendaen selv, men må spille mye mer på landets egne premisser. Det krever en annen inngang – vi blir mye mer teamarbeidere ute enn sjefer – og det gir gode kvaliteter. Det skaper også mer ydmykhet, mener Tveit.

Misjonærer til Norge? – Jeg tror vi ser en dreining mot et bredere type samarbeid, fortsetter Tveit, som mener flere land og søsterkirker i fremtiden vil gå sammen om satsing. - Vi ser tydeligere at vi sammen kan stå bak misjon fra ett land til et annet. Vi i Norge kan ha økonomi og administrative

Misjonssekretær Eilif Tveit tror på økt gjensidig utveksling av misjonærer.

ressurser, mens andre har personell. For eksempel kunne vi ha en colombiansk misjonær som drar til Uruguay – hvor både Norge og Colombia støtter økonomisk mens en tredje organisasjon driver arbeidet i Uruguay, mener Tveit. Han tror også fremtiden vil bringe misjonærer til Norge. - Jeg ser for meg mer utveksling. Vi er trege i Norge med å se at også vi trenger hjelp – og bør i større grad være åpne for å ta imot misjonsarbeidere både i Europa og i Norge. Jeg så et kart i IFFEC (International association of Free Evangelical Churches, se side 20, red.anm) at vi i Misjonforbundet i Norge er de eneste som ikke tar imot misjonærer fra andre land. Det sier litt om at vi ligger etter. Det kan være snakk om misjonærer som er med på å plante nye menigheter og når nye folkegrupper fra egen kultur i Norge, avslutter Tveit. TEKST: ANNE MARGRETHE MANDT-ANFINDSEN FOTO: JOHANNES W. BERG

M I S J O NS bladet 4 -1 0

HOVEDSAKEN

Våre utsendinger og medarbeidere Misjonsforbundet har arbeid i mange land, både med norsk nærvær og mange nasjonale medarbeidere. Her ser du et glimt:

COLOMBIA: Svein Flaten: Misjonsforbundets stedlige representant i Colombia med ansvar for å representerer Misjonsforbundet blant annet i FIPECs (Det Colombianske Misjonsforbund) styre. Svein er personalansvarlig i forhold til de norske medarbeiderne, samt at han arbeider med Bibelskolen FeCempec og driver med ledertrening av ungdomsledere. Øyvind og Maria Slåtta med barna Isak og Rebekka: Øyvind er prosjekt- og administrasjonsrådgiver for diverse diakonale prosjekter, særlig de Norad-finansierte. Arbeidet gjøres i tett samarbeid med FIPECs leder for det diakonale arbeidet og med bistandsansvarlige i Norge. Maria er rådgiver for og engasjert i flere av de sosiale institusjonene, samt i fadderprogrammet Vidas Cambiadas. Magni og Gordon Valen med barna Mari og Johannes: Gordon arbeider hovedsakelig strategisk, med planlegging og utvikling av bibelskoen FeCempec sammen med rektor. Magni arbeider med sang og musikk knyttet til barn og menighet. Begge to jobber med oppfølging av pastorfamilier – i forhold til dem som par og deres tjeneste. Anna Sjövall: Hun er voluntør og jobber i førstelinjetjenesten med barnekirken, skolefritidsordningen og barnerehabiliteringen.

MIS JONS bladet 4-10

Cirka 30 colombianske pastorer/ arbeidere: Misjonsforbundet støtter virksomheter som har nasjonale medarbeidere. Deler av støtten går til lønn.

KONGO: Magnar Totland (fra medio januar): Magnar er vår kontaktperson i Kongo. Menighetsbesøk, lederoppfølging i nord, og å holde nær kontakt med kirkens ledelse som bindeleddet mellom Norge og Kongo, står på hans program. Han følger opp organisasjonsutviklingsprosjektet i Kongokirken. Cirka 50 kongolesiske pastorer: Misjonsforbundet støtter Kongokirken med midler. Noe av støtten går til lønn til 50 av pastorene.

NORGE: Ytremisjonsavdelingen (YMA) består av: Misjonssekretær Eilif Tveit, som leder det internasjonale arbeidet i Misjonsforbundet. Han har strategisk og økonomisk ansvar, samt personalansvar. Han foretar årlige reiser til Colombia, Hong Kong, Kina og Kongo for å følge opp arbeidet i forhold til søsterkirkene samt de enkelte prosjekter.

Spesialrådgiver for bistand, Viggo Koch, har ansvar for alle prosjektsøknader til Norad. Noradstøtten er for 2010 på fire millioner kroner. Dessuten har Viggo landansvar for Kina. Misjonskonsulent Kjersti Gulli Petersen jobber med ulike prosjekter, er hands-on i forhold til kontorarbeid og har et særskilt informasjonsansvar.

HONG KONG MAKAU

AFGHANISTAN:

KINA:

Misjonsforbundet bidrar med støtte som kanaliseres gjennom en internasjonal diakonal organisasjon som er lokalisert i landet. Vi støtter:

152 pastorer: I Shaanxiprovinsen får pastorer og eldste deler av sin lønn fra Misjonsforbundet. Disse blir kanalisert via Shaanxi Kristne Råd. (Les mer om arbeidet i Kina på side 48.)

Cirka 100 internasjonale kristne arbeidere: Jobber med diakonale prosjekter knyttet til blant annet medisin, ortopedi og mental helse. Cirka 300 nasjonale medarbeidere: Jobber i de samme institusjonene.

ÅRETS JULEGAVEBREV fra Misjonsforbundet kommer i postkassene. Her inviteres du til å støtte våre utsendinger i andre land.

M I S J O NS bladet 4 -1 0

Innehaver: Kirsti Kaasa Skagerak Arena Skien: 35 52 09 60 Hammondgården Porsgrunn: 35 51 49 00

Kreative løsninger, Commissoning, Service, Programmering Robot / PLS aurolister@auro.no

Tel: 47 38 11 22

Nieblok Invest AS 5443 Bømlo

Disippelkorset - et felleskristent symbol

Disippelkorset er til salgs både som sølv og gullsmykker og pins.

Steinsprutskade ordnes

• Betongsaging • Kjerneboring • Meisling • Riving

www.dybdahlbetong.no

MIS JONS bladet

Ring tlf. 23 32 57 70 eller skriv ditt navn, din adresse, antall kors, størrelse og kjedelengde til UNG@misjonsforbundet.no

EFFEKTIVT og KOSTNADSFRITT for deg* uansett bilmerke og modell.Venter du til ruta sprekker, må du betale egenandel. ....og du: trenger du låne bil mens du venter, får du låne en av oss! *v/kasko eller delkasko

inn adresse Glassmester EkraSkriv & Voie AS, tlf- 37024188 Frolandsveien 6, 4847 Arendal

Les mer om Disippelkorset på våre hjemmesider!

www.disippelkors.no

Velkommen til retreat! 6$1'20 *DUPR WHO UHWUHDW#VDQGRP QR

DrĂ¸bak | tlf 41 57 49 48 | www.corniche.no

720$6*c5'(1 .RUQVMÂĄ WHO UHWUHDW#WRPDVJDUGHQ QR

1Â U OLYHW 1Â U NLOGHQH 6H YnUW SURJUDP Sn

ZZZ VDQGRPVWLIWHOVHQ QR

Klikk inn for en hyggelig handel! www.nyttig.no

BesĂ¸k oss pĂĽ www.ktf-as.no eller ring oss pĂĽ tlf 23 68 39 00

M I S J O NS bladet

Ytre Randesund: Noen av de aktive i menighetsplantingen i ytre Randesund. Fra venstre: Øyvind Haugland, Kristin Haugland, Stein Bjørkholt med Juli Bjørkholt i armene, Marianne Bjørkholt, Kjetil Finnestad med Marius Finnestad på armen, Aslaug Finnestad, Kristian Råmunddal og Solfrid Råmunddal. Foto: Anders A. Aanensen.

t e i d a t s e t n a l p å p – Misjonsfor Misjonsforbundet har knapt plantet menigheter de siste 20 årene. Nå skal det bli 20 nye menigheter innen 2020, og tre plantinger er i gang. Vekst 2020 innebærer fem målsetninger som skal vise dobling av Misjonsforbundet. Ingen liten utfordring for en organisasjon som har stått på stedet hvil siden 80-tallet. De fem målsetningene er: - Plante 20 menigheter de neste 10 årene. - Doble gjennomsnittlig møtebesøkende i menighetene. - Doble antall registrerte barn og ungdom. - Doble antall personer i smågrupper. - Doble antall medarbeidere i menighetene.

Menighetsplanting. Møtebesøk, personer i smågruppene og antall medarbeidere har menighetene målt i løpet av

MIS JONS bladet 4-10

november, og resultatene er ikke klare ennå. Antall barn og unge registreres per 31.12, og endelige tall blir ikke klare før til våren. Lettere er det nå å si noe om menighetsplantingen. For per dags dato er tre menighetsplantinger i gang i Misjonsforbundet: På ytre Randesund og Justnes i Kristiansand og i Jåsund på Sola utenfor Stavanger. - Vi satte i gang et prosjekt på Jåsund i fjor, og skal skrive prosjektavtaler for ytre Randesund og Justnes rundt nyttår. Forhåpentligvis vil disse avtalene gjøre at flere menigheter vil starte plantingsprosjekter, sier prosjektleder Torben Joswig for menighetsplanting i Misjonsforbundet.

- Godt i rute. Han forteller at et coachingnettverk er oppe og går hvor menighetsplantere veileder og støtter hverandre. - Vi har fire coacher som følger opp ulike unge ledere med tanke på menighetsplanting. I høst var vi på studietur til utlandet med åtte deltakere, og vi er i ferd med å utvide nettverket, forteller Joswig.

Flere har henvendt seg med spørsmål om hva de kan gjøre for å plante menighet. - Det er morsomt å kunne vise at det finnes flere muligheter enn de ofte er klar over for å bidra til å plante menigheter, sier han. Og Joswig mener Misjonsforbundet ligger godt i rute for å nå plantingsmålet. - I forhold til målet om 20 nye menigheter innen 2020 så er vi godt i gang.

Baking på Justnes. På Justnes står menighetsrådgiver Roy Elling Foss i Misjonsforbundet i spissen for plantingsprosjektet. Familien Foss har flyttet til halvøya, og opplever vekst allerede. - Vi har mannsgruppe og damegruppe annenhver uke. Dessuten har vi et sosialt arrangement i måneden. I desember er det bakeverksted før jul. 24 kommer fra og til mot de 10 som var med i august, forteller han. Ledergruppen teller fem personer, og til våren utvider de tilbudet. - Vi skal begynne med et kveldmøte i måneden i tillegg til en sosial samling i

Jåsund: Startgruppa for menighetsplanting i Jåsund. Foran fra venstre Lea Sundhordvik, Torill Bøylestad og Emil Bøylestad. Midten fra venstre Hege Sjaavaag og Stine Sundhordvik. Bak fra venstre Øyvind Bøylestad og Aleksander Sundhordvik. Foto: Privat.

måneden. Det blir på skolen eller barnehagen i nærheten, forteller han.

Tomt på Jåsund. Det spesielle på Jåsund i Sola er at Stavanger misjonsmenighet allerede eier en stor tomt der som de fikk som testamentarisk gave for 30 år siden. Den tidligere eieren hadde ”sett” et menighetsbygg der, og nå vil tomten havne midt i smørøyet av det planlagte sentrumet til Jåsund. - Vi er med på utformingen av det nye sentrumet siden vi eier en tomt der. Kommunen vil ikke ha noen kirke, men det kan bli flerbrukshall, konsertsal, idrettshall eller lignende som vi kan få disponere, forteller Øyvind Bøylestad som er utsendt som menighetsplanter av Stavanger misjonsmenighet i 50 prosent stilling.

Relasjoner. Foreløpig har ingen flyttet til Jåsund, og Bøylestad arbeider i området med relasjonsbygging og med å bygge opp en startgruppe. - Det er mye relasjonsbygging med unge i etableringsfasen. Slike som kan tenkes

vil flytte til Jåsund. Noen utfordrer vi til å være med på menighetsplantingen. Foreløpig er startgruppen på seks personer, og vi er dialog med flere om å være med, sier han. Han tror Jåsund kan bli nærområde for en av de 20 nye menighetene i Vekst 2020. - Helt klart. Jeg tror på en slak vekst, men at en betydelig mengde mennesker vil utgjøre menigheten om ti år. Kirken blir kanskje ikke noe bygningsmasse, men med tomt tror jeg vi får lokaler, sier han.

Utadvendt-samling. Randesund misjonsmenighet ble plantet i 1982, og nå er de modermenighet for et plantingsprosjekt som foreløpig heter ytre Randesund. Stein Bjørkholt leder arbeidet. - Foreløpig har vi en gruppe på rundt 20 voksne som møtes hver 14. dag i hjemmene. På nyåret en gang skal denne gruppa deles. Nå i desember skal vi møtes til det vi kaller en ”utadvendt-samling” hvor folk inviterer med noen de tror kan være interessert. Der forventer vi rundt 40-50 voksne og like mange barn, forteller Bjørkholt.

Justnes: Ledergruppa på Justnes. Bak til venstre er Roy Elling Foss. Foto: Privat.

Da samles de på nye Dvergsnes skole, men det er ikke bestemt hvor framtidige større samlinger skal være. De er også usikre på når de skal arrangere en form for prøvegudstjenester. - Det blir nok i løpet av våren en gang. I tillegg vil vi ha samlinger med alle gruppene sammen hvor vi også inviterer med andre, sier han.

En av 20. Dermed ser det ut til å være tre plantingsprosjekter tilknyttet Misjonsforbundet som er godt i gang. - Jeg håper absolutt dette blir en av de 20 nye menighetene i målsetningen. Vi har noen fantastiske bra mennesker med oss, og arbeider i et område hvor det bor mange mennesker som vil ha interesse av en lokal kirke på stedet, sier Stein Bjørkholt. TEKST: ANDERS A. AANENSEN FOTO: PRIVAT

M I S J O NS bladet 4 -1 0

FOLK Her skriver vi om Misjonsforbundsfolk som feires eller som minnes, først og fremst om folk som er aktive i dag, eller som har vært i tjeneste over litt tid, i tidligere tider. Leserne er også invitert til å skrive om sine jubilanter.

Jubilanter 90 ÅR

DAGNY MALENE HAUKELAND (f. Grimstvedt) fylte 90 år 28.11.2010. Hun ble født i Nissedal i Telemark, som nummer åtte av ti søsken (syv jenter og tre gutter), og er den eneste gjenlevende av dem. I 1942 flyttet hun til Oslo, hvor hun traff Trond Ramon Haukeland, som hun giftet seg med i 1944. Sammen fikk de i alt fem barn. Den eldste sønnen døde bare 3 år og 8 måneder gammel, og dette har vært en av hennes store sorger gjennom livet. Hun og pappa hadde mange gode år sammen, men han døde dessverre av hjerteinfarkt bare 53 år gammel. På et øyeblikk ble livet hennes helt forandret. Overgangen fra å ha en å dele livet med til det å bli enke - og være alene - hadde en stor innvirkning på livet hennes videre. I 1990 flyttet hun til Notodden, i en hageleilighet hos sønn og svigerdatter, hvor hun fremdeles bor. Fysisk sett bærer hun tydelig preg av at hun har levd et langt og arbeidsomt liv. Hun har alltid vært et arbeidsjern og gjort det som gjøres skal, selv om hun har hatt mye plager med både rygg og hofter, helt fra hun var ganske ung. Hun var lett å spørre, og svarte ja hvis hun kunne, og mange er de som har fått en håndsrekning fra henne når det trengtes.

MIS JON JONS S bladet 4-10

Åndelig og mentalt sett er Dagny høyst oppegående. Det er viktig for henne å følge med på større og mindre begivenheter i familien, i tillegg til å følge med på nyhetene i TV og aviser. Hun får sin daglige trim ved å hente avisen selv, hver dag. Det er umulig å beskrive mamma, uten å nevne det som har vært det aller viktigste for henne gjennom livet. Både som barn, ungdom og hele hennes voksne liv har vært preget av hennes kristne tro, som alltid har vært tydelig og synlig til stede. Om hun ellers kunne være beskjeden, satte hun aldri sitt lys ”under en skjeppe” på dette området. Hun tok imot de anledninger som bød seg, og fortalte at Jesus er veien, sannheten og livet, og at han døde for å frelse verden. Alle kan bli frelst, men de må velge det selv. I alle år har hun vært aktiv og engasjert i menighetsarbeid, og til stede på gudstjenester og møter så sant det lot seg gjøre. Og hun har alltid gitt sitt bidrag til saker som hun er opptatt av; både penger og tid. Gleden i Kristus er min styrke, sa mamma senest i telefonen tidligere i dag. I de årene hun bodde i Oslo, fra 1942 til 1990, var Betlehem hennes åndelige hjem. Hun var et aktivt medlem både som møtedeltaker, og med diverse arbeidsoppgaver. På Notodden er det Ebenezer som har fått gleden av å ha henne som en aktiv møtedeltaker, men hun har holdt kontakten med Betlehem. Mamma var hjemmeværende så lenge vi var små. Hun var alltid til stede, og var det noen som trengte en å snakke med, litt plastring, en brødskive eller annet, kunne vi bare ta venner med oss hjem. Da yngstemann var stor nok, begynte hun også i lønnet arbeid, i kantinen på Legevakten i Oslo. Hun har vært en sentral og viktig person i våre liv, fra vi ble født og fram til i dag. Familien har vokst med tiden, og teller nå fire gjenlevende barn, elleve barne-

barn og ti oldebarn samt at de som slår seg sammen med noen av ”hennes”, blir regnet med på lik linje med hennes egne. Det er med stor kjærlighet og respekt vi gratulerer vår mor med 90-årsdagen. KARI HAUKELAND STEEN PÅ VEGNE AV BARNA

70 ÅR

KIRSTEN WATNE fyller 60 år den 22. februar. Hun er født og oppvokst i Kristiansand, og gikk trofast i Salem Misjonsmenighet. Hun utdannet seg til sykepleier og giftet seg med Svein Watne i 1963. Kirsten har alltid vært et engasjert menneske og hun har involvert seg i andre. I menighetslivet engasjerte hun seg etter hvert som de flyttet. Før misjonærtjenesten i Colombia var hun Pleie- og Omsorgsjef i Nissedal kommune. Kallet til misjon ble etter hvert sterkt hos henne og Svein og førte først til en korttidstjeneste på to år i Bogota, Colombia, fra 1988. Etter det ble det fullt oppbrudd fra Norge for å satse på langtidstjeneste i misjonen. Etter godkjenning som misjonær i 1992 gikk ferden til Colombia igjen, denne gangen til kystbyen Barranquilla for nybrottsarbeid. Sammen med Svein har hun bidratt til oppbygging av flere menigheter og skoler i byen. Hun har reist og besøkt mange, lyttet til livshistorier og problemer og alltid rakt

ut en hjelpende hånd. Raushet og kjærlighet - spesielt til de fattige - engasjement og spontanitet er ord som passer på Kirsten. Kvinner og barn har ofte vært i fokus i Kirsten sitt engasjement. Uten mobiltelefon og alene med Jesus i menneskemylderet i Barranquilla har Kirsten utført sin lange misjonærtjeneste og skapt liv og begeistring rundt seg. Sammen med Svein avsluttet hun sin tid som misjonær i Colombia ved hjemkomsten til Norge i 2006. Men flere besøk tilbake i Barranquilla har det allerede blitt for å holde kontakt med venner og tidligere medarbeidere. Misjonsforbundet vil gratulere med dagen og samtidig takke Kirsten for en sterkt og trofast tjeneste som misjonær. Adresse: Andåsvn. 130, 4625 Flekkerøy.

Sammen med kona Hilde er Øyvind den av misjonærene i Colombia som har fulgt historien lengst. nesten fra oppstarten. Tre barn og flere perioder i Colombia har det blitt. De kom sist hjem fra Colombia sommeren 2008. Øyvind er aktivt engasjert i mennesker. Spontanitet og engasjement er noe av det Øyvind kan beskrives med i tillegg til en

Menighetsrådgiver/

50 ÅR Adr: Chr Kroghs g 34, 0186 Oslo www.misjonsforbundet.no

fyller 50 år 7. februar 2011. Sammen med kona Hilde dro han og familien til Colombia i begynnelsen av 1987. Misjonsarbeidet der var fortsatt i en startfase og Øyvind fikk være med å prege arbeidet spesielt i denne tida. Med utgangspunkt i Medellin gikk ferden etter hvert til hovedstaden Bogotá, der han med sin visjonære holdning fikk kontakter og muligheter til å satse. Han deltok sterkt i oppbyggingen av Normandiamenigheten (63-menigheten) som i dag er den største i Misjonsforbundet i Colombia og har et utstrakt arbeid, særlig innen rehabilitering av rusmisbrukere. Øyvind fikk bidra til og være med på utviklingen av rehabiliteringsarbeidet i Misjonsforbundet. Bibelskolearbeidet har også engasjert Øyvind med undervisning og relasjonsbygging mellom ledere.

EILIF TVEIT, MISJONSSEKRETÆR

Misjonsforbundet er en sammenslutning av 99 selvstendige menigheter med cirka 8 500 medlemmer. Misjonsforbundet UNG er vår selvstendige barne- og ungdomsorganisasjon med cirka 4 000 medlemmer. Hovedkontoret ligger i Oslo. Vår visjon er «Guds barns enhet og menneskers frelse». Ansgar bibelskole og Ansgar teologiske høgskole er våre skoler, og internasjonalt har vi virksomhet i Afrika, Sør-Amerika og Asia. Misjonsbladet er vårt medlemsblad.

EILIF TVEIT, MISJONSSEKRETÆR

ØYVIND BERBERG

dyp kjærlighet til Colombia og det colombianske folk. Misjonsforbundet vil gratulere med dagen og ønske Guds velsignelse over livet og tjenesten fortsatt. Adresse: Limihøgda 39, 3721 Skien.

eventuelt i kombinasjon med stilling som leder for nasjonalt arbeid Da vår dyktige medarbeider Egil Torp blir pensjonist fra juli 2011, søker vi etter ny medarbeider. Stillingen inngår i et team på tre medarbeidere, til sammen 2,7 årsverk, med hele landet som ansvarsområde. I teamet vil vi se etter en person som kan være leder for det nasjonale arbeidet (30 %) i kombinasjon med stillingen som menighetsrådgiver. Den som ansettes kan med fordel bo på Østlandet.

• God tillit i menighetene og i fellesskapet for øvrig • Relevant utdanning, pastoral- og ledererfaring • Evne til å føre menigheter gjennom strategiske utviklingsprosesser • Evne til å lytte, inspirere og utvikle medarbeidere • Evne til å arbeide selvstendig og til å se de gode løsninger • Evne til å bygge fellesskap og relasjoner

Ansvarsområder:

Vi tilbyr:

• Være en rådgiver for pastorene • Ansvar for kontakt og oppfølging av menighetene • Utøve tilsyn i forhold til det registrerte trossamfunnet • Ansvar for implementering av nasjonale strategier

• En forventningsfull gjeng medarbeidere • Spennende arbeidsmiljø • Lønn etter avtale

Ønskede kvaliﬁkasjoner og personlige egenskaper:

Den som ansettes må arbeide i samsvar med Misjonsforbundets formål og verdier. Spørsmål om stillingen kan rettes til generalsekretær Jarle Råmunddal, Misjonsforbundet tlf 23 32 57 50 eller e-post JRamunddal@misjonsforbundet.no

• God kjennskap til Misjonsforbundet og Misjonsforbundets menigheter

Søknadsfrist: 15. februar 2011

M I SJ MI S J ONS O NS bladet 4 -10 -1 0

VI MØTER

Pastor og supporterformann Martin Kolsrud i samtale med André Bergdølmo.

Martin Kolsrud (44) er leder for Predikant- og misjonærforeningen (PMF) i Misjonsforbundet og pastor i Mjøndalen misjonsmenighet og Gulskogen bydelskirke. Han er gift, har to barn på 18 og 20 år og bor i Drammen. Som pastorsønn og pastor har han bodd i Berlevåg, Lista, Drammen, Lyngdal, Oslo, Kristiansand, Skotfoss og Notodden. - Hva i oppveksten har preget deg mest som menneske? - Det at jeg vokste opp som pastorbarn har nok preget meg mest. Møte med mine foreldres tro og møte med ulike mennesker og ulike kristne mennesker. Det har

MIS JONS bladet 4-10

gitt meg en åndelig ballast jeg ikke så lett ble kvitt, selv om jeg prøvde iherdig som tenåring. - Driver du med noen idrett og kunne du bli skikkelig god? - Som 16-åring satte jeg norsk rekord for årstrinnet i stille lengde uten fart – 2,96 meter. Jeg burde satset på friidrett, men ville heller spille fotball. Der hadde jeg hurtighet og spenst, men ikke teknikk eller tøffhet. - Har du noen hobbyer? - Fotball og musikk har vært to lidenskaper som har fulgt meg hele livet. Jeg er redaktør og formann i Birminghams norske supporterklubb og har sesongkort på Marienlyst. Dessuten har jeg en omfattende samling vinylplater og er gjerne DJ i stua hvis noen gidder å lytte. - Hvis du måtte være medlem i et annet kirkesamfunn enn Misjonsforbundet, hvor ville du havnet? - Det måtte vært kirken Holy Trinity Brompton i England. De startet Alpha-kursene og har vært til stor inspirasjon for meg.

- Hvilken bok utenom Bibelen har gjort størst inntrykk på deg? - Nylig leste jeg en bok av presten Pete Greig i Holy Trinity Brompton som heter God on mute. Den handler om når Gud er stille og livet er vanskelig, og den gjorde sterkt inntrykk. - Hvilke bøker har du på nattbordet nå? - Listening to van Morrison og Per Arne Dahls Fra paradis til virkelighet. - Hvis du skulle bo i et land utenom Norge, hvor ble det da? - Det må jo bli England. Drømmen måtte være å gå i Holy Trinity Brompton og ha sesongkort på St Andrews (Birminghams hjemmebane). - Ville du takket ja til et tilbud om å hoppe i fallskjerm? - Jeg vokste opp med historien om en ungdom fra Drammen misjonskirke som omkom i et fallskjermhopp, så det kunne jeg absolutt ikke tenkt meg. - Hva betyr fotball for deg? - Jeg får svare som pave Johannes Paul II: ”Av alle uvesentlige ting i verden, er fotball det viktigste”. - Hvilke inspirasjonskilder har du for liv og arbeid? - Guds ord er jo den viktigste. Jeg finner også inspirasjon av å lytte på god undervisning på internett, og i musikk. - Hvilken nålevende person ser du mest opp til? - I vår sammenheng synes jeg at Anne Margrethe Ree Sunde er et friskt pust og forbilledlig på mange måter. Også er jeg nok stor fan av Nicky Gumpel som er mannen bak Alpha-kursene. - Hvilke fem hverdagsting klarer du deg ikke uten? - PCen, Bibelen, mobiltelefonen, platespilleren og Premier League-kanalen. - Hva tror du preger livet ditt om ti år? - Garantert de samme tingene som preger livet i dag: Menighet, familie, fotball og musikk. - Hvorfor ble du pastor og leder i PMF? - Jeg opplevde et tydelig kall på Liv & Vekst i Grimstad i 1983. Asbjørn Johansen talte om at høsten er stor og arbeiderne få. Leder i PMF ble jeg vel mest fordi vi ikke kunne finne kandidater til styret. TEKST: ANDERS A. AANENSEN FOTO: PRIVAT

KRYSSORDET Til Misjonsbladet nr 3/2010 var det ny rekord på kryssordløsefronten: Hele 14 svar kom inn til redaksjonen! (Løsningen finner du på side 45.) Vinneren er en gjenganger på seiersfronten, Åse Holmberg fra Skien, som også denne gangen var blant de få som hadde fylt ut alt helt riktig. Hun får velge seg en cd. Her er nytt Kryssordet. Svaret må være oss i hende innen 10. januar, så her er det bare å sette i gang!

MEDIUM

FORKYN- SANGNELSE GRUPPE

STUDENTORGAN.

ÅPNINGER

TOPPNIVÅDOMENE

TUSEN

MELKEPRODUKT

JULEMAT

ENKEL

SYKDOM (FORK.)

GANEFRYD

FUKTIG

UNATURLIG

BYGE

1. MOS 10:2

NØDROP

MYNT

RHODIUM

PARTI

BY I AFRIKA

LEIR

K.NAVN

BLODTYPE

KOMMUNE NABOER

PLAGG

HØYTID

BLODTYPE FUGL

RURAL TYPE

FLYSELSKAP

MATFAT

ADVERB

FREMFØRE

MYNTEN

METALL REISE

PLAGGDEL

SKREKK

TALL

JOD

TONE

BLODTYPE

SERVIL

UTROP

EUROP. VALUTASAMARB.

PYRENEISK-

PRONOMEN RETNING

YRKE

TRYGLE

SPANIA

BLODTYPE

JULERETTEN

PLUTONIUM

ADVERB

LØPER

PERIODE

EN HYMAN

JULEGAVE

NANO

1/2 DIAMETER

EUROP. BY

GLEDER HJERTET I ORDSP. KAP 27

BÅT

ANSGARSKOLEPRODUKT

DRONNING

MBEKIS F.NAVN

GUDSFRYKT

ELV I N.AMER.

EUROP. BY "... PAA" (J. LIE)

GIGA

GRIPE

PLAGG

1/2 DIAMETER

BRA

PARTI

TIDSROM

NUMMER

GRESK BOKSTAV

LAG

BLODTYPE

MAGER

KORREKT JULENS SENTSKRIFT RALE TI TEMA

GUDINNE

BAG M.NAVN

MERCKX' F.NAVN

BØR IKKE BRUKES OPP

AVKOM

UTROP BRUKT AV JESUS

STED I FANA

DISTRIKT KONSEPT

SVENSK TALL

NEGATIV

1/2 DIAMETER

SLITE

PREP.

BROM

KENTUCKY

ØYNE

RIM

MELKESTOFF

LANG

TIDSROM (FORK.)

YTTRIUM

M I S J O NS bladet 4 -1 0

PORTRETTET

Misjonær i egen hjem

MIS JONS bladet

emby

Nesten ti år etter at Ingrid Lindberg ﬂyttet fra Narvik, er hun nå tilbake. Med mann og to små barn og et klart mål om at byen skal få møte Jesus. Det skjer noe hele tida i den gamle trevillaen hvor familien Lindberg bor. Ikke bare krever Andreas (4) og Johannes (2) sin del av oppmerksomheten, men Ingrid og Daniel har også et mål om at det skal være et åpent hjem. - Vi har et ønske om å ha et åpent hjem hvor folk får merke at Jesus er til stede. Vi vil at folk bare kan stikke innom og bli møtt av en god atmosfære, sier Ingrid. Hun snakker helt naturlig om ”vi”. For selv om det er hun som er ansatt som pastor i Narvik misjonskirke, så bærer ekteparet på det samme kallet: Nå mennesker med Jesus.

Eneste kristne. Historien om misjonæren og evangelisten Ingrid Lindberg begynte en god stund før Daniel kom inn i livet hennes, og hun skiftet navn fra Olsen. Født og oppvokst på Ballangen, fire mil sør for Narvik, var hun vant til å være ganske alene som kristen ungdom. Det ble ikke større kristent miljø da hun flyttet til Narvik for å gå på ungdomsskolen. - Jeg var eneste kristne jeg visste om i hele byen og ba om at det måtte komme flere. En dag sto Alf Jostein der med gult hår og stor bibel. Han hadde fått et kall om å bruke ett år i Narvik, og dro rundt alle steder hvor ungdom samlet seg. Jeg fikk lære veldig mye av ham: Kristne trengte ikke å kun sitte hjemme og be om at noen skulle oppleve Jesus. Han var der ute hvor folk var, og folk ville høre, forteller Ingrid. Ble kristenleder. Livet som en av få kristne ungdommer i Narvik, snudde opp ned for 16 år gamle Ingrid Lindberg. - Vekkelse ble plutselig ikke noe spesielt som man måtte sitte og vente på, men jeg innså at man kunne være sitt eget bønnesvar. I et relativt traust kristenmiljø skapte hun furore sammen med et team ledet av Remi Fagervik. - De arrangerte en ung-

domsfestival, Jesus Explosion, med lyd, lys og røyk. Vi hadde gatemøter i slalåmbakken og i byen med dans, drama og fakkeltog. Mange ungdommer kom og fikk for første gang høre evangeliet på en måte de kunne forstå. Det ga oss troen på at noe kunne skje, og at folk faktisk var interessert i Jesus og Gud, forteller hun. Fagervik ville ha ungjenta som leder i det kristne ungdomsarbeidet i Misjonskirka i Narvik som han kom for å bygge opp. - Det ble avgjørende for meg fordi jeg egentlig tenkte at jeg ikke hadde noe å komme med. Samtidig hadde jeg hatt en drøm fra jeg var 13 år om å tjene Gud på en eller annen måte. Det halvåret Fagervik var der, ble flere frelst, og Ingrid ble på mange måter en leder for 10-15 nyfrelste tenåringer. - Remi utfordret meg på mange ting, og jeg måtte bare hoppe i det. Frimodigheten min vokste med utfordringene, mener hun.

Forkynnerdrøm. Etter at Fagervik dro, ble hun nærmest nødt til å leve ut en drøm hun ikke hadde turt å realisere. - Jeg drømte om å få lov til å forkynne – være en predikant - og jeg opplevde at Gud kalte meg til det. Men jeg var jo så sjenert og hadde så lite å komme med. Da Remi dro, måtte jeg gjøre det. Etter leksene skrev jeg undervisning og taler. Det var likevel ingen enkel tid. Da kristendomslæreren forkynte at ”Gud er død”, var det Ingrid som protesterte. Ti minutter fikk hun til å fortelle hva hun trodde på, og ble så stilt til rette for både fortapelsen og andre vanskelige spørsmål foran klassen. - I den tiden vokste kallet til tjeneste virkelig fram. Hjemme diskuterte vi utdannelse en del, men det eneste jeg ville var å tjene Gud, og da særlig å tale. ”Feil” ende av ﬂørten. 17 år gammel talte hun for 150 mennesker på en konferanse. Men hun opplevde at hun trengte mer kunnskap for å gå videre i tjenesten. Samtidig som hun var redd for å miste de daglige utfordringene med Gud. Valget av bibelskole falt på Troens Bevis i Sarons dal fordi det var så mye praksis sammen med undervisningen. - Det året fikk jeg lov til bare å være sammen med Gud uten å være en leder. >> Jeg hadde masse tid til å lese i Bibelen og >> >

M I S J O NS bladet 4 -1 0

Ingrid Lindberg forsøker å ha et åpent kjøkken, hvor det er lett å komme innom og slå av en prat.

>> søke Gud, og fikk lov til å bare ta i mot. Samtidig fikk jeg praksis og nye utfordringer. Der møtte hun også Daniel, og det ble full klaff selv om de på mange måter begynte i ”feil” ende i flørten. - Vi begynte egentlig med å snakke om fremtiden, og vi hadde så mange like tanker, blant annet om menighetsplanting. Dessuten hadde han mye av det jeg så etter hos en framtidig ektemann, forteller Lindberg.

Hjertet og hodet. Møtet med Daniel endte med ekteskap og førte henne over grensen til Alingsås utenfor Göteborg. Der arbeidet de i Svenska Missionskyrkan. - Det var en helt annen verden enn jeg var vant til fra Narvik. Vi samlet opp til 400 kristne på ungdomsmøtene i helgene. Men jeg ble så opprørt over underhold-

MIS JONS bladet 4-10

ningskulturen blant de kristne. Vi prøvde å snu trenden fra å gi underholdning til å sette ungdommene i arbeid, sier hun. I Alingsås var hun blant annet skoleevangelist før de reiste videre etter to år. - Vi hadde begge lyst til å bli pastorer, men vi brukte ikke bare hjertet, men også hodet. Derfor utdannet Daniel seg til å bli lærer mens jeg studerte teologi. På den måten hadde i hvert fall en av oss en ”sikker” jobbframtid, forklarer Lindberg. Høsten 2003 flyttet de til Katrineholm mellom Norrköping og Örebro hvor de studerte. Der fikk de stå i en menighetsplanting ved siden av studiene. - Jeg var livredd for å bli en slik tørr teolog som bare satt hjemme, men vi hadde ti timer praksis i uka på studiene og jeg hadde praksis i menighetsplantingen. Dessuten reiste vi mye rundt med Rickard Lundgren som har grunnlagt ”Gå ut mis-

sion”, og ble ansatt der etter hvert. Der fikk jeg stadig nye utfordringer, sier hun om de fem årene i Katrineholm.

Hjem til nord. Da var det tid for å reise hjem. - Vi fikk barn, og jeg lengtet hjem til familien og til Nord-Norge. Vi kontaktet Mangfred og Grete Vangstad (pastor i Narvik, journ. anm.), og deres tanker samsvarte med våre, forklarer Lindberg. Dermed reiste de til en 50 prosent stilling som pastor i Narvik misjonskirke i hjembyen. Daniel fikk heldigvis jobb som lærer ganske tidlig. - Jeg tror vi ble kalt til å komme hit. Vi brukte både hjertet og intellektet i avgjørelsen. Nå stortrives vi og snakker hver dag om hvor glade vi er for å være her, og opplever at vi er på rett sted til rett tid. Her står vi midt blant folk flest, ettersom det ikke er så mange kristne, sier hun.

Å få unger snur opp ned på hele tilværelsen. Ingrid Lindberg er hønemamma.

Å se naboer eller arbeidskamerater kan være din tjeneste. Ingrid Lindberg

henne å få barn, og hun innrømmer å være hønemor. - Å få unger, snur opp ned på hele tilværelsen. Man blir mindre egoistisk fordi barna - at de skal ha det bra - er i fokus hele tiden. Så er jeg fryktelig hønemamma. Samtidig har jeg nok ikke endret meg så mye som person. Men det er mye mer å gjøre, og min erfaring er at vi da også får mye mer gjort. Ofte spør vi oss selv hva vi gjorde før vi fikk barn!

- Opplever du at du er misjonær i egen by nå? - Å være i Narvik er et pionerarbeid. Vi bygger deler av menighetsarbeidet nesten fra bunnen av, og på en måte er vi misjonærer. Det mener jeg at alle må tenke om seg selv, der de er.

Savner morsforbilder. Pastorparet er i hvert fall opptatt av å nå ut til mennesker som ikke kaller seg kristne. Det til tross for at hverdagen som småbarnsforeldre til Johannes og Andreas krever sitt. - For oss handler det om at jeg og Daniel har en felles tanke om og retning for hva vi ønsker i livet. Det er også lettere å forstå og nå ut til småbarnsfamilier nå som vi selv har barn, mener hun. Det kan også gi noen mindre planlagte innslag i gudstjenesten når far leder lovsang og mor taler. - En unge kan henge

over alterringen mens jeg lyser velsignelsen og en annen står og roper etter mat. Heldigvis har menigheten stor forståelse, sier pastoren med et smil. Som pastor og mor er hun bevisst sin rolle som forbilde for andre foreldre i menigheten. - Jeg er opptatt av å være forbilde som mamma og familie når vi har så mange småbarnsfamilier i menigheten. Generelt synes jeg det er vanskelige å finne kvinnelige forbilder i fulltidstjeneste, som har småbarn og som forteller om den utfordringen det faktisk er. - Kan du være et slikt forbilde? - Ja, men jeg tror det er lettere senere, når man får perspektiv på ting og ser tilbake på livet som småbarnsmor. Jeg savner voksne damer som kan gå foran og gi tips og råd og dele sine erfaringer.

Mange har nok erfart at det å bli foreldre også gjør noe med prioriteringene. Ingrid mener det er godt å være to med samme retning for å holde oppe fokuset på å gå ut. - Det er nok mer utfordrende hvis bare den ene står i tjeneste. Det å gå ut er noe vi ønsker som familie, og ungene er blitt vant til. Vi kan likevel ikke være like fleksible til å gjøre alt slik som før, og må finne nye måter å gjøre det på. - Men tror du alle barnefamilier kan leve slik?

Hønemor. Det har i hvert fall endret

M I S J O NS bladet 4 -1 0

Mange timer har gått med til prekenforberedelser for 29-åringen som begynte å forkynne da hun var 17-18 år.

>> - Jeg tenker at alle barnefamilier kan være i tjeneste på en eller annen måte. Det handler om hva som passer i den delen av livet. Jeg skjønner at for mange er det vanskelig å få til, men det handler om prioritering og om å finne ut nye måter å møte mennesker på. For eksempel bare det å ha naboungene på besøk og være en åndelig mor for dem som trenger det. Å se naboer eller arbeidskamerater kan være din tjeneste – det trenger ikke være knyttet opp til en aktivitet, mener hun.

Samme Ingrid. Og den tjenesten vil Ingrid Lindberg nå gjøre i hjembyen nesten ti år etter at hun flyttet. Spørsmålet er jo om det er den samme Ingrid som evangeliserte på gatene som 17-åring som nå er pastor i Narvik misjonskirke. - Det er den samme Ingrid, men kanskje Ingrid i en litt annen form. Jeg er ikke tenåring lenger, og må finne nye veier å nå folk på i dag. Samtidig ønsker jeg av og til at jeg var så frimodig som jeg var da, og prøver å utfordre meg selv på samme måte. Det var en spesiell tid, og vi opplever jo på mange måter en spesiell tid nå også, fastslår Ingrid Lindberg. For i Narvik misjonskirke opplever de det mange vil kalle en stille vekkelse: Folk kommer til kirken og til tro uten at man opplever å ha gjort noe veldig spesielt for å trekke dem dit. Gud møter mennesker der de er. (Du kan lese mer om det i menighetsportrettet av Narvik misjonskirke som sto i Misjonsbladet nummer 2 i år.) Men det er ingen tvil om at Gud også virker gjennom familien Lindberg et par lange steinkast fra kirkebygget. Ingrid og Daniel har i løpet av det siste året bygget opp et ungdomsarbeid som talte én tenåring for ett år siden. Nå samler de rundt 25 hver uke. TEKST OG FOTO: ANDERS ARTMARK AANENSEN

MIS JONS bladet 2-10

Ingrid og mannen Daniel jobber sammen med ungdom i Narvik Misjonskirke.

Andreas og Johannes har forandret familien Lindbergs liv. Samtidig fortsetter de med å ha et åpent hjem og en utadrettet tenkning.

God formgiving for bĂĽde organisasjoner og bedrifter. www.ravnbo.com

B B S

Ă&#x2026;

S J E L E S O R G S T J E N E S T E N

4LF s 'RIMSTAD

LĂ&#x2DC;SNING KryssORDET nr 3/2010 L Ă&#x2DC; N D A G S S E T R O A A R A S Y L M O K S V U S K O W E E U E N O S L L R I K T T S P B E K K O F I N E R A U O K K U L T A P A N L O S N Ă&#x2DC; R R A A Y E R S N G L E V A K N S N I K E A S J E R N E E O Ă&#x2020; R F E L L E

Y G

K O S T S K O L E E L E V E R

E Ă&#x2026; K L E L Ă&#x2020; R E R O S S A V S O T A K K E A L T E E N K H T S Ă&#x2DC; S T K Y S K O R T E R A U M E R K E M B R S Y S T E M B I P T I E I O K A N V A L G K A H L O S E E A K I N I N T T R I M O G R T E P A N A T A N A E L L S Ă&#x2DC; K T L O U I S S K A P E F R

E K T E

N Y S N Ă&#x2DC;

Foldede Hender - et nettverk i bĂ¸nnens tjeneste -

T O M A L

N E S S A

S E B U L O N L A N D E T

Forum ForbĂ¸nn Israel Media Misjon Lovsang BĂ¸nnevegg BesĂ¸k oss pĂĽ : www.foldedehender.no MM MI SIISSJ ONS JJOONS NSbladet bladet bladet2-1 0

Filmstjerner og piloter for trosopplæring Misjonsforbundet UNG lanserer ﬁlmer for Levende tro og Alle sammen i januar, og håper å få pilotmenigheter på kjøpet. I høst har organisasjonen arbeidet intenst med å få på plass materiell til opplegget for trosopplæring, Levende tro, og møter for alle aldere, Alle sammen. Og arbeidet har ikke kun foregått på kontorer og i møterom. - Sammen med annet ressursmateriell har vi spilt inn film som presenterer Levende tro, og også filmet sommerens Alle sammen-møter. Målet er å gjøre det

MIS JONS bladet 4-10

tilgjengelig for menighetene i januar, sier daglig leder Anne Margrethe Ree Sunde i Misjonsforbundet UNG.

Snurr ﬁlm. Filmingen for DVDen om Levende tro har foregått i høst. Misjonsbladet var med på et opptak i den nye kantinen til Ansgarskolen en regntung oktoberdag. Ree Sunde og generalsekretær Jarle Råmunddal i Misjonsforbundet tok plass foran kameraene. - Gjør det slik at det blir ditt, sier Lars Kristian Singelstad til Ree Sunde. Han holder i regien for Filius Film som produserer filmen. - Målet med Levende tro er... Nei det var det jo ikke, sier hun og ser ned på papiret. - Jo, det var det jo.

Etter sesjonen hvor spesielt Råmunddal imponerer med sitt engasjement med en håndfull tilskuere og et kamera som publikum. - Det var superbra! Jeg synes det står bra, sier Singelstad til generalsekretæren etter første forsøk og mens tilskuerne bryter ut i applaus.

Værdame. Neste stopp er Andøya i Kristiansand for å filme et vitnesbyrd. Både paneldebatter, presentasjoner og intervjuer er blitt gjort. Filmstjerne er en ny utfordring for de fleste involverte. - Jeg har fått litt værdame eller nyhetsdame-følelsen. De fleste som er med har mye erfaring i å kommunisere til mange mennesker, men det blir litt annerledes når

kameraet står der alene. Selv om vi ikke har veldig store ressurser, håper jeg at vi får til et kvalitetsprodukt, sier Ree Sunde.

Internasjonal interesse. Sammen med filmene vil det ligge samtaleopplegg, pedagogiske oversikter og annet materiell. Det meste rettet mot voksne brukere. - Pastorer, ledere og foreldre er våre formidlingskanaler. Vi lager ikke så mye materiell som er rettet mot barn, men ønsker at menighetene selv blir bevisstgjort på trosopplæring. Det betyr at vi også har gått inn på det pastorale ansvaret og derfor samarbeider vi tett med Misjonsforbundet, sier den daglige lederen. Levende tro har skapt interesse både nasjonalt og internasjonalt, og UNG ønsker å gjøre materiellet tilgjengelig også utenfor misjonsforbundskretser. - Vi har fått positiv respons på materiellet både fra Finland og Danmark. Dessuten har flere frikirkelige barne- og ungdomsorganisasjoner vist interesse. Jeg skal i møte med noen av dem i desember for å presentere opplegget og gi dem et tilbud, sier hun.

Piloter. I satsingen på Levende tro ønsker UNG også å komme i kontakt med pilotmenigheter. - Vi ønsker å invitere enkeltmenigheter som får ekstra oppfølging. De kan også ta

kontakt med oss før de eventuelt beslutter å satse på Levende tro, slik at de får en presentasjon av en av våre konsulenter. Slik kan de få et bedre grunnlag for om menigheten vil gå for dette, inviterer Ree Sunde. Arbeidet med pilotmenighetene vil starte til våren. Utvelgelsen skjer etter førstemann til mølla-prinsippet, men også ut fra at man ønsker litt forskjellige menigheter. - Vi mener at det er mer effektivt å følge opp noen menigheter i begynnelsen. Når enkeltmenigheter får gang på arbeidet tror vi det også blir lettere for andre å se hva det innebærer og hvilke effekter det har, forklarer Ree Sunde.

Endringene. Hun er opptatt av å understreke at å følge et Levende tro-opplegg ikke nødvendigvis betyr de store omveltningene i barne- og ungdomsarbeidet. - Menighetens ledelse må gå inn for det i alle nivåer. I tillegg krever det kanskje bedre kommunikasjon mellom menighetenes forskjellige virkeområder og planlegging og bevisstgjøring. Men i det praktiske arbeidet er det ikke sikkert så mange må gjøre de store praktiske endringene. Vi har laget et rammeverk, og så blir det spennende hva det blir i praksis, sier hun. TEKST OG FOTO: ANDERS ARTMARK AANENSEN

Anne Margrethe Ree Sunde prøver seg foran kameraet under innspillingen til Levende tro-ﬁlmen. Lars Kristian Singelstad holder mikrofonen og Øyvind Stokkan står bak kameraet.

Besøk vår nettportal:

www.misjonsforbundet.no * blogger * nyheter * arrangementer * ressursbank * debattsider * verdigrunnlag * satsningsområder * nasjonalt og internasjonalt arbeid * speider * Misjonsbladet * kontaktinformasjon *

M MIISSJJONS O NSbladet bladet 44--1090

KINA

I midten av

Midtens rike I Shao Siagou, midt i Kina, på landsbygda, møtes kristne slitere og farmere. Der har de blitt rammet av ﬂom. Der lever mennesker sine liv. De jobber med svette i ansiktet, de gråter når en gris dør. De serverer valnøtter og te. De dyrker sopp. Noen går en mil for å komme til sin nybygde kirke hver søndag. To-tre timers bilreise unna ﬁnnes det hypermoderne Kinas unge, jålete, moteriktige, urbane kvinner og menn. Der får du Starbucks-kaffe mange steder og kristne bøker i bibelskolens bokhandel.

lt du sier om Kina er sant – ett eller annet sted i Kina. Det som fortelles om Shaanxi-provinsen tilsvarer ikke nødvendigvis virkeligheten i andre provinser. Det som fortelles i dette stykket, er min reiseberetning, det jeg så, hørte og erfarte. Vår reise fant sted i midten av det gamle dynastiet. Der nord møter sør. Der Misjonsforbundet for mange år siden etablerte kontakt og bygde menigheter, måtte flykte fra landet i 1950, og i 1995 igjen fikk kontakt med de troende. Glimtene er mange og sammensatte. Hvem er ”vi”? Viggo Koch, spesialrådgiver i Misjonsforbundet og landansvarlig

MIS JONS bladet 4-10

for Kina – som hvert år besøker Kina og samtaler med lederne i Shaanxi Christian Council og bibelskolen om aktiviteter de har mottatt støtte til. Viggo får rapporter fra dem, diskuterer hvilke prosjekter de ønsker å prioritere i året som kommer og gir input i forhold til nye samarbeidsarbeidsformer og –områder. Relasjoner til myndigheter og til lokalmenigheter er også viktig under disse besøkene. Med på reisen var også Reidun Koch (som privatperson og medlem av misjonsrådet i Oslo Misjonskirke Betlehem), Rita Nottveit (på vegne av Søster Annie Skaus Minnefond, SASM), generalsekretær Simon Yeung, fra Misjonsforbundet i Hong Kong og hans kone Millie.

Visumproblemer. Rett før avreise endret reglene for visum til Kina seg. Det ble jobbet intenst for at vårt lille følge skulle få innpass. En rekke papirer måtte på plass, stadig var det noe som manglet for innvilgelse. Kontoret for religiøse saker (SARA) må ha vært til topps i det kinesiske utenrikssystemet. Etter utallige telefoner mellom Simon i Hong Kong, Shaanxi Kristne Råd (SCC), SARA, ambassaden og Viggo i Norge, fikk vi visum seks timer før vår avreise – og tre døgn etter at den norske Nobelkomiteen utropte årets fredsprisvinner. En tildeling som stengte Kina for Fiskeriministeren og andre prominente. Mens Misjonsforbundets reisende - som

Møtepunktet i ShaoSiagou ønsket de reisende varmt velkommen.

Hypermoderne skobutikk i gamle gater i Shangyang.

Fra arabermarkedet i Xian.

KINA: - Befolkning: Det bor 1,3 milliarder mennesker i Kina. Dette betyr at hvert femte menneske i verden er kineser. - Wang, Wui eller Lee? 96 prosent av kineserne har en av de 200 mest populære etternavnene. (Kanskje derfor flesteparten av de vi møtte hette Wang?) - Midten: På kinesisk heter Kina Zhōngguó, som betyr midtens land. - Beijing Time: Kina har kun én tidssone, men landet kunne hatt tre. - Kulturrevolusjonen: Under den kommunistiske leder, formann Maos lederskap, kom Kulturrevolusjonen - en serie gjennomgripen-

de politiske kampanjer i det kommunistiske Kina med den hensikt å forandre samfunnet fra bunnen av. Kulturrevolusjonen regnes for å ha vart fra 1966 til 1976 (Maos død). - Åpenhetspolitikk: Fra 1980-tallet har Kina åpnet seg mot den vestlige verden. Fredspristildelingen i 2010 til regimekritikeren Liu Xiaobo viser at det fortsatt er et stykke vei til full åpenhet. - Klasseskille: Kina regnes som verdens hurtigst voksende økonomi. Et klasseskille er i ferd med å entre den kinesiske scenen. Fra kommunismens likhetsideal, dyrkes nå den enkeltes rett til rikdom i økende grad. 400 millioner kinesere står på stedet hvil eller opplever tilbakegang i sin private økonomi.

Avislesning i Xian.

Krevende arbeid. Her skal soyaen knuses. Alt arbeidet er manuelt.

Kineserne er veibyggere. Denne veien mellom Luonan og Xian skal stå ferdig om et år.

De fattigste blir altså fattigere. - Sentralisering: Mange unge flytter fra landsbygda til byene – og til det moderniserte Kina. Få flytter tilbake. Dette er en gigantisk utfordring. - Religioner: Konfusianisme, offisiell ateisme, taoisme, buddhisme, islam, katolisisme (regnes dels som egen religion) og kristendom - Antall kristne: 23 millioner. Tallet er basert på folketelling gjennomført ved å gå fra hus til hus, av China Social Science Institute. Dette kan innebære mørketall. (På 90-tallet var det kun 1,6 millioner kristne). - Provinser: I Kina finnes 28 ulike provinser. Shaanxiprovinsen ligger midt i riket. M I S J O NS bladet 4 -1 0

En dag uten te er ingen god dag. Her fra universitetet i Xian.

skulle i offisielt kirkebesøk midt i Kina – fikk myndighetenes hjelp til å komme inn i landet. Det er verdt noen linjer. Det forteller mange historier: Om kirkens plass i den provinsen vi besøkte, Shaanxi. Om reaksjonene en fredsprisutnevnelse kan skape – og behovet for kontroll. Og om betydningen av den offisielle kontakten som er etablert mellom Misjonsforbundet og Shaanxi Christian Council i løpet av de siste ti årene.

Pastorbehovet. Vårt første stopp i Kina er i provinshovedstaden Xian, hvor vi møter kirkens ledelse og bibelskolen som utdanner pastorer og ledere. Kirkeutviklingen i Shaanxiprovinsen har vært enorm. På 1950-tallet var det 40 000 kristne. I dag regner ledelsen i Shaanxi Kristne Råd (SCC) med at rundt 400 000 registrerte kristne finnes i provinsen. De er fordelt på 636 menigheter som igjen har rundt 1000 møtepunkter knyttet til seg. Fire ansatte i SCC har et omsorgs- og koordineringsansvar for denne store kirken.

SHAANXIPROVINSEN: - Innbyggere: Rundt 32-33 millioner innbyggere. - Provinshovedstad: Xian. Den mer enn 7000 år gamle byen har vært Kinas hovedstad under flere dynastier, da under navnet Chang’an. Byen markerer den østlige enden av Silkeveien og er kjent for en av de virkelig store turistattraksjonene i Kina: keiser Quin

MIS JON JONS S bladet 4-10

Klinikken som søster Annie jobbet i, rett ved kirken i Danfeng.

Den kinesiske kirken opplever mye av det samme som vi har sett i Norge, selv om den har hatt helt andre livsvilkår og rammer: Antallet unge voksne, utdannede kristne øker. Dette skaper utfordringer for kirkenes eldste og pastorer, og øker presset på deres kompetanse. De færreste pastorer og eldste har den utdannelsen som trengs. - I byen kommer flere unge intellektuelle til kirkene. Det kreves mer av pastorene både åndelig, intellektuelt og rasjonelt. Hvordan kan vi heve nivået på våre pastorer, og hvordan finne mer passende pastorer? Vi må trene flere pastorer og få flere modne kristne, sier SCCs leder Wang Jun. - Nå som vi har tilgang til internett forventer vi mer fra talerstolene, supplerer pastor Lee. Han er nyutdannet pastor og ansatt i sekretariatet i kirkens hovedadministrasjon. - For 15 år siden var jeg lekmedlem i kirken. Nå er vi pastorer og føler stort press, for kirkemedlemmene har mye større forventninger, sier pastor Wei, som

er vår kontaktperson under Kinaoppholdet. Wang lister opp en rekke utfordringer for dagens kirke i Kina: Å ta vare på både de unge i byene og de eldre på landbygda. I en situasjon hvor kulturen åpnes – også for religion – men den teologiske tyngden ikke er stor, er det fare for at sekterisk religiøsitet blandes inn i kristendommen. Hvordan kan man konsolidere troen på Bibelen?, spør pastor Wang. Han forteller også at splittelse er en utfordring. Folk kommer fra den moderniserte østkysten – med en annen kirkekultur – og dette skaper konflikt. I dette bildet forsøker Shaanxi Kristne Råd å prioritere trening av pastorer, bibelskolen – hvor man blant annet gir stipendier til studenter fra landsbygdas menigheter – og generell støtte til menighetene. Den offisielle kinesiske kirken ligner litt på Misjonsforbundet i Norge på følgende område: Sentralleddet kan ikke komme inn og overprøve den enkelte menighet. - Vi kan bare komme med forslag, ikke

Chi Huangdis grav som beskyttes av rundt 3000 terrakottasoldater. - SARA: State Administration of Religious Affairs (Kontoret for religiøse saker) forholder seg til fem religiøse retninger: Taoisme, islam, buddhisme, katolisisme og kristendom. - Kristne: I Shaanxi finnes rundt 400 000 kristne i den registrerte Tre-Selv-Kirken. (I tillegg kommer de uregistrerte – dette er kristne grupperinger og menigheter som myndighetene stort sett vet om, men som

har valgt å ikke være med i den offisielle kirken eller som ikke oppfyller myndighetenes krav for registrering ennå.) - SCC: Shaanxi Christian Council er den offisielle kirkens kontor. Kontoret jobber med personalomsorg, pastoralveiledning og oppfølging av alle provinsens registrerte kristne menigheter. I Kina er det ikke ulike trossamfunn. Det er kun katolikker, registrerte protestantiske kristne (i Tre-Selv-menighetene) og ”uregistrerte” kristne (husmenighetene). - Menigheter: 636 registrerte hovedme-

Shaanxi Kristne Råd ønsker velkommen.

fortelle menighetene hva de skal gjøre. I forhold til kirkene har vi bare en rådgivende rolle, forklarer pastor Wei.

Treningskurs. Mange pastorer og eldste Wang Jun er leder for Shaanxi Christian Council. Søster Wang til venstre leder kirken i Danfeng

nigheter finnes i Shaanxi. I tillegg kommer mer enn 1000 møtepunkter (ikke alle disse er registrerte). Møtepunktene holder egne gudstjenester, men møter ofte hos hovedmenighetene for blant annet felles feiring av store høytider, lederkurs etc. - Pastorer: I provinsen er det rundt 1200 pastorer og eldste. 4-500 fulltidspastorer og 5-600 frivillige med annet yrke ved siden av. De eldste i menigheter og på møtepunkt er ofte administrative ledere, mens pastorene er forkynnere og predikanter.

på ”landsbygda” bruker ferien sin til å videreutdanne seg. Bare i 2009 hadde Shaanxi Kristne Råd ni treningskurs. I år har de enn så lenge hatt fem kurs. I april kom 200 legfolk på kurs. I mai ble 110 av de i alt 152 pastorene (egentlig ledende eldste) som skal innvies, samlet til kurs. Majoriteten av dem er kvinner. Dette samsvarer med virkeligheten i kirkene også: Rundt to av tre medlemmer er kvinner. På kursene snakkes det blant annet om hvordan man kan bli en god leder. SCC-leder Wang Jun peker på tre sentrale områder for godt pastoralt lederskap: - Å ha omsorg og være som en tjener i menigheten. Å kunne lede menigheten finansielt – for en god leder er en god forvalter. Å kjenne policyen fra den kinesiske regjering. Treningskursene skal utruste lederne til å være kirke i et land med en rivende

utvikling. Misjonsforbundet støtter tre av kursene som skal holdes i 2011, i tillegg støttes bibelskolen, deler av pastorlønninger, leir for ungdomsledere og en studiereise til Kinas østkyst for å studere kirkenes ungdomsarbeid der, som er modernisert, da de har hatt mulighet til å drive slikt arbeid i mange år allerede - og har mye å lære bort. Misjonsforbundets engasjement i Kina handler i det store og hele om å styrke kirken og særlig i dens store behov for pastoral lederutvikling.

Seks dagsreiser av gårde. Záo – god morgen! Det er tidlig, morgentrimmerne har funnet plass i parkene og iført jobbantrekk tar noen seg en liten thai chi-strekk før arbeidsdagens start. Vi forlater Xian og skal til landsbygda, sør-øst for storbyen. Til distriktet Shangluo – der Misjonsforbundet har ”sine” fem menigheter, som vi var med på å starte tidlig på 1900-tallet og som vi støtter i dag. (Les mer om Shangluo i faktarubrikken på side 57). Vi skal først til Danfeng. En by som på

- Lønn: Misjonsforbundet støtter rundt 150 av fulltidspastorene med lønnsmidler. (100 av disse gjennom Søster Annie Skaus Minnefond - en stiftelse eid av Misjonsforbundet). - Shangluo: I Shaanxiprovinsen finnes 24 distrikter. Ett av dem er Shangluo.

De berømte 3000 terrakottasoldatene ﬁnns i Shaanxis provinshovedstad Xian M I SJ MI S J ONS O NS bladet 4 -10 -1 0

Kirken i Danfeng.

Frukt, nøtter og te er vanlig velkomst. Her fra møtepunktet i Shao Shiagou.

misjonær Kristian Hvidsteens tid lå seks dagsreiser til fots fra Xian. For noen år siden tok turen syv timer med bil. I dag bruker vi vel rundt to-tre timer. Under den nye motorveien ser vi bøndenes hus, med maiskolber og chiliklaser til tørk langs takmønet. Det er ingen avkjøring til de spredte farmene, som ser ut som de ufortrødent har fortsatt sin enkle jordbruksdrift mens moderniteten suser forbi i sitt eget, raske tempo - i en atskilt utvikling. Disse gårdene under motorveien er kanskje et brukbart bilde på det som skjer i dagens Kina: De gamle og det gamle lever sitt eget liv. Det nye, vestlige, moderne, unge skyter fart og sørger for stadig økende avstand mellom det som har vært og det som kommer.

Danfeng. I denne byen startet norske misjonsforbundsmisjonærer den første misjonsstasjonen og menigheten i 1903. Her levde misjonærparene Vatsaas og Hvidsten. Hit kom Marie Syltevik, og senere søster Annie Skau. Da kommunistene overtok makten i 1950-51 måtte misjonæ-

MIS JON JONS S bladet 4-10

rene flykte. I 1955 ble kirken tatt av myndighetene og alle gudstjenester ble forbudt. Kirken levde sitt skjulte liv med husmøter – og antallet troende vokste. Først i 1988 fikk menigheten tilbake kirkebygget sitt. Da Misjonsforbundets ledelse, som ikke hadde hatt kontakt med kirken hele denne tiden, besøkte menigheten i 1995, møtte 80 av menighetens 300 medlemmer opp, midt på dagen, en hverdag. Det var gjensynstårer og glede mellom disse som aldri hadde sett hverandre før. Noen av de gamle hadde jobbet med søster Annie Skau, og de steller i menigheten den dag i dag. Det er mest kvinner. Noen få unge og mange eldre som passer sine barnebarn. Det er innhøstningstid og de yngre er på åkrene. Mange av menighetens menn jobber utenbys. Kanskje kommer de hjem en til to ganger i året. Kvinnene håndhilser med slitne hender. Ansiktene lyser.

Offisielle møter. I Danfeng opplever vi det første av en rekke formelle møter – en setting som er helt fremmed for en førstere-

isbesøkende. På den ene siden av bordet sitter menighetens eldste, sister Wang, en kvinne fra partiet, en fra myndighetene og en fra Kontoret for religiøse saker. På andre siden sitter vi besøkende, og på begge sider sitter noen av kvinnene fra menigheten som får være med. Stedets myndigheter er til stede dels som kontrollører, dels for å bygge relasjon til oss. Samtalene krever diplomati på høyt nivå. Så mye kan ikke sies, mye kan sies. Stemningen er spent, men spenningen dempes av nøtteknasking (med tilhørende spytting av skall på gulvet), fruktspising og kimingen av mobiltelefoner til myndigheter og menighetsfolk. Det er tydeligvis ikke uhøflig å svare egen telefon midt i eget innlegg i samtalen. I Danfeng er det en hovedmenighet og tre møtepunkter. Når alle er samlet til påske og utvalgte søndager, kan de være rundt 400 mennesker. Det bor 300 000 mennesker i Danfeng, en fjerdedel av dem er unge. Lederen for byens kontor for religiøse saker oppfordrer menigheten til å

Herr Tong fra myndighetene, sammen med Viggo Koch og Simon Yeung. Eldste Chang i Shangnan.

Bestefedre gleder seg over anledningen til et godt møte.

starte med ungdomsarbeid. Barneaktiviteter er fortsatt forbudt, først når man er 18 år får man delta i religiøs virksomhet.

Måltid. Det er tid for lunsj – eller dagens første middag. Vi sitter ved runde bord. På bordet står en rund glassdreieskive, hvor maten plasseres og dreies rundt mellom oss. Vi bruker spisepinnene våre til å hente fra bugnende fellesfat. Mer en 20 retter blir satt på glassplaten. Vi smaker på det meste, bortsett fra kyllingføtter og innvollsuppe. Vi spør om det ene og det andre via vår tolk, Millie. De forteller at gudstjenestene starter klokka 0800 om søndagene. Før det møter folk til sin individuelle tilbedelse, de leser og ber. Først når alle er på plass, starter gudstjenesten. Damene forteller at også de gamle må jobbe. Det er ingen pensjonstid i Kina. Man jobber på åkeren så lenge man har kraft. ”Våre” kvinner er fortsatt i arbeid. Ingenting får ansiktene til å livne så mye som når de forteller om knytting av maiskolber til lange gulfargede lenker. De

SHANGLUODISTRIKTET: - Engasjement: Det er i dette distriktet Misjonsforbundet har nærkontakt med kirker. - Hovedmenigheter: I distriktet finnes fem hovedmenigheter, som hver har noen møtepunkter. De fem er: Danfeng, Shangnan, Shanyang, Luonan og ”hovedstad” Shangzhou. - Ledere: De fem menighetene har kun to pastorer, men hver av hovedmenighetene og

Kirken i Shangnan.

Vi tror kirken kan spille en aktiv rolle i utviklingen av byen. Her Tong, representant for myndighetene i Shangnan

forteller, gestikulerer, smiler, lyser, prater i munnen på hverandre. Vi spør om de har noe de vil spørre oss om – og ønsker dem velkommen til det. Det blir stille. Så sier de forsiktig at vi har jo nettopp møtt hverandre, vi kjenner hverandre ikke, de kan ikke stille spørsmål da.

Utposten i Shao Siagou. Vi reiser østover mot grensen til Henan-provinsen. På smale veier, vekk fra motorveien. In the middle of nowhere står en ett år gammel kirke. Vi hører sangen. Vi ser noen barn. Vi loses inn i et rom til den klassiske velkomsten: nøtter, frukt og te. Oppe venter menigheten. De har ventet i flere timer på oss. Koret

står klart. Jeg ser flate, slitte sko, klær som har vært de vakreste finklær, men som aldri kan få fargene tilbake. De synger. Menn og barn sitter andektige og hører på kvinnestemmene. Så lytter vi alle til Viggos medbrakte tale om å være Guds ambassadører der man bor. Han snakker ikke til døve ører og overfylte hjerter. Menighetens eldste preker vanligvis hver søndag. Han har gått på noen treningskurs og kan litt mer enn de andre. Noen av utpostens mennesker går ti kilometer hver vei for gudstjenestene. De kommer fra naboprovinsen – som ikke er så åpen for religiøs aktivitet. De har kommet til kirken med slitne, sterke kropper rett fra jordene eller grisefarmen sin. Med

de fleste møtepunktene har en eldste som leder forsamlingen. - Kristne: I de fem menighetene er det rundt 10 000 kristne. Da søster Annie forlot landet i 1950 var de 1000. Da Misjonsforbundet møtte menighetene i Shanglou i 1995 var de 5000 kristne. - Jordbruk: Her dyrkes blant annet mais, soya, valnøtter, chili og grønn te. Hovedproduksjonen av ris skjer lenger sør i Kina, hvor åkrene er flate. M I SJ MI S J ONS O NS bladet 4 -10 -1 0

Rensing av mais. Mais er et viktig jordbruksprodukt i Shangluo-distriktet.

Det dyrkes i høyden.

ansikter som har dype furer i glatt hud og bærer bud om dager i trengsel og i frihet. Vår utpost i Shao Siagou er ikke blant de registrerte møtepunktene. Men vår mann fra Kontoret for religiøse saker er der, han sitter stille og følger med på både møtet og ettermøtet som finner sted. Etterpå hilser vi på, hilser og hilser, smiler og smiler. Záo, záo, záu. Vokabularet på mandarin er en smule begrenset.

De kristne og ﬂommen. Flommen har rammet 20 brødre og søstre på møtepunktet i Shao Siagou. Når vi kommer til nærmeste by, Shangnan, får vi høre tilsvarende historier: Flom. Ødeleggelse. Ruinerte hjem. Tolv av menighetens familier har mistet alt de eier. 2 000 av byens innbyggere er rammet. Dette har engasjert menigheten. Hovedmenigheten holder til i byen, åtte møtepunkter ligger rundt. Pastor Fang har ansvaret for dem alle. Det er skumring. Vi besøker vår tredje menighet denne dagen. Vi spiser nøtter,

MISJONSFORBUNDET I KINA: 1860: Kina åpnes for evangelisk misjon. 1898: Fredrik Franson lanserer ideen om Kinamisjon for Det Norske Misjonsforbund. 1899 (juli): Årskonferansen beslutter at Misjonsforbundet skal starte arbeid i Shaanxiprovinsen i Kina. To nordnorske fiskere i

MIS JON JONS S bladet 4-10

El-piano og anlegg er på plass selv på den minste utpost. Her fra en av de større menighetene.

frukt og drikker te. - Byen ligger litt tilbake i forhold til andre byer, dels på grunn av flommen. Vi tror kirken kan spille en aktiv rolle i utviklingen av byen, sier herr Tong, som representerer myndighetene. Han utfordrer Misjonsforbundet i Norge til å støtte byen med 1000 renminbis (betyr ”folkets valuta” og tilsvarer cirka 900 kroner) til hver flomofferfamilie. - Vi vil vurdere støtte til familiene. De vil ved å få hjelp, kunne føle at noen tenker på dem og støtter dem, svarer Viggo Koch. Så sier Viggo det han har sagt til hver menighet og ved hvert besøk i Kina: - En kinesisk kristen skal være en god kineser. Vi ønsker ikke å ta de kristne ut av samfunnet, men håper de vil være del av samfunnet og bygge landet. - Kirken her var de første til å tilby hjelp til flomofrene. 12 000 er samlet inn til flomofrene, sier Tong. Han forteller videre at Kontoret for religiøse saker i byen Shangnan har godkjent 11 religiøse steder – deriblant fem kirker. Men kun én kirke er bygget!

Tong mener det må bygges flere kirker. Representanten for Kontoret for religiøse saker skynder seg nå å skryte av kirkens folk – særlig av de pastorene og eldste som har vært på treningskurs. – Alle kristne er ambassadører, men disse er seniorambassadører, sier Kontorets mann med referanse til dagens preken. – De ofrer mye, uten å få lønn! Så betaler menigheten ned på kirkelånet de har hos Misjonsforbundet. Og de får en konvolutt med en gave til arbeidet. Møtet er over. Middagstid. Relasjonsbygging. Hilsener. Fellesskap. Kveld. I byen Shangnan har de vakre marmorgjerder langs elva. Kulturrevolusjonens grep er tapt. Byen har vokst og har pyntet seg med marmor og røde kinesiske lamper. Hotellet er overdådig. Det grå Kina har farge. Vi snakker om flomofrene og kirkens positive plass i samfunnet, der vi rusler gatelangs. Disse flomofrene skal vi komme tilbake til - i Hong Kong.

20-årene er klare for tjeneste i Norge, men blir bedt om å dra til Kina. 1900: Kristian Vatsaas og John Christensen reiser som første DNM-misjonærer til Kina. Etter noen måneder, strammet myndighetene grepet i forhold til utenlandsk innflytelse. 232 misjonærer og 6000 kinesiske kristne lider martyrdøden. De to nordmennene tar tilflukt ved kysten i ett år. 1903: Seks dagsreiser sør-øst for Xian etablerer Misjonsforbundet sin første misjonsstasjon i Long Tsu Thai (senere Danfeng).

1904 (cirka): Man satser på utdanning av lokale evangelister og misjonærer. 1909: Resultat av et langvarig arbeid: De første kineserne døpes. De neste 30-40 år: Nye misjonærer sendes ut. Noen dør i Kina. Vekkelser, hungersnød, flukt fra soldater og røvere gjør arbeidet vanskelig. Men evangeliet slår rot. 1950: Kirken blir selvstendig. Alle eiendeler føres over på kirkens hender. Det er døpt rundt 20 000 kinesere siden misjonærene startet arbeidet.

Manuell mat. Dagen etter sitter vi i bilen igjen. Vi kjører gjennom jordbruks-

Hus etter hus etter hus er dekorert med mais til tørk.

Gutter på gata i Shangnan.

landskap hvor åkerlappene ligger som hengende hager oppover åsene. Dyrking på flatland er for risbønder lenger sør. Shaanxi er en fjellprovins. Shanglou er et fjellområde, ja ”shang” betyr ”fjell”. Langs veien ligger åkrene i etasjer oppetter åsene. Vi ser nesten ingen maskiner. Men vi ser en håndholdt plog, folk som sår, noen som høster. Det er innhøstingstid for mais og soya.

Søster Cheng. Vi skal til Shanyang. Byen der misjonær Nordmoe levde og virket tidlig på 1900-tallet. Før vi kommer inn i byen, stopper vi på et supermarked og besøker stedets svært respektable do, som for bare to år siden var et hull i jorda og dosetet en stokk å vagle seg opp på. I byen kommer vi til en vakker nyrestaurert kirke. Menigheten lånte 150 000

1950-51: Kommunismens innmarsj i Kina fører til at misjonærene må flykte. Søster Annie Skau reiser til Hong Kong. 1950-80-tallet: Kirkene eksproprieres. Menighetene må leve i det skjulte. 1980-tallet: De fleste kirkene blir gjenåpnet, en etter en. 1994: Misjonsforbundet blir introdusert for Kinas Kristne Råd og får kontakt med TreSelv-bevegelsen. 1995: Misjonsforbundet ved misjonsforstander Bjørn Øyvind Fjeld og misjonær Torun

av Misjonsforbundet for å reparere kirken og bygge et seks-etasjes hus som brukes til utleie, diverse arbeid og overnattingssted for menighetens møtepunkter utenbys. Denne dagen betaler de litt tilbake på lånet. Menigheten har en frivillig ulønnet ledende eldste, søster Cheng, som har vært i kirken i 16 år. Hun forkynner, driver søndagsskolen, er organist og med i lovsangen – tidligere jobbet hun på supermarkedet. Mannen jobber i nærheten av Hong Kong. Han kommer hjem en tur en gang om noen år. Reise koster penger. Og å leve som familie i byene er dyrt. - Det er vanskelig. Jeg har i, perioder hvor jeg er åndelig svak, tenkt på å flytte til ham, forteller søster Cheng. Men hun blir i Shanyan, hos foreldrene sine, hos menigheten som har bidratt til å gi henne treårig utdannelse på bibelskolen i Xian.

Ropstad besøker menigheten i Luonan og oppdager en levende menighet. I dag: Misjonsforbundets internasjonale arbeid handler i hovedsak om lederutvikling: I Kina handler dette om utdanning av og støtte til pastorer og nasjonale ledere, gjennom Shaanxi Kristne Råd. I Kina er det ingen misjonærer fra Misjonsforbundet i Norge. Likevel er landet en viktig del av Misjonsforbundets internasjonale arbeid.

Måltider. Måltidene er fellesskap, der vi deler. Når vi spiser sammen, blir vi bekjente – venner – gode venner og en vakker dag, etter mange måltider: gamle venner. Mat er kunst. Det kinesiske kjøkken bedriver utskjæringer av mat. De vakreste ”blomster”, en svane, dekorasjoner – alt kan lages i mat. Vi sitter rundt rundebord etter rundebord og spiser sopp og endiver i soyabaserte sauser, chilimarinert kylling i maiskjeks, dumplings, nytrukket fisk som svømte rundt i akvariet et par minutter tidligere, svin og vannkastanjer, syltede gresskar, glasert Pekingand, nudler med reker og posjerte egg, frityrstekte kaker med kylling eller kongereker innbakt. Vi spiser middag – morgen, middag og kveld. Vi takker og skåler i soyamelk eller te, hilser, smiler, nikker og representerer så mye og så intenst som vi bare kan klare. Blåtime. Det er ettermiddag den andre dagen. Vi skal til Luonan – der Misjons-for-

Hyggelig middag i Luonan. F.v pastor Wei, representanten fra Kontoret for religiøse saker i byen og Viggo Koch.

M I SJ MI S J ONS O NS bladet 4 -10 -1 0

Menigheten i Shangnan en søndag i oktober. Disse kvinnene følger med. Analfabetismen er ikke stor i Kina.

bundet fikk kontakt med menigheten igjen i 2007. Vi tar en snarvei – som viser seg å være en omvei – inn i en annen verden: Langs en småvei står gamle og unge. De kaster soyakvister ut på veien. Kvistene skal kjøres over og males. Alt er manuelt. Det ligger kilometervis med soyakvister i store hauger i veien, og bare venter på en bil. Vi passerer ansiktene. Svette ansikter. Gamle, skinnende, røde kinn. Noen retter ryggen og ser på oss med trøtte eller tilfredse blikk. Vel fremme under tak, men med åpne sidevegger, i det største av områdets møtepunkter, sitter menigheten og venter. Det forrige kirkebygget deres raste sammen etter et jordskjelv for et par år siden. Vi haster inn og jubelen står i taket. Så sitter vi foran forsamlingen, bak et langt bord, mellom trommer og el-piano. Vi drikker te. Menigheten er egentlig ute og høster inn, men mange er til stede. Pyntede, glade, forventingsfulle. Igjen taler Viggo om å være Gudsrikets ambassadør. Om det enkelte menneskes verdi og ansvar. Utenfor taket ligger mange murstein og skal bli til kirke. Kinas Kristne Råd sponser kirkebygget med 200 000 renminbis. Hele byg-

MIS JON JONS S bladet 4-10

get vil koste 600 000. De 600 medlemmene har allerede finansiert 100 000 renminbis (som tilsvarer cirka 90 000 kroner.) Møtepunktet er ikke hovedmenigheten, men likevel den mest vitale del av kirken i Luonan. I byen og hovedmenigheten er det tilløp til strid. For de har ennå ikke fått kirkebygget som ble ekspropiert, tilbake. Noen venter på sin gamle kirke. Noen er tilfredse med å få tildelt et annet bygg. I byen spiser vi måltid med myndighetene og kirkens eldste. Lounan er kjent for å være det kinesiske skriftspråkets vugge. Her dyrkes soya og valnøtter, og i fjellene finnes gull og jern. Byens menn er dessuten veibyggere. Stillaser i kilometerlange rekker vitner om et land som bygger og bygger, forminsker avstand og besørger sin egen ”internglobalisering”. Sent en lørdag kveld i oktober er det full fres med enorme lyskastere. Og i slutten av oktober 2011 får Luonan motorvei helt til Xian. Kina blir enda mindre.

Shangzhou. Fem hovedmenigheters kirkebygg støttes av Misjonsforbundet. Den

siste vi besøker er i Shanluo-distriktets sentrum, Shangzhou. Gudstjenesten ledes av den driftige eldste, søster Wang – en forretningskvinne som har gitt opp bedriften sin, tatt ett år på bibelskole og nå administrerer med myndig hånd. Etter gudstjenesten kommer en liten flokk kinesiske sykepleie- og medisinerstudenter for å snakke engelsk. De er på turnus i Shangzhou. Byen har utviklet seg hurtig, unge mennesker blir værende i byen, antall kirkegjengere går opp – og det er en utfordring for kirken som merker mangelen på pastoral kompetanse. - Vi planlegger minst to treningskurs i Shanluo, for å hjelpe kirkens folk i dette området. Fordi det er begrensede antall plasser i bibelskolen planlegger vi kurs her hvor alle kan delta. Da kan vi ta hånd om pastorene i fjellene også, forteller søster Wang og legger til: - Selv om jeg har vært på bibelskolen i et år, føler jeg at jeg trenger mer. I Shangzhou er det kvinner som ber. Hver morgen møtes de. Når klokka er blitt 12 er det fortsatt kvinner på plass i bønn.

Musikeren er på plass i menigheten i Shangzou, som er distriktshovedstad.

En siste lunsj. Tilbake i storbyen skal vi på en siste viktig lunsj før skuldrene kan senkes. Ledelsen for Kontoret for religiøse saker er representert. Kirkeleder Wang Jun, hans kone bibelskolerektor Wang Hong, vi i den norske og Hong Kong-kinesiske delegasjonen. Etter mer enn 100 ulike kinesiske retter i løpet av reisen nærmer vi oss et høydepunkt på denne offisielle lunsjen hvor vi får 18 dumplings. Det skåles livlig. Når avstanden til glasset lengst borte er for stor, klirrer vi i bordet og hilser mot dem som sitter en hel diameter vekk fra oss selv. En av representantene fra Kontoret for religiøse saker sier det som vi har hørt fra myndigheter på både fylkes-, distrikts og provinsialt nivå: Kirkens nærvær er positivt. En kinesisk kristen er en god kineser. De kristne bygger landet. Aldri tidligere har de tonene vært så tydelige, og takknemligheten til kirken blitt uttrykt så entydig. I en av byene vi besøkte møtte Kontorets mann til og med opp dagen etter vårt møte med ham for å ta farvel og ønske Guds velsignelse! Årlige reiser til Kina de siste 15 årene

Voksen skjønnhet i Shangzhou.

har sørget for en dybde i relasjonen som kun tid og gode dialoger gjør mulig. Vennskap knyttes, forbindelser forsterkes, anerkjennende ord deles ut på en halvdiplomatisk måte. Ved besøk og relasjoner jobber Misjonsforbundet i Kina og styrker kirkene i deres møte med samfunn og myndigheter. Og i mange glimt ser vi fruktene: et åpnere Kina som hilser kristne velkommen. Tsei tsien Kina. På gjensyn.

En gjeng unge legestudenter i kirken i Shangnan Barna er Kinas stolthet.

Flomofrene i Shaanxi. Vi drar til Hong Kong. Det er møte i CLAK ltd. (Christian Little Angel Kindergarden) – et aksjeselskap eid av misjonsforbundene i Norge og Hong Kong. Der besluttes det at noe av tidligere overskudd skal gå til flomofrene i Shangnan i Kina. Via kirken. Så kirken i Shaanxi kan få anledning til å fortsette å være gode samfunnsborgere, gode kristne, gode deltakere og medaktører for sitt store lands ve og vel, og virkeliggjøre dette: ”En kinesisk kristen er en god kineser.” TEKST & FOTO: ANNE MARGRETHE MANDT-ANFINDSEN

Reidun, Viggo og Rita sammen med Wang Hong i Xian.

M I SJ MI S J ONS O NS bladet 4 -10 -1 0

Ikke helt A4

Semsvegen 51, 3676 Notodden Tlf. 350 27 300 www.berget.no

Vi tar jobben fra logo, proﬁl, idé og design til trykk og innbinding.

www.wera.no

Et av Norges største utvalg av campingbiler og bobiler!

www.caravansenter.no Vesterled 71, 4887 Grimstad Tlf: 970 55 666

MIS JONS bladet

SKRÅBLIKK

Definisjon familie og destinasjon familie

av Per Ravna

Familien er i endring, både juridisk og sosialt. Kjernefamilien er ikke lenger et begrep som favner, det virker faktisk truende på mange. Statistikkene for aleneboende, splittede familier eller aleneforeldre øker, og det er vanlig å lese ukeblader der tematikken ”mine/dine/våre barn” tas opp. Hva er en familie i 2010?

”Kjære slekt og venner”

Du har kanskje – som meg - strevet med å forfatte julebrev i adventstiden. I alle fall har du sikkert mottatt noen av disse masseproduserte, men akk så velmente, årskavalkadene fra slekt og venner. Jeg må innrømme at jeg setter pris på både å motta og sende ut julebrev. Det er faktisk 30 år siden vi produserte det første brevet som ble kopiert opp og sendt til slekt og venner. Siden er det å finne fram bilder og velge ut noen høydepunkter i livet blitt en årlig tradisjon, på linje med det å bli sprø av svoren på ribben eller å rette ut krumkaker … Norsklektor Mette E. Nergård ved Universitetet i Oslo har foretatt en uhøytidelig retorisk analyse av 100 masseproduserte julebrev. Hun konstaterer at julebrevene er overraskende like i form og innhold. Det er noen temaer som går igjen: familiebegivenheter, mer eller mindre eksotiske reiser, opppussingsprosjekter og ikke minst barn eller barnebarn - det er forbausende hvor mange aktive, skoleflinke og sosialt velfungerende barn og unge som finnes der ute! Andre temaer er fraværende: problemer i ekteskapet eller i arbeidslivet, psykiske lidelser, alvorlig sykdom og dødsfall, bortsett fra når beste- eller oldeforeldre går bort. Det å finne fram til positive og gledelige sider ved livet og gi uttrykk for dem til folk vi setter pris på, kan vel sees på som takknemlighet og omtanke. Derfor er mitt råd dette: finn en rolig kveld i romjulen eller på nyåret og les alle julebrevene om igjen. Under rosemalingen kan det hende du finner ekte glede over livet og storøyd undring over det gode i tilværelsen. Hvis du også får øye på underfundig humor og selvironi hos forfatteren er saken klar: du står overfor det ultimate julebrev. Ta godt vare på brevet og bruk det som mal for din egen julehilsen i 2011. Lykke til! (Per Ravna, tidligere kjent som Per Sivertsen, har tatt det samiske slektsnavnet fra sin mor fra Deatnu – eller Tana – i Finnmark. Per er utdannet i matematikk, leder allmennlærerutdanningen ved Høgskolen i Bodø og har i mange år vært engasjert i Misjonsforbundet.)

Tradisjonelle familieverdier og familiemønster er fremdeles utbredt i kristne menigheter, men det er viktig at pastorer, ledere og forkynnere reflekterer de endringene som skjer også i våre fellesskap. Menighetens oppgave er å definere familien bredt - ikke fordi samfunnsendringer tilsier det, men fordi Jesus ber oss gjøre det. Det kristne fellesskapet skal romme sannheten om at vi gjennom troen på Jesus som frelser blir søsken. Vi er søstre og brødre i Jesu navn, og den hellige Ånd er pantet på vår arv (Matt. 12, Ef. 1 og Rom. 8).

P UN K TUM

Illustrasjon: Morten Ravnbø Sætren

– om det ultimate julebrev

Gud er vår far og vi er hans barn. Noe jeg har begynt å øve meg på er å se på alle kristne som mine brødre og søstre. I oktober var jeg delegat på Lausanne III i Cape Town, der over 4000 kristne møttes for å delta på en konferanse om kirke og misjon. Da jeg stod i dokø, matkø eller kaffekø sa jeg til meg selv: ”her står jeg ved siden av et søsken jeg ikke kjenner. Vi skal møtes igjen i himmelen, men vi møtes jo allerede nå! Hvorfor ikke hilse på?!” Det føltes som hellige øyeblikk å kunne møte og hilse på så mange søsken med ulik hudfarge, fremmed språk og annen klesdesign enn jeg er vant til å se. Jeg kjente gledesfryd i hjertet! En utfordring jeg tok med meg hjem er å definere menigheten som mine søstre og brødre. Hvordan vil det påvirke meg i møte med andre kristne? Definisjonen av den kristne familien er viktig, og en oppmuntring i hverdagen kan være å feste blikket på den globale familien vi en dag skal dele fellesskap med. Invitasjonen Gud har gitt oss er at alle kan bli en del av hans familie uansett vår familiestatus i det norske samfunnet. Vi skal tilbringe evigheten sammen – hvorfor ikke bli bedre kjent allerede nå?

ANNE MARGRETHE REE SUNDE MISJONSFORBUNDET UNG

DAGLIG LEDER I

M I S J O NS bladet 4 -1 0

B-post Abonnement Retur: Misjonsbladet, Chr Krohgsg 34, 0186 OSLO

s t e d

t e h E r g S o i f N l s E A rke n L o R j A s E i i N m F v e M SJO N h l e i O l t t A K N ER on e Be j D k 1 r 1 s i E i k 0 L s v 2 n r o a j a s r F mi bru n u b

n, e s l itti .ﬂ K ik en m r d Fre eders l r a , K stin P o eb Kri no . d t l , e l E nd ar dda u n Ru mun orb f : s e å nd le R jon e s i k r r .m dvi ss, Ja w e M Fo ww å m p Ji ed m g Føl

lo s O

e f . 2 1 11.