Misjonsbladet 2-10 by RAVNBØ DESIGN

2-10 ÅRGANG 107

HOVEDSAKEN:

MENIGHETSPLANTING NARVIK MISJONSKIRKE:

En stille vekkelse

PORTRETTET:

Solveig Johansens nattlege grubleri

Organ for Misjonsforbundet Grunnlagt 1904 ANSVARLIG REDAKTØR: Anne Margrethe Mandt ammandt@misjonsforbundet.no I REDAKSJONEN: Anders Artmark Aanensen anders@misjonsforbundet.no GRAFISK FORM: Ravnbö design [www.ravnbo.com] ADRESSE: Misjonsforbundet Chr Krohgs g 34, 0186 Oslo Tlf: 23 32 57 50 Fax: 23 32 57 60 post@misjonsforbundet.no ABONNEMENT: Misjonsbladet er et gratisblad for hele Misjonsforbundet og andre som er interessert. Frivillig abonnement kan betales. ANNONSER: Pr spalte-mm: Kr 12,Fire utgivelser i året. TRYKK: Wera, Porsgrunn

Svanemerket trykkeri

REDAKSJONELL PLATTFORM: Misjonsbladet arbeider etter Vær-Varsom-plakatens regler for god presseskikk og er underlagt Redaktørplakaten FORSIDEFOTO/COLLAGE: Morten Ravnbø Sætren

Stiftet 1884 VISJON: Guds barns enhet og menneskers frelse. NASJONALT ARBEID: Misjonsforbundet er et fellesskap av cirka 100 selvstendige menigheter og foreninger over hele Norge. Rundt 8500 medlemmer. INTERNASJONALT ARBEID: Kina, Kongo, Hong Kong, Colombia og Sentral-Asia. BANK: 3000 15 10300 www.misjonsforbundet.no BIBELSKOLE OG HØGSKOLE: Ansgarskolen, Tlf: 38 10 65 00 www.ansgarskolen.no

Stiftet 1912 VISJON: Barn og unge for Kristus og menigheten NASJONALT ARBEID: Misjonsforbundet UNG jobber med ledertrening, trosopplæring og disippelgjøring knyttet til menighetenes barneog ungdomsarbeid, og inkluderer Misjonsforbundets Speiderkorps. INTERNASJONALT ARBEID: Colombia og Spania BANK: 3000 15 09000

MIS JONS bladet 2-10 www misjonsforbundet.no

Margot Vinje (87) har vært aktiv i Narvik misjonsmenighet siden 1963. Hun har vasket, bakt, ledet musikkgruppa og sittet i styret. Ikke minst har hun bedt. Nå ser Margot og de andre eldre forbederne resultatet: En stille vekkelse.

INNHOLD 2-10

HOVEDSAK:

MENIGHETSPLANTING

24 33

Planting på programmet Den første menighet

FASTE POSTER:

Kommentarer

Menigheten: Narvik

www.misjonsforbundet.no

Leder - Generalt - Ord & Bønn Stille vekkelse i nord Glimt fra små og store hendelser lokalt og nasjonalt siden siste Misjonsbladet.

36 38 39 40

FOLK Vi møter: Anders A. Aanensen KryssORDET Portrettet: Solveig Johansen Nattlege grubleri

Prosjektet Menighetsplanting i Colombia

Skråblikk - Punktum

AKTUELT: 17 18 44 52

Historisk generalforsamling Vekst 2020 – JA, vi vil! Historien vår – Fem tunge år På leting etter fast grunn - om individualisme og fellesskap

Neste Misjonsbladet kommer ut rundt 24. september. Deadline for annonser er 1. september.

JEG ELLER VI? Jeg har sittet og studert bildene. Gleden i øynene, stemmesedlene rakt høyt til værs, fastheten i ansiktene, og smilene. Bildene ble tatt etter at Vekst 2020 ble vedtatt som satsing i Misjonsforbundet under årets generalforsamling i mai. Bildene får meg til å huske øyeblikket av alvor, oppstemthet og følelsen av å være med på en stor dag i Misjonsforbundets historie.

LEDER

En av de tingene vi som Misjonsforbundsfellesskap er blitt enige om er å plante 20 nye menigheter innen 2020. Tre prosjekter er allerede i gang! Og flere planlegges. Når et gammelt trossamfunn skal ta nye, offensive og utadrettede steg videre, er det noe jeg vil dvele ved: Balansegangen mellom det individuelle fokus og fellesskapet. I et individualistisk orientert samfunn og kirkesamfunn, er det lett å fokusere på det enkelte menneskes tro, omvendelse, kall, tjeneste og gudsrelasjon. Jeg har selv vært - og er - en eksponent for troens dypt personlige karakter. Samtidig forsterkes følelsen av at vi mister noe i vår frikirkelige individorientering, når vi ikke i tilstrekkelig grad berører dette at den enkelte kan hvile i fellesskapet – i de andres bønner, i de andres lovsang, i nattverden og i det å få være en del av den verdensvide kirken. Professor Leif Gunnar Engedal skriver artikkelen ”På leting etter fast grunn” (se side 52) i dette magasinet. Han vil blant annet mobilisere motbilder til den individualistiske ideologiens forføreriske løgner om mennesket, som sier: ”At vi er ’lonely heroes’ skapt til å mestre livet på egenhånd. At det er det vi presterer og produserer som gir oss verdi. At avhengighet av andre er tegn på svakhet. At den er sterkest som står alene. At sårbarhet er det motsatte av styrke. At åpenhet om svakhet og svik betyr redusert verdighet og økt skam.” Så spør han: ”Finnes slike holdninger i våre fellesskap? Det ville være himmelropende naivt å svare nei.” Mens han snakker varmt om den positive selv-opptatthet som ligger i det indre arbeid et menneske må gjøre, utfordrer Engedal: ”Å følge de spor Mesteren setter, fører oss bort fra oss selv. Nestekjærligheten orienterer vårt liv mot den andre.” I løpet av de neste ti årene skal vi plante 20 nye menigheter. Vi skal utvide våre fellesskap og møte nye mennesker. Å lykkes med Vekst 2020 handler om mange ting. Jeg vil peke på dette: At vi våger å møte enkeltmennesker og ta dem imot med deres liv og historier. At vi – at jeg! – kan være ”den andre” som et annet menneske får speile seg i. At ”de sterke” i våre fellesskap ikke bærer alt, men også viser sin sårbarhet. At vi tillater oss å kjenne avhengigheten av felleskapets ”vi” i skarp kontrast til omverdenens individorientering.

ANSVARLIG REDAKTØR

MIS JONS bladet 2-10

20 nye innen 2020 Misjonsforbundets generalforsamling vedtok i mai en veldig spenstige målsetting, som blant annet innebærer å plante 20 nye menigheter innen 2020. Menighetsplanting er en av flere veier å gå for å nå ut med evangeliet til et mer og mer sekularisert Norge. Prinsippet er enkelt: Desto flere Rema 1000 det er, desto flere Rema 1000-kunder blir det. Desto flere livskraftige menigheter det er, desto flere blir nådd og velsignet gjennom slike fellesskap. Vi satser ikke på menighetsplanting fordi Misjonsforbundet skal vokse, men vi gjør det fordi flere skal få et personlig møte og livslangt fellesskap med Jesus Kristus. Sentralt i vår menighetsplantingsstrategi står menighetsplanteren. Gode prosjekter vil alltid stå og falle på lederen. Drømmer og store ord vil alltid være avhengige av mennesker som evner og er villige til å gjennomføre dem. Menighetsplanting er hardt arbeid og listen over evner og ønskede egenskaper er lang. Blant annet bør en menighetsplanter være visjonær, ha høy indre motivasjon, ha evne til å smitte andre, være relasjonssterk og forstå seg på menighetsprinsipper. Det er også fordel å være fleksibel, sterk, utholdende og bærer av kreativt entreprenørskap. Samtidig vil jeg understreke at like viktig som utrustning og egnede egenskaper, er det indre kall og menighetspanterens motiver. Noen har uttykt det slik: ”Et kall er stedet der din dype glede møter verdens dype behov.” Styrken i å vite at en er kalt til tjeneste av Gud, kan ikke overvur-

ORD & BØNN

Min nåde er nok for deg Tre ganger bad jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet. 2. Korinterbrev 12,8-9 Nåde – ordet må være det vakreste ord som finnes. Si ordet høyt og kjenn etter. Hva kjenner du? For min egen del kjenner jeg at jeg kan senke skuldrene. Jeg kjenner at pusten kan finne en rolig rytme – en hvilepuls. Jeg kjenner meg elsket. Jeg kjenner at nåde er noe som er utenfor - og sterkere enn meg selv og som derfor kan bære meg. Nåde er noe som bare kan gis meg – den er gratis. Ikke fordi den er verdiløs, for den kostet alt for han som gav den. Min nåde er nok for deg. Paulus hadde noe i sitt liv som han ønsket ikke skulle være der. Tre ganger bad han til Herren om å ta det bort. Svaret fra Gud lød: Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet. Når Paulus skriver dette, bruker han en form vi kjenner fra sportskommentatorer, de beskriver hva som skjer i øyeblikket. Det er ikke slik at nåden en gang var nok. Guds nåde er nok – kontinuerlig. Det er ikke slik at kraften en gang ble fullendt i svakhet. Guds kraft fullendes kontinuerlig i vår svakhet.

deres, og er uvurderlig når motbakkene kommer.

Vi kan kjenne på denne spenningen i våre liv – spenningen mellom livet slik det er og livet slik vi skulle ønske det var. Per Arne Dahl skriver noe om dette i en av sine bøker. Han skriver om paradisdrømmen – hvordan vi som mennesker er fristet til å søke tilbake til den sorgløse tilværelsen der. Dahl skriver at livet er den lange veien mellom paradiset i Edens hage og det paradis vi er på vei mot.

De som har fulgt litt med på menighetsplanting over tid, vet at i Norge har vi gjort både gode og dårlige erfaringer. Tidligere så vi at alt for ofte ble menighetsplanting et resultat av misnøye med det eksisterende, eller som følge av en direkte splittelse. Dette førte gjerne til at utgangspunktet og motivene for plantingen ble uklare, og slike nyplantede menigheter har ofte slitt etter noe tid. Noen ganger har også menighetsplanting blitt markedsført som den eneste løsning for å nå nye, underforstått at etablerte menigheter ikke duger. Dette har ført til en unødvendig polarisering mellom det etablerte og det nye.

På denne veien trenger vi Guds nåde, en nåde som varer hele veien, i alle slags terreng og landskap. Kjære nådefulle Gud. Takk at jeg kan hvile i din uendelig rike nåde. La mine øyne møte dine øyne. La mine øyne se din kjærlighet til meg – i dine øyne.

I Misjonsforbundet ønsker vi å etablere en sunn menighetsplanterkultur som også kan virke forløsende på hele fellesarbeidet. Vi tror unge menigheter vil revitalisere etablerte menigheter, og de etablerte vil kunne stå for sunn kontinuitet og fostring som de unge menighetene trenger i sine ulike vekstfaser. Når vi jobber målrettet i de etablerte menighetene, samtidig som vi planter livskraftige, nye menigheter, vil det skape sunnhet og vekst i hele storfellesskapet.

ILLUSTRASJON: MORTEN RAVNBØ

JARLE RÅMUNDDAL, GENERALSEKRETÆR

KJELL ELL BIRKELAND

M I S J ONS bladet 2-1 0

MENIGHETEN

NARVIK MISJONSKIRKE

STILLE VEKKELSE 6

MIS JONS NS bladet 2-10

I NORD

Noen ser på det som bønnesvar, mens andre betegner det som ﬂaks og nåde. Uansett blomstrer det i Narvik Misjonskirke. >>

M ISJ I S J ONS bladet 2-10 2-1 0

FAKTA Narvik Misjonskirke

De to pastorfamiliene er samlet hos Ingrid og Daniel. F.v Mangfred Vangstad med Odd Jarle på fanget, Magnhild Vangstad, Daniel Lindbreg, med Andreas på fanget, Ingrid Lindberg med Johannes og Grete Vangstad med Jenny.

idt i sentrum, men litt bortgjemt til tross for umiskjennelig kirketårn, ligger Narvik Misjonskirke. I en by som er blitt kalt malmbyen av en rekke forkynnere opp gjennom tiden. Og det er ikke bare en henvisning til jernmalmen som er blitt skipet ut fra byen, men også fordi vekkelseskristne har opplevd det blytungt åndelig.

Stille vekkelse Menigheten var da også nærmest utdøende, men er nå blitt et levende fellesskap i vekst. Er det rett og slett en stille vekkelse som foregår? - Det er nesten så ikke vi gjør noe, mens folk bare kommer til oss. Mennesker som Gud har møtt og som kommer til kirken. Jeg tror vi høster fruktene av de eldres mange bønner, sier Ingrid Lindberg som flyttet tilbake til hjembyen for å dele en pastorstilling med Grete J. Vangstad. - Før tenkte vi på hvem som skulle slukke lyset på kvelden, men nå diskuterer vi hvordan vi kan utvide kirken. Det sier litt om at noe skjer, sier Mangfred Vangstad. Han er gift med Grete. Pastormennene er nesten like aktive i menighetsarbeidet. - Vi har like mye kall som våre koner. Pas-torgaven har vi, bare ikke jobben.

MIS JONS bladet 2-10

Det å holde på med menighet er vårt liv også, sier snekker Mangfred og får støtte av Daniel Lindberg: - Vi er helt vanlige menighetsmedlemmer som kjører på og brenner for menigheten, sier svensken som livnærer seg som lærer.

På vei mot død Vi sitter i stua til familien Lindberg. Pastorparenes fem barn løper litt til og fra mens foreldrene snakker lenge og varmt om menigheten de leder. Nå samles 60-70 voksne ogminst 20 barn til gudstjeneste søndag. Men slik har det ikke alltid vært. - Da vi kom hit for ti år siden, var det 20 eldre i menigheten. Det var et barnearbeid som døde bort da foreldrene trakk seg ut. Samtidig var de gamle veldig optimistiske og hadde et veldig fokus på Bibelen og bønn for menigheten. Men det er vanskelig å trekke for eksempel ungdom til menigheten når det bare er gamle der, forklarer Grete J. Vangstad. - På mange måter gjorde vi en replanting, selv om vi ikke har flagget det så høyt som en menighetsplantingsstrategi. Vi så vel at hvis ikke menigheten fornyet seg helt i løpet av ti år, ville den bokstavelig talt dø ut, legger Mangfred til. De endret møteform og menighet sakte,

Startet opp i: 1900. Historisk: Gerda Karijord var menighetens - og Norges - første kvinnelige forstander allerede i 1915. Antall medlemmer: 90 i menigheten. Pastorer: Grete Jarlesdatter Vangstad og Ingrid Lindberg. Lokaler: Kirkebygg i Narvik sentrum gitt til menigheten i 1966. Tidligere navn: Frimisjonen Narvik

men sikkert. Flesteparten av de aktive i menigheten var likevel eldre, studenter ved høyskolen og innvandrere fra asylmottaket i nærheten. For fire år siden så det mørkt ut. - Når folk endelig ble kristne, hadde lært seg norsk, var ferdig student eller endelig hadde fått oppholdstillatelse, så flyttet de. For fire år siden flyttet formannparet, og jeg fødte mitt tredje barn. Det ble en desperat situasjon, men førte også til en overgivelse til Gud: Nå må du gripe inn, ellers dør menigheten, forklarer Grete.

Vekst I den mørkeste stund griper Gud inn, lærer vi i Salmene, og det fikk menigheten virkelig oppleve. - Da kom Rakel Guttormsen og Rut Eline Løvsland fra Salem i Kristiansand, og Erik og Maria Krane flyttet fra Tromsø etter å ha fått et kall om å gå inn i menigheten. Erik gikk inn i oppgaven som formann, og Rakel vikarierte for meg. At de fikk så klart kall og kom på rett tidspunkt gjør at jeg opplever den nye starten som Gudgitt. Denne tiden kjente vi en tydelig desperasjon til Gud i bønn. Dette ble vendepunktet som innledet en ny veksttid, sier pastoren. Kvinnegruppe ble startet og Alphakurs hver høst. Familiekaféen Kafegøyen ble til.

Gudstjenestene er ukas høydepunkt i Narvik Misjonskirke. Mange nye mennesker har funnet veien dit.

- Vi startet en kvinnegruppe med fokus på bønn. Det begynte med tre, og ble ganske raskt til tolv. Flere gjorde gruppa til sin menighet, men nå er de fleste kommet inn i menighetsarbeidet og gudstjenesten, forteller Grete og forklarer: - Jeg tror vi gjorde klokt i å fokusere på å lære dem å søke Gud og lære å kjenne Gud gjennom Bibelen helt fra begynnelsen. De er ikke primært tiltrukket av et sosialt aktivitetstilbud, men av det åndelige fellesskapet. Nå har kanskje Alphakurset overtatt litt av funksjonen som kvinnegruppa hadde. - Menigheten har gjennom mange år hatt god kontakt med småbarnsfamilier gjennom familiekaféen Kaffegøyen. Det er et lavterskeltilbud som også åpner døra videre inn i menigheten. Men ungdommene manglet, og det ville Ingrid og Daniel Lindberg gjøre noe med da de kom. - Vi kom hit for ett år siden, og etter det har flere unge par flyttet hit og begynt i menigheten. Vi må alltid se hva vi har ressurser til, og nå har vi flere som kan arbeide med ungdom, og da kjører vi på det, sier Ingrid.

- Veldig ”ut-fokus” Mandager er det Ungdomsalpha i kirkekjelleren som tydelig bærer preg av å være

Ingrid Elise Woll ble med sin mor på gudstjenester. Der forsto hun hva pastorene sa. Det ble starten på et aktivt menighetsliv.

Jeg tror vi høster fruktene av de eldres mange bønner. Ingrid Lindberg bygget på 60-tallet. Flere av lederne er allerede på plass når vi kommer, og Kristian Masvie og Målfrid Hansesætre snakker velvillig om menigheten som de har tilhørt mindre enn ett år. - Innen en uke satt vi i stua til noen her i menigheten, og vi ble veldig godt tatt i mot. De så oss som et bønnesvar, og jeg fikk raskt oppgaver. Det setter jeg pris på: Her er det bruk for meg som jeg er, sier Målfrid som tidligere har gått i Oslo misjonskirke, Betlehem. - Vi var jo bønnesvar. Da jeg kom, var det nesten bare pastoren som var under 30, sier Kristian med et smil. Dette betyr at de unge har fått være med å bygge ungdomsarbeidet nærmest fra grunnen av. - Det er veldig givende å være med på. Alle får komme med egne meninger. Dessuten blir vi vist mye tillit og blir utfordret mye, sier Kristian. De er også glad for at menigheten vil se lengre enn til kirkens fire vegger. - Det er et veldig ”ut-fokus”. Samtidig er det et tydelig evangelisk budskap i for-

kynnelsen. Det sosiale er viktig, og det er sjelden jeg er hjemme før halv to etter kirkekaffen på søndager, forteller Målfrid. - Gudstjenesten er virkelig et høydepunkt i uka. Jeg er ikke sikker på at det er slik i alle menigheter, avslutter Kristian.

Forsto talene Lukten av stekt Grandiosa og popcorn, tilberedt av pastor Ingrid, siver inn i lokalene, mens ungdommene småprater med hverandre. Ingrid Elise Woll er blant de trofaste kirkegjengerne. - Jeg begynte i høst fordi mamma gikk på gudstjenesten og jeg ble med. Det var veldig hyggelig, og folk tok godt imot oss. Sangene var fine og her forsto jeg hva pastoren sa. Tidligere har jeg bare gått i Narvik kirke som konfirmant, og da var det ikke så lett, sier Ingrid. Det har også ført til at 17-åringen har blitt åpnere og mer bevisst i sin tro. - Jeg har nok hatt en tro hele tiden, men jeg sa det ikke så mye. Nå er jeg blitt mer åpen om troen min når noen spør, og jeg >>

M I S J ONS bladet 2-1 0

Kristian Masvie og Målfrid Hansesætre kom til Narvik for under ett år siden. Nå leder de Ungdomsalpha

>> har også tatt med venner på lovsangskveld i kirken, forklarer Ingrid. Hun er med i lovsangsteamet som under Daniels ledelse har vokst fra fire til 12 det siste året. - Jeg gleder meg hele uka til å synge. Uten at jeg hadde den oppgaven er det ikke sikkert jeg hadde vært med hver søndag, sier hun.

Den Hellige Ånd Ungdommene setter seg rundt bordet, og til tross for Daniels ønske om å gå rett på lovsang, blir det mat først. Medregnet pastorparet og journalist teller de frammøtte ti personer. Som regel er det dobbelt så mange, men flere har meldt avbud på grunn av eksamenstid. - Da kjører vi i gang, sier en utålmodig Daniel, som har funnet fram gitaren. - Noen som har noen ønsker? Etter lovsang og bønn er det kona som slipper til. Det er pinse og Ingrid underviser om Den Hellige Ånd. Ungdommene får lapper med bibeltekster som hun skal bruke, og det er ikke bare en enkel oppgave. - Jeg finner ikke Romerne, sier en gutt. - Det er rett etter Apostlenes gjerninger. - Altså, jeg er ikke så godt kjent i denne, sier han og peker på Bibelen. - Det er i Det nye testamentet. - Ja, takk! Sier han med et stort smil og

MIS JONS bladet 2-10

Lovsang, pizza, popcorn, samtale og forkynnelse på Ungdoms-Alfa.

finner Romerbrevet i innholdsfortegnelsen. Ingrid går grundig til verks og spør om hvem Den Hellige Ånd er. - Vil du ha en konkret person? sier en. - Det var flott at du spurte om det. Den Hellige Ånd er en konkret person, sier Ingrid. Etter en skattejakt etter Den Hellige Ånd i både det nye og det gamle testamentet, underviser hun om tungetale. Etterpå er det diskusjon og deling av erfaringer i gruppa. Forbønn for de som ønsker det avslutter samlingen, men flere av ungdommene er gjerne igjen for å prate.

Fryktet for menigheten sin En som har vært med i menigheten betydelig lenger, er 87 år gamle Margot Vinje. Hun byr gjerne på rundstykker, kaker og lefser til dem som kommer på besøk. - Jeg begynte i 1963 da vi flyttet til Narvik, sier hun og kan fortelle om en lang historie med opp- og nedturer. Mannen var formann i menigheten til sin død, ettersom ingen andre kunne ta over før, mens Margot har vasket, bakt, ledet musikkgruppe, sittet i styret og ikke minst bedt masse for menigheten. - Grete og Mangfred endret først og fremst stilen på møtene. Det var veldig nødvendig å komme bort fra det fastlåste,

for vi var redd for at menigheten skulle dø bort. Derfor startet ni av oss eldre en bønnering da vi så det gikk nedover, sier hun. De så menighet etter menighet bli lagt ned i en by hvor kirkehusene ikke ligger tett i tett. - Både baptistene og metodistene har lagt ned. Indremisjonen har heller nesten ingen. Metodistenes kirkebygg ble pub, og det synes jeg er trist, sier hun. Faktisk er hun en av få eldre som er tilbake i misjonskirken nå. Naturlig avgang gjør at det er få av de gamle kjente Margot treffer på gudstjenesten, men hun stortrives likevel. - Det er med takk og fryd jeg går til kirken nå. Jeg trives med ungdommer og synes lovsangen er veldig flott. Her er det ånd og liv, og nå har jeg god tro for menighetens framtid, sier hun og smiler.

Fargerikt fellesskap Tilbake i kirken skal vi besøke den andre gruppa som utgjorde kirken før de siste fire årenes vekst. Gudstjenesten er et fargerikt fellesskap, og innvandrere fra Eritrea og Etiopia møtes også hver tirsdag og fredag til bønn og bibellesing. - Vi ber, leser Bibelen og synger. Folk kommer når de vil, sier Mehret Tekel fra Eritrea som har gått i kirka i fem år og har

Nadja, Christel W. og Mirjam Hanssen har bakgrunn fra kirkeliv i Tyskland. I Narvik Misjonskirke har de funnet seg til rette.

to barn i betweens-arbeidet Connection. I et lite rom ved siden av kirkesalen går bønnen høylydt. Med lovsang som bakgrunnsmusikk, er det tydelig at bønnehjertene rommer mye. Datteren til Mehret, Simret Hayle (18), er leder for gruppa. - Mor kom hit først, mens jeg har vært to og et halvt år i Narvik. Jeg begynte straks i menigheten, og skjønte ingenting. Men jeg likte sangene og kunne sitte og be, forteller hun. Simret sier at fellesskapet i kirken er viktig for dem som nye i landet. - Her treffer vi andre med samme ånd. Folkene er veldig hyggelige, og vi får også kontakt med mange nordmenn, sier Simret. Ganske snart kaller bønnetjenesten, og vi møter Mangfred Vangstad igjen. Han står spesielt i bresjen for å inkludere innvandrerne i kirken. - Vi har ikke ressurser til å gjøre noe veldig spesielt, men frivillige tolker forkynnelsen på gudstjenesten. Vi prøver også å invitere dem hjem og er opptatt av ikke å se på dem som en spesiell gruppe i menigheten, sier Mangfred. Han mener det bare skulle mangle som kristne brødre og søstre. - Bibelen sier klart hvordan vi skal ta imot fremmede, farløse og enker. Det viser om vi har kjærlighet til andre mennesker. Hvis vi ikke bryr oss om dem, har vi ikke

det kristne perspektivet på hva et menneske er, mener han.

kontrast til vårt egoistiske samfunn. Troen gir meg trygghet, sier Stein Ivar.

Skapkristen

Fant endelig sin menighet

Vi har også avtalt å møte ekteparet Stein Ivar og Wenche Elise Woll i kirka. De er foreldre til Ingrid Elise, og blant dem som har fått oppleve den stille vekkelsen. - Vi var nok ekte, norske ”skapkristne, som ikke tenkte så mye på troen, men trodde at det må være en gud. Jeg var opptatt av kristendom fra jeg var barn, men hadde ikke tatt til meg det Jesus gjorde, forteller Wenche. Hun er blant kvinnene som har gått fra kvinnegruppa og inn i menigheten. - Grete (J. Vangstad, red.anm.) spurte om jeg ville være med på kvinnegruppe, og for første gang fikk jeg stille alle spørsmålene jeg hadde. Jeg tenkte mye på om dette var noe jeg kunne tro på – blant annet under en akupunkturtime jeg hadde. Da jeg kom ut ble jeg oppmerksom på en kristen traktat, bortgjemt på en stol. Der stod det en frelsesbønn – det føltes som et svar på spørsmålene, forklarer Wenche. Etter at hun hadde lest fra Bibelen for mannen på senga hver kveld, ble han også med på Alphakurs i kirken. - Det er et veldig åpent og inkluderende fellesskap. Her tar man vare på hverandre og forventer ikke noe tilbake. Det er i skarp

Også Christel Wøhlert Hanssen og hennes to døtre Nadja og Mirjam opplevde at Gud kalte dem til kirken. Christel hadde kristen bakgrunn fra Tyskland, men fant seg aldri til rette i noen kirke i Narvik. - Jeg følte at jeg bare kom lengre bort fra Gud. Men en dag jeg sminket meg og hørte på radionyhetene, slo det meg at vi ikke har lenge igjen før Jesus kommer tilbake. Jeg gikk opp til Nadja og fortalte det jeg hadde opplevd, og sa at jeg ville gå til en kirke. Hun ville være med, forteller Christel. De to gikk først til pinsekirken hvor det fra før stort sett bare var eldre mennesker, men på et møte med Broder Yun kom de i kontakt med Misjonskirken. - Det stemte helt 100 prosent med en gang, og siden har vi gått der. Jeg føler at det er mitt nye hjem, og jeg har fått god kontakt med alle som går i kirken. Jeg føler at noe mangler hvis jeg ikke går til gudstjeneste, sier hun. Også døtrene er aktive i kirken både på Ungdomsalpha og i gudstjenestene. - Vi trives veldig godt der. Det er en god atmosfære og mye artigere å følge med på preknene enn i statskirka, sier Nadja.

M I S J ONS bladet 2-1 0

Simlet Hayle (18) kom til Narvik for to og et halvt år siden. Nå leder hun bønnegruppa.

- Ja, de legger opp gudstjenestene slik at man har lyst til å følge med, samstemmer Mirjam.

Strategi? Er det så enkelt altså? Sitter man bare og venter på at nye mennesker som Gud allerede har kalt skal strømme til, eller ligger det en strategi bak dette? Spørsmålet vekker latter hos pastorparene. - Vi jobber med saken. Jeg tror veksten har kommet fordi vi har søkt Gud og ikke aktiviteter. Vi vil vende oss ut mot folk og ut mot byen, sier de. Etter en gjennomgang av menighetens arbeid, kommer likevel en ganske tydelig strategi fram. Nådegavebasert ledelse er et nøkkelord. - Vi er fire ressurssterke personer og har fått flere å spille på. Det handler om å sette inn rett person på rett plass i noe vedkommende brenner for. Brenner vi ikke for arbeidet, er det bare å legge ned, forklarer Daniel. - Jeg ga fra meg en 100 prosent stilling for at vi kunne være to som utfyller hverandre, og det gjør vi virkelig. Det er utrolig effektivt å arbeide som et team, skyter Grete inn. Målgruppa er også på plass, viser det seg. - Vi har hatt småbarnsfamilier og ungdommer som målgruppe, og det føles riktig for vekst, sier Daniel. Samtidig er det tilbud for alle aldre i kir-

MIS JONS bladet 2-10

I Narvik Misjonskirke er det en stor gruppe mennesker fra Eritrea og Etiopia. De møtes hver tirsdag og fredag til bønn og bibellesning.

ken. - Aktivitetene favner ulike mennesker, og vi ønsker at alle skal ha et tilbud i løpet av uka i tillegg til gudstjenesten, sier Grete. Visjonen er det ingen av dem som har helt i hodet, men den er der, altså.

UKEPLAN FOR NARVIK MISJONSKIRKE

Plogspiss

Mandag

- Hva er det som skiller misjonskirken fra andre menigheter i byen? - Vi har et godt samarbeid med de andre menighetene i byen. Vi er toneangivende i fellesskapet fordi vi har mange ressurser. Vi når barn og ungdom, og kirkefremmede blir positivt overrasket over hvor relevant kirken vår faktisk er, svarer Grete. Samtidig er Mangfred opptatt av å understreke at de ikke gjør noe revolusjonerende i menighetsarbeidet. - Det vi gjør er ikke noe spesielt, selv om vi nok er noe helt annerledes her i Narvik enn folk har opplevd. I Norge er vi en helt vanlig menighet. Situasjonen hadde nok vært annerledes hvis vi for eksempel hadde vært i Kristiansand, sier Mangfred og legger til: - Du kan på mange måter si at det vi opplever er flaks og nåde. Vi har vært heldige med å få opp ressurser, og opplever vekst av Guds nåde. - Flaks og nåde! Det var en perfekt beskrivelse. Kanskje vi skal ta det inn i visjonen? utbryter Daniel.

18.00 Connection for 10-13 år (annenhver uke) 19.30 Bønnemøte (hver uke) 20.00 Ungdoms-Alfa (annenhver uke) 20.00 Lovsangskveld (en gang i måneden)

Tirsdag 18.00 Eritreansk/etiopisk gruppe

Onsdag 16.00 Taco for studenter 19.00 Kvinnegruppe 19.00 Alphakurs (på høsten)

Torsdag 11.00 Babysang 17.30 Familiekaféen Kaffegøyen (0-9 år)

Fredag 18.00 Eritreisk/etiopisk gruppe (i et hjem)

Søndag 11.00 Gudstjeneste

TEKST & FOTO: ANDERS ARTMARK AANENSEN

www.misjonsforbundet.no Foto: Morten Ravnbø Sætren

To nye medlemmer i PMF To unge pastorer er nye medlemmer i Predikant- og misjonærforeningen (PMF). Under vintermøtet til PMF ble Geir Christian Johannessen (25) og Elisabeth Heggheim Thorsen (29) tatt opp i PMF. Hun gikk også inn i foreningens styre og er til vanlig studentpastor i Salem misjonsmenighet i Kristiansand. Han er ungdomspastor i Kråkstad misjonsmenighet.

Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene. Stoffet er forkortet.

Geir Christian Johannesen og Elisabeth Thorsen er nye medlemmer i PMF. Foto: Anders A. Aanensen.

Les mer om PMFs vintermøte på misjonsforbundet.no.

Varme smil på kald skole

Blide studenter i vinterkulden på Shaanxi Bibelskole i Kina. Foto: Ingunn Rui.

I et klasserom uten oppvarming sitter 50 studenter i dynejakker og smiler varmt. Vi er på Shaanxi Bibelskole i Kina. Ingunn Rui har vært på besøk på bibelskolen i Shaanxi som får støtte fra Misjonsforbundet. Skolen mangler oppvarming, men har et større problem: De må stadig avvise søkere selv om det er ledermangel i menighetene. - Vi drømmer om å bygge ut slik at vi får seks etasjer og plass til 30-40 studenter til, forteller rektor Wang Hung. Les hele artikkelen på misjonsforbundet.no.

Ada Soﬁe Austegard i Stine Soﬁes Stiftelse holdt foredrag i Grimstad misjonskirke. Foto: Åse Johanne Koppang Stie.

Forebygger overgrep

Grimstad Mmisjonsmenighet vet at overgrep kan forekomme: Derfor ble det i mars holdt seminar om det vanskelige temaet. Misjonsforbundet og Misjonsforbundet UNG oppfordrer menighetene til å innhente politiattest av barneog ungdomsledere. I Grimstad misjonsmenighet ble det vedtatt å gjennomføre dette tidligere i år. I tillegg ble det holdt seminar hvor blant annet Ole Tom Fossnes fra Agder politidistrikts SO-team og leder Ada Sofie Austegard i Stine Sofies Stiftelse deltok.

Forskning gir storgevinst for Ansgar Publiseringsboom fra Ansgarskolen gir hundretusener mer i statsstøtte. Årlig blir publisering av forskning kartlagt for de forskjellige høyskolene og universitetene her i landet. Ansgar Teologiske Høgskole, eid av Misjonsforbundet, er den høyskolen som har økt mest på statistikken fra i fjor. Det innebærer rundt 400 000 kroner mer i statstøtte. - De ekstra tilskuddene vil brukes til å styrke forskningen på skolen, sier en fornøyd rektor Harald Nygaard. Det er mye aktivitet på skolen. Ansgar har også nylig åpnet ny kantine og nytt bibliotek som siste steg i en omfattende ombyggingsprosess av skolebyggene. Dessuten lanserer skolen en mastergrad i praktisk teologi til høsten. Alle disse aktivitetene er omtalt i egne artikler som du kan lese på misjonsforbundet.no.

Les om seminaret på misjonsforbundet.no. M I S J ONS bladet 2-1 0

www.misjonsforbundet.no

Ros til kirkeprosjekt Ekstern rapport viser store framskritt for utviklingsprosjektet i Den evangeliske kirke i Kongo (EEC). Organisasjonsutviklingsprosjektet med Misjonsforbundet som en aktør i Kongo, fikk tøff kritikk av observatører for to år siden. Generalsekretær Jørn Lemvik i Bistandsnemnda ledet en evaluering av prosjektet både i 2007, og i fjor, like før nyttår. Mye er blitt bedre. - Mye er gjort på de to årene, men enda viktigere er det at tankesettet til lederne er endret, konkluderer Lemvik i sin rapport. Spesialrådgiver for bistand og misjon i Misjonsforbundet, Viggo Koch, er godt fornøyd, men påpeker at det fremdeles er en vei å gå. - Vi synes jo det er veldig fint med de gode tilbakemeldingene i rapporten. Men det gjenstår å se om kirken greier å gjennomføre arbeidet, sier Koch. Les mer om rapporten på misjonsforbundet.no.

Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene. Stoffet er forkortet.

Fride (8) blir TVkjendis Ti episoder om livet til Fride Tvedt har denne våren blitt sendt på NRK Super.

Fride Tvedt (8) foran båten Africa Mercy som har vært hennes hjem i snart to år. Foto: TV Inter.

Hun har reist sammen med familien sin fra Nesodden misjonsmenighet for å drive bistand fra skipet Africa Mercy. - Fride synes for det meste at det hele har vært gøy, og hun er veldig spent på hvordan serien blir mottatt hjemme i Norge, skrev mor Jorid Tvedt i en e-post før serien ble sendt. TV Inter har produsert serien for NRK, og de har besøkt Fride på skipet tre ganger i Liberia og Benin. Les mer om familien på misjonsforbundet.no.

Utfordrende planting Hvordan skape engasjement for en menighet som kun er en visjon? Det spørsmålet stilte Roy Elling Foss på Nettverkssamling for menighetsplanting dagen før Generalforsamlingen åpnet. Han arbeider for å plante menighet i boligområdet Justnes, som er under oppbygging i Kristiansand. Han var sammen med Jens Kåre Lindal, Stein Bjørkholt og Øyvind Bøylestad invitert for å fortelle om utfordringene de møter i menighetsplanting. Prosjektleder for menighetsplanting i Misjonsforbundet, Torben Joswig, presenterte strategien som er utarbeidet sentralt i Nasjonalt Råd. Les mer om deres erfaringer og strategien på misjonsforbundet.no.

Flere aktive menighetsplantere delte sine erfaringer. Fra venstre: Torben Joswig, Jens Kåre Lindal, Stein Bjørkholt, Øyvind Bøylestad og Roy Elling Foss. Foto: Anders A. Aanensen.

Kommisjonen som leder organisasjonsutviklingsprosjektet i EEC. Fra venstre: Daniel Miakayizila, Joseph Itou Nkaba, Perolof Lundkvist (delvis skjult), Philippe Louhemba (leder for kommisjonen), Etienne Nsounga, Camille Bvouka, Lars-Olov Karlsson, Viggo Koch og Paul Foutou. Foto: Misjonsforbundet.

MIS JONS bladet 2-10

Les mer på www.misjonsforbundet.no/ Nyheter og debatt/ Nyhetsarkiv. Scroll ned på siden til Les også nyheter. Velg riktig måned.

Lokaler gir anerkjennelse Bibelskolen i Colombia har ﬂyttet inn i egne lokaler. Det er avgjørende for skolens status.

I de to øverste etasjene holder bibelskolen til, mens menigheten i Fontibon disponerer resten av bygget. Foto: Gordon Valen.

Diplom til Yolanda Yolanda Reyes fra Colombia er blitt spesialist i familieterapi med støtte fra Norge For kort tid siden ble Yolanda Reyes tildelt diplomet som beviser at hun er spesialist i familieterapi og sosiale nettverk. Misjonsforbundet har gitt henne stipend slik at hun kan bli en nøkkelperson i å gi barn og familier i landet profesjonell hjelp. - Bare en liten prosent av befolkningen i Colombia har videreutdanning, så det var ekstra stas da Yolanda fikk diplom og medalje, skriver de to misjonærene Øyvind og Maria Lemme Slåtta på sin blogg. Nå skal Reyes arbeide for at menigheter og institusjoner i Det Colombianske Misjonsforbund blir garantister for menneskerettigheter. Les hele artikkelen og ﬁnn link til Slåttas blogg på misjonsforbundet.no. Yolanda Reyes med diplomet som beviser at hun er videreutdannet til spesialist i familieterapi og sosiale nettverk. Foto: Øyvind Slåtta.

I høst kunne studentene fra Colombia flytte inn i nybygde lokaler i Bogotá. Det er i følge misjonssekretær Eilif Tveit en forutsetning for at studentene skal få med seg statsgodkjente papirer ut i arbeidslivet. - Diplomene fra skolene blir ikke godkjent av myndighetene uten at skolen holder til i et godkjent bygg. Generelt er det vanskelig å bli verdsatt som skole hvis man ikke har egne lokaler. Med offentlig godkjenning blir flere interessert i å studere på skolen, sier Tveit. Les mer på misjonsforbundet.no om nybygget som Misjonsforbundet i stor grad har ﬁnansiert.

Gloria Alzate leder Esperanza-stiftelsen og har besluttet å gi familien hjelp. Foto: Maria Lemme Slåtta.

Flyktninger i eget land Mor har i tre år levd i uvisshet om hennes tenåringsdatter lever etter at hun ble tatt av en væpnet gruppe. Hennes andre datter på 13 år er mor til en liten baby. Barnefaren sitter i fengsel for narkotikaproduksjon. En dag ble de jaget fra gården sin etter å ha solgt mat til feil person. En ganske ekstrem situasjon, men dessverre en ganske vanlig familiehistorie i Colombia. Dette skriver Misjonsforbundets misjonær, Øyvind Slåtta, i Colombia. Esperanza-stiftelsen, som blir støttet av Misjonsforbundet i Norge, prøver å hjelpe det som er igjen av familien. De er én familie av flere millioner mennesker på flukt internt i Colombia.

Tre ”nye” pastorer Tre pastorer ble ordinert på Generalforsamlingen. Ungdomspastor Torbjørn Glenna i Skien misjonskirke, pastor Ingrid Lindberg i Narvik misjonskirke og pastor Svein Egil Fikstvedt i Froland misjonskirke ble offisielt ordinert til pastorer i Misjonsforbundet. - Det er en stor dag, og jeg er takknemlig for at dere har sagt ja til Guds kall. Jeg er også takknemlig fordi dere har valgt å gjøre det i Misjonsforbundet, sa generalsekretær Jarle Råmunddal som introduksjon til ordinasjonen. Mer om Generalforsamlingen på misjonsforbundet.no.

Forbønn for de ordinerte pastorene, fra venstre: Svein Egil Fikstvedt, Ingrid Lindberg og Torbjørn Glenna.

Les historien på misjonsforbundet.no

M I S J ONS bladet 2-1 0

www.misjonsforbundet.no

Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene. Stoffet er forkortet.

Gruppeløft for vekstpenger På Generalforsamlingen var det ”gå!” for Vekst 2020. Dagen etterpå kom regningen og dystre økonomiske utsikter.

Nytt hovedstyre Det nye Hovedstyret i Misjonsforbundet har representanter fra Kristiansand i sør til Bodø i nord. Under Generalforsamlingen i Misjonsforbundet ble nytt hovedstyre valgt uten dramatikk. Det nye styret består av f.v. Martin Kolsrud (PMFs leder), Ove Gundersen, generalsekretær Jarle Råmunddal, Bente Elisabeth Næser Nome, Thorleif Bruseland, Anne Wenche Hellem (leder), Bård Farner, Turid Synnøve Wærstad og Svein Ståle Tybakken. Roger Sjøstedt og Lisa Wågø Omland var ikke til stede da bildet ble tatt. Finn hvilke menigheter som er representert i Hovedstyret på misjonsforbundet.no.

- Vi tærer på oppsparte midler, og slik kan det ikke fortsette. Dypest sett handler ikke dette om økonomi. Det dreier seg om hva Misjonsforbundet er, og hva vi vil gjøre sammen, sa generalsekretær Jarle Råmunddal. Delegatene ble delt inn i grupper som tankesmier rundt Økonomileder Rune Fridell Misjonsforbundets økonomiske framtid. Fra venstre: Martin presenterte flere tankevekkende tall Kolsrud, Rune Fagerdal, Daniel Lindeberg, Lars Unstad og Kari rundt Misjonsforbundets økonomi: Lorentzen. Foto: Anders A. Aanensen - De siste seks årene har driften gått med over åtte millioner kroner i underskudd. Økningen i gaveinntekter fra 1999 til 2009 har økt med 39 prosent. Lønnsøkningen generelt har vært på 60-65 prosent samme periode. Et utvalg på syv menigheter hadde økning i gaveinntektene på 109 prosent i samme periode. Gaver per medlem i menighetene økte med 84 prosent, mens Misjonsforbundet hadde en økning i gaver per medlem på 35 prosent. Etter redegjørelsen ble delegatene på Generalforsamlingen delt inn i grupper for å diskutere økonomien i perspektiv av Vekst 2020. Under Generalforsamlingen ble også en giverkampanje lansert for å finansiere strategien. Les mer om behandlingen av økonomien i Misjonsforbundet på misjonsforbundet.no

Menighet her? En gammel profeti – et framtidig boligområde. I Jåsund, noen kilometer fra Stavanger sentrum, ligger et jorde. Der eier Stavanger misjonsmenighet en tomt som var totalt verdiløs for 30 år siden da de fikk den. Nå planlegges storutbygging der. Historien er både spesiell og enkel: For 30 år siden fikk en kvinne en visjon om et menighetshus på hennes jorde. Hun ga både drømmen og tomta til Stavanger misjonsmenighet. Les hele historien og menighetsplanter Øyvind Bøylestad sine planer for området på misjonsforbundet.no.

MIS JONS bladet 3-09

En gammel profeti sier at det skal være et menighetshus på dette jordet. 30 år senere arbeides det for å plante menighet i området. Øyvind Bøylestad arbeider sammen med kona, Torill, for å plante menighet i Jåsund. Foto: Anders A. Aanensen.

GENERALFORSAMLINGEN

Her vedtas Vekst 2020 som hovedsatsing i Misjonsforbundet for de neste ti årene.

”NÅ skaper jeg noe nytt” Misjonsforbundets generalforsamling 2010 er historie. Jeg har et håp om at den også blir historisk.

or selv om jeg, bare med et par unntak, har vært med på alle Misjonsforbundets årskonferanser siden 1960, har jeg knapt noen gang opplevd slik enhet og begeistring. Og liker du ikke lovprisning, så ikke les mer, for de følgende linjene vil være en personlig og fulltonig lovprisning både til Gud og mennesker for hva jeg fikk oppleve de fire dagene i Oslo. Ikke uventet løste Oslo misjonskirke, Betlehem sine vertskapsoppgaver på en utmerket måte. Fra vi ble anvist parkering til det siste farvel, opplevde vi oss velkomne og ivaretatt. Serveringen var kreativ, smidig og smakfull. Bare èn ting var jeg forundret over: Hvorfor deltok ikke flere av vennene fra nabomenighetene i de offentlige møtene? At misjonsforbundere som ikke bor lenger borte enn en times kjøring, ikke setter alt inn på å være med på festlighetene, hver dag, er for meg ufattelig.

Yngre aksler ansvar Om det er mange eller få, større eller mindre saker som skal avgjøres, er selvsagt viktig, men betyr ikke alltid mest. For meg som er ved inngangen til mimringsalde-

ren, er det alltid hyggelig å møte gamle kjente, og med årene er de blitt mange. Men det er ikke mindre spennende å bli kjent med nye, og ikke minst oppfriskende er det å erfare hvordan yngre mennesker aksler ansvar, setter dagsorden og evner å engasjere like godt – ja, faktisk bedre – enn vi som tidligere var med og viste vei, evnet. Jeg frydet meg da to nye, friske misjonsmenigheter ble opptatt i fellesskapet. Det er jo dette vi ønsker, det er svar på bønn. Jeg gledet meg over å høre om arbeidet på Herøya, i Randesund og Vågsbygd, og hvilke planer som foreligger andre steder. Gratulerer, Misjonsforbundet, arbeidet vokser. Forkynnelsen har alltid hatt en sentral plass i Misjonsforbundets konferanser. I år var ”gamlekara” helt koblet ut, og fire unge forkynnere hadde overtatt stafettpinnen. Et par av dem hadde jeg hørt tidligere. De øvrige var ikke uskrevne blad for meg, men jeg hadde ikke tidligere hørt dem forkynne. Jeg var spent og gledet meg som et barn julaften, for å lytte til en ung forkynner som just på fjorden er rodd, er noe ganske spesielt for dem som år etter år har bedt Herren drive arbeidere ut til sine høstmarker. For å gå direkte på sak: Jeg bare satt og tok imot, frydet meg over gavene og takket Gud.

Like enkelt som genialt Den store saken var Vekst 2020: Dobling

av Misjonsforbundet i perioden 20102020. Da jeg første gang hørte om Vekst 2020, stusset jeg. ”Ungdommelig overmot,” tenkte jeg, tegnet meg som giver og holdt munn fordi jeg ikke ville være ”syvende far i huset”, men også fordi jeg samtidig kjente at det var noe som tok tak i meg. Det var jo dette jeg ønsket: Vekst. Men en ting er å ønske, noe annet er å ville. Det første er uforpliktende, de andre krever handling. Under generalforsamlingen skaptes det en tro på at dette vil vi og dette kan vi fordi vi har med en stor Gud og et villig folk å gjøre. Vekst 2020 er like enkelt som det er genialt: 20 nye menigheter, doble møtebesøket, doble antallet registrerte barn og unge, doble personer i smågrupper og doble antallet medarbeidere. I de ti kommende årene samler vi oss om dette i bønn (hver dag), arbeid (hver uke) og offer (200 kroner hver måned). For slik lyder Herrens ord (Jesaja 43:18-19): Tenk ikke på det som hendte før, akt ikke på det som engang var! Nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede fram. Merker dere det ikke? Jo, vi merker det, og takk og lov! SVEINUNG LORENTSEN, PENSJONERT MISJONSFORSTANDER, TIDLIGERE REKTOR VED ANSGARSKOLEN, NÅVÆRENDE FRIVILLIG REDAKTØR AV AVISA

MYLDER I ARENDALSREGIONEN.

M I S J ONS bladet 2-1 0

VEKST 2020

JA, VI VIL! En enstemmig og høytidsstemt generalforsamling vedtok å gå for intensjonen i satsingen Vekst 2020. 22 tok ordet i saken – og dette er hva noen av dem sa:

Eilif Tveit, misjonssekretær i Menighetsforbundet: Vekst 2020 gir gode føringer og konkretiserer en del. Men hvis vi ikke arbeider bevisst med dette, kan vi ende opp med 20 nye menigheter i 2020 som er innadvendte. I arbeid med mennesker må det misjonale perspektivet være på plass fra begynnelsen.

Vekst 2020: En visjon og retningsgiver som handler om fordobling av Misjonsforbundet innen 2020.

5 vekstmål: - Plante 20 menigheter de neste 10 årene - Doble gjennomsnittlig møtebesøkende i våre menigheter - Doble antall registrerte barn og unge i våre menigheter - Doble antall personer i menighetenes smågrupper - Doble antall medarbeidere i våre menigheter

Espen Øvergaard, styreleder i Misjonskirken Oslo syd: Jeg synes dette er foroverlent, engasjert og veldig bra for Misjonsforbundet. Min menighet henger seg på, og jeg tror dette gir gode framtidsutsikter for Misjonsforbundet.

Geir Johannessen, pastor i Salem misjonsmenighet, Kristiansand: Bård Farner, Oslo misjonskirke, Betlehem: Vekst 2020 legger opp til en ressurskrevende modell for nye menigheter. Det kan også være nyttig med enklere forsamlinger som ikke trenger ressurser til ansettelser og lokaler.

Jeg vil uttrykke full støtte til Vekst 2020 og gratulere forbundsstyret med denne satsingen. Den store utfordringen er at vi er innadvendte og trenger hjelp til å bli utadvendt. Retningen for menigheten er ut. Det er ikke menigheten som har misjon, men misjonen som har menighet. Får vi det under huden, tror jeg vi kan tredoble.

Rune Fagerdal, styreleder i Askøy misjonsmenighet: Jeg leste om Vekst 2020 rett etter at jeg ble leder på Askøy. Det grep meg umiddelbart og er blitt en del av meg. Min største oppgave nå er at det skal bli en del av menigheten. Askøy misjonsmenighet er med!

Edith Breivik, Arna misjonsmenighet: Jeg synes dette er kjempeoppmuntrende og går virkelig for det. Jeg savner en spissformulering i forhold til evangelisering og ressurser til det. Dette koker jo litt ned til at enkeltmennesker deler Jesus.

MIS JONS bladet 2-10

Thor Severinsen, styreleder i Gjerpen misjonskirke: Jeg er veldig positiv til Vekst 2020. Vi må ha med misjon i satsingen. Dessuten må vi ha med menighetene; det er menighetene som skal gjøre dette og ikke administrasjonen sentralt.

stund når vi nå skal ta en beslutning om dobling. Også må vi ikke glemme at dette skal vi gjøre selv. Først er det å be, be og be. Det andre er å invitere en venn til kirken. Du har ti år på deg - det burde vi alle greie.

Viggo Klausen, nasjonal barneog familiepastor i Misjonsforbundet UNG og Salem misjonsmenighet, Kristiansand: 80 prosent av dem som tok imot Jesus gjorde det mens de selv synes de var barn. Det betyr at en større del av menigheten må nå barn og ungdom. Alle kan se på seg selv som en person som kan formidle evangeliet til barn og unge. Vekst 2020 blir aldri virkelighet hvis ikke barn og unge står sentralt, og da må flere jobbe mot dem.

Eva Brechan Lieng, Arendal misjonskirke: Vi er en stor kirke som flyttet til nytt bygg for halvannet år siden. Det er skummelt å være med å vedta noe som krever masse ressurser. Likevel tror jeg Vekst 2020 er det vi trenger: En giv til å tenke nytt og skape nytt engasjement.

Arild Eriksen, styreleder i Drammen misjonsmenighet: Vekst 2020 er kjempespennende. Men er vi menigheter flinke nok til å forandre språkdrakt og endre våre holdninger til dem vi lever sammen med? Jeg tror vi har en historie hvor vi omtaler de der ute som litt under vår verdighet. Jeg føler at Vekst 2020 er på vei til å snu dette. Vi må ha respekt for våre medmennesker, og derfor invitere dem til våre menigheter. I Drammen er vi så tent på å være med på dette at det virkelig koker innvendig.

Roy Elling Foss, menighetsrådgiver i Misjonsforbundet: Alle kan ikke være evangelister, men alle kan investere i relasjoner. Vi må også skape arenaer som er gode å invitere til. Kanskje det betyr at vi må endre profilen på en del av det vi gjør. Hvordan skal vi for eksempel gjøre gudstjenester slik at menn liker seg der? Kommer mennene, kommer hele familien.

Viggo Koch, Oslo misjonskirke, Betlehem: Det vi ser ute er at vekst gjerne kommer av diakoni. Diakoni skal aldri ha kvantitative mål om å vinne mennesker, for det er ikke derfor vi gjør det. Men resultatet er likevel ofte at mennesker kommer til tro.

Helge Galdal, styreleder i Skien misjonskirke: Vi vil gjerne gi vår opp-

Rune Burgén, Horten misjonsmenighet: Dette er veldig spennende. Jeg håper alle er bevisst på at det er en hellig

slutning til denne prosessen, uttrykke en ”gå” og gi applaus til den fra vår menighet. Det preger både styremøter og samtaler i menigheten at vi vil være med på dette. Jeg vil også forplikte meg selv i mitt liv, i vår menighet og i min ledergjerning. Jeg kjenner nemlig frykt fordi fordobling krever nytt kirkebygg for oss og store investeringer. Men nå forplikter jeg meg til dette.

Asbjørn Johansen, Skien misjonskirke: Det her er knallbra! Skal det bli virkelighet, må vi be Høstens Herre om å drive arbeidere ut til sin høst. Når vi har sett stor vekst, har det vært evangelister, og det må vi ha i menighetene i dag også.

M I S J ONS bladet 2-1 0

Anne Margrethe Ree Sunde og Jarle Råmunddal forteller om Vekst 2020.

JA, VI VIL!... >>

feststund, og å snakke om dette griper meg enormt.

Øivind Magne Haugbro, pastor i Heimdal misjonsmenighet: Angående

GENERE

økonomi må vi utfordre alle til å gi 200 i måneden til giverkampanjen. Det er også så flott fordi vi ved å gi fast får makt over Mammon.

Er modig. Genererer energi. Krever tålmodighet. Hjelper til å fokusere.

Clemente Duran, Randesund misjonsmenighet: Vi må ikke glemme den misjonale tanken. Vi kan godt elske Gud og oss selv, men vi glemmer gjerne vår neste. Vi må elske vår neste.

D Karsten Morfjord, menighetsrådgiver i Misjonsforbundet: Jeg har vært i Misjonsforbundet i 30 år, og dette er den mest spennende tiden jeg har vært med på i fellesskapet. Jeg har sett mange menigheter som er blitt innadvendte hvor bygda rundt er blitt noe farlig. Jeg har sett mange slike bli lagt ned. Men jeg har også sett det motsatte. I Narvik misjonsmenighet har de satt fokus på de utenfor og slik nådd nye mennesker.

Hildur Danielsen Hellevik, Heimdal misjonsmenighet: Sjelden har jeg sittet med så mye følelser som i dag. Vi må få inn dette med unådde grupper. Jeg lever på en plass hvor det er mange unådde i Trøndelag. Jeg opplever at det er tøft åndelig i Trøndelag, men får Kristus tak på oss slik at Kristi kjærlighet tvinger oss ut i hverdagen er det ikke vanskelig at én når én. TEKST: ANDERS A. AANENSEN FOTO: ANNE MARGRETHE MANDT

Rune Fridell, styreleder i Askim frie misjonsmenighet: Dette handler om fellesskapet. Vi kan ikke stå i 2020 og si at noen få vågale personer hadde noen hårete mål. Det er fellesskapet som vedtar dette og som skal gjennomføre det. Dette er en

MIS JONS bladet 2-10

ette er noen av stikkordene generalsekretær Jarle Råmunddal benytter når han ser på Generalforsamlingens beslutning om å satse på Vekst 2020 (se faktarute) i retroperspektiv. - Jeg har veldig lyst til å krumme nakken og jobbe i retning vedtaket som er gjort. Det er en modig beslutning som handler om fokus og prioritet. Vi må spørre hva som skal være det viktigste i våre menigheter. Med vedtaket er vi nær røttene våre og det kall og fokus som gjorde at Misjonsforbundet ble dannet, mener Råmunddal.

Krevende beslutning Vekst 2020 er en retningsgiver som handler om fordobling av Misjonsforbundet på ti år. Summert og forenklet innebærer dette at hvert medlem fører ett menneske til Kristus og til menigheten. - Hva krever vedtaket om å gå for intensjonen i Vekst 2020-visjonen av Misjonsforbundets ledelse og menigheter? - Det krever tålmodighet. Vi må velge å si at dette er retningen vi skal gå i, selv om det ikke er sikkert vi ser resultatene det første året. Men jeg er helt sikker på at hvis vi jobber med disse fokus og prioriteringer, vil vi komme fryktelig langt på ti år, sier generalsekretæren. Han understreker også den enkeltes ansvar: - Vi ønsker å utvikle ressurser og metodikk, men det handler om at menigheter og misjonsforbundere

Hovedstyrets leder, Anne Wenche Hellem, vil både fullføre målene for Vekst 2020 og tenke lenger fram.

Generalforsamlingens delegater gratulerer hverande med den modige satsingen på fordobling av Misjonsforbundet.

ERER ENERGI lar visjonen bli del av eget liv, verdisystem og prioriteringer. Vi trenger at veldig mange av oss gjør dette til vårt personlige fokus. Vi trenger å holde retningen på den veien vi nå inviterer hverandre til å være med på, sier Jarle Råmunddal, og understreker: - Det er kjempeviktig at en sånn type målsetning får utfordre oss. At vi kan kjenne på egen litenhet, så vi blir helt avhengige av Gud. Gud er den som må gripe inn med sin kraft og forvandle menneskers liv. Vi skal jobbe med mange elementer som gudstjenesteliv, smågrupper og ledergrupper, men ingenting er så viktig som å bli klar over og kjenne på tørsten etter Gud i våre liv, understreker Råmunddal.

Ledelse Han peker på ytterligere et område hvor det kreves noe for å gå Vekst 2020-veien: - Lederskap er viktig. Vi, som fellesskap og menigheter, er avhengige av ledere som reiser seg opp og kan være med å lede inn på denne veien. Jeg er imponert over mange ledere i Misjonsforbundet, og mener lederfokuset vi har satt for Vekst 2020, er veldig viktig. Hovedstyrets leder, Anne Wenche Hellem, mener lederskap er grunnleggende: - Noe av det som er viktig nå – og egentlig hele tiden – er fokus på lederskap. Fra de yngste til de eldste, både nasjonalt, internasjonalt og diakonalt, sier Hellem. - Hva krever det av Misjonsforbundsledelsen å ha satt i gang Vekst 2020? - Det krever et planmessig arbeid, at vi ligger i forkant, har fokus på rett sted underveis i prosessen og holder trykket oppe. Vi

må gå i dybden på forskjellige områder til ulike tider. Når vi nærmer oss 2015-16 må vi begynne å jobbe med 2030. Samtidig som vi fullfører målene, må vi hele tiden tenke lenger fram, sier Hovedstyrets gjenvalgte leder.

Fremtid og struktur Misjonsforbundet og Misjonsforbundet UNG vil samarbeide om Vekst 2020, som jo gjelder alle menigheter og hele menigheten. UNGs daglige leder, Anne Margrethe Ree Sunde, mener beslutningen krever mental omstilling for ledelsen: - Man må lage rammer og strukturer for et dobbelt antall medlemmer, og bygge opp mot resultatet i 2020. Det må jobbbes videre med nettverk og coaching – for det hele står og faller på om ledelsen er en reell støttepartner. I menighetene trengs kulturendringer, man må stille spørsmål og våge å ta imot nye spørsmål om ting som kan være ubekvemme. Menighetenes ledelse trenger å være både ydmyk og tøff, sier Sunde. - Hva kreves av Misjonsforbundet UNG i dette? - Vi må legge til rette i forhold til arrangementer, ansettelser og utvikling av ledere slik at vi kan ta imot vekst. Vi har ledertrening på dagsorden. Hos unge er idealene sterke og visjonene store, i dette må vi komme med en sunn og vis tilnærming. Våre ledere er Misjonsforbundets ledere i 2020, så dette krever godt samarbeid mellom Misjonsforbundet UNG og Misjonsforbundet, sier Ree Sunde. Barne- og ungdomsorganisasjonen har i flere år jobbet med å bli en mer fleksibel

organisasjon med større rom for desentraliserte ansettelser. – Vi skal være et sentralt team som bor flere steder i landet og jobber med kompetanse- og nettverksbygging, sier Anne Margrethe Ree Sunde.

Forankring og fortsettelse På Generalforsamlingen gikk delegater fra misjonsforbundsmenigheter i store deler av landet enstemmig inn for Vekst 2020. - Jeg opplever at det er en beslutning med bred forankring. Vi har jobbet i prosess med denne saken i rundt to år, og var tidlig ute med å dele noen av disse tankene. Gjennom Misjonsbladet (nr 1, 2010, red. anm.) og årboka fikk mange et dypere bilde av hva dette er. På Generalforsamlingen tok 22 personer ordet! Jeg kan nesten ikke huske en sak hvor så mange har vist til de grader at de har forstått hva dette dreier seg om. Den sjeldne graden av engasjement på Generalforsamlingen ga følelsen av å stå på hellig grunn, mener Råmunddal. Flere menigheter er allerede i gang. I sør har Randesund misjonskirke laget sitt eget visjons- og verdidokument hvor de slutter seg til Vekst 2020 og synliggjør hvordan de vil ta ansvar. Grimstad misjonskirke og misjonskirkene i Grenlandsområdet vil også gå systematisk til verks – og jobbe med å finne sin plass i Vekst 2020. Oslomenighetene jobber med å definere nyplantingsområder. Tre menighetsplantinger er i ferd med å skje: Stavanger misjonsmenighet planter på Jåsund. Salem misjonsmenighet, Kristiansand, planter i en av bydelene Justnes misjonskirke, og Randesund misjonskirke har så smått begynt å plante Randesund Sør. (Dette kommer vi tilbake til i en senere utgave av Misjonsbladet.) TEKST OG FOTO: ANNE MARGRETHE MANDT

M I S J ONS bladet 2-1 0

Innehaver: Kirsti Kaasa Skagerak Arena Skien: 35 52 09 60 Hammondgården Porsgrunn: 35 51 49 00

Kreative løsninger, Commissoning, Service, Programmering Robot / PLS aurolister@auro.no

Tel: 47 38 11 22

Nieblok Invest AS 5443 Bømlo

Disippelkorset - et felleskristent symbol

Disippelkorset er til salgs både som sølv og gullsmykker og pins.

Steinsprutskade ordnes

• Betongsaging • Kjerneboring • Meisling • Riving

www.dybdahlbetong.no

MIS JONS bladet

Ring tlf. 23 32 57 70 eller skriv ditt navn, din adresse, antall kors, størrelse og kjedelengde til UNG@misjonsforbundet.no

EFFEKTIVT og KOSTNADSFRITT for deg* uansett bilmerke og modell.Venter du til ruta sprekker, må du betale egenandel.

....og du: trenger du låne bil mens du venter, får du låne en av oss! *v/kasko eller delkasko

inn adresse Glassmester EkraSkriv & Voie AS, tlf- 37024188 Frolandsveien 6, 4847 Arendal

Les mer om Disippelkorset på våre hjemmesider!

www.disippelkors.no

Velkommen til retreat! 6$1'20 *DUPR WHO UHWUHDW#VDQGRP QR

DrĂ¸bak | tlf 41 57 49 48 | www.corniche.no

720$6*c5'(1 .RUQVMÂĄ WHO UHWUHDW#WRPDVJDUGHQ QR

1Â U OLYHW 1Â U NLOGHQH 6H YnUW SURJUDP Sn

ZZZ VDQGRPVWLIWHOVHQ QR

Klikk inn for en hyggelig handel! www.nyttig.no

BesĂ¸k oss pĂĽ www.ktf-as.no eller ring oss pĂĽ tlf 23 68 39 00

M I S J O NS bladet

HOVEDSAKEN

MIS JONS bladet 2-10

MENIGHETSPLANTING

M I S J ONS bladet 2-1 0

HOVEDSAKEN

Planting på programmet Misjonsforbundet vil plante 20 nye menigheter de neste ti årene. Hvorfor er det viktig og nødvendig?

ange kjenner til problemstillingen: Vi strever og arbeider for å gjøre menigheten til et åndelig hjem hvor folk får møte Jesus og vokse i troen. Kan løsningen for vekst være å sende av gårde de beste folkene, penger og bruke tid for å plante nye menigheter? - Jeg ser på menighetsplanting som en av flere løsninger for å videreformidle verdens håp til folk som bor her i landet. Det skal gå sammen med menighetsutvikling av etablerte menigheter, sier Torben Joswig som er prosjektleder for menighetsutvikling i Misjonsforbundet. - Det er vel enklere å kun drive med menighetsutvikling da. Hvorfor skal man også plante nye menigheter? - Jeg synes det er litt merkelig at man setter de to tingene opp mot hverandre. Se på familielivet. Hvis man får et barn, så slutter vi jo ikke med å kjøpe klær selv, stelle huset og slikt. For en misjonsmenighet vil det alltid være naturlig å se utover etter områder i byen som vi ikke har

MIS JONS bladet 2-10

nådd, svarer han. - Når mange menigheter flere mennesker enn én stor? - Det er jo slik at flere Rema 1000 gjør at desto flere går der, og erfaring tilsier at flere menigheter har den samme effekten, sier Joswig og viser til undersøkelser som er gjort i flere land.

Flere vil være med Statistikk både fra USA og Europa viser at de kirkesamfunn som har satset planmessig på menighetsplanting, har hatt vekst. - Flere av våre samarbeidskirker både i USA og Tyskland har opplevd vekst som følge av menighetsplanting. Vi vil satse på menighetsplanting i bunn og grunn fordi vi ønsker å nå nye mennesker med evangeliet. Erfaring fra både ny og eldre tid viser at å starte nye fellesskap er en god måte å nå nye mennesker på, selv om den selvfølgelig ikke er den eneste, sier generalsekretær Jarle Råmund-

Vågsbygd misjonsmenighet er den siste nyplantingen i Misjonsforbundet og ble tatt opp på Generalforsamlingen i mai.

dal i Misjonsforbundet. Menighetsplanting er blant målsetningene i visjonen Vekst 2020 som i mai ble vedtatt på Misjonsforbundets generalforsamling. Målet er å plante 20 nye menigheter i løpet av de neste ti årene. Generalsekretæren skjønner hvis noen pastorer helst hadde sett at målene kun hadde handlet om eksisterende menigheter. - Som tidligere pastor har jeg kjent på følelsen av å ikke ha noen ressurspersoner eller mennesker å miste. Du vil egentlig helst ha flere medarbeidere og midler. Det er en kostnad knyttet til å plante en ny menighet, og man må være ganske bevisst for å gjøre det. Samtidig er det noe naturlig i multipliseringen som også har bibelsk grunnlag, sier Råmunddal. De siste to tiårene er det plantet ytterst få menigheter i Misjonsforbundet, men generalsekretæren sier at han opplever at flere bærer på en tanke om menighetsplanting nå. - Det gleder meg å høre fra stadig flere menigheter som har begynt å snakke om menighetsplanting. De ser et område som trenger en menighet og vurderer planting, sier Råmunddal.

Jens Kåre og Karianne Lindal (til høyre) har stått sentralt i arbeidet.

- Gir langvarig virkning Vågsbygd misjonsmenighet ble formelt tatt opp i Misjonsforbundet på Generalforsamlingen i mai. En av få suksesshistorier om menighetsplanting de siste par tiårene i Misjonsforbundet. - Menighetsplanting er viktig, primært fordi jeg tror at skal du ha langvarig virkning av å nå nye mennesker, må du etablere et fellesskap lokalt der mennesker bor. Det er ikke bare å holde møter og forkynne, og så frakte dem langt av gårde for å gi dem et fellesskap, sier pastor Jens Kåre Lindal i Vågsbygd misjonsmenighet. Han tror også det har noe for seg å plante menigheter i områder som ligger i nærheten av modermenigheten. - Mange steder skal man ikke så langt for å komme til et nytt geografisk senter. En ny skolekrets, barnehage og dagligvarebutikk gir ofte et naturlig lokalt fellesskap. Det har vi erfart i Vågsbygd, sier Lindal. Han mener det multikulturelle Norge gjør at kirken må tenke målgruppe for å

nå ut. - Oslo er et godt eksempel, og jeg ser for meg at vi starter menigheter for grupper med forskjellig kulturell bakgrunn, forklarer han.

Åndelig liv Erfaringene fra menighetsplanting i Vågsbygd har stort sett vært positive, noe Lindal mener har vært litt heldig. Samtidig har han erfaringer som kan være verdifulle for dem som vil gå i deres fotspor. - Vi ser at vi når nye mennesker og det er viktig å ikke være teknisk fokusert. Vi må ikke ha fokus på konsepter, men opprette en startgruppe og forsøke å multiplisere det lille til en større sammenheng. En annen lærdom vi har gjort oss, er at du ikke kan betone det organiske livet i startgruppa for mye – det er avgjørende å ha et åndelig fellesskap hvor vi deler vårt åndelige liv, mener pastoren. - Hvem kan bli menighetsplanter? - Der må vi tenke i to parallelle spor: For det første tror jeg veldig mange kan være med på å starte et nytt fellesskap. Der må vi legge lista lavere for hva det betyr å >>

M I S J ONS bladet 2-1 0

Et av de nyeste menighetsplantingsprosjektene i Misjonsforbundet er på Jåsund i Sola. En tomt med profeti om et menighetshus og et område som skal bygges kraftig ut de neste årene, danner grunnlag for prosjektet. Øyvind og Torill Bøylestad har ansvaret for å utvikle prosjektet. Nå jakter de på støttegruppe.

>> være menighet, sier Lindal og fortsetter: - Men for å lykkes må det være en leder som er trygg på seg selv og ikke har mange uforløste ting som gjør at vedkommende har behov for å markere seg. Du må ha et sterk indre driv fordi du iblant blir stående alene, og så må du være en god teambygger slik at du unngår å slite deg ut. Jeg har også tro på en menighetsplanter som er åpen for de nærmeste både i oppturer og nedturer med sine svakheter og styrker, beskriver han.

Krav til planteren Misjonsforbundet har arbeidet mye med rekruttering av menighetsplantere og vurdering av dem, og dette er en prosess som fremdeles pågår. I et skriv om strategi og handlingsplan for menighetsplanting, står det listet opp noen kvaliteter som man ser etter hos menighetsplanteren: • Visjonær • Høy indre motivasjon • Mobiliserende egenskaper • Gode relasjoner med kirkefremmede • Støtte av ektefellen • Sterk på relasjoner

MIS JONS bladet 2-10

• Forstår seg på prinsipper for menighetsvekst • Identifiserer seg med og har god kjennskap til lokalsamfunnet • Utrustende lederskap • Fleksibel • Evne til å skape enhet i gruppa • Sterk og utholden • Lever et liv i troen Ikke alle disse punktene er absolutte krav, men Torben Joswig mener at ikke hvem som helst bør lede en menighetsplanting. - Hvis jeg skal gi et råd til den som tenker på å plante menighet, så må det være å skaffe seg 40 ikke-troende venner. Det er i menighetsplantingens natur: Det handler om å nå ut til mange mennesker. Menighetsplanting må være et personlig kall for den som skal lede arbeidet. Tradisjonelt har vi ofte hatt gode prosjekter, men kanskje ikke de rette menneskene, sier Joswig.

Utslitt i planting Den nære tradisjonen for menighetsplanting i Misjonsforbundet er å finne tilbake på 1970- og 1980-tallet. En av dem som

gikk inn i et prosjekt han etter hvert opplevde at han ikke var rett person for, er Kurt Tjelta. På 80-tallet ble han pekt ut som leder for et menighetsplantingsprosjekt i Sandnes. - Jeg gikk på en visjon som jeg ikke hadde fått selv. Når en forstander kalte meg til å plante menighet, så hadde jeg en ydmyk holdning til dette og regnet med at det var noe i det, forteller Tjelta. De opplevde å få full støtte fra Stavanger misjonsmenighet og hjelp med ressurser. Hovedproblemet var at det ikke bare var han som ikke følte tilstrekkelig eierskap til prosjektet. - Vi startet opp godt med søndagsskole og barneforening, men da tanken om menighet begynte å bli alvor, var det noen som trakk seg ut. Det var også andre som flyttet av naturlige grunner. Jeg brukte så mye tid på menigheten at det gikk utover andre deler av livet mitt, forklarer han. Det er tydelig at menighetsplantingsprosjektet den gang har satt spor. En

Stillstand er en farlig vei, og man blir lett seg selv nok. Hvis man ikke tenker utover menigheten kan det bety døden for menigheten, og menighetsplanting er en måte å gjøre det på.” Emil Kreunen i hver by. Det at en menighet yngler, er en måte den vokser på, og det har jeg stor forståelse for. De som står på for dette skal få min fulle støtte, men jeg kommer ikke til å fronte dette en gang til, sier Kurt Tjelta.

Den gode historien

lang stund satt han og familien på bakerste benk i pinsekirken Klippen, og når han nå er tilbake i Stavanger misjonsmenighet, er han ikke noen sentral person i menigheten. - Jeg jobbet fullt som sykepleier og tok spesialutdanning på intensiven samtidig som jeg skulle plante menighet på fritiden, forteller han. I Misjonsforbundets strategi antyder man at menighetsplanteren bør bruke 60 prosent av arbeidstiden sin på menighetsplanting. Tjelta tror hans opplevelse av menighetsplantingen kunne vært ganske annerledes hvis det prinsippet ble fulgt også den gangen. Selv om det ikke nødvendigvis hadde sikret et bedre resultat. - Jeg tror kanskje det hadde betydning at jeg arbeidet fulltid ved siden. Det kunne vært annerledes hvis den som ledet prosjektet var ansatt til å gjøre det, mener han. I Sandnes måtte de innse at det ikke ble noen ny misjonsmenighet, men Tjelta mener likevel at menighetsplanting er et bibelsk prinsipp han støtter. - Det er absolutt bibelsk, og jeg mener også at det bør være en misjonsmenighet

Mange har nok et inntrykk av menighetsplantingen på 70- og 80-tallet som en historie om mislykkede forsøk, som i Sandnes, og om menigheter som senere gikk ut av Misjonsforbundet. Men tidligere misjonsforstander og forkjemper for menighetsplanting, Ingulf Diesen, påpeker at det er langt fra hele sannheten. - Vi startet opp 30 menigheter i den tiden. Ti av dem ble oppløst etter ganske kort tid, ti gikk over i trosbevegelsen, men ti er også blitt blant våre største og sterkeste menigheter. Samtidig nådde vi det høyeste medlemsantallet i Misjonsforbundets historie, sier Diesen. Blant plantingene som må betegnes som vellykket, var da Salem misjonskirke i Kristiansand plantet Randesund misjonsmenighet. Emil Kreunen, som den gang var pastor i Salem, forteller om en lang modningsprosess og et stort offer for modermenigheten. - Interessen i menigheten var ikke veldig stor i begynnelsen. Planting var noe fremmed, og det skapte litt uro i en menighet hvor folk trivdes godt. Noen var også redde for at vi ville miste mange medlemmer, forteller Kreunen.

Lang prosess Det tok fem år for pastoren å overbevise menigheten om at kirkeplanting var det riktige. - Vi hadde 50-årsjubileum i 1984, og da ble vi enige om at det var på tide at modermenigheten unnfanget et barn. Det var også delvis framtvunget av at veldig mange flyttet til Hånes og Søm, ogg noen sa at de vurderte å melde seg inn i lokale menigheter. Dermed måtte vi også nesten plante for å ikke miste medlemmer, forteller den tidligere pastoren. Han mener det var avgjørende at man tok seg god tid til å la ideen gro i menigheten. - Jeg tror den modningsprosessen var veldig viktig da, fordi det skaket menigheten å sende ut 40 sentrale personer til menighetsplanting. I en periode var møtene etter delingen preget av sorg og savn. Samtidig hadde det fordelen at nye ledere kom opp. Nye mennesker som så at nå måtte de ta i et tak, forklarer Kreunen. Et annet element som ga godt grunnlag for plantingen, var det store nettverket menigheten hadde fått gjennom barnepassopplegget ”Fisken”, hvor menigheten tok seg av barna noen timer mens foreldrene kunne ordne ting på egen hånd. - Mange av dem bodde i det aktuelle området og vi fikk etter hvert en stor kontaktflate også med mennesker utenfor menigheten. God kontakt med nærmiljøet er viktig for å lykkes med menighetsplanting, sier han.

M I S J ONS bladet 2-1 0

Endelig! sier jeg. Jeg tror det er viktig at det blir snakket høyt om menighetsplanting, og ingenting gleder meg mer enn Vekst 2020. John Karsten Livden. >> Ga lederrekruttering Og frykten for at modermenigheten skulle minske bort var heldigvis unødvendig. Ett år etter plantingen kunne de konstantere at nye medlemmer hadde erstattet dem som forsvant. - Vi fikk et navn i byen som en aktiv menighet, og folk så menighetsplantingen som et tegn på et levende fellesskap. Dermed fikk vi et tilsig av nye mennesker. Etter hvert gikk det også opp for menigheten at vi hadde gjort det eneste riktige. Det ble et uttrykk for misjonstanken fordi vi nå fikk mulighet til å påvirke byen fra to steder, forteller Kreunen. Han håper at Misjonsforbundet følger opp med å sette menighetsplanting på agendaen. For flere menigheter vil det å henge seg på plantingen være en overlevelsessak, tror Kreunen. - Det koster voldsomt og svir rett og slett. Stillstand er en farlig vei, og man blir lett seg selv nok. Hvis man ikke tenker utover menigheten, kan det bety døden for menigheten. Menighetsplanting er en måte å gjøre det på, mener pastoren som har erfaring også fra Tromsø, Oslo og Bergen. Kreunen er litt forundret over at Misjonsforbundet aldri har villet høste nytte av hans erfaringer med menighetsplanting. - Du er faktisk den første som har spurt meg om dette, fra administrasjonen. Jeg har vært på noen teorikurs, men er aldri blitt spurt konkret om å dele mine erfaringer. Det synes jeg er litt leit, og jeg hadde gjerne stilt opp, sier Kreunen.

er den menigheten de er i dag. Han skulle ønske flere hadde kastet seg på den gang. - Jeg tror ikke Salem hadde vært like stor nå hvis de ikke hadde satset da. Nå har de jo også plantet flere menigheter i byen. Hvis for eksempel Betlehem i Oslo hadde tent på menighetsplanting, tror jeg vi hadde hatt fire-fem blomstrende menigheter i hovedstaden, og hovedmenigheten hadde vært dobbelt så stor, mener nestoren. Samtidig som han snakker lenge og varmt om menighetsplanting, mener Diesen at det ikke må være målet i seg selv. - Det handler ikke først og fremst om menighetsplanting, men om nøden for menneskers frelse. Det er den som må være drivkraften og som gir vekst. Menighetsplanting er et viktig verktøy som også kan stimulere den nøden. Historien viser at vi vinner som regel flere gjennom menighetsplanting enn på andre måter. Så må vi heller godta at det noen ganger ikke går så bra, mener han. Diesen kommer også med noen råd på bakgrunn av erfaringer som ble gjort da han stod midt i arbeidet. - De riktige arbeiderne med den riktige drivkraften har veldig mye å si. Også er det viktig å kartlegge godt hvilke områder hvor mulighetene er til stede og det er viktig med mennesker med stort misjonskall. Du blir også utbrent hvis du skal ha fullt arbeid ved siden av, så det er viktig at man får bruke av arbeidstiden sin på menighetsplanting, sier han.

Organisk strategi Planting ikke målet alene Ingulf Diesen mener troen på og gløden for menighetsplanting i menigheten i sørlandsbyen er avgjørende for at Salem

MIS JONS bladet 2-10

Torben Joswig forteller at Misjonsforbundet sentralt arbeider hardt for å finne måter å støtte menighetsplanteren på, på best mulig måte.

- Vi har utarbeidet åtte momenter som er knyttet til forskjellige faser i menighetsplantingen. Hvis man gjør en dårlig jobb i de første fasene, er det som sand i maskineriet for det videre arbeidet. Det vi gjør handler om mer enn økonomi: Hele fellesskapet stiller seg bak dem som skal plante nye menigheter, og vi har også ressurspersoner som finnes i fellesskapet, sier Joswig. Strategien er organisk i den forstand at momentene blir utviklet videre fortløpende, på bakgrunn av erfaringer og innspill. Men den består av disse åtte momentene: Mobilisering, rekruttering, avklaring, selve menighetsplantingen, coaching, nettverksbygging, kompetanseheving og funding. - I den fasen vi er nå, må det utøves entreprenørskap. Vi har et coachingnettverk som er oppe og går og er i gang med en bevisst plan for kompetanseheving i fellesskapet. Alt må bygges opp, men vi er godt på vei, sier prosjektlederen. Aktuelle menighetsplantingsprosjekter som er i gang innebærer blant annet planting på Justnes i Kristiansand, Jåttå

Randesund misjonsmenighet ble plantet da Salem misjonskirke i Kristiansand feiret 50-årsjubileum. Det er blitt en stor og sterk menighet, som selv satser på å plante ny menighet. Bildene er fra Misjonsbladets besøk i menigheten og sorthvitt bildet fra feiring av det dengang ferske kirkebygget. Foto: Kristine M. Stensland/ Ingunn Rui

i Stavanger, Jåsund i Sola, et område øst i Kristiansand, Espeland utenfor Bergen og nevnte Vågsbygd i Kristiansand. Flere planer ligger klare, blant annet i Oslo, og Joswig merker en økende interesse i Misjonsforbundet for menighetsplanting. - Stadig flere henvender seg og lurer på om de skal starte en menighet der de bor. Det er ting på gang, men det kan være lett å bare drømme seg bort og være visjonær. Her må vi brette opp ermene og arbeide for det. Vi har et langt stykke å gå, og vi har fortsatt til gode å se at mange mennesker står midt i et slikt arbeid, utfordrer han.

- Må være drevet av nød En som er lykkelig over at Misjonsforbundet i Vekst 2020 løfter menighetsplanting blant målsetningene, er John Karsten Livden som stod bak plantingen av Arna misjonsmenighet. - Endelig! sier jeg. Jeg tror det er viktig at det blir snakket høyt om menighetsplanting, og ingenting gleder meg mer enn Vekst 2020, sier Livden. Samtidig er han opptatt av at menig-

Jeg synes det er fantastisk, og tror Vekst 2020 vil revitalisere Misjonsforbundet. Andreas Nordli, styreleder i DAWN. hetsplantingen ikke kun må bli organisering, men et virkemiddel for evangelisering. - Vi kommer ikke til å lykkes hvis fokuset blir organisering. Menighetsplanting er et godt d virkemiddel i k idd l hvis fokuset er å vinne nye mennesker. Det må være en trang i hjertet for å vinne nye mennesker i prosessen, og menighetsplanting må være en frukt av at mennesker blir vunnet for Jesus, mener Livden. Det er på linje med Torben Joswigs tanker om hva som må være drivkraften for menighetsplanting i Misjonsforbundet. - I vår sammenheng er nøkkelen til

å lykkes at du gir menighetsplanting et ansikt. At du vet hvilke mennesker du ønsker å ha betydning for og være et lys for. Uansett er det en relevant problemstilling, fordi det opp gjennom årene er blitt til noe ved siden av annet arbeid. Noen har framhevet menighetsplanting som løsningen på alle problemer. Men menighetsplanting handler egentlig om å multiplisere de godene vi allerede har og slik vinne nye disipler, sier Joswig. I Arna var det derfor ikke planting man i utgangspunktet arbeidet med. - Vi hadde ikke fokus på menighet først. Vi fant mennesker som kunne være med å vinne mennesker og startet et barnearbeid på 70-tallet. Først på 80-tallet definerte vi oss selv som en menighet, forklarer Livden. Menigheten har igjen plantet Espeland >>

M I S J ONS bladet 2-1 0

>> misjonsmenighet som arbeider spesielt mot de svakeste i samfunnet. Han mener det viktigste Misjonsforbundet kan gjøre for menighetsplanterne er å stille opp. - Noen vil si at vi trenger mer penger, men det viktigste er at Misjonsforbundet sentralt får en nærhet til oss. Det er viktig at vi ikke bare blir slike som man ringer til for å høre hvordan det går, men at man kommer og hilser på. Hvis vi skal be for hverandre, er det viktig at hver enkelt får en identitet i andres bevissthet: At vi blir sett og tatt med i en sammenheng, mener Livden.

Inspirerende satsing Utenfor Misjonsforbundet sitter blant annet styreleder i det tverrkirkelige menighetsplanternettverket DAWN og gleder seg over den offensive strategien til Misjonsforbundet. - Jeg synes det er fantastisk og tror Vekst 2020 vil revitalisere Misjonsforbundet. Om man ikke når målene, gir det uansett et viktig signal som inspirerer både innad og utad, sier Andreas Nordli, som også er leder i Ungdom i Oppdrag. Det O d D er en organisasjon som ikke selv planter menigheter, men lederen tror likevel at menighetsplanting er sentralt for at mennesker skal bli nådd med evangeliet i dag. - Jeg tror det er superviktig. Min personlige erfaring og all statistikk tilsier at nye menigheter generelt er bedre på å vinne nye mennesker, selv om det finnes unntak. Han tror nye menigheters natur er en viktig årsak til dette: - Erfaringsmessig viser det seg at nye menigheter har en dynamikk over seg som tiltrekker nye mennesker og gjør det lettere å invitere nye inn. I en godt etablert menighet har folk gjerne et sett med relasjoner man benytter seg av og det viser seg å være vanskeligere å bygge nye relasjoner, forklarer Nordli. TEKST: ANDERS ARTMARK AANENSEN

MIS JONS bladet 2-10

MISJONSFORBUNDETS MENIGHETSPLANTINGSSTRATEGI Strategien, som fortsatt utvikles, består av åtte momenter i tillegg til bønn: 1. Mobilisering: En ledelse skal drifte og mobilisere til menighetsplanting. En eller flere personer skal ha et ekstra ansvar med å drifte, følge opp og videreutvikle strategien.

2. Rekruttering: I nært samarbeid med Misjonsforbundet UNG, Ansgarskolen og menighetene skal Misjonsforbundet arbeide for å fostre og disippelgjøre gründere for menighetsarbeid. Dette blir også hovedarenaer for rekruttering.

3. Avklaring: Det blir lagt ned mye arbeid for å finne de rette enkeltpersonene som ledere av den enkelte menighetsplanting. Misjonsforbundet vil etablere en egen kartleggingsprosess for menighetsplanting med tilbud om oppfølging. (Les om kriteriene i hovedartikkelen.)

4. Menighetsplanting: Målet er å plante to selvstendige og multipliserende menigheter i året i snitt de neste ti årene. En støtteordning, som også inkluderer økonomi, vil vare i fire til seks år, og det vil arbeides for å opprette sunne menigheter.

5. Coaching: Hver menighetsplanter skal ha en coach som følger vedkommende gjennom støtteperioden. Coachens oppgave vil være å stille spørsmål som utvikler og ansvarliggjør. Coachene skal også være en del av et nettverk som evaluerer og utvikler deres oppgaver.

6. Kompetansebygging: Misjonsforbundet vil tilby ulike kurs, studieturer og relevant litteratur og studiemateriale. Blant annet ønskes det et forsknings- og poenggivende studiemiljø knyttet til menighetsplanting på Ansgarskolen.

7. Nettverksbygging: Nettverkssamlinger arrangeres allerede og skal utvikles med mål om å bygge relasjoner og gi kunnskap.

8. Funding: Misjonsforbundet samler inn penger til støtte for menighetsplantingsprosjekter og annet arbeid rundt. Det skal opprettes et fond og skaffes faste givere slik at man har midler allerede i planleggingsfasen av plantinger. Prosjektstøtte skal gis fortrinnsvis som lønnstilskudd. Kilde: Utkast til Strategi og handlingsplan for menighetsplanting i Misjonsforbundet per 2. februar 2010.

HOVEDSAKEN

Menighetsplanting og den første menighet Hva sier Bibelen om menighet, menighetsvekst og menighetsplanting? Menighetsplanting er ukjent som begrep i Det nye testamente (NT). Det samme gjelder en rekke andre ord og begreper knyttet til kirkevekst og strategiarbeid. Vi leter forgjeves etter ord som menighetsutvikling, menighetsvekst, strategi, organisasjon og struktur av menighets- og misjonsarbeid lokalt, nasjonalt eller globalt. Alle disse or-

dene står sentralt for dagens menighets- og misjonsarbeid, men finnes altså ikke i NT. Det må knyttes to kommentarer til dette forholdet: For det første finner vi de fleste av dagens aktuelle funksjoner igjen i den første menighet, skjult i fortellinger som bruker andre ord og bilder. Det betyr at kirkevekstbegrepene er fraværende, men realiteten er den samme. For det andre hadde de første kristne sitt fokus på Jesus Kristus og det fellesskapet som vokste frem rundt troen på hans sonende død og legemlige oppstandelse. Dette var mer

fellesskap enn struktur, mer person enn prinsipper, mer håp enn dogmer og mer relasjon enn organisasjon. Dette fokus dominerer fremstillingen i NT så sterkt at vekst og utvikling aldri dreier seg om prinsipper og metoder, men om selve livet. Budskapet var ikke døde ord, men liv og kraft. Fellesskapet dreide seg ikke om klubbinteresser, men om en personlig erfaring av Gud.

Menigheten i evangeliene I de fire evangeliene er begrepet menig-

M I S J ONS bladet 2-1 0

>> het nevnt bare to ganger. Det er i Matteus 16:16ff og 18:17ff. Det er ikke overraskende at menighetsbegrepet nesten uteblir i evangeliene. Evangeliene omtaler i hovedsak Jesu ord og gjerning sammen med disiplene i treårsperioden før Jesu død og oppstandelse, dvs. tiden før menigheten ble grunnlagt. Menigheten som konkret størrelse knytter til tiden mellom Jesu bortgang og hans gjenkomst. Den etableres ved Åndens komme. Særlig tydelig er dette i Johannesevangeliet (7:38ff ) og i avskjedstalen, (kapittel 14-16). Selv om altså ingen av evangeliene benytter menighetsbegrepet ut over de to nevnte stedene hos Matteus, er menigheten som et fellesskap av Jesu disipler beskrevet mange ganger. Det benyttes fortellinger, bilder og liknelser som sier vesentlige sannheter om menigheten, ikke minst om dens oppdrag, vekst og utbredelse. Liknelsene om såkornet og det å bære frukt, Matteus13:1ff, taler om oppdraget. Det samme gjør utsendelsen av de tolv og de sytti, Lukas 9:1 ff og 10:1ff, samt at riket overdras til disiplene, som sendes ut i verden, Lukas 22:29 og 36ff. Mest sentralt om menighetens oppdrag står misjonsbefalingen, som vi finner i de fire evangeliene og i Apostlenes gjerninger (Apg). (Matteus 28:18-20, Markus 16:15-20, Lukas 24:45-49, Johannes 20:1923 og Apg 1:8.) Imperativen er å gjøre disipler. Det skjer ved dåp og opplæring. Utrustningen er Åndens kraft. Innholdet i disippelgjøringen er å lære dem ”å holde alt det jeg har befalt dere”. Vi ser at menighetstanken og oppdraget om å forkynne til jordens ender er klart forankret i evangeliene, men det er – naturlig nok - ikke tale om noen strategi for menighetsvekst eller -plantning i evangeliene.

Menigheten og menighetsvekst ellers i NT Men fra Apostlenes gjerninger og gjennom hele den nytestamentlige brevlitteratur benyttes begrepet menighet en rekke ganger om de fellesskap av Kristustroende som vokste frem på stadig nye steder. På pinsedag ble det raskt klart at menigheten var det nye gudsfolket. Åndens komme regnes både av NT og kirken som menighetens fødselsdag på jord. Teologisk

MIS JONS bladet 2-10

fremstilles det samme av Paulus under bildet av menigheten som Kristi legeme, der de troende podes inn som lemmer på legemet, med Kristus som hode (Romerbrevet 12:3ff, 1. Korinterbrev 12:1ff og Efeserbrevet 4:11ff.) Menigheten er Kristi legeme på jord, fylt av Kristi ånd som også er Den Hellige Ånd. Menigheten som Kristi legeme overtok den gjerning og oppgave som Kristus selv hadde da han vandret i Palestina. Men nå er oppdraget universalistisk, dvs. globalt, ikke partikulært, dvs. begrenset til det jødiske folk. I årene som fulgte etter pinsedagen ble det en ekspolosiv vekst for de kristne menighetene. Beskrivelsene i Apostlenes gjerninger er vel det nærmeste vi kommer moderne kirkeveksttenking når det gjelder rapporter om tallmessig vekst: Se følgende steder: 2:41 (3000 lagt til menigheten), 2:47 (hver dag ble nye lagt til menigheten), 4:4 (tallet på menn steg til 5000), 5:14 (menn og kvinner i stort tall, sluttet seg til), 6:7 (tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt), 8:4 (de som var spredt omkring drog rundt og forkynte evangeliet), 9:31 (Menigheten hadde nå fred over hele Judea og Galilea og Samaria. Den ble bygd opp og levde i ærefrykt for Herren og den vokste styrket av Den Hellige Ånd), 11:24 (Antiokia: Og en stor mengde mennesker ble vunnet for Herren), 12:24 (Guds ord hadde fremgang og spredte seg vidt omkring), 13:49 (Pisidia på 1. misjonsreise: Herrens ord ble spredt over hele området), 16:5 (samme sted på 2. misjonsreise: Menighetene ble styrket i troen og vokste i tall for hver dag).

Spor av strategi Spørsmålet er om det lå en bevisst strategi bak denne veksten eller var det noe som bare skjedde? Var det Åndens kraft eller var det en god menighetsstrategi? Svaret er sannsynligvis noe av begge deler. Åndens ledelse og strategi er tydelig. (Apg 8:29ff, 10:19ff, 13:2ff, 16:6-10 og 20:22ff.) Men dette utelukker ikke at veksten også skjedde ved at det samtidig var noen strategiske planer som ble satt ut i livet. Da ryktet om vekkelsen i Antiokia nådde menigheten i Jerusalem, sendte de Barnabas dit for å veilede og forkynne, Apg 11:22ff. Det var vellykket. Barnabas

fortsatte til Tarsus og hentet den nyomvendte Saulus og var sammen med ham ett år i Antiokia, 11:25ff. Allerede på den første misjonsreisen ble det ved bønn og faste utvalgt eldste som ble innsatt i hver av menighetene, før apostlene dro videre, 14:23. Selv om bakgrunnen var en personalmessig uenighet, fremstår det også som et strategisk viktig valg når Paulus tar med seg Silas (og senere Timoteus) på sin andre misjonsreise, mens Barnabas tar med seg Johannes Markus og reiser til Kypros, Apg.15:36-41. Opplæringen av Apollos fremtrer også som et strategisk valg når Priska og Akvilas ”tok seg av ham og gav ham grundigere kjennskap til Guds vei”, Apg.18:26. Når vi leser Paulus’ mange brev til de nye misjonsmenighetene, ser vi enda tydeligere spor av en strategi for utbredelse av evangeliet og vekst for menighet og misjon. Særlig viktig er korrespondansen mellom Paulus og menigheten i Korint. Dels var det et spørsmål om autoritet knyttet til lederskapet i menigheten (1. Korinterbrev 1:10ff, 4:6ff ), dels var det en rekke spørsmål knyttet til moral og Åndens gaver (1. Korinterbrev 5:1ff, 6:1ff, 7:1ff, 8:1ff, 12:1ff, 14:9ff og 15:1ff ). Det blir også understreket at menigheten skal søke tilgivelse og kjærlighet også der kirketukt var nødvendig (2. Korinterbrev 2:1-16).

Samarbeid, vekst og evangelisering Ett eksempel på Paulus’ strategi for samarbeid og vekst, skal nevnes fra 2. Korinterbrev. Det gjelder Paulus’ strategi for samarbeid mellom menighetene i Makedonia, Akaia og Jerusalem. Bakgrunnen var en stor hungersnød i Jerusalem og en større innsamling til de som sultet. Allerede da han skrev 1. Korinterbrev nevnes denne innsamlingen (1. Kor.16:1-4.). I 2. Korinterbrev tas saken opp i full bredde i kapittel 8 og 9. Her finner vi flere bærende prinsipper og strategiske valg for vekst og utvikling av menighetene. Først likhetsprinsippet (8:13), dernest ytelsesprinsippet at en skal gi etter det en har (8:12). Så omtales samarbeidsprinsippet (8:14ff ). Dette tydeliggjøres rent administrativt som et valg flere menigheter har foretatt, nemlig at Titus og Paulus er valgt for å overbringe

Foto: Jonathan_W@flickr.com

Foto: istockphoto

gaven. De som er oppnevnt/valgt omtales som ”menighetenes utsendinger” (8:23). Videre omtales det prinsippet at penger skal forvaltes slik at det ikke skapes kritikk, men at en gjør det som er rett både for Gud og mennesker (8:20-21). Fra pastoralbrevene har vi gode eksempler på at Paulus og de første menighetene utarbeidet en felles standard for krav til valg av eldste og tilsynsmenn (1. Timoteus 3:1-7, Titus 1:5-9) og menighetsdiakoner - både menn og kvinner (3:8-13). Strategiske valg lå også bak når Paulus lot Titus være igjen på Kreta for å bringe alt i orden ved å innsette det rette lederskap i menigheten (Titus 1:5ff). Fra Bibelen kjenner vi til at den etiopiske hoffmannen brakte evangeliet hjem til Etiopia (Apg 8:26-40), og at Paulus brakte evangeliet til Europa, dvs. Hellas og Italia. Strategien var å nå helt til Spania (Romerbrevet 15:24 og 28), uten at vi vet om det ble virkeliggjort av ham. Fra den første kristne menighets historie, vet vi at apostelen Tomas sannsynligvis har forkynt evangeliet og bygget kirker så langt øst som i India, og at Nestorius brakte den kristne kirke til Kina på 600-tallet. Vi ser at menighetsplantning faktisk fant sted over hele Romerriket på en målbevisst og planlagt måte. Strategien var å nå til verdens ende. Men tankegang og begreper var nok annerledes enn mye av den moderne kirkeveksttenkning.

Hva kan vi lære av det bibelske materialet i dag?

Jeg vil løfte frem følgende seks holdninger eller prinsipper: 1. Menighetsforståelsen henger sammen med innholdet i budskapet. Menigheten er en del av Guds rike og skal vitne om og strekke seg etter dette. Det er gudsrikets verdier som er basis for menighetens oppdrag. Derfor står den nytestamentlige menighet plantet midt i hverdagen. Flukt fra hverdagens kall og arbeid under henvisning til at gudsriket kommer snart, blir kontant avvist (2. Tessalonikerbrev 3:10). Den platonske dualismen og verdensflukt har ingen plass i den kristne tro. 2. Den nytestamentlige menigheten er grenseoverskridende. Den sprenger den nasjonale, kulturelle og jødisk-religiøse ramme. Ut fra evangeliets sentrum, med troen på den korsfestede og oppstandne Kristus (i sentrum), orienteres budskapet i forhold til kultur, språk og nye folkeslag. Prinsippet er å være jøde for jøder og greker for grekere (1. Korinterbrev 9:19-23). Dette kalles i dag kontekstualisering. 3. Menighetsveksten var organisk, ikke organisatorisk. I dette ligger at veksten var en naturlig konsekvens av livet. Menigheten som Kristi legeme var en organisme som vokste som en funksjon av det nye livet som hørte troen til. Moderne organisasjonstenkning med prinsipper hentet fra business og næringsliv, var ukjent. Det

betyr ikke at det ene utelukker det andre, men det er viktig å vite hva røttene er for å ha rett fokus også i dag. 4. Menigheten er et kjærlighetens fellesskap. Det kan oppstå misforståelser og konflikter, omsorg i form av tukt kan forekomme, men fasthet og forsoning henger sammen. Kjærligheten til Gud og medmennesker er så grunnleggende at den aldri kan settes ut av kraft. Det er Satan som er fienden. Hans mål er hat og splittelse. Kjærligheten tillater aldri at Satan får siste ord. 5. I menigheten er alle likeverdige. Like fullt har Gud satt noen som ledere og forkynnere i menigheten. De såkalte embetene (Efeserbrevet 4:11) er en side ved nådegaveutrustningen i Guds menighet. Forkynnelsen av Guds nåde og godhet i Jesus Kristus er sentrum i menigheten, men ord alene blir aldri nok. Forkynnelse og fellesskap må følges av kjærlighet og praktisk omsorg. Misjon og menighetsplantning ligger som en nødvendig konsekvens av å være vitner til verdens ende. 6. Menigheter bygges ikke alene, men i fellesskap. Samarbeid er nødvendig og bibelsk. En rekke prinsipper for dette samarbeidet finnes omtalt i kapitlene 8 og 9 i 2. Korinterbrev. Tekst: Bjørn Øyvind Fjeld, førstelektor ved Ansgar Teologiske Høgskole

M i s j o n s bladet 2-1 0

FOLK Her skriver vi om Misjonsforbundsfolk som feires eller som minnes, først og fremst om folk som er aktive i dag, eller som har vært i tjeneste over litt tid, i tidligere tider.

Jubilanter 90 ÅR

JOHN LARSEN fyller 90 år 4. juli 2010. Han fullførte Misjonsforbundets misjonsskole 1947-1949 og ble innviet misjonær på Årskonferansen i Trondheim i 1949. Etter språkstudier i Paris, gikk turen til Kongo i begynnelsen av 1951. Vel i gang med arbeidet i Kongo, ble Marit Valborgland og John Larsen viet på Inkouélé misjonsstasjon i 1952, der de også tjenestegjorde i flere år. En periode arbeidet de også på Mpouya misjonsstasjon. Det ble totalt fire perioder i Kongo. Marit og John kom tilbake til Norge etter siste periode i 1971. Det var først og fremst evangelisering og menighetsbygging som var arbeidsområdene. Gode kunnskaper i språket lingala kom godt med i kontakten med kongoleserne. Snekkererfaring var også godt å ha med seg under oppbygging av misjonsstasjonen på Inkouélé. John Larsen er bosatt i Grimstad. Misjonsforbundet vil hjertelig takke for den tjenesten han utførte i Kongo gjennom mange år og ønske ham og familien Guds rike velsignelse over 90-årsdagen og tiden som kommer. EILIF TVEIT, MISJONSSEKRETÆR

MISJONS MIS JONS bladet 4-09 2-10

50 ÅR

DAG VISTER HANSEN fyller 50 år den 12. juli 2010. Han er født i Fredrikstad og arbeidet som ”ettåring” i Gressvik menighet (Dnk) etter at han var ferdig med videregående skole. Dag har gått på Indremisjonsselskapets Bibelskole i Oslo og har i flere år reist som evangelist i det som i dag heter Normisjonen. Han har også arbeidet som menighetssekretær i Nordheim menighet og vært engasjert i menighetsplaning i Frikirken. I 1996 ble han ansatt som pastor i Haugesund Nordre Misjonsmenighet og her var han helt fram til sommeren 2009. Dag er fortsatt med i Haugesund Nordre Misjonsmenighet og er blant annet en drivende kraft i menighetens innvandrerarbeid. Dag er gift med Turid, og sammen har de fire barn. Dag er grundig, solid, en ordensmann og dyktig administrator. Han er lojal, trofast og en dyktig forkynner. Misjonsforbundet vil takke for trofasthet i tjenesten og ønske Guds velsignelse over dagen. JARLE RÅMUNDDAL, GENERALSEKRETÆR

50 ÅR

GJERMUND IGLAND fyller 50 år den 15. august 2010. Han hadde sin oppvekst i Grimstad, og inngangsporten til Misjonsforbundet var Misjonsmenighetens speider- og juniorarbeid. Tiden i speideren ble for Gjermund avgjørende for hans kall til tjeneste og modning som leder. Gjermund startet opp på Ansgarskolen høsten 1983, da hadde han allerede vært på disippeltreningsskole på Kypros og i Jordan, hvor kallet til tjeneste hadde blitt ytterligere bekreftet. Ansgarstudiene ble fullført i 1987, og innimellom studiet rakk han også å være ungdomspastor i Gjerpen i 1985-1986. Gjermund har betjent flere menigheter: Stavanger 1987-1990 (ungdomspastor), Gjerpen 1990-1994 og Oslo misjonskirke, Betlehem (OmB) 1994-2008. Årene i Oslo ble spesielle både for menigheten og for Gjermund. Det meste av denne tiden var menigheten uten eget kirkebygg. Men etter tolv år og mange skrinlagte prosjekter, fikk OmB endelig sitt eget, flotte kirkelokale på Abildsø i 2008. Gjennom alle disse årene var Gjermund en viktig brikke og en drivende kraft for at menigheten skulle få et nytt kirkebygg. I 2008-2009 hadde Gjermund et sab-

batsår, hvor han blant annet hadde et opphold i USA tilknyttet Fullerton Evangelical Free Church. Høsten 2009 startet han opp som pastor i Misjonskirka på Fevik. Gjermund er gift med Hege, og sammen har de tre flotte jenter. Gjermund er en engasjerende forkynner, en dyktig leder, en omsorgsfull hyrde og en god venn. Misjonsforbundet vil takke for trofast tjeneste og ønske Guds velsignelse over dagen.

Misjonssekretær Eilif Tveit og generalsekretær Jarle Råmunddal besøkte Auster-Tana og primus motor der, Olaug Maja Seljenes, høsten 2008.

JARLE RÅMUNDDAL, GENERALSEKRETÆR

Auster-Tana kaller Menigheten i Auster-Tana trenger en hjelpende hånd. Vil du delta med praktisk arbeid, barnearbeid eller lederutvikling?

JOHN DAVID WIKSTØL fyller 50 år 10. september 2010. John David er fra Kongsberg og var sammen med familien med i misjonskirken der. Som tenåring var han, sammen med sin bror Trygve, med i et team som sang og vitnet. Både inne i kirkene og ute på gatene. Han begynte som 17 åring på Ansgarskolen og gikk der på toårig forkynnerlinje. I året som fulgte reiste John David som evangelist, før han i 1980-1981 tjente som pastor i Tønsberg misjonsmenighet. I 1981-1986 var han pastor på Østby i Trysil, og i 1986 startet han opp på Skotfoss. På Skotfoss ble John David bare noen måneder før han ble syk og måtte slutte. I 1988 startet han opp som pastor på Bjorbekk og her har han vært siden. Snart 22 år, det er på alle måter imponerende. John David er gift med Pia, far til Maria og Rebecka og fikk nylig sitt andre barnebarn. John David er en glad og utadvendt person, han er tålmodig og evner alltid å se det positive i en hver situasjon. Som forkynner er han Kristusfokusert og evner alltid å begeistre med gode historier og treffende bilder. Misjonsforbundet vil takke for en lang og trofast tjeneste og ønske Guds velsignelse over dagen. JARLE RÅMUNDDAL, GENERALSEKRETÆR

Auster-Tana ligger i Finnmark, med Kirkenes som nærmeste by. Her har Misjonsforbundet en menighet som nå trenger støtte, oppmuntring og et friskt pust inn i eget virke. Kan du tenke deg en måned eller flere i Finnmark? Reisen må du påkoste selv, men menigheten sørger for kost, og man kan bo på misjonshuset. Interessant? Ta kontakt med menighetsrådgiver Karstein Morfjord for å få vite mer. (E-post: krmorfjord@misjonsforbundet.no )

UNG VIDEREFORMIDLER FRIFONDSMIDLER FRA LNU Misjonsforbundet UNG fordelte i 2009 hele 988 367 ”frifondskroner” til sine lokale grupper som leverte årsrapport for 2008. Dette ble fordelt på ulike potter, blant annet etablering, drift og materiell.

Vi håper at midlene er blitt til stor velsignelse for gruppene og arbeidet med å øke den lokale aktiviteten. Frifondsmidlene som ble fordelt i 2009 må være brukt opp, ellers må de tilbakebetales til Misjonsforbundet UNG. Midler som blir fordelt i 2010 må brukes innen 31.05.2011. Når det gjelder 2010, er ikke midlene fra LNU fordelt til organisasjonene ennå, så vi vet ennå ikke hvor mye vi støtte vi får. Misjonsforbundet UNGs Landsstyre har vedtatt at Frifondsmidlene i år skal fordeles kun på driftstøtte og etableringsstøtte, med unntak av de som i fjor og året før, søkte 3-årig prosjektstøtte og fikk det innvilget. Disse gruppene vil etter at rapport for 2009 er sendt inn til oss og godkjent, motta prosjektstøtte så fort midlene er fordelt fra LNU. Har din gruppe sendt inn årsrapport for 2009 med antall medlemmer, vil dere automatisk motta driftstøtte. Etableringsstøtte blir utbetalt til nye grupper som søker på eget skjema som finnes på www.misjonsforbundet.no. Frist for dette er 15. september. Frifondsmidlene for i år blir utbetalt i slutten av september.

Frifond 2011 Fra og med neste år blir det litt endringer når det gjelder Frifond. Myndighetene krever nå bedre rapportering av hva midlene brukes til. Dette fører til at vi som barneog ungdomsorganisasjon må ha klarere retningslinjer for forvaltning og rapportering av frifondsmidlene. Misjonsforbundet UNG jobber med retningslinjer for 2011 i disse dager, og vil informere om dette til høsten. WENCHE MYREN, UNG M ISJ I S J ONS bladet 2-10 2-1 0

VI MØTER

Fotball og formidling - Hva i oppveksten har preget deg mest som menneske? - Det er nok mange kristne aktiviteter og en stor kristen vennegjeng - og sikkert foreldrene mine også, selv om det merkes mindre. Gjengen skapte et miljø som gjorde at jeg ikke vurderte andre miljøer. Det ble naturlig å gå på de kristne stedene, vi støttet og inspirerte hverandre. - Driver du med noen idrett og kunne du bli skikkelig god? - Jeg har spilt fotball i mange år, men kan knapt kalles et naturtalent. Har tenkt jeg kunne blitt god i skihopping, for jeg er lett og har relativt god spenst. Men det var ikke så naturlig på Sørlandet… - Har du noen hobbyer? - Å se på sport!

Anders A. Aanensen har vært ansatt som kommunikasjonsmedarbeider i Misjonsforbundet siden 1. mars. Da overtok han etter SikkeCathrin Duggan.

Anders Artmark Aanensen (29) er Misjonsforbundet og UNG sin nye kommunikasjonsmedarbeider. Anders er utdannet teolog, journalist og litt innen markedsføring, og han har alltid en kjapp replikk på lur. Anders er fra Søgne, men bor nå i Oslo med sin kone, Mirjam.

MIS JONS bladet 2-10

- Hvis du måtte være medlem i et annet kirkesamfunn enn Misjonsforbundet, hvor ville du havne? - Jeg er med i Misjonssambandet. Jeg er ikke vokst opp der – så der har jeg havnet. - Hvilken bok uten Bibelen har gjort størst inntrykk på deg? - Som liten var det kanskje noen av Roald Dahl-bøkene. Som litt eldre tror jeg kanskje det er Tomm Kristiansens Afrika en vakker dag. Den ga et litt annet bilde av Afrika. - Hvilke bøker har du på nattbordet nå? - Jeg har ikke noe nattbord… Men bøkene som ligger klar til lesning er Emmanuel Minos sin siste: Det har ringt for tredje gang.

- Ville du takket ja til et tilbud om å hoppe i fallskjerm? - Ja, men… jeg tror ikke jeg får lov av optikeren min. Jeg er så nærsynt at det ville vært farlig for øynene. - Hva betyr fotball for deg? - Fotball betyr lidenskap, oppturer og nedturer. (NB! Anders drar til Sør-Afrika i sommer. Han har billetter til en VMbronsefinale.) - Hvilke inspirasjonskilder har du for liv og arbeid? - Mange personer har inspirert meg. Paulus for eksempel. Hvordan han utrettelig kjempet for at evangeliet skulle bli kjent. - Hvilken nålevende person ser du mest opp til? - Sjefen min… er det det jeg skal si? Jeg har mange forbilder, men ingen helt klare. - Hvilke fem hverdagsting klarer du deg ikke uten? - Mobiltelefonen, Macen, kontaktlinsene, busskortet og lommeboka. - Hva tror du preger livet ditt om ti år? - Jeg håper å være en misjonær enten i utlandet eller i Norge. Ellers håper jeg kona - og kanskje barn - preger livet. - Hvorfor ble du kommunikasjonsmedarbeider i Misjonsforbundet og UNG? - Fordi Misjonsforbundet ville ha meg, det hørtes ut som en spennende jobb som inkluderte flere av mine jobbmessige interesser; både journalistikk og markedsføring. TEKST OG FOTO: ANNE MARGRETHE MANDT

- Hvis du skulle bo i et land utenom Norge, hvor ble det da? - Thailand kanskje? Jeg synes det er en fin mentalitet blant folk der. India er for forurenset – ellers kunne jeg ha vært der også.

Foto: Misjonsforbundets arkiv

KRYSSORDET Til Misjonsbladet nr 1/2010 hadde åtte kryssordløsere skrevet inn sitt svar, så stadig flere prøver seg! Vinneren var Reidun Fjeld. Kun to hadde helt korrekt utfylt kryssORDET. Vi fortsetter med kryssord-utfordring nr. 5. Send inn ditt ferdigløste kryssord til Misjonsbladet, Chr. Krohgs gt 34, 0186 OSLO innen 1. september 2010. Vinneren av en CD blir trukket ut blant de riktig utfylte kryssordoppgavene, og løsning blir lagt ut på www.misjonsforbundet.no 15. september. Lykke til!

OPPGAVEN FLUOR

PRON.

BRØNN NEVNT I 1. MOS 26

HAVNEBY

SOMMERMINNE MEDIEBEDRIFT

OMTALT I MATT HENFØRT FORSTÅ 5:37

LITER

SLOTTSHØVDING I TIRSA (1. KONG)

SUMERISK GUDDOM

VEI

TONEKUNST

BUSKVEKST

STED I GLOPPEN

IT. KOMPONIST KOAGULERE SØNN AV OBED

DISPUTT SUGE OPP SALMEDIKTER

PLAGG

VOKALER

TERA

BEMERK

FORKYNNERENS BOK

EGYPTISK GUDDOM EUROP. STANDARDISER. ORG.

DOMENE FOR SRI LANKA

5 MILILITER

KASTET SAUL PÅ DAVID

BERGART

FUGL

STED I LOFOTEN

TIDLIGERE

AMBOLT

FAGFORBUND

TRESORT HUNKJØNN (GRAM.)

NANO TIDEBØNN

FERIE

GANEFRYD

VEKTEN KIRKESAMFUNN

TONN

PÅ SPANSKE BILER

UKJENT ELV

TYNN

UGREI

REGIONAL BEGIVENHET

MED I ARKEN

OKSYGEN

DELTA

GOLFKLUBB

LIDELSE

RADIUS

IRLAND APR. 1916

ØYNE FJELL I ANDES

ASIATISK HØYLAND GRESK BOKSTAV

TEVLING

EMBETSDISTRIKT

MODERNE

FUGL

POPARTIST

DOMENE FOR LESOTHO

NEWTON

JOSEPH MERRICK

BYRDE (OMV.)

SVOVEL

YRKE

VOLUMENHET

INNSIRKLE

SKJUL

ARTIKKEL

JAPANSK BY

MILLION

TILSYNSMANN

HELIUM ØGLE

SKITNE TIL PAUSE USIKKER

HAVNEBY DESTRUERER

SPISESTED

TYSK BY AVIS (OMVENDT)

VALUTA FROST

MOB.TLF.SYSTEM

PLUKKET I MRK 2

VOKALER

NEDTUREN

SJAKT

IDAG

POTIFERAS HJEMBY

FRADRAG STYRKEDRÅPER

UTTALTE JONA

RADIEN TIL EN SIRKEL SAMISK NAVN

M I S J ONS bladet 2-1 0

PORTRETTET

Nattlege grubleri

Etter mange år med grubleri, prosess og reﬂeksjon skreiv pastor, sjelesørger, forkynner og institusjonsprest Solveig Johansen boka Bare natten har verdensrom.

MIS JONS bladet

Solveig Tufte Johansen er pastor i Skien misjonskyrkje, institusjonsprest ved Borgestadklinikken og har nett gjeve ut ei bok som heiter ”Bare natten har verdensrom.” Solveig er glad i å brodere og lage mat, men ingen av desse hobbyane kjem til å vera framtredande i det følgjande portrettet.

– E

g kallar meg ein bekymringsfull optimist, svarer Solveig på spørsmål om korleis ho vil skildre seg sjølv. – Eg er optimist fordi eg har ein trygg ståstad i trua mi og i min eigen identitet. Dessutan høyrer eg til den generasjonen som seier at alt ordnar seg, og eg har erfart at det meste gjer nettopp det. Men eg er også eit tenkjande menneske som tek inn alle moglege inntrykk om farlege ting som kan skje. Eg har eit indre liv der det på ein måte er eit tomrom, der eg kjenner på den eksistensielle biten som ikkje kan fyllast av tryggleiken i ein god oppvekst, i kroner og ører, velferd og meiningar. – Kva gjer du med dette tomrommet? – Den eine tingen eg gjer er å søke Gud med det. Det andre er at eg ler litt av meg sjølv, og tenkjer, jaja, sånn er det å vere meg, seier Solveig med eit smil.

Tiåring med kall. – Kva er det som har vore med på å forma det opp gjennom livet? – Eg vart fødd inn i ein kristen familie og følte meg heldig som fekk vekse opp som kristen. Det gav meg ein trygg identitet. Som tiåring fekk eg tankar om at Gud kalla meg til misjonær. Det var ingen romantisk draum, det var ein påtrengande realitet for meg at eg ville tene Gud. Men eg var redd for slangar og ville ikkje til Afrika, og det var der eg høyrte at misjonærane var. No trur eg at det eg fekk var eit kall til teneste. Men fordi eg ikkje visste om noko anna ei jente kunne bli enn misjonær, så det var det eg kopla kallet til. Når eg ser attende, så ser eg at me oppfattar noko av Guds stemme, men at det blir blanda inn med rammene våre, slik at me nokon gonger tolkar feil. Difor er det veldig viktig når det gjeld andelege sanningar, profetiar og ahaopplevingar som har med Guds stemme å gjere, at ein tek med seg kjernen i dei, gøy-

mer dei i hjarta sitt og let livet openberre kva dei skal bli. For det er sjeldan det blir akkurat slik me hadde tenkt. Me har ei avgrensing når det gjeld å tenkje framtid. - Kallet førte til at eg var veldig aktiv i den kristne forsamlinga, det var hovudtingen i livet mitt. Dette gjorde det lett å kople gudstru til aktivitet. Eg høyrde i liten grad vitnesbyrd frå vaksne som vitna om trua sine kampar og det å finna ei moden, vaksen tru.

Å strekke seg for langt. Då Solveig var ung, gjekk ho ikkje mykje saman med kyrkjeframande. – Det var vanskeleg å snakke med menneske utanfor kyrkjesamanheng om tru. Eg kjende stadig nederlag i forhold til anledningar som gjekk meg forbi, for eg hadde ikkje ord på det og eg våga ikkje gjere noko. Sidan eg hadde eit kall til teneste, vart dette eit stress. Eg forstod ikkje at det å være i teneste ikkje handla om kva ein seier og gjer, men at det handlar om å dele liv. Alvorleg sjukdom i nær familie i tillegg til at eg generelt hadde vore sliten over lang tid, enda med at eg gjekk inn i ein depresjon, fortel Solveig. – Då opplevde eg at Jesus openberra den vilkårslause kjærleiken sin til meg, kjærleiken som sa at sjølv om eg var kristen, sjølv om eg var gift med ein evangelist og sjølv om eg skulle tena Gud, så trengte eg ikkje vera så flink og så aktiv. Depresjonens kjerne var tankegodset om at eg ikkje var bra nok, og opplevinga av at eg var tom for kreftar.

Den stumme som fekk talegåver. – I denne opplevinga av Guds kjærleik, fekk eg ei forkynnargåve. Det skjedde konkret, sjølv om det også var eit resultat av ein prosess der eg hadde samla meg mange tankar som eg no fekk evna til å formidle.

Det var som historia om den stumme som plutseleg kunne snakke. Det var ei oppleving av å våge å sleppe Gud innpå meg att, og eg opplevde at han fylte meg med ei frigjerande glede. Ei påfølgjande natt hadde eg ein draum. Der minna Gud meg om at Jesus sa han var komen for å rope ut eit nådens år. I draumen stod eg i utkanten av eit jorde med nypløya, feite jordrenner. Jesus tok meg i nakken, rista meg og spurte meg om eg trudde at folket såg seg ikring for å sjå om furene var rette eller om det veks ugras der når det vart jubelår. Nei, dei sprang ut i fridomen. Og så sa han: Skulle eg verkeleg koma forgjeves for deg fordi du ikkje forstod det var av nåde?

Kva skal ein gjera med Freud? Som trettiåring begynte på Solveig på sjukepleiarskulen. – Der møtte eg sosiologi og psykologi som ikkje hadde noko med Gud å gjera. Då kom den store utfordringa: Kan eg tru på dette? Har for eksempel Freud noko eg kan tru på når han meiner at religion er nevrose? Det har vore strevsamt å kome fram til at sjølv om vitskapsfolk ikkje alltid finn ut kva som er sant, så søker dei etter sanning. Om Gud er sanning, så må >>

M I S J ONS bladet 2-1 0

Solveig Johansen har vore i dialog med Skrifta, verda vi lever i, med menneske rundt seg, og har også opna opp for det som ﬁnnst i eige indre landskap. 65-åringen er stadig på vei. T.h: Solveig er ein skatta forkynnar i Skien misjonskyrkje.

>> det vere noko av Guds skattekiste ein finn på vegen mot sanninga. Sjølv om det har vore mykje snakk om evolusjon og at Gud ikkje har skapt verda, så ser me at fleire og fleire naturvitskaplege forskarar er truande. Dei er kanskje ikkje bibelsk truande, men dei utelukkar ikkje at det finst ein skapar bak det heile. Eg synest det er spanande å følgja med, og eg tenkjer at alle som søker sanning, på ein måte er inne på Guds arena, seier Solveig.

Det nest beste. Solveig jobbar ein dag i veka på Borgestadklinikken, ein behandlingsstad som mellom anna tek imot folk som er rusavhengige. – Jobben min der er veldig nyttig for meg. Det gjev meg nokre korrigeringar når eg høyrer livshistoriene til menneske som har hatt eit mykje dårlegare utgangspunkt i forhold til det eg og dei fleste i kyrkja mi har hatt. Eg opplev mange kloke menneske som har kome

MIS JONS bladet 2-10

skeivt ut i livet og som har eit utruleg mot til å våge å leve med seg sjølve i edru tilstand i staden for å flykte inn i rus. Eg lærer mykje av dei, fortel Solveig. – I sjelesorg og samtaler møter eg menneske som lev etter andre etiske normer enn det Bibelen heilt klart seier. Korleis skal eg vera vegleiar for dei utan å krenke dei? Slike dilemma kan ein også møte innanfor kyrkja, ja, også i mitt eige liv. Difor seier eg at når me ikkje kan oppnå det beste, så kan det nest beste vise seg å bli det beste. Me må ikkje krenke menneske, det gjorde aldri Jesus. Menneska må få lov til å gå sine eigne vegar.

Guds verdsrom. Som pastor i Skien misjonskyrkje, er oppgåvene til Solveig primært forkynning, sjelesorg og forsamlingsutvikling. – Fokuset mitt i pastortenesta er at Gud er veldig stor og sjenerøs. Gud har fokus på alle. Eitkvart menneske

som oppsøker ein prest eller ein annan kristen, rører ved noko som har med gudsriket å gjere. Alle er allereie elska av Gud, ein må berre forstå det og ta imot det. Gud er langt utanfor grensene våre. Det handlar ikkje berre om ei kyrkje eller ein by, det er ikkje avgrensa av tanken vår, men det er eit verdsrom som tilhøyrer Gud, seier Solveig. – Det andre eg har fokus på, er eit ja til å vere menneske. Der kjem fridom frå perfeksjonisme inn, noko eg framleis sjølv kan streve med. Å vere ansvarsfull og å ha ein perfeksjonisme har jo også gode sider, men ein må ikkje basere nåden og den andelege livskvaliteten på det. Gud har bede oss om å bli oss sjølve på vårt beste. Og då tenkjer eg ikkje på å vere flink, men på det å ikkje stenge livet inne i oss og å ikkje vere blyge på eigne vegne.

Nattarbeid. I boka si skriv Solveig om det ho kallar for nattarbeid. – Nattarbeid

Ting kan vere ubehagelege og smertefulle, men det er ikkje farleg så lenge me samstundes held oss nær til Jesus og trur på at det kjem til å lande med Guds hjelp. Om eg jobbar med liv og tru ut frå at spørsmåla er farlege, så sperrer eg for mange gode tankar og prosessar. Solveig Johansen

Gud som arbeidsgjevar. – Nattens gru-

handlar om å våge å møte eigne skumle og farlege tankar, og om å søke sanning. Det er å orke å gå ned i djupna og å stå i det intense i seg sjølv. Eg trur dette er heilt naudsynt om ein vil leve som eit heilt menneske. Eg samanliknar det med natta, for det er om natta at problema vert større, men det er også gjerne då at løysninga kjem. – Har du lyst å fortelje om noko du har grubla deg gjennom i nattarbeidet ditt? – Prosessen fram mot det å seie ja til det menneskelege i meg, har vore eit slikt arbeid. Å kunne ha godt medvit for å sjå på ein film, eller for å shoppe, eller, for å seie det annleis, for å gjere slikt som ikkje akkurat handlar om å gjere disiplar, det er noko eg har jobba mykje med. Der har eg landa på at slike ting berre er til å smile av, seier Solveig og ler, før ho legg til: – Eg vil støtte folk i det at det er fullt lov å gjere overflatiske ting og å nyte livet.

bleri handlar ofte om kor mykje eg våger å overlate til Gud. Eit slikt tilfelle var då eg slutta i jobben som lærar på sjukepleiarskulen. Eg visste på den tida at Gud kalla meg til heiltidsteneste. Det var også noko eg ønska, men nett då hadde eg ein god jobb, og eg ville helst vente. Eg kjente at Gud kalla meg mange gonger, men på det tidspunktet ville eg ikkje gå inn i natta. Ho som eg søkte i sjelesorg, fekk ei profetisk helsing til meg. Då sa ho ting om meg som ho ikkje kunne vite av seg sjølv, mellom anna at Gud hadde kalla meg då eg var ti år gamal. Gud sa at han ville eg skulle tene han på heiltid, og at han skulle sørgje for meg. Då la eg meg over bordet og grein, eg hulka, for då var det noko som slepte taket i meg. Natta etter, kom tankane. Skal eg gjeve opp ei god pensjonsordning og løn? Eg visste heller ikkje kvar eg skulle tene, berre at eg skulle tene saman med mannen min. Då var det som om eg høyrde Gud seia: ”Trur du eg er ein dårlegare arbeidsgjevar enn Staten?” Han har rett nok ikkje gjeve meg like gode pensjonsordningar, men eg har den tillita til at han tek hand om meg. Han har teke hand om meg så langt, og han har velsigna meg og familien min rikt. Men grublinga eg var gjennom i kallsperioden, og det å overgje seg, det var heftig, fortel Solveig.

Eit solskinsbarn? – I boka di skriv du om ”stasjonslæring”. Du skriv at det er noko me ein gong har lært og som me trur at er

sanninga med to strekar under. Desse ”stasjonane” blir ein del av filteret me ser verda gjennom. Kva ”stasjonar” har prega måten din å tolke livet ditt på? – Ei stasjonslæring for meg, har vore at dersom Gud skal vere nøgd med meg, så må eg vera snill. Då eg gjekk på søndagsskulen, lærte eg om Jesus sin kjærleik, men eg lærte også at Gud elskar snille, lydige barn. Me song ”Gud vil eg skal vere et solskinsbarn”. Den medfølgjande bodskapen vart at når barnet er sint eller slemt, så er ikkje Gud fornøgd. Det var ikkje slik songen var meint, men det var slik eg oppfatta det. Eg var ei ung jente på femtitalet, og då skulle jentene vere snille og lydige. Det var ikkje berre kyrkja sitt bilete, men heile samfunnet sitt. Då eg seinare kom i nærleiken av mitt eige opprør og sinne, kunne det bli farleg, for då var ikkje Gud nøgd og kjærleiken var usikker. Løysinga vart å prøve å vere snill og lydig for å oppretthalde den gode kjensla av aksept og kjærleik. ”Gud er fornøgd når eg er snill og lydig. Då er også andre glade i meg” – det vart ei sanning med to strekar under. –Endringa kom då eg klarte å sortera mellom før og no, og mellom kultur og tru. Eg trengde ikkje opphalde meg på same ”stasjonen” meir! Å lausrive seg frå desse tankane, gjer at ein kan vere snill berre for å vere snill, ikkje for å tilfredsstille ei høgare makt. Men det gjev også fridom til å våge å vere sint, sur og lei, seier Solveig.

Det ufeilbarlege. I forordet i boka luftar Solveig livsmottoet sitt: Ho vil være ei

M I S J ONS bladet 2-1 0

HISTORIEN V Farleg eller berre ubehageleg?

- Me er alltid prega av kultur og personleg erfaring når me forstår Guds ord, og me må vere litt audmjuke i forhold til at det er mange måtar å forstå det på, utan at me då må bli skulda for å vera liberale, seier Solveig Johansen.

>> kvinne av si eiga tid med tru på den gamle boka, Bibelen. Dette er ein kombinasjon som har ført med seg ein god del nattarbeid. – Dei evangelikale kristne snakkar gjerne om Bibelen som Guds ufeilbarlege ord. Då eg begynte å snu steinar og prøvde å finne ut kva ufeilbarleg tyder, så tenkte eg: Er eg på feil veg når eg set spørjeteikn ved dette? Om eg tenker annleis, beveger eg meg då ikkje berre ut av Misjonsforbundet sine rammer, men også bort frå Gud? Det kunne dreie seg om etiske spørsmål, forholdet til forteljinga om korleis verda vart skapt, spørsmål om kven som er frelst og ikkje, og det at mange ikkje-kristne eg møtte hadde vel så gode verdiar som folka i kristne forsamlingar. Slike ting var det som utfordra tanken, samstundes som eg tenkte at eg måtte stå på barrikadane med Guds ord som ufeilbarleg. Eg opplevde at det eg trudde på ikkje bar like godt lenger, fortel Solveig.

MIS JONS bladet 2-10

–Korleis klarte du å landa? – Det var eit strev. Eit sitat av Frans Shaeffer fekk meg til å senke skuldrene: Dersom Guds ord er sant, skal det stå seg for ei kvar prøve. Det gjorde at eg greidde å skilje mellom det farlege og det ubehagelege. Ting kan vere ubehagelege og smertefulle, men det er ikkje farleg så lenge me samstundes held oss nær til Jesus og trur på at det kjem til å lande med Guds hjelp. Om eg jobbar med liv og tru ut frå at spørsmåla er farlege, så sperrer eg for mange gode tankar og prosessar, seier Solveig. – Eg ønskjer ikkje å vera liberal. Men eg ønskjer heller ikkje å vera ein som seier at sånn som dette forstår me det og difor er det sånn Guds ord er. For Guds Ord er jo ei levande bok. Me må skilje på Gud og kultur. Det me studerer og tenkjer, det vert råmaterialet som Gud bruker for å prøve å forklare oss ting innanfor rammene våre. Me er alltid prega av kultur og personleg erfaring når me forstår Guds ord, og me må vere litt audmjuke i forhold til at det er mange måtar å forstå det på, utan at me då må bli skulda for å vera liberale.

Betel, Vardø - interiørbilde fra 1946. (Foto: Misjonsforbundets Historiske Selskap og Arkiv)

Brubygging. – Du ønskjer å vere ein brubyggjar. Kven er det du vil bygge bruer mellom? – Eg ønskjer å vere ein brubyggjar mellom menneske der dei er i livet. Eg vil vise at eg respekterer dei, men eg vil også vere tydeleg på at eg veit om Guds store tilbod til dei, som er frelse og evig liv. Om eg møter ateistar, buddhistar eller newagere, så ønskjer eg å høyre kva dei trur på. Og så kan eg fortelje kva eg trur på etterpå, utan å påstå at dei andre tek feil. Eg ønskjer sterkt å ikkje operere med eit ”me” og eit ”dei”, seier Solveig. – Dette med brubygging tenkjer eg også at gjeld i forholdet mellom generasjonane. Eg vil ta på alvor at me er ulike, at alle generasjonar har eigne styrker og fallgruber. Eg trur at dialog er veldig viktig i forhold til enkeltmennesket. Eg ønskjer å seia ja til folk, før eg seier nei, avsluttar Solveig som no har gjeve Misjonsbladet eit lite innblikk i kva frukter nattlege grubleri kan bere. Våger me andre oss inn i våre eigne netter? TEKST: KRISTINE M. STENSLAND FOTO: MORTEN BJERK/ KRISTINE STEINSLAND

24 misjonshus ble rekvirert til bruk for tyskerne, misjonsforstander Christian Svensen ble fengslet, pastor Johan Arnt Hellum ført til konsentrasjonsleir og pastor Marino Torjussen truet med Russlands-opphold. I år er det 70 år siden okkupasjonen av Norge og fem tunge krigsår.

N VÅR

FEM TUNGE for ÅR

Misjonsforbundet

ølgende skriver daværende misjonsforstander (generalsekretær) Christian Svensen, i et dokument som oppsummerer Misjonsforbundets stilling under okkupasjonen: ”I mars 1941 ble vår bestyrer ved Betel fiskerhjem i Vardø, pastor Johan Arnt Hellum, arrestert. Grunnen skulde være at han hadde uttalt noe fornærmede mot den tyske krigsmakt. Tyskerne hadde rekvireret både fiskerhjemmet og det tilhørende herberge, så Hellum hadde mye med dem å gjøre(…). Etter ca 2 måneders innesperring, ble han løsladt. Men den 18. juni 1941 ble han igjen arrestert sammen med syv andre borgere i Vardø og ført bort til ukjent sted. Det viste seg senere at de var ført til konsentrasjonsleiren ved Tromsø som gisler. Her ble han holdt som fange med strengt arbeid ca 6 måneder.” - Klart jeg hørte historien som gutt, men aldri detaljene. Slik jeg forsto det, ble min far og syv andre sentrale personer i Vardø tatt som gisler og satt i konsentrasjonsleir ved Tromsø fordi tyskerne ville

dempe ampre gemytter i lokalsamfunnet. Gislene ble truet med represalier og endog henretting hvis ikke befolkningen roet seg, forteller Erling Hellum, sønn av Johan Arnt Hellum. - Senere hørte vi endel om fengslingen av far, og også om tøffe episoder under krigen, men det var ikke et tema som ble tatt opp ofte. Det var sikkert vanskelig, kanskje spesielt for mor som nettopp hadde født min ti år eldre bror Svein. Han ble født 8. mai 1941. Da dette skjedde, var far kun 23 år og mor 25 år, sier Erling Hellum, som selv er født etter krigen.

Arrestasjon Misjonsforstander Christian Svensen ble også arrestert. Det skjedde 21.januar 1943, etter at han hadde kopiert opp et nasjonalt hyrdebrev forfattet av Ole Hallesby og Ludvig Hope, og sendt det til Misjonsforbundets pastorer og formenn. En del av brevene ble oppdaget under kontroll på posten. Alle Misjonsforbundets skrivemaskiner, adresselister og deler av arkivet ble

Misjonsforstander Christian Svensen. Under krigen ble han arrestert og satt tre uker på Bredtvedt.

straks beslaglagt. Svensen var på Vegårshei da han ble arrestert og ført tilbake til Oslo for forhør og senere til Bredtvedt fengsel. Tre uker tilbrakte han der. ”Etter hvert som jeg falt til ro, fikk jeg nyttet dagen godt til lesning og bønn… Jeg fikk oppleve rike velsignelser og kjente et inderlig samfunn med Guds folk, som jeg visste bad for meg,” skriver Svensen.

Misjonsbladet og Kristen Ungdom Misjonsbladet fikk forbud mot å ta imot nye abonnenter. ”Dette fant vi dog å ville og kunne unngå, og Misjonsbladet har nesten kunnet fordoble sitt opplag i denne tiden”, rapporterer misjonsforstanderen. ”Skjønt vi måtte ta visse hensyn til sensurforholdene, fant vi likevel høve til rett ofte å få inn stoff som inspirerte til standhaftighet i prinsipielle spørsmål kontra NS’ programmer.” Misjonsforbundsbladet ”Kristen Ungdom” - forløperen for dagens Familien - møtte atskillig større motstand. I kjølvan- >>

M MIISSJJONS ONSbladet bladet 42-1 - 09 0

Pastor, skolestyrer og motstandsmann Marino Torjussen.

>> net av Svensens arrestasjon ble samtlige adresseplater beslaglagt og brukt til å sende nazistisk propaganda til abonnentene. Bladstyret ble tilbudt å låne adresseplatene mot å få en tyskvennlig medarbeider i redaksjonen. Stilt overfor denne utsikten, valgte styret å nedlegge bladet så lenge krigen varte. TEKST: INGUNN RUI FOTO: HISTORISK SELSKAP OG ARKIV

REKVIRERT Følgende Misjonsforbundseiendommer ble rekvirert og brukt av tyskerne til ulike formål under andre verdenskrig: Askim, Bergen, Bryne, Bøle, Drøbak, Grimstad, Gullhav, Heimdal, Herøya, Karlebotn, Kristiansand, Kristiansund, Dolva, Mosjøen, Mjøndalen, Narvik, Porsgrunn, Rena, Skien (Betania), Skien (Moflata), Spjelkavik, Tromsø, Trysil, Tynset, Vardø og Ørje. Eiendommene ble rekvirert fra én måned til samtlige fem år. Noen ble brukt som lager, andre som innkvarteringssted, skole eller verksted.

MIS JONS bladet 2-10

Krig, kjærlighet og f - Gud kan stokke om på livet slik at det blir brukt i hans tjeneste uansett omstendigheter, oppsummerer Ester Bergendahl (83).

imidlertid så modige at de gikk til politimesteren og henviste til forbudet om å forstyrre en offentlig forsamling. Politimester Barmann Jensen ga dem medhold og erklærte aksjonen mot Torjussen ulovlig. Mennene ble utvist fra politidistriktet og menigheten lovet juridisk beskyttelse.

Ester, som er datter av pastor Marino Torjussen, husker godt krigen: - Jeg var ikke til stede da pappa ble hentet midt i pinsegudstjenesten i Skien og ført til forhør på politikammeret. Det er blitt meg fortalt at forsamlingen stemte i ”Vår Gud han er så fast en borg”, og jeg ble naturlig nok redd da jeg hørte nyheten. Redselen slapp straks jeg slo opp i Bibelen på måfå og satte fingeren på ordene i Markus 13: 11. ”Men når de fører dere bort og overgir dere til myndighetene, så skal dere ikke være bekymret…” Året var 1943 og Ester 16 år. Pastor Torjussen ble innbrakt etter å ha nektet en nazist å holde foredrag i Betania. Han ville bli sendt til Russland, var den første beskjeden han fikk. Senere fikk han gå, mot meldeplikt to ganger daglig. Marino Torjussen og syv kolleger var

Vielser i stua Marino Torjussen protesterte ikke bare offentlig, han var også med i motstandsbevegelsen. Pastoren distribuerte illegale nyhetsaviser og sørget for mat til gutta på skauen. Noen av ungguttene var på bytur iblant for å treffe jenter. Det ble det ofte barn og giftermål av. - Det var mange vielser hjemme i stua hos oss. Mamma hadde laget en plysjskammel til formålet. Ikke sjelden fant vi en kanin på trappa dagen etter, som en synlig takk for tjenesten pappa utførte i det skjulte, minnes Ester. I Gjerpen gravkapell hadde Torjussen og vennene hans gjemt en radio. Marino lyttet til nyhetene fra London og skrev notater for illegal avisproduksjon. En dag ble han stoppet av tyskerne med notatene på seg.

Ester i arbeid på NMU-kontoret sammen med ungdomssekretær Thorleif Holm Glad. Foto: Historisk Selskap og Arkiv.

Ungdommelige Ester Bergendahl (83) blar i albumet fylt av minner fra et rikt liv. Portrett av avdøde Eric på skrivebordet.

så uverdig! Jeg gikk hjem og gråt. Det var ikke en riktig måte å behandle mennesker på, sukker Ester Bergendahl.

Drøm og virkelighet

forsoning - Han greide å geleide oppmerksomheten bort mens han ”knørva” papirene sammen og lot dem falle bak ryggen, forteller Ester Bergendahl. - Tyskerne hadde sine folk i enhver forsamling, og predikantene ble verdensmestere i å si ting uten å si det.

Freden På skolene grep nazistene inn og overtok undervisningen fra tid til annen. Undervisningstimene ble erstattet av politiske foredrag. - Vi var mange som gikk med binders og røde luer på den tida - det var nasjonale symboler. Tyskerne tok fra meg begge deler. På grunn av farens nazimotstand. ble Ester fratatt friplassen på gymnaset. Artium fikk hun likevel, i 1947. Men først kom freden. - Jeg husker godt da naziflaggene og det tyske flagget ble revet ned fra Festiviteten i Skien 8. mai 1945. Jeg husker også ”tyskertøsene” som ble kjørt i åpne lastebiler gjennom byen og måtte gå spissrotgang til politiet i en hissig folkemengde. Det var

Pastordatteren drømte om å bli lærer, men det gikk ikke. Oslo Lærerskole, som den gang var eid av Indremisjonen, tok ikke inn ”dissentere”. Derimot fikk hun jobb på Statistisk Sentralbyrå. Der arbeidet hun på folketellingskontoret da Thorleif Holm Glad ringte en dag i 1948. Holm Glad ledet NmU (Misjonsforbundet UNG) på den tiden. Ville Ester bli hans sekretær? Det ville hun. Det ble starten på en spennende og utfordrende epoke. Holm Glad og Ester delte kontor i Møllergt 26. - Holm Glad gikk fram og tilbake og dikterte brev mens jeg stenograferte. Fikk vi predikantbesøk, var det ned på kne og be. En periode var Holm Glad i USA. - Da var det jeg som bestyrte NmU-kontoret. Det var litt av et ansvar for ei ung jente, tynn som en strek! I tillegg til arbeidet i NmU, leste Ester korrektur for Ansgar Forlag og oversatte strikkeoppskrifter fra fransk, til bruk i Kristen Ungdom. - For å være sikker på at jeg oversatte riktig, måtte jeg strikke samtidig, ler Ester. En vanlig arbeidsdag kunne vare til halv elleve på kvelden. Unge Ester bodde fortsatt hjemme hos foreldrene. Familien var flyttet til Asker, der Marino var styrer på Misjonsskolen, forløperen for Ansgarskolen.

- Det måtte bare bli oss to, fastslår Ester. Bryllupet sto i 1950 og Ester valgte å flytte tilbake til Skien. Eric var flasket opp med antikommunisme og hadde kjempet på østfronten, mot russerne. - Far var lite glad for dette, men etter at han hadde en sterk Guds-opplevelse kom det til full forsoning mellom dem. ”Jeg er like glad i Eric som i min egen sønn”, uttalte far. Tre barn fikk Ester og Eric; Kari, Terje og Jon Erik. Da Marino Torjussen døde brått i 1956, flyttet Esters mamma hjem til dem. I 14 år bodde hun der og fylte rekkehusleiligheten med bønn. - Fordi mamma var hjemme hos barna, kunne Eric og jeg være desto mer aktive i menigheten, særlig i Junior’n, forklarer Ester, som tilhører Skien Misjonskirke.

Kontordame og lærer Standhaftige Ester oppga aldri lærerdrømmen. Som småbarnsmor tok hun lærervikarkurs og var vikar en periode. Drømmen ble oppfylt da hun ble ansatt som kontordame og skjønnskriftlærer på realskolen. Senere var hun sekretær og underviste dessuten i maskinskriving og svømming på Lunde ungdomsskole. - Jeg kom tett på elevene og på den plassen Gud ville ha meg. Han kan stokke om på livet slik at det blir brukt i hans tjeneste, uansett omstendigheter. 20 år fikk jeg i skolen. Selv om Eric er borte, er livet spennende og fint, oppsummerer den ungdommelige 83-åringen.

Kjærligheten Kjæreste hadde hun. Det var Eric, skolekameraten hun falt for alt i 6. klasse.

TEKST OG FOTO: INGUNN RUI

M I S J ONS bladet 2-1 0

AKTUELT

ØNSKER AT ALLE BARNE- OG UNGDOMSLEDERE SKAL VISE POLITIATTEST

– Dette handler om tillit, ikke m Alle Misjonsforbundets menigheter blir nå sterkt oppfordret til å innhente politiattest for sine barneog ungdomsledere. Daglig leder i Misjonsforbundet UNG, Anne Margrethe Ree Sunde, håper dette vil oppfattes som tillit, og ikke mistillit, til de frivillige medarbeiderne. - Vi sender i disse dager ut et skriv med en sterk oppfordring til alle Misjonsforbundets menigheter om å innhente politiattest for ledere og øvrige frivillige som jobber blant barn og unge. Dette fordi vi har et inderlig ønske om å gjøre menighetene våre så trygge som mulig for barn og unge, og

i denne sammenhengen handler det altså om seksuelle overgrep og krenkelser, forklarer generalsekretær Jarle Råmunddal. Brevets avsendere, Råmunddal og daglig leder i Misjonsforbundet UNG, Anne Margrethe Ree Sunde, håper menighetene vil imøtekomme oppfordringen. Til hjelp i dette arbeidet, har de laget en veiledning som begrunner oppfordringen. Veiledningen skal videre være en ressurs for menigheter og UNG-grupper som vil innhente politiattester for sine frivillige. De mange nyhetsoppslagene rundt overgrep i Den katolske kirke har gitt nok en bekreftelse på at enkelte kristne ledere misbruker makt og posisjon. - Det er dessverre ikke noe nytt at overgrep skjer i kristne organisasjoner og menigheter. Derfor må vi også i våre sammenhenger være kritiske, fastslår Sunde.

- Lite papirarbeid For drøyt to år siden vedtok Idrettsstyret

at all norsk idrett skal kreve politiattest av sine medarbeidere. Dette for å forebygge seksuelle overgrep mot barn, unge og mennesker med utviklingshemning. Flere frivillige organisasjoner har fulgt opp ideen, deriblant Misjonsforbundets Speiderkorps: Fra 1. januar i år skulle alle ansatte og frivillige i de rundt 20 speidergruppene ha skaffet politiattest. Steinar Haugnes er hovedleder for Grimstad MSK, og har dermed hatt hovedansvar for å organisere og levere søknader for sine nærmere 30 frivillige medarbeidere. - Var det å skaffe politiattest til alle disse en stor papirmølle og masse ekstraarbeid? - Systemet er enkelt å håndtere. Det er overhodet ikke mye papirarbeid, svarer Haugnes og legger til: - Hvis noen prøver å unnskylde seg med at dette vil bli mye papirarbeid, er det en syltynn begrunnelse. I følge Politidirektoratet er det opp til det enkelte politidistrikt å avgjøre om de har kapasitet til å skrive ut politiattester. Sam-

Pastor Kjell Birkeland, UNGs daglige leder Anne Margrethe Ree Sunde og Jarle Råmunddal ønsker at alle som jobber med barn og unge i menighetene skal ha politiattest.

mistillit tidig får vi klar beskjed om grunnholdningen: Politiet er positive til at menigheter og organisasjoner etterspør denne slags attester for sine medarbeidere.

”Slikt skjer ikke hos oss” Det virker som om mange i kristne kretser tenker at ”vold og overgrep ikke skjer hos oss”, men statistikkene viser at hele ti prosent av norske barn mishandles. I følge Justisdepartementets voldsmåling blir rundt 100 000 barn utsatt for vold eller er vitne til vold hvert år i Norge. Hovedleder Haugnes i Grimstad minner om at de som speiderledere er i kontakt med mange barn og unge: - Med en så stor kontaktflate, er det naturlig at vi møter folk som er utsatt for vold og overgrep. - Hva vil du si til andre menigheter som nå får oppfordringen fra Misjonsforbundet og Misjonsforbundet UNG, men som er i tvil om dette er noe poeng? - Politiattester vil selvfølgelig ikke fange

opp alt som er av grums, men slike attester er med på å sette fokus på problematikken. Ved å kreve politiattester av lederne våre, viser vi foreldrene som sender barna til oss, at vi har tanker omkring dette. Haugnes mener videre at kravet om politiattest vil gjøre ledere og øvrige frivillige medarbeidere mer skjerpet på det å se de barna og ungdommene som er voldsutsatt og som trenger hjelp.

Bevisstgjøring på ﬂere felt - Menighetene som vedtar å kreve politiattest av sine medarbeidere, vil sende et tydelig signal til folk som har forbrutt seg før om at de ikke har fritt spillerom i Misjonsforbundet, sier Jarle Råmunddal. Han påpeker samtidig at mer må gjøres for at menighetene skal være så trygge som overhodet mulig. Også Anne Margrethe Ree Sunde er tydelig på at problematikken rundt overgrep stadig må drøftes og jobbes med i tiden framover, blant annet gjennom kursing av ledere. Ett aktuelt kurs er ”Trygg og tilstede”, i regi av Landsforeningen for norske ungdomsorganisasjoner (LNU). Flere menigheter har latt seg inspirere av Misjonsforbundets Speiderkorps som nå krever politiattest av alle medarbeidere. Dette gjelder blant annet Grimstad Misjonsmenighet, som håper å få inn attester på alle sine barneog ungdomsmedarbeidere innen starten på årets høstsemester. Menigheten vet at det forebyggende arbeidet må skje på flere felt enn bare å kreve politiattester: I slutten av mars inviterte de, sammen med Speiderne, til et seminar om vold og overgrep mot barn hvor Stine Sofies Stiftelse, politi, barne-

vern og KRIS (Kristent samtalesenter i Kristiansand) deltok. Den fire timer lange samlingen var obligatorisk for alle barneog ungdomsmedarbeidere over 16 år. Også nabomenigheter ble invitert, og rundt 80 deltakere fikk faglig påfyll og bevisstgjøring rundt et vanskelig tema. - Hovedmålsettingen med seminaret var å forebygge, å kunne avdekke og ivareta det overgreps- og voldsutsatte barnet, forklarer pastor Kjell Birkeland. Et tilsvarende seminar vil etter planen bli arrangert igjen.

Veien til oppfordringen Det var i utgangspunktet Misjonsforbundets Speiderkorps som henvendte seg til Misjonsforbundet UNG med ønske om at alle barneog ungdomsledere og øvrige medarbeidere må skaffe politiattest. I november 2009 vedtok landsmøtet til Misjonsforbundet UNG at alle lokale UNG-grupper bør oppfordres til å innhente politiattest. Siden mange av medarbeiderne i Misjonsforbundet UNG har sin tilhørighet i Misjonsforbundet, har det vært naturlig med en dialog med moderorganisasjonen. Det har resultert i samarbeidet om oppfordringen som er gått ut til alle menigheter. Sunde forteller at de drøftet om kravet til politiattest skal gjelde alle medarbeidere, eller kun de nye som melder seg til tjeneste. - Vi kom til at dette bør gjelde alle, slik at alle blir behandlet likt, sier hun. UNGs daglige leder tilføyer: - Misjonsforbundet kan ikke pålegge menighetene å vedta innføring av politiattest for ledere og frivillige medarbeidere, men vi ønsker sterkt at menighetene skal ta dette på alvor. TEKST & FOTO: ÅSE JOHANNE KOPPANG STIE

M I S J ONS bladet 2-1 0

Semsvegen 51, 3676 Notodden Tlf. 350 27 300 www.berget.no

Et av Norges stĂ¸rste utvalg av campingbiler og bobiler!

www.caravansenter.no Vesterled 71, 4887 Grimstad Tlf: 970 55 666

MIS JONS bladet

Ikke helt A4 Vi tar jobben fra logo, proďŹ l, idĂŠ og design til trykk og innbinding.

Across og Stagedive Sommerens ungdomsleirer er godt i rute og Liv & Vekstuka 13.-18. juli, kommer til ĂĽ bli en kjempeuke for alle!

www.wera.no

Y G

Stagedive gĂĽr pĂĽ sitt ellevte ĂĽr i ĂĽr, og vi skal toppe alt. Stagedive er for alle ungdommer fra 7. klasse til 1. pĂĽ videregĂĽende. Leiren er praktisk talt full. Suksessen Tour de Stagedive kommer i ĂĽr igjen med mange sprĂ¸ og utradisjonelle aktiviteter (jeg kan nevne blant annet stolbandy og kanobasket, men resten er en hemmelighet). MĂ¸tene (ogsĂĽ kalt Powerstation) kommer i ĂĽr igjen til ĂĽ vĂŚre i samarbeid med Across. En egen gjeng, med Eirik Fidjestad i fronten, jobber intenst med ĂĽ legge alt til rette for at Gud kan virke pĂĽ leirene vĂĽre. Eirik er en veldig kreativ og drivende fyr som har masse gode ideer om hvordan ting bĂ¸r vĂŚre. Ă&#x2026;rets tema er â&#x20AC;?helter fra bibelenâ&#x20AC;?, og dette kommer til ĂĽ sette sitt preg pĂĽ mĂ¸tene.

Fremtidens ledere 4LF s 'RIMSTAD

Disippelkorset - et felleskristent symbol

Selges pĂĽ Liv & Vekst De kan ogsĂĽ bestilles via vĂĽre hjemmesider www.disippelkors.no

eller ring 23 32 57 70 for mer info.

Across er den mest spennende leiren vi har for tiden. Den sikter seg inn pĂĽ ĂĽ utruste fremtidens menighetsledere. Med den nye satsingen Vekst 2020 er det ekstremt viktig at noen er der for ĂĽ ta imot denne veksten. Disse lederne vil vi trene pĂĽ Across. Across er leiren for alle ungdommer mellom 16 og 20 ĂĽr og det er andre ĂĽret pĂĽ rad den arrangeres. Ă&#x2026;rets fem spor som ungdommene kan velge mellom er: Aktiviteter, Lovsangsleder, Media, Evangelisering og Disippel i hverdagen. Sannsynligheten er stor for at vi kommer til ĂĽ mĂ¸te Across-ungdommer igjen i menighetsarbeidet om bare fĂĽ ĂĽr.

Trenger forbĂ¸nn Med disse to leirene ĂĽ se frem mot er det ikke rart vi gleder oss til sommeren. Vi Ă¸nsker at leirene skal vĂŚre med pĂĽ ĂĽ forandre ungdommer, sĂĽ vĂŚr gjerne med ĂĽ be for oss. Alt legger vi i Guds hender, sĂĽ dette kan ikke gĂĽ galt. Leirene blir arrangert under Liv og Vekst-stevnet i Stavern (pĂĽ Fredtun) 13.-18. juli. PS. Ă&#x2DC;nsker du ĂĽ fĂĽ forbĂ¸nnsmail av oss fra leirene? GĂĽ inn pĂĽ www.misjonsforbundet.no/stagedive og trykk pĂĽ â&#x20AC;?forbĂ¸nnsmailâ&#x20AC;?. OLE EINAR AAS

Disippelkorset ÂŠ Edin LĂ¸vĂĽs. Forvaltes av Misjonsforbundet UNG M I S J O NS bladet

TIL FORDYPNING

På leting etter fast grunn Skal vi si ”Fader Vår” eller ”Fader min” ? ”Det heiter ikkje: eg - no lenger. Heretter heiter det: vi…” Du kjenner sikkert strofen. Et vakkert dikt av Halldis Moren Vesaas. Kanskje går det an å kalle det et dikt om omvendelse? I alle fall handler det om en radikal endring av livsperspektiv: Det som sentrerer om meg og mitt må vike for en holdning som orienterer seg ut fra solidariteten og fellesskapet i et større ”vi”. Individualisme eller fellesskap Diktet dukket opp hos meg da jeg fikk denne forespørselen: Kan du ikke skrive noe om hvordan den sterke individualismen i vår kultur har kommet til å prege vårt kristenliv og vår kristentro? Hva tenker du på? spurte jeg. Svaret jeg fikk var omtrent slik: Jeg tenker på det veldig sterke fokus som vår teologi og våre tradisjoner har på ”hiin enkelte.” At vi på mange måter er blitt ganske introverte og selvopptatte. At vi stadig snakker om min tro, min gudserfaring, mitt gudsbilde, min omvendelse, mitt andaktsliv etc. Er ikke det litt problematisk? Jesus har jo ikke lært oss å be ”Fader min”! Vi er jo kalt til å be ”Fader vår”! Og da er vel utgangspunktet et ”vi”, et fellesskap av personer som tror på Gud. Skaper ikke vår trostradisjon lett et voldsomt trykk mot individet, mot egne følelser og erfaringer,

MIS JONS bladet 2-10

mens fellesskapets trosressurser kommer i bakgrunnen? Spørsmålene er spennende. Jeg tror de peker mot en virkelighet som mange av oss før eller siden kommer i berøring med. Det kan for eksempel formuleres slik: Hva når min egen tro vakler og jeg hjemsøkes av uro og tvil: Kan jeg da finne hvile og avlastning i et fellesskap som tror? Eller beror alt på min egen, subjektive trosvisshet og evne til å ordne opp i eget liv? Eller hva når jeg kommer i kontakt med indre gudsbilder som plager og fordømmer meg: Kan jeg da finne hvile i de bilder av Gud som kirkens tro rommer? Eller er jeg prisgitt uroen og vekslingene i mitt eget indre liv? Finnes det bærekraftige fundamenter for troen bortenfor ”hiin enkeltes” subjektive erfaringer? Har vi kanskje i iveren etter å fremheve ”det personlige gudsforhold” havnet i risikable ensidigheter? Spørsmålene er viktige, men ikke av det enkle slaget. Jeg vil prøve å nærme meg saken langs litt ulike veier. Og jeg begynner i en erfaring fra mitt eget liv.

På jakt etter fast grunn I mer enn 20 år har det skjedd omtrent hver søndag: På vei inn i min lokale kirke møtes jeg av tre sterke symboler. Hugget inn i grovt tømmer over inngangsdøren står Kristus-monogrammet omgitt av de greske bokstavene Alfa og Omega. Taus, men tydelig tale fra en tømmerstokk. På vei inn i det rommet der Gud møter oss, bøyer jeg meg for troens mysterium: Jesus Kristus er Alfa og Omega. Den korsfestede og oppstandne har erobret tilværelsens sentrum. Han er begynnelsen og enden. Før historiens første dag. Før himmel og hav. Før vinden og lyset og regnet, hviler vår klode i Herrens hånd. Og han løfter det

biosfæriske ikon mot himmelen og kjærtegner jordkloden i glede over alt som er såre godt: ”Av ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham være ære i evighet. Amen.” (Romerbrevet 11). Og ikke nok med det: Han som er opphøyd over alt, bøyer seg ned til alle. I vrimmelen av navn på jorden nevner han også det som er mitt. Før den første av mine dager er han. Før det første av mine åndedrett, pustet han livets ånd inn i mine lemmer. Før en mors og en fars første berøring rørte han ved min kropp. Før mine øyne hadde sett noe bilde, tegnet han meg i Guds bilde. Og da korsets tegn ble risset på panne og bryst og Den Treeniges navn nevnt sammen med mitt, brøt han selv gjennom alle stengsler og løftet mitt liv inn i sin nåde. Og siden har Alfa og Omega stått der som urokkelige løfter og håpstegn: ”Min Far som har gitt meg dem er større enn alle, og ingen kan rive noen ut av min Fars hånd.”(Johannes 10). Jeg innrømmer det gjerne: Å tenke slik om sitt eget lille liv er ganske svimlende. Men på jakt etter fast grunn for troen, er det her jeg øver meg i å feste blikket. Jeg ser ikke ”innover” mot egne følelser og erfaringer. Men jeg lytter til dette store og avgjørende ”Først”: Han elsket oss først. Før min tro, før min omvendelse, før min bønn var Gud selv på ferde. Før jeg hadde løftet en finger, handlet han. Før min vaklende vilje hadde samlet seg og fattet en beslutning, gjorde han sitt valg. Før mine følelser og min lengsel hadde kommet til klarhet om retning og mål, førte Guds lengsel hans nåde inn i mitt liv. I troens fellesskap med Kristus og i sakramentenes rene nåde, rekkes det til meg stadig på ny. Initiativet ligger i Guds hjerte, ikke i mitt. Og i Guds hjerte finnes fast grunn. Den

Jeg ser ikke ”innover” mot egne følelser og erfaringer. Men jeg lytter til dette store og avgjørende ”Først”: Han elsket oss først. Før min tro, før min omvendelse, før min bønn var Gud selv på ferde. Før jeg hadde løftet en finger, handlet han.

M I S J ONS bladet 2-1 0

Ethvert ”jeg” er person-i-relasjon. Og først når vi overvinner individualisme og ensomhet kan det åpne seg veier mot et godt liv. grunnen heter kjærlighet, og den er sterkere enn døden. Som sagt: Hver søndag og alle andre dager står symbolene der. De viser vei. Det finnes en dør som åpner seg mot rommet innenfor. Og jeg går inn.

På jakt etter fellesskap som bærer Vel innenfor døren møter jeg andre. Jeg blir del av et fellesskap av mennesker som sammen tror og bekjenner og lovpriser Herrens navn. Mitt individuelle ”jeg” innesluttes i et kollektivt ”vi”. ”Det heiter ikkje: eg - no lenger. Heretter heiter det vi ”. Eller sagt med Paulus: Ingen av oss lever for seg selv. Vi er lemmer på ett og samme legeme. Tilhørighet er troens grunnvilkår. Hva så? Hva betyr det at mitt eget trosliv veves inn i et fellesskap med andre som tror? Kan fellesskapets tro hjelpe meg når min egen vakler? Er det styrke å hente? Blir jeg mindre alene og overlatt til meg selv? Eller blir rommet for livsutfoldelse trangere og min egen frihet begrenset? Hvordan kan vi tenke tilhørighet og trosfellesskap i en kultur som dyrker de sterke og vellykkede og fremhever individets frihet og rett til å virkeliggjøre sine egne interesser? Her er det fort gjort å gå seg vill og ganske krevende å finne farbare veier. Men jeg er overbevist om en ting: Vi er en del av hverandres liv. Ethvert ”jeg” er person-irelasjon. Og først når vi overvinner individualisme og ensomhet, kan det åpne seg veier mot et godt liv. Det er den kristne menighets kall i verden å virkeliggjøre denne visjonen. For å utdype sider av dette og sette oss på sporet av noe grunnleggende viktig, ser jeg følgende bilde for meg: Vi fødes nakne til jord – med uartikulerte skrik. Overlatt til oss selv er vi prisgitt undergang og død. Vi er i radikal forstand avhengige av andre. Vår avmakt er så stor og vår sårbarhet går så dypt at vi umulig kunne leve overlatt til oss selv. Men fordi fellesskap finnes, blir livet levelig. Og fra før vår første dag veves vårt liv sammen med

MIS JONS bladet 3-09

andres. Først innvevd i en mors kropp i felles kretsløp av næring og blod. Så åpner livet seg, og vi ser ansikt til ansikt. Hud rører ved hud. Hender åpner seg i omsorg. Vi blir båret og tatt hånd om. Andres øyne bekrefter oss i blikket, andres ord beriker oss i språket. På godt og vondt blir vi del av hverandres liv. Vår avmakt låner styrke fra andres livserfaring. Vår sårbarhet vernes av de sosiale og kulturelle goder som fellesskapet gir. Vi vokser mot større ansvarlighet og myndighet. Vi gjør erfaringer og lærer gjennom prøving og feiling. Hele tiden underveis. Hele tiden i samspill og samtale med andre. Slik stadfester vi vår eksistensielle grunnposisjon: Vi er avhengige, sårbare, formbare og framtidsåpne mennesker.

Livsløgn om mestring og sårbarhet Hva vil jeg med dette? Jeg vil prøve å løfte fram noen grunnleggende livsvilkår som vi alle deler. Og i forlengelsen av dette: Jeg vil mobilisere motbilder til den individualistiske ideologiens forføreriske løgner om mennesket. Hvilke løgner? For eksempel disse: At vi er ”lonely heros” skapt til å mestre livet på egenhånd. At det er det vi presterer og produserer som gir oss verdi. At avhengighet av andre er tegn på svakhet. At den er sterkest som står alene. At sårbarhet er det motsatte av styrke. At åpenhet om svakhet og svik betyr redusert verdighet og økt skam. Finnes slike holdninger i våre fellesskap? Det ville være himmelropende naivt å svare nei. Jeg tror vi bærer remmer av denne huden alle som en. Vi er barn av en kultur som dyrker de prestasjonssterke og vellykkede og som sliter med å anerkjenne svakhet og avhengighet. Også i troens fellesskap ser vi opp til de flinke og sterke og vellykkede. De som får til livet med Gud og står fram med trossterke vitnesbyrd. Også i menigheten er det vanskelig å vise svakhet. Det tærer på selvrespekten å være avhengig av andres hjelp. Vi skammer oss i det skjulte og biter tennene sammen. Vi

bør helst greie oss selv og ikke være til bry for andre.

Et annet språk Samtidig vet vi at Evangeliet taler et helt annet språk. Vår verdi hviler på et helt annet fundament enn det vår sosiale posisjon og våre prestasjoner bygger. Vår verdi hviler i Gud. Og Evangeliet taler helt annerledes enn den individorienterte prestasjonskulturen når det gjelder synet på styrke og svakhet, sårbarhet og avhengighet. Apostelen sier: ”Ta dere av hverandre, slik Kristus har tatt imot oss.” (Romerne 15). ”Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.”(Galaterne 6 ). ”Om ett lem lider så lider alle de andre med” (1. Korinterbrev 12). Og under alt ligger Mesterens eget liv: At han bøyer seg ned og blir alles tjener. At hvetekornets lov er veien til liv. (Johannes 12 ). Det er dette livet som er liv laga. Det er denne visjonen de troendes fellesskap er kalt til å virkeliggjøre. Ikke det falske, forførende bildet av ”The Selfmade Man”, men bildet av det avhengige og solidariske medmennesket. Ikke bildet av han eller hun som i selvbestaltet frihet fikser livet på egenhånd. Men bildet av dem som i vanlig hverdagsliv tar imot hverandres gleder og sorger, de som lytter oppriktig til den andre og deler byrder som er tunge å bære. Slik er Kristi lov. ( Galaterne 6 ). Slik er de spor han har satt som viser vei til livet.

På jakt etter selvaktelse og verdighet Å følge de spor Mesteren setter, fører oss bort fra oss selv. Nestekjærligheten orienterer vårt liv mot den andre. Betyr det at vi mister oss selv? At det som handler om jeg, meg og mitt blir uten betydning? At mine følelser og erfaringer, mitt selvbilde og mine indre gudsbilder ingenting betyr? Er det å være opptatt av seg selv, å investere tid og krefter i å bli bedre kjent med seg selv en subtil form for egoisme og synd? Kanskje lever slike tanker i noen kristne miljøer. Jeg mener de er villedende og destruktive, dessuten ukristelige. Gud har kalt oss til tjeneste for nesten. Ja. Men han har også kalt oss til å dra omsorg for vårt eget liv, til å øve oss i selvaktelse og tro på egen verdighet. Derfor finnes det former for selv-opptatthet som er livsviktig og velsignet av Gud. Det finnes former for selvopptatthet som ikke binder oss til oss selv, men tvert imot åpner vårt liv ut mot andre.

Derfor finnes det former for selv-opptatthet som er livsviktig og velsignet av Gud. Det finnes former for selv-opptatthet som ikke binder oss til oss selv, men tvert imot åpner vårt liv ut mot andre. Tenk på henne som natt og dag er plaget av ødeleggende skam og mindreverd. Skulle det være en kristen dyd å prøve å late som dette ikke finnes? Se bort fra det i håp om at det en gang skal forsvinne? Det ville være himmelropende urett å gi seg inn på noe slikt. Den nådeløse skammen kan jo ruinere et helt liv, og plassere den dype erfaringen av Guds barmhjertighet og nåde utenfor rekkevidde for alltid. Eller tenk på ham som plages av livsødeleggende indre gudsbilder som uopphørlig truer med straff og dom. Skulle det være en from øvelse å la de destruktive indre kreftene herje? To ting ville slik jeg ser det være nådeløse avveier: For det første å ikke skille mellom våre indre (psykologiske) gudsbilder og Guds sanne bilde slik vi møter det i Jesus Kristus. Det er (heldigvis) ikke våre

indre gudsbilder som frelser oss. Gudsbildene gjenspeiler på godt og vondt vår livserfaring i samspillet med andre - vår sårbarhet, vår avmakt og våre lengsler. Frelsen derimot gjenspeiler Guds nåde alene. Indre gudsbilder er viktige for vårt selvbilde og vår troserfaring, men de avgjør ikke vårt forhold til Gud. Men nettopp fordi gudsbildene kan spille en viktig rolle i våre erfaringer, er det viktig å ta dem på alvor. Og det kan jeg bare gjøre dersom jeg tar meg selv og mitt eget liv på alvor og gir det kvalifisert oppmerksomhet i samspill med andre. En slik selv-opptatthet er ikke uttrykk for egoisme eller synd. Å gå inn i et seriøst arbeid med det som smerter og ødelegger i mitt indre og ytre liv er tvert imot å alliere seg med helbredende og frigjørende krefter

som Gud lar virke i verden. Gud utfordrer ikke bare den urett og ødeleggelse som utfolder seg i det ytre. Også det i vårt indre som er nedbøyd og krenket, vil Han reise opp til ny verdighet og frihet. Han vil at vi skal leve oppreist i verden, med selvaktelse og verdighet som hans skapninger. Også derfor har han gitt oss til hverandre. Slik at vi sammen og hver for oss – i åpenhet og ærlighet om våre liv – kan hente mot og støtte i livskampen. ”Trofast er Han som kaller dere til dette. Han skal også fullføre det.” (1. Tessalonikerbrev 5). TEKST: LEIF GUNNAR ENGEDAL, PROFESSOR VED DET TEOLOGISKE MENIGHETSFAKULTETET FOTO: ISTOCKPHOTO

M I S J ONS bladet 2-1 0

Her presenterer vi et av Misjonsforbundets eller Misjonsforbundet UNGs p

Bakgrundsfoto: Mario Carjaval [ﬂickr.com)

PROSJEKTET

Alvaro Escallon er president i FIPEC (Det Colombianske Misjonsforbund). Her sammen med sin kone Martha.

Svein Flaten er misjonær i Colombia og engasjert i menighetsplanting.

Målet er å tredoble antall menigheter innen 2018. Hvis de lykkes, vil det gå fra å være rundt 35 menigheter i dag til over 100 om bare åtte år. Svein Flaten, misjonær

MIS JONS bladet 2-10

Bakgrundsfoto: Mario Carjaval [ﬂickr.com)

Gs prosjekter i inn– og utland.

Vil plante 70 menigheter i Colombia Menighetsplanting er på agendaen i Norge, men i Colombia tenker de enda større. Misjonsforbundet i Colombia (FIPEC) satte i 2008 opp fem mål som er deres ”Vekst 2020”. I 2018 feirer nemlig kirken 50-årsjubileum, og hva passer ikke bedre til feiringen enn en formidabel vekst? - Målet er å tredoble antall menigheter innen 2018. Hvis de lykkes, vil det gå fra å være rundt 35 menigheter i dag til over 100 om bare åtte år, sier Svein Flaten som er misjonær for Misjonsforbundet i Colombia.

Fem mål Menighetsplanting er ett av fem mål som også inkluderer fulle kirker, tjenende ledere, selvstendige og selvhjulpne menigheter og pastorer som vokser. - Vi satte opp fem mål med grunnlag i Salme 127:1. I Colombia tror vi at det er Guds ønske at vi planter menigheter, derfor inkluderte vi det som et av målene, sier president Alvaro Escallon i FIPEC. Salme 127:1 lyder: ”Hvis ikke Herren bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Hvis ikke Herren vokter byen, våker vaktmannen forgjeves.” For å skape grunnlag for vellykket menighetsplanting, har kirken satset på kursing og etterspør kompetanse fra sine samarbeidskirker både i Norge og USA. - Vi søker den amerikanske og norske misjonen (misjonsforbundet i de to landene, red.anm.) om de kan sende oss misjonærer som jobber med hovedvekt på menighetsplanting, på kurs. Vi bestemte oss også for å utruste personer som er in-

teressert i å starte menigheter, og flere har vært på kurs på et institutt for menighetsplantere, sier presidenten. Han forteller at FIPEC er godt i gang med menighetsplantinger: - I Cali er det prosjekt i gang, og vi har flere prosjekter i regionen Antioquia. I regionen Cundinamarca er en menighet stiftet, mens i Costa Sur er de i gang med kursing og det samme planlegges i Costa Norte, sier Escallon og takker for hjelp fra Norge for økonomisk hjelp i prosessen.

Samarbeid Misjonssekretær Eilif Tveit i Misjonsforbundet i Norge sier at de skal fortsette å støtte økonomisk, men at samarbeidet om menighetsplanting mellom de to søsterkirkene ogsåå kkan ki k strekke seg lenger. - Menighetsplanting er et felles felt hvor man kan bruke mange av de samme verktøyene og mye av den samme kompetansen. Vi har ikke noen plan om å øke antallet misjonærer som følge av dette, men kanskje sende litt andre typer misjonærer med kompetanse på menighetsplanting, sier Tveit. Da mener han det er viktig at ytremisjonen får ta del i menighetsplantingsstrategien i Vekst 2020: - Vekst 2020 og dynamikken i den satsingen tror vi kan utnyttes på en god måte. Vi må passe på at vi trekker veksler på de ressursene og erfaringene som man får her hjemme. Det er viktig at de internasjonale medarbeiderne våre knyttes opp mot dette, og jeg tror

også de kan berike arbeidet i Norge, mener Tveit. - Betyr dette at menighetsplanting prioriteres framfor annet misjonsarbeid i Colombia? - Vi skal selvfølgelig ikke legge brakk annet arbeid. Misjonærtjenesten generelt har gått fra ”å gjøre selv” til å stå bak colombianerne, og slik blir det også i menighetsplanting. Et krav til nye menigheter er at de skal ha den diakonale dimensjonen, og slik kan dette også være med å styrke det diakonale arbeidet hvor kirken allerede nå er svært sterke, sier misjonssekretæren. Det betyr uansett en økonomisk satsing fra Norge når colombianske menigheter, som ofte sliter nok med sin egen økonomi, skal plante nye menigheter. - Klart dette vil koste økonomisk. Men samtidig tror jeg det er veldig godt investerte midler i Guds rike. Vi er nødt til å bruke målrettede ressurser på dette, mener Tveit. TEKST: ANDERS ARTMARK

Menighetsplanting i Colombia - I Byen Cali holder en ny menighet på å vokse fram. Der er det behov for menighets- og lederutvikling. - FIPEC har flere prosjekter i regionen Antioquia. - I regionen Cundinamarca er én menighet stiftet. - I Costa Sur er man i gang med kursing av menighetsplantere. Det samme planlegges i Costa Norte.

M I S J ONS bladet 2-1 0

Noen av medarbeiderne under årets sommerfestival. F.v Jarle Råmunddal (generalsekretær, forkynner og møteleder), Kristin Pedersen (møteleder), Halldis Kirkeng (møteleder), Øystein Øvergaard (leder bandet under Storsamlingene), Erik Andreassen (møteleder), Øyvind Haraldseid (Liv & Vekst-sjefen) og Eirik Kvia (teknisk sjef).

Vil du ha en dugnadsøkt under Liv & Vekst, 13.-18. juli i Stavern? Eller kanskje du vil være med en niese, en ung venn, barn eller barnebarn på Supersommer? Årets Liv & Vekst byr på forandringer og forbedringer. Nå er stedet og rammene kjent, ting som ikke var på plass til debuten i Stavern i fjor, har vært klare lenge allerede før sommerens festival.

Supersommertelt I fjor tenkte Liv & Vekst-ledelsen at barna var slitne når kvelden kom, og kun trengte aktiviteter. Den gang ei. - Erfaringen fra i fjor var at barna savnet forkynnelse. I år blir det barnemøte i eget telt, parallelt med Storsamlingen, for de fra fire til tolv år, forteller stevnegeneral Øyvind Haraldseid, som har stått i spissen for utviklingen av den nye sommerfestivalen. I teltet blir det eget band og egen forkynner. Ansgarskolestudenter har ansvar for sang, tale, lek og konkurranser. Etter det times lange programmet går barna i grupper.

MIS JONS bladet 2-10

Også for de minste er det program: - Det er egne barnemøter for barn mellom null og tre år, hvor Viggo Klausen vil ha dukketeater. Møtene varer bare i en halvtime, så barna kan få lagt seg, forteller UNGs barneog familiekonsulent Helene Haugland Kvia. For alle generasjoner fortsetter fjorårets suksess: Alle Sammen-møtene som finner sted på formiddagen. Opplegget er strammet inn, finjustert og redigert – og planlegges av både barn og voksne sammen. I tillegg til opplegg både morgen og kveld, kan barn helt opp til 11 år møtes til aktiviteter klokka 13. Kor for små, kor for store, dans for små og dansegruppe for store, sumobryting(!) for de minste, stagedive-sklie, fotball og frisbee er blant tilbudene. Det burde være noe for de fleste.

Dugnadsånd Under årets Liv & Vekst kalles også folket til dugnad. Det er mulig å møte opp allerede mandag morgen til dugnadsdag. - Det er ikke noe problem å komme en dag før, ja det er mulig å slå opp teltet eller rigge til campingvogna allerede søndag, sier Øyvind Haraldseid som håper mange vil være med i dugnadsgjengen og få alt på plass før ”avspark”.

Foto: Anders A. Aanensen

DUGNAD OG SUPER SOMMER Liv & Vekst er ”langtidsdugnad” for mange medarbeidere. Både hovedkomiteen og en mengde medarbeidere har forberedt seg i snart ett år. Nå har fotfolket sjansen til å bidra med sitt. Det er også mulig å delta med en dags dugnadsjobb underveis i sommerfestivalen: - Man kan stå i kiosk, stå i kaféen, grille, være møtevert som hilser folk velkommen i døra, være kollektør eller ha ryddeansvar i hallen. Er du interessert, ta kontakt! Understreker Haraldseid. (Han er å treffe på e-post: oharaldseid@misjonsforbundet.no eller telefon 909 49 782)

CD-slipp og spesial-lørdag Noen ekstraordinære godbiter får vi også på årets Liv & Vekst: CD-slipp på fredag av Alle Sammen-bandet under ledelse av Børre Möinichen. Stor Internasjonal dag hvor unge og gamle får være på besøk hos Stagedive til myldrende liv og aktiviteter. Lørdagskonsert med Emmeline & Sunniva, 4You og Different Colour. Og for barna kan søndagen by på et høydepunkt med besøk av Jarle Waldemar i Supersommerteltet. TEKST: ANNE MARGRETHE MANDT FOTO: ANDERS A. AANENSEN

SKRÅBLIKK

Såkorn

Illustrasjon: Daniel Lennéer

”Du skal høste det du sår, du skal høste det du sår, så ut det gode du får!”

De små talls lov

Vi omgås daglig med fenomener der tilfeldigheter spiller en større eller mindre rolle: det å havne i en trafikkulykke, å bli rammet av en gitt sykdom eller å treffe ”den rette”. Det kanskje viktigste valget i livet - valg av foreldre og fødested - har vi ikke noen som helst innflytelse over. Det å bli født i Norge er blitt sammenlignet med å ha vunnet i Lotto allerede ved fødselen. Vi trenger en gudstro og en teologi som har rom for det tilfeldige og uforutsigbare. Det er en slitsom øvelse alltid å skulle finne en umiddelbar mening i det som skjer med oss og rundt oss. I ettertid - i evighetens perspektiv - vil vi kanskje oppdage at tilfeldighetene dannet et mønster. I sannsynlighetslæren handler de store talls lov om at et tilfeldig fenomen i det lange løp vil framvise et mønster. Hvis vi kaster en terning mange ganger vil vi i gjennomsnitt få en sekser i hvert 6. kast. Hvis vi leverer 10 ulike Lotto-rekker hver uke, vil vi - eller våre etterkommere - i det lange løp vinne hovedgevinsten (7 rette) i gjennomsnitt cirka hvert titusende år … Det er ufattelige dimensjoner i Guds skaperverk og i hans vesen. Likevel tror jeg Gud ser på oss som verdifulle enkelttilfeller, ikke som større eller mindre unntak fra et slags kosmisk gjennomsnitt. Det er det jeg vil kalle de små talls lov. Her er det plass til våre særegenheter. Ja, nettopp det at vi er ulike, blir en verdi i seg selv.

Med årene har jeg forstått litt mer av symbolikken og dybden i lignelsen Jesus fortalte. Såmannen har ikke alltid kontroll på hva som skjer med såkornene. Stadig mer av hendelser og minner i mitt eget liv passer inn i lignelsen om såmannen. I oppveksten har jeg fått tildelt mange såkorn – noen konkrete muligheter som personlige egenskaper og forutsetninger, men jeg er også tildelt mer abstrakte såkorn som andres ord og uutalte forventninger. Noen såkorn har fungert som ugress, mens andre har vokst seg til fine roser, peoner og prestekrager.

P UN K TUM

eg har alltid vært fascinert av statistikk og sannsynlighet. Ikke få timer gikk med til diverse terning- eller brettspill i barndommen. Ved siden av spenningen ved det å spille sammen med gode venner, var jeg opptatt av det tilfeldige ved terningenes oppførsel og at det samtidig var et slags system i tilfeldighetene.

Denne strofen sang vi i kirkens barnekor da jeg var liten jente. I menighetshuset der vi hadde korøvelsene, var det et stort veggteppe av såmannen. Han kastet noe såkorn på veien, noe på stein og noe i tornebuskene. Jeg lurte ofte på hvor jeg ville kastet kornet hvis jeg var såmann. I alle fall ikke oppå jorden så fuglene kom og spiste det – tenk at såmannen ikke skjønte det!

Vi tar alle del i vekstprosesser, enten vi vil eller ei. Vår oppgave er å kartlegge hvilke prosesser som pågår og være aktive og ærlige i disse. Vi kan ikke kontrollere vekstprosessene, men vi kan stille spørsmål som: hva er min rolle og når skal jeg gi plass for andre? Når skal jeg luke og når skal jeg vanne? Hva bør ryddes opp i og hvilke redskaper trengs? Dette gjelder både i det private liv og i menighetsfellesskapet. Det er ikke noe nederlag å måtte luke litt når såkornene ikke har utviklet seg slik de skulle. Det kan føre til fornyelse og fred, og til at man kan sette strek over det kapitlet man erfarte negativt. Den som planter og den som vanner, er ett, men de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid (1. Korinterbrev 3:8).

De små talls lov betyr at en enkelt terning - og hver enkelt av oss - kan utgjøre en forskjell på spillebrettet - og i livet. PER RAVNA, TIDLIGERE SIVERTSEN (Per Ravna, tidligere kjent som Per Sivertsen, har tatt det samiske slektsnavnet fra sin mor fra Deatnu – eller Tana – i Finnmark. Per er utdannet i matematikk, leder allmennlærerutdanningen ved Høgskolen i Bodø og har i mange år vært engasjert i Misjonsforbundet.)

ANNE MARGRETHE REE SUNDE MISJONSFORBUNDET UNG

DAGLIG LEDER I

M I S J ONS bladet 2-1 0

SOMMERFESTIVAL

Mer informasjon finner du på www.misjonsforbundet.no 60

MIS JONS bladet 2-10

”Et sted for fellesskap og styrket Jesus-tro”

STAVERN 13.-18. JULI 2010