Issuu on Google+

1-10

Årgang 106

Hverdagskirken på Bryne HOVEDSAKEN: – veien videre Portrettet:

Livskraftig blues


Organ for Misjonsforbundet Grunnlagt 1904 ANSVARLIG REDAKTØR: Anne Margrethe Mandt ammandt@misjonsforbundet.no I REDAKSJONEN: Sikke-Cathrin Duggan sikke@misjonsforbundet.no GRAFISK FORM: Ravnbö design [www.ravnbo.com] ADRESSE: Misjonsforbundet Chr Kroghs g 34, 0186 Oslo Tlf: 23 32 57 50 Fax: 23 32 57 60 post@misjonsforbundet.no ABONNEMENT: Misjonsbladet er et gratisblad for hele Misjonsforbundet og andre som er interessert. Frivillig abonnement kan betales. ANNONSER: Pr spalte-mm: Kr 12,Fire utgivelser i året. TRYKK: Wera, Porsgrunn

Svanemerket trykkeri

REDAKSJONELL PLATTFORM: Misjonsbladet arbeider etter Vær-Varsomplakatens regler for god presseskikk og er underlagt Redaktørplakaten FORSIDEfoto: Morten Bjerk

Stiftet 1884 VISJON: Guds barns enhet og menneskers frelse. NASJONALT ARBEID: Misjonsforbundet er et fellesskap av cirka 100 selvstendige menigheter og foreninger over hele Norge. Rundt 8500 medlemmer. INTERNASJONALT ARBEID: Kina, Kongo, Hong Kong, Colombia og Sentral-Asia. BANK: 3000 15 10300 www.misjonsforbundet.no BIBELSKOLE OG HØGSKOLE: Ansgarskolen, Tlf: 38 10 65 00 www.ansgarskolen.no

Stiftet 1912 VISJON: Barn og unge for Kristus og menigheten NASJONALT ARBEID: Misjonsforbundet UNG jobber med ledertrening, trosopplæring og disippelgjøring knyttet til menighetenes barne- og ungdomsarbeid, og inkluderer Misjonsforbundets Speiderkorps. INTERNASJONALT ARBEID: Colombia og Spania BANK: 3000 15 09000

2

Misjons bladet 4-09 www misjonsforbundet.no

Alice Byberg (t.v) og Maria Torvund Nygård sang i jentebandet som ledet i gamle og nye lovsanger, gjorde sin variant av Louis Armstrongs ”What a wonderful world” og rocket en gammel Beatleslåt under årets Kvinneseminar. Alle sangerne i bandet, som enn så lenge kun opererer på kvinneseminarene, er fra Skien. De to på bildet er aktive i Skien misjonskirke.


Innhold 1-10

53 6

Hovedsak:

20 En visjon med pels hva, hvor, hvorfor 26 Hvem, og hvordan? 28 Fire pastorer om Vekst 2020

20 40

Faste poster: 4

Kommentarer

6

Menigheten: Bryne

17

www.misjonsforbundet.no

38 41 42

Folk KryssORDET Portrettet: Terje Ramsaasen

54

Prosjektet

59

Skråblikk - Punktum

Leder - Generalt - Ord & Bønn Kvardagskyrkja

Glimt fra små og store hendelser lokalt og nasjonalt siden siste Misjonsbladet.

Livskraftig blues

Etter skoletid på Herøya

Aktuelt:

56

30 34 48 50

Påske - Sommerfugl Mylder i Arendalsområdet ”Her er ikke mann eller kvinne” Gerda Karijord

53

En Gud som glimrer

– Norges første kvinnelige forstander

Neste Misjonsbladet kommer ut rundt St. Hans Deadline for annonser er 28. mai.


generalt

Kvinner og vekst Misjonsforbundet skal på Generalforsamlingen i år samtale om visjonen Vekst 2020, som handler om fordobling av Misjonsforbundet. I dette nummeret av Misjonsbladet er denne visjonen hovedsaken. Du kan også lese om kvinner i Misjonsforbundet. Vi ”møter” Gerda Karijord, Misjonsforbundet og Norges første kvinnelige forstander. En kvinne som satte dype spor og ikke var redd for å gjøre et skikkelig stykke arbeid. Vi skriver om den nye boka ”Her er ikke man eller kvinne”, som er Misjonsforbundets første teologiske dokument om kvinner i tjeneste. Dessuten tar vi en tur til årets kvinneseminar.

leder

På mange måter er det interessant at både visjonen om vekst i Misjonsforbundet og kvinner i tjeneste på ulike måter får plass i samme magasinet. For er det ikke noe her som er uløselig knyttet sammen? Kan Misjonsforbundets menigheter vokse, dersom ikke kvinnene er medspillere og bruker alt sitt potensial – også som ledere? I Misjonsforbundet har det ALLTID vært rom for kvinner. De gikk på de aller første bibelkurs, de reiste rundt og forkynte både her til lands og som misjonærer. Kvinnene hadde stemmerett rett forut for det øyeblikk da Det Norske Misjonsforbund ble til. Samtidig har vi langt flere mannlige pastorer enn kvinner i dag. Fortsatt vegrer enkelte menigheter seg mot å kalle kvinnelige ansattes pastorale oppgaver for nettopp ”pastorale oppgaver”. På den annen side takker også kvinner nei til både utfordringer, oppgaver og ansvar. Kvinner tilbys plass i retningsgivende råd og utvalg, men velger å ikke delta. Hvorfor er ennå en uløst gåte. Det er på tide å både fordype seg i og forsøke å løse denne gåten. Skal Misjonsforbundet fordoble vårt barne- og ungdomsarbeid, vår gudstjenestedeltakelse og antall medarbeidere i menighetene, trenger vi alle. Vi må til bunns: Hvorfor vil ikke (tør ikke, orker ikke, ønsker ikke) en del kvinner å være ledere og på den måten ta ansvar? Hva må gjøres med dagens pastorrolle for at den skal være forenlig med et bærekraftig liv for både kvinner og menn? Hvordan skal det maskuline få komme til uttrykk i en femininisert kirke (hvis det er det våre menigheter er)? Hvordan skal det feminine komme til uttrykk i ledelse og på beslutningsarenaer? Bistandsnemda oppfordrer sine misjonsorganisasjoner (deriblant Misjonsforbundet) til å jobbe med kjønnsspørsmål i forhold til sine samarbeidsland. I Colombia og Kongo har vi utfordret kirken til å jobbe strategisk med kvinners plass og sette seg utviklingsmål, prosjektmål, jobbe med aktiviteter og være resultatorienterte i dette. Nå er tiden inne til å gjøre det samme på hjemmebane!

Ansvarlig redaktør

4

Misjons bladet 4-09

Familien Breistein jobber bevisst med å formidle evangeliet i hjemmet – sammen med andre familier – i en familiegruppe.

Få tilskuerne

ned fra trib Disippelgjøring er nøkkelen til Vekst 2020. Da er ikke pastorer og ledere viktigst. Visst kan en dyktig pastor og inkluderende kristenledere ha en avgjørende rolle i å skape unge brennende disipler for Jesus. Samtidig foregår det viktigste arbeidet på hjemmebane. Da er det trist og bekymringsfullt at troen i mange hjem er et ikke-tema. Et av hovedmålene i Vekst 2020 er å doble antall registrerte barn og ungdommer i våre menigheter. Det er en utfordring vi i Misjonsforbundet UNG definitivt vil være med på, og gjøre vårt for at menighetene skal nå. Det betyr at vi må nå nye med evangeliet, men det betyr også at vi må unngå lekkasjen i enkelte aldersgrupper. Sannheten er at mange barn deltar i et kristent arbeid, men faller fra i tenårene. Dette må vi ta på alvor hvis visjonen skal være en langsiktig vekst hvor dagens tiåringer i 2020 vil overta som menighetsledere, engasjerte kirkegjengere eller til og med plante nye menigheter. Det er mange grunner til frafallet i tenårene, men jeg tror det i stor grad skjer fordi troen ikke har vært et tema på hjemmebane. Motmedisinen er at tilskuerne kommer ned fra tribunen. Ikke slik ment at de som sitter i møtestolene heller burde vært et annet


ord & bønn

Bål-fellesskapetDet står mye om måltid og fellesskap i Bibelen. I dag tenker jeg på Jesus som tilberedte mat til sine slitne, sorgfulle disipler. Ved morgengry speidet han etter dem der ved strandkanten. Det hadde allerede rukket å bli glør på bålet, Jesus ventet med fisk og brød. Du kan lese dette i Johannes evangelium, 21. kapittel. Den Oppstandne gjør noe så alminnelig som å brenne bål og tenke på mat! Han presser seg ikke på, men ER der likevel før dem. Et særpreg ved Jesus er nettopp dette at det er han som kaller oss til måltid. Også de måltidene vi trodde vi selv stelte i stand for vår Herre. Det er nådefullt, men for mange også et anstøt. For evangeliet kan ikke tilpasses!

For mange er det ingen enkel sak å være både forelder og disippelgjører. Men menighetene må gi foreldre den nødvendige selvtilliten og verktøy til å kunne gjøre det. Det trenger ikke være noe helt spesielt – bare at troen blir samtaleemne i hjemmet er et stort steg i riktig retning. Misjonsforbundet UNG vil gjøre det vi kan for å hjelpe menighetene til å bli et sted hvor foreldre kan bli disippelgjørere på hjemmebane. Det er derfor vi har startet prosjektet ”Levende tro” som et redskap og et fokus. Vi håper utrustning og bevisstgjøring av foreldrene blir en integrert del av menighetenes strategi. Det kan stoppe tenåringslekkasjen, og skape disipler med et brennende ønske om å nå nye. Da er vi på god vei til å realisere Vekst 2020.

I det siste har jeg tenkt: Vi burde tenne bålet oftere, samles rundt kullilden, dele fellesskapet og det gode liv. La barna få spikke sine pinner og steke pinnebrød. Der, når stressede sinn roer ned, når bålfellesskapet er på sitt varmeste, aner det meg at Den Oppstandne er tilstede! Samtalen kommer i gang, du ser ting med nye øyne. Jesus har funnet sin plass i ringen, bryter med vàrhet brødet og velsigner oss! Se i nåde til oss, du Guds lam, som bar all verdens synder. Gjenløs oss og bevar oss, du som både er offeret og den som ofrer, som både har kjøpt oss fri og selv er løsesummen. Vær oss nær,du verdens frelser!

Illustrasjon: Morten Ravnbø

sted. Men foreldre, besteforeldre, søsken, onkler og tanter må gå fra kun passive tilhørere til også å være aktive disippelgjørere. Troen må tas med fra kirkerommet til hjemmene. De unge må få ballast med hjemmefra som kan gjøre dem til disipler med en tro som tåler et liv borte fra lokalforsamlingen.

leder

bunen!

Det var likevel der - rundt bålet - samtalen kom i gang. Der erfarte disiplene at Jesus lever! Der fikk Peter bekjenne: ”Herre, du vet alt...” Så vàrt kaller Jesus! I mitt liv har han ofte ventet ved et bål fullt av glør, billedlig talt. Det kan ta tid å vende hjem!

(Ireneus av Lyon, cirka 130-200) Tekst: Åshild Skogrand Lindtveit

Generalsekretær i Misjonsforbundet UNG

M i s j o n s bladet 4 - 0 9

5


menigheten

Bryne misjonskirke

e j rk y k s g a d r Kva 6

Misjons bladet 4-09


e

Pastor Jim Foss

kvar me er, om det er i - Me vil vere ei kvardagskyrkje. Same me ha eit uttrykk for butikken, p책 jobb eller heime, s책 kan ss. livet med Gud, seier pastor Jim L. Fo >>

M i s j o n s bladet 4 - 0 9

7


Frå BarneMisjen i Bryne misjonskyrkje. Der samalar dei inn penger til barn i Colombia. Elisabeth Linde Dahle (t.h) er tilsett i barnearbeidet i kyrkja.

I

2009 var det 70 år sidan Bryne misjonsmenighet vart stifta. Misjonsbladet erfarer at 70-åringen ikkje viser teikn til å vere i ferd med å bli gamal og skrøpeleg. Tvert imot bobler det av liv i forsamlinga. Bryne er ein liten by på Jæren, eit flatt landbruksområde ved kysten. Då Jæren historisk sett er midt i det tjukkaste bedehusbeltet, er det vekse opp ein god del kyrkjesamfunn på Bryne. Her skal ein nok kunne finne seg ei kristen forsamling nesten uansett kva form for organisasjon eller kyrkjesamfunn ein føler seg heime i. Sjølv om byen er liten, så manglar han ikkje ambisjonar. Bustadar får dei visst ikkje nok av, og husa som dukkar opp på gamal jordbruksjord, er særleg attraktive for småbarnsfamiliar. Midt i sentrum ruvar eit nytt høgbygg som visstnok er det tredje høgaste i landet, og dei mange etasjane skal snart romme næringsverksemd og kulturtiltak av diverse slag. Då bygget er plassert i eit pannekakelandskap, er det umogleg å oversjå, og om kvelden lyser det gjennom byggets påkosta glasmaleri. Om ein finn vegen til høgbygget, finn ein også Bryne misjonsmenighet, for dei to bygga er så godt som naboar.

Søndagsmøte. Det er søndag morgon, 8

Misjons bladet 4-09

klokka er elleve og det er tid for søndagsmøte i Bryne misjonsmenighet. I gangen kan ein høyra at folk synast det er godt å sjå kvarandre att. Medan ein mann med gitar står framme på scena og syng lovsongar, finn folk seg plassar og småpratar. Møtet tek til, og det vert opplyst om at misjonæren dei skal sende til Bolivia, reiser neste dag. Etter fyrste lovsong, kjem Elisabeth Linde Dahle, som er ansvarleg for barnearbeidet, opp på scena. Med eit lurt glimt i auga går ho bort til ei lita, svart kiste som er plassert under talarstolen. – Kva skal me snakka om i dag? spør ho og opnar kista. Ho tek ut ein liten båt og eit raudt stoffstykke. – Dette gjer me for at foreldra lettare kan hugse kva dei kan spørre barna sine om etterpå, seier Elisabeth. Ein gut rekk opp handa. – Stoffet er rosa, ikkje raudt! opplyser han. Barna følgjer Elisabeth ned i kjellaren. I eit rom held dei eldste barna til, dei som går på barneskulen, og opplegget deira vert kalla BarneMisjen. Elisabeth ringer i ei bjølle, noko som tyder at alle skal vere rolege. – Og så har me ein annan regel her, og det er at alle skal vere snille med alle, seier Elisabeth bestemt. Barna sit fint på stolane sine. Ei jente som tidlegare var med som

deltakar, men som no er blitt med som leiar for opplegget, spør barna kva dei har gjort i ferien. Ho får god respons frå ivrige barn som pliktoppfyllande løftar handa i veret før dei svarer. Etter at dei har fått høyre at dei klarte å samle inn 10 000 kronar til Colombia, spør Elisabeth kven me snakkar med når me ber. – Gud! kjem det kontant frå den som fekk lov til å svare. Under bøna sit nokre med lukka auge og hendene fast falda i fanget, medan andre ikkje synast det er like morosamt å sitte heilt stille når dei skal snakka med Gud.

Trill ein ball. I eit anna rom i kjellaren

held Kongebarna til. Dette er for barn i alderen null til fem år, og barna kjem i følgje med foreldre. Utanfor døra står små og store sko, og innanfor er ei god og lun stemning. Alle sit i ein ring på golvet. Ei eske vert sendt rundt i ringen akkompagnert av songen ”Jesus elsker alle barna”. Den som har eska når songen er ferdig, får lov til å opne. Ein heldig liten gut som heiter Jonas, opnar boksen og finn ein fin konkylie frå Filipinane. Vidare vert ein ball trilla frå den eine til den andre medan dei syng ”Trille trille ballen til den Gud elsker høyt”.


Fakta Bryne misjonsmenighet - Kyrkja vart stifta i 1939, og feira ifjor sine 70 år. - ”Kyrkjas namn er faktisk Bryne misjonsmenighet”, sjølv om dei bruker nynorskordet ”Misjonskyrkja” på kyrkjeveggen. - Kyrkjebygget ligg midt i sentrum av Bryne, som er ein liten by på Jæren. - Kyrkja har 123 medlemmar. - Dei satsar på barn og ungdommar og har eit rikt arbeid for folk i alle aldre.

Kvar dag er ny. Oppe i hovudsalen vert lovsongen etterfølgd av at ei jente, som for tida går på bibelskule, delar trushistoria si med stor entusiasme. – Eg stilte meg sjølv spørsmålet: Kvifor vil eg følgje han? Å sette ord på trua si, forandrar liv, seier ho. Så talar pastor Jim L. Foss. Han snakkar mellom anna om korleis Gud bruker menneske som har svakheiter og om at det løner seg å følgje Gud si befaling. Dette er fyrste talen hans i ei rekke på tre, med tittelen ”Lat kvar dag bli ein ny dag”. Under talen er son hans travelt oppteken med å ta bilete av det som skjer med mobilkamera, medan jenta som går på bibelskule, noterer flittig på tredje rad. Fleire i forsamlinga har ein oppslått Bibel liggjande i fanget. Jim summerer talen med tre prinsipp: - Gjer plass til Guds nærvar i kvardagen. Samarbeid med Gud om hans tanke for deg. Forvent deg det Gud lovar.

Berit Broman Foss opplev at det er ein intimitet i Misjonskyrkja, som gjev tryggleik.

Me håpar at dei (barna) skal kunne stå frimodig fram med trua si, og at dei lærer å lytte til Guds stemme og følgje han. Elisabeth Linde Dahle Intimitet. Etter møtet vert folk ståande og prata bak i salen. Ei av dei som tek seg tid til å bli verande att ei stund etter møtet, er Berit Broman Foss. Ho tok til å gå i misjonskyrkja fordi barna hennar var ein del av kyrkja, og ho kan fortelje at ho også deltek i andre kristne forsamlingar på Bryne. – Eg opplev at det er ein intimitet her som gjev tryggleik, seier ho då ho blir spurt om korleis ho vil skildra forsamlinga. – Tenk om alle forsamlingar kunne ha same intimitet! Her er det rom for alle typar menneske. Etter at dei fekk dette nye bygget, er det blitt lettare for dei som jobbar her, og intimiteten forsvann ikkje sjølv om bygget vart større. Dette er ei lita forsamling som stadig veks. Det ser ut til at det snart er for lite i dette bygget òg, seier Berit med eit varmt smil. Barnemøte. Elisabeth Linde Dahle har vore tilsett i barnearbeidet i over åtte år,

og sit inne med mykje informasjon som kan supplera det Misjonsbladet fekk med seg under søndagsmøtet. – Kongebarna er eit søndagsskuletilbod for dei minste. Her er det mykje song, litt undervisning og leik. Dei har samlingane sine når me har vanlege føremiddagsmøte. Parallelt har me det som kallast BarneMisjen for dei litt eldre barna. Dei har eigne barnemøte, med lovsong, informasjon, bøn, undervisning, leik, aktivitetar, forbøn og velsigningsstund, seier Elisabeth.

Interesse- og samtalegrupper. Bryne misjonsmenighet har også eit tilbod for barn mellom 10 og 13 år, aldersgruppa som populært vert kalla preteens. Opplegget deira heiter X-mission. Namnegjevarane meinte at X godt kunne stå for extreme. - X-mission er på fredagar og fungerer slik at me startar kvelden med å dele oss >>

M i s j o n s bladet 4 - 0 9

9


Kjell Alvin Nesheim og Lars O. Larsen er med på å arrangere hyggestund for eldre, som er ein tysdag i månaden.

>> inn i interessergrupper som bordspel,

kjøkkengruppe, Dansemission og kreativ gruppe. Etterpå deler me inn i aldersbestemte grupper der jenter og gutar er kvar for seg. Me tek utganspunkt i eit spel som heiter Betweens, som gjev oss tema å snakke om som handlar om ulike sider av liva våre. Me leiarar har ikkje eit fasitsvar til dei, men me kan vegleia dei litt og fortelje kva som står i Guds Ord. Slik håper me på å få prege haldningane deira, fortel Elisabeth. Tilbakemeldingane frå preteensgjengen er at X-mission skjer alt for sjeldan, difor har kyrkja auka talet på møte dette året. Kvar onsdag samlast 30 barn til song, leik og andakt i KorBra, som er for barn frå 1. til 5. klasse. Nokre av barna er barn av folk som er med i kyrkja frå før, men mange av dei er barn av andre som bur i nærmiljøet. Når KorBra held konsert, er lokala fulle og entusiasmen stor. Kyrkja køyrer også konfirmasjonsopplegget TenTro, med fem konfirmantar i år – og dei skal mellom anna på tur til London saman med konfirmantar frå andre kyrkjer som brukar same opplegget.

Relasjonsbygging. – For åtte, ni år

sidan var det nødvendig med ei fornying av barnearbeidet. Det ungane gjorde, hadde lite å gjere med resten av forsam-

10

Misjons bladet 4-09

linga. Me bestemte oss for fyrst og fremst å satse på søndagsskulen. Ut frå dette har det andre blitt bygd opp gradvis. Ungdomsmøta er borte, men me jobbar med saka og håper på å få møta opp att, seier Elisabeth. – Me ønskjer å bygge relasjonar. Om barna vert godt mottekne og får seg venar her, så er det klart at det er kjekkare å kome attende og invitere med seg nye. No er det ei barnesamling kvar søndag. Det som er viktig for meg er at leiarane ikkje er på barnemøte kvar gong, men at dei også er oppe og får med seg undervisning for sin eigen del. For berre om du sjølv er fylt opp, har du noko å gjeve vidare, understrekar Elisabeth.

Samarbeid med foreldre. Elisabeth

viser fram eit dokument med visjonar for barnearbeidet. – Me ønskjer at barna skal få bli kjent med Gud, Jesus og Den Heilage Ande. Me håper at dei skal kunne stå frimodig fram med trua si, og at dei lærer å lytte til Guds stemme og følgje han. Det er også viktig at dei lærer å ha omsorg for kvarande og vise nestekjærleik. Eg vil at bibeltekstane skal bli levandegjort for barna, og at dei skal forstå at dette er fortalt med ei meining for liva våre i dag. Etter at eg hadde lese ei historie frå Bibelen ein gong, var det eit barn som sa at ”det eventyret har eg høyrt før”. Ungane har gjerne eit slik

Misjonskyrkja ligg midt i Bryne sentrum, blant mange andre kyrkjer i den vesle byen.

forhold til tekstane, seier ho. – No skal me ha eit foreldremøte for fyrste gong. Eg ønskjer at foreldra skal få auga opp for det med driv med, at me ikkje er barnevakter, men at me har ein visjon for ungane deira som me ønskjer at skal bli ein realitet i ungane sine liv. Det er det viktig at foreldra veit om, for det er dei som er dei største rollemodellane. Ein ting er det som skjer på søndagen og på møtet, men om ikkje dette vert spegla i heimen, skaper det konflikt. Med samarbeid kan me nå inn til ungane, seier Elisabeth.

Hyggestund for eldre. Ein tysdag i månaden er det hyggestund for eldre i Bryne misjonsmenighet. Sjølv om det er ei god stund til klokka er fire, er det mange som allereie har funne seg plass, og praten går livlig rundt borda. På borda står det potteplantar som seinare skal loddast ut på nummera som vart delte ut ved inngangsdøra. Lars O. Larsen er med i gruppa som steller til hyggestunda. – Me eldre er som regel presise, og mange kjem tidleg. Folk finn seg plassar ved faste bord, og dersom me har sett borda annleis enn me pleier, kan det bli eit problem, ler han. Samlinga startar med at alle syng ”Sorgfull så ofte i synden jeg var” med forsongarar som syng tostemt akkompagnert av


Det er duka bord til hyggestund for eldre. Om lag 35-40 kjem til treffa, nokre nye av og til.

Lovsång og gitarspel før søndagsmøtet i misjonskyrkja, mens folk småpratar og finn seg plassar.

gitarspeling. Evy Matningsdal er på besøk som dagens andaktshaldar. – Eg blir så glad av å vere saman med dykk, seier Evy. Før sjølve andakten, er det servering av mat. Den flittige gruppa av hjelparar får effektivt fordelt dei ulike smørbrødtypane på borda.

Allsong og kaker. Kjell Alvin Nesheim leiar møtet og er med i arrangementsgruppa. – Det er som regel 35-40 oppmøtte, dei fleste kjem fast, men me ser nokre nye av og til. Me ønskjer at dette skal vera ei hyggestund der me viser at me set pris på kvarandre. Mange eldre har ein einsam kvardag. Me ønskjer å dele Guds ord med dei, og me liker godt å synge saman. Og så er utvalet av kaker alltid stort. Folk gjev uttrykk for at dei liker å vere her, fortel Kjell Alvin. Rundt eit bord sit ein gjeng og kosar seg med kaffi og kake. – Det er godt å kjenne fellesskapet med folk på same alder. Me får åndeleg føde, ikkje berre fysisk. Alle er så positive her, dei møter oss med smil og fyller oss med glede, seier Jens Laland. Dei andre på bordet seier seg samde. Tryggleik. Jim L. Foss har vore tilsett som pastor, i kyrkja som har 123 registerte medlemmar, sidan mai 2009. – Me er ei levande forsamling med karismatiske

Kyrkja må ha eit språk som gjer at både fellesskapet og medmenneske rundt kan forstå og fatte interesse for kva me snakkar om. Jim Foss trekk. Eg trur me er ei kyrkje som ikkje er redd for å prøve nye ting. For ein del år sidan vart mange ungdommar frelste her, og noko av grunnen til at det er så mange småbarnsfamiliar hjå oss, er at desse no har fått familiar, fortel Jim. Jim kan fortelje at kyrkja møter mange utfordringar, og at desse er positive.– Me merkar at forsamlinga på mange måtar er i endring, noko som skapar nye prosessar og tankar. Utfordringa med dette er å vere mest mogleg føre var, og sjå føre seg neste steg. I dette ønskjer me å skape trygge og gode rammer for vekst, både i enkeltpersonar sine live og i fellesskapet. Tryggleik i Gud, i seg sjølv og i fellesskapet, bringer med seg ei positiv innstilling til kallet og potensialet kvar enkelt har.

Kvardagsliv. Pastoren liker å utfordre andre på dei tekstane som utfordrar han sjølv. – Eit eksempel på dette er at livet i kyrkja fort kan bli eit søndagsliv og eit liv

i husfellesskap, medan Jesus tydeleg viser oss eit kvardagsliv. Me vil vere ei kvardagskyrkje. Same kvar me er, om det er i butikken, på jobb eller heime, så kan me ha eit uttrykk for livet med Gud. For at det skal bli gjort kvardagsleg, må kyrkja ha eit språk som gjer at både fellesskapet og medmenneske rundt kan forstå og fatte interesse for kva me snakkar om, svarer Jim Husfellesskap. Mange kyrkjer er delte inn i mindre fellesskap, og Bryne Misjonsmenighet er ikkje eit unntak. – Me har vore gjennom mange ulike modellar for småfellesskap, slike som G12, cellegrupper, huskyrkjer og så vidare. Fleire av modellane er veldig gode, og dei kan fungere mange stader. Me har valt å kalle vår måte å samlast på for eit husfellesskap. Her dreier det seg om noko så enkelt som eit hus og eit fellesskap der me inviterer alle som vil til å kome. I slike fellesskap kjem ein nærare kvarandre. Me vil at folk skal

M i s j o n s bladet 4 - 0 9

11


Stine Solheim, Alicia Håland og Julia Rose Game finn på masse kjekt på fredagsklubben X-mission.

oppleve at det er trygt, og at dei kan senke skuldrene, seier Jim. Husfellesskapet er organisert slik at det fyrste onsdag i månaden er reine mannsfellesskap. Andre onsdag er det både kvinner og menn som samlast, medan den tredje samlinga er for kvinner. Alle som vil, tek med seg snacks til samlingane, verten stiller berre med vatn og kaffi. - Det har me gjort bevisst, fordi me har erfart at huseigarane gjerne sit heilt pumpa etterpå dersom dei skal sørgje for alt. Me har det fyrst sosialt og kosar oss med maten, så er det ein som les nokre vers frå Bibelen og held ei lita innleiing. Etterpå snakkar me om kva bibelteksten tyder. Då deler me oss inn i kvinne- og mannsgrupper. Me har fire spørsmål som me stiller til teksten kvar gong. Kvifor fortalte Jesus dette, eller kvifor gjorde Gud dette? Kva tyda det for dei som høyrde på? Kva tyder det for oss i dag? Kva tyder det for morgondagen vår og for kvardagen vår? Me avsluttar alltid med ei utfordring frå teksten, seier Jim.

Disippelgjering. – Ein onsdag i måna-

den opnar kyrkja dørene til ei samling kalla Bønnehuset. Der får alle som vil kome for å slappe av og møte Gud gjennom roleg lovsong og tilbeding. Dei som ønskjer det, kan få forbøn. Undervisning kombinert med livsnære vitnesbyrd, er også ein del av kvelden. Det kjennest godt å få lov til å legge til side kvardagens tempo og bare være tilstade i Guds atmosfære, fortel Jim.

12

Misjons bladet 4-09

Unge menneske, chips og snop er ein god kombinasjon for ein fredagskveld.

– Dessutan har me faste bønemøte ein gong i veka. Bøna har i alle år stått veldig sentralt i forsamlinga. Oppmøtet varierer. Ofte kan det vera tre, fire som kjem. I periodar har det vore vekkingstendensar med 60 til 80 oppmøtte, seier Jim. – Me ønskjer å sjå menneske frelste, og me vil at folk skal lære å stole på Jesus og følgje han i kvardagen. Dersom me opplev at forsamlinga veks, så er det kjempebra. Men det betyr meir for oss at menneske veks som disiplar. Bibelen seier: Søk fyrst Guds rike, så skal de få alt det andre i tillegg. Det er ei sanning som verkeleg rører ved og forvandlar både enkeltmenneske og fellesskap, seier Jim med engasjement.

Å ta imot og å tene. Kva betyr Misjonskyrkja for Jim personleg? – Hadde det ikkje vore for at kyrkja var der dei fyrste åra etter at eg vart frelst, så hadde eg ikkje fått til å leve som kristen. Og når eg no er komen til den fasen der det er naturleg å tene andre, trur eg det er heilt naudsynt å vere med i ei forsamling. No har eg vore pastor her sidan mai, og når eg ser attende på den tida, er det med forventning for tida framover. Det betyr mykje for meg å få lov til å vere med og ta del i noko av det vanskelege og utfordrande som menneske rundt meg opplev. Det gjer noko med meg som menneske og som pastor. Det hjelp meg til å forstå at me har å gjere med ein Far som ønskjer at me saman skal sjå liva våre i lys av det evige, medan me nyttar dagane me har fått til å tene ei større sak

enn oss sjølve, avsluttar Jim.

X-mission. Etter ei veke med søndagsmøte, barnemøte, barnekor, hyggestund for eldre og husfellesskap, er det på fredagskvelden 10- til13-åringane som får boltra seg i Bryne misjonsmenighet. Den dagen Misjonsbladet er innom, er det ikkje fullt opplegg, men det er likevel fullt liv. Det er springing rundt borda, Fifa-speling og latter, og seinare vert det film på lerretet. Kring eit bord sit fire glade jenter. – Me finn på masse kjekt her, seier Alicia Håland (13) som kan fortelje at ho pleier å velje matlagingsgruppa dei gongene det er vanleg X-mission. – Når me har samtalegrupper snakkar me om ting som mobbing, venskap og urett. Eg liker å snakke i slike grupper, seier Alicia. – Eg kjem for å bli kjent med andre og for å ha det kjekt, seier Stine Solheim (10). – Eg har mange gode vener her, og så er det gode leiarar, fortel Julia Rose Game (10). – Ja, det er mange kjekke vaksne og ungar her. Folka som er her har lyst til å vere her, seier Alicia. Jentene har både chips og godteri framføre seg på bordet. – Folk blir sprøe når dei et mykje snop, seier Alicia. – Inkludert deg, seier Stine. Jentene ler, og Alicia konkluderer med eit visdomsord: – Sanninga er viktig. Tekst og foto: Kristine M. Stensland


www.misjonsforbundet.no

Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene. Stoffet er forkortet.

Ny start for Finnerud Gård I løpet av våren håper daglig leder Finn-Ole Langø å ta imot 12 unge rusmisbrukere til Finnerud Gård.

Dåpskandidatene (sittende på stolene): Andreas Vikse, Tobias Haugesten, Magnus Anderson, Sondre Kristiansen, Marlene Rudsli, Hanna Grestad, Esther Falck. Pastor Terje Watne, Petter Reffhaug med barna Philip og Sarah, Hanna Grestad, Esther Falck, Marlene Rudsli, Sondre Kristiansen, Andreas Vikse, Tobias Haugesten, Magnus Anderson og Linda Andersen var blant de 18 som ble tatt opp i menigheten i desember.

Dåp og medlemsopptakelse i Arendal Arendal Misjonskirke hadde gleden av å ønske 38 nye medlemmer velkommen i fjor. Søndag 6. desember ble en merkedag for menigheten, da de hadde både medlemsopptakelse og dåp.

Det har ikke vært drift på Finnerud Gård siden april 2009. Da ble tilbudet fusjonert inn i Buskerud Sykehus, og både ansatte og pasienter ble lagt inn under avdelingen ARP Tyrifjord. Men det flotte anlegget på Vikersund vil ikke bli stående ubrukt lenge. I regi av stiftelsen selv, prøver de å gjenreise arbeidet og selger inn plasser til kommuner og NAV. De skal tilby unge rusavhengige jenter, gutter og par/familier i alderen 18-35 år, et rehabiliterings- og omsorgstilbud med vektlegging på den diakonale profilen og basert på evangelisk kristne grunnverdier. - Planen er å starte med tilbud om aktivitets-og arbeidstrening på dagtid fra mai. Tilbud om bo-, aktivitets- og arbeidstrening gir fra august. Styret har jobbet for å få til en videre drift, og Kåre Roland som er grunnlegger av Finnerud og han som i sin tid donerte gården til stiftelsen, er veldig glad for at vi kan fortsette, forteller daglig leder Finn-Ole Langø. Langø har lang fartstid fra næringslivet, blant annet som senterleder på Gulskogen i Drammen og som selvstendig konsulent. Han er glad for å kunne bruke sin næringslivskompetanse når han nå skal selge inn ”nye” Finnerud.

18 nye ble tatt opp som medlemmer, og i tillegg fikk de døpe sju av menighetens ungdommer i samme gudstjeneste. Menigheten i Arendal gleder seg stort over tilveksten, og satser videre i sine nye lokaler på Myra. Fotograf: Arnfinn Nyland.

M i s j o n s bladet 4 - 0 9

13


www.misjonsforbundet.no Ny barnearbeider ansatt i Søgne

Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene. Stoffet er forkortet.

Sursøt Kin Et reisebrev om sursøt mat og vekst for evangeliet på verdens mest folkerike misjonsmark.

Hanna leder an i dansegruppen Levende Lys (øverst), og hjemme er hun mamma til tre små - her med minstedatteren Tomine Amelle på snart 8 måneder. (Foto: Privat)

Hanna Severinsen (30) startet opp som ny barnearbeider i Søgne misjonskirke fra 1. januar. Hun drømmer om flere kreative innslag i søndagsskolen – og en gymsal! I Søgne misjonskirke deler barnearbeidet og ungdomsarbeidet en 50 prosent stilling, og målet er at stillingene kan utvides etter hvert. Trebarnsmammaen Hanna fra Sverige er kjempemotivert for barnearbeidet, og har et brennende hjerte for at barna skal bli kjent med Jesus. - Vi ønsker først og fremst å gi søndagsskolen et løft, både for barna og for de frivillige lederne. Søndagsskolen har mellom 40 og 60 barn hver søndag, og har fungert greit til nå. Men vi drømmer om et større lederteam der de voksne er godt sammensveiset, og at søndagsskolen skal være så gøy og matnyttig at både barn og voksne synes det er moro å være med der. Det skal være en fest å komme på søndagsskolen! På sikt drømmer vi om et eget lovsangsband for barna og en gymsal der vi kan utfolde oss med kreative aktiviteter, forteller

14

Misjons bladet 4-09

Hanna. Hun har gjennom arbeidet i Ungdom i Oppdrag drevet mye med kreative uttrykksformer som dans og drama for barn, og håper at hun skal få bruke dette gjennom arbeidet i Søgne. I menigheten har de foruten søndagsskolen et barnekor som heter ”Gledessprederne”, barneklubben Minior samt dansegruppene Levende Lys og Freedom. I tillegg drives det en fredagsgruppe for ungdommene som kalles Titus. - Vi har lenge ønsket oss en stilling i barnearbeidet som kan ”samle” alle aktiviteter og ledere og hjelpe lederne til å bli inspirert og motivert for den viktige jobben de gjør. Det er fort gjort å brenne ut de lederne vi har, og det håper vi å unngå, sier Hanna.

I et reisebrev fra Kina kan Misjonsforbundets misjonskonsulent, Kjersti Gulli Petersen, fortelle at til tross for forfølgelse vinner evangeliet stadig vei i landet. - Vi opplever at det er stor åpenhet fra de offentlige myndighetene i Shaanxiprovinsen. Ikke minst i Luonan der representanten fra byrået for religiøse saker sa at det er tre ting som er viktige for Kina: Bibelen, utvikling og økonomi. Midt i at vi leser om forfølgelse i andre deler av Kina, er dette et sterkt vitnesbyrd om håp for kirken i Kina, skriver Gulli Petersen. Hun tar oss med fra svingete bygdeveier i Shaanxi-provinsen hvor Misjonsforbundet støtter flere menigheter til storbyen Shanghai hvor myndighetene ”sminker” byen før de skal være vertskap for verdensutstillingen Expo 2010. Begge deler er et sammensurium av modernitet, enkle kår og tradisjon. - Vi så Kinas høyeste bygning, en blå glasskoloss, og andre byggverk med en salig blanding av gammelt og nytt, for eksempel en liten toppetasje i gammel stil på toppen av en moderne høyblokk. Kina er mangfoldig! Forteller misjonskonsulenten. Men ikke minst forteller hun om menigheter som tross begrensede ressurser, manglende kunnskap og en historie i trange kår, vokser fra dag til dag. Menigheten i Shangzou er et godt eksempel.

Rundt 100 studenter går på bibelskolen i Xian.


Les mer på www.misjonsforbundet.no/ Nyheter og debatt/ Nyhetsarkiv. Scroll ned på siden til Les også nyheter. Velg riktig måned.

Monica Guerrero leder APC, som er paraplyorganisasjonen for sosiale institusjoner i Det Colombianske Misjonsforbund. Bildet er tatt på hovedkontoret til Misjonsforbundet i Colombia (FIPEC). Nå har de endelig blitt godkjent som organisasjon i landet. (Foto: Eilif Tveit, februar 2009)

naskildring - Det er en voksende menighet med et stort aktivitetsnivå, og som tar opplæring på alvor. For de trenger flere som kan undervise. Menigheten har fem møtepunkt i tillegg til lokalmenigheten. I det området er det 2 000 registrerte medlemmer, i tillegg til 4 000 ikke-registerte. Og ingen pastor, skriver Gulli Petersen. I 2009 døpte menigheten 50 personer, og på den første av to dåpsgudstjenester i 2009 ble 58 døpt. I denne menigheten som Misjonsforbundet støtter er Sister Wang frivillig menighetsleder. Hun tar dette året på bibelskolen i Xian, men har fremdeles ansvaret for menigheten og drar hjem til den annenhver helg. (Hele reisebrevet ligger på misjonsforbundet.no.)

Menighetsleder og forretningskvinne Sister Wang går på bibelskolen i Xian. Blanding av gammelt og nytt på dette huset i Kina.

FIPEC endelig godkjent Etter en årelang kamp har Misjonsforbundet i Colombia (FIPEC) blitt godkjent som en egen juridisk enhet. Den ferske nyheten har skapt begeistring hos de norske misjonærene i Colombia. Dette gir alle parter en enklere hverdag - ikke minst økonomisk. - Å bli registrert som en egen enhet kan sammenlignes med å få et fødselsnummer eller pass, og er en bekreftelse på at man eksisterer, forteller Øyvind Slåtta som er misjonær i Bogotá. Dette betyr blant annet at FIPEC nå kan opprette egen konto i banken, kjøpe egne flybilletter, ha mobilabonnement, leie kurslokaler og bli administrativt mer uavhengige av Det Norske Misjonsforbund. - Hvorfor har det vært så vanskelig å få til dette? - Det har vært vanskelig å få til fordi FIPEC har møtt motstand i innenriksdepartementet som utsteder slike personeria juri-

dica, forteller Slåtta, og henviser også til at oppfatningen er at et evangelisk kirkesamfunn i en sterk katolsk setting møter mye mer motstand enn nødvendig. Det er Alvaro Escallon, leder for FIPEC, som har mye av æren for at dette nå er på plass. Han har vært hos innenriksdepartementet en rekke ganger sammen med advokat for å få dette framover. Han på sin side takker familien for støtte, misjonærer for forbønn, og han takker spesielt ei venninne som har gitt ham kontakter hos ”stortingsrepresentanter” som har vært med å pushe saken i systemet. - Han har gjort en enorm jobb og dratt dette i land, sier Øyvind Slåtta.

M i s j o n s bladet 4 - 0 9

15


www.misjonsforbundet.no

Lederhelg i Stjørdal

70 deltakere fikk både inspirasjon og utfordringer på lederkonferanse i Stjørdal misjonskirke. 12. og 13. februar kom ledere i alle aldre fra Heimdal, Trondheim, Sula og Stokmarknes til konferanse i Stjørdal. Temaet var ”Forut for vekst” – hvordan skape et godt jordsmonn for at frøet kan vokse og gi frukt.

På talelisten sto blant annet generalsekretær Jarle Råmunddal, forkynner Asbjørn Johansen, menighetsrådgiver Roy Elling Foss og pastor Lars Torp i Frimisjonen i Tromsø.

Sparebankens gave

skapte jubel

Søndag 7. februar ble en merkedag for Bryne misjonsmenighet. Etter å ha søkt den lokale sparebanken om en gave til oppussing, kunne de takknemlig ta i mot et fantastisk tilskudd på 100 000 kroner. Etter å ha regnet ut at det kostet mer å renovere kjelleren til barne- og ungdomsarbeid enn det var midler til, ble det lagt inn en søknad om et bidrag fra Time Sparebanks gavefond. Bildet viser vel tydelig hvilket resultat det gav! Over halvparten av finanseringen var plutselig i boks. For tida er det hovedsalen som blir oppgradert med tanke på at den skal se fin ut til kirken sitt 20-års jubileum, men kjelleren står for tur så snart som mulig, melder Bryne misjonsmenighet til Misjonsbladet. Øverst: Formann Steve Game og barnepastor Elisabeth Linde Dahle tok takknmlig imot sjekken på 100.000 kroner fra banksjef Arne Gravdal i Time sparebank.

16

Misjons bladet 3-09

Til høyre: Det ble kake til alle da Bryne feiret gaven fra Sparebanken, her er det gavmilde banksjef Arne Gravdal som får smake.

Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene. Stoffet er forkortet.

Både og unge og godt voksne deltakere fikk med seg Lederkonferansen i Stjørdal.

Deltakerne fikk servert undervisning om jordanalyse, bevaring av ilden, hvordan skape smittebærende engasjement og en utfordring om å aldri å gi opp. Med andre ord var det nok av både inspirasjon, kunnskap og utfordringer. Det hele krydret med lovsang, bønn og forbønn. Rapporten fra leder Anne Wenche Hellem i Misjonsforbundets hovedstyre kan leses på misjonsforbundet.no, og undervisningen kan høres på nettsidene til Stjørdal misjonskirke.


Les mer på www.misjonsforbundet.no/ Nyheter og debatt/ Nyhetsarkiv. Scroll ned på siden til Les også nyheter. Velg riktig måned.

Randesund vil plante menigheter På årsmøtet i Randesund misjonsmenighet vekket målet om å plante to menigheter innen 2017 applaus. Like før Nasjonalt råd og ledelsen i Misjonsforbundet presenterer sin visjon og strategi ”Vekst 2020”, kom Randesund misjonsmenighet på sitt årsmøte 13. februar dem alle i forveien med ”hårete mål” om menighetsplanting. Målsetningene de neste syv årene er som følger: - Plante to nye menigheter - Tre-fire misjonærer til utlandet - Sende ut minst fire team hvert år - Arrangere en årlig misjonskonferanse - Et misjonsbudsjett på 1,5 millioner kroner

Menigheten som selv ble plantet i 1984, har altså satt seg som mål å være opphav til nye menigheter og til et betydelig misjonsengasjement. Referatet fra årsmøtet kunne rapportere om at menigheten har sendt ut et misjonærpar til Colombia i 2009. Dessuten fastslår årsmøtet at de driver et omfattende arbeid som engasjerer mange av menighetens 314 medlemmer. Blant annet er over 300 barn og unge ukentlig innom Randesund misjonskirke. Les mer fra menighetenes årsmøter på misjonsforbundet.no

To verdensdeler i Arendal Fire ungdommer fra Colombia og Norge har arbeidet sammen i Colombia. Nå er de i Arendal og fortsetter utvekslingen. Misjonsforbundet UNG arrangerer en utveksling hvor to ungdommer fra Norge og to ungdommer fra Colombia arbeider sammen i team i de to landene. Før nyttår arbeidet de fire måneder i Colombia, mens de fra januar har Arendal som arbeidssted. - Vi jobber veldig bra sammen. At vi kommer fra to ulike kulturer har bare gjort det til en rikere opplevelse. Vi har forskjellige spørsmål og måter å løse ting på. Dessuten var det alltid noen som visste hvordan man skulle gjøre ting der vi var, sier Christer Rahm (21) fra Skien. Sammen med Maria Theresa Saga Berberg

(20), Jorge Rodríguez Sanchez (24) og Diana Carolina Oviedo Ibarra (22) utgjorde han det bikulturelle teamet. I Colombia arbeidet de fire ungdommene med speider- og idrettsarbeid i ulike menigheter og med Misjonsforbundet UNGs menneskerettighetsprosjekt. I Norge arbeider de med utgangspunkt i Arendal misjonsmenighet med blant annet gudstjenester og sosiale kvelder i Arendal fengsel. - Jeg har lært mye om hvordan man tenker organisasjonsarbeid i Norge, og dette skal jeg ta med meg tilbake til Colombia, sier Jorge R. Sanchez. Mer om det interkulturelle samarbeidet, intervju med ungdommene og hvordan skolebarn i Colombia svarer på spørsmål om det er greit for foreldre å slå barna kan leses på misjonsforbundet.no. M i s j o n s bladet 3 - 0 9

17


Innehaver: Kirsti Kaasa Skagerak Arena Skien: 35 52 09 60 Hammondgården Porsgrunn: 35 51 49 00

Kreative løsninger, Commissoning, Service, Programmering Robot / PLS aurolister@auro.no

Tel: 47 38 11 22

Nieblok Invest AS 5443 Bømlo

Disippelkorset - et felleskristent symbol

Disippelkorset er til salgs både som sølv og gullsmykker og pins.

• Betongsaging • Kjerneboring •• Betongsaging •Betongsaging Meisling Betongsaging ••Kjerneboring •Riving Kjerneboring Kjerneboring

• • • Meisling www.dybdahlbetong.no Meisling • Meisling ••Riving • Riving • Riving

Steinsprutskade ordnes EFFEKTIVT ogordnes KOSTNADSFRITT for deg*, Steinsprutskade uansett bilmerke og modell. Venter du til ruta sprekker, må du betale egenandel.

Ring tlf. 23 32 57 70 eller skriv ditt navn, din adresse, antall kors, størrelse og kjedelengde til UNG@misjonsforbundet.no

Effektivt og kostnadsfritt for deg*

...og du: uansett bilmerke og trenger du bil mens du venter,

modell.Venter du til ruta sprekker, må du

betale får du låne en egenandel. av oss! Steinsprutskade ordnes EFFEKTIVT og KOSTNADSFRITT for deg*, ....og du: trenger du Venter låne bildumens dusprekker, venter, får enegenandel. av oss! uansett bilmerke og modell. til ruta mådu du låne betale *

v/kasko eller delkasko

Skriv inn adresse

...og*v/kasko du: eller delkasko trenger du bil mens du venter, får du låne en av oss!

Les mer om Disippelkorset på våre hjemmesider!

www.dybdahlbetong.no *

v/kasko eller delkasko

www.dybdahlbetong.no www.dybdahlbetong.no

18

Misjons bladet

inn adresse Glassmester EkraSkriv & Voie AS, tlf- 37024188 Frolandsveien 6, 4847 Arendal

www.disippelkors.no


- Når møtet gir mersmak -N

Velkommen til retreat! 

  

Drøbak | tlf 41 57 49 48 | www.corniche.no



    

PANTONE 281C

     

 

GULL

- Når møtet gir mersmak -N

Velkommen til retreat!

Klikk inn for en hyggelig handel! www.nyttig.no



  



Besøk oss på www.ktf-as.no eller ring oss på tlf 23 68 39 00

    

     

 



M i s j o n s bladet

19


hovedsaken

– veien videre 20

Misjons bladet 4-09


Med visjonen Vekst 2020 viser Misjonsforbundets lederskap retning, slår an tonen og bærer bud om at det finnes en framtidsvei. Denne veien, denne visjonen, denne satsingen er gjenstand for oppmerksomhet i dette Misjonsbladet. Noen kjenner begrepet ”Vekst 2020”. Andre aner ikke hva visjonen handler om. Vi håper alle vet mer etter å ha lest magasinet. På Generalforsamlingen i mai skal Vekst 2020 drøftes. Vil Misjonsforbundet gå for visjonen om fordobling av seg selv? Kanskje bør du som føler deg ukjent med visjonen aller først lese ”Vekst 2020 – hvem, hva, hvor, hvorfor og hvordan?” (se side 24). Der sier vi noe om hva Vekst 2020 er, dels med visjonsbærernes ord. Vi får ellers del i meningene til pastorer i egne rekker, andre som er opptatt av menighetsvekst, og til en som er mest opptatt av fotball – men likevel synes det er viktig at Misjonsforbundet tør å satse. Vi har stilt noen kritiske spørsmål. Men først og fremst har vi spurt: Er Vekst 2020 mulig? Anne Margrethe Mandt

M i s j o n s bladet 4 - 0 9

21


hovedsaken

Generalsekretær Jarle Råmunddal, Hovedstyrets leder Anne Wenche Hellem og menighetsrådgiver Roy Elling Foss går for Vekst 2020.

22

Misjons bladet 4-09


Vekst 2020 – en visjon med pels Gjennom Vekst 2020 vil Misjonsforbundet fordoble seg i løpet av ti år. Er det virkelig mulig? - Dette er ikke noe Soria Moria-slott, sier generalsekretær Jarle Råmundstad. - Det oppleves bedre enn på 80-tallet, sier Hovedstyrets leder Anne Wenche Hellem. - Dobling er ikke noe stort mål, mener menighetsrådgiver Roy Elling Foss. - Stabæk gikk fra 11 til 11 500, sier reklamemannen Ingebrigt Steen Jensen.

D

e fleste i Misjonsforbundet vil nok komme opp med sitt eget svar i løpet av et år eller flere. Generalforsamlingen i mai skal nemlig ta stilling til, og gir trolig startskuddet til, Vekst 2020 – en visjon som ser for seg et dobbelt så stort Misjonsforbund før dette tiåret er ferdig. - Er dette mulig? - Det er utvilsomt mål som er store og gir en betydelig ”stretch” i forhold til hvordan vi tenker og arbeider. Men når vi sier fordobling med utgangspunkt i målene som er nedfelt, mener jeg det er mulig å få til. Vi skal ikke lenger tilbake enn på 80- og 90-tallet for å finne en periode da vi plantet enda flere menigheter enn dette, sier generalsekretær Jarle Råmunddal.

de faktisk har doblet møtebesøket bare de siste par årene, og noen sier at de kan øke mer enn dette før 2020. Når det gjelder utrustning, er mange menigheter flinke allerede og økning i antall medarbeidere er en naturlig følge hvis flere blir aktive i menigheten. Tallet på barn og ungdom er ikke fryktelig høyt i dag, og pastorene mener menighetene er yngre nå enn tidligere. Potensialet er altså der, og Misjonsforbundet UNG gjør en flott jobb, oppsummerer Råmunddal og legger til: - Dette er ikke noe Soria Moria-slott. Det er mulig, og det er flere veier mot å kunne nå målene. Samtidig er det ambisiøst, og det krever hard jobbing.

Soria Moria

Det er Nasjonalt råd i Misjonsforbundet som har vært primus motor for utviklingen av Vekst 2020, men Hovedstyret og den sentrale ledelsen i både Misjonsforbundet og Misjonsforbundet UNG har trykket visjonen til sitt bryst. - Nerven i visjonen er misjonsbefalingen, og vårt mottos andre ledd ”og menneskers frelse” i praksis. Vekst 2020 er ikke noe noen spesielle kommer til å gjøre. Jeg gjør det. Vi gjør det. Det er ikke ”de på kontoret” eller en stor evangelist, men hver enkelt. Hver enkelt må vi spørre oss: Hvilke konsekvenser har dette for livet vårt? Får vi en folkebevegelse er ikke dob-

Gruppen som har arbeidet med visjonen har bevisst unngått medlemstall i målene slik de framstår nå. Fordoblingen skal være i antall besøkende til møter, registrerte barn og ungdommer, personer i smågrupper og medarbeidere i menighetene. I tillegg er målsetningen at 20 nye menigheter skal plantes innen 2020 i Misjonsforbundet. - To nye menigheter i året betyr en økning i forhold til det siste tiåret, men jeg opplever at det er en bevegelse i menighetene nå, og det er flere som tenker menighetsplanting. Flere menigheter sier at

Misjonsbefalingen som nerve

ling et problem. Dobling er ikke et stort mål, men det kan virke slik, for vi er vant til ”ikke-mål”, sier menighetsrådgiver Roy Elling Foss som også leder Nasjonalt råd. Noen vil kanskje synes det merkelig at ikke de totale medlemstallene i menigheten står blant disse målene, men Jarle Råmunddal mener gudstjenestebesøk er et bedre måletall. - Vi måler den aktive menighetens gjennomsnittlige gudstjenestebesøk gjennom de fire søndagene i november hvert år. Gudstjenestebesøk er interessant. Det er et mål at de mer perifere i menighetene blir mer aktive. Her snakker vi ikke bare om å nå de nye, men også de ”gamle”. Det gir et bedre måletall enn medlemslister. Det andre vi skal måle er sunnhet, gjennom antall folk i smågrupper hvor det bygges på dypere plan, forklarer Råmunddal.

Ytremisjon et utelatt mål?

- Hvorfor er ikke andre områder som for eksempel ytremisjon blant målene i Vekst 2020? - Vi kunne hatt en målsetning som handlet om å doble ytremisjonsengasjementet, men det er vanskelig å ha veldig mange mål. Hver målsetning krever en strategi, og det er komplisert å dekke veldig mye. Derfor endte vi opp med kun fire målsetninger. Men ytremisjon har hele tiden vært med i tankeprosessen. Vi ten-

M i s j o n s bladet 4 - 0 9

>>

23


hvem, hva, hvor, hvorfor og hvordan? Hva er Vekst 2020? Vekst 2020 er en satsing med målsetting om å doble Misjonsforbundet i perioden 2010 til 2020. Tanken om fordobling er hentet fra det bibelske prinsippet: Én disippel gjør >>én disippel, én menighet planter én menighet og én leder trener én leder. Om alle vinner én i løpet av ti år, er vi dobbelt så mange.

Hvorfor Vekst 2020? Vekst 2020 tar på alvor Misjonsforbundets visjon Guds barns enhet og menneskers frelse og er i sum et uttrykk for Misjonsforbundets fire grunnverdier: djervhet, sannferdighet, tydelighet og raushet. Vekst 2020 er født ut av oppdraget gitt alle troende i Matteus 28,18: ”Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler.” Vekst 2020 er født ut av en nød for mennesker som ikke kjenner Jesus, og visjonen er i tråd med den djervhet og misjonsglød som har preget Misjonsforbundet i hele vår historie.

Hvor skal vi? Målsetningene for Vekst 2020 er som følger: - Plante 20 menigheter de neste ti årene - Doble gjennomsnittlig antall møtebesøkende i menighetene - Doble antall registrerte barn- og ungdommer i menighetene - Doble antall personer i menighetenes smågrupper - Doble antall medarbeidere i menighetene

Hvordan skal målene nås? Vekst 2020 vil bestå av fire hovedstrategier: 1) Menighetsplanting. Åtte nøkkelmomenter ligger i strategien og tenkningen rundt menighetsplanting. Sentralt er nettverksbygging, kompetansebygging samt rekruttering av motiverte og egnede menighetsplantere. Det jobbes med å få på plass en profesjonell coachinggruppe, slik at menighetsplanterne skal få den oppfølging de trenger.

24

Misjons bladet 4-09

2) Satsing på barn og ungdom. Her spiller Misjonsforbundet UNG en viktig rolle, og de vil samarbeide tett med moderorganisasjonen. Videreutvikling av leirkonsepter samt Levende Tro-prosjektet er sentralt. 3) Fokus på menighetsvekst/-utvikling. Sentrale fokusområder er gudstjenestelivet, smågrupper og ledertrening. Å styrke det lokale lederskap er et viktig ledd i menighetsutviklingen. 4) Fokus på lederutvikling. Både gjennom sentrale arrangementer om lederskap og samarbeidskompetanse samt gjennom regionale lederkurs, ønsker sentralleddet i Misjonsforbundet å gi støtte, økt kunnskap og motivasjon til menighetenes lederskap. Menighetslederskolen – ti kvelder på et år - er et pilotprosjekt som startet i Aust-Agder i mars, og er tenkt videreført til andre interesserte regioner.

Hvem kan bære visjonen? - Alle inviteres til å være med å vinne én disippel innen 2020, og du kan besvare dette ved å bli personlig partner: én som vinner én. - 1 000 bønnepartnere som ber for to til fem kirkefremmede hver - 500 personlige givere som i snitt gir 200 kroner i måneden, innen utgangen av 2011. - Den enkelte menighet kan melde seg som partnermenighet og gjøre visjonen om Vekst 2020 til sin egen. - En ledergruppe på 30 ledere og pastorer skal trenes og utrustes til særlig å bli en ressursgruppe for Vekst 2020. - Misjonsforbundets hovedstyre vil hele tida ha det overordnede ansvaret for Vekst 2020 mens den operative virksomheten styres av Nasjonalt råd og menighetsrådgiverne.

Når ”starter” Vekst 2020? Vekst 2020 skal tas opp som sak på Generalforsamlingen i Oslo 13.-16. mai i år. Der blir menighetene invitert til å slutte seg til visjonen. Sakset fra sakspapirene til Generalforsamlingen

>> ker slik at ved å bygge menigheter, blir vi

sterke også på ytremisjon. Men hvis generalforsamlingen ønsker en målsetning som går direkte på ytremisjon, synes vi det også er en god utfordring, understreker generalsekretæren. - Men uten sentrale mål er det vel menighetene som må ta mye av presset for å nå målene? - Jeg tror ikke menighetene vil føle at de blir gjort ansvarlige skulle vi komme til 2020 og dette vise seg å være en flopp. Det var tross alt et forslag fra generalsekretæren og Hovedstyret, og det er Gud som gir vekst etter hans vilje. Vi vil uansett gjøre det vi kan for å støtte menighetene gjennom å bringe inn kompetanse, hjelpe, holde fokus og utvikle og formidle ressurser i forhold til å nå målene. Vi vil på mange måter arbeide som i dag, men det blir en ekstra spissing opp mot å nå Vekst 2020, lover Råmunddal. Så vil altså Misjonsforbundet jobbe mot en dobling. Utenfra kan det kanskje oppfattes som at nå vil denne lille misjonsorganisasjonen jobbe seg mot å bli en storhet i det norske kirkelandskapet. Jarle Råmunddal bedyrer derimot at drømmen er en felles vekst.: - Vi ønsker å se Misjonsforbundet i vekst, men drømmen er å se alle kirker vokse. Det ligger ikke en imperialisme i dette at vi vil doble Misjonsforbundet. Det er viktig for meg og for Misjonsforbundet at det ikke blir konkurranse mellom kirkesamfunn. Ønsket er at Guds rike skal gå fram, sier Jarle Råmunddal.

Hårete mål

Drømmer er en ting, men Vekst 2020 er også målbart og håndgripelig. Uansett mening går det an å kalle en fordobling for et klart ”hårete mål”. I et


Menigheter og fotball har en sterk kultur med ritualer og troen på noe større enn seg selv, og både kristendommen og fotballen er sterk på å fortelle historier. Ingebrigt Steen Jensen

land hvor beskjedenhet er en dyd, blir slike mål ofte møtt med overbærende latter. Det vet mannen som importerte uttrykket. Ingebrigt Steen Jensen mener de hårete målene (”big, hairy goals”, red. anm) er et av kjennetegnene på virksomheter som lykkes. - Harvard Business School fant i en undersøkelse tre helt typiske kjennetegn ved de virksomhetene som lykkes best i verden. Det er en sterk kultur, de er flinke til å fortelle sine historier og de er drevet etter en tydelig ideologi. Hårete mål er en del av det siste, og disse har turt å sprenge hodet i fillebiter gjennom sine visjoner. Det å uttrykke de store tankene vekker gjerne latter, men må til for å løfte blikket fra hverdagens begrensninger, mener Steen Jensen. Stabæk Fotball er en slik historie. I 1990 rykket Stabæk opp fra 5. divisjon, spilte foran 11 tilskuere på grusbane og var ifølge Steen Jensen et ”sensasjonelt konkursbo”. Målene ble satt, og de var ikke små: Cupfinale i 1995 var det første. Senere ble det fulgt opp med storarena innen 2002 og semifinale i Champions League innen 2007. Reklamemannen fra Bærum sto bak de høytflygende ambisjonene. - Vi nådde ikke målene. Cupfinale ble det først i 1998,

Ingebrikt SteenJensen

Telenor Arena stod klart til seriestart i 2009 og samme året spilte vi kvalifisering til Champions League. Mange trodde det derfor var fiasko, men det hadde allerede skapt energi og retning for arbeidet vårt. Jeg er sikker på at vi ikke hadde nådd så langt uten dem, mener Steen Jensen.

Fotball og misjon

Toppfotball og globale milliardbedrifter. Det kan kanskje være vanskelig å se sammenhengen til Misjonsforbundet. Men Steen Jensen mener at fotball og misjon tangerer hverandre i stor grad og at de har bedre forutsetninger enn de fleste til å innfri målene for suksess. - Menigheter og fotball har en sterk kultur med ritualer og troen på noe større enn seg selv, og både kristendommen og fotballen er sterke på å fortelle historier. De aller største historiefortellerne gjennom all tid er kanskje Jesus, Markus, Lukas og resten av Bibelens fortellere. I hvert fall vi i Stabæk, og de fleste menigheter, har også en sterk ideologi – en klar tanke på hvorfor vi er her, oppsummerer han. Ingebrigt Steen Jensen har ikke forutsetninger for å kunne mene noe konkret om visjonen Vekst 2020, men han støtter fullt ut å tenke stort. - Vi gikk fra 11 tilskuere i 1990 til 11 500 i fjor. Hårete mål er ikke svaret på livets problemer, men det er et viktig element i ideologien. Folk vil jo gjerne være med på eventyr – de har mer lyst til å ha det morsomt enn kjedelig. Skal man jobbe frivillig, må i det minste arbeidet være morsomt. Det krever at folk blir involvert, blir satt pris på, føler delaktighet og får bruke seg selv. Det viktigste er at dette ikke er noe ledelsen har bestemt, men folk flest må oppleve at de har vært med å utforme visjonen, oppfordrer Steen Jensen.

Øyvind Augland

Kommunikasjonsutfordring

En som har bedre forutsetninger for å vurdere målene Misjonsforbundet har satt i forhold til menighetsplanting i Vekst 2020, er Øivind Augland. Han var med og plantet Hånes frikirke, og er, som leder av DAWN Norge, en aktiv pådriver for menighetsplanting. - Det er bra at noen våger å sette seg hårete mål og at et kirkesamfunn tør å gi en retning for menighetsplanting. Jeg tror det er mange som ikke våger å sette mål for dette fordi man da risikerer å ikke nå dem, mener Augland Han mener det viktigste ikke nødvendigvis er å nå målene, men at Misjonsforbundet gir en retning og beveger seg i den. Selv om de ikke når målene før i 2030, er jeg sikker på at det blir plantet flere menigheter ved å sette et mål enn uten å gjøre det. Jeg opplever at dette betyr noe, dette gir løft og dette utfordrer. Det er bra å utfordre lokalmenighetene og gi dem en positiv dytt for å vinne nye mennesker – det må til for å nå en fordobling, sier han. Mye gjenstår før Vekst 2020 eventuelt kan få sin plass i hjertet av menighetenes strategi, og dommen fra Generalforsamlingen kommer først i mai. Augland tror ledelsen i Misjonsforbundet har gjort mye riktig til nå, men at mange utfordringer gjenstår. - Det er en kommunikasjonsutfordring å løfte fra stillstand til bevegelse – da må lokalmenighetene eie visjonen. Mye god relasjonsbygging gjenstår, men jeg tror ledelsen har vært flinke til å være til stede i lokalmiljøene med dette. Det er viktig at >>

M i s j o n s bladet 4 - 0 9

25


Dette går ikke uten at vi må ofre noe. I all vekst er det smerte, og fokus må bort fra at vi skal bli betjent til hvordan vi kan tjene. Anne Wenche Hellem >> de som står bak dette også står i det over

flere år. Fremdeles må det drikkes mange kopper kaffe, for å si det sånn, sier han.

Menighetsplanting med sår historie

På 1970- og 80-tallet økte Misjonsforbundet med rundt 1 000 nye medlemmer hvert tiår, og mange nye menigheter ble plantet. Dessverre ble ikke tiden bare en god erfaring for dem som sto i det. - Flere sto igjen med sår i forbindelse med kirkeplantingen på den tida, og en del ledere ble skeptiske. Jeg er glad Misjonsforbundet setter ny fokus på det, og det ser ut til at man har lært av sin historie. De gjør ting mer tydelig denne gang, sier Augland. Anne Wenche Hellem Leder i Misjonsforbundets hovedstyre, Anne Wenche Hellem, var blant dem som sto i kirkeplantingen den gang. Hun brenner for Vekst 2020 og forklarer nærmere hva som er forskjellen denne gang når en igjen satser på menighetsplanting. - Jeg var med på noe som mislyktes på 1980-tallet. Vi gjorde det som var vanlig den gangen, og dette er ingen kritikk av opplegget da. Men det oppleves annerledes denne gang: Dette kan gå! Det som er bra nå, er at man er mer opptatt av å bygge kompetanse og ingen skal stå alene. Vi vil bygge en kultur og et fellesskap rundt enkeltmenneskene og enkeltmenighetene. Vi har fått en sterkere bevissthet om at vi kan gjøre mer og står sterkere sammen. Den gang sto vi mye alene, og vi som drev arbeidet var ikke alltid visjonsbærerne. Nå er man mer opptatt av at de som står midt i det, også skal være dem som har visjonen,

26

Misjons bladet 4-09

forklarer Hellem. Hun tror målsetningene i Vekst 2020 er mulig, men at det kan føre til smerte og at flere må gi slipp på noe av den trygge tilværelsen man lever i. - Ja, det er mulig samtidig som det er Gud som gir veksten. Vi kan bare legge til rette. Dette går ikke uten at vi må ofre noe. I all vekst er det smerte, og fokus må bort fra at vi skal bli betjent til hvordan vi kan tjene – der tror jeg vi trenger en holdningsendring. For eksempel må noen bryte opp, hvis vi skal plante menighet. Det betyr å gå fra det trygge fellesskapet man hører til og gi avkall på det. Vi må også møte mennesker i deres smerte og gå sammen med dem på veien til Jesus. Det er spennende og gir mye glede, men det har sin pris, sier Hellem.

Hvor skal lederne komme fra?

Flere og større menigheter, dobbelt så mange barn og unge og flere medarbeidere vil nødvendigvis kreve nye pastorer og ledere i menighetene. Flere må få riktig utdannelse, og flere med den utdannelsen må velge menighetsarbeid. En oppgave hvor Ansgarskolen står sentralt i Misjonsforbundet. - Vi har ingen målsetning som fanger opp Vekst 2020, og de strategiske planene ble laget før denne visjonen ble lansert. Men vi arbeider hele tiden for å skape bedre studier for de som faktisk skal ut i tjeneste. Blant annet planlegger vi å starte en mastergrad i Praktisk teologi med sikte på å dyktiggjøre pastorer og andre menighetsarbeidere. God utdanning er en nøkkel for å komme ut i, og for å bli i, tjeneste. For oss gjelder det både ovenfor Misjonsforbundet og andre deler av

kristen-Norge, sier seksjonsleder Øyvind Skjegstad for fagområdet teologi ved Ansgarskolen. Han mener et relativt ferskt samarbeid mellom skolen og Misjonsforbundet samt bibelskolen, vil være gode redskap som kan gjøre Ansgarskolen til bidragsytere for Vekst 2020: - I 2009 startet Misjonsforbundet og skolen et samarbeid med navnet Veien til tjeneste. Det skal være et program for å sikre at flere av dem som begynner med et ønske om å bli pastor, faktisk skal bli det. Men det trengs også kraftige menigheter for at målene i Vekst 2020 skal kunne nås. Da blir bibelskolen viktig, hvor ungdom får opplevelse av og kunnskap om det å være kristen i hverdagen. Vi vil at disse skal reise ut og prege menighetene – de kan bli en ressurs for visjonen, mener Skjegstad. Skjegstad synes det er gode målsetninger i visjonen Vekst 2020. Det innebærer utvikling innad på skolen, men han mener Misjonsforbundet og Misjonsforbundet UNG også må bidra til rekruttering av pastorer. - Vi vil tilby utdanning som setter mennesker i stand til å lede og utvikle menigheter. Sammen med Misjonsforbundet og Misjonsforbundet UNG må vi jobbe med å rekruttere og utvikle gode ledere. Forventningene til menighetenes pastorer og ledere forandrer seg hele tiden, og både skolen og organisasjonene må jobbe knallhardt med å tydeliggjøre for unge mennesker hvilke utfordringer de som vil bli pastorer og menighetsledere står overfor. Lykkes vi med det, kan vi også lykkes med det viktigste oppdraget – nå mye mennesker med evangeliet, avslutter Skjegstad. Øyvind Skjegstad

Tekst: Anders Artmark Aanensen


4

pastorer om Vekst 2020

1. Hva synes du om visjonen Vekst 2020? 2. Hva mener du er det viktigste som må til for å nå målsetningene? 3. Hva gjør din menighet som spesielt kan bidra til Vekst 2020?

Jan Egil Brevik, fungerende pastor i Haugesund Misjonsmenighet: FOKUS: HVORFOR ER VI HER? 1. Det jeg synes er positivt er at man gjør noen grep for å nå nye mennesker og gå ut aktivt. Jeg tror vi har vokst mest gjennom familieforøkelser framfor at nye mennesker har fått høre om Jesus. Hvis vi greier å sette fokus på hvorfor vi er her på jorden, tror jeg det blir en effekt som like godt kan føre til tredobling. Slike målsetninger tror jeg kan gi oss en dytt vi trenger. 2. Hver og en av oss må komme dit at det å dele troen med et annet menneske må være en naturlig del av livet som etterfølger. Vi må bruke tid på å bygge relasjoner og fellesskap med mennesker som ikke er en del av menigheten. 3. Vi har en visjon om å være et åpent og inkluderende fellesskap som stadig når nye mennesker for Jesus Kristus. Kan den visjonen merkes når vi er i kontakt med mennesker, vil det også få følger for medlemstall og gi engasjerte medarbeidere. Det faller fint inn under Vekst 2020.

Øyvind Ulland Eriksen, pastor i Trondheim Misjonsmenighet: VISJONEN MÅ BLI EN DEL AV STORFELLESSKAPET 1. I utgangspunktet appellerte ikke målene til meg personlig, fordi jeg foretrekker vekstmål som er kvalitative framfor kvantitative, selv om

jeg selvfølgelig ønsker at Misjonsforbundet skal fordobles. Men Roy Elling Foss var på distriktsbesøk i fjor og forklarte hva som lå bak tallene, og da fikk det en litt annen klang for meg. Alle målsetningene forteller at vi må jobbe kvalitativt, og da ble det mye mer spennende med en gang. 2. Ledelsen må formidle visjonen slik at den blir en del av storfellesskapet – den må formidles og overføres slik at vi tenker og vil det samme. Den enkelte menighet må gis hjelp og redskaper, for dette blir ikke realitet ved at noen sentralt ansatte jobber skjorta av seg. Det må bli en lokal visjon som virkeliggjøres i den enkelte menighet. Vi må tenke nye mennesker – målene er umulig å få til uten å gjøre det. 3. Til enhver tid gjør vi alt vi kan for å legge til rette for at Gud kan bygge sin menighet slik at fellesskapet blir oppbyggelig for alle, tilbedelsen mer enn ord og vi istandsettes til å utføre det oppdraget vi har fått.

Erik Andreassen, hovedpastor i Oslo Misjonskirke, Betlehem: GÅR FOR Å STARTE NOE NYTT 1. Jeg synes den er utfordrende og motiverende – dette har både jeg og vi som menighet lyst til å være med på. Målsetninger skal strekke oss litt, og jeg tror det er bedre å ha et mål vi må kjempe med og strekke oss etter enn et mål som er for lett. Jeg tror målene er realistiske hvis vi gjør ting rett og får engasjement for saken. For meg handler det ikke om tall, men om mennesker. Hvis alle får med en, så er vi der. >>

M i s j o n s bladet 4 - 0 9

27


>> 2. Vi er nødt til å slippe litt det vi har i hen-

dene for å ta imot det som kommer. Med det mener jeg at vi kanskje må slippe arbeid som ikke fungerer, for å gjøre det som trengs. Gjør vi det, tror jeg Gud vil skape noe nytt i vårt forhold til andre mennesker, overgivelse til menigheten og så videre. Vi behøver djervt lederskap i menighetene som tør å satse og hive seg litt ut på. 3. Vi har for første gang på lang tid vedtatt i lederskapet at vi ønsker å være med å starte et nytt menighetsfellesskap i Osloregionen, sammen med andre. Og vi opplever at vi er inne i en god vekstfase generelt i menigheten, både med tanke på antall medlemmer, aktive og økonomi. Og da bidrar vi vel til totalen også? I tillegg øker vi det økonomiske bidraget vårt til fellesarbeidet i Misjonsforbundet, og det håper jeg vi kan fortsette med.

Astri Seljeåsen Torp, pastor i Tromsø misjonsmenighet: Vil disippelgjøre 1. Jeg synes det høres ut som en spennende visjon, og jeg tror vi fint kan nå det målet. Det er bra å ha et felles mål å strekke seg mot. Det er jo ikke slik at vi ikke hadde vekst som mål før også, men ved å sette det ned på papiret, har det vist seg at man når lenger. 2. Vi må bevisstgjøre den enkelte. Hvis hver enkelt kan lede én til Jesus, når vi målene. Det betyr at vi ikke nødvendigvis trenger nye aktiviteter, men at menneskene må engasjeres. For ti år siden tenkte vi sikkert at vi kunne fordobles innen i dag, men når det ikke ble uttalt som en visjon, satt mange og tenkte at noen andre skulle sette i gang slik at noe kunne skje. 3. Vi har snakket om visjonen, og dermed også fått diskutert å plante nye menigheter. Det er noe som ikke har vært snakket om før i menigheten. Nå holder vi på å tette hullene der hvor det er lekkasje – spesielt i alderen 10 til 14 år og blant unge voksne. I tillegg arbeider vi med å disippelgjøre, og for at folk i menigheten kan være åndelige foreldre til nyfrelste. Alt dette kan gå under den nye visjonen. Disippelgjøring av menigheten er viktig, fordi vekkelse betyr en hel masse jobb. Har vi ikke lyst til å gjøre den jobben, så blir effekten av vekkelsen begrenset.

28

Misjons bladet 4-09

Er du mellom 16 og 20 og ønsker en skikkelig god leiropplevelse i sommer? Har du lyst på en leir der du får nyte sol og sommer, men også får nye, lærerike erfaringer? Da er Across den rette leiren for deg! Vi i Misjonsforbundet UNG er overbevist om at du har et unikt og gudgitt potensial, og det vil vi hjelpe deg å oppdage eller videreutvikle. Du velger ditt eget spor for uka, og vi vil gi deg det beste vi har innen ledertrening og oppfølging - i tillegg til at du får nyte sommeren på sitt aller beste i Stavern! Sport & aktivitet: Ved hjelp av leker, aktiviteter og konkurranser kan vi lære mye om gruppedynamikk, samarbeid og ledelse. Ikke minst har man det utrolig moro, og man blir godt kjent. Gjennom dette sporet vil du lære hvordan man leder en gruppe i aktivitet, i tillegg til nye leker og konkurranser. Dette vil du like om du er et aktivt menneske som er glad i sport! Lovsangsledelse: Vi har ofte forestillinger om hvordan man må være og hva man må kunne for å kunne være lovsangsleder. På dette sporet vil du lære hva det er og hvordan det gjøres. Litt musikalsk bakgrunn er bra å ha med seg her, og ta gjerne med deg instrumentet ditt så lenge det er bærbart! Web & media: Her vil du lære hvordan du kan treffe folk med facebook/blogg og lignende og hvordan du kan reklamere for ungdomsgruppa eller menigheten: Her blir det brukt både foto og film. Om du har eget kamera, så ta det med! Disippelpuls: Her vil man lære hvordan vi kan leve ærlig ovenfor Gud, seg selv og venner. Vi utforsker Bibelen og se hva den sier om temaer som f.eks. sex, alkohol og baksnakking og hvordan vi kan være et forbilde og godt medmenneske i dette. Vi vil ha fokus på alt Bibelen er for, og ikke det den er imot. Evangelisering: Hvordan møter man ikke-kristne utenfor kirken? På hvilken måte kan du forkynne evangeliet for andre mennesker? Her kommer du til får prøvd deg utenfor komfortsonen din! Mer info om sporene, Across og påmelding ligger på www.misjonsforbundet.no/across


Hva om 200 gir 200? Jesus Leirsang Bading Volleyball Aktiviteter

Nå utfordrer Misjonsforbundet UNG til å investere i menighetenes framtid i stedet for den lokale bensinstasjonen eller kaféen. Ungdomsorganisasjonens økonomi har lenge vært stram, og Landsmøtet i november vedtok et budsjett som medfører kutt på 800 000 kroner over to år. Nå lanserer ledelsen en giverkampanje som kan redde organisasjonens framtid.

Kan redde bredden

Er du mellom 12 og 16 år? Forbered deg på årets kuleste sommerleir! Ungdommer fra hele Norge samles i Stavern for å tilbringe en av sommerens deiligste uker sammen. Vi skal bade, grille og chille i sola og selvfølgelig ha mange ”fete” aktiviteter. Stagedive er en leir for ungdommer i ungdomsskolen og til og med 1. videregående. Leiren har et klart Jesusfokus som gjør at vi ønsker å møte alle som betydningsfulle enkeltindivider. Leiren er spekket med spennende aktiviteter og utfordringer. Her vil ungdommene trives og få venner for livet. Påmeldingen begynner tirsdag 30. mars. Påmeldingsfristen er 1. juni (Avmeldingsgebyr før 1. juni: 200 kroner. Avmeldingsgebyr etter 1. juni: 900 kroner). Følg med på www.stagedive.no/sommer utover våren for mer informasjon. Dette kommer til å bli en fantastisk SommerStagedive! Påmelding og mer informasjon på www.stagedive.no eller egen flyer

- Vi utfordrer enkeltmennesker til å gi 200 kroner i måneden. På den måten kan vi redde driften slik at den blir tilnærmet som i dag, sier fungerende generalsekretær Fredrik Tybakken i Misjonsforbundet UNG. Utfordringene blir nemlig formidable med store kutt for en organisasjon med drøyt fem årsverk i staben. Fra sommeren av er det allerede bestemt å kutte i en allerede tynn stab, og man trenger mer inntekter for at driften ikke skal endres til det ugjenkjennelige. - Uten ekstra inntekter kan vi ikke drive med samme bredde. Kanskje vi må kutte arbeid direkte rettet mot barn og familie, speider eller internasjonalt, forklarer Tybakken.

- Du er ikke redd for at menighetene skal oppfatte dette som konkurranse om givere? - Vi er jo menighetsstyrt og er til for menighetene. Må vi gjøre omfattende kutt kan vi ikke tjene menighetene på samme måte. Jeg håper ikke de ser dette som en konkurrent, men heller en liten ekstragave som kan være med å øke givergleden, mener han.

Lanseres rundt påske

Kampanjen blir lansert i sin fulle bredde etter påske. Førstemann på giverlisten var generalsekretær Jarle Råmunddal i Misjonsforbundet, og det er allerede nå mulig å kontakte Misjonsforbundet UNG for å begynne en slik fast givertjeneste eller rett og slett øke bidraget. Det vil også bli opprettet en vervekampanje med premier. - Vi arbeider med det. Det som er klart, er at de som verver ti faste givere vil være med i trekningen av en reise, men det vil også være andre premier, sier Tybakken. Tekst: Anders Artmark Aanensen Foto: Johannes W. Berg

I stedet for kino og kafé

Ideen om kampanjen kom opp i forbindelse med økonomispørsmålet på Landsmøtet, og han forteller at tankene om en slik giverkampanje ble godt mottatt der. Får kampanjen en like god mottakelse blant givere rundt om i landet, sier han at det kan gi frihet til å fortsette satsingen. - Målet er at 200 personer i snitt gir 200 kroner i måneden. Det er selvfølgelig ingenting i veien for at noen gir mer eller mindre. Men for de fleste av oss er 200 kroner i måneden overkommelig. Det er penger vi bruker på et kafébesøk eller pølse på bensinstasjonen. Nå gir vi muligheten til å satse på barn og unge - framtida i menighetene - i stedet for ting vi egentlig ikke trenger, utfordrer Tybakken.

Dette er 200 gir 200: - Målsetningen er minst 200 givere som i snitt gir 200 kroner fast i måneden. - Når man målet, vil dette gi 480 000 kroner i inntekt til Misjonsforbundet UNG. - Et tiltak for å rette opp den anstrengte økonomien organisasjonen er i. - Giverne skriver under på en avtalegiro hvor beløpet blir trukket automatisk hver måned. Det er også muligheter for skattefradrag. - Omfatter også en vervekampanje.

M i s j o n s bladet 4 - 0 9

29


PĂ…SKE

30

Misjons bladet 4-09


Sommerfugl Sommerfuglen er risset inn i veggene i katakombene der noen av de første som kjente Kristus, er begravet. ”Håp!” roper de. ”Oppstandelse,” hvisker de stille. Hemmelighet og forvandling, forteller sommerfugllivet om. Sommerfuglens vei, fra egg til flagrende skjønnhet, binder jul, fødsel, påske, død og liv sammen.

S

ommerfuglen kan man finne smidd inn i jernkors på gamle, norske graver. Sommerfuglen finnes på de mest uventede steder. ”Himmel,” sier sommerfuglen. Allerede før den blir sommerfugl, forteller sommerfuglen sin historie.

Egg. Små egg. Ulike farger og fasonger

avslører opphavet. Eggene legges ofte på de plantene som sommerfuglens barn helst spiser. Eggene legges i symmetriske mønster. Den som har en kjenners blikk, kan se hvilken sommerfugl som har båret frem nytt liv bare ved å se hvilke mønster eggene er lagt i. Egg bærer bud om liv. Egg er et adventstegn, et ventesymbol. Noe skal komme som ikke er.

Larve. Larvene kryper ut av sitt skall, og noen spiser skallet opp. Siden spiser og spiser de. Larvenaldri-mett fikk ikke navnet sitt ut av det blå. Det er det eneste larven skal gjøre; spise seg stor og sterk. Den spiser så den ”sprekker” både to, tre og fire ganger – for huden blir for liten, og larven kryper ut av sitt gode, gamle skinn. Kanskje er larven ”den stygge andungen”. Kanskje har den sin egen skjønnhet som barna ser, for en sprellende larvekropp passer perfekt i en liten hånd. Kanskje kan også en voksen

se larvens eleganse – der den beveger seg langsomt fram, med seks par føtter og en kraftig kjeve. Noen grå, andre i sterke, klare farger eller med buskete hårprakt. Kanskje er larven bildet på det i mennesket som skal ha og skal ha – og aldri blir fornøyd. Som eter opp jorda. Som langsomt blir så stor og tung at den blir ubevegelig og må forvandles. Kanskje kan larven minne oss på det fokuserte livet? Tidene hvor noe skal få være viktigst. Vi skal få sørge, vi skal få le, vi skal skape, vi skal miste. Livet er strammet inn og forenklet. Det er larvetid. Eller kanskje er larven den som kryper nær jord, renser verden for ugress og skadedyr og på sin stille måte gjør verden en tjeneste. Kanskje er en larve nettopp den gaven en plante trengte her i livet, for larven holder den frisk og ren. Hvem vet om larven noen gang får vite at den var en liten plantes venn. Slik leves larvelivet – i uker eller i mange år. Plutselig en dag er tiden inne.

Puppe. Larven spinner seg sin egen puppe av kroppens silketråd, og sovner. Uvitende om hva den er gått til og hva som skal skje. Liv i en mørk, trang hule. Ingen åpning i tunnelen. Ingen vei. Alt det syn-

lige er stanset i én uke eller ni måneder. Døden. Mysteriet. Kroppen blir gråere og gråere, mer og mer stiv. Ingen kan forklare hva som skjer, hvordan gjenskapingen skjer der inne. Men puslespillet legges på nytt. De som har prøvd å trenge inn i det skjulte livet, får ingen svar. Noen pupper er gjennomskinnelige, og lar seeren ane liv i larvens mumierte tilstand. Men ingen vet. Ingen i hele verden vet. Det eneste sikre er at døden ikke er død. Larven er mer enn en larve. Der inne i mørket, i dvalen, skjer den absolutte forvandling. Der har larven sin egen advent. Venter på det nye livet. Venter på å bli den andre. Kanskje er puppen det i mennesket som venter, lengter. Som er i den langsomme, sakte, usynlige forvandlingen. Som nesten føler seg som en død. Kanskje er det kroppene som ikke kan gå eller leke, men som drømmer om et liv på den andre siden, hvor alt er nytt, ben og armer kan beveges, friheten finnes. Kanskje er det hjertet som er så tungt av sorg at det nesten står stille. Kanskje er puppen et bilde på lidelsens og smertens mysterium. Alt som skjer i det skjulte, den stillhet noen mennesker er tvunget til. Kanskje er puppen gudsfraværet. Kanskje menneskets nakenhet, det avslørte og ubegripelige som ikke blir som vi vil. Kanskje er den et gravsted hvor sørgende kan gå og sørge. En påminnelse om >>

M i s j o n s bladet 4 - 0 9

31


PÅSKE

>> rekonstruksjon.

Så mister larven seg selv.

Sommerfugl. Noe presser seg ut gjen-

nom puppens trange åpning, ligger helt stille, som et nyfødt barn, hvilende etter fødselen. Sommerfuglvingene gjennomstrømmes av blod og blir sterke den første timen. Den som forsøker å lette fødselen, ødelegger alt. De vakre vingene trenger kampen mot den trange åpningen – ellers vil ikke vingene bære. Etter den skjøre timen, når vingene er blitt 24° C varme, flyr den fargerik og flagrende, og roper lydløst og høyt til alle som vil se om håp, frihet, forvandling, oppstandelse. Noen sommerfugler lever et døgn. Noen lever en uke. Noe overlever en vinter. Sommerfuglens hensikt er å skape nytt liv, legge sine egg, sørge for at livet går videre. Sommerfuglen flyr til himmels, men dens retning er jordas. Den søker blomstene som er jordas frukt. Der drikker den sin styrkedrikk. Den søker plantene for å finne et sted for sine barn. Sommerfuglens lange vei er som menneskets. I alle finnes det så vidt påbegynte det sultne og aldri mette underveis voksende det stille, nattaktige, usynlige, under forvandling det som er i blomst, oppstått og levende. Noe kan bli annerledes. Død kan bli liv. Håpløshet kan bli håp. Et menneske kan bli det hun ikke våget drømme om.

Tekst: Anne Margrethe Mandt (fra boka Raus Rasteplass)

Illustrasjon: Jan Petter Bratsberg

OM HAN IKKE VAR MENNESKE Om han ikke var menneske, hvem var det da som lå i krybben? Om han ikke var Gud, til hvem var det englene sang lovsanger? Om han ikke var menneske, hvem var det da som ble innbudt til bryllup i Kanaan? Om han ikke var Gud, hvem forvandlet vann til vin? Om han ikke var menneske, hvem var det da som sov i båten? Om han ikke var Gud, hvem truet vindene og stillet bølgene? Om han ikke var menneske, hvem var det da som gråt ved Lasarus sin grav? Om han ikke var Gud, hvem var det som befalte og kalte ut han som hadde vært død i fire dager? Om han ikke var menneske, hvem var det da som hang på korset? Om han ikke var Gud, hvem rystet jorden i dens grunnvoller? Om han ikke var menneske, på hvem sin kropp kjente Tomas sårene etter naglene og spydet? Om han ikke var Gud, til hvem ropte Tomas i tilbedelse: ”Min Herre og Min Gud”? Tekst: Efraim Syreren (300-tallet) Foto: Håkan Berg (i boka Raus Rasteplass)

32

Misjons bladet 4-09


M i s j o n s bladet 4 - 0 9

33


aktuelt

Mylder i alle postkasser 31 000 husstander i Arendal, Grimstad og Froland mottar hvert semester Mylder. Bladet utgis av alle misjonsmenighetene i de tre nabokommunene, og har allerede fått plass på skoler, venterom - og i annonsørers hjerter. Det begynte med et medlem i Arendal misjonskirke, Sveinung Lorentsen, som tenkte en del på hvordan menigheten kommuniserte både innad og utad. Han spurte så styret i Arendal misjonskirke om de ville ha del i hans tanker rundt intern og ekstern kommunikasjon. De takket ja til et notat. - En av kanalene jeg påpekte, var et

34

Misjons bladet 4-09

menighetsblad som både dekket en del av behovene innad i menigheten, men som også kunne kommunisere med folk i lokalmiljøet, forteller Sveinung Lorentsen. Menighetens styre valgte å konsentrere seg om en slik kommunikasjonskanal. Da temaet dreide inn på hvem som tok ansvaret for menighetsbladet, sa Lorentsen seg villig til å ta redaktøroppgaven. Misjonsforbundets tidligere generalsekretær presiserte at dette ikke ble gjort ut fra kall og nådegaver, men i mangel av andre. Den første utgaven skulle lages i forbindelse med Arendal-menighetens nybygg som ble åpnet på Myra i høsten 2008. Bladet manglet navn, men da nåværende generalsekretær Jarle Råmunddal leverte sin hilsen, kom et indirekte svar. Råmunddal beskrev nemlig ønsket om at det skulle myldre på Myra. Den første utgivelsen fikk navnet: ”Mylder på Myra”.

Vekst. Den ene bladutgivelsen ga lyst til å gjøre noe mer og større. I tillegg var det behov for nytenkning mellom misjonsmenighetene i nærområdet. Sveinung Lorentsen utdyper: - Siden distriktsforstandertjenesten ble lagt ned i fjor, så jeg et behov for noe som kunne binde misjonskirkene i vårt område sammen. Vi vet jo at sammen blir vi sterkere, bedre og mer synlige. Lorentsen la ideen om felles menighetsblad fram for styret i Arendal misjonskirke. De var positive til å invitere flere. Den første Lorentsen kontaktet, var John David Wikstøl. Bjorbekk-pastoren mente ideen var som sendt fra himmelen. I tillegg fikk tre andre menigheter spørsmål om å bli med på et felles menighetsblad som kommer ut to ganger per år. Både Fevik misjonskirke, Froland misjonskirke og Grimstad misjonskirke takket ja til å bli med. Gjermund Igland svarer dette på spørs-


Neste utgave av Mylder, nr 1/2010 er under planlegging på disse bildene. Hver menighet har minst ett redaksjonsmedlem. En har bakgrunn fra journalistikken, resten av flokken er skriveglade og interessert i faget. Fra venstre ser vi (stort bilde): Froland-pastor Svein Egil Fikstvedt, Rachel Olsen fra Froland, fotograf og bilderedaktør Arnfinn Nyland og redaktør Sveinung Lorentsen. Bjorbekkpastor og Mylders styreleder John David Wikstøl befinner seg til venstre på det lille bildet. I tillegg er Ulla Wickmann Johannessen fra Bjorbekk og Åse Johanne Koppang Stie fra Grimstad med.

målet om hvorfor hans menighet ble med på Mylder-samarbeidet: - Fevik misjonskirke er tydelig på sin profil. Vi vil være en del av Misjonsforbundet, og noe annet enn å være med på et felles menighetsblad er for oss utenkelig. Dessuten vil vi gjerne nå utenfor menighetens grenser på Fevik og i Grimstad. Mylder er et godt redskap her. Froland-pastor Svein Egil Fikstvedt sier dette om menighetens deltakelse i Mylder: - Vi har i flere år hatt vårt eget menighetsblad som vi distribuerte til alle husstandene i Froland. Da tilbudet om deltakelse i Mylder kom, så vi muligheten til å bli med i noe som er både større og bedre enn det vi selv hadde. Vi fikk langt bedre layout og langt større nedslagsfelt. Så er det positivt å stå sammen med andre misjonsmenigheter i området for den samme gode sak. Mylder er et sterkt og synlig uttrykk for samarbeid i det å presentere evangelium og menighetsliv for dagens mennesker.

31 000 husstander. Fulldistribusjon gjør

at rundt 31 000 postkasser i Froland, Arendal og Grimstad får det uvanlige menighetsbladet med 28 fargerike sider. Innholdet er preget av en tydelig kristen, evangelisk profil. Lorentsen forteller at de har informasjon fra de ulike menighetene, og redaksjonen håper dette fungerer som bindeledd mellom menighetene både innad i Misjonsforbundet, men også til andre kirkesamfunn. Mylder er opptatt av både lokalmiljø og Misjonsforbundets ytremisjon.

Tilbakemeldinger. - På forsiden av

vårt første felles menighetsblad i mars 2009, hadde vi et meget godt bilde av Thor Hushovd. Dette er en lokal person de fleste kjenner til. Inne i bladet fikk leserne møte foreldrene til Thor, som begge går i Grimstad misjonskirke. En av journalistene i Agderposten ga tilbakemelding på

at vi hadde lagt lista høyt – og at noe slikt forpliktet. På forsiden av utgaven i høst, hadde vi derfor vår nye og mye omdiskuterte fylkesmann, Øystein Djupedal. Vi stilte kritiske spørsmål, som han besvarte godt, forteller redaktør Lorentsen. Både i Froland og Fevik har de fått god respons på Mylder: - Det er utrolig å høre hvor mange replikker en får på bladet fra folk som ellers ikke er aktive i kirka. En ting er sikkert: Bladet når laaangt ut! sier Gjermund Igland. Redaktør Lorentsen vet at Mylder allerede har fått plass på skoler og offentlige kontorer. I tillegg gleder det redaktøren at annonsører selv har tatt kontakt, fordi de har lest bladet og oppfatter det som en god informasjonskanal. Reklame er Mylders inntektsgrunnlag. Dette har medført mye arbeid, for annonser må stadig hentes inn. I tillegg blir de momslagt. Dermed må Mylder være registrert i Brønnøysund. Bladets utgifter går til den grafiske formgiveren, trykking og distribuering. Lorentsen og den øvrige redaksjonen har Mylder som fritidssyssel.

”Myldermenighetene”. På Liv & Vekst sommeren 2009 snakket enkelte om ”Myldermenighetene”, hvorpå de siktet til de fem menighetene i Arendal, Froland og Grimstad. I høst arrangerte menighetene College of Prayer, og informasjonsbrosjyrene ble undertegnet med nettopp Myldermenighetene, som også samarbeider om konfirmantopplegget samt konserter. - Det er gøy å jobbe i fellesskap! Jeg tror vi tjener på å stå fram med felles profil, sier Sveinung

Lorentsen om Myldermenighetene. - Jeg håper vi kan bli enda bedre og utvikle bladet. Og så håper jeg menighetene, fellesskapet og mottakerne får glede av Mylder!

Myldring i Kristiansandregionen. - Vi er imponert over produktet våre venner i austfylket klarer å lage, sier Svein Ståle Tybakken. Han er blant dem som i Kristansandregionen planlegger et menighetsblad à la Mylder. Det er misjonsmenighetene i Randesund, Kristiansand, Søgne, Vågsbygd, Marnardal og Vennesla som ønsker å samarbeide om et par utgaver per år, men Tybakken gir uttrykk for at de mangler en ”Sveinung”, altså en person som er idealist, drivkraft og som har tid til å ta hovedansvaret for et stort, felles menighetsblad. De seks menighetene leter også etter folk som kan håndverket, slik at de kan utgi et blad med høy kvalitet, både i innhold og form. Så snart redaksjonen er på plass, er det vilje til å gå i gang med første utgivelse. - Bladet skal synliggjøre kristentroen som relevant for dagens vanlige mennesker i alle aldre, og Misjonsforbundet som like relevant fellesskap, fastslår Tybakken. Som Mylder, skal annonser være inntektskilden samt at det legges opp til fulldistribusjon, altså at bladet deles ut i alle postkasser. Tekst og foto: Åse Johanne Koppang Stie

M i s j o n s bladet 4 - 0 9

35


folk Her skriver vi om Misjonsforbundsfolk som feires eller som minnes, først og fremst om folk som er aktive i dag, eller som har vært i tjeneste over litt tid, i tidligere tider.

Jubilanter 60 ÅR

Rune Einarborg fyller 60 år 8. april. Rune kommer fra Drammen og ble frelst i Misjonskirken der. Han startet opp på Ansgar bibelskole, hvor både interesse for Guds ord og kallet vokste. Etter bibelskolen startet Rune opp på Ansgar Teologiske Seminar og da han var ferdig i 1974 hadde han også hatt to virkeår; ett i Nord-Norge og ett i Kongsberg. Etter studiet ble han på ny kalt til Kongsberg misjonsmenighet og var der i to år. Etter dette var han to år i Sarpsborg misjonsmenighet. Fra 1980 til 1985 var Rune forstander i Kristiansund misjonsmenighet og fra 1985-1995 var han pastor i Porsgrunn misjonsmenighet. Etter dette har han betjent Grimstad Frie Evangeliske Forsamlinger et år og Siljan og Skotfoss misjonsmenigheter et år. Rune er fortsatt en aktiv forkynner, og blir brukt både i misjonsmenigheter og er fast predikant i pinsemenigheten på Borestad. Misjonsforbundet vil takke for trofasthet i tjenesten og ønske Guds velsignelse over dagen. Jarle Råmunddal, generalsekretær

36

Misjons bladet 4-09

70 ÅR

Tor Egil Røyland gratuleres med 70 årsdagen den 23. mai. Tor Egil er fra Moi i Rogaland. Han begynte som ungdomsarbeider i Metodistkirken i Flekkefjord bare 16 år gammel. Det ble artium og siden teologistudier ved Universitetet i Oslo. Under studietida var han medarbeider i Centralkirken i byen. I 1966 giftet Tor Egil seg med sykepleier Elsa Clementsen fra Skotselv, og i 1974 ble kallet til misjonstjeneste bekreftet. Etter språkstudier i Frankrike, kom de til Kongo til sin første periode i 1975. I Kongo var Tor Egil med i undervisning ved teologiseminaret. Han var en tid rektor ved evangelistskolen på Mbembe og har hatt ansvar for menighetsbyggende arbeid i Mbembe distrikt innen Kongo Evangeliske Kirke. I alt ble det tre perioder i Kongo, og i to av dem hadde han en tid ansvaret som feltsekretær. I hjemmeperiodene har Tor Egil fungert som misjonskonsulent ved Misjonsforbundets administrasjon i Oslo. Etter endt misjonstjeneste i 1986, slo Tor Egil og Elsa seg ned i Skotselv, hvor de overtok ansvaret for Røylandstunet. Han var parallelt med dette forstander i

Modum Misjonsmenighet (19861988). I 1988 var han med på å stifte Skotselv Misjonsmenighet, hvor han i åtte år var forstander. Siden ble det oppstart av Senterkirken i Hokksund. De som kjenner Tor Egil best, karakteriserer ham som trofast, sindig og klok. Han er raus og omgjengelig, uten å la seg utnytte. I familien er han et naturlig samlingspunkt for barn, svigerbarn og barnebarn. Han er elsket og verdsatt. Som forkynner og misjonær har han særlig evnet å formidle kjærlighetens evangelium på en slik måte at mennesker våger å ta kontakt. Tor Egil viser omsorg og øver sjelesorg på en tillitsvekkende måte. Som misjonær har han på en særlig måte evnet å se folkets behov fra deres side. Misjonsforbundet gratulerer jubilanten, samtidig som vi takker for arbeidsinnsats og trofasthet gjennom mange år. Må Gud få velsigne dagene som måtte komme! Adressen for dagen er: Hasselveien 10, 3330 Skotselv. Eilif Tveit, misjonssekretær


Generalforsamling 2010

Oslo misjonskirke Betlehem 13.– 16.mai

”fellesskap i vekst”

Mer informasjon og påmeldingsskjema finner du på www.misjonsforbundet.no eller ved å ringe adsf aksdfhh jad fhj

VERDENS VIKTIGSTE

Rettelse

Felleskristen barnelederkonferanse Ekeberghallen, Oslo 16. - 18. april 2010

Få med deg årets storsamling for barneledere og foreldre. Nær 1000 forhåndspåmeldt – fortsatt ledige plasser.

Mer info og påmelding på

www.barneleder.org

BARNE

LEDER

201 2010

Mark Holmen (USA) og Marina Andersson (S) m. fl. taler om trosformidling i hjem og menighet.

Noen feil hadde sneket seg inn i artikkelen om aktiv rideklubb på Jåttå som vant UNG-prisen i 2009: Det er ikke Lise Lalid som eier hestene som Aktiv rideklubb leier, det er Siri og Olav Bryn som eier vikinghestgården og alle hestene, 25 av dem er rideskolehester. Vi beklager feilen!

Arr. Norsk Barneledernettverk · tlf: 22 08 71 00 · deltaker @ barneleder.org MM i sijsoj n on s bladet s bladet4 - 0 9

37


Vi møter

Barnearbeid, Bluegrass og Bibel

Wenche Irene Myren (40) er utdannet bedriftsøkonom og har arbeidet tre og et halvt år som administrasjonskonsulent i Misjonsforbundet UNG. Hun er oppvokst på Søm i Kristiansand og bor på Harestua på Hadeland med mann og tre barn. - Hva i oppveksten har preget deg mest som menneske? - Det er nok mamma og pappa sin dype tro på Jesus, og barne- og ungdomsmiljøet i Betania i Kristiansand. Fra menigheten har det kanskje spesielt vært en ungdomsleder som ba meg ta et eget valg for å følge Jesus. I tillegg har jeg vært ”attpåklatt” og har kanskje fått mer oppmerksomhet og flere muligheter enn søsknene mine. Blant annet flyttet jeg til Oslo som 18-åring og ble på den måten tidlig selvstendig. - Driver du med noen idrett og kunne du bli skikkelig god? - Jeg drev med kunstløp på skøyter, men falt og knuste en kneskål. Jeg har aldri helt

38

Misjons bladet 4-09

fått bygget opp kneet og musklene rundt, så jeg har ikke fått drevet med idrett siden. Men går mye tur i skog og mark og sykler litt. - Har du noen hobbyer? - Det er veldig mye menighetsarbeid for barn – jeg er med og driver en barneklubb som heter Sprell Levende for barn mellom tre og elleve år. Dessuten leser jeg mye bøker og bruker mye tid på barna mine og deres aktiviteter. - Hvis du måtte være medlem i et annet kirkesamfunn enn Misjonsforbundet, hvor ville du havne? - Jeg er ikke medlem i Misjonsforbundet, men i De Frie Evangeliske Forsamlinger. Samtidig har jeg sans for det økumeniske perspektivet man har i Misjonsforbundet. - Hvilken bok utenom Bibelen har gjort størst inntrykk på deg? - Det er nok en bok som heter Skuret av William Young. Det handler om en mann som mister den lille datteren sin. I boka er det et veldig sterkt møte med Gud i en situasjon som jo er skrekken å havne opp i selv. Den er spennende og har et veldig bra budskap. - Hvilke bøker har du på nattbordet nå? - ”Er du glad i meg?” av doktor Ross Campbell. Den handler om hvordan formidle til barn at man er glad i dem. Jeg har lest den før, så jeg vet den er bra. - Hvis du skulle bo i et land utenfor Norge, hvor ble det da? - USA. Jeg er stor fan av bluegrassmusikken som kommer fra USA. I tillegg har jeg en mann som spiller i et bluegrassband, og vi drømmer om å reise til Nashville og Kentucky. - Ville du takket ja til et tilbud om å hoppe i fallskjerm? - Overhodet ikke. Jeg har skikkelig høydeskrekk, og tror jeg hadde besvimt i fallet. - Hva betyr fotball for deg? - Ingenting. Jeg har null interesse, og det frustrerer nok litt noen på kontoret. Heldigvis er ikke min mann heller interessert,

så det gjør ikke så mye. - Hvilke inspirasjonskilder har du for liv og arbeid? - Det er musikk og å gå i skog og mark eller nyte dager i båt på Sørlandet. Mine barn er en inspirasjonskilde og Bibelen er en. Et godt arbeidsmiljø er en inspirasjonskilde for jobb. - Hvilken nålevende person ser du mest opp til? - Den har jeg litt trøbbel med, for jeg er ikke så flink til å ha forbilder. Men jeg har tenkt litt på den kristne artisten Solveig Leithaug. Jeg opplever henne som en veldig ærlig kristen person fordi hun framstår som så ekte og jordnær. - Hvilke fem hverdagsting klarer du deg ikke uten? - Mobiltelefon, Bibelen, kontaktlinsene, frisøren og frokost. Jeg er blitt veldig avhengig av mobilen, sikkert fordi jeg har barn som skal ha tak i meg til alle døgnets tider. Da er den en trygghet. Dessuten fungerer jeg ikke uten frokost. - Hva tror du preger livet ditt om ti år? - Jeg håper at jeg får reise mye med min mann når vi da har fått store barn. Også er jeg kanskje bestemor; jeg fikk aldri oppleve mine besteforeldre og håper jeg kan bli en aktiv og relativt ung bestemor. Så håper jeg at jeg har et aktivt menighetsliv og ikke bare er på hytta og trekker meg ut. - Hvorfor ble du administrasjonskonsulent i Misjonsforbundet UNG? - Det er nok ganske tilfeldig. Jeg var på Vegårshei og oppdaget leirstedet Vegårstun som eies av Misjonsforbundet. Vi gikk på noen møter der, og jeg ble kjent med tidligere generalsekretær Gisle Lunde. Da vi kom tilbake, oppdaget jeg rett etter at det var en stilling ledig og søkte på den. Jeg har også hatt lyst til å arbeide i en kristen organisasjon og ha en jobb med mening. Dessuten er jeg glad i å drive med administrativt arbeid. Tekst: Anders Artmark Aanensen Foto: Johannes W. Berg


Foto: NASA / Flickr commons

KryssOrdet Til Misjonsbladet nr 4/2009 hadde syv kryssordløsere skrevet inn sitt svar. Vinneren var Hellen og Øystein Lohne fra Kristiansand. To av innsenderne hadde helt korrekt utfylt kryssORDET. Vi fortsetter med kryssord-utfordring nr 4. Fortsatt kreves både kryssordkompetanse og bibelkunnskap. Send inn ditt ferdigløste kryssord til Misjonsbladet, Chr. Krohgsgt 34, 0186 innen 15. mai 2010. Vinneren av en CD blir trukket ut blant de riktig utfylte kryssordene, og løsning blir lagt ut på www.misjonsforbundet.no 20. mai. Lykke til!

STAMFAR

KAN SKJE ETTER DØDEN

HERRENS HUNDRE ÅR UTHOLDE

MØBEL

NAVN

AVGÅTT

ROMSTASJON

OMTRENT

SØM

GODE

MEDLEM

LIKT

DESI-

FORFATTER

ELV RETT

MANIFEST

PLAGG

APPARAT 500 ROM VARSEL

MORE SEG

PRONOMEN

DØD

KJØNN

BLODTYPE

DIRIGENT BUDFRANSK BRINGER ARKITEKT GRESK BOKSTAV

BARN

NAVN

FORFATTER HALVPARTEN AV C

GRUPPE DAL

TUSEN

BIBELNAVN

LIKE

SVOVEL

FOLK NEVNT I ÅPENB. GUD

OPTIMISTER BY KLARE

PRONOMEN EUROP. BY

BLODTYPE

TERA

JAZZSTIL

BLODTYPE

APOSTEL NAVN

OMRÅDE

GUD

SKAFFET

ARTIKKEL

BEMERK

BESK DONALD PÅ FINSK BLODTYPE

LEKTYRE VEKST

KOMMUNE

KONSEKRERTE BLE SPRENGRYKKET STOFF BORT

KOSTER PÅ SPANSKE BILER

KOPIERE

DYREBOLIG

DYRELYD

NEWTON AM. DELSTAT

STOFF

LAKSEFAMILIEN

GAMMEL-

TE S.AFR. V.PRESID. FORNAVN

FRANSK ARTIKKEL

D.H.Å.SYMBOL

SAMSTEMT

MILITÆR AVD.

RENN

NMU ER AVTREDE MED HER FERSK

JEGER

EN BERØMT JOHN

NETTVERK

A OG E

BLODTYPE

GEVINST MÅL

JORDEN

ELEKTRONISK

KVINNE D.Y. SKIPSFORK. SANG

VENNLIG

BLODTYPE

BLODTYPE

KALIUM

KJENT FOR Å FALLE

GUD

VOLUMENHET

LAWRENCIUM LENGDEENHET

ØK

JEREMIADE LEKTYRE POPULÆRT ROMAN

STRENG LÆRER M i s j o n s bladet 4 - 0 9

39


portrettet

Livskraftig blues

Terje Rams책sen er tryllekunstnar og fersk plateartist.

40

Misjons bladet


Hausten 2005 fekk Terje Ramsåsen vite at han hadde kreft i ein føflekk. I åra som følgde, spreidde kreften seg. Desse åra har endra Terje sitt perspektiv på livet, ei endring som har resultert i plateproduksjon.

–L

uktar det kvitlauk? spør Terje. Han forklarer at kvitlauken er ein del av ein ny kur han har teke fatt på etter tips frå ein kontakt i USA. Kuren inneheld mellom anna eit svært sterkt krydder og fiskeolje. – Eigentleg skulle drikken ha stått og godgjort seg i ti dagar, men eg føler at eg har dårleg tid, så eg tjuvstarta etter fire dagar, seier han. Misjonsbladets utsende kjenner inga lukt, men det kan ha med å gjere at ho er tett i nasen. Dette har ho åtvara intervjuobjektet sitt om, då ho har høyrt at folk med kreft må vere varsame i forhold til slik smittefare. Ho fekk tilbakemelding om at ho ikkje måtte tenkje på det, den basiske dietten han fører, gjer at ingen basillar bit på han. Meir om dietten seinare, fyrst meir om kven Terje er. Terje Ramsåsen er 51

år, han er bluesmusikar, tryllekunstnaren Timjan og lektor i norsk.

Balansegang. Godt plassert i ein blå lenestol i huset i Skien, er Terje klar for spørsmål. – Korleis vil du skildra livet ditt i dag? – Det er jo veldig spesielt å leve med kreftdiagnose. Det er ein slags balansegang. På den eine sida så prøver eg å fortrengje diagnosen ved å gjere normale ting og suge til meg mest mogleg av livet. På den andre sida, så må eg vere bevisst på sjukdomen om eg skal kunne jobbe med saken. Men eg må seie at diagnosen gav meg ein vekkar. Eg fekk sjå meir av kor verdefullt livet er og at det er viktig å utnytte det så langt det er mogleg. Og ein må gjeve av seg sjølv. Før levde eg meir A4,

>>

Terje speler trommer i Bøle misjonsmenighets band, BMK Band.

M i s j o n s bladet 4 - 0 9

41


>> som dei fleste andre nordmenn. Eg tok alt for gitt.

Trøyst på tynn is. I 2006 kjøpte Terje seg eit trommesett på Ebay. Trommene vart flittig brukt, og etter kvart vart dei flytta frå heimen og inn i Bøle misjonskyrkje. Husbandet i kyrkja, BMK Band, eit band som hadde hatt pause ei tid, vart gjenoppretta med Terje på trommer. Songtekstar tok til å dukka opp i hovudet hans. Tekstane hadde ein tendens til å kome til han under dyna, like før soloppgang. I 2009 kom bluesplata ”På tynn is” av Terje Ramsåsen og BMK Band. På coveret er det eit bilete av Terje som les i ei bok med tittelen ”Lev!”, og ein kan sjå mannen med ljåen som er på veg bort frå Terje. – Eg har ei kjensle av at eg har fått tekstane frå Gud, og av at eg ikkje har vore mottakeleg for bodskapen før eg fekk diagnosen. Eg håper tekstane kan vere til oppmuntring for andre som har det tungt. Å lage plate gav meg ei livsgnist og eit mål for livet vidare. Det har vore så moro, seier Terje. – Er det ein song på plata du har eit ekstra sterkt forhold til? – Det må kanskje vere ”Trøste og bære.” Den måtte eg slite litt med, for då eg starta var bileta så klisjéaktige. Då eg fekk beskjed om at eg truleg ikkje kom til å overleve 2008, gav det meg eit puff i baken til å gjere ferdig songen. Sjølv om songen tek utgangspunkt i situasjonen min, så kan han hjelpe alle som slit i motbakke, seier Terje og fortel at songen ofte surrar i hovudet hans når han køyrer bil. ”…Kom og legg byrdene på meg. / Jeg ser hvordan du har det, jeg ser hvordan det er. / Vit at når nøden er størst – så er redningen nær.” (”Trøste og bære” - utdrag frå refrenget.) Ikkje akkurat party-musikk. Tilbakemeldingane Terje har fått for ”På tynn is,” har vore gode. – Dei fleste kollegaene mine har kjøpt plata. Blant lærarar er det ganske mange som er negative til kristendom og tru. Men sjølv blant dei mest garva heidningane, var det ein som var veldig positiv til plata. Det er nok på grunn av openheita i tekstane, for han er ikkje glad i det kristne som ligg under. Men det er jo ikkje det som er hovudbodskapen min heller. Den raude tråden på cd-en er at sjølv om

42

Misjons bladet 4-09

Terje Ramsåsen syng om at det er viktig å ta tak i livet og bruke det mest mogleg.

det ser tungt ut, så er det mogleg å kome seg opp og fram, og at det er viktig å ta tak i livet og bruke det mest mogleg. Men i og med at trua er eit fundament i livet mitt, så skin det gjennom i ein del tekstar, fortel Terje. På heimesida hans, www.timjan. no, er det mogleg å lese tilbakemeldingar frå lyttarar. Ein mann skriv at han måtte stoppa cd-en etter to låtar, fordi tekstane vart for sterke for han. Seinare fekk mannen lytta til heile plata, men då på lang tur med joggeskor på beina. No jobbar Terje med å få til konsertar, og han har fått seg nokre avtalar i kristne forsamlingar. – Eg skulle gjerne ha spelt i andre samanhengar, men i og med at den kristne tonen er så tydeleg, er det nok ikkje aktuelt å spele på pubar og slikt. Dette er ikkje akkurat partymusikk. Kanskje melodiane i seg sjølve, men ikkje tekstane, seier Terje. Gjennom konsertar og cd-sal, håper Terje på å få tent inn kostnadane frå plateproduksjonen, samt utgiftene til helsekost

og alternativ medisin. – Når det gjeld behandling som er litt alternativ, så dekker ikkje staten ei krone, seier Terje.

Midlertidige operasjonar. Terje har vore på operasjonsbordet mange gonger. – No som eg har hatt sju operasjonar, er det blitt litt rutine. Fyrste gongen var det berre føflekken som vart teken. Eg fekk ein telefon om at det var kreft i han, og då måtte eg fjerna hamburgaren, det er det eg kallar kjøttstykket dei tok frå skuldra mi. Då tenkte eg at eg var ferdig med kreften. Men etter eitt års tid kom det ei kul, og då, nei… Oppturar og nedturar har det jo vore, og etter kvart har eg innsett at operasjonane er midlertidige. Dei tek ikkje bort kreften, for det er tydeleg at det er meir enn det som er synleg på bileta. Det har gått inn i lymfene, bindevevet, magen, alt er infisert. Eg fekk cellegift i sommar, den såg ut til å virke bra, men så gjekk det til tarmen likevel, seier Terje.


Eg har ei kjensle av at eg har fått tekstane frå Gud og av at eg ikkje har vore mottakeleg for bodskapen før eg fekk diagnosen. Terje Ramsåsen

– Det å ligge på sjukehuset etter operasjonane og vere handikappa, stengt ute frå verda, det er ei rar kjensle. Verda går vidare utan meg, eg er ikkje nødvendig. Seinare kjem eg ut att, og då er det dei same greiene som før. Folk lev og folk døyr, det er jo heilt normalt, men det var ei ahaoppleving å bli sett utanfor, fortel Terje.

Basisk mat. Etter at han vart sjuk, er

Terje blitt svært bevisst på kva han et. – Eg vart tipsa av ein lege om at det er viktig å ete basisk mat, og så fekk eg ei liste med anbefalt mat. Sukker er mellom anna heilt forbode fordi høgt blodsukker gjev gode vekstvilkår for kreft. Også kveitemjøl, gjær, meieriprodukt og kjappe karbohydrat er forbode. Kva blir att, vil du kanskje spørje? Det er faktisk att ein del. Hittil har eg fått eta kjøt og fisk. Vel og merke inne-

Mykje tid går med til bøkene.

ber tillatinga ikkje oppdrettsfisk og husdyr, men dyr som vel sin eigen mat. Men no har legen sagt at eg må kutte ut kjøtt og fisk også. Difor skal eg på kurs for å lære å lage god vegetarmat, seier Terje. – Opplev du at kosthaldet har positiv effekt? – Like etter at eg starta på opplegget, besøkte eg ein kamerat som har ei katte. Eg har hatt katteallergi heile mitt vaksne liv, så

M i s j o n s bladet 4 - 0 9

>>

43


Eg skal ikkje seie at eg er glad for å ha fått kreft, for det er eg ikkje. Men eg er glad for den nye måten å sjå livet på. Terje Ramsåsen

>> eg venta berre på at auga skulle svi og bli

raude. Men det skjedde ikkje. Legen sa at allergiar er noko av det fyrste som forsvinn når ein et slik mat. Sidan februar i fjor har eg ikkje vore forkjøla eller hatt snev av smittsame sjukdomar. Då eg skulle i juleselskap vart eg åtvara, for det var mange der som hadde hatt omgangsjuke. Men eg tenkte at det ikkje er noko som bit på meg, og det stemte. Når eg trenar, blir eg ikkje lemster på same måte som før. For når kroppen blir basisk, forsvinn avfallsstoffa. Det tøffaste var nok då eg fekk cellegift i sommar. Då fekk eg høyre at eg måtte rekne med å vere utslått av kvalme i to, tre dagar. Så difor låg eg der med kanylen i armen og venta på at eg skulle bli kvalm. Men eg var utruleg nok like pigg, og eg kunne springe heim etterpå. Legen meiner at det heilt sikkert er kosthaldet som gjer at eg takla gifta så godt. Når desse tinga går så bra, så har eg tru på at det etter kvart skal kunne ta kreften også, men det sit tydelegvis djupare. Det er i alle fall tydeleg at det skjer mykje positivt i kroppen når eg et slik mat, fortel Terje, som arbeidar iherdig for å hjelpe kroppen til liv. – Eg fekk tips om noko som heitte B-17, som ikkje er i sal i Noreg, men som vert brukt i kreftbehandling i Mexico. Amerikanarar dreg over grensa for å bli behandla med det, for det er forbode i USA. Det er tydeleg at legemiddelindustrien har eit vanvittig tak på kva som er anerkjente legemiddel. I og med at dette er eit naturprodukt, så kan dei ikkje ta patent på det og tene store pengar. Difor vert det boikotta, seier Terje.

Kvardagslivet. Bøkene i bokhylla til

Terje er mange, og dei er nesten utelukkande skrivne av norske forfattarar. Det er vel som det sømer seg for ein norsklektor. – Eg er sjukemeldt no, men eg har jobba heile tida, sjølv om dei siste åra har

44

Misjons bladet 4-09

vore litt oppstykka på grunn av operasjonar. Som legen min sa, så er ikkje jobben min dei kommande månadane på skulen, jobben min er å bli frisk. Eg må kanskje bruke to timar på å laga til eit rett og godt måltid, og så dreg eg ut og trenar og mosjonerar. Symjing og skigåing er det eg gjer mest av. Eg har testa meg sjølv med å gå litt fort på ski, og eg kan ikkje kjenne at kreften har redusert lungekapasiteten min. Det er lett å vere optimist når eg har fått lov til å vere frisk heile tida. Eg veit ikkje korleis eg kjem til å ta det om eg får smerter, seier han ettertenksamt. – Elles så les eg og høyrer på musikk. Eg har ikkje problem med å få tida til å gå. Det eg saknar mest, er den sosiale kontakten som følgjer med jobben. Difor kjem eg innom skulen ein gong i veka for å møte kollegaene mine.

Trygg på scena. Terje er også tryllekunstnaren Timjan. Timjan er framleis aktiv, sjølv om det er blitt vanskelegare å legge planar langt framover i tid. – Kvifor valde du å bli tryllekunstnar? – Eg begynte nok berre fordi eg var nysgjerrig. Då eg var12-13 år, var eg på ein marknad der det var ein kjend tryllekunstnar. Eg gjekk bak scena og sa ”Hei! Eg er også tryllekunstnar!” Tryllekunstnaren gav meg adressa til Magisk juniorsirkel. Etter kvart fekk eg eit repetoar og nokre jobbar. Det er mykje lettare å vere tryllekunstnar og underhalde folk enn det er å vere lærer og prøve å få same respons der, seier Timjan og ler. – Eg er i grunnen litt tilbaketrekt og liker ikkje å vere festens midtpunkt. På scena går eg inn i ei rolle. Det er ikkje meg, berre ein figur, og det er av ein merkeleg grunn litt tryggare, seier han. – Om du eigentleg er beskjeden, korleis er det då å vere så openhjartig på plata? – Det har eg også lurt på. Ein skulle tru at eg ville lukke meg inne, men det har vore

heilt naturleg for meg å vere open. Kanskje det er Gud som har vridd litt på personlegdomen i det tilfellet der. Gevinsten er at når eg har vore open, så har eg fått masse tilbakemeldingar på om eg har prøvd ut ulike ting som folk meiner at kan hjelpe meg. Det er mange helsekostprodukt som berre er til å hive, så eg må sile ut tipsa eg får. Men så har eg funne fram til nokre produkt som eg har tru på. Viss eg ikkje hadde snakka om det, så hadde eg ikkje fått vite om desse tinga, seier Terje.

Håp. – Kva har sjukdomen gjort med for-

holdet ditt til Gud? – Eg har kome nærare Gud. Mange har spurt om eg ikkje er bitter. Nja, nei, eg er eigentleg ikkje det. Eg skal ikkje seie at eg er glad for å ha fått kreft, for det er eg ikkje. Men eg er glad for den nye måten å sjå livet på, det å bli meir bevisst på livet og glede seg over dei små tinga, i plassen for å ta det for gitt og gå rundt og irritere seg over småting som eigentleg ikkje betyr noko i det heile, seier Terje. – Eg trur nok at om eg ikkje hadde hatt trua, så hadde eg gjeve opp ganske tidleg. Eg ville ha gått tom for initiativ og pågangsmot, og kanskje vore død. Trua gjer at eg slepp angsten for døden som mange sikkert ville ha slite med i same situasjon. Det er sjølvsagd trist å måtte forlate det som er, men eg ser samstundes framover, mot himmelen og det som kjem etterpå. Eg innser at mine pårørande slit fælt. Kanskje slit dei meir enn meg, for eg føler at eg taklar det ganske greitt. Det er kanskje verre å miste nokon enn å miste sitt eige liv. Det er ikkje så lett å seie, seier Terje, som har tre barn i alderen 17, 19 og 21 år. – Korleis er Gud med deg i kvardagen? – Eg føler at det er mykje som går min veg, og eg veit at det er mange som ber for meg. Eg har tenkt ein del på det med å tru. I Afrika har folk lettare for å tru. Der ser ein


Trommesettet ble kjøpt i 2006. Etter kvart vart dei flytta frå heimen og inn i Bøle misjonsmenighet.

at folk blir friske gjennom bøn, fordi folk er så gira på at mirakel kan skje. Me som bur her i Noreg, me er vane med fysiske lovar, så me er litt hemma. Eg føler sjølv at det er lettare å be for ein annan enn det er å be for meg sjølv og forventa resultat. Det at Gud har vist meg B-17 og vist meg vegen til legen min, kan jo sjå tilfeldig ut. Men Gud må kanskje bruke ein slik veg og vise meg nokre fysiske ting for at han skal kunne gjere meg frisk. Eg har fått så mange tips undervegs, og det er tydeleg at det er noko som fungerer. Men spørsmålet er om eg har starta på kurane tidleg nok. I dag er eg optimist. Eg trur det skal vere mogleg å bli frisk. Det er mange ting som går i den retninga. Det einaste som ikkje peiker i riktig retning, er bileta som vart tekne av korleis kreften har spreidd seg i kroppen min. Eg har tru på bøn og på at det er viktig å tenkje positivt, avsluttar Terje. Tekst og foto: Kristine M. Stensland

M i s j o n s bladet 4 - 0 9

45


Semsvegen 51, 3676 Notodden Tlf. 350 27 300 www.berget.no

Et av Norges største utvalg av campingbiler og bobiler!

www.caravansenter.no Vesterled 71, 4887 Grimstad Tlf: 37256666

46

Misjons bladet


Disippelkorset - et felleskristent symbol Perfekt til konfirmanten? Se våre hjemmesider eller ring 23 32 57 70 for mer info. www.disippelkors.no Disippelkorset © Edin Løvås. Forvaltes av Misjonsforbundet UNG

Ikke helt A4 Vi tar jobben fra logo, profil, idé og design til trykk og innbinding.

Trenger du Au-pair? Kristen Au-pair fra Filipinene søker norsk familie. Kan gjøre rent, passe barn, lage mat, vaske tøy etc. Er 23 år, snakker engelsk, litt dansk og litt svensk. Tlf.: 37 04 99 11 • Grimstad • Norgeshusforhandler Kontakt Raquel: rabarrogo@ gmail.com tlf: 0046-733167114

B

Y G

G

M

E

S

T

E

R

www.wera.no

Nytt nettverk for ledere: UNGpuls Misjonsforbundet UNG, ved ungdomskonsulent Tore Mersland, inviterer nå barne- og ungdomsledere til flere regionale nettverkssamlinger denne våren. UNGpuls har som mål å utruste, engasjere og bygge relasjoner mellom ledere, både de som gjør en frivillig innsats og de som er ansatt som menighetsarbeidere og pastorer . - Det er mangel på nettverk mellom ledere i disse dager. Vi trenger å se utover ”meg selv og mitt eget,” og samles om det vi har felles. Det kalles enhet, og Jesus digger det!, kommenterer Fredrik Tybakken, fungerende generalsekretær i UNG. Samlingene er lagt til lørdager, og fra innholdet kan nevnes at det blir undervisning, mat, tenketank, gode samtaler og bønn. Neste samling er i Skien Misjonskirke den 10.april. Meld deg på ved å sende en e-post til ung@misjonsforbundet.no

Besøk vår nettportal:

www.misjonsforbundet.no * blogger * nyheter * arrangementer * ressursbank * debattsider * verdigrunnlag * satsningsområder * nasjonalt og internasjonalt arbeid * speider * Misjonsbladet * kontaktinformasjon *

M i s j o n s bladet

47


aktuelt

Kvinner i teneste ”Her er ikke mann eller kvinne” er ei bok som ønskjer å gjeve eit teologisk og historisk fundament for kvinner i pastorteneste og andre leiarposisjonar.

D

en nye boka er eit resultat av ein prosess som har gått over fleire år, og fleire personar har vore involverte i prosjektet. Ei av dei er Anne Wenche Hellem, styreleiar i Misjonsforbundet. Ho er utdanna og ordinert pastor. - På 90-talet hadde me nokre samlingar for kvinnelege pastorar, og då såg me eit sterkt behov for eit slikt prosjekt. Det å ha ein konservativ teologi, samstundes som ein meiner at kvinner kan vere pastorar på lik linje med menn, harmonerer ikkje for alle. Me ville vere med å gjeve kvinner eit teologisk fundament for å kunne vere pastorar og eldste, samstundes som me ville løfte fram historia vår. Fredrik Franson, ein mann som spelte ei svært viktig rolle ved stiftinga av Misjonsforbundet, sa at han ikkje skjøna at halvparten av Guds folk skal måtte teie stille når det er så mange som treng å bli frelste, seier Anne Wenche.

Ikkje ein jentegjeng i 30-åra. Gruppa som har arbeida med prosjektet, har bestått av både menn og kvinner med ulik alder og forskjellig kompetanse. - Me hadde ikkje tenkt at prosjektet

48

Misjons bladet 4-09

skulle bli så stort, og resultatet vart flottare enn eg hadde trudd. Boka er utforma slik at ho også kan nyttast i høgskulen, og har i seg både historikk og teologi. Det var viktig for oss å få fram heilskapen dette utgjer. Boka inneheld også eit skrift av Franson, samt praktiske og normative vurderingar, seier Anne Wenche.

Adam og Eva. - Engasjementet mitt

kjem frå mi eiga erfaring. Då eg var ferdig utdanna pastor i 1980, var det 30 år sidan sist det var ein kvinneleg pastor i Misjonsforbundet. Sjølv gjekk eg etter kvart inn i ei stilling som forsamlingssekretær. Frimodet mitt i tenesta ligg i skapingsforteljinga. Både menn og kvinner vart skapte i Guds bilete, og når me ønskjer å formidle kven Gud er, må me vise fram dette mangfaldet. Difor er det viktig å legge til rette for at kvinner kan ta leiaransvar saman med menn, seier Anne Wenche.

Ingen hindringar, eller? Anne Wenche

tek ein ganske lang tenkepause då ho får spørsmål om korleis ho vil beskrive kvinners posisjon i Misjonsforbundet per dags dato. - På ein måte opplev eg at det ikkje er hindringar for kvinner. Men det er likevel ikkje alltid like lett å finne kvinner som har høve til å delta i for eksempel styrer, då kvinner ofte prioriterer familien. Me treng å utfordre kvinner til å delta på lik linje med menn i styrer og råd og til å bruke gåvene sine i pastortenesta. Dessutan treng kvinner at det blir bekrefta at dei er ønska og dyktige nok for jobben i større grad enn kva menn gjer, seier Anne Wenche.

– Me ønskjer å gjeve kvinner frimod til å tene, understrekar ho til slutt.

Heilskapleg bibeltolking. Reidar Sal-

vesen, førstelektor innanfor systematisk teologi ved Ansgar Teologiske Høgskule, har også vore med på prosjektet. – Eg trur at det er viktig med ei heilskapleg tenking der det samla bibelmaterialet blir trekt inn. I diskusjonen kring 1. Korinterbrev 14,34 og 1. Timoteus 2,11 (om at kvinner skal teie i forsamlinga og underordne seg, red.anm.) er det tydeleg at folk les tekstane ulikt. Er desse tekstane konkrete uttrykk for ei grunnleggjande skaparordning, eller skal dei bli forstått som tidsavgrensa restriksjonar forårsaka av ein spesiell situasjon? Eg trur at den grunnleggande likskapen som vert framstilt i skapinga og frelsa, saman med alle dei tekstane som fortel om kvinner i teneste, er viktige som utgangspunkt for å forstå tekstane. Med utgangspunkt i det samla bibelmaterialet, er det tydeleg for meg at desse tekstane er klart bestemte av konkrete situasjonar, og at dei ikkje må lesast som allmenngyldige forbod, forklarer Reidar. - Eg håper boka kan bidra til at ei jente får frimodet ho treng til å bli pastor eller ta eit anna leiarverv, seier Reidar.

Den teologiske debatten. Ein kol-

lega av han ved Ansgar, forskingsleiar, 1. amanuensis og dr. theol. Ingunn Folkestad Breistein, er ein annan bidragsytar. – Eg har sjølv vore pastor og er engasjert i spørsmål om kvinners likestilling med menn i Guds forsamling. Å vere


Anne Wenche Hellem (t.v), Reidar Salvesen, Ingunn Breistein og Astri Anfindsen Dagrød har stått bak den nye Misjonsforbundsboka ”Her er ikke mann eller kvinne.”

pastor opplevde eg som positivt, og det var uproblematisk å arbeide som kvinneleg pastor i Misjonforbundet, seier Ingunn. Ingunn såg like fullt behovet for gjennomføringa av eit prosjekt som det ho no har vore med på. - Det har lenge vore debattar i norske kyrkjer om kvinnelege pastorar og prestar. I Den Norske Kyrkja, som har diskutert saka sidan 70-talet, kan det virke som om temaet teologisk sett er ferdig debattert. I fleire frikyrkjer og i det lågkyrkjelege synast det framleis å vere behov for debatt om forholdet mellom det å ha ein konservativ bibelforståing og å ha kvinnelige pastorar. Det er ein lang tradisjon i Misjonsforbundet for å godta kvinnelege pastorar og forkynnarar. I praksis er det likevel ikkje så enkelt. Det er framleis svært få kvinnelege pastorar hjå oss. I Statskyrkja har prosentdelen av kvinnelege prestar auka, men nokon tilsvarande auke har me ikkje sett i Misjonsforbundet, seier Ingunn.

Den normale pastor. – Eg trur mange

framleis likestiller motstand mot kvinnelege pastorar med bibeltruskap. Mange forsamlingar og medlemmar ser mannen som ”den normale pastor,” mens kvinnelege pastorar blir sett på som noko uvanleg. Eg har møtt mange kvinner på Ansgarskulen som eg ser på som veleigna til pastorteneste. Men etter at dei har fullført utdanninga, har dei ikkje gått inn i ei slik teneste. Dei får ikkje alltid same tilbod som menn om teneste i våre eller andre forsamlingar, kan Ingunn fortelje. – Eg håper det grundige arbeidet me har gjort innan bibelfortolking og historie, skal skape tryggleik for dei som arbeider for kvinnelege pastorar eller sjølve har lyst til å bli det. Eg håper at boka vil vise at det ikkje er alle motargument mot kvinnelige pastorar som er teologiske. Nokre argument går meir på kjensler eller på det praktiske, avsluttar Ingunn.

Frå motløyse til entusiasme. Astri

A. Dagrød er ordinert pastor og frilans forkynnar. Ho er no pensjonert og er den eldste som var med på å laga boka. - I åra 1984-88 gjekk eg på Angarskulen, og i alder var eg som ei bestemor i klassen. På skulen skulle eg skrive oppgåve, og ein lærar oppmuntra meg til å studere kvinners stilling. Etterpå tok eg

hovudfag ved Menighetsfakultetet, og arbeida då mykje med tekstane om kvinner i nytestamentlege forsamlingar, fortel Astri. - Eg var konservativ og ville gjerne følgje Skrifta. Mykje av det eg las gjorde meg motlaus, men biletet endra seg etter kvart. Eg vart med på prosjektet fordi det er viktig for meg å gjeve uttrykk for det eg sjølv er blitt så overbevist om. Bodskapen i boka har hatt ein frigjerande effekt på heile tenesta mi. Eg ønskjer at mange blir satt fri til å tene med gåvene sine. Eg håper det kan føre til ny glede og entusiasme både i Misjonsforbundet og i andre kyrkjesamfunn, seier Astri før ho avsluttar med å vise til Franson sitt engasjement for kvinners stilling allereie i siste halvdel av 1800-talet. Franson sendte kvinner på bibelkurs, og han sendte dei ut som forkynnarar. Da Det Norske Misjonsforbund vart stifta i 1884, hadde kvinnene stemmerett på linje med mennene.

Klar for kvinneleg pastor? Korleis ser

me på ein kvinneleg leiar eller pastor? Om ein meiner at ein skepsis til kvinner i slike posisjonar først og fremst skuldast det teologiske grunnlaget, våger ein då konfrontera synet sitt med standpunkta i ”Her er ikke mann eller kvinne”? Spørsmåla som reiser seg er vanskelege, og kjenslene som vert sette i sving kan vere sterke. Difor er det, som Anne Wenche Hellem seier, viktig å respektere synet til dei som meiner noko anna enn seg sjølv.

Tekst: Kristine M. Stensland

M i s j o n s bladet 4 - 0 9

49


50

Misjons bladet 4-09


Gerda Karijord

– Norges første kvinnelige forstander

Gerda Karijord var evangelist, forstander, redaksjonssekretær og skribent. Hun ble født det året Det Norske Misjonsforbund ble stiftet. Noen tiår senere ble hun regnet som Misjonsforbundets eneste mannfolk. Møt Gerda Karijord – en av de mest markante kvinnene i Misjonsforbundets historie.

G

erda Karijord (1884-1960) var antakeligvis den første kvinnelige menighetsforstander i Norge. Hun arbeidet som forstander i Narvik misjonsmenighet fra 1915-17. Dette er 23 år før ”Lex Mowinckel”, loven som i 1938 gav kvinner adgang til presteembetet så fremt ikke menighetene av prinsipielle grunner var imot. Det er også 46 år før Ingrid Bjerkås i 1961 ble ordinert som den første kvinnelige prest i Den norske kirke. Gerda Karijord mottok kongens fortjenestemedalje i gull for sin innsats ved Fiskerhjemmet i Kabelvåg. Hun arbeidet hele sitt liv i Det Norske Misjonsforbund (DNM).

Vinterdåpen. Gerda Karijord ble født

på Brønnøy i Helgeland 17. mars 1884, samme år som DNM ble stiftet. Gerda Karijord ble omvendt som 13-åring. Som ungdom ble hun overbevist om at troende dåp var det riktige, og da ønsket hun å bli døpt straks. Vinteren var da på sitt barskeste, 28. februar. Hun ble senket ned i

fjorden mens noen av menighetsbrødrene holdt isflakene på avstand med lange stenger. Hun flyttet siden til Kristiania og ble medlem av Betlehem misjonsmenighet som 15-åring. Hun hadde ingen utdannelse og var sannsynligvis autodidakt.

Vekkelsespredikanten. Gerda reiste som evangelist i Telemark fra 1901-03, og sto i vekkelse på Eben Ezer, Misjonsforbundets menighet i Porsgrunn som 17-åring. Deretter arbeidet hun som evangelist i Bodø og på Helgeland. Fra 1907-15 arbeidet hun som lønnet redaksjonssekretær i Misjonsforbundets blad, Talsmanden. Så gikk turen til Narvik misjonsmenighet hvor hun arbeidet som forstander fra 1915-17. I årene mellom 1918 og 1944 arbeidet hun som Nordre Distrikts evangelist. I 1923 kom Gerda Karijord til Vardø og overtok driften av fiskerhjemmet der, samtidig som hun ble menighetsforstander på Betel som var Frimisjonens (DNMs) menighet i Vardø. Virksomheten var startet opp av Misjonsforbundets evangelist Anna Teigland i 1891. Mens mange av samtidens vekkelsesforeninger ikke tillot kvinner å stå på talerstolen, tolket DNM Bibelen slik at kvinner og menn var likestilt når det gjaldt å forkynne Guds ord. I 1936 åpnet Misjonsforbundet et fiskerherberge i Vardø med plass til 120 mann, og Gerda Karijord sto sentralt i arbeidet med byggingsplanlegging og pengeinnsamling. Selv dronning Maud gav en personlig pengegave til fiskerhjemmet. For sin innsats for fiskerne i Vardø mottok Gerda Karijord kongens fortjenestemedalje i gull. Gerda ble i Vardø til 2. verdenskrig brøt ut. Forkynneren. Ut fra Gerda Karijords artikler i Talsmanden og ut fra hennes kor-

respondanse med ulike misjonsforstandere i Misjonsforbundet, forstår vi at hennes virksomhet som evangelist først og fremst besto i møtevirksomhet. Hun talte enten selv på disse møtene, eller inviterte andre evangelister som talere, både kvinner og menn. Hun arrangerte ofte stevner der det var flere dager med møter, og påpekte at også fester var viktige i en slik sammenheng. Ofte fikk hun oppleve at mennesker ble omvendt. Fra hennes arbeid i Narvik misjonsmenighet går det fram at hun enten selv forkynte på møtene, eller ledet dem når andre talere var på besøk. Da hun arbeidet i Vardø drev hun ikke bare fiskerihjemmet, men var også forkynner og sjelesørger i menigheten på stedet. Hun klager i et brev til misjonsforstanderen at det sliter henne ut at hun skal drive begge virksomheter på én gang.

Kritikeren. Gerda Karijord fikk ord på seg for å være ”det eneste mannfolk i DNMs ledelse”. Grunnen til dette var at hun henvendte seg til Misjonsforbundets misjonsforstandere og ledelse og kritiserte dem når hun mente at de handlet feil. Karijord ble for øvrig foreslått som distriktsforstander for Nord-Norge i 1933. Det var flere forhold hun kritiserte Misjonsforbundsledelsen for. Det gjaldt blant annet ledelsens håndtering av den såkalte forsoningsstriden. Like etter krigen ble en av lærerne ved Misjonsforbundets misjonsskole, John Christensen, fra luthersk hold anklaget for å forkynne en subjektiv forsoningslære. I forlengelsen av dette ble både Misjonsforbundet og John Christensen kalt ”liberale”, blant annet av Ole Hallesby. Gerda Karijord henvendte seg mange ganger til både misjonsforstanderen og DNMs forbundsstyre for at de offentlig >>

M i s j o n s bladet 4 - 0 9

51


>>

skulle ta et oppgjør med Christensens forsoningssyn. Hun uttalte at hun var Christensens bitreste motstander når det gjaldt dette spørsmålet. Selv opplevde Karijord at flere lokaler ble stengt for Misjonsforbundets predikanter på Sør- og Vestlandet på grunn av denne striden.

Rettferdighetssansen. Gerda Karijord

mente at Misjonsforbundet satset for lite på Nord-Norge etter krigen, spesielt når det gjaldt fiskerhjemsvirksomheten. Dette hang ikke minst sammen med det økonomiske oppgjøret Misjonsforbundet hadde fått både fra myndighetene og forsikringsselskap fordi fiskerhjemmet i Vardø hadde brent ned under krigen. Gerda Karijord var redd for at disse midlene skulle bli brukt i andre deler av Misjonsforbundets virksomhet, istedenfor til gjenoppbygging av fiskerhjemmet. Gerda Karijord tok flere ganger opp sine lønnsforhold og mente at hun ble for dårlig betalt i forhold til andre predikanter og i forhold til det arbeid hun gjorde. Også etter at hun var blitt pensjonist, fortsatte hun å forkynne når hun ble spurt og hadde krefter til det. Hun mente at hun fikk lav pensjon sammenlignet med de mannlige predikantene, men begrunnelsen fra Misjonsforbundsledelsens side var at hun var enslig, mens de var gift. Da hun døde, 75 år gammel i 1960, hadde hun arbeidet sammenhengende i Misjonsforbundets tjeneste i 53 år, fra 1901-1954, dog fra 1953 som pensjonist. I Misjonsbladets minneord ble hun omtalt som en ”overmåte sterk personlighet med sine meningers mot,” som aldri unnvek ”en sak hun mente hadde krav på å kjempes fram”. Det ble også skrevet at hun var en av de mest benyttede talere i Misjonsforbundet, og at ”hennes mer enn alminnelige evne til å

GERDA KARIJORD 1884: 1897: 1899: 1901-03: 1903-05: 1905-07: 1907-15:

52

Født på Brønnøy i Helgeland 17. mars. Omvendt da hun var 13 år. Gerda flytter til Oslo og blir medlem av Betlehem misjonsmenighet. Evangelist i Telemark. Evangelist i Bodø. Evangelist på Helgelandskysten. Ansatt som lønnet redaksjonssekretær i Misjonsforbundets organ Talsmanden.

Misjons bladet 4-09

kle sine tanker og meninger i velvalgte og tydelige ord, er vel kjent”.

Skribenten. Gerda Karijord fikk utgitt flere fortellinger som omhandler vekkelsene i Nord-Norge. Det synes rimelig å anta at disse delvis er selvbiografiske, og at de beskriver vekkelsene som gikk over Nord-Norge i hennes ungdomstid. Gerda Karijord skrev også dikt og sanger, men hun fikk aldri utgitt disse. Det er flere teologiske temaer som berøres i bøkene hennes, ikke minst forsoningslæren. Men også forholdet mellom den liberale, frilyndte kristendommen og den mer konservative vekkelsesbevegelsen, omtales. I tillegg er flere av romanpersonene kvinnelige forkynnere, og fortellingene fungerer helt klart som et forsvar for kvinners rett og plikt til å forkynne evangeliet på linje med menn. Markant. Gerda Karijord er en av Mis-

jonsforbundets mest markante predikanter. Hun er blant de få kvinnelige predikanter som forble i Misjonsforbundets tjeneste hele livet, og det i en tid der antallet kvinnelige predikanter var dalende. Hun hadde en evne til å kombinere det åndelige og det praktiske som ikke minst kom fram gjennom hennes arbeid i Vardø. På tross av manglende utdanning viste hun gjennom det hun skrev og talte god innsikt i både teologiske og samfunnsmessige spørsmål. Hun hadde et stort ønske om at Misjonsforbundet ikke skulle glemme Nord-Norge som et viktig arbeidsområde.

Kilder: Misjonsbladet, Talsmanden, Ingulf Diesen: Veien Videre, diverse brev og annet materiale i Misjonsforbundets arkiv, Riksarkivet. Tekst: Ingunn Folkestad Breistein Førsteamanuensis ved Ansgar Teologiske Høgskole

1915-17: Fungerte som forstander i Narvik Misjonsmenighet. 1918-44: Evangelist i Nordre distrikt, med særlig base i Vardø hvor hun bodde fra 1923, drev fiskerhjemmet og var forstander på Betel. 1933: Foreslått som distriktsforstander for Nordre distrikt. 1936: Åpning av Misjonsforbundets fiskerherberge i Vardø. Gerda var sentral i planlegging, oppbygging og drift. 1953: Gerda blir pensjonist, i en alder av 69 år. Hun fortsetter å forkynne til sin død i 1960.

Beatleslåta ”Help me!” synger sangerne fra Skien som et apropos til lørdagskveldens tema ”Hva heter din lengsel?” Det svingte! Foto: I. Rui.

Krydre med høy


aktuelt

et seminar

metningsgrad

G

ro Anita malte. Kirsten og Sylvia både laget og spiste pakistansk krydrede retter. Bente og Åshild ba. Solveig talte, Alice sang og Tjodun fortalte. Alle bidro på sin måte til at årets kvinneseminar satte avtrykk i ånd, sjel og kropp, så vel som i kalenderen.

Gud som ser. Rammen rundt årets kvin-

neseminar var en flott utsmykket misjonskirke, et kreativt og sanselig program, et fantastisk husband, og mange kunstneriske innslag som forfrisket helgen og gav mat for de glade, de sørgende, for unge og gamle. Seminaret bød på dyptpløyende

Årets kvinneseminar samlet rundt 300 jenter til en dyptgripende og næringsrik helg i Oslo misjonskirke. Fra den første kaffekoppen til det siste telys som ble tent, var det budskapet om Skaperens nærhet og fravær i våre liv som gjennomsyret alt.

og rotfestet forkynnelse, som berørte på mange nivåer og gav utallige muligheter for å skape respons og ettertanke i lang tid framover. Det var dype spørsmål som ble stilt, og ærlige og usminkede forsøk på svar som ble gitt gjennom høytlesing, fortelling, stillhet, bønn, undervisning og sang. Tjodun Felland eide den inspirerende fortellerstemmen som bidro med fortelling og lesning hele helgen. Det var forkynner og misjonær Kristin Pedersen som fikk åpne kvinnehelgen i møtet fredag kveld, og talte om det å finne sin egen stemme, og om å bli sett av Gud. Med utgangspunkt i fortellingen om Hagar,

på flukt fra Sara og bortkommen i ødemarken, malte hun et levende bilde av en levende Gud som både ser deg og viser vei. Hva og hvor er stemmen din?, spurte hun tilhørerne. ”Bare natten har verdensrom”. Seminaret hovedtaler, Solveig Tufte Johansen, hadde med seg ferske utgaver av boken ”Bare natten har verdensrom,” utgitt på Luther Forlag. Hun stilte opp på boksignering og delte også noe av materialet fra boken i sin tale lørdag formiddag. Hennes nye bok henvender seg til alle troende, tvilende og tvilsomme mennesker som vil leve

M i s j o n s bladet 4 - 0 9

53


Rundt 320 kvinner var faste deltakere eller innom en tur på årets kvinneseminar, som fant sted i Oslo Misjonskirke Betlehem.

godt i forandringstider, med hilsen fra en ”bekymringsfull optimist.” ”Vi er skapt til å utvikle oss og leve i vår egen tid. En god vekst skjer i skjæringspunktet mellom trygghet og utfordringer,” står det i omslaget. På Kvinneseminaret talte Solveig om ”Skaperens nærvær og fravær i våre liv.” Å sitte under Solveigs forkynnelse er som å oppleve en fagleksjon, gruppeterapitime, bibeltime og massasje - på en gang. Alt dette, blandet med hennes egne opplevelser og den ærlige og direkte framstillingen, gjør det vanskelig å forbli uberørt. Hun talte innlevende og fascinerende om biologiske og kjemiske funksjoner i vår kropp, og matet forsamlingen med sine bilder fra medisinen, naturen, forskningen, Bibelen og hverdagslivet. ”Vår biografi finnes i kroppen vår og den skrives i kjøtt. Kroppen taler,” sa Solveig, og startet talen med å vise en film om verdensrommet som illustrerte Guds fantastiske skaperverk. - Skaperens nærvær er i våre kropper. Helt ned i den minste detalj ser vi Skaperens signatur. Han holder hele verden i sin hånd, og likevel er et menneske mer verdt enn hele verden. Mennesket er så verdifullt. Livet handler ikke om midjefettet, men det handler om å leve med en selvrespekt for det fantastiske kunstverket som vi er, og lytte til skapelsen i oss for å få et godt liv.

Skaperens bilde – eller reklamens? - Bærer jeg Skaperens bilde i meg eller

54

Misjons bladet 3-09

Tjodun Felland har vært med på mange kvinneseminarer, som tekstleser og forteller.

reklamens? Meningen er at du skal leve i pakt med skaperens nærvær i deg. Derfor trenger vi å finne vår røst og leve i pakt med det vi er skapt til og ikke sprenge våre egne rammer. Bruk ikke for mye av ditt liv på å være en annen. Skaperens nærvær i oss handler også om å forsone seg med seg selv, ikke med ting, men AT ting er som det er. Det binder livskraften vår hvis vi prøver å være en annen en den vi er, sa Solveig, og støttet seg også på forskning når det gjelder selvbilde og tro: - Det forskes i dag på ”troens molekyler”. Det skjer noe med biokjemien i hjernen vår i forhold til hva du tror på. Dette er en god grunn for å slutte å snakke negativt til seg selv. Sier vi noe ofte nok, ”limer” det seg fast i overgangene fra celle til celle og preger strukturen i hjernen. Det handler om å tro på Skaperens nærvær i selve kroppen vår, ikke bare som en positiv bekjennelse, men med en positiv tro på at Gud i mine omgivelser kan skape hva han nevner, sa Solveig, og oppmuntret til å følge med på forskningen om troens molekyler. Hun snakket også om Guds fravær i livet, og hvordan vi kan forholde oss til Gud i vanskelige tider og i tider med forandring og voksesmerter. - I mitt eget liv har den evnen jeg har hatt til å gå utenfor de trygge rammene, skapt mye strev. Er Gud fraværende da? Jeg har spurt mange den siste tiden om de har opplevd at Gud er fraværende, men det er få som uttrykker det slik. Det er heller slik at vi kan fjerne oss fra Gud, og hendel-

ser i livet gjør at gudsbildet forandrer seg. Vi arver et gudsbilde og det forandrer seg etter hvert som vi blir voksne og modnes. Det kan oppleves ubehagelig. Men det ubehagelige er ikke det samme som det farlige. Gud er ikke redd for noen prosesser i det menneskelige liv, han er ikke redd for dine spørsmål. Gud er stor, og Gud har en vei. Han er til stede i de mørkeste stundene, ikke bare i de gode. Gud er der uansett og skygger ikke unna. Det eneste han er redd for er at vi skal vende ham ryggen, for da kan han ikke få velsignet oss.

Glimmer og granitt. Det kreative uttrykket fikk stor plass i årets seminar, og flere benyttet anledningen til å bryte ut av trauste rammer og prøve noe nytt. Hele helgen sto det et kunstnerisk verksted til disposisjon, og det var også en kunstutstilling med utsalg i kafeen. ”Glimmer og granitt” var overskriften for lørdagsettermiddagens seminarer, og på programmet sto blant annet hverdagsbønn uten krav, tro på hjemmebane, dans, maling og matlagingskurs. Blant årets seminarholdere fant vi den svenske kunstneren Gunnel Norin, som i fjor sto ved inngangspartiet og malte ute blant folk. Interessen var så stor og spørsmålene så mange, at i år stilte hun opp med et seminar og lot 15 deltakere få utfolde seg fritt med malingspensler, svamper, akrylmaling og vann – uten grenser. Det var en andektig stemning i rommet da de første penselstrøkene ble satt på det blanke lerretet. Noen hadde


Veiskillespørsmål til fordyping, bønn og ettertanke fylte de mange bønnestasjonene man kunne vandre rundt på, lørdag kveld.

drømt om dette i årevis, men ikke turt å prøve, og flere gledestårer - og andre tårer - blandet seg med malingen. Gro Anita Bakken fra Notodden hadde malt før, men aldri etter ”innfallsmetoden” som Gunnel instruerte i, der man lar intuisjonen råde og maler uten egentlig å vite noe om hva resultatet skal bli. Gro Anita var på kvinneseminaret for første gang og syntes det kreative fokuset var veldig fint. - For meg er maling litt som terapi. Jeg har malt mye tidligere, men alltid med et mål og opptatt av at det skulle gjøres ”riktig”. Jeg er veldig glad i kunst, og jeg tror jeg skal driste meg på å ha dette hjemme på veggen, smiler en blid og fornøyd Gro Anita og viser fram det nydelige bildet – resultatet av rundt to timers intenst arbeid.

Kropp og krydder. Den flotte gymsalen i kirken åpnet opp for dansere, med fokus på å uttrykke seg gjennom bevegelse, frigjørende dans og improvisasjon. De som så for seg et aerobiclignende jazzdanskurs, kunne ikke tatt mer feil. Her fikk deltakerne uttrykke seg i sitt eget tempo og etter eget hjerte, i takt med dempet musikk og med gode instrukser fra ballettdanser Julie Skjønberg. Litt lenger nede i veien, på Abildsø Skole, inviterte Azka Baig og Thea Haavet sine deltakere til å prøve seg på pakistanske matretter. Med skolekjøkkenet fullt av koriander, mynte og kjøttdeiggryte med masse krydder, fikk deltakerne lukte og smake seg frem til ukjente og spennende, nye retter. Det ligger i kortene at

Sylvia Nilstad fra Holmestrand topper sin gryterett med koriander. Det er første gang hun er på kvinneseminar, og det gir bokstavelig talt mersmak.

seminaret ble avsluttet med en bedre middag og pakistanske søtsaker. Sylvia Nilstad fra Holmestrand var en av dem som til slutt kunne spise gryteretten. Det er første gang hun var på kvinneseminar, og det gav bokstavelig talt mersmak.

Lengselens kilde. ”Lengsel, drømmer, mismot eller livsmot” var temaet for lørdagskveldens bønnevandring. Store veiskillespørsmål som utfordret til ettertanke og bønn, alene eller sammen med andre. Anne Margrethe Mandts betraktninger om temaet innledet denne kvelden, og hun skapte gjenkjennelse og berørte tilhørerne, der hun snakket om mismot kontra livsmot. I et personlig innlegg delte hun sine tanker om hva som kan skape livsmot, og om å forsone seg med livet slik det faktisk er blitt. - Nøkler til livsmot kan være å anerkjenne egne følelser. I et hektisk liv med sorger og skuffelser kan vi i mangel på krefter ikke orke å kjenne på egne følelser, sa Mandt. Man tør ikke å si sannheten om seg selv, og mange bedriver en privat undertrykningskampanje hvor man forer seg selv med den store løgnen at ”det er noe feil med meg”. Motløshet kan også være knyttet til skamfølelse over for eksempel følelser vi lett fortrenger. Skammen skaper isolasjon og kan være en motorvei til motløshet. - Våg å sette ord på skammen, det er en vei til livsmot, sa Mandt til kvinnene i salen, der hun også utfordret alle til å

Gro Anita Bakken fra Notodden tar det første penselstrøk på et blankt lerret.

kjenne på hva som rører og tenner livsgnisten og får deg til å blomstre, det være seg andre mennesker, bøker eller kunst. Så sendte hun alle ut på bønnevandring til mange forskjellige bønnestasjoner med følgende setning: - Rett lengselens kilde i deg mot Gud, da holdes den åpen, og du kan lettere gjenkjenne svaret på din lengsel den dagen det kommer, selv om svaret er annerledes enn du trodde.

Relasjonssamling. Så er det jo sånn at en kvinnesamling også betyr at relasjoner og samtaler får stor plass. Her møtes gode venner og bekjente, og gjensynsgleden var sterk for mange. Også mange utenfor Misjonsforbundets rekker deltok på seminaret. Den sterke forkynnelsen om Skaperen fikk også et uttrykk og refleksjon i alt som ble skapt disse dagene: Nye bilder, nye bevegelser, nye tanker, mange bønner, gode samtaler, varme relasjoner og lovsangen. Helgen ble avsluttet med nattverdsgudstjeneste søndag morgen, der Solveig Johansen talte om ”En glimrende Gud”, om Gud som rommer oss og er i oss. Der var nattverdbordet dekket midt blant kafébordene, for å understreke dette at Gud har tatt bolig hos og vil være nær menneskene. Tekst og foto: Sikke-Cathrin Duggan

M i s j o n s bladet 4 - 0 9

55


prosjektet

Her presenterer vi et av Misjonsforbundets eller Misjonsforbundet UNGs

Konkurransetid på Etter skoletid.

Anine Nutgeren synes det er fint å gjere lekser saman med venene sine. Ved sida står forelder Wenche Stormoen Larsen, som hjelper til.

I kyrkja etter skuletid Kvar onsdag frå kvart på tolv til halv tre er det fullt liv i Herøya misjonskirke. Då opnar pastorparet Gordon og Bodil Kleppe dørene for skulebarn i opplegget ”Etter skoletid”.

P

å onsdagar sluttar skulen på Herøya tidlegare enn elles, og for barn i 4.-7. klasse er det ikkje noko tilbod om skulefritidsordning. Då er det godt å ha ein stad å vere fram til foreldra er ferdige på jobb. I Herøya misjonskirke er det nok å ta seg til, og inngangspartiet er overfullt av sekkar og ytterklede. For den som er svolten, er det innbydande, rimeleg mat i kafeen. Gordon Kleppe listar opp delar av menyen: – Me sel pizza, nudlar,

56

Misjons bladet 4-09

tomatsuppe, bollar og vaflar.

Lekselesing, mat og moro. Når magen

har fått sitt, er det på tide å nytte energien på lekselesing. Kyrkjesalen vert opna til formålet. Her er det stille-rom! For den som sit fast med vanskelege mattestykke eller møter på andre faglege utfordringar, er det gratis, profesjonell hjelp å få. Pensjonerte lærarar står til barnas disposisjon. Ein av dei er Bjørn Løberg. – Eg opplev det som veldig positivt å få bidra. Sist eg var der, kom det to gutar bort og gav meg ein klem. Eg føler at eg blir sett pris på, seier Bjørn. For dei som ikkje kjenner seg kalla til å gjera leksar, er det fullt mogleg å bli sittande i kafeen med prat og spel. Etter ein time, er det konkurransetid. – Me stiller fyrst 10-15 profane spørsmål. Så les me ei historie frå Bibelen og stiller 3-5 spørsmål

frå teksten like etterpå. Desse spørsmåla gjev dobbel poengsum, noko som motiverer barna til å følgje godt med, fortel Gordon. Etter at premiane er utdelte, kan ein halde fram med leksene, gå ut og spela ballspel, eller å testa biljardteknikken. – Kiosken er open, men kvart barn får berre handla godteri for 10 kroner, seier Gordon. Ei av dei som kjem fast på ”Etter skoletid” er Anine Nugteren (13). – Eg kjem hit fordi venene mine går her. Det er kjekt å gjere leksar saman med dei. Dei som hjelp oss med leksene, er flinke. Maten er god og billig, og når det er fint ver, kan me spele fotball, seier Anine.

Pionerarbeid. – Bodil og eg driv pio-

nerarbeid. Kyrkja var truga av nedlegging då me kom hit i 2007, så det var i utgangspunktet berre to barn, og det var sønene våre. Det er stort sett kyrkjeframande som


prosjekter i inn– og utland.

Mattid og nudler.

Pensjonert lærer Bjørn Løberg synast det er positivt å bidra.

… blant anna til å gjere lekser.

Billig mat er bra for svoltne magar. Gordon og Bodil Kleppe er primus motorar for Etter Skoletid på Herøya. Tilbakemeldingane dei får frå foreldra er unisont positive.

kjem. Me ønskjer å gjeve barna på Herøya eit godt og trygt miljø. ”Etter skoletid” er ein fin måte å presentere det me står for. Men det skal ikkje vere ein evangeliseringsstad, difor les me berre ei historie frå Bibelen. Det er god læring for barna når slik kunnskap er på veg ut av skulen, seier Gordon. Ideen til ”Etter skoletid” har han teke med seg frå kyrkja på Moflata der han tidlegare var pastor. – Oppmøtet går litt opp og ned, men me reknar med at det i snitt kjem 80 barn. Då me starta i 2007, var det om lag 20 barn som kom. Sidan har det gått sakte men sikkert oppover. På skulen på Herøya er det litt over 200 elevar. Det er altså ein stor del av elevane i målgruppa som kjem, og det er heilt fantastisk, fortel Gordon. – Det er i utgangspunktet gratis å delta, men barna blir oppfordra til å betale ein årleg kontingent på 100 kroner. Kontin-

genten gjer at me kan få tilført statsstøtte. Det kan vere lettare å få støtte til eit slikt arbeid enn til andre aktivitetar i kyrkja, forklarer Gordon.

Plassmangel. – Det er utfordrande å

lære barna å ha respekt for kvarandre og for andres eigedelar, seier Gordon. – Ei anna utfordring er at kapasiteten vår er sprengt. Det er berre plass til 40 i kafeen, så det er mykje lyd og trongt om plassen. Me skulle gjerne ha bygd ut, men det har me ikkje råd til. Kona mi og eg jobbar godt saman, men slik det er no driv me rovdrift på oss sjølve. Me er glade for pensjonistane som kjem og hjelp til, og så har me Wenche Stormoen Larsen som stiller opp når ho har fri frå jobb, fortel Gordon. – Det var litt tilfeldig at eg vart med, fortel Wenche som har ei dotter som trivast på ”Etter skoletid”. Wenche er nabo av Bodil og Gordon, og det var slik ho kom i kontakt med opplegget. – Det er moro å få hjelpe til. Eg føler eg blir kjent med barna. Det er godt og trygt der, og det er bra at dei vaksne er synlege. Å vere med på ”Etter skoletid” gjev meg meir attende enn det eg sjølv bidreg med, seier Wenche.

Takknemlege foreldre. Gordon har også eit ønske om å involvere fleire foreldre. – Me vil vere ei kyrkje for folket

Ein plattform kan brukast til så mangt

Køen ved matluka er lang. Her finnst både salt og søtt.

på Herøya, og me føler at me har fått ein god start når det gjeld relasjonsbygging. Tilbakemeldingane frå foreldra er unisont positive, det same gjeld lærarane, seier Gordon. – Det gjev godvilje at me gjer noko som ikkje er så veldig åndeleg, og at me er ute etter å hjelpe folk. I kjølvatnet av ”Etter skoletid” har ein del av barna blitt med i andre aktivitetar i kyrkja, seier Gordon. – Opplegget må vere kontinuerleg og ordentleg. Det er hardt arbeid for oss som driv det, men det er verdt det. Det skjer noko positivt med barna og dermed også med lokalmiljøet når me gjev dei ein god stad å vere, avsluttar Gordon. Tekst: Kristine M. Stensland Foto: Gordon Kleppe

MOTTAR FRIFOND ”Etter skoletid” er eit opplegg i Herøya Misjonskirke som mottek Frifondsmiddel gjennom Misjonsforbundet UNG. Opplegget samlar omlag 80 barn kvar onsdag. Målsettingane for ”Etter skoletid” er mellom anna å skape eit godt, trygt og inkluderande miljø for barn og unge på Herøya.

M i s j o n s bladet 4 - 0 9

57


Sommerfestival

Mer informasjon finner du på www.misjonsforbundet.no 58

Misjons bladet 4-09

”Et sted for fellesskap og styrket Jesus-tro”

Stavern 13.-18. juli 2010


SKRÅBLIKK

Forut for vekst

Per Ravna

Nylig hadde vi lederkonferanse i Stjørdal, med ledere i Midt-Norge som en særlig målgruppe. Tema for denne konferansen var ”Forut for vekst.” Da jeg forberedte de innleggene jeg skulle ha, opplevde jeg at tematikken tok tak i meg. Det ble så tydelig at den gode veksten ikke bare er noe som kommer. Det ligger noen forutsetninger på plass før den ønskede veksten kommer. Det finnes noe som går forut for vekst.

D

Nå er ikke dette en matspalte, og grunnen til at jeg bringer dette begrepet fra kokekunsten på banen, er at det lett kan overføres på andre opplevelser og erfaringer. Ta litteratur og musikk som eksempler: som regel setter jeg pris på at det jeg leser og lytter til gir litt motstand og har rom for refleksjon. Det samme gjelder forkynnelsen – en god preken kommer ikke nødvendigvis med alle svarene, men gir noe å tygge på som gir næring til følelser, intellekt og åndelig liv. Der mennesker møtes, kan det oppstå varme relasjoner på ulike måter. Noen har brukt begrepene hyggevarme og friksjonsvarme om dette fenomenet. Hyggevarme er en fin ting, men for mye av det kan virke søvndyssende på fellesskapet. Friksjonsvarme forutsetter nærkontakt og motstand. Det er det som får ting til skje – både bevegelse framover og kursendring, ja, også oppbremsing, når det er nødvendig. I en menighet må det være rom både for den gode samtalen rundt kirkekaffen og for friske diskusjoner på menighetsmøtet, der strategier og veivalg stakes ut. Av og til skal man unne seg å slappe av med en såkalt feel good-roman eller -film. Men mitt poeng her er at det motsatte av feel good ikke er feel bad, men heller feel real. Har matlaging, musikk og menighetsliv noe til felles? Her kan leseren komme inn med sine egne refleksjoner. Mitt forslag er at alle tre er på sitt beste når de gir oss ekte nær livet-opplevelser. Per Ravna (Per Ravna, tidligere kjent som Per Sivertsen, har tatt det samiske slektsnavnet fra sin mor fra Deatnu – eller Tana – i Finnmark. Per er utdannet i matematikk, leder allmennlærerutdanningen ved Høgskolen i Bodø og har i mange år vært engasjert i Misjonsforbundet.)

På Liv & Vekst i fjor talte Per Arne Dahl om at vi er best sammen. Han talte om relasjoner på mange plan, og i den sammenhengen sa han noe som jeg har husket godt siden: ”Det eneste som kommer av seg selv er forfallet.” Slik er det i mellommenneskelige relasjoner, slik er det i naturen, slik er det med kroppen vår, slik er det med vårt åndelige liv og med våre menigheter. ”Det eneste som kommer av seg selv er forfallet.” Jeg møter av og til kristne som ikke er så glad i ordet ”vekst” og som synes det er både krevende og slitsomt. De har kanskje kjent presset i forhold til å vokse som kristen som demotiverende. Eller har opplevd alt snakket om ”kirkevekst” for noen år siden som så krevende at de nærmest får allergiske utslett bare av ordet ”vekst”. Men jeg har ennå til gode å møte noen som i sak er uenig i at vekst er viktig både for livene og menighetene våre.

p u n k t um

u har sikkert opplevd det, du også: et godt måltid blir delvis ødelagt av overkokte og vasne grønnsaker eller seig og smakløs pasta. Al dente er et begrep som betegner konsistensen på grønnsaker og pasta som har fått riktig koketid. Uttrykket er italiensk og betyr egentlig ”til tannen”. Det handler altså om mat som gir tyggemotstand.

Foto: Gluemoon[flickr.com]

Al dente, per favore !

Vi ønsker vekst i våre liv og i våre menigheter. Og vi ønsker vekst i Misjonsforbundet. Tidligere i dette bladet er satsingen som er kalt Vekst 2020 ganske inngående beskrevet. Vekst 2020 er født ut av en ektefølt nød for vår egen nasjon, hvor så mange vokser opp og lever uten å ha fått Jesus presentert på en relevant måte. Hvor så mange har en åndelig lengsel som bare Jesus kan fylle og hvor så mange går glipp av det evige liv som Jesus vil gi. Vi kan ikke tvinge fram veksten, hverken i form av åndens frukt i våre liv eller nye som vinnes og legges til våre menigheter. Det er Gud som gir vekst. Det vi derimot kan gjøre noe med, er forutsetningene. Vi kan bearbeide jorda, vi kan så og vanne, vi kan grave rundt og gjødsle – og det vil vi gjøre.

Jarle Råmunddal, generalsekretær

M i s j o n s bladet 4 - 0 9

59


Master praktisk teologi – Spesielt tilrettelagt for mennesker i jobb - Skandinavias fremste innenfor menighetsutvikling og ledelse - Starter til høsten!

60

Misjons bladet 4-09

www.ansgarskolen.no


Misjonsbladet 1-10