Jakten på barnetroen Vi ser dem innimellom på søndagsskolen, kanskje i barnegospelen, de er på familiemøtene der vi prøver å fange oppmerksomheten deres med fengende rytmer og spennende dramatiseringer, de dropper innom junioren og blir med på noen leirer. Så blir de tenåringer. Og vi lurer på hvor de ble av.
K
larte vi ikke å gjøre dem til disipler? Klarte vi ikke å gi dem kunnskap nok om den kristne tro? Klarte ”verden” med sine fallgruver å prege dem såpass at de ikke kommer tilbake til menigheten? Hvor ble det av troen hos barna og ungdommene - bønnebarna våre? Vi er mange som har hørt resultatene fra forskning (stort sett amerikansk) som sier at 80 prosent av alle voksne kristne kommer til tro i løpet av barne- og ungdomsårene. Og at nesten 70 prosent av alle barn i kristne fellesskap mister troen når de er mellom 11 og 16 år. Men heldigvis har norsk forskning også vist at barn og unge som vokser opp med et aktivt trosliv i hjemmet med stor sannsynlighet vil forbli i det kristne fellesskapet også når de blir voksne. – Vi har et stort kontaktnett med barn utenfor menigheten, men dersom vi ikke også får ”tak i” foreldrene, er det vanskelig å få barna til å bli i menigheten. Hvis vi ikke får foreldrene med, så er det liten sannsynlighet for at barna og ungdommene får en levende tro selv, hevder
barne- og familiearbeider i Skien Misjonsmenighet, Linda Andernach Johannesen. Hun er også med i Misjonsforbundet UNGs Barne- og Familieråd, og er oversetter av boken ”Tro på hjemmebane” av Mark Holmen (Willow Creek). I boken presenterer han statistikk som underbygger hjemmets viktighet i formidling av evangeliet, og gir mange konkrete tips til hvordan det kan gjøres i praksis.
Det er i hjemmet det skjer. Linda A. Johannesen er overbevist om at hjemmet har stor betydning for utviklingen av barnas tro. I boka sier Mark Holmen at foreldre har to til tre ganger sterkere påvirkning på ungene sine enn et menighetsopplegg. Men hvis trospåvirkningen skal skje i hjemmet, betyr vel det at foreldrene selv må vite hva de tror på? – Ja, og det er her menighetene må komme på banen og gi foreldrene disse ressursene. Hvis menigheten kan spille på lag med foreldrene hele veien, klarer vi kanskje å bevare barna i troen også etter at de flytter hjemmefra. Jeg tenker på det som å gå på en line: Hvis ikke linen er stram hele veien, så ramler du ned underveis. Vi trenger å ha et tilbud til barn på alle alderstrinn helt opp til voksen alder. Da tenker jeg ikke nødvendigvis på aktiviteter, men på å legge til rette for at sosiale relasjoner eksisterer. Vennskap i menigheten betyr utrolig mye. Det hadde ikke vært så lett å få med min trettenåring på møter hvis han ikke hadde gode kompiser der.
Hvis både foreldre og barne- og ungdomsledere legger til rette for relasjoner, står vi sterkere i sårbare perioder som Tweensalderen (10-14 åringene, også kalt ”betweens”, red.anm.) og overgangsfaser som for eksempel flytting hjemmefra, mener hun. Men hva har dette med trosopplæring å gjøre? – I Misjonsforbundet UNG snakker vi ikke om tradisjonell trosopplæring, men om prosjektet ”Levende tro”, forklarer Linda. – Det handler om samarbeidet mellom hjemmet og menigheten. Det handler om troen på hjemmebane, og om å bevisstgjøre alle, uansett alder, på at de er kristne hele tiden og at troen ikke begrenser seg til søndag formiddag. Her er besteforeldrenes tro like viktig som foreldrenes. Jeg tror ikke vi kan se barna isolert fra foreldrene, vi er nødt til å spille på lag. Jeg som voksen har også godt av å bli bevisstgjort på dette.
Mange vil ha trosopplæring. Det snakkes om trosopplæring i mange kristne leire om dagen, og det er ikke alltid så lett å forstå hva disse prosjektene går ut på. Siden det kristne budskapet er blitt vannet ut i klasserommet de siste årene, ønsker kirken å fylle noen av kunnskapshullene. Sekulariseringen av det offentlige rom gjør at vi må utnytte den private arenaen bedre, og sørge for at foreldrene og familiene kommer på banen med opplæring i den kristne tro. Den norske kirke var først ute med begrepet, men også de frikirkelige har >>
M i s j o ns bladet 4 - 09
25