Misjonsbladet 4-09

4-09 Ă…rgang 105

Julen:

Mysterienes

mysterium

HOVEDSAKEN:

Barn og unges tro Portrettet:

Møt mannen som brenner for Bjorbekk

Organ for Misjonsforbundet Grunnlagt 1904 ANSVARLIG REDAKTØR: Anne Margrethe Mandt ammandt@misjonsforbundet.no I REDAKSJONEN: Sikke-Cathrin Duggan sikke@misjonsforbundet.no GRAFISK FORM: Ravnbö design [www.ravnbo.com] ADRESSE: Misjonsforbundet Chr Kroghs g 34, 0186 Oslo Tlf: 23 32 57 50 Fax: 23 32 57 60 post@misjonsforbundet.no ABONNEMENT: Misjonsbladet er et gratisblad for hele Misjonsforbundet og andre som er interessert. Frivillig abonnement kan betales.

ANNONSER: Pr spalte-mm: Kr 12,Fire utgivelser i året.

TRYKK: Wera, Porsgrunn

Svanemerket trykkeri

REDAKSJONELL PLATTFORM: Misjonsbladet arbeider etter Vær-Varsomplakatens regler for god presseskikk og er underlagt Redaktørplakaten FORSIDEillustrasjon: Monica Egeli

Stiftet 1884 VISJON: Guds barns enhet og menneskers frelse.

NASJONALT ARBEID: Misjonsforbundet er et fellesskap av cirka 100 selvstendige menigheter og foreninger over hele Norge.

Rundt 8500 medlemmer.

INTERNASJONALT ARBEID: Kina, Kongo, Hong Kong, Colombia og Sentral-Asia.

BANK: 3000 15 10300 www.misjonsforbundet.no BIBELSKOLE OG HØGSKOLE: Ansgarskolen, Tlf: 38 10 65 00 www.ansgarskolen.no

Stiftet 1912 VISJON: Barn og unge for Kristus og menigheten NASJONALT ARBEID: Misjonsforbundet UNG jobber med ledertrening, trosopplæring og disippelgjøring knyttet til menighetenes barne- og ungdomsarbeid, og inkluderer Misjonsforbundets Speiderkorps.

INTERNASJONALT ARBEID: Colombia og Spania BANK: 3000 15 09000

2

M i sjons bladet 4-09 www misjonsforbundet.no

Sjur Magnus Ringøen (16), Anders Berrum og Christina Erdvik (15) trives på Loftet i Randesund Misjonsmenighet.

– Jeg har mange venner her, det er gøy, og så er lovsangsteamet bra, mener Christina. På fredagskveldene hender det at over 100 ungdommer samles til møte først – og deretter til loftsliv.

Innhold4-09

6 14 30 42

Hovedsak: BARN OG UNGES TRO

22 Jakten på barnetroen 30 Familiefokus 32 Selvutvikling og trosutvikling Faste poster: 4

Kommentarer

6

Menigheten: Randesund

17

www.misjonsforbundet.no

38 41 42

Folk KryssORDET Portrettet: John David Wikstøl

54

Prosjektet

59

Skråblikk - Punktum

Leder - Generalt - Ord & Bønn Guds Gartneri – avd. Randesund Glimt fra små og store hendelser lokalt og nasjonalt siden siste Misjonsbladet.

Brenner for Bjorbekk

Enhet – menighet - diakoni

Aktuelt: 12 UNGs landsmøte med viktige beslutninger 13 Misjonsforbundets økonomi 14 Femtidobling på 50 år 50 Juleartikkel: Mysterienes mysterium 56 Pastorblues med lyse toner

56

Neste Misjonsbladet kommer ut rundt 20. mars.

Deadline for annonser er 15. februar.

generalt

Julemuligheter Julen – så lys og glad, tung og ensom – kontrastenes tid, hvor gleden og sorgen for mange eksisterer mer intenst side om side enn ellers i året.

I julen kan det bli tydeligere hva man har og hva man savner. Feiringen, slik den fortoner seg for mange i Norge, er en merkelig blanding av varme, overfladiskhet, refleksjoner, egoisme og omsorg på en gang.

leder

Julen representerer det mest sentrale i den kristne tro.

Ingen jul – ingen påske. Om ikke Gud ble menneske, ville Jesu død og oppstandelse innebære noe annet enn det gjør. Høytiden er en enestående anledning til å snakke om et av verdens største mysterier: at Gud ble menneske.

Den allmektige ble at avmektig spebarn. Han som er større, ble den minste. Hvordan kunne dette skje? Hvorfor måtte dette hende?

I dette magasinet, som mange vil bruke juledagene til å lese, er vårt hovedtema barn og unges tro. Vi skildrer trosutviklingens faser, snakker om utfordringene knyttet til en avkristning av det offentlige rom – og hvilken betydning hjemmet har i nettopp dette å formidle en levende tro på en levende Gud. Julen er en synlig sjanse til – med rik symbolikk og mange ritualer – å kroppsliggjøre den kristne troen, tydeliggjøre det som er umulig å begripe. Jeg håper valg av tema – i nettopp dette magasinet med utgivelse i advent – kan inspirere til å fortsette kirkeåret med synlige uttrykk for mange flere sider ved trosliv og Gudsrelasjon.

En av mine kollegaer har sitt private lille kjerringamøt-strømmen-rituale. Noen av de mange 7-armede lysestakene i hennes hjem blir stående fremme helt til langfredag i påskeuken. Da slukkes lysene, som tegn på døden og mørket. Som en hjelper til å kjenne på langfredagens tyngde. På retreatstedene rundt i landet skjer det samme. Langfredag fjernes blomster og lys. Påskelørdagen er tung og tom. Men første påskedag skal oppstandelsen trenge seg inn under huden og dirre i kroppene våre, gjennom sansene, med blomsterhav og lysprakt for å feire underet.

Det er lenge til langfredag ennå. Jeg håper de stadig flere lysene som tennes frem mot jul, kan minne meg, og dere kjære lesere, om Lyset som kom til verden.

Lyset som skinner så sterkt at nattens mørke aldri mer blir det samme. Velsignet julehøytid!

Ansvarlig redaktør

4

M i sjons bladet 4-09

Samarbeidets

arbeid

Tiden er inne til å bygge samarbeidskompetanse i Misjonsforbundet.

Midt i november arrangerte Misjonsforbundet kurs med fokus på å bygge gode samarbeidsrelasjoner.

Vi ønsker nemlig at godt samarbeid skal være noe av det som preger Misjonsforbundet og gjennomsyrer oss som organisasjon. Når vi i menigheter, stab og ulike grupper klarer å få til det gode samspillet gir det synergieffekter på mange plan, og forskjellene oppleves mer utfyllende enn utfordrende.

Vi tror ikke det gode samarbeidet er reddet ved at noen av oss har gått på kurs, men vi har startet på en vei. Vi ønsker å være en lærende organisasjon - for å forebygge ødeleggende konflikter - som både lærer av andres erfaring og ikke minst av den erfaring vi selv gjør og har gjort.

Sven Øverland sa noe, som jeg husker godt, da han var lærer på Ansgarskolen. Han snakket om konflikter i menigheten, og sa med henvisning til Høysangen 2:15 ”Fang de små revene, det er de små revene som ødelegger vingården”. Med andre ord, det er ofte de små tingene som ødelegger og skaper konflikt i en menighet eller stab. Vi vil jo det samme, har det samme mål, og ofte går det også greit å enes om veien. Men det er de små misforståelsene som ødelegger. Det som ikke blir fulgt opp slik noen forventet, rolleforvirring eller uklar kommunikasjon. Det er ofte der vi opplever at det skurrer. Småting som noen ganger eskalerer til uhåndterlige

ord & bønn

Bekreftet

eller brusten?

Herre stig inn i mitt brustne hjerte og feir jul med meg!

Ikkje til sjølvhjelpne sjeler Ikkje til stolte sinn Men til dei brostne hjarto Steig verda sin frelsar inn!

(Fra ”Den store Stjerna” av Trygve Bjerkrheim) Jul er den høytiden i året da vi bekrefter hvordan vi ønsker at våre familier, fellesskap og nære relasjoner skal være: gavmilde, rause, gjestfrie, varme, fylt av kjærlighet og omsorg!

Vi mener at tiden nå er inne til å bygge samarbeidskompetanse i Misjonsforbundet. Ikke minst med tanke på de rimelig ambisiøse målsettingene vi har satt oss: Fordobling av Misjonsforbundet innen 2020. Vi ønsker å snu trenden i dette landet, vi ønsker å se vekst i våre menigheter. Vi vil satse og gi jernet. I en situasjon med store ambisjoner og begrensede ressurser kan temperaturen fort stige i noen samarbeidsrelasjoner. Når menigheter vokser og planter nye menigheter, vet vi at det er krevende.

Det tar tid å bygge, men en menighet kan overraskende fort rives i stykker av konflikter. Dette ønsker vi å være med på å forhindre. Derfor vil vi ha fokus på det arbeid det er å bygge gode samarbeidsrelasjoner i Misjonsforbundet.

Han som er julens Herre og sentrum, Jesus, Guds egen sønn, Han skammer seg ikke over å kalles vår bror. Han forstår vår situasjon. Da han kom til denne verden, kom han langt fra idealene for vår julefeiring. Ham kom i fattige kår. Han ble ikke tatt vel imot og det hersket uklare forestillinger om hans foreldre. Deler av barndommen tilbrakte han som flyktning i fremmed land. Hans liv på jorden ble avsluttet i lidelse.

Han ønsker å komme inn i våre brustne hjerter der smerten er størst og sårene dypest. Alle vi med slike hjerter kan ønske ham velkommen! Vår brustenhet kan bli hans inngangsport inn i våre liv.

Tekst: Ingrid Eskilt Ingrid er Dr.Theol og førsteamanuensis ved Ansgar teologiske Høgskole.

Jarle Råmunddal, generalsekretær

M i s j o ns bladet 4 - 09

5

Illustrasjon: Morten Ravnbø

konflikter. Når konflikten først er der, har den både sin egen dynamikk og sin egen logikk. De som står utenfor har ofte både vanskelig for å forstå hva konflikten egentlig dreier seg om, og forstå kraften en menighetskonflikt kan ha.

l ed er

Det er derfor heller ingen høytid som så til de grader kan få oss til å kjenne oss mislykkede og brustne. Det er slikt et hav mellom idealene for julefeiringen og slik mitt liv egentlig er! Det kan være konflikter og bekymringer, kanskje noen står innfor sin første jul etter dødsfall eller samlivsbrudd. Julen kommer oss i møte med nattsvarte påminnelser om det vi har mistet eller river opp i de sårene som så vidt har begynt å gro! Mange ønsker å hoppe over hele julefeiringen.

menigheten

Guds gartneri, avd. Randesund 6

M i sjons bladet 4-09

Dreg du austover frå Kristiansand sentrum, over ei bru som er så stor at folk med bru-skrekk får sug i magen, kjem du til bydelen som vekselvis vert kalla Randesund eller Søm, sjølv om desse namna ikkje er reine synonym. Her ligg Randesund Misjonskyrkje.

>>

M i s j o ns bladet 4 - 09

7

Fakta Randesund misjonskyrkje Pastor Jan Olav Andreassen leier gudstenesta. Ansgar Gospel Choir er dei eminente sangarane denne søndagen.

D

et er fredag kveld, og i kyrkjerommet er scena bada i blått og rosa lys. I kveld er det Halloween som er tema for ungdomsmøtet. To uthola graskar smiler frå scena saman med to energiske jenter, Rebecca Røilid Vollen og Ingeborg Folkestad Breistein (16) som ønskjer velkomen. Etter ein avisleik, følgjer lovsong leia av bandet ”Solution” som er på besøk for kvelden. Dei får forsamlinga til å stille seg i midtgangen og hoppe medan dei syng ”One way, Jesus/You’re the only one that I can live for!” Med tanke på kveldens tema, er ”masker” eit naturleg utgangspunkt for talen. For er det ikkje rart kva me kan gjere når folk ikkje kjenner oss att? Men Gud ser gjennom maskene våre. Under talen vert ungdommane bedne om å lukke auga og søke Gud medan dei lyttar til ein lovsong, og forsamlinga ser riktig fredfull ut. Dette vert etterfølgd av eit Youtube-klipp, der Kongen vert beskriven med store ord.

Bevisste etterfølgjarar. Clemente

Duran vikarierer eitt år for Colin Atkinson i stillinga som ungdomspastor. Clemente har vore misjonær i 15 år, og ser på seg sjølv som ein misjonær også i Randesund.

8

M i sjons bladet 4-09

– Det viktigaste for ungdomsarbeidet er visjonen me har hatt dei siste åra: å gjere ungdommar til bevisste etterfølgjarar av Jesus. Me ønskjer å nå ut til nabolaget vårt, seier han.

– Dei som har kristne foreldre lev gjerne på foreldra si tru, og veit ikkje kva det vil seie å ta imot Jesus. Det er visst vanleg i Noreg, sånn eg forstår det, seier Clemente som sjølv er frå Mexico. Andre av dei som kjem på Loftet er kyrkjeframande.

– Me ønskjer å nå ut til fleire av desse.

Nokre av dei gå ikkje på sjølve møtet, men dei er med på det som skjer i øvste-etasjen etterpå. Nokre har teke imot Jesus, medan andre er i ein prosess, fortel Clemente.

– Tidlegare pleidde heile kvelden å gå føre seg i andreetasje. Men etter ein tur gruppa hadde til Canada, kom Colin med eit forslag om å nytte kyrkjesalen, og slik starta dei opp med vanlege møter. Etterpå går me opp på sjølve loftet. Me ønskjer at Loftet skal vere ein trygg stad for ungdom å kome til, seier Clemente. Både Loftet si eiga nettside og Facebook blir nytta flittig for å halde aktiviteten oppe.

I august vart det arrangert tur til Danmark. Under turen var det lovsong og talar og ungdommane delte vitnesbyrd

Kyrkja ligg på Søm i Kristiansand. Forsamlinga vart stifta i 1984 og er eit resultat av kyrkjeplanting frå misjonskyrkja Salem i Kristiansand sentrum. Kyrkja er registrert med 267 medlemmar hjå DNM.

med kvarandre. – Dette gjer me for å få opp entusiasmen og motivasjonen. I år var me 65 som reiste, noko som er ny rekord.

Turen var ein fantastisk kick-off. Fredagen etter kom det 100 stykk på Loftet, seier Clemente som fortel at det er vanleg med 70 på møta.

Vekstpotensial. Når det gjeld å få fleire

leiarar, så er ikkje rekrutteringa så vanskeleg. Utfordringa ligg i å få leiarane til å forplikte seg og bli engasjerte.

– Det er difor me gjer så mykje leiartrening. Me har sendt ungdommar til Mexico på eit kurs for leiarskap og disippelskap, seier Clemente.

– Me ønskjer vekst i forsamlinga og at me blir meir aktive, også utanfor kyrkjebygget. Eg ser eit stort potensial for vidare vekst. Me ønskjer å vere relevante gjennom aktivitetane våre og me vil bygge relasjonar. Og så er det ei utfordring for meg og dei andre leiarane å vere gode førebilete i forhold til verdiar og Jesus si lære, understrekar Clemente.

– Ungdommane går ikkje på søndagsgudstenestene, men det ønskjer me å gjere noko med. Resten av kyrkja legg mykje energi ned i det å opprette kontakt mellom

Rebecca Røilid Vollan (16), Ingeborg Folkestad (16) og Silje Kristin Råmunddal (17) er møteleiarar på fredagskvelden med masse ungdommar og halloweenfeiring.

Livet på loftet. Her krevjande limbodansing, som ikkje er noko for stive kroppar.

Kyrkjeplantinga var noko moderkyrja ville. Det er viktig å bruke tid på denne prosessen og at plantinga ikkje er noko som oppstår på grunn av misnøye i forsamlinga, men at det ligg ein strategi bak.

Malvin Håland vaksne og ungdommar. Sjølv prøver me i ungdomsarbeidet å få betre kontakt med dei som er yngre, særleg dei mellom 10 og 13 år. Dei er ei gruppe som fell i midten mellom barne- og ungdomsarbeidet. Me ønskjer å disippelgjere generasjonen som kjem etter oss, avsluttar Clemente.

Limbo på Loftet. Fredagsmøtet varer ikkje så lenge, og neste post på programmet går føre seg på loftet. Lokalet er fylt med småprat, latter og pianospeling. Mesteparten av dei som kjem er i alderen 14 til 17 år, men aldersspennet strekk seg til 20-åra. Dei to møteleiarane, Rebecca og Ingeborg, samt Silje Kristin Råmunddal (17), kan fortelja at miljøet på Loftet er bra. Dei er med i venegrupper, ei form for cellegrupper, og Silje Kristin er med i Loftet sitt eige lovsongsteam.

– Tidlegare var me ganske få på Loftet, men etter at me reiste til Canada, vart

møta annleis og me kan vere opptil hundre stykk no, seier Rebecca.

– Det er blitt meir fokus på at dei kristne skal vekse med Gud, seier Silje Kristin.

– Ja, det er blitt meir fokus på det andelege, fortel Ingeborg.

Kiosken er open. Bak disken står Thomas Ranestad og Jonas Eide (14). Jonas kjem hit fordi det er koseleg, medan Thomas vil framheva at det er mange fine jenter. Utover kvelden vert det kåring av beste kostyme og ein runde med limbo-dansing der smidige, unge kroppar bøyer seg som bruer.

På parkeringsplassen står to tøffe gutar med skateboard, dei er truleg kring 14 år og ser ut til å vente på å bli henta for kvelden. Det er i ferd med å bli seint, men musikken straumar framleis frå opne vindauge i Misjonskyrkja.

Ei kyrkje vert planta. Det er 25 år

sidan Randesund Misjonskyrkje vart stifta.

Kyrkja er eit resultat av kyrkjeplanting, og moderkyrkja er Salem Misjonskyrkje som ligg i Kristiansand sentrum. Ein av dei som var med på plantinga, er Malvin Håland. Han gjekk i Salem, og saman med fleire andre tok han fatt på den spanande prosessen.

– Me var ein gjeng med unge familiar som budde på denne sida av byen. Det er veldig utfordrande å dra i gang noko slikt.

Samtidig så er det veldig gøy når alle står i same situasjon og har lyst til å gjere noko, seier han.

Det starta med familiesamlingar to, tre gonger i semesteret, vekselvis i gymsalane på Hånes og Strømme skule. – På den fyrste samlinga, var det fullsett sal, fortel Malvin.

På stiftingsdagen i 1984 overførte 35 stykk medlemsskapet sitt frå Salem til >>

M i s j o ns bladet 4 - 09

9

Barnearbeidet Jesus Kids her med tidsriktig dramatisering av den barmhjertige samaritan.

>> Randesund. I tillegg vart ti nye skrivne

inn. Gymsalane vart nytta fram til kyrkja stod klar i 1990. – Etter kvart fekk me husgrupper og familiegudstenester søndag ettermiddag. Me opplevde at stadig nye kom til, seier Malvin.

– Kyrkjeplantinga var noko moderkyrja ville. Det er viktig å bruke tid på denne prosessen og at plantinga ikkje er noko som oppstår på grunn av misnøye i forsamlinga, men at det ligg ein strategi bak.

Me opplevde at Salem støtta oss, sjølv om nokon av dei litt eldre synast det var sårt å miste så mange av oss unge. Dei var redde for korleis det skulle gå i Salem etter at me var forsvunne. Men me har jo sett at Salem har vekse seg så stor som ho aldri har vore før, seier Malvin.

Søndagsgudsteneste. Det er søndag morgon og tid for Allehelgensgudsteneste.

Kyrkjerommet er i ferd med å fyllast. I ei av stolradene sit Astrid Andreassen.

– Eg set stor pris på gudstenestene og fellesskapet her. Det er så fint at kyrkja er barnerik, og at alle aldersgrupper er så godt representerte, seier ho og fortel at ho er med i kyrkja sitt kor. Litt lenger borte sit Gerd Gjedrem. – Det er flotte talar, flott song og flott fellesskap her. Her er mange unge, og generasjonane har mykje med kvarandre å gjere. Uttrykket er veldig vari-

10

M i sjons bladet 4-09

ert, her er mykje for både unge og eldre.

Det er lagt mykje arbeid i gudstenestene, seier Gerd.

I dag er Ansgar Gospel Choir på besøk og sørgjer for trøkk frå fyrste tone. JanOlav Andreassen, som er ein av pastorane, ønskjer velkomen. – Dei som er nye, kan gå til det ovale bordet etter gudstenesta.

Bordet fungerer som eit kontaktpunkt, seier han. Kjenningsmelodien til Jesus Kids, det populære barnearbeidet i kyrkja, blir spelt, og barn i alderen opp til 4. klasse småspring opp på loftet.

– Det er diverre ikkje noko for 5.-7. klasse i dag, men dei kan gleda seg til å reisa til badeland neste søndag!, seier JanOlav. Gudstenesta held fram med ein tale av Stein Bjørkholt som reflekterer over kva som ventar i Himmelen. Under nattverda er køane lange, sjølv om utdelinga er fordelt på to stasjonar.

Ein hjelpsam konsertgjengar. Oppe

på loftet er det liv og røre. Barna står på golvet og syng med armar og bein i nokolunde koordinerte rørsler. Etterpå dramatiserer dei to vaksenleiarane, Mette Igland og Kristin Vårdal, den barmhjertige samaritan saman med eitt av barna.

Handlinga er flytta framover i tid til barna sin kvardag. Røvarane er eit par tøffe 7. klassingar som sørgjer for at ein 1. klassing

vert liggande på bakken med innhaldet i ranselen sin slengt utover. Etter at den stakkars jenta er ignorert av mange slags folk med dårleg tid, kjem det heldigvis ein ungdom gåande og spør seg kva Jesus ville ha gjort i situasjonen. Ho hjelp jenta, sjølv om ho eigentleg var på veg til ein konsert ho har gleda seg til lenge.

Ei kyrkje for nærmiljøet. Etter gudstenesta har pastorane Stein Bjørkholt og Jan-Olav Andreassen og leiar Svein Tore Råmunddal tid til å slå av ein prat.

– Kyrkja har heilt frå starten av hatt fokus på barn, ungdom og nærområdet. I tillegg har me alltid fokusert på misjon i Colombia, seier Jan-Olav. I løpet av dei 13 åra han har vore i kyrkja, har forsamlinga vekse. Medlemstalet ligg i dag på rundt 300 og det er vanleg at det kjem 250 til gudsteneste. – Men kyrkja sitt DNA har ikkje endra seg så mykje, konstaterer JanOlav.

– Dette er fyrst og fremst ei nærmiljøkyrkje. Når det flytter nye folk hit, så er det ganske enkelt og naturleg å invitera dei med i kyrkja, og folk som kjem innom er som regel frå nabolaget, seier Stein.

– Me ligg i eit område med stor tilflytting og utbygging, og dette nyt me godt av, seier Svein Tore.

– Dei som kjem hit opplever at barnefa-

Styreleiar Svein-Tore Råmunddal (t.v), kyrkjepionér Malvin Håland og pastor Stein Bjørkholt er alle engasjerte i kyrkja.

miliar pregar forsamlinga. Det er dessutan god stemning og mykje godvilje blant folk, seier Stein.

Engasjerte ungdommar. – Jesus Kids

er eit enormt arbeid med mange barn, og på Loftet har me mange utruleg bevisste ungdomar. Me oppfordrar ungdommane til å kome på søndagsgudstenestene. Me som er litt eldre har mykje å lære av måten dei lev liva sine på og den kjærleiken dei har til Jesus, seier Svein Tore.

Alphakurs utgjer ein sentral del av vaksenarbeidet. Kurset går for 20. gong. – Med Alphakurset opplev eg at me har ei open dør. Ein har sett mange liv forandra, og nokre har blitt med i kyrkja etter å ha vore på kurs, seier Jan-Olav.

– I forhold til kurset, er det ei utfordring å greie å dra folk med vidare inn i forsamlinga, fortel Stein.

Relevant i bydelen. Ei anna utfordring

er i følgje Jan-Olav å vere ei relevant kyrkje for dei som bur i bydelen. – Me har lagt vinn på å prøve å presentere Evangeliet på ein måte som gjeld folk sin kvardag. Ein ting me må vere merksame på, er at det er lite fattigdom i området og at folk flest tilhøyrer middelklasse og oppover. Då er det fort gjort å bli oppfatta som ei kyrkje for vellykka menneske. Men det er no eingong

Det er viktig å få fram at ønsket om å få folk i teneste, fyrst og fremst er for deira eigen del, ikkje for formannen eller pastoren.

Stein Bjørkholt denne bydelen me opererer i, og uansett kor mykje pengar folk måtte ha, så har alle sine ting når ein skrapar i overflata. Dei som går her opplev at dei kjempar sine kampar som alle andre, seier Jan-Olav.

– Det er stadig nye menneske som kjem innom og det er alltid nokon som ikkje blir sett. Det er ei utfordring å kunne huke tak i dei ved kyrkjekaffien og knytte relasjonar.

Dette området krev mykje jobbing, seier Jan-Olav.

– Ei av utfordringane i ei kyrkje som veks og er så stor som vår, er at me er heilt avhengige av å ha ein viss form for organisasjon. Men spenningsfeltet mellom det å vere nøydde til å ha ein organisasjon og det å vere ein organisme, kan vere utfordrande til tider, seier Svein Tore.

I teneste. – Me kjenner det som ei stor utfordring å hjelpe folk på plass i ei teneste. Slik kan ein gå frå å vere ein slags konsument til å oppleve at ein har ei mei-

ningsfylt oppgåve. Det er viktig å få fram at ønsket om å få folk i teneste, fyrst og fremst er for deira eigen del, ikkje for formannen eller pastoren, seier Stein.

– Eg som er i ein vanleg jobb, merker at eg har eit anna liv når eg er aktiv i kyrkja enn når eg ikkje er det, fortel Svein Tore som meiner det er viktig å vitne om slike erfaringar.

– Gjennom å tydeleggjere satsingsområda våre, kan folk lettare sjå kvar dei kan gjere ein innsats, seier Stein.

Kyrkja er i ein prosess når det gjeld utvikling av strategi som dei vil prøve å få konkludert til neste år. Randesund Misjonskyrkje vil vidare, og kven veit, kan hende kyrkja som ein gong vart planta vil gjeve opphav til ei ny kyrkjespire? Det er spanande å følgje med på korleis livet utfaldar seg i Guds gartneri.

Tekst og foto: Kristine M. Stensland

M i s j o ns bladet 4 - 09

11

økonomi

Kutter i drift

og åpner for sentralt medlemskap

Misjonsforbundet UNG tar modige skritt for å unngå underskudd og opprettholde et bærekraftig aktivitetsnivå.

De må kutte 1,75 årsverk de neste to årene med mindre gaveinntektene øker. Samtidig åpner de opp for sentralt medlemskap i organisasjonen.

Misjonsforbundet UNGs landsmøte 27. og 28. november samlet over 40 representanter i Oslo Misjonskirke til et spennende møte med flere lovendringer på agendaen.

De viktigste sakene gjaldt sentralt (direkte) medlemskap og den stramme økonomien.

Personlig medlemskap. Sentralt medlemskap innebærer at enkeltpersoner nå kan være medlem i Misjonsforbundet UNG uten å være medlem i en menighetstilknyttet gruppe. Det betyr for eksempel at ungdommer som har flyttet hjemmefra for å studere og ikke lenger er aktive i tidligere barne- og ungdomsarbeid, fortsatt kan holde tett kontakt med UNG i form av medlemskap. Det gir også økonomiske fordeler for UNG, som mottar støtte av staten per medlem.

Nedskjæringer. UNG må kutte 800 000

kroner de neste to årene med det rammebudsjettet som nå er vedtatt. Selv med kutt i staben beregner Misjonsforbundet UNG

12

M i sjons bladet 4-09

et underskudd på drøyt 400 000 kroner i 2010. Det er blant annet lønnskostnader og redusert statsstøtte de neste årene som gir negative utslag. Gaveinntektene ligger på samme nivå som for ti år siden, mens lønninger har økt noe i samme periode.

Det er allerede bestemt at det ikke blir flere Colombia-utvekslinger i fremtiden, og styret leter nå etter et europeisk samarbeidsland for misjon.

Politiattest for ledere. Landsmøtet

drøftet også innføring av politiattest for ledere i barne- og ungdomsarbeidet. Det ble vedtatt at Misjonsforbundet UNG sterkt anbefaler at de lokale UNG-gruppene starter arbeidet med å innhente politiattester for alle sine ledere som et ledd i forebygging av overgrep. Her ligger speiderne allerede langt foran, fordi de som medlemmer av Norges Speiderforbund har fått krav om å innhente politiattester for alle sine ledere allerede innen årsskiftet.

Nytt og ungt styre. Det var et ungt og kjønnsbalansert styre som ble valgt inn på landsmøtet. Det nye styret består av ordfører (styreleder) Fredrik Tybakken (31), Kjetil Breistein (31) fra Randesund Misjonsmenighet, Terje Kulien Lunde fra Oslo Misjonskirke Betlehem, Jannicke Fjellstad (17) fra Frimisjonen i Tromsø (representant fra Nord Norge), Andrè Møskeland (21) fra Lyngdal Misjonsmenighet (1.vara), Anita Dencker (19) fra Arna

Misjonsmenighet, Elin Marie Haugland (23) fra Oslo Misjonskirke og Andreas Rønningen (19) fra Skien Misjonskirke (2.vara). Fredrik Tybakken fungerer som generalsekretær inntil Anne Margrethe Ree Sunde er tilbake fra permisjon, og har derfor permisjon som styreleder til april.

100 år i 2012! Det nye landsstyret skal

jobbe videre med tre hovedområder beskrevet som ”å gjøre disipler, utvikle ledere og formidle evangeliet”. Det er også større fokus enn noen gang på samarbeidet med Misjonsforbundet, både når det gjelder satsing på misjon, nasjonalt innsamlingsarbeid og i forbindelse med prosjektet Levende tro. Ellers starter nå Misjonsforbundet UNG med å forberede seg til 100års jubileet i 2012, og neste landsmøte er lagt til jubileumsåret.

Tekst & foto: Sikke-Cathrin Duggan

Svikt i gaveinntekter

truer resultatet På ti år har gaveinntektene til Misjonsforbundet økt minimalt. I samme periode har lønnsveksten vært stor.

Til tross for færre ansatte (enn for bare noen få år siden) og fokus på utgiftsreduksjoner sliter Misjonsforbundet med å komme i balanse. – Vi er åpne for endring i forhold til vårt oppdrag, sier Jarle Råmunddal.

I år har Misjonsforbundet budsjettert med i overkant av 5 millioner i gaveinntekter. I skrivende stund er det uvisst om målet nås.

– Vi har færre ansatte i dag enn for noen år siden. Men lønnsutgiftene har økt.

I mange år har vi tært på egenkapitalen.

Likviditetsmessig har vi dette året hatt flere vanskelige bøyger, og det er ingen god følelse, sier generalsekretær Jarle Råmunddal som er usikker på hvordan resultatet for 2009 vil bli: – Vi har god kontroll på utgiftene, men på inntektssiden vet vi ikke hvor vi ender. Gaver fra menigheter og enkeltpersoner får vi ofte mot slutten av året. Det skaper uro.

– Hva tror du er årsakene til at høyere lønninger ikke gir seg utslag i økt givertjeneste?

– Mange menigheter driver veldig bra i sitt lokalsamfunn – de er utadvendte og lokalt fokusert der de er. Vi er avhengige av at menighetene lykkes i å nå ut. Samtidig har det vært en dreining fra ytremisjonsperspektiv til det lokale misjonsperspektiv.

Det er flott, men også uheldig når det går på bekostning av et internasjonalt engasjement, ikke minst i en verden som blir stadig mer globalisert, sier Jarle Råmunddal, og påpeker at han tror det er ”lettere” å samle inn midler lokalt enn til storfellesskapet.

Balanse i 2012. Generalforsamlingen

har vedtatt at Misjonsforbundet skal være i balanse med driftsregnskapet i 2012.

– Vi jobber med dette. Da må utgiftene

ned eller inntektene opp, sier Råmunddal.

– Hvordan skal Misjonsforbundet komme i balanse i 2012?

– Vi må ha en god debatt og samtale om dette på generalforsamlingen til våren. Vi må huske at det Misjonsforbundet gjør sentralt er på oppdrag fra menighetene. I den sammenhengen må menighetene bestemme aktivitetsnivå og hva vi skal virkeliggjøre. Vi er åpne for endring i forhold til vårt oppdrag. Menighetene må også bidra til at økonomien styrkes. Men vi kan heller ikke vente med aktivitetene til vi har fått inn alle gaver. Vi får gavene fra menighetene på slutten av året. Det er rart at pengene kommer så sent til oss, når mange menigheter har oppdratt sine folk till å gi på autogiro, mener generalsekretæren, og legger til at i en presset økonomisk situasjon øker presset på den enkelte medarbeider: – Vi har en stab som løper fortere og fortere for å få inn midler. Det er en situasjon jeg ikke er komfortabel med, sier Råmunddal.

– Misjonsforbundet UNG har bestemt seg for drastiske nedskjæringer, ser du for deg noe slikt i DnM? – Ikke for 2010. Vi har allerede skåret en del på stillingssiden. Vi har ikke hjemmemisjonssekretær og har gått ned i antall stillinger på distriktene. Det er ellers positivt at vi flyttet Liv og Vekst fra Grimstad, der underskuddet var på 240 000 kroner.

I år regner vi med på et underskudd i underkant av 100 000. Om et par år har vi som mål at Liv & Vekst skal gå i null.

Utsatt UNG. Misjonsforbundets generalsekretær, Jarle Råmunddal, er ikke bare bekymret for sin egen organisasjons økonomi. Han ser at UNG sliter, og at deres situasjon er mer sårbar, da de står i fare for å miste statsstøtte.

– Jeg vil oppmuntre menighetene til å se viktigheten av det arbeidet UNG bidrar med, spesielt i en tid hvor skolen ikke preger barna våre med den kristne tro, oppfordrer Råmunddal Hva tenker UNG-folket selv om årsaken til

Jarle Råmunddal ønsker seg forutsigbarhet i inntektene.

eget underskudd? – Det er først og fremst lønnskostnader som har skapt underskudd det siste året, siden gaveinntektene og statsstøtten ligger på omtrent samme nivå som for ti år siden, forklarer økonomi- og administrasjonsleder, Torgeir Døvik. Men alt ser ikke svart ut for ungdomsorganisasjonen.

– For oss har gaveinntektene faktisk gått litt oppover de siste to årene, men det veier ikke opp for andre utgifter. Vi budsjetterer med en fortsatt svak økning i gaveinntekter videre. Samtidig regner vi med at vi mister 450 Torgeir Døvik 000 kroner i statlige tilskudd de neste to årene, forteller Torgeir. Under årets landsmøte kom det et positivt signal fra medlemsgruppene til en fremtidig ordning med å innføre medlemskontingent. I tillegg må UNG kutte i antall stillinger for å komme i balanse.

– Vi må tenke nytt om hvordan vi skal skaffe inntekter i hele Misjonsforbundet.

I tillegg må vi se på en omorganisering av Misjonsforbundet UNG, sier fungerende generalsekretær Fredrik Tybakken. Han er i gang med å finne 200 personer som hver vil gi 200 kroner i måneden til UNG. Målet er at Misjonsforbundet UNG skal være i balanse ved 100-årsjubileet til Fredrik Tybakken neste landsmøte i 2012.

Tekst: Anne M. Mandt Foto: Johannes W. Berg

M i s j o ns bladet 4 - 09

13

Gullrekka: Ansgarskolens rektorer gjennom 50 år samlet foran det nye Ansgarkapellet. Fra høyre og i kronologisk rekkefølge: Ingulf Diesen, Bjørn Owesen, Sveinung Lorentsen, Lars Råmunddal, Bjørn Øyvind Fjeld og Harald Nygaard.

Femtidobling på 50 år Ansgar Bibelskole er 50 år i år, og lørdag 10. oktober var elevene fra oppstartsårene samlet til jubileumsfest. Det ble en kveld preget av gjensynsglede og minner, av takknemlighet og perspektiver på den enorme utviklingen som er skjedd ved skolen, som har femtidoblet studenttallet på disse årene.

D

et var andre toner på Ansgarskolen denne kvelden – og atskillig flere grå hår enn det man vanligvis ser.

Et imponerende knippe av Ansgarskolens veteraner var samlet til fest: Nærmere hundre mennesker deltok, blant dem alle skolens rektorer gjennom disse femti årene.

De første elevene. Det er i år 50 år

siden Ingulf Diesen ble kalt hjem fra Amerika for å starte opp Ansgar Bibel- og

14

M i sjons bladet 4-09

Sang seg glade: Sven Øverland ledet programmet under 50-årsfeiringen. Her leder han an i gode, gamle sanger sammen med forsangere fra Haugesund.

Ungdomsskole i Faunveien i Oslo. Ansgar Bibelskole startet opp høsten 1959 med seks elever. Nå i høst startet den spreke 50-åringen skoleåret med 300 elever og studenter, riktignok på Bibelskolen og Høgskolen til sammen; nøyaktig en femtidobling på 50 år.

Arrangementsansvarlig Halvard Hagelia kunne fortelle om et omfattende detektivarbeid for å spore opp elevene som gikk på Ansgarskolen i Faunveien. – Vi har invitert alle som gikk på skolen fra oppstarten i 1959 til og med vårsemesteret 1966 – så langt vi har kunnet finne adressene deres.

Det er dessverre ikke alle vi har klart å oppspore, forteller Hagelia, som anslår at rundt 150 invitasjoner er blitt sendt ut. Av disse møtte hele 88 deltakere opp på festen, og gjensynet var hjertelig.

Fantastiske erfaringer. Gro Henni Siegwarth og Inger Marie Norendal, som studerte ved Ansgar Bibelskole i 19631964, møter oss med et stort smil der de sitter og frisker opp gamle minner.

– Hva var det beste dere opplevde ved Ansgarskolen?

– Det var så mye flott – men det aller beste må være turen vi dro på til Romsdalen, sier Siegwarth ivrig, mens Norendal nikker. – Vi dro rundt til små kirker og bedehus, seksten elever, og vi sang og holdt møter. Det var en fantastisk erfaring. Det var mange steder stappfullt, og dette møtet var det eneste som skjedde der den måneden. Vi traff så mange flotte mennesker!

Dagens skoleturer går til både inn- og

utland – men nå som da setter møter med mennesker og menigheter, der Ansgarelevene får dele troen gjennom mange uttrykksformer, dype spor.

Gullrekke av rektorer. Alle de seks rektorene fra Ansgarskolens 50 år var til stede på festen: Ingulf Diesen, Bjørn Owesen, Sveinung Lorentsen, Lars Råmunddal, Bjørn Øyvind Fjeld og Harald Nygaard.

Med de ulike utfordringene og omstendighetene de har møtt som skoleledere gjennom fem tiår, deler de gleden over det Ansgarskolen har vært og er blitt.

Misjonsbladet spurte rektorene i tur og orden hva som var de største utfordringene og gledene i deres rektortid.

Vanskelig begynnelse. – Det vanskeligste var begynnelsen, sier Ingulf Diesen, som aldri glemmer beskjeden han fikk da han landet på norsk jord etter å ha forlatt tjenesten i USA for å starte opp Ansgar Bibelskole. – Jeg hadde stilt som betingelse at det skulle være andre lærere og en annen rektor ved skolen, fordi jeg følte meg alt for ung til å stå alene med dette. Og Kristian Hvidtsteen var ansatt. Men ved ankomst på flyplassen fikk jeg vite at han ikke ble med likevel, men skulle begynne i Betlehem. Jeg sto helt alene med Ansgarskolen – det var et sjokk, forteller Diesen.

– Og det var en enorm arbeidsmengde i starten. Uten slik en kone jeg har hadde det aldri gått. Jeg så henne bare en halvtime om dagen og noen helger. Og hun sto med meg hele tiden. Det første året var

hardt og vanskelig.

Ingulf Diesen ble etterfulgt av Bjørn Owesen, som var rektor fra 1972 til 1981.

– Da jeg overtok etter Ingulf følte jeg et veldig ansvar, sier Owesen. – Jeg visste om den store innsatsen han hadde lagt ned og støtten han hadde blant studentene. Han banet vei også for meg. Vi opplevde mange gleder gjennom disse årene, og jeg husker det var stas da vi fikk nye fine forhold på Vettakollen. Det har gledet meg stort å tenke tilbake på årene ved Ansgarskolen.

Studentvekst, flytting og faglig utvikling. – Jeg overtok som rektor ved

en skole med svært godt renommé, og det ble viktig videre, fortsetter Sveinung Lorentsen, rektor fra 1981 til 1993. – Den største gleden i disse årene var den gode økningen i antall studenter. Den største utfordringen var flyttingen hit til Kristiansand, sier Lorentsen.

Lars Råmunddal, som etterfulgte Lorentsen, løfter fram utfordringene rundt den begynnende formaliseringen av høgskolestudiene mens han var rektor midt på 1990-tallet. – Det var mye arbeid fram mot den uspesifiserte godkjenningen av storfag, og videre mot grunnfag og mellomfag, forteller Råmunddal. – Dette var på mange måter starten på den faglige utviklingen på høgskolen.

Den utviklingen tok Bjørn Øyvind Fjeld videre etter at han ble rektor i 1997. – Vi jobbet mye med å få godkjent bachelorgrad og mastergrad, og hadde også utfordringen med overgangen til statsbudsjettet,

M i s j o ns bladet 4 - 09

15

Ansgarskolen gjennom 50 år 1959: Faunveien 5 ved Slemdal i Oslo kjøpes for 295 000 kroner. Ansgar Bibel- og Ungdomsskole starter opp med seks elever den 2. september. Det tilbys halv- og ettårig bibelkurs. Driftsbudsjettet er på 50 000 kroner.

Fantastisk skoletur: Gro Henni Siegwarth og Inger Marie Norendal forteller om en fantastisk tur til Romsdalen med Ansgar Bibelskole i 1964.

1966: Faunveien 5 selges, og Vettakollen Turisthotell kjøpes for 1,4 millioner og gjøres om til skole. Misjonsforbundets Teologiske Seminar etableres.

1977: Vettakollen renoveres. Innvielse av nytt undervisningsbygg og gymsal.

da vi gikk fra privatskoleloven til universitets- og høgskoleloven, forteller Fjeld, og peker slik på noen av de store linjene skoleledelse handler om: tilrettelegging av økonomiske og formelle rammebetingelser i forhold til samfunnets krav. – De første tre årene av min rektortid var skolen også inne i en økonomisk krise, og det var svært krevende.

Videreføringen av skolens grunnlag.

Dagens rektor, Harald Nygaard, kan fortelle om sterk studentvekst og fortsatte økonomiske utfordringer. – Den største utfordringen vår i dag er å bygge en skole som er stor nok til alle som ønsker å gå her, smiler han. – For å kunne gjøre det trenger vi å reise kapital. Samtidig vil jeg si at det viktigste og mest krevende er å føre tradisjonen skolen bygger på videre i denne utvidelsen og utviklingen – å holde et tydelig fokus på de kristne verdiene, hensikten vår og vårt teologiske ståsted.

Enorm utvikling – samme hensikt.

På jubileumsfesten kåserte professor Halvard Hagelia om Ansgarskolen før og nå.

Han har selv vært med på imponerende 38 år av de 50 – to år som student og 36 som ansatt. – Ansgarskolens 50 år fra 1959 til i dag har vært en fantastisk odyssé, og jeg er privilegert som har fått være med på det meste av dette, sa Hagelia. – Det har skjedd en enorm utvikling gjennom disse årene. Ansgarskolen i Faunveien og Ansgarskolen i Fredrik Fransonsvei er så forskjellige skoler at det nesten bare er navnet og målsettingen vi har felles.

Hagelia framhevet blant annet den faglige utviklingen og det nye mangfoldet av fag, samt økningen i antall studenter. De

16

M i sjons bladet 4-09

ytre forskjellene er også store fra da til nå, i det skolen i dag framstår med topp moderne undervisningsbygg, fulle internater og et smykke av et kapell. Det har også skjedd en utvikling i spiritualitet – formene har endret seg, mens innlevelsen og hengivenheten fortsatt er stor. Ansgarskolen har gått fra å være en skole for Misjonsforbundet til å bli en økumenisk skole, som utdanner til tjeneste i hele kirkelandskapet og i samfunnet ellers.

– I dag er Ansgarskolen en kjent institusjon i lokalsamfunnet. Hvor mange visste om Ansgarskolen i Oslo? Trolig ikke så mange utenfor de kristelige sirkler. I dag markerer vi oss i offentligheten, poengterte Hagelia.

Snart 100-årsjubileum. Og når jubi-

leumsfeiringen er over for denne gang – etter en kveld fylt av minner, gjensynsglede, taler, tilbakeblikk og gode, gamle sanger – kan alle Ansgarvenner trøste seg med at det bare er fire år til 100-årsjubileet (!). Det Norske Misjonsforbunds Misjonsskole startet nemlig opp i 1913. Den var i drift fram til 1949, og det var dette arbeidet som ble videreført ved Ansgarskolens oppstart i 1959. Dermed har man allerede så smått begynt å snakke om en enda større markering i 2013.

– Til jubileet i 2013, hundre år etter oppstarten av Det Norske Missionsforbunds Missionsskole, er dagens fest bare et preludium, sa vertskapets Hallvard Hagelia på festen i oktober.

Og om mye har endret seg gjennom skolens historie, ligger målet fast gjennom både femti og snart hundre år: Å utruste unge mennesker til å forvalte evangeliet og sine Gudegitte gaver inn i sin samtid.

Tekst & foto: Hildegunn M. T. Schuff

1982: Ansgar Bibelskole (ABS) godkjennes etter Privatskoleloven. Teologistudiet ved Seminaret bygges om.

1983: Et bredt sammensatt forskningsråd etableres ved Seminaret.

1986: Eksamen fra DNMs Teologiske Seminar godkjennes som uspesifisert storfag i universitetssammenheng. Misjonsforbundet beslutter i ekstraordinær årskonferanse å flytte Ansgarskolen til Hånes i Kristiansand.

1987: Grunnsteinsnedleggelse for den nye Ansgarskolen.

1988: Den nye Ansgarskolen står ferdig og innvies 27. august. Prislappen er på 57,7 millioner kroner. Det Norske Misjonsforbunds Seminar endrer navn til Ansgar Teologiske Seminar (ATS).

1994: ATS får godkjent grunnfag og mellomfag i kristendom på normert studietid, og endrer navn til Ansgar Teologiske Høgskole (ATH).

2002: ATH får rett til å tildele graden Bachelor i kristendomskunnskap.

2004: Studenthjemmet utvides fra 84 til 103 hybler.

2006: ATH får rett til å tildele graden Master i kristendomskunnskap.

2008: Studenthjemmet utvides fra 103 til 127 hybler. Nytt undervisningsbygg tas i bruk. Ansgarkapellet, tegnet og utsmykket av Kjell Nupen, innvies.

2009: Høstsemesteret starter med 100 studenter på ABS og 200 studenter på ATH. Ansgar Bibelskole tilbyr i dag linjene Bibel & Disippelskap, Bibel & KRIK, Bibel & Musikk og Bibel & Dans.

Ansgar Teologiske Høgskole tildeler Bachelorgrader i teologi og praktisk teologi, musikk, interkulturelle studier og psykologi, i tillegg til Mastergrad i kristendom/teologi.

Kilde: Sveinung Lorentsen/Mylder, magasin for misjonskirkene i Aust-Agder, 02/2009

www.misjonsforbundet.no

Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.

Stoffet er forkortet.

UNG-prisen 2009 gikk til

rideskolen i Jåttå De visste ikke en gang at de var nominert, men gjengen fra Aktiv Rideskole på Jåttå ble utrolig glade for tilskuddet på 20 000 kroner.

Aktiv Rideskole drives ut fra nystartede Aktiv Kirke, og startet i 2006 med 20 barn til ridetimer, vafler og en time-out (andakt). Veksten har vært enorm og i snart halvannet år har kapasiteten vært sprengt og ventelisten voksende. I dag har de over 127 barn og unge innom rideklubben som ligger på Jåttå like utenfor Stavanger og rett ved nye Viking Stadion.

Fullt team i Colombia

Det er Lise Lalid på Viking Gård som eier de 25 ridehestene, alle islandshester, og gjør det mulig for menigheten å drive dette arbeidet.

En ung, fleksibel, tilpasningsdyktig og endringsvillig misjonærflokk er på plass i Colombia.

Seks misjonærer, to UNG-teamarbeidere og fire barn utgjør Misjonsforbundets utsendte flokk i Colombia. Brorparten av dem kom ut til landet i løpet av august, men ikke alle for første gang. For påfallende mange av Misjonsforbundets misjonærer har vært ute på UNG-team tidligere, og på denne måten blitt kjent med land, språk og kultur.

At staben ikke bare tidligere har vært utsendt for UNG, men også er unge bemerkes også i Colombia: – Ungdom er jo generelt mer fleksible, åpne for endring og tilpasningsdyktige. Det merkes, mener ytremisjonssekretær Eilif Tveit og legger til: – Det er en generasjon som ikke har eierskap til enkeltprosjekt. De kommer inn

– og går ut – uten å sitte med opplevelsen av totalansvar i prosjektene. Og de er innstilt på å fungere raskt i rollene sine. At de kommer kjapt inn i arbeidet sier også noe om dyktige colombianske medarbeidere som tilrettelegger.

På bildet, som er fra august, ser du fra venstre: Øyvind Slåtta med Rebekka, Maria Slåtta med Isak, Svein Flaten, Kristine Sirnes, Mari på armen til pappa Gordon Valen, Magni Valen (som fødte Johannes i høst), samt Christer Rahm og Maria Theresa Saga Berberg som er på UNG-team.

Tekst: Anne Margrethe Mandt

Det var Lise Lalid, Siri Bryn og Thomas Aas Pedersen som tok imot prisen på vegne av rideklubben under UNGs landsmøte i slutten av november.

M i s j o ns bladet 4 - 09

17

www.misjonsforbundet.no

100 år med

Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.

Stoffet er forkortet.

Kirken invit til nabofes

misjon i Kongo

Haugesund Nordre Misjonskirke inviterte like godt hele nabolaget på ”nabofest” ved høstoppstart i september.

Med opptog gjennom Brazzavilles gater, festmøte med 98 000 mennesker klemt sammen på en stadion, korsang, taler, hilsener, rytmer og glede feiret Kongokirken sine 100 år siste helgen i september.

Det er i år nøyaktig 100 år siden svenske misjonærer startet opp i Madzia og protestantisk nærvær ble en del av kongolesisk kultur. Det er 70 år siden de første norske misjonærer kom til Brazzaville fra SørAfrika.

Representanter fra Misjonsforbundet var selvskrevne gjester da Kongo feiret sin misjonshistorie. Misjonær Jenny Kaarig-

stads bok, ”Pionertid i Kongo”, ble lansert i fransk utgave som ett av flere norske bidrag til jubileumsfesten.

– Vårt engasjement i Kongo i dag har fokus på evangelisering og menighetsplanting, i tillegg til organisasjonsutvikling.

Det er et mål for oss at den lokale kirken kan administrere og styre seg selv på en enda bedre måte enn i dag, forteller Eilif Tveit om Misjonsforbundets engasjement i Kongo-Brazzaville. Han var en av flere norske gjester.

Den evangeliske kirken (EEC) nyter stor respekt i lokalsamfunnet når det gjelder prosjekthåndtering, også fordi de har gode støttespillere på den administrative siden fra norsk og svensk misjon.

Tekst: Sikke-Cathrin Duggan Foto: Eilif Tveit

ØVERST: Glade sangere på jubileumsfesten søndag 27.september på stadioen i Brazzaville. < Kirkens medlemmer feirer 100-års jubileet på gaten i Brazzaville.

18

M i sjons bladet 4-09

”Kanskje en idé for andre?”, spør pastor Nils Gustav Johnsen etter en vellykket fest med 150 små og store deltagere.

Misjonskirken ligger midt i et stort boligfelt, og mange av naboene hadde allerede god kjennskap til menighetens barnearbeid og et speiderarbeid som teller over 100 medlemmer.

– Målet med nabofesten var å knytte nærmere kontakt med de som bor i nær-

ØVERST: Pastor Nils Gustav Johnsen intervjues og presenteres for nabolaget.

T.H: Ingen fest uten et skikkelig måltid mat.

Her går praten livlig i pyntede lokaler.

Les mer på www.misjonsforbundet.no/ Nyheter og debatt/ Nyhetsarkiv.

Scroll ned på siden til Les også nyheter. Velg riktig måned.

terte

st

heten av Misjonskirken og å gjøre arbeidet som Misjonskirken driver ennå bedre kjent i nærmiljøet. Vi benyttet også festen til å invitere folk til et sang– og musikkmøte som ble arrangert søndagen etter, forteller Johnsen.

Forberedelsene til festen var grundige.

Et hefte ble trykket opp i tusen eksemplarer hvor en del av aktivitetene i Misjonskirken ble presentert. I tillegg ble et brev lagt inn med en personlig innbydelse til festen.

– Jeg har kontakt med en familie som ønsker å fortsette å besøke Misjonskirken etter dette arrangementet, og vi fikk knytte kontakt med flere andre. Så vil fremtiden vise hvor mange varige frukter en får høste, sier Nils Gustav Johnsen fra menigheten i Haugesund Nordre.

Tekst: Sikke-Cathrin Duggan Foto: Trygve Haraldseid

På bildet ser du Per Arne Dahl, og til høyre for ham primus motor Astri Gellein Laurendz, sammen med representanter fra ”CRN” og komiteen for ”jenter i alle aldre”. Foto: HIlde Marie Bergly

350 damer i Grimstad Mandag 5. oktober møtte prest og forfatter Per Arne Dahl ”Jenter i alle aldre” i Grimstad Misjonskirke.

Tema for kvinnenes kveld var ”Hvordan ta vare på oss selv og hverandre i en krevende hverdag.” Dahls budskap om å gi hverandre nærvær, leve i en gjensidighet i forhold til å lære og gi – bevisst på at vi har mer å lære enn å gi - samt sammenhengen mellom jordsmonn og høst, gikk rett hjem.

– Det er aldri for sent å lære at den som sår ærlighet i første person entall, vil høste

kjærlighet i andre person flertall, sa Dahl. ”Jenter i alle aldre”, som er en aktiv gruppe tilknyttet Misjonskirken, hadde denne kvelden sørget for å ta ekstra godt vare på seg selv og hverandre. Noen av menighetens menn sto for serveringen og sørget for smørbrød til de 350. Men ”jentene” har et engasjement langt utover eget velvære. De støtter den internasjonale organisasjonen Christian Relief Network (CRF), som arbeider for voldsutsatte kvinner og barn i DR Kongo.

Tekst: Anne Margrethe Mandt

Ny medarbeider i UNG Tore Mersland (35) fra Lyngdal er ansatt i 50 prosent stilling som ungdomskonsulent i UNG, med oppdrag å reise rundt til menighetene.

Tore skal for det meste jobbe desentralisert, og inspiratoren ønsker å få reist så mye som mulig rundt for å besøke menigheter, og støtte ungdomsledere og ungdomspastorer. Han kommer også til å jobbe med ledertreningsprogammet 2:2. Den nye ungdomskonsulenten er født og oppvokst i Lyngdal, og er derfor på hjemmebane i sin jobb nummer to som ungdomspastor i Lyngdal Misjonsmenighet. Han brenner og ivrer for barne- og ungdomsarbeid både ute og hjemme.

Tekst: Sikke-Cathrin Duggan

M i s j o ns bladet 4 - 09

19

www.misjonsforbundet.no

Menighetsdrøm i oppfyllelse Jens Kåre og Karianne Lindal hadde grunn til å smile og nyte marsipankake under innstiftelsesfesten til Vågsbygd Misjonsmenighet. En drøm er gått i oppfyllelse.

20. september ble det holdt celebert kalas på Møvig skole. Da var det pastorinnsettelse og feiring av menighetsstiftelsen til Vågsbygd Misjonsmenighet, som nå teller over 80 med smått og stort.

I sin tale som nyinnsatt pastor fortalte Jens Kåre Lindal om en gryende visjon om å nå mennesker i nærmiljøet, en visjon som nå begynner å bli virkelig i Kristiansands største bydel, Vågsbygd.

Den ”nyfødte” menigheten er datter av Salem på Lund. Modermenighetens store støtte var viktig for å virkeliggjøre dette menighetsplantingsprosjektet, som startet for tre år siden. Med på laget hadde Jens Kåre og kona da en cellegruppe, som nå er blitt til mange flere. Dagens lederteam består av syv personer, hvorav tre ektepar. Det siste halve året har menigheten hatt gudstjeneste annenhver søndag, og det kommer stadig nye innom på møtene.

Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.

Stoffet er forkortet.

Disippelkorset på veggen 1. november innviet Notodden Misjonskirke sitt nye alterbilde.

Det nye alterbildet er malt på stoff og viser et hvitt disippelkors på rød-lilla bakgrunn, med en sverm av sommerfugler som slynger seg rundt korset, som symbol for forvandling.

Disippelkorset er utviklet av retreatgründer, predikant og forfatter Edin Løvås.

Symbolikken i korset er todelt: Korset fremstiller den oppstandne Jesus Kristus som rekker ut sine hender for å favne alle.

Samtidig symboliserer korsformen mennesket som henvender seg i takknemlighet og tilbedelse til sin Herre og Mester.

Tekst: Anne Margrethe Mandt

Tekst og foto: Inger Anna M. Drangsholt

konfirmanter på leir Fra Misjonsforbundsmenighetene i Grenland, Aust- og Vest-Agder kom denne skaren med konfirmanter til Vegårtun i november.

– Dette er en demonstrasjon av frivillighet, og det begeistrer meg! Jeg tror de økende konfirmantkullene kan sees på som en frukt av et godt barne- og ungdomsarbeid i mange menigheter. Vi må ikke glemme alle barne- og ungdomsledere som uke etter uke legger et grunnlag for at konfirmantkullene øker, sier leirsjef og Grimstadpastor Kjell Birkeland. I hans menighet er det hele 21 konfirmanter i år.

Tekst : Sikke-Cathrin Duggan Foto: André Tjersland

20

M i sjons bladet 3-09

Illustratør Dagrun Zetterstrøm-Ask har laget alterbildet. Her står hun sammen med Arvid Juvang, styreleder i Notodden Misjonskirke

Les mer på www.misjonsforbundet.no/ Nyheter og debatt/ Nyhetsarkiv.

Scroll ned på siden til Les også nyheter. Velg riktig måned.

20 nye i Arendal Medlemsopptakelsen 1. november ble en festdag for Arendal Misjonsmenighet.

Det er bare litt over ett år siden menigheten flyttet inn i sine nye lokaler på Myra, og det var derfor stor glede da 20 nye medlemmer kunne ønskes velkommen - den eldste på 79 år og den yngste under skolealder. Pastor Terje Watne tror det er en sammenheng mellom det nye kirkebygget og en klar oppgang i møtedeltakelse og medlemstall.

Tekst: Sikke-Cathrin Duggan Foto: Arnfinn Nyland

125 år i Bærum En av landets eldre frimenigheter, Bærum Misjonsmenighet, markerte sitt jubileum søndag 29. november.

I mange tiår var menigheten på Stabekk kjent for sitt store barne- og ungdomsarbeid (søndagsskole med 70 barn, Speider’n, Junior’n, ungdomsforening, flere misjonsgrupper og sosiale tiltak m.m.).

I dag har menigheten 90 medlemmer og deltar aktivt i bygdas tverrkirkelige samarbeid. Og det var en kvinne som startet det hele. Her er historien: Plutselig en dag står hun der. Ja, hun, en kvinne! Hun som sammen med alle de andre 1880-årenes kvinner burde ha holdt seg til matlaging og bleievask. Men Kris-

På bildet ser du fra venstre: Magnus Nordbøe, Martin Rutgerson, Berta Gilje, Tormod Endresen, Grethe Endresen (barna foran heter Philip Johan og Edvard Michael) Laila og Håvard Gamst (med barna Sigurd, Håkon og Eirik), Reidun og Kjell Grandahl, Ann Kristin Rørvik, Eivind Rørvik, Ingvild Rørvik, Monika Andersen (med barna Thomas og Anna Michelle). Ikke tilstede på bildet: Nick Andersen og Lucas Edin Andersen.

tiane Halvorsen trosser diskriminerende kjønnsrollemønstre. Uskolert, uten teologiske vitnemål, står denne kvinnen frem foran nødsårenes engstelige mødre, fortvilte fiskere fra kysten mellom Lysaker og Høvik. Og hør hva denne staute kvinnen roper ut over flokken: ”Jeg vet!” Kanskje mange fnyste: ”Hun vet?!” En kvinne! Bare Folkeskole. Hva hjelper det vel med noen dagers evangelistkurs der inne i Kristiania hos den svensk-amerikanske evangelisten Fredrik Franson – hvor ”pensum” nærmest var: Lære sig at holde korte taler … og spille guitare! Og denne enkle kvinnen sa: ”Jeg vet!” Med myndig røst, med Bibelen høyt hevet, fortsatte hun: ”Jeg vet én ting – at jeg som før var blind nu ser”.

Det var noe helt spesielt med denne kvinnen Kristiane. Det ble flere besøk av henne. Alle rom i privathuset som var stilt til rådighet ble stapp fulle. I menighetsprotokollene står det: ”Det ble en mektig rørelse blant folk … og de ønsket snarest å få til en menighet …” Og slik ble det: Det som i dag heter Bærum Misjonsmenighet, ble egentlig ikke stiftet, men født i en vekkelse. Årene som fulgte var preget av

Her ser vi Stabekk Misjonskirke slik den fremstår i dag.

kamp og motgang, men helst av vekst og seier. Det fortelles om et møte med bare én person til stede. Han sang, ba, leste Guds ord, tok opp kollekt..og gikk hjem. Kjeden holdt. Flere gjennomgripende vekkelser spredte seg til områdene rundt Lilleaker, Lysaker og Høvik.

Tekst og foto: André D. Karlsson

M i s j o ns bladet 3- 09

21

hovedsaken

Den norske Kirke innførte begrepet ”trosopplæring” for noen år siden, og for Misjonsforbundet UNG er dette de siste par årene definert som satsingsområde. Begrepet ”trosopplæring” kjennes trygt for noen, fremmed for andre. I denne hovedsaken har vi jobbet med utgangspunkt i UNGs satsing på evangeliet formidlet (trosopplæring) – i forhold til barn og unge.

Som viktig ledd i denne satsingen snakker vi om behovet for disippelskap og aktivt trosliv på hjemmebane – i familien. Vi har intervjuet generalsekretærene i Misjonsforbundet og UNG, samt mennesker som jobber med å utvikle en helhetlig plan og metodikk, slik at barn og unge fra de er null til de er 20 år skal bli møtt på en måte som er tilpasset deres fase og utviklingstrinn. Vi har snakket med en familie som sammen med andre integrerer tro og liv i en familiegruppe. Vi har også med i denne hovedsaken en fagartikkel som beskriver barnas utvikling og hva som er viktig gjenom de fire første stadiene i forhold til trosliv. Vi håper artiklene vil inspirere til å se egne barn, andres barn, barnebarn, menighetsbarn og nabolagets barn med økt kunnskap, større forståelse og fordypet kjærlighet.

Anne Margrethe Mandt

22

M i sjons bladet 4-09

BARN OG UNGES TRO

M i s j o ns bladet 4 - 09

23

hovedsaken

24

M i sjons bladet 4-09

Jakten på barnetroen Vi ser dem innimellom på søndagsskolen, kanskje i barnegospelen, de er på familiemøtene der vi prøver å fange oppmerksomheten deres med fengende rytmer og spennende dramatiseringer, de dropper innom junioren og blir med på noen leirer. Så blir de tenåringer. Og vi lurer på hvor de ble av.

K

larte vi ikke å gjøre dem til disipler? Klarte vi ikke å gi dem kunnskap nok om den kristne tro?

Klarte ”verden” med sine fallgruver å prege dem såpass at de ikke kommer tilbake til menigheten? Hvor ble det av troen hos barna og ungdommene - bønnebarna våre?

Vi er mange som har hørt resultatene fra forskning (stort sett amerikansk) som sier at 80 prosent av alle voksne kristne kommer til tro i løpet av barne- og ungdomsårene. Og at nesten 70 prosent av alle barn i kristne fellesskap mister troen når de er mellom 11 og 16 år. Men heldigvis har norsk forskning også vist at barn og unge som vokser opp med et aktivt trosliv i hjemmet med stor sannsynlighet vil forbli i det kristne fellesskapet også når de blir voksne.

– Vi har et stort kontaktnett med barn utenfor menigheten, men dersom vi ikke også får ”tak i” foreldrene, er det vanskelig å få barna til å bli i menigheten.

Hvis vi ikke får foreldrene med, så er det liten sannsynlighet for at barna og ungdommene får en levende tro selv, hevder

barne- og familiearbeider i Skien Misjonsmenighet, Linda Andernach Johannesen.

Hun er også med i Misjonsforbundet UNGs Barne- og Familieråd, og er oversetter av boken ”Tro på hjemmebane” av Mark Holmen (Willow Creek). I boken presenterer han statistikk som underbygger hjemmets viktighet i formidling av evangeliet, og gir mange konkrete tips til hvordan det kan gjøres i praksis.

Det er i hjemmet det skjer. Linda A. Johannesen er overbevist om at hjemmet har stor betydning for utviklingen av barnas tro. I boka sier Mark Holmen at foreldre har to til tre ganger sterkere påvirkning på ungene sine enn et menighetsopplegg.

Men hvis trospåvirkningen skal skje i hjemmet, betyr vel det at foreldrene selv må vite hva de tror på?

– Ja, og det er her menighetene må komme på banen og gi foreldrene disse ressursene. Hvis menigheten kan spille på lag med foreldrene hele veien, klarer vi kanskje å bevare barna i troen også etter at de flytter hjemmefra. Jeg tenker på det som å gå på en line: Hvis ikke linen er stram hele veien, så ramler du ned underveis. Vi trenger å ha et tilbud til barn på alle alderstrinn helt opp til voksen alder.

Da tenker jeg ikke nødvendigvis på aktiviteter, men på å legge til rette for at sosiale relasjoner eksisterer. Vennskap i menigheten betyr utrolig mye. Det hadde ikke vært så lett å få med min trettenåring på møter hvis han ikke hadde gode kompiser der.

Hvis både foreldre og barne- og ungdomsledere legger til rette for relasjoner, står vi sterkere i sårbare perioder som Tweensalderen (10-14 åringene, også kalt ”betweens”, red.anm.) og overgangsfaser som for eksempel flytting hjemmefra, mener hun. Men hva har dette med trosopplæring å gjøre?

– I Misjonsforbundet UNG snakker vi ikke om tradisjonell trosopplæring, men om prosjektet ”Levende tro”, forklarer Linda. – Det handler om samarbeidet mellom hjemmet og menigheten. Det handler om troen på hjemmebane, og om å bevisstgjøre alle, uansett alder, på at de er kristne hele tiden og at troen ikke begrenser seg til søndag formiddag. Her er besteforeldrenes tro like viktig som foreldrenes.

Jeg tror ikke vi kan se barna isolert fra foreldrene, vi er nødt til å spille på lag. Jeg som voksen har også godt av å bli bevisstgjort på dette.

Mange vil ha trosopplæring. Det snakkes om trosopplæring i mange kristne leire om dagen, og det er ikke alltid så lett å forstå hva disse prosjektene går ut på.

Siden det kristne budskapet er blitt vannet ut i klasserommet de siste årene, ønsker kirken å fylle noen av kunnskapshullene.

Sekulariseringen av det offentlige rom gjør at vi må utnytte den private arenaen bedre, og sørge for at foreldrene og familiene kommer på banen med opplæring i den kristne tro. Den norske kirke var først ute med begrepet, men også de frikirkelige har >>

M i s j o ns bladet 4 - 09

25

Det kan være vanskelig å forstå hvor lite kristendomsundervisning barn faktisk får i dag i forhold til før. Det har endret seg veldig bare fra min egen skoletid, og jeg tror vi trenger en vekker.

Anne Margrethe Ree Sunde >> slengt seg på trenden med å lage skred-

dersydde opplegg som går under samlebetegnelsen ”trosopplæring”. Det spenner fra babysang og småbarnssang til overnattinger i kirkerommet og egne gudstjenester for barna. Frelsesarmeen har utarbeidet et nytt trosopplæringsprogram for barn, ”Soup, soap, salvation”. Sprell Levende – et formidlingsmateriell for søndagsskole og barnegrupper - er et felleskristent prosjekt som Misjonsforbundet også bidro sterkt til. Og Misjonsforbundet UNG har nettopp lansert sitt opplegg ”Levende tro” til bruk i samarbeid mellom hjemmet og menigheten. Den store trosopplæringskonferansen på Varemessen i Lillestrøm har de siste årene samlet over tusen barne- og ungdomsledere til seminarer og informasjon om opplæringen. Grønn trosopplæring, tween singers, barnas gudstjenester, hvordan formidle bibelfortellinger til barn, misjonal trosopplæring - temaene er så mange og ulike at det er noe for alle. Det hjelper også at Stortinget har godkjent slike prosjekter for offentlig støtte, også for frikirkelige aktører.

Erstatter skolens kristendomsundervisning. Men la oss se litt på hva

som menes med trosopplæring. For Den norske kirke er trosopplæringsreformen en forlengelse av dåpsopplæringen. Det er et viktig og omfattende prosjekt, som etter en forsøks- og utviklingsfase på fem år (20032008) endelig ble vedtatt på det nylig avholdte kirkemøtet. Prosjektet har gått under tittelen ”Størst av alt”, og fortsetter nå som ”Gud gir - vi deler”. Trosopplæ-

26

M i sjons bladet 4-09

ringsreformen skal gi alle døpte medlemmer mellom null og 18 år tilbud om opplæring i kristen tro og tradisjon. Med dette ivaretar kirken selv viktige deler av det som tidligere ble gitt gjennom skolens kristendomsundervisning. Etter fem års utredning, utprøving, erfaringsdeling og evaluering har 45 prosent av menighetene i Den norske kirke fått trosopplæringsmidler. Resten av menighetene venter nå utålmodig på å bli innlemmet i reformen.

Det ligger en total bevilgningsramme på 250 millioner fra Stortinget der og venter, og i løpet av 2010 vil rundt 170 millioner være tildelt så langt. I tillegg mottar de frikirkelige økonomisk støtte for sine prosjekter, fordelt på antall medlemmer.

Misjonsforbundet UNG har mottatt rundt 235 000 kroner så langt i statlig støtte til trosopplæring gjennom det som er tildelt Misjonsforbundet.

Vil ha foreldrene på banen. Misjons-

forbundet UNG har med Barne- og Familierådet i spissen utviklet en pedagogisk plan for opplæring av barn mellom null og 20 år. Den sier noe om den psykologiske siden ved trosutviklingen hos barn og unge, og gir noen forslag til materiell og temaer som kan brukes på de ulike alderstrinnene. ”Vi vil være med og utruste foreldrene til å ta sine plasser som åndelige ledere for sine barn. Vi vil undervise barna med det mål for øyet å gjøre barna til disipler og hjelpe dem å bli grunnfestet i troen på Jesus, så de tar med seg en gjennomtenkt og levende tro ut i verden når de flytter hjemmefra,” sier Barne- og Familierådet i brosjyren som er blitt sendt ut til alle landets menigheter og barne- og ungdomsledere. Hva er neste skritt?

– Vi jobber nå med et nytt skriftlig materiell med anbefalinger til menighetene om

hvordan de kan ta dette videre. Det kan for eksempel være undervisning om hvordan foreldre kan lyse velsignelsen over barna sine, forslag til bønner familien kan be sammen, små andaktsstunder som er enkle og korte og som kan brukes i hjemmet, og hvordan man kan linke dette sammen med undervisningen i menigheten, sier Linda A. Johannesen. Målet er å få dette klart til neste års Liv &Vekst. I tillegg holder UNGansatt og barnepastor Viggo Klausen på å skrive bok om et nytt gudstjenestekonsept som kalles ”alle sammen”. Han reiser land og strand rundt for å holde seminarer og kurs relatert til ”Levende tro”. Hans seminar for foreldrene, ”Jeg, en åndelig leder hjemme – hjelp?!”, skal utruste foreldrene til å ta åndelig lederskap i familien.

Samarbeid er viktig. Misjons-

forbundet UNG samarbeider nært med moderorganisasjonen når det gjelder prosjektet ”Levende tro”.

– Jeg tror at trosopplæring i dag er viktigere enn på veldig lenge i vår historie, faktisk på mange hundre år, sier generalsekretær i Misjonsforbundet, Jarle Råmunddal, i et tidligere intervju med Misjonsbladet.

– Vi har nok hvilt oss litt på at storsamfunnet tar ansvar for å lære barna om kristendommen i skole- og konfirmasjonsundervisningen, men dette er i endring.

Nå må vi virkelig ta vårt ansvar for trosopplæring på alvor. Hjemmenes ansvar, som foreldre og besteforeldre, blir mye tydeligere i vår tid. Menighetene må være bevisste på å utruste foreldre og besteforel-

dre til å lære de unge om troen. Vi må tilby ressurser og løfte frem dette som en viktig verdi, for å se at barna blir bevart i barnetroen mange har, og at de kan få vokse i disippellivet. Derfor er det avgjort et av våre viktigste satsingsområder fremover.

Råmunddal vil også understreke viktigheten av samarbeidet mellom menighet og hjem. -Det som skjer hjemme er utrolig viktig. Det er kanskje mange som ikke føler de får til noe andaktsliv hjemme, men dette handler om mer enn å be og lese i Bibelen sammen. Det går på livet i hjemmet som en helhet, og å leve med en naturlig åndelighet. Det kan også handle om familiens forhold til å gå jevnlig i en menighet, om daglige valg og holdninger. Jeg tror også besteforeldrene spiller en kjempeviktig rolle, så jeg vil oppmuntre dem til å være frimodige med sine barnebarn. En undersøkelse fra England viser at barn med kristne besteforeldre i mye større grad er kristne som voksne enn barn med bare én generasjon kristne i ryggen.

Trenger en vekker. Anne Margrethe Ree Sunde som leder Misjonsforbundet UNG er helt enig. – Alvoret i dette må kanskje særlig oppdages av den eldre generasjonen. Det kan være vanskelig å forstå hvor lite kristendomsundervisning

barn faktisk får i dag i forhold til før. Det har endret seg veldig bare fra min egen skoletid, og jeg tror vi trenger en vekker, sier hun.

Menigheter som tar grep. Det finnes gode eksempler på menigheter som tar tak i Levende tro, og som forsøker å bruke eksisterende barne- og ungdomsaktiviteter som en forlengende arm inn i hjemmet. I Skien Misjonskirke sender de barna hjem fra søndagsskolen med både bibelvers og ”hjemmelekser” i form av aktiviteter.

Barna får laminerte kort med ukens bibelvers på som kan henges på kjøleskapet og brukes hele uka. Hjemmeaktiviteten linkes mot undervisningen, og kan for eksempel være å leke hviskeleken som et utgangspunkt for å snakke om å høre Guds stemme, eller å lage en bønnejournal for hele familien med Fadervår som fokus.

I Frimisjonen i Tromsø har de også tatt dette på alvor. Pastor Astri Seljeåsen Torp, også medlem i UNGs barne- og familieråd, var primus motor da materiellet til UNG skulle utarbeides.

– I Tromsø jobber vi aktivt med at det skal være et helhetlig tilbud for alle mellom null og 20 år, og det siste halvåret har vi jobbet spesielt med å finne ut hvor det var lekkasje. Den fant vi i aldersgruppen 10-14 år, ”betweens-barna” som de kalles.

De er i den alderen at de må slepes med til kirken. Vi hadde 30 menighetsbarn i denne aldersgruppen som ikke kom på gudstjenesten. Årsaken var at det tar litt lenger tid for dem å bli kjent med hverandre, og de fant ikke helt tonen bare på den ene timen som gudstjenesten varte.

Løsningen for oss er blitt å invitere dem inn i tre husgrupper som møtes en gang i uka, og i tillegg har vi startet en klubb som møtes en gang i måneden bare for denne aldersgruppen. Dette har vi gjort i sam-

arbeid med foreldrene, og vi hadde møter med dem i forkant for å høre hva de ønsket for barna sine. I betweens-gruppene snakker de sammen om hvordan de har det og avslutter med bønn. På klubben har de andakt, spill, litt underholdning, og kiosk – sistnevnte er veldig populært.

Noen av dem kommer på gudstjenestene, og vi prøver spesielt å få dem til å bidra på familiegudstjenestene som vi har cirka tre ganger i halvåret, forteller Astri på telefon fra Tromsø. Etter å ha snappet opp flere samtaler rundt kaffebordene hvor desperate foreldre diskuterte hvorvidt det var riktig å dra med seg hylende og skrikende 10-åringer på gudstjeneste, skjønte hun at dette var et aktuelt tema for mange foreldre.

Trenger forbilder. – Det er en despera-

sjon hos mange foreldre som har opplevd å ”miste” ungdommene ut av menigheten tidligere. Det er så viktig for barn og ungdom å ha en leder som de ser opp til. Hvis de går i en menighet uten andre voksne forbilder og jevngamle ungdommer er det vanskelig for prosessen med å bygge egen trosidentitet. Hvis barna ikke får en egen åpenbaring av Jesus, vil det gudsbildet de sitter igjen med kun være det som forel-

>>

M i s j o ns bladet 4 - 09

27

Jeg tror at trosopplæringa i dag er viktigere enn på veldig lenge i vår historie, faktisk på mange hundre år. Jarle Råmunddal

>> drene har modellert. Det er forel-

dre i Tromsø som har sluttet i en menighet de trives kjempegodt i for å begynne i vår menighet ene og alene for å få et tilbud for barna sine i aldersgruppen 10-14 år. De trenger nemlig et fellesskap.

Og når ungene blir tenåringer, klarer ikke foreldrene dette selv. Menigheten må være der for foreldrene når de opplever å stå litt på sidelinjen med tenåringer i huset. Tenåringer trenger jevnaldringsgrupper og andre voksne som rollemodeller, sier Astri. Hun er ikke ferdig med å lete etter ”lekkasjehull” i sin menighet: – Det er ikke så mange tilbud for dem over 16 år heller utenom husgrupper, så vi ønsker å satse videre på 16-20 åringer.

Og vi vet at det er flere som ikke føler seg hjemme i ungdomsgruppa, men som forsvinner i mengden på 50-60 stykker. Vi har to husgrupper for ungdommene per nå, og vi jobber med en egen gruppe for de nyfrelste som trenger mer undervisning og en for de menighetsbarna som faller utenfor betweens-arbeidet vi nettopp har startet opp. Vi ønsker å få dem inn i smågruppefellesskap, hvor de kan dele livet og troen med andre kristne ungdommer.

Meningsfullt for alle.

- I høst har vi hatt samme tema, Kristuskransen, både på gudstjenesten og på søndagsskolen for at både barna og foreldrene skal få felles opplevelser og bli oppmuntret til å snakke om troen hjemme.

Vi prøver å se om det gir mer samtaler om tro i hjemmet, men vi har ikke evaluert det ennå så vi vet ikke. Vi ser også at det er viktig at de voksne og studentene får ”vok-

28

M i sjons bladet 4-09

senvarianten” av bibelhistoriene som regnes som søndagsskolehistorier. Vi har også satt som mål at familiegudstjenestene skal være vanvittig bra, ellers er det ikke noe poeng. Det tradisjonelle familiemøtet har vært at de voksne kjeder seg i ti minutter, så kjeder barna seg i ti minutter, så de voksne igjen og ungdommene kjeder seg hele veien. Målet er at alle ledd i gudstjenesten skal være meningsfulle for alle. En av våre gudstjenesteledere, Ellisiv Yttervik, kombinerte dette på en genial måte gjennom bønneleddet. Barna får hjelp av sine foreldre til å skrive bønnebehov og takkeemner til Gud på hjerteformede post-it lapper og henger dem opp på bønnetavlen.

I stedet for å synge en hipp og kul barnesang imens, tar vi salmen ”Det er makt i de foldede hender” sånn at det også blir rom for salmene i familiegudstjenesten. Vi har ansatt en barne- og familiearbeider i 20 prosent stilling som har disse gudstjenestene og trosopplæringen som sitt spesielle ansvarsområde, forteller Astri Torp fra Frimisjonens arbeid i Tromsø.

For Misjonsforbundet UNG handler trosopplæring altså om hvordan menigheten kan påvirke foreldrene til å påvirke sine barn mer for på den måten å prøve å forhindre at barn forlater menigheten i ung alder. Men hva må vi lære dem om troen i hjemmet og i menigheten som faktisk kan gjøre dem til livslange disipler og menighetsmedlemmer?

Lykkeprosjektet. Det finnes en del forskning omkring dette. Et amerikansk studie ble gjort av professor i sosiologi, Christian Smith, for noen år siden. Sammen med Melinda Lundquist Denton har han skrevet boken ”Soul Searching: The Religious and Spiritual Lives of American Teenagers”, basert på en stor ungdomsundersøkelse om Ungdom og Religion i USA (National Study of Youth and Religion at the University of North Carolina). Etter å ha intervjuet over 3000 tenåringer, kunne sosialforskerne oppsummere deres trosinnhold slik: 1) Det eksisterer en gud som skapte alt og iscenesatte verden, og som våker over menneskelig liv på jorden.

2) Gud ønsker at mennesker skal være gode, hyggelige og rettferdige mot hverandre, slik som Bibelen lærer og de fleste andre verdensreligioner.

3) Det viktigste målet for livet er å være lykkelig, og å føle godt om seg selv.

4) Gud trenger ikke være spesielt involvert i livet, bortsett fra når Gud trengs for å løse et problem.

5) Gode mennesker kommer til himmelen når de dør.

Forskerne kaller denne troen for ”Moralistic Therapeutic Deism”. Meget kort summert blir disse ”trosartiklene”, mange av dem uforenelige med innholdet i den kristne tro, både praktisert og forkynt i kristne kirker i dag. Det handler om en moralistisk forståelse av livet, og at nøkkelen til et godt og lykkelig liv er å være en god, moralsk person, en person som andre liker, som oppfyller sitt potensial,

og oppfører seg godt. Å føle seg bra leder videre til det neste punktet som handler om den terapeutiske forståelsen av tenåringers ”religion”: Det skal føles bra. Hvis det føles bra for deg, er det riktig. Bønn er for eksempel til for å føle seg bedre. Når du ikke har noen å snakke med, kan du snakke med Gud. Til slutt handler det om at Gud kan hjelpe deg i livet, men bare når du trenger ham. Han blir en kombinasjon av en guddommelig hovmester og kosmisk terapeut. Denne guden krever ingenting av deg. Han kan ikke være krevende, fordi jobben hans er å løse våre problemer og sørge for at vi har god selvfølelse, sier forfatterne. På spørsmål om å artikulere troen sin, nevnte ikke en eneste av ungdommene områder som selvdisiplin, å jobbe for sosial rettferdighet, eller kjente kristne begrep som rettferdiggjørelse eller helliggjørelse.

Individualistisk tro. Undersøkelsen har fanget manges interesse, og tydeliggjør for

kirken hvilke utfordringer vi har i møte med en ungdomskultur der trosforståelsen i bunn og grunn handler om at vi skal være lykkelige og snille mot hverandre.

Kan det tenkes at vi har større utfordringer med å lære barn og unge innholdet i kristendommen enn vi tror? Den norske undersøkelsen fra 2006 om unges tro og hverdag, ”Jeg tror jeg er lykkelig” av Morten Holmqvist, oppsummerte mange lignende trekk. ”Ungdommers tro bærer preg av å være en individualistisk tro. Det å tro at noen har én sannhet, oppleves for mange av informantene problematisk.

Et aktivt gudstjenesteliv er det kun et fåtall som bedriver - de samme som går på kristne ungdomsmøter. Forkynnelsen ungdommene i undersøkelsen har opplevd blir av mange betegnet som kjedelig og lite livsnært. Samtidig gir flere av konfirmantene utrykk for at konfirmasjonstiden kan være en meningsfull tid hvis relasjonen med de som underviser er god”, leser vi i boken som presenterer undersøkelsen.

Erfaring av Jesus. – Jeg tenker at det

kunnskapsmessige selvfølgelig er bra å ha på plass, men det viktigste er ikke at barna pugger trosbekjennelsen men at de erfarer Jesus i hverdagen. Hvis de opplever at Gud er sann og Jesus er virkelig i våre hjem, så er det viktigere enn å pugge de ti bud. Det trenger ikke å være en motsetning, men hvis vi bare fokuserer på boklig lærdom blir det ikke så veldig levende, sier Linda A. Johannesen.

Selv om hjemmet er sentralt, underslår hun likevel ikke menighetens rolle: – Selv om foreldrenes inflytelse er sterkere på barna enn menighetens, skal vi ikke slutte

med vårt vanlige barnearbeid eller søndagsskole! Det handler om å gjøre begge deler: både styrke hjemmet og gi barna knallgod undervisning i kirken. Hvis budskapet som barna hører i kirken er det samme som de hører hjemme, vil læringen bli forsterket, mener Linda A. Johannesen.

UNGs generalsekretær, Anne Margrethe Ree Sunde, slår også et slag for relasjon og erfaring: – Det er riktig at ungdommer lever i en verden der troen er blitt individualisert og det ikke finnes absolutte sannheter. Å formidle innholdet i troen handler ikke om aktivitetene vi driver med, men å snakke om og fortelle om Jesus på en måte som gir gjenklang i ungdommers liv. Å fortelle dem om våre egne møter med Jesus er mer attraktivt enn dogmer, teorier og ”de rette” svarene.

Vi kan legge til rette for at de unge får egne Kristusopplevelser. Dette kan vi for eksempel gjøre gjennom ungdomsretreater.

Lystenning er blitt veldig populært blant konfirmantene, kanskje fordi de er inne på et område som er ”hellig” men også veldig ufarlig. Lignende situasjoner kan være nattverd eller forbønnsstunder. Vi kan bruke de klassiske kristne elementene, men gjøre dem tilgjengelige for barn og unge, sier hun.

Sammen med Barne- og Familierådet i UNG fortsetter Sunde arbeidet med å tette lekkasjen av barn og unge som forlater menighetene. Håpet er at troen slår rot i dem, og blir med på flyttelasset.

Tekst: Sikke-Cathrin Duggan

M i s j o ns bladet 4 - 09

29

hovedsaken

Her har familegruppa arbeida med andens frukt. Ei og ei frukt blir trekt ut og hengt på kjøleskapet for samtale.

Familiefokus Korleis kan familiar hjelpe kvarandre til å halda fokus på Jesus i kvardagen?

F

amilien Breistein, som består av ekteparet Anne May og Kjetil og dei to sønene deira, Isak (1,5 år) og Jonas (4,5 år), er med i ei av familiegruppene i Randesund Misjonskyrkje. Desse gruppene har mellom anna som mål å få familiane til å hjelpe kvarandre med å halde fokus på Jesus.

– Me er saman med tre andre familiar med barn i omtrent same aldersgruppe, seier Kjetil.

– I kyrkja vår har gruppene eksistert litt frå og til i 4-5 år. Me hadde eit kurs i kyrkja som heitte ”Familie med hensikt” som gjekk mykje på det med å ta Jesus med heim. Det vart oppretta nokre grupper i et-

30

M i sjons bladet 4-09

terkant av kurset, fortel Anne May. – Det er litt opp til kvar enkelt gruppe korleis ein vel å organisere det. Vår gruppe møtast annakvar veke med heile familien, og annakvar veke er det berre dei vaksne.

Når alle er samla, har me gjerne undervisning, bøn og lovsong. Me prøver å lytte til Gud saman med barna og ønskjer å anerkjenne deira andelege kapasitet, seier Kjetil.

– Når me berre er vaksne, varierer det litt kva me gjer. Det blir ofte til at me snakkar om dei utfordringane me har både som familie og som enkeltpersonar. Me prøver å løfte kvarandre opp og å ha eit tett fellesskap, seier Kjetil.

Avisbøn, dekk og drama. Jonas synast det er kjekt å vera med på familiegruppa.

– Me ber og takkar, fortel fireåringen.

Anne May spør han om han leikar der

også, noko han kan bekrefte.

– Kva er mest gøy?

– Det er å be, svarer Jonas.

– Sist hadde me ei avis som me bladde i.

Alle såg i avisa, og viss du tenkte at det var nokon me måtte be for, så peikte du på dei, og så las dei vaksne kva som stod på sida.

Etterpå bad me for sakene i grupper, fortel Anne May. – I går var me ute og skifta dekk. Grunnen til at me gjorde det, var at me hadde lyst til å…, seier Anne May som vert utfylt av Jonas: – Hjelpe nokon. – Dei to me gjorde det for trudde i utgangspunktet at dei måtte stille med mat og betaling.

Men hensikta vår med dette, var å lære å velsigne andre utan å krevje noko attende, seier Anne May. – For ei veke sidan hadde me samling i skogen, og temaet var Guds skaparverk.

Me hadde dramatisering, noko som er

Familien Breistein består av Jonas (4,5 år), mamma Anne May, Isak (1,5 år) og pappa Kjetil.

veldig greitt for barna. Det kan jo vere ei utfordring for nokre av oss vaksne å skulle drive med slikt, men det går fint!, ler Kjetil.

Fokus i kvardagen. Når det er familiegruppesamling, får kvar familie i oppgåve å forberede noko. – Ein familie kan ha ansvar for lovsongen, for bøna eller for undervisinga. På den måten vert me i positiv forstand tvungne til å samlast kring dette, fortel Anne May. – Det pregar kvardagen vår ved at me som familie i større grad klarer å sette fokus på Jesus. Døme på kva me gjer i kvardagen er å ønskje kvarandre Guds velsigning om morgonen, eller be og takke for dagen kring frukostordet. Om me høyrer at nokon er sjuke, ber me for dei saman der og då. Og så kan me skru av musikken i bilen til barnehagen for å be ei bøn. Me opplev at me blir stadig meir avhengige av å vere i ei slik setting som familiegruppa er. Det er jo på grunn av gruppa me er komne dit me er i dag som familie, seier Kjetil.

Andens frukter i papir. –Når me er saman som familie, spør me kvarandre

om det er nokon som tenkjer at me skal ha fokus på noko spesielt. Då det var oversymjing på Filippinane, såg Jonas eit bilete av dette i avisa som han vart veldig oppteken av. I staden for å legga det vekk, valde me å ta han med inn i saka. Me bad for dei som var ramma, klippa ut biletet, limte det inn i ei bok og skreiv ned kva me bad for.

Grunnen til at me gjer dette, er at me skal kunne gå attende og sjå om me har fått bønesvar. På gruppesamlingane deler familiane det som står i bøkene med kvarandre, for å dele erfaringar og oppmuntre kvarandre, fortel Anne May. Anne May finn fram frukter som er utklipte i papir. Dei representerer Andens frukter. Ein gong iblant trekk familien ei frukt og heng han på kjøleskapet. – Når me har teke ei ny frukt, pratar me litt om kva denne frukta betyr for oss i familien, seier ho.

– Dei tinga me gjer blir ikkje alltid perfekte, seier Kjetil. – Sjølv om me ikkje får dei veldig gode samtalane og responsane heile tida, så merker me som foreldre at me får eit betre fokus, seier Anne May

Ingen garanti. – Mange ungdommar

forsvinn frå kyrkja når dei vert 17-18 år.

Ein av nøkkelfaktorane for å snu denne negative trenden, kan vere å ha ei levande tru på heimebane, seier Kjetil.

– Det er vanskeleg å skulle seie noko om at me prøver å gjere dei rette tinga. For me har inga garanti for at barna held fram med å tru når dei er 18, seier Anne May. – Familiegruppa er eit utruleg godt verktøy som stadig gjev oss nye impulsar til korleis me kan gjere ting. Me får verkeleg ta trusopplæring på alvor på heimebane, seier Kjetil.

– Men dette er ikkje oppskrifta på eit perfekt familieliv!, understrekar Anne May til slutt.

Tekst og foto: Kristine M. Stensland

M i s j o ns bladet 4 - 09

31

hovedsaken

Selvutvikling og trosut Hva trenger barna på de ulike stadiene i sin personlighetsutvikling for å få hjelp til et sunt gudsbilde?

H

vilke sammenhenger kan vi finne mellom selvutvikling og trosutvikling? Vi skal se på noen religionspsykologiske perspektiver. Religionspsykologien ser på troens betydning og funksjon med ”psykologiske briller”, både på individ- og samfunnsnivå. Her vil det individualpsykologiske være i fokus.

Innledningsvis vil jeg rette blikket mot det som innenfor religionspsykologien kalles ”gudsrepresentasjoner”. Dette er for å løfte frem det relasjonelle aspektet litt tydeligere når det gjelder den individuelle trosutviklingen. Deretter vil jeg redegjøre i korte trekk for Fowlers teori, og inkludere noen perspektiver fra Erik H. Eriksons livssyklusteori. Fowler presenteres også i Misjonsforbundets trosopplæringsplan, og han bygger blant andre på Erikson.

Med vårt fokus på trosutvikling, kan vi kanskje stille følgende spørsmål: Har

32

M i sjons bladet 4-09

hjemmet eller menigheten størst innflytelse på den enkeltes trosutvikling? Kan barn læres opp til å tro? Hva er det vi gir videre til barna, er det ren kunnskap eller også opplevelser og erfaringer? Hjelper vi barn og ungdom til å få en egen gudsrelasjon, eller prøver vi å få dem inn i de voksnes rammer for og forståelse av gudsrelasjonen? Jeg vil forsøke å bringe refleksjon rundt disse spørsmålene gjennom både individuelle og aldersspesifikke perspektiver.

Indre mønster. Våre nærmeste relasjoner påvirker oss mer enn noe annet, og tidlige erfaringer danner et slags indre mønster som vi tenderer til å relatere ut fra senere i livet. Dette gjelder både i nye menneskelige relasjoner, og i gudsrelasjonen.

Ana-Maria Rizzuto, en søramerikansk psykoanalytiker, har gjennom kliniske studier

forsket på menneskers indre gudsrepresentasjoner (her gud med liten g fordi det handler om indre og individuelle bilder).

Hun sier at gudsrepresentasjonene bygger på fire forskjellige kilder: vårt minnemateriale fra våre virkelige foreldre, våre idealiserte foreldrebilder, opplevelseskvaliteter knyttet til barnets grandiose selvfølelse og narsissisme og symbiosens skjønne, paradisiske tilstand, og til slutt kulturelt og sosialt gitte bilder av hvem denne guden faktisk er (Geels/ Wikström, 136). Rizzutos teori sier oss noe om at de viktige relasjonene og relasjonserfaringene tidlig i livet ser ut til å prege menneskets indre gudsrelasjon gjennom individets ubevisste psykiske representasjoner av gud. Enklere sagt; den Gud mennesket åpent bekjenner og tror på, kan ha en annen ”skikkelse” i det indre, psykiske landskapet enn det man kognitivt og bevisst tror om denne guden. En streng og straffende far eller en manipulerende mor kan på denne måten negativt prege menneskets ubevisste gudsbilder. Slike indre gudsbilder og gudsre-

Barnets kreativitet danner grunnlaget for de indre gudsbildene, skriver Marie Farstad i denne artikkelen.

tvikling presentasjoner påvirker vår trosutvikling.

Kriser i livet kan føre til troskriser, også hos barn. Arbeider man i sjelesorg eller terapi med livs- og trosspørsmål, kan slike ubevisste gudsbilder bli bevisste, og gode gudsbilder kan sakte erstatte de destruktive. De indre gudsbildene, som kan være både sanne og gode, og usanne og destruktive, dannes altså i de tidlige periodene i livet, som vi nå skal se nærmere på.

Hva er så det aldersspesifikke når det gjelder trosutvikling? Med fokus på aldersspennent fra null til 20 år vil jeg presentere de fire første stadiene – dette vil anspore til hva som er en viktig ballast for å nærme seg en tro som er valgt, integrert og i stadig brytning og modning i ens indre og i livet i sin helhet.

Fosterstadiet og spedbarnsperioden – en ”første og grunnleggende tro”.

Fowler har kalt det første stadiet i menneskets trosutvikling for ”den første og grunnleggende tro”. I dette ligger tanken om at røttene til menneskets tro og gudserfaring

ligger helt tilbake til livets begynnelse i mors liv. Fowler regner dette første stadiet frem til barnet er cirka to år. Han viser til Eriksons livssyklusteori hvor menneskets første utviklingskrise dreier seg om spenningen mellom grunnleggende tillit og mistillit. Allerede som foster kan barnet fornemme om det er ønsket og velkommen, eller om det er uønsket. Spedbarnets erfaring av å bli tatt vare på, matet, stelt, trøstet og kost med legger grunnlaget for hvordan barnet oppfatter seg selv og sine omgivelser. Det er ikke bare disse tingene i seg selv som er viktig, men den emosjonelle kvalitet foreldrene gjør det med. Den emosjonelle kvaliteten i omsorgen er viktig for at barnet skal kunne kjenne verden som trygg og forutsigbar. I boken ”Why love matters” beskriver Sue Gerhardt hva nyere forskning har vist med hensyn til dette, og hvordan denne omsorgskvaliteten påvirker hjernens utvikling og dermed også barnets emosjonelle utvikling. En annen som sier mye om dette er Daniel N. Stern i sin bok ”Spedbarnets interpersonlige verden”.

Tillit og mistillit. Erikson betoner sterkt morsrelasjonens betydning for utviklingen av barnets gudsrelasjon, og peker på de tre følgende faktorer som avgjørende for denne utviklingen: den følelsesmessige kvalitet som er knyttet til morsrelasjonen, barnets tidligste opplevelse av gjensidig gjenkjennelse i relasjon til mor og barnets opplevelse av å bli forlatt av sin mor (Geels/ Wikström, 126). Tillit utvikler seg som svar på god omsorg, og mistillit som svar på fravær og mangelfull omsorg.

Allerede i våre første leveår møter vi på denne måten grunnleggende og eksistensielle konflikter. Barnets første konflikt kan vi forstå som det å bli forlatt av mor.

Alle erfarer denne forlattheten i øyeblikk hvor mor er opptatt med noe annet eller akkurat der og da er utenfor synsvidde og rekkevidde. Det viktige er om og hvordan mor kommer tilbake og om barnet erfarer at det får dekket sine behov, på tross av øyeblikkelig desperasjon og frykt. Slik sett vil alle oppleve både tillit og mistillit, vi beveger oss som på en pendel mellom disse – allikevel vil vi ha en hovedtendens i hvordan vi møter verden, andre mennesker og oss selv på, enten preget av tillit

eller mistillit. Spenningen mellom disse to ytterpunktene bærer vi med oss livet gjennom, men her i livets første fase legges et svært viktig grunnlag.

Røttene til senere tro kan vi forstå slik: opplevelsen av det barmhjertige ansikt begynner med mors ansikt og kan senere erfares i gudsrelasjonen (ibid.). Erikson beskriver ritualiseringselementet i dette stadiet som det som vekker ærefrykt og andektighet, en følelse av at noe utenfor en selv er hellig og opphøyet (det numinøse). Morsnærværet er slik sett vår første erfaring med et ”hellig nærvær”. I dette nærværet blir vi forsikret om vår verdi, vår ”jeg-følelse” blir bekreftet. Morsrelasjonen legger grunnlaget for det å erfare seg sett, elsket og bekreftet i møte med den transcendente ”Jeg er”.

Tidlig barndom – en ”intuitiv og projektiv tro”. Fra omkring toårsal-

deren skjer det et kvantesprang i barnets utvikling og dets opplevelse av verden, selvet og andre, knyttet til språklæringen.

Meningsdannelse skjer gjennom barnets emosjonelle og perseptive tilnærming til sine erfaringer. Barnets evne til fantasi og en rik indre forestillingsverden hjelper barnet til å skape bilder som sammenholder en stadig mer kompleks og komplisert verden. Her vekkes også barnets bevissthet om døden, både som kilde til frykt og som mysterium. Fowler løfter også frem hvordan barnets veksling mellom erfaringer av makt og avmakt, kraft og kraftesløshet, skaper en eksistensiell bekymring for dets sikkerhet og trygghet - og de voksnes evne og styrke når det gjelder å beskytte barnet; ”pappaen min er sterkere enn pappaen din”. Barnet er opptatt av synlige symboler på styrke, og setter stor pris på fortellinger som gir bilder på det gode og det ondes kraft.

Barnets emosjonelle og perseptive tilnærming til sin erfaring, sammen med dets rike forestillingsevne, skaper en tveegget mulighet for troens utvikling. Religiøse bilder og symboler kan enten bli forbundet med vanskelige følelser som frykt, skyld og skam – eller med gode følelser som kjærlighet, vennskap og trygghet. Fra den første fasens vekt på tillit, legges det i denne fasen større vekt på hvordan barnet gjennom sin økede kompetanse hva gjelder >>

M i s j o ns bladet 4 - 09

33

I barnets første fase skal tillit skapes. Spedbarnets erfaring av å bli tatt vare på er helt sentral.

I neste fase skal barnet gjennom sin økte kompetanse hva gjelder både relasjoner, kroppskontroll og språk få oppøve autonomi og frihet til å feile.

>> både kroppskontroll, språk og det relasjo-

nelle, enten kan oppøve autonomi og frihet til å feile, eller skam og en vedvarende tvil på sin egen verdi og evner (Erikson, 71).

Relasjonelle erfaringer som skaper skam og tvil kan bli en del av våre indre gudsrepresentasjoner. Skam er alltid relasjonelt betinget, den oppstår når vi oppfatter andres negative vurdering av oss. Menneskers skammende blikk internaliseres som en del av selvfølelsen, men veves også inn i det indre bildet av Guds blikk. Bilder av Gud dannes forut for tanker om Gud, og knyttet til skam vil det kunne utvikle seg et dømmende og strengt blikk.

Tenke høyt sammen. Barnets kreativi-

tet danner grunnlaget for de indre gudsbildene, som samtidig er påvirket av og avhengig av de gudsbilder som formidles til barnet i dets sosiokulturelle kontekst.

Stereotype gudsbilder står i fare for å overstyre og begrense barnets forestillingsevne.

Det viktigste foreldrene kan gjøre her er å tenke høyt sammen med barnet om Gud, og å stille åpne spørsmål. Bare slik kan barnet selv ekspandere sine gudsbilder på en naturlig og god måte. Overstyring og tvang ødelegger.

Når barn erfarer alvorlig omsorgssvik eller andre tillitssvik, vil de beskytte selvet og sørge for fortsatt overlevelse gjennom det som i psykologien kalles splitting og dissosiasjon. Det er tryggere for barnet å se seg selv som ond, enn å være overgitt i onde menneskers vold. Barnet idealiserer sine omsorgspersoner, fordi de er helt avhangige av dem for overlevelse, og lager heller et bilde av et ”ondt selv” – et selv som helt uunngåelig og velfortjent må vente på sin straff. Straff fra foreldrene, eller fra Gud, som har et rettferdig sinne.

34

M i sjons bladet 4-09

En annen fare er at manglende speiling av barnet kan føre til utvikling av det som kalles et ”falskt selv” (Fowler, 59). Dette kan også skje når barnets erfaringer ikke får tillatelse, plass og rom i de voksnes nærhet. Da har ikke barnet noe annet valg enn å undertrykke sine erfaringer og skjule sitt sårbare jeg, og vil da helt ubevisst presentere et selv som stadig strever etter anerkjennelse og aksept gjennom en ustoppelig higen etter perfeksjon og prestasjon.

Med gode og trygge relasjonserfaringer kan dette stadiet legge grunnlag for mange, trygge og gode gudsbilder. Med dårlige, undertrykkende, utrygge eller truende relasjonserfaringer kan man på dette stadiet legge grunnlag for mange, truende og destruktive gudsbilder.

Sen barndom og skolealder – en ”mytisk og bokstavelig tro”. Når

barnet når seks eller syv års alder inntreffer et nytt stadium, som varer frem til cirka tolvårsalderen. Nå forholder barnet seg mer til det vi kaller ”virkeligheten” enn til fantasien og dens indre verden. Evnen til å skape mening og å tolke erfaring er nå mer bevisst. Barnet forstår og organiserer virkeligheten i dette stadiet ut fra begreper som rettferdighet og moral, og knytter ofte an til sammenhenger mellom årsak og virkning. Tenkningen i dette stadiet skaper nye måter å forstå verden på, det lineære og det forutsigbare blir en del av barnets logikk. Barnet skaper mening gjennom fortellinger, men er på en ny måte opptatt av skillet mellom fantasi og virkelighet og mellom sant og usant. Religiøse fortellinger blir satt på prøve, barnet kan lure på om de er sanne. Det viktigste foreldre kan gjøre her, i tillegg til å gi omsorg, kjærlig-

I tenåringstiden har den unge behov for frihet og for å vokse utover mot de andre.

het og trygghet, er kanskje å møte barnet med støtte og interesse i barnets fortellinger om seg selv, andre, verden og Gud. Fortellingen er en del av barnets identitetskonstituerende prosess, helt fra språkets begynnelse, men i sterkere og sterkere grad her i dette stadiet. Når barnet nærmer seg en forståelse av at virkeligheten er mer kompleks enn at det går den gode godt og den onde ondt her i denne verden, er barnet nær overgangen til det neste stadiet.

Pubertet og ungdomstid – en ”forenende og konvensjonell tro”.

Ungdomstid og pubertet innebærer store biologiske, seksuelle og psykososiale endringer. Dette er tiden for identifikasjon med jevnaldrende og lederskikkelser. Fra foreldrenes posisjon som autoriteter, flyttes nå autoriteten ut til andre mennesker og grupper. Ungdommen kan relatere til det abstrakte, og begynner å reflektere over sin tenkning. De kan reflektere over sin egen historie og ytre sine meninger på en helt ny måte. Her blomstrer den gjensidige interpersonlige utveksling og deling. ”I see you seeing me; I see the me I think you see. You see you according to me; you see the you you think I see” (Fowler, 61). Identitet og identifikasjon, personlighet og eget og andres indre liv er av stor betydning.

Tro, verdier og ens egen identitet er sterkt emosjonelt ladet, og ofte får troen den funksjon at gudsbildet bekrefter den unges identitet. Fowler mener det viktigste i dette stadiet er det å følge gruppens konvensjoner. Dette er nok riktig på mange måter, men vi kan også spekulere på om det er annerledes i dagens multikulturelle og multireligiøse samfunn. Kan det være slik at dagens unge tidligere enn før utvikler evnen til å gjøre troen personlig og mer

Opplevelser og erfaringer kan deles, men ikke arves. Vi kan modellere og dele, vi kan fortelle - men troen må vokse frem innenfra. Marie Farstad

uavhengig? Med samfunnsforandringer følger også psykososiale tilpasninger. Jeg tenker at noe av det viktigste foreldrene kan gjøre i denne fasen, er å gi ungdommen frihet og aksept for sitt behov for å vokse utover, for å få andre autoriteter og nye allianser - på ferden mot å få bre sine vinger ut og fly av sted. Da vil den unge kjenne og verdsette sine dype røtter i hjemmet, og samtidig få frihet til å finne sitt liv, sine mennesker og sin tro.

Stadier mot total tro. Vi har sett på de

første stadiene av menneskets trosutvikling, med blikk for det alderspesifikke og de individuelle forskjeller som skyldes den enkeltes individualitet og ulike relasjonelle erfaringer. Dersom barnet og ungdommen får god hjelp og støtte til å bevege seg fra det ene stadiet til det andre, vil det kunne gå overgangen til voksenlivet i møte med muligheter både til å utvikle en sunn og frigjort identitet – og til å nærme seg en ”individuell og gjennomtenkt tro”, som er det femte stadiet i trosutviklingen. Senere i livet, en gang mellom 30 og 50 års alder finner vi det sjette stadiet, som er en ”sammenbindende tro”. Denne troen har blitt integrert på en ny måte, og handler om at vi klarer å romme det komplekse og det motsetningsfylte i verden og i våre liv (Leenderts, 146). Siste stadium kalles en ”altomfattende og total tro”, og handler om den troendes overgivelse til troen og til en hvile i og overvinnelse av splittelsen mellom visjon og virkelighet (ibid., 147).

Gode relasjoner og troverdige voksne. Jeg mener å se at barnets og

ungdommens relasjonelle erfaringer har stor betydning for den tro eller avstandstaken til tro som vokser frem. Hjemmet

har slik sett størst innflytelse i de første fasene, og menigheten med sine ledere og jevnaldrende større betydning i de senere fasene. Barn kan strengt tatt ikke læres opp til å tro. De kan lære om troens innhold, om gudsbilder, symboler og tradisjoner.

De kan se hva troen betyr for mennesker som står dem nær. De kan lære historier, bønner og sanger som gir troen et meningsinnhold og som sier noe om hvem Gud er. Opplevelser og erfaringer kan deles, men ikke arves. Vi kan modellere og dele, vi kan fortelle – men troen må vokse frem innenfra. Får barna gode relasjonelle erfaringer, og aldersadekvate fortellinger og bilder av Gud, og, ikke minst, se troverdige voksne mennesker som lever ut sin tro uten å presse den på de unge – da har vi gjort jobben vår. Resten er opp til den enkelte og til Gud – og til bønnens forunderlige verden.

Tekst: Marie Farstad Farstad har bakgrunn som pedagog, diakon og sjelesørger. Hun har en master i kristendom med fordypning i religionspsykologi, og skrev sin avhandling om skam, som nå snart blir bok. Hun jobber i dag selvstendig som Integrativ terapeut og kursholder, samt er løst knyttet til Diakonova.

Det viktigste i de ulike fasene 0-2 år: Spedbarnets erfaring av å bli tatt vare på, matet, stelt, trøstet og kost med – og den emosjonelle kvalitet foreldrene gjør det med - legger grunnlaget for hvordan barnet oppfatter seg selv og sine omgivelser.

2-6 år: Det viktigste foreldrene kan gjøre her er å tenke høyt sammen med barnet om Gud, og å stille åpne spørsmål.

Ca 6 – ca 12 år: Det viktigste foreldre kan gjøre her, i tillegg til å gi omsorg, kjærlighet og trygghet, er kanskje å møte barnet med støtte og interesse i barnets fortellinger om seg selv, andre, verden og Gud. Pubertet/ ungdomstid: Noe av det viktigste foreldrene kan gjøre i denne fasen, er å gi ungdommen frihet og aksept for sitt behov for å vokse utover, for å få andre autoriteter og nye allianser - på ferden mot å få bre sine vinger ut og fly av sted.

Kilder: Erikson, Erik H: Identity and the Life Cycle. New York, London: W.W. Norton & Company, 1959/1980.

Fowler, James W. Faithful Change: The personal and public challenges of Postmodern life. Nashville: Abingdon Press, 1996.

Geels, Anton og Wikström, Owe: Den religiösa människan. En introduktion till religionspsykologien. Natur och Kultur, 1999.

Gerhardt, Sue: Why love matters. How affection shapes a baby’s brain. East Sussex: Brunner-Routledge, 2004.

Leenderts, Torborg Aalen: Når glassflaten brister. Om brytningen mellom livet og troen. Oslo: Verbum Forlag, 2005.

Stern, Daniel N: Spedbarnets interpersonlige verden. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, 2003.

M i s j o ns bladet 4 - 09

35

Disippelkorset - et felleskristent symbol

Innehaver: Kirsti Kaasa Skagerak Arena Skien: 35 52 09 60 Hammondgården Porsgrunn: 35 51 49 00

Disippelkorset er til salgs både som sølv og gullsmykker og pins.

Ring tlf. 23 32 57 70 eller skriv ditt navn, din adresse, antall kors, størrelse og kjedelengde til UNG@misjonsforbundet.no

Nieblok Invest AS 5443 Bømlo

Les mer om Disippelkorset på våre hjemmesider!

www.disippelkors.no

TANNLEGENE

Helge-Børre Ødegaard sen.

Kjetil Børre Ødegaard jnr.

SPJELKAVIK, 6010 ÅLESUND Telefon: 70 14 01 65

• Betongsaging • Kjerneboring •• Betongsaging •Betongsaging Meisling Betongsaging ••Kjerneboring •Riving Kjerneboring Kjerneboring

• • • Meisling www.dybdahlbetong.no Meisling • Meisling ••Riving • Riving • Riving

Steinsprutskade ordnes EFFEKTIVT ogordnes KOSTNADSFRITT for deg*, Steinsprutskade uansett bilmerke og modell. Venter du til ruta sprekker, må du betale egenandel.

Effektivt og kostnadsfritt for deg*

...og du: uansett bilmerke og trenger du bil mens du venter,

modell.Venter du til ruta sprekker, må du

betale får du låne en egenandel. av oss!

Steinsprutskade ordnes EFFEKTIVT og KOSTNADSFRITT for deg*, ....og du: trenger du Venter låne bildumens dusprekker, venter, får enegenandel. av oss! uansett bilmerke og modell. til ruta mådu du låne betale *

v/kasko eller delkasko

Skriv inn adresse

...og*v/kasko du: eller delkasko trenger du bil mens du venter, får du låne en av oss!

www.dybdahlbetong.no *

v/kasko eller delkasko

www.dybdahlbetong.no www.dybdahlbetong.no

36

M i sjons bladet

inn adresse Glassmester EkraSkriv & Voie AS, tlf- 37024188 Frolandsveien 6, 4847 Arendal

- Nårmøtetgir mersmak -N

- Når møtet gir mersmak -N Når møtet gir mersmak

Nårmøtetgir mersmak - kontakt oss for din årlige retreat!

Drøbak | tlf 41 57 49 48 | www.corniche.no

Tomasgården tel 69 19 78 20 488 91 281 retreat@tomasgarden.no Sandom tel 61 21 27 45 retreat@sandom.no

PANTONE 281C

GULL

-kontaktoss fordin årligeretreat!

www.sandomstiftelsen.no

Klikk inn for en hyggelig handel! www.nyttig.no

Se vårt program på www.sandomstiftelsen.no

Tomasgården tel69197820 48891281 retreat@tomasgarden.no M i s j ons bladet

37

folk

Her skriver vi om Misjonsforbundsfolk som feires eller som minnes, først og frem

Jubilanter 85 ÅR

JEnny Kaarigstad fyller 85 år 14. mars 2010. Hun er en av Misjonsforbundets få gjenlevende pionermisjonærer fra Kongo. Jenny vokste opp i Kristiansand og egentlig har hele livet hennes vært preget av misjon. Samme år som hun tok eksamen artium, i 1944, søkte hun om å bli antatt som misjonskandidat for Det Norske Misjonsforbund. Først i 1952 la det seg til rette med utreise etter innvielse i Årskonferansen samme år.

Eget kall paret med formell kompetanse og Guds visdom smeltet sammen med Guds rikes behov i Jenny Kaarigstads tjeneste, noe som gav et spenn over hennes lange virke i Kongo. Samtidig som hun var fleksibel i forhold til tjenestested – det førte henne mange steder i Kongo – arbeidet hun målrettet med to hovedområder: Undervisning og kvinner. Selv etter oppnådd pensjonsalder påtok hun seg oppdrag for kirke og misjon i Kongo, ikke for å realisere eget kall, ikke fordi hun ikke fant seg til rette i Norge, men for å dekke de behov kirke og misjon sammen visste måtte dekkes.

Som lektor skrev hun sin hovedoppgave om jordbruk i Niari-dalen i Kongo på fransk, da ville den komme best til nytte!

I tillegg til at hun har undervist mye selv har hun tatt initiativ til tre ulike satsninger som har satt sine spor: Pastorutdannelse for erfarne evangelister som ikke hadde formell kompetanse til å komme inn på seminaret. Hun tok også initiativ til opp-

38

M i sjons bladet 4-09

starting av kvinneskole på Gamboma på slutten av 70-tallet, noe som har vært til velsignelse både for unge kvinner og for menighetene de kom fra. Endelig fikk hun gjennomført en treårig utdannelse for lærere for kirkens kvinneskoler med støtte fra Norad på slutten av 80-tallet.

Historie har også opptatt Jenny Kaarigstad, og hun har skrevet flere bøker om misjonens og kirkens historie i Nord-Kongo.

Boken Pionertid i Kongo har vakt oppsikt i landet. I 2009 ble den oversatt til fransk og gitt som gave til Kongos Evangeliske Kirke i forbindelse med feiring av kirkens hundreårsjubileum, og boken ble anmeldt i positive ordelag i Kongokirkens eget misjonsblad, en uvurderlig kilde for kongolesere for generasjoner.

Sammen med gode venner i Kongo vil Det Norske Misjonsforbund takke Jenny Kaarigstad for trofast tjeneste for kirke og misjon i Kongo gjennom et langt liv og gratulere henne hjerteligst med åremålsdagen. Vi ønsker henne Guds rike velsignelse over livet.

Viggo Koch, spesialrådgiver for bistand og misjon

60 ÅR

startet Rune opp på fireårig pastorstudie ved Ansgar Teologiske Seminar. Han ble ordinert til pastor i 1972, etter et halvt år som evangelist. At Rune er lokalkjent i vårt nordre distrikt henger sammen med at han var ungdomssekretær der fra 1972 til -74 og forstander i Mosjøen Misjonsmenighet fra 1974 til -77. Etter dette vendte Rune tilbake til Bergen og var forstander i misjonsmenigheten der i perioden 1977-1986. I denne perioden var han også engasjert som menighetsplanter og forstander i Åsane misjonsmenighet. Fra 1988 til -96 var Rune NmUs generalsekretær. Så fulgte tre år som pastor i Betlehem frem til 1999 da Rune startet opp som hjemmemisjonssekretær, noe han var frem til 2006 da han overtok som Misjonsforbundets økonomileder.

Rune er en flott kollega og medarbeider.

Han er svært allsidig og har kunnskap og ferdigheter på mange felter. Rune har lang og allsidig menighetserfaring samtidig som han evner å tenke nytt, annerledes og kreativt. Som person er han varm, velvillig og sjenerøs.

Rune er gift med Torunn, har datteren Catharina, og er for tiden en svært stolt bestefar til fem år gamle Cornelia.

Misjonsforbundet vil takke Rune for trofasthet og lojalitet. Vi gratulerer ham med dagen og ønsker Gud rike velsignelse over liv og tjeneste.

Jarle Råmunddal, generalsekretær

RUNE FRIDELL fyller 60 år den 20. februar. Runes dialekt avslører med en gang at han har hatt sin oppvekst i Bergen. Gjennom speider- og juniorarbeidet ble han med i Bergen Misjonsmenighet som ung gutt.

Etter et år på Ansgar bibelskole i 1966-67

misjonær tor odd vea fyller 60 år 18. mars. Han er født på Karmøy, og etter artium fullførte han Ansgar

mst om folk som er aktive i dag, eller som har vært i tjeneste over litt tid, i tidligere tider.

Til minne Teologiske Seminar 1972-1976. Under studietiden giftet han seg med Ranvei, født Bjørseth, fra Østby. De fikk etter hvert fire barn sammen.

Misjonærinnvielsen fant sted i Trysil september 1978, og like etter gikk ferden til Kongo. Owando og Mbembe var tjenestestedet for familien Vea. Den tiden ble evangelister for Nord-Kongo utdannet på Mbembe, og Tor Odd Vea hadde ansvar for evangelistskolen i noen år. Som distriktsforstander gjorde han en flott innsats for menighetene i distriktet og la ned et meget bevisst og strategisk arbeid for utviklingen av arbeidet.

Etter tre perioder i Kongo reiste familien tilbake til Norge på grunn av sykdom, i 1990. Men tanken på og interessen for misjon og Kongo har aldri sluppet taket i dem. Ranvei og Tor Odd besøker Kongo jevnlig, er der gjerne et par måneder og besøker menigheter med undervisning om hvordan å leve som en kristen familie. Det har vært et forsømt tema i kirken, og undervisningen Ranvei og Tor Odd gir, blir høyt verdsatt blant pastorer, evangelister og menighetsledere.

Det Norske Misjonsforbund takker Tor Odd Vea for trofast tjeneste både som misjonær i Kongo og pastor i Norge, gratulerer ham med 60-årsdagen og ønsker ham og hele familien Guds rike velsignelse over liv og tjeneste.

Viggo Koch, spesialrådgiver for bistand og misjon

Paul Levinsen En av Misjonsforbundet i Midt-Norges mest profilerte og aktede personer, Paul Levinsen, har fått hjemlov. Han ble født 16.10.1951 og døde 29.11.2009 på Kristiansund sykehus.

Paul Levinsen hadde så mange gode sider og egenskaper, at det er nesten vanskelig å vite hva som skal tas med her. For å starte med menigheten kan vi trygt si at en søyle er gått bort. Sang og musikk var hans ”hjertebarn”. Han var med på å starte TenSing. Siden ble ungdomskoret Alternativ startet, som senere ble til til Credo - et kor hvor det var 60 ungdommer med på det meste, og flere stod på venteliste. En del år tidligere var Paul med på å starte Joyful Singers, som også utga en CD. Også i sanggruppen Sela var han en sentral person, og lovsangen ble etter hvert en del av livet hans. For å illustrere hvor mye sangen betydde for ham, kan det nevnes at han var på konsert med Kjell Fjalsett i Misjonskirken i Kristiansund i slutten av oktober, da var han meget syk.

Paul var med i styret i menigheten en årrekke, og i mange av disse årene var han

Besøk vår nettportal:

www.misjonsforbundet.no * blogger * nyheter * arrangementer * ressursbank * debattsider * verdigrunnlag * satsningsområder * nasjonalt og internasjonalt arbeid * speider * Misjonsbladet * kontaktinformasjon *

også formann. Menigheten var på mange måter hans andre hjem. Paul var flink til å innhente støtte fra kommunen til forskjellige prosjekter, blant annet kulturverksted, lydstudio og kinosal. Han nøt respekt i kommunen og var kjent langt utenfor misjonsmenighetens rekker. Paul drev også praktisk økumenisk arbeid, han hadde tillit i alle leire.

For Midt-Norge distrikt nedla han et betydelig arbeid. Han var med i distriktsstyret i en årrekke, også mange år som formann.

Han var en brobygger mellom menighetene i distriktet. Han var trofast i alt han gjorde, man kunne stole på Paul. Han var opptatt av at alle skulle trives og ha det bra.

Paul Levinsen fikk konstatert at han hadde benmargskreft i 1991. Det ble mange behandlinger, og han gikk ut og inn av flere sykehus, både St. Olav i Trondheim, Ålesund og Kristiansund.

Han kom alltid ”tilbake” etter behandlingene. Paul hadde et utrolig livsmot og en vilje langt utover det som er vanlig. Sykdommen var en del av livet hans. De siste årene kom tilbakefallene oftere.

Ben Solberg, tidligere pastor i menigheten, sa blant annet i sitt minneord i begravelsen at Paul for alltid vil være en av de store. Det er det mange som vil si seg enig i. Paul Levinsen betydde mye for mange; menigheten, skolen (hvor han var lærer, og som for øvrig holdt stengt den dagen begravelsen var slik at alle kunne følge), distriktet, men mest var han en fast og trygg bauta i familien.

Det er veldig mange som vil savne Paul og føle på en indre tristhet og tomhet.

Savnet er allikevel størst for Liv, hans kone, og barn, svigerbarn og barnebarn.

Vi får be om styrke og kraft over familien. Så vil vi lyse fred over Paul Levinsens gode minne! Øivind Haugbro, pastor i Heimdal misjonsmenighet/ tidligere distriktsforstander i Midt-Norge.

M i s j o ns bladet 4 - 09

39

Vi møter

Jesus, musikk og mennesker

Kristine Sirnes (24) utdannet seg til lærer slik at hun kunne få jobbe med barn og unge på fulltid. Nå er hun i Colombia, hvor musikk og mennesker fyller hverdagen.

– Hva i oppveksten har preget deg mest som menneske?

– Jeg vokste opp i Randaberg, en liten kommune rett utenfor Stavanger. At jeg har en god og kjærlig familie har gjort at jeg føler meg verdifull som menneske, elsket og trygg. Jeg har også vært så heldig å vokse opp i en kristen familie, og derfor har Jesus alltid vært en del av livet mitt.

Men da jeg var cirka 14 år oppdaget jeg virkelig hvem Jesus er, han ble mer enn bare en selvfølge i livet mitt, og jeg bestemte meg for at det er Han jeg vil følge.

Siden da har jeg alltid vært engasjert i lovsangsteam og barne- og ungdomsarbeid i menighetene jeg har vært en del av.

– Driver du med noen idrett og kunne du bli skikkelig god?

– For tiden ikke så mye annet enn joggeturer i gatene i Bogotá, og det tror jeg nok

40

M i sjons bladet 4-09

aldri at jeg blir skikkelig god i.

– Har du noen hobbyer?

– Musikk er den store lidenskapen min.

Jeg har et stort hjerte for gospel, men liker også soul, jazz og pop. Jeg har sunget hele livet og spiller også piano og litt gitar. Da jeg studerte i Oslo sang jeg fire år i koret Norwegian Gospel Voices, og jeg har dirigert gospelkor for barn.

– Hvis du måtte være medlem i et annet kirkesamfunn enn Misjonsforbundet, hvor ville du havne?

– Jeg liker meg godt i Filadelfia Oslo, så kanskje en pinsemenighet. Ellers har jeg vokst opp i Den Norske Kirke, og menigheten min hjemme på Grødem i Randaberg har alltid betydd mye for meg, og det vil den fortsette å gjøre.

– Hvilken bok uten Bibelen har gjort størst inntrykk på deg?

– Det må nok bli Khaled Hosseinis ”Tusen strålende soler” – Hvilke bøker har du på nattbordet nå?

– Bibelen, en andaktsbok som heter ”Alltid elsket” og Stieg Larssons ”Luftslottet som sprengtes” – Hvis du skulle bo i et land utenom Norge, hvor ble det da?

– Har drømt om Colombia i mange år, og det ble det jo! Men utenom Colombia kunne jeg kanskje tenke meg å bo litt i Australia – det virker som et spennende land.

– Hvilke inspirasjonskilder har du for liv og arbeid?

– Jesus inspirerer meg! Alt han har sagt og gjort og fortsatt gjør. Det er spesielt et lite bibelvers som betyr mye for meg og som gir meg inspirasjon: ”Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!” (Joh. 15,17).

Jeg synes det er så fint, og det er umulig å misforstå. Det sier med få ord hvordan Gud ønsker at vi skal leve livene våre. Ellers blir jeg inspirert av musikk, spesielt sanger med meningsfulle tekster. Bøker og filmer kan også inspirere meg. Og en av

de største inspirasjonskildene for arbeidet mitt her er bare å åpne døra til Esperanza (et av prosjektene hvor jeg jobber) og bli møtt av mange strålende og smilende barneansikter.

– Hvilken nålevende person ser du mest opp til?

– Det er mange mennesker jeg ser opp til, og jeg klarer ikke helt å velge ut den jeg ser mest opp til. Men et menneske som har gjort inntrykk på meg i det siste er Gloria Alzate som er daglig leder i Esperanza-stiftelsen. Jeg beundrer alle de ekstra timene hun legger ned i dette arbeidet og at barna har en så stor plass i hjertet hennes.

– Hvilke fem hverdagsting klarer du deg ikke uten?

– Mobil, iPod, lommebok, mascara og spansk ordbok – Hva tror du preger livet ditt om ti år?

– Et vanskelig spørsmål - det har jeg tenkt ganske lite på. Sannsynligvis jobber jeg som lærer et sted og Jesus er fremdeles den viktigste i livet mitt!

– Hvorfor reiste du ut som korttidsmisjonær til Colombia?

– I 2005 gikk jeg på Hedmarktoppen folkehøyskole, og hele musikklassen var tre uker i Medellin. En fantastisk tur, og jeg tenkte allerede da at jeg hadde lyst å dra tilbake og være en del av alt det gode arbeidet som blir drevet her. Og jeg tror at Gud la Colombia i hjertet mitt, og det er helt fantastisk hvordan alt ordnet seg med Misjonsforbundet og jeg fikk dra.

Jeg har lyst til å bruke et år av livet mitt på å ikke fokusere så mye på meg selv (som det dessverre lett blir til at man gjør i Norge), men å gjøre noe bra for barn og mennesker her i Bogotá. Jeg ønsker å tjene Gud gjennom det arbeidet jeg gjør her, og bruke de gavene og talentene Han har gitt meg muligheten til å glede mennesker her, og gjennom det forhåpentligvis også vise dem mer av hvem Han er.

Tekst: Anne Margrethe Mandt

Foto: Lia Gård

KryssOrdet Til Misjonsbladet nummer 3/2009 hadde også fem ivrige kryssordløsere skrevet inn sitt svar. Noen av dem var gjengangere fra forrige kryssord, og vinneren var faktisk også en gjenganger! Åse Holmberg fra Skien var eneste med helt korrekt utfylt kryssORDET, så hun mottok i november sin andre cd.

Vi fortsetter med kryssord-utfordring nr 3. Fortsatt kreves både kryssordkompetanse og bibelkunnskap. Send inn ditt ferdigløste kryssord til Misjonsbladet, Chr. Krohgsgt 34, 0186 innen 1. februar 2010. Vinneren av en CD blir trukket ut blant de riktig utfylte kryssordene, og løsning blir lagt ut på www.misjonsforbundet.no den 4. februar.

Lykke til!

SANGGRUPPE

TILÅRSKOMMEN

VARSELET

AKADEMI

UNIV.GRAD

GAMLE

BUA

DYR

PLAGG

FARTØY

TILTA

DYR

STOPPE

ELV

VERN

DANSK ARTIST

PASSERE

PREPOSISJON

MYTISK FIGUR

NAVN ÅPNER LOMMEBØKENE

HÅNDSREKNING

BIB. NAVN

JOD

EPOKER

FØRER

RETT SKANDINAVISK

SNIKEN

TALL

MEDFØLENDE

BEGYNNELSEN & ENDEN

MULIGHETENE

GLUPING KAMMERTONE

GÅ

EVIGHET

LANDSBY PÅ FYN

PRYD

MÅLMANN

AVTAR

VOKALER

BOM

USANNSYNLIGE

REDSKAP

AUREOLA

LIDELSE

VEKST

HAGLE

GI

BERØMT DIKT LEGEMLIGGJORT

BREIAL

ÅPENBARINGENE

URO

HOMS I SYRIA ELV FEM HUNDRE

AFR. POLITIKER

NAVN KOMITÉEN

IKKEJØDE

AKVARIEPROBLEM

RUSS. FORFAT.

BIB. PERSON NORSK ROMAN

HIMMELEN SLEKTNINGEN

SJEFSSTEDFORTREDER

MYNTEN

AM. DELSTAT

INNVIET

NAVN ELEKTRONISK

I GRUNN- PROVINS AFGHASTOFF NISTAN

KALIUM

OMRÅDET GEOL. TIDSAVSNITT

SENGEN

GENVARIANT

UTROP BARE

FASE

TERRORORG. MATEM. BEGREP

FROST

KOMPONIST BRA

RADON

BYTE BLODTYPE

MUS. UTTRYKK

DYR HAST

RØYS

SKIPSFORK.

PUBLISERE

BOR PROVINS I BELGIA

ROMERTALL HONORATIORES M i s j o ns bladet 4 - 09

41

portrettet

Brenner for

Bjorbekk

42

M i sjons bladet

>>

John David Wikstøl er glad i å brenne bål, men mest brenner han for at barn, unge og voksne på Bjorbekk skal få tak i verdens beste budskap: Guds kjærlighet og nåde til alle mennesker.

T

il sommeren er det 22 år siden John David Wikstøl, kona Pia og døtrene Rebekka og Maria kom til Bjorbekk misjonskirke Betel i Arendal. Dette er rekordlang tjeneste på samme sted for dagens pastorer i Misjonsforbundet.

Søndagsskole gutt eller tilgjort ”blidfis”? I forbindelse med intervjuet,

kontaktet jeg folk i menigheten, kolleger i nabokirkene, sentralt ansatte i Misjonsforbundet samt slekt. De sa blant annet dette om John David: Alltid blid og positiv, omgjengelig, raus, omsorgsfull, varm, en utrolig flott kollega.

Storebror Trygve Daniel avkreftet at pastoren på Bjorbekk er prektig og uttalte: – John David har alltid vært sånn. Han gjør seg ikke til.

Sørlendinger kaller ekstra blide personer for ”blidfiser”. John Davids smil og glede er altså ekte. Han er ingen tilgjort blidfis. Dermed er det naturlig å stille ham følgende spørsmål: Hva er hemmeligheten som gjør at alle omtaler deg med kun positive ord?

Bjorbekkpastoren tenker seg om og svarer forsiktig: – Jeg var utrolig heldig som fikk en god ballast hjemmefra, i tillegg til at jeg vokste opp i en god menighet.

Han utdyper: – Mor og far ga meg mye.

De lærte meg blant annet at kristendom ikke er noen religion, men hverdagsliv. I tillegg ga de stadig gode tilbakemeldinger.

Dette har bidratt til at jeg føler at jeg kan få være den jeg er.

– Har du søndagskolegutten i genene?

John David rekker ikke svare. Kona Pia er langt kjappere: – Ja, han har det i genene. Hun legger leende til: – Han er veldig snill.

Pia Westad Wikstøl er John Davids like gode halvdel, om enn de er ulike: Han har gledet seg til intervjuet. Hun har gruet seg.

Han nyter blitzregnet. Hun krymper seg >> M i s j o ns bladet 4 - 09

43

– Jeg føler meg halv uten Pia, fastslår John David Wikstøl.

John David taler, Pia er musikeren.

De utfyller hverandre og utgjør et solid team i Bjorbekk Misjonsmenighet.

44

M i sjons bladet 4-09

>> foran kameralinsen. Mens ektemannen er

veloverveid i ord og handlinger – og knapt har tråkket noen på tærne, er hun kjapp i replikken og frisk i sine utsagn. Pia ”kaller en spade for en spade”.

Kona fastslår: – John David er tålmodig og positiv. Han er en lagspiller. Jeg skjønner godt alle de gode tilbakemeldingene.

Men hun sier også: – Vi har snakket en del om at han må ta noen kamper ute.

Hans imøtekommenhet har tidvis rammet oss hjemme.

Jesus på Rema. Etter drøyt 13 år i samme tjeneste, ville mange lett etter en ny arbeidsplass. Pia og John David flyttet i stedet fra pastorboligen og inn i sitt eget hus på Bjorbekk. Det å bygge og bli, var veloverveid.

– Hva tenker dere om å være over 21 år i samme menighet?

Pia svarer: – Det er vanskelig å bryte opp. Begge døtrene våre er voksne og etablert her på Bjorbekk. Vi har også Aurora, i tillegg venter vi et nytt barnebarn til våren. Vi har ikke lyst til å flytte fra familien. Dessuten nærmer vi oss 50, og det er krevende å flytte til en annen del av landet for å starte helt på nytt.

Også John David er opptatt av nærhet til familien. Han legger videre til: – Selv om vi bor i store Arendal, føler jeg at jeg her på Bjorbekk får være bygdeprest. Det er veldig spennende og trivelig å være del i et lokalsamfunn.

Folk i menigheten gir også uttrykk for det praktiske med en langtidstro pastor. En av Betels unge voksne uttaler: – Vi er veldig glad vi har ham! Vi kjenner ham godt, og han kjenner oss. Han vet hvem vi er og hva vi trenger.

Siden John David har valgt å bo i samme område som han virker, er han også kjent blant kirkefremmede. Vi får vite at han har et godt forhold til nabolaget: Det kommer tydelig til uttrykk gjennom måten de omtaler ham på.

En historie kan illustrere John Davids plass i nærmiljøet: En pjokk kom hjem og fortalte at han hadde møtt Jesus på Rema.

Moren stusset, og fikk følgende utdyping av sønnen: ”Du vet, han Jesus som bor på Betel.”

Pianisten Pia. Ved ansettelsen i 1988,

fikk Betel en trofast og godt likt pastor – samt en dyktig og ivrig musiker på kjøpet.

Så fremt Pia ikke er på jobb som assistent på oppvekstsenteret, er hun med ektemannen der det er aktuelt. Arbeidsfordelingen er alltid den samme: John David taler. Pia tar seg av musikken. Hun har forresten dirigert ungdomskoret og vært pianist i barnekoret i 16-17 år, og var i en periode ansatt av menigheten. I tillegg ledet hun Menighetskoret. Her er hun fortsatt leder, slik hun har vært de siste drøyt 18 årene.

Hun spiller også til sangene på møtene.

– Vi føler det er behov for oss begge her på Bjorbekk, sier hun.

– Jeg føler meg halv uten Pia, fastslår han.

Pia legger til: – Jeg er takknemlig for at mine evner og anlegg kan bli brukt i menigheten. Samtidig vil jeg ikke stå i veien for andre, men hittil har ingen gitt uttrykk for at de vil ha oppgavene.

Tidvis hadde det likevel vært godt å kunne komme og gå slik andre gjør – særlig når migrenen slår til.

De seks Wikstøl-brødrene. John

David forteller at han fra tidlig barndom ønsket å være på talerstolen og jobbe som pastor. Som syvåring fikk han sin første inspirasjonskilde, nemlig Asbjørn Johansen som på den tiden var pastor på Kongsberg.

Misjonskirken var Herdis og August Wikstøls åndelige hjem. Hit tok de med seg de seks guttene, som ble født i løpet av ti år og som alle hadde bibelske mellomnavn.

Minstegutten, som kom i september 1960, ble kalt John David.

Ved siden av et tidlig kall, var også andre pastoregenskaper på plass fra barndommen. For eksempel gleden over å tjene, uten store lønnskrav: Det hadde seg nemlig slik at eldstebror Aage Samuel utpekte den ti år yngre John David til tjener. Sistnevnte var tro, pliktoppfyllende og gjorde alt han kunne for sjefen. Lønna var 25 øre per uke.

Da Aage Samuel innså at godtgjørelsen var lav, tilbød han tjeneren 50 øre per uke. John David ble forskrekket og takket nei. Det var lønn i seg selv å være storebrors tjener!

Paulus-klubb og forkynnerlinje. Da John David var 12 og Trygve Daniel 14 ble de med i Menighetsmusikken i Misjonskirka. Dette var i Jesusvekkelsens tid, og

den kristne Kongsbergungdommen samarbeidet på tvers av tradisjonelle grenser.

De to Wikstøl-brødrene ble fanget opp av noen eldre ungdommer fra Metodistkirken.

Sammen dannet de Paulus-klubb. Mange lørdagskvelder ble tilbrakt på byen til langt på natt. Tida ble brukt til å vinne folk for Jesus.

I august 1974 var det dåp i Numedalslågen. Trygve Daniel og John David ble døpt.

Som 16-åring skulle utdannelsesretning velges: John David hadde egentlig lyst til å gå den nystarta Forkynnerlinja på Ansgarskolen, men syntes han var for ung.

I august 1977 startet han i stedet på skolens halvårige Bibellinje.

– Jeg oppdaget at andre på Forkynnerlinja også var ganske unge, og angret på valget. Noen uker etter skolestart var vi samlet i Bønnerommet. Min stille bønn handlet om å få tid alene med rektor, slik at jeg kunne spørre om linjebytte, forteller John David. Bønnesvaret kom kjapt: Da han var ferdig med å be, var kun han og rektor i rommet. John David tok opp situasjonen sin, og det viste seg at lærerkollegiet hadde diskutert John Davids linjevalg. Det var enighet om at han burde bytte linje.

Leddgikt. På forsommeren 1979 var

John David ferdig på Ansgars Forkynnerlinje. 18-åringen ble kalt som forstander til Tønsberg. Noen husker kanskje Vårt Lands oppslag om landets yngste pastor.

Men unggutten følte seg ensom og alene i tjenesten. I tillegg fikk han en alvorlig beskjed: Han hadde leddgikt.

– Det var litt tungt på hjemveien fra reumatologen, men jeg opplevde helt konkret å få et ord fra Gud. Det var Jesaja 45, 2 og 3, der det står: ”Jeg vil gå foran deg.

Høyder vil jeg jevne ut; dører av bronse vil jeg sprenge, og bommer av jern vil jeg slå i stykker. Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer, gjemt på hemmelige steder, for at du skal vite at jeg er Herren, Israels Gud, som har kalt deg ved navn.”

John David utdyper: – For meg ble dette en stadfestelse av kallet og et løft i møte med den helsemessige situasjonen.

Da høsten var omme, flyttet han hjem til foreldrene på Kongsberg og reiste som forkynner for Misjonsforbundet. Høsten 1981 tok han kallet fra Østby misjonsmenighet i Trysil.

M i s j o ns bladet 4 - 09

>>

45

OVER: Mor og far Wikstøl er omkranset av sine sønner, fra eldstemann Aage Samuel (t.v), Helge Johannes, Arne Andreas, Willy Ariel, Trygve Daniel og til sist yngstemann John David.

Dåp i Numedalslågen i 1974. Trygve Daniel og John David blir døpt.

T.V: En sangglad familie i jula.

Brødrene Trygve, John David og Arne Samuel trakterer gitarene, mens Pia sitter ved pianoet.

>> Jenta fra Molde. Før John David flyttet

til Trysil, hadde ei jente fått plass i hjertet.

Hun het Pia Westad og kom fra en aktiv metodistfamilie i Molde. Pia var yngst i den livlige søskenflokken bestående av tre gutter og to jenter. Familiens yngste ble sendt et par år på musikkskole for å lære å spille piano. Siden evnene var gode, fulgte syv år med privatundervisning. Da hun var 12 debuterte hun: Faren sang, hun spilte og tilhørerne var beboerne på sykehjemmet.

Da Pia var nær 13, døde moren. Hun som allerede var pappajente, ble enda mer knyttet til faren. Etter ungdomskolen, valgte Pia handelsskolen. Like etter at den treårige utdannelsen var fullført, ble den siste viktige rota til hjemmet hugget vekk: Faren døde like før hun fylte 19. Den foreldreløse ungjenta flyttet inn til storebroren i Kongsberg på lille julaften i 1979. På nyåret begynte hun å jobbe på Våpenfabrikken.

Siden det ikke var noe ungdomsmiljø i Metodistkirken, ble Pia med storebroren til Misjonskirken. Her begynte hun med et barnekor og snart ble oppgavene flere.

I tillegg møtte hun John David, som da reiste som forkynner.

46

M i sjons bladet 4-09

10. mai 1981 ble de kjærester, 10. juli var det forlovelse og 28. desember giftet de seg. I løpet av Trysil-årene fikk de Rebekka og så Maria.

21 dagers virke. I februar 1986 startet John David som pastor på Skotfoss, men 21 dager etter innsettelsen ble han sykemeldt. Leddgikta, som han har merket siden Ansgarskolen, var blitt et stort helsemessig problem. Begge skuldrene var så ødelagte, at de måtte byttes ut. Han skjønte at det ville ta lang tid før han kunne jobbe igjen. Han ville ikke sette sin nye arbeidsgiver i knipe, og i sin ungdommelige korttenkthet sa han opp.

Menigheten fikk forutsigbarhet, mens John David fikk trøbbel med utbetaling av sykepenger. Familien Wikstøl flyttet til Kongsberg, mens John David stadig hadde opphold på Reumatismesykehuset i Oslo.

Det var ei turbulent tid. Pia bar og bar: Enten det var de små døtrene, den tøffe hverdagen for småbarnsfamilien eller flyttelass: Omstendighetene gjorde at de måtte bytte bosted seks ganger på seks år.

Mellom sykehusopphold og rekreasjon

tok John David forkynneroppdrag. Etter den siste operasjonen i mai 1987, stagnerte sykdommen og formkurven begynte å stige. Våren 1988 ble John David kalt til Bjorbekk. Han følte seg sterk nok til å begynne å jobbe igjen og takket ja til pastortjenesten på Sørlandet.

I 1989 fikk Betel på Bjorbekk besøk av Asbjørn Johansen samt Birgitta og Swante.

Forkynneren og musikerne samlet fulle hus, uke på uke. – Vi fikk rundt 30 nyfrelste til menigheten. Det var viktig for oss.

Det var et løft og en oppmuntring, oppsummerer Bjorbekk-pastoren.

Langsom helbredelse. – Du har hatt tøffe helsemessige tak, men i følge kilder har du aldri klagd. Hvordan er det mulig?

– Jeg har opplevd at det har gått utrolig bra. Det var noen smerter i starten, men i følge legene skulle jeg slitt mer. Som pastor har jeg dessuten en arbeidssituasjon der jeg kan legge opp dagen ut fra forholdene.

Jobben er skreddersydd for helsa mi. Det er også greit at jeg selv har blitt prøvd litt.

Da er det lettere å forstå andre som sliter med langt verre ting.

Led Men opp

T.H: John David og Pia har holdt sammen siden 1981, året de både ble kjærester og ektefeller.

Bestefar John David sammen med sin øyensten, barnebarnet Aurora. Det er utenkelig å flytte langt fra Bjorbekk med henne i nabolaget.

ddgikten har gitt mange harde tak. n humøret har John David holdt pe også i tunge tider.

John David gikk aldri fram på møter for å be om helbredelse da sykdommen herjet som verst, men han ba underveis og har erfart at Gud har vært med. Han er takknemlig for at i han i veldig stor grad er blitt bevart fra smerter.

Pia skyter inn at ektemannen for 25 år siden var svært preget av sykdommen. Det ble en enorm bedring etter den siste operasjonen i 1987. Hun påpeker: – Bare det at helsekurven har steget så kraftig, er jo helbredelse.

John David går gjerne på tur i skogen, og han er veldig glad i å plukke tyttebær.

Tyttebærsyltetøy er for øvrig fast tilbehør til de fleste middagsretter. Han liker videre å sykle, og tohjulingens ratt og sete er tilpasset de lite bevegelige håndleddene.

Bjorbekk-pastoren setter også pris på fysisk arbeid. Selv om kroppen har sine begrensinger, finner han mulighetene til å bidra. Han må bare tilpasse arbeidet ut fra hva som er mulig for de ulike leddene.

Hverdagsforkynnelse. – Du har vært i tjeneste i over 30 år. Hvordan har du klart å beholde gleden ved å forkynne?

– Jeg opplever at det handler om en åndelig dimensjon: Gud gir kraft og styrke.

Dessuten er det sånn at det å tjene Gud gir velsignelse. Jeg blir lett engasjert og kjenner at dette er meningsfullt.

– Hvordan klarer du å fornye deg etter snart 22 år i samme menighet?

John David ler og forteller om telefonsamtaler han hadde med sin mor. Den svært så evangeliserende Herdis kom nemlig stadig med oppfordringen: ”John, du må aldri være redd for å tale om det samme! Vær frimodig! Tal om det som er levende for deg!” John David har fulgt rådet og sier: – Jeg er ganske avslappa når det gjelder dette med fornyelse. Jeg lar meg inspirere av det jeg møter. Er det noe som treffer meg, formidles det frimodig videre.

Betel i brann. Også bålbrenning er kontaktskapende og gir mulighet til formidling av Ordet gjennom hverdagsopplevelser: John David brenner for menighet og nabolag. I ordenes rette forstand. Naboer spør stadig om det snart er samling i Wikstøl-hagen for å brenne kvist og kvast.

Noen ganger kan flammehavet gå vel høyt:

Etter et loppemarked i menigheten, måtte mye skrot brennes. Bålet utenfor Betel var stort og brant godt. Flammehavet var så kraftig, at beboere på Bjorbekktunet trodde menighetslokalet sto i brann. Brannvakta sendte en politipatrulje for å sjekke forholdene, men konstaterte at bålbrenningen skjedde etter forskriftene. Pia, som sto med vannslangen, syns historien var pinlig. Den ellers så sindige og ordentlige pastoren, virker ikke brydd: Alle skjønner vel at bålbrenning må til, og at flammene kan bli store!

– Du gleder deg stort over bålbrenning, men hva er din aller største hjertebrann?

– Det aller største i mitt liv er opplevelsen av Guds godhet og omsorg. På tross av mine feil og mangler møter jeg bare raushet og godhet i møte med Gud. Denne opplevelsen setter mitt hjerte i brann. Jeg brenner for å kunne gi noe tilbake til Gud som en takk for alt jeg har fått. Nå har vi bodd i over 20 år på Bjorbekk og er blitt veldig glad i både den lokale menigheten og folket som bor her. Mitt hjerte brenner derfor for å gi verdens beste budskap til små og store her på Bjorbekk.

Tekst og foto: Åse Johanne Koppang Stie

M i s j o ns bladet 4 - 09

47

Semsvegen 51, 3676 Notodden Tlf. 350 27 300 www.berget.no

Et av Norges største utvalg av campingbiler og bobiler!

www.caravansenter.no Vesterled 71, 4887 Grimstad Tlf: 37256666

48

M i sjons bladet

tjenestegjort på Ansgarbåten og på Misjonsbilen. Han har vært ansatt som kretsevangelist i Misjonsforbundet og han har reist som frilans-evangelist. I en periode reiste han også som evangelist sammen med sin kone, Karin.

Ole har dessuten hatt flere kortere forstanderoppdrag; i Tromsø, Grimstad, Kviteseid, Herre og Larvik.

- Berlevåg, et felleskristent symbol

Disippelkorset

Som evangelist har Ole hatt Juletilbud stor nytte av sitt talent som

musiker og sanger. Han trakterer flere instrumenter og på gullkors nå. skriver gjerne sangene han synger selv.

Misjonsforbundet Se våre hjemmesider eller vil takke for den trofasthet som har57vist hva ringOle 23 32 70 og forfor meraltinfo. han har betydd gjennom sin www.disippelkors.no tjeneste.

Disippelkorset © Edin Løvås. Forvaltes av Misjonsforbundet UNG

Utdrag fra Misjonsbladet nr. 1, 2009 ved Jarle Råmunddal

Selvbiografi om evangelisten og musikeren

Ikke helt A4 Et spennende

liv

og ble innevangelist i 1950 begynte som nd i 1955 etter Ole Flermoen Misjonsforbu es i Det Norske ser ved Baptisten viet til tjeneste ført utdannel nom gjen e at han hadd nar. teologiske semi t og har ste som evangelis spennende tjene ilen. Han Ole har hatt en og på Misjonsb på Ansgarbåten onsforbundet tjenestegjort ngelist i Misj tt som kretseva de reiste ansa perio vært en har elist. I som frilans-evang kone, Karin. og han har reist men med sin evangelist sam drag; i han også som ere forstanderopp kort flere hatt e og Larvik.

Ole har dessuten Kviteseid, Herr sø, Grimstad, Berlevåg, Trom sitt talent som stor nytte av t har Ole hatt nter og Som evangelis flere instrume er. Han trakterer onsforbundet musiker og sang synger selv. Misj han ene sang for alt hva skriver gjerne Ole har vist og som t sthe trofa vil takke for den ste. gjennom sin tjene han har betydd

Ole Flermoen

Vi tar jobben fra logo, profil, idé og design til trykk og innbinding.

Bestilles på tlf. 33 18 74 05

Råmunddal

le isjo 12 de ns Te .-13 rk for m . fe o bu a: b nf nd fo rua er et rU r 2 a s T 010 ns fo i e r St Ve jør ks da T l

1, 2009 ved Jarle

Kr 149,-

M

onsbladet nr.

Utdrag fra Misj

www.wera.no

– En spennende livshistorie!

M i s j ons bladet

49

aktuelt

mysterium

Mysterienes

– Inkarnasjonen henger sammen med hele Guds tanke med kosmos. Vi trenger å fordype teologien og troen rundt inkarnasjonen, sier Peter Halldorf.

O

fte er påsken årets teologiske tyngdepunkt i vår del av verden, mens julen blir mest kos, lys, pakker, mat og fellesskap. Alt dette er verdifullt. Men bakenfor julekosen ligger det uante dybder for troen. Julen er en feiring av inkarnasjonen – dette under og mysterium at Gud ble menneske.

- Inkarnasjonen er navet. Selve mysterienes mysterium, sier forkynner, forfatter og retreatleder Peter Halldorf.

50

M i sjons bladet 4-09

Guds selvavsløring, åpenbaringen, er den grunn vår kristne tro hviler på. Uten avsløringen ville vi for alltid famle i usikkerhet om hvem Gud er. Men nå har Gud avdekket sitt ansikt i tid og rom. Ordet, som var fra begynnelsen, har ikke bare latt seg høre.

Ordet har latt seg se og berøre: ”Det vi har

hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på…” Hørselsinntrykket, synet og berøringen vitner samstemmig om Guds inntreden i verden.

Lengsel etter åndelig fordypning.

Misjonsbladet har samtalt med Peter Halldorf om inkarnasjonen; ansikt til ansikt, per e-post og i møte med forfatterskapet hans. Avsnittene i rød kursiv er hentet fra hans siste bok, Duften av de hellige.

Vi møtte Peter Halldorf på Ansgarskolen, da han var hovedtaler på seminardagen Salig er tørsten – en praksisdag for det åndelige livet, arrangert i samarbeid med tidsskriftet STREK. – Det er en fantastisk god oppmerksomhet her, en veldig god lytting. Jeg merker en sterk lengsel etter åndelig fordypning, sier Halldorf om erfaringen av å være på Ansgarskolen denne solskinnsdagen.

– Det er en svært økumenisk forsamling, og vi ser at det er der vi forenes, det er der vi finner enheten – i lengselen etter fordypning. På bønnens veier finner vi hverandre.

Illustrasjon: Monica Egeli

Peter Halldorf kan selv karakteriseres som en økumenisk brobygger. Han er pastor i den svenske pinsebevegelsen, men har i mange år hentet inspirasjon og troskraft fra det han omtaler som den udelte kirke – fra kristendommens første tusenår, før splittelsen i en vestlig og en østlig del i 1054. Dette innebærer en søken tilbake til tidlige kristne kilder, som kirkefedre og klosterbevegelse. I dag holder Halldorf til i en kommunitet på Nya Slottet BjärkaSäby. Med base i dette fellesskapet leder han gudstjenester, retreater og felleskristne oppbyggelsesmøter. Han virker som forfatter og er redaktør av tidsskriftet Pilgrim.

Julens kjerne – troens kjerne. Peter Halldorfs forfatterskap har satt dype spor i både Sverige og Norge. Når han skriver, lytter mange. Det handler om disippelskap, om det indre livet og om kirkens dype kilder. Og i følge ham selv handler det ikke minst om inkarnasjonen.

Troen på at det er sant at Gud er blitt menneske – inkarnasjonen – danner utgangs-

punkt for alt i kirkens tro og bønn.(…)

Fra første stund satte denne bekjennelsen alt på ende. Sjokkerende for en jøde. Latterlig for en greker. Ingen av de store religionene er så fysisk som kristentroen. Atskillige religioner gir mennesket guddommelig status, men ingen annen religion bekjenner seg til en Gud som er blitt menneske. ”Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss,” vitner Johannes, Evangelisten og Teologen.

Gudstjenestens vitnesbyrd. – Det er

jo så uendelig mye å si om inkarnasjonen, begynner Peter Halldorf før han er blitt stilt et eneste spørsmål om temaet. Det første han selv tar opp er sammenhengen mellom inkarnasjonen og gudstjenesten.

– Liturgien er et sterkt vitnesbyrd om inkarnasjonen, sier han med innlevelse.

Bordet som dukes til fest, smaken av brød og vin, duftene som fyller gudstjenesten, berøringen av hellig olje, ikonene som vender sine ansikter mot oss – alt åpner våre sinn for en virkeligere virkelighet.

Halldorf tar oss med tilbake i historien for å forklare sammenhengen. – På 300-tallet var troen på inkarnasjonen truet i kirken, forteller han. – Da strevde kirken med det som har med Kristi identitet å gjøre. Samtidig som man jobbet med dette og fikk en fordypning i inkarnasjonsteologien, ser vi at gudstjenesten ble mer kroppslig og fikk en rikere gestalt. Det var en følge av den styrkede inkarnasjonsteologien, sier Peter Halldorf. Å bekjenne at Gud ble menneske gjør at de kirker, hvis liturgi har røtter i den tidlige kirken, ikke feirer en åndeliggjort gudstjeneste. De (…) gjør bruk av menneskets kropp og alle sanser. Hele frelseshistorien spilles opp for våre øyne. Men vi er ikke tilskuere. Hver deltager i gudstjenesten trekkes inn i den hellige leken med ånd, sjel og kropp.

Den tro at evangeliet har med kroppen å gjøre, får den troende til å bøye knær og bukke, løfte hendene og reise seg, kysse bilder og korse seg når han ber. I en åndeliggjort religion vender mennesket seg til >>

M i s j o ns bladet 4 - 09

51

den samme holdning som han inntar i tv-sofaen. I den tidlige kirken var bønnen på en og samme tid en åndelig, sanselig og fysisk handling. Nøyaktig som troens blendende mysterium: at Gud ble til menneske.

Kroppslig og sanselig tilbedelse.

– Hva ligger i en slik inkarnert gudstjenesteform, mer konkret?

– Det handler om å tilbe med alle sansene og hele kroppen, og det er uvant for oss. Det kan dreie seg om lys, røkelse, bevegelse, prestenes klær – om at de kroppslige og sanselige elementene ikke bare har en pedagogisk funksjon, men grunnleggende er en del av tilbedelsen.

Halldorf henter mye av inspirasjonen på dette området fra den østlige delen av kristenheten.

– Har inkarnasjonen stått svakt i vestlig teologi?

– Ja, veldig svakt. Og en Inkarnasjonen er nettopp dette: Sammenhengen mellom form og innhold. svak inkarnasjonsteologi får konsekvenser for allting. Inkarnasjonen er navet, selve forankring som ligger bak slik gudstjenesmysterienes mysterium. Frelsen henger tefeiring. Som vi ber, tror vi. sammen med den, hele Guds tanke med Halldorf går videre til å peke på farene kosmos henger sammen med inkarnaved å mangle denne forankringen i inkarsjonen. Vi trenger å fordype teologien og nasjonen. – En svak inkarnasjonsteologi troen rundt inkarnasjonen, sier Halldorf. fører til en åndeliggjort gudstjeneste, sier – Hvordan skal vi kunne fordype oss i Peter Halldorf. dette?

– Framfor alt kan vi gå gudstjenestens og liturgiens vei til en slik fordypning. Vi Ikke underholdning. – Vi samles i trenger å møte andre gudstjenesteformer, kirken for å feire gudstjeneste – ikke for som er mer kroppslige og inkarnerte – å holde møte! Om det bare var det det ikke nødvendigvis for å kopiere det inn i handlet om, ville vi da være så særskilt våre egne møteformer, men i det minste annerledes i våre samlinger enn i frimerfor å reflektere rundt hvilken teologisk keforeningen? Det å ’feire’ er alltid knyttet

52

M i sjons bladet 4-09

til en hendelse, og forutsetter et fellesskap som sammen reagerer på hendelsen, forklarer Halldorf. – Når vi feirer høytid i familien, en fødselsdag eller bryllupsdag, vender vi oppmerksomheten mot noe vi lever i hele tiden. Det vi feirer er ikke bare sant på den dagen vi feirer, som om to maker bare var gift på bryllupsdagen og ikke resten av året. Men det som alltid er sant, blir når vi feirer det forsterket og fordypet i vår felles erfaring. Det blir mer dyrebart for oss, mer levende, mer virkelig. I gudstjenesten feirer vi en virkelighet som alltid er for hånden, men som gjennom liturgiens språk, riter og handlinger, blir levende og nærværende for våre øyne, på en måte som oppliver troen vår. Når vi går fra kirkens gudstjeneste våger vi å tro at Guds rike har brutt inn!

Han advarer mot å la gudstjenesten bli redusert til underholdning eller ”ren” åndelighet.

I følge Peter Halldorf er gudstjenestens sekularisering den avgjørende trusselen mot kristendommens overlevelse i vår vestlige kultur. En kirke som speiler den omliggende populærkulturen, hvor alt legitimeres av ’relevans’, mener han risikerer å miste av syne det nærværende Guds rike vi deltar i under gudstjenesten.

– I en avkristnet kirke finnes det ikke lenger noen sammenheng mellom form og innhold, sier Halldorf. Og inkarnasjonen er nettopp dette: Sammenheng mellom form og innhold. At Gud ble født som et lite barn, og senere vandret blant mennesker i verdens støv og larm, var ikke bare form.

Det forteller oss noe om hvem Gud er.

Foto: Kristian Konstali

>> den Hellige og Udødelige med

Det vi feirer er ikke bare sant på den dagen vi feirer, som om to maker bare var gift på bryllupsdagen og ikke resten av året. Men det som alltid er sant, blir når vi feirer det forsterket og fordypet i vår felles erfaring. Det blir mer dyrebart for oss, mer levende, mer virkelig.

Peter Halldorf Inkarnasjonen viser oss Gud. Hvis inkarnasjonen er navet i troen – hva kan den vise oss om de store sammenhengene, om hvem Gud er, hvem vi er, og om meningen med det hele? Helt grunnleggende er det i inkarnasjonen at Gud har åpenbart seg for oss.

Guds selvavsløring, åpenbaringen, er den grunn vår kristne tro hviler på. Uten avsløringen ville vi for alltid famle i usikkerhet om hvem Gud er. Men nå har Gud avdekket sitt ansikt i tid og rom. Ordet, som var fra begynnelsen, har ikke bare latt seg høre.

Ordet har latt seg se og berøre: ”Det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på…” Hørselsinntrykket, synet og berøringen vitner samstemmig om Guds inntreden i verden.

Inkarnasjonen viser oss en Gud som er kommet oss nær, som vil være hos og vandre sammen med oss. Ønsket om dette er så sterkt og kjærlighetsglødende at Jesus Kristus blir født som et menneskebarn.

Samtidig betyr ikke inkarnasjonen bare nærhet. Dette mysterienes mysterium viser oss også en gåtefull Gud. I og med inkarnasjonen kan Gud både sees og ikke sees. Han er samtidig skjult og åpenbar. Hvem kan forstå dette? ”Inkarnasjonen er et mysterium som er vanskeligere enn noe å fatte,” sier Maximus Bekjenneren.

Når Gud blir menneske, gjør han seg fattbar bare ved å gjøre seg enda mer ufattbar.

Halldorf har i en tidligere bok (21 Kirkefedre, 2001) skrevet om hvordan kirkefedrene holder fast på dette som vi har vanskelig for å holde sammen – at Gud er nærværende, og samtidig ufattelig – Guds samtidige immanens og transcendens: Gud er alltid større. Gud er alltid nærmere.

Inkarnasjonen viser oss mennesket.

Inkarnasjonen åpenbarer ikke bare Gud. Den avslører noe om mennesket som ingen tidligere har satt ord på. Om den Gud som er alltings skaper ble et menneske, ”i ett og alt… sine brødre lik” (Hebr. 2,17), må mennesket ha blitt skapt med muligheten til å ligne Gud i alt. I Kristus ser vi Guds evige tanke med mennesket.

Gud valgte å møte oss i det menneskelige – og kaller oss fortsatt til en relasjon med Ham der menneskelige erfaringer, kroppslighet, sanser og følelsesliv har sin plass.

Peter Halldorf understreker at menneskelighet og åndelighet ikke er motsetninger – tvert imot. Inkarnasjonen er utgangspunkt og prøvestein for all åndelighet.

Det er aldri spørsmål om å bli mer åndelig – all åndelig utvikling dreier seg om å bli mer menneskelig. Men forutsetningen for å bli menneskelig er theosis, å trekke mennesket

inn i ”Treenighetens kjærlighetsvirvel”, som Olivier Clément uttrykker det. Fullt ut menneskelige er vi først når vi lever i fellesskap med Gud. Theosis er et begrep kirkefedrene og kirkemødrene brukte om det kristne livet, forstått som en livslang vekstprosess der vi stadig blir likere Gudsbildet i oss, og likere Jesus Kristus, Gudsbildet i verden.

Det kan settes ulike navn på dette: Theosis, guddommeliggjøring, helliggjøring, frelse.

Eller som Peter Halldorf skriver: Å trekkes inn i Treenighetens kjærlighetsvirvel.

I Peter Halldorfs daglige liv i fellesskapet på Bjärka-Säby opplever han at gudstjenestelivet og bønnelivet stadig fører ham tilbake til denne ytterste virkeligheten: Vårt liv i Kristus, Kristus i vårt liv. – Og det er når vi innretter våre liv her i verden etter den virkeligheten, når den opplyser troen vår, at vi i fellesskapet med hverandre kan speile den kjærligheten som ”tror alt, håper alt, utholder alt”, sier Halldorf. – Ikke som et resultat av iherdige selvforbedringsforsøk, men som en Åndens gave.

Og der glimter det av inkarnasjonens mysterium, i dypet av alle julelys: Kristus i vår verden. Våre liv i Kristus.

Av Hildegunn M. T. Schuff Alle avsnitt i rød kursiv er hentet fra Peter Halldorfs bok Duften av de hellige (Luther forlag 2008).

Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

M i s j o ns bladet 4 - 09

53

prosjektet

Her presenterer vi et av Misjonsforbundets eller Misjonsforbundet UNGs

Enhet - Menighet - Diakoni Hva innebærer det at Misjonsforbundet har satset på enhet, menighet og diakoni?

Vi skal se nærmere på hva dette betyr for det internasjonale arbeidet.

Disse tre kraftfulle kjernebegrepene utgjør Misjonsforbundets tre strategiske satsingsområder, som ble vedtatt på Generalforsamlingen i 2008, og styrer veivalg og prioriteringer for både det nasjonale og internasjonale arbeidet. For Ytremisjonsavdelingen – som vi skal konsentrere oss om i denne artikkelen - har menighet og diakoni vært sentrale begreper i en årrekke.

Da Misjonsforbundet for noen få år siden skulle utmeisle en ny felles strategi, var det

54

M i sjons bladet 4-09

naturlig å skjele til det arbeidet som allerede var gjort i den internasjonale avdelingen.

Begrepet enhet ble lagt til, som helt naturlig konsekvens av Misjonsforbundets visjon: Guds barns enhet og menneskers frelse.

– I strategien er det første begrepet, enhet, knyttet opp mot første ledd i vår visjon, ”Guds barns enhet”. Menighet og diakoni knyttes mot visjonens andre ledd ”og menneskers frelse”, sier Viggo Koch, spesialrådgiver for bistand og misjon i Misjonsforbundet.

Enhet. – Enhetsbegrepet er veldig integrert i misjonstenkningen vår, både i forhold til at vi er en del av den lokale kirke og jobber i partnerskap med våre søsterkirker, samt at vi ikke har gått inn og startet egne kirkesamfunn i de landene vi er engasjert, men finner samarbeidspartnere, forteller Viggo Koch.

I Colombia samarbeider Misjonsforbundet med Evangelical Covenant Church (Det amerikanske misjonsforbund), i Kongo samarbeider Misjonsforbundet både med Svenska Missionskyrkan og andre nordiske misjonsforbund. I Sentral-Asia jobber Misjonsforbundet via en internasjonal organisasjon som har vært til stede siden 60-tallet.

I Kina samarbeider Det Norske Misjonsforbundet med Hong-Kong-kirken.

– Vi ønsker å jobbe for så mye synlig samarbeid som mulig og naturlig. Vi oppfordrer søsterkirkene der det er mulig til å bli med i IFFEC (International Federation of Free Evangelical Churches, red. anm.). Det er viktig for alle å vite at vi tilhører et verdensvidt fellesskap, for

prosjekter i inn– og utland.

det beriker kirkelivet på alle måter, forteller Koch.

I Kongo er Kongokirken med i Kongos kristne råd, hvor også katolikkene er med. Det colombianske Misjonsforbund (FIPEC) oppfordres til å være med i de kristne råd som finnes i landet. – Det er mange evangeliske kristne der. Dersom de hadde greid å jobbe enda mye bedre sammen kunne de ha nådd lengre både i forhold til egne rettigheter og innflytelse i samfunnet, sier Koch.

Menighet. Gjennom menigheten, som er redskapet, skal nye mennesker komme til tro og fostres. Dette er svært sentralt for det internasjonale arbeidet.

– Vi har etter hvert sett at bibelundervisning og ledertrening sammen er de viktigste områdene for oss der vi har noe å bidra med. Selvfølgelig er forkynnelse av evangeliet slik at mennesker kommer til tro uendelig viktig. Oftest har lokale medarbeidere et stort fortrinn, derfor går vi bare unntaksvis inn på den direkte evangeliseringen, sier Koch.

Dette innebærer at misjonærer utsendt av Misjonsforbundet har ledertrening og bibelundervisning som et satsingsområde.

I Colombia skjer dette ved at norske misjonærer er tilknyttet bibelinstituttet FECEMPEC. I Kongo støtter Misjonsforbundet det Teologiske Fakultetet som utdanner pastorer og evangelister. I Kina er et av Misjonsforbundets hovedsatsingsområder støtte til bibelskolen i Xian.

Diakoni. – Diakoni er å reise et håpets tegn for tid og evighet midt i en såret verden. Vi ønsker at diakonien skal skje samtidig med forkynnelsen av Ordet, men den kan også stå på egne ben. I vår sammenheng er det noen som mener at diakonien er forkynnelsens forlengede arm – som redskap for å få mennesker til tro. Men Guds legeme har ingen forlengede armer, understreker Koch som mener diakoni i seg selv er viktig. – Vi skal gi mennesker mat fordi de har behov for det, er skapt i Guds bilde og har samme verdi som oss.

Så får de velge fritt om de vil ta imot Jesus Kristus eller ei, sier han.

Misjonsforbundets diakonale fokus startet med sykehus og skole. Skolevirksomheten har vært sentral og er det fortsatt. Men

et nytt, mer samfunnsrettet orientert fokus vinner også plass: Rettighetsbasert bistand.

Her tas blant annet kvinner og barns rettigheter på alvor. I Colombia jobbes det med holdningsendringer i menighetene og i samfunnet: For eksempel at mennene skal slutte å utøve vold mot sine koner eller barn. Det jobbes med rettigheter på et mer politisk-offensivt plan hvor vi i samarbeid med colombianere ønsker å påvirke myndighetene til å oppfylle de erklæringer de har vedtatt: Menneskerettighetene, barnekonvensjonen og andre.

– Grupper av mennesker, særlig kvinner og barn, får ikke alltid oppfylt rettighetene sine i de land vi arbeider. Basert på en kristen etisk tenkning med Bibelens tanker om menneskeverd og likeverd som bærende elementer, vil vi arbeide for at de både skal kjenne til rettighetene sine og være med på at de oppnår dem. Slike diakonale prosjekter kan være med på å endre forhold i landet på lengre sikt i større grad enn det direkte tjenesteytende. For dersom hjemmene fungerer godt, vil det kanskje ikke være behov for så mange Esperanza’er, sier Koch (Prosjekt Esperanza er en populær og viktig skolefritidsordning sør i Bogota, red.anm.).

Han understreker at det ikke er slutt med å støtte helse og skole, men at det i Guds rikes arbeid er viktig å legge til rette for mer fundamentale endringer i landene vi jobber i, som gir menneskene der bedre levevilkår både på kort og lang sikt.

– Uansett er det viktig at diakonien baserer seg på at Guds ord er et håpets tegn for tid og evighet. Dette er holdningsskapende arbeid og det tar lengre tid. Det er lettere å bygge en skole enn å forandre menneskesinnet, sier Viggo Koch.

Gjennomtenkt. Hvilke konsekvenser

får denne typen tenkning - og satsingen på enhet, menighet og diakoni – for Misjonsforbundets tenkning omkring antall misjonærer som bør være ute og hvem som sendes?

– For meg er det viktigste at Guds rike vokser i kvantitet og kvalitet overalt på jord gjennom de ressurser som vi har.

Derfor er det ikke alltid like viktig at det er norske utsendinger som står for aktivitetene. Mange ganger kan det være like klokt å bruke nasjonale ressurser og personer

Enhet Menighet Diakoni

som kan nå like langt eller lenger enn vi ville gjort med nordmenn til stede, sier Viggo Koch og legger til: – Når vi sender ut norske misjonsarbeidere skal de gå inn i definert arbeid som både vi og samarbeidspartnerne våre ser det er behov for og som ikke kan gjøres av nasjonale medarbeidere. De vi har ute nå fungerer slik jeg ser det på en slik måte!

Tekst: Anne Margrethe Mandt

Vil du vite mer?

Misjonsforbundet har en rekke konkrete prosjekter knyttet til enhetsarbeid, menighetsbyggende arbeid og diakoni på fire kontinenter. I prosjektkatalogen ”Misjon lokalt og globalt” kan du lese litt om hvert enkelt prosjekt. Ta kontakt med din menighet for å få katalogen, eller henvende deg til Misjonsforbundets kontor, 23 32 57 50 eller post@misjonsforbundet.no

Vil du gi? Årets julegave til Misjonsforbundet går til det internasjonale arbeidet. Du kan få være med å støtte dette ved å betale inn ”Julegaven” til kontonr 3000 15 10300.

M i s j o ns bladet 4 - 09

55

aktuelt

Pastorblues med lyse Dette er historia om ein pastor som vart bluesmusikar medan kona tok over pastortenesta. Desse liva får ikkje plass på eit a-4 ark, men dei er vel verdt eit forsøk.

J

on Ultvedt var Erna Søgaard Ultvedt sin songlærar på Ansgar Bibelskule. På den tida var Erna allereie bevisst på at ho hadde eit kall til teneste, og at ho ønska seg ein kjærast som òg ville tena Gud. I dag er ho pastor i Gjerpen Misjonskyrkje, medan ektemannen Jon jobbar som bluesmusikar og lærar. Begge er takksame for tenesta Gud har gjeve dei.

Gjerpen – Colombia – Gjerpen. Jon

gjev ei kort oversikt over kva dei har gjort opp gjennom åra. – Me kom hit fyrste gongen i 1986. Då var det eg som var pastor i Gjerpen Misjonskyrkje. I 1990 reiste me

56

M i sjons bladet 3-09

til Colombia. Der var me i fem år, fordelt på to periodar. I 1993-96 var eg pastor på Froland og etter utanlandsopphalda, var eg misjonskonsulent i Oslo, seier Jon. I 2002 vart Jon kalla attende som pastor i Gjerpen. Han takka ja. – Eg hadde på denne tida sett at Erna hadde gåver som eg ikkje hadde, og som me trengte i pastortenesta. Ho gjekk inn i eit 30 prosent vikariat for meg, medan eg kombinerte pastortenesta med jobben som misjonskonsulent.

Etter kort tid vart eg sjukemeldt. Då eg kom attende, jobba eg litt i skulen, og det enda med at me i praksis delte pastorstillinga 50/50. I fjor bestemte eg meg for å

Foto: A.M. Mandt

Erna og Jon Ultvedt står saman om å tena Gud. Ho som pastor i Gjerpen Misjonskyrkje, han som lærar og bluespastor Rev. John. For både to inneber dette å være enda meir på plass.

svinn heilt?” Men når eg etter kvart kom inn i arbeidet, så kjente eg at det kunne fungere sjølv om han slutta, fortel ho.

tonar slutte, og då kalla forsamlinga Erna til pastor.

Gudslengt i Sør-Amerika. Dei fem åra i Colombia gjorde mykje med Erna sitt syn på kva hennar teneste kunne vere. Der dreiv ho med undervisning av kvinner og ho var med på å tene i dei fem kyrkjene dei var i kontakt med.

– På møta var det alltid nokre ufrelste, og folk søkte verkeleg etter Gud, seier Erna. – Sjølvsagd var det ein del som var vanskeleg, dei var så konservative og det var mykje trelldom og slike ting, men summa summarum så var det veldig flott.

Me kjende oss privilegerte som fekk lov å tena i Colombia. Å bli kjent med desse menneska, gjer noko med deg for alltid, utdjupar ho.

To i same teneste. – Korleis er det å

tene som pastor saman med ektefellen sin?

– Det har vore ei styrke å få lov til å stå saman, seier Erna. – Etter kvart har det blitt veldig klart kva for nokre sider hjå oss som er sterke og kva for nokre som er svake. Me delar frustrasjonar og gleder, og me skjønar betre kva den andre liker og kva som er stressande. Då han vart sjukemeldt, så tenkte eg: ”Oi! Kva om han for-

Vegen bort frå pastortenesta. – Eg vart meir aktiv som musikar då me kom attende frå Colombia, fortel Jon. – Tidlegare har eg ikkje drive så mykje med det, bortsett frå då eg var heilt ung. Den gong var det uhøyrt for ein ungdom i ei frikyrkjeleg småbyforsamling å jobbe med såkalla rytmisk musikk som jazz og blues.

Det er blitt mykje meir stuereint etter kvart, seier musikaren som kallar seg ”Rev. John”. Som mange andre i bransjen, opplev han at det å vere musikar ikkje er stort å leve av. Difor jobbar han òg som lærar i spansk, engelsk og religion på vidaregåande skule.

Men kvifor bestemte han seg for å forlata tenesta som pastor? – Det vart etter kvart vanskeleg å kombinera pastortenesta med musikken. Eg spelar ikkje berre i kristne samanhengar, eg spelar òg ute på vanlege bluesklubbar. I dei mest ekstreme tilfella så hendte det at eg parkerte heime klokka halv seks søndag morgon etter ein spelejobb. Og då skulle eg på gudsteneste klokka elleve. Eg fekk aldri synkronisert det skikkeleg, svarer Jon. – At eg slutta som pastor, hang òg saman med at Erna er flink til å leie, medan eg ikkje kan fordra det. Som pastor flaut eg på kommunikasjonsgåvene mine.

Heile utdanninga mi var bygd på at ein skulle forkynne og vere teolog. Men i dag er det blitt slik at det me vart utdanna til den gongen, er det me gjer minst av. No er det leiing og administrering som er det vesentlege, samt omsorg og sjelesorg, det pastorale. Fleire av desse tinga innsåg eg etter kvart at eg fungerte dårleg på. Ho hadde dei naudsynte gåvene i mykje større grad enn meg, seier Jon. – Eg har aldri hatt noko kall til pastorteneste, eg har heller eit >> generelt kall til å tene Gud, slår han fast.

M i s j o ns bladet 4 - 09

57

Da Erna fylte 50 år fekk ho desse lydtette høyreklokkene i gåve. Dei tek ho på seg når preiker skal forberedas.

Orgebrusen er nok særskild mynta på Jon, som spelar Hammondorgel, noko som kan skape både mykje lyd og brus i heimen.

>>

Skien. Byen kjem veksande til kyrkja.

Erna fortel at ho svært gjerne nyttar ektemannen som talar på møtar. I tillegg leiar han koret i Misjonskyrkja og han har elles mykje å gjere med musikken i kyrkja. Koret har tidlegare slite, men no er situasjonen ein annan. – Me får stadig inn nye folk, nokon er heilt kyrkjeframande, seier Jon.

Ein blå plattform. For Jon er musikken blitt ein ny kommunikasjonsplattform.

– For å nå ut i eit profant miljø, nyttar eg musikken som språk. Du kan ikkje preike og forkynne heile tida, så utfordringa er å finne møtepunkt der ikkjetruande menneske kan kome. Når eg har kyrkjekonsertar vil eg ikkje ha andre kristne innslag i form av appellar og bøn og slikt. Eg snakkar mellom songane, og til saman vert det preika. Eg er veldig bevisst på at det skal vere ein trygg stad for kristne å ta med seg ikkjekristne.

Medan Bjørn Eidsvåg er kjend som rockepresten, har Jon fått tilnamnet bluespastoren. – Eg ser at eg kanskje er attende i den gamle songevangelistrolla på ein måte som er tilpassa vår tid, som profesjonell artist. Nokon vil seie at eg som kristen og pastor ikkje skulle bevege meg ut på dei skrå bredder på den måten. Eg står med beina midt i bluesmiljøet, noko som gjer

58

M i sjons bladet 4-09

at eg ikkje er så trugande overfor dei ikkjekristne, seier artisten som er å finne på www.johnbluesband.no.

Den fyrste kjærleiken. På spørsmål om korleis verksemda på Gjerpen er, tek Erna ordet med tydeleg engasjement.

– Då me kom hit for fyrste gong, falt eg pladask for kyrkja. Folka var så opne og rause, og det oppstod umiddelbart ein gnist, den fyrste kjærleiken. Gjerpen har alltid vore i hjarta våre, og då me var i Colombia sa eg stadig til Jon at me måtte attende hit.

Misjonskyrkja er opphavleg ei bygdeforsamling. Då Ultvedt kom dit på 80talet, var der omtrent berre eit byggefelt, bondegardar og jorder.

– Dei har ein veldig traust kultur.

Denne forsamlinga får du ikkje vippa av pinnen om du plutseleg skulle ønske å gjere noko superkarismatisk, seier Jon. – Dei er trygge, og det er noko solid ved dei. Me kom frå ei anna type forsamling der dei sa litt meir amen og halleluja. Men det var ikkje noko me sakna då me kom hit. For du merkar ein gjenklang, sjølv om dei ikkje seier det, supplerer Erna. Mange hus er bygde dei siste 20 åra, og no er Gjerpen i ferd med å bli ein drabantby til

Nådetid. Medlemstalet er i dag rundt 270. – Det er ei aktiv og engasjert forsamling. Me kjenner at me er i ei nådetid, og me er takksame for det Gud gjer, fortel den noverande pastoren. Ho skildrar pastortenesta som spanande og kolossalt skremmande. – Du må gjeve jernet, og du er aldri à jour. Dei ubehagelege tinga som kjem, dei kan du ikkje vri deg unna, seier ho. Ho understrekar at ho er heldig som er pastor i Grenland. Der er det mange Misjonskyrkjer som har eit godt samarbeid seg imellom.

Samspelet. Erna finn fram eit par høyreklokker. Desse fekk ho til 50-årsdagen av ei kreativ sjel i forsamlinga. – Det står ”Bluesfri sone” på dei, og dei skal gjeve meg arbeidsro når eg jobbar med preika.

Jon bråker så fælt, ler ho. I tillegg fekk dei ein heilt spesiell brus, kalla for ”Orgelbrus.”

– Eg spelar hammondorgel, får Jon forklart før journalisten forlatar huset. Skribenten vel å konkludera med at samspelet mellom dei to kling godt, og at det vert ekstra vakkert når dei let Gud slå grunntona.

Tekst og bilete: Kristine M. Stensland

SKRÅBLIKK Per Sivertsen

Om korte og lange reiser

Paradoksalt nok reiser vi nordmenn gjerne halve kloden rundt for å oppleve kortreist mat og lokal kultur. Vi reagerer – og sikkert med rette – når vi får høre at fiskefiletene av ekte Lofot-torsk har vært en tur i Kina og tilbake igjen før de havner på middagsbordet.

Uten å gå nærmere inn på et komplisert klimaregnskap her, vil jeg heller stille spørsmålet: Er evangeliet og kristentroen kortreist eller langreist?

La oss ta juleevangeliet som eksempel - det inneholder beskrivelser av noen korte og enkelte litt lengre reiser. Gjeterne på Betlehemsmarkene bidro med kortreist tilbedelse av det nyfødte barnet, mens vismennene fra Østen hadde med seg litt mer eksotiske og langreiste gaver. Josef og Maria foretok en strabasiøs, men forholdsvis kort reise fra Nasaret til Betlehem og etter Jesu fødsel en lengre og dramatisk reise til Egypt.

Hvis julebudskapet handler om korte og lange reiser, vil jeg påstå at det var Gud som foretok den lange reisen, ikke bare i tid og rom – Skaperen flyttet inn i sitt eget skaperverk. Det innebærer at ingen av oss trenger å reise langt for å få del i evangeliet. Å komme til tro dreier seg mer om å finne veien hjem enn å reise langt av gårde.

Det nære og kortreiste kan være vel og bra i mange tilfeller. Men når du nyter en god kopp kaffe eller te – eller tar for deg av dadler, fikener og nøtter i den søte juletid - er det verdt å tenke over at enkelte langreiste nytelser slett ikke er å forakte!

De fleste kirkesamfunn og menigheter er på jakt etter nøkler til best mulig vekst! Derfor bruker vi blant annet masse tid og ressurser på å finne modeller og programmer som kan gjøre aktivitetene våre fengende og målrettede.

Noen lykkes, men skal vi ”stikke fingeren i jorda”, gjelder det ikke de fleste av oss. Det blir stadig mer krevende å være menighet som har appell og inngang i de unges liv.

Vi i Misjonsforbundet UNG er også på jakt etter nøkler til vekst, og vi tror vi har funnet en: Familien! Undersøkelser om tro i unges liv, sier at det er mor og far som har størst innvirkning på om barna får troen på Jesus eller ikke. Samtidig kommer menighetens betydning som langt mindre viktig. Dette er et paradoks! Ønsker vi vekst må menigheter derfor rette mer fokus mot familien og ikke bare nye programmer.

Vi vil bidra til at relasjonen mellom hjem og menighet styrkes! Dette prosjektet har vi kalt ”Levende Tro”, med visjonen ”tro på hjemmebane”. For det er nettopp det vi trenger. En tro som er levende og i funksjon ikke bare i menigheten men også hjemme. Vi ønsker nå å gi familier praktiske hjelpemidler for hvordan de kan leve sin tro hjemme. Og vi ønsker å utruste menigheter gjennom undervisning og rådgivning i hvordan dette kan utformes i menighetens liv

pun k tum

Et søk på ordet ”kortreist” på internett gir mer enn 20 000 treff, mens begrepet ”kortreist mat” dukker opp i overkant av 12 000 ganger.

Det kan virke som om geografisk nærhet er blitt et kjennemerke for kvalitet og miljøbevissthet.

Levende tro!

Visjonsbærerne i Barne- og familie rådet (BFR) i Misjonsforbundet UNG består av veldig dyktige medarbeidere: Linda Johansen (Skien Misjonskirke), Astri Torp (Tromsø Misjonskirke) og Kristin Andersen (Krogstad Misjonsmenighet). Sammen med våre ansatte Viggo Klausen og Helene Haugland er de klar for å utruste familier og menigheter. Ikke nok med det, men Jarle Råmunddal har lovet at Misjonsforbundet vil være med på satsningen!

Bli inspirert!

Per Sivertsen Per er bosatt i Bodø, har mangeårig engasjement i Misjonsforbundet, og er utdannet i matematikk. For tiden er han leder for allmennlærerutdanningen ved Høgskolen i Bodø.

Generalsekretær i Misjonsforbundet UNG

M i s j o ns bladet 4 - 09

59

B-post Abonnement Retur: Misjonsbladet, Chr Krohgsg 34, 0186 OSLO

60

M i sjons bladet 4-09