aktuelt
– Velkommen inn! Så hyggelig at dere kommer! Nu må dere bare føle dere som hjemme! Kaffe eller te? Jeg kjenner igjen den forekomne stemmen med et visst preg av vestkantsosiolekt fra telefonsamtalen dagen før. Den viser seg å tilhøre en vever, men samtidig livlig og uttrykksfull dame på snart 92 år. Av Guro Kvakestad. Foto: Sondre Vego
Teaterpedagog – Jeg leser stadig bladet deres. Jeg synes dere tar opp så mange sentrale saker der. Det er så viktig å videreformidle historien til kommende generasjoner, gestikulerer hun, mens vi blir geleidet inn i stuen. Gogo er utdannet drama- og teaterpedagog, og det er ikke vanskelig å forestille seg den livlige damen i en slik rolle. Det var for noen dager siden Gogo først ringte til Israelsmisjonens kontor i Oslo og ba oss om å sende henne flere utgaver av Misjonsblad for Israel, hvor hun blant annet hadde lest om Donau-deportasjonene og det jødiske barnehjemmet i Holbergsgate. Gogos far var en av dem som ble arrestert den skjebnesvangre dagen i november for litt over 70 år siden, og fraktet til kaien hvor båten ventet. Resten av familien klarte i all hast å flykte over grensen til Sverige. Faren kom aldri tilbake.
Rømte fra politiet Moren til Gogo er opprinnelig fra Latvia, mens faren kommer fra Vitepsk Hviterussland, samme by som den kjente kunstneren Chagall er fra. – Når jødiske menn kom i vernepliktig alder i Hviterussland, forteller Gogo, var det ofte Sibir som ble destinasjonen. – Mine besteforeldre skjønte at det var høyst usikkert om min far ville overleve et slikt opphold, og flyktet derfor med hele familien til Stockholm. Dette var i 1911. Det var der han traff min mor, som kom fra Riga i Latvia. Men da de ble forelsket i hverandre, syntes onkelen til min mor at hennes utkårede ikke var religiøs nok, så hun ble sendt tilbake til Riga. Men min far ga
seg ikke så lett; han reiste etter. Vel framme i Riga ble han derimot arrestert av politiet. Men på toget til Sibir, der han satt mellom de to politibetjentene, skjenket han dem like godt fulle på vodka, og klarte nok en gang å rømme. Denne gangen ble han endelig gjenforenet med kjæresten, hvorpå de giftet seg og senere dro tilbake til Stockholm.
Livet i Oslo Gogo forteller med smittende innlevelse hvordan foreldrene møttes. Men én ting skjønner hun ikke: Hvorfor ble de ikke værende i den svenske hovedstaden? Hva var det som dro dem vestover mot Oslo? For Gogo var Stockholm den perfekte byen. – Det var en helt annen åpenhet og aksept der. Jeg kunne liksom puste fritt. Du måtte ikke hele tiden rettferdiggjøre din tilstedeværelse, eller kjempe slik for å bli godtatt og komme deg fram i livet. Familien bosatte seg på Olaf Ryes plass i Oslo. De var ikke ”urortodokse”, som hun uttrykker det, men holdt kosher, gikk i synagogen og feiret de
Barndom Det er trygt på armen til mamma. Søsteren Tullik poserer pent ved siden av. Bare i s j o n sb l a d fo r I sr a e l noen få år senere må deMflykte fra krigen.
>>
7