Først #1 2018 - magasin

N R 1-2018 | Å RGA NG 191

ORGAN FOR DEN NORSKE ISRAELSMISJON

Jødehat på norsk • For mafialederen Oleg Vilinsky fantes det bare én gud: ham selv. s 4

• Er ikkje «din j… jøde» avleggs å bruke som skjellsord? Diverre ikkje. s 6

• Bibelen er verdens mest solgte bok.

Er den også den mest misbrukte? s 18

Jødehat på norsk ORGAN FOR DEN NORSKE ISRAELSMISJON

Ansvarlig redaktør: Rolf Gunnar Heitmann Redaktør: Guro Kvakestad ––––––––––––––––––––––––––––––– Redaksjonens adresse: Den Norske Israelsmisjon Holbergs Plass 4 0166 OSLO Tlf: 22 98 85 00 post@israelsmisjonen.no www.israelsmisjonen.no ––––––––––––––––––––––––––––––– Først kommer ut med 5 nummer i 2017.

Medlemsskap (inkl. blad): kr 600,Kun abonnement Først: kr 290,––––––––––––––––––––––––––––––– Annonser: Kontakt redaksjonen NI

09

47

NO

EL

U

1

Layout: Ravnbø design

IC ECOLAB RD

304

Trykk: United Press AS

TED PRESS

Opplag: 7.500 ––––––––––––––––––––––––––––––– Bidragsytere dette nummeret: Paul Odland Margrethe Seljebotn Rolf Gunnar Heitmann Tor Arne Grimstad John Sode-Woodhead Gunnar Johstad Ellen Raen Annbjørg E. Hesselberg Hanne Margrethe Seljebotn

––––––––––––––––––––––––––––––– Frist for å levere inn stoff til neste nummer: 21. mars 2018 ––––––––––––––––––––––––––––––– Fungerende leder: Svein Granerud Generalsekretær: Rolf Gunnar Heitmann ––––––––––––––––––––––––––––––– Formål: Å vekke til ansvar for jødene

3.

juledag 2017 ble den ærverdige Brodsky-synagogen i Odessa tilgriset med antijødiske slagord. Flere andre jødiske institusjoner opplevde det samme: «Jøder ut! Ukraina for ukrainere.»

Flere undersøkelser viser at antisemittismen er på fremmarsj i flere europeiske land, ikke bare i øst. I Norge marsjerer ny-nazister gjennom bygater. PST melder at gruppen «Den nordiske motstandsbevegelsen» øker sine aktiviteter. Holocaustsenterets undersøkelser fra 2012 og 2017 viser at det er alvorlige antisemittiske holdninger i store deler av den norske befolkningen, men konstaterer likevel en positiv utvikling i femårsperioden.

Noen faresignaler bør vi likevel merke oss fra rapporten som ble lansert like før jul i fjor: Det påvises blant annet at holdninger til Israel og Midtøsten-konflikten påvirker våre holdninger til jøder generelt. Antiisraelisme kan altså utløse eller motivere anti-semittisme. For første gang er det også empirisk påvist at antisemittiske holdninger er langt større blant norske muslimer enn i den norske befolkning for øvrig. Mens eksempelvis nesten halvparten (42 prosent) av norske muslimer mener at «jøder har altfor stor innflytelse over internasjonal økonomi», er tallet i befolkningen som helhet 13 prosent – også det et altfor høyt tall i møte med slike konspiratoriske utsagn.

Antisemittismen er irrasjonell, uforklarlig og ubegrunnet. Den finnes og oppstår uavhengig om det er jøder i nærheten.

Undersøkelsen fra 2012 påviste at antisemittiske holdninger var utbredt også blant dem som aldri hadde møtt en jøde. Forstander for

Antisemittisme er en sykdom som må bekjempes både med vaksinasjon og operasjon.

Forkynne evangeliet for dem Vise dem kristen nestekjærlighet ––––––––––––––––––––––––––––––– Kontonr: 3000.15.24425 –––––––––––––––––––––––––––––––

Det mosaiske trossamfunn i Oslo påpeker presist at antisemittisme er en sykdom som rammer alle andre enn jøder, men det er jøder som dør av den.

Den Norske Israelsmisjon har som formål å vekke til ansvar for jødene. Det innebærer også aktiv handling for å forebygge og bekjempe antisemittiske holdninger og handlinger. Vi tror at undervisning, opplæring og sann informasjon om jødisk tro, identitet og historie er det beste bidrag i så måte, kom-

binert med aktiv solidaritet med det jødiske folk. Det er overveiende sannsynlig at nettopp slik faktaformidling og politisk engasjement fra flere instanser de siste årene, har bidratt til å dempe antisemittiske holdninger blant store deler av den norske befolkningen. Vi ønsker også å gi honnør til «jødiske veivisere», unge norske jøder som drar rundt til skoler og ungdomsmiljøer for å presentere og informere om hva det vil si å være jøde.

Som kristne har vi et særlig ansvar å feie for egen dør. Vi har en vanskelig arv og tung bagasje å bære. Forkynnelse og undervisning har ofte fremstilt jødene som Guds motstandere og frafalne fremfor Guds utvalgte og elskede folk. Domsordene har vært hyppigere sitert enn løftene. I tillegg har vi dannet våre stereotypier både av jødiske grupper i Jesu samtid og dagens rabbinske jødedom.

Kirkelige aktører gjør også klokt i å merke seg Holocaustsenterets observasjon om sammenhengen mellom politisk engasjement og antisemittiske holdninger. Det er selvsagt legitimt å utøve kritikk og påpeke ansvar når urett og undertrykkelse begås, enten det er av israelske eller palestinske myndigheter. Når kritikken konkretiseres i handling og støtte til organisasjoner som vil innføre sanksjoner mot Israel, hindre handel, kompetanse- og kulturutveksling, og til tider de-legitimere Israel som jødisk nasjon, får det etter vår mening minst to negative konsekvenser: Det skjerper konfliktnivået i Midtøsten og motiverer til antijødiske holdninger. I folks bevissthet og retorikk henger nemlig begrepene «jøde» og «Israel» nært sammen. Det så vi blant annet da en annen norsk prest nylig gikk høyt på banen og sammenlignet Israels holdninger overfor palestinerne med nazismens holdning til jødene: «Det jødene ble utsatt for før krigen, er akkurat det samme som de (altså jødene – red.anm.) gjør mot palestinerne i dag».

Her er det stort behov for flere samtaler, større bevissthet og mer kunnskap.

Antisemittisme er en sykdom som må bekjempes både med vaksinasjon og operasjon.

Det vil Den Norske Israelsmisjon bidra til.

ROLF G. HEITMANN GENERALSEKRETÆR DEN NORSKE ISRAELSMISJON

INNHOLD

Å oppdage den jødiske Jesus

Fra mafialeder til Jesus-etter­følger

J

eg håper virkelig jeg tar feil denne gangen. At antisemittisme ikke er et evig aktuelt tema. Men jeg er stygt redd for at jeg ikke tar feil.

Et av paradoksene som fremkommer i forsknings-rapporten fra HL-senteret fra 2017, er at mens støtten til tradisjonelle jødefiendtlige påstander minsker i befolkningen generelt, gjenspeiles ikke det i jødenes egne vurderinger av situasjonen; de ser på dagens antisemittisme som et alvorlig og økende samfunnsproblem.

4

oo

pe

r

Oleg studerte New Age og jødisk mystisisme og var overbevist om han selv var Gud. Samtidig brukte han tunge stoffer og til slutt ga legen ham bare to måneder igjen å leve.

Fo

to :

flic

k r/

De

bb

iC

Messianske jøder

14

Hvordan angår dette deg og meg? For de fleste av oss vil jeg tro fenomenet fremstår som noe som ikke direkte angår oss selv. Det er nynazistene, muslimene eller rasistene som står for den slags. De andre. Samtidig er det ingen som vil sette merkelappen antisemitt på seg selv. Noen vil for eksempel hevde at Israelsmisjonen har vist antisemittiske tendenser, særlig i mellomkrigs tiden.

Dette har vi som organisasjon tatt et tydelig oppgjør med. Samtidig må vi stadig være på vakt overfor nye former jødehat.

Hvordan har det seg at det bor jøder i Etiopia? Hvorfor har de tatovert et kors i pannen? Og hvorfor og hvordan kom mange av de til Israel? Vi tar pulsen på det etiopisk-messianske miljøet i Israel.

Fo to : r is t ine Eid sh e im

Ikke alle jøder er israelere, og alle israelere er ikke jøder. Ikke alle arabere i Det Hellige Land er pale­ stinere, noen er også israelere. Og noen jøder kaller seg palestinske jøder. Hvor mange etniske gruppe­ ringer finnes det egentlig?

Ch

Korrespondentbrevet

21

HVER GANG:

MYE Å LESE:

4-5 Vitnesbyrdet 14-15 Den messianske bevegelse 16-17 Ung røst 18-20 Teologi 21 Korrespondentbrevet 25 Kryss og quiz 30-31 Nytt fra DNI

6-10 Antisemittisme

– alltid aktuelt?

11-13 Ledere om antisemittisme 22-24 Det jødiske barnehjemmet

i Vikedal 26-27 Bibelske steder

Fra ultra-ortodoks jødisk hold får vi av og til høre at å drive misjon blant jøder er en antisemittisk handling. At vi stjeler jødiske sjeler og lurer dem over på «vår side». Den messianske jøden Avi Snyder vil derimot hevde at det å unnlate å gi evangeliet til det jødiske folk kvalifiserer til merkelappen antisemittisk.

I Israelsmisjonen sitt verdidokument står det at vi med kjærlighet og respekt ønsker å gi evangeliet tilbake til det jødiske folk.

Det er altså ikke noe vi ønsker å tre nedover hodene på folk ved hjelp av manipulering eller ufine metoder, men heller gi dem en sjanse til å oppdage den jødiske Jesus, på tross av århundrer med forfølgelse og trakassering i kristendommens navn.

Vi ønsker altså å stå opp mot alle former for antisemittisme, samtidig som vi peker på Jesus som Messias – for jødene og for oss hedninger.

GURO KVAKESTAD REDAKTØR FØRST

3

VITNESBYRDET

Mafialederen som fikk et nytt liv For mafialederen Oleg Vilinsky fantes det bare én gud: Ham selv.

Helt til han møtte En som var større og snudde opp ned på livet hans.

«Først» fikk møte Oleg i Jerusalem. Her forteller han sin historie.

AV GURO KVAKESTAD. OVERSATT AV ELLEN RAEN

4

F Ø R ST

1 - 2 0 1 8

J

eg ble født i byen Khabarovsk i Birobidzjan – den jødiske selvstyrte regionen – i det russiske Fjerne Østen 1968. Besteforeldrene mine ble fordrevet dit av Stalin fordi de var jøder. Men av frykt for pogromer skjulte min far sin jødiske arv, så jeg vokste opp uten å være klar over at jeg var jødisk. Det var først som attenåring, da jeg fikk mitt eget pass, at jeg ble klar over bakgrunnen min.

Da jeg var sju år gammel, ble lillebroren min født. Selv om foreldrene mine sikkert fremdeles var glad i meg, opplevde jeg det ikke slik lenger. Jeg følte meg avvist og glemt. Jeg begynte å henge gatelangs med andre barn i lignende situasjon; jeg begynte å eksperimentere med alkohol, sigaretter og senere narkotika. Det resulterte i at jeg ble kastet ut av skolen, og da jeg var 16, havnet jeg i ungdomsfengsel. Der var det kun den sterkestes lov som gjaldt, og jeg ble enda hardere og mer kynisk enn før. Da jeg slapp ut 4 år senere, var jeg på ingen måte rehabilitert og klar for samfunnet.

Etter at jeg kom ut, ble jeg involvert i mafiaen og avanserte etter hvert som en av de fem mafialederne i hjembyen min. I praksis var det vi som styrte; politiet var redd oss og holdt seg unna. Jeg førte en kriminell livsstil og var allerede avhengig av harde narkotiske stoffer, blant annet heroin. På gaten var jeg hard og brutal, men når jeg kom hjem om kvelden, og så meg selv i speilet, kom tomheten snikende. Dypt inni meg skjønte jeg at jeg måtte endre livsstil. Men jeg klarte det ikke.

En dag var det noen som kom bort til meg på gata og ga meg et nytestamente og sa at «Jesus elsker deg». Jeg leste i dette nytestamentet av og til, særlig i Åpenbaringen.

Slik begynte jeg å forstå at endetiden nærmet seg. Jeg hadde mye penger og makt, men dette gjorde meg ikke lykkelig. Jeg ønsket å flykte fra mine personlige problemer og bestemte meg for å immigrere til Israel og bli en from jøde. Jeg tenkte at religionen ville gi meg svaret.

I 1999 dro jeg til Israel og slo meg ned i byen Haifa. Jeg ble straks skuffet over det Hellige Land og det jeg oppfattet som en hyklersk religion. Snart falt jeg enda dypere ned i stoffmisbruk, og begynte etterhvert på metadonbehandling. Samtidig lette jeg etter meningen med livet og begynte å utforske New Age og studere Kabbalah – jødisk mystisisme. Jeg fikk overnaturlige evner og trodde jeg selv var Gud. Hvis jeg ville, kunne jeg skade, ja til og med få noen til å begå selvmord, med kun et blikk. Men alt dette førte meg inn i en veldig forvirring. Det endte med at jeg ble funnet naken i skogen og plassert på en psykiatrisk institusjon.

Da jeg kom ut fra sykehuset, ble min fysiske helse forverret. Jeg hadde fått diagnosene skrumplever, hepatitt A, B og C, tuberkulose og epilepsi. Legene sa at jeg hadde to måneder igjen å leve. Dette fikk meg endelig til å våkne.

– Det var plutselig som jeg fikk en dusj av Den Hellige Ånd og ble vasket ren innenfra.

Jeg forsto at jeg ikke hadde gjort noe godt i hele mitt liv.

I leiligheten min hadde jeg tegnet en stor (russisk for «jeg») på veggen. Jeg var min egen avgud.

Men en dag, mens jeg sto i dusjen og kjente det varme vannet på kroppen, var det plutselig som jeg fikk en dusj av Den Hellige Ånd og ble vasket ren innenfra. Jeg forstod at jeg var en synder, og jeg hørte en stemme som sa at mitt virkelige problem var min egen stolthet.

I Haifa var det en messiansk menighet som jeg tidligere hadde besøkt. Jeg gikk tilbake dit for å be Gud om tilgivelse. Jeg ønsket også å komme inn på deres messianske rehabiliteringsopplegg for stoffmisbrukere. Til slutt ble jeg sendt fra Haifa til et nytt messiansk rehabiliteringssenter i Jerusalem, som ble kalt Beit HaYeshua. Jeg var en av deres tre første klienter. Dette var i november 2004.

I dette programmet hadde vi tre bibeltimer og bønnemøter hver dag. Jeg angret mine synder og tok imot Jesus som min Herre og Frelser. Jeg skjønte meningen med korset og forsto det faktum at bare Jesu blod kan rense meg fra mine synder. Jeg ble døpt med vann og mottok også åndsdåpen. Jesus helbredet alle mine sykdommer og satte meg fri fra stoffmisbruket. For det takker jeg Ham av hele mitt hjerte.

Jeg har lært at Jesus må ha førsteplassen i mitt hjerte i stedet for bokstaven (jeg). Som døperen Johannes sier: «Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh 3,30). Jesus Kristus er min Herre i dag.

Gud ga meg kall til å forkynne evangeliet for andre desperate mennesker. Jeg begynte å tale på gatene i Tel Aviv og bringe mennesker til rehabiliteringssenteret hvor jeg gjorde deltidtjeneste etter å ha fullført det ettårige programmet. I 2008 ble jeg gift, og i 2011 ga Gud oss en velskapt jentebaby. I 2015 ble jeg leder av rehabiliteringssenteret og også pastor i den lokale menigheten Beit HaYeshua. De fleste av våre medlemmer er tidligere rusmisbrukere og alkoholikere. Vi har en visjon fra Apg 1,8: «å være Hans vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria, og helt til jordens ende».

Vi må ta vår Herre Jesu ord på alvor: “Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det.

Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, skal berge det.» (Mark 8,34-35) • F Ø R ST

1 - 2 0 1 8

5

Antisemittisme – evig aktuelt?

Kan du skrive om antisemittisme til FØRST; det er jo et evig aktuelt tema. Omtrent slik stod det i eposten fra redaktøren. Det var et ønske om enda en gang å sette fokus på dette avskyelige fenomenet. Antisemittisme er blitt kalt sykdommen som jøder ikke lider av, men som de ofte har dødd av.

TEKST: PAUL ODLAND

M

en er signalet fra redaksjonen riktig? Er det et evig aktuelt tema? Jeg er redd for at det er skremmende korrekt. Mange håpet og drømte om at antisemittiske holdninger og handlinger skulle forsvinne etter Holocaust, i alle fall fra det europeiske kontinentet. Det gikk ikke slik. La oss innledningsvis kaste et lite blikk utover Europa.

Et brunt Europa Noen bruker uttrykket det brune Europa. Med det menes at det i stadig flere land og områder oppstår partier og grupper som er fanebærere for gammel antisemittisme, fremmedhat, rasehat og nynazisme. For få år siden

6

F Ø R ST

1 - 2 0 1 8

ble for eksempel en markering av den internasjonale Holocaust-minnedagen 27. januar avlyst ved selveste Babij Jar i Ukraina. Årsak: Redsel for mot-demonstrasjoner som man fryktet man ville miste kontrollen med.

Babij Jar er stedet nær Kiev der nazistene henrettet over 100 000 mennesker, flest jøder, i årene 1941-43.

En polsk statsråd – Antoni Macierewicz – hevdet for to år siden dette: En sirlig nedskrevet plan for hvordan verden skal overtas er en del av enkelte jøders bevissthet. De vil overta verdens-herredømmet og kontroll over verdensøkonomien.

Vi har sett at synagoger er blitt brent eller vandalisert, i Marseille, Lyon, Strasbourg, Nice og Brussel.

Jødiske graver er blitt skjendet i Hellas og Frankrike.

ANTISEMITTISME

Jødiske kvinner er blitt overfalt på gaten i Berlin. Og enda har vi ikke nevnt våre naboland og byer som ligner på våre byer; København, Malmø, Gøteborg.

Vi kunne regnet opp enda mye mer. Det finnes både EU-rapporter og rapporter fra flere andre instanser som peker på det samme: Antall antisemittiske ytringer, holdninger og handlinger øker i mange land. EUs kontor for grunnleggende menneskerettigheter (FRA) melder for eksempel om at hver femte europeiske jøde har opplevd en antisemittisk hendelse det siste året (tall for 2013).

På hjemmefronten Men slik er det vel ikke hos oss? Kanskje vi tenker slik, og så lener vi oss tilbake og slapper av. Kanskje vi også tenker: Stakkars dem. Fælt at jødene skal lide så mye, og at de ikke får være i fred noen steder. Godt at det er fredelig og trygt her hos oss. Jeg og vi bærer jo ikke på noe jødehat. Her er vi like alle sammen. Vi bor da i et sivilisert land.

Jeg skal avstå fra å ironisere når vi fokuserer på et så sensitivt tema. Men la oss også være åpne for å se litt innover i vårt eget landskap, vårt eget land, våre egne holdninger og praksis. Det er ikke mange år siden det ble avfyrt skudd mot synagogen i Oslo. Vi hadde en

nynazistisk marsj i Kristiansand for kort tid siden, som fikk passere uten at politiet grep inn. For få uker siden ble et NAV-kontor i Oslo tagget og sprayet med antisemittiske ytringer. Mer kunne vært nevnt.

Nå har vi fått flere fyldige forskningsrapporter og dokumenter som forteller hvordan det står til. Her vil jeg kort presentere og omtale fire svært aktuelle dokumenter. Vi ser på dem kronologisk.

Det kan skje igjen I 2011 kom rapporten Det kan skje igjen fra Kunnskaps­ departementet. Den handler om antisemittisme og rasisme i grunnskolen. Departementet oppnevnte i mai året før en gruppe til å komme med forslag til hvordan skolen kan arbeide mot rasisme, antisemittisme og diskriminering på bakgrunn av elevers etniske, religiøse eller kulturelle tilhørighet. Bakgrunnen, eller i alle fall noe av det som utløste departementets handlinger, var et fyldig innslag på Dagsrevyen en kveld i mars 2010, som sjokkerte mange seere. NRKs reporter hadde arbeidet med dette i et års tid, og fokuserte ikke minst på muslimske elevers holdninger til sine jødiske medelever. Foreldre til jødiske elever stod frem og fortalte om grov trakassering av barna sine. Mange hoppet i TV-stolen når Dagsrevyen kunne fortelle at «Jævla

>>

Blant norske jøder finner man mye mindre muslimfiendtlige holdninger enn man gjør hos den norske befolkningen generelt.

I 2012 ble statuen av Raoul Wallenberg, diplomaten som reddet hundrevis av jøder fra gasskamrene, skjendet i Budapest.

F Ø R ST

1 - 2 0 1 8

7

ANTISEMITTISME

Minnesmerke på kaia i Oslo der jødene ble brakt ombord i Donau.

Mest alarmerende er at så mange forsvarer vold og trakassering mot jøder med henvisning til Israels behandling av palestinerne. >>

jøde» er et uhyggelig vanlig skjellsord som ikke bare går ut over jøder, men som brukes som skjellsord i mange sammenhenger.

Befolkningens holdninger Året etter, 2012, kom Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteters (HL-senteret) fyldige rapport: Antisemittisme. Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter. Den viste at mellom 12 og 13 prosent av oss har utpregede fordommer mot jøder.

Dette er forholdsvis lave tall målt mot en del andre land. Men like fullt gjelder det i overkant av hver tiende nordmann. Hele 19 prosent av oss mente at verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jøders interesse. Åtte prosent av oss ville ikke ha en jøde som nabo eller tilhørende vennekretsen.

På den positive sektoren nevnes at de aller fleste av oss mente det er riktig at det undervises om Holocaust.

Men 38 prosent av oss mener at Israels behandling av palestinerne minner om eller er likestilt med nazistenes behandling av jødene under andre verdenskrigen.

Hele 12 prosent mente at det er jødene selv som har skylden for at de blir forfulgt. Rapporten viser med stor tydelighet at mange av de øvrige funnene er som et

8

F Ø R ST

1 - 2 0 1 8

speil av holdningen til konflikten i Midtøsten.

Handlingsplan mot antisemittisme Straks etter at HL-senterets rapport kom, startet debatten om ikke regjeringen kunne og burde utarbeide en handlingsplan mot antisemittisme. Mye kunne vært skrevet om den prosessen, som tok flere år. Men i 2016 kom gjennomslaget. Planen gjelder i denne omgang for perioden 2016-2020 og lister opp elleve ulike tiltak som blant annet går ut på å styrke demokratiet, støtte opp om de jødiske museene, registrere antisemittiske handlinger i politidistriktene og følge med på hvilke strømninger som rører seg på internett i tillegg til forskning.

Jøder og muslimer Så i fjor kom HL-senterets nye rapport, som delvis er en oppfølger av 2012-rapporten. Den nye heter: Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017. Den viser at en del tall er blitt lavere – eller skal vi heller si bedre – målt mot de funn som ble gjort i 2012. Ikke så rent lite å glede seg over, altså. Noen antisemittiske forestillinger er fortsatt tydelig til stede i den norske befolkningen, men klart mindre markante enn for fem år siden. Eksempel: Nå er det «bare» 18 prosent av oss som mener at jøder

ser på seg selv som bedre enn andre. I 2012 var dette tallet 26 prosent. Nå er det 5,9 prosent som ikke kunne tenke seg å ha en jøde som nabo. Tallet er gått ned fra 8,5. Men den nye rapporten viser også at holdninger til jøder blir i enda større grad enn før både påvirket og tilspisset av holdninger til Israel og Midtøsten-konflikten.

Rapporten viser også at det på mange måter er et ideologisk slektskap mellom antisemittisme og muslimfiendtlige holdninger. Og at forekomsten av slike holdninger er noe høyere hos menn enn kvinner, blant eldre, sammenlignet med yngre og blant personer med lav utdanning enn blant de med høy utdanning. Et par tre talende funn til kan nevnes kort her: Blant norske jøder finner man mye mindre muslimfiendtlige holdninger enn man gjør hos den norske befolkningen generelt.

Og motsatt hos norske muslimer. Der er omfanget av antisemittiske holdninger betydelig høyere enn i den norske befolkningen generelt. Men felles for både jøder og muslimer i Norge er at en ganske stor del av dem ofte har følelsen av at de ikke hører til her hos oss.

I rapporten heter det at støtten til tradisjonell antisemittisme har gått ned de siste årene. Men pilene for antiisraelske holdninger har gått i motsatt retning.

Mest alarmerende – heter det i rapporten – er at så mange forsvarer vold og trakassering mot jøder med henvisning til Israels behandling av palestinerne.

Hva er antisemittisme Men til nå har vi kanskje hoppet over noe som burde kommet aller først? Hva er egentlig antisemittisme?

Er det et entydig begrep? Egentlig ikke. Ordet benyttes vanligvis som betegnelse for fiendtlige holdninger og handlinger rettet mot jøder fordi de er jøder. Wikipedia skriver at antisemittisme er fordommer mot, hat mot eller diskriminering av jøder som etnisk eller religiøs folkegruppe. En person som har slike holdninger, er en antisemitt.

Allerede i Det gamle testamente finner vi fenomenet, i Esters bok. I Ester 3,8-9 leser vi: «Det finnes et folk som bor spredt og for seg selv blant de andre folkene i alle provinsene i riket ditt. Lovene deres er forskjellige fra lovene til alle andre folk, og de holder ikke kongens lover. Det er ikke en konge verdig å la dem være i fred.

Dersom kongen finner det for godt, så la det kunngjøres skriftlig at man skal gjøre ende på dem.» Altså – det at man var annerledes enn de andre folkene i måten man levde på, var grunn i seg selv til å gjøre ende på dem.

Noen ganger og noen steder ble jødene sett på som en politisk fare. De ble anklaget for å være inntrengere og utsugere. Levde de for seg selv, i ghettoer eller avsondret på annet vis, så var det galt. Ønsket de å bli integrert med det eller de andre folkene i området, så kunne det også være galt. Med andre ord – antisemittismen har vært begrunnet med jødenes annerledeshet, da med tanke på levemåte.

Men antisemittismen har ofte også vært religiøst begrunnet. Både fordi de trodde og tror på én Gud (monoteisme) gjerne i kulturer og perioder der flerguderi var det

Kanskje det viktigste å fokusere på, er gråsonene i våre egne liv og talemåter? vanlige. Og etter Jesu tid kom etter hvert anklagen om at de som folk var ansvarlige og skyldige for å ha drept Jesus – de ble gudsmordere, med andre ord. Inn i tidlig og sein mellomalder fikk disse holdningene enormt mye å si for jødene og hvor de overhode kunne bo og finne trygghet. Det var sannelig ikke mange steder!

Den nyeste begrunnelsen for antisemittisme er den rent etniske. Den er bare ca 150 år gammel. Altså at jødene som folk og folkeslag ikke bare skulle være annerledes enn oss ikke-jøder, men mindreverdige, dårligere utrustet med gode gener, evner, fysikk, helse og egenskaper. Innen nazismen ble denne linjen fulgt helt ut. Hitler brydde seg null og niks om hva jødene trodde og lærte, ei heller hvordan de levde. Men det at de var jøder, var for ham nok. De var som skadedyr. Rydd dem ut. Tilintetgjør dem!

I våre egne kretser Finnes antisemittisme i kristne sammenhenger?

Svaret er dessverre et ja. Svært få vil erkjenne det åpent.

I fjor markerte vi Luther-jubileet. Det er ikke nødvendig med repetisjon av en del av det Luther skrev om jødene. Men allerede fra tidlig kristen tid, hos flere av de vi kaller kirkefedrene, kom det etter hvert sterke antisemittiske utsagn. Disse ga legitimitet til eksesser mot jødene som det er en gru å tenke på. Og som har vanskeliggjort et evangelisk og diakonalt arbeid overfor det jødiske folket. Korset minner for mye om sverdet!

Det er vanskelig å påstå at erstatningsteologien på direkte vis har ført til antisemittisme. Men den har ligget der som et premiss i flere sammenhenger.

Denne oppfatningen går ut på at jødene som folk ikke er relevante lenger. Nå er det de troende, de kristne, som er Guds Israel. Den kristne kirke har overtatt Israels

>>

”Snublesteiner” som indikerer at her bodde det jøder som ble deportert.

F Ø R ST

1 - 2 0 1 8

9

I 2006 ble synagogen i Bergstien i Oslo beskutt.

for deres rettigheter og likeverd • søke gode og åpne relasjoner til israelske myndigheter

Også mye gledelig

>>

rolle, kan man også si. Det finnes flere varianter av en slik teologisk forståelse også i dag. Og teologi skal man studere og debattere. Men om man enn skulle stå for en klassisk erstatningsteologisk oppfatning, så gir det ikke legitimitet til antisemittisme.

Da er det nok en vel så stor utfordring at en legitim kritikk av israelske myndigheter fort kan bikke over i antisemittisme. 2017-rapporten fra HL-senteret peker også klart på det. Og ikke bare det. Men stadig flere av oss mener at det er legitimt med vold mot jøder begrunnet med at jødene utøver vold mot palestinerne.

Kanskje det viktigste å fokusere på, er gråsonene i våre egne liv og talemåter? Er vi selv tydelige og konsekvente når det tales enten om jøder eller andre minoriteter i vårt land eller andre? Og om det fremdeles skulle skje at en jøde ikke åpner seg for å ta imot evangeliet, så gir det selvsagt ikke rett til å komme med fordømmelser. Det er mange andre enn jøder som heller ikke åpner seg for et kristent vitnesbyrd. Slik var det på Jesu tid, slik er det i dag.

Med respekt og ydmykhet Israelsmisjonen uttrykker i sin handlingsplan frem mot 2020: Vi vil møte det jødiske folk med respekt og ydmykhet samtidig som vi i ord og handling vil formidle den kjærlighet vi har møtt gjennom Jesus Messias.

Dette møtet innebærer også vitnesbyrdet om at Jesus er den lovede Messias og frelser for jøde først, Rom 1,16.

Derfor vil vi i særlig grad vise vår støtte til og omsorg for de jøder som bekjenner troen på Jesus som Messias og Guds Sønn.

Og videre når det gjelder det jødiske folk så er det tre viktige knagger: • styrke relasjonene til det jødiske miljø i Norge og søke fellesskap om konkrete oppgaver • forebygge og bekjempe antisemittiske holdninger og vise solidaritet med det jødiske folket i kampen

10

F Ø R ST

1 - 2 0 1 8

Så skjer det mye gledelig og positivt både i kirkelige sammenhenger og misjonsmiljø og i samfunnet ellers. Det er både kjekt og nødvendig også å fokusere på disse sidene og ikke stirre oss blinde på de utviklingstrekkene som kan se ut som om går i feil retning. Dette er på ingen måte en fullstendig liste, men noen aktuelle eksempler og momenter: • HL-senteret på Bygdøy. Det er en stor glede at dette kom på plass som en del av Jødebo-oppgjøret for en hel del år siden. Det fokus som senteret har både på jøder og andre minoriteter i Norge, den forskning senteret står for, og åpne innstilling til samfunnet, er av uhyre stor verdi for oss alle.

• stadig flere skoler, barnehager, kommuner, kristne miljø og andre, markerer hvert år den internasjonale Holocaust-minnedagen 27. januar – og/ eller den årlige minnedagen for Krystallnatten 09. november. Alt dette er med og holde minnene oppe slik at ingen av oss kan glemme det som har skjedd og som aldri må få lov til å skje igjen.

• lokalt i Rogaland, i Julebygda sør i Sandnes kommune, vises hvert år et julespill som er veldig tydelig i sitt innhold der en tar avstand fra antisemittiske og antijødiske holdninger, og tvert om gir jødene i dette lokale dramaet all den hjelp og støtte de trenger.

• bøker om kirkens rolle disse årene har vi sett mange av både om det som ble kalt nazi-biskopene og presten Sigmund Feyling som ble nazistyrets kirkelige høyre hånd. Også for Israelsmisjonen har dette vært en nødvendig vekker da det viste seg at Feyling faktisk var leder av ett av kretsstyrene i Israelsmisjon de siste årene av 1930-tallet og helt inn i andre verdenskrigen.

Det er altså mye smertelig som nå er kommet frem i dagen og som er beklaget og gjort opp for. Det er gledelig og nødvendig. Og nå har vi dagsaktuelle handlingsplaner både for Israelsmisjonen, for skole og barnehage og land og folk. Kan vi håpe at antisemittismen en dag skal ta slutt? Eller rettere, at vi overvinner den?

Johannes’ tredje brev vers 11 sier det slik: Min kjære, ta ikke det onde til forbilde, men det gode!

Eller har redaktøren rett – at antisemittisme er og blir et evig aktuelt tema? •

K ANTISEMITTISME OMMENTARER

4 om

anti­semittisme HL-senteret kom med sin utfyllende rapport om norske holdninger til jøder og muslimer i 2017. «Først» gjorde sin egen lille mini-undersøkelse i forbindelse temaet for denne utgaven av bladet.

V

i stilte noen spørsmål til hhv en av forskerne som var med på å utforme rapporten, en representant for den gruppen rapporten omhandler, nemlig den jødiske minoriteten i landet vårt, samt to representanter fra det kirkelige landskapet i Norge. Hva tenker disse om holdningene – bevisste og ubevisste – i samfunnet vårt i dag?

Er det verre i Norge enn i andre land i Europa?

Forsker ved HL-senteret

– Norge er ikke verre enn andre land i Europa og ligger på samme nivå som blant annet de andre skandinaviske landene, men det betyr ikke at vi kan lene oss tilbake og si at vi ikke har et problem. Det at andre har det samme problemet gjør ikke vårt mindre.

Hvorfor blir vi ikke kvitt antisemittismen?

Kan legitim kritikk av Israel bikke over i antisemittisme? Eventuelt når?

– Antisemittismens historie i Europa er så lang og sitter så dypt i store deler av vår egen Europeiske historie at det er vanskelig å bli kvitt. Antisemittismen har oppigjennom blitt brukt som styringsverktøy fra myndigheter med til dels stor folkelig støtte. Grunnen til dette tror jeg handler om jødenes plass i Europas kristne kulturhistorie. Allerede som små barn lærte man – i hvert fall historisk – om jødene som ikke tok imot Jesus og historien om for eksempel Judas og for mange ble disse fortellingene en forklaring på hvordan jødene var. Nå i dag preger ikke disse historiene oss like mye direkte, men indirekte da mange mener at jødene for eksempel er mer griske enn alle andre (bygget ubevisst på historien om Judas som solgte Jesus for 30 sølvpenger).

Jødene blir derfor av mange sett på som annerledes enn alle andre og denne «annerledesheten» er i all hovedsak negativ. Når slike negative holdninger sitter så dypt og er delvis ubevisste, er det vanskelig å gjøre noe med det. Når disse stereotypiene i tillegg blandes inn med situasjonen i Midt-Østen blir det enda verre.

– Hvis kritikken av staten Israel bikker over i antisemittisme er kritikken ikke lenger legitim. For eksempel kan man legitimt hevde at staten Israel fører en politikk mot palestinerne som både er undertrykkende og utfordrende, men mye av det handler om hvordan man faktisk argumenterer. Hvis man hevder det overnevnte og argumenterer ut ifra det, er det helt greit, men legger man for eksempel til at Israel handler slik og sånn fordi jødene opp igjennom historien har behandlet alle dårlig og bare vært opptatt av å utnytte alle andre er man plutselig over i antisemittismens verden. Jeg blir ofte møtt med at det er umulig å kritisere Israel uten å være antisemitt, men det går fint an og mye av den hardeste kritikken mot staten Israels politikk kommer internt fra Israel noe som ofte drukner i norsk medievirkelighet. Et annet poeng er at staten Israel må behandles på samme måte som alle andre land. Hvis det skal være egne standarder for Israel i forhold til alle andre beveger man seg også over en grense.

Øivind Kopperud

>>

F Ø R ST

1 - 2 0 1 8

11

ANTISEMITTISME

>>

Michael Gritzman

Prosjektleder for Informasjonstiltak mot antisemittisme Hvordan oppleves det å være jøde i Norge i dag?

– Norge er et godt land å leve i! Generelt oppleves det godt å være jøde i Norge. Når det er sagt er det viktig ikke å skyve fra seg at alt ikke er ideelt, at det finnes utfordringer. Kanskje spesielt for barn og unge. Jeg har vært i kontakt med flere jødiske ungdommer som har opplevd ubehagelige ting på ungdomsskolen.

Jøder er en av Norges nasjonale minoriteter.

Det er også mye godt å si om det offisielle Norge og måten man behandler sine jødiske medborgere.

Samtidig er det en trist refleksjon om Norge og Europa anno 2018, at det er nødvendig med politibeskyttelse av jødiske institusjoner.

Da er det godt å vite at myndighetene i Norge er seg sitt ansvar bevisst.

Har du selv opplevd antisemittiske holdninger fra andre?

– Jeg går med kipa og er dermed ganske synlig. I det daglige og gjennom hele mitt virke på ulike arbeidsplasser har jeg egentlig aldri opplevd antisemittisme.

Jeg opplevde for en del år siden at en mann på gaten ropte noen svært stygge ord etter meg, men dette er heldigvis en isolert episode.

Ser du noen sammenheng mellom (legitim?) «anti-israelisme» og antisemittisme?

– Svaret legger i selve formuleringen av spørsmålet.

Det er naturligvis legitimt å rette kritikk mot Israel på samme måten som det er legitimt å rette kritikk mot enhver annen stat, inklusive Norge. Det er innholdet, formen og proporsjonen av kritikken som noen ganger går over streken og har form av antisemittisme. Et klassisk eksempel på en slik gruppetenking knyttet

“Kritikk av Israels politikk er ikke å være mot Israel.

Tvert i mot.”

– Berit Hagen Agøy 12

F Ø R ST

1 - 2 0 1 8

“At jødene er et utvalgt folk betyr at de er forpliktet til å følge alle påbud og forbud i Toraen, ikke at de er bedre enn andre.”

– Michael Gritzman til Israel/jøder var uttalelsen til tidligere statsminister Kåre Willoch på NRK i 2008. Knyttet til spørsmålet om den nyvalgte president Barack Obama ville komme til å føre en annen Midtøstpolitikk svaret Willoch at ”det ser ikke lyst ut, for han har jo valgt en stabssjef som er jøde ...”. Denne formuleringen ble i etterkant forsvart av mange, deriblant på lederplass i et av Norges største medier.

Er det din oppfatning at jødene er et utvalgt folk? Hvordan forholder du deg i så fall til det?

– Det har gjennom historien blitt brukt mot jøder at de ser på seg selv som et utvalgt folk. Dette skyldes en – bevisst eller ubevisst – misforståelse. Jøder mener ikke at de er bedre enn andre. Begrepet ”utvalgt folk” betyr at jøder er forpliktet til å følge alle reglene, dvs. påbudene og forbudene, i Toraen. Det er her viktig å presisere at lovene/reglene ikke er begrenset til de reglene som er inkludert i de 10 bud, men alle jødedommens regler.

Berit Hagen Agøy

Generalsekretær i Mellomkirkelig råd Hva er din kontakt med det jødiske miljøet her i Norge?

– Mellomkirkelig råd samarbeider med Det mosaiske trossamfunn i vår kontaktgruppe, Abrahams forum og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i Norge.

Hva betyr det for deg i praksis at jødene er Guds utvalgte folk?

– Jeg minnes om jødenes

historie, samt kontinuitet og brudd mellom jødisk og kristen teologi og tradisjon.

Hvorfor blir vi ikke kvitt antisemittismen?

– Vi kan ikke stadfeste at det ikke går an å bli kvitt den, men det forutsetter at hver ny generasjon har historisk kunnskap slik at antisemittismen kan gjenkjennes og motarbeides.

Ser du noen sammenheng mellom (legitim?) «anti-israelisme» og antisemittisme?

– Etter min mening finnes ingen legitim «anti-israelisme»? Kritikk av israelsk politikk er ikke å være mot Israel, tvert imot. Kritikken må ta utgangspunkt i et ønske om å bevare Israel som et demokrati innenfor internasjonalt anerkjente og trygge grenser. Mange gjør den feilen at jøder blir ansvarlige for israelsk politikk, noe som kan føre til antisemittisme.

Andreas Hegertun Forstander i Filadelfiakirken, Oslo

Hva er din kontakt med det jødiske miljøet her i Norge?

– Det jødiske miljøet i Oslo er ikke så stort og synlig som jeg skulle ønske det var. Jeg har hatt møter med representanter derfra og også besøkt den Israelske ambassaden, men jeg og vi har ikke noe løpende kontakt dessverre. Jeg har initiert en dialog med en jødisk rabbiner for å undersøke hvordan han fra sitt perspektiv opplever våre beskrivelser av jødisk kultur i forkynnelsen vår. Jeg håper den dialogen kan gi læring.

Hva betyr det for deg i praksis at jødene er Guds utvalgte folk?

Jeg tror Gud åpenbarte sin plan om å velsigne alle folk på jorden gjennom Abraham og det jødiske folk. Alle vi «hedninger» har gjennom Jesus fått bli inkludert i denne planen. Det jødiske folk vil for alltid stå i en historisk særstilling på grunn av dette, samtidig som alle mennesker, også jødene trenger å ta imot frelsen gjennom Jesus Kristus.

Hvorfor blir vi ikke kvitt antisemittismen?

– Jeg satt i en taxi på vei til Anne Frankmuseet i Amsterdam da vår tyrkiske sjåfør plutselig spurte; «Hva skal dere der? Det er bare en løgn hele historien».

Jeg ble så provosert at jeg lot de andre gå

“Antisemittismen her hjemme er muligens knyttet opp mot Israels politikk. Det er i så fall urettferdig og merkelig.”

– Andreas Hegertun

inn på museet, mens jeg ble sittende utenfor å diskutere med sjåføren. Etter det spurte jeg alle taxisjåfører på reisen om de trodde på Holocaust, og dessverre benektet samtlige det. Det ble en vekker for meg. Jeg tror vi må være så ærlige å si at en del av dagens antisemittisme er knyttet til muslimske miljøer. Dette har både historiske, geografiske og sannsynligvis religiøse grunner. Øvrig antisemittisme er for meg et mysterium. Norske jøder er så og si usynlige i samfunnet så det er ikke mulig å finne noen forklaring for antisemittisme her hjemme.

Da må det være knyttet til staten Israels politikk. Men i så fall er det urettferdig og merkelig mot norske jøder.

Ser du noen sammenheng mellom (legitim?) «anti-israelisme» og antisemittisme?

– Jeg kan i og for seg forstå at det er nærliggende for kristne miljøer som elsker bibelfortellingene om Israel, jødene og Jesus å gå i forsvar for Israel. Her trengs det sikkert ofte flere nyanser. Det jeg derimot ikke forstår er hvorfor enkelte på den andre siden blir så sterkt engasjert mot akkurat Israel. Hvorfor LO arbeider for boikott, mens man samtidig overser så mange andre konflikter i verden, det synes jeg er underlig. Jeg vil ikke kalle det antisemittisme, men jeg synes i alle fall det er merkelig. Hvis man over tid dømmer Israel etter en annen standard enn andre land, da må man stille seg noen alvorlige spørsmål om hvorfor det skjer. •

F Ø R ST

1 - 2 0 1 8

13

DEN MESSIANSKE BEVEGELSE

Etiopiske jøder i Israel

«Du må fortelle dem sannheten, hvordan situasjonen virkelig er», sa min etiopiske venninne da jeg spurte henne hva hun ville verden skulle vite om etiopiske jøder i Israel. Det er en tøff virkelighet, men den er ikke håpløs.

HENTET FRA WWW.ONEFORISRAEL.ORG. TRYKKET MED TILLATELSE. OVERSATT AV ELLEN RAEN

G

ud arbeider i alle deler av det israelske samfunnet, og evangeliet når etiopiske jøder på alle mulige måter – særlig den yngre generasjonen.

Hvordan har det seg at det bor jøder i Etiopia?

Det har i mange hundre år vært samfunn av jødiske etiopiere som følger toraen. Selv så langt tilbake som i Apostlenes gjerninger møter vi i kapittel 8 en etiopisk hoffmann. Han var ingen ringere enn en tilsynsmann for skattkammeret til den etiopiske dronning Kandake.

Denne mannen prøver å forstå Jesaja 53. Da bringer Gud

14

F Ø R ST

1 - 2 0 1 8

plutselig Filip dit for å forklare dette for mannen som sitter i vognen sin på vei hjem fra Jerusalem. Andre etiopiere nevnt i Bibelen er Moses´ kone Zippora, etiopieren som reddet Jeremia da han ble kastet i brønnen og, selvsagt, dronningen av Saba.

Det finnes mange teorier om opprinnelsen til det jødiske samfunnet i Etiopia. De fleste etiopiske jødene selv tror at dronningen av Saba fikk en sønn, Menelik, med Salomo etter at hun hadde besøkt ham, og at etterkommerne hans ble oppdratt i tro på Israels Gud. En annen teori er at de stammer fra jøder som flyktet da babylonerne erobret Juda i år 586 f. Kr. En tenker at disse jødene dro gjennom Egypt ned Nilen og bosatte seg i

Mange av de etiopiske jødene har kommet til Israel med tomme hender. Noen har til og med foretatt reisen til fots.

Etiopia. Enda en teori går ut på at noen fra den jødiske diasporaen dro fra den arabiske halvøy (nær Jemen) til Afrikas Horn, etablerte nye jødiske samfunn og muligens ble inngiftet i lokale stammer.

Rasismens realitet Omkring 140 000 etiopiske jøder bor i dag i Israel. Cirka en tredjedel av disse er født i landet. De fleste kom via de store luftbroene i 1985 og 1991 – Operasjon Moses og Operasjon Salomo – som hjalp tusenvis av dem til å emigrere til Israel samtidig. Imidlertid har kultursjokket og overgangen vist seg å være ekstremt utfordrende, og det ble enda verre på grunn av rasismen de ble utsatt for da de omsider kom til Israel. Som resultat av dette har det vært betydelige problemer, som fattigdom og arbeidsløshet, blant mange etiopiske familier og fellesskap. Sannheten er at den ødeleggende rasismen er et uunngåelig faktum for afrikanere som kommer til Israel, enten de er jøder eller ikke. Rasismen angriper uansett jøder og ikke-jøder, asylsøkere og israelske borgere, messiastroende og ateister.

Ved ankomsten til Israel har mange funnet at den rabbinske jødedommen som de fleste i landet følger i dag, er ganske fremmedartet i forhold til deres egen praksis.

Ikke bare er jødedommens uttrykk annerledes. Hele livsstilen i Israel er annerledes, kulturen er annerledes, likedan språket og samfunnsverdiene. Ankomsten kan være røff, og mange har kommet med tomme hender.

Noen har til og med foretatt reisen til fots. Det burde likevel være en kilde til stolthet at etiopiske jøder, mot alle odds og trass i alle hindringer, barrierer og murer, nå spiller viktige roller i det israelske samfunnet – som jurister, lærere, politifolk, leger og nå nylig en pilot. De som opplever rasisme, vet at det er kjempet hardt for disse prestasjonene og at de er verdt å feire.

En vedvarende kjærlighet til Jerusalem

etter å komme tilbake til Jerusalem. Femti dager etter forsoningsdagen Yom Kippur feirer de jødiske samfunn hvert år festen «Sigd», som betyr «tilbedelse».

De drar opp på et fjell og feirer at Moses mottok loven på Sinaifjellet. Videre feirer de også gjenoppdagelsen av loven på Esras tid og gjenoppvekkelsen etter eksilet i Babylon. På Esras tid ble folket kalt sammen som nasjon til å feire påske som svar på at de igjen fikk høre Guds lov, selv om det ikke var tiden for påske. Under henvisning til denne hendelsen feirer samfunnet da også påske sammen. Festen preges av tradisjonell mat og dans og en dypfølt kjærlighet til og lengsel etter Jerusalem og Det lovede land.

For dem som nå er kommet tilbake til Israel, er Sigd en tid med stor glede over at drømmen om å vende tilbake er virkeliggjort. Jeg deltok på en slik feiring på et integreringssenter for nye immigranter og nøt den fantastiske etiopiske maten, den enestående dansen og den smittende gleden over en drøm som er oppfylt.

Denne spesielle festen blir ikke vektlagt så mye i det messianske felleskapet, som har funnet Den Ene som hele toraen peker mot – Yeshua (Jesus) Messias.

Mange ungdommer kommer til tro Det er mange etiopiske jøder som tror på Jesus i Israel.

På Israel College of the Bible har de messiansk etiopisk stab og studenter, og det finnes mange messianske etiopiske virksomheter og menigheter som er amhariskspråklige og driver et flott utadrettet arbeid for å imøtekomme behovene i fellesskapet.

I tillegg får yngre etiopiske israelere som ikke kjenner Jesus, høre evangeliet fra messiastroende i samfunnet rundt seg – særlig i Forsvaret. Mange unge troende i Israel har fått mot til å dele sin tro uten å skjemmes der de befinner seg – i hæren, på jobb, på skolen eller hvor som helst. Og folk responderer, også i det etiopiske fellesskapet. Slik reisen fra Etiopia til Israel var lang og strevsom, er reisen til integrering i det israelske samfunnet også tøff. Imidlertid synes den yngre generasjonen å lykkes bedre med å navigere enn de eldre, som har hatt så lang reise både fysisk og kulturelt. Det legges stor vekt på utdannelse for de unge, noe som er en nøkkel til å lykkes og finne sin plass i Israel.

På Israel College of the Bible, blant annet, dyktiggjøres de etiopiske studentene gjennom sine bibelstudier og utrustes til å lede og undervise andre. •

Gjennom generasjoner har etiopiske jøder lengtet F Ø R ST

1 - 2 0 1 8

15

UNG RØST

Heilt ærleg Heilt ærleg visste eg ikkje så mykje om kor viktig det er å nå ut til jødar.

Sjølvsagt skal alle menneske få moglegheit til å høyre om Jesus, jødane er vel ikkje noko unntak? Men kvifor så mykje aktivitet rundt det?

AV HANNE MARGRETE SELJEBOTN

16

Heilt ærleg hadde eg aldri trudd at der finnes jødar som ikkje har høyrt om Jesus. Eller at det finnes israelarar som ikkje har høyrt om Jesus, om dei er ortodokse eller sekulære. Årleg dreg 3 millionar kristne turistar til Israel.

Korleis kan ein då unngå å kjenne til Jesus? Landet med haugevis av bibelskular, misjonsturar og kristen historie.

trur på Jesus som Messias. Det vil seie at 99,7% ikkje gjer det. Nokre reknar under 2% kristne i ein folkegruppe som eit unådd folkeslag. Om ikkje unådd, er der vertfall potensiale. For korleis er det mogleg? Så frå å spørje kvifor ein har misjon til jødar, endra innstillinga mi seg til; kvifor ikkje? Der er vertfall ei stor misjonsmark.

Heilt ærleg visste eg ikkje at berre 0,3 prosent jødar i Israel

Og heilt ærleg var det eit sjokk for meg fyrste gongen eg

F Ø R ST

1 - 2 0 1 8

Ikkje anten til Jerusalem eller verdas ender, men til Jerusalem òg verdas ender.

høyrte at nokre jødar i dag samanliknar korset med nazi-teiknet. Då er det er klart der er murer av tragisk historie som må brytas ned, og nye murer av nestekjærleik å bygge opp. Det gjekk opp for meg kor viktig det er for oss kristne, med tusenar av år med knutar på tråden mellom jødar og kristne, å gjenoppbygge gode relasjonar.

Jødisk kultur har lært meg utruleg mykje. Å like hummus, oliven og falaffel. Å tenke både òg, i staden for den vestlege greske dualistiske tenkeboksen med anten eller. Ein har faktisk to hender. Gud er heilag og kjærleg. Så har kanskje enkelte av oss meir spesifikke kall og lengsler. For meg som har hatt eit stort hjarte for unådde folkeslag har dette vore avgjerande; ikkje anten Jerusalem eller verdas ender, men Jerusalem òg verdas ender òg Samaria, jøde òg greker. Begge like viktige og like mykje Guds kall.

Som ung har eg aldri tenkt at jødehat har vore eit problem i dagens samfunn. I vårt veksande globaliserte og interkulturelle samfunn er det heldigvis ikkje sosialt akseptert å være rasistisk. Opphøyrte ikkje antisemittismen etter 2. verdskrig? Jøde er då avleggs å bruke som skjellsord? Det er diverre ikkje realiteten, og ein har nyleg både norske og svenske avisoppslag om antisemittiske aksjonar. Lev me i etterdønningar av etterkrigstida si skrekk, der det er tabu å snakke om elefanten i rommet som ikkje “finnes” lenger? Og kanskje Midt-Austen konflikten forsterkar antisemittiske haldningar? For min generasjon er kanskje det ei av utfordringane. Sjølvsagt finnes antisemittisme uansett konflikt eller ikkje, men slik dagens konflikt presenterast i norske medier, lettar ikkje nødvendigvis det på stigmatiseringa av jødar.

Det er mogleg antisemittismen i mi generasjon er annleis enn for 70 år sidan. Fordommar ein møter i dag kan oppfattast like mykje som anti-Israelisme.

Der finnes sjølvsagt unntak, og visse kretsar og andre land har meir utbreitt antisemittisme i si alvorlege og opprinnelege form. Samt er ein imot staten Israel, er ein milevis langt frå å være antisemittisk. Derimot sidan Israel vart oppretta som ein jødisk stat, kan det òg vere vanskeleg å skilje mellom Israel som Guds folk og staten Israel. Hjernen vår tar “shortcuts” og bruker “confirmation bias”, ved å legge merke til informasjon me allereie veit eller har lyst til å vite, så ein unngår kognitiv dissonans. Det er enklast å tru på det majoriteten står for, og sleppe avvising. I tillegg sorterer hjernen ny informasjon som oftast i eksisterande kategoriar, eller stereotypiar, som gir oss positive for-

ventningar eller negative fordommar. Det gjer det meir energi-effektivt for hjernen å hente opp informasjon.

Samstundes gir det ofte ein “default” i kva sanninga er.

Mange unge forbinder staten Israel med eit jødisk land, og kan gi underbyggande stereotypi om korleis ein jøde er. Jødar og Israel kan forvekslast og samanblandast.

Der norske medier framstiller einsidig Israels negative handlingar, er det enkel logikk at dette i visse tilfelle overførast og personaliserast, dersom jødar forbindes med Israel. Problemet oppstår når Israel framstår som den einaste undertrykkande parten. Israel forbindes med okkupasjon brot på menneskerettar og murer til Gaza. Så kan det være vanskeleg å skilje dagens konflikt frå jødar, som kan skape ubevisste negative haldningar. Der media ofte gir oss fyrsteinntrykket av ei sak, lik Midt-Austen konflikten, skal det mykje til for å rokke ved dette fyrsteinntrykket. Ein blandar lett sak og menneske.

I BrigdeBuilders skapast tillitsfulle relasjonar grunnlagt på felles tru på Jesus, på tvers av fiendskap, noko som er eit misjonerande vitnesbyrd i seg sjølv. Særskilt når forskarar nyleg seier at eit av hovudproblema i MidtAusten er folks mangel på tillit. Bridgebuilders kan vere ein stemme i å bryte ned underliggande negative haldningar både i Noreg og Midt-Austen.

Alt dette skaper i meg ei nysgjerrigheit. I Israels­ misjonen lærte eg ein viktig innstilling; Kvifor ikkje?

Gjennom Israelsmisjonen har mange ting blitt ein sjølvfølge for meg. Ja, der finnes teologiske grunnar til misjon til jødar, men der finnes òg usemje om desse.

Uansett kva teologiske standpunkt ein tar, kan ein i alle fall sjå at der er ein misjonsmark blant jødar. Med all undertrykkinga kristne har påført jødane gjennom historia, har me kristne også eit ansvar for gjenoppretting og brubygging på alle plan. Har ein ulike meiningar rundt konflikten, ser ein uansett at Gud verken er pro-Israel eller pro-Palestina, men både og. Promenneske. Hovudsaka er å være eit ljos midt i mørket, og nå ut med evangeliet tilbake til utgangspunktet.

Når alt kjem til alt; kvifor ikkje? •

HANNE MARGRETE SELJEBOTN Hanne Margrete Seljebotn er 26 år og psykologistudent. Hun er tidligere organisasjonssekretær i R2S og deltaker på årets BridgeBuilders F Ø R ST

1 - 2 0 1 8

17

TEOLOGI

Er Det nye testamentet antijødisk?

Bibelen er verdens mest solgte og vel også mest leste og brukte bok.

Kanskje er den også verdens mest misbrukte bok.

AV GUNNAR JOHNSTAD

Misbruk av bibeltekster Misbruk av Bibelen er å lese noe inn i tekstene som det ikke er historisk og saklig grunnlag for, og å anvende dette innleste ideologisk på egen samtid. Den verste form for misbruk av bibeltekster er den som gjør jødene som folkeslag skyldige i Jesu død, som brennemerker det jødiske folk som helhet og for alle tider som «Kristus-mordere». Denne antijødiske tolknings-tradisjonen har gitt seg særdeles brutale utslag i antisemittismens mørke historie med kristen politisk og religiøs makt i Europa.

En annen form for antijødisk innlesning er å lese tekster om Guds folk i den nye pakt erstatningsteologisk, som at Gud har forkastet sitt folk og erstattet det med kirken som sitt nye folk.

Kristne bibeltolkere må gi veiledning til ansvarlig omgang med tekster som er blitt misbrukt til å nære antijødiske holdninger. Med innledningen ovenfor er svaret på spørsmålet i temaformuleringen allerede gitt: Svaret er nei.

I det følgende vil noen av de nytestamentlige tekstene som gjennom historien er blitt misbrukt til å fremme antijødiske holdninger og slik – direkte eller indirekte – har bidratt til å påføre det jødiske folk store lidelser, bli kommentert og nei-svaret på spørsmålet om Det nye testamente er antijø-

18

F Ø R ST

1 - 2 0 1 8

disk, bli begrunnet. Av plasshensyn vil tekstutvalget måtte begrenses til evangeliene.

Unngå anakronisme!

Et grunnpremiss i enhver diskusjon om antijødiske tekster i Det nye testamente må være å unngå å bruke betegnelsen ‘antijødisk’ på en anakronistisk måte. Jesus og hans disipler var jøder. Den eldste Jesus-bevegelsen er en jødisk bevegelse der de Jesus-troende utgjør én av mange andre ulike grupper i jødedommen. Å la «jødene» bli motspillere til Jesus og hans første etterfølgere som «kristne» er altså uhistorisk. Det var først på slutten av det første århundre Jesus-bevegelsen ble utskilt fra jødedommen som den kom fra, og at det etter hvert kan snakkes om to forskjellige religioner, jødedom og kristendom.

Dette innebærer at når evangeliene beretter om skarpe diskusjoner mellom Jesus og representanter for ulike jødiske grupper, er dette indrejødiske – ikke antijødiske – disputter; de skjer fremdeles innenfor det større jødiske fellesskap og er som en krangel mellom familiemedlemmer å regne. Omtalen av og anklagene mot «de andre» kan nok være sterke, ja fiendtlige og hatefulle, på begge sider, og skjellsordene kan hagle. Men det forutsettes tross alt en

Johannesevangeliet trekkes ofte inn i debatten om antijødiske holdninger i bibeltekstene.

Når evangeliene beretter om skarpe diskusjoner mellom Jesus og representanter for ulike jødiske grupper, er dette indrejødiske – ikke antijødiske – disputter. solidaritetsramme. Det er landsmenn som diskuterer med og polemiserer mot andre landsmenn; jøder som kritiserer andre jøder. Perspektivet er altså et innenfra-perspektiv, ikke et utenfra.

Lignelsen om vinbøndene og arvingen, Matt 21-33-46

Det er viktig å merke seg hvem Jesus forteller denne lignelsen til. I den avsluttende rammenotisen omtales tilhørerne til lignelsen som «overprestene og fariseerne» (v. 45), ledende grupper i Det høye råd. Og Matteus kommenterer at de

etter hvert «skjønte at det var dem» Jesus «siktet til» med vinbøndene i lignelsen, de som ikke ville gi vingårdseieren den frukten som tilkom ham, og som slo i hjel først eierens tjenere og til sist hans egen sønn når han sendte disse for å få avlingen sin.

Jesus bruker i denne lignelsen kjente billedord med bakgrunn i Det gamle testamente: vingårdseieren er Gud, vinmarken er hans elskede folk (jf. sangen om Herrens vingård i Jes 5,1-7), tjenerne er profetene som Gud tidligere har sendt til Israel for å vinne sitt frafalne folk tilbake. I denne sammenheng blir vingårdseierens sendelse av sin sønn og arving siste akt i Guds kamp for sitt folk. Jesus taler da her om seg selv: Han er sønnen Gud sender, arvingen (v. 38, jf. Hebr 1,2: Gud har innsatt Sønnen som «arving over alle ting»). Perspektivet som her anlegges, er nedfelt i en rekke tekster i Det nye testamente som omhandler jøders avvisning av Jesus og forfølgelse av hans første etterfølgere. Dette knyttes til en lang historie med angrep av de ubotferdige i Israel på Guds profeter og utsendinger slik den er kjent fra Det gamle testamente. «Slik forfulgte de også profetene før dere» (Matt 5,12, jf. Matt 23,29-36 og Apg 7,52). Drapet på Jesus, Den rettferdige (Apg 7,52), er klimaks i forfølgelsen av de rettferdige i Israels lange historie (jf. Matt 23,35).

I lignelsen om vinbøndene som slo i hjel eierens sønn, utvikler konflikten mellom Jesus og det religiøse lederskap seg til full krise. Lignelsens grunntanke er uttrykt i Jesu ord i v. 43: «Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer de fruktene som tilhører riket», jf. v. 41: vingården skal forpaktes bort «til andre», som gir vingårdseieren «frukten til rett tid». Slik Jesus her formulerer seg, forutsettes det at Guds rike, som vingården i lignelsen nå identifiseres med, i en viss forstand har vært til stede allerede i den gamle pakt: Israel var Guds eiendomsfolk, Gudsrikets gaver: utvelgelsen og frelsen, var gitt dem fra Abraham av. Dette Guds rike skal bli tatt fra jødenes religiøse ledere. Grunnen til dette er, sier Jesus, med et sitat fra Salme 118, at de som skulle være folkets «bygningsmenn», folkets religiøse elite, har forkastet han som er «hjørnesteinen», den steinen som hele bygningen (= Israel) hviler på.

Konsekvensen av å ha forkastet «hjørnesteinen» Jesus er at de selv forkastes, i en dom, fullbyrdet av Jesus (v. 44).

Avgjørende viktig i anvendelsen av Jesu lignelse om vinbøndene og arvingen er tolkningen av hvem Guds rike i v. 43 overdras fra («dere»), og hvem Jesus her sikter til med det «folk» som riket gis til, og som bærer rikets frukter. Jesu tiltale «dere» er i første omgang hans aktuelle motpart i samtalen om lignelsen om vinbøndene og arvingen: jødenes religiøse ledere. Men i sammenhengen utvides perspektivet til også å gjelde Israels folk, men ikke kollektivt som helhet, men i den grad de forkaster Jesus som «Sønnen».

Det «folk» Guds rike overdras til, er da Guds folk i den nye pakt, ikke som en erstatning for Israel, men som «Guds kirke» (jf. 1 Kor 10,32) av Jesus-troende jøder og hedninger.

Jesu lignelse om vinbøndene og arvingen kan altså ikke tolkes som uttrykk for at Gud har forkastet sitt folk Israel.

Og å bruke lignelsen i dag som et domsord rettet mot jødene som folkeslag er, for å bruke et uttrykk av Hans Kvalbein, «syndig antisemittisme».

F Ø R ST

>>

1 - 2 0 1 8

19

TEOLOGI

hos det jødiske folk. De jødene som ropte Hosianna ved Jesu inntog i Jerusalem, var neppe de samme som langfredag skrek: «Jesus skal korsfestes!» (Matt 27,23). Å la «jødene» bli motspillere til Jesus og hans første etterfølgere som «kristne», er uhistorisk.

>>

«La blodet hans komme over oss og våre barn», Matt 27,25 I beretningen om forhøret av Jesus for Pontius Pilatus (Matt 27,11-25) fremstiller Matteus den romerske stattholderen som en svak mann som på den ene side gir etter for presset fra jødiske ledere som forlanger at han skal overgi Jesus til å bli korsfestet, men som på den annen side ved en symbolsk handling, håndvaskingen, erklærer sin uskyld i Jesu død.

Folkemengden svarer med å rope: «La blodet hans komme over oss og våre barn». Formuleringen «la blod komme over noens hode» er i Det gamle testamente en forbannelsesformel når en misgjerning skal straffes, jf. Jos 2,19 og 2 Sam 3,27-29. Hos rabbinerne har formelen ikke lenger sin opprinnelige betydning, men er en billedlig talemåte som uttrykker at man påtar seg skylden og ansvaret for noe. De religiøse ledere har forkastet Jesus som Messias. Folkemengden bekrefter denne forkastelsen og tar et medansvar for Jesu død ved å påta seg blodskylden for Jesu død.

Dette ene verset er blitt sagt å ha – mer enn noe annet – forgiftet relasjonen mellom synagoge og kirke gjennom nesten 2000 år. Det har en mørk og skjebnetung virkningshistorie: Det har vært med å legitimere synet på jødene som «Kristus-mordere og å forsvare jødehat og overgrep, pogromer og drap mot det jødiske folk. Sammenhengen Matt 27,25 står i, gjør det klart at de som tar på seg skylden for Jesu død, er den folkehopen som medlemmene av Det høye råd hadde satt opp mot Jesus for å få ham drept. Den omtales i Bibel 2011 som «folkemengden» i v. 20 og i v. 25 og som «mengden» i v. 24. Det greske ordet som i v. 25 er oversatt med ‘folkemengden’ (nynorsksbibelen har imidlertid «folket»), laos, er et annet enn i de to andre versene. Ordet er ellers i Matteusevangeliet oversatt med «folk» (1,21; 2,6; 13,15; 15,8).

I Septuaginta, den greske oversettelsen av Det gamle testamente, brukes det særlig om Israel som Guds utvalgte folk.

Dette ordvalget kan ha bidratt til at lesere av Matteusevangeliet oppfattet den lokale mobben foran Pilatus som representanter for det jødiske folk som helhet gjennom alle generasjoner og deres rop som at blodskylden for Jesu død lå varig på jødene. Men i Matteusevangeliet, som i de andre evangeliene, plasseres skylden for Jesu død hos de religiøse jødiske lederne og deres tilhengere, ikke kollektivt

20

F Ø R ST

1 - 2 0 1 8

‘Jødene’ i Johannesevangeliet Johannesevangeliet er det enkeltskrift i Det nye testamente som oftest trekkes inn i debatten om antijødiske holdninger i bibeltekstene. Folkebetegnelsen «jødene» (gresk ioudaioi) forekommer her hele 70 ganger, med flere ulike betydninger, de fleste negative. Det er «jødene» som fremstilles som Jesu viktigste motstandere. Deres motstand og fiendskap mot Jesus tiltar utover i evangeliet. Allerede i 5,18 heter det at «jødene» la planer om å få Jesus drept. Konfrontasjonene får sitt klimaks i Jesu lidelseshistorie. Her heter det også at det var «jødene» som fremsatte sine anklager mot Jesus overfor Pilatus og presset ham til å korsfeste Jesus (18,31; 19,12). Betegnelsen «jøder» er her utvilsomt brukt om folkets religiøse ledere: fariseerne, overprestene, rådsherrene.

Bruken av betegnelsen «jødene» i det fjerde evangelium kan sies å være nokså stereotyp og å ha et antijødisk potensiale i seg. For å dempe en antijødisk (mis)bruk av Johannesevangeliet har en del nyere bibeloversettelser på en rekke steder endret gjengivelsen av det greske ordet ioudaioi fra «jøder» til «judeere» eller til «de ledende menn» e.l.

Under arbeidet med Bibel 2011-oversettelsen var det en større offentlig debatt om dette spørsmålet. Men en endring der en omskriver gjengivelsen av ioudaioi fra «jøder» til noe annet, er oversettelsesmetodisk sett problematisk.

For å hindre at utsagnene om folkegruppen «jødene» i Johannesevangeliet oppfattes som de gjaldt alle jøder til alle tider, er det viktig å legge merke til to forhold: «Jødene» fremstår i dette evangelium som et nærliggende eksempel på at Jesus «kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham» (Joh 1,11). Og omtalen av «jødene» tilsvarer det fjerde evangeliums omtale av «verden» (gr. kosmos): Jesus er kommet for å frelse «verden», men verden har ikke tatt imot ham, men har lagt ham og hans disipler for hat.

Til sist: Nettopp Johannesevangeliet har det teologisk sett dypeste svar på spørsmålet om hvem som er skyld i Jesu død.

I kap. 10 presenterer Jesus seg som den «den gode gjeteren» som gir sitt liv for sauene (v. 14-15). Og han sier i denne sammenheng: «Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.» (v. 18). Å tillegge jødene «skyld» for Jesu død står i konflikt med disse Jesu egne ord.

Jesus går frivillig, i lydighet mot sin Fars vilje, tilkjempet i Getsemane-bønnen, den veien Gud har bestemt for ham: mot Golgata der han skal sone alle menneskers synd (1 Joh 2,2), den som gjør hele menneskeheten skyldig i Jesu død. •

GUNNAR JOHNSTAD [FØRSTEAMANUENSIST VED NLA]

Gunnar Johnstad er førsteamanuensis ved NLA Høgskolen Bergen med fagene teologi, religion og filosofi.

KORRESPONDENTBREVET

Definisjoner til glede og besvær Å få direkte spørsmål om tro og identitet er ikke uvanlig i Israel. Kanskje ikke så rart når vi tenker på den smeltedigelen av identiteter som Israel jo er i dag. Men det å definere – og det å bli definert – kan virke både sårende, bekreftende, forløsende og provoserende.

F

or Jesu disipler var denne identitetskampen kjent, hvor de både diskuterte og kjempet for sin jødiske annerkjennelse etter å ha tatt imot Jesus som sin Herre og frelser. Som Paulus innledet sin tale til folket i Ap.gj. 22,3: «Jeg er jøde…» Disse forsvarstalene når det gjelder jødisk identitet er noe de messianske jødene kjenner godt til også i dagens Israel, og jeg har selv måttet forklare i detalj for innenriksministeriet at min kone tror at Jesus er den lovede Messias og at dette ikke forandrer eller går imot hennes jødiske identitet.

Vårt freds- og forsoningsprosjekt, BridgeBuilders, er en arena hvor vi som eier og arrangør legger føringer for deltakernes identitet som enten israeler eller palestiner. Det offentlige ordskiftet ser også ofte disse to definisjonene som opplagte begrep på de to største etniske

folkegruppene i Israel og de palestinske områdene. I mine øyne burde vi derimot heller definere dem som arabere og jøder.

Det ville være naturlig å si at en israeler er en person som har israelsk pass.

Her inkluderes og likestilles både jøder, arabere og kanskje til og med meg selv en dag. En likestilling av begrepene jøde og israeler, kan være svært forvirrende da ikke alle jøder er israelere, og alle israelere er heller ikke jøder. På den ene siden bekrefter det at Israel er et land definert som et trygt hjem for jødene, mens det på den annen side reduserer andre etnisiteters identifisering og tilhørighet til staten Israel.

Definisjoner har selvfølgelig unntak og kan forandre seg over tid, og det ville være feil ikke å være åpen for at noen kanskje vil presentere seg på en annen måte enn den vi som står utenfor ville gjort. Jeg har truffet jøder med familiehistorie fra den britiske mandattiden som sier de er palestinske jøder. Denne kombinasjonen virker svært fjern i dagens ordskifte, dersom man ser på dette som to etniske begreper. Ser man derimot på dette som et geografisk (palestinsk) og etnisk (jøde) begrep, kan man fint godta denne historiske kombinasjonen.

Vår definisjonsbruk er ikke nøytral, og den kan i verste fall være med å forsterke ulikheter og motsetninger – for eksempel ved å begrense definisjonen av israeler til kun å omfatte jøder. Så kommer spørsmålet: -gir vi nok rom for nyanser og

frihet for befolkningen i Israel til å selv definere hvem de er, og gir vi nok annerkjennelse av enkeltmenneskers selvbilde?

Dette er de messianske jøders ønske i Israel, og jeg vil tro det samme også gjelder de andre folkegruppene i landet.

Vi trenger kanskje å ta et steg tilbake og løse litt opp i disse stramme definisjonene, styrke de faktorene som forener og redusere de som splitter.

Om vi så skal ta på oss nysgjerrighetens kappe i møte med arabere og jøders forståelse av sitt eget selvbilde, er det samtidig en identitet og en sannhet vi må kjempe for og som forener oss alle; nemlig den vi har i Han som har skapt oss, Han som er vår frelser, veileder og rettleder! Dette er identiteten vi ikke kan nyansere eller gi slipp på, den fullbrakte definisjonen av hvem Han er og hvem vi er kalt til å være! •

TOR ARNE GRIMSTAD [ADMINISTRATIV LEDER I ISRAEL]

I vår serie ”Korrespondentbrevet” gir våre utsendinger og lokale medarbeidere oss et dypere innblikk i arbeidet de står for i for Israelsmisjonen. Denne gangen er det administrativ leder i Israel, Tor Arne Grimstad, som gir oss en innføring i begrepsforvirringen rundt nasjonal og religiøs identitet i Det Hellige Land.

F Ø R ST

1 - 2 0 1 8

21

A K T U E LT

Barnehjemme Israel i Vikedal Ingeborg Nygaard i Vikedal i Ryfylke drev for omtrent hundre år siden et hjem for jødiske barn. Dette foregikk i litt mer enn ti år, men historien om dette er lite kjent. Huset hennes der barna bodde, kalte hun for Ebenezer, men hun kalte barnehjemmet for Israel. Historien fra Vikedal er fra en side sett en solskinnshistorie. Men her er også mørke skygger.

Og driften ved hjemmet ble lagt ned etter vanskelige konflikter.

TEKST OG FOTO: PAUL ODLAND

O

gså i 2018 driver og støtter Israelsmisjonen et omfattende diakonalt arbeid. Kanskje ikke så mye i Norge, men i Hvite-Russland, Romania, og Israel; i særlig grad tenker vi på Ebenezerhjemmet i Haifa og Machaseh i Jerusalem. Barnehjemmet Israel var et fritt og selvstendig initiativ, men hadde et nært og fortrolig samarbeid med det diakonale arbeidet i vår hovedstad, som ble kalt for Hjemmemisjonen. Daglig leder av dette arbeidet, Antonia Aniksdal (1871-1957) skrev i 1915 begeistret om planene for et nytt arbeid i Vikedal, i Misjonsblad for Israel (MFI): – Nu var huset gjort istand og stod der færdig at tage imod. Jeg visste da ikke om nogen som trængte til det, men tænkte, Gud ved, hvad han gjør – og har gjort det færdig til os på forhaand, saa naar nogen stakkels smaa trænger det, saa har vi det, og det viste sig, at vi fikk brug for det strax. Er der ikke nogen av eder, som har lyst at støtte denne nye gren av vort hjemmemissionsarbeide?

Dette traff tydeligvis veldig mange. For noe senere, og mange ganger de kommende årene, blir gavelister trykt i bladet. Mange ga penger, noen ga utstyr, som sengeklær.

Ingeborg Nygaard skriver i 1917 at det er et prinsipp for hjemmet at de aldri skulle sette seg i gjeld. Barnehjemmet Israel ble aldri registrert eller godkjent som barnehjem av noen som helst instans. Det var et rent privat foretak

22

F Ø R ST

1 - 2 0 1 8

Fra 1915 hadde Ingeborg skaffet seg sitt eget hus litt lenger nede i bygden, helt ved fjorden. Det var her hun hadde barnehjemmet.

et

er svært lite man vet om årene mellom 1900 og 1909. Muligens var hun i tjeneste hos en jødisk familie.

Men kildene for dette er ikke sikre.

Hjemme ble Urabø skjøtet over på henne fra 1905 av. De to søsknene ble gifte på hver sine steder, og kunne ikke overta småbruket. 1931 er det andre som overtar eiendommen. Det er ting som tyder på at eiendommen ble solgt på tvangsauksjon. Fra 1915 hadde Ingeborg skaffet seg sitt eget hus litt lenger nede i bygden, helt ved fjorden. Det var her hun hadde barnehjemmet.

Huset ble lagt ut for salg i 1926. Det står der den dag i dag og er bebodd.

Det er ikke folk som tilhører slekten som eier det nå.

av en enkeltperson som opplevde et kall til dette. Det var aldri noe styre for hjemmet; dermed finnes heller ikke noen protokoller eller regnskapsoversikter, unntatt de som ble trykt i MfI. Det ser ut til å ha gått bra, veldig bra, i noen år. En ny rapport i MfI fra Aniksdal etter et sommerbesøk i 1917 tyder så definitivt på stor trivsel. Men etter hvert begynner forskjellige vanskeligheter å gjøre seg gjeldende. Etter drøyt ti års virksomhet er dette «misjonseventyret» i Ryfylke over.

Lærergjerning og USA-reise Hvem var så Ingeborg Nygaard? Ingeborg Katrine som hun het, ble født i 1875. Foreldrene var Johannes Johannesen (1853-1928) og Susanne Olsdotter (1840-1922). Ingeborg hadde to søsken; Johan Olai født 1873, og Sønnøve Malene født 1877. Faren fikk skjøte på bruk nr 11 i Vikedal; Nygaard, som var utskilt fra Hallingstad nedre. De tok dermed også Nygaard som sitt familienavn. Urabø ble – og blir – garden kalt, og området der det vesle bruket ligger.

I romjulen 1895 ble Ingeborg ansatt som ny lærer ved bygdens skole. Hun var lærer ved Hallingstad skole fram til 1900. Så er det kjent at hun reiste til USA i september 1909; og det er kjent at hun var i New York i 1910. Men det er uklart når hun vendte hjem igjen til Vikedal, og det

Vanskeligstilte barn Det var altså vanskeligstilte jødiske barn som fikk bo i Vikedal i denne tiårs-perioden. Ikke få av dem ble «rekruttert» fra miljøet i hovedstaden. Det kom jødiske flyktninger til vår hovedstad, både før og etter, og særlig de årene første verdenskrig raste. Mange av barna som var i Vikedal, hadde en sånn bakgrunn.

Både artikkelforfatteren, Israelsmisjonens hovedkontor, og folk i Vikedal har hatt kontakt med flere etterkommere av barn som har bodd i Vikedal. Det synes å ha gått bra med de fleste. Om en gutt fortelles det at han var så interessert i å fiske, at han holdt hjemmet med fisk over en viss periode.

Det er også dokumentert at noen av barna fra Vikedal ble sendt til «Norbø» (Nærbø) for å gå på den nye skolen der; Tryggheim. Det var viktig for henne at barna også skulle få møte bibelfortellingene og bli glad i Jesus; jødenes venn og frelser. God mat, frisk luft, uteaktiviteter, skolegang – alt dette gikk hånd i hånd med bønn og andaktsliv. Eller trosopplæring flere tiår før begrepet var oppfunnet?

Hva var det så som gikk galt? Det er ikke lett å svare på det. Men noen faktorer kan nevnes. Etter hvert var det i alle fall sterke viljer som kolliderte! Det var ikke noe styre eller kontrollinstans bak hjemmet. Når virksomheten i tillegg handlet om barn, i ikke liten grad om sårbare barn og tenåringer, blir ikke et slikt styre- og tilsynsbehov F Ø R ST

>> 1 - 2 0 1 8

23

A K T U E LT

Landsstyret å betale, før de hadde fått avklaring fra vergerådet i Vikedal.

Lenge før dette finner man utsegner som antyder at frøken Nygaard var plaget av psykisk ustabilitet. De siste tiårene av hennes levetid ser det ut til at dette forsterket seg. Hun var en periode innlagt på Dale psykiatriske sykehus ved Sandnes. Hun er også beskrevet som «noko særprega»; og levde i en outsidertilværelse, særlig den siste levetiden. Det er også antydet at hun fikk en knekk da hjemmegården ble solgt i 1931.

De siste årene fikk hun bo på aldershjemmet i bygden. Hun døde i 1951, 76 år gammel, og ble gravlagt i foreldrenes grav.

>>

mindre. Gamle dokumenter viser at det ikke bare var sol og glede ved «Barnehjemmet Israel». Ett av barna druknet.

Noen av barna slet med sykdom og mistilpasning. Flere av dem hadde svært krevende bakgrunn med seg inn i det nye miljøet. Vergeråd og helsevesen i Vikedal opplevde at de hadde et ansvar for disse nye innbyggerne i bygden.

Men de hadde ingen innflytelse på virksomheten hos frøken Nygaard.

Etter en tid måtte Ingeborg innrømme at gavene ikke var store nok til å dekke kostnadene. Tonen i brever og kommunikasjon mellom Ingeborg, Hjemmemisjonen i Oslo, og sentralledelsen for Israelsmisjonen, ble etter hvert noe skarpere. Til slutt kom det krav fra Ingeborg Nygaard. Og etter det formuleringer som er på grensen til trusler.

Reise til Jerusalem Det som til slutt ser ut som den utløsende grunnen til at det skjærer seg, er Ingeborgs ønske og plan om å ta med seg et par av barna og reise til Jerusalem. Der ville de slutte seg til det arbeidet som Arne Ole Nikolai Jonsen (1885-1969) drev i noen år, med fokus på en menighet og en landbrukskoloni. Men det er ingen hemmelighet at arbeidet til Jonsen i Jerusalem var nokså omstridt. Ledelsen av Israelsmisjonen, med professor Christian Ihlen (18681958) i spissen, var temmelig motvillige da de ga en viss økonomisk støtte til Jonsens prosjekt for noen år. Også av disse grunnene ble Ingeborg møtt med avvisning da hun søkte om støtte til å ta med seg to av barna og reise til Jerusalem, og ba Israelsmisjonen om hjelp til å ordne med det formelle som måtte til.

I 1926 fikk hun brev fra Israelsmisjonens ledelse i Oslo med melding om at kontakten mellom dem må opphøre umiddelbart. Da hadde det også versert en del korrespondanse i over ett år angående utgifter til ett av de barna som Ingeborg tenkte å ta med seg til Jerusalem. Det nektet

24

F Ø R ST

1 - 2 0 1 8

Det hører med til hennes historie at tyskerne kom til Vikedal under andre verdenskrigen.

Og to av dem oppsøkte aldershjemmet, for å snakke med Ingeborg. De ville ha opplysninger av henne om hvor alle jødebarna hun hadde hatt boende hos seg, nå var å finne. Men Ingeborg fikk nyss i at de var på vei, og ante uråd, og fikk på seg noe yttertøy i hast, og forsvant fra aldershjemmet for en tid. Nazistene måtte gå derfra med uforrettet sak.

En utfordring for oss Kunne barnehjemmet Israel blitt berget? Kanskje – om frøken Nygaard hadde evnet å la andre få innsyn og medansvar for virksomheten. Kanskje hadde det stoppet av seg selv, fordi behovene for den type hjem endret seg etter noen år? Ingeborg hadde et kall; en visjon. Hun fikk sette den ut i livet. Det fungerte i en drøy tiårs periode. Kanskje det var mange nok år? Men kanskje hjemmet kunne blitt berget – eller i alle fall ha fungert lenger enn det gjorde – om frøken Nygaard hadde fått kvalifisert hjelp med de psykiske plagene hun led av? Spørsmålene er mange.

Svarene er få.

Nå, omtrent hundre år etterpå, vil vi minnes frøken Ingeborg Nygaard med respekt og ærbødighet for den innsatsen hun gjorde, for at alle disse jødiske barna skulle få en god oppvekst. Israelsmisjonens formålsparagraf er tredelt: Å vekke til ansvar før jødene. Forkynne evangeliet for dem. Vise dem kristen nestekjærlighet. Ingeborg Nygaards innsats i hjemmet i Vikedal dekker alle tre leddene.

NOTIS

Slik utfordrer hun også oss og vår tid! •

Torsdag 08. mars kl 19:00 blir det misjonshistoriekveld i Vikedal bedehus. Paul Odland holder foredrag. Folkemusikkgruppa Vindspel fra Vikedal, under ledelse av Monica Haugen, deltar med øst-europeisk jiddisch-inspirert musikk.

Vinneren blir tilsendt en flott bokpremie!

KRYSSORD

QUIZ Vi fortsetter fra der vi slapp i FØRST nr 5 i fjor, med gjennomgangen av Apostelgjerningene; denne gangen med et nærstudium av kapittel 25-26:

1) Allerede tre dager etter at Porkius Festus hadde tiltrådt sitt nye embete, reiste han avgårde … Hvor?

2) Paulus forsvarer seg, og peker på tre aspekter som han ikke har forbrutt seg mot. Hvilke tre?

3) Hva het kona til kong Agrippa?

VANNRETT:

36. Rabatt 37. Hjelperen 40. Verdensdel 41. Forblir 42. For gammel 43. Privat rom 46. Gass 48. Konkurranse 49. Medisinsk term 51. Organisasjon 53. Forlikte 55. Spurte 57. Rekker 58. Forlag 60. Ødelegge 62. Folkegruppemedlem 64. Usikkert utbrudd

1. Praktisk hjelpe­middel 8. Moralske egenskaper 12. Spill 16. Inneha 17. Øyfolket 19. Gudsnavn 21. Tidsenhet 22. Erobre 24. Meget sliten 26. Samfunn 27. Musikkuttrykk 29. Handler 31. Vinter­ konferanse 32. Bane 33. Matematiker

LODDRETT:

65. Palass 66. Etternavn 67. Eldsteråd 68. A ntisiperes 71. På PC’n 75. Treslag 76. Østnorsk menighet 77. Hardbarket 78. Forlenget 80. Sup 82. Mishagsytring 84. Øyner 85. Energi 86. V irkelige 87. Plutselige 88. Legge i ovnen

1. Merk vel 2. Drikk 3. Fugl 4. Urent 5. Gudinne 6. Fjøstaket 7. Mentes 8. Pronomen 9. Avsanning 10. Navn 11. Farge 12. Vent 13. Innførsel 14. Vandre 15. Materiale 18. Skrifter 20. Varemerke 23. Handlende

25. Misgjerning 26. Fugl 28. Partikkelen 30. Erklæring 32. I tillegg 33. Instrumentdel 34. Plate 35. Tau 38. Koietun 39. Fuglene 40. Byge 42. Uerfarne individer 44. Pris 45. Konge 47. Akker seg 50. Strømveksler 52. Tiltrekker 54. Moralske

56. Forstavelse 59. Hendene 61. Vispa 63. Sjøhus 65. Koste 69. Forstavelse 70. Skade 72. Fjellområde 73. Fjernsyns­ system 74. Kroppsdel 76. Herover 79. Sleiping 81. Isrand­ avsetning 83. Bort 84. Brodere

4) Hvem var det som sa at han ikke visste hvordan han skulle etterforske saken mot Paulus?

5) Paulus nevner et sted at han tilhører tolvstammefolket.

Hvor står det?

6) Til hvem er det Paulus sier direkte at han ikke har vært ulydig mot det himmelske synet?

7) Du er fra sans og samling, Paulus! Hvem sa det?

8) Han kunne ha vært løslatt om han ikke hadde anket til keiseren. Hvem sa det? > Svarene finner du på s 30.

Kryssordløsning november 2017:

Løsning fra forrige nummer:

1

2

3

4

5

S

A

F

R

A N

17

E

V

A

S

T

N G

21

R

7

R

A F

B

O R

S

E

S

9

10

11

F

I

N E

R

29

C

A N T

E

L

H E

L

I

A

M I

E

L

O

S

O 34

I

A

E

R

G A

S

E

S

45

46

D

U G

E

L

L

R

N

L

47

E

S

E

E

15

B

16

R

E

20

I

24

25

P

A N N

K

E

D 26

A

K

U R

V

F

L

L

I

G H E

T

T

A B

E

A

I

S

T

E

36

E

E 42

U

I

O R

49

K

S

T

E

V

E

N E

R

55

E

60

K 61

M O R

K

O

Navn:

L

E

A N E

K

N

R

A S

70

71

K

A B

76

77

G T

S

E

R

E

I

72

73

R

N

E

T

S

O N G

Adresse:

R

………………………………………………………………………………

52

53

O

H E

56

57

A I

R

B

58

59

A

G E

G L

A

A B

L

N E D O R

R

63

V

64

E

I

R

L

Å

68

69

T

U T

E

N E

75

L

78

E

………………………………………………………………………………

E

51

74

T

R

T

44

67

E

R

S

N T

66

I

L D

62

65

Vinner forrige gang ble Sigmund Måge fra Sandvika.

37

43

V 50

E

Sendes til DNI, Holbergsplass 4, 0166 Oslo innen 21. mars 2018

32

35

R

K 48

R

54

I

14

T

31

M M E 41

E

L

13

39

40

R

12

30

38

O

I

23

28

33

F

8

19

22

27

A

6 18

L

I

K

79

Y

M U R

E

R

………………………………………………………………………………

Tlf:

………………………………………………………………………………

F Ø R ST 1 - 2 0 1 8 25

BIBELSKE STEDER

Jisreel

Tidligere har jeg fortalt om utgravingen jeg ledet i Jisreel i 90-årene. De seinere årene har Norma Franklin gjenopptatt utgravningene på stedet. Jeg besøkte henne i utgravingsperioden sist sommer, og jeg ble fascinert over resultatene av arbeidet hennes.

AV JOHN SODE-WOODHEAD. OVERSATT AV ANNBJØRG E. HESSELBERG

I 26

min forrige artikkel beskrev jeg for dere hvordan vi fant en massiv befestet ringmur som målte 150 x 300 m, og hvordan bygningene inne i denne var massive.

Hele borgen gir inntrykk av stormannsgal ’kongelighet’. Da var det ikke plass til å skrive om Nabots by, han som ble dømt av sine eldste, eller om hendelsene knyttet til Jehus drap på kong Joram (1.Kong 21 og 2. Kong 9). Det skal vi ta en titt på her.

Den befestede ringmuren ligger på en høyde 100 m over dalen. Nede i dalen er den store Jisreel-kilden, og på den siden som vendte mot ringmuren, ble det funnet spor av en landsby. Vi hadde sett på denne landsbyen, men alle potteskår på overflaten pekte mot at det var fra Kobberalderen, ca 3000 år før Akab, og ingen ting fra Akabs periode. Norma holder nå på å grave ut dette stedet, og ser at det har vært en stor landsby fra Akabs tid. Altså: Vi har en landsby.

Ingen ting i nærheten av utgravningsstedet kunne gjenkjennes som en tilhørende landsby. På grunn av dette er det til og med noen som har antydet at hendelsene rundt Nabot trolig fant sted i Samaria. Men Norma har gjort noen svært interessante oppdagelser.

Det fortelles om Nabot at han hadde en vingård; likevel er der ingen vingårder i området, og kibbutzfolk sier at jorda der omkring ikke passet til vingårdsdrift.

Men så var det nettopp på grunn av historien om Nabots vingård at Kibbutz Jisreel nylig inviterte vinprodusenten

F Ø R ST

1 - 2 0 1 8

Golan til å undersøke om området kunne være egnet for vingårder. Ekspertene kom, og de bekreftet at området passet for oliven, men ikke for druer – med unntak av en smal stripe jord mellom kilden, landsbyen og bakken nedenfor ringmuren. Da Norma foretok en detaljert undersøkelse av overflaten, fant hun en olivenpresse der det passet å dyrke oliven, og en vinpresse på kanten av akkurat denne stripen. Tydeligvis hadde de som levde på Akabs tid en vingård på nettopp her! Altså: Nå har vi en vingård.

Tidlig i prosjektet utførte Norma en laser-undersøkelse av utgravningsstedet og omkringliggende område. Med dette systemet kan et geografisk område kartlegges ved hjelp av laserstråler. Det kan framheve trekk som er usynlige for det

BIBELSKE STEDER

Norma Franklin (t.v.) har ledet utgravningene i Jisreel de siste årene.

Jehu var nå på full fart mot Jisreel for å iverksette et kupp og sikre tronen, før det ble kjent at han var blitt salvet.

og presset sine druer til vin i vinpressen.

Akab så denne vingården fra sitt palass, og han ville ha den – men Nabot ville ikke selge. Jesabel, kona til Akab, fikk de eldste i landsbyen til å beskylde Nabot for svik, og fikk Nabot drept. Slik kunne Akab beslaglegge jorda hans. På grunn av dette truet profeten Elia Akab med at kongedømmet skulle bli tatt fra ham.

menneskelige øye. Som resultat, kunne de spore en gammel vei, som førte fra øst mot kilden. Veien gikk så langsmed landsbyen, fortsatte over vinmarkene og opp bakken til østsiden av ringmuren, for så å svinge mot sør langs muren til porten. Altså: Vi har en vei.

En dag etter Akabs død, da sønnen Joram var konge, så vaktmannen ved det nordøstre tårnet at det kom kjørende en vogn fra øst. Han fortalte det til kongen.

De ante ikke hvem det var, men en slik vogn var på den tiden det samme som en tanks i dag. Den kom ikke kjørende uten grunn. De fant ut at det så ut som det var Jehu som kjørte.

Nå har vi en landsby, en vingård og en vei. Selv om vi ennå ikke kan bevise at alle disse elementene passer sammen, og passer med historien, så har vi informasjon som nydelig illustrerer både historien om at Akab stjal Nabots vingård og at Jehu drepte kong Joram.

Jehu kommanderte Israels styrker på Golanhøyden i kampen mot syrerne (da som nå). Profeten Elisja hadde nettopp besøkt Jehu og salvet ham til konge. Jehu var nå på full fart mot Jisreel for å iverksette et kupp og sikre tronen, før det ble kjent at han var blitt salvet.

Landsbyen Jisreel lå nær kilden under det kongelige slott på høyden. Nabot dyrket sin vingård, som lå mellom landsbyen og skråningen mot toppen,

Da han skjønte at det var Jehu som kom kjørende opp dalen, fikk kongen en rytter til å dra ned for å finne ut hva Jehu ville. Da de møttes, kommanderte

Jehu rytteren til å bli med i følget bak ham. Da dette hendte også med neste rytter de sendte, ble kong Joram, som så alt dette fra sitt nordøstre tårn, bekymret, og han dro selv ned, sammen med slektningen sin, kong Ahasja av Juda.

(2. Kong 9).

Så snart de møtte Jehu, så de at han ikke hadde godt i sinne, og de prøvde å flykte fra ham. Jakten var i gang. Da kong Joram raste forbi landsbyen, på veien gjennom vinmarkene som hans far hadde stjålet fra Nabot, skjøt Jehu en pil etter ham; den traff ham i hjertet.

Kong Joram ble kastet av vogna si og inn i vingården. Slektningen, kong Ahasja, fortsatte opp vegen, men i stedet for å dra inn i Jisreel, dro han videre mot Bet-ha-Gan – som i dag er den palestinske byen Jenin – på veg mot Jerusalem. Men Jehus menn nådde ham igjen, og også han ble drept.

Imens nærmet Jehu seg porten til den kongelige borgen ved Jisreel, der Jesabel så ham gjennom vinduet høyt på veggen.

Etter å ha fått sine hoffmenn til å kaste henne ut og latt hestene trampe henne til døde, gikk Jehu inn i byen og sikret tronen. •

F Ø R ST

1 - 2 0 1 8

27

NEKROLOG

TIL MINNE

Bjørn Theodor Hesselberg «Jeg har lyst til å leve, men er ikke redd for å dø». Dette vitnesbyrdet kunne vi lese i avisen «Bladet» for et år siden i et intervju med Bjørn Theodor Hesselberg. Natt til 13. januar døde vår kjære og engasjerte landstyreleder fredfullt i sitt hjem i Skatval, 68 år gammel. En uke senere ble han stedt til hvile i en sprengfull Værnes kirke.

B

jørn var født i Trondheim, men hadde det meste av sin oppvekst i Nord-Norge. I flere år var han lærer, rektor og menighetssekretær i Kjøllefjord. Lektoren, med hovedfag i spesialpedagogikk, tok i 1985 over som leder av Aglo opplæringssenter på Skatval, en stilling han skulle ha i 25 år. Aglo gjennomgikk en betydelig utvikling og vekst under den initiativrike Bjørns ledelse.

Prestesønnen kjente behov for nye utfordringer, og valgte derfor å følge i sin fars fotspor. Etter tre års tilleggsstudier ved Kirkelig utdanningssenter i nord (universitetet i Tromsø), kombinert med en krevende rektorstilling, ble han i 2010 ordinert og tilsatt som sokneprest i Malvik.

Mange har møtt den joviale, visjonære, idérike og handlekraftige Bjørn gjennom en rekke tiltak og tillitsverv, både lokalt og nasjonalt. Han var i flere år leder for Kristenfolkets Edruskapsråd/ Rusfri, og satt også i Blå Kors sitt landsstyre. Lokalpolitikken opptok ham også sterkt. Han ledet KrF sitt fylkeslag i Finnmark i perioden 1980-82, og var samtidig medlem av Lebesby kommunestyre. I hele 6 perioder (1988-2011) representerte han KrF i Stjørdal kommunestyre, der han også var gruppeleder og medlem av formannskapet.

I 2012 ble Bjørn valgt til leder av Den Norske Israelsmisjons (DNI) landsstyre. Med stor dyktighet, dyp innsikt, sterkt engasjement og varm omsorg for medarbeidere har han ledet organisasjonens og landsstyrets arbeid. I viktige omstillingsprosesser og strategiske veivalg har Bjørns erfaring og innsikt vært verdifull. Med optimisme og glød så Bjørn muligheter også i vanskelige tider. Bjørn fremhevet aldri seg selv.

Han var beskjeden på egne vegne, men tydelig og frimodig på organisasjonens vegne. Symptomatisk nok stilte han seg i andre rekke når landsstyret skulle portretteres. Han var lederen som så verdien i å bygge

28

F Ø R ST

1 - 2 0 1 8

et lag, og var selv aldri redd for å bistå med praktisk arbeid.

Sommeren 2017 inviterte Bjørn og hans kjære hustru Bergljot, store deler av familien med på DNIs sommerstevne. Den livsglade Bjørn kjente nok på kroppens signaler, og ønsket å være mest mulig sammen med familien. Samtidig ville han gjerne at barn, svigerbarn og barnebarn skulle ha del i den tro og det engasjement som var bærende i hans eget liv, ja, like inn i hans død.

Utover høsten forverret sykdommen seg, og Bjørn måtte frasi seg vervet som landsstyrets leder. Han kjempet kampen mot kreften.

Den kampen tapte han til slutt, men for Bjørn var det viktigere å bevare troen, fullføre løpet og vinne seierskransen som var ferdig for ham. En setning fra Stjørdalsavisa «Bladet»s intervju med Bjørn for knapt ett år siden blir stående som uttrykk for Bjørns tro og tillit, og som et forbilde for oss andre: Jeg har lyst til å leve, men er ikke redd for å dø.

Den optimistiske og energiske misjons- og samfunnsengasjerte Bjørn hadde livslyst og livskraft mer enn de fleste. Derfor kjempet han også med optimisme og håp mot sykdommen: «Jeg skal klare dette!», sa han i intervjuet med «Bladet».

Den fysiske kampen er tapt. Men den åndelige prisen vunnet. Hans reise er fullendt. Hans håp er blitt virkelighet. Hans tro har seiret.

Den Norske Israelsmisjon vil savne en engasjert og trofast leder og tjener. Savnet og sorgen vil likevel være større for Bergljot, hans trofaste hustru gjennom 45 år, deres 6 barn og 14 barnebarn.

Må Guds fred få hvile over Bjørns gode minne.

ROLF G. HEITMANN, GENERALSEKRETÆR SVEIN GRANERUD, F UNGERENDE STYRELEDER

Bli en medvandrer, du også!

Siden begynnelsen av oktober har Israelsmisjonen fått 100 nye medvandrere!

Hva er en medvandrer?

Det betyr at du gir du minst 100 kroner pr. måned på avtalegiro til Israelsmisjonens arbeid. Du kan selv velge hvilken grein av arbeidet du vil støtte, eller om du vil gi til arbeidet generelt. Du får da et flott, miljøvennlig handlenett! Den kretsen som verver flest nye medvandrere i forhold til sitt mål, får en eksklusiv premie: Hyttetur for fem personer til generalsekretær Rolf Gunnar Heitmanns hytte i Sverige!

Så langt ligger Sørlandet krets best an med 25 nye medvandrere.

Så la oss heie på hverandre og stå på i innspurten!

Først har tatt en prat me d en ny medvandrer og spurt om følgende: • Hvordan ble du en medvandrer?

• Hvilket forhold har du til Israelsmisjonen?

• Hva tenker du om betydningen av misjon til det jødiske folk?

Inger Alice Naley Ås, Konsmo * Ei dame fra Birkeland hadde møte på bede­huset, og da ble jeg introdusert for medvandrerkampanjen og fikk se treet med arbeidsgrei­nene.

Dette kjente jeg at jeg ville være med på. * Jeg hadde hørt om Israelsmisjonen, men kjente ikke så mye til den. Nå har jeg satt meg litt mer inn i dette arbeidet. Israel har jeg hatt et forhold til som kristen, og også som tidligere volontør. Det er så ensrettede holdninger i media og mye motstand, men selv kjenner jeg omsorg for Israel. * Jødene trenger evangeliet som oss andre, tenker jeg, men det virker vanskeligere å nå inn med det hos dem. Nå er mange også opptatt av New Age. Det er leit at der Jesus levde, er det så få som tror på ham. Det er viktig å spre evangeliet til jødene også!

Gå inn på israelsmisjonen.no og se nærmere på hvordan du kan gjøre en forskjell!

Nytt

Quiz fasit Først 1-2018

FRA ORGANISASJONEN

1) Jerusalem, 25,1 3) Berenike, 25,13 6) Kong Agrippa, 26,19 2) Jødenes lov, tempelet, 4) Porkius Festus, 25,20 7) Porkius Festus, 26,24 keiseren, 25,8 5) 26,7 8) Kong Agrippa, 26,32

Fra pluss til minus – eller?

Den Norske Israelsmisjon har de siste årene hatt økonomisk overskudd, takket være trofaste givere og store gavebeløp. Det har gitt oss handlingsrom og mulighet til å støtte viktige tiltak i vårt misjonsarbeid. Samtidig har vi fått nedbetalt en betydelig del av våre gjeldsforpliktelser.

2017 var imidlertid et utfordrende år. På grunn av større investeringer og ekstraordinære tiltak, valgte landsstyret å budsjettere med et underskudd på kr 2,5 mill. Økonomiske reserver og store innmeldte gaver gjorde det mulig og forsvarlig.

Budsjett og prognoser er ikke det samme som realiteter. Forventede inntekter uteble, og på noen områder ble kostnadene høyere enn forutsatt. Kostnadsøkningen er i hovedsak knyttet til vårt arbeid i Israel. Selv om regnskapet ikke er ferdig avstemt, ser resultatet for 2017 ut til å bli et underskudd på vel kr 4 mill.

Det store underskuddet får flere konsekvenser. Vi startet 2018 med tom kasse og bruk av kassakreditt. Hver måned fremover må vi derfor ha større inntekter enn utgifter. Dette er utfordrende, når vi vet at vi i normalår får det meste av inntektene siste halvår.

Resultatet for 2017 får naturligvis konsekvenser for 2018-budsjettet og våre aktiviteter dette året. Både administrasjon og landsstyre arbeider intenst med kostnadseffektiv drift og re-forhandling av avtaler.

Samtidig vil vi ha fokus på inntektsskapende tiltak. Vi gleder oss over at vårt arbeid bærer frukt, og har også store planer og drømmer for fremtiden: • I Beit Eliahu-menigheten er flere døpt det siste året. Det var gripende å være tilstede på gudstjenesten nylig og høre vitnesbyrdet til en som var blitt reddet fra undergang, både fysisk og åndelig.

30

F Ø R ST

1 - 2 0 1 8

• I Immanuelkirken har vi nå fått etablert et engasjert og aktivt menighetsråd. Sammen med dem vil vi nå lenger ut med evangeliet til storbyens millioner, eller invitere dem til vår planlagte nye kafé • Caspari Center er i ferd med å produsere et «Alef-kurs» for nye troende. Gjennom videopresentasjoner med vitnesbyrd, intervjuer og undervisning vil vi svare på noen av de spørsmålene unge troende møter eller lurer på. Produksjonen skjer med støtte fra Norea Mediemisjon.

• Ebenezerhjemmet står foran sin største utfordring: Opprustning av aldershjemmet til de standarder som kreves i Israel, og bygging av ny sykehjemsavdeling. Beboerne er spente, og gir oss følgende tilbakemelding: «Vi håper dere får dette til. Vi vil ikke flytte fra Ebenezer» • Til høsten starter vi opp bibelskole i Israel for norsk ungdom, i samarbeid med Caspari Center og Ungdom i Oppdrag. Det finnes ikke bedre klasserom for bibelundervisning enn den israelske geografi.

Vi gleder oss over at personlige gaver øker, og at vi de siste månedene har fått 100 nye medvandrere (faste givere). Vi inviterer deg som leser av «Først» til å bli med på vårt store oppdrag med å gi evangeliet tilbake til det jødiske folk. Hvis hver leser av Først gir «en middag» (kr 100,-) ekstra hver måned i 2018, har vi fjernet underskuddet, og i tillegg bygd opp ny reserve.

Sjekk ut vår hjemmeside og bli medvandrer: www.israelsmisjonen.no/prosjekter/prosjekt Du kan også gi et engangsbeløp til konto 3000.15.24425, Vipps til 19333 eller SMS: DNI MIDDAG til 2434 ROLF GUNNAR HEITMANN GENERALSEKRETÆR DEN NORSKE ISRAELSMISJON

Reis med DNI!

Bli med Israelsmisjonen og return2sender på uforglemmelige turer!

AMERIKANSK STORBYFERIE MED JØDISK KULTUR OG HISTORIE

ISRAELSTUR FOR UNGE VOKSNE

LANGHELG I KRAKOW

NASARET – BETLEHEM – JERUSALEM – TEL AVIV

8. – 11. juni 2018

NEW YORK – PHILADELPHIA – LANCASTER – WASHINGTON

5. – 13. mai 2018

14. – 24. september 2018 Turteam: Rolf G Heitmann, Generalsekretær, Den Norske Israelsmisjon

Hanne Gallatin President, GTM Ministries

Turteam:

Turteam: Vegard Soltveit Ass. generalsekretær Den Norske Israelsmisjon Pris: 13.950,--

Linda Ekerhovd Daglig leder I return2sender

Vegard Soltveit Assisterende generalsekretær Den Norske Israelsmisjon Arne Pareli Forsamlingsleder Bergens Indremisjon Pris: 7990,-

Pris: 26.950,-

For mer info, se: www.plussreiser.no

Be & hør Be for: • Medarbeidere som er syke • Den økonomiske situasjonen i Israelsmisjonen • Forberedelsene til landsmøtet 2018

Takk for: • Mange nye medvandrere • Vår nye medarbeider i Tel Aviv, Sarah Natalie Lazarus • Våre ambassadører og frivillige

F Ø R ST

1 - 2 0 1 8

31

Foto: Sonja Langford, Toa Heftiba. Collage: Morten Ravnbø

Jeg står i gjeld til alle (Rom. 1,14)

...frelsen kommer fra jødene.

Gjelder «alle» også jødene?

Joh. 4. 22

Sammen skal vi gi evangeliet tilbake.

Tiden er knapp. Vi vil evangeliet tilbake til jødene i dag.

Bligimed du også!

Bli med du også!!

Vipps diVnipgpasve d tiiln19g3a3v3e til 19333

Vil du…

Engasjér deg og sjekk ut israelsmisjonen.no

...at palestinere og israelere skal få mulighet til å møtes i kjærlighet?

Følg oss gjerne på facebook/israelsmisjonen

...at mennesker uten håp skal få en fremtid?

Gavekonto 3000.15.24425