Først #5 2017

N R 5-2017 | Å RGA NG 190

ORGAN FOR DEN NORSKE ISRAELSMISJON

Jødene – Luthers blindsone?

• Sahar var sikker på at Det nye testamentet handlet om paven og Vatikanet. s 12

• «Messianske jøders opp­gave i dag er å rense luthersk tro slik Luther renset katolsk tro». s 19

• Vi kan være uenige om landegrenser, dåp og nattverd. Men vi kan alle samle oss om Kristus. s 28

ORGAN FOR DEN NORSKE ISRAELSMISJON

Ansvarlig redaktør: Rolf Gunnar Heitmann Redaktør: Guro Kvakestad ––––––––––––––––––––––––––––––– Redaksjonens adresse: Den Norske Israelsmisjon Holbergs Plass 4 0166 OSLO Tlf: 22 98 85 00 post@israelsmisjonen.no www.israelsmisjonen.no ––––––––––––––––––––––––––––––– Først kommer ut med 5 nummer i 2017.

Medlemsskap (inkl. blad): kr 500,Kun abonnement Først: kr 240,––––––––––––––––––––––––––––––– Annonser: Kontakt redaksjonen NI

09

47

NO

EL

U

1

Layout: Ravnbø design

IC ECOLAB RD

304

Trykk: United Press AS

TED PRESS

Opplag: 7.500 ––––––––––––––––––––––––––––––– Bidragsytere dette nummeret: Ruth S. Andreassen Armin Bachor Elisabeth E. Levy Jon Olav Hjelde Raymond Lillevik Florin Suciu Rolf Gunnar Heitmann Richard Harvey Annbjørg E. Hesselberg Forsidefoto: Albers Heinemann ––––––––––––––––––––––––––––––– Frist for å levere inn stoff til neste nummer: 24. januar 2018 ––––––––––––––––––––––––––––––– Leder: Bjørn Hesselberg Generalsekretær: Rolf Gunnar Heitmann ––––––––––––––––––––––––––––––– Formål: Å vekke til ansvar for jødene Forkynne evangeliet for dem Vise dem kristen nestekjærlighet ––––––––––––––––––––––––––––––– Kontonr: 3000.15.24425 –––––––––––––––––––––––––––––––

Arven etter Luther

D

ette nummeret av Først tar for seg ulike aspekter ved den lutherske reformasjonen, i anledning 500års jubileet. Bladet inneholder mange spennende artikler, og jeg håper du lar deg engasjere av innholdet!

Det er mye å glede seg over og være takknemlig for i forbindelse med reformasjonen og dens jubileum. Et av de viktigste bidragene den gav oss, foruten teologien, er bibeloversettelse til folks morsmål. Her fikk Luther god hjelp av boktrykkerkunsten, men det sier også noe om hans forståelse av hvor viktig det var at folk kunne lese og studere bibelen selv. Den tilgangen som oversettelse og boktrykkerkunsten har gitt vårt samfunn, har hatt, og har fortsatt, enorme konsekvenser og ringvirkninger. La oss derfor takke Gud for dette, og bruke gaven som er gitt oss frimodig og flittig.

Ved flere anledninger har reformasjonsjubileet også tatt et oppgjør med, og fordømt, Luthers utsagn om jødene. Dette er både rett og rimelig! Den Norske Israelsmisjon har sammen med LCJE (Lausanne Consultation on Jewish Evangelism) skrevet en egen uttalelse som tar for seg dette. Som vi vet er Luthers utsagn om jødene en skamplett i luthersk kirkehistorie. Luther står dessverre ikke alene om en slik holdning, men representerer på mange måter sin egen samtids forhold til det jødiske folk. Jeg vil anbefale dere å lese Richard S. Harveys nyeste bok, «Luther and the Jews – Putting Right the Lies» (2017.

I år 1900 var det på verdensbasis etablert rundt 100 ulike israelsmisjonsselskaper og -organisasjoner, og over 800 israelsmisjonærer var i tjeneste.

På den andre siden ser vi at ringvirkningene fra reformasjonen, og særlig pietismen, er viktige med tanke på frembruddet av protestantisk-evangelisk jødemisjon på 1800-tallet.

I år 1900 var det på verdensbasis etablert rundt 100 ulike israelsmisjonsselskaper og -organisasjoner, og over 800 israelsmisjonærer var i tjeneste. Den Norske Israelsmisjon

var en av dem. Det skjedde dermed en teologisk nyrefleksjon i den protestantiske kirke i løpet av 1800-tallet, og i Norge var det særlig pietismen som banet vei. Dette forstår jeg som ringvirkninger av reformasjonen, og kanskje særlig i en pietistisk ånd.

I dette nummeret kan dere også lese om hvordan enkelte lutherske kirkesamfunn forholder seg til evangelisering overfor jøder i dag. I den forbindelse vil jeg påpeke og understeke at det er et stort behov for en tydelig evangelisk stemme, som kan føre arven fra 1800-tallets nyrefleksjon videre. Som kristen kirke står vi i et dypt slektsforhold til det jødiske folk, og vi trenger stadig å bli vekket til dette ansvar. Vår oppgave er å fornye arven, slik at mennesker blir vekket til ansvar og tar del i det store misjonsoppdraget, og sier: «jeg ønsker av hjertet og ber til Gud at de må bli frelst.» (Rom.10,1).

I det første århundre kan det virke som det var en helt naturlig del av menighetslivet å tenke at hedningkristne stod i gjeld til det jødiske folk, samtidig som vi ser Paulus utrykke at han står i gjeld til alle (Rom.1,1415). Paulus skriver at han reiser til Jerusalem med hjelp fra menigheten i Makedonia og Akaia, og at «de har selv bestemt dette og står jo også i gjeld til dem (Israel). De skylder å hjelpe dem med materielle gaver når de selv, som hedninger, har fått del i deres åndelige gaver» (Rom.15, 27). Her vil jeg understreke det som er langt bedre enn alle materielle gaver, og som på mange måter ble gjenoppdaget i reformasjonen: nemlig evangeliet, som er Guds kraft til frelse, for jøde først og så greker.

Jødene trenger, og har fortsatt en særskilt rett, til å høre evangeliet om Israels Messias.

Da ønsker jeg deg god lesing, og Guds rike velsignelse!

VEGARD F. SOLTVEIT ASSISTERENDE GENERALSEKRETÆR DEN NORSKE ISRAELSMISJON

INNHOLD Ta din plass

Fra tomhet til mening Da Sahar Sadlovsky Gold opplevde at rabbineren forlangte over 50.000 shekel for å komme og be for en nær slektning som var blitt alvorlig syk – og som likevel døde, skjønte han at det umulig kunne være den måten et forhold til Gud fungerte på.

E 4 Forent i Kristus

14

– Jeg har kjent på opplevelsen av å være en del av et fellesskap bestående av svært ulike og svært uenige jesustroende. Det var sterkt å oppleve at troen på Kristus nærmest var det eneste som bandt oss sammen, foruten det å være menneske.

Luther og jødene – Mes sianske jøder og lutheranere har én ting til felles – vi tror begge på Jesus/Yeshua, som ble jødisk kjød og døde for oss på korset, og som oppstod for å forsone oss med Gud og med hverandre.

n av mine favorittblomster er den høye, stolte blomsten solsikke. Den følger solens bevegelse. Hvert blomsteransikt består av opp til 2000 enkle småblomster. Overført til oss mennesker er dette en fantastisk tanke. Den som finner sin plass i Guds rike tar ingen andres plass. Du og jeg må finne vår plass. Men det er større enn som så. Når vi har funnet vår egen plass, kan vi hjelpe andre til å finne sin. Det kan vi for eksempel gjøre ved å våge å lytte til menneskers lengsler, drømmer og tanker, slik at de får gjøre det de brenner for, og bli den blomsten Gud har kalt dem til å være.

Vi kan lære mye av Martin Luther og reformasjonen, samtidig som vi ikke skal kopiere hans gjerning. Det er viktig at både du og jeg finner vår plass.

Det er Gud som gir gaven, men av og til må vi blåse liv i den.

Jeg tror i dag at vi trenger å gi litt rom for drømmere i blant oss. I vårt språk har drømmere ofte blitt et synonym med «noen som svever i det blå», men aldri får noe gjort. Men det motsatte er egentlig like sant. Drømmere er energiskapende og retningsgivende, og drømmen har noe iboende i seg – den gir kraft og frimodighet til å gjøre noe som er større enn oss selv.

Har du ikke sprunget ut til ditt fulle potensiale ennå?

24

Gud har langt lengsler og gaver ned i ditt liv.

Men du føler det kanskje ikke er noen som spør etter dem? Har du sluttet å tro at din gave betyr noe?

Kanskje du bærer en drøm i ditt indre?

Jeg ber at Gud skal gjøre det slik at drømmen din får næring. Ta et steg videre i tro og finn din plass.

HVER GANG:

MYE Å LESE:

4-5 Vitnesbyrdet 12-13 Den messianske bevegelse 14-15 Ung røst 19 Korrespondentbrevet 20-22 Teologi 29 Kryss og quiz 30-31 Nytt fra DNI

6-11 Reformasjonens hemmelighet 16-18 Luther, Gurland og Lucky 24-26 Luther og jødene 27 Historien bak «Først»

For det er Gud som har lagt drømmen ned i ditt liv.

Mark 11,24: «Derfor sier jeg dere: Alt det dere ber om når dere ber, tro at dere får det, og det skal bli gitt dere.»

MIRIAM SKAGESTAD INFORMASJONSOG INNSAMLINGSLEDER

3

VITNESBYRDET

Fra tomhet til mening Da Sahar Sadlovsky Gold opplevde at rabbineren forlangte over 50.000 shekel for å komme og be for en nær slektning som var blitt alvorlig syk – og som likevel døde, skjønte han at det umulig kunne være den måten et forhold til Gud fungerte på. Det ble et vendepunkt for Sahar.

AV SAHAR SADLOVSKY GOLD. OVERSATT AV RUTH ANDREASSEN

N

avnet mitt er Sahar. Jeg ble født 3. januar 1992 i Bat Yam, Israel, og der vokste jeg opp.

Jeg kommer fra en tradisjonell jødisk familie hvor vi feiret de jødiske høytidene, og var nøye med å ta vare på vår jødiske identitet. I oppveksten deltok jeg ofte i diskusjoner om Gud og jødedom, men det var ikke noe som berørte hjertet

4

F Ø R ST

5 - 2 0 1 7

mitt. I virkeligheten brydde jeg meg verken om Gud eller religioner. Jeg syntes temaene alltid var tørre, kjedelige og grå. Jeg hadde ikke særlig høye tanker om Gud. Vår familie elsker sport, og jeg begynte å spille fotball da jeg var ti år. Jeg satset målbevisst på å realisere drømmen om å bli profesjonell fotballspiller. Livet ble veldig selvsentrert og materialistisk. Gud kjente jeg ikke, så jeg

Foto: Bob Greenlee

– Jeg forstod at nå leste jeg en bok som var skrevet av jøder og om jøder her i Det hellige land, og ikke i Vatikanet. tenkte at dette er hva verden har å tilby meg.

Da jeg var 16 år, fikk en fetter som jeg hadde et nært forhold til, en meget alvorlig kreftdiagnose. Han var forlovet og skulle snart gifte seg. Legen sa at han kom til å dø snart. Man kan forestille seg hva foreldrene hans gjennomgikk. Det føltes forferdelig og håpløst.

De bestemte seg for å kontakte en rabbiner som kunne komme og be om helbredelse for ham. De kontaktet en velkjent rabbiner, som forlangte 50 000 shekel å komme og se til fetteren min. Jeg ble sjokkert da jeg hørte dette.

Jeg kjente ikke Gud, men jeg visste at dersom det fantes en Gud, var det ikke slik han arbeidet. Foreldrene betalte, rabbineren kom, men fetteren min døde likevel.

Denne hendelsen satte meg i opposisjon til jødedommen og ga meg mot til å være mer åpen for ulike synspunkter. Da jeg var nesten 20 år, begynte det noen katolske arabere i fotballaget vårt. De var nominelle kristne. Vi ble gode venner i løpet av sesongen, og jeg begynte å besøke dem hjemme. Fordi jeg var interessert i historie, ville jeg vite mer om bakgrunnen deres. Jeg visste ingenting om kristen tro, men siden de var vennene mine, mente jeg at jeg burde kjenne deres tro også!

Men jeg var for sjenert til å spørre dem eller andre om det. Jeg var jøde og skulle ikke snakke om slike ting som Jesus og kristendom.

Så, hva gjør man med slikt i det 21. århundre? Bruker Google! Takk Gud for Google! Jeg søkte etter “Kristendom” og «Det nye testamentet” på hebraisk. Jeg forventet å finne en antisemittisk bok og historier om Santa Claus i Roma. Jeg startet med Matteusevangeliet. Der leste jeg Jesu ættetavle og så hebraiske navn! Det føltes så familiært, så hjemlig!

Jeg forsto med en gang at nå leste jeg en bok som var skrevet av jøder og om jøder her i det hellige land og ikke i Vatikanet… Jeg ble skikkelig overrasket! Men det var møtet med Jesus som virkelig gjorde den store forskjellen. Ingen, verken den sterkt åndelige eller ateisten, kan forholde seg likegyldig til ham. Man kan ikke la være å like ham, hans visdom, hans medfølelse og kjærlighet til mennesker. Hver gang jeg leste om Jesus, hans ord og gjerninger, ønsket jeg å høre mer. Som ordtaket sier: «Med maten kommer sulten». Han er den Jesus jeg aldri kjente. Jeg lette ikke etter noe åndelig da jeg begynte å lese i Det nye testamentet, men Guds ord var skarpt og skapte en interesse for å oppdage mer om Jesus.

Allikevel begynte jeg å tenke at jeg ble ført på villspor og at Jesus og alt dette andre, ikke var for meg. Så – jeg sluttet å lese. Men selv om jeg hadde bestemt meg for å

Sahar ble overrasket over det han fant i Det nye testamentet. Han skjønte at han ikke kunne forholde seg likegyldig til Jesus.

slutte å lese om Jesus, surret han alltid rundt i tankene mine. Snart forsto jeg at de kunne få meg til å slutte å lese om Jesus, men de kunne ikke ta Jesus ut av tankene mine. Jeg bestemte meg for å starte å lese NT igjen. Det som begynte med et ønske om å lese om Jesus, brukte Gud til å skape tro i hjertet mitt. I meg. Jeg begynte å tro at dette var sant, Jesus var mitt folks Messias.

Ennå kjente jeg ingen gjenfødte kristne, og jeg hadde ikke peiling på hva det ville si å leve som en kristen i lydighet til Gud. Jeg levde som før, jobbet med telefonsalg og hadde samboer. Men etterhvert klarte jeg ikke å leve et slikt liv lenger. Det var som gruppen Metallica synger: «Tomhet fyller meg til smertepunktet, voksende mørke kommer ned, jeg var meg, men nå er han gått bort.

Jo mer lommeboken min ble fylt med penger og kroppen med fornøyelser, jo mer hvileløs og knust følte jeg meg. Dette måtte jeg gjøre noe med, og jeg husket Jesus som jeg hadde satt på vent i to år. Igjen brukte jeg Google og søkte etter en protestantisk kirke i Tel Aviv. Jeg fant Immanuel Lutheran Church og dro dit. Der møtte jeg kristne som elsket Gud og hverandre og visste at dette var det jeg lengtet etter. Jeg begynte å gå trofast i kirken og til bibelstudier. Hele livsstilen min endret seg. Ikke lenge etter dette, brøt jeg med jenta jeg bodde sammen med og ble døpt.

Det er en velsignelse for meg å være en del av Jesu kirke. En ting som er like viktig som å bli født på ny, er å forsikre seg om at «babyen» får riktig føde og vokser.

Jeg er glad for at Han ledet meg til en luthersk kirke hvor Ordet og Ånden er klart til stede. Dette er kilden som styrker den kristne troen og gir hjelp til kristen livsførsel. Derfor tror jeg Gud ledet meg til å gripe fatt i det lutherske trosgrunnlaget.

For tiden er jeg engasjert i Immanuelkirken. Jeg vokser i kunnskap om Guds ord, og jeg vil gjerne bli mer og mer lik Jesus. • F Ø R ST

5 - 2 0 1 7

5

REFORMASJONENS HEMMELIGHET

Det er 500 år siden Martin Luther og reformasjonen.

Hvilken innflytelse har den på oss i dag? Og hvordan kan dens hovedbudskap fortsatt utfordre oss?

AV ARMIN BACHOR OVERSATT AV ANNBJØRG E. HESSELBERG

Reformasjone hemmelighet F

ørst: Jeg skal være den siste til å si hva hele hemmeligheten med reformasjonen er. Det skulle være unødvendig å nevne at den som kan tolke reformasjonens hemmelighet bare viser at han tydeligvis ikke helt har fattet hva det mest grunnleggende handler om.

For det andre: Når jeg skal ta dere med inn i noen av mine personlige tanker om reformasjonen, er jeg fullstendig klar over at jeg bare behandler en liten del av saken. Siden jeg i mine unge år som troende ble oppdratt i en pietistisk luthersk atmosfære, og siden „teologisert / sosialisert“ i mer luthersk teologi, trives jeg best med å snakke om noen sider av den lutherske reformasjonen.

La oss nå dykke inn i avsløringen av noen sider av reformasjonen. Hvorfor har reformasjonen blitt en slik kraftfull hendelse? En hendelse som vi fortsatt snak-

6

F Ø R ST

5 - 2 0 1 7

ker om, selv 500 år senere. På en eller annen måte har reformasjonen definitivt forandret verden.

Få en venn og forandre verden – det utfyllende tjenesteprinsippet Martin Luther hadde en mengde fiender. Det vet vi alle.

Han hadde også noen virkelige beskyttere og venner i kirken og i det politiske liv. Men Luther hadde bare én nær venn. Vennen var Filip Melankton. På tysk er navnet hans „Schwarzerd“ – svart jord. Hans tyske navn kom fra det greske Melanchthon.

De to mennene stod hverandre personlig svært nær.

Men som karakterer var de svært ulike. Martin skrev om Filip i innledningen til Melanktons kommentar til Galaterbrevet (1529): ”Jeg måtte slåss med pøbler og djevler, derfor er mine bøker krigsskrifter. Jeg er den tøffe pioneren som må

Vil du forandre verden i dag? Få deg en venn – og forandre verden.

ens brøyte veien; men herr Filip kommer etter, myk og snill, sår og vanner hjertelig, siden Gud har utrustet ham rikt.”

Martin var krigeren, Filip fredsskaperen.

Martin var et eksempel på sterk tro. Han var en slags visjonær revolusjonær. Filip, derimot, var inkarnasjonen av forsiktighet og måtehold. Han var et eksempel på et forsiktig sinn, og var velsignet med å være samvittighetsfull og fredsskapende.

Martin Luther rotet det stadig til. Filip skapte orden i kaos, gjenskapte tanke og teologi, gjenopprettet orden. Re-formerte saker. Begge de to, Martin og Filip, delte samme oppdrag. Reformasjonen. Men de de holdt seg til litt ulike, men – tror jeg – likevel utfyllende tolkningstilnærminger til Skriften.

Martin Luther hadde én nær venn: Filip Melankton. Han var fredsskaperen, Luther krigeren.

Forskjellen på Martin og Filip kommer tydelig fram i Martins brev til Filip (juni 1530): “Jeg er hjertelig imot din store angst som gjør deg svak, for saken er ikke vår.

Det er din filosofi, og ikke din teologi, som plager deg slik, som om du kunne utrette noe som helst ved din unyttige frykt. Når det gjelder den offentlige siden, er jeg godt fornøyd og tilfreds; for jeg vet at det er rett og sant, og hva mere er, det er Kristi og Guds egen sak.

Derfor er jeg bare en tilskuer. Om vi faller, vil Kristus også falle; og om han faller, vil jeg heller falle med Kristus enn bli stående med keiseren.”

Martin var en kraftig folketaler. Filip –

en ettertenksom lærer for de lærde. Filip systematiserte Martins tanker. Forsvarte dem offentlig. Strukturerte dem slik at de ble grunnlag for religiøs undervisning. Filip ble “Tysklands lærer” – slik han er blitt hetende siden. Ennå i dag bygger læreplaner på Melanktons tanker.

En av reformasjonens hemmeligheter var den sterke måten disse to mennene utfylte hverandre på i arbeidet. Gud kalte Martin, utrustet ham og sendte ham.

Det gjorde Gud også med Filip – og satte ham ved Martins side. Dette har Gud gjort før. Med Moses. Han satte Aron ved hans side. Moses var mikrofonen mot Gud, Aron høyttaleren mot folket. Gud kalte David. Han satte Jonatan ved hans side.

Et oppofrende og lojalt vennskap. Gud kalte Naomi. Satte Rut ved hennes side. Et vennskap som gav daglig brød og beskyttelse. Og de påvirket sannelig historien.

Gud kalte apostelen Paulus. Han satte Barnabas ved han side. Paulus – taleren – og Barnabas den som la til rette.

Om du kjenner at Gud har gitt deg som oppgave å forandre verden – på en måte burde vi alle føle det slik – be om en venn ved din side. Vil du forandre verden i dag? Få deg en venn – og forandre verden.

La lyset skinne – gjenoppdagelsen av evangeliet La oss dra tilbake til middelalderen – “Mørketiden”. Disse århundrene var virkelig mørke: det fantes ikke undervisning for vanlige folk. Det store flertall kunne ikke lese eller skrive. I middelalderens kirke fantes det i det hele ingen bibel, ingen preken som vanlige folk kunne følge og forstå. Det var virkelig en mørk tid. Men midt i det store mørket fantes det ett fyrtårn: jødedommen – synagogen. Jødedommen hadde det hele: den hebraiske bibel og det hebraiske språk. Åpenbaringens og sannhetens F Ø R ST

5 - 2 0 1 7

>> 7

REFORMASJONENS HEMMELIGHET

Melankton hjalp Luther med å oversette Bibelen til tysk.

Til tross for Vulgata, autoritativ og guddommelig inspirert, rådet Melankton Luther til å oversette Det nye og Det gamle testamente til tysk. Han var Luthers fremste medhjelper i oversettelsen av GT til tysk.

Det jødiske nettbiblioteket slår fast følgende: ”Luther trengte hjelp for å oversette det gamle testamente. Han søkte råd hos jødiske lærde, og den store kristne tenkeren Melankton var særlig nyttig.

Luther brukte også Nicholas de Lyras kommentarer mye – en fransk vitenskapsmann som hentet mye fra Rashi, “som han oversatte nesten ord for ord”. Så ofte hentet Luther fra de Lyra at det ble sagt “Hadde Lyra ikke spilt, kunne Luther ikke ha danset.”

Luther trakk veksler på kilder i jødedommen for å oversette bibelen. Han hadde en fornemmelse av verdien av dette fyrtårnet av intellektuell opplysning og åndelig dannelse. Ved å oversette bibelen avdekket Luther det enkle evangeliet og fikk det fram i lyset slik at folk fikk vite om det. På omlag et ti-år ble hele bibelen trykket åtti ganger, og i en tidel av alle tyske hjem fantes der i det minste en trykket utgave av NT på tysk.

>>

kilde. Grunnlaget for tro og liv. Synagogen – et fyrtårn for intellektuell opplysning og åndelig dannelse.

På den ene side har det jødiske folk blitt ydmyket og undertrykket av den opphøyde kirken i århundrer. På den annen side: “på grunn av utvelgelsen er de elsket av Gud” (Rom 11,28) – etter Guds vilje, siden “Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall”(Rom 11.29).

– Jødedommen ble stående som eneste sted for sann opplysning for vanlige folk gjennom denne mørke tiden. Noen mennesker i kirken visste dette.

Vi skriver året 1517. Bibelens sannhet, evangeliet, var ikke allment forståelig, ikke synlig. Evangeliet var tildekket av kirkens tradisjon og overtro. Augustins teologi om nåden var overvokst av Aristoteles’ skolastikk.

Hva mer er, der fantes ingen bibel skrevet på et språk vanlige mennesker kunne lese og forstå. Martin Luther har ikke funnet opp evangeliet, han har ikke oppdaget det. Han har gjenoppdaget det. Han ble overveldet av evangeliets kraft da han – en teologiprofessor – i tro vendte seg til Gud som tok imot ham, bare i Kristus.

Luther ble grepet av nåden. Han opplevde personlig nådens kraft til åndelig frigjøring. Og ropte det ut offentlig. Gjenoppdagelsen av det rene evangelium oppildnet Luther til å gjøre det kjent for andre.

8

F Ø R ST

5 - 2 0 1 7

Som en følge av bibeloversettelsen ble det opprettet skoler.

Euangelion og evangelisering – Luther, evangeliet og det jødiske folk

I tillegg til at lære og undervisning i kirken nå kunne kontrolleres opp mot Skriften, kunne løgner om jødene og anti-jødisk polemikk nå oppdages og imøtegås ved enkle bibelsitater. Den tyske bibelen ble nå den upartiske dommeren, til og med mot Luthers egne voksende anti-jødiske misforståelser og polemikk mot jødene. Luthers gjenoppdagelse av evangeliet skapte et nytt lysets og håpets fyrtårn ved slutten av den mørke middelalderen.

Luther hadde gjenoppdaget evangeliet.

Rom 1,16-17 er de såkalte “reformasjonsversene”:

Martin Luther har ikke funnet opp evangeliet. Han har gjenoppdaget det.

“For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.”

Vidunderlig innvevd i disse to versene finner vi både evangeliets vesen og hensikt på den ene side, og utfordringen til å forkynne det på den annen. Men det er en utfordring å holde disse to adskilt: evangeliets budskap på den ene side, og det evangeliske oppdrag på den annen.

Evangeliets kraft kommer ikke av min evangelisering. Kraften er iboende i selve evangeliet. Luther visste også at evangeliet ikke bare er for grekere, de ikkejødiske folkene. Han ble utfordret av sin egen reformasjonsoppdagelse til å endre sin holdning overfor jødene. På Luthers tid bodde der ikke jøder i små byer som Wittenberg. Han møtte bare noen få jøder, men besøkte aldri en synagoge. Mens han gjenoppdaget evangeliet, gjenoppdaget Luther samtidig det jødiske folk som et eget folk, elsket og utvalgt av Gud, og kalt til å ta imot evangeliet om Messias.

Noen få år etter sitt personlige møte med evangeliet sjokkerte Luther kristenheten med sin uttalelse “Jesus var jøde”. Noen kunne ha visst dette, men det var ikke tillatt å si det i en katolsk sammenheng.

I sitt skrift i 1523 “At Jesus Kristus var født som jøde” utfordret Luther paven og pavestol til å revurdere jødenes skjebne under den undertrykkende katolske kirke.

Slik skrev han i dette heftet:

Jødedommen med sin hebraiske bibel og det hebraiske språk var et fyrtårn i den ellers mørke middelalderen.

”De har behandlet jøder mer som hunder enn som mennesker… Når de døper dem, viser de dem ingenting av læren om kristent liv, men utsetter dem for papisme og hån…. Om apostlene, som også var jøder, hadde behandlet oss hedninger slik vi hedninger behandler jødene, ville det ikke vært en kristen blant hedningene…

Med sine nidkjære motiver tildekket Luther evangeliets iboende kraft, og dermed dets kraft til å nå det jødiske folks hjerter.

Når vi er tilbøyelig til å rose oss av vår stilling (som kristne), burde vi huske at vi kun er hedninger, mens jødene er av Kristi ætt. Vi er fremmede og svigerfamilie; de er ekte slektninger, Herrens søskenbarn og søsken. Hvis noen skal rose seg av kjøtt og blod, så er jødene nærmere Kristus enn vi….

Om vi virkelig ønsker å hjelpe dem, må vi ledes i vår omgang med dem, ikke ved pavelig lov, men ved Kristi kjærlighets lov. Vi må ta hjertelig imot dem, gi dem lov til å drive handel og arbeide hos oss, slik at de får anledning og mulighet til å være sammen med oss, høre vår kristne forkynnelse og se vårt kristne liv.”

I andre del av sin avhandling prøvde Luther å bevise at Jesus fra Nasaret er den lovede Messias. Han vektla at Gud hadde æret jødene med Lovens gave og profetier som intet annet folk. Mot slutten anbefalte Luther en pedagogisk progresjon i forkynnelsen av evangeliet: Jødene skulle først få høre om mannen Jesus som den sanne Messias. Senere skulle de få høre at Jesus også er sann Gud – og på den måten skulle man overvinne deres forestilling om at Gud ikke kan være menneske.

Den tidligere rabbineren Jakob Gipher, som trolig ble døpt I 1519 på grunn av Luthers taler, og som siden underviste i hebraisk i Wittenberg, støttet Luther da han skrev “Jesus Kristus var født som jøde”. For dem begge var målet å integrere jødene i samfunnet, slik at de med større hell kunne bli omvendt. Luther så ingen positiv åndelig eller kulturell verdi i selve jødedommen eller i selve det jødiske folk. Luther fortsatte å holde seg til Augustins uttalelse om at jødene spilte en “negativ rolle” i forhold til kirkens “positive rolle”.

F Ø R ST

5 - 2 0 1 7

>> 9

>>

Luthers brennende ønske var at jødene skulle høre evangeliet tydelig i det han skrev, og at de ved å lese det, skulle beveges til å omvende seg til kristendommen. Dessuten ønsket Luther at reformasjonens sannhet, ved vellykket evangelisk misjon, skulle bevises å være bibelsk riktig i motsetning til den katolske kirkes lære. Disse overdrevne forventningene bidro til Luthers senere skuffelse og hans radikale endring med hensyn til jødene.

På denne måten satte han evangeliet sammen med sine egne “misjonsmotiver”, uten å ta hensyn til hvordan hans motiver kanskje kunne være en hindring for selve “evangeliets kraft”. Luther blandet “evangelium med evangelisering”. Han rotet til evangeliets budskap med sine nidkjære ambisjoner for evangeliske resultater. Med sine nidkjære motiver tildekket han igjen evangeliets iboende kraft, og dermed dets kraft til å nå det jødiske folks hjerter.

Luther tapte muligheten til å sette sine egne evangeliske motiver riktig inn i et større bibelsk perspektiv.

Apostelen Paulus visste noe om hemmeligheten i at hans eget folks hjerter ble harde – og de minimale resultatene skapt av hans egne samtaler i jødiske synagoger: “Jeg sier dette til dere som tilhører hedningfolkene. Så sant som jeg er hedningenes apostel, setter jeg min tjeneste høyt, i håp om å kunne egge mitt eget folk til misunnelse og frelse noen av dem.” (Rom 11, 13-14).

Paulus visste, dypt og inderlig, ikke minst fra sin egen livshistorie, om Guds kjærlige tålmodighet med sitt utvalgte folk, og derfor blir Paulus et eksempel på den samme holdningen i tjenesten for det jødiske folk. Ved å besøke synagogene hadde han blitt klar over at han bare kunne frelse noen av sitt eget folk.

Konklusjon Vi har foran oss utfordringene fra den lutherske reformasjonen:

1. Få deg en venn og forandre verden. Felles innsats for forandring!

Vi kommer ikke til å forandre verden om vi drar rundt alene eller til og med i team. Gå inn i utfordringen med en personlig utfyllende tjeneste! Be om en nær medarbeider ved din side.

2. La lyset skinne – formidle evangeliet på nye måter!

Bli selv på ny grepet av nåden alene! Finn nye måter og tiltak for å formidle det sanne og rene evangeliets lys!

10

F Ø R ST

5 - 2 0 1 7

3. Euangelion og evangelisering – det er mulig for Gud! Pass på å ikke blande evangeliets kraft med dine velmente motiver og kraftige gjerninger når du går ut til det jødiske folk. Evangeliet selv må alltid skilles klart fra evangeliserende motiver. Evangeliet har kraft, ikke våre formidlingsmetoder. La oss alltid huske:

“Men også de andre (jøder som ennå fornekter sin Messias) skal bli podet inn dersom de ikke holder fast på sin vantro. For Gud har makt til å pode dem inn igjen.” (Rom 11,23)

Gud kan! Elohim yakol! Gud har tålmodighet som ingen annen, og utholdende og vedvarende kraft til å nå hjertene til sitt eget utvalgte folk. Elohim yako! Gud kan.

Dette er reformasjonens hemmelighet. •

ARMIN BACHOR

DAGLIG LEDER AV EVANGELIUMSDIENST FUR ISRAEL

Armin Bachor, født 1964, underviste i teologi på Papua Ny-Guinea og Micronesia etter teologistudiene i Munster, Bad Liebenzell og Dallas.

Siden 2010 har han vært daglig leder av Evangeliumsdienst fur Israel – EDI (Evangeliumstjeneste for Israel) i Stuttgart, Tyskland. Armin Bachor er gift og har seks barn.

REFORMASJONENS HEMMELIGHET

Lutheraner og jøde

– en selvmotsigelse?

OVERSATT AV ANNBJØRG E. HESSELBERG OG GURO KVAKESTAD

Det er blitt sagt og skrevet mye om Luthers jødeutsagn, men det finnes faktisk jøder i dag som anser seg selv som lutheranere. Hvordan forholder de seg til det Luther sa om deres eget folk? «Først» stilte noen spørsmål til Yoel Ben David og Alexey Shepelev, som begge regner seg som både lutheraner og jøde.

1) Å være både jøde og lutheraner er ikke den mest vanlige kombinasjonen.

Hva førte deg til din religiøse overbevisning?

2) Når du kjenner til Luthers kontroversielle uttalelser om jødene – hvordan håndterer du dette i forhold til din egen jødiske identitet?

3) Hva finner du mest positivt i det lutherske aspektet ved din tro?

Yoel Ben David: 1) Det var da jeg ble overbevist om viktigheten av ordet og sakramentet at jeg begynte å identifisere meg med

det lutherske trosgrunnlaget. Jeg tror på Bibelen som sentrum for min tro og ser hvor viktig det er å tale både lov og evangelium når jeg presenterer historien om Jesus for jøder og andre overalt der jeg ferdes.

2) Vi er alle etterfølgere av andre mennesker, og mennesker er ikke ufeilbarlige. For alle kristne, fra de karismatiske til de romersk-katolske, er det slik at vi lærer ved at menn og kvinner underviser. Alle påvirkes vi av andres tanker, og det er ikke noe galt i det. Men når selve filteret vi hører evangeliet gjennom får bli det som definerer vår tro, da blir det vanskelig. Hvis Luther blir den som avgjør min tro, og ikke kirkelæren slik den avspeiler undervisningen i skriften, da er jeg blitt en avgudsdyrker. Derfor får ikke Luthers meget feilaktige syn på jødene på et stadium i hans liv skremt meg bort fra å være enig med ham i læren om dåpen. Jeg håper at folk som hører meg forkynne, ikke forkaster det Guds ord som jeg gir dem, når de ser mine feiltrinn og dumheter.

3) Det er mange sider ved luthersk teologi som er viktige for meg. Men det er det grunnleggende som betyr noe i det daglige. Skjelningen mellom lov og evangelium er ett eksempel, særlig i forholdet til andre mennesker: det er så lett å tenke i rettslige avtaler. Vi nekter å gi andre noe før vi ser at vi selv kan ha fordel av det. Mann og kone prøver å leve på et poeng-system: Jeg laget middag, derfor jeg får se fotball. Jeg pyntet meg for ham, derfor tar han meg ut på den beste restauranten. Dette kan være splittende nok, men lov-koden slår virkelig

til når den ene skuffer den andre. Slik kan hele forholdet falle fra hverandre.

Hvis forholdet ikke er bygget på nåde og tilgivelse og erkjennelsen av feil slik et evangelisk forhold burde være, da har vi problemer. Når du kjenner til Luthers kontroversielle uttalelser om jødene – hvordan håndterer du dette i forhold til din egen jødiske identitet?

Alexey Shepelev: 1. For meg var overgangen til Luthersk tro et resultat av en nøye gjennomgang av Bibelen og ulike teologiske skrifter i løpet av en treårs periode. Som russisk jøde var ikke overgangen til en bekjennelse med tyske røtter bare enkel. Det var en psykologisk barriere jeg måtte krysse. Men det ble lettere da jeg ble kjent med den skandinaviske versjonen.

2. Spørsmålet om Luthers antisemittisme er ikke så enkelt som mange vil ha det til. Vi må huske på at Luther var den første til å snakke om nødvendigheten av å forkynne evangeliet om jøden Jesus. Dessverre ble han mot slutten av livet mer og mer aggressiv overfor ikke bare jødene, men også andre folkegrupper, på grunn av skuffelser og motgang.

Ofte, når noen beskylder Luther for å være antisemittisk, minner jeg dem på hva han skrev om for eksempel det tyske folket. Luther kunne være temmelig hard og direkte også mot sine egne. Det er viktig å huske på at vi i det 21. århundre ikke uten videre kan forstå de som levde i middelalderen. Dessverre visste tyskerne å utnytte til fulle Luthers lære til å understøtte sin egen raseteori.

3. For meg er det ingen konflikt mellom min identitet som jøde og luthersk teologi. Derimot finner jeg stadig spor av min kristne tros jødiske røtter i den Lutherske bekjennelsen. • F Ø R ST

5 - 2 0 1 7

11

DEN MESSIANSKE BEVEGELSE

Messianske jøder – ikke lenger under radaren Den 17ende Verdenskongress for jødiske studier fant sted på Det hebraiske universitetet på Mont Scopus her i Jerusalem i august måned. I oktober fant det sted en annen spennende kongress, også her i Jerusalem. Det var det ærverdige instituttet Yad Izhaq Ben-Zvi (oppkalt etter staten Israels andre president) som sammen med Det hebraiske universitetet markerte 500 år for Reformasjonen med tittelen «Luther, Reformasjonen og protestantisk innflytelse i Det hellige land».

AV ELISABETH E. LEVY

J

eg deltok på deler av begge konferansene. På Verdenskongressen var det spesielt en forelesning som fanget min oppmerksomhet. Den hadde tittelen «Kristne, misjon og messianske jøder i konflikt i Det hellige land». På den andre konferensen ble jeg positivt overrasket over å høre deler av Israelsmisjonens historie her i Israel under foredraget «Israels forhold til Den tysk lutherske kirke (1948-1973), et israelsk perspektiv». Iløpet av dette fordraget ble deler av DNIs historie i Israel trukket fram fra Magne Solheims arbeid blant rumenske jøder til Beit Eliahu og Eben Ezer hjemmet. Immanuel kirken i Tel Aviv og Caspari-senteret ble nevnt under andre foredrag. Det var interessant å høre «DNIs historie» fra en israelsk synsvinkel. Vi var ikke under radaren. DNI er en del av Israels religiøse historie.

Fire talere bidro til dobbeltforelesningen på universitetet om «Kristne, misjon og messianske jøder», tre på hebraisk og en på engelsk. To av de fire var messianske jøder. Messiansk jødedom var satt på kartet på denne konferansen. Jeg tenkte over den store forandringen som har skjedd de siste 30-40 årene i Israel. Da Casparisenteret ble startet opp for 35 år siden, var det svært få som visste hva en «messiansk jøde» var. Og det var ikke mange messianske menigheter. Kanskje var tallet på Jesus-troende ca 1000.

12

F Ø R ST

5 - 2 0 1 7

Messianske jøder på 60 og 70 tallet På seksti-tallet regner man med at det fantes ca 200300 Jesus-troende jøder, og det var svært få menigheter. Og blant de få menighetene var det nesten ingen hebraisktalende. Lederne for disse ofte ørsmå forsamlingene var i de fleste tilfeller utenlandske misjonærer eller utsendinger.

De få som bekjente seg til troen på Yeshua som Messias møtte ofte et svært så uvennlig israelsk samfunn. Og i det israelske militæret ble f.eks. messianske jøder nektet deltakelse på offiserkurs. IDF (Israel Defence Forces) mente at denne gruppen av Jesus-troende jøder kunne være en risiko for landets sikkerhet.

På samme måte kunne også arbeidsmarkedet reagere negativt. Ikke alle jobber og posisjoner var åpne for gruppen av Jesus-troende. Og de små menighetene som fantes, hadde store problemer med å leie lokaler om de vokste ut av «husgruppene» i hjemmene. Ideen om at messianske menigheter kunne eie sine egne lokaler var helt utenkelig. To av Jerusalems menigheter som i dag eier sine egne lokaler, har kjempet seg gjennom det israelske rettssystemet, en av dem helt til høyesterett. De vant fram til slutt selv om rettssystemet i Israel lenge ikke ville behandle sakene fordi de kalte den messianske bevegelsen «dat lo yadu’a», en ukjent religion. I dag

Messianske jøders oppgave er i dag å rense lutherdommen slik Luther renset den katolske kirke. fremover. På kongressene ble messiansk jødedom beskrevet som primært et resultat av evangelikal/protestantisk innflytelse. Kanskje er tiden snart moden for den messianske bevegelse til å stå mer på egne ben?

Vi klarer oss selv nå!

Etter de fire forelesningene om «Kristne, misjon og messianske jøder» var det satt av tid til spørsmål. En dame i salen, trolig Jesus-troende, men ikke pro kristen, kommenterte følgende: «En gang trengte vi de utenlandske misjonærene. De var snille og velmenende. Men i dag trenger vi dem ikke lenger. Vi klarer oss selv. De kan dra hjem!».

Den messianske artisten Shai Sol Haver ble kjent over natten da hun snakket åpent om sin tro på Jesus under en nasjonal talentkonkurranse i Israel.

eier en tredjedel av menighetene sine egne lokaler.

30-40 år tilbake i tid var det svært få messianske barn og unge. De aller fleste elever var alene som Jesus-troende i sin klasse, om ikke på sin skole. I dag er den messianske bevegelsen preget av barn og unge, og Caspari-senterets Shabbat skole seminarer for lærere holder fortsatt fulle hus for tjuende år på rad.

Situasjonen i dagens Israel Ved Guds nåde er situasjonen i dagens Israel svært annerledes. De messianske jødene er ikke lenger under radaren.

De er satt på kartet. I dag har de messianske menighetene egne nettsider, og de fleste israelere vil kjenne til messiansk jødedom. Flere vil også personlig kjenne Jesustroende jøder. Det er også en ny åpenhet og en ureddhet blant de Jesus-troende selv. Noe som er en naturlig følge av veksten i det messianske miljøet. Man hører ennå fra tid til annen om tilfeller av diskriminering, men de er få. Motstanden fra religiøst hold har derimot ikke avtatt.

Antimisjonsorganisasjonen «Yad leachim» er fortsatt svært aktiv.

Selv om store fremskritt er gjort de siste 30-40 årene, er den messianske bevegelsen ennå ung og preges av dette.

Men det vil bli interessant å følge bevegelsen i årene

Det er på mange måter riktig at vår oppgave i Israel er å «overflødiggjøre» oss selv. Den dagen alle jøder er kommet til tro på Jesus som Messias, kan vi kanskje si «mission completed», oppdraget er fullført. Inntil det er tilfelle, vil jeg vel svare damen og si at det er flott at den messianske bevegelsen blir mer og mer selvstendig og mindre og mindre avhengig av hjelp utenfra.

Men bevegelsen er ennå ung og sårbar, med preg av noen «barnesykdommer». Så enn så lenge, tror jeg på et fruktbart samarbeid der vi kan lære av hverandre og støtte hverandre.

En slutt-utfordring En av foreleserne på Izhak Ben-Zvi instituttet sluttet sitt foredrag med følgende spissformulering: «Messianske jøders oppgave er i dag å rense lutherdommen slik Luther renset den katolske kirke».

Jeg lar utfordringen henge i luften her. Mye kan sies for og imot en slik spissformulering. Men jeg tror at utfordringen for vestlige misjonsorganisasjoner i Det hellige land er, at man må være i stand til å skjeldne når man skal gå foran og bære lyset og når man skal gå bak og bære koffertene. •

ELISABETH ERIKSEN LEVY [INTERNASJONAL LEDER, CASPARI CENTER]

Elisabeth Eriksen Levy er internasjonal leder på Caspari Center i Jerusalem. Hun innehar en mastergrad i teologi fra universitetet i Oslo, samt en bacherlorgrad i fransk og hebraisk. I tillegg har hun studert ved Hebrew University i Jerusalem, og jobbet for Bibelselskapet i Israel fra 1995 til 2002, og i Norge fra 2002 til 2013.

F Ø R ST

5 - 2 0 1 7

13

UNG RØST

Det er spesielt to ganger jeg har kjent på opplevelsen av å være del av et fellesskap bestående av svært ulike og svært uenige jesustroende. Begge gangene var det sterkt å oppleve at troen på Kristus nærmest var det eneste som bandt oss sammen, foruten det å være mennesker.

Forent

I KRISTUS ALENE AV JON OLAV HJELDE

Første gang var som deltaker på BridgeBuilders gjennom return2sender i 2012/13, og andre gang var som såkalt Steward under Kirkenes Verdensråds generalforsamling i Busan i 2013. Begge ganger var vi mange unge med ulike meninger samlet av forskjellige etnisiteter og fra svært ulike kirkesamfunn, -både tradisjonelle og evangelikale. Likevel sang vi lovsanger sammen, lo og knyttet relasjoner på tvers av skillelinjene.

Solus Christus eller Kristus alene er en av de fem ”solas” som oppsummerte reformasjonen vi feirer i år. Jeg tror reformasjonen var nødvendig. Samtidig er det ingen tvil om at den også hadde ulemper ved seg. Jeg skal

14

F Ø R ST

5 - 2 0 1 7

ikke vie dette særlig mye plass, for det er det nok av andre som skriver om.

Men jeg tror det var svært viktig at reformatorene utfordret selvfølgeligheten ved at Kirken, med stor K, eller kristenheten, var ensbetydende med datidens institusjonelle kirke. Troen på Kristus er det som gjør oss til en del av Kirken, ikke hvor vi formelt står som medlemmer. Ingen står mellom oss og Kristus. Samtidig førte reformasjonen med seg mye vond splittelse og var startskuddet for en trend som lever videre i dag; at nærmest hvem som helst kan starte sitt egne kirkesamfunn når det er noe man er uenig med andre om.

UNG RØST

Vi kan ikke samle oss alle omkring dåpen eller nattverden eller forståelsen av hvor Israels landegrenser skal gå, men vi kan alle samle oss omkring Jesus.

Det er enklere å leve i sine egne ”rett-troende” bobler enn å måtte forholde seg til annerledes-tenkende.

Det kan fortsatt være nødvendig å gjøre oppbrudd noen ganger. Men samtidig tror jeg økumenikken har en desto viktigere rolle i dag; vi trenger å lære å se hverandre som en del av den samme verdensvide Kirke, til tross for at vi er uenige. Og vi må fortsette å samle oss om det vi har felles.

Vi kan ikke samle oss alle omkring dåpen, vi kan ikke samle oss alle omkring nattverden, vi kan ikke samle oss alle omkring én felles forståelse av Guds folk eller landegrenser.

Men vi kan samle oss omkring Jesus. Både på små og store plan.

Det var nettopp det som gjorde et sterkt inntrykk på meg da jeg var med på BridgeBuilders i 2012/13, og også på Kirkenes Verdensråds generalforsamling i Busan i 2013. På tross av hvor mye som skilte oss, så stod vi samlet omkring Jesus. Vi kunne diskutere, men vi kunne også legge det bort, og synge og be sammen, tenke stort eller bare knytte vennskap.

I fjor leverte jeg en spesialavhandling som en del av teologistudiet mitt på MF. Der intervjuet jeg både internasjonale evangelikale misjonsledere, og ledere fra NORME – Norsk Råd for Misjon og Evangelisering, om deres meninger om Kirkenes Verdensråd og deres nye misjonsdokument TTL – Together Towards Life. KV har tidligere møtt mye kritikk fra evangelikale, spesielt på grunn av deres misjonssyn. Men mye har skjedd de siste 50 årene. Og spesielt i dokumentet TTL har KV på mange punkter bevisst forsøkt å tilnærme seg en mer evangelikal tenkning, ettersom organisasjonen selv har mange store evangelikale medlemskirker. Likevel er det fortsatt stor skepsis mot KV i NORME.

nisasjon i NORME. Likevel er Israelsmisjonen indirekte knyttet til KV gjennom SMM – Samarbeid menighet og misjon og Den norske kirke. Men KV har også sin egen Kommisjon for verdensmisjon og evangelisering (CWME).

Dette rådet er fortsettelsen av Det Internasjonale Misjonsråd som datidens Norsk Misjonsråd (nå NORME) forlot idet rådet ble integrert i KV i 1961.

Jooseop Keum, som også står bak TTL, har tidligere utfordret NORME på å ikke bare representere Lausannebevegelsen og Den Evangeliske Allianse(WEA) i Norge, men også igjen representere CWME og KV. I avhandlingen min utfordrer også jeg dem på dette.

Mange i Israelsmisjonen har helt sikkert ulike og sterke meninger om forskjellige uttalelser KV har hatt om Midtøsten opp igjennom. På generalforsamlingen til KV i 2013 var jeg av nysgjerrighet selv tilstede da dokumentet Statement affirming the Christian presence and witness in the Middle East ble utarbeidet. Det kan være enkelt å kritisere fra utsiden. Samtidig savnet jeg personlig et enda større mangfold blant de som deltok i samtalen. Kanskje er det mange som bevisst holder seg utenfor. For slik er det ofte; at det er enklere å kritisere fra utsiden enn å selv delta i en dialog.

Som alle andre teologiske begreper og uttalelser finnes det også mange ulike måter å forstå Kristus alene på. Men jeg håper at Israelsmisjonen, return2sender og andre Jesus-troende fortsetter å legge til rette for arenaer hvor vi kan samles omkring Kristus og bygge broer, på tross av alt som skiller oss. Så kan vi heller sammen bygge en forståelse for hva vi er uenige om, og hva vi står sammen om. Så kan vi stå for det! •

JON OLAV HJELDE [KAPELLAN I HASLUM KIRKE]

Jon Olav Hjelde jobber som kapellanvikar i Haslum menighet i Bærum fram til nyttår. Trives! 28 år (29 i desember). Tidligere BB-deltaker.

Strukturen til KV er først og fremst tilrettelagt for kirkesamfunn og ikke for organisasjoner som Den Norske Israelsmisjon (og Return2Sender), som er medlemsorgaF Ø R ST

5 - 2 0 1 7

15

HISTORIE

Luther, Lucky og Gurland Er det noe lutherske israelsmisjonsvenner skjemmes over, så er det Luther selv.

På grunn av hvordan og hva han kunne skrive om jøder, er det kanskje ikke så merkelig at få messianske jødiske felleskap identifiserer seg med den lutherske tradisjonen. Da er det desto mer bemerkelsesverdig med de som faktisk gjør det.

AV RAYMOND LILLEVIK

H

er skal vi se på to kristne jøder som rundt 1900 var velkjent for norske israelsmisjonsvenner, og som hadde svært ulikt syn på hvordan man kombinerte jødisk identitet med troen på Jesus, for ikke å snakke om forholdet til Martin Luther.

Rudolf Hermann (Chaim) Gurland (1843-1905) Gurland arbeidet i flere tiår som luthersk prest og misjonær i Russland. Han kom fra en rabbinerfamilie i Litauen, som da var en del av det russiske imperiet. Han fikk derfor den beste tilgjengelige rabbinerutdannelsen som var tilgjengelig i Russland. Etter en kort karriere som rabbiner var han i flere år engasjert i den jødiske moderniseringsbevegelsen Haskalah. Mens han bodde i Moldova ble han

16

F Ø R ST

5 - 2 0 1 7

kjent med den tyske lutherske teologen Rudolf Faltin, som var prest for den tyske kolonien i området. Etter å ha lest Det gamle testamente sammen, inkludert Jesaja 52 og 53, ble Gurland og kona Marie døpt av Faltin i 1864.

De neste årene bodde Gurland og hans kone i Berlin, på det nyetablerte proselytthjemmet, Berliner Heidenmissionshause, drevet av misjonsorganisasjonen Berliner Geshellschaft der Förderung des Christentums unter den Juden. Han studerte teologi på et seminar, og stiftet vennskap med flere tyske enkeltpersoner og familier.

Hensikten med proselytthjemmet var todelt: Ettersom de fleste døpte jøder mistet sine nettverk og arbeidsmuligheter i de jødiske miljøene, trengte de et sted bo og opplæring i et yrke. Dessuten ville man styrke den nye

Lucky var kritisk til at jesustroende jøder tok seg jobb i misjonen, og enda verre: giftet seg med ikke-jøder.

Altså alt som Gurland gjorde.

kristne identiteten, og dette betydde som regel assimilering i misjonærenes egen kultur, i dette tilfelle den tyske.

Gurland utviklet i praksis en dobbel identitet, med ett ben i hver av henholdsvis den jødiske og tysktalende kulturen.

Gurland fikk likevel en vellykket karriere og en relativt sterk sosial posisjon på flere måter. I perioden 1867 – 1871 jobbet han som ordinert pastor og assistent for Faltin i Kishinev og området rundt. Han hadde spesielt ansvar for undervisning av jøder som ba om dåp og fant seg godt til rette med arbeidet. Samtidig gir brevene hans uttrykk for at han savnet det stimulerende miljøet i Berlin og Tyskland.

Et lite misjonsselskap knyttet til de lutherske kirkene ansetter ham med base i Mitau i Kurland, idag Jelgava i Latvia. Her blir han en populær skikkelse flere steder i den tysk-baltiske befolkningen, og selv om misjonsarbeidet ikke fører til noen strøm av jøder som vil bli døpt, vekker han tillit hos mange i det tysk-baltiske miljøet. Etter kona Maries død i 1876, giftet han seg i 1878 med Baronesse Helene von Drachenfels. Han var 47 og hun var 25 og datter i en kjent tysk-baltisk adelsfamilie. Paret fikk 6 sønner, og Helene ble stemor for den 10 år yngre Sofie, Gurlands datter fra et tidligere ekteskap.

Gurland arbeider her aktivt for at de lutherske kirkene i Baltikum skal starte skoler for jødiske barn, spesielt for jenter. I en rapport fra 1875 beskriver han situasjonen i de litauiske jødiske skolene på en meget lite flatterende måte, noe som fører til en åpen konflikt mellom det tysk-baltiske og jødiske samfunnet i Mitau. Samtidig forfremmes han til pastor primarus, hovedpastor i Mitau. Dette grepet viste at det politiske og kirkelige lederskapet i Kurland sto bak Gurland. Samtidig medførte det at han ikke kunne arbeide direkte med misjonsarbeid. Det er mulig at det var hensikten, ettersom man slik sikret seg både politisk stabilitet i forhold til tsarens regime i St. Petersburg (som hadde utnevnt Pucher) og tysk-baltisk prestisje. Gurland opplevde det å forlate misjonsarbeidet som svært problematisk.

Gurland identifiserte seg med vekkelsesfolk, og knyttet bånd til flere evangeliske bevegelser i Russland på denne tiden. Dette var blant annet “stundistene,” altså lutherske pietister, baptister, og “paschowittene.” De var upopulære grupper både innen den kirkelige og politiske ledelsen i Russland og Baltikum, og alle ble forbudt etterhvert. Mye tyder på at Gurland pleide kontakten med dem likevel, ettersom han hadde en Jesusfokusert kristendom. Selv om han var en lojal lutheraner og spesielt glad i lutherske misjonsvenner, var den felles evangeliske troen viktigere for ham enn de rent konfesjonelle spørsmålene.

I løpet av 1880-tallet påtar han seg arbeidsoppgaver for

Chaim Gurland arbeidet som luthersk prest og misjonær i Russland på 1800-tallet.

den britiske og tverrkirkelige jødemisjonen The Mildmay Mission for å spre en ny hebraisk oversettelse av Det nye testamente. Samtidig blir stadig flere av prestene og kirkeledelsen i Kurland misfornøyd med Gurland. Han støtter nemlig ikke den baltisk-tyske motstanden mot den økende russiske politiske og kulturelle innflytelsen i Baltikum. Gurland ser ikke ut til å være utsatt for antisemittisme, men kombinasjonen av hans fremmedartede egenart, manglende patriotisme og mangelfulle teologiutdannelse, førte mange til å ønske ham vekk fra en så sentral stilling i Mitau.

Fra 1896 til sin død i 1905 var Gurland misjonær i Odessa for The Mildmay Mission og det norsk-amerikanske misjonsselskapet Sionsforeningen. Etterhvert blir han leder for alle deres misjonærer i Vest-Russland, og blir venn med Joseph Rabinowitz, leder for den første moderne messiansk-jødiske menighet i Kishinev. Etter sin død ble Gurland begravet på kirkegården i Mitau.

Chaim Jedidjah Pollak/ Christian Theophilus Lucky (1854 – 1916) Mens Gurland kan stå som representant for de store flertall av døpte jøder som søkte akkulturasjon med sine ikke-jødiske omgivelser, står Lucky for det motsatte. Jøder trengte Jesus som Messias, men skulle fortsette å praktisere jødisk tradisjon og livsstil – i synagogen. Spesielt var han kritisk til at Jesustroende jøder tok seg jobb i misjonen, og enda verre: giftet seg med ikke-jøder. Altså alt som Gurland gjorde. Lucky lyktes aldri med noe forsøk på å starte egen menighet, men han oppsøkte synagogen på lørdag og besøkte kirker på søndag.

For Lucky var det et strategisk fortrinn å være fattig, og han kalte seg selv «ebjonitt» («fattig»). Han ville på den måten unngå å bli anklaget for å være kristen av økonoF Ø R ST

>> 5 - 2 0 1 7

17

HISTORIE

Christian Theophilus Lucky var svært skeptisk til messianske jøder som valgte å assimilere.

>>

18

F Ø R ST

miske grunner, som var en viktig anklage mot jødekristne både fra jødisk og annet hold.

Lucky ble født som eneste sønn av Aron og Ester Pollak i landsbyen Tysmienica, og vokste opp i Galicia i dagens vestlige Ukraina. På 1870-tallet studerte han på flere moderne rabbinerseminarer med ulik teologisk profil, samt universitet i Berlin. Her begynner den unge Lucky å tro at Det nye testamente er sant og at Jesus er Messias.

Omstendighetene rundt hans omvendelse og dåp er uklare (det eksisterer minst fire versjoner) og mye tyder på at det var Lucky selv som ønsket det slik. Hans venner beskriver ham som svært hemmelighetsfull om akkurat denne delen av sitt liv, og grunnen var trolig at han ønsket å fortsatt ha en plass i det jødiske samfunnet.

Etter oppfordring fra venner bestemmer Lucky seg for å emigrere til USA. På reisen gjennom Tyskland besøker han den kjente bibelforskeren, jødemisjonslederen og erkelutheraneren Franz Delitzsch i Leipzig, for deretter å besøke jødekristne i Storbritannia. Mens besøket hos Delitzsch fører til en livsvarig beundring for mannen fra Luckys side, er resultatet i Storbritannia tilsvarende elendig. Lucky blir svært skuffet over hvor assimilerte disse personene er, og vil resten av livet anklage de fleste jødekristne knyttet til misjonsselskaper for å være ex-jøder.

Fra 1882 til 1885 studerer han ved det presbyterianske Union Theological Seminary i New York, og stifter et viktig vennskap med Syvendedags-baptisten Daland.

Sammen planlegger og gjennomfører de etterhvert etableringen av to tidsskrifter: The Peculiar People, med Daland etterhvert som redaktør, som argumenterer for retten til en egen nasjonal jødisk kristendom overfor kristne, mens Lucky blir redaktør for det hebraiske 5 - 2 0 1 7

Edut leIsrael, som sikter på å vekke til tro på Jesus, og styrke jødisk identitet for jødiske lesere.

Lucky utvikler her et ytterst delikat forhold til ulike protestantiske kirkesamfunn. På 1880-tallet er det minst to menigheter i New York med fokus på jødiske kristne som legger vekt på den jødiske identiteten, men det ser ikke ut til at han er interessert i noen av disse.

I stedet klarer han på merkelig vis å bli medlem av syvendedagsbaptistene, samtidig som han ordineres til misjonær for en fattig selvstendig luthersk menighet i New York. Ordinasjonen medfører at han kan få amerikansk statsborgerskap, noe han beholder livet ut.

Det som gjør det enda merkeligere er at Lucky ikke akkurat gjemte unna sine egne synspunkter. Da og senere bodde han ofte i New York hos sin jødiske venn Daniel Landsmann, som med sin kone var medlem i den lutherske Missourisynoden. Lucky og Landsmann kunne da krangle så intenst om Luther at kona måtte skille dem fra hverandre.

I 1889 flytter Lucky tilbake til Galicia, og fortsetter utgivelsen av Edut mer eller mindre regelmessig, med base i Stanislau (dagens Ivano-Frankovsk) og Lemberg. Fra nå av blir han en berømt – eventuelt beryktet – figur i israelsmisjonskretsene i Europa. Han dyrker vennskap med en rekke protestantiske pastorer og misjonærer som mer eller mindre deler hans syn på at kristne jøder må få beholde en jødisk identitet. Mange av disse var lutheranere.

Mange misjonærer hadde også et positivt syn på jødisk tradisjon. Spørsmålet var heller om Lucky mente at Torah-observans var obligatorisk for jødekristne. Han selv og hans ikke-jødiske sympatisører sa nei til dette, men ble ikke trodd. I tillegg kom Luckys antipati mot blandede ekteskap. Flere ganger kom han på kant med jødekristne venner når han kommenterte eller kritiserte deres valg av ikke-jødiske ektefeller. Tanken bak var at ved blandede ekteskap ville det være umulig å opprettholde en jødisk identitet, eksempelvis slik det det skjedde med Gurlands etterkommere.

I forholdet til kristne kirkesamfunn var Lucky en fullt oppegående selvmotsigelse og kollisjon i egen person, for ikke å snakke om i forholdet mellom jødedom og kristendom. Det er jo på grunn av det siste han regnes som en av de store innen grunnleggelsen av den moderne messianske bevegelsen. Til og med i døden fikk han fram poenget sitt, nemlig at man kan være jøde og kristen samtidig, med to streker under svaret: På veien gjennom Tyskland under første verdenskrig ble han syk og døde, og ble begravet av sin lutherske venn og pastor Wiegand utenfor Berlin, – på en jødisk gravplass i november 1916. Slå den. •

RAYMOND LILLEVIK

[PHD. LEKTOR VED KRISTEN VIDEREGÅENDE SKOLE I NORDLAND]

Forfatter av Apostates, Hybrides, or True Jews (Wipf and Stock, 2014)

KORRESPONDENTBREVET

En tur som gjorde inntrykk

E

t av høstens høydepunkt var en sjudagers tur til Polen. Det var en gruppetur med både troende og ikke-troende deltakere. Vi besøkte Auschwitz, og det besøket betydde mye for alle. Man må kjenne jødenes historie når man ønsker å gi dem evangeliet. Nyere historie er spesielt viktig, og Holocaust er dessverre en stor del av den historien.

Vi dro av sted i august med en bil og en buss med 44 deltakere. Flesteparten av deltakerne var fra Iasi, en by hvor mer enn halvparten av befolkningen var jøder før 2. verdenskrig. Den største pogromen i Romania skjedde der sommeren 1941.

I den ene pogromen døde 13500 jøder. Vi hadde også med oss troende fra republikken Moldova. Over 600 000 jøder derfra døde under 2. verdenskrig.

Hensikten med turen var å lære av historien, styrke relasjonene oss i mellom og være vitner for dem som ikke kjente Jesus personlig. Vi gråt, ba og hadde gudstjeneste sammen. Også samlingene til måltidene ga oss et godt fellesskap. Vi følte oss mange ganger overveldet: først og fremst gjennom Guds Ord, men også da vi så gasskamrene og ovnene, og gikk rundt der på området hvor våre forfedre hadde tatt sine siste skritt. Vi følte at vi æret dem som gikk til grunne ved å være på det stedet hvor de led.

Dette var en lang og innholdsmettet tur.

Vi kjørte 2600 km. Vi er ikke ferdig med å

bearbeide alt vi opplevde. Likevel vurderer vi å gjenta turen i august neste år. Også da med både troende og ikke-troende deltakere, som har et hjerte for Israel. Ved vår Fars nåde og velvilje kan det gjøres.

Hjemme igjen fra Polen, sto møteforberedelser for tur. I september skulle det være fire møter med noen av lederne i den ortodokse kirken i Sibiu og Bucuresti. Det var planlagt som en dialog om hvordan jøder kommer til tro på Jesus, og hvordan den ortodokse kirken ser på dem.

En messiansk-jødisk bror fra Jerusalem var sammen med oss. Vi var i Sibiu i tre dager. Møtene var fruktbare og meningsfulle. Deretter hadde vi to møter i Bucuresti. Først et timelangt møte med en velkjent ortodoks leder, deretter et tre timer langt møte med en ortodoks prest.

I Romania markeres minnedagen for Holocaustofrene den 9. oktober. Vi arrangerte en morgensamling den 14. oktober, og Liviu Beris, som overlevde Holocaust, var æresgjest. Vi ville vise ham respekt og forståelse, og lære av fortiden. Liviu Beris fortalte oss om sine erfaringer, blant annet om hvordan noen endret holdning til ham over natten fordi han var jøde. Med dette arrangementet ønsket vi å markere avstand til alle former for antisemittisme.

Siden jeg er med i fellesskapet for pastorer og menighetsledere i Bucuresti, inviterte jeg medlemmene til denne samlingen.

Bare fem av de over hundre inviterte

kom. Men de fem satte til gjengjeld stor pris på fellesskapet og det de fikk høre.

Hr. Liviu Beris trivdes og satte stor pris på å delta. Det var det viktigste for oss! Jeg fikk fortalt ham at dette gjorde vi fordi vi tror Jesus (Yeshua) er Israels Messias, ja at Han er hele verdens Messias! Gjennom Ham kan vi få evig liv. Liviu Beris takket varmt for et godt fellesskap, ja, han følte seg rent ut beæret!

Vi lever i en tid hvor jøder trenger å se at vi bryr oss. Det må være synlig at vi ikke er som dem som korset seg før de skjøt jødene ned. Salme 83 gjelder fortsatt: – Gud, hold deg ikke i ro, vær ikke stille og taus, Gud! De som hater deg løfter hodet. De legger listige planer mot ditt folk, de rådslår med hverandre mot dem du verner. De sier: «Kom, la oss utslette dem som folk, så Israels navn ikke lenger blir husket!»

FLORIN SUCIU [MESSIANSK

PASTOR, ROMANIA]

I vår serie ”Korrespondentbrevet” gir våre utsendinger og lokale medarbeidere oss et dypere innblikk i arbeidet de står for i for Israelsmisjonen. Denne gangen er det pastor for den messianske menigheten Israels Messias, Florin Suciu, som forteller levende om en tur til Auschwitz som gjorde inntrykk...

F Ø R ST

5 - 2 0 1 7

19

TEOLOGI

Nei til misjon?

«Vi driver ikke misjon overfor jøder. Dem fører vi dialog med. Vi leser den samme Hellige Skrift sammen med dem».

Det vakte betydelig oppsikt da den tyske lutherske delstatskirken i Rhinen-området kom med denne uttalelsen i forbindelse med sitt synodemøte i 1980.

AV ROLF G. HEITMANN

«N

ei til jødemisjon» er senere adoptert av hele den lutherske folkekirke i Tyskland (EKD). Hva kan grunnen være?

La oss først se litt på historien: Inspirert av pietismens og Brødremenighetens sterke fokus på kristent liv og misjon, kombinert med jødevennlige impulser fra Holland og England, vokste det frem flere tyske og europeiske misjonsselskaper for jødemisjon på begynnelsen og midten av 1800-tallet. Foreningen av Israels Venner i Stavanger, forløperen til Den Norske Israelsmisjon, var ikke alene. Traktater ble trykket, evangelister sendt ut og seminar ble holdt.

Interessen for det jødiske folk og misjon medførte også at det ble opprettet utdanningsinstitusjoner, gjerne i nær tilknytning til universiteter, med fokus på studier i jødedom, rabbinsk teologi og Det gamle testamentet. Disse institusjonene ble også viktige for utdanningen av misjonærer. Mest kjent for oss i Norge, er vel «Institutum Judaica» i Leipzig, grunnlagt og ledet av mannen som oversatte Det nye testamentet til moderne hebraisk, Franz Delitzsch. Han ble en pioner i europeisk jødemisjon, og samarbeidet nært med den tysk-norske jødekristne professoren Carl Paul Caspari i etableringen av den tyske «Sentralkomiteen for misjon blant jøder»

20

F Ø R ST

5 - 2 0 1 7

På 1980-tallet skiftet organisasjonen navn. Misjon ble erstattet med vitnesbyrd. Det høres kanskje ikke så dramatisk ut, men innholdsmessig skjedde det en dreining: Forkynnelse og misjon med sikte på at jøder skal komme til tro på Jesus eller konvertere ble nedprioritert og delvis avvist. For noen år siden ble også ordet vitnesbyrd utelatt.

Nå handler det bare om dialog. Arven fra Delitzsch er gjemt og glemt.

Den lutherske kirke i Tyskland avviser misjon Ledelsen for de tyske kirkedagene følger opp dette synet i en uttalelse, datert 1. februar 2014: Vi hverken kan eller vil drive misjon overfor jøder. Kirkens øverste myndighet, synodemøtet, vedtok følgende uttalelse på sitt møte i Magdeburg 2016: Uavhengig av kirkens kall til verdensmisjon, er kristne ikke kalt til å vise Israel veien til Gud og hans frelse. Alle forsøk på å overtale jøder til å skifte religion står i motsetning til Guds trofasthet og utvelgelsen av Israel.

Misjonsspørsmålet henger naturlig sammen med hvordan vi i dag skal forholde oss til jesustroende – eller messianske – jøder. Kirken strever med dette spørsmålet. Fort kort tid siden ble det derfor utgitt en bok i Tyskland om spørsmålet. I forordet til boken skriver lederen for synoden,

Evangeliet handler ikke om tvang til tro, men om formidling av Guds kjærlighet og invitasjon til et forsonet og intimt fellesskap med ham. dr. Irmgard Schwaetzer, at «Nei» til jødemisjon er udiskutabelt, også i møte med «messianske jøder». Det henvises til den såkalte messianske bevegelse i USA og Tyskland, men Israel nevnes ikke i denne sammenhengen.

Hva er så begrunnelsen som blir gitt for denne avvisningen? Ja, den er dels teologisk, dels praktisk:

Topakts teologi Den teologiske begrunnelsen finner vi i den såkalte topakts-teologien, forenklet fremstilt slik: Guds paktsinngåelse med Israel skjedde på Sinai, der Gud både gav dem Loven og forpliktet seg til evig troskap mot sitt folk. Denne pakten har evig gyldighet, bekrefter Israels særstilling og sikrer dem en varig gudsrelasjon uavhengig av Israels forhold til Jesus. Ved Jesu soningsdød på Golgata opprettes en ny pakt som primært får virkning for folkeslagenes frelse.

Denne forståelsen ble presist uttalt av lederen for denne tyske «sentralkomiteen», Wolfgang Raupach-Rudnic, til Først (Misjonsblad for Israel) for noen år siden: «Jeg kan ikke se at det er nødvendig for en jøde å tro på Jesus for å bli frelst. Som jøde er man allerede i et paktsforhold til Gud». Det er dette synet kirkens synode fastholder når den begrunner Guds trofasthet mot sitt folk, Israel, på følgende måte: Når vi kristne holder fast ved Den nye pakt som Gud opprettet i Jesus Kristus, sier vi samtidig at Guds pakt med sitt folk (Israel) er varig og uten forbehold.

Misjon i strid med Guds plan Misjon blir ifølge dette synet ikke bare unødvendig.

Det blir urett. Det angriper Guds trofasthet og devaluerer det jødiske folks særstilling. Derfor trekkes også den konklusjon at misjonsbefalingen ikke gjelder det jødiske folk. Det finnes ingen bibelsk legitimitet for at hedningekristne skal drive jødemisjon med det mål at jøder skal omvende seg til Jesus Kristus og bli døpt, sier kirkeledelsen i Rhinen-området i et vedtak fra desember 2008. Misjonsbefalingen i Matteusevangeliet (kap. 28) rettferdiggjør ingen misjon av ikke-jøder rettet mot jøder.

Tvert imot er det et oppdrag til jødiske apostler om å gå til folkeslagene. Det handler altså om jødisk hedningemisjon; ikke hedningenes jødemisjon.

Grunnleggeren av det norske Karmelinstituttet, Per Faye-Hansen, hevdet et lignende syn: «Dåps- og misjonsbefalingen i Mat. 28,19 ble gitt til Israel. Jødene har fått selve riksoppdraget: Å kristne folkene. Kirken skal bare ta ut et folk av hedninger for Herrens navn i en interimstid og berede Messias’ legeme, Apg.15».

Nå skal det riktignok tilføyes at begrunnelsen for avvisningen av jødemisjon er vesentlig annerledes enn hos tyske kirkeledere, selv om konkusjonen blir den samme.

Mens de tyske kirker ser bakover og mener at Sinaipakten er tilstrekkelig for Israels frelse, ser Karmelinstituttet fremover og knytter Israels frelse til Jesu gjenkomst og

opprettelsen av tidsepoken kalt tusenårsriket. Jesu forsoningsverk er altså en nødvendighet for Israels frelse, men den jødiske oppdagelse eller vekkelse skal først skje ved Guds eget inngrep: «Israel skal bli frelst som folk ved Guds egne, mektige gjerninger i dette folket, ikke ved kristen misjon», sies det.

Det mer praktiske argument mot jødemisjon – og messianske jøder – er at dette forstyrrer dialogen mellom jøder og kristne. Så lenge den rabbinske jødedom ikke vil anerkjenne jesustroende jøder som rette jøder, og kirken ikke vil anerkjenne dem som rette kristne (messianske), blir de en støyfaktor i samtalen. Når det jødiske folks særstilling i tillegg innebærer et kollektivt og vedvarende gudsforhold eller frelse, og den rabbinske tradisjon ansees som bibelsk legitim, skyver kirken messianske jøder ut i kulden. Da jeg nylig utfordret Det Lutherske Verdensforbunds leder for misjon og utvikling; Fidon Mwombeki, til å inkludere messianske jøder både i misjonsstrategi og dialog, ble dette klart avvist som uaktuelt.

Hva er så vårt svar til denne teologien?

Jødemisjon er bibelsk begrunnet For det første vil vi bekrefte at Guds paktstroskap er evig.

Det innebærer også at Israel fortsatt er Guds utvalgte folk (Rom.11,1) Men denne utvelgelsen innebærer ingen garantier om velsignelse og frelse. Det ser vi tydelig gjennom hele Israels historie og profetenes kraftige oppgjør med sitt folks ulydighet og synd.

For det andre må det sies at loven, i betydningen Guds bud, aldri har vært ment som frelsesvei. Abraham levde uten lov. Han holdt fast ved løftet, og levde i tillit og tro til det. Det ble regnet ham til rettferdighet. Rettferdighet og frelse er altså noe som tilregnes og gis; ikke noe som vi kan fortjene eller leve opp til. Det er selve kjernepunktet i luthersk teologi: Ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne. Guds rettferdighet gis ved troen på Jesus Messias til alle som tror, av nåde. (Rom.3,20ff).

For det tredje må det understrekes at alle Guds pakter er inngått i nærkontakt med det jødiske folk og innenfor en helhetlig bibelsk åpenbaringshistorie der Israel spiller en nøkkelrolle. Det var til og om Israel profeten sa at Gud ville opprette en ny og annerledes pakt (Jer.31,31ff). Det var over Jerusalem Jesus gråt og til byens innbyggere han talte om den fred han var kommet for å gjenopprette ((Luk.19,41f). Paktene tilhører dem, sier Paulus.

Alle paktene (Rom.9,4f). Samtidig må det det også sies at vi ikke-jøder har fått del i hele Israels velsignelse og forpliktelse ved troen på Jesus. Vi er inkludert med Israel i Guds paktstroskap, og slik sett blitt deres medborgere.

(Efes.2,19).

Ifølge den rabbinske tradisjon ble Loven overlevert Moses på Sinaifjellet i form av 70 ildtunger. Tallet F Ø R ST

>> 5 - 2 0 1 7

21

TEOLOGI

>>

representerer alle folkeslagene. Loven er altså allmenngyldig og for alle, på samme måte som evangeliet er det.

Slik loven ble gitt og gjelder for jødene først, slik hevder Paulus at også evangeliet om Guds rettferdighet ved tro gjelder jødene først (Rom.1,16).

Kirker støtter misjon Med disse kritiske merknadene rettet mot teologiske trender i den lutherske kirkefamilie, er det selvsagt også på sin plass å peke på det positive. Sentrale ledere fra den selvstendige lutherske kirke i Tyskland og Missourisynoden var sist sommer samlet i Bleckmar (Tyskland). Sammen formulerte de 13 teser om forholdet mellom kirken og det jødiske folk. Samtidig som utvelgelsen av Israel bekreftes, avvises synet om at jødedom og kristendom representerer to ulike veier til frelse.

Bleckmar-tesene er riktignok forsiktig med å tale om jødemisjon, men fastholder at budskapet om Jesus Messias som Frelser gjelder alle, også jødene, og at vitnesbyrdet om ham derfor må lyde «overalt der det gir mening og er passende».

Den norske kirke sier i sin selvforståelse at den vil være misjonerende. Vi forventer derfor at dette kommer til uttrykk også i vårt forhold til det jødiske folk og i internasjonale fora der kirken er representert. Vårt samarbeid med Den norske kirke er basert på grunnlagsdokumentet for Samarbeidsråd for Menighet og Misjon som fastslår at frelsen bare er knyttet til troen på Kristus. I dette dokumentet sies det ettertrykkelig at det jødiske folk i henhold til NT trenger Jesus Messias like mye som alle andre, og at det vil være illojalt mot Kristi vilje å fravike det nytestamentlige vitnesbyrd om å bringe evangeliet til «jøde først»:

Dialog kan ikke erstatte misjon Vi er klar over at begrepet «jødemisjon» er belastet og vanskelig. Mange jøder forbinder det både med korstog

22

F Ø R ST

5 - 2 0 1 7

og tvangsomvendelse. Det er god grunn til å bekjenne kirkens synder gjennom historien og ta oppgjør med triumfialistiske holdninger i møte med jøder. Evangeliet handler ikke om tvang til tro, men om formidling av Guds kjærlighet og invitasjon til et forsonet og intimt fellesskap med ham. Kirkens synder må ikke lede oss inn i en ny og enda større synd: Å holde evangeliet tilbake fra det folket som har førsteretten til det.

Vi har stor tro på dialog i misjon, ikke minst i møte med jøder. Der er mange fordommer og vrangforestillinger som må ryddes av veien. Dialog som innebærer fornyet kunnskap og innsikt er vesentlig for å forstå hverandre. Men dersom dialogen kommer som erstatning for vitnesbyrdet, vil vår egen tro og overbevisning miste troverdighet. Kristen tro er i sitt vesen dialogisk og misjonerende på samme tid.

Da den israelske lederen for «Jews for Jesus», Dan Sered, nylig talte i Immanuelkirken i Tel Aviv, avsluttet han med følgende konklusjon: Hvis Jesus ikke er jødenes Messias, kan han heller ikke være Kristus for folkene.

Avvisning av jødemisjon kan få dramatiske konsekvenser for det jødiske folk: De vil dø i sine synder. Men det kan også få dramatiske konsekvenser for all annen misjon.

Jødemisjon er nemlig testspørsmål på gyldigheten av all misjon og på rekkevidden av Jesu forsoningsverk.

Det er interessant å merke seg at nettopp synoden i Rheinland-kirken fulgte opp med følgende problemstilling i 2014: Med hvilken rett kan vi forsvare misjon blant muslimer når vi har valgt å si nei til jødemisjon? •

ROLF G. HEITMANN

[GENERALSEKRETÆR I DEN NORSKE ISRAELSMISJON]

Cand.theol. Det teologiske Menighetsfakultet 1983.

Praktisk teologisk seminar 1984.

Bli en medvandrer og gi evangeliet tilbake til det jødiske folk Bli med – og få et lig miljøvenn ! handlenett

Vil du...

… at flere jøder skal komme til tro på Jesus? … at palestinere og israelere skal få mulighet til å møtes i kjærlighet? … at mennesker uten håp skal få en framtid?

Gå inn på israelsmisjonen.no og se nærmere på hvordan du kan gjøre en forskjell.

PERSPEKTIV

Den wittenbergske Judensau (jødesvin) utenfor reformasjonskirken er et sterkt antijudaistisk symbol.

Om Luther og hans løgner – en messiansk jøde ser nærmere på Luther DR. RICHARD HARVEY, SENIORFORSKER, JEWS FOR JESUS OVERSATT AV ARNE PEDERSEN OG GURO KVAKESTAD

I

fem år har Luthers skrifter og påvirkningen av hans syn på det jødiske folk, tynget meg. Jeg er vokst opp i Storbritannia, hvor reformasjonen ledet til dannelsen av Church of England og hvor den anglikanske kirke, som den lutherske, kombinerer katolsk og reformert tradisjon. Da jeg kom til tro på Jesus, ble jeg i mine første år primært opplært i en evangelisk/protestantisk sammenheng, så jeg er godt bekjent med hans skrifter, på samme måte som jeg ble undervist i de klassiske dogmer om rettferdiggjørelse ved tro, Skriftens forrang og behovet for personlig tro.

Nytt perspektiv på Paulus Da jeg begynte å studere teologi i 1970årene, opplevde faget en revolusjon innenfor paulinske studier, forårsaket av E.P. Sanders bok ”Paul and Palestinian Studies”. Boken satte spørsmålstegn ved det han karakteriserte som ”den lutherske lesning av Paulus”, hvor man satte Loven, som den kommer til uttrykk i det Gamle Testamente, opp mot evangelium og nåde, som det kommer til uttrykk det Nye Testamente. Min underviser i det Nye Testamente, John Ziesler, var i regelmessig kontakt med Sanders, mens vi hele tiden arbeidet oss gjennom Romerbrevets greske tekst i undervisningen. Jeg ble klar over at dette ”nye Paulusperspektiv” var gode nyheter for Jesus-troende jøder som meg selv, som ofte har følt seg tvunget til å velge mellom Toraen og Messias, og som ofte er blitt beskyldt for loviskhet hvis vi har valgt å leve etter Toraen, selv om vi er Jesus-troende.

Jeg var en del av den messianske bevegelse og engasjert i Londons Messianske Menighet i 1980-årene. Mye av den messiansk-jødiske teologien var på det tidspunktet en reaksjon mot de anti-jødiske elementene i kristen teologi – som særlig kom til uttrykk i erstatningsteologien – som hevder at den kristne kirke har erstattet det jødiske folk som det ”nye” eller det ”sanne” Israel. Den messianske teologien tok likeledes et oppgjør med ”foraktelseslæren” som hevder at jøder fortjener å leve i eksil og bli straffet, fordi

24

F Ø R ST

5 - 2 0 1 7

de slo Jesus ihjel og fortsatt avviser ham som Messias.

Fortvilet over å lese Luther Mitt eget møte med Martin Luther har skjerpet min fornemmelse for Luthers sentrale plassering i den kristne anti-jødiske og anti-semittiske tradisjon på en måte som har utfordret mitt eget perspektiv på troen og min egen evne til å tilgi Luther og lutheranere i det hele tatt for de lidelsene de har påført mitt folk. Men jeg opplever også et sterkt engasjement for å se forsoning mellom lutheranere, jøder og Jesus-troende jøder i dag.

Jeg ble fortvilet over å lese Luthers anti-jødiske skrifter.

Hans nedlatende og hånende uttrykk er fylt med hat og fiendskap mot jøder og jødedom, hvilket er sjokkerende og uakseptabelt. Det er umulig å unnskylde hans onde, vulgære og oppildnende språkbruk. Hans blanding av raseog religionshat, hans påstander om å være fundert i Skriften og i Jesu og apostlenes lære, hans mordtrusler og giftige beskyldninger mot det jødiske folk, er nok de verste eksemplene på kristen anti-judaisme noensinne. Han håner den jødiske respekten for Guds hellige navn og påstår at Talmud er kommet til verden gjennom en gris’ anus.

Lovprist av nazistene Det er ikke så merkelig at Luthers tanker ble lovprist og viderepublisert av nazistene, som påstod han ville være stolt av deres handlinger under Krystalnatten, og som henviste til Luther under rettssakene i Nürnberg for å rettferdiggjøre seg selv. Luther argumenterte for at jødene skulle utvises av Tyskland, deres eiendeler konfiskeres, deres bøker brennes, synagogene ødelegges og at jødene selv ikke skulle beskyttes. Han fulgte opp sine ord ved å forsøke å overtale tyske ledere til å utføre det han foreslo. Luthers anti-jødiske teologi og hans sosiale og politiske antisemittisme kan ikke skilles eller unnskyldes.

Mytene om anger Der er to almene myter omkring Luthers syn på det

Jeg ble fortvilet over å lese Luthers anti-jødiske skrifter. Hans nedlatende uttrykk var fylt med hat og fiendskap mot jøder og jødedom. jødiske folk. Ingen av dem er riktige, men de brukes i vidt omfang til å gjøre holdningene hans mer spiselige. Den første er at Luther i begynnelsen av sitt arbeid hadde en positiv holdning til det jødiske folk, idet han mente at hvis de bare ble behandlet ordentlig, ville de komme til tro på Jesus og hjelpe Luther i hans kamp mot den romerskkatolske kirke. Den andre er at Luther angret sine antijødiske og antisemittiske synder på sitt dødsleie.

Mens det er korrekt at Luthers tidlige verker, særlig ”At Jesus Kristus ble født som jøde”, har noen positive oppfordringer om hvordan jødene skal behandles, og at han argumenterte for at man ikke skulle bruke tvangsomvendelse, så bruker han helt fra sine tidlige verker, som for eksempel hans undervisning ut fra Salmene og 1.

Mosebok, en antisemittisk retorikk. Den har han tatt med videre fra sin tid som augustinsk munk; Augustin mente at jøder var dømt til å være ”motvillige vitner” om kristendommens sannhet, fordi de har avvist Jesus. Derfor er de, som en konsekvens, dømt til å være et omflakkende folk innenfor kristendommen.

Når man undersøker om Luther ”angret på sitt dødsleie”, er det nok sant at han bekjente sine synder, men

hans frykt for og angrep på det jødiske folk fortsatte helt inntil tiden omkring hans siste prekener. Etter hans mening var det jødene som angrep ham, og som prøvde å drepe ham. I sine siste prekener og private ord til sin kone, formante og fordømte han dem hardt.

Der er elementer av teologisk anti-judaisme og samfunnsmessig antisemittisme i Luthers liv og verker.

Teologisk, fordi den jødiske fortolkningen av skriften, slik den er videreformidlet i rabbinsk tradisjon, benekter at Jesus er Messias, og derfor måtte Luther komme med innsigelser mot slike fortolkninger i sine oversettelser, utlegninger og applikasjoner av Skriften. ”Om jødene og deres løgner” er en 65.000-ord lang tirade mot det jødiske folk og deres fortolkning av Skriften, især deres utlegning av de messianske profetier i det Gamle Testamente, som Luther prøver å påvise er blitt oppfylt i Kristi komme. Ifølge Luther er det jødiske folks fortsatte eksil gjennom de siste 1500 år bevis på at Guds fordømmelse og dom hviler over dem.

Messiansk-jødiske perspektiv på Luther Hva er så mitt messiansk-jødiske perspektiv på Luther?

For det første anerkjenner jeg alt det gode Luther gjorde.

>>

F Ø R ST

5 - 2 0 1 7

25

PERSPEKTIV

Messianske jøder og lutheranere har én ting til felles – vi tror begge på Jesus/ Yeshua, som ble jødisk kjød og døde for oss på korset, og som oppstod for å forsone oss med Gud og med hverandre.

I skriftet ”Om jødene og deres løgner” fremstilles jødene som hevngjerrige og morderiske.

>>

Hans fryktløse og trofaste forkynnelse av evangeliet, hans villighet til å stå imot kirkens misbruk og ondskap på hans tid, hans bidrag til utviklingen av den moderne verdens reformasjon, hans oversettelse av bibelen til tysk, hans innflytelse på dannelsen av den moderne verden, nasjonalstaten og utviklingen av allment kristent liv og kultur. Jeg anerkjenner og setter pris på alle disse tingene og Luthers bidrag.

Tilgivelse For det andre tilbyr mitt perspektiv tilgivelse. Luthers anti-judaisme kan ikke og skal ikke adskilles fra den senere antisemittismen som kulminerte under holocaust.

Mitt folk lider stadig under posttraumatisk stress, som strekker seg på tvers av generasjoner, og som likeledes har uheldige og utilsiktede konsekvenser, såsom at den forfulgte blir forfølgeren, som vi ser i Israel-Palestinakonflikten. Så forsoning, først mellom tyske kristne og messianske jøder, og deretter i større utstrekning blant jøder og lutheranere, er i høy grad tiltrengt. Dessverre har jeg observert svært lite av dette og opplever at mange lutheranere simpelthen ikke forstår hva jøder og Jesustroende jøder føler. Dette er en stor sorg for meg, da jeg gjerne vil at min familie, hvorav størstedelen ikke tror på Jesus, skal høre oppriktig gode nyheter fra lutheranerne, eller i det minste et uttrykk for anger, en antydning av en unnskyldning og en villighet til å gjøre noe for å rette opp tingene igjen.

Jeg ber daglig bønnen om tilgivelse, som en ortodoks jøde ber fra en jødisk bønnebok. Den minner mye om Jesu ord på korset ”Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør”.

Den lyder slik: ”Jeg tilgir herved enhver som har provosert meg eller

26

F Ø R ST

5 - 2 0 1 7

syndet imot meg fysisk eller økonomisk eller ved å unnlate å gi meg den respekt som tilkommer meg, eller i noe annet anliggende som vedkommer meg, ufrivillig eller frivillig, ubevisst eller bevisst, om det er i ord eller handling: la ingen pådra seg straff på grunn av meg.”

Kjærlighet til Israel For det tredje kaller mitt perspektiv på konsekvensene av anger.

Etter 500 år med Luthers anti-judaisme og over 2000 år med kristen antisemittisme, er det behov for at lutheranere viser Jesu kjærlighet til hans folk Israel. Jeg venter på at det skjer, og savner stadig å se bevisene på det. Et svært sterkt symbol på Luthers anti-judaisme, er den wittenbergske ”jødegris”, som burde fjernes, idet man ber det jødiske folk om tilgivelse og plasserer den i et forskningssenter i stedet for å etterlate den på en vegg i en kirkebygning dedikert til tilbedelsen av Gud. Jeg venter på at lutheranerne, både som kirkeretning og som individer, viser anger i både handling og ord. Det er uttrykt anger i forhold til det jødiske folks lidelser, men ofte uten noen handling bak. Der er behov for en ny holdning og villighet til å følge unnskyldninger opp med handlinger, hvis relasjonen mellom jøder og lutheranere skal gjenopprettes.

For det fjerde leder mitt perspektiv til den forsoning kun Jesus kan gi. Messianske jøder og lutheranere har én ting til felles – vi tror begge på Jesus/Yeshua, Guds sønn, som ble jødisk kjød og døde for oss på korset, og som oppstod for å forsone oss med Gud og med hverandre. Vi er kalt til å være Guds ambassadører for forsoning i verden, og dette må begynne mellom de splittede folk og etnisiteter vi har innenfor Kristi globale kirke. Når jeg kommer til himmelen, ser jeg frem til å omfavne Martin Luther og takke ham for alt det han har velsignet meg med. Jeg håper at han også vil omfavne meg med tårer av anger i sine øyne, og at vi i sannhet vil være forsonet i kjærlighet, i fellesskapet vi har gjennom Ham som er Gud både for Israel og folkeslagene. •

DR. RICHARD HARVEY

[DEKANUS VED ALL NATIONS COLLEGE, ENGLAND]

Dr. Richard Harvey er dekanus ved All Nations College i England og foreleser i emnene Den hebraiske bibel og Jødiske studier.

N R 3-2017 | Å RGA NG 190

N R 4-2017 | Å RGANG 190

RGANG 190 N R 2-2017 | Å

G 190 ÅRGAN 017 | N R 1-2

NR 52017 | ÅRG ANG 1 90

ORGAN FOR DEN NORSKE ISRAELSMISJON

ORGAN FOR DE N NORSKE ISR AELSMISJON

AELSMISJON N NORSKE ISR ORGAN FOR DE

ORGA N FOR DEN N ORSK E ISR AELSM ISJON

JON LSMIS ISRAE RSKE EN NO FOR D ORGAN

mmen Velko første til detmer av num rst!

Fø

med blad – Et nytt fartstid lang

Guds kraft e

til frels

y var den • Johnn relativist. ultimate tte han Men så mø s4 us.

Jes

dom er • Falsk vis nde. selvhevde m er Sann visdo ende. s 24 fredselsk

Hvordan

leser vi Bibelen?

• Ronit lengtet etter t med å få kontak var Saada men hva skulle • TassGud, ytter for hørt? s 4 sniksk blihan til for å er dag I PLO. er. s 16 fredsbygg

• Hva skal vi med Det ? gamle testamentet?

Det har Elisabeth Levy et godt svar på. s 18

• Chaim ønsket å være 100% kul og 100% plikt• Opplev fellesskapet oppfyllende pastorsønn. mellom palestinere Det gikk dårlig. s 4 og jøder i menigheten Or HaKarmel. s 16

RØTTER • Har kirken glemt sine jødiske røtter?

Eller klarer vi oss fint uten? s 18

• DNI må verdsette sine røtter, og samtidig • I et sekulært være aktuell for alle Israel er stadig flere generasjoner. s 16 nysgjerrige på hvem Jesus er. s 12

ødene ForsonJin – Lug thers blin dsone?

• «En liten juvel», «en stille • Er gamletestamentets oase», «en kirke med atmosGud mer hevngjerrig • fære». Les om Imman r var sik uel- Sahaenn kerament på ets kirken i Tel Aviv. s 19 at Det ny nytest • «Mess Gud?e stes ianske jød 28tamentet ers handlet oppgave om i dag er paven og å rense lut Vatikan hersk tro et. s 12 slik Luthe r renset katolsk tro». s 19

• Vi kan være ue nige om lande grenser, dåp og nattv erd. Me n vi kan alle samle oss om Kristus. s 28

Historien bak «Først» I fjor, omtrent på denne tiden, satte Israelsmisjonen i gang en navnekonkurranse for å skifte navn på det som da het Misjonsblad for Israel. Resultatet ble «Først».

Kanskje er det noen av dere som lurer på hvordan vi kom fram til det navnet?

AV GURO KVAKESTAD

I

Ideen om et navneskifte kom ikke først og fremst som et resultat av at vi ønsket å legge skjul på det vi driver med – tvert imot; det er en styrke å kunne kommunisere åpent og direkte. Men vi opplevde likevel at navnet Misjonsblad for Israel dessverre ikke var det mest hensiktsmessige til å formidle vårt hovedanliggende: å gi evangeliet tilbake til det jødiske folk. Hvordan skulle vi klare å kommunisere dette på best mulig måte for å unngå misforståelser og ufruktbare diskusjoner?

Etter at kampanjen ble lansert, fikk vi mange gode forslag, og valget var ikke bare enkelt. Vi var innom flere alternativer, men landet altså til slutt på navnet «Først». Forslaget kom fra Anne Kristine Lindstad fra Karmøy. Hun ga oss gode grunner for hvorfor vi burde bruke navnet «Først». Hun skrev til oss i en mail: «Bruken av navnet Israel setter ofte fort retningen på en samtale som jeg ikke ønsker meg. For mange, også i kristen sammenheng, er ikke navnet «Israel» noe annet enn en stat, de har ikke den nødvendige bakgrunn fra GT for å anvende dette på det jødiske folket, Jakobs sønner og slekt. Dette kan en jo ergre seg over eller riste på hodet av, men slik tror jeg det har blitt blant kristne og i enda større grad blant folk som ikke har et forhold til Bibelen.

Hva skal en gjøre med denne utfordringen? Jo, vi må fokusere på at DNI er misjonsarbeid blant folkeslaget jøder. Vi må prøve å få folk til å oppdage at det er nettopp dette som er vårt arbeid. Jeg ønsker ikke alltid å bli møtt med politiske spørsmål og krav om at jeg skal ta stilling til store geopolitiske konflikter. Da hadde jeg heller vært ambassadør for UDI enn DNI! Hvem i NMS blir avkrevd å ta stilling til de som sitter med makten på Madagaskar, i Thailand eller andre steder? Hvem i NLM må gjøre greie for sitt syn på forholdet mellom de ulike folkegruppene i Etiopia?

DNI har sitt oppdrag beskrevet i Rom 1, 16 og om vi skal dra kun et ord ut av dette verset som det hele «henger» på, så er det «først». Mitt forslag til nytt navn er dermed FØRST. Det er kort. Det viser til vår egenart. Det avspeiler at vi er opptatt av noe viktig, at vi prioriterer en oppgave framfor andre oppgaver. Det skaper forhåpentligvis nysgjerrighet til å lese og finne ut hva vi er opptatt av.»

Takk, Anne Kristine, for et veldig godt forslag! Det gjenspeiler det som er Israelsmisjonens hovedanliggende: å gi evangeliet tilbake til det jødiske folk. For «Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker.» •

F Ø R ST

5 - 2 0 1 7

27

Velkommen til

Har du husket å kjøpe julegaver fra Tabita.no?

Benytt sjansen nå!

Varer fra Israel og Betlehem

Puslespill, liten julekrybbe Dette puslespillet bygges som en 3D-modell og kan bygges av barn fra 6 til 106 år. Hver figur/ del kan males eller fargelegges etter eget ønske. Ferdig bygget julekrybbe er 29 cm lang og 12 cm bred. Kr 349,-

Stor julekrybbe til menigheter Stall av uthulet oliventrestamme (ca 47 x 40x 50) og 15 figurer (36 cm høye). Kr 31 390,-

TILBUDSPAKKER: Moraz: Bodylotion (250 ml) og Dusjsåpe (250 ml) Polygonumekstrakt som styrker og leger, samtidig gir både bodylotion og dusjsåpen god fuktighet og næring til huden. Nå kr 225,- (Veil. 303,-)

TILBUD!

Mineral Care Håndkrem (100 ml) og Fotkrem (100 ml) Inneholder mineraler fra dødehavet.

Gjør huden myk og tilfører fuktighet.

Vaser fra VAZU Sammenleggbare vaser – noe av det beste i israelsk produktdesign. Vasen er stabil og meget anvendelig i bruk. En av våre bestselgere.

Se flere mønster i nettbutikken. Laget av polyetylen og polyester.

Mål: 28 x 16 cm Kr 119,-

Nå kr 155,- (Veil 200,-)

Du kan bestille varene på www.tabita.no, sende epost til post@tabita.no, ringe til 404 32 455 eller sende inn din bestilling til Misjonsbutikken Tabita, Holbergs plass 4, 0166 Oslo. (Porto tilkommer).

28

F Ø R ST

5 - 2 0 1 7

Besøk vår nettbutikk: www.tabita.no

Vinneren blir tilsendt en flott bokpremie!

KRYSSORD

Kryssordoppgave november 2017: 1

2

3

4

5

6

7

8

9

10

11

12

13

14

17

21

19

23

24

29

30

22

18

27

28

33

34

38

45

46

47

48

54

55

60

61

65

70

76

40

15

16

20

25

26

31

32

35

36

37

39

43

44

50

51

53

56

57

58

59

49

42

41

63

64

2) Hva slags yrke har Tertullus?

66

67

72

73

74

75

77

78

3) Paulus blir anklaget for å være leder for en sekt. Hva kalles den sekten?

71

62

1) Det ankommer en øversteprest til slottsborgen i Cæsarea. Hva heter han?

52

68

69

79

VANNRETT:

33. Intern sak 62. Dale VANNRETT: 37. Tap 48. Ytre 63. Ønsker 1. Krydder 65. Planten 1. Krydder 38. Dyr 53. Til stede 6. Fine 39. Oppretter 66. Gjenta 39 VR 15.

Kaldt sted 6. Fine 54. Stroppen 41. Lærested 68. Åpning 17. Tidl. embets15. Kaldt sted 55. Folk 70. Velstående 43. Meg igjen mann 44. Tørrvare/ 71. Hake 18.

Aurora ……..

17. Tidl. embetsmann 56. Bilutstyr Drikk 73. Skriftsamling 19. Farkost 18. Aurora …….. 45. Greier 60. Opphav 74. Blomstene 21. Naboer 19. Farkost 61. Yrkesgruppe seg 76. Det første 22. Møtes 48. Ytre 23. Tilbakemel21. Naboer 62. Dale 77. Periode 53. Til stede 78. Båt ding 22. Møtes 63.Ønsker 54. Stroppen 79. Fagmann 24. Ansiktsdelen 55. Folk 23. Tilbakemelding 65. Planten 26. Utrop 56. Bilutstyr LODDRETT: 27. Feriested 24. Ansiktsdelen 66. Gjenta 39 VR 60. Opphav 1. Himmelsk 30. Bæreredskap 26. Utrop 68. Åpning vesen 61. Yrkesgruppe 32. Storpart

27. Feriested 30. Bæreredskap 32. Storpart A P P L I K A S 33. Intern sak K O M I K E R 37. Tap

T T N O R E M 38. Dyr S E M I N A R I 39. Oppretter

O 41. Lærested R M E L S

M 43. Meg igjen M E N A S J

H 44. Tørrvare/Drikk E I N E I O

E 45. Greier seg R T A N N

47

48

53

54

O

70. Velstående 71. Hake 73. Skriftsamling

O N B R A A T H 74. Blomstene

R V E R E K K E 76. Det første

A E R O U R L 77. Periode

T 78. Båt K A R O L I O 79. Fagmann L L E K E N I

R LODDRETT: I E T Y Y Y X

N I A R M T 1. Himmelsk vesen

N 2. Nei S E R I R O

KRYSSORDLØSNING AUGUST 2017

Løsning fra forrige nummer:

1

2

19

23

29

34

3

40

44

45

51

57

4

5

58

7

24

25

35

T R I 64 A L

6

59

41

46

52

60

J 20

A

30

S

T

E

M

9

10

26

11

12

13

14

15

21

27

31

37

38

32

42

43

N Æ R M

65 66

T E R R E 70

71

72 73 74

S T A V I S N A 78

79

80

81 K U B E N I N I 83

84 Y M T I N G T U R

E R

36

8

33 39

55

61

62 E S T E H E

68

67 L R A D E R

75

U T I L U S

82 S O P E N A

85 86 A P T T R

56

22. Godhjerta 2. Nei 49. Hurtig 3. Navn 25. Ofra 35. Foredleren 3. Navn 50. Olympiaby 26. Eremitter 4. Gass 51. Dyrker 4. Gass 36. Hjemmelaget 28. Tonetrinnet 5. Tukt 52. Elv 5. Tukt 40. Bibelsk landskap 6. Vakre skiller 29. Fostre 53. Idealer 6. Vakre skiller 31. Hyle 41. Hagemøbel 7. Mål 55. Feste 8. Bås 34. For- 42. Tre 57. Konkurranse 7. Mål 9. Organisasjon blir 58. Fjern is 8. Bås 46. Redd 59. Yt 10. Hissighet 35. Foredleren 9. Organisasjon 36. Hjemmelaget 47. List 61. Stykker 11. Tall 12. Vidd 40.

Bibelsk land64. Lokkemat 10. Hissighet 48. Flyplass 13. …åring skap 67. Strøm 11. Tall 49. Hurtig 69. Statsorgan 14.

Enkel (nyn.)

41. Hagemøbel 15. Invitere 42. Tre 50. Olympiaby 72. Mak 12. Vidd 16. Redaktører 46. Redd 75. Dyr 13. …åring 51. Dyrker 18. Sted i bibelen 47. List 14. Enkel (nyn.) 48. Flyplass 52. Elv 20. Heter

QUIZ Vi fortsetter fra der vi slapp i FØRST nr 3 i år, med gjennomgangen av Apostelgjerningene; denne gangen med et nærstudium av kapittel 24:

4) Hva er tittel eller yrke til Lysias?

5) Hvor lang tid etter at Paulus reiste til Jerusalem for å tilbe, gikk det før han nå må forsvare seg?

6) En av de mange lederne vi leser om i dette tekstavsnittet, kjente godt til Veien.

Hvem er det?

7) Var Drusilla en jøde eller hedning?

8) Hvem etterfulgte Feliks i stillingen som landshøvding? > Svarene finner du på side 31!

15. Invitere 53. Idealer 16. Redaktører 55. Feste 18. Sted i bibelen 57. Konkurranse E N S Holbergsplass 4, 0166 Oslo innen 24. jan, 2018.

20. Heter Sendes til DNI, 58. Fjern is V A T 22. Godhjerta 59. Yt Vinner forrige gang ble Jon Magne Skjerpe fra Stavanger.

E V A 25. Ofra 61. Stykker N E R 26. Eremitter 64. Lokkemat T 28. Tonetrinnet T E Navn: 67. Strøm

Y 29. Fostre N 69. Statsorgan ………………………………………………………………………………

R 31. Hyle O E 72. Mak Adresse:

P 34. Forblir 75. Dyr ………………………………………………………………………………

16

17

18

22

28

49

50

63

L D I G

69 E U R 76

77

A R M E

N E I

A V E T

………………………………………………………………………………

Tlf:

………………………………………………………………………………

F Ø R ST 5 - 2 0 1 7 29

Nytt FRA ORGANISASJONEN

Ny anerkjennelse av Ebenezerhjemmet Ebenezerhjemmet i Haifa fikk nylig beskjed om at de er kvalifisert til å ta imot ungdom som vil avtjene siviltjeneste. Det er første gang en messiansk institusjon i Israel mottar en slik autorisasjon. Det innebærer naturligvis en anerkjennelse av Ebenezerhjemmet og den pleie som utføres ved hjemmet.

Nyheten ble meddelt i styremøtet nylig, og vakte betydelig begeistring.

Johnny Khoury sier at en slik ordning vil sikre stabil betjening og bidra til reduserte kostnader. De som avtjener siviltjeneste vil kunne ha inntil to års tjeneste, og motta økonomisk støtte fra myndighetene på lik linje med dem som gjør militærtjeneste. Det betyr også at de vil få støtte til opptak ved universiteter i Israel. Khoury er derfor svært oppglødd og takknemlig for denne muligheten.

Ebenezerhjemmet har lang erfaring med å ta imot volontører fra utlandet. Noen israelere har også hatt slik tjeneste ved hjemmet.

Siviltjeneste er et alternativ til militærtjeneste, og vil være et svært aktuelt alternativ både for arabisk kristen ungdom og ungdom fra messianske menigheter. Ebenezerhjemmet vil selv kunne vurdere kandidater og avgjøre om de er kvalifisert til slik tjeneste.

LMF

30

F Ø R ST

5 - 2 0 1 7

Onsdag 25. oktober markerte Lærernes Misjonsforbund (LMF) at det er 115 år siden de startet opp med en liten gruppe i Oslo. I dag har organisasjonen ca 1700 medlemmer og støtter 16 utsendinger over hele verden. Internasjonal leder ved Caspari Center, Elisabeth E. Levy, er en av de som står på listen til LMF. Elisabeth forteller selv hvordan det skjedde: – I telefonen fra Norge lød ordene: «Du er blitt adoptert».

Jeg stusset litt, men fikk forklart at en organisasjon som het LMF (Lærernes Misjonsforbund) ville støtte DNI og mitt arbeid på Caspari Center. Noen måneder etterpå satt jeg på flyet til Molde for å være med på mitt første LMF stevne. Jeg var spent, jeg visste

ikke helt hva som ventet meg i Molde. Men jeg ble positivt overrasket. Jeg møtte en svært oppegående gjeng med et stort engasjement.»

LMFs hovedmotto er å gi «… kunnskap om Jesus til hele verden.»

– Elisabeth Levy og Caspari Center er midt i den visjonen», sier daglig leder Inger Marie Andersen Oppegård. – Hun er en dyktig formidler og ekstremt kunnskapsrik, samtidig som hun er plassert på en helt unik plass, i et spennende og utfordrende miljø. Det er alltid interessant å høre nytt fra Caspari når Elisabeth besøker oss på sommerstevnet vårt.

Israelsmisjonen setter stor pris på støtten de mottar fra LMF.

SHALOMweekend 9.-1 1 . F E BRUA R 2 0 1 8 Stavanger krets og Bergen krets av DNI ønsker velkommen til SHALOM-weekend for kvinner på Stemnestaden leirsted i Tysvær Tema for helga er: RØTTER Medvirkende: • Bibeltimer ved Elisabeth Levy (internasjonal leder Caspari Center, Jerusalem). Tema: ” Våre jødiske røtter” og ”Fra Jerusalem til folkeslagene” .

• Song og musikk ved Unni Sæves Vignes (foreningssekretær Normisjon) Gruppeaktiviteter lørdag ettermiddag: Tur, korgruppe, misjonsbutikk, salg av glasskunst, mulighet for samtale med mer. Ellers blir det gode måltid og godt fellesskap!

Vertskap: Astrid Throndsen, Rannveig Thu, Gunvor Fyllingsnes og Torunn K. Aarskog.

Høres dette kjekt ut?

For program og påmelding ta kontakt med Rannveig Thu, tlf. 911 78 193 eller epost: rannveigthu@gmail.com

Quiz fasit Først 5-2017 4) Kommandant/ 1) Ananias, 24,1 høvedsmann, 24,6 2) Sakfører/advokat, 24,1 5) 12 dager, 24,11 3) Nasareer-sekten, 24,5

6) Feliks, 24,22 7) Feliks, 24,24 8) Porkius Festus, 24,27

Nye prosjekt på Caspari Mange lesere av Først er kjent med Caspari Centers (CCs) suksessprogram for barne- og ungdomsledere. I 20 år har CC arrangert kurs for «sabbbatsskolelærere», med undervisning, erfaringsutveksling og presentasjon av materiell og hjelpemidler. Kursene fortsetter, men nå tilbyr i tillegg CC korte videopresentasjoner på 15 minutt hver, der ulike tema knyttet til pedagogisk formidling, barnepsykologi, barns oppvekst, relasjoner og reaksjoner belyses. Det planlegges i alt 20 program for barneledere, og 20 for ungdomsledere.

Bruk av sosiale medier og videopresentasjoner er også kjernen i Caspari Centers nye «Alef-kurs». Her intervjues messianske ledere om sin vei til tro,

og de utfordringer og problemstillinger en messiansk jøde møter i sitt jødiske miljø.. Målsettingen med programmene er å gi hjelp til nye troende, slik at de kan bli bevart. Jøder som lurer på hva messiansk tro handler om, og hvordan jesustroende jøder forholder seg til sine jødiske omgivelser, vil også finne svar gjennom disse programmene.

De første programmene er alt produsert, og vil bli lansert gjennom YouTube.

De vil også bli lagt ut på CCs hjemmeside.

Alef-kurset er gjort mulig gjennom støtte fra Norea Mediemisjon. Den Norske Israelsmisjon hadde fra 1963 et omfattende samarbeid med Norea i tilknytning til radiosendinger på ungarsk og rumensk. Dette arbeidet

ble etter hvert overtatt av nasjonale.

Generalsekretær Heitmann er glad for at samarbeidet nå er fornyet, og at et slikt samarbeid nettopp viser at vi kan nå lengre når vi står sammen, enn det hver av oss makter på egen hånd.

DAVIDSSTJERNEN Johanne Husabø, opprinnelig fra Kvelde i Vestfold har vært en misjonsengasjert person nær sagt hele livet. Da en av deres døtre, Astrid, var volontør i Haifa, ble også misjonsoppdraget for det jødiske folk levende for Johanne og (nå avdøde) ektemannen Arne Husabø. De har begge vært ansatt ved Gjennestad gartnerskole, og har også selv vært fruktdyrkere og gårdbrukere i Slagen ved Tønsberg.

Selv om Johanne etter hvert har nådd en høy alder, har hun blant annet vært en entusiastisk loddselger for DNI. Hun var også selvskrevent medlem i Tønsberg Israelsmisjon.

Be & hør

23. oktober fylte Johanne 100 år! Da var det stor stemning hjemme i stua hos jubilanten. Venner fra fjern og nær fylte stua sammen med bl. a. Tønsbergs ordfører og familie. Kong Harald hadde også sørget for å sende en hilsen. Johanne Husabø har vært uvanlig sosial og deltatt i menighets og samfunnsliv gjennom et langt liv. Frem for alt er hun en person som sprer optimisme og livsglede i sine omgivelser. Hipp hurra for vår alles Johanne!

Navn: Johanne Holm Husabø Sted: Larvik Engasjert: Medlem i Tønsberg Israelsmisjonsforening

MORTEN KRAVIK

Be for:

Takk for:

• Ebeneserhjemmet – om • BridgeBuilders reunion i visdom og gode beslutninger desember (Midtøsten) og i byggeprosessen. januar (Norge), at deltakerne fortsatt må videreføre gode • Caspari Centers nye impulser til lokalmiljøet.

«Alef-kurs» – at mennesker må komme til tro.

• volontører og ambassadører i Israelsmisjonen.

• at Ebeneserhjemmet nå kan ta imot israelsk ungdom som vil ha siviltjenesten sin der.

• mange nye «medvandrere».

F Ø R ST

5 - 2 0 1 7

31

Skaff deg en håndlaget julekrybbe fra Betlehem!

Snart kan vi på ny feire at Fredsfyrsten fra Betlehem ble født!

Nå kan du få tak i en vakker, håndlaget julekrybbe i oliventre fra Jesu fødeby, Betlehem.

Den vil minne deg om julens budskap. Samtidig støtter du Den Norske Israelsmisjons forsoningsarbeid gjennom BridgeBuilders.

Skaff deg en unik julegave, enten til deg selv eller noen du er glad i, og vær samtidig med å bidra til at jøder og arabere, israelere og palestinere, får møte Fredsfyrsten!

Pris: Kr 2.599,- + frakt Krybben har bredde 39 cm, dybde 21 cm og høyde 27 cm.

Bestill på tabita.no

For mer info om forsoningsarbeidet sjekk www.israelsmisjonen.no/prosjekt/bridgebuilders

Foto: Kristoffer Eknes

mangler du Julekrybbe?