Først #4 2017 - magasin by RAVNBØ DESIGN

N R 4-2017 | Å RGA NG 190

ORGAN FOR DEN NORSKE ISRAELSMISJON

Forsoning • I et sekulært Israel er stadig flere nysgjerrige på hvem Jesus er. s 12

• «En liten juvel», «en stille oase», «en kirke med atmosfære». Les om Immanuelkirken i Tel Aviv. s 19

• Er gamletestamentets Gud mer hevngjerrig enn nytestamentets Gud? s 28

Jøder trenger ikke Jesus … ORGAN FOR DEN NORSKE ISRAELSMISJON

Ansvarlig redaktør: Rolf Gunnar Heitmann Redaktør: Guro Kvakestad ––––––––––––––––––––––––––––––– Redaksjonens adresse: Den Norske Israelsmisjon Holbergs Plass 4 0166 OSLO Tlf: 22 98 85 00 post@israelsmisjonen.no www.israelsmisjonen.no ––––––––––––––––––––––––––––––– Først kommer ut med 5 nummer i 2017. Medlemsskap (inkl. blad): kr 500,Kun abonnement Først: kr 240,––––––––––––––––––––––––––––––– Annonser: Kontakt redaksjonen NI

Layout: Ravnbø design

IC ECOLAB RD

304

Trykk: United Press AS

TED PRESS

Opplag: 7.500 ––––––––––––––––––––––––––––––– Bidragsytere dette nummeret: Rolf Gunnar Heitmann, Helene Johansson, John S. Woodhead, Annbjørg Hesselberg, Vegard Soltveit, Linda Ekerhovd, Karl William Weyde, Bradley Long, Dagfinn Rian. Forsidefoto: Gjermund Øystese ––––––––––––––––––––––––––––––– Frist for å levere inn stoff til neste nummer: 8. nov 2017 ––––––––––––––––––––––––––––––– Leder: Bjørn Hesselberg Generalsekretær: Rolf Gunnar Heitmann ––––––––––––––––––––––––––––––– Formål: Å vekke til ansvar for jødene Forkynne evangeliet for dem Vise dem kristen nestekjærlighet ––––––––––––––––––––––––––––––– Kontonr: 3000.15.24425 –––––––––––––––––––––––––––––––

anskje en noe overraskende overskrift i Den Norske Israelsmisjons hovedorgan, Først? Dette var faktisk et av hovedtemaene på den europeiske Lausannekonferansen for misjon blant jøder som ble holdt i Berlin på ettersommeren. Det er samtidig tittelen på en ny bok, skrevet av den offensive og frimodige misjonæren, Avi Snyder. Nå skal det riktignok legges til at boka har en undertittel: …og andre misforståelser. Snyder, som er leder for organisasjonen «Jews for Jesus» sitt arbeid i Europa, presenter en rekke innvendinger mot misjon som han har møtt, dels hos kristne og dels hos jøder. Her er et knippe av dem: Jødene er allerede i et paktsforhold med Gud. Jøder er forblindet og for hardnakket til å tro. Alle jøder skal bli frelst uansett. Jesus er bare Messias for folkeslagene; ikke for jødene. Kirken trenger å omvende seg og be om tilgivelse i møte med det jødiske folk i stedet for å forkynne evangeliet. Det er viktigere å støtte jødenes rett til landet og oppfyllelsen av landløftene enn å drive misjon. Misjon er antisemittisme med andre midler og et angrep på jødedommen. Med solid bibelsk begrunnelse og lang erfaring i møte med sitt eget folk tilbakeviser Snyder slike påstander, og kommer med en klar utfordring til oss ikke-jøder: «Jeg håper

Hvis Jesus ikke er Messias for det jødiske folk, kan han heller ikke være Kristus for folkene. du vil elske det jødiske folk med en guddommelig kjærlighet. Jeg håper du vil elske mitt folk nok slik at du ber for vår frelse, og med tydelig stemme forsvarer mitt folks behov for Frelserens tilgivelse og det evige liv». Konferansen i Berlin hadde hovedfokus på reformasjonens positive betydning for misjon og relasjonen mellom jøder og kristne. Protestantiske kirker og organisasjoner har drevet et omfattende arbeid blant jøder de siste 300 årene – et arbeid som vi langt på vei kan være stolte av. Samtidig ser vi en rekke eksempler på at kirker som

tidligere var aktive i misjon blant jøder, nå avviser det. I 2008 besluttet kirkemøtet i den tyske delstatskirken i Rhinen-området at det ikke finnes noe belegg i Det nye testamentet for at vi ikke-jøder skal drive misjon blant jøder. Ledelsen for de tyske kirkedagene stadfestet denne avvisningen av misjon i 2014 da de i en uttalelse sier at de verken kan eller vil drive misjonsvirksomhet overfor jøder. – Vi tror at Gud er Israels Gud i et evig paktsforhold med Israels folk, og at det er derfor ikke er behov for noen form for misjon overfor jøder, hevdes det. Paulus argumenterer motsatt: Nettopp fordi Israel er Guds paktsfolk med alle de fortrinn det innebærer, må evangeliet om den nye pakt først forkynnes for jøder. Er det noen det gjelder, må det være gudsfolket Israel. Hvis Jesus ikke er Messias for det jødiske folk, kan han heller ikke være Kristus for folkene. Dette er budskapet fra Lausannebevegelsen og utfordringen til hele kirken. Dersom det stilles spørsmål ved om evangeliet må forkynnes for jøder, får det altså vidtrekkende konsekvenser, ikke bare for jøder men for alle folkeslag. Spørsmålet om misjon blant jøder blir et testspørsmål på gyldigheten av enhver misjon. Det ser vi blant annet demonstrert i debatten fra synodemøtet 2014 i nettopp den kirken som sa nei til misjon i 2008: Vi har sagt nei til å drive jødemisjon fordi vi ikke finner det teologisk holdbart. Bør ikke det samme gjelde i møte med muslimer, spørres det. Konferansen i Berlin slår fast at frelse kun mottas av nåde ved troen på Jesus Messias. Dette budskapet ble først gitt til det jødiske folk, og er fortsatt like nødvendig for dem, heter det i en uttalelse fra konferansen. Det samsvarer med vår misjonsforståelse. Du kan lese hele uttalelsen på www.israelsmisjonen.no/artikkel/uttalelselausannebevegelsens-2017-lcje

ROLF HEITMANN, GENERALSEKRETÆR

INNHOLD Et sterkt

vitnesbyrd

En ny retning Omer Klein vokste opp i en sekulær, velstående familie, hvor religion og åndelig søken aldri var et tema. Så hendte det noe i livet hans som fikk ham til å endre kurs fullstendig.

4 BridgeBuilders

Palestinske «Shaden» reagerte med vantro da hun oppdaget hvor forskjellige versjoner palestinerne og jødene hadde av situasjonen i hjemlandet. Var det fortsatt mulig for henne å være ett med sine jødiske brødre og søstre på BridgeBuilder-leiren?

Øye for øye Øye for øye, tann for tann. Er gamletestamentets Gud mer hevngjerrig en nytestamentets Gud? Eller har vi misforstått hensikten med utsagnet og den sammenhengen det opptrer i?

HVER GANG:

MYE Å LESE:

4–5 Vitnesbyrdet 12–13 Den messianske bevegelse 16–18 Ung røst 19 Korrespondentbrevet 20–22 Teologi 27 Kryss og quiz 30–31 Nytt fra DNI

6–11 Forsoning. Hvem, hva, hvorfor? 14–15 Bibelske steder 24–26 En Gud som forsoner 28–29 Øye for øye

I den kristne tro er forsoning og korset grunnleggende. Ser vi på korsets form og innhold så har det både et horisontalt og et vertikalt aspekt. Det horisontale symboliserer at Jesus gjorde forsoning mellom mennesker og Gud mulig. Det vertikale aspektet symboliserer at Jesus ønsker at vi mennesker skal forsones med hverandre. Forsoningen står altså helt sentralt. I sommer har vi gjennomført del 1 av BridgeBuilders 2017/2018. BridgeBuilders er et kristent forsoningsprosjekt. Hensikten har vært å fremme kontakt mellom kristne på begge sider av den pågående konflikten (messianske jøder og kristne palestinere). Det er nettopp deltakernes felles tro som gir en naturlig plattform for anerkjennelse, og utgjør et tjenlig utgangspunkt for dialog. Som nevnt taler evangeliet først og fremst om forsoning mellom Gud og mennesker, men også om forsoning mennesker imellom. Jeg tror at å skape fred er etter Guds vilje. Derfor er jeg stolt over at vi i DNI og som kristne støtter det arbeidet som gjøres for fred og forsoning i Midtøsten. Og som kristne har vi et særskilt ansvar for våre medkristne brødre og søstre, som i dette tilfellet både er blant israelere og blant palestinere. Gjennom BridgeBuilders har vi erfart at forsoningsarbeidet er et sterkt vitnesbyrd om evangeliets kraft til å skape fred mellom folkegrupper og mellom mennesker. Å jobbe for fred og forsoning med utgangspunkt i en av verdens sterkeste motsetningsforhold forutsetter en viss porsjon ydmykhet. Det å fremme Kristi legemes synlige enhet i Midtøsten er store saker! Tenk at vi i en hverdag hvor det ofte føles mørkt, kan demonstrere verdens lys. Der motløsheten rår, kan vi bringe Guds fred. I situasjoner som bærer preg av håpløshet, kan vi vitne om håp. Og der avstand og isolasjon har blitt normalen, forsoner Jesus israelere og palestinere.

LINDA EKERHOVD LEDER I RETURN2SENDER

VITNESBYRDET

En ny retning Omer Klein vokste opp i en sekulær, velstående familie, hvor religion og åndelig søken aldri var et tema. Men en bombe, et syn og noen misjonærer fra Skandinavia fikk ham til å endre kurs fullstendig. «Først» møtte ham i Immanuelkirken i Tel Aviv. Her er hans historie. AV GURO KVAKESTAD FOTO: MIRIAM SKAGESTAD

eg kom til tro i 2011. Jeg var først med i en messiansk menighet i Tel Aviv, men der ble det splittelse. Så jeg begynte å se meg om etter et annet sted å gå, men fant ikke et fellesskap jeg trivdes i. Det var som om Gud hele tiden stengte dørene. Helt til jeg tilfeldigvis «snublet over» Immanuelkirken.

stor familie. Det hadde jeg ikke opplevd i noen av de andre menighetene jeg hadde oppsøkt. Her fant jeg et fellesskap som var ungt og dynamisk, inkluderende og utadvendt. Det var en enhet og et fokus på Guds ord jeg ikke hadde sett andre steder. Samtidig var det en svært internasjonal menighet, noe som tiltrakk meg.

Som en familie

Men for å ta det fra starten: Jeg ble født i Rishon Letsion – en by litt utenfor Tel Aviv – inn i en velstående familie. Vi manglet aldri noe økonomisk sett, men jeg så lite til foreldrene mine, som hele tiden var opptatt med jobb og reise. Begge var svært ambisiøse og karriereorienterte, og det gikk selvfølgelig ut over familielivet. Det var ingen til å oppdra oss, ingen til å gi oss kjærlighet, ingen til å oppmuntre og veilede oss slik foreldre gjør. Jeg husker jeg tenkte med meg selv at det var jo fint å ikke ha noen økonomiske bekymringer, men kunne vi

Egentlig var det en svært usannsynlig match, ettersom jeg ikke var interessert i en tradisjonell kirke eller den lutherske uttrykksformen for kristen tro, og jeg ble sjokkert da jeg første gang så presten i den karakteristiske prestekjolen. Jeg ville rett og slett ikke ha noe med et slikt kirkesamfunn å gjøre. Det som etter hvert fikk meg til å endre mening, var fellesskapet og måten jeg ble mottatt på. Faktisk helt fra det første møtet kjente jeg en følelse av å høre hjemme, av å være en del av en

F Ø R ST

4 - 2 0 1 7

Mye penger, lite kjærlighet

Jeg tenkte med meg selv da jeg var liten at «kanskje kunne vi ha litt mindre penger og litt mer omsorg…?

Omer forteller levende om sin dramatiske historie.

kanskje ha litt mindre penger og litt mer omsorg…? Religion var aldri noe tema hos oss, selv om det hele tiden var der i bakgrunnen. Besteforeldrene min var religiøse – svært religiøse – og vi pleide å tilbringe feriene hos dem. Der lærte jeg om jødisk tro, men bare på et teoretisk plan, siden mine foreldre ikke praktiserte det. Så religion hadde aldri noen framtredende rolle i livet mitt. Og ærlig talt så brydde jeg meg ikke noe særlig om det aspektet i tilværelsen. Det handlet heller om videospill, shopping, skole og venner.

Libanon Jesus og kristen tro visste jeg også lite om, bortsett fra det vi hadde lært på skolen, og det var svært magert. Alle må lære om de ulike religionenes historie, men teologi blir ikke diskutert. Det nærmeste jeg kom noen form for interesse for religion, var da familien reiste til Italia og besøkte Vatikanet i forbindelse med min Bar Mitzva. Jeg syntes paven hadde så fine klær at jeg spurte om jeg ikke også kunne få slike. Det fikk jeg ikke. Da jeg var ferdig med skolen, måtte jeg, som enhver ungdom på min alder, avtjene verneplikten. Min enhet ble stasjonert i Gaza. Heldigvis var det ikke noen konflikt på den tiden, og etter 3 år hadde jeg avsluttet min tjeneste i hæren. Men i 2006 brøt det ut krig mellom Israel og Libanon og jeg ble kalt inn som reserve. Det var allerede noen år siden jeg hadde avsluttet verneplikten, og som reserve hadde vi ikke fått regelmessig trening for å vedlikeholde ferdighetene våre. I tillegg ble krigen svært dårlig håndtert av myndighetene.

Et syn Vår enhet ble stasjonert rett nord for Metula. Vi rykket stadig nordover, men en dag var det en bombe gjemt i sanden som vi ikke så. Den eksploderte, flere ble drept og jeg mistet synet. Jeg ble fraktet med helikopter til sykehuset, og min tjeneste som soldat var over. Men der jeg lå, halvveis bevisstløs i sykehussengen, hadde jeg et syn. Jeg så Jesus stå ved fotenden av sengen. Han sa to ting til meg: «Du kommer til å bli helt frisk og få synet igjen», og «Jeg elsker deg». Jeg hadde som sagt aldri hatt noe særlig med religion eller åndelighet å gjøre, men jeg visste det var Jesus som stod der. Flere uker og operasjoner senere ble jeg utskrevet fra sykehuset med ca 50% syn. Episoden med Jesus var hele tiden i bakhodet, men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med den, langt mindre fortelle om den til familie og venner. Ingen ville tro på meg. Jeg trodde knapt nok på det selv. Så jeg fortsatte det livet jeg hadde hatt

før Libanonkrigen: studier, jobb, familie og venner, og glemte mer eller mindre denne visjonen.

Tok imot Jesus Helt til en dag jeg var på shoppingsenteret i byen og traff på noen misjonærer fra Skandinavia med t-skjorter der det stod: Jesus elsker deg. Jeg skvatt til og husket med en gang synet jeg hadde hatt på sykehuset. Dette var noe som bekreftet det jeg hadde opplevd på sykehuset; det var ikke jeg som var i ferd med å bli gal, det var tydeligvis andre mennesker der ute som kjente denne Jesus og påstod at han elsket dem. Jeg gikk bort til dem og fortalte om opplevelsen min. De ble naturlig nok svært begeistret, og satte meg i kontakt med pastoren i den menigheten de tilhørte. Der tok jeg imot Jesus, og lot meg døpe 3 måneder senere. Om jeg hadde noen motforestillinger mot å tro på Jesus? Vanligvis vil det ikke falle naturlig for en som er jødisk å «gå over til den kristne tro» på grunn av alt som er skjedd i kristendommens navn mot det jødiske folk. Det blir regnet som det ultimate svik hvis du konverterer. Men for meg var det ikke snakk om kristendom i tradisjonell forstand. Det var heller en logisk følge av det som hadde hendt tidligere i livet mitt. For det første var jeg heldig som fortsatt var i live. Hvorfor var det jeg som overlevde bomben og ikke de andre soldatene i enheten min? For det andre hadde jeg denne visjonen mens jeg var på sykehuset. I utgangspunktet trodde jeg ikke på slikt, men dette var for virkelig til å avfeie som tull og svermeri. For det tredje så jeg disse t-skjortene som hadde eksakt samme budskape som jeg fikk i visjonen. Hvordan kunne jeg ignorere disse tegnene? For meg ble det den overbevisningen jeg trengte. I dag går Omer i Immanuelkirken i Tel Aviv. «Her har jeg funnet min familie» sier han. • F Ø R ST

4 - 2 0 1 7

FORSONING

Forsoning for enhver pris? Alle er enige om at forsoning er en god ting – noe som må til hvis uenighet utvikler seg til fiendskap og bitterhet. Vi ønsker alle at partene i Midtøsten skal slutte å krangle, at uvenner skal bli venner igjen, at disharmoni og konflikt skal bli erstattet med harmoni og samarbeid. Men hvordan ser forsoning ut i praksis? Må man bli bestevenner igjen, eller holder det å tolerere den andre, på avstand? Og hva med våre egne liv?

Blir man alltid bestevenner etter forsoning, eller kan avstand også fungere?

AV VEGARD SOLTVEIT OG GURO KVAKESTAD

i vet at det ikke bare er én konflikt i Midøsten, men mange. På samme måte finnes det ulike syn på hva sann forsoning er og hvilke forutsetninger som må være på plass før forsoning kan finne sted. «Først» ønsket å belyse ulike aspekt ved begrepet forsoning og de praktiske konsekvensene av forsoningsarbeid. Vi utfordret ulike representanter fra både palestinsk, arabisk, jødisk og norsk side på deres tanker omkring forsoning: Hva skal til? Ønsker vi forsoning for enhver pris? Finnes det tilfeller der forsoning ikke er mulig? Trenger vi forsoning i Norge? Målet med artikkelen er ikke å gi et enkelt svar på hva forsoning er, men å løfte fram ulike stemmer, som vil utfordre vår tanke og vårt eget ansvar for forsoning.

En ettermiddag i Betlehem Det var en spent gruppe DNI-ambassadører som i februar dro av sted for å møte den palestinske pastoren Nihad Salman i Betlehem. I løpet av noen timer sammen i

F Ø R ST

4 - 2 0 1 7

Immanuel Evangelical Church i Bethlehem hadde vi både ledd sammen og grått sammen. Salman møtte oss med en ærlighet, kjærlighet og respekt som satte spor i oss alle. Salman er palestiner og pastor i Betlehem. Han vokste opp i byen, men som mange andre evangeliske kristne, vurderte han på et tidspunkt å forlate Vestbredden på grunn av vanskeligheter, forfølgelse og undertrykkelse. Likevel ble han værende, Nihad Salman da han opplevde et kall fra Gud om å være et vitne for Ham i Betlehem. I mange år var han pastor for en tom menighet. Det vil si, menigheten var levende, for Den hellige ånd var der – det manglet bare folk. Salman fikk støtte fra utenlandske organisasjoner, men opplevde at den ene etter den andre kuttet i støtten, da han ikke kunne vise til synlige resultater. I flere år var det kun Salman som kom til gudstjeneste.

Sammen lærer vi hvordan vi kan elske hverandre, fordi han elsket oss først.

Naval Barhoum

Selv om det var motgang, forble Salman tro mot det kallet Gud hadde gitt ham. Etter fem år kom den første gudstjenestebesøkende. Og fra da av begynte menigheten å vokse – raskt. I dag består menigheten av flere hundre medlemmer, og de har startet menighetsplantingsarbeid andre steder. Bønnen og håpet er at palestinere på Vestbredden skal få et nytt liv i troen på Jesus Kristus. Salmans tjeneste, trofasthet i motgang og iver for vekkelse gjorde sterkt inntrykk på oss alle. Vi satt igjen med dyp respekt og anerkjennelse for det arbeidet han stod i. Selv om det ikke var en tom kirke lengre, lever fortsatt Salman i et konfliktområde. Vi fikk høre hvor vanskelig livet kunne være for en muslimsk konvertitt i et område fullt av uroligheter og usikkerhet på det politiske plan, i tillegg til teologiske uenigheter mellom de ulike kirkesamfunnene. Salman lever i en region og en hverdag preget av konflikter på mange nivåer. Ingen av oss som hørte på hverken turte eller kunne si vi hadde en løsning på det vi hørte. Samtidig fikk vi en dyp respekt for de som arbeider

seriøst med forsoning i denne regionen. I samtalen med Salman etter møtet kom vi inn på arbeidet og lengselen etter den vekkelsen Salman hadde vitnet om. Øynene hans lyser opp, og det er lett å se iveren i stemmen hans: «Hva tror dere skjer når jødene ser at palestinere bekjenner og tror på Israels Messias? Jeg håper og ber om at det skal egge dem til misunnelse, slik at de vender om til Jesus Messias». Vi kan ikke annet enn være enig.

Forsoningsarbeid – en utfordrende mulighet Det er ikke bare Salman som lever i et konfliktfylt område. Forsoning er like aktuelt i flere sammenhenger: I familier, i menigheter og i politikken. «Først» spurte ulike jesustroende ledere fra palestinsk, jødisk (mes siansk) og norsk miljø hva de mener om forsoning, hvilke betingelser som må være tilstede og hvilke erfaringer de har fra eget liv. House of Light (Lysets hus) er en organisasjon i Israel som forkynner evangeliet om Jesus til lokalsamfunnet. Basert på Matt.25,23 ønsker House of Light å tjene enkeltmennesker som spør om hjelp og veiledning, uavhengig av religion og etnisitet. De driver stort et barnearbeid (King´s Kids) og et voksende fengselsarbeid, i tillegg til et omfattende dialog- og forsoningsarbeid. Vi spurte lederen, Anis Barhoum, om hvilke tanker han F Ø R ST

>> 4 - 2 0 1 7

Foto: Eitan Bar

FORSONING

– Forsoning i det praktiske liv søker fellesskap.

F Ø R ST

har om forsoning. – Når vi ønsker å bygge bro, trenger vi først og fremst indre fred og stillhet. Vi må kvitte oss med frykt, og gå på vannet med blikket festet på Jesus. Så må vi lære oss dydene tålmodighet, forpliktelse og selvbeherskelse. Det å skulle være megler kan ofte oppleves som å skape mer krig enn å bringe fred, fordi begge parter har sine stridsspørsmål som fort kommer til overflaten straks prosessen starter. Da handler det om gode forhold og en sunn plattform, der vi kan overvinne avvisning og begynne på et liv i tilgivelse og kjærlig omsorg. Forsoning betyr å vise forandring, fra én livsstil til en ny, og begge parter må løsrive seg fra holdningene i sine respektive folkegrupper. Vår hovedfiende er først og fremst Djevelen, han som er hovedfienden av både menneskesjeler og alt som er godt. Sammen trenger vi å rive ned hindringene som sperrer veien til vår egentlige hensikt i Kristus. – Barhoum mener alle har behov for forsoning, først med Gud og så med oss selv. Dette er en forutsetning før andre forsoningsprosesser kan starte. Om disse forutsetningene ikke er tilstede, er forsoning verken ønskelig eller mulig. Forsoning er å vise forandring. Vi kan kjenne til ordene Jesus sa, elsk dine fiender, på et teoretisk plan. Men det å begynne med programmer, møter, personlige besøk og telefonsamtaler er å ta et skritt i praktisk tro. Slike handlinger kan styrke båndene i Kristi kropp. Naval, Anis kone, er også en av lederne i House of Light. Hun har opplevd at forsoning ikke alltid er enkelt i eget liv, og forteller om sine erfaringer: – Jeg vokste opp i en familie som ble evakuert fra Beit Shean (Nord-Israel) i 1948. Selv om vi opplevde stor smerte over tap av hus og eiendom, nektet vi å leve som offer. Som familie har vi alltid trodd at vi er i Herrens plan. Vi ønsker å spre Guds kjærlighet og hans frelse til alle mennesker rundt omkring der han sender oss. «Her er jeg, send meg!» 4 - 2 0 1 7

er aldri enkelt. Ved Herrens nåde har vår familie etablert House of Light, hvor vi underviser i Guds Ord og om nytt liv i Kristus. Vi arbeider særlig med barn og unge både fra messianskjødisk og arabisk bakgrunn. Sammen lærer vi hvordan vi kan elske hverandre, fordi han elsket oss først. I tillegg har vi familiebegivenheter på begge sider og arrangerer ulike sammenkomster. Den årlige samlingen i Lubieh i Galilea er et flott vitnesbyrd for unge voksne om å være ett i Kristus.

Viljen til forsoning er en naturlig frukt av et nytt liv I hjertet av Jerusalem, der gamlebyen møter den nye, har Det Israelske Bibel selskapet sine lokaler. Her drives et utadrettet bibelarbeid, hvor formålet er å gjøre Guds Ord tilgjengelig for de lokale, så vel som de mange besøkende. De driver blant annet bokbutikker og har en flott bibelutstilling om bibelens tilblivelse, med henblikk på både språk og overlevering. Deres visjon er å nå hele Israel gjennom bibelressurser, samtaler og forkynnelse overfor både jøder og arabere, om det håp og den frelse som er i Jesus Messias. Victor Kalisher er messiansk jøde og leder for Bible Society in Israel. Han fremhever at forsoning først og fremst handler om hva Gud har gjort for oss i Jesus. Ved den har vi fått forsoningens tjeneste (2.Kor.5,18). Som troende er vi kalt til å forkynne og tydeliggjøre for verden det vi har mottatt. Som forsoningsambasAnis og Naval sadører bør vi tenke gjennom hvordan Barhoum vi forholder oss til andre, for eksempel at vi «ikke tilregner dem deres misgjerninger» (2.Kor.5,19). – I min sammenheng (den israelske-palestinske konflikten) ser jeg ofte at forsoning er betinget av og basert på narrative fortellinger, og ikke på Guds sanne og mektige ord. Dersom vi virkelig forstår at vi er forsonet med Gud og oppriktig verdsetter dette slik vi burde, da blir forsoning en naturlig frukt og konsekvens av Kristi forsoning for vår skyld. Som en forutsetning for forsoning må vi være villige til å bære korset, og betale den prisen Jesus betalte for vår forsoning overfor hverandre. Vi må være villig til å forstå at tap noen ganger betyr vinning, og elske vår neste som oss selv. Det handler Victor Kalisher om å søke Guds rettferdighet, og ikke egenrettferdigheten.

Foto: Gjermund Øystese

Hva tror dere skjer når jødene ser at palestinere bekjenner og tror på Israels Messias? Jeg håper og ber om at det skal egge dem til misunnelse, slik at de vender om til Jesus Messias.

Nihad Salman

Kalisher mener at sann forsoning alltid er ønskelig, så sant den ikke motsier Guds Ord og ikke går på akkord med vår tro eller vårt kall. Dersom vi ønsker å gjennomføre vår egen agenda, blir forsoning kun en måte å forhandle på, men det vil aldri føre virkelig frem. Forsoning er ikke ønskelig dersom det brukes for å anerkjenne noe som går imot Guds Ord. Sann Zahar Haddad forsoning kan ikke skje på grunnlag av løgn, da blir det kun et skalkeskjul og et spill for galleriet. På den andre side: dersom vi er oppriktig forsonet med hverandre, vil vi elske og ha omsorg for hverandre, selv om vi er uenige i noen teologiske og nasjonalpolitiske spørsmål. Forsoning i det praktiske liv søker fellesskap, og vi skammer oss ikke over hverandre.

Fra sitt eget liv forteller Kalisher at han lever i svært utfordrende omgivelser. Det er mange som er imot hans vennskap med arabiske og palestinske trossøsken. – Likevel velger jeg å prøve å følge Jesu eksempel, og søker aktivt å leve det ut i hverdagen. Fellesskap med arabiske og palestinske troende er noe jeg verdsetter svært høyt. Jeg heier på søskenfellesskapet, samfunnet og kjærligheten jeg i sannhet har og deler med mine palestinske brødre. Et slikt fellesskap er oppmuntrende og gir styrke til de utfordringene jeg står i til daglig.

Forsoning er aksept, forståelse og lytting NKSS (Laget) i Norge har en søsterorganisasjon i Israel, FCSI (Fellowship of Christian Students in Israel). De driver arbeid på flere av de store universitetene og høyskolene i Israel, og møter slik både jødisk og arabisk ungdom. Lederen for FCSI, Zaher Haddad, forteller at forsoning for ham først og fremst er å bringe to parter i en konflikt til forståelse, og få dem til å lytte til hverandre. F Ø R ST

>> 4 - 2 0 1 7

Forsoning skjer ikke først og fremst som et resultat av et politisk program eller religiøse aktiviteter, men av at Gud får slippe til i hjertet.

F Ø R ST

Lena Levin

Han understreker også at sann forsoning ikke bør ha betingelser, men strebe etter å akseptere den andre parten slik den er. FCSI jobber mye med enkeltmennesker gjennom studentarbeidet sitt. Her sitter både messianske jøder og kristne palestinere i styret, og konflikter kan lett oppstå. Haddad sier: – Noen ganger er forsoning umulig. Enten fordi folk ikke ønsker det, eller fordi de ikke vil forandre seg. Andre ganger kan det være at de to partene ønsker å være borte fra hverandre en tid. Forsoning er ikke en enkel oppgave, selv om de fleste mener det er nødvendig og rett. Haddad forteller om et eksempel fra sin egen tjeneste. – Det hadde oppstått en konflikt mellom to parter, og vi tok dette opp. Etter samtalen følte begge parter seg tilfreds men løsningen, og vi fulgte opp saken. Jeg kunne se at det hadde funnet sted en slag forsoning. I andre tilfeller erfarer jeg at partene ikke kommer med ærlige uttalelser, der den ene parten kun ønsker å få gjennomslag for sin løsning uten 4 - 2 0 1 7

hensyn til den andre. Da blir folk såret og det skaper vonde følelser. I de tilfellene finner det ikke sted en forsoning.

Forsoningens utgangspunkt er alltid Gud De fleste av Israelsmisjonens støttespillere og medarbeidere kjenner til Lena Levin, lederen for Machaseh i Jerusalem. Machaseh driver et diakonalt arbeid blant de mest marginaliserte og sårbare i det israelske samfunnet, uavhengig av religion, kultur og etnisitet. Israelsmisjonen støtter dette arbeidet, og sender regelmessig volontører til dem. Vi spurte Levin om hva hun mener med forsoning, og hennes personlige erfaring. Lena Levin – Før forsoning mellom mennesker kan finne sted, må man bli forsonet med Gud. Da jeg kom til tro, var det to ting som skjedde: for det første ble jeg kvitt min frykt for døden, for det andre fikk jeg en kjærlighet i hjertet spesielt til tyskere og arabere, som jeg tidligere ikke ønsket å ha noe med å gjøre på grunn av henholdsvis holocaust og Midtøstenkonflikten. Jeg kunne være høflig og smilende, men under overflaten hadde jeg alle piggene ute. Jeg ønsket heller ikke på noen måte å bli forsonet med dem, og tenkte ikke at det var noe jeg trengte i livet mitt. Da jeg møtte Jesus, forandret dette seg totalt. Jeg begynte faktisk å få lyst til å

FORSONING

møte både tyskere og arabere, få lyst til å ha fellesskap med dem og bli forsonet med dem på tross av alt det vonde som var skjedd mellom oss som folkegrupper. Det var et direkte resultat av mitt møte med Jesus, og ikke av en teologisk eller politisk overbevisning. Så min personlige oppfatning er at man først må bli forsonet med Gud før man er klar til å virkelig tilgi noen som har gjort deg vondt. Levin vektlegger videre at alle kristne er kalt til å elske alle uten forbehold. Samtidig kan forsoning være vanskelig og krevende i praksis, og utspiller seg forskjellig fra person til person. For Levin begynte prosessen litt tilfeldig, da hun ble med i en gruppe for troende jøder og arabere, der tilgivelse og forsoning var målet. Hun forteller at de ble kjent med hverandre, og delte hverandres smerte og skuffelser. – Det gjorde at vi kunne identifisere oss med «den andre» og åpne opp for deres erfaringer og akseptere dem for den de var. Det hjalp meg å komme dem i møte og ta praktiske skritt på veien mot forsoning. Til syvende og sist, sier Levin, er det kun Gud gjennom Den Hellig Ånd som kan bringe forsoning. Slik hun ser det, er dette umulig for mennesker i seg selv, da forsoning ikke kommer naturlig for oss. Forsoning skjer ikke først og fremst som et resultat av et politisk program eller religiøse aktiviteter, men av at Gud får slippe til i hjertet. – Da blir det som synes umulig, det vi kanskje ikke engang klarer å ønske, mulig. Gud kan påvirke oss til å ville forsoning, som er første skritt, og deretter skape i oss selve forsoningen. Menneskelig sett er dette umulig, men ingen ting er som kjent umulig for Gud.

Forsoning i Norge Tilbake i Betlehem og samtalen med pastor Salman. Vi hadde nettopp hørt om trofastheten hans i motgang, om iveren etter vekkelse, og drømmen om at jødene skal egges til misunnelse og ta imot sin Messias som Herre og frelser. Salman dreide samtalen over til oss, og med ett så vi enda større på forsoningsarbeid enn vi hadde gjort noen minutter tidligere: Han forteller om reiser til Syria sammen med en kamerat fra Haifa, for å hjelpe og forsone de menneskene som lider under krig og konflikt der. Dernest utfordrer han oss, vi som bor langt oppe i nord. For hit kommer det også mennesker Arne Tord Sveinall som har rømt fra krig og nød. Hva gjør vi med disse? Bygger vi broer eller skaper vi konflikt? Søker vi forsoning og fellesskap, eller danner vi partier og splittelse? Også i Norge er det behov for forsoning, i menigheter,

Jeg heier på søskenfellesskapet, samfunnet og kjærligheten jeg har med mine palestinske brødre. Victor Kalisher familieforhold og mellom ulike etniske grupper. Det er lett å være nordmann og mene mye om konflikten og forsoning i Midtøsten, men hva skjer når det aktualiseres for oss? «Først» snakket med Arne Tord Sveinall for å høre hans oppfatning. Han er instituttlektor ved Institutt for Sjelesorg og leder for Modum Bads nye avdeling på Sørlandet, og har hatt utallige samtaler med mennesker som er i konflikt og trenger hjelp til å se veien videre. Når vi spør om hvilke forutsetninger som må være på plass før forsoning kan finne sted, sier Sveinall. – For det første må begge parter være innstilt på å bli forsonet. De må se på det som noe positivt, noe som kommer til å gjøre livet bedre for begge. Det er ikke alltid enkelt å komme dit, men det er likevel nødvendig for at forsonings-prosessen kan gå videre. Hvis den andre part derimot ikke er villig til å bli forsonet, kan prosessen bli vanskelig. Om den ene parten ikke ønsker å forsones, må man prøve å avfinne seg med situasjonen. Da handler det ikke først og fremst om å forsone seg med en person, men med situasjonen. Av og til må man bare erkjenne at man ikke kommer lenger. Man har prøvd å forstå hverandre, man har prøvd å være imøtekommende og begge sider føler de har strukket seg langt, men kommer til et punkt hvor man må erkjenne at det beste er kanskje at «du går din vei og jeg går min vei», men uten at man trenger å kjenne på bitterhet eller hat til motparten. En annen mulig situasjon kan være at noen har noe uoppgjort med en avdødd, så forsoning i tradisjonell forstand ikke er mulig. Da vil jeg heller snakke om å være forsonlig innstilt. Man vet med seg selv at hadde den andre personen vært i stand til å tilgi og være med i forsoningsprosessen, «så skulle det ikke stå på meg!» Da har man bare bestemt for sin egen del at man ikke holder noe imot den andre, uavhengig av dennes mulighet til å respondere. På den måten er det mulig å legge ting bak seg, oppnå sjelefred og komme videre i livet. Vi opplever alle uoverensstemmelser i løpet av livet. Noen gjennomlever dype og opprivende konflikter som det tar lang tid å bearbeide. Da hjelper det lite å «kreve» at partene forsones. Samtidig vet vi at vi har en Far i himmelen som ønsker å gjenopprette og helbrede det som gikk galt. Han kan nå dit ned ingen andre kan. Enten det skjer som en overnaturlig inngripen, slik Lena fortalte om, eller via dyktige medmennesker og medvandrere som kan peke på veien videre. •

F Ø R ST

4 - 2 0 1 7

DEN MESSIANSKE BEVEGELSEN

YESHUA HOS SINE EGNE Mange som leser «Først» er genuint interessert i hva som rører seg blant brødre og søstre i Israel. Situasjonen er spesiell, og vil nok alltid være det frem til Jesus kommer tilbake. For hvilke andre folkeslag er det som venter på Messias? TEKST: HELENE A. JOHANSSON FOTO: PRIVAT / BOB MENDELSOHN

g i nettopp dette folket, jødene, er det de stadig vekk. Bar er gift og har en liten sønn, og de har en liten gruppe som tror at Messias har måttet flytte til et hus med høyere sikkerhet etter å ha fått kommet, at Jesus er oppfyllelsen av proting kastet på huset, blant annet en pose med avføring. fetiene. Denne gruppen tar stadig større – Hvorfor møter dere så mye aggresjon, tror du? plass i det israelske samfunnet, noe som – Vi går ut offentlig mot ideen om ”den gudgivne muntlige fører til mistenksomhet og til og med ubehagelig trakasTorahen (Loven)”, og over en million mennesker har sett sering, men også mye oppriktig nysgjerrighet og positive videoen vår om dette. Etter nesten 1900 år med fred og møter. «Først» har snakket med to av dem som er sentrale stillhet, der ingen har våget å si imot rabbinerne, så gjør i den messianske bevegelsen og som kjenner godt til hva vi det, og i tillegg gjør vi det i Jesu navn. som rører seg. De er ikke glade for dette, og sender folk En av dem som virkelig får kjenne på David Zadok, leder for forlaget for å trakassere oss. Både jeg, Moti og kroppen hva det kan innebære å være en HaGefen Publishing. Anastasia som også har blitt en mer ofJesu disippel i Israel idag, er Eitan Bar. fentlig del av teamet, setter stor pris på «Først» har omtalt ham ved flere anledforbønn om beskyttelse. ninger, og han fortsetter i sitt kall til å – På den andre siden: det at de går nå Jesu eget folk med evangeliet. Hans ut så offentlig, fører også til positiv engasjement i One for Israel (oneforisinteresse for det de driver med. Tilbud rael.org) sammen med makkeren Moti fra tv-kanaler om program der de får Vaknin har framprovosert kraftige reakpresentere sin tro og drive oppklarende sjoner blant rabbinere i Israel. De jobber virksomhet – det er uendelig mange aktivt med media og legger ut videoer på myter om jesustroende jøder – øker. Og YouTube, der de for eksempel går i rette ikke minst får de mange henvendelser med rabbinsk jødedoms påstander om fra jøder, de fleste unge, som ønsker å hvem Messias skal være. Drapstrusler vite mer. Teamet bruker mye tid på veiog oppfordringer til angrep på dem får

F Ø R ST

4 - 2 0 1 7

Erez Soref (t.h.), en sentral messiansk leder, blir intervjuet på israelsk fjernsyn.

Den BESTE måten å velsigne Israel på, er å peke på Jesus Messias.

Teamet i One for Israel: (f,v.) Moti, Anastasia og Eitan.

utenfor møtelokalet. Arad er en annen by, forholdsvis liten, hvor grupper som har tilknytning til en jødisk ortodoks bevegelse har utsatt de troende for lite hyggelige episoder. – Men, sier Zadok, – hvis vi sammenligner oss med landene rundt oss, kan vi ikke klage over å være forfulgt.

– Hvordan ser du på det som skjer nå i forhold til hva Bibelen sier om Israel? ledning, og legger også vekt på å henvise til lokale menigheter der de kan få mer tilrettelagt undervisning og hjelp. – Bar sier også at de merker godt at den yngre generasjonen er generelt mye mer åpne og reflekterer mer rundt spørsmål om Gud og Jesus. – Den rabbinske jødedommen er mindre attraktiv, for den avsløres som lovisk, slik fariseerne ble oppfattet på Jesu tid. Dette har skjedd gradvis gjennom de 10-20 siste årene, noe som er positivt for oss som gjerne vil utbre evangeliet i Israel, sier han.

– Hvordan tror du fremtiden blir for troende i Israel? – Det kommer an på om vi aktivt deler troen vår eller ikke, sier Bar. Israelere aksepterer oss mer som en del av samfunnet, samtidig er de ortodokse og religiøse mer bekymret over oss og ønsker at vi skal tie stille. Interessante tider ligger foran oss, men Israels frelse nærmer seg i tid og vi er ydmyke for å stå i frontlinjen! David Zadok er leder i HaGefen Publishing og styreleder i CWI (Christian Witness to Israel), og samstemmer i mye av det Bar sier. Og selv om samfunnet i Israel har blitt mer åpent, også for tanken på å inkludere messianske jøder som en selvstendig og likeverdig gruppe, så er det steder der det oppleves mye trakassering. I Dimona har en messiansk gruppe opplevd knuste vinduer og demonstrasjoner

– For første gang på 2000 år bor det flere jøder i Israel enn i diasporaen. De kommer fra hele verden, men deler samme språk. Jeg ser at vi er nærmere løftet i Romerbrevet 11, der Gud lover at hele Israel skal bli frelst. Vi ser de første fruktene av det.

– Har dere noen aktuelle bønneemner som dere vil gi kristne i Norge? Bar: – Det er mange måter å be på og også å velsigne Israel. Det er ikke nødvendigvis noe galt i å støtte noe politisk, å gi mat til de fattige, å hjelpe jøder å immigrere, eller å kjøpe ambulanser. Men jeg vil gjerne utfordre de i Norge som elsker Israel: den BESTE måten å velsigne Israel på , er å peke på Jesus Messias. Zadok: – Vi ber alltid om at menighetene må være trofaste i å forkynne Guds Ord slik det står. Det vil jeg gjerne sende videre til Norge. Og at vi kan være et hellig samfunn, et lys for verden, slik at verden ønsker å høre mer. I tillegg: be om at vi kan være i stand til å sende misjonærer til andre deler av verden. Det står i Bibelen at Herrens ord skal gå ut fra Jerusalem (Jesaja 2), at jødene skal være et lys for folkene (Jesaja 42). Tenk for et vitnesbyrd: at noen som har blitt forfulgt av kirken i 2000 år, nå drar ut og vitner for folkeslagene. • F Ø R ST

4 - 2 0 1 7

BIBELSKE STEDER

Inngangspartiet sett fra luften.

Del 3

Lakisj i Judea I de to foregående artiklene har jeg skissert bakgrunnen for utgrav ningene av den assyriske beleiringsrampen i Lakisj. AV JOHN SODE-WOODHEAD • OVERSATT AV ELLEN RAEN FOTO: WWW.BIBLEWALKS.COM

yen Lakisj var bygd på en høyde som på tre sider var omgitt av en kløft, men på ett sted gikk den over i en annen høyde. Hvis du kan forestille deg det, så var spissen av den V-formede høyden forbundet med spissen til den neste høyden, som også hadde form av en V. Det faktum at høyden var omgitt av en kløft, var hovedgrunnen til at man valgte den til bosetning, siden den da var lett å forsvare. Adkomstveien gikk der høydene møttes, men dette var også byens sårbare punkt. Det er derfor ingen overraskelse at dette var at av stedene Sanherib valgte til beleiringsrampe. Det er tydelig ut fra de assyriske steinhellene at assyrerne også siktet mot

F Ø R ST

4 - 2 0 1 7

portområdet til venstre for dette stedet. Her var imidlertid beleiringsrampen blitt flyttet da byen ble gjenoppbygd. Det var kun fordi vi visste hva vi lette etter, at vi greide å finne gjenværende spor etter denne beleiringsrampen. Fordelen assyrerne hadde ved å velge spissene på V-ene for beleiringsrampen, var at på dette punktet møttes bymurene, også i V-form. Forsvarerne hadde bygd et tårn på denne spissen, men det betydde at bare et lite antall forsvarere kunne kjempe mot assyrerne. Sanheribs ingeniører tok fatt på arbeidet. De utplasserte et stort antall slaver til å gjennomsøke området og samle store steiner som ble hauget opp mot åssiden.

Utgravinger viser at disse steinene ble holdt sammen av en kalkpuss som ble tømt over. Selv om vi ikke fant noe bevis for det, så tyder relieffene på steinhellene på at rampen var kledd med tre. Rampens vinkel var bratt slik at den dannet en «blindsone» ute av syne for forsvarerne, men det trengtes håndkraft for å skyve rambukkene opp. På toppen foran murene bygde assyrerne en flat plattform til disse maskinene. Relieffene viser at assyrerne plasserte rambukkene på toppen av rampen. Bak den er et stort antall bueskyttere og soldater med steinslynger. Skuddsalvene må ha vært enorme, for vi fant over tusen pilspisser innkapslet i en liten del av bymuren som vi undersøkte. Vi

På utgrav ningsstedet ble det funnet stykkerslåtte krukker fra Hiskias tid.

Den eneste porten inn til byen befant seg på vest siden, omgitt av to tårn.

Under ett av husene ble det funnet et stort reservoar med en utgående tunell.

Forsvarerne som stod på tårnet gjorde det de kunne for å mot stå angrepet.

fant også store mengder slyngesteiner. Rambukkene hadde en skarp spiss som på et langt spyd, og vi vet fra utgravingene at målet var å ødelegge toppen av teglsteinsmuren slik at forsvarerne ikke kunne stå på den. Forsvarerne som sto på tårnet, gjorde det de kunne for å motstå angrepet. Kampen var grusom. Steinhellene viser at forsvarerne kastet brennende fakler på rambukkene, mens assyrerne prøvde å slukke brannene med vann. Under utgravingene fant vi sju store kampesteiner med hull gjennom og med rester av brent tau. Vi fant flere slike steiner på tårnet. Det er tydelig at forsvarerne hadde en slags innretning som de prøvde å slynge disse kampesteinene mot beleirings-

maskineriet med og knuse det. Mange mennesker ble drept. Britene fant en grav i skråningen ned fra høyden. Den inneholdt hundrevis av lik. Assyrerne viser på steinhellene sine at de seiret over judeerne – noe de lyktes med til slutt. Men utgravingene viser at judeerne var mye sterkere enn assyrerne ville innrømme. Uten at assyrerne visste det hadde judeerne bygd en høyde innenfor sine bymurer med enda et sett med bymurer på toppen. Så snart assyrerne hadde tatt det ytre tårnet og murene, sto de overfor disse nye murene. Dermed måtte de begynne forfra igjen og bygge en ny rampe som gikk over den første rampen og de ytre bymurene. På dette stadiet ser det ut til at de kjempende judeerne gikk tom for materiell. Så langt hadde alle pilspissene vært av jern, men nå fant vi et par pilspisser av bein. Funnstedet indikerte at de var skutt ut av judeerne. Det at disse pilspissene faktisk var laget av bein, tyder på at judeerne slapp opp for jern. I ruinene etter byen ble det funnet mange krukker til lagring. Et segl var stemplet på et av håndtakene før leirkrukkene var brent. Hundrevis av disse krukkene ble funnet i alle ruinene etter byer som knyttes til Sanheribs felttog. Alle krukkene var identiske og ble sannsynligvis produsert på samme sted.

Seglene på disse krukkene har tre elementer: en to- eller firevinget skarabé, en inskripsjon som viser «lmlk» eller «tilhører kongen», og navnet på én av fire byer: Hebron, Ziph, Soccoh og «mmst» (ingen har ennå funnet et sannsynlig svar på hvilken by dette refererer til). Det fins mange teorier om hva disse kan bety, men Hiskia var travelt opptatt med å forberede seg på den assyriske invasjonen. Han hadde, mellom andre forberedelser, også opprettet et lagringssystem med tanke på beleiring. Disse forberedelsene kan vi lese om i 2 Krønikebok 32,2-6. Lakisj ble ikke bebodd igjen i det meste av den assyriske perioden. Hiskias dyktige oldebarn, Joshia, regjerte i tidsrommet 640-609 f. Kr. Et sted omkring år 627 f. Kr., etter Assurbanipals død, begynte assyrerriket å gå i oppløsning, da det ble beseiret av Babylon. De neste tjue årene er veldig forvirrende, men sannsynligvis greide Joshia i denne perioden å gjenreise Judas selvstyre og bygge opp igjen Lakisj og andre byer. I 609 f. Kr. prøvde Egypt å komme Assyria til unnsetning, men Joshia gikk til kamp mot farao Neko. Joshia ble imidlertid drept ved Megiddo. Det er ikke klart om han tok parti for Babylon, men vi vet at Joshias etterfølgere gjorde motstand mot babylonerne. Det var enten i år 605 eller 586 f. Kr. at Lakisj ble endelig ødelagt. • F Ø R ST

4 - 2 0 1 7

UNG RØST

En uke som forandrer «Før elsket jeg dem som mine fiender, nå elsker jeg dem som mine venner». Dette ble sagt av en av deltakerne på årets BridgeBuilders-konferanse. I en uke har en gruppe unge palestinere, israelere og nordmenn vært samlet på Furutangen i Ryfylke. Uken har vært fylt med masse lek og moro, dans og latter, men også med alvor og dype samtaler om utfordrende temaer. AV LINDA EKERHOVD FOTO: GJERMUND ØYSTESE

Sammensatt gruppe Fredag 28.august møttes en spent og forventningsfull gjeng for første gang. De palestinske og israelske deltakerne hadde allerede vært sammen et døgn før de møtte de norske deltakerne. Det første som stod på programmet var en innføring i Midtøsten-historie og bakgrunnen for konflikten. For å gi de norske deltakerne et innblikk i kompleksiteten, ble deltakerne fra Midtøsten spurt om å fortelle om sin bakgrunn. Særlig den israelske gruppen kunne vise til et mangfold av røtter: marokkanske, peruanske, britiske, russiske og amerikanske. Prosjektleder for BridgeBuilders 2017/2018, Karin Riska, skisserte det som to folkegrupper med flere identiteter. En passende beskrivelse. Det var også et mangfold av ulike kirkesamfunn innad i gruppen.

F Ø R ST

4 - 2 0 1 7

Noen hørte til den messianske bevegelsen, noen den gresk ortodokse kirke, andre baptistkirken, mens andre igjen var lutheranere. Men felles for alle var troen på Jesus som frelser og den enheten og fellesskapet vi kan ha i Ham.

Glede og utfordringer Det har vært en intens uke på Furutangen. Ettersom en del av årets deltakere har vært med på forsoningsarbeid tidligere, ble det naturlig åpnet opp for de dype spørsmålene og de store utfordringene. Deltakerne fikk da prøvd seg på å ta i bruk de verktøy de hadde hatt undervisning om, hvordan håndtere konflikt og møte hverandre med forståelse. Det ble noen viktige diskusjoner og refleksjoner. Det kom også tydelig fram at vi

Shaden reagerte med vantro da hun oppdaget hvor forskjellige versjoner palestinerne og jødene hadde av situasjonen i landet.

har en fordel som kristne. På tross av de store uenigheter, klarer vi å elske hverandre fordi Den Hellige Ånd bor i våre hjerter. Hver morgen ble det brukt mye tid til å lovsynge, be og høre Guds ord sammen. Midt oppi alt alvoret var det også rom for glede og dans. Hver nasjonal gruppe hadde en kveld hver hvor de presenterte noe fra sin kultur. På kulturkveldene fikk alle deltakerne blant annet oppleve norsk 17.maifeiring, palestinsk bryllup, magedans og et sabbatsmåltid.

Et vitnesbyrd Shaden (fiktivt navn) var en av de palestinske deltakerne. Hun forteller hvordan hun ble opplært til å elske jøder – fordi man skal elske sine fiender. Likevel var familie og venner skeptiske da hun skulle reise på BridgeBuilders. Men siden det var nordmenn tilstede, lettet det litt på trykket. På Furutangen ende hun opp med å dele rom alene med en israeler. Da familien hørte dette, reagerte de med frykt og skepsis.. «Tenk om hun kommer til å skade deg?» var responsen fra foreldre og søsken. Shaden beroliget dem og forklarte at «det skal nok gå bra. Hun er kristen». Likevel opplevde hun sjokk og vantro da hun i under visningen hørte hvor ulike versjoner palestinerne og israelere hadde av situasjonen i landet – hvordan jødene sin beskrivelse av historien nesten ikke var til å kjenne igjen sammenlignet med hennes eget folks historie. Hun begynte å stille spørsmål om de i det hele tatt kunne være søstre og brødre i troen. Men på tross av de ulike oppfatningene, ble hun og den israelske romkameraten hennes gode venner. På fredagen under konferansen fikk Shaden beskjed hjemmefra om at speidergruppen i kirken som hun pleide å gå i, hadde hatt en ubehagelig opplevelse med noen israelske soldater. For Shaden var det svært tøft å høre at flere av vennene hennes der hjemme opplevde dette mens hun var hundrevis av mil unna, på en leir hvor hun bodde sammen med – og hadde blitt venner med – ei som hadde vært i den israelske hæren. Men uken på Furutangen hadde forandret henne. På tross av alt som var skjedd og som sikkert kom til å skje i hjemlandet, hadde hun fått erfare at hun elsker jøder som sine venner.

Veien videre BridgeBuilders del 1 er historie, men det er nå det begynner. Det er nå deltakerne skal ta med seg hjem det de har lært og de vennskapene de har bygget. Vær med å be for dem i de utfordringer som venter i hjemlandet. •

på BridgeBuilders

– Hvem er du? – Mitt navn er Or Gerlich. Jeg er israelsk jøde som tror på Jesus, og jeg bor i Jerusalem.

– Hvorfor har du valgt å være med som deltaker på BridgeBuilders? – Jeg har faktisk vært med i Musalaha i mer enn 2 år, og har blant annet vært med på lignende forsoningsarbeid i Irland mellom arabere og jøder. Så dette er noe som engasjerer meg. For meg er det virkelig en mulighet fra Gud å være her og være med å bygge en bro mellom de forskjeller som jøde og araber opplever, og prøve å være ett i Kristus.

– Hva har vært bra? – Ja, faktisk alt har vært bra. Det er vanskelig å velge ut en god opplevelse. Men kanskje det å få lytte til «den andre siden».

– Har noe vært utfordrende? – Det som har vært bra, men også utfordrende, er nettopp det å lytte til de andre. Det er veldig utfordrende, men samtidig det som har vært viktigst. For eksempel å høre at ikke bare har de begrenset rett til å reise eller ikke reise, men også at de ikke har lov til å si visse ting på Facebook eller sosiale media. For da kommer kanskje soldatene til huset deres og dreper dem. Det var vondt å høre. At min regjering gjør dette mot dem, mot araberne.

– Er det noe du vil ta med deg videre etter denne uken i Norge? – Ja, undervisningen. Hvordan gjøre forsoningsarbeid, og hvordan lytte og lære av hverandre. Hva er virkelig deres smerte – og så prøve å bygge en relasjon etter du har kommet til det punktet at du forstår deres smerte og er villig til å lytte. Altså det neste steget: å bygge relasjon og bygge tillit. – Og vennskapene. Det som var unikt i denne gruppen var den norske gruppen. Det å få høre deres forståelse av konflikten mellom Israelere og palestinere.

– I april er del 2 av BridgeBuilders og vi møtes igjen i Jordan. Hva tenker du om det? – Jeg tenker det vil bli veldig utfordrende å møtes igjen etter så lang tid fra hverandre. Men jeg tror det vil bli veldig fint.

F Ø R ST

4 - 2 0 1 7

>> 17

på BridgeBuilders

UNG RØST

– Hvem er du? – Jeg heter Jenny Hjemdal, er 20 år og bor i Etne. Jeg har akkurat fullført utveksling på Hald Internasjonale senter og så har jeg gått bibelskolen i Grimstad året før det.

– Hvordan hørte du om BridgeBuilders? – Vi var i Israel med bibelskolen, og da hadde vi en kveld i Betlehem hvor vi hørte fra en deltaker fra BridgeBuilders. Men akkurat da var jeg egentlig for trøtt til å klare å få med meg noe. Så dukket det opp igjen nå i vinter da ble det publisert på facebooksiden til bibelskolen. Så da tenkte jeg at det hørtes spennende ut. Og søkte ut fra det.

– Hvorfor har du valgt å bli med på BridgeBuilders?

– Hvorfor har du valgt å bli med på BridgeBuilders? – Jeg har tidligere vært involvert i programmer organisert av Musalaha og har et hjerte for forsoningsarbeid i min egen kontekst. Da jeg hørte om BridgeBuilders og dens mål, ble jeg med en gang interessert og så på det som en god mulighet til å møte nye mennesker og lære mer.

– Hva har vært bra? – BridgeBuilders som en helhet har vært veldig mektig opplevelse for meg, men det jeg har likt mest har vært å bygge relasjoner med resten av deltakerne: israelske, palestinske og norske. Samt høre deres historie og få et glimt av deres verden. For meg har disse samtalene være verdifulle og hatt god nytte. Det har lyktes i å humanisere den andre nasjonale gruppen og lagt et sterkt grunnlag for vennskap.

– Hva har vært bra?

– Har noe vært utfordrende?

– Jeg syns det har vært veldig spennende å bli kjent med alle deltakerne fra de andre landene. Kulturkveldene har også vært veldig gøy. Å bare snakke med israelerne og palestinerne, og høre hva som egentlig skjer og stille dem spørsmål.

– Mange av temaene vi har diskutert har vært emosjonelt tøffe og kontroversielle, slik som historiske narrativer og land-relatert teologi. I diskusjoner om disse temaene var det utfordrende å lytte godt etter, med den intensjon å lære isteden for å forsvare sitt eget ståsted. Det var en gylden mulighet til å praktisere idealet vi snakker om og tror på: elske på tross av, eller kanskje mer på grunn av, våre forskjeller.

– Ja, jeg er ikke så fan av dype delinger. Så jeg synes de har vært tungt å dele dype følelser. Og det har vært utfordrende å klare å henge med i en så kompleks konflikt som vi ikke kan relatere til, selv om vi hele tiden prøver å forstå hva det går i. Men egentlig har vi ikke peiling, siden Norge er så trygt. Det er vanskelig å henge med uten å miste tråden. Særlig det som handler om teologi og tro.

– Er det noe du vil ta med deg videre etter denne uken i Norge? – Jeg har faktisk fått veldig lyst til å ta Midtøsten-studier, virkelig forstå hva det handler om, samt lære dette her. Og bidra med mitt engasjement inn mot Midtøsten.

– I april er del 2 av BridgeBuilders og vi møtes igjen i Jordan. Hva tenker du om det? – Jeg tror det blir veldig spennende. Det er vel kanskje en av hovedgrunnene til at jeg meldte meg på BridgeBuilders. På grunn av den turen. Konseptet høres veldig kult ut. Det blir sikkert veldig utfordrende, men også veldig lærerikt og givende. Å møte dem på hjemmebane, og da forstå mer av situasjonen. Og oppleve det mer på nært hold. F Ø R ST

– Mitt navn er Lamma Mansour. Jeg er en 21 år palestiner fra Nazareth og bor i Israel. Jeg er psykologistudent og elsker Jesus.

– Fordi jeg var midt opp dette med utvekslingen på Hald, og var der at jeg kjente på at jeg hadde lyst å gjøre noe mer og lære mer. Og så har jeg vært i Israel et par ganger og syns det er veldig spennende å høre om konflikten. Og det er jo et veldig spennende land, med så mye forskjeller og mye å lære om. Og siden jeg ikke visste så mye om konflikten fra før, så virket dette som den beste måte å gjøre det på.

– Har noe vært utfordrende?

– Hvem er du?

4 - 2 0 1 7

– Er det noe du vil ta med deg videre etter denne uken i Norge? – Jeg vil ta med meg videre nye vennskap og nye innblikk når det gjelder konflikten

– I april er del 2 av BridgeBuilders og vi møtes igjen i Jordan. Hva tenker du om det? – Jeg er veldig spent på hva Gud vil gjøre med denne gruppen når vi møtes igjen. Og så forventer jeg mye dans og moro!

KORRESPONDENTBREVET Foto: Kristoffer Ekenes

En oase midt i byen «En liten bortgjemt juvel», «en kirke med atmosfære», «en stille oase», «et varmt og vennlig sted å være», «virkelig sjarmerende» – dette er noen av tilbakemeldingene fra besøkende i Immanuelkirken i Jaffa på TripAdvisor sin nettside.

Immanuelkirken tror vi at førsteinntrykket teller, og dette gjelder i særlig grad for Åpen Kirke-tjenesten. Her åpner vi dørene for publikum klokken 10 – 14 fra tirsdag til fredag. Besøkende blir ønsket velkommen med et varmt smil og inviteres til å ta del i skjønnheten og stillheten her i hjertet av den gamle amerikansk-tyske koloniens kvarter. I 1866 kom 156 amerikanske nybyggere fra staten Maine og slo seg ned i området med en drøm om å skape seg en ny fremtid. Trehusene deres av prefabrikerte materialer står her fremdeles i dag, og gir en sjarmerende påminnelse om den amerikanske arven. På grunn av splittelse, sykdom og død solgte den amerikanske gruppen det meste av sine eiendommer til de tyske templerne i 1869. Templerne var en protestantisk gruppe med røtter i den tysk-lutherske pietistiske bevegelsen. De ble kalt templere med henvisning til Det nye testamente, der alle kristne mennesker og forsamlinger er templer for Den hellige ånd (1 Kor 3,16). Templerne hadde tro på at det å bo i Det hellige land ville fremskynde Jesu gjenkomst. I 1889 dannet tidligere templere, tyske protestanter, sveitsere bosatt i Israel og andre lokale troende en ny evangelisk menighet. De ønsket sitt eget forsamlingshus og begynte å reise midler til dette. Innvielsen av Immanuelkirken fant sted 6. juni 1904. Med samtykke fra den evangeliske kirken i Tyskland overdro Det Lutherske Verdensforbund Immanuelkirken til Den Norske Israelsmisjon i 1955.

”Denne lille kirken er en rolig oase som innstendig ber deg om å bli der en stund og ta inn alt den har å tilby.” – Besøkende

I 1977 gjennomgikk Immanuelkirken en renovering der de gamle vinduene og pipeorgelet ble skiftet ut. Bibelhistoriene, knyttet til den gamle historiske byen Jaffa, er levendegjort gjennom glassmaleriene til den kjente norske kunstneren Victor Sparre. (Han har sine kunstverk i 25 kirker, blant andre Stavanger Dom kirke og Ishavskatedralen i Tromsø.) Som en av de besøkende sier det: «Denne lille lutherske kirken med sine vakre glassmalerier er en rolig oase som innstendig ber deg om å bli der en stund og ta inn alt den har å tilby. Gå ikke glipp av dette, besøk kirken!» Immanuelkirken er på listen over «musts», («det man bare må gjøre») for israelere som ønsker å lære mer om Tel Aviv-Jaffas moderne historie. Vi får regelmessig besøk av lokale turistgrupper som har lagt kirken inn i sin rundtur i dette historiske området. Å berette historien om kirken og dens innredning og utsmykning avdekker fortellinger om tro. En av våre nyeste historier handler blant annet om en eldre israelsk mann som har kommet til kirken hver fredag. Han er med i en gruppe israelske pensjonister som kommer

sammen og studerer forskjellige tema. Nylig bestemte de seg for å studere Johannes-evangeliet i Det nye testamente. De oppdaget at ingen av dem hadde den fjerneste idé om grunnelementer i kristendommen eller visste hva denne troen står for. Dan Herman, vår egen Åpen Kirke-guide, tok initiativ til å gi hebraiske bibler til damen som leder gruppen. Hun ble svært takknemlig og inspirert. Fra tilbakeholdne førstegangsmøter til trossøkende mennesker – å plante frø til tro står alltid sentralt i Åpen Kirketjenesten. •

BRADLEY LONG

PREST I IMMANUELKIRKEN I TEL AVIV

I vår serie ”Korrespondentbrevet” gir våre utsendinger og lokale medarbei dere oss et dypere innblikk i arbeidet de står for i for Israelsmisjonen. Denne gangen er det prest i Immanuelkirken i Tel Aviv, Bradley Long, som gir oss et innblikk i kirkens både eldre og nyere historie. F Ø R ST

4 - 2 0 1 7

Foto: Eric Ward/Flickr

TEOLOGI

Forsoning.

Forpliktelse og utfordring Vekkelsespredikanten forkynte sitt budskap med innlevelse og engasjement. Med høy røst lød det fra talerstolen: Har du fred med Gud? En kraftig kar på bakerste benk, sikkert ikke den mest flittige bedehusgjenger, reiste seg og repliserte: Unnskyld, jeg visste ikke at jeg var i krig. AV ROLF G. HEITMANN

orsoning er gjenopprettelse av et brutt og ødelagt samfunn mellom guddommen og mennesket. Slik definerer Store norske leksikon begrepet forsoning, og gir det dermed primært en religiøs betydning. Det engelske ordet for forsoning (re-conciliation) har sin bakgrunn i det latinske ordet som betyr å føre sammen på nytt – eller nettopp gjenopprette. Det norske ordet utvider horisonten: Forsoning henger sammen med soning: Det er bare ved at det gjøres soning for noe, at forsoning, eller gjenopprettelse, kan finne sted og dermed skape en ny fredstilstand. Dermed er vi også ved kjernen av det kristne budskapet. Menneskets synd har ført til en brutt gudsrelasjon. Bruddet medfører skyld og dom. Kall det gjerne en krigstilstand. Det kan bare heles ved oppgjør og soning. Den eneste rettferdige, han som både er Gud og mann, påtar seg dommen og straffen. Ved Jesu soningsdød blir Gud en forsonet Gud der mennesket tilbys tilgivelse og evig frelse. Gjenopprettelsen av den brutte gudsrelasjonen er ensidig handling. Det er ikke mennesket som søker

F Ø R ST

4 - 2 0 1 7

Gud, men Gud som i sin kjærlighet vil vinne mennesket tilbake til seg. Vi kan ikke bidra til å finne en forsonet Gud. Det er bare Gud selv som forsoner verden med seg selv. Han lar nåde gå for rett. Det er han som sier: «Min fred gir jeg dere!»

Forsoning og tilgivelse. I bibelsk perspektiv er Gud det primære handlende subjekt i all forsoning. Men dermed blir han også modell og motivasjon for hvordan vi mennesker skal leve sammen og løse uforsonlighet. Jesus utfordrer oss tydelig i Bergprekenen til å forlikes med våre medmennesker før vi trer frem for Guds ansikt med våre liv (Mat. 5,23). Derfor vil forsoningsarbeid være en naturlig og viktig del av vårt kristne liv og alt misjonsarbeid. Forsoning handler derfor også om tilgivelse. Tilgivelse er en forutsetning. I en situasjon der det finnes en skyldig og uskyldig, en overgriper og et offer, er det den uskyldige part som utfordres til tilgivelse. Dette er naturligvis ingen lettvint løsning. Guds tilgivelse gikk på livet løs. Frelsen og forsoningen er dyrt kjøpt. Tilgivelse er derfor ikke noe som kan kreves. Tvert imot: Tilgivel-

Foto: Rich Levine/Flickr

Jesus ut fordrer oss tydelig i Berg prekenen til å forlikes med våre med mennesker

justice). Det fjerde stadiet handler om bot og tilgivelse. Forsoningsarbeidet er derfor ikke selve konfliktløsningen, men en viktig forutsetning for å oppnå for soning, fred og rettferdighet, ifølge Schreiter.

Misjon og forsoning

Rettferdighet er kanskje først og fremst en konse kvens av forsonings arbeidet, ikke primært en forutsetning.

se er noe som bare kan gis. Det ligger i selve ordet: Tilgi er å gi til. Frivillig og uten krav. Krav om tilgivelse kan oppleves som et nytt overgrep mot et uskyldig offer. Men forsoning handler ikke bare om å løse en konflikt eller et brudd mellom den skyldige og uskyldige. I vår hverdag og virkelighet handler det også om å bringe sammen og gjenopprette relasjoner der ulike parter gjensidig kjenner seg forrådt, sviktet eller behandlet urettferdig, men da med ulik begrunnelse.

Forsoning som prosess En av verdens ledende missiologer, den katolske professor Robert J. Schreiter, hevder at forsoning i slike situasjoner handler mer om prosesser enn mål. I slike prosesser finnes det ulike stadier. Det er for det første viktig å anerkjenne hverandres menneskelige verdighet og derfor møtes som likeverdige (healing). Dernest handler det om å beskrive virkeligheten slik den oppleves og erfares. Bare slik kan en også avdekke fordommer og søke objektiv sannhet. (truth-telling). For det tredje handler prosessen om å etablere tillit og etablere felles løsninger for rettferdighet og fred (Restorative

I strategiplanen for Den Norske Israelsmisjon (DNI) sies det at organisasjonen vil fremholde forsoningens perspektiver både mellom Gud og mennesker og mennesker imellom. Dette skal skje både gjennom forkynnelsen, i det operative misjonsarbeidet og i organisa sjonens indre fellesskap. En praktisk konsekvens av dette er også vår aktive rolle i å bygge broer mellom messianske jøder og arabiske/palestinske kristne. Landsstyret nedsatte for et par år siden en egen arbeidsgruppe til å vurdere organisasjonens involvering i forsoningsarbeid og fremme forslag til videre strategi og samarbeidspartnere. Gruppa har levert et omfattende materiale til landsstyret, der det konkluderes med at det er en nødvendig del av ethvert misjonsarbeid å la forsoningslivet gjennomsyre alt vi er involvert i. Det vil gjøre Gud synlig i verden. Det store spørsmålet er derfor ikke «om», men «hvordan». Her har gruppa levert ulike vurderinger som landsstyret fortsatt arbeider med. Et av de store og vanskelige spørsmålene er å avklare vår rolle i det operative forsoningsarbeidet: Skal DNI være en passiv fasilitator som tilrettelegger møtepunkt der mennesker fra ulik bakgrunn møtes på nøytral grunn for sammen å dele fortellinger, etablere tillit og bygge forsoning? Eller skal vi spille en mer aktiv rolle der vi påvirker prosessene med sikte på å finne en felles løsning som samsvarer med vår egen teologi og visjon? I Midtøsten, og da særlig i møtet mellom messianske jøder og palestinske kristne, dukker teologiske problemstillinger fort opp – i tillegg til andre utfordringer og hindringer knyttet til fordommer, verdisyn, kulturer og samfunnsstrukturer. Arbeidsgruppa har kommentert dette:

Utvelgelsesteologi For messianske jøder er utvelgelses-teologien nært knyttet til deres historiske og åndelige identitet. De ser

F Ø R ST

4 - 2 0 1 7

TEOLOGI

på seg selv som en del av et utvalgt folk, som Gud er i ferd med å gjenopprette i sitt land i tråd med bibelens profetier. Som Jesu etterfølgere blant det jødiske folk i sin tid er de også et tegn på den åndelige gjenopprettelsen som skal komme. Å stille spørsmål ved denne selvforståelsen, som mange palestinske kristne gjør, oppfattes både som et angrep på deres identitet og tro og som en forvrenging av Guds ord og løfter. På den andre side: Palestinske kristne opplever også å ha en «utvalgt» status som bærere av en ubrutt kristen tradisjon og tilstedeværelse i det hellige land. Som etterfølgere av Jesus er de «utvalgt i Kristus» (Ef 1) og har en spesiell rolle i å ivareta kristen tradisjon og hellige steder i landet. Når da jøder (som ikke er troende) fremstilles som mer «utvalgt» og mer berettiget til landet på deres bekostning, blir dette også opplevd som et angrep på deres identitet, tradisjon og Guds ord. På begge sider kan det derfor være naturlig å stille spørsmål ved hvordan man forstår utvelgelse og særstilling i bibelsk forstand. Er det forrang foran andre, høyere status, rett til å undertrykke, eller er det et kall og et spesielt ansvar? Er Guds utvelgelse bare gyldig om folket er lydig og har gjort seg fortjent til utvelgelsen? Så langt arbeidsgruppas innspill. Den Norske Israelsmisjon har en klar forståelse av Guds fortsatte utvelgelse av det jødiske folk. Vår teologiske prinsipperklæring slår fast at en teologi som hevder at kirken har erstattet det jødiske folk som Guds folk, representerer en falsk forståelse av forholdet mellom kirken og det jødiske folk: «En slik tenkning er feilaktig fordi den ikke stemmer med Det nye testamentets vitnesbyrd, som tvert imot bekrefter Guds fortsatte utvelgelse av, og frelsesvilje for det jødiske folk (Rom.11,1f)».

«Ingen fred uten rettferdighet» Fra palestinske ledere blir det ofte hevdet at fred er umulig uten at det først etableres en rettferdig løsning

F Ø R ST

3 - 2 0 1 7

med likeverd og like retter. Alle forsøk på forsoning er derfor mislykket og til hinder for en varig løsning, så lenge palestinere opplever seg som annenrangs borgere eller må leve under okkupasjon. Det finnes rett nok objektive rettferdighetskriterier i den bibelske overlevering og kristne etikk, men den politiske anvendelsen gir seg ofte utslag i en subjektiv definisjon av rettferdighet som andre vil oppleve urettferdig. Vi har derfor mer sans for en uttalelse fra generalløytnant Martin Vadset, tidligere sjef for FNs observatørkorps i Midtøsten, når han hevder en motsatt erfaring: Ingen rettferdighet uten fred. Med det signaliseres det at rettferdighet like mye er en konsekvens av forsoningsarbeidet; ikke primært en forutsetning.

Politikk og teologi Vi ser en rekke eksempler, fra ulikt hold, på at teologi benyttes til å legitimere politiske beslutninger og handlinger. Vår tro og vår bibelforståelse vil naturligvis få konsekvenser for vårt samfunnsengasjement. Troen er ikke a-politisk i den forstand at den kan løsrives helt fra en politisk virkelighet og samfunnsetiske veivalg. Men troen skal aldri brukes til å legitimere politiske løsninger uten bibelsk mandat. Derfor peker også arbeidsgruppa på at ulik vekt legging av det bibelske budskap og ulike syn på Bibelens autoritet er en av de store utfordringene og hindringene for fellesskap og forsoning. Vårt håp, vår bønn og vår motivasjon er at Guds utvelgelse av jødene og palestinerens lengsel etter rettferdige løsninger – hvordan det enn defineres – ikke må sees som motsetninger, men snarere i en nødvendig sammenheng. Utvelgelsen av Israel innebærer konkrete løfter som fortsatt gjelder. Men det innebærer også kallet til å bringe Guds lys og velsignelse til verden, inklusive arabiske og palestinske naboer. Vårt forsoningsarbeid er derfor viktigere enn noen gang. •

Bli med og gi evangeliet tilbake til det jødiske folk Bli en medvandrer og bidra til at jødene får møte sin messias.

Vil du...

Bli fastgiver og få en vervegave!

… at flere jøder skal komme til tro på Jesus? … at palestinere og israelere skal få mulighet til å møtes i kjærlighet? … at mennesker uten håp skal få en framtid?

Gå inn på israelsmisjonen.no og se nærmere på hvordan du kan gjøre en forskjell.

PERSPEKTIV

Gud som

forsoner KARL WILLIAM WEYDE, PROFESSOR EM. VED DET TEOLOGISKE MENIGHETSFAKULTET

Vil Gud forsone? Spørsmålet melder seg når vi leser i Det gamle testamentet om Gud som straffer sitt folk – ofte med kollektiv dødsstraff – for ulydighet mot loven. Eller om Gud som oppfordrer til brutale kriger og utsletter folkeslag. Er dette en nådig og barmhjertig Gud, som vil forsone og tilgi? Er han ikke snarere en hevngjerrig og voldelig Gud, som har lite til felles med den Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv? GT gir selv svaret, og det er utvetydig: Gud har lagt til rette for at menneskene kan få soning for syndene og tilgivelse for all skyld. Én spesiell dag i året er viet nettopp dette.

En viktig dag i folkets liv Soningsdagen skulle feires på den tiende dagen i den sjuende måneden. Den skiller seg ut blant høytidene. Ingen annen dag er forbundet med så stort alvor, ingen annen dag krevde så mye av folket, ifølge bestemmelsene i 3. Mos. 23,26–32. Og hvis israelittene ikke adlød loven på den dagen, ville de bli utryddet fra folket; det fremheves to ganger (v. 29–30). En slik straff finner vi ikke i bestemmelsene for de andre høytidene. Kravene på soningsdagen innledes med den sjeldne uttrykksmåten «merk dere!» (hebr. «sannelig», v. 27). Og kravene gjelder «på nettopp den dag»; det gjentas hele tre ganger (v. 28–30). Også dette uttrykket er sjelden, det brukes ellers om festen for kornhøsten: «samme dag» (v. 21). Folket skal også faste. Slik gjengis det hebraiske ordet i den tidligere oversettelsen (NO 78/85), i Bibelen 2011 heter det at de skal ydmyke seg. Begge tolkningene er mulige. Også dette påbudet blir nevnt hele tre ganger (v. 27.29.32). Og på soningsdagen skal man holde full hviledag (v. 32). Bibelen 2011 har valgt å oversette med «en sabbat, en hviledag». Det innskjerpende kravet om full hvile fore-

F Ø R ST

4 - 2 0 1 7

En geite bukk skulle bære folkets synder og bli sendt ut i ødemarken.

kommer ellers bare i sabbatsbudet (v. 3). Enda en likhet med sabbatsbudet er forbudet mot å arbeide (v. 3.28.30–31), som på hebraisk er et totalforbud: ikke noe arbeid. Og arbeidsforbudet begrunnes: «for det er soningsdag» (v. 28). Også her er det en forskjell fra de andre høytidene, ettersom loven synes å være mer lempelig når de feires, og bare forbyr «tjenestearbeid» (denne forskjellen kommer ikke fram i den norske oversettelsen). Forbudet mot tjenestearbeid gjelder ved de usyrede brøds høytid (v. 7–8), ved festen for kornhøsten (v. 21), ved hornblåsingen på den første dag i den sjuende måneden (v. 25) og ved løvhyttefesten (v. 35–36). Jødiske lærde har gjennom historien diskutert hva tjeneste arbeid omfatter; trolig sikter det til (tungt) fysisk arbeid, lettere aktiviteter kunne derimot være tillatt. Bestemmelsene blir avsluttet med en presis tidsramme for høytiden: «fra kvelden den niende dagen i måneden til den neste kvelden» (v. 32). Alle disse trekkene bidrar til å fremheve at soningsdagen var svært viktig. Det er også sannsynlig at den ikke hørte med blant de eldste høytidene, for den er ikke nevnt i bestemmelsene i 2. Mos. 23,14–19 og 34,18–26 samt 5. Mos. 16,1–17 – de såkalte festkalenderne – som antas å være eldre enn de i 3. Mos. 23. Soningsdagen ble altså viktig etter hvert, trolig i tiden etter eksilet i Babylon på

Foto: Wikipedia Commons

Gud har lagt til rette for at menneskene kan få soning for syndene og tilgivelse for all skyld. 500-tallet f.Kr. Da hadde også syndserkjennelse og bønn om tilgivelse fått en sentral plass i gudstjenesten, slik Esra 9 og Nehemja 9 viser.

«For livet er i blodet» Den sentrale tanken i GTs soningsteologi er uttrykt i 3. Mos. 17,11: «Jeg har gitt dere blodet på alteret til soning for livet deres. Blodet soner fordi livet er i det.» Disse ordene forklarer hvorfor blod fra et slaktet dyr var viktig på soningsdagen. Ritualet for det som foregikk i tempelet er gjengitt i 3. Mos. 16 og er i korte trekk slik: På soningsdagen skulle øverstepresten gå innenfor forhenget i tempelet og ofre en okse som syndoffer for seg og sitt hus, og en geitebukk som syndoffer for hele folket. Blodet fra begge dyrene skulle han skvette med fingeren på soningsstedet. Slik skulle han «gjøre soning for seg

selv og sitt hus og for hele Israels forsamling». Et liknende ritual gjennomførte han ute ved alteret for å gjøre soning for det (3. Mos. 16,17–19). Etter dette førte han fram en annen, levende geitebukk, la begge hendene på hodet til bukken og bekjente over den «hele israelittenes skyld, alle lovbruddene og syndene deres» (v. 21). Bukken skulle bære alle deres synder ut i villmarken; den ble sendt ut i ørkenen – til Asasel (v. 21–22; sml. v. 8.10). Gjennom dette soningsritualet ble israelittene rene for Gud: «For den dagen skal det gjøres soning for dere så dere blir rene. Dere skal renses fra alle syndene deres for HERRENS ansikt» (3. Mos. 16,30). Utøsingen av offerdyrets blod og overføringen av folkets synder til den levende geitebukken ga rom for tanken om stedfortredende soning og straff. Men hvem var Asasel?

Syndebukk? De eldste oversettelsene til gresk (Septuaginta) og latin (Vulgata) er tilbakeholdne med å svare og taler om en «utsendt bukk». Men andre kilder fra tidlig jødedom forsøker å gi svar, blant annet blir Asasel i Første Henoksbok (trolig fra 1. århr. f.Kr.) forstått som en fallen engel, som straffes og kastes ut i mørket, i ørkenen (1. Hen 8,1–2; 9,6; 10,4–8; 13,1–2). Slik knyttes Asasel til noe negativt. Ørkenen er i GT F Ø R ST

>> 4 - 2 0 1 7

PERSPEKTIV

bolske handlinger. I frigivelsesåret, hvert femtiende år, skulle man «blåse høyt i horn på soningsdagen over hele landet» (3. Mos. 25,9). Dette skulle minne om tilgivelsen for synd og skyld på soningsdagen og om Guds nærvær, slik lyden av et «langt hornstøt» en gang hadde signalisert at Gud kom nær folket på Sinai-fjellet (2. Mos. 19,13). I senere jødedom finner vi den tanken at (bukke)hornet skal minne om væren Abraham ofret i stedet for sin eneste sønn, Isak, etter at Gud hadde satt ham på prøve (1. Mos. 22,1–19).

Den muntlige tradisjon

Karl William Weyde er professor emeritus ved Det teologiske menighetsfakultet.

Den muntlige jødiske tradisjon som ble skrevet ned i Misjna sannsynligvis omkring år 200 e.Kr., inneholder en egen traktat for soningsdagen, Yoma («dagen»). I engelsk oversettelse omfatter denne traktaten ca. ti boksider. Den beskriver et detaljert ritual for dagen, som i stor utstrekning følger GTs bestemmelser og gjenspeiler feiringen av høytiden på Jesu tid; men syndsbekjennelsen og bønnen er mer fremtredende enn i GT og ble gjentatt, først to ganger da oksen ble slaktet og senere da geitebukken ble sendt ut til Asasel. Denne vektleggingen hadde kanskje sitt utspring i fortellingene om Esras bønn og folkets syndsbekjennelse som vi viste til ovenfor, og den ble ført videre og utviklet i synagogens gudstjeneste etter at tempelet var falt og offerhandlingene opphørte.

Soningsdagen og påsken >>

også symbol på et uhyggelig sted der farlige dyr holder til (Jes. 13,21; 34,11; 35,7.9). Der hørte Asasel hjemme. Senere rabbinsk tradisjon hevder at bukken ble brakt til et sted noen få kilometer fra Jerusalem, med utsyn over Kedrondalen. Navnet ’syndebukk’ er hentet fra engelsk oversettelsestradisjon og er treffende, det beskriver den funksjon bukken har i GT. Det er i disse bestemmelsene en rekke paralleller til renselsesriter i babylonsk materiale, og forskerne antar at det foreligger en påvirkning derfra på det gammel testamentlige soningsritualet. En viktig forskjell er imidlertid at geitebukken på israelittenes soningsdag bar vekk folkets synder. Etter tempelets ødeleggelse i år 70 e.Kr. måtte soningsritualet delvis tilpasses den nye situasjonen: Man skulle svinge en hane og ei høne over hodet og deretter drepe dem. Bakgrunnen for denne videreføringen kan være ritualet som er beskrevet i 3. Mos. 14,2–9. I moderne jødedom er renselsen sentral, i hjemmet, men også i symbolhandlinger som når man går til stranden og tømmer lommerusk ut i Middelhavet – en handling som spiller på Mika 7,19 og gir uttrykk for Guds barmhjertighet og tilgivelse: «Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp.»

Hornblåsingen og bukkehornet Soningsdagen ble etter hvert beriket med andre sym-

F Ø R ST

4 - 2 0 1 7

«For vårt påskelam er slaktet, Kristus», skriver Paulus (1. Kor. 5,7). Og Hebreerbrevets forfatter følger opp med å si at Kristus er også øversteprest og sonoffer, som «med sitt eget blod gikk inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig… Kristus har båret seg selv fram som et feilfritt offer for Gud» (Hebr. 9,12-14). Denne tolkningen av Kristi gjerning har klar bakgrunn i teologien for soningsdagen i GT. Men hva med Kristus som påskelam? Hvor har Paulus det fra? Spiller dette uttrykket på den første påsken GT forteller om, da israelittene strøk blodet fra påskelammet på bjelken over døren og på dørstolpene for å berge livet (2. Mos. 12,12–28)? Det er nærliggende å se en sammenheng med denne hendelsen i Paulus’ uttrykksmåte, også fordi Jesu innstiftelse av nattverden fant sted i rammen av et jødisk påskemåltid, da påskelammet var blitt slaktet og han uttalte ordene «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg… Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere» (Luk. 22,7–20). Dette viser at NTs bekjennelse til Jesus Kristus som påskelammet har dype røtter i GT. Denne bekjennelsen og Jesu egne ord slik Lukas gjengir dem, knytter sammen teologien om påskefeiringen og soningsdagen på en måte som ikke skjer i det gammeltestamentlige materialet eller i annen litteratur fra de siste århundrer før Kristus. Jesus Kristus er sonoffer, øversteprest og påskelam. Det bekrefter en grunnleggende tanke i GT: Gud kan og vil forsone verden og menneskene med seg selv. •

Vinneren blir tilsendt en flott bokpremie!

KRYSSORD

QUIZ

KRYSSORD AUGUST 2017: 1

31 37

66 73

Løsning fra forrige nummer:

V A R

O K 71

E N

78 82

VANNRETT: 1. Brød 7. Vise motstand 14. Omtrent

A W A K

A K

T S

K E

A R

A K U S

59. Like 61. Terapiform 62. Gudinne

4) Hva er en proselytt? 5) Hva kalte man de brødene som lå fremst i helligdom men og som var offer til Herren? 6) Hvem er kalt for «jødenes apostel»? 7) Hva er jødenes aller eldste nasjonalsymbol? > Svarene finner du på side 31!

13. Universitetsby 14. Initialord 15. Menneskeskapt 41. Hug 43.høyde Sier 16. Fortelling 45. Feil 17. Senteret 48. Området 18. Fuglene 50. Rusmiddel 21. Kjemisk tegn 25. Utsending 53. Kappestrid 30. Blomsten 56. Landområde USA 32. Skli 58. Bydel i Trondheim 33. Romertall 59. Dyret 37. Ubuden «gjest» 61. Tur 38. Hyres 62. Ru 40. Tonetrinn 63. OK 41. Hug

43. Sier 45. Feil 48. Området 50. Rusmiddel 53. Kappestrid 56. Landområde USA 58. Bydel i Trondheim 59. Dyret 61. Tur 62. Ru 63. OK 65. Sirkel 68. Putefyll 70. Var

72. Bety 74. Musikkstykke 75. Stoff 77. Flerret 79. Vent 80. Skriftsamling 82. Flatemål

78. Melkeprodusent 13. Universitetsby 65. Sirkel 79. Stat 14. Initialord 68. Putefyll 81. Halvbusken 15. Menneskeskapt høyde 70. Var 9 11 12 13 14 15 82.10Skimte 16. Fortelling 72. Bety E I L E V R C A 19 20 21 83. Hint 17. Senteret 74. Holbergsplass Musikkstykke Sendes til DNI, 4, 0166 Oslo innen 8. nov, 2017. N D E H A G E L A G 84. Festet 18. Fuglene 75. Stoff 25 26 27 Vinner forrige gang ble Arne Førde fra Vennesla. S Nå A V E N Y Y E 21. N Kjemisk tegn 85. 77. Flerret 32 33 86. PLøp Y R E R 79. Vent A S N 25. U Utsending 35 36 37 38 30. Blomsten 80. Skriftsamling R S R O S T S Navn: 82. Flatemål 42 43 44 45 46 32. Skli B E I D E T M I L 33. Romertall ……………………………………………………………………………… 49 N D O M M E L I G E 37. Ubuden «gjest» 54 55 56 Adresse: P I N T L O S T E 38. S Hyres 61 62 63 40. Tonetrinn ………………………………………………………………………………

N E M E

35. Matvare 62. Har flaks 85. Nå 36. Posisjonsskiftet 64. Bord 86. Løp VANNRETT: LODDRETT: 1. Programvare 66. Tone 1. løsning Programvareløsning39. Dialektnektelse 55. Fred 1. Diplomati LODDRETT: 11. Gammelt 11. Gammelt flyselskap 40. Dyrehagen 57. Gammel by67. Fjerne 2. Labber 42. Bare ukjente 69. Abrahams 1. Diplomati flyselskap 19. Moromann 60. Pårørende 3. Melding 44. Jødisk forfatter hjemby 2. Labber 19. Moromann 20. Rangering 62. Har flaks 70. Egen 4. Legemidlet 46. Returprogram 3. Melding 20. Rangering 22. Skatt 64. Bord 5. Bildene 47. Oddetall 71. Måte 4. Legemidlet 22. Skatt 48. Fattigslig 73. Legendarisk båt 5. Bildene 23. Turfolk 66. Tone 6. Delstat 23. Turfolk 76. Stridende 6. Delstat 24. I 24. I Nord-Trøndelag Nord-Trøndelag 49. Rotvekst 67. Fjerne 7. Fugler 51. Forblir69. Abrahams hjemby 78. Melkeprodusent 7. Fugler 26. Forstavelse 26. Forstavelse 8. Bekreftelse 52. Kunngjøring 79. Stat 8. Bekreftelse 27. Webadresse 27. Webadresse 70. Egen 9. Taler 54. Plage 81. Halvbusken 9. Taler 28. «Førstedame» 28. «Førstedame» 10. Direktorat 55. Fred 71. Måte 82. Skimte 10. Direktorat 29. Skolert person 29. Skolert person 73. by Legendarisk83. Hint båt 11. Fargerikt 57. Gammel 11. Fargerikt 31. Kriger 31. Kriger 76. Stridende 84. Festet 12. I Vestfold 60. Pårørende 12. I Vestfold 34. Tre

69 76

VANNRETT:

34. Tre 35. Matvare 36. Posisjonsskiftet 1 3 4 5 6 39.2Dialektnektelse C H A L L A H 16 40. Dyrehagen 17 O A S E S I 42. Bare ukjente 22 23 I GJødisk L Eforfatter R 44. 28 29 30 31 46. L EReturprogram E E K T 34 47. Oddetall B U M A L 48. Fattigslig 39 40 B Y G N I N G 49. Rotvekst 47 51. R Forblir A N S E 50 51 52 53 52. BKunngjøring A B A R A 57 59 54. Plage 58

3) Hva kalles de tre største høytidene i Israel?

2) Hvilken skriftsamling i jøde dommen består av Mishna og Gemara?

1) Hvilke tre daglige bønneti mer praktiserte jødene på Jesu tid?

26 30

29 34

E 85

E N A

O M S

LODDRETT: 1.Motordel 2. Boligstrøk 3. Navn

J I

………………………………………………………………………………

Tlf:

R A

39. Støttende tilrop 40. Mann og engel 41. Elve-øy

……………………………………………………………………………… F Ø R ST 4 - 2 0 1 7 27

INNSIKT

ØYE FOR ØYE, TANN FOR TANN

Den bibelske frasen ”Øye for øye, tann for tann” blir ofte brukt for å karakterisere en særlig hevntørst person – ikke minst i moderne debatt – for å beskrive jødenes eller israelernes hevnlyst.

F Ø R ST

4 - 2 0 1 7

an tar det som et uttrykk for jødedommens og Det gamle testamentes strenge og nøyeregnende Gud. Denne bruken av uttrykket er en arv fra kristendommens første århundrer der kirkens teologer («kirkefedrene») brukte det for å vise at mens jødedommen var hard og ubarmhjertig, var kristendommen kjærlighetens religion. Slik sett står dagens samfunnsdebattanter i en lang tradisjon. Uttrykket finnes f.eks. I 2. Mosebok 21, 23–25 og en rekke andre steder i Mosebøkene: Men skjer det en skade, skal du bøte liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brannsår for brannsår, flenge for flenge, skramme for skramme. Både i denne teksten og på de øvrige stedene der uttrykket «øye for øye» forekommer, er det ut fra sammen hengen klart at det dreier seg om en art erstatningsrett. En skade skal erstattes slik at erstatningen tilsvarer skaden. Slik sett innebærer bestemmelsen at straff eller hevn skal ha sin begrensning. I 1. Mosebok heter det at «Kain skal hevnes sju ganger». I det samme tekstavsnittet, som gjerne kalles «Lameks skrytevise», tales det om at Lamek skal hevnes syttisju ganger, og Lamek sier at han vil drepe en mann for et sår og en gutt for en skramme. Den jødiske bibel (Det gamle testamente) er altså kjent med tanken om en flerfoldig hevn. I dette perspektiv er det viktig at Moseloven med sin bestemmelse «øye for øye» og tilsvarende formuleringer vil begrense straff eller hevn slik at det tilsvarer den skaden som er skjedd. Denne typen erstatningsrett er kjent fra en rekke lover i det gamle Midtøsten. Mest kjent er vel Hammurapis lov fra det attende århundre f. Kr. Der fins en rekke bestemmelser om straff eller erstatning for skader. Riktignok er det forskjellige regler alt etter hvilken samfunnsklasse man tilhører, men i Hammurapis lov får også slaver en viss rettssikkerhet. Loven gir mulighet til enten bokstavelig gjengjeldelse (identisk gjengjeldelse), eller også til å betale erstatning (ekvivalent gjengjeldelse). Slik er det også i andre gamle mesopotamiske lover, som er enda eldre enn Hammurapis lov, mens hettittene i Lilleasia hadde lover som bare foreskrev betaling av skadeserstatning. Det er et omdiskutert spørsmål om man i det gamle Israel praktiserte en bokstavelig gjengjeldelse eller skikken med skadeserstatning. Mest sannsynlig var det vel i gammel tid begge deler: «Når noen slår et menneske i hjel, skal han dø. Den som slår i hjel et husdyr, skal erstatte det, liv for liv. Når noen skader sin landsmann på kroppen, skal det samme gjøres med ham som han selv har gjort: brudd for brudd, øye for øye, tann for tann.»

(3. Mosebok 24,17–20) Vi vet ikke noe sikkert om hvordan dette ble praktisert. Det vi kan se, er at bestemmelsene begrenser straffen slik at den tilsvarer skaden. Det vi kjenner til, er hvordan jødedommen gjennom alle århundrer helt siden oldtiden har avvist den bokstavelige tolkningen og gått inn for at saken skal avgjøres ved at det betales skadeserstatning. Den jødiske historieskriveren Josefus skriver i det første århundre at det var opp til den skadelidte å avgjøre om straffen skulle utføres bokstavelig eller om det skulle betales erstatning. Den jødiske filosofen Filon, også han i det første århundre, skriver at lovgiverne fortjener kritikk når de foreskriver straffer som ikke ligner forbrytelsen. Han synes å mene at Moselovens ord om «øye for øye» bør tolkes bokstavelig. I de århundrene som fulgte etter ødeleggelsen av Jerusalems tempel i år 70, kodifiserte jødedommen sine nedarvede tolkningstradisjoner, som til sist fikk en endelig nedskrivning i det monumentale verket Talmud. Talmuds eldste del, Mishna, fra omkring år 200, foreskriver kun pengegodtgjøring. Vi kan se av Talmud hvordan rabbinerne har diskutert tolkningen av «øye for øye». De kommer til at full likeverdighet mellom udåd og straff i mange tilfeller er umulig. Folk ser f.eks. ikke like godt, og da kan en ikke bokstavelig ta et øye for et øye. Og hva om gjerningsmannen hadde bare ett øye fra før, eller var blind? Risikoen for at et forsøk på bokstavelig gjengjeldelse skulle komme ut av kontroll og gjøre større skade enn det forbrytelsen innebar, gjorde selve prinsippet umulig. Slik resonnerte den innflytelsesrike jødiske lærde Saadja Gaon på 900-tallet. I likhet med rabbinerne i eldre tid kom han til at utsagnet måtte bety «et øyes verdi for et øye». I den moderne danske oversettelsen av Mosebøkene ved Københavns overrabbiner Bent Melchior oversettes i samsvar med dette: «øyets verdi for øye, tanns verdi for tann». Dette er entydig den jødiske tolkningen av utsagnet «øye for øye» og tilsvarende utsagn. Jødedommen har altså helt siden oldtiden konsekvent tolket Moselovens ord om «øye for øye» på den mest humane måten. Det dreier seg om erstatningsrett, og det skal betales en bot for skade som tilsvarer skaden. Samtidig er utsagnet «øye for øye» en bestemmelse som vil begrense omfanget av hevn – stikk imot den folkelige tolkningen som preger moderne debatt. •

DAGFINN RIAN

FØRSTEAMANUENSIS (EMERITUS) I RELIGIONSVITENSKAP VED NTNU

F Ø R ST

4 - 2 0 1 7

Nytt FRA ORGANISASJONEN

LCJE i Berlin En medLCJE-konferansen (Lusanne Consultation on Jewish Evangelism) ble en inspirerende samling i Berlin i tiden 14. -17. august. Generalsekretær Rolf Gunnar Heitmann og «våre» folk fra hovedkontoret tok seg av avviklingen av programmet, og fikk det hele til å fungere godt for de ca. 70 deltakerne fra ulike land og organisasjoner. Panelsamtaler, bibeltimer, foredrag, gruppesamtaler, bønnegrupper og personlige kontakter aktualiserte vesentlige utfordringer og muligheter i misjonsarbeidet. Nettverksbygging og allianser er viktig for å nå målene. Vi er stolte og ydmyke over å være en del av LCJE-nettverket, og ser fort at DNI har mye å hente til sine prosjekter og sin generelle tjeneste for å nå jødene med budskapet om Jesus Messias. Samtidig er det tydelig at DNI er en vesentlig aktør og leverandør av ideer, initiativ og samarbeidsmuligheter i nettverket. Benytt anledningen til å la deg inspirere ved å delta på fremtidige konferanser i Europa/ Israel / Canada.

Pilegrimstur I anledning 500-års jubileet for den lutherske reformasjon ønsker DNI velkommen til Pilgrimsferd mot Nidaros domen, den 30. til 31. oktober. For at flest mulig skal kunne delta, så vil det kun være én dagsmarsj til fots (rundt 10 km). Utover selve fotturen vil pilgrimsferden også inneholde to dager med meningsfylt program for en aktiv pilegrim! Det blir underholdning, måltider, pilegrimsmål, overnatting på kloster, møter, bønn, og gudstjeneste i Nidarosdomen på selveste reformasjonsdagen. Meld deg på DNIs pilegrimsferd nå, for å være sikker på å få plass i vårt følge. For mer informasjon:ta kontakt med vår informasjons og innsamlingsleder Miriam Skagestad på miriam@ israelsmisjonen.no eller på mob. 416 50 336.

F Ø R ST

4 - 2 0 1 7

vandrer

Kanskje du tenker at det er stille for misjonsorganisasjoner om sommeren? For DNI er det travelt, også i sommertider. Vi er så privilegert at vi kan jobbe med det beste av alt: å gi evangeliet tilbake til det jødiske folk. For at vi skal klare å fullføre alle planer fremover, er vi helt avhengige av alle dere trofaste og gode givere. I sommer har vi hatt kampanjen «Medvandrer» som har gått til alle våre kjernetropper. Hver giver som har deltatt som medvandrer har fått planten «vandrende jøde» som symboliserer jødenes vanskelige vandrehistore. Pengene denne gangen ble samlet inn til Ebenezerhjemmet i Haifa. Vi kan med glede rapportere at vi har fått inn ca. 470.000,- kroner til denne kampanjen. Vi er dypt takknemlige for alle deltagere!

Vinn en Israelstur! Til deg som ikke er fast giver eller til deg som vil være med på en spennende vervekonkurranse: 2. oktober starter vi en ny vervekampanje og den vil vare til 1.mars. Målet med kampanjen er å få 100 faste givere. Vi viderefører vandre-temaet fra forrige runde: Denne kampanjen kaller vi «Bli en medvandrer!» og her kan du vinne mange hyggelige premier, blant annet en spennende tur til Israel! Mer info kommer 2 oktober. Følg med på Facebook og vår hjemmeside!

Quiz fasit Først 4-2017 1) Ananias, 24,1 2) Sakfører/advokat, 24,1 3) Nasareer-sekten, 24,5

4) Kommandant/hø vedsmann, 24,6 5) 12 dager, 24,11

Årets volontører

Lik oss på Facebook!

Bente Grossås

Charlotte Kåbuland

Sondre Nikolaisen Masvie

Alder: 22 år Sted: Øvrebø Praksissted: Ebenezerhjemmet, Haifa Bente er glad i eldre mennesker og ser fram til å jobbe på Ebenezerhjemmet.

Alder: 21 Sted: Vennesla Praksissted: Beit Eliahu, Haifa Charlotte er interessert i misjon og ønsker å se hvordan det fungerer i Israel.

Alder: 19 år Fra: Oslo Praksissted: Immanuelkirken, Tel Aviv Sondre ble født i Israel og bodde der til han var 4 år. Nå har han lyst å oppleve landet i voksen alder.

DAVIDSSTJERNEN Allerede i 1960 besøkte Øyvind Svendsen Israel. Han var da i FNs tjeneste i Gaza. Siden har det blitt mange turer til Landet. Blant annet har han og Tora i tur og orden hatt med alle sine fem barn og 17 barnebarn på Israels-tur! Det var i godt voksen alder at Tora og Øyvind ble aktive i Israelsmisjonen. Da de ble pensjonister, reiste de flere ganger til Immanuelkirken og Menighetshuset i Tel Aviv og gjorde volontørtjeneste. I senere tid blir det mest ferieturer. Etter hver reise har det vanket flotte gevinster fra Israel til kretsens lotteri. Øyvind har også vikariert som kretssekretær en periode i Sørlandet krets. Ellers har han i 20 år hatt

Be & hør

6) Feliks, 24,22 7) Feliks, 24,24 8) Porkius Festus, 24,27

For oss er det viktig å være synlige på sosiale medier. Følg gjerne Den Norske Israelsmisjon på Facebook. Vi har nå 1,689 personer som liker siden. Målet for 2017 er at vi skal nå 2.000 likes! Bli med og lik oss du også!

ansvaret for Kristiansand Israelsmisjonsforening, de siste årene sammen med en arbeidsgruppe som han leder. Denne foreningen har åpne møter hver første tirsdag i måneden fra september til juni. Tora er med i komitéen som ordner med servering på møtene. Fremdeles er de altså begge aktive i misjonsarbeidet og brenner for at det jødiske folk skal møte sin Messias i Jesus og ta imot Ham. De brenner også for at flere her hjemme skal ta del i dette misjonsoppdraget. Vi er svært takknemlige for alt Tora og Øyvind er og gjør og vil gjerne hedre dem med Davidsstjernen! ELLEN RAEN

Be for:

Takk for:

• Vår nye administrative leder i Haifa, Tor Arne Grimstad med familie.

• Mange nye medlemmer til return2sender.

• BridgeBuilder-deltakerne som nå har vendt hjem til sine lokalmiljø.

• Nye volontører til Israel.

• Forestående styremøter i forbindelse med veivalg og byggeprosjekter i Israel.

• Vel overstått runde med Bridgebuilders.

F Ø R ST

4 - 2 0 1 7

Foto: Sonja Langford, Toa Heftiba. Collage: Morten Ravnbø

Jeg står i gjeld til alle (Rom. 1,14)

...frelsen kommer fra jødene. Gjelder «alle» også jødene?

Joh. 4. 22

Sammen skal vi gi evangeliet tilbake. Tiden er knapp. Vi vil evangeliet tilbake til jødene i dag. Bligimed du også! Bli med du også!!

Vipps diVnipgpasve d tiiln19g3a3v3e til 19333

Vil du…

Engasjér deg og sjekk ut israelsmisjonen.no

...at palestinere og israelere skal få mulighet til å møtes i kjærlighet?

Følg oss gjerne på facebook/israelsmisjonen

...at mennesker uten håp skal få en fremtid?

Gavekonto 3000.15.24425