Først #3 2017 - magasin by RAVNBØ DESIGN

N R 3-2017 | Å RGA NG 190

ORGAN FOR DEN NORSKE ISRAELSMISJON

RØTTER • Chaim ønsket å være 100% kul og 100% pliktoppfyllende pastorsønn. Det gikk dårlig. s 4

• Har kirken glemt sine jødiske røtter? Eller klarer vi oss fint uten? s 18

• DNI må verdsette sine røtter, og samtidig være aktuell for alle generasjoner. s 16

Røter til glede ORGAN FOR DEN NORSKE ISRAELSMISJON

Ansvarlig redaktør: Rolf Gunnar Heitmann Redaktør: Guro Kvakestad ––––––––––––––––––––––––––––––– Redaksjonens adresse: Den Norske Israelsmisjon Holbergs Plass 4 0166 OSLO Tlf: 22 98 85 00 post@israelsmisjonen.no www.israelsmisjonen.no ––––––––––––––––––––––––––––––– Først kommer ut med 5 nummer i 2017. Medlemsskap (inkl. blad): kr 500,Kun abonnement Først: kr 240,––––––––––––––––––––––––––––––– Annonser: Kontakt redaksjonen NI

Layout: Ravnbø design

IC ECOLAB RD

304

Trykk: United Press AS

TED PRESS

Opplag: 7.500 ––––––––––––––––––––––––––––––– Bidragsytere dette nummeret: Rolf Gunnar Heitmann, Helene Johansson, John S. Woodhead, Annbjørg Hesselberg, Vegard Soltveit, Linda Ekerhovd, Marit Long, Paul Odland, Avi Snyder og Synnøve Aarskog Forsidefoto: Kevin Young ––––––––––––––––––––––––––––––– Frist for å levere inn stoff til neste nummer: 30. august 2017 ––––––––––––––––––––––––––––––– Leder: Bjørn Hesselberg Generalsekretær: Rolf Gunnar Heitmann ––––––––––––––––––––––––––––––– Formål: Å vekke til ansvar for jødene Forkynne evangeliet for dem Vise dem kristen nestekjærlighet ––––––––––––––––––––––––––––––– Kontonr: 3000.15.24425 –––––––––––––––––––––––––––––––

ar du nokon gong stått framfor eit eldgammalt kraftig eiketre eller studert dei vakre formasjonane i det usymmetriske furutreet. Skaparverket er vakkert og mangfaldig. Sjølv trea syng Herrens pris. Det synlege gjer inntrykk og fyller oss med undring og glede. Det usynlege tenkjer vi mindre over. Men det er ein føresetnad for det synlege: Under jorda ligg eit nettverk av store og mindre røter som alle bidrar til stabilitet, næring, vekst og frukt. I vår tru og vårt kristenliv er vi kanskje mest opptekne av det synlege og det som kan visast fram. Det gjeld både i eige liv og i misjonen sin kvardag. Kva fører trua til, og kva kan vi legge fram av resultat? Eller for å spørje med bibelske ord: Ber vi frukt? Jesus svarer at det berre er den som blir verande i han og hans Ord som kan bere frukt. Han bruker nettopp biletet av treet for å illustrere dette. Å vere i Jesus tyder å ha tilgang til røtene, kjeldene og livsstraumen. Når vi i Israelsmisjonen stadig held fram tema om trua sine jødiske røter, er det ikkje for å gjere oss meir jødiske enn det vi er, eller dyrke den jødiske arven vi ber på. Vårt motiv er å få fram den bibelske bodskapen slik den er overlevert i ein jødisk samanheng. Den jødiske tradisjonen kan i så måte langt på veg hjelpe oss, men må samstundes tolkast i eit kritisk lys. Alt jødisk er nemleg ikkje bibelsk.

Innleiingsorda i Matteusevangeliet er neppe den mest nytta preiketeksten i norske kyrkjer, men for ein jøde gjev dei meining: Jesus er ein av oss – ein jøde. Når vi samlast til helgemåltid eller pinsefest, påskemåltid eller lauvhyttefest og tek med oss nokre av dei jødiske tradisjonane, er det ikkje for å overta eller destruere den rabbinske jødedommen. Det er for å setje vår eiga tru både i eit historisk og bibelteologisk perspektiv. Jesus var sjølv eit rotskot; Davids rotskot. Det er ikkje tilfeldig at Nytestamentet startar med ei ættetavle. Innleiingsorda i Matteusevangeliet er neppe den mest nytta preiketeksten i norske kyrkjer, men for ein

jøde gjev dei meining: Jesus er ein av oss – ein jøde. Difor tek vi vare på røtene våre som er gøymd i den israelske og jødiske jorda. Mykje er skjult for oss, men vi treng tilgangen til denne næringskjelda for å leve, overleve og overlevere. Vi er likt eit tre, planta ved rennande vatn. Det gjev frukt i rett tid. Slik syng salmisten. Dette er vår identitet. Slik vil vi vere. Nokre kristne meiner dette er så viktig at dei ønskjer å leve på jødisk vis. Både i AustEuropa og USA har vi sett døme på at mange messianske forsamlingar som følgjer jødiske tradisjonar og skikkar, i stor grad tiltrekkjer seg ikkje-jødar. Ja, også på heimebane kan vi møte kristne som går med kalotten (kippa) eller tek på seg bønesjal. Det kan vere eit fromt og godt ønske om å vise solidaritet med jødane. Men det kan også vere ein misforstått teologi om at vi som ikkje-jødar fullt ut skal identifisere oss med det jødiske folk og den jødiske teologi. Den messianske leiaren Eitan Shishkoff kallar dette for omvendt erstatningsteologi. Den klassiske erstatningsteologien avviser at jødane framleis har nokon rolle å spele som Guds utvalde folk. Den oppgåva er overteken av kyrkja. Jødane står difor ikkje lenger i nokon særstilling, blir det hevda. Når ikkje-jødar byrjar å leve og praktisere som jødar, er dei også med å oppheve den skilnaden som Gud har sett mellom jødar og andre folkeslag, meiner Shishkoff. Slik kan altså både avvising og omfamning av jødar og jødedom viske ut grensene og Guds særskilte plan for og med Israel. Det har aldri vore Guds vilje at vi ikkjejødar skal bli noko anna enn det vi er: Kristne av heidningerot. Men så er det også ei glede at vi ved Guds nåde har fått tilgang til alt det som er Israel si velsigning, og som ligg gøymt i rotsystemet. Vi er blitt poda inn på Israel sitt tre, seier apostelen. Så legg han også til ei åtvaring: Hugs berre på at det ikkje er du som ber rota, men rota som ber deg!

ROLF HEITMANN, GENERALSEKRETÆR

INNHOLD Pastorsønnen Som pastorsønn vokst opp i byen Bat Yam i Israel prøvde Chaim Birnbaum iherdig å kombinere det «kule» livet til kameratene i klassen med livet i menigheten. Det gikk ikke så bra.

4 For alle generasjoner

Generasjonene trenger hverandre og utfyller hverandre. Tenk hva Israelsmisjonen kan oppnå med kombinasjonen lojalitet og hardt arbeid sammen med kreativitet og åpenhet for nye ideer og løsninger!

Har kirken glemt sine røtter? Vår tro har ikke sitt opphav i verken Roma eller Wittenberg, men har jødiske røtter. Tør vi holde fast på at vi i Jesus Messias er blitt Abrahams barn og medarvinger til løftene – at vi tilhører oppfyllelsen og håpets folk?

HVER GANG:

MYE Å LESE:

4–5 Vitnesbyrdet 12–13 Den messianske bevegelse 18–20 Teologi 21 Korrespondentbrevet 27 Ung røst 28–29 Nytt fra DNI 30 Kryss og quiz

6–11 Hovedsaken: Røtter 14–15 Volontørhelg 16–17 return2sender 22–23 Bibelske steder 24–26 DNIs historiske røtter

Se jeg gjør noe nytt! Vi trenger at Herren sender sitt regn. For at vi skal kunne nå ut, må vi klargjøre våre liv for regn og vekst. Søk først Guds rike, så skal du få alt annet i tillegg. Han tvinger seg ikke på, men vi har fått fri vilje til å søke Ham og åpne opp for å gi han rom. «Se, jeg gjør noe nytt! Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.» Noen ganger er det lett å gå i egen kraft når det gjelder våre personlige liv, men Gud ønsker at vi har tillit til han og at vi går i tro og venter på det han har lovet. Vi kan sikkert få utrettet en del i egen kraft også, men det er først når vi er i Ham, når vi er podet inn på treet, at vi kan regne med Guds velsignelse og frukt i våre liv. Frukten kommer jo i ikke av egne anstrengelser, men kun ved å være koblet på det livgivende treet. Tenk at Gud har sådd et frø i mitt og ditt hjerte. For at frøet skal vokse og spire trenger det sollys og vann, altså frøet må ha næring. Denne næringen får vi gjennom å ha en nær relasjon til Jesus og i Han finner vi kjærlighet, tilhørighet og liv. Når vi fyller oss med Guds ord og lar Ånden virke i våre hjerter, gir vi Skaperen mulighet for å forme oss til den beste skikkelsen i Hans fullkomne plan.

MIRIAM SKAGESTAD INNSAMLINGSOG INFORMASJONSLEDER

VITNESBYRDET

Pastorsønnen Som pastorsønn vokst opp i byen Bat Yam i Israel prøvde Chaim Birnbaum iherdig å kombinere det «kule» livet til kameratene i klassen med livet i menigheten. Det gikk ikke så bra. Her forteller han sin historie. AV MARIT LONG

–J

eg ble født i USA, men flyttet til Israel da jeg var 6 måneder gammel. Vi flyttet hit som en jødisk familie, for å dele evangeliet med vårt folk. Jeg vokste opp i Bat-Yam, som ligger utenfor Tel Aviv. Jeg var stort sett den eneste som trodde på Jesus der. Naboene og barna jeg lekte med kjente ikke Jesus. Jeg sa ingenting om min tro på mange år, oppførte meg bare som en vanlig gutt. Faren min er pastor, så jeg vokste opp som pastorsønn – noe som betyr at det var forventninger om god oppførsel og at jeg fulgte Jesus. I etterkant ser jeg at jeg ville elske Gud 100% når

F Ø R ST

3 - 2 0 1 7

jeg var sammen med troende og samtidig være 100% kul slik som de ikke-troende vennene mine. Jeg visste hvordan jeg best skulle tilpasse meg situasjonen jeg var i. En god troende i menigheten og en kul gutt på skolen. Jeg var en sjenert gutt med dårlige sosiale evner, liten selvtillit og mye sinne. Jeg spurte meg selv: Hvordan kan jeg fikse dette? Det første jeg prøvde var å slåss; Jeg fikk mitt første arr etter en slåsskamp da jeg var 6 år. Og det ble flere etter det. Det virket som en god løsning en stund, men det hjalp ikke egentlig. Jeg tenkte at løsningen kanskje var jenter, men jeg hadde ingen selvtillit – så hva skulle jeg gjøre? Jeg begynte å gå ut på klubber og drikke mye,

Foto: Bob Greenlee

– Jeg husker at jeg satt på bakerste benk på møtet og ventet på at det hele skulle være over. i håp om å få selvtillit og være som alle andre. Dessverre førte det til en avhengighet av noe som gav mer sinne og mindre selvtillit. Da jeg var 17, ble jeg invitert på en fest, et ‘house party’. Jeg drakk 5 ulike typer vodka og var alt annet enn edru. Vennene mine fortalte meg senere at de ikke kjente meg igjen, jeg var ‘en annen person’. Dagen etter var planen å dra på en ungdomskonferanse. Jeg sa til pappa: ‘Jeg føler meg så dårlig, jeg har vondt i magen, skikkelig hodepine, jeg må ha spist noe dårlig i går kveld og kan nok ikke dra på konferansen’. Men bestekameraten min ringte og overtalte meg til å komme, så jeg dro. Den første dagen lå jeg og sov på en madrass hele dagen. Den andre dagen nøt jeg å være sammen med bestekameraten min. Kvelden kom, og med den kveldsmøtet. Jeg husker at jeg ikke fulgte med på talen i det hele tatt, men satt bakerst og ventet på at det hele skulle være over. Men så, plutselig, i slutten av talen, følte jeg at en sky omsluttet meg. Jeg følte en kjærlighet jeg aldri hadde opplevd før, og i det øyeblikket forstod jeg hva løsningen var på problemet mitt med liten selvtillit. Jeg opplevde at Gud sa til meg: ‘Kom til meg, jeg elsker deg’. Helt samtidig, og på samme måte, møtte Gud den arabiske

I dag er Chaim aktiv i Jews for Jesus. Her under et påskemåltid i USA.

bestekameraten min, som satt et annet sted i rommet. Vi opplevde Guds kall, og ba sammen til Jesus. Ingen av oss fortjener en slik medfølelse, jeg gjorde i alle fall ikke det. Men like fullt kom Jesus og gav livet sitt for oss, fordi vi synder, fordi vi leter etter identitet på feil sted. Vi er få her i Israel, det er et unådd sted. Men Han kaller sine barn tilbake til seg, og jeg er evig takknemlig for å kjenne Jesus og være en del av Hans arbeid på jorden. •

Reis med DNI! Reis med DNI! ISRAEL SETT GJENNOM BIBELEN PÅ KJENTE STEDER OG UTENOM ALLFARVEI

20. – 29. oktober 2017 Turteam: Ernst Baasland og Leiv Roald Thu Pris: fra kr 20 950,-. Tillegg for enkeltrom: kr 6 400,-

Bli med på en spennende rundreise i Israel med erfarne og kunnskapsrike turledere! Opplev bibelhistorien på nært hold i Galilea, ta inn det yrende folkelivet i Jerusalem og nyt late dager på stranden i Tel Aviv. Israel er kontrastenes land: Her finner du mennekser fra alle verdens kanter, eldgammel historie midt i et moderne samfunn, verdens laveste punkt, ørkner og oaser. Israel er landet man aldri blir ferdig med! For mer info, se: www.plussreiser.no

JØDISKE RØTTER

Fokus på jødiske røtter – bare positivt? Vi i den messianske bevegelse oppmuntrer ofte hedningkristne til å lære om troens jødiske røtter. Mange har stort utbytte og drar stor nytte av de innsikter dette gir troen og det åndelige livet. Samtidig erfarer vi et stadig økende antall kristne som har en overdreven interesse for sine jødiske røtter. En slik over drivelse kan være farlig for deres åndelige liv. AV STEPHEN KATZ. OVERSATT AV VEGARD SOLTVEIT. TRYKKET MED TILLATELSE.

Hva går bevegelsen ut på? Jødiske-røtter bevegelsen omhandler alle de ulike organisasjoner som vektlegger en gjenopprettelse av den opprinnelige jødiske kristendommen. Dermed er det ikke en bestemt bevegelse, men bevegelser. Felles er at de ønsker å lese og forstå bibelen i dens jødiske kontekst. Flere studerer Toraen, holder sabbaten og feirer de jødiske høytidene. Enkelte vil også forsøke å unngå all «hedensk» påvirkning av kristendommen. I sin iver etter det jødiske fornekter noen den greske teksten til Det nye testamentet, og bruker kun den hebraiske oversettelsen. Profilerte skikkelser som Roy Blizzard, David Bivin, Brad Young og Robert Lindsay har gjort mye for å etablere og opprettholde en slik jødisk-røtter bevegelse. I den siste tiden har det vært en økning av bevegelsens lære på internett og sosiale medier. Det legges ut undervisningsmateriell, introduksjoner og anbefalinger til institusjoner som fremmer deres lære. Konsekvensen av dette er at mange troende er svært fascinert av bevegelsen. Som alt nevnt, er det nok mer snakk om flere bevegelser enn én bevegelse. Det finnes mange ulike syn og retninger, noe som gjør det vanskelig å finne ett bestemt sett av doktriner. Noen har et trosgrunnlag

F Ø R ST

3 - 2 0 1 7

som er evangelisk i sin forståelse av frelse, mens andre har en helt annen forståelse av frelse. I denne artikkelen vil jeg påpeke hva som er bevegelsens fordeler, men også dens ulemper som kan være direkte usunne.

Ulemper Ken Garrison, leder av Tsemach Institute for Biblical Studies, har skrevet boken Hebraic Roots. Her argumenteres det blant annet for at Kirken har avveket fra sin jødiske og hebraiske arv, og dermed kommet på avveier. Et av avvikene er læren om Treenigheten, som må avvises da den etter hans skjønn ikke er bibelsk. Roy Blizzard, som nok er mer kjent enn Garrison, er villig til å avvise Skriftens autoritet (Det nye og gamle testamentet) og slik undergrave Treenigheten som sann Gud, ifølge Christian Research Insitutte. I disse miljøene møter man mennesker som beskriver Treenigheten som en menneskelig konstruksjon fra kirkemøtet Nikea i 325 e.Kr. Vi vet at det er en svært alvorlig misforståelse, for ikke å si en grov uvitenhet om Kirkens historie. Guds Ord, både den greske og hebraiske teksten, gir oss grunnlag for å beskrive Faderen, Sønnen og Den hellige ånd som en enhet-

Foto: Chrisitne Eidsheim

Mye av jødiske-røtter bevegelsen baserer seg ikke på bibelsk jødedom, men på senere rabbinsk tradisjon fra Middelalderen. lig Gud. Slik står jødiske-røtter bevegelsen i fare for å undergrave bibelens troverdighet og autoritet. Det nye testamentes forfattere, som alle var jøder, uttrykker enstemmig Jesu gudommelige natur, og baserer det på sin forståelse av den jødiske bibel. Dwight Pryor, en av de ledene røstene for den evangeliske retningen av bevegelsen, advarer og forteller at enkelte har forkastet Jesus og den kristne tro på grunn av sin store kjærlighet til jødedommen og dens lære. De har krysset en farlig grense. Der de før var takknemlige og satte pris på sine jødiske røtter, har de nå blitt avgudsdyrkere av troens røtter. Det virker som de tror at deres stadig større interesse og innsikt i jødedommen gir dem en bedre status innfor Gud, som om det er en iboende overlegenhet ved det å være jødisk. Det er nærliggende å spørre om de har glemt at Gud elsker hver nasjon og hvert folkeslag, og at alle kulturer har unike bidrag til Jesu Messias kropp på jord. Ikkejøder som sier: «Jeg er ikke lengre hedning, uavhengig

Mange har en fascinasjon for det de oppfatter som autentisk jødisk.

min bakgrunn og kulturelle arv», er i beste fall forvirret. Det kan skape problemer i deres åndelige liv. Spesielt gjelder dette de som er tilhengere av den såkalte «tofolks» læren. Utgangspunktet for jødiske-røtter bevegelsen er blant annet å oppfordre troende til å studere hebraisk og lære om jødisk kultur. Slik får de en dypere og rikere innsikt i troen, noe de fleste setter stor pris på og har stort utbytte av. Men oftere enn vi tror er det en tendens til at enkelte røster i bevegelsen oppfordrer ikke-jøder til å leve i tråd med Toraen og følge jødiske høytider, for slik å komme nærmere Jesus og bli ham lik. En slik lære og forkynnelse impliserer at for å glede og ære Gud må man bli/være jødisk. Selv om et slikt liv ikke er frelsende i seg selv, impliseres det at en jødisk livsstil er et bedre og høyere nivå for troende. Dette til tross for at Skriften advarer mot det. Det er et faresignal når troende forlater apostolisk lære, nedgraderer autoriteten til den greske NT-teksten og løfter troens røtter høyere enn selve troen. F Ø R ST

>> 3 - 2 0 1 7

JØDISKE RØTTER

For hedningkristne er det viktig å forstå troens jødiske røtter, slik at de bedre kan forholde seg til, og forhåpentligvis vitne for, sine jødiske venner. Å kjenne sine jødiske røtter er også et festningsverk mot antisemittisme. Det er sunt og godt at troende vil lære mer om kristendommens jødiske røtter. Å lære om troens jødiske røtter kan forvandle en svart/hvitt forståelse av Skriften, slik at det blir levde farger. En dypere forståelse av det første århundres jødedom kan også kaste nytt og nødvendig lys over Jesus og hans samtid. Om dette temaet finnes det mange gode og godt informerende bøker. Men både messianske jøder og hedningkristne trenger å fokusere på og anvende Jesu ord og handlinger i sin kulturelle sammenheng i dag. Kanskje vi sammen kan være en virkelighetsorientering for de brødre og søstre som har fått, eller holder på å få, en usunn forherligelse av jødiske røtter Å lære om troens jødiske røtter, kan gi nytt liv til eget trosliv.

Mange vil heller ikke innse det faktum at det er umulig for oss å vende tilbake til den første kirkes presise praksiser. Mye av jødiske-røtter bevegelsen baserer seg heller ikke på bibelsk jødedom, men på senere rabbinsk tradisjon fra Middelalderen. Det viktigste spørsmålet er hvorvidt hedningkristne skal innta en jødisk livsstil og gå tilbake til jødiske røtter. Som vi vet, var dette dagsorden på det store apostelmøtet i Apgj.15. Evangeliets store og gode nyhet er at både jøder og hedninger har direkte adgang til Gud i Jesu navn. Troende kinesere vil dermed ikke bli trukket nærmere Gud gjennom å studere hebraisk eller vifte med israelske flagg i tilbedelsen. Det vi alle trenger er mer tid i bønn og i Guds Ord.

Ford eler Som messianske jøder må vi forstå våre jødiske røtter. Det hadde vært synd å forlate vår første rettighet som jøder. Men med jevne mellomrom kommer det mennesker som vil forsøke å undergrave våre røtter og tro. Vi trenger dermed å kjenne opprinnelsen og de ekte røttene til vår tro. Personlig hadde jeg vært en rik mann om jeg fikk en dollar for hver gang noen fortalte meg at kristendommen er oppfunnet av hedninger som ikke kjente den jødiske bibel. Selvfølgelig faller slike påstander og anklager på sin egen urimelighet, men likevel er det et tankekors for oss.

F Ø R ST

3 - 2 0 1 7

La oss bruke de mulighetene vi får til å gjenspeile og forkynne Guds ønske om at både jøder og hedninger blir forsonet ved troen på Jesus Messias. Vi må minne hverandre om at vi gir Gud ære når vi aksepterer at vi har forskjellig bakgrunn og ulik kulturell arv. Som jøder må vi fortelle våre hedningkristne søsken at det ikke er noe overlegent ved det å være født jøde. I Jesus Messias kan vi alle være takknemlige for de ulike identitetene Gud har gitt oss. Slik en uerfaren gartner kan forveksle blomstrer med ugress, slik kan enkelte troende ha vanskeligheter med å skille mellom jødiske røtter som beriker og som forvirrer troen. La Paulus råd til Timoteus også gjelde vårt liv og vår lære; «Gi akt på deg selv og på læren. Fortsett med det! For gjør du det, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg» (1 Tim 4,16). •

Fakta Jewish Roots Movement er en bevegelse som vokste fram i USA på begynnelslen av 1900-tallet. I mangel av et bedre uttrykk, har vi valgt å oversette det med Jødiske - røtter bevegelsen. Stephen Katz er messiansk jøde og er direktør for Jews for Jesus sitt arbeid i USA. Han har en mastergrad i interkulturelle- og jødiske studier fra Fuller Theological Seminary.

JØDISKE RØTTER

Rolf G. Heitmann

Broen over 2000 år – finnes den? For noen år siden satt jeg sammen med noen ledere for messianske menigheter i Europas fattigste land. Vi snakket sammen om hva det betydde for dem å være jesustroende jøder.

n av dem var nokså tydelig i sitt svar: Vi identifiserer oss med den første menigheten i Jerusalem. Derfor feirer vi påske slik Jesus gjorde det. Han siktet til det jødiske sedermåltidet.

Er det mulig å bygge en bro over 2000 år? Eller for å spørre annerledes: Finnes det en kontinuitet mellom ur-menigheten i Jerusalem og den moderne messianske bevegelse? Mitt oppfølgende spørsmål til menighetslederen i Moldavia var derfor: Hvordan feiret så Jesus påske? Det kan vil lese i Nytestamentet, var svaret. Men saken er vel ikke fullt så enkel. Når jesustroende jøder i dag

feirer jødiske fester og høytider slik resten av folket gjør det – rett nok ofte med nytestamentlig perspektiv – er det ikke nødvendigvis en bibelsk tradisjon som er videreført. Selvsagt er de jødiske tradisjoner forankret i bibelhistorien. Det er jødenes egen historie. Men den rabbinske tradisjon har fortolket, utvidet og utviklet tradisjonene. Forskere har påpekt at den rabbinske tradisjon delvis utviklet seg i kontrast til, og mot de første jesustroende jødenes praksis og fortolking. Hvis vi da antar at de første jesustroende jødene videreførte en bibelforståelse som de hadde lært av Mesteren selv, blir den rabbinske tradisjon delvis en avsporing og motsetning til den bibelske kontinuitet. Ingen av oss kan skru tiden tilbake. Broen over 2000 år er derfor slik sett umulig å bygge.

Den første Jesusvekkelsen var jødisk Like fullt finnes der en bro. Ikke først og fremst knyttet til de jødiske tradisjoner men til det jødiske nærvær i Jesu kropp, kirken. Den første Jesusvekkelsen var jødisk. Og den var betydelig. 3000 jøder ble døpt og lagt til menigheten på pinsedag, forteller Lukas oss i Apostelgjerningene. Selv om noen av dem var tilreisende, betyr det likevel at nasareerne (de jesustroende jødene) F Ø R ST

3 - 2 0 1 7

Mange jesustroende jøder er opptatt av å ta vare på sin jødiske identitet. Foto: Christine Eidsheim

i Jerusalem var langt flere på Jesu tid enn antallet messianske jøder i Israel i dag. Oskar Skarsaune og Reidar Hvalvik som har ledet Caspari Centers forskningsprosjekt om jesustroende jøders historie, kan påvise ut fra Nytestamentet og andre skriftlige kilder navn på ca 60 ledende jesustroende jøder i de første århundrer. Men så opphører de som egen bevegelse. Det kan finnes flere grunner til det. For det første ble de etter år 70 fordrevet fra Jerusalem og spredt rundt i det romerske riket sammen med sine landsmenn. For det andre ble de avvist av synagogen. Den jødiske historieskrivning anser dem derfor enten som frafalne eller uinteressante. For det tredje møtte deres tradisjoner og jødiske identitet sterk motstand i det som etter hvert ble en kirke dominert av ikke-jøder. Kirke og synagoge fant sammen i en felles forståelse: Det er umulig å være både jøde og kristen. Denne tragiske misforståelsen har i stor grad gjort jesustroende jøder hjemløse.

Historisk kontinuitet og vekkelse Til tross for avvisning, forfølgelse og tvang, vet vi likevel at det gjennom historien alltid har vært et nærvær av jesustroende jøder. I noen epoker hører vi bare om enkeltpersoner. Til andre tider oppstår det større eller mindre bevegelser. I så måte kan vi tale om en kontinuitet og bro helt frem til vår tid. En av de mest markante vekkelser blant jøder fant sted i det såkalte Pale-området på siste halvdel av 1800-tallet. Tsaren hadde tvangsflyttet jøder til randsonen av

F Ø R ST

3 - 2 0 1 7

sitt rike, noe som førte til store jødiske konsentrasjoner i byer og «stettl» fra Baltikum i nord til Svartehavet i sør. Blant annet fortelles det at 70 prosent av innbyggerne i Kishinev, dagens hovedstad i Moldavia, var jøder. Ifølge en undersøkelse av Alfred E. Thomson var tallet på jødiske konvertitter omkring 200.000 i denne perioden. Det ble gjort forsøk på å etablere noen egne jødekristne menigheter, men de aller fleste sluttet seg til etablerte kirker. Blant dem som kom til tro var det også mange jødiske ledere og rabbinere. Raymond Lillevik skriver sin doktoravhandling blant annet om en av dem, Chaim (Rudolf Hermann) Gurland fra Vilnius. Han kom i konflikt med sin menighet og den talmudiske tradisjonen, og mente jødene måtte vende tilbake til «Skriften selv». I sitt møte med den tyske militærpresten og misjonæren Faltin i Kishinev, kom han til tro på Jesus og ble døpt 8. mai 1864. Gurlands omvendelse vakte betydelig oppmerksomhet blant misjonsorganisasjoner. Både Faltin og Gurland var blant dem som fikk økonomisk støtte fra norske misjonsvenner. Et par tiår senere møter vi en annen leder for det jødiske samfunn i Kishinev, Josef Rabinowitsch, som etter en delegasjonsreise til Palestina er blitt overbevist om at Jesus må være jødenes Messias – «vår bror Jesus». Han stifter menigheten «Den nye pakts israelitter», og det fortelles om stor tilstrømning til hans møter og gudstjenester. I de nærmeste tiårene ble det utført en rekke pogromer mot jøder. Mange ble drept. Andre flyktet vestover, både til Europa og Amerika, og ble på nytt spredt. I angrepene på den jødiske befolkningen, ble heller ikke jesustro-

JØDISKE RØTTER

Den messianske bevegelse er i dag mer mangfoldig og pluralistisk enn noen gang, både kulturelt og teologisk.

ende jøder spart. Da Hiter kom til makten og startet sin utryddelseskrig mot den jødiske rase, ble det heller ikke spurt etter religiøs tilknytning eller overbevisning. Jesustroende jøder har måttet dele skjebnefellesskap med sitt folk, samtidig som de i stor grad har blitt foraktet av sitt eget folk.

Jesustroende jøder organiserer seg Men nå fantes det grupper av jesustroende jøder i flere land, også i Vest-Europa. De var bevisst på sin dobbelte identitet, og ville ta vare på den. De tilhørte den verdensvide kristne kirke, men ville samtidig understreke sin tilhørighet til det jødiske folk og deres tradisjoner. Jesustroende jøder i England kom sammen i 1866, og under ledelse av Carl Schwarts stiftet de Den hebreiskkristne allianse (Hebrew Christian Alliance of Great Britain). Deres formål var «å fremme sammenhengen mellom den jødiske arv og den kristne teologi». Alliansen fikk etter hvert avleggere i flere europeiske land og Amerika. I 1925 ble derfor den internasjonale alliansen etablert. Jesusvekkelsen i USA på 1970-tallet var på mange måter et ungdomsopprør. Dette gjorde seg også gjeldende i jødiske miljø, og mange av dem som i dag er ledere i messianske menigheter og organisasjoner, er jøder som kom til tro i denne vekkelsesperioden. Det nye nå er at det i stor grad etableres selvstendige messianske menigheter med ungt og friskt lederskap, særlig i USA. Dette er grunnen til at den amerikanske alliansen skifter navn fra «hebreisk kristen» til «messiansk jødisk» (International Messianic Jewish Alliance). Tidligere leder for alliansen, David Sedaca, innrømmet på en Lausanne-konferanse i Jerusalem i 2015 at overgangen var vanskelig og smertefull. Særlig var motstanden stor i Europa, der en i større grad ønsket tilknytning til etablerte kirker. Mens vekkelsesvinden blåste over USA på 70-tallet, var den ikke mindre sterk etter kommunismens fall i ØstEuropa på 90-tallet. Mange jøder kom til tro, ikke minst på grunn av misjonsvirksomhet, og en rekke messianske menigheter og grupper ble etablert i det som tidligere var Sovjetunionen. Blant disse er også «brobyggerne» i Moldavia. Veksten av antall jesustroende jøder i Israel de siste årene skyldes i hovedsak immigrasjon fra disse områdene.

Enhet og mangfold

Ønsket om å videreføre jødiske tradisjoner og bygge broen over 2000 år har vært kombinert med redsel for å bli absorbert i den kristne kirke, og som følge av det, splittet i kirkesamfunn. Historien viser imidlertid at den ideelle menighetsstruktur, religiøse uttrykksform eller rene messianske teologi ikke alltid er så lett å finne. Den messianske bevegelse synes i dag minst like splittet i «underavdelinger» som den kristne kirke, og det er derfor grunn til å stille spørsmål ved entallsformen «den messianske bevegelse». Josef Rabinowitsch De langt fleste jesustroende jøder var en sentral skikbefinner seg fortsatt innenfor kelse i det jødiske etablerte historiske kirker. Det jesustroende milfikk jeg blant annet et eksempel jøet i Moldova på på under et prestekurs i Ungarn 1800-tallet. for noen år siden. Etter å ha undervist om den kristne tros jødiske røtter for ca 40 prester, kom tre av dem frem og og fortalte at de hadde jødisk bakgrunn, uten at de dermed ville kalle seg messianske jøder. De fleste ungarske jøder er assimilerte og har derfor i liten grad lagt vekt på eller stått frem med jødisk identitet. Nå var iden inne for de tre prelatene til å erkjenne.

Blant dem som kaller seg messianske jøder er spennvidden også stor. Noen legger vekt på den rabbinske tradisjon og jødiske forskrifter, men andre avviser dem som lite relevante. Noen er liturgiske i sine gudstjenester, andre ikke. Noen har karismatiske uttrykksformer og praksis, andre ikke. Noen legger vekt på fellesskap med andre kristne og er åpne, mens andre isolerer seg. Tendensen tyder derfor på at vi om få år også vil få ulike konfesjonelle og kulturelle grupper og strukturer innenfor den messianske bevegelse, slik vi også har det innenfor den verdensvide kristne kirke. I den grad den messianske bevegelse isolerer seg fra resten av den kristne kirke, er det stor fare for at oppsplittingen bare vil fortsette. Jesu kropp er én, og vi trenger hverandre. Slik at Israel og verden kan komme til tro. •

Den messianske bevegelse er i dag mer mangfoldig og pluralistisk enn noen gang, både kulturelt og teologisk. F Ø R ST

3 - 2 0 1 7

MESSIANSKE MENIGHETER

Et hav av hans kjærlighet Rett sør for Tel Aviv ligger byen Bat Yam vakkert til ved Middelhavet. Her finner vi menigheten Yam Ahavato, som betyr ’Et hav av hans kjærlighet’. Pastor Shmuel Birnbaum opplevde han fikk navnet på menigheten fra Gud. AV MARIT LONG

hmuel Birnbaum vokste opp i et tradisjonelt jødisk hjem i USA, uten at familien aktivt praktiserte troen utover å feire de jødiske høytidene. Han ble frelst som 22-åring. Da hadde han allerede vært aktiv i hippiemiljøet i flere år, et miljø som, i følge han selv, påvirket han negativt både psykisk og emosjonelt.

Et kall En del år senere var Shmuel på et bønnemøte der han opplevde at Gud forandret ham på en radikal måte. Han var ikke opptatt av jødene, men opplevde at Gud sa til han at ‘Du er jødisk. Jeg vil at du skal dra tilbake til ditt folk. Jeg vil at du skal gjøre noe for dem. Jeg vil at du skal vie livet ditt til mitt folk’.

F Ø R ST

3 - 2 0 1 7

I 1991 flyttet Shmuel og Chaya Birnbaum fra USA til Israel med 5 små barn, med et kall til å starte en messiansk menighet. Selv om kallet var klart, var veien uklar – og de første årene var meningsfulle, men også krevende. Shmuel kom til et punkt der han kjente at han var veldig nedbrutt, og sa til Gud: ‘Jeg er her, jeg ser at barna mine gjør ting, men hva med meg?’ Gud svarte, og sa at Han hadde noe for Shmuel. Dette var i 1994, og kort tid etter kom oppstarten av den nye menigheten i Bat Yam, som ligger utenfor Tel Aviv. Shmuel og Chaya opplevde at de fikk navnet på menigheten fra Gud: Yam Ahavato, som betyr ’Hav av Hans kjærlighet’.

Villig til å følge Jesus Når Shmuel forteller om menigheten og hva som kjen-

Når en som er jødisk tar imot Jesus som sin frelser, handler det om Guds intensjon for Israel. En jøde blir ikke bare troende, men utfyller sin identitet som jøde.

netegner den, hører jeg at navnet reflekterer fellesskapet der. Han forteller at det er en liten menighet, men at styrken er at alle blir sett. Det er et oversiktlig miljø, hvor man vet hva som foregår og lett kan mobilisere hjelp når det er behov for det. Som pastor uttrykker han at det er en stor glede å vite at han hjelper folk og at han får være med å bidra til at de lever nær Jesus. Han vet at fellesskapet betyr mye for dem som kommer, og at folk genuint bryr seg om hverandre. Men veien har ikke alltid vært lett, og menigheten har hatt sine opp- og nedturer. Den største utfordringen nå, slik Shmuel ser det, er å ikke bare dele evangeliet, men å finne folk som er villige til å virkelig følge Ham. En jøde kan kanskje høre om Gud og være nyskjerrig, men noe annet er å være der at man virkelig er villig til å forlate alt og følge Ham, ta imot ‘the pearl of great price’. Dette med omvendelse er litt mer komplisert for jøder enn for andre. Det er mange spørsmål: Hvor kommer jeg til å bli begravet? Hvor kommer jeg til å gifte meg? Hva med familien min? En viktig verdi er å kulturelt opprettholde en holdning som sier at man kan være både jødisk og troende. Menigheten gjennomførte evangelisering på stranda for noen år siden, og ønsker å gjøre det igjen. Det handler om å bygge relasjoner med folk, og om å be. Shmuel forklarer at konseptet rundt evangelisering er det samme for alle, men perspektivet i en jødisk kontekst er at når noen mottar Jeshua som sin frelser, handler det om Guds intensjon for Israel. En jøde blir ikke bare troende, men utfyller sin identitet som jøde.

er åpent hver torsdag. Da kommer ca 60 familier for å få mat og klær. En gang per måned lager og serverer de varme måltider til ca 40 personer. Da forteller også Shmuel gjerne litt om jødisk historie, bibelsk historie og tro. Menigheten har også bibelgruppe, samt en ungdomsgruppe. Shmuel og Chaya’s visjon og ønske er at folk skal få kjenne Jesus og at de, som menighet, skal få nå byen med Guds kjærlighet. Disippelgjøring er en nøkkelfaktor. Shmuel er opptatt av å først og fremst leve med Jesus i eget liv, og at det han preker samsvarer med livet hans. I tillegg er han opptatt av å bruke tid med folk, og ‘ta de under vingene’- med Jesus som rollemodell. •

Disippelgjøring Yam Ahavato er mindre enn en typisk messiansk menighet i Israel, men den inkluderer et vidt spekter av mennesker fra hele verden, blant annet en arabisk kristen familie, amerikanere og russere. Menigheten opplever at Gud har velsignet dem rikt, også økonomisk. De har møter lørdag kveld, og starter med bønn. De ber for landet, om sikkerhet for landet og for regjeringen. Fokuset på bønn i begynnelsen av gudstjenesten startet ut fra et tydelig behov: Tidligere skjedde det ofte at de fikk høre om terrorangrep når de skulle starte møtet, og tenkte ‘hva gjør vi nå’? De bestemte seg for å begynne å be mot terrorangrep. De tar for seg spesifikke byer og ber om Guds beskyttelse over byen, soldatene osv. Yam Ahavato opplever dette som en del av sitt ansvar som menighet. Etter bønnen fortsetter møtet med en lovsangsbolk på ca 30 min., og så er det tale. Til slutt er det forbønn ved behov. Yam Ahavato driver også et distribusjonssenter, som

Fakta • Yam Ahavato er en messiansk menighet i Bat Yam • Menigheten ble startet av Shmuel og Chaya Birnbaum på 90-tallet • Yam Ahavato betyr ’Et hav av hans kjærlighet’ • Fokus på evangelisering og disippelgjøring

F Ø R ST

3 - 2 0 1 7

VOLONTØRENE

Volontørhelg i Haifa Israelsmisjonen har til enhver tid volontører som jobber på de ulike prosjektene i Israel. Volontørlivet kan by på både oppturer og nedturer – forhåpentligvis flest oppturer. Her gir vi et lite innblikk i hvordan dette livet kan arte seg! AV GERD ELISE REBBESTAD

Return2sender (R2S) er barne- og ungdomsbevegelsen til Den Norske Israelsmisjon. Hvert år drar norske ungdommer til Israel som volontører for å være med på arbeidet som drives der. R2S har fokus på spesielt tre ting. For det første er det en tydelighet på misjon. Jødene

F Ø R ST

3 - 2 0 1 7

trenger Jesus, men under 0,5% av dem kjenner deres Messias. Punkt nummer to er takknemlighet for troens jødiske røtter. Det tredje punktet er enhet på tvers av skillelinjer. Vi ser vennskap og samarbeid mellom jøder og arabere som lever fredelig sammen i tro på Jesus på tvers av uenigheter og ulikheter. Fire av oss var med på årets volontørhelg. Torsdag kveld var vi på plass i Beit Eliyahu-menighetens bomberom, hvor vi skulle overnatte, klare for en sosial helg med mye moro, gode samtaler og Gud i fokus. Neste morgen hadde vi et møte med pastor Shmuel Aweida, som fortalte oss om Den Norske Israelmisjon historie. Det var spennende og inspirerende å høre hvordan det hele startet som en rumensk menighet, og hvordan det har vokst til å bli en stor familie, som fortsatt er i vekst.

VOLONTØRENE

Det er viktig for oss som er volontører å samles slik og lære mer om hverandre og hvorfor vi er her. Senere dro vi opp til Karmelfjellet for å gå på skogstur. Midt inne i byen finner man et nokså stort område med stier og vakker natur. Man behøver ikke dra langt for å få en pause fra bylivet og biltrafikk. Ved enden av stien satt vi oss ned på et grønt område og spiste lunsj i sola. Det neste på programmet var seiltur ved Haifas kyst. Vi hadde en hel seilbåt for oss selv med et mannskap på to, og fikk se Haifa fra sjøsiden. Vi fikk også badet i det deilige Middelhavet. Turen gikk videre til Stella Maris, til en restaurant med utsikt over havet og deler av byen. Tre lørdager i måneden er det gudstjeneste klokken 10.30 i Beit Eliyahu. En gang i måneden samles vi til gudstjeneste på fredag kveld, som vi kaller ‘’Kabbalat Shabbat’’. Da feirer vi med et godt måltid og sosialt fellesskap etterpå. Lørdagen vår ble brukt på gudstjeneste og strandtid. Vi så møtesalen fylles opp av mennesker som ønsker å prise Herren og lære mer om Bibelen og dens ufattelige og fantastiske budskap i form av taler og sang. Senere satt vi ute i hagen og nøt solen mens vi spiste lunsj. Det var også hetebølge i Haifa denne dagen, så da var det ekstra deilig å kunne kjøle seg ned i havet ved de lange, hvite strendene. Dagen gikk, og vi volontører måtte dra

En volontørhelg kan være et kjærkomment avbrekk i en ellers hektisk hverdag.

tilbake til arbeid neste dag. Noen ble i Haifa, mens andre vendte tilbake til Jerusalem og Tel Aviv. Det er viktig for oss som er volontører å samles slik og lære mer om hverandre og hvorfor vi er her. Tilværelsen byr på gleder og utfordringer, som det kan være ekstra godt å snakke om med andre som er i samme situasjon. Godt humør, god oppfølging av voksne og Gud i fokus gjorde det hele til en innholdsrik og god opplevelse for oss alle sammen. Vi kan oppsummere med Kol 3:12-17: ‘’Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. Og over alt dette: Kle dere i kjærlighet, som er båndet som binder sammen og gjør fullkommen. La Kristi fred råde i hjertet, for til det ble dere kalt da dere ble én kropp. Og vær takknemlige! La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte. Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham.’’ • F Ø R ST

3 - 2 0 1 7

UNG TRO

En organisasjon for alle generasjoner TEXT: LINDA EKERHOVD • FOTO: OLAV HÅKON MORK

ønsker å kunne svare på hvordan vi kan

etter Generasjon X som er etterfølgerne av Babyboomerne. I arbeidslivet sammenlignes ofte to generasjoner; Millenniums og Babyboomene. Mest fordi det er denne yngre generasjonen som skal ta over for babyboomene, men også fordi det er to generasjoner som har ulike verdier og står i kontrast til hverandre.

nå jøder med evangeliet i dag der de er.

Generelt karaktertrekk

Israelsmisjonen er en organisasjon med dype røtter. Samtidig er det en organisasjon som ønsker å være i bevegelse. Vi

Det som funket for 20 år siden, er ikke nødvendigvis den riktige oppskriften i vår tid. Det samme spørsmålet kan vi stille til våre potensielle støttepartnere og frivillige i Norge. Hvordan kan vi bevisstgjøre kristen-Norge om viktigheten av dette oppdraget? Innholdet trenger ikke å endres, men metode og verktøyene har kanskje behov for en oppdatering.

Generasjoner Alle organisasjoner har sine egne tider: sin egen fortid, sin egen fremtid og der de er i dag. Organisasjonene preges av de ulike generasjonene som til enhver tid er gjeldende. I våre dager snakkes det mye om Millenniumsgenerasjonen, generasjonen som er født mellom begynnelsen av 1980-tallet og midten av 1990-tallet,

F Ø R ST

3 - 2 0 1 7

La oss se litt nærmere på hva som er karakteristisk for disse to generasjonene. Babyboomers er kjent for sin lojalitet. De er produktive, hardtarbeidende og villig til å jobbe lange dager for å få gjort jobben. De foretrekker kommunikasjon i person eller på telefon. Millenniumsgenerasjonen, derimot, har ikke samme lojalitet. Nyere undersøkelser viser at 90 % av denne gruppen blir i samme jobb i mindre enn tre år. På den andre siden er de dedikerte. Det er blitt sagt mye om Millenniums og deres oppførsel. Men det er noen ting som går igjen. De er blant annet nytenkende, åpne for nye ideer og ønsker å finne løsninger på problemer. For at de skal trives på et arbeidssted eller i en organisasjon, må de trives med folkene der, og ikke bare arbeidsoppgavene. De ønsker å bli bedre i det de gjør

UNG TRO

og har lav terskel for å søke mentor. De kommuniserer gjerne heller via digitale medier enn ansikt til ansikt. Men er milleniumsgenerasjonen egentlig så forskjellig fra tidligere generasjoner? Til en viss grad kan oppførselen og egenskapene deres forklares ut fra alder, muligens noe umodenhet og uansvarlighet. Vår oppførsel og våre prioriteringer forandres og justeres mens vi eldes, men å forklare karaktertrekkene kun ut fra alder, er en misforståelse. Det er først og fremst teknologien, og deres bruk av den, som tydelig skiller denne generasjonen fra andre. De er vokst opp med smarttelefoner, internett, PC, sosiale medier og forventer umiddelbar tilgang til informasjon. De har blitt vant til konstante og umiddelbare stimuli og vet nesten ikke hva de skal gjøre dersom de er uten internettilgang. Dette vil igjen påvirke hvordan man tenker og handler. Med den bakgrunnen, er det to ting jeg ønsker å trekke frem. 1) Med det vi vet om generasjonene, hvordan kan vi nå ut til hele spektret? 2) Hvordan være en brobygger mellom generasjonen?

Nå ut Hos oss er alle generasjoner representert, vi er en organisasjon for alle generasjoner. Vår visjon om å nå det jødiske folk med evangeliet og vekke kirkefolket til ansvar er ikke begrenset til alder. Likevel ser vi at den største gruppen representert i Israelsmisjonen er de over 50 år. Vi er takknemlig for å ha så mange gode trofaste følgere som bærer organisasjonen. Men vi kunne samtidig ønske å ha flere unge med på laget. Som nevnt innledningsvis ønsker vi å være en organisasjon i bevegelse. Det betyr at vi hele tiden må nå ut til nye mennesker. Uten de trofaste medlemmer og giverne vil ikke Israelsmisjonen leve, og uten den yngre generasjon vil ikke Israelsmisjonen overleve. Vi trenger alle.

Arena Vi mennesker er ikke kalt til å være alene. Det er noe grunnleggende i oss som søker etter fellesskap. Jeg tenker at det her vi må begynne. Det handler om relasjoner og nettverk. Både ved å invitere enkeltpersoner

inn i vårt program, men også ved å utvide nettverket vårt med andre organisasjoner. Israelsmisjonen sitt misjonsoppdrag er ikke en trussel mot andre organisasjoners oppdrag, men bør heller fungere som et fundament for all annen misjon. Derfor er vi frimodige i vår nettverksbygging. Men vi kan ikke begrense vår informasjonsflyt til kun fysiske møtepunkter og gjennom andre organisasjoner. Det vil begrense oss. Vi trenger å nå lengre. Sosiale medier er kommet for å bli, uansett om vi liker det eller ei. Det er arenaen hvor det meste av kommunikasjon og informasjon skjer. Dette gjelder ikke bare den yngre generasjonen. Selv om det kan variere hvilke sosiale medier som blir brukt av de forskjellige aldersgrupper, er det et sted man når alle aldre.

Brobygger Generasjonene trenger hverandre og utfyller hverandre. Babyboomernes lojalitet og trofasthet må læres videre til de unge. Og samtidig trenger den eldre generasjonen den tekniske kunnskapen til den yngre generasjon. Tenk hva Israelsmisjonen kan oppnå med kombinasjonen lojalitet og hardt arbeid sammen med kreativitet og åpenhet for nye ideer og løsninger. Som nevnt tidligere søker millenniumsgenerasjonen ofte mentorer. Her tror jeg én av nøklene til videre vekst og engasjement for Israelsmisjonen ligger. Det trengs en investering i relasjoner og en kompetanseoverføring på tvers av generasjonene. Det kan blant annet ha utspring i at den eldre generasjons kompetanse og kunnskap blir formidlet gjennom de unges tekniske ferdigheter. Men også gjennom en tett nettverksbygging hvor de unge får undervisning og oppfølging av de mer erfarne, i gruppe og individuelt. Millenniums er veldig relasjonelle. Å kjenne noen innenfor organisasjonen, som ser dem og investerer i dem, kan resultere i et helhjertet engasjement og en bunnsolid lojalitet til organisasjonen. La oss sammen være en organisasjon som verdsetter våre røtter, og som samtidig er aktuell for alle generasjoner. Slik at vi også i vår tid kan jobbe sterkere enn noen gang med det store oppdraget: å gi evangeliet tilbake til utgangspunktet. •

Uten de trofaste medlemmene og giverne vil ikke Israelsmisjonen leve, og uten den yngre generasjonen vil ikke Israelsmisjonen overleve.

F Ø R ST

3 - 2 0 1 7

TEOLOGI

Kirkens jødiske røtter En foreløpig takk til Ole Chr. Kvarme i anledning hans avslutning som Oslo-biskop og hans israelsteologiske bidrag.

Hva betyr de jødiske røtter for vår historiske og kollektive bevissthet som kristen kirke? Hva betyr det frelseshistoriske slektsforhold mellom kirken og det jødiske folk for oss i dag? AV VEGARD F. SOLTVEIT

et er avtroppende Oslo-biskop, Ole Chr. Kvarme, som stiller spørsmålet i Sjalomboken «Kirkens jødiske røtter» fra 1985. Da var han tilsynsmann og leder ved Caspari Center i Jerusalem. Før det var Kvarme misjonsprest i Haifa, hvor han startet i 1976. I september går Kvarme av som biskop, og slik sett er det på sin plass å gi en hyllest og takk for Kvarmes israelsteologiske bidrag i dette bladet, som tar for seg temaet røtter.

Visjonen er den samme Kvarme begynte sin misjonstjeneste for Den Norske Israelsmisjon i 1976; da var han tjueåtte år gammel. For meg er det spesielt å tenke på, for i skrivende stund er jeg tjueåtte år og har selv et lederverv i Israelsmisjonen. På en måte bindes vi sammen, på tvers av tid og sted. Over førti år senere sitter jeg i Oslo og kjenner et bånd til Kvarme i Jerusalem – to unge menn som vil gjøre en tjeneste for jødenes frelse. Det viser også at Gud fortsatt i dag vekker unge mennesker til tjeneste for Israels frelse. Vårt arbeid er en levende organisme som stadig er i bevegelse og engasjerer. Det er en annen tid nå enn da Kvarme var misjonsprest, men kallet og misjonen er akkurat det samme. Vi har dype historiske og bibelske røtter som skal ivaretas, og det er nettopp i spenningen mellom den nye tiden og våre historiske røtter vi skal være som bevegelse. Slik et tre med dype røtter skyter nye friske skudd.

F Ø R ST

3 - 2 0 1 7

Vi er mange som er takknemlig for Kvarmes israelsteologiske bidrag – så langt. De fleste kjenner nok til «Evighet i tiden» (1992), en bok om jødiske sabbatsgleder og kristen søndagsfeiring. I tillegg kan «Åtte dager i Jerusalem» (1996) og «Barnet og byen» (2003) nevnes. Jeg håper det kommer flere bøker i årene fremover, som leder oss inn i vår bibelsk-jødiske arv og vekker oss til ansvar for det jødiske folk. Utgangspunktet for denne artikkelen er det første kapittel i Sjalomhefte 7 fra 1985, «Kirkens jødiske røtter – i bibelsk og historisk perspektiv». Min artikkel vil ta sikte på å redegjøre for Kvarmes argumentasjon og israelteologiske forståelse, slik det fremgår av den ovennevnte boken. Min bønn er at mitt bidrag og gjennomgang av Kvarmes bok vil engasjere og fornye vårt engasjement for jødenes frelse.

Har kirken glemt sine røtter? Kapittlets overskrift leder oss inn i tematikken. Kvarme vil presentere kirkens jødiske røtter i både bibelsk og historisk perspektiv. Hvorfor skrev Kvarme denne boken, og hva skulle den virke i dem som leser den? Her kommer innledningssitatet Kvarme begynner boken med oss til hjelp: Han begynner med å sitere den jødiske teolog Abraham J. Heshel: «Har den kristne kirke glemt hvordan Det nye testamentet begynner: Dette er ættetavlen til Jesus Kristus, Davids sønn og Abrahams sønn». Spørsmålet ble stilt til en rekke kirkeledere, og

Hva betyr de jødiske røtter for vår historiske og kollektive bevissthet som kristen kirke?

– Hva betyr det frelseshistoriske slektsforhold mellom kirken og det jødiske folk for oss i dag? Mot slutten av boken tar Kvarme opp et tredje spørsmål: hvordan vi som kirke forholder oss til det jødiske folk med vårt Messiasvitnesbyrd. Dette spørsmålet får være tema i en annen artikkel. I denne vil jeg presentere Kvarmes svar på de to første, som gjøres gjennom to perspektiver – det bibelske og det historiske.

Det bibelske perspektiv Når Kvarme fremlegger det bibelske perspektiv, argumenterer han med tre hovedelementer som må være gjeldene i en evangelisk israelsteologi. For det første Israels fortsatte utvelgelse, dernest vårt slektskap til det jødiske folk og til slutt håpet «hele Israels» frelse.

Heshel ville at de skulle bestemme seg om de ville søke sine røtter i den jødiske tradisjon og se på seg selv som en forlengelse av det jødiske folk, eller om de heller ville søke sine røtter i hedensk hellenisme, og slik forstå seg som motpol til jødedommen. Kvarme skrev boken i 1985, og Heshels spørsmål hadde bare i begrenset grad kommet på de kristne leders dagsorden. Utfordringene var på nytt aktualisert i Norge, og flere tendenser i samfunnet viste at vårt land ikke hadde en så entydig positiv holdning til jødene. Kvarme nevner også at den politiske situasjonen i Midt-Østen har gjort vår holdning til det jødiske folk vanskeligere. Hensikten med boken er å komme bakenfor den politiske debatten og spørsmålene om Israels profetier. Sjalomboken skal virke til at vi som kristen kirke tar inn over oss vårt medborgerskap i Israel, og slik tar på alvor vårt slektskap til det jødiske folk i en fornyelse av vår egen jødiske arv, der vi tar lærdom av folkets bibelske tradisjoner, men også med fornyet prioritering av det evangeliske vitnesbyrd blant jøder. Dermed er de to nøkkelbegrepene røtter og misjon. Kvarme nærmer seg problematikken ved å svare på to spørsmål: – Hva betyr de jødiske røtter for vår historiske og kollektive bevissthet som kristen kirke?

1. Israels fortsatte utvelgelse stadfestes av Paulus i de første versene i Rom.11. Der fremholder Paulus sin jødiske identitet, og at han er av Benjamins stamme. Kvarme utlegger dette som et konkret utrykk for den fortsatte eksistens av Israel som tolvstammefolket. Videre er Paulus’ apostelutvelgelse et bevis på at Gud ikke har forkastet sitt folk. Hadde Gud forkastet Israel, skulle han også ha forkastet Paulus. Dernest er henvisningen til den jesustroende rest i Israel også et utrykk for Israels fortsatte utvelgelse. Kvarme trekker her frem at den jesustroende rest er øremerket utrykket ’utvalgt’ (eklogee), og slik understreker Paulus at det er den frie nåde i Jesus Kristus som oppfyller folkets utvelgelse (Rom.11,15ff). Vår tro har ikke sitt opphav i verken Roma eller Wittenberg, men har jødiske røtter. Kvarme stiller oss hedningkristne et viktig og selvransakende spørsmål: Tør vi holde fast på at vi i Jesus Messias er blitt Abrahams barn og medarvinger til løftene – at vi tilhører oppfyllelsen og håpets folk? Oliventreet, bildet Paulus bruker, forstår Kvarme som et gammeltestamentlig bilde på Israel som Guds folk, hvor roten nå er et bilde på fedrene i den gamle pakt, Kristus og den første menighet av jesustroende jøder. De hedningkristne i Roma er de ville grener, som ved troen er podet inn i oliventreet. 2. At hedninger av Guds nåde og ved troen er podet inn i gudsfolket blir dermed det andre hovedelementet. Slik har hedningkristne fått et slektsbånd til det jødiske folk. Kvarme henviser til Efeserbrevet for å underbygge slektskaps-argumentet. Hedningkristne er blitt medborgere i Israel og medarvinger til løftene

>> F Ø R ST

3 - 2 0 1 7

TEOLOGI

må disse anliggender tilsi at vi som kristen kirke igjen tar på alvor vårt slektskap med det jødiske folk. Vi må få en bevisst erkjennelse og fornyelse av vår egen jødiske arv, der vi fastholder Israels fortsatte utvelgelse, i en tjeneste med evangeliet som er preget av håpet om frelse for hele Israel.

Det historiske perspektiv

(Ef 2,19: 3,6). På den måten er ikke hedningkristne annenrangs borgere, men har fått del i Guds frelsesverk i Israel og er blitt Abrahams barn. Et annet eksegetisk argument som Kvarme buker i denne sammenheng er Paulus’ typiske rabbinske måte å formane hedningkristne på, som er etter et klassisk jødisk mønster. Kvarme henviser blant annet til Paulus’ formaning ved innsamlingen til menigheten i Jerusalem (1 Kor 16.1ff). Denne har en klar sammenheng til den halv-shekel som jødiske diasporamenigheter betalte til tempelet. På den måten drar Paulus de ulike menighetene i Lilleasia inn i den frelseshistoriske geografi (Jerusalem), som konkrete utrykk for at hedningkristne har fått del i Israels arv. 3. Det tredje hovedelementet er håpet om hele Israels frelse. Kvarme understreker her spenningen mellom Guds strenghet på grunn av Israels vantro, og Guds fortsatte kjærlighet til dem på grunn av utvelgelsen. Paulus tar folkeflertallets vantro på alvor i sin tjeneste som apostel. Overalt hvor han reiser forkynnes ordet om Jesus som Messias overfor jøder. I Romerbrevet vil Paulus ha de romerske hedningkristne med seg i nøden for det jødiske folks frelse i Jesus Kristus (Rom.11,14f). Spenningen mellom utvelgelsen og vantroen blir slik holdt sammen i en frelseshistorisk spenning: evangeliet er for jøde først og håpet om frelse for hele folket. Folkeflertallets avvisning må ikke forstås som det siste ord om Israel og Jesus Messias. Paulus argumenterer i Rom11,30-32 med en rabbinsk logikk for at hedningenes frelse er garanti for Israels frelse. Argumentasjonsrekken er slik: dersom israelittenes ulydighet (a) gjorde at Guds nåde (b) ble gitt til ulydige (a) hedninger, hvor mye mer skal da ikke hedningenes mottagelse av Guds nåde (b) føre til at de ulydige (a) israelitter også skal få del i Guds nåde (b) i Kristus. Slik Kvarme forstår Paulus, gir ikke det bibelske perspektiv rom for den liberale to-veis-teologien, og heller ikke for den tradisjonelle erstatningsteologien. Derimot

F Ø R ST

3 - 2 0 1 7

Det ble tragisk for den kristne kirkes senere historie at Paulus’ formaninger til de hedningkristne i Roma ikke ble tatt på alvor. Etter hvert ble Roma den vestlige kirkes geografiske midtpunkt, istedenfor Jerusalem. Dette medførte at den kristne kirke ikke anså seg selv som med-arvinger til løftene, men hevdet at de hadde tatt det jødiske folks plass (erstatningsteologi). Antijudaisme vokste slik frem i kirken, og en beveget seg bevisst bort fra Skriftens opprinnelige jødiske sammenheng. Et forhold, som ofte blir glemt, er de konsekvenser denne tradisjonen fikk for jesustroende jøder. Fra tidlig middelalder ble jøder tvunget til å gi avkall på alle jødiske skikker, og måtte kutte alle bånd til sitt folk. Kvarme påpeker at det særlig var pietismen som i vår kultur førte til et mer positivt forhold til det jødiske folk. Igjen ble Israels plass i frelsens historie og håpet om deres frelse tatt på alvor. På 1800-tallet utviklet det seg en positiv misjonsholdning overfor jøder. Den Norske Israelsmisjonen er et godt eksempel på dette. Enkelte mente da, og mener fortsatt i dag, at misjon kan føre til antisemittisme, og problematiserer slik begrepet «israelsmisjon». Kvarme svarer den kritikken med at det nettopp er de evangeliske israelsmisjonsselskaper som har tatt vare på den pietistiske arv, som brøt med middelalderens negative syn, og som fornyet den bibelske forståelse av det jødiske folk som fortsatt Guds utvalgte folk. Fremveksten av det vi i dag kjenner som den messianske bevegelse viser at misjonen slett ikke vil det jødiske folk til livs. Tvert imot vil vi at de som jøder skal komme til tro på Israels Messias. En evangelisk israelsmisjon er dermed et festningsverk mot antisemittisme, fordi den fastholder Israels utvelgelse og håpet om deres frelse i Jesus Messias. Arven fra pietismen må nå føres ett skritt videre. Vi trenger en fornyelse av vår egen jødiske arv, der vi tar lærdom av folkets bibelske tradisjoner, men også med fornyet prioritet til det evangeliske vitnesbyrd blant jøder. •

VEGARD F. SOLTVEIT [ASSISTERENDE GENERALSEKRETÆR]

Vegard Soltveit har en mastergrad i historievitenskap, i tillegg til en mastergrad i kristendomskunnskap med fokus på den jødiske bibelforskeren Ehud Ben Zvi sin forståelse av krønikebøkene.

KORRESPONDENTBREVET

Guds fred, kjære brødre og søstre! Jeg takker Herren for dere og for felleskapet i evangeliet som vi i Jews for Jesus har med Den Norske Israelsmisjon.

eg er takknemlig for denne muligheten til å fortelle dere noe om hvordan Jesus svarer på deres bønner for oss.

Som dere vet, har våre to organisasjoner hatt gleden av å stå hverandre særlig nær i Ukaina. Derfor vil jeg begynne med noen spennende nyheter fra det området. Mens jeg skriver dette, er det et team på ca. 35 ansatte og frivillige fra Jews for Jesus på gatene i Kiev, der de deler evangeliet gjennom traktater, samtaler med enkeltmennesker og utendørs konserter og stands. De ‘kringkaster’ også evangeliet på nettet og andre sosiale media. Mer enn 300 jøder og 400 ikke-jøder har sagt ja til teammedlemmenes spørsmål om å få sende dem mer informasjon om Jesus. Gledeligst av alt er det at tre jøder og tjuefem ikke-jøder har tatt imot Herren i bønn. La meg fortelle dere om en av disse jødiske trosbekjennelsene. Team-medlemmet Volodia Pakholkov forteller: Mens jeg stod ved inngangen til en me-

tro-stasjon, begynte jeg en samtale med en jødisk kvine som het Galina. Jeg stilte mitt ‘standardspørsmål’: “Hvem mener du at Jesus er? Hun kunne se på skjorta mi at jeg kom fra Jews for Jesus, og sa at hun gjerne ville vite hva jeg tenkte om Ham. Derfor forklarte jeg at Jesus er den lovede Messias, som døde for våre synder og som stod opp fra de døde. Jeg sa at det bare er gjennom Ham vil kan komme tilbake til Gud, på grunn av hans sonoffer for oss. Galina lyttet stille og oppmerksomt mens jeg snakket. Så innrømmet hun at hun hadde tenkt på Jesus det siste halve året, og hun sa at hun var klar over at denne saken var avgjørende viktig for henne. Jeg spurte om hun skjønte hva Jesus hadde gjort for henne – at han hadde dødd for hennes synder og stått opp fra de døde, og hun sa “Ja”. Jeg forstod det slik at hun var rede til å gi sitt hjerte til Herren, så jeg innbød henne til å gjenta en omvendelsesbønn etter meg. Det var hun med på. Be om at Galina må vokse og bli grunnfestet i sin nye tro! I begynnelsen av august skal et annet team samles i Berlin for å bringe evangeliet om “Fredsskaperen” Jesus til menneskene i den tyske hovedstaden, blant disse israelere som har reist fra Israel, og muslimske flyktninger. I september skal så våre team dra til gatene i Budapest og Manchester, og oktober måned finner oss på vår årlige kampanje i Moskva. La meg fortelle dere om et unikt opplegg

Foto: Bob Mendelsohn

Rapport fra Øst-Europa som vi kommer til å bruke i noen av våre kampanjer. Det heter ‘To av Midt-Østens sønner’. En israelsk medarbeider i Jews for Jesus som heter Dani skal dele scenen med sin venn og bror i Herren, en kristen araber fra Israel, som heter Tawfik. Deres parallelle historier er et kraftfullt vitnesbyrd om freden vi kan få med hverandre på grunn av korsets forsonende kraft. Vær med og be om at mange ikke-troende – særlig universitetsungdom – må komme til deres opptredener. Gud velsigne dere for at dere står sammen med oss i deres bønner. Vi i Jews for Jesus takker virkelig Herren for dere! • OVERSATT AV ANNBJØRG E. HESSELBERG

AVI SNYDER

LEDER AV EUROPA-AVDELINGEN, JEWS FOR JESUS

I vår serie ”Korrespondentbrevet” gir våre utsendinger og lokale medarbeidere oss et dypere innblikk i arbeidet de står for i for Israelsmisjonen. Denne gangen er det Avi Snyder, leder for Jews for Jesus sitt arbeid i Europa, som gir oss en liten rapport om hva som skjer på gatene i Ukrainas hovedstad Kiev. F Ø R ST

3 - 2 0 1 7

Foto: www.bibelmuseum.no

Lakisj i Judea «I det fjortende året Hiskia var konge, dro assyrerkongen Sanherib opp mot alle de befestede byene i Juda og tok dem.» (2.Kong.18:13). AV JOHN SODE-WOODHEAD • OVERSATT AV ANNBJØRG E. HESSELBERG

artikkelen om Lakisj i forrige blad, gav jeg dere to scener. I den første så vi at da den store assyriske kongen, Sargon II, døde i 705 f.Kr., gikk Hiskia, Judakongen, mot Jesajas råd, inn i en allianse mot Assyria sammen med Egypt og filisterne. Gjengjeldelsen var rask og nådeløs. I 701 f.Kr. feide Sanherib, den nye assyriske kongen, inn over landet, slo egypterne og filisterne og deretter angrep han Judea. Han ødela de fleste byer og landsbyer, og bortførte 250.000 mennesker. Sanherib greide ikke å ta Jerusalem – noe som var så katastrofalt for ham at han verken kunne fornekte det eller godta det. I den andre scenen stod vi på en gårdsplass i Ninive og ble overveldet over stedets storhet og prakt. Hele utformingen av dette palasset syntes å sette fokus på ett rom, ganske sikkert tronsalen! Men det var det ikke, bare et beskjedent rom omgitt av steinheller som avbildet erobringen av en liten, ukjent by i fjerne Judea – Lakisj.

F Ø R ST

3 - 2 0 1 7

Vi avslutta med spørsmålet: Hva er forbindelsen mellom disse to scenene?

Sanheribs nederlag Gud svarte på Hiskias bønner, og mot alle odds ble Jerusalem reddet. Hendelsen var så katastrofal for Sanherib at han ikke engang kunne fullføre historieskrivinga for dette året. Han satte en strek over teksten, og fortsatte med neste års hendelser. Man antar – selv om man ikke kan vite det sikkert – at Sanherib, for å skjule nederlaget i Jerusalem, satte alt fokus på erobringen av Lakisj og beskrev en forholdsvis uviktig hendelse med slik bravur at ingen skulle spørre om Jerusalem!

Steinhellene i Niniveh I alle fall: la oss haste videre. I 1853 oppdaget den britiske arkeologen Henry Layard Lakisj-rommet og dets steinheller da han gravde i Ninive. Steinhellene ble fraktet til London, der de er en av de sentrale delene av utstillingen i British Museum. Steinhellene viser tydelig at

Henry Layard var arkeologen som oppdaget stein hellene i Lakisj.

Del 3

BIBELSKE STEDER

Man antar at Sanherib, for å skjule nederlaget i Jerusalem, satte alt fokus på erobringen av Lakisj og beskrev en forholdsvis uviktig hendelse med slik bravur at ingen skulle spørre om Jerusalem! foran kongen, som sittende på ei trone følger med på slaget. Disse menneskene er utarmet av sult, ribbeina står tydelig fram – og man ser at noen av dem blir henrettet av assyriske soldater.

En oppdagelse Sanheribs hær beseirer Lakisj, den nest største byen i kongedømmet Juda. Man kan se to beleiringsramper, en foran byporten og en annen til høyre. Bak dem er det assyriske bueskyttere og slyngekastere som sender sin ild mot bymurene. Vi ser forsvarerne kaste brennende fakler ned over beleiringsmaskineriet, og ser man nøye etter, kan man også se assyrerne som pøser på vann der faklene har rammet. Så ser vi et tog av mennesker som forlater byen. De føres som fanger

I 2. Kongebok kan man lese om assyrer kongen Sanheribs hærferd mot byene i Juda.

Lakisj ble utgravd av britene i 1930-åra, og til høyre for porten, akkurat der tellen går over i haugene like ved, fant de en svær haug med stein. Denne tolket de som et sammenrast tårn. John Starkey, som ledet utgravningen, gjorde en fantastisk jobb etter datidens standard. Men utgravningene stanset plutselig opp da han ble myrdet i 1938. Han var på vei opp til Jerusalem til åpninga av det nye Rockefeller-muséet da ha ble angrepet og drept i nærheten av Hebron – som en del av det arabiske opprøret mot det britiske mandatstyret av Palestina. I 1973 besøkte den berømte israelske arkeologen Yigael Yadin Lakisj sammen med studentene sine. Han må ha stått et sted i nærheten av der Sanheribs trone kunne ha stått. Med tegningene på Sanheribs relieffer prøvde han å forklare slaget for studentene. Mens han stod der og pekte på de forskjellige motivene, var det noe som plutselig gikk opp for ham! Han kunne se porten – denne var delvis blitt gravd fram av Starkey – og denne var uten tvil målet for den første beleiringsrampen. Med sitt indre øye så han slaget – det ble ganske livaktig for ham. Noen få år tidligere hadde han ledet utgravningene på Masada, deriblant beleiringsrampen som romerne hadde bygget for å ta stedet. Med alt dette i tankene gikk øynene hans til høyre for porten for å finne det stedet der tegninga viste den andre rampen. Det var bare ett sted dette kunne være. Det var det punktet der tellen møtte den haugen han nå stod på. Like tydelig skjønte han nå at den svære steinrøysa ikke var noe sammenrast tårn – til det var der altfor mange steiner – men restene etter Sanheribs beleiringsrampe.

Ny utgravningsrunde Dette var storslått. Selv om beleiring var en vanlig krigstaktikk i den gamle verden, hadde svært få beleiringsramper overlevd. Straks en by var inntatt, eller en beleiring var avslutta, så var restene av en beleiringsrampe, som kunne true sikkerheten, det siste noen bymyndigheter trengte. Å fjerne alle spor av rampen ville være noe av det første de gjorde. Ja, vi vet faktisk bare om tre beleiringsramper fra hele Midt-Østen: en fra persisk tid på Kypros, den fra Masada, og så denne fra Lakisj. Dersom beleiringsrampen i Lakisj overlevde, ville det være stor sjanse for å finne rester etter det siste slaget. Det var sommeren 1973 at professor David Ussishkin begynte på en ny utgravningsrunde i Lakisj. Han hadde satt seg flere mål, og ettersom han gravde bare annethvert år, vår det først i 1983 han kunne vende blikket mot utgravning av beleiringsrampen. Det var dette året jeg kom til universitetet i Tel Aviv som student, og jeg fikk tildelt dette prosjektet under ledelse av Yehudah Dagan. I 1985 ble Dagan innkalt til militæret, og jeg ble igjen for å fullføre arbeidet. I neste artikkel skal jeg beskrive de dramatiske resultatene og den enestående muligheten til å sammenholde Bibel, historie og arkeologi. •

Fakta • Tell: tidvis skrevet tel (fra hebraisk: ‫ )ל ּ ֵת‬1 er en type arkeologisk haug eller høyde, skapt av menneskelig bosetning ved at ulike arkeologiske lag over flere århundrer fører til stadig høyere bakkenivå inntil stedet for bosetning står opp som en høyde eller stor haug i landskapet. Wikipedia

F Ø R ST

3 - 2 0 1 7

Nesten 200 år gamle røtter De som har vært i Christ Church i Jerusalem, har sikkert sett utstillingen til minne om den danske misjonæren Hans Nicolaysen. Han virket i Jerusalem fra ca midten av 1820-tallet, og det hadde dannet seg en flokk av jødiske Jesus-troende. AV PAUL ODLAND

I 1842 kom Michael Solomon Alexander, selv etnisk jøde, til byen som biskop. Dette var norske misjonsvenner oppdatert på gjennom både «Missionsblad for Israel» og andre magasiner. Alexander kom til Jerusalem 21. januar 1842; og dagen ble sett på som så symboltung at man tok inn i lovene for «Israels venner» da denne ble stiftet i 1844, at man skulle holde årsmøte hvert år på denne datoen!

Tre bolker i hjemmearbeidet Dermed var vi i gang, for snart 175 år siden! Denne lange perioden fram til i dag kan inndeles i tre. Den første dekker de første ca tjue årene. ”Israels venner”, som vi het fra starten, ble initiert i Stavanger, og ledet fra Stavanger, med kjempen og høvdingen fogd Søren

F Ø R ST

3 - 2 0 1 7

Daniel Schiøtz i spissen. Det var nok tanken at foreningen skulle være et misjonsinitiativ for hele landet. Det kom også pengegaver fra fjern og nær. Likevel var det et tydelig lokalt/regionalt preg over arbeidet i disse årene. Da den gamle lederen Schiøtz ikke maktet mer, og i den perioden cand. theol. Theodor Christian Bernhoft kom”på banen”, ble initiativet flyttet fra Stavanger til Christiania. Det ble opprettet en ”Centralkomite” (et slags selvsupplerende hovedstyre). Etter hvert kom også redaksjonen av ”Missionsblad for Israel” til hovedstaden. Noen av de sentrale personene i denne andre perioden fra ca 1865-1920, foruten Bernhoft, var Peter Lorentzen Hærem, Gisle Johnson, Carl Paul Caspari, Gustav

DNIS HISTORISKE RØTTER

Den gangen tenkte mange at hvis en jøde kom til tro på Jesus, var det ensbetydende med at han/hun måtte legge av og bak seg alt som var jødisk. Biskop Alexander ankommer Jerusalem i 1842.

Jensen, Christian Ihlen. Omtrent samtidig med første verdenskrigen begynner vi å ane konturene av en tredje periode for DNI. Det opprettes kretser, demokrati innføres, og nye initiativ tas. Det første Landsmøtet var i Trondheim sommeren 1920, og DNI var i mål som en fornyet misjonsorganisasjon. Fire kretser utgjorde grunnlaget den gangen; Stavanger, Kristiania, Bergen og Trøndelag. På en måte kan vi si at slik DNI ble formet i årene 1916-20, slik er DNI også i dag, med et enda mer utbygd kretsapparat. Men kretsene er svært ulike i størrelse og styrke; de er heller ikke juridisk eller økonomisk selvstendige enheter. Landsstyret er ikke lenger satt sammen etter en representasjonsmodell. Alle ansatte i DNI er ansatt av DNI. Kretsene er beholdt fordi de er tjenlige med tanke på å bygge opp et lokalt og regionalt arbeid. Pr 2017 ligger årsbudsjett på i overkant av 20 millioner kr.

Tre epoker i utearbeidet Men DNIs historie på snart 175 år kan også inndeles på en annen måte: nemlig relatert mot arbeidet ute. Da har vi også tre klart avgrensede epoker, men tidsmessig er de ikke sammenfallende med den første inndelingsmåten. Først tiden uten misjonærer, 1844-1891. I alle disse årene hadde vi ikke egne utsendinger, men støttet utenlandske misjonsselskaper, i særlig grad tyske. Det ble etter hvert en tyngende nød at vi ikke hadde misjonærer å sende ut, noe som knuget ledelsen, og som gjorde dem engstelige for at misjonsilden ville slukne. Derfor var det stor lettelse da omsider cand. theol. Ragnvald Gjessing med familie meldte seg til tjeneste! Stikkord for den neste bolken er Romania og Ungarn fra 1891 til 1950. Gjessing ble innviet til misjonær senhøstes 1891, kort tid før Carl Paul Caspari ble syk og døde. De ble sendt til Galatz i Romania. Etter en tøff start med syk-

dom og død ble han og familien forflyttet til Budapest i Ungarn. Gjessings var i aktiv misjonærtjeneste frem til århundreskiftet. Men Romania og Ungarn ble DNIs to store «misjonsmarker» helt frem til vi måtte trekke oss ut i kjølvannet av andre verdenskrig, da kommunismen la sitt røde teppe over disse landene og gjorde det umulig å arbeide der blant jøder. I denne ca 60 år lange bolken – som rommer mye spenning og dramatikk er det flere av våre kjente misjonærer har sitt virke: Otto von Harling, Gisle Carl Torsten Johnson, Antonia Aniksdal, Olga Olaussen, Margit Berg, Cilgia og Magne Solheim, Bernhard Seland, med flere. Stikkord for den tredje epoken er Israel og den messianske bevegelsen, fra 1950 til i dag. For DNI opplevde noe lignede som det NLM og andre misjonsselskaper gjorde: da deres store arbeidsfelt i Kina ble stengt for misjon, og misjonærene måtte trekkes ut, så gikk nye dører opp. For DNI var det det nye landet – Israel – som åpnet seg. Etter noe tid ble Israel hoved-landet vårt, ja, i perioder det eneste landet hvor vi hadde arbeid. Noen av misjonærene fra Øst-Europa-epoken ble med i nysatsningen i Israel - ikke minst Olga Olaussen og Cilgia og Magne Solheim. Antonia Aniksdal ga seg etter 28 års innsats i Romania, i 1948; da var hun nesten 80 år gammel. Gisle Johnson ga alt han hadde i tjenesten for jødene gjennom førti år i Romania og Ungarn. Han døde i 1946 og ble begravet i Budapest. De siste tiårene har perspektivet utvidet seg noe mot Øst-Europa igjen, men ikke i så stor grad at vi kan snakke om et epoke-skifte. Israel er fortsatt vårt hoved-satsnings-land. DNI anser seg som en støttespiller til den voksende messianske bevegelsen, selv om vi også driver ren forkynnelse og evangelisering, diakoni, undervisning og andre typer tiltak. Pr 2017 driver eller støtter vi et arbeid i følgende østF Ø R ST

>> 3 - 2 0 1 7

DNIS HISTORISKE RØTTER

europeiske land: Romania, Ungarn, Ukraina, Russland, Hvite-Russland. Vi har også gode kontakter i Norden og i mange flere europeiske land, for eksempel Tyskland, Polen og Latvia; og i USA for den del.

elementer fra synagogen, og ikke bare være preget av liturgien fra de vestlige kirkesamfunn. Og jødene skulle ikke opphøre å være jøder etter at de kom til tro på Jesus Messias!

Før og etter Jonsen

Selvsagt, sier vi nå. Men på den tiden var det ikke selvsagt. Da tenkte mange, også innen vår organisasjon: at hvis og når en jøde omvendte seg og kom til tro på Jesus, så var det ensbetydende med at han/hun måtte legge av og bak seg alt som var jødisk, og dermed også bryte med det som Jonsen kalte for det jødiske folkefellesskapet.

Det er også legitimt å dele opp vår snart 175- årige historie på en tredje måte, i to nesten like lange epoker; nemlig før og etter Arne Ole Nikolai Jonsen! Trønderen fra Leksvik var noen få år på 1920-tallet misjonær i Jerusalem. Hans prosjekt med menighetsarbeid og en landbrukskoloni fikk støtte noen få år fra Landsstyret, men det var sterkt omstridt. Men han hadde også mange støttespillere. Jonsen la vekt på at jødene måtte få høre evangeliet på hebraisk, og de måtte få høre det i den kulturelle settingen som var naturlig for dem. Møter og gudstjenester måtte ha gjenkjennbare

Velkommen til

Slik sett var Jonsen en pioner forut for sin tid. For nå er det hans tenkemåte som ligger i bunnen for alt vårt misjonsarbeid mellom det jødiske folket, både i Israel og alle andre land. •

Vakker kopp med tekst Vakker kopp med norsk tekst på ene siden og hebraisk tekst på andre siden. Teksten er hentet fra Salme 121,4: ”Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter”. Kr. 210,-

Varer fra Israel og Betlehem

Kjære lesere, Jeg håper dere nyter sommeren, og passer på å lade batteriene! Vi har et veldig godt tilbud på alle produktene i MorazPluss-serien. Dette er en eksklusiv serie fra Moraz, med granateple og den urten som Moraz er så kjent for å bruke: polygonum. I tillegg vil jeg nevne pakken med solkrem og bodylotion. Solkremen gir god beskyttelse på en naturlig måte, og bodylotion er perfekt som aftersun, den gir næring og fuktighet til en solutsatt hud på slutten av dagen.

Nøkkelring

Nøkkelring i oliventre med den aronittiske velsignelsen gravert på hebraisk på den ene siden og engelsk på den andre siden. Ca. 6 x 4 cm. Kr. 125,-

TILBUD! Moraz Solkrem SPF30 (100 ml) og Moraz Body Lotion

(250 ml). Denne pakken gir beskyttelse og fuktighet. Nå kr. 350,- (veil. kr. 493,-)

50 % på hele MorazPluss-serien!

Velsignet sommer alle sammen! MARIE BOLSØY LYNGMO, DAGLIG LEDER

Du kan bestille varene på www.tabita.no, sende epost til post@tabita.no, ringe til 404 32 455 eller sende inn din bestilling til Misjonsbutikken Tabita, Holbergs plass 4, 0166 Oslo. (Porto kommer i tillegg.)

F Ø R ST

3 - 2 0 1 7

Besøk vår nettbutikk: www.tabita.no

UNG RØST

En av grunnpilarene i return2sender og Israelsmisjonen er ”røtter”. Røtter handler om hvor vi har festet vårt, altså hvor vi kommer fra. Når noen spør om hvor vi er fra, spør man ofte etter slektsrøttene. Men – røttene mine som kristen strekker seg mye lengre tilbake enn til det stedet jeg ble født og vokste opp. Jeg og du er den del av noe mye større. Vi har røttene våre festet mye dypere. Vi er en del av Guds folk og vi er dermed en del av hans historie. Og vi vet jo at denne historien starter med Gud som velger ut sitt folk og etter hvert poder inn mennesker fra hele verden inn på Livets tre. Vi får være grener på dette treet. Men vi må ikke glemme hvor røttene våre kommer fra. Jesus som selv var jøde, de første disiplene var jøder, folket som Jesus vokste opp blant, – de var jøder. Vi har røttene våre hos det jødiske folk. Skal vi forstå

Bibelen på en rett måte, må vi kjenne til kulturen, skikkene og tradisjonene til jødene. På den måten får vi et enda rikere bilde av det som står i Bibelen. Derfor synes jeg det er stort å få være med i en misjonsorganisasjon som fokuserer på å gi evangeliet om Jesus tilbake til det jødiske folk, samtidig som jeg får lære mer om røttene mine. Jesus plantet røttene sine blant dette folket, og når det i dag er mindre enn 0,5% av jødene som tror på ham, sier det seg selv at dette er en stor misjonsmark. Selv startet de en verdensbevegelse og kunne ikke la være å snakke om det de hadde sett og hørt. Og derfor spredte jo evangeliet seg helt til oss også. Jeg er så heldig at jeg har fått være med på noen teamturer til Israel. Der har vi vært med på evangelisering og hørt historier om mennesker som har hatt sterke møter med Jesus. Noe av det jeg husker best, er da vi evangeliserte på en festival. Vi lærte noen få hebraiske ord som vi kunne bruke. Det ene betydde ”gave” på norsk, og jeg skulle altså få frem at de kunne få en gratis bok som handlet om Jesus. Det eneste de trengte å gjøre, var å skrive navnet sitt på ei liste,

Foto: Synnøve Aarskog

Røtter

Skal vi forstå Bibelen på en rett måte, må vi kjenne til kulturen, skikkene og tradisjonene til jødene.

slik at de kunne få boka i posten. Etter mange avslag, kom jeg i kontakt med en som virket interessert da han forstod at boka handlet om Jesus. Han skrev navnet sitt på kontaktlappen og smilte bredt. Jeg vet ikke hva som skjedde etter at han mottok denne boka, men det kunne jeg stole på at Gud ville ta seg av. Vi lærte på denne turen at vår oppgave er å så – og så er det Gud som vil ta seg av resten. Guds ord vender ikke tomt tilbake. Vi trenger å ha kontakt med røttene våre. Vi trenger å vite hvor vi kommer fra. Og det er jeg så takknemlig for at jeg får ta del i gjennom return2sender og Israelsmisjonen. •

SYNNØVE AARSKOG [DAGLIG LEDER I

RETURN2SENDER]

Synnøve Aarskog er 26 år og jobber som lærer i Harstad. Hun er medlem i Landsrådet i return2sender.

F Ø R ST

3 - 2 0 1 7

Nytt FRA ORGANISASJONEN

Storbymisjon Dobbelt Storbysatsing i Tel Aviv tar et skritt frem. Styret for «Immanuel Ministries», virksomheten knyttet til Immanuelkirken, besluttet i sitt styremøte nylig å arbeide videre med planer om kafé i kirkens bakgård. Immanuelkirken har lenge vært en attraksjon for israelere. Tusenvis besøker årlig vår åpne kirke, enten det er for omvisning, orientering eller konserter. De kommer og går. Hvilke inntrykk de sitter igjen med etter et besøk i kirka, kan vi bare ane. Noen gir uttrykk takknemlighet og glede. Andre gir også tilbakemelding om undring og nysgjerrighet på det kristne budskapet. I forbindelse med at Tel Aviv by for et år siden inviterte byens beboere til å besøke ulike institusjoner, blant dem Immanuelkirken, var det en som kom med følgende utsagn etter besøket og prestens tale: «Dette var interessant. Hvor kan jeg lære mer?» Mange tar nok med seg et Nytestamente eller kristen litteratur når de forlater kirka. Men vi ønsker også å gi mulighet til samtale over en kopp kaffe i gode omgivelser. Vi er takknemlig for kontaktflaten vi har, men vi skulle ønske at vi også kunne hjelpe søkende mennesker til levende tro og et fungerende menighetsfellesskap. Veien fra konsert til gudstjeneste kan være lang. Derfor trenger vi et nytt treffsted. Expression café, eller hva «barnet» nå skal hete, er altså ikke bare et sted der det skal serveres espresso. Kafeen skal være et møtested i hyggelige omgivelser der mennesker kan gi uttrykk for tro og tvil, lengsel og håp – og samtidig møte noen fra menigheten som lytter og kan veilede. Vi håper derfor at kafeen også kan aktivisere flere av menighetens medlemmer. Prosjektet vil kreve betydelige investeringer. Både kjøkken og sanitæranlegg må bygges om. Lagerrom må bygges, uteområdet oppgraderes og inventar kjøpes. Det er utarbeidet foreløpige tegninger, men søknader må gjennom ulike instanser før arbeid kan påbegynnes. Det betyr at det kan gå noe tid før vi er klar, men be om at prosjektet kan la seg gjennomføre! Prosjektet er foreløpig kostnadsberegnet til kr. 2,5 mill. Det er ekstra gledelig at den svenske organisasjonen Källan har besluttet å bli ny samarbeidspartner i Immanuel Ministries. Også vår amerikanske partner, Apple of His Eye, vil være med.

F Ø R ST

3 - 2 0 1 7

jubileum

for Rolf Gunnar Heitmann Vår kjære fanabu og generalsekretær, Rolf Gunnar Heitmann, fylte 60 år den 13 juni. 2017 er også året hvor vi gratulerer og markerer at Rolf Gunnar har vært generalsekretær i tjue år. Dermed er det dobbel grunn til feiring, gratulasjoner og glede! Heitmann begynte sin tjeneste som distriktssekretær i Sogn og Fjordane i 1985. Samme år ble han ordinert til prest i Førde kirke. Bodhild og Rolf Gunnar flyttet til Sogn og Fjordane, og det var også her Benedicte hadde sine første leveår. På begynnelsen av 1990-tallet ble Rolf Gunnar kallet til stillingen hjemmesekretær. Han skulle da ha den samlede, strategiske ledelse av Israelsmisjonens arbeid med å vekke til ansvar for jødene i Norge. Han tiltrådde stillingen i 1993, og familien flyttet til Oslo. Fra 1997 har Rolf Gunnar vært Israelsmisjonens generalsekretær, noe vi er takknemlig og glade for. Han har en enorm kunnskap og israelsteologisk kompetanse, noe som gjør han til en ettertraktet forkynner både i utlandet og her hjemme. Han har bidratt til flere fagbøker og artikkelsamlinger, og har flere internasjonale styreverv. I tillegg kjenner vi ham som humorist, raus og imøtekommende. Hans store kjærlighet for det jødiske folks frelse engasjerer oss alle. Vi ønsker å takke for den tjenesten du har gjort så langt, og gratulerer med jubileet!

ROLF GUNNAR HEITMANN

VEGARD F. SOLTVEIT

GENERALSEKRETÆR

ASSISTERENDE GENERALSEKRETÆR

Quiz fasit Først 3-2017 4. En ikke-jøde som 6. Apostelen Peter 1. Den tredje, den konverterer til jøde- 7. Den syvarmede sjette og den niende time. dommen lysestaken, meno2. Talmud raen, som var i 5. Skuebrødene 3. Shavuot, Pesach og Sukkot bruk i templet.

Nytt om navn Helene og Andreas Johansson returnerer til Norge

John Sode-Woodhead fra Skottland har vært engasjert i prosjektstilling i Israel det siste året. Han går nå inn i fast stilling som misjonsrådgiver, og vil være en del av vårt lederteam i Israel. Sode-Woodhead er oppvokst i Israel, og vil ha særlig ansvar for utvikling av misjonsstrategi og nettverksbygging.

denne sommeren etter 6 års tjeneste i Israel. Andreas har som stedlig representant ledet og koordinert vårt arbeid i Israel, men Helene har vært informasjonsmedarbeider og hatt ansvar for våre volontører.

Kristoffer Eknes har begynt i deltidsstilling som medarbeider i return2sender. Han studerer for tiden historie, og har blant annet bakgrunn som volontør i Tel Aviv.

Tor Arne Grimstad går inn i stillingen som administrativ leder for vårt arbeid i Israel. Han vil overta deler av stedlig representants ansvarsområder. Grimstad har vært Frikirkens utsending i Israel og arbeidet i tilknytning til Bibelselskapet. Han flytter sammen med sin familie fra Jerusalem til Haifa.

Ellen Raen kommer tilbake etter to års permisjon. I tillegg til stillingen som misjonssekretær med plassering på Sørlandet, vil hun ha ansvar for utvikling av kurs og koordinering og oppfølging av frivillige medarbeidere.

DAVIDSSTJERNEN Han er engasjert og liker å ha mange baller i luften. Beint Håkon Hansen er gründer av stiftelsen Tro -Håp-Kjærlighet og daglig leder for dens evangeliske og humanitære arbeid. Misjonen møtte Beint sterkt i hele oppveksten i Høvåg, han sier selv at Den Norske Israelsmisjon er drivkraften i livet. Beint sjokkerer stadig med sitt engasjement for misjonen og i år vant han vervekonkurransen for Først. Når vervekonkurransen for Først ble satt i gang sa han til Gud. ‘’Gi meg to uker slik at jeg kan presentere bladet for ti personer’’. Dette skjedde og slik ble det. Hansen har vært varamedlem av kretsstyret for Stavanger i 3 år, men i år ble han valgt inn som

Be & hør

nestformann. I tillegg til dette er han også ambassadør og leder av Shalom gruppa i Sokndal menighet. Han brenner for å få til misjonsavtaler for DNI i menighetene. En sjelden gang når Beint Håkon har fri gleder han seg over familien og barnebarna og han elsker å fikse makrell utfra Skottevik i Høvåg. Vi er takknemlige for alt det Beint Håkon gjør for Israelsmisjonen og det er ingen tvil om at han gjort seg fortjent til Davidsstjernen. MIRIAM SKAGESTAD

Be for:

Takk for:

• En god overgang for familien Johansson når de kommer hjem til Norge

• BridgeBuilders som skal gå av stabelen i sommer

• En god inngang i tjenesten for ny stedlig representant Tor Arne Grimstad, med familie

• Et godt sommerstevne

• Planene om cafe i Immanuelkirkens bakgård

• Alle våre frivillige medarbeidere

F Ø R ST

3 - 2 0 1 7

Vinneren blir tilsendt en flott bokpremie!

KRYSSORD

QUIZ 1) Hvilke tre daglige bønnetimer praktiserte jødene på Jesu tid? 2) Hvilken skriftsamling i jødedommen består av Mishna og Gemara? 3) Hva kalles de tre største høytidene i Israel? 4) Hva er en proselytt? 5) Hva kalte man de brødene som lå fremst i helligdommen og som var offer til Herren? 6) Hvem er kalt for «jødenes apostel»? 7) Hva er jødenes aller eldste nasjonalsymbol? > Svarene finner du på side 29!

VANNRETT:

seg 34. Ubehandlet 34. Naboer 37. Mat 39. Konstruksjonen 45. Lengdemål 47. Mene 48. Merkelige 50. Far 52. Etter istida 54. Plaga 55. Ble ført 57. Trekk 59. Like 61. Terapiform 62. Gudinne

1. Brød 7. Vise motstand 14. Omtrent 16. Vannhull 17. Stilling 19. Aktuell forening 22. Dyr 24. Redskap 25. Ferdselsåre 27. Valuta 28. General 29. Samliv 32. Regner 33. Ombestemme

63. Naboens transport 64. Øy 67. Guddommelig strenghet 69. Paramilitær organisasjon 71. Filosofer 73. Spor 74. Strategisk 78. Mat 79. Kinesisk kalkulator 81. Permen 82. Landskapsform 83. Uro

84. Tålmodighet behøves 85. Oppstigning 86. Guddom

LODDRETT: 1. Motordel 2. Boligstrøk 3. Navn 4. Bevege 5. Strev 6. Oppholdssted 7. Gromt 8. De legger tak 9. Brydde seg om 10. Høytid

11. Kvinne i GT 12. Rutine 13. I Vestfold 14. By 15. Lam 18. Flere insekter 19. Kristen «gründer» 20. Instrument 21. Festlig(t) 23. Uavgjort 26. Utsikt 30 Sleder 31. Varemerke 34. Vekk 36. Støtter Landet

38. Formes 39. Støttende tilrop 40. Mann og engel 41. Elve-øy 42. Statlig mål 43. Trossamfunn 44. Paulun 46. Rikkes 49. Forfatter 51. Barnebokfigur 53. Fjell 56. Lagene 58. By 60. Irettesettelse 62. Sykdom

65. Anonym 66. Verdensveven 68. Diagnose 69. Prakt 70. Renn 72. Bli gift (imp.) 75. Tone 76. Fiber 77. Observerer 78. Deretter 80. Retning 81. Elv

KRYSSORDLØSNING til «FØRST» mars 2017

Kryssordløsning forrige nr:

N 17

20 26 32

T S

M A

21 27

S U 65

F Ø R ST

O L

M I 76

D E

G Å

3 - 2 0 1 7

G R

G Å

A N E

M I

E O

N D E

D T 30

E 25

G E

N D E

Å P

N H E

D E

P T

N E

R I

D E

A S

R 59

A L

U K 54

B E

7 19

M I S

R U

A R

T E

A U R

D I

G T

Sendes til DNI, Holbergsplass 4, 0166 Oslo innen 30. august 2017. Vinner forrige gang ble Kirsten G. Stenevik fra Bekkjarvik. Navn:

……………………………………………………………………………… Adresse:

……………………………………………………………………………… ………………………………………………………………………………

Tlf:

………………………………………………………………………………

Barn lærer på forskjellige måter Trosopplæringsprogrammet

«Høre, gjøre og lære» te aktiviserer barn på en unik må

fortellinger, ved å kombinere læring gjennom Barn skal lære aktiviteter og samtalespørsmål. blant annet at de er elsket av Gud, gjennom ing. bønn, bibellesning og undervisn

Gjennom dette opplegg et vil

unge få inngående kj en

bibeltekster fra Det ga

barn og

nskap til

mle og nye testamentet og samm enhengen mellom disse. Samtid ig vil de lære om den kristne tros jød iske røtter.

Varer fra Israel og Betlehem

Anbefal trosopplæringsprogrammet «Høre, gjøre og

lære» til din menighet eller kristne fellesskap og nettverk!

Du kan bestille varene på www.tabita.no, sende epost til post@tabita.no, ringe til 404 32 455 eller sende inn din bestilling til Misjonsbutikken Tabita, Holbergs plass 4, 0166 Oslo.

Bestill før 1.sept 2017 og få

10% rabatt! www.tabita.no

…frelsen kommer ...frelsen fra jødene. frakommer jødene. Joh. 4. 22

Joh. Sammen skal vi gi 4:22 evangeliet tilbake. også! tilbake. SammenBli skalmed vi gi du evangeliet

Bli med du også!!

Vipps din gave til 19333

Vil du…

Engasjér deg og sjekk ut israelsmisjonen.no

...at palestinere og israelere skal få mulighet til å møtes i kjærlighet?

Følg oss gjerne på facebook/israelsmisjonen

...at mennesker uten håp skal få en fremtid?

Gavekonto 3000.15.24425