Bevegelse 4 14

e s l e g e v e B Veien videre

nr 4 2 0 14

AN D prosessen

s.16-29

Historien om

Møt BryneBergmisjonærene Larry saron prekenen og Erlyn s.8 – PÅ GATA s.6 P r of e t i s k u n d e r v i s n i ng s.12

l e de r

Ett stort VI Nå har vi hatt fire DNA-samlinger i menigheten. Det har vært gode og svært nyttige samlinger. Vi har sett ting vi er gode på og ting vi er mindre gode på. Vi har drømt om hvordan vi ønsker å leve, om fellesskapet vårt og hva Gud ønsker for byen vår.

Bibelen viser oss flere plasser hvordan Guds folk lever og samles.

2

Apg. 2. 42-47: De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse.

en salme, en annen et ord til lærdom, èn har en åpenbaring, èn har en tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp.

Når Guds folk samles så tar alle del, alle bidrar, alle gir seg inn til fellesskapet med sine gaver og ressurser. I apostelgjerningene ser vi eksempel på et felleskap som oser av kjærlighet og omsorg for hverandre. Et felleskap der Guds ord, nattverd og bønn er puls-slaget. Og nye ble frelst hver dag!

Jeg tror på og drømmer om at VI-et i vår menighet skal våkne enda mer. Vi står sammen. Det begynner med deg, det begynner med meg.

Jeg vil oppmuntre deg til å be om Guds ledelse i dette og ta deg også tid til å lytte på svaret.

Kjersti Landro

Våre drømmer

Gud har lagt ned drømmer og ønsker i hver og en av oss. Vi er bildebærere av vår Far i himmelen, noe som betyr at vi er kreative fordi Han er det. Ingen drømmer er for store eller for små og det finnes ingen begrensinger for hvor mange drømmer du kan ha. Alle drømmer kommer ikke til å bli virkelige, men jeg tror det er viktig å fortsette å drømme selv om ting ikke alltid går som planlagt.

Noen drømmer er verdt å holde fast ved og kanskje

Bryne i 1880-årene. Bildet er tatt fra stedet der "nye" Saron er i dag.

I 1.kor ser vi eksempel på at alle bidrar og tar del.

For at vår menighet skal fungere og vokse trenger vi dette. For det er vår menighet, ikke staben, styre eller de andre sin. I Guds menighet finnes ikke noe ”de andre” og ”jeg”, men et ”VI”. Staben har selvsagt ansvar for en del ting, men staben alene verken kan eller skal fikse utfordringer som vi har satt ord på gjennom DNA samlingene.

1.kor.14.26: Jo, når dere kommer sammen, har èn

Hva ville du bli da du var liten? Jeg skulle bli bussjåfør. Og frisør. Og den første kvinnelige fotballproffen som spilte for Manchester United.

Den barnslige optimismen gjør meg glad, men den får meg også til å undre: hva drømmer jeg om?

Histo

til og med verdt å jage etter. Det som skiller en dagdrøm fra en drøm som kan bety noe mer, er disiplinen som kreves for å sette drømmen ut i live.

Inkluder Gud i drømmen din, vær målrettet, og vær tålmodig. Ikke la frykten holde deg tilbake fra å prøve.

Hva ville du gjort hvis du var fryktløs og kunne gjøre hva som helst?

Susanne Fasseland

Fest på Saron i 1916 i forbindelse med skolens 100-årsjubileum

orien om

Saron Lars Oftedal – Guds redskap på Jæren I 1878 stod Saron ferdig som et av de første og største bedehusene på Jæren. Det ble bygget som et resultat av en stor vekkelse som slo over Vestlandet fra 1860-årene og utover. På Jæren var Lars Oftedal redskapet som Gud særlig brukte. Oftedal var en kontroversiell mann med sterk personlighet, kritisert av prestene, elsket av folket. En mann som stort sett fikk det som han ville, selv når det han ville var en smule utradisjonelt. Han hadde en særegen evne til å dra folk med seg, og mange kom til tro på grunn av hans sterke forkynnelse.

Oftedal var vant med å gå sine egne veier.

Han var fokusert på å bruke alle tilgjengelige midler for å nå det som var viktigst, frelse for sjelene. Han hadde en kraftig sangstemme og fikk sitt eget firstemmige sangkor i Bethania i 1875. Dette var nytt i den tiden, og ikke alle var like begeistret for dette, men Oftedal var trygg på at flerstemt kor hørte fremtiden til og at de kritiske røstene kom til å roe seg.

Han ble sett på som en trussel og en konkurrent av prestene fordi han utfordret det etablerte i hvordan man skulle forkynne Guds Ord og hvem som hadde rett til å gjøre det. En viktig del av budskapet hans var å leve i verden og å bidra i samfunnslivet utenfor bedehusets fire vegger.

Oftedal beskrev Jæren som et åndelig dødt sted med «forskrækkelig stor lettsindighed».

3

Byggingen av Saron Det var Oftedal som tok initiativ til å bygge Saron på Bryne. Etter et møte 1. Påskedag 1877 stoppet Sven og Tollak Bryne igjen og sa at det nye bedehuset kunne bygges på deres tomt.

Tomten ble gitt som gave til Saron.

Huset ble bygd så nærme jernbanen som mulig, for å forhindre alt det nye jernbanen kunne føre med seg av verdslighet, lettsindighet og åndelig forfall. Man fryktet at forfallet skulle komme «veltende innover bygdene i jernbanefart». Huset skulle bygges sentralt som motvekt til dette, og slik at folk fra alle kirkesokna på Jæren lett kunne komme til. Huset stod der Bryne torgsenter står i dag, til det ble revet i 1968.

>>

>>

H.E. Hognestad, kasserer på den tiden, skrev: «bidrag innkom af og til og det var nok til selve arbeidslønnen til tømmermennene for hver uke. Slik holdt det til huset var ferdig, men da var også kassen tom.»

Innvielsesfesten

4

Saron stod ferdig i 1878, og selve innvielsesfesten ble satt til 9. juni samme år. Det var så stor interesse for å komme at det ble satt opp ekstratog fra Stavanger. 600 personer kom med toget for å være med på festen. Langt over 1000 personer var stuet inn i bedehuset, og mange måtte stå utenfor og kikke gjennom vinduene for å få med seg det som skjedde. Fire av naboprestene var også innbudt, men de var «dessverre alle forhindret i å komme».

Festen ble åpnet med salmen: «Ånd over ånder, kom ned fra det høye». Det var vekkelsesstemning i luften. Tonene ljomet i den nye salen når de avsluttet siste verset med ordene: «Skap i oss, Herre, fornyede hjerter, led oss i sannhet, og hjelp oss i nød, gjør oss tålmodige, midt under smerter, vær du vår levende kraft i vår død!»

Etter at tonene hadde lagt seg, delte Oftedal om hvorfor Saron ble bygd. Han sa at Saron betyr: «vannrik, fruktbar slette», og viste hvordan skriften sier at frodig og fruktbar slette blir brukt som bilde på en fruktbar og blomstrende menighet i verden. Han uttalte håp om at den jernbanelinjen som var lagt skulle bli et middel til videre fruktbarhet, og at det som skjedde på huset ville bidra til menighetens oppbyggelse og blomstring på disse kanter. Derfor bestemte de navnet Saron.

Under lydløs stillhet reiste Amtmann Morgenstierne seg og gikk opp på talerstolen iført sin embetskjole med 3-4 ordenstegn festet på brystet «en høy, vakker og stillfarende mann, mest et tiltrekkende vesen». Han uttalte sin glede over å være tilstede. Han understreket sterkt hvor viktig det var ikke bare å høre ordet i slike forsamlinger som den i dag, men at en måtte bruke Guds ord flittig i hver sitt hus, så hvert hjem ble et bedehus.

I de høykirkelige aviser var det ikke bilde av at Morgenstierne hadde vært med på festen.

De skrev at «han burde ansett det under sin verdighet å delta i slik virksomhet.»

Den første basar Saron tok opp gjeld på kr 4000 for å ferdiggjøre bygget. Det var mye penger på den tiden, og Oftedal så ikke noen annen mulighet enn å arrangere basar, muligens den første på hele Jæren. Han ba folk komme med gaver og håndarbeid. Basaren fortsatte i flere dager! Det var som himmel på jord for de basar-frelste. Oftedal sa: «Pengene må komme fra menneskene, de kommer ikke dalende fra luften. De som ikke har penger, de kommer til oss på basaren med sine ting – sokker og duker, krakker og stoler –

Søndagsskolearbeidet på 50-,60 og 70-tallet fylte huset til randen av barn som ble sendt for å høre om Jesus. På ett tidspunkt var det over 800 barn innskrevet i søndagsskolen på Saron.

og vil at vi skal omsette det i mynt.»

Basaren møtte mye motstand. Flere mente det var synd å holde basar i et bedehus. Det var spillelysten som rådet – å ta lodd for å vinne. Men Oftedal hadde tro på at dette var måten å dekke gjeld på, og en god måte for folk å bidra og ta ansvar. Og slik har tradisjonen fortsatt i over 135 år!

Oftedalvekkelsen Det ble sagt om Oftedalvekkelsen: «Om kort tid var hele bygden omsnudd, og grannebygdene droges med. Søkningen til kirken både under de vanlige gudstjenester og «voksne skolen» var overveldende. Likeså ved «bibellesningene» rundt i husene. Salmer og lovsanger og åndelige viser tonte overalt. Det var som «sang i luften», og stundom «ble det som storm å høre.»

Det ble også fortalt at det i Gjesdal bare var to menn igjen som ikke ble omvendt. Drikk og verdslig liv ble nærmest slutt, og forlikskommisjonen satt nærmest arbeidsløs i lange tider.

Vekkelsen preget folket og samfunnet på Jæren. Det pleide å være et stort klasseskille mellom tjenestefolk og bonde. Det var som regel to matbord i stuen, «Storabordet» og «Litlabordet». Storabordet var hedersplassen.

Her fikk alltid gjestene mat, her satt skolemesteren og husbonden med familien. Arbeideren og tjenerne satt ved litlabordet. Noen plasser fikk de ikke engang sitte i stuen, men ble plassert i kammerset. Etter vekkelsen til Oftedal ble det annerledes. De som kom med i vekkelsen begynte å se på hverandre som søsken

i Kristus. Alle var skapt i Guds bilde, husmann som bonde. Det var ukristelig å vurdere noen som mindreverdige. Dermed forsvant litlabordet fra mange heimer. Skikken holdt seg lengst der vekkelsen ikke kom.

Vekkelsen var en bevegelse blant legfolket preget av enorm nød for de fortapte. Vekkelsesfolket møtte ikke bare fram på bedehuset.

De tok ansvar i skolestyre, bondelag og ellers i det pulserende livet i bygden og byen. Mange som var ledende i kristenlivet ble også foregangsmenn i næringslivet, jordbruk, industri og meieridrift.

Foreningene startet Nyttårsdag 1908 kom O. Hagesæter for å være med på en juletrefest. Det brøt ut en stor vekkelse, som fortsatte utover helt til våren.

Senere kom også Sven Foldøen og fortsatte virksomheten. Begge disse oppfordret vennene å starte en forening. Derfor ble Time Yngre Indremisjons Forening startet i 1909 for å «virke og nære sannkristelig liv innen sitt område».

Dette skiftet senere navn til DVI Bryne, så Imf Bryne, før det i nyere tid skiftet navn til Bedehuskirken. Dette er nå èn av ni organisasjoner som leier Saron og som dermed også er eierorganisasjoner på bygget.

Fra krigen og utover Under krigen brukte tyskerne Saron til bolig for soldater i 4,5 år. Saronsfolket måtte da finne alternative måter å samles på. De fikk låne Frelsesarméen, og i perioder fikk de også ha møter

”

Måtte…vi minnes våre forfedre med den rette takk og respekt, og gi inspirasjon til å føre arven videre.»

Trygve Vasvik, fra heftet laget til Sarons 125-årsjubileum

Sørspenn startet leggingen av "hulldekket" 10. oktober 1989. Olav Tunheim, Arne Ove Teigen i bakgrunnen "følger med i arbeitet".

på kommunelokalet til Time Sparebank. Fra 1943 møtte de i gamle smia til Ingebrigt Aarbakke.

Søndagsskolen hadde sin storhetstid på 50-70-tallet. En periode var det 800 innskrevne unger i søndagsskolen på Saron.

Restaurering og flytting På slutten av 50-tallet ble det klart at huset trengte en fornyelse. Det kom opp forslag om å bygge bedehuset med apotek, postkontor eller skolerom i første etasje for å få inntekter til Saron. Meningene var forskjellige. Styret skrev i et referat fra den gangen: «Det viser seg at jo mer en tenker på planen, jo flere meninger blir det, noe som for så vidt kan være naturlig i en så alvorlig sak.»

Det ble også planlagt nytt kirkebygg på Bryne. Biskop Birkeli satte fram tanken om ett felles bygg for kirken og Saron. Ett felles bygg med to saler ble også drøftet. Men styret beholdt planene om eget bygg.

Ola Barkved skrev i 1960-årene: «Det er mange på Midt-Jæren som spør i dag: Kva blir det til med Saron. Planer for modernisering har lege ferdige i fleire år, men det har ikkje ført til noko. Nye ting har vorte drøfta, m.a. å byggja ut til forretning nede og ha møtesal i andre etasje. Og det har vore snakka om å flytta huset. Men tomta huset står på, er ei gåve og testamentet er slik at det verken kunne bli noko av med forretning eller flytting. Nå vil Bryne bygningsråd ha huset flytt, inneklemt og trongt som det står utan parkeringsplass. Så går tida, og ingenting blir gjort til å halda huset

i stand, så nå ser det ikkje bra ut.»

Men etter hvert ble det bestemt at nytt hus skulle bygges på ny tomt, og der står det i dag.

Etter stor dugnadsinnsats ble det nye huset innviet 29. jan 1972.

Utgravingen av tomten til nybygget startet 18. april 1989 og sto ferdig til innvielse 30. april 1994. Over 20 000 timer var brukt til dugnadsarbeid! Dette var utenom styremøter og innsamlingsarbeid. Kvinneforeningen stilte med mat i fem år til dugnadsgjengen! I år 2000 ble det modernisert oppe på bygget, også det gjort med stor dugnadsinnsats.

En rik arv Det vi har i dag er et resultat av at noen har gått foran, våget å satse og brukt tid og krefter på å bygge for neste generasjon. Deres tak kan bli vårt gulv. Deres endestasjon skal få være vår startblokk. Må vi nok en gang få bli en leg-

5 mannsbevegelse som får prege samfunnet. Må vi igjen bli et folk som preges av enorm nød for de fortapte. Og må vi bære arven som Gud har gitt oss videre i nye former og på nye måter.

Torstein Bjorland

KILDER: Trygve Vasvik: Jubileumsskrift Saron 100 år & Jubileumsskrift 125 år Willy Jess: Historisk oversikt om Time Yngre Indremisjonsforening

Arbeid ved restaureringen 2001.

9/11 ble Saronshistorien feiret og disse flotte damene ble motvillig tatt opp på scenen for å motta heder for 50 års lang tjeneste i Saronsforeningen.

Bergprekenen - på gata

6

Aaslaug Tjelta Hva nye ting/hva ser du annerledes på i Bergprekenen nå i forhold til tidligere?

– Har fått sett enda tydeligere hvor konkret Jesus er når han snakker om vårt fellesskap med Gud og med hverandre. Bergprekenen er som ei minihåndbok for livet vårt. Jeg har bestemt meg for å lese Bergprekenen ofte og be om at ordet får virke og forandre livet mitt.

Hva har utfordret deg mest i denne perioden?

– Det har utfordret meg at jeg ofte har så vanskelig for å våge å gå på det Jesus har sagt.

Jeg vet at Guds ord er sannhet. Likevel er det så vanskelig å gjøre det Han har sagt. Jeg blir veldig skuffet over meg selv når jeg gjør mot Guds vilje. Men så får jeg si til Jesus akkurat som det er og får be om nåde og tilgivelse og ny kraft.

Hva har du lært om deg selv eller hva har du lært om Gud? – Jeg er helt avhengig av å leve nær Jesus hver dag og be om hans ledelse og råd i alle situasjoner. Har tenkt mye på at vi er jordens salt og verdens lys. De siste ukene har jeg fått flere gode samtaler med ikke kristne venner. Jeg har helt konkret bedt Jesus om å bruke meg, sagt at jeg er klar. Og uten at jeg har planlagt noe, har jeg fått muligheter til å dele evangeliet. Når jeg har tatt skritt i tro, så har Han vært med. Det er både spennende, utfordrende og fantastisk å få leve i fellesskap med Jesus midt i hverdagen.

Jakob Kvamme

Kjell Kvitvær

Hva nye ting/hva ser du annerledes på i Bergprekenen nå i forhold til tidligere?

– Orda som Jesus forkynte var slik han ville vi skulle leve våre liv på jorda. Når eg har høyrt desse formaningane har eg hatt lett for å miste motet. Eg veit godt av erfaringar i livet at eg aldri kjem til å klare å følgje hans eksempel.

Men det eg har lært, og som eg no trur på, er at Den Heilage Ande som bur i oss vil lære oss alt og minne oss på ordet frå vår Gud. Berre i kraft av Guds Ande vil det vere mulig å leve eit slik liv som blir skildra i Bergpreika.

Hva nye ting/hva ser du annerledes på i Bergprekenen nå i forhold til tidligere?

– Jeg ser at den standarden Jesus setter på et rett liv er vanvittig høy og så fortvila fjernt fra mitt liv.

Hva har utfordret deg mest i denne perioden?

– Å krype til korset. Å tørre å sette opp eget liv mot Jesu standard for så å stole på at nåden holder. Det å oppdage at min tillit til Jesus ikke er så god som jeg trodde.

Hva har utfordret deg mest i denne perioden?

– Det er Den Heilage Ande som gjev oss kraft til å leve eit heilagt liv. Derfor har det blitt naturleg å prøve å invitere Han med meg i kvardagslivet meir enn tidlegare. Eg har eit ønske om å forstå kva Han seier, for så å sette det ut i livet. Eg syns det har vore vanskeleg å stole på at Gud skal utruste oss og ta vare på oss, at Han skal gje oss det vi treng.

Hva har du lært om deg selv eller hva har du lært om Gud? – Eg har blitt minna på kor dårlig det står til for meg utan Jesus. Om Gud har eg lært at i Guds rike ser ting annleis ut enn det vi er vandt til i frå denne verda. Jesus seier at vi ikkje blir lykkelege av å klare oss sjølv. Dei som lengtar etter rettferd og roper til Gud om hjelp er dei som er lykkelege. For Gud vil miskunne seg over dei, mette deira lengsel og gje dei liv.

Hva har du lært om deg selv eller hva har du lært om Gud? – Jeg har først og fremst sett at den frie viljen er styrende i mitt forhold til Gud. Min vilje til å innordne meg et herredømme som har et annerledes fokus enn verden. Det å sette standarder i livet som er umulige å følge, og å ha tillit til at Jesus er der for å lede. Det å lære og stole på Jesus på tross av egne erfaringer og feilgrep. Jeg opplever et veldig fokus fra kristne om å høre Gud. De må "innstille" seg på å lytte, som om det er en prestasjon eller for spesielt begavede kristne. For meg er det å lese bibelen, be, og så se mine verdier i forhold til teksten det som er viktigst. Det er ikke en teknikk eller noe spesielt. I Bergprekenen finner jeg utfordringer til å vie livet til Jesus frivillig og på tross av erfaringer fra verden. Min tvil i dette møte med Bergprekenen denne høsten har ikke vært intellektuell eller følelsesbasert. Min tvil og reservasjon er vilje-basert.

Kjetil Wetteland Hva nye ting/hva ser du annerledes på i Bergprekenen nå i forhold til tidligere?

– I bibelgruppa der jeg går hadde vi nettopp snakket om å dømme andre. Når jeg da kom på gudstjeneste og fikk servert versene i Matt 7 om bjelken og flisen, ble dette veldig understreket for meg. Det står om hvorfor man ser flisen i sin brors øye, men ikke legger merke til bjelken i sitt eget øye. Og det står at man skal ta sin egen bjelke ut først, og når man har gjort det ser man klart nok til å ta ut flisen fra sin brors øye. Disse versene har i denne perioden stått frem for meg, og det har definitivt gjort meg mer ydmyk.

Lachlan McNicol Hva nye ting/hva ser du annerledes på i Bergprekenen nå i forhold til tidligere?

– The Sermon on the Mount is one of the most encouraging and challenging parts of Scripture. The talks during this series have opened up a new perspective on many of these passages. Thomas's teaching on the beatitudes stands out to me. Calling us to live lives which are vulnerable, real and accessible. We who live such lives are truly blessed! It is often the opposite of what the world would have us believe but when we reflect these values in our relationship to God and to those around us, we are then in a place where God is able to use us to build his kingdom.

Hva har utfordret deg mest i denne perioden?

– Hearing Torstein talk about how we are to build relationships with our brothers and sisters so that we are able to be real and honest with them was a challenge to me. Am I pursuing these types of relationships with those in the church? Or do I keep a distance to people so that I don't need to be the one to confront or not be too open so people are not able to confront me? We need to reflect God's love in the way we relate to each other so we are free to input guidance and biblical wisdom into each others lives when necessary.

Hva har du lært om deg selv eller hva har du lært om Gud? – I have learned that I need more help from God! The way we are called to live our lives in these chapters is beyond me in my own strength. If my life is to be transformed, if I am to live a vulnerable, real and accessible life, then I need to be filled with God's Spirit. It is only then that I can be a light, it is only then that I can live a life of holiness and in that place I will live a life that is truly blessed.

Hva har utfordret deg mest i denne perioden?

– I denne perioden skjer det mye i privatlivet. Vi er i ferd med å starte på renovering av hus, jeg har jobb, kone og barn og jeg har i løpet av denne høsten fått vite at jeg har en genfeil som gjør meg mer disponibel for å få kreft.

I hverdagen min er det nok å bekymre seg for. I Bergprekenen (Matt 6, 25.34) står det også om å ikke være bekymret. Jesus sier vi skal se på fuglene. De sår ikke, høster ikke og samler ikke i hus, men Far i himmelen gir dem føde likevel.

Utfordringen min er å ta Jesus på alvor. Han sier at vi ikke skal bekymre oss. Disse ordene slår meg hardt på søndagen på gudstjeneste.

Men når mandagen kommer, er det vanskelig å ikke strebe videre i samme spor. Stoler jeg da nok på Jesus? Hvis jeg ikke stoler nok på Jesus, er jeg da en tviler? Tviler jeg, er jeg egentlig en kristen da? Disse spørsmålene utfordrer meg masse i forhold til versene om å ikke bekymre seg. Vi skal jo først søke Guds rike.

Hva har du lært om deg selv eller hva har du lært om Gud? – Det som jeg kjenner tar meg litt er følgende; jeg føler at hele Bibelen taler meg midt imot i forhold til det jeg gjør i det daglige. Jeg strever og jobber for å betale ned huslån, spare til pensjonen og gjør investeringer for fremtiden. Men i Matt 6 vers 34 står det at vi ikke skal gjøre oss noen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. Gud har så mye å tilby oss. Stoler jeg nok på Gud?

Solfrid Teline Sele Hva nye ting/hva ser du annerledes på i Bergprekenen nå i forhold til tidligere?

– Det Jesus lærer oss i Bergprekenen handler om hvordan vi skal leve, bevisstgjøring av motiver og at alt kommer ut fra en relasjon til Han. Gjennom relasjonen min til Jesus vil det sette farge og preg på hvordan livet mitt ser ut, hvem jeg er, hva jeg tenker og gjør. Det vi blir utfordret til er konkret og praktisk, det er hverdagslig, samtidig er det utfordrende og krever alt av meg. Denne perioden har jeg latt meg bli utfordret av Bergprekenen på en annen måte enn før. Det har blitt klarere for meg at alt kommer ut fra relasjonen til Jesus, at det ikke handler om hva jeg gjør, men hvem jeg er definert ut fra vår relasjon. Det handler om livet, fra innsida og ut.

Hva har utfordret deg mest i denne perioden?

– Gud har utfordret meg på hva/hvem jeg har latt definere hvem jeg er. Jeg ønsker å møte Gud i det skjulte og la Han få forme meg, hvor det er bare Han og meg. Den jeg er ønsker jeg skal være et resultat av hvem Han har sagt jeg er, og la hans stemme være den jeg lytter til blant alle andre stemmer som sier hvem jeg er eller burde være. Daglig vil Gud minne meg på hvem Han har skapt meg til å være.

Hva har du lært om deg selv eller hva har du lært om Gud? – Det jeg sitter igjen med er det daglige valget jeg har om å velge å søke Gud, la han få forme meg og våge å møte Han i det skjulte.

Gud har invitert meg inn i det skjulte hvor han ønsker å forme meg og møte meg. Hver dag ønsker jeg å fortsette å respondere på denne invitasjonen, fordi livet med Jesus er spennende. Jo mer han får forme meg, jo mer blir jeg lik Jesus. Jo likere Jesus jeg blir, jo mer hel blir jeg.

7

Larry og Erlyn – Misjonærer på Bryne

8

J

eg tok meg en kikk gjennom mamma og pappas gamle album fra «misjonsmarka» i Etiopia på 60-tallet. Bildet av den tradisjonelle misjonæren dukket opp. De store møtene utendørs. Maisgrøt i bananblader, mennesker i skinnklær og jordhytter.

Store kulturforskjeller, store værforskjeller, store avstander. Foreldrene mine har fortalt om språkskole, fremmed mat, kulturelle utfordringer og hvordan Gud kom med kraft og vekkelse over landet.

Det er kanskje ikke så ulikt det Larry og Erlyn opplever. De er sendt fra Filippinene til Bryne som misjonærer. Vi møtte dem i Bevegelse for to år siden, og nå er tiden kommet for en liten oppdatering. Vi ønsker at flere skal bli kjent med dette fantastiske paret.

Misjonsmark Bryne

Erlyn, som kjente på kallet til Norge, gjorde som Jona – hun flyktet. Hun forteller oss at hun ikke forstod hvorfor Norge hadde noe behov for misjonærer.

«Jeg googlet Norge, og så at det var et kristent land, så hvorfor ville Gud ha meg der? »

«Da vi kom til Norge viste Gud oss hvorfor, men som vi snakket om sist, så var det en del utfordringer i starten. På tross av «Cultural awareness»-kurs før vi drog, fikk vi nok litt kultursjokk». Erlyn og Larry forteller meg med latter om hvordan de prøvde en «vanlig misjonsmåte», nemlig gateevangelisering. Larry var med flere lørdager på togstasjonen der de drev evangelisering, men opplevde at kristne på området stoppet ham. «Jeg har også hørt en historie om en ferjetur?» hinter jeg forsiktig.

Erlyn ler, «I Filippinene er det vanlig å spørre om lov til for eksempel å gå fram i bussen og dele evangeliet for alle, så jeg tenkte jeg kunne gjøre det på ferja da vi var på vei til en konferanse i Bergen. Men det var ikke så populært.

Du vet, i Filippinene ville vi brukt 3 dager på en evangeliseringsrunde i alle hus i Bryne sentrum.

Men vi har vel lært at denne type misjonering ikke passer så godt med den norske kulturen.

Selv om folk er høflige når vi evangeliserer gir mange beskjed om at Gud er overflødig. «Jeg har alt, hvorfor trenger jeg Gud?» » Erlyn sukker. «Jeg skammer meg ikke over evangeliet, det har kraft til frelse, men jeg har måttet tenke nytt om hvordan misjon foregår her. I Norge er det vanskelig å møte mennesker så direkte som vi er vant med. Mange ser ikke

behovet for Gud siden alle materielle behov er dekket. I stedet bruker jeg mye tid i bønn, så kan Gud åpne dører. Det er jo i hans nærhet ting forandres.»

Gjestfrihet Vi sitter rundt middagsbordet hjemme hos Nina Salte. Hun har blitt ett ekstra familiemedlem for Larry og Erlyn. Det er bra med utvidet familie når en er langt hjemmefra. Her har de laget i stand et festmåltid, med filippinsk mat og en strålende gjennomført borddekking. Blomstene er på plass, og alt matcher, til og med klærne til våre verter. Vi er flere gjester som har fått muligheten til å nyte godt av kjærligheten dette paret sprer rundt seg. «Gjestfrihet er en viktig verdi på Filippinene, og vi lager alltid ekstra mat slik at naboer og venner kan få. Det tok lang tid før vi klarte å lage «passelige» porsjoner etter å ha kommet til Norge», forteller Erlyn og smiler. Broren hennes som bodde hos dem en stund hadde også store problemer med å beregne porsjoner.

Vennskapet med Nina betyr mye for paret.

Erlyn forteller: «Jeg møtte Nina akkurat da jeg hadde behov for en slik venn. Her har jeg funnet noen som forstår meg, og min relasjon med Gud. Nina har også fått være med til Filippinene og møtt vår familie og menighet. Hun kjenner oss, og har også sett hva det kostet for oss å dra hit.»

Åpent hjerte gir rom for mennesker Misjonærparet ser at en hovedoppgave her i Norge, i tillegg til bønnearbeid, er å stille opp for mennesker som trenger noen å snakke med.

De utvider stadig nettverket med mennesker de møter. Noen gjennom tilfeldige møter, noen gjennom jobb eller i frivillighetssentralen. Jeg er imponert. De er frimodige. De tør å være medmennesker i en travel hverdag. Larry kommer rett fra refleksutdeling på togstasjonen med frivillighetssentralen. Han lar ikke språk og kulturforskjeller stoppe ham fra å gjøre godt.

«Den norske kulturen kan være ganske lukket, vi har sett at mange nordmenn trenger noen å snakke med i hverdagen, og der kan vi stille opp. Vi vil være et åpent hjem med et åpent hjerte, et sted der mennesker kan komme for å snakke eller få hjelp. Alle mennesker trenger andre som kan lytte, og her kan vi være. Det er dette vi har begitt oss ut på. Vi vil vise med livet vårt hvem Jesus er, forkynne i ord og handling. Hvordan kan vi holde denne gleden vi har fått for oss selv? Den må jo deles!»

Rett næring gir frukt Erlyn utdyper. Dette er noe hun brenner for.

«Mange nordmenn har kunnskap om Gud, men mangler omvendelsen. Men Gud er trofast, han venter. Jeg vet at han ikke har gitt opp Norge.

Om vi vil se vekkelse, tegn og under som følger den som tror, så starter det alltid med en selv.

Med vår daglige relasjon til Gud. Ta seg tid så den Hellige Ånd får virke gjennom ord og handling i livet ditt. Det største miraklet er det forandrede hjertet, det kommer gjennom kvalitetstid med Gud, det er da du kan surfe i Den Hellige Ånd. Bibel, bønn og faste er livsnødvendig næring for kristne. For hvordan skal du kunne holde ut løpet uten mat? Gud elsker oss, og når hans regn kommer, strømmer det ned. Godheten har blitt plantet i tidligere generasjoner og nå er snart høsten klar. En kan se lengselen og tørsten etter Jesus.»

Erlyn forteller at hun virkelig har falt for Norge og kulturen her, dette har blitt hennes. Og vi kan se både rotfeste og fruktene av arbeidet når vi kommer innom noen dager senere for å ta bilder. Det er bursdagsfeiring, og stua er stappfull av mennesker.

9 Text: Anne Ragnhild Vedelden Foto: Hilde Birkeland

10

Mannsweekend

En annerledes h

Når jeg nå skal forsøke å si noe om mannsweekend, så er «annerledes» det første ordet som dukker opp. I år reiste jeg på mannsweekend for femte gang og alle disse helgene har vært annerledes.

På mannsweekend får youghurt og kornblandinger stå i fred, mens en må grave dypt i sjokade og nugattibokser. Jærbakst, chips, snop og sjokolade spises ikke fra fat og skåler, men rett fra formen og posen. Møtene varer ikke èn time, men fire timer. Lovsangen buldrer

så taket nesten letter og kollekten er så stor at det ryker fra betalingsterminalen. Når det blir åpnet for forbønn må man stå i kø. Det er mannsweekend.

I år gikk ikke turen til Vaulali, men til Stemnestaden, uten at noen tok noen særlig notis av det. Etter en god middag hadde vi et langt møte fredag. Sven Harbo delte om sin vandring med Jesus. Harbos overskrift var: I pottemakerens hånd – livet på dreieskiven. Det å våge å la seg forme av Jesus forble et tema resten av weekenden.

Lørdag formiddag hadde vi nok en lang og innholdsrik samling. Endre Urstad delte om brannen på Grødaland og fortalte hvordan denne hadde påvirket både han og familien, og hvordan Jesus hadde vært med hele veien.

Bernt Olav fortalte om det å være disippel

på jobb. Bernt Olavs frimodighet og historie forbløffet og inspirerte oss. Vi går ikke på jobb utelukkende for å tjene penger, men for å tjene og for å peke på Jesus. Bernt Olav oppfordret oss til å jobbe for å ære Gud på best mulig måte. Til slutt delte Arne Birkeland. Arne snakket om stolthet og løgntanker og pekte på viktigheten av å forvalte alt det Gud har gitt oss på en ansvarlig måte. Materielle goder og høye lønninger er ikke noe vi har gjort oss fortjent til, men er noe Gud har velsignet oss med konkluderte revisoren. Mellom disse seansene hadde vi gruppesamlinger hvor vi samtalte omkring refleksjonsspørsmålene Endre, Bernt Olav og Arne delte med oss. Etter samlingen spiste vi rømmegrøt og spekemat.

Etter maten ble det gjort mye forskjellig. Noen spilte fotball, noen reiste til Haugesund, noen så på fotball, noen padlet og noen sov. Etter

11

helg middag var vi klar for nok et møte. Etter en avdeling med lovsang var det tid for kollekt.

Kollekten denne gang skulle gå til Tsjekkia og Daniel Chlebek. Svein Arne Fasseland holdt en kollekttale som vil gå inn i historiebøkene, ikke bare på grunn av lengden, men også på grunn av intensiteten. Torstein Bjorland skulte flere ganger rundt i salen og så tidvis utilpass ut, undertegnede var redd Svein Arne var i ferd med å gå for langt. Vi tok heldigvis helt feil, jeg har alltid likt bokstaver mye bedre enn tall, men da Svein Arne viste meg summen på det som hadde kommet inn gikk det opp for meg at det kan være kraft i tall også.

Etter kollekten talte undertegnede om lengsler og om hvordan lengslene våre ofte står i en sammenheng med den planen Gud har for livene våre. Etter talen ble det åpnet for forbønn.

Da de siste ruslet ut av møtesalen nærmet

”

Etter en slik helg sitter vi igjen med en dyp takknemlighet. Gud har forvandlet oss og gjort noe med oss igjen.

klokka seg tolv. Fire timer lange møter, det er nesten som under vekkelsene på Jæren der man hadde pauser.

På søndagen gjorde vi som de gamle kvekerne.

Etter en åpning av Svein Arne og lovsang stod mikrofonen klar for de som ville si noe. Flere kom frem og vitnet om hva Jesus hadde gjort i livene deres denne helgen, og tårene haglet mot gulvet som regnet pisker mot torgallmenningen i Bergen er grå oktoberdag. Arne Kristian Helgøy leste historien om Lasarus for oss. Lasarus kom ut av graven inntullet i et liksvøpe og beveget seg stivt og krøkkete mot den forbausede menneskemassen. «Løs ham og la ham gå», sa Jesus til dem. Kanskje var dette løsningsordet for oss menn denne helgen. Vi må bli løst fra det som gjør at vi ikke kan bevege oss fritt slik at vi kan gå i kraft og frimodighet.

Etter en slik helg sitter vi igjen med en dyp takknemlighet. Gud har forvandlet oss og gjort noe med oss igjen. Vi har blitt oppmuntret, løst fra ting som binder oss og fått kjenne på det å tilhøre hverandre og Jesus. «Det er som å få gløtte inn i himmelen», sa en annen som vitnet på søndagen. Det å ta nye steg i tro og bli knyttet enda tettere til Jesus er fantastisk, det å se andre gjøre det samme er like fantastisk.

For mange menn var denne helgen et vendepunkt, et veimerke, en milepæl. De reiser hjem litt annerledes enn da de kom.

Jarle Mong

unde rv is n ing

Profetisk undervisning

Å høre Gud Hvordan kan vi vite at det er Gud som snakker? Det kan være vanskelig å vite om det er Gud som taler eller bare ens fantasi, og det er viktig å være i stand til å kjenne forskjellen. 1.Tess.5, 20-21 sier: «Forakt ikke profetord, men prøv alt og hold fast på det gode.» Vi skal prøve alt vi hører for å se om det virkelig var Gud.

12

Stemmer det overens med Bibelen og hvordan Gud er?

Hva tenker andre åndsfylte mennesker om det?

Ikke alle profetiske ord må komme direkte ut fra Bibelen, men det må være i tråd med det Bibelen sier. Gud kommer ikke til å være uenig med seg selv eller snakke på en måte som ikke stemmer overens med hans natur. 2.Pet.1,17-19 beskriver hvordan en stemme fra himmelen snakket om Jesus og bekreftet de profetiske ordene som var talt om ham. De profetiske ordene det er snakk om, er ordene fra Jesaja og andre GT-profeter; det er skriftens ord. Stemmen fra himmelen gjorde skriftene enda mer troverdige.

1.Kor.14, 29 sier: «La to eller tre tale profetisk, og la de andre prøve det de sier.» Ingen troende er ment å leve eller virke adskilt fra resten av kirka. Vi er designet for å være i fellesskap, så åndelige gaver som profeti er designet for å virke i fellesskap. Det er veldig godt å ha noen modne mennesker som kjenner og elsker deg og som du stoler nok på til å sjekke ut ting sammen med.

Fins det en bekreftelse?

Jesus sammenlignet ofte Guds Ord med frø. Det vokser og bærer frukt. Du kan se hva slags tre det er ut fra frukten det bærer.

Hvis et ord skaper frykt eller forvirring, er det sannsynligvis ikke et godt ord. Hvis det skaper glede, frihet, helbredelse, mirakel, fred, oppmuntring, trøst etc., er det mest sannsynlig et godt et.

Ofte sier Gud den samme tingen på flere forskjellige måter. Han vil at du skal vite at det er han som snakker, så han bekrefter det han sa med å si det igjen. Dette kan særlig gjelde når han viser deg ting om kallet ditt. Men det kommer ikke alltid bekreftelse.

Noen ganger må du bare stole på det du hørte første gangen.

Fins det et «åndelig vitne»?

«Vitnet i ånden» er når vår ånd er i samsvar med Den Hellige Ånd.

Rom. 8,16 sier: «Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn.» På en måte bare vet du at dette er et ord fra Gud. Jeg hører ofte at folk sier at du føler fred hvis det er fra Gud, men som oftest erfarer jeg det ikke slik. (Les Daniel 10: Daniel ser ikke ut til å ha mye fred!) Hvis noe ikke er fra Gud, kan du noen ganger kjenne et mistenkelig fravær av fred. Jeg vil si at du føler deg veldig levende hvis det er Gud. Det er vanskelig å beskrive, men hvis du har erfart det, så forstår du hva jeg snakker om.

Hvilken frukt bærer det?

Dette kan være et godt tidspunkt å snakke om tre viktige moment når du får et ord fra Gud: åpenbaring, tydning/tolkning og anvendelse. Åpenbaring – Dette er når du ser synet, drømmer drømmen, snakker i tunger, hører stemmen etc.

Tydning/tolkning – Dette er når du mottar tolkningen av de symbolske bildene eller tungetalen.

Anvendelse – Dette er hva du bestemmer deg for å gjøre med det Gud har sagt. Noen ganger vil Gud gi spesifikke instruksjoner, men han har også gitt deg fri vilje og han gir visdom. Noen ganger er han spesifikk og noen ganger gir han deg tillit til å «deale» med det selv. Noen ganger er alt du må gjøre å tro det.

– del 2 13

Vi må fortsetter å lytte til Gud i alle disse tre fasene. Noen ganger får folk et syn, og prøver egenhendig å finne ut av det framfor å spørre Gud hva det betyr. Noen ganger må du ta deg tid til å be og lete i Bibelen. Noen ganger får du tydningen samtidig som du får synet. Hvis du får riktig åpenbaring, men feil tolkning, vil anvendelsen bli feil. VI trenger å fortsette å lytte til Gud for anvendelsen også. Det er fremdeles mulig å få riktig tolkning, men feil anvendelse. Det er viktig å veie alle de tre delene av profetien for å se om de er fra Gud. Frukten som ordet bærer med seg avhenger av alle tre. For eksempel, hvis frukten ser dårlig ut, kan det være at åpenbaringen var riktig, men at en dårlig tydning forårsaker problemet. Når det er sagt, vil jeg på det sterkeste anbefale å veie «lære» like mye som profetiske ord, og til og med dagligdagse ting folk sier til deg. Du har ikke lyst til å tro noe om deg selv som Gud ikke er enig i.

Hvordan behandle en profeti Hvordan du behandler en profeti avhenger veldig av hva det er og hvem det er til. Ordspråkene 18, 21 sier: «Tungen har makt over liv og død, de som gjerne bruker den, får smake frukten.» Vi har alle makten til å tale ord til liv eller til død. Vi trenger å elske å tale liv slik at vi kan spise frukten av liv. Her er noen retningslinjer for å tale liv på en god måte:

Skriv det ned Det er en veldig god idè å skrive ned hva Gud sier til deg. Det er mye enklere å huske det når du har skrevet det ned. Jeg foretrekker faktisk å skrive for hånd framfor å taste eller ta det opp på

bånd. Studier har vist at hvis du skriver noe for hånd, husker du det mye bedre. Jeg liker også stilige penner. Hvis du har tatt vare på det Gud sier til deg, kan du finne fram alle de oppmuntrende ordene når du føler deg nedfor. Du kan også holde øye med hvor nøyaktig du er og hvor mange av ordene som blir oppfylt.

Sikt mot å holde det positivt 1.Kor.14,3 sier: «Men den som taler profetisk, taler for menneskene, til oppbyggelse, formaning og trøst.» Når vi lytter til Gud på vegne av folk, skal oppbyggelse være målet. Vi leter ikke etter deres synd, vi leter etter de gode tingene som Gud har gitt dem.

Dette kan høres hardt ut, men Satan kalles «Anklageren av Brødrene», og hvis du leter etter folks synd, kan det være at du gjør jobben for ham. For de fleste troende, er det å finne ut hvor høyt Gud elsker dem og hvor fantastiske planer Han har for dem en stor motivasjon for å holde seg borte fra synd. Hvis du får et ord til noen som er oppbyggelig, oppmuntrende eller trøstende, bør du dele det med dem. Selv om du ikke hørte Gud, er det verste du kan gjøre å bygge opp, oppmuntre eller trøste dem fra dine egne tanker, noe Bibelen sier vi skal gjøre uansett!

Gi rom for å prøve ordet Når du gir et ord til noen, er det best å unngå å si «Gud sier…», men å si noe sånn som «Jeg tror at Gud sier…» eller «Jeg fikk et bilde av en hest og jeg tror det betyr…» Dette er fordi ikke alle vet at de bør prøve det du sier for å se om det er fra Gud. Tanken er ikke å introdusere tvil inn i ordet, men å forsikre seg om at folk prøver det for seg selv.

Vær forsiktig med retningsgivende ord

Hold hjertet ditt på rett plass

Noen ganger vil Gud tale om kallet han har gitt noen og planene han har med deres liv og retningen de bør gå. Vi trenger å være mer forsiktige med slike ord enn med oppmuntrende ord fordi konsekvensen av å tolke det feil er verre enn hvis vi tolker et oppmuntrende ord feil. Du vil ikke feilaktig sende noen til å være misjonær i Irak bare fordi du feiltolket et syn! Det er et ekstremt eksempel.

Det er mer sannsynlig at et galt ord om kall eller retning vil bringe forvirring og utsettelse, men det er fremdeles ikke bra. Husk alltid på at du ikke er i en posisjon til å fortelle noen hva de skal gjøre, selv når du er helt sikker på at du hørte fra Gud. De har fremdeles sin frie vilje og de får bestemme hva de vil gjøre. Når Gud taler om kall og retning, kommer det vanligvis bekreftelse.

Hvis du deler ord med folk, trenger du å holde hjertet ditt rent slik at du ikke forveksler dine egne problemer med profetien. Det er en god idè å sjekke med tankene og motivene dine, og å spørre Gud om å ransake deg og vise deg steder du trenger å omvende deg. Still deg selv spørsmål som «Er det noen jeg er fornærmet av eller sint på? Holder jeg menneskers synd mot dem? Vil jeg dele ord for andres ve og vel, eller vil jeg ha oppmerksomhet og bygge opp mitt eget virke? Underlegger jeg meg autoritet? Lever jeg i nært fellesskap? Opplever jeg ansvarliggjøring? Hvis noen mener jeg oppfatter det feil, går jeg i forsvar? Sammenligner jeg min gave med andres? Prøver jeg å være noen andre? Manipulerer jeg mennesker med ordene mine?»

Ord for grupper

Hvis du holder regnskap med ordene dine, kan du se hvis det er noen negative temaer som er fremtredende. Hvis alt du kan se er dritten i verden, trenger du kanskje å pusse brillene dine. For eksempel, hivs alle ordene dine er advarsler, har du kanskje et problem med frykt.

Hvis du er i en samling som en huskirke eller bønnemøte og hører noe fra Gud som du tror skal deles med hele gruppa, er det best å dele det med lederne først. Noen ganger vil ordet ditt bekrefte det de selv tenker å dele, og å dele begge ordene er ikke nødvendig. Siden de har planen for møtet, kan de bestemme når det er best å dele det. Det er lurt å skrive det ned, slik at møtelederen kan lese det. De kan spørre deg om å dele det eller dele det selv.

Ikke bli fornærmet hvis ordet ditt ikke blir delt eller hvis noen andre deler det.

Advarsler 14

Noen ganger advarer Gud oss om ting som kommer. Du må være forsiktig med slike ord også, fordi å dele det med feil folk eller på feil måte kan gi rom for frykt. Det beste du kan gjøre er enkelt og greit å be. Avhengig av hva advarselen går ut på, bør du be om beskyttelse eller en løsning på problemet eller begge deler. Spør Gud om å vise deg hvordan du kan be, og be helt til følelsen som sier at «du må be NÅ» løfter seg og du har fred igjen. Hvis du føler at det trenger å deles, ta det opp med lederne først. Åpen mikrofon-delen av gudstjenesten er ikke et godt sted å dele advarsler. De bør diskuteres med lederne og veies omhyggelig først.

Feiltolkning Gud tar aldri feil, men noen ganger gjør vi det. Å tolke et ord feil gjør deg ikke til en falsk profet så lenge hjertet bak det er riktig.

Hvis du tolker det feil, bare si «sorry, jeg bomma denne gang».

Så lenge du forblir ydmyk, har et oppriktig ønske om å oppmuntre folk og dra oppmerksomheten mot Jesus, leder folk nærmere ham og underlegger deg autoriteten han har i livet ditt, så gjør du sannsynligvis noe riktig. Falske profeter har en tendens til å tiltrekke oppmerksomheten til seg selv, lede folk til seg selv, liker ikke å være under autoritet og bringer ofte frykt og fordømmelse.

Slapp av, jeg er sikker på at du ikke er en av dem.

Dette var villt langt, så jeg stopper her. Ha en fin tid med å høre Gud, og føl deg helt fri til å ta kontakt hvis du har noen spørsmål. Hurra!

David James Armstrong –Oversatt av Silje Sandanger

Hvordan ledes Bedehuskirken?

Dette er et stort spørsmål, men jeg skal prøve å gi et bilde av hvordan vi prinsipielt tenker om dette.

Hierarki:

Demokrati:

Vår modell: 15

D

e fleste kan enkelt forstå at det finnes 2 modeller for ledelse. Begge disse modellene kan illustreres med en trekant; den ene trekanten peker oppover og kan kalles et hierarki og den andre trekanten peker nedover og kan kalles et demokrati. En hierarkisk modell vil gjøre at et fåtall har stor myndighet og de som står lavest på rangstigen vil ha minst innflytelse på avgjørelsene, og begrepet i seg selv betyr rangordning. I en demokratisk modell vil alle ha vesentlig innflytelse på hva slags beslutninger som tas, og begrepet i seg selv betyr folkestyre. En hierarkisk modell i en kirke vil si at det alltid er én person eller et mindretall som tar avgjørelser om hva Gud har sagt kirken skal gjøre. Ledelsen får da en spesiell rolle i det å høre Gud. En demokratisk modell i en kirke vil si at det alltid er flertallet som tar avgjørelser om hva Gud har sagt kirken skal gjøre. Ledelsen kan da bli et utøvende organ uten innflytelse.

Jeg tror vi kan finne begge disse modellene i Bibelen knyttet til ledelse og bestemmelser. I Apg 13:2-3 kan vi lese om at Den Hellige Ånd talte til fellesskapet og de bestemte seg for å sende ut Paulus og Barnabas. Det står ikke konkret hva som skjedde, men at dette virker som en kollektiv bestemmelse er det ikke tvil om.

I Apg 16:9.10 har Paulus et syn om å reise til Makedonia, og derfor gjorde de det. Det finnes

flere eksempler knyttet til disse to modellene for ledelse og hvordan bestemmelser tas i både det gamle- og det nye testamentet. I det ene tilfellet virker det som om det er kollektivet som bestemmer hva Gud har sagt og i det andre er det én person (eventuelt en liten gruppe) som gjør bestemmelsene. Det virker ikke som om Bibelen gir en enten-eller beskrivelse av hvordan man i en storfamilie (les: kirke) skal ta bestemmelser og avgjørelser.

Begge disse modellene har noen styrker og noen svakheter, og vi tror det er nødvendig å være fleksible nok til å bruke begge. Det gjør at vi i Bedehuskirken strekker oss etter å ha en modell som er en kombinasjon av disse to modellene. Det vil i praksis si at vi snur trekanten sidelengs, slik at den peker i en retning i stedet for opp eller ned. Bedehuskirkens forståelse er at samme hvor du er i hierarkiet har du direkte kontakt til Gud og kan høre hva Han sier. Dette er ikke noe som er forbeholdt ledelsen. Vi har alle tilgang og relasjon til Gud og kan høre hva Han vil og hva som er på hans hjerte. Ledelsens rolle er både å være utøvende organ og gjøre vurderinger og ta avgjørelser. Vi sier derfor at ledelsens rolle er å avgjøre retningen til Bedehuskirken basert på hva hele storfamilien har hørt fra Gud.

en v-formasjon på gudstjenesten 28. september for å videre illustrere slik vi tenker om ledelse.

En slik v-formasjon med gjess kan fly i en retning for at det skal være en v. Det betyr at alle ikke kan bestemme retningen. For at vi i Bedehuskirken skal fungere slik som gjessene gjør når de flyr i v-formasjonen; må vi overgi oss til fellesskapet og oppgi vår rett til å bestemme selv. Heller ikke vi som ledere kan få sette retning nøyaktig slik vi tenker er best. Retning skal bestemmes ut fra hva Gud har sagt til hele storfamilien. Ledelsens ansvar er å gjøre vurderinger og bestemmelser om hvilken retning vi skal i. For at dette skal fungere optimalt må alle høre etter hva Gud sier til oss. Desto flere som hører fra Gud, desto bedre vurderinger og bestemmelser kan ledelsen gjøre. Dersom det kun er noen få som velger å høre fra Gud og gi det de har hørt videre, gjør det at ledelsen får en mye vanskeligere oppgave. For at dette skal fungere best mulig trengs det gjensidig tillit, gjensidig forpliktelse og en felles forståelse av å underordne oss hverandre. (PS! Vi snakker ikke om å underordne seg ledelsen, men om å underordne seg hverandre).

Vi som leder Bedehuskirken ønsker derfor å høre fra hele storfamilien hva dere har hørt fra Gud om oss; hvem vi er og hva vi skal gjøre.

Det gjør oss som leder til bedre ledere.

Kari Fasseland gav oss bildet av gjess som flyr i Thomas Rake

AN D prosessen

Veien videre 16

DNA-prosessen i Bedehuskirken har hatt to samlinger der vi har vært spredt i 6 ulike hjem. Det har vært spennende og kjekt for mange å komme hjem til folk og være sammen med folk man gjerne til vanlig ikke sitter så ofte i samme stue som. Det var de samme folkene som var i de ulike hjemmene på begge samlingene.

På de neste sidene vil dere får presentert det man arbeidet med i de ulike hjemmene på den første av disse to samlingene. Hvert hjem hadde da helt ulike ting å jobbe med og vi ønsker her å gi et best mulig inntrykk av hva som ble snakket om og arbeidet med de ulike stedene.

Hvert sted fikk presentert et drømmescenario, og vi hadde designet øvelser som skulle dreie seg om hvordan man kan se dette drømmescenarioet bli virkelighet.

17

Hjemme hos Landro

s. 18-19

Hjemme hos Riskedal s. 20-21 Hjemme hos Nøkland s. 22-23 Hjemme hos Birkeland s. 24-25 Hjemme hos Aase

s. 26-27

Hjemme hos Haavik

s. 28-29

>>

AN D prosessen

Hos Landro: I Bedehuskirken er vi

ærlige, ekte og troverdige med hvem vi er og hvordan vi har det.

18

Det er hos Landro det skjer, folkens! En tirsdags kveld på slaget klokken 19:00 var en gruppe på godt over tjue mennesker samlet for å diskutere påstanden: ”I Bedehuskirken er vi ærlige, ekte og troverdige med hvem vi er og hvordan vi har det”.

Kvelden startet med lovsang og bønn, og deretter en introduksjon til hva vi skulle gjøre. Videre ble vi delt inn i fire mindre grupper hvor vi fikk begrenset tid til å diskutere hva vi kunne endre i hverdagene våre for å sette påstanden ut i live. Det var vanskelig for flere av gruppene å tenke konkret ”min hverdag”, men sammen kom vi frem til tre praktiske punkter: For å være ærlige, ekte og troverdige med hvem vi er og hvordan vi har det må vi være ydmyke, ta initiativ/ inkludere og ha Jesus i sentrum.

Gruppene som allerede hadde jobbet sammen ble stokket om for å jobbe videre med den siste oppgaven, som handlet om å hjelpe andre til å være ærlig, ekte og troverdige. Det viste seg at ”inkludering” var noe som lå mange tett på hjertet, men oppgaven krevde at vi måtte se forbi dette og velge å fokusere på hvordan vi kunne se påstanden i våre egne liv. Flere var enige i at for å hjelpe andre til å være ærlig, ekte og troverdig måtte en først og fremst leve det ut selv, respektere og beundre hverandres ulikheter, og utmuntre hverandre. Ja, du leste riktig; team Landro skapte det nye verbet ”å utmuntre”, som er en blanding av ordende ”utfordre” og ”oppmuntre”. Vi utmuntrer resten av Bedehuskirken til å utmuntre noen i dag.

DNA-samling hjå familien Landro vil eg beskriva som ein suksess.

En kveld med mange spennende diskusjoner og samtaler!

Jeg har akkurat begynt i Bedehuskirken, og synes det å være med på DNA-prosessen har vært en kjempe kjekk måte å bli kjent med kirken og mange av de som går der. Som ny har dette til nå vært en veldig lærerik og spennende prosess.

Etter å ha vært samlet noen ganger alle mann, skulle vi nå deles for å være mindre grupper samlet i forskjellige hjem. Vi som var hjemme hos Kjersti og Vegard var en god blanding av personer som hadde gått lenge i Bedehuskirken, og andre som ikke har gjort det, og vi var også i forskjellige livssituasjoner.

Vi fikk presentert påstanden: «I Bedehuskirken er vi ærlige, ekte og troverdige med hvem vi er» (Dette er drømmescenarioet).

Spørsmålene vi skulle svare på var: 1. Snakk kort om hva denne påstanden innebærer.

2. Hva må endres i min hverdag for at jeg skal kunne leve slik at dette (drømmescenarioet) skjer.

3. Hvordan kan vi hjelpe hverandre til å være ærlige, ekte og troverdige?

I og med at dette var spørsmål som gikk både på deg som person og på alle oss i menigheten, ble det mange gode samtaler og diskusjoner.

Det var ikke alt vi ble enige om, men for en fantastisk bra arena å bli godt kjent med nye folk og å få diskutere disse viktige spørsmålene. Det var rom for å være helt ærlig og å få lufte tanker og spørsmål angående dette temaet. Herlig gjeng! Gleder meg til neste DNA samling!

Kirsten Marie K. Oma

Det er noko heilt anna å samlast i ein heim enn på Saron. Å samlast i ein heim bringer familiefølelsen inn til kyrkjelyden, for me er jo ein stor familie. Eg vil seia at eg følte meg heima.

Ein kunne finna ein problemløysning med å snakka med familien. Ein fekk ein følelse at ein er med i noko større. Så å samlast i ein heim er ein god ting, for hovudvekta av bedehuskyrkja ligg jo på huskyrkjene, og då er det flott at ein kan ta DNA-samlinga òg i ein heim.

Sjølv om me er ein familie, så tyder det ikkje på at alle kjenner kvarande. Det er jo kjekt å sjå at fleire er med i familien. Så å koma saman i grupper med familiemedlemmar ein ikkje har truffe før, vera ærleg og sanne, og snakka om kva me kan gjera for å nå problemstillinga, fungerte. Det trur eg er på grunn av trygge rammer og at det var "uhøgtideleg". Arenaen for å opna seg var allereie open.

Så vil eg seia at å byrja med å lovsyngja og be saman to og tre var med på å opna arenaen for å vera ærleg og seia det som ligg ein på hjarta.

Det er noko spesielt med å tilbe vår Far i ein heim, å tilbe Gud saman som ein familie, å veta at ein ikkje er åleine, at ein er saman, for det er då me er sterkast.

Så å leggja kvelden i Guds hender, senka skuldrene og vera ærleg, det trur eg er nøkkelen til suksess.

Torgeir Kalvenes

19

AN D prosessen

Hos Riskedal: I Bedehuskirken tar vi de

diakonale utfordringene i samfunnet rundt oss på alvor og vi prøver å endre dem til det bedre. Dette er tydelig både i egne liv og i fellesskapene våre.

20

Diakoni var hovedtema for kveldens samling. Innledningsvis forsøkte de ulike gruppene å definere begrepet for å sikre en noenlunde felles forståelse. Ett bilde av diakoni som gikk igjen resten av kvelden var å se på diakoni som å være Jesu hender.

Etter å ha snakket litt om hva diakoni er, gikk vi over til å snakke om diakoni i vårt eget liv og i Bedehuskirken. Er hverdagen vår preget av et diakonalt fokus? Er diakonalt arbeid noe som preger oss og Bedehuskirken? Dette var spørsmål som satte i gang gode refleksjonsprosesser.

Noe som flere grupper ga uttrykk for var at det finnes et sprik mellom det man ønsker og det man faktisk gjør.

I den andre øvelsen snakket vi om hva som må til om gapet mellom drømmescenario og virkelighet skal reduseres. Valg og prioriteringer var noe som gikk igjen i de fleste grupper. Bevisstgjøring og holdninger ble nevnt som viktige forutsetninger. Denne bevisstheten og disse holdningene utvikles gjennom bønn og sammen i et broderfellesskap, hevdet flere av gruppene.

For at drømmer skal bli praksis, må en ikke bare lese ordet, men bli grepet av det, ble det sagt.

I den tredje øvelsen forsøkte vi å kartlegge de ulike behovene i vårt nærmiljø. Hvor trengs diakonalt arbeid? Under denne øvelsen kom de ulike gruppene opp med en hel del, og mye av det samme gikk igjen da de ulike gruppene presenterte. Ensomme, syke, rusmisbrukere,

eldre, innvandrere, barn og ungdom, ektepar.

Det finnes mange behov rundt oss. Da vi måtte prioritere, endte vi opp med: ensomme, syke og barn og ungdom.

I fjerde øvelse skulle vi komme med forslag til konkrete tiltak i forhold til de tre prioriterte gruppene. Her kom det opp flere gode forslag, alt i fra å starte SFO til å klippe hekken til den syke naboen. Det som imidlertid preget diskusjonen i etterkant gikk på holdninger.

Diakonalt arbeid trenger ikke handle om å starte en mengde prosjekter, men å ha en hjelpende holdning der en er enten det er på jobb, i gata, i idrettslaget eller på butikken. Det ble konkludert med at diakonalt arbeid handler om å elske og om å se andre. Diakonalt arbeid henger trolig sammen med vår livssituasjon og våre gaver. Diakonalt arbeid trenger ikke være et offer, men snarere det motsatte.

Avslutningsvis ble likeverd løftet opp som ett viktig element i forbindelse med diakonalt arbeid. En må være varsom med tydelige «hjelper» og «offer»-roller. Egentlig må alle være beredt til å hjelpe og å bli hjulpet i ulike faser av livet.

Et ønske om å være Jesu hender…

Jeg ble en gang fortalt at diakoni enklest kan forklares med å være Jesu hender på jorden.

Begrepet brukes ofte innen kirken om kirkens arbeid med nestekjærlighet. Diakoni er evangeliet i handling og uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet (Plan for diakoni i Den norske kirke, 2007).

Samtalen hadde fokus på diakonale utfordringer i omgivelsene våre.

Begrepet "diakonale utfordringer" var egentlig nokså fjernt for oss, men "å være Jesus sine hender" virket klargjørende. Det er uendelig mye vi kan gjøre med dette som utgangspunkt. Men hendene kan ikke operere isolert fra resten av kroppen. Vi trenger mer av Jesus sitt hjertelag i vårt møte med folk rundt oss.

Samme hvilket område vi gjør vår innsats på må vi være ekte og oppriktige i det vi gjør. Vi tror at vi må starte i bønn om at Gud viser sin plan for oss."

Hanne og Asle Bruno

Etter denne samlingen sitter jeg først og fremst med at det er et gjennomgående ønske om at vi ønsker en holdningsendring hos oss selv.

Tenk om vi kan møte og leve hver eneste dag ut fra at vi vil være Jesu hender! Hver dag gir anledninger for gode gjerninger. Vi trenger ikke finne de gode gjerningene, men de kommer til oss. Dette skjer fordi vi er satt i relasjoner som gjør at vi stadig møter mennesker, eller fordi vi har stillinger eller yrker som krever av oss at vi skal gjøre godt mot andre. Hverdagslivet blir med andre ord en arena for å vise Guds omsorg.

Diakoni handler om å møte de vanskeligst stilte.

Det er et tegn på omsorg og hjelp når motgang, urett eller smerte rammer. Det er et vitnesbyrd om kjærlighet.

Det handler om omsorg for hele mennesket.

Hverdagen og livet er skjørt. I dag kan muligens jeg være Jesu hender.

I morgen trenger jeg kanskje at Jesu hender bærer meg…

Atle Riskedal

21

AN D prosessen

Hos Nøkland: Ungdommene i Bedehus­kirken har aldri hatt det bedre. De blir sett, tatt på alvor, reist opp og er en del av alt vi er og gjør.

22

Vi var samlet en god gjeng i huset til familien Nøkland.

Påstanden vi skulle jobbe med denne tirsdagskvelden var: "Ungdommene i Bedehuskirken har aldri hatt det bedre.

De blir sett, tatt på alvor, reist opp og er en del av alt vi er og gjør".

Vi startet med å dele hva vi tenkte om påstanden, og hvordan vi mener den burde komme til uttrykk i Bedehuskirken. Det som kom fram var at vi må bli kjent med ungdommene, være engasjerte i ungdomsarbeidet og skape en felles arena.

Videre snakka vi om konkrete ting det går an å gjøre for at ungdommene skal ha det helt fantastisk. Mentor var det ene forslaget.

Vi mener at det hadde vært flott dersom ungdommer som ønsker seg en mentor kan få det. Ungdomspastoren skal være bindeleddet mellom ungdommene og mentorene. Jo flere

mentorer vi har, jo bedre. Vi tenker at de fleste voksne i Bedehuskirken kan være mentorer. Vi mener også at det burde være voksne forbedere og samtalepartnere på alle ungdomsmøter og samlinger for ungdom.

Et annet forslag var møtepunkt. Møtepunkt er viktig fordi få i gruppa vår kjenner ungdommene i Bedehuskirken. For å gjøre noe med det trenger vi møtepunkt hvor det er naturlig å bli kjent. Dette er grunnleggende dersom ungdommene skal bli en del av alt vi er og gjør.

Et konkret eksempel som kom fram var å lage interessegrupper. Det er lettere å bli kjent med ungdommene når man gjør noe sammen med dem, for eksempel jaktgruppe, klatregruppe, mekkeklubb, strikkeforening o.l.

Huskirke var også et konkret forslag vi snakket nærmere om. Her ønsker vi å åpne hjemmene våre for ungdomshuskirker. I tillegg tenker vi at voksne kan komme innom huskirkene i form av undervisning og vitnesbyrd. Et annet forslag er at en voksenhuskirke gjør noe i lag med, eller for, en ungdomshuskirke.

Til slutt var vi enige om at det viktigste er å gjøre noe du brenner for, har hjerte for og lyst til å gjøre.

Dette skulle bli kvelden der ungdommene fikk sin fulle og velfortjente oppmerksomhet.

Ungdommene i Bedehuskirken har aldri hatt det bedre. De blir sett, tatt på alvor, reist opp og er en del av alt vi er og gjør.

Hvordan kan dette bli en sannhet? Dette var temaet i den første DNA samlingen hos Gro Anita og Bjørnar. Mange av oss har få eller ingen relasjoner til ungdommene i menigheten, så en bevisstgjøring rundt temaet var veldig viktig.

Hva kunne vi gjøre for at dette skulle bli sannhet? Engasjement fra voksne og felles arenaer var noe som ble nevnt.

Etter litt brainstorming, landet vi på at mentorordning, møtepunkter og huskirker var de 3 viktigste arenaene for å være sammen med ungdommene.

Mentorordning kan fungere som 1 til 1, men også i andre gruppeformasjoner. Her må det skje individuelle tilpasninger. Møtepunkter, var møtepunkter utenom vanlige gudstenester. Det kan være lovssangsteam, jaktlag, joggegrupper, middagsgrupper osv. bestående av voksne og ungdommer.

Det siste punktet var huskirkene. Her ble det foreslått å bruke hverandres ressurser til f.eks undervisning på tvers av ungdomshuskirker og voksnes huskirker. Vi har mye å lære av ungdommene, og de har kanskje noe å lære av oss!? Det ble også foreslått å tilby ungdommenes huskirker husrom i hjemmene våre. Alt i alt en produktiv kveld i godt lag.

Tormod Gausel

De er fremtiden; de skal bli sett, tas på alvor, bli reist opp og være en del av det hele. Vi skulle komme med forslag som fører til at de unge får det helt fantastisk hos oss! Selv om flere av oss ikke vet så mye om hvem ungdommene er, mangler det ikke på forslag, og det er tydelig at folk virkelig ønsker å finne ut mer.

"Tankedusjen" renner over: fadderordning, snakke ungdommens språk, faste forbedere, invitere på middag, åpne hjem, møt dem der de er, delta på deres møter, være tilgjengelig, dra lasset sammen, konfirmantarbeid, hobbygrupper.... Og nye forslag vil sikkert dukke opp i etterkant av denne kvelden, så bare la den "dusjen" stå på!

Så var tiden kommet for individuell refleksjon.

Hva kan vel jeg gjøre? Har ikke tid, ligger ikke for meg, sikkert andre det passer bedre for...

Alltid er det noe. Men hvis jeg ønsker å ha et godt ungdomsmiljø i Bedehuskirken når mine barn blir ungdommer, må jeg bidra med det jeg kan. Det er ulike voksne og ulike ungdommer, og da er sjansen stor for at alle finner noen de har god kjemi med. Avslutningsvis ble det sagt noe fint som jeg har lyst til å dele videre: "Det kommer til å kreve tid og det vil kreve trofasthet. Men når det kommer fra hjertet vil det gi deg mye.»

Marit Steinskog

23

AN D prosessen

Hos Birkeland: Våre liv er åpne for nye og det er lett å få nye gode venner i Bedehuskirken.

24

Vi i Birkelandhuset fikk drømmescenarioet «Våre liv er åpne for nye og det er lett å få nye, gode venner i Bedehuskirken». Hva innebærer denne påstanden? Og hva må endres i min hverdag for jeg skal kunne leve slik at drømmescenarioet skjer?

Vi var 23 ulike og unike personer som skulle snakke sammen om dette. Det var lett å skli inn i at Bedehuskirken er gudstjenesten.

Vi hjalp hverandre inn på sporet igjen og igjen, hva må endres i MIN hverdag? Inkludering er hver enkelt sitt ansvar og det handler om åpne liv. Investere i noen få samtidig som en er åpen og imøtekommende. Terskelen må senkes. Fiskekaker til middag er flott når en får middagsbesøk. Vi må tørre å ta initiativ, samtidig som vi ikke må glemme å være med på våre nye venners arenaer.

En gruppe laget en ukeplan(bilde). Øvelse 3: ”Skisser hvordan du vil inkludere nye inn i fellesskapet” utfordret oss til å være konkrete og se på meg selv. Drøsen kunne, igjen, skli fort over til inkludering på gudstjeneste. Noen stilte spørsmål til at vi snakket om inkludering på denne måten når vi er en menighet som vil være tilstede i nabolag, skole og arbeid. Vi er en menighet som har relasjoner, ikke gudstjeneste, som inngang til fellesskap. Andre grupper lagte en ABC-prosess for hvordan møte og inkludere nye. Hilse, vise interesse, lytte både til «han/hun» og til Gud. Invitere til sosialt med venner og invitere til åndelig fellesskap.

Oppsummert kan en si at alle gruppene snakket om: Vi lever livet sammen der vi viser sårbarhet og senker kravene.

Vi tar initiativ og møter folk der de er, de(n) andre kan berike livet mitt.

Vi lytter til Gud.

Tirsdag kveld og DNA samling.

Litt styr for å komme avgårde – som vanlig. Alltid noe som skal ordnes før en drar.

Vi er fremme sånn ca 10 minutter «etter skjema». Jeg sender kona inn mens jeg parkerer. Hun kommer fort ut igjen – feil hus... (Og jeg som var sikker på at jeg kjente igjen noen av bilene som stod utenfor.) Ved andre forsøk er det full klaff, og vi blir hjertelig mottatt av kveldens vertskap, Hilde og Arne Birkeland. Vi får med oss de siste lovsangene – og er klar for en god kveld med gode folk.

Oppgaven denne kvelden var å diskutere påstanden: «Våre liv er åpne for nye, og det er lett å få nye gode venner i Bedehuskirken».

Et interessant tema, og mange interessante innfallsvinkler. Hva gjør vi for å bli kjent med nye i menigheten – eller for den sak skyld bli kjent med de som har vært i menigheten lenge?

Eller hva med dem vi møter utenfor menigheten – som trenger et vennskap? Hva kan vi gjøre, som enkeltpersoner og som fellesskap?

Et tegn på at dette var en god kveld for mange, er når de gode diskusjonene og samtalene fortsetter etter at programmet offisielt er slutt.

Nye bekjentskap ble stiftet – kanskje begynnelsen til nye vennskap? Og ikke minst sitter en igjen med en del tanker om hvordan JEG møter både nye og «gamle» i Bedehuskirken.

Takk for en fin og inspirerende kveld!

Jone Kalheim

Etter å ha vært borte et godt halvår fra Bedehuskirken var det veldig godt å trø inn i det fantastiske hjemmet til Hilde og Arne, og oppleve den gode stemningen og Gudsfokuset som var der.

God lovsang, god mat og god planlegging av en spennende kveld. Jeg satte veldig pris på at vi ble bedre kjent med hverandre på tvers av grupperinger. Jeg møtte til og med mennesker jeg ikke hadde hilst på før. Fokuset til vår gruppe var nettopp det, hvordan ivaretar vi nye mennesker som kommer inn i vår sammenheng.

Det er godt å oppleve hvor likt vi tenker, og hva Gud har lagt ned i oss av lengsler og ønsker for våre medmennesker. I gruppen min var «hverdagskristen» et nøkkelord. Vi fikk også snakket om ulike forventninger og ulik kapasitet. Når vi inviterer på middag er det jo lov å gjøre ting enkelt, ta mennesker med i hverdagen vår, være ærlige og innse at vi trenger hverandre, og at fiskekaker fra Rema 1000 er mer enn bra nok.

Vi trenger ikke å ta på oss en rolle, eller se på naboene som «prosjekt». Det er som mennesker skapt i Guds bilde og med Guds «hjertelys» vi møter mennesker. Fordi han elsket oss først.

Jeg opplevde hele prosessen som avslappende, ærlig og sannhetssøkende. Det kjentes som vi hadde godt med hjerterom rundt oss. Et resultat er at jeg ble invitert på middag av noen i gruppa. Fantastisk.

Anne Vedelden

25

AN D prosessen

Hos Aase: I Bedehuskirken kommer

mennesker jevnlig til tro fra alle samfunnslag, livssituasjoner, bakgrunn og alder.

26

På DNA-samlingen 14. oktober skulle vi jobbe med påstanden: «I bedehuskirken kommer mennesker jevnlig til tro fra alle samfunnslag, livssituasjoner, bakgrunn og alder.»

I første øvelse skulle vi summe sammen to og to og snakke kort om hva denne påstanden innebar. Praten kom raskt i gang og en kunne merke at folk var klar og engasjerte. Det kom frem mye spennende og folk var ikke redde for å si hva de mente.

Andre øvelse skulle foregå i grupper. Folk var raske på å finne seg en gruppe og tok utfordringen med å være med de som de kjente minst. I denne øvelsen skulle vi se på hva som måtte endres i egen hverdag for å oppfylle drømmescenariet. Også her kom det frem mye forskjellig, men noe gikk igjen i alle gruppene. Her ble vi enige om at alt starter hos Jesus og at vi må være tilstede for våre medmennesker, som vi mente betydde å: utøve «JESU LIV» der vi er.

I øvelse tre ble alle igjen utfordret på å finne seg en ny gruppe.

Denne øvelsen skapte mye god refleksjon, diskusjon og ettertanke. Nå var utfordringen at vi som var samlet (i huset) skulle håndtere at det kom 10 nye til tro i løpet av seks måneder. Alle opplevde dette som en utfordring og en merket at folk tenkte reelt over dette og at dette ikke automatisk var så enkelt. Det som kom frem fra alle gruppene var at for å få til dette måtte vi ALLE ta ansvar og at det ville være viktig med en felles forståelse for å prioritere «nye» fremfor «gamle». Denne øvelsen skapte så sterkt engasjement at det ble mindre tid til oppgave fire, men vi fikk en opplevelse av at det var viktig å være i denne øvelsen en stund og ikke «rutsjet» videre. Øvelse fire ble det mindre tid til, men engasjementet var like stort. De fleste var litt over kl ti for å gjøre øvelsen på en best mulig måte, men vi fikk ikke særlig god tid på felles gjennomgang.

En flott kveld! Folk var aktive fra de kom, alle hilste på de som var ukjente. Folk bidro med sin personlighet og var ikke redde for å komme med sine meninger. Vi opplevde at folk dro i samme retning og at det var stor frihet i å se ting fra ulike vinkler.

Hei! Eg heitar Leif Inge og kjem frå Dirdal. Eg gjekk 3 år på Tryggheim vgs. før eg flytta til Bryne i lag med 3 kompisar frå Tryggheim. Me har budd her no i omlag eit år, og sidan me alle kjem frå kristne heimar, har me meir eller mindre glidd inn i kristne forsamlingar.

Mitt forhold til Bedehuskirken starta med at eg blei med i huskjerka til Bernt Olav og Marita i fjor haust. Etterkvart blei eg også med på G1, G2 ++ også nå DNA-prosessen. Når eg har vore på dei tidlegare DNA-samlingane, har eg tenkt at dette er ein unik forsamling og eg er kjempe glad for at eg har fått blitt ein del av den.

Eg har vore innom mange forskjellige kristne fellesskap, men eg har aldri møtt eit som er så målretta og villig til å vinne folk for Jesus som Bedehuskirken.

Nå på sist DNA-samling var eg hjå familien Aase. Der fekk me god oppvarting og god mat.

Me hadde eit rimeleg tett program, noko som vertskapet leda oss bra igjennom. Øvingane kravde konkrete svar og løysningar. Noko som gjorde det lett å sjå kva eg kan gjere annleis for å lede folk til Jesus, og med Jesus. Elles var atmosfæren lett i både gruppene og i plenum, og eg fekk sagt det eg fekk på hjarta.

Til slutt vil eg seie at eg gler meg til å sjå fortsetjinga på dette. Håpar det ikkje bare bler med ordet, men blir teke ut i handling.

Leif Inge Nødland

Tirsdag 14. oktober var vi samlet 25 personer til DNA samling hjemme hos familien Aase på Line. Vi ble møtt i døra av Ingunn Marie og Bjarte, som ønsket hver enkelt velkommen.

På kjøkkenet hadde de satt frem kaker, kaffe, frukt og andre godsaker som vi kunne forsyne oss av. Vi fikk hilse på mange nye folk, og vi følte oss veldig velkommen. Fru Hetland startet kvelden med informasjon og bønn, før vi gikk over i en lovsangavdeling. Etter lovsangen fikk vi presentert oppgavene via film fra staben i Bedehuskirken. (En fin måte å vise tilstedeværelse på fra stabens side.)

Vi fikk fire oppgaver som skulle løses i grupper, og etter hver oppgave ble gruppene samlet til en oppsummering. Vi fikk beskjed om å bytte gruppe for hver ny oppgave, og på den måten fikk vi "i løpet av kvelden" snakket med veldig mange. Det var en god måte å bli kjent med nye mennesker på. Samtalene gikk lett, og alle var veldig ivrig etter å komme med forskjellige løsninger på oppgavene. Tiden gikk alt for fort, og plutselig måtte vi bryte opp. Vi ser tilbake på en kjempe kjekk kveld, en kveld sammen med gamle og nye venner, som har et brennende ønske om at flere må bli frelst. Nå gleder vi oss til neste samling!

Magnhild og Børge Salte

27

AN D prosessen

Hos Haavik: Vi tror at evangeliet har

kraft til frelse og derfor deler vi Jesus med ord og gjerninger overalt hvor vi er.

28

Det var spenning og forventning å spore i flokken som samlet seg hjemme hos Brit Iren og Ole Christian. Noen så seg litt rundt i det de kom opp trappa.

Det var nesten så vi hørte tankene deres: «Kjenner jeg noen her……?» Praten gikk godt. Brit Iren tok ordet og vi gikk inn i lovsang og bønn for kvelden.

Det ble jobbet med fire oppgaver både i små grupper og i fellesskap.

Drøsen gikk veldig bra i gruppene, det surret fra alle krinker og kroker i stue og kjøkken. Oppgavene engasjerte, mange hadde mye å dele og alle forsøkte vi å være både ”lærer og elev”. Det gikk på engelsk og norsk. Våre fillipinske venner hadde mye å bidra med, og mange byttet på å oversette.

«Vi tror at evangeliet har kraft til frelse og derfor deler vi Jesus med ord og gjerninger overalt hvor vi er.»

Dette var utgangspunktet for alle oppgavene vi skulle jobbe med. Setningen ble ”tygd på” og lest om og om igjen. Det ble mange ulike vinklinger og tilnærminger til svarene og det var fantastisk å oppleve hvordan gruppene lyttet til hverandres presentasjoner og kom med innspill.

Et av spørsmålene som kom opp igjen flere ganger gjennom alle øvelsene var dette: ”Tror vi virkelig på evangeliets kraft?” Gruppene hadde gode refleksjoner rundt dette og samtalene gikk i retning av at det kanskje er vår manglende tro på evangeliets kraft og ikke måten vi presenterer det på som gjør at så få kommer til tro.

Vi ble oppfordret til å dele troshistorien vår i fire punkt. Det var en god utfordring. Mennesker liker historier. Mer enn å overbevise mennesker skulle vi heller tro kraften i å dele evangeliet med våre egne ord.

Det var ei fin samling i ein god atmosfære. Mange positive menneske samla som ynskjer å fylgja Jesus og å peika på han for andre som me møter.

Det er nok ei utfordring for mange av oss å ta styring på bruken av tida vår, og ikkje la oss bli styrt av alt omkring oss. Det å ta tid til bibel og bøn og lytta til kva Jesus vil seia oss, krev at me er villige til å setja av tid til å vera saman med han.

Jesus vil at me skal bli meir og meir lik han, og leva slik han levde (1. Pet 2,21). Han har gitt oss livet og mønsteret for livet vårt. Er me villige til å leva annleis enn dei fleste rundt oss?

Eg håpar at prosessen vidare vil hjelpa oss til å ha endå meir fokus på Jesus, og mindre på oss sjølve.

Torger Nærland

”Bare kom inn å gå opp trappen”, stod det i meldingen fra Ole Christian. Jeg som aldri hadde vært i den kanten av byggefeltet skulle alene finne frem til hus nr. 28.

Det var kaldt ute, og etter jeg hadde gått et stykke fikk jeg øye på et hus lengre fremme med mye lys inne. Der må det være, tenkte jeg. Å skulle gå rett inn i huset til folk en ikke har vært hos før, var uvant, men allikevel en følelse av hverdag som senket følelsene av å komme alene til det ukjente. Å komme inn i huset og se de smilende menneskene gjorde at forventningene til kvelden steg inni meg. Det var en positiv atmosfære der som gjorde at en kunne senke skuldrene og vite at kvelden ville by på mye bra. Når alle hadde kommet, fant Brit frem lærerstemmen sin og satte i gang å forklare hva kvelden skulle gå ut på. Etterpå fikk Steinar og Silje overta og skulle lede oss i lovsang. Det var en fantastisk stund. Jeg stoppet opp innimellom sangene for å lytte, det var som om det hadde kommet et englekor på besøk. Det var så nydelig å høre på, alle med forskjellige stemmer, som til sammen gjorde en så bra klang, med tilbedelse til Gud. Så fikk vi info om temaet, og ble delt i grupper.

Det fungerte litt rotete men allikevel bra. Vi bad på forhånd om at vi måtte få være oss selv og få si hva vi mente, og det tror jeg de fleste fikk gjøre. Det kom frem mange gode svar fra alle gruppene, og etter å ha delt oss i grupper på 3 spørsmål var det tid for oppsummering. Da deltok hele gruppa sammen. Å være delt i grupper var positivt fordi vi fikk hilse på mange nye folk som vi ikke har hilst på før, og i smågrupper er det lettere å snakke med hverandre. Utfordringene om å plutselig måtte snu om til engelsk var litt uvandt i starten, men gikk godt til slutt. Torstein var også innom å snakket om hvordan dele evangeliet, og det var prikken over i´en. Kvelden ble bedre enn forventningene!

Oddveig Michelle Torland

29

! æren For J ne! y På Br

La oss gjøre det gamle huset ditt nytt!

Du treffer oss på Håland på Bryne.

Ring Arvid Braut 952 37 523, så er vi i gang!

30

EL-TEAM Elektroentreprenør Morenefaret 5, Bryne, Tlf. 51 48 67 40 E-post: dr@el-team.net, Internett: www.el-team.net

En del av

Dette magasinet er designet av Ravnbø design. Vil du også ha god formgiving, til en overkommelig kostnad?

Kontakt Morten Ravnbø Sætren på 91 73 73 56 www.ravnbo.com

376

370

utvider:

Tannlege

Anita Stokkeland Åpningstider: 08-15 Onsdag: 11:30-18:30 Tar i mot nye pasienter. Velkommen!

Kirsten Brynes veg 7, Bryne Tlf. 51 48 60 00

nybygg, tilbygg og rehabilitering

Fotland bygg as ole gabriel Fotland Tlf. 46 17 50 60 post@fotlandbygg.no www.fotlandbygg.no

31

Lyst til å annonsere her?

Ta kontakt på post@bedehuskirken.no

Tlf 09543 www.reha.no

B-post Abonnement

Foto: Jostein Tollaksen

Retur: Postboks 40, 4349 Bryne

32

www.bedehuskirken.no postadresse:

Magasinet Bevegelse

besøksadresse:

ansvarlig redaktør:

Postboks 40, 4349 Bryne Meierigata 11, 4340 Bryne åpningstider: Mandag, tirsdag & torsdag 08:30 - 15:00 telefon: 51 48 67 80 e-post: post@bedehuskirken.no bankkonto: 3325.20.02672

Thomas Rake Gro Anita Nøkland grafisk design: Morten Ravnbø [www.ravnbo.com] trykk: Jærprint AS foto framside: Lachlan McNicol og Bjørnar Tollaksen redaksjonsleder:

Bilder fra nett er brukt med tillatelse eller i tråd med creative commons.