e s l e g e v e B
nr 4 2 0 10
To Jærske menn s. 3-5 på bønnerommet s.8-9 Bøker om bønn
s. 6-7
Tema:
Bønn
Pasto rd
Alt er mulig Jeg har vært ute å reist en uke, og møtte mange spennende mennesker og prøver nå å fordøye inntrykk for å finne ut hva Gud sier. Det er ikke alltid like lett. Jeg har vært sammen med Neil Cole fem dager og budskapet hans er både relevant og veldig utfordrende. Jeg sitter med litt av samme følelsen jeg tror mange hadde etter Stammefeiringen i mai: Hvor skal jeg begynne? ”Pastoren” kommer heldigvis ikke hjem etter en konferanse og skal forvandle menighetene. Så; slapp av! Det handler i mye større grad om eget liv. Hvorfor klarer jeg ikke prioritere bibellesning? Hvorfor er jeg tilfreds med ikke å ha meningsfylte relasjoner til mennesker utenfor våre fellesskap? Hvilken rolle skal jeg egentlig ha i Guds rike? Hvordan kan jeg la Gud være Herre over fremtiden min? Hvorfor tar jeg ingen risko? Hvorfor er jeg tilfreds med så mange middelmådige og gjennomsnittlige resultater?
2
I mange av historiene jeg har hørt, og menneskene jeg har møtt, ser jeg håp. De lever ut det jeg drømmer om, og det inspirerer meg. Det er mulig å se Guds rike komme og bety en forskjell. Det er mulig å plante 13 nye små menigheter i samme by med bare nye etterfølgere
– og det i løpet av en periode på 2 år. Det er mulig å bryte med det institusjonelle tankemønsteret og se nye uttrykk for kirke. Det er mulig å lede mennesker til tro og radikal overgivelse til Jesus. Det er mulig å flytte fokus fra å bygge menighet til å se en bevegelse av etterfølgere forvandle vår verden. Alt dette er mulig, og jeg har møtt mennesker som er i begynnelsen av 30-årene, har 3 barn, og de er med på å se disse tingene skje. Det er mulig! Tror du det er mulig? Hvis du ikke tror det er mulig, har du stagnert, og du trenger å erkjenne stagnasjon og vantro og vende om fra det. Hvis du tror det, begynn å sette ord på det i dine omgivelser. Vi setter mot i hverandre ved å bekjenne hva vi tror. Thomas Rake
l e d er
Den mektigste bønn på jord. Den siste tiden har eg tenkt mye på dette med tilgivelse. Leser en bok som handler om dette og den har overskrift ”Guds universalnøkkel – TILGIVELSE”. Her må en lese et kapitel om gangen å prøve å få med seg det som står. Boka utfordrer meg på mange måter. Tenker på Jesus når han hang på korset. Hvor lett kunne det ikke vært for han som er Herre og Gud å stige ned av korset eller i alle fall være sint å si at ” dette er urettferdig”. Her hadde han gått rundt omkring og gjort gode ting mot alle rundt ham og så ender det med at alle vender seg mot han og roper korsfest, korsfest. Men Jesus ber den mektigste bønnen på jord, midt i den verste smerten ”Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.”(Lukas 23.34.). Jesus ønsket ikke at Gud skulle regne med denne synda som de gjorde imot han når de en dag skulle dømmes. Så stor er Jesu kjærlighet til alle.
Vi kan vel alle” Fader vår”. Av og til blir det en oppramsing av ord som vi ikke alltid forstår meningen med. Dette er bønnen som Jesus lærte oss å be.( Matt 6,9-13.) I vers 12 står det, ”Og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere”. Den første der er jo grei. Vi kjenner jo som regel på oss når vi har gjort noe galt og vi ønsker å komme til Jesus å få tilgivelse for å gjenopprette forholdet. Men det andre der om at vi skal tilgi de som har gjort oss noe galt, det er ikke like lett. Jo eg klarer det å tilgi de nærmeste, kona, barna mine og kanskje andre eg er glad i. Men det å tilgi de som eg kjenner behandler meg dårlig, de som eg meiner har gjort urett i mot meg og de som eg er glad i, er vanskelig. Matt 6.14 lærer at for å leve i og erfare Guds velsignelse så må eg tilgi mine medmennesker. Her ligger den største utfordringen. At eg må stadig be om tilgivelse for de som gjør meg og mine nærmeste urett. Livar Haugland
–
Foto: Silje Frøystad
Kontakt med kjelda Ei samtale om bøn med to Jærske menn
3
Me har tidebøner, kyrkjeleg vekselsbøn og barnets enkle «Kjære Gud eg har det godt». Bibelen snakkar om bøn som ei djupt alvorleg og omstendeleg handling som krever full reinsing før ein inntek det aller heilagste. Samstundes er det eksempel på svært enkle bøner til Jesus som «berre sei eit ord, så vert guten frisk att». Bevegelse har møtt odelsguten med det uheldige namnet Stein Ødegård frå Bryne Kyrkje og tidlegare septikkoperatør Tor Bjarte Berge frå Frikyrkja. Temaet for dette samtaleintervjuet var bøn. Kva tyder bøn for desse og kvifor er det så viktig?
>>
To jærske menn
I tre setningar, kven er du? Ø: Sånn utanom det me gjer, kona og slikt? «Off, dæ va græla vanskele..» Eg er iallfall ein jordnær jærbu. Eg likar høg, stor himmel over livet. Fyrst og fremst er eg eit menneske med respekt for andre menneske sine liv, og forhåpentlegvis ikkje så veldig redd for å tenkja nytt. Forhåpentlegvis. Same spørsmål vert stilt Tor Bjarte Berge. Han har fått litt tid på å tenkje seg om, så han er kjapp i avtrekkjaren. - Gift, reflektert trebarnspappa. Sannhetssøkjande og omsorgsfull.
Kvifor er de prest/pastor? B: Eg er oppteken av sanninga. Ynskjer å få fram sanninga om Gud, om menneske og livet. Eg vil òg vere ein formidlar. Ø: Eg blei det fordi eg møtte det som eit kall då eg var ung. Dels i form av viktige puff frå menneske nær meg, elles hadde eg sikkert ikkje kome på det. Det er beste måten eg kan få brukt livet mitt til tjeneste for Gud. Eg tykkjer i grunnen at Gud har vore god mot meg. B: Det kan minna om Gud, ja.
Korleis ser dette ut i praksis? 4
B og Ø: Å leva i sanninga, og leva det ut. Og formidla det vidare.
Kva er bøn for deg? Ø: Sånn på skrætsj: Å snakke med Jesus. Det er Jesusnamnet eg brukar mest når eg ber. Det tyder at eg trur at han er der i alle situasjonar. I forhold til viktige ting i løpet av ein dag kan eg ofte tenkje «kjære Jesus, kan du gje meg kraft og styrke og opne ein veg eller ei dør?» B: Min hovudtanke om bøn er relasjon til Gud i Den Heilage Ande. Relasjon og kommunikasjon.
Korleis opplever de at svaret kjem? Ø: Svaret er i det å be. Tryggleiken det gir. Å stole på Jesus, at det ikkje handler om kva eg skal gjere, men Jesus. B: Det handler òg om å sjå dei små tinga. Å vandra i ferdiglagde gjerninger og sjå i slutten av dagen: Her har Gud hatt ein finger med. Konkrete ting, som helbreding og under.
Har du opplevd det? B: Ja, det har eg. Ø: Det er sterkt når eg kjem på besøk og eg merkar at Gud har minna dei om noko. «Det var eit bønesvar at du kom», seier nokon. Det er sterkt.
Har du ein yndlingsbønneposisjon? B: Nei. Men me er menneske (ande, sjel og kropp). Å bøye seg for Gud, det å knele, gjer noko med heile haldninga og innstillinga. At me kjem i audmjukhet.
Ø: Å knele er òg ein god posisjon å bli bedt for. Når eg er for meg sjølv, faldar eg hendene og lukker augene.
Har de fått bønesvar? Ø: Eg ber om opne dører der eg kjem. B: Definitivt. Vanskeleg å setje ord på ting. Eg ser som sagt på bøn som ein relasjon og kommunikasjon, så eg lever i eit bønesvar. Når me lever som kristne, har tru på bøn, opplever store og små ting. Opplever ein konkret helbredelse. Det er stort, det at vi lever i bøn. Ø: Det er noko som er der heile tida. Det største bønesvaret er når enkeltpersonar finn vegen til nattverden, når uhelbredeleg sjuke som veit dei skal døy likevel bevarer tru, takksemd og opplever å vere i Guds hand.
Kva er vanskeleg/lett med bøn? B: Det som ofte er vanskeleg eller som kostar mest, er å gå i forbøn for nokon andre. Det er ein spesiell kamp. Det er lett å be om styrke og kraft. Men å konkret gå inn i ein kamp for andre, der du må ofre tid og energi for å gå inn i bøn. Det lettaste er å berre liggje der, der Den Heilage Ande betjener. Å berre vere tilstades. Ø: Eg synst det er vanskeleg å vere konsentrert lenge om gongen, eg fell fort ut. Eg tenkjer at bøn ikkje er ein nådegave, men høyrer til i menigheten. Eg er rastlaus og aktivitetsorientert. B: Mann og løysingsorientert, meiner du? Ø: Hehe, jau, kanskje det. Å vere ein del av fellsskapet, kvile i det at andre ber. Eg er bevisst på bøn i forhold til alle typar samlingar. «Æg trur’kje æg ber hål i håve på folk i fellesskapet.»
Korleis har bønelivet ditt endra seg dei siste åra? Ø: Dei siste to åra opplever eg at eg er prest i eit fellesskap og miljø der det er meir bønepraksis og høve til å be i fellesskapet. Det har gjort meg godt, det å ha fleire å be saman med. Å vere saman med andre i bøn. B: Det er viktig å få fram, det med kollektiv bøn og fellesskap. Bøn er ei menighetssak, ikkje berre privat. Ø: Tidlegara laga eg bøneskjema, systematisk for å halde konsentrasjonen. Men nå lever eg meir i det som går føre seg, til dømes det å starte ei gruppe med bøn i menigheten. Det å ha sendt felles bønebrev til sokneråd, stab, heimar og kyrkja opplever eg godt.
Det fungerer? Ø: Ja, eg opplever det. Det betyr veldig mykje for enkeltpersonar å vere i med i fellesskapet på den måten. Livssituasjonen tilseier kanskje ikkje så mykje praktisk arbeid. B: For det fyrste: Bøn har blitt mykje viktigare enn eg har tenkt før. Eg har fått ei openberring
om at bøn er viktig kombinert med at du ser at det er det viktigaste verktyet i Guds rike. Framgang kombinert med å ha opplevd veldig mykje meir enn tidlegare. Det går meir og meir opp for meg, det som står i Efesarane, at me skal «be til eikvar tid i anden», ikkje i eigenprodusert kraft, men meir og meir i Den Heilage Ande.
Korleis ser det ut? B: Å bli fylt av Den Heilage Ande, å la han leda oss. Å leva i og dela Guds ord er å bli fylt av Anden/Guds ord. Det er to sider av same sak. Å gje han rom, at det ikkje handlar om kva vi får av han, men kva han får av oss. Me er tempelet, han fyller det tempelet og preger oss. Å vere i bøn i Anden er for meg tungetale. Eg seier ikkje det er for alle, men eg opplever ein konkret glede i det, det byggjer opp meg sjølv og mi eiga tru.
Brenn de inne med noko de ikkje har fått sagt? Ø: Det er viktig for alle å ha eit kristent fellesskap å be med. Me er veldig forskjellig skrudd saman. Gudstenestefellesskapet praktiserer bøn i mange forskjellige former, med faste bøner og vekselsbøner. Du får eit ganske variert opplegg. Bøn er ikkje noko du gjer aleine, men viktig å ha kontakt med husgrupper, gudstenester. B: Det er veldig viktig, det du seier der. Det er tider ein ikkje klarer å be. B: At det er ei felles greie, ikkje berre personleg. Gled dykk med dei glade og gråt med dei sørgande. Når me treng kvarandre, så lener me oss på kvarandre. Denne veka treng eg ikkje prestera sjølv. Ø: Ein har nokon å lene seg til i eit fellesskap.
Viss det var èin ting de ser i den andre sin menighet som de ynskjer meir av, kva er det? B: Me trør ikkje kvarandre ned sånn sett.. Ø: Eg trur eg kunne ynskje meg noko av engasjementet for å vere eit fellesskap som byggjer kvarandre opp og hjelper kvarandre på vegen. B: Store ord då! Den norske Kyrkja og dåkke (Bedehuskirken, jour.anm) har sterk bevissthet rundt det kollektive. Ting har lettare for å falle på enkeltpersonar hjå oss. Så, fokus på det kollektive. De er nok sterkare der. Ø: Det er veldig bra å ha leiarfellesskapet. Både i forhold til bøn, men òg å vere trygge. Å sjå felles utfordringar. Ø: No kom eg på noko med dei tre setningane: Eg er ein lagspelar. Det gjeld òg i forhold til bøn. Me er saman om å gå for det. Silje Frøystad
5
Foto: Silje Frøystad
bo ko m tal e r 6
Bønn Fra bønnens – har det verden noen hensikt? Av Ole Hallesby.
Av Philip Yancey
Ole Hallesby var professor i teologi, og er en kjent predikant og forfatter. Denne boken hadde sitt 1. opplag i 1927 og er nå ute i sitt 22. opplag. Det er den mest kjente boken til Hallesby og er oversatt til mange språk. Denne boken er veldig inspirerende og er en fantastisk bok om bønn. Den går gjennom bønnens mange aspekter. Hallesby skriver om at det er Jesus som gav oss bønnen, og nå ønsker han å formidle hvordan vi kan bruke den. Å lukke Jesus inn Å be er å lukke Jesus inn i livet vårt. Jesus trenger bare adgang, da vil han komme inn og bruke sine krefter og sin kjærlighet i livet vårt. Fantastisk! Det kommer altså ikke ann på om vi ber med intens vilje, flotte ord, følelser eller gjennomtenkte bønneemner. ” Se jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg”. Åp.3,20 Bønnens løfter I Bibelen er det veldig mange løfter knyttet til bønn, men for mange kristne føles bønn som et slit. Alle har både positive og negative opplevelser med det å be. Men Hallesby skriver om tro, tvil og vantro, og mange av de vrangforestillingene vi har i forhold til bønn. Han skriver også om hvor viktig det er å be for familie, arbeid og Guds rikes arbeid. Jeg vet etter å ha lest denne boken, at vi må være enda mer frimodige og tålmodige i bønn. Dette er kjempe inspirerende å lese. Nå er det snart jul, så løp og kjøp. Om du ikke har lest den selv: Les! Du vil garantert få nye tanker og opplevelser med bønn! ”Hvis dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det” Johs. 15,7 ”La oss derfor med frimodighet tre frem for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rett tid”. Heb. 4,16
Denne boka handler som tittelen tilsier, om bønn. Den setter ord på mange av de tingene vi tenker om bønn, men som kan være vanskelig å sette ord på. Hva er bønn, og hvorfor skal vi be?
Av Jofrid Vold
Den tar også opp store spørsmål som bønnens dilemma, som for eks. ubesvarte bønner i møte med sykdom og død, og i tilfelle, bønn om helbredelse. Jeg må innrømme, at jeg i møte med denne boka ble veldig utfordret på hele bønnelivet mitt. Jeg ble nesten sint og frustrert. Skal det være nødvendig å skrive en bok om bønn? Burde ikke bønn være det mest naturlige og sentrale i livet vårt, vi som er Guds folk? Hva er det som gjør at noen mener å kunne mer om dette en andre? Vi ber jo til en og samme Gud. En Gud uten begrensninger og rangeringer. En Gud som har skapt meg, og ønsker å ha relasjon med meg. Hvordan kan mitt personlige forhold til en allmektig Gud, påvirkes av andre menneskers erfaringer? I ettertid ser jeg, at jeg muligens trengte å lese denne boken, selv om jeg må innrømme at mange spørsmål fremdeles er uklare, og ubesvart. Han skriver mye bra om bønnens hensikt i forhold til relasjonen med Gud. Bearbeiding i forhold til bekymringer og problemer, og det å sette ord på ting i bønn.
Hvorfor er det få, eller ingen registrerte tilfeller av helbredelser ved sykdommer som normalt har en dødelighet på 100%. Hvordan skal vi snakke om helbredlese i møte med folk som har mistet noen av sine nære i sykdom, der kanskje andre har opplevd helbredelse for samme sykdom. Er Gud selektiv når han velger å helbrede. Forfatteren refererer til egne erfaringer, der han ofte får brev fra sine egne lesere. Han skriver at skuffen med ubesvarte bønner fra sine lesere er mye større en den skuffen som inneholder bønnesvar. Og han er ærlig på at dette er spørsmål det ikke går an å gi et riktig svar på. Han nevner det bibelen sier om problemer i forhold til bønnesvar, som synd og vantro. Men i mange tilfelle der Gud ikke har grepet inn, blir det ofte feil å trekke inn disse faktorene som konklusjon. Han har fått meg til å tenke litt over hvordan jeg kommuniserer i møte med folk jeg ber for, hvordan jeg møter folk som sliter med sykdom. Jeg kan ikke si at en helbredelse alltid er det naturlige utfallet av forbønn. Mangen spørsmål har verken vi eller forfatteren mulighet til å svare på. Alt i alt er det en bok jeg kan anbefale. Den har en del historier og andre fortellinger som er plassert utenfor forfatterens egen skriving. Dette var litt forstyrrende for min del, da jeg ofte datt ut av det jeg faktisk leste på. Johannes Bjelland
Forfatteren våger også å stille spørsmål ved mange ting som vi kanskje ikke tørr å snakke så høyt om i kirkesammenheng, i møte bønn. Hvorfor svarer Gud ikke på bønn. Hvorfor virker Gud ofte taus og uinteressert. Hvorfor lærer vi at Gud kan helbrede syke og vekke opp døde ved forbønn, når det hører til sjeldenheten at det faktisk skjer.
Bønn Stillferdige - fram- taler om for alt bønnen Av Oddvar Søvik.
En bok som inspirerer! Bønn - framfor alt ble utgitt for første gang i 1995, men ble utgitt igjen i 2006 på grunn av Søvik stadig fikk hendvendelser fra folk som prøvde å få tak i boken. I den fornyet utgaven er faktaopplysninger blitt oppdatert og Søvik har tilføyd en del. I Bønn - framfor alt tar Oddvar Søvik for seg viktige og konkrete spørsmål i forhold til bønn. Boken er strukturert og enkel å lese. Bønn - framfor alt består av syv kapittler, og hvert kapittel inneholder syv delkapitler. I tillegg finnes det en samtaleplan bakerst i boken, som kan være til god hjelp for å få et rikere bønneliv. I Bønn - framfor alt leser vi om hva det vil si å be, hvorfor bønn er viktig, hva bønnene i fadervår betyr, hvordan en skal be, hvilke bønneemner er viktige å ha, hva som kan hindre oss i å be og hvorfor vi ikke alltid får det vi ber om. Søvik skriver på en måte som gjør det enkelt for leseren å appelere til seg selv. Han gir kloke og enkle råd til leseren. Søvik refererer stadig til Bibelens ord, noe som skaper autoritet. Boken til Oddvar Søvik er full av vitnespyrd, som han håper vil inspirere til et rikere bønneliv. Søvik ønsker at flere skal få erfare at bønnen er selve fundamentet til det vi gjør i livet. Bønn - framfor alt er en bok som skal være til oppbyggelse og fornyelse i bønn. Personlig har jeg opplevd boken som svært bekreftende og ekte. Jeg innser at det fortsatt er mye jeg ikke har erfart eller forstått når det kommer til bønn, men opplever en enorm lengsel etter å se mer. Bønn - framfor alt er en bok som har satt ord på mange av tankene mine, og besvarer flere av spørsmålene jeg har hatt i forhold til bønn. Søvik formulerer seg på en kjærlig og omsorgsfull måte, og selve tonen i boken er rolig og avspent. Etter å ha lest Bønn - framfor alt satt jeg igjen med en lengsel og inspirasjon etter å erfare et dypere bønneliv og ny kunnskap som gjør det mulig å oppnå. Marlén Gusevik
Av S. D. Gordon
Denne boken ga meg mat! «Stillferdige taler om bønnen» er ei bok med mye innhald - som har gitt meg mye å «tygge på». Den utfordret og inspirerte meg på samme tid. Boken tar opp ulike sider av bønn. Jeg vil formidle noen smakebiter. Noe av det første som står i boken, er hvordan Gud har vunnet oss tilbake til ham gjennom hans kjærlighet. Videre kan vi lese at Guds inderligste ønske er at vi skal vera med å vinne andre tilbake til han. Jeg gjentar: Hans inderligste ønske. Hvordan gjør man det? Gud har gitt oss Den Hellige Ånd til å hjelpe oss. Han kjem inn i livet til dei som ønsker det. Men vet du at selv om du har åpnet for ham, så er det ikke sikkert du har gitt han den hedersplassen han fortjener? Viss han ikke får rom til å virke - så kan han heller ikke utrette det han vil. Når vi setter bønn først, kan vi utrette mest for Gud. Vi kan til og med forandre liv til mennesker som bor på andre siden av jordkloden. Gordan skriver «du utretter mer gjennom din bønn enn gjennom din personlige kontakt». Bønn er også ein kamp. Det er ein kamp på jorden om hven som skal eie verden og dem som bor i den. Vi kan være med på å bestemme hven som skal vinne denne kampen. Viss vi vil være på lag med Herren, er vi til best hjelp viss vi stiller hele vårt liv disponibelt. Da kan ikke Satan vinne. Det beskrives 3 hindringer for bønn i boka. Den fyrste er synd. Det refereres til Jes 1,15 «Og når dere brer ut hendene, skjuler jeg mine øyne for dere. Hvor mye dere så ber, hører jeg ikke. Deres hender er fulle av blod.» Den andre hindringen er at bønnen er selvisk. Den siste er en uforsonlig ånd. Vi må ikke la Satan få slippe inn i hjerte vårt på grunn av hat. Tilgivelse og bønn er som hånd i hanske.
Desse tre hindringane for bønn har ødelagt mye i mange liv - og forsinker Guds plan for menneskene. Vi må ha et rett forhold til Gud – et rent hjerte - når vi ber. Og vi må lytte til Gud. Gud har en plan, og vi må lytte til planen for å kunne være en del av den. Tørr vi å be «la din vilje skje»? Jesus bør vera vårt eksempel. Han elsket å be. Bønnen blei en del av livet hans. Jeg ønsker at dere skal få oppleve og smake på dei samme godbitene som jeg har fått smake. «Stillferdige taler om bønnen» er snop for dei som vil ha mer av Jesus i sitt liv. Eg vil avslutte med eit sitat fra boken som gjorde et sterkt inntrykk på meg: «De store menneskene på jorden i dag er de som ber. Jeg mener ikke de som taler om bønn eller sier at de tror på bønn, ikke engang de som kan forklare hva bønn er, men de som ber». La din vilje skje! Miriam Lauskar
7
på bønnerommet
8
Vi er en gjeng som samles på bønnerommet hver mandag- og torsdag morgen kl 09.00-09.45 til lovsang og bønn. Dette vil vi at flest mulig skal være med på. Her har noen svart på et par spørsmål slik at flere kan se mer av hvorfor bønnesamling og får lyst til å bli med: – Hva er din opplevelse av å være med på bønne- lovsangsmøte på bønnerommet? – Hvorfor er du der?
Kristian Først og fremst er jeg der for å møte Gud. Jeg ønsker å bli så godt kjent med Gud som overhode mulig. I høst fikk jeg en skikkelig ”wake up call” ifm forbønn. Etter det har jeg ryddet plass til Gud i livet. Jeg har i flere år vært i forhandlinger med jobb angående en fridag i uken. Nå er det endelig på plass. Bønnemøte på mandag morgen har da blitt en naturlig plass å søke Gud. Ved oppmøte kl:0900 eller kanskje kl:0902, er det en avslappet stemning, noen “mårratryner” og mange kjærlige blikk. Med kjærlige blikk mener jeg at jeg merker at folk setter pris på hverandre. Neste post er kaffekø og en flytende start i 2. etasje. Silje starter opp samlingen på en måte som bare Silje kan. Forresten ei FANTASTISKE DAMA!!! Folk inntar bønneposisjoner i forskjellige varianter, vi er i gang. Jeg opplever fredfulle samlinger hvor folk er seg selv og koblet på Gud. Høydepunktet for meg er mange ganger sluttfasen. Da ber vi for hverandre konkret inn mot hverdagsting. Dette har stor betydning for meg. Det er oppmuntrende, det letter på skulderlas-
set, en får veiledning, osv. Dette er uten tvil den beste dagen i uka!
Weronica Å komme på bønnerommet er alltid godt. Du kan komme akkurat slik du er. For min del er jeg som oftest ganske trett. Og det som gjør at jeg orker å sette av tid til morgensamling er nok hele atmosfæren. Folk som vil starte dagen med å være med Gud, det er herlig! For min egen del så opplever jeg ikke mye når jeg er der, men jeg kjenner på fred. Det er godt. Det er og godt å se at vi er ei kirke, hvor det ikke er et lederskap som er langt over andre, men at de inviterer hele menigheten med.
Anne Marie Jeg syns at det er en veldig fin måte å starte dagen og uka på. Bare få være. Litt trøtt, akkurat i den dagsformen jeg kommer i, men med fokus på Gud i bønn og lovsang. Jeg får lagt fra meg alt mitt eget på et vis, samtidig som jeg får satt fokus på det som er viktig i uka og dagene som kommer. Jeg starter dagen med å bruke tid med Jesus og merker at jeg da er mer bevisst på at Han er med meg resten av dagen også. Jeg blir mer fokusert på hva som er viktig
Alle foto: Silje Frøystad
9
I tillegg så er det fint å få møte de andre i menigheten litt utenom gudstjenestene. Selv om vi er mest fokusert på bønnestunda og ikke akkurat prater så mye med hverandre, så er vi sammen om noe. Det å være sammen i bønn styrker fellesskapsfølelsen hos meg. Og jeg kjenner at vi er en familie. Og så er det jo fint å få være litt med godgjengen på kontoret:) Det gjør også at det er lettere for meg å se og forstå hva vi gjør i menigheten vår, for jeg har faktisk flere muligheter til å prate med de om det. Stille spørsmål hvis jeg har behov for det, eller bare si hva jeg tenker og mener. Vi blir bedre kjent. Gode folk, god Gud, god stemning:)
Aina Det oppleves som en veldig bra start på dagen og uka. Jeg er der for å leve tettere med Gud, altså å lære å høre stemmen hans bedre. Det betyr for meg at jeg lever tettere med Gud resten av uken. Å be sammen er noe av det beste som finnes.
Det gjør en stor forskjell på dagen min, og jeg får et mye større overskudd. Det å be for skoler, barnehager, jobb og plassen vi bor, er utrolig bra. Jeg anbefaler det til alle andre som har fri på mandager. Av Marita Stangeland
Foto: Privat
og hva som er litt mindre viktig:)
10
11
Foto: Tamara van Molken (flickr.com)
Perspektiver på bønn
Bønn - en mulighet Full av nåde og tvil sitter jeg her og skal skrive noen tanker om bønn. Bønn er fantastisk, det er nyttig og det trengs i min hverdag. Men så er det også vanskelig og uhåndgripelig og jeg stopper til tider opp og bare tenker at jeg er gal fordi jeg sitter og prater med med selv. Jeg glemmer så lett at Gud bor i meg, at Han virkelig lytter og at han lengter etter å få høre hvordan jeg virkelig har det.
12
Tro det eller ei men det er ikke slik at etter å ha vært kristen i over 20 år så kommer jeg bare inn i en rytme på bønnelivet som fungerer bedre og bedre hver dag. For en stund siden oppdaget jeg at mine bønner ofte hadde et slags fast mønster. Jeg takket for dagen, for at jeg hadde det godt, takket for venner og familie og og så kom alle ønskene mine til slutt. Det var trygt og godt, skjedde som regel når jeg lå med dyna tett opptil haka og var i ferd med og sovne. Og det er ingenting i veien med å be før man legger seg, problemet mitt var mer at bønnen min ikke føltes ekte. Det var bare ord som jeg kunne fra før. De kom liksom helt automatisk og det var sjelden noen store forandringer i det jeg bad om. Jeg følte Gud begynte å pirke i meg og i måten jeg bad på, det føltes ubehagelig fordi jeg var ganske “flink” til å be på min måte. Jeg hadde ikke lyst å slutte med det. Men pirkingen ville ikke ta slutt og jeg måtte krype til det vidunderlige korset, der alle mine feil og mangler kan få legges ned og si til Jesus at jeg ville begynne på nytt. Jeg ønsket at mine bønner skulle være meg selv og at de skulle komme rett fra hjertet mitt til Guds. Jeg begynte å si til Gud at Han ofte virket fjern, at jeg manglet tro, at jeg hadde blitt altfor sint på Odd Erling og ungene. Jeg sa alle de kjipe tingene, og alle de herlige tingene, det krevde at jeg begynte å være modig når jeg skulle be, og det førte til en forandring. Stadig vender jeg tilbake til denne faste rytmen der mine ønsker bare blir ropt ut til Gud, jeg glemmer til og med å takke først. Men ofte hører jeg en lav stemme som sier: Våg å vær deg selv - også sammen med Meg! Men så er det ikke så lett å bare si det som det er, for jeg har endel kristen bagasje som henger på meg som en tung sekk stappet med minner
både om en Gud som griper inn men også om en Gud som ikke gjør det. La meg ta dere med til nord Afrikas perle, Tunisia og til fire unge jenter som skal på “teamtur” og oppleve Guds verk i nye omgivelser. Uten bagasjen sin men med skyhøye forventninger sitter vi på toget fra flyplassen i Tunis til den mye mindre byen Sousse hvor vi skal være med noen andre nordmenn som også tilhører Veien, Sannheten og Livet. Vi er blitt hentet av Tom, en blond mann som snakker kav haua dialekt men også arabisk, slik som de innfødte gjør. Vi har allerede mistet hverandre en gang (og funnet hverandre igjen) og spist nasjonalretten couscous mens en av oss klarte å bli innelåst på do (!) og nå humper vi avgårde i en stappfull, svett togvogn. Den mest musikalske av oss drar fram gitaren og begynner å klimpe litt, vi vet ikke helt hva vi skal synge for alle disse menneskene som sitter og stirrer på oss som om de aldri har sett fire hvite jenter på et tog før, men etterhvert går det som en lek. De syns det er kjekt samme hva vi synger, så vi synger litt om Jesus, litt på norsk før vi slår til med Titanic sangen. Da er stemningen ganske høy og folk klapper og synger med og vi har pluttselig fått hele oppmerksomheten. Vi tenker at vi vel kan dra nytte av den når vi først har fått den. Så vi begynner å snakke litt med folk og kommer etterhvert i kontakt med en dame som har en blind datter med seg på toget. Det er lett å se at hun er blind for øynene hennes er en helt annen farge enn vanlig og hun sitter veldig rolig og sier ingenting. Frimodige som vi er spør vi om vi kan be for henne. Vi får lov. Dette ligger ann til å bli tidenes teamtur! Allerede første dagen i Tunisia skal vi få oppleve en helbre-
delse! Spenningen er til å ta og føle på, alle sitter rundt oss og ser på at vi legger hendene på denne jenta og ber for henne om at Jesus må gjøre henne frisk. Jeg kjenner en kriblende følelsen inni meg, og jeg tror av hele mitt hjerte at nå skal Gud gripe inn og gjøre alt nytt. Jeg åpner øynene og kikker på jenta, hun kikker ikke tilbake. Folkene rundt oss stirrer på oss og lurer på hva vi egentlig driver med. Det var en vond følelse, jeg kjente jeg ble skuffet og lei meg. Det hadde gitt så mye mening med en helbredelse! Det hadde blitt lagt merke til om det skjedde noe med henne den dagen. Minnet ligger fremdeles i sekken og kommer frem nå og da. Men i sekken ligger også andre minner. Jeg husker en tid på ungdomsskolen hvor vi nesten var blitt flere kristne enn ikke kristne i klassen og vi startet en bønngruppe på skolen. Det begynte vel egentlig med at noen venninner leste Bibelen sammen og oppdaget at det var mange løfter knyttet til bønn. Vi ble giret på å ta med bønn inn på skolen. Vi fikk lov av rektor å ha bønnemøte på et grupperom i langfri, og vi inviterte folk til å være med. Vi var vel gjennomsnittlig 5-6 stk som bad for lærere, medelever og andre i skoletiden. Det var kraftige saker og det ble lagt merke til oss. Vi fikk oppleve at søskenbarnet til en vennine, som lå på sykehuset og skulle dø, fikk komme hjem igjen. Vi opplevde at bønnerommet var fullt når noen i klassen mistet foreldre eller familiemedlemmer. Vi fikk erfare at de løftene vi hadde lest om i Bibelen var til og stole på. Gud ønsket å være tilstede i livene våre, og han kunne bruke noen opprømte tenåringer til å føre folk nærmere Seg. Tilsammen utgjør minnene i sekken en rekke tilfeller der Gud virkelig gjør noe, og noen der Han opptrer mer passivt enn ventet. Bønn vil alltid være uforutsigbart fordi det er Gud som har all makt. Vi har makt til å be, til å være oss selv sammen med Han, og så er resten opp til Ham. Det er godt å få legge livet mitt i hans hender, og det er godt å vite at han syns at jeg er god nok slik som jeg er. Det er godt å vite at Gud alltid er tilstede i bønn, uavhengig av om jeg føler det sånn eller ikke. Av Tone Karlsen
Gud er vår far “Det er makt i de foldede hender”, har Trygve Bjerkreim skrevet. Og vi er enige. Selv har vi mye kunnskap om bønn, og vi vet hvor revolusjonerende det kan være. Allikevel glemmer vi ofte dette i en hektisk hverdag, og bønnelivet blir i praksis noe helt annet det enn den teoretiske kunnskapen vår skulle tilsi. Det er i alle fall min erfaring. Bønn kan for eksempel bli en liste (nedskrevet eller memorert) med ting du går gjennom hver dag, mer eller mindre mekanisk. Vi ber for venner som ikke kjenner Jesus, for ting vi skal gjøre neste dag, for den syke tanten til noen som kjenner noen som vi kjenner og så videre. Ofte gjør vi dette uten særlig glede eller entusiasme, og en blir litt lei av hele greia. Det gjelder i hvert fall meg. Det trenger ikke å være slik. Gud er vår Far. Når vi som er onde vet å gi barna våre gode gaver, hvor mye mer skal ikke vår Far i himmelen gi gode gaver til oss når vi ber ham? Bønn kan være en nær relasjon til Far, der Han gir oss det vi trenger, og forandrer oss slik at vi blir enda mer like Jesus. Fra en slik relasjon går Guds rike frem, både i eget liv og i omgivelsene rundt oss. Sår blir helbredet, dårlige vaner blir endret. Det forandrer hjertene våre og bønnelisten blir noe mer enn bare en bønneliste, men heller Far sin vilje som også er blitt vår vilje. I stedet for å være noe vi gjør av plikt, blir det noe vi trenger hver dag. Hver time. Som Henry F. Lyte sier i salmen Abide With Me: “I need thy presence every passing hour”.
Ein tanke no og ein takk då Eg går heime med vesle Anton for tida. Og av og til så tenker eg at det å snakke med han fungerer litt på samme måten som bønn. Eg seier det eg har på hjartet og snakkar om smått og stort, men den responsen Anton gir er kanskje ikke det eg ventar eller den lar vente på seg. Slik opplever eg ofte at bønn er i kvardagen òg. Eg ber gjerne ein tanke no og ein takk då, innimellom alt anna dagen er fylt med. Svaret får eg kanskje ikkje med ein gong og når det kjem er det gjerne noko anna enn eg venta. Eg trur at eg kan bruke meir tid til å vente og sjå etter svara frå Gud på bønnene mine.
Me er heldige Det å be i saman med andre syns eg er ein veldig god ting. Då er det lettare å vera fokusert på bønna og vera lyttande til om Gud vil sei noko. I huskyrkja brukar me alltid tid på å be for kvarandre. Eg tenker ofte at me er heldige som har nokon som ber for oss og ungane våre og at me er heldige som får vera med å be for andre. Eg kunne nok oftare benytta muligheten for forbønn andre plassar enn i huskyrkja sjølv om det ikkje alltid er dei store tinga det gjeld. Men når tilbodet er der så sitt eg ofte så altfor godt på stolen…
Mange takkebønner Det å be i lag i familien merkar eg knyttar oss tettare saman. Og så er det stort fordi eg får erfara bønn i lag med ungane som er fulle av tillit til Gud. Det blir mange takkebønner i lag med dei små - og når ein takkar kvar dag så er det jo heilt utrulig å sjå kor mykje me har å takke Gud for. Både om kvelden heime og når me er saman med ungane i huskyrkja ber me denne bønna i lag:
Odd Ivar Nese
Må dagen vera god for deg Og Gud få visa deg din veg. Må Gud gje glede rik og stor Slik regnet vatnar tørre jord. Må Gud bli hos deg der du går Slik sola skin så lys og klår.
Det er ei bønn som eg opplever det er godt å få be både for min eigen kvardag og å få lov å be i lag med andre - både små og store. Målfrid Hannisdal Teigen
13
unde rv isnin g
Tidligere pastor i frikyrkja, Oddvar Søvik, har gitt ut boken ”Bønn framfor alt”. Den kommer nå i 3. opplag. Bevegelse har bedt Søvik dele noen tanker ut fra dette temaet. For mer utfyllende lesning anbefales boken på det varmeste.
Bønn framfor alt (Hvorfor er det så viktig å be?) 1.”Å be er å lukke Jesus inn.”
14
Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg. (Åp.3,20) Når Jesus lukkes inn, har vi løfter om at
Han vil lede oss. Mest kjent er vel løftet i Jeg vil lære deg og vise deg den veien du skal gå. Jeg lar mitt øye hvile på deg og gir deg råd. (Sal 32,8) Gud har en plan for våre liv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem.(Ef.2,10)
Han vil virke i oss med sin kraft Apostlene var ingen åndelige supermenn. De var helt vanlige mennesker, svake og avmektige. Men Åndens kraft står ikke i motsetning til vår svakhet. Snarere tvert imot. Det er når vår kraft går ut at hans kraft kan gå inn. Uten Jesus kan vi ingenting gjøre.(Joh.15,5) Men med Jesus er alt mulig. Derfor kan Paulus frimodig bekjenne og forkynne: Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. (Fil.4,13)
Han som virker i oss med sin kraft, og kan gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om og forstår.(Ef.3,20) Guds kraft “fullendes i svakhet.” Derfor vil Paulus helst rose seg av sin svakhet “for at Kristi kraft kan ta bolig i meg,” sier han i 2. Kor.12,9.
Vår kjærlighet til ham utdypes. Det er klart at Gud ønsker å lede oss inn i de gjerninger han har lagt ferdige. Han er vår Far, og da er han like interessert i å lede sine barn som noen jordisk far, ja mye mer.
Misjonæren Rosalind Rinker definerer bønn som ”en dialog mellom to personer som elsker hverandre” (R. Rinker: ”Prayer: Conversing with God”, s. 23)
Men hvorfor erfarer vi likevel så lite av Guds ledelse i våre liv? Jeg tror nok det henger sammen med at vi har så lite tid, eller rettere: Tar så lite tid, til å ha øyenkontakt med Herren. Det éne nødvendige må prioriteres fremfor de mange mindre nødvendige ting.
Bønnen behøver ikke være from eller velformulert. Men den må være ærlig. Når vi har mot til å ta frem det dypeste mørke i våre liv, de ting som vi kanskje har forsøkt å skjule både for oss selv og andre, og så opplever å bli forstått og møtt med nåde, da vokser vår kjærlighet til Ham!
I Salme 25,15 sier David: Jeg vender alltid mine øyne mot Herren. Det er grunnposisjonen for å kunne erfare Guds ledelse.
Dessuten tror jeg at Gud gleder seg over av vi søker Ham for hans egen skyld, at vi bare ønsker å være i hans nærhet. Han elsker oss, og for to som er glade i hverandre er det godt bare å få være sammen.
2. Bønn forvandler Bønn forvandler den som ber Vedholdende bønn fører til engasjement. Ber vi for eksempel om frelse for et menneske vil vi få nød for denne personen og bli mer oppmerksomme på de anledninger Gud gir oss til å vitne for dem. Paulus vitner sterkt om denne nøden i Romerbrevets niende og tiende kapittel: Jeg har en stor sorg i hjertet, noe som alltid piner meg. Brødre, av hele mitt hjerte ønsker jeg og ber til Gud at de må bli frelst.(Rom.9,2 og 10,1)
Bønn forvandler dem vi ber for Det uomvendte menneskets hjerte er lukket for Gud. Men når vi begynner å be for noen, vil Gud arbeide med ham/henne og forvandle dem. Paulus var seg meget bevisst at bønnens arbeid var en forutsetning for å kunne forkynne evangeliet med gjennomslagskraft. Han sier: Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet.(Kol4,3) Hallesby sammenligner dette bønnens arbeid med å bore i fjell. Det er et møysommelig arbeid som tar tid og krefter, spesielt når man bruker slegge og meisel. Men når dette arbeidet er gjort og hullene er ladet med dynamitt, kan hvem som helst tenne lunta. Det er det minste arbeidet. Guds kraft heter på gresk dynamis !
3. Bønn er et mektig våpen Vi er i krig! Bare for få år siden var det mange som lo av dem som trodde det fantes en djevel og en ond
1 Tim 2,1:
Og nå formaner jeg dere framfor alt å bære fram bønner og påkallelse, forbønner og takk for alle mennesker.
åndehær. Et slikt primitivt verdensbilde kunne man ikke forfekte i vår moderne tid. Nå er det få som ler. TV og ukeblader har stadig innslag om ”åndenes makt”. Paulus´ gamle ord i Ef.6,12 har fått en ny aktualitet for oss. For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.(Ef.6,12)
15
Forsvarsvåpen Å leve som en kristen er å leve i kampsonen mellom Gud og Satan. Vi har blitt borgere av Guds rike, men Satan og hans åndehær gjør hva de kan for å vinne oss tilbake. Først angriper han vårt tankeliv, og han har en ypperlig alliert i vårt indre: Syndenaturen. Og har det først skjedd et fall i tanken blir det ofte bare et spørsmål om tid og anledning før det skjer et fall i handling. Han vet hvor vi er svakest, og der setter han inn. Men i bønnen kan vi stå ham imot! Bøy dere da for Gud! Men stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere.(Jak.4,7)
Bønn beskytter Vi kan også be for andre om beskyttelse mot Satans angrep. Det er dette Paulus oppfordrer romerne til når han sier: Jeg ber dere, brødre, Kjemp sammen med meg ved å be for meg til Gud. Be om at jeg må bli berget fra de vantro i Judea. (Rom.15,30-31a) Vi får tro at de kristne i Roma fulgte denne oppfordringen og bad slik Paulus hadde nevnt. Les Apg 21-23 og se hvordan Paulus ble bønnhørt:
Angrepsvåpen
4. Gud blir æret.
Et av de beste bibelske eksempler på det er fortellingen om striden mot amalekittene. (2.Mos.17,8-16) Moses gav Josva beskjed om å gå til motangrep. Imens ville han stille seg øverst på en haug med gudsstaven løftet i bønn. Da gikk det slik til at så lenge Moses holdt hånden i været, hadde israelittene overtaket. Men så snart han lot hånden synke, var amalekittene de sterkeste.(2.Mos.17,11)
Hovedhensikten med våre liv er at Gud må bli æret. Han har skapt oss, utvalgt oss og frelst oss for at vi skal være “til pris og ære for hans herlighet.” Dette gjentar Paulus hele tre ganger i prologen til Efeserbrevet (vers 6, 12 og 14). Også vår bønn skulle ha som høyeste mål å tjene denne hensikt. Det viktigste er altså ikke at vi får det vi ber om, men at Gud blir æret ved at vi får det han vil. Oddvar Søvik
Striden ble altså ikke avgjort nede på sletten, men oppe på haugen der Moses stod og bad! Men Moses ble trett. Da kom Josva og Hur og støttet ham på hver side til solen gikk ned. “Slik vant Josva over amalekittene”(v.13) lyder beretningen. Men vi kan med rette spørre: Hvem vant? Det var Gud som gav folket seier som svar på bønn. Guds menighet kunne vinne langt flere kamper nede i dalen, om den hadde flere forbedere oppe på haugen som løftet opp Jesu navn i lovprisning og bønn.
Vitnesbyrd om
bønnesvar
Da jeg skulle ha oppkjøring til bil-lappen var jeg vanvittig nervøs og hadde ikke roen i det hele tatt. Det er jo helt normalt å være nervøs, men jeg var helt fra meg og så for meg de verste scenarioene. Jeg hadde spurt 5-6 venner om å be om fred og ro for meg under oppkjøringen. Med det samme jeg startet bilen og begynte å kjøre, kom freden og jeg klarte å puste og sluttet å skjelve for jeg visste DHÅ var der. Og hele oppkjøring gikk bra, det var et stort bønnesvar! :) – Solfrid Sele 16
Jeg har opplevd å se mange mennesker ta flere skritt med Gud. Han har gitt meg en fantastisk plass å bo og jeg opplever hele tiden at Gud jobber med de tingene jeg legger frem for Ham. Det skjer veldig mye med vennene mine som ikke kjenner Jesus. Det største bønnesvaret jeg noen gang har fått, er den dagen legene fortalte meg at jeg ikke lenger hadde kreft. Gud har bare vist seg enormt trofast og han hører virkelig når vi ber!! - Charlotte Dybing
For noen år tilbake hadde jeg en samtale med min mor om boken Jabes bønn. Vi hadde en flott samtale om boken, og jeg fikk låne den med hjem slik at jeg kunne lese den. Jeg la boken i hyllen, men leste den aldri. Jeg begynte å be bønnen: ”ta meg, bruk meg!” Kanskje ikke av hjerte, men det var inntil jeg nylig leste boka. Jabes bønn var vanvittig utfordrende, og det var mange historier jeg virkelig kunne leve meg inn i. Jeg satt hele kvelden, oppslukt i boken, og var nesten ferdig da jeg fant ut at jeg måtte stoppe. Den første tanken som slo meg var: ”våger jeg å be Jabes bønn?”. Etter en kort tankeprosess ba jeg etter beste evne. Overraskende nok kjentes det ærlig ut. Det var en god følelse å virkelig mene det jeg ba. Men det skulle vise seg å by på utfordringer. Etter en tur med hunden var jeg i seng 00.30. Litt sent for en søndagskveld å være. Mandag morgen gikk jeg på bønnemøte. Under forbønn fortalte jeg om Jabes bønn og bokens utfordringer. Jeg fikk forbønn, og etter bønnemøte satte jeg kursen mot bilen. Da kom Silje Frøystad gående, og hun lurte på om ikke jeg ville bli med å lede lovsang på visjonssamlingen dagen etter.” He, he ehhhhh. Den satt! He nettopp lest Jabes bønn, så den gjekk rett inn kjenne æg. Kan æg tenka på det?”. ”Ingen problem”, komme det kontant fra Silje. ” Æ dæ me folt band eller?”. ”Nei, dæ æ bare mæg å gitaren”, sier Silje. ”Så pass!”, var vel det jeg fikk frem. Jeg fant fort ut at dette var noe jeg ikke kunne si nei til. Det var jo dette jeg ville, at Gud skulle sprenge grensene mine. Jeg måtte jobbe med meg selv hele den dagen med å legge dette over i Gud sine hender. Det gikk ganske greit i starten, men jeg var nervøs, spesielt da jeg gikk frem for å synge. Silje hadde i tillegg utfordret meg til å si litt om hvorfor jeg sang. Det kostet ”flettå” kjente jeg, men jeg gjorde det likevel.
“Jeg stod utenfor løa på Grødeland, det var full fyr og vi hadde mistet kontakten med Asle og Endre som var inne for å slukke brannen. Jeg viste ikke hva mer vi kunne gjøre, folk var på vei inn men det brant noe enormt inne. Da ropte jeg på Gud; “Kjære Gud, Nå er det bare du som kan få de ut”. De utrolig lange minuttene vi ikke hadde kontakt ba jeg hele tiden og fikk erfare at Gud svarte. Han ledet Asle og Endre ut på en fantastisk måte. Et fantastisk bønnesvar!” – Svein Arne Fassleand
”Så skal vi ikke lenger være umyndige småbarn, ikke la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep. Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ut fra ham blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet. Efeserne 4,14-16 Jeg vil oppmuntre alle til å ta nye skritt med Gud. Det koster litt, men da vil kroppen (menigheten) blomstre. – Kristian Vold
i Vet du, jeg ser bønnesvar rundt meg hver dag. Noen har jeg bedt for ker mange år, som at jeg har blitt frisk, at jeg har fått fantastiske mennes Gud rette. til seg legger bare mitt rundt meg, at studier og alle ting i livet har grepet drastisk inn i livet mitt. Det er et enormt bønnesvar. Andre s ganger har kanskje ikke bønnene vart så lenge og svarene oppleve jeg kanskje ikke som så drastiske; som at de tankene og bekymringene som meg rundt de at r oppleve jeg har retta mot Gud, løser seg. Eller at jeg roper til Gud for, får styrke til hver dag. Eller at jeg finner nøklene l. mine, eller at jeg alltid blir forsørga når det gjelder økonomiske spørsmå Jeg tror at dess mer jeg takker, dess flere bønnesvar ser jeg. Det åpner å øynene mine. Bønnesvarene er der jo, jeg må bare lære å se. Og lære hadde punktet utgangs se at de ikke alltid kommer i den formen som jeg i antatt at de ville komme i. at Når vi ber om at Guds vilje må skje, så tror jeg jo at den skjer. Jeg tror Marie Anne – litt. vårt vi bare må utvide forståelsen og tidsperspektivet Mellomstrand
Gud svarer på hva jeg skal gjøre for tiden. Han minner meg altså stadig på at jeg skal søke fred, og han bidrar til å skape situasjoner hvor dette er mulig å finne. Gud minner meg på personlige ting jeg må jobbe med, og former leirklumpen sin mer og mer. Takk Gud for det! – Daman Bal
Jeg ba bønnen i salme 13. Her er det en setning som sier “la øynene mine få glansen tilbake.” Det som skjedde etterpå, helt uventet selvsagt, var faktisk at øynene mine begynte å skinne. Kan ikke forklare det, men det var en helt spesiell glans av dem. Jeg tror jeg stod å kikket på dem i over en time i speilet. Gud gav meg et konkret tegn på at han er der, alltid, uavhengig av mine følelser og tanker. Utrolig kult! – Brit-Silje Torland
Som mange vet så har jeg slitt en god del med knesmerter. Jeg har hatt det ekstra
tungt på jobb da jeg måtte gå mye frem og
tilbake. Jeg måtte ofte sette meg ned og
slappe av i knærne og samle krefter til å
fortsette arbeidsdagen. Mange ganger har folk bedt for meg, men det har ikke vært
meningen at det skulle skje da. Men en vakker dag ble jeg bedt for, jeg kjente Guds
fred, men smerten var fortsatt der. Men dagen etterpå merket jeg at Gud helbredet meg fullt og helt. Nå har jeg ingen problem
med knærne. Gud er god!! – Inga Serigstad
svært sliten, siste timer og var Mor kjempet sine . Hun orket ikke r en anstrengelse den minste ting va fælt og det var net som suste så å høre på oksyge hun måtte ha ierne kunne gjøre, ingenting sykeple om at Gud jeg nne puste. Da ba 5 liter O2 for å ku aks for mor, str t an en og lyden forsv måtte ta bort lyd d i stor takknemden. Vi takket Gu selv om jeg hørte slim i lungene nd fikk hun masse lighet. Etter en stu det ikke noe hostet, igjen var og hun hostet og t vi Gud for at e gjøre. Da takke sykepleierne kunn paratet og ba om rt lyden fra O2 ap han hadde tatt bo aks forsvant ta bort hosten. Str at han også måtte ket igjen og tak k ro til å hvile, vi hosten og mor fik at Gud også om be vi også skulle mor syntes nå at arte Gud med sykdommen. Da sv måtte ta bort hele n trengte for å n og roen som hu å gi mor den frede n Marie Aase r så glad i. – Ingun forlate alle hun va
25. august var jeg inne i et grisehus som brant. Da vi jobbet med å slukke brannen raste plutselig taket sammen på grunn av en eksplosjon. Vi ble sperret inne og omsvermet av flammer, røyk og varme. Brannslangen lå under ruinene, vi var hjelpeløse. Kontakten med de utenfor ble brutt, og veien vi gikk inn hadde rast sammen. Snart var vi tomme for luft, og tiden var knapp. Jeg husker at jeg tenkte; “Du må hjelpe meg Gud!” Jeg måtte slippe slangen, ta med meg kollegaen min og søke etter en annen utvei. Vi hadde ingen peiling på hvor vi var eller hvilken retning vi skulle, og om det i hele tatt var en annen utvei. Men Gud visste veien. Hvordan alt skjedde vet jeg ikke, men en ting vet jeg: Vi tok skrittene, og Gud ordnet resten. Vi kom oss ut i live, men det viste seg snart at Gud hadde mer for oss i tiden som kom. Min kjære Inger var høygravid, og jeg måtte operere. Alt skjedde på en gang. Vi opplevde at Gud ga oss styrke til å klare alt sammen. Ruben kom til verden, og jeg er frisk. Vi har virkelig fått erfare hva som er viktig her i livet. Fantastiske venner, huskjerke, menighet og familie har vært som engler for oss, De har stilt opp for oss på alle måter. – Endre Urstad
r a v s e n n bø
17
Jeg ba Gud om å knuse hjertet mitt og bygge det opp igjen slik han ville ha det. Jeg visste nok ikke helt hva jeg ba om, for det var rimelig smertefullt til tider. Men nå har jeg fått et hjerte som er mer etter Guds eget enn etter meg selv - på godt og vondt. Av og til også litt småflaut.. Men som bonus er jeg mer fri i møte med alle slags mennesker enn jeg noen gang har vært. Kun fordi Gud elsker dem. Vilt!!! – Silje Frøystad
“Jeg opplever bønnesvar ved at jeg stadig blir påminnet over hvor rikt velsignet vi er..” – Margrethe Riskedal
B&M Bok & Media
God formgiving - for din organisasjon eller bedrift. www.ravnbo.com
18
EL-TEAM Elektroentreprenør Morenefaret 5, Bryne, Tlf. 51 48 67 40 E-post: dr@el-team.net, Internett: www.el-team.net
Være med å støtte Bevegelse med en annonse? Kontakt: post@bedehuskirken.no
Din annonse her? Kontakt: post@bedehuskirken.no
Språk-
kalenderen jan-mars 2011
hjørnet
Hvilken nåde har du fått?– del 2 ”For på ett legeme har vi mange lemmer, men ikke alle lemmer har samme gjerning.” (Rom 12:4)
Lærer:
Hyrde:
Evangelist: – Jesus fungerer som evangelist når Han møter den samaritanske kvinnen i Joh 4. – Er mest opptatt av å vinne nye for Jesus. – Ord som beskriver en evangelist: såmann, overbevisende, entusiastisk og menneskesamler. – Disse menneskene er veldig glad i å bruke
kl 11:00
Gudstjeneste
9. jan
kl 19:00
Gudstjeneste
14.jan
Kl 20:00
Ungdomsgudstjeneste
15.jan
kl 20:00
Menighetsfest
21.jan
kl 18:30
Seminar m/ Michael Frost
22.jan
kl 09:30
Seminar m/ Michael Frost
(påmelding på bedehuskirken.no)
23. jan kl 11:00
Gudstjeneste
28-30 jan
Impuls i Stavanger
6. feb
kl 11:00
Gudstjeneste
6. feb
kl 19:00
Gudstjeneste
7. feb
kl 20:00
Ledersamling
18. feb
19
Seminar m/ Liz Evans
(påmelding på bedehuskirken.no)
19. feb
Seminar m/ Liz Evans
(påmelding på bedehuskirken.no)
Apostel:
20. feb kl 11:00
Gudstjeneste
– Er mest opptatt av å komme videre. – Jesus er utsendt fra Faderen. ”Gi akt på Jesus, den apostel og ypperst eprest som vi bekjenner.” (Heb 3:1) – Er mest opptatt av å komme videre. – Dette ordet betyr direkte oversatt; en som er sendt ut. Disse menneskene er visjonære typer. – Ord som beskriver apostler: engasjerer, visjonære, utfordrer og brobyggere. – Disse menneskene like nye ting bedre enn oss andre. De har store drømmer og liker å gjøre dem virkelige. De liker ofte utfordringer. De er pionerer.
20.feb kl 19:00
Gudstjeneste
25. feb kl 20:00
Ungdomsgudstjeneste
6. mars kl 11:00
Gudstjeneste
6. mars kl 19:00
Gudstjeneste
6-10 mars
Ski weekend til Hemsedal
Denne presentasjonen er en generalisering av de fem ulike rollen. Og du må ikke passe 100 % til beskrivelsen for å ha en bestemt rolle. Du vil ha noen av kjennetegnene, men ikke alle.
m ars
– Jesus blir kalt den gode hyrde i Joh 10. – ”Når så overhyrden åpenbarer seg, skal dere få ærens uvisnelige krans.” (1Pet 5:4) – Er mest opptatt av at mennesker vokser og når potensialet sitt. – Ord som beskriver en hyrde: omsorgsfull, barmhjertig, kjærlig og involverende. – Disse menneskene liker gjerne gode samtaler og er ofte gjestfrie. De blir tunget av andres problemer. De er gode lyttere og er lette å åpne seg til. – Er en som søker etter behov å fylle, sørger for trygghet og å oppmuntre andre. Hyrder bruker mesteparten av tiden sin sammen med kristne.
Profet: – Jesus profeterer om Seg Selv: ”Mens de gikk omkring i Galilea, sa Jesus til dem: Menneskesønnen skal overgis i menneskehender.” (Matt 17:22) – Er mest opptatt av å høre hva Gud sier. – Disse menneskene vil ofte bare vite hva menigheten bør gjøre i bestemte situasjoner. De ser og forstår ofte mye mer enn oss andre. Det virker som om de på en måte kan ta et steg tilbake om se ting fra utsiden av og på den måten se tydelige bilder av hva som skjer og hvordan ting kan løses. – Dette er ofte menneskene som ber mye. – I tillegg er Jesus Selv fullendelsen av en mengde profetier fra GT, f.eks Jeseja 53. – Ord som beskriver en profet: distansert, sensitiv, kreativ og søker Gud.
9. jan
(påmelding på bedehuskirken.no)
fe bruar
– ”De var slått av undring over hans lære, for hans tale var med myndighet.” (Luk 4:32) – Er mest opptatt av hva Bibelen sier. – Disse menneskene bruker mye tid på å lese Bibelen og sørge for å ha kunnskap om hva Bibelen lærer. De løfter opp sannheten og blir begeistret av den. De hjelper oss andre å forstå, anvende og bruke Guds ord. – Bibelsk eksempel: Apollos i Apg 18. – Jesu eksempel: Bergpreken er et tydelig eksempel på at Jesus også var tidenes lærer, eller rabbi som de kalte Ham på den tiden. De som lyttet til Jesus omtalte læren hans som annerledes, med autoritet. – Ord som beskriver lærere: forklarende, instruerende og sannhetsforkjempende. – Lærere liker å studere Bibelen (sannheten) og å hjelpe andre å forstå den.
j a n uar
Vi skal bruke litt tid på å definere de fem rollene. Ut fra det kan du lettere finne ut hvilken del av nåde som er gitt deg.
tid sammen med ikke-kristne, og de minner ofte oss andre på at det fremdeles finnes mennesker ute i verden som ikke kjenner Jesus. – Dette er ikke nødvendigvis ”Marit og Irene-typer”, men ofte mennesker som lett kommer i kontakt med nye og ukjente. – Uansett hvor disse menneskene er, har de en tendens til å snakke med andre om Jesus. De liker diskusjoner og samtaler om Jesus. De er lidenskapelige for evangeliet og det å dele budskapet med andre.
Hafrsfjord fra Madlamark. Foto: Terje Solbakk (@flickr)
11-13 mars
(Ungdomsarbeidet) Mannsweekend
(påmelding på bedehuskirken.no)
16. mars kl 19:30
Årsmøte for ImF-Bryne
18. mars kl 20:00
Ungdomsgudstjeneste
20. mars kl 11:00
Gudstjeneste
20.mars kl 19:00
Gudstjeneste
B-post Abonnement
Foto: Mutasim Billah Pritam (flickr.com)
Retur: Postboks 40, 4349 Bryne
www.bedehuskirken.no postadresse:
åpningstider: telefon: e-post: bankkonto: besøksadr:
Postboks 40, 4349 Bryne Meierigata 11, 4340 Bryne Mandag og torsdag 10.00-14.00 51 48 67 80 post@bedehuskirken.no 3325.20.02672
Magasinet Bevegelse ansvarlig redaktør:
Thomas Rake Morten Ravnbø [www.ravnbo.com] trykk: Jærprint AS foto framside: Silje Frøystad grafisk design:
Bilder fra nett er brukt med tillatelse eller i tråd med creative commons.