Bevegelse 15 2 by RAVNBØ DESIGN

e s l e g e v e B

g n u mdoene m

nr 2 2 0 15

: A M TE

AS R E N

ONER

s.12-13

T E I L E G 16-17 . s N EVA EN

N N Y RK

IN R R E

s.10-11

Ungdomsarbeidet – en del av

storfamilien LEDER

De ti siste månedene i ungdomsarbeidet har vært spennende, utfordrende, lærerike, trøttende, morsomme, lykkelige og mye mer. Tema som hvem vi er, hvilken menighet vi er en del av og hvorfor vi velger å være med i huskirke har vært sentrale. Det hele startet forrige høst da flere ungdommer og ledere trakk seg ut av fellesskapet som de var en del av. Vi innså at det var mangel på følelse av tilhørighet til ungdomsarbeidet og lite interesse for de andre huskirkene som var en del av det.

Resultatet av dette ble ”tirsdagssamling”. Vi valgte å samle hele ungdomsarbeidet til en felles huskirkesamling med undervisning, gruppetid, bønn, lovsang og mat. Over en periode på 11 uker har vi vært samlet i ”nystova” på Saron. Undervisningen har lagt vekt på gruppearbeid og at ungdommene skal få dele sine tanker og sette sitt preg på ungdomsarbeidet. Det har vært spennende å følge med på de små forandringene over tid, å se ungdommene gå fra å ikke like tirsdagssamling til å glede seg til å samles. Under samlingene har vi valgt å gjøre hva vi leser at disiplene gjorde i bibelen: vi har virkelig tatt ”vi spiser sammen” på alvor (selv om disiplene ikke bare spiste boller og kake). • Vi søker Gud sammen (Apg 2.47) • Vi leser bibelen sammen (Apg 2, 42 og 17,11) • Vi setter ord på hva Gud sier/gjør (Apg 13,2) • Vi feirer Herrens måltid sammen (Apg 2,46) • Vi er opptatt av å dele evangeliet (Rom 16,6) • Vi spiser sammen (Apg 2,46) • Vi venter på Den Hellige Ånd (Apg 1,4 og 16,6-10) • Vi velger å underordne oss hverandre (Fil 2,2 og 1.Pet 5,5) Nå går vi mot sommerferie, og til høsten vil alle huskirkene være tilbake igjen til vanlige samlinger hver for seg. Vi har i alle år vært rundt i husene til andre folk i kirken som har åpnet hjemmene sine for oss, noe som vi er svært takknemlige for! Under DNA-samling kom det frem at det er et gap mellom ungdomsarbeidet og resten av Bedehuskirken, at vi til en viss grad fungerer som en liten kirke for oss selv. Jeg tror at de små tingene har større betydning enn det vi gir dem og at det kan være en del av prosessen ved å komme nærmere hverandre som storfamilie: noe så lite som å bake kake til en samling har betydning, det at vi får være i husene til andre i menigheten er viktig, at noen har lyst til å stå på post når vi har bilrebus er fantastisk, forbønn for ungdommer og ledere i ungdomsarbeidet, og det å slå av en drøs med en tenåring i 5 minutter kan ha større påvirkning enn du tror. Med tanke på at det finnes mange måter å bidra på, store som små, så vil jeg utfordre deg til å spørre Jesus konkret hva du kan gjøre for å bidra inn i storfamilien.

Susanne Fasseland

«Me vi

ungd an

L ED ERT EA M ET I GN

rte il sjå disippelgpjo elg jer

p i s i d m o s r a domm » . r a m m o d g n ndre u Eg innser det, eg er blitt gamlis. Vaksen. Då eg var 13 år bestod ungdomsarbeidet på Saron av treff21 og JUBEL. Mykje er skjedd sidan då. Bedehuskirken har skjedd. Ei kyrkje ut frå ungdomssarbeidet. Og no er dei ungdommane blitt vaksne. Mange er midt i ei travel småbornstid. Så kva skjer i dagens ungdomsarbeid? Og kven står bak?

g har avtalt å møte leiarteamet for ungdommane på Stammeferinga. Me må bli meir kjende med desse unge vaksne leiarane. På førehand har eg nytta høve til å snakke med nokre av ungdommane i Bedehuskirken og høyre kva som skjer. Dei er nøgde med arbeidet som blir gjort, og snakkar om familiefølelsen i gruppa. I samtalen slår det meg kor flinke dei er til å snakke om tru. Dei veit kven dei trur på, og dei er ikkje redde for å snakke om det. Fantastisk, tenkjer eg, og gler meg til å møte «bakmennene».

To jærske jenter, ein nordfjording og ein stril Eg stillar klar med opptakar og kulepennar som ikkje verkar. I sofaen i ungdomssalen sit det etter kvart fire unge vaksne menneske. Dei utgjer leiarteamet. Susanne, Elisabet, Torgeir og Jakob. Det er lunsjpause og me får stadig besøk av ungar som kjennar desse folka. Eg noterar meg at det er

Me vil skapa ungdommar som er trygge i trua si, óg når dei reiser vekk."

Torgeir Kalvenes, 21 år, fra Austevoll

ungdommar som er leiarar i barnearbeidet, står i kafeen, og ryddar. Medan borna har god kontroll på ungdomsleiarane, kan eg ikkje seie det same om meg sjølv.

Eg ser på gjengen foran meg. – Kan de fortelje litt om kven de er og korleis de blei med i Bedehuskyrkja? – Kven er du Torgeir, du er jo ikkje jærbu? – Nei, takk og lov. Eg er Austevolling, stril. Men grunnen til at eg kan være nøgd med å ikkje være jærbu, er at eg då kan kome inn med andre vinklingar på ting. Tryggheim fekk meg til Jæren og Torstein er fetteren min, så då vart det Bryne. Gud opna dørene og la til rette for at eg skulle kome. Brått var eg her, og så vart eg berre ein del av gjengen. – Ja, han møtte opp i ope hus hos meg. Elisabet smilar. – Alle trudde han var søskenbarnet mitt, men eg hadde aldri sett han før. Dei ler. Dei andre i leiarteamet skryt av han. Det er «hans» ungdommar som er her i dag, dei som står i kiosken. – Han er ein veldig god leder. Han investerer enormt i ungdommane. Det er hans ungdommar som er kjernen i ungdomsarbeidet. Han er god til å leike med dei, men utfordrar dei og, og gjer dei åndeleg påfyll.

– Jakob, du er heller ingen jærbu? – Nei, Tryggheim førte meg hit. Eg trefte Marita gjennom familie her på Bryne, og vart etter kvart med i ungdomsarbeidet. Eg har vore med å leda ei huskyrkje saman med Susanne. – Jakob er glad i Bibelen og han er vis. Han er ein god formidlar og kjem på djupet med ungdommane. Han har óg enorm evne til å

Jakob Kvamme, 20 år, fra Oldedalen Susanne Fasseland, 22 år, Brynejente

peike på Bibelen i alt han gjer. Han er veldig god å lede huskyrkje saman med, me utfyllar kvarandre, fortel Susanne. – Audmjuk, open og ærleg. Han er ekte; Walking the talk. Men han seier dubbelseng, det er ikkje så bra, Heldigvis snakkar han nynorsk. Elisabet gliser. Dei er gode til å oppmuntra kvarandre.

– Kva med deg, Elisabet? – Eg er Brynejente, begynte i ungdomsarbeidet i 8. trinn og blei leder då eg starta på vidaregåande. Så reiste eg på bibelskule. Då eg kom heim har eg vore i ein beskjæringsfase. Men etter påske vart eg med igjen, og så har det bare balla på seg, og no har eg joina inn i lederteamet. – Ungdommane opnar seg for Elisabet, og ho er dessutan ein god pedagog. Ho har ein enorm evne til å bry seg om dei, og være glad i dei. Ho strålar i ungdomssarbeidet. Det er jo ikkje til å legge skjul på at ho er elska av ungdommane, dei klemmar henne kvar einaste gong. Ho liker dei. Det kjem så naturlig for ho, seier Susanne. – Ja, etter bibelskulen så har eg kjent at Jesus har gjort noko i livet mitt, med identiteten min. Det har gitt meg eit heilt anna utgangspunkt for å møte ungdommane.

– Du då Susanne, ungdomspastoren? – Eg har allereie merka meg og at Susanne er svært god til å kome med oppmuntringar til dei andre i teamet. Så no får dei muligheita til å skildra henne.

– Kva meiner de med aktuelle tema?

Elisabet Nordbrønd, 22 år, Brynejente

– Me tar opp kva me skal lære ungdommane. Me kan til dømes ta opp tema som film og musikk, og sjå på korleis det me fyller oss med, påverkar disippellivet. Me diskuterer óg dersom noko ikkje fungerer. Eit døme er at fram til sommaren er alle huskyrkjene slått saman, og møtes kvar tysdag på Saron. Dette bestemte teamet etter å ha sett at mangel på leiarar gav ustabilitet og manglande familiefølelse .

– Ungdommane eg snakka med likte tysdagane svært godt. Kva skjer då?

– Susanne er perfekt for oppgåva. Ho er så roleg. Roleg? Ja, ho stressar ikkje over oppgåver og mangel på leiarar. Ho bekymrar seg ikkje. Ho våger å ta sjansar og tenkje nytt, og ser på utfordringar som spanande.

– Eg høyrer jo at det er gode leiareigenskapar ute og går, men kvifor er ho så god med ungdommar? – Ho har fått «reggis». Det kjem kontant frå Torgeir. – Dessutan er ho jo kul. She is embracing her youth; rollerblades, longboard og piercing. Treng me å seie meir? – Ja, og så er ho god på å finna på kule ting, ho gjer stas på ungdommane og finn på happeningar og show. Dessutan er ho god til å undervise.

– Det høyres jo ut som om gruppa utfyller kvarandre bra; både apostlar, profetar, hyrdar og lærarar? – Ja, vi snakka litt med Torstein og han nemnde det same. Det falt seg naturlig at det blei oss fire då eg var i prosessen med å velje team. Me fungerer godt saman.

– Kan de fortelje meg litt om kva de gjer? – Susi er jo ansatt. Leiarteamet starta som ein hjelp til ungdomspastoren. Både Bjørnar og Marita hadde folk rundt seg som hjelpte dei. Teamet er ein plass for Susanne der ho kan lufte tankar, der vi kan styrke ideane hennar. Susanne fortel: – Det handlar om at du har nokon å kommunisera med, at andre er med å setter retning så eg ikkje berre køyrer på. Dessutan har jo alle bakgrunn som huskyrkjeleiarar, så me veit jo kva som foregår. Me møtes 1-2 gonger i månaden og diskuterer aktuelle tema.

– Då møtes me kl. 19.30 til lovsong, informasjon, drøsing, undervisning og mat. For å skapa eigarskap til tema, let me ungdommane diskutera rundt borda, då delar me dei i huskyrkjegruppene og dei får snakke og spør så mykje dei vil, me er inspirerte av DNA- samlingane. Med å stille spørsmål til ungdommane så reflekterer dei over det me har snakka om og då hjelpar me dei til å eige prosessen og setje eigne ord og tankar på det dei har høyrt.. Målet for undervisninga er å lære kva det vil seie å være disippel i alle ting, på alle område.

– Er målgruppa kristen ungdom? – Godt spørsmål, det er opent for alle som vil. Sist hadde vi en gjeng 8. klassingar som samtalte lenge om kva evangeliet eigentlig er, og kven Jesus er. Dei var så fokuserte på dette at dei heilt gløymde å ete. Me har både kristne ungdommar og andre som kjem for dei er nysgjerrige. Du kan altså kome som du er. Ungdomsarbeidet er svært inkluderande, og med tydeleg disippel fokus.

– Til sist må eg berre spørje. Kva er visjonen og drømmen for ungdomsarbeidet? – Det handlar om disippelgjering. Alle ungdommar på Bryne på kne for Herren. Me vil skapa ungdommar som er trygge i trua si, óg når dei reiser vekk. Me vil sjå ungdommar som disippelgjer ungdommar. Eg noterar meg at ungdomsarbeidet er i svært gode hender. Før me avsluttar intervjuet, kjem leiarteamet med ei bøn til resten av menigheten. – Bli gira på ungdomsarbeidet! Bli kjent med, og sjå ungdommane. Me er desperate etter fleire leiarar, etter vaksne som berre vil kome å være vaksne. Ta kontakt med oss, så finn me ei oppgåve til deg dersom du ikkje heilt veit kor du passar. Du treng ikkje vere ungdom for å vera med ungdom! Tek st: Anne Vedelden

Foto: Solfrid Teline Sele

n o j s a t n e s e r p ungdomsav huskirkene

R E T E H Y N E – GOD

I til sammen ett år har tidligere G1 vært uten navn. Forslag som MPS2KF (”møte på Saron 2 kvær fredag”) og YOLFJ (”you only life for Jesus”) nådde aldri helt opp, selv om de fikk oss til å trekke på smilebåndet. En konkurranse med kebabpizza i premie gjorde susen. Ungdommene har talt, tilknyttingen til G1 er for sterk. Det beste og mest kreative forslaget som kom inn var ”GN”! GN står for Gode nyheter. Vi er gode nyheter og vi kommer sammen på fredager for å høre gode nyheter. Susanne Fasseland

M I L L ENI UM SH USK I RK EN

Limet i GN Jepp, vi har ungdommer som er født i år 2000. Føler du deg gammel? Milleniumsgjengen er som regel sentrum av oppmerksomheten i ungdomsarbeidet. De er livlige, engasjerte og med på det meste som skjer. De tar mye etter lederen sin, Torgeir Kalvenes, som har vært med dem i snart to år.

Lopper i rumpa

Det er tydelig at millenium er en sammensveiset gjeng: de bruker tid sammen i huskirken, på skolen og i fritiden. De girer seg på det meste og kan det å ha det gøy sammen. Huskirken er preget av at de er flinke til å balansere det morsomme og det alvorlige, ja takk begge deler!

8 . K L A SSE- H USK I R KEN

8. klasse stiller sterkt med rundt 20 stk. som er en del av fellesskapet, og med dette så representerer de majoriteten av ungdomsarbeidet. Lederne Tor Jostein Aase, Solveig Jonsbråten og Olav Knutzen har uten tvil nok å gjøre, for denne livlige gjengen er kjent for å ha lopper i rumpa. Den ferske huskirken har satt rekord i skade på hjem med sitt store hull i veggen i kjelleren hvor de holder til – gutten som var uheldig i en lekeslosskamp var heldigvis hard i hodet da han smalt i veggen. Det siste året har fokuset vært på det grunnleggende: historier fra bibelen, en relasjon til Gud og evangeliet. Det merkes at ungdommene liker å henge sammen når de samles, og stemningen er helt på topp hvis det blir satt frem noe å spise.

C R EM E D E L A T WI ST

Morgendagens ledere 98/ 99´erne ønsker egentlig å ta avstand fra sitt opprinnelige navn, ”creme de la twist”, som de stemte frem når de var ferskinger. Gjengen har nå nådd VGS alder, noe som har preget både antall mennesker i fellesskapet og lederne som har fulgt dem opp.

Huskirken har i vår stått uten faste ledere men har hatt besøk av både Elisabet Nordbrønd og Susanne Fasseland ved flere anledninger. Overgangen fra ungdomsskole til videregående har tæret på gruppen, men resultatet er at de som virkelig vil leve sammen i et huskirkefellesskap står igjen. Blant denne gjengen finner en lovsangsledere, ungdomsledere og fremtidige bibellærere.

9 6 / 9 7 - H USK I R K EN

De "gamle"

Den eldste ungdomshuskirken har vært gjennom store forandringer det siste året. De har gått fra å være en solid gjeng på femten til en mindre gruppe på fem. Jens Kåre Reime, Johannes Hetland og Kristian Lye, med Susanne Fasseland og Jakob Kvamme i spissen, holder tempen oppe. Det at flere valgte å trekke seg ut av fellesskapet styrket båndet og forpliktelsen mellom de som sto igjen. En glød for både Bryne og ungdomsarbeidet har bygget seg opp til en flamme, og det mangler ikke på engasjement og initiativ. Gode drøser, alt for sene kvelder, digg mat og en gjeng som lever etter å bli mer like Jesus og se hans rike komme = suksess.

r e m m o d g n u e r T om ungdomsarbeidet og huskirke Andrea Espedal, 16 år ”Jeg begynte i ungdomsarbeidet i 9. klasse og har gått der siden. Jeg ble med i huskirken fordi jeg kjente noen av de andre som gikk der, noe som fikk videre betydning for livet mitt. Jeg har utviklet meg i tro og hvordan jeg er generelt, jeg har vokst sammen med Gud og jeg har fått flere nære venner gjennom fellesskapet. Fredagsmøter, diskusjoner og huskirken har vært viktig for meg.”

Johannes Hetland, 18 år ”Jeg har vært en del av ungdomsmiljøet siden 8. klasse. Huskirken for meg har vært en viktig del av livet og det har lært meg mer om å leve som kristen. Å møtes på mandager med nærfellesskapet gir meg input og en god start på uken. Jeg har merket over årene som har gått hvor mye mer betydningsfullt det har blitt for meg. De første årene var det lederne og de eldre som motiverte meg til å være med – de var store og hadde det gøy, og det var litt ”bøst”. Nå går jeg for å lære og være sammen med andre. Jeg er kjempeglad i Bryne og enda mer glad i bedehuset. Bedehuset havner høyt, om ikke øverst, på prioriteringslisten. Jeg brenner for at andre skal få høre om Jesus, og jeg tror det er viktig for alle oss eldre i ungdomsarbeidet å være tilstede slik at vi kan være lys for de yngre.”

Bilder fra tirsdagssamlingene:

Håvard Haugland, 15 år ”Jeg synes det er gøy å være en del av Milleniumshuskirken. Det er livlig, betryggende, det tar fokuset bort fra den ellers stressende hverdagen, og jeg har mange av mine næreste venner der. Vennskapet til hele gjengen har blitt styrket i løpet av tiden vår sammen. Vi har et utrolig godt miljø! Jeg føler at jeg kan leve åpent og dele det jeg vil inn i fellesskapet. Vi er flinke til å gire oss på det vi vil – noe som brødrene mine lærte meg ganske tidlig hvordan jeg skulle gjøre. Jeg har vært en del av Bedehuskirken så å si hele livet mitt, helt siden mor og far tok meg med på morgengudstjeneste som da ble kalt ”G3”. Jeg gledet meg lenge til å bli ungdom og å få være med i ungdomsarbeidet på grunn av de to eldre brødrene mine, Thomas og Lars Rune, som var aktive.”

Å jobbe i team er kjekkere enn å jobbe hver for seg, bare se på Kent:)

Visste dere at Bedehuskirken har sin egen Forkynnerring? Ikke en ring der omreisende emissærer treffes, men et fellesskap som leder til ”samtalene” under gudstjenestene. Til høsten gleder de seg til å dele fortellingene om Jesus, som mange av oss husker fra vi var barn og gikk på søndagsskolen.

Bibelteksten setter agenda for hva som det blir snakket om.

Ringen rundt Bibele E ndelig er det blitt tirsdag og Forkynnerringen skal igjen samles. Hvis du synes det høres noe traust ut tar du feil. Positive, engasjerte og brennende mennesker som har det viktigste felles; de samles rundt Bibelen, og de vil spre videre det Gud viser at Han vil skal komme frem. Men hvorfor trenger de å være flere, er det ikke greit at det er én taler som tar mikrofonen, slik vi er vant til?

Team-tanke – For en god stund siden ble det snakket om at vi ønsker å tenke team i alt vi gjør, også måten vi formidler på, og våren 2014 startet Thomas Rake og jeg å jobbe mer sammen i forhold til forkynnelsen på gudstjenestene, forteller Torstein Bjorland. Etter hvert ble det naturlig å få med flere, og i dag teller de sju stykk. Tanken er etter hvert å danne to team med fem pluss fem. Det merkes fort at dette er noe alle synes er kjekt! Når jeg spør hvorfor, kommer det på

løpende bånd: Ukens høydepunkt, inspirerende, enormt kjekt og utrolig bra. Det er et før og etter Forkynnerringen kan det virke som.

– Garantert ikke like kjekt å forberede seg på en tale alene, det kan være tungt mange ganger og gi en eksamensfølelse, sier Kent Tjelta. Når de nå går inn i en tekst, leser den, ber Gud inn i den og sammen deler sin forståelse og opplevelser i forhold til den, er det inspirerende og givende for alle. De er selvfølgelig ikke enige om alt, det kommer tydelig frem mens de snakker. Likevel fører måten de er uenige på, til at de kommer frem til hovedlinjene på en enda bedre måte. De jobber konstruktivt, og alle sine meninger blir tatt med og snakket om. Noen ganger har de gått hjem og tenkt, hvordan blir dette når det skal formidles under gudstjenesten på søndag? Men så har Gud gitt åpenbaring, og i fellesskap har det kommet ut noe bra på den andre siden. Fokuset har vært på det samme; en felles åpenbaring, som blir delt med det de liker å kalle storfamilien.

Når storfamilien samles

– Vi ville bevege oss vekk fra ”scene-publikum” og tenke fellesskap som en storfamilie. Dette vil vi skal påvirke hvordan vi tenker i alle ting, og er grunnen til at vi sitter rundt mindre bord under gudstjenestene, sier Torstein. Vi stopper alltid opp minst en gang mens vi snakker, og kommer med et spørsmål til de andre i menigheten. Det kan være; Hva sier teksten, konkrete spørsmål, hva tenker dere? Om man da snakker med sidemannen, de rundt bordet eller kjenner at dette vil jeg ha for meg selv, er det helt greit. Det som er viktig er at alle skal delta, alle skal få muligheten til å kjenne på at dette er mitt, det er vårt. Vi er ên menighet og vi er èn familie. Tilbakemeldingene som er kommet har vært positive. Alle mennesker er forskjellige, og da er det bra at ulike folk deler. Folk trenger ulike stemmer, sier Torstein. Kanskje blir det heller at du retter deg opp og spisser ørene ekstra når det er et skifte på stemmen? Det varierer hvor mange som deler, det kan være to og det kan

Vi ville bevege oss vekk fra "scene-publikum" og tenke fellesskap som en storfamilie."

len være flere. Dette kommer de frem til når Forkynnerringen samles og ser hva som vil passe best alt etter hva som har blitt vist dem. De som har fått høre på disse samtalene, har fått med seg mye viktig og livsnært fra Guds Ord.

De mest kjente søndagsskolefortellingene om Jesus De startet med Bergprekenen, som er så grunnleggende om Jesus-livet. Så konkret at det går ikke an å forklare seg ut av det. Det er utfordrende og det er direkte, sier Torstein. De lurte på om det var rett timing siden det er så utfordrende, men ble rolige for at så lenge det kommer rett fra bibelteksten er det riktig. Og tida var inne for det. Den siste tiden har de gått gjennom Efeserbrevet. – Brevet er et generelt brev til kirka gjennom alle tider; om å være kirke, både hvem vi er og hva vi skal gjøre, forteller Torstein. Til høsten skal vi få være med på å gå gjennom de mest kjente søndagsskolefortellingene om

Noen skriver mens andre tenker...

Jesus. Om Jesus som metter 5000, Jesus går på vannet, Jesus vekker opp Lasarus m.fl. Tanken er at de fremover vil ha et stort Jesus-fokus, og ha i tankene hvordan Jesus møtte byen og folket. Planen er at Minidisiplene skal ha samme tema, noe som kan gi en stor mulighet til å snakke med barna om det de har hørt. Så er sjansen stor for at både store og små kan lære noe av hverandre.

Til søndagsskolen går jeg så lys og glad i sinn, Der hører jeg om Jesus den beste vennen min. Disse linjene husker dere kanskje fra deres eget møte med søndagsskolen. Nå blir det nok uten posen og fiskekortet, når de mer voksne skal på gudstjeneste på Saron til høsten. Men det er med det samme målet vi samles i storfamilien; å høre om Jesus, snakke sammen om Jesus og dele med hverandre om det livet vi lever sammen med Han og med hverandre. I dette fellesskapet kan vi finne den inspirasjonen og

frimodigheten vi trenger for å spre det herlige budskapet videre. – Å være en del av Forkynnerringen har vært så oppmuntrende! Mange ganger har jeg gått hjem mye klokere enn når jeg kom. Bra for hode og bra for hjertet, sier Torstein, med hele gjengen rundt seg som deler begeistringen. De tok et valg og våget å gjøre noe nytt. Gud har vært med de på veien, og det vil han fortsette med! Forkynnerringen består i dag av: Torstein Bjorland, Marita Stangeland, Miriam McNicol, Bernt Olav Torland, Thomas Rake, Kent Tjelta og Astri Stangeland

Marit Steinskog

Foto: Ray Wewerka (flickr.com)

Kirken er ment å fungere som en familie i Kristus. De aller fleste menigheter ser ut til å streve med generasjonskløfter. En storfamilie består både av besteforeldre, foreldre, ungdommer og barn. Selv om en ikke treffer alle delene av familien like ofte, så finnes det likevel noen treffpunkt. For at kirken skal fungere som en storfamilie, så trenger de ulike generasjonene å fungere som én kropp. Hvordan ser det ut for kirken i dag å bedre fungere som én familie?

Om generasjoner i kirken

Dagens kirke Det finnes bare én kirke. Jeg har flere ganger hørt at ungdommene blir kalt for «fremtidens kirke». I det ligger det at det både er en nåtidens kirke og kanskje også en fortidens; som om de eldre har pensjonert seg fra kirken, og ungdommene ikke er helt og fullt kirke enda. Småbarnsfamiliene blir satt i fokus og sett på som den viktigste målgruppen. Men det finnes bare én kirke; «dagens kirke»! Og det innebærer både barn, ungdommer, enslige, familier, voksne og pensjonister. Kirken har lett for å dele seg inn i ulike avdelinger som også kan gjøre at overgangene fra én generasjon til den neste blir vanskelig og unaturlig. Mange detter av i overgangen mellom barnearbeid og ungdomsarbeid og i overgangen mellom ungdomsarbeid og resten av menigheten. Å få til overgangene er en viktig nøkkel for å se at folk blir værende i menigheten og som disipler av Jesus.

Gap mellom ungdommene og resten av menigheten Under DNA-prosessen i fjor høst jobbet vi med gode og mindre gode sider ved Bedehuskirken. Mange gode ting kom frem, og gruppene var ganske samstemte på hva som var bra og hva som var mindre bra. Ei gruppe nevnte at noe av det som er mindre bra i Bedehuskirken er at det er stort gap mellom ungdommene og de voksne. De fleste som var til stede kjente at det traff noe. Der var det noe som vi ikke hadde lagt merke til eller tatt på alvor før. Det var bare ei av gruppene som nevnte dette, men når det først ble satt ord på, så ble det raskt stemt frem som et av de fem viktigste områdene å fokusere på fremover. Når vi var inndelt i ulike hjem, så hadde et av husene fokus spesi-

elt på denne utfordringen. Snudd til en positiv utfordring så het det: «Ungdommene i Bedehuskirken har aldri hatt det bedre. De blir sett, tatt på alvor, reist opp og er en del av alt vi er og gjør.» Gapet ble på mange måter bekreftet ved at de færreste hverken kjente mange av ungdommene eller hadde ungdommene særlig på hjertet. Dette gapet var på mange måter situasjonen for 10-15 år siden også. Det var et savn etter åndelige mødre og fedre. Og vi må innse at det som var utfordringen da har forblitt utfordrende nå. Vi som var ungdommer da har i liten grad klart overgangen til selv å bli åndelige mødre og fedre for de som er ungdommer i dag. Og slik kommer det til å fortsette hvis ikke ungdommene får være tettere på voksne eksempler som de kan lære av.

Mikke Mus-syndromet Det handler likevel ikke bare om vilje eller mangelen på den. Noe av det som gjør det utfordrende er at ungdomsarbeidet står på utsiden av resten av menigheten. De har sitt eget arbeid, sine egne gudstjenester, sine egne huskirker, sitt eget lederteam, og veldig få arenaer der ungdommene og de voksne treffes. Litt som ørene til Mikke Mus er på utsiden av hodet, slik er ungdomsarbeidet på utsiden av resten av menigheten, eller resten av menigheten på utsiden av ungdomsarbeidet (alt etter hva en tenker er i sentrum). Ungdommer trenger likevel et eget miljø der de får være med hverandre, så spørsmålet er: Hvordan kan de få beholde sitt miljø og sin identitet, og samtidig bli en større del av helheten? Hvordan kan vi beholde Mikke Mus-øret som en egen enhet, men flytte den inn i helheten? Noe kan handle om å finne nye arenaer der vi kan treffes på tvers. DNA-huset som jobbet med dette snakket blant annet om at voksne kan være mentorer for ungdommer. Der kan en treffes

Foto: Vadim Timoshkin (flickr.com)

én til én hver tredje eller fjerde uke til samtale og veiledning om livet og etterfølgelsen av Jesus. Men det trenger ikke å handle først og fremst om nye aktiviteter og arenaer. Det kan handle like mye om å bruke de arenaene som allerede eksisterer; gudstjenester, huskirker, middager osv. Kveldsgudstjenestene annenhver søndag er en slik arena der vi ønsker at de eldste ungdommene skal få treffe sine «storesøsken» i troen. Ungdomsgudstjenestene annenhver fredag er åpne for de som har lyst å komme og treffe ungdommene, selv om en er over 30. Her kan en treffe dem, bli kjent med dem, lære noen navn og gjenkjenne noen ansikt. Kanskje skulle det også vært flere voksne forbedere og samtalepartnere på ungdomsgudstjenestene? Og her er en annen idé: Hva med huskirker på tvers av alder og livssituasjon? Der det både finnes single, gamle, ungdommer og småbarnsfamilier med barn. Der hele bredden av generasjoner og livssituasjoner samles til nære relasjoner for å lære av hverandre og disippelgjøre hverandre. Et bedre bilde av en nærfamilie i Kristus kan vel knapt finnes. Kanskje er det bare en drømmetanke, men jeg lar meg rive med. 13

«De signifikante andre» De fleste undersøkelser sier at foreldre er den viktigste faktoren for hvordan troen til barna utarter seg. Hvis barna har fått se en levende tro hos foreldrene sine, så er sjansen stor for at barnet beholder en levende tro også i voksen alder. Dette er opplest og vedtatt. Men foreldre er ikke de eneste som betyr noe for formingen av et menneskes tro. Ifølge en stor undersøkelse om hvilke faktorer som påvirker om et menneske beholder en levende tro i voksen alder, var det én faktor som var «alltid ganske viktig»; det var andre voksne rollemodeller som ikke var foreldre, også kalt «signifikante andre». Det kunne være ungdomslederen, venner av foreldrene, en samtalepartner eller mentor e.l. Viktigheten av å ha noen voksne som ikke er foreldre som er tilgjengelige og som ungdommene kan se opp til og lære av. Hvem har vært «signifikante andre» i ditt liv? Hvem har fått bety en forskjell for din vandring med Jesus? Og hvem har du vært en «signifikant andre» til? Det er ikke sikkert det skal så mye til, men vi vet hvor mye det betyr når noen voksne forbilder viser interesse og er tilgjengelige. Noen ganger handler det bare om å få noen felles treffpunkt for å kunne være en av disse «signifikante andre» i ungdommenes liv. Hvis vi aldri treffes, så kan vi heller ikke vise omsorg og være forbilder som de kan ta etter.

Ungdommene i Bedehuskirken Susanne Fasseland har nå vært ungdomsleder i Bedehuskirken i snart et år. Hun har startet et nytt lederteam med fantastiske folk som virkelig har hjertet for ungdommene og investerer både tid og hjerte i dem. De gjør en skikkelig god jobb. Flere ledere har sluttet det siste året. Noen har flyttet og noen har sluttet av andre grunner. Slike faser kommer og går, og det er naturlig. Men Gud gjør noe i denne fasen! Tirsdagssamlingene er med på å samle

huskirkene i ungdomsarbeidet til å bli en stor gjeng som fungerer på tvers av huskirkene. Huskirkene er arena for disippelskap. Ungdommene ber sammen, lovsynger Gud, deler liv med hverandre og vokser som disipler. Mye fungerer godt! Likevel må vi ikke ta ungdomslederne for gitt. Det kan være både tøft og ensomt, selv om det også er takknemlig å få gi seg til ungdommer og se at de vokser. Ungdomslederne våre trenger å ha hele familien i ryggen. Les om dem, be for dem og inviter dem på middag. De har valgt å gi tiden sin for å se at ungdommene våre skal få vokse opp til å kjenne Jesus og følge ham. Det er fantastisk! Likevel er det ikke bare ungdomslederne sitt ansvar. Mange ungdommer kjenner ikke noen andre voksne i Bedehuskirken utenom de som er ledere for dem. Hvis alle skal ha noen «signifikante andre», så må alle være «signifikante andre» for noen. Viktigst av alt er at vi i alt vi er og gjør trenger å legge til rette for at ungdommene helt og fullt er en del av familien. Det må løftes høyt og holdes varmt slik at ungdomsarbeidet blir en del av helheten, og ikke en «øy» på siden av «fastlandet». Da kan dette utsagnet bli virkelighet: «Ungdommene i Bedehuskirken har aldri hatt det bedre. De blir sett, tatt på alvor, reist opp og er en del av alt vi er og gjør.»

Torstein Bjorland

Davids tanker

om barn og un

Barn og ungdom er i minst like god stand til å kjenne Gud og å få oppleve Ham som voksne. Kong David ble salvet til å bli konge av Israel da han fortsatt var ung. 1. Samuelsbok forteller at Guds Ånd var mektig over David fra den dagen han ble salvet til konge. Like etterpå leser vi at David driver ut Sauls demoner.

ort tid etter beseirer han Goliat. Det står ikke nøyaktig hvor gammel David var på dette tidspunktet, men Bibelen sier at han var den yngste av brødrene og ble ikke vurdert til konge av faren. Han var sannsynligvis en tenåring eller ung voksen. Et annet godt eksempel er profeten Samuel. Han var en liten gutt da han først hørte Guds stemme i tempelet i 1. Samuelsbok 3. Når Samuel til slutt forstod at det var Gud, og begynte å lytte, så fikk han en betydningsfull profeti om hvordan Gud skulle bringe dom på grunn av syndene til Elis sønner. Samuel flyttet inn i tempelet da han var avvent, muligens omkring to eller tre år gammel, og ble med i tempeltjenesten fra ung alder.

Maria, Jesu mor, er nok et eksempel på at Gud bruker de unge. Hun var trolig rundt fjorten år gammel da Jesus ble unnfanget. Også når jeg ser på mitt eget liv og på noen av de unge i Bedehuskirken er det klart at Gud kan bruke, og allerede bruker, unge mennesker. Det første synet jeg husker at jeg hadde var da jeg var syv år gammel. Et av de mest intense synene jeg har hatt var da jeg var rundt 17 år og nettopp hadde begynt å følge Jesus igjen etter flere år borte fra Jesus. Også i Bedehuskirken har vi unge lovsangsledere og barn og unge som er profetisk utrustet. Vi har små barn i menigheten som hører Guds stemme. Det er spennende, og samtidig må vi tenke disippelgjøring av disse unge.

Hvordan måle suksess? Min første tanke om disippelgjøring av ungdom (som også gjelder disippelgjøring av voksne) er å ha rett visjon. Når jeg sier "visjon" mener jeg ikke en plan, men den tanken du har før du lager en plan. Jeg tror en ganske vanlig feil i disippelgjøring av unge er å ha en visjon for noe annet enn Guds rike. Det kommer ofte av at vi måler suksess ut fra andre ting enn tegn på Guds rike. For eksempel er det vanlig å måle suksess ut fra hvor mange folk som dukker opp til en hendelse. Antall kan være nyttig å måle. For eksempel hvis det er to barn som dukker opp, trenger man kanskje å endre tilnærmingen sin litt. Men når vi måler det vi verdsetter, ender vi ofte opp med å verdsette det vi måler, og deretter blir samlinger av mange tenåringer målet vårt.

Foto: Shutterstock

Guds kraft må være en del av vår visjon for å gjøre disipler og å se Guds rike komme blant unge mennesker."

viktig for å vokse i forholdet til Gud, men på utsiden kan en som tilber og en som bare synger se helt like ut. Kunnskap om Bibelen gjør ikke at en automatisk kjenner Guds hjerte. Aktiviteten viser ikke nødvendigvis en indre virkelighet, og det er den indre virkelighet med et dypere forhold til Gud som er målet for åndelige disipliner.

nge

Hvis vi fokuserer på synd, eller snarere på mangel av synd, som et mål på suksessen, har vi en tendens til å skape en kultur der en må skjule synd en sliter med for å bli akseptert av folk. Hvis vi ikke skal fokusere på det vi ikke vil ha, men på hva vi ønsker, så skal vi ikke først og fremst se på synd, men på rettferdighet. Romerne 14:17 sier at Guds rike er et spørsmål om rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd. Hvis Guds rike er rettferdighet, så bør vi fokusere på det og snakke om det. Vi trenger å snakke om å gjøre godt og å være i riktig forhold med Gud. 1. Kor 4:20 sier at Guds rike ikke består i ord, men i kraft. Når vi snakker om Guds rike deler vi ikke bare ideer, men det er reell makt i våre ord.

og barnearbeidere, men vi kan ikke legge all disippelgjøringen på dem. Kirken er familie. Alle troende barn og tenåringer er en del av den, og vi har alle et ansvar for å disippelgjøre den neste generasjonen. Hvordan det ser ut vil være forskjellig for ulike mennesker i ulik alder og livssituasjoner, men det er én felles faktor i all disippelgjøring: relasjon. Disippelgjøring kan bare skje i en relasjon. Jesus lærte folket, men han hadde relasjon med de tolv. Ungdomsgrupper, huskirkelige samlinger, turer og aktiviteter er kontekst for relasjoner. Relasjonene er konteksten for disippelgjøring. En nøkkel til disippelgjørende relasjoner er tid. Da jeg begynte å jobbe med ungdom ledet jeg en huskirke med ti gutter. Vi møttes en og en halv time en gang i uken. Jeg innså at hvis jeg delte den tiden likt mellom dem ble det ni minutter hver. Så innså jeg at Jesus var sammen med disiplene nesten hele dagen, nesten hver dag. Forventet jeg virkelig å disippelgjøre disse guttene på ni minutter i uken?

Den rette kultur

Det er også verdt å huske på at Jesus brukte tre år med fokus på tolv disipler. Han lærte store mengder også, men de fleste forlot ham da han forkynte noe de ikke likte. Entusiasme er en annen vanlig måte å måle suksess i kristent ungdomsarbeid på. Jo mer begeistret de unge er for ungdomsgruppa, møtet eller kirken, jo bedre tror vi arbeidet er. Igjen kan dette være en nyttig ting å se på. Hvis ingen har noe entusiasme bør det være et hint om at vi gjør noe galt, men entusiasmen alene bør ikke være målet. Åndelige disipliner (bønn, lovsang, Bibellesing, fellesskap osv.) kan også være en unøyaktig måte å måle suksess på. Det er selvfølgelig

Guds kraft må være en del av vår visjon for å gjøre disipler og å se Guds rike komme blant unge mennesker. Paulus sitt budskap til korinterne var "ikke med overtalende visdomsord, men med Ånd og kraft som bevis" (1 Kor 2:4). Jeg foreslår at vårt mål for suksess bør være hvor mye vi ser den Hellige Ånd virke i livene til de unge. I hvilken grad ser vi gaver og frukter av Den Hellige Ånd? Er det vekst i deres fred, glede, godhet, trofasthet, selvbeherskelse osv? Er de i stand til å profetere, tale i tunger, helbrede de syke? Hvordan ville det vært hvis suksess for en tenåring ikke ville være å holde seg hjemme fra fester i helgen, men i stedet å gå på festene og helbrede alle der?

Disippelgjøringens nøkkel – relasjon Når vi har rett visjon kan vi begynne å legge en plan. Vi har en kjempeflott ungdomspastor og et flott team av ungdomsledere, huspastorer

Den rette visjon bør skape den rette kultur, men det er mye lettere å bygge kulturen i Norge i relasjoner enn i en stor gruppe. Å endre kulturen i en relasjon krever at to personer endrer måten de tenker og oppfører seg, mens en endring av kulturen i hele Bedehuskirken krever at flere hundre mennesker endrer måten de tenker og oppfører seg på. Jeg kan ikke gjøre kirken til et sted der ungdom er akseptert, men jeg kan være en person som aksepterer ungdom. Jeg kan ikke gjøre kirken til et sted der alle tenåringer oppmuntres, men jeg kan oppmuntre tenåringer. Jeg kan ikke gjøre kirken til et sted hvor alle barn helbreder de syke, men jeg kan dele det jeg vet med de jeg kjenner. Jeg tror at hvis vi alle gjorde det samme ville vi begynne å se noen spennende ting. David Armstrong

EVANGELIET

– Guds kraft til frelse?

Over 200 personer går jevnlig på gudstjeneste i Bedehuskirken. Rundt 200 personer er en del av en huskirke. Ganske mange ber hver dag, og jeg vil tro at en del færre leser daglig i Bibelen. Men hvor mange av oss deler evangeliet på jevnlig basis?

I Markusevangeliet står det om Jesus sine aller siste ord før han reiser opp til himmelen. Det siste han velger å si til disiplene sine er: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt.» (Mark 16,15-16)

For mye snakk, for lite liv For en del tiår siden var inntrykket hos mange at det ble snakket for mye. Hykleriet hos prester og talere, og fordømmelsen mange følte når de hørte på, førte til at mange lukket ørene for alle ordene som flommet ut. Domsord og helvetesprekener skulle motivere folk til å gi seg til Jesus som kunne frelse dem fra evige flammer. Det var en sterk tro på at så lenge evangeliet ble forkynt, så hadde den kraft til å frelse, enten det var fra en talerstol, en kasse på torget eller hvor det måtte være. Evangeliet skulle ut; enten folk ville høre det eller ikke. I reaksjonen mot for mange ord, så har et sitat på nytt blitt vekket til live: «Forkynn evangeliet! Om nødvendig bruk ord.» Det virker til å være opplest og vedtatt at dette er sagt av Frans av Assisi, en munk som levde på 1100- og 1200-tallet som forøvrig var særdeles opptatt av å forkynne evangeliet, blant annet til muslimer. Det skal visstnok være stor skepsis blant historikere om at han noen gang skal ha sagt dette, men vi forstår likevel poenget. Det må være et liv bak ordene våre! Livet vårt formidler minst like mye som ordene våre, og hvis livet vårt forkynner det motsatte av det vi sier, så faller ordene ganske kjapt til jorden. Dette vil de aller fleste si seg enige i.

For mye liv, for lite snakk Likevel virker det som om mange i dag har gått i motsatt grøft. Evangeliet skal bare «leves», og det skal snakkes så lite som mulig. Først når en har vært god mot folk over tid, og folk selv tar initiativ til å spørre, kan vi dele noe om Gud. For folk som opplever det vanskelig å forkynne evangeliet kan dette være en trøst, men når det gjelder å lede mennesker til frelse så spørs det hvor bra fremgangsmåten er å bare vise godhet. Det skal liksom være synlig på oss at Jesus lever ved at vi gjør gode gjerninger og er pliktoppfyllende. Eller ender vi bare opp med å se ut som vegetarianere? Spørsmålet jeg stiller meg er: Har vi glemt viktigheten av å formidle evangeliet til folk som ikke tror? Det som har vært så grunnleggende i den kristne bevegelsen helt siden de aller første disiplene. For var det noe disiplene var opptatt med så var det å forkynne evangeliet; og det kunne ikke formidles på noen annen måte enn med munnen. Det var klart at livet måtte stå i stil, men evangeliet måtte fortelles. For som Paulus sier: «Hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner?» (Rom 10,14) Og videre sier han: «Min prestetjeneste er å forkynne evangeliet så folkeslagene blir et offer Gud gjerne tar imot.» (Rom 15,16) Det er også vår prestetjeneste siden vi alle er prester. Troen kommer av å høre. Og en kan ikke høre hvis Guds folk ikke forteller. Men det trenger ikke skje på en scene. Det gjorde det heller ikke for de aller fleste av de første disiplene. Det skjedde stort sett i samtale, ansikt til ansikt med et annet menneske. Det er der de fleste av oss skal være prester, i enkel samtale med andre. Det handler heller ikke om å være så veldig flink. Paulus gjorde et poeng ut av at det ikke skulle være med «talekunst eller visdom, for at ikke Kristi kors skulle miste sin kraft» (1. Kor 1,17). Det handler om de enkle, gode nyhetene om Jesus og at han døde for deg og meg. Og det kan alle fortelle. «Forkynn evangeliet! Og det er helt nødvendig å bruke ord!»

Gode og dårlige nyheter Så hva er egentlig evangeliet? «Evangelie» betyr «gode nyheter». Så det vi skal formidle er de gode nyhetene om Jesus. Situasjonen i dag er at mange folk ikke har hørt historien om Jesus på en forståelig måte, selv i «kristne» Norge. Mange skjønner ikke hvorfor Jesus egentlig måtte dø. Og det er ikke så rart, for det kan ofte være vanskelig å skjønne selv. Vi vet at det er gode nyheter, men kan vi forklare hvorfor det er gode nyheter til en gjennomsnittlig nordmann som lever et godt liv med god inntekt, stasjonsvogn og hytte på Sørlandet, som i tillegg går på gudstjenester til jul? Hvorfor i all verden trenger han Jesus?

Goto: Kritian Konstali

For at folk skal kunne forstå de gode nyhetene, så må de forstå de dårlige nyhetene først. «Jesus døde for deg» gir ikke mening hvis en ikke forstår hvorfor han måtte dø. De dårlige nyhetene er at det står dårlig til. Vi er blitt fiender av Gud på grunn av det vi har gjort. Uten Jesus må vi svare for vår egen synd, og det er en pris vi ikke er i nærheten av å kunne betale. Vi kan ønske at Gud skulle fjernet alt det vonde fra jorden, men problemet er at han da måtte fjernet oss også, for vi har alle gjort ting som er ondt enten vi tenker på oss selv som gode eller dårlige mennesker. Vi er en del av problemet! Og straffen for det vi har gjort er at vi må dø; ikke bare fysisk, men åndelig. På grunn av det vi har gjort er det et skille mellom oss og Gud som vi aldri er i stand til å ta vekk, uansett hvor «gode» mennesker vi tror vi er. Men her gir de gode nyhetene mening: Gud kom ned! Han levde et liv uten synd. Derfor kunne han betale for det vi hadde gjort siden han var feilfri. Hadde han syndet så hadde han hatt nok med å betale for sin egen synd, men siden han var uten synd, så kunne verdens synd bli kastet på ham, og tilgivelse er blitt tilgjengelig for oss.

Mer enn «Jesus elsker deg» Når disiplene spredte Guds kjærlighet i den første tiden så sa de aldri «Jesus elsker deg» til ikke-kristne. De delte evangeliet. Evangeliet er mer enn «Jesus elsker deg». Før i tiden snakket man om «syndenød». Folk forstod Guds kjærlighet ved at de så sin egen synd, og så at det fantes en redning. Hvis det vi formidler gir inntrykk om at alt står bra til; hvorfor skal da folk snu seg vekk fra sin egen synd og til Jesus som kan berge dem og tilgi dem? Det er ikke tvil om at Gud elsker. Spørsmålet er hva folk hører hvis det er alt vi sier. Det er mange som tror at å dele evangeliet eller å aktivt fortelle om Jesus ikke er noe for dem. Jeg tror at denne tanken er med på å holde Guds folk passive. Det er klart at det kan være vanskelig å dele evangeliet hvis en aldri gjør det. De fleste av oss vet hvordan det er å sitte fast og ikke klare å forklare ting på en god måte. Da er det lett å gi opp og tenke at dette ikke var noe for meg. Men det kan ikke forventes at en mestrer noe uten å øve på det. Har du noen gang øvd på å dele evangeliet? Har du noen gang jobbet med å forstå og kunne forklare de ulike delene av evangeliet? Hvis ikke, så er det ikke rart at du ikke har troen på at du kan klare det. Hvem som helst kan dele evangeliet. Det er ikke vanskelig. Det må bare jobbes med og øves på.

Gud kan frelse! Flest folk kommer til tro i tenårene. Det har ikke bare å gjøre med at folk er mindre åpne når de er voksne, men også at kristne generelt er mindre frimodige som voksne. Det blir mindre fokus på å dele troen sin videre med andre, og en mister troen på at noen faktisk kan komme til tro, bli frelst, og begynne å følge Jesus. Vi trenger å gjenoppdage evangeliet og troen på at det virkelig er Guds kraft til frelse for alle som tror! Vi trenger å finne tilbake til troen på at vi alle kan dele historien om Jesus på en kort, enkel, jordnær og forståelig måte. Det er det ansvaret Gud har gitt sitt folk. Så vil Gud virke med sin Ånd når vi deler det og når tiden er rett. Når vi tar ansvar for det vi har fått ansvar for, så er Gud trofast og gjør den vanskelige biten. Torstein Bjorland

4 knagger for å dele evangeliet: 1. Skapelse – I begynnelsen skapte Gud en jord som var helt perfekt. Mennesket ble skapt i Guds eget bilde og det hadde nært vennskap med Gud.

2. Fall – Mennesket satte seg selv og sin egen vilje i sentrum. Synd kom inn i verden, og syndens lønn var døden. Forholdet mellom mennesket og Gud var brutt, for Gud lot ikke synd bli værende i sin nærhet.

3. Forløsning – Gud visste at mennesket ikke var i stand til å gjøre opp for sin egen synd. Derfor valgte Gud å bli menneske, Jesus, og levde et fullkomment liv på jord. Han levde uten synd og kunne derfor ta verdens synd på seg.

4. Gjenopprettelse – Jesus stod opp igjen fra de døde og vant derfor over døden. En dag skal Gud på nytt gjenskape jorden til sin opprinnelige stand der det ikke finnes smerte og død, og der mennesket på nytt kan ha nært vennskap med Gud.

• ARKITEKT • NYBYGG • PÅBYGG • OMBYGGING Avdeling Bryne Kontakt Arvid Braut — tlf. 95 23 75 23 — mail. arveidb@jadarhus.no Vesthagen 9, Bryne — www.jadarhus.no

EL-TEAM Elektroentreprenør Morenefaret 5, Bryne, Tlf. 51 48 67 40 E-post: dr@el-team.net, Internett: www.el-team.net

nybygg, tilbygg og rehabilitering

Fotland bygg as

ole gabriel Fotland

Fotland

Tlf. 46 17 50 60 post@fotlandbygg.no www.fotlandbygg.no

Foto: Kristian Konstali

Karl J. Mageland, Bryne - Tlf 915 35 082

Stavanger

Br yne

Ryfylke

Tlf 09543 www.reha.no

Annonsere i Bevegelse? Ta kontakt p책 post@bedehuskirken.no

B-post Abonnement

Foto: Trygve Sandvik

Retur: Postboks 40, 4349 Bryne

www.bedehuskirken.no postadresse:

Magasinet Bevegelse

besøksadresse:

ansvarlig redaktør:

Postboks 40, 4349 Bryne Meierigata 11, 4340 Bryne åpningstider: Mandag, tirsdag & torsdag 08:30 - 15:00 telefon: 51 48 67 80 e-post: post@bedehuskirken.no bankkonto: 3325.20.02672

Thomas Rake Gro Anita Nøkland grafisk design: Morten Ravnbø [www.ravnbo.com] trykk: Jærprint AS foto framside: Susanne Fasseland redaksjonsleder:

Bilder fra nett er brukt med tillatelse eller i tråd med creative commons.