Bevegelse 15 1

e s l e g e v e B

nr 1 2 0 15

DNA/ visjon s.3-6

Huskirker Renates reise

s.7-10 s.14-15

B i lder fr a m enig h e ts f e st e n s.12-13

l e de r

Huskirker tilbake på toppen av agendaen I dette nummeret av Bevegelse har vi satt litt ekstra fokus på huskirker.

Dette fordi vi ønsker å enda en gang flytte huskirker på toppen av agendaen vår. Skal vi ha betydning for hverandre og for byen, så trenger vi å holde høyt det fellesskapet som Bibelen beskriver.

Igjen og igjen trenger vi å peke tilbake til utgangspunktet der de første disiplene levde i dette nydelige, enkle, nære fellesskapet som var overgitt til Gud og hverandre.

2

Hva handler det egentlig om?

Det handler om å være en familie som hjelper hverandre med praktiske og økonomiske utfordringer; som deler gleder og sorger og får bære byrder sammen. En familie som våger å bringe Jesus på banen og gi hverandre «tough love» når det trengs, nåde og sannhet hånd i hånd. En familie som hjelper hverandre å holde blikket festet på Jesus når det er vanskelig å få øye på ham alene. En familie som søker inn til hverandre når individualismens krefter vil dra oss vekk fra fellesskap. En familie som «elsker hverandre inderlig som søsken».

I dette bladet prøver vi å få frem forskjellighetene til huskirkene. De er ulike, og det er bra! For «huskirke» er IKKE EN MODELL! «Huskirke» er bare det navnet vi bruker på det bibelske fellesskapet. «Hus» – fordi det er sentrert rundt hjemmene; «Kirke» – fordi vi i hjemmene vil leve ut hele definisjonen av «kirke».

«Huskirke» er ikke «tøysekirke» mens den egentlige kirka er gudstjenestefellesskapet. Det er helt og fullt KIRKE i ordets rette mening! Kirke er ikke et tidspunkt i uka! Kirke er ikke en aktivitet du går på annenhver uke. Kirke er alltid, har alltid vært, og vil alltid være FOLK!

En nærfamilie av troende Alle vi som følger Jesus er søsken i troa på ham.

Men det er lett å lene seg på at vi alle er i familie og derfor unngå å gi seg til noen få. Vi er søsken med alle, men noen skal være nærmere enn andre. Hvem er huskirka di? Hvem er folkene dine? Hvem er din nærfamilie i Jesus? Hvem har du gitt deg til? Hvem har gitt seg til deg? Hvem utenfor ektefellen din får lov til

å slipe deg? Hvem gir du rett til å stille de vanskelige spørsmålene som «Hva bruker du pengene dine på?», «Lever du nærme Jesus?», «Er det noe Gud vil du skal snu deg vekk fra?» Det er klart at det er ubehagelig til tider, men det er når vi lever nærme nok til å slipe hverandre at vi også vokser.

«Det er bedre å leve tett med Jesus og ikke være med i ei huskirke, enn å leve fjernt fra Jesus og være i ei huskirke.» Likevel kan vi ikke glorifisere et liv utenfor fellesskap. En moden disippel lever i fellesskap med andre disipler! Slik er det bare! En moden disippel velger å gi seg til noen andre, selv om de ikke er perfekte!!!

Du klarer deg ikke uten kirke!!! Du er ikke ment å leve uten kirke!!! Og da snakker jeg ikke om bygg, aktiviteter, basar eller stab. Du ble frelst TIL en familie!

Når du valgte å følge Jesus, så valgte du å følge ham sammen med et fellesskap. Jesus leder inn i fellesskap. Tar du Jesus, så får du med familien på kjøpet; enten du liker det eller ikke...

Hvilken familie går du i?

Hvis «huskirke» bare er en aktivitet ved siden av andre aktiviteter, så klarer vi fint å leve uten det. Vi trenger ikke enda en ting til å fylle timeplanen vår med, og for at vi skal ha god samvittighet. Hvis det er tilfelle, så er det fullt mulig å si: «Jeg tror jeg prioriterer bort huskirka dette året, for det er så travelt på andre fronter.» Hvis huskjerke bare er en aktivitet en gang i uken, så er det mulig å GÅ i huskjerka som en GÅR i Bibelgruppa eller på fotballen.

Men hvis huskjerka er det fellesskapet som Bibelen beskriver, så er det umulig å GÅ i huskjerka. For en GÅR ikke i sin egen familie! Hvis huskirka er nærfamilien av de troende, så kan du ikke leve uten! Du kan ikke skru nærfamilien på pause. Du trenger dem for å bedre følge Jesus! Og de trenger deg!

Modeller og strukturer er nyttige bare så lenge de hjelper oss mot målet. Strukturer må holdes lett og være fleksible for å hele veien være hensiktsmessig for det som er viktigere. Spørsmålet er: «Hvem er de få som du har overgitt deg til? Hvem er det du følger Jesus sammen med? Hvem jobber du sammen med for å gi Jesus videre til andre? Hvordan ser det ut for dere å leve ut det fellesskapet som Bibelen beskriver? Og hva er strukturene som kan hjelpe dere å gjøre dette?»

Torstein Bjorland

AN D prosessen

3

Da har vi lagt bak oss syv samlinger med forskjellige øvelser på veien mot å finne vårt DNA. Det har vært syv gode samlinger og en syv måneders periode der ting som er kommet frem gjennom samlingene har kvernet i hodet.

DNA/Visjon Vi ønsket å komme sammen Det å sette seg rundt bordene og snakke om ting som opptar oss, sammen med mennesker en ikke omgås med til vanlig, har gjort noe med oss. Det å komme hjem til noen en kanskje ikke har vært hos før, det har også gjort noe med oss. Vi merker et større samhold, en åpnere stemning og det er lettere å snakke med folk en ikke kjenner så godt. La oss fortsette denne gode trenden!

Vi ønsket å skape eierskap Når vi tar del og gir av oss selv, så vil det gjøre noe med eierskapet til det vi holder på med. Flere av tilbakemeldingene kan bekrefte at mange har fått et sterkere eierskap. Dette er enormt kjekt. Bedehuskirken vil være din menighet og derfor er det så

viktig å høre på hva nettopp du har å si. Vi har fått satt ord på gode sider og mindre gode sider ved menigheten. Vi har vært løsningsorientert, vi har lyttet til Gud og drømt om hva Han vil gjøre gjennom oss.

Vi ønsket å fornye visjon En klar og tydelig visjon gjør det lettere å se hvem vi er og hva vi er en del av. Kanskje dette har vært noe uklart? Vi kjente i alle fall på at det var tid for at å fornye visjonen, og da lytte til Gud sammen med menigheten. Det er inspirerende å lese og se gjennom hva dere har skrevet og tegnet av drømmer og visjoner. Det er virkelig mange drømmer som er lagt ned i oss, og mange drømmer om de samme tingene. Dette tror jeg gir oss gode pekepinner på hva Gud kaller oss til å gjøre.

>>

>>

En kort oppsummering En kort oppsummering av alt som er kommet frem i DNA samlingene er ikke lett å gjøre.

Vi jobber med en grundig gjennomgang og et større dokument vil komme. Jeg vil likevel dra ut noen tråder fra samlingene: Da vi satte ord på hva som er viktig for oss, ble det ”å være i et forpliktet felleskap” rangert som tredje viktigst. At mange av oss ikke er i et forpliktet felleskap når vi sier det er svært viktig, har derfor gitt oss en tankevekker.

Bedehuskirken er huskirker. Dette er vårt forpliktede felleskap, og dette må på toppen av agendaen igjen. Da vi i samling 6 jobbet med hvordan Bibelen beskriver fellesskapet, ser vi mange av likhetstrekkene som vi ønsker av en huskirke. Bibelen beskriver et raust felleskap der nattverd, bønn, måltid, tjenerskap, glede, samhold og raushet preger. Det er i huskirken det tette, nære gudslivet i fellesskap leves.

Derfor er det så viktig! Vi fikk også avklare at alle huskirker ikke må se like ut eller ha fastlåste rammer.

4

Da vi satte ord på mindre gode sider ved Bedehuskirken var det èn gruppe som pekte på at det er et gap mellom ungdomsarbeidet og resten av menigheten. Etter litt jobbing i grupper kom dette opp som nr. 3 samlet sett i oversikten. Dette sier oss to ting: 1: DNA-prosessen får oss til å se ting i menigheten som vi ikke har sett før.

2: Dette er en helt rett observasjon og må jobbes med for å snus.

En annen interessant observasjon fra denne øvelsen var at på topp av hva vi er mindre gode på var ”inkludering”. Ser vi på arkene som er kommet inn er det noen som skriver at ”inkludering” er det vi er best på, mens andre skriver at ”inkludering” er det vi er dårligst på.

Så forskjellig kan ting altså oppleves.

Vi har brukt mye tid på våre drømmer og lengsler for byen vi er satt i, og tilbakemeldingene er svært interessante. Vi ser at mange ord går igjen eller er skrevet på forskjellige måter. Det handler om hele spekteret fra næringsliv til eldre, barn, familier og idrett. Flere ser for seg en kafè/møteplass på torget, noen et ressurssenter for familie, barnevern og rusomsorg. De to mest brukte ordene i denne øvelsen var raus og synlig i byen . Veien videre er svært spennende...

Gud har kalt oss til å gå ut å gjøre disipler. I øvelser knyttet til hvordan dette ser ut, var det mest gjentatte ordet ”modellering”, at du må selv leve i tett relasjon til Jesus for å kunne lede andre. Andre ting som gikk igjen her er at det gjelder å investere i personer, det er gjensidig læring, og en viktig oppgave er å la Gud få jobbe mens vi støtter det Han gjør.

Under den siste samlingen jobbet vi med to ting; hvordan ser det ut å tilhøre og hvordan ha en kultur for å gi av sine penger. Det er svært vanskelig å være konkret i forhold til hvem som tilhører. Tilbakemeldingene var vage, men vi ser likevel noen ting som går igjen. Disse tingene er; å gå på gudstjenestene, være en del av en huskirke, ta ansvar ifht økonomi og tjene med de gaver du er utrustet med.

Tilbakemeldingene på en raus kultur der vi også gir av våre penger gikk på at en ønsker undervisning om hva Bibelen sier, at det hører sammen med eierforholdet og at vi ønsker en mer bevissthet og åpenhet rundt det å gi. Det er også tydelig at det ønskes en jevn informasjon om den økonomiske situasjonen og lett tilgjengelig informasjon om hvordan en kan gi.

Takk for svært gode samlinger og det du har gitt i denne prosessen. Vi har fått et veldig nyttig materiale som vi stadig er inne og henter ut innspill fra.

Hva

Kjersti L andro

Det te er viktigst for oss: 1: Lovsynge og tilbe 2: Bevegelse og endring 3: Forpliktet felleskap 4: Samles med storfamilien 5: Ha gode relasjoner

Dette er vi ikke så gode på : 1: Lite inkluderende 2: Mye fasade 3: Gap mellom ungdommen e

og resten av menigheten

4: Få blir frelst 5: Gå ut

h va gud v i l gjø r e i by en

a vi tror S

lik er det ikke lenger. Siden den gang har menneskene (vi) valgt å sette seg selv i sentrum av tilværelsen. Den plassen hadde Gud tenkt at han skulle ha selv. Hver dag velger vi å sette oss selv i sentrum, og summene av alle disse valgene er den verden vi har i dag.

Gud vil…

5

Når Gud så på alt Han hadde skapt, tenkte han: «Dette er SVÆRT GODT!» Alt Gud hadde gjort, og fremdeles gjør, er godt, rett og perfekt.

I begynnelsen var det slik. Fullkomment!

Hvordan kan det se ut?

Det er vanskelig å beskrive hvordan dette kommer til å se ut, men jeg tror Gud kan gi åpenbaring til sitt folk om dette, og Bibelen sier noe om det.

I DNA-prosessen hadde vi en samling med fokus på «visjon for Bryne».

Samlingen handlet om å prøve å sette ord på hva Gud har sagt at Han vil gjøre i byen. Her kommer en kort oppsummering. Vi tror det vil være 7 kjennetegn i byen vår, og dette er kjennetegn byen vil preges mer og mer av:

Fortellingen om Gud dreier seg om at Gud vil gjenopprette det perfekte Han en gang skapte. Vi ser det gjennom hele fortellingen i Bibelen; Gud søker å gjenopprette relasjonen til menneskene og hele skapningen.

Frihet

Etter bibelsk tid, i det som kalles kirkehistorien, ser vi at Gud fortsetter å gjøre det samme som han har gjort før. Han vil gjenopprette relasjoner til seg og forvandle liv, situasjoner, omgivelser, folkegrupper, kulturer og nasjoner.

Når vi nå vet hva Gud har gjort gjennom hele historien, hva tror vi så han vil gjøre i Bryne?

Godhet

Det er et initiativ fra Gud sin side. Han er ikke rådløs eller rådvill. Viljen Hans til å gjøre noe er ikke avsluttet. I Bibelen er det tydelig at Gud fortsatt vil gjøre noe (les Ef 1:10 og Kol 1:16-20).

Tenk hvis alle i byen vår hadde vært fri til å være seg selv og den som Gud hadde skapt dem til å være, uten å være styrt av samfunnets forventninger om hvordan de burde være.

Hva hvis byen vår var preget av mennesker som tjente hverandre uten å forvente noe tilbake; en tjenerholdning som ikke forventet gjenytelser?

Rettferdighet Selv om vi er verdens rikeste land, så fins det urettferdighet rundt

>>

>>

oss. Guds folk har alltid vært opptatt av å fremme rettferdighet, ofte i opposisjon til flertallet.

Nyskaping Vår by kan være et sted der nye ideer har spillerom og kreativiteten blomstrer. Vi kan legge til rette for å våge å satse på disse ideene. Det å tenke utenfor boksen er normalen for å lete etter bedre løsninger.

Enkelhet I en tid og en kultur som stadig trakter etter mer, så drømmer vi om en kultur som blir mer og mer preget av enkelhet, og å være tilfreds med det en har.

Vennskap Byen vår preges av at mennesker lar fasaden falle, og mennesker her åpner livene sine mot hverandre. Man åpner, viser sårbarhet, er ekte og tilgjengelig.

Sannhet Bryne blir en by der man holder noe for rett. Sannheten setter fri.

Sannheten bæres i kjærlighet, og stemmene for det som er rett og sant løftes.

Disse kjennetegnene finnes også i Bibelen. For eksempel kan du slå opp og lese Jes 58:6-8 og Jer 29:4-7.

Hva kan jeg gjøre?

6

Når Gud sier noe, skal den normale responsen til en som følger Jesus være; «Herre, hva kan jeg gjøre?» Hele bibelhistorien er fortellinger om at Gud handler og holder på å gjennopprette hele skapningen og alt som er i den. Når Gud gjør noe er det alltid vanlige mennesker involvert i det Han gjør. Hvem er de vanlige menneskene i byen vår? Det er oss! Det er vi som er Hans folk her. Du – blant mange andre.

«Ha samme sinnelag og samme kjærlighet, vær ett i sjel og sinn. Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus! » (Fil 2:2-5) Det som trengs er vanlige mennesker som vil elske og tjene byen og menneskene her. Det trengs mennesker som vil gjøre akkurat det Paulus her sier. Mennesker som setter andre høyere enn seg selv, mennesker med kjærlighet, mennesker som tenker på andres beste, mennesker som tjener. Er du villig til å være en som gjør disse tingene; alltid?

Det finnes 10 000 mennesker der ute i vår by som roper og lengter etter godhet, vennskap, frihet, enkelhet, rettferdighet, sannhet og nyskaping.

10 000 mennesker som går fortapt uten Gud. Gud ofret sin sønn for disse menneskene. Hører du ropet fra byen?

«Da hørte jeg Herrens røst. Han sa: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Jeg sa: «Jeg! Send meg.»» (Jes 6:8) Det vi vil er at du skal lytte til Gud. For det første sier Han som til Jesaja: «Hvem vil gå?» For det andre sier Han noe om til hvem og til hva. Til hvem eller hva skal du gå? Ikke overåndelig gjør dette for å slippe unna. Svaret på dette spørsmålet kan enkelt sagt handle om hva du er god på, hva du kan, hva du er opptatt av. All erfaring tilsier at dette er pekepinner på hva og hvem du skal tjene og elske. Til hvem eller hva kan være mye ulikt.

Det kan være et lokalt sted, det kan være en liten gruppe folk, eller en større gruppe folk. Det kan være å starte noe for noen. Det kan være en forretningsidé eller et sosialt tiltak. Det kan handle om eldre, unge, syke, friske, ensomme, vellykkede, rike eller fattige. Det kan være noe du bruker fritiden på eller det kan bli jobben din. Det kan handle om noe eksisterende eller noe som må etableres. Det kan være lite og det kan være stort. Det kan lykkes og det kan mislykkes. Gud vil gjøre mye i vår by, har du lyst til å bli med eller vil du heller være en tilskuer til det Gud gjør?

Thomas Rake

L a ndr o - hu s kir k e n

Tryggheten

skaper de sammen 7

Fortsatt et nytt fellesskap, men stemningen er allerede preget av den åpenhet og ærlighet som de vil ha med seg videre i Landro–huskirken.

De ville starte noe nytt, med nye folk. Under en morgengudstjeneste tenker Kjersti; de må jeg spørre om å bli med! Ikke noen hun kjenner fra tidligere, men likevel kjennes det rett å spørre akkurat disse. I august 2014 var de alle på familieleir, og den endelige bestemmelsen ble tatt: ”Yess, vi starter!”

– Tenk så verdifullt å gå stegene sammen og bli trygge i lag, sier Vegar. Parene Oma, Hegelstad og Landro har funnet hverandre og annenhver gang er ungene med. Barna er små, fra ett til fem år, så noen fast struktur er ikke lagt enda. Ofte går de på tur, noe turgeneral Lars Kristian Hegelstad er svært glad for. Det tar tid å bli kjent både for store og små, og naturen er jo et glimrende sted å skape nye bånd. Selv om barna er små er det ingen tvil om at de forstår hvorfor mor og far tar dem med på dette. Ingen sperrer opp øynene når noen synger, forteller fra Bibelen og ber, det er jo huskirken på tur. De voksne opplevde det sterkt da hver og en fikk dele sin personlig historie.

– Det skjedde noe når vi delte troshistoriene, forteller Vegar. Å høre andre fortelle åpent om sin tro gjør noe med oss, det binder oss sammen. Dele liv og studere Bibelen gjør de når de samles; Matteus, Efeserne, Filipperne og Apostlenes gjerninger har de vært gjennom.

Inspirasjon og påfyll til livet med Jesus får de ved å være sammen om troen. Den tryggheten de hele veien skaper, er med på å ruste de opp til å være brennende kristne der de er.

Hverdagen er hektisk, og det kjennes godt å komme sammen om det aller viktigste. Roe ned og samles rundt et bord med kristne brødre og søstre.

– Jeg tror Gud holder på med en prosess i livene våre der han vil utruste oss personlig, og utvikle oss i troen vår, forteller Kirsten Marie Oma. Han har ført dem dit de er i dag, og har en videre plan for livene deres. De er flotte mennesker og vitner som gjør en forskjell på de steder Gud har satt de.

De er blitt godt kjent nå, og vennskapet har kommet for å bli. Det kunne blitt et fellesskap som ikke fungerte, men Gud hadde andre planer. Noen lyttet til det Gud la dem på hjertet, og inviterte med seg nye venner og dannet ei huskirke. Gud skaper noe nytt, men han trenger villige mennesker. Mye kan kjennes utrygt, men sammen med hverandre, og med Gud, kan vi få til noe nytt der vi alle får være

oss selv i kraft av Ham. Veien blir til mens vi går, og når Gud går med oss lar han et stort lys skinne over veien.

Den enkle stille bønnen som åpner Herrens vei Er bønnen la din vilje skje Og den som ber om dette vil ikke lett gå lei Men stadig overraskes og stadig undre seg For, Herre det er spennende å be La din vilje skje

Vidar Kristensen Marit Steinskog

fjer d e k l a sse R o ssel a nd

Gi dem Jesus Det startet med en togtur fra Kristiansand til Bryne i oktober 2013. Hilde Birkeland og Inger Urstad bærer på den samme drømmen, og nå samler de gjengen med 4. klassinger i barnehuskirke for å gi dem det beste de har: Jesus!

Jesus i sentrum 8

– Dette har bare vært helt rett; helt fra vi delte drømmen på toget, reiste hjem og delte ideen med Arne og Endre, til det fellesskapet som er i dag. Etter at de tidligere hadde vært med i samme familiehuskirke over flere år, savnet Amilie og Markus et sted der de kunne ta med seg venner for å vise andre hvem Jesus er, forteller Hilde og Inger. Hva var vel mer naturlig enn å drive noe akkurat der ungene er i livet, med deres venner. De er fjerdeklassinger i Rosseland skolekrets.

To familier med Jesus i sentrum, som ønsker å dele videre om det Han har gjort i livene deres.

Gode og trygge voksne er viktig, men det er barna som skaper huskirken.

– Vi ønsker at holdninger og verdier vi som kristne har, skal prege fellesskapet. ”Hva ville Jesus ha gjort” er noe vi ønsker at barna tenker over, sier Inger.

Barn er veldig åpne, og når de kommer sammen i trygge grupper deler de fra livet sitt til noen som er på samme alder og forstår, og i tillegg er det en voksen der til å trygge gruppen enda mer.

Barnehuskirken har tre visjoner:

– gi dem Jesus – forebygge mobbing – skape verdier og holdninger

Fra de startet har fokus i andaktene vært "Hvem er Jesus?". Nylig fikk alle sin egen Bibel

av Bedehuskirken, og fremover skal de lære seg hvordan de slår opp i Bibelen, og hvordan den er bygd opp.

– Fredag og huskirke skal være noe ekstra.

Bordet dekkes og rundt 15-20 unger samles til middag. Jungeltelegrafen sprer invitasjonene og nye kommer til. Inkludering er en ting de ønsker å være gode på. Vi er åpne for nye, det er alltid kjekt at flere har lyst til å bli bedre kjent med oss, og høre mer om hva vi tror på. Vi har jente/gutte-grupper og bruker et opplegg som heter Between, sier Hilde. Her snakker vi om ulike tema. Kan være i forhold til vennskap, familie, verdier, kropp og selvbilde, tro og tvil.

Dette leder til nære og åpne samtaler om hva de selv har opplevd.

Gi dem Jesus Sammen setter de seg i ring og holder hender.

En har noe å be om, og klemmer deretter videre. Han har ikke lyst til å si noe i dag og klemmer hånda til nestemann. Bønneringen av 9 og 10-åringer setter spor. Måten de blir møtt på hjemme hos Inger og Endre, Hilde og Arne, kan være den ene tingen de vil huske fra tiden i barnehuskirken. Kanskje den gode pizzaen de fikk? Kanskje trøsten og gode ord fra jevnaldrende venner?

Størst av alt er det at ungene har fått høre om Jesus, og tar Han med seg i livet. Og kanskje forteller de videre om det de har hørt; til foreldre, søsken og andre de treffer… Gi dem Jesus!

Marit Steinskog Alle foto: Hilde Birkeland

Sva l esta d h us k ir k e

Varmen ”Flammen er tent Kjenn hjertet, det brenner La oss stå sammen som søsken og som venner”

brer seg

Jan Honningdal

Dette er linjer som sier mye om hva som er fokus i huskirken som blir ledet av Cecilie og Runar Svalestad.

Varmen rundt bålet og i fellesskapet Følelsen av varme slår imot deg, inn fra en kald februarkveld. Varmen fra ovnen gjør sitt, men denne gjengen har noe felles som merkes når du får bli med i samtalen rundt bordet.

De fem bygdeguttene som fra to-års alderen lekte sammen i Fossebakken, gikk veien videre til bedehuset på Fotland, og nå er godt etablerte familiefedre med felles familiehuskirke.

– Var aldri meningen at det skulle bli bare oss i huskirken. Sånn er det blitt, og det er en trygg plass å dele liv, både for oss voksne og barna som er med annenhver søndag, forteller Cecilie. Hos oss ønsker vi at det skal være helt naturlig for ungene å gå til de andre voksne.

Ofte tenner vi opp bålet, og da går det aldri lenge før en bryter ut: ”Ska me ikkje snakka om Jesus snart?” Unger har en sånn herlig tilnærming til disse tingene som vi voksne gjør mer vanskelige enn de trenger å være. Hva svarer man når en av guttene spør: ”Er nissen lillebroren til Jesus?” Utfra det spørsmålet kan man få en god samtale rundt varmen fra bålet. Utrolig viktig at barna får være der de er, ta Jesus med i det enkle og hverdagslige og at vi snakker så de forstår, understreker Cecilie.

Ingen tvil om at denne gjengen opplever mye bra sammen. De er opptatt av at ting skal harmonere, alle gir og alle får. Felleskapet minner mye om en storfamilie, som deler gleder og støtter hverandre når livet er tungt å bære. En god plass å komme sammen, be for hverandre og lette hverandres byrder. Sammen er man mindre alene.

– Som vennegjeng kan jo en fare være at det blir mer ”forening”. Dette måtte vi ta tak i for en tid tilbake, og nå leser vi fra Bibelen hver gang vi samles. Er noe med å lese selv og få egen kunnskap. Guds ord er grunnen til at vi er sammen. Helt naturlig, forteller Kjetil Friestad.

Alle ble så gira, og hver og en ble med. Superkjekt, forteller Cecilie entusiastisk. Startet med Abraham, videre til apostlene, Bergprekenen og nå David. Alle sitter med ulike inntrykk og sammen kan vi tolke teksten.

Å være seg selv En samlet gjeng forteller om hvordan de ved å være seg selv, midt i livet, midt i hverdagen, kan være et vitne for andre. Overfor naboer, venner, barnas venner, kolleger.

– Ikke forskjell på dag. Er du kristen så er du kristen. Enten det er onsdag og huskirke, eller hvilken som helst annen dag, sier Kjetil Friestad.

– Hos oss vil vi at folk skal kunne slappe av, ikke noe stress. Vi vil være en motpol til populærkulturen, sier Runar. Må dra ting litt ned, alle trenger ikke være like, være opptatt av de samme tingene og bare jage etter hva noen har

9

bestemt skal være det kuleste. Ulikhetene må få lov til å komme fram. Mye viktigere hvordan folk har det inni seg, enn det som viser på utsiden.

På veien frem til i dag, har de møtt på noen motbakker. Men de bærer sammen, og de går samlet mot målet. Både små og store. Måten de er på som mennesker kan være den forskjellen andre ser og trenger. Slik kan de få andre med seg.

”Spre den ilden som Jesus tente La oss fullføre Mesterens plan Når Jesus får tenne oss, liten og stor Vil ilden bre seg over hele vår jord”

Jan Honningdal Marit Steinskog

b jel l a n d h usk i r k e

LYS 10

I VERDEN

Ei stue fylt av folk som ønsker å være et lys ute i verden. Kan det bli bedre? De er 18 ulike personer, med like mange meninger. Kaos?

Nei, de velger å se det som en styrke.

Det er dynamisk, det er spennende og horisonten blir utvidet, noe som er svært verdifullt å ha med seg i møte med andre.

– Vi startet opp for to år siden som et mindre fellesskap på seks, og nå har vi vokst til det tredoble, forteller Arnfrid Bjelland som sammen med mannen Johannes er ledere i huskirken.

Tidligere var de med i Bjorlandkirken, inntil ting la seg til rette for å starte opp noe nytt.

Alle tar initiativ Glede og humor er en av styrkene de ønsker skal prege fellesskapet, sammen med gjestfrihet og utnyttelse av de mange ressurser hver enkelt har i seg. Ulikhetene er et potensiale de vet å sette pris på.

– I starten ønsket vi å ha en felles konkret

og definert visjon, men dette viste seg å bli vanskelig, forteller Johannes. Vi redefinerte, og tenker at alle har sine ting de ser som sitt område, uten at dette tar fokus bort fra det som er deres største ønske; å se folk bli frelst!

Strukturen er flat, alle eier og alle tar initiativ.

Det er opp til den som har kvelden hjemme å finne tema, og på den måten kan alle få sette sitt preg på samlingene. Takhøyden er stor, med rom for variasjon.

Friheten til hver enkelt setter de høyt, samtidig som de ukentlige samlingene er et viktig grunnlag å ha. De samles til nattverd, bønn og lovsang. Blikket rettes mot Gud og sammen søker de Han. Samholdet gir styrke og frimodighet som de trenger hver dag, med mange nye muligheter til å vitne om hva Gud betyr i livet. Ut ifra dette fellesskapet sendes det ut 18 vitner som ønsker å fortelle og vise hvem Jesus er.

Villige føtter og brennende hjerter Hvem er de sendt til, spør jeg, og svarene viser helt klart at kontaktflaten er stor. Nøden er stor for ufrelste kolleger, naboer, folk de treffer tilfeldig, venner, familie og medstudenter.

Gud trenger villige føtter og brennende hjerter, og her er det mange.

– Trygghet og omsorg for de andre i fellesskapet er verdier vi ønsker, sier Kristin Hovin Thorsen. Å se andre komme nærmere Gud er så oppmuntrende! Guds løfter holder, og det er sterkt når andre våger å gå på de. Vi legger hverandre på hjertet, og har omsorg for hverandre.

Slik skal deres lys skinne for menneskene De vil lyse for andre ute i verden. Selv har de sett lyset, men de vil noe mer. Lyset vil stråle videre, det er tent og det skal ikke slukkes.

”Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!”

Matteus 5, 14-16 Marit Steinskog

Stammefeiring

14.– 16. mai 2015

11

Påmelding har startet

Kvinneweekend 10 .- 12 . A pril på Ste m nesta den Tema:

"Nærmere Gud, nærmere hverandre" Påmelding på Check-in: Kvinneweekend Bedehuskirken 2015

Følg "Stammefering" på Facebook for mer informasjon

12

g i n e m a r f Bilder

For en fe Foto: Trygve Sandvik

ghetsfesten

estkveld!

7. Mars 2015

13

To eventyr Året er 1997. Jeg er på Hawaii på disippeltreningsskole og det er første skoleuke. Jeg lurer på hvorfor jeg er her og føler meg bortkommen og ensom. Jeg klarer ikke uttrykke det jeg vil på engelsk og hele USA føles 14

uvirkelig, som om jeg er midt i en amerikansk film.

Det er nesten 40 grader ute, og jeg er svett av varme der jeg vandrer rundt på campusen.

I det jeg går gjennom GO-senteret, hører jeg musikk og stemmer oppe i andre etasje. Jeg går opp og ser en gjeng samlet i et av klasserommene. De ber og gråter. En film vises som gjør et underlig inntrykk på meg. Hungersnød. Tusenvis døde. Mangel på mat. Desperasjon. En del av verden som ingen vet noe om. Urettferdighet som ingen gjør noe med. Nord-Korea.

som skal fly til Hawaii hver uke kanselleres, 1/4 av hele basen forsvinner på en dag. Og ut av det blå tilbyr noen i Sør-Korea oss et landsted – langt oppe i fjellene, rett ved grensa, hvor vi på et av fjellene kan se rett inn i Nord-Korea.

Et par dager senere får lederen vår en visjon av Gud mens han ber. Han står ved et fjell med en dør.

«Hvor er jeg, Gud?» spør han.

Han hører en stemme si:«Du er i Sør-Korea, ved grensen til Nord-Korea.»

«Hva vil du jeg skal gjøre?»

«Ta alle med deg og flytt til Sør-Korea for å be for Nord-Korea.»

Med en gang jeg lander kjenner jeg en enorm glede og fred. Til denne dag kan de fleste av oss si at denne tida blir en av de beste og sterkeste i våre liv. På dette stedet blir jeg «forelska i Jesus». Jeg kan ikke forklare det noe bedre. Jeg opplever hans nærvær så sterkt og gråter av glede fordi jeg forstår at jeg er elska. Han begynner å snakke til meg, gjennom Bibelen, andre folk, gjennom tanker og en stemme i hodet, han forandrer meg, lærer meg å tilgi og be om tilgivelse. Han viser at han har vært der hele livet mitt, på forskjellige måter jeg tok for gitt. Jeg vil være med Ham, hele tiden. Ingen ting fyller meg med så stor glede som å være sammen med han.

60 studenter, 20 stab og en familie på fem reiser til Sør-Korea for å fortsette DTS´en der.

Noe lignende har aldri skjedd før i Ungdom i Oppdrag´s historie. Vi får bekreftelse fra en bønnegruppe som har bedt i årevis om at dette skal skje. Hundretusener av kroner kommer inn på ti dager, alle tidligere planer skrinlegges, talerne

Vi forandres alle av å være med Gud. Og vi forandres av å be for Nord-Korea, et sted vi aldri har visst om før. Vi ber hver dag i flere måneder, og i 21 døgn uavbrutt. Vi gråter litervis av tårer over det vi hører; om lidelsen, nøden, enda skjult for verden. Gud viser oss sitt hjerte og sine tanker for dem, hvor høyt elsket de er og hvordan

han lengter etter deres frihet og frelse. Vi faster, noen i 20-40 dager, og roper om tilgivelse for det som har skjedd, og ber Gud være nådig mot dem og tilgi all skyld. Så bestiger vi fjellet, og ser inn i Nord-Korea mens vi lovpriser Gud og plasserer et banner på toppen.

Vi lever på luft og kjærlighet i dette fjellandskapet. Aldri før eller siden har jeg opplevd noe lignende. Vi mangler alt utover det mest nødvendige; vi bor 32 jenter som sild i tønne i et vanlig klasserom, det kan gå uker mellom hver gang vi har kjøtt på bordet – da er det fest – maten er rasjonert, og mange blir hule i kinnene. Vi er naboer bare med det sør-koreanske militæret som ligger i trening. De blir vennene våre. Vi spiller fotball og volleyball med dem, og deler evangeliet. Kommandør Choi blir frelst. De inviterer oss til militærbasen deres, og vi kjører rundt i tankser og lærer alt om militærlivet mot et land hvor det har vært kald krig i nesten 50 år. Etter et par måneder flytter 26 av oss inn i storbyen Seoul. Vi besøker utallige kirker for å vekke dem opp og minne dem på hva som skjer på den andre siden av grensen. Vi nøder dem til å be, til å ikke glemme, til å ikke være blinde for det som skjer. I de vakre, storslåtte, verdensberømte sør-koreanske kirkene, kommer vi, kledd i

”

Jeg begynner med å si ja.

Det er som regel det greieste med Gud.

filler, med enkle lovsanger og et eneste budskap: Be for Nord-Korea, be for brødrene og søstrene deres der!

Så ber Gud meg om det umulige; å gå inn i landet, å stå på nord-koreansk jord og prise han... Året er 2014. Jeg er tilbake på Hawaii. Det har gått 17 år og misjon og Nord-Korea er glemt for lengst. Jeg leter etter Gud, meg selv, og kallet mitt. Skal jeg flytte til Tsjekkia en dag? Er det noen flere på Bryne jeg skal lede til frelse, eller hjelpe på andre måter? Skal jeg fortsette som lærer? Hvem vil du jeg skal tjene, Gud? har jeg spurt i flere år. Jeg er på Hawaii for å komme meg etter at far døde, for litt sol og varme og tid med tantebarna mine. Så skal jeg hjem igjen til alt som skjer på Bryne, til alle de jeg har sett frelst de siste åra og er i full vekst, for å fullføre masteren, kanskje gå tilbake til læreryrket som jeg elsker, eller prøve noe nytt i en internasjonal bedrift.

Så ber han meg igjen om å dra til Nord-Korea.

Han ber meg om å ta hoveddøra denne gangen, starte en organisasjon som kan reise inn i landet og bygge infrastruktur – starte butikker og bedrifter, utføre økologisk jordbruks-prosjekter

og utnytte de flotte bølgene til surfing og den gryende interessen for fotball, ski, golf... Jeg kjenner at jeg tviler. Mest på meg selv. Hvordan i all verden skal han kunne bruke meg til dette?

gynner på språkkurs. For et vanskelig språk! Så starter vi organisasjonen Northern Tribe 2. Vi slår sammen nettverk, ber og prøver å ikke tenke for mye på hva det er vi egentlig holder på med.

Han ber meg om å være med på nok et eventyr.

Kanskje vil det koste mye. Kanskje jeg aldri blir gift med 2.5 barn og et stort hus med designermøbler, to barnesikra biler, en Sydentur og en Danmarkstur i året samt en solid pensjon i vente. Kanskje det til og med vil koste livet mitt.

Jeg kjenner at det er greit. Vel, jeg er redd for tortur, men ikke for å dø. Jeg er mye mer redd for å vase bort livet mitt og ikke utføre det Gud kaller meg til. Jeg er redd for å bli meg selv nok, å bli sittende fast i selvopptatthet, for å ikke få se flere frelst og ikke bety en forskjell i verden. Ingen ting skremmer meg mer enn dette; å leve et middelmådig liv, for meg selv og mine nærmeste.

Så er det januar 2015 og jeg reiser til Sør-Korea igjen, seks uker nå. Jeg har dreid masteroppgaven min inn mot nord-koreanske flyktninger og foreldreløse og får høre historien deres fra dem selv denne gangen. Jeg får bekreftet det nå hele verden vet – hungersnøden, mangel på trosfrihet, leirene.... og mye mer. Gud åpner nye dører, større denne gangen. Det er så tydelig at dette er Gud at jeg vet godt at jeg ikke kan ta æren selv.

Jeg begynner med å si ja. Det er som regel det greieste med Gud. Jeg sier ja, og begynner i det små og reiser på besøk til Sør-Korea i 12 dager, blir kjent med flyktninger, barnehjemsbarn og ledere som forteller historiene deres. Jeg kontakter de jeg kan finne som har innflytelse og blir venn med dem. Jeg leser koreansk historie og be-

Det er tydelig at det er han som leder, og jeg får lov å følge etter. Det er tydelig at han bryr seg om de farløse og enkene, og de svakeste som ikke kan rope selv. Kanskje han vil jeg skal rope for dem, rope for å be kirken våkne av søvnen og reagere, handle, gripe inn. Slik han brukte mange for å vekke meg, vil han kanskje bruke meg til å vekke andre...

Renate Solberg

15

Plateefa-linger anb

Vineyard

Doing the stuff Å gjøre greia Treffende tittelvalg. «Lovsang er og har alltid vært, å velsigne Ham. Hvordan VÅGER vi å noen gang gjøre oss til sentrum av lovprisning.» (Worship is and always has been, blessing Him.. How DARE we ever make us the centre of worship.)

Dette sitatet sies innledningsvis mot sang nr 7 «Holy Fire». Førsteinntrykket

Strahan-Posters

Salmisten 16

Poesi kan av og til oppleves virkelighetsfjernt og tvetydig, med muligheter for flere tolkninger. Men hva når poesi brukes til å sette ord på sannheten?

Sannheten om livet. Sannheten om Gud. Da er det nettopp poesien og dens egenart som gjør at ordene som formidles penetrerer mine kognitive sperringer, og når rett inn til mitt innerste indre.

Artisten ”Strahan”, eller Strahan Coleman som han egentlig heter, kommer fra Auckland, New Zealand. Han er en dyktig gitarist, en enda bedre sanger, men kanskje mest av alt en begavet dikter.

En salmedikter! En nåtidens utgave av Bibelens David!? For sangene hans kan langt på vei minne om Bibelens salmer.

De beskriver sannheten. Sannheten om livet. Sannheten om Gud. Plata ”Posters” kom i 2012. ”Your Kingdom Come” er kanskje den sterkeste sangen på plata. En sang om full overgivelse til Gud gjennom bønnen

”La Ditt rike komme. La Din vilje skje.”

Sangen ”Home” er en sannhets erkjennelse gjennom teksten ”I used to think my energy would carry me on through.

But poetry kissed reality the moment I met you.”

Tre akkorder pluss sannheten! Slik har artisten Harlan Howard definert formelen for den perfekte country sangen.

En suksessformel mange artister innen country- og folk-sjangeren benytter seg av, også Strahan. Dette gjenspeiles i det musikalske uttrykket på plata. Strahan er først og fremst en tekstforfatter og dikter. Så bruker han sine musikalske talenter til å krydre og forsterke budskapet i poesien han skaper. Således blir plata noe monoton og ensformig i sitt musikalske uttrykk.

Alle sangene er gitarbasert, sporadisk støttet opp av et mindretalls instrumenter. Flere av sangene har spennende flerstemtpartier som er med og forsterker tekstens budskap. Første sang på plata, ”You`re The dawn”, er en eksponent for dette. Videre er ”Deliverance” en virkelig gladsang om hvordan Gud har utfridd meg, gjort meg til sitt barn, og oversvømt meg med sin store kjærlighet og godhet. Men la det herske ingen tvil: Strahan er en dyktig artist som gjennom sitt uttrykk og sine tekster berører tanker og følelser utover det normale.

Steinar Thorsen

King's Kaleidoscope

Asaph's Arrows Om du er lei av “masseprodusert ferdigtrykka lovsong”, kan denne plata/artisten vera eit alternativ. King's Kaleidoscope har fleire års fartstid som lovsangsband i Mars Hill church.

Bandet er sett ihop av 10 musikarar. Dei mange forskjellige instrumenta gjev eit rikt og djupt lydbilete. Antalet medlemmer bidreg til eit kreativt mangfald i songane. Fleire av dei fire songane på denne plata er tekstar ifrå Bibelen.

Denne fyrste utgivinga visar ei meir personleg og inderleg ånd, mot kva eg er van med frå anna lovsong. Ep´en “Asaph's Arrows” er deira fyrste “plate”, og er ei samling av songar dei har plukka ut av alt dei laga som lovsongsband.

King's sin inspirasjon i å skriva songane er hellar ærleg: “Eg gjer det fordi eg treng å gjer det. Me fokuserar på å vera oss sjølve, og å synga om kva me treng å synga.” Eit slikt vitnesbyrd talar svært sterkt for meg, og kan vera noko av årsaka til kvifor eg vert bevega av desse songane. Har hatt fleire tilfeller der bilen må stoggast medan desse songane står på, utsikta vart for “dårleg”...

Kan på det nest sterkaste anbefala King's Kaleidoscope – Asaph's Arrows. Dei fire songane på plata er sett ihop som “ein norsk stil-oppskrift”. Går rett heim hjå meg!

A sle Undheim

Det er litt småsurt til tider, på grensa til forstyrrende for overømfintlige ører.

Når man ser bort fra det, og tenker på det faktum at det er sin tids banebrytende nye lovsangsform (i dag er det kanskje på tide å begynne å tenke litt nytt), så er det musikk som passer til å ligge mutters alene på stuegulvet og bare være med Gud, han som er

"the lover of my soul». Det er også ei plate du kan skru på full guffe i bilen og synge av full hals. Sist, men ikke minst, vil jeg også anbefale den som et alternativ i huskirkesammenhenger.

Dere kan garantert tre eller flere av sangene.

Torstein anbefaler:

av denne plata var: «Dette har jeg hørt før.» Når jeg gjør bakgrunnssjekken litt nøyere, oppdager jeg at plata er en live-innspilling fra år 2000. Da er det kanskje ikke så rart at jeg har hørt det før. I ca 15 år nå, for å være nøyaktig.

Det er gode slagere som "I love your presence» og «Pour out my heart», og de udødelige «I surrender all» og «When I survey». Arrangementene rent musikkmessig varierer fra full trøkk og sambarytmer til enkelt pianospill, fra deilig nydelig kvinnevokal til litt sånn gospel-feelingen med «mye bråk».

Jeg hadde tenkt å gi den en 3-er. Men siden jeg kommer til å høre mer på denne, og etterhvert ignorere at det er småsurt her og der, og siden tekstene er så spot on – og at det som blir sagt mellom sangene er så vilt DHÅ –, så gir jeg den en sterk 4 heller.

«Doing the stuff» var en favorittfrase av Vineyard-grunnlegger John Wimber.

Løst oversatt er det likestilt med å bruke Åndens gaver i tjeneste og lovsang. Det er jo aldri feil med inspirasjon av the Spirit himself. Så kom an.

Gjør greia!

Silje Sandanger

17

i et musikalsk landskap som er en blanding av tradisjonell og moderne musikk. Albumet ”HIMMELVEG” byr både på gamle salmer, men også noen nyskrevne.

Mari Klingen er vokalist i gruppa.

Med seg på laget har hun gitarist Knut-Ingolf Brenna, Per Erik Olsen på bass og Jo-Martin Grosås Nordbø på trommer. I tillegg er folkemusiker Kim André Rysstad med som gjestevokalist.

Det passer perfekt i og med at mange salmer er bygd på gamle religiøse folketoner.

SalmeKlang

På himmelveg Gruppa ”SalmeKlang” har eksistert siden 2008 og har som mål å fornye og bevare salmeskatten, en viktig del av vår kulturarv. Ønsket deres er at flere og flere skal tørre å høre på salmer. De tar oss med inn

Melodiene er ganske mollstemte.

De er forfrisket med bandets egen musikk, samtidig som de har klart å bevare selve grunnideen med hver enkelt salme eller folketone. Vokalen til Klingen er i front. Bak hennes stemme skjer mye snirkling av proffe musikere med store klangflater og rytme. Stemmen hennes fungerer både som soloinstrument og tekstformidler. Den passer godt sammen med gjestevokalisten som også får briljere i noen partier.

«Salme 56» er en ny salme laget av Marit Klingen. Hun sier selv at det er en salme som handler om det å ikke føle seg helt trygg. Hun klarer å formidle opplevd utrygghet, og trygghet i å stole på Gud. Teksten er på dialekt, noe som er med på å formidle troverdighet.

Gruppen presenterer kjente tekster med en annerledes musikalsk innpakning. Da kan de av og til nå frem på en helt ny måte. Det har de lykkes med i utgaven de har av den kjente og kjære Navnet Jesus. Den sterke teksten blir enda sterkere.

Albumet ”HIMMELVEG” kom ut i 2012. Musikken, og ikke minst tekstene, er tidløse.

De formidler ettertenksomhet, glede og himmelhåp. Godt å ta med seg i hverdagen.

– de holder i gode og onde dager. I disse dager er SalmeKlang på gang med en ny utgivelse. Jeg gleder meg!

Anne Håkonsholm

May Helen Torland har vokst opp i Bedehuskirken og var lenge aktiv i ungdomsarbeidet. Høsten 2014 valgte hun å flytte til London for å følge drømmen sin.

18

En danser etter Guds hjerte H

un kom inn på ”Trinity Laban Conservatoire of Music and Dance”, en av de ledende skolene innen moderne dans i Europa, og der blir hun værende de neste to årene for å fullføre en bachelorgrad. Hun har en stå-på-vilje som overgår de fleste og en selvdisiplin som jeg vil påstå hadde utkonkurrert Northug.

Hva som driver denne jenta er kanskje for mange et mysterium, men jeg er klar for å komme til bunns i saken når jeg nå setter meg ned for en ”skype” med denne herlige skapningen.

– Jeg var åtte år da jeg begynte å danse. Det var da jeg var gammel nok til å være med i kulturskolen. Jeg har alltid likt å bevege meg og gikk derfor på turn lenge før jeg begynte å danse. Interessen vokste da jeg fant ut at det var mulig å drive med dette. Gjennom alle årene på ungdomsskolen jobbet jeg hardt for å komme inn på Vågen VGS som tilbudte dansefag.

Etter en vel fullført opptaksprøve til skolen fikk May Helen 0,7 tilleggspoeng, og med et snitt på drøyt over 6,0 var det ingen tvil om at hun var Vågen bundet for de neste tre årene. Jeg husker tilbake til sommeren der hun gikk å trippet og var så bekymret for om hun ville komme inn eller ikke; ”men Susanne, det er jo ikke heeelt sikkert”.

”

På slutten av dagen vet jeg at Gud

er med meg, og det er en fordel i dette som krever så mye tid.

– Jeg har fått mange reaksjoner, både positive og negative, etter jeg tok valget om å satse på dans.

Da jeg var liten møtte jeg reaksjoner som ”det er bare en fase, du vokser det nok av deg” og ”du må få deg en skikkelig jobb”. Jeg er en bestemt og målrettet person og folk innså etter hvert at det ikke var snakk om å få meg på andre tanker. Jeg ble møtt med skepsis, spesielt blant den eldre garde, da jeg valgte en ”usikker” fremtid. På samme tid fikk jeg mer og mer støtte på hjemmebane da de skjønte at jeg mente alvor. Jeg husker da mormor spurte meg ”May Helen, hva er det med denne dansingen?

Har du virkelig tenkt å gjøre det?”. Jeg svarte at jeg trodde det var noe Gud hadde lagt i meg og som

han ville jeg skulle gjøre, hvorpå hun svarte ”okei”.

Enkelt og greit. Det er alt som betyr noe. Mange har forståelse for at Gud har en plan for livet ditt, men folk flest tenker ikke at det kan være noe som dans.

Mange synes det er rart at jeg bruker så mye tid på dette.

Jeg tenker tilbake på ganger jeg har ”booket” henne langt frem i tid, og flere økter sammen på treningsstudio der det var min eneste mulighet å treffe henne den uken. Jeg trodde jeg var døden nær de gangene hun kjørte meg gjennom det beinharde mage-rumpelår programmet sitt. Bevares.

– For meg så kommer disiplinen naturlig. Jeg står opp 05:30 hver morgen, jeg møter opp 40 min før alle andre for å forberede meg, og når andre er ute i helgene så vil jeg gjerne heller bruke tiden på en ekstra treningsøkt. Timeplanen min har de siste ti årene bestått av skole, dans på skolen, dans etter skolen, trening, kirke, venner, forestilling, ekstraforestilling og mange sene kvelder. Jeg liker å leve et disiplinert liv. Uten en streng timeplan så hadde ikke livsstilen min fungert.

Jeg trenger det for å få tid til alt. På slutten av dagen så vet jeg at Gud er med meg, og det er min fordel i dette som krever så mye tid.

May Helen søkte fellesskap i en av Hillsongs kirker i London da hun flyttet. Hun har merket effekten av både det gode felleskapet og det nære og personlige forholdet med Gud som hun stadig vokser i.

– Jeg tenker mye på hvordan jeg bruker tiden min med Gud. Den siste tiden har det vært viktig for meg å lese i bibelen hver morgen. Fellesskap med Gud og kirken gjør meg godt. Jeg ser påvirkningen i mitt eget liv, selv om jeg kanskje ikke føler det der og da. Jeg blir utrustet til å være der jeg skal være. Dansemiljøet er kjent for å være festpreget, og det er et miljø som virkelig trenger kristne. Jeg kjenner på en brennende kjærlighet til disse folkene som motiverer meg til å fortsette.

Hvis ikke jeg er der, hvem skal da være der?

– Jeg vet ikke mye om fremtiden. Alt jeg vet er at det blir tre år i London, og så reiser jeg der Gud vil ha meg. Jeg er en skikkelig perfeksjonist og kontrollfreak, så jeg kjenner det er ukomfortabelt å ikke vite dette, men jeg legger det hos Gud. Jeg tror at jeg skal bli profesjonell danser, at jeg skal ende opp i et dansekompani og være et lys i dansemiljøet, men jeg vet ikke hvordan veien dit ser ut.

Susanne Fasseland

19

På gudstjenestene denne våren har vi satt særlig fokus på Paulus´ brev til efeserne.

Det blir ikke kommentert noen spesifikke situasjoner i brevet. I stedet er det generell undervisning til alle de troende. Derfor kan Efeserbrevet regnes som et brev til kirken gjennom alle tider om å være kirke.

Historisk bakgrunn 20

Efeserbrevet er skrevet av Paulus. Flere historikere mener at det har vært et rundskriv eller fellesbrev – ikke bare til kirken i Efesus, men også til en rekke andre kirker i provinsen Asia.

Paulus skrev brevet mens han var i fengsel. Han satt fengslet både i Cæsarea og Roma. Siden han skrev brevet mens han var i fengsel, er det sannsynlig at det er skrevet mellom år 58 – 62 e. Kr. Hvis det ble skrevet mens han var i Roma, må det har vært omtrent mellom 60-62 e. Kr. På den tiden bestod kirken av både jøder og hedninger. Flere av dem som kom til tro, hadde tidligere praktisert trolldom.

Hva handler Efeserbrevet om?

Paulus starter brevet med å hilse de hellige og troende i Kristus Jesus. Kapittel 1 beskriver hvem vi er i Jesus. Det står at vi er utvalgt til å være Guds barn ved Jesus Kristus; utvalgt til å stå hellige og uten feil. Vi er arvinger som skal få lov til å være med på å fullføre Guds frelsesplan. I ham har vi friheten, tilgivelse for syndene. Han har gitt oss håp. Alt dette er gitt oss til lov og pris for Guds herlighet og nåde.

Paulus avslutter det første kapittelet med takk og bønn til Gud. Han ber om at kirken må få en Ånd som gir visdom og åpenbaring.

Han ber om innsikt til det håpet Gud har kalt dem til. Deretter virker det som om han av egen erfaring kan si: ”…hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror.” Han avslutter kapittelet med å si at Gud ga Jesus til kirken som hodet over alle ting, kirken som er Kristi kropp.

I kapittel 2 trekker forfatteren fram kontrasten av livet før og nå. Før levde vi i opprør mot Gud, men nå skal vi vandre i de gode gjerningene, som Gud på forhånd har lagt ferdige for oss. Før var vi utestengt fra borgerretten i Israel og uten del i paktene og løftene. Vi var uten håp. Nå har vi i en Ånd adgang til Gud, vår Far. Gud har frelst oss av nåde. Kontrasten mellom død og liv kommer også tydelig frem. Før var vi døde, men nå er vi blitt gjort levende med Kristus. Han gjorde det fordi han elsket oss, og for å vise hvor rik han er på nåde. For en gave! Helt ufortjent.

Vi er fullt av den Hellige Ånd som nå lever i oss. Nå er vi en del av Guds familie og Guds folk. I Jesus blir vi bygd opp til en bolig for Gud i ånden. Han er vår fred.

Paulus begynner kapittel 3 med: ”Derfor bøyer jeg mine knær – jeg, Paulus, som nå er Kristi Jesu fange for dere hedningers skyld”.

Paulus fortsetter å snakke om Guds nåde. Han skriver at det er på grunn av Guds nåde at han har fått forvalteroppgaven fra Gud, at han får lov til å tjene Gud, forkynne det gode budskapet om Jesus og løfte Guds frelsesplan frem i lyset.

Hvordan påvirker dette vår identitet, hvem vi er?

Her er det noe som ikke stemmer, eller? Paulus sitter i fengsel.

Han ser på det som en gave (merk gave!) at han får lov til å gjøre det han gjør. Kanskje dette utfordrer andre enn meg.

Paulus har forstått det. Det var slik Guds visdom skulle bli kunngjort gjennom kirken for maktene og åndskreftene i himmelrommet, i Kristus Jesus. I ham fikk Paulus frimodighet. Gjennom troen på ham, kunne han komme frem til Gud med tillit.

Først og fremst så er det en gave å ha vår identitet i Gud. Vi kan ikke gjøre oss fortjent til det.

Det virker som om Paulus har opplevd noe som han ønsker at

Amfiteateret i Efesos som blir beskrevet i Apg kap 19.

andre også skal få oppleve. Han snakker om å bli fylt med hele Guds fylde, som om det er mer å få tak i. Igjen så vender han seg i bønn til Gud. Han ber om at kirken skal forstå Kristi kjærlighet.

Han ber om kraft for det indre mennesket og styrke ved ånden.

Bønnen avsluttes med å løfte blikket opp. ”…ham være ære i kirken og i Kristus Jesus…”. Å gi Gud ære går igjen flere ganger, og ser ut til å være sentralt i boka.

Hvordan gi ære til Gud? I kapittel 4 – 6 er det konkretisert praktisk hvordan kirken og hver enkelt skal gi ære til Gud. Først begynner Paulus med formaninger i kapittel 4: ”Lev et liv som er verdig det kallet dere har fått.” Han tar godt i: ”Sett alt inn på å bevare Åndens enhet…”

Det virker som Åndens enhet er viktig. Han ramser opp rollene som er gitt oss for at vi kan være utrustet til tjeneste så Kristi kropp bygges opp. ”Inntil vi alle når frem til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde.” Igjen tar han opp Kristi fylde. Igjen kommer det fram at en ikke skal leve som før.

Her skriver han konkret hvordan levestilen til ”før” og ”nå” ser ut. Kort oppsummert så oppfordres vi til å leve som ”etterlignelser” av Gud. Underordne dere hverandre. Kvinner til ektemennene sine, barn til foreldrene sine, slaver til sine jordiske herrer. Menn skal elske konene sine som Jesus elsket kirken. Paulus prøver igjen å få oss til å løfte blikket opp. ”Gjør tjeneste med et villig sinn; det er Herren og ikke mennesker dere tjener.”

Paulus avslutter brevet med en utstyrsliste til tjenesten vi er kalt til. Han maler et bilde av krigere i en åndelig kamp.

Hva er hensikten med Efeserbrevet?

Det virker som om Paulus skriver brevet for å betrygge de troende i Efesus og provinsen Asia, om identiteten deres i Jesus, oppmuntre til enhet og få frem noen teoretiske rettelser i en gruppe som var utfordret på verdenssynet sitt fra forskjellige vinkler. Dette tror jeg er gjeldende også i dag. Vi trenger å finne vår identitet i Jesus. Enhet i kirken er og vil alltid være viktig. Kroppen trenger alle kroppsdeler og funksjoner for å fungere optimalt.

Er samfunnet med på å forme bildet vårt av Gud? Påvirker det levemåten vår som disipler? Verdenssynet vårt er viktig. Vi må se livet vårt i helhet. Puslespillet til Gud har mange brikker, og vi er en liten del av et stort bilde.

Våkn opp, du som sover, Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg

Ef. 5 : 14 Miriam McNicol

21

Avdeling Bryne • Arkitekt • Nybygg • Påbygg • Ombygging 22

EL-TEAM Elektroentreprenør Morenefaret 5, Bryne, Tlf. 51 48 67 40 E-post: dr@el-team.net, Internett: www.el-team.net

Vesthagen 9, Bryne Tlf: 958 00 300 www.jadarhus.no

23

Karl J. Mageland, Bryne - Tlf 915 35 082

Stavanger

Br yne

Ryfylke

Tlf 09543 www.reha.no

Annonsere i Bevegelse? Ta kontakt p책 post@bedehuskirken.no

B-post Abonnement

Foto: Trygve Sandvik

Retur: Postboks 40, 4349 Bryne

24

www.bedehuskirken.no postadresse:

Magasinet Bevegelse

besøksadresse:

ansvarlig redaktør:

Postboks 40, 4349 Bryne Meierigata 11, 4340 Bryne åpningstider: Mandag, tirsdag & torsdag 08:30 - 15:00 telefon: 51 48 67 80 e-post: post@bedehuskirken.no bankkonto: 3325.20.02672

Thomas Rake Gro Anita Nøkland grafisk design: Morten Ravnbø [www.ravnbo.com] trykk: Jærprint AS foto framside: Trygve Sandvik redaksjonsleder:

Bilder fra nett er brukt med tillatelse eller i tråd med