Bevegelse 13 2 small

e s l e g e v e B

Drivhuset s.3-6

Skr책blikk

av Silje Sandanger

s.8-9

nr 2 2 0 13

Huset i Reevegen

s.14-15

leder

Gud er best Interessant opplevelse fra Kaizerskonserten på Jærnåttå.

Jeg hadde vært så flink kristen å kjøpt billett til et ”ikkekristent” arrangement og kjente meg stolt over det.

Vi var noen venner som møttes og gikk til konserten litt tidlig for å få gode plasser, og det fikk vi. Mens vi ventet på konserten så jeg rundt meg og kjente på at jeg var på bortebane. Den frimodige, inkluderende og initiativtakende Marita var gjemt. De jeg snakket med den kvelden var de som snakket til meg, jeg var ikke ”på”. Da jeg stod der ganske stille og så på alle folkene rundt meg, la jeg merke til noe. De som var på hjemmebane viste meg en form for fellesskap. De oppmuntret hverandre, de hadde det gøy og klemmene lå løst.

Det var noe gjenkjennelig med dette fellesskapet, men det var litt annerledes. Ting som

ikke er Gud sitt, er en dårligere kopi av Hans oppfinnelse. Det ligner, men det er langt i fra likt, kanskje helt omvendt? Jeg tror det ligger noe inni oss, som Gud har lagt der, lengsler som vi av og til kan prøve å slokke selv?

Tenk om jeg hadde forstått litt mer av hvor store og gode nyheter jeg bærer på og hvem jeg hører til, hadde da den frimodige, inkluderende og initiativtakende Marita stått så stille? Hadde det hjulpet meg til å vite hvem jeg er og vært trygg i alle settinger?

Kanskje jeg må gå steg for steg denne gangen også?

Jeg er på en vandring, jeg får lære litt og litt.

Marita Stangeland

2

Det Gud har gjort Når jeg leser i det gamle testamentet ser jeg hele tiden hvordan Gud griper inn.

Han reiser opp ledere blant Israels folket og han fortsetter med dommere, konger og profeter for å lede sitt folk. Men det er alltid noe som skjer i mellomtiden. Tenk Israelsfolket som har opplevd så mye med Gud begynner å be til andre guder og andre gudsbilder. Et ganske utålmodig folk, tenker jeg.

På stammefeiringen skulle vi skrive ned det gode Gud har gjort for oss. Dette skulle vi skrive på en belegningsstein. På Jørpeland ble vi tredje dagen med Israelsfolket på vandringen over Jordanelva. Inn i det nye landet. (Se Josvas bok kapittel 3 og 4).

Fikk litt å tenke på der ja. Er veldig flink til å tenke på hva jeg ønsker Gud skal gjøre for meg og mine. Men til å tenke på å takke for det han har gjort for MEG. Da måtte jeg faktisk tenke litt ekstra. Jeg har jo opplevd og blitt leda av Gud i vanskelige valg. Jeg har opplevd å se med

egne øyne andre bli helbreda. Jeg opplever at han ønsker å delta i mitt hverdagsliv. At han er med oss i heimen. Men dette er jo veldig lett å glemme i hverdagen når alt skjer rundt oss og at vi hele tiden skal planlegge framtiden. Jeg er visst like utålmodig som Israelsfolket.

Gud vil at Israelsfolket skal reise opp minnesmerke. For å minnes de gode gjerningene han gjorde for dem. Josva 4. vers 24 «Dette gjorde han for at alle folk på jorden skal kjenne at Herrens hånd er sterk, og for at dere alle dager skal frykte Herren deres Gud». Tror at vi også trenger å stoppe opp litt og minne oss selv på de gode tingene Gud har gjort for oss. Takke Gud og gi ham vår lovsang.

Det er jo fantastisk å få kjenne at han er med oss.

Livar Haugland

Drivhuset 3

I august troppet vi opp på Bedehuskirkens kontor for å starte på Drivhuset.

Vi var usikre på hva vi egentlig gikk til, og om vi var gode nok til å være elever.

Fryktet hvilke utfordringer vi kom til å møte og om vi ville mestre dem. Følte virkelig at vi hadde kastet oss ut på dypt vann. Kanskje vi burde hatt planer om å bli pastor eller misjonær? I hvert fall ha ett ønske om å ta ansvar for noe hvor vi ledet mange andre? Hvorfor skulle Bedehuskirken være interessert i å bruke mye ressurser på oss som ikke hadde noen klar plan for hva som skulle skje etterpå?

Vi som var samlet var en gjeng forholdsvis normale personer, som levde forskjellige normale liv. Alle hadde ønske om å lære mer om hva det ville si å leve som Jesu disipler, og alle ønsket at Gud skulle forme oss slik som Han ville. Alle ønsket å oppleve mer av Han. Vi er alle enige om at det var en kjempegod ide å melde seg på.

Heldigvis hadde ikke Thomas og Peri forventninger om at det kun satt pastorspirer ved pultene. Deres forventninger passet godt med våre. Vi var der for å se mer av hva Jesus har for oss og vokse som hans disipler.

Det første vi gjorde var å reise på ”bli kjent tur”. Da bodde vi i lag en helg, og alle delte troshistorien sin. Her lærte vi hverandre godt å kjenne, og det la grunnlaget for det unike fellesskapet og samholdet som har preget året vi har hatt sammen.

4

Undervisningen vi har fått har vært utrolig bra. Vi har hatt mange forskjellige undervisere, både folk fra Bedehuskirken og fra andre menigheter. Alle undervisere har utvist en stor kompetanse på det temaet de underviste i.

De har også delt mye fra egne erfaringer i livet sitt, og de har brukt bibelen flittig. I tillegg var dialogen sentral i undervisningen. Undervisningen var spennende, og endte opp med å utfordre oss på hva dette betyr for våre egne liv. Takknemmeligheten av å høre på disse menneskene som kommer og deler av sine lidenskaper, og levd liv, er stor!

Ofte kan det høres lite positivt å møte undervisning som røsker opp i ting i livene våre. Det kan bli til noe vi må ”gjøre noe med”, kanskje noe vi innerst inne ikke ønsker å gjøre noe med. Mange ganger kan det være en kamp å stå i dette.

Men, det finnes mange sannheter som det er bare godt å få inn i livene våre. Mye dette året har gått på vår identitet i Gud. Hvem sier Bibelen at vi er? Hva sier Bibelen at vi kan gjøre? Hvordan sier Bibelen at mitt forhold til Gud er? Hvordan sier Bibelen at vi skal forholde oss til forskjellige utfordringer vi møter?

Gud er vår Far. Han elsker oss, og Han har all makt. Han har inngått pakt med oss, hvor han ønsker å dele alt med oss. Han har ved Jesus betalt straffen vår slik at vi kan stå rene foran Ham. Jesus har sagt at Han alltid vil gå med oss. Den Hellige Ånd bor i oss. Han trøster oss og veileder oss. Vi skal få legge alle bekymringer fram for Gud, og så slutte å bekymre oss. Vi går faktisk mot Guds ord dersom vi bekymrer oss. Vi skal glede oss. Vi er lys og salt, det er ikke noe vi må prøve å være, nei: Vi er lys og salt. Det er godt for verden at vi er til stede, for vi bringer lys i mørket og vi beskytter mot forråtnelse. Når vi går inn i ett rom bringer vi også Jesus inn i det rommet, med all Hans makt.

Det er vanskelig å forstå rekkevidden av dette, og virkelig tro det, men det er veldig gode ting. Vi trenger å bli satt fri til å være den Gud har skapt oss til å være.

Fellesskapet på Drivhuset har vært en oase for oss alle. Her har vi hatt mange gode samtaler hvor vi går dypt med hverandre på våre egne premisser. Samtidig som vi utfordrer hverandre til å strekke oss lenger for å nå vårt potensial.

Vi har vært en gruppe på veldig ulike mennesker, som er på ulike steder i livet, men sammen har vi lært vanvittig mye av hverandre. Vi har ledd masse og også felt noen tårer.

Det fine er at menneskene blir satt høyere enn programmet her på Drivhuset. Individet er i sentrum, og vi tar ting der vi er.

For oss har det vært ukas høydepunkt å samles hver tirsdag å søke Jesus sammen, å se hvem vi er i Han. Etter et år her sammen på Drivhuset, er vi nå klare til å bli plantet ut i ny jord. Vi har hatt det veldig godt her sammen, og er både spente, og litt redde på hva Jesus har lagt foran oss.

Dette året har vi sett mer av hvem vi er i Jesus, og er blitt oppmuntret og inspirert til å tro at vi kan utgjøre en forskjell i våre omgivelser. Vi vet at alt ikke kommer til å bli en dans på roser, og vi ikke kommer til å leve våre liv uten motstand, smerte og utfordringer.

Det er godt for oss å tenke på at Jesus brukte helt vanlige mennesker, og at han elsker oss, og ønsker å bruke oss også. Med dette i tankene er det godt å hvile i Jesu ord i misjonsbefalingen: “ Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.”

5

Djevelen ønsker ikke at noen skal gå på Drivhuset neste år. Han er flink til å lyve for oss. Ofte merker vi nok dessverre ikke at det er han som lyver for oss. Når han for eksempel kommer med argumenter som: • Jeg er nok for gammel.

• Jeg er nok for ung.

• Jeg har ingen lederambisjoner som rettferdiggjør at jeg er der.

• Jeg er ikke god nok kristen.

• Jeg er redd for å snakke framfor folk.

• Jeg bør ikke ta opp plassen for andre.

• Jeg tør ikke be høyt.

• Utfordringene i Drivhuset er nok for tøffe for meg.

• Det er ikke ”fornuftig” å bruke så mye tid på meg selv.

• Hvem er jeg til å gå på Drivhuset?

Ingen av disse argumentene kan brukes.

Grunnen til å være på Drivhuset er for å få fantastisk undervisning og veiledning, som skal hjelpe deg til å få ett nærmere forhold til Gud, for at Han kan skape vekst i livet ditt som Hans disippel. Du blir også en del av et elskende fellesskap der alle er opptatt av at de andre rundt seg skal blomstre.

Anbefalingen vår er derfor: Ikke ta det kjappe svaret med at det blir vanskelig med dagtid på tirsdagen. Tenk seriøst over det. Er det helt sikkert at du ikke kan få det til? Har du sjekket med din arbeidsgiver om det er mulig å få fri på tirsdagen neste år, eller går du bare ut fra at det er det ikke. Det kan fort være mulig!

Det som står i denne artikkelen er kanskje ikke nok til at du vurderer om du skal være med på Drivhuset neste år. Kanskje er det, og da kan du glede deg, for vi har ikke klart å formidle hvor bra det har vært. Det har betydd mye mer enn vi får frem, og har vært mye bedre, og det er ingen grunn til å tro at det ikke skal bli minst like bra for gjengen som samles til neste år. Vi ønsker gjerne å dele mer av hvordan dette året har vært. Ta kontakt og drøs med oss!

Knib Hilde, Beate, Tage Emil, Karine og Jensi.

Kall er fellesskap –Kallet handler om å søke relasjon med Jesus fra Nasaret 6

– Hele ideen med at Gud kaller oss er at han søker mennesket til seg, sier Magnus Malm.

Den svenske forfatteren og veilederen har i Norge vært tilknyttet Korsvei-bevegelsen de siste årene. For mange kristne er det nok likevel forfatterskapet som er kontaktpunktet, og mang en kristen leder har slåss seg gjennom boken Veivisere – en bok om kristent lederskap.

Her snur han opp ned på våre tradisjonelle tanker om kallet. Kallet er for Malm et spørsmål om fellesskap. Det mange tradisjonelt omtaler som kall, altså selve tjenesten eller oppgaven, benevner han som sendelsen.

Lengten.

– Du ser det allerede i Edens hage etter syndefallet. Gud oppsøker mennesket og kaller dem til seg. Han roper på dem og ønsker fellesskap med dem igjen, sier han til Sambåndet.

Slik fortsetter det gjennom hele bibelen, i følge Malm. Folket kalles til omvendelse – tilbake til Gud. – Til slutt når dette sitt høydepunkt når Gud inkarneres i kjøtt og blod i Jesus Kristus. Og når han kaller sine disipler sier han jo også: følg meg. Gud inviterer – han kaller oss til seg, sier Malm.

Kallelsen av disiplene er en av mange nøkkeltekster for Magnus Malm. Han kaller dem til seg, og sender dem ut.

Kall og sendelse ET LITE UTDRAG FRA BOK

EN VEIVISERE

Vår vanlige kristne bruk av ord

et kall er at det gjelder en spes

iell oppgave. …

Et slikt syn på kallet påvirker noen avgjørende områder, blan t annet vårt forhold til Gud. Først blir Han den som skal svare på mitt store spørsm ål om hva som er mitt kall. Hvem han er i seg selv, blir mindre interessant, hovedsa ken er at han kan vise meg min vei. Og når han har vist met mitt kall, er det opp til Gud om jeg kan klare å leve opp til det. Å søke Gud blir derfor mer og mer et spørsmål om å søke inspirasjon og ledelse i arbeidet, nye tank er til undervisningen og bøn nesvar for ulike personer og problemer. Jeg kommer egen tlig ikke som et jeg for å møt e Gud som et du, men jeg kommer som når en ansa tt møter sin arbeidsgiver. Gud blir en del av jobben, og min relasjon til ham er fylt av alle de problemer og utfordri nger som jobben fører med seg. Til slutt ser jeg ham ikke for alt rotet (Veivisere s25) En forutsetning for å forstå hva sendelse betyr, er å kun ne se forskjellen og sammenhengen mellom kall og sendelse. Straks etter at Jesu s har oppfordret sine disipler til å be om at Gud skal sende arbeidere ut, beretter evangelisten Matteus: «Han kalte til seg sine tolv disi pler og gav dem makt til å driv e ut urene ånder og helbrede alle sykdommer og plager … Disse tolv sendte Jesu s ut … »

Kallet er et kall til Jesus. Sen delsen er at denne Jesus send er meg ut i et oppdrag.

I kallet får min identitet sin evige forankring, og min pers onlighet begynner å bli formet under innflytelsen fra Jesu person. I sendelsen strø mmer noe av mitt kall ut, slik at frukten av kallet ogs å kan komme andre til gode.

Kallet er mitt livs store og evige prosjekt, sendelsen er tidsbegrenset og meget flek sibel. I kallet ligger grunnvollen for min selvføle lse om min verdi som mennesk e. Sendelsen har ikke noe med dette å gjøre, men er en jobb som verken legger noe til eller trekker noe fra min verdi. I kallet formes jeg i et møte med Guds Du, i send elsen testes bærekraften i denne relasjonen. Jeg gir meg ikke til oppgaven. Jeg gir meg til Gud slik at han kan gi meg til oppgaven.

Det er livsviktig å holde fra hverandre kallet og sendelse n. Det er når vi blander dem sammen, vår arbeid blir identitetsbærende og dermed truer livet i stedet for å fremme det. Men det er også viktig å se den dynamiske sam menhengen mellom kall og sendelse. Der slår det åndelig e livets puls som holder blodet friskt i oss. (Veivisere s 146)

– Vårt dypeste kall er dermed til relasjon med Jesus Kristus.

Faktorenes orden.

En rett rekkefølge på kall og sendelse, er vesentlig for både liv og tjeneste. Dersom tjenesten blir det primære havner Gud i periferien.

Da blir han en energikilde der jeg henter kraft og inspirasjon for at jeg skal utføre min jobb.

– Bytter vi om på rekkefølgen blir for eksempel bønnen noe jeg trenger for jobben sin del. Det blir en slags drivstoff når det var ment å være sentrum i vårt forhold.

Med en rett rekkefølge blir tjenesten ikke et spørsmål om oppgaver, men om bevegelse. Den blir mitt gjensvar til kallet.

– Sagt litt enkelt, kallet handler om å se, lytte og være. Sendelsen er hvordan jeg uttrykker mitt gjensvar.

Bevegelse.

Malm er ikke redd for at en slik tanke om kallet skal bli en statisk, selvsentrert tilstand.

– Da Jesus kalte, sa han: følg meg. Han er i bevegelse. Han går. Han inviterer oss inn på vegen. Kallet til fellesskap er en invitasjon inn i Jesu interesser i verden, sier Malm.

Men faren er der. Man kan lande i sin egen navle.

– Vi kan skape våre menneskelige mønster, for eksempel havne i en lovsangsboble slik at vi plasker rundt i vår egen åndelighet. Men det kan like gjerne være et akademisk miljø, eller

at vi gjemmer oss bak karriere, teologi eller tradisjon. Alt kan innveves i en slik boble og forsterkes.

Men en sann søken vil ikke gi et slikt svar.

– Det handler om å ha et stadig og vedvarende fokus på Jesus fra Nasaret. Ikke bare et navn som svever, men den inkarnerte Gud. Og dess tydeligere jeg forholder meg til ham som en person, dess mindre er faren for å havne i en boble.

Utvalgt.

Et annet nøkkelord for Magnus Malm er John 15 – «dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere.»

– Vi kan ofte bli ekstremt selvopptatte og tenke at «Jesus bør være veldig takknemlig for at jeg ønsker å ha denne tjenesten for ham». Men dette blir å snu alt på hodet. Det er han som har invitert oss inn i sin tjeneste. Vår oppgaver er å være vendt mot ham og gjøre som han ønsker.

En av de sterkeste historiene i Bibelen om dette er fortellingen om Maria, Jesu mor.

– Da hun fikk besøk av en engel og fikk sitt opprag, svarte hun: Jeg er Herrens tjenestekvinne. Hun legger ned hele sin reservasjon, hele sitt nei og sier et ja til hele bevegelsen som settes i gang. Hun åpner hele sitt liv og tillater Ordet å sette henne i bevegelse,.

– Og det er jo åpenbart at hennes liv bar frukt: «Velsignet er du blant kvinner ...»

Våg å feile.

Når fokus på denne måten ligger i fellesskapet og relasjonen, blir også utgangspunktet for etterfølgelsen der man faktisk er til enhver tid.

Nok et nøkkelvers: 5. Mos 30,18 «Ordet er deg helt nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det.»

– Når Gud sender oss, handler det ikke om hvor jeg burde være, men om hvor jeg faktisk er. Det er alltid der jeg kan starte. Det blir som når man skal forklare noen vegen til et sted. Da må man forklare dette ut i fra det stedet folk befinner seg. Alt annet vil være meningsløst.

– Men bibelen forteller også at mennesker ble kalt til et spesielt sted, feks Jona som skulle til Ninive og Paulus som fikk kallet til Makedonia?

– Jona ville ikke og drog motvillig. Faktisk så var det Gud som drog ham. Med Paulus så handlet det om at de prøvde seg fram, og ble stanset.

De prøvde på nytt, og ble stanset igjen. Først på tredje forsøk fikk de synet: «kom over og hjelp oss».

– Det forteller meg noe om at vi også kan prøve oss litt fram og våge å feile litt. Vi kan se hva som skjer, på en måte.

– Disiplene hadde heller ikke ferdig kart, de også måtte prøve seg fram. Men de gikk – sammen med Kristus.

Av Vilhelm Viksøy

Tidligere publisert i Sambåndet.

Gjengitt etter avtale.

7

8

UT FOR Å INNTA NYTT LAND

Et skråblikk kan bety så mangt. Er det å se på noen med et skrått blikk? Er det å skule med skrå øyne mot noe nytt og ukjent? Eller er det å stå med hodet litt på skrå for å se ting fra et nytt perspektiv?

Utlandet bringer med seg mye godt til Norge.

På årets Stammefeiring var «utlandet» representert av henholdsvis Mal Calladine fra England og Erik og Ethan Fish fra USA. Jeg er en av dem som er (nesten) utelukkende positiv til utenlandske impulser og sosiale væremåter.

Flere utlendinger enn jeg liker å tenke på syns det er vanskelig å komme til Norge. Vi har kulde både i form av vær og vind, men også i møte med hverandre, og spesielt i møte med fremmede. Vi står i heisen fra første til attende etasje og trygler og ber om at heisen ikke skal kjøre seg fast, for da må vi jo SNAKKE med den andre personen i heisen. Krise.

Karrierejag, tidsklemme og «maybe attending» er velkjente fenomener. På Stammefeiringen var noe av fokuset å være som barn framfor en god Far, ha god tid og være der med hele deg, helt og fullt. Skal man innta nytt land, er det greit å vite hvor man kommer fra og hvor man vil hen.

I møte med utlendingene på Stammefeiringen, skjedde det noe med den norske bedehus/ pinsevenn-mann- og kvinne. De snakket et språk som er ulikt vårt, de oppførte seg merkelig (=fryktløst), de lo høyt og nasalt, de snakket med SVÆRE bokstaver, de tegnet med tusj i pannen på folk, de lot barn få be for og velsigne voksne mennesker, de oppfordret oss til å «try again, even if you failed last time», de ville ha oss til å tenke kreativt (bambuspinne med liksom-frukt, anyone?), de tok imot våre utfordringer om å delta på halsbrekkende opplevelser (tur til Preikestolen og afrikansk dansekurs), de brakte LATTER og GLEDE og LYST

av å krysse elva med paktskisten og lovsangerne som sto midt i elva og spilte og sang, og det var steiner med innskrift av hva Gud har gjort og vil gjøre med ditt hjem. Det var en god gjeng som var klar for noe nytt å lære i 2013, og noen av oss så ut til å ville ta det med oss hjem og iverksette det også.

Jeg må innrømme, jeg sto med hodet godt planta på halsen, blikket noenlunde ganske rett fram, og likevel klarte jeg å forestille meg litt av det de prøvde å gjøre med perspektivet mitt. Å se verden fra et annet ståsted. Ikke et amerikansk eller engelsk, men mer fra et barnlig et. Å peke på Jesus med annerledes fingre enn den norske pekefingeren som altfor ofte tas frem som et «godt» eksempel. Å invitere Den Hellige Ånd inn i livene våre mye mer enn han har blitt til nå (hvis vi i det hele tatt tror på en hellig ånd, da).

Hvis det står en stige langs en vegg og du legger hodet ditt på skrå når du ser på den, så ser det ut som om stigen ligger i løse luften oppetter veggen (hvis du ikke ser det; bruk fantasien).

Det gjør den jo ikke. Det bare ser sånn ut. Mal, Erik og Ethan gjorde ikke noe grensesprengende annerledes enn vi i våre norske huskirker, på våre sammenkomster og i våre menigheter. Det bare så sånn ut. Og opplevdes sånn. Javel da, kanskje litt. Tyngdekraften kjentes plutselig satt ut av spill da Ethan på ca ti år, utstyrt med sprittusj, fikk skrive ordet «JOY» i pannen på folk som frivillig lot seg tusje på, og pappa Erik som stolt fotograferte sin sønn. Det synes som at det vi nordmenn blir mest stolte av med våre barn, er hvis de gjør leksene sine riktig. Perspektiv.

til å gjøre en forskjell. Iallfall brakte de dette til meg.

Det var god drøs hver kveld, jørpelendingen åpnet hjem og leirsted for oss, det var grillmat og fest, det var pizza og brus, det var hjerterom og husrom, det var flotte lokaler og flott lovsangsteam, det var opp på stolen i benkeradene, det var latteranfall og tårer av vandringen gjennom bedehusland, det var god lunsj hver dag, det var iverksetting av bibelsteder i form

På seminaret til Mal fikk kreativiteten vår kjørt seg, så gruppa mi gikk på alle fire, med sko på hendene, opp og ned en bratt trapp, bare for å gjøre noe nytt sammen med Jesus. Vi så rundt oss, og flere så ut som om de holdt på med mer eller mindre meningsløs aktivitet. Hadde vi sett det med et skrått blikk, hadde vi tenkt at det hadde klikka for oss alle. Men vi var jo der for en grunn. Og om vi ikke visste helt hvilken, så gikk det greit så lenge tanken var god.

Vi har så ufattelig godt av å få røska litt i vanene, meningene og overbevisningene våre at det er til å ta og føle på. Jeg klatrer i trær og kjører sparkesykkel uten å bry meg om at unger peker og ler og voksne må se en ekstra gang om jeg er riktig vadret. Jeg har så ufattelig lyst til å gjøre ting sammen med Den Hellige Ånd uten å bry meg om at noen ser skeivt på meg og spør om de skal ringe noen som kan hente meg. Er det åpenhet for slikt, og hvis vi som disipler åpner opp for muligheten til å la det skje, hva hindrer oss? Å tenke nytt handler vel ikke først og fremst om å revolusjonere tankesettet vårt, snu opp ned på tilværelsen og flytte inn i stråhytte. Jeg tror det holder å invitere Den Hellige

Ånd inn i hver krik og krok av våre liv. Hver dag. Hele livet. På den måten kan vi innta litt nytt land hver dag til vi skal hjem til det lovede land. Jeg tror like mye på den uskrevne regelen om at sparkesykler kun er for unger som at Jesus kun er for kristne. Og kanskje naboen har like lyst som deg til å klatre i trær, men venter på at du skal gå fram som et godt eksempel og invitere ham med deg. Perspektiv.

Silje Sandanger Foto: Hans Arvid Grødeland

9

Bønnerommet

Bønn og faste 2013

10

Hvorfor var du på bønnerommet?

For å be for Bryne og menighetene, at Guds vilje får skje, Guds rike får komme, og Guds herlighet får bli synlig.

Del en erfaring fra bønnerommet: Ny erfaring denne gang var å ha med barna og være der hele familien. Det var en god opplevelse å gå inn i bønnerommet sammen, lese teksten på døra, "ta av skonå" og merke forventningen til barna.

Forklare barna at vi er der for å be om at folk på Bryne blir kjent med Jesus. Spørsmål fra barna der og da og i ettertid: "Trur ikkje alle på Bryne på Jesus? Kem tilber dei som ikke trur på Jesus?" Å ha med barna var veldig annerledes enn å være alene. Barna malte mye og det var lite ro. Det slo meg at bønn er så mye mer enn ord og at Gud tenker så stort om barna. Tenkte mye på bibelverset i salme 8, 3: "Fra småbarns og spedbarns munn har du reist et vern mot dem som står deg imot, for å gjøre ende på fienden og hevneren." Opplevde jeg hadde med meg en hær som proklamerte Guds

navn, bare ved at vi var tilstede på bønnerommet om det nå gikk i skift av bleier og andre barnlige ting :-)

Hvorfor vil du anbefale dette til andre?

Det er en herlig fred på bønnerommet som er vel verdt å erfare. Det er godt å være der alene i fred og ro, men det var også godt å være der med hele familien. Anbefaler begge deler.

Ta med barna og kjenn på styrken i å troppe opp hele familien, mens du tenker på sannhetene om hva Gud sier om barna. Barna utvidet horisonten min på hva bønn er.

Anne Lovise Skailand

1. Hvorfor var du på bønnerom met?

2. Del en erfaring fra bønnerom met 3. Hvorfor vil du anbefale dette til andre?

Ingunn Marie Aase 1. Jeg var på bønnerommet fordi jeg ønsket å være en del av fellesskapet som var med å ba for byen, landet og folket vårt døgnet rundt den siste uken i fasten. Ved å forplikte meg på et bestemt tidspunkt ble jeg ansvarlig for å sette av en konkret tid. I tillegg hadde jeg erfaring fra tidligere år på at det var en velsignelse i å få være med på dette.

Lars Tjelta 1. Jeg var på bønnerommet for å bruke tid i lag med Gud, for å være med å be for Bryne. Fordi jeg hadde en god opplevelse av være med i fjor.

2. Erfaringen jeg har gjort meg er at natten er ei god tid å be på, rolig og uten forstyrrelser. Synes og det er lettere å være fokusert når jeg faktisk reiser en plass for å nettopp be.

3. Det er en veldig god plass og anledning til å be.

2. En spesiell erfaring fra bønnerommet var da hele familien valgte å be sammen ett par timer. Her fikk vi sammen bekjenne synd og oppleve at det som ble skrevet i sand ble visket vekk. Ved korset fikk vi legge av det som tynget og ble minnet om at Gud ønsker at vi skal legge av oss alt og gi det til ham. Bønnerommet var lagt til rette slik at det var rom for å uttrykke seg på mange måter. Dette minnet oss om at Gud gir ulike gaver og talenter og at vi av den grunn også tilber og søker Gud på ulike måter. Vi sang, leste i bibelen, hadde nattverd og opplevde igjen at det er Gud som fyller oss opp slik at vi er rustet til å være hans vitne i hverdagen.

3. Jeg kan anbefale dette til andre fordi dette er en god måte til å sette av tid til å være sammen med Gud, i bønn. En trenger virkelig ikke å være på akkurat dette rommet for å kunne be, men dersom en har anledning og lyst er bønnerommet en god plass å være.

Fam Urstad på bønnerommet 1. Målet og drømmen til

Regnhild Aanestad Hanevik

familien Urstad for påsken 2013, var å glede oss over påskebudskapet og ha fokus på hva Jesus har gjort for oss.

Noen timer på bønnerommet var derfor noe vi gledet oss til! Både små og store. Vi hadde på forhånd snakket om dette hjemme, og barna sa til lekekompisene da vi reiste: "me må gå nå, for me ska be for vennane våre, i et lide rom. Bare oss! "

Ba sammen med huskirken sin, ”Hr. Utrolig”

2. Stikkord for oppholdet i det lille rommet er: familietid, gode samtaler og sang! Med 3 gutter i alderen 2 til 8 år, og foreldre med svært høye ambisjoner for kvalitetstid kunne dette blitt mer kaos enn kos! Men med barnebibelen under armen, og litt snop til bestikkelse av 2-åringen, ble dette en herlig påskestund!

Det ble skrevet flittig på steiner, som blei lagt ved korset, "eg elsker Jesus" ble malt og hengt i kunstutstillingen på veggen!

Et stort kart over Bryne hang på veggen, og her kryssa gjengen ut de nabohusene som vi ber for, og "mine hender er fulle av blomster" ble sunget mer enn mange ganger.

2. Jeg har hatt 2 gode opplevelser med bønneuka. Jeg malte for å utrykke det jeg tenkte på. Jeg greide ikke helt sette ord på hva jeg følte, men det greide jeg da jeg malte. Det var en god opplevelse for meg.

3. Konklusjon fra Urstad-gjengen: Dette gjør vi gjerne igjen!

1. Jeg var på bønnerommet for å være sammen med Gud i felleskap med andre. Jeg hadde et ønske om å be for byen vår i intens konsentrasjon der jeg også kunne gå rundt på poster.

Dette var 2. gangen jeg har vært med på bønneuka. I fjor var første gangen. Da visste jeg ikke helt hva som skulle skje eller hva som ble forventet av meg.

3. Jeg vil anbefale andre å være med på dette, selv om det sikkert kan høres kjedelig og vanskelig ut. Det er ingen av delene. Det er virkelig givende å være der. Du kan male, tegne, skrive, be, synge eller lese i Bibelen. Dette gjør at det er varierende.

11

12

Stammefeiringen

5

13

Huset i Reevegen

14

I snart to år har Anne Rut Kjøllesdal, Hanna Kjøllesdal, Kjartan Aano og Torstein Bjorland bodd sammen i huset i Reevegen 35 på Bryne.

Her deler de alt og har en åpen dør for alle. De flyttet sammen etter et ønske og en drøm om å leve som disipler i fellesskap og å leve tett på hverandre.

– Vi savnet alle enda mer fellesskap enn det vi hadde fra før. Før måtte alt organiseres og planlegges, og det var vanskelig å få ting til å passe inn i hverandres travle timeplaner. Nå som vi bor sammen er det mye enklere å skape en felles rytme i livene våre, sier Torstein.

– Grunnen til at jeg ville bo slik var fordi jeg søkte folk å leve hverdagslivet sammen med, i tillegg til stabilitet i forholdet mitt til Gud. Og for å få den stabiliteten merket jeg at jeg ikke hadde en sjanse uten fellesskap», påpeker Kjartan.

alle velkomne og det finnes ingen øvre eller nedre aldersgrense, krav eller regler for middagsgjestene. Langbordet dekkes og Torstein disker opp med en nydelig komlemiddag. Folk setter seg til bords og Torstein sier noen ord før vi ber sammen. Drøsen rundt middagsgrytene går lett og stemningen er upåklagelig. Her diskuteres det meste: hvorvidt det er best å spise pølser med skinnet på, dåpssyn og om man bør bruke dyp eller flat tallerken til risgrøten (i den siste saken er de ellers så samkjørte beboerne i Reevegen dypt uenige).

Et åpent hjem

– Det er alltid mange folk som er innom. Det er oftere folk her enn ikke, sier Torstein. Flere ender opp som overnattingsgjester i Reevegen når de er på besøk, andre blir boende for kortere eller lengre perioder, mens mange bare stikker innom en liten tur for å henge og å

Ikke bare ønsker gjengen i Huset å leve nært til Gud og hverandre. De ønsker også å leve nært til andre folk og å ha et åpent hjem. Jeg møter dem på en onsdag ettermiddag klokka 16.30 for å delta på den ukentlige åpne middagen. Her er

delta i fellesskapet.

– Det er dette vi vil: vi vil leve som disipler og bruke huset til å investere i folk, sier han. – Det er alltid folk her, så vi er glade for at vi har oppvaskmaskin. Hvis ikke hadde vi ikke gjort annet enn å stå i oppvasken, ler Hanna.

Rytme, rutine og forsørgelse Beboerne i huset har mange faste rutiner som de har forpliktet seg på sammen, slik at alle som bor i huset har en felles rytme. Denne rytmen trekker alle fire frem som helt sentral for det fellesskapet de lever i. De påpeker at en felles rytme i hverdagen gjør dem samkjørte.

De ber sammen til faste tider og har blant annet felles husvask og en huskveld i uken der de deler liv og ber for hverandre. Rytmen i huset er også med på å løfte opp de som kommer på besøk og de som bor der over lengre eller kortere perioder. Gjestene er ofte med på de faste stundene med bønn og lovsang og deltar på de åpne middagene.

Gjengen i Reevegen erfarer at det funker å leve på denne måten. Det blir enkelt å leve i lyset fordi de lever så tett at de ikke klarer å skjule ting for hverandre. De lager plass til mennesker

i timeplanene sine og gjør seg selv tilgjengelige, og på den måten får de god kontakt med folk. De er også alltid sammen om å være der for andre, for alle fire har forpliktet seg på å være gjestfrie og å ta seg av de som kommer inn døren. «Det gjør det enkelt å invitere folk inn i fellesskapet», sier Kjartan. «Du vet at du aldri er alene om ansvaret for folk.» Samtidig som det er viktig for dem å ha et åpent hjem er det også viktig å kunne sette grenser for seg selv. Selv om det kan være vanskelig å sette grenser, så er det helt greit å si nei til besøk.

– Det er lov å være for seg selv en dag – dette er jo tross alt hjemmet vårt, sier Anne Rut og Torstein.

Gud har lært og vist denne gjengen mye i løpet av de to siste årene. Torstein og Kjartan reflekterer litt over noen av de viktigste tingene de har erfart og lært av å bo i Huset.

– Gud har vist oss at det er bedre å være flere enn en og at det er kjekkere å gjøre ting sammen. Han har også lært oss at det er mulig å stole på Ham i forhold til økonomi, og vi merker godt at Han forsørger oss. Vi har alltid hatt nok. Det har for eksempel aldri manglet mat til middagene våre, selv om vi mange ganger har lurt på om maten kom til å rekke.

Gud har også lært oss å være trofaste og å holde ut i ting over lengre tid. Han viser oss at vi skal få høste det vi sår. Det har flere ganger vært utfordringer i forhold til ulike relasjoner vi har investert i, og vi har ikke alltid sett at vår innsats har hatt noen betydning. Likevel ser vi stadig lysglimt, og vi tror virkelig at høsten vil komme – en eller annen gang.

Har alt felles For mange vil måten denne gjengen lever på virke radikal og ikke minst utfordrende. Kanskje spesielt når man får høre at når de sier at de har alt felles, så mener de det. Klær og tannbørster får hver enkelt stort sett ha for seg selv, men det meste andre deles. Også penger.

– Vi vet at penger ofte er det som ødelegger relasjoner. Vi må derfor bruke tid på å snakke om penger og økonomi, fordi vi tror at det kan være noe som kan splitte oss dersom vi ikke gjør det, sier Hanna.

– Det er klart vi har hatt mange runder på ting.

Når vi har alt felles så må vi jo det, påpeker Anne Rut. – De som ikke har hatt så mye har måttet lære å ta imot, mens de som har hatt mye har måttet lære å gi. Alt i alt har det likevel gått overraskende bra, sier hun.

Selv om måten Anne Rut, Hanna, Kjartan og

Torstein lever på for noen kan virke utfordrende og bare for spesielt interesserte, mener de selv at de aller fleste kunne levd i lignende fellesskap.

– Her i huset er vi for eksempel to ekstroverte og to introverte – og det funker. Folk trenger mer fellesskap enn det de har. Vi er skapt for fellesskap og de fleste av oss har mye å gå på, sier Torstein. – Man må ikke nødvendigvis bo sammen for å leve i et tett fellesskap heller, men jeg tror at det fungerer for flere enn man skulle tro, supplerer Hanna.

Alle kan gjøre det Beboerne i Huset har flere tanker om hva som kan gjøre det enklere å leve tett på andre uten å nødvendigvis måtte flytte sammen slik som de selv har valgt. Det viktigste de trekker fram er å ha en rytme og rutine sammen med andre på små og store ting i hverdagen. Det trenger ikke å være så utfordrende å begynne å leve tettere på andre. De trekker frem viktigheten av å bruke ting som man allerede gjør og å invitere andre mennesker inn i det. – Alle spiser jo middag hver dag. Så hvorfor ikke invitere andre til å spise sammen med deg, både folk i og utenfor kirken? sier Torstein. – Eller finn noen å be sammen med.

Det trenger altså ikke være så avansert. Kjartan påpeker viktigheten av å sette av tid til enkle ting som alle kan gjøre i løpet av en dag. På den måten gaper man ikke over for mye på en gang. Å få til en god rutine på å be for maten er et eksempel på et enkelt grep man kan ta.

Lev åpent, inviter folk, ikke lås dørene, lån ut ting og ei ting i lag med andre, er tips som kommer fra gjengen i Huset. Og ingen av disse forslagene krever nødvendigvis at man må bo sammen i et kollektiv for å få dem til.

Det er ingen tvil om at de fire i Huset har lært mye om viktigheten av fellesskap og av å leve livet tett innpå hverandre.

– Vi ønsker å være sammen om å ta valg. Det er lettere å stole på Gud og å slippe kontrollen selv når vi er sammen om det. Når vi er sammen om å velge noe, er valget mye enklere å ta, sier Hanna. – Og det er nettopp dette som er styrken i fellesskapet, mener Kjartan. – Vi gjør ikke alltid det vi har lyst til. Men vi gjør det vi egentlig vil. Jeg har ikke alltid lyst til å stå opp klokka halv åtte for å be, men jeg gjør det likevel fordi vi har valgt det sammen. Og det selv om jeg ikke plent har så lyst, så er det egentlig det jeg vil.

Tekst og foto: Astri Stangeland

15

«Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg»

16

Har du noen gang lurt på hva som skjer på Saron når Bedehuskirken ikke har gudstjenestefeiring?

Kirka vår er nemlig ikke de eneste som samles på Saron. Flere andre organisasjoner og kirker samles der jevnlig. Også grupper som ikke har norsk som morsmål har funnet veien hit. For det å være kristen handler om å være en del av Kristi kropp, der alle kirker har sin funksjon. Vi er ett i Kristus; en familie, en «kropp», en kirke.

Med den tanken i hodet blir det ekstra spennende å oppdage hva som skjer andre steder i «kroppen».

Immanuel Baptist Church (IBC) Annenhver lørdag samles omtrent 15 mennesker nede i peisestua til bønn, vitnesbyrd og lovsang. De er en liten del av menigheten Immanuel Baptist Church (IBC) fra Sandnes, og det er Bryne delen av kirka som møtes på Saron. IBC består av mennesker fra Republic of the Union of Myanmar (også kjent som Burma).

De tilhører Chin folket, som vi finner vest i landet. Når vi hører om Burma eller Myanmar tenker vi ikke på at dette er et kristent land, men omtrent 90% av denne gruppen er kristne.

Likevel, Chin folket utgjør bare 1,5 millioner mennesker av landets 60 millioner så de er fortsatt en minoritet.

Menigheten i Sandnes ble startet som en huskirke i 2007 og er i dag på 152 medlemmer fra Sandnes, Ålgård og Bryne. I dag holder Immanuel kirken til i Sandnes menighetssenter og ledes av pastor Ceu Mang, som bor med familien på Bryne. Men det er også flere kirker i Rogaland med tilknytning til Chin. Samlet er det rundt 580 medlemmer i kirker fra Stavanger til Moi.

Felles feiring Kirkene samles til en felles konferanse hvert år. Og dette året er det femte gang de feirer sammen. Det er som en mini stammefeiring med over 300 deltakere. De er ikke alle baptister, men de brenner for hjemland, misjon og Gud. Når vi ankommer Saron ser vi at her er det fullt. Det er også varmt. Ute er det 25 grader og inne er temperaturen stigende.

Forventingene er til å ta og føle på. Her møtes mennesker langt fra eget hjemland til felles feiring og mange har pyntet seg i nasjonaldrakter. Troen er naturlig, ikke skilt fra hverdagslivet, men uløselig vevd inn i menneskers liv og hjerter.

Varme mennesker At menneskene også er varme på innsiden oppdager vi fort. Det første hintet får vi av et digert ballonghjerte som lyser mot oss. Smilene kommer også på rekker og rad, og vi blir hjulpet frem til pastor Ceu Mang. Til tross for at det bare er minutter til «avspark», tar han seg tid til å fortelle om både kirken og dagens happening. Så dukker det klassiske problemet opp, språket. Selv om alle snakker norsk eller engelsk, er jo hele konferansen på Chin. Det er merkelig å være den som ikke forstår, men vi kjenner på atmosfæren at her er det godt å være.

Levende og fargerik Dagen begynner med barna. De har program for dem fram til to, deretter er det dåp før det avsluttes med «det voksne» programmet.

Rundt oss løper barn med t-skjorter i forskjellig farger, 2 åringer med kors og teksten «I belive» på ryggen. De ulike aldersgruppene som er representert er på ingen måte separerte, her er alle med på alt. Og hele salen følger med på barneprogrammet som varer i to timer.

Møtet har startet, og selv om vi ikke forstår

Barna er i sentrum.

Madawt, 17 år gammel, og allerede et engasjert medlem i kirken.

Pastor i Imanuel kirken; Ceu Mang.

alt, blir vi smittet av engasjementet. Barna har eget lovsangsband på scenen, og der oppe får vi også et møte med pastor Harvey. En av gjestetalerne på arrangementet. Han har inntatt både rom og barneblikk, og skyter opp «raketter» med barna før talen starter. Tale er kanskje ikke rette ord, for her beveger barna seg sammen med Harvey og lovsangsteamet gjennom bibelteksten, og responsen fra salen er overveldende.

Etter hvert stiller også alle søndagskolene fra de ulike kirkene opp, og opptrer med sanger som er øvd inn, fra tradisjonelle salmer til dans og egenprodusert rap. Det mangler ikke på engasjement og glede i denne gjengen

Bavi Tolken min Madawt, eller Bavi som hun blir kalt, er 17 år og allerede et engasjert medlem av kirken. Jeg lurer på hva ungdommene i IBC

driver med, og hun forteller meg at Sandnes og Stavanger skal være vertskap for den Europeisk ungdomskonferansen til Chin kirkene i 2014.

I den forbindelse skal de ha vollyballcup og allerede nå er treningene i gang. Men ungdommene i IBC holder seg ikke bare i sin egen kirke, de pleier også å være med på KRIK. «KRIK er så bra, for det er lett å ta med ikke kristne venner, og så kan de møte Gud samtidig». At mennesker skal møte Gud er viktig for Bavi. Familien hennes var med å starte den huskirken som ble Immanuel kirken. Hun har også sett behovet for å gå ut og spre evangeliet, kanskje blir misjonær. Helst misjonær i Norge, for det trengs.

Selv om mye er bra her trenger vi ett nytt møte med den levende Gud. Det er en reflektert ungdom jeg snakker med. Hun forteller at det er vanlig i Chin kirkene at ungdommene er delaktige i viktige avgjørelser og tidlig er med på å ta ansvar for gudstjeneste og menighetsliv.

Vi takker for oss og må dessverre videre. Det er godt å kjenne samhørigheten med andre kristne og oppdage at selv om kultur og språk er ulikt, har vi samme tro.

«Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett.

Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg. « John 17, 20 -24 Skrevet av: Anne R Vedelden Foto: Carly B. McCloskey Kilder: http://www.ibcsandnes.no/ http://en.wikipedia.org/wiki/Chin_people

17

avd. Bryne

Vesthagen 9, 4344 Bryne arvid: 952 37 523, arvidb@jadarhus.no svein: 915 86 679, sveinh@jadarhus.no 18

EL-TEAM Elektroentreprenør Morenefaret 5, Bryne, Tlf. 51 48 67 40 E-post: dr@el-team.net, Internett: www.el-team.net

En del av

Dette magasinet er designet av Ravnbø design. Vil du også ha god formgiving, til en overkommelig kostnad?

Kontakt Morten Ravnbø Sætren på 91 73 73 56 www.ravnbo.com

Lyst til 책 annonsere her?

Ta kontakt p책 post@bedehuskirken.no

Lye bil AS

19 Tlf 09543 www.reha.no

B-post Abonnement

Foto: Kari Fasseland

Retur: Postboks 40, 4349 Bryne

20

www.bedehuskirken.no postadresse:

Magasinet Bevegelse

besøksadr:

ansvarlig redaktør:

Postboks 40, 4349 Bryne Meierigata 11, 4340 Bryne åpningstider: Mandag, tirsdag & torsdag 09.00-15.00 telefon: 51 48 67 80 e-post: post@bedehuskirken.no bankkonto: 3325.20.02672

Thomas Rake Gro Anita Nøkland grafisk design: Morten Ravnbø [www.ravnbo.com] trykk: Jærprint AS foto framside: Hans Arvid Grødeland redaksjonsleder:

Bilder fra nett er brukt med tillatelse eller i tråd med creative commons.