Bevegelse 12 4 small by RAVNBØ DESIGN

e s l e g e v e B

Klara Sofie - en liten solstr책le s.4-5 Fant veien tilbake s.13 Hva med ditt liv? s.8

nr 4 2 0 12

Historier fra livet

leder

Historier Du sitter med Bevegelse mellom hendene. Bevegelse er menighetsbladet til Bedehuskirken. Vi gir ut bladet internt, men har for andre året på rad valgt å distribuere bladet gratis til alle husstandene i skolekretsene Bryne, Rosseland, Hognestad og Tu. Bedehuskirken tror på Gud og vi tror på mennesker. Vi setter mennesker høyt fordi vi tror menneskene er skapt i Guds bilde. I Bevegelse denne gang kan du lese om menneskers historier. Vi liker historier fordi vi erfarer at historier ofte er sterke vitnesbyrd om hvem vår Gud er. Alle historiene du kan lese om her er ulike, og det er viktig for oss. Alle historiene er enkeltmenneskers historier, og samtidig er de historier om Gud. Du vil også finne litt annet stoff som handler om historier. Bedehuskirken er en av organisasjonene som hører til på Saron. De siste 10 årene har vi endret på mange ting og mange nye mennesker er blitt en del av fellesskapet vårt.

Bedehuskirken er et nettverk av små kirker. Det vil si at vi består av ca. 10-12 ulike mindre fellesskap som primært samles i hjemmene i ukedagene. Disse fellesskapene er utgangspunkt og fundament for vår forståelse av hva kirke er. I dag er vi i overkant av 250 stk. i slike fellesskap og alderen er fra 0 år til nærmere 60 år. Noen huskirker er sammen med hele familier; barn og unge, noen er fellesskap som består av tenåringer, noen er unge voksne og studenter, noen består av de av oss som har fått voksne barn og noen er en blanding. I disse fellesskapene er det noen som har fulgt Jesus hele sitt liv, noen er ganske nye og noen er på leting for å se om de kanskje kan finne Jesus. Vi ønsker at fellesskapene våre skal være åpne, fleksible og inkluderende. Samtidig med å være inkluderende legger disse fellesskapene vekt på forpliktelse for å skape en trygg ramme. Noen av huskirkene våre hører til i ungdomsarbeidet vårt. I tillegg til samlinger i hjemmene samles ungdommene på Saron annen hver fredag til ulike samlinger (fredagene i oddetalls ukene). Som en følge av å leve livene våre i små kirke-fellesskap samles vi til gudstjenester på Saron annenhver søndag i oddetalls ukene. Disse søndagene har vi to gudstjenester; en kl. 11 og en kl. 19. Disse to gudstjenestene har samme forkynnelse, men uttrykket er ulikt. Om morgenen gjør vi mye for å legge til rette for barnefamilier og om kvelden er det ikke lagt til rette for barn. Vi håper du lar historiene berøre og utfordre deg! Vi ønsker at historiene skal det. Vi tror at Gud ønsker å berøre og prege også din historie, men da må du velge å slippe han til. Våre gudstjenester og fellesskap er åpne og du er hjertelig velkommen på besøk! Thomas Rake

For omtrent 10 år siden skjedde det noe som kom til å vise seg å bli livsforvandlende for meg. Jeg hadde studiepermisjon fra jobben som lærer, da en venninne utfordret meg til å delta på ALPHA kurs i Frikirken på Bryne. Dette var et kurs som handlet om å utforske den kristne tro.

Intervju

ibelen ble B håndbok for livet! Gjennom barneårene hadde jeg vært med i aktiviteter på Misjonshuset på Bryne og vi hadde en «hushjelp» som fortalte oss historier fra Bibelen. Dette var ting som skapte en barnetro i meg. På Lærerhøyskolen hadde jeg igjen oppfriskning i bibelkunnskapene gjennom KRL-faget. Da jeg fikk denne utfordringen av venninnen min, følte jeg allerede at jeg hadde min tro. Jeg kalte meg en kristen og trodde jeg visste hva som stod i Bibelen.

trodde jeg visste hva boka inneholdt!

Likevel sa jeg ja til å bli med på kurset, og jeg måtte raskt moderere mitt syn på viten om Bibelens innhold. Da jeg hadde gjennomført ALPHA-kurset begynte det å demre for meg at det måtte være noe mer, noe jeg ikke hadde fått med meg. I uvisshet hva som var i vente, fornyet jeg mitt trosløfte og hadde et ønske om å bli bedre kjent med kristen tro. Plutselig var jeg i gang med et nytt «studie». Jeg fikk et stort behov for å lese hva som egentlig stod i Bibelen. Et behov jeg synes var litt merkelig siden jeg knapt hadde bibel hjemme og siden jeg jo

For snart 1½ år siden fikk jeg påvist kreft. Gjennom tiden med operasjon og cellegiftbehandling, er jeg takknemlig og utrolig glad for troen min. Ikke minst at jeg hadde fått utrolig livgivende og god undervisning gjennom flere år. For meg har det vært avgjørende å få nettopp god undervisning, slik at troen kan bli en del av livet, en levende tro. Troen min har gitt meg styrke, trygghet, en enorm fred og glede til tross for tøffe «kreft-etapper». Den er blitt som et solid ankerfeste å holde seg fast til når livet har stormet. Jeg har opplevd ting jeg ikke

Jeg ble kjempebegeistret over oppdagelsene jeg gjorde i Bibelen. Her var det mye visdom, løfter, sannheter som jeg kunne bygge livet mitt på. Det åpnet seg en verden jeg ikke visste fantes. Det høres kanskje klisjéaktig ut, men det føltes som å ha funnet en gjemt skatt. En ny dimensjon inntok livet mitt, og jo mer jeg hørte, leste og så, jo mer begeistret ble jeg.

kan forklare, bare fornemt en visshet om at jeg ikke er alene, og fått kjent en ro og fred gjennom prøvelsene med sykdom og behandling. Gjennom disse 10 årene har livet mitt fått ny fokus og nye retninger. Mye var nytt og ukjent for meg: menighetsliv, huskirker og bedehus! Jeg stod ganske alene, med noen få støttespillere rundt meg. Jeg hadde mye å lære, mange nye valg skulle tas. Det som har begeistret meg er samarbeid på tvers av menighetene. Jeg fikk starte i Frikirken, en plass jeg fortsatt føler meg hjemme, men havnet i Bedehuskirken for ca. 2 år siden. Undervisning og fellesskap får jeg også gjennom det tverrkirkelige formiddagsmøtet hver tirsdag i menigheten Kristen Tjeneste på Forus. Det er mye som har påvirkningskraft på oss i samfunnet. Hva vil jeg skal prege livet mitt? Vi trenger bevissthet om hva vi ønsker å ta inn i våre liv. Jeg har funnet det som er rett for meg, et solid fundament å stå på. Bibelen er blitt en håndbok for livet! Monika Grødem

Klara Sofie – en liten solstråle

Her skal du få høre historien til Klara Sofie. Om ei lita jente med et stort hjerte. Og om familien hennes og hvordan tøffe tider i livet har påvirket dem. Selv et kort liv setter store spor.

Gleden

En etterlengtet og nydelig liten prinsesse kom til verden 25. oktober 2010. Mor og far, Anne Bjørg og Ole Gabriel Fotland, gledet seg stort sammen med storesøster og storebror; Kjerstin og Oskar. Gleden kjentes fullkommen i livet til familien Fotland de første månedene sammen med Klara!

– For første gang kjente vi på å være handlingslammet. Vi visste ikke opp eller ned. Mens jeg ammet Klara senere den kvelden, tenkte jeg at jeg ikke kunne fortsette med å amme henne. Dermed ville jeg slippe å knytte meg mer til barnet, en slags beskyttelsesmekanisme, forteller Anne Bjørg. – Det var kaos i tanker og følelser.

Sorgen

Sorgen og gleden

Etter hvert fikk mor en dårlig magefølelse. Klara beveget armer og ben lite. Med bakgrunn innen vernepleie og spesialpedagogikk trøstet mor seg med at hun nok overreagerte. Uroen ble etter hvert så sterk, at de oppsøkte Stavanger Universitetssykehus. Samme dag kom den ekstreme beskjeden; Klara hadde sannsynligvis den alvorlige muskelsykdommen SMA (spinal muskelatrofi). Verden raste sammen for familien Fotland.

– Etter noen dager innså vi at livet ikke stoppet her. Vi bestemte oss for å leve familielivet i den situasjonen vi var, fortsetter Anne Bjørg. – Innstillingen vår ble at det tross alt var godt Klara kom til oss, som var i stand til å ta oss av henne. Utfordringen var ikke at Klara var syk, men at vi skulle ha henne for en begrenset periode. Vi var hele tiden to om dette! Jeg var imponert over Ole Gabriel som tok utfordringene på strak arm og var med på alt.

lingssangen hennes. Begravelsen var planlagt i detaljer og ble en fin opplevelse.

Takknemlighet – Vår takknemlighet er stor for at vi fikk være foreldre for Klara! Som familie klarte vi å leve et godt liv sammen med vår Klara takket være hjelpen vi fikk av Time kommune, NAV og sykehuset. Vi voksne gikk i sorggruppe i regi av sykehuset og storesøster Kjerstin har godt utbytte av jevnlige møter med helsesøster.

Ole Gabriel er tømmermann, et kreativt yrke, men ikke et arbeid med mennesker. – Når en står i det, prøver en å sile ut det positive og leve på det, sier han. – Klara hadde en personlighet som ga mye bekreftelse. En slik ubetinget kjærlighet som hun gav, var det beste jeg kunne få som far. Ekteparet forteller om en tid med mange og nye oppgaver, alt for at Klara skulle få det best mulig så lenge hun var hos dem. Det ble tilrettelagt for at mor og far kunne være hjemme og ta seg av Klara. – Små ting ble store med Klara! Hun gav oss et annet perspektiv på hverdagen. Mange gode minner ble til i denne tiden. Klara ble svakere og vi skjønte at hun kom til å dø fra oss. Det går ikke an å forberede seg på å miste et barn, men det går an å snakke om det. Vi fikk tid til å innstille oss på døden. Vel ti måneder gammel døde Klara i armene våres, mens vi sang ynd-

– Både underveis og i etterkant, erfarte vi en enorm omsorg fra venner og bekjente. Til og med folk vi ikke kjente kom på døra med mat og blomster. Da Klara ble syk var vi med i en huskirke i regi av Bedehuskirken. Vi måtte ta en pause derfra, siden hensynet til Klara måtte komme først. «Huskirken» glemte oss ikke i denne tiden. De var og er fortsatt viktige støttespillere for hele familien. I dag er vi tilbake i huskirken. Mange mennesker sa at de ba for oss, og det betydde mye. Vår tro på Gud har blitt styrket gjennom denne vanskelige tiden. Å vite at det er En som ser oss og som vi kan gå til med alt er grunnleggende for oss. Det har blitt mer naturlig for oss som familie å be sammen og la troen prege hverdagen vår. Vi tror at Klara er i himmelen og at vi skal møte henne igjen en gang. Dette holder oss oppe, og det lærer vi Kjerstin og Oskar også. Som familie og ektepar har vi kommet nærmere hverandre. Det er en stor styrke i livet vårt.

«Klara-effekten» – Vi har hele tiden vært åpne om situasjonen.

Kjerstin og Oskar var mye sammen med Klara og har mange minner fra henne. Klara er en del av familien ennå. Vi snakker mye om henne, ser på bilder og besøker gravstedet hennes sammen. Klara lærte oss at livet er her og nå. Hun ga oss et nytt perspektiv på hva som er viktig i livet. Vi kaller det «Klara-effekten». Livet består av øyeblikk! Tid som familie og den medmenneskelige biten har blitt viktigere. Materielle ting, som har vært viktige for oss tidligere, har fått en nedtonet dimensjon i livet vårt. Vi merker selv at reaksjonsmønsteret har blitt annerledes og håper at dette vil prege livet vårt videre. Erfaringene vi har gjort, vil vi gjerne dele med andre som er i lignende situasjoner. Da vi kom opp i situasjonen, savnet vi å snakke med mennesker som hadde slike erfaringer. Derfor har vi engasjert oss i organisasjonen «Ja til lindrende enhet for barn og unge». – Sorgen er stor, og vi må leve med den. Vi blir sterkere dag for dag. Sorgen blir lettere, eller i alle fall skifter den rom. Vi gleder oss over de gode minnene vi skapte sammen med vår lille solstråle Klara. Nå ser vi alle fremover i takknemlighet og med forventninger til at vi skal få enda et barn i familien om ikke så lenge. Hjemme i stuen til familien Fotland ligger en nydelig bildebok fra lille Klaras liv. Vi ser henne sammen med søsken, foreldre og besteforeldre. Og ja, hun ser ut som en solstråle, den lille Klara, som gjestet jorden for en kort tid – og nå er gjemt hos Gud. Anne Håkonsholm

MØT EN MANN MED HJERTE FOR MENNESKER I stua mi sitter Norvald Undheim, en staut 31 år gammel mann med røttene godt plantet i jærsk jord. Denne friluftsinteresserte tobarnsfaren studerer for tiden barnevernspedagog på UiS, og lever i en travel hverdag med familie og studier. Han oppsummerer interesser og hobbyer i tre f`er; fotball, friluftsliv og fisking. Det høres vel forholdsvis normalt ut. At Arsenal og Bryne også står på listen som favoritter er kanskje mer diskutabelt. Likevel, livet er ikke fullt så strømlinjeformet som papiret skulle tilsi. Livsveien har vært kronglete.

enne mannen som sitter her har jeg gått på skole med i ni år, og da jeg traff ham igjen på Saron etter 15 år, var det lett å se forandringer i livet hans. Han snakker med engasjement om familie, og om raushet i en tid der mennesker blir isolerte og ensomme. Jeg hadde hørt ryktene. Norvald hadde møtt Jesus, blitt ”frelst”. Jeg må innrømme at det var vanskelig å tro. Hva hadde skjedd? Andre enn meg hadde også merket forandringene. Det er på tide å fortelle historien hans.

Identitet – Ingenting betyr mer enn familie, mener Norvald. Han vet hva han snakker om. De har slått ring om ham fra barnsben av. Besteforeldre, grandtanter, tanter og onkler, og ikke minst

foreldre. De har vært der for hverandre, også når livet byr på vanskelige omveier. Han beskriver familien som rause og jordnære. – De har gitt meg mye mer enn jeg noen gang kan få gitt dem tilbake. Jeg er evig takknemlig, sier Norvald. Han snakker om gode rollemodeller og gode verdier som ble formidlet helt fra barndommen. – Da jeg tok imot Jesus, forstod jeg mer av hva foreldrene mine hadde lært meg. Kunnskapen lå der, men nå forstod jeg den. I mange år slet jeg med identiteten min. Jeg prøvde å være tøffest, være modigst. Og jeg hadde alltid en maske på. Gapet mellom innsiden og utsiden ble stadig større. Det gjorde at jeg havnet på skråplanet, et liv i utforbakke langt utenfor det jeg hadde lært som barn. Jeg har vært borti mye. Det er

ikke så lett å snakke om dette. – For tolv år siden ble jeg også far for første gang, fortsetter Norvald. – Datteren min, Emilie, ble født med psykiske og fysiske handikap. Det var veldig utfordrende å oppleve at en ikke kan kommunisere med barnet sitt. For meg ble det et sjokk. Men som far til et «annerledes barn» har jeg fått brukt de verdiene jeg har fått med meg fra oppveksten. Jeg merker at dette er noe Norvald brenner for. Han ønsker ikke å snakke om mennesker som «svake». – Jeg kunne tenkt meg mer enhet, mer nestekjærlighet og det at vi behandler alle mennesker med respekt. Vi er alle hele mennesker, konstaterer han.

Saron, Nåde og Sannhet Men hvordan havnet du på Saron? spør jeg. – Da jeg var i midten av tjueårene levde jeg fortsatt på kanten av livet. En kamerat fra samme miljø ville ha meg med på møte. Jeg drog mest for hans skyld. Han trengte hjelp, og jeg ønsket å hjelpe, så jeg ble med. Der møtte jeg en av lederne i bedehuskirken, Kent Tjelta, som utfordret meg til å ta et valg, endre retning i livet. Jeg hadde prøvd så mye annet, så hvorfor ikke Jesus, tenkte jeg, og sa ja. Skjedde det noe da? Norvald tenker seg om. – Først tenkte jeg at nå skulle alt bli bra, men det er en gradvis vandring. Jeg ble med i en huskirke; der opplevde jeg å bli virkelig utfordret. Det var knallhardt. Men jeg opplevde at det ble talt sannhet. Sannhe-

ten har endret livet mitt. Sannheten avslører løgnen, masken vi bærer, og setter oss fri. Den viser oss hvem vi virkelig er. Jeg merker at andre rundt meg synes jeg har endret meg. Angrer du? spør jeg. – Nei, jeg ville tatt samme valg om igjen.

En ekte jærbu Hva gir deg håp, Norvald? – Glede i de små ting, og enhet blant mennesker. At vi behandler våre medmennesker med respekt, svarer han. Svaret er konkret. Håpet er virkelig og reelt. Vi har allerede diskutert de pjuskete plantene mine, og hvordan en skal lykkes med en orkidé, så jeg har forstått at her har vi en skapgartner. Han liker det konkrete og hverdagslige. Han kommer ikke unna sine

jærske røtter. Jeg får servert jordnære svar. Svar som henger sammen med det livet han lever i hverdagen. Et sant liv. Troen, livserfaringen, yrkesvalget og familieverdiene – Norvald formidler et liv fylt av hjerte for andre mennesker. Jeg utfordrer ham tilslutt på å dele et bibelvers: Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg… (Matt 25, 45) Humoren hans er en helt annen sak. Vitsen om glassøyet får dere heller spørre ham om selv. Den var det ikke plass til her. Anne Vedelden

Hva med ditt liv? D

e fleste av oss husker historietimene fra skolen. Vi lærte om de store linjene og de viktige hendelsene og årstallene. Noe som har slått meg de siste årene er at alle disse store linjene egentlig handler om enkeltmennesker. Mye av det viktige som har skjedd i historien skyldes enkeltmenneskers valg, prioriteringer og historier. Jeg vil trekke frem 3 ulike mennesker som har vært avgjørende for historien. 3 mennesker som i sin samtid tok en risiko for noe de trodde på. Enkeltmennesker som med sine live har gjort historie.

Ester (ca 440 f.kr) Det var en kvinne som bar på en hemmelighet. Hvis hemmeligheten ble avslørt kunne den få henne drept. Hun var nemlig jøde i et fremmed land. Ikke bare var hun jøde, men hun var gift med kongen og han visste ikke at hun var jøde. På et tidspunkt hadde kongen fått det for seg at alle innbyggerne i landet måtte tilbe ham. Den jødiske befolkningen i landet fryktet, og Ester visste ikke hva hun skulle gjøre. Dronningen var ikke velkommen hos kongen uten at han hadde bedt om det, og hvis man steg inn dit var det den sikre død. Vurderingen hennes var at hun ville dø uansett, så hun tok sjansen og forandret historien til et helt folk.

William Wilberforce (1759-1833 e.kr) På 16- og 1700 tallet vokste slavehandelen frem i store deler av verden. Ca. 11 millioner afrikanere ble fraktet med båt ut i slaveri. Forholdene om bord i skipene var svært dårlige. Under dekk ble slavene dyttet tett sammen, så tett at de knapt kunne bevege seg. Det var mørkt, lite luft, mangel på toaletter og det ble sagt at man kunne lukte et slaveskip på flere kilometers avstand. Til å begynne med var han den eneste i The House of Parliament som mente at slaveriet skulle opphøre. Han satt i The House of Parliament i over 40 år og kjempet for denne saken. En måned etter at William Wilberforce døde i 1833 ble England det første landet i verden som avskaffet slaveri. Noe helt fantastisk skjedde fordi en mann og hans venner gjorde en innsats. En mann så noe urett og over en periode på ca 40 år forandret han verden! Motstanden var enorm, og målet ble faktisk ikke nådd før etter at han døde. Han er et forbilde og han forandret historien til uendelig mange mennesker.

Oskar Schindler (1904-1974 e.kr) Situasjonen for jødene var forferdelig vanskelig. De var forfulgt og ble tatt til fange. De måtte jobbe under ubeskrivelige kår. De hadde lange dager, lite mat og ble dårlig behandlet. Mange døde av sykdom, andre ble drept bare fordi de var jøder. Hele samfunnet var fokusert på å utrydde dette folket. De hadde hatt det slik før og historien forteller oss at dette ikke var siste gang de var fiender bare fordi de var jøder. Midt oppi dette var det en mann, som egentlig tilhørte dem som ville utrydde jødene som så en mulighet til å endre skjebnen deres. Han begynte forhandle med styresmaktene om å få bruke jødene som slaver i egen virksomhet. Det fikk han! 1 300 jøder redet livet på grunn av denne mannen; Oskar Schindler. Han forandret historien og reddet livet til over 1 000 mennesker.

Ditt liv da? Fortsatt fungerer det slik at enkeltmenneskers valg og enkeltmenneskers lille historie vil skape den store historien. Du og meg kan med våre valg, våre prioritering og våre liv faktisk være med å forandre historien. Det er ikke sikkert våre liv blir like betydningsfulle som disse jeg har fortalt om her, men det vil vi jo heller ikke vite før etterpå. Thomas Rake

? tt

ed m

ar sk

hi Sc

er il b W m ia ill

li v

le nd

rc fo

ds fø ti is Kr

r te Es

1904 2012

1759

440

Fotograf: Kristian Konstali

presentasjon

HVEM ER VI?

FELLESSKAP

Foto: Kristian Konstali

GUDSTJENESTER

Stab Fra venstre til høyre: Thomas Rake, Per Åge Berge, Marita Stangeland, Anne Rut Kjøllesdal

Lederteam Fra venstre: Kjell Kvitvær, Svein Arne Fasseland, Thomas Rake, Torstein Bjorland, Hanna Kjøllesdal, Ellinor Aasbø Jess. Ikke tilstede: Per Åge Berge

Styre Oppe fra venstre: Arne Birkeland, Livar Haugland, Kjersti Dale Landro Nede fra venstre: Anne Håkonsholm, Ragnhild Hetland, Helge Vigrestad, Kjartan Teigen

Gudstjenester på Saron

Kontaktinformasjon

Søndag i oddetallsuker kl. 11.00 (med barneopplegg) kl. 19.00 (med oversetting til engelsk)

Thomas Rake, teamleder 95847851 thomas.rake@bedehuskirken.no

Kontoret vårt

Livar Haugland, styreleder 93055517 livar.haugland@lyse.net

Meierigata 11 Åpent mandag, tirsdag og torsdag fra kl. 09.00-15.00 51486780 post@bedehuskirken.no

Per Åge Berge, pastor 90044067 per.aage.berge@bedehuskirken.no

Marita Stangeland, ungdomspastor 97733332 marita.stangeland@bedehuskirken.no Anne Rut Kjøllesdal, administrasjonsleder (vikariat) 91629543 annerut.kjollesdal@bedehuskirken.no

Fotograf: Frank Zecchin (flickr)

Baobab treet var det vakraste treet i skogen, og skrøyt av det. Dei andre trea vart leie av skrytet og klaga til Skaparen. Skaparen haldt med dei andre trea i at baobaben masa fælt, og som straff snudde han baobaben oppned, med røtene i veret. Derfor treet ser ut slik det gjer i dag. Eller?

Kvifor historier? Kva er det med historier som fangar oss? Korleis klarar ei god historie å fange merksemda til sjølv dei mest urolege borna i barnehagen? Vi lurar på korleis det går. Vi er oppvaksne med historier og vi veit alle korleis ei historie skal vere. Vi veit korleis det kan gå, vi veit kva ei historie kan innehalde, men ein veit samstundes ikkje korleis det kjem til å gå. Denne jakta på poenget, og forventingane denne har i seg, gjer at historier har engasjert og underhaldt generasjon på generasjon.

Vi lever oss inn i historia. I det historia er i gang identifiserer vi oss ofte med ein rolleinnehavar, det vere seg eit menneske, eit dyr eller ein ting med menneskelege trekk. Evna vår til empati gjer at vi med det same set oss inn i situasjonen hovudpersonen er i, og med det vert kjenslene sette i gong. Vi brukar sansane vår og lever oss inn i det som skjer. Vi ser føre oss hendingane, vi høyrer stemmen i samtalane, kjenner på stemninga i møta mellom personane. Vi kjenner oss igjen. Kanskje liknar ein av karakterane på meg eller deg, og vi får sympati med den personen. Plutseleg er det oss historia handlar om, og skilje mellom det hovudpersonen opplever, og det vi

sjølv tenkjer og føler, blir utydeleg. Ein ler av den som dummar seg ut i historia og kanskje finn ein trøyst i at ein ikkje er åleine om å ha gjort den dumme tingen som ein av rolleinnehavarane i historia gjorde. Ein seier kanskje stolt til seg sjølv (utan at andre får det med seg, vel å merkje) at: ”Slik ville eg og ha gjort.” Eller så verkar i heile kroppen av di ein kjenner inderleg medynk med den personen i forteljinga. Denne innlevinga er det som gjer at enkeltmenneske sine skjebnar talar meir til oss enn tørre fakta. 1 million svoltande born i ørkenområder i Afrika er statistikk, men Moctar Saidou frå Mali på sju år er jamgamal med son din, spelar på fotballaget til nevøen din eller går i klassa til barnebarnet ditt.

Vi hugsar i historier. Ein annan måte å forstå kvifor historier fengjer og appellerer til ein sjølv er å ta utgangspunkt i hukommelsen vår. Hjernen leitar etter historier i liva våre og lagrar historier. Det kan vere augneblink, eller spesifikke hendingar, kortare periodar eller lengre fasar i livet, alt lagra som historier. Vi hugsar ikkje berre faktasetningar

om sentrale hendingar liva våre, vi hugsar historiene. Jo meir relevant det er, jo fleire detaljar hugsar vi. Har du skjemt deg skikkeleg ut ein gong? Du hugsar truleg ikkje berre ”eg skjemdes”, men du hugsar sikkert og større eller mindre delar av historia rundt det. Og dei gongene du ikkje hugsar historia, stussar du litt, og tenkjer deg godt om. Vi forventar å hugse historia. Er det noko som manglar, diktar vi litt, slik at vi skapar ein heilskap.

Historier skapar meining. Historier fengjer òg av di dei kan vere med på å forenkle ei komplisert verd og gje meining til uforståelege hendingar. Forsøk på å svare på kvifor ting skjedde, finn ein ofte i historier. Historier om kvar stjernene kjem frå. Historier om kvifor det er forbode å ta med væske på flyet. Historier om kvifor baobabtreet ser ut som det gjer. Historier om kvifor vi feirar Sankthans. Er det noko ein ikkje forstår meininga med er det ikkje sjeldan det å lage ei historie av hendinga bidreg til å skape meining. Først skjedde det, det førte til at slik og slik skjedde og no er dette det endelege resultatet. Det var nok meininga. Før ein ser hendingar i større samanhengar er det ofte mykje vanskelegare å finne meininga med det ein opplever. Steinar Johannessen

Fant veien tilbake I dette intervjuet skal vi høre om jenta fra Klepp, Kirsti Selle Ulvang (18) som ”fant veien tilbake”. Ja, det er en stor og flott overskrift, men så stort og viktig er det for Gud når noen som nesten hadde glemt ham ønsker å bli kjent med ham igjen.

Forhistorien – Hvor lenge har du kalt deg kristen? – Fra jeg var liten, svarer Kirsti. – Jeg har vokst opp i en kristen familie, jeg var med i kirken på søndagene og jeg konfirmerte meg kristelig. Men etter konfirmasjonstiden ble jeg usikker. Da visste jeg ikke helt hva jeg skulle tro. Dersom noen hadde spurt om jeg var kristen da, hadde jeg kanskje sagt: ”jeg vet ikke”. Men nå kaller jeg meg kristen igjen.

– Hva var det som gjorde deg usikker? – De beste vennene mine er ikke kristne, som gjorde at jeg mistet kontakten med dem jeg hadde konfirmert meg med. Skole og trening tok mye tid. Man blir påvirket av dem man er sammen med, så de kristne verdiene og tankene mine ble litt glemt når jeg fikk høre andre ting fra vennene mine.

– Så du gled litt fra det kristne miljøet og Gud, altså? spør jeg. – Ja. Andre ting ble liksom prioritert, til jeg ikke lenger tenkte over troen min. Når man ikke har et fellesskap rundt seg, og ikke får ”påfyll” eller noen å snakke med, kan man begynne å tvile. Man begynner kanskje å stille spørsmål til

troen, og tankene bare fortsetter, og snøballen bare ruller og blir større og større.

– Hva har skjedd det siste året? – Det var gjennom en skoleoppgave jeg besøkte et ungdomsmøte på Saron, og jeg erfarte fort at jeg savnet det.

– Hva er ”det”?, spør jeg. – Relasjonen med Gud. Fellesskapet. Det var godt å være rundt kristne folk igjen. Jeg hadde lyst å komme tilbake. Jeg følte meg velkommen der, og jeg fikk høre den kvelden at de pleide å samles i huskirker, så jeg spurte om jeg kunne komme og se en gang. Og etter det, har jeg blitt en del av gjengen, og er en del av en huskirke.

Hvorfor huskirke – Hva har endret seg etter du begynte i en huskirke? – Jeg har stripet håret. Tulla. Jeg har fått bedre selvtillit. Jeg vet jeg har Gud med meg. Det er en trygghet. Og jeg vet at Gud har skapt meg slik jeg er, og da kan jeg jo bare være meg selv.

– Hvorfor er det viktig med et fellesskap med andre kristne?

– Det er godt å ha noen å prate med når du lurer på noe, eller man er usikker. I tillegg er det godt å ha noen å lovsynge sammen med og være sammen med Gud.

– Hvordan hadde du vært, eller hvor ville du vært om 10 år dersom du ikke hadde funnet ”veien tilbake”? Kirsti tar en slurk av kakaoen sin før hun svarer: – Jeg hadde vært enda lenger borte fra Gud, og det hadde kanskje vært enda vanskeligere da å komme tilbake til et fellesskap og til troen, enn nå i ung alder. Kanskje fordi man har etablert seg, og man er ikke like nysgjerrig lenger, som man var når man var yngre, tenker jeg. Men jeg vet ikke, det er ikke så lett å tenke seg hvordan det er om 10 år. Jeg spør Kristi om det er noe hun vil legge til. – Ja, sier hun raskt. – I perioden jeg ikke kalte meg kristen, hadde jeg et fint liv og kom ikke på at jeg manglet noe, men når jeg fikk et møte med dette fellesskapet og høre om Gud igjen, merket jeg at jeg hadde savnet det. Smak og se at Herren er god! Salig er den som søker tilflukt hos ham. Salme 34,9 Elisabet Nordbrønd

Fotograf: Kyleshank (flickr) Fotograf: Davide Reppucci (flickr)

Hvorfor alt ma 14

Hvordan kan jeg formidle at jærbuen trenger Jesus i 2012? Kanskje det beste er å si det akkurat slik jeg tror det henger sammen. Alle har jukset litt Jeg er en av dem som fortsatt tror at folk trenger Jesus. Selv i verdens beste land å bo i der vi har alt vi trenger, og hvor de fleste ikke kjenner noe behov for en høyere makt. Historien om Jesus er en del av den store historien som vi alle er en del av. Jeg skal prøve å forklare hvorfor: Vi har alle gjort ting vi vet er galt enten vi tror på Gud eller ikke. Hadde vi plassert oss selv på en moralsk skala så tipper jeg de fleste hadde plassert seg midt på skalaen, kanskje nærmere den gode siden enn den dårlige. Vi har muligens tatt noen hvite løgner eller snyltet litt på skatten, men i grunnen har vi levd ganske OK. Vi er ikke akkurat noen Moder Theresa, men i forhold til onde diktatorer eller voldsmenn eller kanskje naboen, så er vi snille som lam. ”Man skal ikke

plage andre, man skal være grei og snill og forøvrig kan man gjøre som man vil.” Og har du levd sånn tålig greit, så har du ikke noe behov for en ”Frelser”.

Guds regnestykke Problemet er at det ikke er sånn Gud regner. Når vi sammenligner oss med dårlige mennesker, så ser det kanskje godt ut. Men når vi sammenligner oss med gode mennesker eller med Gud selv, så ser det dårlig ut for de fleste av oss. Bibelen sier at Gud er rettferdig og at han en gang skal straffe all urettferdighet. Det er ikke politisk korrekt å snakke om at Gud skal straffe. Men samtidig vil vi jo at de store tingene skal straffes. Det er en god ting at det onde blir straffet; når folk får som fortjent og forbrytere blir arrestert.

Men hva hvis Gud også måtte straffe alle de små tingene som vi har gjort? Hva hvis Gud ikke bare var litt hellig, men tvers igjennom hellig, og at hans hellighet betydde at også vi var ”forbrytere” i Guds øyne? Hvis han skal utslette all urettferdighet så må han også utslette det urettferdige i oss; all løgn, all grådighet, all baksnakking... Det begynner med meg og deg. Hvis Gud ikke tåler det urettferdige i oss så er vel det hans problem. Han burde vite bedre enn noen at det er umulig å leve feilfritt. Men det blir også vårt problem; for vi er skapt med et grunnleggende behov for å være nær Gud. Gud var ikke fornøyd med situasjonen! Han ville ikke at det skulle bli værende slik at mennesket ikke kunne ha fellesskap med ham.

Tidenes redningsaksjon I sin rettferdighet ga han en bot som vi ikke var i stand til å kunne betale. I sin kjærlighet steg han ned fra dommersetet og skrev ut sjekken som betalte hele boten.

Fotograf: Kristian Konstali

aset om Jesus? I manges øyne er det tidenes redningsaksjon. Det er så uvirkelig at det høres ut som et eventyr. Men jeg tror det er sant. Gud ville ikke usympatisk la oss streve med våre egne feil og en straff som var for stor for oss. Han kom ned. Han ble menneske. Ikke et liksom-menneske eller en slags superhelt med superkrefter. Han kom som et helt menneske som ikke var fri fra menneskelige utfordringer, men strevde med de samme tingene som vi gjør. Han var avhengig av foreldrene sine. Han bæsja på seg. Han måtte lære hebraisk slik alle jødiske gutter på den tiden måtte. Han gikk gjennom pubertetsperiode og slet muligens både med kviser og jenter. Var han ikke helt menneske så kunne han ikke virkelig forstått oss i våre utfordringer. Men han var et spesielt menneske. Han så på seg selv som Gud selv og det virket som om han oppriktig trodde på det. Det er noe en gal mann kunne sagt, eller en løgner som prøvde å lure folk. Men jeg tror at Jesus var hverken gal eller ond. Er det mulig at Jesus var den han sa han var?

Å leve for å dø Ifølge seg selv levde han med ett endelig mål; å dø! Hans nærmeste venner prøvde å snakke ham fra det, men han var fast bestemt. Han måtte dø for at verden skulle få liv. Han måtte ta straffen for at verden skulle slippe. Han ville gjøre alt han kunne for at det skulle være så enkelt som mulig for folk å komme tilbake til Gud. Og det skjedde på hans initiativ; ikke vårt. Han ga livet sitt frivillig uten å ha gjort noe galt. Hadde han gjort noe galt hadde han hatt nok med å betale for sin egen synd. Men han levde feilfritt, for å kunne ta vår synd på seg. På den måten ble han veien tilbake til Gud. Ikke Buddha, ikke Muhammed, ikke Krishna og ikke Obama, men Jesus. For det var bare Jesus som betalte boten, og det er bare gjennom ham vi kan komme tilbake til Gud.

fortid og ting som ødelegger. Han kan tilgi, men han kan også forandre. Frihet er ikke nødvendigvis å gjøre som vi vil i alle situasjoner. Ekte frihet, tror jeg, er å binde seg til Jesus som vet bedre enn meg.

Friheten til å velge Det er ikke bare snakk om hva som skjer etter døden eller om å få en gratisbillett til himmelen. Det er snakk om her og nå. Gud vil ha relasjon til folk i dag. Men han er en ”gentleman”. Han presser seg ikke på. Vi har friheten til å velge. Det er ikke bare å slenge ut en bønn og ikke mene det. Jesus vil ha hele hjertet vårt. Oppriktigheten vår; ikke fasaden. Det er gratis, men det koster alt! Valget om hvem du skal følge er ditt, ikke hans. Torstein Bjorland

I sin rettferdighet straffet han Jesus for det vi hadde gjort. I sin kjærlighet har han gitt oss muligheten til å gå fri. Fri fra hva? Fri fra skyld; fri fra å leve for seg selv; fri fra sår og vond

Portrett

Nina Salte, ordfører for én dag? J

eg fikk spørsmål om å intervjue en person i Bedehuskirken, om dennes historie, tilhørighet til menigheten og ellers valgfrie spørsmål. Gleden var stor da det var Nina Salte jeg skulle intervjue. Større hjerte for de mindre heldigstilte i samfunnet skal en lete lenge etter.

– Hvem er du, Nina?  – Oi, ken æ æg... En presenterer seg jo litt forskjellig etter settingen. Jeg er kvinne, 34 år, prøver å søke Gud, hva Han vil med mitt liv. Jeg vil bety noe for andre.

– Hvordan møtte du Jesus, evt. hvordan møtte Jesus deg? – Jeg har alltid hatt barnetroen, men det dabba liksom litt av. Da jeg var i 8-10-årsalderen, spurte jeg søstera mi om vi skulle be før vi la oss. Jeg har også vært innom det alternative, var veldig søkende. Du vil liksom finne meningen med tilværelsen, og jeg søkte på en måte en «quick fix» i det alternative. Men det var først for snart tre år siden at jeg plutselig så en

lysskikkelse på parkeringsplassen ved Europris, der ved Apotek1.

– Lysskikkelse?  – Ja, jeg kjørte, der så jeg den, og jeg bare «kæ dæ va?», så forsvant det. Jeg burde nok stoppa, men kjørte bare videre. Jeg ble veldig nysgjerrig, og kontaktet både nettpastor, Bryne Kyrkjekontor og hadde en samtale med presten i Klepp, for jeg tenkte «er det noe fra Gud?». Et par uker etterpå, traff jeg Marita og Weronica (Stangeland og Håland jour.anm.) på julestand på M44. Jeg snakket med dem og utveksla nummer. Vi hadde kontakt, de fulgte meg opp ved å treffes jevnlig, spurte hvordan det går med Gud etc. Jeg har merket i ettertid at det gir meg mer indre ro å tro på Gud, sier Nina med et smil.

Ordfører for en dag  – Et vågalt spørsmål brenner på tungen min. Hva ville du forbedret med Bryne hvis du var ordfører for én dag?  – Jeg ville fått til mer av nestekjærlighet i prak-

sis. Velferdssamfunnet er vel og bra, samtidig som det er en svakhet med det. Vi har institusjoner som kanskje gjør at vi ikke tar vare på folk vi ser. Det er bra at de gjør det, men det er ikke greit med den fraskrivelsen av ansvaret. Vi overlater det i stor grad til institusjonene.

– Hvordan ville du gjort dette, rent praktisk?  – Nei, det har jeg ikke tenkt så nøye gjennom. Det kom litt bardust på å bli ordfører, det ble helst tredd over meg, sier hun og ler litt.

– Hvorfor er du en del av Bedehuskirken? – Det er et veldig godt miljø her, jeg liker atmosfæren under gudstjenestene og jeg blir inspirert av lovsangen. Syns det er veldig godt med fokus på huskirker; det å kunne være i et fellesskap er viktig for meg. Samtidig er det veldig godt å ha noen åndelige veiledere når jeg strever med å tro eller lignende, så de treffer jeg ca. en gang i måneden. Det er godt å ha noen støttespillere, for jeg erfarer at det ikke er nok å bare be.

– Hva betyr ordet «disippel» for deg? – Jeg studerer Bibelen for tida, og jeg tenker på de første kristne. Det som gjorde at mange ble kristne, var at de kristne, eller disiplene, tok vare på de som ble syke av pest og andre epidemier. Samfunnet forøvrig brydde seg ikke, og mange tenkte vel at de kom uansett til å dø. Da epidemiene gikk over, var det de overlevende som ble hjulpet av de kristne som ble frelst. Tenk å kunne gjennomført det mer i samfunnet!  Jeg håper vi ikke trenger en pestepidemi for å klare det, tenker jeg, men jeg sier det ikke høyt. – Det er viktig å nå ut, fortsetter Nina engasjert. Misjon for Bryne-uka var veldig bra (en gjeng som brukte ei uke på å bare gå rundt og velsigne folk de møtte jour.anm), særlig på lørdagskvelden. Det var spesielt å se tomheten med alle som gikk ute, og muligheten til å snakke med dem var stor. De er mye åpnere og slapper mer av med litt innabords, og temaet tro/tvil er noe mange tenker på, men vil skjule seg litt fra, virker det som. Det slår meg at Nina er en person med et stort

hjerte for de mange og de få, og jeg lurer på hvordan hun ser for seg fremtiden.

– Hvor er du om ti år?  -Vet ikke. Jeg vil bli brukt av Gud og være lydig, jeg vet ikke helt hva han vil. Familie og sånn er jo også noe jeg drømmer om, selvsagt. Jeg studerer for å bli diakon nå, så jeg vil gjerne ha en jobb der jeg gjør det.   Han skyter gullfuglen, han som blir Ninas mann, tenker jeg. Det skulle jeg kanskje sagt høyt?   Jeg takker for praten og vi går hver til vårt. Resten av dagen tenker jeg på alt vi har snakket om, og kjenner meg mildt sagt utfordra. Jeg tar meg i å flere ganger rettferdiggjøre meg selv med «dårlig tid, ikke min jobb, jeg har jo nettopp fått barn» osv., og jeg har nesten klart å overbevise meg selv når neste dag kommer, så tikker det plutselig inn en melding på telefonen min: «Hei. Jeg kom på noe ang. spm om ordfører for en dag: De som jobber i omsorgsyrker må få avsatt mer tid til å «se» pasientene, istedenfor å kun ha tid til å utføre praktiske

Jeg vil bli brukt av Gud og være lydig, jeg vet ikke helt hva han vil.” oppgaver. Samtidig syns jeg også at det er viktig at ordførere har dialog med folk med frivillig engasjement og melde behov som han ser i kommunen, og om hvordan frivillige kan dekke de ulike behovene. For det er mye god dugnadsånd blant folk i Bryne. Jeg tenkte på det i går kveld ;-)» Så mye for den anstrengelsen!   I frykt for at herr Kverneland skal føle seg truet, slenger jeg likevel på et valgkampaktig sitat som er på sin plass etter møtet med denne kongedama:  Nina Salte, en ordfører for fremtiden? Hun får i hvert fall min stemme. Silje Sandanger

Håland Vest, Bryne - Tlf. 51 48 12 00

Din lokale oljeforhandler Langgata 50, 4362 Vigrestad • www.jaerenolje.no

Lyst å annonsere her? Ta kontakt på post@bedehuskirken.no

Veien, Sannheten og Livet. 18

«Er Gud et dyr eller et menneske?» spurte min eldste sønn meg om for cirka et år siden. I likhet med min sønn har Gud vært en del av mitt univers fra jeg var ganske liten. Hvem er egentlig Gud? Hvordan forholder jeg meg til Gud? Dette er viktige spørsmål mange av oss har med seg gjennom hele livet.

eg tror på Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Jeg tror at Jahve, Jeg er! Er en allmektig og personlig Gud. Han er skaperen og opprettholderen av alle ting. Han er rettferdig og nådig på en gang. Han er kjærlighet og nidkjærhet på en gang. Gud er kreativ og tålmodig. Gud er hellig og tåler ikke synd. Jeg er skapt i hans bilde, men er syndig. Vi som tror på Jahve har en stor og fantastisk Gud. For meg er det veien tilbake til Gud som utgjør det mest sentrale i mitt liv som etterfølger.

Guds vilje med livet mitt,» sang vi på bedehuset. Det var for så vidt helt sant det vi sang og opplevde så frigjørende. Alt var ferdig, Jesus hadde gjort opp for meg. Det gjaldt å ta et valg og bekjenne for sine omgivelser at en var en kristen. Helliggjørelse var saktens et tema, men det hersket stor skepsis mot det meste som ikke omhandlet korset og rettferdiggjørelsen. Vi må passe oss for loviskheten, vi må ikke bli som fariseerne, ble det sagt, vi trenger ikke å streve.

Det er Jesus Kristus som er veien til Gud. Uten Jesus vil jeg ikke befinne meg på den veien som leder til Gud, det er Jesus som er målet. Når jeg lengter etter Gud er det i Jesus jeg kan finne ham.

Streve ble det imidlertid litt av allikevel, vi som bekjente oss som kristne ble fort en del av et heseblesende aktivitetsmiljø. Det var møter, foreninger, kor, leir, søndagsskoler og barnelag. Jeg visste godt at alle aktivitetene ikke var nødvendige for å bli akseptert av Gud, men noen ganger kjentes aktivitetene nødvendige for å bli akseptert i miljøet. Slik jeg oppfattet det gjaldt det om å holde seg innenfor. Det gjaldt å møte opp og klamre seg fast inntil Han kommer. Å være kristen opplevdes som statisk, det handlet om å vente, om å bli bevart.

De første kristne ble kalt for Veien. Det å være en etterfølger av Jesus innebar å være på vandring. Disippellivet er en vandring hvor vi stadig kommer nærmere målet, i vår sammenheng snakker vi om å være i bevegelse. Dette var ikke noe som preget meg i stor grad tidligere. «Det finnes intet alternativ, det nytter ikke å streve. Fordi jeg lever så milevidt i fra

Etter hvert meldte det seg noen spørsmål. Er dette alt? Har Gud mer å gi? Skal vi ikke videre?

I dag er Jesus veien til frelse, men han er også noe mer. Jesus er Herre i livet mitt, han er mesteren jeg forsøker å følge etter. Han er den som hjelper meg opp når jeg faller, han er den som trøster når jeg gråter. Jeg tror at Jesus kan frigjøre oss, han kan løse oss fra vårt eget strev. Vårt strev etter mening, etter annerkjennelse, etter penger og opplevelser. I Jesus kan vi leve for noe større enn oss selv. «Får sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri» står det i Joh. 8.36. I Jesus kan jeg finne hvile, jeg kan søke tilflukt under hans åk. I min vandring mot målet er ikke nåden noe som skjedde en gang for ca 2000 år siden, jeg opplever nåden hver eneste dag, hver dag faller jeg og hver dag blir jeg oppreist med Jesus. Dette er gode nyheter, dette er nyheter som Jesus kaller meg til å videreformidle. Å være kristen handler ikke lenger om å møte opp og om å klamre seg fast. Det handler ikke lenger om å ha de riktige meningene, om å ikke banne og ikke drikke alkohol. Å være kristen handler om å bli sendt ut blant ulver. Det handler ikke om å streve i «kristne aktiviteter», men om å streve etter å bli lik Jesus. Det handler om at Jesus har tatt bolig i hjertet mitt. Jeg har Jesus, i ham er jeg sterk, i ham har jeg kraft. Jeg har fått ny identitet og er født på ny i den hellige ånd. Jeg trenger ikke lenger frykte discokuler og ølbokser. Forhenget har revnet, gjennom Jesus kan jeg få komme tilbake til min skaper. Så hvem er Gud i livet mitt? Jo, han er Veien, Sannheten og Livet! Jarle Mong

EL-TEAM Elektroentreprenør Morenefaret 5, Bryne, Tlf. 51 48 67 40 E-post: dr@el-team.net, Internett: www.el-team.net

NYBYGG • PÅBYGG • REHABILITERING NYBYGG • PÅBYGG • REHABILITERING

En del av

Dette magasinet er designet av Ravnbø design. Vil du også ha god formgiving, til en overkommelig kostnad? Kontakt Morten Ravnbø Sætren på 91 73 73 56 www.ravnbo.com

B-post Abonnement

Fotograf: Leif Harboe@flickr

Retur: Postboks 40, 4349 Bryne

www.bedehuskirken.no postadresse:

Magasinet Bevegelse

besøksadr:

ansvarlig redaktør:

Postboks 40, 4349 Bryne Meierigata 11, 4340 Bryne åpningstider: Mandag, tirsdag & torsdag 09.00-15.00 telefon: 51 48 67 80 e-post: post@bedehuskirken.no bankkonto: 3325.20.02672

Thomas Rake Anne Rut Kjøllesdal grafisk design: Morten Ravnbø [www.ravnbo.com] trykk: Jærprint AS foto framside: Kristian Konstali redaksjonsleder:

Bilder fra nett er brukt med tillatelse eller i tråd med creative commons.