Bevegelse 12 3 web by RAVNBØ DESIGN

e s l e g e v e B

nr 3 2 0 12

En tid for å ta i mot s.8

Misjon i

Bryne

Sommerfest på Nærland s.12

Misjon på Hognestad s.13

Intervju med ordfører Reinert Kverneland:

“En by preget av vennlighet”s.3

leder

Fjellturer og muligheter Da var høsten i gang med sine forpliktelser, planlegging, jobb og fritidsaktiviteter. Vi kan bare drømme om hvordan sommeren var, det å ta en dag om gangen, seine kvelder, «ta dagen som det faller seg» slik som Baloo synger i Jungelboken. Min sommerferie har handlet om to ting, fotballturneringer og fjellturer. Ja, det er altså ungene som har spilt fotball, men fjellturene har jeg gått selv. Det er fantastisk å være på tur med familie og gode venner. Kjenne at kroppen fungerer, nyte naturen, kaldt fjellvann, sol og en kjempe utsikt. Ubeskrivelig når en har kjempet seg opp på en fjelltopp, spasere på bare berget og se utover. En føler en ser så langt øyet kan se i alle retninger og en kan se ned i grønne daler hvor sauene går og beiter langt der nede.

Tenker på speiderne som ble sent inn i Kanaans land. Tenk så spennende å vært med på den turen. Det må jo ha vært et mektig syn for de som kom fra ørkenen, klatrende over Hebronfjella og så få øye på det landet som Gud hadde lovet. Et land som fløyt av melk og honning. Det bugnet av frukt og etter førti dager tok de med seg så mye de kunne bære tilbake til folket.

4. Mosebok kapittel 14 forteller videre at det var kun Josva og Kaleb som fikk lov å innta landet. De var de eneste av de ti speiderne som stolte på at Gud var med dem på å ta landet i eie. De valgte å fokusere på det positive. De så mulighetene og de stolte på at Gud var med på å overvinne de menneskelige utfordringene. Israelsfolket stolte ikke på Gud. De måtte vandre i ørkenen i førti år til. Denne høsten kan vi velge å fokusere på det positive. Se mulighetene som Jesus viser oss og legge de vanskelige, menneskelige utfordringene i hans hender. Livar Haugland

Hvordan bruker du tiden din? ””When you spend you week reaching the broken, no one has to remind you to gather with the saints!” Nathan Wilkerson (twitter: @n8r0n) twittret dette sitatet for noe uker siden. Jeg syntes det var utrolig godt sagt. I Bedehuskirken snakker vi mye om forpliktelse. Vi blir frustrert når folk ikke kommer. Vi blir frustrert når vi selv ikke er forpliktet. Hvis dette sitatet er rett og forpliktelse er et problem, betyr det kort og godt at vi ikke har brukt tid den siste uken på nå de fortapte. Det er avslørende. Vi hadde ikke trengt å fokusere på forpliktelse hvis vi allerede brukte tid på å nå de fortapte. Det hadde skjedd helt automatisk. Det høres sant ut og det er nesten litt irriterende at det er slik. Men, jeg tror det er slik! Dette er et av de beste sitatene jeg har hørt om hva kirke er. ”Når du bruker tiden din på å nå de som er fortapte, trenger ingen å minne deg på komme sammen med de hellige!” Så enkelt og

presist. For min egen del, ble jeg avslørt i møte med dette sitatet. Jeg måtte omvende meg igjen. Jeg ønsker at dette skal være mitt liv. Jeg ønsker å tilhøre et miljø som lever slik som dette. Jeg er lei av å diskutere både forpliktelse og hvordan vi skal nå de fortapte. Jeg har lyst å leve det, og når det leves ut vil jeg tro det følger mange gode ting med; som å samles med de andre hellige! Utfordringen blir da; hvordan bruker du tiden din denne uken? Thomas Rake Tegning: Anne Vedelden

Intervju

En by preget av vennlighet 3

Det har nå gått nesten ett år siden Reinert Kverneland overtok ordførerklubba og tok rollen som kommunens øverste leder. Dette gjør ham til et naturlig intervjuobjekt når vi vil ha svar på spørsmålet:

Hva vil være gode nyheter for Bryne?»

Intervju

l være nyheter ryne?»

Dette er et spørsmål jeg etter hvert merker meg at det er vanskelig for en politiker å svare på uten at han føler at han lover for mye. Jeg har derfor ut fra denne samtalen prøvd å se for meg hvilke nyhetsoverskrifter ordføreren kunne tenke seg framover.

Her og nå

– Å få i gang utbygging av den videregående skolen i høst er viktig for utvikling. Både for å bevare Bryne som skolesenter og fordi dette kan avhjelpe situasjonen med lokaler for ungdomsskolen. – Vi ønsker en opprusting av Bryne sentrum når det gjelder handel og miljø. Det jobbes for å binde M44 mer sammen med Storgata. Dette gjør vi for å få mer liv og trivsel i sentrum, sier han før han stiller spørsmålet: Hva kan kommunen gjøre for å få til dette? – I tillegg jobber vi jo med å få ferdig lysa rundt Frøylandsvatnet, noe som vi håper mange av innbyggerne kan ha glede av. Det er jo ønskelig å legge til rette for aktivitet i nærmiljøet. – Vi er også stolte av det nye biblioteket

vårt her på Bryne. Her har vi ønsket å skape en møteplass, noe vi føler at det har blitt, sier han. – Kafeen der er også med å gjør det lettere for folk å stoppe opp og slå av en prat. Dette er jo en god nyhet, tenker jeg. Politikeren Reinert er engasjert og kunne tydelig snakket om aktuelle politiske saker lenge, og sakene viser noe av det han brenner for. Reinert er bekymra for bråk i helgene, ”bøllene” som lager kvalm for andre. Hva kan vi gjøre for å kvitte oss med dette problemet? Han ønsker at Bryne sentrum skal bli brukt i helgene og at folk skal kose seg her, men ikke alt bråket som følger med. Han vil at Bryne skal være en trygg og trive-

lig by, dette er noe kommunen samarbeider med politiet om. For å få dette til må flere tiltak settes i verk. Natteravner, lys og synlig politi er en del av løsningen. – Vi ønsker å ha et godt miljø og at det skal være trivelig på Bryne, da er også friområdene viktige.

”

Politiloggen fra Bryne melder om feststemte mennesker, men en rolig natt for politiet.

Foto: Kristin Hovin Thorsen

For ham er det viktig å møte folk med vennlighet, og dette er absolutt noe han vil skal vise igjen å rådhuset. Han ønsker at folk skal føle seg velkommen og bli tatt godt i mot når de kommer i skranken på servicetorget. Vi er kommunens representanter utad og vil møte dem på en god måte. Reinert ønsker å være der for befolkingen, ha tid til å lytte til dem og møte dem, selv om han ikke kan gå hjem på besøk til alle. – Da blir det for mye kake og kaffi, noe som ikke er godt for helsa, sier han mens han gliser og klapper seg på magen.

– Hvilke utfordringer står Bryne overfor? – Vi trenger å gjøre noe for ”den uorganiserte ungdommen”, et krafttak for å gi dem et bedre sted å være. Vi ønsker at de skal ha det bra. Utfordringen er å skape et sted som er spennende, og som de føler er deres samtidig som at det er positive voksne tilstede. Behovet for boliger er stort. Det er for mange boligtrengende i forhold til hvor mange boliger kommunen klarer å skaffe. Det pressede boligmarkedet gjør at boligprisene blir problematisk høye, noe som skaper problem for enslige forsørgere, førstegangsetablerer i tillegg til andre grupper som flyktninger, mennesker innenfor rus- og psykiatri.

”

Time kommune dekker behovet for kommunale boliger. – Hva kan vi gjøre for disse gruppene som trenger ekstra støtte og hjelp? Reinert stiller spørsmålet, og viser at han ser utfordringene, men ikke alle løsningene. Kommunen har et ansvar for innbyggerne sine på dette området, men kan vi som innbyggere være med å gjøre noe for å hjelpe? tenker jeg mens vi samtaler om dette. – Frivillige lag bidrar ved at mye av det de gjør virker forebyggende, de engasjerer barn og ungdom og gir dem positive tilbud. Det er viktig å være romslige og inkluderende overfor ulike grupper i nærmiljøet, og strekke ut ei hånd til folk som trenger det. Her er dere viktige og kan spille en rolle, sier han bekreftende. – Utfordringer i samfunnet i dag er også oppløsing av familier og ensomhet. Et større problem enn fysisk utslitthet er at mange er psykisk slitne. Vi bekymrer oss mye og er utsatt for mye press grunnet at vi lever i et komplisert og stressende samfunn. – Vi trenger avveksling mellom arbeid og hvile, sier han. – Det er da det er viktig at vi lager rom der vi kan møtes, trives, kan slappe av og gjøre andre ting. Og at folk tar seg tid. Det at jeg på lørdagen kunne gått til Bryne, møtt

Reinert Kverneland er en ordfører med hjerte for byen.

andre og kjent på at folk hadde tid. Det hadde vært glimrende med en lekeplass i sentrum, der barna kunne kose seg og de voksne hadde mulighet og tid til å treffe hverandre. Her kan en bli kjent, og se hverandre. Positive samlingsplasser er jo viktige for at ulike folk møtes, snakker sammen og føler at de hører sammen, tenker jeg mens Reinert snakker.

”

Ny møteplass i sentrum, prega av lek og moro. – Hvordan tenker du at Bryne vil være om 10 år? – Det kommer til å bo adskillig mer folk her, med alt det innebærer, og en vil bo høyere og tettere. Vi ønsker jo å vokse på en sunn måte, sier han. – Ønsket er at Bryne skal være sentrum på Jæren. – For at Bryne skal være en god plass å bo er det viktig å ha gode kultur- og fritidstilbud til innbyggerne, noe som vil øke med veksten i befolkningen. Og så er det viktig å skape et eierskap til byen. Det å skape tilhørighet og få folk til å engasjere seg for at Bryne skal være en god plass. ”Hvordan kan innbyggerne få eierskap til byen?” Jeg tenker at dette er et spørsmål som vil bli sentralt framover.

”

Nye og mye folk gir potensial, kulturtilbuda veks fram på Bryne.

”

Dugnadsånda preger Brynebyen. – Kan du trekke fram noen typiske egenskaper ved jærbuen? – Vi er ærlige, driftige, arbeidsomme og får ting gjort. Dugnadsånda er jo viktig, det er nok sånn at denne står enda sterkere på Kverneland og Undheim der forholda er mindre. Dette er noe vi vil få mer fram.

– Hvordan kan vi som innbyggere være med å gjøre Bryne til en god plass? – Jeg ønsker å involvere folk, sier han. Gå natteravn, eller bare være synlige i byen som voksne i helgene, dette vil prege byen, og gjøre at folk føler seg tryggere. Og det legger en demper på det uønskede bråket. – Vær tilstede i byen vår, er en oppfordring fra ordføreren. Reinert kommer stadig tilbake til dette å være vennlig, jeg merker at dette er noe han virkelig ønsker. Det å møte andre på en god måte er viktig, at vi ser medmenneskene rundt oss. Det betyr mye for ham å glede andre. Han sier alltid til dem på rådhuset, når han bare skal et kjapt ærend på Spar, at de må regne en liten halvtime fordi han skal ha tid til å snakke med folk. Kanskje kan vi som ordføreren starte med vennligheten i møte med mennesker. ”La alle mennesker få merke at dere er vennlige” Fil 4.5 Tekst:Kristin Hovin Thorsen Foto: Kristian Konstali

Misjonstur

på Bryne

De 11 første dagene av juli var vi 10 stykker som flyttet sammen i et hus på Bryne. Med forskjellige erfaringer, utrustninger og forventninger kom vi sammen for ett felles mål: Vi ville ut på Bryne for å møte mennesker og dele evangeliet.

ver morgen begynte vi dagen med felles frokost, etterfulgt av god tid til lovsang og bønn. Vi fikk prise Gud, be for byen og for hans ledelse for hver dag. Dagene så ikke alltid like ut for alle på teamet, men ting som gikk igjen var å gå til M44, reise til asylmottaket på Nærland og gå på husbesøk. Vi var ute til ettermiddagen, og samlet oss igjen hjemme for å spise middag sammen. Flere ganger med besøk av folk vi hadde møtt i løpet av dagen. De fleste kveldene var det en gjeng som igjen bestemte seg for å gå ut på gata, på torget og ved stasjonen for å snakke med folk.

M44 De aller fleste dagene var vi på M44. Her delte vi ut gratis lapper, kaffe og saft. Dette ga oss muligheten til å møte mange folk. Noen som

tok med seg lapper og gikk videre, noen som tok seg tid til å spørre hvorfor vi delte ut dette gratis og noen som satte seg ned for en prat. Den første dagen møtte vi en eldre mann som var glad for å slå av en prat. Det viste seg at han var plaget av mye smerter i beina. Han var ikke så klar for forbønn på M44, men sa at vi kunne huske ham i bønn. Senere den kvelden hadde vi ei bønnestund for denne mannen og de andre vi hadde møtt i løpet av dagen. Neste dag var han tilbake igjen på M44, og da vi spurte hvordan han hadde det fikk vi til svar at han ikke hadde vært bedre på lenge. Kvelden før hadde han kjent en forskjell i beina, og han hadde holdt det gående til langt på natt. Vi hadde flere gode samtaler mens vi var på M44 og vi fikk lov til å be for flere. Veldig mange var åpne for å snakke om Gud og om

tro, og noen kom tilbake flere dager for å drøse enda mer.

Jubeldag på Nærland En dag bestemte vi oss alle for å dra til Nærland. På forhånd hadde vi fått noen ord om at dette ville bli en jubeldag. En annerledes dag enn de vanlige, og en dag fylt av glede og frihet. Med hoppeslott, ballspill, lapper og saft var alt klart for en livlig dag. Beboerne på Nærland visste ikke at vi kom før samme dagen, men en etter en kom de ut og ble med oss. Det ble en nydelig dag med masse latter og glede og samtaler. Flere av foreldrene takket oss for at vi hadde gitt barna deres en god dag. ”Når vi ser barna så glade blir vi også glade”. Vi kom også i kontakt med noen nye av dem som bor

der som vi vil fortsette å bli bedre kjent med. Det ble virkelig en jubeldag!

Styrke i fellesskapet En ting som vi sitter igjen med etter denne tiden er styrken ved å være sammen. Vi erfarte en spesiell atmosfære oss i mellom. Dette var nok noe av det vi var mest spente på før uka begynte, for teamet bestod av en god blanding av forskjellige folk hvor ikke alle kjente hverandre, men når alle kommer sammen med et felles mål om å nå ut, så skjer ”inn” automatisk. Vi var der i utgangspunktet ikke for hverandre, men vi ble viktige for hverandre i det felles målet vi gikk mot. Vi fikk utfylle hverandre, vi fikk oppmuntre hverandre, utfordre hverandre og hjelpe hverandre, fordi dette var virkelig noe vi gjorde sammen. Folk

sine forskjellige styrker og svakheter kom frem i de ulike settingene vi var i. Og vi fikk erfare at det var plass til både hyrdene og lærerne ute sammen med evangelistene. Selv om dette til tider var utfordrende og litt frustrerende for noen av oss, så tror jeg vi lærte mer om det å være tilstede med å være seg selv. Vi kan virkelig ikke prøve å være noe annet.

Borte bra, men hjemme best Det er lett å tenke at misjonstur betyr utlandet, eller i hvert fall å reise bort. Og det har vært lett å tenke at det er lettere eller funker bedre om en er et annet sted. Før vi begynte kunne vi kjenne på frykt for å møte på noen som vi kanskje ikke ville skulle se oss stå å steke lapper på M44. Men erfaringen ble en annen. Kjennskap var noen ganger starten på samtaler,

og vi opplevde dette godt. Og det kanskje aller beste med å være hjemme er muligheten til å fortsette å bygge relasjoner å følge opp det som ble startet. Underveis i uka opplevde vi at vi virkelig fikk være med å så. I mange forskjellige settinger og samtaler fikk vi dele om evangeliet, og noe er plantet i mange folk. Selv om misjonsuka er slutt så er vi her fremdeles, og vi vil fortsette å gå ut selv om vi ikke lenger bor 10 stykker sammen. Vi vil fortsette å treffe folk vi møtte, fortsette å bygge relasjoner og fortsette å så. Gud gjør ting i byen vår, la oss henge oss på Han! Anne Rut Kjøllesdal

En tid til

å ta imot...

orge har lenge vært kjent for å sende ut utallige misjonærer, til alle verdenshjørner. Men her skal du få høre om Erlyn og Larry Guanzon som har kommet den lange veien fra Filippinene for å være misjonærer – på Bryne. To spesielle mennesker med et helt spesielt kall. For første gang er de utenfor landet sitt, ja, faktisk fra hjemstedet sitt, og aldri hadde de tenkt eller ønsket eller drømt om å bli sendt fra varmen der nede til kulden her oppe. – Jeg hadde ikke det minste lyst! sier Erlyn som kom hit alene, et halvt år før mannen. – Faktisk rømte jeg fra Gud, som Jona i Bibelen. Jeg hørte en stemme som sa høyt og tydelig: «Go to Norway!» Men hva skulle jeg der å gjøre? Etter å ha søkt på nettet fant jeg jo ut at Norge var lutheransk og hadde mange kristne. Da fikk jeg enda mindre lyst til å reise. Jeg ville ikke dra fra hjemstedet mitt, fra familien og tryggheten, jeg ville ikke lære et nytt språk, jeg ville ikke en gang være misjonær. Da Larry og

jeg giftet oss fikk vi en profeti om at vi var kalt til nasjonene, men den slo jeg raskt fra meg. – Nå rømte jeg fra Gud. Men problemene hopet seg opp, og måneder ble til år, helt til jeg forstod at jeg ikke kunne rømme fra kallet. Etter 3 dager i bønn og faste og Larry sin oppmuntring om å adlyde Herren, ombestemte jeg meg, gav vekk en gratisbillett til USA som hadde blitt en fristelse, og bestemte meg for å reise. Endelig falt alt på plass og jeg ble fylt med fred. Men ingen ting kunne forberede Erlyn på hva som ventet i Norge. Kulde og tomme gater og et språk det var umulig å lære seg. Ikke fikk hun jobb som sykepleier, selv om hun hadde god utdannelse. På skolene gikk det ikke an å forkynne, og da hun spurte om hun kunne stille seg opp på busser og båter og dele evangeliet, fikk hun til svar at det ikke var slik vi gjorde det i Norge. Da Larry kom tenkte de at de kanskje kunne

tjene Bryne med å sope gatene, rydde søppel eller annet forefallende arbeid i byen, men igjen fikk de høre at her er det ansatt mennesker for å gjøre slikt, og ingen kan bare begynne og rydde opp i en by på eget initiativ. – På noen måter var det et paradis for oss å komme hit, forteller de. – Dere har forfedre som har kalt på Gud og levd gudfryktige liv, og det har velsignet dere. Lite kriminalitet, trygghet i gatene, fantastisk natur og et rikt land. Taxiprisene øker ikke selv om sjåføren ser at du har penger. Om dere ser et forbudtskilt mot å kaste søppel, lar dere være å gjøre det fordi det er et skilt som sier det. – Vårt førsteinntrykk av nordmenn var at dere er gode, rettferdige og ærlige. Etter hvert har vi kommet mer på innsiden av kulturen og sett og hørt om ensomheten. Mange bor alene. Hvem vet hva som rører seg i hjertene deres? – Depresjon er visst helt vanlig her, også i kirkene. For oss er dette fremmed. I

Filippinene mangler vi mye, ofte hus eller det helt nødvendigste, men vi har lite depresjon. Kanskje det er slik fordi vi alltid har folk rundt oss? Hvis noen har problemer, er syke eller trenger mat vil folk komme og hjelpe, være med dem og gi dem det de trenger. I noen tilfeller har vi ikke en bygning vi kan samles i, men møtes i en park eller under et tre. Dere har store, nydelige kirker, men mange er tomme, og om sommeren stenger dere dem.

Bønn og faste Etter å ha bodd her en stund har Erlyn og Larry både hørt om og truffet andre misjonærer som har kommet hit, gjerne etter å ha fått profetier om landet vårt. «Nå er det en tid for dere til å ta imot dem!» tror de. De lengter etter å se Gud komme hit i all sin kraft og røske vekk det som stenger, de lengter etter at Gud skal reise opp bønnekjemper og forbedere i dette landet, som kan faste og be til de ser landet forandret. Og de ser en ung generasjon som lengter etter dette og som er villige til å gi seg selv for at det skal skje. – Etter å ha prøvd litt forskjellig har vi

forstått at Gud først og fremst har kalt oss hit for å be for dere. Vi skal leve i faste og bønn og stå i gapet for de unge som er på feil vei og for alle ateistene vi har truffet som har vendt seg bort fra Gud etter møte med pekefingen og et perfekt liv de ikke klarer leve opp til. – Derfor ber vi over alt hvor vi er, rundt om i gatene, og om nettene når folk sover. Vi ber når vi drar på besøk til andre byer, som Haugesund og Oslo og Bergen. Vi ber om at mennesker skal vekkes og komme til korset, og at den Hellige Ånd skal sette dere i frihet. Budskapet til Erlyn og Larry er klart og tydelig. De snakker med glød i stemmen og smil i øynene. De har blitt virkelig glad i oss nordmenn og ønsker at flere på Bryne skal få erfare Guds kjærlighet og at den skal være motivasjonen og drivkraften til en oppvåkning. – Vi ber om så mye forskjellig, men er det en ting jeg vil at dere skal få kjenne, så er det at Gud elsker dere, poengterer Erlyn. – Det er det viktigste av alt. Tekst og foto: Renate Solberg

Nei, Herren Gud gjør ikke noe uten å åpenbare sitt skjulte råd for sine tjenere profetene.” Amos 3.7 9

Foto: Kristian Konstali

u n d erv i s nin g

Kan jeg bare fortsette som før? Bedehuskirken har lenge fokusert mer eller mindre på å nå ut. Begreper som å være sendt, UT, misjon og misjonær går igjen og brukes om hverandre. Det er vanskelig å vurdere hvor godt vi lykkes med dette, og heldigvis skal jeg ikke prøve å gjøre det. Det jeg skal gjøre er å dele noen utfordringer til de av oss som ønsker å lykkes med dette. Jeg prøver selv å lykkes med å være en misjonær i Bryne, og jeg møter på noen praktiske utfordringer.

eg tror flere kjenner seg igjen i disse utfordringene og vi trenger å reflektere over dem sammen. Jeg har satt dem i 3 kategorier, og jeg skal prøve å beskrive dem hver for seg med noen spørsmål til samtale og refleksjon. Jeg er i en livssituasjon med små barn, og det er derfor min kontekst i denne teksten.

noen endringer på relasjonssiden uten at man gjør noen endringer på tidsbruken. Også her har vi ulik kapasitet, men alle er ansvarlige for sin egen disponering av tid. Igjen vil jeg si at bevisste valg er viktig. Jeg prøver å ta bevisste valg. Jeg velger noen ting fremfor andre, og jeg merker at det hjelper meg.

Relasjoner

For å kunne investere i nye relasjoner trengs det både tid og faktisk også åpent disponibel tid. Ikke fyll opp tidskapasiteten du har med aktiviteter eller gode ting. Vi trenger å ha disponibel tid. Vi trenger å kunne respondere på invitasjoner. Det fungerer ikke særlig godt å være et vitne som aldri har tid til å vitne. Vi er ansvarlige for hvordan vi bruker tiden vår.

Bedehuskirken er relasjonsorientert. Vi er en reaksjon på en kristentro som var aktivitetsorientert og derfor setter vi relasjoner veldig høyt. Det er begrenset hvor mange relasjoner vi kan ha. Vi er selvsagt ulike her, men alle vil kunne ha et begrenset antall relasjoner. I Bedehuskirken er vi med rette opptatt av å leve sammen, tett, nært og personlig. Jeg merker at for å ha relasjonell kapasitet til å nå UT, må jeg ofre noen av relasjonene INN. For meg er det umulig å være like nært like mange INN og samtidig kunne investere i nye og meningsfulle relasjoner UT. Jeg ser også at dersom jeg ikke er bevisst blir det bare slik som det var før. Jeg trenger å frigjøre relasjonskapasitet dersom jeg skal være misjonær i Bryne. Det er ikke lett, og det skjer ikke over natten. Spørsmål til samtale: - Er det plass i ditt liv til relasjoner til mennesker som ikke kjenner Jesus? Er det mulig for deg å bli venner med mennesker som ikke kjenner Jesus? - Hvor mange ikke-kristne ville kalt deg sin venn?

Tidsbruk Parallelt med relasjoner kommer tidsbruk. Dersom nye relasjoner skal prioriteres krever det tid. Mye tid faktisk. Det er ikke mulig å få gjort

Spørsmål til samtale: - Hvor mye åpen disponibel tid har du denne uken? - Summer opp hvor mye tid du bruker på relasjoner som INN og vurdere det opp mot relasjoner UT. Hvilke refleksjoner gjør du deg?

Prioriteringer Jeg vet at mange av oss har det travelt, og jeg tror ikke det fungerer særlig godt å øke mengden relasjoner eller hvor mye tid vi bruker. Det jeg tror er lurt er hva vi gjør med det vi allerede har. Hvis vi mer enn å plusse på mer, klarer å bruke det vi allerede gjør; er det en bra ting. Det tar tid å investere i relasjoner. Vi kan investere i relasjoner når vi spiser, trener, går tur, ordner ting, etc. Det fører ikke til at vi plusser på noe særlig, men vi utnytter bare bedre den tiden vi allerede bruker. Middag er et godt eksempel. Vår familie på 4 spiser middag hjemme nesten hver dag. Fra vi setter oss ved bordet til

vi reiser oss, går det som regel 15-25 min. Hvis vi tar med litt forberedelse (ungene kommer fra barnehagen og leker litt) og litt tid etterpå (Mari og meg drikker en kopp kaffe) varer måltidet ca 1 time. Det vi kan gjøre er å invitere folk på middag og si at de kan komme kl 16:00, men at vi skal på familiebading kl 17:30, så de må gå må etter ca en time. Da går det ikke noe ekstra tid, og vi har brukt den tiden vi allerede bruker til mer enn det vi gjorde før. Det er ikke uhøflig å gjøre slik som dette, det er bevisst og ansvarlig prioritering av tid. Jeg hører noen si at nå prioriterer de barna høyest og derfor kan de ikke være så involvert i UT. Det synes jeg er en merkelig prioritering. Siden jeg prioriterer barna er jeg involvert i UT. Jeg har lyst å lære min barn å være involvert i andre mennesker og lete etter nye venner. Jeg har lyst til at deres oppvekst ikke bare skal være preget av kristne venner. Siden Mari og meg er hovedansvarlige for å disippelgjøre våre barn må og vil vi prioritere både aktivitet og relasjoner til mennesker som ikke kjenner Jesus. Spørsmål til samtale: - Hva er du har i livet ditt som du kan invitere andre/nye mennesker inn i? - På hvilken måte bruker du din egen livssituasjon som en unnskyldning til å prioritere INN foran UT? Bryne trenger at lyset trenger inn der hvor det er mørkt. Menneskene i byen trenger at vi elsker hemningsløst og uten betingelser. Jesus sier at Han skal være med ALLTID! Våger du å gå? Thomas Rake

I desember 2011 var vi et par familier som ønsket å gjøre en annerledes julekalender for våre barn. I stedet for at de hver dag skulle få en pakke, så fikk de penger som de puttet på en boks for å spare til julegaver til noen andre barn som har mindre enn oss.

Sommerfest

for familiene på asylmottaket på Nærland

i ønsket også at det skulle være lokalt slik at barna kunne se hvem som mottok gavene. Valget på mottakerne av «adventsprosjektet» falt på asylmottaket på Nærland og barna der.

Vi begynte å treffe noen familier og folk på mottaket og det ble raskt

mer enn et «vær-grei-prosjekt før jul». Utover våren har vi vært på besøk mange ganger, noen har vært på besøk hos oss, konene har vært ute og spist i lag, vi ble invitert og deltok i en barnedåp. Vi har med andre ord fått nye venner. Når våren kom og sommeren nærmet seg fant vi ut at vi ville arrangere en sommerfest for alle familiene fra mottaket. Alt det praktiske som måtte ordnes gikk mer eller mindre som en lek. Flere familier ble spurt om å være med og det viste seg at dette var noe som engasjerte flere. De nødvendige kronene kom inn på konto, både fra uventede hold (annonsert via Twitter og Facebook) og fra de som ble spurt direkte. Mottaket ønsket å ordne med busstransport og grillmat, noe de selvfølgelig

fikk lov til. Godt vær bestilte vi av Sjefen, så den regnet vi også som bankers.

til skolen benyttet til fotball og frisbee. De ivrigste var helt gjennomvåte av svette.

Første post på programmet var bowling. Noe som viste seg å være en suk-

Tilbakemeldingene i etterkant har vært

sess. Alle 10 banene ble fulle av folk fra 2 år til 70 år, noen med konkurranseinstinkt, noen uten, noen med køkultur og noen uten. Alle barna fikk slush, og de voksne fikk kaffe. Det viste seg at en time var litt i minste laget, men det var mer gøy på programmet. En lang kolonne med folk spaserte fra bowlingen og opp til gymsalen på barneskolen. Planen var i utgangspunktet Sandtangen, men på grunn av et noe ustabilt vær ble gymsalen på Bryne skule redningen. I gymsalen var bordene dekket, hoppeslottet durte i det ene hjørnet og grillen var varm til folket ankom. Kylling- og halalpølser med tilhørende tilbehør ble fortært før kaker og digg ble servert. Timene gikk unna med gode samtaler, lek og moro. Klovnen Gunvald sitt innslag med ballonger ble populært fra yngst til eldst. Mellom regnbygene ble det gode uteområdet

strålende, både fra gjestene, de som var med og arrangerte og ledelsen på mottaket. Når en ser slik glede, som en enkel fest gir, og tilbakemeldingene er gode, så gir dette mersmak. Det har og vært veldig inspirerende å være med å arrangere når så mange er positive og ønsker å bidra. I skrivende stund (9. september) har jeg akkurat kommet hjem fra fotballkamp mot laget fra mottaket. Vi fikk samlet en gjeng fra Bedehuskirken, pluss noen utenom, til kamp. I tillegg hadde vi med heiagjeng i alle aldrer med kake, kaffe, kjeks og brus. Resultatet ble noen kanonkjekke timer i lag med masse gode folk. Dette gir et positivt avbrekk i hverdagen til asylsøkerne, og er oppbyggende for alle parter (og litt nedbrytende for noen slitte kropper).

”Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.” Matt. 25:40 Loyd Jarle Hetland

Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet.” Elie Wiesel (overlevende fra Auschwitz).

Misjon på Hognestad Hognestad? Haust 2005: Eg og Torbjørn bur på Bryne. Vi drøymer om familie og ein landleg plass å bu med god plass. Etter fleire heldige samantreff (eller?..) får vi kjøpe drømmetomta på Hognestad, og byggjer hus. Haust 2011: Det har gått seks år. Vi har hus med hage og utsikt. Vi har ungar, stasjonsvogn med takboks, forsikringar, fem søppeldunkar og familieplanleggjar på kjøleskapet. Vi er satt, etablert; vaksne. Vi går på jobb, i barnehagen, i huskyrkja. I helga på familiegudsteneste og familietur. Huskyrkjefelleskapet er givande, inspirerande og utfordrande. Men vi lurer på om ikkje Gud har nokre andre planar med oss også. Med jamne mellomrom nevner Torbjørn at “Æg trur ikkje dæ va tilfeldigt at me havna her.”

Nye venner For vi har ikkje berre fått ein nydeleg plass å bu på. Vi har vorte ein del av ei bygd. Vi har fått inkluderande og koselege naboar, og ungane leikekameratar. Vi ser engasjerte og rause menneske som meir enn gjerne bidreg på dugnad for idrettslag og skule. Vi prøver å delta på det vi kan, og erfarer at folk her er opne og positive. Dei gjev uttrykk for at dei set pris på å sjå oss på tradisjonelt uvanlege arenaer for kyrkjefolk, og enkelte vil gjerne dele av sine erfaringar med eller utan Gud i livet. Det er eit godt samhald og mykje velvilje her.

Søstre i ånden! Eit år har gått sidan vi takka for oss i huskyrkja. Eg og fem andre lokale damer har ei bønnegruppe der vi ber for bygda vår, og menneska her. Kvar samling har vi lovsong

og tilbeding, vi er stille og vi ber. Vi loggfører bønneemne og svar etter kvart. Vi oppmuntrar kvarandre til å leve trua vår ut til våre medmenneske. Vi har alle erfart dette som eit givande og ope fellesskap frå første samling. Trass i at fleire ikkje hadde helst på kvarandre før, fekk vi erfare ei unik foreining i Jesus og ein sterk kjærleik til kvarandre. Og det er utruleg spennande å sjå korleis Gud utfordrar og svarer oss; som gruppe og kvar enkelt!

Vente og lytte... Og slik er altså statusen for fam. Jess no. Vi har to gonger fått forbønn og profetiar når det gjeld spørsmålet om kven vi er sendt til. Og eg gløymer aldri den tydelege beskjeden: “Ikkje stress med kven de skal gå til; folk vil komme til dykk!” Og det erfarer vi! I starten måtte eg jobbe med Herre gjør meg til et redskap for din fred! meg sjølv for ikkje å sette i gang nye prosjekt som eit husfellesskap eller liknande. Vi øver på å vente og lytte, og å sjå at alt godt vil skje når det er den rette tida for det. Gud si rette tid. Og eg tenkjer ofte at vi treng å snakke mindre og leve meir! Det gjeld barneoppdragelse, disippelgjering og misjon. Det er det vi gjer folk ser! Tenk over det. Og manglar du ord når du ber; be Frans av Assisis nydelege bønn om fred. Så vil Gud gje deg kraft til å kome med Hans rike til dei som vandrar i mørket der du bor: Av Ellinor A. Jess

La meg bringe kjærlighet der hatet rår. La meg bringe forlatelse der urett er begått. La meg skape enighet der uenighet rår. La meg bringe tro der tvilen rår. La meg bringe sannhet der villfarelse rår. La meg bringe lys der mørket ruger. La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår! Å Mester! La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste. Ikke så meget å bli forstått som å forstå. Ikke så meget å bli elsket som å elske. For det er gjennom at man gir at man får. Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv. Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse. Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!

europa:

d e m a h i v l i v , e l l a , e l l A

I et tidligere Bevegelse presenteres statistikk over antall evangeliske kristne i de ulike land i Europa. I Tsjekkia for eksempel, som er utgangspunktet for denne artikkelen, er det i følge disse tallene 1,1 % kristne. Til sammenligning står Norge med 9,3 %, noe vi alle nok tenker er et tall som høres noe høyt ut. Det er mennesker bak disse tallene.

ituasjonen er virkelig slik som tallene sier. I et Europa med et klart behov for åndelig forsterkning utgjør vi et sterkt holdepunkt for evangeliet. Vi har fått noe verdifullt, og det blir enda mer verdt om vi gir det videre. Derfor har vi i Bedehuskirken et uttalt ønske om å delta aktivt i Europa-misjon (Visjonsdokumentet ”Å leve kjerke…” s. 14). Faktisk har vi formulert det så konkret som at vi skal være involvert i misjon gjennom ”multiplisering av fellesskap i Europa” og at ”målet vi jobber mot er at mennesker fra Bedehuskirken skal reise ut som misjonærer i Europa”. Gjennom de siste årene er det skrevet en del om Europa-misjon her i Bevegelse. En sprø danske, Anders Michael Hansen, har fortalt oss om misjon over landegrenser. David Dyer har beskrevet den dramatiske situasjonen på

kontinentet, om håpet som lever og har gitt oss mange gode argumenter for hvorfor dette angår oss. Bjørnar har skrevet om livlige tsjekkere med et stort hjerte og enda større drømmer. Og Elisabet har engasjert fortalt oss om tsjekkere som ikke er seg selv nok, men hvor alle de tsjekkiske disiplene er aktivt med i misjon. Jeg tror vi trenger et større engasjement i Europa-misjon. Uten å gå i dybden, eller å gjøre det for konkret, vil jeg her komme med noen tanker og ideer til hvordan flere av oss (lett) kan bli med i dette. Vi kan bidra på mange områder fordi det Gud har gitt oss er annerledes enn det Gud har gitt menighetene i Tsjekkia. Gud har gjennom de siste årene forløst mer og mer av de profetiske gavene hos oss. Dette har ikke skjedd ennå i Tsjekkia. Selv om vi ennå er unge i dette

kan vi likevel bidra til at det samme kan skje der. Videre så har vi gjennom de siste 10 årene lært oss å bli gode på systematisk og grundig disippelgjøring. Dette har vi fått fra andre og dette kan vi gi videre (slik som det er ment til å være med disippelgjøring). Vi kan blant annet drive trening av unge ledere, noe det er stort behov for i Tsjekkia. Her har vi mye å komme med! Et viktig punkt hvor vi kan støtte er faktisk språk. I europeisk målestokk er vi nordmenn gode i engelsk alle sammen. Det å kunne lære engelsk er en gave for mange i Øst-Europa og for disipler betyr det tilgang til et hav av bøker og ressurser online. Det betyr også at det er lettere å koble seg på Guds misjon internasjonalt og å få et bredere bilde av hvem Gud er i verden. De vil lære. Og vi kan lære dem

Illustrasjon: Septem Trionis (flickr)

gjennom undervisning, noe mange av oss har gave til, eller bare ved å henge med dem. Å overkomme språkbarrierer har historisk spilt en viktig rolle i misjonsarbeid. Vi kan også lære mye av disipler i Europa, da kanskje Tsjekkia spesielt. De er fokusert på misjon og engasjerer hele bredden av menigheten i dette. De lever på mange måter i det vi har snakket om lenge – misjonalt. Inn blir til i ut. Så hvorfor er det slik? Hvordan gjør de det vi har øvet på i årevis som en helt selvfølgelig del av det å være disippel? Kanskje er det fordi de tydeligere er en minoritet og nødvendigheten blir tydeligere i kontrasten. Kanskje er fordi de er så få, slik at det ikke er rom for noen å bare være med på lasset. Eller kanskje ligger det i kulturforskjellene. Uansett har de en sterk

drive til å forkynne evangeliet og se mennesker frelst. Dette er inspirerende og noe jeg skulle ønske jeg kunne pakke med meg hjem i kofferten. De er også gode på å inkludere hverandre og ha det kjekt sammen. Vi har noe å lære her også. Vi sender team og kanskje også i nær framtid grupper for å være der over tid. Men vi trenger ikke reise ut for å være med å drive misjon i Europa. Vi ønsker å være et nettverk (Visjonsdokumentet ”Å leve kjerke…” s. 13) og vi kan lett inkludere menigheter i Europa inn i dette. Det koster oss ikke mye å ta imot disipler derfra her hos oss. Gjesterommene og sovesofaene står vel klar? Det et også et stort potensial i å bruke sosiale medier og andre nettbaserte tjenester til å kommunisere over landegrensene. Dette trenger ikke være så klossete som vi først tenker og resultatet av det kan bety mye i andre ende. Så langt hat det stort sett vært ungdom som har vært engasjert. Men vi bør involvere flere aldersgrupper. Tsjekkerne vi har blitt kjent med er stort sett ungdom og unge voksne. De har få som har gått foran dem. Kan vi også få med dere etablerte unge voksne og også dere litt mer voksne (dere som har fått et par ekstra gjesterom nå de siste årene) så kan dette være en kjempevelsignelse for unge voksne tsjekkere som gjerne er de eldste og som drar lasset i en liten menighet i Tsjekkia. Kulturforskjeller kan være en utfordring. Dette kan vi forberede oss på og trene på å mestre. Mye er gjort om vi er bevisst på kulturforskjellene. Det handler mye om ydmykhet og å være åpne. Å bli eksponert for andre kulturer er veldig berikende. Gjennom det lærer vi så mye om oss selv, vår plass i verden og vår rolle i Guds plan. Vi kan lettere se hvilke gaver vi har, hva Gud har gitt oss og hvordan vi best gjør nytte av det. Noe av det som slo meg var hvor annerledes det var å forkynne evangeliet der. I Tsjekkia tror jeg nøkkelen er håp. Kanskje på grunn av historien deres med kommunisme og systematisk avkristning. Kanskje på grunn av hvordan det står til i landet og mulighetene mannen i gata har. Mens her i Norge handler det kanskje ofte om å avsløre ”denne verdens bekymringer” og ”rikdommens bedrag” (Matt 13:22). Noe som også er på grunn av vår historie og hvordan det står til i landet her. Vi trenger å lære av de kristne i Europa fordi vi kanskje er i samme båt som de om ikke så lenge. Vi må være forberedt på å være

en minoritet i større grad en det vi er nå og vi må være forberedt på å være misjonærer i et samfunn som jobber i mot oss. Dette er de bedre rustet til mange andre steder i verden enn her i hjertet av bibelbeltet. Vi trenger også å få et bredere perspektiv, noe jeg tror vi vil få gjennom å tenke bredt og helhetlig om misjon. Dette var kanskje en av Paulus sine sterkeste sider og hans nøkkel for å spre evangeliet så langt som han gjorde. Han var født hebreer, utdannet i en gresk tradisjon og borger i Romerriket, noe som var en anerkjennelse og ga status utover hele den da tilgjengelige verden. Dette ga han inngang i de fleste kulturer og var grunnen til at han kunne kommunisere så bredt og dypt som han gjorde. Kanskje var det også derfor han så hvordan Gud virket på tvers av landegrenser og så muligheten til hive seg på dette. Historisk så har misjon har vært ensbetydende med ytremisjon i Norge. I Bedehuskirkens korte historie har det ikke vært slik. Det er Bryne og nabolagene våre som har vært vår misjonsmark. Jeg tror ikke spørsmålet om ytremisjon eller indremisjon er et enten eller. Jo mer vi engasjerer oss, jo flere klarer vi å mobilisere til misjon og jo sterke vil vi oppleve kraften i dette, både lokalt og internasjonalt. Bredden og dybden i misjonsfokuset vårt har rom for begge deler. Jeg tror ikke dette er en begrenset resurs, men noe som vokser med oss. Det handler mest om å mobilisere kirken så vil nok grensen sprenges mellom ytre- og indremisjon. Av Eirik H. Helseth Foto: Bjørnar Tollaksen

Evangeliske kristne i Europa:

Storbritannia 8, 8% Sverige 6,9% Latvia 7% Danmark 3,5% Tyskland 2,1% Frankrike 1% Albania 0,5% Slovenia 0,1% hentet fra: oper

ationworld.org

Drivhuset Skoleåret 2012/13

Bedehuskirken har startet opp Drivhuset igjen dette skoleåret. Vi gjør Drivhuset fordi vi tror det er en god måte å investere i ledere på. Hele tanken med Drivhuset er å sette mennesker i stand til å være etterfølgere av Jesus og ledere i Guds rike etter man har vært et år i Drivhuset. Drivhuset har undervisning hver tirsdag fra kl 09 til 15 gjennom hele skoleåret, og studentene møtes ukentlig i 3ergrupper for å dele svakheter, møte Gud gjennom Bibelen og be for ikke-kristne venner. I tillegg har hver student en mentor som man møter regelmessig.

elgen 7-9 september var Drivhuset på bli-kjentweekend. Her delte alle livs- og troshistorien sin og vi brukte god tid på høre den enkelte sin historie.

Hilde 16

«Jeg er gift med Arne, og velsignet mor til Amilie, Silas og Matheo. Jeg er så heldig at jeg får være mor på heltid og bruke tid og krefter på de rundt meg. Jeg stortrives når jeg er sammen med familie og venner, når jeg får være kreativ og når Arne pakker stormkjøkkenet og vi er klar for tur. Jeg gleder meg til å ta fatt på et år på Drivhuset og se tydeligere hvilke planer Gud har for meg, kjenne hans fantastiske kjærlighet og få bruke mer tid sammen med han. Jeg er utrolig takknemlig for den herlige gjengen jeg skal få dele dette året sammen med. Hver og en er helt unik med en fantastisk åpenhet om livet sitt.»

Beathe «Jeg heter Beathe og har nå begynt på Drivhuset i Bedehuskirken. Jeg hadde egentlig for ei stund siden kjent at jeg trengte noe mer enn å bare gå på kristne møter og slikt, og det var ikke lenge etter at jeg hadde begynt å kjenne på dette at jeg ble presentert for Drivhuset. Da Thomas fortalte om opplegget visste jeg at det var akkurat det jeg trengte. Gud er god, og vet hva vi trenger før vi spør om det :-) Nå er vi godt i gang og jeg synes vi er en herlig gjeng. Kunne ikke vært bedre, og jeg er så glad og spent på hva framtiden vil vise oss.»

Tage Emil «Jeg er 20 år gammel, og går på drivhuset for å få lære mer av hva det vil si å leve for Jesus. Jeg gleder meg til å lære enda mer av dette. Så langt på drivhuset har det vært interessant. Det har vært godt fellesskap mellom oss elever. Tilliten til hverandre i gruppen er stor. Det er også bra å være med i LTG gruppe. Jeg tror det er mye kraft i å samles for å bekjenne våre synder å be for ufrelste. Det er fint for meg å ha en dag med undervisning og påfyll i uka, så jeg kan gå enda mer utrustet inn i ungdomsarbeidet jeg driver på Ganddal å formidle til ungdommene at Jesus er Herre.»

Jens Kåre «I 2004 begynte jeg og min kone (Karine) i Huskirke tilknyttet IMF Bryne. Det valget forandret livet mitt. Jeg ble bevisst hva jeg trodde på, og ble utfordret til å la dette påvirke livet mitt. Viktigst var at jeg erfarte at Gud kunne og ville bruke meg. Jeg er en Jesu disippel. Fra høsten 2010 har vi engasjert oss i Bore kirke, siden det er her vi bor. At vi nå er begynt på Drivhuset ser ut til å rett og slett være en genial ide. Året skal brukes til å vokse som Jesu disippel, noe som helt sikkert blir både spennende og ekstremt utfordrende. Resten av Drivhuset er en fantastisk gjeng. Gjennom hverandres troshistorier har vi allerede blitt sterkt knyttet sammen. At vi etter så kort tid åpner oss så mye for hverandre er spesielt. Det ser ut til å bli ett strålende år. :-)»

Karine «Jeg heter Karine Eikeland Stokka, er gift med Jens Kåre (Jensi) og har ei nydelig datter, Eline på 9 år (+ hunden Simba på 13 uker) Jeg har et ønske om å få leve et enda rikere liv med Jesus og å få leve som Han har befalt oss, nemlig som Hans disippel. Derfor går jeg i år på Drivhuset for å bli bedre rustet til denne oppgaven. Det er veldig utfordrende, men og utrolig spennende!!! Vi er en herlig og fantastisk gjeng som treffes på skolen hver tirsdag, og det er ett privilegium og få bli så godt kjent med de andre! Sånn ligavel fortalte Thomas en vits i helga. Husker ikke hele, men det var noe med: ”diu må sniu na!”»

Vidar «Vidar Mikkelsen, har meldt meg på ”hopp på” bibelskole på Bryne. Det beste med drivhuset er den gode undervisningen om hvordan en kan bli en Jesus etterfølger og bli utrustet til å fremme Guds rike. (Husk å ta på hele rustningen:) Og så får man et nært forhold til alle deltakerne, det tror jeg har mye med at vi i samtalen er så åpne om vår livshistorie og at vi gjerne kommer med råd til hverandre, og så ber vi sammen. I bønn ligger vår største styrke. Når vi i kjærlighet løfter fram en bror eller søster med takk og bønn og har et uselvisk ønske om at det skal gå godt på et og annet område i livet, da tror jeg Gud blir glad.»

Ungdomsweekend Den 7. september reiste drøyt 50 ungdommer til Liland for en weekendtur. Vi var så heldige og fikk ha Cathrine Tjelta og andre flotte ledere med oss. I tillegg fikk vi gleden av å ha med oss vesle Jonatan Tjelta som konkurrerte ut alle de andre guttene på weekenden og fikk all oppmerksomhet fra jentene. Når vi forbereder oss til ungdomsweekendene, forventer vi alltid at lørdagskvelden skal ta helt av. Og det gjorde den i år også. Den Hellige Ånd møtte opp, og jeg tror de fleste av oss kan si at vi fikk erfare ham. I tillegg var det litt ”action” når sykebilen måtte komme og hente noen som falt mens vi lekte politi og røver i mørket. For informasjon, så gikk

det bra med den uheldige. Mange sporty og ferske 8. klassinger hadde meldt seg på weekenden. Det var veldig kjekt å bli kjent med dem og se deres nysgjerrighet for Jesus. Vi hadde også gleden av å ha med oss en tsjekker til Liland. Aniela vi har møtt på teamturene våre til Tsjekkia, er på besøk i Norge for et par måneder. Og for de mødrene som skulle lure, fikk vi servert herlige måltider hver dag. Skiver, stekt ris, taco og enda mer skiver. Elisabet Nordbrønd

Håland Vest, Bryne - Tlf. 51 48 12 00

Din lokale oljeforhandler Langgata 50, 4362 Vigrestad • www.jaerenolje.no

Lyst å annonsere her? Ta kontakt på post@bedehuskirken.no

Til deg . . . r e t g n e l som våger å drømme om som lengter! Jeg vil skrive til deg som Denne gangen vil jeg skrive til deg omhet ditt fylles av ubeskrivelig glede at ens get ola nab at ; rike s Gud av tatt inn å se byen din at arbeidsplassen din skrive til deg som drømmer om å se blir til et ord som aldri brukt. Jeg vil motstand ny vekst og framgang på tross av all dig sta per ska som er ing løsn e ativ merkes av kre r enn det du har sett som tror på en Gud som vil gjøre me og utfordringer. Jeg vil skrive til deg av det som Dette er til deg som vil være en del . Ham d me t dre van har du ge len eller hørt så til deg som vil høre, det kommer til å koste. Jeg vil skrive er på Hans hjerte, selv om du vet at med deg ! lengter etter å tale ansikt til ansikt dag r hve som Ham på n me g, me ikke bare på vi vil eller ei; vi lengter. et er jo slik Han har skapt oss, om neskehjerte med et Gud har i sin visdom formet et men opp selv når vi lever ut rom innerst inne som aldri blir fylt oss tar aldri slutt. Og det er vi det vi drømmer om. Lengselen inni av det vi lengter etter, eller som får velge enten å leve i retningen ønsker. Selv med alt vi har vi å bli frustrert fordi alt ikke skjer som ferdiglaget oppskrift på en ikke det lært og erfart så langt finnes se Guds rike komme der vårt hvordan vi kommer dit vi vil. For å vi våge å gjøre en god del av hjerte er, der vår lengsel hviler, må velge å gjøre det ekstraordidet som hører Guds rike til. Vi må e, det ufattelige, alt det som nære, det upopulære, det grenseløs til Gud som elsker å gjøre det har sitt opphav i det usynlige riket umulige.

, må vi enda en gang komme For å se mer av det vi lengter etter trenger på veien vi går. Vi nærmere Ham som har alle svar vi har tenkt å føre oss dit vi må lære å høre fra Ham hvordan Han Han viser oss når det gjelder lengter. Vi må ta på alvor den tillit ved at vi lever ut hverdagen å bringe Hans rike på jord her og nå . blant de som enda ikke kjenner Ham i dag! Jeg tror at du og jeg Jeg tror på en levende Gud som taler enkel måte hver dag. Det en på liv kan høre Hans stemme i våre baringer. Det er så åpen dype og ord trenger ikke å være store om oss selv som bygger oss enkelt som å få noen tanker fra Ham

Ham til. Å høre Guds stemme opp og gir mot og glede til å høre Hans barn der gjensidig komhandler først og fremst om å være jon Han har kalt oss til. Det relas de munikasjon styrker den leven på Hans gode stemme! Det er i er nettopp i dette vi lærer å stole ut hvor enkel og samtidig sterk Hans ord over våre liv at vi finner vi velger å lytte til Ham. La Han vår tro er, som stadig erfares når La Han bygge din tillit helt først og fremst tale til deg om deg! si om din arbeidsplass, om din til du våger å høre hva Han har å Ta ett skritt lengre inn i Hans skole, om ditt nabolag, om din by! rike ved å lytte til Ham! etter å se oss som felleskap Jeg lengter! Jeg lengter og lengter at gaven til å høre Ham leve ut fra det vi hører fra Ham! Tenk n til å puste. Tenk at i møte kan bli like naturlig for deg som gave dele akkurat de tankene Gud med et annet menneske kan du få neskes hjerte med ord fra Han har om han/henne. Å møte et men inne kan ikke sammenlignes som kjenner det som ligger innerst vår kommer til å bli når vi byen med noe annet. Tenk hvordan der vi er, med dem vi er satt gjør, vi alle hører Hans stemme i det er på dette, skal jeg ta meg litt sammen med. Ja, og mens du tenk dan vi kan komme dit… tid til å lytte til Ham som vet hvor Inita Zogota

Foto: Kristian Konstali

EL-TEAM Elektroentreprenør Morenefaret 5, Bryne, Tlf. 51 48 67 40 E-post: dr@el-team.net, Internett: www.el-team.net

NYBYGG • PÅBYGG • REHABILITERING NYBYGG • PÅBYGG • REHABILITERING

En del av

Dette magasinet er designet av Ravnbø design. Vil du også ha god formgiving, til en overkommelig kostnad? Kontakt Morten Ravnbø Sætren på 91 73 73 56 www.ravnbo.com

B-post Abonnement

Foto: Kristian Konstali

Retur: Postboks 40, 4349 Bryne

www.bedehuskirken.no postadresse:

Magasinet Bevegelse

besøksadr:

ansvarlig redaktør:

Postboks 40, 4349 Bryne Meierigata 11, 4340 Bryne åpningstider: Mandag, tirsdag & torsdag 09.00-15.00 telefon: 51 48 67 80 e-post: post@bedehuskirken.no bankkonto: 3325.20.02672

Thomas Rake Anne Rut Kjøllesdal grafisk design: Morten Ravnbø [www.ravnbo.com] trykk: Jærprint AS foto framside: Kristian Konstali redaksjonsleder:

Bilder fra nett er brukt med tillatelse eller i tråd med creative commons.