Bevegelse 11 4 small by RAVNBØ DESIGN

e s l e g e v e B

nr 4 2 0 11

Og flammen skal ikke brenne deg s.3

Disippel i 4-4-3

s.14

FĂ¸rst og fremst sendt s. 12

leder

Et nettverk av små kirker Nå sitter du med Bedehuskirkens menighetsblad i hendene. Vi gir ut bladet internt i menigheten 4 ganger i året og har gjort det i ca 3 år. Siste utgave i 2011 har vi valgt å distribuere gratis til alle husstander i skolekretsene Bryne, Rosseland, Hognestad og Tu. Vi ønsker med bladet å gi en kort presentasjon av hvem og hva Bedehuskirken er (blant annet med en visuell presentasjon på side 8-9). Håper du opplever det som interessant og nyttig lesning!

Noen av huskirkene våre hører til i ungdomsarbeidet vårt (ungdomsarbeidet presenteres på side 16-17). I tillegg til samlinger i hjemmene samles ungdommene på Saron annen hver fredag til ulike samlinger (fredagene i oddetalls ukene). Som en følge av å leve livene våre i små kirkefellesskap samles vi til gudstjenester på Saron annenhver søndag i oddetalls ukene. Disse søndagene har vi to gudstjenester; en kl 11 og

en kl 19. Disse to gudstjenestene har samme forkynnelse, men uttrykket er ulikt. Kl 11 gjør vi mye for å legge til rette for barnefamilier (se side 10-11 for nærmere presentasjon på gudstjenesten kl 11) og kl 19 er det ikke lagt til rette for barn. Dette bladet inneholder en blanding av stoff som presenterer hva Bedehuskirken er og mer personlig stoff vi tror kan være spennende for folk som ikke hører til i Bedehuskirken. Vi er en kirke som er opptatt av mennesker og mye av innholdet i bladet handler om mennesker og menneskers erfaring med Gud. Mennesker er viktig og de historiene vi kan dele med hverandre om Gud og Hans inngripen og betydning i vår virkelighet er historier vi verdsetter høyt. Vi tror Gud er virkelig og det å høre menneskers beskrivelse av en virkelig Gud gjør noe med oss. Jeg håper at du også vil lese historiene om en virkelig Gud og la historiene få berøre deg. Gud er nemlig interessert å prege din historie også. Våre fellesskap og gudstjenester er åpne og du er hjertelig velkommen på besøk. Er det ellers noe du tror vi kan hjelpe med, er det bare å ta kontakt (se side 21 for kontaktinformasjon). God lesning! Thomas Rake

Foto: Cornelius Munkvik/Stavanger Aftenblad

Bedehuskirken er en av organisasjonene (Indremisjonsforbundet) som hører til på Saron. Saron er et tradisjonelt bedehus som eies av flere organisasjoner og vi er en av dem. Bedehuskirken er et nettverk av små kirker. Det vil si at vi består av ca 15 ulike mindre fellesskap som primært samles i hjemmene i ukedagene (en slik huskirke presenteres på s. 18). Disse fellesskapene er utgangspunkt og fundament for vår forståelse av hva kirke er. I dag er vi i overkant av 250 stk i slike fellesskap og alderen er fra 0 år til nærmere 60 år. Noen huskirker er sammen hele familier; barn og unge, noen er fellesskap som består av tenåringer, noen er ungevoksne og studenter, noen består av de av oss som har fått voksne barn og noen er en blanding. I disse fellesskapene er det noen som har fulgt Jesus hele sitt liv, noen er ganske nye og noen er på leting for å se om de kanskje kan finne Jesus. Vi ønsker at fellesskapene våre skal være åpne, fleksible og inkluderende. Samtidig med å være inkluderende legger disse fellesskapene vekt på forpliktelse for å skape en trygg ramme.

Og flammen skal ikke brenne deg

25. august 2010 kl. 16:15 slås det full alarm hos brannvesenet hos Bryne. Endre Urstad har akkurat kommet hjem fra jobb, fått på seg joggebuksa og satt seg ned med familien for å spise middag når alarmboksen begynner å hyle. Han kaster seg i bilen og kjører full fart ned mot brannstasjonen mens alarmen fortsetter å gå på fullt volum. På vei ned til stasjonen kommer beskjeden om at det er brann i et grisehus. En dieseltank til en høytrykkssteamer har tatt fyr. Asle Bruno er på middagsbesøk hos sine foreldre med de to jentene sine for å spise komle da alarmen går. På vei ned mot stasjonen ringer kona og sier at hun er på vei hjem, og Asle gir bare kort beskjed om at han er på vei til utrykning og at barna er hjemme hos besteforeldrene.

Når Endre og Asle kommer til stasjonen hopper de i klærne, som henger klare i åpne skap, og inn i bilen. I bilen står røykdykkerutstyr tilgjenglig bak setene, og alle i baksetet kobler på maske, lufttank, radio, målere og alt annet som trengs for et røykdykk mens de kjører for fulle sirene mot brannstedet. Det er en annen stemning i bilen enn det ofte er når de har fått melding om det som vanligvis er falske alarmer – direktemeldinger fra branntavler i offentlige bygg. Denne gangen vet de før de reiser ut at det er alvor, og på vei ut er alle fullt konsentrerte om å få alt utstyret skikkelig på plass og klart til de ankommer. Når de tester radiokommunikasjonen viser det seg at den ene radioen ikke fungerer, og Asle gir fra seg sin radio til Jim, som skal stå i døra og holde kontakt mellom røykdykkerne og utrykningslederen.

Når de ankommer brannstedet ser de det som på brannspråk kalles «fin» røyk, som ofte indikerer at det ikke er overtenning eller farlige kjemikalier som brenner. Asle begynner umiddelbart å legge ut og koble sammen slanger. Endre tar ut høytrykkslangen, en ferdig sammenrullet slange som ligger bak i bilen og brukes når det bare småting som skal slukkes. Han går fram til døra, hvor bonden kommer løpende til for å forklare hvor de skal inn og hvordan bygningen ser ut på innsiden. Bonden har mye adrenalin i kroppen og er helt i hundre når han skal prøve å forklare. Røyken siver ut av huset, og Asle og Endre har på seg masker som gjør det vanskelig å høre. De får med seg noe om å gå ti meter inn, gå til venstre, så til høyre gjennom noen dører, men det er ikke

>> 3

Foto: Jorunn Erga Steinsland/Jærbladet

Trykkbølgen slenger både Endre og Asle inn i en vegg, og temperaturen i hele rommet stiger i en vanvittig fart.

44 mye av hva han sier de klarer å huske i kaoset som hersker når en akkurat har ankommet et brannsted og er førstemann inn i huset.

Etter to meter inne i rommet blir det helt mørkt på grunn av røyken. I grisehuset er det over tusen griser, og de må gå langt innover. I begynnelsen ser de kanskje en meter foran seg. Endre er røykdykker 1, og holder slangen. Å ha kontroll på slangen er avgjørende i et røykdykk. Slangen er livlinjen, både arbeidsverktøyet og veien ut av huset om en må komme seg ut. Asle er røykdykker 2 som skal støtte røykdykker 1. Han har med seg varmesøkekamera og lykt. Å bruke lommelykt lys i et rom fylt av røyk er som å ha på fjernlys i tett tåke, og etter kort tid skrur Asle av lyset. Siden det er minst røyk langs gulvet beveger de to seg krypende innover. Grishuset er inndelt i seksjoner som er avdelt av to meter høye halvvegger. Gjennom en labyrint av rom kommer de inn til den delen av bygningen som brenner, og tar dekning bak en betongvegg. Det er vanskelig å bedømme avstander, men de anslår å være 20 - 25 meter inne rommet. Flammene står høyt over den to meter høye veggen, men det føles trygt ut bak betongen. På vei inn i bygningen har Asle målt temperaturen i rommet, som er på bare 50 grader, en svært lav temperatur for en bygningsbrann. De begynner å spyle over veggen for å dempe flammene før de kan finne en

dør inn til rommet. Vannet har rask effekt, og de føler ganske snart at de har god kontroll på situasjonen. På ett tidspunkt faller det likevel ned en plate i hodet på Endre. Taket er dekket av plastplater som gjør det enklere å holde bygningen ren innvendig, men når det brenner blir disse forvandlet til brannfakler som drypper ned brennende plast. For første gang slår tanken Asle at det kanskje er på tide å komme seg ut. Det er opp til den enkelte røykdykker å ta en avgjørelse på når de ser det nødvendig å trekke seg ut, og hadde de stått i døra ville det ikke vært noe problem å bli værende, men på dette tidspunktet er det langt ut til døra. Han slår det likevel fra seg siden de ser ut til å god kontroll på brannen. Men så smeller det. Asles første tanke er at en liten propantank til en grill eller noe har eksplodert. Jim Foss, som står i døra, spør over radioen om det går bra med dem. Endre melder tilbake at de hørte smellet, men at alt er bra og at de vil fortsette slukningsarbeidet. Han har nesten ikke snakket ferdig før de kjenner rekylen fra smellet. Det

kommer en varmebølge som er ulikt alt annet de har kjent før. Mens brannen har ulmet har det blitt dannet branngasser som har steget oppover. Siden ingen deler av grisehuset har vært atskilt har enorme mengder av disse gassene samlet seg oppe i mønet, og når temperaturen har blitt høy nok har disse selvantent. Eksplosjonen er et faktum. Trykkbølgen slenger både Endre og Asle inn i en vegg, og temperaturen i hele rommet stiger i en vanvittig fart. Asle roper ut: «Nå brenner vi opp, Endre!» Det går opp for dem begge at dette er alvor, og de trekker seg litt ut til hovedgangen de har fulgt innover. Mens de prøver å komme seg utover mot utgangen blir de sprunget ned av en gris, og Endre faller over Asle idet de havner i en pøl på gulvet. Endre mister slangen, som fortsetter å spyle på høyt trykk og vri seg til alle kanter. De blir baksende rundt på bakken. Når de kommer seg opp har hele taket falt ned, og det er flammer overalt. Det er som å se inn i en ovn. Etterforskningen etterpå vil vise at akkurat der hvor Asle og Endre falt har taket på mirakuløst vist stoppet i sitt eget spenn bare et par meter over dem.

Foto: Bjørnar Tollaksen

Foto: Jorunn Erga Steinsland/Jærbladet

Endre og Asle tilbake i brannbilen

Det som så ut som en begrenset og kontrollerbar brann utviklet seg utrolig raskt og med en enorm røykutvikling.

5 Hele taket fram til døra har rast sammen, og fluktmuligheten er sperret. Panikken begynner å gripe dem, og i forvirringen med å få tak på den buktende vannslangen smeller Endre borti masken til Asle slik at det ene festet ryker. Masken faller av, og i et kort øyeblikk kjenner Asle flere hundre grader treffe ham midt i ansiktet før han klarer å trykke masken tilbake og tette igjen. I mellomtiden har livsviktig surstoff fra lufttanken fosset ut av masken. Når Endre får kontroll på slangen og begynner å gå tilbake sitter slangen bom fast. Han roper til Asle at han må flytte seg vekk av slangen, men innser snart at det er taket som har falt sammen over slangen og holder den i klem. De innser at dette er virkelig alvorlig.

ter dem begge. Asle må holde på masken sin for å få luft og beskytte ansiktet, og Endre fortsetter å spyle og å melde over radioen at de har problemer og trenger hjelp. De får ingen svar. Endre fortsetter å spyle og prøve å få radiokontakt med resten av laget.

Asle husker fra en brannøvelse i Vagle-leiren at den ene instruktøren innprentet i dem at hvis de havner i en situasjon de føler de ikke har kontroll over, skal de sette seg ned og spyle i taket med en såkalt «paraplystråle». Den vil absorbere mye av varmen og skape en trygg sone rundt deg. Han roper til Endre: «Spyl taket, spyl taket!»

Både Asle og Endre sitter på knærne på gulvet, og det blir så varmt at det er som å sitte på kniver. Røykdykkerne som prøver å gå inn i bygningen etter dem måler temperaturen der de sitter til 700 - 800 grader. Etter hvert forsvinner smerten. Endre er travelt opptatt med å spyle rundt dem og prøve å holde flammene og varmen på avstand, men Asle er nødt til konstant å holde på masken sin for å opprettholde lufttilførselen og får ikke gjort så mye. Han får imidlertid tid til å tenke. Han blir sittende og be. Han tenker at dette er slutten. Det finnes ingen muligheter for å komme seg ut.

Endre går i gang med å spyle taket, og plutselig kan han se himmelen gjennom et hull. Han prøver å spyle ut gjennom hullet i taket slik at de på utsiden kan se hvor de befinner seg. Denne strålen blir aldri sett fra utsiden. De blir sittende under en paraply av vann som beskyt-

Lufttankene deres begynner å fløyte omtrent samtidig. En røykdykkertank inneholder vanligvis 300 bar, nok luft til å være ca. 20 minutter inne i et hus, litt avhengig av i hvor stor aktivitet en er underveis. Når trykket kommer ned til 50 - 60 bar begynner lufttanken å fløyte,

og da skal en skal bruke resten av luften på å komme seg ut. Den interne regelen i brannvesenet er at når denne fløyta går skal du gå ut, selv om du føler at du er nesten ferdig å slukke eller tror du nesten er framme til menneskene du skal finne. Da Endre og Asle satte seg inn i bilen på vei ut til stedet hadde Asle 300 bar i sin flaske, mens Endre hadde 270. Det har forsvunnet opp mot 30 bar luft da masken til Asle ble slått av ham. Hadde de byttet om plassene de satte seg inn på hadde ikke Asle hatt nok luft til å komme seg ut. De blir fortsatt sittende, og prøver å oppmuntre hverandre og rope gjennom maskene og støyen at «Nå kommer de snart! Nå må de jo komme!» Men så begynner det å gå opp for Endre at det er noe galt. De har fortsatt ikke fått radiokontakt med resten av laget. I kaoset da de ble nedrent av grisene og taket falt sammen har den ene ledningen blitt delvis røsket ut. Ut av

Foto: Cornelius Munkvik/Stavanger Aftenblad

Mannskapene fra Brannvesenet Sør-Rogaland i full aktivitet for å bekjempe den eksplosive brannen. Bryne brannstasjon fikk hjelp av både brannstasjonene i Klepp og Sandnes.

Endre ser plutselig livet gå foran seg i en revy. Ikke med levende bilder fra hele oppveksten, men han ser for seg bilder av kona og de to guttene sine, hvordan de ser ut hjemme. Han ser livet sitt slik han er glad i det i et konsentrert øyeblikk. Han bestemmer seg: De må komme seg ut på egen hånd. Han tar tak i armen på Asle og drar ham med seg så hardt at Asle får brannmerker etter fingerene til Endre på overarmen. De bryter to av de mest fundamentale reglene i brannvesenet. (1) Du skal alltid gå ut der du kom inn, og (2) du skal aldri slippe slangen når du er inne i en brennende bygning.

Foto: Brannvesenet i Sør-Rogaland

ingenting hører Endre brannleder Svein Arne på radioen, og han klarer gjennom mye skurring tolke ham si «takk Gud for at jeg hører deg!» Han får ikke med seg hva mer han sier, men regner med at de nå er på vei. De venter videre mens fløytingen fra lufttankene fortsetter å hyle i bakgrunnen.

De begynner å gå innover i blinde. De aner ikke hvordan resten av bygningen ser ut, eller hvor de kan komme seg ut. Det eneste de vet er at de ikke kan gå tilbake dit de kom fra. De snubler i noe på gulvet og mister taket i hverandre og må finne tilbake til hverandre i all røyken mens Asle må holde i masken med den ene hånden til enhver tid. Mens de leter etter hverandre finner Endre plutselig enden på veggen, og kjenner en åpning inn til et annet rom. De tumler inn gjennom åpningen inn til det skal vise seg å være en separat del av driftsbygningen. Det føles litt bedre ut der inne, og Asle og Endre føler at de er på rett vei. Det er ingen flammer i denne delen av bygningen, bare enorme mengder sort røyk. Etter bare to meter ser de plutselig to røykdykkere rett foran seg. De to røykdykkerne begynner umiddelbart å børste brennende materialer som ligger strødd over Asle og Endre. De følger

500 griser ble reddet ut av brannen ved god innsats av mannskap og mennesker som kom til for å hjelpe.

slangen ut gjennom en ny labyrint av rom. Røyken blir lettere mens de beveger seg utover. Plutselig ser de et lite lysskimt som blir større og større. Endre opplever det som å så se inn i himmelen fra et brennende helvete. Når de er to meter fra døra slipper de taket i hverandre og velter ut døra ut til friheten. Endre, som har jobbet hardt med slangen hele tiden mens de har vært inne, segner om og mister bevisstheten. Asle gjør som han alltid gjør etter et varmdykk, han stenger av lufta, tar av masken og jakken, får noe å drikke og går og setter seg på låvebroen. En brigadesjef kommer bort til Asle og spør om han er skadet eller har vondt noe sted. Han sier at han er utrolig varm på beina. Noen av de andre på laget har fått av Endre maske og jakke, og han kommer bort og setter seg ved siden av Asle. Laget trekker av dem buksene, og når de trekker av buksene følger huden på beina med. Både Asle og Endre blir kjørt til sykehus, og trenger flere runder med operasjoner og hudtransplantasjoner før beina er brukbare igjen. Mye av huden fra knærne og ned er borte. Kona til Endre er på toppen av det hele høygravid, og noen dager etter brannen må Endre trilles inn på fødestua for å være med på fødselen delvis i narkoserus etter en operasjon tidligere på dagen. Midt oppi det hele opplever Endre og Asle at huskirken de er en med i er en stor støtte. Når de kommer hjem fra sykehuset første gang er

plenen klippet, middag er laget og fryst ned for senere, en ny barneseng som lå i flere deler i garasjen er montert, og vennene fra huskirken er jevnlig på besøk på sykehus og hjemme i etterkant for å støtte både dem og familiene deres.

Foto: Brannvesenet i Sør-Rogaland Foto: Brannvesenet i Sør-Rogaland

Foto: Cornelius Munkvik/Stavanger Aftenblad

Skadeomfanget etter brannen er ubeskrivelig. En utrolig varme har til og med fått betongen til å smuldre opp enkelte steder - armeringen stikker opp som bevis på det. Mange griser døde også, de fleste på grunn av røykforgiftning.

«Det er så mange småting som kunne vært fatale, men som likevel ikke ble det,» sier Endre. «Alt fra at vi satte oss inn på de plassene i bilen som vi gjorde slik at Asle ikke gikk tom for luft, til at vi ble nedsprunget av grisene akkurat der taket ikke falt helt sammen, til at vi tok den mer robuste høyttrykksslangen som fortsatt ga vann selv om den var klemt, at vi ikke fikk større skader enn vi gjorde etter å ha sittet i et rom som holdt 700 - 800 grader. Det er utrolig.» Asle sier videre: «Vi opplevde også at Gud var med oss mens vi var i situasjonen, og at han ledet oss. Det at vi fant veien ut når vi gikk videre innover i et ukjent rom fullt av flammer og mørk røyk skal ikke være mulig.» Et bibelsitat som har fulgt de to etterpå, og som de i dag har kjent på kroppen at er sant, er hentet fra Jesaja 43,2: «Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke flomme over deg. Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg.» Av Bjørnar Tollaksen

Foto: Brannvesenet i Sør-Rogaland

Både Endre og Asle regner det som et stor mirakel at de kom levende fra brannen med såpass små skader som de relativt sett gjorde.

Hva Bedehus

- en illustrasjon av hva vi er og hva

Vi samles

- P ri oritere relasj oner - Leve kirke

- P ri oritere relasjo ner - L eve kirke

- FĂ¸lge J esus - Feire livet - Utfordre hverandre

- FĂ¸ lge J esus - Feire livet - Utfordre hverandre

kirken er vi drømmer om å være

Vi vil være med å skape et godt Bryne

Engasjert i mennesker • Vi bygger nettverk • Det handler ikke om veldedighet, men om rettferdighet, • Like til jordens ender

Barn + Gudstjeneste = Sant

Det er siste søndag i oktober, klokka er stilt en time tilbake og det er klart for gudstjenestefeiring i Bedehuskirken. Velkomstkomiteen er allerede på plass i døra når folk begynner å komme sigende. Her har det vært folk lenge, noen forbereder lovsangen, noen ber og noen står på kjøkkenet. 10.15 samles også en annen gruppe, det er lederne for barnearbeidet. Det er stor alderspredning i denne gruppa, yngstemann(kvinne) er 11 år. De samles til forbønn før lederne på blå, rød og svart gruppe spres rundt for å finne fram leker og annet utstyr til dagens feiring. I følge Hanna Kjøllestad er meningen at barna skal ha det minst like kjekt som de voksne(les; kjekkere). Dette er jo deres gudstjeneste. Smilende hjelpeledere har inntatt velkomstposisjonen ved registreringsbordet. De har full kontroll på barn og navneskilt. Nye barn blir fort fanget opp, og skilt lages på løpende bånd. Jeg er helt imponert over hvordan disse jentene klarer å ha kontrollen. Bedehuskirken har tre grupper for barna; blå gruppe fra 2-4 år, rød gruppe fra 5-9 år, og svart gruppe 10-12 år. Og annenhver søndag samles altså disse til egen feiring. Det skal være dåp i dag, og Thomas starter dagen med å fortelle oss om vår fantastiske posisjon i Guds rike, og hvordan Jesus bruker

”La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.” (Mark 10, 14-17)

barna som rollemodeller på vårt forhold til Gud. Rundt oss har vi mange eksempler å ta av, det myldrer av barn på gudstjenesten. Noen deltar i lovsangen eller danser framme ved talerstolen, andre synes det er tryggest hos mor og far. Det er rom for alle.

er bra, og synes de kjenner ham ganske godt. Når jeg snakker med Karen Sofie, Merete og Maria synes de det er bra med egen gudstjeneste for barna, for da slipper de å sitte stille så lenge. De forteller også at de pleier å lese i boka ”e-mail fra Gud”.

Etter dåp og lovsang får barna gå til sin egen feiring. Og løpende føtter med foreldre på slep tar seg ned i kjelleren på Saron. Blå gruppe forsvinner i speilsalen og rød, (og for anledningen svart gruppe,) møter i ungdomssalen. Jeg sniker meg inn på rød gruppe og observerer hva som skjer. ”Nei, kæ æ dette for et hønsehus!” Kristian leder samlingen og han har mange triks på lager for å fange oppmerksomheten. I dag slår han skikkelig til, og går på hendene foran gjengen med imponerte barn. En kan lett forstå er det en fest med en slik leder! Han forklarer dagens program som er litt spesielt – alle skal få være med i gymsalen. (Hurra!) Men først har en vært så heldig å få inn Renate Solberg som andaktsholder. Tema er Johannes på Patmos, og en får se både bilder, papyrus og brev. Det er en flink formidler som har ordet, og snart er barna oppslukt i historien.

En litt uheldig deltaker på svart gruppe, Magnus, hinker rundt på krykker. Han har med seg kompisen Mathias, som er i bedehuskirka for første gang. Magnus datt ned fra en enhjuling og må nok stå og se på fra sidelinja en stund til. Og det må være utfordrene, for rundt meg er det litt av et liv; noen henger i tauene, andre har funnet seg en ball. Det er bevegelse og aktivitet overalt.

I gangen støter jeg på tre kule karer fra svart gruppe; Mathias, Kristen og Johannes. Jeg spør dem hva de synes om barnegudstjenesten. De er enige i at det er kjekt å være i gymsalen. Når de er der oppe pleier de å ha en andakt, og ellers får de delta i mange ulike aktiviteter. ”Det jillaste er Tarzanløypå. ”De synes også at Jesus

Jeg spotter flere lederspirer i svart gruppe. For noen flotte folk! De er 11 og 12 år og allerede klare for å delta som ledere. Kanskje de kan rekrutteres til neste år? Det er en spennende gruppe som fortjener god oppfølging. Kristian annonserer at nå er det tid for å avslutte og gå ned til matservering på Saron, og på en, to, tre er gymsalen på Bryne skole tømt. Gudstjenesten er over for i dag, og jeg kan konstantere at her er det gøy å være. Barna får møte Gud, ha det kjekt og være sammen med venner fra andre huskirker. Dette er en feiring på barnas premisser. Guds rike hører barna til, og det kan anbefales. Velkommen! Anne R. Vedelden

t fra Sm책glium Bedeh skirken

Intervju

Disippel i 4-4-3

Vidar Nisja og Vegard Landro, profiler i henholdvis Viking og Bryne, er motstandere på banen, men for begge er Jesus sentral i hverdagen.

Så tidlig som i 2004 sesongen kom Vidar Nisja inn som et friskt pust i et lokalt Bryne lag. Jærpublikummet så raskt at Vigrestadgutten hadde mye fotball i seg. God teknikk, stort fintereportoar, fine innlegg og nese for mål. Etter et par gode sesonger på Jæren valgte Vidar å dra nordover til byen iløpet av 2007 sesongen. Etter en litt treg start klarte Vidar etter hvert også her å vise hva som bor i ham. Fjorårssesongen var nok Vidars beste sesong der han startet 28 av 30 kamper og tegnet seg på scoringslista ved tre anledninger. Jærbuens navn ble sågar i flere sammenhenger nevnt som en mulig kandidat til årets Viking. Årets sesong har ikke vært like god som fjorårets men Vidar har startet 11 kamper og kommet innpå i 10 han har også blitt matchvinner i bortekampen mot Stabæk.

Den beskjedne kantspilleren er nabo med undertegnede, jeg tusler over plenen som virkelig har tapt seg for å slå av en prat. Etter en liten innledningsdrøs som for det meste omhandler golf og jobb er det på tide å komme i gang.

Jesus

– Hvem er Jesus for deg Vidar? – For meg er Jesus frelseren han har tatt mine synder på seg og gjort det mulig for meg å ta imot invitasjonen til fellesskap med Gud. Det er sykt å tenke på at vi skal leve med Gud i all evighet. Jesus er lederen min og jeg synes han legger lista utrolig høyt. Kanskje gjør han dette fordi vi skal forstå at frelsen er umulig å gjøre seg fortjent til Vi kan streve og strekke oss men vi når aldri opp til Jesus sin standard. Nåden er og forblir en gave enten vi liker det eller ikke. Med det mener jeg ikke at vi skal hvile oss i nåden og bare vente på at Jesus kommer og henter oss. Jesus er for meg et forbilde en jeg strekker meg etter og forsøker og kopiere, men jeg må samtidig akseptere at jeg aldri vil nå helt opp.

Hverdagen

– Hvor er Jesus i hverdagen din? – Jesus er en viktig del av hverdagen min. Jeg prøver å bruke tid i bønn og forsøker å lese i Bibelen. Dette kan noen ganger være svært utfordrende og det er ikke fritt for at det noen ganger kan oppleves som en slags plikt. Jeg har opp i gjennom syntes at stilletid sammen med Gud og bibellesning har vært utfordrende. Det er mange forstyrrelser og noen ganger skulle jeg ønske at lengselen etter Jesus hadde vært større. Relasjonen til Jesus er en kjærlighetsrelasjon, hvis jeg ikke investerer tid i denne relasjonen vil relasjonen bli svakere og jeg kan ikke høste alle fruktene Jesusrelasjonen gir. Jeg for min del møter oftest Gud gjennom tekstene i lovsangen.

– Møter du Jesus i fellesskap med andre kristne? – Det gjør jeg heldigvis. Jeg er svært takknemlig for å være en del av huskirkefellesskap på Kverneland. Vi er 12-18 gutter og jenter som

samles hver onsdag. I starten var vi bare 4-5 så at vi nå er såpass mange er kjempeflott. Når vi samles ber vi, det blir undervist og vi samtaler om undervisningen og samtaler om utfordringer i livene våre. Kvelden avsluttes med noe ”snacks” og god drøs.

– Jeg tror jeg kjenner en i gruppa deres, en viss bussjåfør ved navn Jakob, han har fortalt meg litt om et slags hjelpeprosjekt dere har, kan du si litt om det?

Vidar blir ivrig - I mai reiste en gjeng fra Føyland/Orstad til Ukraina for å besøke et barnehjem drevet av KPK i en sigøynerlandsby. Kona mi og en annen i vårt fellesskap var med på denne turen. De fikk se alle behovene de kristne hadde i området. Deres største ønske var en kirke hvor de kunne møtes til gudstjeneste. Vi i fellesskapet opplevde at Gud bad oss hjelpe disse menneskene. Etter kort tid ble vi enige om å samle inn penger til nytt kirkelokalet. Innsamlingen har gått strålende og vi håper bygget står klart i desember. Mye av byggingen har blitt gjort på dugnad av ivrige kristne ukrainske sigøynere. Vi drømmer om å en dag besøke dem og dele fellesskap med dem i den nye kirken.

Viking

– Hvordan er det å være disippel i Viking? – Det er utfordrende å være kristen i et idrettsmiljø. I toppidretten er du nødt til å være litt egoistisk og konkurransen blant spillerne er knallhard, det er ikke alltid like lett å glede seg over lagets prestasjoner når en selv sitter på benken. Jesus forteller oss at vi skal sette vår neste høyere og at vi skal kappes om å hedre hverandre, et utfordrende budskap i et toppidrettsmiljø. Jeg håper at folk ser at jeg er kristen når de ser hvordan jeg lever livet mitt. Det er lett å sitere noen Bibelvers ved passende anledninger, men for meg er levd liv viktigst. I Viking opplever jeg at folk respekterer meg for den troen jeg har og for den personen jeg er. Selvsagt blir det litt tulling men dette er ikke ondsinnet. Noen ganger åpner det seg muligheter til å få snakke om det som er viktigst også i en fotballgarderobe.

– Hva med fremtiden? – Jeg har nylig kjøpt hus på Kverneland så jeg blir nok i første omgang værende på Jæren. Jeg har et år igjen av kontrakten med Viking, det å være fotballspiller innebærer en del usikkerhet. Min fremtid er ikke låst, Gud er med når viktige beslutninger tas, kanskje flytter vi til en annen del av landet om ett års tid eller utlandet, hvem vet hvilke muligheter som åpner seg, jeg er klar for nye eventyr. Hva med ett nytt Bryne eventyr tenker jeg når jeg rusler over plenen, dette burde jo vært avslutningsspørsmålet i stedet blir det hengende i luften...

Vegar Landro kom fra Løv-Ham til Bryne foran 2006 sesongen. Etter fem år har Vegar blitt en nøkkelspiller for Jærklubben. Fra sin høyreback posisjon bidrar Vegar med målgivende innlegg, gode dødballer og denne sesongen 4 mål. En presis høyrefot, gode tekniske basisferdigheter og god fotballforståelse gjør at Vegar i dag fremstår som en av de mest solide høyrebackene i Adeccoligaen, ikke rart at Bryne var ivrige etter å sikre seg bergenseren for to nye år.

klubbhuset, Vegar har valgt tilholdssted med omhu.

- Har du sett over spørsmålene jeg sendte deg? - Ja det har jeg, du kunne ikke gjort det litt enklere?

- Vi begynner med det første og så ser vi hvordan dette går.

Jesus

- Hvem er Jesus for deg Vegar? Hver søndag fra april til november løper Vegar ut på fotballbanen presis kl 18.00, da blåses kampen i gang. Hver tirsdag har jeg gleden av å dele fellesskap med Vegar. Vi utgjør sammen med 9 andre en huskirke. Vegar og kona Kjersti er vertskap annenhver tirsdag. Dette intervjuet ble foretatt etter en slik tirsdag.

– Jesus er i grunnen ganske mye for meg. Først og fremst er han redningsmannen, han er min vei til himmelen. Jesus er min beste venn, han er faren min og Herren i livet mitt, jeg prøver å følge etter Ham.

Vinden uler ute og slår mot kjøkkenvinduet. Huskirkesamlingen er over og vi har benket oss til ved kjøkkenbordet hos familien Landro. Fra kjøkkenvinduet kan vi se treningsbanen og

– Jesus har jeg med meg hver dag, han er der uansett. Om så alle svikter så er Jesus med meg. Jeg kan alltid stole på han og han har alltid tid til meg. Han er med når det går bra

- Hva mener du med at han er din beste venn?

og når det ikke går fullt så bra. Han trøster og oppmuntrer og rettleder.

– Hvor møter du Jesus? – Jesus møter når jeg er alene, sammen med andre, i bønn, i lovsang og i Bibelen.

Garderobekultur

– Hvordan er det å være kristen i et idrettsmiljø? 16

– Det er spennende og utfordrende på en gang. Garderobekulturen er spesiell. De fleste er åpne og snakker om alt mellom himmel og jord. Vi er tett innpå hverandre, vi reiser sammen, spiser sammen, dusjer sammen og jobber mot de samme målene. Det er utfordrende å være annerledes i et slikt miljø. De andre i gruppen vet hva en står for og dette medfører en del forventninger, forventninger som kan være vanskelige å leve opp til. På mange måter vil jeg si at å være kristen i et idrettsmiljø innebærer at en gjør seg sårbar, dette er utfordrende, men sikkert også sunt. I garderoben vår opplever jeg stor aksept og får ofte muligheten til å snakke om Jesus. Jeg opplever i stor grad at jeg blir respektert for den jeg er og for det jeg tror på. Etter en del år i fotballmiljøet har jeg lært at det lønner seg å være tydelig på hvem man er og hva en står for.

Disippelliv og fotballiv

– Hvilke likheter ser du mellom det å være disippel og det å være fotballspiller? – Det som først og fremst slår meg er en grunnleggende ulikhet. I fotballen handler det om å prestere. For å få spille må en prestere, hvis ikke havner en på benken. Guds rike er annerledes, her er det ikke prestasjonen som står i sentrum, men nåden.

– Finnes det ingen likheter?

felles mål, det gjør vi som er disipler også. Som spillere blir vi ledet av en trener, treneren viser oss retninger og hvordan vi skal nå målsetningen. Som disipler blir vi ledet av Jesus gjennom den Hellige Ånd, han gir oss retning og viser vei. I et lag har vi forskjellige posisjoner og oppgaver. Oppgavene står i sammenheng med de ferdigheter hver enkelt spiller har. Slik er det på mange måter i kirken også, alle har vi ulike nådegaver og funksjoner. Noen er lærere, noen profeter, noen apostler og noen hyrder. Jeg er en del av et lag, som disippel er jeg en gren på et tre.

Først og sendt

Fremtiden

– Har du et bibelvers som betyr mye for deg og hvorfor? Vegar peker mot veggen. På veggen har Kjersti skrevet inn Matt. 6.33: Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. På lerret med rød bakgrunn. - Matt 6.33 minner meg på hva som er viktig i livet mitt. Verset minner meg på den prioriteringsrekkefølgen jeg ønsker. For oss er det viktig å søke Gud før avgjørelser og valg.

Hvordan ser fremtiden ut? - Den er nokså usikker. Når har jeg i første omgang skrevet under på en toårskontrakt her, så vi innstiller oss på Jæren en stund fremover, samtidig har vi kjøpt hus i Bergen, så det blir nok Bergen til slutt. Vi stortrives her og synes jærbuer er trivelig mennesker. Vi har fått et stort sosialt nettverk og er takknemlige på mange måter. Vi har også fått erfare at kaffi og ”drøs” er viktige ingredienser på Jæren, det er vi glad for. Jeg takker Vegar for intervjuet og tusler ut i vindkastene. Jeg håper familien Landro blir i området lenger enn to år.

– Jo det finnes likheter. Vi spillere jobber mot et Jarle Mong

Denne kvelden skal jeg få besøke Bjorland-huskirken. Vi er hos Kent og Cathrine Tjelta. Folk har allerede begynt å komme og det er en god og avslappet stemning i stua. På toppen av trappa blir vi ønsket velkommen av lille Mika som sjarmerer de fleste i ny Tottenham–drakt. Cathrine ønsker velkommen og så er det tid for kveldsmat. Noen sitter, andre står, men drøsen går kontinuerlig. Det er en behagelig ro i kaoset. Ingen stresser, og folk har tid til hverandre. Jeg benytter anledningen til å starte min jakt på informasjon om denne huskirken, komme litt på innsiden. Jeg kaprer en stol og spør fint om jeg kan spørre noen spørsmål.

g fremst 17

Alle er enige om at Lars Tjelta er en god mann å spørre. Han kan fortelle at Bjorland-huskirken er en forholdsvis ny huskirke, men halvparten er en gjeng som har tilhørt samme huskirke tidligere. Etter en pause fra forrige huskirke kjente Torstein, og etterhvert flere sammen med han et behov og ønske om å starte opp en ny. De trengte huskirkefellesskapet, og startet opp i oktober 2010. Det er en variert gruppe på ca 25 stk som samles, par, single, gifte og en unge, og alderen varierer fra 19 til 32. De treffes fast hver torsdag hjemme hos de som har anledning. Kvelden begynner med kveldsmat, mens resten av kvelden varierer. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

tor. Svaret er enkelt. De er sendt til Bryne! De ønsker å se Bryne forandret og folk satt fri. Mange har begynt å se hvem de er sendt til, andre hvem de er sendt sammen med. De ønsker å involvere seg på ulike arenaer, men alle har et felles ønske om å gå ut og forandre Bryne! Jeg blir imponert, men må finne ut om det er pastorsnakk eller om det virkelig gjelder hele gruppa. Cathrine annonserer at eplekake og is er på vei, så jeg benytter anledningen til å snakke med flere om saken.

Den siste tiden har de brukt tid på å se Michael Frost seminaret på video. Jeg er spent på hvilke tanker de har rundt det å være sendt og hvem de er sendt til.

En ting gruppa er enige om er at de vil ut! De er virkelig sendt til Bryne og vil gjøre en forskjell her! Det som skiller de er hvor og hvem på Bryne de er sendt til. Noen har fått et hjerte for innvandrere, og har blitt engasjert i asylmottaket på Nærland. Uteplassene og miljøet rundt er det flere som kjenner seg sendt til. Andre er opptatt av kollegaer, folk i fotballmiljø eller konfirmantarbeid.

Jeg spør Johannes Bjelland, som er medpas-

Mange gir uttrykk for at det gir en trygghet å

Se Bryne forandret!

ha huskirken i ryggen, og det blir en plass hvor en kan søke oppmuntring og bli pushet til å tenke utenfor seg selv. Dette er spennende og jeg gleder meg til å se Bryne forandret!

Herlig med lovsang igjen! Torstein samler troppene og roen senker seg over gruppa. Etter litt informasjon er det tid for lovsang. Silje Sandanger på gitar og Johannes på trommer drar igang sangen. Noen reiser seg, andre fortsetter drøsen. Litt etter litt får sangen og Gud fokus, hender løftes, noen kneler. Her er det rom for å være seg selv sammen med Gud. Sang blir erstattet med bønn og slik fortsetter det et par sanger til. Gruppa er fornøyd, det er godt å lovsynge igjen! Det går mot avslutning og noen har forsvunnet underveis i samlingen. Her går quiz sammen med kollegaer på Thime stasjon foran huskirkesamlingen. De er først og fremst sendt! Hilde Birkeland

Fredag, kveld og G1 Det er fredag, det er høstkaldt og Bedehuskirkens ungdommer samles for å feire gudstjeneste. Jeg er trøtt etter en hard uke, føler meg på grensa til gammel når jeg går inn dørene og er ikke helt klar for ungdomsgudstjeneste. Jeg blir møtt i døra med et velkommen og en lapp: «Vi håper du vet hvor utrolig kul du er.» Jeg smiler og føler meg enormt sett. Dette blir en god kveld.

Det er fin musikk og koselig stemning inne i møterommet. Scenen er pyntet med rosa og hvite kubbelys. Rundt meg hører jeg folk si «så kjekt å se deg» og jeg kjenner en inkluderende atmosfære i rommet. Mens to andre voksne som har forvillet seg inn hit diskuterer hvorvidt det er en jente eller en gutt som har pyntet, lener jeg meg over til min mann som er kveldens fotograf og spør om de har kaffe her. «Silje.. Dette e et UNGDOMSmøte.» Jeg kjenner at jeg angrer på at jeg spurte. I god bedehustradisjon starter møtet presis kl.20.08 med at Cathrine ønsker velkommen i en altfor høy mikrofon. Det feeder kraftig og samtlige hopper i setene. «I kveld æ dæ Sputnik og de-huskjørkå som he ansvaret.» Jeg er definitivt på ungdomsmøte. «Oi, æg glømte huskelappen min i taskå.. Gidde du finnan?» Mens

sammen. «Kjærlighet æ dæ viktigaste av alt», forteller Tomas ivrig.

noen finner den, ber hun om at denne kvelden skal bli slik Far vil ha den, at vi skal ha det kjempegøy og at alle skal kjenne seg velkomne. So far, so good. Susanne overtar stafettpinnen og vil vise en film. «Si huskjørkå vår ikkje æ den mest tekniske, fekk me ikkje te å laga filmen samenhengande. Så æg ska visa di forskjellige klyppå, å forklara litt innimødlå.» Det er en pøbelstreker-klipp-og-lim-med-forklaring-film. Jeg ler så jeg rister av slow motion-gåing over gangfelt til vill ergrelse fra bilister («sko hatt skambank, heile gjengen!!») og Fasseland senior som har blitt frivillig tvunget med på (relativt mislykka) ding på spring. Etter «filmen» forteller Cathrine, Elisabeth, Tomas og Ørjan litt fra bibelske tekster som har betydd noe for dem, og om å gå for det Gud utfordrer oss på. «Når Gud he gitt oss en utfordring, så backe an ikkje ud», sier Ørjan. Han fikk be for en nervøs kompis på togstasjonen. Tomas har sett en sterk film om munker som tar imot sårede terrorister og plastrer dem

Etter livlig og herlig lovsang er det «VoksenThomas» (Thomas Rake jour.anm.) som står for talen. Han liker respons fra salen, og det passer han på å si. Så begynner han å snakke om to løgner som kristne tror på. Den første er: «Du kan gjøre det!» Leve det perfekte livet, altså. Helt selv. «Kun ènn person klarte dæ, å di oppkalte heila greiå itte han». Humring. «He du nogen gong sagt «Gud, æg love at æg aldri meir ska ha sex mæ hu» eller «æg love, æg ska aldri meir baksnakka igjen?» Fnising på andre rad. Den andre løgnen er: «Du kan ikke slutte!» Da forklarer han forskjellen mellom å være en SYNDER frelst av nåde, og å være en synder FRELST av nåde. Thomas ber folk om å respondere på det. «Kæ betyr å respondera?», ropes fra salen. Thomas tar lignelsen om moren som ber sønnen sin om å rydde rommet sitt. Sønnen er enig i at han bør gjøre det, men sitter likevel på facebook. Dette er null respons. Å respondere er å faktisk det rommet. Bra forklart. Å respondere er ikke lenger et fremmedord. Under siste lovsangsbolk er det flere som vil bli bedt for og velsignet, og ønsker at Jesus skal lede dem daglig. Det avsluttes etterhvert, og så er det tid for pizza nede i kafeen. Det er liv og lyd og latteren sitter løst hos de fleste. Borte i biljard/airhockey-kroken konkurreres det. Jeg får brynt meg på Johannes` slagferdige arm i airhockey. Noen sitter ved bardisken og drøser. Ungdommene imponerer meg med sin inkluderingsevne, sine smil og sitt engasjement. Jeg blir helt smittet av å være her. Vannari med hele kaffien. Tekst: Silje Sandanger Foto: Idar Sandanger

Essay

Tanker om verdighet Begrepet verdighet har kvernet i hodet mitt en stund. Mulig det gjemmer seg noe her som er essensielt for hvordan jeg lever livet mitt som etterfølger av Jesus. Jeg tror at det å bli behandlet og møtt med verdighet er fundamentalt viktig for alle mennesker. Og jeg tror Gud mente det slik. Det å strebe etter å behandle ethvert menneske med respekt og verdighet vil da være å strebe etter mer himmel på jord. Å tillegge hvert menneske den iboende verdi det ble skapt med som noe ukrenkelig og totalt uavhengig av ytre faktorer vil være øyeblikk av Guds rike åpenbart. Jeg ønsker å leve med en tro på at menneskers verdi blir gitt kun i egenskap av å være menneske. Å faktisk tro at mennesker er skapt i Guds bilde. Milliarder av levende avtrykk av Gud, vandrende rundt på jorden. Men hva innebærer det? Jeg leste et portrettintervju i Pluss, Stavanger Aftenblad om en av byprestene i Sandnes. Hun vektla et sitat; ”Ethvert møte med et menneske skal bekrefte dets verdighet”. Det likte jeg. For var det ikke egentlig det Jesus gjorde når han møtte mennesker? Når han tok mennesker og deres behov på alvor. Han møter mennesker som er blinde og lamme. Med åpenbare behov. Og spør dem; ”hva kan jeg gjøre for deg?” Det er noe verdig med å selv få definere sitt behov for hjelp. Da tillegges også mennesker ansvar, respekt og verdighet. Å frata et menneske ansvar for eget liv sier noe om manglende tro på at et menneske bærer i seg egenskapen eller evnen til å ta gode valg. Noe av kjernen i evangeliet vi forkynner innebærer møte mellom mennesker. Og mellom Gud og mennesker. I et liv som er skjørt, sårbart og vakkert. Noen ganger oppdager man i større grad at veien mellom ytterpunktene i livet er

overraskende kort. I møte med situasjoner som er vanskelige, mørke og opprivende velger mennesker ulike måter å håndtere livet på. Og utgangspunktet for å takle motstand og utfordringer er forskjellig. Det forundrer meg likevel at det noen ganger virker som om jeg lærer mest om livet, Gud og mennesker av de som tilsynelatende ikke fikser alt i livet. Som vet hva det vil si å lengte etter trøst. Som har kjent smerte og urettferdighet så tett på kroppen at de oppriktig lengter etter håp og rettferdighet. 19 Alle er nødt å velge hvordan de lever livet sitt. Noen ganger innebærer det gode valg. Andre ganger dårlige. Vår verdi og rett til respekt er likevel totalt adskilt fra hvorvidt valgene våre er gode eller dårlige. Men dersom ethvert møte mellom mennesker er med å bekrefte dets verdighet, vil kanskje resultatet være at mennesker settes i stand til å tro at de kan og vil ta ansvar for eget liv på bakgrunn av de mulighetene de har. Så er det da sånn at livet på jorden er fylt av kontraster. Lykke, smerte, håp, kjærlighet, urettferdighet. For mange blir ikke alltid livet slik man hadde tenkt eller håpet på. Og i løpet av livet en gang innhentes vi vel alle av denne verdens mørke i ulik grad. Så la oss være tilstede i hverandres liv. Vise oppriktig interesse for andre mennesker. Å være tilstede og gi glimt av lys eller håp kan være av uendelig verdi. Øyeblikk av godhet i hverdagens strev er himmel på jord, uavhengig av resultatet. Kristus, la min tro forhindre at jeg går forbi en annen som i dag har bruk for støtte i det press han lever under. Gi meg kjærlighet og innsikt til å leve som hans neste. (Svein Ellingsen) Av Benedicte Nessa

Hva betyr Jesu død for deg? 20

I boken ”Miracel on the River Kwai” forteller Ernest Gordon den sanne beretningen om en gruppe krigsfanger som arbeidet på en jernbane i Burma under andre verdenskrig. Da arbeidsdagen var over, ble redskapene som vanlig samlet inn. En gang ropte en japansk vakt at det manglet en spade. Han forlangte å få vite hvem som hadde tatt den. Vakten ble rasende. Han forlangte at den skyldige skulle gi seg til kjenne. Ingen rørte seg. ”Alle dø! Alle dø!” skrek vakten, spente geværhanen og rettet riflen mot fangene. I samme øyeblikk trådte en mann fram. Vakten slo ham til døde med geværkolben. Mannen gjorde ingen motstand. Da fangene kom tilbake til leiren, ble redskapene talt en gang til. Det manglet ingen spade. Vakten hadde talt feil første gang. Mannen som ble slått i hjel var uskyldig. Han ofret sitt eget liv for å redde de andre. Slik er Jesus. Han døde for at du og jeg skal få leve!

Betydningen av Jesu død I Paulus brev til Romerne males det tre bilder som beskriver betydningen av Jesu død. Bildene er hentet fra hverdagen på Jesu tid. a) Rettssal-bildet: I den himmelske rettssal møter vi Gud som

dommer. En liste med anklager legges frem av aktor. Vitner kan stadfeste at anklagene mot meg stemmer. Jury og dommer fastslår dommen. Skyldig. Straffen for mine overtredelser er død og evig fortapelse. Dersom du blir stilt for retten og frifunnet, da er du blitt rettferdiggjort. De gode nyhetene fra den himmelske rettssalen er at vi blir rettferdiggjort, frikjent, ufortjent på grunn av Guds nåde. Paulus sier at vi er ”blitt rettferdige” gjennom Jesu død. (Rom 5,1) Du og jeg får høre det samme som Barabbas, morderen og opprøreren fikk høre: ”Du er fri! Jesus ble korsfestet i ditt sted!”

c) Tempel-bildet: I gammeltestamentlig tid var templet i Israel et møtested mellom mennesker og Gud. Øvstepresten var mellommann mellom Gud og mennesker. I templet var det et forheng, et teppe som skilte det hellige fra det aller helligste. I det aller helligste stod paktens ark som inneholdt budene. Oppå arken sto nådestolen. En gang i året feiret jødene den store forsoningsdagen. Dette var en dag for bot og oppgjør for syndene som var gjort i året som gikk. Det var bare øvstepresten som hadde adgang inn til det aller helligste, og han gikk aldri inn uten blod, blod fra en uskyldig bukk.

b) Slavemarked-bildet: Det andre bildet er hentet fra markedsplassen. Det er ikke bare i vår tid at folk har problemer med gjeld; slike problemer fantes på Jesu tid også. Dersom noen sto i dyp gjeld, kunne vedkommende bli tvunget til å selge seg selv som slave for å betale gjelden. Tenk deg at en mann sto på markedsplassen og bød seg selv fram for å selges som slave. Kanskje noen syntes synd på ham og spurte: ”Hvor mye er du skyldig?” Gjeldsslaven sa kanskje: ”100 000 kroner.” Tenk deg så at kunden tilbyr 100 000 kroner og deretter lar mannen gå sin vei, fri! I så fall ”forløste” han mannen ved å betale ”løsepenger.”

Øvstepresten gjorde soning for folkets synder da han skvettet blod på nådestolen. Straffen for synden rammet bukken. Slik er det også med Jesus, han er den som ble gjort til ”syndebukk” for oss.

På samme måte har vi vår ”forløsning i Jesus Kristus.” (Rom 3,24) Jesus sa om seg selv at han kom for å gi sitt liv som en løsepenge for oss. (Markus 10,45) Prisen Jesus betaler for å kjøpe oss fri, er ved å gå lidelsens vei til Golgata. På korset betaler Jesus prisen, løsepengen med sitt blod. Da Jesus ropte: ”Det er fullbrakt!” betyr det at prisen for å kjøpe oss fri er betalt, fullt ut!

Hebrerbrevets forfatter sier at vi nå, på grunn av Jesu blod, har frimodighet til å gå like inn i det aller helligste. Vår synd, som skilte oss fra fellesskapet med Gud, er tatt bort. Nå er veien til Gud åpen for alle!

Da Jesus døde på korset, revnet forhenget i templet. Jesus gikk inn i selve himmelen. Inn i det aller helligste, for Guds ansikt, med sitt eget blod. Blodet fra bukker og kalver er et forbilde på Jesu blod, og dekker bare over syndene som var gjort. Jesu blod tar bort våre synder. Jesus gjorde soning for verdens synder. Gud er nå en forsonet Gud. En fornøyd Gud.

Per Åge Berge

Marita Stangeland - ungdomspastor

Jeg liker godt å være sammen med folk. Å le, å ha det gøy og å ha seriøse drøser om livet er kjekt. Det jeg ønsker for ungdommene på Bryne er at de blir kjent med Jesus, personlig. Mail: marita.stangeland@bedehuskirken.no Tlf 97733332 Dager på kontoret: mandag og torsdag

Per Åge Berge - pastor

Jeg kommer fra Klepp, er 35 år og gift med Line. Vi har to herlige gutter på 2 og 4 år. Jesus og familien er det viktigste i mitt liv. Mail: per.aage.berge@bedehuskirken.no Tlf 90044067 Dager på kontoret: tirsdag og torsdag

Thomas Rake - teamleder

Gift med Mari og far til Tobias og Sanna. Glad i livet, kreativ, strateg, drømmer og litt lat. Underlagt Jesus er jeg helt fri! Mail: thomas.rake@bedehuskirken.no Tlf 95847851 Dager på kontoret: mandag, tirsdag og torsdag 21

Anne-Rut Kjøllesdal - administrasjonsleder

Fra Klepp, har nylig flytta til Bryne og fullfører studier på UiS i år. Jeg tenker før jeg snakker, har stort konkurranseinstinkt og liker ulike folk og kulturer. Mail: anne.rut.kjollesdal@bedehuskirken.no Tlf 91629543 Dager på kontoret: mandag og torsdag

Gro Anita Nøkland – administrasjonsleder

(permisjon fra januar) Kommer fra Bryne, lykkelig gift med Bjørnar. Vi har en gutt på 5 år og en jente på 3 år, pluss en prinsesse på vei. Engasjert og kreativ med sans for orden og nøyaktighet. Mail: gro.anita.nokland@bedehuskirken.no Tlf 90014328 Dager på kontoret: mandag, tirsdag og torsdag

Livar Haugland - styreleder

39 år, gift med Dagfrid og har 3 gutter, Lars-Rune 17år, Thomas 15år og Håvard 11år. Bor på Bryne. Jobber i Norwegian som flytekniker. Mail: livar.haugland@lyse.net Tlf 93055517

Foto: Kristian Konstali

HĂĽland Vest, Bryne - Tlf. 51 48 12 00

Din lokale oljeforhandler Langgata 50, 4362 Vigrestad â&#x20AC;˘ www.jaerenolje.no

B&M Bok & Media

EL-TEAM Elektroentreprenør Morenefaret 5, Bryne, Tlf. 51 48 67 40 E-post: dr@el-team.net, Internett: www.el-team.net

NYBYGG • PÅBYGG • REHABILITERING

B-post Abonnement

Foto: Kristian Konstali

Retur: Postboks 40, 4349 Bryne

www.bedehuskirken.no postadresse:

åpningstider: telefon: e-post: bankkonto: besøksadr:

Postboks 40, 4349 Bryne Meierigata 11, 4340 Bryne Mandag, tirsdag & torsdag 09.00-15.00 51 48 67 80 post@bedehuskirken.no 3325.20.02672

Magasinet Bevegelse ansvarlig redaktør:

Thomas Rake Gro Anita Nøkland grafisk design: Morten Ravnbø [www.ravnbo.com] trykk: Jærprint AS foto framside: Bjørnar Tollaksen redaksjonsleder:

Bilder fra nett er brukt med tillatelse eller i tråd med creative commons.