Bevegelse 11 3 small by RAVNBØ DESIGN

e s l e g e v e B

MisjonĂŚr i Uskedal s.3 intervju med

Dezi Baker s. 6

nr 3 2 0 11

En annerledes tur til Tsjekkia s. 12

l ed er

”A community is only community when people in it have made the passage from ”community for me” too ”me for community””. J. Vanier

Jeg fikk dette sitatet servert på twitteren min i dag. Det traff meg. For meg har mye av dagen i dag dreid seg om krigen mellom egoet og det å sette andre foran meg selv. Gjør jeg virkelig det? Hva vil det si? Hvordan overvinner jeg egoet? Jeg kjenner at jeg vil være den som har reist fra at fellesskapet eksisterer for meg til at jeg eksisterer for fellesskapet. Jeg tror jeg er der av og til, men jeg vet også at ofte er jeg ikke der. Hvordan kan jeg være der oftere? Hva må til? Muligens svaret på disse spørsmålene ligger i noe Gud fikk oppmerksomheten min mot noen timer tidligere. En av grunnene til at dette traff så hardt i dag var en strofe vi sang på bønnemøte i dag morges på kontoret. Strofen har surret i

St yr eled e r

En rose til deg To uker med skikkelig sol og sommer sammen med familien og gode venner er fantastisk. Jeg hadde vært hjemme noen dager når det tragiske skjedde, først i Oslo og deretter på Utøya. Hele Norge i sorg over tapet på 77 mennesker som døde i den verste tragedien i Norge i fredstid. Mange ungdommer med fremtidsplaner og mot, revet bort fra familie og venner for alltid. Personlig kjente jeg ikke noen som var involvert i det som skjedde. Klarer ikke helt å

hodet mitt hele dagen, og den går slik: ”It´s not about me. It´s not about me. It´s always always about You!” For meg var denne enkle setningen hjertets tilbedelse og bønn, ved starten av dagen. Jeg kjente det var godt for meg å bekjenne at det ikke handlet om meg. Jeg kjente det var godt å kunne proklamere det mange ganger. Kanskje det gikk litt mer opp for meg for hver gang. Det gode i denne strofen fra Siljes sang, er at det ikke slutter med at det ikke handler om meg. Det slutter med at det alltid alltid handler om Jesus. Det gav dagen min mening. Det gav gjøremål mening for meg i dag. Det handler ikke om meg (heldigvis!), det handler alltid, alltid om Jesus. Thomas Rake

sette meg inn i den store sorgen, fortvilelsen, redselen til de som mistet noen av sine kjære denne dagen. Rosen blir brukt som et symbol på omtanke og kjærlighet, også i denne tunge tiden. Et hav av blomster er lagt ned på mange steder i hele landet for å minnes de som døde. Mer åpenhet og mer demokrati ble regjeringens ord etter det som skjedde. Jeg er veldig glad i roser, og synes utsprungne, åpne roser er finest og de lukter godt. Det å lukke seg inne, ikke våge å fortelle det som en sliter med fordi en er redd for hva andre vil si. Har du merket hvor mye mer respekt du får for en person som deler det han sliter med? Jeg tenker at vi i Bedehuskirken må være åpne roser for hverandre i huskirkene, for naboer og på jobb og skole.

Haldis Reigstad skriver i et dikt:

En rose vil jeg sende til deg, men rosen er ikke fra meg. Jeg går Guds ærend her på jord, han talte til meg i sitt ord. Han ba meg sende en rose til deg. Han ba meg hilse deg ennå en gang. Han er ikke død, men han lever. Han vil fylle ditt hjerte med sang. Du trenger ikke sørge min venn, la Jesus ta seg av deg igjen. Jeg er et sendebud for ham, som hjelpe, trøste deg kan. Om vi ønsker å lytte til hva den hellig ånd sier til oss, så kan vi være sendebud for ham som hjelpe trøste kan. Livar Haugland

Fra dør til dør i Uskedal I juni traff jeg Arnt Jakob Holvik og Johannes Vedelden på Stammefeiringen. De er en del av ”Os-fellesskapet”, som er en gjeng som bor sammen og ”jobber” som misjonærer rundt Os utenfor Bergen. Da de spurte meg om å bli med på en misjonstur samme måneden til Uskedal, ei lita bygd i ytre Hardanger, kjente jeg at dette ville jeg være med på. På vei opp Jeg var nervøs da jeg haiket opp til Uskedal fra Bryne. Dette var noe jeg aldri hadde vært med på før. Misjonstur i Norge!! Jeg fikk ganske mange spørsmål av de som plukket meg opp langs veien. ”Hva skal du gjøre tre uker i Uskedal?” ”Jo…eh….” Jeg slet med frimodigheten allerede på vei opp. Hvordan ville dette gå? Vi var rundt 20 personer som skulle bo tre uker i et lite bedehus på madrasser som lå tett

i tett. Spisebordet strekte seg gjennom hele møtesalen. Hver morgen hadde vi to timer med bønn og lovsang der vi brukte tid til å lytte til Guds ledelse for resten av dagen før vi gikk ut i bygda for å møte folk.

Trang fødsel Allerede første dag ble vi utskjelt av to mødre for å ha invitert barna deres inn i en cafèbuss og snakket med dem om Jesus. Vi ble anmeldt og det stod mye om oss i avisene de kommende dagene. Både Bergens Avisen, TV2 og NRK fikk dette med seg og blåste det opp. En av overskriftene var ”lokker barn inn i buss”, der det ble skrevet at vi hadde lovet ei jente helbredelse, noe vi ikke gjorde. Men Gud vendte det som var ment som noe vondt til det gode. Blant annet fikk folk i bygda sympati for oss slik at det var lettere å komme i samtale med folk om Gud. For alle fikk vite

Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem” Luk 19,10 44

hvem vi var og hvorfor vi var der. I tillegg var det med på å mobilisere flere kristne til bønn. Det er overraskende lett å bli motløs når en møter motstand. Etter den første uken var det fristende å rømme fra frykten og den ubehagelige situasjonen. Men det er nettopp det djevelen ønsker; å så tvil og frykt. Han vil få oss til å slutte med å spre evangeliet og heller være forsiktige og holde troen for oss selv. Men da er det godt å stå sammen, styrke hverandre i troen og holde hverandre oppe. Etter den første uken begynte det å løsne.

Saft, rus og musikk Det var forskjellige måter vi gikk ut med

evangeliet på. I begynnelsen var vi mye nede i ”sentrum” av bygda med kaffe, saft og vafler. Noen malte profetiske bilder og fikk på denne måten delt noe med folk som kom å spurte hva de malte. Andre gikk to og to på bønnevandringer i bygda og snakket med dem de møtte på. Vi var ofte innom noen kommunale boliger hvor det bodde flere rusmisbrukere vi ble kjent med. Her traff vi en ateist, en kraftig muskelplugg som noen i teamet fikk legge hendene på og be for. Da de ba, mistet han alle krefter i kroppen, seig sammen og begynte å hulke som en liten unge. Etter den erfaringen fikk han ikke fred og gav seg til slutt over til Gud. Vi hadde også med oss en lokal artist som

hadde konserter på lokale puber. Hun hadde nettopp gitt ut en cd som ble delt ut gratis i de fleste hjem. Denne cd-en var en god ”døråpner” (bokstavelig talt) til å snakke om Gud når vi gikk fra hus til hus. Reaksjonene var som regel positive da vi startet samtalen med å tilby en gratis CD av ”Camilla”. Alle kjente Camilla som selv ble kristen for noen år siden. Selv om en del var ganske skeptiske til ”oss med bussen”, så var de fleste veldig positive til Camilla. Utfordringen etter å ha gitt cd-en var å få en samtale i gang om Gud. Vi ønsket ikke bare å snakke om den fantastiske naturen i Uskedal, uten å nevne den fantastiske Skaperen bak det hele. Vi var ikke opptatt av å forsvare verken

oss eller Gud, men å vitne om sannheten – at Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og kjenne ham. Derfor drog vi til Uskedal og derfor gjorde vi ubehagelige ting som å banke på en dør, med et ønske om at noen skal se at ”Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.” (Luk. 19,10).

For første gang følte jeg meg forfulgt i Norge, og det kjentes riktig. Noen foraktet oss og andre tok imot oss. Jesus sa selv at vi skulle møte motstand som hans etterfølgere, og da må vi forvente å bli møtt med ulike reaksjoner. Det kan være en stor fristelse å prøve å få alle til å like oss.

Gode samtaler og flate neser

Noe av det sterkeste i løpet av teamturen var å møte ei dame i 40-årene som ikke var kristen, men som hadde mange spørsmål om Gud. Vi traff henne flere ganger og fikk delt evangeliet på mange ulike måter. Siste gangen vi snakket med henne, ba hun oss om å komme igjen. For hun sa at hun hadde kjent at det var en ”godhets ånd” over dalen i tiden vi var der.

Selv var jeg veldig skeptisk til å gå på husbesøk, men etter flere gode samtaler på trappen og i gårdstunet ga det mot til å fortsette. Dette på tross av at noen dører ble slengt igjen og noen hånlige ord slengt etter oss. Vi møtte mennesker som aldri oppsøkte et kirkebygg, men som hadde et hav av spørsmål om Gud.

I etterkant ble det startet en husmenighet der flere av de vi kom i kontakt med er med! Os-fellesskapet reiser jevnlig til Uskedal for å følge opp. Kjartan Aano

Pinsefestival Pinsen er for mange en høytid som går oss hus forbi, ja bortsett fra en ekstra fridag da. (Ekstra fridager går oss sjelden rett forbi…). Er en riktig heldig, havner pinsen litt sent ut For en del familier tilknyttet til huskirkene i Bedehuskirken, har de siste års ”pinser” blitt en miniferie, kombinert med åndelig påfyll og en skikkelig sosial langhelg. Biler og tilhengere, ja til og med motorsykler, er blitt pakket opp og ned, fylt til randen av mat, camping utstyr og annet merakkels, og kursen er satt mot

på våren, ja til og med ut på forsommeren – og da kan livet være ekstra godt å leve. Og pinsens innhold blir fort glemt bort i grilling og annen moro.

Dvergsnestangen camping i Kristiansand. Målet: Pinsefestivalen. Pinsefestivalen er en stiftelse sprunget ut fra Kings Kids, og arrangeres av folk fra flere menigheter i Kristiansands området. Mange av de involverte har en tilknytning til Ungdom i

Oppdrag. Festivalen har hovedfokus på familien generelt, og barna spesielt. Festivalen er lagt opp med hovedfokus på barna, og så er det ”supplert” med undervisning og forkynning for de voksne. Hver festival har sitt gjennomgangstema, i år var dette ”Gnist”.

Festivalen har hovedfokus på familien generelt, og barna spesielt.”

Festivalen starter fredag ettermiddag, og avsluttes mandag formiddag. Det er familiesamling hver formiddag. Etter dette går de voksne til sin undervisning, mens de håpefulle blir sendt på aktivitetsgrupper. Det kan være alt fra fotball, dans, foto, klatring, sykling, McGyver gruppe, til selvforsvar +++. Noe for enhver smak altså. Før familie kveldssamlingen, er det god tid til å pleie det sosiale liv, med gamle kjente eller splitter nye fjes. Etter kveldssamlingen blir de yngste (forsøkt) skysset i seng, mens 4-7 klasse, og de fra 8 klasse og oppover, har egne opplegg. Her er det en god miks av forkynnelse og sosiale aktiviteter. Alle felles samlinger er på ungenes premisser.

Det er mye sang og musikk, mye dramatisering av svært høy kvalitet, og en herlig blanding av humor og alvor. De klarer å fange både barnas og fedrenes oppmerksomhet. Så hvorfor reiser vi på Pinsefestival år etter år? Det finnes nok flere grunner til det, men for de fleste er nok noe av det viktigste å kunne delta på noe samme som familie, samtidig som en får gitt ungene gode opplevelser, undervisning og et kristent fellesskap. Det er også verdifullt at familien i sammen kan få nye impulser, og slik kunne utvikle seg videre. Og så skal en på ingen måte glemme det sosiale. Vi har vært opp til 8 familier, samlet på et (svært) lite areal, og det sier seg selv at det må bli mye liv av slikt...

Og hvem passer Pinsefestivalen for? Vi har reist med familier med barn fra 2 til 18 år – og alle ser ut til å trives like bra. Så dette bør kunne passe for de aller fleste barnefamilier. Ønsker du å se litt mer hva årets festival hadde å by på, kan du se på http://pinsefestivalen. nbmedia.no/ . Kanskje en ide for neste års pinse utflukt? Ønsker du mer info om hvordan vi har opplevd festivalen, kan du bl.a. kontakte oss i Bryne Familiehuskirke/Lye kjerka. Jone Kalheim

Intervju

Ordinært og ekstraordinært 8

”Jeg lever et ordinært og ekstraordinært liv på en gang sier Dezi Baker. Hverdagen min består i å vaske border, servere kaffe og å prate med vanlige mennesker, jeg gjør det mange vil kalle vanlige hverdagslige ting. I dette ordinære hverdagslivet opplever jeg ekstraordinære ting.” I Sarons høyre sidesal har vi funnet noe som kan minne om en rolig atmosfære. Utenfor høres støyen fra unger og voksne som har pause. Det er fredag, stammefeiringen 2011 er godt i gang og det høres. Jeg sitter sammen med en som med rette kan kalle seg en ekte cowboy. Dezi Baker vokste opp i ørkenen langs bredden på den mektige Colorado river. Arizonian first american second, sier Dezi. Han er tredjegenerasjons nybygger og er glad i jorda han og forfedrene har levd av.

Globe city

- Kan du si litt om deg selv? – For tiden bor jeg i en liten by som heter Globe

city. For litt over seks år siden brøt jeg og min familie opp fra vår gamle tilværelse og bosatte oss i Globe. Jeg fikk en klar sendelse fra Gud og valgte å handle på hans ord. Nå driver vi en kafé midt i byen og erfarer at Gud leder oss inn i ulike situasjoner. Jeg har tre barn og en fantastisk kone, datteren min hjelper meg med kafèen, mens sønnene mine har flyttet hjemmefra. Ved siden av kafèen er jeg en av seks byrådsmedlemmer, så det blir også mye politikk, jeg driver også med en del forretningsforetak.

- Hvordan er Globe i forhold til Bryne? – Globe er omtrent på størrelse med Bryne, men er ganske ulik på mange måter. Byen er opprinnelig en gruveby. På slutten av 1800 – tallet ble det funnet sølv og kobber i området der byen ligger i dag og det vokste raskt frem en by rett ved det berømte apache reservatet. Da jeg kom til byen hadde gruvene vært nedlagt en stund, men ettersom prisen på kobber har eskalert, er gruvedriften nå i full gang igjen. Tonnevis av kobber verdt millioner av dollar fraktes daglig ut av byen vår. De fleste av pengene havner i Kina, kinesiske gruveselskap er tungt inne i Globe. Vi misunner dere konsesjonslovene, hadde vi hatt slike hadde nok hverdagen for folket i Globe sett annerledes ut.

- Hva er dine visjoner for Globe? – Globe skal være en by uten en kirke, med det mener jeg at i stedet for en by med kirke eller kirker så skal hele byen Globe være en kirke. Jeg har sammen med de andre i byrådet stor innflytelse over det som skjer i byen, vi har lenge kjempet hardt for å få bukt med den korrupsjonen som preget byen tidligere. Nesten hele administrasjonen er skiftet ut og Globe

har blitt en mer rettferdig by. Vi tror at Jesus kan forvandle Globe og har sett store endringer de siste årene. (Hvis du vil høre mer om livet i Globe city anbefales Dezis seminar fredagen på stammefeiringen, du finner lydklippet på bedehuskirkens nettsider)

Profet og apostel

- Du reiser en del sammen med Neil Cole, kan du fortelle litt om dynamikken mellom dere to. – Jeg tror Neil er en av vår tids største apostoliske ledere. Jeg har virkelig tro på Neil og den bevegelsen som springer ut av arbeidet hans. Neil er en apostel, mens jeg er profet. Dette gjør at vi utfyller hverandre på en god måte. Det viktigste og den fremste styrken i relasjonen vår er utvilsomt vennskapet vårt. Vi har kjent hverandre lenge og erfart mye sammen så vennskapet stikker dypt.

- Hva mener du med at dere utfyller hverandre? – Neil er en fantastisk formidler og evner å legge frem Guds planer for kirken på en slik måte at folk forstår og blir inspirert. Han skriver bøker og når mennesker over hele verden. Jeg skriver ikke bøker og lager ikke power point presentasjoner, men har en annen rolle. Når vi er her sitter jeg i salen og fanger opp litt av det som rører seg. Etter seminarene gir jeg Neil tilbakemeldinger på hva som var bra og på hva som kanskje bør endres. Vi samtaler mye på turer som dette, der jeg først og fremst er en støtte til Neil. Andre ganger reiser vi på andre slags turer der Neil er en støtte til meg, selv om det kan være utfordrende for ham, sier Dezi og gliser.

Bryne

– Hvorfor Bryne? – Både jeg og Neil er sikre på at Gud har store planer for dere og Bryne. Gud har lenge sagt til meg at Norge skal spille en viktig rolle i rekristningen av Europa. Vi tror at dere blir viktige i denne prosessen. Vi synes det er fantastisk å komme til dere og vi håper virkelig å få komme tilbake. Dere er utrolig åpne for det Gud har å si og mye vil skje i årene fremover. For meg ser det ut som om byen deres forbereder seg på å ta imot mange mennesker. Hele området er jo en eneste stor byggeplass. Byen deres kan sammenlignes med Noahs ark; det ser ut til at dere bygger et stort skip på tørt land. Snart vil det komme mennesker til dere fra mange forskjellige steder. Bryne vil bli en by som mennesker kan komme til for å møte Jesus. Vi er sikre på at frøet som er sådd her vil bære mye frukt. Gud vil utruste dere og sende folk til dere.

– Hva tror du er neste skritt for oss? – Jeg tror det er viktig at dere innser at det kristne livet ikke er inne i denne bygningen, men inne i byen. Kristenliv er byliv. Se på deg selv som innbygger, kom inn i byen og fyll de behov som må fylles. Når dette skjer over lengre tid vil det skje store endringer i byen deres og det vil bli mange nye disipler. Jeg takker Dezi for at de heier oss frem. I løpet av intervjuet har jeg bestemt meg for hvilket seminar jeg skal velge. Hvis du ikke fikk gå på noen av Dezis seminarer anbefaler jeg lydopptakene fra seminarene, de er snart tilgjengelige på Bedehuskirkens sine nettsider. Jarle Mong

n e g n i r i e f e m Stam 2011 Glimt fra

Alle foto: Jostein Tollaksen

Familier verdt å

etterligne Helga 30. september til 1. oktober kommer Chriscelle og Mal Calladine tilbake til Bryne for å ha et seminar om å leve som en familie. For mange som har truffet og levd nært på familien Calladine er de et forbilde for hvordan en kan være en annerledes familie.

Vi treffer Mal og Jaedan (12) Calladine mens de spiser is på Bryne Torg i en pause fra Stammefeiringen 2011.

Resten av tiden går alle og gjør hver sine ting. Slik er det ikke hos oss.

– Hva er det beste med familien deres?

– Mange søsken er jo ikke veldig gode venner. Hvordan har dere blitt så gode venner?

– Tålmodighet! roper Jaedan. Vi er tålmodige med hverandre. – En av de beste tingene som foreldre, sier Mal, var å lage dem! Haha! Men litt mer seriøst, noe av det beste har vært følelsen av å jakte som en flokk. Alle fasene har vært bra, men nå er de stort sett tenåringer alle sammen, og jeg vet at Chriscelle, kona mi, har bedt mye om at alle de tre barna våre skal være venner. Noe av det beste er når alle er kommet hjem fra skole og jobb, og vi har en kopp te sammen og deler hvordan dagen har vært. Og alle ønsker å være sammen, og denne følelsen av å være sammen om noe og å jakte sammen som en flokk er utrolig viktig for oss. Vi har hatt en tradisjon som er å én gang i året reise bort uten noen andre og bare være oss... – Det er en av de beste tingene med familie, sier Jaedan. - Du får mye ferie.

– Hva annet liker du med familien deres, Jaedan? – At vi er nær hverandre, sier Jaedan. - Det høres litt suppete ut, egentlig. Men jeg har mange venner hvor den eneste gangen de ser hverandre er til frokost, middag, kanskje lunsj.

– Fordi... vi er blitt lei av å ikke være venner. Det er kjedelig å bare være rivaler hele tiden.

– Har det vært perioder hvor dere ikke har vært så gode venner? – Nei. – Hvordan kan det være kjedelig da? spør Mal. – Det er... du vet når hun blir irritert fordi du rev hodet av Barbiedukken hennes, så holder ofte andre det mot deg lenge fordi ”du gjorde av en grunn!” Og det kan bli litt kjedelig. – Jeg tror vi gjorde noen viktige ting da de var yngre, sier Mal. Noen prinsipper, som ”i denne familien...” – ”... gjør vi ting skikkelig,” fortsetter Jaedan. ”Vi leser Bibelen hver dag, og så skal vi be.” – ”Selv om vi ikke får det til, er Jesus fortsatt nummer én”, sier Mal. ”In this place...” – ”...we’re gonna say grace!” Jaedan og Mal bryter ut i en blanding av en sang og et rop som blir mer og mer høylytt før de bryter i latter.

– Har dere mange slike sanger eller setninger? – Vi hadde ganske mange da ungene var små. Ting som ”i denne familien... deler vi”. Den var standard. Og den Jaedan sang var måltidssangen. Vi ber aldri for maten, vi synger alltid, og vi har cirka tretti ulike sanger for måltider.

Livsrytmer

– Men dere har hatt ganske mange rytmer for ulike ting, har dere ikke det? – Vi er rytm-tastiske! sier Mal og ler den meget særegne lyse latteren sin. - Vi tror på rytmer. Jeg tror det har noe med å ha tre kvinner i huset. – Vi gjør mange ting, sier Jaedan, men vi... kommer ikke alltid på tiden til dem, sier Jaedan. – Vi har en del rytmer, fortsetter Mal. - Vi har daglige, ukentlige og halvårlige rytmer. Daglige

rytmer er ting vi prøver å gjøre de fleste dager. Så daglige rytmer er... vi prøver å gjøre en Gudting sammen om morgenen. – Jajaja! sier Jaedan. – Bibellesning. Vi prøver å komme gjennom Efeserene. – Og det er en 10 minutts ting. Chriscelle har faktisk allerede reist på jobb da, men vi ringer henne på mobilen, så blir hun med. En annen daglig rytme er ”høydepunkt og lavpunkt” (”best bit, worst bit”) på ting som har skjedd i løpet av dagen. Av ukentlige rytmer er det nok den som har etablert seg lengst i den faste familiekvelden. På dette punktet blir Jaedan svært entusiastisk og begynner å synge ”Oh yes, it’s Family Night, and the feeling’s right. Oh yes, it’s Family Night, and what a night!”, nok en sang fra Calladinerepetoaret. – Vi pleide å gå inn i den lokale fish’n’chips-butikken og synge det, sier Mal, før han og Jaedan tar en ny runde med ”Oh, yes it’s Family Night.” – Og hele tanken med familiekvelden, fortsetter Mal, - var at det ikke er eksklusivt, i betydningen at det er ikke bare for oss i familien, men fokuset er på familien. Noe av det vi fant ut ved å ha mange folk rundt oss og ha travle liv var at vi fant ut at vi måtte kunne inkludere andre i det, og samtidig være tydelige på at fokuset denne kvelden er på familien. Så det er ikke en ekskluderende fest, men en inkluderende ting. Men fredag kveld ER familiekveld,

og har vært det i... rundt 12 år. – Hele livet mitt, sier Jaedan. – Hva gjorde vi forrige familiekveld, spør Mal? – Vi bestilte pizza, sier Jaedan, og så en film. Jeg kan ikke si hvilken film det var, for da ville egoet vårt få seg en kraftig knekk. – Jeg trodde vi spilte et spill? sier Mal. – Åja, vi spilte Cluedo! Og vi så en film. – Hvilken film så vi? – Nei, det var forresten jeg og Amy og Sienna som så en film. Dere gikk og la dere. – Haha! Det stemmer, sier Mal. – Men familiekvelden er en stor ting. Og det er en ukentlig rytme. En halvårlig ting er at Chriscelle og jeg reiser bort alene en helg. Da tar vi også litt tid til å se tilbake og evaluere ting. Vi gjør det ved å se på det som en Kairos-hendelse hvor vi ser på hvor Gud ha r fanget oppmerksomheten vår på ulike områder. Én av de siste tingene vi så på, var: Vi er gode på å gjøre ting som gruppe, men vi får ikke mye individuell tid med de enkelte ungene. Så vi prøver begge å få til en individuell ting eller aktivitet med barna en gang i løpet av måneden, og så prøver vi å holde hverandre ansvarlige på det.

har virkelig respekt for foreldrene hennes. Det var et øyeblikk i bryllupet til broren hennes – hun er eldst – hvor han holdt tale og takket ulike personer, da han stoppet opp og sa til moren og faren sin: ”Jeg vil takke dere, mor og far, for at dere mens jeg har vokst opp har gitt meg et mønster for livet som jeg ønsker å etterligne.” Og jeg begynte å gråte, og hadde lyst til å stoppe hele festen og si: ”Kan vi bare stoppe akkurat her? For DET er et liv som er godt levd.” Men grunnen til at jeg sier det er at når Chriscelle og jeg giftet oss satte vi oss ned og så på ”hvem er det i hver livsfase vi ønsker å etterligne?” Vi så på hva de gjorde og hvordan de gjorde ting, og så på hvem i ulike livsfaser som var forbilder for en god familie. Så alt fra par uten barn, familier med barn under fem år, barn fem til elleve år, familie med tenåringer, foreldre med voksne barn., og sa ”hvem er det vi liker?” Og vi skrev ned navnene på dem og hva vi likte med dem og det de gjorde. Én av de som var foreldre med voksne barn var Chriscelles foreldre. De er av virkelig høy kvalitet.

Forbilder for ulike livsfaser

– Riktig. For å se hva de gjorde, og for å se på hva vi ønsker å leve opp til og strekke oss mot for hver livsfase. Og selvsagt ble noen ting som vi hadde tenkt, og andre ting ble ikke slik vi hadde tenkt. Men det var en utrolig viktig ting for oss.

– Hvor har dere funnet inspirasjon for aktivitetene og verdiene dere har som familie? Kommer dere begge fra velfungerende familier? – Nei, jeg gjør ikke det, sier Mal. – Nei, det gjør han ikke, bekrefter Jaedan. – Chriscelle sin familie er helt utrolig, og jeg

– Så dere skrev ned forbilder for alle livsfasene da dere giftet dere?

Bjørnar Tollaksen

Visjonsamling tirsdag 27. sept kl 20.00 på Saron 15

Håland Vest, Bryne - Tlf. 51 48 12 00

Din lokale oljeforhandler Langgata 50, 4362 Vigrestad • www.jaerenolje.no

En annerledes tur En vennegjeng fra Bedehuskirken, sammen med noen andre folk fra ulike deler av landet, reiste til Tsjekkia denne sommeren. Daniel Chlebek og ca. 15 andre tsjekkere fra området han bor i, hadde invitert oss ned til å være med på et opplegg.

møtt ca. 1500 elever til sammen. Målet med skolebesøkene var å nå ungdommene, for så å invitere dem med på disse ”evangeliseringshappeningene”. Gjennom undervisning om norsk natur, kultur og historie, lek og prøvesmaking av brunost, ble relasjoner bygget og mange av elevene ønsket å se oss igjen. Lærerne tok også godt imot oss. Sammenlignet med turen til Tsjekkia i fjor, virket det som om flere var interesserte i oss og det vi kom med, og det gjorde dette besøket enda mer crazy. Jeg tror Gud hadde forberedt dem på forhånd og hva som skulle skje, slik at vi fikk gå i ferdiglagde gjerninger. Pris Gud.

Vi fikk være med å hjelpe i deres arbeid. For at dere bedre skal forstå hvordan tsjekkerne har det, må dere vite litt om situasjonen deres. Forresten, når jeg snakker om tsjekkerne, mener jeg Daniel og de 15 andre fra den tsjekkiske kirken. Etter kommunismen har de fleste i Tsjekkia et ateistisk syn, derfor vet ungdommene der lite og ingenting om hvem Jesus er.

Relasjonsbygging

Opplegg Dagene bestod av skolebesøk og ”evangeliseringshappeninger”. Vi ble delt inn i ulike team sammen med tsjekkerne. Vi besøkte en ny skole hver dag, og noen regnet ut at vi hadde

Mange ungdommer kom på opplegget vi hadde om kveldene. Når jeg så noen jeg kjente igjen fra skolene vi hadde besøkt, ble jeg kjempeglad. Den første kvelden var det ikke så mange som kom, men de som hadde turt og møtt opp, var interesserte og vi fikk gode drøser med dem. Kvelden vi skulle ha fotballturnering og zumbadans, var det kjempemange som stilte. Etter finalen var blitt spilt, og jentene hadde ”shaket” til de latinamerikanske rytmene, skulle gevinster bli delt ut til vinnerlaget. Alle gikk opp til en møtesal. Her ventet godteripremier, minikonsert og deling av evangeliet. Etter at

mange hadde fått høre evangeliet for første gang, gikk vi i grupper for drøs. Spørsmål ble stilt, folk ble bedt for, og noen tok utfordringen til Andreas Lindal (taleren), og valgte å følge Jesus. Men nesten like viktig, relasjoner ble bygd. De som bare kom for å spille fotball, de som ikke hadde turt å si ”ja” til Jesus enda, eller dem som hadde turt, hadde nå fått venner fra kirken. Pris Gud.

Trekanten Ved å gå UT, blir INN et resultat. Det fikk vi erfare på denne turen. Sammen med tsjekkerne hadde vi fokuset på de ikke-kristne. Ungdommene vi møtte på skolene kunne nesten ikke engelsk, og allerede da så vi hvor avhengige vi var av samarbeid. Tsjekkerne måtte tolke. Vi fikk ikke bare mange nye kontakter på Facebook med elever fra skolene, men vi fikk også sterke relasjoner med søsknene våre i Tsjekkia. Det var kult å se hvordan troen knytter oss sammen. På slutten av kveldene samlet vi alle teamene, delte erfaringer fra dagen og lovsang sammen.

”New- believers” På en slik type tur, er det kanskje UT- erfaringene som girer deg mest, men for meg i år,

tenker jeg på noe annet. Den kuleste dagen under oppholdet vårt var tirsdagen. Teamet jeg var på skulle ikke besøke en skole denne dagen, men bli med på fjelltur. En ungdomsgjeng fra en liten landsby hadde et opplegg for oss. Gjengen bestod av flest ”new- believers”. Det betydde jenter og gutter som ikke hadde vært kristne i mer enn et halvt til et år. Det var kjempespennende å snakke med dem om deres forhold og erfaringer med Gud. Petra fortalte at hun ikke kom fra en kristen familie, men siden hun ble kristen hadde hun bedt for dem. Nå har faren begynt å lese Bibelen fast, mens moren synes Bibelen var litt vanskelig å forstå, så hun leser den sammen med Petra. Lillesøsteren har begynt i ungdomsklubben sammen med henne. Pris Gud! Etter et par timer på fjellet i fin natur, gikk vi på en restaurant. Så tok gjengen oss med til lokalet der de samles. Lite, men koselig.

Her slappet vi av sammen, og vi ble servert te. Vi ble informert om opplegget for kvelden. ”The new-believers” hadde planlagt og invitert venner fra landsbyen til mat, lek og drøs ved fotballbanen. Petra og de andre fra ungdomsklubben bidro med pølser, hjemmelagde kaker, leker og gevinster til basar. Flere fra ungdomsklubben kom etter hvert, og venner fra landsbyen begynte å komme. Etter en fin kveld med volleyball, grilling og deling av vitnesbyrd, kom tiden for å reise tilbake til de andre. Det var så oppmuntrende å se hvor mye disse ”new- believers” brydde seg om Gud og de andre rundt seg. De måtte bare tjene Gud, og selvfølgelig måtte de gjøre noe for de ikke-kristne vennene sine. Pris Gud.

Utrustninger og misjonsoppdrag Når man ser på UT- fokuset til tsjekkerne, skul-

le man tro at de alle var evangelister (Ef.4,1112). Men etter å ha blitt kjent med dem, ser jeg at de er utrustet forskjellig. Forskjellen er, de tar misjonsoppdraget (Matt 28,18-19) mer seriøst enn det jeg gjør her hjemme. De bruker de ulike utrustningene til å bygge opp fellesskapet og sammen jobbe med oppdraget fra Jesus.

Bli med på tur! Som nordmenn har vi en annen situasjon rundt oss. Vi kan lære mye av å reise på en slik type tur, spesielt til Tsjekkia. Etter å ha vært der en uke, har man med seg mye hjem igjen. Inntrykk, utfordringer, nye venner, erfaringer og lærdommer sitter jeg igjen med, og jeg håper jeg kan få praktisere noe av det i min hverdag. Pris Gud. Elisabet Nordbrønd

B&M Bok & Media

EL-TEAM Elektroentreprenør Morenefaret 5, Bryne, Tlf. 51 48 67 40 E-post: dr@el-team.net, Internett: www.el-team.net

NYBYGG • PÅBYGG • REHABILITERING

Språk-

kalenderen sept-des 2011

hjørnet

Stammespråk

Når vi hører disse uttrykkene hører vi mer enn bare det som sies direkte. Slike setninger kommuniserer nemlig så enormt mye mer. Språk er enormt viktig også for oss i Bedehuskirken.

Kirke er en måte å leve på, ikke noe du går i eller på. Kirke er resultat av disippelskap. Kirke er et budskap om livsstil.

”Sendt til” Som etterfølgere av Jesus er vi alle sendt. Det er viktig å være klar over at på samme måte som Far sendte Jesus sender Han oss (Joh 17:18).

”Pakt” Beskriver vår relasjon til Gud. Han har tatt alt vårt og vi har fått alt Hans.

”Herredømme” Vi er underlagt en konge; Jesus Kristus. Vår virkelighet er et kongedømme med ordninger som er annerledes. Vi tilhører et opp-ned-bak-frem-kongerike.

”Organisk” Guds rike er organisk og levende (ikke en organisasjon eller en bedrift). Lignelsene i Markus 4 er grunnleggende i å forstå, praktisere og leve etter organiske prinsipper. Husk at hvis du vil være en del av en gitt kultur, må du lære språket. Det gir deg identitet og det bedrer kommunikasjon. Man snakker aldri et språk flytende fra første stund, og det eneste som bedrer våre språkferdigheter er å øve. Thomas Rake

11:00

Morgengudstjeneste

18. sep

19:00

Kveldsgudstjeneste

23. sep

20:00 Ungdomsgudstjeneste

27. sep

20:00 Visjonssamling

29. sep

19:30

Bibeltime med Per Tjøstheim Seminar med Mal &

Chriscelle Calladine

2. okt

11:00

Morgengudstjeneste

2. okt

19:00

Kveldsgudstjeneste

5. – 9. oktober

Møteuke (G4)

16. okt

11:00

Kveldsgudstjeneste

(NB!Bryne Frikirke)

21. – 23. oktober Ungdomsweekend til Liland

de s e mb e r

For en del år siden var jeg 2 måneder i St Thomas Church i Sheffield. Mange ting var fascinerende, men kanskje det mest fascinerende var hvor utbredt en del kjerneuttrykk jeg kjente igjen fra diverse konferanser. Lifeshapes (det vi underviser når vi har språkkurs) stammer fra denne kirken og uttrykkene herfra gjennomsyret folks samtaler. Det gjorde at når de snakket om å reflektere så forstod jeg det i sammenheng med læringssirkelen og at

”Å leve kjerka”

18. sep

30. sep – 1. okt

nove mb e r

Mennesker som vil noe utvikler ofte en slogan eller et uttrykk som både kommuniserer noe sentralt og som skaper identitet. Nils Arne Eggen: ”Vi skal spille de andre gode!” Jens Stoltenberg: ”Svaret på vold er enda mer demokrati, enda mer åpenhet, men aldri naivitet.” Jesus: ”Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.”

Under følger noen andre uttrykk som brukes mer eller mindre i Bedehuskirken. Hvis du vil være en del av en gitt kultur, er det viktig å lære seg språket:

Oktober

Som leder jobber jeg med 4 ”V-er”. Det er visjon, verdier, vokabular og veivalg. Vokabular (eller språk om du vil), er kanskje det mest overraskende av disse 4. Hvorfor er språket, vokabularet eller ordene vi bruker viktige for en leder?

refleksjon er et av stegene i en prosess. Den bakgrunnsinformasjonen vi har med et felles språk, gjør at vi kan sette en god del utsagn i sammenheng og det gjør at vi forstår mer og bedre. Her i Språkhjørnet prøver vi å gi kort undervisning fra Lifeshapes for å gi oss et felles vokabular (språk om du vil). Vi tror det er viktig både for identitet og for kommunikasjon.

S ep t e mbe r

Et litt annerledes språkhjørnet denne gangen. Språk er utrolig viktig. Vi trenger språk for å kommunisere, og språk skaper tilhørighet. Språk gjør også det motsatte; det hindrer kommunikasjon og det skaper avstand. Det er altså viktig å lære seg språket hvis vi vil være en del av en gitt kultur.

Foto: Kristian Konstali

19. okt

18:30

Veksthuset, Jørpeland

28. okt

20:00 Ungdomsgudstjeneste

30. okt

11:00

Morgengudstjeneste

30. okt

19:00

Kveldsgudstjeneste

4. – 6. november Jentesprett (kvinneweekend) 14. nov

19:00

Ledersamling

15. nov

18:30

Veksthuset, Nærbø

25. nov

20:00 Ungdomsgudstjeneste

27. nov

11:00

Morgengudstjeneste

27. nov

19:00

Kveldsgudstjeneste

9. des

20:00 Ungdomsgudstjeneste

10. des