Veien til Sverige

Torleif Lyngstad

Veien til Sverige Om flukt fra Nord-Troms og Finnmark til Sverige under andre verdenskrig

Orkana

Innhold Forord 7 «Ka galt har vi gjort ...?»

9

Innledning 10 9. april 1940. Lofotfisket og vårtorskefisket i Finnmark..........................11 Daglig brød – fra småbruk, fiskebåt eller tyskanlegg?...............................13 Fra tre måneders lofottur med 40 øre i lomma........................................14 Mobilisering...........................................................................................17 Hjem fra fronten. Hva nå?......................................................................19 Rasjonering.............................................................................................20

Hverdagen blir gråere

21

Illegal virksomhet og angiveri..................................................................21 Fluktmotiv..............................................................................................26 Gisselarrestasjoner og eiendomsbeslag.....................................................34 Rømminger fra skip ...............................................................................41 Okkupantens politi i nord.......................................................................44

Flukt fra Finnmark

48

Langt fram til Sverige..............................................................................48 Med sykler og hester langs Riksvei 50.....................................................54

Flere flukthistorier

57

Alfred Myrseths videre ferd til Sverige.....................................................57 Fra Manndalen til Sverige til USA og konvoifart.....................................62 «Den store folkeflukten» i november 1944..............................................65 To kvinner og tjueen menn ....................................................................79 Tvangsevakuert til Vesterålen, flyktet til Sverige......................................91 Livredd fjortenåring................................................................................92 Olaf A. Nilssen dro hjemmefra i september 1942....................................95 Kjøttsuppe, grøt – og «en del brødskiver»................................................97 Ukjent skjebne .....................................................................................100 Vanskelig for reindriftsutøverne ...........................................................102

Svensk-norsk samarbeid om hjelpetiltak

106

Könkämä-elven – terskelen til frihet......................................................106 Flyktninghjelp – flyktningmottak.........................................................107 Egen mottakssentral for reindriftssamene..............................................112 Flekktyfus i serberleir. Karantenestasjoner opprettes .............................113

Sverigeopphold 118 Flyktninger om oppholdet i Sverige......................................................121 Reise mot sør .......................................................................................126 Nanny Solberg begynner på skole ........................................................130 Skogen, bondegården og Polititroppene for Olaf A. Nilssen..................132 Til England...........................................................................................136

Tilbake til Norge

141

Hjemreise for Polititroppene.................................................................141 Også Nanny Solberg reiser hjem...........................................................146

Losvirksomheten 147 Flyktninglosene.....................................................................................147 Fluktrutene...........................................................................................155

Tall og kilder

160

Mange kom ikke tilbake......................................................................... 160 Ankomne flyktninger til mottaksstasjonene fordelt fylkesvis etter hjemsted.162 Flyktninger fra Troms og Finnmark 1941–1945..................................... 162 Kilder..................................................................................................... 162 Nettreferanser......................................................................................... 167

Hverdagen blir gråere

Illegal virksomhet og angiveri Etter hvert som sentrale steder i landsdel­en

ble inntatt av grønnkledde soldater og militært utstyr, økte folks frustrasjon og motvilje mot okkupasjonsmakten. De som bodde et stykke unna trafikkårer og viktige militære anlegg og områder, var i noen grad skjermet fra daglig samvær med fienden. De slapp litt lettere fra den gnagende forbitrelsen som okkupantene skapte. De fikk heller ikke så god innsikt i hva okkupasjonen i praksis innebar. Folk i byene og i bymessige strøk kunne følge tyskernes aktiviteter nært innpå livet, og fiendebildet ble sterkere preget i bevisstheten. Mange avsidesliggende steder ble på den andre siden gjennomgangsårer for illegal trafikk til Sverige. Den økte i omfang og intensitet for hvert år som gikk fra 1941.

Kvesmenes i Storfjord, 1941 – Lyngenfjorden med huset Dreyer, som ble benyttet som innkvartering for tysk samband. Arkiv: Rune Rautio 21

Denne trafikken kunne ikke skjules for alle, og skapte spenninger og utrygghet.

Den skapte også friksjoner mellom innbyggerne: Mange fryktet konsekvensene gjennom sterke represalier fra okkupasjonsmakten dersom aktørene ble avslørt.

På noen steder og i noen bygder var også angiveri et problem. Eksempelvis ble kjøpmannsbrødrene Rolf og Leif Bjørn i Birtavarre angitt av en mann fra bygda fordi de angivelig skulle ha radio. Brødrene var sentrale mellommenn i formidling av beskjeder og opplysninger til flyktningelosene når noen trengte hjelp for å komme seg over grensen til Sverige.

Som følge av angiveriet foretok Gestapo en razzia. Brødrene fikk melding fra «en eller annen» i lensmannsetaten på Lyngseidet om at tyskerne var på vei, så de var forberedt. Gestapo fant ikke apparatet som lå gjemt under butikkgulvet. Brevet til Gestapo, med angiverens underskrift, fikk brødrene se. Samme mann var også mistenkt for å ha angitt en fra bygda ved navn Hans Nilsen fordi han var i besittelse av en ny svensk sykkel. Nilsen ble arrestert og ført til Tromsø der han satt i harde forhør. Han fikk imidlertid reise hjem igjen etter noen dager da Gestapo forsto at Nilsens forklaring var riktig. Han ante ikke hvorfor han hadde fått sykkelen, eller hvem som hadde sendt ham den.

Hans Nilsen hadde fått sykkelen av en same som kom ned fra grensefjellet.

Forhistorien var at flyktningelosen Hjalmar Steinnes oppe i Kåfjorddalen førte en flyktning fra Lakselv over til Sverige. Før de skiltes nær Keinovuopio, spurte flyktningen Steinnes om navnet hans. Han ville sende ham en sykkel som takk for hjelpen, og måtte nødvendigvis ha navnet på den han skulle sende sykkelen til. Han fikk oppgitt navnet Hans Nilsen. Sitt riktige navn kunne Steinnes av sikkerhetsgrunner ikke oppgi. Og da det bodde bare én ved navn Hans Nilsen i bygda, var det naturligvis han som ble mottaker.

Mannen som hadde angitt Bjørn-brødrene og som var mistenkt for å ha kontaktet Gestapo om svenskesykkelen, fikk for øvrig en grundig omgang bank av en sambygding kvelden før vedkommende flyktet til Sverige.9 Et annet eksempel på angiveri er fra Finnmarksvidda, i nærheten av Kautokeino. Tre brødre fra Biltosletta hadde vært på kuréroppdrag og var på vei hjem en novemberdag i 1944. De hadde ført folk som tyskerne var ute etter over Galaniitu og Finland til Sverige. Dette hadde de drevet med i flere år. Men nå hadde tyskerne fått kjennskap til virksomheten deres av en angiver i området.

Den 21. november 1944 foretok de en razzia i familiens hjem. Men før brødrene rakk fram, klarte moren deres å rope ut en advarsel på samisk gjennom et vindu hun knuste ruten i om at det befant seg tyskere i huset. Guttene oppfattet straks situasjonen og klarte å komme seg unna før tyskerne fikk fatt i dem.10

9

10

22

Foredrag av Leif Bjørn, historieseminar om evakueringen av Nord-Troms og Finnmark, Olderdalen 1984.

Kilde: Hætta, Odd Mathis.

Kitdalen i Storfjord, 1941. Tre tyske soldater poserer sammen med to reindriftssamer. Arkiv: Rune Rautio

I nazistmiljøet i Lyngen var det stor aktivitet omtrent i alle krigsårene med å lete opp «fiender av nyordningen» og deretter provosere fram uttalelser eller handlinger som skapte grunnlag for angiveri. Å snakke om Sverige var i seg selv grunn til mistanke, og da Lyngen-ungdommer flyktet i større og mindre grupper, forsøkte angiverne å passe dem opp inne i nabokommunen Storfjord – i Signaldalen og Kitdalen, for eksempel.

Bladet Nordlys hadde den 9. juli 1945 et førstesideoppslag med tittelen «Bidro Årviksand-senderen til senkningen av 200 tyske skip?» der Alf Jørgensen fra Årviksand forteller om sin delaktighet i det som skjedde da tre sovjet­ agenter etablerte sin etterretningsvirksomhet på Arnøya – ei øy ytterst mot Nordishavet i Nord-Troms. I tillegg til å senke tyske fartøy førte etableringen til en stor tragedie i de små bygdene Årviksand, Nord-Rekvik og Rotvåg. Alf Jørgensen bodde med sin familie i Årviksand. Avisoppslaget skal ikke gjengis her i sin helhet, men deler av det tas med som illustrasjon på hvilke hendelser og krefter som kan spille inn i menneskeskjebner.

Sist i mai 1943 fikk det tyske sikkerhetspolitiet rapporter om funn av forskjellige effekter med engelsk tekst i Molfarvika på Arnøya i Nord-Troms.

Tyskerne hadde lenge hatt mistanke om at det et eller annet sted i dette området var en sender som sendte meldinger om tysk skipstrafikk. Flere av disse fartøyene ble torpedert og senket. Meldingene gikk via Murmansk til de russiske ubåtene som opererte i området. En inspeksjonstur til Molfarvika bekreftet funnet, og tyskernes interessen for Arnøya økte. Her måtte det oppholde seg fiendtlige agenter.

23

Tre partisaner ble utsatt for uhell da de skulle gå i land i Molfarvika fra en russisk ubåt. De mistet en del effekter og proviant, og måtte søke kontakt med folk i nærheten. Alf Jørgensen ble deres kontaktmann. Tyskerne fikk rede på dette, og Jørgensen ble arrestert og utsatt for fryktelig mishandling under forhørene. Angiveren var hans 25-årige niese.

Stor razzia ble satt i gang på Arnøya. Gestapo arresterte folk i bygdene Årviksand, Nord-Rekvik og Rotvåg. 23 personer, svært mange av dem i nær familie, ble tatt og ført til Tromsø og stilt for krigsrett. I tillegg ble en kjøpmann fra Tromsdalen arrestert. Den 20. oktober falt dommen. Seksten ble dømt til døden, de øvrige ble dømt til lange tukthusopphold. Dagen etter ble åtte av de dødsdømte benådet, og straffen ble omgjort til tukthusopphold. De åtte gjenværende dødsdømte ble ført bort til en oppkastet grav noen kilometer fra fangeleiren de oppholdt seg i, og ble henrettet.11 Etter frigjøringen ble angiveren dømt til seks års fengsel for sitt medlemskap i NS, men først og fremst for angiveriet. Bakgrunnen for angiveriet av onkelen skal være at han hadde skrevet hennes navn på noe illegal bagasje han hadde med seg om bord i båten de reiste sammen med til Tromsø.

Mishandlingen under forhørene skulle prege Alf Jørgensen resten av livet.

Etter arrestasjonen klarte han å villede tyskeren da han en dag ble beord­ ret til å vise vei for en patrulje til hula der agentene angivelig skulle holde til. Under en hvilepause så Jørgensen sitt snitt til å flykte. Etter en strabasiøs rotur fra Arnøya kom han seg til Nordreisa der han fikk pleid skadene samt kvilt seg et par dager hos en familie han kjente, før han fortsatte på den 15 mil lange turen over fjellet til Sverige. En bil kjørte han et stykke oppover Nordreisadalen om natten. Til Nordlys fortalte Alf Jørgensen blant annet: Det var sjåfør Jakob Liland12 som kjørte. Han gjorde oppmerksom på at det var tysk vakt på veien, men det skulle jo selvsagt ordnes.

Vi tok med oss et par bjerkekjepper og meninga var å slå ihjel den tyske vakta, ta tyskeren med i bilen et stykke og grave liket ned.

De andre tyskerne ville sikkert tro at kompisen deres var stukket til Sverige.

Det hele ordnet seg imidlertid enkelt. Tyskeren ble kjørt overende, og en annen tysk patrulje lenger inne ble omgått.

Sjåføren fulgte med et stykke innover, men så snudde han. Jeg gikk i håp om at jeg skulle treffe lapper på veien. Etter tre døgns marsj i ødemarken var jeg så utmattet og utsultet at jeg nesten ikke klarte

11 12

24

Jaklin, Asbjørn: Historien om Nord-Norge. Gyldendal Norsk Forlag A/S 2004 s. 239 f.f.

I boken Finnmark i flammer, bind 2 av B. R. Hellesnes, side 182 står det at det var Jacob Lilands bror, Bernhard, som var sjåfør.

mere. Da kom det en lapp med to kløvreiner. Han ga meg mat og fulgte meg på veien. Etter 10 døgns marsj kom vi til Karesuando.

Turen hadde vært forferdelig tung [...]

Samen som Alf Jørgensen traff på vidda og som fulgte ham til Karesuando, het Aslak Henriksen Pálopää – kalt Heigon.13 På Sørøya lå det tre Sovjet-agenter som også ble angitt. Agentene ble landsatt natt til 1. april 1942 på yttersiden av øya. Alle var fra Kiberg i Øst-­ Finnmark, og NKVD var deres oppdragsgiver. Navnene på de tre var Otto Larsen, som var lederen, Emil Isaksen og Ragnvald Mikkelsen. Sistnevnte var telegrafist.

Få dager etter ankomsten ble agentene oppdaget av en nordmann. Han lovte imidlertid å ikke røpe noe. Dagen etter kom likevel broren hans opp og ba agentene komme seg vekk øyeblikkelig. Tyskerne var blitt varslet til tross for løftet om ikke å røpe noe. Agentene kom seg unna, og fikk flyttet utstyret til ei fjellhule. Tyskerne fant ingenting da de nådde stedet de hadde fått oppgitt.

Den 13. september 1943 dro de av sted mot Sverige etter et atten måned­ er langt mislykket opphold på Sørøya. Turen gikk via Nordreisa over Finskekilen til Karesuando, derfra til Kiruna, dit de ankom 8. oktober. Deretter gikk reisen videre til Kjesäter, der de ble underlagt spesielt grundige avhør.

Sommeren 1945 kom alle tre tilbake til Kiberg. De ble bedt om å komme til Sovjet. Muligens var de forespeilet belønning, eller for å avgi rapport. De reiste over, men i Murmansk ble de arrestert og stilt for retten og dømt etter den såkalte spionparagrafen – paragraf 59, punkt 6. Straffene var åtte og ti års tukthus. I skjerpende retning la retten vekt på at de tre hadde gitt opplysninger om oppdragene og oppdragsgiverne under avhørene i Sverige. Spesielt graverende var det at de hadde opplyst at Mikkelsen var telegrafist.14 NKVD sine øyne og ører nådde altså inn i forhørskontorene i Kjesäter nesten før agentene rakk å komme seg hjem fra Sverige. Hvordan kunne det skje?

Først lenge etter frigjøringen, 28. oktober 1953, ble Otto Larsen løslatt etter press fra norske myndigheter, Emil Isaksen noe senere. Ragnvald Mikkelsen sin skjebne ble en annen. Ifølge Otto Larsen ble Mikkelsen skutt og drept den 20. juli 1946 under fluktforsøk fra fangeleiren Jorojei, seksten kilometer fra Kodina.15

13

14

15

Opplyst av Per Aslak Logje i telefonsamtale 15.11.2012. I Finnmark i flammer, bd. 2 side 182 står det at det var Jacob Liland som var losen.

Jenssen, Bjørnulv, og Andreas Raaum: «Partisanenes innsats i Troms og Finnmark under den andre verdenskrig» Artikkel av 13. august 2010 på http://raanett.no.

Jenssen, Bjørnulv, og Andreas Raaum: «Partisanenes innsats i Troms og Finnmark under den andre verdenskrig» Artikkel av 13. august 2010 på http://raanett.no.

25

Fluktmotiv Reichskommisar Josef Terboven hadde, som tidligere nevnt, stort behov for arbeidsfolk til sine tusenvis av store og små anlegg. Landet var vanskelig tilgjengelig. For at de tyske troppene og utstyret deres skulle fungere optimalt, måtte først og fremst kommunikasjonene på plass. Også bygging av brakker hadde prioritet, mens bunkerser og kanonstillinger ble bygd etter hvert som krigssituasjonen krevde det. Gode veier og kaier var det ikke mange av i nord.

Flyplasser var så godt som fraværende. Derfor ble det satt i gang en storstilt virksomhet for å bygge ut en fungerende infrastruktur. Men dette kunne ikke gjøres bare ved hjelp av Terbovens egne folk, og til å begynne med var det verken krigsfanger eller slavearbeidere som kunne settes inn. Derfor ble lokale firmaer engasjert. Da det ikke strakk til med frivillig arbeidskraft, laget makthaverne lover og forordninger som hadde sterke elementer av tvang i seg. Disse måtte norske arbeidstakere innrette seg etter, og de ble spredd omkring der det var behov for dem.

Forbitrelsen mot okkupasjonsmakten og følelsen av hjelpeløshet var for svært mange et sterkt motiv for å flykte. Mulighetene for å motarbeide okkupasjonsmakten hjemmefra var små, Kanskje var det et sted der framme en mulighet til å gi fienden et dolkestikk eller to? Å bli herset med av folk i grønne uniformer og hirdgutter, å se seg selv transportert som et dyr ut i det ukjente, var en uutholdelig tanke. Det fikk gå som det ville under strabasene som ville møte dem på marsjen over fjell og vidder.

Mellomkrigsårene hadde herdet både gamle og unge. De unge hadde lært å klare seg selv, å være sjølstendige, å bestemme over sine egne liv. De fleste var sterke mennesker som bestemte seg for å forlate familie og hjembygd for å begi seg ut i det uvisse. Enkeltpersoner, grupper og hele familier, gjorde valg som de i utgangspunktet ikke ante konsekvensene av. Gjennom samtaler jeg har hatt virker det som om ingen har angret.

Det var mange forskjellige motiver til å flykte til Sverige, men det må ikke underslås at mange, særlig unge mennesker, dro til Sverige av ren eventyrlyst.

Gunnar Bjørnå fra Kvalsund i Finnmark var en av dem, ifølge egen beretning til forfatteren i juli 2012.

«Jeg reiste hit på grunn av de vanskelige forhold hjemme både med mat og annet», forklarer anleggsarbeider Arthur Lindquist, Kåfjord, som grunn for sin flukt sammen med en bror og fem andre ungdommer i august 1942.16 Den 35 år gamle sjømannen Karl Erling Mathisen, Kåfjord, om hvorfor han flyktet til Sverige dit han kom frem 27. august 1942:

16

26

I rapport til Kgl. Norske Legasjon, Politikontoret, Stockholm 05.09.1942.

Jeg har vært til sjøs i 15 år – i maskinen hele tida. Mønstret av i Bergen den 8. april 1940 fra «Herborg», Oslobåt. Etter den tid har jeg holdt meg hjemme og arbeidet på diverse tyske anlegg. En fjorten dager før jeg reiste (flyktet til Sverige, forf. anm.) fikk jeg skriv fra lensmannen i Kåfjord (sic!) om at jeg skulle møte på Hyrekontoret i Tromsø innen 14 dager. Jeg ville ikke til sjøss igjen, for jeg gjorde rekning med at var jeg først kommet ombord på tysk båt så kom man ikke iland noe mere. Jeg bestemte meg derfor til å rømme til Sverige for å undgå å komme tilsjøss for tyskerne. Jeg skulle gjerne like å komme over til England og bli med i den norske Marine eller handelsflåte.17

En annen kåfjording som var ansatt i ligningsvesenet sa opp sin stilling i april 1941 fordi han hadde hørt at offentlige funksjonærer ville bli utsatt for press for å gå inn i NS. Han var født i 1903. Den 9. april 1940 hadde han fått telegrafisk innkalling til militærtjeneste på Setermoen. Etter å ha oppholdt seg der i to uker ble han sendt hjem fordi avdelingen han tilhørte manglet effekter. Den 3. mai 1943 forlot han hjembygda og dro til Sverige sammen med atten andre, deriblant sin kone.

Okkupasjonsmaktens lover og forordninger la seg som en grå tåke over landet også over folks mulighet til sjøl å velge hvor de ville arbeide – eller la være å arbeide. Allerede i oktober 1940 hadde kommissarisk statsråd innført et tillegg til loven om arbeidsformidling, som innebar en plikt til å melde fra om en var arbeidsledig. Her var det også en bestemmelse som sa at arbeidsformidlingskontoret skulle ha rett til å tilvise arbeideren nytt arbeid – om nødvendig i en annen kommune eller en annen landsdel.

Denne loven med det nye tillegget virket trolig ikke så avskrekkende med en gang. Ennå følte man vel en viss frihet til å velge hva man ville arbeide med og hvor. Inntil Quisling proklamerte loven Lov om alminnelig nasjonal arbeidsinnsats18 under en tale med tittelen «Til forsvar mot den røde fane – Innføringen av alminnelig arbeidsplikt» den 22. februar 1942 – en lov som vel i realiteten betydde tvangsutskriving av arbeidsdyktige, og Forordning om arbeidsplikt19 i desember s.å. fant ikke mange det besværlig å legge plank på rullebaner for fly, sprenge kabelgrøfter eller trille masser på veianlegg. Ragnar Ulstein20 mener at mye tyder på at loven, eller forordningen om arbeidsplikt «uten hensyn til Grunnlovens bestemmelser», skapte flere flyktninger enn noe annet nazistisk tiltak i okkupasjonstiden.

Ibid.

Ulstein, Ragnar: Svensketrafikken III. Flyktningar frå Trøndelag og Nord-Noreg til Sverige 1940–45.

Det Norske Samlaget, Oslo 1977, side 116.

19 Ibid. s. 116.

20 Ibid. s. 116–117.

17 18

27

Den lille bygda Kåfjorddalen. Fotograf og utlån: Torleif Lyngstad

Den 19. mars 1943 kom Quislings Lov om Norges arbeidstjeneste. Loven var en skjerping og videreføring av tidligere forordninger om arbeidstjeneste. De første seks paragrafene gir et inntrykk av loven21: § 1. For å styrke solidaritetsfølelsen og som et ledd i arbeidet for å bygge landet, skal all frisk norsk ungdom gjøre arbeidstjeneste.

Arbeidstjenesten er ærestjeneste til gagn for folk og land. Arbeidstjenesten skal oppdra den norske ungdom i nasjonal ånd, til disiplin og samkjensle og til vyrnad for kroppslig arbeid og samtidig løse nasjonale arbeidsoppgaver. § 2. Arbeidstjenesten settes i verk av Norges arbeidstjeneste. Betegnelsen arbeidstjeneste må bare benyttes om den ærestjeneste som omhandles i denne lov. § 3. Norges arbeidstjeneste er underlagt sjefen for Departementet for arbeidstjeneste og idrett. Dens sentralorganisasjon utgjør en egen avdeling i departementet. Sjefen for Norges arbeidstjeneste har den øverste kommando over og den direkte ledelse av Norges arbeidstjeneste. Arbeidstjenesten for kvinner ledes av en stabsleder som står direkte under sjefen for Norges arbeidstjeneste. § 4. Alle mannlige og kvinnelige norske statsborgere som er tjenestedyktige har i den utstrekning som er fastsatt i denne lov rett og plikt til å tjenestegjøre i Norges arbeidstjeneste.

21

28

Ibid. s. 121.

Ministerpresidenten fastsetter tjenestetidens lengde og bestemmer hvert år hvor mange arbeidstjenestepliktige som skal kalles inn. § 5. Utskriving til Norges arbeidstjeneste foretas av utskrivingsmyndighetene etter nærmere bestemmelse av sjefen for Departementet for arbeidstjeneste og idrett. § 6. Jøder kan ikke tjenestegjøre i Norges arbeidstjeneste.

Også kvinnene ble omfattet av lovene om arbeidsplikt. På side 24 i boken Bare kirka sto igjen av Marion Palmer forteller Hanna Strand, f. Mathisen: En dag sto det en tysk soldat med gevær på trappa hjemme hos oss.

Han overleverte et brev med ordre om at æ og søster mi va utskrevet til å jobbe for tyskeran. Vi fikk beskjed om å møte opp på kjøkkenet på Batteriet. Nekta vi, ble vi sendt til Banak i Porsanger for å jobbe på stasjonen der, og det ville ikke mora våres. Vi va flere unge, ugifte kvinnfolk som jobba på Batteriet.

Tillegget til loven om arbeidstjeneste som Quisling tilføyde i oktober 1940 virket ikke særlig avskrekkende på noen på det tidspunktet. Man hadde ingen erfaring som tilsa at man behøvde å ta den så alvorlig. Men den innebar bestemmelser som hadde stor betydning i områder med få norske sivile arbeidsplasser. Blant annet kunne arbeidsformidlingskontorene tilvise arbeid hvor som helst i landet. For ungdommene fra Nord-Troms og Finnmark var det derfor naturlig å melde seg på en arbeidsplass som lå i landsdelen, eller så nær hjemplassen som mulig, for å slippe å reise ut. Sørpå møtte som kjent ikke folk fra Nord-Norge særlig sympati eller velvilje på den tiden – generelt sett.

Skjerpelsene av lovene og forordningen betydde at okkupantene kunne tvangsutskrive nordmenn til de stedene de trengte arbeidskraft. Nå var okkupasjonsmaktens administrative apparat kommet skikkelig i gang. Folk var under kontroll på alle bauger og kanter. Det var ikke lenger enkelt å få permisjon for å besøke gamle foreldre eller å slutte i jobben for å reise hjem. Ufriheten hadde festet taket. Løsningen for den som ville vekk fra arbeidsplassen, var rett og slett å flykte. Men det var ikke enkelt og risikofritt.

Det skulle bli vanskeligere å komme ut av et arbeidsforhold etter hvert.

Særlig der tyskerne selv hadde den daglige administrasjonen og egne folk i vaktholdet, fikk mange erfare en hardere hverdag. Både arbeidsinnsats og fravær på arbeidsplassen ble fulgt nøye.

John Olav Ballovarre (1914–1991) fra Kåfjorddalen arbeidde en tid på veianlegget mellom Skibotn og finskegrensen. Han var i en aldersgruppe og situasjon som var spesielt interessant for Quisling & co. med tanke på å yte 29

en «ærestjeneste for land og folk». Han så tidlig hvilke muligheter til selv å bestemme arbeidsoppgaver og -sted han kunne regne med. Han valgte å dra til Skibotn, som var i rimelig nærhet av hjemstedet.

Og valget gjorde han selv – før loven om arbeidstjeneste eller andre lover og forordninger bestemte hvor han skulle arbeide.

Arbeidsoppgavene hos en blikkenslager på veianlegget ga han utmerkede muligheter til å snappe opp interessante opplysninger som han brakte videre til kontaktene sine, som så videresendte dem til Sverige. Dette til tross for at GrensepoFlyktninglos og kurer John Olav Ballovarre litiet (Grepo) ofte foretok kontroller på fotografert 1965. Fotograf og utlån: Odd Mathis Hætta veistrekningen. I verktøykista si, blant rør og platebiter, gjemte John Olav Ballovarre brev, meldinger og annet som andre overlot han. Gjennom den nærheten han etablerte til patriotiske polititjenestemenn skaffet han seg god oversikt over kontrollene til Grepo. Politimennene fortalte han om fiendens planer, og om razziaer så snart de ble kjent med dem. Dermed var det lettere å unngå farlige situasjoner. I denne aktiviteten lærte han mye som senere kom både han sjøl og andre til gode i virksomheten som flyktninglos.22 Det er viktig å understreke at utallige nordmenn i realiteten ikke hadde muligheter til å velge hva de skulle livnære seg av. Der det var behov for arbeidskraft, dit ble de beordret, dit måtte de dra – og bli så lenge myndighetene bestemte. Nyttet det å protestere? Om de protesterte eller nektet å adlyde, var beordrernes lover og forskrifter klare på hvilke framtidsutsikter de og deres nærmeste hadde. Den som nektet å ta det tilviste arbeidet, fikk først besøk av lensmann eller politi som arbeidsformidlingen hadde pålegg om å bruke i slike tilfeller. Dersom ikke disse myndighetspersonenes blotte nærvær fikk dem til å endre holdning, ja, da bar det som regel i fengsel og/eller tvangsarbeid, i verste fall i tukthus. I beste fall var sanksjonen at man ble fratatt rasjoneringskortet som man måtte ha for å kjøpe blant annet matvarer og klær.

I 1943 gikk det ikke lenger så godt for Hitler. De allierte erobret bit for bit i Nord-Afrika, Sovjetunionen og Italia. Det begynte mellom annet å skorte på mannskaper, og presset på ungdommene i Norge som i de andre okkuperte landene ble stadig sterkere for å få dem til å gjøre den arbeidsinnsatsen som den nylig innførte loven forlangte. I tillegg til bestemmelsen om utskriving til

22

30

Ballovarre, John Olav i lydbandintervju 1978.

arbeidstjeneste var det også snakk om å skrive ut noen tusen mannlige ungdommer i vernepliktig alder – født i 1923 – til militærtjeneste.23 Ingen behøver å være i tvil om hvilken side i krigen disse tjueåringene skulle tjenestegjøre.

Etter dette tidspunktet økte antallet flyktninger ut av Norge, og Nord-Norge var intet unntak i så måte. En oppstilling over ankomne flyktninger til mottakssentralene i Sverige som Flyktningekontoret i Stockholm utarbeidde i slutten av august 1945, viser en markant økning fra februar 1943 til mars samme år (486 i januar, 894 i februar, 1532 i mars, 1505 i april, 1286 i mai, og 369 i juni). Ser vi på antallet ankomne flyktninger fra Troms og Finnmark i de samme tidsrom (halvår), er de henholdsvis 632 fra Troms og 62 fra Finnmark.

Ved krigens slutt var om lag 53 prosent av alle flyktningene menn i alderen 18–34 år, mens menn i alderen 20–24 år utgjorde nøyaktig fjerdedelen av alle flyktninger (43–44 000).24 Ved utgangen av januar 1944 utgjorde menn i alderen 18–34 år hele 62 prosent av alle flyktningene (37 500).25 Årsaken til at prosent­andelen av menn i alderen 18–34 år sank fra 62 prosent ved utgangen av januar 1944 til 53 prosent ved krigsslutt, kan i all hovedsak være at personell i denne aldersgruppen ble overført til Storbritannia (2540), og at om lag 1300 av polititroppene ble forflyttet til Finnmark våren 1945.

Kvinnene utgjorde 27 prosent av alle flyktningene ved krigens slutt mot om lag 22 prosent ved årsskiftet 1943–44. Det var også økning i antall familier til om lag 6200 ved krigens slutt. Av disse var om lag 1700 stiftet i Sverige.26 Under avhørene på Flyktninger i eget land. Evakuering fra Gamvik 20. november Öreryd, senere på Kjesä- 1944. Fotograf: Ivar Backer. Arkiv: Norges Hjemmefrontmuseter, ble flyktningene spurt um

Ulstein, Ragnar s. 412.

Grimnes, Ole Kristian: Et flyktningesamfunn vokser fram. Nordmenn i Sverige 1940–1945. Noter til «Siste fase. Det militære og det sivile flyktningesamfunnet» s. 361.

25 Ibid. s.245.

26 Ibid.

23 24

31

om grunnen til at de flyktet. Håpet om å komme seg over til Storbritannia eller Canada/USA levde i mange, forstår man av svarene. De fleste fra NordTroms og Finnmark oppga frykten for tysk tvangsarbeid og militærtjeneste, eller fengsling fordi de hadde forlatt arbeidsplassene sine, som fluktgrunn.

En mann fra Djupvik i Kåfjord opplyste under avhør på Kjesäter den 10. mai 1943 at han hadde arbeidd på et tyskanlegg på Nordrollnes i Sør-Troms.

Der hadde han hatt oppsyn med dynamittlageret. Mens han oppholdt seg hjemme på påskeferie, var det blitt borte 60 kilo av dynamittbeholdningen på 102 kilo som han hadde oppgitt. Tyskerne hadde foretatt kontroll og oppdaget mankoen, fikk han vite i et brev fra en kamerat, som rådet ham å reise fra landet. På sin 24-årsdag den 28. april dro han til Sverige via Kitdalen i Storfjord. Lignende fluktgrunner synes å ha vært svært alminnelige.

Det skulle ofte ikke så mye til før Gestapo eller Stapo sto i døren og spurte etter Kari eller Ola for å arrestere dem og ta dem med til forhør. Den direkte årsaken kunne for eksempel være at sympatisører av okkupantene hadde oppdaget nedrevne propagandaplakater i vårsørpa, og rapportert oppdagelsen.

Bernhard Mathisen (f. 1924) fra Olderdalen i Kåfjord hadde i ungdommelig kampmot gjort akkurat det – skriblet på plakater og oppslag eller revet dem ned. Slike gjerninger ble gjerne knyttet til personer som hadde blitt observert i nærheten av åstedet – uansett om vedkommende var den skyldige eller ikke. Bernhard valgte å flykte sammen med 35 andre i april 1943.27 Snakket en nedsettende om Hitler, Quisling, lokale hirdmenn eller -kvinner, eller om styresettet som okkupantene sto for, var risikoen stor dersom en nazisympatisør overhørte uttalelsen. Vanket en i et miljø der man gjerne var litt løsmunnet, var en suspekt i naziøyne. Man skal heller ikke se bort fra at noen så en fin mulighet til å hevne noe uoppgjort med naboen eller andre ved å melde fra om slikt. Hva resultatet etter slike arrestasjoner og forhør kunne bli, var aldri gitt å vite på forhånd.

I mangfoldet av fluktgrunner må én nevnes spesielt: aktiv hjelp til flukt fra okkupantenes klør. Til denne kategorien var flyktningelosene de mest fremtredende og utsatte. Men andre kvinner og menn som var delaktige i losenes hjelpevirksomhet var like utsatt. Mange russiske, polske eller jugoslaviske slavearbeidere ble hjulpet med skjulested, mat og klær – og kart – slik at de, når anledningen tillot det, kunne komme seg over grensen til Finland eller Sverige, eller østover til områdene som ble befridd av sovjetiske tropper på slutten av krigen. Denne aktive hjelpen ble også gitt etterretningsfolk og sabotører.

27

32

Informasjon fra Chr. Solberg, f.1925, Olderdalen, nabo til B.M. De flyktet sammen.

Kjesäter herregård var mottakssentral for alle norske flyktninger fra 15. juni 1942. Unntaket var de norske samene som kom til Sverige. Disse ble forlagt i Jokkmokk i Nord-Sverige. Her var det oppstilling 17. mai 1943 på Kjesäter. Arkiv: Norges Hjemmefrontmuseum

Det var opprettet en karantenestasjon i Kiruna som var operativ fra slutten av august 1942 til krigens slutt. Blant de 1764 flyktningene som var innom den var 287 russere og 107 polakker. De øvrige, foruten 1118 nordmenn, var fra 13 forskjellige nasjoner, mens én står oppført som statsløs i korporal Per Johan Roos sine dagbøker på karantenestasjonen.28

Gisselarrestasjoner og eiendomsbeslag De som tenkte seg ut fra Norge hadde et sverd hengende over hodet; de fryktet represalier overfor gjenværende familie, eller at familiemedlemmer skulle bli tatt som gisler. En annen trussel var beslagleggelse av eiendom, noe trolig ikke så mange heftet seg ved. Hvilke materielle verdier hadde vel den vanlige innbygger i landsdelen som var viktigere enn utsiktene til å overleve – utenfor Norge?

En rømming førte til mye etterforskning for politimyndighetene, og, som vi skal se av det følgende, papirer med etterforskningsresultater som ble sendt fram og tilbake og ordrer om videre behandling av rømmingssakene. Fra og med 1943 var det utallige slike.

Den 30. mars 1943 sender lensmannen i Lyngen telegram til Statspolitiet i Tromsø om at Kåre Pedersen og Olaf Forfang, Oksvik i Lyngen, er forsvunnet fra sine hjem lørdag 27. mars ved 19–20-tiden. Antas rømt.

28

Ericson, Walter: Över gränserna. Tornedalica nr. 34 – 1981.

33

Sverige var målet for nærmere 50 000 nordmenn som flyktet fra de tyske okkupantene i årene 1940–1945. Over 4000 av disse var fra Troms og Finnmark.

Denne boken tar for seg grunnene til at folk fra Nord-Troms og Finnmark rømte til Sverige. Flyktningene utsatte seg for store påkjenninger for å komme seg i sikkerhet. De fikk ofte hjelp av flyktningloser, som i ettertid ikke har fått den oppmerksomheten og anerkjennelsen de fortjente. Det samme gjelder for beboerne langs svenskegrensen i nord, som også viste en stor innsats for flyktningene. I tillegg til selve flukten beskrives også hvordan de norske flyktningene ble mottatt i Sverige.

Målet med Veien til Sverige er å løfte fram en del av krigshistorien i Nord-Troms og Finnmark som hittil ikke har fått så mye oppmerksomhet.

Torleif Lyngstad er født i Birtavarre i Kåfjord og er lokalhistoriker. Han har tidligere publisert artikler og to bøker.

www.orkana.no

Orkana